Sak nr. 1
Spørretime

TALERE:

       Laila Kaland (A) : Eg vil få stille følgjande spørsmål til utanriksministeren:

       « I Nordvest-Russland utgjer atomvåpen med høgt radioaktivt avfall frå ulike kjelder ein alvorleg sikkerheitsrisiko. Det gjeld kjernekraftverk, gamle ubåtar og isbrytarar.

       På kva måte kan Noreg vere pådrivar til å løyse desse alvorlege problema på ein rask måte? »

Utanriksminister Bjørn Tore Godal : Noreg er ein aktiv pådrivar internasjonalt for å hindre radioaktiv forureining frå atomverksemd i Nordvest-Russland. Handlingsplanen for atomtryggleik som følgjer opp St.meld.nr.34 (1993-1994), er det viktigaste verkemiddelet Regjeringa har i dette arbeidet. Vi har etablert eit nært samarbeid med Russland og arbeider aktivt for å få med oss andre land politisk, økonomisk og teknologisk. Vi er komne godt i gang, men dette er ikkje problem som let seg løyse på kort sikt. Problema er enorme, og løysingane krev store ressursar. Russland har sjølv hovudansvaret for å prioritere dette arbeidet.

       Den norske handlingsplanen blei sett i verk frå 2. kvartal 1995 og har for 1995-96 blitt tilført 230 mill. kr. I budsjettframlegget for neste år er det sett av ytterlegare 100 mill. kr til dette føremålet. Det er oppretta eit styringsapparat samansett av Utanriksdepartementet, Miljøverndepartementet, Forsvarsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Statens strålevern. Hittil har vi m.a. gjennomført tiltak for å sikre Kola kjernekraftverk og undersøkingar av område der radioaktivt avfall er dumpa. Framover vil vi særleg satse på handtering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel. På dette området har vi i det siste hatt stor framgang med å legge til rette miljøsamarbeid i samband med opphogging av utrangerte russiske atomubåtar, handtering av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall frå atomdrivne fartøy som isbrytarar.

       Parallelt med det direkte samarbeidet med Russland er vi aktivt engasjert for å få også andre til å delta i løysing av det vi ser på som felles problem. Norge var mellom dei som tok initiativet til å skipe den såkalla kontaktekspertgruppa under Det Internasjonale Atomenergibyrå for å samordne og gi råd om prosjekt i Russland. Vi samarbeider i og utanfor denne ramma med dei nordiske naboane våre, Europakommisjonen, Frankrike og USA om konkrete prosjekt som reinseanlegg for flytande radioaktivt avfall i Murmansk, fjerning av atomavfallsskipet « Lepse » som miljø- og stråletryggleiksproblem, tiltak for tømming av det farlege brenselslageret i Andreevbukta berre 40 km frå norskegrensa, bygging av spesialskip og jernbanevogner for transport av brukt kjernebrensel og fleire prosjekt som går på sikker lagring av radioaktivt risikomateriale.

       Eg legg opp til å orientere Stortinget nærare om arbeidet for større atomtryggleik og innsatsen mot radioaktiv forureining i ei eiga utgreiing den 29. oktober.

Laila Kaland (A) : Eg takkar statsråden for svaret, og eg ser fram til ein grundig debatt om dette seinare i Stortinget.

       Finanskomiteen var på reise i dette området for vel ein månad sidan, og det vi fekk sjå og høyre om miljøproblema i dette området, er sterkt urovekkjande. Det var nedslitne kjernekraftverk, gamle atomisbrytarar og ubåtar som låg i Murmansk hamn, og atombåten « Lepse », som er full av atomavfall som utgjer ein svært høg risikofaktor. I enkelte landområde blir altså radioaktivt avfall grave ned i jorda utan noka form for sikring. Men det som er enda verre: Det verkar på meg som at russiske myndigheiter har få konkrete planar om løysingar for desse alvorlege miljøproblema. For fem år sidan var eg også der med sjøfarts- og fiskerikomiteen. Vi stilte dei same spørsmåla om dette med atomavfall og korleis dei ville løyse problema, og eg følte det var lite gjort. No er eg klar over at problema i Russland er enormt store, ikkje minst når det gjeld å skaffe midlar. Dei snakkar om at det kanskje ville utgjere to norske statsbudsjett å løyse dei store miljøproblema som dei har der, og då verkar kanskje nokre få hundre millionar kroner lite.

Spørsmål 2

       Syver Berge (Sp) : Eg stiller fylgjande spørsmål til landbruksstatsråden:

       « Gjev det registrerte jordbruksarealet eit sant bilete av norsk jordbruk si evne til å produsere mat? »

Statsråd Gunhild Øyangen : Det registrerte jordbruksarealet er det areal som framkommer i statistikken for produksjonstilleggene. Det vil si at det er det areal i drift som norske bønder oppgir i sine søknadsskjemaer om produksjonstilskudd.

       Bøndenes egne oppgaver over sine arealer blir i tillegg kontrollert lokalt og sentralt. Departementet har ingen grunn til å tvile på at denne arealstatistikken er korrekt.

       Fordelingen av arealet mellom ulike vekster har selvsagt betydning for jordbrukets evne til å produsere mat. Den geografiske fordeling har også betydning.

       Det registrerte jordbruksarealet er etter min mening et godt mål for å kunne si noe om landets selvforsyningsevne og hvordan bøndene tilpasser seg landbrukspolitikken.

       Arealstatistikken viser at landets registrerte jordbruksareal nå er det største etter siste verdenskrig. Det sier oss at landets produksjonsevne holdes godt oppe, og at kulturlandskapet ivaretas.

       Det viser også at politikken med overgang fra produksjonsavhengige tilskudd til produksjonsnøytrale tilskudd, som f.eks arealtilskudd, er et effektivt virkemiddelbruk. Statistikken viser også at Regjeringen gjennom landbrukspolitikken fullt ut har oppfylt Stortingets forutsetninger om å sikre nivået på det norske jordbruksarealet.

Syver Berge (Sp) : Eg takkar for svaret. Grunnen til spørsmålet er at eg vert arg når Regjeringa med statsministeren i spissen brukar statistikken for jordbruksareal i drift ukritisk som eit varemerke på at Regjeringa driv ein god landbrukspolitikk. For oss som kan historia bak arealstatistikken, vert framstillinga frå Regjeringa for enkel, og den er misvisande.

       Det totale registrerte jordbruksarealet har auka på grunn av at ein har lagt om verkemiddelsystemet frå produksjonsretta til arealretta tilskot. Ut frå denne omlegginga har det vorte meir påakta frå jordbrukaren å få registrert alt areal.

