Johan J Jakobsen (Sp)
(ordfører for saken):

       I forbindelse med salderingen av 1996-budsjettet for et år siden vedtok Stortinget at Norge, som et ledd i oppfølgingen av Dayton-avtalen, skulle delta med mannskaper og utstyr til den såkalte implementeringsstyrken - IFOR - i Bosnia-Hercegovina.

       I Stortinget var det som kjent bred støtte til forsvarskomiteens innstilling om IFOR, med unntak av en viss uenighet når det gjaldt inndekningen av kostnadene ved den norske deltakelsen.

       Ettersom det står en samlet forsvarskomite bak tilslutningen til at Norge også skal delta i den såkalte stabiliseringsstyrken i Bosnia-Hercegovina, og Stortinget dessuten har en noe knapt tildelt tid for salderingsdebatt, ser jeg ingen grunn til å gå nærmere inn på de mer prinsipielle sider ved denne saken, et tema Stortinget for øvrig har gått grundig inn på ved tidligere anledninger når spørsmålet om norsk deltakelse i FNs ulike fredsoperasjoner har vært debattert i Stortinget.

       La meg innledningsvis bare slå fast at hensikten med den NATO-ledede stabiliseringsstyrken - SFOR - er å sikre den videre fredsprosess i Bosnia-Hercegovina, hindre en gjenopptakelse av krigshandlingene og sørge for at den militære delen av Dayton-avtalen blir overholdt.

       Da forsvarskomiteen avgav sin innstilling den 10. desember, forutsatte den at innsettingen av SFOR ville skje på grunnlag av et nytt mandat fra FNs sikkerhetsråd under FN-paktens artikkel VII, som hjemler bruk av makt hvis det er nødvendig for å gjennomføre mandatet.

       Den 12. desember vedtok Sikkerhetsrådet det endelige mandat for SFOR, i tråd med de nevnte forutsetninger. Resolusjon 1088 autoriserer etableringen av stabiliseringsstyrken SFOR for 18 måneder, og forlenger både operasjonens militære engasjement og politidelen - det såkalte IPTF.

       Mandatet fra FN er også i samsvar med NATOs ønsker. NATO vil på grunnlag av Sikkerhetsrådets mandat gjennomgå status for operasjonen hver sjette måned, slik at styrkens oppgaver kan endres i takt med utviklingen i området. I dette ligger det også en mulighet for en gradvis reduksjon av styrken, noe som også kan få betydning for det norske nærværet i Bosnia.

       Komiteen har ikke hatt innvendinger til Regjeringens forslag til sammensetning av den norske styrken i SFOR. Men fordi Norge nå skal delta med tre infanterikompanier og derfor kan få mer operative oppgaver enn under IFOR, har komiteen funnet det riktig å understreke at det må legges stor vekt på sikkerheten, både gjennom bruk av pansrede kjøretøyer og sikring gjennom avtalt artilleri- og helikopterstøtte fra den amerikanske divisjon, som den norsk-polske brigaden kommandomessig vil være underlagt.

       I budsjettinnstillingen fra forsvarskomiteen gikk et flertall inn for at et eventuelt norsk FN-engasjement utover de foreslåtte rammer i forsvarsbudsjettet, måtte finansieres ved en tilleggsbevilgning.

       Mot denne bakgrunn støtter flertallet i komiteen - alle partier unntatt SV - at kostnadene ved det norske bidraget til SFOR, anslått til 610 mill. kr, i sin helhet finansieres ved en tilleggsbevilgning. Dette beløpet er med andre ord innarbeidet i den salderingsinnstilling Stortinget skal behandle senere i dag.

       Jeg viser for øvrig til innstillingen og anbefaler den enstemmige innstilling hva angår spørsmålet om norsk deltakelse i SFOR, og flertallets innstilling hva angår finansieringen.

Ingvald Godal (H) : Eg sluttar meg til det saksordføraren sa, og eg har berre nokre få merknader for at me skal bruke minst mogleg tid på denne saka no før jul. Men når me fyrst sender ein styrke ut i eit slikt oppdrag som dette, synest eg det er rett at me brukar litt tid og merksemd på det.

