TALERE:
Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Hver dag tar vi nye norske initiativ for å forsvare menneskerettighetene i land hvor medmennesker undertrykkes. Aldri før har så mange fanger, forfulgte og forsvunne fått mer håndfast hjelp av norske diplomater eller hjelpeorganisasjoner. Aldri før har vi så aktivt konfrontert maktmennesker med konkrete menneskerettighetsbrudd og konkrete forslag til forbedringer.
I denne uken har vår statsminister tatt opp overgrepene i Burma og barnearbeid i ASEAN-landene med Thailands myndigheter. Hun innledet i går en aktiv og målrettet menneskerettighetsdialog med Vietnam ved bl.a å overlevere dokumentasjon fra Amnesty International. Vi har samtidig hatt besøk av den indonesiske Abdul Hakim, som ber om - og får - økt norsk støtte til sitt omfattende arbeid i Indonesia.
Mandag og tirsdag hadde jeg samtaler med israelske og palestinske ledere om tiltak for redusert vold og israelsk tilbaketrekking fra de palestinske områdene. Både gerilja og myndigheter i Colombia har nettopp bedt oss om å bistå i en omfattende fangeutveksling, samtidig som vi har lovet representanter for albanske grupper i Kosovo et besøk på politisk nivå i neste uke for å diskutere nye solidaritetsprosjekter.
Vår aktive linje er ikke uten kostnader. Vi har den siste tida opplevd nye sterke anklager fra makthavere som ikke ønsker vårt kritiske søkelys. Seinest denne uka har Kenyas myndigheter igjen angrepet Norge for vår støtte til Koigi wa Wamwere og andre politiske fanger.
Dette er et øyeblikksbilde fra denne ukes dagsorden i Regjeringens og Utenriksdepartementets arbeid for menneskerettighetene. Og - det er slett ingen uvanlig uke.
Det har vært et bredt ønske i denne sal om å drøfte nærmere ulike sider ved vårt internasjonale engasjement for menneskerettighetene på mer prinsipielt grunnlag. Dette kom bl.a fram i utenriksdebatten 8. februar i år. Som innledning til en slik debatt vil bistandsministeren, handelsministeren og jeg redegjøre for hovedlinjene i Regjeringens politikk for å fremme menneskerettighetene i andre land. Vårt internasjonale menneskerettsengasjement favner vidt og berører de aller fleste sider av vår utenrikspolitikk.
Det norske samfunns dype respekt for menneskeverdet har gjort vern om og fremme av menneskerettighetene til en grunnstein i all vår politikk. Den har en særlig plass i alt vårt fredsarbeid, der den forener idealisme med egennytte. Jo større respekt for menneskerettighetene, jo tryggere verden for oss alle. For å sitere fra Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948:
« ...anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden ».
Kampen for å spre menneskerettsidealene og gjøre statene folkerettslig forpliktet til å overholde dem er kommet langt, men som vi til daglig blir minnet om, likevel altfor kort i faktisk etterlevelse. Det er vokst fram større erkjennelse av at de grunnleggende menneskerettigheter, slik de er nedfelt i Verdenserklæringen, har gyldighet for alle mennesker i alle land, ikke bare i den vestlige kulturkrets. Jeg minner om viktige begivenheter som vi fortsatt kan glede oss over, diktaturenes fall i øst, avviklingen av raseskilleregimet i Sør-Afrika og militærjuntaens fall i Chile. Selv om erkjennelsen etter hvert også følges opp i disse og mange andre lands praktiske politikk, må vi ikke hvile der resultatene lar vente på seg.
Vår utålmodighet har plassert Norge blant pådriverne i kampen for å gi alle en menneskeverdig tilværelse. Regjeringen ser det som sitt klare ansvar å fremme menneskerettighetene gjennom et bredt sett av virkemidler, der kontakt og dialog er det viktigste for å påvirke.
« Vi er best »-holdningen har selvsagt sine begrensninger. Jeg viser bare til hvordan nordmenns egne oppfatninger av hva som er en menneskeverdig tilværelse, har endret seg gjennom historien, i tett samspill med den sosiale og økonomiske utviklingen av vårt eget land. Vi må respektere at andre land har tradisjoner og løsninger forskjellig fra våre. Men det vi med rette kan både forvente og kreve, er at allment anerkjente og folkerettslige forpliktende menneskerettigheter respekteres. Disse er fastslått i de to grunnleggende FN-konvensjonene av 1966 om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Jeg vil i hovedsak ta utgangspunkt i de politiske og sivile rettighetene, dvs. grunnleggende individuelle rettigheter som retten til liv, frihet fra tortur og vilkårlig fengsling, tros- og ytringsfrihet og forsamlings- og organisasjonsfrihet. Handelsministeren og bistandsministeren vil også si mer om Norges arbeid for å fremme økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Skal vi nå vårt mål om å bedre situasjonen for menneskerettighetene, må vi nytte mulighetene i flernasjonalt samarbeid så vel som i tosidig kontakt med andre land. Militære tvangsmidler for å få en stat til å slutte med overgrep mot egne borgere kan ifølge FN-pakten bare være aktuelt når den internasjonale fred og sikkerhet står på spill. Mulighetene for å få dette til er små, men bør utvikles. Det internasjonale samfunn må derfor også bruke andre metoder - fra ulike grader av boikott og kritikk til mer positive hjelpetiltak. Valg av påvirkningsstrategi må bero på grad og omfang av overgrep, holdningene både til dem vi vil påvirke, og dem vi vil hjelpe, samt hvilken internasjonal oppslutning vi kan mønstre.
Ikke minst er det viktig å styrke det internasjonale samfunnets evne til å forebygge konflikter internt i landene for å hindre overgrep mot befolkningen. Dette er bakgrunnen for Regjeringens forslag om å opprette et FN-fond for forebyggende handling.
Regjeringen legger til grunn at det internasjonale samfunnet har rett og plikt til å bry seg når en stat ikke viser et minstemål av respekt for menneskerettighetene. Her må statenes selvråderett vike. Norge vil fortsatt arbeide aktivt for å få alle stater til å påta seg de sentrale folkerettslige forpliktelser på menneskerettsområdet. Dernest er det en viktig oppgave å være med og påse at avtalepartene oppfyller sine forpliktelser, både i henhold til de to nevnte konvensjonene og andre avtaler om bl.a tortur, urfolkrettigheter og avskaffelse av kvinne- og rasediskriminering - for å nevne noen helt sentralte felter.