       Det statsråden og Regjeringa ikkje nemner, er at vi har nedgang i arealet for fulldyrka jord i drift. I statistikken vert dette t.d. erstatta med overflatedyrka jord, slik at sjølvforsyningsevna i norsk jordbruk vert svekt.

       Føler statsråden verkeleg at ho ved å nytte arealtala ukritisk, slik det vert gjort, gjev eit sant bilete av utviklinga i norsk jordbruk?

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til vår ærede landbruksminister:

       « Oppdagelsen av skrapesyke har ført til dumping av 1 700 tonn sauekjøtt her i landet hittil i år. Ifølge en gammel EFTA-avtale må det importeres sauekjøtt fra Island. Her er det langt større problemer med skrapesyke fordi den er spredt over store deler av landet.

       Mener statsråden myndighetenes krav om nedslakting for å utrydde skrapesyken kan forsvares i lys av den islandske importen? »

Statsråd Gunhild Øyangen : Som et ledd i bekjempelsen av skrapesyke er det etablert en ordning med støtte til frivillig nedslakting av sauebesetninger. Dette er besetninger som er pålagt restriksjoner fordi de har vært i kontakt med besetninger der smitte har vært påvist. Tilbudet om frivillig nedslakting er gjennomført fordi de fleste nye tilfeller av skrapesyke som vi har hatt, har opptrådt i besetninger som vi vet har vært i kontakt med besetninger der det er påvist skrapesyke.

       Kjøttet fra de besetningene som er med på den frivillige nedslaktingen, har blitt godkjent som folkemat fordi dyrene kommer fra flokker som ikke har hatt skrapesyke. Det er understreket fra vitenskapelig hold at slikt kjøtt ikke representerer noen risiko for skrapesykeliknende sykdommer hos mennesker.

       Kjøttindustrien har av markedsmessige grunner vedtatt at de ikke vil framby dette kjøttet for salg. Konsekvensen av kjøttindustriens vedtak er at det aktuelle kjøttet ikke blir brukt til folkemat. Myndighetene har godkjent kjøttet som folkemat, og myndighetene har ikke krevd at dyrene skulle slaktes nå.

       Med utgangspunkt i EFTA-avtalen har Island adgang til eksport av 600 tonn sauekjøtt til redusert toll. Inntil i år er det ikke innvilget slik import som følge av skrapesykesituasjonen i Island. I år er det gitt en slik importtillatelse ut fra at Island har et bekjempelsesprogram som er svært likt det norske. Importert islandsk sauekjøtt som oppfyller betingelsene for innførsel, er godkjent som folkemat og representerer ikke noen risiko for folkehelsen.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Skrapesyke er opphav til kugalskap, og sykdommen har vært et stort problem i Island i mange år - faktisk i over hundre år.

       Selv om myndighetene hevder at skrapesyken ikke er farlig for mennesker, har oppdagelsen av skrapesyke her i landet ført til avliving og til destruksjon av en betydelig mengde sauekjøtt. Landbruksdepartementet vil anslagsvis bruke 50 mill. kr for å forebygge og utrydde denne sauesykdommen. Alle tilfeller av skrapesyke her i landet bekjempes ved avliving og destruksjon av smittede besetninger. Det er forbud mot å krysse fylkesgrenser med levende sau. Det er begrensninger på livdyrhandel og avlssamarbeid når det gjelder sau, i fylkene Rogaland og Hordaland.

       Det som kan virke urimelig i dette, er at vi importerer sauekjøtt fra Island, som har langt større problemer med skrapesyke enn vi selv. Til slakteriene i Island kommer det sau fra hele landet, altså sau fra områder med og uten skrapesyke til de samme slakteriene. Mener statsråden kravene til import av islandsk sauekjøtt er strenge nok?

Statsråd Gunhild Øyangen : Svaret er ja, etter alle opplysninger som jeg sitter inne med.

       I Island ble skrapesyke påvist første gang i 1878. Sykdommen medførte store tap de neste hundre år. I 1978 ble det iverksatt et omfattende bekjempelsesprogram, som har vært vellykket. I 1996 har Island hatt langt færre utbrudd av skrapesyke enn Norge. Islendingene regner faktisk med å ha utryddet sykdommen innen år 2000.

       Jeg vil også legge til at når norske myndigheter bruker såpass store beløp på tiltak mot kontaktbesetningene, er det for å utrydde sykdommen hos dyr. Her må vi skille mellom det ønsket vi har om å forebygge ytterligere utbredelse av sykdommen på grunn av dyrehelsen, og den risiko det representerer for folkehelsen - det er et meget viktig skille.

Spørsmål 4

       Ola T Lånke (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Ifølge beregninger Statistisk sentralbyrå og andre har foretatt, står vi foran en periode med knapphet på ung arbeidskraft. Det antydes at Norge må øke innvandringen betydelig i årene framover for å opprettholde nåværende befolkningsstruktur.

       Hvordan vurderer statsråden disse opplysningene, sett i lys av dagens arbeidsmarkedssituasjon, bestemmelsen om innvandringsstopp med videre? »

Statsråd Gunnar Berge : Statistisk sentralbyrå kan med ganske stor sikkerhet si at ungdomskullene som melder seg på arbeidsmarkedet de neste 10 til 15 årene, vil være om lag 15.000 mindre hvert år enn tilfellet var på 1980-tallet.

       Det som i størst grad skaper usikkerhet med hensyn til ungdomskullenes størrelse, er omfanget av innvandring og alderssammensetningen blant dem som kommer til Norge. Dersom nettoinnvandringen de kommende årene blir større enn den har vært de siste årene, og aldersstrukturen ikke endrer seg vesentlig, blir antakelig også ungdomskullene større. Blir innvandringen mindre, blir ungdomskullene enda mindre enn de nå ser ut til å bli.

       Om dagens befolkningssammensetning faktisk vil føre til knapphet på arbeidskraft i årene som kommer, avgjøres i stor grad av utviklingen på arbeidsmarkedet, den teknologiske utviklingen, yrkesdeltakelsen og pensjonsalderen.

       Arbeidsmarkedet har vært i klar bedring de siste årene. Nedgangen i ledigheten har vært desidert størst for unge under 25 år. Til tross for dette er ledigheten blant unge fortsatt høyere enn blant andre aldersgrupper. Andelen unge i arbeidsstyrken har også vært fallende i mange år. Dette har bl.a sammenheng med at andelen under utdanning har økt kraftig.

