Svein Ludvigsen (H)
(komiteens leder):

       Næringskomiteen legger med dette frem sin budsjettinnstilling som omfatter budsjettkapittel fra Næringsdepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Utenriksdepartementet og Kommunaldepartementet. Som vanlig er det betydelig samstemthet om - i antall - de fleste av Regjeringens forslag. I andre tilfeller lir Regjeringen nederlag, og der er også en rekke mindretallsforslag.

       Komiteen er i merknadene om generell næringsvirksomhet opptatt av det økonomiske verdiskapingsperspektivet i de ulike næringssektorer. Her ligger grunnlaget for velferden og aktiviteten for øvrig i samfunnet. For Høyre er moderasjon i hvert års budsjett viktig, bl.a under hensyntagen til at vi allerede lever over evne, jf. OECD-beregningene som bekrefter at vi mangler om lag 1.300 milliarder kr til finansiering av pensjonsforpliktelsene våre.

       Samtidig understreker komiteen at internasjonale rammebetingelser i økende grad påvirker norske arbeidsplasser, og at dette må reflekteres i norsk politikk. Sånn sett er ny teknologi, nye etterspørselsmønstre, strukturelle endringer, miljøutfordringer og nedbygging av handelshindringer utfordringer både for næringslivets aktører og politikere på alle forvaltningsnivå. For Høyres del fører vi en helhetspolitikk som ikke alltid ender opp i økte bevilgninger over statsbudsjettet. Ofte er det andre politiske handgrep som skal til som riktige løsninger på slike utfordringer.

       Komiteen er enig i at mye går bra i norsk næringsliv. Høyre overser likevel ikke at det er en betydelig risiko for at konkurransevilkårene kan bli forverret. Derfor fører Høyre en moderat bevilgningspolitikk og ser det som nødvendig å foreslå kutt i tiltak som isolert sett kunne trenge mer penger. En for ekspansiv budsjettprofil kan gi pris- og lønnsvekst som raskt spiser opp effekten av økte bevilgninger. Avgiftsøkninger og nye pålegg, som f.eks økte sosiale forpliktelser for bedriftene, betyr økte kostnader. Ettersom lønningene er bedriftenes viktigste kostnadskomponent, sier det seg selv at prisvekst og svakere konkurranseevne raskt kan svekke norske arbeidsplasser.

       Regjeringen får næringskomiteens flertall eller hele komiteen mot seg i noen tilfeller. Det innebærer at industriattachéordningen videreføres, men at det i løpet av budsjettåret må foretas en vurdering av den fremtidige tilknytning rent organisasjonsmessig. I Høyre tar vi hensyn til at næringslivet, spesielt teknologibedriftene, finner ordningen med spesialutsendinger nyttig. Vi er imidlertid åpne for en eventuell ny fremtidig tilknytning til vårt totale Team Norway-konsept i utlandet.

       Flertall vil det også bli for økt innsats på IFU/OFU-kontrakter. For Høyre er forskning og utvikling sentrale rammevilkår for bedrifter, og vi øker bevilgningene både på IFU/OFU-kontrakter og næringsrettet forskning i Norges forskningsråd. Internasjonal økonomi og global næringsvirksomhet preges av at virksomheter basert på kunnskaper vokser raskest og har størst utviklingspotensial. Kunnskaper og forskning er avgjørende for utviklingen, og Norge må innrette seg deretter.

       Økt satsing på FoU og god og relevant utdanning er for Høyre viktig næringspolitikk. Utdanningstilbudene må vektlegge sterkere de kvalitative sidene. FoU må finne det fruktbare balansepunktet mellom grunnforskning og anvendt forskning som kan resultere i markedsetterspurte produkter. Derfor er det tvilsom prioritering når mindre enn 10 % av Fiskeridepartementets forskningsbevilgning går til utvikling av landbasert foredlingsindustri, og mindre enn 0,5 promille av årlig fiskeeksportverdi bevilges til markedsforskning. I flere av årets budsjettinnstillinger svarer Høyre på disse utfordringene.

       Næringskomiteens flertall viderefører Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av finansinnstillingen og reduserer rammene for grunnfinansieringsordningen i SND fra 1,4 milliarder kr til 400 mill. kr. Etter Høyres mening kan dette gjøres fordi det private bankvesenet er i stand til å finansiere dette kapitalbehovet. Det er også behov for å rendyrke SNDs rolle i distrikts- og næringspolitikken.

       I tillegg har bl.a. Statsbankutvalget og Henriksen-utvalget vurdert disse spørsmålene, og jeg viser til omfattende merknader i budsjettinnstillingen fra komiteflertallets side. Høyre, sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser også til det foreslåtte såkornkapitalfondet og inviterer Regjeringen til å se kuttet i grunnfinansieringsordningen i sammenheng med dette fondet når salderingsproposisjonen legges frem i desember. Vi åpner også for at Regjeringen kan komme tilbake til Stortinget dersom betjeningen av allerede innvilgede lån tilsier mer romslige rammer i en overgangsperiode.

       Når det gjelder refusjonsordningen for sjøfolk, foreslår flertallet, bestående av alle partiene bortsett fra Arbeiderpartiet og SV, at refusjonssatsen skal settes til 20 %, og at hele bevilgningen på både 339 mill. kr og 75 mill. kr skal være overslagsbevilgninger. For Høyres vedkommende er dette en oppfølging av våre standpunkt i behandlingen av skipsfartsmeldingen i vår.

       I Høyre er vi for øvrig tilfreds med utviklingen i norsk skipsfart etter at rammene for ny rederibeskatning ble lagt i juni. Utenriksflåten er vokst i både størrelse, antall og verdi. Det samme er verdien på kontraktsmassen. Størrelsen på flåten er økt med 1,2 mill. dwt til 48,2 mill. dwt pr. 1. oktober, hvorav 0,7 mill. dwt kom i NIS-delen av flåten. Etter en gradvis reduksjon i løpet av de siste fem årene ser vi nå første vekst av betydning i utenriksflåten. Samtidig har antall skip i den samme flåten økt med 35 til 1.428 skip. Verdien på den samme flåten har økt fra juli til oktober med nesten 3 %, til 124,5 milliarder kr. Det ser vi på som et resultat av en ny skipsfartspolitikk.

       Så går jeg i land og konstaterer på vegne av flertallet i komiteen at det blir økte bevilgninger til miljøtiltak i skogbruket på 15 mill. kr gjennom alternativ votering, og at fjelloppsynet i statsallmenningene styrkes med 1 mill. kr. Begge deler er god miljø- og næringspolitikk.

       For Høyres vedkommende viderefører vi i budsjettet en politikk basert på omfordeling til fordel for bruk med hovedinntekten fra landbruket. Vårt forslag knyttet til neste års forhandlinger om jordbruksavtalen er en videreføring og bekreftelse på at Høyre fortsatt ser nødvendigheten av stramme rammer og omfordeling som gir økt inntekt for gjennomsnittsbruket og større bruk.

       Flertallet gir også Regjeringen støtte til å styrke det veterinære miljøet i Nord-Norge gjennom omorganiseringer og overføring av nasjonale oppgaver til Harstad. Jeg ber for øvrig om at landbruksministeren senere i dag bekrefter at SVL-laboratoriet i Harstad blir tilført nasjonale oppgaver, og at det blir varige arbeidsplasser for høyt kvalifiserte fagfolk. Den usikkerheten som er skapt rundt omorganiseringen, bør nemlig straks fjernes, og det er det departementet som kan gjøre. Etter Høyres mening har vi nå styrket Harstad-miljøet og avklart den årelange usikkerheten rundt SVLs tilstedeværelse der.

       Når det gjelder fiskerinæringen, er det mye å glede seg over. Økt verdiskaping, økt eksport og voksende fiskeressurser åpner for ny vekst i Kyst-Norge. At næringen har tatt tunge tak de siste årene, har likevel gjort den uavhengig av overføringer og subsidier. Det skal den ha skryt for.

       Dette er også noe av bakgrunnen for at komiteen krever en ny fiskerimelding som skal ta opp ulike sider av den samlede fiskeripolitikken ut fra målsettingen om økt verdiskaping i næringen og at mer av verdikjeden skal forbli i landet. Det betyr at ressursforvaltning, struktur, omsetning, produksjon og eksport så vel som forskning og utvikling, forvaltning og lovgivning må ses mer i en sammenheng - med andre ord en ganske omfattende gjennomgang av fiskeripolitikken. Det mener komiteen er nødvendig også ut fra erkjennelsen av at det de siste årene er gjort enkeltvise endringer uten tilstrekkelige totalvurderinger.

       Komiteen ber også om at Regjeringen fremmer en egen sak om omorganiseringen av den ytre fiskerietat. Det er så vidt omfattende omorganiseringer som blir foreslått i budsjettproposisjonen, at vi nekter å ta stilling til saken nå. Dersom kontroll og forvaltning skal samles, må Stortinget gis rimelig tid til å høre de ulike aktørenes syn. Det er derfor en samlet komite som avviser å ta stilling til Regjeringens forslag i en travel budsjettbehandling, og jeg forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en sak i en egnet form i løpet av vårsesjonen, hvilket statsråden har bekreftet i komitehøringer, så her er det for så vidt samstemmighet mellom en samlet komite og departementets ledelse.

       Når det gjelder Statens Fiskarbank, avventer komiteen saken om den fremtidige organiseringen, men vi vil ta stilling til den før salderingen i desember så sant Regjeringen klarer å få saken gjennom statsråd før månedsskiftet november/desember.

       I Høyre er vi svært skuffet over at det ikke ble flertall for å øke innsatsen i fornyelsen av fiskeflåten. Høyre ville gjerne øke rammene for kontraheringsstøtte til 100 mill. kr og gjøre det til en overslagsbevilgning. Vi ville også sidestille norske fiskebåteiere med utenlandske når det gjelder verftssubsidier. I Høyre er vi av den oppfatning at fiskeripolitisk klarering skal være nåløyet for å bygge et nytt fiskefartøy, og ikke budsjettbehandlingen i Stortinget hver høst. Erfaringene viser at Arbeiderpartiet og SV snakker om behovet for å få til en bedre flåte og sikrere fiskefartøy, men de vil ikke ta konsekvensen av sine egne utsagn når vi kommer til budsjettbehandlingen. Det bør kyst- og fiskeribefolkningen legge merke til.

       Dette er hva jeg i denne omgangen rakk å si på den tilmålte tiden. Jeg viser for øvrig til komitemerknadene som er ført inn i budsjettinnstillingen, og regner med at hvert enkelt parti vil redegjøre mer i detalj for sine forslag og sine merknader. Senere talere fra Høyre vil også ta opp ulike tema og redegjøre for Høyres budsjettforslag og argumentasjonen som vi har ført i innstillingen.

       For øvrig tar jeg opp forslagene. Det gjelder forslag nr. 6, fra Høyre og Kristelig Folkeparti, forslag nr. 7, fra Høyre og Fremskrittspartiet, og forslagene nr. 14, 15 og 16, fra Høyre. Samtlige forslag er gjengitt i innstillingen.

Gunnar Halvorsen (A) : Høyre kutter på det meste, unntatt på rederivirksomheten. Alle har vel sine venner!

       Det jeg synes kanskje er det mest merkverdige med Høyres framlegg denne gangen, er den dramatiske endringen i distriktspolitikken. Det snakkes nå i merknadene om at SND-støtte skal gå til « gode prosjekter uavhengig av lokalisering ». Altså: Det kan ikke oppfattes på annen måte enn at alle distriktspolitiske virkemidler skal fjernes - alle grenser på 25 og 40 %. Nå skal pengene brukes dersom prosjektene er gode, uavhengig av lokalisering, som det står. Hvordan skal da Troms kunne konkurrere med det sentrale Østlandet?

       Når det gjelder grunnfinansieringsordningen, er jo den selvfinansierende for staten. Den koster ikke staten noen ting. Tvert imot betales det et gebyr på 25 mill. kr til staten, og det betales et utbytte på 40 mill. kr. Men det som er det viktigste med denne grunnfinansieringsordningen, er at ute i mange distrikter er den et priskorrektiv til lokale banker, og bankene må skjerpe seg. Bare det at SND gir et lånetilbud, gjør at bedriftene tjener på det. Det er det som kalles konkurranse! Ser ikke den tidligere banksjefen fra Troms den verdien SND har for å fremme konkurransen i distriktene, eller er det bankmannen som ikke ønsker konkurranse? For oss i Arbeiderpartiet er SNDs grunnfinansieringsordning et korrektiv som skaper konkurranse til fordel for brukerne.

Svein Ludvigsen (H) : Representanten Halvorsen forsøkte etter beste evne å trekke min troverdighet i tvil ved først å referere til våre forslag om skipsfarten og si at vi har alle våre venner. Ja, Høyre har sine venner i den betydning at vi ønsker å sikre en større andel norske sjøfolk om bord i norske skip. Det gjør vi gjennom å ha en sterk og god norsk flåte og en rederidrift som har rammevilkår som er konkurransedyktige internasjonalt. Målet vårt er å få flere norske sjøfolk om bord i norske skip. Det akter vi å fortsette med, og vi fremmer forslag i tråd med det. Når vi i tillegg ser at flåten vokser, at et større antall skip flyttes hjem til Norge, at man i tillegg har en økende kontraktmasse for norske skip som skal under norsk flagg, synes vi at det viser at det nytter.

       Når det så gjelder dette med landbruk - det ble vist til bonden i Nord-Norge - minner jeg om at vi i våre budsjettforslag og i forbindelse med behandlingen av jordbruksavtalen gikk inn for å styrke det vi kan kalle heltidsbonden - bruk som har det meste av sin inntekt fra bruket. Nordnorske bruk ville ha tjent på innretningen som vi gikk inn for. At det kanskje i Nord-Norge er større skepsis til Arbeiderpartiets landbrukspolitikk, kan Halvorsen og jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

       Når man i forbindelse med grunnfinansieringsordningen trekker inn min fortid og spør om det er banksjefen som tar stilling til dette, må jeg si at det er stortingsrepresentanten som gjør det. Jeg er overbevist om - i motsetning til Halvorsen - at statsbanksystemet ikke kan innføre en rimelig og rettferdig konkurranse, ei heller i denne sammenheng. Vi synes det er viktig å rendyrke SNDs rolle i distrikts- og næringsmessig sammenheng, men vi ønsker ikke å ha en grunnfinansieringsordning (presidenten klubber) - det skal jeg redegjøre nærmere for ved neste høve.

Jørgen Holte (Sp) : Verdas matvarekonferanse i Roma er nyleg avslutta. For 22 år sidan, i 1974, formulerte ein tilsvarande konferanse eit mål om at all svolt, matvareuvisse og underernæring skulle avskaffast innan ti år. Noreg utforma omgåande ei eiga ernæringsmelding og gjorde eit opptrappingsvedtak i Stortinget. 12 år etter at målet skulle vere nådd, går framleis nesten 900 millionar menneske svoltne til sengs kvar kveld - 200 millionar av desse er born. Dei blir det ikkje færre av, men fleire.

       Konklusjonen er klår: Det må satsast på landbruk, vern av den dyrka jorda, vern av reint vatn og rein luft og større nasjonal matvaretryggleik. Matvareproduksjonen må aukast med 75 % dei komande 30 åra for å sikre forsyning til alle, konkluderer den nyleg haldne konferansen. - Ei stor utfordring!

       Representanten Svein Ludvigsen og Høgre har fram til i dag vore Regjeringa sitt støtteparti i landbrukspolitikken, på vekslande premissar. Mitt spørsmål til leiaren i næringskomiteen blir: Kva meiner representanten Ludvigsen blir dei tre viktigaste verkemidla Noreg må legge vekt på for å nå ei internasjonal målsetting om at alle skal vere sikra ei tilfredsstillande matforsyning?

Svein Ludvigsen (H) : Hvis vi skal få til en tilfredsstillende matvareforsyning i verden - og det er en målsetting som også vi står bak - er det i hvert fall helt klart at vi er nødt til å være med på å forberede og tilpasse det norske landbruket til den virkelighet vi er omgitt av i Norge og internasjonalt. Da ligger målene som ble trukket opp i St.prp.nr.8 (1992-1993) om at kulturlandskapet skal holdes ved like, at vi skal ha landbruk i hele landet, fast fra vår side. Og jeg minner om at det har vi ivaretatt på en skikkelig måte. Det viser seg at aldri har jordbruksarealet i Norge vært høyere etter krigen enn det er i dag. Det betyr at vi driver og har en landbruksproduksjon i Norge som bidrar også i en internasjonal sammenheng. Jeg minner også om at jordbruksarealet faktisk øker. Vi er oppe i 2,36 dekar pr. innbygger, mens vi for ti år siden var på 2,31. Det forteller at selv om det er nedgang i antall bruk, har vi produksjonen intakt, og det er det som er viktig i en internasjonal sammenheng.

       Når det også er sagt, kan man ikke være blind for den utvikling som påvirker norsk landbruk ut fra en internasjonal konkurransesituasjon. Det synes jeg på mange måter at Senterpartiet og de som står bak den politikk de forfekter, glemmer i altfor stor grad. Jeg minner også om at vi ved flere anledninger har lagt stor vekt på at landbruksproduksjonen skal opprettholdes, at den skal ha en kvalitet og en sikkerhet som gjør at vi kan bidra både i forhold til en norsk befolkning og i en internasjonal sammenheng. Men jeg er ikke av dem som tror at vi på norske jordbruksareal kan løse verdens matvareproblemer. Det må man gjøre i samarbeid med andre land. Vi skal bidra - og Norge bidrar.

Reidar Johansen (SV) : Næringskomiteens leder brukte mye av sitt hovedinnlegg på hva Høyre ønsker å gjøre i forhold til fiskerinæringa. Jeg vil komme med to utfordringer til næringskomiteens leder på det området.

       Næringskomiteens leder, Svein Ludvigsen, slo fast at et forslag om å øke fiskebåtfinansieringa på den tradisjonelle måten ved å øke kontraktsrammen ville lide nederlag i dag. Men det foreligger et annet forslag i innstillinga i dag som bl.a representanten Ludvigsen kan bidra til får flertall, nemlig å målrette innsatsen mot ei fornying av nettopp den delen av flåten som kanskje fiskerinæringa er best tjent med, nemlig kystfiskeflåten. Det forslaget vil kunne gi et betydelig løft i den prosessen som fiskeflåten står overfor.

       Så til andre utfordringa. Etter mange stramme år i ressurssammenheng ser det ut som kvoteanslagene for 1997 vil komme opp på et meget høyt nivå, og da vil jeg spørre representanten Ludvigsen: Synes ikke partiet Høyre det nå er på tide at den minste flåten, den flåten som driver med konvensjonelle redskap, bør tas ut av reguleringssystemet og få mulighet til fritt fiske, slik man tradisjonelt alltid har drevet det, og som har vært best både for flåte, for bosetting og for fiskerinæringa?

Svein Ludvigsen (H) : Jeg takker for forslaget fra SV og invitasjonen til å støtte deres forslag. Men det er et aber med det, og det er at man fra SVs side kun ønsker å styrke og fornye kystflåten. Og det er viktig å fornye den, men vi ønsker å bidra til at resten av flåten, enten det nå er ringnotflåten, havgående fartøy eller trålerflåten, også skal fornyes, for det er behov for å fornye en flåte som i snitt nå nærmer seg 30 år. Det ønsker vi å gjøre fordi det er behov for å fornye flåten, behov for ny teknologi osv., men det er også viktig for å forbedre arbeidsmiljøet og ikke minst sikkerheten for norske fiskere på havet. Og da synes vi at SVs forslag blir altfor smalt. Jeg synes det ville være bedre at SV bidrog til å skape et flertall sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre, slik at vi kunne få til en reell fornyelse av flåten ut fra de behov som fiskerne selv ser, som næringen ser, og som ikke skal bestemmes isolert av enkeltparti. Så vi inviterer SV til å bidra til en virke-

       lig fornyelse av fiskeflåten langsmed kysten, slik som Fiskarlaget, fiskebåtrederne og en samstemt kystbefolkning ber om. Her er vi i hvert fall mer på linje med kystbefolkningen enn SV.

       Når det så gjelder dette med å ta den minste flåten, sjark- og kystflåten, fjordfiskerne, ut av reguleringssystemet og åpne for fritt fiske, er det et forslag som nok har mye for seg, og vi er ikke fremmed for at det kan være en løsning på sikt å komme tilbake til den gamle ordningen med en fri allmenning. På den annen side synes vi at en må se dette i en litt videre sammenheng enn det SV gjør. Derfor har vi vært med på å be om å få en fiskerimelding som tar opp alle sider ved dette, også den siden, og da kan vi gjøre et vedtak som står i en sammenheng, og ikke isolert.

       Full sysselsetting er det overordna målet for Arbeidarpartiet sin politikk. Det å gje tryggleik og vekst for den enkelte er ein avgjerande føresetnad for auka verdiskaping og velferdstiltak. Alle partar i samfunnet har felles interesse av å skape fleire jobbar. Det er grunnlaget for solidaritetsalternativet, som forpliktar til samspel mellom arbeidsgjevar, staten og arbeidstakarane. Vi har hatt vekst i talet på nye arbeidsplassar, og fleire og fleire får arbeid. Dette er eit resultat av Regjeringa sin solidaritetspolitikk, sjølv om trenden syner at det er eit kjønnsskilje i etterspurnaden etter arbeidskraft. Det statistiske materialet syner at det vert fleire og fleire kvinner som går ledige. Dette bør verte følgt opp i forhold til arbeidsmarknadstiltaka det offentlege skal sette i gang. Vi må styrkje yrkesdeltakinga for kvinner i distrikta. Bygdeutviklingsmidlane syner at det er flest kvinner som skaper alternative arbeidsplassar i bygdene. I tillegg må kvinner verte behandla likt med menn når dei søkjer om midlar til etablering av arbeidsplassar. I dag er det ein høgare terskel for kvinner enn for menn for å få lån. Dette er synd, òg fordi det viser seg at dei arbeidsplassane som vert etablerte av kvinner i distrikta, i større grad er vellukka enn dei som vert etablerte av menn.

       Vår industrialisering er knytt opp til våre rike naturressursar, som berg- og gruvedrift, vannkraft og metallproduksjon, og i dei siste 20 åra også til olje- og gassproduksjon. Desse næringane har ført til eit høgt teknologisk nivå på kunnskap.

       Bedriftene våre må i dag ta omsyn til at varer, komponentar og tenester vert produserte der det er billigast, og vert selde der prisen er høgast. Dette stiller krav til omstilling og fleksibilitet. I tillegg vert service, sosiale tenester, utdanning, miljø, kulturrelaterte produkt, informasjonssystem og media ein del av livsgrunnlaget vårt.

       For å ligge i fremste rekke må vi legge vekt på å styrkje grunnlaget i form av menneskeleg kompetanse og skaparkraft. Kreativitet må verte honorert, ikkje motarbeidd. Vi må vise at vi trur på menneske som har idear, og som trur på ideane sine. Vi må styrkje entreprenørånda og samrå meir med kvarandre enn om kvarandre.

       Dette set krav til utforminga av det offentlege verkemiddelapparatet. Vi treng ein god næringspolitikk som legg generelle og riktige rammer som kan skape nye arbeidsplassar og trygge eksisterande. Alle våre store næringar er i dag distriktsnæringar, som olje og gass, fiske og fiskeindustri, jord- og skogsdrift og næringsmiddelindustri. Når vi høyrer - sikkert også her i dag - om kor dårleg det står til i distrikta her i landet, stemmer ikkje dette heilt med realitetane. Fiskerinæringa er vår nest største eksportnæring, og etter den kjem skogen og treforedlingsproduksjonen. Her ligg moglegheiter, og vi har enno ikkje byrja å utnytte og utvikle informasjonsteknologien godt nok. Gjennom sterk vektlegging av IT som ein kritisk konkurransefaktor i eit internasjonalt engasjement vil det vere mogleg å stimulere til auka eksport av tradisjonelle så vel som nye produkt - teknologi som ein kan gjere seg nytte av frå alle delar av landet. Dette kan og bør bli ei sterk distriktsnæring. Eg er difor glad for at vi skal ha ein gjennomgang av alle offentlege verkemiddel i ei eiga melding som Stortinget får til behandling neste år. Dei borgarlege partia her i Stortinget har både i samband med finansinnstillinga og i næringskomiteen hatt lyst til å ta ut enkeltelement. Eg er glad for at signala frå organisasjonane i næringslivet har vore så eintydige. Når NHO, Fiskerinæringens Landsforening og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen alle ber om at eventuelle endringar ventar til evalueringa av SND, er dette svært sterke signal om kva næringa sjølv ønskjer. Det blir lett ein parodi når dei borgarlege partia snakkar om kor viktig det er å ha langsiktige rammevilkår, samstundes som dei med eit pennestrøk i ein sein nattetime tek vekk ordningar som f.eks grunnfinansieringa i SND. I ettertid har alle også stort sett teke innover seg at dette er uhaldbart. Eg er difor glad for den støtte som er gitt til at ordninga stort sett kan halde fram som før gjennom SND.

       Nyskaping og forsking er viktige område i næringspolitikken. Styresmaktene sitt ansvar for den næringsretta forskinga er tredelt: Den skal for det første sikre kompetent arbeidskraft, arbeidskraft som er kvalifisert til å drive utviklingsarbeid. Dette igjen krev gode universitet og høgskular. Det andre er at forskinga bør ha eit tilstrekkeleg omfang. Brukarstyrte program gjev slike bidrag til næringslivet sin eigen forskingsinnsats. For det tredje har styresmaktene eit ansvar for å sikre at forskinga held tilstrekkeleg kvalitet, noko som igjen krev deltaking på internasjonalt nivå. I dag ser vi at veksten i sysselsettinga kjem i små og mellomstore bedrifter. Difor er det viktig å få fram forskingsresultat til kommersiell utnytting. Dette igjen må få konsekvensar for utforminga av offentlege verkemiddel. Difor må struktur, busetnad og sysselsettingseffekt verte prioritert og styrkt i den offentlege verkemiddelbruken. Regjeringa vil i salderingsproposisjonen kome attende med eit såkornfond. Det er eit godt signal til alle, eit signal om satsing på nyskaping. Ei ny såkornordning må imøtekome nokre grunnleggande omsyn:

       Ordninga må gjelde heile landet - med sterk distriktspolitisk forankring. Med bakgrunn i dei seinare års utvikling med reduksjon i talet på industriarbeidsplassar, er det ei stor utfordring å kompensere med nye arbeidsplassar i ny verksemd. Effektiv nyskaping krev aktivt engasjement frå fleire enn sjølve nyskaparane. Slikt engasjement er i dag varierende. Dette gjeld i særleg grad privat risikokapital, relevant kompetanse og gode råd i høve til økonomi, finansiering og marknadsføring. Difor er det viktig å legge til rette for at offentleg kapitalinnsats vert brukt til å utløyse og stimulere privat kapital og kompetanse og kople dette nærmare opp til nyskapingsmiljøa. Slik kan dei offentlege og den private risikokapitalen sameinast om å sikre vekst og nyskaping.

       Vi må vidare innrette både grunnfinansieringa, eigenkapitalfondet og risikolåneordningene slik at dei rettar seg spesielt til små og mellomstore bedrifter, og spesielt til dei som ligg i distrikta - også med gunstigare rente og høgare risikovurdering. Dette krev at det fylkeskommunale apparatet finn ei organisasjonsform som gjer det mogleg for bedriftene å få nærleik til og inngrep i nasjonale verkemiddel.

       Ei heilskapleg vurdering av verkemidla gjennom SND må sjåast i eit langt perspektiv. Verkemidla må utviklast slik at dei er robuste og kan tåle å vere bidrag i ulike fasar i konjunkturutviklinga. Dei nasjonale utviklingstilskota er i hovudsak nytta til programutvikling og kunnskapsheving for små og mellomstore bedrifter. Det gjeld ikkje berre OFU-kontraktar, men også utviklingstilskot som i stor grad vert nytta til kompetanseoppbygging i små bedrifter.

       Eg tek opp dei forslaga som Arbeidarpartiet er med på i innstillinga, og eige forslag som ligg på pulten.

       Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det er interessant å høre på representanten Nistad, for vi har vel få representanter i denne sal som til de grader forsvarer alt det som Regjeringen til enhver tid gjør.

       Det er et par punkter jeg har lyst til å gripe fatt i. Det ene er grunnfinansieringsordningen i SND, som nå drives på markedsmessige vilkår, og på det grunnlaget er det jo prinsipielt umulig ved den ordningen å oppnå noe av det som representanten framhevet, nemlig å ta andre hensyn enn det som er markedsmekanismen og markedsøkonomiens hensyn. På den basisen fungerer også grunnfinansieringsordningen i SND i praksis slik at den bare forsterker de markedskreftene som allerede ligger inne i de andre finansieringsordningene, eller sagt med andre ord, det er en form for statskapitalisme. Og er det noe vi ikke trenger mer av i vårt samfunn i dag, så er det jo at staten driver med sentralisering gjennom offentlige penger. Det er langt bedre da å legge til rette for en finansiering gjennom f.eks lokalstyrte sparebanker, som tross alt tar noen andre hensyn.

       Representanten Nistad forsvarer varmt at SND ikke engang skal komme inn under offentlighetsloven når det gjelder virksomheten sin, og den murring som da skjer ute, har Arbeiderpartiets fraksjonsleder vanskelig for å forstå.

       Det som imidlertid gjorde at jeg hadde lyst til å stille spørsmål, var den sterke hyllesten til internasjonaliseringen av norsk økonomi. Det foregår nå en utvikling mot at vi får fri kapitalbevegelse i forhold til land som har langt lavere lønnskostnader, langt lavere sosiale rettigheter og langt dårligere fagbevegelse, og dette kombineres med at vi tar vekk våre egne komparative fortrinn knyttet til naturressursene. Mitt spørsmål er: Hvordan vil da Arbeiderpartiets fraksjonsleder sikre at vi får en videreforedling av naturressursene i Norge?

Astrid Marie Nistad (A) : Eg likar betre å vere ein forsvarar enn å vere ein defensiv medspelar på ein bane. Eg likar betre å vere øvst på banen og sjå dei nye moglegheitene som ligg der, enn å ligge bak og kritisere. Eg likar mykje betre å samrå om desse tinga enn å motarbeide dei. Difor tek eg det som ei ære når Senterpartiet sin hovudtalsmann i finanskomiteen her tileignar meg dei eigenskapane.

