Sak nr. 1
Interpellasjon fra representanten Reidar Johansen til fiskeriministeren:
« Det legges nå tunge premisser for hvordan strukturen i norsk fiskerinæring skal se ut. Enhetskvoter er innført for deler av den havgående flåte. Det foregår en sterk monopolisering og vertikal integrasjon i fiskerinæringa. Tidligere fiskeriminister Jan Henry T Olsen har uttalt at man må skape ordninger som reduserer antall enheter blant de minste fartøyene i kystflåten.
Deler den nye fiskeriministeren denne oppfatningen? Hvilket standpunkt har den nye Regjeringa til hvilken struktur norsk fiskerinæring vil være tjent med for å utvikle en sterk og bærekraftig næring inn i neste århundre? »

TALERE:

       Reidar Johansen (SV) : Spørsmålet som statsråden i forbindelse med denne interpellasjonen egentlig bør svare på, er følgende: Skal sjarkfisker Svein Johansen fra Tennskjer eller sjarkfisker Arne Pedersen fra Vestre Jakobselv måtte gå ut av næringa for at det skal bli bedre plass for Røkkes fabrikktrålere - eller for den slags skyld « Longvatrål »?

       SV har i en rekke sammenhenger - sist i budsjettdebatten den 19. november - fremmet forslag om å bevilge 200 mill. kr til et fond for fornying av kystfiskeflåten. Vi har registrert at Regjeringa muligens er enig med oss i at det er nødvendig med en fornying i kystflåten. Men tidligere statsråd Olsen uttalte seg klart og utvetydig i Honningsvåg i september om hvem som måtte ut - og jeg siterer:

« løsninga er like enkel som brutal. Noen må ut blant de minste enhetene for å få plass til nye fartøy. »

       I proposisjonen om integreringa av Fiskarbanken i SND blir dette sagt med litt andre ord: Ordninga må i 1996 « bli søkt retta meir målretta mot nybygging og ei viss omstrukturering i fiskeflåten ».

       Landsdelsutvalget har i sitt siste møte fatta bl.a følgende vedtak:

« Tiltak som skal stimulere til flere mellomstore og større kystfiskefartøy, må ikke gå ut over de minste fartøyene. Det bør vurderes å skille den minste flåten ut i en egen kategori som kan drive tilnærmet fritt fiske. »

       Debatten omkring strukturen i norsk fiskerinæring er - når en har skrella av alle fine ord om lønnsomhet, bosetting og distriktspolitikk - en debatt om hvordan vi skal ta ut de rike ressursene i våre nære havområder som kan skape et grunnlag for ei bærekraftig utvikling. Det er en debatt om hvordan vi skal organisere produksjonen av fisk og fiskeprodukter på en slik måte at fisken i havet gir oss flest mulig arbeidsplasser i Distrikts-Norge, gir oss optimalt ressursuttak til glede og nytte for både produsenter og forbrukere, og kan skape maksimalt med ringvirkninger i de respektive lokalsamfunnene med minst mulig kapitalinnsats.

       Norges naturlige fortrinn i fiskerisammenheng generelt - og Kyst-Norges fortrinn spesielt - er nærhet til de store bestandene av bunnfiskarter og pelagiske arter. Denne nærheten gir oss på en rekke områder fortrinn som vi ikke må skusle bort. Vi har en geografisk plassering i forhold til de naturlige biologiske svingninger og vandringsmønstre som fører fiskebestandene inn i våre nære havområder. Vi trenger ikke å bruke unødig store energimengder eller kapital for å få tilgang til disse ressursene. Vi har gjennom århundrer utnyttet denne nærheten til å utvikle rike og meget fiskerikompetente samfunn langs hele kysten. Vi må ikke svekke denne kompetansen ved å innsnevre kystbefolkningas mulighet til å ta del i den kystnære ressursutnyttelsen. Denne kompetansen må videreutvikles. Vi må ikke sette inn virkemidler som tvinger mennesker ut av næringa. Det vil i så fall være irreversible prosesser, for vi vil neppe kunne lære opp igjen framtidige generasjoner til fiske, fangst og foredling. Vi bør heller gjøre det motsatte: Vi må legge til rette for at flere skal kunne gå inn i næringa.

       Den sittende regjeringa vil tydeligvis ikke dra nytte av vår nærhet til ressursene. Ei satsing på en struktur i næringa som i hovedsak er bygd på store enheter, vil forsterke en dynamikk som svekker grunnlaget for et kystnært fiske og en fleksibel fiskeindustri som kan leve i takt med svingninger i ressurstilgang og marked. Kravet om såkalt stabil råstofftilgang vil kunne sette hensynet til ressursuttaket til side. Samtidig vil vi spille vekk vårt fortrinn når det gjelder nærhet til ressursene. Ei slik fiskerinæring vil i langt større grad være basert på store kapitalinvesteringer både på land og hav. Kravet til forrentning og avkastning vil bli styrt av andre interesser enn kystsamfunnenes reelle behov for et nært samspill mellom bærekraftig ressurstilgang, lokal flåte og industri.

       Ett av resultatene av den politikk som har vært ført, ser vi særlig i Finnmark. Det er at når prismekanismene krever lavere pris for de kapitaltunge produkter, i særdeleshet for frosne fiskeprodukter, tvinger en ofte fram ei sterk rasjonalisering i flåten. Bokstavelig talt forsterkes tendensen til å flytte filetmaskinen og frysemaskineriet ut på havet. Den moderne fabrikktråleren vokser ikke fram på grunn av sin lønnsomhet, men på grunn av økonomisk tvang.

       De enkelte fiskerisamfunn mister de naturlige tilknytningspunkt til sin lokale flåte, sin lokalt eide industri og sin kontroll med markedet. Det mest ekstreme har vi sett i Finnmark, i vinter kanskje spesielt, hvor den lokale, men i stor grad fremmedeide industrien har kjøpt utenlandsk trålfanget fisk, mens den lokale og nasjonale flåten enten har måttet tvinge seg til leveransemulighet, eller en har leid inn utenlandske eller norske fabrikktrålere som oppkjøpsfartøy.

