TALERE:
Statsråd Gunnar Berge : I slutten av mai måned i år ble det arrangert en forfatterfestival i København under hovedtittelen « Ord i Nord », og med det provoserende tilleggsspørsmålet « Er Norden en Løgn? ». Ifølge media var det forbausende mange yngre mennesker som deltok i seminaret, og man ante at de forventet et bekreftende svar på spørsmålet. Det fikk de ikke. Kjente personligheter i nordisk litteratur stod fram etter tur og demonstrerte på forskjellig vis at det fortsatt i høyeste grad finnes en nordisk virkelighet. Det er ikke mulig å fornekte geografi og historie, sjøl om vi sjølsagt må være klar over at vi i økende grad blir påvirket av impulser som kommer fra land og områder utenfor det nordiske.
Reformarbeidet i rådet og Ministerrådet har demonstrert en utstrakt vilje til å justere samarbeidsmekanismene i takt med de nye realiteter, og viser etter min oppfatning at samkvemmet mellom de nordiske land stikker dypt. Det ligger hundrevis av år bak tradisjonen om samarbeid i den nordiske region.
Det betyr sjølsagt ikke at vi kan stille oss likegyldig til hvordan vi bør drive den nordiske dimensjon i vår politikk. Som kjent har derfor rådet og Ministerrådet i fellesskap gjennomført en reform som har gitt samarbeidet et nytt grunnlag, som hviler på tre såkalte hovedsøyler: internordiske saker, europeiske saker og saker knyttet til de nordiske nærområdene.
Statsministrene har det overordnede ansvar for den politiske styringen av samarbeidet mellom de nordiske regjeringene. Slik har det fungert siden reformene på regjeringssida i 1992-93. Dette har, sammen med ordningen med et aktivt formannskap, gitt bedre politiske prioriteringer og bedre samordning av innsatsen. Det har også hevet nivået på kommunikasjonen mellom rådet og Ministerrådet. Regjeringen er av den oppfatning at den rolle statsministrene har påtatt seg i det nordiske samarbeidet, har gitt regjeringssamarbeidet en ny dimensjon, og at det har bidratt til å aktivisere det øvrige samarbeidet.
Reformarbeidet er fulgt opp med en omfattende restrukturering av de nordiske institusjonene. Dette arbeidet er gjennomført i nær kontakt med Nordisk Råd. Det har ikke vært motivert av sparebehov, og det har heller ikke vært en avviklingsprosess. Hensikten har vært å skape et institusjonsapparat som er mer i overensstemmelse med dagens og framtidas behov.
Det er også viktig å merke seg at ingen nordiske samarbeidsformer avvikles på grunn av institusjonsreformen. Samarbeidet fortsetter, men til dels i andre former - som prosjektstøtte eller som nettverk. I sum vil vi få mer nordisk nytte igjen for hver krone.
På to områder har institusjonsreformen vært omfattet med særlig interesse:
Når det gjelder språksamarbeidet, har man vedtatt å nedlegge Nordisk språk- og informasjonssenter i Helsingfors og Nordisk språksekretariat i Oslo og samtidig etablere en ny språk- og kulturinstitusjon i Helsingfors. I oppfølgingen av dette vedtaket nedsatte undervisningsministrene i mai 1996 en implementeringsgruppe for bl.a å tilrettelegge etableringen av den nye institusjonen. Undervisningsministrene la i denne forbindelse dessuten til grunn at det i budsjettet for 1997 skal reserveres midler til fortsatt støtte til samarbeidet mellom de nordiske språknemndene.
Det er i språksammenheng også grunn til å vise til rapporten « Det umistelige », som ble framlagt i juni 1996 av en arbeidsgruppe nedsatt av samarbeidsministrene med sikte på å vurdere nordisk språkforståelse i et bredere perspektiv. Rapporten, som er oversendt utdannelses- og kulturministrene til behandling, inneholder en rekke tilrådinger og forslag, dels rettet til de enkelte nordiske land, dels til ulike fagministre, men er ennå ikke formelt behandlet av disse. Jeg tror vi alle kan være enige om at den nordiske språkforståelsen er en av de viktigste enkeltfaktorene bak vår følelse av nordisk identitet.
