Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Magnar Sortåsløkken (SV) : Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

       « 5 av 10 skyr sosialkontoret - vil heller leve på familien » er et hovedoppslag i Klassekampen i dag. Langtidsledige med rett til sosialhjelp vil ikke stå med lua i handa på sosialkontoret, viser en helt ny undersøkelse. Så må man spørre: Hva er grunnen til at de ikke vil det? « Sosialkontoret plukker deg i småbiter og forlanger at du vrenger sjelen din » - du tvinges i kne, er argumentet som blir brukt.

       Mange langtidsledige er i en meget vanskelig økonomisk situasjon. De har behov for økonomisk sosialstøtte, noe de også har krav på. Da blir mitt spørsmål til sosialministeren: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at sosialkontorene blir mer service- og publikumsinnrettet, slik at de som har behov for og rett til sosialstøtte, orker å benytte dette? (Presidenten klubber.)

       Mitt utgangspunkt er ikke først og fremst et angrep på dem som jobber på sosialkontorene, men det er et angrep på systemet, og det er et angrep på rammebetingelsene for sosialkontoret.

       Statsråd Hill-Marta Solberg : Undersøkelsen som er omtalt i dag, at de fleste langtidsledige kommer ut i økonomiske vanskeligheter, er på mange måter en bekreftelse på det vi alle vet, at det viktigste for at folk skal ha en trygg økonomisk hverdag, er tilknytning til arbeidslivet. Det å kunne ha eget arbeid og egen inntekt er det sikreste for å ha en god økonomisk hverdag.

       Når det er sagt, vet vi at det er helt nødvendig å ha et sosialt sikkerhetsnett som fungerer for dem som av ulike årsaker ikke kan klare å være i arbeidslivet. Og det er ingen tvil om at Sosialdepartementet er opptatt av at vi skal ha en god sosialtjeneste, at det som på mange måter er bunnplanken i velferdssamfunnet, skal fungere både ved å være servicerettet og ved å yte de tjenestene til befolkningen som befolkningen faktisk har krav på. Sosialdepartementet har gjennomført flere sosialtjenesteprogram nettopp for å øke kvaliteten på vår sosialtjeneste.

       Regjeringen er opptatt av dette arbeidsfeltet og vil også komme tilbake til ytterligere måter å kvalifisere vår sosialtjeneste på for nettopp å kunne imøtekomme klientene på den måten som spørreren også er opptatt av.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Jeg takker statsråden for svaret så langt.

       Det som er viktig her, og som jeg også la vekt på i mitt første spørsmål, er at det ikke er hos sosialkontorene og medarbeiderne der jeg tror det først og fremst er noe som svikter, men det er i sjølve systemet. Jeg er overbevist om at det etter hvert har blitt en så stor arbeidsbelastning på sosialkontorene at den serviceinnstillingen de burde ha, har de faktisk ikke tid til å praktisere. Vi vet at klientene ofte møter stengte dører, det har vært lukket enkelte dager i perioder osv., og på den måten kan ikke dette fungere.

       Jeg håper inderlig at sosialministeren tar dette alvorlig, ser på hvordan den faktiske situasjonen er, og sørger for at de som virkelig har behov for sosialhjelp - og det er det dessverre ganske mange som har, særlig de langtidsledige som har vært og er i en vanskelig situasjon - heretter kan gå på sosialkontoret og føle at de får den service, støtte og hjelp de har krav på.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg tror det er lett å bli enige om at det er ingen enkel jobb å jobbe i sosialtjenesten, fordi de personene man møter i denne førstelinjetjenesten, ofte er folk som har store vanskeligheter, og som har sammensatte vanskeligheter.

       Sosialdepartementet og jeg er svært opptatt av at vi skal ha en god sosialtjeneste, og ikke minst av at vi skal ha en sosialtjeneste som er i stand til å jobbe tverretatlig, som er i stand til å håndtere mennesker som har mange typer problemer - som ikke bare er uten jobb, men som kanskje også har et boligproblem, som kanskje har et helseproblem, og i tillegg til det kanskje også etter hvert et rusproblem. Slik sett er det en krevende oppgave som vi er opptatt av skal bli utført så godt som mulig. Og jeg kan understreke at det er også Regjeringen opptatt av.

       Kari Helliesen (A) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       Fra flere hold er det i den senere tid kommet fram forslag om endring i eierskap for Telenor, og det er lansert løsninger som innebærer salg av aksjer i Telenor til private interesser, bl.a har Hydro-modellen vært lansert. Ser samferdselsministeren noen grunner eller behov for å endre eierskapet i Telenor?

Statsråd Sissel Rønbeck : Svaret på spørsmålet er nei. Og det er ikke fordi jeg er noen prinsipprytter, men fordi jeg vanskelig kan se noen gode praktiske grunner til at det skulle være behov for å selge ut aksjer eller delprivatisere Telenor slik situasjonen er nå. Jeg legger da vekt på et par-tre forhold som jeg vil nevne i forhold til en slik vurdering.

       Det ene og viktigste er at vi er i den situasjon i Norge at vi har et statlig selskap som leverer noen av de aller beste og billigste tjenestene på dette området i hele verden. Det er en stor fordel for oss alle, ikke minst for næringslivet. Jeg kan heller ikke se noen statsfinansielle grunner til at det skulle være forstandig å gjøre dette nå. La meg også nevne at det dessuten er sånn at staten har en meget god avkastning på egenkapitalen i Telenor.

       Et poeng til som jeg har jeg lyst til å nevne til slutt, er at hvis en skulle delprivatisere nå, løper en en stor risiko for at en vil kunne få inn internasjonal kapital, dvs. konkurrenter til Telenor. Og jeg setter et stort spørsmålstegn ved hvor forstandig det ville være akkurat nå, i den meget tøffe konkurransesituasjonen vi har, og som vil forsterke seg ytterligere i 1998.

       Eg vil ta utgangspunkt i ein artikkel frå IPS, som har stått i fleire norske media nå i løpet av januar under overskrifta « Verdensbanken rammer fattige ». Det blir der hevda at ei rekkje frivillige hjelpeorganisasjonar både i Mexico og USA har reist innvendingar mot Verdensbanken sin treårige strategiplan for Mexico. Av den mexicanske regjeringa blir det kravd utviding og fordjuping av den såkalla strukturelle økonomiske tilpassinga, noko som kan innebera auka forskjellar blant folk. Planen synest altså å stå i motsetning til banken sine eige utsegner om å fokusera på fattigdom og kvinner. Noreg er ein vesentleg bidragsytar til mange av Verdensbanken sine prosjekt. Og mitt spørsmål er: Kva moglegheiter meiner statsråden at ho har for å fylgja opp slike innvendingar? Har ho i denne saka tatt noko initiativ?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen : La meg først si at Mexico ikke er vesentlig mottaker av norsk utviklingshjelp, så jeg oppfatter spørsmålene på mer generell basis. Innledningsvis kan det kanskje sies at Mexico har hatt en svært vanskelige økonomisk situasjon, som nærmest fortonet seg som et krakk for en to-tre år siden, men er nå kommet på rett kjøl igjen, ikke minst takket være verdenssamfunnet og Verdensbankens bidrag.

       Når det så kommer til det mer prinsipielle i spørsmålet, nemlig hvordan Verdensbankens struktureringsprogrammer virker inn i et land, tror jeg det er flere ting å merke seg. For det første er det nødvendig for ethvert land å ha en rimelig sunn økonomisk base for i det hele tatt å få til utvikling, ikke minst i forhold til utenlandske investeringer i et land. Deretter tror jeg det også er viktig å være klar over at Verdensbankens økonomiske programmer har blitt stadig mer sosialt orientert, også fordi man innser at det er helt nødvendig for å få til en økonomisk utvikling i landene. Norge har absolutt vært en pådriver for å få til denne utviklingen, og det er gledelig å se at Verdensbankens tall viser at for ganske få år siden var det ca 5 % som gikk til sosial sektor, nå er det opp imot 20 % som går dit. Så her har det altså vært en veldig positiv utvikling, nettopp fordi man ønsker at man skal få til en riktig økonomisk utvikling uten å ramme de mest sårbare.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det er jo slik både ifylgje bistandsmeldinga og vedtak som er gjorde, at Noreg på ein spesiell måte skal prioritera kvinneretta bistand. I denne samanheng blir det frå desse organisasjonane hevda at det er kvinnene som taper, det er dei som har dei lågast lønte jobbane, det er dei som manglar adgang til utdanning og til skolering, til eiga jord og til å skaffa seg kredittar. Verdensbanken sin offisielle politikk er altså, ifylgje den sjølv, å « redusere lønnsmessige kjønnsforskjeller samt å oppmuntre kvinner til å delta i den økonomiske utvikling av sine land ». Kvinnepolitiske vurderingar skal leggjast til grunn i hjelpeprogramma.