       Med dagens ledighetsnivå blant unge og den høye andelen unge i utdanningen ser jeg ikke noen akutt fare for knapphet på ung arbeidskraft i Norge.

       Slik jeg ser det, kan man ikke sette opp noe politisk mål for hvordan aldersstrukturen i arbeidsstokken skal være. Å fylle de ledige jobbene med kompetent arbeidskraft vil kunne skje på flere måter enn ved at de unge trer inn i arbeidsmarkedet. Det kan først og fremst skje ved å kvalifisere dagens arbeidsstyrke, men fri bevegelighet for arbeidskraft i EØS-området og innvandring kan også bidra til å fylle ledige stillinger.

       I dag kan det gis arbeidstillatelse til arbeidstakere med fagutdanning på høyere nivå eller som har spesielle kvalifikasjoner fra land utenfor EØS-området. Det er videre et vilkår at kompetansen er absolutt nødvendig for virksomheten, og at stillingen ikke kan besettes med innenlandsk arbeidskraft.

       Jeg ser det imidlertid som lite realistisk at et eventuelt arbeidskraftbehov i framtida skal dekkes gjennom den form for arbeidsinnvandring som vi hadde her i landet fram til 1975.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Statsråden startet med å si at han var usikker på hvorvidt innvandringen ville øke eller minke i framtiden, og at mye vil avhenge av den, og også av om arbeidsledigheten vil fortsette. Nå vet vi at Regjeringen fører en svært streng innvandringspolitikk og en streng asylpolitikk som gjør at veldig få kommer inn. Disse tallene fra Statistisk sentralbyrå må vel også statsråden innrømme er urovekkende, i hvert fall tyder det på at bedriftsledere er uroet. Innspill i forskjellige aviser forteller om at det satses på integrering av innvandrere i større grad i bedriftene. Mener ikke statsråden at tiden nå er inne til å vurdere et annet syn på innvandring? Er det ikke aktuelt f.eks også å diskutere om det er nødvendig å ha innvandringsstopp på den måten vi har hatt?

       Jeg ber statsråden om å utdype disse spørsmålene litt mer.

Statsråd Gunnar Berge : Diskusjonen i det siste har jo i veldig stor grad vært knyttet til norsk flyktningpolitikk, om den er for streng eller ikke. Jeg kan ikke se at det er noen klar sammenheng mellom våre behov for arbeidskraft og hvilken flyktningpolitikk vi skal føre.

       Når det gjelder asylsøkere som kommer til Norge, har de krav på skikkelig behandling i henhold til de lover og regler som gjelder, og de internasjonale konvensjoner som Norge har undertegnet. Det er helt uavhengig av situasjonen på arbeidsmarkedet i vårt eget land. For øvrig vil Regjeringen legge fram en stortingsmelding om disse spørsmål på nyåret, som gir god anledning til å drøfte den saken nærmere.

       Når det gjelder den såkalte innvandringsstoppen, som knytter seg til arbeidsinnvandring fra 1975, sa jeg i mitt svar at jeg ikke ser noe grunnlag for å oppheve den - den praktiseres nå relativt strengt. Og jeg har registrert at det har vært bred enighet i Stortinget om politikken på akkurat det området.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg takker igjen statsråden for svaret.

       Jeg er klar over at vi vil få dette tilbake til Stortinget i integreringsmeldingen, og jeg ser fram til den debatten vi skal få om disse spørsmålene. Jeg er også enig i at det må tolkes slik at det er full enighet om at vi fortsatt skal ha en innvandringsstopp i Norge - slik at også det er sagt. Det jeg imidlertid synes er betenkelig, er statsrådens optimisme når det gjelder å få dekket arbeidskraftbehovet i framtiden gjennom de kullene vi ser konturene av på bakgrunn av de lave fødselstallene.

       Mitt spørsmål til slutt er: Ser ikke statsråden her en mulighet for at vi nå kan få til en holdningsendring til innvandrere nettopp fordi vi ser at vi trenger dem for å kunne opprettholde en befolkningsstruktur, og at vi også trenger dem for - så å si - å kunne sikre våre framtidige trygdeutbetalinger? Ser ikke statsråden at dette er verdifulle enkeltmennesker som vi trenger i dette landet?

Statsråd Gunnar Berge : Jeg kan bekrefte at jeg er veldig opptatt av at vi skal få integrert flyktninger som kommer til Norge, i det ordinære arbeidsmarkedet. Men jeg er overbevist om at representanten Ola T Lånke er enig i at norsk flyktningpolitikk ikke kan legges opp ut fra situasjonen på arbeidsmarkedet til enhver tid. Den må ha et helt annet utgangspunkt, det er jeg helt overbevist om at vi er enige om.

       For øvrig vil den stortingsmeldingen som er bebudet, ikke være utelukkende en integreringsmelding. Integrering blir for så vidt en viktig del av meldingen, men dette blir en bred melding om norsk innvandrerpolitikk, hvor selvfølgelig også slike spørsmål som er knyttet til arbeidsinnvandring, kan tas opp og bli diskutert.

       Ellers vil jeg minne om at vi har et felles arbeidsmarked i hele EØS-området som følge av EØS-avtalen, og vi har hatt og har fortsatt et felles arbeidsmarked i Norden, uten at dette har ført til så veldig store bevegelser over landegrensene.

       Morten Lund (Sp) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Departementet har opphevet Produkt- og Elektrisitetstilsynets (PE) avslag på søknad fra en svensk elektroinstallatør om autorisasjon i Norge. Avslaget er opphevet selv om departementet gir PE medhold i at søkeren ikke oppfyller kravene i den norske kvalifikasjonsforskriften.

       Hvorfor må EØS-avtalen være overordnet norsk lovverk også når det gjelder livsviktige krav til sikkerhet slik de bl.a stilles til alle norske bedrifter og deres tilsatte av Produkt- og Elektrisitetstilsynet? »

Statsråd Gunnar Berge : Det er helt riktig at reglene i EØS-avtalen i mange tilfeller vil gå foran de nasjonale reglene innenfor bestemte områder. I den saken som representanten Lund har brukt som eksempel i sitt spørsmål, var det imidlertid ikke spørsmål om å tilsidesette viktige sikkerhetsmessige regler i norsk lovverk.

