Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Bjørg Hope Galtung til fiskeriministeren:
« Året 1995 omkom ti fiskarar under arbeid. Dette er ein nedgang på sju i høve til 1994. Denne utviklinga er positiv, men likevel er talet på omkomne fiskarar dei siste åra svært høgt (10 dødsfall pr. 10.000 årsverk) sett i samanheng med arbeidsplassar på land (1 dødsfall pr. 10.000 årsverk). Tryggleik for dei vel 21.000 fiskarane i landet er eit omfattande og viktig spørsmål som krev stor merksemd frå det offentlege. Ansvaret for tryggleik i fiskerinæringa er i dag plassert hos mange og ulike fagdirektorat, departement og andre institusjonar. I tillegg er heller ikkje fiskarar underlagde arbeidsmiljølova.
Kva tiltak, både kortsiktige og langsiktige, vil departementet i samarbeid med andre setja i gang for å betra tryggleiken til fiskarane? »

TALERE:

       Bjørg Hope Galtung (Sp) : Tryggleik for fiskarar og andre som har sin arbeidsplass på havet, er ei sak som folk har vore opptekne av i generasjonar, og spesielt gjeld dette for folk som bur langs kysten. Tryggleik for våre fiskarar er òg ei utfordring som vi som fiskerinasjon må vera sterkt opptekne av.

       Kysten sine folk har gjennom alle tider budsjettert og betalt sin kvardag med angst for at fisken, sjølve livsgrunnlaget, skulle verta borte frå kystane våre. Dei har hatt angst for vêrgudane sitt sinne og angst for å bli igjen på havet. Det siste har diverre ikkje latt seg gjera å unngå. Difor er også dette ei sak som i særleg grad vedkjem fiskarkvinnene.

       Tryggingsproblem i norsk fiskeri handlar om tap eller skade på både personell og materiell. Tryggingstiltak må i utgangspunktet prioritera tiltak som reduserer alvorlege personskadar og tap av liv. Opp gjennom åra er tiltak sette i verk for å førebyggja ulukker og tap av liv. Fartya er vortne betre, navigasjonsutstyret og anna teknisk utstyr har gjennomgått ei revolusjonerande utvikling. Kommunikasjonssystem er utvikla, og redningsapparatet med helikopterteneste og anna snøggåande vakthald, t.d. Kystvakta og Redningsselskapet, er sett inn. Likevel er ikkje dette nok!

       I tidsrommet 1985 til 1994 er det registrert 230 dødsulukker ved fiskeriaktivitet. I gjennomsnitt utgjer det 20-26 dødsulukker pr. år. I høve til årsverk utgjer tala for dei siste åra 10 dødsfall pr. 10.000 årsverk. Næringslivet på land opererer med eitt dødsfall pr. 10.000 årsverk. Målsetjinga for nye tryggleikstiltak må difor vera ein sterk reduksjon av talet på dødsfall pr. år.

       Statistisk materiale viser at det er dei små fiskebåtane som har kravd flest liv gjennom dei siste åra. Dette er båtar med få om bord - kan hende berre ein - og difor må fleire oppgåver utførast av ein og same person.

       I realiteten må desse arbeidstakarane vera tusenkunstnarar for å takla dei mange og vanskelege oppgåver og utfordringar på den tøffe arbeidsplassen ein fiskebåt kan vera, ikkje minst under vanskelege vêrtilhøve.

       Det å driva fiske handlar om meir enn reguleringar, kvotar og fangst. Det handlar også om arbeidsplassar som kan vera svært farlege både på grunn av dårleg vêr og til tider eit stort arbeidspress som medfører lange økter med lite kvile og søvn. Det handlar om å sikra sin eigen arbeidsplass mot uføresette situasjonar. Korleis kan dette gjerast både i eigen regi og offentleg regi?

       Utdanning og kompetanseoppbygging innan fiskerinæringa må vera eit av dei viktigaste tiltaka for å styrkja tryggleiken i næringa. For dei heilt unge som vil velja fiskaryrket, gjev grunnkurs naturbruk og VK I fiske og fangst med påfylgjande lærekontrakt i verksemd høve til å få tilfredsstillande utdanning og kompetanse i faget. For ikkje-rettselevar kan denne utdanninga også gjennomførast dersom kapasiteten i skuleverket er romsleg nok, og dersom interessa frå vaksne fiskarar er til stades. Det har ein ikkje fått dokumentert enno!

       Fiskerisjefen i Finnmark gjorde for ei tid attende ei spørjeundersøking blant unge fiskarar i Finnmark og i Møre og Romsdal vedkomande ynske eller planar om formell utdanning i høve til yrket deira. Det skuffande, vil eg seia, var at fleirtalet av ungdomane frå Finnmark såg det som mest viktig å få eigen båt, og vektla mindre å få formell kompetanse gjennom utdanningssystemet. Haldninga til ungdomane i Møre og Romsdal var den motsette. Dei var meir interesserte i å vera mannskap i høve til det å eiga båt og i den samanhengen også meir interesserte i formell utdanning.

       Kva kan gjerast for å motivera dei unge som har planar om å verta fiskarar, til å ta utdanning i fiskaryrket? Korleis skal vi få dei unge til å innsjå at yrkesutdanning innan faget vil gje dei viktig kompetanse på alle område som vedkjem fiskaryrket, herunder også tryggleik? Er det aktuelt å vurdera krav om fagbrev for å gå inn i fiskaryrket? Spørsmåla er mange, og eg vil be fiskeriministeren om ei vurdering av desse problemstillingane.

       Tryggleikskurs for fiskarar med etterfylgjande repetisjonskurs er tiltak som er pålagde fiskarane, jf. forskrift av 10. februar 1989 nr. 88 om tryggleiksopplæring for fiskarar. Der er §§ 3, 4 og 8 spesielt viktige.

       Den 31. desember 1995 var fristen då alle fiskarar på blad B, yrkesfiskarane, skulle ha gjennomgått grunnleggjande tryggleikskurs. Over 6.000 fiskarar mangla kurs ved inngangen til 1995, og det vart ei forsert opplæring slik at over 1.000 personar meir enn budsjettert fekk denne opplæringa. Men dette resulterte i eit stort overforbruk av midlar. I 1996 er ressursane til denne verksemda reduserte, med den konsekvens at det framleis er om lag 1 500 fiskarar som ikkje har gjennomgått tryggleikskurset, og ein har heller ikkje kome i gang med repetisjonskursa. Dette vil kunna få store konsekvensar for den vidare opplæringa sett i høve til dei gjevne tidsfristar.

       Det har gjennom mange år klårt vore prova at tryggleiksopplæring for fiskarar har hatt god effekt, både som haldningsskapar for tryggleik og som effektiv ulukkesførebygging. Nok midlar må difor stillast til rådvelde slik at målsetjinga i Sjøfartsdirektoratet si forskrift kan gjennomførast. Spørsmålet til fiskeriministeren vert naturleg nok om det er tilstrekkeleg med midlar på budsjettet for neste år for å oppnå denne målsetjinga. Eg tenkjer òg på dei som skal gjennomføra repetisjonskurset.

       Redningsutstyr kom i fokus i samband med at to roarar forliste i Nordsjøen tidlegare i år. Drakt og flåte berga dei to gjennom fleire døgn i kaldt og ope hav, men ulukka aktualiserer òg spørsmålet om varsling og korleis det kan skje på snøggaste måte.

       I 1987 utvikla firmaet EXOTECH A/S ein naudrakett som sende ut radiopeilesignal på VHF, naudkanal 16, og i tillegg også ein peilesendar for redningsdrakter for same kanal. Dersom roarane hadde hatt EXOTECH-rakett i redningsflåten, ville Hovudredningssentralen, Kystradioen, redningsskøyter og alle farty og plattformer som lyttar på VHF sin naudkanal 16, innan ein radius på 200 kilometer ha motteke alarmen og krysspeila havaristen sin posisjon innan dei fyrste fem minuttane etter at raketten var skoten opp. Ved bruk av draktsendarar med sin radius på 10 nautiske mil ville roarane høgst sannsynleg vortne funne innan ein til to timar.