Når det gjelder de store utfordringene som nordisk regionalpolitikk står overfor både på den hjemlige arena og i forhold til de store endringer som skjer på europeisk og globalt nivå, er det positivt at de tre institusjonene som nå legges ned, vil bli erstattet av en ny og mer kraftfull institusjon, NordREGIO, som vil bli etablert i Stockholm.
Med integrasjonen i Europa er det enda viktigere å få et fagmiljø på det regionalpolitiske felt som er så tungt at det virkelig kan markere seg internasjonalt. At dette best kan skje med en slik samling av ressursene på nordisk nivå som NordREGIO representerer, er åpenbart. Jeg støtter derfor varmt visjonen for NordREGIO om at den « skal bli det ledende senter for forskning og undervisning om regional utvikling og planlegging i Europa. »
En viktig del av institusjonsreformen gjenstår. De nordiske forskningsinstitusjonene vil bli vurdert i tilknytning til det arbeid som pågår med å utvikle en ny nordisk forskningsstrategi.
Den europeiske og utenrikspolitiske dimensjon har de senere år gitt det nordiske samarbeid et nytt og betydningsfullt innhold og sett fra et norsk synspunkt har det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet fått økt betydning etter at Sverige og Finland sluttet seg til EU.
De tre årlige nordiske utenriksministermøtene og jevnlige nordiske møter mellom forsvars- og bistandsministrene brukes til drøfting av et bredt utenrikspolitisk saksfelt. Europeiske utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål inntar en viktig plass på dagsordenen både for utenriks- og forsvarsministermøtene. Vi bør ikke glemme at forsvars- og sikkerhetspolitikk nærmest var tabu i det nordiske samarbeidet for få år siden. EU-saker er et annet viktig felt hvor også handelsministrene har et særlig ansvar. For Norge er de nordiske EU-land viktige kanaler både for å holde seg informert om og for å fremme norske synspunkter og interesser i forhold til EU. Spørsmål i forbindelse med EUs regjeringskonferanse og samarbeid om EU-spørsmål har derfor fått større betydning på de nordiske ministermøtene. På områder som EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, sysselsetting og miljø, demokrati, åpenhet og bekjempelse av kriminalitet har de nordiske land felles interesser og holdninger. Vi har dessuten en felles interesse i at EU lykkes i å nå fram til løsninger på spørsmål som drøftes under IGC, slik at EUs utvidelsesprosess kan innledes. Utvidelsesprosessen vil for øvrig også ha en EØS-dimensjon.
Fra norsk side har vi lagt stor vekt på at det uformelle nordiske utenrikspolitiske samarbeidet og den nordiske profil i internasjonale fora som FN, OSSE og Europarådet må videreføres. De nordiske EU-land må nødvendigvis vie mye av sine krefter og ressurser på EU og EUs samarbeidsrutiner, noe som ofte fører til at det blir mindre oppmerksomhet om det nordiske samarbeidet i internasjonale organisasjoner. Men til tross for stadig tettere koordinering av EU-landenes FN-politikk, er det fortsatt stor interesse hos de nordiske EU-medlemmene for å opprettholde den nordiske profilen i FN. Vi skal likevel ikke legge skjul på at ulik tilknytning til EU skaper nye utfordringer. Det er derfor enighet om at man skal legge vekt på å finne fleksible arbeidsformer og merkesaker som gjør det mulig å videreføre og utvikle det nordiske samarbeidet i FN-fora. Den inngåtte kontakt- og dialogordning med EU-landene om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål gir EFTA/EØS-landene anledning til å slutte seg til EUs erklæringer, demarcher og innlegg i spørsmål av felles interesse. Denne ordningen vil Regjeringen følge opp.
I forhandlingene om en samarbeidsavtale mellom Norge, Island og Schengen-statene har det vært et tett og godt nordisk samarbeid. Det forhandlingsresultat som nå avtegner seg, innebærer at de målsettinger de nordiske land har hatt med dette samarbeidet, er innfridd. En tilslutning til Schengen-samarbeidet vil videreføre dagens nordiske passunion og vil inkludere et samarbeid om en rekke kompenserende tiltak.