       Saken dreide seg om en svensk elektroinstallatør og hvorvidt han med hjemmel i EØS-avtalen kunne få anledning til å virke i Norge til tross for at han ikke hadde teoretiske kunnskaper med eksamen fra teknisk høyskole, ingeniørhøyskole eller toårig fagskole, slik den norske forskriften krever.

       Det var imidlertid uomtvistet at han tilfredsstilte de andre teoretiske og praktiske kravene i den norske kvalifikasjonsforskriften for å utføre elektrofagarbeid, dvs. montere elektriske anlegg, men ikke lede en installasjonsbedrift. Personen det dreide seg om, hadde elektrikerfagbrev fra Sverige og hadde praktisert som elektroinstallatør, altså som leder av en elektrobedrift i Sverige, i over 15 år.

       I henhold til reglene i EØS-avtalen om gjensidig anerkjennelse av yrkesutøvelse og retten til fritt å etablere seg innenfor EU/EØS-området, har man blitt enig om at EØS-statene skal godta som bevis på tilstrekkelige kvalifikasjoner at vedkommende person kan fremlegge bevis på faktisk utøvelse av tilsvarende yrke i seks sammenhengende år som selvstendig eller som leder av tilsvarende foretak. Det kan også stilles krav om at vedkommende har utøvd et tilsvarende yrke i tre sammenhengende år som selvstendig, når vedkommende kan bevise utøvelse av lønnet virksomhet i minst fem sammenhengende år i vedkommende yrke.

       Disse reglene har vært en del av EØS-avtalen siden den trådte i kraft i 1994. EØS-reglene ble forut for avtalens ikrafttredelse vurdert opp mot de norske kravene og ikke funnet å føre til dårligere sikkerhet i Norge verken for installatøren sjøl eller for eventuelle brukere av elektriske anlegg. Produkt- og Elektrisitetstilsynet har tidligere også innvilget søknader fra utenlandske installatører uten at man har registrert at dette har ført til svekkelse av de strenge norske sikkerhetskravene.

       For øvrig vil jeg bemerke at de norske forskriftene om elektriske bygningsinstallasjoner bygger på internasjonale normer, slik at dette regelverket ikke burde være ukjent for f.eks svenske elektroinstallatører.

       Når det gjelder foreliggende sak, vil jeg også presisere at Produkt- og Elektrisitetstilsynet har de samme tilsynsmuligheter overfor den svenske installatøren som overfor de norske installatørene, dvs. at autorisasjonen kan trekkes tilbake dersom tilsynet oppdager uregelmessigheter eller den faglige utføringen av eventuelle elektriske anlegg ikke holder forskriftsmessig standard.

Morten Lund (Sp) : Jeg takker for svaret, som var meget overraskende når det gjelder statsrådens utsagn om at det var « uomtvistet » at den svenske montøren tilfredsstilte de norske sikkerhetskravene. Tilsynet har funnet det motsatte. De sier at det ikke er forsvarlig å fravike disse kravene i dette tilfellet - og de har sagt det to ganger. Sakens dokumenter viser at den svenske montøren har for kort skolegang, og at den er rettet mot et system med detaljerte arbeidsoppskrifter. I Norge må montøren gjøre flere faglige valg på egen hånd, sier tilsynet. EØS-avtalen sier at praksis kan erstatte teoretisk opplæring - og det skal vi bøye oss for. Departementet sier at fagmyndighetenes krav er en diskriminering av svensken, og at det ikke kan tåles. I departementets utredning om dette er ikke sikkerheten vektlagt i det hele tatt.

       Jeg vil da få stille følgende spørsmål: Betyr denne avgjørelsen fritt fram for bedrifter fra EU-land - at de kan komme til Norge så lenge de har godkjenning i sitt eget land og har arbeidere med lang nok praksis? Og: Omfatter dette også engelske installatører, som ikke har noen slike kvalifikasjonskrav i sitt land?

       Så vidt jeg vet, sier grunnreglene innenfor EU at en fellesskapsregel ikke skal gå lenger enn det som må til for å oppfylle fellesskapets mål, og det kan umulig være et problem for EU at vi har regler som skal redusere brannulykkene i Norge. Jeg kan ikke skjønne at det skal være en trussel mot EU.

       Følgende spørsmål vil jeg da stille: Er det aktuelt for Norge å prøve denne saken for ESA og EFTA-domstolen, slik at den ikke blir premissgivende for andre fagområder i framtida?

Statsråd Gunnar Berge : Til det siste spørsmålet kan jeg svare et bestemt nei. Regjeringen har ingen planer om å bringe denne saken inn for ESA eller for domstolen. Dessuten er ikke denne saken å betrakte som en prinsippsak i den forstand at den har presedensvirkninger. Hvis det er andre saker hvor det er tvil om de faktiske kvalifikasjoner er oppfylt i henhold til norsk forskrift, blir det foretatt en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det er heller ikke slik at vi kan forvente en invasjon av utenlandske selskaper av denne karakter i Norge. Men hvis det mot formodning skulle skje, vil det ikke skje på en slik måte at det går på bekostning av de høye sikkerhetskrav som vi setter på dette feltet.

Spørsmål 6

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til vår ærede helseminister:

       « « Pasientguiden » i Fredrikstad, som drives i privat regi, gjør en stor innsats for å hjelpe pasienter til å finne den korteste veien innen en helseregion etter at « Prosjekt fritt sykehusvalg » ble etablert i helseregion 2. Det vil ventelig etableres et « Informasjonskontor for fritt sykehusvalg » i offentlig regi.

       Vil « Pasientguiden » sikres tilgang til samme informasjon for å sikre likeverdige konkurransevilkår? »

Statsråd Gudmund Hernes : Fylkeskommunene i helseregion 2 har gjennom « Prosjekt fritt sykehusvalg » innført adgang for innbyggerne til å velge sykehus fritt innen regionen. I den forbindelse arbeider regionen med å etablere en oppdatert oversikt som viser behandlingskapasiteten ved de enkelte sykehus. Oversikten ønskes gjort tilgjengelig for brukerne via tekst-TV. Det arbeides også med å opprette et informasjonskontor til bruk for pasienter som har spørsmål omkring fritt sykehusvalg. Om Pasientguiden skal sikres tilgang til samme informasjon som dette informasjonskontoret, er det opp til fylkeskommunene i helseregion 2 å avgjøre.

