Sak nr. 3
Interpellasjon fra representanten Odd Roger Enoksen til fiskeriministeren:
« Fiskeriene er en av de viktigste næringene for sysselsetting og bosetting langs kysten. I Nord-Norge er det i dag en akutt krise på grunn av lave priser i markedet og derav problemer med avsetning av fisk til foredlingsindustrien. Problemene rammer først og fremst kystflåten, og kan få følger for strukturen innen både fiskeflåten og foredlingsindustrien dersom krisen blir langvarig. Situasjonen er særlig alvorlig i Finnmark, og det haster med å iverksette tiltak.
Hva vil fiskeriministeren gjøre for å avhjelpe problemene, både på kort og lang sikt? »

TALERE:

       Odd Roger Enoksen (Sp) : Som det framgår av teksten på interpellasjonen, er det en tid siden den ble fremmet, det var i mars for snart et halvt år siden. Det er jo beklagelig at interpellasjonen kommer opp så sent som dette, lenge etter at den er dagsaktuell og også etter at man i revidert nasjonalbudsjett i vår har gjennomført en del tiltak for å avhjelpe den akutte situasjonen man hadde i forbindelse med vårtorskefisket.

       Nå har jeg forstått det slik at det ikke bare er fiskeriministerens ansvar at den er kommet opp såpass sent som den er, men la nå det være. Selv den behandlingen som denne saken fikk i revidert nasjonalbudsjett, var i seneste laget. Vårtorskefisket var i hovedsak avsluttet, og de kortsiktige virkemidlene som ble iverksatt, kom for sent også til å ha virkning for de problemene man hadde i vinter. Likevel vil jeg hevde at denne interpellasjonen ikke har noen mindre interesse, selv om den ikke er dagsaktuell i forhold til de kortsiktige problemene man hadde. Det man også må se på i denne sammenhengen er: Hvilke langsiktige mål har man for næringen, hvilken struktur ønsker man for næringen.

       Det er vel ingen andre fylker hvor det er en så nær sammenheng mellom mulighetene for å opprettholde en spredt bosetning og vilkårene for fiskerinæring som det er nettopp i Finnmark. Derfor kan problemer i næringen komme til å bli oppfattet først og fremst som et Finnmarksproblem, fordi de her blir først synlig. Men det er i aller høyeste grad også mange andre samfunn som berøres når ting går galt innenfor fiskerinæringen. Man kan selvsagt håpe at de problemene man hadde i Finnmark i vår eller i vinter var av forbigående karakter, men det må jeg ærlig talt si at jeg tviler på. Selv om det har vært mulig å få til drift i en del av de konkursrammede anleggene, er det på langt nær bare dette som vil være avgjørende for utviklingen framover.

       Fiskerinæringen, inkludert oppdrett, har et svært stort utviklingspotensial. Etterspørselen etter fisk og fiskeprodukter er økende, samtidig som fiskeressursene over store deler av verden er nedadgående på grunn av overbeskatning. Med vår nærhet til de store fiskeressursene og med de gode oppvekstforhold for oppdrettsfisk vi har, ligger forholdene definitivt til rette for positiv utvikling i næringen.

       Spørsmålet er bare: Hvilken utvikling ønsker vi oss? Hva definerer vi som en positiv utvikling for næringen? Er det slik at vi har et ønske om å ta vare på den desentraliserte fiskerinæringen vi har basert oss på, med hovedvekt på kystflåten og med en hovedvekt på små industrianlegg på land? Eller: Vil vi i framtiden komme til å se en overgang til flere havgående fartøyer, gjerne med ombordproduksjon, få og store mottaks- og foredlingsanlegg og en sterk konsentrasjon av eierandeler og råstoffkontroll på noen få hender?

       Ja, det spørsmålet er det all mulig grunn til å stille, selv om det både fra fiskeriministeren og andre til stadighet gjentas at vi skal opprettholde en desentralisert struktur på næringen med hovedvekt på kystflåten og små anlegg. Også dette er spørsmål som i aller høyeste grad berører kystsamfunnene i Finnmark, og som har betydning i forhold til de langsiktige tiltak som skal settes inn.

       Det er mye som tyder på at utviklingen er i ferd med å gå en annen vei enn den som vi alle sammen snakker om at vi ønsker den skal gå. Det går mot en utvikling som vil få dramatiske konsekvenser for store deler av Kyst-Norge.

       Hvorfor får man en slik utvikling, når både fiskeristatsråden og et flertall i Stortinget gir uttrykk for at man ønsker en annen utvikling, at man ønsker å gå den motsatte veien? Hvorfor bygges det ikke nye, store kystfartøyer? Jo, fordi det knapt nok er mulig å finansiert slike fartøyer. Og dersom man skulle få sin bankforbindelse med på å finansiere et slikt fartøy, vil det rett og slett ikke være mulig å betjene gjeld og egenkapital.

       Likevel er det ikke politisk vilje til å innføre finansieringsordninger som kan sikre at vi får bygd nettopp denne type fartøy. Fiskeriministerens medisin er: Noen må vekk for at andre skal overleve og kunne bli større, slik han tok til orde for under Barentshavkonferansen i Finnmark i høst. Det er da all mulig grunn til å spørre: Hvem er det som skal bort? Hvilke samfunn skal bli berørt? Og ikke minst: Hvor lenge skal myndighetene sitte stille og se på den negative utviklingen vi har på flåtesiden - at vi for hvert år som går, får en mer og mer umoderne flåte, hvor sikkerheten for dem som arbeider i næringen, blir dårligere, og hvor den utskifting som skjer, resulterer i flere sjarker og ikke nye kystbåter. Er det ikke sånn at det er myndighetenes oppgave å gi rammebetingelser som gjør det mulig å nå de politiske mål man har satt seg? Eller kan det være sånn at man ikke har som mål å sikre denne delen av næringen, at man ønsker en omstrukturering?

       I 1994 gav Fiskeridepartementet og Nærings- og energidepartementet SND i oppdrag å legge fram forslag til hvordan de framtidige utfordringer i fiskerinæringen skal løses. Resultatet av dette arbeidet fikk Regjeringen på bordet i oktober 1994: Store integrerte selskaper som kontrollerer både råstoffbase, produksjon, markedsføring og salg er veien å gå for framtidens Fiskeri-Norge. Konklusjonen i rapporten innebærer dramatiske endringer i norsk fiskeripolitikk. Ikke desto mindre er det nå dette som utøves som Regjeringens politikk på området, med SND som iverksetter.

       Denne politikken er på mange måter blitt personifisert gjennom Røkkes oppkjøp av Melbu Fiskeindustri. Men det det hele dreier seg om, er: Skal fiskerinæringen fortsatt være lokalt forankret, basert på lokalt eierskap og deltakelse i næringen, og dermed gi arbeid og bosetting langs kysten? Eller er fiskerinæringen nå i ferd med å bli et godt børspapir, hvor kapitalen er viktigst?

       Dessverre ser det ut som at det er det siste som er tilfellet. Kapitalinteressene blir møtt med stor velvilje, mens problemene for store deler av Kyst-Norge blir møtt med en kald skulder og beskjed om at markedet og den sterkestes rett skal rå.

       Dersom fiskeriministeren skulle gi grønt lys for det RGI-styrte selskapets inntog i Melbu, innebærer dette et dramatisk linjeskifte i norsk fiskeripolitikk - selv om man altså kan hevde at et slikt vedtak vil være helt i tråd med den politikk som er nedfelt i det strateginotatet SND har utarbeidet og fått tilslutning til. Et positivt vedtak vil innebære at norske fiskerettigheter legges ut for salg på det internasjonale marked, tilgjengelig for alle og enhver som har kapital nok til å gå på børsen og handle aksjer i et konsern med adresse i De nederlandske Antillene. Det er dette saken dreier seg om, ikke hvorvidt Melbu Fiskeindustri har behov for kapital og kompetanse til å kunne utvikle seg.

       I et innlegg i Nordlys den 28. september i år sier fiskeriministeren at omstilling til en lønnsom fiskerinæring i Finnmark ikke må baseres på den passive strategien det « ville være å sprøyte inn statlige subsidier i fangst- og tilvirkningsleddet ». Langt bedre vil det være « å gi finnmarkskysten muligheter til sjøl å utvikle lønnsomt fiske og lønnsom industri », sier statsråden i det samme innlegget.

       Det er selvsagt positivt at fiskerinæringen nå klarer seg uten statlige midler, men det er faktisk ikke usannsynlig at det er nødvendig å holde et visst støttenivå for å ivareta den desentraliserte strukturen som vi ønsker oss. Det er f.eks ikke usannsynlig at det vil være fornuftig å holde et visst nivå på statlige overføringer til føring for å sikre underskuddsområder fisk, og for å være i stand til å ta unna fangstene i overskuddsområdene i perioder av året. Det er også høyst sannsynlig at det ville være fornuftig å innføre bedre finansieringsordninger for nybygging, for å få den strukturen som man ønsker på kystfiskeflåten. Det er sannsynlig at det også vil være fornuftig å bruke langt sterkere stimuleringstiltak for å sikre rekrutteringen til næringen. Dette er ikke subsidiering, det er ikke passiv statlig bruk av midler, men det er investeringer som vil gi framtidig avkastning for samfunnet i minst like stor grad som om midlene plasseres i utenlandske fond.

       I stedet for å gå positivt inn i de muligheter som finnes for å utvikle det ressursvennlige, desentraliserte kystfisket, kaller man all bruk av statlige midler for subsidiering, og tar avstand fra dette. Samtidig legger man strategier som går ut på å utvikle noen store aktører i næringen, ved hjelp av statlige midler kanalisert gjennom SND. Da brukes det store midler både som egenkapital og som finansiering av nye utenlandsregistrerte supertrålere.

       Det er ikke sånn at dette skyldes en utvikling som bare går sin gang, en utvikling som det er umulig å gjøre noe med. Men skal det være mulig å snu denne utviklingen, må man være villig til å ta i bruk noen virkemidler. Man kan ikke basere det på at utviklingen skal styres av den sterkestes rett.

       Også for Senterpartiet er det et mål at fiskerinæringen skal fortsette å utvikle seg til en lønnsom næring som ikke er avhengig av statlig støtte. Det er et mål at alle deler av næringen skal oppnå lønnsomhet - fra sjarken via industrien til salgsleddet. Det er også et mål for Senterpartiet å opprettholde en desentralisert struktur med forankring i lokalt eierskap og også lokal forankring av retten til deltakelse i fisket. På denne bakgrunn mener Senterpartiet at virkemiddelapparatet må innrettes mot dette. SND må bruke sine midler til å sikre en slik lokal tilknytning, ikke til det motsatte.

       Dette lar seg ikke forene med den strategi Regjeringen nå følger, med SND som utøvende organ. I sitt innlegg under generalforsamlingen i Norske Trålerrederiers Forening i år hevdet direktør Tore Tønne i SND ifølge bladet Fiskaren

       « at de viktigste fiskeripolitiske målene er å optimalisere verdiene av ressursuttaket, og å sikte mot ei fiskerinæring som er mest mulig bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom. Dersom man i tillegg legger på målsettinger om fartøystørrelse, geografi og bosettingsmønster, da ryker det hele. »

       Det sier altså Tore Tønne, som av Regjeringen er satt til å utøve den poltikk som den står for på dette området.

       Fiskeriministeren har ifølge nordnorske aviser varslet sanering av sjarkflåten for å gi plass for de store. SND går inn i børsnoterte utenlandskeide selskaper og medvirker til konsentrasjon av eierskap og uthuling av deltakerloven.

       I statsbudsjettet for 1997 foreslår Regjeringen at Fiskarbanken skal integreres i SND. Med bakgrunn i det Tore Tønne har sagt, som jeg nettopp refererte til, om konflikten mellom lønnsomhet og fartøystørrelse, geografi osv., lover ikke en slik utvikling godt. Fiskarbanken er et av de viktigste virkemidlene vi har for å opprettholde kystfisket og for å utvikle et kystfisket. En avvikling av denne og integrering i SND kan man med all mulig grunn frykte kommer til å føre til en ytterligere sentralisering.

       Hva blir så neste trekk i den fiskeripolitiske utviklingen? Det er noe av det jeg håper statsråden kan komme til å gi svar på i dagens interpellasjonsdebatt, fordi det i aller høyeste grad berører kystsamfunnenes framtid, og fordi det i aller høyeste grad vil komme til å ha innvirkning på hvorledes situasjonen i Finnmark kommer til å bli, ikke bare i vinterfisket eller vårtorskefisket i 1997, men også i kommende år.

