Sak nr. 1
Regjeringens erklæring i Stortingets møte 29. oktober 1996

TALERE:

Johan J Jakobsen (Sp) : Når en ny regjering tiltrer, vil mye av interessen de første dagene naturlig nok knytte seg opp til selve personvalget. Nå er den nye regjeringen Jagland behørig presentert, og statsministeren har avgitt sin tiltredelseserklæring for Stortinget. Fokus er dermed satt på Regjeringens politikk og politiske veivalg. Startskuddet har gått for en ny politisk hverdag for både regjering og storting.

       En ny regjering har krav på å bli vurdert på grunnlag av den politikk som faktisk blir ført. Det gjelder selvsagt også statsminister Thorbjørn Jagland og hans regjering. Men i den grad den nye regjeringen konkretiserer sin politikk - i eller utenfor Stortinget - har også Stortinget et grunnlag for å ha en mening om Regjeringens kurs. Dagens debatt vil derfor måtte reflektere både tiltredelseserklæringen og de konkrete signaler som er gitt utenfor denne sal.

       Regjeringens tiltredelseserklæring bekrefter at regjeringsskiftet sist fredag først og fremst er et skifte av mannskap. « Regjeringen vil føre videre den politikken regjeringen Harlem Brundtland la fram i trontalen, » sa den nye statsministeren. Den forrige regjeringens politiske hovedkurs ligger med andre ord fast.

       En regjeringserklæring vil alltid være preget av generelle målsettinger og politiske honnørord. Den erklæring som ligger til grunn for dagens debatt, er ikke noe unntak i så måte. De klareste og mest konkrete politiske signalene ligger faktisk i den nye regjeringens tilslutning til statsbudsjettet for 1997, et budsjett med sterke politiske føringer. Det betyr i klartekst at den nye regjeringen akter å føre videre den politiske kurs regjeringen Harlem Brundtland markerte gjennom statsbudsjettet for 1997.

       Også gjennom et intervju i Verdens Gang har den nye statsministeren gitt hva man kan kalle en interessant politisk « tilleggserklæring ». Mer interessant enn selve intervjuet er imidlertid de ulike partiledernes kommentarer til statsminister Jaglands politiske vyer:

       « Dette her er meget farlige perspektiver, » sier Høyres leder, Jan Petersen, i sin kommentar. Farlig? Ja, men først og fremst for Høyre! For den nye statsministeren varsler nemlig at han har til hensikt å operere langt oppe på Høyres banehalvdel - slik den forrige regjeringen også gjorde. Carl I Hagen sier den nye statsministeren har tatt over mye av hans eget tankegods - « den gamle krigen mellom høyre og venstre, hvor du deler norsk politikk i to, den er forbi, » sier Fremskrittspartiets leder.

       Men jeg skjønner godt at Høyres leder ikke kan ønske Jagland velkommen etter, slik Carl I Hagen gjør. For Høyre er det selvsagt maktpåliggende å holde liv i det gamle fiendebildet og den avleggse todelingen av norsk politikk. Når Høyre ikke lenger kan skremme med sin tidligere hovedmotstander Arbeiderpartiet, er partiet Høyre langt på vei politisk handlingslammet i mangelen av politisk handlingsrom.

       Fordi statsbudsjettet gav så klare politiske føringer, stod budsjettet også sentralt i trontaledebatten for fjorten dager siden. Etter Senterpartiets mening representerer ikke 1997-budsjettet noen kurs for økt « trygghet og rettferdighet » og en « bærekraftig utvikling », slik både trontalen og regjeringserklæringen varsler. Ved å stille seg bak budsjettet, stiller den nye regjeringen seg også bak en kurs som etter Senterpartiets mening vil føre til større forskjeller, økt sentralisering, lengre helsekøer og en fortsatt kortsiktig miljø- og ressursforvaltning.

       Et flertall i Stortinget krever vesentlige endringer i Regjeringens budsjett, bl.a når det gjelder innsatsen for eldre og syke, barnefamiliene og utdanningssektoren.

       Arbeiderpartiets svar så langt har vært å varsle omkamp i desember. Opposisjonspartienes ulike budsjettopplegg er i hovedsak møtt med utskjelling og nedlatende kommentarer. Det er en holdning til Stortinget en mindretallsregjering i lengden ikke kan satse på.

       Stortinget starter allerede i morgen hoveddebatten om neste års statsbudsjett. Uten å forskuttere denne debatten vil jeg sette søkelyset på en side ved 1997-budsjettet som har stått sentralt i debatten så langt, og som sterkest berører den enkelte borger i dette land, nemlig det økonomiske opplegget for kommunesektoren. Nøkkelen til en ryddigere budsjettprosess er nemlig en omforent løsning av kommunenes økonomi for 1997.

       Fra et samstemt Kommune-Norge kommer reaksjonene nå på Regjeringens budsjettopplegg. Kommunene har til fulle fått bekreftet Senterpartiets advarsler fra i vår da Stortinget behandlet Rattsø-utvalgets innstilling. I tur og orden står ordførerne fra de fleste partier fram og krever tilslutning til Senterpartiets kommuneopplegg.

       Ja, til og med ordføreren for Rattsø-saken, Rolf Terje Klungland fra Arbeiderpartiet, er kommet i tvil. Her « er det noe som ikke stemmer », sier han til Fædrelandsvennen. Her er det en « missing link », sier Klungland.

       « For meg er det noe som ikke stemmer når departement og regjering hevder at kommunesektoren får økt sine overføringer med 2,2 milliarder, mens kommunene likevel må skjære ned på sitt tjenestetilbud ».

       Det lyder som et senterpartisitat, men det er altså Arbeiderpartiets ordfører for Rattsø-saken som sier dette til Fædrelandsvennen.

       Et flertall i Stortinget går inn for at kommunene skal få beholde sine skatteinntekter gjennom en uendret skattøre. Hvis Arbeiderpartiet i denne debatten kan gi et forpliktende løfte om at en ikke vil alliere seg med Høyre for å gjennomføre kutt i rammeoverføringene til kommunene, vil en viktig brikke i neste års budsjett være lagt på plass.

       I trontaledebatten viste jeg til at de tre sentrumspartiene, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, nå markerer sentrum som et politisk tyngdepunkt i Stortinget. I innstillingen til revidert nasjonalbudsjett sa de tre sentrumspartiene at det « nå er behov for et politisk alternativ », og at de tre partiene « vil bidra til at dette tyngdepunktet i norsk politikk videreutvikles ».

       Fjorten dager etter trontaledebatten har sentrum dokumentert dette i praktisk politikk. Innenfor en ramme på over 7 milliarder kr har sentrumspartiene i finansinnstillingen samordnet viktige deler av sine respektive budsjettopplegg. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre presenterer en rekke forslag for å styrke innsatsen bl.a innen helse, omsorg, utdanning, sysselsetting, miljø og internasjonal solidaritet.

       Den nye regjeringen vil med andre ord møte et mer samordnet sentrum enn noen gang tidligere i denne stortingsperioden. Det blir interessant å se hvordan Arbeiderpartiet vil møte denne nye utfordringen. Som mindretallsregjering - og med bare Arbeiderpartiet som sitt parlamentariske grunnlag - må den nye regjeringen vise større vilje til å komme opposisjonen i møte enn det vi har sett til nå.

       I Distrikts-Norge har det vært knyttet visse forventninger til den nye regjeringen - forventninger om at den nye regjeringen ville markere en mer offensiv distriktspolitikk. I det statsbudsjett Stortinget skal behandle i morgen, legges det fra Regjeringens side imidlertid opp til nye kutt i de distriktspolitiske virkemidlene, til tross for at den forrige kommunalministeren mente vi måtte ta den økte sentraliseringen på alvor.

       I det nevnte intervjuet i Verdens Gang skisserer statsministeren bl.a følgende vyer for de viktigste distriktsnæringene: Færre og større enheter innen fiskeri og landbruk. Den nye statsministerens svar på den truende sentraliseringsbølgen er med andre ord en forsterket rasjonalisering innenfor basisnæringene. Jeg går ut fra at Arbeiderpartiet ikke lenger vil protestere når det fra Senterpartiets side i framtiden vil bli hevdet at regjeringspartiet planlegger for økt sentralisering.

       Er det så samsvar mellom ord og handling når det gjelder Arbeiderpartiets nærings- og distriktspolitikk? « Det skal utvikles en langsiktig, nyorientert nærings- og arbeidslivspolitikk ... med vekt på utbyggingen av små og mellomstore bedrifter, særlig i distriktene, » heter det bl.a i erklæringen. Hvordan følges dette opp i praktisk politikk?

       Regjeringens nyorienterte næringslivspolitikk for Distrikts-Norge er så langt markert ved å signalisere en sterkere strukturrasjonalisering, reduksjon i SND-rammene og de kommunale næringsfond, neglisjering av Stortingets vedtak om å frita lærlinger for arbeidsgiveravgift og ved å belaste næringslivet for en ekstra sykelønnsuke! Hvis dette er Regjeringens nyorienterte næringslivspolitikk, er det med andre ord ingen grunn til å ha store forventninger til Regjeringens distriktssatsing.

       Det mest konkrete og nye i regjeringen Jaglands tiltredelseserklæring er prosjektet Det norske hus år 2000. Det blir selvsagt spennende å følge byggingen av dette huset. Men så langt har vi bare sett forskalingssnekkeren Jagland. I Senterpartiet vil vi gjerne se interiørarkitekten Jagland i sving før vi feller dommen over det nye byggeprosjektet.

       Ifølge erklæringen ønsker Regjeringen å utløse « engasjement og dialog i samfunnet ». « Viktigst av alt blir det å etablere en bred dialog med befolkningen om hvordan landet skal styres », heter det i tiltredelseserklæringen.

       Senterpartiet vil hilse velkommen ethvert initiativ som markerer et brudd med den maktkonsentrasjon som var den forrige regjeringens varemerke. Det er et klart behov for å trekke brede befolkningsgrupper og folkevalgte forsamlinger sterkere med i beslutningsprosessene. Når det allikevel sniker seg inn en viss tvil om Regjeringens motiver for denne, skal vi kalle det demokratiseringsstrategien, så skyldes det igjen det nevnte misforhold mellom ord og politisk handling.

       På AUFs landsmøte stilte Thorbjørn Jagland følgende retoriske spørsmål: Er det ikke tid for å ta makt tilbake til politiske forsamlinger? Vi må gjenta vårt spørsmål fra trontaledebatten: Ønsker statsministeren å ta et oppgjør med den maktkonsentrasjon og den svekkede folkevalgte innflytelse til fordel for markedet som han selv har bidratt til som partileder og som parlamentarisk leder?

       Jeg vil avslutte der jeg startet: Enhver regjering skal vurderes på grunnlag av den politikk som faktisk blir ført. Hvis den nye regjeringen i praktisk, politisk handling viser at løftet om at den vil bygge sin politikk på grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet er mer enn retorikk - ja, så tar Senterpartiet imot Regjeringens invitasjon til å være med på et samarbeid for - som det heter i erklæringen - « å sikre innbyggernes, samfunnets og nasjonens interesser ».

       For det er ikke riktig det Jakobsen sier om den forrige regjering og maktkonsentrasjon. Tvert om er det slik at Arbeiderpartiets mindretallsregjeringer hele tiden har søkt samarbeid i Stortinget og søkt et samarbeid som det kan stilles brede flertall bak. Det er også kvintessensen i den politiske utvikling som den nye regjering legger opp til rundt regjeringserklæringen. Men det er altså et samarbeid som må ta utgangspunkt i virkeligheten, i beskrivelsen av det norske samfunn, og ikke i gjensidige påstander om hverandres politiske opptreden.

Johan J Jakobsen (Sp) : Senterpartiet tar gjerne imot en invitasjon om samarbeid, men som jeg sa, under den klare forutsetning at de vakre ord i erklæringen viser seg å være noe mer enn retorikk. Vi har etter min oppfatning grunn til å være skeptiske, og jeg gav også eksempler på, gjennom statsministerens uttalelser på AUFs landsmøte, at det ikke alltid er dokumentert samsvar mellom ord og handling. Så har vi altså nok en gang fått dokumentert det vi har registrert tidligere, at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har noe ulik - skal vi kalle det - virkelighetsoppfatning. Vi hører igjen at Arbeiderpartiet benekter at forskjellene i det norske samfunn øker, til tross for at dette nå er dokumentert gjennom så mange undersøkelser at det neppe skulle være noen tvil om det.

       Og Tom Thoresens poeng, nemlig at vi har handlefrihet, at vi har bedre og større forutsetninger enn kanskje noen gang før, understreker nettopp det paradokset Senterpartiet har påpekt gang på gang, nemlig at vi ikke bruker vår handlefrihet og våre gode økonomiske forutsetninger til å skape et samfunn bygd på de idealer som hele erklæringen fra regjeringen Jagland egentlig avsluttes med.

       Når Tom Thoresen også benekter dette med maktkonsentrasjon, vil jeg utfordre Arbeiderpartiet i tilknytning nettopp til neste års statsbudsjett. Det folk ute i landet nå opplever, er nemlig at vi har en meget sterk og maktkonsentrert stat med store ressurser, vi har en privat sektor som nærmest flommer over av penger, men så har vi også meget fattige lokaldemokratier som skriker om hjelp for å få løst sine mest presserende oppgaver. Det er det Senterpartiet prøver å få gjort noe med i det budsjettopplegg som er lagt fram.

Per-Kristian Foss (H) : På et tidspunkt trodde jeg at Jakobsen hadde tatt feil av dagen. Det er finansdebatt i morgen. Men jeg skal ta ham på det han faktisk sa i innlegget sitt - ikke om budsjettet - nemlig hans analyse av kommentarene til den nye statsministerens tiltredelsesintervju, for å kalle det det. Her har han jo helt rett i at analysen og kritikken fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet faktisk var sammenfallende, og han brukte nå fra denne talerstol Carl I Hagen som sannhetsvitne for at analysen holdt. Dette er interessant, for jeg merket meg også det samme, nemlig at Fremskrittspartiet og Senterpartiet hadde sammenfallende analyser av det såkalte gamle fiendebildet, som de vil ha bort, og det er vel ofte slik at populistiske partier har sammenfallende analyser.

       Det er sammenfall også på andre områder. Det snakket ikke Jakobsen så mye om, men det er betydelig sammenfall også mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet i en del av samfunnsanalysen. De tenker kollektivistisk på samme måte, de tenker ikke valgfrihet som valg av personlige løsninger og løsninger for den enkelte og for den enkelte familie, men tenker i stor grad valgfrihet som valg mellom offentlige løsninger. I synspunkt på bedriftene står Senterpartiet oftere og oftere sammen med Arbeiderpartiet. Jeg leser bl.a i Senterpartiets nye utkast til stortingsvalgprogram at man faktisk peker på at småbedriftene har et kapitalproblem, men i omtalen av det sier man:

       « Det må settes klare krav til hvordan slik kapital kan bygges opp og hvordan den kan brukes. »

       Altså igjen: Regler for den enkelte bedrifts valgfrihet er Senterpartiets tilnærming. Det likner svært meget på Arbeiderpartiets tilnærming til det samme problemet. Og mitt spørsmål er egentlig da til Jakobsen: Hvordan ser han for seg at vi skal få et strengere regelverk for de små bedriftenes bruk av sin egen kapital?

Johan J Jakobsen (Sp) : Representanten Per-Kristian Foss mente at jeg hadde tatt feil av dag. Nei, men jeg har tatt til etterretning det flertallet i finanskomiteen har sagt, nemlig at når vi skal ha en erklæringsdebatt i dag, så greier vi oss med kun én dags finansdebatt. Jeg skjønner at det er fattet vedtak om det i finanskomiteen så sent som i dag, og det skulle bare mangle om vi i dag ikke også skulle kunne ta opp økonomiske finanspolitiske spørsmål nettopp med den begrunnelse jeg gav, at det ligger så sterke og klare politiske føringer i det budsjettet som er lagt fram.

       Så sier Foss at Senterpartiet og Fremskrittspartiet har lik analyse når det gjelder det politiske landskapet, nemlig at blokkpolitikken ikke hører dagens virkelighet til. Jeg kan trøste Per-Kristian Foss med at det er nok mange flere enn Senterpartiet og Fremskrittspartiet som har innsett at det gamle fiendebildet er et bunnfalskt bilde av norsk politikk slik den fungerer i dag. Jeg skjønner ikke den kritiske holdning som Høyre og Per-Kristian Foss har markert i forhold til den nye Regjeringens opplegg, for egentlig burde Per-Kristian Foss og Høyre ha sagt som Carl I Hagen: Velkommen etter! Her blir det jo gitt skattelette til høyinntektsgruppene, her er det klart at det fortsatt blir to nye gasskraftverk på Vestlandet, her vil sentraliseringen gå sin gang, her vil strukturendringene i samfunn og næringsliv fortsette som før, så jeg skjønner ikke helt hvorfor Per-Kristian Foss og Høyre er så misfornøyd som Jan Petersen egentlig markerte i det intervju som var utgangspunktet også for Per-Kristian Foss' spørsmål.

Inge Myrvoll (SV) : Johan J Jakobsen har sjølsagt rett i at en må bedømme Regjeringa ut fra den politikken som blir ført. Så langt har vi et delvis nytt mannskap, vi har ei regjeringserklæring og vi har en del signaler i offentligheten. Og det er all grunn til å være skeptisk til en del av signalene, ikke minst når det gjelder distriktspolitikken og det som er sagt om fiskeripolitikk. Men derfra til å si at intet er nytt, verden er som før, det er etter min mening å være blind. Jeg synes det er flott at vi har fått en minister for visjoner, som skal løfte blikket og se framover, skape ei god statsforvaltning som fungerer godt. Det er mulig Senterpartiet ville ha foretrukket en minister som så bakover. Jeg synes det er bra at vi har fått en justisminister med nye øyne - som nok kan få det tungt, men som gir muligheter og åpninger og utfordringer for oss andre. Jeg synes det er flott at vi har fått en samferdselsminister som snakker masse om miljø. Resultatene skal vi bedømme etter hvert, men det gir oss muligheter, og det gir opposisjonen utfordringer - i stedet for å si at verden er den samme.

       Det er jo også litt forunderlig å høre at drømmen er dette regjeringsalternativet, som er sentrum-høyre - godt til høyre for Arbeiderpartiet - og sentrum-venstre, der vel Senterpartiet er med - som ifølge dem sjøl ligger langt til venstre for Arbeiderpartiet. Så jeg synes ikke at vi bare skal følge bygginga av Det norske hus, vi må se om vi kan være med og påvirke hvilket byggemateriale som skal brukes og gi denne regjeringa utfordringer på de områder hvor den har gitt signaler om at det kan skje noe nytt. Mener ikke Johan J Jakobsen at verden ikke helt er den samme, men at dette gir opposisjonen - ikke minst den som mener seg å være til venstre - visse åpninger, nye muligheter for å utfordre Regjeringa og påvirke den i retning av en kursendring? Eller hadde Jakobsen forventet en palassrevolusjon? Det hadde ikke jeg, men jeg hadde forventet nye muligheter. Jeg ser noen, og de må vi benytte oss av, men jeg ser sjølsagt også en del negative trekk.

       Jeg skal hoppe lett over Inge Myrvolls spekulasjoner omkring regjeringsalternativene, men slik situasjonen er i Stortinget i dag - og det tror jeg også vil bli bekreftet i finansdebatten i morgen - er det ingen tvil om at det er de tre sentrumspartiene som virkelig representerer en reell politisk opposisjon til den sittende regjering, og da blir de også nødvendigvis det mest realistiske alternativ til denne regjeringen.

Ranveig Frøiland (A) : Eg må seia at det var litt andre toner frå representanten Jakobsen i dag enn dei vi høyrde for 14 dagar sidan, då vi diskuterte trontalen, for då var det mykje elendeskildring. I dag hadde han løfta blikket frå budsjettet - ikkje så mykje, men litt - og sa at han nok kanskje skulle sjå på den nye regjeringa med litt andre auge. Men så går han inn i distriktspolitikken, og då begynner elendeskildringa igjen. Ja, kva er distriktspolitikk? I regjeringserklæringa har statsministeren illustrert bygningen, det nye huset, med nærings- og arbeidslivspolitikk. Ja, er ikkje det distriktspolitikk? Er ikkje velferdspolitikk, den andre søyla, distriktspolitikk? Og er ikkje kultur-, forskings- og utdaningspolitikk distriktspolitikk? Når det gjeld alt dette, går eg ut frå at Senterpartiet vil seia: Jau, det er nok distriktspolitikk; distriktspolitikk er meir enn overføringar til kommunane.

       Så seier representanten Jakobsen at han er spent på å sjå interiørarkitekten Jagland. Men ville det ikkje vera meir spennande å vera med på å laga interiøret i dette huset? For det er faktisk det den nye regjeringa og òg den gamle la opp til: at ein skulle samrå seg. For ein er i mindretal i denne salen, og då må ein samrå seg meir enn å stå på sjølvråderetten, som Jakobsen har vore oppteken av tidlegare. Så eg håpar at Senterpartiet framover har lyst til å vera med på å laga interiøret i dette huset. For det må vera spennande å få til eit hus, få til ein distriktspolitikk der både kultur, velferd og næringsliv er viktige ingrediensar.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg registrerer at Ranveig Frøiland mener at Senterpartiets parlamentariske leder har løftet blikket ørlite grann siden trontaledebatten, og en får ta den rosen en kan få fra den siden. Det er jo ikke så helt vanlig. Men hele replikken til Ranveig Frøiland bygger jo på en feil forutsetning. Ranveig Frøiland snakker som om erklæringen fra i går og de signaler som er gitt også utenfor dette hus, må oppfattes som en slags utstrakt hånd til Senterpartiet. Jeg har lyst til å stille spørsmål tilbake: På hvilke områder markerer regjeringserklæringen eller det som er sagt utenfor denne sal, en utstrakt hånd til Senterpartiet politisk? Da snakker jeg om noe mer enn ord og retorikk.

       Når det gjelder fordelingspolitikken, som vi har kritisert sterkt, og det var et hovedtema i trontaledebatten, er det ingen ting som tyder på at Regjeringen i sitt politiske virke har til hensikt å komme Senterpartiet i møte og stanse utviklingen mot det som nå har fått betegnelsen « Forskjells-Norge ». Og hva med det som kanskje er den viktigste pressfaktoren i norsk økonomi i dag, nemlig det oppdrevne oljetempoet, som er en langt viktigere pressfaktor enn mange er klar over? Det er ikke med ett ord antydet at tempoet skal settes ned. I den grad representanter fra den nye regjeringen har uttalt seg i pressen - også så sent som i dag - ser vi at det er den stikk motsatte politikken som skal føres videre, det høye oljetempoet skal føres videre. Vi tar gjerne dette med distriktspolitikken også. Når Regjeringen stiller seg bak et økonomisk opplegg som innebærer at virkemidlene blir kuttet, kan ikke vi i Senterpartiet oppfatte dette som en invitasjon til å bygge det nevnte hus.

Einar Steensnæs (KrF) : Mens Thorbjørn Jagland snekret sammen sin regjeringsliste i tredje etasje med alle mediene på slep, fikk sentrumspartiene i fred og ro jobbe fram sitt fellesforslag til finansinnstillingen i fjerde etasje. Og det ble, som representanten Jakobsen sa, et godt produkt. Vi fikk formulere oss sammen om viktige felles forslag som gjelder helse og omsorg, som gjelder kommuneøkonomi, som gjelder miljø, sysselsetting og internasjonal rettferdighet. Med god margin klarte vi også å finne inndekning for våre påplussingsforslag, og på den måten punkterte vi også den retorikk som Arbeiderpartiet har bedrevet den senere tid om uansvarlighet i sentrum.

       Men på ett viktig område kom vi likevel ikke i mål, og det gjelder støtten til barnefamiliene. For Kristelig Folkeparti er det viktig at denne støtten blir gjort slik at vi ikke forsterker den skjevfordeling og den urettferdighet som dagens system innebærer. Derfor er ikke økning i småbarnstillegget svaret på det behov vi har for større valgfrihet og for større rettferdighet når det gjelder statens støtte til barnefamiliene.

       Jeg ser av avisintervju at det begynner å bre seg en utålmodighet også i Senterpartiets egne rekker. Jeg viser her til intervjuet med representanten Sigurd Manneråk i Vårt Land i går. Og det er en utålmodighet jeg forstår veldig godt.

       Det ville være en styrke for sentrumssamarbeidet om også denne brikken kom på plass i vårt felles opplegg i budsjettsammenheng. Kristelig Folkeparti vil også være villig til å fire på sine egne primærstandpunkter, selvfølgelig, for å finne en løsning. Siden det er mange barnefamilier som nå spør utålmodig etter en felles løsning i sentrum, vil jeg gjerne benytte denne anledningen og spørre representanten Jakobsen: Hvordan vil Senterpartiet arbeide videre med dette viktige spørsmålet, og når kan vi vente en avklaring?

Johan J Jakobsen (Sp) : Familiepolitikken og de økonomiske rammene for familien er selvsagt en viktig del av det arbeid som skal fremme en større grad av valgfrihet for barnefamiliene. Men ikke bare det. I tillegg til å bedre økonomien er tilgangen på barnehageplasser og muligheten for fleksibel arbeidstid også viktig i dette totale bildet. Jeg kan også, som Steensnæs, beklage at det ikke er større enighet om utformingen av den økonomiske siden av saken. Men jeg har vanskelig for å se at ikke Kristelig Folkeparti i år som i fjor skal kunne bidra til at vi får et betydelig økonomisk løft for barnefamiliene. Jeg vil minne om at Senterpartiet i sitt budsjettforslag har foreslått en fordobling av småbarnstillegget. Det er en meget sterk satsing, og vi kombinerer det med å styrke barnehagesektoren og forholde oss slik at ikke foreldrebetalingene blir større enn de faktisk er i dag.

       Senterpartiet har i sitt budsjettopplegg valgt et noe annet utgangspunkt enn det Steensnæs nå markerte, nemlig å se på hvilke grupper i samfunnet, hvilke typer barnefamilier er det som har de største problemer i dag? Det spørsmålet gir faktisk Longva-utvalget oss delvis svar på. Det er de enslige forsørgerne, det er en-inntektsfamiliene, og så vet vi fra før at det er en stor gruppe som sjelden når fram, nemlig alle de familiene som har tunge omsorgsoppgaver i sitt eget nærmiljø. Derfor har Senterpartiet lagt inn også 150 mill. kr som en del av det felles opplegget når det gjelder å ta en statlig andel av ordningen med omsorgslønn.

       Jeg håper at det i komitearbeidet skal være mulig å føre videre den positive linjen fra i fjor, da vi fikk et bredt flertall i Stortinget, fra SV til Fremskrittspartiet, som støttet Senterpartiets opplegg for en sterk økning av småbarnstillegget i barnetrygden.

       Dette er et perspektiv som maner til ærefrykt og kanskje til litt ydmykhet, fordi vi vet at oppgavene i det samfunnet vi har i dag, er store. Men vi må også forberede oss på de oppgavene som morgendagens generasjoner skal leve med og leve under og skal kunne løse. Da har vi intet annet valg enn å analysere og tenke og bruke alle de samarbeidsløsninger og all den samråderett det norske samfunn har å by på for å kunne møte denne formidable utfordring. Men det er også slik at vi har et utgangspunkt i det norske samfunn i dag som nettopp gir oss en valgfrihet og en mulighet som peker framover i tid.

       Norsk økonomi er i dag i særdeles godt gjenge. Det statsbudsjett som er lagt fram, den trontale som er lagt fram og debattert, og den regjeringserklæring vi diskuterer i dag, har alle det felles at de hviler på en sunn økonomi som gir oss valgfrihet.

       Men valgfrihet er ikke valgfrihet til å gjøre hva som helst. Valgfrihet er å utnytte den situasjon det er at Norge har en god økonomi, men ikke å svekke det fundamentet som de neste generasjoner skal leve av, ikke stille oss slik i våre øyeblikkelige politiske krav at vi kommer tilbake til en prisstigningsspiral, at vi kommer tilbake til en økonomi i ubalanse, og at vi kommer tilbake til en situasjon hvor politikere og andre mennesker får mindre valgfrihet og ikke mer.

       Et annet utgangspunkt vi har for å møte utfordringene framover, er vel de store kvalitetene i det norske samfunnet. Og en av de største kvalitetene er at fordelingspolitikken i Norge har vært slik at det er en betydelig grad av likeverdighet mellom menneskene. Vi har en privatøkonomi, vi har en utdanning, vi har levekår over det ganske land som kanskje er jevnere i vårt samfunn enn de fleste andre steder, enten vi sammenlikner oss i tid eller rom.

       Nå betyr ikke det at det norske samfunn i dag er konfliktfritt. Det betyr heller ikke at det ikke gjenstår store oppgaver innenfor det samfunnet vi har. Men det betyr at det norske samfunn både har en kvalitet og en valgfrihet som gir oss det handlerom vi trenger.

       I verden omkring oss er det utrygghet og ufrihet som har sin bunn i store og vanskelige konflikter, slik vi ble minnet om i går da noen av oss hadde anledning til å høre Yasir Arafat, og som også har sitt utgangspunkt i fattigdomsproblemene og i en rovdrift på økologi og miljø som må forringe samfunnet for dem det gjelder både nå og i framtiden.

       Dette er også våre utfordringer, utfordringer som vi skal møte med vår hjelp, med vår bistand og først og fremst med vår samhandling. Dette er den ene av søylene i det byggverk Regjeringen har kalt « Det norske hus år 2000 ».

       Vi har vært gjennom store omstillinger i norsk næringsliv. Vi har hatt tall på arbeidsledighet som for norske forhold har vært uhyggelig høye. Vi ser heldigvis at denne ledigheten er på vei nedover. Men det gjenstår store utfordringer i å bygge bedrifter over det ganske land, utnytte et potensial som fins i norsk økonomi og i norske hoder i det norske utdanningssamfunn for å modernisere og sikre våre arbeidsplasser og skaffe dem og verdistigningen sterkere ben å stå på. Det er den andre søylen i Regjeringens byggverk mot år 2000.

       Vi har en sosial sikkerhet i vårt samfunn som er høyere enn de fleste andre steder. Men det er noen køer ved sykehusene, og det er eldre som ikke får den pleie de har rett og krav på i det norske samfunn. Det skal velferdspolitikken ta sikte på å bringe oss svarene på. Det er den tredje søylen i byggverket.

       For å få dette til må det norske samfunn bygge opp en utdanning utover den vi har i dag, utover alt det vi i dag tilbyr våre barn og våre unge. Ikke minst må de som har deltatt i yrkeslivet en stund, kunne komme tilbake for å skaffe seg utdanning og kompetanse gjennom en reform som vil sikre både rett og mulighet til å kunne gjøre nettopp det. Det er den fjerde søylen i Regjeringens byggverk.

       Gjennom erklæringen har Regjeringen påtatt seg en formidabel oppgave, men det er også slik at den gir signaler om hvilken strategi, hvilke invitter erklæringen skal følges av. Regjeringen etterspør først og fremst en dialog, en felles tenkning og samhandling gjennom hele befolkningen, gjennom alle grupper og lag, fordi svært mange av de utfordringene vi står overfor, har ikke selvsagte svar. De har svar som må smis i et fellesskap, og de har svar som må rette seg etter den kurs og den strategi Regjeringen legger opp til. Regjeringen legger også opp til at denne forsamling ikke er ekskludert fra denne samhandling. Alle de politiske partiene inviteres til samarbeid for å forme den framtid vi må få. Det gjør man ved å kunne tenke og ha dialog, også der utgangspunktene er ulike.

       No kan me konstatera at opposisjonen har svært så lite nytt å ta stilling til. På det området der tampen brenn mest, grenseoppgangen mellom vårt felles samfunnsansvar og marknaden, ser me få teikn til avklaring. Regjeringa står ikkje utvitydig for ein velferdsstat som folk kan lita på. Ventelistene i Helse-Noreg, den vanskelege situasjonen for dei eldste eldre, er eksempel på kriser som tærer på solidariteten i samfunnet.

       Og Regjeringa seier ikkje klart frå om at naturressursane i fyrste rekkje skal koma landet sine innbyggjarar til gode. Om regjeringsskiftet varsla noko nytt, var det ikkje på slike viktige punkt. I staden listar statsministeren i si erklæring opp store ambisjonar, denne gongen presenterte som « Det norske hus år 2000 ». Det skal visstnok reisast eit nytt byggverk. Det skal setjast i gang ei planlegging som grip langt inn i neste hundreår. Men om dette er alvorleg meint, må Regjeringa alt i dag leggja om politikken. Viljen til å dempa det private forbruket, til å spara på olja og matjorda, til å forvalta fiskeressursane forsvarleg - alt dette avgjer om etterslektene får nyta godt av det nobelprisvinnaren Trygve Haavelmo kalla « reelle produksjons- og livsmuligheter ».

       Det er no handling er viktig. Spørsmålet er difor: Kan det tenkjast at regjeringsskiftet trass i alt vil utløysa vilje til å ta fatt på slike grunnleggjande saker og dermed opna for ekte dialog? Eller blir alt som det var og er?

Tom Thoresen (A) : Jeg tror at det vi må diskutere og ha dialog om, i første rekke er: Hvordan utnytter vi de ressursene det norske samfunn har, til beste for oss alle?

       Da tror jeg at det handlingsrom norsk olje gir oss, det handlingsrom moderniseringen av primærnæringene har gitt oss, er en viktig forutsetning for det samfunn vi skal skape. Og så er det nok utvilsomt riktig at det her kan være grensedragninger som det kan være fornuftig å ha en åpen dialog om, mellom John Dale og meg, mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet og mellom andre aktører. Men en kan ikke gi avkall på de verdiene som er skapt fram til i dag av sosialdemokratiske regjeringer, til dels under stor politisk strid, fordi de er noen av forutsetningene for hvordan vi bygger landet videre ut. Det gjelder også grensedragningene mellom samfunn og marked. Vi har gått gjennom en betydelig grad av internasjonalisering på tross av at vi har valgt å stå utenfor EU. Denne betydelige grad av internasjonalisering regulerer delvis vårt forhold mellom samfunn og marked i Norge. Det er på noen få områder en begrensning, men på de fleste områder er det en betydelig utvidelse av det potensial vi har for å bygge landet.

Jan Petersen (H) : John Dale har helt åpenbart rett når han sier at det er ikke så mange nye, konkrete grep denne regjeringen gjør i sin erklæring. Jeg tror nok svært mange av oss er skuffet over det - bl.a at de nå ikke grep anledningen til å legge opp til en bedre helsepolitikk enn den regjeringen Harlem Brundtland la opp til.

       Men nå inviterte Tom Thoresen for så vidt til å løfte blikket, og jeg vil gjerne følge ham litt på det.

       Et av de viktige elementene vi bør diskutere, er maktkonsentrasjonen og hangen til å konsentrere makt om arbeiderpartistaten. På dette punktet er for så vidt Arbeiderpartiet og Senterpartiet på mange måter på samme lag, fordi begge er entusiastiske tilhengere av kollektiv makt. Vi ser bl.a vektleggingen av behovet for store statlige eierandeler i næringslivet som en ytterligere understreking av at maktkonsentrasjonen ønsker ikke Arbeiderpartiet å gi slipp på.

       Tom Thoresen var i sitt innlegg for så vidt ganske imøtekommende overfor ideer fra andre - ja, så langt at han nærmest gav inntrykk av at nå var alle kortene oppe i luften. Mitt spørsmål vil derfor dreie seg om den storstilte rådsstrukturen som Regjeringen nå åpenbart foreslår, hvor nærmest alt skal utredes. Og mitt spørsmål er: Skal det det? Vi husker godt da Regjeringen skulle utrede småbedriftenes situasjon, da de som utredet, fikk beskjed om at de måtte holde seg unna det aller viktigste, nemlig skattespørsmål. Da er spørsmålet: Når Regjeringen legger opp til en slik rådsstruktur, betyr det da at man vil ha en fri og uavhengig debatt hvor alle motforestillingene kommer frem, eller skal man utrede arbeiderpartistaten? Eller sagt på en annen måte: Er rammen for det denne storstilte rådsstrukturen skal arbeide innenfor, Arbeiderpartiets program slik det utmeisles i langtidsprogrammet, eller er man nå for en gangs skyld villig til virkelig å tenke fritt, uavhengig og nytt?

       La oss nå være veldig konkrete: Statsministeren har gang på gang sagt at økologisk omforming av det norske samfunnet er den største og viktigste oppgaven. Han har ved enhver anledning nevnt dette som første punkt. Men samme dag som Regjeringen legger fram en erklæring om dette i Stortinget, konsesjonsbehandler man altså gasskraftverk - samme dag som man sender ut villige signaler med vilje til dialog med miljøbevegelsen, sender man ut den saken som vil stenge for dialog med miljøbevegelsen. Og jeg spør da Tom Thoresen: Hvordan tror Tom Thoresen at en reell dialog med de mange, brede og viktige miljøkreftene i Norge - som må engasjeres og mobiliseres hvis Regjeringen skal få til det den vil - skal kunne pågå mens man samtidig bygger gasskraftverk? Jeg retter dette spørsmålet spesielt til Tom Thoresen, som jo er motstander av gasskraftverk.

Tom Thoresen (A) : Når man inviterer til samarbeid og samhandling, så er det én ting det er, nemlig at en kan få en meningsbrytning fram mot et resultat - ut fra ulike utgangspunkt. Og det er én ting det ikke er, og det er at deltakerne i en slik meningsbrytning hver for seg sitter med fasiten.

       Det er ikke slik at en invitasjon - som jeg setter pris på at Erik Solheim tar åpent og godt imot - betyr at Arbeiderpartiet skal stå her og love å føre SVs politikk. Det betyr tvert imot at vi kanskje i fellesskap skal analysere noen problemstillinger nettopp fordi økologien og et bærekraftig miljø er viktig for oss alle. Da må man også kunne diskutere spørsmålet om hvorvidt det er fornuftig at Norge bruker noe av den gassen som utvinnes i Norge, til å produsere elektrisitet i Norge som et alternativ til at denne elektrisiteten blir produsert andre steder til større miljøomkostninger. Det går an å trekke resonnementet - og til og med svaret på en slik problemstilling - i ulike retninger, men det går ikke an å hevde at dialogen ikke er avhengig av at det er slike ting vi må analysere og diskutere og prøve å finne løsninger på i fellesskap.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : For det fyrste har eg lyst til å streka under at det var hyggeleg å høyra frå talarstolen at samråd og rådslag, eller samarbeid eller kva ein no kallar det, også inkluderer oss her i huset og ikkje berre dei der ute. Eg deler mange av dei vyane som Thoresen gav oss i dag, og som òg den nye statsministeren gav oss i erklæringa i går. Men spørsmålet er eigentleg: Skal vi starta no, eller skal vi venta til neste år med å gjera noko med det?

       Å skapa ei økologisk berekraftig utvikling, å ta fattigdomsutfordringane i andre land på alvor, som Thoresen nemnde spesielt i dag, ei naudsynleg helseteneste for alle som treng det, tryggleik og omsorg til alle eldre - omsorgsbehovet deira er enormt - skal vi begynne i dag, eller skal vi venta til neste år?

       Det ligg an - både i erklæringa og i Thoresen sitt innlegg - til gode alliansar, og det er faktisk representanten Thoresen sitt ansvar - i den nye stillinga han har - å få til dei alliansane her i huset.

       Kristeleg Folkeparti har lagt fram sitt alternative statsbudsjett, og vi har òg saman med dei andre sentrumspartia lagt fram eit alternativ i finansinnstillinga. Eg veit at det er i morgon det skal vera finansdebatt, så eg skal ikkje gå lenger inn på det, men likevel, det er i dag vi skal debattera dei nye signala som kjem frå den nye regjeringa, og dei nye områda den nye regjeringa ynskjer å satsa på. Derfor er det viktig å utfordra Tom Thoresen på dei signala som kjem frå den nye regjeringa: Kan vi gjera noko med dei no, eller skal vi venta til neste års statsbudsjett? Vi er opne for samarbeid for å få m.a. meir til helse og omsorg, gjerne òg meir til dei fattigaste i den tredje verda og meir til dei som har minst her i landet. Men er Arbeiderpartiet det? Er Arbeidarpartiet villig til å bruka noko meir på desse områda enn den førre regjeringa ville? I finansinnstillinga kan eg ikkje finna dei signala. Men kan Tom Thoresen gje meg dei signala, eller er eg nøydd til å venta heilt til salderingsdebatten?

Tom Thoresen (A) : Jeg tillot meg i en debatt tidligere i høst å sitere fra Arne Garborgs anmeldelse av Hanna Winsnes kokebok: Man tager, man tager, man tager, men ingen siger hvor man tager det fra.

       Jeg har full forståelse for den sektoren som Kristelig Folkepartis leder nå ønsker å heve. Jeg tror det ville være fornuftig om både Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet gikk inn i en dialog rundt de spørsmålene. Men da må man også si noe om hvor man « tager » det fra. Vi må ikke sette oss i den stilling at vi undergraver det trygge fundament som norsk økonomi nå hviler på, og det er altså overskuddet i oljesektoren, det må ikke bli en for sterk fristelse, hvor påtrengende de nære problemene enn er.

       Men jeg minner om, som representanten gjorde selv, at finansdebatten er i morgen, og at finansdebatten er utgangspunktet for Stortingets budsjettbehandling, og jeg håper at alle i den prosessen tar både de største utfordringene og deres inndekning i forhold til norsk økonomi alvorlig.

Carl I Hagen (Frp) : Det har vært mange kommentarer til statsministerens regjeringserklæring i går. En av dem jeg har bitt meg merke i, lyder slik - det er i Dagbladet i dag:

       « Et dramatisk og revolusjonerende budskap, sier planleggingsminister Terje Rød Larsen om innholdet i den nye statsministerens tiltredelseserklæring. »

       Da er mitt første spørsmål til Arbeiderpartiets parlamentariske leder: Er det virkelig behov for en revolusjon etter at statsminister Gro Harlem Brundtland har styrt dette landet i så mange år? Er det virkelig slik at Arbeiderpartiets nye regjering plutselig kaster bort alt det som var tidligere, at det er behov for en omveltning, en revolusjon? Vanligvis er revolusjon noe det er behov for når man skal rydde opp etter skandaler til tidligere makthavere. Synes man det som Arbeiderpartiet de siste 10 - 15 årene under Gro Harlem Brundtlands ledelse har bygd opp, er så dårlig at det er nødvendig med revolusjon, og at det er nødvendig å bygge et nytt hus helt fra grunnen av? Når man skal bygge dette nye huset på fire nye bærebjelker, skulle man jo tro at det ikke var noe der på forhånd!

       Så sies det på lederplass i Dagbladet i dag:

       « Allerede i innledningen til sin erklæring understreket Jagland behovet for å integrere flyktninger og innvandrere i det norske samfunnet. Det må tas som nok et tegn på en ny kurs i slike spørsmål, og at den restriktive linjen under den forrige regjeringen er tilbakelagt. »

       Varsler det i realiteten et oppgjør med den politikken som bl.a den nye justisministeren har kalt funksjonelt rasistisk? Kan vi nå forvente, som Dagbladet spår, at det blir en helt ny politikk på det innvandringspolitiske området, og at den skal være langt, langt mer dumsnill enn den foregående?

       Det er åpenbart at den nye regjeringen er glad i å utvikle sosialdemokratiske moteord. Regjeringens erklæring i går var en bukett av slike: samråd, Det norske hus, det utvidede solidaritetsalternativ, den nyorienterte næringspolitikken.

       Men spørsmålet er: Hva betyr det; hva ligger bak disse ordene? Får vi en ny politikk, eller får vi det ikke? Statsminister Jaglands erklæring reiser flere spørsmål enn den besvarer.

       Det høres f.eks lovende ut når han sier at han vil legge vekt på utviklingen av små og mellomstore bedrifter. Men det gjør han samtidig med at Arbeiderpartiet foreslår å legge enda flere byrder på småbedriftene gjennom en ekstra sykeuke, og nekter å være med på å bedre vilkårene ved å innføre en ny og bedre delingsmodell, avgiftslettelser, endringer i arbeidsmiljøloven og de konkrete forslag til avbyråkratisering Høyre fremmer. Derfor må vi gå bak ordene og til den politiske praksis og de konkrete forslag for å finne hva Thorbjørn Jagland vil.

       Derfor er det ikke først og fremst i gårsdagens erklæring vi finner nøkkelen, men heller i regjeringen Harlem Brundtlands trontale, som han vil bygge videre på, i det fremlagte budsjettforslaget og i det programutkast som han selv har stått for. Det er her vi finner nøkkelen til hvilken vei han ønsker å føre Norge.

       Det er en vei mot venstre, med tung statlig innflytelse, alltid fellesskapsløsninger og mer rom for politiske beslutninger og politikermakt. Også i erklæringen ser vi dette reflektert i den såkalt langsiktige, nyorienterte næringslivspolitikken, der det er bruk av statlig kapital som er fremhevet. Dette er ingen nyorientering. Dette er Arbeiderpartiets politikk slik vi så den for noen tiår siden. Men oppgaven burde heller være å sørge for at flere nordmenn setter sine penger i skapende virksomhet. Staten kan aldri bidra med det samme aktive engasjement som en privat eier. Oppgaven burde være å utløse den skaperkraften som vi vet finnes i det norske samfunnet.

       Det er interessante signaler i erklæringen. Et av de spennende grepene er det som sies om arbeidet med langtidsprogrammet, at det skal opprettes råd på de viktigste politikkområdene.

       Men det reiser flere spørsmål:

       Er dette en ny måte å utøve makt på? Er det slik at Regjeringen i enda høyere grad enn nå skal binde opp Stortinget ved å inngå forståelser og avtaler med tunge maktgrupper i det norske samfunn før Stortinget får innflytelse på beslutningen? Er det dette som er bakgrunn for at LO-leder Yngve Hågensen i min og Hågensens felles lokalavis, Østlandets Blad, på lørdag jubler: « Jeg er selvsagt glad for at Thorbjørn har kommet i en posisjon som kan gi meg enda mer innflytelse »?

       Er man virkelig villig til å slippe til krefter utenfor partiet, og også lytte til dem? Vil man virkelig be om kritiske tanker og andre måter å tenke på? Og hvis man vil det: Hvordan forholder dette seg til Arbeiderpartiets program? Skal rådene måtte ligge innenfor de rammer Arbeiderpartiets landsmøte trekker opp, eller tør man gi den frie meningsbrytning en sjanse? Blir det like galt som med det såkalte Henriksen-utvalget, som skulle utrede småbedriftenes situasjon, men ikke fikk lov til å se på noe av det viktigste, nemlig skattebyrden? Dette var et spørsmål Tom Thoresen ikke kunne svare på i sted.

       Jeg er nok redd for at statsminister Jaglands vage ideer om samråd fort blir til samrøre, hvor det til syvende og sist blir de som sitter på toppen, som får det som de vil ha det.

       Jeg kan ikke fri meg fra det inntrykk at regjeringserklæringen preges av atskillig planleggingsromantikk av gammelt merke. Og selv om jeg vil understreke at det er et viktig prinsipp at Regjeringen skal kunne organisere sin virksomhet som den vil, kan jeg likevel ikke dy meg for den refleksjon at Jaglands nye planleggingsavdeling i mistenkelig grad minner om Per Kleppes planleggingssekretariat fra 1970-årene. Har statsminister Jagland funnet opp hjulet én gang til i håp om at det triller bedre denne gangen?

       Samfunnet skal utvikles etter Regjeringens retningslinjer. Folks hverdag skal preges av « en rekke delprogrammer », som det står, og konkrete mål. Regjeringen skal oppnevne brede råd, slik at eksperter kan komme frem til konsensus og vi slipper opprivende uenighet. Hele dette nettverket av planer, programmer, råd og retningslinjer skal samordnes av den nye posten nasjonal planleggingsminister. Men la meg minne om at et samfunn som får utvikle seg fritt, også håndterer endringer og nye utfordringer best.

       Jeg har, i likhet med Carl I Hagen, merket meg den nye planleggingsministerens utsagn i Dagbladet i dag, hvor han betegner Regjeringens erklæring som et « dramatisk og revolusjonerende budskap ». Og, ærlig talt, han starter her sin karriere med å strekke strikken i lengste laget. Men seminardemokratiet er på vei, og vi trenger alle etterutdannelse i sosiologi for å henge med.

       Regjeringen legger vekt på at maktutøvelsen skal skje kollektivt og i fellesskap. Det er intet nytt for en konservativ at vi skal legge vekt både på individet og fellesskapet, og at individet er en del av en større sammenheng. For oss er poenget å skape den rette balansen. Men slik statsministerens visjoner presenteres, blir balansen forrykket, og det er alltid fellesskapsløsningene som foretrekkes. Ideene og retorikken peker bakover. 1960-årenes borettslagsdemokrati synes å være et slags ideal. Og når Regjeringen lanserer Det norske hus som et bærende begrep, er dette intet tilsvar til Gorbatsjovs « europeiske hus » - det er nok mer det svenske « folkhemmet » fra 1950-tallet som har stått modell.

       Regjeringens erklæring er interessant også ut fra hva som ikke står der. Flere viktige begreper finnes ikke i Regjeringen språkbruk. Hvor er valgfriheten for den enkelte og familien? Hvor er handlefriheten og det personlige ansvar? Hvor er understrekningen av behovet for de frie og uavhengige enheter i samfunnet? Hva sies om organisasjonene og den såkalte tredje sektor? Jeg er ikke overrasket over å finne lite av Høyres perspektiv på hvordan vi ønsker samfunnet. Vi ønsker mer handlefrihet, mer valgfrihet, mer makt og ansvar til enkeltmennesket, til familien, til bedriften og til lokalsamfunnet. Men her søker Regjeringen fellesskapsløsninger og kollektiv maktutøvelse gjennom samråd.

       Folks rett til å ta avgjørelser om sitt eget liv skal ikke begrenses til å bli tatt med på råd. Folks rett til å styre sin egen hverdag skal ikke begrenses til et voksende samrøre. For Høyre er det grenser for politikk. Rundt familien skal det være en politikkfri sone, fordi familien selv vet best hvordan den kan innrette seg. Derfor er det heller intet kritisk forhold i erklæringen til statens makt og til det faktum at de offentlige eierandeler av næringslivet er 50 %, en andel som er helt spesiell i den vestlige verden.

