Grethe G Fossum (A)
(komiteens leder):

       En av de viktigste oppgavene vi har som stortingspolitikere, er å styrke og prøve å stabilisere den norske økonomien slik at de eventuelle nye reformene vi skal gjennomføre, kan bygges på en solid økonomisk plattform. De siste årene har statens penger vært brukt hovedsakelig til å øke aktiviteten og sysselsettingen i den norske befolkning. På den måten har vi holdt arbeidsledigheten lavere enn den ellers ville ha vært. Det er viktig for at vi også i framtiden skal ha handlefrihet til å motvirke økonomiske tilbakeslag. Reservene må bygges opp når inntektene øker.

       Statistisk Sentralbyrå har laget en beregning som viser virkningene for statsbudsjettet når utgiftene øker med bare 6-7 milliarder kr. Det kan da synes ganske uskyldig at et kulturbudsjett øker med bare 37 mill. kr, og som om det ikke vil ha betydning for statens økonomi. Men sett i sammenheng vil det klart være en utfordring. Beregningene fra Statistisk sentralbyrå viser at en budsjettsprekk på 6-7 milliarder kr vil medføre en svekket konkurranseevne fra år 2000. Det går i motsatt retning av det som er hovedstrategien i solidaritetsalternativet. Naturligvis kan vi bare spå om framtida med en viss grad av usikkerhet. Og selv om en del av partiene finner inndekning for sine forslag, vil de få virkning i forhold til etterspørselen. Jeg tror en svekkelse av budsjettet vil forsterke pressproblemene i norsk økonomi.

       Regjeringen og Arbeiderpartiet har et ønske om at kultur skal være et prioritert område. Derfor ble det lagt fram et budsjettforslag fra Kulturdepartementets side som hadde en vekst på hele 3 %. Flertallet i kulturkomiteen ønsker, som jeg har sagt, en ytterligere styrking av budsjettet med 37 mill. kr.

       Før jeg går inn på de ulike prioriteringene i kulturbudsjettet, har jeg lyst til å se litt tilbake på hva som skjedde den 30. mars 1993, da « Kultur i tiden » ble behandlet i Stortinget.

       Hovedtemaet i « Kultur i tiden » var ansvarsfordelingen mellom de tre offentlige forvaltningsnivåene. Den gangen, som faktisk ikke er så veldig lenge siden, var det bred parlamentarisk enighet om fordelingen av det økonomiske og forvaltningsmessige ansvaret mellom stat, fylkeskommune og kommune. Fra budsjettåret 1995 gjennomførte Kulturdepartementet den nye økonomiske ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene. Det ble inngått avtaler med fylker og kommuner, og det ble samtidig oppnevnt statlige styreledere og styrerepresentanter. Gjennom mål- og resultatstyring har en fra statens side lagt et mye bedre grunnlag enn tidligere for oppfølging av og kontroll med de statlige bevilgningene som skal gis. Det er derfor ikke med lett hjerte jeg ser at flertallet i kulturkomiteen ønsker å bryte med en del av disse funksjonsfordelingsprinsippene. Jeg har forståelse for at det finnes mange gode tiltak rundt i Norge, men det må ikke være det eneste kriteriet for hvordan man skal bruke de statlige kulturpengene.

       Kulturrådet og Norsk kulturfond er grunnpilarene i et mangfoldig og nyskapende Kultur-Norge. Slik jeg ser det, ønsker flertallet å detaljregulere Norsk kulturfond ved å øremerke midler til sine spesielle satsingsområder. Norsk kulturfond ble i sin tid opprettet for å ha en selvstendig stilling i forhold til myndighetene. I Kulturrådet vurderer eksperter og fagutvalg alle søknadene, og ut fra en samlet vurdering gir de kun de beste sin tilslutning. Et omfattende system med øremerking av midler fra Stortingets side vil i det lange løp ikke bare ødelegge friheten til Norsk kulturråd, men også la tilfeldighetene råde med hensyn til hva slags tiltak som får statlig støtte.

       Flertallet ønsker å støtte mange gode kulturtiltak, og jeg regner med at flertallet vil belyse de forskjellige påplussingene på egen hånd.

       En av påplussingene synes jeg trenger en nærmere forklaring, nemlig bevilgningen til Vestnorsk Utvandringssenter på Radøy. Søknaden om penger har sannsynligvis gått direkte til Stortinget. Hordaland fylkeskommune kjenner ikke til tiltaket, Sogn og Fjordane har sendt brev til komiteen hvor de fraber seg at Vestnorsk Utvandringssenter skal representere alle vestlandskommunene, og komiteen fikk i går et brev fra Norsk Utvandrermuseum som var svært interessant. Vestnorsk Utvandringssenter er et kommunalt prosjekt, og etter det jeg kan se av papirene, har de ikke kommet lenger enn til å velge et interimsstyre og sende en søknad om penger direkte til Stortinget. Jeg vil minne om at det av og til trengs kvalitetsvurdering og helhetstenkning før man bevilger penger fra Stortinget.

       I denne perioden har kontrollkomiteen i Stortinget spilt en særdeles aktiv rolle, og jeg tror at kultursektoren neppe vil slippe unna søkelyset på hvordan statlige bevilgninger brukes innenfor kultursektoren.

       Jeg er glad for at komiteen har støttet fullt og helt opp om satsingen på den flerkulturelle kulturvirksomheten. Dette er en ny overordnet målsetting i Regjeringens kulturpolitikk, og det innebærer at man på alle budsjettområder har en særskilt plikt til å vurdere hvordan man kan styrke og synliggjøre den flerkulturelle dimensjonen.

       Flertallet har også gitt sin tilslutning til et nytt reglement for tildeling av midler til musikkfestivaler. Gjennom en todeling av støtten, nemlig driftsstøtte og prosjektstøtte, ønsker man å få til et høyt kvalitetsnivå og stimulere til nyskaping og fleksibilitet. Når Rikskonsertene nå overtar tildelingen, er det fordi Rikskonsertene er den eneste statsinstitusjonen innen musikkfeltet som gjennom formidlingsvirksomhet og forvaltningsoppgaver har bred kompetanse på musikkområdet. Men en liten pekefinger til Rikskonsertene i forbindelse med festivalstøtten: De må skille klart mellom sin egen konsertvirksomhet og sine forvaltningsoppgaver.

       Få områder er så internasjonale og vanskelige som mediepolitikken. Et lite lands kulturelle særpreg og interesser presses hele tiden av den tekniske utviklingen og av en strøm av angloamerikansk kommersiell underholdning. Nettopp det å styrke NRK1 og NRK2, bl.a ved å øke lisensen slik at flere distrikter kan få sine lokale distriktssendinger, er etter Arbeiderpartiets oppfatning en riktig vei å gå. Jeg er glad for at flertallet avviste en differensiert kringkastingslisens, ikke bare fordi en slik operasjon ville være ganske vanskelig og byråkratisk å gjennomføre, men den ville også på sikt føre til en forringelse av allmennkringkastingstilbudet gjennom en svekket økonomi.

       Avisene har en sterk posisjon i Norge, og inntil i dag har vi hatt et variert meningsmangfold gjennom mange av våre avviser. Hovedmålsettingen med pressestøtten er nettopp å sikre denne differensierte dagspressen. Det er å holde oppe en levende samfunnsdebatt. Vi skal fortsette med å ha en fri, uavhengig og differensiert presse, men i våre dager ser vi en klar tendens til, på tross av antallet TV-kanaler, flere radiokanaler og masse aviser - vi er jo verdensmestre i avislesning - at veldig mange journalister løper etter hverandre og stiller de samme spørsmålene til de samme personene. En slik utvikling vil jeg advare mot fordi det kan få flere politikere til å sette spørsmålstegn nettopp ved pressestøtten.

       Arbeiderpartiet finner en del av forslagene fra flertallet interessante og svært prinsipielle, bl.a forslaget hvor flertallet ber Regjeringen om å likebehandle de nasjonale knutepunkt, regional- og landsdelsinstitusjonene på de forskjellige kulturområdene med hensyn til antatt pris- og lønnskompensasjon for 1997. Dette, sammen med forslaget om et teaterfond, er i tråd med det flertallet gikk inn for ved behandlingen av kulturmeldingen. Og det er kanskje det prinsipielt mest vanskelige for Arbeiderpartiet ikke å støtte.

       Men et kulturbudsjett som ikke vekker debatt, som ikke skaper engasjement eller forhåpninger, er et kulturbudsjett som ikke tar framtida opp i seg, og som står på stedet hvil. Innstillingen til kulturbudsjettet for 1997 er fremlagt fra komiteen, og jeg tror at vi alle bare får avvente salderingsdebatten før gleden står i taket.

       I dag har vi også fått på bordet et forslag fra representantene Eli Sollied Øveraas, Anders Talleraas og Kjell Magne Bondevik som henstiller til Regjeringen å gi Molde International Jazz Festival status som knutepunktsinstitusjon.

       Jeg innledet mitt innlegg med å snakke om hva man bestemte i « Kultur i tiden », og jeg vil benytte anledningen til å si at den funksjonsfordelingen som foregikk i forbindelse med « Kultur i tiden », var nøye vurdert ut fra satsingsområder i de forskjellige fylkene. Funksjonsfordelingsfamilien er allerede så stor at departementet har problemer med styring og kontroll, og det å finne styrerepresentanter til alle disse forskjellige institusjonene kan by på vanskeligheter. Men jeg vil også minne om at det er en del administrative og formelle bindinger som oppstår når man får en slik institusjon inn i knutepunktsfamilien. Det skal være standardavtaler, det skal være en fordelingsnøkkel, staten skal ha styrerepresentasjon, og i knutepunktsinstitusjonene minimum styreleder, og alle bidragspartnerne må være enige om volumøkningen. Og dersom Stortinget vedtar en økning og regionen ikke følger opp i forhold til sin prosent, faller faktisk økningen bort. Det har Stortinget vært med på når det gjelder bl.a. Nordland Teater i 1996.

       Når det gjelder Møre og Romsdal, er Teatret Vårt i Molde en region- og landsdelsinstitusjon. Vi ser også at Operaen i Kristiansund er en egen post på statsbudsjettet, og flertallet har også gitt sin tilslutning til Jugendsenter i Ålesund. Til sammenligning kan jeg jo vise til at Sogn og Fjordane har én institusjon, Finnmark har én, Troms har én, og Buskerud har for tiden ingen.

       Når det gjelder selve henvendelsen om knutepunktsinstitusjon, vet jeg at komiteen har fått et brev hvor Molde-festivalen ønsker å bli knutepunktsinstitusjon. Jeg er noe usikker på om Kulturdepartementet har fått en søknad om dette, og jeg kan ikke se av fylkesdelplanen for kultur i Møre og Romsdal at det er foreslått knutepunktsinstitusjonsstatus for Molde International Jazz Festival. Dette som en kort kommentar til det forslaget som ligger på bordet i dag.

       I Nationen den 19. november og i innlegget sitt gir representanten Fossum uttrykk for uro over at Stortinget skal bli eit minikulturråd utan fagleg kompetanse når fleirtalet aukar kulturbudsjettet med ca 37 mill. kr. Men representanten Fossum har på si side vore med på å redusere løyvingane til barnevernet mot alle faglege råd. Her har Arbeidarpartiet etter alt å døme ein kompetanse utover det som fagmiljøet i barnevernet har.

       Representanten Fossum synest det er uheldig om Stortinget skal fungere som saksbehandlar for norsk kulturliv. Vi høyrde ingen kritiske kommentarar i 1995, i 1994 og i 1993, då Arbeidarpartiet auka kulturbudsjettet med atskillege millionar.

       Eg er ikkje misunneleg, men uroa, uttalar representanten Fossum. Det verkar noko søkt når uroa gjeld ei eingongsløyving på 300.000 kr til reising av ei kyrkje, samanlikna med den totale auken på 37 mill. kr.

       Eg har også merka meg Arbeidarpartiet si uro over Senterpartiet sine øyremerkte midlar til Norsk kulturfond. Eg vil minne representanten Fossum om at Senterpartiet vil auke løyvinga med 15 mill. kr utan øyremerking til alle programområde.

       At Senterpartiet i tillegg føreslår ytterlegare auke, er neppe noko problem for Kulturfondet. Då er vi mykje meir uroa over Arbeidarpartiet si form for øyremerking, som seier at Norsk kulturråd skal støtte Norsk jazzensemble - utan å løyve midlar til det. Eg reknar med at det også uroar Kulturfondet sitt styre at dei vert pålagde endå ei oppgåve som skal takast frå fondet sine midlar.

       Eg ser med spenning fram til representanten Fossum sin kommentar til dette.

       På same måten ser eg med spenning fram til representanten Fossum si orientering om dei krafttaka for norsk musikkliv som statsminister Jagland annonserte i møte med musikkorganisasjonane i mai i år. Senterpartiet er ikkje i stand til å finne denne satsinga i budsjettframlegget for 1997. Kan representanten Fossum hjelpe meg å avdekke kvar Regjeringa har gøymt dei store satsingane sine på musikkområdet?

Grethe G Fossum (A) : Jeg beklager hvis jeg virket belærende, men jeg syns at jeg har sett en tendens til at man går utover de fullmaktene som en ganske samlet komite gav til departementet i 1993 for å styre et Kultur-Norge som var i ferd med å bli uhåndterlig. Jeg minner om at det den gangen var 350 institusjoner som på en eller annen måte fikk statsstøtte, og den funksjonsfordelingen man gjorde med å gi ulikt ansvar til de ulike nivåene, var veldig viktig. Jeg ser nå tendenser til at man her er litt ute og kjører.

       Arbeiderpartiet har vært med på å øke kulturbudsjettet både i 1994 og 1995, og hvis man ser på de økningene som er gjort, ser man at man i hvert fall ikke har vært med på å øremerke midler under post 50 Norsk kulturfond. Men man har sørget for at de påplussingene man har vært med på, har vært søkt om både i Kulturdepartementet og i Kulturrådet, slik at man har hatt en kvalitetssikring for hva dette er for noe.

       Jeg syns det er veldig postitivt med Senterpartiets 15 millioners økning til Kulturfondet, og jeg hadde kanskje syns det hadde vært greiere hvis flertallet hadde valgt å gjøre det om til en post, slik som vi har post 76 under Pressestøtte, hvor Stortinget kan bevilge penger til ulike tiltak og be om at de blir administrert gjennom bl.a. Kulturrådet.

Kjellaug Nakkim (H) : Da vi behandlet lokaliseringen for de tre R-er i fjor høst, hvor også Riksteateret var involvert, ble dette lokalisert til Oslo Øst og ikke til Drammen. Den gang var Arbeiderpartiet veldig opptatt av å gi Drammen et plaster på såret, og det ble arbeidet under høytrykk for å finne et substitutt for dette. Høyre var i den sammenheng mer opptatt av at Drammen skulle få et tilbud de selv ønsket.

       Da vi kom til fjorårets budsjettbehandling, fremmet Arbeiderpartiet et forslag om at Drammen burde få et nasjonalt kulturverksted, noe vi slett ikke hadde hørt noe om i det hele tatt før forslaget falt på bordet, og mitt spørsmål var da: Hvor kommer betegnelsen nasjonalt kulturverksted fra? Vi har registrert at det slett ikke er sikkert at det er det Drammen ønsker, jeg tror kanskje det er en arbeiderpartioppfinnelse, og burde ikke de lokalt ansvarlige få større frihet til å bestemme mer selv hva de ønsker innenfor dette området? Et annet spørsmål er: Er eierne av Drammens Teater tatt med på råd i denne sammenhengen?

       Dessuten vil jeg også spørre Arbeiderpartiet om hva de ønsker med den merknaden de har om å usynliggjøre NRKs sponsorer. Arbeiderpartiet er redd for at NRKs programtilbud i økende grad blir kommersialisert, men burde man ikke da heller gå inn for å redusere sponsorvirksomheten, istedenfor at den skal usynliggjøres? Er dette en manipulasjon for at det tilsynelatende skal se ut som at man ikke har sponsorvirksomhet, men allikevel får inn penger for dette?

Grethe G Fossum (A) : Å hevde at en kultursatsing i Buskerud skulle bli et plaster på såret for ikke å legge de tre R-er til Drammen, tror jeg er noe drøyt. Allerede i 1993 bad man om at man skulle prøve å utvikle Blaafarveværket til en knutepunktsinstitusjon. Det ble det dessverre ikke mulig å få til, og det er da slik at Buskerud er det eneste fylke i landet som ikke har noen statlig institusjon på kultursiden, og i hvert fall har Arbeiderpartiet følt ansvar for at utvikling av en slik statlig institusjon skal finne sted. Men de som virkelig har tatt ansvaret, er faktisk Drammen kommune med ordføreren i spissen. De har laget et konsept hvor de ønsker å utvikle Det nasjonale kulturverksted i Drammen til en nasjonal nyskaping. Og det man skal gjøre, er å produsere scenekunst, hvor man skal vektlegge tilbud til barn og unge og mennesker med flerkulturell bakgrunn. Jeg tror det er utrolig spennende det som skjer i Drammen, og Arbeiderpartiet er villig til å støtte den utviklingen som skjer der, naturligvis med ønskene fra både kommune og fylkeskommune i bakhodet.

       Så til dette med usynliggjøring av sponsorvirksomheten i NRK: Jeg tror at jeg sa fra denne talerstolen sist at synden er kommet inn i verden, og sponsing finnes. Og jeg tror at smertenivået for NRK ligger på ca 1 %. Det Arbeiderpartiet ønsker, er at disse sponsingsplakatene etter programmene blir så lite lik reklame som mulig. Vi ønsker å se på om regelverket kan tillate det, slik at vi i rulletekst får se at programmet er sponset, men at det ikke er så synlig som det er nå. Jeg tror det er mange i Norge som mener det.

Jorunn Hageler (SV) : Arbeiderpartiet har ikke vært med på en eneste påplussing på kulturbudsjettet for 1997, i motsetning til f.eks i fjor. Det reiser en del spørsmål som det kunne være interessant å få svar på. Den mest iøynefallende urimeligheten i Regjeringas forslag er at de nasjonale kulturinstitusjonene får kompensert for pris- og lønnsutviklinga, mens de regionale knutepunkts- og landsdelsinstitusjonene ikke får det. Hva er Arbeiderpartiets begrunnelse for en så åpenbar forskjellsbehandling av kultur i Distrikts-Norge? Komitelederen var så vidt inne på dette i sitt innlegg.

       Det andre spørsmålet har også så vidt vært berørt allerede, men jeg vil ha det mer utdypet. Hva er Arbeiderpartiets begrunnelse for å ville skjule for folk at det faktisk foregår en utstrakt sponsing i NRK? Er det frykten for dalende oppslutning om lisensen som gjør at folk helst ikke skal få vite om det som foregår? Hvorfor går ikke Arbeiderpartiet heller inn for virkelig å begrense sponsinga - både den direkte og den indirekte - og forlanger å få oversikt over det som skjer? Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet at NRK skal legge fram en oversikt over sponsinga for oss politikere og for publikum?

       Komitelederen kalte 1 %-grensen for smertegrensen for NRK. Jeg tror vi allerede nå ser betydelig smerte i NRK fordi man ikke vil innse hvilken effekt denne sponsinga - og at den er så synlig også - har på folk flest. Man begynner å lure på om det er noen forskjell på NRK og de andre kanalene. Har Arbeiderpartiet noen formening om hvorfor NRK utsetter seg for denne smerten? Betyr denne ene prosenten så mye at man risikerer at det stilles spørsmål ved lisensen blant folk flest?

Grethe G Fossum (A) : Jeg synes det er litt drøyt å si at Arbeiderpartiet ikke har vært med på en eneste påplussing på kulturbudsjettet. Vi har faktisk vært med på en påplussing fra 1996 på hele 3 %, og det har gått til mange fine tiltak rundt omkring i hele Kultur-Norge.

       Jeg er enig med Jorunn Hageler i at det er et problem at man ikke har bevilget like mye til de regionale kulturområdene som man har gjort til de nasjonale. Men i ærlighetens navn: Både Senterpartiet og SV, som har mye mer penger å bruke på kultursektoren enn det Arbeiderpartiet har, kunne jo lagt inn penger til denne økningen istedenfor å komme med en generell merknad om at Kulturdepartementet må komme tilbake med dette. Jeg har jo sagt ved flere anledninger at hvis departementet skal komme tilbake til dette, uten å komme med friske penger, betyr det at man må ta penger fra f.eks ymsepostene, noe som gjør at en del tiltak som sikkert er spennende og gode, dessverre ikke kan settes ut i livet.

       Når det gjelder dette med sponsing, sa jeg noe om at 1 % var smertegrensen. Jeg tror at en del programmer som skal vises i NRK, er en nødt til å vise med sponsing - bl.a sportsprogrammene, som jeg er veldig opptatt av. For at NRK skal ha råd til å kjøpe dem inn, er det nødvendig med sponsing for å få det til.

       Arbeiderpartiets hensikt har ikke vært å skjule at det foregår sponsing, men rett og slett å hindre at sponsingen blir så lik reklame at man kan misforstå utviklingen i NRK. Det er vi like redd for som SV er.

       Den totale auken som desse fire partia har sikra til kulturtiltak, er nå i alt på 37 mill. kr. I tillegg kjem om lag 10 mill. kr til å rette opp den forskjellsbehandlinga departementet har utsett dei regionale landsdels- og knutepunktinstitusjonane for i forhold til dei nasjonale institusjonane. Det er difor gledeleg at eit fleirtal har samla seg om eit framlegg som vil føre til full likebehandling institusjonane imellom. Eg føreset at departementet legg dette fram for Stortinget i salderingsproposisjonen, med forslag til ekstra løyvingar, sjølv om det kanskje ikkje har lyst.

       Det er skuffande at Arbeidarpartiet ikkje fekk lov til, korkje av den gamle regjeringa eller av den nye, å vere med på å rette opp der det tydeleg er manglande løyvingar. Men me får sette vår von til at Regjeringa i salderinga kjem på betre tankar når det gjeld å rette opp mykje av dette. Kanskje er det å tru på julenissen?

       Eg er glad for at mange av dei framlegga som Senterpartiet har fremja tidlegare år, etter kvart har kome med i Regjeringas budsjettframlegg. Eg kan nemne eit døme: Rogaland Teater, som vi prøvde å skaffe pengar i fjor, har nå fått løyvingar som gjev teatret skikkelege arbeidsforhold. Eit anna døme er Fossesholm i Buskerud. Det puffet Regjeringa har fått av oss andre, fører såleis til at Regjeringa handlar. Det er nok av område å ta fatt på.

       Senterpartiet satsar på å bygge opp dei regionale symfoniorkestra rundt om i landet. Saman med Høgre, Kristeleg Folkeparti og SV blir det fleirtal for å ta eit løft for Tromsø Symfoniorkester, med 800.000 kr meir enn Regjeringas framlegg. Senterpartiet vil også auke løyvingane til Trondheim Symfoniorkester med 800.000 kr. Det ventar mange oppgåver for dei i høve til 1000-årsjubileet.

       Senterpartiet ser dei mange festivalane rundt om i landet som viktige kulturinstitusjonar på lokalt og regionalt plan, som gjev ringverknader både til handels- og turistnæringa. Festivalane blir i mange fall eit varemerke for kommunar og fylke og har mykje å seie for identiteten og framtidstrua blant folk. Senterpartiet har gjort framlegg om å auke løyvingane til Risør kammermusikkfestival med 200.000 kr, Vestfoldspillene med 250.000 kr og Varangerfestivalen med 400.000 kr.

       Norsk jazz er i krise. Senterpartiet meiner me må ta eit krafttak for at norsk jazz skal henge med i kappløpet med andre musikkformer, og stø ungdomar som er ivrige jazzutøvarar. Senterpartiet har vore med på å skape fleirtal for å løyve 1 mill. kr ekstra til Norsk Jazzforum, og vidare vil Senterpartiet auke løyvingane til Kongsberg Jazzfestival, Vossa Jazz og Oslo Jazzfestival med 340.000 kr kvar. Samtidig vil me satse 1 mill kr. på ei etablering av regionale orkester som Norsk Jazzensemble, og me vil vere med på å sette i gang Vestnorsk jazzsenter i Bergen ved å løyve 500.000 kr. I tillegg kjem Jazzfestivalen i Molde, som me vil løyve 500.000 kr til.

       Det teatret som spelar mest teater for folk flest, men som forholdsvis får minst offentleg støtte, er så vidt eg kan sjå, Hordaland teater. Teatret har hatt ein ny fin sesong med mange teaterstykke som har trekt mykje folk. Senterpartiet har gjort framlegg om å auke løyvingane med 500.000 kr til Hordaland teater og er glad for at fleirtalet er med på det. Me vil også peike på at Sogn og Fjordane Teater har flytta inn i nye lokale og treng meir pengar til den nye husleiga, og me løyver 800.000 kr til det.

       Nationaltheatret har store ønske om å utnytte gravearbeidet ved Nationaltheatret stasjon slik at dei kan få eit underjordisk nybygg framfor inngangen til teatret. Senterpartiet ser behovet teatret har for å få utvida arbeidsrom og ei delscene, og me fylgjer med spenning om Nationaltheatrets Venner greier å skaffe den delfinansieringa som er heilt nødvendig. Så får me sjå kva utviklinga blir der.

       Agder Teater er i ein spesiell situasjon. Dei har framifrå utearrangement ved eit steinbrot i Fjæreheia der det kan skapast naturteater i ei storfelt ramme. Det er trist om ikkje norsk kulturliv har råd til at Agder Teater får bygd ut denne friluftsscena. Senterpartiet gjer framlegg om å løyve 1 mill. kr til Agder Teater og er glad for å få fleirtal for dette. Neste år er det verdsmeisterskap i orientering nettopp i Grimstad-området, og utescena i steinbrotet vil vere ei fantastisk flott ramme om dette store internasjonale arrangementet.

       For at Operaen i Kristiansund skal kunne gjennomføre sitt planlagde program, treng dei 800.000 kr ekstra, noko Senterpartiet går inn for å løyve. I tillegg vil me løyve 300.000 kr til RingsakerOperaen og er glad for at begge desse postane får fleirtal.

       Senterpartiet er vonbrotne over at Regjeringa også i år skyt eit skot for baugen for skuleskipa ved at ho ikkje løyver noko til vedlikehald av seglskip. Komitefleirtalet sa i fjor at dette var eit arbeid ein måtte satse på dei næraste tre åra. Skal ein kunne halde dei flotte seglskipa våre ved like, er det naudsynt med eit beløp på om lag 7 mill. kr kvart år. Senterpartiet vil difor be Arbeidarpartiet om å hugse dette i budsjettet for 1998. I år vart me samde om førebels å løyve 5 mill. kr.

       Oslo middelalderpark og museum er nå eit skritt vidare i sitt viktige arbeid. Senterpartiet ser det som eit lite handslag at det vart fleirtal for ei løyving på 600.000 kr for 1997. Senterpartiet vil følgje opp arbeidet med Oslo indre aust og har alt gjort det med vedtak i kommunesektoren, og me skal fylgje opp på det området.

       Notodden har ein fantastisk bluesfestival, som er verdsberømt. Dei ønskjer nå å lage eit europeisk bluessenter med eit dokumentasjonssenter saman med Notodden bibliotek. Senterpartiet meiner det er god investering å løyve 300.000 til dette arbeidet.

       Trøndelag Folkemuseum har store oppgåver framfor seg. Dei er så heldige at dei har fått ei gåve frå eit kulturinteressert menneske frå Sveits, som har sett av 33 mill. kr på konto under føresetnad av at norske styresmakter skaffar den andre halvparten for at ein kan sette arbeidet i gang. Det er mange bygningar det er behov for å rette opp og sette i stand på Trøndelag folkemuseum. Det er sett av 3,5 mill. kr i budsjettet for 1997, og Senterpartiet ber om at det same beløpet òg blir sett av i 1998.

       Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg er saman med KV-museet eit høgt prioritert område for oss. Dei skal nå drivast saman og får 1 mill. kr.

       Sel kommune har tatt vare på middelaldergarden Jørundgard etter innspelinga av « Kristin Lavransdatter ». Dette er eit godt tiltak, som det er naturleg å halde ved like. Senterpartiet ber Norsk kulturfond vurdere om dei kan få støtte i 1997 og seinare år.

       Mange andre nasjonale oppgåver er ikkje med i Regjeringas budsjettframlegg for 1997. Eg har lyst til å nemne at 1997 er peika ut til å vere eit år for kulturminne. Senterpartiet er difor vonbrotne over at det ikkje er satt av større beløp til dette viktige arbeidet, m.a. sikring av truga bygningar.

       Av ein aller annan merkeleg grunn - eg kan ikkje forstå kvifor - har Regjeringa gjort framlegg om å redusere løyvingane til lokale og regionale kulturhus med 15 mill. kr. Senterpartiet gjer framlegg om å auke løyvingane til desse med 40 mill. kr.

       Saka om NRK2 vart aktualisert i går ved avgangen til Stein Roger Bull, som leia oppbygginga av den nye allmennkringkastingskanalen. Han grunna avgangen med at løyvingane var for små. Senterpartiet vil minne om at NRK og departementet i fjor sa at ei oppretting av NRK2 ikkje skulle få følgje av eit auka behov for løyvingar.

       Senterpartiet vil på si side følgje med i NRKs arbeid for digitalisering av sendarnettet med stor interesse. Senterpartiet går ikkje inn for ei differensiering av lisensen nå, men vil følgje godt med både i programtilbodet i NRK2 og utviklinga i planlegginga av eit digitalt sendarnett.

       Eg har òg lyst til å kome litt inn på idretten, og Senterpartiet ønskjer å prioritere arbeidet som blir gjort i skulen for å auke tilbodet til born og unge og få dei til å bli meir interesserte i fysisk aktivitet som ikkje fyrst og fremst er konkurranseretta. Vi er glade for at heile komiteen gjekk inn for framlegget om å auke beløpet for momsfritak for idrettslaga for å gje dei betre moglegheiter til å sikre sin økonomi.

       Elles har eg lyst til å etterlyse Operaen nok ein gong. Eg veit at det er lova ei melding ut på vinteren, og håper den nye statsråden greier det. Eg er klar over at det er eit problembarn, men om me skal hengje oss på og eventuelt bruke tomta i Bjørvika, må vi gjere det nå før dei gjer for mykje gale når det gjeld bygginga av Gardermoterminalen, for den kombinasjonen kan utnyttast sjølv om tomta er dårleg.

       Når dei tre R-ane skal byggast på Nedre Foss, vil eg også be om at ein vurderer om Black Box og eit Dansens Hus kan bli passa inn i det same området.

       Eg tek elles opp dei framlegga me er med på, og dei vi har sett fram aleine, men eg må gjere eit unntak for forslaga nr. 22, 23 og 24, som me ikkje greidde å knipe i korrekturen ein tidleg morgon.

       Grethe Fossli (A) : Det er mye fristende å ta tak i etter Haukviks orientering om påplussinger. Utallige er jo de henvendelser som vi i komiteen har fått fra små og store institusjoner og organisasjoner, uten at de har fått oppfylt sitt ønske. Og det er selvfølgelig forståelig, spesielt for dem som har fått avslag etter å ha søkt Kulturdepartementet og Kulturrådet, at de prøver seg på Stortinget. Verre er det at noen går direkte til Stortinget uten å ha prøvet sine saker verken i Kulturdepartementet eller i Kulturrådet. Et slikt eksempel er den foreslåtte flertallsbevilgningen til Vestnorsk Utvandringssenter. Det kan nevnes at jeg - som saksordfører for det nevnte kapittel hvor bevilgningen er foreslått - bad i komiteen om å få se søknaden fra Vestnorsk Utvandringssenter, noe vi i Arbeiderpartiet ikke fikk, og vi har ennå ikke sett søknaden. Det eneste jeg har registrert fra Vestnorsk Utvandringssenter, er den artikkelen vi har fått oversendt fra Hordaland fylkeskommune. Jeg henvendte meg til Kulturdepartementet med et spørsmål om hva de visste om senteret, og jeg fikk til svar at departementet ikke kjente til prosjektet utover det de hadde lest i avisen. Det samme gjelder Norsk museumsutvikling. Initiativtakerne har ikke søkt de to nevnte; visstnok har de vært i kontakt med Norsk kulturråd uten at de formelt har fremmet søknad.

       Mitt spørsmål til representanten Haukvik blir da: På hvilket grunnlag skal man kunne foreta denne bevilgningen, og hvilken rolle mener flertallet at Vestnorsk Utvandringssenter skal ha i forhold til Norsk Utvandrermuseum?

Arne Haukvik (Sp) : Det var da merkeleg at ikkje Arbeidarpartiet har fått dei same breva og besøk av dei som ville bygge opp Vestnorsk Utvandringssenter, som eg har fått. Dei har kanskje ikkje opna posten.

       Det var så enkelt: Dette var ei utvandrarkyrkje som stod for fall i eit område der det bur ni menneske. For å berge dette bygget for norsk historie har dei på eit initiativ tatt kyrkja heim, og dei ber om ei eingongsstøtte for å få kyrkja opp igjen, og det synest me var eit godt tiltak. Me trur såpass på oss sjølve i komiteen at me kan vurdere søknader utan å ha tilråding eller fråråding frå byråkratane i departementet eller i Kulturrådet. Så så enkelt var det. Og det er ikkje snakk om drift, det er snakk om eit eingongstilskot.

Hallgrim Berg (H) : Eg sluttar meg til det svaret representanten Haukvik gav på det siste spørsmålet han fekk.

       Men når det gjeld hans hovudinnlegg, synest eg at Senterpartiet sin kulturpolitiske talsmann sprang svært så lett forbi NRK2 og lisensspørsmålet. I sitt tidlegare liv gav Gudmund Hernes ut sine såkalla lovsamlingar for det moderne mennesket. Dersom det skulle blitt laga ei lov om NRK2 og dekkingsprosenten utover landet, ville den truleg ha lydd slik: Dess meir senterpartifolk i eit område, dess lågare dekking for NRK2. For det er jo slik at i spreiddbygde strøk rundt om i landet er dekkinga av NRK2 særs låg, i mange fylke under 50 %. I store område av landet er det ikkje mogleg å få inn den nye kanalen. Likevel må lisensbetalarane ute i distrikta betala den same lisensen til NRK, kr 1.495, med fleirtalet sitt framlegg i dag, anten dei får inn ein fjernsynskanal frå NRK eller to. Høgre meiner dette ikkje er rettferdig.

       Tidleg i haust stod det å lesa i avisene at Senterpartiet ville ha differensiert lisens, som Høgre, ut frå prinsippet at ein forbrukar ikkje skal betala for noko han ikkje får. Men når det kjem til stykket, svik Senterpartiet distrikta her og lèt seg vikla inn saman med Arbeidarpartiet i nokre søkte merknader i innstillinga frå komiteen. Og spørsmålet blir: Kvifor vil ikkje Senterpartiet at det same prinsippet skal gjelda i by og land? Kvifor skal folk ute på landsbygda betala for ei TV-teneste dei ikkje får? Ville det ikkje vera betre om Senterpartiet heldt fast ved det standpunktet som partiet flagga i avisene for berre nokre veker sia? Eg reknar med at mange menneske ute i det som vi kallar senterpartiland, merkar seg at partiet sentralt synest det er greitt at dei skal måtta betala for ei vare som dei ikkje ser snurten av.

Arne Haukvik (Sp) : Eg må bare minne Høgre om at dei var med på akkurat det same vedtaket i fjor om NRK2 som me var, og me sette som krav at det skulle nå opp i 80 % innan hausten. Den gongen trudde me at NRK2 skulle begynne i mars - det var livet om å gjere å begynne i mars - men det viste seg at det greidde dei ikkje. Men dei har så langt halde det dei har lova. Det er klart at ingen av oss er glade for at ikkje heile landet får inn NRK2. Men me har aldri sagt at me skal redusere lisensen, for ingen har blitt fråtatt noko programtilbod, men det er nokre som har fått fleire tilbod. Ein kan sjølvsagt diskutere om dei tilboda er ekstra gode, men det er ei sak for seg.

       Men det eg kunne ha lyst til å få høyre, og som eg er sikker på me får greie på av Høgre seinare, er: Har Høgre funne ut korleis og på kva grunnlag dei skal differensiere lisensen? Vil det f.eks kome framlegg om at pensjonistar eller iallfall minstepensjonistar skal få mindre lisens? Det høyrest relativt fornuftig ut.

Grethe G Fossum (A) : Senterpartiet har stått sammen med flertallet om å gi en del knutepunktsinstitusjoner og region- og landsdelsinstitusjoner mer penger enn det som er foreslått i forhold til kulturbudsjettet. Har Senterpartiet da forsikret seg om at kommuner og fylkeskommuner er villig til å følge opp sin del av avtalen? Det ble her bl.a nevnt Trøndelag Teater. Er Sør-Trøndelag fylke interessert i å følge opp med midler - og Nord-Trøndelag f.eks og de andre som er berørt av denne økningen?

       Har Senterpartiet vurdert de vanskelighetene som oppstår i forbindelse med at man fra statens side har inngått en avtale med kommunene og fylkeskommunene og er blitt enig om en sum, og så kommer Stortinget inn og bevilger en annen sum, noe som på en måte overgår det lokale selvstyre? Kan Senterpartiet forsikre meg om at man her med sine budsjettpåslag ikke kommer i samme situasjon som vi kom i når det gjaldt Nordland fylkeskommune, som ikke var villig til å bevilge ekstramidler til Nordland Teater?

Arne Haukvik (Sp) : Det var bra at Grethe Fossum sjølv nemnde dette med Nordland Teater. Eg kan ikkje skjøne at det er ein katastrofe at Stortinget viser vilje til å hjelpe eit regionteater eller kva det måtte vere, men føresetnaden må vere at fylket og kommunen tar sin lovbestemte del. Det greidde dei ikkje den gongen, så difor blei den millionen trekt tilbake - men det var jammen gode hol å stappe dei pengane i. Noko tilsvarande trur eg ikkje me risikerer her nå, for på Trøndelag Teater og i heile fylket jublar dei over at fleirtalet greidde å finne 3,5 mill. kr. Dei syntest det var flaut at dei ikkje kunne få lov å bruke det nye, flotte teaterbygget sitt når det ein gong blir ferdig og staten har brukt så mange pengar på det.

       Når det gjeld Stiklestad, har dei ein fri sum på 1,5 mill. kr utan tilsvarande fylkesløyvingar og kommunale løyvingar. Komiteens fleirtal syntest bare at me måtte få opp farten litt og få Stiklestad på beina.

Grethe G Fossum (A) (fra salen):

       Hr. president! En åpenbar misforståelse.

       Det offentlege si rolle i kulturpolitikken er særleg å sikra kulturarven og gje utviklingsvilkår for institusjonane, samtidig som offentlege midlar kan utløysa lokale initiativ og påskjønna særleg verdifull og langvarig frivillig innsats.

       Høgre har ingen statsskrekk, men vil alltid stilla strenge kvalitetskrav for dei kulturelle tiltaka som det skal løyvast offentlege pengar til.

       Arbeidet med budsjettproposisjonen i haust har vore litt spesielt. Fire parti har gledelegvis funne saman for å oppmuntra kulturlivet med 37 mill. ekstrakroner, fordelte på nær 40 område og enkelttiltak. Det er tale om små summar, ja så små at eg trur mange her i huset mest smiler av det, som oftast nokre få hundre tusen kroner, men pengar som er yttarst velkomne og naudsynte for dei det gjeld.

       Me kan dela desse ekstraløyvingane inn i fire grupper:

       Høgre er glad for å kunna vera med på å skapa fleirtal for eit slikt målretta opplegg. Dette opplegget har vekt positiv overrasking og vil bli til inspirasjon i store delar av kulturlivet både sentralt og ute i landsdelane.

