Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Einar Steensnæs til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
« Ifølge en undersøkelse som er gjennomført av Næringslivets Hovedorganisasjon har halvparten av norske bedrifter problemer med å rekruttere arbeidskraft med rett kompetanse. Dette bremser ambisjonene om å øke sysselsettingen og hindrer næringslivet i å utnytte en naturlig ekspansjon i markedet. Utdanningssystemet oppfattes fremdeles som lite tilpasningsdyktig i forhold til skiftende behov i næringslivet, og mange bedrifter synes det er langt mellom intensjonene i Reform 94 og en konkret vilje til et nærmere samarbeid mellom skole og arbeidsliv.
Hvordan kan utdanningssystemet innrettes slik at det på en bedre måte fanger opp næringslivets behov for kompetent arbeidskraft? »

TALERE:

       Einar Steensnæs (KrF) : Norsk næringsliv står samlet foran svært store og interessante utfordringer. Gjennom et bredt spekter av varer, tjenester, bransjer og fag utfolder det seg nå en betydelig aktivitet i ulike bedrifter og næringsvirksomheter landet over preget av konkurransedyktige produkter, stor innovasjon, kreativitet og vilje til nyskaping.

       Viktige parametre i den økonomiske politikken som har betydning for konkurranseevnen, som rente, prisstigning og valuta, har gjennom lengre tid stabilisert seg på et gunstig nivå. Samtidig har utdanningspolitikken vært under kraftig omlegging gjennom ulike reformer for å tilpasse skoleverket til nye utfordringer og nye behov.

       Denne interpellasjonen inviterer ikke til noen form for evaluering av utdanningssystemet i sin alminnelighet eller Reform 94 i særdeleshet. Det jeg først og fremst ønsker å sette i fokus og gjerne vil ha utdanningsministerens vurderinger av, er hvordan tiltak, virkemidler og ressurser nå må settes inn for å hindre at en åpenbar stivhet i utdanningssystemet, med manglende tilpasning til behovet for kompetent arbeidskraft som resultat, skal bli en alvorlig bremse på de muligheter vi nå ser foran oss i næringslivet. Det ville i så fall være en nokså paradoksal situasjon ettersom en av hovedintensjonene i Reform 94 nettopp skulle være å betjene næringslivet med en tilstrekkelig mengde av faglært arbeidskraft.

       I det « Småtinget » som NHO gjennomførte i vår, var denne problemstillingen sentral. Ifølge en undersøkelse som er gjennomført av NHO, har halvparten av norske bedrifter problemer med å rekruttere arbeidskraft med rett kompetanse. Tallet er overraskende høyt. Dette kan selvfølgelig ha endret seg til det bedre, men lite tyder egentlig på det. Arbeidsmarkedet har blitt enda strammere utover høsten og snarere forsterket problemene.

       Oppmerksomheten har særlig vært satt på det økende behov for fagarbeidere innen ulike fag. Men det er også satt søkelys på at mange bedrifter sliter med å skaffe nok ungdommer som har lyst og er villige til gå inn i opplæringsstillinger, f.eks som lærling, selv der utsiktene til fast jobb er svært gode. Samtidig registreres det et betydelig antall arbeidsledige fagarbeidere på leit etter arbeid innen sitt fagområde, men som ikke finner interesserte arbeidsgivere fordi behovet er lite og etterspørselen liten. Like fullt strømmer det nye kull av ungdommer til den samme utdanningen av historiske årsaker, av tradisjon eller fordi faget er populært. Dermed oppstår det tydelige mistilpasninger i arbeidsmarkedet.

       Arbeidskraftbehovet varierer også sterkt mellom de ulike regionene i landet både når det gjelder omfanget av og behovet for ny arbeidskraft og sammensettingen av arbeidsstyrken med hensyn til kompetanse. Det er vel kjent at mange verksteder på Vestlandet har problemer med å finne tilstrekkelig antall fagfolk innen mekaniske fag og innen installasjonsfagene. Arbeidskontorene klarer ikke å skaffe nok kvalifiserte sveisere, elektrikere, platearbeidere og rørleggere. Men også andre deler av landet sliter tidvis med tilsvarende problemer.

       Det finnes brukbar dokumentasjon flere steder når det gjelder situasjonen på arbeidsmarkedet. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har selv utarbeidet en omfattende statusrapport om situasjonen når det gjelder formidlede lærlingplasser. Når det gjelder høyere utdanning, utgir NIFU - Norsk institutt for forskning og høyere utdanning - en grundig rapport om utdanning og arbeidsmarked når det gjelder høyere utdanning. Jeg velger i denne interpellasjonen å ta opp situasjonen for den praktiske yrkesutdanningen, nærmere bestemt lærlingene, spesielt.

       Ca. 16.500 ungdommer startet i år sin læreperiode. Av disse var 9.500 reformelever. Men det var i alt hele 15.000 reformelever som ønsket en lærlingplass. Med andre ord stod det igjen ca 5.500 reformelever uten slikt tilbud. Det er mye. En god del av disse elevene har fått plass i VK II, resten har fått tilbudt mindre gunstige alternativer eller de har ikke fått noe alternativ overhodet. En nærmere analyse av årsakene til at så mange ble stående uten lærlingplass, viser at manglende faglig samsvar mellom bedriftenes intensjonsavtaler, dvs. behovet, og elevenes faktiske valg, er den viktigste grunnen til problemene og mistilpasningene. Det kan i alt dreie seg om 3.000 elevplasser. En annen viktig årsak er de 7.000 elever som i år fikk lærlingkontrakt, men som ikke hadde rettigheter etter Reform 94. For øvrig er årsaken til manglende lærlingplass vekslende. Det kan dreie seg om manglende oppmøte, det kan dreie seg om stryk i ett eller flere fag, mye fravær eller vegring mot å flytte til steder der det er tilbud og muligheter. Det må dessuten føyes til at en del bedrifter ikke fulgte opp sine intensjonsavtaler som forutsatt.

       Det manglende faglige samsvaret mellom antall tilgjengelige plasser og næringslivets behov er altså en av de viktigste årsakene til problemene med å rekruttere arbeidskraft med rett kompetanse til næringslivet. Dette kan i neste omgang bli en alvorlig begrensning for næringslivet til fullt ut å nytte de vekstimpulser og utviklingsmuligheter som dagens konkurransebetingelser naturlig inviterer til.

       Hva kan en så gjøre med dette? La meg med en gang slå fast at jeg ikke har tro på en enkel matematisk trylleformel som kan skreddersy antall lærlingplasser og skoleplasser for næringslivets behov til enhver tid. Det er minst tre gode grunner til at en slik formel ikke eksisterer.

       For det første har myndighetene systematisk bommet på alle prognoser og anslag om det fremtidige behovet i ulike yrker. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å kunne forutsi alle de viktige endringene i samfunns- og næringslivet som influerer på dimensjoneringen i utdanningssystemet. Jeg har for min del liten tro på at nye analyseverktøy kan endre særlig på dette. Derfor bør det legges inn romslige feilmarginer i utbyggingsplanene.

       For det andre bør vi holde fast på et kunnskaps- og kompetansesyn som vektlegger allmenne ferdigheter, oversyn, sammenhenger og evne til tilpasning til nye faglige utfordringer, med andre ord flerfaglig kompetanse framfor smal fagkompetanse. Her har arbeidslivet selv et vesentlig ansvar for å bruke denne grunnleggende kompetanse til å utvikle nødvendig spisskompetanse.

       Og endelig bør elevenes eget valg veie tungt. Det har stor betydning både for motivasjon og for evne til senere omstillinger at eleven selv aktivt har valgt den aktuelle utdanningen.

       Med disse tre prinsippene i bakhodet bør det likevel være mulig å få til en bedre tilpasning til behovet enn hva tilfellet er i dag. Næringslivet er både frustrert og bekymret flere steder, og de spør: Hvorfor er det ikke mulig å rydde opp i dette? Jeg ser med interesse fram til statsrådens egen vurdering av dette problemet og dette viktige anliggende. For egen del har jeg sett muligheter på forbedring langs to akser:

       Det første gjelder rådgivningen i skolen - og det gjelder rådgivning både i grunnskole og i videregående skole. Den må åpenbart forbedres. Det må være noe som ikke fungerer tilfredsstillende i forhold til den informasjon som tilflyter elevene, og for så vidt også foreldrene, om behov, om jobbmuligheter og om hva som er innholdet i selve fagopplæringen. Nå bør det gjøres noe konkret i forhold til å få rådgiverne engasjerte i og tente på denne viktige problemstillingen. Rådgiverne må ut av skolen og inn i næringslivet gjennom økt kontakt både med golvet og ledelsen. Det bør være obligatoriske rådslag, for å bruke et slikt uttrykk, mellom arbeidskraftmyndighetene, næringslivet og rådgiverne i skolen. Tiltakene langs denne aksen kan sikkert flerfoldiggjøres, men rådgivningsfeltet er den ene viktige aksen.

       Den andre viktige aksen relaterer seg til følgende forhold: Kunden må få komme fram til disken med sine ønsker når kunden skal kjøpe en vare. Det er selvsagt i alle andre sammenhenger. Men når det gjelder dimensjoneringen av utdanningen, viser rapporten fra de enkelte fylkene at svært mange planlegger på hvitt papir uten særlig kontakt med næringslivet selv. « Kunden » kommer ikke fram til disken. Klasser og lærlingkontrakter utarbeides med tradisjonelle oppsett - « slik det var i fjor »- uten hensyn til svingningene i arbeidsmarkedet. Dette er ikke akseptabelt, og noe må gjøres med denne problemstillingen.