       Også for staten er det statlige eierskap et tveegget sverd. I Høyre er vi opptatt av at staten skal ha troverdighet, styrke og integritet på sine kjerneområder. Men når staten samtidig blir regelgiver, overvåker og markedsaktør, undergraves statens troverdighet og integritet. Slik blir de som ønsker å utvide statens eierskap, på mange måter også statens fiender. Vi blir sittende med en stat uten integritet, uten troverdighet - kun med sin økonomiske styrke.

       Vi ønsker å øke den personlige handlefriheten ved at folk får beholde mer av sine inntekter. Derfor vil vi kjempe mot boligskatten, og vi vil kjempe mot det perspektiv statsministeren trakk opp i et intervju i VG søndag: mer skatt for pensjonistene.

       Et problem i dagens Norge er at Arbeiderpartiet ønsker å tøye statens oppgaver og ansvar til så mange områder at vi ikke har nok ressurser og oppmerksomhet knyttet til statens viktigste oppgaver. Jeg hadde ventet at et av Regjeringens nye forslag ville vært en bedre helsepolitikk. Det er uakseptabelt at ventelistene nok en gang øker, og vil fortsette å øke. Høyre har fremlagt en rekke reformforslag, og Regjeringen har nøyd seg med å svare med en avbleket og puslete utgave av de forslag som er fremmet. Slik er det også med erklæringen. Her er det bare ett nytt grep, og det minner oss om at det var den nye statsministeren som under debatten om helsemeldingen her i huset var den som klarest gav uttrykk for at det ikke var behov for nye reformer. Men rett skal være rett: Nå tar erklæringen ett grep - den varsler at Regjeringen vil vurdere kjøp av helsetjenester i utlandet. Og det er bra. Men her må Regjeringen vurdere raskt, for i morgen kommer Høyres forslag om akkurat dette opp til behandling, og da regner jeg med at Arbeiderpartiet vil slutte seg til Høyres forslag. Hvis de ikke gjør det, er det nok et eksempel på at ordene er der, men handling blir det ikke.

       Regjeringen varsler handling på en rekke områder, men den sier lite om hva det betyr i praksis. Men det ligger løsninger fremlagt i Stortinget som Regjeringen kan akseptere, om den mener alvor. Den understreker sterkt behovet for et bedre transportsystem av hensyn til næringslivet. Ja, det er fint, men da kan jo Regjeringen følge opp og støtte Høyres forslag om en sterkere satsing på veibygging. I erklæringen snakkes det om behovet for at barnefamiliene kan få en « bedre organisert hverdag ». Høyre fremmer i budsjettforslaget i morgen sine idéer om hvordan barnefamilienes handlefrihet kan økes ved å innføre kontantstøtten. Får vi støtte?

       Regjeringen understreker kampen mot kriminaliteten. Men igjen blir spørsmålet: Hvorfor har man da gang på gang motsatt seg de forslag Høyre og andre har fremmet i Stortinget?

       Jeg må avslutningsvis reise et spørsmål som uroer meg. Jeg håper at svaret er at ikke alle deler av erklæringen er like godt gjennomarbeidet. Erklæringen omtaler så vidt også de utenrikspolitiske perspektiver. Og det som sies, er riktig nok, selv om jeg skulle ønske at det som sies om miljøkatastrofer og atomproblemer i vårt nærområde, ville ført Arbeiderpartiet til å støtte Høyres forslag om en ekstra satsing.

       Men det blir allikevel noe halvveis over Regjeringens betraktning. Det er fortsatt en kjerneoppgave å bygge freden i vår del av verden og sikre Norge nødvendig innflytelse i de prosesser som under enhver omstendighet har konsekvenser for Norge. Vi lever i en ny tid, men allikevel lever vi med betydelige usikkerheter. Vi er på utsiden av prosessen i Europa, det er en vedvarende oppgave å holde et nært forhold til USA, det er en særlig påtrengende oppgave å inkludere de nye demokratiene i øst i det vestlige fellesskap, og det er viktig å utvikle et forhold til Russland som bygger på samarbeid.

       Det er viktig at Regjeringen står fast på at NATO bør ta opp nye medlemmer. Jeg håper at den uttalelsen forsvarsminister Kosmo gav - riktignok som medlem av regjeringen Harlem Brundtland - da vi ble besøkt av den polske forsvarsminister, ikke er dekkende for den nye regjeringens syn, for da sa han nemlig om utvidelsen at « det er ikke vi som driver prosessen fremover ». Den passiviteten som den tidligere regjering viste, håper jeg ikke deles av den nye regjeringen. Jeg håper at en kan slutte seg til president Clintons uttalte mål om konkrete utvidelser i 1999.

       Når erklæringen på dette området ble så haltende, er det særlig viktig at statsministeren i dag forholder seg til disse hovedspørsmål i norsk utenrikspolitikk.

       Arbeiderpartiet vil bygge et hus som alle i Norge kan ha nøkkel til. Hva er det som gjør at Høyre og Høyres leder ikke er i stand til å gi i alle fall litt klarere analyser av hva som er dette landets utfordringer, og å løfte blikket litt for å se lenger enn til det nærmeste års budsjett og ned i den enkeltes lomme?

       Så mitt spørsmål til representanten Petersen er hva som er grunnlaget for hans frykt. Hva er det som gjør at Jan Petersen frykter at Thorbjørn Jagland nå når han er blitt statsminister, skal la være å samarbeide med ham, når han faktisk har samarbeidet veldig godt med Jan Petersen og Høyre den tida han var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet her i Stortinget?

Jan Petersen (H) : Jeg er ikke helt sikker på hva som vil overbevise Riis-Johansen om noe. Det jeg nå har snakket om i 15 minutter, er altså disse områdene, men når Riis-Johansen ikke engang evner å lytte til det, så er det ikke noe håp om at en repetisjonsøvelse på to minutter vil løse problemet.

       Jeg kan bare nevne et par stikkord for ham. Jeg tror vi aller tydeligst ser forskjellene der hvor vi virkelig viser hvor forskjellig vi tenker, nemlig når det gjelder budsjettet. Det er jo der mange av samfunnslivets områder kommer inn, og Riis-Johansen vet - ja, kanskje ikke han vet det, men jeg kan fortelle ham det nå - at der ligger de virkelig store forskjeller på Høyre og Arbeiderpartiet. Det er mellom oss og Arbeiderpartiet de store forskjellene i beløpene og prioriteringene ligger, og der ser man et av de viktigste områdene som uttrykker den forskjell som er der. Også forhold som gjelder statens makt, statens eierandeler, hvem som skal eie, utøvelsen av den kollektive makten, hvor Senterpartiet og Arbeiderpartiet står sammen, er områder vi ikke dekker.

       Riis-Johansen var i sin lange liste også inne på en del saker som han utmerket godt vet ikke stemmer. Det er riktig at det har foregått en viss modernisering under Arbeiderpartiet, men på ingen måte slik vi har ønsket det. Vi har vært en pådriver for å få dette til. Det er et motvillig arbeiderparti som går etter. Men poenget er at Riis-Johansen ligger så langt etter når det gjelder denne moderniseringen, at han synes det virker som om alle andre står sammen om det. Ja, det ble jo så galt når det gjaldt moderniseringen, at til og med SV på visse tidspunkter sa at nå orket de ikke mer av Senterpartiet, nå måtte Senterpartiet få lov å sitte igjen der det var, og så fikk SV bevege seg lite grann. Problemet er at Riis-Johansens perspektiv er av en slik art at han ikke ser så tydelig de andre delene av det politiske spektrum.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Høgre og Arbeidarpartiet har gått hand i hand når det gjeld olje- og gasspolitikken. Men for ei tid sidan kom Per-Kristian Foss med eit gledeleg utspel. Han sette spørsmålsteikn ved fornufta i det høge investeringstempoet i oljesektoren, men det var tydeleg at det ikkje var tillatt korkje å tenkje høgt, alternativt eller - vil eg legge til - verdikonservativt i partiet Høgre for tida.

       Som kjent har det høge utvinningstempoet bunde statlege midlar opp i store investeringar og gjort oss så avhengige av denne sektoren at mange ser med uro på dette. No får vi på grunn av dei store inntektene høve til å bygge opp dette oljefondet. Men eg synest ein også bør tenkje litt alternativt når det gjeld oppbygging av fondet. Kanskje vi burde tenkje på andre typar investeringer, f.eks på investering i kunnskap, utdanning og kompetanse, som Høgre også plar vere opptatt av. To tredjedelar av vår nasjonalformue er faktisk menneskeleg arbeidskraft, og då synest eg det måtte vere lurt også for eit verdikonservativt parti - dersom partiet framleis er det - å tenkje litt alternativt når det gjeld framtidas investeringsbehov, f.eks når det gjeld ny teknologi og IT i skulen, etterutdanning og fleire studieplassar. Vi må tenkje på investeringar for å betre læringsmiljøet, som vi veit er dårleg i mange utdanningsinstitusjonar og vanlege skular - inneklimaet har vore eit stort problem i mange år - og det vil innebere investeringar.

       Eg vil då spørje Petersen kvifor ikkje Høgre tar desse utfordringane meir på alvor. Kvifor er ikkje Petersen interessert i å diskutere alternative investeringsplanar framfor å bygge opp fond i utlandet, som vel kan vere nyttig sett ut frå eitt perspektiv, men dersom vi ynskjer å ha fleire perspektiv for å gjere oss best mogleg rusta for framtida, synest eg Høgre har ei negativ haldning til det som verkeleg er verdifullt for framtida.

Jan Petersen (H) : Jeg skal la ligge den innledende finten om oljeutspillet. Som Kjellbjørg Lunde utmerket godt vet, er Per-Kristian Foss og jeg enige om det spørsmålet.

       Jeg tror jeg skal holde meg til det som er det viktige hovedspørsmålet hennes, nemlig hvordan bruker vi oljeressursene, og hvordan investerer vi. La meg da først si at jeg alltid blir skeptisk når SV-ere begynner å snakke om verdikonservatisme, som jo ligger så langt fra dem som mulig. Et av de viktige elementene i verdikonservatisme er å se sitt forhold i forhold til senere generasjoner, se seg selv i en historisk sammenheng. Det er derfor vi alltid har lagt så stor vekt på generasjonsperspektivet. Vi synes det er riktig at vi bruker vår oljeformue på en slik måte at den også kommer senere generasjoner til nytte.

       Jeg er enig med Kjellbjørg Lunde i at det er viktig å satse mer på en del kjerneområder i staten, også for investeringens skyld, og - som jeg har vært inne på mange ganger - det gjelder helse, det gjelder bekjempelse av kriminaliteten, det gjelder kunnskapsskolen og det å kunne få et bedre skolevesen. Men mitt poeng er at det er mulig å få det til hvis vi tar et oppgjør med det sosialdemokratiske samfunn, som skal blande seg opp i så mye at vi ikke får nok ressurser til det aller viktigste - og kunnskapsskolen er noe av det aller viktigste. Problemet er at SV jo fyrer opp under denne mangelen på prioriteringer som den sosialdemokratiske staten står for. Hvis vi kunne få en bedre konsentrasjon om kjerneoppgavene ved å prioritere ned andre områder, ville vi både få mulighet for å investere i fremtiden - på den måten som Kjellbjørg Lunde ønsker, og som jeg er enig i - og mulighet for å legge til side av oljeformuen til fremtidige generasjoner. Dermed ville vi få begge disse hovedsynspunktene vel ivaretatt - ikke bare det ene synspunktet, som Kjellbjørg Lunde etter sitt opplegg ville kunne greie å ivareta.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Høyre har i tidligere tider vist seg som et parti det har gått an å samarbeide med, for da har det vært et verdikonservativt og moderat Høyre å forholde seg til. Men dessverre synes jeg at begge disse viktige trekk er svekket ved dagens Høyre. Partiet har i flere sentrale verdispørsmål som har med viktige etiske utfordringer å gjøre, enten oppgitt å ha et partistandpunkt fordi splittelsen har vært så stor, eller partiet har endret kurs bort fra tidligere verdikonservative standpunkt.

       Et annet problem ved dagens Høyre er at partiet så ensidig analyserer norsk politikk langs høyre-venstreskalaen, mens både erfaring og samfunnsforskning for lengst har vist oss at det fins flere konfliktlinjer - f.eks periferi-sentrum og moralsk-etiske spørsmål. Todelingen i norsk politikk er en saga blott. Derfor blir Høyres konklusjoner ofte skjeve, og partiet får også et uavklart forhold til Fremskrittspartiet som resultat.

       Høyre stresser enormt den personlige valgfrihet. Det kan fort bli så ensidig at det ødelegger fellesskapets ansvar for dem som trenger fellesskapets støtte, nemlig de svakt stilte. Prinsippet om valgfrihet må brukes med forstand. Der det særlig har betydning, er i familiepolitikken, for der er vi virkelig inne i den private sfære og der har det også med foreldreretten å gjøre. Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker begge en kontantstøtteordning for å øke småbarnsfamilienes valgfrihet. Men skal valgfriheten bli reell, må det både være nok barnehageplasser og det må være kontantstøtte til dem som velger en annen omsorgsform. Derfor er det uheldig å finansiere kontantstøtten ved å kutte i barnehagestøtten, slik Høyre gjør. Kristelig Folkeparti var selv tidligere inne på en slik modell, men vi har nå valgt en annen løsning for ikke å svekke barnehageutbyggingen fordi vi ønsker en reell valgfrihet i forhold til begge løsninger. Er Høyre villig til å drøfte en kontantstøtteordning som ikke gir slike uheldige utslag for barnehageutbyggingen som Høyres modell vil gi?

Jan Petersen (H) : Jeg må innrømme min skepsis med hensyn til å høre definisjoner av « verdikonservatisme » fra folk som ikke er verdikonservative - det gjelder også hr. Bondevik. Han er ingen Høyre-mann. Det aksepterer jeg, men det betyr også at han ikke er den som kan gi oss en forelesning om hva som er vårt ideologiske grunnlag. Verdikonservatismen er en nøye integrert del av den politikken vi fører, og det vet Bondevik godt. Han er jo heller ingen kristeligdemokrat i europeisk tradisjon, som han utmerket godt vet, og det tror jeg bør føre til at han bør være forsiktigere med å forelese overfor andre politiske partier hva de egentlig har som grunnholdning. Hele hans referanse til i hvilke saker vi har partistandpunkt eller ikke, er jo heller ikke riktig, som han utmerket godt vet. Dette dreier seg jo om ett spørsmål, hvor jeg tror det er riktig å ha det, men når det gjelder mange av de områdene som er av verdimessig art, vet han godt at vi her i salen har votert etter de oppfatningene som partiet som sådan har.

       Jeg tror også han er altfor rask til å avvise en høyre-venstreakse. Jeg la merke til at han i en TV-diskusjon vi hadde, jo erkjenner at denne høyre-venstredimensjonen i høyeste grad finnes i det som dreier seg om økonomiske spørsmål - men da er vi også inne i en meget tung del av norsk samfunnsliv. Så jeg tror nok også Kjell Magne Bondevik er klar over at i realiteten er dette en av de tyngste aksene som finnes.

       Så gjelder det familien og valgfriheten. Jeg tror jeg er enig i alle Kjell Magne Bondeviks prinsipielle betraktninger på det området, men jeg synes hans utfall mot valgfriheten var særdeles lite presist. Høyre har alltid hatt balansen, og Bondevik husker sikkert at jeg i mitt innlegg som gikk forut for dette, understreket nettopp balansen mellom det individuelle og fellesskapet.

       Når det gjelder selve den konkrete kontantstøttemodellen, setter jeg stor pris på at Kristelig Folkeparti også har fremmet sitt forslag. Men problemet med Kristelig Folkeparti er at de ikke er like nøye på å regne på utgiftssiden på statsbudsjettet - og det er jo også det som er problemet med Kjell Magne Bondeviks forslag. Derfor er jeg nok redd det er han som er nødt til å endre sitt forslag for at vi skal kunne få en ordning som jeg tror vi alle sammen ønsker oss.

Solveig Torsvik (A) : « Vi lever i en ny tid », sa Jan Petersen - for deretter å gå over til å fortelle om Høyres politikk. Og Høyres politikk er presis den samme som den alltid har vært, ikke tilpasset noen av de nye utfordringene vi står overfor. Jan Petersen sier - nokså krystallklart egentlig - at de som har det best i vårt samfunn, ja de har egentlig for lite penger og betaler for mye skatt, mens de som sitter i velferdssamfunnets kjeller, ja de er egentlig for slappe og tjener for godt. Kort og godt: Høyres politikk er den samme.

       Altfor mange utenfor Norge har fått oppleve høyrepolitikk i praksis, altfor mange har fått oppleve det i hverdagen: en offentlig sektor på lavbluss og et svært lite skattetrykk. Ikke i noe land har denne høyrepolitikken ført til et samfunn der forskjellene er mindre, et samfunn der alle har lik tilgang på arbeid, et samfunn med like utdanningsmuligheter. Ikke i ett samfunn i denne verden - for å ta et av de områdene som Jan Petersen tidligere har hatt som hjertesak, kriminaliteten - er det lavere kriminalitet med høyrepolitikk. Eller er det noe land i verden med høyrepolitikk der helsetjenestene er rettferdig fordelt og der folk oppfatter at høyrepolitikken, uavhengig av egen lommebok, faktisk fungerer? Hvorfor skal man egentlig tro, eller hvordan kan man egentlig komme på den tanken, at høyrepolitikk gjennomført i praksis i Norge skulle gi et annet samfunn enn det det har gitt alle andre steder i verden der dette er forsøkt?

Jan Petersen (H) : Nå måtte Solveig Torsvik spe på innlegget sitt med å tillegge meg synspunkter jeg ikke har. Jeg skal la det ligge, men minne om at jeg innledningsvis sa at det nettopp er en balanse mellom individet og dets valgfrihet og samfunnet som sådant. Problemet med Arbeiderpartiet er at de alltid velger fellesskapsløsninger. Det er behov for å gi mer handlefrihet og valgfrihet til mange nordmenn. Derfor er det også et behov for å sørge for at skattetrykket holdes i sjakk. Jeg kan ikke gå inn for statsministerens ønske om å få mer pensjonistskatt. Jeg synes vi skal kjempe mot mer pensjonistskatt. Jeg vil anbefale at vi kutter boligskatten. Den overveiende del av folket mener at det er en uheldig skatteform. Dette er to skattesignaler, men Arbeiderpartiet ønsker å beholde disse skatteformene. Vi sier nei.

       Men så til kjernen i spørsmålet hennes, nemlig hva nå med de minst privilegerte i samfunnet. Jeg må si at jeg synes Solveig Torsvik er meget dristig når hun tør utfordre på helse og på kriminalitet. Det er nettopp om disse to kjerneoppgavene vi har ønsket å konsentrere statens innsats, ressurser. Vi mener at på de områdene hvor staten har en oppgave, skal innsatsen være sterk. Men Arbeiderpartiets problem er at de bruker pengene på så mange andre områder at det ikke blir nok til helse. Arbeiderpartiets helsepolitikk er tafatt, køene øker, og det går ut over mange ressursfattige mennesker i det norske samfunn.

       Når det gjelder kriminaliteten, har vi samtidig konsentrert innsatsen slik at det blir mer penger, mer ressurser, til dette. Arbeiderpartiet har stemt imot - og så spør hun om ikke arbeiderpartistaten vil kunne gjøre mer på disse områder! Nei, ressursene vannes for mye ut i arbeiderpartistaten. Det er en konsentrasjon om kjerneoppgavene, etter Høyres løsning, som gir oss bedre muligheter til å bekjempe kriminaliteten i Norge.

       Statsministeren varsla i si erklæring - og har sagt i intervju - at han er oppteken av dei viktigaste spørsmåla i vår tid, og at han ynskjer dialog og samarbeid med ulike grupper i det norske samfunnet. Det er bra! Ei meir lyttande holdning hos leiande arbeidarpartipolitikarar har vore etterlengta lenge, særleg hos dei gruppene i samfunnet som ikkje har « fått sin rettmessige andel av velferdsøkningen », som Jagland sjølv seier. Det er fint om den nye statsministeren og hans regjeringsmedlemer ikkje er så fastlåste i den politikken som den førre regjeringa la opp til, at det hindrar ei reell kursjustering.

       Så langt opplever vi dette som ein balansegang mellom ei vidareføring av regjeringa Brundtland sin politikk og ei nyorientering i forhold til Brundtland-perioden.

       Statsministeren har vore sentral i arbeidarpartileiinga dei siste åra, som partisekretær, partileiar og parlamentarisk leiar. Han har vore ein sentral aktør i utforminga av den politikken som har blitt ført, og kan sjølvsagt ikkje ta avstand frå den. Men no har Jagland i si nye rolle som statsminister gjennom sin retorikk skapt forventningar om at han vil bygge si eiga politiske plattform. SV vil ta desse positive signala på alvor og ser det som ei viktig oppgåve å utfordre Jagland si regjering på konkrete saker. Vi har ofte skulda Arbeidarpartiet for at det er for stort gap mellom det som blir sagt, og konkrete resultat av politikken. Vi vonar at det no kan bli meir samsvar mellom retorikk og realitet i Arbeidarpartiet sin politikk, og då må Jagland gå inn for styring av utviklinga, ikkje overlate til marknadskreftene å bestemme kva levevilkår folk skal ha. Også statsminister Jagland skal dømast etter kva han gjer, ikkje etter kva han seier. Fordi Jagland forfektar standpunkt tett opp til SV sine, vil vi presse på det vi kan for at avstanden mellom ord og handling blir minst mogleg.

       Eg skal konsentrere meg om to heilt sentrale område som SV har prøvd å få fremst på dagsordenen lenge: miljø og rettferdig fordeling.

       Då den nye statsministeren kom ut frå Slottet fredag og møtte ein skuleklasse som spurte kva han ville satse på som ny statsminister, var Jaglands første svar: eit betre miljø. Dette svaret gav han sjølvsagt fordi han veit at det ikkje er noko spørsmål born er meir opptekne av enn kva som skjer med miljøet framover. Når Jagland no skal lytte på råd frå folk flest, er det ikkje minst på dette feltet det er behov for å gi råd til den nye regjeringa.

       Jagland vil bygge sitt norske hus på ein grunnmur av « den samlede verdiskapingen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn ». Denne retorikken avvik rett nok ikkje vesentleg frå kva den førre regjeringa brukte. Likevel skaper ein ny regjeringssjef og endringane i Regjeringa si samansetjing visse voner. Om bytet av statsråd med ansvar for olje og energi medfører ein « mykere » profil, kan ein no spekulere på. Skiftet av samferdselsminister og den nye statsråden si programerklæring slik den kom fram i VG nyleg, skapar likevel tru på at det kan skje noko nytt. Og kor paradoksalt det enn kan høyrast, må det at Thorbjørn Berntsen held fram som miljøvernminister, også tolkast som eit teikn på at noko kan skje. Berntsen var jo den statsråden i den førre regjeringa som klarast gav uttrykk for at han ikkje var tilfreds med sitt gjennomslag hos sine statsrådskollegaer. Han kalla regjeringa sin politikk for ein grå vekstpolitikk.

       Omlegginga av samfunnet i meir berekraftig retning føreset at Grøn skattekommisjon sine tilrådingar blir sette ut i livet. Den nye planleggingsministeren må saman med sosialøkonomane i Finansdepartementet snarast legge fram ei stortingsmelding, slik at dei første skritta i retning av eit grønare skatte- og avgiftsregime kan takast i statsbudsjettet for 1998. For skal Jagland sitt norske hus kvile på ein grøn grunnmur, må den på plass først.

       Jagland kan trygt ta fram si førre « regjeringserklæring » frå 1993, sju punkt for ei fortsatt arbeidarpartiregjering. I siste punktet heiter det:

       « Fortsatt satse på miljø og redusere forurensningene, blant annet ved en ekstra utbygging av jernbanen. »

       Det er rett nok tre år og ei regjeringserklæring etter skjema, men no må tida vere komen til å oppfylle valløftet - jernbaneløftet - frå førre valkamp. Allereie i 1997 må investeringane aukast i infrastrukturen for jernbanen frå det nivået dei har lege på dei siste åra. Og meiner den nye regjeringa alvor med å etablere trafikkdelen i NSB som særlovsselskap for å kunne få større handlingsrom, må ein syte for eit investeringsnivå som gjev trafikkselskapet høve til langsiktig planlegging og tryggleik for ei best mogleg utnytting bl.a av dei nye krengjetoga som i første omgang skal settast inn på hovudstrekningane.

       Skal økologisk berekraft ligge til grunn, og skal Regjeringa « fortsatt forankre Norge i det internasjonale samarbeidet », som det heiter i erklæringa, må norsk energi- og klimapolitikk endrast. At Noreg i klimasamanheng, f.eks innanfor EU, no blir oppfatta som ei sinke, bør vere eit signal til statsministeren om at her må det omlegging til. Satsing på energiøkonomisering og alternativ energi må få eit konkret innhald og prioriterast også i budsjettsamanheng. Først og fremst må statsministeren klårt slå fast at Noreg er budd til å ta på alvor internasjonale avtalar om CO₂, også når det no ser ut til internasjonalt å gå i retning nasjonale målsettingar. Dernest bør han - saman med den nye statsråden for olje- og energisaker - syte for at dei to planlagde gasskraftverka på vestlandskysten ikkje blir bygde.

       « En offensiv distrikts- og næringslivspolitikk » vil vere å ha som målsetting å snu utviklinga innan primærnæringane. Det er vel og bra å satse på småbedriftene, men den same tankegangen må også gjelde innanfor jordbruks- og fiskeripolitikken. Det inneber konkret bl.a å gje dei små bruka levelege vilkår og stoppe utviklinga med nedbygging av kystfiskeflåten. Stordrift på desse områda vil føre til utarming av det økologiske grunnlaget og gå på tvers av målsettinga om å produsere rein mat. God og offensiv distriktspolitikk er å stoppe den marknadstilpassinga av landbruk og fiskerinæring som inneber stordrift og oppkjøp, som vi no seinast har sett eksempel på ved RGI-oppkjøpet i Melbu.

       Ei konkret utfordring: Revider den såkalla handlingsplanen for økologisk landbruk og gjer den til ein ekte handlingsplan med konkrete målsettingar om ein viss del økologisk landbruk f.eks innan år 2010. Når land som Sverige og Austerrike kan, må også Noreg kunne.

       Det heiter i tiltredingserklæringa at regjeringa Jagland har som ambisjon:

       « Skape større rettferdighet ved å løfte opp de som ikke har fått sin rettmessige andel av velferdsøkningen. »

       Dette er ei viktig innrømming av at dei innstrammingane i velferdsstaten sine ordningar som Harlem Brundtland-regjeringa har gjennomført, har skapt større forskjellar, og at grupper er blitt støytte ut frå velferdsstaten. Det er svært gledeleg for SV at Jagland ynskjer « å løfte opp » dei som har falle utanfor. Vi er glade for at Arbeidarpartiet no ser ut til å ville snu, som Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti gjorde i samband med handsaminga av velferdsmeldinga i vår. SV vil vere pådrivar for at jobben blir gjord. Først må Jaglands gode ynske konkretiserast.

       SV har lenge peika på at forskjellane i samfunnet har auka. Fleire forskarar har påvist utviklinga, medan Gro Harlem Brundtland nektar for realitetane i det lengste. Difor er det eit godt utgangspunkt at vi no er meir einige om korleis røyndomen ser ut.

       Som forskar Ivar Brevik har sagt det: « Fattigdom i dag er ikkje å sulte, men å mangle det vanlege som dei fleste andre menneske har. » Det handlar om å ha råd til å kjøpe bursdagsgåve til ungane sine, om ikkje å kunne invitere venner heim i mangel av noko å by på, om ikkje å ha råd til å gå på kino, ha ferie, kjøpe avis - ting dei fleste av oss tar som ei sjølvfylgje, og som er viktige for livskvaliteten i Noreg i dag.

       Tidlegare statsminister Odvar Nordli konkluderte nyleg med at « langtidsarbeidsløse, aleneforsørgere og minstepensjonister faller utenfor ». Nordli har oppfatta kjernen i statistikkane. Dei fortel at i 1980 fekk 60.000 menneske i Noreg sosialhjelp, i dag over 180.000. Det er ein god indikator på nyfattigdomen. I den andre enden er dei 10 % rikaste i Noreg blitt rikare - ikkje minst på grunn av skattereforma som Harlem Brundtland-regjeringa stod i spissen for i 1992.

       SV har tidlegare lagt fram ein handlingsplan mot dei auka forskjellane, og det synest eg vi no kan få ei oppfylging av med den nye regjeringa.

       Så til slutt eit område som mange har stor von om skal bli noko annleis med ei ny regjering, nemleg flyktning- og asylpolitikken. Her har Arbeidarpartiet ført ein stø kurs-politikk i samarbeid med Høgre og Framstegspartiet i Stortinget, ein politikk som har ført til store reaksjonar, ikkje minst blant Arbeidarpartiet sine eigne medlemer. Den nye justisministeren får utfordrande oppgåver og ansvar for at dei store orda no kan få konkret innhald. Det er Regjeringa som gjennom sin praksis er den viktigaste signalberaren når det gjeld å skape positive eller negative haldningar hos folk.

       Det er på høg tid at fortvila menneske igjen kan få høve til å kunne søke vern i vårt land og ikkje leve med trussel om utkasting når alle rimelege grunnar skulle tilseie at dei kan få opphald.

       Det er ikkje berre praktiseringa av utlendingslova som er for streng. Det nyttar ikkje å skulde på Stortinget for ein streng flyktning- og asylpolitikk. Det er fleirtal i Stortinget for ein meir liberal og human politikk dersom Arbeidarpartiet er villig til det. Og det har eg som den siste utfordringa til den nye statsministeren.

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

       De senere årene har jeg også registrert at det har vært en konkurranse mellom SV og Senterpartiet om å svartmale og beskrive det norske samfunn som elendighet. Men i dag opplevde jeg også at en i en replikk fra SV til Senterpartiet forsøkte å distansere seg fra Senterpartiets svartmaling. Representanten Lunde prøver visstnok fortsatt å bidra til denne elendighetsbeskrivelsen, og muligens er ikke representanten Lunde den rette å stille spørsmålet til, men innvarsler de positive reaksjonene et ønske fra SV om å delta for å utforme framtidige løsninger, og at SV er enig i at sosialdemokratiske løsninger er noe mer enn å plusse på budsjetter og å si ja takk til alt?

Kjellbjørg Lunde (SV) : Så lenge eg har vore i Stortinget, heilt sidan 1981, og eg trur før den tida òg, har SV si haldning til Arbeidarpartiet vore både ei utstrekt hand og også ein knytt neve når det var nødvendig, og slik skal det framleis vere. Men vi har ein ambisjon om å få innverknad på politikken som Arbeidarpartiet fører.

       Det er no slik at sosialdemokratiet ikkje har hatt fleirtal i denne salen på lenge, sist gong var i 1957, så vidt eg hugsar, og då er det faktisk slik at vi er nøydde til å prøve å samarbeide, samarbeide i ei retning som vi meiner er riktig. Og det er ikkje SV sin feil at Arbeidarpartiet i stadig sterkare grad har søkt samarbeid til høgre for å marknadsliberalisere økonomien og ikkje bruker den styringa som vi framleis treng for å skape ei rettferdig fordeling, for å gjere ein nødvendig miljøinnsats og for å forhindre det som har skjedd, nemleg at ei for stor gruppe fell utanfor og ikkje får vere med i den velstandsutviklinga som vi andre har vore ein del av. Det er ikkje svartmåling å påvise det faktum som vi statistisk og forskingsmessig har belegg for, og som vi alle erfarer dersom vi går ut i samfunnet og registrerer kva som går føre seg. Men den store utfordringa til sosialdemokratiet no under ny leiing og ei ny regjering er å gjenskape den solidariteten som gjer at vi trygt kan gå inn for ein radikal omfordelingspolitikk, og at vi får det store velberga fleirtalet som aldri før har hatt det så materielt godt, til å sjå at det også er i deira interesse at vi gjer slutt på dei store forskjellane som Arbeidarpartiet dessverre har skapt med støtte frå Høgre, ikkje frå SV.

Unn Aarrestad (Sp) : Etter danninga av ny regjering sa Erik Solheim at SV nå ville tenkja saman med Arbeidarpartiet inn i det neste tusenåret. Samtidig har nettopp Jagland ei regjering som vil vidareføre den politikken regjeringa Harlem Brundtland stod for. Dette er klart uttalt, og den politikken veit me kva står for. Det er nok å nemna auka forskjellar, at sentraliseringa går sin gang, eit høgt oppdrive oljetempo, nå nettopp vedtok ein å byggja to gasskraftverk på Vestlandet, og me veit òg at den nye regjeringa berre fekk ein EU-motstandar og vart sentrert rundt Oslo-området.

       I VG nå på måndag omfamnar Carl I Hagen landet sin nye statsminister, som han meiner har teke over mykje av hans eige tankegods. I same avis prisar SVs Erik Solheim Jagland, og eg siterer:

       « Jagland gir en rekke synspunkter som bare kan gjennomføres med mer SV-politikk, sier en offensiv og gledelig overrasket SV-leder. »

       Og vidare seier han:

       « Det er bra å ha en nysgjerrig og spørrende statsminister som vil ha med folket i den store samtalen. »

       Her kan SV nå verta noko av Regjeringa sitt parlamentariske grunnlag, høyrest det ut som. Slik høyrdest det òg ut på Kjellbjørg Lunde i dag. Og så spør eg: Har SV problem med å vera skikkeleg ueinig i Arbeidarpartiet sin politikk? Og stiller Kjellbjørg Lunde og resten av SV seg bak utsegnene til Erik Solheim?

       Tiltredelseserklæringen i går og debatten i dag har stadig vært vinklet inn på bygging av hus. Det er ikke riktig, som Kjellbjørg Lunde sier, at Jagland var opptatt av grunnmuren. Han hadde ikke grunnmur i sitt hus. Han hadde fire søyler. Hvis man tenker på disse fire søylene, skal det veldig liten forskyvning til før huset blir så skjevt at det er ubeboelig og kanskje ikke verdt å eie engang.

       Kristelig Folkeparti er lite interessert i interiøret i huset, utsmykking og sånne ting, men vi er opptatt av dem som bor i huset. Og så er vi opptatt av de familiene som skal leve der, og den valgfriheten som de også skal ha, muligheten til å velge livsstil, omsorgsform - stikkordet er kontantstøtte.

       Jeg undrer meg ofte på hvorfor ikke SV er opptatt av denne valgfriheten - ikke konkurransen med barnehagene, men den muligheten som eksisterer til å velge omsorgsform. Finner man noe sånt i Jaglands tiltredelseserklæring i går? Slett ikke. Er det ikke på tide at også SV nå ser at i sentrumsalternativet i norsk politikk kan det være noe å hente på dette området? Hvorfor er SV så angstbitersk hver gang ordet sentrumsregjering blir lansert fra denne talerstolen? Kanskje denne sola også er viktig å legge merke til for SV i fremtiden.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Når det gjeld desse symbola med sol eller ikkje sol, har SV gjennom heile sin eksistens prøvd å sjå etter ei lysing og ei moglegheit. Vi er no opptatt av at eit eventuelt nytt reisverk med vonleg ein litt annan politikk skal vere tufta på ein annen grunnmur - det snakka eg om i mitt innlegg. Først og fremst må ein bygge ein økologisk grunnmur der vi har moglegheit til å snu vekstpolitikken, slik at vi kan få inn dei verdiane som eg trur at Kristeleg Folkeparti og SV kanskje har litt til felles.

       Men når det gjeld dei familiane i Noreg som har små barn - det blir ofte framstilt som dei er i fleirtal, men sånn er det ikkje, dei er ein viktig del av samfunnet, og det er veldig viktig at vi legg forholda til rette slik at alle barn kan få dei same moglegheitene til å klare seg i dette samfunnet - meiner vi at SV sin politikk gjev større valfridom og er den beste garantien for at alle barn, heilt frå dei er små, får tryggleik og den typen kompetanse som dei får gjennom barnehagen, gjennom sosialt samvær, det å lære, å leike og vere saman med andre. Det er betre enn alternativet, det trur vi faktisk. Så må vi velje korleis vi skal bruke samfunnet sine ressursar. SV synest at kontantoverføringane til barnefamiliane gjennom barnetrygda er vel ivaretatt. Vi vil bruke meir av samfunnets ressursar til å få dei barnehageplassane som er nødvendig for å ha den valfridommen, og der står det mykje igjen. Det viser ikkje minst årets budsjett, som vi skal debattere i morgon.

       Dersom eg verkar aggressiv, så er eg altså ikkje det - eg er engasjert, og eg er veldig glad for at Senterpartiet er blitt som det er blitt. Det er mykje meir spanande enn før. Og det er framleis spanande korleis det går, for det er jo ikkje slik at alle er like einige i den nyorienteringa som representanten Enger Lahnstein har fått gjennom i partiet.

       Eg vil òg få minne representanten Aarrestad om at det er på bakgrunn av Anne Enger Lahnstein og Senterpartiets tilråding at vi har hatt ei arbeidarpartiregjering, ei regjering som eg har registrert at Senterpartiet i denne perioden stadig er blitt meir misnøgd med. Men no er det altså ikkje heilt blanke ark, men vi tek fram fargestiftane, og vi er glade for at Senterpartiet sine representantar er blitt litt meir raude enn før.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Vi i SV er eigentleg ikkje så veldig opptekne av desse taktiske drøftingane og dette med kven som har stole kven sine klede. Vi prøver kanskje heller å vere litt moteskapande - trendsettande - i forhold til kva som er viktig å få gjort noko med og få synt fram i politikken. Då blir eg litt forvirra av Bjørnstads siste replikk. Det var jo ein framgang at han no seier heilt klårt at den politikken som hans regjering har hatt ansvaret for, og som den i større og større grad har fått støtte frå Høgre for å gjennomføre, har skapt visse skilnader. Det er eg glad for at Arbeidarpartiet ope erkjenner. Dei tiltaka som låg i velferdsmeldinga for eventuelt å rette det opp igjen, var ikkje særleg imponerande. På det vesentlege området der Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har vore i stand til å snu det dei hadde vore med på av innstrammingar for visse trygdegrupper og langtidsledige osv., måtte Arbeidarpartiet skaffe seg støtte hos Høgre for den omlegginga som dei påstod skulle komme dei svakaste til gode. Men då vi oppsummerte dei innstrammingane som Arbeidarpartiet gjennom mange år gjennomførte overfor desse svakaste gruppene, fann vi at det ramma dei på ein måte som eg ikkje trur var tilsikta, men som har blitt slik. Og det er det eg no utfordrar Arbeidarpartiet til å gjere godt igjen og prøve å rette opp. Men då må dei innsjå at det som i vår blei resultatet av handsaminga av velferdsmeldinga, ikkje var i riktig retning.

       SV har nokre gode forslag, vi skal fremje dei på nytt dersom ikkje Arbeidarpartiet kjem med dei, og vi satsar framleis på støtte frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet. Då blir det nokså pinleg for arbeidarpartiregjeringa ikkje å vere med på det. Då trur eg dei får kontant svar, ikkje minst frå sine eigne.

       Politiske ideologier som marxisme og liberalisme tar egentlig begge utgangspunkt i de økonomiske strukturene i samfunnet. Ifølge liberalismen vil maksimal frihet gi økonomisk vekst og velstand og et harmonisk samfunn, mens marxismen som kjent forutsetter at det offentlige overtar eiendomsretten til produksjonsmidlene og gjennom dette skaper frihet for den enkelte. Vi har vel i dag ingen rendyrkede marxistiske eller liberalistiske partier som har innflytelse i norsk politikk, men vi har partier som er påvirket av disse ideologiene. Opp mot disse ideologiene vil jeg sette den kristendemokratiske som et tredje alternativ. Den tar utgangspunkt i mer grunnleggende verdier som rettesnor for samfunnsbyggingen. Et kristent verdigrunnlag i samfunnsmessig sammenheng betyr en grunnleggende respekt for menneskelivet fra unnfangelse til en naturlig død, menneskets ansvar for forvaltning av det øvrige skaperverk, miljø- og naturressurser, de ti bud som gode retningslinjer for enkeltmenneske og folk - og budene er summert i og skal praktiseres ut fra kjærlighetsbudet.

       Med basis i disse grunnverdiene og en analyse av dagens aktuelle samfunnssituasjon vil Kristelig Folkeparti prioritere følgende politiske områder:

       Det er riktig, som statsministeren også var inne på, at videreutviklingen av vårt velferdssamfunn forutsetter et vel fungerende næringsliv med arbeid for alle som mål.

       Vi kan finne likhetstrekk mellom den sosialdemokratiske solidaritetstanke og Kristelig Folkepartis verdigrunnlag, som altså bl.a bygger på nestekjærligheten. Svakheten med sosialdemokratiet i Norge har imidlertid ofte vært at man ikke ser sammenhengen mellom sosialetikk og individualetikk. Man er opptatt av normer og verdier og styring for fellesskapet, men erkjenner ikke at dette også forutsetter størst mulig fellesskap i normer for enkeltmenneskene. Et samfunn er jo egentlig organisering av forholdet mellom enkeltmennesker, politikk er organisering av forholdet mellom enkeltmennesker. Derfor blir også individualetikken og de normer vi bygger på, av stor betydning for hvordan samfunnet utvikler seg. Det utfordrer jeg gjerne Arbeiderpartiet til å ta en mer grunnleggende debatt om.

       Statsministeren inviterte til samarbeid med partigruppene i Stortinget. Kristelig Folkeparti ser behovet for at det eksisterer alternativer til den sittende regjering. Det er usunt for et parlamentarisk demokrati om slike ikke finnes. Likevel har Kristelig Folkeparti vist vilje til konstruktive samarbeidsløsninger med regjeringspartiet. Det gjør vi dels ut fra et ansvar for at vi må finne konstruktive løsninger på oppgaver Stortinget er satt til å ivareta, og dels fordi det kan gi Kristelig Folkeparti større innflytelse - og dermed en bedre politikk - enn om vi stilte oss utenfor. Dette vil også være vår linje framover.

       Den første testen på Arbeiderpartiets reelle samarbeidsvilje vil være den videre behandling av statsbudsjettet. Statsministeren har framhevet en økt prioritering av eldreomsorg og helsetjenestene som viktig. Men det budsjett den forrige arbeiderpartiregjering la fram, var dessverre ikke skikkelig preget av det. Det var i særdeleshet preget av et dårlig opplegg for kommuneøkonomien, noe som selvsagt går ut over viktige velferdsoppgaver som omsorg og helse. Det blir derfor spennende å se om den nye regjeringen på bl.a disse områdene vil komme Kristelig Folkeparti i møte. Dessuten må Arbeiderpartiet også vise en annen vilje til nå å vurdere Kristelig Folkepartis politikk for større valgfrihet for barnefamiliene, ved både å ha nok barnehageplasser og ved økt støtte for dem som velger andre omsorgsformer.

       I mitt innlegg i trontaledebatten i fjor tok jeg til orde for et sterkere samarbeid mellom sentrumspartiene. Jeg er glad for at dette nedfelte seg i innstillingene til statsbudsjettet, salderingsproposisjonen og revidert nasjonalbudsjett for 1996. I finansinnstillingen om statsbudsjettet for 1997 som ble avgitt for noen dager siden, ser vi at dette i år er ytterligere forsterket. Sentrumspartiene har en felles budsjettpakke, med en balanse mellom økte utgifter og inndekning, på ca 7,5 milliarder kr. Regjeringen og de øvrige partier i Stortinget må nå forholde seg til dette. Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg tipper at sentrumspartiene vil danne mønster for det som blir det endelige budsjettvedtak ved salderingen før jul. Men dette vil vi komme nærmere tilbake til i morgendagens finansdebatt.

       En viktig del av vårt velferdssamfunn er menneskets rett og mulighet til å veksle mellom arbeid og hvile, mellom hverdag og helg. Under trontaledebatten for noen dager siden spilte dette spørsmålet en sentral rolle, bl.a fordi Kristelig Folkeparti i et forslag bad Regjeringen gå gjennom lover og regler med sikte på å unngå en utvikling med stadig flere åpne butikker på søndager og helligdager. En alminnelig søndagshandel vil være en trussel mot den helgedagsfreden vi alle, uansett livssyn, har et behov for. Jeg er derfor også glad for at fagbevegelsen, og ikke minst Landsorganisasjonen, har engasjert seg sterkt i denne saken. Arbeiderpartiet ville under trontaledebatten ikke stemme for Kristelig Folkepartis forslag, men Thorbjørn Jagland - da parlamentarisk leder, nå statsminister - mente at regjeringen burde utrede saken, samtidig som han markerte en betydelig sympati for intensjonene i vårt forslag. Jeg vil derfor nå spørre statsministeren hvordan han som regjeringssjef vil følge opp denne saken. Han har nå selv styring med den utredning han ønsket at regjeringen skulle foreta. Det haster med en slik utredning og å ta konsekvensene av den, slik at det ikke i mellomtiden utvikler seg og festner seg en praksis med stadig mer handelsvirksomhet på søndager.

       Dette vil jo også kunne bli en test på om LO-sjef Yngve Hågensen har det nære samarbeidet med Thorbjørn Jagland som mediene har beskrevet skal finne sted. I dette tilfellet synes jeg det ville være utmerket om han har den innflytelsen på Jagland som er antydet.

       Statsministeren har fastslått at han vil videreføre den politikk som den forrige regjering stod for. Noe annet ville også være overraskende, siden han selv i stor grad har vært med på å påvirke den. Likevel er det i forbindelse med regjeringsskiftet gjort enkelte grep som må tilsi politiske endringer - i hvert fall på noe sikt.

       Det mest spennende er kanskje utnevnelsen av Terje Rød-Larsen som planleggingsminister. Jeg ser positivt på at vi får en statsråd med ansvar for framtidsplanlegging, derunder hardt tiltrengte reformer i statsforvaltningen. Når statsråden går løs på dette og vil trekke grupper utenfor det politiske miljøet med - noe som er positivt - håper jeg også han vil være interessert i bidrag fra andre politiske grupperinger enn dem han selv representerer. Så regner jeg med - og det får Regjeringen få noen dager på - at man avklarer det konstitusjonelle ansvaret som planleggingsministeren har, hvilket embetsverk han skal forholde seg til, og hvem han i så måte er ansvarlig for også i forhold til Stortinget. Der virker det som så langt har kommet ut, noe uklart.

       Valget av Anne Holt som justisminister er selvsagt også interessant. Det må være et bevisst politisk valg, siden hun forut for utnevnelsen har markert seg sterkt i samfunnsdebatten. Det gjelder bl.a i flyktning- og asylpolitikken. Kristelig Folkeparti har lenge ment at den forrige regjering stod for en beinhard og lite human politikk på dette området. Dette er jo milde uttrykk i forhold til dem Anne Holt brukte om den forrige regjerings politikk. Nå får hun en sjanse til å endre denne politikken som hun var til de grader kritisk overfor. Det er ikke nok å henvise til at det er Stortinget som fastlegger lovverket. Innenfor dette lovverket er det betydelig rom for skjønn, og det er jo dette skjønnet fra departementet og Regjeringens side Kristelig Folkeparti har vært en sterk kritiker av. Dessuten er det selvsagt både anledning til og en plikt for en statsråd å fremme endringsforslag til lov og regelverk dersom hun er uenig i deler av dette. Jeg ser fram til slike forslag fra justisministeren. Det gjelder bl.a saker som vi tidligere har tatt opp når det gjelder muligheten for opphold i Norge på humanitært grunnlag, og for familiegjenforening.

       Et område hvor regjeringsdannelsen dessverre ikke tyder på noen kursendring, er innenfor familiepolitikken. Her kunne det også vært behov for en omlegging. Men den nye barne- og familieministeren, som vi kjenner fra Stortinget, har vært en varm forsvarer av Arbeiderpartiets tradisjonelle « A4-familiepolitikk », dvs. at staten gjennom sine virkemidler skal presse flest mulig av familiene inn i det samme mønster når det gjelder omsorgen for barna deres. Kristelig Folkeparti mener at familiene selv er de beste til å avgjøre dette, og vil gi dem større valgfrihet, bl.a ved innføring av en kontantstøtteordning som skaper større likhet i statens økonomiske overføringer til de ulike barnefamiliene.

       Kristelig Folkeparti framstår som familiepartiet i norsk politikk framfor noe annet. Vi vil gjerne videreføre vårt engasjement på dette feltet, og vi inviterer andre partier til et samarbeid om konkrete løsninger og for å utfordre Regjeringens ensidige linje.

       Det var positivt at statsministeren gjorde kamp mot rus, vold og kriminalitet til en hovedsak. Men dessverre følger ikke Arbeiderpartiet dette opp i praksis bl.a gjennom sitt forslag til ny alkohollovgivning. Kristelig Folkepartis leder, som skal delta senere i denne debatten, vil komme tilbake til dette spørsmålet, men jeg håper at statsministerens sterke vektlegging av området vil bety en gradvis endring av politikken gjennom en kombinasjon av restriktive virkemidler bl.a overfor alkoholen, som fortsatt er vårt desidert største rusproblem, og forebyggende og holdningsskapende tiltak.

       På dette som på andre felt må Regjeringens politikk vise seg i praksis og ikke bare gjennom ord i en tiltredelseserklæring. Vi skal selvsagt gi den nye Regjeringen den sjansen den har krav på til å vise om og på hvilken måte den vil følge opp sine mange positive intensjoner.

       Det som er på det reine, er at om ein ser på veljaroppslutninga, har Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti ein ting felles, og det er at desse to partia i svært stor grad representerer småkårsfolket i Norge. Med andre ord: Det sosiale grunnlaget for desse to partia er likt på mange måtar.

       Hr. Bondevik var også inne på at det er mange fellestrekk ideologisk. Den humanistiske tradisjon, den kristne tradisjon, spelar også ei vesentleg rolle i sosialdemokratiet, og det er rom for samarbeid i den praktiske politikken, slik som også hr. Bondevik la fram her. Kristeleg Folkeparti har vist seg som eit pragmatisk parti - frå å vere ein lojal, ivrig, borgarleg samarbeidspartnar i regjeringane til å bli ein praktisk samarbeidspartnar i Stortinget. Dette er vesentleg.

       Men det er også skilnader mellom partia. Det som er vesentleg i denne samanhengen, er det som Bondevik var inne på, kva slags alternativ som finst til dagens regjering. Etter denne starten på dagen med diskusjonen mellom hr. Petersen og hr. Bondevik, ser det dårleg ut på den fronten. Hr. Bondevik heng attende i eit sentrumsalternativ, men ser ein på praksis, vil eg tru at Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti kan samarbeide i svært mange enkeltsaker. Det vil vere skilnader, men det er det også mellom Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, som er dei to som då står tilbake.