       Høgre er òg godt nøgd med at fleire av våre merkesaker er i ferd med å få gjennomslag. Eg viser til stipendpolitikken, der fleire parti no sluttar seg til vår line om å gje fleire og romslegare kunstnarstipend, irekna fleire stipend til framståande folkekunstnarar.

       Eit anna døme er omsynet til vår maritime kulturarv, der vår politikk for sikring av skuleskipa gjennom eit vedlikehaldsfond no endeleg får fleirtal.

       Eit tredje døme er Høgre si allmenne påpeiking av det verdifulle i at kulturtiltak har finansiering frå fleire kjelder. For nokre få år sidan var det mest som å banna i kyrkja når me i kulturdebatten hevda at også andre pengar enn statlege løyvingar kunne nyttast for å løysa oppgåver godt, og at slike pengar er like verdifulle som andre. No skriv både Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti seg saman med Høgre, t.d. i avsnittet om Kassettavgiftsfondet, der det heiter at fleirtalet « har merka seg den aukande mengda av utgjevingar med høg kvalitet som no vert gjevne ut », og at fleirtalet « ser positivt på at produksjonane har eit mangfald av finansieringsformer ». Den same understrekinga av eit mangfald av finansieringsformer skriv no heile komiteen under på når det t.d. gjeld filmproduksjon.

       Høgre er òg godt nøgd med at kulturtilbodet til uheldigstilte grupper kan betrast, t.d. betre bibliotektilbod for blinde. Auka løyvingar til Døves Video er òg viktig i denne samanhengen. Det hadde vore gledeleg om det for ein gongs skuld hadde kome initiativ frå departementet til fordel for dei døve. Men faktum er at kvar einaste gong Døves Video har fått seg tildelt nokre ekstra kroner, er det stortingskomiteen som må ta initiativ og gjera jobben.

       Skiping av eit profesjonelt teiknspråkteater er ei anna prioritert sak for dei funksjonshemma. No ber fleirtalet om at departementet set i gang realisering av denne saka i samarbeid med Døveforbundet og Døves Video. Vidare utgreiing og ørkenvandring for eit døveteater er ikkje nødvendig. Oppstart i august 1997 er eit realistisk mål som vil ha Stortinget si breie støtte.

       Når det gjeld teater, er det ei spesiell markeringssak som Høgre langt frå er nøgd med. Det gjeld vår idé om eit nasjonalt teaterfond. Dette er ei oppfølging av den teaterinterpellasjonen som Høgre reiste i vår. Meininga er å skipa eit fond som kan føra til fornying og nyskaping i Teater-Noreg, då situasjonen i dag er så vidt økonomisk pressa at det ikkje er rom for meir spesielle satsingar. Det ruslar og går på kunstnarleg lågbluss mange stader. Ei slik prosjektfinanseringsordning må etter vårt syn kome alle typar teater til gode. Ideen hausta stor fagnad i teatermiljøa i vår, under føresetnad av friske pengar utanfor teaterbudsjettet.

       Når Høgre no gjer konkret framlegg om eit teaterfond med slike pengar frå hausten 1997, i første omgang 5 millionar, ein sum som må aukast monaleg for seinare år, er det difor skuffande at berre Senterpartiet og SV sluttar seg til. Her har den nye kulturministeren høve til ei såkalla breiddemarkering i neste statsbudsjett, og gjerne før den tid. Me ventar spent.

       Høgre prøver å vera prinsipiell og det eg vil kalla pårekneleg i politikken, også i kultur- og mediepolitikken.

       Då Stortinget - mot Høgres røyster - gjorde vedtak om å starte ein ny fjernsynskanal i NRK, sa Høgre i innstillinga klart frå at for dei områda av landet som ikkje fekk inn den nye kanalen, måtte det vurderast rabatt i lisensen. Det er heilt urimeleg å betala same sum for ulik vare.

       Då det gjekk opp for sjåarane i store delar av Distritks-Noreg at dei ikkje ville få inn det nye tilbodet, kom det klare signal frå fleire parti - også andre enn Senterpartiet - om at dette måtte føra til differensiert kringkastingslisens. Det er urettferdig for folk i Distrikts-Noreg å måtta betala for noko ein ikkje får inn på skjermen. Det er eit prinsipp at den same vara eller same tenesta skal betalast likt, ikkje minst må dette gjelda i eit nasjonalt allmennkringkastingsselskap. Høgre har meint dette heile tida, og står på dette. Me finn det urimeleg at t.d. Senterpartiet og SV ikkje høyrer på Forbrukerrådet, Kringkastingsringen eller andre folkelege instansar og folkevalde organ som har uttalt seg i spørsmålet.

       Høgre meiner at sjåarar som bur i distrikt som ikkje har dekning frå NRK2, bør ha 10 % rabatt, samtidig som me ikkje går inn for lisensauke i 1997. Skilnaden mellom vårt opplegg og opplegga til dei andre partia, frå Senterpartiet til Kristeleg Folkeparti, Arbeidarpartiet og SV, er nesten 200 kr pr. lisensbetalar.

       I pressepolitikken tek Høgre opp att sitt framlegg frå i fjor om at det ikkje kan gjevast pressestøtte til aviser som er medlemer i konsern. Me meiner at grunngjevingane for pressestøtte i praksis har falle bort, og at utviklinga av praksis med oppkjøp, retta aksjeemisjonar og aviser som handelsvare i nasjonale konsernstrategiar stadig minner oss om at pressestøttepolitikken - særleg den selektive produksjonsstøtta - er forkasteleg.

       I innstillinga inviterer Høgre til nytenking. Me ber Regjeringa setja ned eit utval for å revurdera pressestøttepolitikken med sikte på innsparingar og omleggingar.

       Dette er på høg tid, meiner me. Norsk Presseforbund har i ei høyring stilt seg open for å vurdera eit nytt system. Det er vanskeleg å stå fram med frimod og forsvara støtte til ei særleg gruppe, såkalla nr. 2-aviser, ut frå argument som meiningsdifferensiering o.l. Samtidig er t.d. A-pressekonsernet aggressiv i aksjemarknaden og nyttar store pengesummar til anna enn avisdrift. Meiningsmangfald er også noko dei mange små lokalavisene står for. Men kva skal ein seia til eit system som gir dobbelt så mange millionar - 23,5 mill.kr årleg - til ei avis åleine, Bergensavisen, som til alle dei 44 medlemsavisene i Landslaget for lokalaviser til saman?

       Den selektive pressestøttepolitikken smakar ikkje godt. Det må vera mogleg å få ned omfanget og kanalisera pengane i retningar som er meir i samsvar med både demokratiske ideal og vår allmenne rettferdssans. Høgre stiller seg no open for ein dialog om dette og inviterer til nyvurderingar og vonar at eit fleirtal vil støtte våre to framlegg.

       Eg tek opp Høgres framlegg, nr. 30, 31 og 32.

       Til slutt, ettersom eg har att 20 sekund av mi taletid, ber eg statsråden nøye vurdera dei interessante merknadene frå komiteen i samband med museumskapitlet når det gjeld Blaafarveverket, Norsk Bergverksmuseum og Vassdragsmuseet Labro ved Kongsberg - alle tre tilfeldigvis plasserte i Buskerud.

       Grethe G Fossum (A) : Høyre er vanligvis et ryddig parti, som pleier å vite hvor skapet skal stå. Når Stortinget har delegert oppgaver, fastsatt funksjonsfordelinger og opprettet kompetanse til å forvalte fellesskapets midler på en betryggende måte, har Høyre tradisjon for å opptre ryddig i forhold til dette.

       Jeg har lyst til å komplimentere Høyre med det gode arbeidet de har gjort i forbindelse med forhandlingen med de øvrige partiene. Jeg tror absolutt det er Høyres prioriteringer som har fått flertall for nettopp forandringene på kulturbudsjettet. Jeg er glad for at flertallet ikke har vært med på innsparing nettopp på pressestøtten og en del viktige kulturpolitiske satsingsområder.

       I de siste årene har Regjeringen prøvd å sette seg en del overordnede mål og overlatt til kulturråd og andre med kompetanse å gjennomføre vurderinger av de ulike prosjektene. Samtidig har vi sett at Stortinget ønsker å gå stikk motsatt vei. De kulturpolitiske prioriteringene blir ikke fulgt opp, ikke engang diskutert i særlig grad i Stortinget, og dermed går vi inn i detaljarbeidet. Har Høyre noen prinsipielle betenkeligheter med dette?

       Representanten Hallgrim Berg mente at han var prinsippfast, og nå har jeg tenkt å prøve om den prinsippfastheten går ut i praktisk politikk. Vi har en knutepunktinstitusjon som heter Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Der har flertallet ønsket å bevilge ekstra penger, og siden det nå er en knutepunktsinstitusjon med en avtale med staten, så spør jeg representanten Hallgrim Berg: Har man vurdert om både kommunen og fylkeskommunen skal gå inn med den forventede pengesum?

       Så glemte jeg noe som jeg skulle ha tatt opp i mitt innlegg. Vi har fått til komiteen et brev fra Kulturdepartementet med korrigering av en rekke trykkfeil og unøyaktigheter i Kulturdepartementets proposisjon, og det vil jeg gjerne overlevere.

       Når det gjeld Stiklestad, meinte jo stortingsfleirtalet i fjor, som Regjeringa følgde opp, at dette må sjåast som første ledd i ei opptrapping for å nå målet om 4,5 mill. kr som ei, skal me kalla det, grunnlagsinvestering. Når denne grunnmuren som staten byggjer på gjennom ei investering på 4,5 mill. kr, er på plass, og det nasjonale ansvaret og den nasjonale statusen er oppnådd, vil Stiklestad vera ein knutepunktsinstitusjon på line med dei andre. Me vidarefører tankegangen og intensjonane frå i fjor og hever beløpet - meir dramatisk er det ikkje. Me plussar på for å få større fart i eit prosjekt som det er brei semje om er verdifullt og bør gjennomførast - ikkje minst no også ei markering i samband med 1000-årsjubileet i ein stor by like i nærleiken.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Jeg har lyst til å utfordre Hallgrim Berg på en noe annen arena. Det såkalte teknosystemet, dvs. de økonomiske, industrielle og teknologiske kreftene og interessene, har en sterk styring av utviklingen i verden. Dette teknosystemet plasseres derfor av mange som kontrast til det politisk folkevalgte systemet, som tradisjonelt har vært organisert i nasjonalstater. En viktig avklaring går derfor på nasjonalstatenes framtidige rolle som arena for politiske beslutninger. Senterpartiet mener at nasjonalstaten fortsatt oppfyller de viktigste kravene og har dermed de beste forutsetningene for å være det politiske nivå for utforming av samfunnets rammer. Dette innebærer samtidig at internasjonale avtaler og samarbeid etter Senterpartiets syn må ta utgangspunkt i nasjonalstaten som politisk ansvarlig myndighet.

       Nasjonal identitet kan defineres som en bevissthet om å tilhøre et fellesskap som holdes sammen av en lang kulturtradisjon og en skiftende historisk skjebne. Det er summen av de ikke kvantifiserbare, indre følelsene som i det lange løp er avgjørende for dugnadsånd, samhold og lojalitet overfor fellesskapet.

       Etter Senterpartiets syn kan nasjonalisme med krav om gjenerobring av politisk sjølbestemmelse få økt betydning i takt med at nasjonalstaten som beslutningsenhet svekkes.

       Sterk nasjonal identitet og tett nasjonalt fellesskap uten politisk kontroll og kollektiv sjølbestemmelse gir en ytterst ustabil situasjon. Det er dette nasjonalismens historie demonstrerer.

       Mitt spørsmål til Høyres kulturpolitiske talsmann er derfor kort og enkelt: Bygger Høyres standpunkt til nasjonalstaten på den virkelighetsoppfatning som jeg nå kort har beskrevet?

       Det er slik i vårt konservative parti, som det er i Senterpartiet, at om dei teknologiske, industrielle kreftene og den internasjonale kapitalistiske og angloamerikanske kommersielle musikkulturen t.d. velta inn over land og folk via distribusjonskanalane til multinasjonale konsern, står me på vår nasjonale kulturarvs grunn. Derfor instituerer me også ei rekkje politiske verkemiddel, ordningar, lovgjevingar, fond etc. etc. for å streka under vår nasjonale tilhøyrsle og utvikla kulturpolitikken på eit heimleg og attkjennande grunnlag.

       Dessutan er det heilt feil når representanten Hageler seier at Høgre kuttar musikkformål med fleire titals millionar. Det er ei sterk overdriving. Me er med både på opplegget frå Regjeringa og på omtrent 8 mill. kr i pluss til diverse musikkformål i haust. Men det er riktig at me kuttar ein post på musikkapitlet, nemleg rock og pop, med 15 mill. kr, og det har me veldig godt samvit for.

       Et annet eksempel er 1 mill. kr til IKM - Internasjonalt Kultursenter og Museum. SV har gjennom flere år støttet flerkulturelle tiltak og foreslo i fjor - i motsetning til regjering og stortingsflertall - konkrete påplussinger. Nå kommer altså Regjeringa med forslag til bevilgning. Det er gledelig, men den burde nok komme med forslag på en rekke flere områder som kunne styrket det flerkulturelle arbeidet. Det er fint at stortingsflertallet i dag vedtar økte midler til Nordic Black Theatre, og at magasinet for kulturelt mangfold, Samora, får støtte til å utgi dette svært viktige magasinet.

       Det er små summer det er snakk om i kulturbudsjettet, og andre politikere i andre komiteer trekker på smilebåndet når vår komite legger fram budsjettet. Vi som etter hvert har fått god kjennskap til kulturlivet i Norge, og møtt entusiastene som for små summer skaper så mye, vet at det ofte er et spørsmål om være eller ikke være for mange å få f.eks. 200.000 kr av Stortinget.

       Som man vil se av innstillinga, er påplussingene på rundt 37 mill. kr for 1997 kommet i stand gjennom et samarbeid mellom SV, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Arbeiderpartiet har ikke vært villig til en eneste påplussing, men bare foretatt en eneste justering. Det må være trist å være arbeiderpartipolitiker i møte med Kultur-Norges velbegrunnede behov for påplussinger. I Arbeiderpartiet er absolutt alt som er foreslått fra Regjeringa, det eneste riktige. For dem er selv forskjellsbehandlinga av region- og landsdelsinstitusjoner i forhold til nasjonale institusjoner når det gjelder lønns- og priskompensasjon, det eneste riktige. Man skulle tro at alle arbeiderpartirepresentantene kom fra storbyene og ikke ser det dypt urimelige og urettferdige i den reelle nedgangen i budsjettet for institusjoner utover landet. Særlig distriktsvennlig kan det i hvert fall ikke sies å være.

       SV har som alltid prioritert kultur svært høyt og har plusset på budsjettet med 200 mill. kr. Det har ikke manglet på gode formål å bruke pengene på, men for SV har enkelte områder større prioritet enn andre. Jeg nevner f.eks det flerkulturelle, amatørvirksomhet, kulturbygg, bibliotek, teater og en rekke festivaler.

       Jeg er glad for mange flertall som oppnås i dag, f.eks påplussinga til Trøndelag Teater, men jeg vil her bare kort trekke fram to formål som får påplussinger. Norsk Musikkråd får en påplussing på 1,5 mill. kr. Flertallets intensjon med påplussinga er at pengene skal ut. Det skal bli musikk av pengene, de skal komme medlemsorganisasjonene og ikke minst utøverne til gode. Det vil derfor være naturlig at en stor del av midlene kanaliseres gjennom de lokale musikkrådene, slik at de kan samarbeide med andre instanser for å få satt i gang prosjekter som er planlagt. Jeg tenker f.eks på prosjekter beregnet på psykisk utviklingshemmede, det flerkulturelle og andre lokalt planlagte musikkaktiviteter.

       Det andre området jeg vil trekke fram som spesielt gledelig, er flertallets påplussing på 2,5 mill. kr til Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Med denne påplussingen viser stortingsflertallet at statens engasjement skal styrkes for å vise at det er et nasjonalt ansvar å ta vare på og formidle Olavstradisjonen. Påplussingen representerer statens hjelp til byggingen av grunnmuren i knutepunktsinstitusjonen. Med en halv million i tillegg ville dette fundamentet være helt på plass. Det får vi ta i neste omgang. Vi viderefører tankegangen og intensjonen fra i fjor - den er fulgt opp av Regjeringa ved at de 1,5 mill. kr ikke har ført til trekk i ramma.

       Til slutt noen ord om sponsing i NRK. Jeg ser i avisene at Arbeiderpartiet er skuffet over ikke å få med seg andre partier i synet på at Regjeringa skal bes om å utrede hvordan sponsingen i NRK skal gjøres usynlig for seerne. Arbeiderpartiet er ikke bekymret over omfanget av sponsingen i NRK, men de er bekymret over at folk får vite om det! Dette er en holdning jeg finner merkelig, for å si det mildt. Jeg tror også det er temmelig urealistisk å unngå synliggjøring.

       Etter min mening må det være et tankekors at NRK vil la seg utsette for så mye kritikk og negativ oppmerksomhet som det sponsinga fører til. Jeg skjønner ikke at ikke Arbeiderpartiet heller jobber for å få fjernet mest mulig av sponsinga, både den direkte og ikke minst den indirekte, og arbeider ivrig for at sponsorinntektene skal synliggjøres for både politikere og publikum.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslag SV står alene om i innstillinga.

       Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

       Jon Olav Alstad (A) : SV har igjen misforstått et forslag, og det er vi jo etter hvert blitt vant til. Vi har foreslått å redusere eller fjerne det som stadig mer ligner reklame i NRK. SV prøver å framstille seg selv som motstandere av sponsing i NRK, noe jeg oppfatter som et forsøk på å føre Stortinget bak lyset. SV gikk jo også inn for å tillate sponsing og er ingen prinsipiell motstander av dette, selv om de ønsker seg enn annen brøk.

       Representanten Hageler har også forsøkt å framstille det som om Arbeiderpartiet er imot at NRK skal opplyse om sponsingen. Tvert imot, det er slik at det var Arbeiderpartiets forslag som ble vedtatt i sin tid. Og det er Arbeiderpartiets forslag som ligger til grunn for det regelverket komiteen omsider har klart å få vedtatt. Nå vil vi fra Arbeiderpartiets side ta bort det som framstår som reklame i NRK, først og fremst fordi vi ønsker et reklamefritt NRK. Opplysningsplikten skal selvsagt fortsatt være der, så det blir ingen usynliggjøring, slik SV prøver å framstille det.

       Igjen ser vi at SV i mediepolitikken faktisk går sammen med Høyre. Hvorfor i all verden vil ikke SV fjerne gratisreklamen på NRK, når vi likevel skal gjøre seerne oppmerksom på hvem det er som sponser? Det er helt ubegripelig for meg. Vi ønsker å redusere det kommersielle innslaget i NRK.

       En annen ting jeg har lyst til å spørre om, er: Hva slags sakskompetanse er det SV har som gjør at de ønsker å tilsidesette Kulturrådet og andre forvaltere av kulturpenger. Det er jo det som skjer gjennom den massive øremerkingen vi nå ser. Det har vært ille før, men nå blir det bare verre.

       SV prøver å framstille seg som representanten for bredde-, amatør- og distriktskulturen, noe jeg syntes var så pass interessant at jeg satte meg ned og gikk gjennom de flertallsforslagene SV er med på. Der fant jeg ut som følger: Av 47 mill. kr forsvinner over 40 mill. kr til det som ofte omtales som finkultur. Det er de profesjonelle som tar pengene - kanskje ikke overraskende når vi vet hvordan påplussingene kommer til. Noen få kroner går til amatørkulturen, men da i stor grad til å administrere. Det er heller ikke noe nytt. Og av bevilgningene havner i ni av de største byene våre. Ikke er det distriktsinnretning på midlene heller. (Presidenten klubber.) Da må det være lov til å spørre: Hvor ligger prinsippene bak kulturpolitikken til SV? (Presidenten klubber igjen.)

       Det er riktig at SV er motstander av sponsing i NRK. Da flertallet i Stortinget med - merkelig nok - også Høyres støtte gikk inn for 1 % sponsing i NRK, altså at 1 % av inntektene kunne komme fra sponsing, sa SV at dette ville ikke vi være med på. Vi kunne gå med på %. Og grunnen til at vi gjorde det, var at vi så at det var helt urealistisk å bli kvitt all sponsinga. Vi skulle forferdelig gjerne hatt null sponsing, men vi innser at en del programpakker osv. er helt nødt til å inneholde sponsing, ikke minst når det gjelder idrett.

       Vi vil at dette skal opplyses og legges fram helt konkret for politikerne i regnskapene til NRK. Vi vil også vite om den indirekte sponsinga. Det er den Arbeiderpartiet er så uvillig til å snakke om. De er så uvillig til å snakke om de spesielle avtalene som NRK inngår, f.eks med hoteller osv. når de er ute og lager programmer. Dette vil vi ha på bordet, og vi vil ikke la oss avspise med at noen plakater i NRK som synliggjør hva som foregår, er det store problemet.

       Når det gjelder SVs sakskompetanse i forhold til Norsk kulturfond, vil ikke jeg påberope meg at SV har noe mer kompetanse enn det andre kulturpartier og meningsberettigede har, men jeg skulle bli svært forbauset om ikke Norsk kulturfond er godt fornøyd med å få påplusninger fra Stortinget til det viktige arbeidet de driver med, slik at de kan få realisert noen av de prosjekter som de har fått søknad om, og som de har måttet avslå.

       Det siste punktet rekker jeg dessverre ikke å komme inne på. Det var litt synd.

Hallgrim Berg (H) : SV er partiet for folk med dei bankande hjarta og store visjonane, ikkje minst på kveldstid. Det har mange interessante oppspel. Men eg synest partiet sprikjer litt for mykje, og at det er lite system og konsekvens i SV sin politikk, iallfall på dagtid.

       Når det gjeld film og filmkapitlet, ser eg at SV « har merka seg Statskonsult si evaluering av dei statlege løyvingane til spelefilm », og at det ikkje står så bra til. SV skriv at styringsdialogen er « svak og lite utvikla ». Det blir peikt på at det er « overlappande funksjonar og uklar rollefordeling i oppgåveorganiseringa » når det gjeld filmproduksjon.

       Men så er ikkje SV med på å vilja gjera noko med det! SV er ofte med på kritikk, men kva vil dei gjera?

       Her seier Høgre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti at ettersom « det er lenge sidan film og filmproduksjon vart handsama som eiga sak i Stortinget », meiner me det er « tenleg og aktuelt at det blir fremja ei melding med brei gjennomgåing av filmpolitikken », samarbeidsforhold i bransjen og vurdering av Norsk Film AS og deira byggjeplanar ute på Jar osv. Så vidt eg hugsar, har ikkje filmpolitikken vore debattert som eiga sak sidan Wenche Lowzow var saksordførar for filmmeldinga tidleg på 1980-talet. Me meiner i Høgre at det er på høg tid at me får ein grundigare gjennomgang av dette relativt uoversiktlege og vanskelege saksfeltet.

       Eg lurer veldig på: Kvifor vil ikkje SV vera med på denne merknaden som Høgre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har lagt inn i innstillinga?

Jorunn Hageler (SV) : Det første punktet til representanten Berg forstod jeg rett og slett ikke. Jeg forstår ikke hva han mener med « dagtid » og « kveldstid » i forbindelse med kulturbudsjettet, så det håper jeg han kan utdype noe senere.

       SV har vært med på en flertallsmerknad i innstillinga sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet når det gjelder film- og medieformål. Jeg kan godt være enig i at vi bør se nærmere på sakene, som Hallgrim Berg var inne på. Men jeg ser også at vi må ha et mangfold i støtteordningene, og at det er viktig at vi opprettholder det statlige eierskapet i Norsk Film AS. Dette er noe som høringsinstansene på dette området har vært helt enig i.

Jon Olav Alstad (A) : I og med at det gikk litt fort sist og representanten Hageler fikk problemer med å svare på spørsmålene, tar jeg noen av dem om igjen.

       Jeg registrerer at SV har en merkelig form for omskriving av historien. Arbeiderpartiet har aldri vært negativ til å få opplysninger om indirekte sponsing - tvert imot. Det ligger i forslaget fra Arbeiderpartiet. Jeg husker innmari godt hvem det var som stod på og ønsket at det skulle komme inn i sin tid. Det som var hovedspørsmålet mitt, var hvorfor i all verden SV ikke ønsker å være med og begrense de kommersielle innslagene i NRK, all den tid vi beholder opplysningsplikten med hensyn til hvem det er som sponser. Så vi fører ingen seere bak lyset, og vi foretar heller ingen usynliggjøring.

       Når det gjelder den generelle innretningen på SVs kulturmidler, var jeg inne på at fire av fem kroner forsvinner til profesjonelle, til det som ofte karakteriseres som finkultur, og noen få kroner går til amatørkulturen. Det skapes ikke så veldig mye nytt. Bidraget fra SV er veldig konserverende for Kultur-Norge.

       Etter en kjapp gjennomgang av SVs kulturforslag for øvrig ble ikke inntrykket mitt så veldig mye annerledes. Tre av fire bevilgninger havner i ni av de største byene våre, som jeg var inne på. Ikke er det en distriktsvennlig innretning på midlene heller. Tvert imot, det står i skarp kontrast til det angrepet representanten Hageler hadde på Arbeiderpartiet i sitt innlegg, og det hun sa om bykultursatsingen der.

       Da må jeg få lov til å gjenta spørsmålet mitt: Hvor i all verden har SV hentet prinsippene bak flertallsforslaget sitt fra?

Jorunn Hageler (SV) : Det er ganske merkelig å bli konfrontert av en arbeiderpartirepresentant med SVs holdning til sponsing, og at vi ikke vil begrense det kommersielle innslaget i NRK. Det er jo nettopp vi som har foreslått 0,5 %, mens Arbeiderpartiet ville ha det dobbelte. Det er Arbeiderpartiet som har et forklaringsproblem. Hvorfor vil man at så mye av NRKs inntekter skal komme fra sponsing, når man ser det problematiske i at folk oppfatter dette som reklame?

       Så til det andre punktet, som jeg ikke fikk tid til å kommentere i det forrige replikksvaret. SV bevilger til kulturformål over det ganske land. Den største posten er til kulturbygg, på 40 mill. kr. Disse skal ikke plasseres i storbyene, og det veit representanten Alstad meget godt. Vi foreslår påplussinger til amatørteater. Vi foreslår påplussinger til Norsk Musikkråd, og dette skal ut i det ganske land, til det frivillige musikklivet. Vi foreslår påplussinger til teater rundt omkring i regionene, vi foreslår påplussinger til museer rundt omkring. Vi har vært spesielt opptatt av samiske forhold. Vi foreslår påplussinger til mange store og små festivaler rundt om i det ganske land.

       Jeg begriper ikke hvordan representanten Alstad kommer fram til de tall han presenterte fra denne talerstol.

       Innstillingen fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen når det gjelder Kulturdepartementets budsjett, er ganske spennende lesning. Selv om jeg i noen grad har fulgt komitearbeidet via telefon fra New York, ble jeg likevel overrasket da jeg registrerte at det på svært mange områder var blitt flertall for påplussinger til kulturformål. Selv om ikke alle er like begeistret, må det gis honnør til de fire partiene som har greid å finne sammen på så mange områder. Det er kulturlivet i Norge som høster frukter av dette.

       Det var med en viss undring jeg leste Arbeiderpartiets merknad når det gjelder flertallets påplussinger og øremerking av midler. Det hevdes at friheten som Norsk kulturråd har til å fange opp og prøve ut nye ideer, blir ødelagt. Arbeiderpartiet fraråder dette sterkt.

       Med tanke på det som har skjedd de foregående år i denne stortingsperioden, hvor Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og til dels SV har plusset på en del millioner og øremerket midler til spesielle tiltak, selv om dette i stor grad ikke har vært til Kulturfondet, er jeg overrasket. Kritikken blir prinsipielt sett helt gal. Men jeg har forståelse for at det er vanskelig ikke å ha noen kroner å plusse på til kultur.

       Innenfor kultursektoren er det i vårt langstrakte land stor aktivitet på ulike arenaer. Det frivillige barne- og ungdomsarbeidet kan ikke verdsettes høyt nok. Jeg må dessverre si at jeg synes nok at denne siden ved kulturaktiviteten noen ganger kan drukne og bli glemt i debatten om kulturpolitikk. Den offentlige kulturpolitikken som er delvis dirigert ut fra kommunal eller fylkeskommunal styring eller helt eller delvis fra statens side, er viktig. Den offentlige kulturpolitikken kan ofte være en plogspiss og et fyrtårn. Likevel må vi ikke glemme at den aller største aktiviteten innenfor kultursektoren drives i de små lag blant barn, unge og voksne rundt omkring i hele vårt land. Jeg tenker ikke minst på alle frivillige sang- og musikkgrupper, speidergrupper, barne- og ungdomsgrupper av forskjellig slag både innenfor kristent arbeid og andre frivillige organisasjoner. Det er ikke mye offentlige midler som går til disse aktivitetene. Jeg vil oppfordre den nye kulturministeren til i framtiden å vektlegge i enda større grad det frivillige kulturarbeid som utføres på ulike arenaer. Det store mangfoldet og den uegennyttige innsats vi ser i mange sammenhenger, blir ofte lite verdsatt både økonomisk og på annen måte.

       Kultur som forebyggende arbeid har stor verdi. Kultur gir også i mange sammenhenger inspirasjon til å makte en vanskelig hverdag. Dette ser vi ikke så klart i vårt eget land hvor vi har det så godt, men i områder hvor en strever daglig for å overleve og opplever kriser og krigslignende situasjoner, ser en at kulturuttrykk betyr kolossalt mye. Jeg vil aldri glemme den kvinnen jeg møtte i Kosovo i det tidligere Jugoslavia for noen år til-

       bake, som fortalte meg at når kvinnene så som mørkest på sin egen situasjon, kom de sammen og leste dikt for hverandre. Da fikk følelsene utløp hva gjelder glede, men også sorg. Kulturuttrykk gir oss anledning til å oppleve gode følelser, men også assosiasjoner til ting som kan være vanskelig, og som det er vanskelig å sette ord på. Den positive og innholdsrike kunsten i alle sine uttrykksformer, foredler menneskesinnet og menneskets følelser. Dette er viktig i et samfunn som vårt, som dessverre blir kaldere og mer og mer materialistisk.

       Det er derfor både gledelig og samfunnsnyttig å satse på kultur som forebyggende helsearbeid. Dette gjøres jo i noen grad i dag, men en bør satse enda mer på dette feltet. Etter det jeg har forstått av uttalelser fra den nye kulturministeren, er ikke dette fremmede tanker for henne, og det er jeg glad for.

       Jeg vil i mitt innlegg ikke ramse opp alle de forslag og påplussinger Kristelig Folkeparti er med på, men vil nevne noen ganske få. Lokale og regionale kulturbygg er ofte basis for utøvelse av lokal kultur. En storstue i ei bygd eller en by er et samlingspunkt som kan bety utrolig mye. Derfor har Kristelig Folkeparti prioritert lokale og regionale kulturbygg svært høyt ved å foreslå en ekstrabevilgning på 40 mill. kr. Vi vet at det er lang ventetid på tildeling av statlig bevilgning til lokale og regionale kulturbygg. Dette blir selvfølgelig ikke bedre siden det er skåret ned så mye i dette budsjettet. Derfor hadde det vært gledelig om det kunne blitt flertall for en påplussing på denne budsjettposten. Jeg vil sterkt anmode om at denne budsjettposten ved senere anledninger blir høynet noe og ikke kuttet slik som i år, slik at ventetiden på tildeling ikke blir så lang. Med en lang ventetid vil det høyst sannsynlig påløpe ekstra kostnader, både til renter og ved at en kanskje må dele opp bygget i flere byggetrinn. Det er ofte i disse lokale og regionale kulturbygg at det frivillige kulturarbeidet foregår.

       Når det gjelder frivillig innsats, vil jeg også nevne de frie sceniske grupper. Grenland Friteater har bestått i 20 år. Det er imponerende hvilken innsats som er nedlagt, og hvilket resultat de har kunnet fremvise med sine fremføringer, sin pedagogiske aktivitet og sitt banebrytende arbeid innenfor teaterlivet. Det er mange barn, unge og voksne som har nytt godt av deres virksomhet.

       Rikskonsertene har stadig fått flere oppgaver når det gjelder tildeling av midler som Stortinget bevilger. Det siste nå er at Rikskonsertene også skal fordele støtten til festivaler. Dette er Kristelig Folkeparti skeptisk til. Det kan bety en senere utdeling av midler til festivalene, som kan skape vanskeligheter i forhold til langsiktig planlegging. Men det kan også bli en uheldig sammenblanding av ulike roller som konsertformidler og samarbeidspartner på bred basis i musikklivet. Derfor ønsker vi at fordeling av støtte til festivaler skal forbli i Kulturdepartementet.

       Det er gledelig at det denne gang ser ut til å bli flertall for en bevilgning til KABB, Kristent Arbeid Blant Blinde og til Døves Video. Begge disse organisasjonene driver et verdifullt arbeid med formidling av lydbøker og produksjoner av programmer som kommer de aktuelle brukerne til gode.

       En nyskapning innenfor bluesmiljøet er under etablering på Notodden. Jeg tenker her på Europeisk Bluessenter som etablerer arkiv og dokumentasjonsverksted. De 300.000 kr som er et fellesforslag fra fire partier, vil komme godt med. Det er et nært samarbeid mellom bluesmiljøet og kommunale instanser på Notodden. Det er faktisk et ganske banebrytende arbeid som skjer i denne sammenheng.

       Jeg har tidligere i mitt innlegg vært inne på den store verdien det frivillige kulturlivet har. Når Kristelig Folkeparti prioriterer en ekstrabevilgning på 1,5 mill. kr til Norsk Musikkråd, vil jeg presisere at disse midlene skal brukes til å skape aktivitet i det ytterste leddet, altså til de lokale aktivitetene.

       Når det gjelder pressepolitikk, er Kristelig Folkeparti opptatt av at vi skal ha en differensiert presse i hele vårt land. Det er ingen ønskesituasjon når én avis blir dominerende i et stort område. Derfor er det nødvendig å opprettholde pressestøtten på et høyt nivå, slik Regjeringen foreslår, og som flertallet i dag støtter. Jeg vil også uttrykke tilfredshet med at Regjeringen har foreslått en økning av støtten til samiske aviser. Men det er én avis som ble etablert allerede i 1898, avisen Nuorttanaste, som tidligere fikk støtte fra Norsk kulturråd. Da tilskudd til ulike samiske formål ble overført til Samisk kulturråd, opphørte tilskuddet. Det er ikke funnet noen løsning på dette problemet, trass i at kontaktutvalget for samiske aviser bl.a har tatt dette opp med Kommunaldepartementet. Derfor er jeg glad for at det i dag blir flertall for en bevilgning på 250.000 kr. Jeg forutsetter at denne bevilgningen føres videre senere.

       Det har vært en viss debatt om NRK-lisensen, fordi en del områder i Norge ikke får inn NRK2. Selvfølgelig er det lett å se urimeligheten ved at noen ikke får inn denne kanalen, men jeg vil understreke at Stortinget aksepterte forutsetningen om at NRK2 ikke kunne oppnå full dekning før overgangen til digitalisert fjernsyn ble en realitet. I de senere år og også dette året er forutsetningen at lisensøkningen skal gå til å etablere flere distriktssendinger på fjernsyn. En tenker her først og fremst NRK Østfold. Jeg vil også peke på at Vestfold har et dårligere tilbud enn flere andre i østlandsområdet. Dersom en skulle differensiere lisensen, ville det først og fremst ramme tilbudet på NRK1 og distriktene. Derfor har Kristelig Folkeparti kommet til at vi vil gå inn for den lisensøkning som er foreslått.

       Jeg tar opp de forslag som Kristelig Folkeparti har fremmet i innstillingen.

       Gunnar Mathisen (A) : Representanten Sollie har ikke hatt den glede å få være med i arbeidet i komiteen i forbindelse med budsjettet, og jeg går derfor ut fra at hun i større grad kan se de prinsipielle linjene i budsjettprioriteringen.

       Personlig er jeg glad for at flertallet prioriterer kulturområdet, for på det området kan vi med små midler få skapt mye. Men mener Kristelig Folkeparti at kulturkomiteen er best i stand til å fylle rollen som søknadsbehandler på dette området? Flertallet har i årets budsjett sett bort fra funksjonsfordelingen i flere saker - prosjekter som ikke har søkt verken fylkeskommune, Kulturrådet eller departementet, får bevilgning. Er dette en praksis Kristelig Folkeparti akter å fortsette med fremover? Hvilken rolle mener Kristelig Folkeparti at Kulturrådet skal ha i fremtiden? Har Kristelig Folkeparti samme syn på de faglige helhetsvurderinger hos byråkratene i departementet og Kulturrådet, slik representanten Haukvik uttrykte det?

       Det siste spørsmål går mer i retning av en oppklaring. Jeg har ennå ikke klart å få fatt i hva som har vært de overordnede prinsipper for flertallets alternativ. Målstyring har i de siste år blitt mer og mer aktuelt. Selv om vi skal utvise stor varsomhet og fornuft på kulturområdet når det gjelder målstyring, ligger det som regel en linje bak de valg som gjøres. Siden representanten Sollie ikke har vært med på behandlingen, kan jeg kanskje spørre om hun dermed på en bedre måte ser noen linjer i flertallets satsing.

Solveig Sollie (KrF) : Det er riktig at jeg i år ikke har vært med på behandlingen av budsjettet i komiteen og føler et visst handikap i forhold til det, fordi en ikke har fått debatten og forhandlingene med seg. Men når det gjelder disse påplussingene som er gjort fra fire partier, vil jeg tro at de aller, aller fleste ute i det langstrakte land vil være glad for å få mer penger til kultur. Det er mange forskjellige aktiviteter som får dette. Dette går til ulike aktiviteter på ulike arenaer.

       Når representanten Mathisen spør om det er et overordnet prinsipp, om vi har lagt en målstyring til grunn for denne påplussingen, må jeg si at jeg er noe overrasket. Når jeg har vært med i kulturkomiteen i denne perioden, og vi i de tre foregående år har plusset på ganske mange ting sammen med Arbeiderpartiet, har det ikke vært snakk om at en skulle ha en prinsipiell linje og en målstyring og spørre: Er det en nytteeffekt ut fra det vi går inn for? Det vi har gjort, er dette: Vi ser at kultur er positivt, at det er helsebyggende, at det gir mange positive effekter, og derfor har vi ønsket å styrke kulturen. Det har ligget som et hovedprinsipp bak våre påplussinger.

       I forbindelse med Kulturrådet spurte Gunnar Mathisen om vi mener at Stortinget skal være den som styrer kulturpolitikken. Selvfølgelig skal det være Stortinget som styrer den, men Kulturrådet har også fått sin oppgave. Jeg må jo også spørre: Hvor var hensynet til Kulturrådet, andre lokale institusjoner og råd og utvalg da Arbeiderpartiet i fjor plutselig kom med dette Drammen-forslaget sitt?

Kjellaug Nakkim (H) : Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og SV har hatt et godt og givende samarbeid om kulturbudsjettet nå i høst. Men på ett enkelt område fikk vi ikke tilslutning fra Kristelig Folkeparti. Senterpartiet, Høyre og SV har på bakgrunn av teaterinterpellasjonen og på bakgrunn av flertallsinnstillingen i kulturmeldingen foreslått å opprette et teaterfond. Vi mener det er ønskelig å sette i verk tiltak som kan stimulere både til fornyelse og til nyskaping ved teatrene og ved de frie gruppene.