       Jeg har brukt veldig mye tid på flåtesiden i dette innlegget, og det er ikke uten grunn. Hvis man ikke opprettholder og styrker kystfiskeflåten og sørger for å få en struktur på denne, sørger for å få en fornying som kan gjøre flåten mer fleksibel og mer effektiv i alle slags værsituasjoner, har heller ikke industrien på land en framtid. Så får man ta i bruk de virkemidler for industrien som skal sikre at man har lokalt eierskap, lokal tilknytning, at man har en fleksibel industri som innretter seg mot det som markedene etterspør. Men det får vi komme tilbake til. Etter min oppfatning er det viktigste nå å sikre en flåte som er i stand til å oppfylle de mål vi har for fiskeripolitikken. Og hvilke mål Regjeringen har, håper jeg vi kan få et svar på i det kommende innlegg.

Statsråd Jan Henry T Olsen : Jeg skal prøve å legge bånd på meg, men det er ikke fritt for at jeg følte meg litt småforbannet da representanten Odd Roger Enoksen fra Senterpartiet gikk på talerstolen, for i sin interpellasjon stilte han spørsmålet: Hva slags utvikling ønsker vi? Skal vi satse på kystflåten og små lokalsamfunn, eller på ombordproduksjon og stadig større fartøy? Jeg stiller spørsmål om representanten Enoksen egentlig snakker med to tunger i denne saken - én tunge i denne salen og en annen i møte med meg på kontoret. Representanten Enoksen har nemlig vært hos meg for å presse på for å få bygge trålere i sitt lokalsamfunn som går langt utover de rammer vi har i dag, og som i tillegg skal drive med ombordproduksjon. Da er det ikke samsvar mellom liv og lære. Men jeg skal heller holde meg til den varslede interpellasjonen.

       Fiskerinæringen har også tidligere vært inne i bølgedaler med markedsproblemer og prisproblemer, og jeg skal forsøke å gi svar på det som også var intensjonen bak denne interpellasjonen. Periodene 1981-84 og 1988-89 var spesielt vanskelige år for filetindustrien. For å bøte på problemene ble det i disse årene iverksatt en rekke offentlige støttetiltak bl.a i form av tilskudd og subsidier til produksjonen og andre økonomiske tilskudd. Det kan imidlertid stilles spørsmål om ordningene bidrog til å dempe problemene for industrien på sikt, eller om vi i stedet bare skjøv foran oss et omstillingsbehov som uansett ville komme.

       Vi har i dag en situasjon der verdens totale fangst av torsk går ned samtidig med at prisene på hvitfiskmarkedet går ned. Normalt skulle det motsatte ha skjedd.

       Dette skyldes nå at den norske torsken ikke bare konkurrerer med torsk fra Island og Canada slik som før, men i stor grad med billig hvitfisk som hake og pollock fra Russland og Kina.

       Analyser viser at norsk og islandsk torskefilet som innsatsfaktor i ferdigvarer er fortrengt av billigere fiskelag. For eksempel har norsk og islandsk markedsandel for filet i EU falt fra 80 til 40 % i løpet av årene 1983 - 1995. Samtidig har ikke norsk torsk økt sin markedsandel på USA-markedet etter at de kanadiske torskeressursene forsvant fra markedet. Det er hake og pollock som har tatt over, og disse fiskeslagene har nå 30 % markedsandel på USA-markedet.

       Konsumentene synes å være likegyldige til hva slags hvitfisk som er benyttet i sluttproduktene som tas med hjem fra frysediskene rundt omkring i verden. Videreforedlingsindustrien kjøper frossen blokk og filet som innsatsfaktor så lenge prisen ikke er for høy. Produktene er lite differensierte, og prisen er den viktigste konkurranseparameter. Det er dette vi møter ute.

       I tillegg til konkurranse fra andre fiskeslag har blokk og filet produsert i fiskeindustrien på land konkurranse fra en stor internasjonal fabrikktrålerflåte som produserer på basis av billige fiskeslag, og som kan konkurrere med landindustrien både når det gjelder lønnsomhet og kvalitet. Vi ønsker ikke noen utvikling i økt ombordproduksjon i Norge, i motsetning til det representanten Enoksen har forsøkt å få til overfor oss i private samtaler.

       Mens det tidligere var slik at en nedgang i etterspørselen etter frossenfisk før eller senere ville ta seg opp igjen, er det ikke lenger gitt at en økt etterspørsel etter frossenfisk vil komme den landbaserte industrien til gode. Redusert etterspørsel etter frossen torskeblokk vil derfor først ramme den mer utsatte fiskeindustrien på land, og da først og fremst den delen av industrien som har lavest konkurranseevne.

       Bedre priser på torsk til alternativ anvendelse har ført til at andelen av torsk i Nord-Norge benyttet til salting og fersk anvendelse har økt betydelig de siste årene. Konvensjonell sektor er dermed konkurransedyktig i konkurransen om råstoffet, og prisen har til tider vært for høy for å oppnå lønnsomhet i filetindustrien.

       Men alle kan ikke gå over til den konvensjonelle sektoren. Dersom markedet oversvømmes av saltfisk og klippfisk, mister denne delen av næringen fortrinnet med gode priser. At Finnmark i dag har større problemer enn andre fylker, skyldes bl.a at industrien benytter en større andel av råstoffet til filetproduksjon enn man gjør andre steder. En større andel mindre fisk i Finnmark gjør det også vanskelig å legge om produksjonen fra filet til saltfisk.

       Til tross for disse forhold som jeg nå har nevnt, har jeg fortsatt stor tro på at dagens vanskeligheter skal det være mulig å løse.

       Etter mitt syn er det to strategier som kan velges for å sikre en oppegående fiskerinæring. Den ene strategien er å sprøyte inn statlige subsidier i fangst- og tilvirkningsleddet for å opprettholde dagens struktur i flåte, industri og eksport. Denne strategien vil kunne avhjelpe de akutte problemene på kort sikt, men vil skape behov for stadig større statlige overføringer på lang sikt, og er ingen aktuell politikk for et land som ligger kloss opptil noen av verdens rikeste ressurser.

       Alternativet til en passiv strategi med bruk av subsidier er en mer offensiv strategi med kontinuerlig tilpasning av produksjonen til de krav som settes i markedet, og som kan være med på å trygge bosettingen uavhengig av subsidier.

       En slik strategi vil måtte bygge på fire hovedpunkter:

       Med denne strategien vil næringen kunne unngå krav til svært tunge, oppdemmede behov for omstilling og i stedet være kontinuerlig på den samme endringsvei som forbruksvanene til forbrukerne som skal kjøpe vår fisk og våre fiskeprodukter. Dette krever økt kompetanse innenfor alle ledd i produksjonen og tilstrekkelig finansiell omstillingsevne. Det krever videre en samkjøring mellom leddene fra hav til marked på næringssiden, samtidig som det offentlige apparat med forvaltning, regulering osv. må være oppdatert og legge rammebetingelsene i takt med det som er næringens behov.

       La meg så si at jeg føler at en del av det politiske miljøet bør lære seg forskjellen på det som er markedsliberalisme, og det som er markedsretting. Markedsretting er kontinuerlig å tilpasse seg dem som skal kjøpe våre produkter. Markedsliberalisme er å fjerne alle styringsinstrumenter. Det siste skal vi ikke gjøre.

       Jeg vil kort skissere de tankene vi gjør oss for den situasjonen Finnmark og resten av den nordlige landsdelen står overfor.

       Hvis vi skal opprettholde sysselsettingen og hovedtrekkene i bosettingsmønsteret på kysten, må vi ha en flåte som kan betjene industrien og samtidig representerer lønnsom drift som gir grunnlag for fornyelse og betjening av lånekapitalen for båten og avkastning på egenkapitalen.

       Fornyelsen i kystflåten det siste tiåret har i stor grad vært konsentrert om de minste fartøyer, fartøyer under 15 m, noe som i økende grad har gitt en flåte som er lite mobil, og som ikke kan betjene industrien på en hensiktsmessig måte. Dette bidrar til at gruppen ikke kan ta sin andel av totalkvoten i en situasjon med høye kvoter og dårlig tilgjengelighet til fisken, og innebærer i seg selv en trussel mot sysselsetting og bosetting i de strøkene som er bygd opp på en kystflåte som skal levere til lokale landanlegg - nettopp det de fleste av oss i denne sal ønsker.

       Når representanten Enoksen sier at vi ønsker en sanering av kystflåten, vil jeg si til ham at nå må han lytte nøye etter så han får grep om den strategien vi tenker på.

       Det er nødvendig med økt fornyelse i kystflåten i retning av større kystfartøyer som ivaretar bedre behovet for mobilitet og kontinuitet i råstofftilgangen til lokalsamfunnene som skal leve av dette. Utskiftning til større fartøy innebærer ikke at det vil være ressursgrunnlag for at alle bygger større fartøyer. Dette kan imidlertid ivaretas gjennom ulike samarbeidsmodeller i næringen som akkurat nå er gjenstand for drøfting i Norges Fiskarlag, som har årsmøte i midten av denne måneden. Utfordringen er å sikre en lønnsom struktur i kystflåten innenfor de gjeldende distrikts- og regionalpolitiske målsettinger som vi har i Norge. Og dette kan skje uten at man lukker allmenningen for de minste fiskefartøyene.

       Den struktur og innretting av industrien som er etablert gjennom mange tiår, er ikke lenger konkurransedyktig nok i markedet, hvor konkurrenter tilbyr substituerende fiskeslag til lave priser. I motsetning til tidligere situasjoner har næringen i dag ikke ressursproblemer. Den største utfordringen som både industrien og eksportleddet står overfor, er pris- og lønnsomhetsproblemer.

       Etter mitt syn er det to langsiktige strategier vi kan velge for at filet- og blokkindustrien skal bli konkurransedyktig. Den ene strategien er å differensiere gjennom forskjellige produkter som blir utviklet, og nisjetilpasning, som betyr at man kan tillate seg å operere med noe høyere kostnader i produksjonen enn konkurrentene, eller vi kan velge en strategi som går på bare rasjonalisering og kostnadsreduksjon dersom man velger å konkurrere i de mest konkurranseutsatte markedene uten produktdifferensiering.

       I global sammenheng har jeg størst tro på at norsk industri kan vinne fram med den første strategien - produktdifferensiering. Og jeg er glad for å se at det er nettopp den strategien de bedriftene som nå er på vei inn i lokalsamfunnene som har ligget stille i lang tid i Finnmark, ser ut til å velge.

       Jeg mener selvfølgelig ikke at vi i fremtiden ikke skal produsere blokk og filet av torsk i Norge. Men jeg er av den oppfatning at en større andel av produksjonen må dreies i retning av videreforedlede produkter. På bakgrunn av den globale markedssituasjonen er dette strengt nødvendig for å bedre lønnsomheten og sikre arbeidsplasser.

       For meg er det viktig at eksisterende virkemidler bedre kan tilrettelegges for å få til en hurtigere omstilling av fiskeindustrien og på den måten bidra til å sikre lokalsamfunn som er avhengig av det. Myndighetene har derfor satt inn ekstraordinære tiltak overfor fiskerinæringen. I revidert nasjonalbudsjett for 1996 ble det avsatt ytterligere 30,5 mill. kr til investeringstilskudd. Videre ble ytterligere 10 mill. kr tilført det treårige tiltaksprogrammet rettet mot fiskeindustrien i Finnmark der industribedrifter i Finnmark fikk liten tilgang til de ordinære midlene i dette programmet.

       Tiltaksprogrammet gjennom SND har nettopp som mål å øke verdiskapingen i næringen gjennom kostnadsreduksjoner, kvalitetsheving og økt verdi gjennom videreforedling. I tillegg ble rammen for den landsdekkende risikolåneordningen i SND som også fiskeindustrien kan søke lån innenfor, økt med 100 mill. kr. En slik fokusering på fiskeindustriens omstillingsbehov blir fulgt opp videre i forslaget til budsjett for 1997, som ble lagt fram i forrige uke.