       Det som det endar opp med etter dette, er at det politiske tyngdepunktet i Norge no meir enn nokon gong ligg omkring Arbeidarpartiet. Regjeringserklæringa er også eit uttrykk for dette, slik som hr. Bondevik understreka. Då er det også viktig, som hr. Jagland la fram i regjeringserklæringa, at det ikkje er eit ferdighus som skal setjast opp, det er eit hus som skal byggjast saman. Eg forstår at Bondevik vil ta del i dette og ser no også Arbeidarpartiet som det verkelege tyngdepunktet i norsk politikk.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg syns det er positivt - og det la også representanten Blankenborgs replikk opp til - at vi kan føre en viss ideologisk debatt i denne sal. Det gir meg også muligheten til å komme litt tilbake til det Høyres leder var inne på da han sa at Kristelig Folkeparti ikke er noe særlig kristendemokratisk parti - men så føyde han da klokelig nok til « i europeisk tradisjon ». Det er dog en for enkel analyse. Kristelig Folkeparti har i mange år vært medlem av den europeiske union av kristendemokratiske partier. Jeg har møtt der selv ganske mye, og vet at det er en meget mangfoldig forsamling, som nesten alle internasjonale er - som også den konservative, som Jan Petersen tilhører, og den sosialistiske internasjonale. Det er sammensatte bevegelser. Men det fins europeiske kristendemokratiske partier som står Kristelig Folkeparti svært nær, bl.a i Beneluxlandene.

       Jeg er klar over at vi også på en del områder skiller oss fra en del av den politikk som særlig de store kristendemokratiske partiene i Europa fører. Dette har jeg faktisk - i all beskjedenhet - skrevet en hel bok om. Derfor kalte jeg den også « det tredje alternativet - kristendemokratisk politikk « på norsk » ». Jeg syns at den norske varianten av kristendemokratiet er bedre enn det som en ofte finner nedover i Europa, fordi det i sannhet er mer konservative partier enn partier som har en klar forankring i den kristne kulturarven.

       Så ville også Jan Petersen ha enerett på å være verdikonservativ, og det ville han som leder et parti som har forlatt viktige verdistandpunkt! Det er riktig at Kristelig Folkeparti ikke er et konservativt parti. Men det er i sannhet mer enn Høyre et verdikonservativt parti. Det er dessverre ikke Høyre på samme måten som før.

       Når det gjelder samarbeid her i Stortinget, må, så lenge en lever med en bestemt regjeringssituasjon, ulike tyngdepunkt samarbeide. Kristelig Folkeparti har sagt seg villig til med sentrum som et tyngdepunkt å samarbeide med regjeringspartiet om viktige saker. Men vi ser også behovet for en annen regjering og en bedre politikk enn det Arbeiderpartiet fører, og der er sentrum for øyeblikket det mest realistiske alternativ.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Da den forrige statsministeren her i landet tok avskjed sist uke, la hun særlig vekt på det internasjonale da hun ble bedt om å kommentere saker som hun hadde jobba mye med. EU ble nevnt, Schengen ble nevnt, EØS ble nevnt. Kjell Magne Bondevik har ved mange anledninger vært opptatt av å ta på seg ansvaret for at Harlem Brundtland-regjeringa da den gikk av nå, kunne si seg fornøyd i forhold til EØS.

       Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har noe forskjellig syn på hvorvidt det er et godt virkemiddel for Norge med en EØS-avtale. Men jeg tror vi er enige om noe ganske viktig, og det er at uansett må de begrensningene og mulighetene til å si nei som ligger i EØS-avtalen, brukes, og vi er enige om at mye av det som kommer fra EU gjennom EØS, faktisk er negativt for Norge. Det er det bra at vi kan være enige om.

       Det nærmeste som vi nå har foran oss i hvert fall når det gjelder store saker, er matsminkedirektivet, som handler om tilsettingsstoffer i maten - om mer søtningsstoff, om mer nitritt og om mer fargestoff. Det er et barnematdirektiv, som også handler om økte verdier i tilsettingsstoffene. Jeg tror Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kommer til å bli enige om at dette er en sak som vi må gjøre det vi kan for å stoppe.

       Mitt poeng er at når Bondevik tar på seg ansvaret for at vi har en EØS-avtale, regner jeg også med at han tar på seg et stort ansvar i forhold til å få stoppet de delene av EØS-avtalen som vi er enige om ikke er bra. Min utfordring til Kristelig Folkeparti og Bondevik er at partiet faktisk nå bidrar til at vi får stoppet matsminkedirektivet, at Bondevik og Kristelig Folkeparti bruker det jeg oppfatter som en « tilgodelapp » i forhold til arbeiderpartiregjeringa når det gjelder EØS-avtalen, som faktisk har sitt utspring i at Kristelig Folkeparti var en del av grunnlaget, og at Kristelig Folkeparti nå sørger for at Regjeringa går i bresjen for at vetoretten blir brukt i forhold til matsminkedirektivet og barnematdirektivet.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : La meg først si at vi i Kristelig Folkeparti setter pris på at Senterpartiet og Venstre har blitt med i et sterkere sentrumssamarbeid, som vi dannet opptakten til under fjorårets trontaledebatt.

       Vi skiller oss på en del punkt, bl.a når det gjelder EØS-avtalen. Jeg er glad for å kunne stå her i dag som parlamentarisk leder for et parti som tok ansvar i den situasjonen og bidrog til at vi fikk EØS-avtalen. Det er jeg ganske overbevist om er en viktig faktor for at vi i dag har en gunstig økonomisk utvikling og en relativt gunstig sysselsettingsutvikling. Hadde norsk næringsliv blitt stående uten denne avtalen og uten muligheter for å konkurrere på like vilkår, med de mange handikap dette ville ha innebåret, er jeg redd for at den økonomiske situasjonen hadde vært en ganske annen. Gjennom EØS-avtalen sikret vi norsk næringsliv og arbeidsplasser uten å bli medlem av unionen. Hadde vi ikke hatt EØS-avtalen, er jeg redd for at vi hadde vært med i unionen fordi det var veldig mange som våget å stemme nei til unionen fordi vi hadde EØS-avtalen på plass. Det tar Kristelig Folkeparti med glede på seg ansvaret for, som uttrykk for et ansvarlig parti.

       Det jeg er enig med representanten Riis-Johansen i, er at den vetomuligheten som EØS-avtalen innebærer, selvsagt må kunne brukes når viktige nasjonale interesser står på spill. Den skal ikke brukes i utide, for da blir den etter hvert et ufarlig våpen, men den skal brukes når viktige interesser står på spill. Der er min anklage mot Regjeringen at de var veldig opptatt av å få denne vetoretten, men når de først har fått den, ser det ut som at de aldri vil bruke den. Mot konsesjonsdirektivet i petroleumssektoren anbefalte vi å bruke vetoretten. Der stod det et viktig redskap på spill, nemlig statlig styring over en del rettigheter på sokkelen. Men Regjeringen - nei, ikke bruke vetoretten. Patentdirektivet kommer nå. Innenfor bio/gen har vi det samme. Jeg tror det blir slik at vi må bruke den. Matsminkedirektivet har Kristelig Folkeparti allerede anbefalt å nedlegge veto mot. Vi kan nok dessverre ikke sørge for at det skjer, for vi har ikke flertall i salen sammen med Senterpartiet og SV, men vi ber innstendig Regjeringen om å tenke seg om før det blir for sent. Saken er ikke avgjort.

Jan Tore Sanner (H) : Det er med stigende undring jeg har registrert at mannen som ofte kalles den store brobygger i norsk politikk, bruker sterkere og sterkere ord mot Høyre. Hvorfor fokuserer ikke Bondevik på de områder hvor Kristelig Folkeparti og Høyre står sammen - vårt felles ønske om å verne og styrke familien, vårt felles ønske om å sikre barnefamiliene valgfrihet, bl.a gjennom kontantstøtte, vårt felles ønske om å fjerne boligskatten og vårt felles ønske om å bedre vilkårene for små og mellomstore bedrifter? Fremfor å sette disse områder i fokus slenger Bondevik ut påstander som han vet er falske. Uten å komme med et eneste konkret eksempel hevder Bondevik at Høyre har forlatt sin verdikonservative arv, noe han vet er feil. Uten å komme med et eneste konkret eksempel slenger han ut en påstand om at Høyre vrir seg unna vanskelige verdispørsmål og ikke er til å stole på i disse, påstander han vet er feil. Hvorfor har Kjell Magne Bondevik et så sterkt behov for å glefse mot Høyre? Jeg har registrert at Kristelig Folkeparti nå driver og binder seg opp til Senterpartiet, et parti som kommer med åpenlyse kjærlighetserklæringer til Sosialistisk Venstreparti. Anne Enger Lahnstein stod på denne talerstolen i trontaledebatten og skrøt av de felles standpunktene SV og Senterpartiet har. Er det på grunn av denne bindingen at Kjell Magne Bondevik har et så sterkt behov for å markere avstand til Høyre?

       På tross av det har Kristelig Folkeparti, som Venstre, sagt at vi er villige til å drøfte muligheten for et sentrum-Høyre-samarbeid, og jeg står ved at det ville være det beste, for det kunne oppnå flertall i en gitt situasjon og virkelig bli en utfordring for Arbeiderpartiet og gjøre Fremskrittspartiet uinteressant i norsk politikk. Men Høyre gjør jo sitt beste for å unngå en slik situasjon, for de bruker veldig mye av sin energi til å gå løs først og fremst på Senterpartiet og derved bevisst manøvrerer seg inn i en situasjon hvor de vet at det ikke er mulig å etablere et flertallsalternativ. Det beklager jeg, men det er situasjonen. Jeg er nødt til å si fra når jeg mener at Høyre er inne på gale veier og gjør et samarbeid ytterligere vanskelig i forhold til oss. Jeg vil be om at Høyre tenker om igjen i denne situasjonen og ser om en ikke kan vurdere et sentrum-Høyre-samarbeid som kan bli et flertallsalternativ.

       Det er ikke vanskelig å gi eksempel på at Høyre enten har oppgitt å ha partistandpunkt eller har forlatt tidligere standpunkt i viktige verdispørsmål. Abortsaken var det første eksempel, det var Høyres fristilling som sørget for at fri abort ble vedtatt i denne sal. I partnerskapsloven var partiet i realiteten delt selv om de hadde et offisielt partistandpunkt, og det førte til at den loven ble vedtatt. I den debatten vi hadde under trontaleordskiftet om å gjøre søndagen til en alminnelig handelsdag, var Høyre blant de ivrigste for å få det til. Markedet skulle bestemme. Den gamle verdikonservative linje om at vi må styre for å ta vare på viktige verdier, var blåst bort. Jeg er nødt til å si fra om slike ting for om mulig å bringe Høyre inn på en annen kurs.

Øystein Djupedal (SV) : Det er med interesse jeg hører hvordan de ulike borgerlige og småborgerlige partiene definerer seg selv og ikke minst definerer sine antatte samarbeidspartier. Men la det ligge, det er ikke mitt anliggende.

       Bondevik holdt på mange vis et ideologisk innlegg og vektla veldig sterkt enkeltmenneskets både retter og plikter, og han la stor vekt på menneskeverd og menneskerettigheter - ut fra sitt ståsted, selvfølgelig. Det var interessant. Det er hyggelig at det går an å diskutere litt mer overordnede prinsipielle og ideologiske spørsmål i denne sal.

       Det som gjør at jeg tar replikk til hr. Bondevik, er at ut fra et sånt ståsted, nemlig den individuelle etikk, og ut fra at menneskeverdet også er knyttet til tro, er det underlig at Kristelig Folkeparti har vært pådriver for å etablere et kristendomsfag der de som ikke tror på det Kjell Magne Bondevik tror på, skal gå i den samme skole, i den samme klassen under et konfesjonsbundet kristendomsfag. Ut fra det syn Bondevik har gjort seg til talsmann for her i dag, burde det eneste naturlige være at de barn og de foreldre som ikke deler det syn, får anledning til å bli fritatt. Det er en elementær menneskerett - jeg vil tro også i Bondeviks verdensbilde - at man ikke nødvendigvis skal påtvinges en tro man ikke deler. Kristendomsfaget er vedtatt med Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiets ivrige støtte.

       Det jeg kunne tenke meg å utfordre Bondevik på, ut fra det han i dag sier om de individuelle menneskerettigheter og barns retter og samfunnets rett og plikt til å legge til rette for at alle skal ha mulighet, er: Ser Kjell Magne Bondevik for seg at det må bli en omkamp om kristendomsfaget og at den selvfølgelige fritaksretten som vi tidligere hadde, reetableres, sånn at barn av foreldre fra andre trossamfunn og humanetikere får muligheten til en opplæring som ikke bunner i den evangelisk-lutherske lære?

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg har også i min fortid som skolepolitiker både i denne sal og i regjeringsbygget vært opptatt av den problemstillingen som Djupedal nå er inne på, nemlig at vi skal utvise respekt for dem som har en annen livssynsmessig bakgrunn enn det som er flertallets. Det skal være frihet for Loke så vel som for Tor. Jeg innrømmer at det fortsatt er uklart hvor godt den nye modellen som Stortinget med Kristelig Folkepartis tilslutning har valgt, vil fungere i praksis. Bakgrunnen for at en gikk inn for en endring som innebærer et fag med hovedvekt på kristendom, men med større islett av orientering om andre religioner og livssyn, er jo utviklingen av et flerkulturelt samfunn og det at stadig flere, spesielt i de urbane strøk, ikke lenger fikk noen opplæring i vår kristne kulturarv. Derfor ønsket en et fag som alle skulle delta i mesteparten av, men - som Djupedal vet bedre enn de fleste - hvor det er fritaksmuligheter for deler av faget.

       Hvorvidt det kommer en omkamp om dette spørsmålet, tror jeg vi først vil kunne vite når vi ser hvordan dette vil fungere i praksis. Jeg håper selvsagt at den modellen som nå er valgt, for å unngå en splittelse av elevflokken, og for å unngå at mange går gjennom skolen uten kunnskap om vår kristne kulturarv, vil fungere. Det er det altfor tidlig å si noe om, for en er jo ikke skikkelig ferdig med læreplanene engang. Så får vi se på erfaringen. Alternativet til dette vil jo i tilfelle være å gå mer tilbake til den gamle modellen, altså et klarere kristendomsfag, men med fritaksmulighet for hele faget. Men da får en altså den ulykksalige utviklingen vi var på vei inn i, nemlig en sterkere og sterkere oppsplitting av elevflokken, og det at stadig flere gikk gjennom grunnskolen uten grunnleggende kunnskap om vår kristne kulturarv. Jeg vil nå gi dette nye faget en sjanse, og så kan kanskje de som måtte være her i salen om noen år, diskutere hvordan dette har gått.

Haakon Blankenborg (A) : Grunnlaget for denne debatten er regjeringserklæringa og opposisjonens svar på denne.

       Eg var tidlegare inne på likskap og ulikskap mellom Kristeleg Folkeparti og Arbeidarpartiet. Vi har vore gjennom ein runde der hr. Bondevik av Høgre blei fråkjent mykje av æra som kristendemokrat og verdikonservativ. Frå andre Høgre-representantar blei han også skulda for å bere fram falske påstandar. I det nye tyngdepunktet som blir presentert frå hr. Bondevik - sentrumsalternativet - blir EØS-samarbeidet trekt fram, og hr. Bondevik understrekar at dette er sjølve berebjelken for den framgangen i norsk økonomi som vi har hatt dei siste åra. Med andre ord: Utan denne ville det stått veldig dårleg til. No er det berre eit problem med dette: Ein av berebjelkane, så å seie, i dette alternativet til Bondevik ser på denne avtala som eit av dei mest vederstyggelege vedtaka som Stortinget har gått inn på. Det er nokså vanskeleg å sjå for seg korleis to parti som har så ulikt syn på internasjonalt samarbeid og norsk økonomisk politikk, kan utgjere eit tyngdepunkt i norsk politikk, iallfall dersom « tyngdepunkt » tyder eit klart regjeringsalternativ.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Først til EØS-saken og det ulike syn som det er mellom Kristelig Folkeparti og Venstre på den ene og Senterpartiet på den annen side i det spørsmålet. Jeg står fast ved det jeg her har sagt. Men jeg kan ikke se at dette vil representere noe problem for sentrum som tyngdepunkt og sentrum som regjeringsalternativ, for Senterpartiet har jo veldig klart sagt offentlig at i en regjeringssituasjon vil partiet på tross av at det egentlig er mot EØS-avtalen, være villig til å styre landet på grunnlag av avtalen. Noe annet ville også være å søke sin egen død, fordi et solid flertall i Stortinget står bak den avtalen. Men det vi og Senterpartiet er enige om, er at selv om en har en EØS-avtale, skal en ikke ukritisk sluke ethvert direktiv som kommer fra EU, og som søkes innført i EØS-området. Der skal vi være kritiske, prøve å påvirke så langt som mulig og om nødvendig - ikke i utide, men når det er behov for det - legge ned veto. Da er det Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er enige om at Regjeringen har vært altfor ukritisk og til nå ikke har signalisert et eneste veto, selv om vi kan nevne både konsesjonsdirektivet, matsminkedirektivene og det patentdirektiv som er på vei, som tre viktige områder hvor en burde benytte den muligheten en fikk inn i avtalen om å legge ned et slikt veto.

       La meg, siden jeg også fikk replikk fra utenrikskomiteens utmerkede leder, si at i internasjonal politikk har Arbeiderpartiets solidaritetstanke og Kristelig Folkepartipolitikk, som bygger bl.a på nestekjærlighetsbudet, ofte slått ut i felles interesse i kamp for bistand og i kamp for menneskerettigheter. Det vi fra Kristelig Folkepartis side beklager, er at Regjeringen i de senere år har trappet ned norsk bistand målt i andel av brutto nasjonalinntekt og fått hjelp av Høyre og Fremskrittspartiet til det. Men jeg håper at den vektleggingen som Blankenborg og også Regjeringen har lagt på internasjonal solidaritet, betyr en endring, slik at Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet igjen kan finne hverandre mer på disse viktige felt.

       Statsminister Jagland har i sin erklæring invitert befolkningen til en bred dialog. Han sier:

       « Viktigst av alt blir det å etablere en bred dialog med befolkningen om hvordan landet skal styres. »

       Da håper jeg at denne dialogen ikke bare blir slik at når folket er enig med Arbeiderpartiet, så vil man lytte til folket, men hver gang folket er uenig med Regjeringen og Arbeiderpartiet, så bryr man seg ikke med hva befolkningen mener.

       Det skal bli interessant å se om han vil lytte til befolkningen f.eks når det gjelder innvandrings- og flyktningpolitikken, om han der har lytteevne og vil følge befolkningens synspunkter og ikke overstyre befolkningen. Det blir interessant å se om denne dialogen blir en enveissnakking eller om det blir innflytelse fra befolkningen overfor Regjeringen og Arbeiderpartiet. Det hadde vært interessant om statsministeren kunne kommentere litt mer i sitt innlegg hva han legger i denne dialogen.

       Så sier han i noen strekpunkter jeg har merket meg, at Regjeringens ambisjoner er å gi nødvendig helsetjeneste til alle, å skape trygghet og omsorg for de eldre, og at han vil bekjempe vold, rus og kriminalitet. Det er meget gode ambisjoner som vi i Fremskrittspartiet fullt ut deler.

       Så sies det i erklæringen litt senere:

       « I velferdspolitikken vil Regjeringen lage en plan for styrking av eldrepolitikken og helsetilbudene. Planen skal skissere hvordan innsatsen kan økes med minst mulig prisdrivende virkning. Økt kjøp av behandlingskapasitet i utlandet vil bli vurdert ».

       Det siste er vi spesielt godt fornøyd med, for det foreslo vi første gang i 1991 - tror jeg det var. Nå vil det også bli vurdert av Regjeringen. Det kommer en del sånne drypp hvert eneste år med gamle fremskrittspartisynspunkter som Regjeringen adopterer. Sist var det øremerkede tilskudd til sykehjem for omgjøring av flersengsrom til enerom, som vi foreslo hvert år to-tre år før Regjeringen adopterte det. Så det lover i grunnen bra!

       Men statsministeren sier ikke noe om innholdet i denne planen for å få skikkelige helse- og eldreomsorgstjenester. Jeg tenkte derfor jeg kunne begynne denne dialogen med statsministeren med å komme med en del råd om hva innholdet i planen bør være.

       For det første bør vi få en lov om pasientrettigheter, som er rettigheter som man kan gå til en domstol for å få innfridd - altså ikke en sånn typisk arbeiderpartigaranti, som man ikke kan gå noe sted for å få håndhevet, men en juridisk rettighet. Det kan man få ved å gi noen en plikt til å fremskaffe tilbudet eller økonomien til å fremskaffe tilbudet. Der har vi allerede vår trygdelovgivning, som er rettighetsbasert. Ja, selv statsministeren, hvis han skulle bli syk i lang tid, vil få sykepenger fra folketrygden når arbeidsgiverperioden er over. Det er en rettighet han og alle andre har.

       Hvis så galt skulle skje at statsministeren ble ufør, ville han ha rett til uføretrygd. Da har folketrygden plikt til å betale både sykepenger og uføretrygd, og når vi blir gamle, har den en plikt til å betale oss alderspensjon, og den har plikt til å betale oss arbeidsledighetstrygd. Hvorfor kan vi ikke basere hele helsevesenet på det, slik at hvis statsministeren eventuelt måtte ha en hofteoperasjon, hadde folketrygden plikt til å betale for den operasjonen enten den ble utført av et privat eller offentlig sykehus i Norge eller i utlandet, basert på et regelverk for etter hvilke satser betalingen skulle være? Da ville det bli konkurranse mellom sykehusene for å få statsministeren som pasient, på samme måte som det er konkurranse mellom alle bedrifter, organisasjoner og næringer som tilbyr tjenester mot betaling.

       Det som av og til sosialister har sagt, at ingen skal leve av at folk, f.eks statsministeren, trenger en hofteoperasjon, er jo helt meningsløst. For legene får lønn for å gjøre jobben sin - ganske god lønn har de etter hvert også fått. Det samme gjelder sykepleiere. Det samme gjelder dem som gjør rent på sykehusene. Det samme gjelder dem som lager medisinen osv.

       Vi må bruke det systemet som vi har i folketrygden, gi folk rettigheter og folketrygden plikt til å betale. Da vil køene automatisk bli borte etter en overgangsperiode hvor vi må ha ekstraordinær høy kapasitet. For så fort noen trenger et helsetilbud, vil pengene komme fra folketrygden til den institusjonen som utfører tjenesten for vedkommende. Vi kan også gi vedkommende valgfrihet.

       Det samme kan gjøres innenfor hele eldreomsorgen. Når et offentlig organ godkjenner at kanskje statsministerens foreldre er skrøpelige og trenger hjemmehjelp eller hjemmesykepleie, vil det være en plikt for folketrygden til å betale det antall hjemmehjelpstimer som er nødvendig. Behovet må vurderes av et offentlig organ, men det gjøres allerede i dag. Da ville altså økonomien til å betale for det nødvendige helsetilbudet som statsministeren har som ambisjon, komme automatisk når behovet er til stede. Det bør fylles som innhold i planen for å fjerne køene i vårt helsevesen og i eldreomsorgen.

       Så sier statsministeren at han skal lage « delplaner for effektivisering og avbyråkratisering i stats-, fylkes- og kommuneforvaltningen for å frigjøre ressurser til ny tjenesteproduksjon ». Glimrende! Begynn med å fjerne fylkeskommunen, som har masse administrasjon.

       Jeg synes statsministeren vår var freidig i VG-intervjuet hvor han insinuerte og sa det ganske direkte - jeg hadde vært slaktet hvis jeg hadde sagt noe tilsvarende - at i hjemmetjenesten var det altfor mange som var på kontoret og administrerte. Det er mulig det. Jeg ville ikke tort å si det, for da ville jeg blitt slaktet og bedt om dokumentasjon. Men det vi vet, er at når det gjelder fylkeskommunen, er det altfor mange som administrerer. Vi kan fjerne den administrasjonen og putte den inn i nødvendig tjenesteproduksjonsarbeid og noe fornuftig istedenfor bare å administrere.

       Det andre man kan gjøre, er å sørge for å konkurranseutsette tjenesteproduksjonen i Norge. Det burde statsministeren nå være interessert i. Selv Kommunenes Sentralforbund har nå fått en rapport hvor det heter at man kan spare 15 - 25 % ved å konkurransestimulere dem som produserer tjenestene. Utsett dem for konkurranse som skaper kreativitet også i den offentlige sektor, som kan konkurrere i vilden sky med private. Da stimulerer vi, så sparer vi penger, og for de sparte penger kan vi øke tilbudet. Det bør være et sentralt element i det statsministeren her nevner.

       Så sier statsministeren når det gjelder å bekjempe vold, rus og kriminalitet:

       « Det viktigste av alt er en bred folkelig mobilisering mot vold, rus og kriminalitet. »

       Vel - jeg vil si at man kan legge om familiepolitikken. Mye av grunnlaget legges nemlig i familien. Få en familiepolitikk som gjør det mulig for dem som ønsker det, å være hjemme hos barna mens de er små for å gi dem en trygg oppvekst de første årene, at mor eller far er til stede. Hvorfor skal det være Regjeringens politikk at flest mulig skal ut av hjemmet og i yrkesaktivitet? Hvorfor kan man ikke ha full likebehandling når det gjelder økonomiske goder av dem som er hjemmearbeidende og dem som er utearbeidende? I dag gir man masse penger i form av barnehagesubsidier til utearbeidende, mens de som selv tar belastningen med å passe sine barn og gir avkall på en inntekt, ikke belønnes. Full likebehandling med en kontantstøtteordning burde være fornuftig.

       Og når det gjelder kriminaliteten, kan man altså faktisk fjerne veldig mye av den organiserte økonomiske kriminaliteten som er i sterk fremvekst. Det kan gjøres her, f.eks redusere alkoholavgiftene vesentlig, slik at ikke smugling av brennevin og tobakk til Norge er det mest lukrative marked i verden. Der vil statsministeren selv faktisk kunne gjøre noe for å bekjempe den organiserte kriminaliteten.

       Dermed kan Carl I Hagen også stå her og snakke om helse og pasientrettigheter og stykkprisordninger uten egentlig å gå inn i de strukturelle problemene som vi virkelig står overfor når det gjelder helsesektoren: utdanning av helsepersonell og hvordan vi skal klare det på relativt kort sikt, den nye teknologien som gjør at flere områder kan behandles, behovet for barnehager og omsorgspermisjoner for å sikre at de sykepleierne og hjelpepleierne vi har utdannet, er i helsevesenet. I stedet tar Carl I Hagen til orde for at de bør holde seg hjemme og passe sine barn, slik at de da ikke får brukt sin arbeidskraft i helsevesenet.

       Jeg har lyst til å spørre ham: Forstår ikke Carl I Hagen at svaret på de problemene som han tar opp, er mye mer dyptpløyende og krever flere tiltak enn det å stå her og være populistisk i forhold til både helsesektor og eldreomsorg?

Carl I Hagen (Frp) : Først vil jeg få lov til å takke for Marit Nybakks åpningskompliment. Hun sa jeg var meget forutsigbar. Det er jo enkelte som har prøvd å hevde det motsatte, så jeg takker for bekreftelsen på at nettopp Fremskrittspartiet er det mest forutsigbare partiet i norsk politikk fordi vi har en relativt jevn politikk som står fast inntil den blir gjennomført - og gjerne for meg gjennomført av andre.

       Så sier Marit Nybakk at jeg kommer med strategiske populistiske utspill, fordi jeg tillater meg å kommentere statsministerens egen erklæring og gir ham en del råd om hva innholdet i planer han holder på med og skal arbeide med, bør være. Det er jo nettopp det statsministeren har invitert til - dialog og gode ideer og synspunkter. Han har til og med sagt at alle partigrupper i Stortinget har noe å bidra med. Da synes jeg ikke det er riktig å kritisere meg sterkt for at jeg tar imot invitasjonen fra statsministeren.

       Jeg kunne aldri ta ansvar fordi jeg unngår maktposisjon, sier hun videre. Jeg har lyst til å si at når alle går rundt og higer så voldsomt etter regjeringsmakt, er det ikke da greit at det er noen som synes at sakene er det viktigste, og at hvorledes landet styres er viktigere enn akkurat hvem som gjør det? Jeg synes det er fint, jeg, at ikke alle må være så maktkåte som enkelte i andre partier er i denne salen, hvor statsministerønskene nesten lyser ut av øynene på dem. Vi i Fremskrittspartiet skal ta ansvar nettopp for den stemmegivning vi står for i Stortinget.

       Det er ikke slik som Marit Nybakk sier, at vi vil unngå etniske konflikter, ikke ser problemene der. Tvert om - vi vil begrense muligheten for etniske konflikter ved å føre en streng innvandrings- og flyktningepolitikk. Nå får vi jo en integreringsmelding - jeg går ut fra at statsministeren har til hensikt å komme med den integreringsmeldingen som er varslet rundt årsskiftet. Det er jo fordi vi fremmet forslag om det i trontaleordskiftet i fjor at de andre partiene nå er begynt å ta integreringsproblematikken alvorlig.

       Det er ikke riktig at vi ønsker å tvinge noen tilbake til kjøkkenbenken, men vi ønsker likebehandling og et fritt valg. Nybakk greier aldri å forstå hva det egentlig betyr.

       Dialog er moteordet i denne debatten, og åpningen av Hagens innlegg minnet meg om en dialog jeg hadde med noen barnehagebarn for ikke så lenge siden. De lurte på hvorfor politikerne krangler så mye, og så gav de følgende svar: Jo, det er fordi noen kommer i regjering, og så blir de andre så kjempesure fordi de ikke kommer i regjering, derfor er de uenige. Jeg trodde ikke jeg skulle høre en slik politisk analyse gjentatt fra Stortingets talerstol, men nå har vi også hørt det. Jeg må si at det blir vel enkelt når Hagen gir inntrykk av at de politiske skillelinjene i dag går mellom de slemme og de snille: de slemme som vil gjøre mindre for eldre, gamle og syke og skape ufred i landet, og de snille - representert ved ham selv - som vil gjøre mer for eldre, syke og gamle og skape et fredfylt Norge. Det står ikke en gang til en politisk analyse.

       Til slutt har jeg lyst til å stille representanten Hagen et konkret politisk spørsmål: I dette system basert på automatikk, hvor all velferd skal løses etter metoden « trekk på en kasse » - den kassen er statskassen, og ut av den skal det automatisk skrives ut nye skatter - hvor mye høyere skatter blir det?

       Vi går ikke inn for å øke skatter og avgifter. Vi har forpliktet oss til å fjerne eiendomsskatten i Oslo i løpet av fireårsperioden. Vi tok en fjerdedel i fjor, og vi har i vårt alternativ for neste år satt opp at vi da skal ta en fjerdedel til, og vi kommer ikke til å gå inn for å øke avgiftene.

       Det siste spørsmålet til hr. Foss kjenner han svaret på: Vi vil ha øremerkede trygdepremier til helsevesenet og eldreomsorgen. Det norske folk er også innstilt på å betale hva det koster, hvis de vet at pengene er øremerket og ikke blir delt ut til folk i andre land.

Inge Myrvoll (SV) : Representanten Hagen har en egen evne til å tilbakeføre alle andres utsagn til seg sjøl - dette har jeg sagt før, dette er mitt tankegods, dette er adoptert fra meg. Når da den nye statsministeren skal bygge sitt hus, prøver Hagen å si at det bygges med Hagens byggematerialer og fra hans utsalg. Men jeg går ut fra at den nye statsministeren har tenkt å bygge et husbankhus, en folkelig versjon, og ikke en villa på beste vestkant. Da må vi i alle fall sørge for at det blir en skikkelig boligskatt på det.

       Når Arbeiderpartiet nå snakker om avbyråkratisering av det offentlige, sier Carl I Hagen at dette er hans tankegods. Men avbyråkratisering er nettopp god sosialdemokratisk og god sosialistisk politikk. Det å ha en nærhet mellom individet og det offentlige er den beste sikring mot markedet. For en byråkratisk stat, i likhet med markedet, behandler mennesket som klient, kunde, passiv mottaker, mens en god offentlighet skal behandle mennesket som deltaker, som individ. Med andre ord: Et fleksibelt, godt offentlig apparat på statlig nivå, på fylkesnivå og på kommunalt nivå er den beste sikring mot det som er Carl I Hagens visjon, nemlig at det rå markedet skal styre. Uten et godt offentlig apparat gir vi nettopp åpning for det Carl I Hagen drømmer om. Er det ikke sånn, representant Hagen, at et godt offentlig apparat er den beste sikring mot at dine visjoner skal få gjennomslag, nemlig at markedet uten hensyn til individet skal få regjere?

       Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

       Så har representanten Myrvoll en fantastisk merkverdig forståelse av det rå markedet. Jeg tror de aller fleste som går rundt i dette markedet til daglig, synes det er helt all right. Jeg tror faktisk veldig mange husmødre og husfedre som handler dagligvarer, synes det er helt fint at de kan velge mellom Rimi, Rema 1000, Prix, K-kjeder og alle mulige butikker. Det er nemlig markedet. Og det de ikke vil bli behandlet som, er jo klienter. De blir i altfor stor grad behandlet som klienter av offentlige myndigheter. Når man møter offentlige myndigheter, har man jo ikke noen mulighet til å stille krav. Da står man nærmest og sier: Unnskyld at jeg bryr Dem, herr byråsjef, men er det mulig at jeg kan få svar på brevet jeg sendte for et halvt år siden? Man har ikke noen maktmidler overfor det offentlige, men man har maktmidler i markedet. For hvis man er sur på betjeningen på Prix, begynner man å handle på Rimi i stedet. Hvis man ikke blir fornøyd i en klesbutikk, går man ikke dit mer, man går et annet sted. Hvis man blir skamklippet av en frisør, går man et annet sted. Men hvis man har fått nei av det lokale offentlige kontoret på sin søknad om å få utvide sin garasje fordi de ikke synes man fortjener større garasje, kan man ikke gå noe sted. Så markedet er jo langt bedre for vanlige folk enn de planøkonomiske, byråkratisk styrte avgjørelser som SV egentlig står for. Vi synes ikke at folk skal være klienter, de skal være kunder, og de skal kunne sette makt bak sine krav. Det er derfor vi vil kunne sette makt bak kravene til helsevesenet og eldreomsorgen - også når det gjelder den automatiske finansieringsordningen vår. Da ville man virkelig få betydning, og da måtte alle innen den sektoren sørge for bare fornøyde brukere - istedenfor som i dag, da de ikke behøver å bry seg om om brukerne er fornøyd eller ikke.

Marit Nybakk (A) : Jeg sa i min forrige replikk til representanten Hagen at han som sedvanlig var forutsigbar, og jeg syns at nettopp denne replikkrunden viser hvor forutsigbar Hagen egentlig er - ikke nødvendigvis når det gjelder standpunkter til enhver tid, men når det gjelder å kunne være på det rette stedet til rette tidspunkt og ta de « rette » standpunktene i en strategisk, populistisk hensikt og også virvle opp strømninger som han kjører lettvint fram uten å måtte gå i dybden, foreta analyser eller foreta de strukturelle reformene som er nødvendige for å løse de problemene han tar opp.

       Det var veldig interessant å høre på replikkvekslingen mellom Per-Kristian Foss og Carl I Hagen, som vel illustrerer til overmål at Hagen unngår makt. Og nettopp det spillet vi har sett i Oslo rådhus, viser vel helt nøyaktig hvordan Fremskrittspartiet driver politikk, og at Carl I Hagen befinner seg såre vel med den tilstanden som er, hvor han altså slipper å ta et ansvar, å stå til ansvar utad for en politikk og å være i utøvende posisjon.

       For øvrig, med henvisning til den siste replikkvekslingen og det siste svaret som Carl I Hagen kom med her, kan det jo hende at det ikke er alle som ønsker at mennesket skal være en vare. Og det er vel kanskje det Carl I Hagen framfører, enten han snakker om fru Olsen på Grünerløkka eller såkalt valgfrihet og stykkprisfinansiering av helsevesenet.

Carl I Hagen (Frp) : Nå blir jeg litt oppgitt. Hvor i all verden kan Marit Nybakk ha fått det fra at vi på noen måte skulle se på mennesker som en vare? Hva slags motiver og synspunkter går det an å tillegge en politisk motstander i en debatt? Jeg syns det er skremmende.

       Det vi sier, er jo hele tiden det stikk motsatte. Vi ønsker å sikre fru Olsen på Grünerløkka. I en situasjon der hun trenger hjemmehjelp eller hjemmesykepleie, skal hun ha en lovfestet rett til folketrygdbetalte hjemmehjelpstjenester som hun skal kunne gå til domstolen for å få håndhevet, folketrygden skal ha plikt til å betale for den hjemmehjelpstimen. Enten fru Olsen velger at det er menighetens hjemmehjelpstjeneste, bydelens hjemmehjelpstjeneste, Kirkens Bymisjons hjemmehjelpstjeneste eller Securitas' hjemmehjelpstjeneste, skal folketrygden ha plikt til å betale på hennes vegne. Og når hun får den valgmuligheten, skal hun, hvis hun da er misfornøyd med hjemmehjelpstjenesten til Bymisjonen - hvis hun valgte den først - kunne bytte til en annen. Det gjør nettopp at fru Olsen ikke kan bli behandlet som en vare, slik hun kan det i dag. For i dag er det bare én tilbyder, og hvis hun er misfornøyd, tør hun jo ikke engang å si det. I vårt system vil hun kunne si: Beklager, men jeg ønsker å benytte meg av en annens tjenester - akkurat som hun og alle andre kan gjøre på dagligvaremarkedet. Det er bare én leverandør i dette land av disse nødvendige offentlige tjenestene til eldre og syke, og hvis man er misfornøyd, tør man jo ikke si noen ting.

       Det er den retten for hver enkelt til selv å bestemme og ha makt over det offentlige, som vi prediker. Og da vil jeg ha meg frabedt at Marit Nybakk forsøker å fremstille det som om vi skulle se på mennesker som en vare.

       I en slik situasjon må det også kunne sies at denne regjeringen legger lista voldsomt høyt for seg selv og for sitt videre arbeid. Det må være lov å ha forventninger om at alle disse fine ord som er sagt, skal materialisere seg i en fornyet politikk, en politikk som virkelig viser at også landets største parti er villig til og i stand til å ta innover seg de store politiske utfordringer når Norge nå står på terskelen til et nytt årtusen.

       For det er klart, og det vet Regjeringen like godt som opposisjonen i denne sal, at det er på resultatene, på evnen til å stake ut den konkrete politiske kurs når nå hverdagen snart igjen kommer tilbake til det politiske Norge, Regjeringen vil møte den eneste domstol av betydning i det politiske system: velgernes dom i valget neste høst.

       Landets nye statsminister kom i gårsdagens erklæring på mange måter med en utfordring til hele det politiske Norge om å benytte denne anledning til å løfte blikket litt, om å la den mest bagatellmessige politiske striden få et lite hvileskjær. Og la oss benytte dette aktuelle skiftet i norsk politikk, gi oss anledning til å se noen år framover. Venstre er mer enn villig til å ta denne utfordringen. Allerede i morgendagens finansdebatt blir det anledning i massevis til å dykke ned igjen i de mer kortsiktige og kanskje prosaiske sidene av politikkens vesen.

       Så hva er det da som henger igjen som helt avgjørende nye elementer i Jaglands signaler for framtida?

       Jeg har særlig heftet meg ved tre ting.

       For det første har vi hørt en statsminister som sender ut nye politiske signaler på viktige områder. Venstres hjerte nærmest ligger vel kanskje de nye signalene om en mer offensiv miljøsatsing, der en oppfølging av anbefalingene fra Grønn skattekommisjon nå skal bli tatt mer på alvor. Når dette kombineres med nye signaler om at småbedrifter og deres vilkår på en helt ny måte skal komme i fokus, er dette løfterike signaler for en framtidsretting av den økonomiske politikken. Vi må huske at dette kommer fra en statsminister utgått av et politisk parti som kanskje mer enn noe har hatt sitt tyngste fundament i industriens og storselskapenes produksjonslokaler. For det er ikke tvil om at om man skal føre en politikk som viser noe mer tillit til de små, og tar opp i seg en del av de spesielle problemene disse strir med, legger man seg fort ut med konservative og privilegerte krefter i industri og fagbevegelse, som er så uendelig mye mer interessert i at næringspolitikken helst skal fortsette som den alltid har gjort.

       Men så er det jo også en dramatisk erkjennelse av den nye tids utfordringer som serveres av den nyslåtte sosialdemokratiske statsminister når han i intervjuet i VG bl.a sier:

       « - I fremtiden vil helt sikkert flere nordmenn være ansatt i små bedrifter, ofte eid av dem som arbeider der. Den gamle motsetningen mellom arbeid og kapital forsvinner. »

       For hvilken erkjennelse ligger det ikke egentlig i at en partileder og statsminister fra Det norske Arbeiderparti faktisk på det nærmeste ser for seg en slutt på konflikten mellom arbeid og kapital, kanskje den konfliktlinjen som mer enn noe har ligget til grunn for hele arbeiderbevegelsens politiske virke siden dannelsen? Men statsministeren har jo helt rett. Med den forrykende utviklingstakt det er i små kunnskapsbaserte bedrifter - mange av dem nærmest uten annet kapitalinnskudd enn kunnskap og kompetanse - blir denne konflikten en meningsløshet. Arbeidskraften er på mange måter kapitalen i mange av disse virksomhetene.

       Det andre store og nye fra statsministeren er den erkjennelse som så klart kom til uttrykk gjennom gårsdagens tiltredelseserklæring, og jeg siterer igjen:

       « Regjeringen er folkets tjenere. »

       Og så videre:

       « Det samfunnssyn Regjeringen bygger på, fører også til at en ser det som nødvendig å samarbeide med partier som har andre grunnsyn enn Arbeiderpartiet. Alle har noe å bidra med i samfunnsbyggingen. »

       Jeg skal tillate meg å mene at det ikke er noe spesielt nytt i det statsministeren sier her. Det nye er vel mer at det faktisk er en statsminister fra Arbeiderpartiet som sier det, for jeg skal være så ærlig å si at for en som har sittet i denne sal og tidligere hørt parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet Thorbjørn Jagland nærmest avfeie en politisk debatt i denne sal med at den ikke er særlig viktig eller interessant fordi det for tiden pågår et rådslag i Arbeiderpartiet om disse tingene, er Jaglands nye signaler oppsiktsvekkende og vitner om en ny erkjennelse - kanskje en erkjennelse av at vettet faktisk ikke er så verst jamt fordelt i dette landet.

       Den nye statsministeren har framstått som åpenhjertig og ærlig i de signaler han har sendt ut til folket gjennom media. Regjeringen tar sikte på fortsatt høy reformvirksomhet, men ikke uten smerte. Statsministeren medgir da også i VG-intervjuet at det vil bli motstand, at det knytter seg forventning om konflikt til en del av Regjeringens ambisjoner. Dette setter en standard Regjeringen må være villig til å følge opp, for er det noe som gir et umulig utgangspunkt for å drive politikk, er det om store og gjennomgripende reformer nærmest skal tres nedover hodet på dem det angår, og målet med den prosessen som egentlig pågår, nærmest skal holdes skjult for dem som berøres.

       Men sentralt plassert i sitt nye kollegium har statsministeren to representanter for en holdning til samspillet mellom dem som leder, og dem som skal ledes, som tilsynelatende ikke harmonerer helt med regjeringssjefens mer deltagelsesorienterte signaler. De to som har fått betegnelsen reformstatsråder framfor noen, helseminister Gudmund Hernes og den nye planleggingsminister Terje Rød-Larsen, uttaler i søndagens Dagblad, og jeg siterer Hernes' omtale av dem begge:

       « Noen mener vi må overbevise folk før vi forandrer verden. Vi vil først forandre verden. Deretter vil folk bli overbevist. »

       Det finnes en del karakteristikker av slike holdninger som jeg skal unnlate å gå inn på her. Men et eller annet sted mellom denne type uttalelser og den nye statsministerens uttalte målsetting om å trekke flere mennesker med i utarbeidelsen av politikken tror jeg statsministeren vil oppdage at det finnes grunnlag for en dyp konflikt i samfunnssyn.

       Når det så gjelder statsministerens egne uttalelser i retning av utvidet deltagelse, er det åpenbart at også her oppstår det grunnlag for spørsmål. For er det nye politiske organ, utenfor de folkevalgte rammer, statsministeren ønsker å etablere som støtte for sitt kollegiums arbeid? Nå står det selvsagt Regjeringen fritt å trekke med seg hvem den måtte ønske som medspillere i de politiske prosesser den vil igangsette. Er det imidlertid en hovedoppgave som det politiske system som helhet står overfor, er det å gjenopprette en tillit som er svekket hos alle dem som kan sies å knytte hendene i bukselommene i avmakt, og som ikke føler at de har noen innflytelse over samfunnsutviklingen. Da er kanskje ikke det mest hensiktsmessige grepet å pense nye politiske prosesser inn på det som fort kan oppfattes som et spor i retning av flere lukkede rom og « noen som snakker sammen ». Samråd kan kanskje være nyttig for Regjeringens egne kreative prosesser. For å trekke folket med er det åpenhet og folkelig debatt og engasjement som må være virkemiddelet.

       Venstre har som de fleste vil ha fått med seg, ivret for et alternativ til arbeiderpartiregjeringen. Det må imidlertid ikke være tvil om at Venstres ambisjoner om dette strekker seg lenger enn til å skifte mannskap innenfor Arbeiderpartiet. Selv om det nå kan se ut som om den nye regjeringen vil gå videre i forhold til den forrige regjering gjennom også å fornye politikken og på den måten nærmest ta på seg selv litt av det som ville forventes å være opposisjonens rolle, er heller ikke dette nok for Venstre. Behovet for et alternativ i norsk politikk er fortsatt i like sterk grad til stede, og Venstres primære ønske om et ikke-sosialistisk flertallsalternativ til Arbeiderpartiet ligger fast. Det uavklarte spørsmål er fortsatt om velgerne ved valget i september neste år vil ha noen mulighet til å bytte ut regjeringen Jagland med en annen regjering, eller om vi fortsatt skal ha - slik vi i realiteten har hatt i denne stortingsperioden - et parlamentarisk ettpartisystem som vil fortsette i neste nye fire år.

       La meg avslutningsvis få kommentere de forventninger Regjeringen nå møtes med i den vanskelige flyktning- og asylpolitikken. Den politiske realiteten er at denne regjering i praksis kan gjøre som den vil. Ønsker man støtte for en mer human og generøs politikk og praksis, kan man når som helst finne politisk støtte i Stortinget for dette. Venstre ønsker selvsagt det. Skulle Regjeringen mot formodning ha et ønske om ytterligere innstramminger, kan den også i Stortinget finne støtte for dette. Det er dette som er de politiske realiteter som Regjeringen må forholde seg til. Den kan ikke skylde på et stortingsflertall, for det er Regjeringen selv som definerer retningen på dette flertall. Dette skal den nye justisministeren vite. Det er politisk grunnlag for å gjenreise hensynet til menneskeverdet som det første og ledende prinsipp i vår behandling av mennesker på flukt. Det er rom for medmenneskelighet, det er rom for romslighet, og det er grunnlag for å vise hjertevarme, når det så ofte er alt mennesker på flukt ber om.

       Og det er mye å samarbeid om. Jeg vil sitere de ni punktene som står i erklæringen:

       Hvilke saker vil Venstre prioritere annerledes enn regjeringen Jagland har gjort? Det er mitt første spørsmål.

       Det andre spørsmålet til Sponheim er: Tror Sponheim det er mulig gjennom det budsjettsamarbeidet som Venstre nå har med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, å påvirke disse partiene til også å innta en mer positiv holdning til regjeringen Jagland?

Lars Sponheim (V) : I en stortingsperiode som i mange sammenhenger har vært en slags politisk ørkenvandring så langt, er det klart at et regjeringsskifte - selv om det skjer innenfor Arbeiderpartiet - på en måte blir en slags politisk høymesse, og at ordene og debatten kanskje er preget av det fram til hverdagen kommer igjen. Det er ikke tvil om at veldig mange av de politiske signaler som den nye regjeringen har kommet med, som jeg også sa i mitt innlegg, på en måte har tatt politiske grep som er større enn jeg tror mange av oss trodde ville skje med det samme regjeringsskiftet skjedde. Det er noe jeg tror de fleste vil kunne slutte seg til - som kanskje på dette stadiet er relativt store ord som er temmelig allmenne. Det blir først når hverdagen kommer tilbake og prioriteringene kommer, at vi får se om det er noe nytt i dette eller om det foreløpig bare er festtaler eller overskrifter i valgkampen som kommer. Det blir viktig - ikke minst når det f.eks gjelder dette med småbedrifter, som Venstre er genuint opptatt av - å se om det virkelig er slik at Arbeiderpartiet vil ta et krafttak for småbedriftene, med de konsekvenser det vil ha for å måtte se på hvem som i dag har altfor store privilegier innenfor næringspolitikken.

       Så er det budsjettsamarbeidet og positive holdninger framover. Det er klart at denne omfattende sentrumspakken som er lagt inn i budsjettbehandlingen, og som skal til debatt i morgen, har to viktige politiske signaler til dette. Det ene er at her har et omfattende omfordelingsprogram blitt lagt fram for Regjeringen når den kommer til salderingen og skal slutte rundt dette statsbudsjettet de skal styre på grunnlag av. Den vet så å si hvor den skal henvende seg, og hvordan den skal henvende seg for å få dette til. Den står overfor et sentrum som i budsjettsammenheng vil opptre samlet gjennom salderingen i høst.

Håkon Giil (Sp) : Gjennom merknader og konkrete vedtak i revidert nasjonalbudsjett så vel som i finansinnstillinga har Venstre stått fram som ein del av - lat oss kalle det - eit sentrumsalternativ. Eg la merke til at Sponheim kalte det for ei sentrumspakke i budsjettsamanheng, og det er i den samanhengen riktig karakteristikk. Gjennom standpunkt i konkrete saker og signal i talar og avisinnlegg elles kunne ein lett få det inntrykket at Venstre er å oppfatte som ein lettversjon av Høgre. No har eg registrert i denne interessante talen at ein også gav klar ros til Arbeidarpartiet, og det er naturleg i ein slik samanheng - om ein først skal gi ros - at ein leiter etter det positive. Ein kan elles få det inntrykket at Venstre langt på veg har akseptert toblokk-tenkinga i den norske politikken.

