Gunn Karin Gjul (A) : Vår vannkraft og våre energiressurser har vært et viktig redskap i byggingen av velferdssamfunnet, i etableringen av industri og arbeidsplasser. Vannkraften er vår naturarv og vårt felleseie. Slik ønsker Arbeiderpartiet at det fortsatt skal være.

       I vårt partiprogram fastslår vi at det trengs en offentlig forvaltning av de nasjonale energiressursene for å sikre samfunnets interesser og ikke minst for å utvikle et bærekraftig energisystem. Arbeiderpartiet vil at nett og kraftverk i hovedsak skal drives av offentlige virksomheter også i framtida. Det ligger store verdier i de norske vannkraftressursene, og det er kun et offentlig eierskap som kan sørge for at disse forvaltes på en slik måte at de kommer hele samfunnet og folket til gode.

       Det er på denne bakgrunn Regjeringen har fremmet en proposisjon om å konvertere Statkrafts ansvarlige lån til egenkapitel. Arbeiderpartiet ønsker at Statkraft også i framtida skal være et sterkt statlig kraftforetak.

       Det pågår nå en rivende utvikling innenfor energisektoren. I Sverige har mange energiselskaper skiftet eiere de siste årene. Det pågår nå en stor endring i eierstrukturen. I Norge ser det ut til at noe tilsvarende vil skje. Mange kommunale energiverk er i gang med omorganisering, og noen vurderer salg av kraftverk og eierandeler. Det kan bety at store eierandeler vil bli omsatt på kort tid. Utenlandske aktører er svært interessert i å komme inn på det norske markedet. De fleste norske selskaper er så små at de ikke har noen muligheter til å gjøre oppkjøp.

       Skal vi kunne videreføre vår energipolitikk med et fortsatt sterkt offentlig eierskap når det gjelder våre energiressurser, er vi avhengig av at Statkraft har finansiell styrke til å delta i oppkjøp av innenlandske selskaper. Dette forutsetter at egenkapitalen til Statkraft styrkes. På den måten legger en til rette for høyere investeringer og for at foretaket har mulighet til å kunne ta opp nye lån i markedet. Ved å bedre Statkrafts finansielle stilling gir en også selskapet mulighet til å investere i flere enøktiltak gjennom opprusting samt utvidelse av eksisterende anlegg.

       Jeg er glad for at et flertall i komiteen bestående av Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti støtter forslaget om konvertering, og at Statkraft får økt finansielt handlerom.

       Jeg må imidlertid si at jeg ikke helt skjønner Senterpartiets forslag. Hva mener egentlig Senterpartiet med forslaget sitt? Hvis Senterpartiet mener at renten på det ansvarlige lånet skal settes lik forventet avkastning på egenkapitalen, vil Statkraft heller svekkes enn styrkes. Dette fordi det stilles høyere krav til avkastning på egenkapitalen enn på det ansvarlige lånet. Opplegget til Senterpartiet innebærer i så fall at enda større midler trekkes ut av selskapets overskudd. Ut fra det Senterpartiet skriver i sine merknader, ønsker de å styrke Statkrafts finansielle stilling, men forslaget deres innebærer det motsatte.

       I tillegg medfører Senterpartiets opplegg at hele det ansvarlige lånet fortsatt vil belaste Statkrafts låne- og garantiramme. Med Arbeiderpartiets opplegg vil 3 milliarder kr bli løftet ut av låne- og garantirammen. Det vil gi Statkraft økt fleksibilitet ved investeringsbeslutninger, og det var jo nettopp det som var et av hovedpoengene med forslaget fra Regjeringen.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Med unntak av Høyre er det bred enighet i komiteen om at det kan være fornuftig og nødvendig å styrke Statkrafts finansielle stilling. Det er imidlertid både ulik innretning på de forslag som foreligger, og - ikke minst - ulik begrunnelse for hvorfor dette kan ha noe for seg.