       I 1987 vart dette utstyret sett på som revolusjonerande av alle innanfor den maritime sektor og redningstenesta i inn- og utland. EXOTECH-raketten vart diverre stoppa av Teledirektoratet, som viste til at utstyret ikkje var i samsvar med internasjonalt regelverk. I ettertid viser det seg at internasjonale reglar ikkje er til hinder for at utstyret kan brukast. Ved bruk av dette utstyret, som òg har fått svært gode attestar både frå inn- og utland, kan menneskeliv sparast, og dei økonomiske innsparingane i høve til leiteaksjonar er formidable.

       Eg vil oppmoda fiskeriministeren til å ta initiativ i denne saka, fordi det er fullt mogleg å få i gang produksjon og marknadsføring av EXOTECH draktsendar og naudrakett dersom viljen er til stades. Kan fiskeriministeren tenkja seg å ta eit slikt initiativ innan kort tid?

       Alarmsentral for mobiltelefonbrukarar kan også vera eit tryggleikstiltak for dei som driv fiske åleine. Dette kan vera mogleg for mobiltelefonbrukarar som er registrerte hos alarmsentralen, og som i sin mobiltelefon har fått innebygd det spesielle programmet som kommuniserer med alarmsentralen, som igjen er kopla til satellittstasjonen GPS. Ved å trykkja på alarmtasten på mobiltelefonen vil sentralen i løpet av 18 sekund ha registrert telefonnummer, posisjon, klokkeslett og kva retning båten går i. Sentralen kan så ringa fiskaren for å få greie på kva som står på.

       Ein del av dei tiltaka eg har nemnt ovanfor, er delvis initiativ og tiltak som fiskarane sjølve må iverksetja. Men det offentlege er òg delvis part i desse tiltaka. På den andre sida må ein sjå på tiltak som heilt og fullt er det offentlege sitt ansvar.

       Kontroll av fiskefarty der tekniske byggje- og utstyrskrav - såkalla innebygd tryggleik - og driftsvilkår - såkalla operasjonell tryggleik - vert vurderte av Sjøfartsdirektoratet før farts-/tryggleikssertifikat vert utferda, tilseier ein samla tryggleik for båten.

       Fiskeristyresmaktene har ved fleire høve fått førespurnader vedrørande tryggleiken for dei såkalla paragrafbåtane. I høve til ulukker som har skjedd med slike båtar, bør regelverket sine avgrensingar for fartylengd og tonnasje vurderast. I dag har vi innan fiskeriflåten mellom 50 og 60 slike båtar i fiske som bør ombyggjast for å tilfredsstilla krava til stabilitet og tryggleik i dei fiskeria dei driv.

       Eg ber også her fiskeriministeren ta initiativ til å sjå på tiltak som kan treffast i den samanhengen.

       Statistikkar viser at mange fiskarar omkjem i hamner. Her må ein kontrollera og påsjå at kaier er sikra, og at kaieigar har sett i verk turvande tryggleikstiltak, slik at kaileiderar, snørydding, belysning m.m. er i orden. Det er òg naudsynt at båteigar ser til at tilstrekkeleg sikring mellom farty og kai er ivareteken. Arbeidstilsynet bør som kontrollinstans vera aktiv her.

       Mange innan næringa har peika på at sjøkartlegginga i Barentshavet er dårleg og mangelfull. Gode sjøkart er viktig for tryggleiken. Ein stor del av fiskeflåten vår har sitt virkefelt i dette området. I tillegg har òg turisttrafikken utvikla seg stort i Svalbardområdet i delar av året. Trongen for god sjøkartlegging er difor stor. Eg kan ikkje med min beste vilje skjøna kvifor vi som stor fiskeri- og sjøfartsnasjon skal bruka tiår på tiår for å kartleggja eit så viktig område som vi dessutan har ansvar for. Kva vil fiskeriministeren gjera for å løysa dette problemet og denne utfordringa?

       I same andedrag kan vel òg påpeikast at radio- og teletenesta i dette området ikkje er heilt tilfredsstillande. Spesielt gjeld dette vêrinformasjon. Her er det høve til å forbetra tenesta.

       Eit anna område eg vil nemna litt om, er fyrtenesta. For ikkje så lenge sidan låg det føre ei tankevekkjande fyrutgreiing som Innovasjonsmiljø A/S har gjort for Fiskeridepartementet. Konklusjonen frå denne granskinga stadfestar til fulle det som mange tidlegare har hevda: Det er både samfunnsøkonomisk lønsamt og nødvendig å halda på bemanna fyrstasjonar.

       Reduksjon av driftsutgifter har ofte vore sjølve drivkrafta for styresmaktene for å få automatisert og avfolka norske fyrstasjonar. No viser det seg at bemanna fyr gjev høgast nytteverdi. I tillegg vert verdien av det fyrtilsette medverkar til som vêrobservatørar, verdsett til 155 mill. kr årleg. Vår statsminister ynskte seg i nyttårstalen sin nabokjerringar som bryr seg. Vi kan samanlikna fyrtilsette med desse nabokjerringane. Dei har hatt og dei har lokalkunnskap til både farvatn og vêrtilhøve. Lokalkunnskap har vore verdifull i mange redningsaksjonar, men gjerne like viktig er det at i mange tilfelle har lokalkunnskap avverja at fiskarar og andre har kome i ein naudsituasjon. Nytt, moderne teknisk utstyr er bra, men det kan i mange tilfelle ikkje erstattast med menneskeleg kunnskap og vurderingar. Ein kombinasjon ville vera det beste. I tillegg er det, slik rapporten viser, økonomisk gunstig å ha fleire bemanna fyrstasjonar.

       Kan det for fiskeriministeren vera aktuelt å vurdera bemanning av allereie automatiserte fyrstasjonar, slik rapporten nærast gjev ei oppmoding om?

       Ansvaret for tryggleik til sjøs, anten det gjeld fiskarar eller andre sjøfolk, er plassert hos mange og ulike departement, direktorat og andre politiske organ. Det er òg plassert hos den einskilde fiskar med omsyn til fiskarane sine eigne haldningar til tryggleik. Ansvaret er pulverisert, og pulver er sjeldan nokon god pilar å reisa noko byggverk på. I tillegg har heller ikkje fiskerinæringa og fiskarane lenger nokon eigen fagkomite her på Stortinget som talar berre deira sak. Det hadde dei før!

       Som ei fylgje av dette bør det etter mi meining opprettast eit tryggleiksforum for fiskeflåten for å betra og samordna arbeidet som alle desse ulike aktørane på dette store arbeidsfeltet har og gjer. I tillegg bør også dette forumet kunna ta initiativ til nye tiltak for å betra tryggleiken, arbeidsmiljøet og beredskapen i den norske fiskeflåten. Det ville vera eit handslag til fiskerinæringa.

       Kristeleg Folkeparti har lagt fram eit oversendingsforslag om ein fast havarikommisjon, og eg ser positivt på det. Det er delvis i tråd med det forslaget som eg har lagt fram.

       Med ein eksportverdi på 20 milliardar kr er sal av fisk den nest viktigaste inntektskjelda til landet etter olje. Dette synest eg det vert lagt for lite vekt på. Tryggleiksspørsmål for fiskarane bør difor koma svært høgt på prioriteringslista for samtlege parti, slik at talet på ulukker innan denne næringa vert redusert kraftig i komande år.

       Eg tek med dette opp framlegg nr. 1 og 2.

       Interpellanten nemner at det er mange departement og andre statlege institusjonar som deler ansvaret for tryggleiken på sjøen. Nokre meiner at ansvaret er for mykje spreitt. Eg er ikkje overtydd om at det alltid ligg noko negativt i at mange deler eit ansvar når det er så breitt som det er her. Tryggleik femner om så mangt og er innfløkt. Vi må vere varsame så vi ikkje øydelegg det vi har oppnådd. Sjølv om det har vore skremmande ulykker, har vi på mange vis hatt ei relativt god utvikling over mange år. Mykje er bra, men mykje kan gjerast enda betre.