Her står vi på ingen måte alene. På FNs generalforsamling hver høst og Menneskerettskommisjonens årlige vårsesjon samarbeider vi med likesinnede for å rette det internasjonale søkelyset mot brudd på menneskerettighetene. Den hektiske diplomatiske aktivitet som utvises av de land som prøver å unngå offisiell kritikk, er et uttrykk for hvilken belastning som ligger i negativ omtale fra verdenssamfunnet. Det er derfor ikke riktig at alt preller av som vann på gåsa. Det kreves også iherdig innsats fra de regjeringer som ønsker å kritisere, for å få med seg flest mulig i mest mulig kritiske og handlingsrettede uttalelser. Det er nemlig slik at hvis det ikke lykkes å få til bred nok oppslutning om kritikken eller de konkrete tiltakene, vil de både ha mindre effekt og - i verste fall - kunne utlegges som en seier for en regjering som bryter menneskerettighetene.
Noe av bredden i FNs engasjement på menneskerettsområdet går fram av rekken av arbeidsgrupper og oppnevnte spesialrapportører for land hvor menneskerettighetene står svakt. Det fins også andre overvåkingsmekanismer, som såkalte tematiske spesialrapportører for tortur, ytringsfrihet, summariske henrettelser, religiøs intoleranse og barneprostitusjon. Omsider er FNs høykommissær for menneskerettigheter blitt opprettet for å ha et overordnet ansvar for hele FNs menneskerettsarbeid. Regjeringen arbeider for å styrke høykommissærens stilling og handlekraft.
Som ledd i arbeidet med å fremme det internasjonale menneskerettsvernet er det viktig at det internasjonale samfunnet kan straffeforfølge dem som begår de alvorligste brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Vi har aktivt støttet de to internasjonale straffedomstolene for det tidligere Jugoslavia og for Rwanda. Regjeringen er nå blant pådriverne for å opprette en fast internasjonal straffedomstol.
Selv om FNs verktøy for sivile og politiske rettigheter så langt ikke er like effektivt som Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, trengs det også i Europa enda bedre overvåking og kontroll. Regjeringen har derfor gått aktivt inn for å slå sammen Europarådets domstol og kommisjon til én permanent domstol og innføre en ordning for periodisk etterlevingskontroll i regi av Ministerkomiteen.
Før jeg forlater de flernasjonale påvirkningskanalene, vil jeg også nevne Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og Interpol. Vår omfattende støtte til OSSEs innsats for frie og rettferdige valg er viktig menneskerettighetsarbeid. I Interpol har Norge gått i spissen for internasjonalt samarbeid for straffeforfølging av de groveste forbrytelser mot barn. Det gjelder handel med barn til prostitusjon og barnepornografi, barnesexturisme og andre overgrep. Verdenskonferansen mot seksuelt misbruk av barn i Stockholm i august viste omfanget av slike alvorlige menneskerettighetsbrudd.
I våre tosidige kontakter for å søke å bedre situasjonen for menneskerettighetene i et land satser vi i utgangspunktet på dialog og positive virkemidler. Samkvem er i seg selv den viktigste kulturformidler. Vi yter betydelig støtte til regjeringer og uavhengige organisasjoner som arbeider for å styrke respekten for menneskerettighetene, bl.a gjennom rettshjelp til ofre for menneskerettighetsbrudd, opplæring av jurister, lærere, journalister og andre i menneskerettsspørsmål, dokumentasjon og spredning av informasjon om brudd på menneskerettighetene samt etablering av uavhengige massemedier. Gjennom Regjeringens ressursbank for demokrati og menneskerettigheter, NORDEM, er det de siste år formidlet flere hundre valgeksperter, jurister, minoritetseksperter og etterforskere til problemområder. Støtte til menneskerettstiltak inngår også i langsiktige bistandsprosjekter, noe bistandsministeren kommer nærmere inn på.
Ett eksempel hvor vi i de siste år har valgt en aktiv dialoglinje, er Kina - en fjerdedel av menneskeheten. Vi erkjenner Kinas sosiale og økonomiske framsteg og de store utfordringene dette enorme samfunnet fortsatt står overfor. Men samtidig påpeker vi menneskerettighetsbrudd og manglende rettssikkerhet gjennom å ta opp enkeltsaker så vel som mer prinsipielle problemer. Nå forbereder vi konkrete prosjekter for å øke kunnskapen og bevisstheten om menneskerettighetene i Kina. Både Amnesty International og kinesere som arbeider for politiske endringer i sitt eget land, har oppfordret oss til
å engasjere oss på denne måten. Dalai Lama og munken Palden Gyatso støtter vår dialog- og samkvemslinje, som selvsagt også omfatter åpen kritikk av menneskerettighetsbrudd i Kina generelt og i Tibet i særdeleshet.
Også overfor Indonesia har Norge valgt en dialoglinje. Det betyr ikke at vi er tilfreds med situasjonen for menneskerettighetene der, men at vi gjennom samtaler på politisk plan og tosidig samarbeid på flere områder har fått grunnlag for effektive påvirkningsmuligheter. Regjeringen vil ikke automatisk avbryte en dialog selv om tilbakeslag inntreffer. Utviklingen i Indonesia i den seinere tid illustrerer problemstillingen. Vi har gitt uttrykk for uro og bekymring over situasjonen og har bl.a protestert mot arrestasjonen av den uavhengige fagforeningslederen Muchtar Pakpahan. Jeg hadde samtaler med den indonesiske utenriksministeren om disse spørsmål i New York for to uker siden. Når nærings- og energiminister Jens Stoltenberg om få dager drar til Indonesia for å delta på et teknologiseminar, tar også han opp grunnleggende menneskerettsspørsmål og faglige rettigheter. Den katolske kirke på Øst-Timor og indonesiske menneskerettsforkjempere får norsk bistand til sitt arbeid. De støtter vår dialoglinje og ønsker ikke at vi skal være fraværende.
Menneskerettighetshensyn inngår også i vårt engasjement på områder som kortsiktig humanitær bistand, f.eks overfor palestinerne, og i vår støtte til demokratiprosessen og gjenoppbyggingen i det tidligere Jugoslavia. I dag kommer Guatemalas utenriksminister på Norges-besøk. De massive bruddene på grunnleggende menneskerettigheter i Guatemala over mange tiår er den dystre bakgrunn for hans og vårt fredsarbeid. Reintegrering av flyktninger og fremme av urfolksrettigheter er to viktige byggesteiner i dette arbeidet.
