Sak nr. 2
Redegjørelse av utenriksministeren om den alvorlige humanitære situasjonen i det østlige Zaire

TALERE:

       Det er også ein annan grunn til at det er viktig at denne saka kjem på dagsordenen i Stortinget - kort og godt for å markere omfanget av den tragedien som vi no er vitne til i den delen av verda. Det er viktig at den blir sett på den norske dagsordenen, og det er viktig at den blir sett på Stortingets dagsorden. Det er eit bestemt inntrykk frå mi side iallfall at Europa og verda elles ikkje har oppfatta omfanget av det som no er under oppsegling. Vi har vore vitne til eit ope folkemord i Burundi og Rwanda, og vi er vitne til ei stille drapsbølgje i dei same områda. Vi er vitne til ein ny flyktningtragedie særleg i grenseområdet mellom Rwanda og Zaire, som utanriksministeren var inne på.

       Eg strekar under på Arbeidarpartiets vegner at vi naturlegvis stør opp om det fempunktsinitiativet som utanriksministeren la opp til, som er ei ramme for det vidare arbeidet.

       Eg skal berre føye til eit par punkt i tillegg som det er verdt å ta med i denne samanhengen. Det er for det første at denne konflikten, som så langt stort sett har gått føre seg i Rwanda og Burundi, no for alvor har spreidd seg inn i Zaire. Det er grunn til å ta alvorleg den påstanden som ein del av opprørarane i Zaire set fram, nemleg at dei har kontaktar over heile dette enorme landet - kontaktar som har som eit felles føremål å styrte regimet i Zaire. Vi kan dermed ikkje sjå det som usannsynleg at diktaturet i Zaire kan stå for fall etter eit blodig oppgjer. Men vi kan også vere vitne til byrjinga på oppløysinga av Zaire og dermed ein serie av konfliktar og tragediar av same omfang som vi no har sett i dei små grannelanda.

       Det andre punktet eg vil nemne, som også utanriksministeren var inne på, er at det naturlegvis er landa i Afrika som må ta eit særleg ansvar for den pågåande og den gryande konflikten. Dette må skje i samspel med FN, og dei europeiske landa må naturlegvis ha eit ansvar for å stø opp om arbeidet. Eg vil likevel nemne som eit apropos - det er kanskje innlysande, men eg vil likevel ta det med - at det finst enkelte europeiske land som bør vere meir varsame enn andre når det gjeld deltaking, særleg i samband med direkte intervensjonar i dette området, og særleg gjeld dette i forhold til ekspedisjonar på eiga hand, som vi har sett kan gjere vondt verre. Eg går derfor ut frå at det også blir lagt stor vekt på ei samordning mellom dei europeiske landa i dei til-

       taka som eventuelt skal setjast i verk i Zaire og i Rwanda- og Burundi-området.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Jeg vil gjerne takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om en del av årsakssammenhengene, og for beskrivelsen av den katastrofen som nå utspiller seg i Afrika, og den innsats som man legger opp til, og som for så vidt også er i gang fra norsk side. Det er selvfølgelig sånn at vi i denne sammenhengen støtter fullt opp om Regjeringens innsats og initiativ i det internasjonale samfunn for å øke den internasjonale oppmerksomhet, det internasjonale engasjement, for Zaire og de ufattelige menneskelige tragediene vi ser utspille seg der nå.

       I dag har vi fått informasjon fra Røde Kors som ikke utelukker at dette kan bli den største flyktningkatastrofen siden annen verdenskrig. Blant annet ble vi også informert om at det i enkelte av flyktningleirene nå er akutt nød bl.a på grunn av at vannforsyningen er stengt, og det er ubegripelig hvordan man kan møte denne katastrofen.

       For det første: For å kunne gi umiddelbar hjelp til mennesker i akutt nød, er det viktig å komme inn i områdene og møte menneskene, og dette med åpne korridorer inn til flyktningleirene forekommer oss å være et helt nødvendig tiltak, selv om det også er svært vanskelig å få til i dagens situasjon.

       Det andre er at man må bidra til kontakt mellom partene - som også statsråden var inne på - slik at man kan få til varige fredsordninger.

       Når det gjelder det fempunktsprogrammet som statsråden redegjorde for, som er strategien fra norsk side, støtter vi opp om det.

       La meg også understreke hva jeg oppfattet Blankenborg var inne på, nemlig at det er viktig at aktørene er sammensatt på en slik måte at de ikke oppfattes som part av lokale myndigheter, at vi ser dette i klar sammenheng med FN, Sikkerhetsrådet, Høykommissæren for flyktninger og selvfølgelig OAU, og også de lokale myndigheter som man kan forholde seg til.