       Eg merka meg at statsråden her forsvarte Verdensbanken sine program utan å svara på det som eg spurde om. Tar ho noko initiativ når slike innvendingar blir framførte?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen : Jeg skal med glede si litt om kvinneprofilen i norsk bistand. Disse problemstillingene som ble nevnt i dette spørsmålet, er ting vi både er bekymret over og opptatt av, og derfor er norsk bistand i veldig stor grad rettet inn for å gi kvinner økonomisk handlerom og sikre et forsvarlig sikkerhetsnett for de mest sårbare gruppene, som ofte er kvinner og barn.

       Når det gjelder Verdensbankens politikk på dette området, tror jeg at ikke minst Norges rolle i Verdensbanken har bidratt til at disse formuleringene, som høres bra ut, kan leses i Verdensbankens dokumenter. Blant annet har vi finansiert en kvinnerådgiver i Verdensbanken nettopp for å sette disse tingene på dagsordenen. Så er det vår oppgave å følge med hvordan praksis faktisk utvikler seg, og det skal jeg love at vi skal gjøre. Fine ord på papiret er bra, men det er virkeligheten som teller.

       Innenfor telesektoren har vi gjennom lengre tid kunnet registrerer at en effektiv og sunn konkurranse er det beste virkemidlet for å kunne senke prisene og øke kvaliteten på tjenestene. Samtidig registrerer vi med uro at på områder hvor den sunne konkurransen er fraværende - der det altså finnes monopoler - opplever vi kraftige prisøkninger på teletjenestene. Det seneste eksemplet på det siste er den henimot fordoblingen av lokaltakstene som Telenor iverksatte rundt nyttår. Mitt spørsmål til statsråden er: Innser statsråden at det vil være vanskelig å bedrive en slik forbrukerfiendtlig politikk i et avmonopolisert marked med en sunn konkurranse?

Statsråd Sissel Rønbeck : Jeg vil bestemt ta avstand fra at Telenor driver en forbrukerfiendtlig politikk. Bare i løpet av 1990-tallet er prisene på tjenestene fra Telenor mer enn halvert. Vi har nå noen av de laveste prisene og dessuten kvalitetsmessig noen av de beste tilbudene i hele verden.

       Det er riktig at takstene har gått opp på lokaltakstsiden i deler av landet i år, men totalt sett settes prisene ned også i år fra Telenors side. Det syns jeg er veldig bra, og jeg regner med at dette er en utvikling som kommer til å fortsette også i årene framover.

       Jeg merket meg at Internett-brukere, ikke minst i dette området, er blant de som mener at de er hardt rammet av økte priser i år. Jeg har forsøkt å gå konkret inn i hva dette betyr i praksis for den gruppen, som ofte er storforbrukere på kvelden. Bruker en tre timer på den aktiviteten, blir merkostnadene så langt jeg har klart å sette meg inn i det, cirka som prisen på en halv coca-cola-flaske - og det tror jeg er til å leve med.

Thorhild Widvey (H) : Ja, prisene har gått ned, men det er også et faktum at der hvor Telenor fremdeles har et monopol, er prisene høyest. Man kunne i Aftenposten den 7. november 1996 lese en uttalelse fra administrerende direktør i Telenor Mobil, Stig Herbern. Han sa:

       « Vi er villige til å gå til bunnen i pris, slik at NetCom ikke har råd til å gi bort telefoner lenger. »

       Det er påfallende at akkurat på dette området, hvor det finnes konkurranse, kan Telenor forsvare at man går ned i pris, men på områder hvor Telenor fremdeles har monopol, forsvarer altså statsråden og Regjeringen at man fremdeles skal drive en type forbrukerfiendtlig politikk. Det er for øvrig ikke bare på teleområdet, som denne statsråden representerer, det er grunnlag for høyere priser. Vi kan også se det på kostnadsutviklingen på ganske mange andre områder. Og mitt spørsmål er: Er det slik finansieringsgrunnlaget i Det norske hus skal være, med økte avgifter generelt for forbrukerne? Er det den type politikk innenfor finansieringen vi skal se konturene av fremover?

Statsråd Sissel Rønbeck : Når jeg sammenliknet med prisen på en halv coca-cola-flaske, var det i forhold til økte takster på kveldstid - la meg presisere det.

       Når det gjelder IT og f.eks mulighetene for å kople seg opp på Internett, er det nå slik at 93 % av brukerne har anledning til å benytte seg av lokaltakst. På meg virker det veldig bra. Vi er i Norge på dette og andre IT-relaterte områder i den situasjon at vi er av de mest interessante markedene i verden. Hvorfor det? Det er ikke fordi vi er et stort folk, men fordi vi er veldig avansert, har kommet veldig langt når det gjelder utbredelsen av denne teknologien og bruken av den i befolkningen, og det er bl.a takket være Telenor, og dette er da en linje Regjeringen vil føre videre. (Presidenten klubber.) Vi tar sikte på at vi fortsatt skal ligge i spissen i verden når det gjelder å utbre mulighetene for tilgang til denne nye teknologien.

       Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg har eit spørsmål til sosialministeren.

       Narkotikadebatten har vore ganske aktuell den siste tida, og tilhengarane av legaliseringa gløymer jo heilt statistikken når dei ønskjer at vi skal ha ein meir liberal politikk her i landet. Men vi har òg mange utfordringar framfor oss.Vi har overdoserekord, og vi har diskusjon om bruk av metadon. Vi ventar på ei stortingsmelding, men vi kan ikkje venta med å handla fordi om vi ventar på den. Det er viktig å bruka ressursane rett.

       Og så har vi sett oppslag frå Hordaland om ein flott bustad med 22 tilsette og ein brukar pluss barnet hennar. Ein fekk gjennom media nesten inntrykk av at det var den faglege usemja som gjorde at institusjonen ikkje vart teken i bruk fullt ut. I andre tilfelle har narkomane fått plass på institusjonane, men fylka sender dei ikkje dit likevel. Har statsråden tenkt igjennom korleis vi kan utnytta ressursane betre, slik at ikkje teori, ideologi eller fagleg usemje hindrar effektiv bruk av det tilbodet som er til stades her i landet? Vi har for mange hjelpetrengande til at institusjonsplassane skal stå ledige, og det vonar eg statsråden er samd i.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Som spørreren nevner, arbeider Regjeringen med en narkotikamelding som vil komme til Stortinget om ganske kort tid, der de fleste av de elementene som ligger i spørsmålet, vil bli ganske grundig berørt. Regjeringen kommer også til å gå grundig inn på liberaliseringsdebatten, for det er ikke slik at vi koster den debatten til side. Vi ser på alle argumenter i den sammenheng. Men det er vel kanskje ingen hemmelighet å røpe at vår konklusjon er at den restriktive linjen som har vært ført i norsk politikk, har vært riktig, og den vil Regjeringen videreføre.

       Vi vil også se på hvordan vi best mulig skal utnytte de ressursene vi har innenfor rusmiddelomsorgen. En utfordring er selvfølgelig å utnytte kapasiteten på behandlingssiden best mulig. Vi retter i stortingsmeldingen søkelyset spesielt mot de tunge misbrukerne, de misbrukerne som vi dessverre ser at de fleste behandlingsopplegg har feilet i forhold til. I den sammenheng vil også metadon bli berørt.

       Men Regjeringen er også opptatt av hvordan vi skal få en god utnyttelse av den kapasiteten vi faktisk har, og ser på mulige ordninger for å stimulere til bedre utnytting av kapasiteten. Det er en kjensgjerning at i enkelte perioder er enkelte behandlingsopplegg mer populære - for å si det slik - og etterspurt, noe som innebærer kø ved enkelte institusjoner, mens vi i samme tidsrom faktisk har ledige plasser ved institusjoner som er mindre attraktive for øyeblikket. Vi er opptatt av kvaliteten på behandlingen, og vi vil også gå inn for å utvikle noen standardkrav til behandlingsopplegget for å heve kvaliteten og standarden ved de behandlingstilbudene som fins, og som det er et meget bredt spekter av i Norge.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg takkar statsråden for svaret, men eg følte vel ikkje heilt at ho svarte på spørsmålet. Hovudspørsmålet mitt gjekk på om ein har nokon plan for korleis ein skal utnytta all kapasiteten til kvar tid, for vi har for mange som treng hjelp i dag. Vi har narkomane som står i kø, som ynskjer plass, men ikkje får det. Det går på økonomi, men det går òg på ideologi, teoriar og konflikt om kva som hjelper og kva som ikkje hjelper.