Vår omsorg for behandlingen av minoriteter som tibetanerne i Kina og kurderne i Tyrkia er en helhetlig del av menneskerettighetsengasjementet. I den seinere tid har kurdernes vanskelige situasjon igjen påkalt verdens oppmerksomhet. Regjeringen mener at det internasjonale samfunn nå må ta et større ansvar for kurderne. Vi vil fortsette med å ta opp kurdernes sak med tyrkiske myndigheter og sammen med likesinnede land ta initiativet til å få satt denne saken sterkere på dagsordenen i internasjonale organisasjoner.
Av og til kritiseres Regjeringen for at det ikke er sammenheng i de virkemidler som tas i bruk, eller at de tilsynelatende er motstridende. I vårt forhold til andre land må virkemidlene til enhver tid tilpasses det som alltid er utfordringen: hvordan vi mest effektivt medvirker til å bedre situasjonen for menneskerettighetene. I noen tilfeller er Regjeringen kommet til at det ikke er mulig å nå fram med dialog. Et slikt tilfelle er Burma. Landets demokratiske krefter, med fredsprisvinner Aung San Suu Kyi i spissen, har oppfordret oss til å isolere regimet. Derfor har vi gått aktivt inn for økonomiske sanksjoner og internasjonal fordømmelse. Regjeringen frarår norske selskaper å engasjere seg i landet, støtter eksilregjeringen og hjelper burmesiske flyktninger.
Iran er et annet tilfelle. Norge kan ikke ha normale forbindelser med Iran så lenge iranske myndigheter i ord og handling ikke tar avstand fra fatwaen med sine fullstendig uakseptable brudd på allment anerkjente menneskerettighetsprinsipper og de mest grunnleggende folkerettslige normer for mellomfolkelig samkvem. Resultatene av EUs kritiske dialog med mulla-regimet er magre.
Økonomiske sanksjoner bør være en siste utvei når andre virkemidler er prøvd og ikke virker. Som vi ser i Irak, rammer effektive internasjonale sanksjoner hele befolkningen, langt utover regimet og dets støttespillere. De politiske resultater kan være vanskelig å forutsi og vil ikke alltid være i samsvar med intensjonene. Men Norge vil selvsagt uansett slutte lojalt opp om sanksjoner som blir vedtatt av Sikkerhetsrådet i FN, og som har vist seg å være så effektive, som f.eks sanksjonene mot det tidligere regimet i Sør-Afrika.
Ensidige norske sanksjoner vil sjelden eller aldri være et effektivt pressmiddel. Signaleffekten, som det snakkes mye om, kan lett bli tydeligere hjemme enn ute. Samkvemmet med Norge er som regel lett erstattelig for et regime. Foruten å ramme norske bedrifter uforholdsmessig hardt vil ensidige tiltak undergrave internasjonal tillit til Norge som handelspartner. Som et lite og sårbart land har vi også prinsipielle motforestillinger mot at noen land uten FN-hjemmel boikotter andre. Vi er derfor uenig i USAs boikott av Cuba.
I de fleste tilfeller vil økonomisk samkvem skape materiell framgang som kan bidra til å bedre situasjonen for menneskerettighetene - iallfall på det økonomiske og sosiale området. Vi vil søke å forsterke den positive virkningen gjennom en målbevisst og byggende dialog med samhandelspartnerne. Regjeringen oppfordrer norsk næringsliv og fagbevegelse til å være med og ta ansvar for å spre norske verdier og holdninger i land en samarbeider med. Dette er blant de tema handelsministeren vil komme nærmere inn på.
Til slutt: Styrken i vårt internasjonale menneskerettighetsarbeid bunner først og fremst i et felles verdigrunnlag og et dyptfølt engasjement i det norske folk, heldigvis, mot alt som krenker menneskeverdet. Det har noe med norsk historie å gjøre. Utfordringen er å finne de beste virkemidlene for å omsette engasjement og velvilje i større frihet og mer rettferd for undertrykte, utnyttede, misbrukte og mishandlede medmennesker. Her har Norge tatt på seg et globalt medansvar som vi må forvalte med realisme og respekt, men også med solidaritet og nestekjærlighet.
Her er innsats fra myndigheter, menneskerettighetsorganisasjoner og næringsliv ikke nok. Jeg vil derfor oppfordre andre deler av det norske samfunn til økt innsats for menneskerettighetene også i praksis, og jeg tillater meg å si at stortingsrepresentanter, politiske partier, organisasjoner av alle slag og hver enkelt nordmann bør være seg dette enda mer bevisst i sine internasjonale kontakter. Gjennom en slik nasjonal dugnad for menneskerettighetene er vi med og bygger opp bred folkelig forståelse for og støtte til menneskerettighetsarbeidet i andre land.
Statsråd Grete Knudsen : Hvert enkelt lands regjering og myndigheter har ansvar for at menneskerettighetene respekteres innenfor egne grenser. Samtidig har hvert enkelt land rett til å utvikle seg i tråd med egne tradisjoner og preferanser. Det er nettopp i denne skjæringen mellom respekt for andres kultur og respekt for grunnleggende sivile, politiske, økonomiske og sosiale rettigheter for hvert enkelt menneske at vi må finne vår tilnærming til forholdet mellom handel og menneskerettigheter.
Regjeringen støtter den grunnleggende idé om en global etikk basert på minimumsstandarder som enhver internasjonal organisasjon og politisk sammenslutning skal følge. Det er ikke det samme som at vestlig modernisme skal være modell for all utvikling på kloden. Alle kulturer er i en viss forstand basert på en felles menneskelig erfaring med felles røtter og felles tankegods. Ingen mennesker er uberørt av spørsmålet om hva som er rett eller galt. Den globale sivile kulturen som er vokst frem de siste tiårene, som slår fast grunnleggende menneskerettigheter i form av noen få fundamentale normative standarder, er derfor et meget godt grunnlag for vårt internasjonale engasjement og våre standpunkter.
Hele verden - i motsetning til tidligere - er nå vårt naboskap, og vi må hver og en ta vår del av ansvaret for utviklingen både på miljøområdet og menneskerettighetsområdet. Det krever på noen områder en endring av holdninger og forestillinger om hvordan den enkelte må forholde seg.
