Sak nr. 3
Interpellasjon fra representanten Johanne Gaup til kommunal- og arbeidsministeren:
« Det vises til at det nå er snart 10 år siden lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold, herunder kap. 3 Samisk språk, er vedtatt av Stortinget. Fortsatt må samiske kommuner, fylkeskommuner og statlige etater som kommer inn under språklovens virkeområde, årlig søke Samisk språkråd om finansiering av tiltak for å nå lovens målsetting om likestilling mellom samisk og norsk språk i tjenesteyting og offentlig forvaltning.
Hvordan er situasjonen innenfor språklovens virkeområde i dag med hensyn til oppfyllelse av lovens målsetting, og vil Regjeringen bevirke til en finansieringsmåte som medfører faste overføringer i stedet for dagens ordninger med årlige søknader om midler til likestilling mellom samisk og norsk i lovens virkeområde? »

TALERE:

       Johanne Gaup (Sp) : Til neste år er det ti år siden sameloven ble vedtatt her i Stortinget, og det er derfor betimelig å stanse litt opp og se på om målsettingene med loven er oppfylt, og det gjelder spesielt Kapittel 3. Samisk språk.

       Intensjonen med loven var å styrke det samiske språk og at samisk og norsk skulle kunne likestilles innenfor lovens virkeområde, som er kommunene Karasjok, Kautokeino, Tana, Nesseby og Porsanger i Finnmark og Kåfjord i Troms. Videre gjelder loven for alle offentlige organer i forvaltningsområdet samt for fylkeskommunale og statlige organer som har en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk, men som likevel ikke er landsomfattende.

       Loven gir også individuelle rettigheter til å bli betjent på eget språk i kontakt med offentlige organer.

       Årsmeldingen for Sametinget gir en viss orientering om kompetansen i samisk innenfor en rekke kommunale og statlige organer, men ingen fullgod oversikt over hvordan situasjonen er innenfor lovens virkeområde. Det gis f.eks ingen oversikt over fylkeskommunale helseinstitusjoner som betjener samiske brukere.

       Midler til dekning av tospråklighet overføres i dag til Samisk språkråd, som igjen fordeler midlene etter søknad til kommuner og fylkeskommuner samt til prosjekter til utvikling av samisk språk. Samisk språkråd får tildelt 17 mill. kr, som skal dekke både administrasjon, prosjekter og midler som skal tildeles kommuner og fylkeskommuner. Beløpet er svært lite i forhold til de merutgiftene som tospråklighet medfører, men det største problemet er at organer innenfor virkeområdet ikke kan planlegge sin virksomhet over lengre tid, men er avhengig av årlige bevilgninger.

       Svært mange land har flerspråklig befolkning, hvor også offentlig administrasjon foregår på flere språk. Jeg har ikke hørt at det er et økonomisk problem i de landene. Tospråklighet burde være en berikelse, men det kan ofte oppfattes som at det er et problem i Norge. Samisk er et offisielt språk i Norge og står i en særstilling. Når det gjelder f.eks nynorsk, behersker også de som bruker bokmål dette, mens samisk må oversettes til et språk som majoriteten forstår, ellers vil ikke storsamfunnet få innsyn i forvaltningen i de samiske områdene.

       I dag får ikke de statlige etater i kommunene tilskudd fra Samisk språkråd til tospråklighet, og de må finansiere ekstra utgifter innenfor eget budsjett. Jeg vil påstå at det er innenfor disse etater, så som trygdekontor, ligningskontor og lensmannsetaten, det er størst behov for kompetanse i samisk, da offentlige skjemaer ofte er vanskelige å forstå selv for norsktalende, og spesielt for samisktalende. Jeg tror derfor at den samiske befolkning kan miste rettigheter hvis disse etatene ikke har ansatte som er samisktalende. Jeg vil her vise til en dom som nylig falt, hvor en kvinne fra Karasjok vant tilbake hjemmet sitt - fordi hun ikke forstod innholdet i et testamente.