Som nevnt er også det forsvarspolitiske samarbeidet vitalisert og konkretisert.
Norges forhold til de øvrige nordiske land på det sikkerhetspolitiske området er i ferd med å endre karakter. Sveriges og Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk har antatt nye dimensjoner etter avslutningen av den kalde krigen. Sverige og Finland har involvert seg langt sterkere i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa gjennom sitt medlemskap i EU, sin observatørstatus i VEU og sine partnerskapsavtaler med NATO. Blant annet på denne bakgrunn er det naturlig at den nordiske dimensjonen også tillegges økt betydning i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
De nordiske forsvarsministermøtene, som avholdes hver vår og høst, har utviklet seg til et viktig forum der ministrene diskuterer substansielle politiske spørsmål av felles interesse. I løpet av 1990-årene har dagsordenen for møtene blitt utvidet til å omfatte et vidt spekter av saker av fellesnordisk sikkerhetspolitisk interesse.
I løpet av 1996 har man på nordisk plan startet et arbeid for å videreutvikle samarbeidet om internasjonale fredsoperasjoner. Prosjektet er foreløpig gitt arbeidsnavnet NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for military Peace Support). Et hovedformål med NORDCAPS vil være å styrke de nordiske lands evne til å operere sammen i konkrete fredsoperasjoner ved å etablere et system der de nordiske land har identifisert ulike enheter som kan settes sammen til en fellesnordisk fredsstyrke av ulik størrelse og art, alt etter behov. De nordiske forsvarsministrene gav under sitt siste møte i Kalmar i denne måned sin tilslutning til at det skulle arbeides videre med dette initiativet.
Innen det nordiske FN-samarbeidet er det etablert en omfattende kursvirksomhet i tilknytning til fredsoperasjoner der hovedprinsippet er en arbeidsdeling mellom de nordiske land. For eksempel avholdes jevnlig logistikkurs i Norge, observatørkurs i Finland, kurs for stabsoffiserer i Sverige og militærpolitikurs i Finland.
De nordiske land samarbeider videre i spørsmål som gjelder støtte til de tre baltiske land innenfor forsvarssektoren. Støtten til etableringen av en baltisk fredsbevarende bataljon, BALTBAT, representerer i denne sammenheng det mest omfattende samarbeid. Fra norsk side er det nylig tatt initiativ til en styrking av koordineringen av den nordiske og den vestlige støtte til Baltikum for øvrig. Hensikten vil bl.a være å effektivisere det arbeidet som gjøres av de ulike vestlige land, ved at en sikrer seg mot unødig dobbeltarbeid.
Forholdet økonomisk og politisk mellom Norge og de nordiske naboland er i hovedsak konstruktivt og nært. Norge og de tidligere nordiske EFTA-land er enige om å søke å løse handelspolitiske spørsmål på en smidig og fleksibel måte. Dette har så langt lykkes tilfredsstillende. I EØS-samarbeidet fremmer Norge sine synspunkter på fremtidige EU- og EØS-regelverk gjennom kommisjonen og EØS-organene. Vi er imidlertid ikke med i den avgjørende beslutningsfasen i EUs råd. Men i langt de fleste sakene har Norge sammenfallende syn med nettopp de nordiske land. I mange spørsmål som det arbeides med i EU, og som vil komme til behandling i EØS, er det nær kontakt mellom de nordiske hovedstedene foran møtene i EU.
EØS-avtalen er tilpasset den nye situasjonen og fungerer i dag tilfredsstillende sett fra norsk side. Tilliten til EØS-organene synes ikke å være svekket. Men EFTA var før den siste EU-utvidelsen EUs største handelspartner og dermed av stor betydning for EU. Man kan nøkternt konstatere at dette ikke lenger er tilfellet. Imidlertid er det en styrke for EØS at de tre nye EU-medlemslandene - Sverige, Finland og Østerrike - er tidligere EFTA-land. Dette sikrer en høyere bevissthet om EØS-samarbeidet i EU enn hva som ellers ville ha vært tilfellet.