Vårt standpunkt er at etisk engasjement ikke stopper ved nasjonalstatens grenser. Vi kan ikke ha én moral for hjemmebruk og en annen for utebruk - eller for den saks skyld en tredje for de transnasjonale, statsløse selskapene som verken definerer seg som « ute » eller « hjemme ».
Fordi menneskene og kulturene er så vidt forskjellige, er det derfor av avgjørende betydning å definere og holde fast på noen klare, felles og omforente verdier og prinsipper.
Utenriksministeren har berørt en rekke utfordringer som vi står overfor på menneskerettighetsområdet. Jeg vil i min redegjørelse først gå inn på det arbeidet Regjeringen gjør for å fremme sosiale og økonomiske rettigheter, slik disse er nedfelt i FN-konvensjonen av 1966 og ILOs sentrale konvensjoner.
Jeg snakker først og fremst om et knippe på fem grunnleggende rettigheter:
| - | frihet fra slaveri |
| - | frihet fra utbyttende barnearbeid |
| - | frihet fra diskriminering |
| - | organisasjonsfrihet |
| - | retten til kollektive forhandlinger |
Jeg vil i det følgende kalle det grunnleggende arbeidstakerrettigheter, som er blitt den internasjonale samlebetegnelsen på disse rettighetene.
Globalisering av økonomi og næringsliv er et faktum. Norske bedrifter etableres utenfor våre grenser og opererer i markeder med ulik økonomisk utvikling og uvante styresett sammenlignet med våre forhold. Vi vet bl.a at landene i Sørøst-Asia vil sette sitt preg på hele verdenssamfunnet, verdensøkonomien, den teknologiske utvikling, det globale miljø og hele utviklingen av internasjonalt samarbeid. Derfor må vi forholde oss til denne verdensdelen i bevegelse. La meg trekke frem fire sider ved globaliseringen:
| - | økende varehandel, tjenesteutveksling og kapitalbevegelser mellom landene |
| - | økende utenlandsinvesteringer og etableringer i utlandet |
| - | økende tendens til at sluttprodukter består av underleveranser fra forskjellige land |
| - | økende tendens til at verdenshandelen består av handel internt i selskaper som er etablert i mange forskjellige land |
En rekke selskaper er transnasjonale og verken kan eller vil underlegges nasjonalstatens styring. Samhandel og samarbeid med andre innebærer nettopp at man samhandler, utveksler både på det økonomiske og menneskelige planet, på tvers av grenser og kulturer. Som oftest er denne utvekslingen og integreringen til det beste for alle involverte parter. La meg derfor understreke at økonomisk utvikling og økt handel i hovedsak bidrar til å bedre mulighetene for å styrke menneskerettighetene i et globalt perspektiv.
På den annen side medfører internasjonaliseringen en rekke menneskelige, moralske og praktiske utfordringer som vi må håndtere.
Slik Regjeringen ser det, er det to nøkkelstrategier som vil ha effekt:
| - | utviklingen av felles forpliktende internasjonalt regelverk og standarder |
| - | utvikling av kvalitetskrav og etiske normer innenfra - selvjustis - hos hver enkelt aktør |
Vår tilnærming må være helhetlig i den forstand at både menneskerettigheter, sikkerhet, utvikling og demokrati utgjør et integrert hele. Utenriksministeren har nettopp understreket at vi må vurdere norske engasjement utenfor egne grenser i hvert enkelt tilfelle nettopp ut fra en konkret og helhetlig vurdering av situasjonen i det enkelte land og i den enkelte bedrift. Samtidig er det behov for langsiktighet og forutsigbarhet for tunge norske aktører som skal etablere seg i et nytt marked. Det tar tid. Ingen er tjent med kortsiktige « jojo »-strategier. Dersom internasjonale sanksjoner er et aktuelt virkemiddel, må vi også drøfte hvordan vi skal « treffe riktig », dvs. ramme et undertrykkende regime og ikke en uskyldig befolkning. Derfor trengs det en nyansert debatt om virkemidler fra det konstruktive via den kritiske dialogen til internasjonal boikott.
Den viktigste tilnærmingen vi kan ha, er å spørre og finne konkrete svar på hva hver enkelt aktør kan gjøre bedre selv og i samspill med andre. Vi trenger økt global fokus, vi trenger også en sterkere lokal bevissthet, en konkret tilnærming og en rolleavklaring mellom de ulike aktørene ut fra en slik konstruktiv tenking. Frivillige organisasjoners innsats for å avdekke kritikkverdige forhold, økt forbrukerbevissthet og skjerpede krav til merking av varer vil bidra i ønsket retning. I vår tid er varer og tjenester bærere av verdier også utover de økonomiske, bl.a er også de sosiale og miljømessige verdier med.
Av de fire punktene jeg nevnte innledningsvis, er det så langt bare handelen med varer og tjenester som til nå er regulert. Men globaliseringen har ført til at en rekke handelstilknyttede områder står overfor en videre internasjonal regulering innenfor WTO - Verdens Handelsorganisasjon - slik som investeringer, konkurranseregler, miljø og det mer kontroversielle området, forholdet mellom handel og grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Dette er et område som vi fra norsk side er spesielt engasjert i. Vi har tatt initiativ til utredningsarbeid og arbeider nå sammen med noen få andre land for å få dette temaet på sakslisten for ministermøtet i Singapore i desember i år - det første ministermøtet.
| - | Dersom WTO ikke kan ta opp i seg viktige og høyaktuelle politiske temaer som respekt for arbeidstakernes rettigheter, vil organisasjonen da få den troverdighet og styrke internasjonalt som må til på andre områder? |
| - | Dersom verdens viktigste organisasjon på handelens område ikke har en holdning til menneskerettslige spørsmål, hvordan kan vi da kreve at de grenseløse flernasjonale selskapene skal implementere og etterleve tilsvarende holdninger? |
| - | Hvordan skal vi rolle- og ansvarsfordele mellom myndigheter og næringsliv fra norsk side når vi går « hånd i hånd » inn i markeder på den andre siden av kloden? Skal vi også gå « ånd i ånd », og på hvilken måte? |
| - | Er det en forutsetning at norskbasert næringsvirksomhet ute skal ta mer aktivt ansvar for fagforeningsvirksomhet, likeverdig behandling av kvinner og minoriteter, ytringsfrihet og miljøbevissthet i og rundt sine bedrifter? |
| - | Hvilken rolle skal arbeidslivets parter og de frivillige organisasjonene ha? |
Dette er alle spørsmål vi trenger økt debatt og oppmerksomhet rundt både i politiske miljøer, i mediene og i opinionen generelt.