       Kvar og ein av oss som har ansvar, må gjere vår oppgåve så samvitsfullt som råd er. Vi bør halde fram som hittil med dei oppgåvene og det ansvaret som no ligg hos dei ulike statsrådane. Men det er også heilt naudsynt med koordinering og samarbeid mellom alle dei som har ansvar.

       Tryggleik for fiskarar og andre som ferdast på sjøen har tidlegare vore oppe til debatt. I svaret sitt på ein interpellasjon til justisministeren i desember 1992 opna justisminister Grete Faremo med å seie:

       « Sikkerheten for våre fiskere og for andre som ferdes på sjøen, er et spørsmål som vi som fiskeri- og sjøfartsnasjon må være opptatt av. Og Regjeringen har et selvsagt medansvar for at denne sikkerheten ivaretas best mulig. »

       Det var også interpellanten inne på. Vidare sa ho:

       « Det aller viktigste for sikkerheten til sjøs er at vi så langt som mulig tar forholdsregler for å forebygge ulykker og for å sikre at fiskere og andre sjøfarende har utstyr og kunnskaper for å berge seg dersom en ulykke likevel skulle skje. »

       Nøkkelorda er her framfor alt førebygging, utstyr og kunnskap. Det er dei tre orda som ligg i botnen for det meste av staten sin innstas for auka tryggleik. I orda ligg også at arbeid med tryggleik er mest ein kontinuerleg prosess, ikkje skippertak no og då. Eg vil kome attende til kva styresmaktene har ansvar for, men eg vil presisere at svært viktige delar av ansvaret for tryggleiken ligg hos skipsreiaren og skipperen. Reiaren har m.a. ansvaret for at skipet har dei naudsynte sertifikata og andre dokument som sjøfartsstyresmaktene krev. Føraren har ansvar for at skipet er sjødyktig når det legg ut, og han skal gjere alt som står i hans makt for at skipet er sjødyktig under heile reisa. Det er skipperen sitt ansvar at fartyet har passande rutinar for tryggleik, og at mannskapet er øvt.

       Norges Fiskarlag har, med stønad frå m.a. Sjøfartsdirektoratet og Fiskeridepartementet, fått MARINTEK til å lage eit forprosjekt om tryggingstiltak i fiskeflåten. Ein rapport blei lagd fram i 1995. Styringsgruppa meinte at ei rimeleg målsetjing måtte vere å redusere risikotala for dødsulykker og personskadar med minst 50 % i den komande tiårsperioden. Rapporten tok opp 18 forslag som gjev gode haldepunkt for styresmaktene sitt arbeid og prioritering.

       Tryggleikstiltaka er knytte til

       Elementa sorterer under ulike statsrådar.

       Ansvaret for skuleopplæringa av sjøfolk og tryggleiksopplæringa for fiskarar ligg under Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet.

       Når det gjeld skuleopplæring av fiskarar, blei det under Reform 94 lagt til rette for tilbod for ungdom som ynskjer å utdanne seg til fiskarar, og dei fekk høve til å skaffe seg fagutdanning gjennom f.eks fagbrev. Tilbodet er også retta til dei som ynskjer å vere sjølvstendige fiskarar med eigen båt. Opplæringa i fiske og fangst fylgjer hovudmodellen i Reform 94 med to år i skule og to år i bedrift, dvs. fiskefarty. Tryggleiksopplæringa er lagd inn i vidaregåande kurs 1 Fiske og fangst, i den delen som fører fram til kystskippersertifikat. Tryggleiksopplæring er også tatt inn i bedriftsplanen for fiske og fangst, altså opplæringa på farty.

       For dei aktive fiskarane som ikkje har hatt ei skuleopplæring der tryggleik var fag, er det oppretta « Tryggleiksopplæring for fiskarar ». Dei grunnleggjande tryggleikskursa for fiskarar starta allereie i 1982. Fram til og med 1995 har 19 690 fiskarar fått slike kurs. Stortinget har så langt løyvt 142,5 mill. kr til dette.

       Utdanningsdepartementet har i 1996 fått MARINTEK i Trondheim til å gjere ei evaluering av tryggleiksopplæringa for fiskarar i perioden 1989 til 1995. I dag, nettopp no, sit styringsgruppa i møte i Tromsø for å leggje siste hand på rapportutkastet til departementet.

       Ved kgl. resolusjon i 1989 blei det fatta vedtak om at alle som arbeider om bord i registrerte fiskefarty, skal ha tryggleikskurs. Yrkesfiskarar skulle ha eit kurs innan 31. desember 1995. For dei som har fiske som biyrke, er fristen 31. desember 1996. For fiskarar over 67 år er dette tryggleikskurset friviljug. Fiskarar skal minst kvart åttande år ha eit 20 timars repetisjonskurs.

       Den generelle kunnskapen om førebyggjande arbeid i trygging av mannskap og farty og i bruk av tryggingsutstyr, naudprosedyrar og redningsteknikk er auka monaleg ved at nærare 20.000 fiskarar har fått dette grunnleggjande kurset. Regjeringa ser dette tryggleiksarbeidet som viktig.

       Når det gjeld ansvaret for tryggleikstiltak som er knytte til skipet og mannskapet, ligg dette til Utanriksdepartementet ved Sjøfartsdirektoratet. Handelsministeren er ansvarleg statsråd. Sjøfartsdirektoratet er det største av dei institusjonane som har med tryggleik på sjøen å gjere. Det er samstundes hovudkontakten til dei internasjonale tryggingsorgana i den maritime organisasjonen til FN, IMO. Oppgåvene til direktoratet femner både om tilhøve knytte til skipet som teknisk eining, og tilhøve knytte til det å arbeide om bord i farty.

       På grunnlag av røynslene som Sjøfartsdirektoratet har, planlegg dei fleire tiltak for å betre tryggleiken for fiskarar. Dei viktigaste her er følgjande:

       Å halde fram med informasjonsverksemda og sikre at informasjonen når fram til kvar einskild fiskar. Fiskarane skal vere fullt merksame på kor viktig det er for deira eigen tryggleik å fylgje reglane.

       Det er føreslege å innføre brualarm på alle nye og eksisterande fiske- og fangstfarty som nyttar autopilot, altså ein slags dødmannsknapp som regelbunde kjem opp, som ein skal kunne trykkje inn for å vise at ein er fullt merksam på brua.

       Ei handbok i tryggleik vil bli utarbeidd. Innhaldet er standardisert som ei sjekkliste om kva for tryggleiksdetaljar ein må passe på, og det vil skje ei tilpassing for kvar einskild båt. Boka vil ha malar for bruvakthald og generelle rutinar for tryggleiken om bord.

       I dag skal førar av farty med ei lengd på meir enn 15 meter ha navigatørsertifikat, og for å få sertifikat må ein ha ei teoretisk utdanning i tillegg til erfaring på sjøen. Men i fleire samanhengar har mangel på kunnskapar om tilhøve som har med tryggleik å gjere, kome fram hos dei som ikkje har utdanning. Det er semje om at noko må gjerast. Det er drøftingar i gang med m.a. Norges Fiskarlag om kva for eit tempo ei skjerping av utdanningskrava skal ha. Eit av punkta som blir diskutert, er å krevje navigatørsertifikat for dei som skal føre farty med ei lengd på ned til 10,67 meter.

       I samarbeid med arbeidsforskningsinstituttene vil Sjøfartsdirektoratet kartleggje samanhengen mellom bruvakt, lang arbeidstid og ulykker i fiskeflåten.

       I tillegg er tiltak for å oppdatere, modernisere og forenkle regelverket eit kontinuerleg arbeid som pågår i Sjøfartsdirektoratet.