       Det er etter mitt syn ingen tvil om at dersom en analyserer både historien, den aktuelle situasjonen og mulige framtidsperspektiver for de ulike delene av fiskerinæringa, flåte, industri og foredling, eksport og markedsføring, forskning og utvikling og ikke minst forbrukerholdninger, vil en på alle disse nivåene kunne trekke denne konklusjonen: Et kystbasert fiske som bygger på mindre og mellomstore enheter og på lokalt eide små, fleksible foredlingsanlegg i et nært forpliktende samarbeid med markedsarbeidere og -førere, vil best kunne utnytte våre rike fiskeressurser.

       Det er et paradoks at den flåtegruppa som historisk sett ikke har mottatt offentlige subsidier i noen særlig grad, som historisk sett har gått i økonomisk balanse og har utviklet en meget framskreden og tilpasningsdyktig teknologi, og som aldri har overskredet et ansvarlig ressursuttak, nå ser ut til å kunne være det neste offer i Regjeringas struktureringsiver. For å uttrykke det slik: Det synes som om trålromantikerne har seiret.

       På den andre side er det et minst like stort paradoks at den flåtegruppa som har mottatt de største andelene av offentlige subsidier, fiskeriavtalemidler da de eksisterte, byggetilskudd, billige lån, store gjeldsavskrivninger gjennom private banker og lavere offentlige avgifter, som muligens har gjort seg skyldig i misbruk av fangststatistikk og forvaltningsregler, og som har gjort seg bruk av billig arbeidskraft fra utlandet, synes å skulle være den flåtegruppa som skal overleve.

       Det mest ekstreme i så måte ser vi når offentlige subsidier skal bevilges og brukes til norske og utenlandske havfiskefartøy og til strukturelle oppkjøp i landindustrien. Norway Seafoods kjøp av Melbu og Frionor og bygginga av « Atlantic Monarch » og for den saks skyld « Andenesfisk II » er det mest ekstreme i så måte. Det kan tyde på at bare du er stor nok, kan du gjøre de absolutt verste feilinvesteringer uten å risikere noe personlig økonomisk tap. I Brattvåg ligger et 350-millionersprosjekt, et fartøy med den ypperste og mest effektive teknologi, men uten fisketillatelse. Vi kan nå risikere at en eller annen fiskebestand, gjerne i våre nære farvann, på et eller annet tidspunkt vil måtte bidra til å betale avdrag og renter. Og statlige subsidier har tilløpt rederen i rikelig grad.

       Dette konkrete bildet av hvordan strukturendringa i den norske fiskerinæringa skjer, kan tegnes med skarpe kontraster. Strukturendringa skjer i de aller fleste tilfellene med mer skjulte og tilforlatelige metoder. Den mest effektive struktureringa skjedde, og den pågår for så vidt ennå, etter den såkalte ressurskrisa fra 1989 og utover, da et stort antall kystfiskere ble tvunget over på « maksimalkvota », fordi de av mange fornuftige og for så vidt rimelige grunner ikke hadde hatt stor nok aktivitet i torskesektoren i de tre foregående årene. Den naturlige fleksibiliteten i norske fiskerisamfunn, hvor fiskere i perioder av året eller over lengre tid gikk på land for å gjøre noe annet når det var lite fisk, ble her brutt og brukt mot folk som hadde tilpasset seg naturlig. Et stort antall fiskere mistet på det tidspunktet store deler av sine historiske rettigheter i torskefisket. Følgene av dette sliter vi med ennå. Mange fiskere som hadde historiske rettigheter i torskefisket, mistet disse rettighetene, mens mange fiskere som i mindre grad hadde hatt økonomiske interesser i torskefisket, måtte ta del og ta sin kvote for å beholde og ivareta sine rettigheter. Det er bare ei utvikling mot et langt friere fiske for kystflåten som kan bringe tilbake denne naturlige tilpassinga. Vi i SV fremmet under budsjettdebatten et par forslag som pekte i denne retninga. Vi fikk ikke flertall da, men vi har ikke til hensikt å gi opp.

       Jeg registrerer at Senterpartiet i dag legger fram i hvert fall ett forslag som er bygd på premisser som vi for så vidt ikke er enig i, nemlig om enhetskvoter, for å bruke det til å redusere den havgående flåten. Men i den grad det kan hjelpe til for å redusere den havgående flåten, skal vi i dag stemme for forslagene 2 og 1 fra Senterpartiet.

       Jeg tar så opp Svs forslag.

       Jeg synes det er riktig å ta utgangspunkt i at utviklingen i norsk fiskerinæring er av allmenn nasjonal interesse. For å møte de økende velferds- og pensjonsforpliktelsene og den forventede reduksjonen i petroleumsinntektene noen tiår fram i tid, må vi øke verdiskapningen i de delene av norsk næringsliv som ikke er basert på olje og gass. Fiskerinæringen er Norges viktigste eksportnæring utenom petroleumssektoren. Eksportverdien er økende. Næringen har store muligheter for vekst, og den bygger på en fornybar ressurs. Alt dette taler for at fiskerinæringen kan og må spille en nøkkelrolle for norsk økonomi og en nøkkelrolle for nordmenns framtidige velferd og levekår.

       Samtidig vet vi at næringen har avgjørende betydning for næringsaktivitet, sysselsetting og bosetting i kystområdene. En utvikling av næringen kan derfor være en hjørnestein for å nå vårt mål om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingen og sikre likeverdige levekår i alle deler av landet.

       Men det forutsetter at vi har evne og vilje til å styre utviklingen i næringen slik at den bidrar til å nå disse viktige distriktspolitiske målene. Blant annet forutsetter det at vi styrer utviklingen slik at mest mulig av fisken bringes til landanleggene og med det skaper grunnlag for arbeidsplasser i foredlingsindustrien langs hele kysten. Jeg legger til grunn at utviklingen skal styres slik at næringen bidrar til å nå disse overordnede distriktspolitiske målene.