       Dette gode formålet har ikke Kristelig Folkeparti funnet å kunne prioritere, og det forundrer i hvert fall oss i Høyre mye. Vi har heller ikke fått noen god forklaring på hvorfor man ikke kan gå med på å støtte et så godt formål. Fra dette teaterfondet kunne frie sceniske grupper som Grenland Friteater ha søkt om midler til sine forskjellige gode prosjekter, likeså Ibsen-teatret. Eller hva med Agder Teater, som så gjerne vil ha teaterforestillinger i Fjæreheia? Eller hva med alle de andre frie gruppene som ønsker å oppføre nyskrevne historiske spill - spel er det kanskje det heter? Slik kunne jeg fortsette.

       Da vil jeg gjerne spørre: Hva er begrunnelsen for at Kristelig Folkeparti ikke kan støtte et så godt formål som opprettelsen av et teaterfond ville være?

       Jeg skal bruke dette innlegget til å snakke om et litt mer begrenset område - om diverse kulturformål. I sin iver etter å tekkes alt og alle har kulturkomiteen denne gangen spedt på med over 35 mill. kr til dette budsjettkapitlet - til foreninger og institusjoner som i større grad burde kunne skaffe seg egne inntekter og ikke leg-

       ge beslag på skattebetalernes penger. Det finnes imidlertid enkelte grupper mennesker som ikke har de samme ressursene, som har spesielt få kulturtilbud å delta i på grunn av deres spesielle handikap.

       I kulturkomiteens innstilling er det tatt flere initiativ fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV som jeg gjerne vil uttrykke støtte til, for øvrig i samsvar med den linjen vårt parti har fulgt tidligere, og som er en naturlig oppfølging av initiativ fra Fremskrittspartiet i Stortinget tidligere når det gjelder støtte til døvemiljøet.

       Døves Video gjør et godt arbeid for å skaffe informasjon og opplevelser til døve gjennom videoproduksjon eller leveranser til de døve, men også som leverandør til magasininnslag og Barne-TV i NRK. Det er påfallende at Døves Video aldri har fått påplusninger i retning nordisk nivå fra departementet, men at det alltid har vært stortingskomiteen som selv har måttet finne pengene for å la denne viktige institusjonen få utvikle seg.

       Nært knyttet til eller i samarbeid med Døves Video er det rimelig å realisere de døves drøm om et eget tegnspråkteater. Det bør være en selvstendig, profesjonell enhet, gjerne under Døveforbundets paraply. Fordelen med samkjøring med Døves Video er dels faglig ved at en kan bruke tegnspråk i det daglige miljøet, dels økonomisk ved at det blir billigere å etablere et tegnspråkteater ved eksisterende lokaliteter ved døvesenteret i Ål. Samtidig får man en såkalt synergieffekt ved å bruke skuespillerne også i tilknytning til produksjonene ved Døves Video. De døves organisasjoner har selv uttrykt ønske om å starte opp dette prosjektet på denne måten og med denne lokaliseringen, og ikke knyttet til Riksteatret.

       Når jeg har fått brakt i erfaring at alle partier på Stortinget, med unntak av Arbeiderpartiet, støtter dette ønsket fra døvemiljøet, er det grunn til å forvente at også statsråden tar hensyn til et så klart og entydig signal fra et solid flertall i Stortinget, og at et døveteater blir realisert i tilknytning til døvesenteret i Ål.

       Jeg har også merket meg forslaget om et Kristent Arbeid Blant Blinde, det såkalte KABB-prosjektet, og slutter meg til de fire partiene også på dette punkt.

       Jeg vil til slutt ta opp de forslagene fra Fremskrittspartiet som er omdelt i salen.

       Frå RV si side ser vi det sånn at så lite som det norske språkområdet er, og såpass kostbar som produksjonen er innafor dette området - i alle fall enda i nokre år - vil norskspråkleg produksjon ha alle moglegheiter til å bli danka ut av særleg engelskspråkleg produksjon, som kan nyte godt av ein marknad som er mykje, mykje større, og som omfattar mange land. Det kan godt tenkjast at den teknologiske utviklinga gjer at produksjonsutstyret blir billegare om nokre år, men nettopp fordi det ikkje har skjedd ennå, hastar det med å få på beina ei støtteordning for norske multimedieproduksjonar og produksjon av norske CD-ROM-plater.

       RV meiner at sånn støtte skal gå både til kunstproduksjonar og til pedagogiske prosjekt, og formålet er å styrkje norsk kultur, norsk kulturell produksjon - for å kalle det det - som alternativ til den engelskspråklege. Vi går ut frå at ei slik støtteordning skal administrerast av Norsk kulturråd, og vi tenkjer oss at det er greitt at det i første omgang er ei treårig forsøksordning, sånn som Kulturrådet gjekk inn for.

       Den førre kulturstatsråden vende tommelen definitivt ned for dette forslaget da statsbudsjettet vart lagt opp, men nå ser eg i komiteen si innstilling at eit fleirtal der Arbeidarpartiet er med, seier om dette forslaget - som nå er eit RV-forslag - at dei ber departementet om å « vurdere en støtteordning for norsk multimediaproduksjon i forbindelse med dette arbeidet », og « dette arbeidet » er da arbeidet med en IT-plan for kultursektoren. Nå veit ikkje eg kor lang tid ein har tenkt at det skal ta å lage den planen, men det det her er snakk om, er at det trengst konkrete løyvingar i 1997 for at dei som er engasjerte i produksjonar på dette feltet, skal kunne få moglegheit til å begynne å arbeide. Eg er heilt for at vidareføringa blir vurdert i IT-planen, men eg håper at statsråden kan gi signal om ei heilt anna og meir positiv haldning til dette enn det som den førre kulturstatsråden stod for.

       Eg vil også gjere fleirtalet i komiteen merksam på at utan at vi får øremerkte løyvingar på statsbudsjettet i 1997 for dette formålet, mistar vi enda meir tid. Vi har mista mykje tid allereie. Og skal den velviljen som fleirtalet uttrykker overfor RVs forslag, bli realitet, må det følgjast opp med konkrete løyvingar. Det er eit eige punkt om dette i løyvingsforslaget frå RV, som kanskje ikkje er delt ut i salen ennå, men som sikkert blir delt ut. Men det trengst fleirtal for å bruke pengar på dette området i 1997, og eg utfordrar statsråden til å seie frå om det ligg eit standpunktskifte i dette frå Arbeidarpartiet si side i forhold til da forslaget vart avvist for eit knapt halvår sidan.

Statsråd Turid Birkeland : I debatten så langt har det vært understreket fra flere at Arbeiderpartiet ikke har gått inn med penger på Kulturdepartementets budsjett, og man kan nesten få inntrykk av overhodet ikke. Det er selvfølgelig ikke riktig, og jeg vil innledningsvis minne om at det i Kulturdepartementets budsjett i utgangspunktet ligger en økning på rundt 3 %

       Men jeg kan i hvert fall med glede registrere at Stortinget slutter opp om den bærebjelken i Det norske hus som bl.a inneholder kultur, slik vi sa det i Regjeringens tiltredelseserklæring.

       Et hus er ikke i seg selv et hjem. Et hus har som konstruksjon ikke nødvendigvis rom til alle eller tilstrekkelig med vinduer til nødvendig innsyn og utsyn. Og det er nettopp her kulturpolitikkens utfordring ligger - å være det limet som skaper det trygge hjemmet, og være den vitamininnsprøytningen som skaper romslighet og kreativitet.

       Det er gjennom kulturen mennesker i stor grad skaper sin identitet. Det er også derfor vi må evne å ta utgangspunkt i respekten for hvert kulturuttrykk og for hvert enkelt menneskes kulturbehov, som ikke er ensporet, men som er mangfoldig. Det gjelder ikke minst i vår satsing overfor barn og unge, som heller ikke er noen ensartet gruppe. Eller for å si det på en annen måte: Vi har ikke nådd vårt mål om barneteater ved at « Reisen til julestjernen » settes opp i noen forestillinger før jul. Vi har heller ikke nådd vårt mål om satsing på kultur overfor ungdom ved å ta rocken inn i « varmen ». Et mangfold i behov forutsetter også mangfold i tilbud, et mangfold som ikke nødvendigvis bare speiler seg i antall budsjettkroner, men som også handler om hvilke krav og hvilke målsettinger vi stiller overfor ulike institusjoner og miljøer.

       På samme vis er det « flerkulturelle samfunnet » som overordnet målsetting også en møysommelig prosess. Heller ikke her oppnår vi oppfylling av de målsettinger vi har, gjennom gruppetenking og symbolpolitikk. I dag er vi bare i startgropen med det arbeidet. På den ene siden skal vi sørge for at den enkelte kan ivareta sin kulturtradisjon, på den andre siden skal vi skape møteplasser som gir integrering og nyskaping som resultat. Her er kulturlivet ikke bare en nøkkel til integreringsarbeidet, men i mange tilfeller også en spydspiss. Ikke minst innen musikken har nettopp møtet mellom ulike nasjoner gitt nye spennende kulturuttrykk og sprengt noen fordommer. Det kan hende at årsaken til at vi i de yngre aldersgruppene finner minst fremmedfrykt, nettopp har å gjøre med at de innen kulturlivet, både som brukere og utøvere, har opplevd noe av dette.

       Jeg har merket meg at komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å prioritere særlig satsing overfor barn og unge og ha det flerkulturelle samfunnet som et overordnet mål. For meg er det derfor viktig å finne fram til nettopp de områdene der Kulturdepartementet best kan gå inn med ressurser for å oppnå disse målene. Vi har ikke i dag mulighet til - heller ikke ønske om - å spre enorme ressurser til alt og alle. Derfor det viktig også i kulturpolitikken å evne den disiplinøvelsen det er å si at noe prioriteres framfor noe annet, nettopp for å nå de felles målene vi har satt oss.

       Kanskje er det merkelig at jeg i en debatt om Kulturdepartementets budsjett bruker anledningen til å beskrive noen av de utfordringene vi står overfor, som mer et spørsmål om tenking og målsetting, enn å fokusere på tall og påplussinger. Men jeg mener at det ligger i vår felles utfordring å finne ut hvordan vi kan skape mer aktivitet ut av de rammene vi har, og ved å være bevisst hva de målene vi setter oss, faktisk innebærer.

       Et annet eksempel i den retning er informasjonsteknologien. På veien ut av industrisamfunnet og inn i kunnskaps- og informasjonssamfunnet blir det ikke minst viktig i kulturpolitikken å gjøre bevisste valg på dette området. Teknologien kan fjerne oss fra hverandre, og den kan fjerne oss fra oss selv. Den kan innføre nye skiller. En aktiv satsing på kultur kan i seg selv både være en viktig innsats for å motvirke negative virkninger, men teknologien kan i seg selv gi oss nye muligheter i kulturpolitikken, til å bidra til demokratibygging, nye møteplasser og større tilgang på informasjon og formidling.

       Vi skal kjenne teknologiens farer og begrensninger, ikke for å la oss skremme til maskinstorming, men for å sørge for at vi bruker styringsmuligheter til å gjøre informasjonsteknologien til folks tjener og ikke folk til slaver av teknikken. På den måten kan vi gjøre teknologien til et virkemiddel - og ikke et hinder - for å nå de mål vi setter oss i kulturpolitikken.

       Jeg er glad for at komiteen slutter opp om en slik tenkning, og jeg ser også forslaget til Folkvord som interessant i forbindelse med denne debatten. Hva gjelder CD-ROM eller ny teknologi som sådan, er det behov for at vi styrker produksjonsmiljøer i forhold til norsk språk, og dette er områder vi i Kulturdepartementet kommer til å jobbe mye med framover, og jeg vil gjøre oppmerksom på at liknende forslag også er tatt opp til vurdering i Nordisk Råd. Poenget er iallfall at IT kan gi oss muligheter til både bedre formidling og nyskaping av kulturuttrykk, nettopp ved hjelp av dette.

       Winston Churchill sa en gang at først former vi våre omgivelser, og deretter former de oss. Innen mediepolitikken er kanskje dette mer gjeldende enn noe annet.

       Vi har i Norge ført en mediepolitikk som gjør at vi har ryggrad til å bære konkurranse fra utenlandske programmer og sendinger. Men det er ikke sånn at ryggraden er trent opp en gang for alle. Derfor er det gledelig at flertallet i komiteen klart slutter opp om allmennkringkastingen. Økt tilbud er bra for brukerne, men fordi - som sagt - omgivelsene former oss, er det viktig å holde fast ved prinsippet om nettopp allmennkringkasting, hvis ikke blir mangfoldet enfold. NRK er og vil være bærebjelken i dette. Derfor er jeg glad for at flertallet i komiteen tar avstand fra forslaget om differensiert lisens, som kun vil føre til en svekkelse av NRKs mulighet til videre utbygging og satsing.

       Også de kommersielle riksdekkende tilbudene må forholde seg til samme prinsipp om allmennkringkasting. Jeg tror det ville vært langt klokere å ta den redaksjonelle utfordringen som ligger i å møte økt konkurranse med høy kvalitet, i stedet for høylytt klaging over konsesjonsvilkårene, som det har vært den siste tiden.

       Det skal som kjent sterk rygg til å bære motgang, men antakeligvis kreves det også sterk selvdisiplin for å stå imot noen fristelser i medgangstider. Innen hvert eneste samfunnsområde vil det alltid være sterke og taleføre grupper som vil hevde en generell forståelse for at nasjonen ikke skal oppføre seg som en nyslått Lottomillionær, bare med ett unntak: på det området de selv representerer. Og det skjer selvfølgelig også innenfor kulturområdet.

       Hvis vi ser Stortingets budsjettbehandling under ett, kan ingen av oss kåre kulturbudsjettet som dette statsbudsjettets vinner, til tross for de påplussinger som komiteen har foreslått, og til tross for at dette også betyr krav på mange områder til lokal oppfølging. Men jeg registrerer i hvert fall at det er en vilje i denne sal til å verne om kulturverdier og til å utvikle kulturlivet videre. Både i forhold til dagens budsjettbehandling og i framtida tror jeg vi må spørre oss: Hvis målet er å sørge for et bedre og bredere kulturtilbud til folk flest, hvor er det vi med statlige midler best kan stimulere til økt aktivitet? Hvor er potensialene? Hvilke miljøer og institusjoner retter vi hovedinnsatsen mot?

       Det er allerede gjort en god jobb i strukturering og ansvarsdeling i kulturpolitikken. I arbeidet vi nå står foran, gjelder innsatsen først og fremst, tror jeg, å skape mer aktivitet og kultur til flere. I det arbeidet må det settes klare målsettinger og krav, men det er ikke alle områder innen departementets ansvarsområde som lar seg fastsette ut fra presise resultatkrav. Jeg er glad for at det også er en samlet komite som understreker dette.

       Solveig Sollie spurte hvorvidt jeg ønsker en satsing innenfor det frivillige kulturarbeidet. Jeg er enig med representanten Sollie i at det over hele landet utføres et stort og godt arbeid av frivillige nettopp innenfor kultursektoren, og jeg regner med at en av utfordringene våre i tiden framover nettopp er å sikre samspillet mellom de frivillige miljøene og de institusjonene vi har.

       Såleis må det vere vanskeleg for Arbeidarpartiet og den nye statsråden å forsvare - ja, det er vel for mykje å ta i munnen ordet distrikspolitikk - at Regjeringa har foreslått lønns- og prisjustering for nasjonale kulturinstitusjonar, medan det ikkje er tilsvarande auke for regionale institusjonar og knutepunktsinstitusjonar. Det må beint fram vere flaut å sitte her i salen og ha vore med på å forskjellsbehandle institusjonar på nasjonalt plan, medan det går ut over regionale institusjonar og knutepunktsinstitusjonar.

       Det er like stor mangel på distriktspolitisk tenking frå Arbeidarpartiet si side når det gjeld regionale og lokale kulturbygg. Korleis vil statsråd Birkeland forsvare at Regjeringa reduserer løyvinga til bygging av lokale og regionale kulturbygg med heile 15 mill kr, når det i proposisjonen står at det for 1995 kom inn 360 søknader om tilskot til lokale kulturbygg med ein samla søknadssum på 170,7 mill kr, og det kom 19 søknader på regionale kulturbygg med ein samla søknadssum på 42,7 mill kr?

       Departementet peikar sjølv i proposisjonen på at det er lang ventetid på tildeling av tilskot til bygging av kulturhus. I nokon mon resulterer det i ekstra rente på bygggelån, utsett utbygging eller uheldig deling i byggesteg.

       Me forstår det ikkje. Kan me håpe at statsråden kan forklare oss den distriktspolitikken Arbeidarpartiet nå fører også på kulturområdet? Kan vi få ein kultur som er ein skikkeleg berebjelke?

Statsråd Turid Birkeland : Jeg registrerer representanten Haukviks bekymring og « medkjensle » for både Arbeiderpartiet og Regjeringen, som ikke har penger å drive politikk for. Men jeg må si at det er med litt undring jeg hører den type kommentarer.

       Det kunne være fristende å returnere spørsmålet og spørre hva man mener med å drive politikk i denne sammenheng. Det er lagt fram et statsbudsjett som gir prioriteringer og føringer for hva Regjeringen ønsker å ha som retningslinjer i den videre kulturpolitikken. Jeg opplever ikke det som noe problem, men jeg registrerer selvfølgelig at det er debatt omkring dette, som om det meste annet. Men som nevnt tidligere, det ligger altså i utgangspunktet inne en økning på 3 % på dette.

       Representanten Haukvik spør også om begrunnelsen for en forskjell i prioriteringen mellom nasjonale institusjoner og regionale og landsdelsinstitusjoner. La meg først si at det ikke er slik at det er gitt en pris- og lønnskompensasjon for nasjonale institusjoner på bekostning av regionale og landsdelsinstitusjoner - det er vel heller ikke riktig. Dessuten er det vel også grunn til å merke seg at selv om flertallet i komiteen ber om at en slik kompensasjon blir gjort, er det ikke lagt inn penger til dette fra det samme flertallet. Men jeg merker meg denne merknaden. For øvrig mener jeg at man knapt kan si at Kulturdepartementets budsjett er et sentralisert budsjett. Veldig mye av den aktiviteten og de støttemidlene vi formidler gjennom Kulturdepartementets budsjett, går jo nettopp til regionale og lokale aktiviteter utover hele landet.

       Det gjelder også i forhold til spørsmålet om hvordan man prioriterer i forbindelse med lokale og regionale bygg. I denne omgang har altså departementet funnet å ville prioritere andre områder i forhold til Distrikts-Norge, men man kan vanskelig si, tror jeg, at dette budsjettet har en dårligere distriktsprofil enn det foregående.

Hallgrim Berg (H) : Ny statsråd kan stundom gje voner om ny politikk. Det er klart for alle at dagens pressestøttepolitikk er mogen for innsparingar og omleggingar. Høgre har i dag eit framlegg nettopp om dette. Under budsjetthøyringa i november kom det signal frå bransjehald om at dei er interesserte i ein dialog om endringar, men så lenge ein del interessentar og politikarar legg seg heilt på tvers for å bevara ein urettferdig status quo, må også organisasjonane tuta med og forsvara dagens ordningar. Er statsråd Birkeland så godt kjend med dagens urimelegheiter at ho kan tenkja seg å gå inn i problematikken med sikte på strukturelle endringar - ikkje berre justeringar for ei avis eller to?

       Eg vil spørja direkte: Kan det forsvarast ut frå målet om mangfald og ideen om støtte til dei som treng det mest, at ei enkelt tabloidavis i Bergen stikk av med dobbelt så mange millionar kroner årleg i produksjonsstøtte som alle 44 medlemsavisene i Landslaget for lokalaviser til saman? Er det tillitvekkjande å halda oppe eit system som stimulerer til konsernutvikling og favorisering av grupper som attpåtil nyttar pengane til langt andre ting enn å driva avis - t.d. til å kjøpa seg inn i radio- og TV-stasjonar?

       Høgre meiner at systemet kan leggjast om, at meiningsberande aviser som Nationen, Vårt Land, Dagen og Klassekampen kan bergast, og at lokalaviser kanskje kan vurderast å bli tekne med ut frå ideen om mangfald. Samstundes kan totalramma reduserast, og dei 268 mill. kr i pressestøtte kan reduserast til langt under ein halvpart i første omgang utan at demokratiet og norsk samfunnsdebatt vil ta skade av det. Så eg spør: Er statsråd Birkeland open for nytenking her? Eg ventar ikkje at ho ønskjer revolusjon, men håpar kanskje på ein viss vilje til reform.

Statsråd Turid Birkeland : Jeg får takke for utfordringen fra representanten på dette området. Jeg kan nok forsikre at statsråden ikke ønsker noen revolusjon, og at denne statsråden, som den forrige - slik det også ligger i denne regjeringens program - ønsker å opprettholde pressestøtten. Så i den grad det var håp om endring akkurat på det punktet, må jeg nok skuffe representanten Berg.

       Ellers har jeg merket meg at noe er som det var forrige gang jeg var i denne salen, da som representant. Og at det fortsatt er slik at Høyre ønsker å avvikle pressestøtten, er vel heller ingen revolusjon eller tegn på nytenkning. Jeg merker meg at det som da står igjen - hvis man skal gå ut fra dette forslaget fra Høyre - er støtte til visse publikasjoner, som bl.a innebærer støtte til spesialpublikasjonene for de politiske partiene som er representert på Stortinget.

       Jeg spør meg vel om det også er et uttrykk for at man ønsker nytenkning på noen deler, men ikke på det totale bildet.

Solveig Sollie (KrF) : Først vil jeg takke statsråden for det svaret hun gav på min oppfordring i innlegget mitt.

       Statsråden var inne på dette med regionale og lokale kulturbygg, og vi leser i proposisjonen at Regjeringen ser det som et mål å få ned utbetalingstiden til det enkelte byggeprosjekt. Samtidig skjærer Kulturdepartementet ned på budsjettposten, fra vel 40 mill. kr for inneværende år til vel 25 mill. kr for 1997. Dette blir jo et paradoks. Vi vet at det allerede i dag er svært lang ventetid for å få midler til byggeprosjekter som fyller vilkårene, og det er helt klart at med lang ventetid vil det høyst sannsynlig påløpe ekstra kostnader både til renter og ved at en kanskje må dele opp bygg i flere byggetrinn. Det er jo i disse kulturbyggene lokalt og regionalt at det frivillige kulturarbeidet ofte utøves.

       Selvfølgelig forstår jeg at statsråden ikke kan drive budsjettdrøfting for neste år fra denne talerstolen her i dag, men jeg vil likevel spørre om hun vil arbeide for å få denne budsjettposten opp igjen, slik at ventetiden kan forkortes. Så må jeg også få spørre, siden vi har sett at det har blitt skåret såpass betydelig dette år, men også siden det fra 1995 til 1996 ble skåret ganske betydelig ned på denne posten: Er det slik å forstå at departementet på sikt ønsker å avvikle støtten til lokale og regionale kulturbygg?

Statsråd Turid Birkeland : Jeg vil bare innledningsvis få lov å gjenta noe av det som var mitt svar til representanten Haukvik, nemlig at selv om det nå ligger en reduksjon på lokale og regionale bygg, betyr ikke det at innsatsen i forhold til kulturlivet i landet som helhet er lavere i dette budsjettet enn det var tidligere, men man har valgt å prioritere andre områder, bl.a formidling på knutepunktinstitusjoner på billedkunstsida og på museum. Det er en av forklaringene til den reduksjonen som ligger der. Så er det vel slik at man også her, som på alle andre områder, må prioritere innsatser innenfor de rammene man har, og denne gangen har det betydd en reduksjon på lokale og regionale bygg.

       Jeg er glad for at representanten Sollie ikke forlanger at jeg nå skal gi et løfte om hva som kommer i budsjettet for neste år. Men jeg vil si generelt at jeg ønsker å legge mer vekt på hva slags aktivitet vi kan få ut av de bygg, institusjoner og miljøer vi faktisk har, enn at vi skal gå ensidig inn på en prioritering av nybygg. La meg i hvert fall gi det som et signal om hvordan jeg tenker omkring disse spørsmålene.

       For Senterpartiet er kulturen eit spørsmål om både engasjement, vilje til intellektuell utfordring og ikkje minst aktiv medverknad i samfunnet. Kulturen utviklar menneske og medverkar til å skape felles verdiar og identitet i samfunnet. At Senterpartiet også prioriterer å styrkje kommuneøkonomien, er eit klart og sterkt signal om at vi på denne måten ynskjer at kulturbudsjetta rundt om i landet ikkje skal bli salderingspostar.

       Kultur skaper glede og positivitet i nærmiljøet gjennom sosialt samvær og innsats for fellesskapet. Livskraftige lokalmiljø bør takast vare på og vidareutviklast. Kulturen skal vere ein base for å bygge utfordrande plattformer for den oppveksande slekta og på den måten vere eit viktig element i utforminga av eit positivt oppvekstmiljø. Med tryggleik på eigen kultur og identitet kan fremmendfrykt i møte mellom menneske, tradisjonar og kulturar reduserast. Å ta vare på det nynorske skriftspråket har vore og er viktig for Senterpartiet. Auka løyvingar til Mållaget og Landssamanslutninga For Nynorskkommunar hadde vore viktige bidrag til dette arbeidet.

       Senterpartiet har satsa og vil satse på mangfaldet i kulturen både i breidda og i toppen for alle aldersgrupper og funksjonsnivå i samfunnet. Dei frivillige organisasjonane spelar ei sentral rolle i å aktivisere menneske, og er kulturberarar og verdiformidlarar i samfunnet vårt. Kulturen har sin eigenverdi samstundes som den har førebyggande verknad. Men ein viktig føresetnad for eit aktivt lokalt kulturliv er fysiske møteplassar. Regjeringa sitt forslag om nesten å halvere det statlege tilskotet til lokale og regionale kulturbygg og ungdomsklubbar tar Senterpartiet sterk avstand frå. Stadig fleire oppgåver vert skuva over på kommunane og fylkeskommunane utan at rammene vert auka tilsvarande.

       Som tidlegare nemnt, er vi opptekne av det frivillige organisasjonslivet. RingsakerOperaen har mykje av dei same kvalitetane i seg som Operaen i Kristiansund, der profesjonelle, amatørar, faste tilsette og frivillige går samen. Det er difor gledeleg at eit fleirtal har løyvd midlar til dette tiltaket.

       Like eins vil eg nemne auken til Norsk Musikkråd på 1,5 mill. kr, som vil utløyse auka aktivitet i det frivillige organisasjonslivet, ut i dei yttarste ledda.

       Ein av nykomarane på årets budsjett vert ei løyving som Senterpartiet, Høgre, SV og Kristeleg Folkeparti står bak, ei prosjektstøtte på 0,5 mill. kr til det vidare arbeidet for å etablere eit jugendsenter i Ålesund. Ålesund er eineståande i sitt slag i Noreg, og både kommunen og fylkeskommunen har fatta bindande vedtak om å arbeide for eit nasjonalt jugendsenter. At Stortingets fleirtal løyver midlar til det vidare arbeidet, gjev viktige signal til arbeidsgruppa i den oppgåva dei står overfor.

       Senterpartiet ser det som særs viktig at arbeidet med å formidle og ikkje minst ta vare på norsk folkemusikk vert vidareført. Vi meiner at folkemusikkmiljøet bør tilførast midlar, slik at planlagde prosjekt kan gjennomførast. Eg skulle ynskje at vi hadde fått gjennomslag for vårt primærforslag om å auke løyvingane her med 2,3 mill. kr.

       Norsk kulturfond er eit verdfullt tilskot til dei mange nye ideane og initiativa frå lokalt og regionalt plan som ikkje kan realiserast utan statleg delfinansiering. Senterpartiet har føreslått å auke løyvinga med 15 mill. kr. Dette kunne ha ført til auka kulturaktivitet over heile landet og støtte til mange ulike prosjekt som har sitt utspring i lokalmiljøa.

       Vi i Senterpartiet meiner at kulturen speler ei viktig rolle i utforminga av dagens og morgondagens samfunn. Den skal danne grunnlaget for ein kvalitativ personleg og kollektiv vekst. Senterpartiet vil på denne bakgrunn også i framtida satse på kulturpolitikken som ein av våre viktigaste støttespelarar for å nå våre politiske mål.

       Så vil eg trøyste komiteleiaren med at Molde Jazzfestival, Molde kommune og Møre og Romsdal fylkeskommune er vel kjende med kva for krav som vert stilte til knutepunktsinstitusjonen. Eg kan også trøyste Arbeidarpartiet med at det er fatta positive vedtak i fylkeskulturutvalet og i Molde kommune, der for øvrig også Arbeidarpartiet er godt representert, endå dette vil føre til auka driftsutgifter for regionen. Vedtaka som er fatta, er i tråd med intensjonen i forslag nr. 50.

       Til slutt vil eg sette fram forslag nr. 50.

       Nå har det de siste årene vært en utvikling mot mer overordnet styring av kulturmidlene fra Regjeringen, der Stortinget fastsetter prioriteringene, og vurderingene av søknadene skjer i de utøvende organer, som Kulturrådet og andre. Samtidig har vi gjennomført en funksjonsfordeling mellom de ulike forvaltningsnivåene. Jeg frykter at Stortingets overstyring etter hvert kan være med og undergrave denne funksjonsfordelingen. I stedet for at endringer skjer som følge av en satsing fra kommuner og fylkeskommuner, skjer det stadig oftere at de enkelte prosjektene får en økning fra Stortinget, som igjen utløser lokale påplussinger. Det er ikke uproblematisk for kommuner med dårlig råd. Dermed vil kanskje flere vegre seg mot å gå inn på knutepunkter og andre ordninger som utløser lokal medfinansiering. Jeg ville være veldig forsiktig når det gjelder å gå inn og overprøve lokaldemokratiet på den måten som det nå skjer.

       Det mest groteske eksemplet på hvordan kulturlivet oppfatter kulturkomiteen, fikk jeg i posten på mandag. Da dukket det opp en søknad om driftsstøtte - i postkassen min. Den var stilet til Stortingets kulturkomite og ikke til Kulturrådet eller til departementet. Den var fra Operaen i Bergen. De har tydeligvis skjønt hvordan dette fungerer. Uansett hva kulturkomiteen og de ulike partiene har gjort fram til nå, håper jeg at det er mulig å snu den øremerkingen som skjer. Det er bedre å diskutere de overordnede politiske prioriteringene.

       Det kunne ha vært sagt veldig mye om de påplussingene som i dag skjer. Senterpartiet var tidlig ute og varslet at de ønsket å motarbeide det de oppfattet som en sterk sentraliseringstendens i departementets forslag, men ender opp med påplussinger, der tre av fire kroner går til ni av de største byene våre. SV ønsker å prioritere amatørvirksomheten, som jeg har vært inne på tidligere, uten at det synliggjøres i særlig stor grad. Det virker på meg som om det er Høyre som i stor grad får gjennomslag for sin kultursatsing. Selvsagt er det mange av disse som trenger penger, og som kanskje fortjener det også, men da bør man være forsiktig med å gå ut med høy ideologisk faneføring på forhånd, som man ikke klarer å følge opp.

       Kulturpolitikken har fra flere hold vært framstilt som å la de tusen blomster blomstre. Etter hvert vet man at noen vil visne. Det vil være umulig for kulturkomiteen i Stortinget å ta hånd om alle disse, og for å være helt ærlig, tror jeg heller ikke komiteen er i stand til å gjøre det som må gjøres med de visne blomstene. Det offentlige må ha ordninger som stimulerer kulturlivet, ikke bidrar til å konservere det. Da tror jeg kulturlivet fort dør ut. Mitt inntrykk er at kulturkomiteen er farlig nær ved å bidra til nettopp det. Når tilskuddene går til å opprette administrasjoner og byråkratisere de enkelte frivillige kulturaktivitetene, kan også interessen og entusiasmen forsvinne. Mitt poeng er at vi har organer som er opprettet for å gjøre denne jobben, og som har kompetanse til å gjøre det. Hvorfor i all verden skal vi da utsette Kultur-Norge for kulturkomiteens flertall? Komiteen kan være både tilfeldig, geografisk avhengig og i enkelte tilfeller også prinsipiell, heldigvis. La oss håpe at det siste i framtida blir regelen for den neste kulturkomiteen.

       Jeg vil også å ta opp en annen del av kulturbudsjettet, der vi nå opplever at de borgerlige går sammen i en liberalisering. Det gjelder nærradioene, som er i en situasjon der de er sterkt utsatt for konkurranse og sliter tungt med økonomien. Den eneste fordelen de har, er at de oftest er svært lokale og har god kontakt med lytterne i lokalmiljøene. Det er det et flertall blant de borgerlige som nå vil forandre. Gjennom det forslaget som er fremmet om direkte videresending, er jeg redd for en utvikling der de store kommersielle kjedene vil dominere markedet. Det er forsmedelig å se at det nå legges åpent for en sentralisering av nærradioene, der det faktisk er Senterpartiet som står i spissen og fremmer forslaget.

       Morten Lund hadde her overtatt presidentplassen.

Kjellaug Nakkim (H) : Kulturdepartementets budsjett er gjenstand for stor oppmerksomhet. Det har det vært ved tidligere behandlinger av budsjettet, og slik er det også i år. Jeg har stor forståelse for dette, da noen hundre tusen kroner som oftest kan utløse opptil det tredobbelte i lokalsamfunnet.

       Denne gangen er det fra enkelte uttrykt at det har vært vanskelig å finne en linje i flertallets påplussinger - selv synes vi ikke det. Alle påplussingene er nøye vurdert og vil helt sikkert bli til glede for mange. Det er et voldsomt engasjement kulturaktørene i det ganske land har oppvist denne høsten. Komiteen har mottatt haugevis av brev med sterke og godt begrunnede ønsker om økt tilskudd. Men jeg vil få minne hele Kultur-Norge om at det er viktig å sette tæring etter næring. Fantasien er stor, og ideene til tiltak er mange, men alle gode ideer kan ikke honoreres over statsbudsjettet. Å sette i gang aktiviteter uten en sikker finansiering må være tabu, selv om tiltaket i søkernes øyne er aldri så viktig. Det har vært påpekt at Høyre sannsynligvis har vært nødt til å inngå kompromisser, og at vi ikke har fått det slik vi ville i det samarbeidet vi innledet i høst. « Kulturkameratene » er vi sågar blitt døpt, og det har jo vært en ganske hyggelig betegnelse. Det er alltid slik at det er bedre å få flertall for noe eller for et noe mindre beløp enn forutsatt, enn at man ikke oppnår noe. Man kan selvfølgelig flagge sine prinsipielle holdninger, men det er kulturen ikke tjent med.

       Men denne gangen må jeg si at flertallet i utgangspunktet var utrolig enig i de aller fleste påplussinger. Lederen av komiteen og andre fra Arbeiderpartiet har vært svært bekymret over at flertallet ikke har tenkt nøye nok over flertallets prioriteringer. Det har vært utgangspunktet i samtlige av de replikkrundene jeg har hørt i dag.

       Et eksempel er Vestnorsk Utvandringssenter. Her skal jeg medgi at merknaden i innstillingen ikke er presis nok. Dette er et tilskudd til oppføring av den hjemtatte utvandrerkirken fra Dakota i USA og til oppsetting av noen bautaer. Det er med andre ord ikke noen generell driftsstøtte vi har gitt tilslutning til. Dette senteret kan jeg heller ikke se kommer i konflikt med Det Norske Utvandrermuseet, som er foreslått lagt til Hamar. Denne saken vil vi komme tilbake til ved behandlingen av museumsmeldingen.

       Flertallet har i år ikke fraveket noen prinsipper, slik Arbeiderpartiet påstår. Behandlingen har foregått på samme måte som tidligere. Denne bekymring er først kommet til uttrykk i år - kanskje fordi Arbeiderpartiet ikke har hatt penger til noen påplussinger selv, slik de har hatt i tidligere år. I fjorårets budsjett foreslo Arbeiderpartiet penger til flere prosjekter som komiteen ikke var kjent med, og som tydeligvis ikke var behandlet av departementet. Men unnskyldningen var at det var i forståelse med statsråden. Ett eksempel var dette med Prøysen-huset. Det hadde i hvert fall ikke komiteen fått registrert før det kom helt på tampen. Jeg registrerer at man i år er meget restriktiv, mens det i fjor ikke var så farlig.

       Arbeiderpartiet er også meget bekymret over at NRK synliggjør sin sponsing og er redd for at NRK blir ytterligere kommersialisert. Jeg er langt mer bekymret over den indirekte sponsingen enn den direkte. Stortinget er ikke blitt gjort kjent med hvor omfattende dette er, enda det er et enstemmig storting som etter statsrådens anbefaling vedtok dette. Jeg undrer meg stort over at NRK er så avhengig av den ene prosenten vi har tillatt. At sportssendinger må bli sponset, er vi innforstått med, da det ellers kunne være vanskelig å få senderettigheter til enkelte av de store idrettsarrangementene. Men det er opp til NRK selv å prioritere hvilke sendinger som de skal ha sponsormidler til. Man er ikke nødt til å sende programmer som f.eks utdeling av Amanda-prisen. Det er slett ikke noe folkekrav bak enkelte av de programmer som i dag blir sponset.

       Det er bra at Statens mediaforvaltning nå utarbeider et nytt regelverk for sponsing, som skal bli så klart at absolutt alle TV-stasjoner må kunne forstå det, og at det kommer presise formuleringer med krav om at de som har finansiert programmene, skal være angitt. Da kan ikke NRK lenger unndra seg å gi de opplysninger Stortinget har bedt om, også om indirekte sponsing. NRK må gjøre seg fortjent til at lisenspengene skal opprettholdes. Det gjør de ikke ved å unndra opplysninger eller ved utstrakt bruk av sponsing.

Roy N Wetterstad (Uav) : Det vil være tøv å påstå at kulturen vil dø uten statlig finansiering og styring. Kulturen er som en stor innsjø med massevis av liv. Den kan ikke tørrlegges. Elvene og bekkene som renner inn i sjøen, vil alltid greie å trenge seg frem gjennom ethvert landskap, og vi må ikke innbille oss at det er statlige midler som skaper livet. Naturen trives best uten inngrep - slik er det også med kulturen. Vi kan også bruke det samme bildet som statsråd Gudmund Hernes bruker for helsesektoren. Det er ikke bare å pøse på med mer penger. Glasset renner over, og vi får ikke nødvendigvis flere operasjoner og bedre helsetilbud. - Slik er det også for kulturen. Større statsbevilgninger gir oss ikke mer og bedre kultur. Kranen er åpen, men glasset er for lengst fullt.

       Kulturens statsavhengighet er politikerskapt. Hvert år spilles nå den sørgelige platen om hvor vanskelig situasjonen er for alt og alle. De vil naturligvis alle ha mest mulig penger, og man oppnår ikke særlig mye hvis man kommer til staten og forteller at alt er såre vel, og at man klarer seg svært godt med de bevilgningene man får. Jo mer man krisemaksimerer, desto større er muligheten for å få litt ekstra når pengene skal fordeles. Systemet er slik at man alltid må tegne et bilde av at man befinner seg på kanten av stupet. Hvis vi skulle tro på de kulturlobbyistene som det etter hvert har blitt veldig mange av, og som kontakter oss på denne tiden av året, så befinner omtrent hele Kultur-Norge seg på kanten av stupet. Antakelig får kulturlivet større tilskudd fra det offentlige nå for tiden enn noen gang. Uansett hvor mye de får, vil trolig de fleste hevde å ha behov for mer. Dersom kulturlivet var avhengig av å skaffe seg finansiering på annet vis enn å løpe til staten, ville vi trolig fått et mye mer positivt søkelys på kulturen. For å få næringslivet eller andre til å bidra i større grad ville de måtte fremheve hvor gode de er, mer enn hvor elendig de har det.

       Dessverre er det ikke blitt noen særlig tradisjon for at næringslivet stiller opp for kulturen på alle nivåer i dette land. Det har sammenheng med at man på en måte har vent seg til at dette er noe som det offentlige steller med.