La meg understreke betydningen av to områder spesielt: de transnasjonale selskapene og de frivillige organisasjonene. Et fåtall bedrifter kontrollerer i dag store deler av verdenshandelen. Inntil nødvendig global styring og regelsett er virkelighet på dette området, må internasjonalt samarbeid og bedriftene selv sette de grensene som det er nødvendig og mulig å sette. Aktiv deltakelse fra samfunnsmedlemmer i frivillige organisasjoner er et viktig demokratisk korrektiv også i internasjonal sammenheng. Verdens globale samvittighet forvaltes også av fagorganisasjoner, kvinne- og ungdomsorganisasjoner, religiøse og humanitære organisasjoner og miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner. Aktiv innsats gjennom organisatorisk arbeid og styrket forbrukerbevissthet bidrar til oppmerksomhet og forbedring på området.
Vi ønsker å videreutvikle samarbeidet med arbeidslivets parter, med Amnesty og NorWatch og andre som engasjerer seg i etiske sider ved internasjonal handel og næringsliv. Og vi har forventning om at når våre bedrifter arbeider internasjonalt, setter de alt inn på å utvikle strategier som også ivaretar etiske hensyn.
Det norske sosialdemokratiet har lange og gode tradisjoner på dette området. Høye sosiale standarder er en del av virkeliggjøringen av velferdsstaten. Det både koster, og det svarer seg. Nært samspill mellom myndighetene og partene i arbeidslivet har ført til ordnede arbeidsvilkår og garanterte standarder i vårt eget land.
Dette har gitt stabile, forutsigbare forhold og bidratt til utviklingen av vår velferd. Denne modellen kan selvfølgelig ikke ukritisk overføres til andre land. Like fullt kan den benyttes som et eksempel på hvordan høye sosiale standarder, sikkerhetsnett og rettigheter kan bidra til økonomisk fremgang. For våre utenriksstasjoner er det en oppgave å få frem den vekt Regjeringen legger på arbeidstakerrettighetene som et viktig bidrag i retning økonomisk og menneskelig utvikling. Over Utenriksdepartementets budsjett støtter vi inntil 100 % når det gjelder samarbeidsprosjekter mellom NHO og LO og deres respektive søsterorganisasjoner i samarbeidsland i den hensikt å utvikle og styrke arbeidstakernes rettigheter. Det er viktig at dette arbeidet intensiveres.
Som oppfølging av interpellasjonsdebatten om barnearbeid den 2. juni i fjor, engasjerte Utenriksdepartementet forskningsinstitusjonene FAFO og NUPI til å utarbeide en rapport om barnearbeid i internasjonal handel og norsk import.
Rapporten viser at en svært liten andel - anslagsvis under en halv prosent - av de varer som importeres til Norge, er produsert ved hjelp av barnearbeid. Rapporten konkluderer med at handelsrestriksjoner er et lite egnet virkemiddel for å bekjempe barnearbeid. Det viktigste handelspolitiske tiltaket i forhold til barnearbeid er å bidra til åpnere markeder for u-landenes eksport. I rapporten argumenteres det for at utviklingslandene selv må ha hovedansvaret for å redusere barnearbeid, og at eventuelle tiltak fra oss må bygge på et samarbeid med u-landene.
Fra norsk side har vi arbeidet aktivt for å få OECD til å gjennomføre en studie av forholdet mellom handel, sysselsetting og arbeidsstandarder. En slik analyse forelå til ministermøtet i mai i år. Den gir ikke grunnlag for bastante konklusjoner. Men det at studien bare finner svake sammenhenger, svekker i hvert fall tiltroen til den utbredte oppfatning at lave arbeidsstandarder gir konkurransefortrinn. Det er positivt.
Fra norsk side tok vi initiativ til oppfølging av denne rapporten ved å samle sentrale utviklingsland til et felles seminar i OECD-regi 3.-4. oktober - bare for kort tid siden. Diskusjonene og seminarene bekrefter at det er behov for en internasjonal dialog om handel og grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Fra u-landenes side ble det uttrykt oppslutning om de grunnleggende rettighetene, men ikke overraskende er de sterkt imot at handel og arbeidstakerrettigheter kobles inn i Verdens Handelsorganisasjon.
I det videre arbeidet med spørsmål om arbeidsstandarder internasjonalt blir det viktig å finne den veien som fremmer dialogen fremfor polarisering på dette feltet. I en rekke industrialiserte land er det allerede innført krav om oppfyllelse av visse arbeidsstandarder som forutsetning for å gi bedre markedsadgang for utviklingslandene. USA anvender slike kriterier, og EU tar sikte på å bruke liknende vilkår. Fra norsk side ser vi faren for at slike ensidige løsninger kan undergrave det multilaterale handelssystemet, med utviklingslandene som skadelidende, eller at u-landene i det hele tatt ikke vil delta hvis et slikt regelverk legges til grunn uten at de i det hele tatt selv har deltatt i vurderingene som ligger til grunn for arbeidet.
Det er helt sentralt å få drøftet sammenhengen mellom handel og arbeidstakerrettigheter i en multilateral sammenheng. Derfor tok vi fra norsk side allerede ved avslutningen av Uruguay-runden til orde for at sammenhengen mellom internasjonal handel og arbeidstakerrettigheter kunne følges opp i WTO.
Regjeringen har arbeidet for å få frem en åpen diskusjon i WTO. Et viktig mål med en slik debatt er å avlive eksisterende myter. Den kanskje viktigste i så måte er myten om at innføring av arbeidstakerrettigheter og arbeidsstandarder virker negativt på konkurranseevnen. Motstanden både fra utviklingsland og fra en rekke industrialiserte land mot å ta saken opp i WTO er fortsatt meget sterk. Særlig utviklingslandene frykter at en slik diskusjon kan lede til bestemmelser i WTOs regelverk som « straffer » dem for ett av deres viktigste fortrinn, nemlig billig arbeidskraft.