For Norge er det viktig å sikre en enhetlig regelutvikling i EØS-området. I denne målsettingen søker vi støtte ikke minst fra de nordiske EU-medlemmene. Vi er alle like interessert i og opptatt av å få et homogent marked innenfor EØS og dermed i Norden.
EØS-samarbeidet fungerer godt, men står samtidig overfor store utfordringer.
Norge må aktivt være pådriver for å forberede EFTA-synspunkter og sikre at EØS-avtalens mekanismer fungerer. Men i dette samarbeidet søker vi støtte ikke minst fra nordiske naboland som har særlig interesse av at Norge sammen med Island er fullt integrert i det indre markedet, og av at Norge er godt informert om saker av betydning for EU/EØS.
Det nordiske grenseregionale samarbeidet har gjennom etableringen av de nye EU-programmene, INTERREG II A, fått en ny dimensjon som innebærer betydelig økte finansielle økonomiske rammer og endrede organisasjonsformer. Det nordiske grenseregionale samarbeidet er med dette gitt et betydelig økonomisk løft, og det er min vurdering at de nye styringssystemene som er etablert, vil sikre en effektiv anvendelse av disse midlene. Norge får selvfølgelig ingen finansiering fra EU til å delta i disse programmene. Foruten medfinansiering fra Nordisk Ministerråd er den norske deltakelsen i sin helhet finansiert med egne midler fra nasjonalt og regionalt/lokalt nivå. Innenfor de rammene som regelverket for INTERREG setter, deltar Norge som en likeverdig partner både finansielt og styringsmessig. Regjeringen har gitt dette arbeidet høy prioritet. Programmene vil generelt kunne bidra til å løse regionale utviklingsproblemer i grenseregionene som følge av nasjonale grenser, og mer spesifikt som følge av at de norske grenseregionene også grenser opp mot EU.
Det nordiske regionale samarbeid vil gjennom de nye transnasjonale INTERREG-programmene, INTERREG II C, få ytterligere en ny dimensjon. Norge har fra de aktuelle EUs medlemsland og fra EU-kommisjonen fått aksept for å delta både i INTERREG II C for Østersjølandene og INTERREG II C for landene rundt Nordsjøen.
I samarbeidsministerkretsen har vi vært særlig opptatt av å etablere pålitelige og hensiktsmessige rutiner for behandlingen av EU/EØS-saker. På alle møter mellom nordiske ministre eller mellom embetsmenn skal relevante EU/EØS-spørsmål kunne diskuteres. Det er også regelmessig kontakt mellom de nordiske lands delegasjoner i Brussel. Likeledes har ministerrådssekretariatet fått i oppdrag i samråd med hovedstedene å analysere langsiktige og prinsipielle spørsmål hvor det finnes en nordisk dimensjon.
På en god del mer konkrete enkeltområder er det likevel ikke alltid fullt samsvar mellom interessene til de nordiske land, og det kan derfor være nødvendig å ha en fornuftig og pragmatisk holdning til hvordan det nordiske apparatet kan benyttes for å håndtere europaspørsmål framover.
Vi må innse at hvert enkelte nordisk land tar utgangspunkt i sin egen individuelle situasjon når de legger opp sine politiske strategier i forhold til framtidas Europa, og at de nordiske dimensjonene først kommer inn i bildet etter at en slik grunnleggende nasjonal analyse er gjort.
Etter Regjeringens syn innebærer imidlertid ikke en slik innsikt noe hinder for å utnytte et utstrakt og aktivt eksisterende samarbeidsmaskineri på det nordiske plan. Snarere tvert om. Et fortsatt og nært samarbeid mellom de nordiske land, også om europaspørsmål, vil antakelig kunne dempe mulige motsetninger i enkeltsaker, og til og med kunne bidra til at eventuelle motsetninger blir ryddet av veien.
For Norge er denne del av samarbeidet av den største betydning. Vi er derfor meget tilfreds med at vi kan konstatere at også Nordisk Råd arbeider aktivt med europaspørsmålene.