       Det norske kulturetablissementet er like ideologisk ensporet som jeg opplevde den samme gruppen i noen av de østeuropeiske kommunistregimene, som nå heldigvis er « avgått ved døden ». Her i landet har de også et propagandaapparat som applauderer alt de sier og gjør, og som støtter ethvert pengekrav. Det blir ikke lett å få til noen skikkelig kulturdebatt når såkalte kulturjournalister måler kulturvennlighet og kulturprofil hos politikerne etter hvor mye penger de vil bevilge.

       Heldigvis er det mange kunstnere og kulturutøvere, og til og med noen arrangører, som deler mitt liberale kultursyn. Musikeren Jon Larsen sier treffende:

« Hvor mange kulturbyråkrater må vi få tredd ned over hodene våre før noen sier stopp? Det er en gyllen regel at et arrangement blir avlyst når det er flere på scenen enn i salen. Nå nærmer vi oss den grensen i forholdet mellom musikere og administratorer. Jazzen er sterk og klarer seg utmerket uten innblanding fra staten.

« Statsjazz » og « Improvisasjon sett i system »... « er en hån mot kunsten og den frie tanke. Jazz er en angrepsvinkel på tilværelsen - ligg unna, sterke stat! »

       Kalvøyafestivalen mottar ikke 5 øre i offentlig tilskudd, men greier seg allikevel bra. Det er et prinsipielt standpunkt som det står respekt av. Deres leder Paul Karlsen sier til Dagbladet at hvis festivalene gjør seg avhengig av offentlige midler, mister de samtidig selvstendigheten. Maleren Henning Damgård Sørensen sier at politikerne med støtteordninger spinner kunstnerne inn i rollen som sosialklienter.

       Da Stortinget begynte å bevilge penger til rock, kommenterte jeg det med at hittil har rocken klart seg bra, men nå vil den bli truet av statlige bevilgninger.

       Tidligere i år kunne vi lese i Dagbladet at det var full krig blant rockebyråkratene, de slåss om penger til administrasjon og det haglet med beskyldninger om misbruk av statlige midler osv. Jeg må minne om at de statlige bevilgningene til kultur er penger som hentes fra skattebetalerne. Midlene blir mer eller mindre tilfeldig strødd ut. Speculumfestivalen i Stavanger fikk f.eks. 300.000 kr i offentlig støtte, og ble sett av 100 tilskuere. Vi som ikke var interessert i denne festivalen, måtte betale 3.000 kr til hver av dem som gikk for å se forestillingen. Dette eksemplet vil langt fra være enestående.

       Jeg vil til slutt ta opp de forslag som er inntatt i innstillingen samt de som er omdelt på representantenes plasser.

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Senterpartiet meiner eit rikt og mangfaldig kulturliv er ein nødvendig føresetnad for eit kvalitativt betre samfunn.

       Samspelet lokalt mellom det frivillige, folkelege kulturlivet og profesjonelle kulturutøvarar er ein grunnpilar, eit ankerfeste og ein utviklingsfaktor i rett lei. Kulturell forankring gir identitet, motverkar framandfrykt, gjer oss opne for òg å møta andre kulturar med openheit og respekt. Kulturell aktivitet er eit av kjennemerka på eit godt oppvekstmiljø og gir oss varierte arbeidsplassar.

       Ut frå overskrifta Kultur er noko vi skapar og forvaltar, ikkje berre noko vi forbrukar, har Senterpartiet ei styrking av kulturen som ei av hovudsakene denne stortingsvalperioden. Vi fylgjer opp dei mange gode orda med handling, og foreslår for neste år ei styrking av kulturbudsjettet på 200 mill. kr.

       Stortinget er i dag invitert til å ta stilling til å delegera musikkfestivalstøtta til Rikskonsertane. Senterpartiet er einig i behovet for eit ryddig regelverk, men ikkje i den føreslegne delegeringa. Rikskonsertane står på ein utmerkt måte sjølv for kulturformidling. Det vil vi dei skal halda fram med. Det er uryddig å leggja opp til ei ordning der Rikskonsertane har ansvaret for å vurdera og eventuelt tildela midlar til dei dei er samarbeidspartnarar med. - Bukken og havresekken minner dette om. Dessutan meiner vi at Kulturdepartementet sjølv skal ha oversikt over og ansvar for eit område som avspeglar så mykje kulturell aktivitet rundt i landet.

       La meg elles slå eit slag for vårt forslag om ein ny post som skal ta i vare andre festivalar enn reine musikkfestivalar, f.eks historiske spel og andre festspel. Vi ynskjer ei stimuleringsordning til støtte for alle dei verdifulle initiativ som blir tekne lokalt og regionalt òg på dette området, etter eit nærare definert regelverk. SV gir sin tilslutnad i denne omgang. Eg vil oppfordra kulturministeren til å sjå nærare på det innspelet til neste budsjettrunde.

       Eit tverrpolitisk samarbeid mellom Senterpartiet, Høgre, SV og Kristeleg Folkeparti har medført monalege midlar til min eigen region og til Rogaland fylke for neste år. Det handlar om å synleggjera, verdsetja og retta opp skeivskap i forhold til både kvalitet og geografi. Dei vedtaka som no blir fatta, kjem til å innebera at både Rogaland Teater, Haugesund Teater, Stavanger domkyrkje, Stavanger Symfoniorkester og Den internasjonale kammermusikkfestivalen blir tilgodesett med meir midlar. La meg spesielt nemna Stavanger Symfoniorkester, som etter Senterpartiet sitt syn burde løftast opp til same tilskotsnivå som Trondheim symfoniorkester.

       Stavanger har mange konsertar for barn og unge. Det gjev ikkje meir pengar, men det gjev auka musikkforståing og kulturoppleving for ei gruppe som det er veldig viktig å nå, nemleg den oppveksande generasjonen. Når Stavanger kammermusikkfestival no er komen inn, kan same argumentasjonen òg brukast der - ungdom er her bokstaveleg talt ein viktig medspelar.

       La meg til slutt streka under vår glede over at departementet fylgjer opp satsingsområdet kultur og helse med midlar òg neste år. Mange kommunar og organisasjonar ynskjer å prøva det som Senterpartiet sette på dagsordenen og fekk gjennomslag for i fjor. Investeringar på dette området kan gje innsparingar på andre felt, og kan i tillegg gje langt fleire ein meiningsfylt kvardag. Søknadsmengda tilseier at fleire burde få sjansen her enn dei som no blir tilgodesette. Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti føreslår å auka løyvinga med 4,5 mill. kr. Vi ser vi får ikkje fleirtal for det, men vonar at dei erfaringane som no etter kvart vil gjera seg gjeldande med desse prosjekta, gjev sjølvforsterkande effekt seinare.

Grethe Fossli (A) : 1997 skal være kulturminneår. Hensikten med Kulturminneåret er at en skal skape positiv interesse og forståelse for kulturminner gjennom å gjøre de store verdiene kulturminnene representerer, mer synlig.

       Kulturminneåret har fått et motto, « Forankring fryder » - et motto jeg synes sier mye om hensikten med dette året, nemlig at en lokalt skal finne fram til sine egne og sine særegne kulturminner. Kulturminner er jo definert som alle spor etter menneskers liv og virke gjennom tidene, i form av bosetting, bygninger, fartøyer, gjenstander og kulturlandskap, over og under jorden og på havets dyp.

       Det er Kulturdepartementet og Miljøverndepartementet som står bak Kulturminneåret 1997. Forslaget om et kulturminneår kom fordi en ønsket å skape større glede av og forståelse for de lokale kulturminnene. Dette vil forhåpentligvis føre til at flere kulturminner kan bli bedre bevart og gi oss bedre kunnskaper om vår egen fortid.

       Selv om det er Miljøverndepartementet og Kulturdepartementet som formelt står som initiativtakere til Kulturminneåret, betyr ikke det at de har ansvaret alene. Det er nok å minne om Forsvarsdepartementets engasjement for å ivareta gamle forsvarsverk og festninger, Samferdselsdepartementets engasjement i Vegmuseet, Jernbanemuseet, Postmuseet, og Fiskeridepartementets og Landbruksdepartementets engasjement for kulturminner innenfor sine områder.

       Hensikten med Kulturminneåret er også at en skal inspireres til å få øynene opp for bevaring av kulturminner og ta mer hensyn til bevaring ved f.eks utbygging og restaurering/ombygging, slik at det blir kulturminnevern og ikke kulturvernminner vi snakker om.

       Kommuner og private skal gjennom fokusering på kulturminner få en forståelse av hvor viktig det er å ta vare på kulturminnene. Vi har mange bedrøvelige eksempler på uvettig utbygging og ikke minst rivning som har medført at uerstattelige kulturminner har gått tapt. Spesielt har dette skjedd innen industrien. Bedrifter som opp gjennom årene er nedlagt, ble « strippet » for utstyr, og tomme skall stod igjen. Dermed stod tomme industribygg igjen uten dokumentasjon av produksjon og historie.

       Det er valgt ut tre hovedtemaer for Kulturminneåret:

       En kan si mye om disse områdene, men jeg vil uttrykke glede over at en nå satser så sterkt på tekniske og industrielle kulturminner. Mange er de entusiaster som har slitt for å ta vare på sine gamle arbeidsplasser etter at de ble nedlagt - store anlegg som har krevd store ressurser i form av både menneskekraft og penger. Samtidig som entusiastene har engasjert seg, har også myndighetene etter hvert tatt et ansvar. Riksantikvaren foretok i 1994 en gjennomgang av de anlegg som har vært tatt vare på, og laget en verneplan for tekniske og industrielle kulturminner. Ut fra denne verneplanen har Riksantikvaren og Norsk kulturråd samarbeidet om å bevare disse. Imidlertid er dette et meget krevende arbeid, og en så seg i første omgang nødt til å velge ut seks kulturminner og kulturmiljøer som skulle prioriteres i det videre arbeidet. Dette var anlegg hvor bevaringen var kommet godt i gang, samtidig som det var en god administrasjon av arbeidet. Dette arbeidet gjenspeiles i Kulturdepartementets budsjett, hvor det nå for første gang er avsatt midler til drift av tekniske og industrielle kulturminner. Det gledelige er at en også har sett det mulig å utvide antall anlegg først til sju, fra departementets side, så til åtte, fra Stortingets side. Jeg har hatt gleden av å besøke de fleste av disse anleggene, og kan si at de er gode representanter for sine bransjer. Det en imidlertid må være klar over, er at det må finne sted en prioritering innenfor dette området. Det er ikke nødvendig med flere museer innenfor de samme bransjer.

       Det feltet som er kalt « bli kjent med dine kulturminner », er også viktig. Hvor mange kan med hånden på hjertet si at de kjenner de lokale kulturminnene i sin kommune eller sitt fylke? Ved å fokusere på disse vil en ikke bare skape interesse for dem blant egne innbyggere, en bør også tenke næringsutvikling i forbindelse med de kulturminner en har.

       - Jeg ser at tiden er ute, president, så jeg stopper her.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Kulturbudsjettet er auka med 3 % frå 1996 til 1997. Det er meir enn prisstiginga, og slik sett rimeleg bra. At opposisjonen plussar på vel 1 % til, er det i og for seg ikkje noko gale i. Det er mange gode føremål å støtta innanfor kultursektoren. Det som er oppsiktsvekkjande, er at opposisjonen i stortingskomiteen opptrer som sakshandsamarar i einskildsaker - her meir enn i andre komitear. Representanten Sollied Øveraas ironiserte over dette med fagleg råd i ein replikk tidlegare i dag. Ho jamførte det med barnevernet, der alle faglege råd går i retning av større løyvingar enn det Regjeringa har foreslått. Representanten frå Senterpartiet veit vel at det oftast er slik at fagfolk foreslår større løyvingar enn det politiske styresmakter har høve til å løyva. Det det er snakk om i denne samanhengen, altså i kulturbudsjettet, er korleis dei ressursane som styresmaktene, i dette tilfellet Stortinget, har løyvt, skal delast, og ut frå kva kriterium.

       Det er mange spanande kulturtiltak i kongeriket. Mykje kreativitet og gratis innsats er nytta til glede for både aktørar og tilhøyrarar. Foreldre og friviljuge stiller opp. Det same gjer næringsliv og offentlege styresmakter på ulike nivå. Det siste heng ofte saman på den måten at dei som får den godkjenninga som ligg i offentleg støtte, lettare får støtte frå næringslivet. Slik sett ligg det eit ekstra ansvar på det offentlege til å gje støtte ut frå klare og kjende kriterium.

       Det er mange som ikkje kjenner til at Stortinget ved opposisjonen har teke på seg rolla som ankeinstans og som fyrstehandsamingsinstans for søknader om støtte eller ynske om støtte som har kome fram på annan måte. Og eg trur dei færraste kan lesa seg til kva kriterium som er lagde til grunn i den framlagde innstillinga. På den måten vert resultatet tilfeldig og lite rettvist.

       Kammermusikkfestivalen i Stavanger kom på banen i siste liten, og opposisjonen har kvittert med støtte på 400.000 kr. Eg er sjølvsagt glad for det - isolert sett. Men eg er samstundes viss på at akkurat denne festivalen ville få støtte dersom det var Rikskonsertane som gjorde dei faglege vurderingane ved fordeling av ressursar. Det ville vore meir rettvist og mindre tilfeldig.

       Det undrar meg at Ytringsfrihetsfestivalen i Stavanger ikkje har fått støtte når ein no har plussa på såpass mykje pengar. Dette er ein viktig festival, som eg vil arbeida for skal få støtte vidare til sitt kontakt-, utvekslings- og støttearbeid for forfylgde forfattarar. Komiteen er kjend med tiltaket frå tidlegare, men kanskje det er slik at dei har gløymt å senda brev til komiteen for å minna om støttebehovet? Det ville forundra meg om politiske og kvalitetsmessige vurderingar ligg bak at dei ikkje får støtte. Det er i tilfelle alvorleg, for det gjev inntrykk av den sterkaste, eller kanskje den frekkaste, sin rett.

       Til slutt tilbake til proposisjonen. Eg er for det fyrste glad for at Stavanger Symfoniorkester får 1 mill. kr ekstra, og for det som står i resultatrapporten, at dei har oppnådd å styrkja den kunstnarlege profilen ved å leggja vekt på historisk framføring av barokk og historisk musikk og ei medviten tilnærming til dagens musikk. Dei har i tillegg ein komponistverkstad for unge komponistar, som no har fått eit nordisk nedslagsfelt. Eg er for det andre glad for at Rogaland Teater har fått tilsegn om 15 mill. kr og løyving på 7,5 mill. kr til utbygging og ombygging av verkstadfunksjonane ved teateret. Det er naudsynt for å betra arbeidstilhøva ved teateret.

       Begge desse tiltaka er viktige for kulturlivet i Rogaland, viktige både ved det dei tilbyr av teater og konsertar sjølve, og ikkje minst ved dei ringverknadene det gjev å ha kunstnarar på høgt nivå i ein region.

       En av de store diskusjonene under barne- og familiebudsjettet vil nok dreie seg om ulike kontantstøttemodeller og eventuelt tjenestetilbud til barnefamiliene. Jeg tror vi i dag står overfor et viktig ideologisk skille i synet på virkemidler i politikken, og nettopp i veivalget mellom kontantstøtte og barnehager kommer skillelinjene veldig tydelig fram. Høyresiden markerer sitt grunnsyn ved å gå inn for privatisering på stadig flere områder, for nettopp å skape et skinn av utjevning. Med frihet som merkesak vil de at enkeltindividet skal yte minst mulig til fellesskapet gjennom skatter, for deretter personlig å kunne bruke pengene til eventuelt å kjøpe ulike tjenester. På den måten skaper høyrekreftene en illusjon om at alle brukerne vil stå like sterkt når de etterspør tjenestene, og at dette på en måte utvider handlingsrommet for alle og skaper større frihet. Men det er jo ikke tilfellet.

       Universell tilgang på tjenester er noe helt annet enn universell tilgang på kontanter. Det har aldri vært slik i vårt velferdssamfunn at den som avstår fra å benytte en velferdstjeneste, får det denne tjenesten koster, utbetalt i penger. En kontantstøttemodell vil opprettholde de privatøkonomiske forskjellene. Skal folk ha lik tilgang til like gode tjenester til fornuftig pris, må det som oftest være det offentlige som tilbyr tjenestene, og sørger for en rettferdig fordeling av dem. Kontantstøttemodeller i ulike former foreslås av Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad. Problemet for dem alle er at 2.000 - 3.000 kr i måneden for å ta seg av egne barn ikke fyller differansen mellom en lønn på f.eks. 10.000 kr og kontantstøtten. Høyres modell er i så måte den snedigste. De vil øke valgfriheten for småbarnsforeldrene ved å gjøre barnehageplassene for 1 - 3-åringene dyrere, samtidig som det gis en samlet kontantstøtte på 30.000 kr i året. Men inne i de 30.000 kr ligger den barnetrygden man får i dag på 11.000 kr, og småbarnstillegget på 8.000 kr. Så yter man et bittelite tillegg for å fylle differansen til 30.000 kr - det vil jeg kalle et godt forsøk fra Høyre!

       Hvorfor må vi ha gode og rimelige barnehager? Vi ser jo at verden har forandret seg. Andelen yrkesaktive blant gifte og samboende kvinner med barn under 16 år økte faktisk fra 62 % på 1980-tallet til 78 % i 1994. Antall kvinner som tar høyere utdannelse, øker. Samtidig ser vi at det har vokst fram et nytt fellesskap mellom kvinner og menn. De står sammen når det gjelder omsorg for og stell av hjemmet, de er sammen om å forsørge familien. Samfunnet bruker mer av sine midler til utdannelse for kvinner, og det er viktig at kvinnene også får utviklingsmuligheter og får brukt sine kunnskaper i yrkeslivet.

       Jeg har registrert at et flertall i komiteen - ved SVs hjelp - har samlet seg om en ytterligere økning av kontantstøtten til småbarnsforeldrene, og at de ikke i samme grad har funnet fram til en felles forståelse for økning av driftstilskuddet til barnehagene.

       Barnehagene våre må alltid fornyes, og utviklingsprogrammene i barnehagesektoren er et viktig redskap. Hvilke pedagogiske og organisatoriske konsekvenser vil det få for barnehagene når brukernes behov settes i fokus? Hva skjer både pedagogisk og økonomisk når småbarnsandelen øker? Det er viktig at de kunnskapene som samles inn via utviklingsprogrammet, blir systematisert og rapportert slik at man kan trekke konklusjoner av det.

       Regjeringen har foreslått et omstillingstilskudd på 10.000 kr pr. barn. Dette tilskuddet utbetales til alle ordinære barnehager som etablerer nye småbarnsplasser. Jeg sier dette fordi det rår en viss usikkerhet om hvem som har rett til tilskuddet.

       Flertallet i komiteen har gitt full oppslutning om Administrasjonsdepartementets budsjettforslag, rent bortsett fra at man - får jeg lov å si - nesten som vanlig har ønsket å redusere Statsbyggs byggeaktivitet.

       Administrasjonsdepartementets ansvarsområde er omfattende, men det er også tverrgående. Departementet er en sentral aktør i arbeidet for å legge forholdene til rette for økt verdiskaping og rettferdig fordeling. Norge må ha en velfungerende forvaltning hvor omstilling og fornyelse av virksomheten stadig må settes i fokus. De nødvendige omstillingene og tilpasningen i forvaltningen kan bare skje ved en god og ansvarlig statlig arbeidsgiver- og personalpolitikk. Jeg tror også at en omstilling må føre til økt brukerorientering, samtidig som en effektiv ressursbruk i forvaltningen må intensiveres. Jeg tror derfor at de fire hovedmålsetningene for statsforvaltningen - intensjonene i dem - deles av flertallet i komiteen.

       Statsforvaltningen skal være et redskap for å iverksette Regjeringens politikk, den skal være lydhør og tilpasningsdyktig, den skal ikke bruke unødige ressurser, og inntekts- og prisdannelse skal fremme den norske konkurranseevnen. For å få fram en slik politikk har man vært nødt til å prioritere en rekke satsingsområder for 1997. Da tiden min er knapp, vil jeg trekke fram noen områder som jeg synes det er vesentlig å styrke, og det ene er fylkesmannsembetene.

       Gjennom stortingsbehandlinger har fylkesmannsembetene gradvis fått nye oppgaver og større ansvar uten at budsjettrammene har økt tilsvarende. I barnevernloven av 1993 fikk fylkesmannen tilsynsansvar og utvidet ansvar for forvaltningstilsynet når det gjelder hvordan kommunene skulle utøve barnevernstjenesten. Vi vet at det er en del fylker som har store problemer med å få gjennomført tilsynet på en forsvarlig måte på grunn av ressurssituasjonen. Det er ikke bra for kvalitetskontrollen av f.eks barnevernsinstitusjonene.

       Fylkesmennene har også et ansvar i forhold til barnehagene, og den sterke utbyggingen som har vært de senere årene, har ført til at barnehageområdet er blitt et svært arbeidskrevende felt.

       Også på familierettsområdet har fylkesmennene fått en større arbeidsbelastning. Gjennom en lovendring i 1993/94 har man økt oppgavene til fylkesmennene med hensyn til separasjon og skilsmisser. Sakene har ikke nødvendigvis økt i omfang, men det er kompliserte saker.

       Jeg har også merket meg at likelønnsdebatten har vært fraværende i dette budsjettet. I fjor hevdet Arbeiderpartiet at likelønn var partenes ansvar, og at det lå en stor utfordring i å fortsette holdningsendringen på alle nivåer. Arbeidet med informasjon om handlingsplaner for likestilling, forskning og utviklingsarbeid må ikke glemmes, det må fortsatt intensiveres, og jeg er overbevist om at den nye barne- og familieministeren vil fortsette dette arbeidet.

       Vi har i arbeidet med dette budsjettet fått en evaluering av lederlønnssystemet, og jeg er glad for at flertallet i Stortinget støtter statsråden i forslaget om at systemet skal fortsette. Jeg tror det er viktig at vi har et lederlønnssystem som gir muligheter for ny rekruttering og dessuten til å beholde de lederne vi har i dag i det offentlige. Men en meget viktig ting er at det settes resultatkrav for de lederne som inngår i det nye lederlønnssystemet.

       Jeg er fornøyd med at flertallet i komiteen støtter de aller fleste forslagene fra Administrasjonsdepartementet.

       Vi har lest i en rapport som Aftenposten gjengav, at kommunene faktisk har planer om å legge ned 5.000 barnehageplasser som følge av Reform 97, fordi 6-åringene skal få opplæring i skolen.

       Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet er derfor om målet om full barnehagedekning bare er retorikk, eller om vi får se konkrete tiltak fra Regjeringens side.

Grethe G Fossum (A) : Målet om full barnehagedekning innen år 2000 står fast fra Arbeiderpartiets side. Men det er klart at vi ser problemer med å få dette til så lenge staten ikke har styringsredskapene og man i det lokale selvstyret kan gjøre som man vil. Vi må kanskje ta en debatt om hva kommunene, som nå har råderett over både en del midler og en del prioriteringer, må gjøre for å oppfylle målet om full barnehagedekning. Jeg har ikke trukket noen konklusjon med hensyn til lovfestet plikt i forhold til barnehager eller utbyggingsplikt, men jeg minner om at Regjeringen i disse dager setter ned et eget utvalg for å se på hvordan man kan oppfylle denne målsettingen.

       Det er ikke sant at Arbeiderpartiet ikke satser noe ekstra på barnehager. Vi foreslår jo et omstillingstilskudd på 21,5 mill. kr.

       Når det gjelder det som stod i Aftenposten om det antall barnehageplasser som ble vurdert nedlagt, tror jeg man skal gå nøyere inn i tallene. Det er en del forutsetninger som må legges til grunn før man ser det endelige tallet. Budsjettet for 1997 er ennå ikke vedtatt i kommunene - det blir vedtatt rett før jul - og kommunene har veldig liten oversikt over hva som skjer av nedleggelse i de private barnehagene. En del av kommunene har faktisk lagt inn at korttidstilbudet til 6-åringer opphører fordi 6-åringene skal inn i skolen, og har regnet deres barnehageplasser som nedlagt. Jeg tror utviklingen fram mot år 2000 vil vise at den fulle behovsdekningen er på plass.

Thorhild Widvey (H) : Det er en kjensgjerning at mens Arbeiderpartiet vil flytte mer og mer makt og beslutninger inn i lukkede rom hvor det stort sett sitter arbeiderpartifolk, vil Høyre gi mer makt til folket - til brukerne, til pasientene - og kontantstøtten er et ypperlig eksempel på dette, for ikke å snakke om at vi vil at pengene skal følge pasientene, som vi hadde en stor debatt om i går.

       Jeg merket meg at representanten Fossum ikke var i nærheten av å berøre de rollekonflikter som kan oppstå når staten, som fastsetter regler, også skal være en stor aktør i det samme markedet. Og det skjønner vi når vi ser på det « samrøret » som Arbeiderpartiet og Regjeringen representerer og forsvarer. Den viktigste oppgaven staten har, er å forvalte de lovene og det regelverket som skal sørge for at markedet fungerer, og at borgernes interesser blir ivaretatt. Det sier seg selv at når staten, som fastsetter reglene, også skal være en stor aktør i det samme markedet, må det oppstå rollekonflikter. Staten som eier vil selvsagt være opptatt av avkastning på kapitalen og bedriftenes markedssituasjon, mens staten som lovgiver og reguleringsmyndighet skal være opptatt av en effektiv konkurranse - til innbyggernes beste.

       Jeg skal gi et eksempel: Statens teleforvaltning, som er underlagt Samferdselsdepartementet, påla nylig i et vedtak Telenor straks å tilby linjer til teleutfordreren Teletopia AS i et forsøk på å gi Teletopia mulighet til å konkurrere på samme vilkår som Telenor. Og hva skjedde? Jo, Telenors eier, Samferdselsdepartementet, grep inn og satte vedtaket til side.

       Når staten spiller flere roller samtidig, blir ansvaret uklart. Forvaltning og forretning blandes til forvirring. Høyre foreslår i dette budsjettet bl.a forsøk med en ny forvaltningspolitikk der vi kan sette kvalitetskrav til den offentlige forvaltningen.

       Mitt spørsmål til representanten Fossum blir: Hvorfor ønsker ikke Arbeiderpartiet å gjøre et forsøk med en ny forvaltningspolitikk når det, bl.a ved forsøk i Danmark, har vist seg å virke? Ser representanten Fossum ingen problemer med at staten sitter på begge sider av bordet når befolkningen klager til forvaltningen?

Grethe G Fossum (A) : Jeg føler meg hensatt til 7. mars i fjor, da debatten om de lukkede rom og makt til Arbeiderpartiet gikk for fullt i denne salen. Hele 6 timer drev man og diskuterte dette, og hvis representanten fra Høyre ikke oppfattet hva vi sa den gangen, tror jeg ikke det holder med 2 minutter for meg nå.

       Jeg har merket meg forslaget fra Høyre når det gjelder kvalitetsledelse i den statlige sektor. Men jeg ser ikke noen motsetning her, det er jo det man prøver på hele tiden. At man tilfeldigvis har lest en eller annen bok og sett noen forsøk så man blir litt bitt av basillen om en ny ledelsesteori, er for lite til at en hel statsforvaltning skal kunne forandre seg. Men Høyres forsøk på å hevde at kvalitetsledelse i staten ikke finner sted, tar jeg sterk avstand fra, for det er jo det man ønsker hele tiden. Men med kvalitet mener man en forvaltning som går på brukerens behov, som har åpenhet, og som også har ressurssparing som målsetting - altså bruke ressursene så effektivt og kvalitetsbevisst som mulig - og det vil nok den norske velferdsstaten fortsette med .

Jorunn Hageler (SV) : Det er forståelig at Arbeiderpartiet ikke skriver et eneste ord i innstillinga for å prøve å forsvare Regjeringas elendige forslag til bevilgning til barnehagesektoren. Håpa Regjeringa og Arbeiderpartiet kanskje på at stortingsflertallet igjen skulle foreta påplussingene, slik tilfellet var f.eks for inneværende år?

       Arbeiderpartiets kvinnebevegelse - med den nye barne- og familieministeren og komitelederen i spissen - har ved en rekke anledninger figurert i media med bekymring over utviklinga på barnehagesektoren, med fastholdelse av målet om full barnehagedekning innen årtusenskiftet og med tanker om gratis barnehage, i tråd med Longva-utvalgets forslag. Det er nesten så det gjør vondt å måtte konfrontere arbeiderpartikvinnene med misforholdet mellom fine ord og realitetenes verden, fordi det aner meg at det er svært vanskelig for disse kvinnene å få gehør i egne kretser. Jeg tenker da spesielt på dem som mange vil kalle « gutta boys » - og de fins i de fleste partier.

       Mitt spørsmål til Grethe Fossum blir derfor: Kan hun her og nå si at hun er enig i Regjeringas forslag til barnehagebudsjett, og mener hun virkelig at den reelle økningen av barnehageplasser i 1997 vil bli på rundt 13.000? Er hun enig i at statens økonomiske innsats må økes betydelig hvis målet om full barnehagedekning innen årtusenskiftet skal nås?

       Jeg har registrert at representanten Fossum allerede har prøvd å svare på dette etter Senterpartiets replikk med å skyve ansvaret over på kommunene. Så vil man nedsette nok et utvalg, og det er jo et kjent grep fra Regjeringa når noe blir vanskelig. Barnehagepolitikken til Arbeiderpartiet er svært vanskelig - og pinlig - for partiet. Har ikke representanten Fossum andre svar enn at man skal nedsette et utvalg?

Grethe G Fossum (A) : Jeg registrerer at representanten Hageler syns det må være vanskelig å være arbeiderpartikvinne. Jeg kan trøste henne med at jeg syns det er ganske all right.

       Når det gjelder barnehager, tror jeg ikke vi bare står overfor et bevilgningsproblem fra statlig sektor. Vi står også overfor en prioriteringssak i de ulike kommunene, og det er derfor man ønsker å opprette et eget utvalg som skal se på samspillet mellom stat og kommune.

       Når jeg har reist litt rundt i de forskjellige kommunene, har jeg opplevd at enkelte kommuner får et statstilskudd og selv yter et bidrag som ikke er på linje med statstilskuddet, men mye, mye mindre. Det er viktig at vi får til et samspill mellom stat og kommune når det gjelder driftstilskudd til barnehagene.

       Vi har også sett i den senere tid at enkelte kommuner, spesielt borgerlige kommuner, har prøvd seg med kontantstøtteordninger istedenfor barnehager. Jeg kan som eksempel bare nevne Stavanger, hvor man gir en støtte på 2.000 kr i måneden pr. barn, og 118 familier får det beløpet utbetalt. Kravet til disse familiene er ikke at de skal ha en så og så liten inntekt, men at de bor i en bestemt bydel. Det betyr at en familie med en samlet inntekt på 500.000 - 800.000 kr faktisk mottar kontantstøtte i Stavanger. Stavanger har samtidig planer om å nedlegge 310 barnehageplasser neste år. Så her er det ikke bare overføringer av penger fra staten, men også et samspill mellom stat og kommune som er viktig for å nå den målsettingen jeg tror alle i Stortinget er enig om.

       Når vi no startar den siste budsjettbehandlinga i denne perioden, er det freistande å gi eit tilbakeblikk over gjengangarane i barne- og familiepolitikken desse åra.

       Fyrst og sist: Barnehagepolitikken kjem ein ikkje utanom. Frå min fyrste dag her i huset har det vore snakka om full behovsdekking innan år 2000. Ord har det blitt mykje av. Men kva gjer Regjeringa for å nå desse fine målsettingane? Kvar gong pressa har skrive om dyre barnehageplassar, nedlegging av barnehagar og krise som ein konsekvens av 6-årsreforma - og det har dei gjort nokre gonger i løpet av desse tre åra - har departementet ved ansvarleg statsråd skulda på kommunane for slett arbeid. Men departementet, eller statsråden, veit vel at når det gjeld veksten i barnehageplassar dei siste åra, har den i hovudsak skjedd gjennom private tiltak. Arbeidarpartiet nektar å innsjå at det er sviktande økonomi og dårlege rammevilkår som gjer at vi rett og slett har stagnasjon i utbyggingstakta ute i kommunane. Ja, på desse åra har faktisk staten redusert innsatsen. Eg tenkjer her på stimuleringstilskotet som er fjerna.

       Frå Regjeringa har det ikkje kome forslag om å auke driftstilskotet for å kome opp mot 40 % av dei totale utgiftene som Regjeringa sjølv la opp til under behandlinga av barnehagemeldinga - Barnehagar fram mot år 2000. Det var faktisk Stortinget - mot Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og dei uavhengige representantane sine stemmer - som i fjor vedtok å auke satsane. Regjeringspartiet er utruleg passivt. Ein får ei kjensle av at om lag 50.000 nye småbarnsplassar i løpet av 3 - 4 år skal kome av seg sjølv. Har Arbeidarpartiet og Regjeringa konkrete forslag til tiltak, eller vil dei halde fram med å gi kommunane kjeft, samstundes som dei skriv frå seg ansvaret?

       I forbindelse med barnevernet er det fine ord om kvalitet og kompetanse, men med forslag til reduksjonar på budsjettet blir dette også berre ord. Ansvaret skal over på kommunane, kommunar som slit økonomisk. For Arbeidarpartiet meiner vel ikkje at grendeskular som vert nedlagde, institusjonar som vert stengde, barnehagar som vert stengde, og søskenmoderasjon som blir fjerna, er kommunale vedtak som ikkje er ein fylgje av kommunal armod? Ser ikkje Arbeidarpartiet faren for at vi sparar oss til armod i kommunane, slik at det kan bli auka behov innanfor barnevernet? Kven skal betale rekninga? Er det eldreomsorga, barnehagesektoren eller skulesektoren når kommunane skal ta ein større del av barnevernsutgiftene? Det er ein forstemmande debatt, og det kan i mange tilfelle kjennast som om vi lever i to ulike verder eller, rettare sagt, to forskjellige Kommune-Noreg.

       Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti har føreslått ein kraftig auke på 20 heilt påkravde millionar til denne sektoren til kvalitetssikring av institusjonstilboda, oppfylging av førebyggingsplanane, styrking av kompetanseheving, rettleiing, forsking, utvikling og opplysningsarbeid. I stortingsmeldinga om barnevern, St.meld.nr.39 (1995-1996), vart det lagt vekt på alle desse elementa, men på dette området, som på så mange andre, blir det berre med tomme ord og tomme lovnader. Kva meiner eigentleg Regjeringa med at kommunane skal ta meir av ansvaret for tiltak i barnevernet?

       Barne- og ungdomstiltak er eit anna område som i første rekke Arbeidarpartiet og Regjeringa har svikta på. Ja, når det gjeld tilskot til ungdomslokale, viser departementet i proposisjonen til kommunane sin gode økonomi og føreslår å avvikle ordninga. Meiner regjeringspartiet for ramme alvor at dei har dekning for denne påstanden, eller er det andre motiv som ligg bak?

       Eg er glad for at Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti står saman på vesentlege område innanfor barne- og familiepolitikken. At dagens barnetrygdsatsar vert priskompenserte, og at barnehagesatsane vert auka med 250 mill. kr, vil vere viktige bidrag i den totale barne- og familiepolitikken.

       Senterpartiet er òg tilfreds med at vi står saman om å auke eingongsstønaden ved fødsel for dei kvinnene som i dag ikkje har dei rettane som yrkesaktive kvinner har. Her trengst det eit skikkeleg løft.

       Debatten om kontantstønad til barnefamiliane er blitt forsterka etter Longva-utvalet si innstilling. Senterpartiet har eit sterkt ynske om at kontantoverføringane i første rekke skal kome dei yngste barna til gode. Saman med fleksible arbeidstidsordningar er kontantoverføringar det middelet vi kan nytte for å gi foreldre meir tid til omsorg saman med barna sine.

       Senterpartiet sitt opplegg med ei dobling av småbarnstillegget vil føre til ei månadleg utbetaling på omlag 2 200 kr, som er skattefri og ikkje behovsprøvd. Dette - og det vil eg understreke - gir ikkje småbarnsforeldre reell valfridom. Skal vi oppnå det, må kontantoverføringane ligge på godt over 200.000 kr årleg.

       For dei som ynskjer ein barnehageplass, ser vi at stadig dyrare barnehageplassar ofte pressar foreldre til å ta borna ut frå barnehagen. Småbarnstillegget av den storleiken Senterpartiet legg opp til, kan bidra til at barnehageplassen kan behaldast.

       Høgre har sin kontantstønadsmodell. Her er det snakk om reell valfridom. Men ein auke på ca 10.000 kr i kontantoverføring og tilsvarande reduksjon i satsane for dei yngste barna kan vel knapt kallast reell valfridom. Resultatet vil bli at barnehagane blir minst 10.000 kr dyrare.

       Kristeleg Folkeparti sitt kontantstøtteopplegg stimulerer til at det skal nyttast økonomiske verkemiddel for å ta ungane ut av barnehagen og nytte dagmamma. Då vil nemleg mor og far få utbetalt ca 32.000 kr pr. år. Etter mi meining er dette ein stimulans til å nytte andre barnetilsynsordningar enn barnehage. Ingen av dei kontantstønadsmodellane som er framlagde, er gode etter mitt syn.

       Mi oppfordring til dei partia som ynskjer å styrke barnefamiliane og i første rekke småbarnsfamiliane, er å stemme for Senterpartiet sitt forslag om ein auke i småbarnstillegget. Det vil kome alle barn, alle foreldre og alle andre grupper til gode, med tanke på eineforsørgjarane, heimearbeidande og yrkesaktive, og alle som ynskjer ein barnehageplass til barnet sitt.

       Familievernkontora spelar ei viktig rolle med tanke på rådgiving og hjelp til familiar som er i krise, og som har samlivsproblem. Det framlagde forslaget frå Regjeringa vil føre til at staten sin gjennomsnittlege del av driftsutgiftene går ned. Og dersom dette er eit signal om korleis økonomien til familievernkontora i framtida skal vere, synest eg det er dårlege signal som kjem ifrå departementet. For Senterpartiet er det viktig at det skjer ei opptrapping på dette området når det gjeld løyvingar.

       Eg har nytta mesteparten av innlegget mitt til å snakke om barnehagepolitikk, og eg vil til slutt understreke at det fyrst og fremst er regjeringspartiet som har skuffa meg når det gjeld mangelen på tiltak, initiativ og engasjement på barnehagesektoren. Knapt nokon stortingspolitikarar har hatt så høg profil som Arbeidarpartiet sine representantar når det gjeld å understreke at målet om full behovsdekking innan år 2000 skal nåast. Men som tidlegare sagt, det er ikkje nok med berre ord.

       « Økt innsats mot førskolelærermangelen i barnehagene », varsla tidlegare statsråd Berget etter kva som står i Norsk Skoleblad av 27.april 1996. Ho uttala vidare at det er nødvendig å intensivere arbeidet med handlingsplanen mot førskulelærarmangelen som Barne- og familiedepartementet og Utdanningsdepartementet i fellesskap har arbeidd med. Og statsråd Berget avslutta intervjuet med fylgjande:

       « Vi må i hvert fall ha dette ferdig til arbeidet med statsbudsjettet begynner. »

       Ja, tenk det uttalte statsråden i april 1996!

       Arbeidarpartiet sine representantar stemte i februar 1995 mot forslaget om ein handlingsplan, med den grunngjevinga at det ikkje var naudsynt å stemme for eit arbeid som allereie var i gang. Det hadde vore interessant å vite kor lang tid departementet treng på dette arbeidet, eller om det har tenkt å ignorere stortingsvedtaket heilt.

       Når det gjeld kapitla under Administrasjonsdepartementet og Finansdepartementet, vil Senterpartiet sine representantar kome attende til det i seinare innlegg.

       Senterpartiet holder høy profil når det gjelder barnehager, og jeg konstaterer at det også der er forskjell mellom liv og lære. Da Senterpartiet var i posisjon, og faktisk hadde muligheten til å få flertall for sine forslag, var barnehageutbyggingen katastrofalt dårlig. Arbeiderpartiet tok over, og utbyggingen eksploderte.