       Når denne interpellasjonen er tatt opp, er det nettopp i håp om at disse problemene kan belyses, slik at det ikke bare blir med ordene, men at noe konkret kan skje.

       Jeg tar opp de to forslag som jeg har fremmet på vegne av Kristelig Folkeparti.

       Lærlingar som teiknar kontrakt etter hovudmodellen i Reform 94, begynte med opplæring i lærebedrift hausten 1996. Dei første fagarbeidarane som tek fagbrev etter sluttopplæring i bedrift, vil såleis vere ferdige våren 1998. Dei som fullfører opplæringa i skule, kjem ut i arbeidslivet eitt år tidlegare.

       Rapporten låg føre i april i år. Bedriftene som er med i undersøkinga, kunne derfor berre ha røynsler med gammal opplæringsordning. Det er såleis rett som rapporten seier, at det eigentleg er for tidleg å seie noko konkret om korleis den nye lærlingordninga vil verke.

       Eitt av dei viktigaste måla med Reform 94 var å bøte på somme av dei mistilpassingane som undersøkinga til NHO peika på.

       Vilkåra i arbeidslivet endrar seg raskt. Det er derfor umogleg - og truleg heller ikkje ei god løysing - at det offentlege skuleverket til kvar tid tilpassar opplæringa til arbeidslivet sine skiftande behov, eller gir utdanning i alle dei spesialkunnskapane som arbeids- og næringslivet treng. Som Stortinget kjenner til, er Reform 94 eit brot med ein struktur med mange spesialkurs tilpassa einskilde bransjar eller verksemder. Målet er å gi brei grunnleggjande allmenn fagkunnskap som gir stor fleksibilitet, ikkje minst med tanke på framtida.

       Dette gir bedriftene eit grunnlag for sjølve å gi fagarbeidarane sine den spesialkompetansen som dei måtte ha behov for. Brei kunnskap vil gi grunnlag for ny læring og for omstilling etter kvart som utviklinga krev det. Dei fagarbeidarane som har fått opplæring etter prinsippa i Reform 94, vil med andre ord ha betre føresetnader for å tilpasse seg dei skiftande behova i næringslivet og for å lære seg den spesialkunnskapen som dei ulike bedriftene treng. Bedriftene må vere bevisste og gi opplæring på det grunnlaget som den offentlege opplæringa har lagt.

       At bedriftene synest at det er langt mellom intensjonane i reforma og den konkrete viljen til samarbeid mellom skulen og arbeidslivet, stiller eg meg undrande til. Hovudmodellen i den nye fagopplæringa er slik at dei to første åra skal gjennomførast i skule, medan den avsluttande opplæringa er lagd til lærebedrift. Fylkeskommunane og bedriftene samarbeider om å opprette lærlingplassar. Det gir grunnlag for ein kontakt og dialog mellom utdanningsetaten i fylkeskommunen og bedriftene som ein tidlegare knapt har opplevd maken til.

       Eg minner vidare om at dei sentrale styresmaktene hentar inn råd om innhaldet i opplæringa frå arbeidslivspartane på dei ulike fagområda. Partane er representerte i dei gruppene som lagar framlegg til læreplanar, og dei har fleirtalet av medlemmene i opplæringsråda som drøftar framlegga og innstiller overfor departementet. Arbeidslivet har såleis stor innverknad på det faglege innhaldet i yrkesfaga.

       Bedriftene får direkte innverknad på fylkeskommunen si planlegging av opplæringa gjennom dei lærlingplassane dei stiller til rådvelde. Dette gjer det mogleg for dei å ta opp med utdanningsstyresmaktene i fylkeskommunen dei synspunkta og dei ønska dei måtte ha når det gjeld tilgang på arbeidskraft og kompetanse. Partane i arbeidslivet er dessutan representerte i den fylkeskommunale yrkesopplæringsnemnda.

       Dei bedriftene som har gjort seg kjende med den nye vidaregåande opplæringa, veit at både fylkeskommunane og skulane samarbeider med organisasjonane i arbeidslivet og med bedriftene i privat og offentleg sektor.

       Utan kontakt og samarbeid med arbeidslivet kan ikkje fylkeskommunane planleggje yrkesfagtilbodet og skaffe nok lærlingplassar. Reforma føreset såleis samarbeid og kontakt.

       Somme bedrifter vil truleg alltid synast at dei ikkje får det ut av samarbeidet med skulane som dei kunne ønskje, t.d. fordi dei saknar spesialopplæring i sine spesielle arbeidsoppgåver. Men samarbeidet må byggje på prinsippa og dei grunnleggjande føresetnadene for den nye vidaregåande opplæringa. Eitt av måla har vore å komme bort frå ei sterkt differensiert opplæring med mange spesialitetar allereie på grunnkursnivå. Det er naturleg om nokre bedrifter er misnøgde med at skulen ikkje gir den spesialkunnskapen dei treng. Etter kvart vil dei nok sjå at den breie grunnleggjande opplæringa inneheld eit stort utviklingspotensial, og at dei er betre tente med kompetanse med lang levetid enn med aktuell spesialkunnskap med relativt kort levetid.

       Å skaffe arbeidskraft med rett kompetanse er eit spørsmål om langsiktig rekrutteringsarbeid. Styresmaktene kan samarbeide med bransjane og i ein viss monn leggje tilhøva praktisk og økonomisk til rette, men dei unge har rett til å velje utdanning og yrke. Lovverket seier at vidaregåande opplæring skal planleggjast og utbyggjast slik at det blir teke omsyn til nasjonale målsetjingar, søkjarane sine ønske og samfunnet sine behov. Utgangspunktet er likevel søkjarane sine ønske, og eg konstaterer med interesse at interpellanten òg understreka det sterkt i innlegget sitt. Ønska ligg til grunn for kva studieretningar og kurs det skal givast tilbod om, og dimensjoneringa av tilbodet.

       Til no er det lagt stor vekt på å oppfylle søkjarane sine primærønske. Røynslene hittil fortel oss at dette ikkje alltid giv kompetanse på dei fagområda der samfunnet og arbeidslivet treng det mest. Resultatet er at arbeidslivet manglar arbeidskraft, medan personar med annan kompetanse enn den arbeidslivet spør etter, går utan arbeid. Departementet vil derfor vurdere kva ein kan gjere for å styre yrkesvalet til dei unge meir i retning av samfunnet sine behov. Blant anna vil det bli utarbeidd rettleiingsmateriell for lærarar og elevar. Men eg minner om at den forskingsbaserte evalueringa viser at elevane trivst betre, og at ein får betre gjennomstrøyming når ein oppfyller elevane sine førsteønske.

       Departementet arbeider dessutan for sin del for at det både i grunnskulen og i den vidaregåande skulen blir gitt god informasjon om dei ulike næringane, bransjane og yrka, og at det blir gitt rettleiing og rådgiving om yrkesval til elevane. Statens utdanningskontor er bede om å utvikle handlingsplanar for å gjere yrkes- og utdanningsrettleiinga for elevane i grunnskulen betre.

       Dersom rekrutteringa til visse yrke og bransjar sviktar, er det likevel arbeidslivet sjølv som må informere og setje i verk langsiktig arbeid for å få betre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Bransjane og bedriftene må arbeide for å sikre tilgangen på fagarbeidarkompetanse til dei ulike faga. Dei må definere kva dei treng, og vere aktive overfor fylkeskommunane, og dei må informere ungdommen og samfunnet elles om utsiktene til å få arbeid i bransjen. Resultatet vil i stor grad avhenge av den innsatsen dei respektive bransjane og verksemdene gjer.

       Ein kan spørje om næringslivet i tilstrekkeleg grad legg arbeid i å vurdere kva dei vil trenge av arbeidskraft nokre år framover. Å lære opp t.d. ein automatikar, ein industrirøyrleggjar eller ein skipsmekanikar tek tid. Ein må sjå minst fire år inn i framtida. Så lang tid tek det før ein er ferdig med den formelle opplæringa. Samfunnet må kunne stille krav til bedriftene og bransjane. Arbeidslivet må rett og slett bli flinkare til å seie frå om kva dei treng, og seie det i tide, slik at styresmaktene kan planleggje opplæringa i førevegen.

       Eit sentralt mål i Reform 94 er å skaffe nok lærlingplassar med best mogleg balanse mellom tilbod og etterspørsel. Forskinga fortel oss at eit samarbeid mellom skule og arbeidsliv er viktig for resultatet av dette arbeidet. For å få formidlingsarbeidet til å fungere må opplæringsetaten i fylkeskommunen vere i kontakt med og samarbeide med bedriftene.

       Dei 13 grunnkursa gir opplæring som fører vidare til meir enn 100 ulike vidaregåande kurs I. Det er langt fleire vidaregåande kurs I enn opphavleg tenkt. Somme av desse kursa er etter måten « smale ». Departementet held auge med utviklinga og vil, dersom ein finn det nødvendig, sjå på kursstrukturen og bl.a vurdere om somme kurs bør slåast saman, slik at dei kan førebu for fleire sluttkompetansar. Ei slik løysing kan gi betre rekruttering til nokre av dei faga der det no er for få som søkjer lærlingplass. Endelege konklusjonar vil bli trekte på grunnlag av den forskingsbaserte evalueringa og erfaringsbaserte innspel som departementet får.

       Reforma medverkar til at fleire får opplæring nær heimstaden. Det aukar opplæringskapasiteten i lokalmiljøet og gjer at fagkompetansen der blir betre. Kurs på nye område gir breiare fagmiljø ved skulane, som slik kan utvikle seg til gode ressurssenter for lokalt næringsliv. Unge som får opplæring i lokalmiljøet, blir oftare verande på heimstaden. Også på denne måten hjelper reforma bedriftene i distrikta til å få den fagarbeidarkompetansen dei treng.