       For fornyelse av fiskeflåten ble rammen for den generelle landsdekkende tilskuddsordningen til fiskebåtkontrakter økt med 30,5 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett. Det betyr at den samlede kontraheringsstøtten blir på 65 mill. kr i 1996. I tillegg ble det bevilget 10 mill. kr til særskilt tilskudd til bygging og kjøp av brukte fartøyer i utsatte lokalsamfunn i Finnmark. Disse tilskuddene ble øremerket anskaffelse av større konvensjonelle kystfiskefartøyer. Også dette tiltaket er foreslått videreført for 1997.

       La meg også få lov til å gi ros til ordførere og ansatte i fiskeindustrien i Finnmark som har vært gjennom en tøff tid i forbindelse med den situasjonen for fiskeindustrien som jeg har beskrevet her. De har ikke vært ute og lett etter den første og beste som meldte seg på banen for å ta over lokalsamfunnets viktigste bedrift og dermed hoppet på en ny situasjon hvor man om få år ville få nye problemer. De har møysommelig sammen med myndighetene og tiltakssystemet vårt vært på leting etter de mest profesjonelle aktørene som man kunne finne, for å bygge opp tillit og trygghet i lokalsamfunnene for videre utvikling fremover. Det fortjener de ros for, når vi nå ser at det flere steder i Finnmark hvor det var konkurser og stopp, langt på vei synes å gå mot en løsning. Flere bedrifter er nå i ferd med å få nye eiere og vil komme i produksjon. I min redegjørelse har jeg trukket opp de utfordringer som næringen står overfor, og hva myndighetene vil bidra med for å få til en positiv utvikling av hele fiskerinæringen. Dersom vi skal lykkes med dette, er det viktig at både næringen, myndighetene og politikere som er opptatt av næringens utvikling, sammen bidrar til å finne de beste løsningene.

       Med all respekt å melde - når fiskeriministeren på denne måten prøver å ta det problemstillingen gjelder, bort fra fokus - det de møter som jeg har hatt med statsråden, har dreid seg om, er en utskiftingstillatelse for en ferskfisktråler som Fiskeridepartementet har gitt til et selskap på Andøya. Det mine diskusjoner med statsråden har dreid seg om, er det regelverk som gjelder beregning av tonnasjeenheter. Slik jeg har fått dette forklart fra den bedriften det gjelder, er beregningsreglene i dag sånn at om man velger å ha enmannslugarer, om man velger å ha dusj på lugarene, blir dette beregnet som tonnasjeenheter på en ferskfisktråler. Om man velger å ha isbakke for å gjøre det mulig å bruke fartøyet i islagte farvann, blir også dette beregnet som tonnasjeenheter, og går da ut over størrelse, stabilitet og alle disse tingene, på fartøyet. Det er den problemstillingen jeg har konsentrert meg om.

       Også Senterpartiet mener at vi skal ha en havgående flåte i framtida. Det er det ingen uenighet om. Dette må til for at vi skal være i stand til å forvalte også de ressursene på en tilfredsstillende måte.

       Utskiftingstillatelse for 30-40 år gamle fartøyer vil det komme til å bli gitt i framtida også. Jeg har oppfattet fiskeriministeren slik at han er enig i at det regelverket for beregning av tonnasjeenheter som vi har i dag, er antikvert og modent for fornyelse. Det regelverket skal visstnok være ute på en runde i byråkratiet, slik at man ønsker å gjøre endringer her. Dette tror jeg faktisk kan bekreftes av andre som var til stede på det samme møtet som fiskeristatsråden refererte til. Det samme selskapet har for øvrig en fabrikktråler fra før. Jeg var uenig i det den gangen da det ble gitt tillatelse til bygging av fabrikktråler, og jeg vil ikke være mer enig i det i dag - slik at det er klart. Og det tror jeg også statsråden vet. Men han bidrog i alle fall på denne måten til på en ganske effektiv måte å ta noe av det debatten i dag dreier seg om, bort fra fokus, nemlig: Hva slags framtid ser vi for oss for fiskerinæringen i bl.a. Finnmark?

       Det er nødvendig med en fornyelse av kystflåten, sa fiskeriministeren, og han sa at Enoksen burde høre etter når han sa dette. Jeg har hørt etter! Jeg har hørt etter hva statsråden sa i sitt innlegg her i dag, i sitt svar til meg, og det er i hovedsak det samme som jeg både har lest i avisartikler og hørt i andre sammenhenger. Det er relativt lite nytt. Jeg tror vi er enige om beskrivelsen av situasjonen, og jeg tror vi også er enige om hva som bør være målet med det vi gjør. Fiskeriministeren gir uttrykk for at han ønsker en variert kystflåte, og at han ønsker å satse på dette. Det tror jeg fiskeriministeren på. Men det vi i aller høyeste grad er uenige om, er virkemidlene for å nå dette. Jeg tror ikke det er mulig å opprettholde og styrke denne delen av næringa uten at man er villig til å bruke en større grad av statlige virkemidler for å få til den nødvendige fornying av flåten.

       Når det er bygd i hovedsak bare sjarker, små båter, i de siste ti årene, har dette selvsagt en årsak, nemlig at det er nærmest umulig å få finansiert noe annet. Da blir det et paradoks når man nå i ettertid sier at er det bygd for mange av disse båtene - noen må vekk for at det skal bli plass til de store, som da skal bli store ved å samle opp kvoter og frata noen av dem som er små, retten til deltakelse. Jeg tror faktisk at det ville ha vært mulig å opprettholde en mer variert flåte uten å ha gjort dramatiske endringer i kvotetildelingene hvis man hadde vært villig til å la flåten få del i de samme økonomiske virkemidlene som f.eks næringslivet på land har, som Senterpartiet ved flere anledninger har foreslått.

       Jeg er helt enig i statsrådens analyse av hva som er utfordringene for industrien på land. Jeg er helt overbevist om at det ikke er størrelsen på industrien som er avgjørende, men at det er fleksibilitet i forhold til marked og i forhold til produkt, som også statsråden var inne på. Der tror jeg de små anleggene har en åpenbar fordel: Man vil være i stand til å opprettholde en større fleksibilitet, man er vant med å håndtere ulike fiskeslag - alt etter hvilken tid på året det er - man er vant med å forholde seg til ulike fartøystørrelser osv. Denne type industri tror jeg derfor er langt bedre i stand til å takle de utfordringene som man har i næringa, enn store sentraliserte anlegg. Men da må det også på denne siden være vilje til å prioritere dette med statlige virkemidler - både for å få til den kompetanseheving som er nødvendig, for å få til markedsforskning og for å få til integrering og en samordning av dette som gjør at man kan utgjøre en maktfaktor i forhold til markedene, og ikke nødvendigvis skulle gå veien om noen få store vertikalintegrerte enheter, slik som det blir tatt til orde for i SNDs rapport.

       Det er ikke uten grunn at jeg stiller spørsmål om hva slags motiver eller hva slags mål man har når man på den ene siden hører at man verbalt gir uttrykk for at man ønsker å opprettholde en desentralisert kystflåte, at man ønsker å ta vare på småindustrien, og man på den andre siden, gjennom de iverksettende organer, samtidig fører en helt annen politikk og på stadig flere områder gir fra seg mulighetene til å styre, som fiskeriministeren gjør når Fiskarbanken blir integrert i SND og skal bli en del av det samme virkemiddelapparatet, med de samme målene som SND har gitt uttrykk for at man har. Dette tror ikke jeg vil være noen styrke for kystfiskerinæringa. Jeg tror, som jeg også sa i mitt første innlegg, det vil komme til å få ganske dramatiske konsekvenser for store deler av Kyst-Norge hvis vi ikke nå er villig til å prioritere på en annen måte og ta et krafttak på en annen måte enn det vi så langt har gjort.

       Vi har fra Senterpartiets side ikke lagt fram forslag i dag. Det har sammenheng med at interpellasjonsdebatten kom sent i forhold til det tidspunkt den ble fremmet, og at en del av de kortsiktige tiltakene ble gjennomført i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Vi står nå midt oppi en budsjettbehandling hvor også en del av denne diskusjonen hører hjemme, og fiskeriministeren har også fremmet forslag til tiltak. Vi ser det derfor naturlig å komme tilbake med de forslag som vi ønsker å fremme i den forbindelse, og har på den bakgrunn avstått fra å gjøre det i dag.

Statsråd Jan Henry T Olsen : Det var for så vidt nødvendig å si det jeg sa ved starten av mitt innlegg i sted, for det fartøyet som vi snakker om her, var egentlig et som skal ha en linje for ombordproduksjon for det lokalsamfunnet som Odd Roger Enoksen snakker om. Men jeg lar det ligge, fordi det er helt klart at denne utblåsingen har ført til klargjøring av posisjoner som er veldig interessante - veldig interessante. Og når vi legger bak det jeg startet med å si i mitt første innlegg, er vi i bunn og grunn egentlig enige om hvordan vinklingen skal være for utviklingen på kysten framover.

       Representanten Enoksen sier at også Senterpartiet mener at vi skal ha en havgående fiskeflåte. Det er vi enige om. Representanten var uenig i det den gangen Senterpartiet sørget for at samfunnet på Andøya fikk fabrikktråler. Det var vi også. Vi mener at man ikke skal ha en økt utvikling i fabrikktrålerflåten, og det er vi også enige om. Representanten sier at det er nødvendig med fornyelse av kystflåten. Der er vi også helt enige. Det som det egentlig henger på, er at vi må se på virkemidlene. Jeg er enig med representanten Enoksen i at problemet i dag er at det bare er de minste båtene som får lønnsomhet, som skal fornye seg, mens de mellomstore og store i kystflåten ikke får det. Og det debatten akkurat nå går på, er hvordan man finansielt og også i struktursammenheng når man fornyer en større eller mellomstor kystbåt - som er mer stabil når det gjelder å bringe råstoffet som lokalsamfunnet skal leve av, til land - kan finne frem til virkemidler som sørger for at man er i stand til å bygge og forrente en sånn båt og i stand til å betale lønna til mannskapet.

       Samtidig sa Enoksen at Senterpartiet er enig i statsrådens analyse av hva som er nødvendig på land, nemlig en kontinuerlig omstilling istedenfor skippertakene, og at vi må ha både små og store bedrifter. Men særlig fremhevet egentlig Enoksen små bedrifters fortrinn ved å kunne tåle en nødvendig hurtig omstilling. Det er jeg for så vidt enig i. Vi har nå forsøkt å stille opp med virkemidler til dette gjennom SND i et treårig program, et slags nettverksprogram som skal sørge for at små og mellomstore bedrifter gjennom nettverkssamarbeid heller kan skaffe seg stordriftsfordeler istedenfor å være eierintegrerte, og dette programmet vil vi skal fortsette.

       Så avsluttet Enoksen med å si at fiskeriministeren sier dette samtidig som han fører en annen politikk i enkelte ting, og brukte som eksempel at når Statens Fiskarbank skal inn i SND-systemet, er det å gi fra seg styringsverktøy. Men da har man egentlig misforstått opplegget. For det første betyr en sånn integrasjon at fiskeflåten får tilgang på virkemidler som fiskeflåten i dag ikke får, men som industrien på land har. Fiskerinæringa har lenge ønsket å få tilgang på de samme virkemidlene som industrien på land har. Det er det ene. Det andre er at det nye i situasjonen jo er at det blir økte muligheter for fiskeriministeren og Fiskeridepartementet til å styre virkemiddelbruken i SND, for det er ikke lenger bare fiskefartøy og fiskebåtfinansiering man skal gi retningslinjer for, men også oppdrett og fiskeindustriutvikling. Det nye er jo at man får anledning til å se dette i sammenheng, og det vil kunne styrke mange lokalsamfunn hvor det nettopp er sammensveisingen mellom båt på sjø og bruk på land som skaper grunnlaget for økonomisk lønnsomhet i en bygd, og dermed trygger sysselsettingen.

       Så summa summarum vil jeg si at utblåsingen faktisk hadde en genuin effekt. Vi er enige om at vi skal ha en havfiskeflåte som duger, vi er enige om at vi skal ha en sterk kystfiskeflåte, som vi også er innstilt på, vi er enige om at vi skal ha en omstilling i fiskeindustrien - vi skal ha små og store enheter der - men vi skal være sikre på at vi bakker opp de små fiskebedriftene til å kunne jobbe sammen i nettverk, uten nødvendigvis å måtte være del i store integrerte selskaper.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Fiskerinæringen i Finnmark er viktig av minst to grunner. For det første fordi fiskerinæringen er selve basisen for sysselsetting og bosetting i fylket. En positiv utvikling i næringen er derfor helt ut avgjørende for at vi skal nå våre distriktspolitiske mål om stabilitet i bosetting og likeverdige levekår. For det andre må vi aldri glemme at den nærhet som Finnmark har til de rike fiskeressursene i Barentshavet, ikke bare er et fortrinn for Finnmark selv, men også et fortrinn for hele Norge.