       UNPROFOR enda, som me alle veit, i katastrofe då FN-troppar stod og såg på at tusenvis av sivile vart massakrerte i ei sone FN hadde erklært som verna. IFOR derimot har vore ein suksess, fordi dei opptredde med robust styrke, fast haldning og disiplin. Det er overlag viktig at SFOR held fram slik IFOR starta opp, og ikkje fell tilbake til den gamle vinglinga og dessverre òg korrupsjonens forskjellige uheldige sider. Dette er viktig både for respekten for NATO og for samhaldet i NATO. Det er òg viktig for at samarbeidet mellom NATO, Russland og andre land i Aust-Europa skal utvikle seg på ein positiv måte. Det å setta seg i respekt saman og å trygge freden saman er eit svært godt utgangspunkt for vidare samarbeid i framtida. Og eg ber statsråden halde eit vake auga på desse forholda etter som denne operasjonen utviklar seg.

       Det å sløkke både elden og glørne på Balkan er sjølvsagt viktig for freden i heile Europa. Difor er det etter Høgre sitt syn heilt naturleg med eit rimeleg sterkt norsk engasjement i denne operasjonen. For det norske forsvaret gjev slik teneste nyttig erfaring. Eg ser det difor som positivt at andre våpengreiner no skal brukast, og det er bra at den mykje omtala Telemark-bataljonen no får eit konkret oppdrag.

       Det er òg slik at fredsoperasjonar ofte kjem brått på, og dei kan vera svært kostbare. Det vil vera uråd å planlegge innan det norske forsvaret dersom slike operasjonar skal finansierast innanfor ramma. Eg er difor glad for at det store beløpet som denne operasjonen vil koste, no vert løyvt som eit tillegg, slik me har gjort krav om.

Rolf Ketil Bjørn (SV) : Realitetene i denne saken om å fortsette det norske militære engasjementet i det tidligere Jugoslavia ble avgjort alt for ett år siden - den 19. desember 1995 - da et overveldende flertall her i Stortinget vedtok at Norge skulle delta i den NATO-ledede implementeringsstyrken IFOR for gjennomføring av fredsavtalen for Bosnia-Hercegovina. Alle var alt da klar over at denne IFOR-styrken bare var første etappe av flere for å skape en trygg og sikker fred i dette hardt hjemsøkte landet. Den freden som ble etablert ved Dayton-avtalen, måtte sikres gjennom deltakelse av internasjonale militære styrker, basert på et klart FN-mandat. Når nå de nye SFOR-styrkene - Stabilization Force - skal avløse de tidligere IFOR-styrkene, støtter vi i SV fullt ut at Norge fortsetter sin deltakelse.

       I dag, ett år etter at IFOR-styrken ble etablert, kan vi konstatere at en har klart å sikre freden og holde valg i Bosnia, men at den etniske rensingen som ble gjennomført under borgerkrigen, fortsatt stort sett står ved lag. Dette siste er sterkt å beklage. Men samtidig har folket fått leve under fravær av krig, uten at de etniske problemene er løst. De verste krigsforbryterne er fortsatt på frifot. Gjenoppbyggingen etter krigens redsler er kommet i gang, om enn i et lavere tempo enn vi kunne ha ønsket. Det internasjonale samfunn har dessverre ikke vært villig til å gå inn med så mye penger til gjenoppbyggingen som var ønskelig og delvis også forutsatt. Selv om den militære deltakelsen koster en god del penger og er nødvendig for å sikre freden, må heller ikke det internasjonale samfunn glemme at en sikker fred kun kan skapes dersom den sivile gjenoppbyggingen blir gjennomført før det er gått altfor lang tid.