Denne frykten er berettiget. Alltid når man diskuterer nye temaer og vilkår, stikker den proteksjonistiske hoven frem. Jeg tror derfor det er viktig at et land som Norge har så høy profil for å sette handel og grunnleggende arbeidstakerrettigheter på WTOs dagsorden. Vi har stor internasjonal troverdighet som forsvarer av en åpen handel med felles kjøreregler. Grunnlaget for denne troverdigheten ble dokumentert under WTOs gjennomgang av norsk handelspolitikk tidligere i år. Vi mistenkes sjelden for å ha proteksjonistiske baktanker.
Vi forsøker nå å trekke veksler på vårt gode handelspolitiske rykte. Under forberedelsene til WTOs ministermøte i Singapore i desember i år har Norge fremmet forslag om hvordan WTO bør arbeide videre med sammenhengen mellom handel og grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Fra norsk side er målsettingen i første hånd å få i stand en dialog med utviklingslandene - en multilateral dialog. Uten den kommer vi ikke videre. Hele tiden understreker vi fra norsk side at målet ikke er å skape et grunnlag for sanksjoner. Det er dette vi kaller den « tredje vei »: ingen avvisning av sammenhengen mellom handel og arbeidsstandarder, heller ingen ensidige tiltak som er gitt på forhånd, men en bred multilateral dialog. Den « tredje vei » baserer seg på ikkekonfrontasjon og dialog, ikke bruk av bi- eller multilaterale sanksjoner. Så langt i arbeidet er det ikke usannsynlig at det i Singapore vil bli etablert en arbeidsgruppe som vil arbeide videre med forholdet mellom handel og arbeidstakerrettigheter. Da er første etappe i et meget møysommelig arbeid tilbakelagt.
Dialogen - evnen til å komme i kontakt over grenser, respekt for andres kultur, forstått som identitet, væremåte, kulturelt mangfold og kollektive rettigheter - er vår viktigste tilnærmingsmåte. Det er i dag, ikke minst takket være Brundtland-kommisjonens arbeid om jordas miljø og utvikling, mer legitimt å undersøke de sosiale og kulturelle aspektene av økonomisk aktivitet og underliggende verdiorientering ved økonomiske perspektiver.
Når vi møter andre ute, vil vi også bringe med oss skrevne og uskrevne lover for atferd - kort sagt vår egen kultur. Vi må være sensitive også for tredjelands følsomhet på dette feltet. Vestlig overmot og bedreviten skader mer enn det gagner.
Samspill er nødvendig mellom de ulike sidene - mellom myndigheter, kultur, næringsliv, frivillige organisasjoner, arbeidslivets parter og forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Derfor er også vår Asia-strategi bygd på tre pilarer - den politiske dialogen, økonomisk samarbeid og kulturutveksling der både kulturarbeidere, forskningsinstitusjonene og elev- og studentutveksling inngår.
Fokusering på bedriftenes ansvar i MR-spørsmål har skutt fart i den senere tid. Næringslivet er i ferd med å erkjenne dette ansvaret i stadig større grad. Det synes likevel å gjøre seg gjeldende usikkerhet om hva ansvaret innebærer for den enkelte bedrift i dens praktiske forretningsvirksomhet.
Det pågår for tiden et arbeid i arbeidslivets organisasjonsledd for å klargjøre holdninger til disse spørsmålene. LO har tatt til orde for en « atferdskodeks » for norske bedrifter som bl.a understreker bedriftenes ansvar med hensyn til organisasjonsfrihet og streikerett, samt frihet fra slavearbeid og barnearbeid, de områdene som ligger til grunn for Regjeringens tilnærming på dette området. NHO arbeider på sin side med et faktagrunnlag om menneskerettigheter og handel som skal bidra til å heve bevisstheten og kunnskapen om MR-spørsmål i bedriftene. NHO skal presentere sitt opplegg i november og er på samme måte som LO i nær dialog med myndighetene om disse spørsmålene. Det vil bli etablert en møteplass i Utenriksdepartementet der disse spørsmålene jevnlig vil bli drøftet med bedriftene selv.
Vi skal vise respekt for andre land der vi er som utlendinger. Men denne respekten skal også vises i form av menneskelig respekt for det enkelte individ, for natur, miljø og for grunnleggende normer mellom ansatte og arbeidsgiver.
Regjeringens utgangspunkt er at dialog, samarbeid og samhandel bidrar til å bygge broer. Vi må imidlertid ha en sjanse til å nå frem gjennom dialogen. Utviklingen i vedkommende land må følge et hovedspor som går i riktig retning. Vi har også grunn til å forvente at norsk næringsliv og norske organisasjoner formidler holdninger og en kultur som vi og andre vil vedkjenne oss både til hjemme- og utebruk.
Mange av vår tids største utfordringer krever global tilnærming og felles overnasjonale løsninger. Det er ingen lett vei, men ofte den eneste. Vår evne til å se muligheter og vår evne til å opptre på tvers av bransjer og samfunnsskiller vil avgjøre om vi vil lykkes som nasjon på fremtidens globale markedsplass. På grunnleggende og lang sikt er det avgjørende at alt som har et snev av « Trademark Norway » ved seg, signaliserer kvalitet og høy profil i etiske spørsmål.
Hvis vi ser på Norges handel med utlandet, ser vi straks at det alt vesentlige av handelen foregår med land i Vest-Europa og Nord-Amerika. I denne handelen oppstår ikke lave arbeidsstandarder som noe vesentlig problem. Men 10 % av Norges handel er handel med utviklingsland. Blant disse dominerer land i Sørøst-Asia. Her er det også betydelige norske etableringer. Dette området får dessuten raskt en større tyngde i verdensøkonomien.
Vi har en rekke offentlige tiltak som er viktige for bedriftenes konkurransevilkår i de internasjonale markedene. Norges Eksportråd bidrar med veiledning og informasjon, Garanti-Instituttet for Eksportkreditt tilrettelegger for eksportfinansiering gjennom garantiutstedelser, Øst-Europa-programmet skal stimulere norsk næringsliv til deltakelse i den økonomiske reformprosessen i de østeuropeiske land, for å nevne noen.