       Mange vidaregåande skular har etablert ressurssenter som gir opplæring på oppdrag frå arbeidslivet. Opplæring av vaksne arbeidstakarar, m.a. i form av § 20-kurs, har òg medverka til ein nærare og meir fagretta kontakt mellom skulen og bedriftene i distriktet.

       Som eg har prøvt å få fram, er målet med Reform 94 å gi svar på det spørsmålet representanten Steensnæs stiller om korleis utdanningssystemet kan innrettast slik at det på ein betre måte kan fange opp næringslivet sitt behov for kompetent arbeidskraft.

       Departementet følgjer reforma gjennom det forskingsbaserte evalueringsprogrammet og gjennom nær kontakt med fylkeskommunane og partane i arbeidslivet. Eg meiner at den nye vidaregåande opplæringa gjev løysinga på ei rekkje av dei problema arbeidslivet har med å skaffe kvalifisert arbeidskraft på fagarbeidarnivå.

       Vi kan òg sjå på behovet for kompetanse i eit vidare perspektiv. På andre utdanningsområde skjer ei tilsvarande utvikling. Grunnleggjande kunnskapar i m.a. naturvitskaplege og teknologiske emne er viktige for verdiskaping og sysselsetjing. Eit tverrdepartementalt arbeid er i gang med sikte på å auke kunnskapen og betre rekrutteringa til desse faga.

       Departementet vurderer informasjonsteknologien som ein viktig føresetnad for arbeidet med å skape arbeidsplassar og auke verdiskapinga. Gjennom « IT i norsk utdanning » arbeider departementet med å setje framtidige arbeidstakarar i stand til å bruke informasjonsteknologien i arbeidet.

       Eg minner elles om den etter- og vidareutdanningsreforma som Regjeringa no arbeider med. Den skal nettopp hjelpe til med å gi arbeidslivet arbeidskraft med relevant kompetanse. Eit breitt samansett offentleg utval er i gang med dette arbeidet. Etter at utvalet har lagt fram innstillinga si, vil saka bli lagd fram for Stortinget i ei eiga melding.

       Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Den rapporten som det henvises til i interpellasjonen, refererer til erfaringene med den gamle ordningen for yrkesopplæringen, sier statsråden. Det er jo i og for seg korrekt. Men så viser også de tall som utelukkende refererer seg til Reform 94, at det antallet reformelever som har fått en lærlingplass, er på landsbasis 62 pst av de som har søkt. Det er selvfølgelig altfor lavt, og det viser at nissen ser ut til å ha vært med på flyttelasset. Vi får være litt tilbakeholdne med å trekke den endelige konklusjon om virkningen.

       Men jeg skulle gjerne ønske at statsråden hadde en noe mer konkret og offensiv holdning i forhold til å foreslå tiltak istedenfor den - skal vi litt uærbødig kalle det - obligatoriske øvelsen i å forsvare reformen. For dette er ikke noe angrep på Reform 94. Jeg ser veldig mange positive trekk ved Reform 94 og deler intensjonene i den. Men det er viktig når en opplever skjevvirkninger, de korrigeres så fort som mulig. Og den skjevvirkningen en kan observere i en mistilpasning mellom det antallet lærlingplasser som stilles til disposisjon, og det faktiske behov som næringslivet har, er en vesentlig skjevvirkning som jeg håper statsråden vil reflektere over. Jeg håper han vil bruke sitt embetsverk og sine politiske rådgivere til å finne fram til egnede virkemidler for snarest mulig å bringe balanse i dette, med de reservasjoner og forbehold som jeg selv gav uttrykk for i mitt eget innlegg.

       Så er det selvfølgelig nyanser også i den analysen. NHO opprettet i september en såkalt lærlingtelefon for å kunne gi veiledning og informasjon til elever som ennå ikke hadde lykkes med å finne en lærlingplass. Det var 220 elever som benyttet seg av dette tilbudet. Under halvparten av disse var reformelever. En oversikt fra Troms fylke viser at ca 8 % av søkerne til lærlingplass takket nei til det tilbudet de fikk. Det kan tyde på at det er en del ikke reelle søkere i systemet. Likevel mener jeg det ikke er noen grunn til å feie til side de åpenbare mangler på god tilpasning til næringslivets behov som både KUFs egen undersøkelse viser, og som NHOs tall også klart dokumenterer.

       Som jeg sa i mitt innlegg, har jeg for egen del tatt fram to forhold som jeg mener det bør arbeides videre med. Det er behov for bedre veiledning i yrkesvalget, særlig med tanke på fremtidige muligheter i arbeidslivet. Jeg tror for min del også at flere med fordel kunne velge en yrkesrettet utdanning i stedet for å falle inn i den store strømmen av studenter som i dag går til universiteter og høgskoler. Jeg tror nemlig ikke det valget alltid er like bevisst. Med god veiledning og rådgivning i skoleverket tror jeg det er mulig å styre denne strømmen på en annerledes måte. Yrkeslivet har behov for kompetent, innsiktsfull og god ekspertise, og jeg tror dessverre at næringslivet går glipp av en del god kompetanse som i dag dreneres inn i høgskolesystemet, men som med fordel kunne rettes inn i yrkes- og næringslivet.

       For det andre må det etableres tettere kontakt mellom næringslivet som avtar elever, og lærlinger på den ene siden og de myndigheter som har ansvar for dimensjonering, på den andre siden. Jeg vet at en del fylker har etablert slike ordninger, men jeg vet også at mange steder sitter skolemyndighetene forholdsvis isolert og observerer tall og data og planlegger ut fra dette. Dette er ikke godt nok, og jeg mener at erfaringene fra de fylkene som har tatt dette på alvor og virkelig har gått inn i en dialog med næringslivet, viser at det der har skjedd en positiv utvikling. Jeg håper derfor at disse to forslagene kan få tilslutning i Stortinget i dag.

Statsråd Reidar Sandal : La meg innleiingsvis seie at ein del av dei synspunkta og hovudresonnementa som representanten Steensnæs gav uttrykk for, blei kommentert direkte eller indirekte i mitt svar, og eg konstaterer at i stor grad deler vi oppfatning om dei positive sidene som den vidaregåande opplæringa i landet vårt har.

       Når representanten Steensnæs spesielt kommenterte lærlingtalet, har eg lyst til å understreke at eg frå denne talarstolen tidlegare har gjeve uttrykk for at talet ikkje er høgt nok. Eg vil likevel minne om at det er ein formidabel auke i talet på lærlingar i høve til det ein har oppnådd nokosinne før. Det resonnementet synest eg det er viktig å leggje i botnen. Vi fekk for få reformlærlingar hausten 1996. Men eit anna interessant trekk er at dersom vi ser lærlingtalet samla, nådde vi opp omtrent i det omfanget som var sett. Det viser at her nok er kapasitet innafor næringslivet til å ta imot det talet på lærlingar som styresmaktene og partane i arbeidslivet har diskutert og vurdert tidlegare.

       Eg vil understreke at frå departementet si side er vi offensive i høve til å få til forbetringar slik at talet på reformlærlingar kan auke i tida som kjem. Få dagar etter at formidlingsarbeidet for inneverande år var avslutta, starta vi med å komme i gang med forbetringstiltak, og vi har hatt ein god dialog med partane i arbeidslivet, fylkeskommunane, lærarorganisasjonane og elevorganisasjonane nettopp om å analysere situasjonen og å peike på tiltak som på sikt kan auke talet på lærlingar. Eg har god tru på at vi skal lykkast med det.

       Men eg har lyst til å understreke at dette ikkje berre er eit spørsmål som styresmaktene kan finne ei løysing på. Bransjane har eit stort informasjonsansvar i høve til ungdomane og andre som ønskjer lærlingplass. Fylkeskommunane åleine kan ikkje greie å løyse dette problemet. Det er viktig å understreke. Arbeidslivet må her vere initierande, både overfor dei vidaregåande skulane og overfor offentlege styresmakter.

       Så peika representanten Steensnæs på at kunden må få komme fram til disken med ønska sine. Det er eg sjølvsagt einig i. Og kunden har rikt høve til det i dag. Eg nemnde i innlegget mitt at vi må få til ein betre kommunikasjon mellom bedriftene og næringslivet på den eine sida og styresmaktene på den andre nettopp for å få dette til. Men då kviler det eit sterkt ansvar på næringslivet sjølv.

       La meg òg få lov å peike på, for å vere heilt konkret og heilt tidsaktuell, at Regjeringa i dag i samband med framlegginga av salderingsproposisjonen foreslår konkrete tiltak for å stimulere til auka tal på lærlingplassar framover. Regjeringa foreslår ikkje å oppheve arbeidsgjevaravgifta for lærlingar. Vi foreslår i staden fleire stimuleringstiltak som er målretta, som nettopp skal bidra til at talet på lærlingar går opp. Vi foreslår å auke basistilskotet. Regjeringa foreslår vidare å innføre eit stimuleringstilskot til små og mellomstore bedrifter. Ein foreslår eit tilskot til formidling av lærlingar, og ein foreslår vidare to forskjellige tiltak innafor ramma av eit tilskot til bedrifter som tar inn lærlingar. Eg føler meg trygg på at dette vil vere viktige stimuleringstiltak, som eg håpar næringslivet vil sjå det positive i. Desse tiltaka kan òg vere med på å auke kompetansen i næringslivet.

