Sak nr. 4
Kommunal- og arbeidsministerens redegjørelse om nordisk samarbeid i Stortingets møte 22. oktober 1996

TALERE:

       Berit Brørby Larsen (A) : Redegjørelsen om nordisk samarbeid som tidligere samarbeidsminister Gunnar Berge holdt den 22. oktober, viser spennvidden i det nordiske samarbeidet. Berge redegjorde for aktiviteter fra språksamarbeidet i Norden til det nordiske forsvarspolitiske samarbeid. Meg bekjent er det første gangen at en samarbeidsminister kommer så sterkt inn på det forsvarspolitiske område her i Stortinget. Dette viser klart den sterke og raske utviklingen i det nordiske samarbeidet.

       Fra tidligere å ha drøftet bare samarbeidsoppgaver innad i de nordiske land, har rådet i løpet av 1990-årene blitt sterkt preget av samarbeidet med de baltiske stater, og ikke minst av den europeiske utvikling. Svært mange av rådets saker har nå også en europeisk dimensjon. Samtidig har det i rådet blitt et fast innslag å holde en utenrikspolitisk debatt ved Nordisk Råds sesjon om høsten, med deltakelse av de nordiske lands utenriksministre. Om to uker skal vi i København holde den femte av denne type debatter. Med samarbeidsministerens redegjørelse er det grunn til å tro at det nordiske forsvarspolitiske samarbeid kan bli en del av denne debatten, selv om det forsvarspolitiske samarbeid ikke er en del av samarbeidet innenfor Nordisk Ministerråd. Vi kan nå si at det nordiske samarbeid faktisk dekker alle felt. Siden det forsvarspolitiske og bistandspolitiske samarbeid ikke inngår i Ministerrådets arbeid, bør disse områdene berøres i den utenrikspolitiske redegjørelse i København.

       De nordiske landene har fått et behov for gjensidig kontakt og samarbeid innen utenriks- og sikkerhetspolitikken de seneste årene. Særlig vil jeg legge vekt på to forhold som på en dramatisk måte har endret forutsetningene, og gitt både økt mulighet og økt nødvendighet av mer samarbeid.

       Berlinmurens fall og avslutningen på den kalde krigen skapte en ny situasjon. Et statisk og fastfrosset fiendebilde ble avløst av større usikkerhet, men fremfor alt nye muligheter for nordisk utveksling, kontakt og samarbeid. Den nye sikkerhetssituasjonen har allerede gitt seg konkrete resultater i et begynnende forsvarspolitisk samarbeid mellom nordiske land og andre land i regionen rundt Østersjøen. Det er nå behov for at nordiske parlamentarikere benytter det felles forum som Nordisk Råd er, til å utveksle synspunkter og meninger på dette tidligere så tabubelagte området.

       Det andre forholdet som har betydning, er det jeg ønsker velkommen som et utvidet og mer fruktbart sikkerhetsbegrep. Sikkerhetspolitikken må utvides fra det tradisjonelle fokus på militære metoder og staters sikkerhet. Dagens sikkerhetsbegrep må i tillegg til militær forsvarsevne også omfatte forhold som miljø, konfliktforebygging, likhet, demokratisering og menneskerettigheter. Jeg vil derfor advare dem som forsøker å innsnevre den sikkerhetspolitiske debatten i det nordiske samarbeidet til et rent spørsmål om forsvarssamarbeid og baltisk medlemskap i NATO. Dette er viktige spørsmål som selvsagt hører hjemme i vår nordiske debatt, men de vil ikke alene kunne gi oss noen utfyllende og meningsfull diskusjon. Sikkerhetspolitikken må, som den øvrige nasjonale politikken, integreres i en større helhet der ulike problemstillinger og løsninger ses i sammenheng.

       Jeg tror vi kan si at Nordisk Råd i større grad enn tidligere deltar i de dagsaktuelle internasjonale politiske diskusjoner når det gjelder nærområdene og forholdet til den europeiske utvikling. Rådets presidium har tatt initiativ til å holde et seminar eller en konferanse om sikkerhetspolitikk for derved å skape - forhåpentligvis - et godt grunnlag for drøftelser og behandling av denne type spørsmål i rådet. Rådets Europautvalg vil i København holde en åpen høring med utenriksministrene for å få en aktuell status om regjeringskonferansen i EU. Denne problemstillingen blir ytterligere fulgt opp i februar med en mer grundig gjennomgang av arbeidet i regjeringskonferansen, særlig med henblikk på å danne seg et bilde av nordisk enighet og uenighet i forhold til de foreløpige resultater av regjeringskonferansen. Siktemålet er også å få fram hvilke problemer landenes ulike tilknytning til EU har for det nordiske samarbeidet. Jeg noterte meg at den tidligere samarbeidsministeren også understreket hvor viktig den nordiske kanalen er for Norge.

       I likhet med samarbeidsministeren legger jeg vekt på at rådets utvalg søker å påvirke utviklingen slik at vi kan få en enhetlig regelutvikling i EØS-området. Alle de nordiske land vil trekke fordeler av et homogent marked innenfor EØS. I denne sammenheng konstaterer jeg med glede at i det nye samarbeidsprogrammet for lovgivningsområdet legges det opp til retningslinjer og samarbeidsformer som skal sikre en koordinering og samordning av de tiltak som blir satt i verk for å gjennomføre EU-direktiver.

       Med tre av de nordiske land med i EU har også det tradisjonelle grenseregionale samarbeid fått en ny dimensjon. EUs INTERREG-program kan f.eks gi Nordkalottsamarbeidet et betydelig løft. I denne sammenheng vil det være viktig at de nordiske land søker å utvirke et EU-program for Barentsregionen, slik EU har gjort for Østersjøregionen. Dette er også et synspunkt som ble fremført på Foreningen Nordens Nordkalottkonferanse i Rovaniemi i høst. Norge overtar ved årsskiftet formannskapet i Nordisk Ministerråd.

       Et av de områdene som Norge bør legge vekt på, er et sterkere nordisk engasjement i Barentsregionen, og da mener jeg det tradisjonelle Nordkalottområdet og de nordvestre deler av Russland. Vi hadde nylig besøk av en gruppe parlamentarikere fra denne delen av Russland, og de uttalte et sterkt ønske om tette kontakter for både å få nye impulser og for å få erfaringer fra vår demokratiske tradisjon. Jeg vil også legge til at det utvidede samarbeid i Vest-Norden, som omfatter Island, Grønland, Færøyene og Norge, og som nå er omdøpt til Nordisk Atlantsamarbeid, vil det også være naturlig for Norge å få skikkelig i gang det kommende år.

       Den sosialdemokratiske gruppen i Nordisk Råd har tatt initiativ til en debatt om den nordiske velferdsmodellen. Blant annet ønsker vi et konkret forskningsprosjekt som kan gi oss noen flere svar på hva som kjennetegner denne modellen. Jeg tror at det blant de nordiske land er en rekke felles kjennetegn på hvordan vi har utviklet forholdsvis likeverdige samfunn som gir den enkelte mulighet til utfoldelse og utvikling, samtidig som en tar vare på dem som ellers har lett for å falle igjennom.

       Vårt utgangspunkt er et ønske om mer kunnskap og bedre forståelse av de nordiske velferdssamfunnene som utgangspunkt for en debatt om hvordan disse kan forbedres og fornyes. Jeg hører enkelte si at velferdsstaten er i forvitring, og at sosialdemokratiet har ofret velferden på markedsøkonomiens alter. Dette er for meg en forenklet, banalisert og feilaktig framstilling av virkeligheten. Tvert imot er det all grunn til å si at våre velferdssystemer fungerer, og at de er gode.