       Når det gjelder spørsmålet om innføring av fritt sykehusvalg på nasjonalt plan, har Stortinget ved behandlingen av St.meld.nr.50 (1993-1994) sluttet seg til at pasienter bør få en utvidet rett til valg av sykehus. Regjeringen har fulgt opp dette i St.meld.nr.44 (1995-1996) om ventetidsgarantien. For at en slik valgfrihet skal kunne gi større pasientflyt og innebære et reelt valg for den enkelte pasient, er det viktig at både pasientene og primærlegene sikres den nødvendige tilgang på tilstrekkelig informasjon. Hvordan dette skal gjennomføres i praksis, er ennå ikke avklart. Regjeringen vil legge fram forslag om den praktiske gjennomføringen i sitt forslag til ny lov om pasientrettigheter.

       Den nærmere utformingen av systemer for innhenting og oppbevaring av opplysninger, og da særlig hvilke typer opplysninger som skal samles, vil få betydning for spørsmålet om hvem som skal gis tilgang til disse registrene. Dersom systemene baseres på anonymiserte pasientopplysninger slik at taushetsplikten ikke hindrer innsyn, vil opplysningene kunne gjøres tilgjengelig for private virksomheter som Pasientguiden.

       Regjeringen har imidlertid som målsetting å etablere et offentlig informasjonssystem som i tilstrekkelig grad ivaretar pasientenes behov for informasjon.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg ikke var helt fornøyd med. Det ser ut til at Pasientguidens idé nå stjeles av det offentlige helsevesen. Det er selvfølgelig positivt med initiativ som bidrar til å redusere ventetiden for pasientene, fordi ventetiden i mange tilfeller er altfor lang - uakseptabelt lang - men den foreslåtte ordningen med et informasjonskontor vil gi legene et merarbeid med å innhente informasjon og få sendt søknad. Pasientguiden utfører denne jobben i dag uten å belaste legene. Det betyr at legene får mer tid til sine pasienter. Videre har en del leger alt gitt uttrykk for at de ikke har tid til å gjøre jobben, selv med et offentlig informasjonskontor. Derfor tror jeg Pasientguiden har gode muligheter til å vinne i konkurransen med et offentlig kontor hvis det blir like konkurransevilkår. Men da må dette firmaet få tilgang til informasjon fra det nye ventetidsregistreringssystemet på samme måte som informasjonskontoret, eller få informasjon via informasjonskontoret.

       Statsråden sier i sitt svar at det er opp til fylkeskommunene å avgjøre Pasientguidens skjebne. Vil statsråden gjennom sin mulighet til innflytelse medvirke til at Pasientguiden får muligheten til å virke, som den har bevist at den kan, også i framtida?

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg syns det er vanskelig å si at det offentlige i dette tilfellet stjeler en idé. I mange land er det faktisk etablert systemer hvor man gjennom f.eks tekst-TV kan skaffe seg oversikt over tilgjengelige behandlingstilbud. Og hvis Hedstrøm ønsker å skaffe seg oversikt over ulike behandlingstilbud i USA, er det nå veldig lett å klikke seg frem til slike opplysninger via Internett. Han kan jo prøve det bare for å se eksempler på systemer som vi kan lære av, også langt utover Pasientguidens systemer. Så her er det nok ikke noen tyver som har vært ute.

       Når det gjelder spørsmålet om merarbeid, er det klart at vi ikke vil etablere et system slik at legene vil bli belastet mer, men det Hedstrøm antyder her, er jo at f.eks. Pasientguiden kostnadsfritt skal få tilgang til opplysninger som det offentlige bruker midler på å innsamle. Hvis man skulle legge et rent markedsprinsipp til grunn, ville det vært naturlig at de som får en tjeneste fra det offentlige, også betaler for den. Det vil kanskje også være mer i tråd med det prinsipielle grunnsyn som representanten har. Men som sagt, vi er innstilt på at dersom det er anonymiserte opplysninger, kan også Pasientguiden få tilgang til dem.

       Ola D Gløtvold (Sp) : « Det som nå har kommet fram om alvorlige bivirkninger på grunn av tidligere poliovaksine, bekrefter at vi ikke har god nok oversikt over eventuelle bivirkninger av medisinske preparater vi benytter i vårt helsevesen. Kikhostevaksine og amalgam er andre preparater det kan stilles store spørsmålstegn ved.

       Hva vil helseministeren gjøre for å bedre dette forholdet? »

Statsråd Gudmund Hernes : Spørsmålet fra representanten Ola D Gløtvold gir meg en god anledning til å understreke at vaksinasjon er et av de forebyggende helsetiltak som har bidratt mest til å bekjempe sykelighet og for tidlig død blant verdens befolkning. Den gunstige helsesituasjonen som kjennetegner vår del av verden, skyldes et samspill av bedrede sosiale og økonomiske forhold, hensiktsmessig ernæring, hygieniske tiltak og ikke minst vaksinasjon.

       Så sent som i første halvdel av 1950-tallet ble det hvert år registrert i Norge i gjennomsnitt henimot 1.000 tilfeller av poliomyelitt med død eller lammelser til følge. Poliovaksine ble tatt i bruk i Norge i 1956-1957 nettopp for å bekjempe poliomyelitt. I løpet av få år så vi en drastisk reduksjon av sykdommen. Det siste tilfellet av poliomyelitt oppstått i Norge ble registrert i 1969. Senere er det blitt registrert noen få importerte tilfeller til landet uten at disse har forårsaket spredning av sykdommen.

       Det er ikke til å unngå at vaksiner i likhet med legemidler kan ha uønskede bivirkninger. Vaksinasjonsprogrammet er derfor lagt opp med sikte på at antallet og omfanget av uønskede virkninger skal bli lavest mulig. Med innføringen av meldesystemet for infeksjonssykdommer i januar 1975 ble alle leger pålagt å melde om observerte vaksinasjonskomplikasjoner til Statens institutt for folkehelse. I tillegg håndterer i dag Statens legemiddelkontroll registrering og overvåking av bivirkninger av alle legemidler. Vi har derfor en god oversikt over vaksinasjonskomplikasjoner og bivirkninger av vaksiner og andre legemidler i Norge.

       Etter påvisning av at det uforvarende var brukt vaksine som inneholdt et apevirus - SV40 - ble det i USA i en årrekke gjennomført oppfølging og undersøkelser av grupper av vaksinerte. Det er ikke påvist at bruk av poliovaksine forurenset med slikt apevirus har ført til sykdommer. De påvisninger som er gjort av apevirus SV40 i visse sjeldne kreftformer hos mennesker, krever nærmere undersøkelser for å klarlegge betydningen av dette virus som en mulig årsak eller medvirkende årsak til utvikling av kreft. Ut fra kunnskaper vi har i dag, er det ikke grunnlag for å si at de personer som tidligere fikk forurenset poliovaksine, er mer utsatt enn andre for å få kreft.