       For meg er det ei hovudsak at alle plassane vert tekne i bruk så lenge vi har brukarar som treng desse behandlingsplassane. Her er det klart at fylkeskommunen kjem inn i biletet. Men har statsråden tenkt igjennom korleis vi kan unngå å få oppslag om at det er ein brukar med eitt barn ved ein heim der det er 22 tilsette, og der det faktisk ser ut til at det er fagleg usemje som gjer at ikkje heile institusjonen vert teken i bruk?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Det er ingen hemmelighet at det i Norge er ganske stor faglig uenighet om hva som er tjenlig og god behandling av rusmiddelmisbrukere. Så kan vi si at det kanskje ikke bare er en ulempe, for det innebærer også at vi kontinuerlig har en faglig diskusjon om hvilke veier vi skal gå, og hva som kan forbedres.

       Når det gjelder den enkeltsaken som er nevnt, er det vel også en kjensgjerning at det var en ny institusjon som det foreløpig var ganske liten kjennskap til og kunnskap om i kommunen. Og det er jo slik at det er sosialtjenesten i kommunesektoren som har ansvaret for tilbudene til rusmiddelmisbrukere, som søker om plass, og som også vurderer hvilke steder man skal søke behandling ved. Så jeg ser nok ikke for meg at den institusjonen som er nevnt her, vil stå med stor ledig kapasitet over tid. Men som jeg sa i mitt første svar, vil Regjeringen i meldingen som kommer til Stortinget, også se på hvilke muligheter vi har for bedre å utnytte den kapasiteten som faktisk eksisterer i dagens behandlingstilbud.

       Når vil vi få en sånn skikkelig gjennomgang til Stortinget? Og vil statsråden sørge for at en får en skikkelig, offentlig godkjenningsordning, der det også ligger inne krav til kvalitet og oppfølging av kvalitetskravet over noe tid, sånn at en vet at en har en rimelig grad av oppfølging og ettervern i den behandlingen en har i dag?

       I løpet av kort tid, faktisk dei siste tre til fire åra, har Forsvaret ved Forsvarets bygningstjeneste sett i gang fleire store utbyggingsprosjekt. Forsvarets Relokalisering Gardermoen er eitt av desse. For dette prosjektet vart det danna ein eigen prosjektorganisasjon der det berre delvis er folk frå FBT. Den nye flystasjonen på Gardermoen vart fullført, overlevert og opna rett før jul. Tidsramma vart halden, dei økonomiske rammene vart haldne, og det var til og med ei innsparing på 70 mill. kr - alt til stor glede for oppdragsgjevaren.

       Den kompetansen og dei røynslene som FRG sin prosjektorganisasjon har opparbeidd i løpet av desse fire åra gjennom Gardermoprosjektet til liks med arbeidet på Rena og Romerike, er etter mitt og mange sitt syn heilt unikt. Spørsmålet mitt vert derfor: Korleis vil Forsvaret ta vare på denne kompetansen og denne kunnskapen i framtida?

Statsråd Jørgen Kosmo : Ja, det er helt rett som spørreren sier, at FRG-prosjektet, som det heter, som har vært et delprosjekt under FBT, har vært meget vellykket. Vi er meget godt fornøyd med den jobben som er gjort, både av FBT og av Forsvarets Relokalisering Gardermoen. All den erfaring som FBT og Forsvaret her har vunnet, vil selvsagt bli samlet inn, behandlet og tatt vare på i fremtiden, og prøvd utnyttet i andre store prosjekter som Forsvaret skal gjennomgå.

       Vi har også gjort det slik at i forbindelse med omorganiseringen av Forsvarets bygningstjeneste, er de som har vært ansatt ved Forsvarets Relokalisering Gardermoen, stilt i utsikt at dersom de søker, kan de få jobb innenfor Forsvarets bygningstjeneste innenfor den fremtidige strukturen.

Bjørg Hope Galtung (Sp) : Forsvaret står overfor store utbyggingsprosjekt, bl.a. Kolsås, som Stortinget vedtok rett før jul, og dessutan har vi òg i friskt minne det som skjedde med Lutvann. Enkel tenking tilseier då at denne røynsla og den kompetanse som FRG-prosjektorganisasjonen sit inne med, må tilflyta Forsvaret. Vi har rett og slett ikkje råd til å la vera etter mitt syn, og her kom då statsråden meg i møte delvis.

       Det er fyrst og fremst kjernekompetansen i FRG-organisasjonen, som utgjer ca 20 - 25 personar, som det må takast vare på. Og korleis skal ein sikra desse 20 - 25 personane før dei vert spreidde for alle vindar etter endt oppdrag? Etter som delprosjekta i FRG skrir fram og vert avslutta, f.eks på Rena i juli og oktober, så sluttar folk i organisasjonen, forsvinn og får gode jobbar andre plassar. Vil statsråden ta initiativ til at kjernekompetansen - dei 20 - 25 personane - vert å finna i FBT i framtida?

       Det er kommet for en dag at det ikke hersker organisasjonsfrihet i Norsk Folkehjelp. Det er slik at arbeidstakerne må være organisert i LO. Norsk Folkehjelp utfører store oppdrag for staten, herunder også for bistandsdelen. Det betyr at det går statsmidler til å opprette arbeidsplasser hvor Norsk Folkehjelp er arbeidsgiver, og det fører til tvangsinnmelding i LO. Dette er etter mitt skjønn brudd på en av de grunnleggende friheter.

       Nå er det slik at staten fastsetter vilkårene for at Norsk Folkehjelp skal utføre oppdrag på vegne av staten, og mitt spørsmål til bistandsministeren er: Vil hun sørge for at organisasjonsfrihet blir en av forutsetningene for at Norsk Folkehjelp skal få oppdrag i fremtiden?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen : La meg si at jeg med overraskelse har lest det samme oppslaget i pressen som representanten Jan Petersen.

       Det er kommet uttalelser fra Norsk Folkehjelp etter dette oppslaget som inneholder en bekreftelse på at de vil drive i forhold til norsk lov. Fra mitt bord må jeg si at det er en forutsetning at de vi samsamarbeider med, forholder seg til norsk lov.

Jan Petersen (H): Det var i og for seg greit nok det, men det var heller ikke spørsmålet.

       Poenget er at Norsk Folkehjelp anfekter at det er i strid med norsk lov at det hersker en organisasjonstvang, så spørsmålet er egentlig fortsatt om statsråden vil fastsette gjennom vilkårene for Norsk Folkehjelp at de skal overholde organisasjonsfriheten. Det som er poenget her, er at arbeidsgiveren forlanger at arbeidstakeren skal være organisert hos arbeidsgiverens eier, og det er etter mitt skjønn brudd på reglene. Jeg synes ikke nå at statsråden skal skyve Norsk Folkehjelp foran seg, men tvert imot skal fastsette som vilkår at ja, det skal herske organisasjonsfrihet. Og jeg vil spørre statsråden: Er hun enig i at det bør herske full organisasjonsfrihet for Norsk Folkehjelps arbeidstakere?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen : Jeg mener at det lå i mitt svar at jeg mener det er uholdbart at en av våre store samarbeidspartnere ikke driver i henhold til norsk lov. Jeg har med glede da sett at Norsk Folkehjelp selv sier at de vil ordne opp i dette og innrette sin virksomhet etter norsk lov, og jeg forutsetter at dette blir gjort.

Presidenten: : Vi går videre til neste hovedspørsmål.

       Carl I Hagen

(Frp) : Jeg har et spørsmål til sosialministeren, og det dreier seg om eldreomsorgen.

       Det er slik i Norge at både barnehager og sykehjem er et kommunalt ansvarsanliggende i dag, dessverre. Når det gjelder barnehager, altså de minste av alder, er det et statlig driftstilskudd til både privat og offentlig eide barnehager. Det er imidlertid dessverre intet tilsvarende driftstilskudd for drift av sykehjem, enten de er privat eller kommunalt eide. Og mitt spørsmål er: Hvorfor denne forskjellsbehandling? Hvorfor vil ikke Regjeringen innføre et tilsvarende årlig driftstilskudd pr. sykehjemsplass?

