Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Reidar Johansen til landbruksministeren:
« Et av Regjeringens viktigste mål med landbrukspolitikken i de seinere år er at matvareprisene skal ned. Et ensidig krav om billig mat går på bekostning av kvaliteten på maten, blant annet fordi det krever økt produktivitet og omfattende effektiviseringstiltak. Erfaringer både fra Norge og andre land viser at effektiviseringstiltak innebærer økt medisinbruk. Medisinering blir virkemiddel både for å øke produktiviteten og for å bøte på skadene av produktivitetsveksten.
Bekymrer sammenhengen mellom politiske krav om økt effektivisering og økende medisinbruk? Er statsråden villig til å prioritere og legge til rette for en landbrukspolitikk som først og fremst tar hensyn til miljø og helse for dyr og mennesker? »

TALERE:

       Reidar Johansen (SV) : La meg innledningsvis få slå fast at norsk landbruk gjennomgående er ei næring som ikke kan sammenliknes med de forhold vi kan registrere i en rekke land som vi vanligvis sammenlikner oss med. Jeg vil bl.a vise til den utfordringa som Norsk Bonde- og Småbrukarlag har kommet med til Regjeringa om en opptrappingsplan for økologisering av norsk landbruk. Jeg ser fram til at statsråden i dag kanskje vil gi noen foreløpige reaksjoner på den utfordringa Småbrukarlaget har kommet med ganske nylig.

       Har begrepet « hormonmafiaen » innen landbruket et reelt innhold? Er det et begrep som bare gjelder andre nasjoner? Er dette noe som bare har foregått i Belgia, med dramatiske og tragiske følger, og som ikke angår oss? Eller beskriver dette begrepet en tendens som også kan treffe oss, og kanskje allerede treffer oss?

       Når jeg starter denne interpellasjonen med slike spørsmål, er det fordi jeg ønsker å peke på sentrale utviklingstrekk innen jordbruket i flere land vi ellers normalt liker å sammenlikne oss med. Det er ikke nødvendigvis fordi norsk landbruk er en del av denne problematikken. Det er heller ikke nødvendigvis fordi norsk landbruk kanskje allerede opplever noen ørsmå deler av denne problematikken. Det er først og fremst fordi effektiviseringa av norsk landbruk på en rekke områder er kommet så langt at vi kanskje kan oppleve og kanskje allerede opplever konkrete utslag av virksomheten til det som spissformulert er blitt kalt « hormonmafiaen » i andre europeiske land.

       Det er nå, i den perioden vi har vært igjennom de siste fem til ti årene, vi har lagt og legger premissene for hvilket landbruk vi i dette landet skal ha. Og det er det som bør være spørsmålet i denne debatten, i morgendagens debatt om veterinære forhold og for øvrig i all landbrukspolitisk debatt som har et snev av etisk innhold. Hvilket landbruk ønsker vi i dette landet? Hvilke konsekvenser må dette få for de politiske og økonomiske rammevilkårene norsk landbruk skal opptre innenfor? La meg på nytt få fastslå: Status for norsk landbruk i dag synes å være langt, langt unna det vi finner av urovekkende tendenser og fakta i en rekke land. Norsk landbruk synes i alle ledd å være reint hva angår medisinbruk for å oppnå økonomiske snarveier i forhold til de økonomiske resultatene på det enkelte bruk. Jeg forutsetter at det er et bredt flertall her for å føre videre et slikt landbruk. Jeg viser igjen til Norsk Bonde- og Småbrukarlags opptrappingsplan for økologisering av landbruket, som etter mitt syn er en klar konkretisering av at næringen som sådan er føre var. Spørsmålet i denne debatten er: Er Regjeringa beredt til å ta denne utfordringa?

       Det jeg også stiller spørsmål om, er hva vi gjør, og hva Regjeringa gjør for å unngå at vi noen gang kommer opp i en situasjon med en dynamikk som på noen måte kan sammenliknes med de urovekkende forholdene i en rekke andre land hva angår medisinbruk i landbruket.

       Vi tror alle - vi ønsker i alle fall å tro - at norsk landbruk ennå i overveiende grad er bygd på sunne driftsmessige og økologiske prinsipper. Men debatten om bl.a burhøns og tradisjonell grisedrift går imidlertid allerede høyt - er løsdrift det beste, eller slik det i dag i hovedsak drives? Det er f.eks for begge disse to produksjonsformene ingen tvil om at effektivitetskravene vil føre til en nøye balanse mellom en forsvarlig og en uforsvarlig driftsform med hensyn til bruk av medisiner.

       Arbeiderpartiregjeringas fremste landbrukspolitiske krav - billig mat i vår tid - er et tveegget sverd. Det er sikkert fullt mulig ytterligere å effektivisere og ta i bruk ulike midler og tiltak for å bedre lønnsomheten og for å presse prisen til forbrukeren ytterligere ned. Men dette har også en annen pris og en annen side, og det er jo ikke sikkert at forbrukeren vil betale den prisen. For hva får vi i oss gjennom denne råbillige maten? Hvilke driftsformer ligger bak? Hvilket jordbruk er det vi ønsker å skape som skal kunne tilby produkter til enda rimeligere pris? Hvilke konsekvenser vil en friere import av landbruksprodukter kunne føre til av press mot norsk næringsmiddelsektors produksjonsformer? Og hvilke stoffer vil denne importen kunne føre med seg, som både produsenter, kontrollører og forbrukere vil måtte forholde seg til?

       Gjennomsnittlig vederlag til norske bønder har falt - noen vil si dramatisk - konsekvent gjennom flere år. Siste jordbruksoppgjør bedret ikke denne tendensen. Det er rettet et skarpt søkelys - noen vil si med rette - mot effektiviteten til norske bønder og til norsk næringsmiddelindustri. Presset mot den enkelte bonde og industrien er særdeles sterkt for ytterligere effektivisering, ikke minst har vi sett at søkelyset de siste årene er rettet mot næringsmiddelindustrien og handelsleddet. Deler av næringsmiddelindustrien gir klart uttrykk for at de føler de dobbelte signalene fra Regjeringa og fra stortingsflertallet nokså urettferdig. På den ene sida krever en opprettholdelse av distriktsarbeidsplasser, og at produksjonen så langt råd er skal skje i Distrikts-Norge. På den andre sida slår det samme press for effektivisering i industrien ut i nedlegging og flytting av arbeidsplasser fra distriktene til mer sentrale strøk. Disse dobbelte og etter mitt syn uklare signalene medfører at industrien og i og for seg eierne/bøndene blir satt under et dobbelt press. Først skal den enkelte gård drives med maksimal effektivitet, så skal meieriet eller slakteriet drives likeså. Ser ikke Regjeringa at effektiviseringsstrikken er tøyd vel langt både overfor primærprodusent og foredlingsindustri, særlig når det blir så sterkt understreket at bosetting, arbeidsplasser og produksjon i distriktene er det nasjonalt riktige, og enda mer i forhold til de høye økologiske mål den nye Regjeringa tydeligvis har satt seg i sin husbygging? Eller er det slik at Regjeringa ennå ser rom for effektivisering uten at det skal gi seg utslag i bruksnedlegging, flytting av industriarbeidsplasser og/eller at kanskje tendensen til å bruke midler som gir snarveier til bedre økonomi, vil styrkes?

       Det kan synes som om Regjeringa har satset ganske ensidig på at forbrukerne skal tvinge bøndene til fortsatt hormon- og medisinfri drift ved hjelp av markedet. Erfaringa fra bl.a hormondebatten i Tyskland, Belgia og Nederland og ikke minst effekten av kugalskapsdebatten har ført til et dramatisk fall i forbruket av storfekjøtt. Problemet for Regjeringa - i den grad de faktisk mener noe om distriktsbosetting - vil imidlertid være at effekten av ei slik tenking ikke vil gi noen styrt utvikling, men heller skape helt utilsiktede virkninger både med hensyn til inntektsnivå, fordeling og bosettingsmål, og ikke minst når det gjelder økologi og medisinbruk. Det må etter SVs oppfatning være en mye mer konstruktiv og målrettet linje å sørge for at bønder og næringsmiddelindustri har sikre rammevilkår som ikke kan skape grunnlag for medisinske eller hormonelle snarveier til økonomisk lykke og miljømessig ulykke.

