TALERE:
Statsråd Sigbjørn Johnsen : Vi har forutsetninger og muligheter som få andre land. Vi har rik tilgang på ressurser og råstoff. Vi har dyktige og kunnskapsrike mennesker. Vi har en sterk økonomi. Vi har nå en enestående mulighet til å oppfylle hovedmålet i politikken: Arbeid til alle og sosial trygghet. Dette gir oss handlefrihet til å lykkes, men det kan også gå riktig galt dersom vi trår feil i den økonomiske politikken.
Det er ikke bare vår handlefrihet i dag det gjelder. Vi har et økonomisk og moralsk ansvar for den handlefrihet våre barn og barnebarn skal ha. En viktig grunn til våre overskudd på statsbudsjettet er at vi nå får store inntekter fra en ikke fornybar ressurs, nemlig oljen. Derfor har vi også et forvalteransvar på vegne av våre barn. Vi har ingen rett til å forvalte denne rikdommen på en måte som legger ytterligere byrder på våre etterkommere.
Det er grunn til å vise ydmykhet overfor de naturressursene som er blitt stilt til vår rådighet, en ydmykhet som også må fortelle oss at økonomisk aktivitet må innordnes hensynet til naturen og naturens tåleevne.
I fjorårets finanstale minnet jeg om Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander, som i sin tid snakket om « de stigende forventningers misnøye », at tilfredsstillelse av behov alltid vil skape nye. Slik er det også i vår virkelighet, særlig i en oppgangstid, der vi kan bli blendet av voksende overskudd og store inntekter fra oljen.
Situasjonen er god i norsk økonomi. Det kan være fristende å bruke store ord, men folk fra Hedmark er ikke kjent for det. Norsk økonomi har nå en av de sterkeste vekstperiodene vi har sett på en generasjon. Det gjelder både sysselsetting og inntekter. Hvis vi ser oss omkring i vår egen verdensdel, blir kontrasten stor, enten vi ser på arbeidsledighet, fordeling, inntektsvekst, inflasjon, statsfinanser eller utenriksøkonomi. Knapt på ett eneste av disse områdene finnes det noe land i Europa som vi ville ønske å bytte med. Vi er i en misunnelsesverdig posisjon og situasjon. Vi har nådd en materiell standard som våre forfedre knapt kunne drømme om.
Gjennom felles løft har vi fått mye til i norsk økonomi. De som først og fremst har gjort denne jobben, er alle de som aldri kommer i avisene. Det er alle disse arbeidets kvinner og menn, som bygger landet - og som holder det store samfunnshjulet i gang.
Hans Børli skriver i et av sine dikt:
« Avisene bringer bilder
av store og mektige menn.
Men Jorden er bare en husmannsplass
i stjernenes vide grend. »
Vi som kommer i avisene, må ikke glemme dette, men være ydmyke overfor alle dem som hver eneste dag stempler inn, tar tak og skaper de verdier vi som politikere har fått det privilegium å fordele av.
Mange - i hvert fall utenfor landets grenser - vil si at det er oljen alene som forklarer den gode situasjonen i norsk økonomi. Olje- og gassproduksjonen i Norge er blitt mer enn fordoblet siden 1988.
Men det er på langt nær hele historien. Det finnes i historien mange eksempler på at plutselig rikdom er snudd til fattigdom. De norske oljerikdommene er ikke større enn at det er fullt mulig å bruke opp inntektene fra oljevirksomheten og litt til.
Vilje og evne til å dra i lag er en like viktig del av historien som våre oljeinntekter. Det er dette som er politisk styring.
Mens de fleste land i Europa gjennom flere tiår har latt sin statsgjeld vokse på en måte som en i tidligere generasjoner knapt så annet enn i krigsår, har vi holdt skikk på våre statsfinanser. Dette har gitt oss handlefrihet. Dermed kunne vi også bruke statsbudsjettet aktivt for å dempe tilbakeslaget som slo innover oss mot slutten av 1980-tallet. Et land med høy gjeld og underskudd i statsfinansene mister etter hvert sin økonomiske frihet. Styringen blir tatt over av markedskrefter som verken bryr seg om arbeidsplasser eller en rettferdig fordeling.
Vi har en fagbevegelse og arbeidsgivere som tar ansvar for arbeidsledigheten på en helt annen måte enn i andre land. Vi har derfor over flere år kunnet kombinere rask vekst i sysselsettingen med lav lønnsvekst. Dette har sikret konkurranseevnen. Ledigheten har gått ned, og gjennom moderate lønnstillegg har vi lagt grunnlaget for videre vekst i sysselsettingen.
Hvorfor da bekymre seg?
Det er flere grunner til det.
For det første: Vi har vært der før. Vi kjenner oss igjen. Vi vet at i oppgangstidene på 1970- og særlig 1980-tallet ble kimen lagt til et tilbakeslag som det har tatt mange år å arbeide seg ut av. Og arbeidsledigheten er ennå det dobbelte av nivået for ti år siden.