       Når det gjeld alle dei avtalane som vi har gjort i verdssamanheng, vil dei automatisk vere med på å opne grensene og redusere tollbarrierar, valutatransaksjonar skjer over landegrensene, og det er vi nøydde til å ta innover oss og utforme vår politikk i forhold til. Og vår nasjonale lovgiving tek høgd for dette når det gjeld akkurat dette med bruken av naturressursane. Det er eg ikkje uroa over, slik som Lundteigen er, dersom det offentlege har lyst til å utnytte og bruke det. Så lenge Arbeidarpartiet sit med regjeringsmakt, er eg overtydd om at det lovverket òg vert utnytta i samband med sal av bedrifter knytte til naturressursar - fullt ut.

       Eg er meir uroa dersom vi får eit skifte i den politiske samansettinga i regjeringskvartalet.

Einar Steensnæs (KrF) : SND er et viktig næringspolitisk og distriktspolitisk instrument, og uten tvil har SND gjennom sin virksomhet bidratt til å bedre konkurranseevnen og lønnsomheten i en rekke bedrifter, og også bidratt til en god distriktsutvikling gjennom støtte til viktige nøkkelbedrifter.

       Når flertallet, der Kristelig Folkeparti er med, har vært skeptisk til utbyggingen av grunnfinansieringsordningen, har dette med synet på SNDs primæroppgaver å gjøre. Skal SND fylle sin rolle slik dette er uttrykt i SNDs egen formålsparagraf, er det viktig at denne organisasjonen konsentrerer seg om disse primæroppgavene og ikke driver parallell virksomhet med privat bank- og kredittvesen. Kristelig Folkeparti legger stor vekt på en strukturpolitikk som kan forsyne alle deler av dette landet med akseptable kreditt- og finansieringsordninger. Og oppstår det skjevheter i denne strukturen, slik at ikke alle deler av landet får den tilførsel av nødvendig kreditt og finansiering, bør dette rettes opp gjennom en strukturpolitisk operasjon, ikke ved at det offentlige trer inn og overtar der det private bank- og kredittvesenets oppgaver opphører.

       Ser ikke Arbeiderpartiet disse grunnleggende og viktige problemstillingene? Vekker det ikke bekymring hos Arbeiderpartiet og hos Astrid Marie Nistad at en sterk vektlegging av grunnfinansieringsordningen fjerner SND fra sitt egentlige formål? Har ikke Arbeiderpartiet innvendinger til en rolleblanding der statlige støtte- og finansieringsordninger blandes sammen med låneordninger som mer hensiktsmessig kan ivaretas av det private kredittmarkedet?

       I høst opplevde vi at en betydelig bedrift i denne byen flagget ut til Irland. Begrunnelsen var i hovedsak at skatteforholdene i Irland var mye gunstigere. Og mitt spørsmål til representanten Nistad blir da: Hvordan har regjeringspartiet tenkt å avgrense det etter mitt syn gale vedtaket som man gjorde i rederisammenheng i forhold til det øvrige næringsliv, som på ulike områder tydeligvis stadig vil finne de samme argumentene som norsk rederinæring, nemlig at skatten er så mye gunstigere i andre land?

       Det andre spørsmålet til representanten Nistad går på den formuleringen der man peker på behovet for fornying av fiskeflåten, men der det ikke ligger særlige forslag i budsjettet: Når man har fått vurdert dette ferdig og kommer tilbake til Stortinget, hva slags fiskeflåte er det man skal fornye, og på hvilken måte skal denne fornyelsen skje?

Astrid Marie Nistad (A) : Så vidt eg hugsar, var det ikkje med Arbeidarpartiet sitt fleirtal vi fekk den gunstige reiarlagskattlegginga. Vi hadde vel vårt eige forslag, og det har vi framleis i dette budsjettet. Eg seier meg lei for at den avtalen som er framforhandla mellom denne næringa og Regjeringa, vert påplussa. Vi er sjølvsagt opptatt av å ha norsk mannskap på alle båtar, og det har vi meint at vi kunne fått innafor den ramma som vi har sett på dei løyvingane.

       Når det gjeld dette med at vi er opptatt av internasjonalisering, trur eg at norsk næringsliv skal vere veldig glad for at det er eit parti som er opptatt av det, for dei konkurransevilkåra som vi arbeider mot, er nemleg internasjonale. Det er vi nøydde til å ta innover oss på ein slik måte at vi legg dei på plass i dei verkemidla som vi no kan stille til rådvelde. Når eit stort konsern her i denne byen flaggar ut til Irland, er det òg på bakgrunn av at f.eks slike parti som SV og andre anbefalte det norske folk å seie nei til å vere med i det same verkemiddelapparatet som det dei europeiske landa innafor medlemskapen har i dag, og som spesielt Irland dreg nytte av, f.eks akkurat innafor den farmasøytiske industrien. Eg er lei for at vi ikkje der kan klare å konkurrere med dei, på grunn av at vi har lagt på oss sjølve eit stengsel.

       Når det gjeld Fiskarbanken, vil Regjeringa kome tilbake til integrasjon i SND. Og når det gjeld kva slags flåte vi vil ha i framtida, er det sjølvsagt ein fleksibel flåte, som best mogleg tek i vare fiskarane sine interesser, same kva for hav dei måtte gå på.

       SND er det mest omfattende offentlige virkemiddelapparat, med betydelige økonomiske rammer for tilskudd, låneordninger og tilføring av egenkapital til bedriftene. Samlet dreier det seg her om milliardbeløp som staten tilfører næringslivet hvert år. Hvordan disse midlene blir benyttet, har sjølsagt betydning så vel for de enkelte sektorene innenfor næringslivet, som for den enkelte bedrift og for konkurrerende bedrifter. SND er således et betydelig politisk styringsinstrument for Regjeringen.

       Det er den måte Regjeringen har brukt SND på for å strukturere næringslivet, Senterpartiet er mest kritisk til. Jeg viser her til den kritikk vi har rettet mot strukturtiltakene for den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien og den finansielle støtten til Norway Seafoods A/S. Etter Senterpartiets syn skal SND prioritere nyskaping og søke å påvirke lokalt eierskap både ved lån, tilskudd og tilføring av egenkapital.

       Stortingets vedtak ved behandlingen av B.innst.S.nr.I. om reduksjon i utlånsrammen for grunnfinansieringsordningen med 1 milliard kr, er omtalt i innstillingen fra næringskomiteen. Med den sentralisering en ser i bankvesenet, kan det framføres mange gode grunner for å opprettholde et statlig finansieringstilbud som kan tre inn der bankene svikter. Men dersom SND skal opptre etter samme forretningsmessige prinsipper som de private bankene og finansinstitusjonene, kan jeg ikke se at vi har bruk for denne statlige ordningen.

       Mitt syn er at SND gjennom grunnfinansiering i første rekke skal engasjere seg på områder der det private bankvesen ikke viser tilfredsstillende engasjement overfor næringslivet, likeså at grunnfinansieringen kan bidra til å skape konkurranse i rentemarkedet i de deler av landet der konkurransen mellom de private aktørene ikke virker. SND bør for alle sine ordninger søke å ha et godt samarbeid med lokale banker om den totale finansieringspakke for prosjekter. Også lån fra grunnfinansieringsordningen må kunne skje i samarbeid og med sidestilt prioritet med lokale banker.

       Reiselivet har hatt en sterk vekst de senere årene og er blitt en betydelig næring både når det gjelder omsetning, eksport og sysselsetting. Næringen har fortsatt et vekstpotensial, men de sterke sesongsvingningene gir ustabil sysselsetting og svak lønnsomhet ved mange bedrifter. Utfordringen for næringen er å skape bedre lønnsomhet for den enkelte bedrift og sikre de ansatte bedre stabilitet i sitt arbeid. NORTRA står for næringens internasjonale markedsføring og har spesielt satset på markedsføring av Norge som reisemål utenom de store sesongene. Jeg hadde håpet på flertall for å øke bevilgningene til NORTRAs arbeid, men dessverre står Senterpartiet og Fremskrittspartiet alene om forslag til økning av bevilgningene på dette viktige området for reiselivet.

       De rekordstore torskekvotene på hele 890.000 tonn som Norge og Russland er blitt enige om, gir næringen et godt grunnlag for 1997. Et viktig spørsmål er imidlertid hvordan markedet reagerer på signalene om en slik økning, og hvordan næringen makter å stabilisere prisene. Jeg må imidlertid innrømme at jeg tviler sterkt på om det var riktig å gå til en slik økning av fangstkvotene. Min tvil er belagt i det faktum at det har vært ulike vurderinger fra forskernes side om torskens tilstand. Så sent som i mai kom det klare advarsler fra forskere da en påviste negativ utvikling i torskebestanden. Et uttak på 890.000 tonn ligger klart over det gjennomsnittlige totale fisket pr. år i årene etter 2. verdenskrig, mens det var fritt fiske. Fisket gjennom disse årene har som kjent fått skylden for nedfiskingen av torskebestanden. Fra fiskerhold i Nord-Norge er det kommet advarsler mot økning av totalkvoten til neste år. Deres advarsler bygger på erfaringene fra utviklingen i fisket de to siste årene. Forskerne kan som kjent ta feil - derfor denne advarselen, som jeg håper at fiskeriministeren merker seg.

       Senterpartiet går mot innlemmelse av Fiskarbanken i SND og har grunngitt det i innstillingen. Vi tar imidlertid til etterretning at det er flertall i Stortinget for en slik integrering. Vi vil i tråd med vårt syn på behovet for bedre finansieringsordninger fremme våre forslag til hvordan fiskeflåten skal få del i SNDs ordninger når saken kommer til behandling i Stortinget.

       Jeg synes imidlertid det er grunn til å beklage den manglende vilje og interesse den avgåtte regjering og fiskeriminister har vist når det gjelder fornying av fiskeflåten. Jeg håper at dette har bedret seg. Etter Senterpartiets syn er ikke 9 % kontraktsstøtte en god nok ordning for å skape et lønnsomt grunnlag for alle områdene av fiskeflåten. Senterpartiet har derfor i tillegg til kontraktstøtten foreslått innføring av investeringsstøtte for å skape et bedre grunnlag for økt fornying der behovet er størst. I våre merknader har vi sammen med Kristelig Folkeparti pekt på at behovet for fornying i første rekke gjelder den mellomstore og store kystfiskeflåten og deler av havfiskeflåten.

       Senterpartiet har også fremmet forslag når det gjelder skattemessig tiltak, ved å åpne for avsetning til investeringsfond og utsatt gevinstbeskatning ved salg av fiskefartøy. Et av problemene fornyingen av flåten står overfor, er manglende egenkapital i næringen. Skattemessige fondsavsetninger vil være et positivt tiltak som også skaper et bedre grunnlag for fortsatt å opprettholde en fiskereid og lokalt eid flåte.

       Opphevingen av kontraktsavskrivningen og mulighetene til utsatt gevinstbeskatning har skapt problemer for fiskere som skal selge et eldre fartøy og overføre gevinsten i dette som egenkapital til nytt fartøy. De nødvendige kvote- og konsesjonsordningene fiskerne må leve med, gjør det vanskelig å gjennomføre transaksjoner med salg av et eldre fartøy og kjøp av et nytt i samme år.

       Arbeidet med sikkerheten til sjøs er en viktig del av næringskomiteens ansvarsområde. Komiteen har også prioritert denne siden av vår maritime virksomhet høyt, og senere i dag vil dette temaet bli debattert i forbindelse med behandlingen av Sjøfartsdirektoratets virksomhet.

       Senterpartiet har i sjøfarts- og fiskerikomiteen og nå i næringskomiteen tatt opp problemene med sjødyktigheten til de såkalte paragrafbåtene i fiskeriene. Det er meningsløst at regelverket skal være slik at sikkerheten for skip og mannskap og mannskapets bo og arbeidsmiljø skal komme i andre rekke. Det er i dag liten sammenheng mellom fartøyets arealer som vedrører disse forholdene, og det som har med fangstkapasitet å gjøre.

       Jeg vil komme med den henstillingen til fiskeriministeren at systemet må endres slik at mannskapets sikkerhet, velferd og arbeidsmiljø får førsteprioritet ved utformingen av regelverk for bygging av fiskefartøy.

       Fiskeridepartementet har avslått å gi Andenes Havfiskeselskap lov til å sette sitt nybygg inn i fiske, og det på grunn av at fartøyet er blitt over 1.200 brutto registertonn.

       Rederiets forklaring på denne situasjonen er at planene er endret underveis, slik at skipet er bygd med isklasse. Det må være tillatt å bygge et fartøy slik at sikkerheten for mannskapet er optimalt ivaretatt. Jeg vil komme nærmere tilbake til dette spørsmålet ved behandlingen av sak nr. 2 på dagens kart.

       Senterpartiet er imidlertid imot at fartøy som er gitt konsesjon for levering av fangst til foredling i land, skal legge om til ombordproduksjon. Jeg vil be fiskeriministeren imøtekomme rederiet på det grunnlag jeg her har nevnt.

       Under Kap. 1050 på Fiskeridepartementets budsjett har Senterpartiet fremmet forslag om økte bevilgninger til Velferdstjenesten, kvinneretta kompetansehevende tiltak og tiltak overfor fiskeindustrien.

       Jeg synes det er beklagelig at ikke Regjeringen kan bidra med et beløp på 3 mill. kr til velferdsarbeidet for fiskere og sjøfolk. Både Norges Fiskarlag, Sjømannsforbundet og Sjømannsmisjonen gjør en innsats med bl.a drift av velferdsstasjoner. Dette er tiltak som har stor betydning spesielt for kystfiskerne under de store sesongfiskeriene. Kutt i denne bevilgningen har vært en gjenganger i budsjettene de senere årene, men dette er det første budsjettet der Arbeiderpartiet ikke er villig til å bidra her i Stortinget. Det er vanskelig å skjønne denne negative holdningen fra regjeringspartiet.

       Når det gjelder de øvrige forslagene under dette kapitlet, viser jeg til begrunnelsen som er tatt inn i våre merknader.

       Til slutt vil jeg vise til de tiltak som tidligere er vedtatt av Stortinget av ordninger for å sikre rekruttering av norske sjøfolk til norske skip. Rekruttering av sjøfolk til norske skip framstår som en viktig del av den kompetanse som hele den maritime sektor har bruk for. Derfor er dette viktig for at Norge også i framtiden skal være en stor skipsfartsnasjon med en betydelig maritim sektor på et høgt internasjonalt kompetansenivå.

       Det er hyggelig å konstatere at de tiltak som er satt i verk, har gitt positive resultater. Det er i første rekke i NIS potensialet for økt sysselsetting av norske sjøfolk ligger, og det er derfor viktig at det legges til rette for det her. Forslaget om at bevilgninger til refusjonsordning for NIS skal gjøres om til overslagsbevilgning er, sammen med økningen av refusjonen til 20 %, en viktig forutsetning for å skape en slik økning.

       Jeg vil til slutt ta opp de forslag som Senterpartiet har fremmet, og som Senterpartiet er sammen med andre partier om. Det gjelder forslag nr. 1 fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, forslag nr. 2 fra Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, forslagene nr. 3 og 4 fra Senterpartiet og SV, forslag nr. 5 fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og forslagene nr. 8, 9, 10, 11, 12 og 13 fra Senterpartiet.

       Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

       Inger Lise Husøy (A) : Stortingsrepresentant Peter Angelsen må ha en stor dag i dag. Senterpartiet har atter en gang funnet lykken hos Høyre, og for omtrent åpen scene her i Stortinget raner de statskassen. Endelig har gamlekarene i Senterpartiet vunnet over Anne. Jeg minner om VG-oppslaget tidligere i år hvor bekymrede senterpartitopper krever endringer i partiets politikk, med Angelsen og Restad i spissen. Representanten Syver Berge har tordnet mot det han kaller reinspikka kapitalisme i Arbeiderpartiet. Anne har gjort det til sitt livsverk å dundre løs på at Arbeiderpartiet, med støtte fra Høyre, gjennomfører et systemskifte med mer marked og mindre styring. Hvor står Senterpartiet egentlig i dag? Er det ikke nettopp mer marked og mindre styring som er politikken?

       Paradoksene er mange. De er imot utenlandsk eierskap, skeptisk til statlig eierskap, de ribber SND og har tatt bankenes parti. Senterpartiet satser på det vi har lite eller aller minst av, nemlig lokal kapital. Skjønn det, den som kan!

       Men i sine merknader hyller de Arbeiderpartiet for stø kurs-politikken og solidaritetsalternativet. Det er det mitt spørsmål dreier seg om, at Senterpartiet hyller og viser til den positive utviklingen i norsk økonomi. Kan vi her spore en endring i Angelsens syn på EØS? Og har den økonomisk utviklingen skjedd på grunn av eller på tross av EØS-avtalen?

Peter Angelsen (Sp) : Med den intensitet det var i representantens innlegg og det temaet som ble tatt opp, skulle jeg nesten tro at representanten forestilte seg at dette var et valgmøte med et publikum som kunne påvirkes, men jeg tror det var feil talerstol som ble brukt til det innlegget som ble holdt nå.

       Jeg syns at representanten Husøy burde lære seg til å høre litt mer etter det innlegget som blir holdt i en sak når det tas replikk.

       Når det gjelder det med å rane statskassa, vet jeg ikke hva det siktes til, jeg kjenner ikke til at Senterpartiet har gjort noen slike forsøk. Vi har i våre budsjettopplegg like god balanse som Arbeiderpartiet, men vi har en annen prioritering, vi sørger for at kommunene får økonomi til å kunne gjennomføre de pålegg som regjering og storting gir dem, bl.a innenfor helsesektoren, til gjennomføring av 6-åringsreformen osv. Det er mange oppgaver kommunene sliter med i dag på grunn av dårlig økonomi som øker forskjellene fra kommune til kommune. Det burde representanten Inger Lise Husøy forsøke å sette seg litt inn i. Ropet fra kommunesektoren er sterkt. Fra Arbeiderpartiets ordførere i Nord-Norge er det kommet klare meldinger om at Senterpartiets økonomiske opplegg er langt bedre enn Arbeiderpartiets. Jeg kan ikke skjønne at Arbeiderpartiets representanter her i Stortinget kan overse slike klare signaler som kommer utenfra, fra eget parti. Jeg forstår godt at de kan overse det andre partiers representanter sier, men når det kommer fra eget parti, da skjønner jeg ikke at de kan være så tykkhudet at det preller av som vann på gåsa. For slik virker det. Vi får se hvordan det går i salderingen.

       Når det gjelder den havgående flåten og den enkeltsaken jeg har nevnt, vil jeg bare vise til at da vi behandlet strukturmeldingen, gikk Senterpartiet inn for å innføre enhetskvoter for den havgående flåte nettopp for å få til reduksjon i denne. Enhetskvotene går ut på at redere kan slå sammen kvoter fra to fartøy eller hva det måtte være, og å ta det ene fartøyet varig ut av fisket. Det vil ta noen år å få en reduksjon på den måten, og den havgående flåten må sjøl finansiere den reduksjonen som skjer. SV gikk imot dette - uforståelig for meg. Konsekvensen av det er at Sosialistisk Venstreparti ønsker å opprettholde alle de havgående fartøyene.

       Jeg vil gjøre representanten Johansen oppmerksom på at vi lever i et rettssamfunn, og det går ikke an for regjering eller storting å gjøre enkeltvedtak etter som de ønsker det politisk - landet skal styres etter lov. Det fartøyet som Andenes Havfiskeselskap nå har vanskeligheter med å få sette inn i fisket, hadde de fått anledning til å innføre i Merkeregisteret og ta i bruk hvis det hadde vært under 1.200 tonn. Men så finner de ut at på grunn av at de har rekekonsesjon og det fiskes i isfarvann, bør fartøyet isforsterkes. For å få stabiliteten i orden må de gjøre fartøyet bredere, og så er de kommet opp i denne situasjonen. Det er et meningsløst prinsipprytteri å skulle nekte fartøyet tatt i bruk bare på grunn av at sjøsikkerheten er gjort god nok for fartøyet.

Inger Lise Husøy (A) : Representanten Angelsen valgte ikke å svare overhodet på min første replikk, derfor vil jeg gjenta noen av hovedpoengene.

       De borgerlige « jaktkameratene » og opposisjonens finansgenier har kommet til enighet om én ting, og det er å vingeklippe SND og ribbe SNDs grunnfinansieringsordning. Dette har skapt store bølger i næringslivet, ikke hos de få og store, men hos de mange og små. Sjokkreaksjonene har haglet over næringskomiteen også, med det ene brevet etter det andre hvor opposisjonen blir bedt om å tenke seg om og vurdere konsekvensene før en går til så drastiske skritt. For fiskerinæringen og reiselivsnæringen - som Angelsen for øvrig er saksordfører for - må det være en stor skuffelse. Det er altså flere store organisasjoner som har advart opposisjonen mot å gjøre det de har foreslått i finansinnstillingen. Jeg er enig med representanten Nistad i at vi er vitne til en politisk parodi, en høstforestilling på komedieteatret hvor vi kan la oss underholde av politiske parodier - for jeg tror kanskje at opposisjonen tar til vettet. Nesten tragikomisk synes jeg det er at de i det hele tatt har tenkt sånn. Men jeg tror at SND vil komme styrket ut denne forestillingen, og det er bra.

       Når representanten Angelsen ikke vil svare på spørsmålet om EØS-avtalen, er spørsmålet mitt: Hvor dypt stikker denne vingeklippingen av SND i Senterpartiet?

Peter Angelsen (Sp) : Representanten Inger Lise Husøy savnet konkret svar på sitt spørsmål i første replikk. Jeg oppfattet replikken som relativt uryddig og av generell karakter som gikk på økonomi, med påstand om at statskassen var ranet. Så jeg fant ikke grunn til å gå noe nærmere inn på hennes spørsmål.

       Når det gjelder utviklingen i norsk økonomi, har vi fra Senterpartiets side ved behandlingen av EØS-avtalen og EU-spørsmålet klargjort at det ikke er avtalen i seg selv som er grunnlaget for å skape vekst i norsk økonomi, det er hvordan internasjonale konjunkturer utvikler seg. Norge har alltid hatt en åpen økonomi - før EØS-avtalen også - og er et land som er veldig konjunkturavhengig. Vår oljerikdom og våre ressurser for øvrig har gjort at vi har kommet i en særstilling internasjonalt. Økonomien har hatt en positiv utvikling, og det er vi alle glade for. Men vi vil gi aktørene i næringslivet hovedæren for at vi har fått den utviklingen som vi har fått - på tross av Regjeringens politikk.

       Jeg skal i denne omgang ta for meg to hovedområder; andre talere fra SV vil komme inn på andre deler av SVs budsjettforslag. De to områdene er SNDs ulike ordninger, i særdeleshet grunnfinansieringa, og de ulike vurderingene av fiskerinæringa som framkommer i innstillinga.

       Når det gjelder SNDs virksomhet de siste årene, har denne vært mål for tung og grundig kritikk fra de aller fleste berørte parter, naturlig nok - inklusiv regjeringspartiets talsmenn - på ulike nivåer og sektorer. SVs kritikk har i hovedsak vært rettet mot de åpenbare strukturelle målsettingene SND tydeligvis har for de ulike sektorene. Stort måtte det være, sentralt måtte det ligge og maksimal lønnsomhet måtte det frambringe - det synes å ha vært tre av nøkkelordene for SNDs ledelse. SND har framstått som Regjeringas eksekutør av en hardhendt distriktspolitikk som tydelig har som mål å svekke distriktsbosettinga og framprovosere sterkere sentralisering. Denne politikken har Regjeringa fått flertall for her i Stortinget - i hovedsak sammen med Høyre og Fremskrittspartiet.

       SND er det redskapet vi har, på godt og vondt. Etter SVs oppfatning må den strukturelle konsekvensen av SNDs handlemåter bli tema for den gjennomgang Stortinget vil få mulighet til i løpet av vårsesjonen. Etter SVs oppfatning er det behov for betydelige endringer av de politiske rammevilkår og styringssignal overfor SND - kanskje særlig overfor den del av SND som er sentralt styrt fra Oslo. Men fra dette standpunktet til å gå inn for betydelige kutt i en budsjettprosess når det gjelder SND, er etter SVs oppfatning på grensen av det uansvarlige. Når et flertall i Stortinget bestående av partier med diametralt motsatte distriktspolitiske standpunkter kan være enige om å kutte, uten at en går grundig inn i hva en vil med SND, og uten at en går grundig inn i hvilke alternativer en har, vitner det om hva jeg vil kalle en uryddig opptreden. Det Senterpartiet og Kristelig Folkeparti risikerer, er at disse partiene får flertall for kutt i distriktspolitiske midler uten å ha sikret seg noe flertall for alternativer eller andre midler. Dette vil kunne bli nervepirrende interessant for en mengde distriktsbaserte arbeidsplasser - kanskje mer nervepirrende enn de fleste vil ønske seg. SV vil for sin del komme tilbake til dette når Stortinget får seg forelagt meldinga om SND.

       Norsk fiskerinæring har i løpet av de siste 6 - 7 årene blitt ei næring som ser ut til å få den oppmerksomhet og interesse som den alltid har tilkommet - og vel så det. Fiskeridepartementets politiske ledelse, fra Bjarne Mørk Eidem fram til Schjøtt-Pedersen i dag, har gradvis manøvrert næringa inn i en situasjonsbeskrivelse som en bare kunne finne i Høyres og Fremskrittspartiets programskrifter fra tidlig 1980-tall. Jeg skal nevne noe: Vi har fått speilvendt fiskerigrense, man har fjernet tilvirkerloven, svekket råfiskloven, redusert fiskeriavtalens betydning og ytterligere svekket deltakerloven gjennom praksis, og sist, men ikke minst har vi fått EØS-avtalens konsekvenser for fiskerinæringa. Det virker som den sittende statsråd vil få det tunge ansvaret å fullføre de strukturendringene i næringa som tunge aktører i næringa og i politikken har hatt som mål lenge: større, men mindre fleksible enheter på land og hav.

       Utslagene av denne politiske utviklinga har vært grelle. Ett eksempel er overtakelsen av Melbu - i den grad den er gjennomført. Røkkes RGI kan i forhold til norske subsidier i forbindelse med bygging av havgående fartøy framstå som utlending når han skal bygge fiskefartøy i Norge og motta betydelige statlige subsidier. Han framstår så på andre sida som norsk når han skal ha konsesjon for å eie norsk fiskeindustri. Og media har jo avdekket at mannen bor både her og der.

       For Regjeringas politiske mål kan det være like greit at Røkke kan opptre under forskjellige flagg. For norsk fiskerinæring blir bildet veldig uoversiktlig og inkonsekvent hva angår politiske linjer både i nasjonal og internasjonal fiskeripolitikk. Hva vil statsråden og Regjeringa gjøre for å rydde opp i dette forholdet? Er RGI utenlandsk eller norsk? Det selskapet står også for en betydelig fiskeriimperialisme utenfor andre nasjoners farvann. Vi har et legitimitetsproblem i den grad vi prøver å framstå som ansvarlige i forvaltningssammenheng. Samtidig som denne prosessen pågår, bryter RGI sine uttalte forutsetninger om at fisken tatt av de nye prosjekterte fartøy som skal bygges for Barentshavet, skulle prioriteres landindustrien. Alle de fartøyer som RGI er i ferd med å bygge, skal nå bli fabrikktrålere, viser det seg. Hvilke merknader har fiskeristatsråden til det?

       Torsdag skal Akers generalforsamling behandle fusjonsplanene i forhold til RGI. Jeg har ingen særlig tro på at RGI her heller vil få tommelen ned. Men skulle det mot formodning skje, synes da Regjeringa at forutsetningene for Norway Seafoods overtakelse av Melbu er tilstrekkelig brutt? Vil Regjeringa da trekke sitt forhåndstilsagn til Røkke og kompani?

       På ett punkt synes Regjeringa å stå fast - det er bra, og har SVs fulle støtte - og det er at det ikke skal gis ut nye fabrikktrålerkonsesjoner til norske redere. SV har registrert at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet i sine program/programutkast klart sier fra at fabrikktrålerflåtens kapasitet skal bygges ned. Representanten Engseth understrekte endog i en replikkrunde tidligere i høst her fra denne talerstolen at Arbeiderpartiet faktisk hadde som mål å redusere kapasiteten innen denne fartøygruppa. I dag får både Arbeiderpartiet og Senterpartiet sjansen til det ved å støtte SVs forslag om å starte en slik kapasitetsreduksjon nå.

       Ingen fartøygruppe innen fiskerinæringa har til tider kunnet opptre så ansvarsløst hva angår forvaltning av ressursene og økonomiske disponeringer som nettopp denne gruppa. Når sentrale fiskeindustriledere uttaler at de omregningsfaktorer fabrikktrålerne bruker i sin produksjon, er direkte usannheter, forteller det meg at Regjeringa og Fiskeridepartementet bør gå langt grundigere inn i fabrikktrålergruppas fangstdata, regnskap og forvaltningspraksis enn tidligere statsråder har gjort. Derfor bør også et stortingsflertall i dag kunne slutte opp om SVs forslag om å plassere ressursinspektører på alle fabrikktrålerne.

       Forvaltninga av torskeressursene kan se ut til å ha lykkes. Alle de tunge åra fra 1989 - for Finnmarks vedkommende fra midten av 1980-åra på grunn av selinvasjonen - og utover ser særskilt ut til å ha rammet den minste delen av flåten. Paradoksalt nok ser det således ut til at den flåtegruppa som ikke har mottatt byggesubsidier, som har mottatt absolutt minst av fiskeriavtalens midler, som ikke betyr noe for ressursuttaket, og faktisk har holdt hodet over vannet gjennom alle tøffe ressursfattige år og holdt distriktsbosettinga oppe, tvinges mer eller mindre ut av næringa på nærmest alle mulige måter. For det første gjelder det de fartøyene som har måttet fiske på maksimalkvoten, for det andre gjelder det de fartøyene som ikke har vært maksimalt aktive, og for det tredje gjelder det de kystfartøygruppene som midt i et godt fiske - og da tenker jeg spesielt på makrell- og seifiske - er blitt stoppet, på tvers av tidligere gitte politiske signal. Den behandlinga den minste delen av kystflåten har vært utsatt for, kan ikke tolkes på annen måte enn som en bekreftelse på hva tidligere statsråd Olsen i Fiskeridepartementet sa i Honningsvåg i høst - og han uttrykte seg helt klart:

« Løsningen på akkurat denne problemstillinga er like enkel som den er brutal, noen båter må ut for å gi rom for de som blir igjen til å bli større kystfartøy. »

       Er det dette arbeidet statsråd Schjøtt-Pedersen skal avslutte? Er det den nye statsråden som skal la de siste øksehogg falle for at de såkalte problemene den utskjelte sjarkflåten skaper, kan bringes til den endelige løsning?