Marit Nybakk (A) : La meg først få gi uttrykk for at jeg synes interpellanten har grepet fatt i en svært aktuell problemstilling: de raske, strukturelle og teknologiske endringene i arbeidslivet og vår evne til å legge til rette for at bedriftene er sikret personale med den nødvendige kompetanse på alle nivåer.

       Kunnskap er blitt en ren konkurransefaktor i industri og tjenesteyting. Arbeidsplassene vil i økende grad bli plassert der vi finner kompetansemiljøer, og hvor forskning og utvikling er helt nødvendig for å sikre framtidas velferd og en bærekraftig utvikling. Menneskelig kapital blir altså vår viktigste ressurs.

       Det bedriftene nå registrerer, er « mismatch » mellom tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Her har dessverre næringslivet selv et stort ansvar som de ikke i tilstrekkelig grad følger opp. De som leder våre bedrifter og våre næringsorganisasjoner, har ikke tidlig nok forstått at kunnskap betyr penger - at det å investere i videre- og etterutdanning av de ansatte, er det som i framtida vil gi den avkastningen som skal til for å sikre verdiskaping.

       Det er ikke mange ukene siden jeg besøkte en industribedrift der styret hadde vedtatt å skjære ned på arbeidsstokken. De som fikk oppsigelse, var fagarbeidere på 40 år som bedriften aldri hadde gitt tilbud om etterutdanning for å mestre den nye teknologiske virkeligheten. I neste sving ansetter den samme bedriften nyutdannede fagarbeidere, og fra og med neste vår kommer de første ut fra Reform 94.

       I de såkalte gode, gamle dager kunne skoletrøtt ungdom på landet jobbe i skogen et års tid. I dag må man takle datastyrte skogsmaskiner og vite noe om skogen som økosystem for å bli skogsarbeider.

       Retten til arbeid er retten til å ha en arbeidsplass, dvs. å ha en arbeidsplass å gå til hver morgen, en lønn på kontoen, arbeidskamerater å slå av en prat med i kaffepausen. Og denne retten er i økende grad knyttet til retten til utdanning - en rett til å inneha de kvalifikasjoner som arbeidsgiveren etterspør og kunnskapsutviklingen krever.

       Arbeiderpartiet har i hele vårt århundre brukt utdanning som virkemiddel i utjamnings- og utviklingspolitikken.

       På terskelen til kunnskapssamfunnet er bredden i det norske utdanningsnivået kanskje vårt fremste fortrinn. Vi satser i Norge ikke bare på en liten utdannet elite, vi løfter i bredden.

       Historien vil trolig kreditere oss med at Reform 97, Reform 94 og det nye Norgesnettet for høyere utdanning var de viktigste håndgrepene på 1990-tallet. Når Steensnæs mener at utdanningssystemet fortsatt er for lite tilpasningsdyktig i forhold til skiftende behov i næringslivet, kan den tidligere utdanningsministeren ikke helt ha fulgt med på utviklingen etter at han gikk ut av statsrådskontoret høsten 1990.

       En god del av disse reformene er fortsatt i støpeskjeen, og vi har heller ikke fått fram det første kullet fra Reform 94. Det er særlig på videregående opplæring, inkludert fagopplæringen, at vi har fått en kraftig endring. Og det er jo nettopp for å komme næringslivet i møte og sikre at vi utdanner fagarbeidere med de kvalifikasjoner som utviklingen trenger, bl.a ved en bred allmenn- og fagkunnskap som muliggjør fleksibilitet og etterutdanning internt i bedriftene.

       Vi har altså lagt på plass de nødvendige strukturer for å kunne løse det økende « mismatch »-problemet. Utviklingen viser også at søkningen til yrkesfaglige linjer øker kraftig, og det er jeg veldig glad for. Det tegner også bra i forhold til det som Steensnæs gav uttrykk for, at det er behov for å få flere inn på yrkesfaglige linjer istedenfor at så mange går inn i høyere utdanning.

       En viktig forutsetning for at Reform 94 skal bli vellykket, er å skaffe de nødvendige lærlingplassene når elevene går ut av VK I. Her ligger en stor utfordring både for partene i arbeidslivet og for fylkeskommunene. Det gjelder det å sikre lærlingplasser nå de første to-tre årene, men ikke minst den langsiktige planleggingen.

       I mitt eget fylke Oslo inngikk næringsbyråden, som har ansvaret for lærlingene i denne byen, NHO i Oslo og Akershus og LO i Oslo et samarbeid om å forplikte seg til å skaffe nok lærlingplasser nå i høst. Resultatet er at Oslo ligger bedre an enn de fleste til tross for at kommunen har landets høyeste arbeidsgiveravgift. Partene i Oslo har også valgt å samarbeide om dimensjoneringen av de enkelte fagene framover, slik at ønsket om forventet næringsutvikling og hensynet til små fag blir ivaretatt - i tillegg til elevenes eget valg.

       Reform 94 forutsetter, som både Steensnæs og statsråden helt riktig sa, samarbeid og kontakt. Det innebærer også et samarbeid mellom skolemyndigheter og fagopplæringssiden for å dimensjonere opplæringstilbudet i yrkesfaglige retninger slik at det stemmer med tilgjengelige læreplasser og arbeidslivets behov.

       Jeg har registrert at interpellanten har lagt fram et forslag om å opprette et kontaktutvalg på fylkesnivå der de ulike aktørene kan drøfte dimensjoneringen av Reform 94. Jeg vil allerede nå, på bakgrunn av det arbeidet som jeg mener utføres både i departementet og i fylkene, be om at forslaget gjøres om til et oversendelsesforslag. Jeg er enig i at det er behov for å øke denne kontakten, selv om partene sitter i yrkesopplæringsnemnda.

       Jeg vil også få rette oppmerksomheten mot det nye, spennende ungdomstrinnet i Reform 97. Der legges det vekt på prosjektarbeid, tverrfaglighet og større kontakt mellom skole og arbeidsliv. Det er viktig at vi stimulerer til økt kreativitet og entreprenørskap i tillegg til arbeidsformer, evalueringssystemer og kanskje også prøver som tar utgangspunkt i læreprosessen og er bedre tilpasset den virkeligheten som elevene møter når de går over terskelen til arbeidslivet.

       Jeg tror det er viktig at vi ser Reform 97 og Reform 94 i en sammenheng. Hvis vi så etter noen år kan sette oss ned og evaluere disse to reformene i sammenheng, er jeg ganske sikker på at vi vil se at vi har fått en mye mer tidsmessig riktig skole i forhold til utviklingen.

       For øvrig blir den nye etter- og videreutdanningsreformen den aller viktigste utdanningsreformen, bl.a for å vinne kampen mot arbeidsledigheten og sikre økt verdiskaping. Derfor er denne reformen gitt topp-prioritet i Arbeiderpartiets program for neste stortingsperiode.

       Det står selvfølgelig mye arbeid foran oss for å få reformen på plass. Vi trenger å samle alle aktørene som må på banen, enten det er bedrifter, skoler, utdanningsinstitusjoner eller voksenopplæringsorganisasjoner. Det viktigste tror jeg likevel er at vi har vilje til å prioritere voksenopplæring både politisk, i næringslivet og blant partene i arbeidslivet. Jeg vil også trekke fram § 20-ordningen som vi har i dag, som veldig viktig når vi skal forsøke å sikre at fagarbeidere som har en gammel fagutdanning, kan få lov til å etterutdanne seg i bedriftene, eller at de som ikke har fagbrev, får anledning til å ta det.

Rita H Roaldsen (Sp) : Senterpartiet har stilt seg bak intensjonene og strukturen i Reform 94. En av hovedintensjonene var nettopp å styrke samarbeidet mellom skole og næringsliv for å kunne tilføre næringslivet den kompetansen de etterspør, og for å få flere ungdommer til å velge yrkesfaglig studieretning. Hovedstrukturen på yrkesfaglig studieretning går også ut på at elevene skal ha to år i skolen og resten av opplæringen som lærling i bedrift.

       Men vi er, i likhet med interpellanten Einar Steensnæs, bekymret over ulike utviklingstrekk vi ser i forhold til gjennomføringen av reformen. Vi tror at det må en sterkere vilje til fra Regjeringens side til å justere kursen, slik at reformen utvikler seg i rett retning.

       Det må nok et sterkere samarbeid til - for ikke å si samråd - mellom næringsliv, fylkene, skolene, skolemyndighetene og departementet for å tilpasse den yrkesfaglige utdanningen etter behovene i næringslivet, for så i neste omgang å skaffe elevene en trygg arbeidsplass. Vi støtter derfor Einar Steensnæs' forslag om å opprette et kontaktutvalg mellom skolemyndighet, yrkesopplæringsnemnd og næringslivet, slik at samarbeidet ytterligere kan styrkes.

       En stram økonomi for mange fylkeskommuner og nedgang i elevtallet har medført at flere fylker har foreslått å legge ned klasser. Jeg vil bare nevne Buskerud med kutt på 30 klasser, Møre og Romsdal 6 klasser, Finnmark 3 klasser og Sogn og Fjordane 11 klasser. Dette er i stor grad desentraliserte klasser som har medvirket til å gi ungdommen et tilbud i nærheten av hjemmet. Ut fra økonomiske hensyn er det mest lønnsomt å fylle opp klasser ved de største skolene. Små fag med få søkere kan stå i fare for å bli lagt ned, det samme gjelder fag hvor det er vanskelig å skaffe lærlingplass. Dette reduserer valgmulighetene for elevene, og det kan gå ut over bredden i fagtilbudet. Næringslivet har behov for en bred kompetanse innenfor ulike områder. Det må også være en viktig målsetting at elevene i videregående utdanning får utdanningstilbud i sitt nærområde.