       Eg går ut frå at Venstre og Senterpartiet er samde i at vi må ha eit samarbeid med Arbeidarpartiet så vel som Høgre i konkrete saker. Eg har likevel merka meg at representanten Sponheim vart noko vag når han snakka om alternativ til Regjeringa.

       Det spørsmålet eg då stiller meg, er: Har Venstre sagt eit endeleg nei til den såkalla toblokk-tenkinga i den norske politikken? Spørsmål nummer to er: Betyr dette - og eg håpar at han kan svare ja på det fyrste - at Venstre er villig til å lyfte fram sentrumsalternativet som eit alternativ som Arbeidarpartiet og Høgre må førehalde seg til?

Lars Sponheim (V) : Jeg starter også med å gi min hyllest til et sterkere og økende sentrumssamarbeid, som vi har sett. Jeg tror det kan spille en politisk viktig rolle. Det drar oppmerksomheten mot partiene som samarbeider, og det vil åpenbart kunne bli slik at når politiske flertall skal sluttes i denne sal, vil nesten alle de flertall gå innom et slikt sentrumsalternativ - i alle fall burde de det!

       Så skal jeg hoppe over å kommentere et nytt ord når det gjelder disse Høyre-betegnelsene - lettversjon av Høyre var det nye. Jeg får leve med det, selv om det er aldri så galt!

       Men toblokk-tenkningen og om Venstre har sagt et endelig nei til dette: Nå er det knapp tid, men det hadde vært veldig interessant å få tid til å gå nærmere inn på dette spørsmålet. Venstre knekket jo på en måte nakken på å prøve å sprenge høyre-venstre-aksen i norsk politikk ved å framstå med en helt annen analyse en gang på 1970-tallet. Det gikk ikke for Venstre. Veldig mye av den samme angrepsmåte på politikken har Senterpartiet adoptert - ikke minst gjennom valget i 1993 og framover - men har lykkes på en atskillig bedre måte, det må jeg innrømme. Det har selvsagt noe med størrelse å gjøre og noe med kraft å gjøre, men på en måte har Senterpartiet et stykke på vei klart å gjøre det Venstre gjorde et forsøk på på 1970-tallet å sprenge en høyre-venstre-akse. Min analyse av dette er at vi har en høyre-venstre-akse i norsk politikk, og vi har andre konfliktlinjer som er viktige. Det er ikke tvil om at valget i 1993 gjorde at andre konfliktlinjer ble veldig mye viktigere. Det er fortsatt slik at viktige politiske saker grupperes etter en høyre-venstre-akse. Det har med forholdet mellom individ og kollektiv å gjøre, det har med synet på hvor stor frihet næringslivet skal ha å gjøre, det gjelder mange økonomiske spørsmål, og ikke minst gjelder det - og har det gjeldt så langt - de store, tunge maktspørsmål, men uansett er det slik i denne sal at makten har blitt delt ut etter en høyre-venstre-akse. Den eksisterer altså, men er nok atskillig mindre enn den har vært på lenge, og den er kanskje i ferd med å bli stadig mindre. Jeg tror at sentrumsalternativet kan vise seg å bli atskillig mer fast i fisken etter hvert som tiden går og vi får tid til å putte enda mer politikk inn i det.

Reidar Johansen (SV) : Det er en interessant forestilling vi har hatt både gjennom hovedinnlegget til Venstres Sponheim og i den etterfølgende replikkrunde.

       Representanten Sponheim brukte en del begrep som er ganske spenstige. Fra Venstres synspunkt beskrev han situasjonen inntil nå som en « politisk ørkenvandring », og vi har den siste uka opplevd nærmest en « politisk høymesse ». Det er mulig Venstre vil betrakte det slik. Samtidig understreket Sponheim at man nå burde legge vekk en del av den bagatellmessige politiske strid og gjerne ta et lite hvileskjær. Da fremstår det som et paradoks for meg at det som man fremstiller som den såkalte « sentrumskollisjonen » - som jeg vil karakterisere det som - i Sponheims innlegg, blir brukt minimalt med tid på, nærmest ikke et ord om denne nyskapingen i norsk politikk i 1990-åra. Jeg kan ikke analysere det på noen annen måte enn at også representanten Sponheim langt på vei har erkjent at dette er en konstellasjon uten særlig feste i virkelighetens verden, og at det heller fremstår som en kollisjon enn en koalisjon. Det ble også for så vidt bekreftet i replikkrunden med Senterpartiets representant Giil, der han karakteriserer Venstre som « lettversjon » av Høyre. Jeg kan ikke klare å se hvordan denne « sentrumskollisjonen » - koalisjonen mellom Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti - kan legge fram et helhetlig alternativ. De antydninger til samarbeid vi har sett det siste halve året, er etter mitt syn altfor spinkelt til i det hele tatt å kunne presenteres som et helhetlig alternativ.

Lars Sponheim (V) : Nå er det slik at vi i morgen skal ha behandling av statsbudsjettet gjennom en finansdebatt hvor det såkalte « sentrumsalternativet » - eller si en sentrumspakke i budsjettsammenheng - vil være sentralt i debatten, og vi vil få anledning til å bruke atskillig mer tid på innholdet i det. Jeg tror det er veldig viktig, det er en god sentrumsprofil på alt som er der, styrking av viktige ting innenfor helse, eldreomsorg, miljø, internasjonale spørsmål, og det er en reell omprioritering. Det skal vi komme tilbake til når vi kommer til det, da vil nok Reidar Johansen også kunne oppdage at det er veldig mye spennende som skjer i norsk politikk hvis man kommer seg inn på den delen av politikken hvor på en måte det kan deles ut noen maktmuligheter. Det er morgendagens debatt.

       Så er det da dette at ikke jeg skal gi uttrykk for å tro på dette. Jo, det er slik at de tre sentrumspartiene har så mye felles at det er grunnlag for å utvikle dette videre til om mulig å kunne bli et regjeringsfundament. Velgersituasjonen er jo sånn at det vil ikke være noen veldig stor mindretallsregjering, og det er Venstres primære syn at målet burde være å søke mot en firepartiregjering som også inkluderer Høyre, og som har mulighet i det minste til å kunne få et flertall bak seg i denne sal. Det synes ikke å være realistisk før valget i 1997, og vi aksepterer at det eneste alternativet som det på en måte er mulig å gå til valg med, er et slikt sentrumsalternativ.

       Så litt om den parlamentariske situasjonen: Hvis vi på en måte sammenligner og bruker fotballspråket i disse cuptider, og fotballkaptein Jagland har kommet på banen med et nytt lag, er det jo sånn at ikke noe lag kan bli noe bedre enn det motstanderne lar det være mulig å få til. Jeg er enig i det, opposisjonen er for dårlig samlet og organisert til å kunne gi god nok motstand. Høyre er til dels i garderoben i denne kampen, men bak Arbeiderpartiets mål står jo SV som en slags « politikkens Øystein » og får lov å være ballhenter av og til og kommer aldri til å gjøre noe annet.

       For to dagar sidan snakka eg med ein kar som har betalt LO-kontingenten sin i over 30 år, og som er tre-fire år eldre enn eg sjølv. Bergensar. Faglærd arbeidar. Han hadde hatt lønna arbeid sidan han starta som bud i 12-årsalderen og til han nå vart arbeidslaus for snart tre år sia. Sist han søkte jobb i faget sitt - det var i førre veka - opplevde han at bedriftseigaren heller tok to lærlingar i staden for ein fagarbeidar. Det vart så mykje billegare for arbeidsgivaren.

       « Eg har lyst til å arbeide, » sa 51-åringen.

       « Eg har ikkje lyst til å legge meg sjuk, eg har ikkje lyst til å seie at eg har vondt i ryggen, sånn at eg kan bli sjukmeld eller trygda. »

       « Eg går for å vere dyktig i faget mitt, » - sa han - « men dei har ikkje bruk for meg likevel. »

       « Eg vakna i dag tidleg med ein klemmande angst, » fortalde han - « stod opp i 6-tida, som eg alltid har gjort, men eg turte ikkje slå på lyset, for eg ville ikkje at naboane skulle sjå at eg går heime. »

       Det er mange som slit med ein slik knugande angst nå. Men det er ikkje psykiaterhjelp dei har bruk for mot denne angsten. Det dei har bruk for, er arbeid.

       Det er mange slike - nesten 130.000 som anten er heilt arbeidslause eller går på tiltak, som ikkje får nokon plass i Det norske hus som Thorbjørn Jagland skal bygge.

       Karl Marx sa ein gong at mennesket er avhengig av å delta i samfunnsnyttig arbeid kvar dag for dagleg å gjenskape sitt eige menneskeverd. Noko liknande står i Grunnlovas § 110, som seier at det er styresmaktene si plikt å sørgje for at kvar enkelt kan livnære seg ved sitt eige arbeid. Men dessverre er det sånn at Regjeringa på dette punktet gir blaffen både i Marx og Grunnlova.

       Dessverre har statsminister Jagland sagt klart frå - om ikkje akkurat i regjeringserklæringa - at han står steinhardt og fast på det overklassebudsjettet som den førre regjeringa la fram for ei tid sia.

       Dessverre var det ikkje eit einaste ord verken i regjeringserklæringa eller i nokon av Jagland sine mange intervju om at han ville gjere slutt på den skattemessige særbehandlinga og subsidieringa av kapitalistane. Thorbjørn Jaglands kongerike skal halde fram å vere eit skatteparadis for dei rike.

       Dagens Næringsliv har dessverre så altfor mye rett når dei oppsummerer reaksjonane i børs- og finansmiljøet, og slår fast at det er inga frykt for Jagland i dei krinsane, ja, dei går faktisk vidare og seier at det som pregar situasjonen i børs- og finansmiljøet, er at den nye statsministeren vert omfamna av finansmiljøet.

       I den heilage skrifta står det at det er mange rom i Herrens hus. Jagland snakka i går ikkje noko om kor mange rom det er i hans nye versjon. Men det er i alle fall fleire enn dei arbeidslause som ikkje får plass:

       Dei gamle som er svært sjuke, får nok vere under tak framleis. Men mange må framleis klare seg med korridorplass - eit rom aleine, heilt for seg sjølv, eit einerom, det blir det ikkje snakk om, ettersom Arbeidarpartiet til og med har varsla omkamp i desember for å slanke kommune- og fylkesbudsjetta neste år.

       Statsministeren har sjølv stadfesta offentleg at ein del av dei som skal begynne på skolen neste år, får klare seg med brakker. I Oslo har vi nettopp fått vite at Jaglands partifellar i byrådet har stroke 34 skolar frå byggelista. 28 av dei ligg tilfeldigvis på austkanten. Det blir ingen jaglandske søylegangar der neste års 6-åringar i Groruddalen, på Vålerenga og Lambertseter skal gjere seg kjende med den norske skolen.

       Og innvandringsstoppen står sjølvsagt ved lag. Dei som ikkje er så heldige at dei har statsborgarskap i eit EØS-land, skal ikkje ein gong få kome innafor døra til Det norske hus.

       Den som skal finne nytt politisk innhald i denne regjeringserklæringa, må ha sans for dei politiske nyansane som er å finne mellom linjene og i dei innlagde tenkjepausane - slik som SVs Inge Myrvoll, som seier at det er så flott at Regjeringa nå er utvida med ein særskild minister som skal stelle med visjonar. Men forfattaren som har laga regjeringserklæringa, skal likevel ha honnør for at han har klart å stable inn svært mange av dei sosialdemokratiske honnørorda som Regjeringa i den politiske praksisen sin tråkkar på kvar einaste dag.

       Dessutan er det tydeleg at symbolbruken nå er enda meir direkte inspirert av Europaunionen enn det som var vanleg hos den førre statsministeren. Thorbjørn Jagland stod her i går og snakka om det norske huset sitt og « de fire søylene som bærer huset. » Eg har høyrt under debatten i dag at det er svært mange som har kjøpt denne symbolbruken nærmast usett, og så har dei kommentert byggverket. Arbeidarpartirepresentanten Brørby Larsen har attpåtil varsla utdeling av nøklar til alle.

       Men kva er det statsministeren snakkar om? Er det nokon som har sett eit verkeleg norsk hus som står på fire søyler? Er det nokon som veit korleis ein i så fall skal løyse problemet med skråstivinga når det blir vinterstorm og uvêr?

       Eg har spurt meg litt for blant bygningskunnige, og fått tre svar. Det er berre tre typar hus som står på søyler i Noreg: Den eine er ein bestemt type fuglebur, rett nok berre med ei søyle under kvart bur, så er det oljeplattformer, og til slutt er det politiske luftslott. Men å bygge hus på søyler, det er ikkje norsk byggeskikk. Det einaste som liknar innanfor norsk byggeskikk, måtte vere stabbur, men dei er jo konstruerte på den måten fordi dei heilt skal unngå å ha nokon som helst kontakt med grasrota.

       Derimot kjenner vi det politiske søyleomgrepet frå debatten om den Maastricht-traktaten som det norske folket sa tvert nei til i ei folkeavstemming for to år sia. Dei tre pilarane eller søylene som Europaunionen bygger på, er som kjent:

       Den politiske bodskapen i Thorbjørn Jagland sin heilt misvisande og unorske symbolbruk på dette punktet må da vere omtrent følgjande:

       Han vil bygge og ommøblere så grundig at det norske huset hans skal byggast som eit lite anneks til det unionsbyggverket som Helmut Kohl og nokre andre strever med å få sett opp på kontinentet. Da hjelper det nok ikkje om Brørby Larsen og andre deler ut aldri så mange nøklar.

       På Dagsrevyen fredag sa statsministeren at den nye regjeringa skal løfte dei gruppene som dei siste åra ikkje har fått sin rettmessige del av velferdsauken. Han har ikkje snakka om kven desse gruppene er, eller kva det vil seie å bli løfta. Derfor eit par spørsmål frå Raud Valallianse til Arbeidarpartiet på dette punktet:

       Vi meiner det er heva over all tvil at eineforsørgjarane er ei av desse gruppene. Det er overdokumentert at dei fleste av dei høyrer til dei aller fattigaste, så det må vere dei som er ei av dei gruppene som Thorbjørn Jagland lover « å løfte ». Spørsmålet er kva slags løft dette skal bli. Skal Thorbjørn Jagland løfte eineforsørgjarane etter håret? Eller skal dei berre få moralske oppfordringar om å løfte seg etter håret sjølve? Kort sagt: Er det eit økonomisk eller eit moralsk eller moralistisk løft det er snakk om?

       Raud Valallianse foreslår å auke satsane for overgangsstønad med 20 % frå nyttår og betre reglane for rett til utdanningsstønad for eineforsørgjarar. Det er eit verkeleg løft. Eg utfordrar Arbeidarpartiet til i dag å svare på om lovnaden om « å løfte » eineforsørgjarane vil seie at Arbeidarpartiet har skifta standpunkt og vil støtte dette forslaget.

       Ei anna liknande gruppe er dei som er på attføring. Mange tusen av dei har gått glipp av meir enn sin rettmessige del av velferdsauken fordi den førre kommunalministeren den 30. september 1993 gjorde eit grunnlovsstridig vedtak om å ta frå dei lovfesta rett til å få dekt visse hushaldsutgifter. Den førre regjeringa tapte ei rettssak om dette i Trygderetten, men har nekta å føreta etterbetaling. Det har ført til at fleire har måtta flytte frå leilegheit og hus - sjølv om det dei flytta frå, var sparsame norske hus utan søylegangar. Eg vil spørje den nye Regjeringa om dei vil syte for at denne gruppa nå omsider får sin rett.

       Sagt på ein annan måte heilt til slutt: Var dette med å løfte opp dei gruppene som ikkje har fått sin rettmessige del av velferdsauken, berre snakk for dagsrevypublikummet, eller skal Arbeidarpartiet nå stemme i tråd med dagsrevylovnaden når sakene skal avgjerast i Stortinget? Kort sagt: Har den nye Regjeringa ein sosial velferdspolitikk som blir framført i Dagsrevyen, mens den same regjeringa og regjeringspartiet fører ein heilt tradisjonell overklassepolitikk her i Stortinget, slik at Jaglands rike held fram med å vere eit skatteparadis for dei rike? Det må Arbeidarpartiet svare tydeleg på både i Stortinget og i Dagsrevyen.

Berit Brørby Larsen (A) : Etter å ha hørt representanten Folkvords innlegg nå tror jeg det er grunnlag for å konstatere at han ser ikke særlig lyst på livet. Dersom det er så fælt her i landet som han beskriver, burde egentlig hans forslag være at sistemann som reiser ut av landet, bør slokke lyset.

       Hva nå? spør mange seg. Vil det bli enda bedre å bo i Norge med Jagland ved roret, og for hvem? For folk flest vil ikke regjeringsskiftet i seg selv ha stor betydning. Hverdagslivet i Norge med sitt mangfold av trivsel, overflod, muligheter, kriser og konflikter vil gå videre. For selv om det er uløste oppgaver i Norge, må vi kunne være enige om at de aller fleste av oss har det godt. Vi lever allerede på taket av huset. Det huset som nå skal bygges, må derfor også huse dem som ikke har det fullt så godt.

       Til alle tider har diskusjonen om distriktenes framtid vært en av Arbeiderpartiets viktigste debatter. Men før en går så langt i sin kritikk av dagens politiske linje som Senterpartiet gjør, er det viktig at man har en sikker formening om hvordan virkeligheten er, og hvordan den oppfattes for folk flest i distriktene. Hadde Senterpartiet hatt rett i sin beskrivelse av hverdagen i distriktene, ville bygdene allerede ha vært avfolket. Men vi som bor der, kjenner en annen virkelighet. Vår hverdag er ikke preget av armod og drømmen om den store lykken i byen. Samtidig må en være klar over at innbyggerne i Norge har en frihet til å kunne bosette seg der hvor de vil. Men hva er egentlig en god politikk for distriktene? Det er i hvert fall mer enn overføringer til landbruket - det er utdanningspolitikk, kommuneøkonomi, helse- og omsorgstjenester, veier, barnehager og et næringsliv som tjener penger. Vi har det bra i distriktene. Nasjonale mesterskap i syting og svartmaling når framtiden skal drøftes, tjener ikke oss som bor der.

       Enkelte sier at Arbeiderpartiet har ofret velferden på markedsøkonomiens alter. Dette er for meg en forenklet, banalisert og feilaktig framstilling av virkeligheten. Tvert imot er det grunn til å si at våre velferdssystemer fungerer, og at de er gode. Men det er like selvsagt for Arbeiderpartiet å si at de kan gjøres bedre, og at vi må videre. Arbeiderpartiet har invitert til en dugnad for å bygge Det norske hus, hvor alle som vil, kan få en nøkkel. Hvor tykk grunnmur, hvor sterkt tak, hvor tykke vegger og møbleringen i huset avhenger av hvem som vil være med Arbeiderpartiet. Ikke overraskende har SV og sentrumspartiene vist størst interesse, dersom en ser bort fra enkelte representanter i Senterpartiet.

       Høyre er opptatt av arbeiderpartistaten. Ja, hva er den - som om den er noe vondt for folk flest? Arbeiderpartiet har styrt landet sammen med de partier som har skapt et flertall for de løsninger som er valgt. Resultatene av politikken som føres, gjenspeiles i den oppslutning Arbeiderpartiet har i folket. For i arbeiderpartistaten - for å holde meg til Høyres moteord - har vi aldri brukt så mye penger noen gang på offentlig sektor, aldri har så mange fått utdanning, og helse- og omsorgstjenesten har økt formidabelt. Selv om det her er mer å gjøre, har vi også en stabil rente, og det er faktisk 20 år siden lønnsveksten har vært så stor som nå - og ikke minst: Sysselsettingen øker, og vi har penger til overs som vi kan bruke senere. Dessuten investerer vi helt bevisst statlige penger i næringslivet for derigjennom å trygge arbeidsplassene, men også for å få en avkastning fra bedriftene som igjen skal brukes til fellesskapets beste.

       Det er grunnlag for å si at mange er nysgjerrige på Regjeringen Jaglands invitasjon til Stortinget om å løfte blikket og få til en helhetlig planlegging av de framtidige utfordringene vi har i Norge. Så egentlig er det bare å sette i gang.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Regjeringen Jagland er en mindretallsregjering. Det stiller krav til Regjeringen, og det gir Stortinget store muligheter. Nå som før vil Senterpartiet være konstruktive i opposisjon. Vi vil sammen med andre partier søke gjennomslag for våre saker, samtidig som vi helt klart ser behovet for å utfordre både Arbeiderpartiet og Høyre fram mot valget i 1997. Vi mener det er nødvendig med en ny kurs for Norge, og vi ønsker å samarbeide med sentrumspartiene for å få til det.

       Regjeringserklæringen vitner om ny form, nye ord og nye innfallsvinkler. Ny måte å drive politikk på, har Jagland sagt. Hva betyr så det i praksis? Vil prosjektet som kalles « Det norske hus år 2000 », bety en vitalisering av folkestyret? Innebærer oppretting av disse rådene av folk flest får større mulighet til å influere på sin egen hverdag? Bidrar dette til å gi større legitimitet til de politiske beslutningene som fattes? Hvis det er tilfellet, så er det interessant. Men det kan også bety nye topptunge råd, systemer av såkalt intellektuell elite, som egentlig skaper avmakt i forhold til dem som lever på grasrota, og som har sine behov for å nå fram med synspunkter. Det gjenstår å se hvordan dette vil fungere. Vi ønsker å spre makt og spre kapital. Og folkestyret har det ved seg at de som fatter beslutninger i folkevalgte organ, må stå til ansvar ved valg for de beslutninger som tas.

       Debatten om Det norske hus kan bli vanskelig å takle for Arbeiderpartiet etter hvert, det er jeg faktisk redd for, men det er nå deres problem.

       Viktigere enn debatten om det såkalte norske hus er hvilken kurs, hvilken politikk, denne regjeringen skal føre. Der har vi fått klar melding: Det er stø kurs. Det er den samme politikken som regjeringen Gro Harlem Brundtland førte. Da må vi spørre: Hva er det egentlig som nå skjer med det norske samfunnet? Er vi på rett vei? Eller er det sånn at vi ser klare skjevheter utvikle seg?

       I Senterpartiet mener vi det er behov for ny kurs for Norge fordi den stø kurs-politikken som det nå er lagt opp til, faktisk gjør at forskjellene øker mellom ulike grupper av mennesker, mellom ulike deler av landet, og den er basert på en kortsiktig tenkning når det gjelder f.eks oljeutvinning og forvaltningen av våre rike naturressurser. I Senterpartiet ser vi at vi har veldig stor handlefrihet. Vi er et rikt land, og vi har mulighet til å styre utviklingen hvis vi vil. Vår visjon er at vi vil bruke denne enestående handlefriheten vår på en annen måte enn Regjeringen nå legger opp til. Vi vil bruke våre rike naturressurser til å bygge landet, ikke til å forvalte kortsiktig eller tappe ut oljeressursene. Vi vil skape gode muligheter for framtidige generasjoner. Vi vil ta vare på bosettingen og gi trygghet for dem som lever og virker også i Utkant-Norge, og ikke akseptere den sentraliseringen som nå skyter fart.

       Så får vi høre - vi fikk nettopp høre det fra Brørby Larsen - at vi tegner et negativt bilde av distriktene. Det er ikke sant. Tvert imot, vi er det partiet som snakker om å tilbakeføre til distriktene, fordi vi er klar over at mye av den verdiskapingen som er grunnlag for eksportinntekter f.eks til Norge, nettopp er det som skjer i distriktene. Men jeg møter bedriftsledere som sier til meg: « Nå tar de bort postkontoret her. Jeg får problemer fordi postkontoret forsvinner. » Og en eksportbedrift sier: « Vi eksporterer for 100 mill. kr i året, men fylkesveien er så dårlig nå at vi ikke kan få brukt den. » Det er klart at det som har vært poenget for stabil bosetting, og det som har knyttet oss sammen som samfunn, undergraves hvis man ikke får en kurs hvor vi tar vare på infrastrukturen og sikrer et likeverdig tilbud i hele landet.

       Det politiske landskapet i Norge er endret - det har vanlige folk sett lenge - og regjeringen Jagland representerer neppe noe nytt. Arbeiderpartiet og Høyre er ikke hovedmotstandere. Tvert imot, de kjører i tospann. Jeg vil si det sånn at valgresultatet i 1993 nettopp var uttrykk for at folk skjønte det, og folk trengte et sterkt senterparti på Stortinget som redskap for dem i samfunnskampen. Det er den utfordringen vi ønsker å ta opp og føre videre ved å si at vi skal ha et alternativ til Arbeiderpartiet og Høyre i 1997.

       Folk sa nei til EU i 1994. Hva var da nåværende statsministers første kommentar etter at flertallet av den norske befolkningen sa nei til EU? Jo, da sa Jagland at nå blir Maastricht-kriteriene viktigere for Norge enn noen gang. Det er jo det som har skjedd. Det er det som er hamskiftet til Arbeiderpartiet. Og det kommer til uttrykk i det politiske landskapet i Norge nå, nemlig at Høyre og Arbeiderpartiet kjører i tospann for et systemskifte og en EU-tilpasning som gjør at Norge endrer karakter, endrer struktur. Vi tilpasses Maastricht-kriteriene.

       Vi kan ikke godta dette. Vi ser at Arbeiderpartiet og Høyre systematisk endrer Norge i mer markedsliberalistisk retning. Det gjelder næringspolitikk, landbruk og fiske, det gjelder infrastruktur, post- og teletjenester, NSB, energiregimet, det gjelder statlig virksomhet og overgang til statsforetak og AS - som Statkraft, Statkorn, SND osv. Dette systemskiftet skaper utrygghet - det gjør det!

       Og hva er så Thorbjørn Jaglands svar til dem som føler utrygghet ute i distriktene nå? Jo, det så vi i VG nettopp. Han sa: Det blir færre og større båter. Det blir færre og større gårder. Altså: Jagland ønsker å kjøre på med full gass for enda mer systemskifte, enda mer sentralisering.

       Og så er det altså sånn at Røkke/RGI får overta Melbu Fiskeindustri. Det er et brudd på deltakerloven, og det er en provokasjon overfor kystfiskerne våre. Det er en overgang, det, fra fiskerbonden til et internasjonalt børsnotert storkonsern som ikke bare får tilgang på en bedrift og båter, men også på norske fiskeressurser.

       Vi ønsker en annen utvikling for Norge!

       Virkeligheten ble nevnt her. Jeg har funnet fram et sitat fra daværende handelsminister Grete Knudsen, nå statsråd i annet departement, da hun i april 1994 presenterte for Stortinget den avtalen vi hadde fått med EU. Da sa statsråden:

       « Dette er en virkelighet vi ikke må stå utenfor. Vi må melde oss inn i virkeligheten. »

       Heldigvis meldte ikke vi oss inn i den virkeligheten som Grete Knudsen den gangen ville at vi skulle være med i. Men ingen kan vel egentlig mene at vi nå er utenfor virkeligheten. Hvorfor sier jeg dette? Jo, fordi virkeligheten oppfattes så ulikt, og jeg er opptatt av at vi som folkevalgte skal greie å fange opp den virkeligheten som folk nå opplever på grunnplanet i Norge - de som sliter fordi de ikke har helsetilbud, de som vet at de ikke får hjelp til omsorgen, de som sliter for å fatte beslutninger i kommunestyrer og fylkesting med en økonomi som er så skranten at det er en skam for velferdslandet vårt. Og der får vi også inntrykk av at Arbeiderpartiet og Høyre egentlig mener at vi får kutte ned i forhold til det det ligger an til nå, nemlig Senterpartiets opplegg for en kraftig styrking av det som er fellesskapstilbudet vårt på kommunenivå og på fylkeskommunenivå.

       Det vi ser, er en veldig stor rikdom blant private og større forskjeller blant private, ja AUF har gått ut og anklaget Regjeringen for kjøpefest. Og så ser vi altså en sterk stat som virker sentraliserende i all sin mektighet, og så sultefores det som skulle være fellesskapets tilbud til vanlige folk. Det går ikke an! Vi krever en ny kurs for Norge! Det er Senterpartiets budskap til alle folk i dette landet som er uenig i den politikken som nå føres - ikke fordi vi har det så vondt i Norge; de fleste av oss har det jo så bra at vi kan snakke om den « tilfredse majoritet ». Men det er jo nettopp når vi har en sånn tilfreds majoritet at det må stilles krav til de verdier vi ønsker å basere vårt samfunn på, til solidariteten, til viljen og evnen til å se den som faller gjennom og gjøre noe med det, til viljen og evnen til å tenke langsiktig - ikke pumpe ut og opp penger fra havets bunn. Vi trenger en ny kurs for Norge.

Olav Akselsen (A) : Eit av dei viktigaste innsatsområda for den nye regjeringa blir kampen mot rus, vald og kriminalitet. Dette er oppgåver me alle må ta på alvor. Problema med rus, vald og kriminalitet rammar oss alle, og det er berre gjennom ei folkeleg mobilisering me kan koma desse problema til livs. Me veit at faren for å bli ramma av kriminalitet her i Noreg er liten. Likevel er det slik at auka valdsbruk og annan kriminalitet forringar livskvaliteten til mange - særleg eldre -innbyggjarar. Frykta for å bli ramma av kriminalitet er større enn faren for å bli ramma. Faktisk er det slik at frykta for å bli ramma er størst i dei gruppene av befolkninga der faren er minst. Det er derfor viktig å visa at noko blir gjort for å kjempa mot kriminaliteten i landet vårt. Eg vil likevel åtvara på det sterkaste mot ein slagordprega politikk og ein retorikk som har lite anna for seg enn å skremma befolkninga endå meir enn i dag.

       I kampen mot kriminalitet må ein sjølvsagt ha mange innfallsvinklar og gå mange vegar. Politi, rettsstell og kriminalomsorg er sjølvsagt heilt nødvendige faktorar i denne kampen. Dette vil eg koma tilbake til på tysdag, når Stortinget skal debattera budsjettet for Justis- og politidepartementet for neste år.

       På mange måtar kan ein seia at kriminaliteten er eit sjukdomsteikn i samfunnet, og som ved sjukdommar flest, er det langt betre og meir effektivt å førebyggja enn å prøva å lækja i ettertid. Derfor kan ikkje satsing på meir politi eller strengare straffer åleine vera den medisinen som blir utskriven av Arbeiderpartiet. Tvert om må me byggja på ein heilskapspolitikk der målet er eit tryggare, varmare og meir rettferdig samfunn. Arbeidarpartiet sin strategi i kampen mot kriminalitet er ein heilskapspolitikk der arbeid til alle, sosial tryggleik og små forskjellar mellom folk er viktige faktorar.

       Eg meiner sjølvsagt at politikarane og dei vedtaka politikarane gjer, vil vera avgjerande for den samfunnsutviklinga me får. Eg vil likevel åtvara mot å tru at politikarane kan løysa alle og alles problem. Når det gjeld kampen mot vald, rus og kriminalitet, er eg derfor heilt einig i regjeringserklæringa som slår fast at me treng ei folkeleg mobilisering for å koma dette vondet til livs. Dei vedtaka som blir gjorde her i huset og rundt i kommunestyra i landet vårt, vil nok vera avgjerande for den samfunnsutviklinga me ser, men like viktig er det som skjer i dei tusen heimane, i nabolaget, på skulen og i arbeidslivet. Ved kjøkkenbordet blir haldningar formidla, skulen vil måtta spela ei avgjerande rolle, frivillige organisasjonar, fritidsklubbar og idrettsmiljø har òg eit stort ansvar. Velferdssamfunnet skal ikkje berre yta, men òg stimulera til deltaking, engasjement og ansvar. Eit varmare og tryggare samfunn er eit felles ansvar, ikkje eit ansvar for politikarane åleine. Regjeringserklæringa slår fast at me alle er avhengige av kvarandre. Derfor krevst det ei brei mobilisering - i det politiske systemet, i skulen, på arbeidsplassane og i nærmiljøet. Politikarane har eit ansvar for å leggja til rette for deltaking og engasjement blant barn, unge og vaksne. Me må setja inn førebyggjande tiltak som kan hindra straffbare handlingar. Særleg viktig er det å sikra barn og unge gode oppvekst- og levekår, og å mobilisera til sterkare deltaking i nærmiljøet. Ved å visa større omsorg for kvarandre kan me hindra at folk tyr til rusmisbruk og vald og gjer seg skuldige i kriminelle handlingar.

       Eg er glad for at integrering av flyktningar og innvandrarar fekk ein så sentral plass i Regjeringa si erklæring. Dette viser at ein aksepterer at her har me eit problem, og ein viser vilje til å gjera noko med det. Mange av ungdommane som veks opp her i landet, har ein framandkulturell bakgrunn. Dei aller fleste av desse glir lett inn i det norske samfunnet og har små eller ingen problem. Det er likevel ikkje til å stikka under stol at ein større del av denne ungdomsgruppa enn blant ungdommar flest har spesielle vanskar - mistilpassing, dårleg sosialt nettverk, vanskar i skule og arbeidsliv går igjen. Da trengst det eit spesielt lyft for denne gruppa av norsk ungdom.

       For Arbeidarpartiet har det aldri vore eit mål at tiltak som blir sette inn overfor ulike grupper i samfunnet, skal vera like. For oss er det resultatet som tel. Eg håpar at det er dei eventuelle problema ungdommar med framandkulturell bakgrunn strir med, som blir avgjerande for kva tiltak som blir sette i verk, og ikkje den etniske tilhøyringa dei måtte ha.

       Me veit at ein del av dei vanskane enkelte av våre nye landsmenn strir med, skuldast nordmenn sine handlingar. Som politikarar har me eit spesielt og særleg ansvar for å kjempa mot negative haldningar. Eg må derfor seia meg sterkt lei for at enkelte i denne salen ikkje har høgare moral enn at dei fyrer opp under negative holdningar og medverkar til mytedanning om våre nye landsmenn. Desse politikarane har tatt på seg eit stort ansvar, og dei burde veta at dei gjer ein allereie vanskeleg livssituasjon vanskelegare for mange av innbyggjarane i samfunnet vårt. Eg reknar med at stortingsmeldinga om integrering, som blei varsla av den førre regjeringa, vil bli fremja av denne. Eg ser med spenning og glede fram til den meldinga og den debatten som vil koma i kjølvatnet av den.

       Dei siste åra har me vore vitne til stadig aukande internasjonalisering av kriminaliteten. Landegrensene er stadig mindre viktige for dei kriminelle. Dette skaper nye utfordringar i kampen mot kriminaliteten. Ein nasjonal strategi for å kjempa mot kriminaliteten er ikkje lenger nok. Politisamarbeid over landegrensene blir stadig viktigare. Dessverre har eg inntrykk av at dette er ei røynd som ikkje alle i denne salen har tatt innover seg. Annleis kan det vanskeleg tolkast når parti her i salen tar avstand frå det arbeidet som blir gjort av europeiske land for å få til eit effektivt og skikkeleg politisamarbeid på tvers av landegrensene, eit arbeid som har til siktemål å kjempa mot den internasjonale og organiserte kriminaliteten, eit samarbeid som har som siktemål å tryggja folks kvardagsliv.

       Eg må innrømma at eg trur at ein del av denne motstanden dreiar seg om eit ønske om igjen å setja sitt eige parti i fokus, og eg vil påstå at enkelte ønskjer å resirkulera engasjementet frå EU-debatten ved å skapa frykt for noko ukjent - i håp om at fleire skal slutta opp om partiet deira.

       I natt eksploderte ei bombe her i byen. Dette er eit nytt teikn på at me har ein ny type kriminalitet i samfunnet vårt. Me har organiserte bandar som slåst mot kvarandre, der æra står på spel, men der ein vel òg må ha mistanke om at dette er ein kamp om byttet innanfor delar av den ulovlege marknaden. Eg synest det er viktig av meg som politikar å ta slike signal på alvor, og det er bakgrunnen for at eg har fremja ein interpellasjon til justisministeren der eg spør om kva som vil bli gjort for å kjempa mot den aukande MC-kriminaliteten i landet.

       Kristelig Folkepartis reaksjon i denne debatten har vært mer overraskende. Jeg må si at jeg er mest skuffet - men litt overrasket også - over at Kjell Magne Bondevik har brukt denne debatten til å skape en slags form for inntrykk av at det er nye fronter mellom Kristelig Folkeparti og Høyre. Han har etablert seg som en slags forsvarer av begrepet « verdikonservativ ». Han er ikke selv verdikonservativ, men mener å ha en slags rettighet til å definere begrepet. Det synes jeg ikke han har lykkes i. De saker han har brukt som eksempler på at Høyre har endret kurs, er faktisk historisk sett ikke korrekte.

       Abortsaken: Høyres standpunkt til den lå fast da regjeringen Willoch ble dannet med støtte av Kristelig Folkeparti, og da Kristelig Folkeparti senere trådte inn i regjeringen Willoch. Standpunktet har ligget fast siden den gang.

       Åpningstider på søndager - dette går fra det ene til det andre, men representanten Bondevik ser også verdier i åpningstidsdiskusjonen. Jeg kan også skimte antydninger av det, men jeg må si at dagens rettsorden - om jeg får kalle det det - på åpningstidsområdet, særlig på søndager, faktisk er fastlagt av representanten Bondevik, som medlem av en regjering.

       Hvem som har forandret seg mest, skal jeg ikke si, men kanskje sannheten ligger i at det er forbrukeren som har forandret seg litt, at vanene har forandret seg litegrann med årene. Men fortsatt våger jeg den påstanden at på tross av at folk både har lov til å gå på fotballkamper, handle på bensinstasjoner og i mer nattåpne butikker, er fortsatt respekten for søndag som helligdag til stede. Verdiene står altså sterkere i det norske folk enn jeg må si til og med representanten Bondevik faktisk tiltror folket. Hvis jeg hadde vært i Bondeviks sted, hadde jeg kanskje brukt litt mer tid på å understreke enighet med Høyre, for det har faktisk utviklet seg en økende grad av enighet gjennom høstens debatt og behandling. Det gjelder kontantstøtten, der Høyre og Kristelig Folkeparti har lagt frem modeller som ligger meget nær opp til hverandre. Etter hvert som vi også får sett på den økonomiske inndekningen for dette - det er ikke noe helt ukjent problem i våre diskusjoner med Kristelig Folkeparti - tror jeg at det skal være mulig å komme frem til enighet også om den praktiske siden ved dette.

       Debatten om Regjeringens tiltredelseserklæring har vært mye preget av symbolbruk. Begrepet « Det norske hus », med de fire søyler, eller bærebjelker, må jeg si er lite oppsiktsvekkende. Det er interessant som et medieinnspill til å sette karikaturtegnere på gode ideer, men som dagsordensetting er det jo den rene selvfølgelighet. Jeg våger den påstand at disse fire søyler, disse fire temaer - i stikkordsform: næringspolitikk, velferd, utdannings- og utenrikspolitikk - er temaer for enhver regjering i ethvert land i dag, uavhengig av land og av politisk parti. Ingen spansk sosialist ville klart seg uten disse fire søyler. Helmut Kohl ville hatt nøyaktig den samme dagsorden. Det interessante, og det som er kontroversielt, er jo veivalgene på disse områdene, og det sier erklæringen veldig lite om. Man må - omtrent som man tolker kriminologien eller går inn i kriminologien - lese mellom linjene og uttalelser gitt utenfor denne sal.

       Hvis man først skulle snakke om det som ikke er tatt med som en søyle, er det - hvis vi skal holde oss til billedbruken - grunnmuren i ethvert hus, nemlig et troverdig nasjonalt forsvar. Om sikkerhets- og utenrikspolitikken sies det lite nytt. At den økologiske dimensjon er der, er alle enige om. Men på det område hvor det vil skje ting i den nærmeste fremtid, på det sikkerhetspolitiske område i Europa, nemlig utvidelsen av NATO, har Regjeringen spilt en passiv rolle. Og Regjeringen spiller fortsatt en passiv rolle der man faktisk har en smule innflytelse. Utvidelsen av Det europeiske fellesskap, av Europaunionen, er vel det som dernest vil skje. Her har vi liten innflytelse, men har anledning til å ha meninger. Regjeringen har ingen av delene - verken innflytelse eller meninger om det. Det er på en måte det som ikke er sagt, og som i seg selv er noe oppsiktsvekkende.

       Jeg registrerer også at ministeren for planlegging m.v., Rød-Larsen, karakteriserer erklæringen som et dramatisk og revolusjonerende budskap. Jeg skal være litt forsiktig med å tolke dette. Enten er det et utslag av gammelmarxistisk terminologi fra marxistiske høyder på Universitetet i Bergen, den tid statsråden selv var aktiv på de marxistiske høyder, eller det er et uttrykk for en form for bergensk dialekt som ikke vi andre forstår, men som revolusjonerende eller dramatisk har ingen ellers klart å se det budskapet.

       Det mer oppsiktsvekkende er kanskje at statsminister Jagland så langt har brukt sin initiativmulighet til å gå gjennom åpne dører. Jeg registrerte at han nå vil satse offensivt på operasjoner i utlandet. Det er hyggelig, men det er slett ikke nødvendig å ha regjeringspartiet med på det, for det kommer Stortinget til å vedta allikevel. Det er med i finansinnstillingen, og det er mot Arbeiderpartiets stemmer.

       Så har tidligere parlamentarisk leder, nåværende statsminister, også utstedt en appell om at man under Stortingets budsjettbehandling samler seg om bevilgninger, eller bevilgningsøkninger, til helse og eldre. Den døren var slått opp for lengst, den! Det er ikke nødvendig med regjeringspartiets stemmer engang for å få det til, det er stortingsflertallets ønske, og det er sågar inndekning for å gjøre det. Mer oppsiktsvekkende har ikke bidraget vært så langt.

       Det som er en utfordring, som er et veivalg, og som erklæringen sier intet om, er følgende paradoks: Etter ti år med nesten sammenhengende sosialdemokratisk styre og med en stadig økende satsing på offentlig sektor - knapt noe land i den vestlige verden har en så omfattende sterk offentlig sektor som Norge - står vi allikevel med krise i vårt sykehusvesen, krise i eldreomsorg, krise i psykiatri og svikt i grunnleggende rettssikkerhet. Det skjer på tross av en enorm satsing - motkonjunkturelt og medkonjunkturelt - på offentlig sektor. Vi står allikevel med uløste problemer.

       Nå skal jeg være den første til å ile til med å si at ikke alt dette skyldes ressurser eller mangel på ressurser, mangel på konsentrasjon av ressurser på disse områdene, men mye skyldes også det. Det er mulig å gjøre mer på disse områdene og gjøre mindre på andre områder. Høyre har pekt på denne veien. Ikke minst er det mulig å organisere disse områdene, særlig vårt helsevesen, på bedre måte enn i dag. På dette området har ikke denne regjering vist det minste element av verken dramatisk eller revolusjonerende nytenkning. Arbeiderpartiet har snarere tvert imot vært det partiet som har motsatt seg omlegninger og nyorganiseringer på disse områdene.

       Verdiskapning er én av søylene eller bærebjelkene i Det norske hus. Det er selvfølgelig riktig. Men det viktige veivalget er jo hvordan man skal få til verdiskapningen. Jeg savnet et viktig område i erklæringen: Det er en total uteblivelse av muligheten for eller incitamenter til det private kapitalmarked. Fortsatt synes faktisk sosialdemokratiet i Norge å leve i den tradisjonelle sosialdemokratiske villfarelse, nemlig at det er mulig å skape en kapitalisme fullstendig uten private kapitalister, bare med statlig kapital og med statlige kapitalister.

Astrid Marie Nistad (A) : Å legge grunnsteinen til vårt felles norske hus for eit nytt hundreår er spennande, krevjande og utruleg utfordrande. Med godt grunnarbeid og god planlegging veit vi i Arbeidarpartiet at vi får det beste huset, eit hus som står trass i ulike politiske vindkast og slitasje. Å legge grunnsteinen er ei høgtideleg handling. Og den erklæringa som statsministeren heldt for Stortinget i går, ber preg av det alvor den nye regjeringa går til sitt arbeid med.

       Å bygge vårt framtidige hus på sosialdemokratiske verdiar er å styrke det enkelte menneske, legge grunnlaget for reell likskap for alle, i eit stort fellesskap.

       I dei fire søylene som skal bere dette huset, er arbeid til alle i eit berekraftig økologisk samfunn ein av hjørnesteinane. Denne steinen dannar også grunnlaget for vår velferd - arbeid for alle. Dette er og vert den store utfordringa.

       Det er innan små og mellomstore bedrifter vi forventar den største veksten i sysselsetting og verdiskaping i åra som kjem. Derfor vil vi prioritere desse i verkemiddelapparatet innafor vår næringsverksemd. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond er vårt verkemiddelapparat. Det har som ei av sine hovudoppgåver å stimulere til nyskaping og vekst innan dei små og mellomstore bedriftene. Gjennom SND har vi eit godt instrument for å stimulere til nyskaping, og det er såkorn dei sår for norske bedrifter. Eg trur vi gjer meir klokt i å vidareutvikle det fylkesvise organisasjonsmønsteret som SND representerer gjennom avtalar med fylka, enn å etablere fleire og nye organisatoriske ordningar.

       Henriksen-utvalet har på eit breitt grunnlag vurdert rammevilkåra for næringslivet og har kome med konkrete forslag til endringar og forbetringar. Dette arbeidet vil verte vurdert i departementet etter ein høyringsrunde og presentert her i Stortinget våren 1997 i ei melding. Eg trur det er klokt å vere open og vurdere desse forslaga i staden for å vedta i Stortinget ei eiga « såkorn »-ordning. Vi ønskjer breie grupper som kan kartlegge, utgreie og tenkje nytt for å møte utfordringane i ein stadig meir internasjonal marknad. Eg har vore inne på det offentlege si rolle når det gjeld å utforme næringslivet sine rammevilkår. Den viktigaste konkurranseføremonen norske bedrifter har, er den låge renta. Inga offentleg støtteordning er meir effektiv for bedriftene enn låg rente. For å halde oppe denne låge renta er det viktig at budsjettbalansen ikkje vert svekt.

       Blant nye etablerarar har det synt seg at det er vanskelegare for kvinner enn for menn å motta økonomisk stønad i ein etablerarsituasjon. Dette er urovekkjande, sidan kvinner i større grad enn menn lukkast i sine forsøk. Kvinner startar ofte opp i det små i heimen eller i nærmiljøet. Vi treng kvinner i distrikta. Vi treng kvinner som har eit meiningsfylt arbeid der dei bur, og vi må sørgje for at det ikkje er vanskelegare for kvinner enn for menn å oppnå etablerarstønad.

       Å utvikle ein nyorientert næringslivspolitikk for små og mellomstore bedrifter krev at vi set menneska i sentrum og byggjer opp kompetanse på alle plan. Vi må bruke våre såkorn på kunnskapsoppbygging og utvikle eit godt statleg verkemiddelapparat som kan fremje både privat og nasjonalt eigarskap. Slik kan vi utvikle norsk næringsliv i eit nært solidarisk samarbeid med dei tilsette i bedriftene og fagrørsla.

       Vi går inn i eit nytt hundreår som vil verte prega av ny teknologi, og vi vil få nye arbeidsplassar ikkje minst innafor tenesteytande sektor. Produktutvikling både i tradisjonelle næringar og innafor nye må ha høg prioritet. Berre gjennom kvalitet vil vi kunne hevde oss så vel i eit nasjonalt som internasjonalt miljø i framtida. Dette krev at vi set inn våre ressursar i ein gjennomtenkt og samla strategi. Arbeidet med langtidsprogrammet, arbeidet med stortingsmeldinga som byggjer på Henriksen-utvalet, og evaluering av verkemiddelbruken i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond vil vere viktige byggjeklossar i det framtidige norske hus.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er straks omme. Presidenten vil foreslå at dette møtet nå heves, og at nytt møte settes kl. 18. - Det anses bifalt.

       Første taler i kveldsmøtet blir statsminister Thorbjørn Jagland.

Møte onsdag den 30. oktober kl. 18 1996

Dagsorden: Sakene på dagens kart (nr. 12)

       Man fortsatte behandlingen av

       Statsminister Thorbjørn Jagland : Johan J Jakobsen sa i sitt innlegg at det blir spennende å se byggingen av Det norske hus. Jeg bygde hus i 1981, og da måtte jeg tilkalle tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen for å få satt opp pipa. Den gangen, som utover på 1980-tallet, ble det til at han gjorde finarbeidet og jeg måtte lempe stein. Men det ble bra resultat.

       I formiddag fikk jeg en lapp fra Sigbjørn Johnsen, der det stod følgende: Du får ringe når du trenger fagfolk til å pusse opp pipa.

       Her er det to poenger som jeg vil komme med til Jakobsen.

       For det første: Gjør som Sigbjørn Johnsen, meld deg til innsats i stedet for i spenning å stå og vente og se hva som skjer!

       Og for det andre: Huset er jo allerede bygd, men vi må bygge om eller vi må pusse opp veggene i Det norske hus for at det skal stå også inn i det neste årtusen. Det Regjeringen inviterer til, er planlegging av og diskusjon om dette både ute i befolkningen og her i salen.

       Jeg har ikke laget noe ferdig manuskript for dette innlegget, fordi jeg tenkte at jeg skulle bidra med litt mer direkte dialog og forholde meg til det som er tatt opp i debatten. Noe av det som bekymrer meg aller mest, er mangelen på interesse for politikk og politisk debatt ute i samfunnet, særlig blant ungdommen. Kanskje er det fordi den politiske debatten ikke er så veldig relevant. Vi står og leser opp manuskripter med de kjente klisjeene, uansett hva som skjer og uansett hva som sies.

       Jeg tillater meg å si at jeg synes Senterpartiet og Høyre har vært de mest forutsigbare i denne debatten. Høyre sier at regjeringserklæringen innebærer at statsministeren driver Arbeiderpartiet og Regjeringen mot venstre, og at staten blir altfor tyngende. Senterpartiet sier at Arbeiderpartiet går mot høyre og satser på markedsliberalismen. Dette har vi jo nå hørt i årevis, men jeg synes det blir ganske absurd at vi tvinges til å diskutere på dette grunnlaget gang på gang, og jeg tror ikke folk skjønner dette ut fra sin egen virkelighet, ut fra den hverdagen de opplever og de problemstillinger som de møter i hverdagen. Jeg tror ikke det er noen som mener at staten er altfor sterk og en trussel mot hverdagslivet til folk i dag, og jeg tror heller ikke det er så veldig mange som mener at vi kan klare oss helt uten markedsmekanismer i det norske samfunn. Staten må være sterk. Den oppsplittingen vi ser i det norske samfunn i dag, innebærer at vi må ha en sterk stat, og den staten er under demokratisk styring av dette storting.