       Som ein lekk i arbeidet med tryggleiken på sjøen er det også oppnemnt fire sakkunnige råd med kvart sitt mandat. Eit av råda er knytt til fiskeflåten. Råda skal m.a. uttale seg om:

       Det er ikkje berre på opne havet at ulykker skjer. Ulykker skjer også i skipsleia langs kysten, med dei blir ikkje så mykje lagde merke til som ute på det store havet. Stadig blir fiskefarty og andre farty utsette for situasjonar med nestenulykker. Når det gjeld tryggleik for sjøtrafikk og farleier, har mitt eige departement hovudansvaret. Fiskeriministeren har det sentrale ansvar for

       Leia langs kysten er vanskeleg og set strenge krav til at navigatørane får den rettleiinga som sjømerke og fyrlykter kan gi. Hovudleia på kysten er i store trekk tilfredsstillande merkt for brorparten av trafikken vi har i dag. Men nye farty, t.d. snøggbåtar, set nye krav til oppmerkinga, og ei snøggbåtlei har no blitt etablert. Trygg framkomst i farvatna blir vurdert kontinuerleg, og gjennom ei stadig meir føremålstenleg oppmerking av farvatna blir tryggleiken betre. For 1997 gjer Regjeringa framlegg om løyving av 172 mill. kr til fyr- og merketenesta.

       For å regulere trafikken og for å hindre ulykker i dei mest utsette farvatna vi har på kysten vår, har vi også etablert trafikksentralar på Fedje og i Grenland. Samstundes har det også vore gitt trafikkreglar for farvatna der trafikken er størst. Ein trafikksentral for Oslofjorden er no under bygging, og Regjeringa går i statsbudsjettet også inn for å byggje ein trafikksentral på Kvitsøy i Rogaland.

       Nokre stader på kysten er leia grunn og smal, noko som i seg sjølv er eit problem. I åra som kjem, vil vi leggje vekt på å gjere skipsleia endå tryggare ved å mudre ho der det er problem. I år har ei ny lei gjennom Bognestraumen blitt etablert. Regjeringa har i budsjettforslaget gjort framlegg om løyving til utdjuping av både Risøyrenna og Tjeldsundet, som er viktig for skipstrafikken langs våre farvatn.

       Kystverket arbeider med tiltak i farvatna og konvensjonell oppmerking som fyrlykter, stakar og bøyer, landbaserte radarfyr og maritime radiofyr. Forsvaret si tele- og datateneste arbeider med drifta av dei landbaserte Decca- og Loran C-navigasjonssystema. Vi legg også vekt på at dei elektroniske navigasjonshjelpemidla skal bli betre.

       Lat meg samstundes seie nokre ord om dei pengane som går til Redningsselskapet. Ein stor del av løyvinga til drifta av Redningsselskapet kjem frå statsbudsjettet og blir kanalisert over mitt budsjett. For 1997 har vi gjort framlegg om løyving på 50 mill. kr. Regjeringa har for få dagar sidan forhandla fram ein avtale mellom Redningsselskapet og staten. Avtalen vil bli lagd fram for Stortinget til godkjenning. Punkt 2 i avtalen lyder bl.a.:

       « Innen redningstjenesten forutsettes tilskuddet å dekke en andel av driftsutgiftene forbundet med søk- og redningsaksjoner samt et gitt beredskapsnivå. En del av Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning's samlede inntekter vil gå til en nødvendig fornyelse av flåten. »

       Men for å handtere eit farty og segle trygt trengst også ei mengd informasjon, og det trengst informasjonskanalar for å formidle informasjon. Her er Samferdselsdepartementet sine oppgåver knytte til samband. Telenor tar f.eks ansvaret for det som er det internasjonale naud- og tryggingssystemet. Noreg har plikta seg til å halde radiodekning i norske kystområde og dei nære havområda. Dette vil Regjeringa sjølvsagt følgje opp og syte for at blir tatt vare på av Telenor.

       Kystradiostasjonane har viktige oppgåver i å halde lyttevakt på naudfrekvensane, få i stand samband når nokon er komne i naud, alarmere hovudredningssentralane og kringkaste meldingar som har verdi for trygg ferdsel på sjøen og for navigering.

       Regjeringa legg vekt på at tryggingssambandet for farty skal halda ved på minst same nivå som no, og det er ein klar føresetnad at effektivisering av tenesta ikkje skal føre til minsking i tryggleiken.

       Lat meg også kome inn på - utan å rekke alt - det som er Justisdepartementets ansvar - « Den faste undersøkelseskommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten ».

       Regjeringa har dei seinare åra ved fleire høve vurdert betringar i beredskapen for redningshelikopterutrykking og dermed auka tryggleiken for fiskarar. Såleis representerer plasseringa av redningshelikopter på Svalbard i 1993 og no seinast på Vigra svært store framsteg i tryggleiken for fiskarar og andre - eigentleg ein tryggingsrevolusjon.

       Justisdepartementet har også sett ned eit breitt samansett utval under leiing av fylkesmann Alv Jakob Fostervoll for å vurdere den framtidige helikopterberedskapen generelt, og kor basane skal liggje. Det er ein føresetnad at helikopterberedskapen i Oslofjorden blir permanent styrkt. Fiskarlaget og Norsk Sjømannsforbund er representerte i dette utvalet.

       Eit målmedvete arbeid er den sikraste vegen til å realisere visjonane ein har, knytte til førebygging, rett utstyr og kunnskap. Også for framtida er det viktig at storting og regjering framleis har visjonar for ei stadig betring av tryggleiken for fiskarar spesielt og for sjøfararar generelt. Siktemåla våre er:

       Representanten Bjørg Hope Galtung var inne på fleire konkrete tiltak i sitt første innlegg i denne interpellasjonsdebatten. Noko av det mest interessante var Hope Galtungs førespurnad om kva ministeren meinte og eventuelt kunne gjere med EXOTECH-raketten som i si tid blei utvikla, som gjekk på at ein kunne sende opp ein rakett frå drakta dersom ein låg i sjøen, og koplast inn på naudkanal 16, og på den måten raskt kunne bli identifisert og tatt opp. Den blei i si tid stoppa av teleforvaltinga. Hope Galtung spurde om fiskeriministeren kan ta eit initiativ for å gjennomgå saka på nytt. Eg synest det innspelet er så interessant at eg skal ta saka opp og freiste å få ein gjenomgang av saka på nytt.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Astrid Marie Nistad (A) : Det er ein viktig ting som både interpellanten og statsråden har peikt på i debatten når det gjeld fiskarane sin arbeidsplass, nemleg tryggleik. Å gje fiskarane tryggleik er ei viktig oppgåve sett i forhold til at dei har sin arbeidsdag på sjøen, som ikkje alltid kan føreseiast. Same om dei finn fangsten sin nær kysten eller i fjernare farvatn, er tryggleik viktig - viktig for den enkelte fiskar, for den som eig båt og utstyr, og for familien som er igjen på land.

       I dag er det mange offentlege organ som har ansvar for tryggleiken i tillegg til den enkelte yrkesutøvar og eigarane av fiskebåtane, små som store. Difor er det viktig å bygge opp kompetansen hos den enkelte fiskar til å bruke hjelpemiddel og også til å utvise aktsemd. Sjøfartsdirektoratet har i dag ansvaret for å bygge opp den generelle kunnskapen i trygging av mannskap og farty, trening i bruk av redningsutstyr, naudprosedyrar og redningsteknikk. Eit område som eg trur det ligg store moglegheiter i å forbetre, er innafor sjøtrafikk og farvatn ved å ta i bruk nye informasjonssystem og kommunikasjonssystem. I dag har vi norske bedrifter som er mellom dei leiande i verda når det gjeld utvikling av navigasjonssystem over f.eks satellitt.