       Nedlegging av desentraliserte utdanningstilbud og en sterkere sentralisering er derfor svært uheldig. Det kan medføre at elever velger en annen utdanning enn den de hadde tenkt først, på grunn av at den de egentlig ønsker, ikke finnes i nærheten av hjemmet.

       Arbeidsdirektør Ted Hanisch sier til Dagbladet at arbeidsmarkedet vil ha stor ekspansjon innenfor bygg og anlegg, finans og eiendom, verkstedindustri, handel og restaurantvirksomhet. Med andre ord vil det være et stort behov for fagarbeidere på ulike områder. Det er derfor viktig at utdanningstilbudene dimensjoneres og utvikles i takt med næringslivets behov. Og nettopp der er det også svært viktig at informasjon og rådgivning overfor elevene blir styrket, sånn at de vet om de fremtidige mulighetene på arbeidsmarkedet. Det er også viktig at rådgivere får utdanning og etterutdanning for å få den kompetansen de trenger for å kunne gi råd. Senterpartiet støtter derfor også Steensnæs' forslag om å se på instruks og retningslinjer for rådgiverne i skoleverket. Men vi mener at det bør komme i forbindelse med den nye opplæringsloven, som vi også sa i budsjettinnstillingen. Vi ser altså på det som en oppfølging av det komiteen har sagt.

       Å skaffe tilstrekkelig med lærlingplasser har vært det store problemet med reformen, og problemet vil antakeligvis bli ytterligere forsterket til neste år når to elevkull skal ha lærlingplass. Regjeringen ble i budsjettbehandlingen bedt om å komme til Stortinget i løpet av våren 1997 med forslag om tiltak for å forbedre lærlingsituasjonen. Det forventer vi blir gjort. Regjeringen må også iverksette vedtaket fra budsjettbehandlingen om å oppheve arbeidsgiveravgiften for lærlinger. Nå hørte jeg at statsråden sa i sitt innlegg at de ikke vil gjøre det, men at de vil sette i verk andre tiltak for å følge dette opp, og vi vil da måtte vurdere de andre tiltakene før vi eventuelt sier noe om hva vi synes om det. Men i utgangspunktet synes vi statsråden burde iverksette det Stortinget har vedtatt. Dette har vært et prioritert område fra næringslivets side, og vi har hørt fra dem at et av de viktigste tiltakene for å styrke lærlingsituasjonen, nettopp er fritak for arbeidsgiveravgift.

       Et annet viktig tiltak vil være å gi elevene større valgmulighet når det gjelder lærlingplass, etter VK I. For eksempel må det være mulig for en trelastbedrift å ta inn lærlinger som er ferdig med VK I i snekkerfag. Det kan de ikke i dag. Kravet om større fleksibilitet gjelder også innenfor omsorgssektoren og innenfor bygg og anlegg. Det må være mulig å velge nærliggende yrker hvis man ikke får lærlingplass i det faget man egentlig hadde tenkt seg.

       Et annet spørsmål i forhold til reformen gjelder de spesielt lite skolemotiverte elevene. Det burde kanskje i større grad være mulighet for å ta hele utdanningen i bedrift, uten å være nødt til å stryke på grunnkurset før man får gå videre. Mange gode fagarbeidere kan gå tapt for næringslivet ved at man er for striks i forhold til strukturen på utdanningen.

       Det bør i det hele tatt vises større grad av vilje til å tilpasse reformen etter elevenes behov for opplæring og etter næringslivets behov for kompetanse. Det kan ikke være opp til det enkelte fylkes økonomi hvordan det fremtidige videregående skoletilbudet skal se ut. Statsråden må ha et overordnet ansvar for at de ulike utdanningstilbudene blir tilgjengelig for elevene. Det kan også gjøres ved å ta i bruk landslinjeordningen for små fag og fag som fylkeskommunene ikke klarer å drive på forsvarlig vis. Stortinget har jo også vedtatt å gjeninnføre landslinjeordningen. Dette må følges opp, og det kan også være andre fag hvor dette kan være en løsning.

Svein Ludvigsen (H) : Den internasjonale utviklingen viser at kunnskap og kompetanse blir viktigere og viktigere som konkurransefaktor i en stadig mer globalisert handel og produksjon. Utviklingen i Norge er ingenlunde annerledes. Kunnskapssamfunn og kunnskapsindustri kjennetegner i stigende grad verkstedhallene så vel som tjenesteproduksjon. Altså må mer kunnskap legges inn i produktene for å opprettholde norsk konkurranseevne - dette også fordi lønnskostnadene er relativt høye i vårt land og lønningene er bedriftenes viktigste kostnadskomponent, slik det bekreftes i Økonomisk Overblikk fra NHO denne måneden, der de støtter seg til nye OECD-beregninger.

       Derfor blir kapasitet og kvalifisert utdanning sentrale virkemidler for samfunnet og viktige rammebetingelser for verdiskapingen i næringslivet, som utsettes for et stadig sterkere kostnadspress. FoU utført av kvalifiserte mennesker kan bringe nye produkter, tjenester og varianter inn i et marked som er under stadig etterspørselsendring. Svaret på dette er kvalifiserte arbeidstakere. Det betyr imidlertid ikke at det alltid er skolebenken alene som er svaret på kravet om kvalifisering. Det er en stor utfordring å skaffe et tilstrekkelig antall lærlingplasser, som flere har understreket. Det bør være en utfordring å få til et bedre samarbeid mellom skole og bedrift, hvor man har veksling mellom utdanning og praksis. Praksisplasser, traineeplasser i inn- og utland er virkemidler som må tas i bruk i større grad. Men da må også statsråden og arbeiderpartiregjeringen være villig til å lytte mer til hva næringslivet trenger. Derfor er jeg skuffet over at statsråden i dag er så negativ til å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger, slik et flertall i Stortinget ønsker, og som også næringslivet entydig har bedt om. Det er et dårlig signal når statsråden så konsekvent avviser et tiltak som vi vet vil gi positiv virkning.

       Som et nærliggende eksempel på at næringspolitikk også er utdanningspolitikk, vil jeg vise til vedtaket som vi gjorde i Stortinget i vår om ny skipsfartspolitikk, og som interpellanten Steensnæs for tiden så godt følger opp som saksordfører. Frykten var at vi i det maritim-industrielle nettverket skulle tape kompetansen knyttet til kompetente arbeidstakere og ledere innenfor et variert felt av bedrifter på sjø og land. Mangelen på offiserer i utenriksflåten krevde nye utdanningsløsninger, og mangelen på kompetente og erfarne skipsoffiserer truet kunnskapsoverføringen fra båt til industri, tjenesteproduksjon og administrasjon. Her har rederiene og skoleverket startet et samarbeid som kan vise seg å få betydelig overføringsverdi i forhold til andre sektorer.

       Dette er trusselen vi står overfor etter at vi har latt norsk industri forvitre så sterkt som vi har latt skje her i Norge. Vi har ikke råd til å fortsette den negative utviklingen som de siste 20 årene har gitt et 40 % fall i sysselsettingen innenfor den konkurranseutsatte delen av privat sektor. 80.000 industriarbeidsplasser er blitt borte, og knapt noe vesteuropeisk land kan vise til en slik forvitring. Dermed forvitrer også arbeidsstyrken. Det er klart at dette påvirker den langsiktige tilgangen til kompetent industriarbeidskraft. Med andre ord: Vi betaler nå prisen for en sterkere tilbakegang i industrisysselsettingen i Norge enn i andre land. Mens vi i Norge i tidsrommet 1970 - 1990 hadde en uendret industriproduksjon, steg den med 30 % i OECD-Europa. Det påvirker kvalifisert arbeidskraft. Norges 30 største industrikonsern etablerte 60.000 nye arbeidsplasser i utlandet, og sysselsettingen i norsk landbasert næringsliv falt med 182.000 personer i tiden fra 1987 til 1992. Det påvirker en kompetent arbeidsstyrke. Med andre ord, vi trenger både en annen næringspolitikk og en mer næringstilpasset utdanningspolitikk. Vi må opprettholde en høykompetanseindustri med et antall arbeidsplasser som åpner for fleksibilitet i arbeidsmarkedet, og utdanningen må reflektere den samme fleksibilitet.

       Store utfordringer står foran oss knyttet til kompetanse, konkurranse og miljø. Verdensøkonomien og den globale næringsvirksomheten preges av at det er virksomheter basert på kunnskaper som vokser raskest og har størst utviklingspotensial. Da blir kunnskaper og forskning avgjørende for utviklingen. I så måte er det både viktige og riktige problemstillinger interpellanten tar opp.

       Norge må satse mer på FoU og god og relevant utdanning, tilpasset et næringsliv i kontinuerlig endring. Høyre satser på kvalitativ utdanning og økt næringsrettet FoU, fordi vi anser dette som viktige politikkområder for næringspolitikken og bedriftenes rammevilkår. Fremtidens utdanningstilbud må i sterkere grad vektlegge de kvalitative sidene. De som driver FoU, må lete etter det fruktbare balansepunktet mellom grunnforskning og anvendt forskning som næringslivet kan omgjøre til markedsetterspurte produkter.

       Norske arbeidsplasser må konkurrere på verdensmarkedet med utgangspunkt i en sterk teknologisk og kommersiell kunnskapsmessig hjemmebase. For å sikre videreutvikling og nyskaping innen denne type kompetansebasert næringsliv trengs en kontinuerlig innsats innenfor utdanning og vedlikehold av tilegnet kunnskap. Her synes jeg ikke at Regjeringen har vært offensiv nok, og har ikke vært villig nok til å lytte til signalene fra næringslivet.