       Jeg har tidligere spurt statsministeren, men jeg fikk ikke svar. Det var vel et for praktisk og for lite visjonært spørsmål for ham å besvare. Jeg vil gjerne høre sosialministerens svar.

Statsråd Hill-Marta Solberg : La meg først få si at jeg ikke, slik som Hagen, finner noen grunn til å beklage at eldreomsorgen er et kommunalt ansvar. Jeg konstaterer at det er det, og mener at det også er riktig, slik at man med utgangspunkt i kunnskapen om hvordan situasjonen er i nærmiljøet, også skal lage de beste tjenestene.

       Så er det da ikke riktig at det ikke fins et statlig driftstilskott til eldreomsorg. Det gjør det faktisk, men ikke et tilskott øremerket pr. plass. På statsbudsjettet fins det to budsjettposter som er driftstilskott til eldreomsorgen - til sammen utgjør det ca en halv milliard årlig, slik det ligger nå. Det ene tilskottet ytes etter antall eldre aleneboende over en viss alder, og det andre tilskottet ytes til døgntjeneste/nattjeneste i den åpne omsorgen, så det fins også statlige virkemidler rettet inn mot drift i eldreomsorgen. Men Regjeringen har ingen planer om å utforme tilskott knyttet til den enkelte plass på institusjonene. Vi gir støtte til investering - ganske store støttemidler ytes til investering i sektoren - men når det gjelder driftstilskottene til institusjonsomsorgen, mener vi fortsatt det er riktig at de ligger innenfor rammeoverføringssystemet til kommunesektoren.

       Når det gjelder sykehjem, blir opp til 85 % av pensjonen tatt fra den enkelte, og det er det kommunale apparatet som har hovedansvaret for hele driften, som betaler medisiner og som står for alle driftsutgiftene. Mye tyder kanskje på at kommunene bygger ut omsorgsboliger framfor sykehjem fordi folketrygden der kommer inn med større andel av refusjonen.

       Vil en se på en mer lik betalingsordning for de to institusjonstypene?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Det som dette spørsmålet belyser, er en viktig problemstilling innenfor pleie- og omsorgssektoren, nemlig det faktum at denne sektoren er styrt etter to lover - den ene er lov om kommunale helsetjenester og den andre er sosialtjenesteloven - og alt innenfor åpen omsorg er organisert under lov om sosiale tjenester. Det reflekteres også i ulike betalingsordninger og ulike finansieringsordninger.

       Jeg legger ikke skjul på at jeg oppfatter det som ganske kompliserende, og i særdeleshet kompliserende for en kommune som ønsker å drive en helhetlig, god omsorg, der man kan bruke personalet på en god måte innenfor både institusjonsomsorgen og den åpne omsorgen. Regjeringen har nedsatt et såkalt brukerbetalingsutvalg som nettopp skal se på mer enhetlige betalingsordninger innenfor denne sektoren. Utvalget vil avgi sin innstilling i løpet av en måneds tid, så vidt jeg er kjent med, og så får vi se om det vil danne grunnlag for noen nye vurderinger. Men jeg kan i hvert fall bekrefte at jeg er svært opptatt av denne problemstillingen og vil se på måter å skape et mer enhetlig system på i framtiden.

       Magnar Sortåsløkken (SV) : Presidenten har så rett!

       Det er et kommunalt ansvar, og det er for så vidt greit. Det vi vet, er at vi har en eldrebølge på gang. Det vil øke behovet for institusjonsplasser på alders- og sykehjem - og vi snakker om enerom.

       15.000 eldre beboere på aldershjem må i dag dele rom med andre. I Oslo vet vi at andelen faktisk er 40 %. Arbeiderpartiet lovte i 1993, med daværende sosialminister Grete Knudsen, at enerom for alle skulle vi få i løpet av fem år. Nå er garantien fornyet - på Arbeiderpartiets landsmøte ble det satt et nytt datostempel på garantien.

       Kan vi regne med at garantien, som går ut i 2001, nå vil bli fulgt opp? Eller vil vi igjen få et vedtak med et nytt datostempel når vi kommer fram til det aktuelle tidspunkt? For behovet er stort, og skal vi bruke dagens utbyggingstakt, vil det gå langt inn i neste århundre før vi når det som er målet. Vi må altså få et mye høyere tempo i dette. Vil sosialministeren bidra til det?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Svaret på det er ja. Det vil statsråden bidra til. Regjeringen arbeider med ganske store saker på eldresektoren for tiden og vil også legge fram en handlingsplan for hvordan det skal være mulig å innfri dette løftet - som vi står ved - om at vi i løpet av en femårsperiode bør være kommet dit at alle som ønsker det, kan få enerom på sykehjem.

       Det vil innebære at vi også vil gå gjennom og se på de virkemidlene som kan være aktuelle for at kommunene skal greie dette løftet. Vi ser at det er en stor oppgave, men den er gjennomførlig.

       Uten at vi har gjort noen nye tiltak på området, viser undersøkelser i dag at de kommunale planene som foreligger, innebærer at for sju av ti kommuner vil målet være nådd innen fem år. Da er det min oppfatning at det gjennom gode virkemidler er realistisk at vi kan bidra til at vi greier det på landsbasis. Men det er en viktig oppgave, og den er særdeles vanskelig i storbyene. Det er der oppgaven blir størst. Det ser jeg allerede.

       Det er stor uro her, fordi det er mye ugjort på dette feltet. Som kjent er fylkene økonomisk ansvarlig for å finansiere fri skoleskyss for elever i barneskolen ved avstander over 4 km. Når det gjelder 6-åringene, vil det fra høsten av være en plikt til å finansiere skoleskyss over 2 km. Nå hører vi om fylker som nøler med å følge opp, idet de sier at de statlige overføringene ikke kompenserer for merkostnadene ved fri skyss for 6-åringer med over 2 km skolevei.

       Spørsmålet mitt er: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at vedtatte minimumsordninger for skoletransport for 6-åringer blir fulgt opp?

       Øystein Djupedal (SV) : Jeg vil gjerne stille fungerende justisminister Jørgen Kosmo følgende spørsmål:

       Justisdepartementet har besluttet å sende tamilske asylsøkere tilbake til Sri Lanka. Så vidt jeg forstår, hviler denne beslutningen på at Høykommissæren for flyktninger mener at det nå er forsvarlig å sende tamilske asylsøkere tilbake. Andre organisasjoner som vi i alminnelighet stoler på, som Amnesty og NOAS og også den sveitsiske flyktninghjelpen, mener tvert imot at situasjonen på Sri Lanka er sånn at det ikke er tilrådelig å sende tamilske asylsøkere tilbake. I en sånn situasjon, hvor vi altså har Høykommissæren og den norske regjering på den ene siden og andre organisasjoner som har et motsatt syn på den andre siden, er mitt spørsmål til fungerende justisminister om han vil stoppe tilbakesendelsen av tamiler og gjennomgå materien på nytt, når det åpenbart er uenighet mellom organisasjoner vi ellers stoler på i sånne spørsmål.

Statsråd Jørgen Kosmo : Alle søknader gis en grundig individuell vurdering knyttet opp til rettigheter for den enkelte til en omfattende ankebehandling og rettslige prøvinger.

       Som grunnlag for behandlingen utarbeider vi og Justisdepartementet oversikter over hvordan situasjonen er i de enkelte land, slik at man skal få en beslutning som er mulig å gjennomføre. Det er gjort i søknadene som gjelder tamilene, og jeg har pr. i dag ikke noen opplysninger som skulle tyde på at det er grunnlag for fornyet vurdering.

Statsråd Jørgen Kosmo : Det er slik at det kontinuerlig foretas vurderinger av situasjonen i de landene vi tradisjonelt har mange asylsøkere fra. Alle opplysninger vurderes opp mot hverandre, og det vil alltid være enkelte organisasjoner som er av en annen oppfatning enn landets myndigheter og Høykommissæren. Det er også slik at i de land asylsøkerne kommer fra, kan situasjonen være forskjellig i ulike deler av landene. Alt dette tas det hensyn til ved vurdering av de enkelte asylsøknadene. Jeg ser ikke bort fra at situasjonen kan endre seg i de nevnte områdene, men det vi har oversikt over pr. i dag, tilsier ikke at vi behøver å gjøre noen ny vurdering.

       Det er i dag sånn at foreldre med barn som er innlagt på sykehus med en alvorlig sykdom eller skade, kan få sykemelding for å være hos barnet sitt. Og i en odelstingsproposisjon som kom nå sist fredag etter innspill fra et flertall i Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen, er det forslag om at også barn med mindre alvorlig sykdom eller skade skal kunne ha foreldrene hos seg når de er på sykehus - og bare når de er på sykehus. I de tilfeller der barn blir utskrevet fra sykehus og trenger foreldrene i en periode hjemme for pleie, vil ikke foreldrene få en sykemelding, selv om pleie er nødvendig. Det jeg vil spørre statsråden om, er: Hva er årsaken til denne holdningen som resulterer i så mange uheldige og særdeles urettferdige utslag for den enkelte?

       gjeldende regler når barnet også er kommet hjem, men det dreier seg jo om et meget begrenset antall dager - 20, hvis jeg ikke husker feil. Men i de enkelttilfeller, sikkert sjeldne og derfor ikke så kostnadskrevende, hvor barn altså sitter med amputerte ben i rullestol, og det tar månedsvis, synes ikke da statsråden - i disse likestillingstider, hvor også det er vanlig at mødrene jobber - at det er rimelig ikke bare å gi foreldrene rett til sykepenger så lenge barnet er på sykehus, men også når det kommer hjem, slik at de kan ta vare på barna sine når de er i denne spesielle situasjonen?

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 6, fra representanten Arne Haukvik til samferdselsministeren, bortfaller, da spørreren har sykdomsforfall.

       Spørsmål 8, fra representanten Einar Olav Skogholt til finansministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

       Terje Riis-Johansen (Sp) : Jeg vil få stille utenriksministeren følgende spørsmål:

       « I brev til Senterpartiets stortingsgruppe uttalte Utenriksdepartementet i 1994 at pensjonsforsikring i Kommunal Landspensjonskasse ikke var omfattet av EØS-avtalen. Nå viser det seg at ESA likevel vurderer Kommunal Landspensjonskasses framtidige rolle.

       Hva gjør Regjeringa for å sikre at ikke Kommunal Landspensjonskasse blir rammet av EØS-avtalen? »

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Det er riktig at vi har mottatt en henvendelse fra EFTAs overvåkingsorgan, ESA, som på bakgrunn av en klage bad om informasjon om de kommunale tjenestepensjonsordningene som tilbys av Kommunal Landspensjonskasse, KLP. I Regjeringens svarbrev av 17. ds. er det redegjort for det norske synet, og det er i all korthet at disse ordningene ikke bryter med EØS-avtalens regler om offentlige tjenestekjøp.

       EØS-reglene er nedfelt i norsk rett i forskrift av 1. juli 1994 om tildeling av kontrakter om offentlige tjenestekjøp. KLPs tjenestepensjonsordninger anser vi faller inn under unntaket for « obligatoriske pensjonsordninger som er en del av det sosiale sikkerhetsnett ». Statens Pensjonskasses tjenestepensjonsordninger er unntatt på dette grunnlaget. Etter Regjeringens syn må KLP som et gjensidig forsikringsselskap, etablert, eid og styrt av hovedorganisasjonene i kommunesektoren, stå i samme stilling som Statens Pensjonskasse.

       Spørsmålet om KLP og offentlige innkjøp hører for øvrig under Nærings- og handelsdepartementets ansvarsområde.

       Når det gjelder KLP, har den i dag en helt sentral plass i norsk forsikringsverden og i Kommune-Norge. Som et ansvarlig selskap eid av kommunene, er det med på å gi de kommuneansatte et tilbud som er bra, og som de i disse dager kjemper for. Det er bra at også Regjeringa ønsker å slåss for KLP.

       Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at denne saken kan se ut til å minne om andre saker som vi tidligere har vært involvert i i forhold til EØS, og hvor Regjeringa i utgangspunktet har sagt at de ønsker å slåss for det ene, og det ender opp med noe annet. Vi har in mente Vinmonopolet, vi har in mente den veterinære grensekontrollen, som vi skal diskutere i morgen, vi har oljedirektivet som vi husker, og vi har også nå debatter om matsminke, genmodifisering, patent på liv, osv. Det er, sjøl om Regjeringa her sier at det foreløpig ser ut til å være full kontroll, grunn til å være urolig for hva som kan skje videre også med denne saken.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Når vi har et regelbasert system for økonomisk samhandel, investeringer, tjenestesektoren osv. som vi har i EØS-området, sier det seg selv at mange aktører kan klage etter det de mener er overtredelser av dette regelverket, men det er jo ikke i seg selv tilstrekkelig til at vi bør få spastiske rykninger om noen klager. Det er da ESAs plikt å forhøre seg i Norge om hvordan vi oppfatter situasjonen, og det er den fasen vi nå er inne i.

       Jeg viser ellers til svaret, og jeg er glad for at representanten er fornøyd med det.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Jeg kan være kort. Som utenriksministeren her sier, er jeg fornøyd med svaret. Jeg er veldig glad for at Regjeringa ved utenriksministeren presiserer at de er klar i kampen for KLP og i forholdet til EØS, så jeg forventer at også resultatet av dette blir i tråd med det som vi nå har fått høre fra Stortingets talerstol - så det var veldig bra.

Spørsmål 2

       Rolf Ketil Bjørn (SV) : Jeg har følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Deler av Nord-Norge har i den siste tida vært utsatt for katastrofelignende tilstander på grunn av ekstraordinært stort snøfall. Mennesker har omkommet i rasulykker og mange har blitt beordret bort fra sine heimer på grunn av fare for snøras. De store snømengdene har påført flere kommuner store ekstra kostnader.

       Vil staten refundere kommunene disse ekstraordinære og uventede utgiftene som de har blitt påført? »

Statsråd Kjell Opseth : Delar av Nord-Noreg har gjennom nokre veker opplevd stort snøfall i kombinasjon med sterk vind. Snøfallet og vinden har medført ekstraordinær fare for snøskred på utsette plassar. Snømengde, vindforhold og rasfare har stilt både kommunar, statlege etatar og sivilbefolkninga overfor vanskelege oppgåver.

       Den kommunale og statlege innsatsen i samband med situasjonar som det ein har opplevd i delar av Nord-Noreg, må først og fremst vere knytt til det offentlege etatar kan gjere for å redusere faren for tap av liv og helse og skade på eigedom og infrastruktur. I Tromsø fekk eg ved sjølvsyn sjå korleis samhandling mellom ulike offentlege etatar og ein formidabel innsats frå folk som bryr seg om og tek ansvar for sine eigne nærmiljø, bidrog til tryggleik i ein vanskeleg situasjon.

       Eg finn grunn til å gjere merksam på at kommunale driftskostnader i utgangspunktet skal dekkjast over kommunale budsjett. Kommunane må i sine budsjett ta høgde for at klimatiske tilhøve endrar seg frå år til år, og at det må finnast dekning for kommunale utgifter i samband med slike svingingar innanfor dei kommunale budsjetta. Så er det slik at vêr og kombinasjonar av vêr kan råke kommunar og bygdesamfunn hardare enn det det er rimeleg å krevje at kommunane skal ta høgde for i sine budsjett. Eg snakkar ikkje då om vintrar med snøfall over gjennomsnittet, men om situasjonar som med rette kan seiast å vere ekstraordinære.

       Det som delar av Nord-Noreg har opplevd, fell innanfor det som eg meiner er ekstraordinært. Eg finn det rimeleg at staten går inn og kompenserer for delar av dei ekstraordinære utgiftene kommunane har hatt. Dette må skje etter at vi gjennom fylkesmannsembeta får oversyn over kva dette har kosta, og på bakgrunn av ei vurdering av kor stor del av utgiftene som kan seiast å vere ekstraordinære.

       Departementet har ikkje spesielle løyvingar til dekning av slike kostnader. Før jul løyvde Stortinget 324 mill. kr i ekstra skjønsmidlar til kommunane for 1997. Eg meiner det er tilrådeleg og i samsvar med intensjonane å nytte delar av denne løyvinga for å avhjelpe den situasjonen ein del kommunar har kome i som følgje av dei ekstraordinære vêrtilhøva i Nord-Noreg.

Rolf Ketil Bjørn (SV) : Jeg vil først takke statsråden for at han tok turen nordover og fikk se elendigheten med egne øyne. Uttalelsene fra statsråden under turen, bl.a i tromsøavisene, skapte forventning om at staten denne gangen skal gå inn med ekstra penger til kommuner som selv ikke har økonomisk styrke til å dekke slike store, men helt nødvendige ekstra kostnader.

       Når det er sagt, vet jeg ikke om jeg kan eller vil takke statsråden for svaret. Ærlig talt hadde jeg ventet et langt mer klart svar om at staten vil gå inn med så mye penger at de ramma kommunene kan være sikre på å få dekt sine ekstra utgifter. Disse ekstra utgiftene skyldes at kommunene har gjort maksimalt for å holde de viktigste samfunnsfunksjonene i gang, og for å sikre at liv og helse kunne ivaretas også der folk bor i utsatte skredområder. Derfor vil jeg spørre statsråden: Er han enig i at det er viktig å få en hurtig avklaring på hvordan det økonomiske oppgjøret med kommunene vil bli, slik at de får et sikrere grunnlag for sin totale bruk av økonomiske midler framover?

       Og i Nordlys den 17. januar står det følgende:

       « Opseth punger ut. Her har det vært ekstraordinære forhold. Ved ekstraordinære forhold har staten pleid å gå inn og hjelpe til. Jeg regner med at det også blir tilfelle denne gangen, sa kommunalminister Kjell Opseth da han oppsummerte inntrykkene fra møtet med snøskavler og nedsnødde tromsøværinger. »

       Disse uttalelsene syns jeg var veldig positive, og de skapte sterk forventning. Når statsråden i dag legger an en annen tone og snakker om deler av ekstraordinære kostnader, og man da får en krangel om hvor ekstraordinært det er og snakker om skjønnsmidler, da syns jeg at man er på en annen linje. Disse forventninger som er skapt, håper jeg at statsråden også vil oppfylle praktisk når det gjelder videre pengediskusjoner.

Statsråd Kjell Opseth : Eg må ærleg seie at no føler eg at representanten Rolf Ketil Bjørn prøver å gjere dette til ei politisk sak som det ikkje er grunnlag for. Kommunane, statlege etatar og folket sjølv har gjort ein innsats for å prøve å hindre at det gjekk med liv - no gjekk det dessverre likevel med to liv - og at det vart skade på eigedom og infrastruktur. Det å framstille det som at eg gjennom dette svaret har sagt noko anna enn det eg sa i Tromsø, det burde representanten Rolf Ketil Bjørn halde seg for god til, for det er faktisk ingen skilnad.

Spørsmål 3

       Eilef A Meland (SV) : Jeg vil stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « I 1996 kjøpte Rogaland fylkeskommune tjenester fra det private helsevesen for om lag 700 pasienter. Hvis det oppstår problemer etter behandlingen, omfattes denne pasientgruppen ikke av den offentlige pasientskadeerstatningsordning.

       Hva vil statsråden gjøre for å rette opp denne forskjellsbehandling når det gjelder pasientrettigheter? »

Statsråd Gudmund Hernes : Norsk Pasientskadeerstatning omfatter ikke private tjenestetilbydere utenfor den offentlige helsetjenesten. Hva slags forsikringsordninger de ulike private institusjonene har, vil derfor kunne variere. I dagens forsikringsmarked finnes imidlertid forsikringer for private institusjoner som omtrent tilsvarer ordningen med Norsk Pasientskadeerstatning. Fylkeskommunene kan dermed stille som vilkår for sine kjøp av tjenester at private tjenestetilbydere har slik forsikring for sine pasienter, og jeg vil anbefale dette overfor fylkeskommunene.

       Dersom pasienten blir skadet eller får andre problemer, bør de fylkeskommunene som har kjøpt tjenestene fra private helseinstitusjoner, i tillegg være behjelpelig med å fremme erstatningskrav sammen med pasienten overfor den private helseinstitusjonen og deres forsikringsselskap. Dette gjelder uavhengig av hva slags forsikringsordninger som foreligger i det enkelte tilfellet. Departementet har bedt om at det blir gitt slik bistand til pasientene overfor private tjenestetilbydere, bl.a til Hordaland fylkeskommune på en generell forespørsel om hvordan de skulle forholde seg i slike saker.

       Lødrup-utvalgets utredning, NOU 1992:6, foreslår i utkast til ny lov om pasientskadeerstatning at også private tjenestetilbydere skal omfattes av ordningen med Norsk Pasientskadeerstatning, slik at det på dette grunnlag ikke vil bli forskjell i pasientens rettigheter i fremtiden. Justisdepartementet vurderer dette forslaget.

Eilef A Meland (SV) : Jeg takker statsråden for et svar som oppklarte det spørsmålet dreide seg om knyttet til hvordan fylkeskommunen skal opptre overfor private tjenestetilbydere.

       Det som gjenstår, er: Hva vil statsråden anbefale? Der var svaret litt uklart slik som jeg oppfattet det, i forhold til det som lå inne i den offentlige utredningen som nå er til vurdering, eller det som han selv var inne på i første del av svaret, knyttet til at fylkeskommunen bør stille krav i forbindelse med at pasienter henvises til privat behandling. Vil dette følges opp gjennom eget regel- og lovverk, og vil det skje i forbindelse med en samlet fremleggelse av en lov om pasientskadeerstatningsrettigheter?

Statsråd Gudmund Hernes : For å presisere det jeg sa i mitt første svar: Vi anbefaler fra Helsedepartementets side at fylkeskommunen stiller krav til de private tjenestetilbydere, og at de yter hjelp overfor pasienter som kan ha lidd noen form for overlast. Som jeg sa, er altså nå Lødrup-utvalgets innstilling til vurdering i Justisdepartementet. Den vurderingen er ikke sluttført, så dermed kan jeg ikke trekke noen konklusjon her. På vanlig vis vil da det komme til Stortinget i et eget dokument. Jeg vil i hvert fall understreke at de må ha en ordning som gjør at det ikke er det offentlige som alene skal bære kostnadene med den risiko som private tjenestetilbydere kan påføre pasienter. Det må også være slik at de som på privat grunnlag starter tjenester overfor pasienter, også er med på å bære omkostningene ved den risiko som følger med all form for helsepleie. Det synes jeg ville være en rimelig betraktning å gjøre gjeldende her, men sluttvurderingene av dette er ikke foretatt. Jeg går imidlertid ut fra at representanten vil gi sin tilslutning til den generelle vurderingen som jeg her gav uttrykk for.

Spørsmål 4

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Folk som reiser med hund på tog, er på de fleste av NSB sine jernbanestrekninger henvist til å sitte i røykevogn, noe som oppleves som en stor belastning for mange.

       Kan statsråden tenke seg å være behjelpelig med å finne ordninger som vil bedre forholdene for denne gruppe reisende? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Etter dagens ansvarsfordeling er det styret i NSB som har ansvaret for å ivareta den daglige servicen overfor de reisende.

       Når det gjelder spørsmålet om å ta hund med på toget, har NSB opplyst at det i noen tog finnes egne kupeer for reisende som ønsker å ta med hund, mens i andre tog må hund tas med i sitteavdelingen for røykere.

       NSB ser for tiden på alternative løsninger og tar sikte på å kunne sette eventuelle endringer i verk fra 1. januar 1998. Dette må ses i sammenheng med eventuelle endringer i røykeloven.

       Jeg har for min del full tillit til at NSB håndterer saken på en forsvarlig og forstandig måte.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret. Når det gjelder den opplysningen statsråden har fått fra NSB, om at det nå er mulig å sitte i noen vogner uten røyk, tenker de nok på det tilbudet som finnes på Dovrebanen, med såkalt hund-nær-røyk. Man sitter i samme vogn som røykere, men det er likevel atskilt. Jeg vil da peke på at det er mange som er allergiske mot røyk, men ikke mot hund.

       En god vare er den beste reklame, og det bør være viktig både miljø- og samferdselspolitisk at NSB framstår som et godt tilbud til alle grupper reisende. Men da er det uheldig med en praksis som holder grupper av reisende borte og som gjør at de heller velger bil, også over relativt lange distanser. Dette kan altså løses veldig enkelt. Se f.eks på vårt nærmeste naboland, Sverige, der jeg har reist en del med tog, der har de hele vogner som er merket enten med forbudskilt eller tillatelsesskilt i forhold til dyr.

       Jeg vil da spørre: Er slike vogner planlagt i Norge, eller er det kun dette nær-røyktilbudet fra Dovrebanen som skal utvides til flere baner?

Statsråd Sissel Rønbeck : Jeg vil for ordens skyld gjøre oppmerksom på at vi nettopp har omorganisert hele jernbanen, og at NSB BA nå er et selskap med stort selvstendig ansvar, som arbeider innenfor nærmere politiske retningslinjer gitt av storting og regjering. Da er det slik at de detaljene det blir spurt om her, primært er et driftsansvar for NSB. Jeg regner med at NSB er opptatt også av den delen av de reisende som er allergikere, at NSB enten det gjelder vasking eller andre forhold driftsmessig gjør en skikkelig innsats i forhold til den gruppen også, og at det blir like godt ivaretatt som om jeg som generalforsamling skulle begynne å blande meg borti det.

       Ingvald Godal (H) : Eg vil gjerne få stille fylgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Flyselskapa syner no aukande interesse for å etablere direkte ruter mellom Torp og utlandet. Dette inneber ei betydeleg avkorting av reisetida til sentrale europeiske byar og er av stor interesse ikkje minst for eksportretta næringsliv i Telemark, Vestfold og Buskerud.

       Vil statsråden medverke til at flytrafikken på Torp får utvikle seg på ein fri og god måte til beste for folket i denne regionen? »

       Ole Johs Brunæs (H) : Jeg skal få lov å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Oslo lufthavn har i dag begrensede muligheter for tildelinger av nye slots på grunn av den høye kapasitetsutnyttelsen ved lufthavnen.

       Hvilke tiltak vil statsråden foreta for å øke tilgangen av slots i årene fremover, og dermed oppnå øket konkurranse i luftfarten? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Kapasiteten på Oslo lufthavn Fornebu AS er i dag tilnærmet fullt utnyttet når det gjelder de attraktive tidspunktene på dagen. Det er imidlertid enkelte ledige slots på tidspunkt som ikke er så attraktive for flyselskapene.

       Åpningen av den nye hovedflyplassen på Gardermoen 4. oktober 1998 vil bedre situasjonen vesentlig, men før dette tidspunktet er det dessverre lite vi kan foreta oss for å bedre situasjonen.

Ole Johs Brunæs (H) : Jeg takker for svaret.

       Den 1. april dette året kommer det nye regler for konkurranse i luften. Hensikten med dette er å kunne gi passasjerene, de reisende, bedre tilbud og mer konkurranse, slik at det blir rimeligere å reise. Hensikten med å bygge ut Gardermoen er naturligvis å skape større kapasitet. Men hvis man ikke gjør noe, vil tiden gå frem til 4. oktober 1998 før de reisende kan få gleden av en slik liberalisering.

       Det jeg da vil spørre om, er: Ser statsråden muligheter for å kunne få en større kapasitet ved f.eks å la selskapene benytte seg av og drive passasjertrafikk fra det eksisterende Gardermoen?

Statsråd Sissel Rønbeck : Som jeg sa i mitt første svar, ser jeg liten mulighet for å gjøre noe vesentlig med dette før den nye hovedflyplassen står klar. Men jeg tar med meg tilleggsspørsmålet tilbake og skal sjekke enda en gang om det finnes noen muligheter som vi til nå ikke har sett.

Spørsmål 8

       Fra representanten Einar Olav Skogholt til finansministeren:

       « Forsikring av liv og helse, bolig og eiendeler tilgodeser i dag grunnleggende og allmenne sosiale behov.

       Vil statsråden vurdere lovgivningsinngrep for å hindre at norske forsikringsselskap forskjellsbehandler funksjonshemmede på en måte som reelt utelukker store grupper av funksjonshemmede fra å tegne forsikring? »

       Presidenten: Dette spørsmålet må utsettes til neste spørretime.

Spørsmål 9

       Tor Nymo (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Fra media er det kjent hvordan en kvinne fra Torsken i Troms etter flere års kamp mot leger og trygdekontor er blitt et offer i det offentlige systemet. Kvinnen så seg blant annet nødt til å søke advokatbistand for å få svar på sin anke på avslag om attføringstrygd.

       Hvis de opplysninger jeg har fått, er korrekte, tillater jeg meg å spørre hva sosialministeren kan gjøre for at denne kvinnen, og andre i lignende situasjoner, får den nødvendige hjelp og støtte fra det offentlige. »

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg finner det ikke riktig å kommentere enkeltsaker som er til behandling i trygdeetaten, på grunnlag av opplysninger fra media. Min oppgave er å påse at trygdeetaten oppfyller sine forpliktelser overfor befolkningen. Sikring av publikums rettigheter er en av trygdeetatens hovedprioriteringer. Dette omfatter både tildeling og utmåling av ytelser.

       Trygdekontorene skal på den ene siden aktivt bidra til at en person får den trygdeytelsen vedkommende har krav på. De har derfor en generell veiledningsplikt og plikt til å sørge for at en trygdesak er tilstrekkelig opplyst.

       På den annen side må trygdeetaten påse at en person fyller de vilkår som følger av folketrygdloven, før en ytelse kan tilstås. Dersom trygdeetaten avslår en søknad, har den også plikt til å bistå vedkommende med å sette fram anke. Etaten arbeider også aktivt for å avdekke saker hvor det er utbetalt for mye eller for lite stønad og iverksette tiltak for å hindre at feilutbetalinger oppstår.

       Rask saksbehandlingstid er et annet prioritert område. Rikstrygdeverket arbeider med å få ned saksbehandlingstiden i trygdeetaten. Etaten har hittil operert med en maksimal saksbehandlingstid på 12 måneder for vanlige saker - unntatt yrkesskade - og 18 måneder for ankesaker.

       Fra 1997 er det innført et nytt system som differensierer mellom stønadsområdene og som har som mål at saksbehandlingstiden både for søknader og anker skal bli kortere. Anke over avslag på rehabiliteringspenger og uførepensjon skal være behandlet i løpet av 12 måneder. Anke over avslag på søknad om attføringspenger/attføringsstønad behandles av arbeidsmarkedsetaten og hører inn under kommunalministerens ansvarsområde.

       Går saken videre til Trygderetten, vil det ta lengre tid. Bemanningen i Trygderetten er blitt midlertidig styrket det siste året for å få unna restansene. En arbeidsgruppe nedsatt av Sosial- og helsedepartementet, har gått gjennom saksrutinene i Trygderetten og foreslått ytterligere tiltak for å korte ned på saksbehandlingstiden.

       Jeg kjenner ikke bakgrunnen for at kvinnen fra Torsken så seg nødt til å søke advokatbistand. Generelt vil jeg si at det ikke skal være nødvendig å benytte seg av advokat for å få de trygdeytelsene man har krav på.

Tor Nymo (Sp) : Jeg takker for svaret.

       Denne konkrete saken er dessverre ikke et enkeltstående tilfelle. Altfor mange opplever det som nedverdigende å være fullstendig prisgitt trygdekontorets pre-

       misser. De opplever treg saksbehandling, overprøving og uforsvarlig lang saksbehandlingstid.

       Mange spør seg om det skal være regelen og ikke unntaket når de opplever at denne kverna maler så sakte at det går ut over klientene. Skal den lille mann og kvinne bare godta situasjonen og bli sosialklienter?

       Er sosialministeren enig med meg når jeg etterlyser den smidigheten som saksbehandleren burde utøve overfor klientene, eller ligger det en sperre i systemet som hindrer en slik handlefrihet?

       Og til slutt: Kan statsråden tenke seg å undersøke denne konkrete saken for eventuelt å finne ut om det er begått feil fra etatens side?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Min klare oppfatning er at slike saker som spørreren her tar opp, ikke skal være regelen - absolutt ikke skal være regelen innenfor trygdeetaten.

       Det er et omfattende regelverk trygdefunksjonærene skal forholde seg til. Det er ikke vanskelig å erkjenne at i mange sammenhenger er det ved små trygdekontor vanskelig for det første å få sakene raskt behandlet, og det er også behov for å søke støttende kompetanse hos andre trygdekontor.

       I tillegg til et omfattende regelverk er det i veldig mange saker slik at en trygdefunksjonær også må utøve et visst skjønn. Vårt trygderegelverk er ikke så fullkomment og så altomfattende at det ikke i mange saker også inngår et skjønnselement - jeg må understreke det.

       Til slutt skal jeg på ingen måte motsette meg å gjøre nærmere undersøkelser om hvorvidt det aktuelle trygdekontor har overholdt sin plikt både når det gjelder informasjon og det å bidra aktivt til å opplyse og behandle denne konkrete saken.