       Samtidig må vi stille en del helt grunnleggende spørsmål:

       Kort sagt: Hvordan kan vi skape en størst mulig nasjonal verdiskapning i fiskerinæringen samtidig som næringen skal bidra til å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret?

       Jeg har tidligere sagt, og jeg vil gjerne gjenta, at jeg ser det som et realistisk mål at Norge skal være verdens ledende fiskerinasjon - ikke i den betydning at det er vi som tar på land mest fisk, men i et litt bredere perspektiv.

       Vi ligger for det første fremst når det gjelder ressursforvaltning. Havets ressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte, basert på prinsippene i Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske på det åpne hav. Samtidig må vi understreke at de norske fiskeressursene er fellesskapets eiendom og skal forvaltes og utnyttes av fellesskapet gjennom en målrettet fiskeripolitikk som nettopp tar sikte på å trygge bosettingen, øke verdiskapningen og utvikle arbeidsplasser langs kysten.

       For det andre bør vi ligge fremst når det gjelder fangstteknologi. Her er det mye å gjøre. Det er nødvendig med en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten både for å skape effektiv drift og økt lønnsomhet, og for å utvikle et best mulig samspill med industriens behov for kvalitetsråstoff. Samtidig må vi påse at kapasiteten i flåten er tilpasset ressursgrunnlaget, og at flåten er tilpasset en regional fordeling.

       Vi trenger en differensiert flåte. Kystflåten skal fortsatt være ryggraden i norsk fiskerinæring.

       Vi har de senere årene sett en endret struktur i flåten, med en økende andel fartøy under 13 meter, og et synkende antall større kystfartøy. Flåten er blitt mer avhengig av at fisken er tilgjengelig. Kystflåten har som gruppe enkelte år hatt problem med å ta opp sin gruppekvote. Samtidig er utviklingen i kystflåten uheldig for de fiskebedriftene som er avhengig av leveransene fra kystflåten ved at råstofftilførselen blir mer usikker. Vi trenger en kystflåte som kan tilfredsstille nye og økte krav til arbeidsmiljø og sikkerhet, og som kan bidra til økt rekruttering av unge fiskere. Vi trenger en kystflåte som kan tilfredsstille kravene til råstoffbehandling og kvalitet. Vi må derfor få flere større kystfiskefartøy, ikke minst i den nordligste delen av landet. Dette må skje uten at den samlede kapasiteten øker. Det betyr at noen fartøy må ut av fisket, slik at det gis rom for en nødvendig fornyelse.

       Regjeringen har nylig lagt fram forslag om at fiskeflåten skal få tilgang til alle de landsdekkende og distriktsrettede virkemidlene i SND. Dette innebærer en klart gunstigere finansiering av flåten både ved at det gis tilgang til toppfinansiering, og særlig ved at flåten får tilgang til distriktsrettede investeringstilskott. Dersom Stortinget slutter seg til forslaget, vil det etter mitt syn være en viktig distriktspolitisk reform.

       Vi må holde fast på hovedprinsippet om at fiskeflåten skal være eid av aktive fiskere. Det må imidlertid fortsatt kunne gjøres unntak fra denne hovedregelen for havfiskeflåten når det er nødvendig for å styrke økonomien i flåten, bidra til livskraftige fiskerimiljø, opprettholde den geografiske fordelingen av fisketillatelser, og for å øke mulighetene for verdiskapning i samspillet mellom flåten og industrien på land. Dette vil være særlig aktuelt for å styrke den nordnorske havfiskeflåten.

       Det tredje poenget er at vi bør ligge fremst i utviklingen av havbruksnæringen. Her ligger vi langt fremme. Det er imidlertid viktig at næringen ikke vokser raskere enn markedet greier å ta unna. Samtidig ser vi muligheter for oppdrett av nye arter som kveite, steinbit, kamskjell og blåskjell. Det ligger store vekstmuligheter i en økning av bearbeidingsgraden.

       Det fjerde poenget er at vi bør ligge fremst i industriell utvikling. La meg da først peke på at valg av produksjons- og markedsstrategi selvfølgelig også vil måtte ha avgjørende betydning for fornyelse av flåten. For at vi skal sikre foredlingsindustrien på land må det være et mål å begrense ombordproduksjonen.

       Det skjer for tiden store endringer i markedssituasjonen. Vi må få økt kunnskap om utviklingen i markedene. Vi må øke innsatsen i markedsarbeidet. Vi må styrke det markedsorienterte produktutviklingsarbeidet. Og vi trenger en større grad av differensiering gjennom produktutvikling og tilpasning til nisjer i markedet.

       Det mest grunnleggende er likevel at næringen i større grad må rette blikket mot hva markedet etterspør eller kan påvirkes til å etterspørre. Vi må erkjenne at verdiskapningen i næringen har to kritiske faktorer: ressursgrunnlaget og markedet. En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for all aktivitet i næringen. Men det er vår mulighet til å innrette produksjonen mot betalingsvillige markeder som avgjør hvor store økonomiske verdier vi kan skape på basis av ressursene. Noe av det aller viktigste er imidlertid at vi nå i større grad ser næringen som en helhet. Forskning, ressursforvaltning, flåte, havbruk, foredlingsindustri, eksport og markedsarbeid, leverandørindustri, havner, infrastruktur og service - alt dette henger sammen. Hvis vi ikke tenker helhet, kan vi fort se at det vi vinner på ett ledd, tapes i neste ledd.

       Mer enn å snakke om flåte, industri osv. må vi derfor snakke om helheten. Det betyr også at vi må rette økt oppmerksomhet på hvor svakhetene og manglene i denne næringsklyngen finnes. Hvorfor har vi f.eks ikke en utviklet leverandørindustri for fiskeindustrimaskiner? Hvorfor går vi til utlandet for å utvikle dataprogrammer for fiskeindustrien? Jeg mener at ambisjonen om at vi skal være verdens ledende fiskerinasjon er fullt realistisk. Men vi må strekke oss. Det er da det er mest morsomt og utfordrende.

