Sak nr. 2
Utenriksministerens redegjørelse om atomsikkerhetsspørsmål i Stortingets møte 29. oktober 1996

TALERE:

       John Dale (Sp) : Stortinget har i dag drøfta menneskerettsspørsmål, og følgjer så på med ein debatt om spørsmål knytte til korleis vi best kan takla atomtrugsmålet i våre nordlege område. Samanhengen er innlysande, retten til liv er som kjent ein grunnleggjande menneskerett, og den vert for alvor utfordra av dei tilstandar den kalde krigen i si tid skapte. Me kan snakka om ein akutt fare, og eg tenkjer då på det høgrisikable kjernekraftverket på Kola, og me kan registrera ein framtidsfare, som vert stadig meir alvorleg om den får lov til å utvikla seg. Det siste tilfellet handlar om atomubåtar og atomavfall.

       Utanriksministeren har orientert Stortinget om denne situasjonen, og han har også gjort greie for dei tiltaka Noreg satsar på, åleine eller saman med andre land. Eg synest den norske profilen har vorte tydelegare i det siste. At vi nærmast i naudforsvar går inn med pengar for å gjennomføra heilt elementære tryggingstiltak i Kola atomkraftverk, er sjølvsagt. Men vel så viktig er det at me - som Regjeringa no vil - får russarane med på å stengja dei eldste og mest usikre reaktorane snarast mogleg, og at me iherdig motarbeider alle planar om å erstatta gamle reaktorar med nye. Det er gledeleg at Regjeringa insisterer på at russiske styresmakter vurderer alternative former for energiforsyning, m.a. basert på gass, og energiøkonomisering. Dette er i tråd med det ein samla utanrikskomite bad om for godt og vel eit år sidan.

       Etter Tsjernobyl-ulykka i 1986 har det gått opp for oss kor farleg situasjonen er i vårt område. Atomkraftverka i Ignalina og St. Petersburg-området står i same klasse som kraftverket på Kola. Felles for dei alle er at dei vert flikka på. Noko anna val finst ikkje på kort sikt. Spørsmålet er om Noreg i samarbeid med andre land kan stabla på beina ein strategi for å hindra kjernekraftindustrien frå å satsa på nytt. Dels er det snakk om å vinna internasjonal opinion over på rett side, dels gjeld det å lyfta fram i lyset alternative energiformer, slik Regjeringa legg opp til i nord. I alle fall rører vi her ved ei fundamental norsk utanrikspolitisk interesse, som heilt sikkert finn sitt motsvar i svært mange land. Me registrerer med glede f.eks at Atomtryggingsfondet arbeider særs aktivt.

       Ved å formulera motvilje mot etablering av nye kjernekraftverk har utanriksministeren i si erklæring teke eit godt steg i riktig retning, dvs. han har signalisert norsk interesse for å avvikla kjernekraftverk reint generelt. Dette synest eg er gledeleg, fordi det heilt ut harmonerer med det internasjonale arbeidet som er i gang for å hindra spreiing av atomvåpen. Som kjent greier ingen å trekkja klare grenser mellom sivil og militær utnytting av kjernekraft. Atomtryggingsspørsmål må difor løysast i ein breiast mogleg samanheng. Dermed heng dei norske offisielle posisjonane no noko betre saman.

       For nokre dagar sidan røysta Noreg blankt i FN i ei sak som handla om å avskaffa atomvåpen. Me burde røysta ja, men like fullt, det norske signalet var viktig, og det kom på eit riktig tidspunkt. For Noreg som strever iherdig med å sanka internasjonal støtte til ei opprydding i nord, er det også viktig å kunna dra vekslar på den store verdsopinionen. Ei norsk regjering som i FN og i andre internasjonale fora utvetydig slår eit slag for atomnedrusting, vil lettare kunne mobilisera støttespelarar rundt om i verda med eit slikt utgangspunkt. Og det er det som trengst, for i nord står me framfor eit felles trugsmål og dermed også ei felles utfordring.

       Utanriksministeren la i si utgreiing stor vekt på å forklara bakgrunnen for at Noreg prøver å få til eit breitt internasjonalt samarbeid om handtering av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall. Me har også for handa ein omfattande Bellona-rapport.

       Det går føre seg ein viss diskusjon om kva som er hovudproblemet her. Enkelte etterlyser ei regional verksemd som kan ta seg av lagring og handtering, andre meiner det er viktigast å satsa på den ekspertisen som finst i Majak.

       Eit kapittel for seg er fråvær av nødvendig sivil kontroll. Dette illustrerer at utfordringa omfattar svært mange moment: tekniske, økonomiske og - ikkje minst -politiske. Alt dette er etter mi oppfatning grundig omtalt i det materialet me har framfor oss, som me meiner byggjer godt opp under den lina som no blir følgd. Men så kom det i dag ei melding frå Statens strålevern om at det kan eksistera ein fare for at ei opprydding vil kunna føra til ein kjernefysisk eksplosjon. Og denne meldinga har naturlegvis vekt oppsikt. Norske og russiske ekspertar skal, så vidt eg forstår, finna ut kor stor faren er. Det som er viktig for oss, er å få vita om desse nye opplysningane får følgje for gjennomføringa av handlingsprogrammet. Om det er så at atomavfallet representerer ein akutt fare på linje med atomkraftverket, er det mykje som må tenkjast om i tilknyting til det vidare arbeidet i området. Mellom anna blir då tidsdimensjonen ein heilt annan og psykologien likeins. Det er såleis naturleg at utanriksministeren kommenterer det som her er kome fram.

       Så vil eg nøya meg med å stoppa opp ved eit punkt til. Det gjeld det spesialfartøyet som må byggjast for å samla inn høgaktivt brukt kjernemateriale. Enkelte av oss har uttrykt uro for at dette skipet også kan verta nytta av Nordflåten til operative føremål. Det er her grunn til å minna om at det dessverre er i ferd med å skje ei viss oppbygging av dei russiske atomstyrkane i området, og difor er det bra at utanriksministeren har gjort det heilt klart at spesialfartøyet ikkje kan verta misbrukt.

       Den norske pådrivarrolla i nordområdet har alt gitt gode resultat. Det tette norsk-russiske samarbeidet utgjer ein kjerne her. Noreg har også fått til eit samarbeid mellom Russland, USA og Noreg, underteikna av forsvarsministrane. Også nordiske finansieringsinstitusjonar kjem truleg inn i bildet. Men dei såkalla G-7-landa nøler, og dei har så langt nekta å verta med på ein handlingsplan og eit fond. EU synest òg å spela ei passiv rolle.

       Det er viktig å halda fram med arbeidet for å invitera desse partane med på eit meir aktivt samarbeid. Og det er i ein slik samanheng også viktig å kunna visa til brei støtte internasjonalt, slik eg var inne på tidlegare i mitt innlegg, innanfor ramma av eit allment atomnedrustingsperspektiv. Det kan også verta ei interessant utfordring vidare framover for norsk utanrikspolitikk.

Kaci Kullmann Five (H) : Det er ingen overraskelse for utenriksministeren når jeg i dag på nytt gir uttrykk for at Høyre er dypt bekymret over forurensningspotensialet fra eksisterende og kommende atomavfall på Kola. Vi ønsker å få til en sikker lagring av dette avfallet, og vi ønsker den selvfølgelig så raskt som mulig. Der er vi helt enige med utenriksministeren.

       Ønsket om dette må imidlertid ikke føre til at vi fra norsk side sier ja til prosjekter som senere viser seg ikke å holde mål sikkerhetsmessig og miljømessig. Det er ønsket om sikkerhet og miljømessig forsvarlig håndtering som må være overordnet i valg av løsning i håndtering av dette avfallet. Andre hensyn må være underordnet dette.

       Hittil har vi bare vært presentert for ett alternativ - flytting av avfall til Majak for reprosessering og/eller mellomlagring avhengig av avfallets kvalitet. Jeg forstår at dette forslaget fra russerne er den løsningen som raskest vil kunne settes i verk, men det kan ikke hindre oss i å være sterkt kritiske til forslaget.

       Majak-området er i dag meget forurenset av ulike utslipp fra den driften som har pågått siden 1948. Selve våpenproduksjonen stoppet for noen år siden, men reprosesseringen av avfall med vitrifisering av høyaktivt avfall fører til daglige nye utslipp i et område som er sterkt belastet fra før. Så vidt jeg kan forstå, er det ingen tvil om at reprosesseringen av det høyaktive avfallet fra Kola vil føre til ytterligere utslipp til vann i Majak. Vi må derfor spørre om det er riktig å bruke norske penger til å øke belastningen på befolkningen og miljøet i Majak.

       Utenriksministeren sa i sin redegjørelse at det er en klar forutsetning ved samarbeidet med russerne « at virksomheten ikke skal føre til økt miljøbelastning på noe punkt i prosessen, heller ikke ved Majak ».

       Mener han da at utslippene til vann som følger av prosessen ved Majak, ikke har miljømessig betydning? Og hva har endret seg i Majak siden utenriksminister Holst uttalte seg om dette spørsmålet i spørretimen 17. november 1993? Spørsmålet gjaldt hva Holst ville gjøre for å bidra til at Finland sluttet å sende radioaktivt avfall til reprosessering i Majak i Russland. Og Holst uttrykte i sitt svar:

« Jeg håper dette finske initiativet vil føre til at saken finner sin løsning i aller nærmeste framtid. »

       Det ble aksjoner mot de finske forsendelsene til Majak, og i 1994 eller tidlig i 1995 vedtok det finske parlamentet å stoppe forsendelsene til Majak. I deres begrunnelse heter det nettopp at årsaken er de negative miljøkonsekvensene reprosesseringen har for naturen i Sør-Ural. Finland vil i stedet bruke flere titalls millioner mark på å bygge sitt eget lagringsanlegg for brukte brenselselementer i Finland. Har Majak sluttet å slippe ut vann siden den gangen? Eller er kvaliteten på utslippene en helt annen? Det er mine spørsmål til utenriksministeren.

       Et annet viktig spørsmål er manglende åpenhet og kontroll ved Majak-anlegget. I dag er dette anlegget ikke underlagt noen systematisk internasjonal kontroll av IAEA. Anlegget er fortsatt meget lukket. Norske forskere har fått slippe inn i en periode, og det er positivt, men også disse uttaler nå at de opplever at det strammes til. Selv om åpenheten er større enn den var for 10 år siden da byen ikke en gang stod på kartet og alt var topphemmelig, er det langt frem til den åpenheten vi må kreve for å sette norske midler inn i et slikt prosjekt. Høyre mener Norge må sette som krav at anlegget underlegges IAEA-kontroll før det i det hele tatt kan være på tale å vurdere norsk deltakelse i transport til Majak.