       Det er etter hvert som man kommer inn med hjelp, også behov for mer innsats når det gjelder penger, også for å støtte opp om de norske hjelpeorganisasjonene. Det er selvfølgelig også noe vi vil slutte fullt opp om. Så får vi bare håpe at man i det internasjonale samfunnet kan komme fram til tiltak som er effektive, og at man på sikt kan få til ordninger som bidrar til en fredeligere utvikling i dette meget kompliserte området.

Kaci Kullmann Five (H) : Det er en opprørende situasjon vi ser utvikle seg i Zaire, og en situasjon som er så fylt av menneskelige tragedier at man ikke skal ha mye innlevelsesevne for å føle at man blir slått over ende av hva man ser utspille seg på fjernsynsskjermen, og det er jo bare en liten del av det hele vi der har fått anledning til å se. Det skal vi kanskje på en måte være glad for. Men det vi ser, er altså mer enn nok til å gjøre det helt klart at det internasjonale samfunn nå må gjøre hva som overhodet står i dets makt, for å bidra til først og fremst å få frem humanitær hjelp - altså skape en situasjon hvor det er mulig å nå frem med humanitær hjelp - og dernest selvfølgelig på ny søke å få i gang en prosess, en dialog mellom partene. Jeg er derfor glad for at Stortinget har fått denne anledningen til å sette søkelyset på situasjonen, at vi har fått en grei gjennomgang fra utenriksministeren om bakgrunnen for situasjonen, og ikke minst hva man fra norsk side har tenkt å gjøre, og hva som allerede er gjort.

       For Høyres del har jeg selvfølgelig heller ingen problemer med å gi full tilslutning til den fempunktsplan som utenriksministeren her trakk opp. Vi har fått utfylt med en del detaljer i utenrikskomiteen i dag i et møte med Norges Røde Kors, som selvfølgelig også gjorde et betydelig inntrykk. De eneste som nå er inne i denne situasjonen og overhodet kan gjøre noe, er de lokale Røde Kors-medarbeiderne samt noen kirkelige nettverk. Og man kan jo forestille seg hvilke midler de i denne situasjonen har å hjelpe seg med. Derfor må det være det internasjonale samfunn som tar et ansvar for å søke å presse frem løsninger med de midler man har tilgjengelig. At det må være løsninger som gir sikring av korridorer så internasjonale humanitære aktører kan slippe frem, er en selvfølge, og jeg har forstått på Røde Kors at sikring av flyplasser absolutt er punkt 1 på den arbeidslisten. OAU må selvfølgelig delta i så vel sikringsarbeidet som i arbeidet med å finne langsiktige løsninger, og jeg går ut fra at det også ligger inne i utenriksministerens plan at det vil være nødvendig å sørge for at det internasjonale samfunn stiller opp med ressurser som også kanaliseres via OAU, for å sette OAU i stand til å utføre denne type arbeid. Det arbeid som må gjøres, må ha som siktemål løsninger som har legitimitet i regionen. Også dette punktet var utenriksministeren inne på, og jeg skal derfor ikke gå videre på det, men konkludere med å si at vi fra Høyres side stiller oss bak hans fempunktsplan, og det er en selvfølge også for oss at Norge stiller opp med midler til hjelpearbeidet når tilgangen her er sikret.

Erik Solheim (SV) : Jeg vil takke for redegjørelsen og erklære min støtte til den fempunktsplanen som er lagt fram. Den gir dog bare mening hvis det er noe det arbeides svært iherdig med og vi bruker vår rolle som geopolitisk stormakt for alt den er verdt.

       Vi kan nå gå mot en regional krig i det som kalles for det store sjøområdet, med Zaire, Rwanda og Burundi involvert. Vi kan gå mot en oppløsning av Zaire, uten at det nødvendigvis er noe tap, men det vil sannsynligvis skje med store humanitære lidelser. Men vi kan ikke se på det som nå skjer, isolert fra de andre landene i området. Det er ingen naturkatastrofe som nå inntreffer, men en menneskeskapt katastrofe, og jeg må si at jeg har betydelig forståelse for de tutsier som ser det slik at de bare kan forsvare seg med militære midler når ingen andre er villig til å forsvare dem.

