Anne Enger Lahnstein (Sp) : Enkelttilfelle av eksport av våpen fra Norge til Tyrkia, hvor det tidvis har vært vanskelig for Stortinget å få full oversikt over den faktiske våpeneksporten, er noe av bakgrunnen for den saken vi i dag behandler. I forbindelse med Regjeringens redegjørelse om eksport av våpen til Tyrkia våren 1995, ble det slått fast at slik eksport skal opphøre, og at Stortinget skulle gis bedre innsyn i eksport av våpen fra Norge.

       St.meld.nr.9 gir en oversikt over eksport av norsk forsvarsmateriell i løpet av første halvår 1996. Slik oversikt vil heretter bli gitt årlig. Det er positivt og nødvendig at Regjeringen legger fram årlige oversikter over eksporten av våpen. Det vil gi Stortinget bedre mulighet til en løpende og mer fullstendig oversikt over våpeneksporten, og dermed også bedre mulighet til å kontrollere at eksporten faktisk skjer i samsvar med vedtatte retningslinjer.

       En samlet komite er fornøyd med det initiativ Regjeringen har tatt for å skape mer åpenhet omkring våpeneksporten.

       Enkelte parti, deriblant Senterpartiet, har imidlertid sett behov for å komme med merknader i forhold til de opplysninger som er gitt i meldingen. Det gjelder presisjonen i de opplysninger som gis, og bruk av sluttbrukererklæring ved eksport fra Norge.

       Informasjonen i St.meld.nr.9 er delt inn slik at det ikke gis presise opplysninger om hvilke våpen som eksporteres til de enkelte land. Meldingen gir heller ingen beskjed om hvilke bedrifter som står bak eksporten i de enkelte tilfelle.

       Når det gjelder bedriftene, har Regjeringen på spørsmål fra komiteen vist til at lov om eksport av strategiske varer m.m. inneholder taushetsbestemmelser som medfører at slik informasjon ikke kan gis. Det må selvsagt aksepteres at det foreligger slike lovmessige skranker, men Senterpartiet mener det vil være tjenlig at Stortinget gjennom den utvidede utenrikskomite likevel blir orientert om dette. Dette burde kunne skje på regelmessig basis, samtidig som den årlige oversikten over våpeneksport framlegges for Stortinget.

       Oversikten gir heller ingen presise svar på hvilke våpen som er solgt til de ulike land. På spørsmål fra komiteen har departementet imidlertid oppgitt hvilke våpen som er solgt til enkelte av landene. Senterpartiet mener at oversikten burde gi bedre informasjon når det gjelder dette spørsmålet. Gjennom å sammenholde ulike eksterne kilder, bl.a. Statistisk sentralbyrås oppgaver, er det mulig å få en bedre oversikt enn det man får gjennom stortingsmeldingen. Riktignok er det en stor og krevende jobb å grave fram informasjonen, men det er altså mulig.

       Senterpartiet har også funnet grunn til nok en gang å påpeke at sluttbrukererklæring er et helt nødvendig virkemiddel for at våpen og våpendeler ikke skal havne i land hvor det ikke er meningen at norske våpen skal eksporteres. Sluttbrukererklæring skal i utgangspunktet kreves fra alle land, utenom NATO-land og nordiske land. Det har også vært framholdt fra et flertall av partiene på Stortinget at man så langt som mulig bør benytte sluttbrukererklæring ved salg av våpendeler.

       Det kan synes som om praksisen når det gjelder sluttbrukererklæring, er uklar, når man ikke har bedt om slik erklæring verken fra Sveits eller fra Sør-Korea. Etter Senterpartiets mening er det heller grunn til å stramme inn bruken av slike erklæringer framfor å lempe på praksisen. Vi har derfor funnet grunn til å ta opp dette temaet i innstillingen.

       En samlet komite understreker betydningen av at Norge følger opp det vedtak Stortinget tidligere har gjort om at Norge internasjonalt skal arbeide for et totalforbud mot antipersonellminer. Det er viktig at regjeringen følger opp dette vedtaket i alle internasjonale fora hvor det er mulig. Det samordningsarbeidet som er satt i verk i etterkant av FNs revisjonskonferanse om konvensjonen for antipersonellminer, er en viktig mulighet som må utnyttes, og som jeg går ut fra at Regjeringen utnytter. Mens det ved Stortingets behandling av dette spørsmålet våren 1995 var ni eller ti land som gikk inn for et slikt totalforbud som Stortinget har gått inn for, er det nå et trettitalls land som vil arbeide for et totalforbud mot antipersonellminer. Flere land ser dessuten ut til å komme etter. Oppfølgingen av denne saken er derfor viktigere enn noen gang, og jeg kan ikke sterkt nok understreke alvoret i bruk av slike antipersonellminer, og hvor viktig det er at Norge går foran i arbeidet mot bruk av slike.

Kaci Kullmann Five (H) : Høyre mener det er viktig med størst mulig åpenhet om norsk våpeneksport. Høyre og komiteens flertall sier derfor i innstillingen at vi ser positivt på at Stortinget vil få seg forelagt årlige oversikter over norsk eksport av våpen. Flertallet vil imidlertid ikke gå så langt som å tvinge departementet til å gi opplysninger om de enkelte bedriftene, og jeg viser til det svar departementet har gitt på spørsmål om dette, som er vedlegg 2 i innstillingen. Der pekes det på at loven om kontroll med eksport av strategiske varer inneholder taushetsbestemmelser som medfører at departementet ikke offentlig kan gi informasjon om eksportlisenser og om hvilke bedrifter det er eksportert fra, og jeg tror de fleste vil forstå hvorfor disse reglene ligger der.

       Men det som er viktig, er at det i oversikten er gjengitt hvilke bedrifter som er omfattet av rapporteringen til Stortinget for det aktuelle halvåret, og som da har eksportert forsvarsmateriell i første halvår 1996. Og dette synes vi er en tilfredsstillende løsning.

Paul Chaffey (SV) : Det innlegget Kaci Kullmann Five nå holdt, illustrerer jo ganske godt at det er rimelig stor forskjell i vektlegging mellom partiene når det gjelder hvordan man skal håndtere disse tingene. Kaci Kullmann Five la omtrent utelukkende vekt på at de reglene vi har, skal tilpasses industriens ønsker og behov. En del andre av oss vil vel heller si at selv om man selvfølgelig skal ta hensyn til industrien, er det hensynet til at en del land i verden bør ha et strengt regelverk fordi verden er tjent med at noen går foran og er pådrivere for en mindre våpeneksport enn det det er i dag, som er det viktigste hensynet, og så får man ut fra det lage et regelverk som tar hensyn til ulike interesser.

       Det er ikke veldig lenge siden Stortinget hadde en større debatt om regelverket for våpeneksporten. Det var på bakgrunn av et Dok.nr.8-forslag fra SV som tok opp flere forhold som etter vår mening er svakheter ved regelverket i dag, og som bør strammes inn. Det gjelder for det første at vi ønsker et eksplisitt forbud mot eksport av våpen og militært materiell til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter - noe sånt regelverk finnes ikke i dag - og for det andre en innskjerping av at det ikke bare er sluttprodukter som skal underlegges et strengt regelverk, mens delleveranser kan selges hvor som helst. Det gjør at vi får en form for prosentmoraldebatt, hvor det er den prosentvise andelen av norskproduserte komponenter i sluttproduktet som avgjør om vi kan eksportere eller ikke. Det syns vi ikke er noen fornuftig inndeling i forhold til målet om å få mindre våpenhandel i verden og mindre eksport av våpen til diktaturstater og til områder med stor politisk uro.

       Og det tredje vi har lagt vekt på, er det Anne Enger Lahnstein var inne på, å få en mer konsekvent praktisering av bruken av sluttbrukererklæringer, fordi disse statistikkene over hvor vi eksporterer til, jo ikke har veldig stor verdi hvis landet vi eksporterer til, så videreeksporterer til andre land som det i henhold til det norske regelverket er forbudt å selge våpen til. Da blir statistikken nokså dårlig som utgangspunkt for en politisk debatt om hvordan regelverket skal se ut.

       Men når det er sagt, er det dokumentet Regjeringen har lagt fram, et viktig dokument fordi det er det første i sitt slag, det er det første dokumentet som har som sitt formål å gi en oversikt over hvilke våpentyper vi eksporterer fra Norge, og hvilke land vi eksporterer til. Det gjør det lettere å etterprøve hvordan regelverket praktiseres i forhold til ulike land det har vært politisk strid om vi skal eksportere våpen til eller ikke. Det gjør det også lettere å føre en konkret debatt om norsk våpeneksport, fordi de som deltar i disse debattene, vil ha i hvert fall noe bedre oversikt over hva den faktiske situasjonen er, enn det man hadde tidligere.

       Det er likevel klare svakheter i den oversikten som er lagt fram over norsk eksport av forsvarsmateriell. Det er f.eks ikke mulig å få noen presis oversikt over hvilke våpen som eksporteres til hvilke land. Det er heller ikke mulig å få oversikt over hvilke bedrifter som står for denne eksporten, noe som jeg tror må sies å være en nokså vesentlig opplysning i forhold til hvordan man innretter et regelverk, og hvordan man håndterer den politiske debatten om dette videre. Derfor er SVs ønske at disse oversiktene gjøres mer presise enn det som er lagt fram nå. Nå kommer jo oversiktene til å komme årlig framover. Den første årlige oversikten vil, så vidt jeg skjønner, komme tidlig til neste år, tidlig i 1997, og jeg håper at Regjeringen allerede da vil være mer konkret i forhold til de opplysningene som legges fram for Stortinget, enn det denne første halvårsoversikten har vært.

       Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Erling Folkvord (RV) : Eg skal avgrense meg til å ta opp tre sider ved denne problematikken.

       Eg synest jo det er gledeleg at det no nesten er slutt på norsk våpensal til Tyrkia. Det går fram av oversikten at det er selt våpen til Tyrkia for berre 123.000 kr i første halvår 1996. Det er ei gunstig følgje av debattane i Stortinget om det forslaget som RV fremma hausten 1994 om å få stansa alt våpensal til Tyrkia. Da forslaget vart behandla i Stortinget, var det eit mindretal som bestod av fem parti, som ønskte å få slutt på våpensalet til Tyrkia. Eit fleirtal i Stortinget, Framstegspartiet, Arbeidarpartiet og Høgre, sørgde for at det ikkje vart vedtatt ein slutt på salet, men likevel har Regjeringa måtta forplikte seg til nesten å stanse våpensalet til Tyrkia.

       Så har vi eit anna problem som har med det same å gjere. I Utanriksdepartementet sine retningslinjer frå 28. februar 1992 er det ei sjølvmotseiing når det gjeld kva for land som kan få kjøpe våpen frå Noreg. Det blei vist til Stortinget sitt vedtak frå 11. mars 1959, der det står:

« Stortinget tar til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. »

       I den regjeringserklæringa som statsminister Einar Gerhardsen la fram den gongen, stod det:

« Hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. »

       Dette har seinare vorte fortolka slik at Noreg ikkje sel våpen til land som er i borgarkrig, til land som er i krig, eller der krig truar. Men så i kapitlet om landgrupper og varekategoriar i retningslinjene frå 28. februar 1992 har vi da landgruppe 1, som består av « de nordiske land og NATOs medlemsland ». Til den landkategorien er det fritt fram for å levere våpen. Det betyr at ein har laga ei kategoriinndeling som seier at dei militære handlingane som NATO-landa er involverte i, pr. definisjon ikkje kan kallast krig eller borgarkrig. Det er årsaka til at vi har hatt dei mest forunderlege offentlege debattar, der både stortingsrepresentantar og statsrådar har involvert seg i å skulle forklare at den pågåande krigen i det søraustlege Tyrkia ikkje er ein krig og ikkje er ein borgarkrig.