       Etter 1963 er det her i landet ikke brukt vaksine forurenset med apevirus SV40. I dag er fremstillingen av vaksine mye bedre enn for 30-40 år siden.

       Når det gjelder kikhostevaksine, er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå årsakssammenheng mellom den såkalte trippelvaksine og kronisk nevrologisk skade. Derimot finnes det indikasjoner på sammenheng mellom denne vaksinen og andre reaksjoner. Det blir nå vurdert å ta i bruk en bedre kikhostevaksine som ikke har slike heftelser. Kikhoste er imidlertid en farlig sykdom for små barn. Det er derfor viktig å beskytte barna med den vaksinen vi har i dag.

       Når det gjelder amalgam, har Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer fra januar 1993 hatt som formål å avdekke omfanget av bivirkninger forbundet med tannfyllingsmaterialer. I tillegg til bivirkningsregistreringen har Bivirkningsgruppen hatt i oppdrag å foreta utredninger og foreslå behandling for dem som mener at de har plager som følge av virkninger fra tannbehandlingsmaterialer.

       Jeg vil derfor hevde at oversikten over bivirkninger her i landet er god, og at det er gjort og gjøres tiltak for å redusere bivirkninger til et minimum.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, og er enig med statsråden i at en del av de vaksinasjonsprogrammer vi har, er positive for folkehelsa. Men da er det veldig viktig at vaksinasjonsprogram og vaksinasjonsmedikament er slik at folk har tillit til at dette er riktig og ufarlig, og kan være trygge for alvorlige bivirkninger. Og jeg føler at også i statsrådens svar lå det for mye: det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå årsakssammenheng. Det som er viktig her, er at vi får fastslått hva slags bivirkninger et preparat har, i hvert fall før en bruker det i for lang tid. At det uforvarende er brukt vaksine som inneholdt et virus som kan være kreftframkallende, gir ingen god følelse i forhold til vaksinasjonsprogram.

       I Sverige har man sluttet å bruke den kikhostevaksinen som vi bruker her i Norge. Og jeg vil spørre statsråden: Når vil Norge ikke bare vurdere, men gjøre noe konkret i forhold til å endre det kikhostevaksineprogrammet som vi har i dag?

       Når det gjelder amalgam, synes jeg det ville være interessant om Bivirkningsgruppens undersøkelser og avdekking av omfang av bivirkninger kunne være mer fyllestgjørende enn det jeg føler de er i dag, og at vi f.eks i forhold til stoffet kvikksølv, som det er så strenge regler for, også fikk strengere regler for tannfyllingsmateriale.

Statsråd Gudmund Hernes : Når det gjelder innføring av vaksinasjoner, kan man begå feil av to typer.

       For det første kan man vente med å gi en vaksine som kan gi beskyttelse. Og det betyr at de som da ellers ville ha fått denne vaksinen, kan rammes av alvorlig sykdom.

       Den andre feilen som kan begås, er at man gir en vaksine som etter hvert kan vise seg å gi bestemte bivirkninger. Ofte er det først etter langvarig bruk av en vaksine at slike bivirkninger oppdages, men hvor den samlede gevinst likevel er større ved at liv er reddet og sykdom forebygget.

       Det tar ofte tid før man oppdager det som kan være mulige bivirkninger, og det er også grunnen til det råd som Statens institutt for folkehelse har gitt når det gjelder å innføre en ny vaksine for kikhoste. Det er få alvorlige komplikasjoner av den vaksinen vi bruker i Norge i dag, og tilrådningen her er at vi venter med å innføre en ny vaksine til 1998 eller senere, fordi vi da vil få observert fra erfaringene fra andre land det som der eventuelt kan være av bivirkninger som vi i dag ikke har oversikt over.

Ola D Gløtvold (Sp) : Først en kommentar til det med kikhostevaksinen. Hvor god kontakt har Norge med Sverige når det gjelder deres erfaringer med kikhostevaksine og deres endringer i vaksinasjonsprogram?

       Så tilbake til bivirkninger, at det tar tid å påvise dem. Det er en del stoffer i de materialene som her er nevnt, som helt klart har en del bivirkninger. Og jeg synes fortsatt det er viktig at Bivirkningsgruppen kommer fram med alle fakta, f.eks når det gjelder kvikksølv, som er et farlig stoff å bruke i alle andre sammenhenger enn som tannfyllingsmasse. Jeg vil også spørre: Vil offentlig helsevesen gå inn og prioritere oppgaven sterkere når det gjelder å finne alternative materialer f.eks til tannfylling, og også andre vaksinasjonsprogram, men spesielt finne tannfyllingsmaterialer som ikke gir bivirkninger og inneholder farlige stoffer som dem vi har i dag, jeg tenker på kompositt og plast, f.eks.?

       For det andre: Når det gjelder spørsmålet om amalgam, har vi her en egen undersøkelse underveis, og vi vil få en tilrådning fra Statens helsetilsyn når den er gjennomført.

       La meg også nevne at tannlegepasienter allerede i dag får tilbud om å få skiftet ut de tannfyllingsmaterialene som er brukt, dersom de ønsker det. I all beskjedenhet kan jeg nevne at min egen tannlege gjør meg oppmerksom på det hver gang jeg er på besøk hos ham.

       Når det gjelder spørsmålet om faren ved bruk av legemidler og bivirkninger, har vi en egen bivirkningsnemnd som fører en kontinuerlig overvåking av dette. Men jeg kan legge til at dette også er et av de områder som jeg har tenkt å prioritere høyere i tiden fremover, også for å få en mer balansert forskning på dette feltet.

Spørsmål 8

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Tove Kari Viken til finansministeren, blir tatt opp av representanten Erlend Grimstad.

       Erlend Grimstad (Sp) : « I fjor høst uttalte en samlet finanskomite at søknader om fritak for omregistreringsavgift ved bedriftsomorganiseringer som ikke innebar reelt eierskifte, skulle innvilges. Finansdepartementet har etter dette ikke imøtekommet slike søknader, men kun orientert Stortinget om den manglende oppfølgning nærmere et halvt år etter Stortingets uttalelse.