       SV og Arbeiderpartiet synes å være enige om at det må skje en viss fornyelse med hensyn til den mellomstore og større kystflåten, dvs. fartøy opp til 90 fot. Men mener statsråden at denne fornyinga skal skje på bekostning av den mest fleksible delen av fiskeflåten, eller skal vi ta konsekvensene av alle de fine ordene om å redusere fangstkapasiteten i den havgående flåte?

       Jeg vil ta opp de forslag SV har fremmet i innstillinga, og de forslag vi står sammen med andre om.

       William Engseth (A) : Det kunne være mangt å replisere til i det innlegg som representanten Reidar Johansen nå holdt, men det rekker jeg ikke. Jeg skal konsentrere meg om det han på vegne av SV sier i innstillingen om landbruket. Han understreker i innstillingen at landbrukspolitikken som Stortinget la i forbindelse med St.prp.nr.8 (1992-1993), har ført til at effektivitet, stordrift og industrialisering blir tillagt større og større vekt, og at dette vil svekke norsk landbruks konkurransekraft i forhold til et marked hvor bl.a matkvalitet osv. skal tillegges stor betydning. Han understreker videre at de statlige overføringene må ha som hovedmål å sikre et lavintensivt, distriktsbasert og sunt landbruk.

       Jeg vil stille Reidar Johansen følgende spørsmål: Har Finnmark i dag et industrialisert landbruk? Eller mener representanten Reidar Johansen at landbruksvirksomheten i Finnmark nå bør legges om og reduseres til mindre bruk enn det er i dag? Og hva bør størrelsen på brukene, f.eks melkebrukene, i Finnmark og ellers i Nord-Norge, være i framtida hvis en - som SV ønsker - skal ta hensyn til matvaresikkerhet, leveringssikkerhet, og ikke minst at de som er interessert i å leve av landbruket, å ha det som yrke, også skal kunne fortsette med det?

Reidar Johansen (SV) : Representanten Engseth peker på en rekke relevante og viktige problemstillinger som i stor grad er skapt av Regjeringa. For det første må jeg bare si, og det framkommer også av innstillinga, at SV rimelig nok har en noe delt oppfatning når det gjelder den faktiske situasjonen. Vi ønsker et lavintensivt og et distriktsbasert landbruk, og vi må bruke de virkemidlene vi har til rådighet for å komme dit.

       Til tross for den utviklinga vi har sett de siste årene, vil jeg hevde at vi fortsatt i stor grad har et slikt landbruk. Fra SVs standpunkt er det viktig å forsvare de betingelsene landbruket ennå har, og utvikle de fortrinn landbruket har. Jeg er ikke i tvil om at forbrukerne og forbrukermakta, i den grad den eksisterer i forhold til norsk landbruk, vil stille en rekke krav som forsterker de fortrinn et slikt lavinstensivt landbruk har - små bruk, rimelig oversiktlig produksjon, det at bonden har full kontroll med kvalitet fra begynnelse til slutt, nærmest til produktet ligger på forbrukerens fat. Det tror jeg forbrukeren i stadig større grad vil sette pris på. Det er i veldig korte trekk det som framkommer av SVs merknader og forslag i denne innstillingen vi behandler i dag.

       Når det gjelder forholdene i Finnmark, tror jeg det i en replikkrunde er for kort tid å komme inn på detaljer, men vi har nok ikke de samme tendenser til stordrift i Finnmark som man har i enkelte andre deler av landet og i enkelte andre deler av jordbrukssektoren.

Peter Angelsen (Sp) : Sjøl om mange ynder å sette Senterpartiet og SV i samme politiske bås, er det tross alt så stor forskjell på vår politikk at jeg finner det interessant å ta replikk på representanten Reidar Johansen fra SV. Det er ikke slik som man så etter innlegget til Astrid Marie Nistad, hvor Høyre ikke fant det interessant å ta replikk.

       Senterpartiet og SV har et felles standpunkt når det gjelder fiskerinæringen, på viktigheten av å ha en oppegående kystflåte, og at den skal danne hovedstammen for næringen. Men vi er ikke i lag når det gjelder havfiskeflåten. SV vil øyensynlig ikke ha noen havfiskeflåte i Norge. Og mitt spørsmål blir da: Hvordan mener SV at Norge skal høste av de store havområdene vi har fått i og med sjøgrenseloven og 200-milssonen? Vi har isfarvann rundt Svalbard og vi har isfarvann rundt Jan Mayen som vi skal fiske i. Er det slik at hvis en fisker ønsker å være med de utenlandske fartøyene på høsting i våre store havområder, så er han nødt til å dra til havs, - vintersdag, om så var - på et kystfiskefartøy på 50, 60 eller 70 fot? Eller skal denne fiskeren om han ønsker det, få lov til å bygge seg et fartøy som innehar sikkerhet for mannskapet, som gir bekvemmeligheter og arbeidsmiljø etter dagens normer i samfunnet for øvrig? Det er mine spørsmål til SV. Jeg finner det vanskelig å forstå logikken i akkurat den flåtepolitikken som SV står for. Og hvordan ser representanten Johansen på den flåtestruktur som Finnmark har i dag? Er det slik at Finmark ikke trenger havfiskefartøy?

Reidar Johansen (SV) : Det er godt at vi og Senterpartiet er uenige om noe.

       Når det gjelder strukturen i norsk fiskerinæring på flåtesida, trodde jeg faktisk at det var et bredt politisk flertall om at én del av fiskeflåten bør vi umiddelbart starte en reduksjon av kapasiteten til, og det er ombordprodusentene. Jeg håper inderlig at jeg har rett i den analysen av hva de forskjellige politiske partiene her mener. Fabrikktrålere er etter mitt syn ikke nødvendig i norsk fiskernæring. Vi bør få den produksjonen som foregår til havs, på land. Da har vi kanskje også i tillegg til sysselsettingsmessig gevinst fått kontroll med betydelige deler av ressursuttaket. Det håper jeg faktisk at Senterpartiet kan slutte seg til.

       Når det gjelder flåtepolitikken generelt, er vårt prinsipielle syn at den norske kystfiskeflåte, og da snakker vi om fartøy opp til 90 fot, vil kunne ta ut det meste av de ressurser som det er naturlig for oss å ta ut. De fleste av de ressursene vi snakker om, kommer på et eller annet tidspunkt til den norske kyst for egen kjøl, og vi trenger ikke å bruke unødvendig mye energi for å hente disse ressursene. Men jeg aksepterer til en viss grad også at vi har interesser å hevde i vår økonomiske sone, som ikke vil være tilgjengelig for den norske kystflåte hele året og til alle tider, og SV har faktisk ikke på noe tidspunkt fremmet noe konkret forslag om å bygge ned den havgående flåte som sådan. Vi ønsker å få startet reduksjonen i fabrikktrålerflåten. Mitt syn er at den havgående flåten vi har for øvrig, får vi holde på det nivået vi har i dag. Jeg ser egentlig ikke det store behovet for fornyelse i den flåten.

Thorhild Widvey (H) : Når SV taler om næringspolitikk og spesielt rammebetingelser, bør man lytte. Jeg har lyttet, og jeg har lest innstillingen, og mer motsetninger skal man lete lenge etter. SV er altså for norsk eierskap, bare investorene er små nok. De er mot store investorer, jf. Melbu-saken, og de er også mot og viser avsky overfor utenlandske investorer.

       En forutsetning for å bygge opp norsk egenkapital er selvsagt, slik jeg ser det, at bedriftene sitter igjen med noe når de har betalt lønninger og skatter og avgifter osv. Og da er mitt første spørsmål til SV: Hvordan mener SV at norsk næringsliv skal kunne styrke egenkapitalen dersom vi ved dette budsjettet velter utgiftene ved en tredje sykelønnsuke over på bedriftene?

       SV sier nei til å redusere formuesskatten, de sier nei til å fjerne investeringsavgiften, og de sier nei til å øke veiutbyggingen i distriktene for å løse opp flaskehalser og redusere kostnadene for bedriftene. Og så sår SV tvil om og harselerer over utenlandske investorer. De tar til motmæle mot fri flyt av kapital - og her vil jeg gjerne utfordre SV med et godt eksempel: For to år siden kjøpte Rullestolekspertene A/S opp en fabrikk i USA, de nedla produksjonen og flyttet hele greia til Lillehammer. Det har gitt nye arbeidsplasser i Mjøsbyen. Mitt spørsmål til representanten Reidar Johansen er: Hvor ble det av SVs kritikk i denne saken? Hvordan tror SV at stemningen i Fresno i California var da nordmennene kjøpte fabrikken og flyttet hele greia til Norge? Tror SV de ansatte som der ble oppsagt eller fikk tilbud om å flytte til Norge, var innforstått med markedets dynamikk og globaliseringen av kapitalen? Eller tror SV det var slik at de ansatte der syntes, som SV og Senterpartiet gir uttrykk for i denne innstillingen, at salg til nordmennene var unasjonalt og et tegn på at USA trenger mer politisk styring, flere konsesjonsregler og mindre flyt over landegrensene?

Reidar Johansen (SV) : Jeg synes faktisk representanten Widvey i sitt innlegg var inne på en del sentrale punkt med hensyn til hva som trengs innenfor nasjonale økonomier og for så vidt internasjonal økonomi, at det kanskje er behov for mer styring av hvor arbeidsplassene legges, hvor kapitalen føres. Innlegget var i og for seg interessant, men Widvey drog etter mitt syn ikke de riktige konklusjonene.

       SV og Senterpartiet har i budsjettinnstillinga et par år faktisk stått sammen om å gå imot bevilgningene til Invest in Norway. Problemet i norsk økonomi er jo ikke at vi har for lite kapital. I budsjettdebatten både i høst og i fjor høst har vi registrert at vi har for mye penger i dette landet. Vi må plassere dem et eller annet sted, og da er vårt poeng at en liten del av den kapitalen vi har, kanskje kan styres via offentlige virkemidler til de arbeidsplassene vi ønsker og synes det er rimelig blir plassert i dette landet. I den målsettinga er det vel urimelig å forvente at representanten Widvey vil være enig med SV.

       Når det gjelder forholdet til Melbu, som representanten Widvey tok opp, der vi ikke vil ha inn vedkommende investor, er en av grunnene til dette at investorer bør opptre noenlunde ryddig. Denne investoren vet vi ikke hvor hører hjemme - vi vet ikke om han er norsk, vi vet ikke om han er utenlandsk - og han opptrer ofte under minst to flagg i forskjellige sammenhenger. I tillegg er det faktisk slik at SV forbeholder seg retten til å legge premisser for hva slags næringspolitikk som skal ligge til grunn for utviklinga av næringslivet. Høyre må gjerne være uenig i de premissene, men det er faktisk våre premisser.

       Jeg ser ikke det store poenget i representanten Widveys innlegg hva angår de kravene til lønnsomhet som ble dratt fram. Hvis man leser rapporter fra næringslivet i Dagens Næringsliv, vil man se at lønnsomheten i norske bedrifter er rimelig tilfredsstillende pr. i dag.

       Eit av dei tiltaka Kristeleg Folkeparti vil gå inn for, er eit såkornkapitalfond, eller START-fond, som kan koma i funksjon på nyåret. Det er investeringsutsiktene - trongen for investeringar og tilgang på kapital - som skapar velstand for nasjonen. Utan investeringsmoglegheit er kapitalen steril. Med andre ord: Det er viktig å få fram midlar som etterspør kunnskap, innovasjon og fornying. Kristeleg Folkeparti vil styrkja SND si evne til vidareutvikling, særleg med tanke på dei små verksemdene. Dette meiner vi det er størst moglegheit for å oppnå gjennom å auka løyvingane til SND over Kommunaldepartementet sitt budsjett, der vi vil løyva 100 mill. kr meir enn Regjeringa. Dessutan vil Kristeleg Folkeparti styrkja tilskot til forskings- og utviklingskontraktar med 14 mill. kr. For at små og mellomstore verksemder for alvor skal koma med i slike program og prosjekt, er det naudsynt å leggja inn sterkare verkemiddel både i form av auka løyvingar og ved å tillata overprisavskriving for forskings- og utviklingsinnsats.

       Vedtaket i Stortinget i samband med finansinnstillinga om å redusera/avvikla grunnfinansieringsordninga i SND har naturleg nok fått brei merksemd - også i denne debatten. Frå Kristeleg Folkeparti si side vil eg understreka at ein slik reduksjon skal gå føre seg på ein slik måte at det ikkje skal vera til skade for næringslivet. Det er omsynet til næringslivet og utviklinga av næringslivet som må - eg understrekar må - vera avgjerande, ikkje på kva måte og av kven finansieringa vert ordna. Derfor har vi i denne innstillinga sagt frå om at Regjeringa må koma attende til storleiken på grunnfinansieringsordninga i samband med salderingsproposisjonen. Eg reknar også då med at såkornkapitalfondet kjem på plass.

       Vi må betre rammevilkåra for småverksemdene. Oppstartingstida i verksemdene er oftast ein vanskeleg periode å koma igjennom, og vurderingar om ein kan ta inn arbeidarar, vert sterkt påverka av meirkostnader ved administrasjon og arbeidsgjevarkostnader. Derfor vil vi frå Kristeleg Folkeparti si side få ein analyse av arbeidsgjevaravgifta sin innverknad på oppstarting av dei heilt små verksemdene, med opp til fem tilsette. Dette vil etter mi meining vera i tråd med arbeidet med å letta skattlegging av arbeid, som Kristeleg Folkeparti har sagt at vi ønskjer å prioritera.

       Primærnæringane er sentrale for å halda oppe busetnaden overalt i landet vårt. Eg meiner landbruket og skogbruket framleis er distriktspolitiske hjørnesteinsnæringar. Landsbygda og distrikta er ikkje ei bør for samfunnet, men tvert om ein ressurs og ein føremon. Og det er interessant at til og med EU sin landbrukskommisær, Franz Fischler, har gjeve uttrykk for noko tilsvarande på ein konferanse i Irland i haust.

       Ein del av landbrukspolitikken dei seinaste åra har hatt preg av ei omlegging til bygdeutvikling med landbruk på slep frå landbruk med bygdeutvikling på slep, slik at det er verksemda, ideane, som er i fokus - ikkje kva sektor verksemda høyrer til. Kristeleg Folkeparti meiner at produksjon av mat er så viktig for landet vårt at denne produksjonen skal ha ekstra merksemd frå styresmaktene. Kristeleg Folkeparti vil gje jord- og skogbruket ei utvikling som er forsvarleg i høve til krav om miljøvenleg matproduksjon og ei inntektsutvikling på linje med tilsvarande yrke. På nyåret vil det verta sett i gang ordning med sal av mjølkekvotar, og frå Kristeleg Folkeparti si side vil eg gje uttrykk for at dette ikkje må føra til ei forsterking av nedlegginga av gardsbruk.

       Eit anna element gjeld matkvaliteten på importvarer. Eg vil be statsråden merka seg at det er avgjerande viktig å sikra minst like gode kontrollrutinar når no ordninga vert lagd om i tråd med internasjonale avtalar.

       Regjeringa har etter mi meining ikkje teke Stortinget sin vilje på alvor når ho kjem med framlegg om ein reduksjon i dei langsiktige investeringane i skogbruket. I dag kan det verta fleirtal for ei påplussing til skogbruket med 15 mill. kr, og eg varslar med dette at Kristeleg Folkeparti subsidiært vil støtta SV sitt framlegg om 15 mill. kr meir til miljøtiltak i skogbruket. Kristeleg Folkeparti meiner det vil vera god miljøpolitikk å styrkja skogbruket, fordi skogen utgjer eit viktig element for å binde CO 2 og dermed har ein positiv effekt for klimaet. Det er òg vel verdt å merka seg at det er eit fleirtal i komiteen som ønskjer framlegg til tiltak for korleis skogbrukspolitikken kan medverka positivt for klimaet. Og det ønskjer ein framlagt i revidert nasjonalbudsjett.

       Fiskeripolitikken i åra som kjem, må vera prega av å auka verdiskapinga og lønsemda i næringa, langsiktig forvalting, forsking, fornying av fiskeflåten og marknadstilgang - for å nemna nokre område. Kristeleg Folkeparti står bak framlegget om å få ei melding om norsk fiskeripolitikk, utan at det skal vera til hinder for at departementet skal koma med fleire saker til Stortinget. Det eg vil understreka her, er at det må vera mogeleg for Stortinget å sjå dei ulike sidene ved denne næringa i samanheng, for det er viktig. Kristeleg Folkeparti har ikkje teke stilling til framlegga om omlegging av den ytre fiskerietaten, slik dei er presenterte i budsjettet, då vi meiner dette er eit så viktig område at Stortinget må få det som eiga sak. Eg vil her berre peika på det prinsipielt problematiske i at rådgjevingsteneste og forvaltingskontroll kan blandast saman.

       Mot slutten av dette innlegget vil eg gje uttrykk for at eg synest Regjeringa på enkelte område er unødvendig påhalden. Det er smått å ta bort 3 mill. kr i sosiale tiltak for fiskarane. Dette vil gå ut over velferdstilboda som dei frivillige organisasjonane driv - eit arbeid som gjennom generasjonar har hatt mykje å seia for fiskarane. Det er smått å knipa inn på støtte til 4H og liknande organisasjonar innafor landbruket. Og eg meiner det er smått og vitnar om lita forståing av situasjonen i distrikta når støtte til butikkar i utkantstrok vert teken bort.

       Mitt spørsmål vil då vera: Kva tid vil Arbeidarpartiet sjå og innsjå at slike tiltak er med på å gjera samfunnet varmare, gjera samfunnet betre å leva i?

       Eg syner elles til merknadene frå Kristeleg Folkeparti i budsjettinnstillinga, merknader som er svært gode.

       Og heilt til slutt vil eg ta opp framlegg nr. 25.

       Gunnar Halvorsen (A) : Kristelig Folkeparti og Lars Gunnar Lie la vekt på distriktspolitikk, små og mellomstore bedrifter, nyskapning og forskning, og det er bra. Jeg synes Kristelig Folkeparti er et av de partiene som er opptatt av å finne løsninger her i denne salen, og kanskje vi kan finne løsninger både på de tre millionene til sosiale tiltak og andre ting hvis vi kommer i en slags forhandlingsposisjon.

       Det som forundrer meg, er derfor at Kristelig Folkeparti, som jeg oppfatter som et distriktsparti, har vært med på en merknad der de indirekte støtter lik arbeidsgiveravgift over hele landet. Det står faktisk i en av merknadene om småbedrifter som Kristelig Folkeparti støtter opp om. Det er meget overraskende for meg.

       Når det gjelder kuttet på 1 mill. kr i grunnfinansieringsordningen, kan heller ikke dette kalles distriktsvennlig. Kristelig Folkepartis medlem i finanskomiteen, Einar Steensnæs, uttalte følgende i Næringslivets Ukeavis:

       « Vi har fått mange reaksjoner etter stortingsvedtaket og ser at det nok var noe raskt å kutte ut hele ordningen. Det kan være grunn til å se på saken på ny ».

       Nå har det skjedd en positiv utvikling fra finanskomiteens behandling og til næringskomiteens innstilling i dag. Og er representanten Lars Gunnar Lie enig i at det er fornuftig å se på saken på ny?

Lars Gunnar Lie (KrF) : Representanten Gunnar Halvorsen har oppfatta ein god del poeng i innlegget mitt og tydelegvis også i det som er skrive i innstillinga, og eg takkar for invitten når det gjeld forhandlingsposisjon, men det kan vi no eventuelt - og eg understrekar sterkt eventuelt - koma attende til.

       Eg vil ta avstand frå den tolkinga av det som står i dei generelle merknadene når det gjeld ein politikk for små verksemder, at vi indirekte skal stø lik arbeidsgjevaravgift. Det gjer ikkje fleirtalet, og det vart understreka då vi arbeidde med dette i komiteen også, at dette var synspunkt som var komne fram under høyringa med NHO og småverksemdene. Og allereie på småtinget var det vel bortimot politisk semje om å avvisa at ein skulle ha lik arbeidsgjevaravgift overalt i landet. Kristeleg Folkeparti var veldig tidleg ute med å ta avstand frå det, så å tilleggja den merknaden ein slik indirekte implikasjon er å dra den noko etter håret, som ikkje representanten Halvorsen bør gå i gang med.

       Så til grunnfinansieringsordninga. Eg meiner at eg i mitt hovudinnlegg gav klar beskjed om kva eg meiner om dette. Eg meiner også at det var såpass ryddig at det går an for regjeringspartiet å forhalde seg til det når vi kjem tilbake til dette ved salderinga.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg skal ta opp et forslag som ved en inkurie ikke er fremmet under Høyres mindretallsforslag på side 65 i innstillingen. Derimot er det tatt inn i våre merknader på side 39, 1. spalte, under kap. 952 Svalbard Samfunnsdrift A/S, og det lyder slik:

« Svalbard Samfunnsdrift gis adgang til å selge boliger og bygninger for inntil 15 mill. kroner og investere beløpet i fornyelse av driftsmidler. »

       Jeg ber om at dette forslaget blir tatt opp av presidenten ved voteringen senere i dag.

       Staten har lenge tjent grovt på næringslivets behov for å beskytte sine produkter. I perioden 1989 - 1995 gikk Patentstyret med 140 mill. kr i overskudd. Det betyr et overskudd på 18 kr for hver hundrelapp i inntekt. Det er hyggelige tall for staten, men desto mindre hyggelig for oppfinnere og andre arbeidsplasskapere.

       Den kostbare ordningen har skremt kreative nordmenn fra å teste sine ideer. Det blir for kostbart å søke patent og betale progressive årsavgifter. I å gjøre avgiftene mer kostnadsrelatert vil det ligge en stimulans til økt patentering og interesse for å holde på et patent.

       Det har vært nødvendig å få gjort noe på dette området fordi antallet patentsøknader her i landet ligger under gjennomsnittet i land det er naturlig å sammenligne seg med, og fordi det finnes en klar sammenheng mellom patentaktivitet og et lands industrielle utvikling. Basert på et gjennomsnitt de siste 10 år er bare 20 % av antallet patenter som er registrert i Norge, eid av nordmenn. Men for øyeblikket opplever vi en positiv trend, hvor antallet norske søknader er økende. Det anslås en andel på 23 - 24 % i inneværende år. Likevel er det tankevekkende at ikke våre egne har klart å skaffe seg en mer dominerende rolle på hjemmebane. Nordmenn har ikke vært flinke nok til å sikre seg patentbeskyttelse. Hvis et patent ikke tegnes når ideen er god, eller rettighetshaveren lar patentet gå ut ved ikke å betale årsavgift, er det først og fremst et personlig tap, men også et nasjonalt tap. Vi vet at utenlandske interesser « støvsuger » hele Europa for gode ideer som mangler patentbeskyttelse. Fremskrittspartiet har hele tiden pekt på den forutsetning at driften av Patentstyret skal være selvfinansierende. Det har også enkelte andre partier gjort. Utgifter ved driften skal dekkes av avgifter og gebyrer som kreves inn i forbindelse med behandling av patent, varemerker og mønstersøknader og utførte informasjonstjenester. Selvfinansieringsprinsippet er å forstå slik at driften skal gi balanse for noen år sett under ett.

       Selv om flere partier lenge har ment at selvfinansiering har vært fornuftig og riktig, stod Fremskrittspartiet alene om et forslag om dette ved budsjettbehandlingen i 1992. Gradvis har andre partier kommet etter. Det er derfor svært gledelig når et flertall i komiteen - bestående av Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet - i fjor stod sammen om et forslag om å tilpasse inntektene til driften av Patentstyret i tråd med kravet om selvfinansiering. Regjeringen har nå fulgt dette opp og foreslår en nedjustering av avgiftssatsene for patenter og varemerker, med virkning fra 1. januar 1997. Med dette vedtaket vil patentavgiftene komme ned på et gunstig og lavere nivå enn i våre naboland. Det er jo hyggelig at vi i hvert fall har ett område med lavere avgifter - det gir et lite konkurransefortrinn som kan ha betydning, spesielt for enkeltstående patentsøkere og mindre bedrifter.

       Ved budsjettbehandlingen i fjor bad komiteen Regjeringen vurdere en differensiering av avgiftssatsene mellom store og små bedrifter. Dette arbeidet er nå utført, og Fremskrittspartiet deler departementets syn at en slik differensiering ikke bør innføres. Lavere avgifter for mindre virksomheter kan tolkes som en diskriminering av utenlandske patentsøkere, fordi langt de fleste søkerne utenfra er større bedrifter. Videre kan en differensiert ordning bli tungvint å administrere og vanskelig å kontrollere for Patentstyret.

       Når det gjelder et annet kapittel som jeg er tillagt saksordføreransvar for, Kings Bay Kull Comp., har hele komiteen vært positiv til forskningsvirksomheten i Ny-Ålesund og fornøyd med at flyplassen på stedet er utbedret i samsvar med godkjente planer. Komiteen har også vært opptatt av at det blir utarbeidet en plan for opprydding i restene fra gruvedriften. Det er fremdeles spor igjen etter gruvevirksomheten som ble avsluttet i 1963. Blant annet kan nevnes tre større kullhauger, to trebroer, to-tre togvogner samt rester etter skinneganger. Sysselmannen har opplyst at dette er faste kulturminner som skriver seg fra tiden før 1945 og således er automatisk fredet i henhold til forskrift om kulturminner på Svalbard. Videre blir det opplyst at en opprydding ved de gamle gruvene vil bli påbegynt i løpet av 1996.

       Bergmesteren på Svalbard mener Ny-Ålesund preges av forsøpling, og beskriver deler av området som en sammenhengende avfallsplass. Jeg deler bergmesterens syn på dette området. En del av etterlatenskapene etter gruvedriften kan betraktes som kulturminner, mens resten, som består av forvridde metalldeler, treverk og søppel, ikke forteller noe som helst om selve driften som har vært på stedet, og har etter min mening ingen verdi som kulturminner. Det bør ikke være nødvendig å la et så stort område se ut som et sammenhengende avfallsplass for å fortelle historien om Kings Bays status etter ulykken i 1962. Hele komiteen er enig i et forslag fra bergmesteren på Svalbard om at det blir utarbeidet en plan for opprydding i restene fra gruvedriften.

       Til slutt litt om budsjettinnstillingen rent generelt. Siden årets innstilling er den siste for næringskomiteen i denne stortingsperioden, kan det være på sin plass med et lite tilbakeblikk og en foreløpig oppsummering. Mange hadde forventninger til den nye næringskomiteen som ble etablert i 1993, hvor fiskeri- og landbrukspolitikken ble innlemmet. Det ble etablert en sektorovergripende komite som skulle makte å se helheten. Det skulle gjøres en helhetlig vurdering av næringsliv og nyskaping, uavhengig av om inntektene kom fra industriell virksomhet, varehandel, jord- og skogbruk eller fiske og fangst. Slik vi ser det i Fremskrittspartiet, har vi ikke kommet særlig mye nærmere en helhetlig næringspolitikk i praksis - noe som virkelig betyr noe. Landbruksoverføringstankegangen, distriktsstøttelysten, nærbutikkstøttetrangen, fiskeri- og verftsstøtteiveren er omtrent like fremtredende som tidligere hos det store flertallet av komiteens medlemmer. Det er det som er sannheten.

       Når man leser komiteens felles merknader på de første sidene i innstillingen, vil de nok kunne oppfattes som lite forpliktende formuleringer eller floskler for spesielt interesserte. Fortsetter man lesingen og går inn i de enkelte partiers særmerknader, finner man mange eksempler på at statlig styring gjennom offentlige virkemidler er den resepten flertallet tyr til på mange områder - dvs. det er mest lettvint å la tingene gå som før. Man doper seg bort fra problemene med statlige virkemidler. Oljepengene blir fortsatt brukt for å slippe å ta upopulære avgjørelser, slippe å ta problemene med omstillinger. Det er bare Fremskrittspartiet, og kanskje i noen grad Høyre, som er villig til å ta et oppgjør med den gamle overføringstankegangen at statens pengesekk skal løse landets problemer. Tydeligst ser vi dette gjennom bevilgningene til SND. Alle unntatt Fremskrittspartiet har fortsatt en utpreget sans for statlige nærings- og distriktspolitiske virkemidler. Det er et velkjent og ubestridt faktum.

       Fremskrittspartiet vil heller fokusere på markedsorientering og konkurransedyktighet, slik at vinnerbedrifter kan skapes. Utbygging av næringsliv og etablering av bedrifter må baseres på reell lønnsomhet. Det går ikke an å kåre vinnere på forhånd. I den utstrekning man ønsker å drive med distriktspolitikk, kan det gjøres på en bedre og rimeligere måte gjennom generell distriktsstøtte og personrettede tiltak.

       Til slutt vil jeg på vegne av Fremskrittspartiet ta opp forslagene nr. 26-34, som er referert i innstillingen.

Sigrun Eng (A) : Om Framstegspartiet og representanten Hedstrøm kan det seiast mykje. Men eitt er iallfall sikkert: Dei er føreseielege. For etter å ha høyrt innlegget til representanten Hedstrøm i dag, og etter å ha lese merknadene i innstillinga, føler eg at det meste er gamalt nytt - eller sagt med andre ord, slik det står i songen: Den same gamle leksa om igjen. Det verkar vel kjent for oss alle - med kutt: kutt i nettoskatten, avvikling av formuesskatten, fjerning av investeringsavgifta, reduksjon i bedriftsbeskatninga osv. Dette må føre til ein svekt stat, med den uvisse dette fører med seg for pensjonistar og andre grupper som treng den. Distrikta skal avviklast. Jordbruket, med kutt i overføringane på over 6 milliardar kr, blir nedlagt. Dei distriktspolitiske verkemidla i fylka blir kutta med 900 mill. kr. Og det blir kutt i grunnfondsfinansieringa på 1 milliard kr.

       Da er det naturleg å kome med nokre spørsmål til representanten Hedstrøm: Korleis ønskjer Framstegspartiet at Distrikts-Noreg skal sjå ut t.d. om ti år dersom Framstegspartiet sin politikk kunne gjennomførast? Trur representanten Hedstrøm at eg kan bli buande på Gol, ei bygd der optimismen rår, og der vi er importørar av arbeidskraft i dag?