       RV sitt syn er at det er nødvendig å få forandra retningslinjene slik at ein får klare reglar som utelukkar NATO-land frå å kunne handle våpen i Noreg når dei er involverte i krig eller borgarkrig, eller landet er i ein slik situasjon at krig truar.

       Det tredje poenget mitt er at eg meiner det trengst eit vidare arbeid for å prøve å få laga retningslinjer og definisjonar når det gjeld grenseoppgangen mellom data- og telekommunikasjonsutstyr og våpen. Eg oppfattar at det der har skjedd ei glidande utvikling dei seinare åra, at ein stadig større del av data- og telekommunikasjonssystema som blir brukt for militære føremål, og som er heilt nødvendige for militært bruk, fell utafor våpendefinisjonen. Dette er det ikkje noko enkelt svar på, men når Noreg ikkje eingong har retningslinjer som set stopp for våpenleveransar til land som er i krig, er det ekstra nødvendig å få skjerpa aktsemda rundt det at ein også bør hindre leveransar av militært kommunikasjonsutstyr til denne typen land.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Det har vært et ønske, bl.a fra Kristelig Folkepartis side, om å få en større åpenhet omkring spørsmålet om norsk eksport av forsvarsmateriell. Derfor representerer den sak vi i dag behandler, et klart fremskritt. Vi har fått den første melding i en rekke som redegjør for eksporten den senere tid, og senere vil vi årlig få oss forelagt slike oversikter.

       Men Kristelig Folkeparti mener i likhet med andre - først og fremst Senterpartiet og SV - at vi bør ha en

       større konkretisering i denne meldingen enn det som er tilfellet denne gangen. Blant annet må det være mulig å få opplyst hvilke våpen som er eksportert til hvilke land. Under komiteens behandling av denne saken ble derfor Utenriksdepartementet tilskrevet om det når det gjelder den perioden som denne meldingen omhandler, og i et brev fra utenriksministeren den 28. november er det gitt slike opplysninger. Det borger vel for at slike opplysninger senere kan gå inn i de årlige meldingene.

       Et annet spørsmål er også tatt opp av mindretallet, Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti. Det er spørsmålet om en konkretisering av hvilke bedrifter som har eksportert hvilket materiell. Selvsagt må vi her akseptere at enkelte forhold kan være underlagt taushetsbestemmelser. Det har ingen i disse partiene tenkt å legge opp til et brudd med. Men som representanten Anne Enger Lahnstein var inne på i sitt innlegg, vil det være måter å håndtere dette på i forhold til Stortinget og organer i Stortinget som er vant til å håndtere taushetsbelagte opplysninger. Jeg vil derfor be om at Regjeringen overveier slike måter å formidle denne kunnskapen på.

       Ellers vil jeg understreke det som er sagt av de samme tre partiene når det gjelder sluttbrukererklæring. Vi har funnet grunn til å innskjerpe at det bare er i forhold til NATO-land og nordiske land det vanligvis ikke har vært krevd sluttbrukererklæring. Det vil jeg be om at departementet legger seg på sinne, slik at det også blir praktisert på denne måten i fremtiden. Jeg mener at det må være riktig å be om slik sluttbrukererklæring også for eksport av våpendeler og ikke bare ferdige, hele våpen.

       Jeg vil til slutt understreke det en samlet komite sier i innstillingen om det videre arbeid for et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer. Det er en sak som vi har hatt oppe i Stortinget tidligere, og hvor det har vært utvist et sterkt engasjement fra Stortingets side for å få et verdensomspennende totalforbud. Så langt har vi ikke kommet ennå, selv om det har skjedd visse fremskritt i dette arbeidet. Jeg vil derfor bare legge inn en sterk oppfordring til Regjeringen om at den sammen med likesinnede land står på i arbeidet og ikke gir seg før en får et effektivt globalt totalforbud.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 1830)