For det andre: Vi ser tegn til at vi kan være i ferd med å komme ut av kurs. Til tross for den altfor høye ledigheten - for 4 % er høyt etter norske forhold - øker lønnsveksten i år. Ett enkelt år med høyere lønnsvekst er selvsagt ikke noe stort problem i seg selv. Men det vi har sett i år, kan være et tegn på at vi ikke greier å få arbeidsledigheten ytterligere ned uten at lønns- og prisspiralen settes i gang. Da undergraver vi konkurranseevnen og grunnlaget for nye jobber i industri og annen konkurranseutsatt virksomhet. Det hviler derfor et ansvar både på partene i arbeidslivet og de politiske myndighetene for å sikre en balansert utvikling og unngå for store lønnstillegg. Det er ingen naturlov at kostnadsveksten skal øke når ledigheten går ned.
Hvorfor er dette så viktig? Jo, for det første må vi ikke sette en strek over solidariteten med dem uten arbeid. Og for det andre, landet må ha flere ben å stå på dersom oljeprisen skulle gå ned. Vi må dessuten ha nye inntekter når oljeproduksjonen etter hvert blir mindre. Uten slike nye inntekter klarer vi ikke å betale for velferden, for utdanning og pensjoner. Disse inntektene må vi få fra bedriftene i Fastlands-Norge. Bedriftene vil satse her i landet når de har tillit til at Norge ikke på ny skal bli et land på kostnadstoppen. Det gir oss sterkere rygg i konkurransen - god tilgang på kapital og lave renter.
Det krever politisk lederskap og mot å sette av tilstrekkelig med « midler på bok » - i oljefondet - både for å sikre fortsatt økonomisk handlefrihet og våre forpliktelser overfor kommende generasjoner. Men et stramt budsjett er også nødvendig for å sikre at temperaturen i økonomien ikke blir for høy.
Den som har sett seg rundt i Helse-Norge og eldreomsorgen, vet at det ikke mangler på oppgaver og utfordringer. Selv om helsestellet vårt tåler sammenligning med de fleste land i verden, er det områder der det ikke står så godt til. Og det er selvsagt ikke bare innen helsesektoren at det er udekkede behov. Regjeringen øker bevilgningene til helse i dette budsjettet. Men økningene kan ikke komme på toppen av alt det andre. Hvis ikke Regjeringen og Stortinget holder igjen, blir oppgaven for partene i arbeidslivet svært vanskelig. Økt prisstigning vil undergrave den økonomiske veksten og skatteinntektene. Da blir det mindre til helse og omsorg.
Vi skal fortsette å bygge ut helsevesenet her i landet, men i et tempo som gjør at vi år for år kan bygge videre - uten å bli tvunget til å rive ned senere.
Den gode økonomiske situasjonen vi er i, og forståelsen som er skapt for en langsiktig politikk, er vår felles kapital. Vi har alle et ansvar for å ta vare på og øke denne kapitalen.
Evne til å forandre forutsetter vilje og mot til å prioritere. Uten ansvarlig styring trues etablerte velferdsordninger og muligheten for å finne rom for nye satsinger. Det er nødvendig å prioritere både når det går ned og når det går opp. I oppgangstider må evnen til ansvarlighet beholdes for å hindre at oppgangen undergraver seg selv. Økt verdiskaping må brukes til fellesskapets beste, ikke sløses bort på kortvarig kjøpefest eller utgifter som ikke lar seg bære i framtida. Derfor kan ikke alle få det de vil ha, selv om det er store overskudd i statsbudsjettet. Vi har gjenreist norsk økonomi. Nå må vi bygge videre på det grunnlaget, ikke undergrave det.
Norsk økonomi har i de tre siste årene vært i klar oppgang. Det private forbruket, boliginvesteringene og eksporten av tradisjonelle varer har økt sterkt, og vi har etter hvert fått en sterk vekst i investeringer i Fastlands-Norge. Utsiktene for 1997 peker mot at konjunkturoppgangen i norsk økonomi fortsetter på det fjerde året, selv om veksten kan bli noe lavere enn i år. Drivkreftene vil ventelig særlig være vekst i det private forbruket og i eksporten.
Nasjonalproduktet i Fastlands-Norge anslås å øke med 3 1/2 % i 1996 og 2 1/2 i 1997. Veksten i samlet BNP vil bli høyere enn dette som følge av at oljeproduksjonen fortsatt øker sterkt.
Vi må tilbake til midt på 1980-tallet for å finne en periode hvor produksjonsveksten i Fastlands-Norge har vært like sterk som de tre siste årene. Bedriftene våre er blitt sterkere. Eksporten fra fastlandsbedriftene øker, selv om veksten ute er lav. Det viser nettopp hvor viktig det er at vi holder kostnadsveksten under kontroll. Rentene har gått ned, og folk har fått det romsligere i privatøkonomien. Handlefriheten øker både for den enkelte og for landet.