       Etter min oppfatning påhviler det staten et spesielt ansvar for å sørge for at deres lokale etater får tilført midler slik at de kan oppfylle språkloven, det gjelder midler både til at personale får utdanning i samisk, og til tolketjeneste. Det er selvfølgelig bra at flere og flere offentlige skjemaer oversettes til samisk, men etatene må allikevel ha samisktalende personale, da svært mange ikke behersker samisk skriftlig, selv om de er samisktalende.

       Innenfor helse- og sosialetaten er det også viktig med kompetanse i samisk, manglende språklig forståelse kan i verste fall føre til feilbehandling. Spesielt innenfor de psykiatriske institusjonene er det viktig for behandlingen at behandler og pasient kan bruke pasientens morsmål.

       Når det gjelder grunnskolene i språklovens virkeområde, er opplæring i og på samisk et nasjonalt ansvar som bør dekkes fullt ut med statlige midler. Det er også uttrykt i flere offentlige utredninger. Kommunene selv har regnet ut at merutgiftene innenfor grunnskolen på grunn av tospråklighet beløper seg til 35 % av de samlede utgiftene til administrasjon, drift og undervisning. Kommunene får ekstra ressurser til undervisningsformål gjennom « 1100 timers »-ressursen, men det er ikke nok til å dekke de faktiske utgifter. Kautokeino kommune regner med en netto merutgift på 5.125.000 kr i grunnskolen. Slike merutgifter har samtlige kommuner til tospråklighet i grunnskolene, og i en av kommunene i virkeområdet er det nå stor debatt om nedlegging av skoletilbud på grunn av kommunens økonomiske situasjon. Den økonomiske situasjon i kommunene rammer også de samiske barna, som har en lovfestet rett til undervisning i og på sitt morsmål. Samiske lærebøker produseres i et begrenset opplag og er derfor dyrere enn norske lærebøker. Det innebærer også en merutgift for kommunene. Videre er det fortsatt stor mangel på lærebøker. En del av lærestoffet må fortsatt kopieres, og også dette koster penger.

       Min påstand er at tospråklighet i språklovens virkeområde er en varig tilstand som burde ha en finansiering som er varig og forutsigbar, slik at offentlige organer kan drive langtidsplanlegging for å utvikle og styrke samisk språk og likestilling mellom samisk og norsk i disse kommunene. Tospråklighet i lovens virkeområde er ikke et prosjekt som planlegges fra år til år. Om den dagen skulle komme at vi får full likestilling mellom samisk og norsk, vil det fortsatt innebære merkostnader for disse organene.

       Det hadde vært ønskelig at det ble utarbeidet kriterier for tospråklighet i rammeoverføringene til kommunene og fylkeskommunene, da dette ville gitt kommunene et klarere ansvar for oppfølging av samisk språklov. I dag er oppfyllelsen av loven avhengig av de årlige tilskudd og av den generelle fylkeskommunale og kommunale økonomi.

       I dag har ikke alle barn krav på opplæring i samisk, og en endring av kriteriene i rammeoverføringene slik at det ble gitt et tilskudd pr. barn som har samisk i fagkretsen også utover språklovens virkeområde, ville kunne gi alle barn rett til undervisning i samisk. Ingen kommuner kunne da dekke seg bak mangel på økonomiske ressurser og dermed avslå undervisning i samisk av økonomiske grunner. Jeg er klar over at det i dag er mangel på samiske lærekrefter, men jeg tror at dette vil bedre seg på sikt. I dag skulle det også være muligheter for å ta i bruk teleundervisning i samisk i grunnskolen.

       For meg er interpellasjonen ikke i første rekke et motiv for å få mer midler til tospråklighet innenfor språklovens virkeområde, selv om jeg også ser et klart behov for det. Det viktigste er å få utredet en finansieringsordning som innebærer en anerkjennelse av et nasjonalt ansvar for å sikre en varig og forutsigbar finansiering av tospråklighet innenfor språklovens virkeområde. Det er også viktig for meg å få oppfylt lovens målsetting om likestilling mellom samisk og norsk i de gjeldende offentlige organer, slik at den samiske befolkning innenfor virkeområdet får oppfylt retten til å nytte sitt eget morsmål i kontakt med offentlige etater. Det er svært viktig at alle i Norge, også den samiske befolkning, forstår hvilke rettigheter og plikter de har, og at rettssikkerheten ikke svekkes på grunn av språklige misforståelser.