       Hvis vi skulle bygge ned den offentlige sektor vesentlig, ville mye bryte sammen, og det ville oppstå kaos mange steder i samfunnet. Viktigere enn å føre en debatt om hvor stor staten skal være - for jeg tror egentlig ikke det noen som kunne klare å bygge ned staten uten at det fikk ganske katastrofale følger - er derfor å føre en debatt om hva slags stat vi skal ha.

       Representanten Inge Myrvoll fra SV sa det ganske riktig. En byråkratisk og ineffektiv stat er ikke i folkets interesse.

       Til Senterpartiet, som ikke vil ha noen modernisering av den offentlige sektor, vil jeg si følgende: Hvis vi forestiller oss at vi har 1 % - det høres ut som et lite tall - lavere produktivitetsvekst i den offentlige sektor enn vi kunne hatt, og dette foregår over la oss si ti år, ville hele oljeformuen vår gå med til å sysselsette folk på en ineffektiv måte og på gale steder i samfunnet. Hvis vi ønsker å bruke oljeformuen på den måten, får man velge det, men jeg og Arbeiderpartiet og Regjeringen ønsker ikke å gjøre det. Vi ønsker å få sysselsatt folk på nye områder, der vi krever nye og bedre tjenester, i stedet for å sysselsette folk på en helt gal og ineffektiv måte.

       Til Høyre, som ikke vil ta i bruk statens midler for å fremme ny næringsvirksomhet, vil jeg si: Da misbruker vi den felles kapital landet har. Det ville gi en lavere forrentning på den sparekapitalen som vi alle har vært med på å opparbeide. Vi må sette kapitalen i arbeid, også den statlige kapitalen. Men jeg kan bare konstatere at Høyre heller ikke kan drive ordentlig butikk på vegne av staten.

       Når det gjelder Senterpartiet og markedet: Vi klarer oss ikke uten markedsmekanismer. Prismekanismene må virke. Alle som produserer varer og tjenester, må forholde seg til sine kunder. Dette er ikke markedsliberalisme. Når Telenor nå forholder seg til sine nye kunder på en annen måte, betyr ikke det at det er et markedsliberalistisk instrument. Det betyr bare at Telenor er kommet opp å stå og kan virke som en kraftfull bedrift. Hvis vi ikke hadde gjort dette, hadde Telenor garantert gått under. Da hadde vi fått et helt privat marked. Så jeg akter ikke å bli presset opp i håpløse båser når det gjelder stat og marked.

       Jeg er tilhenger av en sterk offentlig sektor, men jeg er også tilhenger av at dette landet må ta i bruk markedsmekanismer på en forsvarlig måte, men med en overordnet politisk styring. Vi må snakke sant om disse problemene etter min oppfatning. Vi må snakke sant om distriktsproblemene også.

       Det vises til det intervjuet jeg hadde i Verdens Gang når det gjelder antall gårdsbruk. Men dette har skjedd i hele etterkrigstiden, også i de periodene da Senterpartiet satt i regjeringen. Vi må se på hvorfor. Hvis vi ser på statistikken over gårdsbruk, omfatter den bl.a gårdsbruk helt ned til 5 daa, og da må man være klar over at mange av disse brukene vil bli tillagt andre bruk, slik at vi får en annen struktur. Og det skjer ikke fordi staten vil det, men det skjer rett og slett fordi de som sitter på disse små brukene, ønsker det og allerede har skaffet seg inntekt på annen måte. En ting til: Distriktspolitikk er noe annet enn primærnæringer, overføring fra staten og kommuneøkonomi. Problemet for mange distriktskommuner er at man er for avhengig av den offentlige sektor, og at man har for lite arbeidsplasser, bl.a i tjenesteytende virksomhet og annen industri i privat sektor.

       Jeg ønsker en reell dialog om miljøpolitikken. Også her må vi snakke sant. Erik Solheim gjør igjen gasskraftverk til symbolsak. Problemstillingen er ikke så enkel. Jeg mener at de som hevder at el fra gass ikke erstatter kull, er de som har den største bevisbyrden. Hvorfor er det slik at gass eksportert i rør til kontinentet beviselig fører til at bl.a. Tyskland kan redusere sitt kullforbruk, mens hvis vi skal produsere el fra gass, da vil vi ikke få det samme resultat?

       Jeg tror vi må få en reell politisk diskusjon om mange slike spørsmål istedenfor å prate forbi hverandre og holde oss med veldig mange slagord som ikke hører hjemme i hverdagen.

       Johan J Jakobsen sa at den nye regjeringen videreførte den økonomiske politikken til den gamle. Ja, vi er sterk tilhenger av det den forrige regjeringen gjorde, nemlig å bruke den offentlige sektor når arbeidsledigheten øker, men så må vi hente oss igjen når det går bedre. Vi kan ikke skuffe på med offentlige utgifter i enhver situasjon. Det er grunnleggende at det antall penger som vi tar i bruk i samfunnet, må stå i samsvar med de realressursene landet rår over, bl.a arbeidskraft. Hvis politikerne ikke bygger på dette og gir etter for press om å bruke stadig større overskudd, slutter vi å styre, og da vil markedet styre, fordi da er det økende renter og økende priser som vil stramme inn igjen økonomien. Det er markedsliberalisme. Så hvis politikerne ikke ønsker å styre den offentlige sektor, ikke ønsker å ha en skikkelig finanspolitikk, gir man opp å styre, og man får markedsliberalisme.

       Jan Petersen sa at balansen blir forrykket mot fellesskapet. Ja, det er nødvendig hvis vi skal bevare tryggheten.

       Jan Petersen etterlyser noe om NATO i regjeringserklæringen. Det står i trontalen. Men dette er jo et fellesskap, og vi må utnytte det fellesskapet østover. Vi trenger det i Europa, og vi trenger økt fellesskap i Norge. Det går ikke på bekostning av enkeltmennesket eller frivillige organisasjoner.

       Jeg mener som Kjell Magne Bondevik at kristendommens nestekjærlighet og arbeiderbevegelsens solidaritetstanke må utfylle hverandre. Solidaritet er organisert nestekjærlighet, og det er kombinasjonen av den solidariteten hvert enkelt menneske kan gi og den organiserte solidariteten som vi som fellesskap kan få til, som kan skape et godt samfunn, og det er det som kan være med på å bygge opp det vi kaller « Det norske hus ».

       Det er for øvrig en kjent taktikk at man lager et vrengebilde av motstanderen sin når man skal prøve å karakterisere hva man står for. Jeg syns det er viktig å være litt konkret. Statsministeren er opptatt av dialog, og han tok også opp dette med ungdom og at ungdom ikke var nok engasjert, forstod jeg, i miljøspørsmål. I dag kom meldingen om at Miljøverndepartementet sier ja til to gasskraftverk. Bortimot en samlet miljøbevegelse har sagt nei til det. AUF har til og med i dag gått kraftig ut mot det. Hører Jagland protestene? Og hva vil Jagland gjøre med det?

       Vi har i erklæringen følgende formuleringer:

       « - gi nødvendige helsetjenester til alle

       - skape trygghet og omsorg for de eldre »

       Det skal være dialog. Hører Jagland nå de protestene som kommer fra kommunestyrerepresentanter, folkevalgte fra alle partier i kommune etter kommune som sier: Vi vet ikke vår arme råd. Her må vi kutte ned på helsetilbudet, her må vi kutte ned på omsorgstilbudet, her greier vi ikke å stille opp med skoler til barna våre fordi Arbeiderpartiets opplegg er en sultefôring av den offentlige sektor. Hører Thorbjørn Jagland disse protestene, og vil han dialog, vil han gjøre noe for å sikre et bedre tilbud til folk som trenger hjelp, helse og omsorg?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Vi er etter min oppfatning ikke vitne til noe hamskifte, og Arbeiderpartiet og Høyre går ikke hånd i hånd når det gjelder synet på den offentlige sektor. Det har skjedd en formidabel utbygging av den offentlige sektor de siste ti årene. 100.000 flere jobber nå i kommunene for å produsere tjenester for folk hver eneste dag. Vi har fått Telenor opp å stå, vi omorganiserer Posten og NSB slik at det blir kraftfulle bedrifter. Vi gjør de statlige virkemidlene mer moderne, slik at de kan fungere i et nytt samfunn. Men det er riktig at vi på enkelte områder tar i bruk noe mer markedsmekanisme, bl.a ved at Telenor søker mot kundene sine. Men det kan jeg ikke se noe galt i - tvert imot. Hva skulle man ellers gjøre?

       Så til protestene fra kommunene: Det er en sektor i det norske samfunn som har vokst mest av alt de senere årene: kommunesektoren. Kommunene hadde en realvekst selv i den perioden da vi måtte stramme inn økonomien, fordi Arbeiderpartiet mente det var riktig å bruke kommunene til å fremme sysselsetting, og denne veksten fortsetter også nå når det går mye bedre i økonomien. Og vi omfordeler. Hvis vi ikke klarer å ta fra de rike kommunene og fordele til dem som har mindre, hva vil det føre til? Jo, da vil de rike kommunene få mye mer penger til å kjøpe opp fagfolk bl.a i helsesektoren, noe det er veldig knapphet på. De fattige kommunene blir lidende, og vi får en voldsom sentralisering. Så også der er det slik at hvis man ikke orker å styre, men sier ja til alle krav som kommer fra hele landet, har man ingen politikk. Men det er Arbeiderpartiets mening at vi bør ha en politikk, og at vi faktisk er nødt til å stå imot noe for å få fordelt til noe annet. Kommunesektoren er i grunnen et veldig godt eksempel på at vi må ha fordeling.

Jan Petersen (H) : Spørsmålet om dialog har vært et av de sentrale elementer i denne diskusjonen, og jeg spurte Tom Thoresen i formiddag om hva siktemålet med denne dialogen var. Jeg må nok innrømme at da jeg fikk svaret, ble jeg skuffet, for han sa at dialogens formål er å « berike sosialdemokratiets » videre kurs. Så vet vi det, for dem som måtte være i tvil.

       Nå inviterte statsministeren umiddelbart til en reell politisk diskusjon istedenfor slagord, og det synes jeg er bra. Det betyr at jeg ønsker å finne ut hva Regjeringen nå legger i en av de tingene som for meg er et hovedpunkt i erklæringen, nemlig de meget sterke signalene om at man skal bruke statlig kapital i næringslivet. Det var jo ett av tre bærende elementer i denne såkalte nyorienterte næringslivspolitikken, og det var et prinsipp som ble foretrukket fremfor at folk flest skal sette sin kapital i næringslivet, fremfor å sørge for at flere engasjerte eiere kommer med. Dette gjør man i et land hvor 50 % av næringslivet allerede eies av staten. Det betyr en kjempestor maktkonsentrasjon som gir rollekonflikter. Det er ikke noe rart at Thorbjørn Jaglands forgjenger bekymret seg for balansen i samfunnet når det gjaldt eierandelen i bankene, og det er ikke noe rart at sjefsøkonom i LO, Stein Reegård, også har gitt uttrykk for bekymring for balansen. Han sier at man må finne frem til nye eierformer. Derfor er mine spørsmål: Hva er egentlig statsministeren ute etter når han så sterkt understreker dette? Ser han ikke faren for dobbelt- og trippelrollene? Er han ikke redd for balansen? Er han ikke redd for at dynamikken, omstillingen og skaperevnen skal bli svekket? Og til slutt: Hva er egentlig grensen for hvor stor den statlige eierandelen i norsk næringsliv kan være for at vi skal ha en skikkelig fungerende markedsøkonomi?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Etter min mening presenterte Petersen nå problemet noe galt, fordi han sier at statlig kapital til næringslivet foretrekkes framfor at folk flest engasjeres. Jeg mener at det ikke er noen motsetning der. Vi tror at stat og privatkapital kan gå hånd i hånd, slik det i virkeligheten har vært i hele etterkrigstiden, men det kan ta nye former nå, og vi har mer kapital til rådighet som vi kan sette inn i næringslivet. Hva er formålet med det? Jo, formålet er å skape nye arbeidsplasser. Formålet er at staten skal få maksimal avkastning av sin kapital. På den måten bidrar vi til å sikre framtidens generasjoner. Jeg er enig i at det finnes grenser for hvor mye man kan gjøre av dette, men vi ønsker å bruke litt mer av den kapitalen vi har til rådighet, til dette formål istedenfor bare å forrente pengene på den tradisjonelle måten. Det er stor etterspørsel etter det i næringslivet, og jeg møter ikke så veldig mange næringslivsledere som ser det som et stort problem at man får noe tilskudd av statlig kapital, fordi det kommer i tillegg til den kapitalen man selv har, og det øker produktiviteten av den samlede kapitalen. Det er jo det vi er ute etter.

       Så til spørsmålet om jeg ikke er redd for balansen og dobbeltroller. Jo, jeg mener at det må vi føre en åpen diskusjon om. Vi må organisere dette slik at vi ikke får de problemene, og det kan vi bare få gjort ved å være klar over at de eksisterer og kan komme til å eksistere. Men de dobbeltrollene er til stede i hele næringslivet. Det er ikke bare staten som står overfor slike problemer. Det er ikke bare staten som har problem med maktkonsentrasjon. Maktkonsentrasjon er et generelt problem i samfunnet, og det må vi diskutere åpent og ærlig alle sammen.

Erik Solheim (SV) : Den store utfordringen for Thorbjørn Jagland framover blir forholdet mellom de store ordene og å fylle disse med et konkret innhold.

       Tidligere statsminister Odvar Nordli er inne på det i sin minnebok. Han forteller om den dagen de skulle velge formann i arbeiderungdomslaget på Stange - nå får Sigbjørn Johnsen høre etter. Det var to kandidater. Den ene snakket mye om sosialisme, og den andre gikk inn for gatelys på Stange. En kan nå gjette hvem av de to som ble valgt! Men som Odvar Nordli skriver: Etterpå bygde vi gatelys, men kalte det sosialisme. Og det jeg vil fram til med dette, er selvfølgelig at store ord sikkert ikke kommer til å bli det vanskeligste, men å fylle dem med gatelys, altså med et konkret innhold.

       La meg ta to eksempler. I regjeringserklæringen framheves det at vi må nå ta et krafttak for dem som er blitt etter i velstandsutviklingen, de som ikke har fått del i de siste årenes velferdsutvikling i Norge. Et eksempel på dette er gruppen av pleietrengende eldre. Da blir utfordringen: Vil Arbeiderpartiet nå gå i dialog med andre partier på Stortinget om konkret å utforme minstestandarder for eldreomsorgen, slik at vi sikrer denne gruppen del i den velstandsutviklingen vi har hatt? Og dette er altså ikke en gruppe av mange, men den gruppen det har vært snakket mest om.

       Så et annet tilsvarende eksempel. Statsministeren har sagt at økologisk omforming av Norge er den virkelig store saken framover. Da er det altså ikke slik at gasskraft i forhold til det er en bitte liten symbolsak. Å bygge to gasskraftverk i Norge vil være det som hindrer at Norge kan spille en effektiv rolle i de internasjonale forhandlingene om klima. Vi kan risikere å komme dit om svært få år at USA og EU legger press på Norge for å få stengt de gasskraftverkene vi nå har tenkt å bygge, fordi det blir satt standarder internasjonalt for CO₂-utslipp. Og vil det ikke være lurt å gå inn i denne regjeringsperioden uten en Alta-sak allerede fra start?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Det er klart at alle har et problem når det gjelder virkeligheten og de ordene og målene man har. Men det verste av alt ville være om politikken ble slik at man finslipte formuleringene sine så sterkt at ingen lenger forstod dem, og det ikke ble noen ambisjoner og ingen mål i frykt for at Erik Solheim og andre om to måneder skulle komme å si: Hvorfor har dere ikke oppfylt alt dere lovte for to måneder siden? Det ville være det absolutt verste.

       Jeg tror det er annet problem vi sliter med, som er mye større, og det er at man ikke vil prate om virkeligheten. Når man bringer inn at USA kan legge press på Norge når det gjelder CO₂ - vil jeg si at USA har ingen ting med å legge press på Norge når det gjelder CO₂-utslipp. USA har et CO₂-utslipp på 20 tonn pr. innbygger - vi har 8 tonn pr. innbygger, selv når vi produserer olje og gass, som igjen fører til at Europa kan redusere sitt CO₂-utslipp på grunn av vår gass. Og så skal man i denne virkeligheten gjøre Norge til problemet! Det er USA som er problemet, som har en bensinpris på 2 kr literen, mens vi har - hvor mye er det - 8 kr literen? Og vi har de høyeste CO₂-avgiftene i verden. Jeg tror det største problemet er at man ikke er villig til å snakke reelt. Og når det gjelder gasskraftverk som man snakker om, mener jeg at den største bevisbyrden har de som mener at det ikke fører til lavere CO₂-utslipp, og de som mener at det ikke erstatter kull når gassen, eksportert i rør, faktisk fører til at CO₂-utslippene reduseres i europeiske land.

       Jeg kunne tatt de andre spørsmålene på samme måten, men jeg tror at man må gå mye mer konkret inn i det, bl.a også når det gjelder fordelingsproblemet.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Det er bra at statsministeren bidrar til å vitalisere debatten i Stortinget ved å føre en reell dialog også gjennom innlegget og ikke bare gjennom replikker.

       Jagland erklærte seg som en klar tilhenger av blandingsøkonomien i dette innlegget, og plasserer seg i sentrum på høyre-venstre-skalaen som definerer seg ut fra økonomisk politikk. Det er vel også en grunn til at det ikke akkurat er i økonomiske og sosiale spørsmål Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har hatt størst problemer med å samarbeide. Tvert om.

       Men Arbeiderpartiet har større problemer i forhold til de to andre konfliktlinjene i norsk politikk, nemlig sentrum-periferi-dimensjonen, som bl.a gjelder distriktspolitikk og den etisk/verdimessige konfliktlinje. Når det gjelder sentrum-periferi, har Arbeiderpartiet kommet problematisk ut i forhold til distriktene, og skal de legge om, må de med mer enn ord satse på å bygge opp små og mellomstore bedrifter, se på arbeidsgiveravgift, hvordan en organiserer SND osv.

       Når det gjelder den etisk/verdimessige konfliktlinje, utfordret jeg i mitt innlegg i dag Jagland til en debatt om samfunnets verdigrunnlag, det som vel skal være selve fundamentet i det huset Jagland vil bygge opp - Det norske hus år 2000. Statsministeren var så vidt innom dette på slutten av sitt innlegg, da han påviste - som jeg også gjorde i mitt innlegg før i dag - slektskapet mellom den kristne nestekjærlighetstanken og arbeiderbevegelsens solidaritetstanke. Men han må også inn i en debatt om forholdet mellom individualetikk og sosialetikk, sammenhengen mellom de normer vi har som enkeltmennesker og som samfunn, og hvilke normer og verdier vi skal bygge på.

       Til slutt: Jeg bad statsministeren svare konkret på en sak som dominerte under trontaledebatten for noen uker siden, med utgangspunkt i det behov vi alle har for å veksle mellom arbeid og hvile, hverdag og helg og det vi nå ser, nemlig at markedet forsøker å ødelegge søndagen som hviledag ved å gjøre den til en alminnelig handelsdag. Arbeiderpartiet ville ikke stemme for Kristelig Folkepartis forslag da, men Jagland sa at Regjeringen burde utrede dette spørsmålet. Nå styrer han selv Regjeringen. Hvordan vil han anlegge denne utredningen, hva er intensjonene med den, og vil han spille på lag med Landsorganisasjonen, slik Kristelig Folkeparti gjør i denne sak?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Når det gjelder søndagsåpne butikker, kan jeg iallfall love at det skal settes i gang effektivt - jeg har ikke vært på mitt kontor så mye de siste dagene, så jeg vet ikke hva som allerede er gjort - og vi skal få de tingene på bordet så raskt som overhodet mulig. For jeg er enig i det som Bondevik sa i innlegget sitt i debatten her i formiddag, at dette haster. Vi vil legge til grunn det som jeg sa i trontaleordskiftet, nemlig at det må kunne gå an å finne et kompromiss mellom å stenge alt, også de kiosker og bensinstasjoner som i dag omsetter dagligvarer, og det å åpne opp for alt mulig hele søndagen. Det siste er iallfall ikke jeg tilhenger av. Jeg er tilhenger av at søndagen er annerledes enn hverdagen, men likevel ikke slik at man ikke kan få kjøpt nødvendighetsvarer på søndagen, og at man må stenge dem som i dag har åpent. Jeg tror det skal kunne gå an å finne en praktisk måte å løse disse spørsmålene på.

       Når det gjelder spørsmålet sentrum/periferi, tror jeg at vi alle har et problem. Det jeg tror vi bør gjøre nå, er å diskutere distriktspolitikk ut fra et litt videre perspektiv, bl.a det som Kjell Magne Bondevik nå sa, for det distriktene mest av alt trenger, er utvikling av næringslivet, små og mellomstore bedrifter, basert på ny teknologi.

       Forholdet mellom individualetikk og samfunnsetikk er jeg helt enig i. Individenes oppførsel påvirker samfunnet, men det er også omvendt. Vi må skape et samfunn som gjør at det er rasjonelt og riktig av folk å handle i samsvar med det som vi alle føler er moralsk og etisk riktig.

Carl I Hagen (Frp) : Statsministeren snakket om å ta markedsmekanismen i bruk og avviste Senterpartiets frenetiske feilbildelaging av markedsmekanismer og markedsøkonomi. Det syns jeg var gledelig.

       Han talte også varmt for å fortsette det han kaller « modernisering » av staten. Da har jeg en betydelig utfordring til statsministeren: Skal man ta i bruk de latente krefter, den kreativitet og skaperevne som i dag ligger hos mange offentlig ansatte, men som ikke har den mekanismen og den organiseringen som gjør det mulig for dem å utnytte kreativiteten og skaperevnen? Den mekanismen de mangler, heter konkurranse. Stor grad av offentlig betalt tjenesteproduksjon egner seg for konkurranse, la oss kalle det konkurransestimulering, altså at man stimulerer alle på et område av tjenesteproduksjonen til å bruke kreativitet og skaperevne for å få det mest mulig effektivt og tilpasse det til - som hans eksempel med Telenor - kundenes, brukernes, interesser.

       Det er kommet en rapport til Kommunenes Sentralforbund som sier at hvis norske kommuner, som har et stort ansvar for denne tjenesteproduksjonen, som også fylkeskommunene og staten har - det vi kaller de gamle « vesener » og « monopoler » - blir utsatt for konkurranse, utløser det enormt av skaperevne også i de offentlige etater og vesener, som så må begynne å konkurrere med andre om å få arbeidsoppdragene. Kan vi forvente at den nye regjeringen, regjeringen Jagland, nå vil arbeide aktivt for konkurransestimulering som ett av virkemidlene i moderniseringsprosessen for å frigjøre ressurser innenfor den offentlige sektor, slik at man kan øke tjenestetilbudet?

       Og til slutt -

       Når det gjelder det andre spørsmålet, konkurranse i offentlig sektor, har jo vi en god del av det, og vi er tilhengere av det på de områdene der slik konkurranse kan finne sted. Men man må kjenne litt til betingelsene for at konkurranse skal kunne være til stede. Det er forskjell på Telenor og å yte teletjenester og å yte helsetjenester, skoletilbud og de grunnleggende tjenestene som alle har behov for i samfunnet. Hvorfor er det det? Det er veldig enkelt å forklare. Det er fordi alle skal ha den helt grunnleggende likheten i forhold til disse tjenestene. Det er det ene.

       Det andre er at i forhold til disse tjenestene vil det alltid være en knapphet. Jeg tror vi aldri kommer i en situasjon der vi har fullt utbygd helsetjenester, der vi har fullt utbygd skoletilbud, fordi vi hele tiden ønsker å strekke oss etter noe nytt. Så det vil alltid være mangel på slike tilbud. Da kan man ikke fullt ut sammenligne det med områder der man kan drive konkurranse på en helt annen og bedre måte.

       Hagen snakker om å « frigjøre ressurser » for å øke tjenestetilbudet. Problemet er at det er mangel på ressurser - ikke å frigjøre ressurser. Det er faktisk mangel på ressurser. Og det det er absolutt mest mangel på, er arbeidskraft og fagfolk i disse sektorene. Det kan man ikke bare løse gjennom mer konkurranse.

       Det er kommet en del nye signaler fra Regjeringen. Arbeiderpartiet skal nå lytte til folket og denne gangen uten hjelp av Overvåkingspolitiet. Det er ikke det mest viktige, men det er bra. Det skal være en regjering som skal drive langsiktig planlegging, og også det er bra. Det er jo patetisk å se Høyres opptreden i debatten om langsiktig planlegging. Ethvert flernasjonalt selskap på jorda driver langsiktig planlegging og har gigantiske planleggingsavdelinger. Ja, selv mindre bedrifter i NHO i Norge har da planleggingsavdelinger av betydelig størrelse, og så skulle det være noe galt i at vi i Norge får en politisk ledet planlegging av hvordan staten skal utvikle seg i årene framover, og det skulle være en form for fryktelig planøkonomi. Ja, hvis det er planøkonomi, vil iallfall jeg fortsatt være tilhenger av planøkonomi i dette landet.

       Denne planleggingen er, som vi alle vet, desto mer nødvendig så dramatisk raskt som utviklingen går. Jeg skrev en bok for to år siden. Da måtte man lete litt for å finne informasjon om Internett, måtte gå ut og spørre noen for å få vite noe om det. Jeg så Clinton sa i en tale i USA i går at for fire år siden var det bare militære forskere som hadde hørt om Internett. Nå er det ikke mulig å leve uten å ha hørt om det og etter hvert for ganske mange å være tett opp til det. Så skulle liksom staten sitte og late som man ikke trenger planlegging av denne nye situasjonen. Det stiller oss overfor masse nye utfordringer, og vi vil få rik anledning til å komme tilbake til det. Det vil selvsagt også bli skapt en masse nye arbeidsplasser. Det Stortinget burde diskutere, er om vi har våre former tilpasset denne nye virkeligheten. Vi hadde nettopp en debatt om et teknologiråd. Jeg håper inderlig det teknologirådet blir opprettet og knyttet til Stortinget. Men jeg synes nok vi også burde diskutere komitestrukturer, Stortingets arbeidsmåte, litt vidt og fritt ut fra de helt nye former for organisering som vil trenges.

       SVs profil i forhold til den nye regjeringen kommer til å være en konstant utfordring, en dialog og et politisk press i de retningene vi synes er viktig. La meg nevne noen av dem.

       Den nye Regjeringen har i flere omganger sagt at de synes markedet er viktig. Ingen av oss benekter markedet som en viktig mekanisme, men spørsmålet er: Hvordan skal vi tenke i forhold til markedet, slik at det kan bli mer humant, mer sosialt? Det store problemet er at vi har én sektor i samfunnet, nemlig økonomien, hvor konkurranse er den eneste virkelige drivkraft. Så har vi andre sektorer, som moral, kirke, fagforeninger, kulturliv, familie, vennekrets, hvor ingen mener, i hvert fall ikke andre enn Carl I Hagen, at konkurranse skal være selve drivkraften. Men problemet for samfunnet er at når konkurranse er så dominerende i økonomien, er det vanskelig å skjerme de andre sektorene. Ja se bare på idretten i så måte. Jeg har ikke fasitsvaret på dette, men du verden hvor viktig det er å føre en dialog om hvordan vi skal avgrense markedets totale dominans i vårt samfunn, og hvordan vi skal humanisere og demokratisere det økonomiske liv, slik at ikke konkurransepresset på alle andre sektorer tar overhånd.

       Andre utfordringer: Den nye Regjeringen har sagt at den nå vil ta et særlig tak for å heve de vanskeligst stilte, de som er falt utenfor i samfunnsutviklingen. Jeg har nevnt én idé om hvordan det kan gjøres. Den har vært diskutert mye og er ikke et luftslott, men en svært konkret idé, nemlig å diskutere minstestandarder for pleie og omsorg og også minstestandarder for sykehjemsutbyggingen. Vi kan ta et annet eksempel innen samme område. Minstenorm for sosialhjelp i Norge er en overmoden reform som vi også er villig til dialog om, og som er et forsøk på å heve de vanskeligst stilte oppover.

       Den nye Regjeringen har sagt at økologisk omforming av Norge er en hovedoppgave. Ja, da imøteser vi selvsagt den grønne skattekommisjonen og Regjeringens innstilling om den med den største spenning, og håper at den kommer slik at dette Stortinget får en mulighet til å behandle den. Det er den overgripende reformen på dette området. Men i tillegg har vi alle delreformene - omlegging av samferdselspolitikken slik at de samordnede transportplanene for byene våre får et reelt innhold med kollektivtrafikk, utbygging av jernbane, landbruket må omstilles til økologisk produksjon. Østerrike har nå 11 % av sin produksjon i landbruket innen økologiske sektorer. Det er ingen ting ved norsk natur som skulle tilsi at ikke Norge kunne ha det samme. Det er gradvis begynt å komme, men det må påskyndes gjennom de støtteordninger som Dag Terje Andersen i samarbeid med Stortinget skal utforme.

       Problemet med klimaforhandlingene er jo ikke om Norge har litt mindre klimautslipp enn USA, og på den annen side langt større enn en rekke andre land. Problemet er at den eneste reelle idé internasjonalt som i dag kan bringe klimaforhandlingene ut av dødvanne, er at hvert land setter sine nasjonale mål. Jeg er ikke mot Jens Stoltenbergs idéer om kvotebytte. De er aldeles utmerkede, men de ligger bare så langt fram i tid at det blir å håpe på det beste og ikke oppnå noe reelt i de nærmeste årene, ja kanskje tiårene. Hvis USA og EU da setter sin tyngde inn på at det skal lages nasjonale målsettinger, så har faktisk Norge et reelt problem den dagen vi ligger på 20 % utslipp over 1989-nivå. Jeg tror det er bedre at Regjeringen tar dette innover seg nå, enn at det kommer som en overraskelse allerede neste sommer eller neste høst.

       SV vil også utfordre den nye justisministeren på flyktning- og asylpolitikken og justispolitikken i sin helhet. Hun skal selvsagt få tid til å gå inn i dette feltet, men gradvis må vi se nye toner dersom de forventninger som nå er skapt, skal innfris. Bare la meg nevne noen eksempler på hva som burde være mulig. Det burde være mulig å få en dramatisk omlegging av praksis innen politiet, slik at man ikke stormer inn til folk midt på natten, tar barn ut uten at vergene er orientert, og med andre mindreårige til stede. Det burde være mulig å få et humant ansikt for Norge på Fornebu. Det burde være mulig å se på kirkeasylsakene én gang til. Det burde være mulig å la de bosnierne som vi allikevel vet kommer til å få varig opphold i Norge, få opphold nå. Gunnar Berge var jo i Bosnia og var sjokkert over hva han så. Allerede neste sommer vil nesten alle de bosnierne som er i Norge, ha krav på opphold i dette landet. Alt tyder på at de kommer til å få det når vi kommer så langt. Men hvorfor ikke gi dem det nå, slik at utryggheten oppheves, og slik gi dem trygghet for å kunne være her, men også slik at det blir en tryggere planke å reise fra for dem som måtte ønske å reise hjem igjen?

       Debatten og den nye regjeringserklæringen har vist at Arbeiderpartiet i retorikken har nærmet seg SV i betydelig grad. Jeg er ikke i tvil om at den kommer til å nærme seg SVs standpunkter i det politiske innholdet. Senterpartiet har jo svært lenge nærmet seg SV ganske mye. At de i Senterpartiet er litt sure og negative og helst ikke vil ha direkte innflytelse og helst vil si nei til omtrent alt, får vi leve med. Men iallfall når det gjelder de konkrete standpunktene, har de beveget seg ganske kraftig i SVs retning. Det er sikkert ikke parlamentarisk å sammenligne med en evnukk, men Senterpartiet vet utmerket godt hvordan det skal gjøres, og er ikke i stand til å gjøre det selv.

       Noen har hevdet at SV har et problem fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet i en del saker har nærmet seg SVs standpunkter. Nei, det er en kjempesjanse - en dobbel sjanse på den måten at det både gir mulighet for en ny og bedre politikk for Norge i spenningsfeltet mellom de tre partiene, og en sjanse fordi det vil gi en ny dagsorden for den politiske debatten - en dagsorden som er mer positiv.

       Jeg imøteser et videre samarbeid, en videre dialog og en videre utfordring i skjæringspunktet Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV. Jeg tror det er det som kan bringe dette landet framover. Så skal vi gjøre hva vi kan for å få innflytelse på Regjeringens politikk i dialog, i konfrontasjon og i utfordring. Vårt mål er såpass ambisiøst at det en dag skal skrives slik om Regjeringen, som jeg tror det stod i en musikkanmeldelse, at dirigenten dirigerte glimrende under orkestrets erfarne ledelse.

       Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Statsminister Thorbjørn Jagland har i sin erklæringstale kome med mange utsegner som det er lett å vere einig i. Eg har lyst å knytta nokre korte kommentarar til enkelte av punkta i erklæringa, og startar med statsministeren si vektlegging på nedkjemping av vald, kriminalitet og rus.

       Å kjempa mot vald, rus og kriminalitet er eit felles mål for alle parti. Vi har nok ulike forslag til løysingar, men her må det vera mogleg å finna eit område som vi kan stå saman om og finna felles løysingar for. Det er faktisk fleire måtar å gå laus på den problematikken på. Nokre ber om meir politi, strengare straffer og meir bruk av fengsel. Men spørsmålet er om dette er den rette vegen å gå.

       Politihøgskolen har utarbeidd ein omfattande forskingsrapport som viser at det er ein klar samanheng mellom skjenkepraksis og alkoholpåverknad, og vidare mellom påverknad av alkohol og valdskriminalitet. Dessutan uttalar politiet med jamne mellomrom at dei ser frå sin kvardag klare samanhengar mellom opningstider og auke i valdskriminalitet, sist synleggjort gjennom liberaliseringa i Oslo. Eit av dei enklaste grepa vi kan gjera for å få ned rusmisbruk og vald, er å gjera noko med skjenke- og salstidene. Vi har ei alkohollov som skal opp i Stortinget om ikkje lenge. Der har den førre regjeringa foreslått ein del endringar. Men har ho gått langt nok? Etter mitt syn har ho ikkje det. Det er berre nokre få byar eller kommunar i Noreg som får ei skjerping av sitt eige regelverk etter det nye forslaget. Oslo er ein av dei byane. Men det skal ikkje så mykje til av innskjerpingar før det blir strengare enn det fleirtalet i bystyret i Oslo har stått for til no. Oslo er jo blitt langt meir liberal enn dei fleste storbyane i Europa, og problema er blitt større og større og fleire og fleire. Det veit vi, og det les vi om i avisene.

       Legg Regjeringa sin alkoholpolitikk opp til ein nedgang i alkoholforbruket? Ofte, når alkoholliberalistane har argumentert for ein meir liberal alkoholpolitikk i Noreg, har dei vist til andre land. Det vil eg òg gjera i dag. I Italia har dei hatt ein reduksjon i alkoholforbruket dei siste 10 åra på 30 %. I Spania er 42 % av kvinnene blitt fråhaldsfolk, og i Frankrike har vinforbruket gått drastisk ned. Men i Noreg har alkoholforbruket dei siste tre åra stege, og vi har ei målsetting om å redusera alkoholforbruket i Noreg med 25 % innan år 2000. Det er langt igjen. Den fyrste prøvesteinen for den nye regjeringa er om ho ynskjer å sjå realitetane i augo når vi skal handsama den nye alkohollova. Eg meiner den førre regjeringa ikkje gjekk langt nok, og eg håpar at vi får eit fleirtal på Stortinget med hjelp frå Arbeidarpartiet, for det er vi faktisk avhengige av. Arbeidarpartiet kan få fleirtal for liberaliseringa saman med Høgre og Framstegspartiet, det veit vi, men ynskjer dei ein strengare politikk, må dei gå til Kristeleg Folkeparti og sentrumspartia - til beste for ungdommen og i kampen for eit tryggare og betre samfunn, for det er jo det vi vil ha.

       I tillegg har eg lyst til å slå eit slag for alt det utruleg viktige frivillige arbeidet som tusenvis av nordmenn gjer for å gjera kvardagen betre for ungdom, for eldre og for borna. Det førebyggande arbeidet er eit av dei beste verktøya vi har i kampen mot vald, rus og kriminalitet. Eg reknar med at regjeringa Jagland vil vera med Kristeleg Folkeparti i å løfta fram dette frivillige arbeidet når Jagland seier at det viktigaste av alt er ei brei folkeleg mobilisering mot vald, rus og kriminalitet. Dette inkluderer vel det frivillige arbeidet òg.

       Eit anna tema som òg er knytt til det å kjempa mot vald, rus og kriminalitet, er familiepolitikk. Mange av ungdomane i dag saknar kontakt med foreldra sine. Å ha eit familieliv der dei får utvikla seg til trygge og sjølvstendige menneske, der dei har foreldre som kan vera oppdragarar og modellar for dei seinare i livet, er svært viktig. Tryggleiken startar i dei fyrste leveåra.

       Eg la merke til at statsministeren ikkje nemnde familiepolitikk med eitt ord i sin tale, men berre nemnde likestilling - at vi treng fleire barnehageplassar og at vi må legga til rette for at dei vaksne skal kunna klara å organisera kvardagen sin betre, noko som sjølvsagt er viktig, men det er ikkje nok. Eg vil òg utfordra foreldra til dei litt eldre borna til å bruka meir tid saman med borna sine. Vaksenkontakt er ei mangelvare for mange unge, og lærarane må opptre som reserveforeldre i stadig større grad.

       Statsministeren vil ha folk i tale. Eg vil utfordra han til å setta i gang eit rådslag om familiepolitikken. Det må ikkje berre handla om barnehageplassar kontra kontantstøtte. Det må handla om ansvar, tillit, tid, føredøme, respekt og kjærleik. Ta gjerne med ekspertar, men ta også med dei som kjenner problemstillingane på kroppen, nemleg born, ungdom og foreldra deira. Skal vi få eit tryggare samfunn og kjempa mot vald, rus og kriminalitet, må vi utfordra heimane òg. Dei vil vera våre beste samarbeidspartnarar. Eg håper statsministeren vil ta eit tak med eit slikt rådslag.

Statsråd Turid Birkeland : Når Regjeringen har valgt å si at kulturpolitikk skal være en av bærebjelkene i Det norske hus, så er det fordi kultur er viktig for folk, men også fordi det er viktig for å skape fellesskap. Det er ikke noe staffasje, det er ikke noe overskuddsfenomen, det er ikke noe luksus. Ikke minst for barn og ungdom handler kultur om identitetsbygging - om å være på søk, om å få opplevelser og om å finne seg selv.

       Den som selv har tråkket rundt i det mylder av aktiviteter og tilbud som unge selv setter i stand eller som ungdom er brukere av, kjenner seg ikke igjen i de kulturbåsene som noen ønsker å opprettholde. Når operastudenter synger på pub, folkemusikere ikler seg moderne drakt, CD-rom kan ta deg med på tur til Louvre og frie danse- og teatergrupper særlig får unge som publikummere, har i hvert fall jeg problemer med å vite hva som skal puttes i båsen for « fint » og hva som skal puttes i båsen for « folkelig ».

       Ønsker vi et samfunn hvor menneskene er frie og likeverdige, krever det at vi viser respekt for de forskjellige kulturuttrykkene. Det er ikke så lenge siden film nærmest ble sett på som en vulgarisering av kunsten - for ikke å snakke om rocken. Historien har vist at det er behov for at man spar på litt ekstranæring på de områdene som blir holdt utenfor « det gode selskap » for at kulturlivet skal blomstre mangfoldig. Vi må derfor ta utgangspunkt i denne respekten og erkjenne at mennesket selv heller ikke er enspora, men tvert imot tar i bruk det mylder som finnes innenfor kulturlivet.

       Norsk kultur har heller aldri blitt skapt i noe vakuum eller isolasjon. Impulser og påvirkninger fra andre land har skapt og er en del av vår kulturhistorie. I dag er Norge et flerkulturelt samfunn, og den utfordringen skal vi med glede ta imot i kulturpolitikken. Det krever at folk med utenlandsk opprinnelse har de samme rettighetene som andre, og det gir oss en unik mulighet til å skape større mangfold i det norske kulturlivet.

       Kultur gir oss ikke bare økt livskvalitet, men handler som sagt også om utvikling av fellesskapet. I Regjeringens tiltredelseserklæring sies det at kulturpolitikken skal være « et bærende element i lokalsamfunnene ». Det kan vi få til hvis hvert forvaltningsnivå tar sin del av ansvaret og vi klarer å bruke de ulike kulturinstitusjonene som finnes i et samspill med de frivillige organisasjonene. I informasjons- og teknologisamfunnet er kanskje nettopp kulturen den vitamininnsprøytingen som vi trenger og den kilden til innsikt og utfoldelse som vi har behov for.

       La meg gi et eksempel: I hvert fjerde hjem finnes det nå én eller flere datamaskiner. I kulturminneåret 1997 skal det være en hovedsatsing innenfor museumssektoren å få deres materiale formidlet på Internett. Det betyr at skoleelever i Oppdal kan bruke det materiale som Norsk Folkemuseum, har for å få vite mer om sin hjembygd, eller en PC-bruker i Finnmark kan gå inn på databasen til Nasjonalgalleriet for å finne ut hvilke malere som har malt Finnmarkskysten. Det går an, men det er en slags wild west-tilstand. Derfor er det fortsatt behov for en samordning av det som finnes av kulturinstitusjonenes databaser, få det inn på et felles kulturnett.

       Når vi sier at Regjeringen skal ta barn og unge på alvor, er det mer enn store ord. For å gi Solheim en liten gatelykt, så ønsker jeg å ta ganske raskt kontakt med en del av de museene som vi har, for å se hva slags tilbud de er i stand til å gi til yngre brukere. Jeg skal ikke driste meg til å gi et stalltips om hvordan det tilbudet er, men jeg er helt sikker på at det kan bli bedre. Dette er viktig for å øke kulturforståelse og kulturtradisjon blant barn og unge.

       Media og mediepolitikken er ett eksempel på at vi lever i informasjons- og teknologisamfunnet. Vi får stadig flere fjernsynskanaler - utenlandske som er tilgjengelige for norske seere, og det er bra. Men det betyr også at vi på en skikkelig måte er nødt til å ta vare på norsk språk og norsk kultur. Derfor må vi satse på norsk filmproduksjon og norsk fjernsynsproduksjon på samme måte som tidligere. Bærebjelken for å stå imot konkurransen er, som før, allmennkringkastingen, hvor NRK er enestående. Jeg har lagt merke til at allmennkringkastere nå gjør hederlig forsøk på å møte den nye konkurransen også for egen maskin, enten det er ved å skape nye norske såkalte « såper » eller alternative programprofiler. Det synes jeg vi burde møte med mindre skepsis, mindre kritikk og mindre slakt, og heller ta imot at det finnes vilje til forsøk på å møte en ny tid også innenfor mediebransjen.

       Lat oss få fleire aktive møtestader i lokalsamfunnet der frivillige organisasjonar og dei profesjonelle miljøa saman kan skape noko til glede for oss alle. Vil statsråden hjelpe til med dette? Kvar statlege kulturmillion vil utløyse det femdobbelte. Lykke til til statsråden!

       Eg vil tilllate meg til slutt å minne statsråden om at neste år er det kulturvernår. Det er førebels ikkje sett av noko særleg midlar til det arbeidet - det er eit hus fullt av uløyste oppgåver. Det håpar eg at kulturstatsråden tek seg av.

Jan P Syse (H) : Jeg vil også hilse den nye statsråd hjertelig velkommen til oss.

       Jeg vil ta opp en sak som interesserer meg sterkt, og som bør interessere henne. Jeg hørte riktignok at hun omtalte operasangere i sitt innlegg, at de skulle opptre på pub. Nå håper jeg de ikke må ta et varig opphold på pub (latter i salen). Jeg så også at hun fikk en hilsen fra Reiulf Steen, som sa bl.a.:

       « - Som et biprodukt av utnevnelsen av Turid Birkeland som kulturminister, slipper vi nå kanskje å bruke noe slikt som to milliarder kroner på en opera beregnet på en ytterst liten elite. »

       Jeg håper at statsråden ikke deler denne oppfatning, at det gjelder en uhyre liten elite. Jeg tror at dette også skyldes at det er lenge siden Reiulf Steen var på opera. Det gjelder ikke bare en liten elite. Så her er det mye som skal gjøres.

       Nå takket statsråden Reiulf Steen for gode råd. Jeg synes altså disse rådene var meget slette - det syntes for øvrig også Dagbladet i en leder - så jeg håper at statsråden vil se på dette på en annen måte, at hun ikke deler Reiulf Steens syn, og at hun kan få gjort noe med operahussaken i Oslo. Jeg håper jo også at den kommer til å ende på Vestbanen. Nå hadde statsråden et ganske klokt svar til Reiulf Steen. Hun takket for gode råd - det likte jeg ikke så godt, for de var ikke gode - men hun sa at hun ville komme til å bruke tid på denne saken. Det får hun jo heller gjøre, men husk da på at vi skal ha en opera her! En opera styrker kanskje ikke budsjettet, men den gjør nasjonen rikere, og det betyr noe. Tenk på hva konserthuset betyr, og hva Operaen kan komme til å bety! Det vil bli parallelle saker. Jeg uttrykker et håp for Operaen og den nye kulturminister.

Statsråd Turid Birkeland : Jeg mente ikke å si at operastudentene skulle forbli på en pub og synge opera der, men jeg vil gjerne reklamere for tilbudet som finnes i Oslo for dem som ikke ønsker å gå i selve Operaen for å nyte den type musikk - det er faktisk en del som ikke gjør det.

       Hva gjelder selve operasaken, får jeg mange hilsninger og råd for tiden om den og annet, og jeg kan bare si det samme som jeg har sagt før: Selv er jeg glad i opera, jeg synes det er like naturlig å gå i operaen som å gå på en rockekonsert, og jeg ser ikke det som verken elitekultur eller finkultur. Men jeg håper representanten Syse respekterer at jeg må bruke noe tid på denne saken.

Jon Lilletun (KrF) : Eg kan nok tenkje meg mange verre ting å gjere på pub enn å syngje opera, for å seie det sånn. Men no var det ikkje det som var poenget mitt her.

       Eg vil til liks med dei andre ynskje ein ny kulturminister lykke til. Ho får ei skikkeleg utfordring i å matche den som akkurat gjekk av.

       Det er to punkt eg vil ta opp. Det eine er forholdet til frivillige organisasjonar, den tredje sektoren. Det er ikkje tvil om at Regjeringa har lagt igjen ein del organisasjonar med ikkje brekt rygg, men med ein god del skrammer i denne saka ein har vore gjennom, og derfor på ein måte må skape innsatsvilje og arbeidslyst hos desse organisasjonane igjen på heile kultursektoren - det tykkjer eg må vere viktig. Eg har lyst til å høyre frå kulturministeren korleis ho ser på den tredje sektoren og korleis ho er villig til å fylgje opp den sektoren. Det var det fyrste.

       Det andre var faktisk operabygget. Det kan vere mange gode grunnar for å byggje ein opera. Men eg har det prinsippet, og det har Kristeleg Folkeparti også, at det er lurt at ein gjer ferdig ein ting før ein begynner på noko nytt. Vi har etablert regionteater i heile landet, men vi er ikkje ferdige med finansieringa av desse regionteatra. Det er framleis ein del igjen, bl.a. Agder og Hedmark. Dei har ikkje nokon gong fått den finansieringa som andre regionteater. Eg meiner det må vere bra at ein finansierer drifta av regionteatra og for den del av Trøndelag Teater før ein går på eit så kostnadskrevjande prosjekt som Operaen.

       Om dei råda som kom frå Reiulf Steen, var gode, skal ikkje eg uttrykkje så mykje om, men det må vere spennande å sjå på og ha med i biletet ei ombygging av noverande anlegg. Dersom ein kan få eit formålstenleg anlegg atskilleg rimelegare enn det ein har sett skissert tidlegare, så er det mykje meir igjen til drifta - og det er operasongen eg vil høyre.

Statsråd Turid Birkeland : Jeg tar imot også disse rådene. Men siden representanten Lilletun var opptatt av de frivillige organisasjonene, kan jeg kanskje minne om at operasangere ikke akkurat går inn under den kategorien, så det er ikke bare snakk om å ha en opera, det skal også være gode forhold for dem som skal utøve den kunsten.

       Når det gjelder de frivillige organisasjonene, er det jo slik at det norske kulturlivet ikke hadde eksistert uten en frivillig innsats, og at det arbeidet som skjer både i idretten og i barne- og ungdomsorganisasjonene, er en viktig bærebjelke for det kulturlivet vi har, ikke minst i lokalmiljøene. Nå er det allerede bebudet en stortingsmelding om frivillige organisasjoner, og i den forbindelse vil dette bli debattert nøyere. Men jeg ønsker ikke at det skal være noen tvil om at jeg er opptatt av å styrke den delen, og av at vi skal få til et bra samarbeid med nettopp denne tredje sektoren.

       Anne Holt som justisminister kan innebera ei endring i retning av ei meir romsleg praktisering av den paragrafen i utlendingslova som gjeld opphald på humanitært grunnlag. Dei 22 barna som er i kyrkjeasyl, blir første prøvesteinen her. Vi er mange bak oppfordringa om å visa storsinn og gje desse barna amnesti.

       Byggjeskikk og byggjekunst har vore gjennomgangstema i dag. Vi høyrde at i den europeiske unionsbygginga er søyler skikken. Inspirasjonen er kanskje henta derifrå. Senterpartiet er opptatt av den grunnen, dei verdiane som vi skal byggja samfunnet vårt på. I dag har vi fått livlege skildringar av søyler og murar, ja det er nesten som ein ser karnappa myldra fram. Men kva med grunnlaget? Det er jo grunnen som avgjer om eit bygg blir ståande. Arbeidarpartiet har i lang tid i mange politiske spørsmål nytta høvet til å undergrava eit eige norsk lovverk, ein eigen budsjettpolitikk, eigne verkemiddel innan f.eks nærings- og arbeidsliv og andre av desse såkalla søylene, og derfor sjølv sytt for erosjon av det som kunne ha vore ein langt meir solid grunn.