Øystein Hedstrøm (Frp) : Dette var mange og omfattende spørsmål fra representanten Eng.

       Hun åpnet med å si at det var mye « gamalt nytt ». Ja, vår næringspolitikk ligger fast. Vi ønsker å redusere skatter, avgifter og offentlige inngrep på generell basis, slik at de prosjekter, gründere og industrialister som har best forutsetning for det, skal få mulighet til å utvikle seg i Norge. Å utvikle virksomheten, ansette flere folk og forbli i Norge kan vi bare klare ved at rammebetingelsene rent generelt er like gode her som i de landene vi skal konkurrere med. Og hvorfor reduserer vi skatter og avgifter? Jo, det er for å få flere inn i produktivt arbeid, som igjen kan betale skatt slik at vi kan løse primæroppgavene. Jeg ser at det stort sett er Fremskrittspartiet på den ene siden og alle de øvrige partier på den andre siden i denne politikken.

       Vi ser at det i SND-systemet, som har vært veldig mye nevnt her i debatten i dag, sirkulerer milliarder. Disse pengene ønsker vi å bruke til å redusere skatter og avgifter rent generelt. Forskere ved Universitetet i Oslo og Trondheim har regnet ut at hvis vi f.eks reduserte arbeidsgiveravgiften med 5 prosentpoeng, kunne det skapes 30.000-40.000 nye arbeidsplasser i Norge hvert eneste år i fem år. Så hvorfor gjør vi ikke det istedenfor å holde på med denne selektive distriktstankegangen, som skaper flere problemer enn den løser?

       Vi vil også bruke en del av disse pengene, som går til friske og arbeidsføre mennesker, ved en annerledes prioritering. Vi har over 200.000 mennesker i en eller annen helse- og omsorgskø i dette landet. Der vil vi gå inn med førsteprioritet.

Reidar Johansen (SV) : Kan man stole på Fremskrittspartiet, kan man stole på Fremskrittspartiets prinsipper når det gjelder å kutte? Jeg stiller dette spørsmålet fordi jeg i denne budsjettbehandlinga etter hvert har fått et litt annet syn på Fremskrittspartiets politikk.

       Representanten Hedstrøm bruker betydelig store ord for å hetse alle oss andre som bruker mye subsidier og vil « dope » både oss sjøl og næringslivet ned med statlige virkemidler. Men det virker som Fremskrittspartiet og representanten Hedstrøm sjøl er i ferd med å gå i den samme fella - hvis det er ei felle - på et par områder.

       Beskrivelsen til representanten Hedstrøm og Fremskrittspartiet hvor man sier at man ikke skal bruke statlige overføringer til « friske og arbeidsføre mennesker » og i det hele tatt kaste bort midler på denne måten, må jo være et tankekors for de to gruppene i budsjettet som Fremskrittspartiet ønsker å bruke subsidier på, nemlig norske redere og reiselivet. Det må virkelig være ille med de to sektorene når Fremskrittspartiet i de to sektorene ønsker å avvike sitt viktige prinsipp: Ikke bruk statlige virkemidler! Her ønsker man å bruke statlige subsidier - norske redere og reiselivet trenger å få penger. De kan øyensynlig ikke være « friske og arbeidsføre », etter representanten Hedstrøms argumentasjon.

       Så kan vi stole på Fremskrittspartiet? Er det reelt sett et subsidiekuttparti? Eller kan vi oppleve at nye grupper kommer inn i framtidig budsjettsammenheng og skal bli tildelt også Fremskrittspartiets subsidier?

Øystein Hedstrøm (Frp) : Det er ingen tvil: Fremskrittspartiet er det partiet i denne salen som kutter mest enten det gjelder selektive overføringer til enkelte grupper, bransjer eller lokalsamfunn. Men vi har foreløpig ikke kuttet på alle områder, selv om vi går langt lenger enn noe annet parti.

       Når det gjelder refusjonsordningene for sjøfolk i NOR og NIS, står vi sammen med de såkalte ikke-sosialistiske partier på grunn av de teknologikunnskaper som finnes innen skipsfarten, og på grunn av alle ringvirkningene til leverandørindustrien og forsyningstjenesten på land. Som komiteens leder var inne på tidligere i dag, har vi nå fått registrert flere skip under norsk flagg, og det skjer en positiv utvikling. Men jeg er enig med representanten Johansen i at dette er et subsidieelement, og Norge, som et lite land med en åpen økonomi, kan ikke konkurrere på alle sektorer når det gjelder å gi mest subsidier.

       Når det gjelder støtten til turistnæringen, går vi lenger enn noe annet parti og bevilger i tillegg til det Regjeringen har foreslått, 40 mill. kr til generell markedsføring av Norge som turistland. Men det er fordi det er et generelt virkemiddel som vi kan støtte, for staten er den eneste organisasjonen for alle bedrifter i Norge som tar inn penger på dette. Når turistene kommer til Norge, betaler de avgifter når de kjøper bensin, moms osv. Dette er også en veldig fin inngangsport for norsk ungdom - kanskje for mange som ikke har tatt noe særlig utdannelse - til å komme inn i yrkeslivet.

       Det er de små bedriftene som utgjør underskogen i og mye av fundamentet for norsk næringsliv. 96 % av norske bedrifter har mindre enn 20 ansatte, 80 % har fire eller færre ansatte. Det er i små bedrifter sysselsettingsøkingen i første rekke kommer. De aller fleste større bedrifter har vært små en gang. Det er rammene for videre utvikling som avgjør om de skal være i stand til å vokse. Stabile rammebetingelser og stor grad av nøytralitet i rammebetingelsene er avgjørende for disse virksomhetene.

       Som flertallet i næringskomiteen helt riktig påpeker i innstillingen, har småbedriftenes vilkår i de senere årene vært sterkere i fokus. Det er rosverdig av komiteflertallet å løfte fram en rekke av de forslagene som har kommet fram, bl.a gjennom arbeidet til småbedriftskommisjonen og NHOs småting. Samtidig er det litt overraskende at flertallet ikke følger opp med faktisk å foreslå flere av de forslag som refereres. Faktisk er det jo slik at det er representanter for flertallet som trekker fram småbedriftene, som har gått imot flere av de forslagene man her refererer til. Jeg tenker ikke minst på forslagene om oppmyking av arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidig ansettelser, forslag om redusert sykelønn og forslag om større innslag av privat arbeidsformidling. Det skal bli spennende å følge opp flere av forslagene som er referert, men ikke tatt opp i denne innstillingen.

       Et av de forslagene som opprinnelig ble framsatt av Småbedriftsutvalget, som også er referert i innstillingen, har jeg tillatt meg å framsette til dagens behandling av næringskomiteens budsjettinnstilling. Det er et spesielt problem for mange små bedrifter å skaffe seg høyt kvalifisert arbeidskraft, eller å holde på denne arbeidskraften over tid. Det kan skyldes småbedriftenes lønnsevne eller mangel på faglig utfordringer og utviklingsmuligheter i mindre miljøer. Det er åpenbart at storselskapenes forskningsavdelinger kan være fristende alternativer for mange høyt utdannede arbeidstakere. Det forslaget jeg framlegger, er ikke et dramatisk forslag. Tanken er å løfte fram en idé som kan bidra til å styrke rekrutteringen av høyt kvalifisert personell til små bedrifter. Samtidig kan vi kanskje lære oss litt mer om hvilke skranker som eksisterer i forhold til småbedriftenes problemer med å rekruttere faglige medarbeidere.

       Jeg vil på denne bakgrunnen ta opp det forslaget jeg refererte til, som er innlevert til kontoret, og som forhåpentligvis snart blir omdelt på representantenes plasser i salen.

       I liten grad framkommer det krav om særbehandling i småbedriftenes ønsker for næringspolitikken, snarere er det vanlig å høre krav om at den politikken som føres, må virke så likt som mulig for de forskjellige virksomhetene. Da er det ikke særtiltak som i særlig grad er etterspurt, men en anerkjennelse av at utgangspunktet er forskjellig for virksomheter av forskjellig størrelse. Norge har lange og viktige tradisjoner for likhet og likebehandling i forhold til det offentlige og i velferdspolitikken. Dette likhetsidealet har alltid også handlet om å utjevne forskjeller som er til stede i utgangspunktet. Folks familiebakgrunn og privatøkonomi skal ikke ha betydning for hvilke tilbud man får. Sånn må det også være i næringspolitikken. Derfor er det så viktig at også tiltak i næringspolitikk og skattepolitikk tar hensyn til at utgangspunktet er forskjellig. Store selskaper med økonomiavdelinger med titalls ansatte har helt andre muligheter til å oppfylle det offentliges krav og pålegg enn en én- eller tomannsbedrift. Derfor må vi som politikere i våre vedtak ta ansvar for å ta hensyn til dem som er dårligst rustet til å løse de ekstraoppgavene det offentlige pålegger dem. Dette er trolig det viktigste perspektivet å få inn i den offentlige næringspolitikken for framtiden.

       Astrid Marie Nistad (A) : Venstre ved sin leiar, Sponheim, prøver å framstille Venstre som det partiet som verkeleg tar seg av dei små og mellomstore bedriftene her i landet og har ein eintydig politikk for det. Det er litt interessant, men samtidig har jo òg Venstre vore med i den siste finansinnstillinga og tatt frå desse bedriftene grunnfinansieringa, noko dei har påpeika i ein del telefaksar til næringskomiteen, og eg vil sitere frå nokre av dei. Ei bedrift på 60 tilsette innan fiskerinæringa på Vestlandet seier:

« Dette vil få store negative konsekvenser for sysselsettingen, spesielt i distriktsnorge. »

       Og vidare:

       « Fiskeindustrien består av små og mellomstore bedrifter langs hele norskekysten. I fiskeindustrien er også kvinneandelen svært høy. Jeg er ikke i tvil om at frafall av grunnfinansieringen vil svekke eksisterende arbeidsplasser også i denne industrien og dempe mulighetene for nye. »

       I ein telefaks frå ei reiselivsbedrift i Sponheims eige fylke står det:

       « Forespørsel til lokale banker om medfinansiering har i alle byggeprosjekt vært møtt med skepsis og negativ holdning.

       Hver gang har de satt som betingelse at DU, nå SND, var med og tok grunnfinansieringen. »

       Og då er mitt spørsmål til Venstre og Sponheim: Korleis kan han - når han er opptatt av all denne underskogen - vere med på å ta vekk ei grunnfinansieringsordning som langt på veg har gitt desse bedriftene som her er omtala, ei moglegheit til å kunne ekspandere, ei moglegheit til å kunne få sydd saman ei finansieringsordning og få sett i gang både nye prosjekt og utvikle det bedriftene eig? Korleis kan han forsvare å vere med på å ta vekk grunnfinansieringa i SND, som i aller høgste grad har vore med på å styrke dei små og mellomstore bedriftene?

Lars Sponheim (V) : Får jeg først gi uttrykk for overfor representanten Nistad det vi iallfall kan være enige om, at vi trenger sterke og gode statsbanker til å gjøre jobber som markedet ikke under noen omstendigheter kommer til å gjøre rundt omkring i distrikter og i forhold til små bedrifter, nemlig å ta en betydelig grad av risiko. Det trenger vi sterke statsbanker til å kunne gjøre - ta den delen av finansieringen som åpenbart ingen andre vil ta seg av med sine egne penger.

       Så til spørsmålet om SND, som har fått en ordning som gir adgang til å gi de sikreste lånene, grunnfinansieringslån, altså lån som har full pantesikkerhet. Her har jo flertallet, som vi kjenner til, ved behandlingen av finansinnstillingen i Stortinget sagt at det er en ordning en ønsker å redusere innenfor SNDs tilbud til bedriftene. Kanskje det egentlig ikke er behov for det heller, ganske enkelt fordi det er av de oppgaver som faktisk kan løses i markedet. Er det noe som er situasjonen rundt omkring i mange distrikter i Norge, så er det at små og store banker på en måte renner over av penger til å låne vekk til sikre formål. Representanten Nistad nevnte en bedrift i mitt eget nærområde, som jeg også har fått brev fra. Det er ganske interessant at i det samme område er det en lokal sparebank som er enorm nettoeksportør av kapital til sikker plassering, enormt med sparepenger sendes til sikre boligfinansieringer i Oslo vest og Bergen vest fordi man på en måte mangler sikre og gode plasseringer i sitt eget lokalmiljø. Og da er det noe som sier meg - og heldigvis flertallet i denne sal - at gode, sikre plasseringer av lånekapital i lokalmiljøene bør forbeholdes de lokale banker. For er det noe som er farlig for småbedriftene, så er det på en måte å rive vekk grunnlaget for det mangfold av små og store finansinstitusjoner rundt omkring i det ganske land. Det er poenget med SND. Hvis man jager vekk deres mulighet til å få sikre plasseringer, har iallfall småbedriftene skaffet seg et problem.

Lars Sponheim (V) : Jeg aksepterer at det må være en åpenbar misforståelse at representanten Nistad ikke har fått en masse henvendelser, men det har iallfall andre, bl.a jeg, fra ansatte i SND om dette, og de har åpenbart noen interesser å ivareta, det er klart. Mange har sine teiger å ivareta i dette samfunnet.

       Den nye teknologien kan ikke velges bort. Den vil påvirke alle sektorer i samfunnet. Vi blir alle berørt som forbrukere, bedrifter og politikere. Utgangspunktet vårt må imidlertid være at denne revolusjonens muligheter skal utnyttes og utfordringene møtes, på en måte som gir næringsliv og den enkelte minst like gode rammevilkår som i andre land, samtidig som vi skal ivareta de grunnleggende verdier og mål vi har for samfunnsutviklingen.

       Vi er nå inne i en god periode for norsk økonomi, med gode utsikter for norsk næringsliv. Dette kan vi ikke skusle bort gjennom kortsiktige tiltak som kan gi langsiktige, negative virkninger. Dette er spesielt viktig i lys av at vi opplever økende internasjonal konkurranse, omstrukturering av internasjonalt næringsliv og en ytterligere integrasjon av verdenshandelen.

       Små og mellomstore bedrifter står for en viktig del av nyskapingen og dynamikken i næringslivet. For å styrke næringslivets evne til å møte utfordringer er det derfor påtrengende å vektlegge hensynet til småbedriftene i den generelle næringspolitikken. Det er samtidig etter min vurdering viktig at vi legger til grunn et nyansert syn på betydningen av små og mellomstore bedrifter. Det har vært en tendens til å skjære alle småbedriftene over én kam og også å betrakte hele underskogen av småbedrifter løsrevet fra det øvrige næringsliv, løsrevet også fra internasjonaliseringen. Det er f.eks ikke slik at alle små bedrifter er ensomme, uavhengige bedrifter som må ordne opp i absolutt alt selv. Tvert imot er det en lang rekke mindre bedrifter som inngår i store konserner, kjeder og konsepter på tvers av både bransjer og nasjoner og inngår som deler av pakkeløsninger og dermed på en del viktige områder ikke møter de samme utfordringene som andre småbedrifter. Samhandlingen mellom store og små bedrifter - som underleverandøravtaler - understreker den gjensidige avhengigheten når det gjelder enkelte små bedrifter. Videre treffer småbedriftene markedsmessige nisjer som ikke betjenes av de store bedriftene.

       I en fremtidsrettet næringspolitikk og ved innretningen av de næringspolitiske virkemidlene er det både viktig å fokusere på samspillet mellom store og små bedrifter og på samme tid betrakte de små bedriftene ut fra egne særtrekk - som lokale bedrifter i et stadig mer internasjonalt marked og dermed en tøffere situasjon. Dette forutsetter at vi tar småbedriftenes spesielle problemer og utfordringer på alvor. Ulike rammevilkårs betydning for små og mellomstore bedrifter vil bli nærmere drøftet. Grunnlaget for en vellykket næringspolitikk ligger først og fremst i en langsiktig økonomisk politikk som sikrer en lav pris- og kostnadsvekst. Fordelene med lav rente og lav vekst i andre kostnader vil nå ut til alle bedrifter i hele landet og alle sektorer. Det er derfor avgjørende av vi i dag tenker både langt, og at vi tenker sammen, altså en stø økonomisk politikk, fortsatt arbeid med regelforenkling og andre lettelser som særlig tilgodeser småbedriftene, kombinert med tiltak innen kompetanseoppbygging og kapitaltilgang. Det nye departementet med det lokale, det nasjonale og globale perspektivet skulle borge for at dette møysommelige arbeidet nå kan komme i god gjenge.

       De signalene jeg har fått fra lokale bedrifter, fra bransjer og fra næringsorganisasjoner, går ut på at de ønsker at SND fortsatt skal ha en egen grunnfinansieringsordning. Ordningen er et viktig supplement, som flere har vært inne på, til de private finansieringskildene. Den sikrer et tilnærmet likt tilbud over hele landet. Særlig på steder og innen bransjer hvor konkurransen blant kredittinstitusjonene er mangelfull, har ordningen stor betydning.

       SND har for grunnfinansieringsordningen ikke gunstigere rammebetingelser enn private banker. Innlånsordningen for lån med kort rentebinding gir heller dårligere rammevilkår. Ordningen dekker administrasjonsomkostningene. Det betales utbytte til staten i tillegg til at staten tar provisjon på innlånene. Alt i alt summerer dette seg opp til 100 mill. kr. Når SND likevel er konkurransedyktig i markedet, ligger årsaken til dette etter min vurdering i at SND bl.a besitter en regional bransjekompetanse som gjør at SND har et grunnlag for å vurdere risiko. Jeg mener det vil være uheldig for næringslivet, og spesielt næringslivet i distriktene, om de ikke får dra nytte av denne kompetansen.

       Jeg ser derfor meget positivt på Senterpartiets merknader om at partiet vil komme tilbake til spørsmålet om SNDs finansieringsordninger ved behandlingen av salderingsproposisjonen. Vi foretar nå en gjennomgang av låneordningene bl.a som ledd i den pågående evalueringen av SND som Stortinget vedtok 21. juni d.å. Regjeringen vil komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med drøfting av de lange linjer for næringspolitikken som vil bli lagt frem senere. Her vil det bli gitt en bred vurdering av grunnfinansieringsordningen, og vi vil se på SNDs risikolåneordning - om den fungerer etter hensikten med et blikk på tapsfondsordningen. For så vidt gjelder grunnfinansieringsordningen, vil vi i salderingsproposisjonen foreslå at den fryses på dagens nivå ut fra de signaler som komiteen har gitt.

       Vi vil videre foreta en bred vurdering av SND med hovedvekten på effektene av den organisasjonen vi fikk i 1993. Som et ledd i dette vil vi bl.a se på egenkapitalordningen, plasseringen av den i SND og de avkastningskravene som det er lagt opp til, herunder prioriteringen av bransjer og distrikter.

       Det har i hele 1996 vært et stort press på distriktutviklingstilskuddet. Det har som følge av dette vært nødvendig å stramme inn på støttepraksisen for investeringstilskuddet for investeringer som har preg av kapasitetsutvidelser og effektivisering. Regjeringen vil følge nøye etterspørselen etter midler under denne ordningen. Begrensede rammer må ikke føre til at høyt prioriterte prosjekter i distriktene ikke lar seg gjennomføre.

       Arbeidet med små bedrifter skal ha et langsiktig perspektiv, og vår ledestjerne vil være at vi trenger en underskog av små bedrifter som kan bidra med økte inntekter etter hvert som petroleumsinntektene går nedover. I dette langsiktige perspektivet må også de store aktørene bidra. Vi må sørge for påregnelige og gode rammebetingelser slik at også de større bedriftene ser på Norge som en sikker og stabil base i en stadig mer « mobil » verden. Gjennom en offensiv næringspolitikk vil Regjeringen gjøre sitt til at vi kan bygge på det beste i norsk næringsliv, slik at vi sikrer dem som er unge i dag, en rimelig levestandard og livskvalitet samtidig som vi tenker langsiktig på våre fremtidige pensjonsforpliktelser. Utfordringer for den økonomiske politikken og næringspolitikken blir å sørge for verdiskaping og bærekraftig vekst og bedre samspill i et næringsliv hvor tjenesteytende sektor stadig øker.

       Jorunn Ringstad hadde her teke over presidentplassen.

       Men når det gjeld eksport pr. innbyggjar, kjem Vest-Agder, Telemark, Østfold og Finnmark på topp. Desse områda har igjen verksemder som er utsette for fri konkurranse på den internasjonale marknaden. Ser statsråden at det er lite tenleg med ei bruttonasjonalproduktmåling på forbruk pr. innbyggjar, når den reelle verdiskapinga skjer på heilt andre område? Vil statsråden ta initiativ til å få gjennomført ei utgreiing om verdiskapinga i Noreg?

Statsråd Grete Knudsen : Når det gjelder spørsmålet om det vil komme en utgreiing om verdiskaping, har det pågått en rekke utredninger. Vi vil legge frem en næringspolitisk strategi til neste år, som Stortinget har bedt om, der vi tar med alle de elementene som påvirker vår totale verdiskaping, både arbeidsmarkedspolitikk og kompetanse, som også naturlig inngår i den helheten.

       Representanten tok opp at det gjerne ble en hets overfor enkelte distrikter. Det kjenner ikke jeg til. Det er jo ikke slik at vi har én spesiell politikk som virker i distriktene, og en annen politikk som virker andre steder. Vi er i grunnen alle « kvinnskap » i samme båt, for å si det slik, og den generelle politikken som vi har lagt opp, er også den beste til å virke overalt. Så setter man inn selektive virkemidler der vi vil bidra til en ønsket utvikling.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg er glad vi har fått en egen næringsminister. Ingen var i tvil om at Jens Stoltenberg var energiminister, men noen ønsket at han hadde brukt mer tid på alminnelige små fastlandsbedrifter. Behovet for oppmerksomhet førte til småtinget, arrangert av NHO-bedriftene, og det gav oss Småbedriftsutvalgets innstilling initiert av de borgerlige partiene på Stortinget. Småtinget og Småbedriftsutvalget var bedriftenes forsøk på klare konkrete innspill - et forsøk på samråd, for å bruke det nye begrepet som Arbeiderpartiet har innført. Det har nesten blitt som lansering av årets Beaujolais: Hvilke nye ord er det Jagland kommer med i år? Vi har hatt solidaritetsalternativet, vi har hatt arbeidslinja, og i år er det samråd.

-	Så til spørsmålet mitt til næringsministeren. Vil statsråden ta bedriftenes forsøk på samråd på alvor? Og konkretisert til tre forslag:

-	Vil statsråden fjerne forbudet mot frivillig overtid, slik at verftene og småbedriftene langs hele kysten ikke kriminaliseres når de utfører nødvendige oppdrag?

-	Vil statsråden fjerne forbudet mot midlertidige ansettelser, slik at både skiprodusenter og gartnere og andre sesongprodusenter kan få gjort jobben sin?

-	Og vil statsråden tillate privat arbeidsformidling, slik at bedrifter som mangler folk - det er situasjonen både i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal - kan få hjelp til å skaffe seg arbeidskraft, en hjelp som arbeidskontorene ikke klarer å gi dem?

       Disse tre helt konkrete kravene går igjen både i Småbedriftsutvalgets innstilling og i småtinget. Dette er konkret, og da vil jeg ønske at statsråden kan være imøtekommende og gripe fatt i disse problemene og ikke være avvisende. Da vil nemlig begrepet « samråd » fylles med innhold og ikke bare bli ord.

Statsråd Grete Knudsen : Når det gjelder sikkerheten til sjøs om redningsutstyr osv. vis-à-vis innenlandsfergene, er det satt ned et konkret arbeid mellom samferdselsmyndighetene og den delen av Utenriksdepartementet som følger opp denne saken. Sjøfartsdirektøren er den som konkret jobber med dette.

       Når det gjelder spørsmålet om eierskap, som ble reist tidligere i vår, gav jeg beskjed om at vi også der vil følge opp det som også EU har lagt opp til, vel vitende om at innenfor det konglomeratet vi har av ulike eierskap for en del skip, er det en vanskelig jobb, men vi vil følge det opp.

       Når det gjelder avgrensningsproblematikken for skipsfartsnæringen, er jo også representanten kjent med at Regjeringen ikke gikk inn for at NOR-flåten skulle omfattes av ordningen, og derved hadde en enklere problematikk å forholde seg til enn det som Stortingets flertall vedtok. Men når det gjelder å følge opp rederinæringen, fulgte Regjeringen opp det prinsippet som var nedfelt da vi etablerte NIS. Og i oppfølgingen av denne problematikken, når vi ser at vi blir stadig mer internasjonale, og at det ikke går an å sette grenser rundt Norge - det er heller ikke ønskelig - vil Bergo-gruppens arbeid bli fulgt opp nærmere, og i den forbindelse vil disse problemene omtales.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Av omsyn til utviklinga av næringslivet er Kristeleg Folkeparti oppteken av situasjonen for dei små verksemdene. Det er omsynet til å skapa fleire arbeidsplassar - for det er i dei små verksemdene veksten i arbeidsplassar vil koma. Eg er òg samd med statsråden i det som ho understreka om at det er stor skilnad innanfor det ein kallar små og mellomstore verksemder.

       I særmerknad frå Kristeleg Folkeparti i innstillinga som vi handsamar i dag, har vi peika på ein del av vanskane dei små verksemdene møter: mangel på risikokapital, vanskar med mellombels tilsetting av folk og mykje papirarbeid skapt av offentlege byråkratar, for å nemna noko. Eg vil gjerne høyra kva statsråden meiner om desse problemområda, og kva ho kan tenkja seg å gjera med det. Vil statsråden sjå eit såkornkapitalfond i ein slik samanheng t.d.?

       Eit anna område som statsråden var inne på, gjeld internasjonalisering. Med auka internasjonalisering av norsk næringsliv vil problemstillingane i høve til brot på menneskerettane i ein del land koma i fokus. Eg meiner det er svært viktig at ein i handelspolitiske drøftingar inkluderer menneskerettsspørsmål. Kva meiner statsråden?

Statsråd Grete Knudsen : Når det gjelder de problemene som små og mellomstore bedrifter møter, vil de ha Regjeringens oppmerksomhet. Det er det arbeidet som vi har høyest på vår prioritetsliste, både når det gjelder risikokapital og å kunne bli kvitt snubletrådene som alt papirarbeidet ofte representerer. Her tror jeg vi må jobbe systematisk også vis-à-vis den offentlige sektor, som er meget viktig i denne sammenhengen som en serviceetat overfor små bedrifter som trenger hjelp.

       Når det gjelder såkornkapital, har jeg tidligere opplyst i komiteen at det vil Regjeringen komme tilbake til i salderingsproposisjonen, Jeg opplyste videre at dette er et område som SND også kan utføre, vel vitende om at de på mange områder allerede i dag er inne på store deler av denne virksomheten.

       Når det gjelder internasjonalisering, er det helt klart at vi ikke kan ha en moral for hjemmebruk og en annen for utebruk. Alltid når vi reiser og møter de ulike politiske aktørene, og der hvor de har et annet styresett enn vårt, blir disse forholdene tatt opp. Jeg håper at vi også skal komme dithen at vi kan konkretisere dette gjennom direkte prosjekter der NHO og LO kan gå sammen.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Mitt spørsmål til statsråden gjelder Kap. 903, Standardiseringsarbeid. Standarder blir en stadig større del av bedriftenes hverdag og er viktig i internasjonaliseringsprosessen. Men fra tid til annen dukker spørsmålet opp om det hadde vært fornuftig med en annen organisering av standardiseringsvirksomheten i Norge. Dette har også vært tatt opp i en stortingsproposisjon for noen år siden, men er ikke fulgt opp. Man får derfor ikke den uttelling verken på administrasjon, datateknologi eller bedre styring som er mulig.

       Hver standardiseringsorganisasjon driver med sin suboptimalisering og holder fast på sine ressurser. La meg ta et par eksempler: Norsk Elektroteknisk Komité ligger under Statens Teleforvaltning under Kommunaldepartementet, og Statens Teleforvaltning ligger under Samferdselsdepartementet. I f.eks. Danmark og Storbritannia er alle standardiseringsorganisasjoner slått sammen, og man kan da ha samkjøringsfordeler av dette. Det fungerer meget bra, mens Norge i sin visdom har maktet å bli landet med størst spredning i organiseringen av standardiseringsarbeidet og har en veldig rotete finansiering. Industrien har i en del av disse organisasjonene liten innflytelse, slik man ellers ville ha hatt. Vil statsråden vurdere en sammenslåing hvor Norges Standardiseringsforbund etableres som en organisasjon hvor alle andre standardiseringsorganisasjoner er lagt inn?

       Landet Noreg er ut frå natur og klima kostbart å drive. Dei økonomiske moglegheitene blir så ulike. Derfor må vi ha politiske rammestyringar for å nå våre samfunnsmål, som er busetjing og næringsdrift over heile landet.

       Tidlegare stod Arbeidarpartiet og Senterpartiet saman om å lyfte fram dei distrikta som sleit hardast for t.d. å halde oppe folketalet og få kanalisert næringsdrift utover i landet. Eg vonar Arbeidarpartiet i sterkare grad er viljug til å vere med og sjå på retningslinene når det gjeld dei statlege finansieringsordningane, slik at dei blir meir målretta for å løyse dei utfordringane distrikta står overfor. Fri marknadsøkonomi er ein farleg tenar i eit land som Noreg.

       I budsjettinnstillinga tek Senterpartiet opp dei spesielle tilhøva som innlandsdistrikta på Austlandet slit med. Landbruket i omstilling i kommunar der landbruket direkte og indirekte står for over 50 % av sysselsetjinga, gjev sterke utslag i små bygdesamfunn. I fleire område må ein sjå på omlegginga av landbruket som om ei hjørnesteinsbedrift blir borte.

       Fylkesordføraren i Oppland, Lars Skjølaas frå Arbeidarpartiet, seier det så sterkt, referert i Aftenposten den 30. april d.å.:

       « Med dagens distriktspolitikk vil store deler av Bygde-Norge være avfolket i løpet av ikke altfor mange år. Salg av melkekvoter, rovdyrforvaltningen og en restriktiv kraftutbyggingspolitikk er med på å svekke næringsgrunnlaget i distriktene ».

       La oss ta signala frå distrikta innover oss. Her ligg det politiske utfordringar for oss alle. Sjølv om eg har sett at den nye landbruksstatsråden seier at ein her i landet er verdsmeister i distriktsutbygging og distriktspolitikk, er det ikkje alle som føler det slik.