       Men det er like selvsagt for en sosialdemokrat å si at de ikke er gode nok, og at vi må videre. I dag er alle de nordiske land midt i en debatt om hvordan velferdssamfunnet skal moderniseres og videreutvikles. Vi møter alle de samme utfordringer fordi vi lever i et utdanningssamfunn og har et arbeidsliv for både kvinner og menn. Vi står i det hele tatt overfor et fundamentalt annerledes samfunn enn det som eksisterte da de fleste av våre eksisterende velferdssystemer ble utviklet og etablert.

       Det er i denne situasjonen de nordiske sosialdemokratene ønsker en debatt om veien videre. Vi har tro på at likhetene både i kultur og samfunn er fruktbar jord for en felles debatt, og vi har tro på at nasjonale særtrekk og ulikheter gir oss muligheten til å lære av hverandre. Det er nødvendig med en debatt som knytter sammen de ulike sidene ved de offentlige tjenestetilbudene, fra sykehjemsplasser via arbeidsmarkedspolitikken til samferdselssektoren - og det er i seg selv verdifullt å bringe denne debatten opp på det fellesnordiske nivå.

       Den tidligere samarbeidsministeren konstaterte innledningsvis i sin redegjørelse at

« den nordiske språkforståelsen er en av de viktigste enkeltfaktorene bak vår følelse av nordisk identitet ».

       Dette var også foranledningen til at delegasjonen tidligere har anmodet samarbeidsministeren om å sikre et fortsatt samarbeid mellom de nordiske språknemndene, da det ble klart at Nordisk språksekretariat i Oslo skulle nedlegges, og at virksomheten skulle flyttes til Helsingfors. Av redegjørelsen virker det som om denne saken langt på vei er løst, men jeg tror det likevel er grunn til å følge nøye med i denne saken.

       Til slutt vil jeg nevne at delegasjonen for en uke siden her i huset hadde et møte med et tredvetalls frivillige organisasjoner. Dette var også et oppfølgingsmøte av Nordens Folkelige Forsamling, som nylig samlet vel 300 representanter for frivillige organisasjoner i Norden. Jeg tror det er vesentlig for det nordiske samarbeidet, ja for så vidt for alt politisk arbeid, at vi har tette kontakter med frivillige organisasjoner. En fruktbar utveksling av ideer og synspunkter vil bidra til at det arbeidet vi gjør i Nordisk Råd og her i Stortinget, får større relevans for folk flest.

John Dale (Sp) : Vår tidlegare nordiske samarbeidsminister, Gunnar Berge, la etter seg i Stortinget ei idyllisk framstilling av det hopehavet Noreg no har med sine næraste naboar. Berge hevda optimistisk at det finst ein nordisk røyndom - og den er sann nok. Mellom anna viste statsråden til eit seminar der kjende personar innan nordisk litteratur understreka dette sentrale poenget. Det nyttar ikkje å fornekta geografi og historie, sjølv om me i større grad enn tidlegare vert påverka av impulsar frå land og område utanom Norden, sa han. Vel talt!

       Ved nærare ettertanke vil nok dei fleste finna det ufornuftig og skadeleg å kjempa mot slike grunnleggjande faktorar. Men eg registrerer at det er enkelte som prøver seg likevel. Mykje av snakket om « det nye Europa », om globalisering og internasjonalisering handlar om å nulla ut lokale føresetnader og variasjonar. Det er over denne leisten det internasjonale økonomiske avtaleverket er sydd. EØS-avtalen og regelverket innan Verdas Handelsorganisasjon er typiske eksempel i så måte. Like reglar er tenkte å gjelda for område som frå naturen si side har ulike utgangspunkt. Fylgjeleg opplever dei nordiske velferdsstatane aukande press, fordi dei rettar seg inn etter ein felles mal for økonomisk politikk som er gjengs i verda, i staden for å la politikken fylgja terrenget - for å seia det enkelt. Denne realiteten låg godt kamuflert i utgreiinga frå statsråden, synest eg, likevel ikkje godt nok.

       At det offisielle nordiske samarbeidet slik det kjem til uttrykk gjennom Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd, står veikare enn på lenge, er eit iaugefallande trekk ved utviklinga i dag. Pengestøtta har alltid vore lita, ho vert skoren ytterlegare ned. Mentalt ser vi teikn til at parlaments- og regjeringsmedlemer vender ryggen til Norden - det fenomenet er særleg tydeleg i Sverige og Finland. Dette skjer trass i at nordisk folkeopinion er eintydig positiv til Norden og tilsvarande delt og frustrert i synet på EU. Det skal leitast lenge etter klarare eksempel på at store delar av den offisielle politikken nettopp fornektar geografi og historie. Eg trur ikkje ein slik tilstand kan vara ved i det uendelege. På den andre sida må me vera budde på at samarbeidet vil ha liten prestisje i lang tid framover. Framstillinga frå Regjeringa burde hatt eit slikt realistisk utgangspunkt, framfor tildekking og kamuflasje. Det siste nyttar ikkje likevel.

       Det er t.d. merkeleg at statsråden nektar for at motiv som sparebehov og avvikling har lege bak reformarbeidet så langt. I alle fall går det fram av utgreiinga at det smålåtne budsjettet må tola nok ei justering nedover, ei nedskjering den norske regjeringa helst ville vore forutan. Den svenske regjeringa pressar på for å spara pengar, dei offentlege utgiftene skal ned, og med det det nordiske budsjettet, m.a. for at Sverige skal kunna finansiera si gigantiske pengeoverføring til EU og vidare kvalifisera seg for pengeunionen. Når situasjonen er slik, bør ein spade kallast ein spade. Tilstanden er langt frå idyllisk, for når pengane vert borte, minkar sjølvsagt også aktivitetsnivået, og avviklinga tek til. Eit lite stykke på veg kan ei slik nedjustering forsvarast som forsøk på å få større nytte ut av kvar krone. Realiteten er likevel langt alvorlegare og klar nok til at den sprengde bort ein bit av kamuflasjen i statsråden si eiga framstilling. Difor er den norske regjeringa uroleg, i alle fall når kampen om kronene står på dagsordenen. Den tidlegare statsråden har sikkert streva hardt for å forsvara pengenivået, men utan at det førte fram. Alt i alt markerer nok Noreg - heldigvis - ei tydeleg interesse for det nordiske samarbeidet, i tråd med folkemeininga i medlemslanda. Likevel er det for sterkt å hevda at Noreg er ein aktiv pådrivar i samarbeidet. Statsråden kunne fortelja om mykje bra som stadig er på gang, og utan tvil får me mykje ut av stadig færre kroner. Men han varsla ingen kamp, ingen nye mål vart skisserte for å aktivisera den norske lina i nordisk politikk. Etter Senterpartiet si oppfatning er det nettopp det som bør skje.

       For det fyrste må det vera ei viktig målsetjing å styrkja sambandet mellom offisielle nordiske organ og det frivillige organisasjonsarbeidet. Ein slik grasrotkontakt vil sikra at tyngdepunktet vert liggjande der det skal vera, i det eigentlege nordiske, knytt til historie, kultur, verdiar og språk. Tendensen no er den motsette. Eg er samd med Helge Seip når han i « Nordisk Tidsskrift » skriv at hovudvekta no vert lagd på vår plass i breiare internasjonale samanhengar. Det er lett å finna eksempel på det, i smått og stort. Til dømes tek NordREGIO, den nye felles forskingsinstitusjonen, meir sikte på å markera seg internasjonalt enn å verta eit leiande senter for forsking og undervising om regional utvikling og planlegging i Norden. Me treng sterkare nordisk forankring i det vidare arbeidet, og i det perspektivet blir kontakten med organisasjonane svært viktig. Eg viser her til at den norske delegasjonen i fleire år har hatt nyttige rådslag med desse, og eg vil minna om at det i Nordisk Råd er reist medlemsforslag om å formalisera kontaktflata mellom rådet og det me kan kalla den tredje sektor.