       Det er viktig at våre høyere læresteder er internasjonalt konkurransedyktige. Den private høgskoleutdanningen innenfor næringsrettet utdanning og forskning representerer verdifulle alternativer og supplement, ja faktisk spiller de på en rekke områder hovedrollen i utdanningen av våre fremste når det gjelder å gjøre dem kompetente til arbeid i næringslivet. Som et eksempel er det et utslag av manglende forståelse og kortsiktig utdanningspolitikk for f.eks teknologiutdanningens betydning vi nå ser på NTNU. Satsingen på kvantitet fremfor kvalitet har gjort at antall studenter pr. lærer har økt fra 11 til 16 de siste 15 årene. Lønningene tar en stadig større del av budsjettet, og tilsvarende mindre blir da igjen til drift og investeringer. Hva kan vi lære av det? Jo, det ressursmessige grunnlaget for grunnleggende forskning innenfor dette feltet forvitrer. Konklusjonen blir at masseutdanningen gir et godt grunnlag for å høste nasjonal toppkompetanse, men det krever samtidig bedre utviklingsmuligheter for talent og kreativitet. Det forsømmer vi i dag.

       Det trengs ekstra og bevisst satsing både på materielle og menneskelige ressurser for å imøtekomme det problemet som interpellanten tar opp. Her trengs samspill mellom næringslivet, utdanningsinstitusjoner på alle nivå og politikere. I motsatt fall vil vi alle bli tapere i den globale konkurransen om arbeidsplasser, verdiskaping og velferd. En tidobling av antall mennesker med høyere utdanning er utfordringen vi står overfor når landene i Asia når vårt utdanningsnivå - og de er på full fart fremover. Derfor gjelder det nå at vi innser tidlig nok dette alvoret, at norsk industri vil møte økt konkurranse fra en kvalifisert arbeidsstokk i andre deler av verden.

       Vi i Høyre har for vår del senest i årets budsjett foreslått en rekke tiltak som vil gi noen svar på de spørsmålene interpellanten reiser. Vi vil fortsatt være en pådriver for å opprettholde en kompetent arbeidskraftstyrke, og den skaper vi både gjennom næringspolitikken og utdanningspolitikken.

Reidar Johansen (SV) : Det er prisverdig å høre representanten Ludvigsen og Høyres sterke engasjement for å øke satsinga på utdanning. Men det er faktisk slik at det koster å satse på hodet, det koster penger å bygge opp den kompetansen. Og det er jo da litt vanskelig å se sammenhengen mellom den spriken representanten Ludvigsen påpekte er i ferd med å oppstå, og de budsjettforslag Høyre har gått inn for i denne forbindelse.

       En godt utdannet befolkning er en av nasjonens viktigste ressurser for å ta vare på og skape nye arbeidsplasser, sikre livskvalitet og hindre nye klasseskiller. I en tid med store teknologiske endringer, med endrede internasjonale konkurranseforhold og en økende erkjennelse av naturens begrensede bæreevne vil det være av avgjørende betydning at nasjonens kunnskapskapital utvikles. Raske teknologiske endringer fordrer at vi må være i stand til å tilpasse oss nye oppgaver på relativt kort tid. Dette innebærer etter vårt syn at innholdet i skolen må endres. Det må i sterkere grad fokuseres på evnen til å forstå og ta opp ny lærdom, og en sterkere nedtoning av ren pugging.

       Et utdanningssystem som til enhver tid skal fange opp næringslivets behov for kompetent arbeidskraft, vil naturlig nok være vanskelig å detaljplanlegge. Men etter SVs syn vil en god måte å planlegge på være å se på innholdet i skolen. En større grad av allmenndannelse og at skolen blir et sted for kritisk forståelse og læring vil være med på å gi elevene en økt evne til seinere i livet å tilpasse seg nye oppgaver og tilegne seg ny viten. Dette vil også være helt avgjørende hvis en ser på muligheten av å kunne nyttiggjøre seg en kommende videre- og etterutdanningsreform fullt ut.

       Næringslivet på sin side må i langt større grad ta i bruk videreutdanning og opplæring. De har allerede i dag muligheten til å bruke § 20-ordninga for å gi ufaglært arbeidskraft i bedriften fagopplæring. En større bruk av denne ordninga vil gi bedriftene stor innvirkning på kompetanseutvikling innad. SV vil derfor poengtere viktigheten av nettopp å ha lov om fagopplæring som egen lov.

       Vårt utdanningssystem bærer etter SVs mening på mange områder preg av mangel på langsiktig planlegging. Det finnes en god del områder i samfunnet hvor det er mulig å planlegge i mye større grad med hensyn til behovet for kompetanse og videreutdanning enn det som skjer i dag. Jeg vil jo samtidig med det understreke at næringslivet har et sjølstendig ansvar for både å planlegge sin produksjon og dermed ta hensyn til det behov for faglært arbeidskraft de til enhver tid måtte ha. Og industrien har etter vårt syn et ansvar for å dra nytte av den fagopplæringa og det fagopplæringstilbud vi faktisk har, de utdanningsmuligheter det norske samfunnet rår over. Statens prognoser for framtidige utdanningsbehov harmoniserer f.eks ikke alltid med de opptakene som foretas.

       Når det gjelder næringslivets behov, endres de, om ikke fra år til år, så i hvert fall i takt med nasjonale og internasjonale konjunktursvingninger. Næringslivet må sjøl ta en del av skylda for dårlig planlegging. Det har vært vist liten vilje til å ta inn lærlinger i lavkonjunkturperioder. Etter SVs mening bør det knyttes forpliktelser til å ta inn lærlinger også i dårlige tider. På den måten kan en sikre at samfunnet har kompetansen når den etterspørres.

       Jeg vil til slutt nevne ett område som ifølge SVs mening i dag skiller seg klart ut som et satsingsområde når det gjelder utdanning mot næringslivsbehov. Det gjelder den voksende erkjennelse av de miljøproblem vi står overfor, og som vil stille helt spesielle krav både til de mennesker som skal ta utdanning, de mennesker som skal formidle kunnskap, og ikke minst til den industrien som skal skape de miljøvennlige produkter og prosesser som ei bærekraftig utvikling krever. En må både innenfor industrien og innenfor næringslivet generelt i langt sterkere grad både oppmuntres til og styres i miljøvennlig retning både i forhold til produksjon og i forhold til kunnskap. Både når det gjelder gjenbruk, alternativ energi og enøk vil det i framtida trengs økt kompetanse, og det vil stille helt spesielle krav til utdanning, til studenter, til elever, til folk som skal videreutdanne seg, og som skal følge med i den prosessen som vi er nødt til å ta innover oss. Her er det SVs klare oppfatning at vi raskest mulig bør søke å plassere oss slik at vi er i front i det utdanningssystemet som et framtidig miljøriktig samfunn krever, både i forhold til næringsliv, i forhold til kunnskap, kunnskapstilegnelse og utdanningsinstitusjoner.

Jon Lilletun (KrF) : Noreg er inne i eit svært ambisiøst prosjekt. 98 % av ungdomskullet er i vidaregåande opplæring. Eit slikt prosjekt inneber store visjonar, men er òg svært krevjande. Derfor må vi klare å ha to tankar i hovudet på ein gong - ha is i magen til å la reforma få tid til å verte utprøvd, men samstundes ha endringsvilje nok i forhold til opplagde manglar som ein ser undervegs.

       Medieoppslaga, som på ein måte sjeldan tek opp i seg det at lærlingsituasjonen er dramatisk betra, at situasjonen for yrkesfag er betra osv., fører lett til at både departement og regjeringsparti har så stort forsvarsbehov at ein delvis òg oppfattar interpellasjonen frå Steensnæs i dag som ein kritikk av ei reform som Kristeleg Folkeparti står bak. Det var litt anslag til det både i statsrådens svar og i representanten Nybakk sitt innlegg. Det er ikkje tvil om at Kristeleg Folkeparti heile tida har stilt seg bak visjonen og prosjektet. Samstundes tek vi eit stort ansvar i forhold til å fylgje reforma tett for å gjere den betre. Det er òg formålet med interpellasjonen frå representanten Steensnæs i dag.

       Når det gjeld ei av dei sakene som ein har vore inne på her no, dette med arbeidsgjevaravgift for lærlingar, har statsråden ein del gonger tidlegare sagt at det ikkje har vore noko prioritert område frå næringslivet si side i forhandlingane. Og i forhold til det opphavlege er det heilt opplagt sant; det var ikkje der NHO hadde sine satsingar. Men når små og mellomstore bedrifter kom inn, endra det seg, og Kristeleg Folkeparti og andre stortingsparti fekk klare indikasjonar på at arbeidsgjevaravgifta såg små og mellomstore bedrifter på som svært viktig. Det var grunnen til det vedtaket som vart gjort i samband med revidert nasjonalbudsjett i vår. Ut frå det var det skuffande at dette ikkje vart fylgt opp i budsjettforslaget, og det er då korrigert frå fleirtalet si side.

       Det som var spesielt skuffande på det tidspunktet, var at ein ikkje fylgde opp og at ein hadde ein god del innvendingar mot den måten å betre lærlingsituasjonen på, utan at ein hadde noko alternativ. I salderingsproposisjonen har no statsråden varsla at det kjem eit nytt grep. Mange av dei tiltaka som statsråden nemner, er viktige, bl.a forholdet til basistilskotet som har lege stille i tre år, og som næringslivet har etterlyst ei justering på. Det er òg viktige tiltak i forhold til små og mellomstore bedrifter og i forhold til opplæringskontor og opplæringsringar.