       Statsråden vil nok med glede underskrive min påstand om at norsk landbruk i dag ligger på et helt annet nivå hva angår medisin- og hormonbruk enn landbruket f.eks i Belgia. Men det gjenstår å se hvilke garantier statsråden kan gi hva angår rammevilkår, og ikke minst hvilke konsekvenser en friere og mindre kontrollerbar handel med næringsmiddelprodukter vil ha for dette problemområdet. Noe av dette vil nok komme fram i morgendagens debatt. Men dessverre vil nok det meste komme fram i praksis når forbrukerne får vite - eller ikke får vite - hva som er i maten de henter i fryse- eller ferskvaredisken i kolonialen. Dessverre kan det være slik at det meste vil komme fram i praksis når kanskje også norske bønder og norsk næringsmiddelindustri aksepterer at de er tvunget til å konkurrere på like fot med sine kolleger i deler av Europa og andre deler av verden, konkurrere på like fot med en teknologi og en måte å produsere på som vi i dag tar sterk avstand fra. Tilstanden i dag er veldig god, men hva morgendagen bringer, og hva morgendagens debatt bringer, vet ingen - kanskje heller ikke Regjeringa.

       Til slutt vil jeg på det sterkeste oppfordre statsråden til å kommentere den opptrappingsplan som Norsk Bonde- og Småbrukarlag har krevd når det gjelder økologisering av norsk landbruk generelt, og de forhold som går på medisinbruk spesielt.

       Det er et mål å opprettholde den gode dyrehelsen, og som et ledd i dette redusere bruken av antibiotika i husdyrholdet. Bruk av veksthormoner og omsetning av varer som er produsert med veksthormoner, er ikke tillatt i Norge.

       I interpellasjonen hevdes det at de økte krav til produktivitet og omfattende effektiviseringstiltak i landbruket de senere årene har ført til økt medisinbruk, og at medisinering blir virkemiddel både for å øke produktiviteten og for å bøte på skadene av produktivitetsveksten. Første spørsmål er da om det er riktig at det har vært krav om effektiviseringstiltak som gir større produksjon av hvert enkelt dyr, og om det i tilfelle har ført til at dyrene blir mer syke, videre om medisin blir brukt i Norge for å øke produktiviteten. Jeg vil derfor komme inn på både bruk av fôrantibiotika, sykeligheten hos husdyrene våre og forbruket av medisin i husdyrholdet.

       Fôrantibiotika kan brukes både for å forebygge sykdom og som vekstfremmende middel. Forbruket av fôr med antibiotika i Norge er svært lite. Tilsetting av antibiotika i annet fôr enn medisinfôr er ikke tillatt, bortsett fra de unntak som går fram av forskrift om fôrvarer. Etter denne forskriften er det bare to ulike antibiotika som det er tillatt å tilsette visse typer fôr. Det er sinkbacitracin, som er tillatt i fôr til slaktekylling, verpehøns, kalkun, smågris, slaktegris og pelsdyr, og virginiamycin, som er tillatt brukt til opptil 16 uker gamle kyllinger og opptil 26 uker gamle kalkuner. I 1995 ble det ikke tilsatt virginiamycin i noe fôr, mens mengden sinkbacitracin totalt var 129 kg aktivt stoff, derav 107 kg i fôr til gris. Det var en halvering sammenliknet med 1994. Det har vært en nedgang i forbruket hvert år i de senere år.

       Det finnes ikke pålitelig statistikk for medisinbruken i husdyrbruket. Men vi har god statistikk over sykdommer hos husdyr, og den gir også en god indikator på medisinbruken. Skal sykdomsstatistikk i dette tilfellet gi riktige opplysninger, må den angi sykdomsfrekvens - altså prosent syke dyr, ikke bare antall syke dyr, fordi dyretallet forandrer seg. Statistikk over produksjonssykdommer hos dyr viser at det er mindre sykdom i dag enn det var i 1980. I melkeproduksjonen har det vært en sterk nedgang spesielt når det gjelder ketose - den såkalte husmannssyken. Forekomsten av ketose totalt sett er mer enn halvert de siste ti åra.

       De økte kravene til effektivisering har ikke ført til mer sykdom. Det er heller ikke noe som tyder på at det forekommer forebyggende behandling med medisinske preparater i stor grad. I 1991 ble det brukt 10 680 kg antibiotika til behandling av husdyr her i landet, og i 1995 var forbruket 10 165 kg - altså en liten nedgang. Til sammenlikning ble det brukt ca 25.000 kg antibiotika i humanmedisinen i 1995.

       Selv om medisinbruken ikke har økt, men heller blitt mindre, slik forbruket av antibiotika tyder på, er det likevel grunn til å se på om det går an å få forbruket ytterligere ned. Landbruksdepartementet nedsatte i mars 1996 en arbeidsgruppe som fikk som mandat å finne et best mulig svar på om bruken av antibiotika i norsk husdyrbruk er problemskapende.

       Arbeidsgruppen har dessverre blitt forsinket i arbeidet. Departementet har nå i januar oppnevnt ny leder og enkelte nye medlemmer med det samme mandatet, og arbeidet vil bli fulgt opp aktivt.

       Ikke bare myndighetene, men også landbruket selv er svært opptatt av de problemene som følger med medisinbruk. Næringen har satt seg følgende mål for de nærmeste årene:

       Jeg vil også nevne at dyrevernet ble styrket gjennom de endringer som ble gjort i dyrevernloven i 1995. Med hjemmel i dyrevernloven er det fastsatt forskrift om hold av storfe og svin. Her er det fastsatt ganske detaljerte regler for hvordan dyr skal holdes, og bl.a satt krav om at kyr skal ut om sommeren og at gris skal gå i løsdrift. Bestemmelsene i forskriften er viktige for å bedre miljøet for husdyra.

       Begrepet effektivitet oppfattes ofte som noe snevert og brukes gjerne for vurdering av det økonomiske resultatet i næringen. I landbrukspolitikken må begrepet effektivitet gis et utvidet innhold, der hensyn til miljø og helse for mennesker og dyr også er ivaretatt. Med andre ord må økologiske hensyn ligge til grunn for en samfunnsmessig vurdering av produksjonens effektivitet for å sikre at produksjonen i landbruket er bærekraftig. Effektiviteten øker ikke bare gjennom økt levetid, men samarbeid og leie har økt den totale utnyttelsen av maskinparken.

       Også en rekke andre tiltak viser at det legges stor vekt på miljø og helse.

       Sammen med næringen har Regjeringen siden 1992 arbeidet med et eget handlingsprogram på matområdet, « Konkurransestrategier for norsk mat » - en strategi med kvalitetsstyring og sikring av innsatsvarer, primærproduksjon, foredling, omsetning og salg. Det er lagt opp til omfattende utviklingstiltak på kvalitetssiden i regi av næringen. Det legges ned en betydelig innsats for å klargjøre sammenhenger mellom produksjonen og miljøkvalitet som grunnlag for salg av matvarer med høy miljøkvalitet. Stortinget har gitt sin tilslutning til at handlingsprogrammet skal videreføres på permanent basis.

       Når det gjelder prisutviklingen på matvarer framover, vil den kursen som er staket ut for prisene på landbruksvarer, bli videreført. Prisforskjellen til forbruker mellom matvarer i Norge og i våre naboland er for stor. Når det gjelder prisreduksjonene de siste årene, har primærprodusentene tatt sin del. Vi vil framover fokusere minst like mye på omsetning, foredling, distribusjon og detaljhandel som på reduserte produsentpriser.

       I tillegg til prisreduksjoner de siste årene er også produksjonsavhengige tilskudd redusert. Støtten utbetales nå i større grad over produksjonsnøytrale ordninger. Denne omleggingen har bl.a vært gjort for å bidra til lavere intensitet i landbruket.

       St.prp.nr.8 (1992-1993) Landbruk i utvikling og Stortingets behandling av denne la til rette for en sterk prioritering av miljøhensyn i landbrukspolitikken. Miljø- og arealforvaltning er utviklet som ett av i alt fem hovedvirksomhetsområder i Landbruksdepartementets forvaltningsområde. Over Landbruksdepartementets budsjett vil det i år bli brukt nærmere 800 mill. kr til rene miljøtiltak og 3 milliarder kr til tiltak som har noe miljøeffekt.

       Overgang til mer miljøvennlig drift er en krevende omstilling for landbruksnæringen. I denne omstillingsprosessen kreves investeringer, økte kunnskaper og dyktighet. Men en slik omstillingsprosess vil også bidra til et mer konkurransekraftig og robust landbruk. Ut fra økologiske forhold må omstillingen gjennomføres for å sikre kvalitet i produksjon og av omsyn til bevaring av ressursgrunnlaget. Med dette vil hele vårt jordbruk utvikle seg i en mer økologisk retning.