       Utskilt uran og plutonium kan benyttes til våpenproduksjon. Det er riktig at russerne allerede har betydelige mengder av slikt plutonium på lager og i og for seg derfor ikke trenger mer, men en del slike stoffer vil det også bli i fortsatt reprosessering, og jeg finner grunn til å spørre hvordan dette stiller seg i forhold til ikke-spredningsavtalen.

       For øvrig er det antakelig ikke - skal jeg kalle det - normal bruk av disse plutoniumstoffene som er den største faren, men faren for at materiale og teknologi kommer i gale hender. Faren for dette øker selvsagt når arbeidere og forskere ikke får lønnen sin, slik situasjonen nå er.

       La meg også nevne at amerikanerne altså ikke bruker reprosessering. Verken USA eller EU vil delta i en løsning som innbefatter reprosessering i Majak. Knut Gussgard, tidligere ved Statens strålevern, sa i går under Bellonas høring her i Stortinget at han håpet vi kunne unngå en reprossesering.

       Jeg er også kjent med et brev som Bellona har fått fra Jablokov, president for Den interdepartementale kommisjonen for økologisk sikkerhet, som er underlagt Sikkerhetsrådet i Russland, og han er også president for Senteret for Russlands økologiske politikk.

       I et brev av 24. november i år skriver han om reprossesering at etter hans mening bør bearbeidingen av alt brukt atombrensel - deriblant brensel fra atomubåter - bli stanset. Det dreiser seg om at dette er det økologisk mest forurensede leddet i hele den kjernefysiske brenselssyklusen - det er hans ene argument. Han sier videre at i løpet av reprosesseringsprosessen av brukt avfall øker omfanget av radioaktivt utslipp « med flere hundre ganger ».

       Han sier lenger ned i brevet at en hvilken som helst reprosessering vil føre til « høytinnholdende spaltbare materialer », og han setter spørsmålstegn ved om ikke dette bryter med ikke-spredningsavtalen. Han sier til slutt i sitt brev at Russland tidligere har

« utarbeidet to ulike varianter for lagring av høyaktive materialer (...) Begge variantene har sine gode og dårlige sider. Jeg er tilbøyelig til å gå inn for byggingen av et deponi på Kolahalvøya (...). Men en slik beslutning må selvsagt tas først etter en nøye analytisk sammenligning av prosjektene. »

       Og dette siste tror jeg vi uten tvil kan være enig med Jablokov i.

       Jeg synes derfor det er viktig å reise de spørsmål og innvendinger som Jablokov her har satt ned i et brev - og han er altså, for å si det forsiktig, ingen hvem som helst i forhold til å vurdere økologiske problemstillinger i Russland.

       Jeg ser selvsagt at det finnes argumenter for å bruke det eksisterende anlegget i Majak til det brenselsavfallet vi her i dag snakker om, bl.a den kompetansen som finnes i Majak. Men jeg synes altså at motargumentene er mange og svært tunge. Jeg mener derfor at det blir uakseptabelt bare å se på ett alternativ. Sikker lagring på Kola i de nye oppbevaringscontainerne som skal utvikles i AMEC-sammenheng, ser jeg på som svært interessant. Containerne kan plasseres i nye fjellhaller i dette geologisk svært stabile området, eller det kan finnes andre løsninger. Vi ville da få ryddet opp uten langtransport, uten å forverre situasjonen i Majak og med en sterkt bedret situasjon på Kola - selv om selvfølgelig mange av oss instinktivt vil si « få det vekk, lengst mulig unna oss ». Jeg synes på en måte ikke det er en tilstrekkelig ansvarlig holdning til spørsmålet.

       Jeg vil derfor be om at Regjeringen tar et initiativ overfor russerne for å få utredet et slikt alternativ på Kola. Med den kunnskapen jeg i dag sitter med, er det ikke mulig for meg å gi grønt lys på Høyres vegne for bruk av norske penger til Majak-prosjektet. Rehabilitering og opprydding i gammelt søl i Majak er det for øvrig et sterkt behov for, det kan vi raskt enes om, men det i seg selv kan ikke avgjøre spørsmålet om forsendelse av avfallet fra Kola til Majak.

       Til slutt spørsmålet om norske midler til bygging av spesialfartøy for å ta avfall ut fra ubåter: Jeg har ikke noe i mot fartøyet som sådant, som jeg forstår er vurdert til å være meget sikkert og godt i drift. Men det jeg frykter, er at dette vil kunne brukes til også å tømme russiske spesialskip som nå er fulle av brukt brensel, og som så frigjøres til å kunne skifte brensel fra den operative flåten. Det er altså ikke snakk om at dette nye skipet som bygges med norske midler, brukes til å furnere brensel til den operative flåten, men at det frigjør kapasitet som så kan benyttes og derigjennom gi militære virkninger som jeg ikke ønsker å se. Jeg er ikke fullt ut beroliget av utenriksministerens svar så langt på dette punktet, og jeg spør igjen: Hvilke garantier kan vi få for å sikre oss mot den situasjon som jeg har beskrevet?

       Til slutt, oppsummert: Jeg og Høyre støtter Regjeringens arbeid med å forbedre situasjonen ved atomkraftverket på Kola og arbeidet med alternativer og enøk. Vi støtter AMEC-samarbeidet, som er blitt meget positivt og konkret, vi ber om at det tas et initiativ for å utrede alternativer til Majak-løsningen, og vi kan ikke gi grønt lys for Majak-prosjektet slik det nå ser ut.

Erik Solheim (SV) : Utenriksminister Godals redegjørelse tar skrittet fra mye snakk over til fasen mer konkret handling når det gjelder atomproblemene - eller iallfall det norske bidraget for å løse atomproblemene - i Russland, og det er positivt. Det er da naturlig at når man begynner å nærme seg handling, vil også de praktiske vanskelighetene og dilemmaene som kan oppstå, komme.

       Jeg deler i all hovedsak de synspunktene Kaci Kullmann Five gav uttrykk for, og når jeg i denne debatten ikke har fremmet noe konkret forslag om å si nei til norsk innsats i Majak-anlegget, er det fordi jeg forutsetter at utenriksministeren vil ta høyde for det Kaci Kullmann Five sa, nemlig at Norge vil bidra til at man får utredet både spørsmålet om lagring på Kola og alternativet med Majak, og at man vil komme tilbake til Stortinget før en endelig avgjørelse om dette blir tatt. Jeg ber om at utenriksministeren kommenterer dette klart i den videre debatten.

       Jeg var i Ural - ikke i Majak, men iallfall nær inntil - i sommer, og jeg tror at den teknologiske debatten, som ikke noen av oss har forutsetninger for å føre, antakelig ikke er den viktigste. Det som var sjokkerende å se, var i hvilken grad atomindustrien fortsatt dominerer dette området. En ting er at de kartene som man fortsatt opererer med, ikke inneholder noen av disse atombyene - det er altså byer på Trondheims størrelse som ikke en gang står på kartet. Det er antakelig mest på grunn av økonomi og mangel på evne til å trykke nye kart. Men realiteten er fortsatt at de som bor der må ha visum for å reise ut og inn, besøkende har svært vanskelig for å komme inn, og atomindustrien dominerer totalt området på alle måter. Eksempler:

       Mennesker som mener seg strålingsskadet, kan bare få utredet sine strålingsskader på sykehus eid av den russiske atomindustrien, og de mener at disse journalene manipuleres i takt med industriens egne ønsker.

       Mennesker som er gått til rettssak mot den russiske atomindustrien, hevder at dommerne kommer til rettssalen i samme bil som ledelsen for Majak-anlegget. En rekke helsearbeidere i området hevder at man får klar instruks om bare å registrere pensjonister som strålingsskadde, fordi de økonomiske utbetalingene for gamle mennesker blir svært små - de har kort tid igjen å leve, mens hvis man derimot registrerer barn som strålingsskadde, kan det bli økonomiske utbetalingene for atomindustrien over mange tiår.

       Jeg kan ikke gå god for alle disse påstandene, men de framsettes av en serie seriøse mennesker både i den lokale forvaltning og i de lokale miljøorganisasjonene. Jeg tror vi må ta problemene med åpenhet rundt dette som selve kjernepunktet.

       Grovt sagt er hovedårsaken til at miljøproblemene har vært håndtert så mye bedre i vest enn de var i Sovjetsystemet, at vi har en fri presse, og vi har frivillige organisasjoner som alltid setter et kritisk søkelys på makthavere enten det gjelder politikk eller økonomi. Dette har manglet i Russland, og vårt bidrag må i større grad være konsentrert om å utvikle dette og ikke bare om teknologiske løsninger.

       Dette er mitt første spørsmål til utenriksministeren: Hva gjør Norge for å bidra til maksimal og økende åpenhet rundt dette, og for å styrke de frivillige organisasjonene og en fri presses kritiske søkelys på det? Dette vil være den beste garantien for framtiden.

       Det neste spørsmålet dreier seg om selve kontrollen ved Majak-anleggene. Den virker uklar, og også i Russland er det vanskelig å få noe klart svar på det. Jeg ber om utenriksministerens vurdering av i hvilken grad sentrale russiske miljømyndigheter har noen inspeksjonsrett til disse anleggene, og i hvilken grad internasjonale institusjoner som IAEA har noen mulighet til å kontrollere dette, og selvsagt hva Norge gjør for å styrke en slik inspeksjonsrett.

       Så to litt mer konkrete spørsmål som det er verdt å få en vurdering av:

       Det står en god del i utenriksministerens redegjørelse når det gjelder spørsmålet om mellomlager for radioaktivt avfall i Majak. Det er formuleringer som kan gi inntrykk av at dette er noe som utredes, formuleringer som kan gi inntrykk av at det nærmest er noe som skal opprettes, og noen steder gis det inntrykk av at man ikke er kommet veldig langt i tankegangen rundt dette.