       Senterpartiet ønsker en i hovedsak offentlig eid energiforsyning og vil bidra til at det sterke offentlige eierskapet vi har innenfor denne sektoren, skal kunne opprettholdes. Vi har imidlertid ikke noe behov for å endre den struktur vi har på energiforsyningen i dag, hvor staten står for ca 30 % av produksjonen og kommuner og fylkeskommuner for ca 55 %. Dette har fungert utmerket så langt, og det foreligger ingen tungtveiende grunn til at staten skal overta en større andel av norsk energiforsyning.

       Det er nå likevel dessverre et faktum at det foregår en omfattende omstrukturering i norsk energiforsyning i dag, og salg av kommunale og fylkeskommunale kraftverk er i ferd med å bli en dagligdags foreteelse. Dette skyldes ikke at kommunene har noe intenst ønske om å selge sine kraftverk. Det er heller ikke kraftselskapenes økonomi som tilsier at man selger. Tvert imot: En stor del av disse selskapene er nærmest som rene pengebinger å regne. Fusjonering eller annen omstrukturering vil i seg selv ikke utløse noen effektiviseringsgevinster. I det hele tatt - det er beskjedne stordriftsfordeler å hente innenfor denne sektoren, og det er derfor lite som tilsier en omfattende omstrukturering.

       Dermed står man tilbake med det som nok er realiteten: Det er ikke kraftselskapenes, men eiernes økonomiske situasjon som tvinger fram salg. Kommunene sliter med trang økonomi, de har store investeringsoppgaver som skal løses innenfor eldreomsorg, undervisning, helse og omsorg og vann- og avløpssektoren. Dette problemet ser man det så mulig å løse gjennom f.eks salg av kraftverk.

       Senterpartiet er opptatt av å føre en fordelingspolitikk som gjør det mulig for kommunene å ivareta sine oppgaver gjennom økte overføringer - ikke ved at staten kjøper opp de kommunale kraftverkene. Nå har vi jo hørt gjentatte ganger i høst at bedre kommuneøkonomi er inflasjonsdrivende. Ikke begriper jeg at det skal være mindre inflasjonsdrivende å tilføre kommunene penger gjennom salg av kraftverk, men det er nå en sak for seg selv.

       Til tross for dette: La det være helt klart at Senterpartiet vil bidra til at kraftverkene fortsatt skal være i offentlig eie. Dersom kommunene ikke ser sitt beste og lar være å selge, vil det nest beste være statlig overtakelse. Dette kan i så fall skje på to måter, enten slik Regjeringen foreslår, ved at Statkraft ut fra forretningsmessige vurderinger deltar i oppkjøp, eller at staten benytter sin forkjøpsrett.

       Senterpartiet vil legge vekt på følgende:

       Statkraft skal ikke være en pådriver i en omstruktureringsprosess i norsk energiforsyning ved å gå aktivt ut med tilbud.

       Et flertall i Stortinget har valgt å organisere Statkraft som et statsforetak, noe som tilsier at investeringene må gjennomføres ut fra økonomiske vurderinger og ikke ut fra politiske målsettinger om å beholde energiforsyningen i offentlig eie. Dette tilsier at bruk av statens forkjøpsrett i en del tilfeller nok vil måtte bli løsningen, uansett om man går for det forslag som Regjeringen har fremmet.

       For Senterpartiet er det også avgjørende at norsk vannkraft skal være et konkurransefortrinn for norsk næringsliv og et gode for den alminnelige forbruker. Staten skal i hovedsak ivareta leveranser til kraftkrevende industrier gjennom langsiktige kontrakter til industrivilkår.

       Det er innlysende at den energipolitikk som nå føres, med en stadig sterkere integrering mot andre markeder, vil føre til økte priser på sikt. Norsk effekt betales høyt og vil være avgjørende for prising ved salg av kraftverk. Det er derfor en illusjon å tro at det vil være mulig å be Statkraft ivareta industrileveranser i framtiden basert på direkte avtaler mellom industrien og Statkraft. De forretningsmessige vurderinger vi nå ber Statkraft legge til grunn for sine oppkjøp, tar ikke utgangspunkt i industrikontrakter, men i forventninger om framtidig avkastning i et internasjonalt marked som betaler godt for effekt.

       Muligheten for at vi i løpet i av noen få år vil se at vi har stelt oss slik at norsk kraftkrevende industri ikke er i stand til å foredle norsk kraft, er absolutt til stede. Det bør være et tankekors for noen hver at mens det nå er inngått langsiktige eksportforpliktelser på nærmere 7  TWh - eksportforpliktelser som krever investeringer på 10 - 15 milliarder kr i kabler og overføringslinjer for at vi skal kunne selge denne kraften på kontinentet - vurderer altså Hydro på den annen side å investere i en kabel til 5 milliarder kr for å importere kraft fra England til sin industrivirksomhet. Forstå det den som kan!

       Senterpartiet ønsker altså et sterkt offentlig eierskap i kraftsektoren og mener derfor at statens forkjøpsrett er et bedre virkemiddel for å sikre dette enn at Statkraft på forretningsmessige vilkår skal foreta oppkjøp.

       Det forventes at Statkraft fortsatt vil ha svak evne til å finansiere investeringer over driften de nærmeste år. Samtidig er investeringsmulighetene betydelige, både i kraftverk som kommer på salg, og i ny kapasitet, f.eks innenfor alternativ energi.

       Senterpartiet ser det verken som ønskelig eller nødvendig å tilføre Statkraft mer egenkapital. Dette vil øke Statkrafts frie stilling i forhold til Stortinget og vil gjøre det enda vanskeligere å unngå at Statkraft foretar disposisjoner som eieren ikke måtte være enig i, enten det dreier seg om oppkjøp i kjernekraftverk eller hvordan man opptrer i forhold til sentrale oppgaver man skal løse, som ivaretakelse av statens industrikraftforpliktelser.

       På denne bakgrunn foreslår Senterpartiet at avkastningskravet på inntil 3 milliarder kr av det ansvarlige lånet endres slik at selskapet ikke belastes med utbetalinger til eieren før overskuddet i selskapet er tilstrekkelig stort til at utbytte utbetales. En sidestilling mellom avkastningskravet på det ansvarlige lån og på egenkapitalen vil altså komme til å medføre nøyaktig de samme økonomiske konsekvenser for selskapet som det forslag som flertallet står for, nemlig å konvertere dette til egenkapital. Utbetalingene fra selskapet vil komme på nøyaktig samme tidspunkt. Derimot vil det forslag som vi legger fram, medføre at man fra myndighetenes side får en strengere kontroll med kapitalen i selskapet, ved at det forsatt står som et lån og ikke som egenkapital.

       Så ble det i tillegg sagt fra representanten Gjul at Statkrafts muligheter for å oppta lån ville øke hvis dette ble konvertert til egenkapital. Jeg forutsetter at dersom det er tilfellet at Statkrafts kredittverdighet er slik at man må ha økt egenkapital for å få lån, ville Stortinget ha blitt gjort oppmerksom på det. Jeg vil minne om at i de aller fleste kredittinstitusjoner sidestiller man ansvarlig lån og egenkapital når det gjelder risikovurderinger, og spesielt et ansvarlig lån som har samme avkastningskrav som egenkapitalen for øvrig.

       På dette grunnlag tar jeg opp forslag nr. 1, fra Senterpartiet.

       Balansen er her vanskelig, men det synes nokså åpenbart at Statkrafts egne selskapsmessige ambisjoner leder i retning av sistnevnte rolle, med mindre de andre norske aktørene også tar konsekvensen av økt internasjonalisering og organiserer seg i større enheter. Statkrafts ledende rolle som eier av flerårsmagasiner gir dessuten selskapet en enda sterkere posisjon i det norske kraftmarkedet enn årsproduksjonen alene indikerer.

       Høyre kan på denne bakgrunn ikke gå god for Statkrafts forretningsmessige ambisjoner verken knyttet til oppkjøp i Norge eller til ekspansjon for øvrig i Norden og Nord-Europa ved hjelp av nye statlige midler.

       Myndighetene burde utenom å fastlegge det lov- og konsesjonsmessige rammeverk begrense sin virksomhet til å legge forholdene til rette for å få markedet til å fungere best mulig, og dermed oppnå at vannkraftressursene blir utnyttet til beste for landet og landets innbyggere.

       Når en leser proposisjonen og flertallsmerknadene i innstillingen, får en et klart bilde av at offentlig eierskap, og statlig eierskap i særdeleshet, er blitt mer et mål enn et virkemiddel - slik det var historisk - og det i en tid hvor regjeringer med ulikt ideologisk utgangspunkt i hele den industrialiserte verden har innsett at offentlig eierskap generelt verken er et mål eller et virkemiddel. Derfor slipper man til privat kapital og frigir den offentlige kapital til nye formål som fortsatt best kan løses i fellesskapets regi.

       Som Høyre har sagt i innstillingen, har Statkraft en god utgangsposisjon for å møte økt konkurranse også fra utenlandske selskaper. Og innenfor de premisser som må ligge til grunn for et velfungerende norsk og nordisk kraftmarked, har Høyre ingenting imot at Statkraft bedrer sin finansielle stilling gjennom å øke egenkapitalen. Imidlertid ser ikke Høyre noe behov for at staten skal bruke skattebetalernes penger til en slik operasjon. Kraftmarkedet er og vil bli risikofylt, og verken regjering eller storting har gode nok forutsetninger for å si et klart ja eller et klart nei til Statkrafts forretningsmessige ambisjoner nasjonalt og internasjonalt. Det eneste ryddige alternativ til statlig innsprøytning av risikokapital vil derfor i dette tilfellet være å gjøre Statkraft om til aksjeselskap med adgang til å innhente ny kapital gjennom aksjeemisjoner på vanlig måte. Høyre fremmer i innstillingen forslag i tråd med dette syn.

       Når det gjelder forholdet til kraftkrevende industri, har Høyre som kjent ved flere anledninger fremmet forslag om utsatt hjemfall, salg av statlige industrikraftanlegg, gjenkjøpsadgang for anlegg hvor det er gjennomført foregrepne hjemfall etter gammel ordning, altså uten gjenkjøpsrett, og andre forslag. Omsatt i praktisk handling ville forslagene på en avgjørende måte styrket norsk kraftkrevende industris muligheter til å gjennomføre moderniseringsprosjekter og andre nyinvesteringer som er nødvendig dersom denne industrien skal ha en fremtid på norsk jord.

       Ingen av forslagene har hittil fått flertall. Det har ikke manglet på godord i denne sal, men når man med et par hederlige unntak kun tenker ensporet på statskraftkontrakter som løsningen på disse utfordringene, vil man nødvendigvis møte veggen.

       Statkraft, godt understøttet av departementet, lever fortsatt i den illusjon at industrikraftprisene internasjonalt vil stige, og at de vil stige ganske mye, på tross av at de store kraftleverandørene i Europa i mange år har signalisert en stikk motsatt utvikling. Tilgjengelig statistikk bekrefter at Statkraft og departementet tar feil. De store kraftleverandørene har gjort det de hele tiden har sagt de vil gjøre, nemlig gradvis senke industrikraftprisene. Det er for øvrig bare et tidsspørsmål før en gryende liberalisering av kraftmarkedene ellers i Europa vil gi en fallende prisbane også for kraft til alminnelig forsyning i de fleste europeiske land.

       Så lenge departementet og Statkraft tviholder på sine prisillusjoner, kan norsk kraftkrevende industri etter min mening bare overleve gjennom andre grep enn å håpe på nye statkraftkontrakter. I den forbindelse har vi merket oss at større norske industriaktører har identifisert svært attraktive muligheter for konkurransedyktig industrikraft, bl.a i Tyskland. Problemet er å få kraften gjennom de regionale monopoler som ennå ikke er avviklet. Til det trengs i mange tilfeller hjelp fra aktører i kraftmarkedet, hvorav Statkraft vil være den tyngste og mest naturlige potensielle operatør på norsk side. Når Statkraft ikke selv kan eller vil gi konkurransedyktige tilbud til norsk industri, bør man i det minste som et supplement til løpende kontrakter kunne pålegges en slik operatørrolle, der det er praktisk mulig. Høyre fremmer derfor forslag i tråd med dette.

       Til slutt en utfordring til den nye energiministeren - bare én utfordring i dag, det kommer flere senere: Statsråden vil om kort tid få anledning til å motbevise min påstand om at bl.a. Arbeiderpartiet nå står for en politikk hvor offentlig eierskap har blitt mer et mål enn et virkemiddel i kraftsektoren. I Sauda, der det har vært gjennomført foregrepet hjemfall etter gammel ordning, ønsker Elkem å få hånd om et større utvidelsesprosjekt i sine nå hjemfalte kraftanlegg for å sikre sine egne langsiktige industrikraftbehov og i tillegg skape grunnlag for en ny industrietablering - med ca 100 arbeidsplasser - i regi av Norsk Hydro i Sauda. Statkraft er alternativ utbygger.

       Dersom energiministeren gir Elkem muligheten, slik de ønsker og slik jeg tror lokalsamfunnet i Sauda ønsker, da har hun motbevist min påstand. Det ville i så fall glede meg og svært mange andre mye. Kjøres imidlertid dette prosjektet videre i Statkrafts regi, er påstanden min nok en gang bekreftet og Sauda-samfunnets fremtid fortsatt truet. Jeg håper statsråden kjenner sin besøkelsestid og setter hensynet til Sauda-samfunnet fremfor mer tvilsomme ideologiske prioriteringer i denne saken.

       Helt til slutt vil jeg få ta opp de forslag som står i innstillingen. Det gjelder forslagene nr. 2, 3 og 4, der Høyre er forslagsstiller eller medforslagsstiller.

       Dette gjaldt særlig tre forhold: For det første tar vi konsekvensen av etableringen av det felles svensk-norske kraftmarkedet. Et svært viktig hensyn er derfor at den største norske aktøren i denne sammenheng, nemlig Statkraft, har finansiell styrke sett i forhold til sine andre tyngre konkurrenter. Her er egenkapitalandelen viktig, og den er i dag betydelig lavere for Statkraft enn for f.eks. Vattenfall og Sydkraft.

       For det andre gjelder det hensynet til offentlig kontroll og eierskap i forhold til kraftressursene. I denne forbindelse har Statkraft en svært viktig rolle. Det kan i denne sammenheng også vises til at flere energiverk er under omorganisering, og at enkelte vurderes solgt. I tillegg til regelverk som sikrer offentlig kontroll, bl.a statlig forkjøpsrett, konsesjonsvilkår og hjemfallsrett til staten, er det også nødvendig å ha et Statkraft med tyngde som kan sikre et framtidig offentlig eierskap når det gjelder kraftressursene i Norge.

       For det tredje er det hensynet til at Statkraft kan foreta nødvendige investeringer når det gjelder opprustning og utvidelse av kraftverk, og ikke minst nødvendigheten av at det nå blir fortgang i prosessen med å få på plass et industrikraftregime som sikrer langsiktige kontrakter på konkurransedyktige vilkår til kraftkrevende industri. Her spiller også egenkapitalandelen og finansiell styrke en viktig rolle.

       For Kristelig Folkeparti er den løsning Senterpartiet foreslår, ikke noe tilfredsstillende alternativ. Når vi fra Kristelig Folkepartis side derfor har landet på å støtte Regjeringens forslag, er det fordi disse hensynene veier tyngre enn den uro vi deler med mange for at Statkraft skal operere på kraftmarkedet på en måte som ikke er i samsvar med våre intensjoner. Nettopp derfor er vi glad for at et flertall i Stortinget nå legger klare føringer for Statkrafts virksomhet. Jeg forutsetter at energiministeren sørger for at disse forutsetningene blir fulgt i fortsettelsen. Jeg sikter her særlig til tre forhold:

       For det første skal Statkrafts aktiviteter i utlandet støtte opp under foretakets virksomhet i Norge. Dette innebærer at det i hovedsak skal satses på vannkraft og eventuelt også på alternative energikilder. Denne merknaden når det gjelder energibærere, må ses i lys av Statkrafts investeringer i det store kjernekraftbaserte svenske selskapet, Sydkraft. Denne føringen er svært viktig for oss i Kristelig Folkeparti, og jeg ber den nye energiministeren merke seg akkurat det.

       For det andre skal Statkrafts utenlandske investeringer fortrinnsvis skje på det svensk-norske energimarkedet. Med et visst unntak for utviklingsorienterte prosjekter i andre verdensdeler innebærer dette at Statkrafts utenlandssatsing fortrinnsvis skal forbeholdes Norden. Denne geografiske begrensningen bør statsråden også merke seg.

       For det tredje forutsetter nå flertallet at det blir fortgang i arbeidet med å få etablert et nytt industrikraftregime der kraftkrevende industri sikres leveranser av kraft til konkurransedyktige vilkår. I og med at Statkraft er hovedleverandør av kraften til industrien, forutsetter vi, og flertallet, at selskapet nå bidrar positivt til en hurtig løsning på dette spørsmålet. Her regner jeg også med at den nye energiministeren vil vite å si hvor skapet skal stå. Også fra Kristelig Folkepartis side vil vi senere kunne komme tilbake til Sauda-spørsmålet, som ble reist av representanten Fatland.

       På denne bakgrunn, og med disse klare føringene, vil altså Kristelig Folkeparti gå inn for at 3 milliarder kr av Statkrafts ansvarlige lån konverteres til innskuddskapital.

       La meg også benytte denne anledningen til å understreke at vi fra Kristelig Folkepartis side mener at det er svært viktig å opprettholde et desentralisert og lokalt eierskap til kraftverk i Norge. Her er det kommunale og fylkeskommunale eierskapet også avgjørende. De tiltakene som i størst grad vil bidra til dette, er imidlertid forbedringer i kommuneøkonomien, rammevilkår knyttet til kraftverksbeskatningen og annet regelverk. Her vil Kristelig Folkeparti være på banen.

       La meg til slutt få anmode Høyre, og representanten Fatland, om å gjøre sitt forslag, nr. 4, om til et oversendelsesforslag.

Oscar D Hillgaar (Uav) : En ny energistatsråd debuterer i dag. Jeg gratulerer og ser utnevnelsen som en bekreftelse på at Regjeringen også i mange, mange år fremover vil føre en ryddig energipolitikk i kongeriket. Det tror jeg vi alle skal være glad for.

       Norsk lovgivning - herunder hjemfallsrett - setter rammer for hva fremtidige aktører i et friere energimarked vil kunne foreta seg i Norge. Men elressursene våre er også slik at norske arbeidsplasser og vår desentraliserte industri er avhengig av dem, og det er derfor viktig at det jeg ofte kaller for blårussen, ikke får overdrevet makt over et liberalisert marked, særlig i dagens umodne internasjonale elmarked. Det er en vanskelig balansegang statsråden og det norske samfunnet står foran: markedets krav til avkastning og ressursutnyttelse, og nasjonens krav til trygghet og stabile rammer for næringsliv og folk flest. Statkraft er en viktig spiller i denne nye virkelighet, og jeg mener at Statkraft bør få stor handlefrihet, men ser ingen grunn til at samfunnet skal gi slipp på kontrollen over energiforsyningen gjennom en privatisering. Derfor er begrunnelsen for min tilslutning til forslaget - fra Høyre og meg selv - nok annerledes enn Høyres. De uavhengige representantene mener at Statkraft kan låne de nødvendige midler til de formål selskapet finner nødvendig, fordi Statkraft har god økonomi. Men jeg ser at Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag, og følgelig er det også flertall for det.

       I dag er ikke dagen for å holde lange innlegg - vi skal tross alt bli ferdig med et budsjett.

       Kraftforsyninga er ein svært kapitalintensiv bransje. Derfor vert det store tal når vi ønskjer å styrkja Statkraft sin handlefridom. Både tileigning av kraftverk og selskapspartar og utbygging av nye prosjekt krev stor investeringskapasitet. Som eksempel på dette vil eg nemna at Statkraft si tileigning av 20 % av aksjane i Oslo Energi Produksjon kostar rundt 3 milliardar kr. Svartisen, som er det siste kraftverket staten har bygd ut, kosta vel 5 milliardar kr.