Ny prisstigning og kostnadsøkninger kan endre på dette bildet. Mer enn noe annet vil det gi en usosial fordeling. Da vil byrdene bli størst for dem som har minst, og sterkest rammet vil de bli som mister jobben, og de ledige, for hvem håpet om ny jobb blir enda fjernere.
Vi er også avhengig av utviklingen i andre land og den globale økonomien. Utfordringene her er større enn noe land kan klare alene. Dette krever et internasjonalt partnerskap for en sterkere global økonomi, større likhet og rettferdighet. Vi må ikke bli så selvtilfredse i vår rikdom at vi glemmer det.
Den sterke oppgangen i økonomien har ført til at situasjonen på arbeidsmarkedet er blitt mye bedre. Det ligger nå an til en vekst i sysselsettingen på hele 50.000 personer i år. Det vil i så fall være nær etterkrigsrekord. Sysselsettingen vil dermed ha økt med nesten 120.000 personer, dvs. over 5 1/2 % i løpet av tre år. Eller sagt på en annen måte: For hver eneste dag som har gått, har vi fått over 100 flere jobber. Og dette har skjedd i en periode med svært lav vekst i statens utgifter. Neste år forventer vi 25.000 - 30.000 flere jobber.
Ledigheten har gått klart ned, fra 6 % i 1993 til anslagsvis 4 1/4 % i 1996, og i løpet av 1997 kan ledigheten komme under 4 %. I tillegg har titusener som tidligere stod utenfor arbeidsstyrken, meldt seg på arbeidsmarkedet og fått jobb. Dette gjelder særlig i de yngre aldersgruppene. Og aldri tidligere har så mange kvinner vært i arbeid som nå. Langtidsledigheten har gått klart ned.
At mange vil ha jobb, er en styrke for landet vårt. Det er viktig og nødvendig at vi kan ta i bruk den arbeidskraften som er tilgjengelig. Slik får mennesker ny kunnskap og ny kompetanse. Dette gjelder alle grupper, unge og eldre, menn og kvinner og ikke minst våre nye landsmenn - innvandrerne. Vår velferd er avhengig av at så mange som råd vil ha og får arbeid, og at de hele tiden har kunnskaper som arbeidsmarkedet krever.
En viktig utfordring er å få bedre samsvar mellom de krav til kunnskaper bedriftene stiller, og arbeidskraftens kvalifikasjoner. Det er bl.a dette som gjør etterutdanning så viktig. Regjeringen vil derfor arbeide for en nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning. Partene i arbeidslivet skal trekkes aktivt med. Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal utrede grunnlaget for en slik plan. Økt kunnskap vil styrke det framtidige grunnlaget for verdiskaping.
Det vil samtidig bedre vilkårene for hele arbeidslivet. Slik kan denne reformen bli en forlengelse av arbeidslinjen i solidaritetsalternativet. En særlig utfordring er det å sørge for at et tilbud om etterutdanning når dem som trenger det mest. Det vil også være god fordelingspolitikk å unngå nye sosiale og økonomiske skiller på grunn av ulik tilgang på utdanning i en tid med en rask teknologisk utvikling. Sett i et slikt lys vil denne reformen bli en god investering for framtida.
En aktiv arbeidsmarkedspolitikk spiller en viktig rolle i kampen mot arbeidsledigheten. Den skal først og fremst bidra til at de ledige får kunnskaper som gjør at de raskest mulig kan få seg ny jobb.
Det vil fortsatt være behov for særlige tiltak overfor langtidsledige og dem som har de største problemene på arbeidsmarkedet.
Mye tyder på at vi har kommet til et veiskille i utviklingen i norsk økonomi. Risikoen for at den sterke oppgangen kan gi pressproblemer i form av økende lønns- og prisvekst, er blitt forsterket de siste månedene. Reallønnsveksten i år ser ut til å bli den sterkeste på 20 år. Økende utlånsvekst og stigende boligpriser og eiendomspriser drar i samme retning. Sterk reallønnsvekst kombinert med låneopptak kan gi en kraftig forbruksledet oppgang. Men grunnlaget for videre vekst i eksporten og investeringene i de konkurranseutsatte delene av næringslivet vil i så fall bli svekket.
Inntektspolitikken slik den er utformet i solidaritetsalternativet, har gitt oss et fortrinn i den økonomiske politikken.
Det inntektspolitiske samarbeidet står nå overfor nye utfordringer. Det vil bli krevende å få til en lønnsvekst framover som er på linje med eller lavere enn den hos våre handelspartnere. Dersom det gis for høye lønnstillegg også neste år, er det en fare for at vi i stedet bringes inn i en ny lønns- og prisspiral. Med de store overhengene det ligger an til fra 1996 til 1997, er store grupper allerede sikret uendret kjøpekraft i 1997 selv om lønnstilleggene blir svært moderate. Det betyr at både den enkelte og bedriftene kan komme godt ut med små lønnstillegg i 1997.