I tråd med reformgruppens anbefalinger har Ministerrådet tilsatt en arbeidsgruppe som har utredet vår strategi for samarbeidet med nærområdene. Alle de nordiske landene har i de senere år utviklet et nært samarbeid med reformlandene i den tidligere østblokken, først og fremst med områdene som ligger i vår umiddelbare geografiske nærhet. Det overordnede siktemålet med dette samarbeidet er å bidra til å utvikle og befeste demokrati, rettsstat og markedsøkonomi i disse landene. Hovedtyngden av innsatsen har vært finansiert over regjeringenes handlingsprogram for Sentral- og Øst-Europa.
På grunn av den store betydning nærområdesamarbeidet har for hele Norden, er det blitt definert som én av de tre hovedsøylene for det nordiske samarbeidet. Ministerrådet har fulgt opp reformgruppens forslag og nedsatte i februar i år en arbeidsgruppe for å utrede forslag til en langsiktig strategi overfor nærområdene.
Arbeidsgruppen anbefaler at den nordiske innsatsen konsentreres til områder hvor det nordiske samarbeidet gir en merverdi. Det anbefales at innsatsen konsentreres på større prosjekter og programmer, slik at resultatene blir mer synlige. De prioriterte områdene er bl.a den nordiske samfunnsmodellen og nordiske verdier som folkestyre, rettsstatsprinsipper, likestilling, minoritetsrettigheter og de nordiske språkene.
Miljøvern er en viktig del av vår innsats i nærområdene. De utfordringer vi står overfor i denne sammenheng, krever større midler enn de som kan stilles til disposisjon over Ministerrådets budsjett. Her spiller det nordiske miljøfinansieringsselskapet NEFCO en viktig rolle. Vi er også meget tilfreds med at de nordiske statsministrene i slutten av august ble enige om å etablere en særskilt miljølåneordning i Nordisk Investeringsbank, med en utlånsramme på vel 800 mill. kr. Vi regner med at ordningen er operativ fra årsskiftet, og at den bl.a vil kunne få stor betydning for miljøprosjekter i Barentsregionen.
Vi legger også vekt på at statsministrene i juni var enige om å gi Barentsregionen økt oppmerksomhet og å arbeide for at EU-kommisjonen utvikler et konkret program for denne regionen. Fra norsk side vil vi fortsatt arbeide for at Barentsregionen gis en tilfredsstillende plass innenfor det nordiske nærområdesamarbeidet.
Strategigruppens rapport representerer etter Regjeringens syn et viktig innspill til debatten om hvordan vi bør innrette det nordiske nærområdesamarbeidet. Vi kan naturligvis ikke vedta en strategi for dette samarbeidet én gang for alle. Arbeidet må legges opp som en prosess der kontaktene mellom de nordiske land og de berørte land og regioner er så nære som mulig, og der vi fortløpende kan vurdere erfaringer og fange opp utviklingstrekk.
Samarbeidsministrene skal behandle arbeidsgruppens anbefalinger på et møte i morgen. Alt tyder på at forslaget til nærområdestrategi der vil få bred tilslutning. Jeg vil imidlertid for min del gå inn for at strategiforslaget blir forelagt Nordisk Råd før Ministerrådet tar endelig standpunkt.
Nordisk Råd har i flere rekommandasjoner tatt til orde for et forsterket nordisk og internasjonalt samarbeid om arktiske spørsmål. På Nordisk Råds sesjon i Reykjavik i mars 1995 framla Nordisk Ministerråd rapporten « Samarbeid i det arktiske området », og til Nordisk Råds sesjon i Kuopio i november 1995 la Ministerrådet fram en handlingsplan for et forsterket nordisk samarbeid om arktiske spørsmål. Nordisk Råd gav sin støtte til handlingsplanen.
Det har vært en forutsetning at den videre oppfølging og presisering av ministerrådsforslaget bl.a skal skje i lys av utviklingen i forhandlingene om Arktisk Råd. Erklæringen om opprettelsen av Arktisk Råd ble undertegnet i Ottawa den 19. september i år, og det er de nordiske regjeringers oppfatning at Arktisk Råd gradvis bør utvikles til å være det overordnede samarbeidsorganet mellom de arktiske statene.