       Eg meiner at Statkraft må ha evne til å gjennomføra større prosjekt og delta som ein sentral aktør i utviklinga av den norske og nordeuropeiske kraftmarknaden. Føretaket sitt aksjekjøp i Sydkraft og i Oslo Energi Produksjon medverkar til at Statkraft kan styrkja sin posisjon i ein marknad som har vorte knytt tettare saman. Det same gjeld kraftutvekslingsavtalane, som vil få mykje å seia i den nordiske kraftmarknaden.

       Eg vil òg visa til at Statkraft gjennom mindre engasjement i vasskraftprosjekt utanfor Europa dreg nytte av og vidareutviklar sin vasskraftkompetanse. Regjeringa legg til grunn at Statkraft sin aktivitet i utlandet skal støtta opp under føretaket si verksemd i Noreg. Vasskraft vil framleis vera Statkraft si hovudverksemd.

       Det ansvarlege lånet fekk Statkraft SF ved etableringa fordi den framtidige kraftsituasjonen var usikker. Lånet skulle avgrensa dei forventa underskota dei første åra.

       Statkraft har no ein eigenkapitaldel som er lågare enn ved etableringa. Utan den foreslåtte konverteringa kan Statkraft berre styrkja finansieringsevna gjennom eiga inntening. Med den noverande fordelinga på gjeld og eigenkapital kan det ta mange år før Statkraft har bygd opp tilstrekkeleg eigenkapital til å kunna byggja ut ny kapasitet eller gjennomføra andre lønsame investeringar. Dei første åra vil meir enn 3 av 4 kr som Statkraft får i overskot, gå til renter på det ansvarlege lånet og til skattar.

       Etter omorganiseringa har Statkraft hatt ein forsiktig investeringsstrategi. Føretaket sitt styre har lagt vekt på å utvikla forretningsmessig og marknadsmessig kompetanse. Statkraft bør derfor vera i stand til å utvikla nye lønsame prosjekt.

       Det vert no gjennomført omorganiseringar og eigarskifte i Noreg og nabolanda. Ei rekkje fylkeskommunale og kommunale energiverk omorganiserer og vurderer sal av kraftverk eller selskapspartar. Dette inneber at store verdiar kan verta omsette i løpet av relativt kort tid. Fleire store utanlandske aktørar med mykje pengar ønskjer å engasjera seg på eigarsida i norsk kraftforsyning.

       I Noreg brukte vi i 1995 meir kraft enn vi produserer i eit normalår, og det er behov for å styrkja produksjonskapasiteten i åra som kjem. Eg er glad for at fleirtalet i komiteen er einig i Regjeringa og Arbeidarpartiet sitt mål om eit berekraftig energisystem der fornybar energi skal dekkja vårt kraftbehov. Eg er òg glad for at fleirtalet går inn for å styrkja Statkraft si finansielle evne, slik at føretaket held fram med å vera ein sterk aktør som vil medverka til å sikra dette målet. Eg vil visa til at Statkraft har moglegheit til å setja i verk opprusting og utviding av eksisterande anlegg, noko som kan auka kapasiteten. Statkraft har òg løyve til å byggja ut nye vassdrag.

       Statkraft er sett til å disponera ein viktig del av vår nasjonalformue. Statkraft har lange tradisjonar som det leiande kraftføretaket i Noreg, og føretaket har eineståande erfaring og kunnskap om utbygging og drift av vasskraft. Statkraft er òg hovudleverandør av kraft til industrien. Regjeringa ønskjer at staten framleis skal vera ein sterk eigar i kraftforsyninga. Vi ønskjer ikkje at statleg eigarskap skal forhindra at lønsame investeringar vert gjennomførte. Vi vil tvert imot at statleg eigarskap skal gje grunnlag for minst like lønsame og gode

       føretak som privateigarskap. Ved å konvertera 3 milliardar kr av Statkraft sitt ansvarlege lån til innskotskapital følgjer ein opp den politikken i praksis.

       Når det gjeld det som ein var inne på om Sauda, får vi rikeleg høve til å koma tilbake til det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 1899)