       Økologisk landbruk - et landbruk med basis i lokale og fornybare ressurser som skjer ut fra et helhetssyn som omfatter økologiske, økonomiske og sosiale sider og på naturens egne premisser - representerer en spesialproduksjon som nå er i vekst i alle industriland. I 1995 ble det i Landbruksdepartementet utarbeidet en handlingsplan for videre utvikling av økologisk landbruk. Denne inneholdt klare mål og tiltak for denne produksjonsmåten, med innsatser fordelt på tre hovedområder: produksjon og produktutvikling, markedsutvikling og markedsføring og utdanning, forskning og veiledning. Produksjonskostnadene i økologisk produksjon er høyere enn i annen og tradisjonell produksjon. Det er økende interesse for produksjonsformen blant produsentene og stigende etterspørsel i markedet etter økologiske matvarer. Antallet bruk med godkjent økologisk drift øker sterkt og utgjorde i 1996 i underkant av 1.000 bruk. Bevilgningen til denne produksjonsformen over jordbruksoppgjøret økte fra 18,5 mill. kr i 1996 til 25 mill. kr i 1997.

       Markedsdekning av økologiske matvarer forutsetter en styrking av omsetningskanalene og markedsføringen. For å oppnå suksess er det nødvendig med samspill mellom mange tiltak og aktører. Det er derfor behov for et sentralt forum som kan drøfte strategier og prinsipielle spørsmål omkring markedsføring og omsetning knyttet til økologisk landbruk. Et slikt forum som er knyttet til Omsetningsrådet, er satt ned og vil starte sitt arbeid nå på nyåret. Det er i dag en altfor liten del av den økologiske produksjonen som markedsføres som økologisk merkede produkter til den merpris som marked og produksjonskostnader tilsier.

       De siste årenes tildeling av nye kvoter innen melkeproduksjon til økologisk produksjon av melk er gjort for å legge til rette for økt produksjon og markedsføring av økologiske melkeprodukter.

       Den økende oppmerksomhet jeg med glede registrerer omkring miljø og helse for dyr og mennesker, stiller økte krav til bønder, til industri og til forvaltning. Næringen er helt avhengig av forbrukernes tillit til at produksjonen og maten er sunn og etisk forsvarlig. Det er derfor en fornuftig markedstilpasning å velge produksjonsmåter som kundene har tillit til. Men denne tilliten er skjør, og det skal få negative eksempler til for at den rives ned. Derfor har også myndighetene et ansvar for å følge opp, slik vi gjør gjennom regelverk og kontroll.

       Jeg har også vist til en rekke tiltak der vi stimulerer til en ønsket utvikling i retning av miljøriktig produksjon med høy kvalitet gjennom økonomiske virkemidler. Samtidig er det vår plikt å bidra til at næringens ressurser utnyttes mest mulig effektivt, slik at våre ambisiøse mål for landbrukspolitikken ikke blir for kostnadskrevende for skattebetalerne og maten for dyr for forbrukerne. Vi må gjennomføre de tiltak vi kan for å få en effektiv produksjon. Men først og fremst må vi ha en produksjon som ivaretar miljø og helse.

Reidar Johansen (SV) : Jeg vil først takke statsråden for et i utgangspunktet positivt innlegg. Hans understrekning av det norske landbruk som i hovedsak et småskalabasert landbruk, et landbruk basert på familiebruk, et miljøvennlig landbruk sammenliknet med de fleste land ellers i Europa, tror jeg nok er en ganske dekkende beskrivelse. Det som jeg synes er viktig i den løpende debatt om norsk landbruk, er at vi kan låse denne status fast, uten å forhindre at vi sjølsagt skal gjøre forbedringer av miljømessig karakter. Vi må sørge for å ha en del rammer og sette ned en del stolper som sikrer at den basis vi i dag har, fortsatt skal få leve under trygge rammevilkår, og det er mulig at den nye Regjeringa har til hensikt å gjøre det.

       Samtidig må jeg understreke at statsråden sa to ting som kan være rimelig motsetningsfylt og kanskje nærmest umulig å oppfylle fullt ut dersom man ikke er villig til å se på den landbrukspolitikk som har vært ført inntil i dag, på nytt med nye øyne. Og det statsråden sa, var for det første at prisforskjellene på landbruksvarer mellom Norge og en rekke andre land som vi er konkurranseutsatt for og i enda sterkere grad vil bli konkurranseutsatt for, er for store. Indirekte sier statsråden at målet fortsatt må være å få ned prisene på disse landbruksproduktene. Samtidig sier statsråden, og understreker det ganske klart, og det er for så vidt rimelig og enkelt å oppfatte, at kostnadsnivået ved å drive et økologisk basert landbruk - og da snakker jeg ikke om et økologisk landbruk, men også det å drive et økologisk basert landbruk generelt - vil være høyere enn å drive det på andre måter, og da snakker jeg mer om tendenser mot et mer industrielt landbruk.

       Disse to påstandene står i sterk motsetning. Man kan ikke på den ene sida hevde at vi ønsker et økologisert landbruk som man også innrømmer vil koste mer, og på den andre sida si at prisforskjellene på landbruksprodukter, i den grad de eksisterer, skal fjernes. Noen må betale dette mellomlegget.

       Det er mulig forbrukerne er villig til å gjøre det, og jeg er ikke i tvil om at bevisstheten blant forbrukerne er stigende på det feltet. Men erfaringer fra en del andre land er at da kan man få en tendens mot at økologiske landbruksprodukter nærmest blir rikmannskost, mens den vanlige mann foretrekker billige substitutter som på langt nær betyr den kvaliteten. Sett i forhold til kostnadsaspektet ved å drive økologisk er det mulig at det finnes idealistiske bønder. Men også idealismen har en grense. Man må få dekt sine kostnader, og da må man få et noenlunde vederlag for det arbeidet man legger ned. Og i det spørsmålet trekker jeg i tvil statsrådens understrekning av sine gode ønsker når jeg ser på den praksis vi har opplevd i forhold til norsk landbruk de siste år, særlig gjennom de årlige jordbruksavtalene. Jeg får ikke statsrådens to påstander til helt å henge på greip dersom man på den ene sida ønsker et økologisert landbruk, og på den andre sida ikke er villig til å ta hensyn til at noen på et tidspunkt må betale regninga. Dersom det er politisk vilje og politisk flertall for å legge vekt på økologisk landbruk, er jeg ikke i tvil om at det norske samfunnet må ta sin del av regninga over statsbudsjettet, at skattebetalerne må ta en del av regninga indirekte.

       Jeg ser fram til de innlegg som kommer, og jeg håper at statsråden vil gå nærmere inn på nettopp denne motsetninga i sine påstander i sitt hovedinnlegg og avklare hva det er man virkelig legger vekt på. Er det fortsatt å få en senking av prisene til forbruker, som i og for seg kan høres flott ut, men som vil måtte ha noen konsekvenser for måten landbruket blir drevet på, for inntektsgrunnlaget for dem som driver, og for den struktur man er i ferd med å danne i norsk landbruk? Det er da mulig at det småskalabruket, de familiebrukene og det miljøvennlige landbruket Regjeringa hevder å være talsmann for, etter hvert vil bli tvunget ut, fordi man ikke kan oppnå den kostnadsdekning som landbruket må ha gjennom markedet og eventuelt gjennom den statsstøtte som ennå eksisterer.

       Det er riktig at kvalitet koster. Det er noen motsetninger innebygd i landbrukspolitikken. Som jeg nevnte i svaret mitt: Noe av det vi nå gjør for å prøve å unngå behov for medisinering, prøve å unngå at dyr blir syke, er f.eks å sette inn nye regler. Vi har laget nye forskrifter for husdyrhold, og det koster penger. Selvfølgelig gjør det det! Men vi mener det er riktig av hensyn til det tema som var utgangspunktet for interpellasjonen, nemlig helsetilstanden og bruk av medisiner i norsk dyrehold. Noen ganger setter vi derfor inn nye tiltak som selvfølgelig koster penger, men som er riktige på grunn av den overordnede målsettingen, som er - som jeg sa - god matvaresikkerhet og god helse i dyreproduksjonen.

       Men så blir det framstilt som en så total motsetning når vi sier at vi skal ha et effektivt jordbruk. Småskalajordbruk - målt i forhold til alle andre land - kommer vi til å ha i Norge. Det har jeg sagt, og det kommer jeg til å gjenta. Det er Vår Herre som har sørget for det. Terrenget i Norge er ikke lagt til rette for storskaladrift i den forstand vi kjenner det fra mange andre land. Men den småskaladriften vi har, kan vi noen steder gjøre litt mer effektiv. For å ta et helt konkret eksempel: Hvis to personer tidligere har hatt hver sin skurtresker, kan de slå seg sammen om én skurtresker. Det er en måte å tenke kostnadseffektivitet på, og jeg kan ikke begripe at den måten å tenke kostnadseffektivitet på skulle tilsi at eventuelle melkekyr på de samme brukene skulle bli mer syke og trenge mer medisin. Det er ikke nødvendigvis noen innebygd motsetning i det vi der sier.