       Det begynner nå å bli kjent og erkjent at en del av det norske befal og mannskap som har tjenestegjort i det tidligere Jugoslavia, har pådratt seg psykiske problemer. Disse problemene melder seg på ulike tidspunkt, og stort sett etter at tjenesten er slutt. Det er viktig at det norske samfunnet nå tar disse varslene på alvor og bygger opp et apparat både for registrering av dem som har fått problemer, og et hjelpeapparat slik at de som har problemer, kan få hjelp. Ut fra tidligere erfaringer vet vi at faren for slike senskader har vært undervurdert, slik at mange med FN-tjeneste bak seg ikke har kunnet møte et hjelpeapparat, men har blitt gående alene med sine problemer. Dette må vi unngå nå. Jeg håper at forsvarsministeren i denne debatten vil bekrefte at Forsvarsdepartementet nå vil ta disse problemene på alvor, og være med og bygge opp et registrerings- og hjelpeapparat for de menneskene som trenger hjelp og behandling etter at de har vært i tjeneste for å sikre freden både i det tidligere Jugoslavia og i andre deler av verden.

       Så vil jeg ta opp SVs forslag i innstillingen om at utgiftene på til sammen ca 610 mill. kr dekkes inn av forsvarsbudsjettet for 1997.

       Et viktig bidrag for fortsatt fred i det tidligere Jugoslavia er fortsatt deltakelse i den internasjonale NATO-ledede styrken. Denne SFOR-styrken vil bli en oppfølging av dagens IFOR-styrke, og vil som denne ha sitt mandat under FN-paktens kapittel VII. Vårt håp er at tilstedeværelse av denne styrken vil gi stabilitet, slik at folket i Bosnia-Hercegovina selv kan arbeide for fred, forsoning og gjenoppbygging av landet. For det er slik FNs sikkerhetsråd nylig har slått fast i sin resolusjon nr. 1088, at styresmaktene i Bosnia-Hercegovina må selv i årene som kommer i økende grad overta ansvaret for de funksjonene som det internasjonale samfunn nå tar seg av eller koordinerer.

       Kristelig Folkeparti har merket seg at det blir en del endringer i den norske deltakelse i forhold til dagens situasjon, og henviser her til saksordførers redegjørelse.

       Vi ser positivt på fortsatt norsk deltakelse i fredsopprettende, fredsbevarende og stabiliserende arbeid i Bosnia-Hercegovina. Dette arbeidet har stor betydning, ikke bare for et krigsherjet land, men også for de land som deltar. Det er her snakk om et bredt internasjonalt samarbeid der den nordisk-polske brigaden har deltakelse fra Norge, Sverige, Danmark, Finland, Polen og også noen baltiske enheter. Slikt internasjonalt samarbeid tilfører det norske forsvar verdifulle erfaringer og er et positivt tillitskapende internasjonalt samarbeid.

       Det er i tråd med Kristelig Folkepartis standpunkt at det norske bidraget rekrutteres på basis av tradisjonell frivillighet. Det er også naturlig at kostnadene finansieres ved en tilleggsbevilgning. Forsvarsbudsjettet er dimensjonert ut fra behovet for et troverdig forsvar av Norge. Dette behovet blir ikke mindre om vi engasjerer oss i SFOR-styrken, og det er derfor nødvendig å finansiere denne ved tilleggsbevilgning.

       Vi er alle stolt av den norske innsats i IFOR, til dels med livet som innsats, og jeg er overbevist om at dette vil fortsette i SFOR. Da må også de norske deltakerne i SFOR-styrken være trygg på at de til enhver tid har det best mulige utstyr og den beste sikkerhet, slik at de på alle måter blir gitt de beste forutsetninger for å utføre sin krevende oppgave, og best mulig oppfølging når det er behov for det etter gjennomført tjeneste.

Erik Solheim (SV) : Jeg skal ikke dra ut denne debatten mye, men jeg vil gjerne likevel bruke anledningen til å stille forsvarsministeren et spørsmål som jeg har stilt tidligere, uten at jeg egentlig har fått noe veldig klart svar på det.

       Det er ingen tvil om at IFOR har vært en stor suksess rent militært, og også en stor suksess på den måten at den har klart å gjenopprette fred i Bosnia, som jo er en fundamental forutsetning for enhver form for framgang, og også suksess på den måten at dette er gjort med riktignok høye økonomiske kostnader, men med svært små kostnader når det gjelder tap av liv eller skader på personellet. Slik sett har IFOR vært en gnistrende suksess, og det er all grunn til å gratulere med det.