       Kristeleg Folkeparti for sin del står sjølvsagt ved vedtak som er fatta i forhold til styrking av ein sektor. Samstundes ville det vere feil ikkje å vere villig til å sjå på dei forslaga som er komne, og diskutere dei med næringslivet. For Kristeleg Folkeparti er ikkje hovudsaka å få fleirtal for eigne forslag. For Kristeleg Folkeparti er hovudsaka å få flest mogleg lærlingar. Dersom ein samla analyse kan vise at det er det som vil vere tilfellet her, og at det er næringslivet sitt syn, er Kristeleg Folkeparti villig til å sjå på det. Vi står sjølvsagt på dei vedtaka vi gjer, ut frå det målet som ein har, men sjølvsagt skal ein òg vere villig til å vurdere andre måtar, for det som er forskjellen no og tidlegare, er at det faktisk låg eit alternativ framme.

       Så til dei andre dimensjonane som vi er inne på i dag - dette med samarbeid mellom næringsliv og skulemyndigheiter. Det er ikkje tvil om at arbeidet før reforma kom på beina, der NHO og LO sine utdanningsseksjonar og dei to store organisasjonane samla var svært viktige premissleverandørar, førte folk nærmare kvarandre. Det var viktig i seg sjølv. Det skjedde òg til ein viss grad på lokalt nivå, og dei fylka som har fått dette til å fungere best, har òg fått gode resultat når det gjeld talet på lærlingar. Eg kan nemne Vest-Agder, Rogaland og Oslo som døme på dette. Men samstundes opplever vi på Sunnmøre at dei linjene på skular som utdannar møbelsnikkarar, som dei treng mange av på Sunnmøre, ikkje mottek søknadar i det heile. Innafor bygg og anlegg, der ein har enorme behov no, opplever vi, f.eks i Agder-fylka, at desse klassane ikkje vert fylgde opp, og vi ser tilsvarande feilkoplingar mange andre stader i landet.

       Dette er såpass urovekkjande at det er grunn til å ta det på ramme alvor. Derfor er det forslaget som er fremja her i dag, svært viktig. Ein bør ha heilt permanente organ, og det bør leggjast trykk frå det offentlege for å få betra dette samarbeidet.

       Kvifor søkjer så folk ikkje? Det eine er den allmenne debatten som på ein måte har nedvurdert fagarbeidet. Vi treng å få tilbake byrgskapen i forhold til fagarbeidet. Men når det gjeld skulen sin situasjon, er det heilt klart at rådgjevarane i mange år har venta på etterutdanning og oppgradering og ein klargjerande instruks. Det var gledeleg at komiteen nesten samla bad om at ein slik instruks skal kome i samband med opplæringslovene. Men det er òg nødvendig å sende ut signal om ein del av substansen, og då kan eg ikkje sjå mykje som er ein betre substans enn at ein her i større grad prøver å gjere yrkesutøvarane praktisk næringslivsretta. Alle som er vekke frå næringslivet ei lang stund, vil få ein avstand til det som gjev seg utslag i deira daglege arbeid. Derfor: Det er ein viktig substans i forslaget frå representanten Steensnæs.

       Eg vil òg vise til det breie kunnskapssynet som låg til grunn for representanten Steensnæs sin interpellasjon og innlegget hans her i dag. Eg er heilt sikker på at eit slikt breitt kunnskapssyn, kombinert med praktiske grep, kan vere med på å føre reforma i riktigare retning. Vi har enorme utfordringar foran oss i året som kjem, for å kome betre ut av lærlingsituasjonen, slik at det neste år aukar frå 9.500 lærlingplassar og nærmast mogleg dei 15.000 som vi treng. Og når vi veit at mange bedrifter allereie har teke opp kvotar for mange år framover, vert det litt av ei utfordring. Derfor: Det er ei viktig sak og ein viktig debatt, og Kristeleg Folkeparti vil framleis stå i fremste rekkje for å vere med og verkeleggjere den visjonen som vil kome norsk ungdom, norsk næringsliv og dermed heile vår framtid til gode.

Ottar Kaldhol (A) : Eg registrerte Steensnæs si svært positive beskriving av situasjonen for norsk næringsliv og ikkje minst også den positive beskrivinga som han hadde når det gjaldt rammevilkåra for næringslivet i Noreg i dag.

       Eg er einig med han i at dette også er eit godt utgangspunkt for å bygge vidare på den yrkesopplæringsreforma som er bakgrunnen for interpellasjonen. Eg trur også eg vil minne om at partane i arbeidslivet, dvs. LO og NHO, i fleire samanhengar har sagt at dei har fått den reforma som dei bad om. Eg trur også eg vil legge til at dei har fått den reforma som dei sterkt har medverka til å skape. Etter mi meining er dette det mest sentrale, både i forhold til det arbeidet som er gjort fram til no, og også i forhold til det arbeidet som skal skje i tida framover, for å skape den beste yrkesopplæringsreforma som eit land kan ha. Ramma og innhaldet i denne reforma er nettopp eit produkt av samråd og fellesskap mellom arbeidslivet, skuleverket og dei sentrale myndigheitene. Dette samspelet er det mest sentrale, og etter mi oppfatning er det dette samspelet som er reforma sitt fundament.

       Eg er av den oppfatning at partane i arbeidslivet, dvs. LO og NHO, både har hatt og skal ha ei sentral rolle for nettopp å gjere denne utdanninga til eit godt grunnlag for å skape moglegheiter for ei tilpassing i forhold til næringslivets skiftande behov. Mitt inntrykk er også at dette faktisk skjer rundt om i landet i dag. Men vi ser at det er ein del bransjar som har nokså lang veg å gå før dei er på høgd med den situasjonen som ligg i den nye yrkesopplæringsreforma. Det finst fleire konkrete døme på at dette samspelet mellom skule og arbeidsliv også var etablert før Reform 94 vart formelt innført. Erfaringane frå desse døma viser at det faktisk var ein god start at desse miljøa starta med å snakke med kvarandre og ikkje berre snakke om kvarandre, slik som det har vore registrert i enkelte høve. Og ikkje minst var det viktig å etablere samarbeidsfora, der ein kunne vurdere felles mål og felles utfordringar innafor yrkesutdanninga.

       Kan vi gjere noko med elevane sine val? Som foreldre kan vi av og til seie at vi skal vel kanskje ikkje sette oss høgare mål enn vi har moglegheit for å oppnå. Men ser vi vekk ifrå det, trur eg at både elevane og rådgjevarane etter kvart kanskje vil verte meir opptekne av: Kor er det mogleg å få lærlingplass? Kor er det mogleg å få arbeid? Og kva for ei bransje eller kva for ei verksemd har det beste tilbodet på dette området? Det vil seie at kampen om ungdomen har starta, og eg trur også at denne kampen vil auke.

       Her ligg etter mi oppfatning næringslivet si største utfordring og også næringslivet sitt ansvar for å skaffe seg rekruttering. Eg trur det vil bli slik at den bransjen eller den bedrifta som framstår som den mest interessante og som den mest profesjonelle i sitt tilbod om lærlingplass og arbeid, vil ha størst moglegheit for å få den rekrutteringa som dei måtte ønskje. Men erfaringa så langt viser at det finst ikkje nokon lettvinn veg for å oppnå dette. Det er næringslivet sjølv lokalt, i samspel med skuleverket, som legg grunnlaget for dette, og det er på dette lokale nivået at initiativa til eventuelle justeringar av reforma og yrkesopplæringa må kome. Det er ikkje noko i reforma i dag som er til hinder for at dette kan skje, men erfaringa viser også at det alltid vil vere slik at fagarbeidaren vert skapt på bedrifta eller i verksemda - eller rettare sagt at fagarbeidaren vert skapt ute i arbeidslivet.

       Vi veit at undersøkingar viser at i framtida må langt fleire skifte jobb - ja kanskje fleire jobbar - gjennom heile livet. Reform 94 er nettopp ei erkjenning også av dette. Vi ser behovet for etter- og vidareutdanning, og det arbeidet som vert gjort i forhold til det, og det er også nettopp ei erkjenning av at folk må skifte yrke og må ha ny utdanning og ny opplæring kanskje fleire gonger gjennom eit yrkesaktivt liv.

       Det vi også registrerer, er at det er ulikt nivå og også ulikt omfang av kunnskapen om fagopplæring i arbeidslivet. Så lenge elevane har eit fritt val av fagretning, er det verksemda eller bedrifta som har hovudansvaret for å påverke elevane sitt val gjennom marknadsføring av det opplæringstilbodet dei har, og ved at fagarbeidaranes endelege kompetanse vert skapt og tilpassa i den enkelte verksemda. Vi veit også at dette er, og må vere, ein kontinuerleg prosess.

       Den nye yrkesopplæringa er no i starten, og vegen vidare må gå gjennom dette samspelet eg har beskrive, og eg trur også at dette i hovudsak må skje lokalt. Næringslivet sine behov kan berre dekkast gjennom eit nært samspel med skuleverket lokalt, og gjennom dei samarbeidsorgana som er etablerte både lokalt og sentralt som reiskap for å forme opplæringsreforma og yrkesopplæringa i ein kontinuerleg prosess. Erfaringa så langt viser at der næringslivet har teke dette ansvaret og har teke denne utfordringa alvorleg, ser ein i dag svært positive resultat. Det vi kan gjere i Stortinget, er å understreke alle aktørene sitt ansvar i utforminga av den nye yrkesopplæringa.