       Mener statsråden seg politisk ubundet av en samlet finanskomites uttalelse? »

Erlend Grimstad (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg forstår at det først og fremst er praktiske hensyn som ligger bak at man ikke innvilger fritak for omregistreringsavgift ved interne bedriftsomorganiseringer som ikke innebærer et reelt eierskifte. Imidlertid er det slik at kontinuitetsprinsippet, som er det generelle prinsippet for fusjoner i norsk rett, praktiseres slik når det f.eks gjelder dokumentavgiften, at den ikke ilegges ved f.eks fusjoner ved interne bedriftsomorganiseringer. Der er det praktisk ikke for vanskelig å holde seg til det generelle prinsippet om kontinuitet i norsk rett, mens det er praktisk nærmest umulig å gjennomføre dette når det gjelder omregistreringsavgift, og det hindrer dermed rasjonelle bedriftsomorganiseringer innenfor konserner som ikke innebærer reelt eierskifte. Hva er det som gjør at disse praktiske problemene er vesentlig større når det gjelder beregning av dokumentavgift, enn i forhold til beregning av omregistreringsavgift?

Statsråd Sigbjørn Johnsen : Jeg viser til svaret, hvor det framgår at dersom det skjer endringer i selskapet som krever omregistrering av f.eks en buss eller hva det måtte være, og det ikke skjer et reelt eierskifte, så er praksis at det ikke skal betales omregistreringsavgift. Nå er det for så vidt litt vanskelig å få tak i om den opprinnelige spørreren her tenker på en konkret sak, men det ligger noen saker til behandling i departementet nå, bl.a en klage, og vi vil selvsagt avgjøre den klagen i tråd med det som er någjeldende regelverk, og selvsagt også under hensyntaken til de ønsker som framkom i finanskomiteens uttalelse. Men jeg ser godt det poeng som representanten Grimstad her har angående forholdet mellom dokumentavgiften på den ene siden og omregistreringsavgiften på den andre siden når det gjelder endringer i en bedriftsorganisasjon, uten at det skjer et reelt eierskifte, og det er selvsagt et hensyn som en må ta når en skal vurdere konkret slike søknader.

Spørsmål 9

       Presidenten: Dette spørsmål, fra Tove Kari Viken til barne- og familieministeren, vil bli tatt opp av representanten Erlend Grimstad.

       Erlend Grimstad (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « I den senere tid har man sett tendenser til at familiebarnehager startes opp på kommersiell basis, mens foreldrepar viker tilbake for å starte slik virksomhet på grunn av et massivt regelverk og skjemavelde. Dette er særskilt uheldig i en tid med for lav barnehagedekning.

       Hvilke initiativ vil statsråden ta for å gjøre det enklere for foreldre å starte opp en familiebarnehage? »

Statsråd Grete Berget : Det er en glede for meg å få anledning til å besvare spørsmål om familiebarnehage. Den barnehageform som ble sett på som nærmest annenrangs, er i dag et velkjent og godt utviklet barnehagetilbud, ikke minst for de små barnehagebarna våre. I løpet av få år har antall barnehageplasser i familiebarnehagene økt med 300 %, og vi har nå en jevn økning på om lag 2.000 nye plasser i året. Det er ikke noe tegn på at interessen for denne barnehageformen er dalende.

       I arbeidet for å etablere familiebarnehagen som et mer stabilt, trygt og kvalitativt godt tilsynsalternativ, har det også vært nødvendig å stille krav til godkjenning og drift. Familiebarnehagene skal kunne erstatte dagmammavirksomheten. Fra 1. januar i år er familiebarnehagene regulert i lovs form med egen forskrift. Det er et pluss for barna, for de ansatte og for foreldrene. Det skal jo gi større trygghet for alle parter. Barnehageloven legger ikke opp til at denne driftsformen skal være tung å etablere. Derfor har det vært viktig å få utarbeidet veiledning rettet både mot kommunene og andre eiere. Departementets « Veileder for etablerere av familiebarnehager » og heftet « Familiebarnehager og skatt » fra Skattedirektoratet er eksempler på dette. Det er også laget kortversjoner om hvordan etablerere skal gå fram når de skal danne en familiebarnehage.

       Det har kommet flere forskrifter som gjelder alle barnehageeiere, og når flere forskrifter kommer på en gang, kan det forståelig nok virke som et hinder for å komme i gang. Samtidig er det i alles interesse at de som ønsker å etablere familiebarnehage, blir gjort oppmerksomme på hva det innebærer, og at de som får godkjent sin familiebarnehage, er i stand til å drive den.

       Den hjelp den enkelte etablerer får fra sin kommune, er viktig for hvordan det å starte opp vil oppleves. Dette gjenspeiler seg også i BFDs satsingsområder på familiebarnehagerområdet, der vi gjennom ulike tiltak ønsker å styrke og utvikle den kommunale kompetansen på området. Både i lov, i veiledningsmateriell og i brev til kommunene er BFD svært tydelige på kommunens veiledningsansvar også overfor private barnehager og ansvar for å tenke helhet innen barnehagesektoren.

       Til slutt: Etter at loven har virket en stund, ser vi at enkelte formuleringer i forskriften kan bli mer presise. På nyåret skal forskriften og veiledningsmaterialet gjennomgås med tanke på å luke ut uklarheter. Med dette ønsker vi å bli tydeligere med tanke på hva loven stiller av absolutte krav, hva som ligger til arbeidsgiver å regulere, og hvor det skal utvises skjønn.

Statsråd Grete Berget : I arbeidet med familiebarnehagen som en god barnehageform har vi jobbet for å ha en lav terskel når det gjelder foreldrenes mulighet til å etablere, men samtidig er vi svært opptatt av at både barna og foreldrene skal ha dette som et trygt tilsynsalternativ. Det stilles krav til drift og til godkjenning, ellers ville det ikke kunne virke som et trygt og godt alternativ til vanlig barnehage. Det er denne balansegangen jeg har vært veldig opptatt av: Det skal være kvalitet, samtidig skal ikke terskelen være for høy for etablerere. Hvis det er ting her som man kan regulere og endre uten å redusere kvalitetskravet, er jeg innstilt på å se nærmere på det.

Spørsmål 10

       Presidenten: Fra representanten Inger Lise Husøy til handelsministeren:

       « Handelsminister Grete Knudsen har bedt om en rapport fra Sjøfartsdirektoratet på bakgrunn av påståtte mangler ved norske skip.

       Hva kom ut av rapporten, og hvordan ligger norske skip an i forhold til andre land når det gjelder sikkerheten til sjøs? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trukket.