       Jeg har en ørliten reservasjon med hensyn til det utenriksministeren sa, og det gjelder omtalen av folkemordet i Rwanda. Jeg tror det er helt avgjørende at vi forstår at det var et folkemord av Hitler-Himmler-Heidrich-typen - nøye og i detalj planlagt av en sentral stab, effektivt gjennomført fordi man hadde et effektivt apparat ned i hver minste landsby i Rwanda, og det var borgermestrene og prefektene som på hvert enkelt sted stod i spissen for dette folkemordet. Det er disse menneskene verdenssamfunnet har latt bli beskyttet i flyktningleirene i det østlige Zaire, og det er det som er opphavet til den katastrofen vi nå ser.

       Verdenssamfunnet og FN sviktet i Rwanda. Man tok ikke på forhånd advarslene - som var mange og klare - alvorlig nok. Man trakk seg ut da folkemordet var i gang. Da folkemordet var over, men massemorderne hadde tapt militært mot RPF-styrkene, aksepterte man at Frankrike gikk inn og reddet restene av deres styrker, beskyttet dem, væpnet dem på nytt, gav dem mat og lot dem gå opp i flyktningleirene, beskyttet for videre oppgaver, og man har stilltiende sett på at disse hutumilitsene i de siste par årene har ryddet åsene i det østlige Zaire for tutsier.

       Selv om verdenssamfunnet sviktet, er det likevel nødvendig å snakke spesielt om det landet i Europa som har et betydelig medansvar for det som skjedde. Frankrikes rolle i Rwanda var kriminell. Jeg hørte med glede at Haakon Blankenborg nevnte « enkelte europeiske land » - det dreier seg selvfølgelig om Frankrike. Frankrike væpnet massemorderne i Rwanda, Frankrike gav dem våpentrening, Frankrike lot dem forstå at det ikke var så nøye med menneskerettighetene, Frankrike evakuerte alle hvite fra Kigali, men nølte med å ta med ektefellene til disse hvite, Frankrike gjorde ingenting for å redde tutsipersonalet på sin egen ambassade fra den visse død. De tok politikerne fra det regimet som stod for massemord, med på tur i Paris midt under folkemordet, og de reddet deres ektefeller ut av landet, men gjorde ingenting for ofrene for folkemordet. Det flyet som styrtet - og det var det hele katastrofen i Rwanda startet med - var gitt til presidenten i Rwanda som en personlig gave fra sønnen til president François Mitterrand. Dette er realitetene når det gjelder den franske rollen. Da så katastrofen var over, da 800.000 mennesker var drept, rykket Frankrike inn, i hovedsak for å beskytte restene av det regimet som var falt. Derfor er det to politiske momenter som må komme i tillegg til utenriksministerens redegjørelse og fempunktsplan - som jeg som sagt støtter fullt ut. Det ene er at Norge må presse på så mye det overhodet lar seg gjøre, for å sørge for at hutumilitsene blir avvæpnet. Det er en forbrytelse mot verdenssamfunnet at mennesker som har stått for det største massemord siden annen verdenskrig - vi snakker altså om det eneste forsøk siden annen verdenskrig på totalt å utrydde en folkegruppe - fortsatt skal leve i beste velgående og være væpnet under beskyttelse av verdenssamfunnet. De må avvæpnes. Det andre er at det må snakkes tydeligere om den franske rollen, for det er ikke akseptabelt at Frankrike inngår i noen form for ny styrke i området. Det vil neppe bidra til varig fred.

       Til slutt vil jeg be om at noen av de midlene som nå bevilges - hvilket er meget positivt - går til selve Rwanda. For det er klart at det er en meningsløs situasjon når man bruker et ufattelig antall millioner på flyktningleirene, men nesten ingenting på å gjenoppbygge det landet som flyktningene burde reise tilbake til.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg vil også takke utenriksministeren for at han kom til Stortinget og redegjorde for en sak av et så stort alvor. Jeg synes det er viktig at det norske parlamentet diskuterer situasjonen og hva vi måtte kunne bidra med i en situasjon hvor vi nok på mange måter først og fremst føler oss maktesløse og opprørte.

       Den politiske situasjonen i katastrofeområdene er uhyre innfløkt. En trenger ikke lese mye om historien til dette området for å forstå det. Kampene mellom de forskjellige væpnede fraksjonene i området er også økt dramatisk, og vi kan konstatere at de militære lederne ikke lenger har kontroll over sine styrker.

       En kan grunne på hva som kunne og burde ha vært gjort fra det internasjonale samfunnets side på et tidligere tidspunkt for om mulig å bidra til en politisk løsning, som kanskje kunne ha forhindret en slik katastrofe som nå allerede er et faktum.