       Jeg kan opplyse at de lokale myndigheter i Tsjeljabinsk fylke, som har like mange innbyggere som Norge - er krystallklart mot og har erklært at de vil gjøre hva de kan for å hindre bygging av et mellomlager for radioaktivt avfall i sitt fylke - da selvsagt hva de kan gjøre innenfor rammen av en ganske sentraldirigert russisk politikk generelt. De lokale miljøorganisasjonene er selvsagt mot dette, og det finnes også en folkeavstemning fra 1994 som iallfall kan tolkes som en motvilje mot bygging av et slikt mellomlager. Jeg ber om utenriksministerens vurdering av Norges holdning til et slikt mellomlager og spør om det ikke ville vært langt bedre å bygge det på Kola. Vi snakker altså om et område som sannsynligvis er det mest radioaktivt forurensede overhodet på kloden, og den forurensingen som vil komme i framtiden, vil legge seg opp på den som er der fra før. Det er ikke slik som ved mange andre prosesser at noe går vekk, mens ny kommer.

       Jeg etterlyser også svar på UDs holdning til selve ideen om reprosessering. Det er ikke lett å finne mange som støtter reprosessering hvis man følger den internasjonale debatten. Gussgard fra Statens strålevern - som sitter her borte - uttalte på en høring som Bellona hadde i går, at han egentlig var mot dette. USA er mot det, en rekke andre land er mot det, Jablokov - som Kaci Kullmann Five nevnte - advarer mot det, og Johan Jørgen Holst uttalte seg sterkt kritisk til det i spørretimen en gang. Spørsmålet blir i korthet: Hvem, utover russiske sentrale myndigheter, og eventuelt norske myndigheter, er det som støtter ideen om reprosessering?

       Det siste spørsmålet som det er verdt å stille, er om Utenriksdepartementet har gjort - selvsagt i samarbeid med russiske myndigheter - noen vurdering av hva slags utslipp det vil bli i Majak dersom man både får reprosessering og et mellomlager. Hvor store utslipp kan det da bli snakk om, som kommer på toppen av at man er sterkt radioaktivt forurenset fra før? Jeg tror alle skjønner at verken utenriksministeren eller vi som sitter i denne salen her, er tekniske eksperter - og vil heller aldri kunne bli det. Det pågår en intens faglig debatt mellom UDs eksperter, Bellonas eksperter og andre om de rette tekniske løsningene. Det har de fleste av oss svært små forutsetninger for å mene noe om. Men disse mer overordnede spørsmålene om åpenhet, om kontroll, om hvem som støtter reprosessering internasjonalt, og om mellomlager i Majak, er det helt avgjørende at vi får svar på dersom Stortinget skal gi sin tilslutning til opplegget.

       Så er det selvsagt alltid slik at vi fokuserer på det vi er kritiske til - ikke på alt det vi støtter. Det ligger i dette at svært mange av de ideene som ligger i redegjørelsen, iallfall har min støtte, og jeg synes som sagt det er svært positivt at vi nå tar skrittet over til mer praktisk handling. Men jeg er bekymret for Majak etter å ha møtt ansikt til ansikt svært mange mennesker som selv mener at de er strålingsskadde på grunn av den helt kritiske situasjonen der. Vi må ikke gå inn på en norsk holdning som går ut på « ute av syne, ute av sinn », at det så å si er bedre at mellomlageret er i Majak enn på Kola, fordi Kola er så mye nærmere Norges grenser.

       Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Situasjonen i Nordvest-Russland er alvorlig. Både manglende sikkerhet ved atomkraftverkene og de store mengdene radioaktivt avfall som er utilfredsstillende lagret, gir grunnlag for alvorlig bekymring. Regjeringen har derfor også lagt for dagen et omfattende engasjement for å bedre situasjonen, både gjennom det bilaterale samarbeidet med Russland og gjennom ulike multilaterale fora for å legge grunnlaget for et større internasjonalt samarbeid. La meg med en gang si at fra Kristelig Folkepartis side ser vi svært positivt på dette. Det er ingen tvil om at en på norsk side har vært pådriver i miljøvernsamarbeidet med Russland og oppnådd langt mer enn det en trodde var mulig bare for få år siden.

       Samtidig viser utviklingen i Russland at det er grunnlag for stor uro. Ikke bare ser en tegn til tilstramninger i åpenheten på russisk side, som også har påvirket det ellers nære bilaterale norsk-russiske samarbeid på miljøområdet. Også den innenrikspolitiske situasjonen gir grunnlag for bekymring. Dette innebærer at vi kan være i ferd med å miste den historiske mulighet, eller det mange kaller « the window of opportunity », som vi har hatt på dette området. Dette tilsier at den tid en fremdeles har til rådighet, nå må utnyttes raskt gjennom etablering av samarbeidsprogrammer og konkrete tiltak.

       Fra Kristelig Folkepartis side støtter vi fullt opp om de områder som Regjeringen har valgt ut for det norske handlingsprogram for atomsikkerhet. Det gjelder både sikkerheten ved kjernekraftverkene, sikring av radioaktivt avfall, kartleggings- og overvåkningsarbeidet i nordlige havområder og de våpenrelaterte miljøfarene. Jeg har ikke mulighet til å gå inn i enkeltheter i Regjeringens opplegg. På to punkter mener jeg imidlertid at utenriksministerens redegjørelse ikke er tilfredsstillende. Det gjelder spørsmål knyttet til de to første samarbeidsområdene i handlingsprogrammet, sikkerhet ved atomkraftverkene og håndteringen av radioaktivt avfall.

       La meg ta avfallsspørsmålet først. Som for arbeidet med å bedre sikkerheten ved kjernekraftverkene står en også på avfallssiden til dels overfor valg mellom onder, eller i alle fall valg mellom løsninger som ikke er optimale. Det erkjenner vi, og det stiller norske myndigheter overfor vanskelige avveininger.

       I en slik situasjon er det imidlertid enda viktigere at en utviser forsiktighet og er sikker på at de tiltak en foreslår, faktisk vil føre til en bedre miljøtilstand på russisk side. Dersom det radioaktive avfallet og brukt kjernebrensel transporteres til andre regioner, nærmere bestemt Majak, og reprosesseres, er det en risiko for at dette allerede sterkt kontaminerte området blir utsatt for enda større miljøbelastninger. Da kan det altså tenkes at man egentlig ikke har løst noe problem, men flyttet på det. En må med andre ord forsikre seg om at de aktuelle tiltak faktisk innebærer reelle løsninger av miljøproblemene, og ikke bare problemforflytninger.

       Det er ikke sikkert at dette er konsekvensen av de tiltak som utenriksministeren signaliserer i sin redegjørelse. Jeg har også merket meg at en heller ikke har konkludert fra Regjeringens side. I Kristelig Folkeparti har vi imidlertid mange ubesvarte spørsmål knyttet til de løsningsalternativer som skisseres. Jeg vil be om at utenriksministeren i denne debatten kan bidra med nødvendige klargjøringer.

       Det primære gjelder selvsagt reprosesseringsspørsmålet: Det er helt klart prinsipielt problematisk å akseptere reprosessering av radioaktivt avfall. Jeg vil derfor be utenriksministeren også redegjøre for den norske holdning på dette området nå. Det ville være nyttig å få vite hvor mye av det radioaktive avfallet som i så tilfelle skal reprosesseres i Majak, og i hvilken grad dette vil bidra til å forverre den radioaktive forurensningen i Ural-området. Hvordan vil så det avfallet som ikke skal reprosesseres, bli sikret?

       Så gjelder det kontrollspørsmålet: I hvilken grad vil det være offentlig innsyn i virksomheten ved reprosesseringsanlegget i Majak? Dette innebærer f.eks spørsmålet om full inspeksjonsrett for IAEA og hvilke kontrollmuligheter norske myndigheter egentlig vil ha. Dette er svært viktig.

       Det tredje spørsmål gjelder andre vestlige lands holdninger: Hvilke andre vestlige land er kontaktet med sikte på assistanse i programmet, og hva har deres reaksjon til de ulike løsningsalternativer vært? Dette gjelder f.eks. USA og EU, og hvilke holdninger de har bl.a til reprosesseringsspørsmålet.

       Det fjerde punktet gjelder de russiske prioriteringer: Det vises i redegjørelsen til det russiske avfallsprogrammet. Det ville være ønskelig å vite hva som er status for samtalene med russerne om andre alternative lagringsformer for det radioaktive avfallet og lokaliseringssteder. Jeg tenker her f.eks på alternativer som sikring gjennom midlertidige lagre på Kola.

       Jeg håper utenriksministeren kan bidra med svar på en del av disse spørsmålene. De er kritiske for vår vurdering av de tiltak som foreslås i handlingsprogrammet.

       Det andre arbeidsområdet i handlingsprogrammet jeg ikke er fullt ut tilfreds med, er redegjørelsen for sikkerhet ved usikre kjernekraftverk. Selv om dagens nyhetsoppslag om risiko for eksplosjoner i det høyaktive avfallet kan tyde på noe annet - jeg håper utenriksministeren selv kan komme nærmere inn på også dette - er det likevel overraskende at kjernekraftsikkerhet har fått såpass liten oppmerksomhet i debatten. Ser vi på den fare som usikre kjernekraftverk representerer, både for helse og miljø, kan det ikke være noen tvil om at dette burde tilsi et større engasjement. Faren kan faktisk være langt mer akutt enn den mer langsiktige fare som det radioaktive avfallet representerer.

       Regjeringen har etablert et samarbeid for å bedre sikkerheten ved atomkraftverket på Kola. To andre atomkraftverk er imidlertid lokalisert slik at større befolkningskonsentrasjoner i Sør-Norge vil kunne bli berørt dersom et uhell skulle skje. Det gjelder atomkraftverket Sosnovy Bor i nærheten av St. Petersburg og Ignalina-verket i Litauen. Begge har reaktortyper som i internasjonal sammenheng betraktes som meget usikre.

       Jeg er kjent med at det til dels eksisterer en nordisk arbeidsdeling når det gjelder samarbeid for å styrke sikkerheten ved disse kjernekraftverkene. Jeg vil imidlertid be utenriksministeren svare på hvorvidt en på norsk side har engasjert seg i arbeidet for å styrke sikkerheten ved disse to kjernekraftverkene, og hvor høyt oppe på prioriteringslisten innenfor Atomsikkerhetsfondet de står. Det burde være i norsk interesse å prioritere dette, ikke minst fordi nevnte atomkraftverk i like stor grad, og kanskje mer, kan ramme den norske befolkningen som verket på Kola.