       Det er også dette som må være utgangspunktet for det samråd som jeg inviterer til for å utvikle fiskerinæringen. Jeg ønsker å drøfte de sentrale utfordringene som vi har i næringen, med næringsutøverne, næringsorganisasjonene, lokalsamfunnene. Prinsippene i Arbeiderpartiets fiskeripolitikk ligger fast, men den konkrete utformingen på viktige punkter står foran oss. Det er viktig at vi har en nær dialog med næringen, næringsutøverne og lokalsamfunnene om hvordan vi best kan foreta den konkrete utformingen. Deretter kan vi trekke konklusjonene.

       Jeg tar, som sagt, sikte på at vi i løpet av vårsesjonen kan legge fram for Stortinget strategier for den framtidige utviklingen i næringen. Da vil det også være naturlig å komme mer konkret inn på de avveininger og de problemstillinger som interpellanten her reiser. Jeg ser fram til en interessant debatt om disse problemstillingene.

       Jørgen Holte hadde her tatt over presidentplassen.

Reidar Johansen (SV) : Med all respekt for at Regjeringa ikke har hatt mulighet til å jobbe så altfor lenge ennå - det gjelder også den nye statsråden - forbauser det meg litt at statsråden ikke klarere tar avstand fra det utsagn som hans forgjenger kom med i Honningsvåg i september. Det er sjelden at man av en statsråd fra Arbeiderpartiet hører så klare og entydige signal om hvem i norsk fiskerinæring som må ta belastninga ved en eventuell fornyelse av flåten og gå ut, som dem tidligere statsråd Jan Henry T Olsen kom med i Honningsvåg i september. Til tross for bare knappe fire uker i departementet synes jeg at den nye statsråden her og nå klart burde ha tatt avstand fra en slik formulering.

       Når Regjeringa så klart legger vekt på honnørordene om bærekraftig utvikling, fiskerinæringas betydning for nasjonal økonomi, naturgitte fortrinn, osv., må jeg si at det faller meget urimelig og unaturlig at man ikke vil gi uttrykk for hvem som skal avgi kvoterettigheter for å gi økonomisk rom for en fornyelse av kystflåten. Da er min konklusjon: Regjeringa ønsker reelt sett å kutte på de minste enhetene for at de store enhetene skal få mer.

       Når man ser på fangstkvantumet som er ilandført av nettopp disse mindre enhetene, er dette et paradoks. I Råfisklagets distrikt fra Nordmøre og nordover utgjorde f.eks fangstkvantumet i 1995 for fartøy under 13 meter 14 %. Og hvis man ser på de aller minste fartøyene - de under 8 meter - utgjorde fangstkvantumet i 1995 1 %. Dersom Regjeringa har tro på at det skal gi noen effekt å omfordele fra disse fartøyene, er det ikke mye å hente. I den grad har man tatt det meste allerede.

       Jeg syns også det gjenstår for statsråden å gjøre klart greie for hvordan man skal sette inn tiltakene for å oppnå målet, å « begrense ombordproduksjonen », som han sier. Etter mitt syn kan effekten av disse enhetskvotene, som et flertall i Stortinget vedtok for noen år siden, bli den stikk motsatte. Man får en dynamikk som monopoliserer ytterligere, og man får en dynamikk som kanskje dessverre er smittsom, også i forhold til kystflåten. Jeg håper statsråden vil gå litt nærmere inn på det nå.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg er glad for at det mellom Reidar Johansen og meg er bred enighet - og det tror jeg det også er i denne sal - om viktigheten av å få en fornyelse av flåten. Så kan vi stille spørsmålet: Hvilken struktur skal vi så oppnå gjennom fornyelsen? Jeg mener vi har behov for en differensiert flåte. Det er ikke slik at sjarken ikke har en plass i norsk fiskerinæring. Den spiller tvert imot en rolle, og den har en plass. Men jeg håper at representanten Johansen og jeg kan være enige om at når vi de siste årene har sett en utvikling hvor vi har fått en klart større andel av fartøy under 13 meter, har det for det første en konsekvens i form av at flåten blir mer avhengig av fiskens tilgjengelighet, men det har også den konsekvens at industrien blir mer sårbar i forhold til variasjoner i tilgjengeligheten. Etter min vurdering er det viktig, både for å ivareta hensynet til arbeidsmiljø og sikkerhet, for å kunne stimulere til rekruttering av unge fiskere, for å kunne stimulere til en god behandling av råstoffet og sikre kvaliteten, at vi får flere større kystfartøy. Ikke minst i det fylket som både Reidar Johansen og jeg kommer fra, er dette et påtrengende behov.

       Så går jeg ut fra at representanten Johansen og jeg er enige om at en slik fornyelse må skje uten at kapasiteten i flåten øker. I motsatt fall vil vi svekke lønnsomheten. Det tror jeg vil ha negativ virkning for utviklingen i kystsamfunnene. Da er det det balansepunktet vi må legge til grunn, at vi ønsker flere store kystfartøy samtidig som kapasiteten ikke må økes, og det er innenfor de rammene vi må arbeide videre fram et opplegg for fornyelsen av flåten, som jeg har redegjort for at vi vil presentere for Stortinget i løpet av våren.

       Så stiller Reidar Johansen meg spørsmål om forholdet til ombordproduksjon. Jeg har sagt to ting: Jeg har for det første sagt at det er et mål å begrense ombordproduksjon. Jeg forsterket det ytterligere ved å si at det er en målsetting at mest mulig av fisken behandles ved landanleggene og skaper grunnlag for sysselsetting der. Mitt og Regjeringens utgangspunkt er at det å skape aktivitet ved landanleggene er en avgjørende forutsetning for å kunne ivareta sysselsetting og bosetting. Derfor er det viktig at vi ikke får en utvikling hvor en stadig større andel av fisken produseres om bord, og at man på den måten ikke får fisken til landanleggene og skaper sysselsetting der. Ellers går jeg ut fra at representanten Johansen har merket seg at jeg i de saker vi konkret har hatt til behandling, har vektlagt spørsmålet om ombordproduksjon meget klart i forhold til de prinsipper jeg her legger til grunn.