       Vi vet at vi et stykke ut i neste århundre vil stå overfor betydelige nasjonale utfordringer ved at utgiftene til alderspensjoner og eldreomsorg øker samtidig som petroleumsinntektene blir mindre. Denne utfordringen kan vi bare møte dersom vi klarer å øke verdiskapingen i de ikke-petroleumsbaserte delene av norsk næringsliv. Fiskerinæringen er Norges nest største eksportnæring. Næringen har store utviklingsmuligheter, ikke minst i Finnmark. Derfor har vi også en nasjonal næringspolitisk interesse i å legge til rette for en utvikling i fiskerinæringen i Finnmark.

       Farvannene utenfor Nord-Norge hører til et av verdens mest produktive havområder. Samtidig ser vi at næringen går fra krise til krise. Den ene gangen er det svikt i ressursgrunnlaget og den andre i markedet. Det er en situasjon som ikke kan vedvare. Næringslivet, de ansatte og lokalsamfunnene har behov for stabilitet og trygghet. Dersom vi ikke gjør noe, vil jo karusellen fortsette. Alternativet til omstilling er ikke at alt består. Alternativet til omstilling er at konkursene og usikkerheten fortsetter. Men målet må jo være det motsatte, at vi innretter oss slik at vi er i stand til å foreta jevnlige omstillinger uten at det oppstår kriser av den grunn.

       Vi må gjøre to viktige erkjennelser i begynnelsen og slutten av verdiskapingskjeden: For det første at hele grunnlaget for fiskerinæringen hviler på at vi har tilstrekkelig kunnskap om ressursforholdene og det biologiske samspillet i havet, og at vi har kraft til å gjennomføre de fangstreguleringer som er nødvendig for å sikre et jevnt ressursuttak. For det andre at grunnlaget for å gjøre næringsvirksomheten økonomisk mulig er at det finnes noen som vil kjøpe fisken vår, at det finnes et marked. I selve næringsutøvelsen må vi derfor snu blikket fra mengden fisk og til hva markedet etterspør eller kan påvirkes til å etterspørre.

       Enhver næringsvirksomhet må være lønnsom for at den skal kunne bidra positivt til verdiskaping, sysselsetting og bosetting. Vi må derfor styrke lønnsomheten i næringen. Men lønnsomhet avhenger av at vi er i stand til å innrette produksjonen ut fra de ønskene som er i markedet.

       Men markedsorientering betyr ikke markedsliberalisme - kreftenes frie spill. Arbeiderpartiet vil f.eks bruke offentlige virkemidler for å støtte opp under utvikling av fiskerinæringen i Finnmark. Arbeiderpartiet er imot omsettelige kvoter. Arbeiderpartiet vil begrense ombordproduksjonen og ser det som et mål at så mye som mulig av fisken foredles ved landanleggene.

       Fiskerinæringen i Finnmark har vært igjennom betydelige omstillinger og strukturendringer. På 20 år er antall bedrifter med filetproduksjon halvert og to tredjedeler av de konvensjonelle anleggene er borte. Bare siden i vinter har flere bedrifter skiftet eiere - men heldigvis slik at driften nå ser ut for å komme i gang igjen ved alle anleggene som stod stille.

       Dersom vi skal klare å skape et trygt fundament for næringen i Finnmark, er det imidlertid nødvendig å samle seg om noen viktige grep.

       For det første: Vi må forvalte fiskeressursene med sikte på høyest mulig langsiktig avkastning. Det er all grunn til å gi honnør til Arbeiderpartiets regjeringer med Bjarne Mørk Eidem og Oddrunn Pettersen som fiskeriministre for at de stod imot de proteststormene som kom - også fra våre politiske motstandere - når de upopulære fangstreguleringene måtte gjennomføres.

       For det andre må vi ha en fordeling av fiskeressursene som skjer til fordel for de mest fiskeriavhengige kystdistriktene. Denne regjeringen har endret reguleringssystemet slik at det legges atskillig større vekt på igjen å konkurrere om råstoffet. Det betyr at områder som ligger geografisk nært de enkelte bestander, kan utnytte sitt fortrinn bedre. Disse endringene er helt i tråd med ønskene fra Finnmark Fiskarlag og Finnmark Arbeiderparti.

       For det tredje må vi ha en variert sammensetning av fiskeflåten hvor kystflåten fortsatt er ryggraden i flåtestrukturen. Arbeiderpartiet var kraftig imot da Høyre og Senterpartiet åpnet for den store utbyggingen av fabrikktrålere. Og Arbeiderpartiet vil da også begrense ombordproduksjonen og ser det som et mål at så mye som mulig av fisken foredles ved landanleggene.

       For det fjerde: Det er behov for en betydelig fornyelse av fiskeflåten, bl.a for å sikre et best mulig samspill med industriens behov for kvalitetsråstoff. Den naturlige fornyelsen av kystfiskeflåten i Finnmark er stoppet opp. Både for å sikre helårlig råstoff til fiskeindustrien og for å styrke rekrutteringen til næringen trenger Finnmark en fornying av den større havgående kystfiskeflåten over 70 fot. Det er derfor positivt at Regjeringen både i 1996 og 1997 legger opp til å bruke 10 mill. kr hvert år som en særskilt stimulans til slik flåtefornyelse.

       Jeg vil for øvrig vise til at et flertall i Stortinget - Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre - har bedt Regjeringen vurdere å gi fiskeflåten tilgang til SNDs nasjonale og distriktsrettede investeringstilskudd på linje med andre næringer.

       For det femte: Om lag halvparten av det fiskeråstoffet som bringes til land i Finnmark, kommer fra russiske trålere. Det øker usikkerheten om det framtidige råstoffgrunnlaget og gjør det desto viktigere å styrke den hjemlige råstoffbasen. Det er imidlertid av stor betydning at fiskeindustrien i Finnmark fortsatt kan ta del i konkurransen om det russiske råstoffet. Det må legges til rette for at så mye som mulig av den fisken som fanges i Barentshavet av norske og utenlandske fiskefartøyer, kan landes og produseres eller omsettes fra fiskeindustribedrifter i Norge. Det er i denne sammenheng viktig at Regjeringen har utpekt fire havner for mottak av EU- og EØS-flåten i Finnmark.

       Utviklingen i den russiske fiskerinæringen har stor betydning for utviklingen av norsk fiskerivirksomhet. Blant annet vil russernes valg av fangst- og produksjonsstrategi ha meget stor betydning. Det er derfor viktig å utvikle fiskerisamarbeidet til gjensidig nytte. Utvikling av langsiktige, strategiske allianser vil være viktig i en slik sammenheng.

       For det sjette: Det er et klart etterslep i arbeidet for å oppgradere fiskerihavnene i Finnmark. Jeg vil be fiskeriministeren vurdere de innspill som er kommet fra Finnmark når det gjelder behovet for styrking av havnetilbud.

       Mitt syvende punkt er at det i stedet for å produsere tradisjonelle produkter billigst mulig må være et mål at bedriftene i Finnmark går inn i markedet for å finne lønnsomme produkter som er spesialisert og rettet mot særskilte markedsønsker. Et kjernepunkt i hele omstillingen av fiskerinæringen i Finnmark må jo være en omlegging fra produksjonsorientering til markedsorientering.

       Regjeringen fikk i sommer tilslutning til å øremerke 10 mill. kr til Finnmark i tilknytning til SNDs program for omstilling i fiskeindustrien. Jeg er glad for at det virkemidlet videreføres også i 1997. Tiltak for å styrke markedskunnskapen, markedsorienteringen og markedskontakten må ha særskilt prioritet ved utformingen av slike virkemidler. Det må selvfølgelig også omfatte det markedsrettede produktutviklingsarbeidet.

       Mitt åttende punkt er at det må utvikles tettere nettverk mellom bedriftene. Det må i denne sammenheng også vurderes hvordan de relativt små bedriftene kan utvikle samarbeid bl.a innen produktutvikling, tyngre markedsarbeid og eventuelt samordnet salg. Samtidig må samarbeidet mellom næringen og FoU-miljøene styrkes.

       Mitt niende punkt er at en framtidsrettet industri selvfølgelig må ha hensiktsmessige lokaler. Blant annet som følge av svak lønnsomhet har mange fiskeindustribedrifter uhensiktsmessige lokaler. For å nå fram i konkurransen med bedrifter i andre land er det også viktig snarest mulig å ta i bruk ny teknologi som introduseres i bransjen.

       Det er nå konkrete forretningsmessig funderte planer om nybygg av produksjonslokaler for flere bedrifter i Finnmark. I den grad det er tilstrekkelig lønnsomhet i prosjektene, er det viktig å få til en slik fornyelse også på industrisiden.

       Mitt tiende og siste punkt er at vi i all virksomhet vil oppleve at endringene skjer raskere, at omstillingene og markedsarbeidet må pågå kontinuerlig. Dette stiller betydelige krav til kunnskap på alle nivå i næringen. Samtidig ser vi at for få av de unge ønsker å utdanne seg innen fiskerinæringen. Dette viser behovet for å bedre arbeidsmiljøet både i flåten og industrien. Men det viser også et stort behov for motiverende arbeid blant barn og unge, for hospitantordninger for elever og studenter i flåte og industri og for økt rekruttering til de særskilte fiskerirettede utdanningstilbudene. Industrien må også være seg mer bevisst behovet for å rekruttere utdannet personell.

       Det er utvilsomt store muligheter for utvikling av fiskerinæringen i Finnmark. Selv den aller nyeste historie har imidlertid vist oss at nærheten til fiskeressursene ikke er nok. Det er derfor nødvendig å ta et betydelig tak for å fornye flåten og industrien og ikke minst for å endre perspektivet fra produksjon og mot markedet.

Johanne Gaup (Sp) : Jeg vil starte med å knytte en kommentar til noe av det foregående taler var inne på. Han ville ta opp med fiskeriministeren å få styrket bevilgningene til havner i Finnmark. Nå er han jo leder i finanskomiteen, og vi skal til å behandle budsjettet, så jeg går ut fra at han i den forbindelse prøver å gjøre noe med at Finnmark står med null - jeg sier null - til nyinvestering i havner.

       Jeg vil innledningsvis når det gjelder interpellasjonsdebatten, si at å finne den endelige løsning på problemene i fiskerinæringen er ikke enkelt, da dette er en næring som spenner over et vidt felt - helt fra fiskerens hånd til de internasjonale markedene. Fiskerne har sine forslag til løsninger, industrien har andre forslag. Regjeringen ved fiskeriministeren har også lansert en rekke forslag til hvordan fiskerinæringen i Nord-Norge skal møte framtida.

       Fiskeriministeren har ved flere anledninger uttrykt at fiskerinæringen i Finnmark må bli mer effektiv og markedsrettet. Det må bli større og færre enheter både på land og på sjø - ja vi må sågar bli mer lik vestlendingene, for det skal visst være bra. På meg virker dette som gammel medisin, og jeg skal forklare hvorfor, for det er ikke slik som fiskeriministeren flere ganger nå var inne på, at vi er så enige om fiskeripolitikken. Vi har hatt ringnottrålere og havfiskeflåte i fylket tidligere. Hvorfor forsvant den fra fylket? Var det fordi våre fiskere ikke var dyktige nok? Er det på grunn av den nasjonale fiskeripolitikken som har vært ført overfor Nord-Norge, hvor kvoterettighetene er overført til andre deler av landet? Jeg er også enig i at vi trenger en variert flåte, og vi trenger noen havfiskemiljøer i Finnmark. Men tror noen i denne sal at vi får en variert flåte med et tilskudd til Finnmark i statsbudsjettet på 10 mill. kr når båtene i den størrelsen fiskeriministeren snakker om, koster det firedobbelte?

       For oss i Senterpartiet er kystflåten stammen i fiskeflåten. Trålfiskerne som går i turnus, kan bo hvor som helst i landet. Kyst- og fjordfiskeflåten er nært knyttet til dagens bosettingsmønster, og dette er også den mest ressursvennlige delen av flåten.