       Jeg finner grunn til å spørre om statsråden er tilfreds med situasjonen når det gjelder oppfyllelse av intensjonen med samisk språklov og spesielt innenfor de statlige etater i kommunene. Vil statsråden medvirke til at en annen finansieringsordning utredes, slik at en varig og forutsigbar finansiering sikres? Mener statsråden at det er et nasjonalt ansvar å sikre barn i grunnskolen undervisning i og på samisk, og at det er statens ansvar å dekke ekstra kostnader i forbindelse med dette?

       Det samiske språket er det viktigste identitetsmerke for det samiske folk. Samisk språk er ikke bare nordsamisk, men også lulesamisk og sørsamisk. Vi er bare et skritt på veien i styrking av det samiske språk. Ti år etter innføring av samelovens språkregler er det på tide å gå videre for å sikre at lovens intensjoner oppfylles.

       Jeg hadde tenkt å gjøre det i mitt neste innlegg, men det er greit - jeg kan ta det opp med det samme.

       Det vart allereie i 1982, med tilskott frå Kommunal- og arbeidsdepartementet, sett i gang ei prøveordning med samisk tolketeneste i Kautokeino og Karasjok, og seinare i Nesseby og Tana. Denne ordninga vart permanent frå 1985.

       Som følgje av samelova vart det frå og med 1992 oppretta eit forvaltningsområde for samisk språk, der også Porsanger kommune og Kåfjord kommune i Troms er med. Offentlege organ i dei seks kommunane som forvaltningsområdet omfattar, er pålagde visse plikter. Mellom anna skal lover og forskrifter av særleg interesse for heile eller delar av det samiske folket omsetjast til samisk. Like eins skal kunngjeringar frå offentlege organ skje både på samisk og norsk. Den som vender seg til eit lokalt offentleg organ i forvaltningsområdet på samisk, har rett til svar på samisk. Vidare gir lova ein utvida rett til bruk av samisk m.a. i rettsvesenet og helse- og sosialsektoren. Når det gjeld tilsette i eit lokalt eller regionalt offentleg organ, og når organet treng samisk, gjev lova rett til at dei får utdanningspermisjon med løn for å skaffe seg kunnskap i samisk.

       Med bakgrunn i samelova skal relevante lover, forskrifter, kunngjeringar og skjema bli omsette til samisk. Men undersøkingar Samisk språkråd har gjort, viser at samisk er lite nytta i sakshandsaminga. Det er framleis naudsynt med konkrete tiltak for å betre den samiskspråklege servicen i forvaltningsområdet. Eg viser i denne samanhengen til Sametingets årsmelding, oversend Stortinget i St.meld.nr.49 (1995-1996) Om verksemda til Sametinget i 1995.

       Ordninga som no omfattar kommunane i forvaltningsområdet og fylkeskommunane Finnmark og Troms, skal gjere kommunane i stand til i størst mogleg grad å drive si verksemd på både samisk og norsk. Det er eit mål å sikre samisk- og norsktalande likeverdig tenesteyting i samfunnet og at den kommunale forvaltninga i dette området på sikt blir tospråkleg. Kommunane får dekt meirutgifter som følgjer av språkreglane i samelova. Dei siste fire åra er det løyvt 16,6 mill. kr årleg til dette formålet over Kommunal- og arbeidsdepartementet sitt budsjett.

       Opprettinga av Samisk språkråd er òg heimla i samelova. Språkrådet vart oppretta i 1992. Kommunal- og arbeidsdepartementet overførte med verknad frå 1. januar 1993 forvaltninga av tilskottet til Sametinget, og det er Samisk språkråd som fordeler midlane til kommunane.