       I fjern fortid oppstod det etter 1. Mosebok eit omgrep som i dag går under namnet Babels tårn. Etter leksika er det brukt både som symbol på nyfikne og forskartrong, men òg på eit menneskeleg overmot som kan føra til kaos og forvirring.

       Statsministeren inviterer no til dialog og råd om sine vidare vegval - for bygging og oppussing, var visst den siste presiseringa. Det må verka forvirrande for folk langs kysten å høyra denne invitasjonen, når dei sjølve i lang tid har prøvd å få til nettopp dialog for å få ei anna forvalting av fiskeressursane enn i dag. Det må òg verka forvirrande for Arbeidarpartiet sine eigne ordførarar og gruppeleiarar i kommunestyre og fylkesting, som både i samband med Rattsø-utvalet si innstilling og no i haust har bede Arbeidarpartiet si leiing om dialog for å få synleggjort behovet for meir midlar til Kommune-Noreg for å løysa pålagde oppgåver innan helse, skule og omsorg. Det er faktisk heller ikkje dialog det folkefleirtalet som sa nei til EU, har hatt mest kjensle av, med den tilpassinga til EU som fleirtalet på Stortinget, Arbeidarpartiet og Høgre, har gjort på område etter område.

       Senterpartiet er opptatt av engasjement, av lokal tilhøyrsle, av påverknad på eigen kvardag, gjennom opne debattar og vedtak fatta i folkevalde organ. Vi ynskjer ei fornying av folkestyret. Vi ynskjer meir kontakt mellom dei som styrer, og dei vedtaka gjeld. Men det er ikkje det som har prega Arbeidarpartiet i den seinaste tida. Dei har faktisk flytta avgjersler frå opne folkevalde fora til lukka organ. Kva har vi opplevd av openheit omkring Schengen, kva har vi opplevd i samband med EØS-saker? Det er faktisk ikkje akkurat dialog som har vore rette ordet, heller ikkje i samband med den endringa som har gått føre seg når det gjeld styringsstruktur for statsbedrifter. Eg meiner det er grunn til å spørja om Jagland sin invitasjon til råd og dialog er eit langt steg tilbake i forhold til medråderett og folkestyre.

Haakon Blankenborg (A) : Eg legg merke til at Senterpartiet etterlyser dialog om EØS og Schengen og andre store spørsmål, og det er ikkje rart, med den audmjuke haldninga som Senterpartiet har til slike spørsmål. Det er synd vi har gått glipp av den fruktbare debatten.

       Ser vi på denne erklæringsdebatten, kan vi iallfall slå fast at på eitt område er det ingen strid i Stortinget. Det gjeld den utanriks- og tryggingspolitikken som Regjeringa fører. Den har openbert brei tilslutning i Stortinget, og det er viktig at det er slik. Det beste dømet på at det er ei slik brei semje, er sjølvsagt trontaleordskiftet for eit par veker sidan, som var eit meir omfattande ordskifte. Men heller ikkje i dag har desse spørsmåla vore framme - heller ikkje frå Senterpartiet nå i det førre innlegget.

       Statsministeren framheva utanriks- og tryggingspolitikken som ei av søylene i det huset som vi no skal byggje vidare på fram mot tusenårsskiftet. Statsministeren framheva særleg dei globale truslane.

       Etter at statsministeren hadde framført regjeringserklæringa i går, orienterte utanriksministeren om atomtrusselen i nord. Desse truslane er gode døme nettopp på dei nye tryggingspolitiske utfordringane. Konsekvensane for miljøet er eit grunnleggjande, ja nesten eksistensielt problem i seg sjølv. Vanskane blir ikkje mindre av at ein her må arbeide i grenselandet mellom det militære og det sivile samfunn. Nordområda ser ikkje ut til å få mindre strategisk verdi i åra som kjem, enn det dei har hatt. Enkelte meiner t.d. at dersom Russland oppfyller sin del av Start II-avtala, kan ein ende med at rundt halvparten av Russland sin kjernevåpenkapasitet vil bli lagra nettopp i desse områda.

       Det er heller ikkje nytt at ikkje-militære tilhøve slår over i militære konfliktar. Tvert om er historia full av slike døme.

       Folkevandringar har skapt uro før. Det har også miljøkatastrofar, fattigdom og folkeauke. Omfanget av desse truslane er berre så mykje større no enn tidlegare. Atomproblema er sjølvsagt nye. Alle desse truslane trer fram i ei verd som er grunnleggjande annleis enn ho var for berre få år sidan. Det er såleis ikkje spørsmål om anten tradisjonell militær trygging eller nye globale og regionale truslar. Utfordringa ligg i å makte både-og.

       Med muren i Berlin og den kalde krigen vart også dei siste verkelege grensene borte, og vi tok steget inn i det globale grannelaget. Dette nye globale grannelaget har minst to klare konsekvensar. For det første har det vorte mindre rom for kvart land til å verna seg mot omverda - dette gjeld både på godt og på vondt. For det andre er ikkje Europa lenger det globale brennpunktet som det var under den kalde krigen og i tida før.

       Når Regjeringa og det store fleirtalet i Stortinget meiner at kampen mot fattigdom og utarming av naturen i andre og fjerne delar av verda er ein vesentleg del av norsk politikk, byggjer dette på eit mål om å gjera verda meir rettvis. Like vesentleg er det at vi må gjere det same ut frå det som tener våre eigne politiske og økonomiske interesser.

       Vi ser dette tydeleg i korleis landa i Sør-Europa har vorte meir og meir opptekne av sitt tilhøve til landa i Nord-Afrika. Vi ser korleis uroa på sørflanken i Russland er eit problem for vår store granne i aust. På denne måten kan ein seie at det som hender i Sentral-Asia eller Kaukasus, har direkte verknad også for oss.

       Eg har ikkje vore inne på den globaliserte økonomien eller den globaliserte kriminaliteten, og mykje anna står også unemnt.

       Det eg ønskjer å slå fast, er at vi meir enn nokon gong må ha ein global dagsorden. Vi må medverke til ei berekraftig utvikling økologisk og sosialt. Våre bidrag skal vere økonomiske, men vi må bruke pengane slik at dei tener dei overordna måla, ikkje berre for at dei skal høve inn i visse statistiske mål. Pengar er ikkje nok, vi skal også medverke til eit betre organisert internasjonalt samfunn. Sjølvtekt frå enkeltland, store eller små, vil truge ei slik utvikling. Dette kjem vi attende til, m.a. i debattane om menneskerettar og handel, og vi har for så vidt vore inne på ein del av dette i eit større ordskifte om utviklingssamarbeid for ei tid sidan.

       Det er ingen motsetnad mellom ein slik global dagsorden og eit arbeid for eit tettare og meir forpliktande samarbeid i vår del av verda. Dette samarbeidet må vera både økonomisk, politisk og militært. Vi må ta mål av oss til å utvikle det militære og tryggingspolitiske samarbeidet i Europa, også i form av nye medlemmer i NATO, men samtidig slik at ein unngår ei ny deling av Europa. Det må vere eit mål å medverke til at det politiske og økonomiske samarbeidet i Europa tar opp i seg stadig nye område. For oss er det kanskje særleg viktig å leggje vekt på at Norge er ein del av Østersjøregionen og Barentsregionen. Dette gjer at vi meir enn mange andre må ta omsyn til både det gamle og det nye Europa når vi skal forme vårt internasjonale engasjement, så vel regionalt som globalt.

Erna Solberg (H) : Det har vært mye snakk om husbygging. Når statsministeren nevnte det i sin erklæringsdebatt i går, var min første assosiasjon en av Norges største filmsuksesser - nemlig « Norske byggeklosser ». Kanskje også kulturministeren bør tenke på den - et eksempel på god norsk byggeskikk, hvor det meste gikk galt, ikke minst oppsett av dører og vinduer. Jeg håper at det ikke er den assosiasjonen som blir utfallet av det store norske husbyggingsprosjektet. Det er lett å latterliggjøre enkelte slike begreper.

       Jeg må si at når Thorbjørn Jagland innledet møtet i dag med å være så ny at han skulle snakke uten manus, og samtidig si at vi måtte komme oss vekk fra det slagordpregede over til virkeligheten, må det først og fremst være et stort fremskritt for ham. For jeg opplever at det Thorbjørn Jagland først og fremst har gjort seg bemerket med i Norge, er kreative nye slagord, slagord som solidaritetsmilliarden - et nybegrep for skatteøkninger, og solidaritetsalternativet - et nybegrep for Arbeiderpartiet og LOs samarbeid, hvor man bare gjennomførte de delene av sysselsettingskommisjonens forslag som Arbeiderpartiet var for, og ingen av de delene som andre partier hadde brakt inn i kommisjonen, og som dermed bare var en delvis oppfølgelse av det som flertallet kom med.

       Derimot synes jeg ikke det er så mye nytenkning på andre områder. Et av de områdene der statsministeren snakker om slagord fra Høyres side, gjelder spørsmålet om valgfrihet. Jeg må si at det ikke bare er et slagordmessig skille, det er et totalt ideologisk skille mellom Høyre og Arbeiderpartiet: tillit eller mistillit til det enkelte individ og den enkelte familie, eller den kollektive innfallsvinkelen som Arbeiderpartiet forfekter. De spørsmålene representerer etter vår mening noen av de viktigste utfordringene vi må løse fremover.

       Jeg er glad for at Jagland har sagt at han skal ut og lytte til folk. Det må være en ny strategi i forhold til tidligere statsministre fra Arbeiderpartiet. Men spørsmålet er ikke hvor mye man vil lytte, men hvor mye man vil følge opp de signaler man får. Høyres valgfrihetsbudskap er en oppfølging av de signaler og de synspunkter vi har fått fra en rekke mennesker som mener at utviklingen i vårt samfunn har gått feil vei når det gjelder måten man har organisert hverdagen og offentlige tjenester på.

       Høyre har lyttet til foreldre og elever som synes at det er urettferdig at det ikke er mulig å få velge hvilken skole man skal gå på, og som synes det er urettferdig at man ikke kan få lov å bytte skole uten at PP-tjenesten i den enkelte kommune skal godkjenne det, hvis man f.eks har et problem mellom elev og lærer. Det er ikke før man blir et sosialt eller psykologisk kasus på skolen at det fremstår for en del kommunepolitikere og skolemyndigheter som naturlig å la en elev flytte på seg. Hvis foreldrene skulle ønske det som løsning, er det i dag svært vanskelig.

       Eller har Jagland tenkt å lytte til de mange som står i kø i helsevesenet og/eller de bekymrede pårørende til dem som står i kø, som ikke bare ber om mer penger og mer behandling, men som også ber om mulighet til å bli raskere behandlet i andre fylker hvis det er en mulighet, at man altså får frihet til å velge om man vil bli behandlet nærmest hjemmet, men bruke noe lengre tid i kø, eller på en raskere måte bli behandlet i nabofylket eller et annet sted?

       Eller er det sånn at Jagland etter hvert har tenkt å lytte til det store flertallet av norske småbarnsforeldre? For det er faktisk flertallet av de norske småbarnsforeldre som mener at Arbeiderpartiets barnehage- og omsorgspolitikk er feil. 59 % av norske småbarnsforeldre har klart sagt fra om at de ønsker at man heller skal overføre stønad i form av kontantstønad enn i form av stønad via barnehagene. Og det er ikke fordi de regner med at det går ut over barnehagen, men fordi de har behov for mer fleksible løsninger i sin hverdag - løsninger som kanskje er en kombinasjon av barnehage og andre ordninger, løsninger som kanskje gjør det noe enklere å kombinere de rettigheter man har til å redusere arbeidstiden sin som småbarnsforeldre, med et annet omsorgstilbud, eller med muligheten til rett og slett å ha et mer stabilt omsorgstilbud fordi man ikke arbeider innenfor « A4-tiden », innenfor de arbeidstider som det i dag er et barnehagetilbud til. Det er faktisk flere og flere som jobber utenom den tiden. Vårt valgfrihetsbudskap er ideologisk, men i like stor grad et budskap om å løse hverdagsproblemene bedre i praksis, hverdagsproblemer hvor altså Arbeiderpartiets løsninger ikke møter folks behov.

Statsråd Jens Stoltenberg : Regjeringen bygger sitt arbeid på grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet. Det går flere linjer i vår politiske historie der nettopp disse verdiene er sentrale.

       En slik linje er kampen mot fattigdom og sosial urettferdighet. For 100 år siden var Norge et av de mest fattige og urettferdige samfunn i vår del av verden. I dag er Norge en av verdens sterkeste velferdsstater.

       I det fattige Norge var ikke bare de økonomiske ressursene ulikt fordelt. Også kunnskapen var forbeholdt de få. En annen viktig linje i vår historie er derfor utbyggingen av et kunnskapssamfunn, der alle har like muligheter til å skaffe seg en utdanning i samsvar med sine evner og anlegg. Nå er vi i gang med nye og viktige reformer for å sikre at vi er kunnskapsmessig rustet for en tid med store nye utfordringer.

       Utbygging av demokratiet og av enkeltmenneskenes politiske rettigheter er en tredje linje i vårt århundre. Da Norge fortsatt var et fattig land, hadde folk flest liten eller ingen innflytelse over sin egen livssituasjon. I dag har alle stemmerett og rett til å bli informert i saker som angår dem i lokalsamfunnet eller på arbeidsplassen. Og demokratiet bygges videre ut - gjennom avtaleverk, gjennom nye lover, gjennom å organisere offentlig virksomhet slik at vi som foreldre, brukere eller pasienter blir tatt med på råd i saker som angår oss. Ja, selv arbeidsformene her i Stortinget er under forandring for å sikre åpenhet og innsyn, for å sikre velgerne kontroll med politiske beslutninger.

       Arbeiderpartiet har hatt en dominerende stilling i norsk politikk i store deler av dette århundret, og særlig i årene etter 1945. I hele denne perioden er det arbeidet systematisk for å gjøre grunnverdiene om likhet, frihet og solidaritet til noe virkelig, til noe som har praktisk betydning for alle mennesker i hele landet.

       I 1955 sa daværende finansminister Trygve Bratteli det slik i sin finanstale:

       « De gjør sitt liv surt og fattig som er så blendet av sine ønsker om politisk å få ram på Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen at de ikke er i stand til å se de sterke trekk ved det Norge som i dag gir grunnlaget for vårt liv og arbeid. »

       Likevel har vi i Norge også en spesiell tradisjon for å kunne samarbeide og finne brede politiske løsninger når det har vært nødvendig. Det vil fortsatt være en viktig verdi i vårt samfunn.

       Også ved dette regjeringsskiftet har Arbeiderpartiets regjering et ambisiøst politisk program for sitt arbeid. Nå er det oppgavene framover som er viktige.

       Vi må klare å forvalte ressursene våre slik at hensynet til miljøet og naturens tåleevne blir ivaretatt. Det skal vi gjøre samtidig med at vi når våre mål om arbeid til alle og et sterkere velferdssamfunn.

       Utfordringen er derfor ikke å velge mellom økonomisk utvikling og et godt miljø. Utfordringen er å forene økonomi og økologi. Det er dette bærekraftig utvikling handler om.

       En politikk for å forene miljøvern og en sterk økonomi må bl.a bestå av følgende elementer:

       Vi ønsker et samfunn med rettferdig fordeling. Arbeidsmarkedet er den viktigste arenaen for fordeling. Svikter vi i kampen mot ledigheten, vil forskjellene i Norge øke. Derfor må alle krefter settes inn for å få ytterligere nedgang i arbeidsledigheten.

       Vi må vise at vi evner å styre når økonomien vokser sterkt og statens inntekter øker.

       Når vi kommer ut i neste århundre, skal vi mestre sysselsettingen i en tid der inntektene fra oljevirksomheten skal erstattes med andre inntekter.

       Grunnlaget for å løse denne oppgaven legger vi i dag. Det er nå vi har en enestående mulighet til å vise at vi prioriterer sysselsettingen og en stabil økonomisk utvikling. En tilsvarende mulighet kommer kanskje aldri tilbake senere.

       Vi vet allerede i dag at velferdsutfordringene blir større utover i neste århundre. Det blir flere som trenger pleie, og flere som trenger omsorg, og det blir atskillig større utbetalinger fra folketrygden. Det er nødvendig med høy sysselsetting og løpende verdiskaping for å klare denne oppgaven.

       Et stort oljefond vil være til god hjelp, men langt fra tilstrekkelig for å finansiere velferden utover i neste århundre. Selv om vi skulle greie å sette av f.eks. 300 milliarder kr på oljefondet ved utgangen av dette århundret, er ikke det mer enn verdien av det vi produserer i løpet av ett kvartal i inneværende år. Vår evne til å styrke den løpende verdiskapingen og sysselsettingen vil derfor være avgjørende for vår evne til å mestre de velferdsutfordringene som vi vet kommer.

       Men velferdsutfordringene handler om mer enn finansiering. Like viktig er det at vi klarer å organisere produksjonen av velferdstjenester slik at den skjer effektivt, og slik at den ivaretar de mange ulike behovene som finnes. Det handler om å styre ressurser, og det handler om politiske valg.

       Verden preges av raske endringer og mye usikkerhet. Denne usikkerheten må vi lære oss til å leve med. Derfor må vi velge handlingsregler og politiske løsninger som er robuste over tid og overfor endrede forutsetninger, og som samtidig gir oss flest mulig valgmuligheter når nye utfordringer dukker opp. Vi må velge slik at vi har frihet til å gjøre nye valg, og ikke slik at vi binder opp ressurser og begrenser våre egne muligheter.

       Heldigvis er historien full av eksempler på land som gjennom politisk mobilisering og effektiv bruk av ressurser har klart å vokse fra fattigdom til økt velstand, fra ufrihet og nød til valgfrihet og nye muligheter. Men det finnes også eksempler på rike land som har blitt fattige, og på sterke økonomier som har blitt svake. I de aller fleste tilfellene skyldes det at de ikke har evnet å forvalte ressursene sine i et langsiktig perspektiv.

       Et samfunn som er preget av trygghet og livskvalitet, vokser ikke fram av seg selv. Men det opprettholder heller ikke seg selv hvis det ikke utøves en politisk styring som sikrer stabilitet og forutsigbarhet.

       Mye er oppnådd, men det finnes alltid nye og krevende oppgaver som skal løses. Vi må bygge på det gode for å skape det som er enda bedre, både her hjemme og i verden omkring oss. Akkurat nå er det særlig viktig å vise lederskap og framsynthet, slik at vi får en varig oppgang og ikke misbruker de muligheter oljeformuen gir oss. Vi må håndtere store inntekter og store overskudd.

       For 41 år siden sa Trygve Bratteli det slik i Stortinget:

       « Med bitre minner fra tidligere tider vil folk flest forbinde et vanskelig år med krise og arbeidsløshet, synkende etterspørsel og vanskelige avsetningsforhold, stagnasjon og synkende produksjon.

       Det er ikke slike vanskeligheter som truer oss i år. Ja, vi kan nesten si at faren nå er den stikk motsatte. »

       Det var Brattelis ord fra 1955, og de er gyldige også i dag.

       Statsministeren sier ingenting om slike interessekonflikter og dermed om behovet for samfunnsmessig korrigering av markedskreftene. Statsministeren fortier interessemotsetningene i samfunnet, konflikter som folk møter hver dag. I Arbeiderpartiets programutkast er reelle økonomiske skillelinjer forkastet og erstattet med prinsippløs modernisme, kalt samråderett. Dette skal praktiseres bl.a gjennom opprettelse av en rådsmodell, som minner sterkt om en korporativ elitetenkning som fratar folk flest reell medbestemmelse fordi konfliktene blir forsøkt usynliggjort.

       Dette er å gå utenom. Det vet mange i Arbeiderpartiet. Det er en del av hverdagsproblemene som det må tas stilling til. Når finansministeren nå snakker om å gå inn i skatte- og avgiftspolitikken, kan vi gå rett inn i energipolitikken. Det er ganske opplagt at det ikke nytter både å ha børsprising på strøm og høye CO₂-avgifter i forhold til næringslivet. Det må velges, det må tas et valg, og valg tas.

       Mitt spørsmål til finansministeren er: Ville det ikke være klokt av statsråden å gå ut ærlig og innrømme konfliktene i den økonomiske politikken og så sagt klart og tydelig fra hvilke forbilder, hvilke idealer som er ledestjernen for Regjeringens arbeid, istedenfor å vike unna det som er folks hverdag?

Statsråd Jens Stoltenberg : Man kan beskylde Arbeiderpartiet for mye, og mange har beskyldt Arbeiderpartiet for svært mye. Men det å beskylde Arbeiderpartiet for ikke å ville ta ansvar, det å beskylde Arbeiderpartiet for å vike unna, er ganske meningsløst, spesielt når beskyldningene kommer fra Senterpartiet. For er det noe parti, noen politisk bevegelse som gjennom sin historie og gjennom sin praksis har vist at den tar ansvar og ikke viker unna, er det jo nettopp Arbeiderpartiet! Og er det noe parti som har et litt mer uklart forhold til det å ta ansvar, til det å ta valg, til det å gå inn i konfrontasjoner, er det nettopp Senterpartiet! Man kan kritisere oss for de valgene vi har gjort, man kan kritisere oss for den måten vi har utøvd ansvaret på, men man kan ikke kritisere oss for at vi ikke har tatt ansvar, bl.a på grunn av det ubestridelige faktum at vi har sittet med regjeringsmakten de siste årene i et storting som har borgerlig flertall.

       Så er spørsmålet: Er vi villig til å gjøre valgene i den økonomiske politikken? Ja, vi er det! Blant annet derfor er vi villig til å ta belastningen ved å kjøre et stramt økonomisk opplegg, for å fortelle det norske folk at når det er høy temperatur i norsk økonomi, og når det handler om å sette til side rekordstore oljeinntekter, er det viktigere enn å bruke mer penger på alle de formålene som bl.a. Senterpartiet ønsker å bruke mer penger på. Derfor er ikke minst den økonomiske debatten et godt eksempel på at vi tar belastningen, tar beslutninger og foretar de politiske valgene som et politisk parti skal gjøre.

       Og sist, men ikke minst: Antydningene om at Arbeiderpartiet står på kapitalens side, mens Senterpartiet står på arbeidernes side, er uttrykkelig tilbakevist etter behandlingen av rederibeskatningen her i Stortinget.

Per-Kristian Foss (H) : Ja, rollene byttes fort om. Her står Lundteigen og angriper Stoltenberg for en energilov som Reiten har laget, og som Stoltenberg var imot. Høyre var for den gangen, og vi er for fortsatt. Det er godt det er noe som er stødig i politikken, noe som holder seg over tid. Jeg må også for balansens skyld få lov å understreke at jeg er enig i den nye finansministers hovedsyn - at et samfunn som ikke kan spare i gode tider, evner ikke å møte dårlige tider. Det er i gode tider grunnlaget legges for nedgang og for forfall hvis vi ikke innretter oss riktig, altså sparer med sikte på de store utfordringer som vi vet kommer.

       Jeg har lyst til å utfordre den nye finansminister på ett hovedområde: Jeg synes det var lite oppløftende i statsministerens nytenkning når det gjaldt staten og statens rolle som eier bl.a. Vi fikk jo det inntrykk under Jaglands innlegg i kveld at alternativet til Arbeiderpartiets definisjon av staten er « kaos ». Det er et så primitivt utgangspunkt at det ikke er noe grunnlag for dialog. Jeg har lyst til å nyansere dette litt og si at den forrige statsminister hadde iallfall det syn at hvor stor staten burde være på eiersiden, hadde noe med balanse i samfunnet å gjøre. Det var da noe! Den nye statsminister, Jagland, har hatt et helt annet syn. Han har bl.a sagt at når staten ikke lenger får inn nok penger på skatt, fordi det begynner å butte, må staten begynne å bli kapitalist og være god på å være kapitalist. Jeg synes jo ikke historien taler for at staten er spesielt god på det. Og der staten i dag tjener penger, gjør den det på monopolområder, hvor vi ikke kan sammenlikne hva alternativet, privat eierskap, ville vært, så det er jo en trygg sammenlikning.

       Men jeg utfordrer den nye finansminister til å svare på spørsmålet: Ser han grenser for statlig eierengasjement ut fra et prinsipielt samfunnsperspektiv, ikke primært som finansminister?

       Det ene er at et statlig eierskap er en måte å tilføre norske bedrifter kapital på. Historisk har det vært viktig for bedrifter som f.eks. Hydro og de tunge energibedriftene Statkraft og Statoil, men nå nylig har vi hatt et annet eksempel: Pivco. De skal produsere elektriske biler her i landet i stor skala, ute i Aurskog-Høland. Det er et resultat av statlig næringspolitikk at vi bruker statlig kapital. Og jeg regner med at Høyre ikke er imot den etableringen i Akershus, som er et glitrende eksempel på god statlig næringspolitikk i samspill med private interesser. Den ene grunnen til statlig eierskap er at vi tilfører kapital, ofte risikokapital, som norske kapitalister ikke er i stand til å tilføre.

       Den andre grunnen til statlig eierskap er at det statlige eierskap i et land med en liten økonomi som den norske er et viktig bidrag - ikke det eneste bidraget, men et viktig bidrag - til nasjonalt eierskap. Man kan si mye om norske kapitalister, men de har en tendens til å selge til dem som byr mest, og det er ikke alltid det som sikrer nasjonalt eierskap.

       Det tredje er det statsministeren har vært inne på et par ganger, nemlig at det er ikke noen ulempe for staten at den får god avkastning og tjener gode penger. Og når staten har stor finansiell sparing, skal jo de pengene plasseres et eller annet sted, og jeg kan ikke skjønne at det er om å gjøre å plassere dem absolutt alle andre steder enn i norske bedrifter. Og derfor er vi for nasjonalt eierskap og statlig eierskap.

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg har merket meg én viktig innrømmelse som står i erklæringen fra Regjeringen. Det står:

       « Regjeringens ambisjoner er:

       Dette er en viktig innrømmelse, fordi vi lenge har hatt en feide gående mellom SV og Arbeiderpartiet om det var sånn at forskjellene hadde økt, og om det var noen som datt utenfor. Og nå kommer på en måte innrømmelsen av at vi har hatt rett. Det er mange ting som skaper økte forskjeller, men vår nye finansminister har nå fått ansvaret for to viktige områder. Det som har gjort at mange ikke har fått del i velferdsutviklingen, er jo at vi har hatt betydelige innstramminger i en del trygdeordninger som gjorde at mange som ble syke, diffust syke eller ramlet utenfor kriteriene, ikke lenger hadde rett til trygd sånn som før.

       Det andre er skattepolitikken. I det første har Finansdepartementets rolle vært en pådriverrolle overfor de andre departementene for å få dem til å stramme inn på trygdene, sånn at ikke overføringene skulle bli for store. I skattepolitikken er det jo Finansdepartementet som legger hovedlinjene.

       Derfor vil jeg gjerne vite følgende: Hvem er det Regjeringen mener ikke har fått sin rettmessige del i velferdsøkningene? Og det andre spørsmålet er: Hva vil den nye finansministeren gjøre for at de skal få det?

Statsråd Jens Stoltenberg : Jeg kan overhodet ikke se at det som står i regjeringserklæringen om at vi skal « løfte opp dem som ikke har fått sin rettmessige del av velferdsøkningen », er noen innrømmelse eller noen ny politikk fra Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har i alle sine programmer gjennom alle år sagt at vi er opptatt av å bedre forholdene for dem som har det vanskeligst, og vi har aldri sagt at kampen for likhet er vunnet, eller at den kan vinnes en gang for alle.

       Det er riktig som representanten Kristin Halvorsen sier, at det er veldig mange faktorer som bestemmer hvordan et samfunn utvikler seg med hensyn til likhet og fordeling av goder. Men levekårsundersøkelser for noen år siden dokumenterte veldig sterkt at det er én faktor som er den absolutt viktigste, og det er utviklingen i arbeidsmarkedet. Det er ingen annen enkeltfaktor som i større grad forklarer om det er økende ulikhet eller om det er avtagende ulikhet enn om en greier å få folk i arbeid eller ikke. Derfor er det slik at selv om det ofte ikke kategoriseres som fordelingspolitikk, så er det viktigste fordelingspolitiske redskapet sysselsettingspolitikken. Selv om vi ikke er fornøyd med alt der heller, er vi ganske stolte i Arbeiderpartiet av at det er skapt 120.000 nye arbeidsplasser i Norge i løpet av de tre siste årene, at ledigheten har sluttet å vokse og er presset ned mot 4 %. Det kan være mange grunner til det, men det er ikke mange andre land som greier det samme. Det er det viktigste bidraget til et mer rettferdig Norge.

       Så spør representanten Kristin Halvorsen hvem som skal få sin del, og hvem som ikke har fått det. Jeg kan i hvert fall nevne to grupper. Den ene er de ledige, spesielt de langtidsledige. Derfor forsterker vi og fører videre kampen mot ledigheten. Den andre er de som ikke har fått den utdanningen og den opplæringen som de burde ha fått. Derfor har vi gjennomført tidenes største skolereformer, og vi har gitt oss i kast med den neste, nemlig etter- og videreutdanningsreformen. Greier vi det, gir vi arbeid og utdanning til dem som ikke har fått sin rettmessige del. Det er fordelingspolitikk.

       Som ledd i ein nødvendig grenseoppgang må det vera viktig å fastslå positivt kva omfang offentleg sektor bør ha, for privatiseringa er på frammarsj på det eine området etter det andre. Samtidig trengst det ei klargjering av behovet for å korrigera marknadskreftene på enkelte område. Me veit f.eks at marknaden ikkje er i stand til å fordela goda på ein rettferdig måte.

       Det er i diskusjonen om politikk og marknad me får fram reelle skiljeliner og realistiske samarbeidsmønster. Først i ein slik situasjon kan me med rette snakka om at partia posisjonerer seg i høve til kvarandre, ideologisk og praktisk. Men ropet på grenseoppgang har så langt ikkje fått nokon respons. Også tidlegare førespurnader til Arbeidarpartiet knytte til debatten om den årlege forvaltingspolitiske utgreiinga har runne ut i sanden. Inntrykket er at regjeringspartiet vegrar seg for å ha ei oppfatning om kvar skjeringspunktet går mellom marknadskrefter og behovet for politisk styring. Det er på det punktet me ynskjer ein diskusjon. Det har inga meining for Senterpartiet å engasjera seg i ein kamp for og mot marknadskrefter, slik statsministeren meinte vi gjer.

       Slik utviklinga går, synest det å vera tilfellet at det er ein rein pragmatikk som råder der me kunne venta fleire prinsipielle vurderingar. Eg minner om saker som har vore oppe til avgjerd i Stortinget - det gjeld post, televerk, jernbane - og om dei store endringane som er på gang innan kraftsektoren. Sjølvsagt har me her å gjera med fylgjene av ei teknologisk utvikling som i sin tur har gjort det nødvendig å modernisera offentleg sektor. Det kan alle forstå og støtta. Men utviklinga har òg ei politisk og ideologisk side. Om marknadsmekanismen vert det rådande prinsippet innanfor offentleg sektor, vil tenesteytinga ikkje lenger kunna nå heile samfunnet på like vilkår. Det er dette som er utgangspunktet for den kritikken som med full grunn er reist mot mykje av det som har skjedd.

       Me registrerer i dag at folkestyret er inne i ei djup krise, og det uroar oss sjølvsagt. Årsakene kan vera mange, men eitt er sikkert: Avstanden mellom det folk etter sedvane og tradisjon meiner me kan styra, og den faktiske tilstanden, vert stadig større. Hjå oss folkevalde ser me to reaksjonsmåtar: Anten kamuflerer me det store makttapet og held fram med å lova langt meir enn me kan halda, eller me vedgår ope at børs- og marknadskrefter er løfta opp som øvste autoritet, med f.eks den fylgje at løyving av nødvendige midlar til sosiale formål som fører til eit noko meir ekspansivt budsjett, kan føra til tillitstap på dei internasjonale finansmarknadene. Eg føretrekkjer klart den siste reaksjonsmåten framfor den fyrste, sjølv om Noreg i den aktuelle situasjonen ikkje treng uroa seg for mykje. Diskusjonen om framtida til folkestyret må starta nettopp her. Me må definera klart politikken sitt område, og deretter arbeida både nasjonalt og internasjonalt for å vinna att styringsreiskapar som har vorte borte.

       Det er prisverdig av statsminister Jagland å byggja ut kontaktflata med grasrota. Men viser me oss ikkje styringsdyktige, vil folk fort gå lei. Dei vil oppdaga at det store rådslaget ikkje innfrir forventningane. Eg går ut frå at statsministeren og planleggingsministeren hans er fullt klare over ein slik risiko. Difor gjeld det å starta opp der tampen brenn. Enkelte meiner kanskje det er ein urealistisk strategi, men det er slett ikkje tilfellet. John Kenneth Galbraith har sikkert rett når han peikar på at pendelen er i ferd med å snu. Me ser at sosiale og økonomiske kriser aktiviserer på nytt dei samfunnspolitiske interessene. Det er i dette perspektivet vår framtidsplanlegging må skje.

       For å sikre velferd og sysselsetting må vi ha en høy verdiskaping i norsk næringsliv. Dette må skje innenfor rammene av et økologisk bærekraftig samfunn. Skal vi få det til, må vi ha en offensiv næringspolitikk som fremmer et vekstkraftig næringsliv med sterke og lønnsomme bedrifter over hele landet vårt.

       De aller fleste foretak vil i økende grad måtte operere i et internasjonalt miljø. Teknologien er internasjonal. Det samme gjelder kapital. Varer, komponenter og tjenester produseres der det er billigst og selges der prisene er høyest. Et produkt kjøpt i en butikk i Norge kan være basert på teknologi utviklet i USA, og dataprogrammer utarbeidet i India produsert i Norge med komponenter fra Malaysia og Taiwan og distribuert gjennom en norsk kjede.

       Stadig raskere teknologisk utvikling gir kortere levetid for produkter og muliggjør nye måter å organisere produksjon på. Dette stiller større krav til omstillingsevne og fleksibilitet.

       Vi er på samme tid blitt mer internasjonalisert og mer lokalt orientert. Lokale, særegne og forskjellige løsninger er tidens løsninger. Valgfrihet og bevegelsesfrihet er verdier som oppvoksende generasjoner verdsetter. Det er et kjennetegn ved vår tid - en tid der tjenester, informasjon og penger flyttes kloden rundt på sekunder.

       Jeg finner det viktig å understreke det perspektiv at vi må tore å møte de nye utfordringene, tenke nytt og tenke selv. Og vår vei inn i et nytt århundre - for ikke å si årtusen - må være denne balansegangen mellom frihet og marked på den ene siden og fast verdipolitisk og praktisk styring på den andre. Enkelte hevder at store deler av vårt rekrutteringsgrunnlag blir borte når tradisjonelle industriarbeidsplasser forsvinner og annen, mer uvant virksomhet overtar. Men vi må ikke leve i den vrangforestilling at vi bare lever av og for de håndfaste produktene, for i tillegg blir service, sosiale tjenester, utdanning, miljø, kulturrelaterte produkter, informasjonssystemer og medier en stadig større del av vårt livsgrunnlag.

       Vi har grunnlaget i form av natur, økonomi og tradisjoner, men først og fremst har vi grunnlaget i form av menneskelig kompetanse og skaperkraft.

       Gjennom en aktiv og offentlig næringspolitikk vil Regjeringen legge forutsetningene til rette for utvikling av konkurransedyktige norske bedrifter. For det norske samfunn er det avgjørende at næringslivet har rammebetingelser som fremmer utvikling av sterke, trygge næringsmiljøer og lønnsomme investeringer i Norge. Jo mer velfungerende innenlandsøkonomien vår er, desto mer positivt er det for bedrifter å lokalisere virksomhet i Norge.

       En løpende og konstruktiv dialog mellom arbeidslivets parter og myndighetene er viktig for best mulig utforming av en offensiv, fremtidsrettet næringspolitikk, og Regjeringen inviterer til samarbeid ut fra stikkordene kvalitet, kompetanse og miljø.

       God og effektiv infrastruktur, som transport og telekommunikasjoner, er nødvendig særlig på grunn av vår geografiske plassering i forhold til de viktigste markedene og for å sikre vår spredte bosetting. Ny teknologi bidrar til ny sysselsetting, og det offentlige kan også spille en viktig rolle som medspiller for fornyelse i privat sektor og spredning av ny teknologi. Vi trenger en virkningsfull forsknings- og utviklingspolitikk som sikrer nyskaping og innovasjon. Og ikke minst må vi ha en utdannings- og videreopplæringspolitikk som styrker kompetansen i hele befolkningen. Investering i menneskelige ressurser er like viktig som kapitalinvesteringer.

       Regjeringen ønsker å sette småbedriftene i fokus i den generelle næringspolitikken. Det er fremfor alt gjennom denne man kan legge grunnlaget for et småbedriftsvennlig miljø, slik at de spesifikke småbedriftstiltakene får full virkning overfor småbedrifter i hele landet enten de er lokalt eller internasjonalt orientert.

       Men verdiskapingen i næringslivet må være slik at den støtter opp under et bærekraftig samfunn. Vi har etter hvert kontroll med mange av de tradisjonelle miljøutslippene fra industrien. Men det vi vet, er at andre typer miljøutslipp nå må fokuseres. Det dreier seg her om internasjonale miljøproblemer. Nye virkemidler må derfor utformes.

       I vår tid betyr nasjonale grenser mindre enn før. Vi utvikler en stadig større grad av lokalt demokrati; på den annen side kan mange av vår tids problemer bare løses på overnasjonalt nivå eller i internasjonale fora. Det gamle uttrykk « global landsby » blir mer og mer aktuelt.

       Det slår meg ofte at innenrikspolitikken er Norges utenrikspolitikk på felt etter felt, nettopp fordi vi er aktive medspillere i regionalt og globalt forpliktende samarbeid som EØS og WTO. Slik sett blir vi mer og mer klar over at så mye av avgjørelser og utviklingslinjer henger sammen, er avhengige av og påvirker hverandre i fellesskap. Dette er en riktig og nødvendig utvikling.

       Den omorganisering som nå er gjennomført i departementsstrukturen, er et ledd i en slik helhetlig tilnærming. Samlingen av de næringspolitiske virkemidlene i ett departement, fra støtteordningene i SND og Forskningsrådets virksomhet til garantiordningene i GIEK, Eksportrådets tjenesteytelser, NORTRA, NIA og eksportfremmende ordninger, vil sette oss bedre i stand til å utvikle en helhetlig tilnærming for å støtte opp om næringslivet enten det er hjemme eller ute, og dermed også trygge våre egne arbeidsplasser. Selv om vi i dag har et næringsliv som hevder seg godt internasjonalt, er likevel store deler av norsk næringsliv som nykommere å betrakte på det globale markedet. De tradisjonelle internasjonale aktørene i norsk næringsliv har vært de store eksportørene av råvarebaserte produkter samt skipsfart. I dag er det imidlertid ikke minst den store underskogen av norsk næringsliv når det gjelder kunnskapsbaserte små og mellomstore bedrifter, som retter oppmerksomheten utover landets grenser. Ikke minst med tanke på de små og mellomstore bedriftene vil samlingen av alle de næringspolitiske virkemidlene gjøre det lettere å tilby en samlet pakke for å styrke disse.

       Satsingen på de fjerne markeder må ta utgangspunkt i visjonen om Det norske hus, der næringspolitikk, velferdspolitikk, kunnskapspolitikk og utenrikspolitikk danner en helhet. Dette er en tilnærming som preger vårt arbeid f.eks i Regjeringens strategi for Asia. Dette perspektivet er identisk med det statsministeren har beskrevet som fundamentet.

       Vi ønsker å videreutvikle et « Team Norway » som rammen for våre fremstøt mot de fjerne markeder. Den underliggende tankegang er at gjennomslagskraften blir større når myndigheter, næringsliv, fagbevegelse, forskning og samfunnsliv står sammen. Et tett samspill, forpliktende samarbeid mellom næringsliv og myndigheter og et tettere samarbeid bedriftene imellom er avgjørende.

       Vi er nå på full fart mot den globale landsby. Det norske hus er en del av denne landsbyen. Vår næringspolitikk skal ikke bare bidra til å holde orden i eget hus. Ved å stimulere til økt samhandel med andre deler av denne globale landsbyen ønsker vi ikke bare å styrke vårt eget fundament, vi ønsker også å yte våre bidrag til at landsbyen som helhet kan utvikle seg til en livskraftig og bærekraftig enhet.

       Det som er avgjerande for Noreg, er at Regjeringa set om ord til handling. Det må vere samanheng mellom liv og lære. Situasjonen er ikkje slik Arbeidarpartiet sentralt prøver å fortelje oss. Vakre ord snur ikkje utviklinga i Distrikts-Noreg. Utviklinga går mot bygdene, og stadig fleire mister næringsgrunnlaget og blir tvinga til å flytte. Sysselsetjing og folketal går ned - det finn vi i våre statistikkar. Dette er ei utvikling vi i Senterpartiet ynskjer å gjere noko med. Vi vil leggje til rette for Kommune-Noreg og arbeide for å halde oppe folketalet i Distrikts-Noreg. For å nå dette målet må det leggjast til rette frå det offentlege slik at næringslivet kan blomstre også ute i Distrikts-Noreg.

       Vil Regjeringa og statsråden med sin politikk signalisere at ein framover vil ta i bruk sterkare offentlege verkemiddel for å sikre ny næringsvekst og dermed sysselsetjingsvekst utover i heile landet?

Statsråd Grete Knudsen : Det var meget positivt at Senterpartiet har tatt så godt imot regjeringserklæringen om både samlede virkemidler og en aktiv nærings- og distriktspolitikk med utgangspunkt i de små og mellomstore bedriftene. De fleste av bedriftene i Norge er faktisk små og mellomstore. Men samtidig er det helt uriktig at vi hele veien markerer at det er for mange store bedrifter som får støtte av de offentlige virkemidlene. De store bedriftene er ofte motoren. Men alle de små og mellomstore er avhengig av å ha store bedrifter for å få underleveranser. Vi mener nettopp at når vi samler alle virkemidlene slik at vi kan se disse i sammenheng - tar utgangspunkt i det lokale, går inn sammen med lokale bedriftseiere, diskuterer med dem hvordan vi skal legge opp deres hverdag for å støtte dem, ikke med en krykke, men for at de skal klare seg selv - så har vi her et godt utgangspunkt. Det er ikke slik at sysselsettingen går ned, det er jo faktisk slik at antall arbeidsplasser øker.

       Med hensyn til dette med folketallet som går ned, at det nå blir så redusert, får jeg bare anbefale det en tidligere bergensk ordfører sa: Da må dere legg dokkar sammen!

       Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Oddvard Nilsen (H) : Statsråden var i sitt innlegg inne på behovet for en høy verdiskaping. Det har Høyre lenge vært opptatt av - økonomisk verdiskaping, spesielt da knyttet til sysselsetting.

       Erfaringen har lært oss at sysselsetting kommer sterkest og best i små og mellomstore bedrifter. Det er derfor Høyre har vært særlig opptatt av nettopp rammevilkårene for denne bedriftstypen. Høyre har jo sin egen bedriftskanal hvor det i dag er 4 600 medlemmer, og gjennom denne bedriftskanalen får vi stadig tilbakemeldinger om hvor vanskelig hverdagen er for de små og mellomstore bedriftslederne i vårt land. Arbeiderpartiet har gjennom sin holdning til delingsmodellen, avgiftspolitikken og bl.a endringer i arbeidsmiljøloven gjort denne hverdagen ekstra vanskelig og tung.

       Nå var statsrådens innlegg også i denne sammenheng fullt av honnørord, slik som veldig mange av innleggene fra Regjeringen har vært. Det var lite konkret. Det er på mange måter når vi kommer til det konkrete en kan lese av hva man mener når man snakker om små og mellomstore bedrifter og samtidig sier at man skal bedre rammebetingelsene for dem.

       Jeg har på mange måter et enkelt spørsmål til statsråden. Kan hun forklare meg hvordan Regjeringens forslag om å la bedriftene betale for en ekstra sykeuke kan rime med at man skal bedre småbedriftenes konkurranseevne og lette hverdagen for de små og mellomstore bedriftene i vårt land?

Statsråd Grete Knudsen : I motsetning til Høyre mener Arbeiderpartiet at det er viktig at både stat - altså myndigheter - og private kan spille på lag når det dreier seg om å utvikle vår næringspolitikk. Selv har jeg de senere årene hatt gleden av å jobbe tett med arbeidslivets parter og bedrifter både når vi har diskutert den nasjonale og den internasjonale politikken. Jeg tror faktisk ikke det er helt riktig som representanten Nilsen sier, at det har vært så stor motstand mot Regjeringens næringspolitikk. Men det er klart at mange små bedrifter sliter. Det som blir sett på fra avstand i en makrosammenheng, fortoner seg annerledes når man står midt i hverdagen. Vi må være villige både til å gå inn i og diskutere hva som bør til. Men at arbeidsmiljøloven - det at arbeidsfolk skal ha stabile og sikre vilkår - skal svekke konkurranseevnen, forstår ikke jeg noe av. For det å ha sikre forhold for arbeidsfolk skulle tvert imot trygge både produktiviteten og sikkerheten for å gjøre skikkelig jobb.

       Når det gjelder spørsmålet om den uken økning på sykelønnsbiten, må det snart være slutt på, når man snakker om fravær og problemer rundt fravær, at det nødvendigvis skal være noe i veien med arbeidsfolk. Vi vet at det like mye dreier seg om et totalt arbeidsmiljø, det kan dreie seg om et ledelsesproblem, og nettopp derfor har vi også gjennomført tiltak og utviklingsarbeid mellom LO og NHO, som har gitt meget gode erfaringer.

Reidar Johansen (SV) : Statsråden i det nye nærings- og handelsdepartementet skal sammen med minst et par andre departementer bidra til å få en sterk og solid søyle - næringsliv - i det huset Regjeringa har lagt til grunn for sin tiltredelseserklæring. Det inntektsgrunnlaget som dette næringslivet skal bidra med, skal i det minste klare å dekke renter og avdrag på dette byggverket. Spørsmålet er hva slags prinsipper som skal ligge til grunn for den utvikling av næringsliv og de rammebetingelser som legges til grunn i framtida.

       Man kan i store trekk velge mellom to tilnærmingsmåter. Den ene er den måten som parti på høyresida er veldig opptatt av - lette skattebetingelsene og lette avgiftsbetingelsene, så vil alt gå i orden. Den andre måten er å bruke statlige tilskudd målrettet mot de sektorene som man faktisk mener trenger utvikling. Jeg håper at denne nye Regjeringa vil legge all vekt på den siste tilnærmingsmåten.

       Det som gjør meg litt betenkt i forhold til statsråden i dette nye departementet, er at den samme statsråden i det forrige departementet hun bestyrte, hadde en tendens til å lene seg mot allianser med sterke krefter i næringslivet, og da tenker jeg i særdeleshet på rederskatten og det skatteparadis rederinæringa i realiteten har fått i dette landet. Jeg vil be statsråden gå nøye inn på hvordan denne nye Regjeringa skal klare å avgrense utviklinga i næringslivet mot det press dette skatteparadis for rederinæringa uten tvil vil bidra til mot de virkemidlene vi skal bruke mot det øvrige næringsliv i Det norske hus.

Statsråd Grete Knudsen : Det er naturlig at Reidar Johansen med sin forhistorie her vil nevne rederiskatten, fordi SV var imot opprettelsen av NIS, som de fleste i dag ser var absolutt nødvendig. Da vi den gang etablerte NIS, sa et stort flertall i denne sal at det var vår mest internasjonaliserte næring, som burde ha særordninger. Den linjen fulgte Regjeringen opp ved det forslaget som ble fremmet her i Stortinget, men som Stortingets flertall i neste omgang endret. Når det gjelder den generelle næringspolitikken, tar den sitt utgangspunkt i mangfoldet vi har av små og mellomstore bedrifter. Vi har nettopp hatt en gruppe - Arent Henriksen-utvalget - som har avgitt sin innstilling. Vi har hatt Bergo-utvalget som har avgitt sin innstilling, og Stortinget vil få god anledning til å drøfte de lange linjene ut fra det arbeidet som der er nedfelt. Men ellers vil vi selvsagt støtte opp om de linjene som også Reidar Johansen vil, det å gi utviklingsmuligheter til de små livskraftige næringsmiljøer som fins i mesteparten av landet vårt.

       Regjeringen Jaglands tiltredelseserklæring var, som mange talere tidligere har vært inne på, en oppramsing av en rekke honnørord. De er som kjent lite forpliktende. Det er når de samme honnørordene skal omsettes i konkrete tiltak, den virkelige viljen og evnen blir satt på prøve. Det gjenstår derfor å se om regjeringen Jagland vil makte det.

       Men noe konkret har de fleste fått med seg fra erklæringen: Det skal bygges et hus. Regjeringen og noen eksperter satt sammen i råd skal fortelle oss andre hvorfor og hvorledes. Aner vi her en sosialistisk tenkning i tråd med de beste tradisjoner på venstresiden?

       Jeg tror nok mange eksperter vil føle seg tiltrukket av å komme inn i den sosialdemokratiske rådsvarme. Frykten for å bli stående utenfor i kulden vil gi sterke løsningsdragninger mot sosialdemokratiske byggeklosser - klosser som alle vi andre skal tilpasse oss. En bekreftelse på dette fikk vi tidligere i dag da representanten Brørby Larsen i en replikk til Høyres leder, Jan Petersen, uttalte:

       « Arbeiderpartiet vil bygge et hus hvor alle ... kan ha nøkkel. »

       Vi andre skal altså ikke være med på å bygge huset, men vi skal få en nøkkel av Arbeiderpartiet.

       Blant slike sosialdemokratiske byggeklosser tilsier erfaringene at det vil være lite rom for individuelle løsninger hvor den enkelte fritt kan få velge å lage og tilpasse klossene ut fra egne ønsker og behov. Men slike standardiserte ekspertklosser er kanskje den naturlige løsningsmodellen for et parti hvis leder synes å mene at som enkeltindivider er vi alle bare egoister. Høyre deler ikke dette negative synet på enkeltmennesket og heller ikke Jaglands tro på maktkonsentrasjon og ekspertgrupper.

       Alternativet står klart fram: Der Arbeiderpartiet sier planer, styring og statsro, sier Høyre mer handlefrihet til enkeltmennesket, til familien og til bedriften. Der Høyre advarer mot maktkonsentrasjon, maktarroganse og maktmisbruk, der sier Regjeringen mer sosialisering av næringslivet, mer fagforeningsmakt og flere mektige, store råd.