       Da det var krise i fiskerinæringen med svart hav på slutten av 1980-tallet, satt jeg i utbyggingsstyret i Finnmark, og jeg var med på å omstrukturere industrien. Der og da var det nok riktig med kondemnering og sammenslåing, men hvor ble det av fleksibiliteten da fisken kom tilbake? I 1985 hadde vi i Finnmark 91 bedrifter som drev med filetproduksjon eller konvensjonell produksjon. I dag har vi 27 igjen, og ikke alle disse er i drift. Den gangen trodde vi at store enheter var løsningen, og Finnvest ble dannet. I Nordvågen kom Fideco, som skulle bli det helt store. Hvor er Fideco og Finnvest nå?

       Det er kommet en forskningsrapport, og den presenteres i dag i Nordlys, og jeg siterer litt:

       « Undersøkelser viser at fleksible små og mellomstore bedrifter, eiet lokalt, går like godt som de store.

       Det viser også erfaringer fra Nordland og Troms, mens storbedrifter sørfra har ansvaret for krisa i Finnmark. »

       Hvor mange bedrifter blir det igjen når Regjeringen har gjennomført sin omstrukturering og effektivisering? Hva gjør vi neste gang det blir svart hav, for svingninger i ressursene og i markedet vil komme med jevne mellomrom? Skal vi da også sentralisere og omstrukturere bedriftene og sanere bort de mindre båtene? Hva skal folk leve av i de kystsamfunnene som blir uten båter og bedrifter? Hvis det er slik at Regjeringen ønsker at noen samfunn skal evakueres, så får den si fra, slik at folk vet hvordan stoda er og ikke lever i håpet om en framtid der de i dag har sitt hjemsted.

       Vi har sikkert mye å lære av vestlendingene, og vi trenger all den kompetansen vi kan få for å lykkes. Vi er enige om at det er behov for omstilling i de enkelte bedrifter, men omstilling betyr ikke nødvendigvis sammenslåing av bedrifter. Og hvorfor gjør de samme vestlendingene det så bra hjemme i moderselskapene, men dårlig i filialene i Finnmark? Vi har hatt både vestlendinger og dansker i Finnmark, men de ble dessverre ikke så lenge der. De bedriftene som går best, er, slik som denne forskningsrapporten sier, de som er finnmarkseid, Båtsfjord-miljøet.

       Det er vanskelig å forstå at finnmarksfiskerne får mindre betalt for fisken enn de som er fra Sunnmøre, og det synes til og med vestlandsfiskerne er urettferdig. Det kan ikke fortsette slik at finnmarksfiskerne må se på når andre, og spesielt russerne, leverer fisk. Under vårtorskefisket nå sist fikk ikke norske fiskere levert fisken, mens russiske fiskere fikk levere. Jeg vet om tilfeller hvor norske fiskere har ringt hjem til kjerringa i Lofoten for å få penger til solar, slik at de kunne komme seg hjem. Vi snakker her om dem som er førsteleddet i den næringen som er Norges nest største eksportnæring. Og hva skal industrien gjøre hvis russerleveransene stopper opp? - de skal tross alt bare være et supplement til norsk fisk og ikke som i dag, hovedråstoffet til en del bedrifter. Fiskere og fiskekjøpere er og skal være avhengige av hverandre. Det er nok slik som en tidligere ordfører en gang uttrykte det i en annen sammenheng, at når fiskeren må henge gebisset på veggen, så må fiskekjøperen gjøre det samme.

       Jeg vil også si litt om Røkkes søknad om konsesjon for Melbu Fiskeindustri. Jeg kan forstå at folk i Melbu ønsker Røkke velkommen, men saken har en dimensjon som en ikke kan forvente at de som er opptatt av egne arbeidsplasser, skal makte å ta hensyn til, nemlig de langsiktige målene. I Nord-Norge ønsker vi små og mellomstore bedrifter og en fiskereid flåte. Vi frykter at tilgang til kvoter og kortsiktig økonomisk gevinst skal overskygge vår målsetting om at flåten også i framtida skal eies av fiskerne, at det skal være et bærekraftig uttak, og at råstoffet skal foredles på land. Derfor bør Regjeringen ta de vedtak som de nordnorske fylkestingene har fattet, alvorlig og avslå konsesjonssøknaden. I valget mellom to onder må det være bedre å bli upopulær på Melbu enn senere å måtte stå til ansvar for et frislipp som endrer næringsgrunnlag og bosetting i kystsamfunnene i Nord-Norge.

       I Senterpartiet tror vi ikke at Regjeringens forslag til løsninger på problemene i fiskerinæringen er de rette, og at problemene vil løses en gang for alle. Både ressurssituasjonen og markedet vil svinge. I gode tider skal vi klare oss selv, og landet skal nyte godt av inntektene fra den neststørste eksportnæringen i landet. I dårlige tider forventer vi at denne så viktige næringen får hjelp fra staten, slik også andre næringer får.

       Jeg skal sitere litt til fra Nordlys om den nevnte forskningsrapporten:

       « Styresmaktene har ingen grunn til å snakke om større markedstilpasning og lønnsomhet i nord. Nordlendingene driver allerede lønnsomt og markedstilpassa. »

       På slutten av 1980-tallet snakket en av de mest markante arbeiderpartipolitikerne i Finnmark ofte om statens feilslåtte fiskeripolitikk. Det er nødvendig med en gjennomgang av den statlige fiskeripolitikken for å se om ikke også den har skyld i at den landsdelen, og spesielt Finnmark, ikke lykkes innenfor fiskerinæringen, til tross for at ressursene ligger rett utenfor stuedøra.

Anders Talleraas (H) : Som en av dem som har fulgt fiskerinæringen tett noen år, slutter jeg aldri å forundre meg over følgende, som er nesten et faktum: Enten det er lite eller mye fisk i Barentshavet: Fiskerinæringen i Finnmark gir bestandig inntrykk av å være i krise.

       Når en skal analysere de problemstillingene som hr Enoksen tar opp i sin interpellasjon, kommer en ikke forbi å gå mer fundamentalt til verks enn bare å be om mer lovbeskyttelse, mer støtte eller mer styring. Det må være en fundamental svikt i strukturen, både på fangst- og foredlingsleddet og i markedstilpasningen, når utøverne får så store problemer, med den rike tilgang på fisk som det er for tiden.

       I 1996 opplever store deler av den tradisjonelle norske fiskerinæringen et meget godt år. Kjernespørsmålet når det gjelder leting etter løsning på de problemer Enoksen peker på, blir: Hvorfor er det ikke slik i Finnmark? Jeg er ikke sikker på hele svaret, men etter hvert blir det klart at en i hvert fall ikke kommer unna en strukturendring i fiskeflåten. Det vi vet, er at moderne fiskeindustri i nær kontakt med markedene er avhengig av helårsdrift. Det betyr at råstoff må leveres noenlunde kontinuerlig, og det betyr også at det stilles nye krav til fiskeflåten. Den moderne fiskeindustrien må være markedsorientert og effektiv for å kunne betale nok for råstoffet og for å kunne levere de riktige produkter som etterspørres, og som gir den beste inntjeningen.

       Dette er enklere å si enn å gjennomføre, men vi kommer ikke lenger i riktig retning ved å snu ryggen til fremtiden og fortsette med en politikk som går fra krise til krise, uavhengig av bestandsituasjonen. Det er ingen løsning å nekte kjøperne å motta fisk fra russerflåten. Det er ingen løsning å nekte norske fiskere å drive ombordproduksjon.

       Kanskje burde heller Finnmark og Nord-Norge satse mer bevisst på å utvikle seg til servicehavner og ønske de utenlandske båtene som fisker lovlig i Barentshavet, velkommen hit, framfor å blokkere havner. Det ville skape aktivitet og verdier og bidra til vekst i hele landet.

       Jeg tror også at vi i analysen av hva som gjøres, må åpne opp for tilpasning og oppmyking av råfiskloven, bedre balansen i spørsmål om prisfastsettelse på råstoffet og få til mer utbredt auksjonsordning for fangstene, for å nevne noen få konkrete forslag som Stortinget og Regjeringen kan gjøre noe med.

       Deltakerloven må også justeres slik at det kan bli større muligheter enn i dag til å utvikle sterkere integrerte enheter, som vil medvirke til økt stabilitet over tid.

       Interpellanten var innom mye og sa mye forunderlig i sitt innlegg. Jeg kan ikke kommentere alt, men han mente bl.a at fiskeriministeren absolutt måtte si nei til at de ansatte i Melbu fikk selge sine aksjer til Norway Seafood AS. Noe annet enn et nei ville, slik jeg forstod ham, være noe i nærheten av rasering av tradisjonen i norsk fiskerinæring. Interpellanten tar feil, også her, og jeg tror han vet det. De trålerne han er så bekymret for, har ikke vært fiskereid. Det er i prinsippet ingen forandring som skjer, bortsett fra et eierskifte. Etter min oppfatning kan fiskeriministeren trygt si ja til dem som har inngått avtale om kjøp av aksjer fra de ansatte i Melbu. Etter hva jeg vet, er det ikke andre kjøpere. De ansatte mener selv at dette er fornuftig, og at det vil bidra til å trygge deres arbeidsplass. Og spill med viktige arbeidsplasser, det bør i hvert fall Regjeringen unngå.

       Til slutt: Flere har vært inne på at fiskerinæringen i Finnmark har problemer med å trekke til seg ungdommen. Ingen ønsker en framtid i fisket eller fiskeindustrien i Finnmark. Når en hører på beskrivelsen, kan jo ikke det overraske. Når vi som står på avstand fra Finnmark, ikke hører stort annet enn krisebeskrivelse, må jo de som bor der, også høre det. Det betyr at ungdommen finner seg andre utdanningsveier og gjør andre yrkesvalg enn å gå inn i en næring som til stadighet blir beskrevet som en krisenæring.

       Jeg kommer fra et veldig bra fylke på Vestlandet, Møre og Romsdal, og vi ser at når det gjelder store deler av vår fiskerinæring, er den attraktiv for ungdom. Vi har en utrolig lav gjennomsnittsalder i store deler av fisket i Møre og Romsdal, og det virker tiltrekkende på ungdommer. Alle vet at det går veldig bra for tiden i fiskerinæringen på vår del av kysten. Det er en sammenheng her, og vi som politikere har også et ansvar - ikke bare snakke om kriser, for da skremmer vi bort en stor del av dem som ellers kunne tenke seg å være med på å bygge opp og utvikle denne næringen.

       Jeg tror at noe av det viktigste for en positiv næringsutvikling i Finnmark er å snu pessimisme til optimisme, til framtidstro. Det er det helt sentrale.

       Den situasjonen fiskerinæringa i Finnmark var oppe i i vinter og i vår, og for så vidt fortsatt er oppe i, har ei sammensatt forklaring. Debatten bør ikke av den grunn havne ned på et nivå der man går inn på å forklare hvert individs opptreden, hvert individs tenking i forhold til fiskerinæringa. Jeg syntes vi på et tidspunkt var i ferd med å bevege oss ned på det nivået. Jeg håper vi skal slippe det. Det er de samlede virkningene av den faktisk gjennomførte politikk som er interessant i denne sammenheng.

       Jeg skal komme inn på en del av de faktorene som etter mitt syn har ført til den situasjonen vi er oppe i i dag og har opplevd i Finnmark, og jeg er ikke tvil om at denne utviklinga raskt vil kunne spre seg videre nedover kysten hvis man ikke setter inn riktige tiltak.

       Et felles trekk ved samtlige av de forklaringer jeg vil vise til, er at de etter mitt syn er resultatet av en ønsket politikk. Det er resultatet av en målstyrt politikk der man har dosert ut en medisin som man trodde skulle virke, men som gang på gang har vist at den ikke virker. Og det virker som om man fortsatt vil bruke den samme medisinen.

       For det første har fiskeindustrien i Finnmark politisk gjennom hele etterkrigstida blitt oppfordret til og utviklet seg mot mer filetproduksjon, først og fremst i form av såkalt blokkproduksjon. Det betyr ikke at all den utviklinga har vært gal, men det betyr at vi er blitt altfor ensidig avhengig av den type produksjon. Dette har vært uttrykt gjennom politiske vedtak også fra denne sal gjennom hele etterkrigstida.