De nordiske land har deltatt aktivt i drøftelsene om Arktisk Råd som har pågått siden 1991. Det er ingen hemmelighet at forhandlingene om Arktisk Råd har vært vanskelige og særdeles tidkrevende. Sluttresultatet er et kompromiss mellom forskjellige interesser. Fra norsk side skulle vi f.eks gjerne ha sett en klarere markering av bl.a urbefolkningens interesser, vitenskapens betydning, den parlamentariske dimensjon og omtale av kvinnenes spesielle stilling i Arktis. Men erklæringen representerer samlet sett et solid grunnlag for det videre arbeid. Det er nå opp til de åtte arktiske land å gi Arktisk Råd innhold og identifisere hvilke områder dette samarbeidet bør fokusere på. Her har spesielt de nordiske land en viktig rolle å spille.
Forhandlingene om etableringen av Arktisk Råd har også vist uenighet når det gjelder Rådets parlamentariske dimensjon. Nordisk Råds presidium vedtok i juni 1994 å nedsette en parlamentarisk « standing committee » for arktiske spørsmål. Blant annet fra norsk side ønsket man en direkte referanse til parlamentarikerkomiteen i erklæringen om Arktisk Råd. Det var imidlertid ikke mulig å få samtlige åtte land med på dette. Isteden åpner erklæringen for observatørstatus for bl.a interparlamentariske organisasjoner som etter rådets vurdering vil kunne bidra positivt til Arktisk Råds virksomhet.
Arktisk Råd åpner for nye muligheter og utfordringer når det gjelder nordisk samarbeid. Sett med norske øyne vil den viktigste oppgaven for rådet være å videreføre og videreutvikle miljøvernsamarbeid innenfor rammen av den arktiske miljøvernstrategien samt fremme en bærekraftig utvikling i regionen. Fra norsk side har vi framholdt betydningen av å trekke urfolkene aktivt med i dette arbeidet.
Så noen ord om de saker som Ministerrådet har oversendt Nordisk Råd til behandling på sesjonen i København om tre uker.
Til sesjonen legger Ministerrådet som vanlig fram beretningen om det nordiske samarbeidet, et plandokument og et forslag til budsjett for det kommende år. Budsjettforslaget innebærer en totalramme på vel 687 mill. danske kr, det vil si 20 mill. kr mindre enn inneværende år. Det er en nedskjæring som den norske regjering helst ville ha unngått, men som bekjent har Sverige, som et ledd i sin sanering av offentlige utgifter, også ønsket å redusere sitt bidrag til det nordiske budsjett.
Så langt mener jeg at samarbeidsministrene har greid å håndtere nedskjæringene uten alvorlige skadevirkninger for det nordiske samarbeidet, men det er vanskelig å tenke seg at nedskjæringene kan fortsette særlig lenger uten at det vil ha betydelig negativ virkning på det nordiske samarbeidet.
Til sesjonen legger Ministerrådet også fram tre redegjørelser: om de framtidige prioriteringer på kulturområdet og de nye satsingene i perioden 1994-1996, om implementeringen av handlingsplanen på barne- og ungdomssektoren og en energipolitisk redegjørelse.
Fra norsk side legger vi betydelig vekt på det energipolitiske samarbeidet. Målsettingen er å fremme en effektiv, konkurransekraftig og miljøvennlig energiforsyning i Norden. Siden energiministrenes redegjørelse nå er oversendt Nordisk Råd til behandling, skal jeg her og nå ikke gå i detaljer, men nøye meg med å konstatere at energiministrene varsler et forsterket nordisk samarbeid om energispørsmål. Redegjørelsen bebuder utredninger og internasjonale seminarer på flere områder og beskriver situasjonen når det gjelder nordisk elmarked, gassmarkedsspørsmål, energi og miljø, energieffektivitet, energiforskning, Europa-spørsmål og nærområdene.
Til sesjonen foreligger det også tre ministerrådsforslag om Vestnordenfondets framtid og om nye samarbeidsprogrammer på fiskeri- og lovgivningsområdet.