       Heller ikke i år har Senterpartiet nådd fram i forhandlingene med de borgerlige partiene - og SV - i familiepolitikken. De har ikke prioritert barnehager, men prioritert kontantstøtte gjennom sine forhandlinger. Enten har de et problem med politikken, eller det må være noen problemer med forhandlingene.

       Det er interessant å legge merke til at Senterpartiet i år bidrar til å sikre økte kontantytelser uten å få noe tilbake. Jeg ble noe overrasket da jeg i siste nummer av Sentrum leste at Senterpartiet ønsket å satse på kontantstøtten. Det er veldig kostnadskrevende, og det er ikke realistisk både å gå inn for kontantstøtte og samtidig fullføre barnehageutbyggingen fullt ut.

       Dagens permisjonsordninger gir sterke incentiver til at kvinner skal få beholde sin tilknytning til yrkeslivet, også mens barna er små. Kontantstøtte strir mot dette, og siden kvinner i utgangspunktet står svakere enn menn i arbeidslivet, vil denne posisjonen kunne bli ytterligere svekket. Undersøkelser viser at kvinner som har vært ute i arbeidslivet en periode, eller som har valgt deltid, sakker akterut i lønnsutviklingen mange år etterpå.

       Mitt spørsmål til Senterpartiet er: Er det ikke noen bekymring i Senterpartiet for den virkningen politikken deres har for kvinnenes stilling i samfunnet?

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Nei, i motsetning til representanten Alstad er Senterpartiet ikkje uroa for det. Vi ynskjer å fylgje opp dei reformene som Stortinget vedtek, med løyvingar til kommunane og til fylkeskommunane. Arbeidarpartiet, derimot, likar best å øyremerke saker som lokalpolitikarane skal gjennomføre, for deretter å avstå frå å fylgje opp med løyvingar. Eg synest at dette « eineromsprosjektet » frå Regjeringa er eit eksempel i så måte.

       Det blir stadig argumentert med frykta for at komande generasjonar ikkje skal få sine pensjonar - den er så stor hos Arbeidarpartiet at det går ut over eksisterande velferdstilbod. Men dei partia som ynskjer å prioritere eldreomsorg, helse og psykiatri, blir skulda for å vere egoistiske, det blir sagt at vi må tenkje på neste generasjon! Eg vil rå Arbeidarpartiet sine representantar til å fylgje nøye med i dei signala som dei får frå sine lokalpolitikarar rundt om i heile landet når det gjeld nedtrapping i velferdstilboda.

       Longva-utalet si innstilling viser at småbarnsfamiliane har sakka etter i høve til andre grupper, og derfor ynskjer Senterpartiet å prioritere denne gruppa samtidig som vi prioriterer og satsar på ei målretta barnehageutbygging. Eg meiner at den prioriteringa er atskilleg meir målretta enn når Arbeidarpartiets kvinnepolitiske utval seier at dei støttar forslaget om gratis barnehageplass for barn mellom tre og fem år, med ei kjernetid på 20 timar. At dette er kostnadsrekna til om lag 2 milliardar kr, burde verkeleg uroe Arbeidarpartiet, særleg på bakgrunn av at det i dag er ei barnehagedekking på knappe 60 % totalt i landet vårt.

Erna Solberg (H) : Jeg vil minne om - på bakgrunn av forrige replikkordskifte - at den første regjeringen

       som overoppfylte målsettingen med 10.000 nye barnehageplasser hvert år, var Syse-regjeringen. Veksten i barnehageplasser - som først og fremst er forårsaket av en kommunal prioritering av barnehager, det er ikke partiene på Stortinget som kan ta æren for de ulike bitene her - startet faktisk allerede under Syse-regjeringen.

       Det er slik at Senterpartiet av og til leser litt selektivt. De er veldig opptatt av at Longva-utvalget og andre utvalg har funnet ut at enslige forsørgere har dårlig økonomi, og at småbarnsfamilier har dårlig økonomi. Men hvis man går inn og leser disse statistikkene, ser man at det er to grupper barnefamilier som har dårlig økonomi i Norge. Det er enslige forsørgere, og det er en-inntektsfamiliene. Kontantstøtteforslaget vårt er rettet mot en-inntektsfamiliene, men også mot det å skape større grad av fleksibilitet. Når det gjelder valgfrihet, dreier det seg nemlig ikke bare om å være hjemmearbeidende eller utearbeidende, det dreier seg også om valgfrihet mellom ulike omsorgsformer, f.eks fordi man i dag har et arbeidsliv som er svært fleksibelt når det gjelder arbeidstid og -tidspunkt, noe som gjør at omsorgsformer av barnehagetypen ikke alltid er valgbare.

       Jeg synes Senterpartiet hopper over den typen problemstillinger veldig lett når de med sine mange milliarder bare plusser på og øker til alle barnefamilier, i stedet for å se at et av de store problemene våre i dag, er at enkelte barnefamilier for det første har dårligere økonomi - eneforsørgerne og en-inntektsfamiliene - og for det andre at enkelte ikke kan få eller får et veldig dyrt omsorgstilbud fordi arbeidstiden deres er på andre tidspunkt, som barnehagetilbudet ikke kan tilpasses. Og det forbauser meg at et parti som burde være nær den type problemstillinger - et parti som har tilknytning til distriktene, og hvis velgere er svært opptatt av å få kontantstøtte - ikke innser at valgfrihet ikke bare dreier seg om å gi mer, men om å prioritere.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Eg kan vere einig i representanten frå Høgre sin konklusjon, at det er eineforsørgjarane og ei-inntektsfamiliane som har den dårlegaste økonomien.

       Når Høgre opererer med uttrykk som reell valfridom, fleksibilitet og rettferd når dei presenterer kontantstøtteopplegget sitt, har eg ein del kommentarar til det. For Senterpartiet er målet full behovsdekking innanfor barnehagesektoren. Det er ei samfunnsoppgåve å legge tilhøva til rette slik at både mor og far har moglegheit til å delta i arbeidslivet. Kombinert med ei kontantoverføring på om lag 2.200 kr pr. månad meiner vi at dette er den beste måten å satse på barnefamiliane på.

       Det offentlege gir støtte til mykje. Eg kan nemne kulturtilbod, eg kan nemne kollektivtrafikk og eldreomsorg. For Senterpartiet er det ikkje slik at den som ikkje nyttar f.eks ein aldersinstitusjonsplass eller ein sjukeheimsplass, skal få kontantoverføringar frå det offentlege. Vi ynskjer heller ikkje å betale ut barnetrygd eller det ein skuleplass kostar, til dei som ikkje har barn.

       Eg har lyst til å returnere spørsmålet til Høgre: Ser ikkje Høgre faren for at barnehagetilbodet kan bli bygt ned dersom det statlege driftstilskotet blir redusert så kraftig for dei minste barna som det Høgre legg opp til i sin kontantstøttemodell?

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg er einig med siste talar i at me har store utfordringar når det gjeld å nå målet om full barnehagedekning innan år 2.000. Me i Arbeidarpartiet har framleis det som mål, og me trur me skal få det til.

       Eg registrerer at Senterpartiet både vil auka støtta til barnehagar og gi auka kontantstøtte i form av barnetrygd. Det vert jo veldig dyrt, men då slepp ein å prioritera. At det kanskje òg påverkar totaløkonomien for småbarnsfamiliar, tykkjest ikkje uroa Senterpartiet.

       Så til den konkrete saka. I nokre bydelar i Stavanger har Senterpartiet vore med på å bruka 4,5 mill. kr som dei har teke frå barnehagebudsjettet, og innført kontantstønad for 200 familiar, trur eg det er. Det einaste kravet til desse familiane er at dei ikkje brukar barnehageplass. Kva tykkjer Senterpartiet på Stortinget om ei sånn omprioritering av pengane i kommunane? Er det sånn barnehagepolitikk Senterpartiet vil føra?

Eli Sollied Øveraas (Sp) : For å ta det siste fyrst: Når vi i Stortinget behandlar slike konkrete saker som å overføre kontantstøtte til dei foreldra som ikkje har barn i barnehagen, går Senterpartiet imot det. I det opplegget vi har i høve til barnehagane - eg tenkjer då på utdanningskravet, eg tenkjer på kravet til bemanning, eg tenkjer på arealnormene - vil det vere i strid med vår politikk på det området å stimulere til at foreldra tek barna sine ut av barnehagen og i staden får eit kontanttilskot som dei kan bruke, ikkje til omsorg, men f.eks til dagmamma.

       Når det er sagt, vil eg berre konstatere at vi har lokalt sjølvstyre i Noreg. Eg kan ikkje tenkje meg frå denne talarstolen å kritisere kva dei ulike partia sine lokalpolitikarar gjer av val. Eg synest vi skal vere meir opptatt av - det bør også Arbeidarpartiet legge seg på hjartet - å fylgje opp dei vedtaka som vi har gjort. Då vil eg tilbake til 1988, då barnehagemeldinga, Barnehager mot år 2000, vart lagd fram av ein arbeidarpartistatsråd. Der sa Stortinget at det skulle betale 40 % av kostnadene når det galdt drift til barnehagar. I dag legg Regjeringa i sin proposisjon sjølv fram tal som viser at ein privat barnehage for barn under tre år kostar 88.000 kr pr. år - ein kommunal 99.000 kr pr. år. Dersom ein tek 40 % av det og kikar inn i tabellen over det driftstilskotet som staten yter pr. i dag, som Arbeidarpartiet har stritta imot å heve, vil vi sjå at vi ligg langt frå dei målsettingane som vart lagde for om lag åtte år sidan.

       Høyres alternative budsjett tar sikte på å gi familiene større valgfrihet gjennom større råderett over egen inntekt og formue. I dag er småbarnsfamiliene ofte i en slik økonomisk situasjon at de tvinges til å foreta valg som de slett ikke ønsker i forhold til barn og familie.

       Derfor tar Høyre et første skritt mot innføring av et kontantstøttesystem som kan gi større økonomisk handlefrihet for familiene. Økt økonomisk handlefrihet gir familiene mulighet til å organisere seg etter egne behov og slik de selv ønsker, ikke etter politisk vedtatte planer. Høyre har siden 1981 konsekvent støttet barnefamiliene ved å tilføre barnetrygden økninger. Men fortsatt har barnefamiliene en anstrengt økonomi, noe som også Longva-utvalget påpeker i sin innstilling. Derfor avviser Høyre at det gjennom denne budsjettbehandlingen blir foretatt innstramninger i barnetrygden med 264 kr pr. barn pr. år slik Regjeringen foreslår.

       Høyre prioriterer i denne omgang å påbegynne en kontantstøttemodell for de minste barna, dvs. for barn mellom ett og tre år. Ved å gi en kontantstøtte istedenfor et høyt statlig driftstilskudd til barnehageplasser for barn under tre år gjør Høyre det mulig for det store flertall av småbarnsfamiliene å velge ut fra egne ønsker og behov. Riktignok vil barnehageplassene for barn mellom ett og tre år bli dyrere, men da bør en huske på at i dag går bare om lag en tredjedel av 1- og 2-åringene i barnehage. Høyre kompenserer for de økte utgiftene ved å heve skattefradraget for legitimerte utgifter til pass og stell av barn. Vårt forslag er å øke maksimalsatsen med hele 13.000 kr. Men Høyres skatte- og avgiftsopplegg ville også fått positiv betydning for familiene generelt, dersom dette hadde blitt vedtatt. Økt klassefradrag, økt innslagspunkt for toppskatt, inflasjonsjustering av forsørgerfradraget samt fjerning av fordelsbeskatning av egen bolig er også familiepolitikk.

       En kontantstøtte som omfatter alle mellom ett og tre år vil gi det store flertall en forbedring i deres økonomi. Dette vil også anspore til at omsorgstilbudet kan bli mer fleksibelt og gjøre det mulig å finne andre og bedre løsninger enn man har i dag. Jeg må si at vi i Høyre har en helt annen tiltro til at foreldrene velger det tilbudet som er best og mest riktig for sitt barn, enn hva Arbeiderpartiet har. Arbeiderpartiets ønske om at alle barn fortrinnsvis bør gå i barnehage, deles ikke av Høyre. Arbeiderpartiets og Regjeringens ønske om å føre alle barn og familier inn i en A4-tilværelse, er for stort. Vi trenger i dag en helt annen art av samfunnsstyring enn vi har. Det vi trenger, er en politikk som favoriserer familien. Vi trenger en barne- og utdanningspolitikk som erkjenner at en kommune aldri kan erstatte hjemmet. Politikken har sine muligheter. Vi vet at økonomisk trygghet, tid til barna og utvikling av personlig ansvar har stor betydning for at foreldre tar ansvar for hverandre og for sine egne barn. Høyre prioriterer ikke pappakurser, samlivskurs og foreldreveiledning. Typisk er det at arbeiderpartiregjeringen nå skal ha hele fem departementer ut for å motivere barn til å leke. Anbefalingen er nå: opp i trærne, ut og lek. Her skal det brukes penger på informasjon for at barn skal motiveres til lek, akkurat som om ikke barna har fantasi eller lyst til å leke selv! Problemet er at de ikke har mulighet til det. Vi har jo i den senere tid sett oppslag i media hvor borettslagenes styrer nedlegger forbud mot at barn leker i den tiden det er naturlig for dem å leke. Vi har skapt et samfunn hvor barns hverdag er gjennomorganisert fra vuggen av. Dette er skremmende.

       Fredag den 14. tikket det inn en melding om at Administrasjonsdepartementet igjen hadde fått en ny statsråd, den tredje statsråden i løpet av noen få uker. Men jeg skal få ønske den nye statsråden velkommen. I pressemeldingen står det:

« Statsråd Rød-Larsen sier i en kommentar at de store arbeidsoppgavene i forbindelse med nasjonal planlegging og reformer i statsforvaltningen krever et apparat med den tyngde som ligger i et departement. »

       Departementet, forstår vi, skal skifte navn til Planleggings- og samordningsdepartementet fra 1. januar 1997. I pressemeldingen sies det videre:

« Som et viktig instrument for sitt arbeid med reformer og utvikling i statsforvaltningen vil Rød-Larsen nå få Administrasjonsdepartementets forvaltningspolitiske avdeling. »

       Det er såvisst behov for reformer og utvikling av statsforvaltningen. Jeg henstiller derfor til Rød-Larsen straks å gjennomgå de mange oppgaver statsforvaltningen har påtatt seg, med det formål å luke ut oppgaver staten ikke nødvendigvis bør påta seg. Effektivisering og omstilling kan være vanskelig å få til, men behøver ikke å være det. Det er vel etter hvert blitt allment akseptert at det er for mange særordninger i staten som virker fordyrende, og som ikke har som sitt formål å øke effektiviteten. Men ordningene oppheves ikke.

       Tankene om nytenkning, effektivisering og omstilling i offentlig sektor er ikke lenger forbeholdt Høyre, de er blitt allemannseie, og budsjettfremlegget i år - som i fjor - preges til en viss grad av disse begrepene. Men utviklingen går sakte, og resultatene vet vi for lite om. Hvis det stadig effektiviseres, hvorfor er det da nødvendig å argumentere for flere stillinger hvert år? Fører statens personalpolitikk til dyktigere og mer omstillingsvillige medarbeidere, leder lederne bedre og trenger vi rett og slett så mange? Det finnes alltid argumenter for at offentlige oppgaver må opprettholdes, helst skal de økes. Det argumenteres for dette i hver eneste budsjettdebatt.

       Min aktsomhet skjerpes når jeg ser at den nye statsråden hevder at planleggingsfunksjonene må styrkes. Implisitt ligger det an til at det første planleggings- og samordningsministeren vil gjøre, er å styrke funksjonene. Det lover ikke godt. Men statsråden skal få noe tid

       på seg til å vise hva han kan få til av reformer i statsforvaltningen.

       Høyre har i denne innstillingen under kapitlet om Statskonsult fremmet forslag om at Regjeringen må iverksette forsøk med kvalitetsledelse. De tre hovedmålene som Regjeringen har satt opp, er Høyre kritisk til om man kan nå med de virkemidler man i dag har for forvaltningsstyring. Statskonsults direktør har pekt på to vesentlige problemer ved dagens styring. Han sier:

« Et departement har en styringsfunksjon overfor direktoratene og de ytre etatene. Denne funksjonen har ikke blitt tilstrekkelig ivaretatt før Riksrevisjonen de siste årene har påpekt problemene.

- På rent faglig grunnlag vil jeg si at departementene i for stor grad har blitt politiske sekretariater. I et politisk sekretariat oppfattes styring som en underordnet oppgave. »

       Høyre er opptatt av å ha en offentlig sektor som setter innbyggerne i fokus og gir en service av høyest mulig kvalitet. For å oppnå dette trengs det nye styringsverktøy som ivaretar en best mulig service til innbyggerne, samtidig som ressursene forvaltes mer effektivt. Et slikt styringsverktøy brukes ikke i dag. Høyre foreslår derfor at det igangsettes forsøk ved å satse på kvalitetsledelse som styringsverktøy i offentlig sektor. Jeg henstiller til statsråden å lese våre merknader om dette med et åpent sinn. Dessverre er det altfor få i dette huset som er opptatt av slike spørsmål. Men skal man oppnå en effektiv og kvalitetsmessig god offentlig forvaltning, må styringsverktøyene forbedres.

       Høyre foreslår også at fylkesmennenes oppgaver ses på. Jeg regner med at statsråd Rød-Larsen i forbindelse med sine reformer innen statsforvaltningen også vil gjennomgå de ytre etater. I denne forbindelse vil det være naturlig å vurdere fylkesmannens oppgaver med sikte på å rendyrke rollen som anke- og kontrollinstans. På de områder fylkesmannen har anke- og kontrollansvar, må han ikke også ha saksforberedende eller utøvende ansvar. I dag er problemet særlig stort innenfor miljø- og landbrukssaker. Dessuten bør fylkesmannens oppgaver også ses i forhold til det kommunale selvstyre.

       Statsbygg forvalter sammen med Forsvaret mesteparten av statlig eiendom. NSB og Telenor er også store eiere. I det siste har eiermakten blitt brukt meget aktivt - og større blir staten som eiendomsbesitter. Statsbygg ser ut til å ta mål av seg til å bli en aktiv byutvikler. Høyre er betenkt over at Statsbygg nå ser det som sin oppgave å « forme samfunnsutviklingen i Oslo-området » gjennom en statlig utbygging. Dette gjelder Pilestredet Park og etterbruken av Fornebu. Høyre ser det som ønskelig at Statsbygg gjennomfører salg av boligtomter og øvrige arealer, slik at private kan ivareta byggherrefunksjonen. Etter Høyres oppfatning er det de berørte kommuner som bør stå for samfunnsutviklingen av områdene.

       Jorunn Ringstad hadde her teke over presidentplassen.

       I mitt innlegg snakket jeg litt om en prøveordning med kontantstøtte i Stavanger. Der har Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet rett og slett satt i gang en prøveordning med kontantstøtte, hvor de har bevilget 4,5 mill. kr over to år til prøveprosjektet.

       Da jeg hørte representanten Erna Solbergs innlegg, fikk jeg en følelse av at det var éninntektsfamiliene man tenkte på da man satte i gang disse kontantstøtteforsøkene. Er det slik at det bare er éninntektsfamiliene som skal få kontantstøtte etter modellen til Høyre? Hvilke kriterier setter man for at man skal gi kontantstøtte? Eller er det, som det står i merknaden, « en universell ordning » for alle småbarnsfamiliene?

       Når det gjelder kontantstøtteforslaget til Høyre, har de foreslått en samlet kontantytelse på 30.000 kr pr. år, hvor barnetrygden, som man allerede får i dag, inngår, og hvor også småbarnstillegget, som man allerede får i dag, inngår. Det blir altså en liten sum på 7.000-8.000 kr en ønsker å gi i støtte til småbarnsfamiliene. Samtidig skal man gjøre barnehageplassene for småbarna dyrere. Gir det større valgfrihet å få en dyrere barnehage og noe man ikke klarer seg med, i kontantstøtte?

Kjellaug Nakkim (H) : Når det gjelder vår kontantstøttemodell, så skal dette, som det står i merknadene, være « en universell ordning » for alle familier med barn. Dette er, som jeg også sa i mitt innlegg, begynnelsen på en kontantstøttemodell, den er ikke ferdig utbygd, vi må ta det skritt for skritt. Vi har påbegynt den i denne budsjettperioden, og den skal gjelde fra 1. august 1997, for da går 6-åringene over i skolen. Ved å gi kontantstøtte når vi alle barn. Slik det er pr. i dag, er det bare en tredjedel av alle barn i alderen 1 og 2 år som går i barnehage, og som får nyte godt av driftsstøtten. Dette tror jeg skulle være ganske klart, og vi kommer til å bygge ordningen videre ut.

       Ordningene med kontantstøtte som man utprøver i forskjellige kommuner, skal jeg ikke svare for, men jeg kjenner litt til hva som har skjedd i Stavanger. Der er det slik at når 6-åringene går over i skolen, vil det bli 600 ledige barnehageplasser. Av de 600 ledige barnehageplassene føres 300 videre, etter det jeg har fått opplyst, men de resterende 300 har man ikke råd til å bygge om for barn under tre år. Da har de valgt den løsningen at man gir kontantstøtte. Riktignok har de ikke klart å innføre kontantstøtte for alle, men de har valgt ut to bydeler som har en høy andel av nyetablerte familier.

Rita H Roaldsen (Sp) : Jeg deler i stor grad Kjellaug Nakkims bekymring for barns mulighet til fri lek og mangel på mulighet til fysisk utfoldelse i mange boligområder. Det er nettopp en av grunnene til at barnehagene er et så viktig tilbud for barn, det er et friområde for barns lek og utfoldelse.

       På årets budsjett varsler Høyre et skille i forhold til sin tidligere barnehagepolitikk. Tidligere har Høyre vært med og bidratt til å øke driftstilskuddet til barnehager og dermed stimulere til utbygging. Men på årets budsjett sier Høyre farvel til videre utbygging av barnehager. De reduserer driftstilskuddet til barnehager med 305 mill. kr og likestiller tilskuddet til småbarnsplasser og plasser til barn over tre år. Mener Høyre at barn under tre år ikke trenger tettere voksenkontakt? Og mener Høyre at barnegruppen ikke skal være mindre for de små barna for å gi dem større trygghet? Er det foreldrene som skal betale for at småbarnsplasser er dyrere enn andre plasser, eller ønsker kanskje Høyre ikke å ha barnehageplasser for barn under tre år i det hele tatt?

       Høyres barnehagepolitikk, å overføre penger fra barnehagene og direkte til foreldrene, medfører svært dyre barnehageplasser, og den økonomiske situasjonen for barnehageeierne vil bli svært lite forutsigbar. De private barnehageeierne har også reagert kraftig på dette, og mener at det vil bety en nedlegging av barnehager. Vi ser også at kommunene har planer om å legge ned barnehager uten drahjelp fra Høyre. Hvor mener Høyre at den reelle valgfriheten er når det ikke er nok barnehageplasser - hva skal foreldrene velge da? Vil ikke Høyres kontantstøttemodell egentlig være en form for initiativ for å få mødre - les småbarnsforeldre - til selv å være hjemme og passe sine barn?

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg er glad for at representanten Roaldsen deler min bekymring for barns mulighet til fri lek, og representanten hevder at barnehager er et slikt sted hvor man kan leke i frie, gode og trygge omgivelser. Det er kanskje blitt litt bedre nå, men mitt kjennskap til barnehager er at man der organiserer den frie leken for barna. Jeg trodde kanskje at man skulle kunne la barna leke mer fritt, etter sin egen fantasi. Dessuten er det nå blitt innført så strenge regler for hvilke lekeapparater man skal ha der. at det kanskje byr på problemer.

       Jeg skjønner at førskolelærer Roaldsen er meget bekymret for barnehager og er opptatt av at alle barn må gå i barnehage. Nå er vi av den oppfatning at det pedagogiske tilbudet som barnehagen er veldig dyktig på, ikke nødvendigvis må prioriteres for barn under tre år. Da er det omsorgsfunksjonen som er viktigst, og den omsorgsfunksjonen barnehagen kan tilby, vet vi ikke passer alle foreldre. Derfor er kontantstøtten så viktig i denne fasen, man kan velge akkurat det omsorgstilbudet som passer den enkelte familie. Det er slik at de som jobber skift, ikke kan ha barn i barnehagene, fordi de stort sett er åpne fra 8 til 4. Derfor er vi heller ikke så bekymret over at man ikke skal bygge ut så veldig mange barnehageplasser for barn under tre år. Vi anser at det kan være mange andre like gode tilbud.

Jorunn Hageler (SV) : Vi får nok ta en runde til om barnehager. For inneværende år klarte SV å få med både Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre på en påplussing på hele 135 mill. kr til drift av barnehager. På neste års budsjett er det ikke mulig med en eneste øre i påplussing fordi Høyre nå svikter barnehagene.

       Nå vil Høyre gi barnefamiliene det de kaller reell valgfrihet. Det skal de få ved at driftstilskuddet skal kuttes med over 300 mill. kr i 1997. Høyre vil at den statlige driftsstøtten til barnehager skal være lik for alle barn i barnehagen. Hvordan tror Høyre barnehagetilbudet for barn under tre år kommer til å se ut med slike reduksjoner? Er Høyres mål å gjøre det umulig økonomisk for kommuner og private å opprettholde barnehagetilbud til barn under tre år eller gjøre tilbudet så dyrt der det fortsatt kan opprettholdes, at barna ikke kan være der?

       Jeg har sjelden lest et så barnehagefiendtlig innlegg som Høyres merknad om kontantstøtte. Der omtales de individuelle forskjellene mellom mennesker i fine ordelag, noe selvsagt ingen er uenig i. Men så sies det at det ikke er et mål at alle barn skal ha det likt i de første leveårene, og at man ikke ønsker at oppvekstvilkårene for barn skal være helt like. Hva i alle dager mener Høyre med dette? Mener Høyre at barn som går i barnehage, har helt like oppvekstvilkår. Mener Høyre rett og slett at det ikke er bra for barn under tre år å gå i barnehage? Merknaden kan vanskelig tolkes annerledes, selv om det også står noen fine ord om barnehagen der. Er det en faglig begrunnelse, nemlig bekymringen for barns lek, eller en politisk begrunnelse fra Høyres side som ligger bak mistilliten til barnehagesektoren?

Kjellaug Nakkim (H) : Det er riktig at vi for inneværende år var med på å øke fødselspengene, småbarnstillegget og driftstilskuddet for barn under tre år i barnehager, og vi økte også driftstilskuddet for barn over tre år i barnehager.

       Men vi er ikke negative til barnehager. Hvis SV hadde lest vårt program, ville de sett at vi fra 1. august 1997 skulle innføre en kontantstøttemodell, som var universell, og som skulle gi alle barn like muligheter og gi foreldrene frihet til å velge det omsorgstilbudet de selv ønsker, og som de ser seg best tjent med. Det er ikke slik at andre tilbud ikke er like gode som eller bedre enn barnehager, spesielt for barn som er under tre år.

       Vi kutter noe av driftstilskuddet fordi vi ønsker lik driftstilskuddssats for alle. SV legger utrolig mye rart inn i denne merknaden fra Høyre. Når vi sier at barn ikke skal ha det helt likt, at det kan være en forskjell, er det ut fra den filosofien at barn har forskjellig bakgrunn. De forskjellige familier har forskjellige behov. Det er også forskjell på hvilke behov man har hvis man bor i Oslo, og hvilke behov man har hvis man bor i Finnmark eller på en øy på Vestlandet. Jeg trodde kanskje at også SV ville se det klart.

       Som mange vil huske, fikk SV med seg Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti slik at det ble en påplussing på 135 mill. kr på inneværende års budsjett til driftstilskudd til barnehager. Det var en stor seier, som dessverre ikke kan videreføres for neste år på grunn av Høyre. Påplussinga for i år skjedde mot Regjeringas og Arbeiderpartiets vilje. Mange barnehager som var nedleggingstruet, har kunnet holde det gående og foreldrebetalinga ble ikke så høy som man i mange kommuner hadde forespeilt foreldrene.

       Stortinget har nettopp fått flere proposisjoner om endringer på inneværende budsjett, bl.a på barnehagesektoren. Proposisjonen skal ikke behandles i dag, men det er ganske interessant å lese at det var lagt opp til 16.000 nye plasser i 1996, mens den reelle tilveksten forventes å bli i størrelsesorden 10.000 - 12.000 plasser, inklusive nedlagte plasser for 6-åringene. Med Arbeiderpartiets forslag ville det blitt langt færre plasser.

       KS-leder Halvdan Skard har ved flere anledninger i høst uttalt at han har ingen tro på full barnehagedekning innen årtusenskiftet. Skar, som i Aftenposten 10. november kalles « Sjefen for de manglende barnehaver », gir kommunene ansvaret for å fatte beslutning om utbygging og staten ansvaret for pengene. Han sier lenger ute i intervjuet at staten vet at 10.000 kr pr. plass til omstilling ikke er nok. Regjeringa har ikke villet høre verken på disse tonene eller på signalene fra kommunene om nedleggelse av tusenvis av barnehageplasser i 1997, men fastholder målet om full barnehagedekning. Det er få områder hvor det er et så åpenbart sprik mellom fagre ord og handling som på barnehagesektoren. Spriket er faktisk så stort at vi i dag vil være vitne til en barne- og familieminister som ikke er enig med Arbeiderpartiets kvinnepolitiske leder. Det blir sterkt når det er én og samme person.

       Jeg misunner heller ikke Arbeiderpartiets representanter her i salen, og i komiteen spesielt, som har tatt på seg den vanskelige oppgaven det må være å forsvare en politikk de er uenig i. Arbeiderpartiet vet godt at forslaget som blir vedtatt i dag, i realiteten betyr minimalt med nye barnehageplasser i 1997. Slik situasjonen er rundt om i kommunene, kommer vi trolig ut med minustall når året skal oppsummeres. Vi vil også få se at foreldrebetalinga igjen vil øke og bli så høy mange steder at foreldrene ikke har råd til å ha ungene i barnehage. Er det ei utvikling som Arbeiderpartiet bare rolig kan sitte og se på? Det eneste man er i stand til å foreslå, er at det skal nedsettes et utvalg som skal finne ut hvilke tiltak som må til for å oppnå full barnehagedekning. Ingen andre trenger et utvalg for å skjønne at det viktigste som må til, er økte statlige bevilgninger.

       Jeg håper at den nye barne- og familieministeren og kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet har større gehør i den nye regjeringa, og at man tar til vettet og foreslår skikkelige påplussinger i hvert fall i revidert budsjett.

       Som jeg sa innledningsvis, er årsaken til at vi ikke klarer å få til påplussinger til drift av barnehager i 1997, at Høyre har svikta. Høyre tar 305 mill. kr fra driftstilskuddet for barnehager for å finansiere sin kontantstøtteordning. Høyre begrunner det med at småbarnsforeldre skal få reell valgfrihet. Hvilken valgfrihet blir det for folk flest å få 11.000 kr pluss barnetrygd og en nedlagt barnehage å velge mellom? Forstå det den som kan. Høyre svikter barnehagene - det er saken.

       Hvordan kommuneøkonomien kommer til å se ut neste år, er selvsagt av avgjørende betydning for barnehagesektoren. Hvis SV hadde fått gjennomslag for sitt opplegg, ville kommunene fått ca 10 milliarder kr mer enn forslaget fra Regjeringa innebærer.

       Gjennom flere år har SV tatt til orde for å avvikle det nye lederlønnssystemet i staten. Regjeringa og stortingsflertallet har villet beholde systemet, i hvert fall inntil videre, inntil man fikk evaluert det. Evalueringa, hvis man kan kalle det det, foreligger nå i budsjettproposisjonen fra Administrasjonsdepartementet. Konklusjonen er at man vil beholde systemet, men begrunnelsen er temmelig tynn. Departementet vil overhodet ikke vurdere den forskning det selv har satt i gang, fordi konklusjonene der ikke stemmer med dets holdning. Man fortsetter å påstå at lederlønnsystemet er « et tjenlig redskap til å rekruttere og beholde dyktige toppledere ». Dette fortsetter man å si selv etter at de som tjener på systemet, langt på vei innrømmer at det ikke virker. Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet sammen med Høyre og representanten Wetterstad, mener at ordninga i hovedsak har fungert som en tjenlig ordning. Disse partiene mener systemet kan bidra til å rekruttere og beholde dyktige ledere. For meg er det mildt sagt merkelig at man fortsetter å hevde dette etter at forskere har slått fast at systemet ikke virker etter intensjonene. Det har verken ført til økt rekruttering eller lavere avskalling til privat sektor.

       Det er skuffende at Arbeiderpartiet følger høyresida i synet på at skyhøye lønninger er det som skal gjøre det attraktivt å jobbe i staten. Samtidig påpeker de det store gapet mellom lederlønningene i offentlig og privat sektor. Det virker som om Arbeiderpartiet faktisk kan tenke seg å øke disse lønningene ytterligere hvis intensjonen med systemet skal være å lokke folk til seg med løfte om høye lønninger.

       Det gledelige er at Senterpartiet har sett at det nå er på tide å avvikle dette urettferdige systemet. Ingen har vel lenger telling med hvor mange ganger SV har ønsket Senterpartiet velkommen etter de siste årene. Det er flott at flere enn SV ser det urimelige i at nærmere 400 toppledere i staten skal være trukket ut av det ordinære lønnssystemet og til og med få individuelle tillegg.

       Siden jeg er saksordfører for Barneombudet, er det naturlig å kommentere dette litt nå. Vi skal seinere få anledning til å drøfte Barneombudet nærmere, når Regjeringa har lagt fram sin proposisjon om Barneombudets rolle og oppgaver. En enstemmig komite mener at den negative fokusering det har vært på Barneombudet for ikke lang tid tilbake, har vært uheldig for Barneombudet som institusjon. For SVs regning vil jeg legge til at vi ikke er tjent med et barneombud som løper Regjeringas ærend. Vi trenger et barneombud som er ei uredd vaktbikkje som deltar aktivt i den offentlige debatt når barnas interesser står på kartet.

       SV vil styrke barne- og ungdomsvernet med 20 mill. kr. Vi er uenig i at ordninga med tilskudd til ungdomslokaler skal avvikles i 1997. SV vil tvert imot satse på tiltak for barn og unge, slik at disse tiltakene kan virke forebyggende på voldsutvikling og mobbing. Vi vil f.eks øke tilskuddet til ungdomstiltak i storbyene med 3 mill. kr. Fra SVs side er det umåtelig viktig at det offentlige setter inn tiltak for å motvirke uheldige tendenser til uro i ungdomsmiljøer, spesielt i storbyene. Særlig viktig er integrering og innsats for barn og unge med innvandrerbakgrunn.

       Jeg vil til slutt ta opp de forslaga SV står aleine om i innstillinga. Jeg vil også gjøre oppmerksom på en feil. På side 21 skal SV stå sammen med Senterpartiet om forslaget til påplussing på 1 mill. kr til Barnekunstmuseet. Det betyr at SV må få anledning til å stemme for Senterpartiets forslag på kap. 322, post 79.

       Grethe Fossli (A) : Vi har i denne perioden så langt bak oss to forvaltningspolitiske debatter og tre tidligere budsjettbehandlinger. For første gang registrerer jeg at SV ikke har merknader om likelønn, ei heller har representanten tatt opp noe om dette i sitt innlegg. Jeg går ut fra at dette betyr at SV nå er fornøyd med den likelønnspolitikken som Regjeringen har ført den siste tiden.

       Det er også med undring vi registrerer at SV nå er med på Høyres og representanten Roy N Wetterstads forslag om å sikre videreføring av dagens barnetrygdsatser, og dermed plusser på budsjettet med 270 mill. kr til barnetrygd. Er dette en bevisst politikk og en ny strategi fra SVs side på dette området?

Jorunn Hageler (SV) : Når det gjelder likelønn, har SV spesielt i forbindelse med lønnsoppgjør vært svært opptatt av statens ansvar overfor sine ansatte. Vi har til og med villet foreslå en ekstra likelønnspott på budsjettet, slik at staten kunne tilstrebe større likelønn. Vi er mer fornøyd nå enn vi var for noen år siden, men ennå gjenstår det en god del på dette området, og det vil være naturlig for SV å ta det opp til neste år igjen.

       Når det gjelder barnetrygden, står SV sammen med Høyre og representanten Wetterstad om å videreføre det som ble vedtatt i revidert nasjonalbudsjett for et halvt år siden. Vi syns det vil være urimelig å ta fra folk et tillegg som de har fått av Stortinget. Men utover det er ikke SV villig til å øke denne type kontantoverføring til barnefamiliene.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Det var barnetrygdsatsinga til SV som fekk meg òg til å ta ordet. Det var ikkje så overraskande for meg at representanten Hageler valde å snakka om barnehagar og auka støtte til det. Det skjønar eg godt at SV går inn for. Men det undrar meg at SV vil bruka så mange millionar - eg trur det er 270 - til å auka barnetrygda.

       Eg har nokre litt utdjupande spørsmål i forhold til det representanten Fossli var inne på og Hageler svarte på. Det fyrste er: Tykkjer SV at det å auka barnetrygda er ein målretta måte å satsa på ungane på? Det andre er: Vil SV ha både barnehage og kontantstøtte og på den måten ha same valmoglegheita som høgresida vil ha - såkalla valmoglegheit? Og for det tredje: Dersom SV seier nei til dette, noko som ikkje ville forundra meg, kor går grensene for påplussing av diverse kontantoverføringar, som SV er med på mange av? Kor går grensane før dette får same negative effekt som høgresida sitt alternativ, og då meiner eg negativ effekt i forhold til likestillingsproblematikken, press på mor for å gå heim til kjøkkenbenken, og negativ effekt i retning av private og ofte svarte alternativ.

       For ein del år sidan budde eg på Sørlandet, og då vart det argumentert veldig mykje for at det var bra med deltidsplass i barnehagane, for det ville foreldra ha. Det vart sjekka opp i ein barnehage der dei berre hadde ope frå kl. 8 til kl. 14, trur eg det var. Det viste seg at så godt som alle foreldra hadde behov for heildagsplassar, og dei hadde andre ordningar, til dels svarte ordningar ved sida av. Det undrar meg at SV er med på eit løp som kan vera med og auka det svarte tilbodet i staden for å sikra ungane gode plassar i barnehage.

Jorunn Hageler (SV) : Det er forunderlig å høre Arbeiderpartiet beskylde SV for å ville gå inn for kontantstøtteordningene til de borgerlige når vi bare støtter en barnetrygdsats som stortingsflertallet har vedtatt for et halvt år siden. Vi går ikke inn for det som høyresida kaller kontantstøtte. Men jeg trodde ærlig talt at det var Arbeiderpartiet som hadde innført barnetrygden, og at de var enig i at dette skulle være en universell ordning.

       Det som er saken, er at det er Arbeiderpartiet som ikke vil satse på barnehagene. SV vil bevilge over 400 mill. kr ekstra på neste års budsjett til barnehagene, fordi vi mener at det virkelig skal være et tilbud til alle barn, og alle som har behov for det, skal få det i løpet av de neste årene. Opplegget fra Regjeringas side er tvert imot en nedbygging av barnehager, og da står man jo bare igjen med dette som vi nå velger å kalle kontantstøtte, nemlig barnetrygd. Da tror jeg faktisk Arbeiderpartiet blir nødt til å plusse på ganske mye til barnetrygden for å styrke barnefamilienes tilbud. Så det er kanskje heller de som er inne på den varianten og mer ser for seg både svarte dagmammaer og litt av hvert i framtida.

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg glemte i farten i sted å ta opp de forslag som vi har fremmet, og det vil jeg gjøre nå. Jeg fremmer da alle de forslag som står i innstillingen, som Høyre er medforslagsstiller til eller som Høyre er alene om.