       Det ligg ei sterk omstillingskraft i den landbrukspolitikken som stortingsfleirtalet har vedteke. Her blir kjøp og sal av mjølkekvotane eit viktig element. Det skal eit aktivt næringsutviklingsarbeid til for å fange opp den arbeidskrafta som landbruket må gje frå seg. Dette er inga elendeskildring. Statistikken fortel oss den sanne røyndomen. I Oppland har jord- og skogbruksnæringa vorte redusert med 856 årsverk i perioden 1991-93.

       Med denne bakgrunnen er det skuffande at Senterpartiet ikkje får støtte for sitt forslag om å nemne opp eit utval for å sjå på dei spesielle tilhøva innlandet på Austlandet slit med, og få fram dei moglegheitene som distriktet rår over. Eg hadde venta større forståing frå Arbeidarpartiet, særleg ut frå det hardkjøret sentralleiinga fekk frå Oppland og Hedmark på landsmøtet. Dette forslaget såg eg på som ein prøvestein på eit distriktspolitisk samarbeid mellom Arbeidarpartiet og Senterpartiet. Men det heile fall på steingrunn, noko eg vil tru tillitsfolk og andre i Arbeidarpartiet ute i distrikta vil merke seg.

       Eg spør berre - kva skal vi samarbeide om? Vi kan ikkje berre servere fine ord. Det må liggje politisk handling bak.

       Eit godt døme er skogpolitikken. Stortingsfleirtalet har ved fleire høve signalisert auka støtte for å satse på ny skog. Skogen er den tredje største eksportnæringa i landet. Større satsing på skogen vil også auke sysselsetjinga i område som ofte slit med stor arbeidsløyse. Auka skogkultur vil også vere med og binde CO₂, og dermed kan vi lettare nå våre klimamål. Sjølv om Senterpartiet sitt forslag om å auke budsjettposten på langsiktige investeringar i skogen med 60 mill. kr ikkje fekk støtte, er det eit lite steg på vegen om vi no i dag får fleirtal for 15 mill. kr. Oppbygging av framtidsverdiar i skogen vil vere god samfunnsøkonomi i vår oljealder. Eg vonar den nye landbruksstatsråden er samd i dette.

       Det er viktig at vi har ein offentleg styrt landbrukspolitikk. Senterpartiet er samd med Regjeringa i at det er viktig at fylkesmannen si landbruksavdeling følgjer opp overfor kommunane, slik at det blir sett av dei ressursane som trengst for gjennomføring av landbrukspolitikken. Det er viktig at fylkesmennene brukar sine fullmakter i medhald av jordlova og skoglova til å handheve kompetansekravet når det gjeld tilsette i den kommunale landbruksforvaltninga.

       Er det eit politisk signal frå arbeidarpartigruppa i næringskomiteen når dei ikkje sluttar opp om Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti sine merknader om å støtte Regjeringa på dette punktet, men heller følgjer tankegangen til Høgre og Framstegspartiet? Det undrar meg.

       Når det gjeld skognæringa, står den overfor ei usikker framtid når det gjeld tømmeromsetnaden. Eg er redd dersom samvirkeprinsippa ved omsetnad av skogsvirke fell bort på grunn av EØS-medlemskapen. Derfor blir domsavgjerda i ESA spennande. Ei reindyrka marknadsøkonomisk tilpassing når det gjeld omsetnaden av skogsvirke kan få alvorlege følgjer for dei distrikta som ligg vanskeleg til i forhold til foredlingsindustrien. Variasjonane i tømmerpris kan bli store, der utkantdistrikta vil bli taparane.

       Når det gjeld Statskog sitt budsjett, er vi i Senterpartiet tilfreds med at budsjettposten Oppsyn i statsallmenninger blir auka. Det er viktig at det blir støtta opp om dei lokale oppsynsordningane.

       Senterpartiet er ikkje tilfreds med staten som part når det gjeld makeskifte på Gardermoen. Det er uhørt når statlege organ ikkje blir samde seg imellom om overdragingsverdi. Resultatet så langt er at Statskog ikkje får frigjeve svært aktuelt makeskifteareal. Dette styrkjer ikkje omdømet til offentleg forvaltning. Her må det ryddast opp.

       Med eg er inne på statsforvaltninga, er det også god grunn til å nemne Statkorn AS og rapporten frå Riksrevisjonen. Eg vonar at « bortgjømminga » av lagerverdiane var ein glipp og ikkje ei bevisst handling for å føre Stortinget bak ljoset. I så fall ville det ha vore ei alvorleg handling. Eg vonar at oversikta over fyrste driftsåret som Stortinget no har bede om, vil rydde av vegen den økonomiske uvissa som eg, og sikkert fleire med meg, har følt i desse sakene.

       Dei internasjonale avtalene som Noreg har inngått med andre land gjennom EØS og WTO, har gjort sitt til at internasjonaliseringa innafor matvarehandelen har auka i styrke. For å sikre forbrukarane rein mat må eit effektivt kontrollsystem vere på plass. Senterpartiet er imot endringane i kjøttkontrollavgifta som Regjeringa går inn for. Å setje opp avgifta på norskprodusert kjøtt, samstundes som avgifta vert sett ned på importert kjøtt, strir heilt med Senterpartiets politiske syn. Senterpartiet meiner at avgifta burde frysast på 1996-nivå.

       Når det gjeld framtidig behandling av slakteavfall, blir det eit viktig spørsmål framover. Her må ein leve etter føre var-prinsippet. Senterpartiet og SV meiner det hadde vore rett å setje i gang eit forskararbeid for å sjå på dei moglegheitene som kan liggje i framtida til alternativ utnytting av slakteavfallet i forhold til måten det i dag blir teke vare på. Eg vil be statsråd Dag Terje Andersen merka seg dette forslaget.

       Det vil etter kvart bli stilt strengare krav til matproduksjon. Husdyra må vere friske. Her står vi allereie i dag overfor store utfordringar.

       Eg er tilfreds med at departementet har gått klart ut med målsetjinga om å rydde ut skrapesjuka på sau. Sauproduksjonen er den mest økologiske produksjonen innafor jordbruket - derfor er det viktig at ein kan dokumentere ein dyrebestand utan sjukdomar og dermed eit helsemessig godt kjøttprodukt.

Einar Olav Skogholt (A) : Den 17. november ble toppmøtet i Roma om matvaresikkerheten i verden avsluttet. Av en lang rekke årsaker sulter ca 800 millioner mennesker. Dette er en kjempeutfordring for alle rike land og FN. Jeg går ut fra at Norge vil følge opp konferansen og bidra til en endring av denne uverdige situasjonen.

       I forhold til disse problemene blir debatten om vår hjemlige landbrukspolitikk spesiell. Vårt problem er at vi produserer for mye mat. I løpet av det siste året har situasjonen bedret seg betraktelig. Produksjonsmengden står bedre i samsvar med behovet, men fortsatt er det slik at vi må eksportere f.eks billig ost på grunn av en for høy melkeproduksjon.

       Landbruksdepartementets forslag til budsjett vekker ikke de sterke reaksjonene. Personlig er jeg godt tilfreds med satsingen på økologisk landbruksproduksjon og bygdeutviklingsmidler. Jeg håper Landbruksdepartementet vil bidra til en enda sterkere fokusering på disse satsingsområdene. Satsingen til tidligere landbruksminister Gunhild Øyangen på bygdeutviklingstiltak har vel i ettertid vist seg å være rett. Mange andre land følger etter Norge også på dette området. Jeg håper at vi i årene som kommer, finner mulighet til enda større bevilgninger til dette formålet, og at ordningene blir utvidet til å favne flere grupper enn i dag.

       Henriksen-utvalget har fremmet forslag om at bygdeutviklingsmidlene skal overføres fra Landbruksdepartementet til SND. Selv om vi får en debatt om dette fram i tid, vil jeg allerede nå signalisere at bygdeutviklingsmidlene fortsatt bør være underlagt Landbruksdepartementet.

       Jeg er svært glad for de bevilgninger som er foreslått for 1997 til RÅK-ordningen. Dette er helt nødvendig for å kunne redusere forskjellene i råvarekostnader mellom norske og utenlandske ferdigvarer som blir omsatt i Norge. Ikke minst har bedrifter som videreforedler våre poteter, små eller ingen muligheter til å makte konkurransen med utlendinger uten den RÅK-ordningen som Regjeringen har lagt inn i 1997-budsjettet.

       Skogen blir ofte omtalt som vårt grønne gull. Skogbruket er en robust næring som i lang tid har vært vant til internasjonal konkurranse. Norge burde bli langt flinkere til å videreforedle tømmerstokker før produktene eksporteres til EU, Japan og andre land. Jeg har store forventninger til vår nye landbruksminister som har bakgrunn nettopp fra skogbruket.

       Jeg tror det er nødvendig at Landbruksdepartementet tar initiativet til en gjennomgang av skogbrukets rammevilkår samt fortsetter og øker tidligere innsats for en langt sterkere videreforedling. Organisasjoner tilknyttet skogbruket bør trekkes med i en slik eventuell gjennomgang.

       Med knapphet eller sågar underdekning av energi i vårt land er det mange som taler for en langt sterkere satsing på bioenergi. Dette er en rett og viktig satsing. Jeg har merket meg innspill hvor allerede eksisterende bedrifter er redd for å miste råstofftilgangen på bl.a sagflis, og at man derfor må være svært forsiktig med å bygge ut nye biobrenselanlegg. Men det finnes jo svært mye råstoff i skogen som i dag ikke blir nyttet, bl.a tynningsvirke. Skogbruket trenger stimuleringstiltak for å hente ut dette virket, som så kan omdannes til pellets i nye fabrikkanlegg. I motsetning til oljeressursene er skogen en fornybar ressurs som vi bør ta godt vare på.

Per-Kristian Foss (H) : I en ellers rimelig rolig næringsdebatt har flere brukt begrepet småbedrifter og sagt at det er spesielt på disse norsk næringsutvikling hviler. Jeg synes det er viktig å understreke at arbeidsplasser en like mye verdt enten de kommer i små, mellomstore eller store bedrifter. Man skal være litt varsom med å tro på all statistikk som viser at det utelukkende er i småbedrifter veksten skjer Statistikk har en tendens til å lyve litt, og da ment i den forstand at man skal lese den med forsiktighet. Det er gjerne slik at det meste starter smått. Det foregår også en betydelig knoppskyting ved at ansatte i større bedrifter faktisk starter for seg selv, og i så måte både teknologisk og forskningsmessig bidrar til knoppskyting og vekst.

       Grunnen til en rimelig rolig næringsdebatt er at oppgjøret om budsjettet blir oppgjøret om næringspolitikkens faktiske innhold. Den økonomiske politikks virkning på næringsutviklingen i landet er utsatt til salderingen for alle praktiske formål.

       Jeg ser at Arbeiderpartiets talsmenn med jevne mellomrom lekker ut små biter som de har tenkt å akseptere av stortingsflertallet. Det er relativt unødvendig, for stortingsflertallet trenger ikke noen aksept fra regjeringspartiet for bl.a å unngå at man vedtar å pålegge næringslivet 1 milliard kr i ekstra utgifter gjennom en tredje sykelønnsuke. Jeg forstår at det er noe Arbeiderpartiet nå anser som en tapt sak, som det ble sagt i dagens nyheter. Det må de gjerne gjøre. Vedtatt blir det uansett - ikke å følge Regjeringens forslag.

       Jeg regner med at går det noen dager til, så vil Arbeiderpartiet også akseptere at det er et samfunnsøkonomisk fornuftig stimuleringstiltak å unngå arbeidsgiveravgift på lærlinger for på den måten å stimulere til økt lærlinginntak. Det vil spare det offentlige for betydelige utgifter og gi en bedre fagopplæring.

       Viktig for bedriftene er også at vi kan gå inn i 1997 med en fortsatt lav inflasjon. Derfor er Regjeringens opplegg for ekspansivt, idet det i seg selv innebærer en dobling av prisstigningstakten i forhold til i inneværende år. Det er ikke slik en del talsmenn for Arbeiderpartiet gir inntrykk av med jevne mellomrom, at det er stortingsbehandlingen som skaper inflasjon. Regjeringen selv har lagt opp til en inflasjonstakt som, som sagt, er det dobbelte av det man har levd med i inneværende år.

       Det er kanskje først og fremst økt lønnsvekst som neste år er en fare. Jeg har lyst til å understreke at det kanskje i særdeleshet er en fare for at bedriftene selv er med på å presse lønnsnivået opp. Vi opplever nå på område etter område både bransjemessig og geografisk økt etterspørsel etter arbeidskraft, men arbeidskraften er ikke tilgjengelig. Derfor har prisen en tendens til å øke. En slik lønnsglidning er også farlig - også for norsk næringsliv.

       Temaet SND og grunnfinansiering har gått igjen i mange innlegg. Innstillingen fra finanskomiteen burde ikke overraske noen. De som har kunnet lese aviser i måneder og uker på forhånd, burde ikke ha noen grunn til å være overrasket. Jeg forstår at avislesning ikke er like utbredt i alle kretser, men for Høyres del har vi faktisk sagt dette svært lenge. At vi faktisk også gjør det vi sier når det byr seg en anledning, burde ikke overraske. Og at det blir et stortingsflertall, vil man kunne finne ut ved å slå sammen de uttalelser som er avgitt til aviser fra ulike partier.

       Dette er i tråd også med hva Statsbankutvalget innstilte. Jeg etterlyser fra Arbeiderpartiet en nærmere gjennomgang av helhetssynet på statsbanker. Det er nemlig det samme regjeringspartiet som for få år siden uttrykte at Norge hadde for mange banker. Derfor la man ned en drøss med bankfilialer. Så opprettet man en ny bank - Postbanken - som skulle ha som særlig formål å låne ut til mindre og mellomstore bedrifter, særlig i distriktene. Norge har altså et bedre banktilbud enn noen gang tidligere hva gjelder antall banker og tilhørende forvaltningskapital. Da nytter det ikke nå å komme å si at banktilbudet er så dårlig at vi trenger ytterligere konkurranse om grunnfinansieringsordningen.

       Jeg har til slutt lyst til å si at det er en ny opplysning for meg det representanten Nistad sa i et tidligere replikkordskifte, at SNDs grunnfinansieringsordning gis på betingelse av at en har fått avslag i annen bank. En slik oppsamling av dårlig funderte låneordninger vil jeg anta at SND ikke ville kunne forsvare. Vi skal i salderingen se på om det er behov for å øke grunnfinansieringsordningen litt over null for å ivareta inngåtte avtaler.

Erik Dalheim (A) : Budsjettbehandlingen så langt tegner et skremmende bilde for de mange som har kjempet for å beholde en arbeidsplass eller endelig har skaffet seg en ny etter måneder eller år uten arbeid. Marginene for det konkurranseutsatte næringsliv er i dag små. De mange som jobber der, ser faren for at politikerne igjen kan gjøre de samme feilene som ble gjort på midten av 1980-tallet. Det må unngås, er beskjeden fra disse. I Arbeiderpartiet vil vi ikke gi vrak på flere års møysommelig arbeid i kampen mot ledigheten og for å styrke produksjon og velferd. Det må være samsvar mellom den politikk vi utformer på kort sikt og den langsiktige utvikling vi ønsker.

       Fram til 1993 var det riktig å bruke offentlige budsjetter på en aktiv måte for å stimulere produksjon og sysselsetting. Sysselsettingen i offentlig sektor ble økt kraftig for å motvirke fallet i privat sysselsetting. Ikke noe OECD-land har noen gang ført en så ekspansiv motkonjunkturpolitikk som vi da gjorde i Norge. Særlig viktig har det vært at partene i inntektsoppgjøret i denne sammenheng har vist ansvarlighet. Det har gjort politikken mulig, og den har lykkes.

       Etter 1993 har privat sektor vært motoren i norsk økonomi. Det er her de nye arbeidsplassene kommer. Sysselsettingsveksten er nå like sterk som midt på 1980-tallet, men de nye arbeidsplassene er i dag ikke bygd på sandgrunn som den gang. Det står reelle inntekter bak. Allikevel er det grunn til å være på vakt. Faren for ny overoppheting i økonomien er til stede. Vi ser tydelige presstendenser i deler av arbeidsmarkedet, og reallønningene og privat forbruk øker kraftig.

       Det er da skremmende å se hvordan pengekrevende kjepphester fra de mange opposisjonspartier nå løftes inn uten hensyn til varsellampene i norsk økonomi.

       Mye av det som opposisjonen ønsker å tilgodese med økte bevilgninger, lar seg i tillegg ikke automatisk løse med et vedtak i denne sal. Press i bygg- og anleggsbransjen og mangel på kvalifisert arbeidskraft i f.eks undervisnings-, helse- og omsorgssektoren vil gi økte priser og økte kostnader framfor økt produksjon når mer penger sprøytes inn. Ikke minst med tanke på de langsiktige rammevilkårene for norsk næringsliv bør vi derfor være på vakt.

       Den siste tids press mot krona og for oppskrivning av denne understreker ytterligere behovet for en stram finanspolitikk. Fortsatt konkurransedyktighet for vårt næringsliv må sikres i salderingen.

       Jeg må si at det forundrer meg sterkt at opposisjonen har samlet seg i et angrep på grunnfinansieringsordningen i SND. Vel er det så at private banker anført av Bankforeningen ønsker å ta over denne finansieringen helt og fullt for å styrke sin virksomhet, men at også Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er med på dette særinteressekorstoget, er mildest talt overraskende. Tror virkelig disse partiene at de private bankene og det norske finansmarkedet fungerer så godt at også de små og mellomstore bedriftene i distriktene vil få like lett tilgang til lånefinansiering for gode prosjekter og til like gode vilkår uten SND?

       Småbedrifter jeg kjenner, har som oftest kun ett tilbud om grunnfinansiering fra private banker ved siden av SND. I tillegg viser erfaringen at bankene kan gi dårligere rentetilbud i distrikter med liten konkurranse, slik vi ser det i Nord-Norge. Senterpartiets støtte til fjerning av 1 milliard kr i finansiering til beste for distrikter og småbedrifter bør nå trekkes tilbake. Hvis Senterpartiet må markere opposisjon til Arbeiderpartiet i næringspolitikken, bør de unngå Høyres og Bankforeningens feller. Denne saken kler Senterpartiet dårlig.

Wenche Cumming (SV) : For SV er det viktig å få slått fast at de tradisjonelle næringene, jordbruk, skogbruk og fiske, er basis for bosetting og verdiskaping i distriktene i vårt langstrakte land. De er også basis for en miljømessig forsvarlig forvaltning av de ressursene vi har. Derfor er det ikke uvesentlig hvilken politikk som føres på dette området, og det er heller ikke uvesentlig hvilken status primærnæringene har i vårt land.

       Under Øyangens regime med EU-tilpasset jordbrukspolitikk skulle bygdene satse på turisme, småindustri, det som heter bygdeutvikling. Det er ikke noe galt i det, men det må bare være helt klart at turistnæring og den type bygdeutvikling aldri kan erstatte primærnæringene og aldri kan bli noe annet enn en attåtnæring for dem som bor der. Dessuten er jo turistene opptatt av bygder med liv og aktivitet i, ikke avfolkede museumsbygder.

       De tradisjonelle næringene må oppvurderes, og de må få tilbake den status som de fortjener, og som de en gang hadde. I SV vil vi ha en politikk som fører til dette, og som får også ungdommen til å finne det attraktivt og økonomisk forsvarlig å arbeide innenfor primærnæringene.

       Norsk kulturlandskap og bosetting passer ikke til effektiv stordrift og til industrialisering i primærnæringene. Både på grunn av bosetting, rekruttering, miljø og økonomi må det satses mer på lavintensiv drift, og vi må ikke bare ha heldagsbonden som mål. Fleksibilitet og kombinasjonsbruk har vært regelen i våre distrikt og ikke unntaket. Derfor har vi vel også fremdeles livskraftige bygder og sunne primærnæringer.

       Det vi nå ser av resultat fra det industrialiserte jordbruket i Europa, gir klare signaler til oss her i Norge. Vår styrke ligger i å videreutvikle det vi har av ren mat, av sunne produkter, av det som ligger i den landbruksproduksjonen som vi har i dag. Det er helt klart satt mye større fokus på matkvalitet, produksjonsforhold, dyre- og planteetikk nå enn tidligere. Derfor må også overføringene til norsk landbruk, som av mange kritiseres sterkt, ha som mål å sikre et distriktsbasert og sunt landbruk. Det betyr at vi må få vurdert et overføringssystem som setter et øvre tak på statlige overføringer til det enkelte bruk. Dette kan være med på å stoppe en enda sterkere dreining i retning av industrialisering av landbruket, og vi viser her til det forslaget som SV fremmer.

       Flertallet i komiteen - med unntak av Fremskrittspartiet - har understreket at det offentlige må vise større vilje til å satse på skogkultur og ungskogpleie enn det har vært gjort hittil. Videre har et annet flertall, alle minus Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, poengtert at økt skogkulturaktivitet er helt avgjørende for skogen som ressursgrunnlag for framtidige generasjoner og vil gi et positivt bidrag også i klimasammenheng.

       SV har en rekke ganger pekt på at de betydelige midlene som er bevilget til bygging av skogsbilveier, står i strid med viktige miljømål. SV er fornøyd med at Regjeringen har foreslått en sterk reduksjon i denne aktiviteten, men vi beklager at denne aktiviteten er overført til prioritert område under LUF.

       Innenfor skogbruket må vi få opp avvirkningen, vi må plante mer slik at vi får ny vekst, og vi må satse mye sterkere på å skape flere arbeidsplasser innenfor skogbruket. Det betyr i en del områder mer manuell avvirkning, særlig i de marginale områdene. SV foreslår derfor å redusere bevilgningen til skogsbilveier med 2 mill. kr og å styrke post 76 med 15 millioner, som skal gå til nyplanting, transportstøtte og ungskogpleie.

       Morten Lund hadde her overtatt presidentplassen.

Modulf Aukan (KrF) : Det skjer mykje spennande i norske småbedrifter for tida. Her finst mange kreative folk med stor evne til å ta fatt i utfordringar på område der samfunnet har behov for løysingar. Men det finst mange døme på at oppfinnarane ikkje sjølve får nytte av eigne nyvinningar. Dette har fleire årsaker. Ei årsak er at terskelen når det gjeld å få verna ein idé eller ei oppfinning, i mange tilfelle er for høg, slik at det blir for kostbart for småbedriftseigarane å få verna ideen sin på ein skikkeleg måte. Dermed går også den vesle verksemda glipp av dei arbeidsplassane dette kunne gje.

       Eg trur det er rett - slik ein samla komite seier - at avgiftssatsane for patent og varemerke no bør justerast ned. Industrielt rettsvern er svært viktig for all verksemd. I mange tilfelle vel ei bedrift å sløyfa søknad om patent på grunn av dei kostnadene og det ekstraarbeidet det fører med seg. Ein tek ofte sikte på å ha eit teknisk forsprang slik at eit nyutvikla produkt er lansert på ein marknad før andre kjem etter.

       Dette er ikkje tilfredsstillande. Noreg bør tvert om koma på offensiven på dette området. Målsetjinga om tre månaders svarfrist bør i dag lettare kunne verta nådd med alle dei data som er tilgjengelege internasjonalt på dette området.

       At eit produkt har oppfinnarhøgd nok til at eit patent kan sikra utnytting i Noreg, er i mange tilfelle starten på fleire arbeidsplassar.

       For mange uavhengige oppfinnarar er fasen mellom idé, teknisk prøving og feiling og til eit produkt kan sjå dagslys eit så stort hinder at ein ikkje når fram. Kristeleg Folkeparti meiner at Statens veiledningskontor for oppfinnere burde kunne hjelpa fleire i denne fasen. Derfor foreslår vi ei påplussing på denne posten. Det at fleire norske idear kunne nå fram til industriell framstilling i landet vårt, ville raskt gje utruleg god avkasting av desse midlane.

       Eit anna hinder mange av dei små verksemdene møter i dag, er kravet om såkalla CE-merking. Dette kravet er svært omfattande og vil for mange verksemder setja bom for sal av produkt som er omfatta av dette kravet. Her gjeld same krav anten det vert tilverka 10 eksemplar eller 10.000.

       Det burde vera mogleg å få eit felles opplegg og ein « mal » for å koma desse bedriftene til hjelp. Eg vil gjerne nytta dette høvet til å senda denne utfordringa vidare til departementet. Dette må det takast fatt i. Elles kan mange gode utviklingsarbeid vera gjorde til fånyttes.

Statsråd Dag Terje Andersen : Regjeringa har lagt fram et budsjettforslag med vekt på tiltak som kan gjøre landbruket mer framtidsrettet. Dette kommer også klart til uttrykk gjennom den innstillinga næringskomiteen har avgitt, og som diskuteres her i dag. Jeg er glad for at det i hovedsak er brei støtte til landbrukspolitikken.

       Landbruket omfatter ulike næringsgreiner. Vi har jordbruket, med hovedvekt på matproduksjon for hjemmemarkedet. Vi har reindriften, som for mange er det materielle grunnlaget for samisk kultur og tradisjon. Og ikke minst har vi et skogbruk som er sterkt eksportrettet. I tillegg har vi nye næringer som skal skape virksomhet og arbeidsplasser i tillegg til de tradisjonelle og være med på å sikre sysselsetting og bosetting på landsbygda. Landbruket er således en av våre viktigste ressurser for verdiskaping med mange muligheter i heile landet.

       De ulike næringsgreinene har det til felles at de forvalter ressurser i distriktene. De tar vare på viktige fellesverdier som langsiktig matvaresikkerhet og et variert kulturlandskap. Hensynet til sysselsetting og bosetting i distriktene er grunnleggende for landbrukspolitikken. Samtidig er hensynet til miljøet viktig for et bærekraftig landbruk, der det økologiske grunnlaget ikke blir redusert for framtidige generasjoner. Et av våre viktigste fortrinn er at vi i landbruket har yrkesutøvere med god kompetanse. Også i framtida er det viktig at den enkelte gårdbruker ser seg sjøl i rollen som forvalter av fellesgoder og som sjølstendig næringsdrivende som skaper verdier basert på lokale ressurser.

       Vi registrerer nå en økende oppmerksomhet rundt spørsmål knyttet til matvaretrygghet og produksjonsmåter for mat. Et hovedmål for Regjeringas mat- og ernæringspolitikk er at maten skal være trygg for helsa. Som følge av dette og internasjonale forpliktelser har vi videreutviklet kontroll- og forvaltningssystemene når det gjelder dyre- og plantehelse. Regjeringa vil videreføre og utvide programmene for overvåking og kontroll med salmonella og andre smittestoffer. Forbrukerne i Norge skal kunne føle seg trygge på at den maten de kjøper, er sunn.

       For å få en helhetlig drøfting av spørsmålene om matvaretrygghet vil Regjeringa på Stortingets anmodning legge fram en melding om matvarekvalitet og forbrukerhensyn. I meldinga vil det bli redegjort for helse- og forbrukeraspekter. I den forbindelse gjennomgås aktuelle problemstillinger som smittestoffer, tilsetningsstoffer, hormoner, antibiotika og andre temaer som har vært framme i den politiske debatten. Vi har ansvarsbevisste og flinke produsenter i Norge. Det er avgjørende for å sikre god kvalitet på de matvarene som produseres.

       Matproduksjonen må oppfylle bestemte krav med hensyn til produksjonsmåte og sjølve sluttproduktet. Regjeringa vil arbeide for at landbruket tar hensyn til forbrukernes krav. Korrekt og forståelig informasjon, gode merkeordninger, dokumentert kvalitet i produksjonen og å lytte til forbrukerne blir viktig framover. Programmet « Konkurransestrategiar for norsk mat » står sentralt i det arbeidet.

       Landbruket er for mange bygder en avgjørende forutsetning for sysselsetting og bosetting. Ordningen med bygdeutviklingsmidler er en del av Regjeringas landbrukspolitikk. Denne næringsutviklingen er godt innarbeidet og viser etter hvert gode resultater. Vi regner med at tilsagn gitt i 1995, vil gi 1 200 -1 300 nye arbeidsplasser, og 700 av disse er arbeidsplasser for kvinner. Det representerer et viktig bidrag til distriktspolitikken generelt.

       Regjeringa vil fortsatt satse sterkt på næringsutvikling, omstillingstiltak i landbruket, forskning for å øke verdiskapingen og styrke grunnlaget for bosetting og sysselsetting. Denne satsingen må omfatte både utvikling av det tradisjonelle landbruket og utvikling av alternativ virksomhet. Derfor er det viktig at BU-midlene er tilgjengelige over heile landet.

       En helhetlig strategi der vi har som siktemål å få til utvikling innen alle sektorer, forutsetter samarbeid om innsats og virkemiddelbruk. Det må derfor legges vekt på samhandling mellom ulike etater og institusjoner. Landbruksforvaltningen er blitt en viktig del av kommunenes næringsutviklingsarbeid og fylkenes planarbeid. På sentralt nivå er det viktig å legge til rette for en slik utvikling gjennom en best mulig samordning av ulike offentlige virkemidler.

       Innenfor det tradisjonelle jordbruket gjennomføres det betydelige reformer i markedsordningen for melk fra nyttår. I tillegg vil første runde med omfordeling av produksjonskvoter for melk bli gjennomført i 1997. Omleggingen på melkesektoren kombinert med stimulering av nye næringer og produksjoner med vekstmuligheter er viktige for en utvikling mot et mer framtidsrettet jordbruk. Det er nødvendig for at landbruksbefolkningen kan oppnå en rimelig inntektsutvikling, uten at det er nødvendig å øke priser og bevilgninger over jordbruksavtalen.

       Rammebetingelsene for reindriftsnæringen preges i dag av at beitetrykket er for høyt i forhold til ressursgrunnlaget. Særlig er situasjonen alvorlig i Finnmark. Det er en avgjørende forutsetning for næringens økonomiske og kulturelle bærekraft at beiteressursene blir forvaltet på en balansert måte. Regjeringa har de siste åra innrettet virkemiddelbruken mot dette overordnede målet. Resultatet er at belastningen på vinterbeitene er redusert tilsvarende omtrent 75.000 dyr.

       Skogen er en viktig del av bygdenes næringsgrunnlag. I 1995 var brutto produksjonsverdi fra skogbruket og den treforedlende industrien omtrent 30 milliarder kr. Det ble eksportert treprodukter for omtrent 16 milliarder kr. Det gjør denne næringen til en av landets største og viktigste eksportnæringer, basert på en fornybar ressurs, der tilveksten i dag er større enn uttaket.