Det nordiske samarbeidet med Grønland, Island og Færøyene er omorganisert og intensivert de siste par år. Fra å være et vestnordisk grenseregionalt samarbeid for Island, Grønland og Færøyene er samarbeidet bitt utvidet ved at Norge har kommet direkte med. Samtidig ble samarbeidet omdøpt til Nordisk Atlantsamarbeid - NORA.
Omorganiseringen vil trolig sette fart i dette samarbeidet. NORA har for 1996 4,8 mill. danske kr til rådighet og er det høyest prioriterte av Ministerrådets grenseregionale samarbeidsområder. Det er stor interesse fra alle parter, ikke minst fra de norske kystfylkene, for å finne fram til samarbeidsprosjekter som naturlig nok er spesielt relatert til fiskerivirksomheten.
Også innretningen på det eksisterende Vestnordenfondet blir vurdert i denne sammenheng. Fondet fikk en grunnkapital på 12 mill. US dollars og er i dag på om lag 170 mill. kr. Det er vedtatt at minst 2 mill. danske kr skal tilføres NORA fra Vestnordenfondet årlig. I framtida vil fondet kunne finansiere investeringer på Grønland og Færøyene, mens NORA skal støtte næringsrettede utviklingsprosjekter i alle fire landene.
Et hovedmål for det nye samarbeidsprogrammet på fiskeriområdet er å sikre et godt havmiljø gjennom prinsippet om bærekraftig utvikling. Fiskeriministrene understreker betydningen av internasjonal aksept for grunnlaget for et bærekraftig fiskeri og legger vekt på samarbeidet mellom fiskeri- og miljøforvaltningene. Fiskeriministrene vil styrke samarbeidet mellom de nordiske fiskeriorganisasjonene og mellom de forskjellige aktører i kjeden fra fangst til marked.
Det nye samarbeidsprogrammet for lovgivningsområdet bygger på en lang og verdifull samarbeidstradisjon. Det nye programmet inneholder retningslinjer og samarbeidsformer som skal sikre en koordinering og samordning av de tiltak som blir satt i verk for å implementere EU-direktivene. Retningslinjene skal også sikre at samtlige nordiske land på et tidligst mulig tidspunkt får kjennskap til EU-initiativ. Men samarbeidsprogrammet inneholder naturligvis også tiltak for å opprettholde og videreutvikle det rent nordiske lovgivningssamarbeidet. Programmet suppleres med en handlingsplan som ajourføres årlig.
La meg så til slutt si følgende: Fundamentet for det nordiske samarbeidet har med naboskap å gjøre. Med dette som utgangspunkt har det vokst fram en stor grad av felles identitet, basert på historie, kultur, verdier og språkforståelse. Denne reelle oppfatning av nordisk samhold manifesterer seg gjennom et utall av nettverk på det mellommenneskelige plan. Da Nordisk Råd ble etablert i 1952, var det ikke minst et resultat av sterkt engasjement fra brede folkelige organisasjoner, og det kan være nyttig å minne om at Foreningen Norden ble etablert allerede i 1919.
Dette skal fortsatt være fundamentet for vårt nordiske arbeid. Og det er både betimelig og nyttig at Nordisk Råd i mars neste år samles her i denne sal til en temasesjon for å drøfte hvordan vi møter det internasjonale press som nordisk kultur og identitet står overfor.
Ved årsskiftet overtar Norge formannskapet i Nordisk Ministerråd, og statsministeren vil på sesjonen i København presentere hovedlinjene i vårt samarbeidsprogram.
I en slik kort redegjørelse er det ikke mulig å gi et heldekkende bilde av det mangfold som utgjør det nordiske samarbeidet. Den norske regjering er imidlertid innstilt på en aktiv og initiativrik formannskapsperiode, der vi bl.a vil legge vekt på å videreføre debatten, analysene og samarbeidet om morgendagens velferdssamfunn, om arbeidsmarked og arbeidsmiljø, om sosial- og helsepolitikk, om likestilling, om forbrukerspørsmål.
Jeg vil mer enn gjerne lytte til Stortingets og den norske delegasjons bidrag til å gi vårt arbeidsprogram et positivt og nyttig innhold.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at kommunal- og arbeidsministerens redegjørelse om nordisk samarbeid legges ut for behandling på et senere møte - og anser dette vedtatt.