       For det andre bør Noreg setja diskusjonen om framtida til den nordiske velferdsstaten på det politiske kartet. Eg merka meg med interesse det representanten Brørby Larsen sa om dette. Det er uklart i kva grad landa har finansiell evne til å fylgje opp i framtida. Mykje er her avhengig av kvar grensene vert trekte mellom politikk og marknad, med andre ord om vår nordiske blandingsøkonomi framleis blir lagd til grunn. Dette er tema som alt ligg i Norden-utvalet, og som med stort hell kan utviklast vidare.

       For det tredje er tida inne til å få fram eit nordisk initiativ på den internasjonale arenaen. Den saka som peikar seg ut, og som rører ved vår framtidige evne til å kunne utvikla vår eigenart, er auka kontroll med kapitalrørsler, i fyrste rekkje for å vanskeleggjera spekulative valutatransaksjonar og uproduktiv pengeflytting. Som folkevalde er det vår jobb å fremja dei allmenne interessene. Men det vert ei umogeleg oppgåve om marknadskreftene får rå i det omfanget dei gjer i dag. Heldigvis ser det ut til at interessa vaknar for å vurdera konkrete tiltak, m.a. gav Thorbjørn Jagland uttrykk for slike synspunkt før han vart statsminister.

       Statsministrane har det overordna ansvaret for den politiske styringa av samarbeidet mellom dei nordiske regjeringane. Difor håper dei mange som er engasjerte i nordiske spørsmål, at den nye statsministeren vil sjå Norden som eit av sine viktigaste arbeidsfelt i tida som kjem, og at han ser verdien av at Noreg vert ein pådrivar framover. Prøven på dette kjem alt ved årsskiftet, når Noreg tek over formannskapet i Ministerrådet.

       Til slutt nokre ord om den nordiske profilen i internasjonale fora. Som kjent koordinerer EU-landa sin politikk i FN, der dei står fram som ei gruppe og med ei røyst. Noreg er på si side med i FN på line med EU. Etter at Finland og Sverige tok steget inn i EU, står Noreg fram som ein meir synleg representant for nordiske interesser og verdiar. Dette er ei stor utfordring for det norske diplomatiet, og eg har inntrykk av at utanrikstenesta utnyttar situasjonen på ein stadig betre måte. Her ser me ein av dei utanrikspolitiske fordelane som folkerøystingsresultatet førte med seg, og som landet vårt heldigvis er i ferd med å fylgja opp.

       Samarbeidsministeren varslar at dei nordiske landa vil søkje etter fleksible arbeidsformer og merkesaker som gjer det mogeleg å føre vidare det nordiske samarbeidet i FN-fora. Me må håpa det fører fram. Noreg bør for sin del alltid - helst i samarbeid med våre naboar - vera faneberar for nordiske synspunkt når det er viktig at desse når fram til verdsopinionen.

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Jan P Syse (H) : Først av alt vil jeg ønske den nye nordiske samarbeidsminister hjertelig velkommen. Jeg håper hun vil vise den samme interesse for dette som den hun avløser.

       Den nye nordiske samarbeidsstruktur er nå i ferd med å finne sin form. Det er skjedd en dramatisk endring i samarbeidet. Det ble belyst av samarbeidsministeren i hans redegjørelse i forrige uke. Den kunne like gjerne vært innledningen til en utenrikspolitisk debatt. Samtidig kunne utenriksministerens redegjørelse i dag passet direkte inn i det nordiske mønster.

       Den nye struktur som er vedtatt i Nordisk Råd, gjør det mulig å orientere seg mot de felles nordiske utfordringer på en ny måte. Det gir heller økt prestisje til det nordiske samarbeidet enn mindre - slik John Dale var inne på. Ellers er jeg enig med ham i at det er synd at den økonomiske krisen i Sverige har gjort det nødvendig for dem å skjære ned på bidragene, men det får vi håpe er et overgangsfenomen.

       Med Europa og nærområdene i fokus blir det lettere for de nordiske land å finne områder der vi har felles interesser, der vi alle er tjent med å stå sammen om å finne svar på utfordringene. Jeg skal i mitt innlegg legge vekt på utfordringene i Nordens nærområder.

       I Nordvest-Russland og Baltikum står utfordringene i kø. Det fikk vi klart belyst gjennom utenriksministerens redegjørelse i dag. I Nordvest-Russland er to av verdens ti farligste atomreaktorer i drift. Et nikkelverk slipper ut svoveldioksid som tilsvarer fem ganger den mengden hele Norge slipper ut hvert år. Atomreaktorer er dumpet i Karahavet. Atomavfall etter den kalde krigen ligger lagret forskjellige steder på land og om bord i båter. Ett lasteskip alene, som ligger ankret opp i havnen i Murmansk - en by på størrelse med Oslo - har atomavfall om bord som utgjør en strålingsfare tilsvarende halvparten av strålingsfaren etter Tsjernobyl-ulykken. Den seneste og mye omtalte Bellona-rapporten gir et urovekkende bilde av de mange kildene til kjernefysisk forurensning i Nordvest-Russland.

       Oppryddingsoppgavene er så enorme at det er vanskelig å se hvor man skal begynne. Kartleggingsarbeidet er i seg selv så omfattende at det tar år.

       Norge har gjort flere fremstøt for å sette Barentsområdet på den europeiske dagsordenen, både ved å opprette det barents-euro-arktiske samarbeidet, der en rekke europeiske land samt Europakommisjonen er observatører, og ved å forsøke å påvirke direkte i EU. For et år siden inviterte Høyre daværende europakommissær for miljøsaker til Murmansk for å ta atomavfallsproblemene nærmere i øyesyn. EU engasjerer seg i dag i en rekke mindre prosjekter, men utenfor EU er det vanskeligere for Norge å følge opp og sikre at disse problemene får prioritering.

       Østersjøområdet har imidlertid fått en helt annen oppmerksomhet etter Sveriges og Finlands EU-medlemskap. Østersjøsamarbeidet har skutt fart etter toppmøtet i Visby i vår. I dette samarbeidet deltar fire EU-land - Sverige, Finland, Danmark og Tyskland - noe som gir Østersjøområdet en bredere europeisk ramme. Her deltar også Polen, Russland og de tre baltiske stater som gjennom dette samarbeidet får en kanal inn til det bredere europeiske samarbeidet i og rundt EU. Island og Norge deltar også.

       For vårt vedkommende er det viktig å henge seg på i Østersjø-samarbeidet, dvs. ikke bare henge seg på, men delta aktivt. Det krever at vi må ha en østersjøpolitikk. Har Regjeringen det? Grunnen til at jeg spør, er at denne ikke er særlig synlig - om det finnes noe slikt som en norsk østersjøpolitikk.

       Norge er ingen pådriver i NATOs utvidelsesprosess, fortalte forsvarsminister Jørgen Kosmo sin polske kollega Dobrzanski, ifølge Aftenposten 12. september i år. Nei vel. Norge bruker altså ikke sin innflytelse som NATO-land til å hjelpe Polen og de baltiske stater til å få en sterkere sikkerhetspolitisk forankring i det europeisk-atlantiske samarbeidet, slik disse land så sterkt ønsker.

       NATO-landene er enige om at en utvidelse mot øst vil styrke sikkerheten og stabiliteten i hele det euroatlantiske området. Men den norske regjeringen synes ikke å være mer interessert i dag enn da spørsmålet om NATO-utvidelse kom på dagsordenen for to år siden. Dermed skaper vi distanse mellom oss og landene i Østersjøregionen. NATOs utvidelsesprosess er nettopp et av hovedspørsmålene i regionen.