Peter Angelsen (Sp) : Sist Stortinget drøftet strukturen i fiskerinæringen, var ved behandlingen av St.meld.nr.58 (1991-1992) om struktur- og reguleringspolitikk høsten 1992. I innstillingen fra sjøfarts- og fiskerikomiteen ble reguleringspolitikken overfor fiskeflåten sett på som et sentralt element for å påvirke struktur og lønnsomhet. Høyre og Fremskrittspartiet mente at kjøp og salg av kvoter var den ideelle reguleringsform. Senterpartiet og de øvrige partiene valgte delvis felles og delvis egne løsninger knyttet til utviklingen av de etablerte reguleringene.

       Alle partier var imidlertid enige om en viss tilpassing av flåten til ressursgrunnlaget. Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mente det var nødvendig med en viss reduksjon i den havgående flåten - trål og ringnot - av hensyn til den langsiktige ressurssituasjonen. Dette skulle skje i et samarbeid der næringen sjøl skulle få ansvar for en slik tilpassing ved innføring av enhetskvotesystemet. Et slikt system er, etter det jeg forstår, nå etablert. Det merkelige var at SV ikke ville være med på en slik reduksjon, så lenge partiet skaper et inntrykk av at det ikke vil ha noen havgående fiskeflåte.

       En samlet komite pekte også på problemet knyttet til sikkerhet og paragrafbåter. Jeg vil be fiskeriministeren spesielt se på hva komiteen den gang uttalte om å utrede andre fysiske fartøyparametre enn det som er benyttet i dag. Utviklingen i fiskeriene har i ettertid vist at størrelsen på et fartøy ikke egner seg som mål for fangstkapasitet, spesielt dersom sikkerhet og miljø skal ha høgste prioritet.

       Senterpartiet legger fortsatt til grunn at det er nødvendig med en differensiert fiskeflåte som gjør oss i stand til på en rasjonell måte å høste av fisk og skalldyr i våre havområder. Det må utvikles en flåte som både kan ivareta mannskapenes sikkerhet, arbeids- og oppholdsmiljø og kvaliteten på fangsten. Med den betydelige tilgang det er på fangst i våre fjorder, kyst- og havområder, sier det seg sjøl at en rasjonell høsting av havet må bygge på en variert flåtestruktur. Vår spredte bosetting og langstrakte kyst tilsier at kystfiskeflåten må være hovedstammen i vår flåte.

       Jeg er enig med interpellanten i at den forrige regjering og fiskeriminister satte inn sterke virkemidler når hele SNDs virkemiddelapparat ble rettet inn mot stordrift og vertikal integrering i næringen. Jeg synes imidlertid det er kommet nye og for oss i Senterpartiet bedre signaler fra den nye fiskeriministeren. Forslaget til ny fiskebåtfinansiering gjennom SND er meget positivt og i tråd med Senterpartiets syn på behovet for statlig medvirkning til fornying av flåten. Men det er her viktig hvordan en prioriterer fornyingstakten innenfor flåtegruppene. Saken er nå til behandling i næringskomiteen, så alle partiene har nå anledning til å gå dypere inn i strukturpolitikken i næringen.

       Jeg vil få ta opp det forslag som er fremmet av Senterpartiet, og bare understreke at det er i tråd med det Senterpartiet la til grunn ved behandlingen av strukturmeldingen.

       Det har rett nok vært endringer i norsk fiskeripolitikk de siste årene. Det meste var nok arvegods fra statsrådene Svein Munkejord og Oddrunn Pettersen sine skrivebord i departementet. Enkelte av oss har etterlyst en mer helhetlig politikk basert på de viktige målsettinger som enhver næring bør tuftes på, nemlig bedriftsøkonomisk lønnsomhet både i flåten, industrien og eksportleddet.

       Jeg har påstått og fått støtte fra fiskeeksportører for at verdiskapingen i norsk fiskerinæring kunne vært 10-15 milliarder kr høyere om en annen fiskeripolitikk og andre holdninger til markedet hadde vært gjeldende. Større vertikal og horisontal integrering fra fiskebanken til kjøkkenbenken ville sikret oss mer nasjonal innflytelse over verdikjeden. Med mer industriell tilnærming og kapital kunne vi skapt flere arbeidsplasser i fiskeværene, og vi kunne fått en mer variert og kvalitetsmessig bedre fiskeflåte med tryggere arbeidsplasser og bedre arbeidsmiljø. Det har imidlertid SV forhindret ved nærmest konsekvent å være imot en bedre fiskebåtfinansiering de siste årene.

       Representanten Johansen er nok ofte historieløs, og på ett punkt syntes jeg i dag han helt hadde tatt av. Han sier nemlig at kystflåten aldri har overbeskattet ressurser. Jeg må minne representanten Johansen om at tomrommet etter f.eks kveite, flyndre og reker på fjordene nok er en skrikende protest mot den slags påstander fra SV.

       Høyre mener vi fortsatt skal ha en variert flåtestruktur med plass for sjarken, kystflåten og havgående fartøy, trålere og fabrikkskip. Bare på den måten kan vi sikre en god ressursforvaltning, opprettholde hovedtrekkene i bosettingen og sikre en jevn råstofftilgang til industrien. Men det må ikke forhindre at vi får til vertikal og horisontal integrering, og at vi innfører nye omsetningssystemer, langsiktige avtaler og enhetskvoteordninger som fremmer lønnsomhet og evne til fornyelse av en nærmest foreldet og forgjeldet fiskeflåte.

       Vi trenger nye strategier i norsk fiskerinæring for å utløse det potensialet som ligger i fiskeressursene våre. Vi trenger pågangsdyktige mennesker i rorhusene og i bedriftene. I samspillet mellom næringens aktører må man skape dynamiske industrielle miljø og nettverk som omfatter alt fra båten til markedet. Ikke minst trenger norsk fiskerinæring fiskeripolitikere som forstår næringspolitikk. Etter hva jeg hører, tror jeg at SV har lite å bidra med på alle disse områdene.