       For det andre gjennomgikk fiskeindustristrukturen i Finnmark ei hardhendt rasjonalisering, særlig på 1980-tallet. Stort skulle det være, og hvert fiskevær skulle maksimalt ha ett anlegg for kjøp og produksjon av fisk - aller helst skulle det bare være ett anlegg i hver kommune. Et av resultatene av denne politikken har vi sett i Mehamn-tilfellet, der den manglende fleksibilitet og mottakskapasitet gradvis har undergravd fiskeværets mulighet til nettopp å komme i møte de krav som bl.a statsråden har presisert i debatten i dag, om at man måtte være fleksibel, man måtte ha kompetanse, man måtte ha mulighet til å svinge både i forhold til markeder og råstofftilgang. Og i Mehamn vises med all tydelighet, og for så vidt også i Berlevåg, resultatet av denne politikken.

       For det tredje har den tiltakende ombordproduksjonen og i mange tilfeller direktelandinga direkte på markedene fra fabrikktrålernes side ytterligere undergravd konkurranseforholdene.

       Min gode politiske motstander og gode uvenn i Båtsfjord, fiskekjøper Hagbart Nilsen, uttalte i Fiskeribladet 3. oktober 1996:

       « Vi må kjøpe hver eneste kilo fisk og må selvsagt utnytte råstoffet best mulig. Det skjer ikke i fabrikktrålerflåten. Den omregningsfaktoren de benytter seg av er rett og slett løgn. Dersom ikke rammebetingelsene for landindustrien bedres radikalt frykter jeg at du » - og han henvendte seg i den sammenheng til statsråd Olsen - « kan få mange Mehamn-saker i fanget. »

       Steinar Eliassen fra bedriften Norfra bekreftet de samme forhold på årsmøtet i Finnmark Fiskarlag. Industrien i Finnmark, og på et tidspunkt også industrien langs kysten for øvrig, står altså overfor et konkurranseforhold som de ser ut til nærmest å være dømt til å tape dersom en ikke sikrer like konkurranseregler for landproduksjon og ombordproduksjon. Fra SVs side vil jeg understreke at ombordproduksjon ganske enkelt bør umuliggjøres. Dersom denne fartøygruppa får drive under de samme rammevilkår som den konvensjonelle flåte og landindustrien, har de ikke livets rett. Det er i så måte bra at også interpellantens parti er villig til å ta et oppgjør med fabrikktrålerflåten og myten om hvor fantastisk lønnsom den etter sigende skulle være.

       Jeg registrerer jo at Senterpartiets nylig framlagte program tar til orde for å redusere fabrikktrålerflåten. Det er fullt ut i tråd med det SV har fremmet forslag om i en rekke sammenhenger, men vi hadde gjerne sett at man gikk lenger, at man reelt sett tok de første skritt for å få en nedbygging av denne flåten. Den trussel de utgjør i forhold til landproduksjonen, gjelder for så vidt ikke bare i dette landet, vi ser spora av det og debatten om det også i en rekke andre fiskerinasjoner. Det kanskje mest debatterte og kjente i disse dagene er situasjonen i Chile, der vi paradoksalt nok opplever akkurat de samme aktørene som vi opplever i forhold til Kyst-Norge i dag, og vi opplever akkurat de samme politiske konfliktene, akkurat de samme politiske konfliktlinjene. Jeg registrerer at Arbeiderbladet i dag har en meget grundig analyse av situasjonen i Chile, og den kunne nesten ha vært direkte overført på den debatten vi i dag har i Norge med hensyn til de samme aktørene. Det er kystfiskerne på den ene siden - kystsamfunnene - og så er det Røkke på den andre siden. Hvorvidt chilenske myndigheter har et mer fornuftig syn på det enn den norske Regjeringa, gjenstår å se, men det ville være trist om det var tilfellet at ikke også den norske Regjeringa så at det konseptet Røkke og dette selskapet driver si fiskerinæring ut fra, er klart i strid med det jeg trodde var et bredt politisk flertalls syn på hvordan norsk kystnæring og norsk fiskerinæring skulle utvikle seg videre.

       Statsråden har på sine mange reiser i Finnmark, i hvert fall det siste året, sendt ut like mange signaler på hvordan Regjeringa kunne tenke seg å løse problemene. Etter mitt syn vil ingen av disse løsningene i særlig grad bidra til å fjerne de grunnleggende årsakene til situasjonen. Fabrikktrålerflåten ser ut til å skulle få leve urørt videre og gjerne utvikle seg litt mer. Kystflåten må omstrukturere. Og for å referere statsråden fra den omtalte konferansen i Honningsvåg: Løsningen for kystflåtens struktur er like enkel som den er brutal. En del av de små må bort. Sjarkflåten må bygges ned.

       Det er jo et paradoks. SV er i veldig mange sammenhenger, av og til med rette og av og til med urette, skjelt ut for ikke å være så opptatt av det lønnsomme. Men når statsråden i dag - gang på gang, så vidt jeg har registrert - i denne debatten har dokumentert og bekreftet at den flåten som er mest lønnsom, nemlig sjarkflåten, som klarer å drive lønnsomt, også i Finnmark, også under de forhold vi har hatt de siste årene, skal man altså ha bort, da framstår hele logikken i Regjeringas politikk på det felt for meg som det komplette paradoks, og uten sammenheng i det hele tatt.

       Jeg kan ikke beskrive de tiltak som er blitt satt inn overfor fiskerinæringa i Finnmark de siste åra, og som Regjeringa fortsatt gnåler om: den samme medisin, litt globoid, varme omslag og ikke noe mer enn det. Hvis Regjeringa reelt ønsker ei positiv utvikling og ei utvikling man også av og til i fine taler snakker om - kompetanse, fleksibilitet, man må tenke produkt - burde man umiddelbart legge vekk de planene Regjeringa har strødd sand på når det gjelder fiskerinæringas struktur gjennom SND. Man bør umiddelbart legge vekk alle positive vurderinger i forhold til Røkkes inntreden i norsk fiskerinæring, og så bør man ensidig styre de midlene man ønsker, mot kystflåten, mot fiskeindustrien og kanskje heller utvikle en eller annen form for fiskeriavtale for fiskeindustrien.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Fiskerinæringa i Nord-Noreg og då særleg i Finnmark var i ein særs vanskeleg situasjon i vår. Det er ein situasjon som vil kunna koma igjen i sterkare eller mindre sterk grad, sjølv om tiltak vart sette i verk i samband med revidert nasjonalbudsjett.

       Vegen framover for å finna løysingar på desse vanskane er ikkje enkel. Denne gongen er det ikkje først og fremst mangel på råstoff som er hovudårsaka, sjølv om det også i ein del samanhengar har vore eit problem, men det er dei lave prisane på dei produkta som vert produserte. Ein kan snu problemstillinga og seia at andre produkt vert produserte rimelegare og dermed konkurrerer ut det foredlingsindustrien i Finnmark tilbyr. Dette kan vera av mellombels karakter, men det vil likevel krevja merksemd og tiltak frå oss.

       Korleis vil ein så møta denne situasjonen? Fiskeriministeren har i sitt svar til interpellanten peika på ein del tiltak, og ein del tiltak vart som sagt iverksette i tilknyting til revidert nasjonalbudsjett. Statsråden peika på ei kontinuerleg tilpassing. Eg vil langt på veg gje han rett i det, både når det gjeld produktutvikling, krav til kostnadseffektivitet og krav til kvalitet. I tillegg peikar statsråden på styresmaktene sin medverknad til omstilling - og det er rett. Men eg hadde gjerne sett at han hadde gått inn på fleire område som styresmaktene har ansvar for, m.a. vil eg nemna innstramminga i arbeidsmiljølova som Arbeidarpartiet fekk gjennomslag for.

       Kristeleg Folkeparti har ved mange høve gjeve uttrykk for at fiskerinæringa er ein av berebjelkane i Kyst-Noreg, og vi har følgt dette opp med framlegg om tiltak og tilrettelegging for ei sunn utvikling i næringa. Det er nok å syna til at Kristeleg Folkeparti var pådrivar for å få til det treårige støtteprogrammet for styrking av fiskeindustrien og for å hjelpe til med omstilling.

       Foredlingsindustrien for fisk vil i åra framover møta utfordringar som er knytte til handel med fisk og fiskeprodukt i verdssamanheng, og ei aukande spesialisering med krav til høg kvalitet. Dette må føra til at det vert utvikla produksjonsanlegg som har fleksibilitet - eg understrekar det - og evne til å finne område som eignar seg godt for produksjon nettopp i område som ligg nær fiskefelta, nær ressursane, slik Finnmarkskysten gjer det.

       Enkelte har peika på at såkalla integrerte selskap er løysinga. I einskilde tilfelle kan det vera rett. Men eg meiner vi treng ein variert flåtestruktur og ulike former for organisering dersom vi skal halda fast på målsetjinga om busetnad langs kysten vår. Produksjonsanlegg på land vil krevja, meir og meir, å ha jamn tilgang på råstoff. Derfor må vi ha - også i Finnmark - eit havfiskemiljø. Det er ikkje nok berre å satsa på kystfiskeflåten. Men når det er sagt, må eg leggja til at Kristeleg Folkeparti meiner at kystflåten skal ha sin del av kvotane og vera sikra levering av fangsten.

       Eg meiner at også kravet til fornying av fiskeflåten må oppfyllast for at vi kan få ei betring av tilhøva for fiskerinæringa i Finnmark. Finansieringa av denne fornyinga er avhengig av Fiskarbanken, og eg stiller meg svært skeptisk til Regjeringa sitt framlegg om å plassera Fiskarbanken i SND og om det vil medføra at finansiering vert lettare. Eg tvilar på om tilgangen på midlar med det vert større.

       Undersøkingar som syner at det er vanskeleg med rekruttering til fiskeflåten i Finnmark, burde vera eit klårt signal når det gjeld kravet til fornying av fiskeflåten. No registrerte eg at representanten Johansen drog i tvil den undersøkinga, og det vil vera bra om så er tilfellet. Men krav til arbeidstilhøve og lønsemd har naturleg nok mykje å seia for rekrutteringa. Også utvikling/endring i flåtestrukturen er viktig, og eg vil gjerne høyra korleis fiskeriministeren vil leggja til rette for ei god utvikling her. Kva planar har statsråden tenkt å lansera når det gjeld dette området?

       Ein studie som vart lagd fram av organisasjonar av fiskeprodusentar i EU i fjor, synte ein auke i underskotet på fisk. Undersøkinga konkluderte med at graden av sjølvforsyning når det gjeld fisk og fiskeprodukt, går ned i EU. Berre det siste året har den gått ned frå 58 % til 54 %, medan den var heile 83 % i 1984. Årsakene til dette er sterk auke i forbruket av fisk hos dei ca 350 mill. innbyggjarane i EU. Forbruket har auka frå 18,7 kg til 22,9 kg pr. innbyggjar dei siste ti åra, medan EU sine eigne fiskarar har levert nokså stabilt same kvantum. Med andre ord, det skulle liggja til rette for også frå norsk side å produsera produkt som var interessante for den europeiske marknaden.

       Den europeiske fiskeindustrien tilrådde EU-kommisjonen og unionsrådet om at ein måtte verta smidigare i bruken av tollsatsane der EU sjølv ikkje kan stetta etterspørselen. Dette burde tilseia at dersom marknaden fungerte, ville problema som fiskeindustrien i Finnmark hadde i vår og til dels har i dag, vera av mellombels karakter. Vi må i dag bry oss om dagens situasjon, men like viktig, vera med på å staka ut ein mest mogleg sikker kurs for fiskeindustrien og fiskeria i Finnmark. Det er mangel på fisk totalt i verda, og denne mangelen vil auka i åra som kjem. Ikkje minst av den grunn bør norsk fiskerinæring vera konkurransedyktig, for kampen i framtida vil i sterkare grad stå om tilgang på ressursar.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Selv om våre fiskerier har tilgang til noen av verdens rikeste fiskeressurser, preges de av problemer både for fiskere og foredlingsindustri. Fiskerinæringen burde hatt alle muligheter til å stå på egne ben uten å belaste noen andre her i samfunnet. Det som burde ha vært en lønnsom, effektiv og frittstående næring, har gjennom tiltak, reguleringer, overstyring og lovpålegg utviklet en næring hvor markedsøkonomiske prinsipper ikke styrer utviklingen. Vi må konstatere at deregulering og liberalisering av fiskerinæringen går for langsomt.