       De norske investeringene i kortsiktige sikkerhetstiltak ved kjernekraftverket på Kola er blitt kritisert. Det påstås at en bidrar til en forlengelse av kraftverkets levetid. Med de tiltak det er lagt opp til, kan en neppe si at dette er tilfellet. En kan bare forestille seg reaksjonene i norsk opinion dersom det hadde skjedd en ulykke ved dette kjernekraftverket, uten at en på norsk side hadde bidratt f.eks med nødaggregat - av prinsipielle årsaker. Selvsagt må en hele tiden foreta en avveining, slik at en ikke forlenger kjernekraftverkets levetid. Etter min vurdering har Regjeringen her lagt seg på en fornuftig linje.

       Denne type kritikk er imidlertid langt mer relevant i forhold til Atomsikkerhetsfondets arbeid. Der deltar flere land som har store interesser i eksport av egen kjernekraftteknologi til Russland, Øst- og Sentral-Europa. Dette kan påvirke fondets prioriteringer. Her er det ikke minst viktig at Norge fungerer som vaktbikkje for å ivareta det egentlige langsiktige mål, nemlig en fremtidig avvikling av atomkraftverkene bak det tidligere jernteppet.

       Vi står overfor mange dilemmaer i atomsikkerhetsarbeidet. Et av dem er de signaler vi nå får om at en på russisk side har planer om store investeringer i et nytt ubåtprogram. Dersom dette er korrekt, står vi i en situasjon der Norge og muligens andre vestlige land deltar med betydelige beløp i et opprydningsarbeid, mens en risikerer at russerne selv gjør sitt beste for å produsere nye potensielle miljøproblemer. Fra norsk side bør en således være i kontinuerlig dialog med russiske myndigheter.

       Vi har også et annet dilemma, behovet for utnyttelse av det handlingsrom, eller « the window of opportunity » en har hatt i forhold til russerne. Den innenrikspolitiske situasjonen i Russland nå tilsier at det haster. Samtidig må det utvises forsiktighet for å være sikker på at en finner frem til de riktige tiltakene som reellt sett vil bedre sikkerheten og miljøsituasjonen i Russland. Det krever ofte tid. Jeg har ikke gode svar på dette dilemmaet.

       Men fra Kristelig Folkepartis side mener vi iallfall at når vi håndterer noe så problematisk som radioaktive stoffer og radioaktivt avfall, ja da må vi være helt sikre på at det vi gjør er rett. Vi er derfor ikke rede til å utstede noen blankofullmakter nå, eller for den saks skyld gi grønt lys. Derfor er det også svært viktig at utenriksministeren nå svarer på en del av de spørsmålene som er stilt, både fra meg og fra andre representanter, og dernest sørger for å holde Stortinget løpende orientert om det videre arbeid med handlingsprogrammet. Jeg forventer at Stortingets organer blir konsultert i fortsettelsen.

       La meg bare så til slutt nevne et annet spørsmål. Det gjelder evalueringen av de miljørelaterte tiltakene i handlingsprogrammet for Øst- og Sentral-Europa. Rapporten, som er utarbeidet av Fridtjof Nansens Institutt, gir mange av prosjektene relativt dårlig karakter. Jeg vil også be utenriksministeren kommentere rapporten og evalueringen som Fridtjof Nansens Institutt har gjennomført og fortelle hva en nå vil gjøre for å rette på situasjonen, og ikke minst for å forebygge at nye prosjekter ikke gir de ønskede resultater. I den sammenheng er jo dette en enda større utfordring, idet vi har bevilget nye midler til dette formål over statsbudsjettet for neste år. Med dette vil vi fra Kristelig Folkepartis side ha gitt våre signaler om arbeidet med atomsikkerhet i øst.

Mimmi Bæivi (A) : Kartleggingen av miljøproblemene, særlig i Nordvest-Russland, som bl.a. Bellona har bidratt til, har gitt også oss kunnskap som må føre til løsninger på atomforurensningen i Russland. Omfanget av forurensningene og kostnadene ved å løse dette problemet vet vi vil kreve internasjonal satsing. Jeg ser selvsagt at dette krever en god dialog med russerne selv. Kommunikasjon på alle plan er også viktig for å gi atomsikkerhet. Jeg er glad for at Norge sammen med resten av Europa vier den radioaktive forurensningen så stor oppmerksomhet. Men påtrykket fra Norge, særlig overfor EU, om et enda større engasjement må bli sterkere. Et bredt internasjonalt samarbeid vil bidra til å finansiere en kostbar opprenskning som Russland selv hittil ikke har sett seg i stand til å ta.

       Dette handler ikke bare om vår egen sikkerhet, men også om millioner av mennesker i Russland som lever midt oppi disse miljøødeleggelsene.

       I nærheten av det største spiskammeret vårt, Barentshavet, er den radioaktive trusselen skremmende stor på grunn av langvarig og stor dumping av atomavfall, uforsvarlig lagring og transport av det samme avfallet. I tillegg er nordområdene klimatisk svært sårbare. Det tar lang tid før skader i naturen blir leget, og særlig skader som forårsakes av langvarig forurensning. Det er mange her som livnærer seg innen primærnæringene. Disse må leve med frykten for at miljøtrusselen radioaktiv stråling vil ødelegge deres mulighet til en fortsatt høsting av naturen.

       Derfor er det så viktig at norske myndigheter ut fra solidaritet, ikke bare med oss som bor i Norges nordligste del, men også med beboerne i de økologisk ødelagte områdene, sterkt påvirker til stans av disse enorme miljøproblemene.

       Vi vet at kvinner i Russland også frykter framtida for deres barn. Kvinner på begge sider av grensen tenker likt og har det samme ønsket om å få årsakene til den økende miljøtrusselen under kontroll. Dette gjelder våre barns framtid. Derfor er det også behov for en tverrpolitisk støtte til Regjeringens konkrete forslag.

Lars Sponheim (V) : Ikke på noe annet område har vi etter kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa fått se så klart de katastrofale virkningene av flere tiårs feilslåtte politikk som på miljøområdet. Utslippene fra industriprosesser har i en rekke områder over hele Øst-Europa ført til forørkningslignende tilstander og helseskader i en skala vi knapt ville trodd var mulig. Også innen virksomheter som omfatter energiproduksjon basert på kjernekraft, har dette vist seg å være situasjonen. Dette gjelder kjernekraftvirksomhet både til militære og sivile formål. Utslipp og dårlig avfallshåndtering har nådd nivåer som aldri ville blitt akseptert i Vesten. Demokratiet, det at folk har visst og har hatt mulighet til å si ifra, er noe av det som har beskyttet oss. Vi har all mulig grunn til å være takknemlig for dette i dag. Dette kan også være et apropos til den debatten om menneskerettigheter og demokrati Stortinget har gjennomført tidligere i dag.

       Vi kan kanskje være ærlige nok til å si at problemene vi står oppi i dag, kanskje også forteller noe om demokratiets svakheter. Om demokratiet har satt oss i stand til å forhindre utviklingen av miljøkatastrofer, setter ikke en demokratisk utvikling oss automatisk i stand til å gripe fatt i problemene når de oppleves, som f.eks i Russland i dag. Med til demokratiet hører prioriteringer, omstendelige beslutningsprosesser og interessekamp. Sånn er utviklingen også i Russland, selv om de våpen som brukes i kampen, også kan ligge langt utenfor det vi vil oppfatte som demokratiske.

       Norge kan og må spille en rolle i den demokratiske kampen som foregår i Russland. Den står også om det russiske demokratiets videre utvikling. Om ikke « den nye tid » i Russland er i stand til å levere flere varer, bedre matforsyning og et renere livsmiljø, er det mange nok krefter som kjemper for en tilbakevending til det gamle, til det trygge, til den tiden da problemene ikke eksisterte, mest av alt fordi ingen fikk vite om dem.

       Utenriksministeren var i sin redegjørelse innom en rekke sider ved den norske innsatsen for å redusere atomtrusselen i våre nærområder. Det var en svært offensiv utenriksminister som redegjorde for Stortinget om den innsatsen som gjøres. Det er grunn til å gi Regjeringen honnør for en resultatorientert tilnærming til de enorme utfordringene vi står overfor sammen med et hardt presset russisk folk. Samtidig er det nødvendig med kontinuerlig debatt om de valg av strategier Regjeringen foretar seg. Det er viktig at vi politikere får et best mulig grunnlag for å følge utviklingen i våre nærområder. Vi må forutsette at Stortinget holdes løpende orientert om det arbeidet som gjøres.

       En strategi for hvordan man går løs på de mest presserende problemene med radioaktiv forurensning i våre nærområder, må ha to perspektiver. Et kortsiktig: Hvordan forhindrer vi fortsatt forurensning fra eksisterende avfall og ulykker som gir utslipp? Og for det andre, de langsiktige løsningene på avfallsproblemene. For å ivareta begge disse to hensynene er det nødvendig at norske myndigheter har en åpen tilnærming til problemene. Å låse seg til én løsning kan i verste fall føre til problemer i selve gjennomføringsfasen både med russiske og vestlige samarbeidspartnere. På dette punkt vil også jeg si meg enig i representanten Kullmann Fives krav om at Regjeringen må sørge for en grundig utredning av de alternativene til Regjeringens forslag til løsninger som har vært framført. Ikke minst må vi kunne forvente at Regjeringen kommer med en grundig vurdering av i hvilken grad atomavfall fra Kola vil bidra til å forverre forurensningssituasjonen i det allerede svært belastede området rundt Majak-anlegget.

       Statsråden la i sin redegjørelse til grunn for arbeidet mot atomforurensning at det må foregå mest mulig miljøforsvarlig. Dette er selvsagt et godt utgangspunkt. Det er også dette utgangspunktet som må ligge til grunn for hele kjeden av tiltak man etter hvert vil måtte gå inn på for å få til en rimelig langsiktig løsning på problemene.

       Reprosessering av radioaktivt avfall er blant de løsningene man i beste fall må kunne karakterisere som miljøpolitisk omstridt. Som statsråden helt sikkert er kjent med, har bl.a. Miljøstiftelsen Bellona, som har lang erfaring fra arbeidet med atomproblemene i Russland, gitt uttrykk for en slik skepsis. Også løsningen med transport av store mengder radioaktivt avfall på jernbane har vært kritisert. Det synes å være grunnlag for å be Regjeringen på ny vurdere de sikkerhetsmessige sider knyttet til transportløsningene som er aktuelle.