       Høyre mener at Norge, som NATO-land, burde hatt en klar profil i dette spørsmålet. Norge burde for det første støttet aktivt opp om Polens og de baltiske staters ønske om NATO-medlemskap. Nå som Polen er på god vei inn i NATO, bør det være vår oppgave å si at døren fortsatt står åpen. NATOs stabilitetsskapende arbeid i øst er en kontinuerlig prosess. Den stopper ikke selv om noen land kommer inn som medlemmer på et tidligere tidspunkt enn andre. Det må heller ikke skapes et inntrykk av at utvidelsen går til grensen mellom Polen og Litauen, og ikke lenger. Det vil skape stor uro i området og virke destabiliserende, dvs. det vil være kontraproduktivt i forhold til NATOs målsetting: å skape stabilitet.

       Den konservative gruppen i Nordisk Råd vil sette dette spørsmålet i fokus på sesjonen i København. Vi har fremmet et medlemsforslag som går ut på å støtte opp om utvidelsesprosessen og se denne som en kontinuerlig prosess som ikke utelukker de baltiske stater.

       Det er altså liten aktivitet fra den norske regjeringen på det sikkerhetspolitiske området. Hva så med det økonomiske: handel, investeringer samt miljøsamarbeid, sosialt, kulturelt og annet stabilitetsbyggende arbeid - kall det gjerne det utvidede sikkerhetsbegrep?

       Det er her EU spiller en fremtredende rolle. Norge er ikke med i EU, så vi får vel nøye oss med å si lykke til i dette arbeidet. Eller skal vi gjøre mer enn å overlate alt til EU-landene? Det foregår også et bilateralt samarbeid mellom landene i Norden og Polen, Baltikum og Nordvest-Russland. Norges samarbeid med disse landene er lite i forhold til Sveriges, Finlands og Danmarks. Det kan bl.a måles i vårt økonomiske engasjement i området.

       Regjeringen foreslår for n'te gang i et budsjett å kutte i bevilgningene til miljøtiltak og prosjektstøtte i nærområdene, først og fremst Nordvest-Russland, Baltikum og Polen. Høyre foreslår for n'te gang påplusninger, og vi får kanskje også i år med oss et flertall for å sikre midler til bl.a miljøtiltak og næringslivsprosjekter i våre nærområder, slik vi har vedtatt gjennom Handlingsprogrammet for Øst-Europa og Handlingsprogrammet for håndtering av atomavfall o.l. på Kola.

       Høyre vil prioritere sterkere Norges engasjement i nærområdene. Gjennom NATO har vi mulighet til å være medspiller i den sikkerhetspolitiske debatten. Gjennom et sterkere økonomisk og miljømessig engasjement vil vi i større grad bli en medspiller i østersjøsamarbeidet. Her er det en vesentlig forskjell på Høyre og Arbeiderpartiet.

       Jeg er glad for at nærområdesamarbeidet nå har fått et nytt tilskudd: det arktiske samarbeidet. Det har vært lange og til dels vanskelige forhandlinger om etableringen av Arktisk Råd. Beslutningen om å opprette det nye organet der Canada, USA og Russland deltar sammen med de nordiske land, ble fattet i Ottawa i september. De nordiske landene har deltatt aktivt i drøftelsene om Arktisk Råd. Canada har formannskapet i de neste to år.

       Nordisk Råd holdt i 1993 i Reykjavik den første parlamentariske konferanse for arktiske spørsmål, og på denne konferansen ble det nedsatt en fast komite med medlemmer fra alle de åtte arktiske land - fem nordiske pluss USA, Canada og Russland - samt ett medlem fra Europaparlamentet.

       Dessverre har ikke Arktisk Råd nå fått den parlamentariske dimensjon vi hadde foreslått og forventet, selv om det er gledelig at den norske regjeringen støttet rådets oppfatning. I vårt forslag var det lagt opp til at det i erklæringen om opprettelse av Arktisk Råd skulle gjøres en direkte referanse til parlamentarikerkomiteen. I stedet ble det en generell formulering om observatørstatus for bl.a parlamentariske organisasjoner. Dessverre nådde ikke vårt syn frem, selv om den norske regjeringen støttet det. Men det er tross alt gledelig at regjeringene i sluttkommunikéet ser frem til et nært samarbeid med parlamentarikerkomiteen. Desto viktigere blir det nå at det legges opp til faste rutiner i kontaktene mellom parlamentarikerkomiteen og Arktisk Råd. Norge kan gjøre en særlig innsats gjennom arbeidet i Arktisk Råd også ved at vi nå har formannskapet i AEPS.

       Parlamentarikerkomiteen vil for sin del strebe etter å komme med konstruktive utspill. I vår første konferanse i 1993 var vekten lagt på miljø, urbefolkningenes situasjon og bærekraftig utvikling. I den andre konferansen, i Yellowknife i år, var hovedvekten lagt på miljøsituasjonen i Arktis. Den tredje konferansen planlegges nå å bli holdt i Salechard i nordvestre del av Sibir. Et naturlig tema for denne konferansen, som finner sted i et område der den vesentligste del av Russlands gassproduksjon finner sted, er økonomisk utvikling i Arktis under hensyntagen til den sårbare naturen.

       - Det ser ut som tiden er ute. Da får jeg heller avfinne meg med å gå ned fra talerstolen.

Paul Chaffey (SV) : Det er vel slik at en del andre begivenheter i landet de siste dagene i noen grad har bidratt til å overskygge denne debatten om nordisk samarbeid. Likevel er det - det kunne man høre på de foregående innleggene - mange viktige spørsmål som fortjener å blir diskutert, ikke minst på grunn av de omfattende endringene som har skjedd i nærområdene våre, og store endringer i selve organiseringen av Nordisk Råd. Jeg skal begrense meg til å si noe om et par områder.

       For det første har det skjedd dramatiske forandringer i organiseringen av Nordisk Råd i løpet av det året som er gått siden forrige gang vi hadde en nordisk debatt her i Stortinget, og - for å si det sånn - ikke alle de forandringene som har skjedd, har vært til det positive. Venstresosialistisk gruppe i rådet var imot den modellen man valgte for det nye rådssamarbeidet, og fremmet en del alternative forslag den gangen. Utviklingen siden viser etter min mening at den kritikken hadde svært mye for seg. Nordisk Råd er etter min mening blitt mer uoversiktlig, og ansvaret er mer pulverisert enn det var i den gamle strukturen. Det er også fare for en byråkratisering av rådet ved at man oppretter en rekke nye underutvalg, ad hoc-utvalg osv. på forskjellige områder for å ta seg av de spesifikke saksområdene som man ikke lenger har noe fast utvalg for. Men valget av struktur er gjort, og det er ingen grunn til å se for seg at det blir noen omkamp om den på en stund. Da er vi nødt til å gjøre det beste ut av situasjonen og bl.a sørge for at de nye utvalgene blir organisert slik at de fungerer mer effektivt og behandler saker som oppfattes som viktige i de forskjellige nordiske landene, i de nordiske nasjonalforsamlingene og i de nordiske befolkningene.

       Det er en fare for at det nordiske samarbeidet blir mindre viktig på den måten at det overskygges av andre samarbeidsorganisasjoner, da gjerne på europeisk nivå. Særlig er det en fare for at EU-medlemmene i Norden vil prioritere annerledes enn de har gjort før, og kanskje aller mest frykt er det for at de nyeste EU-medlemmene vil legge både mindre tid og mindre penger i Nordisk Råd.