       Jeg vil understreke skogbrukets bidrag til verdiskaping i distriktene og norsk økonomi generelt. Regjeringa vil delta aktivt for å sikre at investeringene i etablering av ny kvalitetsskog holdes oppe. Tilskudd til skogkultur og spesielt stell av ungskogen vil være en prioritert oppgave. Dette er også bakgrunnen for økningen av LUF-midler til oppsøkende og motiverende tiltak overfor skogeierne. I tillegg står det betydelige midler på skogeiernes skogavgiftsfond. Dette er midler som både privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk er viktige å ta i bruk. Med statstilskudd, midler over Landbrukets utviklingsfond og bruk av skogavgift skulle det ligge godt til rette for økt aktivitet på dette området.

       Utviklingen i skogsektoren framover er avhengig av at vi klarer å øke verdiskapingen, bl.a ved å bidra til en større foredlingsgrad på produktene. Jeg ser det som nødvendig med et tett samarbeid mellom skognæringen, forskningen og industrien for å få det til. Her vil utviklingen av bioenergi i skogbruket ha en viktig rolle og få nye muligheter.

       Skognæringens evne til å dokumentere miljøinnsats og å kunne gjøre rede for miljøkonsekvensene av ulike skogbrukstiltak kan få stor betydning for konkurranseevnen og dermed verdiskapingen i norsk skogbruk. Regjeringa har foreslått å bruke 10 mill. kr til registrering og kartlegging av forekomster som er særlig viktige for det biologiske mangfoldet, noe et flertall i komiteen har sluttet seg til.

       Jeg har merket meg at komiteen legger til grunn at veterinærlaboratoriet i Harstad skal utvikles til å ta nasjonale oppgaver innen mikrobiologi, serologi og næringsmiddelhygiene. Obduksjonsdelen for varmblodige dyr blir flyttet til Tromsø. Jeg vil nå på en aktiv måte følge opp denne saken for å utvikle den veterinære kompetansen både i Harstad og Tromsø og dermed totalt sett styrke denne tjenesten i landsdelen.

       Jeg har avslutningsvis merket meg at komiteen ønsker en redegjørelse for erfaringene med de nye reglene for beredskapslagring av korn. Dette vil bli fulgt opp på en egnet måte. Et flertall i komiteen ber dessuten departementet redegjøre for hvordan verdivurderingen av varebeholdningen ved etableringen av Statkorn Holding AS har påvirket selskapets balanse, og om det kan ha gitt selskapet konkurransefordeler som det ikke er redegjort for. Jeg er innstilt på allerede i salderingsproposisjonen å gi Stortinget den ønskede redegjørelse.

       Noen av de viktigste utfordringene for utvikling av landbrukspolitikken framover ligger i spenningsfeltet mellom reformer, forenklinger i forvaltningen og økt konkurranse. Samtidig har vi ambisiøse mål for landbrukets bidrag til verdiskaping og sysselsetting i distriktene. Jeg vil i dette arbeidet legge vekt på å ha en åpen dialog med næringen, ulike fagmiljøer og organisasjoner, slik at vi i fellesskap kan videreutvikle en av landets aller viktigste næringer.

       Landbruket er pressa frå mange kantar, noko som landbruksstatsråden er vel kjend med. Det som vi i Senterpartiet har sakna, er ein statsråd som slåst for å ta vare på landbruksnæringa sine interesser, ein statsråd som er på same laget som næringa. Eit godt døme er rovviltforvaltninga. Her ynskjer landbruksnæringa sine folk seg ein statsråd som ut frå landbruks- og distriktsfaglege synspunkt er med og kjempar for å få ei meir balansert rovviltforvaltning. Vi har no fått tapstalet frå siste beiteåret i kjerneområdet for jerv og bjørn, og for ein politikar, og ein kan vel seie òg for ein som er frå distrikta og frå næringa, er dette trist lesnad. Tapa er gjennomgåande for høge, slik at her må vi få endringar når det gjeld forvaltninga av kjerneområda for jerv og bjørn. Og spørsmålet blir: Vil landbruksstatsråden arbeide for å få ei hand på rattet når det gjeld utforminga av Regjeringa sin rovdyrpolitikk når den nye rovviltmeldinga skal formast ut, slik at landbruket og beiteinteressene blir tekne betre vare på?

Statsråd Dag Terje Andersen : La meg først takke for de positive signalene i forhold til det å bidra til å spre optimisme på landsbygda. Jeg ser det som en av mine viktigste oppgaver, og jeg håper at vi kan være flere som nettopp påpeker de positive mulighetene som landsbygda har, istedenfor, som enkelte driver med, å framstille både næringen og utviklingen i Distrikts-Norge som negativ og truende. Så jeg håper vi kan samarbeide om det.

       Når det gjelder rovviltforvaltningen, vil jeg si: Ja, jeg skal ha ei hand på rattet i forbindelse med den rovviltmeldingen som skal legges fram. Nå er det sånn at Arbeiderpartiets landsmøte for kort tid tilbake fattet enstemmige programformuleringer etter en aktiv diskusjon, bl.a på disse punktene. Og vi er opptatt av å prøve å finne balansen mellom å ivareta den forpliktelsen vi har bl.a gjennom Bern-konvensjonen, for ikke å bli den generasjon som utrydder noen truede dyrearter, og samtidig sørge for - for det har det faktisk vært en diskusjon om - at det selvfølgelig skal være grunnlag for å drive aktiv næringsutøvelse i de samme områdene. Det er den balansen som det er en utfordring å få til. Vi mener at vi skal klare å få til det, bl.a med å utvikle forebyggende tiltak som i langt større grad ivaretar brukernes interesser, men som sagt også innenfor rammen av at vi skal ta vare på de rovdyr som vi gjennom Bern-konvensjonen har en forpliktelse til å ivareta.

Dag C Weberg (H) : Jeg kan støtte min kollega Syver Berge i at vi ser det som positivt at statsråden faktisk også uttaler seg positivt om det som skjer innenfor landbruksnæringen, for det skjer mye bra, og som peker fremover. Det var også utgangspunktet for hans redegjørelse nå, som vi har imøtesett, dette å forme en landbrukspolitikk som også skal være fremtidsrettet. Vi må vel si at den innstillingen som er lagt frem i dag, i stor grad har samlet et flertall bak en del av de hovedretningslinjene som skal være med på å sikre næringen fremover.

       Men jeg har lyst til å stille statsråden et spørsmål, og det går på dette med de økonomiske virkemidler som skal legges inn i denne politikken. Det synes som om Høyre og Arbeiderpartiet i stor grad er enige om at det ikke nødvendigvis gir den best mulige utvikling verken for landbruket eller landsbygda at man hiver mest mulig penger inn i systemene i håp om at problemene da forsvinner. Det er her som ellers nødvendig å se på anvendelsen av midlene, og jeg har lyst til å spørre om statsråden vil være med på vurdering av om den fordelingen vi i dag har innenfor rammen, synes å være rimelig og riktig i forhold til den strukturelle utviklingen vi har, og som vi ser behov for fremover. Vi er jo kjent med at i underkant av 25 % av dem som kaller seg bønder, i dag har landbruk som viktigste inntekt, mens ca 75 % i stor grad har ulike typer av inntektskombinasjoner. Vi har jo helt til nylig hatt en relativt stor støtte også ned til de minste produksjonsenheter, hvor disse kanskje kun har vært et supplement til familieinntekten. Således viser jo statistikken at gjennomsnittsinntekten som kommer fra landbruk, representerer kun 10 % for familier på bruk inntil 50 dekar. Samtidig ser vi også at bruk der familien har landbruk som hovedbeskjeftigelse, i stadig større grad har kommet i skvis. Vil statsråden være med på å foreta en vurdering av om dagens interne fordeling er riktig?

Statsråd Dag Terje Andersen : Det er nå engang slik i den framlagte innstilling at forskjellen mellom Høyres forslag til budsjett og Arbeiderpartiets forslag til budsjett - til tross for at det er stor enighet om landbrukspolitikken - er ganske stor, synes jeg. Og det er vel kanskje spesielt på de områdene som det her blir stilt spørsmål om, at det klart kommer til uttrykk en forskjellig holdning når det gjelder fordelinga av midlene i landbruket.

       På spørsmålet om vi har funnet den endelige formen for fordeling, er svaret at det gjør vi vel kanskje aldri. Landbruket kommer til å være i utvikling. Men det er i dag i fordelingssystemet slik at det klart blir gitt mest tilskudd til de minste besetningene når det gjelder melkeproduksjon, og klart mest tilskudd til de distriktene som er mest avhengig av landbruket for sin sysselsetting og bosetting.

       Jeg mener det fortsatt bør være slik, for det beste argumentet for at vi skal ha en sterk landbrukssektor i Norge, det beste forsvaret for å beholde et overføringsnivå som gjør landbruket til en aktiv del av distriktspolitikken, er jo nettopp at det er distriktene som først og fremst nyter godt av de store overføringene som ligger inne, og som vi ønsker skal ligge inne. Sjøl om vi sikkert også der kan diskutere det endelige nivået, kommer det til å være store overføringer til landbruket.

       Jeg er helt enig i den omfordeling som har skjedd de siste åra, ved at inntektsgrunnlaget i fjellbygdene og i distriktene har blitt styrket på bekostning av de mer sentrale østlandsområdene.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Det ser ut til at stortingsrepresentantane ønskjer å ta vel imot den nye landbruksministeren, og eg sluttar meg gjerne til den positive omtalen som er komen frå både Senterpartiet og Høgre så langt.

       Eit område som vil få meir merksemd i åra som kjem, er matvaretryggleiken og kvaliteten på matvarer. Kvalitet har også med kontroll å gjera. Statsråden hadde dette sentralt i sitt innlegg, og det synest eg er positivt. Kontrollsystemet er under omlegging, og eg vil gjerne høyra om statsråden meiner det nye systemet oppfyller målsetjingane om at det skal vera minst like godt som den importkontrollen vi til no har hatt.

       Kristeleg Folkeparti er oppteke av at produksjonen av mat skal vera lønsam, samstundes med at produksjon går føre seg i små einingar og er ein føresetnad for distriktsbusetnaden. Dette set etter mitt syn rammer for den innsatsen storsamfunnet må setja inn i høve til denne næringa. Det vil verta interessant å sjå om den nye landbruksministeren vil møta desse utfordringane langs andre innfallsvinklar enn forsterka sentralisering, som synest å ha vore tendensen til no. Derfor vil eg utfordra statsråden til å vurdera ordninga med omsetjing av mjølkekvotar ut frå ein synsvinkel som motverkar ytterlegare sentralisering og nedlegging av gardsbruk.

Statsråd Dag Terje Andersen : Når det gjelder de kontrollordningene en skal ha, bl.a som et resultat av de forhandlingene som nå foregår om EØS-avtalen, føler jeg meg trygg på at vi skal finne kontrollordninger som ivaretar vårt behov for matvaresikkerhet. Jeg tror sågar at den nødvendige faglige gjennomgangen som vi nå har av kontrollsystemene våre, faktisk kan føre til at vi også får til noen forbedringer i forhold til de innenlandske kontrollsystemer som vi har i dag, for det er jo også en realitet at vi heller ikke innenfor landets grenser i dag kan si oss helt fri for noen problemer når det gjelder f.eks dyresykdommer.

       Når det gjelder omsetning av melkekvoter, er de ennå ikke endelig ferdiglagt. Men med utgangspunkt i det systemet som avtegner seg nå, er det lagt stor vekt på at omfordelinga skal skje innenfor de sju regionene som er omtalt. Et av de klare vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte bekreftet akkurat det punktet, at det ville være en hovedsak i omfordelinga. Dermed mener jeg at motvirkning mot sentralisering, som det ble spurt om her, i stor grad blir ivaretatt nettopp med det.

Wenche Cumming (SV) : Siden 1968 - i nesten 28 år - har det i bestemte miljøer vært jobbet systematisk med å undergrave SVL i Harstad og få det flyttet til Tromsø. I alle disse årene har Harstad-miljøet måttet leve med at nedleggelsesspøkelset kom ut av skapet med jevne mellomrom. Imidlertid har det politiske systemet vært på Harstad-miljøets side og gjentatte ganger satt foten ned. Men med vedtaket om å opprette en obduksjonsavdeling i Tromsø fikk Harstad-motstanderne satt en fot i dørsprekken. Resultatet er blitt et forslag om å splitte opp SVL og flytte tjenester fra Harstad til Tromsø.

       Høyres Svein Ludvigsen framstilte dette som en seier for SVL i Harstad, og at de nå var kvitt nedleggelsesspøkelset en gang for alle. Jeg tror Svein Ludvigsen tar alvorlig feil, og at tiden vil vise sannheten i det gamle ordtaket om at når en gir fanden lillefingeren, vet en ikke ordet av det før hele handa er borte.

       Vedtaket i dag vil på sikt ytterligere undergrave Harstad-miljøet. Arbeiderpartiet står sammen med Høyre i denne saken, og jeg vil spørre statsråden om også han vil karakterisere splittingen og flyttingen av tjenester fra Harstad til Tromsø som en seier for Harstad og som god distriktspolitikk.

Statsråd Dag Terje Andersen : Ja, jeg vil påstå at miljøet i Harstad - og også i heile Nord-Norge - faktisk blir styrket med det som skjer nå. Utgangspunktet for denne saken er at hvis en skulle legge en rein økonomisk vurdering til grunn, lønner det seg ikke å ha veterinære tjenester på så mange steder som vi har. Altså: En rein økonomisk betraktning kunne faktisk ført til at det hadde blitt stilt spørsmål ved veterinærtjenestene i Harstad. Det har vi altså gått mot av politiske og distriktsfordelingsmessige årsaker.

       Men så er det spørsmålet om obduksjonsavdelingen: Det ville - hvis vi skulle investere i bygg - koste 3,5 milliarder kr å investere i den type bygning. Jeg mener en god distriktspolitikk er at i stedet for å binde opp penger i bygninger, kan vi faktisk bruke de pengene til å få sysselsetting i Troms. Vi opprettholder sysselsettinga i Harstad, og vi styrker det faglige miljøet i Harstad. Den prosessen som jeg nevnte innledningsvis, startet vi med etter at vedtaket ble fattet her i samarbeid med dem som er berørt. I tillegg styrker vi altså det faglige grunnlaget for aktiviteten i Tromsø. Slik sett mener jeg at fylket og landsdelen totalt har blitt styrket, og jeg mener også det er grunnlag for å si at den frykten som blir beskrevet når det gjelder miljøet i Harstad, bør være et tilbakelagt stadium.

Dag C Weberg (H) : Jeg beklager at jeg må bruke denne adgangen til å ta nok en replikk på statsråden. Jeg gjør det fordi jeg har følelsen av at han kanskje misforstod meg noe.

       Jeg ønsket altså ikke at det vi skal se på når det gjelder omfordeling innenfor rammen, entydig skal være en omfordeling mellom distrikt og sentrale områder. Det jeg er opptatt av, er at vi ser på den fordelingen av virkemidler som ligger innenfor rammen, men at vi ser mer på virkningen på struktur - altså størrelse på det enkelte bruk uavhengig av hvor det ligger.

       Høyre foretok en slik omfordeling innenfor rammen av jordbruksavtalen i vår. Vi omfordelte 470 mill. kr, fordi vi mente at det var riktig ut fra det vi ellers snakker om som sannsynlig og ønsket utvikling, som innebærer at vi fortsatt skal ha landbruk i hele landet og bruke en størst mulig del av arealet. Det vi mener, er at en omlegging i retning av en mer lineær utforming av en del av støttetiltakene vil være riktig og nødvendig. Vi aksepterer at en slik omlegging må ta noe tid, og at den ikke tas i for store biter av gangen. Men deler ikke statsråden også den oppfatning at dersom man velger en slik modell, vil virkningen for så vidt være den samme for en produksjon enten man befinner seg f.eks i Vinje, i Balsfjord eller i Ringsaker?

       Det er det som er poenget. Vi kan altså gjøre dette og likevel opprettholde f.eks en regionvis differensiering mellom landsdeler, i tillegg til en mer lineært utformet modell. Det er den vi ønsker å diskutere når vi etter hvert kommer tilbake til utformingen av landbrukspolitikken.

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg mener - som jeg prøvde å si i mitt første svar til representanten Weberg - at både når det gjelder geografisk fordeling og også fordeling når det gjelder størrelsen på bruk, er den hovedlinja vi ligger på i dag, en linje som vi vil føre videre.

       Dette går jo egentlig midt inn i diskusjonen om nedleggelse av bruk, som vi stadig hører i den landbrukspolitiske debatten. Og jeg hører ikke til dem som vil prøve å lure noen til å tro at vi om ti år kommer til å ha like mange bruk som vi har i dag. Men når jeg snakker om at noen bruk kommer til å bli borte, snakker jeg om små bruk, virkelig små bruk, de minste brukene som til og med Norsk Bonde- og Småbrukarlag sjøl karakteriserer som hobbybruk. Det er klart at et bruk på 50 mål er ikke stort i Ringsaker, men det kan være ganske stort i Nord-Norge. Det å ha en god aktivitet og virksomhet på den bruksstørrelsen kan en derfor ikke se uavhengig av geografi, for det vil være av enda større betydning i dalene, i distriktene og i Nord-Norge at det blir gitt et leveverdig grunnlag også for mindre bruksstørrelser.

       Vårherre har skikket det slik her i landet at det aldri kommer til å bli rasjonelle, store enheter i europeisk forstand. Vi har tenkt å ta hensyn til det landskapet han har tildelt oss, og utforme landbrukspolitikken innenfor dette.

       Næringspolitikken må derfor leggjast til rette for å sikra aktive eigarar og norsk eigarskap i næringslivet. Dette er viktig for at overskotet i bedriftene skal verta brukt til å utvikla ein konkurransedyktig produksjon i Noreg, samtidig som kompetanse og ekspertise får høve til å utvikla seg i norske miljø. Spørsmålet er om nasjonalt eigarskap er viktigare for oss i Noreg enn for dei fleste andre land. Me er meir utsette for oppkjøp og utflagging av grunnar me ikkje kan gjera noko med. Det har med geografisk plassering og den vesle heimemarknaden vår å gjera. Derfor må våre nasjonale verkemiddel vera sterkare og meir målretta. Utflagging av Freia Marabou er eit aktuelt eksempel på kva som lett kan skje her. Dersom me meiner noko med sjølvråderett, må det vera viktig at delar av norsk næringsliv vert styrte av folk som høyrer heime i det norske samfunnet, og som er prega av norske verdiar og normer.

       Med dei strukturendringane som nå går føre seg i næringslivet, er det viktig å ha gjennomtenkte tiltak for å sikra dette så raskt som mogleg. Regjeringa ligg her på etterskot og lar seg styra av hendingane i staden for å styra dei. Derfor ser me fram til å få meldinga om norsk eigarskap, som Stortinget vedtok for eit år sidan - noko eg nå har etterlyst i neste spørjetime. Eg forstår ikkje kva Regjeringa nøler etter her.

       Mange av småbedriftene har heimemarknaden som sitt potensial. Undersøkingar syner at to av tre bedrifter ventar økonomisk oppgang og vil auka talet på tilsette. Då er det viktig å sikra at norske bedrifter kan levera til størst mogleg del av heimemarknaden. Rapporten « Produser i Norge » synte at ved å velja norsk ut frå kvalitet og konkurransedyktige prisar vil me kunna redusera importen med minst 10 milliardar kr, tilsvarande 15.000 arbeidsplassar. Forslaget frå Senterpartiet om eit « hjemmemarkedsråd » for å stimulera til auka produksjon og kjøp av norske varer vil vera viktig i dette arbeidet.

       Når det gjeld Norges Industriattachéer, er eg glad for at det nå ser ut til å verta fleirtal for denne ordninga. Dette skjer trass i at Regjeringa ville avvikla denne ordninga utan noka føregåande evaluering og utan å ha forhøyrt seg i brukarmiljøa. Det er nemleg viktig å kunna henta heim teknologi og kompetanse frå tunge FoU-miljø i utlandet.

       Når det gjeld Statens Veterinære Laboratorium i Nord-Noreg, går dessverre fleirtalet i komiteen inn for å flytta aktivitetar frå Harstad til Tromsø. Dette skjer trass i fylkestingsvedtak i Troms og motstand frå heile veterinærkorpset i Nord-Noreg, Forskarforbundet og Den Norske Veterinærforening. I tillegg har styret i Troms Arbeidarparti gått mot oppsplitting. Men nok ein gong har regjeringspartiet late att augo for eigne grasrøter.

       Representanten Nistad sa tidlegare i dag at det er berre departementet som kan fjerne uvissa som er skapt om SVL.

       Nei, det kan stortingsfleirtalet gjera, men Arbeidarpartiet vil ikkje! Dette er nok eit eksempel på at Arbeidarpartiet og Høgre sin vilje til sentralisering og semje finst i mange saker, noko som igjen kom klart til syne då Høgre lét vera å ta replikk på Arbeidarpartiet si hovudtalskvinne her i dag.

       Det er òg viktig å ta utgangspunkt i kor verdiskapinga i landet skjer. Etter tal frå Statistisk sentralbyrå er dei fire største eksportfylka pr. innbyggjar Vest-Agder, Telemark, Østfold og Finnmark. I den nedste delen av denne tabellen ligg Akershus og Oslo. Eg vil ikkje bruka denne oversikta som eit argument for at folk i desse fylka finansierer, subsidierer og held folk i andre delar av landet i live. Poenget er at me må innsjå at det er tale om eit samspel mellom ulike delar av landet som på ulik måte er med på å samla verdiskapinga. Eg trur me har kome langt den dagen folk flest skjønar dette; av og til kan det vera rettare å snakka om tilbakeføring enn om overføring til distrikta.

       Me er opptekne av å ha verkemiddel for å byggja opp og sikra små og mellomstore bedrifter og dermed eit allsidig næringsliv i Fastlands-Noreg. SND kunne vore ein viktig reiskap her.

       Det er viktig å slå fast at SND som statsbank skal vera eit styringsmiddel for å oppnå overordna mål for samfunnet. Samstundes må politikarane styra samfunnet, ikkje SND. Då må me laga eit SND deretter. Vilkår og verkemiddel må avvika frå andre bankar. For ingen kan vera tente med ein heilstatleg forretningsbank i konkurranse med vanlege bankar. SND må kunna tilby gunstigare lånevilkår med lågare rente og høgare risiko enn det private finansieringsinstitusjonar kan gi. Dette er ein grunnleggjande føresetnad for å kunna utlikna skilnader mellom grupper og geografiske område. SND må vera styrt av retningsliner som vert praktiserte på ein måte som kan hjelpa til med dette. SND skulle ha som formål å

« fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlige sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsgrunnlag ».

       Det har me sett så ymse av.

       Nå er i alle fall nådetida - eller fredingstida - slutt hjå mange. Leiaren i Oppland Arbeidarparti, Hans Bjerregaard, er den 30. september i år sitert i Nationen. Der seier han:

« Det er faktisk grunn til å tvile på om vi har bruk for dette organet i sin nåværende form. »

       Oppland Arbeidarblad følgjer opp på leiarplass med å meina at SND burde avviklast. Her er i alle fall ikkje mykje samsvar mellom Arbeidarpartiet lokalt og Arbeidarpartiet sentralt - ikkje her heller.

       På toppen av dette fekk me nå eit statsbudsjett der Regjeringa reduserer distriktsutviklingsmidlane i SND, noko som er 100 % utnytta dei førre åra. Dette syner at Regjeringa forsterkar og vidarefører praksisen ein til nå har sett frå SND si side. Me vil derfor nå sjå grundig på heile organiseringa av SND framover.

       Det er elles gledeleg at fleirtalet i komiteen ser behovet for ein gjennomgang og ei opprydding av forholda i SND. Særleg gjeld dette rolleblandinga med SND sin eigenkapitaldivisjon, tilskot, garantiar og lån til same bedrift i same pakkeløysing. Det er òg bakgrunnen for at Konkurransetilsynet nå er bede om å granske SND.

       I Småbedriftsutvalet er det synt til ei brukarundersøking utført av Møreforsking i 1996. Den syner at småbedriftene er minst nøgde med den hjelpa og servicen dei får frå SND. Me veit at det er i småbedriftene moglegheitene er for vekst og framgang, og me veit at 74 % av alle sysselsette i privat sektor er sysselsette i små bedrifter, og at 96 % av alle bedrifter har under 20 årsverk; derfor er småbedriftene svært viktige. Då må me òg sjå på om SND i sin nåverande form er den beste reiskapen for dei, eller om noko her må endrast. Det vil me koma tilbake til nå ved salderinga av budsjettet og ved evalueringa av SND til våren.

       Elles vil eg med dette ta opp forslag nr. 36, som er lagt ut i salen, på vegner av Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti, om å hindra oppsplitting og flytting av tenester ved SVL frå Harstad til Tromsø.

       President! Ei openberr mistyding!

       Sigrun Eng (A) : I den seinare tida har det både frå denne talarstolen og gjennom media vorte sendt ut informasjon med negativ vinkling om mat og dyreimport. Ein har til tider fått inntrykk av at nå er det fri flyt av all slags uhumske. Alt dette er kjend argumentasjon frå ein del av dei som sa nei til EU. Men dei fleste av oss takka ja til ei EØS-avtale. Seinare kom òg WTO-avtala. Det sikrar oss marknadstilgang i dei landa som ligg oss nærmast, og som alltid har vore dei største samhandelspartnarane våre.

       Det er òg slik at seier ein ja til ei avtale, kan ein risikere å måtte gi noko. Men så langt har vi lykkast i å gi ein god dokumentasjon, og det er vårt fortrinn. Noreg har hatt og skal ha god kontroll av matvarene i alle ledd. Norske forbrukarar skal ha tillit til den maten vi et. Vår kontroll, merking og dokumentasjon gir oss høve til å stille strenge krav til import, men det gir oss òg høve til eksport - og dersom vi tenkjer på ei næring som oppdrett, har vi behov for det. Det er den nest største eksportnæringa vår. Vi må sørgje for å ha ein god dokumentasjon der. Da er det iallfall ikkje det som verkar handelshindrande - og det er i høgste grad arbeidsplassar i distrikta vi snakkar om.

       Når ein tar del i diskusjonen om rein mat o.l., får ein ofte inntrykk av at i EØS-landa er alt lovleg. Men faktisk har mange av desse landa krav som er strengare enn våre. Eg tenkjer f.eks på god vasskvalitet. Å nærme seg slike krav vil auke vår mattryggleik nasjonalt.

       EØS-/WTO-avtalane har gitt oss nye handelspolitiske rammevilkår. Det gir oss som forbrukarar større fridom enn vi hadde før - fridom til å velje. Det blir snakka om salmonellautbrot o.l. Det kjem ikkje ved matimport eller ved matproduksjon, 90 % og vel så det kjem av våre reisevanar. Det synest eg er eit tankekors som vi skal ta innover oss.

       I budsjettsamanheng ser ein òg styresmaktene si forsikring om at vi skal vere trygge på den maten som vi puttar i oss. Fagmiljøet er blitt styrkt både med stillingar og med økonomi. Vi har beredskapen klar om det skulle bli nødvendig. Staten har tatt over ansvaret for næringsmiddeltilsyn for at kommunane som utøvarar skal få eit så likt regelverk som i det heile mogleg. Slik sett vil det styrkje fagmiljøet i Harstad. Statens veterinære laboratorium for Nord-Norge vil etter næringskomiteen sine merknader framleis bli der. Fleirtalet ønskjer at nye oppgåver blir lagde til det eksisterande miljøet, men at Institutt for arktisk veterinærmedisin i Tromsø tek over obduksjon av varmblodige dyr. Ikkje minst innanfor næringsmiddeltilsynet vil oppgåvene bli store i tida framover. Sårt tiltrengte arbeidsplassar kan tryggjast og på sikt bli fleire, slik at det faglege nivået kan bli høgare. Det vil vere samfunnsøkonomisk riktig å nyttiggjere seg dei investeringane som alt er gjorde i Tromsø, og auke oppgåvene som totalt sett blir gjorde i den nordlege landsdelen. Som kjent er det lettare å knyte til seg fagfolk i eit utfordrande arbeidsmiljø. Ut frå at Noreg tek tryggleik for rein mat så alvorleg i alle ledd, vil dette totalt sett gi landsdelen eit langt betre tilbod enn det den har i dag.

       Eg har eit lite hjartesukk til slutt. Kan ikkje alle vi som er i denne sal, gjere ein nasjonal dugnad? Kan vi ikkje vere ambassadørar overfor forbrukarane for at den maten vi finn i butikkhyllene, står for god kvalitet og tryggleik - ikkje som i dag, ved at nokre parti og interesseorganisasjonar svartmålar unødvendig og utan grunn? Ved å lese i St.prp.nr.1 frå Landbruksdepartementet og innstillinga frå næringskomiteen skulle ein ikkje vere i tvil: Styresmaktene og forbrukarane har eitt felles mål, nemleg rein mat.

Dag C Weberg (H) : I de innledende og generelle merknader i innstillingen er det i stor grad sammenfallende synspunkter både når det gjelder situasjonsbeskrivelsen, og når det gjelder de utfordringer vi som nasjon står overfor. En samlet komite er i stand til å peke på en rekke felles mål som er nevnt av flere talere i dag. Derfor vil jeg prøve å ta det ganske kjapt: Det går på økt verdiskaping, på å kunne sikre en næringsutvikling som kan erstatte de fremtidige fall vi må forvente i det som i dag gir oss viktige inntekter, og på behovet for en næringsutvikling som er med på å sikre finansieringen av de fellesoppgaver som det er politisk enighet om. Dessuten er komiteen enig om at dette må skje innenfor miljømessige rammer. Det betyr kort og godt at på en rekke områder er komiteen enig i beskrivelsen. Det gjelder også langt på vei den internasjonale utfordring vi står overfor, hvor vi ser markeder i forandring og konkurranse som endrer seg; hvor vi altså skal konkurrere både om kapitaltilgang, kompetanse og teknologi. Vi må drive vår virksomhet i Norge totalt sett på en måte som gir den nødvendige avkastning også på den kapital som skal anvendes.