       Sametinget vedtok i mai 1996 nye retningsliner for fordelinga av tilskottet. I dei nye retningslinene, som stort sett er ei vidareføring av departementet sine retningsliner, legg ein opp til ei strengare etterprøving av bruken av løyvinga. Kommunane må leggje fram planar, budsjett og rekneskap. Dette for å sikre at det blir sett i gang tiltak for å auke bruken av samisk i kommunane. Dette tilskottet bør ein framleis gje kommunane etter søknad, der den faktiske innsatsen kommunane gjer, blir lagde til grunn for den årlege tildelinga.

       Løyvinga som Sametinget disponerer til tospråklegheit, kan ikkje nyttast til å dekkje utgifter på skulesektoren.

       Talet på elevar som vel undervisning i samisk, aukar stadig. Stadig fleire skular innfører morsmålsopplæring for samiske. Dette er ei utvikling eg meiner er rett, og som ein må medverke til. Forholda bør leggjast til rette for at denne utviklinga kan halde fram i åra som kjem.

       Retten til å få undervisning i eller på samisk i grunnskulen er nedfelt i grunnskulelova § 40 a. Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet har ei eiga løyving til det samiske utdanningsområdet. Eg vil ta kontakt med min kollega i Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet og be departementet sjå nærare på fordelinga av midlane til torspråklegheit i skulen.

       Så til ein del av dei konkrete spørsmåla som representanten Gaup tok opp i sitt innlegg. Eg er ikkje budd til å svare konkret på dei her og no, men som representanten Gaup kjenner til, skal det leggjast fram ei stortingsmelding om samepolitikken. Vi får vente til dess med å gje dei konkrete svara som representanten Gaup nå etterlyste.

Johanne Gaup (Sp) : Det må være lov å være overrasket når statsråden som har et særskilt ansvar for den samiske befolkning i Norge, ikke er forberedt på å svare på konkrete spørsmål - hvor han egentlig ikke hadde behøvd å svare på annet enn det som er Arbeiderpartiets samepolitikk i Norge. Det blir spurt om statsråden mener at det er et nasjonalt ansvar å sikre barn undervisning i og på samisk, og at det er statens ansvar å dekke ekstrautgifter i forbindelse med det. Det må være lov å være overrasket over at man ikke er forberedt på å svare på det. Heller ikke er man forberedt på å svare på om man er tilfreds når det gjelder oppfyllelsen av intensjonen med Samisk språkråd - ikke engang i sine egne statlige etater. Man er heller ikke forberedt på å svare på om man vil utrede en annen finansieringsordning.

       Det er to faktorer i denne saken. Den ene er å styrke bruken av samisk språk for å oppnå intensjonene med loven, nemlig likestilling mellom samisk og norsk innenfor språklovens virkeområde.

       Den andre er hvordan man skal sikre en finansiering til merutgifter på grunn av varig - og jeg understreker varig - tospråklighet i det samiske området. Vi vet hva som står i loven. Men spørsmålet var: Mener man at intensjonen - den intensjonen Regjeringen har hatt med loven - er oppfylt?

       Når man snakker om « på sikt », lurer jeg på: på hvor lang sikt? Det at Samisk språkråd har innført nye retningslinjer, fører ikke til at det blir noe mer penger ut av det. Jeg vet om finansieringen gjennom « 1.100 timers »-ressursen, men det er ikke nok. Det er altså ikke nok. Mitt spørsmål er: Vil man i det minste vurdere hvordan man skal sikre at merutgiftene til tospråklighet i grunnskolen dekkes? Jeg syns det er ganske alvorlig hvis man ikke har noen formening om dette spørsmålet. Hvis man ikke er forberedt på å mene noe som helst i Regjeringen om tospråklighet samisk/norsk. Jeg håper i hvert fall at man har den intensjon i Regjeringen at man skal se nærmere på dette og se på en finansiering som styrker det samiske språk. Man snakker om at det er innført tolketjeneste i kommunene i 1982. Det er det. Men ifølge gårsdagens Altaposten har den største samekommunen nå søkt om statlige midler til tolketjeneste i helsetjenesten.

Statsråd Kjell Opseth : No er det ikkje noko nytt at Senterpartiet - og kanskje for den saks skyld også representanten Gaup - har svar på alle spørsmål her og no, nesten same kva for eit saksområde vi snakkar om. Det er litt annleis når ein er nøydd til å stå til ansvar for det ein seier og meiner. Difor tingar eg meg rett til å vente med å svare på desse konkrete spørsmåla til dess vi legg fram ei stortingsmelding om samepolitikken.