       Når det gjelder økologisk produksjon, nevnte jeg det i mitt hovedsvar. Det er viktig i seg selv. Det er derfor vi nå stadig øker tilskuddene til det som vi kan karakterisere som direkte økologisk produksjon. Men noe av det viktigste med denne produksjonen er jo at vi også kan trekke erfaringene fra den rendyrkede økologiske produksjonen inn i det tradisjonelle jordbruket.

       Og apropos økonomi, for å ta opp det nok en gang: Det er f.eks ikke nødvendigvis god økonomi å bruke for mye kunstgjødsel. Nå har vi jo stadig bedret gjødselplanleggingen, for å ta med det, men den kunnskapen som vi får gjennom økologisk produksjon, kan også gi oss noe kunnskap som vi kan bruke, kunnskap som ikke koster mer - kanskje noen ganger også mindre - men som først og fremst er bærekraftig for naturen.

       Så er spørsmålet: Hvem skal betale mellomlegget for at det er dyrere med økologisk produksjon? I dag er det veldig vanskelig å få kjøpt økologiske produkter i det hele tatt fordi omsetningssystemene ikke er gode nok. Vi vet at det er vilje til å betale mer for de økologiske produktene. Når vi sammenligner matvareprisene med prisene i Sverige og Danmark, som er våre nærmeste naboland, foregår det der en utvikling til mer økologiske produkter, og vi vil få den samme prisutvikling der. Men når vi sier at det er viktig ikke å ha matvarepriser som er aldeles « av hakket » i forhold til priser i våre nærmeste naboland, er det selvfølgelig ikke minst av hensyn til produsentene. Det er jo slik i all produksjon at hvis de to millioner mennesker - tror jeg det er - som bor mindre enn en time fra svenskegrensen, i all hovedsak begynner å reise over dit og handle, er det de som skal produsere matvarene - altså de bøndene vi har felles interesse av å ivareta - som blir skadelidende hvis etterspørselen etter det de produserer, blir for liten. Derfor er det landbrukspolitisk riktig ikke å ha for stor forskjell i pris.

       Men la meg komme tilbake til at vi - vurdert med andre lands øyne - har et småskalajordbruk i Norge. Vi kommer fortsatt til å ha det, men vi kommer i fremtiden også til å peke på noen muligheter for ikke å sløse bort midlene innenfor jordbruket, men at de midlene vi har innenfor avtalesystemet, kan brukes til god matkvalitet, god dyrehelse og ikke minst også til et skikkelig økonomisk vederlag for dem som jobber i næringen, i stedet for å drive med ressurssløsing f.eks på den maskinelle siden.

Sigrun Eng (A) : Interpellanten reiser i dag eit svært viktig spørsmål. Det dreiar seg om noko vi alle treng kvar dag året rundt. Det gjeld mat og matvaretryggleik. I tillegg er det viktig at vi fortel sanninga, ikkje minst i slike saker - eller kanskje eg heller burde seie det på ein slik måte: Vi bør smørje passeleg tjukt på og kanskje ikkje tjukkare enn nødvendig. Eg synest interpellanten har ein tendens til å gjere det, sjølv om han tek avstand frå tilstandane i Belgia og i andre land og ikkje samanliknar dei med dei vi har her til lands.

       Landbrukspolitikken som har vore ført i Noreg dei siste åra, har gitt ein auka vekst når det gjeld mengd. Ikkje minst skuldast det kompetanseheving, mekanisering og forbetring av dyreartar og plantesortar. Det er det som er årsaka til auken. Det same er den nasjonale målsettinga om å bli mest mogleg sjølvforsynt.

       Når medisinering må brukast, er det ut frå eit nødvendig onde. Å få dyrlegen på besøk inneber eit stort innhogg i lommeboka. Ja, faktisk er det slik at i løpet av ei mjølkeku sitt liv, skal ein ikkje ha hatt besøk av dyrlegen så mange gonger før slakteprisen er borte. Då seier det seg sjølv at bonden ikkje er interessert i å medisinere unødvendig.

       Tvert imot er det fleire og fleire av brukarane som begynner med alternativ medisin. I tillegg verkar pålegg om at dyr som skal vere ute i fleire veker kvart år for å få mosjon - overgang til lausdrift - som trivselsfaktorar og førebyggande faktorar. Det er andre krav og innretningar for andre dyreslag, som også landbruksministeren har vore inne på.

       At matvareprisane ikkje har gått nok ned, skuldast etter mitt skjønn først og fremst to ting. Mellomledda forsyner seg grovt av omsetningssummane. Leiarar i samvirkebedriftene og leiarar i andre bedrifter har høge lønningar og store fallskjermar. Dei pengane skulle kome yrkesaktørane til gode, men dei blir i altfor stor grad borte på vegen eller kanskje sette på bok. Her har yrkesbrør og yrkessystrer ein stor jobb å gjere sjølve.

       Det andre er harmonisering av avgiftsnivået på norske og utanlanske varer. Momsskilnaden mellom våre EU-naboar og oss er svært stor, og handledisken er svært lang. Det er god butikk å ta seg ein handletur no om dagen. Det ser ikkje ut til at det er faren for at dei har ein annan og dårlegare matvarekvalitet som opptek forbrukarane mest. Det er prisen. Dette må vi ta på alvor. Derfor er det viktig at vi har eit vake blikk for prisutviklinga.

       Statistikk over fòr med medisintilsetningar og medisinbruk, ikkje minst i oppdrettsnæringa - noko som også landbruksministeren har som sitt ansvarsområde - tør vera godt kjend for interpellanten. Den viser ein positiv nedgang. Tap av inntekter ved å halde produksjonen tilbake ved medisinering gjer også sitt til at den ikkje kan brukast ukritisk.

       Interpellanten og hans like kan då ikkje frå denne talarstolen seie at vi har eit misbruk blant bønder når det gjeld medisinering. Når det gjeld plantevernmiddel, er det forbruket blant oss hageeigarar som eigentleg har gått i veret. Ein kan kanskje stille seg spørsmålet om det er riktig at det skal kome inn på statistikken over plantevernmiddel i jordbruket..

       Representanten Johansen stiller til slutt eit spørsmål til landbruksministeren om han er uroa over samanhengen mellom politiske krav, auka effektivisering og aukande medisinbruk. Han spør også om statsråden vil prioritere omsynet til miljøet og helsa for både dyr og menneske.

       Norsk landbrukspolitikk tek i stor grad alle desse omsyna. Tilrettelegging økonomisk og stimulering av økologisk drift gjer det same, og bøndenes vilje og iver etter å kome over på slik produksjon er oppløftande. Omlegging av produksjonsnøytrale verkemiddel for ikkje å presse fram ein produksjon som miljøet ikkje kan tole, er også oppløftande. Dette er vår nasjonale støtte til landbrukets framtid. Etter det eg er blitt fortalt, er vi på rett veg. Andre land ønskjer å kome etter og ta i bruk same måten å gi sine tilskot på. Det er no eingong slik at det ikkje er så dumt å vere den flinkaste guten i klassa, men det treng ikkje bety at det er ei slags sovepute. Men det fortel faktisk om den situasjonen vi har. Eg trur ikkje det tener saka at vi brukar grovt skyts på norsk landbrukspolitikk, slik representanten Johansen og andre av og til gjer. Norske myndigheiter har lagt sine føringar. Bøndene sine organisasjonar har også bidratt med f.eks gjødselsplanlegging. Det er i fellesskap vi kan løyse oppgåver. Samarbeid, ikkje splid, gir alltid dei beste resultata.

       Nye teknikkar, ny kunnskap og evna til å ta til seg denne og gjere seg nytte av den, har alltid brakt generasjonar fram til nye mål. Slik vil det også vere i norsk landbruk. Representanten Johansen kan nok kjenne seg rimeleg trygg på at opinionen, forbrukarane, myndigheitene og vi alle vil følgje utviklinga vidare med argusauge.

Syver Berge (Sp) : Interpellasjonen som representanten Reidar Johansen har reist om effektivisering av matproduksjon og innverknaden dette vil ha på matkvaliteten, er eit sentralt spørsmål i det landbrukspolitiske framtidsbiletet.

       I den marknadsøkonomiske tidsbolken vi er inne i, er dette eit spørsmål som omfattar både det faglege og det næringspolitiske.