Alle disse ordningene som vi har, har vært gjenstand for en bred og grundig behandling i Stortinget. De reformer som har vært gjennomført de senere år innenfor virkemiddelapparatet i nærings- og handelspolitikken, har særlig tatt sikte på å gjøre ordningene økonomisk effektive og tilpasset næringslivets behov. De enkelte institusjonene er gitt en større grad av selvstendighet for å bidra til å sikre denne nærheten til næringslivet. Alle tildelinger gis etter en individuell vurdering og innenfor rammen av gjeldende norsk utenriks- og handelspolitikk.
Det er ikke noe galt i at våre bedrifter etablerer seg i nye markeder og til og med gjør det godt bl.a i Asia. Det sikrer verdiskaping, sysselsetting og velferd i Norge, og det bidrar også til utvikling ute - en historie vi selv egentlig har gått igjennom. Globalisering tvinger imidlertid frem nye tenkemåter og nye arbeidsformer, som hver og en av aktørene, enten det er myndigheter, bedrifter eller ulike organisasjoner, ut fra sine ståsteder er med på å forme.
Statsråd Kari Nordheim-Larsen : Et av bistandspolitikkens hovedmål er å virkeliggjøre menneskerettighetene, det være seg økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter eller politiske og sivile rettigheter. Regjeringens bistandspolitikk forholder seg aktivt til alle disse rettighetsområdene, i første rekke gjennom positive virkemidler.
Norsk bistandspolitikk er fattigdomsorientert. De land vi samarbeider med, står overfor enorme utfordringer og udekkede behov på de fleste samfunnsområder. Fattigdom fremstår som en hindring for virkeliggjøring av menneskerettighetene, først og fremst de økonomiske og sosiale, men også de sivile og politiske rettigheter. Det er mangel på ressurser til styrking av demokratiske institusjoner, til drift av domstoler og rettsvesen, til lovgivningsarbeid, rettshjelp, undervisning og opplæring, for å nevne noen av de mange områder som er av betydning for bedring av menneskerettighetenes kår.
Fattigdom fritar likevel ikke for ansvar når det gjelder vern av menneskerettigheter. Overgrep mot grunnleggende politiske og sivile rettigheter kan ikke aksepteres selv om landet er fattig. Alle stater har plikt til å fremme og beskytte menneskerettighetene i henhold til FN-pakten, gjeldende konvensjoner og folkerettens bestemmelser. Dette hovedprinsipp ble bekreftet av FNs Verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien i 1993. La meg legge til at alle land Norge samarbeider med i bistand, har gitt sin prinsipielle tilslutning til gyldigheten av internasjonalt vedtatte standarder for grunnleggende menneskerettigheter. Men ikke alle har ratifisert de sentrale konvensjoner på området, særlig de to FN-konvensjoner om menneskerettigheter av 1966 som utenriksministeren viste til.
Den virkelighet vi dessverre ofte møter, er at menneskerettighetene brytes i større eller mindre grad i land vi samarbeider med på bistandsområdet. Gjennom bistand søker vi å støtte tiltak, institusjoner og reformprosesser som er demokratifremmende. Utenriksdepartementet har utarbeidet en særlig « Strategi for demokratistøtte ». Overfor land som i praktisk politikk viser vilje til å bedre situasjonen for menneskerettighetene, vil positive virkemidler inngå som en viktig del av vårt bistandssamarbeid.
La meg nevne noen eksempler. I Sør-Afrika yter vi støtte til Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid, til forskning og undervisning om menneskerettigheter og til en rekke frivillige MR-organisasjoner. I Eritrea og Etiopia er Norge inne med støtte til lovgivningsarbeid, velgeropplæring og institusjonssamarbeid. La meg legge til at vi overfor Etiopia i disse dager forbereder en markert utvidelse av innsatsen for demokrati og menneskerettigheter, i samarbeid med det norske Institutt for menneskerettigheter. I Uganda og Nepal støttes prosjekter som sikter mot bedre rettshjelp. Denne uken er statsminister Gro Harlem Brundtland i Vietnam. Der undertegnes en bistandsavtale som nettopp vektlegger demokratistøtte bl.a gjennom styrking av grasrotorganisasjoner, lokalforvaltning og et uavhengig rettsvesen. I Zimbabwe støtter vi bl.a utdanning i kvinnerett og på Sri Lanka miljøer som arbeider for å fremme kontakt mellom de etniske grupper. I Zambia har vi støttet informasjonskampanjer i regi av lokale organisasjoner med sikte på økt innsikt i demokratispørsmål. Tiltak for styrking av ytringsfrihetens kår inngår i samarbeid med bl.a. Tanzania. Konkrete initiativ med sikte på å motvirke barnearbeid står sentralt i forhold til flere av våre samarbeidsland, særlig i Asia. Støtte til urfolk er inne i samarbeidet med flere land, særlig i Latin-Amerika. Dette er viktige satsingsområder i norsk bistand.
I tillegg til stat til stat-samarbeid vil støtte til oppbygging av det sivile samfunn stå sentralt i arbeidet for å konsolidere demokratier og fremme respekt for menneskerettighetene. Etterspørsel, krav om og medvirkning fra det sivile samfunn til økt respekt for grunnleggende rettigheter vil framskynde en positiv utvikling. Styrking av det sivile samfunn er derfor et viktig område for å fremme menneskerettighetene. Dette arbeidet foregår i stor grad i samarbeid med norske frivillige organisasjoner. Et aktivt engasjement fra organisasjonenes side utgjør en bærebjelke i Norges innsats for styrking av demokrati og menneskerettighetene i utviklingsland. Spesielt i land hvor det ikke er naturlig med et stat til stat-engasjement, vil et samarbeid med organisasjonene være avgjørende på dette området.
Innsatsen fra norsk side for menneskerettigheter og demokratiutvikling krever kunnskap og kompetanse, ikke minst i bistandsforvaltningen. Undervisning og kursvirksomhet om disse spørsmålene er derfor intensivert i de senere år, bl.a i regi av Utenriksdepartementets opplæringsvirksomhet og Bistandsskolen.
Menneskerettigheter og demokratiutvikling inngår i dag rutinemessig som et tema i de løpende bistandskonsultasjoner med våre samarbeidsland både på embetsnivå og på politisk nivå. MR-spørsmål vil derfor stå på dagsordenen under mitt besøk i Zimbabwe om få uker.