       Jeg tror det er en veldig reell utfordring vi står overfor, og jeg tror det er to svar på den utfordringen. For det første er vi nødt til å styrke samarbeidet om det spesifikt nordiske, om de områdene der det ikke er noen andre, verken i nasjonalstatene eller i internasjonale organisasjoner, som tar seg av det å finne forskjellige løsninger på de utfordringene vi står overfor. Det gjelder kultur- og utdanningsområdet, som er blitt mye fokusert, men jeg ser også for meg at man på andre områder bør finne fram til spesifikt nordiske samarbeidsordninger. Et veldig aktuelt spørsmål er energipolitikken. Der har man ganske nylig opprettet noe så unikt som et nordisk felles marked, i hvert fall et norsk-svensk marked. Det har man i tidligere tider ikke fått til på andre områder. På energiområdet har man et felles marked, men man har ikke en felles politikk. Det gjør at så lenge det ikke er enighet om f.eks miljøavgifter og forskjellige former for politiske styringsredskaper, har man altså et felles nordisk politikkområde uten politikk. Der tror jeg at man ikke minst fra norsk side, med formannskapet i Ministerrådet nå, bør ta noen initiativer for å diskutere om man også i større grad kan ha en felles nordisk energipolitikk, eller i hvert fall ta enkelte politikkinitiativer, ikke bare basere seg på et felles marked.

       Andre talere har vært inne på forsvars- og sikkerhetspolitikken, der det jo er helt åpenbart at den kalde krigens slutt har gjort at vi tydeligere enn før ser at vi har felles utfordringer. I motsetning til forrige taler vil nok jeg legge mer vekt på at vi sammen kan arbeide fram løsninger som skaper nedrustning i nærområdene, arbeide for en nordisk atomvåpenfri sone, framfor å invitere nye land inn i en tradisjonell militærallianse, som jeg ikke tror vil være et særlig godt bidrag til sikkerheten i våre nærområder.

       Det andre området man er nødt til å gjøre noe med hvis man skal unngå at Nordisk Råd blir overskygget av andre samarbeidsorganisasjoner, er at man må bruke Nordisk Råd som en arena for debatt og gjerne avklaring av spørsmål som hele Europa ellers er opptatt av. Vi vet at EUs regjeringskonferanse, spørsmålet om økonomisk og monetær union og sikkert en del andre spørsmål som EU arbeider med, vil få stor oppmerksomhet også i de nordiske landene i tiden som kommer. Nettopp derfor bør Nordisk Råd ha som ambisjon at man går inn i de diskusjonene som vi vet angår Norden sterkt, og som vi vet at det er uenighet om mellom partier i de nordiske landene. Ved å være en arena for de viktigste debattene om Europa, i Europa-spørsmålene, kan Nordisk Råd bidra både til å vitalisere Europa-debatten i Norden, og også til å vitalisere Rådet selv. Jeg tror ikke man kan lage noen alternativ dagsorden for Nordisk Råd i forhold til det alle andre er opptatt av, jeg tror man er nødt til å gå inn i de spørsmålene andre diskuterer, gjøre det på et tidlig tidspunkt og på en måte som fører til at det er interessant å følge med på diskusjonene i Nordisk Råd.

       Vi husker jo fra EU-debattene i Norge, Sverige og Finland at talerstolen i Nordisk Råd var ganske viktig, ikke minst i den norske EU-debatten var den det. Det skapte til tider litt irritasjon, fordi en del mennesker mente at man trakk nasjonale debatter inn i Nordisk Råd som ikke hadde noe der å gjøre. Jeg tror at det var sunt, jeg tror at de debattene som var viktige nasjonalt, selvfølgelig også er de samme som var viktige nordisk, og at det skapte større interesse for Nordisk Råd at vi førte de debattene da. Derfor håper jeg at aktørene nå i den svenske, finske og danske debatten om økonomisk og monetær union og om endringer i det europeiske samarbeidet som resultat av regjeringskonferansen, vil bruke Nordisk Råd som en talerstol når de skal fremme sine synspunkter.

       Jeg håper også at regjeringene våre i tiden som kommer, vil bli flinkere enn de er i dag til å samordne sine synspunkter i forhold til f.eks direktiver som blir diskutert i EU. Vi vet at det er stor interesse i alle de nordiske landene når det gjelder nye direktiver i forhold til matvarer, tilsetningsstoffer, kjemikalier, genteknologi og den type spørsmål. Det bør være en nordisk ambisjon å samordne seg såpass at man i forkant av viktige beslutninger som blir tatt andre steder, klarer å komme fram til en del felles nordiske holdninger og synspunkter.

       Til slutt noen ord om partipolitiseringen av Nordisk Råd. Det har jo vært en erklært målsetting en stund at man skal øke partipolitiseringen og få styrket partigruppene i Nordisk Råd. Jeg tror det er nødvendig med en utvikling bort fra at det politiske skillet i Norden går mellom land, og over til en situasjon der det viktigste skillet går mellom partigrupper. Jeg tror det både er en naturlig utvikling - og også en riktig utvikling - dersom man skal styrke det nordiske samarbeidet. Men partipolitisering er noe man ikke så lett kan vedta at man skal gjøre, det er noe som er nødt til å komme som en prosess. Ikke minst er det avhengig av at partigruppene selv begynner å ta flere initiativer, begynner å bli interessert i å ta debatter og begynner å være interessert også i å være uenige der det er uenighet, sånn at man ikke alltid er opptatt av å finne fram til en eller annen konsensus. Jeg tror noen hver av oss skal ta selvkritikk på at det ikke har skjedd i tilstrekkelig stor grad, at vi alle kunne vært flinkere til å bidra til en partipolitisering av Nordisk Råd, og skal rådet ha noen funksjon i framtiden som et viktig politisk debattorgan, er vi helt avhengig av at partigruppene tar den jobben alvorlig.

Jon Lilletun (KrF) : Det kunne vært mye å si om tidligere statsråd Berges redegjørelse om nordisk samarbeid. Særlig interessant er imidlertid vektleggingen av utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det gjenspeiler at det nordiske samarbeidet er i endring. Spørsmål som tidligere ble behandlet utenfor det nordiske samarbeidet, er nå på full fart inn.

       Mange trodde - eller fryktet - at EU ville slippe luften ut av det nordiske samarbeidet. Da Finland og Sverige ble medlemmer av Det europeiske fellesskap, gjettet noen at nå kunne man bare lukke og slukke for det nordiske samarbeidet, eller i beste fall: skru blusset ned på lav og uforpliktende styrke.

       Men det nordiske samarbeidet har slett ikke avgått ved døden. Det har på mange måter fått en ny aktualitet, og står overfor spennende utfordringer. Det er ikke lenger bare snakk om samarbeid innen et geografisk begrenset område. Det er i høy grad et spørsmål om politisk samråd angående arbeid i andre internasjonale fora i saker der de nordiske land har felles interesser. Her ligger det fortsatt et potensial som vi kan utnytte bedre, og som vi bør utnytte bedre for at vi i fremtiden skal kunne gjøre oss gjeldende, og for å maksimere innflytelse. Vi kommer heller ikke utenom at de nordiske EU-land er viktige kanaler både for å holde seg informert om og for å fremme synspunkter og interesser i forhold til EU.

       Ett område som må opprioriteres i det nordiske samarbeidet, er implementering av EU-direktiver i de nordiske land. Mange av direktivene gjelder som kjent også innenfor EØS.

       Ulikheter i tilpasning kan føre til at lover og regler i de nordiske land går i forskjellig retning. Om det skjer, vil det være meget uheldig. Jeg er derfor glad for at det nye samarbeidsprogrammet på lovgivningsområdet legger opp til at en skal sikre koordinering og samordning av dette.

       Når det gjelder sikkerhetspolitikk, har det i senere år skjedd viktige endringer. De nordiske land sitter sammen og samarbeider i flere forsvars- og sikkerhetspolitiske fora. Dette gir nye muligheter til å koordinere innsatsen i saker av fellesnordisk sikkerhetspolitisk interesse. De nordiske land vil ha mye å tjene på et utvidet samarbeid med koordinerte synspunkter. Både i Barentssamarbeidet og Østersjø-samarbeidet står en overfor store utfordringer som krever oppmerksomhet utover Norden. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Østersjøen, inkludert Kaliningrad-spørsmålet, må settes på dagsordenen, samtidig som det må etableres ordninger som ivaretar de baltiske staters behov for sikkerhet. Norge må fortsatt arbeide for at Barentsregionen gis en tilfredsstillende plass både i det nordiske nærområdesamarbeidet og i andre samarbeidsfora.