       Jeg må si jeg ble noe overrasket over Senterpartiets fremstilling av vår kontantstøtte. Ja, jeg ble mer en overrasket da det ble sagt at vår kontantstøtte gikk ut på å ta barn ut av barnehagene og over til dagmamma. Dette er jo fullstendig feil. Det vi ønsker, er større valgfrihet. Og er det helt ukjent for denne forsamling at det er en del småbarnsforeldre som i kortere eller lengre perioder kunne tenke seg å være hjemme på heltid eller deltid? Dessuten er vår kontantstøtte slik at en kan kombinere omsorg hjemme og deltids barnehageplass ved at kontantstøtten dermed reduseres. Det er ganske stor forskjell på den valgfriheten som Senterpartiet snakker om, de 6.000-7.000 kr som en plusser på småbarnstillegget, i forhold til 32.000 kr, som er vårt forslag, så jeg ble veldig overrasket over fremstillingen her i dag. Det er viktig å skille mellom Kristelig Folkepartis kontantstøttemodell, som var den opprinnelige, og Høyres modell, som er kommet til senere, hvor en tar av barnehagetilskuddet. Det vil ikke Kristelig Folkeparti gjøre, og jeg håper jeg skal slippe å si det flere ganger i denne salen nå.

       I motsetning til regjeringspartiet har Kristelig Folkeparti et forslag om å øke det statlige driftstilskuddet til barnehagene med 250 mill. kr. Vi ønsker nemlig ikke at kommunene skal bli tvunget til å legge ned barnehageplasser fordi stortingsflertallet har trumfet igjennom 6-åringsreformen. I tillegg til de 250 mill. kr som vi foreslår i påslag til driftsstøtten, vil vi at omstillingstilskuddet for å omgjøre plasser for store barn til småbarnsplasser, skal være 20.000 kr pr. barn i stedet for 10.000 kr pr. barn, som Regjeringen foreslår.

       Hvis det blir lite tilbud av barnehageplasser, blir det heller ikke noe reell valgfrihet. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti både å støtte barnehageutbygging og å gi kontantstøtte til dem som ønsker det.

       Hvordan Regjeringen og Arbeiderpartiet skal nå full behovsdekning innen år 2000, er ganske uforståelig. De private barnehagene, som kanskje heller ikke har kommunal støtte, lider sterkt under presset etter lønnsoppgjøret i vår når det statlige driftstilskuddet ikke økes. Den bebudede og etterlyste plan for utdannelse av førskolelærere mangler fortsatt. Jeg forventer at den nye statsråden setter fortgang i dette arbeidet.

       Jeg vil uttrykke glede over at det ikke blir noen sammenslåing nå av tolldistriktene Buskerud og Telemark og Vestfold. Jeg har aldri forstått hvorfor man skal sentralisere når det er vanskelig å dokumentere den store gevinsten ved en slik operasjon. Når vi vet at Telemark og Vestfold tolldistrikt har et betydelig trafikkgrunnlag med to flyplasser, tre fergehavner samt Norges største havnedistrikt målt i tonnasje, er det ganske uforståelig at distriktstollstedet ble foreslått lagt til Drammen. For næringslivet i Grenland-området - som for øvrig er et industriområde, det største i landet - og deler av Vestfold, er det viktig med nærhet. Det kan vanskelig argumenteres med at nærhet til brukerne ses på som en ulempe. Ved å opprettholde dagens struktur, vil en kunne betjene kundene på en langt bedre måte. Dessuten viser erfaringene at det er viktig med lokalkunnskap og oversikt.

       Så noen ord om Statsbygg. Det er svært stor byggeaktivitet i det sentrale østlandsområdet. Dette har blitt bekreftet på nytt de siste dagene gjennom media. Kristelig Folkeparti mener det er forsvarlig å forskyve Statsbyggs byggevirksomhet i dette området, og derfor foreslår vi å redusere bevilgningen med 100 mill. kr. Det kan være et middel til å dempe de høye kostnadene som vi ser nå i østlandsområdet ved den høye byggeaktiviteten.

       Tilbake til Barne- og familiedepartementet. Da Longva-utvalgets innstilling forelå, ble vi kjent med at utvalget foreslo at engangsstønaden ved fødsel burde øke vesentlig. Selv om engangsstønaden er økt betraktelig de senere år, er det likevel et stort gap mellom engangsstønad ved fødsel og lønnet svangerskapspermisjon. Kristelig Folkeparti foreslår sammen med Senterpartiet en påplussing på engangsstønaden ved fødsel til 38.630 kr, dvs. ca 6.500 kr i påplussing. Dessuten vil jeg be statsråden vurdere om engangsstønaden bør deles opp med månedsvis betaling over ett år, men med ett større beløp den første måneden. Ut fra en del hensyn - jeg tror statsråden vil forstå hva jeg tenker på - tror jeg det vil være riktig.

       Når det gjelder engangsstønad ved adopsjon, er jeg skuffet over at det ikke denne gangen er mulig igjen å få stønaden opp til 30.000 kr, slik det ble vedtatt i budsjettet for 1995. De aller fleste som adopterer fra utlandet, har økonomi til å adoptere ett barn med de store omkostninger det medfører, men det er straks verre å ha økonomi til å adoptere flere barn, slik at det blir søsken. Derfor ville det vært både rettferdig og riktig om adopsjonsstøtten igjen hadde kommet opp på det nivået som den var på i 1995. Det er et forslag i dag fra tre partier om å heve adopsjonsstøtten.

       Jeg vil ikke i denne debatten gå mye inn på barne- og ungdomsorganisasjonene og regelverket i forhold til utbetaling av støtte. Det kommer vi som kjent tilbake til. Men jeg vil understreke at mangfoldet og egenarten i det frivillige barne- og ungdomsarbeidet, som jeg for øvrig snakket nokså mye om i den forrige debatten, må beholdes. Derfor må det ikke legges opp til et regelverk som kveler initiativ og interesse. Jeg håper at vi i fellesskap kan finne fram til kontrollrutiner og regler som ivaretar disse hensynene.

       Familievernkontorene rundt om i landet gir kvalifisert rådgivning og behandling til familier som er i en krisesituasjon. Vi er alle enige om at det er svært viktig at hjelp kan gis så raskt som mulig. Men det er lange ventelister ved de aller fleste familievernkontorene i dag, ja kanskje ved alle. Dessuten opptar barnemeklingen en forholdsvis stor del av kapasiteten, noen steder svært mye, andre steder noe mindre. Den målsettingen at staten skal dekke 75 % av utgiftene, har ikke noen gang blitt virkeliggjort.

       Jeg tror ikke det kan være noen tvil om at dette budsjettforslaget fra Regjeringen vil måtte bety en viss nedbygging av familievernkontorenes tjenester, noe man burde ha unngått. På denne bakgrunn foreslår Kristelig Folkeparti sammen med Senterpartiet å øke bevilgningene til disse kontorene med 10 mill. kr. Men det er et annet forslag, fra Høyre og SV, på 3 mill. kr som vil bli vedtatt her i dag

       Foreldreveiledning og samlivstiltak har vist seg å ha stor berettigelse i dagens samfunn. Forebyggende familievern er i dette budsjettet redusert i forhold til budsjettet for 1996. Dette harmonerer dårlig med den utvikling vi ser i samfunnet rundt oss, med stadig flere problemer innen familiesfæren. Dessverre er det bare Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som foreslår å øke bevilgningen til foreldreveiledning og samlivstiltak, med 4 mill. kr. Det vil etter det jeg kan skjønne, vanskelig kunne få flertall her i dag.

       For meg er det ganske uforståelig at Regjeringen har skåret ned på bevilgningen til barnevern og begrunner det med at kommunene bør ta større ansvar for særskilte tiltak i barnevernet. Dette er en ansvarsfraskrivelse som Kristelig Folkeparti ikke kan være med på. Derfor foreslår vi å styrke barnevernet med til sammen 20 mill. kr.

       Det er selvfølgelig lett å bruke sterke ord fra en talerstol. Det er det fristende å gjøre i denne sammenheng. For jeg må si at det er knapt noe som har overrasket meg så mye som Regjeringens forslag til nedskjæring av bevilgningen til barnevern. Det er de aller vanskeligst stilte barna som får lide ved en slik operasjon. Jeg er virkelig lei meg for at det ikke ser ut til å bli flertall for en påplussing til barnevernet her i dag.

       Jeg har tidligere tatt opp de forslag som er inntatt i innstillingen.

       Representanten Sollie har tidligere sagt at deres kontantstøtte ikke er tenkt å erstatte inntekten fra en heltidsjobb, men skal medvirke til muligheten for redusert arbeidstid.

       Er ikke Regjeringens og Arbeiderpartiets stadige utvidelse av ordningene med permisjon med lønn et gunstigere tilbud enn kontantstøtte? Og er det ikke en fare for at Kristelig Folkepartis kontantstøtteforslag vil føre til at det er kvinnen som i praksis må ut av arbeidslivet, da det er hun som er den lavest lønte? Hvordan skal vi kunne sikre kvinner like muligheter som menn i arbeidslivet?

       Hva med samfunnets behov for arbeidskraft? Mange kvinner arbeider deltid i helse- og omsorgssektoren. Med kontantstøtte og dyre barnehager er det sannsynlig at mange kvinner blir hjemme. Vil ikke dette føre til økte køer i eldreomsorgen og ved sykehusene?

Solveig Sollie (KrF) : Det er riktig at Kristelig Folkepartis kontantstøtte aldri har vært ment som en erstatning for full lønnsinntekt. Vi har sett en utvikling i samfunnet hvor jentene tar utdannelse på lik linje med gutta. Denne virkeligheten forholder vi oss til. Men det er også like klart at det er forskjellige behov og ønsker hos småbarnsforeldre.

       De permisjonsordningene som Regjeringen har foreslått, og som også Kristelig Folkeparti har støttet her i dette huset, er bra. Men det er ikke nok etter vårt skjønn, fordi det er en del småbarnsforeldre som ønsker å kunne velge mer fritt utover permisjonstiden om de vil være noe mer hjemme med sine egne barn.

       Vår kontantstøtte er slik at vi ikke vil ta fra barnehagestøtten. Vi vil ha en skikkelig barnehageutbygging. Men vi vil gi kontantstøtte til dem som ikke benytter seg av heltids barnehageplass. Og dersom en ønsker en deltids barnehageplass, sier vi at det må være mulig, slik at en kan kombinere, og så får en redusert kontantstøtten tilsvarende.

       Dette er en modell som man har hatt i Finland i mange år, og som det har vært tverrpolitisk enighet om - heller ikke de sosialdemokratiske kvinnene har hatt de store problemene. Jeg er veldig overrasket over at det er så mange som er så skeptiske her.

       Så var representanten Lian inne på kvinnenes situasjon og om det ikke helst vil være kvinnene som må ut av arbeidslivet. Jo, det er nok mulig - for å være helt ærlig - at det på grunn av lønnsnivået helst vil være kvinnene. Men jeg har såpass stor tillit til kvinnene at hvis de ønsker dette, må de få lov til å velge.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Fyrst vil eg understreke at Senterpartiet slett ikkje har hevda at Kristeleg Folkeparti skal finansiere kontantstøtta gjennom reduksjon i driftstilskottet til barnehagane. Tvert imot står Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti saman om å auke driftstilskottet, og det er eg veldig glad for.

       Men slik eg har forstått Kristeleg Folkeparti sitt kontantstøtteopplegg, vil dei foreldra som ikkje har barn i barnehage, få kontantstøtte. Har dei ein halv plass i barnehage, får dei halv kontantstøtte. Men korleis kan Kristeleg Folkeparti kontrollere at foreldra brukar kontantstøtta til å vere heime med barna sine? Er det ikkje slik at det berre er bruk av barnehageplass eller ikkje som skal avgjere kven som kan få kontantstøtte? Representanten Sollie må korrigere meg dersom dette er feil, men dersom dette er rett, kan det medverke til at foreldre tek barn ut av barnehagen, brukar dagmamma og dermed får utbetalt kontantstøtte. Det var dette eg var inne på i innlegget mitt, og det er også i tråd med merknadene til Kristeleg Folkeparti i innstillinga.

Solveig Sollie (KrF) : Dersom en er så heldig å få en barnehageplass til sitt barn - for det er et knapphetsgode mange steder - tror jeg at foreldre ser på det som et godt pedagogisk tilbud, ellers søker man ikke barnehageplass i utgangspunktet. De som vil ha barnehageplass til sine barn, mener dette er bra. Da har jeg veldig liten tro på at foreldre tar barn ut av barnehagen for å engasjere dagmamma. Dette synes jeg er en teoretisk problemstilling som jeg tror vil være lite aktuell. Dessuten må en også betale en dagmamma, og hva vil da være vitsen? Dette skjønner jeg ikke tankegangen og logikken bak. Det som jeg tror og mener gir valgfrihet, er at en har mulighet til å velge barnehage eller å være hjemme. Men så er det selvfølgelig også noen som vil velge dagmamma, fordi de ikke vil ha barnehageplass, spesielt når barna er under tre år. Det er en kjensgjerning. Men når barna er større, tror jeg de aller fleste vil ha det pedagogiske tilbudet som en barnehage er.

       Dessuten - hvorfor skal vi begynne å kontrollere hvordan pengene skal brukes? Vi gjør da ikke det med f.eks barnetrygden. Er det noen som går inn og spør hvordan en bruker barnetrygden? Det er også en kontantoverføring. Det er å gå veldig langt hvis en skal gå inn og styre hvordan privatmennesker skal bruke en kontantoverføring som gis fra det offentlige. Men valgfrihet for småbarnsforeldre er det som er hovedprinsippet bak vårt forslag, og skal det bli valgfrihet - jeg gjentar det - må det være god tilgang på barnehageplasser, og familiene må settes økonomisk i stand til å kunne velge.

       Fremskrittspartiet er sterkt kritisk til den praksis som i dag utføres av våre barnevernsnemnder, hvor omsorgsvedtak i altfor stor grad gjennomføres, og hvor barnevernet etter mitt skjønn tar omsorgen for barn på såkalt frivillig basis, men under sterkt press i forkant fra barnevernets side. De besøksordninger det ved omsorgsovertakelse legges opp til, er ikke tilfredsstillende for normal kontakt mellom barn og foreldre.

       Fremskrittspartiet vil når barneloven kommer til revisjon i Stortinget, fremme forslag om at barnet skal ha rett til kontakt med sine biologiske besteforeldre. Videre vil Fremskrittspartiet fremme forslag om at familier som overtar barn i akutte situasjoner der barnas foreldre blir borte, ved trafikkulykker, sykdom o.l., skal ha de samme offentlige stønadsordninger som for barn som bli adoptert. Slik er det dessverre ikke i dag, og dette mener Fremskrittspartiet er urettferdig. Noen særlig stor økonomisk belastning for samfunnet vil dette ikke bli, idet disse tilfellene heldigvis er svært få. Det jeg med dette mener å si, er at ved tildeling av foreldreansvar og omsorg til nærmeste familie i situasjoner hvor foreldrene blir borte på grunn av ulykker o.l., skal den ha samme rettigheter til offentlige stønadsordninger som mennesker som adopterer barn.

       Fremskrittspartiet vil styrke familien som institusjon betraktelig for å motvirke de trender i dagens samfunn som kan bidra til det motsatte. I dag fødes 40 % av barna utenfor ekteskapet, mot 4 % på 1960-tallet, ifølge Longva-utvalgets rapport. Dette er en trend til stor bekymring for utviklingen av den fremtidige familiestruktur. Årsakene til denne utviklingen kan være mange. Stadig flere barn blir tvunget i barnehage, skolestart er fremskjøvet ett år, og familien fratas retten til å velge tid for oppdragelse fremfor yrkesaktivitet ved at begge foreldre blir tvunget ut i arbeidslivet for å ha økonomisk mulighet for å forsørge sine barn. Familien får mindre tid sammen, og familielivet dreier seg mer om økonomi og streben etter penger for å holde hodet over vannet enn omsorg og omtanke for hverandre.

       For å motvirke denne trenden vil Fremskrittspartiet fremme forslag om en kraftig økning av barnetrygden og om innføring av ektefelledelt beskatning. På den måten gis familiene økt økonomisk valgfrihet, og en av foreldrene kan ta seg tid til å være hjemme med sine barn, hvis de vil det.

       Den forskjellsbehandling barnefamilier utsettes for i dag relatert til hvorvidt man har barnehageplass eller ikke, tar Fremskrittspartiet avstand fra. Derfor vil vi redusere overføringene til barnehagene betydelig, som kompensasjon for den økte barnetrygden og valgfriheten.

       Storsamfunnet er egnet til stor grad av fremmedgjøring i forhold til andre mennesker, andre kulturer og ulike samfunnsinstitusjoner. I en slik situasjon må samfunnet kunne spille på familien som en stabil faktor i samfunnet. Familien må bli en trygg holdeplass i en ellers stresset hverdag. Fremskrittspartiet legger opp til en slik stabilisering i vårt alternative budsjett ved de forslag som er fremmet i dag.

       Fremskrittspartiet vil fremme reell likestilling mellom kjønnene. Virkelig likestilling er basert på gjensidig respekt uansett kjønn, for fremming av like muligheter. Fritt valg er valg uten myndighetenes innvirkning, eksempelvis ved kvotering.

       Med dette vil jeg ta opp de forslag som er fremmet på vegne av Fremskrittspartiet, og ellers vise til forslagene fra representanten Roy Wetterstad, som Fremskrittspartiet i hovedsak vil stemme for.

Jon Olav Alstad (A) : I går deltok representanten Alvheim i debatten om sosialbudsjettet og i dag engasjerer han seg i barne- og familiedebatten. Jeg skal følge opp noe av det som også ble påpekt i går. Da var han svært opptatt av å få behandlet flere mennesker som står i helsekø. I dag ser vi at Fremskrittspartiet fremmer forslag som vil rasere barnehagene og gi litt i kontantstøtte. Det er jo ikke noen diskusjon lenger - det er selvsagt kvinnene som da slutter i jobb for å ta seg av barna hjemme. Så vidt jeg skjønner på representanten, er det sånn han ønsker utviklingen.

       Meg bekjent er ikke sykepleiere noen tvekjønnet gruppe. Den domineres tvert imot av ett kjønn. Hvordan i all verden skal representanten fra Fremskrittspartiet klare å behandle flere folk i helsekø, uavhengig av hvor mye bevilgninger en får, og hvordan en organiserer det, når han samtidig tar bort barnehager og innfører ordninger som sørger for at de ansatte i sektoren må hjem for å passe barn, som tydeligvis var framtidsmålet.

       Da kan ikke jeg se det annerledes enn at løsningen må bli å importere flere fremmedarbeidere, å åpne for mer innvandring. Hvordan i all verden har Fremskrittspartiet tenkt å løse opp i de problemene de setter for seg selv for å kunne gjennomføre sin egen politikk?

John Alvheim (Frp) : Først vil jeg si følgende til replikanten: Det beste for barns oppvekst er at de får være sammen med sin biologiske familie. Det er foreldrenes første ansvar å ta vare på sine barn. Fremskrittspartiet vil ikke ta bort barnehagene. Vi har aldri fremmet noe forslag om å ta bort barnehagene, men barnehagene kan utmerket godt drives som private barnehager og trenger verken bygges eller drives av det offentlige. Ellers er det slik, når man kobler det sammen med helsevesenet, at de fleste sykehus jeg kjenner til, driver sine egne barnehager for egne ansattes barn. Så lenge dette går i hop økonomisk, er det klart at det er også Fremskrittspartiet interessert i.

       Som jeg sa i debatten i går, er jeg ikke enig i at vi har en slik mangel på helsepersonell som Regjeringen og kanskje også andre vil ha det til. Hvis vi gjør arbeidssituasjonen mer fleksibel både for sykepleiere og annet helsepersonell, tror jeg vi langt på vei har dekket iallfall pleiemangelen i helsevesenet, og også et stykke på vei dekket legemangelen.

Presidenten:

       Fleire har ikkje bede om ordet til replikk, og replikkordskiftet er slutt.

       Tida for føremiddagsmøtet er snart omme, og presidenten vil føreslå at vi ikkje går vidare på talarlista, men at møtet blir avslutta og at nytt møte blir sett kl. 18. - Det blir rekna som vedteke.

       Statsråd Sylvia Kristin Brustad : 1997 blir et utfordrende år for barnehagesektoren, og vi har drøye tre år igjen til vi skal ha nådd målet full dekning for alle som ønsker det.

       Jeg har lagt merke til at komiteflertallet ønsker en påplussing i barnetrygden på minst 270 mill. kr. Jeg tar selvfølgelig den påplussinga til etterretning, men jeg må nok innrømme at det er en prioritering jeg ikke er direkte begeistret for - ikke fordi jeg er imot å øke overføringene til barnefamiliene, men fordi jeg mener at hvis Stortinget ønsker å bruke mer penger enn det Regjeringa har foreslått, burde disse vært brukt til å styrke barnehagesektoren. En økning av barnetrygden med 270 mill. kr utgjør 22 kr pr. barn pr. måned. For det samme beløpet kunne tilskuddet pr. barnehageplass for barn under tre år vært økt med 20 %. Det ville ha vært en viktig drivkraft for å få redusert barnehagekøene for de aller yngste, som nå må være en av våre viktigste hovedoppgaver. Det er særlig for barn under tre år at ventelistene er lange, og her er plassene dyrest å bygge ut og drive.

       Neste år blir seksåringene skolebarn. Dette er en god anledning til å redusere ventelistene i mange kommuner, bl.a ved å gjøre om 6-årsplasser til småbarnsplasser. Det var også bakgrunnen for at Regjeringa foreslo et eget omstillingstilskudd på 10.000 kr pr. plass til dette formålet. Jeg er glad for at det ser ut til at stortingsflertallet vil støtte dette.

       Vi har imidlertid fått faretruende signaler fra mange kommuner. De foreløpige tall vi har, tyder på at om lag 5.000 barnehageplasser vil bli nedlagt dette året og neste år. Jeg vil understreke at tallene er beheftet med noe usikkerhet, men allikevel. I tillegg ser vi av en spørreundersøkelse som ble gjennomført i vår, at opp mot 30 % av kommunene ikke har gjennomført presise beregninger for hvor mange barnehageplasser de har behov for. Disse kommunene har dermed ingen fullgode planer for hvordan de skal nå målet full barnehagedekning.

       Et annet uheldig trekk er tendensen til et todelt barnehagemarked. Antall barnehageplasser har økt sterkt på 1990-tallet, men veksten har nesten utelukkende kommet i privat sektor. Og la meg si det med en gang: Vi hadde aldri vært der vi er i dag, hadde det ikke vært for private barnehager. Men det vi ser, er at kommunene i stadig mindre grad benytter seg av muligheten til å gi økonomisk støtte til de private barnehagene. Dette har resultert i at foreldrene er nødt til å betale mer. Antallet private barnehager som drives uten kommunal medvirkning og dermed uten kommunal innflytelse på opptak og foreldrebetaling, er økende.

       Vi ser også en tendens i enkelte kommuner til en todeling i forhold til hvilke barn som går i hvilke barnehager. Jeg tror det er sunt å ha en blanding av barn med ulik bakgrunn både i offentlige og i private barnehager.

       Jeg mener at vi i tida framover må ta et felles løft, både staten og kommunene, men jeg mener også at kommunesektoren må være villig til å ta et noe større løft for at vi skal komme i mål. Vi ser også at foreldrebetalinga i mange kommunale barnehager nå begynner å bli så høy at en del foreldre ser seg nødt til å ta barna ut av barnehagen. Det er også faretruende signaler.

       For å se nærmere på de utfordringene jeg har vært innom, vil jeg i nær framtid sette ned et hurtigarbeidende utvalg, noe jeg også har lagt merke til at en enstemmig komite har bedt om. Jeg er glad for at det også er nevnt i budsjettinnstillinga nå. Jeg mener det bør vurderes om dagens virkemidler er gode nok. Vi bør vurdere hvordan vi kan utvide kapasiteten, hvordan familiene og barna kan få et best mulig tilbud tilpasset de ulike behov. Dessuten vil utvalget få i oppdrag å se på samordninga av barnehagesektoren og vurdere om dagens regelverk er det beste for å få til det samspillet vi ønsker mellom kommunale og private barnehageeiere. I tillegg bør også foreldrebetalinga vurderes nærmere.

       Jeg har merket meg at både Høyre og Kristelig Folkeparti foreslår en ordning med mer kontantstøtte, men jeg har også merket meg at det er to ulike ordninger, i hvert fall når det angår inndekning. Intensjonen er større valgfrihet for småbarnsforeldre. Men jeg vil påstå at uten full behovsdekning av barnehager eller når barnehagen er så dyr at folk ikke har råd til å benytte seg av den, vil mange foreldre med et slikt opplegg sannsynligvis ikke ha noe annet valg enn å være hjemme.

       Vi vet at de fleste av dagens småbarnsforeldre, både kvinner og menn, i større grad enn før tar utdanning, og vi trenger dem i arbeidslivet hvis vi skal greie utfordringene i velferdsstaten i tida framover. Vi har gode permisjonsordninger for begge foreldrene, og nå må vi ta langspurten for å komme i mål med barnehageutbygginga også.

       Jeg vil si at debatten om kontantstøtte kontra satsing på utbygging av barnehager kanskje avslører en av de klareste ideologiske skillelinjene mellom Arbeiderpartiets og de borgerlige partiers familiepolitikk.

       La meg ta et aktuelt eksempel som flere har vært inne på her i dag, nemlig Stavanger. Det er en by som meg bekjent har hatt forholdsvis god økonomi i mange år. Det borgerlige flertallet har nå vedtatt at det skal legges ned 310 barnehageplasser neste år og vil i stedet bruke 5 mill. kr for dette året og neste år på en forsøksordning med kontantstøtte til 118 barnefamilier som skal ha blitt valgt ut ved hjelp av loddtrekning. Etter det jeg er kjent med, har dette også resultert i at familier med en samlet inntekt på opptil 700.000 kr i dag mottar kontantstøtte etter denne modellen. Det skjer i en by hvor det mangler svært mange barnehageplasser, særlig for aldersgruppa null til tre år, og som nylig også har fjernet ordninga med friplass for familier med inntekt under 100.000 kr.

       Jeg mener dette er et eksempel på omvendt Robin Hood-politikk - og etter min mening på særdeles dårlig barnehagepolitikk. Jeg mener prøveordninga i Stavanger er et eksempel til skrekk og advarsel for hvorfor økt kontantstøtte ikke bør prioriteres, og hvordan slike ordninger ikke bør gjennomføres.

       Jeg er også for valgfrihet, og jeg mener norske kvinner og menn aldri har hatt så mye valgfrihet som i dag. Det betyr ikke at alt er perfekt. Men å legge opp til en kontantstøttemodell som de borgerlige har gjort f.eks i Stavanger, mener jeg reduserer valgfriheten så lenge barnehager forsvinner. Jeg har selvfølgelig respekt for dem som ønsker å være hjemmearbeidende mens barna er små, på samme måte som jeg har full respekt for de kvinner som ønsker å være både mor og yrkesaktiv, men jeg mener det skal være et resultat av et reelt og fritt valg.

       Ungdom skal også ha valgfrihet, bl.a gjennom utdannings- og arbeidsmuligheter. Vi har også et ansvar for å stimulere til aktivitet på andre måter. Jeg mener f.eks det er av avgjørende betydning at barn og unge i enda større grad enn i dag blir tatt med på råd når det gjelder beslutninger som angår dem. Jeg er også svært opptatt av at barne- og ungdomsarbeidet i Norge skal blomstre i tida framover. Og vi skal prøve å gjøre arbeidet med regelverket for barne- og ungdomsorganisasjoner, som en del venter på, på en skikkelig måte. Men jeg må gjøre Stortinget oppmerksom på at når vi nå har fått beskjed om at sluttbehandlinga av Riksrevisjonens rapport, Dok.nr.3:07 (1995-1996), er utsatt til 10. desember, kan det hende at den tidsplanen som tidligere er satt, kan bli noe knapp, så det ber jeg om at jeg må få komme tilbake til.

       Med budsjettforslaget for forbrukersektoren legger vi til rette for en videreføring av aktivitetsnivået i forbrukerinstitusjonene for neste år.

       En betydelig del av Forbrukerrådets ressurser går med til å betjene henvendelser fra publikum, enten i form av spørsmål om råd og veiledning før et kjøp eller i form av klager etter et kjøp.

       Jeg har også merket meg at komiteen uttrykker ønske om at Forbrukerombudet må vie spesiell oppmerksomhet til problemstillinger knyttet til bruken av Internett som kanal for bl.a markedsføring og betalingsformidling.

       Videre mener jeg det er viktig at Forbrukerombudet fortsetter sitt arbeid for å motvirke aggressive og voldelige innslag i markedsføring særlig rettet mot barn og unge som målgruppe. Barn og unge er særlig mottakelige overfor reklamepåvirkning, og de har også vanskeligere for å skille mellom hva som er reklame, og hva som er det redaksjonelle budskapet, f.eks på TV og i film.

       Jeg har også merket meg at komiteens flertall støtter det arbeidet som pågår i departementet når det gjelder forbrukerundervisning i skolen. Vi har i tilknytning til læreplanreformene i grunnskolen og videregående skole etablert et samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Nasjonalt læremiddelsenter med sikte på å få temaer som personlig økonomi, informasjonsbehandling og kunnskap om forbrukerrettigheter bedre integrert i undervisningen i skolen enn hva tilfellet er i dag. Dette arbeidet vil fortsatt få høy prioritet fra min side.

       Senterpartiet er opptatt av at foreldra må få auka valmoglegheiter når det gjeld å ha omsorg for eigne barn, og føresetnaden for at ei slik valmoglegheit skal bli reell, er tilgang på barnehageplassar. Det er vi samde med statsråden i. Det same gjeld fleksible arbeidstidsordningar og betre økonomi.

       Regjeringa står for ein kommuneøkonomi som deira eigne ordførarar er svært fortvila over, og talet på barnehageplassar vert redusert i mange kommunar. Arbeidarpartiet stemmer ned forslag om redusert arbeidstid, og til overmål foreslår ein barnetrygdsatsar som ikkje er prisjusterte.

       Ut frå erfaringa så langt om dårleg samsvar mellom ynskjemål og vilje til overføring til kommunane, vil eg spørje statsråden: Trur statsråden at Regjeringa si eiga målsetting om full barnehagedekning i år 2000 kan bli ein realitet?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Ja, jeg tror det er mulig å innfri ønsket og målsettinga om full barnehagedekning for alle som ønsker det, innen år 2000. Det krever selvfølgelig at staten og kommunene og barnehageeierne - både private og offentlige - er villig til å spille på lag og kanskje er villig til å gå noen utradisjonelle veier, både i forhold til en del tilskuddssystemer og i forhold til regelverk. Det er noen av de tingene som jeg ønsker at det hurtigarbeidende utvalget som jeg nevnte i hovedinnlegget mitt, skal se på veldig raskt, og jeg håper at vi i løpet av kort tid skal kunne ha noen svar og noen forslag som går i den retning.

       Det er ikke slik at Arbeiderpartiet er imot kontantstøtte. Vi er jo for barnetrygden, som er vår form for kontantstøtte; vi bruker i overkant av 12 milliarder kr i året til barnetrygd, som vi deler ut likt til alle. Og det ønsker vi å videreføre. Når vi i dette budsjettforslaget ikke har prisjustert barnetrygden, og det blir framstilt som et stort anslag mot barnefamiliene, vil jeg si at den nå foreslåtte prisjusteringa betyr 22 kroner i måneden pr. barn, og jeg mener det er mange andre mer fornuftige måter å bruke 270 mill. kr på, f.eks til å gjøre noe skikkelig med barnehageutbygginga, hvis det er det man ønsker.

       Veldig mange av de småbarnsforeldrene jeg møter ute, er fortvilet fordi de ikke får barnehageplass, eller fordi den barnehageplassen de blir tilbudt, det være seg kommunalt eller privat, er så dyr at de ikke har råd til å benytte seg av den, slik at de i realiteten ikke har noe valg, men blir nødt til å slutte jobben og gå hjem igjen, fordi tilbudet ikke er der.

       Vi skal selvfølgelig ivareta vår jobb med å sikre kommunene en god økonomi, og jeg er ikke enig med representanten Holte i at det opplegget som så langt er presentert, er dårlig for kommunene, og så får vi jobbe videre etter de linjer som jeg tidligere har skissert.

Hallgrim Berg (H) : Den tidlegare barne- og familieministeren levde etter slagordet til Magne Raundalen: « Barneoppdragelse er for alvorlig til å bli overlatt til foreldrene alene. » Derfor blanda ho seg inn på stadig fleire av familielivet sine område. I det siste prosjektet hennar, foreldrerettleiingsprosjektet, får me foreldre bl.a veta at « foreldre er noe og kan noe ». Takk for opplysninga. Eg vil spørja statsråden om ho vil halda fram denne lina med ymse statlege teoriar for barneoppseding. Lord Rochester uttalte ein gong: « Før eg vart gift, hadde eg seks teoriar om barneoppseding. No har eg seks barn og ingen teoriar ». Er det slik med statsråden? Trur ho at såkalla varme og mjuke statlege rettleiingsprosjekt kan ta frå foreldra ansvaret for oppsedinga av barna?

       Barn treng plass til å ufalda seg, og dei treng tid og moglegheit til å vera der, uttalte den nye statsråden i ei pressemelding nyleg der målet var at staten no skal aktivisera borna. Fleire departement er i sving med eit samarbeid for å få borna til å lea på seg. På mine kantar av landet klarer borna dette aleine. Dei greier å klatra i tre, bruka øks, renna på ski, leika cowboy og indianar - utan rettleiing frå staten. Eg vil gjerne stilla spørsmålet - som i grunnen er eit alvorleg spørsmål: Er ikkje Regjeringa i ferd med å vilja meir, ta på seg meir enn nokon politikar eigentleg har som oppgåve eller mandat i eit samfunn? Kor går grensa for detaljstyring i Arbeidarpartiet? Kan me venta påbod eller forskrifter frå departementet om kor mykje eller lite fjernsyn borna bør ha lov til å sjå? Eller vil det, no når vinteren kjem, bli sendt rundskriv om kor lange eller korte skiturar som er tilrådeleg for dei ulike alderssteg?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg kan berolige representanten Berg med at vi ikke har til hensikt å sende ut forskrifter om hvor lange eller korte skiturer barn skal gå. Men det jeg mener er litt alvorlig, og som jeg mener at alle politikere, uansett hvilket parti de tilhører, kanskje burde være litt bekymret over, det er at ganske mange forskningsundersøkelser tyder på at barn er mye mer i ro i dag, foran TV-skjermen, foran datamaskinene og foran videoen, enn de var før. Det gir seg videre utslag i bl.a mer urolige barn i skolesituasjonen, i forhold til læring, det gir seg utslag i en del helseproblemer bl.a., som i hvert fall vi er opptatt av og mener det er viktig å forebygge.

       Vi ønsker ikke å bruke noen pekefinger her, slik Hallgrim Berg prøvde å framstille det som. Vi ønsker at barn skal få mer tid og rom til lek, til å være i aktivitet på egne premisser. I det ligger det at vi mener at barn og unge skal få lov til å mene mer selv, både om boområder, utearealer, lekeplasser osv. Vi mener også at diskusjonen om lekeplassutstyr selvfølgelig er viktig, fordi det skal være sikkert, men samtidig vet vi at når barn sjøl får bestemme hva de ønsker, er det ikke sikkert de ønsker så mye lekeplassutstyr, de ønsker kanskje rom til å gjøre hva de vil, og det syns jeg vi skal lytte litt mer til. Jeg syns også vi har en jobb å gjøre i forhold til å gå inn og se på innholdet både i barnehager og i skoler, for det trengs nemlig ikke så veldig mye og så stor fantasi for å drive med god læring på andre måter, hvor en også kan kombinere det med å være i bevegelse. Så når vi har lagt opp til et informasjonsprosjekt med det for øye å få flere barn i aktivitet, er det et ønske som jeg håper flere vil slutte seg til og bidra til på en positiv måte.

       For øvrig har vi ikke tenkt å overta barneoppdragelsen fra foreldrene, men samtidig er det en del tegn i tida som sier oss at en del veiledning i noen tilfeller kanskje kan være nødvendig og riktig.

Solveig Sollie (KrF) : Statsråden svarte på en replikk fra representanten Holte at mange småbarnsforeldre er fortvilet for at de ikke får barnehageplass, og det tror jeg er helt riktig. Men jeg vet også at det er mange småbarnsforeldre som er fortvilet for at de ikke kan få være noe mer hjemme med sine barn mens de er små, fordi de ikke har økonomi til det. Det er faktisk den reelle situasjon for veldig mange i dag.

       Kristelig Folkeparti har i dette budsjettet forslag om kraftig økning av driftstilskuddet til barnehagene - 250 mill. kr pluss dobling av omstillingstilskuddet, samtidig så foreslår vi en kontantstøtte til småbarnsforeldre. Vi er opptatt av at vi skal bygge ut barnehager, men vi skal også sette småbarnsfamiliene økonomisk i stand til å kunne velge. Og dette er direkte målrettet. De som ikke har heltids barnehageplass, mener vi skal få en kontantstøtte som tilsvarer det statlige tilskuddet. Dersom du ønsker å kombinere en deltidsjobb med det å være noe mer hjemme, så skal kontantstøtten avkortes tilsvarende.

       Dette er etter mitt skjønn en familiepolitikk som gir valgfrihet og som veldig mange vil hilse velkommen. Jeg vil spørre statsråden: Ser ikke statsråden at dette i høy grad er rettferdighet? For i dag er det jo slik at de som får barnehageplass og er så heldig å få et godt pedagogisk tilbud, får en sterk subsidiering fra det offentlige, mens de som ikke får det, de får faktisk ingenting.

       Det norske huset, som vi har hørt mye om i det siste, bør vel ha rettferdighet som et bærende prinsipp. Vil ikke statsråden kunne se nøyere på nettopp dette rettferdighetsprinsippet for å gjennomføre en familiepolitikk som småbarnsforeldrene vil være tjent med?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg tror nok at Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet er ganske uenige i hvert fall på noen områder når det gjelder familiepolitikken, men det jeg vil gi Kristelig Folkeparti honnør for, er at når de foreslår en ny kontantstøtteordning, så vil de ikke - i motsetning til det jeg synes en del andre partier har gjort - ta det fra barnehager; de vil ha begge deler, og det synes jeg er et veldig realt løp.

       Det betyr ikke at jeg er enig i Kristelig Folkepartis forslag om kontantstøtteordning, for i en tid med såpass store utfordringer som vi har bl.a på barnehagesektoren, mener i hvert fall jeg for min del at det er prioritet nummer en. Det er der jeg mener at vi nå må sette inn alle gode krefter både i forhold til tiltak, regelverk og en dugnad, for å komme i mål. Og da mener jeg at det ikke i en slik situasjon uansett er riktig å prioritere kontantstøtteordningen, som representanten Sollie her tok til orde for.

       Jeg er selvfølgelig også opptatt av at småbarnsforeldre skal kunne ha mer tid sammen med barna sine mens de er små, hvis de ønsker det. Det er jo bl.a derfor vi har innført ett års foreldrepermisjon og har innført tidskontoordning, som faktisk gjør at en kan ha daglig kortere arbeidstid over en lengre periode med lønnskompensasjon hvis en ønsker det. Jeg mener at det kanskje er den veien en bør vurdere å gå videre på for å gjøre den fleksibiliteten enda bedre. Men jeg mener også at en i et slikt opplegg er nødt til å ivareta at også fedre tar en større del av omsorgen for barna sine hjemme. Derfor mener jeg vi er nødt til å sørge for at fedre får sine egne opptjeningsrettigheter i forhold til foreldrepermisjon, i første rekke der mor er student eller yrkesaktiv, for jeg tror at vi på den måten greier å få dratt flere fedre inn på arenaen. Ellers tror jeg at slike fleksible ordninger, som er veldig bra, kan bli diskvalifiserende for kvinner i arbeidslivet - og det ønsker vi ikke.