       Råfiskloven av 14. desember 1951 gir fortsatt fiskernes salgslag diktatorisk makt. Råfiskloven representerer en maktkonsentrasjon hos en enkelt yrkesgruppe, og denne makt har ikke bare vært brukt til å diktere fiskeprisene og dermed industriens vilkår i snart to generasjoner, den har også vært brukt til å drive distrikts- og fiskeripolitikk - en rolle som styret i Norges Råfisklag neppe har vært spesielt kvalifisert for, slik vi ser det.

       Fiskeindustrien har, særlig i Finnmark, vaklet fra krise til krise. Som i andre råvarebaserte næringer er store konjunktursvingninger noe en må lære seg å leve med. De mange små og spredte og kapitalsvake bedriftene har ikke klart å stå i mot slike svingninger. Selv med mange hardt arbeidende yrkesutøvere har man ikke klart å konkurrere på verdens matvaremarked, der kravene til pris, kvalitet og leveringsdyktighet stadig er blitt hardere.

       Det er et illevarslende faktum at kun noen ganske få av Finnmarks 30-40 gjenværende fiskeindustribedrifter har klart seg økonomisk. Alle de andre har vært igjennom konkurs og refinansiering en eller flere ganger. Selv reguleringsglade politikere burde nå innse at den politikk som er ført på dette området etter krigen, har spilt fallitt. Vi har skaffet oss et finmasket nett bestående av hundrevis av lover og forskrifter som skulle regulere næringen til alles beste. Filosofien synes å ha vært at ethvert problem kunne løses ved innføring av nye bestemmelser. Likevel har man ikke klart å legge et grunnlag for lønnsomhet i næringen.

       Stadig flere spør seg hvordan det er mulig å utnytte verdens biologisk rikeste fiskefelt utenfor Nord-Norge på en måte som ikke gir lønnsomhet. Selv om det fortsatt er en del personer og partier som skriker på staten og mener problemene ville vært løst hvis ikke staten hadde vært så gjerrig med fiskeristøtten, er det stadig flere som innser at det er behov for omfattende endringer i forvaltningen av hele næringen. Da må markedsmekanismen i større grad tas i bruk.

       Ønsker man en lønnsom fiskerinæring, må kostnadene dekkes inn. Økonomisk resultat kan i prinsippet påvirkes ved at man makter å tilby unike produkter som gir høyere priser, eller ved å redusere kostnadene ved frembringing av standardprodukter eller en kombinasjon av begge deler.

       Fremskrittspartiet mener at med omsettelige fiskekvoter vil næringen selv avklare hvor mange arbeidsplasser det er grunnlag for. En øvre grense for årsfangsten fastsatt for å sikre fiskebestandene fordeles til næringsutøverne i form av kvoter. Et slikt system vil oppmuntre næringsutøverne til en tilpasning som gir størst mulig nettofortjeneste av den begrensede mengde det er tillatt å ta opp hvert år.

       Får vi et omsettelig system, får vi også et marked som vil avdekke hvor mange det er plass til i næringen hvis det skal gi både aktørene og samfunnet tilfredsstillende avkastning. En slik omsettelighet gir incitamenter til å la fartøyer gå i opplag dersom det ikke er bruk for dem. Dette vil føre til kostnadseffektivisering i fangstleddet, og på sikt vil dette også muliggjøre bedre samsvar mellom investering og ressursgrunnlag. Vi får utviklet systemer som styrer seg selv, og dermed en fiskeripolitikk som ikke lenger bare er et anliggende for Norges Fiskarlag og Fiskeridepartementet.

William Engseth (A) : Det er interessant å høre på denne debatten. Hvis jeg tar utgangspunkt i representanten Roger Enoksens innlegg, har jeg veldig vanskelig for å se de store motsetninger mellom det fiskeriministeren trakk opp, og det interpellanten reiste. Som interpellanten også riktig påpekte, har jo mye skjedd siden denne interpellasjonen ble lagt fram, som alle partier har vært med på i Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Vi får også sjansen til å være med på det i fortsettelsen, i forbindelse med det budsjett som Regjeringen har lagt fram.

       I revidert nasjonalbudsjett skrev Regjeringen følgende:

       « Fiskeridepartementet ser det som viktig at Finnmark får styrket leveransene fra egne fiskebåter. Det er i den sammenheng viktig at flåtestrukturen i Finnmark endres i retning av en større andel større kystfartøy. Dette vil gi større avsetningsmuligheter for råstoff og styrke grunnlaget for bedrifter i lokalsamfunn med liten råstoffbase. »

       Dette sluttet et stort flertall i Stortinget seg til, og jeg kan ikke se i det Enoksen har sagt, noe som går imot dette utgangspunktet. Tvert imot understreket han at det også er behov for store båter, men jeg oppfattet det slik at man skulle ha et ubegrenset antall både små og store båter - man skulle drive en slags Ole Brumm-politikk også når det gjelder flåtestrukturen.

       Når jeg tar utgangspunkt i Troms, hvor vi ikke har den samme situasjonen, og vel heller ikke i deler av Nordland, tror jeg litt av problemene i Finnmark bl.a skyldes at man ikke har vært villig til å sette seg ned og diskutere flåtestrukturen. Det er greit å uttrykke seg slik at man bare kan la ting vokse, man skal ha alle typer fartøyer, og fiske fritt - hvis det hadde vært en situasjon hvor man kunne fiske fritt uavhengig av kvoter. Men slik er jo ikke situasjonen. Da syns jeg ikke det er noe dramatisk i det fiskeriministeren har sagt, heller ikke i forhold til det representanten Enoksen peker på.

       Skal vi opprettholde sysselsettingen og hovedtrekkene i bosettingsmønsteret på kysten, må vi ha en flåte som kan betjene industrien, og en industri som kan betjene markedet. Det innebærer at selve gjennomføringen av fisket og flåtestrukturen må være rettet mot markedet. Det har ikke noe med markedsliberalisme å gjøre, som enkelte har påpekt her. Det har med at vi er nødt til å forholde oss til et marked som vi skal selge vår fisk til. Det er en betingelse for å kunne ha en drift. Fornying av fiskeflåten stiller krav til lønnsomhet i driften, som gir grunnlag for betjening av både lånekapital og avkastning på egenkapital.

       Jeg vil også vise til at den fornyelse av fiskeflåten som vi har hatt det siste tiåret, har vært konsentrert om fartøyer under 15 meter. En oversikt som jeg står med her, viser at det i perioden 1989-95 ble registrert oppunder 800 nybygg under 15 meter, og av disse var halvparten endog under 8 meter, mens det i samme periode ble bygd bare ca 50 fartøyer over 15 meter.

       En må være villig til å diskutere strukturen både når det gjelder landanlegg og flåte, for det er ingen tvil om, som også flere har fremkommet med her, at kysten er totalt avhengig av en lønnsom industri. Jeg kan ikke se at det kan være noe godt argument mot virkemiddelapparatet vårt at man peiler det inn mot og prøver å bruke virkemidlene på å skape lønnsomme bedrifter. Distriktene kan ikke leve av ulønnsomme bedrifter. Dersom vi ikke makter å gjøre fiskerisektoren lønnsom, hva skal vi da leve av når oljealderen tar slutt? Dette må være en selvfølgelig betingelse.

       Noe av problemene knyttet til fiskeproduktleveransen til utlandet har vært en ensidig produksjon. Og det er riktig som det er påpekt her, at vi vel ikke har evnet i stor nok grad til å diskutere verken struktur eller produktutvikling i denne industrien gjennom årene som er gått. Vi har i for stor grad holdt oss til det vante, til den produksjonen som vi har vært vant til å føre fram. Som fiskeriministeren også påpekte, er de komparative fortrinn ved den slags produksjon i dag ikke så store i Kyst-Norge som de var tidligere, fordi vi konkurrerer med skip som produserer ute på det åpne hav og kjører fisken rett til markedet.

       Reidar Johansen prøvde i sitt innlegg å få det til å høres ut som om fiskeriministeren og Arbeiderpartiet gikk inn for økt ombordproduksjon. Det er fullstendig feil. Hvis Reidar Johansen gir seg i kast med og tar seg noen minutter til å lese våre programformuleringer, vil han jo se at det som sies i Arbeiderpartiets erklæring om dette, er stikk i strid med det han gav inntrykk av fra talerstolen at vi mente.

       Ett poeng som ikke er nevnt, men som man må knytte til Finnmarks situasjon, er serviceanlegg for fiskeflåten. Vi har nevnt kaianlegg, men også serviceanlegg må nevnes. Det er uhyre viktig at man bygger ut landanlegg som kan yte service til fiskeflåten, slik at den ikke må gå vestover og sørover for å få den enkleste form for service. Det er en viktig betingelse for å kunne opprettholde bosettingen og aktiviteten langs hele den nordnorske kysten.

Lars P. Brekk (Sp) : Situasjonen i fiskerinæringen har de siste årene vært preget av lave priser i markedet for frosne produkter av torsk og hyse. Dette har ført til press på pris til fisker og vanskelige avsetningsforhold. Dette har rammet spesielt kystfiskerne i fjor og i år. Denne situasjonen gjorde seg spesielt gjeldende for kysten av Finnmark, der anvendelsen av råstoffet i hovedsak er frossen filet. Avsetningsproblemene medvirket til at kystflåten ikke klarte å fiske sin gruppekvote, med det tap av inntekter det medførte. Denne situasjonen rammet i første rekke de minste fartøyene, fordi de var minst mobile og i liten grad kunne utnytte leveringsmuligheter med store avstander fra fiskefeltet.

       Dette var en vel kjent situasjon i fjor høst både under forhandlingene om støtten til fiskeriene for i år og ved Stortingets behandling av støtten. Utsiktene for 1996 så på ingen måte lysere ut. På tross av det var det ikke vilje i Regjeringen til å sette inn relevante tiltak som en kunne møte denne situasjonen med. I Stortinget ble Høyre og Fremskrittspartiet Arbeiderpartiets støttespillere i behandlingen av avtalen.

       Jeg nevner dette fordi da denne interpellasjonen ble innlevert på Stortinget i mars måned, var situasjonen blitt slik en på forhånd hadde fryktet den ville bli. Sent skreiinnsig til Lofoten hadde avkortet og redusert fangstmulighetene for de minste fartøyene. Store avsetningsproblemer for kystfiskerne i Finnmark hadde så langt ført til at det økonomiske utbyttet av torskefisket var mislykket. Utsiktene for vårtorskefisket var heller ikke bedre. Dette visste en. Fiskeristøtten manglet et så viktig og innarbeidet virkemiddel for å få til tilfredsstillende avsetningsforhold som førings- og pakketilskudd.

       Regjeringen var negativ til det virkemidlet i fiskeriavtaleforhandlingene. Senterpartiet foreslo betydelige avsetninger til samme formål. Regjeringen snudde imidlertid om og foreslo midler til førings- og pakketilskudd i forbindelse med revidert stats- og nasjonalbudsjett. Men det var først i mai, og da var den viktigste delen av vårtorskefisket over og det med store avsetningsproblemer for fiskerne. Dermed var igjen de to viktigste sesongfiskeriene mislykket for store grupper av kystfiskere, særlig for de minste fartøyene.

       Jeg nevner dette for å gi et bilde av den fiskeripolitikk Regjeringen fører. Bildet blir tilnærmet komplett når en setter Regjeringens manglende vilje til å iverksette tiltak overfor kystfiskeriene og de små enheter opp mot den velvilje kapitalinteressene er møtt med. Og her virker det som om SND er gitt fullmakter til å bruke de økonomiske virkemidlene de er tildelt, til å strukturere fiskerinæringen slik som SND finner det riktig. SND er da med andre ord gitt relativt frie tøyler til å drive fiskeripolitikk, paradoksalt nok. Dette er ikke ment som noen kritikk av SND. Jeg forutsetter at de opptrer på vegne av Fiskeridepartementet og Regjeringen og således utfører de oppdrag det er lagt opp til fra Regjeringens side.