       Vi må også fra norsk side ha som hovedmålsetting at vår innsats skal bidra til å finne fram til varige løsninger på problemene. Vi svikter vår oppgave hvis vi lar det bli overordnet å flytte problemene lengst mulig unna den norske grensen. Russlands atomproblemer forsvinner ikke fordi om de flyttes til et annet sted. Vi har nå i en årrekke levd med til dels helt åpen lagring av store mengder avfall. I et slikt perspektiv er det åpenbart at en mer forsvarlig lagring, i det minste på mellomlang sikt, vil representere en kraftig heving av sikkerheten knyttet til eksisterende avfallsprodukter.

       Jeg startet mitt innlegg med å reflektere litt over åpenhet og demokrati og dets betydning for miljøkampen. Som statsråden er kjent med, har en russisk medarbeider i Miljøstiftelsen Bellona i snart et år sittet i varetekt for å ha bidratt til å gjøre kjent en liten del av de problemene vi står overfor i våre nærområder. Aleksandr Nikitin er adoptert som samvittighetsfange av Amnesty International. Den rapporten Nikitin har vært medforfatter til, har bidratt til ytterligere å øke bevisstheten omkring de problemene vi diskuterer her i dag. Det vil overraske meg mye om ikke også det norske utenriksdepartement har hatt nytte av den rapporten Nikitin er medforfatter av, og i dag sitter fengslet for. Aleksandr Nikitin betaler hver eneste dag som nå går, en høy pris for sin innsats. Jeg forutsetter at den norske utenriksledelsen gjør det den overhodet anser mulig for å bidra til at Nikitin ikke må fortsette å betale denne prisen for det arbeidet han i realiteten har gjort for oss alle. Det ville være ønskelig om statsråden i sitt innlegg senere i dag kunne gi en orientering om det arbeidet som er nedlagt også i denne saken.

       Samarbeidet med Russland om opprydding i og sikring av kjernefysisk materiale må bygge på gjensidighet og tillit. Samtidig må Norge i dette samarbeidet ikke vike tilbake for å stille krav til samarbeidet og til de løsninger som velges. Norge må ikke havne i en situasjon der våre bidrag kan virke til å forlenge levetiden til dårlig reaktorteknologi. På samme måten må vi også kunne stille klare krav om at vår innsats ikke kan komme våpenindustri eller kriminelle elementer til gode. Russland er et land som gjennomgår en rivende utvikling. En del av denne utviklingen handler også om utvikling av demokratiske samfunnsinstitusjoner og om å legge grunnlag for et fungerende sivilt samfunn. Derfor må også kravet til åpenhet og offentlig innsyn være en integrert del av den innsatsen Norge skal ta del i. Det er mange som nå rapporterer om redusert åpenhet om disse spørsmålene, sammenlignet med situasjonen for få år siden. Det er bare gjennom åpen debatt i Russland om forskjellige løsninger det er mulig å berede grunnen for en mer akseptabel sikkerhetssituasjon på lengre sikt. Det nevnte reprosesseringsanlegget i Majak er etter sigende et eksempel på hvordan det ikke kan fungere.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Det har vært stilt mange spørsmål i denne debatten, også fra representanter som nå ikke er til stede, men jeg går ut fra at de befinner seg ved lytteapparatene.

       På russisk side har en nå - og det vil jeg gjerne si aller først - igangsatt arbeid med det en kan kalle et totalopplegg for håndteringen av atomavfall i Nordvest-Russland. Dette arbeidet har flere sider ved seg som både vi og andre, særlig EU, involverer oss i. I dette opplegget vil en studere forskjellige alternativer for håndtering av avfall, inklusiv lageranlegg, sentraliserte behandlingsplasser samt vurdere tekniske løsninger og kostnader forbundet med disse. Og det er nettopp en slik utvikling basert på et overordnet gjennomtenkt opplegg vi føler har vært et savn både i Sovjetunionen og i Russland gjennom mange år.

       Det haster med å få etablert et sluttlager for brukt kjernebrensel i Russland, men russerne selv snakker om at det vil ta 40 år å etablere et deponi. Brenselet forfaller slik det er lagret nå, og risikoen for ulykker er stor. Saken dreier seg derfor om å etablere mellomlagring for mange tiår.

       Ved Majak eksisterer det et halvferdig våtlager. Vi ønsker å engasjere russerne i å vurdere ferdigstillelse av dette lageret. Dette er viktig, slik at det blir et tørrlager for brensel fra « Lepse » og fra de høyest prioriterte ubåtene og for brensel som nå oppbevares på land i Andreevbukta og andre steder. Det haster med å få dette under kontroll. Et slikt lager kan ferdigstilles med støtte i den aller beste vestlige teknologi.

       Andre alternativer som vi også er involvert i, særlig gjennom det trilaterale militære arbeidet, er utvikling av en spesialcontainer for lagring og transport av brukt kjernebrensel, et lager som kan legges på land, også på Kola. Containerne skal kunne lagres ute i årevis og gjør det ikke nødvendig å bygge ytterligere strålevernbarrierer. Av kontroll- og sikkerhetshensyn bør det være ett lager, og det må være under betryggende sivil kontroll og IAEA kontroll. Etter russiske planer kan en slik container settes i serieproduksjon i desember 1999 etter nødvendig utvikling, testing og lisensiering. Midlertidig lagring i fjellhall - forteller vår beste faglige ekspertise oss - uansett om avfallet ligger i containere, er neppe en gunstig løsning. Opprydding etter en ulykke i en fjellhall er nærmest umulig, og vi ville da i virkeligheten ha fått et ekstremt dårlig permanent lager inne i et fjell.

       Hvilke alternativer som bør velges, må i første rekke være et sikkerhetsspørsmål. Vår intensjon er å få brenselsproblemet relativt raskt under bedre kontroll og etter hvert bidra til forbedringer i russiske planer og metoder. Vi ønsker ikke å starte med en tung prinsippdebatt om hvor et deponi eller lager skal ligge på Kola, men begynner med noe vi føler oss rimelig sikre på å få til å fungere, og som ikke vil vanskeliggjøre utviklingen av det totalkonsept russerne selv har ansvaret for å vedta.

       Mesteparten av brenselet vil sannsynligvis aldri bli reprosessert. Det er neppe særlig lønnsomt. Noe bør sannsynligvis likevel reprosesseres av sikkerhetsmessige årsaker, eksempelvis en type ubåtbrensel som består av en legering av uran og aluminium. Slikt brensel er lite motstandsdyktig mot korrosjon, noe som gjør det ekstra utsatt for ulykker.

       La meg gjøre det helt klart: Vi er i prinsippet mot reprosessering. Regjeringen har f.eks flere ganger protestert mot britisk reprosessering i Sellafield på grunn av radioaktive utslipp. Ikke-spredningsavtalen inneholder ikke noe forbud mot reprosessering. Vårt samarbeid med Russland på dette feltet innebærer ikke et godkjenningsstempel på russisk reprosesseringspolitikk, men jeg vil altså advare mot en total avvisning av muligheten for å reprosessere brukt kjernebrensel som er farlig, og som kan eksplodere ved lagring eller flytting. Derfor vil jeg advare mot å føre det som en religionsdebatt, hvis en tenker på selve prinsippet reprosessering. Uran og plutonium fra reprosesseringen i Majak av brukt reaktorbrensel er dessuten av en kvalitet som er lite egnet for atomvåpen, og det er selvfølgelig et moment i den litt større sammenhengen.

       Direktøren for Statens strålevern fortalte på NRK i dag tidlig at det kunne være en fare for kjernefysisk eksplosjon ved håndtering av avfallet. Sammen med russiske myndigheter vil Statens strålevern derfor starte et prosjekt for å sette oss i stand til å vurdere muligheten for slike ulykker ved hver operasjon i avfallshåndteringen, innbefattet under lagring.

       Når det gjelder spesialfartøyet, viser jeg til min redegjørelse der jeg uttalte at dette fartøyet ikke vil ha noen naturlig funksjon ved brennstoffskifte for operative atomubåter. For øvrig vil bruken av fartøyet bli underlagt inspeksjonsordninger, hvor vi selvsagt vil være oppmerksom på de forhold representanten Five nevnte. Jeg viser også til min redegjørelse, der det går fram at vi kan forsikre oss om hva dette fartøyet brukes til. Dette har russerne godtatt.

       Jeg er helt enig i at Majak har foruroligende store miljøskader. Det må ses i lys av Majaks historie, som begynte umiddelbart etter den annen verdenskrig. Dette er særlig et resultat av utslipp og ulykker etter mange års sovjetisk våpenproduksjon. Jeg ser med uro på mulighetene for tilsig av radioaktivitet til havet fra Majak via elver i Russland. Vi har gode grunner til å engasjere oss direkte overfor denne forurensningskilden. Norske miljømyndigheter gjorde seg kjent med problemene første gang i mai 1993. Seinere har vi utviklet et godt miljøsamarbeid med anlegget og dets oppdragsgivere. Norske eksperter har ved flere anledninger gjort feltundersøkelser av den radioaktive forurensningen og startet konsekvensvurdering av ulike ulykkesscenarier. Rapport fra miljøundersøkelsen kan ventes om ikke så lenge. Man vurderer nå også et prosjekt om doser og helsemessige konsekvenser av situasjonen ved Majak. Arbeidet ledes på norsk side av Miljøverndepartementet og Statens strålevern.

       Majak-spørsmålene opptar også bl.a. EU og USA. EU er engasjert i prosjekter for vurdering av sikker håndtering av avfallet fra reprosesseringen, forbedring av miljøsituasjonen ved Majak, konsepter for sivilt plutoniumslager, nye typer transportcontainere for brukt brensel og sikkerhetsanalyse av reprosesseringsanlegget RT-1. USA finansierer bygging av plutoniumslager for våpenplutonium - en meget betydelig satsing. Det er med andre ord mange som er engasjert i området, og vi står ikke alene. Vi er en liten deltaker.