Spørsmål 11

       Peter Angelsen (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « Fiskeriministeren bekreftet i spørretimen 23. mars 1994 at det ville bli foretatt en intern gjennomgang av saksbehandlingen ved tildelingen av bomtrålkonsesjonene i 1988 for å ha et grunnlag til å vurdere de alvorlige beskyldningene som var framsatt i saken.

       Er denne gjennomgangen sluttført, og vil rapporten bli tilgjengelig for offentligheten og Stortinget? »

Statsråd Jan Henry T Olsen : Fiskeridirektoratet tildelte i august 1988 ervervstillatelse og bomtråltillatelse til henholdsvis Wopke Roukema og Oddvar Majala. Allerede samme høst og på ny våren 1993 ble saken tatt opp i pressen. Det ble påstått at en tredje søker, Jan Markussen, ble urettmessig forbigått ved tildelingen av disse tillatelsene. Saken ble i april 1993 gjenstand for en juridisk vurdering av Peter Ørebech, som konkluderte til fordel for Markussen. Det oppstod derfor et behov for en fullstendig gjennomgang av saksbehandlingen forut for tildelingen av konsesjoner for å vurdere om det faktisk var grunnlag for de påstander som ble framsatt. Dette gjaldt både departementets beslutning om å åpne for tildeling av slike konsesjoner og direktoratets konkrete vurdering av hvilke søkere som skulle gis konsesjon.

       Departementet gjennomgikk saksbehandlingen på grunnlag av de dokumenter som foreligger i vårt arkiv.

       Etter gjennomgåelsen satt jeg igjen med spørsmål som det skriftlige materialet i saken ikke gav noe klart svar på. Jeg fant det nødvendig å innhente ytterligere informasjon. Dette er nå gjort.

       Departementets interne gjennomgang av saksbehandlingen i forbindelse med tildeling av bomtråltillatelser i 1988 er nå inne i sluttfasen. Departementet har lagt vekt på å foreta en grundig gjennomgang av hele sakskomplekset. Jeg kan i dag ikke trekke noen endelig konklusjon i saken, men bare si at vi er helt inne i sluttfasen av arbeidet. Jeg har heller ikke tatt stilling til hvordan departementets konklusjon i saken blir offentliggjort til slutt.

Peter Angelsen (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret. Som kjent var saken oppe i Stortinget i mars 1993, og nå er vi kommet til høsten 1996. Det er altså gått tre og et halvt år, og jeg synes det er betenkelig lang tid for å komme til bunns i denne saken.

       Jeg skal ikke gå inn i noen av de beskyldningene som er kommet fram i media, eller de påstandene som er kommet fram offisielt, men jeg synes det er viktig for fiskeriforvaltningen og departementets forvaltning av fiskerilovgivningen at man kommer til bunns i denne saken, og at saken blir offentliggjort, at den blir tilgjengelig for Stortinget. Jeg vil be statsråden om at han så raskt som mulig avslutter denne saken, og at i hvert fall Stortinget og de involverte partene får innsyn i saken.

Statsråd Jan Henry T Olsen : Dette er en sak som vi føler behov for å gå grundig gjennom. Jeg kan være enig med representanten Angelsen i at denne saken har tatt lang tid, og det er nettopp derfor vi nå forsøker å avslutte den så raskt som mulig. Når vi ser hva som tegner seg etter denne gjennomgangen, må vi, som jeg sa i mitt svar, ta stilling til hvordan vi skal offentliggjøre det som kommer ut av saksbehandlingen. Jeg er enig med representanten Angelsen i at det er viktig for fiskerimyndighetene å komme til bunns i denne saken for å finne ut hva som virkelig har skjedd.

       Unn Aarrestad (Sp) : Eg vil få stilla fylgjande spørsmål:

       « 1. juni 1995 vedtok Stortinget mot 1 røyst å be Regjeringa leggja fram forslag om endringar i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) sitt regelverk som sikrar at offentlegheitslova skal gjelda for SND.

       Når vil dette bli lagt fram for Stortinget? »

Statsråd Jan Henry T Olsen : Som representanten Unn Aarrestad sa, vedtok Stortinget å be Regjeringen legge fram forslag om endringer i Statens nærings- og distriktsutviklingsfonds regelverk som sikrer at offentlighetsloven skal gjelde for SND.

       Kort tid etter Stortingets vedtak om SND og offentlighetsloven, 19. juni 1995, bad Stortinget Regjeringen også legge fram en stortingsmelding som grunnlag for en bred drøfting om offentlighetsprinsippet og behovet for større åpenhet og innsyn i forvaltningen. Arbeidet med meldingen koordineres av Justisdepartementet, men Nærings- og energidepartementet deltar aktivt. Det ble tidlig klart at en drøfting av offentlighetslovens anvendelse på offentlig eide selskaper, herunder aksjeselskaper, statsforetak, stiftelser m.v., vil måtte få en sentral plass i meldingen.

       SND-loven har som kjent mange likhetstrekk med statsforetaksloven. Dette gjelder også bestemmelsene som regulerer offentlig innsyn i virksomhetene. Regjeringen har derfor lagt til grunn at oppfølgingen av Stortingets vedtak om SND og offentlighetsloven bør inngå i en samlet drøfting i meldingen, slik at man sikrer en helhetlig vurdering av ulike hensyn. Videre vil det også av lovtekniske grunner være en fordel at de endringene som foreslås, samordnes.

       Arbeidet med meldingen pågår fortsatt, men den er gitt høy prioritet i Regjeringen. I spørretimen 5. juni i år opplyste justisministeren at Regjeringen tar sikte på å fremme denne meldingen i inneværende år.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg takkar for svaret, som eg må seia overraska meg ganske mykje. Det kan dermed gå opp til to år etter at Stortinget bad om å få offentleglova gjeldande for SND, før dette skjer, og ein kan jo lura på kva det eigentleg er Regjeringa er redd for. Bakgrunnen for spørsmålet mitt er sjølvsagt at det tek utruleg lang tid å få dette framlagt, og at eg meiner det er viktig med mest mogleg ope innsyn i statleg forvaltning. SND forvaltar store midlar løyvde av Stortinget for å fremja næringsverksemd, korkje SND, styresmaktene eller folk flest kan vera tente med eit regelverk som hindrar debatt om korleis ein offentleg institusjon forvaltar midlane sine.

       Når det vert brukt som bakgrunn for å utsetja det ein gong til at det skal vurderast i hop med stortingsmeldinga som er varsla å skulla koma til neste vår, føler eg at det er meir som ligg under. Kva er det som verkeleg har hindra Regjeringa i å koma tidlegare til Stortinget med endringar i dette?