       Senterpartiet er vitne til ei omfattande sentralisering frå Regjeringa si side på ei rad område. Eg vil peike på at Regjeringa i framlegget til budsjett for 1997 går inn for å legge ned tre av dei åtte regionkontora til Konkurransetilsynet.

       Senterpartiet ønskjer ikkje å vere med på å svekke lokalkunnskapen når det gjeld utøving av konkurranselovgivinga. Konkurransetilsynet har òg viktige oppgåver ut frå eit forbrukarsynspunkt, som t.d. prisundersøkingar og kontroll av prismerking og prissamarbeid.

       At Regjeringa sjølv ser at dette ikkje er rett, syner det brevet barne- og familieminister Brustad har sendt komiteen, der ho peikar på at følgjene for Konkurransetilsynet si handheving av marknadsføringslova ikkje er tilstrekkeleg utgreidde.

       Regjeringa har gjort framlegg om å slå saman Telemark/Vestfold og Buskerud til eitt tolldistrikt med Drammen som distriktstollstad. Telemark/Vestfold har eit monaleg trafikkgrunnlag, med m.a. tre ferjehamner, to flyplassar og Noregs største hamnedistrikt målt i tonnasje.

       Senterpartiet meiner at ei samanslåing av desse tolldistrikta vil føre med seg ei uønskt sentralisering, og gjer framlegg om at dagens tolldistriktsstruktur skal halde fram.

       Statsminister Jagland har uttalt at han vil redusere byråkratiet i Det norske hus. Eg finn det difor ikkje så lett å skjøne at dei vil opprette 24 nye stillingar til fylkesmannsembeta. Senterpartiet vil peike på at Regjeringa aukar tilsettinga i fylkesmannsembeta i ei tid der kommunane har eit press på seg til å redusere mannskapen i administrasjonen så mykje som råd er.

       Senterpartiet ønskjer difor ein stans i veksten i det statlege byråkratiet, med tanke på kva det statlege byråkratiet fører med seg av ekstra press på det fylkeskommunale og kommunale apparatet. Senterpartiet vil skjerme det lokale sjølvstyret mot auka detaljstyring frå fylkesmenn, direktorat og departement.

       Senterpartiet følgjer opp vedtaka sine når det gjeld lager og deponi av lågt og middels radioaktivt avfall i Himdalen med 10 mill. kr i mindre løyvingar. Desse pengane vil Senterpartiet nytte til sikringstiltak ved Institutt for Atomenergi ved Kjeller.

       Senterpartiet vil skuve den statlege byggeverksemda i det sentrale austlandsområdet fram i tid, og gjer framlegg om å redusere løyvingane med 100 mill. kr.

Statsråd Terje Rød-Larsen : Etter nylig å ha vendt hjem fra Midtøstens mange problemer legger jeg særlig godt merke til hvilket velfungerende og overveiende trygt samfunn vi har bygd her hjemme i Norge. Jeg ser også hvor godt våre offentlige institusjoner og vår statsforvaltning alt i alt fungerer.

       Etter å ha bestyrt det nåværende Administrasjonsdepartementet i hele fire arbeidsdager har det også vært en glede for meg å konstatere at det åpenbart finnes både effektivitet og høy kompetanse i et norsk departement.

       Ofte kan det være nyttig, i perioder, å ha det fjerne utlands distanse. Det har gitt mulighet for å konstatere at selv om vi her til lands muligens ikke er verdensmestre i teknologisk nydanning, er vi i hvert fall førende i sosial organisering. Å beholde denne førende rollen er en av den nye regjerings hovedutfordringer.

       Distanse viser også at den norske velferdsstaten ikke er en selvfølge. Utfordringen er å bevare det beste i den, dvs. de ordningene som allerede er tilpasset dagens og morgendagens utfordringer. Men utfordringen er også å analysere og utnytte de forbedringspotensialene og de mange mulighetene vårt samfunn og vår stat har.

       Arbeidet for at Det norske hus skal bli enda mer robust, enda mer trygt og enda mer velfungerende og fremtidsrettet, blir en av mine viktigste oppgaver som statsråd i den nye regjeringen.

       I dette innlegget vil jeg imidlertid konsentrere oppmerksomheten omkring Administrasjonsdepartementet og dette departementets budsjett for 1997 og den nåværende oppgaveportefølje. Departementet vil fra nyttår inngå som en del av det nye Planleggings- og samordningsdepartementet.

       La meg først si at jeg er fornøyd med at komiteen i all hovedsak støtter det fremlagte budsjettforslaget.

       Det nye økonomireglementet i staten fra 1. januar 1997 medfører behov for å styrke statlige virksomheters bemanning og driftsbudsjetter. Bare dette vil gi tilstrekkelig evne til å etterleve påleggene i det nye regelverket. Nedbemanning vil øke sjansene for at feil begås. Nedbemanning vil øke sjansene for manglende kontroll. Nedbemanning vil også øke sjansene for manglende oppfølging. En samlet komite har da også gitt tilslutning til Regjeringens forslag om å styrke den statlige økonomiforvaltningen. Jeg sier meg også tilfreds med at et flertall i komiteen støtter en videreføring og mindre justering av lederlønnsordningen i staten, i samsvar med Regjeringens forslag.

       Selv om lederutvekslingen mellom offentlig og privat sektor ikke er stor - med unntak særlig for finanssektoren og samferdselssektoren - mener jeg at det er særdeles viktig for staten å beholde et virkemiddel som gjør det lettere å rekruttere topp kvalifiserte kandidater til statlige nøkkelfunksjoner. På dette området kan jeg også si meg enig med flertallet: Et fleksibelt lønnssystem vil kunne være med på å øke ledermobiliteten mellom privat og offentlig sektor - og akkurat det må kunne oppfattes som positivt for begge sektorer.

       Regjeringen Harlem Brundtland nedsatte i sin tid et statssekretærutvalg for IT, som avgav rapporten « Den norske IT-veien - Bit for bit ». Det vil bli en viktig oppgave for den nye regjeringen å følge opp mange av de tiltakene og forslagene som er tatt opp i denne rapporten. Ansvaret for samordningen av Regjeringens IT-politikk vil fra årsskiftet bli lagt til meg som statsråd i det nye Planleggings- og samordningsdepartementet. Denne omorganiseringen gir et nytt utgangspunkt for å kunne gi ekstra tyngde til samordning av politikken på dette spesielle fagområdet.

       Utviklingen av og bruken av informasjonsteknologi vil bli stadig viktigere. Dette gjelder innenfor de fleste samfunnsområder. Informasjonsteknologi er ikke minst viktig for at Norge som et høykostland skal kunne opprettholde konkurranseevnen overfor utlandet. Det er foreslått satt av rundt 18 mill. kr til IT-samordningstiltak på Administrasjonsdepartementets budsjett for 1997, og jeg er glad for at komiteen flertall stiller seg bak dette forslaget.

       Samarbeid og samspill med hovedsammenslutningene i arbeidslivet vil fortsatt være helt avgjørende for å kunne videreføre solidaritetsalternativet og derigjennom kunne kombinere en lav pris- og kostnadsvekst med reallønnsøkninger for brede grupper i samfunnet. Angrep på en rekke avtalefestede ordninger er lite konstruktive bidrag i denne forbindelse. Jeg sikter til f.eks tilskudd til tjenestemannsorganisasjonenes opplysnings- og utviklingsfond, AFP-pensjoner og boliglånsordningen for statsansatte.

       La meg slå fast: Det er i dag en selvfølge at gode resultater ikke oppnås uten at man spiller på lag med de ansatte. Dette betyr selvsagt ikke at statsansatte skal skjermes mot nødvendige omstillingstiltak og mobilitet. Omstilling av statlig virksomhet blir mer og mer nødvendig i et samfunn som er i hurtigere og hurtigere endring. Her må vi være åpne for nye grep, ikke bare for de små, men også for de store. Men slike prosesser skal skje ordentlig og ryddig, og fullt ut i samsvar med de retningslinjer staten som arbeidsgiver og hovedsammenslutningene er enige om.

       Det er gledelig å konstatere at komiteens flertall støtter Regjeringens forslag om en reell styrking av fylkesmannsembetenes budsjett med ca 16 mill. kr. Denne styrkingen anses helt påkrevd - ikke minst for å bedre embetenes tilsyn med at svake grupper får den oppfølging de har krav på.

       Hele komiteen er opptatt av betydningen av at det fra Statens Pensjonskasse utbetales riktige pensjoner til rett tid. Dette er synspunkter jeg bare kan slutte meg til. Dessverre er feilprosenten fremdeles utilfredstillende høy. Innrapporteringen av nødvendige faktaopplysninger skjer fremdeles ofte for sent, slik at pensjonene ikke kan utbetales i rett tid. Blant annet på grunn av sistnevnte er det derfor foreslått avsatt 2 mill. kr ekstra på Pensjonskassens budsjett for 1997 til ytterligere informasjonstiltak overfor arbeidsgivere, yrkesaktive medlemmer og pensjonister.

       Det er all grunn til å tro at fullføringen av de to store pågående IT-prosjektene i Pensjonskassen i henholdsvis 1997 og 1998 vil være viktige for å redusere feilutbetalingene og fremskynde utbetalingene. Men i en slik omfattende omstillingsprosess ligger det også en risiko for en forbigående økning i feilutbetalinger.

       La meg til sist si noen ord om Statsbyggs budsjett. Det er blitt meg fortalt at det nærmest er blitt en årlig tradisjon å foreta til dels omfattende kutt på kap. 2445 for å finne rom til budsjettøkninger på andre prioriterte områder. Men heller ikke Statsbyggs budsjett er en helt utømmelig kilde, en Sareptas krukke, som kan utnyttes ubegrenset uten at dette samtidig får uheldige konsekvenser.

       Det må ellers påpekes at Statsbygg får midler stilt til disposisjon fra to kilder, hvorav bare halvparten over Administrasjonsdepartementets kap. 2445 og resten over andre departementers budsjettkapitler. I forhold til fremdriften av Statsbyggs prosjekter vil det således være viktig at eventuelle budsjettreduksjoner ses i forhold til bedriftens samlede prosjektportefølje, og ikke utelukkende knyttet til kap. 2445.

       La meg gjøre det klart: Begrensede kutt på Statsbyggs budsjett må kunne diskuteres i lys av alternative tiltak på andre politisk høyt prioriterte områder. Men kutt i den størrelsesorden som f.eks. Høyre og representanten Wetterstad foreslår, vil vanskelig kunne gjennomføres uten at staten påføres store merutgifter ved at allerede igangsatte byggeprosjekter må stanses inntil videre.

       La meg helt på tampen si noen ord om de store statlige utviklingsprosjektene på Fornebu og i Pilestredet, dvs. det gamle Rikshospitalet. Bakgrunnen for statens engasjement i disse prosjektene er å sikre en samfunnsmessig fornuftig utvikling av særdeles sentrale og attraktive arealer i Oslo-regionen. Disse er viktige både for de berørte kommunene og for landet. Dette skal skje i nært samarbeid med de berørte kommuner og andre eiere. Statsbyggs rolle i disse prosjektene er å være Regjeringens rådgivnings- og fagorgan vedrørende utviklingen - ikke å overta markedet fra private utbyggere. La det derfor ikke oppstå misforståelser: Den fysiske utbyggingen av disse prosjektene skal fullt og helt skje i regi av private entreprenører, men i henhold til nasjonale hensyn og de planer staten og de involverte kommuner har blitt enige om.

Statsråd Terje Rød-Larsen : La meg først si at dette var et mangesidig og mangedelt spørsmål. Jeg skal etter beste evne svare.

       Først når det gjelder offentliggjøring av lønns- og arbeidsvilkår for statens toppledere: I en regjeringskonferanse i mars 1992 besluttet Regjeringen at følgende opplysninger kan offentliggjøres om topplederes lønnsforhold:

       Etter en endring i aksjeloven er innsynsretten i aksjeselskaper som kjent blitt utvidet. Dersom selskapet har forpliktet seg overfor daglig leder eller styrets leder til å gi særskilt vederlag ved opphør eller endring av ansettelsesforholdet eller vervet, skal det gis opplysning om arten og omfanget av forpliktelsen. Det skal også gis opplysninger om endringer eller opphør av forpliktelsen i løpet av regnskapsåret og årsaken til og de økonomiske virkningene av opphøret eller endringen.

       I tråd med åpningen for et utvidet innsyn som er etablert i aksjeloven, er mitt departement nå i ferd med å sende ut nye retningslinjer for offentliggjøring av lønns- og arbeidsvilkår for statens toppledere.

       Fordelene ved å ha det lederlønnssystemet vi har, er etter min oppfatning kort sammenfattet som følger: Staten vil fortsatt ha styringsretten når det gjelder lønnsfastsettelse og kontroll med lønnsnivået for sine øverste ledere. Staten vil altså ha et lønnssystem som er fleksibelt og tilpasningsdyktig. Staten beholder det potensialet for ledelsesutvikling som ligger i lederlønnsordningen, gjennom bruk av kontrakter osv. Lønnssystemet gir virkemidler til lokal ledelsesutvikling, til omstilling og effektivisering. En skal heller ikke se bort fra at lederlønnssystemet i fremtiden i større grad enn hittil kan sikre at staten rekrutterer og beholder gode ledere.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg registrerer at statsråden allerede er blitt en sektorminister som hegner om sitt. Statsbygg kan jo godt realisere noen av sine mange eiendommer, hvis statsråden synes at kuttene blir for store.

       Så vil jeg si at kraftmarkedets funksjonsmåte er en komplisert materie, som Høyre regner med at statsråden setter seg inn i når han får tid. Men energiloven er likevel ikke så komplisert som skattelovgivningen, så dette skal nok gå bra.

       På nytt har Administrasjonsdepartementet vist at de setter e-verkenes interesser framfor forbrukernes interesser. Statsråden - jeg regner med at det var statsråd Brustad - fulgte ikke opp Konkurransetilsynets krystallklare anbefaling. Det er blitt nektet å gripe inn mot

       e-verk som diskriminerer kunder prismessig, og som nekter å levere kraft utenfor sitt eget område. Dette er ett av flere eksempler på at Administrasjonsdepartementet underkjenner Konkurransetilsynets velbegrunnede anbefalinger.

       Administrasjonsdepartementets budsjett ble framlagt av statsråd Totland. Der gikk statsråden inn for en omorganisering av Konkurransetilsynet i tråd med dets egne ønsker. Statsråd Brustad ville undersøke denne omorganiseringen nærmere. I pressemeldingen som statsråd Rød-Larsen sendte ut den 14. november, står det at når det gjelder Konkurransetilsynet, vil dette bli utredet nærmere. Jeg regner nå med at Konkurransetilsynet lever i spenning om hva som vil skje.

       Hvordan ser statsråden prinsipielt på Konkurransetilsynet med hensyn til dets uavhengighet? Hvilket departement mener han Konkurransetilsynet hører hjemme under? Eller vil han arbeide for at Konkurransetilsynet får en mer uavhengig stilling enn det det har i dag?

Statsråd Terje Rød-Larsen : Siden jeg bare har hatt anledning til å sette meg inn i departementets saker i en firedagersperiode, må jeg be om å få komme tilbake til den første del av spørsmålet.

       Når det gjelder den andre delen, nemlig spørsmålet om Konkurransetilsynets videre skjebne, henger det sammen med en diskusjon om Konkurransetilsynets habilitetsproblemer tilknyttet alternative departementer enn det departement det hører hjemme i nå. Dette er saker som nå drøftes av Regjeringen, og vi vil komme tilbake med en beslutning om hvor Konkurransetilsynet skal plasseres i fremtiden.

Jorunn Hageler (SV) : Ingen forventer at en så fersk statsråd - som attpåtil har hatt så mye å tenke på i det siste - skal kunne svare på vanskelige spørsmål om et budsjettforslag han overhodet ikke har hatt innflytelse over.

       Det er imidlertid ett spørsmål som det burde være enkelt å besvare og å ha meninger om, nemlig hvorfor Regjeringa går inn for å beholde et lederlønnssystem som ikke virker? Vi kan sikkert fort bli enige om at fallskjermer og opsjonsavtaler representerer et uvesen og tilhører en jappekulturtid som ingen av oss ønsker tilbake. Men hva med et lønnssystem i staten som innebærer at nærmere 400 toppledere har en egen ordning der de oppnår bl.a individuelle tillegg som gir enkelte av dem lønninger på det dobbelte av det statsministeren har? Er ikke statsråden enig i at dette også er en videreføring av en uheldig kultur som oppstod i jappetida, og snarest bør avvikles?

       Jeg har merket meg at statsråden i innlegget sitt sa at han var glad for at komiteflertallet ville beholde lederlønnssystemet, og statsråden begrunnet i sitt svar til Senterpartiet hvorfor Regjeringa vil beholde et system som ikke virker. Men hva mener statsråden er årsaken til at det ikke er tatt hensyn til den forskninga som Regjeringa sjøl satte i gang, og som viser at systemet ikke virker etter intensjonene?

Statsråd Terje Rød-Larsen : For ordens skyld bør jeg kanskje først gjøre oppmerksom på at jeg ikke er for opsjonsordninger i statsforvaltningen.

       Høgre har difor konsekvent prioritert barnefamiliane i alle budsjettopplegga sidan 1980. Dette vil me òg gjera i framtida.

       Auka økonomisk handlefridom gjer det nemleg mogleg for barnefamiliane å organisera sitt eige tilvære etter ønske og behov, ikkje etter politisk vedtekne planar.

       Ved denne budsjetthandsaminga prioriterer Høgre kontantstønad for dei minste. I dag går om lag ein tredjepart av eitt- og toåringane i barnehage. Ved å gje kontantstønad i staden for eit ekstra høgt statleg driftstilskot til plassar for småungar ønskjer Høgre å auka valfridomen for det store fleirtalet av småbarnsforeldre. Me aukar også skattefrådraget for legitimerte utgifter ved pass og stell av born.

       Det ser stundom ut som om Arbeidarpartiet ønskjer at alle landets eitt- og toåringar skal rivast ut av sengene kvar morgon kl. 7 og dragast med til barnehage før kl. 8. Så blir dei henta kl. 16.30, kanskje skal ein handle litt på heimvegen, ungane blir svoltne og trøytte, og så blir dei sende til sengs straks Barne-TV er slutt kl. 18.30. Det kan sjølvsagt vera bra å gå i barnehage, men det må ikkje bli slik at alle eitt- og toåringar berre får fire timar kvar dag i vaken tilstand saman med foreldra. Kontantstønad gir fleksible løysingar, t.d. redusert stilling for mor eller far eller t.d. høve til praktikant. Kontantstønad har òg brei støtte blant folk, det viser meiningsundersøkingar.

       Det er gledeleg at dei borgarlege partia gjennom ulike forslag til kontantstønad tek eit oppgjer med det eg vil kalla Arbeidarpartiet sine A4-løysingar i familiepolitikken. Arbeidarpartiet sit att med løysingar frå fortida, utan valfridom for ein dagens barnefamilie.

       Det er klare skilnader i familiepolitikken:

       Berre ein merknad om forvaltningspolitikk til slutt. Høgre gjer i dette budsjettet framlegg om ein ny forvaltningspolitikk med klare kvalitetskrav. Diverre er det ingen andre parti som har slutta seg til vårt forslag denne gongen.

       I Danmark har det i den offentlege sektoren vore forsøk med å setja krav til kvalitet. Til dømes har ein klart å redusera feilutbetalingar av arbeidsløysetrygd frå 4 til 1 %. Dette vil seia at staten blir spard for 600 mill. kr årleg. Det viser også med eit enkelt døme som dette, at det går an å gjera noko for å effektivisera på ein fornuftig måte dersom det er dette ein vil.

       For Høgre er det i tillegg særs viktig at den offentlege sektor har definerte krav til kvalitet når ein vil - og opnar for - at private verksemder skal utføra tenester for det offentlege. Difor, når me går inn for å setja fleire tenester ut på tilbod i ein kommune, vil me vera sikre på at kvaliteten er høg på dei tenestene som blir leverte.

       Den politiske oppgåva og utfordringa er å spesifisera kvalitetsrammer for den offentlege verksemda, basert på den økonomien som er tilgjengeleg til kvar tid.

Karin Lian (A) : Arbeiderpartiets landsmøte har nå klart slått fast at barnetrygden fortsatt skal være den viktigste kontantytelsen til familier med barn. Barnetrygden skal ikke behovsprøves eller skattlegges. Norge er, sammen med Sverige, helt på toppen internasjonalt når det gjelder kontantoverføringer til barnefamilier. Når det gjelder tilskudd til barnetilsyn, har både Sverige, Danmark, Finland og Frankrike større overføringer til barnehager.

       Ut fra dette og fordi vi har stor etterspørsel etter barnehageplasser, er det mer riktig å satse på mer statlige overføringer til barnehager. Flertallet, som består av Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad, øker barnetrygden med hele 270 mill. kr, noe som kun utgjør noen hundre kroner pr. barn pr. år.

       I denne sammenheng må vi minne om at barnefamiliene har fått en økning i disponibel inntekt på vel 24.000 kr fra 1993 til 1994 på grunn av reduserte renteutgifter. En bevisst og helhetlig økonomisk styring fra vår regjerings side betyr mye mer for barnefamiliens økonomi enn de få hundre kronene til alle, som nå foreslås av flertallet.

       Arbeiderpartiet legger til rette for at begge foreldrene skal kunne kombinere yrkesdeltakelse og barneomsorg når barna er små. Ekstra satsing på helse- og eldreomsorg samt utdanning forutsetter muligheter for foreldrepermisjon, og at barnehageplasser finnes når det søkes om plass.

       Arbeiderpartiets viktigste mål har i hele vår historie vært å skape større likhet i tilgangen på viktige velferdsgoder og fordele disse solidarisk.

       I tillegg til at barnetrygden på 12,6 milliarder kr er vår kontantstøtteordning, mener vi at det offentliges tjenester også skal være tilgjengelig for alle. Høyres privatiseringsforslag som går ut på å fjerne statstilskuddet til barnehager og gi dette til foreldrene som en kontantstøtte i tillegg til barnetrygden, betyr at vi er på vei tilbake til de gamle klasseskillene.

       Skal befolkningen ha lik tilgang til like gode tjenester, må det være det offentlige som tilbyr tjenestene og sørger for en rettferdig fordeling av dem. Ved kontantstøtteordninger vil de som har dårligst råd, allerede stå overfor vanskelige valg. Det kan føre til at de kommer i situasjoner hvor de velger bort tjenester som vi mener alle bør ha lik tilgang på. Konsekvensene kan bli at forskjeller blir opprettholdt eller forsterket. Når vi fra Arbeiderpartiet har som mål å ha større likhet i muligheter, så er privatiseringsforslagene med kontantstøtte framfor tjenestetilbud å gå tilbake til klassesamfunnet.

       Norske og svenske undersøkelser tyder på at barnehager stimulerer utviklingen hos barn. For dem som stiller med et noe svakere utgangspunkt, kan barnehagen bidra til å skape bedre forutsetninger før skolestart.

       I dag er det like mange kvinner som menn som tar utdanning, og kvinner flest ønsker fortsatt å være yrkesaktive, også i perioder med små barn. Undersøkelser viser at blant dem som er mest interessert i kontantstøtte, er familier med høyest familieinntekt. Interessen for kontantstøtte er minst hos dem med høyest utdanning. Kvinner vil på lik linje med menn bruke utdanningen.

       Det har vokst fram et nytt fellesskap mellom kvinner og menn. De står sammen når det gjelder omsorg for barn og stell av hjemmet, de står sammen om å forsørge familien. Mannen er frigjort fra eneansvaret for forsørgelsen og har dermed fått mer tid til familien. Kvinner kan delta i yrkesliv og samfunnsliv sammen med andre voksne mennesker. Det er en utvikling som de fleste opplever som positiv.

       Ordningen med kontantstøtte kan medføre at flere kvinner enn menn må gå ut av lønnet arbeid fordi kvinner flest har lavere lønn enn menn. Kontantstøtten vil også bidra til at kvinner får større problemer med å komme tilbake i lønnet arbeid generelt og i ledende stillinger spesielt. De vil hele tiden tape i kampen om å ha ansiennitet nok i forhold til menn.

       Samfunnet har behov for kvinners arbeidskraft. Mange kvinner arbeider deltid i helse- og omsorgssektoren. Med innføring av kontantstøtte og dyre barnehager er det sannsynlig at mange av disse vil finne det like lønnsomt å bli hjemme. Konsekvensene er mange tapte årsverk i denne sektoren. Det betyr økte køer i eldreomsorgen og ved sykehusene.

Roy N Wetterstad (Uav) : Med ny statsråd for planlegging, som nå også har fått oppgavene som tidligere var tillagt administrasjonsministeren, er mange forventninger blitt skrudd opp. Statsråd Rød-Larsen er på godt og vondt blitt tatt imot som en slags politisk Messias, men mange av oss er spent på om denne frelseren vil vise om han har noe budskap å komme med. Vi får håpe den kraftige stormen rundt planleggingsministeren ikke fører til at han ikke får tid til å gjøre jobben sin.

       Kan vi nå forvente nytenkning og forslag om nødvendige reformer, eller vil det meste bli ved det gamle? Hittil synes jeg ikke vi er blitt presentert for noen imponerende visjoner. Jeg håper imidlertid statsministerens løfte om fornyelse av den offentlige sektor er noe mer enn ord. Småflikking har vi holdt på med i årevis, nå trenger vi gjennomgripende reformer. Personlig er jeg redd for at det nye norske huset som skal bygges, vil bli en stor statsbyggkoloss.

       Det første Regjeringen nå kritisk bør vurdere, er hele forvaltningsstrukturen. Jeg er overbevist om at det ikke er fornuftig med hele tre forvaltningsnivåer i dette lille landet. Fylkeskommunen bør nedlegges, fordi den gjør at det blir uklare ansvarsforhold på viktige områder, og den koster for mye penger.

       Mine forslag til endringer i statsbudsjettet bygger på at vi uavhengige liberalister vil redusere virkefeltet til det offentlige og effektivisere driften av offentlig sektor. Staten og det offentlige spiller en for dominerende rolle i Norge. Her ligger for mye makt på bekostning av det enkelte menneske. En altfor stor andel av befolkningen lønnes over offentlige budsjetter. Når statsminister Jagland sier at det må bli færre byråkrater, håper jeg dette kan tolkes som at Arbeiderpartiet også endelig har erkjent dette. 34 % er offentlig ansatt. 700.000 nordmenn henter sin lønn fra staten, fylkene og kommunene eller fra statlig forretningsdrift. Andelen offentlig ansatte er mer enn fordoblet de siste 25 år. I 1970 f.eks var 16,6 % ansatt i offentlig sektor.

       Mitt sterkeste håp er at norsk politikk blir tilpasset den tid vi lever i, og ikke bare oljeinntektene. Oljen vil før eller siden ta slutt. Da vil vi møte et voldsomt omstillingskrav hvis vi fortsetter å blåse opp den offentlige andel av økonomien.

       Mer velferd, mindre stat, er et slagord jeg vil anbefale for den nye Regjeringen. Statsråd Rød-Larsen bør grave fram NOU 1991:28 fra Norman-utvalget om effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor. Analysene her viser at det allerede den gang var et effektiviseringspotensial på rundt 170 milliarder kr pr. år. Det ble slått fast at svært mange årsverk kan frigjøres for andre oppgaver. Det er viktig å understreke at det ble forutsatt at de foreslåtte tiltakene fra utvalget ikke skulle ramme velferd og servicenivå. Vi er rett og slett for ineffektive, og det er først og fremst fordi oljeinntektene har gjort at vi på en måte har klart oss, vi har ikke vært nødt til å skjerpe oss. Jeg vil fremheve fristilling, stykkpris, oppmykning og konkurranse som nøkkelord for de reformer Norman-utvalget mener peker seg ut for å oppmuntre til økt effektivitet.

       I år har Høyre og vi uavhengige liberalister samlet oss om én modell for kontantstøtte. Det har vært viktig å få ryddet opp i det kaos av kontantstøtteløsninger som har versert fra ulike partier. Vi vil riktignok for vår del disponere betydelig større beløp i denne ordningen, men det er gledelig at Høyre har innsett at dersom det skal være mulig å få en kontantstøtteordning av et visst omfang, må den først og fremst finansieres ved å redusere barnehagetilskuddene. Kristelig Folkeparti kjører derimot fremdeles sitt eget kontantstøtteløp. Det er beklagelig at de ikke har vist vilje til å inngå noe kompromiss. Men én kontantstøttemodell som alternativ til venstresidens ensidige satsing på barnehager tror jeg muligheten for å komme noen vei med å forbedre familiepolitikken ville blitt langt større.

       Ellers må jeg si meg skuffet over at Senterpartiet ikke har vist noen vilje til å være med på en løsning som innebærer kontantstøtte.

       Morten Lund hadde her overtatt presidentplassen.

Rita H Roaldsen (Sp) : Senterpartiet har i årets budsjett videreført en sterk satsing på småbarnsfamiliene. Dette har vi gjort gjennom å foreslå en fordobling av småbarnstillegget i barnetrygden, en investering i småbarnsfamiliene på nærmere 1 milliard kr. I tillegg foreslår Senterpartiet en økt satsing utover Regjeringens forslag, på 400 mill. kr til barnehagene. Med denne satsingen er det mulig å nå målet om full barnehagedekning innen år 2000. Dette er også den eneste måten vi kan oppnå reell valgfrihet for småbarnsforeldrene på.

       Flere kvinner tar høyere utdanning og ønsker å være yrkesaktive. Samfunnet har også behov for den kvinnelige kompetansen. Mange sykehuskøer hadde vært kortere hvis vi hadde hatt flere sykepleiere. Vi trenger derfor å satse på barnehager slik at kvinnene også har mulighet til å være yrkesaktive. Men dessverre, Regjeringens forslag til budsjett viser at målsettingen om full barnehagedekning bare er retorikk og at det ikke er politisk vilje til å realisere målet.

       Senterpartiet mener at i tillegg til statlig driftstilskudd til barnehagene er kommunenes økonomi avgjørende for å videreføre barnehageutbyggingen. I dag er det flere kommuner som har planer om å legge ned barnehager, enn det er kommuner som planlegger utbygging. Senterpartiet har derfor gått imot i redusere skattøren til kommunene. Dette medfører 4,5 milliarder kr mer til kommunene enn Regjeringens forslag. Det kan medvirke til å redusere en barnehagemassakre ute i kommunene. Men når Senterpartiet foreslår å forbedre kommuneøkonomien, kaller Arbeiderpartiets finanspolitikere det for uansvarlig politikk. Regjeringens budsjettoverskudd på 41 milliarder kr er et hellig tall som ikke må endres.

       Over 5.000 barnehageplasser står i fare for å bli lagt ned, viser en undersøkelse referert av Aftenposten. Dette er frigjorte plasser etter at 6-åringene skal få opplæring i skolen. KS-leder Halvdan Skard sier i et intervju at kommunene trenger 300 mill. kr for å fylle opp frigjorte plasser. Da Stortinget behandlet Reform 97 og opplæring av 6-åringene, ble det klart slått fast at det skulle være både en barnehage- og en skolereform. De frigjorte plassene skulle fylles opp av yngre barn. Dessverre viser det seg nå at Regjeringen ikke følger opp med statlig finansiering. Driftstilskuddet til barnehager økes ikke, stimuleringstilskuddet er fjernet, og de omstillingsmidlene som Regjeringen har foreslått, er ikke tilstrekkelig.

       Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har foreslått å gjeninnføre stimuleringstilskuddet og øke omstillingstilskuddet. Dette vil bety 13.000 flere barnehageplasser for barn under 3 år og 6.000 plasser for barn fra 3 til 5 år. I tillegg foreslår Senterpartiet å øke driftstilskuddet til barnehagene med 250 mill. kr. Men dessverre er det ikke politisk vilje i denne sal til å satse på barnehager. Den nye barne- og familieministerens fine ord om at barnehager er et satsingsområde, blir bare tomme klisjeer uten politisk vilje til å realisere.

       Reform 97 tar ikke bare 6-åringene ut av barnehagen og inn i skolen. Førskolelærerkompetansen skal også inn i skolen. Med den store mangelen på førskolelærere i dag, ca 22 %, kan det bety at barnehagene blir tappet for førskolelærere og dermed også for den faglige kompetansen. Prognoser viser at førskolelærermangelen i år 2000 kan komme opp imot 20.000.

       Stortinget har på bakgrunn av dette vedtatt at det skal utarbeides en handlingsplan for å få tilstrekkelig med førskolelærere. Dessverre ser det ikke ut som om Regjeringen har til hensikt å følge opp Stortingets vedtak. Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen bad om å bli orientert om planen i årets budsjett, det ble ikke fulgt opp. Stortinget har i forbindelse med behandlingen av kirke-, utdannings- og forskningskomiteens budsjett bedt om å få en handlingsplan som egen sak til våren. Dette er et ansvar som både barne- og familieministeren og undervisningsministeren har, og som de må følge opp. Rekrutteringen av førskolelærere er et spørsmål både om å øke utdanningskapasiteten og å få førskolelærere til å bli lenger i yrket.

       Regjeringen ønsker å sette ned et utvalg som skal se på fremtidige virkemidler for å nå målet om full behovsdekning innen år 2000. Dette må de gjerne gjøre, men skal kvaliteten på barnehagene opprettholdes med tilstrekkelig mange voksne til å gi barna et godt omsorgs- og oppvekstmiljø, krever full behovsdekning bedre økonomiske rammer.

Gunnar Mathisen (A) : Jeg merket meg uttalelsen fra Roy Wetterstad, hvor han sammenlignet Rød-Larsen med Messias. Jeg vil minne Wetterstad om at også Messias ble korsfestet.

       I sin tiltredelseserklæring sier Regjeringen:

« Det skal lages delplaner for effektivisering og avbyråkratisering i stats-, fylkes- og kommuneforvaltningen for å frigjøre ressurser til ny tjenesteproduksjon. »

       Arbeiderpartiet har med andre ord ambisiøse mål for å forme forvaltningene slik at de er best mulig i stand til å være samfunnets verktøy, til å betjene befolkningen, til å sette politiske beslutninger ut i livet og til å utøve kontroll.

       I en tid med store og stadige endringer på mange områder innen virksomhetene stilles det krav til fleksibilitet. Det som gjøres i dag, skal kanskje ikke gjøres i morgen, eller det skal kanskje ikke gjøres på samme måte som man gjorde tidligere. Endringene skjer hurtigere og hurtigere.

       I statsetatene er derfor flere omstillingsprosesser i gang. Omstillingene består i hovedsak av kompetanseoppbygging, omskolering og effektivisering. Det mennesker gjør i dag, utføres kanskje av en datamaskin eller noe annet i morgen. Dette gjør kravet til fleksibilitet påtrengende.

       Kravet til fleksibilitet krever mer mobilitet enn vi har vært vant til til nå. Det er snakk om mobilitet mellom statsetater, det er snakk om mobilitet mellom arbeidssteder, det er snakk om mobilitet innen arbeidsoppgavene, og enkelte må kanskje skifte bosted. Slike omstillinger skaper ofte usikkerhet blant dem som blir berørt. Det er helt nødvendig at omstillingsarbeidet foregår i nært samarbeid med de ansattes organisasjoner skal det bli vellykket. Og jeg legger merke til at omstillinger i staten foregår relativt greit.

       Avtaler om ventelønn for dem som blir overtallige, er et virkemiddel som gir en viss trygghet.

       For å få til omstilling og effektivitet er det nødvendig med gode ledere. Konkurransen med det private næringsliv om toppkvalifiserte folk er hard. Et godt virkemiddel for å rekruttere gode ledere er det nye lederlønnssystemet. Ordningen bør fortsette, ja kanskje man blir nødt til å utvikle det videre.

       I arbeidet med å skaffe ny leder til Rikshospitalet ser det ut til at mer penger ikke er tilstrekkelig. I arbeidet med å rekruttere gode og toppkvalifiserte ledere må en kanskje se også på andre virkemidler. Men jeg vil sterkt fraråde at også staten innfører gylne fallskjermer til fallerte ledere.

       Komiteen har vært mer eller mindre samstemt på de områder jeg hittil har nevnt, noe jeg selvfølgelig er veldig glad for.

       Arbeiderpartiet ser det også som nødvendig å styrke fylkesmannsembetene. Styrkingen bør etter vår mening helst skje i tilsyns- og kontrolloppgavene. Vi er derfor glad for at det er funnet plass i proposisjonen til over 16 mill. kr til dette. Vi vil styrke tilsynet og kontrollen med forholdene rundt de aller svakeste i samfunnet - og jeg tenker i denne sammenheng særlig på barnevernet.

       I arbeidet med å ivareta forbrukernes interesser ved å regulere markedskreftene er Konkurransetilsynet samfunnets redskap. Et effektivt konkurransetilsyn er et vern mot pris- og anbudssamarbeid osv.

       I et ønske om å samle kompetanse og effektivisere tilsynet har Administrasjonsdepartementet i proposisjonen foreslått å legge ned avdelingskontorene i Bodø, Hamar og Stavanger. Det er imidlertid nødvendig at alle forhold rundt Forbrukerombudets håndheving av markedsføringsloven og hvilke konsekvenser den foreslåtte nedlegging kan få, blir belyst. Jeg vil derfor be om at denne nedleggingen utsettes.

Erling Folkvord (RV) : Eg merka meg at statsråd Rød-Larsen for « ordens skyld », som han så treffande uttrykte det, fann det nødvendig å gjere Stortinget merksam på at han ikkje er for opsjonsavtalar i statsforvaltninga. Det er jo greitt med alt som er avklara frå ein ny statsråd.

       RV foreslår å gjennomføre kraftige kutt både i statsrådslønningane og toppleiarlønningane i staten. Dagens pampelønnssystem med eller utan opsjonsavtalar gir ikkje betre leiarskap. Det gir oss berre leiarar og topppolitikarar som ikkje veit korleis det er å leve av ei vanleg lønning.

       Eg lytta med interesse til statsråd Brustad, som gjentok den usanne bodskapen at arbeidarpartiregjeringa styrer Noreg i retning full barnehagedekning innan år 2000. Nyleg las vi i avisene om vedtaket i Stavanger om å legge ned 311 av dei barnehageplassane som blir ledige på grunn av at 6-åringane skal inn i skolen. I Bodø skal 31 barnehageavdelingar leggast ned. Aftenposten melde nyleg at 5 200 barnehageplassar i Oslo er blinka ut til privatisering osv.

       For å seie det svært enkelt: Privatisering og nedlegging av barnehagar fører oss ikkje nærmare full barnehagedekning.

       Og statsråd Brustad si linje for at kommunane skal ha enda lågare inntekter i 1997 enn i 1996 vil seie at det er denne regjeringa si økonomiske linje som er hovudårsaka til den allmenne nedturen som barnehagane nå opplever.

       Det er arbeidarpartiregjeringa som står bak det såkalla utviklingsprogrammet for barnehagesektoren, som i praksis betyr å ta frå barn under tre år det vernet dei har hatt ved å vere færre pr. avdeling enn dei større barna. RV stemmer mot denne budsjettposten, og ber om at den blir skild ut ved avstemminga.

       Det er arbeidarpartiregjeringa som har nekta å følgje Stortingets vedtak frå 23. februar 1995 om å lage « en plan for utdanning av førskolelærere som samsvarer med målet om full barnehagedekning », slik også førre talar var inne på. Hadde statsråd Brustad sine ord om full barnehagedekning vore noko anna enn tomt prat for å narre folk, så hadde Regjeringa sjølvsagt laga ein sånn plan.