       Det foreligger to forslag. Begge disse kan nok med fordel utstå til den fiskerimeldingen som næringskomiteen har bedt om for en uke siden, noe Stortinget har sluttet seg til, kommer til behandling. Men jeg synes det er interessant at SV nå bidrar til å sette fiskergrupper opp mot hverandre, og det er interessant at Senterpartiet nå går inn for omsettelige kvoter.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Kristeleg Folkeparti meiner det er viktig å vidareutvikla ein moderne konkurransedyktig fiskeriflåte av store og små farty.

       Eg meiner også det er rett å ha debatt om og synspunkt på strukturen av fiskeflåten. Det er den langsiktige haustinga av ressursane som må vera grunnplanken i den strategien som vert lagd frå styresmaktene. Derfor legg eg vekt på at det var ein samrøystes komite som sist tysdag gjorde framlegg om og fekk vedteke at Regjeringa skal leggja fram melding om norsk fiskerinæring som tek opp ressursforvalting, struktur, omsetting, produksjon og eksport knytt til fangst-, foredlings- og eksportleddet, forsking og utvikling, forvalting og lovgjeving og andre relevante tilhøve som påverkar målsetjinga om auka verdiskaping i norsk fiskerinæring. Eg er villig til å venta på dei ulike sakene som fiskeristatsråden har signalisert at han vil koma med. Nokre av desse sakene er varsla skal koma relativt raskt, men eg vil leggja vekt på at ein må kunna sjå samanheng og det langsiktige i det som vert lagt fram. Derfor er det også viktig at det ikkje vert lagt for mykje på plass før Stortinget har handsama og diskutert retning og premiss for utvikling av denne viktige næringa.

       Kristeleg Folkeparti meiner det er viktig å ta vare på fiskareigd flåte som hovudprinsipp og med ein variert struktur. Kystflåten inngår i dette som eit vesentleg element. Skal denne flåtegruppa kunna utnytta sine føremoner, må mottakssituasjonen for fangst frå desse fartya betrast monaleg. Dette er ei relativt stasjonær fangstgruppe som er avhengig av eit mottaksapparat som er nært, eller mobile mottakarar. Eg ser klårt at det kan liggja motsetnadstilhøve i desse problemområda, og derfor må ein få ein grundig analyse av denne situasjonen. Eg vil be statsråden om å ta dette opp i den meldinga Stortinget skal få.

       Når det gjeld interpellanten sine synspunkt på monopoliseringa i næringa, vil også eg understreka alvoret i slike tendensar, og det må fiskeriministeren ta på alvor og leggja ein strategi for å motarbeida.

       Det er svært viktig at vi, når ressurstilgangen på sentrale fiskeslag no ser ut til å vera god, ikkje skuslar bort den verdiskapinga som det er mogleg å få. Det kan koma til å skje ved at strukturen på fangstleddet får ei form som øydelegg for eller sterkt reduserer denne verdiskapinga.

       Kristeleg Folkeparti vil nøye fylgja utviklinga i denne viktige næringsvegen for folket langs kysten vår, og eg legg stor vekt på at statsråden sa at premissar for fiskeripolitikken skulle leggjast i samarbeid og forståing med fiskeriorganisasjonane.

William Engseth (H) : Jeg finner ingen grunn til å forsterke eller prøve å understreke noe av det statsråden sa. Bakgrunnen for det er, som han også selv sa, at Regjeringen vil ha ro til å legge til rette for en melding til Stortinget om norsk fiskeripolitikk, og i likhet med Lars Gunnar Lie mener jeg det er viktig at vi ser sammenhengen og skaper langsiktighet når vi snakker om fiskeripolitikk.

       Representanten Peter Angelsen understreket viktigheten av en differensiert fiskeflåte, en variert flåtestruktur, han snakket om kystfiskeflåten, og jeg fant ikke noe i det representanten Angelsen fra Senterpartiet sa, som stod i strid med det fiskeriministeren også var opptatt av.

       Vi har gjentatte ganger vært i diskusjon omkring flåtestruktur og fiskeripolitikk, i dette huset i løpet av den siste fireårsperioden, knyttet til diskusjon omkring interpellasjoner, budsjetter og også i andre sammenhenger som distriktspolitiske debatter m.v. Mange enkeltting er trukket fram. SV har alltid vært i opposisjon til nær sagt alt som har vært vedtatt her i huset som gjeldende politikk, så det forbauser meg ikke. Men også SV burde nå gi seg tid til å vente på den bebudede meldingen, slik at vi får se politikken og også virkemidlene i sammenheng. Jeg synes det er grunn til å rose statsråden for at han så raskt etter sin tiltreden fikk lagt fram et dokument som integrerer Fiskarbanken i SND. Ikke alle har vært enig i det, men det åpner nye veier, særlig nå når det viser seg at det i framlegget er lagt til rette for at fiskeflåten får tilgang til alle virkemidler som landbaserte arbeidsplasser har tilgang til. Det bør også hilses med glede av alle debattantene.

       Så til forslagene som nå lanseres. Når det gjelder forslaget som Senterpartiet fremmer, kan jeg ikke se at det ligger noe annet i det enn det som fiskeriministeren har påpekt skal utredes og komme fram i meldingen. Det er mye interessant og mange interessante momenter som her påpekes, og jeg ber om at Senterpartiet, på bakgrunn av det statsråden har sagt, vurderer å omgjøre forslaget til et oversendelsesforslag.

       Når det gjelder Reidar Johansens forslag, vil jeg også kommentere det nå. Det bryter med prinsippet om en stabil fordeling mellom de enkelte fartøygrupper. Det er jo slik at Regjeringen har fulgt det som Fiskarlagets årsmøte vedtok om ressursfordelingen mellom enkeltgruppene, og det er også slik at kystflåten med dagens kvote i praksis har fritt fiske, de har ikke klart å ta sin kvote de siste to årene. Vi vil derfor stemme mot det forslaget.

Johanne Gaup (Sp) : Interpellasjonen fra representanten Johansen omhandler strukturen i norsk fiskerinæring, og dette er en sak som burde hatt en mye bredere debatt enn dagens interpellasjonsdebatt gir anledning til.