       Det kan jo også vere slik at eg har klare og greie svar på alle dei spørsmåla representanten Gaup stilte, men det er ikkje tid og stad for å gå ut med dei. Når ein er medlem av Regjeringa, er det ikkje sikkert at det ein meiner sjølv til kvar tid, er det Regjeringa meiner, anten ein er positiv eller negativ til desse spørsmåla som representanten Gaup no stilte.

       Så igjen: Representanten Gaup må nok finne seg i å vente med å få svar, bortsett frå dei svara som låg i det innlegget eg nettopp har halde, for det var ikkje så kjemisk fritt for svar som ein kunne få inntrykk av på representanten Gaup. Men det passar kanskje ikkje i den politiske agitasjonen, som eg har inntrykk av blir sterkare og sterkare i denne salen, sterkare enn den er normalt. Men så nærmar vi oss val etter kvart også!

Eva Lian (Sp) : Det kunne kanskje passe å referere litt fra et dikt, « Vær utålmodig menneske! » Det er vel slik i den politiske verden at det er ved å være utålmodig at en kommer fram, og jeg synes det er prisverdig av representanten Gaup å ta opp denne interpellasjonen. Hun har jobbet med den samiske språkloven og området så lenge at hun er utålmodig, og det synes jeg hun skal ha honnør for.

       Jeg skjønner på statsråden at det ikke er tid og sted til å svare på de spørsmålene som representanten Gaup har stilt, men jeg er ganske sikker på at statsråden også er noe utålmodig i en del saker, og at en viss utålmodighet i denne saken kanskje kunne være på sin plass.

       Jeg har tatt meg den frihet å titte litt på Arbeiderpartiets samepolitiske manifest, og la meg få lov til å sitere litt fra det:

       « Det må satses på motiverende språk- og kulturtiltak blant barn og unge. Retten til undervisning i og på samisk språk må gjelde alle samiske barn i grunnskolen, uavhengig av bosted. Det bør også satses på utvikling av samisk skolemateriell for grunnskolen. »

       Og så:

« Det må også legges stor vekt på å lage ordninger som motiverer kommunale myndigheter til å tilby samisk språkopplæring til alle som ønsker det. »

       Jeg synes det som står her i Arbeiderpartiets samepolitiske manifest, er veldig fint, og i og med dette burde vel i og for seg også utålmodigheten til statsråden være til stede. Det jeg håper at statsråden kan si ja til i løpet av debatten, er forslaget som Johanne Gaup har lagt på bordet, hvor en ber Regjeringen om å utrede - og da har en ikke tatt stilling til det, en ber rett og slett Regjeringen om å utrede - en varig og forutsigbar finansieringsordning for å dekke de faktiske merutgifter som tospråklighet i henhold til samelovens kapittel 3, Samisk språk, innebærer.

       Nå sier også statsråden i sitt svar at en bør legge den faktiske innsatsen som kommunene gjør, til grunn for tildelingen. Jeg er delvis enig i det, men jeg mener også at det kan bli en unødvendig byråkratisk ordning hvis en hvert eneste år må søke « om att att og om att att ». Dersom Regjeringen er villig til å utrede spørsmålet, kan en kanskje komme fram til en ordning som blir noe mer forutsigbar, og som dermed også gjør at forholdene blir bedre for dem som skal gjøre det de kan for å oppfylle språklovens intensjoner.

Reidar Johansen (SV) : Samisk språklov skulle være den loven som hevet samisk språks status til et nivå som ytterligere skulle forsterke en dynamikk for økt bruk av samisk. Det skulle gi seg utslag i skolesektoren, i offentlig sektor og i det samiske samfunn generelt. Lista ble lagt høyt, forventninger skapt. Redskapet var lagt på plass - trodde vi.

       Lista lå høyt. Men den hvilte på minst to forutsetninger, for det første en ekte vilje ute i det samiske samfunnet til å bruke språket. Denne forutsetninga har til alt overmål vært til stede, og statsråden viste til den økende oppslutning språkloven og det samiske språk har fått bl.a i skolesektoren. Den andre forutsetninga er bevilgningsnivået til skolene, til de offentlige institusjonene som skulle følge opp språklovens krav, og de generelle bevilgningene til samisk språkrøkt. Det er denne forutsetninga som i særlig grad ser ut til å svikte, særlig når det slår ut i en slik budsjettsituasjon som mange kommuner og andre institusjoner nå ser ut til å stå overfor. Mange kommuner som faller inn under språklovens definisjon, står overfor særdeles vanskelige valg og prioriteringer på grunn av en vanskelig kommunal økonomi. Det samme gjelder offentlige organer og institusjoner som kommer inn under og ønsker å følge opp språklovens intensjoner, dvs. gi de ansatte i organene og institusjonene muligheten til aktivt å bruke samisk i forvaltninga.

       En tredje faktor som etter mitt syn har betydning, er det faktum at man til bruk av samisk i tjenesteyting og offentlig forvaltning må søke Samisk språkråd om egne midler til samisk språkrøkt. Det burde etter SVs oppfatning være slik at dette var en rett den enkelte og det samiske samfunn hadde overfor bevilgende myndigheter og dem som er satt til å forvalte språkloven. Det burde være en rett til opplæring og et krav til storsamfunnet om å stille nødvendige midler til rådighet. Denne intensjonen - dette målet - må ikke få bli forstyrret av budsjettsituasjonen til enhver tid.

       Det kunne jo vært interessant å be statsråden si litt om den positive tendens vi ser, at en rekke kommuner utenom språkområdet i dag ser ut til i langt større grad å ville bruke samisk både i skoleverk og i offentlige institusjoner. Denne dynamikk er skapt bl.a av språkloven, og jeg håper jo at statsråden, når han finner tida moden, vil komme tilbake til denne positive utviklinga.

Erling Folkvord (RV) : Med innføringa av språkreglane i samelova frå 1. januar 1992 vart samisk for første gongen formelt likestilt med norsk i seks kommunar. Eg må òg seie at det er grunn til å trekke ein liten parallell til den diskusjonen eg hadde med justisminister Anne Holt i spørjetimen i dag om kva ein skal legge vekt på når eit land har lovreglar som seier ein ting, mens røynda i området er noko heilt anna. Det var eit heilt anna land det var snakk om i diskusjonen med statsråd Holt - det handla om situasjonen i Kosovo, men fellestrekket til denne saka er at landet si lov seier ein ting, mens røynda i det berørte området er noko heilt anna.

       Desse kommunane er berre ein liten del av det opphavlege samiske språkområdet. Mange kommunar der samisk ennå er i bruk i større eller mindre grad, fell utafor området. Men sjølv i desse seks kommunane er det svært langt frå at norsk og samisk er reelt likestilt. Samisk språkråd gjorde ei undersøking nyleg, som viser at det i desse seks kommunane er frå 5 % til toppen 31 % av dei kommunetilsette som skriv samisk. Og samisk er langt mindre i bruk både skriftleg og munnleg i kommuneadministrasjonen enn det som er lova sin føresetnad. Og dei løyvingane som hittil har vore gitt, har berre i liten grad kunna bøte på den skaden som ein generasjonslang - ja, fleire generasjonars - fornorskingspolitikk har ført til.

       Kommunane i forvaltingsområdet for samisk språk klarer i dag ikkje å oppfylle lova, trass i at dei brukar meir pengar på språktiltak enn dei pengane dei får overført til føremålet. Dette fører igjen til ein intern strid i kommunane der pålagde språktiltak blir sette opp mot andre kommunale oppgåver som skole og helsestell. Det er ein slik splitt og hersk-strid som ein kjenner frå alle kommunar, men her får det eit ekstra trasig preg ved at det handlar om konflikten mellom samisk og norsk.

       Steinar Pedersen, tidlegare samepolitisk rådgjevar for Regjeringa, peikar på at dette igjen fører til anti-haldningar til samisk språk og kultur i nokre av desse kommunane.