       Men det viktigste nå er en umiddelbar humanitær intervensjon for å begrense katastrofen, for å lindre nød og for å berge flest mulig menneskeliv. I en slik situasjon vil jeg gjerne også få gi uttrykk for at jeg er imponert over at vi i vårt eget land har hjelpeorganisasjoner som reagerer sterkt og raskt og utløser noe av det jeg tror det norske folk føler i dag. Det skal de ha honnør for, og det er en tradisjon vi må ta vare på.

       Etter hva jeg forstår, er det særlig Røde Kors og Kirkens Nødhjelp som fra norsk side er mest engasjert i området. Jeg vet at de samarbeider, men jeg vil gjerne oppfordre dem til også å gjøre det videre. Jeg vet også at det er et nært samarbeid mellom disse organisasjonene og Utenriksdepartementet. Det har ikke stått på penger så langt i det humanitære arbeidet, og jeg forutsetter at det heller ikke vil stå på penger i fortsettelsen.

       Den nye bevilgningen som utenriksministeren varslet, sammen med innsamlingsaksjoner som kommer, håper jeg til sammen vil gi økonomiske ressurser som er store nok til at en ikke hindres i å gjøre det som er mulig, og det en kan få gjort i fortsettelsen.

       Men selvsagt enda viktigere enn de norske bidragene er det at vi får en internasjonal koordinering og kraftanstrengelse både for en humanitær innsats og for nødvendige politiske tiltak for å legge til rette for humanitær hjelp, og så i neste omgang får ytterligere anstrengelser for en langsiktig politisk løsning. De politiske løsningene, både de kortsiktige og de langsiktige, må ha en forankring i regionen. Hvis ikke, vil de ikke kunne lykkes. Derfor vil jeg understreke det utenriksministeren sa om en styrket kontakt med Organisasjonen for afrikansk enhet. Samtidig må en søke å koordinere det diplomatiske og det politiske arbeidet gjennom FN og i så måte støtte deres meklingsforsøk.

       I den katastrofale situasjonen vi nå står i, vil jeg understreke viktigheten av å kunne etablere sikre korridorer for hjelpeforsyninger. Men det er også et problem at mange flyktninger er på vei bort fra flyktningleirene. Hjelpeorganisasjonene vet rett og slett ikke hvor de er, og det drives i disse dager og disse timer et til dels farefullt arbeid med kartlegging av hvor flyktningstrømmene tar veien, bl.a gjennom flyoperasjoner.

       Konflikten utvikler seg fra dag til dag, for ikke å si fra time til time. Jeg vet at både Utenriksdepartementet og norske hjelpeorganisasjoner følger dette så godt de kan, og jeg er overbevist om at departement og Regjering vil ha Stortingets fulle støtte og fullmakt til å ta de forbehold som er nødvendige for å tilpasse seg situasjonen slik den utvikler seg, for å kunne være mest mulig effektiv i den hjelpen som skal gis.

       Jeg har ingen merknader til det fempunktsprogrammet som utenriksministeren skisserte, det har tvert imot Kristelig Folkepartis fulle støtte. Jeg tror det var en fornuftig prioritering av det som nå må gjøres.

       Så til dei to punkta som eg synest manglar i utanriksministeren sin fempunktsplan. Noreg må åleine og saman med andre legge press på Frankrike, dels for å få stansa nye franske forsøk på å mjøle si eiga kake. Men det er også slik at Frankrike har så god og tett kontakt med leiinga for hutumilitsen at dersom Frankrike blir pressa til det, har dei moglegheit til å ha påverknad der.

       For det andre må Noreg medverke til et at det blir ytt hjelp direkte til regjeringa i Kigali for å skape ei reell moglegheit for repatriering av flyktningar i Rwanda. Regjeringa i Kigali har ønskt slik hjelp i lang tid, og har ikkje fått det. Og dei statane som ikkje har vore med på å skape vilkåra for repatriering av flyktningane i Rwanda, har eit indirekte medansvar som er ganske stort.

       Så har eg eit lite atterhald til punkt to i utanriksministeren sin fempunktsplan. Eg vil verkeleg åtvare mot ein situasjon der det blir gjennomført militær intervensjon utanfrå med føremålet å skulle f.eks etablere sikre korridorar. Utanriksministeren tok ikkje til orde for direkte militær intervensjon, men det var litt tvitydig. Eg synest det er grunn til å minne om erfaringane frå Somalia. Den militære intervensjonen der kosta meir enn all militær bistand som vart gitt, og den løyste ikkje eit einaste problem. Den absolutte føresetnaden for at det skal kunne vere riktig med noka form for militær intervensjon, er at det er full regional semje om det. Da kan det tene eit føremål. Utan det vil det vere fånyttes.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Bare noen raske kommentarer.

       For det første vil jeg takke for den brede støtte til innholdet i den redegjørelse som ble gitt. Det har selvsagt stor verdi både for Regjeringen, Utenriksdepartementet og hjelpeorganisasjonene å få vite at det er en aktiv opinion også her i Stortinget som følger nøye med, og som gir sin tilslutning til de brede linjer som jeg la fram i min redegjørelse.

       For det andre: Det er kommet råd og synspunkter som jeg tar innover meg, og som vi skal ha med oss i det videre arbeidet. Jeg vil likevel føye til noen substansmerknader på noen punkter.

       For det første er det jo ikke slik at vi er det eneste land som er sterkt bekymret over dette, jeg tror jeg fikk det fram i innlegget. Det er ingen overdrivelse å si at situasjonen i det østlige Zaire nå er på dagsordenen meget aktivt i FN og i OAU, og diskuteres blant alle de sentrale aktører i EU, men også i svært mange andre land. Og vi er i løpende kontakt med dem alle, selvsagt ikke for at det skal skje null og ikke noe fram til neste redegjørelse, men for å ha et handlingsrettet program for hvordan vi nå griper sakene an. Jeg har også merket meg at toppmøtet av afrikanske ledere i Nairobi i går, dessverre uten Zaires deltakelse, oppfordret FNs sikkerhetsråd til en snarlig utplassering av en nøytral militær styrke som kan bidra til ro og til humanitære forhold i landet.

       Det er riktig at jeg ikke hadde en endelig vurdering av de spørsmål som knytter seg til avveiningen mellom militær og sivil tilstedeværelse, men det er jo fordi vi inngår i et fellesskap som gjør at vi må vurdere dette sammen med andre, slik at vi kan finne fram til den mest effektive måten å håndtere dette på med sikte på å berge titusener av liv. Og jeg går ut fra som en selvfølge at mandat og sammensetning når det gjelder både militær og sivil tilstedeværelse, blir gjenstand for bred og detaljert diskusjon i FNs sikkerhetsråd. Da må man selvsagt passe på at mandat og sammensetning er sånn at det i seg selv ikke bidrar til økte problemer i en allerede fra før av kriserammet region. Og derfor går ikke jeg inn i historien utover det jeg sa i innlegget, for jeg

       tar det som gitt at Sikkerhetsrådets faste medlemmer føler et særlig ansvar for at det skal fungere. Da er det i denne sammenheng, hvor vi skal redde liv, ikke av verdens største interesse å gå gjennom lidelseshistorien fra tidenes morgen når det gjelder f.eks. Frankrikes engasjement i regionen. Jeg har møtt mange franske ledere som med beklagelse føler at de kom på etterskudd og delvis gjorde gale ting. Men jeg syns ikke det er den interessante debatten nå i forhold til det dagsaktuelle arbeid for å nå fram og bli effektive i en situasjon hvor vi ikke er helt sikre på hvilke skritt som akkurat nå skal tas. Derfor foregår denne debatten så bredt, ikke bare her, men også svært mange andre steder.

       For det andre: Vi arbeider fra time til time og dag til dag. Jeg har redegjort for de økonomiske midlene som står til disposisjon, og som vil stå til disposisjon. Jeg har ingen grunn til å tro at vi i forbindelse med omdisponeringen ikke vil ha Stortingets tilslutning til økte midler. Det første hjelpeflyet sendes fra Norge til Nairobi i morgen i regi av Norges Røde Kors, og så snart som mulig vil lasten i dette flyet - mat, medisiner, sykehustelt, lagerhaller osv. - sendes inn til Goma. Vi vurderer også bruk av norsk Hercules-fly som mulig hjelpemiddel i transporter inn til dette området. Det er med andre ord ingen som helst sjanse for at vi kommer til å ligge på latsiden i løpet av de timer og dager som kommer. Og jeg takker for en bred støtte fra dem som har hatt ordet fra de ulike partier, til den strategi som ligger til grunn for dette arbeidet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er dermed slutt.

       Det ligg ikkje føre noko voteringstema i sak nr. 2, og presidenten foreslår at utanriksministeren si utgreiing om den alvorlege humanitære situasjonen i det austlege Zaire vert lagd ved protokollen. - Det er vedteke.