En felles forståelse mellom fagbevegelse, arbeidsgivere og myndigheter av behovet for lav kostnadsvekst er kjernen i solidaritetsalternativet. Denne forståelsen må føres videre. Solidaritetsalternativet må gis et enda bredere grunnlag dersom vi skal makte hovedoppgaven med å få flere i arbeid.
Men inntektspolitikken må få hjelp. De andre delene av den økonomiske politikken må bidra til å dempe veksten i samlet etterspørsel. I Norge og i en rekke andre land har en overvurdert økonomiens evne til å tåle kraftig vekst. Politikken har i for liten grad blitt strammet til når det har gått oppover, med den følge at lønns- og prisveksten etter hvert har økt sterkt. Erfaringene fra 1970- og 1980-årene viste at kostnadene ved en overoppheting av økonomien først kommer til syne noen år senere. Vi må ikke miste det av syne. Gjør vi det, taper vi en viktig skanse i den økonomiske politikken.
Den viktigste utfordringen vi står overfor i den økonomiske politikken nå, er å bidra til at oppgangen ledes over i en utvikling med stabil vekst. Derfor er det nødvendig med et vellykket samspill mellom de ulike deler av den økonomiske politikken.
I noen land er det pengepolitikken som er hovedredskapet for å skape en stabil økonomisk utvikling, dvs. jevn vekst med lav inflasjon. Men en slik aktiv bruk av pengepolitikken, der valutakursen svinger med stigende og fallende rente, er en vanskelig linje å følge for et lite land. Resultatet kan bli ustabil valutakurs og renteuro, som i seg selv kan lede til en ujevn økonomisk utvikling. Men en del små land har ikke hatt særlig valg, fordi svake statsfinanser har undergravd handlefriheten i finanspolitikken.
Hos oss er det finanspolitikken som har et hovedansvar for å bidra til en jevn og stabil økonomisk utvikling. Tidlig på 1990-tallet økte vi utgiftene for å bekjempe arbeidsledigheten. Nå må vi holde igjen slik at veksten ikke blir for sterk.
Utgiftsveksten på statsbudsjettet kan variere fra år til år, slik den skal gjøre hvis budsjettet brukes aktivt for å ta politisk styring med den økonomiske utviklingen. Under de « magre » årene - om en kan kalle dem det - fra 1990 til 1993 steg de underliggende utgiftene med til sammen 10 %. I den neste treårsperioden, dvs. de « fetere » årene fra 1993 til 1996, økte utgiftene med beskjedne 1 % utover prisstigningen. En ansvarlig økonomisk politikk betyr at de offentlige utgiftene kan øke mer i år med svak vekst i den private etterspørselen, mens en må holde igjen når det private forbruket vokser sterkt. Og hvis vi ser hele 1990-tallet under ett fram til i dag, har forholdet mellom offentlig og privat etterspørsel endret seg lite.
Budsjettforslaget for 1997 er stramt, med en underliggende vekst i utgiftene på om lag 1/4 % fra 1996. Forslaget innebærer en innstramning tilsvarende om lag 1 % av BNP for Fastlands-Norge. Statsbudsjettet vil dermed bidra til å dempe aktiviteten i økonomien.
Det foreslås overført 24 milliarder kr fra oljefondet til statsbudsjettet. Da står det igjen 41 milliarder kr av oljeinntektene som vi kan sette inn i oljefondet. Statsbudsjettet er dermed i samsvar med kravet om at finanspolitikken skal innrettes slik at det bidrar til en jevn og stabil økonomisk utvikling.
Men vi har også hatt andre krav for øye når vi har utformet forslaget til statsbudsjett:
Budsjettet må ta hensyn til at oljeprisen kan gå ned, og derfor må det tas høyde for at en skal slippe å foreta store nedskjæringer dersom oljeprisen skulle gjøre det. Om oljeprisen hadde blitt liggende på det laveste nivået vi har sett i år - dvs. om lag 20 kr lavere pr. fat enn budsjettert - ville budsjettet ha blitt svekket med om lag 20 milliarder kr. Alt i alt har oljeprisen pr. fat i år svingt om lag 50 kr fra det høyeste til det laveste nivået. En endring i oljeprisen på 50 kr vil kunne endre statens inntekter med omtrent like mange milliarder - 1 milliard pr. krone endring i oljeprisen. For å redusere budsjettets oljeavhengighet legger Regjeringen derfor vekt på at en vesentlig del av de økte oljeinntektene i årene framover skal settes av i oljefondet.
De årlige budsjettene må ses i et langsiktig perspektiv. Om noen år vil pensjonsutbetalinger og offentlige utgifter til den eldre delen av befolkningen øke sterkt, samtidig som statens inntekter fra oljen vil gå ned. For å møte denne situasjonen må vi de nærmeste årene bygge opp reserver på statens hånd. Det er for sent å starte med dette når problemene melder seg for alvor, og når statens inntekter fra oljen faktisk går ned.