Tor Nymo (Sp) : Jeg takker igjen statsråden for svaret.

       Denne saken ville nok ikke blitt kjent hvis det ikke, svært prisverdig, hadde blitt tatt et initiativ fra lokale krefter, nærmere bestemt fra fagforeningen ved Finnfjord Smelteverk, som har gjort en utmerket jobb for å belyse klientens fortvilte situasjon. Den samme honnør går også til lokalavisen. Det er godt å registrere at solidaritet og medmenneskelighet ikke bare er ord som kommer til uttrykk i festtaler. Jeg går ut fra at det ikke er noen uenighet mellom statsråden og meg når vi slår fast at det ikke er en velferdsstat verdig at enkeltmennesker ikke når fram i et komplisert system.

       I det private næringsliv er det etter hvert blitt vanlig å kvalitetssikre sine tjenester. Mitt spørsmål er om en har noe tilsvarende når det gjelder sosialtjenester, som jo skal være selve bunnplanken i velferdssystemet.

Statsråd Hill-Marta Solberg : La meg på samme måte som jeg har gjort tidligere i dag, få understreke at Sosialdepartementet og Regjeringen er opptatt av at det sosiale sikkerhetsnettet vårt skal være så godt som mulig. Vi har dessverre sett eksempler på at det sikkerhetsnettet vi ønsker skal være til stede, ikke fungerer godt nok. Det betyr at vi også er opptatt av hvordan vi skal forbedre kvaliteten innenfor hele sektoren, det være seg sosialsektoren eller trygdesektoren, som er en meget viktig sektor for de gruppene som av ulike årsaker ikke f.eks kan fungere i arbeidslivet. Vi er opptatt av hvordan vi skal styrke kvaliteten også innenfor trygdesektoren. Det er også etaten selv opptatt av, og jeg vet bl.a at den nye trygdedirektøren har bebudet at han vil komme tilbake til departementet med sine tanker om hvordan vi skal jobbe videre med å bedre kvaliteten og standarden innenfor en meget viktig etat.

       Erling Folkvord (RV) : Eg skal få lov til å stille eit spørsmål til sosialminister Hill-Marta Solberg om klasseforskjellar i trygdevesenet:

       « Avisa Varden skriver om leger som blir krevd for millionbeløp av Rikstrygdeverket etter at de skal ha skrevet ut falske trygderegninger. Samtidig går det fram at Rikstrygdeverket har politianmeldt 98 trygdemottakere for trygdemisbruk i fjor for langt mindre beløp.

       Hvorfor blir vanlige folk politianmeldt, mens legene ser ut til i utgangspunktet bare å få krav om tilbakebetaling? »

Statsråd Hill-Marta Solberg : Når Rikstrygdeverket anmelder en stønadsmottaker for trygdebedrageri, skjer det etter en nøye vurdering av vilkårene i straffeloven. Det må bl.a være sannsynliggjort at vedkommende bevisst - dvs. med vilje - har forledet trygdekontoret til å utbetale mer enn det som stønadsmottakeren har krav på. Beløpets størrelse har ingen betydning ved vurderingen av om handlingen er straffbar eller ikke. Det vil bare være et moment i forhold til den straffbare handlingens grovhet.

       Leger som har mottatt for mye i refusjon fra trygden, har avtaleforpliktet seg til å betale dette tilbake. Betalingsplikten gjelder uten hensyn til om legen kan bebreides for feilutbetalingen eller ikke. Har feilutbetalingen pågått over flere år, f.eks fordi legen har misforstått takstforskriftene, kan trygdens krav mot legen utgjøre et betydelig beløp. Som jeg nevnte, har beløpets størrelse ingen betydning i forhold til vilkårene i straffeloven. En strafferettslig vurdering av legen blir først aktuell når Rikstrygdeverket mistenker legen for bevisst - altså med vilje - å ha krevd for mye i refusjon. Dersom vilkårene i straffeloven anses for oppfylt, vil legen bli anmeldt på lik linje med stønadsmottakere.

Erling Folkvord (RV) : Eg skal seie aller først at det er prisverdig at det omsider har vorte ein gjennomgang av utbetalingane til legar.

       Men det som er interessant for Raud Valallianse, er at det i praksis blir ei klassemessig forskjellsbehandling. Varden skriv 9. januar:

       « Rikstrygdeverket mener at to leger i Telemark har begått trygdemisbruk - og krever at de tilbakebetaler 500.000 kroner. Alternativet er politianmeldelse. »

       Når avisa kan skrive at det er alternativet, har legen etter avisa si framstilling ei valmoglegheit som trygdemottakaren ikkje har. Og tilleggsspørsmålet er da: Er det lov og forskrift som fører til klassemessig forskjellsbehandling, eller er det skjønnsutøvinga i Rikstrygdeverket som er klassemessig skeiv?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Kjernen i denne problemstillingen er hvorvidt Rikstrygdeverket er i stand til å kunne bevise at vedkommende, enten det er en stønadsmottaker eller en lege som har krevd refusjon, bevisst har forsøkt å bedra trygden. Det er det grunnlaget trygdeetaten har anledning til å straffeforfølge på. Slik at her er det verken bestemmelser i forskrift eller andre forhold som skaper noen forskjell mellom disse situasjonene. Den grunnleggende problemstilling er om etaten kan bevise at det foreligger bevisst forsøk på bedrag.

       Når det er sagt, må jeg si at det har foregått enn omfattende kontroll av leger gjennom « Aksjon Riktig Takstbruk ». Det er faktisk slik at 2 milliarder kr i året betales ut knyttet opp mot 10 mill. legeregninger, og det er ca 6 500 leger som er kontrollert i denne aksjonen. Her er også noen som er blitt anmeldt, og det er ganske mange som det fortsatt foregår undersøkelser i forhold til, og der det ikke er tatt stilling til hva slags videre forføyninger som skal foretas.

Spørsmål 11

       Eva Lian (Sp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « Gjennom St.prp.nr.56 (1993-1994) slo Stortinget fast at Preus fotomuseum på 1 400 kvadratmeter skulle bli flytta til 4. etasje i Magasin A på Karljohansvern i Horten. Arbeidet skulle vært fullført innen 31. desember 1995.

       Hvorfor er ikke vedtaket i Stortinget gjennomført? »

Statsråd Turid Birkeland : Stortingsvedtaket om kjøp av Preus fotomuseum la til grunn at samlingen skulle flyttes til fjerde etasje i Magasin A på marinestasjonen Karljohansvern i Horten. Men framdriftsplanen for flyttingen var verken en del av eller en forutsetning for stortingsvedtaket.

       Kulturdepartementet ønsket en rask framdrift, og bad derfor Forsvarsdepartementet høsten 1994 om å igangsette arbeidet med ombyggingen. Departementet har videre oppnevnt styre for museet og godkjent museets vedtekter.

       Som omtalt i Kulturdepartementets og Forsvarsdepartementets budsjettproposisjoner for 1997, opplyste Regjeringen at Forsvarets bygningstjeneste samordnet forprosjektet for ombyggingen av 4. etasje i Magasin A på Karljohansvern. Forsvarets målsetting var at ombyggingen skulle være fullført ved årsskiftet 1995/96. Under forprosjekteringen kom Forsvarets bygningstjeneste til at ombyggingen ville bli langt dyrere enn tidligere antatt. Tidligere anslag hadde ikke tatt med tilstrekkelige kostnader til brannsikring, heis og andre tekniske installasjoner. Forsvarets bygningstjeneste utarbeidet derfor kostnadsoverslag for alternative tekniske løsninger ved lokalisering enten i Magasin A eller i Magasin B på Karljohansvern. Konklusjonen av disse beregningene var at billigste løsning ved lokalisering i Magasin As 4. etasje vil komme på 20 mill. kr 15 mill. kr av dette skal dekkes over Forsvarsdepartementets budsjett og 5 mill. kr over Kulturdepartementets budsjett.

       Etter gjeldende framdriftsplan vil ombyggingen kunne starte i år, og være ferdig til innredning av utstilling og flytting av samlingene medio 1998. Fotomuseet vil kunne åpnes for publikum ved årsskiftet 1998/99.

Eva Lian (Sp) : Ja, det er bra at det ser ut til endelig å bli en åpning, men denne saken har tatt forferdelig lang tid. Den har også en lang forhistorie. Den ble første gang omtalt i forbindelse med kulturmeldingen i 1992 og behandlingen da. 27. mai 1994 ble St.prp.nr.56 for