       Vi har ulike miljø som i dag arbeider med teknologi som kunne ha vore nytta til tryggleik for den enkelte utøvar. Eg ser for meg ei langt betre samordning mellom Statens kartverk, Statens forureiningstilsyn og Kystvakta. Ved koordinering kan det etablerast strategiar med å samle kunnskap og kompetanse som vil få mykje å seie for tryggleiken til fiskarane og sjøfolka, tiltak for eit berekraftig miljø, varsling av endringar i vêrforhold, m.a. storm og oljeutslepp.

       I gamle dagar formidla Kartverket sin informasjon gjennom trykte kart. I dag skjer denne informasjonen over digitale kart. Kartverket kan få eit større ansvar som informator om alle tekniske og miljømessige forhold som vil kunne sikre tryggleiken til langt fleire enn fiskarane langs vår kyst. Gjennom slik informasjon og slike hjelpemiddel vil f.eks. Kystvakta kunne betre datagrunnlaget og teknikken, noko som ville vere til hjelp i deira arbeid som politimyndigheit, miljøobservatørar, tollarar og livreddarar.

       At ansvar for tryggleik er spreitt over så mange forvaltningsnivå, kan verke uoversiktleg, men samstundes fører det til at mange må arbeide med tryggleik for fiskarar, sjøfolk og miljø. Det gjer at vi får eit sterkt tverrfagleg miljø. Men skal ein få effekt av denne kompetansen, krev det god koordinering, og difor må det leggast eit godt grep rundt akkurat dette.

       Koordinering mellom offentlege etatar, direktorat og den kommersielle industrien vil på sikt gje betre rutinar, spreie kunnskap og utvikle samarbeidsvilkår for brukaren av tryggleiksutstyr og industrien. Slik sikrar vi tryggleiken til alle som har sjøen som arbeidsplass. Men kunnskap den enkelte yrkesutøvar har om yrket sitt, er alltid avgjerande for tryggleiken til fiskarane. Sentrale myndigheiter må sjølvsagt legge forholda slik til rette at berre det beste er tilgjengeleg i utstyr og regelverk. Utøvaren av dette er alle dei som har sitt arbeid på sjøen. Difor må den enkelte sin kompetanse alltid ha stor merksemd.

       Eg er difor glad for at statsråden sa at arbeidet med tryggleik på sjøen er så viktig at det må ha myndigheitene si merksemd heile tida og ikkje berre gjennom skippertak. Det er ei viktig haldning til eit viktig arbeid for framtida til fiskarane og tryggleiken til dei som har sitt arbeid på sjøen.

Lars P. Brekk (Sp) : Menneskenes bruk av og arbeid på sjøen fører til mange dødsulykker gjennom året. Statistikk fra Norsk Folkehjelp viser at om lag 150 mennesker omkom ved drukning hvert av de to siste årene. Av dette utgjør tallene for fiskeflåten en relativt liten prosent. Det går ikke fram av statistikken hva som er årsaken til ulykkene, men det er god grunn til å anta at svært mange av dem har sammenheng med manglende kunnskap og uforsiktig opptreden. Det er derfor all grunn til å være årvåken og til enhver tid vurdere tiltak som kan forhindre ulykker.

       Jeg slutter meg fullt og helt til interpellantens synspunkter og de forslag som hun har fremmet. Jeg vil i første rekke komme med noen synspunkter om sikkerhetsopplæringen for fiskerne i mitt innlegg.

       Det er i løpet av de senere årene kommet mange verdifulle hjelpemidler som har bedret sikkerheten for fiskerne betraktelig. Dette gjelder i særlig grad overlevingsdrakter, redningsflåter og navigasjonsutstyr. I tillegg til dette har innføring av obligatorisk sikkerhetsopplæring bidratt til å høyne kunnskapen om bruken av utstyret og om hvordan en skal opptre i en nødssituasjon.

       Det er nå mange år siden sikkerhetsopplæringen ble innført. Dessverre er en ennå ikke kommet i mål, dvs. at alle fiskerne har gjennomgått kurs. Det kan være lett å skylde ensidig på manglende økonomiske ressurser i en slik situasjon, men jeg tror det vil være å ta for lett på problemet.

       Jeg tror det er all grunn til å evaluere opplegget for sikkerhetsopplæring for fiskere for å se på hva som kan gjøres for å forbedre og effektivisere opplæringen, og jeg forstår statsråden slik at det er underveis. Jeg vil derfor nå komme med innspill som jeg vil be statsråden vurdere og bringe videre til dem som har medansvaret for sikkerhetsopplæringen og sikkerheten til sjøs.

       Sikkerhetsopplæringen for fiskerne utføres i dag i hovedsak gjennom den mobile opplæringen Tromsø maritime skole har ansvaret for, med sine to fartøyer. I tillegg til dette foregår slik opplæring ved enkelte videregående skoler som har sertifikatrettet utdannelse for fiskere. Noen av disse videregående skolene har også tilbud om maritim høgskoleutdanning mot skipsfartsnæringen.

       Etter mitt syn burde disse skolene trekkes med i dette sikkerhetsarbeidet i langt større grad enn det som hittil har vært tilfellet. Det fåtall videregående skoler det her dreier seg om, ligger spredt langs hele kysten og er ut fra lokalisering i en gunstig posisjon for å nå fram til fiskerne. I tillegg har de bygd opp både undervisningskompetanse og utstyr for denne undervisningen for sine elever, slik at det alt er investert betydelig på dette området.

       For noen få år tilbake lanserte dette skolemiljøet tanken om å tilby fiskefartøy med mannskap å komme innom skolene for å gjennomgå kurs der utstyret på vedkommende fartøy ble benyttet, samtidig som skolen skulle tilby service på utstyret. På den måten kunne en simulere en situasjon der mannskapet skulle benytte seg av redningsutstyret på fartøyet og finne ut av plassering og anvendelse. Jeg mener det er en god idé som bør vurderes og utprøves.

       Den mobile opplæringen har vært et betydelig hjelpemiddel for å bedre kunnskapen om å bruke redningsutstyr og å takle en nødssituasjon. Men det at fiskerne driver et yrke der man naturlig nok er mye hjemmefra, har vist seg å skape vansker med å treffe dem når kurs arrangeres et sted. Når en fiskebåtreder derimot også har muligheter til å bestille kurs for fartøy og mannskap på et tidspunkt som passer inn med driften, blir mulighetene for å nå fiskerne med sikkerhetskurs langt større. Jeg mener derfor det i dagens situasjon må være riktig å øke ressursene til denne formen for sikkerhetsopplæring, og de videregående skolene med fiskeri- og maritime linjer er her naturlige valg. De vil i større grad kunne tilby sine kurs ut fra fiskernes ønsker enn den mobile sikkerhetstjenesten gjør i dag.

       Interpellanten har fremmet to forslag. Jeg støtter begge forslagene, men vil samtidig understreke behovet for å nedsette et utvalg som vurderer alle sidene ved sikkerheten til sjøs i en videre sammenheng. Blant annet vil jeg nevne bedre radiodekning for fiskeflåten i nordområdene, radiokommunikasjon og radiopeileutstyr, som er meget sentralt når det gjelder sikkerheten. Min erfaring er at her har myndigheter eller personer ridd kjepphester framfor å samarbeide til beste for yrkesutøverne. Slike problemer bør ryddes av vegen dersom de finnes ennå.

       Det er også behov for å styrke sjøkartleggingen i nordområdene, herunder Svalbard. Det er svært alvorlig at en finner grunner og områder på sjøen som ikke er avmerket. Det utgjør en stor sikkerhetsrisiko.

       Videre er det en sentral forutsetning for økt sikkerhet at det settes av tilstrekkelige midler til merking/oppgradering av farleier. Her har de siste års budsjettsituasjon for Kystverket vært negativ og direkte hindret mulighetene for et akseptabelt nivå for vedlikehold av merker/opprusting av farleier langs store deler av kysten.