       Vi ser i likhet med amerikanerne gode sikkerhetsgrunner for å samle brenselet på ett eller noen få steder, heller enn å spre det farlige avfallet på mange lokaliteter. At naturen rundt Majak er forurenset er i seg selv ikke noe argument mot å bygge et miljøsikkert lager ved anlegget - hvis det virkelig er sikkert. Majak er det stedet i Russland som står best faglig rustet til å håndtere de problemene som mottak, behandling og lagring av det farlige brenselet innebærer. Vi kjenner russerne som dyktige fagfolk, de ligger ikke etter sine amerikanske kollegaer generelt, selv om det selvfølgelig er opp og ned også der i gården, og vi er overbevist om at det kan være formålstjenlig å legge forholdene bedre til rette for bruk av russisk teknologi og ekspertise. Vi kan bidra til at russiske fagfolk får sikrere forhold å arbeide under, og at de kommer i kontakt med fagmiljøer utenfor deres tidligere så lukkede system. Det er russerne selv som har hovedansvaret for å løse sine problemer. Opprettholdelse og videreutvikling av den ekspertise de selv rår over, er derfor av helt vital betydning.

       Målet for vårt arbeid er økt sikkerhet totalt sett. Derfor har vi satt som forutsetning at den norske innsatsen ikke skal føre til økt forurensning ved Majak. Atomenergiministeriet har nå, ikke minst etter internasjonal oppmerksomhet, iverksatt et program for å stanse driftsutslippene fra reprosesseringen. Dette er avfall som hittil har havnet i Karatsjaj-sjøen i området.

       Vårt og andres engasjement vil ha som effekt å bedre sikkerheten ved håndtering av det farlige avfallet ved Majak. I det hele tatt er internasjonal medvirkning og internasjonalt innsyn et bidrag til å svekke det tidligere selvkontrollerte systemet i denne delen av den russiske industri - og det er gitt mange beskrivelser også fra denne talerstol om hvordan det kanskje har foregått, og til og med kanskje fortsatt foregår. Jeg tror at nettopp dette momentet har gått mange hus forbi. Ingen må være i tvil om at det går i en retning som er bedre enn før, og at vi selvsagt også ønsker IAEAs engasjement for nærmere innsyn i sikkerhets- og strålevernspørsmål. Det er også slik at ingen norske prosjekter ved Majak vil bli igangsatt uten at det sivile atomtilsynet - Gosatomnadzor - er involvert og har gitt sin godkjenning.

       Det framgikk av min redegjørelse den 29. oktober at vi ikke utelukker alternative løsninger - som har utgjort en viktig del av debatten så langt. Det er selvsagt alltid aktuelt å vurdere alternative løsninger. Veien blir til mens en går, og det er faktisk sånn at det er et løpende arbeid på gang. Et sted må man alltid begynne. Vi begynner med det vi anser som viktigst, nemlig å få det brukte kjernebrenselet ut av halvt synkeferdige atomubåter og andre risikofylte oppbevaringssteder, få det håndtert på best mulig måte og få mellomlagret iallfall det som av kjernetekniske årsaker ikke trenger å reprosesseres samt det som ikke kan reprosesseres. For oss er ikke hovedpoenget hvor mellomlagringen finner sted - om det finner sted ved Majak, på Kola eller andre steder - men at det gjøres sikkert der det skjer. Vi finner gode grunner til å se nærmere på det påbegynte mellomlageret ved Majak, og vi tror ikke dette strider verken mot norske, russiske eller lokale interesser i Tsjeljabinsk-området. Man har et stort miljø- og strålevernproblem i Tsjeljabinsk, og det må være bedre å få fortgang i håndteringen av dette sammen med utenlandske partnere, enn å sette et peststempel på Majak og si at det stedet holder vi oss iallfall unna. Det tror jeg blir en litt ensidig vinkel. Men det må vurderes i lys av det jeg har sagt foran.

       Avslutningsvis: Skal vi nå fram, må vi samarbeide med russerne, men vi må også stille krav om forbedringer underveis - med andre ord en dobbeltstrategi. Vi kan selvsagt selv fritt velge hva vi vil være med og støtte, men vi kan ikke bestemme hva russerne skal gjøre. Men vi kan influere på det sammen med andre. Og det er den prosessen vi i de siste årene har beveget oss inn i sammen med EU, USA og andre. En forutsetning for å få dette til er selvfølgelig at man kan videreføre den prosessen vi har sett - som Erik Solheim så riktig var inne på - mot stadig større åpenhet omkring håndteringen av disse problemene internt i det tidligere Sovjetunionen, i det nåværende Russland. For gudene skal vite at dette tidligere var fullstendig lukkede områder, og fortsatt er det lukkede områder og lukkede problemstillinger. Men utviklingen går i riktig retning, ofte presset fram av negative begivenheter og ulykker. Av og til er det dessverre sånn at det må bli verre før det kan bli bedre, og jeg tror at det at det er et aktivt folkelig press både i Majak og andre steder for å sette disse problemene på den internasjonale dagsordenen, er en god ting i seg selv. Derfor er jeg også glad for at vi har fått en høring også her i Oslo som bidrar til å belyse disse viktige problemene også sett fra et lokalt russisk ståsted.

       Når det gjelder sikkerheten ved kjernekraftverkene, er det riktig at det eksisterer en uformell arbeidsdeling mellom de nordiske land. Vi har funnet det mest naturlig å konsentrere oppmerksomheten om kraftverkene på Kola og skipsreaktorene. Jeg minner om at vi her faktisk har atskillig mer sprengkraft i dette området enn vi har i hele det svenske kjernekraftprogrammet. Våre øvrige nordiske naboer er imidlertid mer engasjert i Ignalina- og Sosnovy Bor-prosjektet.

       Det er reist andre spørsmål som jeg får komme tilbake til i et eventuelt senere innlegg.

       Så til selve spørsmålet om lagring og reprosessering. Utenriksministeren sa at mesteparten av avfallet aldri skal reprosesseres. Nei, og det har vært et poeng fra de partiene som skrev brev til utenriksministeren på forsommeren at man her bør kunne se på alternativer i nærheten av Kola - hvor dette avfallet i dag er - så vil man unngå transport. Både utenriksministeren og jeg har nevnt AMEC-prosjektet om oppbevaringscontainere, som er meget interessant, og som nettopp burde åpne nye muligheter for å finne tilfredsstillende løsninger på Kola for i hvert fall den overveldende delen av avfallet, om ikke 100 %

       Utenriksministeren sa at han utelukket ikke alternative løsninger. Jeg er glad han sier det, og jeg håper han har hørt hva stortingsflertallet sier om ønsket om at han kommer tilbake til Stortinget og at man tar opp alternative løsninger med russerne.

Statsråd Bjørn Tore Godal : Norske myndigheter har gjentatte ganger gitt uttrykk for sin uro og bekymring i forbindelse med Nikitin-saken. Det skjedde under president Jeltsins besøk i Oslo i vår, det har skjedd flere ganger i mine samtaler med utenriksminister Primakov, seinest i forbindelse med Barentsrådets møte, hvor vi hadde en bilateral samtale i Petrozavodsk. Og denne bekymringen knytter seg selvsagt til de momenter som representanten nettopp nevnte.

       Fra i innledningen å gjøre det klart at arrestasjonen av Nikitin ikke hadde noe som helst med Bellona å gjøre og at man fortsatt hadde et positivt syn på de frivillige organisasjonenes arbeid, så er det bildet blitt mer uklart. Og det faktum at representanter for Bellona f.eks er blitt nektet innreisetillatelse - eller i hvert fall ikke har fått det - på ganske konkrete reiseprosjekter, er en ekstra grunn til å understreke uroen på den måten jeg faktisk gjorde det helt konkret i samtalen med utenriksminister Primakov.

       Men jeg tror representanten Kaci Kullmann Five mente å ta opp dette prinsipielt. Det er grunn til å vente tilbakeslag og framgang, framgang og tilbakeslag også fortsatt i denne prosessen. Men den gjennomgående trenden over tid de siste år har vært positiv, og derfor er det viktig både å ta opp det man er bekymret for, og å arbeide videre for at det som går bra, fortsatt skal utvikle seg videre. Og der holder jeg fast på hovedbildet. Det er en betydelig større åpenhet pr. dato enn det var for bare noen få år tilbake.

       Betydningen av konsultasjoner med Stortinget underveis vil vi selvsagt være interessert i å ivareta i såpass sentrale problemstillinger som dette - og her har Stortinget som kjent organer som kan egne seg for det formål.

       Jørgen Holte har her overtatt presidentplassen.

Erik Solheim (SV) : Utenriksministeren sa i en debatt tidligere i dag at Island antakelig var det eneste landet i verden hvor Norge hadde stor innflytelse. Kjenner jeg islendingene rett ser jeg ikke bort fra at vi har lettere for å influere russerne enn islendingene.

       Det er selvsagt Russland som selv styrer disse prosjektene, men Norge kan ha en viss innflytelse knyttet til det at vi er villig til å betale og til å bidra i et samarbeid.

       Nå synes jeg utenriksministeren imøtekom de kritiske innvendingene vi er kommet med på flere viktige punkter. Jeg må oppsummere det: Han snakket om åpenhet. Der tror jeg at situasjonen er at det har vært tatt to skritt fram og så ett skritt tilbake, og det har vært tatt nye to skritt fram og ett skritt tilbake. Det er grunn til å understreke at det er også tatt skritt tilbake i forhold til Majak, for det er sendt ut dekreter fra president Jeltsin som har strammet inn åpenheten i Majak. Så det er ikke bare i Nikitin-saken det er tilbakeskritt.

       Jeg er glad for understrekingen av at Norge vil bidra på alle måter til å sikre åpenhet. Jeg er også glad for det som er sagt om inspeksjon, at Norge skal arbeide for at IAEA og sivile kontrollmyndigheter skal komme med og inspisere, og spesielt det som ble sagt om at ingen prosjekter i Majak vil få norsk støtte dersom det ikke er sikkerhet for at Gosatomnadzor er inne og kontrollerer disse. Det er positivt.

       Det er også positivt at Regjeringen sier klart fra at man er mot reprosessering. Selv om det får litt preg av å være i prinsippet, er det likevel bra å ha et slikt prinsipp.

       Men så til det som er det mest kritiske, og det er spørsmålet om mellomlager i Majak. Man kan ikke så lett avfeie de lokale ønskene, de lokale myndigheter og lokal miljøbevegelse. Og mitt spørsmål til utenriksministeren, det som faktisk er selve kjernen her, er om han vil si helt klart i fra at det ikke er aktuelt for Norge å bidra økonomisk til noen faktisk etablering av et mellomlager i Majak før man har kommet tilbake til Stortinget med orientering om hva som er kommet ut av utredningen av mellomlager i Majak, sammenliknet med utredning av mellomlager på Kola.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Først vil jeg takke representanten Solheim for alle de positive momenter han mente å ha funnet i mitt innlegg. Jeg er helt enig med ham!