       Arbeidarpartiet har også undergravd den offentlege barnehagen ved å la den private dagmammaordninga bli oppgradert til familiebarnehagar med offentleg støtte. Kort sagt: Regjeringa sin generelle økonomiske politikk for kommunane og Regjeringa sin konkrete barnehagepolitikk er hovudårsaka til at barnehagesektoren er på nedtur.

       Viss Arbeidarpartiet eller andre parti derimot er for full barnehagedekning på alvor, må dei partia røyste for RV sine investeringsforslag, som inneheld det beløpet som ifølgje Finansdepartementet trengst for å få bygd nok nye barnehagar på tre år.

       Norsk Helse- og Sosialforbund har nyleg stadfesta sitt krav om 6-timars normalarbeidsdag. Det er vel kanskje det mest typiske kvinneforbundet som organiserer lågtlønte omsorgsarbeidarar og har mange deltidstilsette medlemer. Dei avviser livsfaseargumentasjonen, og står fast på at 6-timarsdag med full lønnskompensasjon må gjelde alle kvinner og menn.

       Eg vil derfor stille to enkle spørsmål til SVs representant i komiteen, Jorunn Hageler. Er ho for eller mot parolen om 6-timarsdag med full lønnskompensasjon? Det er det eine. Det andre er: Vil SV stemme for eller mot Raud Valallianse sitt framlegg om å løyve 200 mill. kr til forsøk med 6-timarsdag med full lønnskompensasjon i 1997? Det vil gi dekning tilsvarande to Oslo-forsøk i kvart fylke. RV meiner at det er vegen å gå. Vi etterlyser eit klart svar frå SV.

       Eg vil så knytte nokre kommentarar til den påtenkte omorganiseringa av Likestillingsrådet. Forslaget omfattar Sekretariatet for kvinneforsking, som i dag ligg under Forskingsrådet. RV er heilt einig med Senterpartiet, Høgre, SV og Kristeleg Folkeparti, som i merknaden sin i innstillinga ser på denne flyttinga av Sekretariatet for kvinneforsking som « skadelig for forskningens frihet og omdømme ». Eg er einig i at ei slik omorganisering må føreleggast Stortinget. Det er òg eit fleirtal som går inn for det. Kvinneforskingsmiljøet meiner sjølv at ei slik flytting vil innebere ei klar svekking av kvinne- og kjønnsforskinga her i landet.

       RV meiner det er viktig at dette også kjem i vedtaks form frå Stortinget, og reknar derfor med at det må bli støtte for forslaget frå RV, forslag nr. 58, om at « Stortinget forutsetter at den framtidige omorganiseringen av likestillingsrådet og flytting av Sekretariatet for kvinneforskning legges fram for Stortinget ».

       Regjeringa har så ofte oversett fleirtalsmerknader at det er nødvendig å seie det i klartekst i vedtaks form.

       Til slutt vil eg ta opp RVs forslag som er omdelte i salen.

       Arne Haukvik (Sp) : Først eit par ord til Gunnar Mathisen, som kanskje misforstod litt av det eg sa i eit innlegg tidlegare. Det var då vi diskuterte at komiteen på eiga hand tok seg den fridomen å løyve 300.000 kr som eit eingongsbeløp for å sikre oppattsettinga av ei gamal emigrantkyrkje frå USA. Det var ikkje noka mistillit til departementet, som sikkert kunne ha handtert det, men dei har meir enn nok å stelle med, og me er blitt så store her nå at me må kunne greie litt på eiga hand òg.

       Når det gjeld pressestøtta, meiner Senterpartiet at utbetalinga bør skje to gonger i året, slik dei ber om, og slik det har vore.

       Så over til eit spørsmål som har vore stadig meir alvorleg for ein del aviser i dei siste åra, nemleg distribusjonskostnadene. I innstillinga blir dette problemet tatt opp av komitefleirtalet, alle utanom Høgre og Roy Wetterstad.

       Fleirtalet slår fast at auka distribusjonskostnader rammar ulikt. Dei som blir hardast ramma, er dei riksdekkande meiningsberande avisene og dei mindre avisene som blir distribuerte med posten.

       Det er vel og bra at komitefleirtalet er med på å slå dette fast. For desse utsette avisgruppene er det likevel til lita hjelp å få høyre frå oss at dei har spesielle problem. Det veit dei sanneleg godt frå før. Problemet er at ingen andre enn Senterpartiet er viljuge til å gå inn og gjere noko. Dette er synd, for dei avisgruppene det her er snakk om, har ingen sterke konsern å støtte seg på, slik dei fleste andre avisene har det.

       Senterpartiet kom med framlegg om å opprette ein ny post 74 Distribusjonstilskot på 10 mill. kr, som skulle gjevast som kompensasjon til aviser som blir distribuerte via post, tog eller fly. Vi såg dette som eit viktig bidrag til å halde oppe mangfaldet i media og å jamne ut kostnadsskilnadene samanlikna med aviser som blir omdelte på andre måtar.

       Eg vil særskilt ta opp situasjonen til dei riksdekkande meiningsberande dagsavisene. For at abonnentane skal få avisa same dag over heile landet, må store delar av opplaget fraktast med fly. Distribusjonen blir med dette svært kostbar for aviser som Vårt Land, Nationen, Klassekampen og til dels Dagen.

       Vidare er det slik at desse riksdekkande avisene slit hardt i annonsemarknaden. Statsannonseringa har gått ned som følgje av at forvaltningsselskap blir omdanna til aksjeselskap og på denne måten får unntak frå statsannonsering. Stadig fleire merkevareannonsar blir dessutan styrde gjennom lokale forhandlarar, ofte knytte til store kjøpesenter. Dette går også sterkt ut over desse avisene.

       Vi har eit framlegg om distribusjonsstøtte på 10 mill. kr. Det kan t.d. delast opp slik at dei avisene som blir distribuerte utanfor sitt eige handelsdistrikt, kan få t.d. 200 kr i støtte for kvart abonnement. Føresetnaden må vere at alle lesarane, same kvar dei bur, mottek avisa på dagen og til same pris.

       Elles har eg lyst til å nemne at vi oppmodar folk til å vere med og gje støtte til hurtigrutemuseet i Stokmarknes, og vi håpar at den merknaden vi har i budsjettinnstillinga, fører til at fleire i neste runde er med og løyver pengar til det.

Grethe Fossli (A) : Dans og teater er spennende, og kanskje spesielt det de frie sceniske gruppene representerer. Forvaltningen av midlene til disse gruppene er nå lagt til Norsk kulturråd, og et faglig utvalg for scenekunst har vurdert de gjeldende støtteordninger for disse gruppene. Dette har vært ute på høring, og en holder nå på med en revidering av tilskuddsordningen. Danse- og Teatersentrum, som organiserer de frie sceniske gruppene, har et ønske om å bli trukket inn i prosessen, som bl.a omhandler den konkrete og praktiske utformingen av retningslinjene. Det vil være fint om statsråden kan vurdere dette.

       Når jeg først har anledning, er det også fristende å gi noen kommentarer til tidligere innlegg i salen her i dag. Representanten Haukvik var skuffet over at departementet ikke hadde fulgt opp bevilgningen til seilskipene. Nå er det slik at av de 7 millionene som ble bevilget for 1996, er det kun brukt 1,5 millioner, og nå er det snart 1. desember. Er det slik at det for 1997 foreligger så store planer for disse skipene at det er behov for ca 10 mill. kr?

       I sitt innlegg nevnte også representanten Haukvik Trøndelag Folkemuseum, som er så heldig at de har fått en gave på 33 mill. kr av en god venn i Sveits. Gaver er bra, men problemet blir når disse gavene gis under forutsetning av at staten skal gjøre det samme. Det er flere kommuner som har fått problemer med slike gaver, og det kan ofte bli dyrere for mottakeren enn for giveren.

       I innstillingen har diverse partier skrevet gode ord om flere prosjekter uten å bevilge penger. Det kan vi vel alle gjøre - jeg vet om mange gode prosjekter som jeg gjerne skulle sagt mye godt om - men det må være en viss realisme i det.

       Hurtigrutens Hus i Nordland er nevnt både i næringskomiteens budsjettinnstilling og i den vi behandler i dag - men kun med gode ord. Dette er et prosjekt som det er antatt vil koste ca 44 mill. kr, og det ville vært interessant å få en vurdering fra de partiene som har lagt inn de gode ordene, av hvem som skal betale dette gildet. Det er det nemlig ikke sagt noe om i noen av innstillingene.

       Til slutt litt om « Barn i bevegelse », en kampanje som statsråd Sylvia Brustad og statsråd Gudmund Hernes satte i gang for noen dager siden. Jeg ble litt overrasket over noen sure kommentarer som ble gitt til dette prosjektet tidligere i dag. Med den utvikling som har skjedd på TV- og PC-fronten, kan det være greit å bli minnet om at barn trenger å komme seg ut - de trenger å bevege seg fritt, uten at vi voksne løper etter. Litt sleivete sagt, det kan vel være greit at de noen ganger detter og slår seg.

Terje Sandkjær (Sp) : Jeg vil benytte anledningen til å snakke om kultur, og mer nøyaktig: om Agder Teater.

       Ved etableringen av Agder Teater som regionteater fra 1. januar 1995 la man til grunn den selvfølgelige forutsetningen at de økonomiske rammevilkårene for begge Agder-fylkene ville muliggjøre oppfylling av normalkravene med hensyn til kontinuerlig drift osv. Dette har på ingen måte skjedd. Vi forventet derfor at Agder Teater i budsjettet for 1997 skulle bringes opp på nivå med sammenlignbare regionteatre som er fullt utbygd. Vi er derfor både forundret og skuffet over at ikke noe skjer, idet budsjettet bare viderefører det altfor lave nivået fra 1996.

       Det jeg nå har sagt om de økonomiske rammevilkårene, kan også gjelde for andre regionteatre. Om jeg så føyer til at aktiviteten ved Agder Teater er høy, kvaliteten god og publikumsoppslutningen svært positiv, kan det også gjelde for en del av de andre teatrene.

       Det som imidlertid gjør Agder Teater til noe helt spesielt blant regionteatrene, er den satsingen som foregår ved friluftsscenen i Fjæreheia ved Grimstad. Dette er helt unikt! I tre somrer har man tilbudt friluftsteater - det har gått for fulle hus, og med dundrende kunstnerisk suksess.

       Men det krever unektelig en del økonomiske ressurser. Nødvendig anleggsvirksomhet på stedet er nå langt på vei gjennomført. Responsen fra kunstnere og fra publikum er enorm, og Fjæreheia har allerede bevist at stedet har kvaliteter som gjør at det bør videreutvikles til å bli en nasjonal arena for scenekunst. Naturscenens kvaliteter tilsier dette, og det faktum at både Ibsen og Hamsun hadde en rimelig sterk tilknytning til Grimstad, bør også tillegges vekt.

       For å kunne opprettholde en profesjonell virksomhet som regionteater, inkludert den unike satsingen i Fjæreheia, søkte Agder Teater om et statlig tilskudd på 9,4 mill. kr for 1997. I budsjettet er teatret tilgodesett med 6,5 mill. kr. For Agder Teater er dette dramatisk, og det er f.eks ikke sannsynlig at teatret kan følge opp satsingen i Fjæreheia med et så lavt nivå på statstilskuddet.

       Jeg er glad for at Senterpartiet har innsett både teatrets muligheter og de økonomiske realitetene. Senterpartiet har derfor vært innstilt på å øke tilskuddet med ca 3 mill. kr, som teatret ber om. Nå ble det til slutt flertall i komiteen for 1 mill. kr, og dette blir rimeligvis også resultatet etter behandlingen i kveld. Dette er lite.

       Ildsjelene i Agder Teater kan imidlertid registrere at de i alle fall delvis har vunnet gehør, og at Stortinget har gitt teatret et handslag ved denne tilleggsbevilgningen. Utfordringen gis dermed videre til statsråden. Jeg regner med at kulturministeren har merket seg Stortingets vilje til en sterkere prioritering av Agder Teater, og at hun tar konsekvensen av dette, slik at teatret ved neste budsjettkorsvei omsider kan få det nødvendige økonomiske løftet.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg har noen spørsmål til statsråd Terje Rød-Larsen i forbindelse med noe han berørte i sitt innlegg, nemlig forholdene omkring Statsbygg.

       Det var jo en ordning som ble etablert i 1990-91 av arbeiderpartiregjeringen, med det formål å skille ut forvaltning av statlige bygninger, slik at de enkelte etater som brukte bygningene, kunne slippe å ha ansvaret for alt det bygningsmessige - særlig vedlikehold og opprusting - og slik at man kunne få de reelle kostnader for de enkelte etater på bordet ved at de måtte betale leie for sine lokaler til Statsbygg. Etter hvert har man også gått inn for en slags markedsleie, nettopp for å gjøre de forskjellige offentlige etater kostnadsbevisste, slik at de ikke skulle gå rundt og tro at bygninger og lokaler er noe som er gratis.

       Er det statsråd Terje Rød-Larsens vurdering at erfaringene med dette har vært gode, slik at det har vært lettere å få forsvarlig vedlikehold utført på disse bygningene når de ikke er på budsjettene til de enkelte etater, men en del av leieavtalene for bygningene? Og har det vært mulig å få et sammenligningsgrunnlag og en slags markedsmessig vurdering - markedsmessige vurderinger er jo interessant i disse dager - slik at man kan sammenligne den leien som Statsbygg opererer med, med den leien som private eiendomsbesittere tar, og få en større grad av fleksibilitet inn i dette?

       Den andre tingen ved denne ordningen som arbeiderpartiregjeringen gjennomførte, er nettopp at Statsbygg kanskje har en enklere beslutningsprosess enn det som er tilfellet i en vanlig etat, der prosessen ofte kan være komplisert og langvarig for de enkleste beslutninger. Det skulle vært interessant å høre statsrådens vurdering hvis han har hatt anledning til å sette seg inn i problematikken, eller hvis han kan få litt hjelp av sin sidekvinne til å svare på dette også - med andre ord: Har det vært en vellykket reform? Og er det en reform dette å skille ut bygningsmassen i et eget selskap som forvalter og vedlikeholder og oppruster bygningsmassen teknisk sett slik at etatslederne kan stelle med det de egentlig skal? Har det vært en vellykket og fornuftig reform som statsråden kanskje kunne tenke seg å anbefale forskjellige kommuner som er i samme situasjon?

Rita Tveiten (A) : Først vil eg seia meg samd i innlegget til Terje Sandkjær når det gjeld tilskot til regionteatra. Dei må verkeleg på dagsordenen. Eg vil be den nye kulturministeren sjå nærare på denne saka, ikkje berre når det gjeld Agder Teater, men også når det gjeld f.eks. Hordaland Teater og Hedmark Teater. Ved å sjå på budsjettløyvingane i høve til talet på framsyningar og publikumsoppslutning vil ho raskt finna ut at her er det noko som iallfall ikkje er heilt rettferdig.

       Men no var det ikkje akkurat det eg ville seia mest om. Eg vil hevda at kulturbudsjettet er eit av dei viktigaste budsjetta - eller kanskje det viktigaste - Stortinget i det heile har til behandling.

       Det er etter mi meining direkte samanheng mellom ulike kunst- og kulturuttrykk og vår evne til å meistra livet. I eit slikt lys vert kunstnarane viktige aktørar også i det førebyggjande helsearbeidet. I ei tid med stadig auka einsemd og framandgjering meiner eg at eit av grepa er å stimulera til at det enkelte mennesket kan verta kjent med fleire måtar å utvida sitt « indre rom » på. Det er desse indre romma og måten me innreier dei på som vert avgjerande for korleis me kan greia å handtera utfordringane i livet. Særleg har det mykje å seia no når familiemønstra endrar seg og det vert større geografisk avstand mellom familiemedlemmer og generasjonar.

       Det kan vera grunn til å sjå nærare på om dette kan vera ein av vegane å gå for å få ned talet på f.eks sjølvmord. Det er i alle høve ei styrking for at den einskilde betre skal kunna handtera kjensler som kan enda med sjølvmord. Kva kan kunstnarane yta i ein slik samanheng? Jau, dei kan gje impulsar og presentasjonar av måtar å sjå samtida på som får oss til å reagera på den eine eller andre måten. Det er sløvsinnet og forflatinga som bokstavleg talt er livsfarleg. I så måte påverkar vilkåra me byr kunstnarane våre, omtrent direkte våre eigne liv.

       Eg ynskjer ei satsing på kunstformidling, ikkje minst ved at barn i barnehagar og skular på nært hald får oppleva utøvande kunstnarar til inspirasjon og utvikling.

Roy N Wetterstad (Uav) : Kulturbevilgningene brukes mer enn noen gang til å drive politisk kundepleie. Slik som Sosialistisk Venstreparti, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti holder på som valgnisser, kommer køen av snille lobbyister helt sikkert til å vokse mer. Hos disse kameratene har det vist seg lett å få sine ønsker oppfylt.

       Når jeg nå vil avlegge Høyre en liten visitt, har vel det noe med at dette er det partiet som jeg normalt ville ha hatt minst å utsette på blant dem som er representert i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen. Men de krumspring - for ikke å si hallingkast - som partiet gjør i kulturpolitikken, synes jeg ikke kan gå upåaktet hen. De er med på et uansvarlig utgiftsforlik sammen med partiene på venstresiden. Man kan faktisk lure på om de har oppgitt egen politikk når en ser at de står sammen om økninger på hele 18 poster, mens Høyre alene bare har endringsforslag på ni poster. Høyre tar ikke økonomisk ansvar. De er med på å svekke budsjettet og dekker seg bak at de har egne kuttforslag på flere områder. Det er bare det at de ikke har vist noen entusiasme for å komme frem til et reduksjonsforlik. Mangelen på konsekvens blir veldig synlig når man vet at de er imot pressestøtte, men allikevel i kveld bidrar til å øke pressestøtten sammen med sine nye koalisjonspartnere. Det naturlige ville ha vært at de gikk inn for å ta med Morgenbladet innenfor Regjeringens foreslåtte ramme. Isteden øker de rammen for å yte ekstra pressestøtte til Morgenbladet, en samisk avis og et magasin for kulturelt mangfold.

       Høyre pleier å gi uttrykk for at de er opptatt av effektivisering og slanking av offentlig sektor. Det har de også gjort i dagens debatt. Men de sørger allikevel for å sette en stopper for viktig effektivisering som Toll- og avgiftsdirektoratet har tatt initiativ til, ved å foreslå sammenslåing av flere tolldistrikt. Høyre stanser sammenslåingen av Telemark/Vestfold tolldistrikt med Buskerud tolldistrikt, noe som ville ha gitt ti årsverk i effektiviseringsgevinst.

       Jeg forventer Høyres støtte til forslaget om å vurdere fylkeskommunens eksistensberettigelse. Representanten Nakkim og flere andre har vært med på dette tidligere. Nå er det imidlertid et landsmøtevedtak som gjør at et samlet parti bør bli med på dette.

       Forslaget om å selge statens aksjer i Norsk Film AS fremmes etter at Statskonsult anbefalte dette i en analyse som er gjort for Regjeringen.

       Etter representanten Hallgrim Bergs uttalelser den siste tiden om TV-reklame knyttet til barneprogram, forventer jeg Høyres støtte til forslaget om liberalisering av reklamebestemmelsene.

Solveig Sollie (KrF) : Denne siste debatten i dag har i stor grad vært preget av familiepolitikk, spesielt kontantstøtte og barnehager. Jeg registrerer at dette temaet har blitt mer og mer aktuelt. Kanskje ikke minst etterat Longva-utvalget la fram sin innstilling, har det vært en livlig debatt om omsorgsformer for barn. Det hilser jeg velkommen, fordi jeg tror det er viktig å tenke nytt i forhold til omsorgsformer og hvordan familier kan velge.

       Så litt om et par andre saker som jeg ikke rakk å si noe om i innlegget mitt. Den ene gjelder sponsing i NRK. Arbeiderpartiet har en merknad angående dette. Det er helt klart at det er vanskelig for publikum å skille mellom reklame og kommersielle plakater på NRK. Jeg tror faktisk at dersom denne merknaden som Arbeiderpartiet har, hadde kommet inn noe før og ikke like før komiteen avgav sin innstilling, er det ikke umulig å tenke seg at også flere partier ville ha vurdert en slik problemstilling. Det var et signal til statsråden.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg føler et behov for å kunne kommentere kontantstøtten litt mer, for både statsråd Sylvia Brustad og representanter fra Arbeiderpartiet og SV har hevdet i debatten at valgfrihet for familiene - slik jeg forstår det - bare oppnås gjennom å bygge flere barnehageplasser. Innleggene, spesielt fra SV, kunne også oppfattes slik at det ikke er liv laga hvis ikke barn under tre år får gå i barnehage. Jeg undres på om ikke slike sterke utfall bunner i at disse partiene nå også oppfatter at flere og flere småbarnsfamilier gir uttrykk for at en kontantstøtteordning til alle er et godt forslag. Meningsmålinger på landsbasis og også innen enkelte fylker viser at det er et klart flertall for kontantstøtte. At vår kontantstøtteordning ikke er ferdig utbygd ennå, er noe vi åpent har lagt fram. Høyre har helt klart sagt fra at vi vil begynne en utbygging av kontantstøtteordningen i 1997, og fortsette til vi når vårt mål. Dette er en reform som ikke kan tas i én jafs.

       Det er riktig at med vårt opplegg til barnehageplasser blir plassene for barn under tre år dyrere enn de er i dag. Men det er viktig at man i dette regnestykket også tar med at vi øker skattefradraget for dokumenterte utgifter for pass og stell av barn med 13.000 kr. Dette velger barnehagetilhengerne helt å se bort fra.

       Det er en ting til som Arbeiderpartiet velger å se bort fra. Det er at flere og flere småbarnsforeldre ønsker å kunne bruke mer av sin tid til å være sammen med sine egne barn. Dette ønsket vil lettere kunne bli imøtekommet ved at de får et direkte tilskudd. Og en viktig ting til: I dag er det kun en tredjedel av 1- og 2-åringene som går i barnehage. Alle de andre barna i denne alderen har et omsorgstilbud i hjemmet eller andre tilbud om begge foreldrene er i arbeid. Nå vil også disse foreldrene kunne få et tilskudd. Med det opplegget Arbeiderpartiet ønsker å kjøre, tvinger de alle barn til å gå i barnehage. Og det kan man vel ikke kalle valgfrihet!

       Arbeiderpartiet har heller ikke oppdaget at det er en god del familier som ikke har en 9 - 4-jobb, og som da ikke passer inn i et barnehagetilbud. Disse foreldrene trenger vel også et tilbud. I alle år har disse småbarnsforeldrene måttet ordne seg på en annen måte, uten at de har fått verken statstilskudd eller kommunale tilskudd.

       Vår kontantstøttemodell skal gjelde alle som har barn under tre år, også enslige foreldre og bønder som har bondeyrket som heltidsarbeid. Det er ikke på grunn av det pedagogiske opplegget det ble barnehage for barn under tre år, men fordi foreldrene trengte et omsorgstilbud. Nå vil vi gi dem kontantstøtte i stedet, slik at de kan velge selv.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Representanten Folkvord påstod at jeg kom med et usant budskap når jeg sa at jeg holder fast ved målsettinga om full barnehagedekning innen år 2000. Jeg håper de fleste representantene tar meg på ordet når jeg sier at jeg faktisk ærlig og oppriktig mener at det målet må stå fast, og at jeg og mitt parti skal bidra med vårt for å nå det. Men jeg tror, kanskje i motsetning til RV, at en på den vegen er nødt til å se på en del utradisjonelle løsninger for å komme i mål. Jeg skjønner jo at RV er imot f.eks familiebarnehager, noe jeg synes er et godt alternativ spesielt for barn under tre år, men det er riktig at det er en ordning og et tilbud som kan bli enda bedre, bl.a når det gjelder vikarer i forhold til førskolelærere.

       Jeg forstod det også slik at RV er imot utviklingsprogrammet for barnehagesektoren, og jeg har lyst til å si litt om hva som er målsettinga med det. Det er bl.a å finne svar på hvordan vi skal få flere barnehageplasser for barn under tre år, og hvordan vi skal få barnehagene mer tilpasset brukernes behov, bidra til endringer gjennom å presentere alternative forslag, og ikke minst kunne videreformidle gode eksempler fra de kommuner der de har lykkes med barnehageutbyggingen gjennom utradisjonelle løsninger, der en ivaretar fleksibiliteten. Nå er det innspurten i dette arbeidet som gjenstår, og jeg synes det ville være veldig trist hvis en nå i denne fasen hadde avsluttet dette programmet som jeg mener er veldig bra, og som det er viktig å få formidlet til de ulike kommuner rundt omkring i landet vårt.

       Så vil jeg i forhold til det innlegget representanten Nakkim holdt her nylig, si at Arbeiderpartiet ikke har noe ønske om å tvinge alle barn til å gå i barnehage. Men vi vil at det skal være et reelt tilbud for alle som ønsker det, og vi ønsker ikke å oppnå full barnehagedekning ved å gjøre barnehagene så dyre at folk ikke har råd til å benytte seg av dem. Jeg må si at jeg ikke helt kan skjønne hvordan Høyre greier å framstille sitt opplegg med kontantstøtteordning, som i realiteten betyr 1.000 kr i måneden pr. barn samtidig som det går på bekostning av spesielt barnehagetilbudet til barn under tre år, som en økt valgfrihet. Jeg vil si snarere tvert imot. Hvem er det som har råd til å være hjemme for 1.000 kr i måneden, og hvilken valgfrihet er det når barnehageplassen forsvinner? Jeg synes ikke det er noe godt argument at det er så få barn under tre år som har barnehageplass. Jeg synes at utfordringa da må være hvordan vi skal greie å sikre også dem et tilbud om barnehageplass.

       Så helt til slutt: Når det gjelder spørsmålet om den framtidige organisering av likestillingsapparatet, har jeg hele tida ment at den saken selvfølgelig skal legges fram for Stortinget før det treffes en beslutning.

Statsråd Terje Rød-Larsen : Bare en kort kommentar til representanten Hagens innlegg. Departementet arbeider for tiden med en evaluering av overgangen til statsforvaltningsbedrift når det gjelder Statsbygg. Denne omfatter også en evaluering av husleieordningen.

       For det andre vil jeg også nevne at budsjettet for 1997 rommer et utviklingsprogram for statlige fellestjenester som f.eks. Statsbygg. Vi vil her analysere både organisering, styring, finansiering og forholdet til det private marked. Jeg vil også gjenta hva jeg sa i mitt innlegg tidligere i dag, nemlig at min oppfatning er at statsansatte ikke skal skjermes mot nødvendige omstillingstiltak og mobilitet. Jeg mener at dette må gjøres i lagspill med de ansatte. Det jeg også sa - jeg understreker det igjen - var at vi vil se med friske øyne på hele statsforvaltningen. Vi vil være åpne for helt nye grep, ikke bare små grep, men også for større, radikale grep dersom dette er hensiktsmessig, og dersom dette er nødvendig.

Erling Folkvord (RV) : Eg høyrde kva for ein kommentar statsråd Brustad hadde til det eg har sagt tidlegare om at ho marknadsfører ein usann bodskap om at arbeidarpartiregjeringa har ein kurs i retning full barnehagedekning innan år 2000, og eg merka meg at det Brustad hadde å seie til det, var at ho personleg « ærlig og oppriktig » meiner det ho seier. Det oppfattar eg som mildast talt eit svakt dementi, for eg har ikkje sagt noko om kva som er tilstanden i statsråd Brustad si tankeverd, eg har ikkje på nokon måte påstått at ho uttaler seg i strid med dei subjektive tankane som ho har i hovudet sitt. Det som eg berre har påpeika, er at arbeidarpartiregjeringa fører ein konsekvent politikk som gjer at vi sannsynlegvis kjem lenger og lenger unna ei full barnehagedekning med den kursen som Regjeringa nå ligg på. Det betyr at arbeidarpartiregjeringa er barnehagefiendtleg, kort og enkelt, og det må vere forklaringa på at Regjeringa har sabotert det stortingsvedtaket frå februar 1995 som eg nemnde, om å lage ein plan for førskolelærarutdanninga i samsvar med målet om full barnehagedekning innan nokre få år. Så mykje om det.

       Elles synest eg det er utmerkt at statsråden kommenterer forslag nr. 58 som RV har reist, og som handlar om ei mogleg framtidig omorganisering av Likestillingsrådet m.a. og ei mogleg framtidig omorganisering av Sekretariatet for kvinneforskning. Når statsråden frå talarstolen nå seier at den saka « skal legges fram for Stortinget før det treffes en beslutning », så oppfattar eg det som ei ganske klar melding om at statsråden i det tilfellet har som siktemål å innrette seg i samsvar med fleirtalsmerknaden frå komiteen. På bakgrunn av det synest eg det er greitt å be om at forslag nr. 58 blir omgjort til eit oversendingsforslag, og eg reknar med at den avklaringa også fører til at det blir ei skjerpa merksemd om korleis arbeidarpartiregjeringa nå jobbar vidare, og om kva plass dei meiner at m.a. Sekretariatet for kvinneforskning skal ha i det framtidige likestillingsarbeidet i Noreg.

       Personlig tilhører jeg den gruppen som ennå ikke har fått heldagsplass, men må nøye meg med å operere på deltidsbasis når det gjelder barnehageplass. Når jeg leverer og henter barna, ser jeg jo i hvor stor grad barnehagen bidrar til å utvikle barna, og ikke, som en del hevder, nærmest bryter friheten deres ned. Det er tvert imot det motsatte som ofte skjer.

       Hvordan er det verden egentlig ser ut rundt omkring. I distriktene, bl.a der jeg bor, kan det være langt mellom barna. Barna møter ikke andre barn daglig hvis de ikke har barnehageplass. Hvordan i all verden skal de barna få lov å utvikle seg på barns egen basis. Det er bare en måte å gjøre det på. Ergo må det være komplett distriktsfiendtlig å bryte ned barnehageutbygginga. Er det noen som virkelig trenger et tilbud på dette området, er det vi som bor distriktene.

       Prøveordningen med kontantstøtte i Stavanger er et godt eksempel på hvordan verden ikke bør bli framover. Det er ganske tilfeldig hvem som får støtte, når vi ser at familier med en samlet inntekt på 500.000 kr - 800.000 kr i året mottar kontantstøtte. Samtidig ser vi at det borgerlige flertall i byen legger ned barnehageplasser og fjerner friplasser for foreldre med inntekt under 100.000 kr. Det er en politikk vi ikke kan være bekjent av å føre og støtte her fra Stortingets side.

       Når rettferdighet trekkes inn, at noen får plass, mens andre ikke får det, og at vi må prøve å utjevne gjennom kontantoverføringer til småbarnsforeldre, må jeg si at det bare er en løsning på den urettferdigheten, og det er å fortsette å bygge ut barnehagene. Det er en merkelig logikk som av og til framtrer på borgerlig side. Hvis det er urettferdig at noen får barnehageplass, mens andre ikke får det og ergo må få kontantstøtte, hadde det vært lett å bruke den samme logikken i forhold til sykehusene. Hvis friske folk ikke få muligheten til å benytte seg av det tjenestetilbudet som er på sykehusene, skulle de da ha det utbetalt i kontantytelser? Det er en logikk som Arbeiderpartiet ikke ønsker å støtte seg til.

       Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

Carl I Hagen (Frp) : Statsråd Terje Rød-Larsen kommenterte i et innlegg mine spørsmål, og det satte jeg pris på. Jeg er meget tilfreds med følgende del av hans innlegg:

       « Dette betyr selvsagt ikke at statsansatte skal skjermes mot nødvendige omstillingstiltak og mobilitet. Omstilling av statlig virksomhet blir mer og mer nødvendig i et samfunn som er i hurtigere og hurtigere endring. Her må vi være åpne for nye grep, ikke bare for de små, men også for de store. »

       Dette burde i realiteten fra den nye regjering innebære et noe annet syn på konkurransestimulering av produksjonsdelen av offentlig sektor enn det som tidligere arbeiderpartiregjeringer har stått for. For den mest fornuftige drivkraft for å få omstilling er å bli vurdert opp mot andre som driver med det samme, altså en konkurranse. Dette er noe jeg hilser velkommen. Det skulle være interessant å få en bekreftelse på at det nettopp innebærer et noe annet syn på konkurransestimulering som et virkemiddel for å få til den nødvendige omstilling og den nødvendige mobilitet.

       Ellers ser jeg frem til å få den varslede gjennomgangen av Statsbygg, men jeg oppfanget ingen signaler om at det så langt ikke var en fornuftig ordning å skille ut eiendomsforvaltningen i eget selskap, og at de som bruker bygningene, kan betale en leie.

       I den sammenheng vil jeg også vise til at statsråd Terje Rød-Larsen sa følgende om Statsbygg i sitt innlegg:

« Men heller ikke Statsbyggs budsjett er en helt utømmelig kilde, en Sareptas krukke, som kan utnyttes ubegrenset uten at dette samtidig får uheldige konsekvenser. »

       Det skulle vel egentlig være et argument for å omdanne Statsbygg som forvaltningsbedrift til et aksjeselskap med større fullmakter til å kunne oppta de nødvendige lån, for da ville det bli en markedsutsatt bedrift. Det ville være leietakernes behov som styrte hva som ville være fornuftig fra Statsbyggs side.

       Når han snakker om omstilling, er det vel nettopp en langt større grad av bruk av selskapsformen og aksjeselskapsformen som er mest fornuftig. Vi vet jo at i de offentlige etater, både kommunale og statlige, kan en beslutningsprosess ta måneder og år. I en bedrift, særlig et aksjeselskap, ville den kunne vært gjennomført i løpet av meget kort tid. Jeg vil derfor anbefale Regjeringen å gå inn for omdannelse til aksjeselskaper, selv om de er aldri så mye 100 % offentlig eid, og bruk av konkurransestimulering som virkemiddel for å oppnå Regjeringens egne målsettinger.

Leif Lund (A) : Det kunne vært sagt mye om Carl I Hagens AS-kåthet, men det var ikke det jeg tok ordet for.

       Jeg tok faktisk ordet for å komme med et lite hjertesukk, og det gjelder innlegget til Høyres representant Nakkim i forhold til kontantstøtten. Jeg håper at denne debatten om kontantstøtte ikke gjør at vi glemmer alle de gode tingene som vi har gjort de siste 10 årene - innført ordninger som bedrer barnefamilienes situasjon og gitt foreldrene rett til omsorg for sine barn - fordi kontantstøtten liksom skal gjøre at vi får bedre tid til å være sammen med barna. Vi har gjennomført en politikk overfor småbarnsforeldre som innebærer at vi har en permisjonsperiode som er vesentlig forlenget. Vi har en tidskontoordning som gjør at man kan kombinere fødselspermisjon med nedsatt arbeidstid, at man faktisk kan være ute av arbeid i to år, og vi har gjennom revisjon av arbeidsmiljøloven gitt småbarnsforeldre spesielle rettigheter med hensyn til å ta fri. Det er derfor viktig at vi ikke nå forskusler disse tingene vi har oppnådd, og at ikke omtanke for småbarnsforeldrenes behov for å være sammen med barna bare blir knyttet opp til å motta en sum på 1.000 kr pr. måned. Jeg syns vi der er inne på et feilspor, og jeg håper at Stortingets flertall vil fortsette den positive trenden som Stortinget har vist i forhold til en samlet politikk overfor småbarnsforeldre.

       Jeg har også merket meg at fredningstiden for statsråder nå er nede i hele fire dager, og at Carl I Hagen prøvde å trekke litt veksler på at statsråd Rød-Larsen hadde uttalt at forandringene i det offentlige kunne skje på mange forskjellige måter. Nils Totland sa akkurat det samme i denne debatten for ett år siden, så jeg kan forsikre representanten Carl I Hagen at Arbeiderpartiet også innenfor administrasjon fører en stø politikk og en stø kurs.

       Representanten Erna Solberg stod på denne talerstolen for et par minutter siden og sa at Arbeiderpartiet aldri har vært villig til å støtte barnefamiliene økonomisk. Hva er da 12 milliarder kr i barnetrygd? Hun sa også at representantene fra Arbeiderpartiet var så A4-formet at de på ingen måte kunne gjøre noe annet enn å jobbe fra kl. 8 til kl. 16 og ha barnehagetilbud i den perioden. Jeg minner om at barnetrygden som vi har hørt om, ble innført av en arbeiderpartiregjering for ganske mange år siden. Dessuten har arbeiderpartiregjeringen også innført en tidskontoordning som gjør at man kan variere barnehagetiden ganske mye, og vi har et utviklingsprogram som skal gjøre barnehagetilbudet mer brukervennlig.

Erna Solberg (H) : Jeg tror jeg har rimelig godt belegg for min påstand om at Arbeiderpartiet ikke har vært noen som helst pådriver for å sikre barnefamilienes økonomi. Det tror jeg man kan se hvis man systematisk går gjennom samtlige forsøk som har vært knyttet til småbarnsforeldres økonomi, spesielt knyttet til småbarnstillegget, men også til økningen i barnetrygden, helt fra 1981 under Willoch-regjeringen. Arbeiderpartiet har konsekvent stemt mot økninger. Ekstraøkninger har vært gjennomført av et stortingsflertall bestående av de partiene jeg nevnte i sted, av Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. De to siste periodene har det vært helt markant. Hvis man husker tilbake til Syse-regjeringens forslag om å innføre et småbarnstillegg på 10.000 kr, vil man også huske at det første Harlem Brundtland-regjeringen gjorde da man kom tilbake i regjeringsposisjon, var å trekke vekk småbarnstilskuddet. Så ble det mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet forhandlet frem et småbarnstilskudd på - hvis jeg ikke husker feil - 3.500 kr i det budsjettopplegget. Siden har økninger i småbarnstilskuddet bare blitt gjennomført av et flertall her på Stortinget der Arbeiderpartiet ikke har inngått, hvis ikke Arbeiderpartiet har vært nødt til å gå inn i forhandlinger for å skape løsninger med partier som har prioritert småbarnsfamiliene. Så jeg tror at enhver dokumentasjon vil vise at Arbeiderpartiet har problemer med dette. Årets budsjett viser det samme. Man har jo bestemt seg for å kutte det forliket når det gjaldt momskompensasjonsordningen og heving av barnetrygden som Høyre og Arbeiderpartiet inngikk i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, hvor vi altså hadde en økning, som man trekker inn igjen - 22 kr - i forslaget til budsjett. Det betyr at man svekker barnefamilienes økonomi.

       Samtidig er det veldig interessant å se på levekårsundersøkelsen og utviklingen med hensyn til når barnefamiliene bedret sin økonomi mest, og sammenligne Willoch-regjeringen med Harlem Brundtland-regjeringen fra 1986 til 1989. Det viser seg nemlig at det var en stigende og bedret familieøkonomi i hele perioden under Willoch-regjeringen, mens den stagnerte

       og sank under Harlem Brundtland-regjeringen, fordi det ikke lenger var prioritert å gi familiene bedre handlingsrom og bedre familieøkonomi. Så selv om man stemmer for ikke å kutte barnetrygden hvert år, vet vi i hvert fall hvem som har vært primus motor. For Høyre er det rimelig viktig, for vi mener at vi skal gi barnefamiliene handlefrihet og valgfrihet. Da dreier det seg i stor grad om økonomi og om at en ikke skal inn i det A4-mønsteret jeg mener Arbeiderpartiet står for. Det betyr ikke at alle representanter fra Arbeiderpartiet er A4, men det betyr at man tror at et tjenestetilbud innenfor gitte rammer og innenfor retningslinjer vedtatt av politikerne er det som passer til alle familier. Det er ikke slik, og det burde man vite når man selv opererer med en behovsdekning som ikke er større enn 60-70 % når det gjelder barnehagene. Man vet at en rekke familier velger omsorg på andre måter.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet, og debatten er avslutta.

       Edvard Grimstad gjeninntok her presidentplassen.