       På den annen side står det ikke til å nekte at det er en stor fare for at det internasjonale nærværet bidrar til - som Rolf Ketil Bjørn også var inne på - å bekrefte den etniske rensingen som faktisk har foregått. Det internasjonale samfunn så å si fryser fast resultatene av den hovedsakelig serbiske aggresjonen, som er årsaken til krisen på Balkan. De demokratiske kreftene i Bosnia er fryktelig opptatt av spørsmålet om hvordan IFOR-styrken kan forsvare Bosnia-Hercegovinas yttergrenser - det betyr med andre ord å hindre at den serbiske delen av Bosnia-Hercegovina i realiteten blir en del av Serbia, og at den kroatiske delen av Bosnia-Hercegovina i realiteten blir en del av Kroatia, selv om dette formelt sett framstår som en føderasjon.

       Jeg vil gjerne spørre forsvarsministeren om på hvilken måte Norge framover kan bidra til å sikre at Bosnia-Hercegovina blir en levedyktig enhet, og at det ikke blir slik at det internasjonale samfunnet gjennom SFOR bare i realiteten danner en muslimsk bosnisk enklave i et området hvor den serbiske delen blir en del av Serbia, og den kroatiske delen av Bosnia-Hercegovina blir en del av Kroatia. I så fall har vi vært med og gjenopprettet fred og bidratt til en fornuftig og vellykket militæroperasjon, men også til noe som kan bli en langsiktig, politisk ulykke.

Statsråd Jørgen Kosmo : Jeg skal gjøre et forsøk på å svare kort på de meget omfattende spørsmål som ble stilt.

       Først til representanten Rolf Ketil Bjørn: Vi har etablert de mekanismer som skal til for å kunne foreta rask behandling, oppfølging og registrering av personell som eventuelt skulle få en direkte skade eller langtidsskader på grunn av sitt opphold der nede. Om det er bra nok, vil kun ettertiden vise. Jeg håper inderlig at det er det. Her har vi fått god hjelp av FN-veteranforeningen til å bygge opp et støtteapparat rundt omkring i hele landet. For dette får de et grunntilskudd av Forsvarsdepartementet, slik det er redegjort for i budsjettproposisjonen for 1997.

       Spørsmålet fra Erik Solheim er et omfattende, viktig spørsmål. Jeg skal ikke i denne debatten prøve å gå inn på alle enkelthetene, men bare nevne noen vesentlige biter som er viktig å få på plass.

       Det første er at det internasjonale samfunn ved infrastrukturutbygging i det sivile samfunn må passe på at dette er en infrastrukturutbygging som foregår i både den bosnisk-muslimske, bosnisk-kroatiske og bosnisk-serbiske delen, slik at man får vevd folk sammen over tid og ikke skaper nye konfrontasjonslinjer ved kun å investere i bestemte deler av landet. Jeg tror det er viktig, og at man kan drive folk fra hverandre hvis man ikke greier den balansen.

       Det neste er at en sunn demokratisk politisk utvikling i Serbia og Montenegro vil være avgjørende for at man får en politikk i området som gjør at Bosnia-Hercegovina kan bevares som et multietnisk samfunn.

       Det tredje er at bl.a. SFOR-styrken er i stand til å sikre og trygge tilbakeflytting av personell, både muslimske, kroatiske og serbiske innbyggere, til sine opprinnelige hjemsteder uten at dette skaper konflikt. Dette er åpenbart det absolutt vanskeligste, men det vil være en av de oppgavene SFOR har i tilknytning til det sivile samfunn.

       Og det fjerde elementet er at det internasjonale samfunn må finne en måte å få tatt og straffet de krigsforbryterne på som fremdeles går løs. Dette er et komplisert problem, som ikke skal være en av SFORs oppgaver - det mener jeg ganske bestemt at det ikke bør være. Men det internasjonale samfunn må prøve å få på plass en internasjonal politistyrke, kanskje supplert av SFOR, som har mandat til å kunne gjøre noe aktivt for å få tatt krigsforbryterne.

       Det er fire elementer som jeg tror er viktige for at vi skal lykkes med å bygge Bosnia-Hercegovina som et multietnisk samfunn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 1898)