       For det andre, når jeg sier at vi er innstilt på å konsultere Stortingets organer: Det er viktige korsveier i dette arbeidet framover, og så ligger det selvsagt en realitet i det, enten det bygger på utredninger eller på andre trinn i prosessen. Det sier seg selv at for en mindretallsregjering er det særlig viktig å se betydningen av en slik konsultasjon. Og derfor var det ingen tilfeldighet at jeg nevnte det, men som et svar på et direkte spørsmål fra representanten Frafjord Johnson.

Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Utenriksministeren brukte uttrykket « gudene må vite » i sitt innlegg. Meg bekjent finnes det vel kanskje bare én.

       Jeg vil imidlertid over på et tema som utenriksministeren til en viss grad berørte, men likevel ikke helt fyllestgjørende. Men la meg før jeg gjør det også få slutte meg til det som replikanten Solheim sa, nemlig at utenriksministeren i sitt innlegg besvarte en rekke spørsmål og la til grunn intensjoner fra norsk side, som i hvert fall vi fra Kristelig Folkepartis side syns er veldig positivt.

       La meg så konsentrere meg om det spørsmålet som ikke ble fullt ut besvart i utenriksministerens innlegg, og det berører igjen reprosesseringsspørsmålet, og da ikke hva den norske holdning er, men hva andre vestlige land har sagt i forhold til det handlingsalternativ som ligger i handlingsprogrammet fra Regjeringens side, nemlig spørsmålet om reprosessering av enkelte deler av dette radioaktive avfallet i Majak. Har man vært i kontakt med andre vestlige land, altså USA, EU eller andre land, om dette konkrete prosjektet? Og hva har deres vurderinger i så tilfelle vært? Så vidt jeg forstod på utenriksministerens innlegg, og som vi også er kjent med, er det en rekke aktiviteter fra internasjonale miljøer og andre land i Majak-området. Det vil da være av særlig interesse å få vite hvilke holdninger de eventuelt har tilkjennegitt overfor norske myndigheter når det gjelder akkurat denne delen av prosjektet.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Jeg tror jeg må komme tilbake til en mer fullstendig besvarelse av det spørsmålet, ikke fordi jeg sitter inne med hemmeligheter, men fordi jeg ikke har full oversikt over det her jeg står.

       Det er ukjent for meg at EU og USA har kritiske merknader eller ikke støtter det norsk/russiske atomubåtprogrammet. Jeg tror ikke det er riktig. For hvis man ser på hva de ellers er engasjert i i Majak, er det f.eks for EUs vedkommende prosjekter for vurdering av sikker håndtering av avfall fra reprosesseringen, forbedring av miljøsituasjonen ved Majak, konsepter for sivilt plutoniumslager, nye typer transportcontainere for brukt brensel, sikkerhetsanalyse av reprosesseringsanlegget - alt dette gjør de, bygd på et ønske om å forbedre situasjonen. Det kan godt være at de har den samme grunnleggende holdning til reprosessering som vi har, skjønt det tror jeg varierer fra atomland i vest til de som ikke er atomstater. Akkurat som vi har hatt våre kritiske merknader til Sellafield i Storbritannia, har andre små land i Vest-Europa sikkert tilsvarende kritiske merknader, men alle er vi sammen om å forsøke å bedre situasjonen der hvor altså reprosessering faktisk finner sted. Det tror jeg er det som karakteriserer situasjonen på dette området.

       Men jeg skal gjerne bidra med ytterligere saksopplysninger når det gjelder nyanser mellom EU-landenes og også USAs holdninger til dette.

Paul Chaffey (SV) : Til det siste er, så vidt jeg skjønner, den grunnleggende holdningen i USA at man er mot reprosessering prinsipielt, en holdning de har hatt siden 1970-tallet, mens man i en del europeiske land åpenbart har en annen holdning i og med at man driver med dette selv. Jeg er også glad for at utenriksministeren sa han var prinsipielt mot reprosessering, selv om det jo lå noen nyanser i måten han svarte på.

       Så i forhold til et mellomlager: Jeg vet ikke hvor mange kilometer det er fra Nordflåtens installasjoner på Kola og til Majak, men det er en del, og jeg går ut fra at transport av høyaktivt radioaktivt materiale er en nokså kritisk komponent i forhold til denne diskusjonen, og at faren for ulykker i den fasen er relativt stor. Jeg ha derfor lyst til å spørre utenriksministeren om han gjør noe fra norsk side for å reise den problemstillingen og advare mot løsninger som innebærer lange transporter av radioaktivt avfall.

       Det er jo også grunn til å reise spørsmål om hva vitsen er ved å transportere radioaktivt avfall gjennom halve Russland hvis man ikke skal bruke det i et reprosesseringsanlegg i Majak.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Jeg viste i mitt innlegg til at russiske myndigheter, sammen med Statens strålevern, nå setter i gang et prosjekt for å sette oss bedre i stand til å vurdere mulighetene for ulykker ved enhver operasjon, inkludert transport- og avfallshåndtering, men også under lagring. Ingen del av denne prosessen er fri for fare, og jeg er ikke faglig i stand til å si at det ene er mer eller mindre farlig enn det andre.

       Når det gjelder vurderingen av plassering av deponier, mellomlagre og andre elementer i prosessen underveis, må det bygge på mange momenter, sikkerhetsmomenter selvsagt, men også på ønsket om å få sikre løsninger så raskt som mulig. Og det kan jo tenkes i en slik vurdering at det beste kan bli det godes fiende i enkelte situasjoner og sammenhenger. Men jeg gir ikke svaret på det nå, og det er grunnen til at jeg i mitt innlegg la opp til en såpass åpen tone som det jeg gjorde.

       Det er ingen tvil om at det å bygge opp et stort miljø på Kola for håndtering av alt dette som mange gjerne vil legge til Kola, nok er et lengre lerret å bleke enn det å bygge på den ekspertise en har andre steder, selv med de store miljøproblemer vi der har hatt, kanskje ikke gjennom de aller siste måneder og uker, men gjennom 50 år karakterisert av Sovjetunionens manglende ansvar for en effektiv håndtering av dette.

       Dessuten vil jeg føye til: Norsk politikk bygger selvsagt ikke på noe ønske om å flytte uhumskheten så langt som mulig unna norsk grense. Men å få en sikker behandling av det, uansett hvor det legges geografisk, er en bærende retningslinje. Og jeg tror det er i Russland, som det er i Norge: Ikke noe lokalsamfunn synes dette er noen stas. Ingen vil ha det! Vi kjenner jo det fra vår egen debatt, og så blir det til sjuende og sist opp til russiske myndigheter å foreta en beslutning om det. Det kan ikke noe kommunestyre gjøre, og det kan heller ikke Stortinget gjøre. Men vi kan selv bestemme hva vi skal være med på.

       Det ble sagt at utenriksministeren her i denne debatten hadde avklart en del ting på en måte som man syntes var tilfredsstillende, og det er jo bra. Men jeg har lyst til å minne om at utenriksministeren i den redegjørelse som denne debatten bygger på, faktisk understreket to momenter. Han sa at betingelsene for at Norge skulle delta, for det første var at det ikke skulle ha noen militær betydning, og for det andre at aktiviteten ikke skulle bidra til å forverre miljøkonsekvensene i Majak eller andre steder. Disse to spørsmålene har mange vært opptatt av. Det sa faktisk utenriksministeren allerede i sin redegjørelse var en forutsetning for et norsk engasjement.

       Det er så vidt jeg vet i dag ca 140 ubåter som er tatt ut av drift og skal hugges opp, ca 25 er hugd opp, på ca 40 har man fjernet reaktorene, og resten har man ikke gjort noe med. Man har i dag en kapasitet i Russland til å kunne hugge opp maksimalt 15 ubåter i året. Den kapasiteten ønsker man å øke. Men flaskehalsen der er håndteringen av det brukte kjernebrenselet, og hvis man ikke blir i stand til å håndtere en større del enn det man gjør i dag, vil man heller ikke kunne få gjort noe med opphuggingen. De sju samarbeidsprosjektene som utenriksministeren redegjorde for, går alle sammen rett inn på dette problemet. Hvis man her greier å få gjort noe med norsk bistand, vil man også kunne forsere fram opphuggingen av ubåtene.

       Jeg har lyst til å understreke det som utenriksministeren sa, at alternativet til ikke å få gjort noe eller å utsette det, er at disse båtene med det brukte kjernebrenselet blir liggende. Det er halvt synkeferdige ubåter, og de blir ikke bedre etter som årene går. Det er en enorm trussel! Jeg håper virkelig at alle i denne sal faktisk føler et ansvar for at vi kan bidra til å løse dette, og så får vi stole på at all den ekspertise som vi fra norsk side og i samarbeid med andre land engasjerer, også vil ivareta alle de hensyn som vi også skal være opptatt av, på en tilfredsstillende måte. Men jeg føler at å søke å finne innvendinger som gjør at vi skal utsette og forskyve vårt engasjement og vår innsats, kan vi ikke være tjent med. Og så er det slik at disse spørsmålene primært må håndteres av russerne selv. Vi kan ikke gå inn og overta det for dem. Det har vi verken ressurser eller på annen måte muligheter til, og skal heller ikke ha det. Dette må skje i et samarbeid med russiske myndigheter. Det forekommer meg at den beste måten å kunne influere på utviklingen av disse prosjektene på, slik at de hensyn vi alle er opptatt av, blir ivaretatt, er faktisk at vi deltar, at vi er til stede, at vi samarbeider, at vi fremmer våre forslag og ideer, og at vi bidrar. Det er på den måten vi best kan gjøre dette på en tryggest mulig måte med de farer som eksisterer. Men farene er antakelig mye større hvis vi ikke gjør noe.

       Til slutt kunne jeg ha lyst til å si litt om situasjonen i Russland - som vel for så vidt alle kjenner, men som kanskje ikke er kommet like klart fram i en del av innleggene. Det er forferdelig mye å kritisere i Russland for både når det gjelder åpenhet og mange andre ting. Men hvis vi ser på hvordan det samfunnet har forandret seg i løpet av de siste fem-seks årene, er det skjedd en enorm forandring til det bedre. Men samtidig som det er skjedd en enorm forandring til det bedre på en lang rekke områder, er det skjedd en enorm forverring av landets økonomiske situasjon - 40 % reduksjon i brutto nasjonalproduktet.