       Fiskeriministeren har, så vidt jeg kan huske, gitt positiv støtte til SNDs engasjement med nær 50 mill. kr i aksjekapital til Norway Seafoods. I utgangspunktet skulle en ikke tro at 50 mill. kr av en samlet emisjon på 750 mill. kr var av avgjørende betydning for Norway Seafoods. Disse midlene burde selskapet kunne hente inn fra kapitalmarkedet. Men det er forståelig at Norway Seafoods ønsket SND med som aktiv medspiller, med den posisjon den er blitt tildelt i fiskerinæringen. Dette er sikkert en positiv allianse for Norway Seafoods når eventuelt nye strukturelle og bedriftsrettede framstøt skal gjøres, og det neste området de antakelig går inn på, er vel å kjøpe opp mindre oppdrettsselskaper langs kysten. Dessuten er selvsagt 50 mill. kr i kontanter et betydelig beløp og tilnærmet det det er opplyst som skal investeres i Melbu Fiskeindustri A/S. En kan derved si at staten tildeler midler til et konsern for å kjøpe opp en betydelig fiskeindustribedrift. SND er med dette med på å skape en konkurransevridning i spørsmålet om hvem som skal være eiere i fiskerinæringen, og dermed til fiskeressursene, som er betenkelig.

       Dersom Norway Seafoods får konsesjon til å overta Melbu Fiskeindustri A/S, vil de tre største fiskebedriftene i Vesterålen og Lofoten i realiteten være eid av to børsnoterte konsern. Med på kjøpet følger kontrollen over ca 1/4 av den norske ferskfisktrålerflåten. Hvorvidt dette vil føre til større stabilitet for bedriftene og arbeidsplassene, gjenstår å se. Erfaringer har vist oss at det er blant slike selskaper hurtige og omfattende omlegginger av driften og salg av virksomheter skjer.

       Senterpartiet mener at staten gjennom SND bør engasjere seg i å skape lokalt eierskap i bedriftene. Det er først og fremst gjennom slikt eierskap verdiskapningen gir avkastning og nye investeringer i lokalsamfunnet. Senterpartiet ønsker i mye større grad å satse på de små og mellomstore bedriftene. Det er et paradoks at Regjeringen representert ved SND - og SNDs strategier i fiskeripolitikken - i så stor grad satser på de store industrielle konsern i en tid da forskere fra både Tromsø-miljøet og Norges Handelshøyskole samstemmig anbefaler større fleksibilitet og kreativitet og understreker de små og mellomstore bedrifters utviklingspotensial og verdiskaping i Distrikts-Norge. Her er det stor forskjell på Arbeiderpartiets og Senterpartiets politikk.

       Hvis man isolerer dette til å være et spørsmål om hva man gir uttrykk for at man ønsker skal være situasjonen og utviklingen i fiskerinæringen framover, og man isolerer det til at vi begge to har gitt uttrykk for at man ønsker å satse på en differensiert kystfiskeflåte og på en industri som i hovedsak består av små og mellomstore bedrifter som baserer sin virksomhet på stor grad av fleksibilitet og en tilpasning til markedet - ja, så er det mulig man kan velge den beskrivelsen. Men poenget er at hvis man ser utviklingen på denne sektoren over tid og på hva slags virkemidler som man er villig til å bruke, er det med respekt å melde ikke så veldig stort grunnlag for å hevde at enigheten er så veldig stor om hvordan man skal løse dette. Det er der problemet ligger, for det er nemlig virkemidlene som avgjør om man får den fiskerinæringen som i alle fall Senterpartiet er opptatt av at vi skal ha.

       Vi har i forbindelse med behandling av fiskeriavtalen og i forbindelse med behandling av budsjett hatt debatter om f.eks behovet for føringsstøtte. Senterpartiet mener at det er et nødvendig virkemiddel for å kunne opprettholde en desentralisert struktur på mottaksanleggene. Jeg kan også legge til andre ordninger som garantilåneordningen, som vi mener er nødvendig å opprettholde for å gi en viss basissikkerhet hvis fisket skulle slå feil. Vi mener også det er nødvendig med en helt annen finansieringsordning for å sikre at det også blir bygd større kystfiskefartøy. Man kan ikke etter ti år hvor det stor sett bare er blitt bygd sjarker, toe sine hender og si at dette har gått galt, det er blitt bygd bare sjarker. Det er riktig at lønnsomheten i sjarkfisket er langt bedre enn på en del av de større flåtene i dag, og da må man være villig til å ta i bruk virkemidler for å få bygd den flåten og gi levevilkår for den del av flåten som man ønsker skal være supplement for å sikre kontinuitet i leveranser, for å sikre industrien på land. Det er med respekt å melde ikke særlig offensivt i ettertid bare å konstatere at utviklingen har gått feil vei. Dette kunne man ha forutsett for lenge siden.

       Den virkelige prøvesteinen på i hvor stor grad man går i forskjellige retninger i fiskeripolitiske spørsmål får man i forbindelse med behandlingen av konsesjonen for kjøp av Melbu Fiskeindustri og Norway Seafoods' inntreden der. Når Regjeringen utøver sin strategi gjennom SND, som går i retning av store vertikalintegrerte enheter, er dette stikk i strid med det som Senterpartiet ønsker, men det er en utvikling som Regjeringen stiller seg bak. Vi har ikke hørt noe om dette annet enn under valgkampen i fjor sommer, da Jan Henry T Olsen var fylkesordførerkandidat i Troms, og SND gikk inn med 50 mill. kr i Norway Seafoods. Da sa fiskeriministeren at dette skulle han ta en prat med nærings- og energiministeren om når han kom tilbake til Oslo, for dette var ikke i tråd med den fiskeripolitikk Regjeringen stod for. Vi har ikke hørt særlig mye om dette i ettertid, for faktum er jo at dette er helt i tråd med det man ønsket. Man ønsket en overgang til denne typen enheter. Det er også det all politikk i dag går ut på. Det er en utvikling som går i stikk motsatt retning av det vi ønsker. Det er en utvikling som vil berøre kystsamfunnene i aller største grad. Om vi ikke ser det over natta, vil iallfall en sånn konsentrasjon av råstofftilgangen og en sånn konsentrasjon på foredlingssiden være uheldig. Og det er på disse områdene vi får se om det i det hele tatt er grunnlag for å hevde at det er en viss grad av enighet mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet i disse spørsmålene. Så langt har det ikke vært mye som tyder på det.

       Jeg har også merket meg at fiskeriministeren har unngått å kommentere spørsmålet om man ønsker et linjeskifte i forhold til hvem som skal ha rett til å ta ut råstoff. Jeg har merket meg at statsråden ikke har kommentert spørsmålet om hvorvidt Norway Seafoods skal få konsesjon i forbindelse med Melbu-kjøpet, til tross for at flere talere har tatt dette opp. Det er ikke det minste merkverdig at store deler av Kyst-Norge først og fremst er opptatt av nettopp dette spørsmålet, for det vil representere et brudd med den fiskeripolitikk vi for så vidt har stått sammen om så langt, og dette blir avgjørende for utviklingen framover.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Jan Henry T Olsen : Denne debatten har for så vidt avdekket mange punkter der det er enighet, men også fortsatt uenighet og fortsatt tvisyn med hensyn til hva som er riktig utvikling. Representanten Johanne Gaup f.eks spurte hvordan det skal gå for fiskeindustrien i Finnmark hvis Russland stopper opp med sine leveranser, samtidig som hun påpekte at russerleveransene var et problem for fiskerinæringen. Hun sa samtidig at hun ønsket en kun fiskereid flåte. Men det jeg opplever i Finnmark, er jo nettopp at politikerne ber om å få den havfiskeflåten som er der, knyttet opp mot industrianleggene på land for å få råstoff dit.

       Debatten om RGI og Røkke og Melbu Fiskeindustri vil jeg ikke gå inn på, for saken er til behandling. Men uansett hvem som måtte få adgang til å eie industribedriften og trålerne, vil de måtte rette seg etter myndighetenes konsesjonsvilkår: Man kan ikke utvikle ombordproduserende fartøy, men bindes opp til industrien på land.

       Jeg tror det er fullt mulig å skape trygge lokalsamfunn på kysten som er bygd opp på lønnsomhet, på lokalt råstoff og på råstoff fra fremmede flåter. Men det fordrer at vi har en god ressursforvaltning, at vi får en bedre struktur i kystfiskeflåten, og i så måte vil vi nøye følge med på debatten i Fiskarlaget om veivalg framover. Det samme gjelder en lønnsom havfiskeflåte, som vi dels er i ferd med å lage på ringnotsiden gjennom sammenslåingsadgang - som Senterpartiet for så vidt har stemt for som ordning - og vi vurderer også å gjøre det samme for trålerflåten, gitt at vi klarer å ivareta skikkelige regional- og distriktspolitiske hensyn. Vi må utvikle muligheten for småbedrifter til å jobbe sammen i nettverk som et alternativ til større konstellasjoner. Vi må få omstillingstiltak i fiskeindustrien og markedsinnsats og markedsforskning, kanskje spesielt for å få torskeråstoffet bort fra den hvitfiskklemma som det er en del av i dag.

       Det er også enighet om at Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker det samme, og Odd Roger Enoksen bekreftet for så vidt det. Jeg ser helt klart for meg at vi er enig om at vi skal ha en havgående fiskeflåte. Vi er enig om at vi ikke skal ha flere ombordproduserende fartøy. Vi er enig om at det er nødvendig med en fornyelse av kystfiskeflåten, og vi er enig om analysen av hva som er nødvendig for landindustrien, hvor Odd Roger Enoksen også sier at særlig de små må få utviklingsmuligheter for å ivareta den fleksibiliteten de representerer. Det som vi kanskje er litt uenig om, er virkemidlene. Men eksemplene han trakk opp, var ikke egnet til å gi forståelse for hvorfor Senterpartiet og Arbeiderpartiet skulle være dypt uenig. Vi ønsker nemlig også en garantilott for fiskere i framtiden. Vi ønsker også føringstilskudd. Spørsmålet er hvor mye penger som er nødvendig.

       Jeg har lyst til å sitere Nordlys fordi Senterpartiet og SV gjør det ofte, men det er bare når det egentlig er noen ting som de selv har bruk for. I forbindelse med statsbudsjettet skriver redaktøren følgende på lørdag:

       « Kommunene er stort sett fornøyde. Sykehusdirektørene også ... Veibevilgningene er forsinket og kunne så avgjort blåst mer liv i kommunikasjoner og trafikksikring. Men stort sett er det et statsbudsjett som spiller en ganske annen rolle i distriktspolitisk forstand enn statsbudsjettene gjorde bare for få år siden.

       ... Senterpartiets stortingsrepresentant fra Troms, forsøkte i NRK Troms i går å mane fram minnet om en gammel distriktspolitisk sytetone, godt bakket opp av kommentator ... Han mente at Senterpartiet vil puste Arbeiderpartiet i nakken med et statsbudsjett uten noen klar distriktspolitisk profil.

       Det er gamle grynt som kunne vært spilt på en velkjent plate fra mange år tilbake. For første gang har Nord-Norge en sjanse til å fri seg fra mytene om den subsidietrengende landsdel. Derfor er det heller ingen grunn for Senterpartiet til å opprettholde dem. Årsaken er helt åpenbar for alle som har sett forandringene fra et statsstøttet næringsliv til lønnsomme bedrifter og arbeidsplasser. Det er et statsbudsjett som har endret rolle også i distriktspolitikken.

       Hvis Regjeringens økonomiske politikk kan bygge barrikader mot prisstigning og vekslende kronekurs, renteøkninger og andre uforutsigbare elementer i hele den økonomiske utvikling, er det et større bidrag til distriktene enn all verdens overføringer til næringen. ...

       ... Senterpartiet har skrålt i tyve år over mangel på distriktspolitiske virkemidler. Nå må de forsone seg med en annen virkelighet, slik også forslaget til statsbudsjett ga uttrykk for i går. I gamle dager ... var det spørsmål om overføringer. I dag er statsbudsjettet et av de rammevilkår for en stabil økonomi som også skal tjene de lønnsomme arbeidsplasser i distriktene. Her har Senterpartiet også en sjanse til å være med å frigjøre nordlendingene fra gamle myter. »

       Det var det jeg også sa bl.a i min tale i Finnmark for kort tid tilbake. Det er ikke aktuell politikk å si at vi skal subsidiere oss ut av problemene. Det er en annen vei å gå, nemlig å gi Finnmarkskysten muligheter til selv å utvikle lønnsomt fiske og lønnsom industri. Dermed er vi herre i egne kystsamfunn og over vår egen utvikling. Vi ser det allerede i Nord-Norge i og Finnmark.

Presidenten: : Dermed er interpellasjonsdebatten omme.