       Kven er det som skal bestemme kva slags mat vi skal få i oss? Med dei moglegheitene som ligg i ein fri matmarknad til å eksperimentere med maten vår, risikerer vi å få ein flom av kunstig mat. Derfor er det nødvendig at produsentar, politikarar og forbrukarar opparbeider seg kunnskap og dermed holdningar overfor dei mange spørsmåla vi ernæringsmessig vil stå framfor. Senterpartiet meiner at norsk matmarknad må styrkjast slik at vi held oppe den matkvaliteten vi har, som er tufta på ein naturleg organisk produksjonsprosess. Derfor er det viktig i denne samanhengen å vere klar over, og ha respekt for, at matproduksjon er ein organisk produksjon. Å produsere mat kan ikkje samanliknast med å produsere spikar. Når ein produserer mat, er det andre normer ein må ta omsyn til.

       Grunnlaget for all matproduksjon ligg i god jord, rein luft og reint vatn. I Noreg har vi ein natur som er mindre påverka av forureining enn i dei aller fleste andre land i verda. Vi har god dyrehelse, brukar lite plantevernmiddel, har kunnskapsrike og dyktige bønder. Så utgangspunktet for å produsere og levere rein mat er god. I tillegg har vi no fått bygd opp ein god offentleg næringsmiddelkontroll, der matprodukta vert kontrollerte fram til forbrukar. Landbruket har bygd opp sitt eige system - Kvalitetssystemet for landbruket - dette for å sikre kvalitetsproduksjon av norskprodusert mat.

       Landbruket, og mogelegheitene for å produsere, er stort sett prisgjeve naturen sine grenser. Derfor vil den store landbrukspolitiske oppgåva framover vere å sikre at dei organiske naturlovene vert respekterte. Det er urimeleg om økonomar og uforstandige politikarar skal presse fram ein landbrukspolitikk der dei overser naturens tolegrense. I sine « rasjonelle », økonomiske vurderingar vel dei ofte stuttsiktige løysingar framfor opplegg grunna på langsiktig tenking om kva naturen vil tole. Det er i dette skjeringspunktet mykje av dagens usemje når det gjeld den framtidige landbrukspolitikken, ligg. Kart og terreng må høve saman.

       I åra som kjem, vil vi få eit sterkare press i matproduksjonen som vil gjere sitt til at den norske matkvaliteten vil verte forringa. Internasjonaliseringa på alle plan, også innanfor matområdet, kan brukast som ein fellesnemnar. EØS-avtala og EU-tilpassinga fører til omlegging av norsk politikk på område etter område. Ei sterkare internasjonalisering gjennom bl.a. EØS-regelverket vil svekkje matkvaliteten og vere til ulempe for folkehelsa. Dette er ikkje skremselspropaganda, men fagleg godt grunna frå veterinærhald.

       Kva er matkvalitet? - Kvalitet kan definerast som eit produkt si evne til å tilfredsstille forbrukarane sin trong, ynske, krav og forventningar. Tradisjonelt har matkvalitet hatt å gjere med hygiene og sensoriske eigenskapar som smak, lukt, utsjånad, farge, konsistens og grad av friskleik.

       Aukande miljøvanskar, dei mange moglegheiter genteknologien gjev, bruk av tilsettingsstoff og framandstoff osv. har sett fart i ei allereie veksande forståing hjå mange forbrukarar om reinskap og kva for produksjonsmetodar som kan godtakast. Etikk har kome inn som ein viktig kvalitetsfaktor. Senterpartiet meiner det er eit feilgrep å leggje opp ein landbrukspolitikk som pressar fram - sett frå økonomane sin synstad - ein så effektiv landbruksproduksjon at det går ut over miljøet og helsa til husdyra.

       Senterpartiet meiner at det ikkje vil vere rett å satse på ein auka matproduksjon ved bruk av meir kjemikaliar, hormon, medisinar og genmanipulering.

       Etikk har kome inn som ein viktig kvalitetsfaktor. Dette har gjort sitt til at vi har fått ei strengare dyrevernlovgjeving. Ut frå dette kan ein seie at matkvaliteten står for eit samspel mellom sensoriske, tekniske, ernæringsmessige, hygieniske og etiske eigenskapar. Matkvaliteten er derfor avhengig av heile produksjonskjeda frå jord til bord.

       Noreg har ei rekkje føremoner når det gjeld å produsere mat av høg kvalitet. Noreg grenser mot havet og mot tre naboland. Grensa på land går i hovudsak gjennom skog, utmark og fjell. Saman med ein særs restriktiv importpolitikk som inkluderer strenge karantenekrav, har dette gjort det mogleg å føre ein effektiv kontroll med import av dyr, planter og landbruksvarer, og dermed òg med alvorlege sjukdommar og skadegjerarar. Landbruk spreitt over heile landet, små einingar og lav dyretettleik har samstundes redusert faren for spreiing av smittsame sjukdommar og skadegjerarar innanlands. Dei klimatiske tilhøva har òg positive innverknader både på dyrehelse og plantehelse.

       Noreg er i ei særstilling når det gjeld dyrehelse. Alle alvorlege tapsbringande infeksjonssjukdommar hos dyr er anten utrydda eller brakt under kontroll. Eit unnatak som stadfester denne regelen, er det landbruksstatsråden nemnde - sjukdommen ketose. Men her skal vi vere klare over at Noreg - etter mine informasjonar - har vore på verdstoppen når det gjeld denne sjukdommen. Årsaka til dei høge ketosetala var einsidig fôring og høge effektivitetskrav. Mykje av skulda kan tilskrivast landbrukspolitikken og samfunnet sitt krav om billegare mat. Kyrne vart rett og slett pressa for hardt.

       Også når det gjeld plantehelse, er forholda bra i Noreg. Dette mogeleggjer relativt liten bruk - minst i heile Europa, har eg fått opplyst - av plantevernmiddel totalt sett og bruk av færre middel.

       Dei viktige føremonene når det gjeld å produsere kvalitetsmatvarer, er likevel samstundes ulemper når det gjeld å produsere billegast mogleg mat. Små einingar, høg miljøstandard, lange avstandar, kort vekstsesong og kalde vintrar inneber auka kostnader, samanlikna med landbruket i t.d. Sør-Sverige og Danmark. Rein mat har sin pris. Norsk landbruk er avhengig av eit godt importvern. Eit godt importvern er også eit vern om kvaliteten på matvarene våre.

       Den norske landbrukspolitikken er under kontinuerleg omlegging. Målet ser ut til å vere ein meir EU-lik politikk med dårlegare importvern, lågare prisar, reduserte attendeføringar, auka konkurranse, større einingar og færre sysselsette. Regjeringa og stortingsfleirtalet krev billegare mat.

       Lågare inntekter og stort effektivitetspress har i andre land ført til omfattande, systematisk og gjerne illegal bruk av m.a. antibiotika som sjukdomsførebyggjande og vekstfremjande middel. Senterpartiet tar avstand frå bruk av slike middel.

       Ei hovudmålsetjing for Regjeringa og stortingsfleirtalet er at matvareprisen her i landet skal ned på prisnivået til våre naboland. Kvar ligg det prisnivået, hr. landbruksstatsråd? Min påstand er at Regjeringa og stortingsfleirtalet styrer landbrukspolitikken mot eit mål som dei sjølve ikkje veit kvar ligg. Matvareprisar på nivå med landa vi kan samanlikne oss med, har vorte ei politisk formulering utan reelt innhald. Med andre ord: Stortingsfleirtalet undergrev eksistensgrunnlaget for ei heil næring med formuleringar som dei sjølve ikkje veit kva inneber. Og dette kan undergrave moglegheitene til å produsere mat på ein måte som sikrar god kvalitet.

       Prispolitikken i dette landet er underleg. Vi har verdas høgste offentlege avgift og skattlegging på mat. Vi bur i eit land som frå naturen si side krev høge produksjonskostnader. Likevel skal produksjonsprisane på mat ned på nivå med våre naboland. Dette meiner vi i Senterpartiet er eit urimeleg krav.

       Sett i forhold til det vi tener, er ikkje maten her i landet urimeleg dyr. Ca. 14 øre av kvar inntent krone går med til mat. Eg er viss på at dersom forbrukarane er sikra ein nasjonal matproduksjon med tryggleik for matkvaliteten, vil dei fleste velje ein nasjonal landbruksproduksjon sjølv om ein får ein høgare pris.

Solveig Sollie (KrF) : Når jeg nå har sittet og hørt på denne debatten så langt, må jeg si jeg er noe forundret over innlegget fra representanten Sigrun Eng i forhold til statsrådens innlegg. Jeg velger å forholde meg til det svaret som statsråden gav interpellanten, som jeg synes sprikte nokså mye i forhold til innlegget fra representanten Eng, som kommer fra samme parti - jeg er litt forundret over det.

       Det som tas opp her i dag, er et viktig spørsmål. Det vil være kjent for alle i denne salen som har fulgt med i landbrukspolitikken og striden om jordbruksoppgjørene, at Kristelig Folkeparti har kjempet mot urimelige effektiviseringskrav som er nødt til å få negative konsekvenser for miljø og matkvalitet på lang sikt. I dagens interpellasjon er det særlig det siste som er fokusert, med vekt på medisinbruk.