Unn Aarrestad (Sp) : Det er eit viktig tema interpellanten her tek opp. Det er liten tvil om at næringslivet treng kunnskapsrike folk som kan stå for fornying i bedriftene for at dei skal makta den aukande konkurransen utanfrå. Samtidig vil det vera lettare å flytta på folk som har ein kompetanse, også innan same bedrifta. Det er ein del av dynamikken i moderne arbeidsmarknad at folk skifter arbeid. I dette er det viktig å ha ein formell kompetanse, som igjen gir tryggleik og sjølvkjensle. Dei fleste kan også trenga meir kunnskap for å halda på den jobben dei har, eller for å verta kvalifiserte for den jobben dei måtte ha lyst på.

       I mi mangeårige erfaring frå fylkesskulestyret i Rogaland opplevde eg at det kunne vera svært tilfeldig kva for utdanningsretning dei ulike elevane søkte. Det kunne vera avhengig av vener, kva foreldra tilrådde, eller kva som var motefag til kvar tid. Mange elevar tenkte svært lite på om det var mogleg å få seg arbeid etter endt utdanning, eller kva behov næringslivet måtte ha for kompetanse.

       Samtidig var det ofte lettvint å oppretta nye klassar for oss som sat i fylkesskulestyret, der det hadde vore stor søknad frå før. Det kunne vera underordna om ein fekk lærlingplass etterpå, eller om næringslivet i det heile trong folk med denne opplæringa.

       Ei undersøking NHO har gjort, syner at halvparten av bedriftene har problem med å få arbeidskraft med rett kompetanse. Grunngjevinga var fyrst og fremst manglande tilgang i lokalmiljøet. Det var for dårleg samarbeid mellom skule og arbeidsliv, og mange av bedriftene var opptekne av at det ikkje fanst utdanning i faget i vidaregåande skule.

       På eit bedriftsbesøk i haust har eg sjølv opplevd etterlysing av utdanna CNC-operatørar, som er framtidas mekanikarar, kan me seia. Bedrifta kunne ikkje forstå kvifor skuleverket ikkje utdanna slike.

       Ei NHO-undersøking synte at mange av bedriftene vektlegg opplæring og vidareutdanning, og 80 % av bedriftene hadde tilsette som deltok i etter- og vidareutdanning. Denne analysen synte òg at dersom ein greier å fjerna denne og andre flaskehalsar, reknar to av tre bedrifter med at dei ville kunna auka både produksjonen og talet på tilsette.

       For eit par dagar sidan var eg på komitebesøk i Rederiforbundet. Der kom det fram at behovet er stort for nyutdanna norske sjøfolk, men altfor få søkjer dei maritime skulane. Dei treng nå 550 nye sjøoffiserar årleg for å erstatta alle dei som nå etter kvart skal pensjonerast. Her er det igjen eit typisk eksempel på at betre informasjon må ut til aktuelle grupper. Det er nemleg ikkje lenger slik det var før i tida, at dei fleste hadde eit syskenbarn til sjøs og dermed hadde dette yrket med i interessefeltet sitt. Poenget her må vera betre og styrkt informasjon gjennom rådgjevingstenesta i skuleverket, anten det er i ungdomsskulen eller i vidaregåande skule.

       Mi eiga oppleving her kom eigentleg då eg var styreleiar for Arbeidskontoret på Jæren samstundes med at eg var medlem i fylkesskulestyret og hadde fire tenåringar. Då fekk eg sjå at rådgjevinga i ungdomsskulen var svært tilfeldig, samstundes som rådgjevarane sikkert gjorde så godt dei kunne.

       Med bakgrunn i denne opplevinga tok eg då initiativ til å samla alle rådgjevarane i ungdomsskulane på Jæren til eit møte med næringsliv, fylkesskulestyre og arbeidskontor. Her møtte mest alle rådgjevarane. Det tok eg som døme på det store behovet dei hadde for informasjon og samarbeid på dette feltet.

       Det er klart at her må det setjast inn mykje større ressursar, og det må verta eit mykje betre samarbeid. Utan det vil det vera umogleg å løysa problemet med å få den arbeidskrafta næringslivet treng til kvar tid. Samstundes er det vesentleg å få bedrifter til å ta inn fleire lærlingar - både på grunn av Reform 94, som me nå har, òg ikkje minst med tanke på elevar/lærlingar som då får ei opplæring meir direkte retta mot næringslivet. Det vidaregåande skuleverket vil heller truleg aldri få nok ressursar til å ha moderne nok utstyr til kvar tid for den opplæringa som trengst, og då er det òg viktig å leggja til rette for bedriftene for å ta inn lærlingar. Her er det at Senterpartiet m.a. ser på at ein må fritakast for arbeidsgjevaravgift for lærlingar, slik at det skal kunna verta meir stimulerande å ta dei inn.

       Nylege undersøkingar, som m.a. kom fram i Dagbladet i dag, syner at i dei landa der det ikkje fungerer med lærlingar, er arbeidsløysa to til tre gonger større blant dei unge. Slik vil vi i alle fall ikkje ha det i Noreg. Her har me ei utfordring.

Einar Steensnæs (KrF) : Det har vært en interessant runde med innlegg fra ulike partier. Jeg registrerer at svært mange er opptatt av problemstillingen. Men min hensikt med å reise denne interpellasjonen var ikke nok en gang å drøfte et forhold som gjennom mange år er blitt påpekt, og som mange mener at tiden nå er inne for å få løst. Min hensikt med denne interpellasjonen var at det skulle bli noe mer enn ord, at det skulle munne ut i handling.

       Jeg håper at statsråden har merket seg de synspunkter som er kommet fra ulike hold, og som har støttet opp i hvert fall om intensjonen i det jeg har forsøkt å legge fram.

       Jeg har fremmet to forslag. Ut fra de uttalelser som er kommet om tilslutning til realiteten i forslagene, vil jeg anmode om at de to forslagene blir gjort om til oversendelsesforslag.

Statsråd Reidar Sandal : Eg har lyst til å peike på at når representanten Steensnæs i innlegget sitt tidlegare i dag la sterk vekt på at vi må få til fleirfagleg kompetanse i staden for den smale, så er eg sjølvsagt samd i det. Det meiner eg ligg iallfall implisitt i det som eg har gjeve uttrykk for tidlegare.

       Det som eg likevel har lyst til å streke under, er at vi opplever eit press frå næringslivet i retning av at det skal opprettast stadig fleire vidaregåande kurs I, og i retning av ei spesialisering som etter mi oppfatning i mange tilfelle kan bli for stor. Som eit konkret verkemiddel for å motverke ein del av desse uheldige tendensane trur eg det kan vere aktuelt å vurdere å slå i hop kurs nettopp for å unngå ein del av denne spesialiseringa på eit for tidleg tidspunkt, for rett og slett ikkje å underminere det ønsket som både interpellanten og eg har om at vi skal ha ein fleirfagleg kompetanse. Her er det slik at dei meir overordna politiske synspunkta som eg har på dette området, kan stå i motstrid til ein del av dei krassast formulerte ønska frå delar av næringslivet.

       Eg har elles lyst til å streke under at det har vore peika på i mediebiletet og òg av representanten Aarrestad i debatten, at det er viktig å få mest mogleg utdanning i bedrift. Då vil eg peike på at viss ein - slik eg har sett i media i dag - legg opp til eit system der ein skal gå rett frå grunnskulen og inn i eit fireårig læreplassystem, vil det for det første bryte med hovudmodellen, og det vil for det andre føre til at for kvar fireårslærling som ei bedrift tar inn, kan det hindre at eit dobbelt så stort tal reformlærlingar etter hovudsystemet kan få plass. Det er derfor viktig å halde på hovudmodellen. Eg trur at fleire avvik vil vere med på å svekkje det hovudsystemet som både LO og Næringslivets Hovedorganisasjon har stått sterkt på at vi bør ha i dette landet.

       Når det gjeld spørsmålet om fritak for arbeidsgjevaravgift for lærlingar, kommenterte eg det spørsmålet tidlegare i debatten, og streka under at Regjeringa ikkje vil gå inn for eit slikt opplegg. Eg konstaterer at representanten Ludvigsen meinte det var eit dårleg signal frå mi side. Då vil eg få lov å minne om at Regjeringa foreslår eit tiltak som er svært annleis innretta enn eit flatt fritak for arbeidsgjevaravgift. Ordninga som Regjeringa no går inn på med å auke lærlingtilskotet, vil vere innretta på reformlærlingane. Det vil vidare vere ein inspirasjon for bedrifter som til no ikkje har teke inn lærlingar, til å begynne å gjere det, slik at dei kjem over den terskelen som mange bedrifter har vegra seg for å skride over. Ikkje minst vil denne ordninga vere gunstig for dei små og mellomstore bedriftene som har vegra seg for å gå inn på lærlingsystemet.

       Eg trur at når representanten Ludvigsen og andre får studere dette målretta tiltaket som Regjeringa har fremma, vil ein sjå at vi gjennom det i stor grad - viss bedriftene vil gjere bruk av ordninga - kan få auka talet på lærlingar. Og vi vil ikkje minst få til ei lik behandling av bedrifter uavhengig av kvar i landet dei er lokaliserte. Eg meinar derfor at det som Regjeringa foreslår, vil vere eit godt tiltak nettopp for å styrkje lærlingsystemet og vere med på å auke kompetansen i arbeids- og næringslivet vårt. Eg registrerte med glede at representanten Lilletun var villig til å stanse opp og resonnere og vurdere konstruktivt det forslaget som Regjeringa her i dag har lagt fram.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avslutta.

       (Votering over forslag, sjå side 1480)