Lisbeth Holand (SV) (komiteens leder og ordfører for saken):

       Denne proposisjonen om billighetserstatninger inneholder flere prinsipielle spørsmål og mer generelle spørsmål enn det som er vanlig i en billighetserstatningsproposisjon.

       Først tar proposisjonen opp sjølve ordningen med billighetserstatning, der en gjør rede for at departementet ønsker å foreta en gjennomgang av ordningen og av prinsippene for billighetserstatning. Komiteen støtter en sånn gjennomgang, men påpeker at det er og fortsatt bør være Stortingets ordning, og viser videre til at Stortinget som organ er lite egnet til å behandle en rekke enkeltsaker om erstatning, slik det i dag skjer når Stortinget er ankeinstans.

       Derfor ønsker Stortinget sjøl å gå igjennom ordningen på grunnlag av den gjennomgangen som departementet foretar. Komiteen ber spesielt om at det blir vurdert av departementet om det kan være en idé at behandlingen kan skje på et lavere trinn i forvaltningen, slik at administrasjonen foretar behandlingen etter retningslinjer fra Stortinget og tar avgjørelser i første instans, og at Billighetserstatningsutvalget fungerer som ankeinstans med årsmeldinger til Stortinget. Stortinget kan da gjennom årsmeldingene få kjennskap til hvilke typer saker det søkes billighetserstatning i, sånn at Stortinget derigjennom får mulighet til å se om det er behov for endringer i erstatningsordningen. Videre blir en generelt orientert om hvordan ordningen fungerer, og om annet behov for ordningen.

       Et annet overordnet spørsmål i denne innstillinga gjelder et forhold som ikke tas opp i proposisjonen. Komiteen går på egen hånd inn for og foreslår at den øvre beløpsgrensen for billighetserstatninger som Billighetserstatningsutvalget kan innvilge, heves fra 150.000 kr til 200.000 kr, for at en skal følge det generelle nivået som gjelder voldsoffererstatninga. Billighetserstatningene har fulgt voldsoffererstatningene, og der ble maks erstatningsbeløp økt til 200.000 kr fra 1. januar 1994. Komiteen finner det derfor rimelig at en følger opp dette også når det gjelder billighetserstatningssaker.

       Så til de konkrete sakene.

       Det er to saker som dreier seg om innvilging av billighetserstatning over den maksimumsgrensen som Billighetserstatningsutvalget har mulighet til å innvilge. Den ene dreier seg om hiv-smitte ved blodoverføring, der en mann er blitt smittet og ektefellen videre smittet. Vi støtter Billighetserstatningsutvalget, som foreslår et erstatningsbeløp på 500.000 kr - samme erstatningssum som andre som har vært utsatt for hiv-smitte ved blodoverføring, har fått.

       Den andre saken gjelder en som ble sterkt funksjonshemmet fordi han ikke ble sendt på sykehus etter en hjemmefødsel. Også her støtter komiteen Billighetserstatningsutvalgets forslag til heving av beløpet.

       Ellers når det gjelder ankesakene, går komiteen inn for erstatning i svært få saker. Komiteen finner det vanskelig å overprøve skjønnet som Billighetserstatningsutvalget har utøvd, dersom det ikke er uenighet mellom faginstansene. Det er kun i to saker komiteen har gått inn for å innvilge erstatning.

       Så til det siste som er spesielt med disse sakene. Det dreier seg om tatersakene. Det er 27 søknader fra omstreifere, som de kalles i proposisjonen, som ikke har fått den skolegangen som de skulle hatt, hvor Billighetserstatningsutvalget går inn for et gjennomgående erstatningsbeløp på 50.000 kr. Men Billighetserstatningsutvalget er kløyvd. Det er et flertall som går inn for det. Mindretallet går imot erstatning, og de ber om at Stortinget tar den endelige avgjørelsen. Det har Stortinget gjort, og flertallet i komiteen går inn for en generell, grunnleggende erstatning på 60.000 kr med muligheter for individuelle avvik.

       Bakgrunnen for at vi får en sånn samlet sak om billighetserstatninger til taterne som ikke har fått den lovbestemte skolegangen, er knyttet til en endring av tidligere praksis. I 1979 ble det tatt en prinsippavgjørelse i Stortinget om at taterne ikke normalt hadde rett til erstatning for tapt skolegang dersom de ikke var kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre tatere. Nå har Kirke- og Undervisningsdepartementet endret sin holdning til de sakene, og sier at taterbarna ikke bør sammenlignes bare med andre barn av tatere, men med norske barn generelt. Så når Kirke- og undervisningsdepartementet sier det som jeg syns skulle være ganske selvfølgelig, at vi har en allmenn skoleplikt og en allmenn skolerett som gjelder alle barn i Norge, da må spørsmålet være om de har fått de rettighetene som de som barn i Norge har.

       Justisdepartementet har ikke vært enig med Kirke- og undervisningsdepartementet. Justisdepartementet sa i sin innstilling til Billighetserstatningsutvalget at de fortsatt mente at barn av tatere burde sammenliknes med andre barn av tatere, og at de på grunn av sitt levesett ofte ikke fikk den skolegangen de skulle ha, men at det offentlige i liten grad var å klandre for det, og gikk ikke inn for billighetserstatninger. Det politiske flertallet i Billighetserstatningsutvalget gikk imidlertid inn for at de burde få erstatning, og med den innstillinga har Justisdepartementet sendt over saka til Stortinget.

       Jeg er veldig glad for at et nesten samlet storting i hvert fall i dag erkjenner at barn av tatere har de samme rettigheter som andre barn. Jeg må si jeg blir litt skremt over at Justisdepartementet i 1996 sier at de ikke mener det er rimelig. Heldigvis skjærer Stortinget igjennom i dag og går inn for erstatning til barn av tatere ut fra det samme grunnlaget som gjelder andre norske barn.

       Jeg tror dette får holde. Jeg anbefaler innstillinga fra komiteflertallet.

       Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Helen Rui (A) : Billighetserstatningsordningen er en svært gammel ordning, og den er Stortingets egen ordning. Ordningens praktiske gjennomføring har vært gjenstand for mange endringer opp gjennom tidene. Men ordningen som sådan har bestått lenge i sin nåværende form. Vi ser nå at det blir flere og flere saker, og av den grunn øker saksbehandlingstida betydelig. Det er uholdbart at de som søker, må vente for lenge på avgjørelsene, sånn som de gjør i dag.

       Derfor støtter vi i Arbeiderpartiet at ordningen må gjennomgå en vurdering, slik som i og for seg også departementet la opp til, og som hele komiteen nå er enig i. Men vi vil på det nåværende tidspunkt ikke trekke noen konklusjoner eller skissere løsninger før gjennomgangen er gjennomført i sin helhet, bortsett fra at vi mener at ordningen fortsatt bør være Stortingets egen ordning også i framtida. Dagens kriterier er til dels uklare og trenger en nærmere gjennomgang, men den framtidige ordningen bør fortsatt gjelde dem som er kommet spesielt uheldig ut, eller som faller mellom alle andre ordninger som fins.

       Vi er enig i at ordningens øvre beløpsgrense nå bør økes til 200.000 kr, da den har stått på 150.000 kr fra 1986, dette særlig med bakgrunn i at voldsoffererstatningens øvre grense ble økt til 200.000 kr fra 1. januar 1994, og at de som kommer inn under denne ordningen, ofte er mennesker fra den samme gruppen som den som søker voldsoffererstatninger, men der handlingen har skjedd før 1976.

       Vi ser fram til å få saken tilbake til Stortinget, og da med et godt grunnlag for de prinsipielle drøftelser som vi mener må til om ordningen.

Jan Simonsen (Frp) : Vi politikere ønsker å være snille. Vi vil gjerne gi penger til alle som vi synes synd på, men det er ikke alltid riktig å gjøre det. Slik er det med billighetserstatningssakene. Her dreier det seg ikke om å hjelpe mennesker som er fattige eller syke, og som trenger penger, men om å gi et mindre skjønnsmessig beløp som en bekreftelse på at de har lidd urett av det offentlige. Erstatningsbeløpene er symbolske. Det er selve oppreisningen som er avgjørende. Og selvsagt har vi lyst til å gi oppreisning til alle, slik representanten Folkvord har for vane å foreslå. Men det verken kan eller bør vi gjøre, for det må være visse objektive kriterier som ligger til grunn, utover at en person har hatt et ulykkelig liv.

       Komiteflertallet er denne gangen etter min vurdering kommet i skade for å trå over denne grensen. Flertallet synes, i likhet med undertegnede, synd på barn som hovedsakelig på grunn av foreldrenes synder ikke har hatt anledning til å gå i norsk grunnskole, og derfor har kommet dårlig ut senere i livet, bl.a i kampen om arbeidsplassene.

       Tidligere har Stortinget enstemmig avvist de aller fleste søknader fra barn av reisende som ikke har fått grunnskoleutdanning. Argumentene har vært logiske og riktige. Selvsagt har barn av de reisende alltid hatt og har det samme krav på grunnskoleutdanning som andre norske barn. Men foreldrene har valgt en livsstil som har gått ut på å flytte fra kommune til kommune med sine barn, og da sier det seg selv at det har vært en nesten umulig oppgave for det offentlige, myndighetene, å sikre barna rett til skolegang. Det er grunn til å understreke at folk må ta et eget ansvar for sine liv og et eget ansvar for sine barns liv, og ikke alltid bare skylde på samfunnet.

       Dersom det offentlige skulle fulgt opp sitt ansvar og gitt alle grunnskoleutdanning, ville myndighetene vært nødt til å ta barna fra foreldrene eller tvangsbosette folk. Det ble gjort i noen tilfeller og er i ettertid av det samme flertallet som nå vil gi erstatning for tapt skolegang, blitt stemplet som alvorlige overgrep, hvilket det også var. I en slik situasjon er det ulogisk å gi erstatning for tapt skolegang. Man kan ikke med rette kritisere norske myndigheter både for ikke å ha tvangsplassert barn på offentlige skoler og for å ha tvangsplassert barn på skoler. Så ulogisk er det ikke, selv i snillismens navn, lovlig å opptre.

       Jeg konstaterer for øvrig at komiteflertallet, inkludert Arbeiderpartiets representanter, i denne saken kontant overkjører Justisdepartementets vurderinger. Selvsagt kan det være individuelle tilfeller der særlige omstendigheter berettiger oppreisningsstøtte til personer som mister sin grunnskoleutdanning, men da må sakene vurderes langt mer individuelt enn det komiteflertallet gjør når flertallet i strid med Justisdepartementets anbefalinger går inn for å gi billighetserstatning til samtlige 26 personer med bakgrunn som reisende, som søker på grunnlag av manglende grunnskoleutdanning.

       Fremskrittspartiet kan altså ikke være med på en så overfladisk og automatisk støtteordning til en hel gruppe som dette i praksis betyr, og vil derfor kun støtte de spesielle tilfellene der Justisdepartementet etter en nøye vurdering har konkludert med at særlige omstendigheter taler for å gi erstatning. Det dreier seg om tre av de sakene av denne typen man nå har til behandling.

       Fremskrittspartiet har lenge ment at erstatningsbeløpene har vært for små. Når det først gis erstatning, har vi derfor ingenting imot at beløpene heves utover det Billighetserstatningsutvalget har foreslått.

       Fremskrittspartiet vil stemme imot å gi erstatning i sakene nr. 3 - 25.

Erling Folkvord (RV) : Dagens innstilling er ei ny stadfesting av at det i denne samanhengen er meir dekkande å bruke bokmålsordet billighetserstatning i staden for det norske og langt meir konkrete ordet rettferdsvederlag, ganske enkelt fordi det ikkje er noko som tyder på at det er rettferda som blir oppfylt i desse sakene. Men viss vi skal ta nåverande justisminister på ordet, kan det bli ei forandring - og eg går ut frå at alle i denne salen meiner det er riktig å ta ein statsråd sine ord på alvor.

       For seks dagar sia stod justisministeren på denne talarstolen og gav oss ei viktig oppklaring av kva ulike omgrep betyr. I debatten om RV-forslaget om oppreising og erstatning til taterane kommenterte Anne Holt også dei krava som er reiste om billighetserstatning og samanhengen mellom andre erstatningskrav og billighetserstatningsordninga, og ho sa da følgjande:

« ... jeg er opptatt av rettferdighet - egentlig er jeg rettferdighetsminister, det er det justisminister betyr - og dersom det blir dokumentert at dette er ordninger som gjør at folk faller fullstendig utenfor apparatet når de ikke skulle ha gjort det, er det klart at jeg må være åpen for å se nærmere på det. »

       Eg går ut frå at den utsegna kjem til å bli følgd opp i praksis, og det ser eg fram til.

       For meg verkar det nærmast fysisk umogleg for ein som ikkje er med i justiskomiteen, å klare å gå gjennom grunnlaget for dei erstatningskrava som er reiste i dei 102 sakene som Stortinget skal ta standpunkt til i dag. Eg skal derfor mest konsentrere meg om å argumentere for følgjande RV-forslag - som eg tar opp:

« Stortinget ber Regjeringa foreta en gjennomgang av alle søknader om billighetserstatning fra tatere og ut fra dette utarbeide en oversikt over hvilke former for urett eller overgrep de mener å ha vært utsatt for. »

       Når eg bruker uttrykket tater i forslagsteksten, omfattar det taterar, reisande, folk som tilhører romanifolket, omstreifande - altså dei ulike omgrepa som blir brukte.

       Kvar enkelt av dei 27 tatersakene som er med i innstillinga, handlar om eit liv som har vore delvis øydelagt. Saksframstillinga er konsentrert om spørsmålet om skolegang, og eg går ut frå at søknaden også er det. Men mange av dei som er omhandla i desse sakene, har opplevd fleire slags urett som kan gi grunnlag for erstatning, eventuelt billighetserstatning. Eg meiner at vi treng eit samla oversyn over kva slags typar urett det handlar om både i desse sakene, i tidlegare saker som er reiste og som er ferdigbehandla, og i saker som er under behandling. Eg håper at det er ukontroversielt å be om at det blir laga ei sånn samanfatning, slik at vi får ein betre kjennskap til kva slags faktamateriale som ligg føre. Forslaget frå RV er formulert slik at det ikkje ligg noka standpunkttaking i det å vedta det i dag, det er berre snakk om å be om ei faktainnsamling.

       I den omtala prinsippsaka frå 1979 sa Billighetserstatningsutvalget bl.a.:

« Utbetaling av et engangsbeløp til den enkelte løser ikke problemene på lengere sikt og synes å ligge på siden av hva som må antas å ha vært meningen med ordningen med billighetserstatninger. »

       Nå er det knapt nok noka erstatning - iallfall ikkje billighetserstatning - som kan løyse problema på lengre sikt, men på det andre punktet deler eg faktisk utvalet sitt syn. Dette blir òg understreka ved det brevet frå advokat Jon Lie, datert 20. november 1979, som vart tatt inn i eit notat frå Billighetserstatningsutvalget sitt møte den 22. november 1979, der det heiter:

       « Som det fremgår av de fleste søknader, har manglende lese- og skriveferdighet sammen med etnisk bakgrunn medført at klientene her kommer i sosial og økonomisk bakevje. »

       Eg oppfattar det slik at advokat Lie den gongen søkte om billighetserstatning for ei lang rekke menneske fordi det var det einaste det gjekk an å søke om. Og det same synet har eg møtt hos dei eg har snakka med av dei 27 taterane som får søknaden om billighetserstatning avgjord i dag: Det har vore det einaste dei har kunna søke om. Eg har òg snakka med mange advokatar, som også lurer på kva det går an å søke om for den uretten taterane har vore utsette for. Mange av dei har vore utsette for fysisk mishandling i ulike institusjonar, der dei vart plasserte som barn. Ein del vart nekta høveleg behandling av sjukdom eller skade som det fanst behandling for. Det er fleire eksempel på feilplassering i spesialskole for døve eller for evneveike, eller også institusjon for « åndssvake », som det heitte før. Det er utan tvil store mørketal når det gjeld seksuell misbruk av barn som vart plasserte i institusjonar. Sterilisering og kastrering på rasehygienisk grunnlag har òg skjedd i mange tilfelle. I nokre tilfelle vart det gjort slik at dei svært svake formkrava i steriliseringslova av 1934 vart oppfylte. I andre tilfelle vart også den lova broten.

       Siste året har eg fått så mange telefonar og spørsmål frå taterar som har fått føle både staten sin politikk og enkeltpersonar si forakt på kroppen, at eg er sikker på at det er nødvendig å lage eit anna erstatningsopplegg enn det som fell inn under billighetserstatningsordninga. Eg trur ikkje billighetserstatningsordninga var meint å skulle omfatte den typen problematikk som det her handlar om. Når eg vil stemme for innvilging av dei billighetserstatningssøknadene som vert tilrådde i dag, er det derfor eit subsidiært standpunkt, for at dei det handlar om, iallfall skal få noko.

       Viss Stortinget berre lèt dette skli, og stadig lagar nye gruppeopplegg med summarisk tildeling av eit symbolsk billighetsbeløp til personar som har vorte utsette for urett fordi dei høyrer til ei spesiell gruppe menneske, kan nok det bli svært billeg for staten, men det vil også undergrave det som var sjølve målsettinga med billighetserstatningsordninga. Og det vil bli ein praksis som bryt heilt med det prinsippielle innlegget frå nåverande justisminister, som eg siterte litt av.

       Derfor reknar eg med at det vil vere nokså brei semje om å få systematisert tilgjengelege opplysningar, slik RV ber om i det omdelte forslaget.

       Når det for øvrig gjeld billighetserstatningssakene, er det fleire forhold som gjer meg skeptisk, og som eg berre skal nemne kort.

       I fleire saker der eg har snakka med søkaren, er det såpass store avvik mellom søkar si framstilling og samandraget i proposisjonen at eg finn det vanskeleg å bruke framstillinga i proposisjonen som grunnlag for å ta standpunkt. Det gjeld f.eks sak 90, men eg veit ikkje kva som er årsaka til slike skilnader i framstillinga. I nokre tilfelle kan det vere sånn at søkar har hatt slik hjelp med å søke at det er vesentlege hendingar frå søkaren sitt liv som ikkje eingong er med søknadsdokumenta. Men det gjer meg i alle fall skeptisk.

       Men det er også store variasjonar i språkbruken i proposisjonen. For ein del lobotomerte blir klage avvist fordi « Søker har ikke fått helt spesielle skader etter inngrepet sammenlignet med andre lobotomerte », f.eks.i sak nr. 29, medan det i sak nr. 33 heiter: « Det er ikke dokumentert uvanlig store bivirkninger etter inngrepet sammenlignet med andre lobotomerte. » Eg stussar på at det er såpass ulike formuleringar i saker der ein ut frå føresetnadene skulle tru at ein ville legge ei slags likebehandling til grunn.

       Det er også store avvik mellom proposisjonen og teknisk samandrag i innstillinga. I sak nr. 60 har ein i teknisk samandrag i innstillinga f.eks hoppa over opplysninga om at « Helsetilsynet la til grunn at det er rimelig sannsynlig at søkers sykehusopphold er en sterkt medvirkende årsak til hans nervøse plager i voksen alder. » Eg veit ikkje kvifor dette er utelate i teknisk samandrag, men eg synest at sakssamandraga i proposisjonen er så korte at eg vil be om at saksframstillinga i proposisjonen blir teken inn i framtidige innstillingar i staden for å lage ei redigert utgave som teknisk samandrag i innstillinga. Eg har i alle fall oppdaga at når eg les innstillinga og etterpå les proposisjonen, er det i mange saker såpass ulik framstilling at innstillinga sitt samandrag aleine er ubrukeleg.

       Elles inneheld også innstillinga mange døme på varierande grunnar til å avslå klager frå lobotomerte. Eg vil ta med nokre. I sak nr. 33 står det: « Helsetilsynet har lagt til grunn at søker var alvorlig sinnslidende før hun ble lobotomert. » Men i sak nr. 34 står det: « Helsetilsynet har lagt til grunn at søker har vært ansett som alvorlig sinnslidende. » Det er noko anna. I sak nr. 35 står det : « Helsetilsynet fant det sannsynliggjort at søker hadde lidd av en blandet schizofren tilstand ». Det er noko anna. Så ser vi i sak nr. 36: « Helsetilsynet har lagt til grunn at diagnosen schizofreni ikke var diskutabel. » I proposisjonen står det « at den ikke er diskutabel » - altså igjen variasjonar. Og i sak nr. 37 står det i innstillinga: « Helsetilsynet har lagt til grunn at søker hadde vært alvorlig sinnslidende. »

       Konklusjonen er avslag på alle sakene, sjølv om språkbruken i grunngjevinga spriker veldig mykje. Det er ein så stor sprik her at det får meg til å tenke på Hans Scherfig si skjønnlitterære skildring av ein av dommarane i dansk forhørsrett. Hennes domspraksis var slik at ho fekk oppnamnet « Ellen åtteuker », og eg skulle ønskje at det blir lagt opp til ein framtidig praksis som gjer at avgjerdene i sånne saker ikkje får ein tilsvarande karakteristikk.

       Eg synest som sagt det er vanskeleg å vurdere desse sakene. Eg endar opp med at eg vil stemme imot III i innstillinga. Eg er ikkje overtydd om at det er riktig å innvilge alle søknadene som blir avslått i III, men så langt som eg har klart å gå igjennom det, meiner eg at ut frå det eg har av kunnskap, ville eg ha gått inn for å innvilge eit fleirtal av dei. Eg stemmer da imot III, utan dermed å ha teke det standpunktet at alle bør innvilgast, men eg gjer det i staden for å prøve å utarbeide, på veldig spinkelt grunnlag, ei spesifisert liste over kven som burde innvilgast, og kven som burde avslåast.

       Eg må seie at eg håper at det no i alle fall er ei opning for å unngå at billighetserstatningsordninga blir utvida til eit slags summarisk oppgjer for store grupper av personar, og som ei førebels begynning på å avklare det bør RV sitt forslag bli vedteke.

       Dette er ikke noen spesielt enkel sak, siden det er uenighet mellom to departementer, men i humanitetens navn mener jeg at det er riktig det Stortinget nå gjør.

       Jeg er også fornøyd med at komiteen på eget initiativ hever maksimumsgrensen for utvalgets fullmakt til å tilstå billighetserstatning fra statskassa. Denne blir nå hevet fra 150.000 kr til 200.000 kr og kommer på linje med voldsoffererstatningen. Det syns jeg også er riktig.

       Når det gjelder representanten Folkvords innlegg, er jeg glad for at det er forskjellig måte å uttrykke seg på i sakene. Det tyder på at det er et mangfold, og at det er personer som står bak og har jobbet grundig med hver eneste sak, og at det ikke er blitt en slik uniformering som jeg nesten følte representanten Folkvord ville at det skulle være i disse sakene.

       Ordningen er til for dem som har vært utsatt for urett, og som har falt mellom alle stoler, og som har kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre i sammenlignbar situasjon. Når en ser det på så nært hold som en får når en sitter med sakene i utvalget, kan jeg si det er veldig mye arbeid, grundig arbeid, som ligger bak. Det er lange, lange saksframstillinger, og alle papirer som følger sakene, kommer også til utvalget. Så å foreta enkeltsaksvurdering fra Stortingets talerstol, det synes jeg ikke er riktig.

Lisbeth Holand (SV) : Jeg skal bare komme med noen få, korte kommentarer i tilknytning til Folkvords innlegg og forslag.

       Først: Når Folkvord går imot alle avslag fordi han ikke har kunnskap nok til å si om de er riktige, syns jeg jo han illustrerer litt av de problemene som ligger i ordningen, nemlig at det er Stortinget som storting som skal ta stilling til de enkelte sakene. Men en skal jo ha like god informasjon og like god bakgrunn for å si ja som for å si nei.

       Når det gjelder lobotomisakene, som han tar opp, dekker de en ulik virkelighet, ulik sikkerhet i forhold til diagnosene. Derfor finner jeg det også rimelig at det brukes ulike uttrykk. Det er forskjell på å fastslå at « en hadde en bestemt sinnslidelse » og at « det har vært ansett som at en hadde ». Det dekker nok over ulik realitet.

       Ellers har Stortinget fastsatt klare kriterier når det dreier seg om lobotomisaker. Vi har gått inn for en generell erstatning på 100.000 kr til alle som er lobotomert, og så har vi sagt at når det gjelder erstatning utover det, skal en følge de kriteriene som Helsetilsynet har satt opp. Og i henhold til de kriteriene kan ikke jeg se annet enn at det er riktig av Stortinget i dag å avslå de søknadene som er kommet.

       Så var det Folkvords forslag. Jeg syns det er et litt vanskelig forslag. Når han « ber Regjeringa foreta en gjennomgang av alle søknader om billighetserstatning fra tatere og ut fra dette utarbeide en oversikt over hvilke former for urett eller overgrep de mener å ha vært utsatt for », spekulerer jeg litt på: Hva er dette for noe? Er det en forskningsoppgave han inviterer til? Hva skal det brukes til? Ettersom det er departementet som skal utrede, må det være en klar målsetting for hvorledes det skal brukes. Slik det er formulert, oppfatter jeg det som meget nyttig å få den oversikten, det syns jeg det ville ha vært. Men jeg vet ikke om det er en naturlig oppgave for departementet. Jeg syns dette måtte være en fin oppgave for en eller annen som jobbet med sosiologi, enten det var mellomfags- eller hovedfagstema. Det ser jeg for meg kunne ha vært nyttig og viktig.

       Det jeg ser som viktig å få fram, er at en gjerne hadde sett at departementet hadde vist en litt mer offensiv holdning i forhold til å få klarlagt de overgrep taterne har vært utsatt for, og hva slags oppreisning samfunnet er villig til å gi dem. For sånn som det er nå, er det slik som Folkvord sier, at mange av dem som har hatt tapt skolegang, også har vært utsatt for andre overgrep, enten det dreier seg om tvangssterilisering, om barn som er tatt fra foreldrene uten vedtak, eller det dreier seg om tvangsplassering. Det er mange typer overgrep som mange av denne gruppa har vært utsatt for, og jeg føler at det ikke er helt verdig av samfunnet å gjøre det opp til den enkelte å springe rundt i samfunnet og legge fram sine erstatningskrav.

       I forrige uke, var det vel, sa justiskomiteen at taterne skal komme inn under de vanlige erstatningsordningene. Og da er det ikke bare tapt skolegang, men også de andre forholdene det er pekt på her, som gir grunnlag for erstatning. Hadde det ikke da vært mer ryddig og mer imøtekommende overfor taterne at departementet, som har deres søknad - og i en direkte søknad om erstatning for tapt skolegang, ligger det opplysninger om mye annet også, om andre typer overgrep - hadde gjennomgått dem, ikke for å lage, som Folkvord sier, « en oversikt over hvilke former for urett eller overgrep » de har vært utsatt for, men hadde sett på de enkelte sakene, og sett på om det var andre forhold en her burde ha tatt opp med tanke på erstatning, istedenfor at det skal overlates til den enkelte, som så skal søke og søke og søke og søke. Det er ikke en ønskelig ordning, verken ut fra ressursbruk, eller ut fra respekten for dem det gjelder. Men slik som det forslaget er formulert, å « utarbeide en oversikt over hvilke former for urett eller overgrep de mener å ha vært utsatt for », er jeg litt betenkt over å gå inn for det, for det gir meg assosiasjoner om å utarbeide en katalog. Men det som jeg skulle ønske, var at statsråden hadde kunnet svare på om departementet kunne tenke seg å foreta en gjennomgang av de søknadene de har, for å se om det er andre grunnlag for oppreisning som ligger i søknadene, og om en da vil følge opp saken ut fra departementets initiativ.

       Ellers skulle jeg ønske at representanten Folkvord gjorde om forslaget sitt til et oversendelsesforslag.

Erling Folkvord (RV) : Eg er einig med representanten Eva Lian i at det ikkje går an å prøve å drive enkeltsaksbehandling frå Stortinget sin talarstol når det gjeld dei sakene som det er snakk om her. Det eg meinte med innlegget mitt i stad på det punktet, var for så vidt berre å beskrive korleis eg taklar det at eg får 102 saker i fanget som eg er nøydd til å ta eit eller anna standpunkt til, og at å gjere det på ein seriøs måte, er uløyseleg.

       Når det gjeld spørsmålet om erstatningar til dei som har vorte lobotomerte, vil eg berre vise til kva RV argumenterte for og fremma forslag om i Stortinget i vår. RV har eit anna syn når det gjeld kva slags erstatningsordning som burde gjelde i staden for berre den summariske billighetserstatningsordninga, som da vart vedtatt, og som RV var ueinig i.

       Så synest eg det er verdt å stoppe litt ved det som andre også har kommentert, nemleg at det norske Justisdepartementet så seint som 23. august 1996 i ein proposisjon argumenterte for at barn av taterar, og som i dag er vaksne, skal behandlast på ein annan måte enn andre norske barn når det gjeld mogleg erstatning for tapt skulegang. Det er veldig sterkt at det norske Justisdepartementet i august 1996 står for ei slik negativ særbehandling på grunnlag av at foreldra har tilhøyrt gruppa taterar. Det er så sterkt at ein nesten ikkje skulle tru at det kan vere sant. Men eg vel å vere velvillig og oppfatte det slik at det i det innlegget som justisministeren heldt på fredag, som eg siterte litt frå, må det ligge eit anna standpunkt enn det Justisdepartementet tok den 23. august 1996. Eg håper at det er slik.

       Så litt til dei kommentarane som er komne når det gjeld RV sitt forslag. Nå skal eg for all del seie at det heller ikkje er noko meisterstykke når det gjeld formuleringskunst, så det kan godt tenkast at orda er dårleg valde. Nå står det riktignok ingenting nemnt i forslagsteksten om at det er eit departement som skal foreta utgreiinga. Det er den vanlege standardteksten om at « Stortinget ber Regjeringa foreta ... », så det er opp til Regjeringa kven som skal gjere det. Men poenget her er jo, som Lisbeth Holand sa i sitt innlegg, at ein slik gjennomgang blir gjord. Det er heilt uvesentleg kva som skjer med RV sitt forslag - det kan arkiverast kvar som helst. Men eg skulle likt å høyre korleis justisministeren ser på det som Lisbeth Holand argumenterte for, og som da er lausrive frå meir eller mindre vellukka formuleringar i RV sitt forslag. Eg vil vente på justisministeren sin førebelse kommentar til det.

Anders C Sjaastad (H) : Jeg vil gjerne få gjøre det helt klart på vegne av Høyre, og jeg har en mistanke om at det samme syn vil deles av andre: Hvis dette forslaget fra RV opprettholdes, vil vi stemme mot. Vi har ikke noe imot å pålegge Justisdepartementet oppgaver som vi synes tilligger Justisdepartementet, men vi er sterkt imot å pålegge dem oppgaver som etter beste skjønn ikke bør utføres av Justisdepartementet. I det øyeblikk man vedtar et slikt forslag, har man bedt Justisdepartementet om å forestå en slik utredning, og dermed ligger ansvaret i Justisdepartementet.

       Jeg mener at det er å gå altfor langt. Jeg kan også i og for seg ønske at denne type arbeid blir gjort, men jeg vil ikke være med på å pålegge Justisdepartementet å forestå et slikt arbeid. Derfor ville jeg tro det var hensiktsmessig om representanten Folkvord omgjorde dette forslaget, for selve kunnskapen er det ingen av oss som ikke er interessert i å få.

Anne Helen Rui (A) : Jeg tror jeg vil si meg veldig enig med representanten Sjaastad. Hvis ikke Folkvord vil oversende forslaget, kommer jeg til å anbefale Arbeiderpartiets gruppe å stemme mot forslaget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 1655 f.)