Der situasjonen for menneskerettighetene i land vi samarbeider med på bistandsområdet, utvikler seg klart i negativ retning, vil Regjeringen vurdere nødvendige tiltak. Både omlegging, reduksjon og stans i bistanden kan bli aktuelt. Dette vil særlig gjelde når det er på det rene at myndighetene i landet medvirker til krenkelse av menneskerettighetene. Det samme gjelder når krenkelsene er vedvarende og omfattende, uten at myndighetene har anstrengt seg for å stanse eller rettslig forfølge overgrepene.
Våre reaksjoner på alvorlige menneskerettighetsbrudd må skje på bakgrunn av vurderinger hvor en rekke hensyn inngår. Overfor land i dyp indre krise, i krig eller konflikt kan det være nødvendig først å konsentrere innsatsen om å skape fred og forsoning, som igjen vil være en forutsetning for å bedre menneskerettighetenes kår. Overfor land i en mer normal utviklingsfase, og som er i gang med en demokratiseringsprosess, vil vi ha helt andre forventninger.
Omfanget av samarbeidsrelasjoner må også spille inn. Det beste utgangspunktet for en konstruktiv reaksjonsform og samhandling har vi overfor land vi kjenner godt, særlig land som er etablert som prioriterte samarbeidsland. La meg nevne Zambia som et eksempel. På bakgrunn av det vi og andre giverland opplever som tilbakeskritt i den demokratiske reformprosess, har vi holdt tilbake beslutninger om nye bistandstiltak. Samtidig opprettholder vi en nær og tett dialog med landets myndigheter. Vi har tro på at en slik helhetlig tilnærming, som samordnes med andre giverland, vil kunne bidra til en bedre utvikling og styrke plattformen for fremtidig samarbeid.
Ytterligheter er sjelden konstruktivt. Vi bør velge reaksjonsformer som mest mulig effektivt kan bidra til å begrense eller få slutt på menneskerettighetsbruddene. Vi må ta i betraktning hvilken rolle Norge kan spille overfor vedkommende land, og hvordan vår innsats i den aktuelle situasjon kan støtte eller fremme tiltak fra det internasjonale samfunn for øvrig.
Reaksjonene vil måtte variere fra land til land, helt avhengig av situasjonen. Noen land vil vi best kunne påvirke gjennom stille diplomati. Andre vil være mest tilbøyelig til å ta hensyn til våre synspunkter dersom det skapes stor blest om saken. Vi må styre etter de målene vi har satt oss, og velge virkemidler ut fra det som etter vår vurdering har best effekt.
Virkningen blir størst når vi samordner oss med andre. FN og de multilaterale bistandsorganisasjoner har også en rolle i dette bildet, en rolle Regjeringen ønsker å bidra til å utvikle videre. Dette gjelder særlig deres evne til å arbeide konkret og konstruktivt med tiltak innen demokratiutvikling og menneskerettigheter i enkeltland. Norge har gitt betydelig støtte til et øremerket fond for demokratiutvikling under FNs utviklingsprogram, UNDP, for nettopp slike formål. Giverlandsmøter i regi av Verdensbanken og OECDs bistandskomite er også viktige for koordinering av giverlandsholdninger. Ikke alltid vil det lykkes å oppnå en samordnet giverlandsposisjon, og under særlige omstendigheter kan det være riktig for Norge å reagere selv om vi ikke får med oss andre land.
Regjeringen vil arbeide videre med utvikling av det bilaterale rammeverk for samarbeid med våre prioriterte samarbeidsland, hvor menneskerettigheter og demokratiutvikling vil bli vektlagt. Formålet vil være å klargjøre forventninger og forutsetninger når det gjelder innsats og oppfølging fra begge sider. Utviklingsavtalene vil bli søkt utformet slik at de gir rom for positive virkemidler, en aktiv faglig kontakt og løpende dialog. Manglende oppfyllelse av avtalens forutsetninger vil kunne få negative konsekvenser. Stortinget vil bli holdt orientert om utviklingen i dette arbeidet.
I kontakt med norske fagmiljøer vil Regjeringen bidra til å bygge videre ut den norske ressursbase og beredskap når det gjelder bistand til utviklingsland på området menneskerettigheter og demokratitiltak. Innenfor slik bistand vil Regjeringen legge ytterligere vekt på
| - | opplæring og kompetansebygging |
| - | å spre opplysninger om rettigheter, særlig for kvinner, barn og urfolk og |
| - | å støtte det sivile samfunn |
La meg oppsummere med å understreke følgende: Regjeringen vil videreføre satsingen på fremme av menneskerettighetene i vårt forhold til utviklingslandene, først og fremst gjennom samarbeid og dialog. Omlegging, reduksjon eller stans i bistanden vil bli vurdert når situasjonen tilsier dette.
På bistandsområdet er det imidlertid nødvendig å ha et langsiktig perspektiv for øye, og ikke overilet trekke seg ut eller bryte dialogen, selv om det periodevis kan være liten framgang å spore og kanskje merkbare tilbakeslag.
Regjeringen vil styrke det bilaterale rammeverket for samarbeid og dialog på menneskerettighetsområdet. For å bli mer effektive vil vi samtidig styrke vår egen kapasitet på området.
La meg helt til slutt si noe om den kritikken som har blitt framsatt mot vårt bistandsengasjement i deler av
Asia, særlig Kina og Indonesia. Jeg viser her til det utenriksministeren har sagt generelt om norsk politikk på menneskerettighetsområdet i forhold til disse landene. Når det gjelder bistandsområdet, vil jeg peke på at dette er land som har kommet lenger i sin økonomiske og institusjonelle utvikling enn de land vi prioriterer. Det er derfor ikke naturlig å innlede et tradisjonelt bistandssamarbeid med dem ut fra den fattigdomsorientering som ligger til grunn for norsk bistandsinnsats. Kina og Indonesia har imidlertid store miljøproblemer. Miljøtrusselen er global. Her har Norge mye å bidra med til beste både for landene selv, regionen og verden for øvrig. Derfor har vi utviklet et begrenset miljøsamarbeid med Kina og Indonesia hvor også næringslivsordningene inngår. Et slikt begrenset bistandsengasjement gir oss dessuten en plattform både for en bredere politisk dialog og for konstruktivt samarbeid om konkrete menneskerettighetsprosjekter.
Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens, handelsministerens og bistandsministerens redegjørelser om menneskerettighetsspørsmål legges ut til behandling i et senere møte - og anser dette for vedtatt.