       Sammenlignet med en del andre land er - som statsråden og også interpellanten var inne på - den norske matproduksjonen ren i dag. Det er vi veldig glad og takknemlig for. Men her som andre steder er det viktig å være føre var, og det er vel egentlig det vi snakker om i dag. Norge har mulighet til å beholde en noenlunde ren matproduksjon dersom det er politisk vilje til det.

       Det er et stort og omfattende problem vi snakker om i dag, som vi til nå kanskje kjenner best fra oppdrettsnæringen, der en i lange perioder hadde en enorm overdosering i bruk av antibiotika uten at en hadde oversikt over virkningen for det maritime miljøet og for dem som var forbrukere av fiskeproduktene. Det problem jeg nå nevnte - altså overforbruket i oppdrettsnæringen - er gjennom forskning og informasjon kommet ned på et mer fornuftig nivå, og en har også gjennom andre faktorer kunnet gi sikkerhet for et sunnere oppvekstmiljø. Det vi kjenner til, er at det skulle være større effektivitet i oppdrettsnæringen. Men etter at en fikk gjennomført en del tiltak her, vet vi at medisineringen har gått ned betraktelig.

       Noen vil kanskje synes det er en avsporing å bringe inn oppdrettsnæringen, men for meg belyser den klart en del av de problemer vi også står overfor med hensyn til kjøttproduksjon og produksjon av matvarer. Det gjelder både den egne produksjonen og importerte varer. Det er en kamp mellom krav til økonomisk lønnsomhet og betingelsene for god matkvalitet og etiske rammer for husdyrhold og også produksjon av mat i landbruket som helhet.

       Slik tilfellet er for oppdrettsnæringen, er det også i husdyrproduksjonen viktig med økt kunnskap gjennom forskning og mer informasjon til produsenter så vel som til forbrukere. Jeg er selvsagt klar over at fristelsen til å gå over kanten for det regler og god innsikt tilsier, alltid vil være til stede. Derfor er det viktig at vi hele tiden har en kontroll som er på høyde med de utfordringer vi står overfor, og at effektivitetskravet ikke er så sterkt at en ikke makter å drive en matproduksjon som er forsvarlig.

       Det har unektelig den siste tiden vært betydelig oppmerksomhet mot kjøttvarenes kvalitet på grunn av de alvorlige tilfeller som har vært med hensyn til dyresykdommer hos storfe og sau. Jeg tror norske forbrukere er i stand til å gjøre gode valg og til å betale for kvalitet. Forutsetningen er selvsagt at de har fått kunnskap om hva som kan være skadelig, og at de varer som omsettes, er tilbørlig merket. Der har Kristelig Folkeparti sammen med andre partier i Stortinget ført en kamp for tilstrekkelig merking, i strid med en del av det som har vært retningslinjer fra EU. Både med hensyn til hormoner og genmanipulering av mat bør merkingen være relevant. Den debatten har vi hatt før, og den vil vi helt sikkert få igjen.

       Kristelig Folkeparti har som sagt gjennom mange år advart mot for sterk fokusering på effektivitetskravene i matvareproduksjonen, fordi det er en biologisk produksjon vi snakker om som er avhengig av de naturgitte forhold til enhver tid. Jeg må gi interpellanten rett i at det kan være sammenheng, selvfølgelig, mellom kvaliteten på matvarene og intensiteten i produksjonen. Men det er vel også riktig å si at det også kan være lav kvalitet på mat selv om ikke effektivitetskravet er så høyt. Det tror jeg for helhetens skyld det er riktig å ta med.

       Når det gjelder priser på matvarer, hadde vi en debatt her i Stortinget i vår, i mai måned, som gjaldt et Dok.nr.8-forslag som gikk på å få en kontinuerlig kartlegging av prisutviklingen på norskproduserte matvarer for å kontrollere om forbrukerne oppnår den priseffekt som er tilsiktet gjennom de vedtak som gjøres i Stortinget, og da tenker vi på jordbruksoppgjørene. Her ble det fra et mindretall i familie-, forbruker- og administrasjonskomiteen foreslått å be Regjeringen sette i verk en ordning med kontinuerlig kartlegging av prisutviklingen på norskproduserte matvarer for å kontrollere om forbrukerne oppnår den priseffekten som er tilsiktet gjennom de vedtak som gjøres. Dette ble dessverre nedstemt av Arbeiderpartiet og Høyre. Undersøkelser og statistikk viser jo at det ikke bare er mellomleddet, som det er sagt i debatten her i dag, som kan ta noe av denne gevinsten. Men vi skal ikke være blinde for at de store kjedene innenfor matvareomsetningen også ganske mye kan diktere priser. Hvis en hadde fått en slik kontinuerlig kartlegging, kunne en kanskje kommet til bunns i dette. Jeg er klar over at det er et utvalg, som statsråd Totland nedsatte, som arbeider med det, men vi syntes ikke at det var nok.

       Jeg tror prisene på matvarer er viktig i denne sammenheng. Men jeg tror forbrukerne er enda mer opptatt av å få mat som er sikker, trygg, og som de føler seg vel med både å kjøpe og spise.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Interpellanten har reist en debatt om landbrukspolitikken og hvordan den kan påvirke miljø og helse for dyr og mennesker - i utgangspunktet en prisverdig debatt og et prisverdig initiativ.

       I Norge har man fram til i dag hatt god kontroll med bruk av antibiotika til husdyr. Små enheter spredt utover vårt langstrakte land har bidratt til å hindre utviklingen og spredningen av sykdommer og dermed redusert behovet for bruk av medisiner.

       Vi lever i en tid hvor også norsk landbruk gjennomgår en utvikling med gradvis omstilling og effektivisering, som bl.a bidrar til lavere matvarepriser enn vi ellers hadde hatt. En utvikling mot høyere dyretall i hver enhet og industrielt husdyrbruk kan gi en større utbredelse av sykdommer - det er det ingen tvil om - og også en større utbredelse av antibiotikaresistente mikroorganismer. Økt handel med landbruksprodukter over landegrensene øker også smittefarene. Det er grunn til å anta at økt import av levende dyr og matvarer, særlig kjøtt og kjøttvarer, kan føre til økt import av smittestoffer og motstandsdyktige mikroorganismer til Norge.

       Fremskrittspartiet har støttet en politikk som gir mer konkurranse på hjemmebane for landbruket. Vi har vært positive til en liberalisering av verdenshandelen gjennom GATT/WTO-avtalen for å få til dette, og for å åpne internasjonale markeder for norske landbruksprodukter. Vi mener en liberalisering av den internasjonale matvarehandel vil bidra til mer effektiv konkurranse og omstilling av produksjonen, som nå i sterkere grad kan skje ut fra naturgitte forutsetninger. Vi må se muligheter og ikke bare problemer i denne utviklingen. For eksempel kan matproduksjon i norsk småskala være et godt utgangspunkt for å møte utenlandsk konkurranse. Forbrukerne blir etter hvert mer opptatt av helse-, miljø- og hygieneaspektene ved maten. For eksempel franskmenn, som er mer opptatt av kvalitet enn pris, bruker langt mer av sin disponible inntekt til mat enn nordmenn. Vår måte å produsere på vil stå sterkt i forhold til dette. At norsk mat knyttes positivt opp mot slike verdier, viser bl.a forbrukerundersøkelser i Storbritannia. Vi kan ha en mulighet til suksess på eksportmarkedet hvis vi klarer å markedsføre oss som et land som produserer kvalitetsmat i utkanten av Europa.

       Man kan få et inntrykk av at visse grupperinger bevisst overdramatiserer mulighetene for negative virkninger på miljø og helse for mennesker og dyr med den omstilling og effektivisering av norsk jordbruk som skjer her hjemme. Motivet kan være at man ønsker å innføre et mer proteksjonistisk regelverk for å beskytte norske landbruksvarer og norske bønder mot konkurranse utenfra, og beholde de gigantiske statlige overføringer til næringen. Ved å kritisere forholdene ved andre lands matproduksjon får man fram vikarierende argumenter som egentlig ikke betyr noe annet enn å videreføre et system hvor forbrukerne hindres i å gjøre et fritt valg.