       Til slutt litt om Redningsselskapet: Statsråden understreker at det i disse dager er inngått en avtale. Redningsselskapet gjør en enorm jobb langs hele norskekysten og har svært gode resultater når det gjelder sikkerhetsarbeid av ulike slag. Ifølge statistikken er minst 108 personer reddet i 1995. Det er derfor svært skuffende at Regjeringen nå foreslår en direkte reduksjon av tilskuddet til Redningsselskapet i budsjettet for 1997.

Anders Talleraas (H) : Det er positivt at spørsmålet knyttet til sikkerhet for den som har sin arbeidsplass på havet, settes på dagsorden. Det er viktig at arbeidet for å øke sikkerheten drives kontinuerlig, i et fornuftig samarbeid mellom fiskernes organisasjoner, fiskebåtrederne, offentlige myndigheter og ikke minst med fiskerne selv.

       Vi vet at mer kan gjøres bedre på flere områder.

       Programmet for sikkerhetsopplæring må intensiveres, slik at alle fiskere får gjennomført sikkerhetskurs så fort som mulig. Kravet til yrkesfiskerne var at dette skulle være gjennomført innen 31. desember 1995, for andre er fristen 31. desember i år.

       Det er skuffende at mange fiskere ennå ikke har gjennomført dette kurset, og det måtte gis en generell dispensasjon slik at alle kunne rekke den nødvendige opplæringen.

       Men det mest skuffende i denne sammenheng er at innsatsen fra den enkelte fisker for å skaffe seg denne sikkerhetsopplæringen har vært ganske lunken, for å si det forsiktig. Jeg håper inderlig at det vil rette på seg. Det dreier seg jo om grunnleggende opplæring som kan berge livet i gitte situasjoner, og da skulle en tro at det var motivasjon god nok i seg selv til å ta et slikt sikkerhetskurs.

       Rammene som foreslås for 1997, ser ut til å være rimelig avstemt, men det ligger åpenbart inne et overforbruk for 1995-96, som Stortinget vil komme nærmere tilbake til senere i høst i forbindelse med revisjon av 1996-budsjettet, noe Regjeringen har varslet i proposisjonen for 1997-budsjettet.

       Et annet element for å øke sikkerheten er fornyelse av fiskeflåten. Vi vet at den norske fiskeflåten i snitt er gammel. Jeg har en usvikelig tro på at nyere båter er tryggere enn gamle båter. Derfor vil også en systematisk og rask utskiftningstakt gi sikrere arbeidsplasser om bord. Fra Høyres side vil vi legge økende vekt på denne siden framover, med en forventning om at ved små grep kan mer gjøres for å fornye den norske fiskeflåten. Samtidig bedres sikkerheten for dem som arbeider på havet.

       Sikrere navigasjon, bedre kartverk, en god og tjenlig redningstjeneste er også tiltak som bidrar til økt sikkerhet, og som er understreket av både interpellanten og statsråden.

       Likevel er det kanskje riktig å erkjenne at mange arbeidsplasser om bord vil forbli farlige, nesten uansett. Arbeidet på et tråldekk i dårlig vær er risikofylt enten båten er ny eller gammel - for å nevne ett eksempel.

       Et annet eksempel som jeg velger å trekke fram i dag, er risikoen om bord på enmannssjarkene, hvor hendelige uhell kan få dramatiske konsekvenser. Det er ikke mer enn en uke siden vi i avisene så omtale av en fisker som ble dratt over rekka da foten satte seg fast i garnet han var i ferd med å sette i sjøen. Etter at han i lengre tid hadde fungert som bindeledd mellom garnlenken og båten, som gikk med 4-6 knops fart, ble han tilfeldigvis berget av en kameratbåt. Denne gangen gikk det bra, men av og til går det helt galt. Det er en ekstra risiko når en driver alene om bord i en liten sjark. Dette viser igjen at det kreves en utrolig årvåkenhet av den enkelte fisker for å gå klar av ulykke, og det ligger et stort ansvar på enkeltindividet i den forbindelse.

       Løsningen på dette er ikke strengere lover eller innføring av arbeidsmiljøloven i fisket. Vi som kjenner Kyst-Norge og fiskeryrket godt, må erkjenne at dette yrket er spesielt, og det kan ikke så å si formes etter eller tres inn i et system og et lovverk som har sitt utspring i industriarbeidsplasser på land. En arbeidsplass om bord er risikoutsatt, men reduksjon av risiko må skje i erkjennelse av det svært spesielle ved dette yrket. Derfor må opplæring brukes framfor tvang, fornyelse brukes framfor forbud.

       Muligens kan mer gjøres for å dra mest mulig nytte av de ofte tragiske erfaringer som er høstet. Det var en av bakgrunnene for granskingskommisjonen etter fiskefartøyforlis da den ble opprettet i sin tid, at en skulle prøve å trekke erfaringer fra forlis der det ikke fantes overlevende. Og det har jo vist seg å være en god ordning, som har gitt nyttig erfaring. Men det er det langsiktige, systematiske arbeid som vil gi de beste resultater framover.

       Det er delt ut tre forslag som har det til felles at de sikter mot å bedre sikkerheten for dem som arbeider på havet - og det er et bra formål. Men når jeg ser innholdet i forslagene, vil jeg be om at de oversendes Regjeringen uten realitetsbehandling, for jeg tror det vil være klokt å få en gjennomgang og vurdering av disse forslagene opp mot dagens system, et system som er ganske rasjonelt, effektivt og ubyråkratisk. En bør ta seg det bryet å vurdere disse gode forslagene opp mot dagens system, så får fiskeriministeren og justisministeren en mulighet til å komme tilbake til Stortinget med en totalvurdering av dette og eventuelle forslag til forbedringer. Jeg kommer derfor med denne henstillingen til forslagsstillerne og håper at en på den måten kan bidra til å få en total gjennomgang av det viktige sikkerhetsarbeidet for dem som har sitt daglige arbeid på sjøen.

Reidar Johansen (SV) : Dette er en interpellasjon som bør vekke stor interesse og følges nøye av folk ute i Kyst-Norge. Det er en god interpellasjon, og de forslag som er lagt fram, er etter mitt syn på sin plass og bør egentlig kunne realitetsvoteres over i dag. Men jeg har jo en viss forståelse for dem som ønsker dem oversendt Regjeringen.

       Det er et paradoks at vi i dag, når vi skal behandle denne interpellasjonen, kan vise til at vi for få dager siden kunne lese i Fiskeribladet at fiskerifagskolene i Honningsvåg, Gravdal og Rørvik står i fare for å miste viktig kompetanse på sikkerhetsopplæring, i og med at man kan risikere at den sikkerhetsopplæring som pågår rundt omkring på de ulike fiskerifagskolene, står i fare for å bli nedlagt. Jeg vil komme tilbake til det litt seinere i innlegget.

       De tiltak som kan settes inn i denne sammenheng, vil etter mitt syn kunne deles i to kategorier, for det første den kategori som jeg vil kalle føre var-tiltakene. Det er absolutt de viktigste, og som man bør legge mest ressurser i og mest vekt på å få gjennomført. Det er tiltak som går på flere av de forhold som har vært oppe i debatten allerede: opplæring, holdninger og ikke minst repetisjon. Jeg registrerte at statsråden sa at man tok sikte på at man skulle kjøre nye sikkerhetskurs minst innenfor en åtteårsperiode. Jeg stiller spørsmål om man ikke bør ha et litt høyere mål. Sikkerhet er ikke noe statisk begrep. Teknologi endrer seg, og behov vil ganske sikkert endre seg over tid. Det er i realiteten snakk om at det må skje en kontinuerlig oppdatering.

       I tillegg til denne delen er det ikke tvil om at det som går på arbeidet med farleier, er sentralt i sikkerhetsspørsmål i føre var-sammenheng - at man får skilt ut de farleiene som i hovedsak blir brukt av handelsfartøy og hurtigbåtflåten, fra de områdene som er av betydning for fiskeriene. Vi har hatt flere tilfeller med kollisjoner, også med tap av menneskeliv, nettopp som følge av uoversiktlighet mellom ulike grupper på sjøen. Dette må vi få klarlagt, og vi bør få klare retningslinjer og i størst mulig grad få avgrenset de ulike gruppene fra hverandre.

       Så til det jeg vil kalle « etter snar »-tiltak, men det betyr ikke at de er mindre viktige. Vi bør bidra til å sette en stopper for den type effektivisering i de ulike kysttjenestene som begrenser den menneskelige faktor både i overvåkingsarbeid, i søk, i redningsarbeid og i etterarbeid. Vi bør nå snart ta lærdom av at automatisering, det være seg i fyrtjenesten, kystradiotjenesten, meteorologi- eller lostjenesten, ikke kan erstatte den menneskelige vurderingsevne og lokalkunnskap - den menneskelige faktor kort og godt. Det er etter mitt syn å spille hasard med store grupper som ferdes på sjøen ikke å ta tak i nettopp det forhold at vi i stedet bør bruke både ressurser og innsats og kanskje - ikke minst - bidra til å skape en del arbeidsplasser som kan verdsettes, der man fullt ut kan bruke den menneskelige faktor i det arbeidet som må til for hele tida å være oppdatert om hva som skjer i havområdene våre.

       Så tilbake til sikkerhetsopplæringa ved de faste institusjonene, og da snakker jeg i hovedsak om fiskerifagskolene - videregående skole, som det heter i dag. Når man får det signalet at en rekke av disse tilbudene står i fare for å bli nedlagt fordi det såkalte markedet er tomt, fiskerne er snart ferdig med sikkerhetsopplæringas første runde, påstås det - jeg trekker det i tvil - vil jeg be statsråden gå inn på i hvilken grad Fiskeridepartementet overfor Kirke- og undervisningsdepartementet vil bidra til at de faste institusjonene, som jeg refererte til, og som det er referert til i Fiskeribladet 1. oktober, blir sikret videre drift, og at det ikke blir en diskusjon om hvorvidt sikkerhetsopplæringa skal foregå på disse institusjonene eller på de mobile enhetene som det også er og vil være behov for i framtida. Vi må i denne sammenhengen ikke få en debatt om det skal være enten - eller. Her har vi behov for fleksibilitet, men vi har også behov for de faste institusjonene og den kompetansen de sitter på. Det håper jeg departementet og statsråden seinere kan avklare.

       Et moment som ikke har vært berørt, men som etter mitt syn har vist seg å ha klare konsekvenser for sikkerheten til sjøs og i fiskerisammenheng, er de kvotearrangement man til enhver tid operer med. Det er ingen tvil om at det konkurranseelement som er blitt lagt inn for en del av flåten, og kanskje i særdeleshet den minste flåten, i enkelte sammenhenger har ført til næringsvirksomhet som kanskje har gått på tvers av sikkerhetskrav. Man har kanskje risikert litt mer enn det som burde være nødvendig for å ta sin kvote. Det bør Fiskeridepartementet, i den grad vi vil komme opp i slik problematikk i framtida, vurdere nøye når man fastsetter det enkelte års reguleringer.

       Og så til slutt: Det foreligger et forslag fra Kristelig Folkeparti - et oversendelsesforslag - om en fast havarikommisjon. Dette forslaget er i tråd med tilsvarende forslag SV har fremmet tidligere, og som er blitt nedstemt. Vi støtter forslaget fullt ut. Vi hadde gjerne sett at dette hadde vært et realitetsforslag, og vi vil gjøre det vi kan for å få gjennomslag for en slik fast havarikommisjon. Men jeg vil be statsråden avklare om ikke det ville være bedre å få en fast havarikommisjon som i hvert enkelt tilfelle kunne gå grundig inn i årsaken og finne tiltak for å unngå lignende framtidige ulykker. Det er etter mitt syn urimelig at en så stor og viktig næring som fiskerinæringa ikke har en slik fast havarikommisjon og i stedet må nøye seg med en fast kommisjon i spesielle tilfeller. Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å peke ut enkelte typer ulykker, enkelte typer hendelser som så spesielle i forhold til alle de tilfeller vi opplever i næringa. Vi bør få en fast havarikommisjon. Det bør skje raskest mulig, og jeg håper at statsråden kan gå litt inn på det forholdet senere i dag.

       Det første eg vil peika på, er opplæring av fiskarane, ei opplæring som ein ikkje kan få på skulebenken åleine - røynsle må til. Den menneskelege faktoren kan ikkje overvurderast når det gjeld tryggleik. Berre ein slik faktor som viljen til å halda båten og utstyret i stand vil ha stor innverknad på tryggleiken. Frå Kristeleg Folkeparti si side har vi ivra for at tryggleiksopplæringa for fiskarar må halda fram og ha som mål at alle fiskarar skal ha gått gjennom tryggingskursa. Eg stør derfor framlegg nr. 1 frå interpellanten. Her går også naturleg nok utfordringa til yrkesutøvarane sjølve om å delta på desse kursa.

       Vêrvarsel generelt og for fiskebankane spesielt har hatt og vil ha mykje å seia for tryggleiken. Å vita om det er forsvarleg å reisa ut, eller å få melding om at det er fornuftig å snu og gå til land i tide, er noko som den erfarne fiskar veit å setja pris på. Derfor er god radiokommunikasjon viktig, også med tanke på melding om istilhøva for fiskarane i nord. Moderne navigasjonsutstyr, naudpeilesendarar, overlevingsdrakter, livbåtar osb. er inne i forskrifter og krav til fiskebåtane i dag. På dette området synest det å vera lagt bra til rette frå styresmaktene si side, men samstundes er det viktig å følgja med i den teknologiske utviklinga og å ta i bruk utstyr etter kvart som det vert utvikla og utprøvt.

       Fornying av fiskeflåten er etter mitt syn naudsynt også av omsyn til tryggleiken for fiskarane. På dette området har Kristeleg Folkeparti vore pådrivar, og vi vil også vera det i budsjetthandsaminga no i haust. Kravet om stabil råstofftilførsel fører til at ein må driva heilårsfiske på det opne havet. Dei små paragrafbåtane kan aldri vera ein god og trygg arbeidsplass. Eg meiner det er naudsynt med fleire analysar og meir forsking på flåtestrukturen og ikkje minst vurderingar av om dei krava som er stilte frå ulike styresmakter, er samordna - eg understrekar samordna - med tanke på å betra tryggleiken til fiskarane. Samordning av krav til båt og utstyr må dra nytte av dei røynslene som opp gjennom åra er gjorde av aktive fiskarar.

       Når så uhellet er ute og ein kritisk situasjon oppstår, har vi då eit apparat som er godt nok til å hjelpa? Svaret må vel vera eit betinga ja. Redningstenesta med helikopter er stasjonert slik at den dekkjer det meste av kysten innan rimeleg tid. Redningsselskapet sine fartøy, som til dels følgjer fiskeflåten, har gjort og gjer ein imponerande innsats for å berga liv og eigedom. Også Kystvakta har ei sentral og viktig rolle å spela når det gjeld å gjera tryggleiken på havet betre. Men også på dette området må ein stadig arbeida med koordinering og forbetringar. Omgrepet « indre kystvakt » er her eit stikkord. Eg vil oppmoda fiskeriministeren om å ta eit initiativ for å sjå om samordning/samhandling av dei ulike instansane kan gjera tryggleiken betre. Eg vil på det grunnlaget stø framlegg nr. 2 frå interpellanten.

       Kristeleg Folkeparti har programfesta at vi ønskjer ein fast havarikommisjon ved ulukker til sjøs, og i tråd med dette har eg eit framlegg i Stortinget i dag, eit framlegg som eg med dette tek opp. Det er forma som eit oversendingsframlegg og må naturleg nok vurderast - og eg reknar med vurderast med positivt forteikn - frå fiskeriministeren si side. I tråd med ei slik haldning vil eg også oppmoda interpellanten om å gjera framlegga som er fremja, om til oversendingsframlegg til Regjeringa utan realitetsvotering, for at vi kan få ei heilskapleg vurdering av desse framlegga. Dersom dei ikkje vert gjorde om til oversendingsframlegg, vil eg likevel tilrå Kristeleg Folkeparti si gruppe å stø framlegga.

       Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

       Elles er eg spesielt nøgd med det fiskeriministeren har uttalt om å sjå på EXOTECH-saka. I den samanhengen har jo òg samferdselsministeren eit ansvar, i og med at det ligg under hans departement. Eg er ikkje i tvil om at denne raketten og draktsendaren, om den blir brukt både av sjøfolk og av dei som er i fiskeflåten, vil revolusjonera redningstenesta til sjøs.

       Elles etterlyser eg ein kommentar frå fiskeriministeren når det gjeld fyrstasjontenesta og rapporten frå Innovasjonsmiljø AS. Det kunne vore greitt å få iallfall nokre synspunkt på dette, i og med at det er departementet hans som har bedt om denne rapporten. Det er for så vidt Stortinget som har bestemt at vi skal vurdera fyrtenesta - så ein kommentar om det. Det same gjeld òg sjøkartlegginga i Svalbard-området, i nordområda, sjølv om dette er miljøvernministeren sitt område.

       Tryggleiksopplæringa, som fleire har vore inne på, og problemstillinga om ein skal ha denne opplæringa i båt eller på fastland, må, som andre har sagt, ikkje bli ein konkurranse mellom å ha den på båt eller i faste institusjonar på land. Dei må kunne utfylla kvarandre, det må vera eit både - og.

       Elles er eg glad for dei signala som eg oppfattar fiskeriministeren har gjeve om at tryggingstiltak for fiskeflåten skal vera eit prioritert område, og at det skal jobbast med vidare både på kortsiktig og langsiktig plan. Det er eg glad for.

       Når det gjeld forslaga, vil eg gjera forslag nr. 1 om til eit oversendingsforslag. Det er annonsert ein stortingsproposisjon om endringar i budsjettet seinare i år, så det vil nok kunna verta tatt opp der. Når det gjeld forslag nr. 2, ynskjer eg ei realitetsbehandling av det.

Statsråd Jan Henry T Olsen : La meg først si at jeg synes dette har vært en interessant og samtidig viktig debatt. Jeg er glad for at representanten Hope Galtung tok opp denne saken i Stortinget. Det bør vi for så vidt gjøre regelmessig, etter min mening.

       Først litt om sjøkart: Det er Miljøverndepartementet som først og fremst har ansvaret for trygghet på sjøen knyttet til sjømåling i produksjonen av sjøkart. Vi har i dag egentlig en jobb som går på et datagrunnlag som er nødvendig for å få elektroniske sjøkart utviklet. Men vi utvikler sjøkart i en sånn takt at vi i dag gir ut to nye kartblad hvert år. Det har allerede kommet i stand en elektronisk sjøvei f.eks mellom Trondheim og Bergen, hvor en kombinasjon av elektroniske sjøkart og moderne satellittbaserte navigasjonssystemer til sammen gir grunnlag for en tryggere seiling. Når det gjelder situasjonen med sjøkart rundt Svalbard, har det i alle de årene jeg har vært minister, fra Miljøverndepartementets side vært bevilget penger til sjøkartlegging rundt Svalbard i det vinduet som du kan si har nok lys til og slike værforhold at man kan drive sjøkartlegging i vanskelige farvann der, og det er veldig viktig at det arbeidet fortsetter.

       Om det som går på radiodekning i Barentshavet, vil jeg bare si at i St.meld.nr.46 (1994-1995) Om tilleggskanal for NRK Fjernsynet m.v. gjorde Kulturdepartementet rede for at man ønsket å utvide dekningen for radiosendinger til Barentshavet og nordområdene. Jeg er glad for å kunne si at det foreligger planer om å bygge en tidligere Decca-stasjon på Nordkapp om til en langbølgesender som skal dekke det havområdet - noe som gir viktige signaler om værmelding til de sjøfarende.

       Jeg skal følge opp saken om EXOTECH-raketten, som av ulike årsaker i sin tid ble stoppet i norsk teleforvaltning. Vi vet alle her i salen, inklusive de to tidligere samferdselsministrene som sitter her, at dette er en vanskelig sak. Men det kan være grunn til å se på den på nytt i lys av den tiden som er gått.

       Når det gjelder vurderingen av bemanningen på de avbemannede fyrstasjonene, ble det satt i gang et utvalgsarbeid for å finne ut i hvilken grad man hadde behov for rebemanning av disse i lys av sikkerhet og miljøspørsmål knyttet til farledene. Det arbeidet er avsluttet, og vi skal legge saken fram for Stortinget - jeg antar i løpet av høsten - for å kunne komme tilbake til den saken slik vi har sagt.

       Lars Peder Brekk var inne på opplæring av fiskere, og det samme var for så vidt også Reidar Johansen, nemlig: Hva med å bruke de videregående skolene som har sikkerhetsopplæring for elevene sine - altså forholdet mellom det som er mobile opplæringssystemer, dvs. de to opplæringsfartøyene som går langs kysten, og de faste installasjonene som man har innenfor de ulike skolene?

       For det første: Det har jo ikke alltid vært flust med fiskere som søker seg til disse sikkerhetsopplæringskursene. Mitt personlige ønskemål iallfall er at det aller viktigste er et mest mulig desentralisert system for sikkerhetsopplæring for fiskere. Og det mest mulig desentraliserte systemet for sikkerhetsopplæring for fiskere jeg vet om, er å ha mobile fartøy som reiser rundt omkring i hver eneste krik og krok for å ha opplæringstiltak for fiskerne der de bor, der de er, slik at de ikke må reise inn til de sentra hvor fiskerifagskolene er. I Troms har vi tre fiskerifagskoler, vi har 25 kommuner, og det er klart at det kan være lettere for fiskerne å samles andre steder enn akkurat på de stedene hvor disse fiskerifagskolene ligger.

       Jeg er helt enig med Reidar Johansen i at det avgjørende er jo egentlig at vi lykkes med forebygging, opplæring, holdningsskapende tiltak, repetisjon. Vi kan reparere og reparere på ulykker som skjer, men det avgjørende for samfunnet må være at vi hindrer at de skjer, samtidig som vi skal ha et effektivt apparat for å ha handlekraft når ulykken er ute.

       Johansen var inne på om det ikke ville være bedre å få en fast havarikommisjon som kan gå mer inn i hver eneste ulykke. Vel, nå har jo den havarikommisjonen vi har i dag, navnet Den faste undersøkelseskommisjon for visse ulykker innen fiskeflåten. Dersom ikke årsaken til en ulykke med fiskebåt er klarlagt gjennom de ordinære kanalene, og da i første rekke gjennom Sjøfartsinspektørenes arbeid, kan denne undersøkelseskommisjonen på eget initiativ starte arbeidet for å klarlegge hva som skjedde ved ulykken, og få fram de momenter som kan medvirke til å hindre ulykker i framtiden. Den fungerer for så vidt etter mitt inntrykk godt, men jeg skal - hvis dette blir et oversendelsesforslag - sørge for at det blir gitt en skikkelig vurdering, slik at vi kan komme tilbake til Stortinget i lys av de ting som ble tatt opp fra både Johansen og Lie.

       Bare kort til slutt om Talleraas og Lars Gunnar Lies innlegg. Jeg synes at det ligger et ansvar på fiskerne til å ta sikkerhetskurs. Det er vi alle sammen enige om, og dette bør fiskerne nå merke seg. Et samstemt storting mener at det er viktig at fiskerne søker de sikkerhetskurs som er der, og det skylder de å gjøre ikke minst på vegne av familiene som sitter hjemme, og som skal være en del av en stor familie i et lokalsamfunn.

Presidenten: Dermed er debatten om sak nr. 2 avsluttet.

       (Votering over forslag, se side 62)