       Men noe positivt er det i erklæringen, bl.a har man nevnt behovet for effektivisering i stats-, fylkes- og kommuneforvaltningen for å frigjøre ressurser til nye tiltak. Testen på om dette bare er gode ord, kommer om noen få dager.

       Til nå har Arbeiderpartiet bekjempet ethvert forslag om omstilling, liberalisering, konkurranse og anbud innen eksempelvis samferdselssektoren med alle krefter. Resultatet og konsekvensene av dette ser vi i årets budsjett. Der makter Arbeiderpartiet å finne fram rundt 800 mill. kr til helsesektoren, hvor enkeltmennesker står i kø og behovet er skrikende. Men samtidig bruker Arbeiderpartiet nøyaktig den samme summen, 800 mill. kr, på omstillingstiltak for ansatte i Posten og NSB, bl.a til særfordeler som ingen i privat virksomhet i dette land kunne drømme om å oppnå. I løpet av den omstillingstiden vi snakker om, vil uttellingene til disse to bedriftene komme opp i milliardbeløp. Årsaken til dette er selvsagt at Arbeiderpartiet over lang tid har tatt mer hensyn til gruppers særinteresser og ikke gjennomført helt nødvendige omstillinger i samfunnet. Dette har kostet oss alle og vil koste oss alle svært dyrt. Det har gått ut over og vil gå utover vår evne til å løse helt primære oppgaver innen helse- og eldreomsorg.

       Det skal bli spennende å se om Regjeringen virkelig mener alvor når den peker på behovet for omstilling og ressursoverføring. Den testen kommer, som tidligere sagt, om noen få dager, når Stortinget skal behandle saken om omgjøring av NSB og Posten til særlovsselskaper. Skal jeg være ærlig, tror jeg heller ikke Arbeiderpartiet denne gang har kraft og vilje til å prioritere gamle og syke framfor jernbane- og postansattes særfordeler.

Morten Lund (Sp) : En selvoppnevnt verdensmester i distriktspolitikk er gått av. Gunnar Berge har tatt med seg gullmedaljen sin. Men fraflyttingskartet med 218 kommuner og fem fylker med tilbakegang i 1995, det henger igjen. Gunnar Berge forkynte titt og ofte at kommunene aldri har hatt bedre råd, og at mange av dem vasser i penger. 13 av 15 kommuner i Aust-Agder har regnet ut at de får mindre penger neste år. Arbeiderpartiets garantier fra i vår om at ingen kommune skal få mindre penger neste år, hjalp dem ingenting.

       Den lange avstanden mellom virkelighetens og retorikkens verden fikk kommunalkomiteen oppleve på sin reise i Vestfold og i Agder-fylkene i forrige uke. Uavhengig av partitilhørighet deltok ordførerne i det jeg har kalt årets høstslakt. Den forrige regjeringens kommuneøkonomiopplegg - som den nye statsministeren vil kjempe igjennom, har han sagt - ble omtalt som uansvarlig og ugjennomførlig. Vinnere og tapere i Rattsø-prosessen sa det samme:

       Det ble også fortalt at mange nye i kommunestyrene rundt omkring allerede har fått nok.

       Regjeringen sier at den vil ha en bred dialog med folket, men det var ikke viktig at kommunene fikk uttale seg da nytt inntektssystem ble behandlet. Statsministeren påstod i sitt innlegg i dag at kommunene fortsatt har vekst, og da sa han samtidig at arbeiderpartiordførerne fra Vefsn, Grimstad, Nord-Trøndelag fylkeskommune og Sogn og Fjordane ikke har rett når de klager. Jeg vil spørre: Hva er vitsen med dialog når konklusjonen blir slik?

       Ordførerne er pålagt ved lov å planlegge sin samfunnsbygging lenger enn til år 2000. Men det får de ikke til når staten kommer og henter tilbake byggematerialene flere ganger i året. Senterpartiet mener grunnmuren i vårt demokrati trenger å bli forsterket. Den forsterkningen kan ikke utsettes nå. Og den må for all del ikke bli ytterligere svekket ved at nasjonale råd med en intellektuell kjernestyrke skal få mest innflytelse. Det aller viktigste må være at Regjeringen tror på og viser respekt for de lokalt folkevalgte, deres arbeid og deres beskrivelse av hverdagen.

       Det norske hus år 2000 må etter Senterpartiets mening bety et nytt byggetrinn eller en oppussing som selvsagt bygger på alt som er bygd her før. All bosetting og alle ressurser må få være med i det nye byggverket. Det er den stabile utviklingen i hele samfunnet som etter vår mening skaper de trygge nærmiljøene som skal motvirke vold og kriminalitet. Dagens sterke sentralisering skaper problemer og tapere overalt, men mest i byene og i regionsentra. Statsministeren sier at det skal « utvikles programmer for sterkere nærmiljøer i så vel byer som distriktskommuner ». Men statsbudsjettet for neste år har ingen midler til det konkrete programmet som er laget for Oslo indre øst.

       Senterpartiet mener flyttestrømmen - som er en tvangsflytting - kan snus, men da trengs det konkrete målsettinger og handlinger. Vi har etterlyst konkrete mål for reduksjon av helsekøer, sykehjemskøer, ledighet og også for bosettingsmønsteret. Den forrige regjeringen ville ikke gi oss det. Jeg lurer da på om de « konkrete mål for samfunnsutviklingen » som det nå snakkes om, er noe annet enn mål for prisstigningen og eventuelt for volumet på oljefondet?

       Regjeringen sier at den vil avbyråkratisere for å gjøre offentlige tjenester billigere og bedre. Den sier at det er for mange ledere i hjemmebasert omsorg - men i budsjettet foreslås det 50 nye stillinger hos fylkesmennene for å kontrollere kommunene. Jeg lurer da på: Hva vet statsministeren vår om hjemmetjenestene i kommunene og om byråkratiets vekst i staten?

       Regjeringen sier at den vil satse mye på næringslivet. De små bedriftene skal prioriteres, og jeg forstår det som at distriktsbedriftene også skal prioriteres. Men da må SND forandre seg mye - fra å være en kaldt beregnende kremmer til å ta samfunnsansvar og prioritere distriktene høyere enn nå. Jeg vil svært gjerne tro at det kan bli slik. Senterpartiet vil også at staten skal gripe inn mot skyhøye strømpriser, som er en plage i dag, og vi vil at begrepet « industrikraft » skal gjeninnføres av hensyn til den kraftkrevende industrien og de lokalsamfunnene som har vært så heldig å få slik industri.

       Dette var noen eksempler på hvorfor vi tviler på innholdet i de store ordene i regjeringserklæringen. Vi leser i den at Regjeringen skal være tjener for folket. Selvfølgelig er det slik. Men slik har det ikke vært tidligere - dessverre. En eneste gang tok den forrige regjeringen sjansen på å få bekreftet at man styrte etter folkets vilje. Den gangen sa folket nei.

       Barn er først og fremst foreldrenes ansvar. Så skal det offentlige stille opp i tillegg og legge forholdene til rette for at dette skal gå så bra som mulig. Som kjent er foreldre, som alle andre, forskjellige, og bl.a derfor har barn ulike oppvekstvilkår. Det skaper mangfold, og det er bra. Men det vi ikke ønsker, er at sosiale forskjeller skal fasttømres i barndommen og dermed vare ved gjennom hele oppveksten. Derfor er tiltak som kan sikre barn og unge en trygg oppvekst, viktig, og tiltakene må dessuten sikre en best mulig fordeling barn og barnefamilier imellom.

       Arbeiderpartiregjeringa har satset og vil fortsatt satse massivt på barn og unge, både med tiltak rettet direkte mot familien for å gi foreldre tid og trygg økonomi, og for å gi barn og unge en trygg oppvekst. Gjennom en fast styring av den økonomiske politikken, gjennom satsing på barnehager, gjennom økte tilskudd gjennom barnetrygden, gjennom en kraftig utvidet foreldrepermisjon, tidskontoordning og økt engangsstøtte har vi brakt oss sjøl til toppen når det gjelder kontantoverføring til barnefamilier - og vi har fortsatt en jobb å gjøre f.eks når det gjelder tjenestetilbudet. Vi har også sørget for at de fleste av barnefamiliene har fått en bedre privat økonomi.

       I tillegg vil jeg nevne den satsinga som Regjeringa har gjort når det gjelder reformer i utdanninga, som særlig har gitt bedre vilkår for å sikre ungdom gode kvalifikasjoner og dermed en bedre start på sitt voksne liv.

       Tjenestetilbudet har blitt bygd ut i et forrykende tempo. Antallet barnehageplasser har økt formidabelt. Fra 1980 til 1995 har antallet plasser blitt mer enn fordoblet. Allikevel er vi dessverre ikke i mål. 59 % av barn i alderen 1 - 6 år har barnehageplass i dag. Målet er at alle som ønsker det, skal ha et tilbud innen utgangen av 1990-årene, altså i år 2000. Derfor er det her vi nå må styrke innsatsen og sette alle kluter til. Utfordringa er spesielt stor når det gjelder barn under tre år. For barnehagen dekker minst to funksjoner: Den er med på å gi barn gode og mest mulig like oppvekstvilkår, og den gir begge foreldre mulighet til å være yrkesaktive dersom det er ønskelig.

       Den første funksjonen handler, slik jeg ser det, om rettferdighet, om å sikre barn likeverdige muligheter uansett familiesituasjon, familieøkonomi, forskjell i kultur, normer og verdier, ulikt bosted og ulike boforhold. Barnehagen handler om å sikre barns velferd generelt - ikke minst velferden for de barna som trenger det mest ut fra en vanskelig livssituasjon - gjennom å kunne gi et godt pedagogisk tilbud og tilby et trygt sted å være. Den nye rammeplanen for barnehager er et viktig skritt i denne retningen.

       Jeg syns det er en kvalitet i seg sjøl at barna til direktøren, rengjøringsassistenten og den nyankomne flyktningen går i samme barnehage. Det er ikke slik i alle norske barnehager i dag. Men det er et mål at det bør være slik i de fleste barnehager, fordi jeg tror en felles hverdag med felles opplevelser der barn lærer seg å leke sammen, lærer seg å prate samme språk, er veldig god forebygging, og det gir grunnlag for positive holdninger til og om hverandre. Vi ønsker et samfunn som er bygd på likeverd, og da må det beste være å starte nettopp med barn og unge.

       Det å kunne gi begge foreldre mulighet til å være yrkesaktive er ikke bare god samfunnsøkonomi, men det er også helt nødvendig for at vi skal greie å videreføre den velferdsstaten vi har i dag, og gjøre den enda bedre enn den er.

       I erkjennelsen av at vi i framtida trenger enda flere yrkesaktive - ikke færre - bør vi være glad for at andelen kvinner som ønsker å være yrkesaktive, øker. For det er en stor del - jeg vil si i hovedsak - kvinner som utfører de offentlige tjenestene, som jobber i offentlig sektor, som er sjukepleiere, hjemmehjelpere, hjelpepleiere, lærere osv. Dette er yrkesgrupper vi vet vi bare får økende behov for i tida framover. Samtidig er det en god del kvinner som jobber deltid, og hvorfor er det slik? Jeg tror det er mange svar på det, men vi vet fortsatt at forhandlingskortene mellom mor og far nok er forskjellige i mange norske familier også i 1996. Vi vet at hans heltids yrkesaktivitet ofte er en selvfølge, og når hun ønsker seg ut i jobb eller ønsker å jobbe mer enn deltidsstilling, ja så stilles spørsmålet om å ta hensyn til barna. Det prates om foreldre som om de lever helt like liv, og som om foreldre har helt like valgmuligheter. Men vi vet at det ikke alltid er slik. Vi må med andre ord fortsette å legge forholdene til rette for småbarnsforeldre, slik at kvinner og menn kan ha barn og samtidig være yrkesaktive begge to, hvis de ønsker det. Dette krever fleksibilitet, og det krever kvalitet i de familiepolitiske ordningene våre.

       Virkeligheten er i ferd med å endre seg, og den endrer seg fort. Vi vet at kvinner har stormet inn også på utdanningssida og er i dag i flertall på høyskoler og universiteter. Kvinner ønsker å bruke utdannelsen - til beste for oss, til beste for barna våre og til beste for fellesskapet. Det kvinnene og deres menn i dag etterspør - og jeg tror de kommer til å etterspørre det også i tida framover - er trygge og utviklende tilbud for barna sine. De vil ha en barnehageplass, og derfor er det maktpåliggende for arbeiderpartiregjeringa å nå målet om full barnehagedekning i løpet av drøyt tre år. Som jeg har sagt, er barnehager svært viktig av flere grunner, men det alene er ikke nok for å oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn i Norge. Ei heller vil Regjeringas andre familiepolitiske tiltak kunne føre fram uten at holdninger endres, for det trengs flere brikker før vi er på plass og er i mål.

       Fordelinga av det lønnede og ulønnede arbeid mellom kvinner og menn må endres, som jeg allerede har vært inne på. Flere menn må ta en større del av det ulønnede arbeidet på hjemmearenaen. Riktignok er det mange norske menn som har kommet langt i forhold til menn i andre land, men vi er ikke i mål. Sjøl om det nå i løpet av få år er blitt mange flere menn som tar ut sin fedrekvote av foreldrepermisjonen - i dag er det omtrent 80 % av mennene som gjør det, mot 3 % bare for noen år siden - skulle vi ønske at alle menn tok ut fedrekvoten, og vi skulle ønske at menn tok ut en enda større del av foreldrepermisjonen. Derfor vil arbeidet med å videreutvikle denne type ordninger og holdningsendringer for å få flere fedre på banen fortsette med denne regjeringa.

       Morgendagens samfunn må bygge på likestilling mellom kvinner og menn i familie og arbeidsliv og på barns behov for tid sammen med både mor og far. Økt vekt på tjenester til barna, til ungdommen og til barnefamiliene vil være grunnsteinen i et slikt samfunn. En politikk med utgangspunkt i likeverdige oppvekstvilkår hvor det legges vekt på barns mulighet for egen utvikling, hvor det skapes samhold og økt toleranse og hvor frigjøring av krefter til arbeid for fellesskapet utløses, vil gjøre Det norske hus til et godt hjem å bo i for alle sammen.

       Arbeidarpartiet skuldar stadig Senterpartiet for svartmåling når det gjeld kommuneøkonomien. Samstundes inviterer statsminister Jagland til dialog og samarbeid om den politiske røyndomen. Kanskje vi kan vere samde om ein politisk røyndom: Regjeringa Jagland vil vidareføre regjeringa Harlem Brundtland sin politikk.

       I dagens Noreg har vi ein rik stat, men fattige kommunar. Den oppfatninga deler ikkje Regjeringa. Det vert tvert imot hevda at kommuneøkonomien er god. Tidlegare statsråd Berget har refsa kommunane for at barnehageutbygginga går for seint og uttalt at det må sterkare lut til for å nå målet om full behovsdekking innan år 2.000. Har statsråd Brustad den oppfatninga at det er vrang vilje eller feilprioritering frå lokalpolitikarane som gjer at barnehageutbygginga går for seint?

       Arbeidarpartiet inviterer til eit samarbeid for å bygge Det norske hus. For oss i Senterpartiet er det viktig at dette huset også inneheld eit rom for barnehagebarna. Er det statsråden si meining at dette skal innreiast gjennom kommunal utbyggingsplikt, eller hadde statsråden tenkt seg andre reiskap under innreiinga?

       Eg merka meg at det vart lagt vekt på behovet for småbarnsplassar i barnehagen, og eg vil minne om at så langt er det Stortinget, ikkje departementet eller Regjeringa, som har vore pådrivar for auken innanfor barnehagesektoren, mot Arbeidarpartiet sine stemmer. Alle ymt om at Regjeringa er maktarrogant, har vorte kontant avviste. I februar 1995 vedtok Stortinget at det skulle leggast fram ein plan for utdanning av førskulelærarar. Arbeidarpartiet stemte imot. Regjeringa har enno ikkje lagt fram nokon plan, og eg har følgjande spørsmål til statsråden: Vil statsråd Brustad vidareføre den tidlegare regjeringas praksis med å neglisjere stortingsfleirtalet, eller vil statsråden legge seg på ein annan praksis og sørgje for at Stortingets vedtak vert gjennomført?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg kan forsikre representanten Sollied Øveraas om at jeg selvfølgelig ønsker å legge opp til et veldig godt samarbeid med Stortinget og alle de politiske partier der, for øvrig også kommunepolitikere og andre politikere og andre rundt i landet vårt som er opptatt av de ting som bl.a jeg er satt til å stelle med.

       Når det så gjelder barnehager, tror jeg ikke representanten Sollied Øveraas og jeg og resten av arbeiderpartiregjeringa er uenig i at vi nå trenger å sette alle krefter inn på å kunne gi alle barn og alle familier, der det er ønskelig, tilbud om barnehageplass i løpet av drøyt tre år. Jeg vet at det er en veldig krevende oppgave, og jeg tror at hvis vi skal få det til, er vi nødt til å samarbeide på tvers av partiene, og vi er nødt til å spille på lag, mellom de ulike nivåer, altså mellom staten og kommunene for å få det til.

       Representanten er selvfølgelig kjent med at den forrige regjeringa har lagt inn et nytt omstillingstilskudd for å gjøre om seksårsplasser til småbarnsplasser i det budsjettet som nå ligger til behandling i Stortinget, og også for å opprette nye plasser. Det synes jeg er et helt klart skritt i riktig retning. Jeg mener vi må være villig til å se videre på det og andre ting for å greie å nå målet, og jeg tror også vi må gå nøyere inn i og se på fleksibiliteten i barnehagene. Er åpningstiden alle steder slik vi ønsker den bør være? Og hvordan er barnehageprisen rundt omkring? Jeg har møtt mødre som har sagt til meg at de har vært nødt til å slutte å jobbe, ikke fordi de hadde lyst til det, men fordi barnehageprisen i den kommunen var så høy at de ikke hadde noen annen valgmulighet enn å slutte å jobbe og derved bli hjemmearbeidende på heltid, noe de egentlig ikke ønsket verken for seg selv eller for barna sine.

       Det er ikke på den måten vi i Arbeiderpartiet ønsker å få full behovsdekning. Vi ønsker barnehageplass skal være et reelt tilbud for alle, og vi inviterer til et samarbeid for å få det i havn.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil i likhet med foregående taler ønske den nye barne- og familieministeren velkommen. Jeg så imidlertid i et intervju i Arbeiderbladet tidlig i vår at vår nye barne- og familieminister ble karakterisert som en anelse Stalin, dette bl.a fordi hun uttalte at partiet alltid kommer først. Og jeg kan kanskje forstå denne karakteristikken når jeg registrerer hva statsråden tidligere har sagt om de private barnehagene.

       I et intervju i Dagbladet den 25. september i år ønsker hun seg en sterkere styring av de private barnehagene, en sterkere styring for å bringe disse på linje med de offentlige barnehagene. Hun frykter en todeling av barnehagesystemet. På den bakgrunn ville hun foreslå endringer i barnehageloven, bl.a skulle foreldrebetalingen reguleres, det skulle innføres søskenmoderasjon, inntaket skulle reguleres, flere funksjonshemmede barn skulle inn, og de kommunale myndighetene, konkurrentene, skulle kontrollere kvaliteten og innholdet i barnehagene.

       Her er det da fullt mulig indirekte å ta kverken på de private barnehagene ved å stille krav de ikke har muligheter til å følge opp, fordi det var slett ingen antydninger i det intervjuet om at det skulle følge penger med disse kravene.

       For å nå målet om full behovsdekning for barnehageplasser er vi fullstendig avhengig av de private barnehagene. Jeg vil da stille følgende spørsmål til statsråden: Er dette en politikk som hun nå i praksis vil følge opp, siden hun har blitt statsråd for dette departement?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg har selvfølgelig ikke noe ønske om å ta kverken på de private barnehagene, snarere tvert imot. Jeg er fullstendig klar over at det er takket være den storstilte utbygginga av private barnehager sammen med de offentlige at vi er kommet dit vi er i dag, og jeg ønsker selvfølgelig også at vi når vi skal bygge videre ut, må ha en blanding av offentlige og private barnehager.

       Det jeg imidlertid er svært opptatt av - det var jeg da, og det er jeg nå - er at jeg tror det er veldig fornuftig av hensyn til barna og av hensyn til å forebygge for framtida at barn fra ulik kulturbakgrunn, med ulikt språk, med foreldre som er rike og såkalt vellykkede, med foreldre som er mindre rike, funksjonshemmede barn og andre barn blandes, slik at vi ikke sitter igjen med at det i private barnehager bare er barn som ikke har problemer, i hvert fall tilsynelatende, mens de som eventuelt måtte ha noen problemer - og jeg setter det på spissen - blir igjen i offentlige barnehager. Det tror ikke jeg er sunt. Jeg tror det er veldig sunt at vi har en blanding av barn i alle barnehager, og det ønsker jeg å bidra til at vi får til.

       Jeg er klar over at et flertall i Stortinget tidligere har avvist et forslag fra den forrige regjeringa som gikk på å stille noe sterkere krav til private barnehager, og jeg vil selvfølgelig ikke gjenta det nå, med den sammensetningen av det storting vi har. Men jeg er opptatt av at vi skal få til et barnehagesystem der det blir like naturlig for barna, uansett om de kommer fra den ene eller andre familien, at det er en viss blanding. Mitt ønske er ikke å ta kverken på private barnehager. Og det stod også i det intervjuet som representanten Nakkim her viste til, forslag fra kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet om tilskuddsordninger, både omstillingstilskudd, som allerede nå er foreslått i Stortinget, driftstilskudd og andre økonomiske virkemidler for å nå målet med hensyn til både private og offentlige barnehager.

Jorunn Hageler (SV) : Vår nye statsminister har ved en rekke anledninger uttalt seg om lederlønnskulturen i Norge. Han har sagt at topplederne i Norge frivillig bør gå ned i lønn. I likhet med SV har han reagert på den grådighets- og pengekulturen flere av våre toppledere ser ut til å dyrke.

       Staten har også et ansvar for topplederlønninger. Der har man innført et topplederlønnssystem som nå viser seg ikke å virke. LOS-senteret i Bergen har slått fast at systemet ikke har ført til forandringer verken når det gjelder rekruttering eller prestasjoner. Det eneste det har ført til, er mer penger i lønningsposen for topplederne. Hva vil den nye administrasjonsministeren gjøre på sin egen hjemmebane for å følge opp statsministerens ønske om reduserte topplederlønninger i Norge? Når kan vi forvente at statsråd Brustad vil rydde opp i et udugelig lønnssystem for 450 toppledere i staten og i stedet innordne lederne i det nye lønnssystemet for statsansatte?

       Til slutt litt om barnehager. Vil den nye barneministeren gå i den gamles fotspor, med fjerning av stimuleringstilskuddet, reduksjon i det statlige driftstilskuddet og vegring for nye virkemidler i barnehagepolitikken?

       SV har gått inn for maksimumssatser for foreldrebetaling, og at alle barn skal ha lovfestet rett til barnehageplass. I svært mange kommuner øker foreldrebetalinga dramatisk. Mange barnehager trues med nedleggelse, og bygging av småbarnsplasser blir for dyrt. Vil den nye statsråden våge å tenke nytt, ta situasjonen på alvor, innføre maksimumssatser og juridisk rett til barnehageplass? Statsråden omtalte selv den høye foreldrebetalinga som et problem i sitt svar til Senterpartiet. Og når kan vi forvente at den nye barneministeren vil følge opp sine egne medieutspill om gratis barnehageplass?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : For å ta det siste først: Når det gjelder barnehager, er jeg helt enig med representanten Hageler i at det er bekymringsfullt at vi i en rekke kommuner nå ser at foreldrebetalinga er i ferd med å bli for høy.

       Nå er det slik at Arbeiderpartiet om omtrent en uke fra i dag skal ha landsmøte. En av de tingene som det ligger forslag om, og som vil bli drøftet der, er om en etter at en har fått full barnehagedekning, altså i år 2000, gradvis skal bygge opp et tilbud for 3-5-åringer hvor en tilbyr noen timer gratis barnehage enten pr. dag eller pr. uke. Vi får se hva landsmøtet sier om det, men jeg har selvfølgelig interesse av å følge opp mine egne utspill. Det er imidlertid helt klart at den høye foreldrebetalinga bekymrer, og jeg tror vi er nødt til å gå utradisjonelle veier for å kunne tilby alle barn, uansett økonomi eller kultur, det samme tilbudet der det er ønskelig.

       Når det så gjelder spørsmålet om lederlønninger, ber jeg om forståelse for at jeg mindre enn en uke etter at jeg ble statsråd, ikke kan svare detaljert på alle spørsmål. Men jeg har allerede hatt den saken på mitt bord, og den skal bli gått gjennom på en skikkelig måte, også spørsmålet om offentliggjøring, og jeg vil gjerne få lov til å komme tilbake til den saken ved en senere anledning.

       Nå var jeg vel egentlig litt mer interessert i statsministerens uttalelser i dag. I går fikk vi nærmest inntrykk av at dette norske hus skulle bli et nytt og spennende byggverk. I dag sa statsministeren at huset står der. Det er snakk om litt oppussing og litt vedlikehold. Det betyr med andre ord at alle disse som i går skulle trekkes inn, i dag - forstod jeg - stort sett er redusert til denne deltidsmurer S. Johnsen, og da blir jo selve prosjektet unektelig litt mindre perspektivrikt. En litt mer ondsinnet person enn meg ville kanskje si at dette vedlikeholdet egentlig består i en smule fasademaling på et sosialdemokratisk byggverk. Sett med Høyres øyne etter snart ni år med regjeringen Harlem Brundtland, har nettopp dette bygget alvorlige mangler, så hvis statsministeren hadde gått inn for et større løft for å forbedre byggverket gjennom opprettelser av vesentlige mangler, ja da ville kanskje muligheten for dialog og diskusjon vært til stede i større grad.

       En av bærebjelkene, forstod jeg, skulle være utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men referansen var i grunnen stort sett de globale miljøspørsmål og bistand, og selv om det er viktig i seg selv, fikk jeg inntrykk av at det kanskje var et par vesentlige ting som manglet under dette med utenriks- og sikkerhetspolitikk. For det første: Det som man, for å holde seg til byggespråket, kan kalle det europeiske hus, var helt fraværende, så jeg fikk nærmest inntrykk av at dette norske huset skal ligge isolert istedenfor å være en del av - skal vi si - den europeiske landsby. Jeg har ikke tid til å utvikle dette videre, men det var åpenbart en mangel. I tillegg tror jeg det er første gang jeg har hørt noen snakke om utenriks- og sikkerhetspolitikk uten å ta begrepet « det norske forsvar » i sin munn. Jeg registrerer det med interesse.

       En annen bærebjelke skal bl.a være trygghet. Da er vi inne på spørsmålet om bekjempelse av kriminalitet. Vi er nå langt ute i stortingsperioden, og jeg må bare registrere at igjen står vi overfor den situasjon at Høyre og stortingsflertallet må plusse på et utilstrekkelig justisbudsjett for å kunne bekjempe den tiltagende kriminalitet. Den siste tilgjengelige statistikk viser at det ifølge Justisdepartementet selv er en økning i kriminaliteten fra 1994 til 1995 på 15 %. Mindre enn hver fjerde forbrytelse blir oppklart i Norge, og oppklaringsprosenten går ned. Det betyr at vi snart er kommet dit når det gjelder vinningsforbrytelser, at det lønner seg å være forbryter. Det håper jeg er noe som skal tas med når det gjelder å styrke denne bærebjelken.

       Så er asyl-, innvandrings- og integreringspolitikken skjøvet frem, forstod jeg. Da stiller spørsmålene seg i kø. Det første er: Betyr det at man skal endre på den restriktive innvandringspolitikk, eller betyr det bare at man skal slutte med en firkantet behandling av enkeltsaker? Høyre har jo også vært med på å kritisere at man tidvis f.eks kaster ut studenter fra den tredje verden rett før eksamen, eller at man vil utvise en person som er skilt rett før hun har anledning til å oppholde seg permanent i landet. Det skulle være veldig interessant å vite nærmere hva dette dreier seg om.

       Helt til slutt. Det var nesten litt søtt da Einar Steensnæs i en replikk til Johan J Jakobsen prøvde å få forståelse for fritt valg, frihet for familien. Og så trodde han i forbindelse med kontantstøtte at Senterpartiet er opptatt av frihet! Han fikk jo da heller ikke noe svar.

       Så til slutt Brørby Larsen. Hun kjente Høyre igjen. Og da føler jeg at vi er på trygg vei.

       Denne regjeringen vil rette spesiell oppmerksomhet mot

       De fleste eldre har god helse, er selvhjulpne og lever et godt liv. Samtidig vet vi at mange får behov for hjelp i den aller siste fasen av livet. Eldre trenger også mer helsetjenester enn yngre fordi nesten alle sykdommer øker med alderen og fordi bedrede helsetjenester fører til at stadig flere lever lenger med kroniske sykdommer.

       For tiden er eldrebølgen for nedadgående. Det gir oss et lite pusterom. Men framover vil det framfor alt bli flere av de aller eldste. Disse er de sykeste og mest hjelpetrengende. Antall yngre funksjonshemmede øker også, og mye tyder på at disse trenger mer hjelp enn de får. Samlet vil derfor behovet antakelig bli enda større enn tallene alene skulle tilsi.

       På bakgrunn av dette vil Regjeringen i vårsesjonen legge fram en stortingsmelding om funksjonshemmede. Den vil også utarbeide et dokument for Stortinget om eldreomsorgen med en plan for å styrke pleie- og omsorgstjenestene på kort og mellomlang sikt. Sentrale elementer her vil være:

       Pleie og omsorgstjenestene skal fortsatt være et kommunalt ansvar. Eldre og funksjonshemmede trenger forskjellige typer tilbud i ulike faser av sykdom, funksjonshemming og livsløpet. Det betyr at kommunene må kunne tilby en hel kjede av tiltak på ulike nivåer, alt fra sykehjemsplasser til omsorgsboliger og hjemmebaserte tjenester.

       Regjeringen vil redegjøre for hva som må til for at kommunene skal bli i stand til dette, hvilke krav som må stilles til kvalitet, og hvordan hele kjeden skal kunne få det løft som trengs.

       Helsetjenestene har i dag for dårlig kapasitet på flere sentrale områder. Særlig for visse typer operasjoner, behandling av kroniske sykdommer og tilbud i psykiatrien. For å bedre dette, trengs ressurser, men like viktig er det å sørge for at befolkningen får mer helse ut av det personellet og de ressursene vi allerede har.

       Norge har aldri hatt så mange leger og sykepleiere som nå, aldri har vi hatt så mange ulike helseprofesjoner, så omfattende, solid og variert kompetanse eller så mye ressurser samlet sett. Dette gir oss i virkeligheten et unikt utgangspunkt. Kan vi sørge for at hver enkelt får utnyttet sin spesielle kompetanse fullt ut og til oppgaver som står i forhold til deres kompetanse, at personell med overlappende utdanningsbakgrunn kan tre inn for hverandre, at rekruttering og utdanning står i forhold til behovene og framfor alt at finansieringssystemer og organisasjonsstruktur er fornuftige, er mye vunnet.

       Det er viktig å bedre samspillet mellom enkelttjenestene. Primærhelsetjenesten og sykehusene er avhengig av hverandre. Svikter den ene, hemmes den andre. Også for pasientene blir dette stadig viktigere etter hvert som liggetiden går ned og mer utføres poliklinisk. Dette gjelder særlig de psykiatriske pasientene, som må ha et godt lokalt støtteapparat både før og etter sykehusbehandlingen.

       For å møte disse utfordringene vil Regjeringen i 1997 legge fram for Stortinget dokumenter om

       I tillegg vil Regjeringen arbeide videre med det framlagte forslaget om ny finansieringsordning for sykehusene og ny ventetids- og vurderingsgaranti. Den vil også arbeide med spørsmål knyttet til intern ledelse og organisering i sykehus og til prinsipper for prioritering av helsetjenester.

       Regjeringens mål er å sørge for at helsetjenesten virkelig klarer å sette pasienten i sentrum. Denne holdningen må gjennomsyre alt. Det vil si at helsepersonellet må vise serviceinnstilling, være lydhør for pasientens ønsker og behov, og holde en høy kvalitet på behandlingen.

       Kvalitet betyr ikke bare at behandlingen er teknisk god - den må også være tilgjengelig og oppnåelig. Det hjelper ikke stort om behandlingen er aldri så bra hvis den ikke kommer til rett tid, heller ikke at enkelte grupper får et fullgodt tilbud hvis andre ikke får det. En offentlig finansiert helsetjeneste må også kunne prioritere riktig og rettferdig.

       Pasientens behov er ikke konstant. De forandrer seg hele tiden. Nye behandlingstilbud gir større muligheter. Endrede samfunnsnormer gir andre forventninger. Den teknologiske utviklingen raser fram i virkeligheten i et forrykende tempo på dette området. Dette skal så vår helsetjeneste leve opp til.

       Den offentlige helsetjenesten er helt avhengig av å ha allmennhetens støtte, dvs. at solidariteten må holde. Dette er en forutsetning for at også kommende generasjoner skal få oppleve et høyverdig offentlig helsevesen. Regjeringen ser det som en av sine viktigste oppgaver å bidra til at så skjer.

       Rusmiddelmisbruk utgjør en alvorlig trussel mot både helse og sosialt liv. Det gjelder særlig de ulovlige narkotiske stoffene, men også alkohol, som både er lovlig og også en naturlig del av vår kultur. Alkohol og narkotika påfører enkeltmennesker så vel fysiske som psykiske sykdommer. De utsetter familier og lokalsamfunn for store sosiale belastninger og er årsak til både økende vold og kriminalitet. Det er derfor bred enighet om at samfunnet må begrense skadevirkningene av rusmidler så langt som råd er, også av dem som omsettes på lovlig vis.

       Regjeringen vil derfor videreføre den restriktive narkotikapolitikken og styrke det forebyggende arbeid. Det innebærer satsing, bl.a for å

       Prinsippene for dette vil bli framlagt i en stortingsmelding om narkotikapolitikken. Denne vil ta opp hvilken plass metadonbehandling skal ha i Norge, hvilke følger en liberalisering av narkotikalovgivningen i andre land får for vår narkotikapolitikk og hvordan Norge kan bidra i et internasjonalt samarbeid om narkotikabekjempelse.

       Regjeringen vil også føre videre hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk. De viktigste satsingsområdene vil være å

       Økt internasjonal kontakt, særlig med EU, gjør det nødvendig å styrke det internasjonale samarbeidet på området.

       I det tjuende århundre har Norge oppnådd en velferd i verdenstoppen. Denne plassen vil vi alle kjempe for. Men for sosialdemokratiet er det ikke bare viktig å ta vare på det materielle grunnlaget som har gjort dette mulig. Like viktig er det å sikre at de godene vi har på deling, fordeles rettferdig, og ta vare på dem som av en eller annen grunn faller utenom. Gode levekår er grunnleggende for helse, trivsel og livsglede. Mister man arbeid, tilhørighet eller økonomisk selvstendighet, øker risikoen for kroppslig og psykiatrisk sykdom, mistrivsel og faktisk også tidlig død. Derfor er like levekår et selvstendig mål for velferdssamfunnet.

       For å oppnå dette må flest mulig sikres et meningsfylt arbeid. Det er gjennom utdanning og arbeid vi former oss selv og vårt samfunn, der finner vi fellesskap med andre og utvikler samhold med dem som yter tjenester vi er avhengig av. Derfor er virkemidlene i utdannings-, arbeids- og næringspolitikken også viktige virkemidler for sosial- og helsepolitikken. Det er bare på denne måten vi kan ta vare på det vi kan kalle menneskets triangel - kropp, sjel og sosialt liv.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Velferden er en prøvestein på solidaritet, sa sosialministeren. Da vil jeg gjerne høre: Vil sosialministeren f.eks ta opp igjen det som gjelder for en del barnefamilier? Barne- og familieministeren sa at de fleste av barnefamiliene har fått bedre økonomi, men ikke alle. Blant annet var eneforsørgerne et hett tema i velferdsdebatten. Vil sosialministeren nå satse noe mer enn hva regjeringen Harlem Brundtland gjorde ved å redusere med over 400 mill. kr når det gjaldt tiltak overfor eneforsørgere? Vil regjeringen Jagland gjøre det mulig for dem som har grunn- og hjelpestønad, til fortsatt å få lov til å trekke fra store utgifter på skatteseddelen i forbindelse med sykdom og funksjonshemninger? Vil sosialminister Solberg i regjeringen Jagland rette opp det som sosialminister Solberg i regjeringen Harlem Brundtland var med på når det gjelder fordelingen til helse- og sosiale tiltak innenfor kommunesektoren, bl.a til velferd, pleie- og helsetjenester?

       Noen få ord til slutt om enslige forsørgere: Det kan da umulig ha gått representanten Gløtvold forbi at Regjeringens forslag var å gi større støtte til enslige forsørgere. Å gi 10.000 - 12.000 kr mer i året i inntekt kan da umulig være å gi dårligere vilkår, så Senterpartiets fremstilling er dessverre litt på siden.

Ansgar Gabrielsen (H) : I tiltredelseserklæringen appellerte Regjeringen til at folk måtte trekke sammen i stedet for å sette egoismen i høysetet. Det er det lett å slutte seg til. Vi fikk en konkretisering av dette med å trekke sammen i et intervju med statsministeren nå i helgen, der han sa at Arbeiderpartiet ønsker at pensjonistenes skatt skal opp. Det skal ikke være forskjell på skatteregler for pensjonister og arbeidstakere.

       I Det norske hus, som vi har hørt om i dag, blir det stadig flere pensjonister. Et eksempel på denne økte skatten: En lektor som er pensjonert, vil få en skatteøkning på ca 13.000 kr ved å fjerne særfradraget og ved å heve trygdeavgiften til 7,8 %. Han får altså en innflyttingsgave i det nye huset på 13.000 kr i økt skatt.

       Ingen i denne sal er uenig i at vi skal trekke sammen for å nå det beste for dette landet. Folk ønsker det. Men som statsministeren sa, og som for så vidt også statsråden sa i sitt innlegg: « Alle har noe å bidra med i samfunnsbyggingen. » For pensjonistene innebærer det altså høyere skatt. Det jeg gjerne vil spørre statsråden om, er: Er det tenkelig for denne regjeringen at en kunne redusere skatten for vanlige lønnsmottakere som et alternativ til å heve skatten for landets pensjonister?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Det skal noe til for at Arbeiderpartiet og Høyre skal bli enige om skattespørsmål. Jeg kan innledningsvis si at vi har ikke vurdert å senke skattenivået. Vi har tvert imot sagt - det sa regjeringen Harlem Brundtland, og det har ikke regjeringen Jagland inntatt noe annet standpunkt til - at det beskatningsnivået vi opererer med i dag, er et rimelig nivå.

       Så forsøker representanten for Høyre å gjøre et poeng av dette med beskatning av pensjonister, og bruker en pensjonert lektor som eksempel. Da må jeg få si at hvis jeg skulle sammenligne den pensjonerte lektoren med en småbarnsfar eller en småbarnsmor, har jeg særdeles vanskelig for å se de gode begrunnelsene for at småbarnsfaren eller småbarnsmoren med samme inntekt som den pensjonerte lektoren skal betale mer skatt. Hvis det er slik at Høyre nå synes at den form for rettferdighet bør vi innrette oss mot, vil jeg kanskje invitere Høyre til å tenke en gang til i forhold til visse bevegelser på skattesiden når det gjelder pensjonister. Og så må jeg få understreke: Arbeiderpartiet har aldri lansert tanken om å heve trygdeavgiften for pensjonister, så det må Høyre ha hentet et annet sted, og ikke fra våre planer. Det Arbeiderpartiet har vært inne på, og som var lagt fram i velferdsmeldingen og diskutert i Stortinget, var muligheten for å redusere verdien av særfradraget over tid, slik at vi, når vi kommer et sted lenger fram, når slike som oss begynner å nærme oss pensjonsalderen, bør ha et system som innebærer at vi med høye pensjonsinntekter skatter omtrent på samme måte som unge arbeidstakere på samme inntektsnivå.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : I sommar ein gong gjekk eg på vegne av Kristeleg Folkeparti ut og kravde ei ekstrasatsing på eldre - ein kvalitetsmilliard, kalla eg det. Det var ein milliard som eg ynskte skulle bli godt planlagd, og som ikkje skulle gå til asfaltering eller andre uplanlagde ting, slik den førre ekstramilliarden - eller noko av den - gjorde. I ein fjernsynsdebatt der eg deltok saman med statsråden, blei dette emnet tatt fram, og eg grunngav kvifor vi ville ha denne milliarden, og kva han skulle gå til. Han skulle gå til utbygging av fleire einerom, til utbygging av fleire sjukeheimsrom i det heile og til sikring av kvaliteten på tenestene til dei eldre. Då svarte statsråden meg at mange av intensjonane i Kristeleg Folkeparti sitt krav var ho einig i, og dette skulle dei bygga inn i Regjeringa sitt budsjett, vart det sagt. Det som blei resultatet, var 90 mill. kr. Og det er unekteleg lang avstand frå 90 mill. kr til 1 milliard kr.

       Det eg har lyst til å utfordra statsråden på, er at det blir ofte sagt at den nye Regjeringa ynskjer å satsa spesielt på omsorgssektoren, til eldre. Eg synest ikkje det budsjettet vi har til handsaming i desse dagar, ber preg av det. Vi og ein del av dei andre partia ynskjer å prioritera det høgare. Eg vonar statsråden faktisk er glad for det, for statsråden er vel eigentleg einig i at det er ganske mange uløyste oppgåver på dette feltet.

       Det som undrar meg mest, er at då vi handsama velferdsmeldinga i vår, var det ein del av partia som føreslo ein tiårsplan for utbygging av einerom. Alle som ynskte det, skulle få einerom. Det skulle byggast opp nye einerom, og kommunane skulle setjast i stand til å gjera det. Dette stemte Arbeidarpartiet imot, som sikkert statsråden hugsar. Så går det to månader og Arbeidarpartiet legg fram sitt forslag til program for den neste fireårsperioden. Der står det plutseleg at ein skal gjennomføra dette på fem år. Då spør eg statsråden: Kvifor i all verda føreslo de ikkje fem år i vår, eller kvifor stemde de imot tiårsplanen, som trass i alt er langt betre enn det som ligg i den progresjonen som vi ser i dagens budsjett?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg er helt ut enig med representanten Svarstad Haugland i at det er store behov på omsorgssektoren, det er voksende behov og det er en situasjon der kanskje behovene i perioder har vokst mer enn det utbyggingen har klart å møte. Det er også derfor staten har gjennomført et system fra 1994 med øremerkede midler for å hjelpe kommunesektoren med denne utbyggingen. Det innebærer at vi i en periode på tre år er kommet opp i et årlig støttenivå på 1 milliard kr øremerket til utbygging, slik at det er faktisk betydelige bidrag fra staten til kommunesektoren nettopp for å lette oppgaven med utbyggingen innenfor eldresektoren.

       Så kan vi alltid diskutere hva som er nok. Det vi opplever når vi ser på bruken av disse virkemidlene, er at hvis ikke Kommune-Norge, som er iverksetteren av denne tjenesteproduksjonen, har planlagt og forberedt utbyggingen i takt med de behov som er i den enkelte kommune, ja så greier de heller ikke å mestre det selv om staten stiller opp med øremerkede midler. Derfor kan ikke jeg si det er mulig å følge det som var Svarstad Hauglands tanke, at vi skulle kaste 1 milliard kr inn i dette i 1997, og så skulle vi få gode tjenester ut av det. Jeg er nok redd for at også den milliarden ville ende i noen PC-er og i asfalt.

       Så til det problemet som er oppstått for Kristelig Folkeparti ved at undertegnede ved presentasjonen av vårt program har sagt at det kan være mulig å gjennomføre ombyggingen av de gamle institusjonene over en femårsperiode. Det står ikke i programmet, men det er min vurdering av en mulighet jeg faktisk mener er reell og som eksisterer. Det betyr at jeg ønsker å komme tilbake til Stortinget til våren, som jeg sa i mitt innlegg, med et dokument der en går igjennom denne situasjonen, et dokument som skal beskrive hva slags utfordringer som ligger i en slik utbygging og hva slags virkemidler som kan være aktuelt også fra statlig hold å stimulere med.

       I Det norske hus har småbedriftene fått plass, men vil Regjeringen virkelig skjære igjennom og gjøre hverdagen lettere for den store underskogen av småbedrifter som Fastlands-Norge lever av? Mange regjeringer fra ulike partier har kommet og gått. Mange løfter er gitt og utredninger avgitt uten av småbedriftenes tunge, uproduktive papirbør er gjort lettere. IT-satsingen bør derfor snarest inkludere offentlige instanser, slik at informasjonsinnhenting m.v. fra småbedriftene kan skje på en enklere og mer kosteffektiv måte. Arbeid for alle blir bare talemåter om Regjeringen ikke tar småbedriftene på alvor.

       Skattespørsmål står også ubesvart ved innledningen til den nye regjerings første arbeidssemester. For å sikre den nødvendige investerings- og risikovilje i landet - en forutsetning for nye arbeidsplasser - er det først og fremst viktig med faste, varige og troverdige spilleregler for den enkeltes og arbeidsplassenes økonomi. Det er positivt at Arbeiderpartiet ikke har kastet seg over på mellompartienes skatteutspill, som i praksis bare vil ramme arbeidstakere med ubekvem arbeidstid, skifttillegg og overtid, eller ramme fagarbeidere som faktisk betaler høy skatt allerede. De virkelig velhavende vil jo ikke rammes av mellompartienes skatteskjerpelser. Spørsmålet er om Regjeringen vil stå like oppreist under det videre slalåmløp mot salderingen.

       Boligskatten er også et spørsmål som skaper utrygghet i befolkningen. Et kvadratmeterbasert system er tilsynelatende enkelt, men tar ikke høyde for den norske virkelighet. Norske familier har bygd og utvidet husbankhus, vi er notorisk flittige som selvbyggere og flinke til å restaurere gamle kråkeslott, som derved blir gode boliger for vanlige familier. Den nye regjeringssjefen har sagt seg opptatt av å tøyle hemningsløse skrivebordsøkonomer. I forslaget til boligskatt har skrivebordsblårussen overgått seg selv og skapt helt unødvendige problemer for statsministerens parti. Byggshop- og hjemmesnekrerfolket har betydelig flere kvadratmeter til disposisjon enn blårussen tror, uten at folks inntekter derved er tilsvarende større slik at nye unorske boligskatter kan tas på strak arm.

       Jo før statsminister Jagland gjør de tusen hjem i Det norske hus til et skattefredet område, jo bedre. Og måtte han i fremtiden sikre at den erfaringssvake blårussens eksperimentering med fedrelandet kommer under fast styring og klok kvalitetssikring.

       Helsestellet vårt og eldreomsorgen reiser også viktige spørsmål. Kostnadene kan fort løpe ut av kontroll dersom penger sprøytes inn uten kvalitetssikring. Statsministerens varsel om vektlegging av tjenesteproduksjon i stedet for administrasjon er løfterik. Til sammenligning er mellompartienes ukritiske overbudspolitikk i helse- og eldreomsorgsspørsmål et billigsalg av valgflesk som vi skal lete lenge for å finne maken til. Sporene fra eldremilliarden bør skremme. Mye gjenstår å få gjort bl.a i eldreomsorgen, men kommunene er ikke alltid tillitvekkende i sin interne prioriteringer, overføringer har gjort mange kommuner uvillig til å kutte i eget, uproduktivt daukjøtt.

       Regjeringen bør kunne få ut mer tjenesteproduksjon av den kommunale sektor uten å øke overføringene så ukritisk som mellompartiene foreslår. Vi ser derfor med spenning frem til Regjeringens videre arbeid på feltet.

       Samferdselspolitikken inneholder også ubesvarte spørsmål. Vil Regjeringen stoppe veiprosjektene som skal gi sikrere og bedre transport i de folkerike delene av landet rundt Oslofjorden? Er det det samferdselsministeren vil? Eller skal de første signalene tolkes som et nei til prestisjeprosjekt i distriktene, hvor rene motorveier, i beste italiensk stil, fører frem til steder hvor nesten ingen bor?

       Krangelen om ny E18 i Vestfold er et godt eksempel på spørsmålene som avventer svar. Den løsningen som hittil er valgt, med enkel tunnel og møtende trafikk, er regelrett farlig. Og når NSBs doble spor i Holmestrand legger beslag på dagens veitunnel, kommer bilene tilbake dit. Miljøet tjener ikke på E18-løsningen for Holmestrand, og spørsmålet er hvordan den nye samferdselsministeren vil håndtere slike problem. Hun har signalisert at miljøspørsmål skal inn i samferdsel, men hvordan vil hun gjøre det i praksis? Vi venter i spenning, og E18 blir en viktig prøvesten.

       Også på utdanningssiden og Justisdepartementets ansvarsområde kommer nye ubesvarte spørsmål. Regjeringen skal ha god bakkekontakt og vise kløkt når svarene utarbeides i form av praktisk politikk.

       Under salderingen av statsbudsjettet kommer de første svar på de mange spørsmål som regjeringserklæringen reiser. Jeg vil håpe at regjeringen Harlem Brundtlands « stø kurs » også blir ledestjernen for den nye regjering. Et godt engelsk uttrykk sier: « If it works don't fix it ». Norge preges i dag av lave renter og god økonomi. Vi har optimisme i landet. Dette kan overbudspolitikk ødelegge. Måtte Regjeringen derfor vise styrke under salderingen senere i år!

       Her i byen ser vi at fagarbeidere på 40 år blir sagt opp ved rasjonaliseringer. Det er de som ikke har fått oppdatert sine kunnskaper.

       Retten til arbeid er i økende grad knyttet til retten til utdanning - retten til å inneha den kompetansen som arbeidsgiverne trenger, både som 20-åring og som 45-åring. Derfor vil Arbeiderpartiet gi hver enkelt arbeidstaker mulighet til å utdanne seg videre - utarbeide systemer som sikrer retten til livslang læring.

       Ny kunnskap og intellektuelle redskaper har om og om igjen endret våre levekår. Forskning og nyskaping er helt nødvendig også for å sikre velferd og trygghet i åra framover. Kunnskap spiller en stadig større rolle både for den enkeltes livskvalitet og for muligheter i arbeidslivet og dessuten for samfunnets evne til å øke verdiskapingen.