       I redegjørelsen kom statsråden også inn på budsjettsituasjonen i det nordiske samarbeidet. Som følge av saneringer av de offentlige utgiftene i Sverige, noe som også har rammet det nordiske samarbeidet, er den nokså vanskelig. Nedskjæringene i budsjettet for 1997 kommer i tillegg til kutt også i foregående år. Jeg vil derfor understreke at budsjettet er meget stramt. Ytterligere nedskjæringer vil ramme viktige samarbeidstiltak og må unngås. Norge må bidra til dette og legge tyngde inn i at det nordiske samarbeidet gis tilstrekkelig prioritet også når det gjelder økonomi.

       Når det gjelder institusjonsreformen « Nordisk Nytte » vil jeg her understreke at reformarbeidet ikke kan anses som ferdig. Mesteparten av forskningsinstitusjonene er ikke tatt med, da man avventer forskningsministrenes nye nordiske forskningsstrategi. Dette har medført at institusjonsgjennomgangen så langt er mangelfull, da de aktuelle institusjonene til sammen disponerer ca 100 mill. danske kroner. Noe av hensikten med gjennomgangen var å fristille midler til prioriterte innsatsområder. Det er derfor viktig at tidsplanen her opprettholdes, dvs. at forskningsstrategien blir presentert i inneværende år.

       Norden blir stadig en mer integrert del av Europa, og i takt med denne prosessen øker behovet for en egen kulturell identitet som motvekt til en internasjonal massekultur. Felles innsats på kulturområdet framstår derfor som et av de viktigste tiltakene både for å styrke samholdet og selvfølelsen innen Norden samt for å markere nordisk identitet i Europa. I dette arbeidet har Nordisk Råd, Nordisk Ministerråd og dets institusjoner en meget sentral rolle.

       Tidligere statsråd Berge var også innom det energipolitiske samarbeidet og varslet et forsterket nordisk samarbeid om energispørsmål. Dette gleder meg. Mitten-gruppen i Nordisk Råd har levert inn et medlemsforslag om energipolitikk, der vi går konkret inn på en rekke områder. Utviklingen i retning av et nordisk elektrisitetsmarked nødvendiggjør en harmonisering av energibeskatningen i de nordiske land. Ulikheter i bruk av energiavgifter kan føre til uheldige konkurranseforskyvninger som hindrer utviklingen av fornybare energikilder. En harmonisering av energiavgifter må ha som målsetting at miljøkostnadene ved de ulike energibærerne så langt som mulig innarbeides i prisene. Dette er en forutsetning for at markedet skal bidra til både effektivisering og overgang til mindre miljøbelastende energikilder.

       I medlemsforslaget fra Mitten-gruppen ber vi også om at mulighetene for miljømerking av elektrisitet på det nordiske elmarkedet utredes. I senere år er miljømerking blitt stadig mer utbredt innen flere produkttyper. På denne måten er forbrukerne blitt gjort oppmerksom på miljøkvaliteten ved ulike produkter, noe som har bidratt til at forbrukerne kan bruke sin posisjon som forbrukere til å drive fram forbedringer i produkt og produksjonsmetoder. Konseptet om miljømerking bør kunne overføres til elmarkedet.

       Avslutningsvis vil jeg understreke viktigheten av den folkelige forankring i det nordiske samarbeidet. Betydningen av å ta vare på grasrotkontaktene i det nordiske samarbeidet ble understreket i rapporten « Nordisk samarbeid i en ny tid », som lå til grunn for den omorganiseringen vi har hatt i Nordisk Råd. Vel å merke er de frivillige organisasjonene omtalt bare i et par setninger, men disse er likevel viktige fordi de angir retningen: Kontakten mellom de offisielle nordiske samarbeidsorgan og det nordiske foreningsliv bør utvikles. Det er viktig å fremme en kontinuerlig dialog mellom det offisielle og det frivillige samarbeidet.

       Kjell Magne Bondevik og noen andre fra Mitten-gruppen i Nordisk Råd har tatt konsekvensene av dette og fremmet et medlemsforslag som går ut på å styrke kontakten mellom de offisielle nordiske samarbeidsorganer og de frivillige nordiske organisasjonene. Forslaget legger opp til at det etableres faste formaliserte samarbeidsformer mellom de frivillige organisasjonene og offisielle nordiske organ ved at det holdes møte mellom organisasjonene og Nordisk Råds presidium hvert annet år og ved at representanter fra regjerings- og parlamentarikersiden deltar som observatører i Nordens folkelige forsamling. Det legges også opp til at det arrangeres temakonferanser mellom Nordisk Råd og de frivillige organisasjoner når det er behov for det, og at det opprettes regelmessige kontakter mellom Nordisk Råds utvalg og motsvarende organisasjoner. Noe av styrken i det nordiske samarbeidet er nettopp all kontakten og aktiviteten i frivillig sektor. Det gir bredde og folkelig deltakelse i samarbeidet.

Erik Dalheim (A) : Nordisk samarbeid er krevende hvis man er resultatorientert, og det bør man jo være. De senere års evaluering av organiseringen og av arbeidsformen i Nordisk Råd har avdekket en rekke svakheter som nå rettes opp. Etter min vurdering var spesielt gjennomgangen av det nordiske samarbeids forankring i de nordiske parlamenter tankevekkende. Undersøkelser viste at man i stor grad arbeidet med politiske problemstillinger som man ikke hadde drøftet eller fattet beslutninger om der.

       Det er ikke så vanskelig å forklare; noen hver av oss har politiske kjepphester som vi lufter når anledningen byr seg. Selv har jeg gjentatte ganger holdt innlegg i rådet om et nordisk miljøregnskap i en politisk virkelighet hvor alle de nordiske land strever med sine utilstrekkelige nasjonale mål. I samarbeidsministerens redegjørelse overfor Stortinget vises det til at vi nå fra norsk side legger betydelig vekt på det energipolitiske samarbeid i Norden. Det er jeg i likhet med Paul Chaffey godt fornøyd med. Energiministrene i Norden har nå forfattet en redegjørelse som kommer til behandling i novembermøtet i København. El- og gassmarkedet, energi og miljø m.m. er behandlet i denne. En rekke utfordringer er synliggjort. Problemstillingene knyttet til felles energimarked og mer ensartet beskatning av energi drøftes. Det er sikkert et viktig innspill for å gjøre prising av produktene i et marked mer sammenlignbar. Interessen er stor blant sterke grupper for å gjøre elkraft til mest mulig vanlig handelsvare - et spennende felt å hente profitt fra for slike grupper. Media her hjemme renner da også over av diverse innspill til beste for markedskreftene. For oss politikere bør utfordringen derfor være å få på plass bedre styring av atferden hos disse. Spesielt må mål om bedring av miljø utformes mer hensiktsmessig.

       Den sosialdemokratiske gruppen i Nordisk Råd tar disse utfordringene på alvor. Vi har i flere sammenhenger, senest på et seminar her i Oslo i går, drøftet nødvendige tiltak. Tankekorset knyttet til at alle de nordiske land hver for seg har sine egne nasjonale miljø- og energipolitiske målsettinger, synliggjør de muligheter til forbedringer en forpliktende nordisk målsetting kan gi. I våre nåværende elkraftproduksjonssystemer har vi elementer som ikke forurenser, som f.eks vannkraft. Denne kan bli en vesentlig nøkkel i strategien for å bringe mer forurensende energi ned på et lavest mulig nivå. De nordiske land bør nå legge en felles strategi for overgang til fornybare energikilder og for gjennomføring av målene om reduserte utslipp av klimagasser.