       Senterpartiet fremmer derfor i dag et forslag, hvor vi legger til grunn hovedmålsettingene for strukturen i fiskerinæringen både på land- og flåtesiden, og vi håper at vi, når meldingen kommer til våren, skal få en skikkelig drøfting av spørsmålene. Vi synes det er veldig positivt at det nå kommer signaler fra Arbeiderpartiet om at man vil at dette skal være med på å danne grunnlaget for meldingen til våren, og vi skal vurdere om vi eventuelt skal omgjøre forslaget til et oversendelsesforslag, og vil komme tilbake til det. Vi synes også vi merker en dreining i Arbeiderpartiets fiskeripolitikk, at det mer legges opp til det vi i Senterpartiet mener, for dette er ikke noe nytt for oss, vår fiskeripolitikk har stått fast lenge.

       Senterpartiet ønsker en variert flåte som er fiskereid, med hovedvekt på en moderne kystflåte. Vi vil redusere den havgående flåten gjennom enhetskvoter. Til Høyre vil jeg si at enhetskvoter for den havgående flåten er ikke omsettelige kvoter. Vi går heller ikke inn for enhetskvoter for kystflåten.

       Når det spesielt gjelder fabrikktrålerne med ombordproduksjon, er vi av den oppfatning at fisken skal foredles av industrien på land. Vi ser også et stort behov for gunstige finansieringsordninger, slik at havfiskeflåten kan fornyes. I mitt fylke trenger vi et bredere havfiskemiljø, det har vi dessverre mistet.

       Når det gjelder landsiden, ønsker vi å satse på små og mellomstore bedrifter med lokalt eierskap samt flere mottaksanlegg for den mindre kystflåten. Det er også viktig at industrien blir mer fleksibel, slik at vi kan oppnå en bedre utnyttelse av de samlede fiskeressursene.

       Vi vil igjen understreke at vi har ingen tro på de store sentrale enheter verken innenfor industrien eller på flåtesiden. En desentralisert lokaleid industri, hvor aktive fiskere selv eier sine båter, er det beste grunnlag for utvikling av kystsamfunnene, og dette vil være med på å opprettholde et desentralisert bosettingsmønster langs kysten.

       Når det gjelder fritt fiske for mindre båter samt styrking av lønnsomheten innenfor linefisket, vil vi komme tilbake til dette i forbindelse med behandlingen av fiskeriavtalen for neste år. Vi har i dag en situasjon hvor fiskerne betaler mer pr. kilo agn enn det de får for fisken, og vi ber om at fiskeriministeren ser på hva som kan gjøres for å bedre lønnsomheten for den gruppen.

       Det er for liten tid i dag til å gå inn på de enkelte sider av fiskeripolitikken, men vi vil komme tilbake til en bredere debatt i forbindelse med behandlingen av den meldingen som vil bli fremlagt til våren, under arbeidet med fiskeriavtalen, deltakerloven og andre saker som kommer til behandling i Stortinget.

Tor Nymo (Sp) : Strukturen i fiskerinæringen er i ferd med å endres, der den mindre flåten blir erstattet med større fartøyer, og der foredlingsindustrien på land blir oppkjøpt av et fåtall store børsnoterte selskaper. Utviklingen truer ikke bare bosettingen langs kysten, men også mulighetene til å forvalte ressursene i havet i tråd med bærekraftige prinsipper.

       Senterpartiet har ved flere anledninger vært kritisk til den praksis som ligger til grunn for Regjeringens politikk på dette området. Det er betenkelig at det er en regjering utgått av Det norske Arbeiderparti som bidrar til å undergrave det lokale eierskapet i fiskeforedlingsindustrien langs kysten. RGIs overtakelse av Norway Seafoods har gitt et børsnotert selskap enda mer makt og kontroll over et næringsliv som burde vært ivaretatt av den lokale kystbefolkningen.

       Konsekvensen av Regjeringens politikk på dette området blir forsterket av den rollen SND spiller i norsk fiskerinæring i dag. Egenkapitaldivisjonen i SND driver sin virksomhet etter forretningsmessige prinsipper. Hensynet til ressursforvaltning og bosettingsstruktur synes å ha underordnet betydning. Nå viser det seg også at RGIs virksomhet i Fiskeri-Norge er velsignet av SND, og dermed også av Regjeringen.

       Dette betyr intet mindre enn at store børsnoterte selskapers inntogsmarsj i norske fiskerier, der bosetting og økologisk forsvarlig forvaltning av ressursene blir ofret på markedsliberalismens alter, er iscenesatt av en regjering utgått av Det norske Arbeiderparti. I en analyse utført av SND høsten 1994 « En markedsorientert strategi for fiskerinæringen » heter det sågar at for å møte kravene som markedet har om større profesjonalitet, stabilitet, kvalitet og volum, er det nødvendig å bygge opp noen større integrerte selskaper som kontrollerer både råstoffbase, produksjon, markedsføring og salg.

       I Nordlys 15. oktober i år ble det referert til en rapport fra NORUT som hadde analysert fiskerivirksomheten til SND. Rapporten stilte mange kritiske spørsmål til SNDs fiskerisatsing. La meg håpe at også Regjeringen tar en titt i denne rapporten.

       Senterpartiet har i forbindelse med statsbudsjettet for 1997 tatt til orde for en opprydding i SND-systemet på grunn av den uheldige rolle SND bl.a har i fiskeripolitikken, hvor man i tillegg til uheldige investeringer også blander inn tilskudd og andre ordninger, slik at staten blir sittende på begge sider av bordet. Senterpartiet følte seg meget sikker på at også interpellantens parti delte denne skepsisen.

Reidar Johansen (SV) : Til det siste innlegget må jeg bare henvise til budsjettinnstillinga. Der framgår klart SVs begrunnelse for ikke å støtte det jeg vil omtale som rimelig halslaus behandling av SNDs ordninger slik de er i dag. Vi bør vente til vi får SNDs melding til våren. Da skal SV komme tilbake til hvordan vi kan tenke oss dette organisert, og til de svakhetene som vi også har påpekt i budsjettinnstillinga.

       Det har vært en rimelig intens debatt om innholdet i strukturen i fiskerinæringa. Det har vært en rekke innlegg som etter mitt syn på et vis bare har bekreftet gamle fordommer eller dogmer, og også en rekke innlegg som på en måte har stått i strid med seg sjølv og de enkelte partiers handling. Jeg vil først få kommentere Høyres utfall mot SVs fiskeripolitikk. Det var for så vidt ingen overraskelse at Høyre synes at vi har en uansvarlig fiskeripolitikk, men man burde minne representanten Ludvigsen og Høyre om at stort sett samtlige av de fiskeripolitiske endringer som en arbeiderpartiregjering har gjennomført de siste tre-fire år, har møtt høylytt motstand også fra Høyres egne fiskeripolitikere og Høy-

       res tillitsvalgte i fiskernes organisasjoner i de samme årene, i den grad de enda er medlemmer av Høyre.

       Senterpartiets innlegg og Senterpartiets forslag, som så vidt jeg skjønner, vil bli omgjort til et oversendelsesforslag, bekrefter at Senterpartiet i stor grad er enig med Regjeringa i den fiskeripolitikk de fører. Men de har også bekreftet at Senterpartiet i stor grad er uenig med seg sjøl. De forslag som blir fremmet i dag angående reduksjon i havfiskeflåten, og det man signaliserer at man vil komme tilbake med i fiskeriavtalen, det stemte Senterpartiet sjøl ned for ti dager sia. Det er for så vidt positivt at Senterpartiet så raskt endrer sin politiske kurs, og vi skal mer enn gjerne være med på det, men jeg er faktisk litt i tvil om Senterpartiet egentlig mener dette, og at Senterpartiet enstemmig er for denne endringa av sin fiskeripolitiske kurs.

       Representanten Engseth snakket om fordeling av kvote mellom gruppene. Etter mitt syn vil debatten om struktur måtte få konsekvenser for fordeling av kvote mellom gruppene. Dersom vi ikke tar de konsekvensene, blir denne diskusjonen en smule meningsløs. Jeg kan ikke tolke Regjeringa på annen måte enn at den fornyelse som skal skje i kystflåten, skal foregå innafor kystflåtens egne rammer, og den vil i neste omgang ramme de minste enhetene. Det er SV sterkt uenig i, og vi ønsker at vi får endring av i fordelingen mellom de ulike flåtegruppene. Vi ser ikke på Norges Fiskarlags råd i denne saken som et diktat.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg er veldig glad for den brede enighet som denne debatten har vist om de perspektivene som jeg trakk opp i mitt innlegg. Jeg vil også understreke at jeg vil legge stor vekt på å lytte til de synspunkter som kommer fram i Stortinget under denne og andre fiskeripolitiske debatter i forhold til det arbeidet som vi skal gjøre.

       Jeg merket meg at representanten Gaup stilte spørsmålstegn ved problemstillingen knyttet til bl.a lineagning, og vil få vise til at i den inngåtte fiskeriavtalen er det satt av 12,5 mill. kr til støtte til drift av lineagningssentraler som kan bidra til å imøtekomme den problemstilling som representanten her reiste.

       Jeg har lyst til avslutningsvis å si at jeg finner veldig mange interessante elementer i det forslaget som Senterpartiet har lagt fram i dagens debatt. Jeg er enig i at vi trenger en variert flåtestruktur. Jeg er enig i at fiskeflåten som grunnprinsipp skal være eid av fiskere. Jeg er enig i at vi må legge stor vekt på en moderne kystflåte. Jeg er enig i at mest mulig av fangsten blir levert til produksjon på land, og jeg er enig i enhetskvoteprinsippet for den havgående flåten. Jeg er også enig i at vi skal ha en desentralisert industri, at vi skal ha hovedvekt på små og mellomstore bedrifter, og at vi skal ha en fleksibel fiskeindustri.

       Så er det to begreper jeg har lyst til bare å problematisere litt rundt. Det ene er at forslaget sier at den havgående flåten skal reduseres. Men hva er den havgående flåten? Det er det viktig at vi får en nærmere avklaring av. Jeg er enig med representanten Gaup når hun uttrykker at det f.eks i Finnmark er behov for å styrke havfiskemiljøet. Det er jeg enig i, og her er det nok behov for en nærmere klargjøring av hva man legger i de ulike begrepene. Jeg vil bare problematisere litt rundt det begrepet.

       Det andre jeg vil problematisere litt rundt, er begrepet « lokaleid fiskeindustri ». I Fiskeridepartementet syns vi det vil være svært positivt dersom vi kan ha lokale eiere som har økonomisk og kompetansemessig kraft. Det ser vi i mange samfunn. Men skal det være slik at vi bare skal ha lokale eiere, får representanten Gaup en problemstilling i forhold til vårt eget fylke. I Loppa er fiskeindustrien eid utenfra, i Hasvik er den eid fra Troms, i Hammerfest er fiskeindustrien eid fra Sveits, uten at det har vært noen negativ problemstilling for den kommunen. I Nordkapp er deler av industrien eid fra Troms. I Mehamn ligger det an til at det kan bli eiere fra Båtsfjord, i Vardø, Lebesby og Båtsfjord er det eiere fra Vestlandet gjennom Aarsæther i Finnmark.

       Jeg er opptatt av at vi har lokale eiere, men jeg ser det ikke som negativt for det fylket både representanten Gaup, Johansen og jeg kommer fra, at de har hatt fiskeindustri som også har forankring andre steder, som har bidratt til utvikling i fylket. Så vi har nok et behov for begge deler. Men vi ivaretar også det lokale aspektet. Samlet sett syns jeg at det forslaget innebærer så mange interessante ting at også jeg vil tro at det kunne være hensiktsmessig at vi får tatt det med i den videre behandling som et viktig innspill. Jeg har gitt uttrykk for at store deler av det er jeg enig i, og har også forståelse for de øvrige punkter, gitt visse premisser.

Presidenten:

       Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering over forslag, sjå side 1479)