Vi har hatt til dels store oljeinntekter de siste 20 årene, som i all hovedsak er blitt brukt opp. Det var først i 1995 at de første innskuddene ble gjort på et eget oljefond. I budsjettet for 1997 er statens netto inntekter fra Nordsjøen anslått til 65 milliarder kr, mens netto avsetning i oljefondet er anslått til 41 milliarder kr. Det betyr at vi også i 1997 bruker av oljeinntektene til statsbudsjettets alle gode formål.
Både før og etter velferdsmeldingen ble lagt fram, har vi hatt en debatt om finansiering av folketrygden. Regjeringen oppnevnte i forrige uke et bredt sammensatt utvalg som bl.a skal vurdere ulike former for fond som virkemidler for å sikre det økonomiske grunnlaget for folketrygden. Utvalget vil måtte ta fatt i grunnleggende spørsmål om trygdeordningenes rolle i vårt velferdssamfunn.
Det er nødvendig med en bred diskusjon om hvordan vi i framtida skal finansiere folketrygden, slik at det kan skapes trygghet om vår viktigste felles forsikringsordning for pensjon og velferd.
Når det er begrenset rom for å øke statens samlede utgifter, må vi prioritere innenfor rammen, som det heter. Dette er politisk sett mye vanskeligere enn å øke totalrammen, men det er helt nødvendig - og det er fullt mulig.
Regjeringen har funnet rom for en betydelig satsing for å sørge for et bedre helsetilbud og for å følge opp velferdsmeldingen. Regjeringen følger opp sitt forslag i stortingsmeldingen om ventetidsgarantien, der det er foreslått å gi en ny garanti på maksimalt 30 dagers ventetid for utredning av sykdom og en behandlingsgaranti med maksimalt tre måneders ventetid for pasienter med alvorlig sykdom. Regjeringen vil videre satse for å øke sykehusenes behandlingskapasitet, og foreslår å øke bevilgningene til tiltak innenfor psykiatrien.
I velferdsmeldingen foreslo Regjeringen flere tiltak for å styrke arbeidslinjen og bedre velferdsordningene. Et viktig mål er å legge til rette for arbeid og aktivisering. I 1997-budsjettet vil Regjeringen bevilge om lag 320 mill. kr til direkte oppfølging av forslag i velferdsmeldingen. For å bidra til en høyere gjennomsnittlig avgangsalder foreslår Regjeringen tiltak som gjør det mer lønnsomt for pensjonister å arbeide.
En annen hovedsatsing i budsjettet er grunnskolereformen. I 1997 innføres skolestart for 6-åringer, obligatorisk tiårig grunnskole og et nytt læreplanverk for grunnskolen. Antallet skolefritidsplasser for elevene på småskoletrinnet øker også.
Bevilgningene til bistandsformål økes reelt med mer enn 4 % på budsjettet for 1997.
Statsbankene fortsetter å spille en viktig rolle i Regjeringens økonomiske politikk, og utlånsrammene videreføres omtrent uendret i 1997.
Regjeringens prioriteringer kommer klarest fram om en ser flere budsjettår i sammenheng. Blant de områdene som har opplevd den sterkeste veksten siden 1990, er helse, fødselspengeordningen og utbygging og drift av barnehager. I løpet av denne perioden har utgiftene på disse områdene økt med gjennomsnittlig 70 %. Det har blitt 43.000 flere studieplasser i høyere utdanning. I tillegg kom satsingen på videregående utdanning gjennom Reform 94, med lovfestet rett til skoleplass for alle.
Disse prioriteringene føres videre gjennom forslaget til statsbudsjett for 1997.
Regjeringens økonomiske politikk tar sikte på å sikre grunnlaget for at de reformer som er gjennomført de siste årene, kan føres videre. Nye reformer må først og fremst sikres plass gjennom omprioriteringer på budsjettet.
Noen vil kanskje synes at dette er en beskjeden målsetning for videreutvikling av den offentlige sektor. Men når en ser budsjettene siden 1990 under ett, ser en at det er blitt plass til store reformer. Dette har skjedd i en tid da mange andre industriland ikke har maktet å føre videre sine velferdsordninger, men har måttet skjære ned. Vi har brukt handlefriheten til reformer og arbeid. I tillegg setter vi av penger for framtida. Å arbeide og å spare er både en fornuftig og framtidsrettet politikk.
Det er særlig i kommunene at vi som enkeltmennesker møter det offentlige tjenestetilbudet, innenfor utdanning, helse og omsorg. Kommunenes inntekter har økt betydelig i de siste årene, samtidig som også oppgavene har blitt flere. Med de store velferdsoppgavene vi står framfor, vil det være behov for fortsatt vekst i kommunene. Samtidig må kommunene fortsatt legge vekt på å effektivisere og prioritere mellom ulike formål. Samarbeidet på tvers av kommuner og fylker må bli bedre, særlig gjelder det innenfor sykehussektoren.