       Samisk språkråd, som har eit overordna ansvar for all samisk språkutvikling i Noreg, har mesteparten av budsjettet sitt bunde opp i fordeling av pengar til kommunar og fylkeskommunar, slik at dei eit stykke på veg kan oppfylle lova. Det gjer at dei må avslå søknader om støtte til viktig språkutviklingsarbeid som terminologiutvikling, som er heilt nødvendig om samisk skal fungere som eit bruksspråk i eit moderne samfunn.

       Eg vil til slutt seie at RV støttar forslaget som Johanne Gaup har fremma. Det er nødvendig, m.a. fordi Stortinget avviser RV sitt forslag om betra økonomi m.a. for dei seks kommunane det er snakk om som har samisk likestilt med norsk.

Johanne Gaup (Sp) : Jeg merket meg at statsråden sa at representanten Gaup må finne seg i å vente på denne meldingen som vi får om Regjeringens samepolitikk hvert annet år. Det er for så vidt greit at jeg må vente, men jeg gjør oppmerksom på at hele den samiske befolkning må også vente på at Regjeringen skal komme med sitt syn.

       Og så er det nå en gang slik at vi samiske representanter av og til tar opp saker på vegne av det samiske folk som kanskje ikke er så knyttet til partipolitikk. Statsråden gjør spørsmålet om å sikre det samiske språk til en partipolitisk debatt med mistanke om at her skal man ordne seg til valgkampen. Det hender faktisk at vi har andre motiver for å ta opp saker!

       Jeg merker meg at Arbeiderpartiets stortingsgruppe ikke finner grunn til å delta i denne debatten, som faktisk er en meget viktig debatt, og hvor jeg tror utfallet av debatten også vil være svært interessant for Arbeiderpartiets sametingsgruppe og for det videre arbeid der.

       Til slutt vil jeg igjen bare stille følgende spørsmål: Vil statsråden medvirke til at det utredes en varig og forutsigbar finansieringsordning for å dekke merkostnadene til tospråklighet i språklovens virkeområde? Her er det kun snakk om en utredning, og det må gå an å svare på om man ønsker å bidra til en utredning av en bedre finansieringsordning.

Statsråd Kjell Opseth : Utolmodig - ja, eg er generelt relativt utolmodig. Eg vil helst ha ting på plass så fort som råd er. Men det er no ein gong slik at det er ein del saker som kan ta noko lengre tid enn ein ynskjer. Og førebels har eg seks og ei halv veke bak meg som kommunalminister, så at eg skulle få fram ei stortingsmelding i løpet av den tida, var det vel ingen som venta, sjølv om det har pågått arbeid ei stund med den meldinga.

       Det er godt mogleg at denne debatten her vil ha innverknad på innhaldet i denne meldinga, men eg er ikkje så sikker på det, for dette er jo ikkje problem som er ukjende for oss.

       Eg var i Sametinget i to dagar for 14 dagar sidan. Og eg skal ærleg og oppriktig frå denne talarstolen gje uttrykk for at det var ein ting som gjorde sterkt inntrykk på meg. Det var ein av Sametingets medlemmer som analyserte problema med to språk, og sa at eg er i den situasjonen at sonen min og bestefaren kan snakke saman utan at eg skjønar kva dei seier. Det er klart at den slags gjer inntrykk.

       Så kan ein sjølvsagt seie at språkreglane i samelova som tredde i kraft 1. januar 1992, no ikkje har fått fullt gjennomslag, og det har dei ikkje. Det er noko som vi erkjenner. Men det er heller ikkje særleg lang tid sånn sett før ein får full effekt av nye lover og reglar, sjølv om ei lov har ein heilt annan posisjon i samfunnet vårt enn dei aller fleste andre vedtaka som blir gjorde i denne sal.

       Eg kan love representanten Gaup og dei andre deltakarane i debatten at vi nok kjem tilbake til dette spørsmålet om ikkje så altfor lenge.

Presidenten: Dermed er debatten om sak nr. 3 slutt.

       (Votering over forslag, se neste side)