       Mye har gått bra i Norge, og Per-Kristian Foss var inne på at det for så vidt ikke var negativt at det gikk bra med « de store ». Vårt problem er kanskje at vi har så få av dem, og derfor er alle « de små » så viktige. Men de store er selvsagt viktige, ikke minst både som teknologiske og økonomiske motorer for mye av den næringsutvikling vi ellers ønsker å få til. Men vi ser jo også klare trekk ved den måten « disse store », for å kalle dem det, utvikler seg på: For å være konkurransedyktige må de være effektive, de må være i stand til å konkurrere på alle markeder, også ute, og mye av den veksten vi ser i disse selskapene, finner også sted utenfor landets grenser. Det er ikke negativt det heller, men det forteller oss noe om at den vekst vi skal ha til, bl.a for å gi rom for de ca 200.000 som også skal ha arbeidsplasser i årene som kommer, ikke i første rekke vil skje i de store.

       Dette er velkjent, men det understreker igjen behovet for at den politikken vi skal føre, i stor grad må ha oppmerksomheten rettet ikke minst mot småbedriftene. Dette understreket jo også næringsministeren, og jeg synes det er greit at det nå kommer såpass klare meldinger om at man i det politiske miljø vil fokusere på disse utfordringene spesielt. For selv om de ikke er nye på dagsordenen, har vi i Høyre merket oss at det ikke uten videre har vært like lett å få Arbeiderpartiets representanter her i salen med på en del konkrete forslag som klart ville ha gjort det noe enklere å drive en liten virksomhet. Jeg ser frem til at vi skal komme tilbake til dette, bl.a i den meldingen statsråden har bebudet, og som vi tror blir helt sentral når vi skal legge opp de litt mer langsiktige strategier for vår næringspolitikk totalt sett.

       Det ble gjort et første forsøk på dette gjennom opprettelsen av Henriksen-utvalget og det mandat dette utvalget fikk. Fra vår side har vi gitt klart uttrykk for at vi ikke var overvettes imponert over mandatets innhold. Stortinget korrigerte dette selv ved at vi gav et lite hint om at vi også ønsket et småbedriftsutvalg, Hervik-utvalget, som vi også synes i neste omgang har konkretisert en rekke interessante synspunkter, som vi selvsagt forutsetter vil ligge inne til vurdering når meldingen kommer til Stortinget.

       Jeg skal ikke bruke tiden på å liste opp disse enkeltpunktene, de er for så vidt velkjente fra den politiske debatt, og vi får kanskje også anledning til å komme tilbake til det senere. Men jeg har lyst til å trekke frem ett punkt i den innstillingen som nå foreligger, som jeg synes er spesielt gledelig, og det gjelder at det er et flertall som mener at vi nå skal legge inn 200 mill. kr i et såkornkapitalfond. Høyre har fremmet tilsvarende forslag før uten å få tilslutning. Vi ser det som viktig at dette legges til SND, og at vi kanskje også bevisst bruker SND til å utvikle den nødvendige kompetanse nettopp når det gjelder nyskapingspolitikk. Jeg må også få lov å føye til at jeg er noe usikker på hva Senterpartiet mener med sin politikk overfor SND, om det - da representanten Aarrestad var her oppe - er snakk om en avvikling totalt av SND, eller om man fra Senterpartiets side skal diskutere endringer som skal gjøre SND mer egnet til det redskap det bør være sett med deres øyne. Den debatten vil jeg gjerne være med på senere.

Inger Lise Husøy (A) : SND er en viktig del av Arbeiderpartiets næringspolitikk. Det sikrer nødvendige investeringer i Distrikts-Norge, i sentrale strøk og i storbyene. SND fortjener faktisk at politikerne omtaler det mer saklig og riktig enn det som har framkommet i dagens debatt fra opposisjonen. Det har ikke kommet fram et eneste eksempel på at SND har drevet unfair konkurranse. Tvert imot står Sparebankforeningen igjen som den som har presentert løse rykter for næringskomiteen, uten at det kan dokumenteres noe annet enn at banken selv melker næringslivet i distriktene og vil fjerne SND fra den arenaen.

       Debatten har også avslørt at det er en stor mangel på kunnskap som driver både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i denne saken. Kristelig Folkepartis finanspolitiske talsmann mente at SNDs primæroppgave ikke er å drive en parallell virksomhet til bankenes. Da må jeg få si: Norske banker og finansieringsinstitusjoner har en utlånsramme på om lag 310 milliarder kr til næringsvirksomhet. SNDs grunnfinansieringslån utgjør 2,2 %, og dette vil man vingeklippe. Hvis en ser på skipsverftene langs kysten, som saksordfører Steensnæs bør være vel kjent med, fiskeforedlingsbedrifter og reiselivet, er SNDs andel større. Disse bransjene kjennetegnes ved lav egenkapital og høy risiko. Andelen er også høyere for små og mellomstore bedrifter og når det gjelder distriktene. Dette skyldes jo nettopp at SND også i grunnfinansieringen prioriterer bedrifter som det private bankvesen prioriterer lavt.

       Så vil jeg ta for meg representantens Aarrestads innlegg, der hun rett og slett misbruker Møreforsking som sannhetsvitne for sin politikk. Dette skjer mot bedre vitende. De uriktige påstandene om at DU skapte 70.000 arbeidsplasser til en kostnad på 100.000 kr, og at SND - jeg tror det var for 1995 - har bidratt med 2.300 arbeidsplasser til en kostnad på 500.000 kr, er i beste fall kildeforfalskning. Har Senterpartiet så dårlig og liten tro på egen argumentasjon at de må bruke og misbruke forskere på denne måten? Møreforsking tar avstand fra denne sammenligningen mellom DU-tallene og SND-tallene og mener at den ikke er faglig holdbar. Ja, faktisk ser de svært alvorlig på en slik kildeforfalskning. Likevel bruker Stortingets nest største parti helt feilaktige tallsammenligninger. Dette synes jeg at Senterpartiet bør være voksen nok til å beklage her i dag. Så langt om SND.

       Vi må tore å se ut i verden, og vi må benytte oss av de fordelene som EØS-avtalen gir. Vi må styrke og bruke våre konkurransefortrinn. Store deler av norsk næringsliv går i dag bra, men vi kan gjøre det bedre. Etter min mening er det for mange småbedrifter i Norge som lever av å konkurrere hverandre i hjel på et lite hjemmemarked, i stedet for å vende blikket utover mot et større marked. Jeg stiller også spørsmålet: Når skal nei-partiene ta innover seg at internasjonalisering er en høyst tilstedeværende del av den næringspolitiske hverdag i dag?

       Norsk næringsliv møter på stadig flere områder konkurranse fra utlandet, og i en slik situasjon er kravet om lønnsomme bedrifter stort. Skal vi være konkurransedyktige overfor utlandet, må vi satse enda mer på kompetanse, på utdanning og på forskning. Jeg er veldig glad for at næringskomiteen og kirke-, utdannings- og forskningskomiteen er samstemte om behovet for den økte satsingen.

       Jeg har avslutningsvis lyst til å si at innenfor de fleste næringer i Norge er det mangel på kapital. Dette er vår hovedutfordring. Paradoksalt nok har vi altså et borgerlig flertall her på Stortinget som rett og slett ønsker å fjerne ordningen som åpner for kapitaltilgang for de vanskeligst stilte småbedriftene.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Jeg skal ikke gå inn på Inger Lise Husøys innlegg, bare slå fast at nei-partiene tar innover seg internasjonaliseringen.

       Jeg vil ta utgangspunkt i den matvarekonferansen jeg var på i forrige uke, som deltaker i den norske delegasjonen på Verdens matvarekonferanse i Roma. I tillegg til å følge FAOs møter, hadde vi anledning til å være tilstede i NGOs forum og i en parlamentarikerforsamling.

       Den dystre bakgrunnen i det internasjonale samfunnet er at 800 millioner mennesker sulter. Sluttdokumentet fra FAO-konferansen konkluderer med et mål om at de sultende skal reduseres til det halve, altså 400 millioner mennesker, innen 2015, og man kan ikke si at det er en spesielt ambisiøs målsetting. Men det er i hvert fall viktig at vi tar innover oss de kunnskapene og den innsikt som kom fram på denne konferansen.

       La meg også si at det var en glede å kunne konstatere at den norske delegasjonen hadde gjort en kjempeinnsats i forbindelse med forberedelser av sluttdokumentet, og at Norge fikk æren for at retten til mat som en menneskerett ble en del av sluttdokumentet. Det er et prinsipielt gjennombrudd som jeg tror er viktig, selv om vi må konstatere at USA tok reservasjon mot dette. Viktig i sluttdokumentet er også den vekt som ble lagt på produsenter, på bøndene og deres organisasjoner, på kvinneperspektivet, miljøperspektivet og ernæringsaspektet.

       Jeg tror vi kan konstatere at naturens bærevne er slik at selv om den er begrenset, så kan vi fø verdens befolkning, men at det er økonomiske og politiske forhold som gjør dette umulig.

       Oppfølgingen i sluttdokumentet synes lite forpliktende. Men det jeg vil ta opp her, er det store paradoks som er knyttet til verdenshandelen og matvaresikkerheten. For det er jo nettopp på dette området, når det gjelder frihandel, at man har fått de mest forpliktende formuleringene. Det var ganske sterkt å oppleve hvordan folk som representerte bønder, produsenter, organisasjoner som har basis i grasrotnivået, og også de fattigste landene stod fram og kjempet mot frihandel, fordi man ser at frihandel, slik den nå kommer til uttrykk ved WTOs målsetting om friest mulig handel, faktisk fører til økte forskjeller og fører til at de fattige ikke sikres mat fordi fattigdom og matvaretilgang henger nøye sammen. 800 millioner sultende mennesker representerer ingen kraft i et internasjonalt marked, tvert imot kan de lett bli oversett. Vi så konflikten mellom dem som ønsker friest mulig handel, altså de matvareeksporterende og rike landene, og de fattigste, som ville basere seg på signalene fra Kairo og Peking. Her kommer også spørsmål om patentering, om biologisk mangfold og selvfølgelig om maktkonsentrasjon opp, og fattige mennesker som kjemper mot store internasjonale kapitalkrefter.

       Norge må følge opp dette på en skikkelig måte. I forbindelse med WTOs toppmøte nå i desember må vi forvente at Norge, som altså tok initiativ til og fikk gjennomslag for mat som en menneskerettighet, følger opp dette ved å kreve at handelsregimet legger avgjørende vekt på matvaresikkerhet, på fattigdomsbekjempelse og på miljø, og at det blir en del av det internasjonale regelverket for handel.

       La meg ellers si til Sigrun Eng, som her i dag var opptatt av matvarekontroll og retten til rein mat i Norge, at den analysen som her kom, var forholdsvis overflatisk. Det skal vi diskutere senere, men la meg bare minne om at i Regjeringens egen EØS-proposisjon er det slått fast at nettopp norsk grensekontroll og karantenebestemmelser er en forutsetning for å ha den dyrehelsen vi har i Norge, og som vi så lang har vært stolte av.

       Fiskeriministeren skal ha ordet senere i dag. La meg avslutte med en utfordring til ham. Det er min mening at det er helt galt å gi Norway Seafoods/RGI konsesjon for kjøp av Melbu Fiskeindustri. Det er å gå bort fra hovedprinsippene om en fiskereid flåte og det å sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene. Det er kommet nye opplysninger om både RGI og Norway Seafoods i det siste, og jeg vil tillate meg å utfordre fiskeriministeren - nå kan han også få tenkt litt på det: Gjør ikke de nye opplysningene at man må revurdere om Norway Seafoods skal få mulighet til å kjøpe opp Melbu Fiskeindustri?

William Engseth (A) : Helheten i den budsjettinnstillingen som her er lagt fram, har den nye regjeringen ingen grunn til å være misfornøyd med.

       Jeg kan ikke se - uansett hvor godt jeg leser det flertallet i komiteen sier - at det legges opp til noen annen innretning på næringspolitikken enn det som ligger i budsjettframleggene. Når en leser fellesmerknadene fra komiteen, ser en derimot at det er bred enighet om hovedmålsettingen for næringspolitikken, å styrke verdiskapingen, for på den måten å kunne gi grunnlag for økt sysselsetting i et lønnsomt næringsliv samt å sikre velferden. Og la meg føye til at jeg i min tid på Stortinget ikke har opplevd så stor enighet om såpass mange uttalelser som om det som står i fellesmerknadene fra komiteen denne gangen.

       Arbeiderpartiet har i hele innstillingen hatt en konsekvent linje i forhold til en helhetlig næringspolitikk med de overordnede mål

       For å nå disse målene er vi avhengig av å ha et solid næringsliv, sterke bedrifter over hele landet og tilgang på både kapital og kompetanse, slik at bedriftene kan utvikle seg under stadig nye konkurranseforhold.

       For å skape en trygg plattform for framtidig næringsvirksomhet må vi forsterke og videreutvikle våre eksisterende næringsmiljøer. Vi må forene nasjonale fortrinn, som naturgitte ressurser, som mange, fra forskjellige partier, her har nevnt, et høyt kunnskaps- og teknologinivå og de mange gode bedriftene med verdiskapingspotensial, slik at en større del av verdiskapingen kan finne sted her i landet.

       En grunnleggende forutsetning for å lykkes med næringspolitikken er at vi fortsatt sørger for lav prisstigning og et lavt rentenivå, og dermed bedrer konkurranseevnen. Viktige bidrag til en aktiv næringspolitikk er at vi har fått prisstigningen under kontroll. Vi har klart å få renten ned, og vi klarer nå å skape stadig flere arbeidsplasser rundt om i landet.

       Gjennom et nært samspill mellom myndighetene, næringslivet og ikke minst partene i arbeidslivet kan det legges et godt grunnlag for også å møte de utfordringene vi står overfor i tiden som kommer. Men det er grunn til å understreke at situasjonen ikke er slik at vi bare kan kople inn « autopiloten ». Nye internasjonale rammebetingelser vil stille oss overfor stadig nye utfordringer.

       Jeg synes også det er viktig å understreke at kvaliteten på offentlig sektor kan ha stor innvirkning på næringslivets konkurransekraft. Den gode, helhetlige næringspolitikken er sektorovergripende og næringsnøytral. I dette langstrakte landet vårt er det vi gjør på samferdselssektoren, undervisningssektoren, helse- og sosialsektoren og kultursektoren, av avgjørende betydning for næringslivet og for evnen til å skape nye arbeidsplasser.

       Jeg tror også at de framtidige strategier når det gjelder verdiskaping, må være fundert på en regionalt basert økonomisk utvikling. Sentrale punkter i en slik strategi vil være

       Så noen ord om virkemiddelbruken: Vi vil vel aldri oppleve at vi har et virkemiddelapparat som alle er positive til, og som alle synes fungerer 100 %. SND er underlagt sterk kritikk. Det er viktig at man til enhver tid stiller kritiske spørsmål til virkemiddelapparatet - ingen skal være verken skuffet eller bitter over at man gjør det, det er helt nødvendig - for så forskjellig er næringslivet vårt rundt om i landet, så forskjellige behov er det, at søkelyset alltid må være rettet mot de institusjoner som skal være med på både å skape nye arbeidsplasser og å trygge eksisterende arbeidsplasser. Men det er viktig at vi tar oss tid også i dette huset til å la ting virke.

       Min erfaring fra diskusjoner med små og mellomstore bedrifter - og la meg føye til at jeg er veldig glad for å kunne konstatere at en revisorundersøkelse som Norfakta la fram for kort tid siden, viste at de småbedriftene i landet som hadde best avkastning, var bedriftene i Troms, jeg sier ikke dette for å skryte, jeg bare refererer noe som stod i en herværende avis, hva som var gjengitt i NRK, og jeg håper det er riktig - er at de ber om stabile rammebetingelser og mindre byråkratiske pålegg. Jeg tror at vel så viktig som det å sprøyte inn penger og komme med mange oppfinnsomme utspill her i huset, er det å prøve å komme til bunns i papirhaugen i en del småbedrifter. Legg merke til at 80 % av alle bedriftene i Norge har under fire ansatte. La oss ta f.eks en rørleggerbedrift med under fire ansatte: Der skal de ansatte drive med rørleggerarbeid, de skal ikke sitte og fylle ut skjemaer som skal gå i øst og vest. Der har vi noe å ta innover oss. Her har Regjeringen tatt fatt på en forenklingsprosess, som jeg håper man kjører videre i høyt tempo. Her er det mye å renske opp i. Hvis en « bygger opp » bestemmelser og pålegg, har det lett for å bli mye papir - og det gjelder på både kommunalt og statlig nivå. Her er det en rekke pålegg som man avgjort bør se å lette bedriftene for.

       Det skal foretas en evaluering av SND - og det er viktig. Vi skal ta for oss alle de ordninger SND har, og stake ut en framtidig SND-organisasjonen på bakgrunn av det. Det vil være galt å gjøre sånt stykkevis og delt. Da kan vi i hvert fall være sikker på at vi aldri kommer til å bli særlig tilfreds. Skal vi ta for oss virkemiddelapparatet, så la oss gjøre det samlet. Det er også det Regjeringen legger opp til.

       Jeg har bare ett håp når vi nå lanserer nye virkemiddeltyper, som et såkornkapitalfond, at det ikke på nytt blir som det var for en del år siden: konsulentfirmaenes julaften og nyttårsaften på samme tid.

       Mange av oss som har vært med en stund i politikken, husker tilbake på den tiden med blandede følelser da stort sett alt som skulle gå til næringsutvikling, skulle innom store konsulentfirmaer for utredninger. Og bedrifter og kommuner som ønsket å fremme næringsutvikling, satt igjen med like blanke ark etter konsulentutredningene som de gjorde før.

       Det er viktig - også med det virkemiddelapparatet vi har i dag - at man ikke dynger småbedrifter som ønsker bedriftsutvikling eller har ideer, ned med konsulentut-

       redninger som en betingelse for å få tilskudd til den utviklingen de ønsker i sin egen bedrift.

       80 % av bedriftene i Norge har under fire ansatte. 90 % har under 20 ansatte. Det er ikke bare underskogen, det er selve fundamentet - selve ryggraden - i de fleste bygde- og bysamfunn rundt omkring i landet. Og vi må forme vårt fremtidige virkemiddelapparat ut fra det faktum. Det er her potensialet ligger for å kunne skape flere arbeidsplasser. Og det er mitt håp og min tro at vi skal være i stand til det når vi får en samlet vurdering av bruken av og måten det virkemiddelapparatet vi har hatt i bruk en kort tid, har virket på. Så skal vi sammen kunne lage en strategi som kan tjene ikke minst de små og mellomstore bedrifter, noe som var litt av forutsetningen da vi sist diskuterte virkemiddelapparatet her i huset.

Ole Johs Brunæs (H) : Norsk næringsliv er inne i en positiv utvikling med en sterk og økende konkurranse både i utenlandske og innenlandske markeder. Verdenshandelen går friere over landegrensene. Dette bidrar til økende økonomisk og sosial utjevning mellom nasjonene - en prosess i riktig retning.

       Fremtidens sysselsetting bygger mer og mer på kunnskap og kompetanse, og den vil i stadig sterkere grad bli basert på kunnskapsutvikling gjennom yrkeskarrieren.

       Mens vi har overflødig arbeidskraft på en del områder, har vi mangler på andre. Og dette vil bli et vedvarende problem om vi ikke ser på arbeidsmarkedene i de private og offentlige sektorene under ett. Det er verken økonomisk eller sosialt grunnlag for å behandle ansatte i vårt næringsliv ut fra ulike prinsipper, og det bør tilstrebes like prinsipper for arbeids- og arbeidsmiljøavtaler, med likeverdige ansettelses- og oppsigelsesbetingelser med utgangspunkt i både private og offentlige bedrifter. Målet med dette må være et mest mulig fleksibelt arbeidsmarked der det blir enklere å kvalifisere seg for nytt arbeid uavhengig av hvor den enkelte har hatt arbeid tidligere.

       Vår industri er helt avhengig av gode samferdselstilbud og god infrastruktur, særlig fordi vi har et betydelig transporthandikap i forhold til de internasjonale markedene. Den vesentlige del av norsk eksport går til Europa, og her stiller vi med et transporthandikap på ca 1.000 km, hvilket spiller en vesentlig rolle i den skjerpede konkurransen vi lever med.

       Næringslivet planlegger sine investeringer ut fra de muligheter en ser til å skape produkter og sysselsetting. Selvfølgelig gjøres dette ut fra de rammebetingelser og planer offentlige myndigheter presenterer. En vesentlig forutsetning for bedriftene er at forespeilte investeringer i infrastrukturen foretas ut fra de rammer og planer storting og kommuner har lagt.

       Det er svært viktig at planer og forutsetninger holdes. Under samferdselsdebatten her i salen den 14. november reagerte en rekke representanter sterkt på samferdselsministerens syn på at det ikke var så viktig å overholde sektorplanene. Jeg siterer samferdselsministeren:

« Det har aldri vært - og bør heller ikke bli - noe overordnet mål for samferdselspolitikken å treffe den såkalte planrammen 100 % nøyaktig. »

       Offentlige investeringer er ofte skjelettet som industri og næringsliv planlegger og investerer etter. Dette er en realitet, og derfor henger disse planene sterkt sammen og må anses som integrert med næringslivets planer.

       Våre maritime virksomheter er røttene i norsk samfunnsliv. Det er dette vi kan aller best, med den totale kompetanse vi har over hele spekteret av maritim virksomhet. Vi må gjøre hva vi kan for å være i ledende posisjon på de maritime områdene også i fremtiden. Derfor er det helt nødvendig at vi beholder den kompetanse som det aller meste innen maritim virksomhet er basert på, jobbene om bord i båtene. Refusjonsordningene for sjøfolk i NOR og NIS, som flertallet nå legger opp til, er bra i denne sammenheng.

       Vi lever i en tid der teknologien utvikler seg med stor hastighet. Nettopp av denne grunn er det avgjørende at vår industri ligger langt fremme i forskning og utvikling. Det er med atskillig undring jeg registrerer at Arbeiderpartiet ikke bare vil redusere bevilgningen til forsknings- og utviklingskontrakter, men også til Norges forskningsråd gjennom Nærings- og energidepartementet. Dette er å gå i gal retning i forhold til det behov vi har for utvikling av metoder og produkter, når en ser den sterke utviklingen som skjer ellers i verden.

       Kunnskap og læring vil være helt avgjørende for næringslivets fremtid i Norge. God, fremtidsrettet utdanning og gode lærlingplasser er investeringer samfunnet og næringslivet selv må satse på for å sikre næringslivets berettigelse i kommende tider. Jeg vil sterkt understreke næringslivets eget ansvar for å bidra til gode og et tilstrekkelig antall lærlingplasser. Dette gjelder i vel så stor grad offentlige bedrifter og virksomheter. Det må understrekes at utdanning og læring er fundamentet for bedriftenes overlevelsesevne.

       Det å følge med i den vitenskapelige og teknologiske utvikling er fundamentalt viktig. Vi må ha representanter ute for å bygge opp og dyrke kontakter i miljøene der dette foregår. Og det må være mennesker med kompetanse til raskt å få tak i og forstå det de fanger opp, samt sette dette i kontakt med norsk næringsliv. Derfor er jeg glad for flertallets fremsynthet hva angår industriattacheenes virksomhet. Der forstår jeg ikke Regjeringens passivitet.

Ulf Guttormsen (A) : Til tross for noen kritiske bemerkninger fra opposisjonspartiene her i dag til Arbeiderpartiet og Regjeringens økonomiske politikk, herunder næringspolitikk, vil jeg hevde at også det siste året har gitt et godt grunnlag for en positiv utvikling i norsk næringsliv, inklusiv primærnæringene. Det har vært og er en offensiv næringspolitikk som har skapt og vil skape mange nye arbeidsplasser innenfor de fleste næringer og områder.

       Når det f.eks gjelder verkstedsindustrien spesielt, er vi kommet i den situasjon at det faktisk er vanskelig å skaffe kvalifisert arbeidskraft. Jeg har også med stor interesse merket meg at det innenfor skipsbyggingsindustrien har vært særdeles vanskelig å skaffe fagarbeidere, men også innenfor andre områder i samfunnet synes det vanskelig å skaffe tilstrekkelig arbeidskraft med nødvendig kompetanse. Med den fortsatt altfor høye arbeidsledigheten vi har i dag, må det derfor være en prioritert oppgave å hjelpe de arbeidsledige til nødvendig omstilling med tanke på de arbeidskraftbehov som faktisk finnes i store deler av landet. Derfor er det nødvendig at arbeidskraftmyndighetene styrkes og ikke svekkes, som enkelte partier har tatt til orde for.

       Når det gjelder mangelen på faglært arbeidskraft, vil jeg benytte denne anledningen til å minne den enkelte bedrift og næringslivet om det ansvaret de har for å ta inn lærlinger. Dette var og er en forutsetning for at Reform 94 skal bli vellykket sett ut fra både samfunnets behov, næringslivets behov og ungdommens rett til lærlingplasser og fagbrev. Dersom næringslivet atter en gang svikter her, er det all grunn til bekymring for næringslivets framtid.

       Når det gjelder fiskerinæringen, har flere i innlegg her i dag understreket den betydning næringen har når det gjelder verdiskaping og sysselsetting. Ja, representanten Ludvigsen sa i sitt innlegg at det er mye å glede seg over i fiskerinæringen. Det er vi selvsagt enig i også i Arbeiderpartiet, og jeg vil hevde at det er heller ingen tilfeldighet at det har blitt slik. Norsk fiskeripolitikk er på rett vei selv om det fortsatt gjenstår en del oppgaver og utfordringer, og slik vil det bestandig være.

       En samlet komite understreker også at det er viktig med en raskere fornyingstakt i fiskeflåten. Denne erkjennelsen ble også uttrykt under Stortingets budsjettbehandling i fjor. Det er derfor gledelig å kunne konstatere at Regjeringen har fulgt opp dette ved årets budsjett. Behovet for ytterligere økt innsats på dette området er udiskutabelt. En videre opptrapping av midler til fornying av fiskeflåten vil være nødvendig dersom det i årene framover skal være mulig å nå målet: å bedre sikkerheten til sjøs, fremme et godt arbeidsmiljø om bord, videreutvikle norsk fangstteknologi og sist - men ikke minst - sikre stabiliteten i leveransene til fiskeindustrien.

       I denne sammenheng finner jeg grunn til å understreke at det i en slik fornyelsesprosess er nødvendig med en ytterligere reduksjon i den totale flåtekapasiteten for å få til en bedre tilpasning til ressursgrunnlaget, slik det for øvrig framkommer i Fiskeridepartementets prioriteringer for 1997. I denne forbindelse har jeg også merket meg at departementet vil arbeide for å få en bedre struktur og kapasitetstilpasning i kystflåten og havfiskeflåten for på den måten å styrke lønnsomheten for de gjenværende fartøyer.

       Til slutt er det all grunn til å understreke det viktige arbeidet som utøves av regjering og departement med hensyn til oppfølging av EØS-avtalen og andre avtaler på handelsområdet for fisk og fiskeprodukter. Det må være hevet over enhver tvil at arbeidet med handelsvilkårene for fiskerinæringen vil være av helt avgjørende betydning for fiskerinæringens videre utviklingspotensial. Derfor må dette arbeidet vies stor oppmerksomhet også i tida framover.

       Det er dessverre ikke alle land som er like glade eller fornøyde med vår eksportøkning til EU. Derfor er det i dag representanter fra EU i Norge for å kontrollere hva vi holder på med. Ifølge Adresseavisa av i dag vil det i de neste ukene være ca 25 eksperter som skal granske norsk lakseproduksjon med lupe for å finne feil som passer i forhold til dumpinganklagen. La oss for næringens del håpe at de ikke finner noe som bekrefter denne anklagen.

Kristin Krohn Devold (H) : Alle politiske partier sier at de lytter til småbedriftene, men Høyre har lyttet. Høyre har lyttet til 4 500 nettverksbedrifter i Bedriftskanalen, til småtinget, til Småbedriftsutvalget og til de autoriserte regnskapsførerne som fører regnskap for 100.000 av landets 150.000 bedrifter. Det er ingen dårlig lyttepost.

       Det er ti beskjeder vi får:

       Det finnes 160 koder for innberetning av lønn, og 1/3 av dem har ingen skattemessig betydning. Eksempelet reiser et viktig spørsmål: Hva koster en regel? Hva koster en lov, en forskrift eller en regel for bedriftene? Det er det vi skal spørre om.

       Hva er poenget med 160 lønnskoder hvis kostnadene for bedriftene ved å rapportere og kostnadene for ligningsmyndighetene ved å innkreve, kontrollere og klagebehandle en kode er dyrere enn det som dras inn? Skatter og avgifter, lover og regler, det er småbedriftspolitikk. Og Regjeringens politikk er ikke i tråd med noen av disse ti klare beskjedene fra småbedriftene!

       Arbeiderpartiets delingsmodell fjerner aktive private eiere og innfører aktive offentlige eiere - som SNDs egenkapitaldivisjon, Folketrygdfondet eller Telenors « nye tjenester ».

       Jagland har lansert begrepet offentlig kompetent kapital. Det er et fantasiprodukt! Det er jo nettopp nærheten til markedet, kunnskaper om detaljene og årelange tradisjoner som danner grunnlaget for enhver beslutning om kjøp og salg. En kan ikke byråkratiseres til å bli kremmer. Ingen enkeltperson på toppen av en statlig pyramide kan ha like god informasjon som tusenvis av private investorer. Høyre stoler mer på en som handler med egne penger, enn en som handler for statens - for mine og dine penger.

       Samråderett betyr at dine penger er mine penger, og mine penger er dine penger - enten man har tjent pengene selv, hatt som livsverk å bygge opp bedriften sin selv, eller man ikke har gjort det. Men en småbedriftspolitikk er en politikk bygd på småbedriftenes konkrete budskap og uten å lytte til de ti kravene fra småbedriftene som jeg har listet opp, betyr samråd ingenting. Det blir « keiserens nye klær » - og under var han naken.

Presidenten: Tiden for Stortingets ordinære møte er nå over. Presidenten vil foreslå at Stortinget tar pause i sine drøftelser, og at nytt møte settes kl. 18. - Det anses vedtatt.

       Mitt spørsmål til fiskeriministeren er: Hvordan vil fiskeriministeren forholde seg til en slik overtakelse og en slik monopolisering og fremmedeiing av fiskeindustrien i Nord-Norge? Det dreier seg til syvende og sist om tre bedrifter som til sammen kontrollerer og eier 15 trålere, og dette er et selskap, Norway Seafood som er RGI-eid, som har en driftsfilosofi fra før av som går ut på å basere seg på fabrikkskip. De endrede planene de har for bygging av trålere til Russland, viser jo at ombordproduksjon er filosofien som ligger i bunnen i deres virksomhet. Jeg ville gjerne høre hva den nye fiskeriministeren har av synspunkter på at nordnorsk fiskeindustri skal bli kontrollert av børsnoterte selskap og styrt fra helt andre steder enn landsdelen. Finnmark fylke og fiskerinæringen der har bitre erfaringer med slikt eierskap.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Når det gjelder hvorvidt Norway Seafood skal få kjøpe aksjer i Frionor utover de aksjer de allerede har, er det et spørsmål som ikke foreligger på mitt bord. I den utstrekning saken blir aktualisert, vil selve aksjekjøpet være en sak under den ordinære konsesjonslovgivning, som ligger under næringsministerens ansvarsområde.