       Jeg tror nesten ikke det er mulig for oss å forestille oss hvordan vi skulle håndtert en slik situasjon i vårt eget land, hvis vi hadde vært utsatt for det samme. Ingen av våre demokratier har vært utviklet ferdig på fem år - ingen! Ingen av dem har heller vært utviklet på 50 år!

       Jeg synes man bør ha det for øye når man er så opptatt av å kritisere og finne feil - som for så vidt er riktige - og se på hva man faktisk har greid å få til under enormt vanskelige omstendigheter, og hvilken betydning den utviklingen, det at man har fått en slik forandring i vårt store naboland i øst, også har for oss. Derfor tror jeg at det som bør være vår linje, er å gå positivt inn i et samarbeid med russiske myndigheter og bidra med alt vi har mulighet til å bidra med for å løse disse aktuelle problemene. Det er kanskje ikke så rent lite. Vi bør ikke forsøke å forsinke, utsette eller hindre at man kan få gjort noe med dette, men heller forsøke å bidra til at vi kan forsere det. Hvis det er noe som er i vårt lands interesse og i vårt folks interesse på det sikkerhetsmessige området, tror jeg dette er nettopp det området.

       Derfor håper jeg inderlig at også Stortinget vil sørge for å sette Regjeringen og andre i stand til å gjøre den jobben slik de har staket den ut på en - etter min mening - så utmerket måte til nå.

       Han sier at de som spør i denne salen i dag, søker å finne innvendinger for å forskyve prosjektene hva gjelder avfallshåndtering. Gjennom en slik påstand synes jeg faktisk at representanten Bakke har gjort det åpenbart for alle i denne sal at han - som han selv sa - ikke hadde satt seg særlig mye inn i denne saken, altså i de faktiske forhold i saken. Hans engasjement når han nå anklager andre for ikke å ha den rette ansvarlighet - og jeg hørte også en undertone av det rette engasjement - i denne saken, har jo ikke gitt seg veldig synlige utslag i denne debatten gjennom de mange årene mange av oss i Stortinget har vært opptatt av dette, og føler at vi har hatt et godt samspill med Regjeringen. Men vi tillater oss altså å stille spørsmål, nettopp fordi vi som enkeltrepresentanter her i Stortinget føler et ansvar for det vi eventuelt til slutt skal si ja til, gjennom at det bevilges penger over det norske statsbudsjettet til dette. Det gir et ansvar, og det ansvaret ønsker både jeg og andre medrepresentanter å ta. Det er derfor vi stiller kritiske spørsmål - ikke fordi vi ønsker kritikk, men fordi vi mener det er faglig grunnlag for å stille disse spørsmålene.

       Så sa Bakke at vi burde satse mer på å bistå Russland. Ja, det er jeg hundre prosent enig med ham i. Derfor har opposisjonspartiene i denne salen faktisk bidratt år etter år til at det bevilges mer midler til nettopp atomopprydningen enn det Hallvard Bakke og hans regjering har gått inn for - og ikke bare til opprydningsprosjektene, men også til demokratiutviklingsprosjekter. Prosjektstøtten er altså nok en gang blitt økt, ikke takket være Hallvard Bakkes parti, men takket være andre partier.

Hallvard Bakke (A) : Jeg hadde dessverre ikke anledning til å være til stede da representanten Five holdt sitt innlegg i formiddagens møte, men jeg har lest det stenografiske referatet av innlegget etterpå, og mine reaksjoner bygde faktisk i stor grad på hennes innlegg og enkelte innslag i andre representanters innlegg. Hvis det inntrykket var feil, er jeg meget glad for det, men det var et inntrykk jeg fikk da jeg leste det innlegget - uten noen fordommer, tør jeg påstå. Det kan tenkes at andre også har fått et slikt inntrykk av det innlegget, ikke bare jeg - det kan tenkes! Derfor var det kanskje nyttig at representanten Five - hvis jeg nå oppfattet henne korrekt - understreket at verken hun eller hennes parti ønsker å forsinke eller utsette noen av de prosjekter som Regjeringen arbeider med. Man er bare opptatt av at de skal skje under sikrest mulige forhold, slik også utenriksministeren har understreket, og faktisk satt som betingelse. Hun understreket også at Høyre vil foreslå enda mer midler enn Regjeringen og Arbeiderpartiet har kunnet tenke seg på dette området.

       Alt i alt vil jeg si at det var en veldig positiv replikk, som da fører til - håper jeg - at den misforståelse som muligens ble skapt ut fra innlegget, er ryddet av veien.

       Utslipp fra industrien, foreldede kjernekraftverk og atomavfall i Russland og de østeuropeiske statene framstår i dag som kanskje den fremste trusselen mot hele regionens sikkerhet. Det er derfor betryggende at Regjeringen anser arbeidet med atomforurensningsproble-

       mene i Nordvest-Russland som en av våre viktigste utenrikspolitiske oppgaver, slik utenriksministeren sa i sin redegjørelse. At Regjeringen har lagt fram en omfattende handlingsplan mot atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder, viser at Norge tar situasjonen på alvor. Det er av avgjørende betydning at vi samarbeider med statlige og regionale myndigheter i Russland og andre land for å hindre radioaktivt utslipp og nye uhell ved kjernekraftverk. Spesielt viktig for oss er et åpent og tillitsfullt samarbeid med Russland om problemene i nordområdene.

       Til de mer akutte truslene mot naturmiljøet i Arktis hører opphopningen av lagret radioaktivt avfall på land på Kola og mulig gjenopptakelse av prøvesprengingen på Novaja Semlja. Tilførsel av radioaktive stoffer via de sibirske elvene fra reprosesseringsanlegg, lekkasjer fra lagre for radioaktivitet og brukt brensel er blant de langsiktige truslene.

       Den atomdrevne ubåten « Komsomolets » som sank i Norskehavet i 1989, inneholder både brensel og atomstridshoder. På grunnlag av omfattende målinger er det påvist at lekkasjene er ubetydelige, og norske og russiske myndigheter er enige om at båten ikke er noen miljøtrussel, slik den nå ligger. Det er imidlertid svært viktig at miljøovervåkingen fortsetter, slik at det raskt blir registrert om situasjonen endrer seg til det verre.

       Trusselen om radioaktive utslipp fra sivil og militær aktivitet i Russland er reell, men trusselen kommer ikke bare fra Russland. Faktisk kan svært mye av den radioaktive forurensningen i Barentshavet spores tilbake til Europa, det meste kommer fra England og Skottland.

       Med Tsjernobyl i friskt minne er det lett å forstå at faren for radioaktiv forurensning lett gir oppslag i media. Og det er bra. Vi trenger miljøorganisasjonenes innsats, og vi trenger en våken presse og øvrige medier som retter søkelyset mot miljøutfordringene vi står overfor. Vi må heller ikke glemme den mer klassiske forurensingen fra industrien. Den representerer kanskje en like stor akutt trussel mot miljøet i nord som utslipp fra utrangerte atomubåter, atomavfall og deponier. Det er f.eks funnet større konsentrasjoner av PCB og tungmetaller i isbjørner i Arktisk enn i hjort i Tyskland. Hvilke effekter miljøgiftene har, er ikke fullt ut kjent, men forskning viser at PCB kan redusere reproduksjon og immunitet.

       Forurensninger fra de industrialiserte delene av Europa, Asia og Nord-Amerika tilføres arktiske områder via luftstrømmene, havstrømmene og de store elvene. Svalbards geografiske posisjon i forhold til luft- og havstrømmene gjør øygruppa spesielt utsatt for langtransportert forurensning.

       Nikkelverkene i Nikel og Zapoljarny slipper ut om lag fem ganger så mye svoveldioksid som de samlede utslippene i Norge, og i Sør-Varanger er naturens tålegrense overskredet på 70 % av arealet. Det er funnet konsentrasjoner av tungmetaller som er mange ganger høyere enn ved målesteder i Sør-Norge som er utsatt for langtransporterte luftforurensninger.

       Slik forurensning kan få negativ innvirkning på det spiskammerset som havet er. Et skrekkscenarium er at norsk fisk blir boikottet på grunn av for høyt innhold av tungmetaller. Hvilken effekt vil ikke det få for Norges nest største eksportnæring, og i særdeleshet for Nord-Norge?

       De arktiske områdene er svært sårbare. Miljøtruslene som vi står overfor, er omfattende. Utslipp av radioaktive stoffer er et av problemene, men som sagt ikke det eneste. Norge kan ikke gjøre jobben alene. Det er derfor viktig at Regjeringen viderefører dagens politikk hvor vi både legger press på Russland om å rydde opp, og hvor vi bidrar med kompetanse og økonomisk støtte.

       En viktig forutsetning for å få gjort noe med problemene er åpenhet fra russisk side. Og her har vi - på tross av noen tilbakeslag - opplevd en svært positiv utvikling, som vi må sikre blir videreført. Etableringen av det unike militære miljøsamarbeidet mellom norske, russiske og amerikanske forsvarsmyndigheter, AMEC, gir en mulighet som må utnyttes til å skape enda større åpenhet også på det militære området. Norge må også være villig til å bidra økonomisk i de prosjekter som dette samarbeidet utløser.

       I likhet med utenriksministeren vil jeg understreke betydningen av at alt gjøres for å forhindre at reaktorene i kjernekraftverket på Kola blir fornyet. Kjernekraftverket bør nedlegges, ikke fornyes. Men det er klart at man på russisk side her står overfor en stor oppgave. Det er ikke enkelt, i den enormt vanskelige økonomiske situasjonen landet befinner seg i, å erstatte halvparten av energitilgangen i dette området. Jeg håper derfor at man i første omgang lykkes i arbeidet med å få vurdert energisituasjonen i et langsiktig perspektiv. Selv om gasskraft gir økning i CO₂-utslippene, er det min oppfatning at dette kanskje likevel er det mest realistiske alternativet. Dersom russiske myndigheter er villig til å gå inn i en slik langsiktig vurdering, bør Norge også her bidra med kompetanse og økonomi.

       På en høring her i huset i går ble det reist spørsmål om hvorvidt Norge burde bidra økonomisk til frakting av atomavfall fra Kola til Majak i Sør-Ural. Det er vel ikke mange - om noen - i Stortinget som har tilstrekkelig innsikt til å vurdere hva som er den beste løsningen. Jeg forutsetter at samtlige spørsmål og motforestillinger blir inngående vurdert av faglige myndigheter både i Norge og i Russland.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.