Å utnytte ressursene i offentlig sektor målrettet og effektivt er viktig for å nå våre mål. Samtidig må vi innse at det er klare grenser for det offentlige engasjementet. Med voksende forpliktelser innen helse, omsorg og pensjoner må vi bruke offentlige midler slik at den grunnleggende sikkerheten innenfor disse områdene er det første som blir sikret.
I 1996 får kommunene langt høyere skatteinntekter enn vi tidligere regnet med. Kommunene får beholde hele denne ekstra inntektsøkningen. I budsjettet for 1997 får kommunene om lag like store samlede inntekter som det ble forutsatt i proposisjonen om kommuneøkonomien i vår. Inntektsnivået i kommunene for 1997 ble fastsatt ut fra hensynet til gjennomføringen av grunnskolereformen, behovet for økt ressursinnsats i sykehussektoren og innføringen av et nytt inntektssystem for kommunene. Ser vi 1996 og 1997 under ett, vil kommunenes inntekter bli om lag 2,5 milliarder kr høyere enn det som ble lagt til grunn i vår.
For å sikre større utjamning kommunene imellom foreslår Regjeringen å redusere de kommunale skattørene. Dette gir rom for større overføringer fra staten, og det vil særlig komme de kommuner til gode som har forholdsvis lave skatteinntekter, slik at tjenestetilbudet i disse kommunene kan holdes oppe.
Statsbudsjettet for neste år inneholder ikke store omlegginger på skattesiden. Dette er et uttrykk for at vi gjennom skattereformen fikk et system som har vist seg levedyktig. Det er mer rettferdig og bidrar til en bedre utnyttelse av ressursene. Mulighetene for skatteplanlegging er redusert, og lik inntekt gir i større grad enn tidligere lik skatt.
Den positive utviklingen i økonomien har gitt grunnlag for god vekst i folks inntekter, slik at stadig flere betaler toppskatt. Det er uheldig hvis stadig flere med midlere inntekter skal betale toppskatt. Toppskatten har alltid vært tenkt som en særskilt skatt for dem med relativt høye inntekter. Regjeringen foreslår derfor å oppjustere grensene i toppskatten med mer enn det som er anslått lønnsvekst for neste år. Dette vil føre til at nesten 50.000 skattytere ikke får toppskatt sammenlignet med en oppregulering bare med antatt lønnsvekst. Dersom vi ikke gjør dette, kan vi bli brakt inn i en situasjon der skatt på arbeid gradvis blir høyere. Det vil i så fall være det stikk motsatte av tanken bak en grønn skattereform, nemlig høyere skatter og avgifter på bruk av miljøet og lavere skatter på arbeid.
I vår stod flere partier bak et bredt kompromiss om skattlegging av kraftforetak. Finansdepartementet arbeider nå med å følge opp vedtaket. Som følge av at de nye reglene først skal gjelde fra 1. januar 1997, er overgangsreglene ikke i tilstrekkelig grad rettet inn mot å unngå skattemotiverte disposisjoner nå mot slutten av 1996. Det gjelder omdannelser av kraftforetak til aksjeselskap. Det kan også spares skatt på gevinsten ved å selge kraftverk i løpet av 1996, før de nye reglene trer i kraft ved årsskiftet. Det er klart uheldig dersom overgangen til et nytt system skal føre til skattemessige tilpasninger. Jeg vil derfor om kort tid fremme forslag til å endre overgangsreglene med sikte på å fjerne de skattemessige motivene til å selge eller omdanne kraftverk i 1996.
Det er Regjeringens syn at endringer i avgiftspolitikken framover primært bør skje gjennom grunnlagsutvidelser og strukturendringer, uten at nivået på avgiftene samlet sett økes.
Derfor foreslår Regjeringen at det samlede avgiftsnivået for 1997 reelt sett blir holdt uendret. Det foreslås ingen endringer i merverdiavgiften. Det foreslås enkelte systemendringer innenfor bilavgiftene som gir en viss inntektsøkning. Videre foreslår Regjeringen å øke avgiftene på sigaretter, tobakk og autodiesel noe. Disse inntektene, om lag 400 mill. kr på årsbasis, motsvares av lettelser i tollen på industrivarer, noe som særlig kommer næringslivet til gode.
Grønn skattekommisjon la fram sin utredning i juni. Kommisjonen tok opp store og viktige problemstillinger. Miljø og sysselsetting er sentrale utfordringer i den økonomiske politikken. Muligheten for å legge opp skatte- og avgiftspolitikken slik at både miljøet og sysselsettingen styrkes, fortjener en bred og omfattende drøfting. Vi må få til et mer helhetlig opplegg for en grønn skattereform for miljø og sysselsetting. Sterkere skattlegging av miljø og bruk av naturressurser kan gi rom for satsing på arbeid, nyskaping og bedre energibruk, uten at det samlede nivået på skatter og avgifter øker.