       Imidlertid er det slik som replikanten tok opp, at Frionor også har en betydelig eierpost i flere trålere gjennom sitt eierskap i Myregruppen. Sett på bakgrunn av at Norway Seafood har fått tillatelse til eierskap i Melbu Fiskeindustri for kort tid siden, må også denne saken, dersom den blir aktuell, vurderes i en større sammenheng. Det foreligger ikke søknad om slik aksjeoverdragelse og eierskap i trålerne på mitt bord. Jeg vil derfor først kunne ta endelig standpunkt når en slik søknad eventuelt foreligger. Det forhindrer ikke at jeg ikke finner grunn til allerede nå å uttrykke betydelig skepsis til den grad av eierkonsentrasjon rundt trålerne i den aktuelle regionen som eventuelt vil være resultatet dersom Norway Seafood overtar Frionor og opprettholder sitt eierskap i Myregruppen. Men som sagt, på dette tidspunkt finner jeg grunn til å uttrykke betydelig skepsis til en slik konsentrasjon av eierskapet til trålerne i regionen. Endelig standpunkt vil først kunne foretas når en eventuell søknad om konsesjon foreligger.

Anders Talleraas (H) : I sitt første foredrag som fiskeriminister hørte jeg hr. Schjøtt-Pedersen trekke opp djerve mål for fiskeripolitikken. Norge skal bli verdens fremste fiskerinasjon når det gjelder forvaltning, fiske, utnyttelse av ressursene og når det gjelder verdiskaping. Dette er litt forsiktig sitert fra min side.

       For at Norge skal ha en mikroskopisk sjanse til å fylle fiskeriministerens ambisjoner, er det helt nødvendig med sterkere fornyelse av fiskeflåten på alle plan. Fiskefartøyet er fiskerens viktigste redskap for å hente opp fisk og ta tilbørlig vare på den, samtidig som det skal gi en tryggest mulig arbeidsplass på havet. Den norske flåten er i gjennomsnitt svært gammel, og fornyelsen som næringen selv ønsker, og som mange har økonomi til, blir bremset av et firkantet byråkratisk og næringsfiendtlig regelverk.

       Dagens system har to hindere, som hver for seg og til sammen gir helt urimelig lang ventetid fra beslutning om nybygging tas av den enkelte fisker, til ordren kan settes i verk. Høyre foreslår vesentlige forenklinger. La oss nøye oss med ett hinder, nemlig den fiskerimessige godkjenning av utskiftingen. Når denne tillatelsen er på plass, skal fiskeren få normalt tilskudd til bygging på linje med utenlandske fiskere som bygger i Norge, og andre båtbyggere som velger å bygge i Norge. Spørsmålet til hr. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen blir da: Når vil han sørge for at det land han hevder skal bli verdens fremste fiskerinasjon, fjerner det jeg vil hevde er verdens dårligste system for fornyelse av fiskeflåten og likestille norske og utenlandske fiskere fullt ut?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg har uttrykt store ambisjoner på vegne av fiskerinæringen. Det skulle da også bare mangle! Norsk fiskerinæring har store muligheter for videre utvikling. Den er allerede Norges viktigste eksportnæring utenom oljesektoren. Den har en økende eksportverdi, og den er basert på en fornybar ressurs i et marked som er voksende. Derfor er det etter mitt syn et realistisk utgangspunkt at vi skal strekke oss etter å være verdens ledende fiskerinasjon. På mange områder tror jeg at vi allerede i dag er det. Men det er også områder hvor vi ligger noe tilbake og derfor bør ta tak i de utfordringene som ligger der. Og det er både Regjeringens og min ambisjon å gjøre det.

       Jeg er enig med replikanten i at det er et klart behov for fornyelse av fiskeflåten. Regjeringen tar sikte på i nær framtid å legge fram for Stortinget forslag om å integrere Statens Fiskarbank i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond som ett element for å legge til rette for en slik fornyelse.

       Som jeg sa i mitt innlegg, tar jeg også sikte på å legge fram for Stortinget et dokument om fiskeripolitikken i løpet av våren, hvor spørsmålet om fornyelse av fiskeflåten naturlig nok må være et sentralt element. Det er mitt utgangspunkt at vi i denne sammenhengen foretar en total gjennomgang av de ulike virkemidlene og hvordan de fungerer, herunder også en gjennomgang av den type spørsmål som replikanten reiser, uten at jeg her vil ta standpunkt til dem. Jeg ber imidlertid om forståelse for at vi har behov for å benytte tiden fram til et slikt dokument blir framlagt, til å trekke de nødvendige konklusjoner.

       La meg også, siden det tidligere i dag har vært tatt opp spørsmål om utskiftingstillatelse til et spesielt fartøy, få vise til at det dessverre ikke alltid er slik at alle forholder seg til den tillatelsen de opprinnelig har fått, og bare kort si at når det gjelder det aktuelle fartøy som har vært omtalt tidligere i debatten, har Fiskeridepartementet fire ganger i skriftlig form gjort det klart at man står fast på de tidligere vilkår som Fiskeridepartementet har fastsatt. Det er også det som ligger til grunn for den beslutning jeg nå har tatt i denne saken.

Reidar Johansen (SV) : Jeg registrerte den siste merknaden fra statsråden som særdeles interessant, og jeg forutsetter at Kongen i statsråd ikke vil endre departementets vedtak.

       Så til det som statsråden omtalte som eierkonsentrasjon, både på flåte- og industrisida. Den skepsis statsråden la til grunn - og jeg registrerte at han kastet et langt blikk til næringsministeren som vil få behandle en del av de konsesjonene - oppfatter jeg som at man har endret den politiske holdningen til det som har skjedd i fiskerinæringa i forhold til den den forrige regjeringa og den forrige statsråden hadde. Jeg forutsetter da at departementet nøye vil vurdere hva RGI gjennom Norway Seafood og gjennom sitt eierskap til både trålere og fiskeindustri er i ferd med å gjøre. De har bl.a etter mitt syn brutt en vesentlig del av forutsetningene for den midlertidige tillatelsen til å overta Melbu, nemlig at de ferskfisktrålere som man snakket om, som skulle levere fisk til fiskeindustrien, bl.a til Melbu, nå skal bygges om til fabrikktrålere. Dette er etter mitt syn et klart brudd på de intensjonene som har ligget bak Norway Seafood og RGIs overtakelse av Melbu. Og hvis dette skal være tendensen fra RGI og Norway Seafood også i forhold til Frionor, der de ad bakveien vil komme inn som deleiere i betydelige deler av norsk fiskeindustri for øvrig i hele landet, vil vi plutselig kunne oppleve at ett selskap sitter på det meste av konsesjonene i forhold til den havgående flåte. Jeg må også få gi uttrykk for at RGIs praksis i fiskerinæringa på flåtesida ikke er av hensyn til industrien på land, men av hensyn til å få tak i mest mulig kvoter. Jeg håper at statsråden står ved sin skepsis i den videre utviklinga.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg står fast ved den beslutning som min forgjenger har truffet når det gjelder Melbu Fiskeindustri. Det innebærer også at jeg står fast ved de klare vilkår som min forgjenger, statsråd Jan Henry T Olsen, trakk opp for denne tillatelsen. Det innebærer selvfølgelig også at vilkårene vil bli fulgt opp, herunder spørsmålet om leveringsbetingelser, ikke bare i det tilfellet, men at jeg også legger til grunn at andre fartøy og andre rederier som har leveringsbetingelser knyttet til sine konsesjoner, vil bli fulgt aktivt opp.

       Når det gjelder min uttalelse om eierkonsentrasjon, knytter den seg til spørsmålet om hvorvidt det er aktuelt med ytterligere konsentrasjon av eierskap til trålere utover det som foreligger på dette tidspunkt. Det var det min skepsis ble uttrykt i forhold til.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Fiskeripolitikk har alltid vore eit turbulent politisk område, og det kjem nok den nye fiskeriministeren også til å merka i tida framover. Statsråden har i dette innlegget og i innlegg som eg har høyrt referert, lagt lista svært høgt. Og det er bra i og for seg. Spørsmålet er om ein greier å følgja opp.

       Kristeleg Folkeparti ser på fiskerinæringa som den næringa som har størst potensial for ei verdiskaping i åra som kjem, og i så måte deler eg statsråden sitt syn. Men derfor er det også viktig at alle ledd - eg understrekar alle ledd - i denne næringa får høve til å utvikla seg, og fornying av fiskeflåten står der sentralt. Eg vil be statsråden gje ei vurdering av korleis han reknar med å kunna ta vare på og vidareføra den kunnskapen Fiskarbanken sine ulike avdelingar har hatt når no denne banken vert ein del av SND.

       Eg veit også at fiskeriministeren har vore ein tur på Vestlandet, og eg vonar at statsråden har fått inntrykk som gjer at han er klår over at vi treng ein variert - eg understrekar ein variert - flåtestruktur - i fiskerinæringa. Og eg vil gjerne at han stadfestar det.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Ja, det er utvilsomt slik at det er mye bevegelse og mye sjøgang i fiskerinæringen, men det illustrerer også at næringen er i utvikling, og den er i utvikling framover. Det ser jeg som positivt.

       Når det gjelder spørsmålet om en variert flåtestruktur, kan jeg si at ja, det er Det norske Arbeiderpartis klare standpunkt at vi skal ha en variert flåtestruktur, at kystflåten skal være ryggraden i denne flåtestrukturen. Samtidig har vi behov for å få tilført en del større kystfartøy, ikke minst i den nordligste delen av landet.

       Når det gjelder spørsmålet om kompetansen i Statens Fiskarbank, deler jeg replikantens syn om at det er viktig å ivareta den. Regjeringen vil i nær framtid legge fram et forslag knyttet til spørsmålet om integrering av Fiskarbanken i SND, og jeg finner det ikke helt naturlig av meg å gå inn på enkeltheter i forbindelse med det på dette tidspunkt. La meg imidlertid si at dersom det skulle være slik at Regjeringen konkluderer med at man vil integrere Fiskarbanken i SND, noe som jo ikke er helt usannsynlig, vil de ansatte i Fiskarbanken få tilbud om jobb i SND, slik at man vil ivareta denne kompetansen, og organiseringen av de flåtefaglige spørsmål vil bli tilrettelagt slik at de vil bli orientert mot den kompetanse man allerede har, i en overgangsperiode til man har bygd ut kompetansen ved flere av enhetene.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Jeg vil følge opp det spørsmålet som både Reidar Johansen og Peter Angelsen tok opp, nemlig spørsmålet om eierkonsentrasjon og tilgangen til norske fiskeressurser. Jeg hørte nemlig noe annet enn det Reidar Johansen hørte. Jeg hørte at fiskeriministeren sa at han ikke hadde betydelig skepsis til eierkonsentrasjonen. Det framstår for meg som om denne regjering bruker RGI og Norway Seafoods i en omstrukturering av fiskerinæringen for å få større enheter, og at en dermed går bort fra det som har vært hovedprinsippet, nemlig at man skal ha en fiskereid flåte, og at man skal basere seg på bedrifter og foredling langs kysten og slik bruke den rike adgangen vi har til fiskeressursene til å sikre arbeidsplasser.

       Jeg har et spørsmål knyttet til saken om Melbu Fiskeindustri, for jeg hørte at statsråden sa at han selvfølgelig står fast ved tidligere statsråds beslutning - av 14. oktober var det - og også viste til vilkårene. Vilkårene er nå for det første basert på at man forskutterer RGI-Aker-fusjonen. Det får nå så være, men det er også vilkår knyttet til leveringsplikt til de fem trålerne som er en del av Melbu Fiskeindustris anlegg. Og spørsmålet er jo: Hvordan kan statsråden garantere at det konsesjonsvilkåret blir oppfylt når vi ser i eksempel på eksempel at slike konsesjonsvilkår ikke blir oppfylt? Når vi nå nettopp har fått et konkret eksempel på at Røkke og RGI satser på fabrikkskip og ikke på å levere slik man har fått beskjed om av myndighetene, da skylder altså Røkke på at myndighetene ikke oppfyller sine rammebetingelser. Hvilke maktmidler har statsråden?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg må få oppklare hva jeg sa i mitt første svar til representanten Johansen. Jeg uttrykte en betydelig skepsis mot ytterligere eierkonsentrasjon på trålsiden i den regionen vi her diskuterer.

       Når det gjelder det standpunkt som min forgjenger tok om å tillate Norway Seafoods å overta eierposisjoner i Melbu Fiskeindustri, gjorde jeg klart at jeg står ved den beslutningen som min forgjenger traff. Men jeg understreker også at det er satt stramme vilkår for den tillatelsen, og de vilkårene står selvfølgelig fast. Det er mitt generelle utgangspunkt, ikke bare i denne saken, men generelt for fiskerinæringen, at vilkår som settes, skal holdes. Det innebærer også at dersom leveringsforpliktelser overfor et lokalsamfunn ikke ivaretas, kan det innebære at Fiskeridepartementet inndrar konsesjonen. Det er en kunnskap som alle som har fått konsesjon med leveringsbetingelser, bør ha med seg dersom de mener ikke å oppfylle vilkårene for konsesjon.

       La meg også si at når representanten Enger Lahnstein så sterkt understreker betydningen av å overholde vilkår, så er jeg glad for det. Jeg har registrert at Senterpartiets fiskeripolitiske talsmann i et innlegg tidligere i dag har argumentert for at fiskeriministeren bør gi tillatelse til et fartøy på andre vilkår enn de som ble fastsatt som grunnlag for en tidligere tillatelse, hvor det er slik at Fiskeridepartementet fire ganger skriftlig har gjort klart at man ikke ville fravike disse vilkårene. Til tross for det ble skipet bygd, og da har fiskeriministeren måttet konstatere at de vilkår som var satt for tillatelsen, ikke er overholdt. Da er det slik at den anmodning som kom fra Senterpartiets fiskeripolitiske talsmann enten innebærer at man må oppheve de maksimale grenser for størrelser som kan tillates for fartøy, eller gi tillatelse etter en paragraf som er rettet inn mot å tillate ombordproduksjon. Begge deler overrasker meg betydelig i forhold til Senterpartiets fiskeripolitiske program.

       Siri Frost Sterri (H) : Sterkere satsing på næringsrettet forskning er et av temaene som så langt har preget dagens debatt, og det er også mitt anliggende. Selv om jeg gledelig nok registrerte at næringsstatsråden var til stede og fulgte deler av gårsdagens debatt om kirke-, utdannings- og forskningskomiteens innstilling, var hun fraværende da jeg ønsket å omtale næringsforskning fra talerstolen nærmere. Og siden utdanningsministeren hadde mer enn nok med å notere seg synspunkter på og kritiske merknader til sitt ansvarsområde, valgte jeg å vente til i dag med å få statsråd Knudsen i tale.

       Under kapitlet Forsknings- og utviklingskontrakter etterlyser Høyres og Kristelig Folkepartis medlemmer i innstillingen mangelen på samsvar mellom ord og handling fra Regjeringens side. Det samme gjør Høyres medlemmer - dog uten Kristelig Folkepartis støtte - i kirke-, utdannings- og forskningskomiteens innstilling. Vi er fra Høyres side lite fornøyd med Arbeiderpartiets satsing på næringsrettet forskning. Regjeringen påpeker i proposisjonen at det er en viktig utfordring for statlig næringsrettet FoU-innsats å bidra til å styrke næringslivets egen FoU-innsats. Men samtidig reduserer jo Regjeringen bevilgningen med mer enn 8 mill. kr til Forskningsrådets næringsrettede forskningsinnsats. Dette henger ikke på greip, og jeg etterlyser en skikkelig begrunnelse for dette. Høyre har foreslått å styrke Forskningsrådets bevilgning med 10 mill. kr, men har dessverre ikke fått flertall for det så langt. I finansinnstillingen foreslo Høyre bl.a opprettet et såkornkapitalfond med offentlige midler og utredning av et regelverk for overprisavskrivning på bedriftenes FoU-innsats. Og i denne innstillingen foreslår Høyre og Kristelig Folkeparti 14 mill. kr mer under kap. 923.

       Samlet presenterer altså Høyre et knippe av tiltak særlig rettet inn mot små og mellomstore bedrifter som hvis de blir satt ut i livet, vil gi grunnlag for økt nyskapning og verdiskapning i næringslivet. Jeg er glad for at Forskningsrådet for sin del har fanget opp våre sterke ønsker om sterkere vridning av innsats til programmer og prosjekter innrettet mot små og mellomstore bedrifter.

       I et oppslag i Adresseavisen den 14. november heter det at kursen nå endres i Forskningsrådet. Innsatsen vil nå være særlig rettet mot « å få flere bedrifter som engasjerer seg i systematisk arbeid med egen utvikling », heter det i et innlegg av direktør Erik Skaug i Forskningsrådet i Adresseavisen i dag.

       Jeg vil berømme Forskningsrådet for rask utkvittering av våre politiske ønsker og prioriteringer. Spørsmålet må derfor rettes mot Regjeringen: Hvordan vil den kvittere ut i form av tiltak, økt FoU-satsing i små og mellomstore bedrifter i næringslivet? Vil også Regjeringen omsette sine store ord i aktiv handling?

Gunnar Breimo (A) : Selv om vi ganske sikkert kan ha dekning for å si at vi i Norge har verdens beste distriktspolitikk, står vi overfor store utfordringer dersom vi skal nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Vi bør alle erkjenne at det ikke blir lett, fordi vi sannsynligvis har noe av verdens vanskeligste geografi å drive distriktspolitikk i.

       Flyttestatistikken for første halvår 1996 viser noe av utfordringene. Også regionsenterkommuner har nå netto fraflytting. Det viser at det ikke er nok å bygge opp sterke regionsentra. Folk flytter forbi regionsentra når de bryter opp. Derfor er det av avgjørende betydning å ta vare på mulighetene for arbeidsplasser i kommunene rundt regionsentrene. Da må vi skreddersy deler av vårt virkemiddelapparat for å ta vare på de små mulighetene. I tillegg må stordriftstenkningen innenfor primærnæringene ha sin klare begrensning. For å fange opp de små mulighetene må vi også sikre reell lokalpolitisk innflytelse på virkemiddelbruken. Ved for mye fjernstyring vil små muligheter gå tapt.

       Derfor er det viktig å følge med i hvordan organiseringen av SND virker. Det gjelder spesielt når SND tar over virkemidler rettet mot fiskerinæringen.

       Senterpartiet fremstiller seg alltid som det mest distriktsvennlige partiet og retter stadig kritikk mot Arbeiderpartiet. Men det går ikke an å nekte for at også i distriktene går næringslivet stort sett så det suser. Det viser at Arbeiderpartiets politikk på dette området også virker i distriktene. Etter mitt syn vil Senterpartiet sitte igjen med et par dype hakk i den distriktspolitiske profilen etter årets budsjettbehandling.

       Partiets opplegg for kommuneøkonomien favoriserer de rikeste kommunene. Kommuneøkonomien er svært viktig i distriktspolitikken. Når Senterpartiet og Høyre ikke vil omfordele ved å senke skattøren, økes forskjellene mellom kommunene. De rikeste vil i enda større grad kunne trekke til seg virksomheter fra omlandskommunene, som gjerne har svakest skatteinntekt, og sentraliseringseffekten forsterkes.

       Senterpartiet var også pådriver for å fjerne grunnfinansieringsordningen i SND i sin helhet. Også her fikk de støtte fra Høyre. Jeg kan ikke se dette som noe annet enn et kraftig tilbakeskritt. Jeg kan godt være med på å sette spørsmålstegn ved i hvor stor grad SND skal konkurrere med bankene om investeringer i de sentrale strøk av landet. I byene ligger nemlig bankene på rad og rekke, og her er det mulig å oppnå en positiv konkurranseeffekt. Men slik er det jo ikke i distriktene. Her er ofte SND eneste alternativ.

       Senterpartiet er også motstander av markedskreftene, og det kan ofte være på sin plass. Men i spørsmålet om grunnfinansiering og arbeidsplasser ønsker Senterpartiet å satse utelukkende på markedskreftene også i distriktene. Det eneste virkemiddel for å stoppe fraflyttingen, nemlig å skape arbeidsplasser, vil altså Senterpartiet i større grad enn nå overlate til markedet alene.

       Det er også oppsiktsvekkende at de ikke kunne vente på den forestående evalueringen av SND før så drastiske endringer ble foreslått.

Tore A Liltved (H) : Jeg vil snakke litt om mitt eget fylke, Aust-Agder. Det er et fylke med stort potensial innen elektronikk og informasjonsteknologi. Faktisk er fylket blant de største innen disse fremtidsrettede bransjer, samtidig som det er stort innen maritim industri og utvikling og verkstedindustri.

       Dette synes å være ukjent for nåværende regjering. Fylket, som trenger sterk forbedring i sin infrastruktur, blir stadig nedprioritert av Arbeiderpartiet. Forleden dag stemte Arbeiderpartiet imot å øke veibevilgningene til fylket. Heldigvis ble partiet nedstemt, men det er forstemmende at Arbeiderpartiets representanter fra Aust- og Vest-Agder stadig bøyer seg for partipisken.

       Mangel på veiprioritering er bare ett utslag av mishandling av Aust-Agder, et fylke som antakelig har landets dårligste stamveistandard.

       Regjeringen og Arbeiderpartiet pålegger oss alle som flyr til Kjevik, flypassasjeravgift. Hele Sørlandet er helt avhengig av et godt luftfartstilbud på Kristiansand Lufthavn Kjevik for å være konkurransedyktig. Det er mer enn merkverdig at en regjering som påstår den er for verdiskaping og utvikling av et robust og variert næringsliv, mangler fullstendig forståelse for den konkurranseulempe og konkurransevridning slike avgifter påfører landsdelen. Flypassasjeravgiften er nå foreslått økt av det såkalte sentrumsalternativet, som består av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Hele 400 mill. kr vil disse øke avgiften med, slik at distriktene som blir påført avgiften, må betale hele 1.000 mill. kr i avgifter. Høyre stemte selvsagt imot å innføre denne avgiften, og tar i sitt budsjett skritt for å få den avviklet.

       Avgiften er meget urettferdig ikke bare for næringslivet, men faktisk i særdeleshet for barnefamilier, som får et påslag på prisen på nesten 25 %. Men la nå det ligge i denne sammenheng.

       For videreutvikling og etablering av IT- og elektronikkmiljøet i Aust-Agder betyr avgiftene betydelige ulemper. Det er å håpe at Jaglands retorikk omkring IT-industri og teknologiutvikling snart vil gi seg utslag i handling. Ord fra den kanten har vi fått aldeles nok av. Sjansen til å handle byr seg alt i salderingen. Arbeiderpartiet kan da vise Aust-Agder og Vest-Agder at de vil satse mer på E18, og at de vil redusere konkurranseulemper som flypassasjeravgiften.

       Før valget i 1993 stod Arbeiderpartiets stortingskandidater fram sammen med statssekretærer for partiet og lovet at det skulle bli tatt et krafttak for Aust-Agder. Ved enhver anledning senere har Arbeiderpartiet sviktet fylket. Derfor spør jeg næringsministeren direkte om hun kan gi eksempler på det motsatte. Jeg spør for å få svar, og er spent.

Morten Lund (Sp) : Senterpartiet er opptatt av effekten av de statlige virkemidlene til næringsutvikling og til distriktspolitikk. Det blir færre kroner som brukes til dette etter hvert, mens utfordringene blir større og større.

       Representanten Inger Lise Husøy liker visst ikke at Senterpartiet er opptatt av dette temaet. I sitt innlegg kritiserte hun Unn Aarrestad for de tallene Senterpartiet har brukt omkring dette temaet. Hun sa bl.a at vi « rett og slett misbruker Møreforsking som sannhetsvitne » for vår politikk, og hun sier at det er « i beste fall kildeforfalskning » det vi driver med når vi forteller om effekten av DUs politikk.

       Jeg står her med kilden. Det er rapporten fra Møreforsking, fra NIBR og fra SNF. Den forteller det som vi har sagt, og som er gjengitt der vi har hentet informasjonen fra, stortingsproposisjonen til budsjettet for 1994. Der står det at det har vært iverksatt en større evaluering, og så står det følgende:

« Som en del av denne evalueringen beregnet Møreforskning den direkte sysselsettingseffekten av virkemiddelbruken. Vurdert ut fra sysselsettingen i 1991 i de bedriftene som har mottatt støtte, viser Møreforsknings beregninger at den direkte sysselsettingseffekten kan anslås til ca 70.000 arbeidsplasser i perioden 1985-90. Hvis en tar utgangspunkt i en gjennomsnittlig tapsandel på 20 % på lån og garantier, har hver arbeidsplass som kan tilskrives lån, garantier og tilskudd fra DU kostet ved 100.000 kroner. »

       De tallene har vi brukt gang på gang, og vi har sagt at de er herfra.

       Vi har brukt den samme kilden også når det gjelder andre opplysninger vi har gitt, f.eks om effekten av etablererstipend. Det er det mest lukka studium i Norge. 20 % av dem som søker, får det, men annenhver som får et sånt stipend, får beholde arbeidsplassen sin. Det er god effekt når hvert stipend er på vel 100.000 kr. Vi har fortalt om kommunale næringsfond, og stortingsproposisjonen sier at av de siste års 50 mill. kr som gikk direkte til bedriftene, ble det 2.019 arbeidsplasser, 40 arbeidsplasser pr. million. Det er veldig bra.

       Det er også den siste budsjettproposisjonen som forteller om SNDs resultat for 1995. 2.300 nye arbeidsplasser, og vi har sagt at det året ble det brukt 836 mill. kr på distriktsutviklingstilskudd og totalt, med et middels tap, 960 mill. kr. Det har vi sagt, og det er ikke feilinformasjon.

       Jeg synes det er en selvfølge at det skjer en kontinuerlig resultatrapportering når det sies at arbeid til alle er jobb nr. 1, og at det skal være enighet på Stortinget om det. Vi har bestandig fortalt hvilke tall og kilder vi har bygd på. Vi fastholder at den lokale forvaltningen av midlene er veldig mye bedre enn det andre alternativet, men selvfølgelig må vi ha SND, og vi har ikke på noe vis gått inn for å avvikle SND. Men vi ønsker at SND skal brukes sånn at effekten av statlige midler blir best mulig.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg merka meg tidlegare i dag at representanten Nistad sa:

« Eg er difor glad for den støtte som er gitt til at ordninga stort sett kan halde fram som før gjennom SND. »

       Altså støtte frå NHO, Fiskerinæringens Landsforening og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen. Det er viktigare for Arbeidarpartiet sentralt enn synspunkta frå Arbeidarpartiet lokalt. Igjen opplever eg representanten Nistad som varm forsvarar for alt SND har gjort og - kunne det verka som - kjem til å gjera.

       Eg skal elles innrømma at det var ikkje Astrid Nistad, men Svein Ludvigsen som tidlegare i dag snakka om SVL. Av og til er det ikkje så heilt lett å veta forskjellen, i alle fall ikkje når det er det same fleirtalet det gjeld. Svein Ludvigsen sa det slik:

« Den usikkerheten som er skapt rundt omorganiseringen, bør nemlig straks fjernes, og det er det departementet som kan gjøre. »

       Det sa han om SVL. Det er eigentleg forunderleg at Troms-representanten frå Høgre har meir tru på arbeidarpartiregjeringa når det gjeld dette, enn på Stortinget, der han sjølv er medlem og kan vera med på å danna fleirtal. Dette skjer òg trass i fylkestingsvedtak i Troms og motstand frå heile veterinærkorpset i Nord-Noreg, Forskerforbundet og Den Norske Veterinærforening.

       Eg la også merke til at Inger Lise Husøy tidlegare i dag sa at nei-partia var redde for internasjonalisering. Kva så med å støtta opp om Norges Industriattacheer som Regjeringa ville avvikla utan noka føregåande evaluering og utan å ha forhøyrt seg i brukarmiljøa? Det var nemleg det Arbeiderpartiet ville gjera. Når me framleis ville ha industriattachéane, var det for å kunna henta heim teknologikompetanse frå tunge FoU-miljø i utlandet. Det går Senterpartiet inn for, men det er det Arbeidarpartiet som nå er redd for å gjera.

Oddvard Nilsen (H) : Høyre har i årets budsjettinnstilling fra næringskomiteen lagt fram en oversikt over en lang rekke tiltak med sikte på å bedre rammebetingelsene for næringslivet. Mange av tiltakene kunne vært nevnt, men spesielt vil jeg peke på ett, nemlig knyttet til næringslivets behov for billigere tele- og datatjenester, spesielt innen dette også leide linjer.

       Arbeiderpartiets innsats hva angår å legge forholdene til rette for lavest mulige priser på så vel tjenester som produkter innen tele- og datasektoren, har over lang tid vært bemerkelsesverdig passiv. Partiet har dessverre vært mer opptatt av å bevare monopoler med det resultat at en har veltet helt unødvendige høye kostnader over på næringslivet.

       Høyre har gjentatte ganger påpekt de monopolkostnader en har på disse og andre områder, men dessverre uten at Arbeiderpartiet har villet lytte og lære. Høyre har påpekt at ved å liberalisere raskere og bedre markedstilpasse disse tjenestene, ville en fått en fått mer effektive kostnadsstruktur og derved lavere priser til både næringsliv og husholdningene. Det ville selvsagt i neste omgang styrke næringslivets konkurranseevne.

       I innstillingen påpeker Høyres representanter dette, og viser i den forbindelse til egne forslag om så vel raskere liberalisering som en delprivatisering av Telenor. Høyre er ikke vant til at Arbeiderpartiet lytter til gode råd fra oss, så det forundrer oss ikke at partiet ikke støtter de forslagene som der fremkommer.

       Men i så måte blir det mer enn interessant å lese Bergens Tidende av 2. november 1996, hvor administrerende direktør i Telenor, Tormod Hermansen, uttaler at en modell « med 51 prosent statlig og 49 prosent privat eierskap, kan være bedre enn ren statlig eie ». Han har tre grunner for dette: