Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Odd Roger Enoksen (Sp) : Det er et spørsmål til statsråd Frøiland.

       Vi har det siste året vært vitne til at det har vært lagt fram trusler både om rasjonering og kriseplaner for energiforsyningen. Samtidig kan vi i dag i Aftenposten se at det går mot rekordoverskudd innenfor denne bransjen, og vi har også de siste dagene lest at bl.a. Erik Dalheim fra Arbeiderpartiet har sagt at vi står framfor et veivalg i energipolitikken.

       Senterpartiet har lenge hevdet at organiseringen av utenlandshandelen er en av de fremste årsakene til økte strømpriser. Vi har inngått eksportavtaler uten dekning. Nå stemte daværende nestleder i energi- og miljøkomiteen, Ranveig Frøiland, like før jul mot et forslag fra Senterpartiet om å evaluere energiloven. Jeg har derfor følgende spørsmål til statsråden: Vil det bli tatt et initiativ til en slik evaluering fra statsrådens side?

Statsråd Ranveig Frøiland : Eg må jo seia at eg trur dei fleste skal vera glade for at vi har hatt utanlandshandel i året som gjekk, når vi ser på at nettoimporten til Noreg i 1996 var på heile 9 TWh. Fordi vi hadde eit tørt år i Noreg og hadde lite kraft i magasina, er det klart at import har vore nødvendig for å sikra folk elektrisk kraft.

       Min forgjengar har sagt i Stortinget at når det gjeld utanlandshandelen, skal vi koma tilbake til den i ei brei utgreiing til Stortinget. Så det skal vi følgja opp.

Statsråd Ranveig Frøiland : Ja, i Arbeidarpartiet er vi alltid aktive i arbeidet vårt med ulike spørsmål, og på landsmøtet vårt i haust var det mange forslag oppe om ulike sider både ved energilova og ved kraftforsyninga vår. Arbeidarpartiet sette ned eit referanseutval som skal arbeida med desse tinga, og det går heilt uavhengig av den politikken som vi har lagt til grunn når det gjeld det som vi har hatt av diskusjonar i Stortinget når det gjeld energilova, og det som eg omtala i førre svaret, til Enoksen.

       Eg tar avstand frå at det er Diesen og den førre statsråden som har legitimert at prisane har gått opp. Eg trudde det var slik at i ein marknad, som Høgre heile tida seier dei vil ha, er det tilbodet som avgjer: Når det er lite kraft, slik som vi har hatt dei siste åra, vil prisen på krafta vera høg. Det var det som gjenspegla seg i fjor, for vi hadde lite kraft, og då var prisen høg. Har vi mykje kraft, er prisen lågare. Og slik vil det nok vera i denne marknaden.

       Men vi kan ikkje berre sjå på straumprisen som ein del. Når ein ser på straumrekninga til den enkelte forbrukar, er den delt i tre: Avgifter utgjer ein tredel, nettoverføringar ein tredel, og prisen på kraft er den siste tredelen. Det er den siste biten vi snakkar om her, for det andre har styresmaktene kontroll over. Det er den tredelen som går på kraftprisen, som har svinga - ikkje så mykje, for prisen i fjor var vel tilsvarande det den var sist Stortinget gjorde vedtak om Statkraft sine prisar.

       Når det så gjelder prisutviklingen videre framover, har det i den senere tid, i løpet av høsten, vært to ulike forskergrupper som har kommet til samme konklusjon om den langsiktige prisutvikling i kraftmarkedet både i Norge og Europa, nemlig at dersom liberaliseringen får fortsette uten politiske inngrep i Norge, dersom kabelforbindelsene med utlandet blir bygd, og dersom liberaliseringen fortsetter i Europa, vil man få et kraftig prisfall på elektrisitet i Europa, stikk i strid med de prognoser som både Regjeringen og Statkraft prediker for det

       norske folk. Dette har også konsekvenser for måten en håndterer kraftkrevende industri på i vårt eget land. Så mitt oppfølgingsspørsmål blir: Vil statsråden ta disse signalene til etterretning og i så måte endre den profil som Regjeringen har lagt på sin prispolitikk når det gjelder elektrisk kraft både til alminnelig forbruk og til industrien i særdeleshet?

Statsråd Ranveig Frøiland : Når det gjeld den kraftkrevjande industrien, har den førre statsråden sagt at vi skal koma tilbake til Stortinget med dette i god tid før desse kontraktane går ut i 2004 og 2006. Det aktar eg sjølvsagt å følgja opp, for eg er heilt merksam på det som Fatland seier.

       Når det gjeld å gjera Fatland klok, kan eg ikkje hjelpa til med det spørsmålet.

       Jeg vil også benytte denne anledningen til å sette søkelyset på kraftutvekslingsavtalene, for de har - som vi vet - en sentral funksjon i forhold til krafttilgjengeligheten i det norske energimarkedet, det nordiske markedet, og derfor også til prisspørsmålet. I Stortinget gjorde vi et vedtak sist denne saken ble diskutert, nemlig at vi skulle få en gjennomgang og en evaluering av Elsam-avtalen og de andre kraftutvekslingsavtalene. I Dagens Næringsliv den 22. januar 1997 kritiserer den danske Elsam-direktøren, Poul Sachmann, kraftutvekslingsavtalen mellom Norge og Danmark, og hans (presidenten klubber) kritikk samsvarer med Kristelig Folkepartis. Han viser til avtalemessige svakheter i denne avtalen.