       De begrensninger som tidligere har vært lagt på handelen med matvarer i store deler av den vestlige verden, har medført ineffektivitet, liten valgfrihet og manglende tilpasning mellom tilbud og etterspørsel. Og vi må ikke glemme at vi fortsatt ligger på europatoppen i matvarepriser, samtidig som vi har de høyeste overføringer pr. bonde i Europa. Fremskrittspartiet mener derfor at økt konkurranse gjennom internasjonal handel med jordbruksvarer er en fordel for folk flest. Samtidig er det en selvfølge at forbrukerne kan stille krav til helsemessig trygghet når det gjelder den mat som omsettes. Våre myndigheter må selvfølgelig også følge med i utviklingen for å sikre en pålitelig kontroll og overvåking, slik at forbrukernes valgfrihet mellom norskprodusert og importerte varer kan sikres.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg har merka meg at ikkje ein einaste Høgre-representant har vore til stades i salen mens denne debatten har pågått. Det er eit veldig viktig tema me debatterer her, og då hadde eg rekna med at eit av dei største partia i Stortinget hadde sett meininga og det viktige med å vera her.

       Hovudbodskapen til Regjeringa har vore at det norske folket skulle få billegare mat. Samtidig får også bøndene, matprodusentane, lågare prisar for produkta sine. Elles må det òg kunna seiast at landbruket i Noreg har produsert kvalitetsmat til nå.

       Eg merka meg at landbruksministeren sa at prisskilnaden på mat mellom Noreg og nabolanda er for stor. Då er det viktig å vera klar over at matvarebudsjettet utgjer nå 13,9 % av samla forbruksutgifter, mot ca 40 % i 1958. Til samanlikning brukar me nå nærare 20 % til reiser og transport. Av dei 16 landa me samanliknar oss med når det gjeld matvareprisar, er det berre eitt land som har høgare matmoms enn Noreg, nemleg Danmark. Dei fleste har frå 0 til 10 %. Med vår tidlegare moms på matvarer tok me sjetteplassen, og utan moms fjerdeplassen. Dette er slett ikkje verst med dei klimatiske og topografiske forholda me har i dette landet.

       Samanhengen mellom billegare mat og matmoms burde vera soleklar. Det som har skjedd med auka matmoms, verkar som ein parodi på ord og handling frå Regjeringa. Nye utsegner om billegare mat vil vera lite truverdige nå.

       For fyrste gongen etter krigen greier nå ikkje landbasert matproduksjon å halda fylgje med folketilveksten i verda. Det går mot ein katastrofal matmangel i verda, etter siste Worldwatch-rapport. Då bør me gjera det me kan for å feia for eiga dør. I Øyangen sitt jordbruksoppgjer i fjor står det:

       « Verdens matvarebehov er et spørsmål om kjøpekraft ».

       Det vert ikkje lett å fortelja dei fattige det, som ikkje ein gong greier konkurrera om den billegaste kattematen i den rike verda. Eg håpar at den nye landbruksministeren ser dette noko annleis.

       For å kunna produsera meir og billegare mat har diskusjonen om bruk av veksthormon og antibiotika auka i den seinare tida. Me veit at i ein del andre land har det vore utstrekt bruk - legalt og illegalt - av vekstfremjande stoff med hormonell effekt i dyrehaldet. Bruk av dette må vera både uetisk og uforsvarleg.

       Til nå har me som norske forbrukarar kunna stola på at lovverket så langt som mogleg har verna oss mot både skadelege stoff av ulike slag og overførbare sjukdomar. Det er i tillegg til dette viktig at me har ein landbrukspolitikk som sikrar ein etisk forsvarleg matvareproduksjon. Elles skal me vera klare over at masseforbrukarsamfunnet har skapt ein enorm valfridom som ikkje fanst for 20 år sidan. Samtidig kan kvart feilval som vert teke av forbrukarane, verta ein potensiell kostnad for velferdssamfunnet. Dette er ein kostnad me bør gjera det me kan for å unngå.

       Vanleg forbrukarpolitikk byggjer elles stort sett på forbrukarane sine rettar. Nå er det for enkelt, og kanskje også uklokt. Denne politikken bør nå setjast inn i mykje større rammer og omfatta langt fleire spørsmål, som t.d. matvaretryggleik. Derfor er det nå så viktig at det vert lagt til rette for ein landbrukspolitikk som også tek omsyn til miljø og helse for dyr og menneske. Her har det vore for mange fine ord gjennom tidene, ikkje minst frå Regjeringa si side.

       Det er nå sterk mistanke om at hormonoverskot i kjøt kan takast opp i menneskekroppen og dermed påverka hormonreguleringa der. Me er også klare over at langtidsfylgjene er ukjende.

       I kampen om matsminke, antibiotika og genmat, som er eit høgst aktuelt tema nå, kan ingen skulda på at det er marknaden som bestemmer. Dette er ikkje eit krav frå forbrukarane. Forbrukarane vil heller ikkje ha hormonkjøt, men både Noreg og EU kan verta tvinga til å oppheva forbodet mot kjøt frå dyr som er behandla med vekstfremjande hormon dersom WTO-panelet gir USA medhald. EU sine merkjereglar er igjen eit resultat av redsel for kva verda sitt matmonopol vil føreta seg.

       Leiarane i store, multinasjonale selskap vil som regel ikkje vita av statlege barnejenter. Dei vil nok ha tru på valfridom, marknadsmakt og fri konkurranse. Dette er det me har å kjempa mot, og den kampen er det viktig å vinna her i landet.

       Eg merka meg elles at landbruksministeren i dag sa at han går inn for auka effektivisering innan foredlingsindustrien. Då vil eg spørja statsråden: Meiner han at dette kan gjerast utan at ein dermed får nedlegging av distriktsanlegg, som igjen gir tap av distriktsarbeidsplassar?

Reidar Johansen (SV) : Dette er en debatt som ikke avsluttes i dag, det er en debatt som vil bli ført løpende og forhåpentligvis med de samme premissene som så vidt jeg kan skjønne, nærmest samtlige partier her legger til grunn.

       Men jeg må få komme med noen merknader til de to innlegg som regjeringspartiet i dag har stått for, det ene fra statsrådens side og det andre fra representanten Engs side.

       Statsråden ironiserte over mitt hovedinnlegg og mine presiseringer og viste til SVs kritiske holdning til den landbrukspolitikk som har vært ført over en rekke år, kanskje særskilt av arbeiderpartiregjeringene, men også av andre regjeringer tidligere: Vi har ikke fått oppfylt våre verste spådommer, og representanten Johansen kunne til og med stå og si at situasjonen i dag var utmerket. Norsk landbruk kan ikke sammenliknes med landbruket i en rekke andre land - det står jeg ved - men det forhindrer ikke og tilslører ikke det faktum at f.eks bruksnedlegginga de siste år ikke har avtatt i tempo, heller det motsatte. Det forhindrer ikke at den type bruk som statsråden i sitt hovedinnlegg spesielt understreket var nærmest en garantist for et mest mulig miljøvennlig og økologisk landbruk, er den brukstypen som kanskje i størst grad har måttet gi opp, nemlig de mindre bruk, og det vil nå jeg hevde bekrefter at veldig mange av våre påstander og kritiske merknader faktisk dessverre er blitt oppfylt. Det fører igjen til den konklusjonen at det er nettopp den bruksstrukturen som vi ennå kan hevde å ha, som er den fremste garantisten for at vi faktisk kan opprettholde det miljøvennlige landbruk vi har pr. i dag. Men jeg vil også våge den påstand at det ikke skal store endringer, store ytterligere reduksjoner i brukstall, til før man ytterligere svekker et landbruksfaglig miljø rundt omkring i norske bygder og på det viset bringer oss fjernere fra de forhold vi ønsker å ha, og som statsråden var så opptatt av å understreke at vi har.

       Det er dessverre slik at en tendens der vi vil stå igjen med større enheter, krever større investeringer. Som kjent vil større investeringer også kreve inntjening og avkastning, og i et marked der prisene presses nedover, vil den enkelte yrkesutøver presses. Så til tross for at jeg tror norske bønder er særdeles kritiske og særdeles positive til det emnet vi snakker om i dag, er jeg redd for at deler av dette på et tidspunkt vil velte over til negative holdninger som ikke gir gode utslag. Jeg håper inderlig vi skal slippe en slik situasjon, men jeg tror at effektiviseringsstrikken er strukket rimelig langt, og at det bare kan være et tidsspørsmål når strikken ryker.

       Til representanten Engs påstand om at jeg smurte vel tjukt på, må jeg si at jeg tror jeg har gitt en meget nøktern beskrivelse av forholdene. Som jeg sa, statsråden ironiserte over at det virket som vi nå hadde rygget tilbake på alle våre kritiske påstander. Det hadde ikke vært noe problem å rette betydelig grovere skyts mot Regjeringa og dratt fram en del av de verste utvekstene som vi kan se i norsk landbruk, og som jeg ikke er i tvil om er en konsekvens av ulike regjeringers landbrukspolitikk. Jeg har unnlatt å gjøre det fordi jeg syns det er viktig å ta utgangspunkt i de positive forhold vi faktisk ennå har, fordi vi har vært opptatt av å sette stolper og ikke tillate at man fortsatt får en glideflukt vekk fra den typen landbruk.