Regjeringen tar sikte på å komme med et slikt samlet opplegg i 1997. I denne sammenhengen vil en også vurdere utvidelsen av grunnlaget for merverdiavgiften, som vi tidligere har varslet.
I Europa preges den politiske og økonomiske dagsordenen av arbeidet med å etablere en økonomisk og monetær union. Dette er et viktig prosjekt som også har betydning for land utenfor EU. En sone av valutastabilitet i Europa vil også være i vår interesse. Økonomisk og monetær union betyr ikke at norsk penge- og valutapolitikk må legges om, men den vil stille oss overfor nye utfordringer i valutapolitikken. Dette er spørsmål vi må arbeide videre med og ta stilling til når den økonomiske og monetære union blir virkelighet.
Oljeavhengigheten i norsk økonomi er en betydelig utfordring. Det er ikke slik enkelte hevder, at det er selve utvinningen av olje og gass som gjør oss « avhengige » av oljeinntektene. Denne avhengigheten er jo først og fremst knyttet til den innenlandske bruken av oljeinntektene. Har vi først lagt oss på et høyt forbruksnivå, får vi vanskeligheter dersom oljeinntektene skule gå ned. For å redusere oljeavhengigheten må vi derfor i første rekke skille den årlige bruken av oljeinntektene fra de løpende inntektene vi får fra virksomheten i Nordsjøen.
Som jeg tidligere har vært inne på, er det nå en klar fare for at den vedvarende oppgangen i norsk økonomi, og forventninger om kraftig økning i oljeinntektene i åra framover, igjen kan føre til overdreven optimisme, slik vi har opplevd tidligere. I denne situasjonen er det ikke så rart at det oppstår en ny debatt om tempoet i oljeutvinningen og bruken av oljeinntektene. Denne debatten har fått ekstra næring fra den sterke økningen i oljeproduksjonen de siste årene.
Den sterke økningen i oljeproduksjonen er et resultat av tidligere beslutninger. Det skyldes ikke nye beslutninger om raskere utvinningstempo. Produksjonen øker fordi vi nå får mer olje ut av felt som har vært i produksjon i mange år. Vi har fått bedre kunnskap om oljereservoarene, og ny teknologi har gjort at vi kan utvinne en betydelig større del av den oljen som finnes, enn vi kunne tidligere. Dette er en fornuftig politikk, som alle egentlig burde være særdeles glad for.
Enkelte har hevdet at det vil være lønnsomt å utsette deler av oljeproduksjonen i påvente av høyere priser i framtida. Jeg tror imidlertid at vi kan komme til å lure oss selv hvis vi tror vi kan finstyre utvinningstempoet. Mellom 60 og 70 % av den norske oljeproduksjonen kommer fra fire store felt som ble funnet for mellom 15 og 30 år siden. Med de prisforutsetninger og de krav til avkastning som det er vanlig å legge til grunn, vil det være et kostbart alternativ å redusere oljeutvinningen fra felt som er i drift, eller felt som er bestemt utbygd.
Enkelte som hevder at utvinningstempoet i dag er for høyt, begrunner dette med at en rask utvinning kan føre til for høyt forbruk og til for stor oljeavhengighet. Den logiske følgen av et slikt syn burde være at budsjettet gjøres opp med et større overskudd enn det Regjeringen foreslår, og ikke minst at en avstår fra forslag om økt bruk av oljeinntekter, noe som jo gir større avhengighet av oljen.
Store overskudd i årene framover må ikke forlede oss til å tro at vi nå er over kneika, snarere tvert imot.
Det kan være fristende å slappe av i et valgår - og tungt å si nei til populære påplussingsforslag.
Jeg tror at politisk vilje til å prioritere er noe velgerne vil vise at de setter pris på ved valget. Det vil ikke bli lett å høste gevinst for løssluppenhet, kort og godt fordi det er for lett å gjennomskue.
Det er ikke rom for økte totalutgifter i særlig grad. På en del områder har vi allerede gjort valg som må gjennomføres. Dette stiller krav til en særlig streng prioritering på andre områder. Det betyr at andre områder ikke får det mange kunne ønske.
Det er heller ikke rom for å øke det samlede nivået på direkte skatter og avgifter. Vi må fortsatt bevare troverdigheten rundt skattereformen. Det vil ikke være en farbar veg over tid å finansiere nye utgifter ved å øke skatter og avgifter.
Mister vi styringsgrepet, vil viktige verdier komme under press. Da kan solidaritet og fellesskapsinteressene på ny måtte vike plassen for egoismen.
Nå starter behandlingen av budsjettet i Stortinget. Og spørsmålet vil melde seg: Hvorfor ikke bruke en ekstra milliard til?