       Nordisk Råds møte i København bør derfor evne å legge grunnlaget for en prosess i de enkelte lands regjeringer og parlamenter som bidrar til en bedre og mer miljøvennlig utnyttelse av den samlede produksjon og bruk av energi i Norden. De nordiske lands regjeringer må i fellesskap utvikle en strategi for et bærekraftig energisystem i Norden. Sentrale elementer i en slik strategi må være: felles miljø- og energiregnskap, felles prosjekter innen forskning om og utvikling av mer effektiv og mest mulig miljøvennlig produksjon av energi. Arbeidet med utfordringer knyttet til mer hensiktsmessige energi- og miljøavgifter bør så langt som praktisk mulig samordnes.

       Nordisk Råd har mange og viktige oppgaver. Det blir opp til oss som deltar der, å gjøre valg og prioriteringer. Miljøforbedringer er nødvendig. Det må også styre Nordisk Råds valg.

Karin Lian (A) : Vi er nå inne i en spennende tid etter at Nordisk Råd er omorganisert med tre hovedutvalg - Nordenutvalget, Nærområdeutvalget og Europautvalget.

       Partigruppene har fått større politisk styringsmulighet ved at mer tid blir brukt til politiske drøftinger. Tidligere var vi mer isolert i mange tverrpolitisk sammensatte utvalg. Dette førte etter min mening til at vi i altfor liten grad fikk innsikt og innflytelse i andre utvalgs arbeid. I disse utvalgene hadde vi også et forholdsvis stort antall medlemsforslag til behandling. Mange av disse ble lagt bort etter en omfattende og arbeidskrevende høringsrunde i de aktuelle departementer eller organisasjoner da det viste seg at temaet allerede var ivaretatt.

       Nå etter omorganiseringen har vi samlet oss i forslag eller uttalelser som de enkelte partigruppene står bak, eventuelt et tverrpolitisk utvalgsforslag fra et av de tre hovedutvalgene. Dette gir oss en mye bedre helhetlig oversikt.

       I redegjørelsen ble det nevnt at Nordisk Råd ble etablert i 1952 som et resultat av bl.a et sterkt engasjement fra brede folkelige organisasjoner. Gjennom alle de år Nordisk Råd har eksistert, har de folkelige organisasjonene vært av stor betydning for å nå alle grupper i befolkningen med bl.a et bredt kulturtilbud.

       I dag har vi stadig diskusjoner om hvorvidt de folkelige organisasjonene skal ha økt driftstilskudd eller om støtten skal gå via prosjektmidler. Det har tidligere vært bred enighet i Nordisk Råd om at organisasjonene må sikres driftsmidler, noe jeg her vil understreke så sterkt jeg kan. Et minimum av driftsmidler må disse ha for å kunne eksistere. Dette er også viktig for at demokratiske organisasjoner skal kunne utvikle seg. Når organisasjonene blir henvist til å overleve kun på prosjektmidler, er vi på ville veier etter min mening.

       I Nordenutvalget, som jeg er medlem av, har noen av oss deltatt i arbeidsgrupper for å fordype oss i enkeltområder, andre har fått i oppdrag å være rapportører i enkeltsaker. Vi har også hatt høringer med ministre fra de nordiske land om flyktningpolitikk, og vi har hatt en åpen høring hvor andre utvalgsmedlemmer var invitert og hvor også pressen var til stede. Den siste høringen handlet om seksuelle overgrep mot barn. Her var Lisbeth Palme - den svenske UNICEF-ambassadøren - med, og tidligere barne- og familieminister Grete Berget snakket om lovverket i Norge. Redd Barna, Interpol og en Asia-utsending mot barneprostitusjon og barnehandel var blant paneldeltakerne.

       Denne høringen vil bli fulgt opp i København. Nå er det viktig at de nordiske land samordner seg på områder vi står sammen om. Her kan vi utveksle kunnskap, ideer og erfaringer til beste for befolkningen i de nordiske land generelt og for barn og unge spesielt.

       Vi ser nå fram til at Norge overtar formannskapet i Nordisk Råd fra nyttår og vi har vår første store temakonferanse. Her vil vi drøfte hvordan kulturen i Norden kan møte det internasjonale press som nordisk kultur og identitet står overfor.

       Vi er også fornøyd med at de nordiske land i stor grad har likt syn på handelspolitiske spørsmål også etter at de fleste nordiske landene nå er medlemmer av EU. Til tross for at vi ikke er med i den avgjørende beslutningsfasen i EUs råd, fungerer EUs samarbeid tilfredsstillende, og Norge fremmer sine synspunkter gjennom kommisjonen og EØS-organene.

       I forhold til de tre baltiske land har de nordiske land etablert forbindelse for å utveksle kunnskap om hverandres kultur og demokratiske styringssystemer. Jeg har selv vært med på en ungdomskonferanse i Riga og ble der positivt overrasket over ungdommens norskkunnskaper, både språklig og historisk. Ungdomsutveksling mellom disse landene er svært viktig.

       Barentsregionen har også i større grad blitt satt på dagsordenen for å finne samarbeidsformer som kan løse oppgavene som er felles for de nordiske land.

       Vi har mye kunnskap og erfaring som vi i de nordiske land sammen og hver for oss har nytte av, og derfor håper vi at nyorganiseringen lykkes!

Anneliese Dørum (A) : Erik Dalheim åpnet sitt innlegg med å si at « nordisk samarbeid er krevende hvis man er resultatorientert ». Etter mitt skjønn ser vi ofte resultatene av det nordiske samarbeidet, fordi det gjennomsyrer nesten all vår virksomhet. Det nordiske samarbeidet spenner over så å si alle områder i samfunnet: helse- og sosialpolitikk, miljø-, kultur-, undervisnings- og samferdselspolitikk og nå sikkerhets- og utenrikspolitikk.

       Det organiserte samarbeidet gjennom Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd har ført til at det er bygd opp et utall av nettverk på mange plan, ikke bare på det politiske. Det gjelder helsearbeidere, kulturarbeidere, forskere, embetsverk osv. Gjennom dette samarbeidet er de nordiske landene knyttet tett sammen.

       Dersom vi f.eks ser på lovgivningen i det enkelte nordiske land, er den forbausende lik. Da kommunalkomiteen skulle behandle den nye plan- og bygningsloven for en tid siden, kontaktet vi våre kolleger i de nordiske landene og diskuterte de erfaringer de hadde med tilsvarende lovgivning i sine respektive land. Det viste seg også på dette området at vi hadde de samme problemene og at lovene i stor grad var like, i hvert fall ble det slik etter at vår prosess var over når det gjaldt plan- og bygningsloven.

       Dette skjer på område etter område. Det er altså nær kontakt mellom politikerne i de nordiske landene, men det er det også mellom embetsverkene, noe som også er viktig for fellesskapet og samforståelsen.

       Jeg har lyst til å nevne et annet eksempel på hvordan Nordisk Råd arbeider. Etter initiativ fra Nordisk Råd ble det i 1993 satt i gang arbeid med å lage et program mot ungdomsarbeidsløshet. Dette arbeidet ble ledet av Ministerrådets arbeidsmarkedsforskningsinstitutt. Man ønsket gjennom det nordiske samarbeidet å fokusere på ungdomsarbeidsledigheten og finne nye måter å bekjempe den på, og man fant det nyttig at landene kom sammen og delte sine erfaringer med hverandre. Man samlet da beslutningstakere, sakkyndige på dette området, planleggere og også dem som praktisk arbeidet med ungdom og arbeidsmarkedsspørsmål, for at de kunne utveksle erfaringer og gi hverandre gjensidig informasjon om hvordan det enkelte nordiske land kjemper mot ungdomsarbeidsledigheten. Det ble lagt fram vellykkede arbeidskraft- og utdanningspolitiske tiltak, forskning om ungdom og arbeidsmarked, om samarbeid mellom skole og arbeidskontor og næringsliv, og kommunale tiltak for å aktivisere arbeidsløs ungdom, for å nevne noen av områdene som ble tatt opp. Dette er nå samlet i en fyldig rapport og kan bli et godt redskap i bekjempelsen av ungdomsarbeidsledigheten i Norden. - Dette er bare ett av mange eksempler på den aktiviteten som skjer mellom landene i Norden på alle plan.