       Bruken av antibiotika har vært omtalt i en del innlegg. Man har vært inne på oppdrettsnæringa. Jeg har ikke befattet meg noe særlig med oppdrettsnæringa i mine innlegg. Det er gledelig at man har fått redusert bruken av antibiotika. Men det eneste sikre man kan si om antibiotika utover at det tar knekken på en del sykdommer, er at det på et eller annet tidspunkt dukker opp én eller flere resistente mikroorganismer som etter hvert vil ta fra oss det redskapet antibiotika kan være. Vi registrerer daglig påstander fra human medisin om at slike tilstander kanskje ikke er så altfor langt unna, dessverre. Årsaka til det kan diskuteres, men jeg er ikke i tvil om at den utstrakte bruk av antibiotika både i veterinær medisin og i human medisin kan være en del av årsaksbildet. Jeg skal ikke smøre tjukt på. Jeg tror samtlige deltakere i debatten er fullt klar over situasjonen og ønsker å gjøre sitt for å unngå slike tilstander.

       Tilbake til statsrådens understrekning av at landbruket bærer preg av småskaladrift og miljøvennlige familiebruk. Det er jo et paradoks at Regjeringa gjennom en rekke jordbruksoppgjør og i debatter her i Stortinget har fått utfordringer og hatt mulighet til å gjøre noe med innretninga på jordbruksavtalene ved bl.a å fjerne bunnfradragene, dvs. jordbrukstilskottene på bunnen, og vurdere et øvre tak for de offentlige overføringene til jordbruket.

       Det ville kunne ha skapt en helt annen forutsetning for den type jordbruk statsråden hevder er så viktig, men det har Arbeiderpartiet og Regjeringa unnlatt å gjøre - til tross for at det kunne ha vært etablert et flertall for en slik vurdering her i Stortinget i flere sammenhenger de siste åra. Og det understreker ytterligere den følelsen jeg har av at den nye regjeringa legger lista veldig høyt og har masse positive formuleringer. Men når man går inn i virkeligheten, inn i materien i den politikken som har blitt utformet, og som ser ut til å skulle videreføres, stemmer ikke alle påstandene helt. Og den utviklinga vi har sett de siste åra, skal få lov til å fortsette.

       Så til slutt: Representanten Aarrestad bemerket at et stort parti ikke hadde deltatt i interpellasjonsdebatten. Det bekymrer for så vidt ikke meg så veldig sterkt. Det kan jo tolkes som om det lar andre parti gjøre jobben for seg.

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg syns for det første at denne debatten har vært preget av stor grad av enighet, i hvert fall mellom de partiene som har funnet det nødvendig å være til stede og interessant å delta i debatten. Og det syns jeg vi kan holde lite grann fast ved, for vi snakker tross alt om en næring som er avhengig av langsiktige investeringer også for å produsere helsemessig og kvalitetsmessig god mat. Og da er nettopp det med troen på relativt - når det gjelder en del hovedlinjer, i hvert fall - stabile utsikter framover fra flere partier i Stortinget, kanskje nettopp et bra utgangspunkt for å gi grunnlag for en sånn matvareproduksjon. Og når vi diskuterer uenighet og fokuserer på uenighet i en debatt som denne, er det ofte ikke nødvendigvis hovedlinjene det er uenighet om. I hvert fall med det temaet som var utgangspunkt for interpellasjonen i dag, har det vært stor grad av enighet, og det syns jeg vi kan notere oss som bra.

       For øvrig er det enighet mellom meg og Sigrun Eng. Jeg er ikke helt enig i at ikke vi er enige, og jeg kunne heller ikke høre noe fra representanten Engs side som var i strid med verken Regjeringen eller departementets synspunkter.

       La meg knytte noen kommentarer til noen få ting. Representanten Syver Berge har sagt, og representanten Aarrestad sa det samme, at jeg og Regjeringen liksom sier at vi skal ha billigst mulig mat. Ingen av dem har noen gang hørt at jeg har sagt det. Billigst mulig mat har aldri vært et uttrykt mål. Det ville vært et håpløst mål å sette seg med de produksjonsformene som vi har i Norge. Men vi sier at det er et poeng å bidra til at matvareproduksjonen kan bli noe billigere, og det er noe annet. Det er noe som faktisk er ganske viktig for landbruket på lang sikt at vi har det målet med oss, for hvis ikke er det på en måte noen andre som overtar matvareproduksjonen for oss. Det er det vi ikke ønsker å bidra til.

       Når det da blir sagt at vi bruker mindre penger enn noen gang på å kjøpe mat i forhold til lønnsnivået, er jo det riktig. Men så må vi i rettferdighetens navn ta med i regnestykket at det er ikke mange av de landene som vi sammenligner oss med, som har større overføringer til jordbruket. Altså: Når vi henter matvarene i butikken, har vi allerede betalt en del gjennom overføringene. Det hører også med i et realt regnestykke om dette. Og som jeg har sagt tidligere, og som jeg godt kan understreke her, sånn at ikke det blir vridd på og eventuelt misforstått, kommer vi fremdeles til å ha et høyt nivå på overføringene til jordbruket i Norge.

       Det som det imidlertid har vært litt uenighet om i landbrukspolitikken - ja, det har vært uenighet om ganske mye - er jo et virkemiddel som virkelig drar i den retning som denne interpellasjonen peker: mindre intensiv utnytting av de ressursene vi har, i hvert fall utover en bærekraftig utvikling. Og en av de tingene vi har gått inn på gjennom korn- og kraftfôrpolitikken, er jo nettopp å vri virkemiddelbruken over til distriktene, og vi har også vridd til mer produksjonsnøytrale tilskudd, som jeg sa i innledningen min. Men det er ikke sånn at vi har fått stormende jubel for det hele veien, selv om det er et virkemiddel som klart drar i den retning som her blir etterlyst.

       Så til spørsmålet om stordrift og bruksnedleggelse. Smått er godt når det gjelder dyrehelse, det er jeg helt enig i, men da er jo spørsmålet hva som er smått. Et gjennomsnittsbruk i Norge er lite, og det er bruk i Norge som er langt over det som er et gjennomsnittsbruk, som er små sammenlignet med bruk i alle andre land rundt oss. Og det er ikke sånn at en som har ett årsverk i melkeproduksjon, nødvendigvis ville få bedret dyrehelsen ved å gjøre det bruket enda mindre. Vi skal vokte oss lite grann for å påstå at minst mulig er best mulig når det gjelder dyrehelse. Det har også noe med profesjonalitet, grunnlag for økonomisk drift, bevissthet og kompetanse hos brukerne å gjøre, som tilsier at selv om smått er godt, er det ikke sikkert at mindre er bedre i den sammenhengen.

       Når det gjelder matvarekvalitet, har vi stadig nye regler på gang, og jeg har nevnt noen av dem. Vi har krav om dyrehelse. Vi er nå f.eks ute med gjødselforskrifter som har hensyn til naturen og bærekraften som sitt overordnede mål. Det kan hende når vi kommer inn på sånne enkeltsaker, at det fins folk som vil si at nei, akkurat det tiltaket vil vi ikke ha. Det kan også hende når vi sier at vi må forandre på forskriftene for husdyrhold osv. Så dette blir en stadig utvikling. For å holde matvarekvalitet, matvaresikkerhet, folke- og dyrehelse som overordnede mål, kommer vi til noen skilleveier der vi må gjøre valg som kanskje kan være vanskelige.

       Til slutt: Jeg har sagt - og jeg kan gjenta det, fordi det hørtes ut på noen i debatten som om kanskje ikke det har blitt registrert - at vi kommer til å ha ekstensiv drift i Norge framover. Vi har en bruksstørrelse i Norge som medfører at stordrift eller det som noen kaller for industriproduksjon, i jordbruket i Norge ikke kommer til å bli alternativet. Det forhindrer ikke at vi ønsker å bidra til at den produksjonen vi har, er effektiv. Det kan ikke være noe mål ikke å drive effektivt, men det må være et mål for oss alle sammen at det som blir tatt opp i interpellasjonen, og i tillegg det som har kommet fram i debatten om hensynet til distriktspolitikken, inntektene til brukerne osv., kommer til å stå høyt på dagsordenen også framover. Og det kommer vi sikkert til å få mange friske diskusjoner om, men som sagt, jeg er glad for at det faktisk er ganske bred enighet om mange av de hovedlinjene som vi diskuterer.

Presidenten: Dermed er debatten om denne interpellasjonen over.