       Ja, kunnskapssamfunnet stiller oss overfor nye utfordringer. Kunnskap er faktisk ikke lenger bare en kunnskapsfaktor, det er blitt en ren konkurransefaktor. 70 % av vår nasjonalformue kommer fra menneskelig kapital.

       For å sikre nyskaping og nødvendige omstillinger på en bærekraftig basis og utvikle nye og bedre produkter må vi ha tilgjengelighet til kompetansesentra, til høyskoler, til bibliotek, til lærlingplasser, til offentlig kunnskap og informasjon.

       Ny teknologi revolusjonerer vår hverdag - enten det er på kjøkkenet eller på arbeidsplassen. Industri og tjenesteyting blir i økende grad kompetansebasert. Innen medisin skjer den teknologiske utviklingen i en slik fart at lovgivning er nødvendig for å regulere forskningen innen medisinsk bruk av bioteknologi.

       Fiskeriforskningen utvikler teknologi og biologisk grunnlag for en framtidsrettet fiskeri- og havbruksnæring og skaffer i tillegg fram den kunnskap som vi trenger om marine ressurser for å kunne videreutvikle næringen. Landbruksforskningen øker kompetansen innen landbruk, skogbruk og bygdeutvikling, og sikrer en bærekraftig ressursforvaltning.

       Men forskning er ikke bare anvendt næringsforskning. Det er viktig at vi greier balansen mellom undringen, prøvingen og vitebegjærligheten i grunnforskningen på den ene siden og arbeidet for å beherske en ukjent verden på den andre siden. For å kunne bruke kunnskaper i menneskehetens tjeneste, videreutvikle velferdssamfunnet, trenger vi både den nysgjerrige grunnforskningen og den næringsrettede produktutviklingen - stimulere til entreprenørskap.

       I den nye ungdomsskolen som vi får med Reform 97, har vi også forsøkt å legge vekt på entreprenørskap, tverrfaglighet og prosjektarbeid, å utvikle det skapende mennesket - om vi vil - lære de unge til å være søkende, lære dem til å bruke hjelpemidler, lære dem til å fungere i et samspill mellom skole, samfunn og arbeidsliv, og kanskje ha litt mer arbeidslivserfaring allerede på ungdomstrinnet enn det som er tilfellet i dagens skole.

       Hvis vi oppsummerer det som skjer på utdannings- og forskningssektoren, ser vi at Arbeiderpartiet nok en gang bruker utdanning og kunnskap som virkemidler og som aktive innsatsfaktorer i en samfunnsutvikling som skal sikre det økonomiske grunnlaget for at Norge kan ha en velferdsstat også inn i neste århundre, men også være veldig viktige faktorer i fordelingspolitikken i dette landet i åra som kommer.

Tove Kari Viken (Sp) : Norge er et rikt land som flyter av melk og honning for de fleste av oss, men dessverre er det en stadig større gruppe av befolkningen som ikke får del i rikdommene. Nå har vi fått ny regjering. Gro-tiden er over. Det går mot høst og vinter. Men mange håper på en ny vår med en ny kurs som vil fordele godene også til de fattige.

       Statsminister Jagland har uttalt seg positivt i den retningen, og folk fatter nytt håp. Kanskje det blir en bedre eldreomsorg. Kanskje Jagland skjønner at vi ikke kan berike oss på at våre gamle slitere blir sultefôret. Kanskje Jagland skjønner at folk med angst, depresjoner og store psykiske lidelser ikke kan stå i ventekø på en behandling som ikke holder mål. Kanskje Jagland skjønner at unge mennesker med store rusproblemer må få hjelp, og at det ikke er tilstrekkelig hjelp hvis en ikke får en oppfølging over tid, slik at en får etablert ny vennekrets, bolig, arbeid eller skole. Kanskje Jagland skjønner at barn og ungdom har det tøft i dagens samfunn, og at en må utvikle et samfunn som gir foreldrene tid sammen med barna, og som legger til rette for et godt oppvekstmiljø.

       Men når jeg hører at Jagland stiller seg helt og fullt bak det budsjettet som regjeringen Harlem Brundtland har lagt fram, forstår jeg at Jagland skjønner bare når han snakker i festtaler. Realiteten ligger i viljen til å prioritere, og i budsjettet er ikke disse gruppene prioritert. Tvert imot er det et sørgelig budsjett i forhold til å utvikle gode helse- og omsorgstilbud og til å gi barn og unge et godt oppvekstmiljø. Det er kommunene som har ansvaret for å utvikle gode tiltak innen helse, omsorg, skole og miljø. Men Regjeringen er ikke villig til å gi kommunene en økonomi som gjør at de kan være i stand til å utføre sine oppgaver. Den samlede inntekten til kommunene er redusert med 1/4 % i årets budsjett. De øremerkede midlene til pasientbehandling og psykiatri har en svært liten økning.

       I Jaglands tiltredelsesintervju i VG sier han at vi må ha færre byråkrater og mer omsorg. « Altfor mange sitter på kontor, altfor få er ute og tjener folket der folk faktisk finnes », uttaler han og tar som eksempel hjemmetjenestene. Jeg kunne ha føyd til at Senterpartiet også ønsker legene bort fra papirflytterarbeidet i kontorene og over i aktiv pasientbehandling.

       Dette er hva Jagland sier. Så kan vi se på hva han gjør. I sosialbudsjettet er det det statlige byråkrati i Sosialdepartementet, fjernt fra der folk faktisk finnes, som er den store budsjettvinner med en påplussing på hele 33 % i forhold til fjorårets budsjettframlegg. Dette vitner om at det er langt mellom liv og lære i den nye Regjeringen.

       Folks helsetilstand har nøye sammenheng med de levekårene en har. Så er spørsmålet: Vil Jagland legge opp til en samfunnsutvikling som kan virke forebyggende i forhold til de store utfordringene en har på sosialsektoren? Verdens Helseorganisasjon har uttalt at de store helseproblemene framover vil være knyttet til depresjoner, livsstilssykdommer, bruk av alkohol, røyk og andre rusmidler og til kreft og allergier som er eksponert på grunn av forurensning og tilsettingsstoffer i matvarer.

       Det viser klart at helsespørsmål dreier seg om noe langt mer enn spørsmål om ventetid for operasjoner. Det handler om en helhetlig politikk der folk kan ha arbeid og tjenestetilbud der de bor. Det handler om gode nærmiljø og et godt nettverk rundt seg. Hvordan skal folk føle trygghet for sitt nærmiljø når Jagland varsler en politikk med en kraftig sentralisering? Færre og større fiskebåter, færre og større bondegårder var målet. Jeg vil føye til: færre og større sykehus, færre og større kommuner, færre og større postkontor, færre og større bedrifter. Sentraliseringen skyter fart, og makten samles på færre hender.

       Vil en slik utvikling føre til bedre levekår for folk flest? Det tror ikke jeg. Det er de personene som er for syke til å arbeide og for friske til å få uføretrygd, som er de store taperne i vår velferdsstat. Mange får en uverdig behandling der de må gå fra kontor til kontor i et forsøk på å skaffe seg noe å leve av. Disse menneskene blir behandlet som brikker i en « skyvemil » mellom sykelønnsordning, medisinsk attføring, yrkesrettet attføring, dagpenger, sosial stønad eller uføretrygd. Det kan pågå i flere år, og enkelte føler seg mer og mer som en taper hvis vedkommende ikke kommer i arbeid eller blir tildelt uføretrygd. Hill-Marta Solberg sa nettopp at det var uverdig bare å gå på trygd, men hva med dem som ikke engang har trygd å leve av?

Gunnar Breimo (A) : For dem som har fulgt med i de politiske debattene her i salen denne perioden, kunne ikke de enkelte partienes reaksjon på den nye Regjeringen komme særlig overraskende. Høyre vil gjøre alt for å tvinge Arbeiderpartiet til venstre for å få mer albuerom. Senterpartiet vil forsøke å klistre Arbeiderpartiet opp mot Høyre for på den måten å gi skinn av at de er nærmest alene om å være opptatt av distriktsutbygging, miljøvern, fordeling og verdier. Det var forutsigbart.

       Så kommer den nye Regjeringen på banen og presenterer en rekke nye tanker, understreker at ikke alle problemene er løst, at vi står overfor nye utfordringer, at vi i fellesskap må finne fram til de beste samarbeidsløsningene, og at folk flest må få delta mer direkte enn før. Etter mitt syn virker det som om akkurat det kom bardus på opposisjonen, og debatten i dag har vært preget av usikkerhet fra de andre partienes side. Samtidig har vi med små unntak opplevd en viss tilbakeholdenhet når det gjelder å forhåndsdømme Regjeringen. Det siste er absolutt et lyspunkt.

       Jeg må likevel si at representanten Lundteigens uttalelser i Nationen i dag, hvor han karakteriserer tiltredelseserklæringen som en klam omfavnelse som statsministeren ikke mener noe med, var direkte skuffende, for å si det mildt. Lundteigen trives tilsynelatende så godt i sin polstrede skyttergrav at han ønsker å være der fortsatt. Jeg håper imidlertid at også han før eller senere vil innse at en slik tilværelse er lite givende. Det må bli stusslig å sitte der alene mens alle andre bidrar til å bygge et skikkelig hus. Jeg registrerte heldigvis en litt mer konstruktiv holdning fra Senterpartiets parlamentariske leders side.

       Ved flere anledninger har jeg fra denne talerstol slått til lyd for et nærmere samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Hvis vi skjærer bort retorikken og lar være å tegne et vrengebilde av hverandre, er det min klare oppfatning at det er grunnlag for et slikt samarbeid. Avstanden er ikke så stor som spesielt Senterpartiet vil ha det til. På den bakgrunn var det ekstra oppløftende å lese Nationens leder for 24. oktober, hvor det nettopp argumenteres for å gi en slik mulighet en sjanse. Men da må selvsagt, slik lederskribenten påpeker, rene partitaktiske hensyn legges til side. Slik jeg ser det, er det ikke bare distriktspolitiske hensyn som tilsier et nærmere samarbeid mellom de to partiene. I tiden som kommer, vil vi uten tvil stå overfor to dominerende politiske utfordringer som vil stille store krav til oss alle. Den ene er det stadig økende behovet for å forvalte våre naturressurser på en mer bærekraftig måte, på en måte som tar hensyn til både det globale og lokale miljø. Den andre er å fordele ressursene slik at absolutt alle får sin del av velstandsutviklingen. Dersom menneskene skal få en god framtid på kloden, må disse to utfordringene overskygge alt annet. Med sin forankring i arbeiderbevegelsen er en rettferdig fordelingspolitikk selve grunnlaget for Arbeiderpartiet. Senterpartiet har sitt velgergrunnlag i stor grad blant mennesker som er vant til å tenke på lang sikt i forvaltningen av naturen. I tillegg har Senterpartiet uten tvil beveget seg flere hakk nærmere Arbeiderpartiet de siste årene. Dette forholdet gjør det etter min oppfatning meningsløst at disse to partiene skal stå fram som hovedmotstandere. Selvfølgelig er det en sterkt forenklet framstilling, men hvilke andre realistiske samarbeidsalternativer finnes dersom målet er å ta de grunnleggende utfordringene på alvor? Det er bare gjennom samarbeid vi kan ta de tunge avgjørelsene som dette krever.

       For en tid tilbake hadde Erling Kjekstad en kommentar i Nationen, hvor han framhevet hvor likt Thorbjørn Jagland og Anne Enger Lahnstein snakket. Også jeg har ved gjentatte anledninger merket meg det samme. Det gjelder faktisk ikke minst når spørsmål om fordeling bringes på bane. Her har Anne Enger Lahnstein vist et sterkt og ekte engasjement. Det er beklagelig at lederen for det jeg vil kalle det nye Senterpartiet ikke i større grad vil være åpen for at også Arbeiderpartiets leder og statsminister mener det han sier.

       Jeg håper Senterpartiet vil følge Nationens oppfordring om å gi vår nye statsminister en sjanse. Av kortsiktige partitaktiske hensyn kan det kanskje være noe å hente på å klistre Arbeiderpartiet til Høyre, men det kan ikke føre til noe annet enn at Senterpartiet isolerer seg i opposisjonen, noe som vil være uheldig, nettopp fordi partiet som sagt har noe å bidra med når det gjelder de store utfordringene.

       Senterpartiets parlamentariske leder ville gi vår nye regjering en sjanse. Jeg forutsetter selvsagt at den sjansen må gå lenger enn til salderingsdebatten. Jakobsen nevnte flere oppgaver, bl.a kommuneøkonomi og distriktspolitikk. Med de innspill som er kommet fra enkelte kommuner, kan det synes som om det skjer noe uforutsett fra makronivå og ned til enkelte kommuner. Inntektsutviklingen i enkelte kommuner synes å tyde på det. Dette bør vi se nærmere på. Men svaret er ikke at kommunene får beholde all sin skatteinngang for seg selv. Det vil føre til at de rike kommunene blir rikere og stikker av med de fleste byggesteinene.

Svein Ludvigsen (H) : Statsministeren sa i gårsdagens tiltredelseserklæring at Regjeringen vil satse på en positiv SMB-politikk. I så fall er regjeringsskiftet ikke bare et skifte av mannskap på en trøtt arbeiderpartiskute, men også et skifte i politikk. Den som lever, får se. Til tross for honnørordene har kjennetegnet på SMB-politikken regjeringen Harlem Brundtland førte, ikke først og fremst vært preget av positivitet eller stimulans for småbedriftene land og strand rundt.

       De klager med rette over de rammebetingelsene flertallet i denne sal har gitt dem de siste årene. I Høyre lytter vi til Høyres Bedriftskanal hvor 4 500 medlemsbedrifter av nærmest alle politiske avskygninger forteller at de mangler stimulanser. Småtinget i vinter mellom Stortinget og NHO drog opp ni hovedsaker bedriftene var utilfreds med. Mon tro hva den nye regjeringen vil gjøre med dem? Småbedriftsundersøkelsen i NHO viste at ønsket om politikere som forstod småbedriftens problemer, stod høyt på ønskelisten. Det forstår jeg godt.

       Henriksen-utvalget og Småbedriftsutvalget forteller i klartekst at dagens vilkår som tilbys småbedriftene, ikke er tilstrekkelig for å opprettholde arbeidsplassene og stimulere til privat eierskap og nyskaping, det til tross for at småbedriftenes andel av verdiskapingen og sysselsettingen har økt det siste tiåret. Problemet er at vi likevel ikke kan si oss tilfreds med at småbedriftenes andel av sysselsettingen har steget fra 40 % til 46 % fra 1980 til 1996, dette desto mer som den reelle veksten særlig kommer innenfor en enkelt sektor, nemlig tjenesteyting. Forholdet er jo at industrisysselsettingen har falt dramatisk i det samme tidsrommet.

       Knapt noe vesteuropeisk land har latt næringslivet forvitre så sterkt som vi har gjort i Norge, samtidig som vi har ført en næringspolitikk som har gjort at våre 30 største industrikonsern etablerte 60.000 nye arbeidsplasser i utlandet i perioden 1975 - 1993. Med andre ord: Det trengs en ny næringspolitikk fra regjeringen Jagland og Arbeiderpartiet, det trengs en annen næringspolitikk enn den regjeringen Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet førte.

       For å hjelpe Regjeringen med ideer kan jeg overlevere statsministeren et knippe politiske hovedsaker små og mellomstore bedrifter ønsker vi skal forbedre. Det handler om at privat norsk eierskap må på dagsordenen. Statsministerens hjertesak om økt statlig eierskap i næringslivet opplever småbedriftslederne mer som en trussel enn noe annet.

       Skatter og avgifter må reduseres slik at aktive norske eiere ikke blir straffet av delingsmodeller og tak på beregnet personinntekt i eget aksjeselskap fordi de er hyperaktive og står på nærmest dag og natt i egen bedrift. Høyre foreslår positive rammebetingelser, bl.a redusert investeringsavgift, formuesskatt og fjerning av arbeidsgiveravgiften på lærlinger. Arbeiderpartiet har hittil sagt nei.

       Jeg spør konkret: Betyr den nye regjeringens tiltredelseserklæring at Arbeiderpartiet nå vil snu i to saker som oppleves som en tvangstrøye for småbedriftene? Jeg tenker på det famøse vedtaket Arbeiderpartiet og Senterpartiet trumfet igjennom her i Stortinget om å forby midlertidige ansettelser. Og vil Arbeiderpartiet nå åpne for en mer fleksibel praktisering av avtalt overtid som både arbeidstakere og arbeidsgivere ønsker for å ta toppene i bedriftens aktivitet?

       Arbeiderpartiets nye småbedriftspolitikk er å tilby bedriftene økte kostnader i form av å velte over på bedriftene en tredje sykelønnsuke. Jeg registrerte at den nye næringsministeren ikke svarte på spørsmålet om hun betraktet det som en stimulans. Næringslivet betakker seg for slik nytenking i regjeringen Jagland. Et annet eksempel: Småbedrifter som driver med vasking og renhold, ber om like konkurransevilkår, men møter en kald skulder i Arbeiderpartiet og kommunalt momsfritak som selvsagt gir kommunale konkurrenter en konkurransefordel.

       Næringslivet, f.eks. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon - HSH - ber om å få være med når Regjeringen i en 20-mannsgruppe nå skal utrede spørsmål knyttet til etter- og videreutdanning for voksne. HSH og andre i næringslivet er tydeligvis og beklageligvis ikke velkommen til slike drøftelser, men Regjeringen vil sikkert pålegge dem å betale regningen. Her synes jeg statsministeren bør gripe inn og se til at arbeidsgiversiden får plass rundt forhandlingsbordet når man skal drøfte så viktige spørsmål som etter- og videreutdanning.

       Jeg vet ikke om statsministeren er klar over det, men småbedriftene ber faktisk om en enklere hverdag. Vil den nye regjeringen lytte? Vil Arbeiderpartiet erkjenne at det er lønnsomme småbedrifter som gir den beste tryggheten for norske lokalsamfunn? Vil Regjeringen ta konsekvensen av at den bedriften som trygger lokalsamfunnet ved å skape arbeidsplasser og ny virksomhet, skal møtes med anerkjennelse og positiv stimulans, ikke med trusler om mer skatt og flere reguleringer? Så mange spørsmål, men akk, så få svar statsministeren har gitt hittil. Småbedriftene frykter svarene når de kommer. Erfaringen har vist at de har all mulig grunn til det, dessverre, og statsministerens nye hus vil bli en vaklevoren konstruksjon dersom søylene står i sumpmyra av dårlige rammebetingelser for det økonomisk verdiskapende næringslivet.

       Reaksjonene fra lederne i SV og Fremskrittspartiet på erklæringen fra vår nye regjering har imidlertid vært både morsomme og interessante. Budskapet fra statsminister Jagland kan ikke være veldig klart når de to som er kjent for å representere hvert sitt ytterpunkt, begge kan trykke Jagland til sitt bryst. Det må bli forvirrende for folk når Carl I Hagen står på den ene siden og sier at her er det mye god fremskrittspartipolitikk, mens Erik Solheim står på den andre og sier at her er det en gledelig utvikling mot venstre.

       Personlig tror jeg det meste vil bli ved det gamle. Jeg har hatt visse forventninger til at noen nye friske koster blant statsrådene skulle sette litt farge på tilværelsen. Forventningene har imidlertid avtatt etter at f.eks den nye kulturministeren signaliserte at NRK ikke skulle røres. Hun benyttet altså den første anledningen hun fikk, til å roe ned dem innenfor kultur- og medieetablissementet som har fryktet at statsråd Birkeland skulle skape problemer for dem.

       Jeg håper at løftene om fornyelse av den offentlige sektor blir mer enn ord, og at den nye regjeringen våger å foreslå gjennomgripende reformer og ikke bare småflikker på det system som er. Jeg er for så vidt enig i at vi skal ha en sterk offentlig sektor, men den bør være liten, effektiv og sterk, ikke stor, oppsvulmet og ineffektiv. Vil f.eks hele forvaltningsstrukturen bli satt under lupen, slik at vi endelig kan få en skikkelig diskusjon om fylkeskommunens eksistensberettigelse? Staten og det offentlige spiller en for dominerende rolle i Norge. Her ligger for mye makt på bekostning av det enkelte mennesket. Dessuten er det for mange ansatt i den offentlige sektor, noe jeg oppfatter at statsminister Jagland langt på vei erkjenner når han sier at det må bli færre byråkrater. Norge ligger på en begredelig verdenstopp når det gjelder hvor stor andel de offentlige stillinger utgjør av det totale stillingsantallet. Einar Gerhardsen styrte i sin tid den reneste ministaten i forhold til den statsmastodont som vi nå har fått.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Kristin Halvorsen utfordra tidlegare i kveld den nye finansministeren på korleis han ville gje dei som statsministeren seier « ikke har fått sin rettmessige andel av velferdsøkningen », høve til nettopp dette. Mellom anna gjennom denne utsegna som eg no siterte statsministeren på, har SV tolka det slik at Arbeidarpartiet no har erkjent at den politikken som har blitt ført dei siste åra, har ført til at nokre har falle utanom, og at forskjellane har blitt større. Det som har vore så tungt å seie for arbeidarpartiregjeringa her, blir sagt mykje meir eksplisitt i det forslaget til nytt statsbudsjett som den svenske regjeringa har gjeve. Eg siterer Arbeiderbladet frå 4. oktober:

       « Ved en sammenligning av de 10 prosent som har den høyeste økonomiske standarden med de 10 prosent med lavest standard har spredningen økt i Sverige og Norge siden midten av 1980-tallet, »

       Dette skriv altså den svenske regjeringa.

       Men det svaret som Stoltenberg gav, lova ikkje like godt for at den nye regjeringa no er villig til å rette opp igjen den uretten ein for dårleg fordelingspolitikk har skapt. Det er riktig som Stoltenberg viste til med referanse til levekårsgranskinga, at det i hovudsak er det å ha eller ikkje ha eit arbeid som gjer den store forskjellen når det gjeld å ta del i velferdsutviklinga.

       Statsråden skrytte av at det no er auke i sysselsettinga, og at vi har fått mange nye arbeidsplassar dei siste par åra. Det er vi sjølvsagt alle glade for, men baksida av også den medaljen er at talet på arbeidslause ikkje har gått ned tilsvarande. Det var i fyrste halvår i år berre 11 500 færre ledige enn det var i halvåret året før som vi skal samanlikne med, og talet på langtidsledige er dessverre framleis svært høgt.

       Det er ingen motsetnad mellom det å skape fleire arbeidsplassar og få folk i nyttig og naudsynt arbeid både i offentleg og privat verksemd og det å gje dei som ikkje er så heldige å få dei nyskapte eller andre ledige jobbar, dei trygdeytingane som gjer at dei ikkje kjem i fattigdomsgruppa.

       Dei innstrammingane i ulike trygdeordningar som Arbeidarpartiet har gjennomført i samarbeid med dei borgarlege partia dei siste åra, har ramma dei som framfor alt treng samfunnets solidaritet, hardt.

       Det er heller ikkje nokon motsetnad i det å satse på utdanning og vidare kompetanseheving og kvalifisering for å gjere folk i stand til å møte dei utfordringane eit moderne arbeidsliv stiller, og det å gje dei unge som no er ein stadig større del av gruppa sosialhjelpsmottakarar, vilkår som gjer at dei ikkje kjem i den fattigdomsgruppa som også bl.a ein studie frå Nordisk Ministerråd no viser - den aukande gruppa nyfattige er ungdomar. Dei fattige er altså ungdomar. Og den utfordringa håpar eg at den nye Regjeringa her tenkt å ta og ikkje bortforklåre.

Carl I Hagen (Frp) : Først en takk til statsministeren for at han svarte på det spørsmålet jeg ikke fikk stilt i sted, og som jeg lovet å komme tilbake til - noe jeg da slapp å gjøre fordi han svarte på det med en gang. Det er en tilfredsstillende fremdriftsplan for å følge opp stortingsvedtak fra trontaledebatten.

       Svaret på mitt øvrige spørsmål var imidlertid ikke særlig bra, og jeg tillater meg derfor å gjenta det. Statsministeren bekreftet jo at mangel på realressurser, bl.a kvalifisert arbeidskraft, er en hindring for å kunne utvide omfanget av tjenestetilbudet. Men det er jo nettopp derfor vi trenger kreativitet også blant dem som arbeider i det offentlige - for å redusere behovet for arbeidskraft. Ikke for at arbeidskraften skal skyves ut, men for at man kan øke omfanget av tilbudet. Og når arbeidskraft er en knapphetsfaktor, er det jo nettopp behov for den konkurransestimulerende virkning som andre land representerer. Bare det at en etat som er vant til å ha monopol, vet at det vil bli anbud og konkurranse, er nok til at etaten begynner å vise kreativitet. Og erfaringene tyder nettopp på at det er slik Jagland sa til VG forleden dag, at det er på administrasjonssiden i de offentlige etater at altfor mange arbeider tungrodd - fordi systemet er slik. Det er først og fremst når det gjelder administrasjon at en del private er bedre, for de har ikke kunnet tillegge seg en stor administrasjon. La meg ta som eksempel to møbelfabrikker - la meg si på Sunnmøre - begge med 100 ansatte hver. Den ene har 60 av disse 100 ansatte ute i produksjon og markedsføring og salg og 40 på kontoret til administrasjon. Den andre bedriften har 80 mennesker ute i salg, produksjon osv. og 20 på kontoret. Hvilken bedrift vil greie seg best i konkurransen? Selvsagt den der 80 av de 100 produserer et større volum å dele alle kostnadene på - det blir en lavere pris. Den bedriften hvor bare 60 produserer og selger, får et lavere volum å dele de samme kostnadene på, og får en for høy pris. Det er derfor vi trenger konkurransestimulering i hele den offentlige tjenesteproduserende sektor - som betales av det offentlige. Og vi snakker ikke om at det skal være tjenester som den enkelte skal betale for; ikke som i dag i helsesektoren hvor det ofte er den private lommeboken som bestemmer om man får seg en bypass-operasjon på Feiringklinikken mens man er i live i stedet for å stå og vente andre steder og kanskje dø før man kommer frem. For i dag er det lommeboken som styrer. Nei, vi snakker om områder hvor det offentlige finansierer på vegne av brukerne, på nøyaktig likt grunnlag, som Jagland sa. Vil Jagland nå bekrefte at konkurransestimulering blir en av de tingene Regjeringen vil se meget nøye på?

       Jeg reiste et par spørsmål til statsministeren. Det spørsmålet jeg reiste om utenrikspolitikken, synes jeg ikke at jeg fikk noe tilfredsstillende svar på. Jeg skal ikke presse det poenget nå, jeg forstår godt at det på et timinutters innlegg er vanskelig å gi et utfyllende svar på det jeg spurte om, men jeg vil be ham merke seg den uroen som jeg gav uttrykk for. Jeg tror det er svært viktig at Regjeringen kommer meget klart ut i forhold til en del av de viktige politiske prosessene som nå pågår, bl.a. NATO-utvidelsen, og at han altså ikke legger seg på den linjen som Jørgen Kosmo la seg på for ganske kort tid siden.

       Vi har vel også oppdaget at disse såkalte rådene ikke er fullt så åpne i sin vurdering som det de ble solgt inn som å være. Det var et ledd i Arbeiderpartiets beslutningsprosess. Intet overrasker vel på det punktet.

       Ellers legger jeg merke til at Arbeiderpartiet ikke er noe nærmere i å gi en god forklaring når det gjelder hvorfor ikke kjerneoppgavene er skikkelig løst, og jeg la merke til at Regjeringen er entusiastisk tilhenger av høye statlige eierandeler i næringslivet. Ikke bare statsministeren, men også finansministeren hadde en entusiastisk tilslutning på det området. Jeg fikk jo det inntrykket da jeg hørte statsministeren, at hans forståelse av problemene med dobbeltrollene ikke var all verdens godt utviklet. Hele poenget er jo at statens dobbelt- og trippelrolle skyldes ikke bare dens eierforhold og det at den eier konkurrerende bedrifter - der er det sammenlignbart med næringslivet - men den skyldes jo ikke minst at den er lovgiver, kontrollør og skal stå for å passe på andre interesser enn bare sine eierinteresser. Og det er ikke minst på det punktet at vi får problemene.

       Vi har vel ikke kommet nærmere det som er løsningen på hovedspørsmålet, nemlig hvor mye i Regjeringens erklæring er ord, og hvor mye er realitet. Det gjenstår å se Regjeringens politiske praksis.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Statsministeren har utvilsomt gjennom sin tiltredelseserklæring og debattformen vitalisert den ideologiske debatten. Og det er bra. Men debatten må videreføres. Vi må f.eks dypere inn i en debatt om hvilke verdier og normer vi skal bygge samfunnet på, eller, for å holde oss i Jaglands bilde, hvilket fundament Det norske hus år 2000 skal hvile på. De fire søylene som statsministeren ville bygge huset opp på, er det selvsagt bred enighet om. Men det er først når vi kommer til politikken i praksis at vi kan vurdere hvor mye ord og begrep egentlig betyr, og om dette blir noen bærekraftige søyler. Særlig SV har jo avslørt enorme forventninger til positive forandringer i praktisk politikk. Jeg tror vi skal være litt mer realistiske.

       Statsministeren vil legge økt vekt på miljøpolitikk. Men hva er det som skjer i praksis? Det første konkrete innenfor miljøpolitikken etter at regjeringen Jagland har tatt over, er at hans miljøverndepartement gir klarsignal for å bygge to sterkt forurensende gasskraftverk på Vestlandet. Trodde SV egentlig på noen forandring innenfor slike områder?

       Statsministeren har kjørt fram eldreomsorg og helsepolitikk som sentralt. Det er vi alle enig i. Men når denne erklæringsdebatten nå er slutt, starter vi straks finansdebatten. Her vil jo Arbeiderpartiet forsvare og stemme for et opplegg for kommunenes økonomi som gjør det håpløst for mange av dem å bedre eldreomsorgen og helsetjenesten. Isteden må faktisk mange av dem gjøre tilbudene dårligere, hvis de skal få sine budsjett neste år til å gå i hop. Derfor: Det må en omlegging til i arbeiderpartiregjeringens praktiske politikk hvis de mange lovende ord, begrep og bilder skal bety noe. Vi får vel gi Regjeringen noe tid, og så får tiden vise.

Kjellbjørg Lunde (SV) : No har altså representanten Bondevik vore for lenge vekke frå sitt opphavlege fag, teologien, for det står faktisk i Skrifta at ein ikkje skal føre falskt vitnemål mot sin neste. Så når han no seier at SV har avslørt enorme forventningar, er ikkje det noko som helst i samsvar med det SV har sagt hittil i denne debatten. Det vil eg berre ha sagt.

       Så har altså den nye statsministeren invitert oss til dialog, og bedt oss snakke om realpolitikk. Eg skal medverke litt meir på det området, og det er fordi at Jagland m.a. no har sagt at han skal skape tryggleik og omsorg for dei eldre. Og då lyt vi faktisk tilbake til dei svakaste blant desse. Når det gjeld dei eldre som må bu på institusjon - og det er faktisk ganske mange - er det framleis faktisk 15.000 som ikkje har sitt eige rom. Og desse lovnadene om desse eineromma har vi halde på med ei god stund. Likevel skjer det veldig lite. Og når det gjeld denne stortingsmeldinga som var etter initiativ frå Carl I Hagen: Om vi strauk år 2000, kunne vi kanskje like godt ha føydd til 3000 - så lite forpliktande er det.

       Men eg høyrde på « Sånn er livet » sist måndag, og då var det ein av forskarane som var med der, som sa at dersom vi held fram i det tempoet vi har hatt - og det er ikkje noka opptrapping av tempoet i det budsjettet som ligg til behandling her frå den førre regjeringa - ville vi altså først i år 2025 få desse eineromma som vi har lovt så lenge - omtrent på den tida som dagens statsminister kanskje har behov for ein plass. Det er ikkje særleg ambisiøst!

       Derfor har SV lagt fram i sitt alternative budsjett, som vi skal kome tilbake til i morgon, ein konkret plan, ein investeringsplan for å få bygd ut desse eineromma på ein måte som gjer at kommunane har sjanse til å følgje det opp. Og medan statsministeren snekra på regjeringserklæringa si og strødde om seg med ganske mange optimistiske utsegner i helga, heldt eg lovnaden til min gamle far og besøkte han på ein pleieheim som er ganske representativ for mange av dei. Der hadde eg rådslag med dei som kunne formidle kva dei meinte. Eg har eit oppslag frå avisa i denne kommunen som viser at sjukeheimen skal måtte tåle det største kuttet. Og i den same avisa er det referanse til ein annan liten landkommune som no misser ganske mange millionar.

       I Bergens Tidende i dag er det eit oppslag frå min heimekommune. Der skal dei no kutta 56 stillingar på oppvekstsektoren, med dramatiske konsekvensar. Der er ein arbeidarpartiordførar som eg vil anbefale hr. Jagland å ta kontakt med.

       Og så skulle eg overbringe ein invitasjon frå ein av dei eldste bebuarane på pleieheimen eg viste til. Han sa at han bur på eit kondemnert rom, og spurde om eg kunne be Jagland kome på besøk. Hermed er det gjort.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg brukte Dagbladet som grunnlag for en replikk tidligere i dag. Nå på slutten av debatten har jeg funnet et annet avisutklipp, nemlig fra Aftenpostens kveldsavis. Jagland begynte denne debatten med å snakke om et nytt hus han skulle bygge, men han har jo moderert seg ganske kraftig utover dagen, senest i en fjernsynssending nå før sluttrunden, fordi han har forstått at det kunne tolkes dithen at det gamle huset til Gro Harlem Brundtland ikke var noe verdt, slik at han måtte begynne helt på nytt igjen. Og den overskriften som egentlig passer på slutten av denne debatten, står i Aftenposten i dag. Den lyder:

       « Nytt liv i gammelt hus »

       Det har debatten vært - et nytt liv - men det er i det gamle huset, og det gamle huset er egentlig ganske bra. Jeg er ikke med på denne svartmalingen, men det er en del ting som skal gjøres. Det kan skiftes litt tapet og ordnes litt på gulvbelegg og skaffes noen nye møbler. Vi har allerede i den forrige trontaledebatt fått fikset det enerommet for de eldre som bor i dette huset, og vi får materialer for å drøfte det videre når vi kommer til våren. Det lover derfor godt, særlig hvis statsministeren tar med seg i sine tanker muligheten til å spare 15-20 milliarder kr og øke vår tjenesteproduksjon i Norge ved å bruke konkurransestimulering som virkemiddel for å utnytte den latente kreativitet hos mange offentlig ansatte, som de i dag hindres fra å kunne bruke.

       Men jeg grep egentlig ordet for å stille Jan Petersen mitt vanlige spørsmål, for også i denne debatten har det vært litt snakk om regjeringsalternativer. Og Bondevik står igjen frem med at sentrumsalternativet er det eneste realistiske. Da er mitt spørsmål til Jan Petersen: Hvor lenge har han tenkt å holde liv i sentrumsalternativet, og hvor lenge har Jan Petersen selv tenkt å bidra aktivt for å styrke sentrumsalternativet, hvor han selv og hans parti ikke er med? Jeg får ikke til å forstå det. Hvorfor er det i Høyres interesse å være den sterkeste pådriver for at sentrumsalternativet skal festne seg i norsk politikk? Hvilken hensikt har Høyre med det? Høyre kan jo bare ganske enkelt erklære at i valget mellom en arbeiderpartiregjering og en sentrumsregjering med Senterpartiet som det dominerende parti, vil Høyre foretrekke arbeiderpartiregjeringen. I det øyeblikk det er Høyres linje, er det ikke lenger noen av våre venner i presselosjen som gidder å ta sentrumsalternativet høytidelig og gi det all den spalteplassen. Da vet man at det vil ikke bli aktuelt, for det vil da være et flertall i denne sal som av to onder - for noen av oss - velger det minste ondet, og Arbeiderpartiet er dog et mindre onde enn et senterpartidominert sentrumsalternativ.

       Det skal være usikkert om ordene falt akkurat slik, men iallfall er det helt sikkert at dette er rett inn i sakens kjerne, og som det er den store utfordringen å fylle med innhold framover. Og la meg peke på to områder: Det pågår en debatt mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og Senterpartiet og SV på den andre siden om forskjellene i Norge øker. Jeg mener at vi har rett. Men dette er ikke den mest interessante debatten. Den interessante debatten er: Hva gjør vi med de forskjellene som alle de tre partiene burde mene var altfor store? Det er jo ikke det avgjørende om de øker, eller om de går nedover, men at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ut fra sin tradisjon burde mene at forskjellene i dagens Norge er for store, og at de bør reduseres - og at det er sosialdemokratisk eller sosialistisk politikk. Da kan man jo ta neste skritt i dialogen, om hvordan vi får det til, f.eks gjennom minstestandard for sosial hjelp. Et annet tilsvarende eksempel på spennet mellom praktisk handling og de store ord, er miljøpolitikken. Jeg merket meg at statsministeren i programmet « Tjueen, Til debatt » nå nettopp, konsekvent valgte å snakke om norsk gasseksport framfor gasskraftverk, og det er faktisk to svært forskjellige ting. Det er ikke norsk gasseksport som opposisjonen kritiserer, men bygging av gasskraftverk i Norge, som er en enorm sløsing med energi.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Det siste innlegget fra Fremskrittspartiets leder, Carl I Hagen, var uhyre interessant. Nå har han kommet til at det samfunnet vi lever i, det gamle huset som vi bor i, er det egentlig ikke behov for å endre noe særlig på. Det skal bare pusses litt opp - litt ny tapet og litt ny maling her og der. Det sier altså Fremskrittspartiets leder, lederen for et parti som kom inn i norsk politikk for relativt få år siden fordi det aller meste jo var hakkende galt i dette samfunnet. Helst burde vi jo ikke ha politikere en gang, lød det nesten fra Fremskrittspartiet - partiet het jo noe annet da det startet opp. Skatter, avgifter, byråkrati og det meste annet var helt riv ruskende galt. Men nå er det bare små justeringer som skal til, og så er Hagen glitrende fornøyd. Han fremstår jo faktisk som arbeiderpartiregjeringens beste forsvarer. Er det behov for et slikt parti, da? Jeg bare stiller spørsmålet.

       Så til SVs leder, Erik Solheim som spør: Er det ikke bedre å ha forventninger til den nye regjering enn bare å sette seg ned og være sur? Jo, det er jeg da hjertens enig i. Og jeg tror at har en fulgt debatten i dag, vil en ha registrert at Kristelig Folkeparti har uttrykt forventninger til denne regjeringen, vi har slett ikke lagt oss på en negativ, destruktiv, sur linje. Men jeg har mant SV, og for så vidt alle oss andre også, til en viss realisme i forventningene, og til å se hva som skjer i praktisk politikk. Når det tales høyt om miljø og ressursforvaltning, er det ikke noen særlig god start for den nye regjeringen at det første den gjør, er å gi klarsignal for to forurensende gasskraftverk på Vestlandet. La oss i hvert fall se hva som skjer i praksis. Det er vel heller ikke noen god start hvis en i finansdebatten vil stemme for et opplegg for kommunene som gjør at mange av dem ikke kan bedre, men må forverre sine tilbud innen eldreomsorgen og helsetjenesten. Men Kristelig Folkeparti skal gi Regjeringen noe tid. Vi har forventninger både på disse områdene og til en ny justisminister om at hun vil føre en mer human flyktning- og asylpolitikk enn det den avgåtte har gjort. Vi har forventninger til en planleggingsminister om at han ikke bare sammen med statsministeren vitaliserer en ideologisk debatt, men skaper grunnlaget for et åpnere samfunn, et varmere samfunn, en avbyråkratisering og en utløsning av de krefter som ligger i den frivillige sektor i de frivillige organisasjonene. Vi har forventninger, men jeg tror det er klokt av oss alle å la dem være realistiske.

Jan Petersen (H) : Jeg la merke til at Kjell Magne Bondevik syntes at Carl I Hagens innlegg var interessant. Jeg minner om at det er en vurdering jeg ikke på noen måte deler. Jeg synes at Carl I Hagens rolle i det siste har vært relativt klar, både her og der, han maler jo som en katt når han er i nærheten av Arbeiderpartiet og er egentlig ikke noen særlig utfordring. Han er tross alt en garantist for at de blir sittende hvor de er.

       Når jeg nå tok ordet, var det fordi - det er vel litt opp og ned med Carl I Hagens avislesning - han ikke har oppfattet hva jeg har sagt om en sentrumsregjering. Han mente endog at jeg har holdt den i live. Det vet han jo selvfølgelig godt hvis han leser aviser, at jeg ikke gjør. Jeg har uttalt meg om det tydelig tidligere. Jeg har sagt at det er et tankespinn. Jeg har valgt ord som er mer presise enn problemstillingen til Carl I Hagen. For når man skal sammenligne regjeringsalternativer, skal man sammenligne realistiske alternativer. Men siden han da ikke har fått med seg alle avisene, er svaret herved gitt.

Carl I Hagen (Frp) : Jo, jeg leser aviser, jeg, ganske mye og ganske nøye, i hvert fall det som også dreier seg om den bransjen vi alle her driver i.

       Det er ikke så lenge siden det var en hel Side 2-artikkel i Dagbladet som stort sett skrev om det enorme dilemmaet Høyre nettopp hadde i å velge mellom det Petersen kaller et urealistisk alternativ, hvis han fikk valget via en stortingspresident, om man skulle vise til Arbeiderpartiets leder eller til den utpekte leder - statsministerkandidat - fra det som kalles sentrumspartiene av dem selv. Det var et spørsmål som det var umulig for Jan Petersen å besvare. Det er det spørsmålet jeg har stilt ham en rekke ganger, og som han fortsetter å la være å svare på. Han karakteriserer sentrumsalternativet som urealistisk. Ja, det kan han mene så mye han vil, så lenge det er det som drøftes i den norske politiske debatten, og så lenge det er det hr. Bondevik, hr. Sponheim og Anne Enger Lahnstein prøver å holde liv i på et slags vis. Det eneste som kan fjerne det, er et krystallklart svar - og det vet jeg ikke er Petersens sterke side - om han i valget mellom å anbefale en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet eller en sentrumsregjering av Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil foretrekke en arbeiderpartiregjering. Det har nemlig hr. Petersen aldri besvart. Jeg har stilt ham spørsmålet i to direktesendte TV-debatter og to tidligere debatter her i salen, og han viker alltid unna fra å gi det krystallklare svaret som øyeblikkelig ville ha fjernet sentrumsalternativet fra den politiske debatt, for da måtte det bli slik at Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet mistet en flertallsposisjon sammenlagt. Så hr. Petersen ganske enkelt verken tør, vil eller har evne til å la være å holde liv i sentrumsalternativet, og det er han som har hovedansvaret for det.

       Og så til Bondevik, som spurte om det er behov for Fremskrittspartiet, fordi jeg ikke vil være med i den svartmaling alle driver av det norske samfunn, og fordi jeg også vil ha endringer. Men dog - la oss bruke den språkbruk at det er et godt hus i Norge som bør endres en god del på enkelte områder. Men la oss slutte denne svartmaling som om det ikke er et sted å bo i det hele tatt. Det er den jeg ikke er med på. Og hvis hr. Bondevik vil ha et utfyllende svar, så svarte jeg på en invitasjon fra Sarpsborg Fremskrittsparti for fire uker siden om å holde et foredrag i et åpent møte i Sarpsborg mandag den 4. november nettopp med tittelen: Er det behov for Fremskrittspartiet? Hr. Bondevik er hjertelig invitert til å komme til Sarpsborg og høre et fyldig svar på spørsmålet.

Johan J Jakobsen (Sp) : Det virker som om denne debatten avsluttes på samme måte som trontaledebatten, ved at vi i Senterpartiet og de øvrige sentrumspartiene kan berømme Høyres leder for kloke svar på Carl I Hagens utfordringer.

       Det jeg imidlertid hadde lyst til å ta opp, var Tom Thoresens siste innlegg, fordi han hadde en del interessante betraktninger omkring Arbeiderpartiets og Senterpartiets ulike virkelighetsoppfatninger. Han mente - hvis jeg ikke forstod ham feil - at en dialog mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet om dette temaet kunne øke kunnskapene bl.a om forskjellene i Norge, og, forstod jeg ham rett, også dette med flytting/sentralisering.

       Nå er det jo slik at vi har en god del fakta på bordet. Vi tar ikke våre påstander ut av det store intet. Jeg synes den var ganske typisk - når vi snakker om sentraliseringen og den negative utvikling i flyttetallene - dagens overskrift i Trønder-Avisa:

       « Nordtrønderne flykter. « Styggeste » flyttestatistikk på 25 år. »

       Dette er beinharde politiske realiteter. Det har ingenting med mytedannelser å gjøre.

       Så til dette med forskjellene: Jeg må forstå Tom Thoresen og Arbeiderpartiet dit hen at en ønsker en dialog med Senterpartiet om det Forskjells-Norge som har blitt et tema i den politiske debatten det siste året. Men da melder det seg et ganske påtrengende spørsmål. Under trontaledebatten - det er 14 dager siden - fremmet Senterpartiet følgende forslag:

       « Senterpartiet ber Regjeringen innhente en uavhengig utredning om forskjellene i Norge, og legge fram en egen fordelingspolitisk redegjørelse for Stortinget i forbindelse med Langtidsprogrammet for 1998-2001. »

       Mitt spørsmål til Tom Thoresen er: Stemte Tom Thoresen for dette forslaget, eller stemte han imot? Jeg kan hjelpe ham med svaret: Dette forslaget ble med Arbeiderpartiets støtte nedstemt i Stortinget. Da er det litt sent i dag å antyde at en dialog mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet skal kunne bidra til at Arbeiderpartiet kanskje får et noe annet syn på de realistiske og reelle forhold når det gjelder forskjellene i vår velferdsstat.

Jan Petersen (H) : Det slår meg at det nærmeste man kommer et perpetuum mobile, er avslutningen på en generell debatt i Stortinget - især når Carl I Hagen er til stede, for han har åpenbart satt av kvelden!

       Jeg må nok med all mulig respekt si at en annenside i Dagbladet ikke er noe vesentlig innslag i vårt politiske liv, og i særlig grad ikke i forhold til det spørsmålet Carl I Hagen stilte. Jeg har valgt å omtale disse tingene på den måten jeg finner riktigst, nemlig å si hva som er hovedalternativene, der de reelle spørsmålene vil stå. Jeg skal gjerne gjenta det for Hagen: Alternativene er en regjering utgått av Arbeiderpartiet eller et samarbeid hvor Høyre er kjernen i det samarbeidet. Jeg har også sagt at et sentrumssamarbeid er et tankespinn. Den språkbruken jeg har brukt, og som har stått i flere aviser, mener jeg er den riktigste måten å treffe kjernen i det spørsmålet vi står overfor, på.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Når det gjelder det siste temaet Høyres leder nå var inne på, tror jeg ikke jeg skal forlenge debatten om det i denne stund - annet enn å si at ser vi på både styrkeforholdet mellom de ulike tyngdepunkt i Stortinget og den politiske plassering og manøvreringsmulighet, er det ingen særlig tvil om at sentrumspartiene i dag fremstår som det mest realistiske alternativ til den sittende regjering.

       Jeg bad egentlig om ordet for å kommentere Carl I Hagens siste innlegg. Det blir mer og mer interessant, for nå fikk vi opplyst at han skal reise til Sarpsborg og diskutere med lokalpartiet der nede: Er det behov for Fremskrittspartiet? Nå har vi altså kommet dit at en til og med innad i Fremskrittspartiet begynner å diskutere behovet for partiets eksistens! Det kunne det vært interessant å være med på - siden vi fikk invitasjon. Jeg er ikke særlig i tvil om Carl I Hagens svar på det spørsmålet, men det kunne selvsagt hatt sin interesse å høre en slik debatt mellom Frp-ere - om det nå virkelig lenger er behov for dette partiet. Men dessverre, etter planen er jeg den dagen på en stor konferanse med asiatiske politiske ledere på Filippinene, hvor vi skal diskutere hva mer vi kan gjøre for demokrati og menneskerettigheter i Burma. Jeg anser tross alt det for å være en mer utfordrende og meningsfylt debatt enn den Carl I Hagen inviterer til i Sarpsborg. Så jeg tror jeg opprettholder mine reiseplaner, og må si nei takk til det generøse tilbudet.

       Det som i hvert fall er klart, er at det er god grunn til å stille det spørsmålet som Carl I Hagen da skal innlede om i Sarpsborg. For det må i hvert fall være et helt annet fremskrittsparti han nå leder enn det han ledet for noen år tilbake - det er det ingen tvil om. Da var det jo ingen tvil om at det meste i det norske samfunnet var riv ruskende galt; det var derfor Fremskrittspartiet kom inn. Egentlig var det ikke så veldig mye de hadde til overs for oss andre politikere heller. Nå er det et hus som er godt - det kan vi for øvrig langt på vei være enig med Fremskrittspartiet i - hvor det er behov for litt oppussing, men ikke lenger de store, revolusjonerende forandringer som Fremskrittspartiet tidligere slo til lyd for. Det er det interessant å registrere. Men da er det selvsagt god grunn til å stille det spørsmålet han skal stille i Sarpsborg, om det er behov lenger for et slikt parti, for det har åpenbart ikke den misjon det hadde da det kom inn i norsk politikk.

       Det som gjenstår, og som parlamentarisk sett kanskje er det mest interessante, er at Carl I Hagen nå mer og mer praktiserer det et internt notat i partiet avslørte for en tid tilbake, nemlig at Fremskrittspartiets strategi er å rose arbeiderpartiregjeringen. Det har Carl I Hagen begynt med. Både i praksis - slik det har vært lenge - og nå også i ord fremstår han som arbeiderpartiregjeringens fremste garantist.

Presidenten: Fordi det åpenbart synes å bli et interessant møte i Sarpsborg på mandag kveld, vil presidenten minne om at det er møte i Stortinget mandag kveld, hvor vi skal behandle hovedlinjene i norsk samferdselspolitikk.

       Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er avsluttet.

       Det er ikke fremsatt noen forslag til votering i denne debatten, men presidenten mener vi skulle være mange nok til å fatte det vedtaket presidenten nå har tenkt å sette frem forslag til. Det lyder slik:

       Presidenten vil foreslå at regjeringserklæringen i Stortingets møte den 29. oktober 1996 vedlegges protokollen. - Det anses vedtatt.