For det første foreslår Regjeringen å overføre 24 milliarder kr fra oljefondet for å dekke utgiftene på statsbudsjettet. For det andre er den fremste risikoen vi nå står framfor, overoppheting av økonomien. Spørsmålet kunne da like gjerne være: Hvorfor ikke bruke en milliard mindre? For det tredje må vi ha i tankene at mange forslag om nye tiltak gir økte utgifter på varig basis. Da må den ene ekstra milliarden betales, ikke bare i 1997, men også i årene deretter - også når oljeinntektene ikke lenger øker, men i stedet går ned. Hva gjør vi da? Derfor må budsjettbehandlingen i høst ikke bare se fram til 1997, men ha en lengre tidshorisont.
Budsjettbehandlingen kan ofte bære preg av de mange enkeltsaker som fortrenger helheten. I enkelte land er det slik at en først vedtar budsjettrammene, så må enkeltsakene underordne seg disse rammene. Ønsker en å øke utgiftene på ett område, så må en kutte ned på et annet område. Slik blir budsjettbehandlingen satt inn i et ansvarlig helhetssyn. Vi har tre budsjettrunder hvert år - statsbudsjettet, salderingsproposisjonen og revidert nasjonalbudsjett. Dette gjør at helheten og de langsiktige hensyn ofte blir skadelidende. Derfor er det behov for en reform av budsjettarbeidet, og jeg vet at det arbeides med det.
I en situasjon med mindretallsregjeringer er det behov for større stabilitet og forutsigbarhet i budsjettbehandlingen. Derfor må det også i budsjettsammenheng etableres flertallsløsninger som bærer over tid på hovedområder i den økonomiske politikken, slik vi i hovedtrekk har fått det til når det gjelder skattereformen. Dette er viktig fordi vi går inn i en krevende tid med store overskudd og fristelser til å bruke mer enn det som over tid er fornuftig og riktig.
Jeg vil legge stor vekt på dette framover, for vår fremste oppgave er å sørge for stabilitet og sikre et solid og langsiktig grunnlag for arbeid, velferd og investeringer. Dette er ikke et ansvar for Regjeringen alene. Får vi dette til, vil det styrke tilliten til politikere og til politisk arbeid i sin alminnelighet. Det vil vi alle være tjent med.
Mye har skjedd i landet i løpet at de to siste generasjonene. Vi har gått fra fattigdom og krise til velstand og velferd. Hvordan kan vi så føre den gode utviklingen i norsk økonomi videre?
Vi har en plan for hvordan vi skal få dette til, en plan med bred forankring og oppslutning hos folk, der egennytten og fellesskapsfølelsen forenes. Vi vil videreføre solidaritetsalternativet med et bredere grunnlag inn i et nytt årtusen. Regjeringen vil at arbeidslinjen fra solidaritetsalternativet skal forenes med en politikk som skal trygge og utvide produksjonsgrunnlaget i Fastlands-Norge. Dette blir en krevende oppgave, og det forutsetter at både arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter drar sin del av lasset. Regjeringen vil ta sin del av ansvaret slik vi gjorde da « solidaritetsalternativet » fra Sysselsettingskommisjonen ble utformet i langtidsprogrammet for 1994-97. Samspillet mellom myndigheter og partene i arbeidslivet var avgjørende da og vil være det nå og i framtida.
Vi kan møte utfordringene vi står framfor, på flere måter:
For et første: Vi må sørge for at arbeidskraften har de kvalifikasjoner og den kompetanse som framtidas kunnskapssamfunn krever. Derfor er livslang læring så viktig.
For det andre: Vi må passe på arbeidsstyrken, slik at ikke stadig flere går over på passive overføringsordninger. Jo flere det er som er i arbeid, jo flere blir det til å bære de framtidige utgiftene til vår velferd.
For det tredje: Vi må øke evnen til omstilling og nyskaping slik at vi i større utstrekning kan ta i bruk menneskelige og naturgitte ressurser utenom oljen.
For det fjerde: Vi må bruke statens økte inntekter i årene framover til å øke fellesskapets sparing og til å legge oss opp en finansiell reserve.
Disse hensyn må forenes i et helhetlig opplegg for årene framover. Solidaritet med dem som er ledige, med dem som søker arbeid i årene som kommer - og ikke minst solidaritet med framtidas generasjoner og de utfordringer disse står framfor.
Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1997 må ses i en slik sammenheng. Vi vil lykkes best dersom alle partier i tida framover setter landets interesser foran rene partipolitiske interesser.
Når historien om 1990-åras økonomiske politikk en gang skal skrives, skal det bli historien om de gode år som skapte en sterk og bærekraftig økonomi for et nytt århundre. Bare på denne måten kan neste generasjon få et løfte om en bedre framtid, slik vi og våre foreldre fikk.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at finansministerens redegjørelse for statsbudsjettet for 1997 legges ut for behandling i et senere møte. - Dette anses vedtatt.