       Uansett hvordan det nordiske samarbeidet er organisert - vi har nå fått en nyorganisering - er det viktig at vi makter å opprettholde de utallige nettverkene som allerede er etablert. Når man tenker på at man nå slåss om 20 mill. kr i budsjettet til Nordisk Råd, er det nærmest en vits. Her er det altså mange land som yter sitt bidrag, og så må man skjære ned budsjettet med 20 mill. kr. Det er nesten utrolig. Når man også tenker på hvor lite hvert enkelt land bidrar med til det nordiske samarbeidet og hvor lite budsjettet er, kan man vel si at vi får veldig mye igjen for de pengene som blir brukt. Men jeg skulle ønske at man kunne være mer generøs til dette viktige arbeidet som det nordiske samarbeidet er.

Jan P Syse : Jeg vil gjerne nevne et forslag som er kommet opp i Nordisk Råd og som er blitt mottatt med stor forferdelse. Det har sin basis i rapporten « Nordisk Nytte », som ble avlevert til de nordiske samarbeidsministrene 12. oktober 1995. I rapporten blir det foreslått at Nordisk språksekretariat skal flyttes til Helsingfors og slås sammen med Nordiska språk- och informationscentret. Samtidig blir det foreslått at finansieringen skal gå over til overveiende nasjonal basis, dvs. finsk.

       Norsk språkråd har behandlet denne saken og mener at det vil føre til en alvorlig svekkelse av det nordiske språksamarbeidet, og rådet går derfor sterkt imot forslaget. Det er bred enighet om at arbeidet for å bedre språkforståelsen i Norden er en av de høyest prioriterte oppgavene i det nordiske samarbeidet. Dette kom senest til uttrykk fra det nåværende formannskap i Nordisk Ministerråd, som i sitt program fremhever språkfellesskapet som en grunnleggende forutsetning for det nordiske samarbeidet, for at det kan opprettholdes og videreutvikles. Norsk språkråd finner det da underlig at det nesten samtidig med denne programerklæringen kommer forslag som i betydelig grad vil svekke det nordiske språksamarbeidet. Den internordiske språkforståelsen er under sterkt press og tilbakegang. Arbeidet for å styrke språkforståelsen i Norden bør derfor opprettholdes og helst styrkes, og det bør selvsagt finansieres med nordiske midler. Det virker nesten absurd dersom den finske staten skal finansiere arbeidet for å bedre språkforståelsen mellom f.eks dansker, nordmenn og svensker.

       Også den danske språknemnd har uttalt seg om dette, og denne nemnden sier at den kan kun oppfatte rapportens forslag som et forslag om å nedlegge Nordisk språksekretariat. Etter den danske språknemnds mening vil en slik nedleggelse av språksekretariatet være ødeleggende for det brede nordiske språk- og kultursamarbeidet. Som bekjent bygger det nordiske språkfellesskapet på forståelsen mellom dansk, norsk og svensk. Etter den danske språknemnds mening er det viktig at det organ som skal arbeide for å styrke dette fellesskap, blir opprettholdt. Jeg vil derfor sterkt anmode om at alle gode krefter på sesjonen i København går inn for å bevare dette arbeidet slik det har vært.

Statsråd Grete Knudsen : Både som tidligere medlem av Nordisk Råd, som sosialminister og som handelsminister har jeg lenge hatt god anledning til å delta i og følge utviklingen av det nordiske samarbeidet. Jeg har alltid sett på denne del av mitt politiske arbeid som en nyttig og viktig arena, der jeg har deltatt med stor glede, et samarbeid som, slik den tidligere samarbeidsminister sa, er basert på felles « historie, kultur, verdier og språkforståelse », og som også er avhengig av det internasjonale som er utenfor Norden. Det internasjonale er en realitet, fordi det lokale, nasjonale og internasjonale er innbyrdes avhengig av hverandre. Også her gjelder samråd og samhandling. Men samhandling og samarbeid betinger at en har en positiv holdning også til andre.

       For meg er det meget nyttig at jeg umiddelbart etter min tiltredelse får denne anledning til å høre hvordan Stortinget og den norske rådsdelegasjonen ser på aktuelle nordiske samarbeidsoppgaver. Det kan også gi arbeidsprogrammet positivt og nyttig innhold. Jeg har derfor merket meg hvilke saker og områder som er løftet frem i denne debatten, også når det gjelder energipolitikken, og de prioriteringene som Stortinget ønsker å legge til grunn. Det er videre tilfredsstillende å kunne konstatere at det i all hovedsak er god overensstemmelse mellom Stortinget og Regjeringen når det gjelder det nordiske samarbeidet.

       En av de mest spennende og engasjerende nordiske oppgaver jeg har deltatt i, var det første nordiske forum i 1988. Der deltok nærmere 10.000 kvinner i 1.500 ulike aktiviteter og bidrog til å gi det nordiske likestillingssamarbeidet en helt ny og utvidet dimensjon. Et nytt forum ble arrangert i 1994, og nå ser vi frem til et nordisk baltisk forum i Estland neste år, der det forventes minst 1.000 deltakere. Bortsett fra den betydning disse arrangementene har for likestilling, er de også viktige bidrag til den del av det nordiske samarbeidet som har umiddelbar betydning for den vanlige nordbo, for de 24 millioner som bor og arbeider her i Norden, folk- til-folk-arrangementer i tråd med våre folkelige tradisjoner.

       For det nordiske samarbeid er det viktig å finne former som gir folk flest mulighet til nettopp å medvirke og skape resultater, som igjen bidrar til å gjøre den nordiske hverdag synlig, men også lettere. Passfriheten og det nordiske arbeidsmarkedet er blant disse resultatene. Men det er rom for nye initiativ, og Stortinget vil i løpet av kort tid bli forelagt en overenskomst som gir nordisk ungdom adgang på like vilkår til mer enn 500 universiteter og høyskoler i Norden.

       I arbeidet med å opprettholde det nordiske samarbeidets folkelige forankring legger jeg spesiell vekt på den rolle våre frivillige organisasjoner spiller, med sitt nordiske nettverk på nær sagt alle områder av menneskelig aktivitet - det uformelle og formelle demokrati på lag nettopp i folkeopplysningsideens ånd. For dette er jo selve fundamentet for det nordiske samarbeidet. Det må både Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd ta vare på og videreutvikle.

       Som opplyst i Regjeringens redegjørelse behandlet samarbeidsministrene sist onsdag det forslag til nærområdestrategi som var foreslått av en nordisk arbeidsgruppe. Samarbeidsministrenes konklusjoner følger i all hovedsak arbeidsgruppens forslag, men på noen punkter har Ministerrådet foretatt enkelte presiseringer. Dokumentet er nå til en siste sluttredaksjon før det blir oversendt til rådet. Jeg har forstått at Nordisk Råds nærområdeutvalg ønsker å møte samarbeidsministrene for bl.a å drøfte denne saken - og det ser jeg frem til.

       Samarbeid er riktig forstått et krevende begrep. Det innebærer at alle parter helst skal ha både nytte og glede av initiativ og beslutninger. Det er utgangspunktet nettopp for de forberedelser vi har satt i gang foran den norske formannskapsperioden i Ministerrådet.

Presidenten: Flere talere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se neste side )

      
Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.