       Jeg vil spørre statsråden om når hun har til hensikt - og hvordan - å følge opp Stortingets vedtak.

       Når det gjeld Elsam-avtalen, har eg sagt, og det gjentar eg igjen, at dette skal vi koma tilbake til Stortinget med i vår, og så skal vi få ein brei gjennomgang av alt dette som har vore hevda. Eg vil ikkje gå inn i dei konkrete tinga, for då trur eg at vi i nokon grad kan forskusla den debatten som vi kjem til å ha i samband med at vi kjem tilbake til det til våren.

       Nå er det også slik at det ikke bare var snakk om hva som faktisk skjedde, men tidligere statsråd Jens Stoltenberg og også Ranveig Frøiland har tidligere påpekt at høyere priser var viktig for å få til energiøkonomisering, og at man burde legge inn prismekanismer som ville gjøre at man gjennom høyere priser fikk en bedre forvaltning av kraftressursene. Nå går man altså fra Arbeiderpartiets side ut med signaler om noe annet. Er dette noe annet enn valgkamp?

Statsråd Ranveig Frøiland : Dei som snakka om kraftprisar i haust, dei får ta ansvaret for det dei gjorde. Frå myndigheitene si side vart det gjort merksam på at situasjonen var slik at det var lite vatn i magasina. Vi måtte importera veldig mykje gjennom Elsam-avtalen med Danmark, og nettoimporten vår var 9 TWh.

       Folk tok innover seg at situasjonen var slik at vi burde gjera noko. For det første har vi eit altfor høgt privat forbruk i dette landet når det gjeld elkraft, og det har vist seg at desse kampanjane som vart førte frå NVE si side i fjor haust, har ført til at hushaldningane har brukt mindre kraft. Det var nødvendig å seia frå om dette, og folk tok det på alvor, og det synest eg er bra.

       Eg meiner faktisk enno at prisane på elektrisk kraft ikkje bør vera så veldig låge, for då går det ut over miljøet, og det vert eit auka forbruk.

       I brev av 6. november 1996 til Høge Nord Alliansen uttalte førstestatsadvokaten i Nordland at det ikke vil bli begjært utlevering av Paul Watson og Lisa Distefano, som er straffedømt i forbindelse med forsøket på å senke hvalfangstskuta « Nybræna ». I brevet går det fram at det heller ikke vil bli iverksatt tiltak for å gjennomføre de gjenstående rettssakene i forbindelse med forsøket på å senke hvalfangstskuta « Senet » og slaget med kystvaktskipet « Andenes » i Vestfjorden.

       Dette er saker som næringspolitisk sorterer under fiskeriministerens ansvar. Hva er fiskeriministerens syn på at rettsapparatet og Utenriksdepartementet ikke følger opp med straffeforfølging overfor slike kriminelle handlinger mot norske borgere og mot legal norsk næringsvirksomhet? Hvalfangerne er i den situasjon i dag at de faktisk talt på grunn av de internasjonale truslene fra såkalte miljøaktivister må ha krigsassuranse på sine fartøyer.

       Då må eg spørje den nye samordningsministeren: Korleis kan dette henge saman - vi blir stadig meir avhengig av olje og gass, men vi kan ikkje investere alternativt?

       Min oppfølging er at det kanskje er håp om at man kan være litt mer visjonær enn det statsråden så langt har vært, hvis statsråden er enig i at en investering i utdanning og kunnskap vil være et av de satsingsområdene som ligger i langtidsprogrammet. Vil det bety at statsråden vil sørge for at det vil være mer sammenheng mellom den retorikk Regjeringa bruker, og det faktiske innholdet i politikken? Så langt er det gapet og spriket der som forbauser oss, for investering i utdanning oppleves vel som noe av det mest fornuftige en nasjon kan gjøre.

       Kva vert gjort frå departementet si side for å skaffe seg oversyn over utviklinga?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Ja, vi følger nøye den utviklingen. For dersom det skulle skje at kommunene nå så å si sier opp eller ikke reengasjerer disse miljøvernlederne, så vil det være veldig trist. Vi har ikke fått noe tall fra bl.a. Kommunenes Sentralforbund - som vi formoder har best oversikt over hva som skjer ute i kommunene - som ligger i den størrelsesordenen. Vi har fått informasjoner som går på at en del kommuner nå har sagt opp sine miljøvernledere. Det beklager vi, og den utviklingen følger vi veldig nøye med i. Men slik situasjonen ser ut fra vårt ståsted akkurat nå, foreligger det ikke noen alarmerende tilstander som tilsier at Regjeringen - iallfall på det nåværende tidspunkt - bør sette inn ekstraordinære tiltak.

       Men når jeg har ordet, vil jeg benytte anledningen til å oppfordre kommunene til ikke å gjøre dette. For i de tilfellene det gjøres, er det et slags bilde på hvilket ansvar mange kommuner tar for miljøspørsmålene. Det er ikke bra hvis det skulle ende med at de sier opp miljøvernlederne.

Håkon Giil (Sp) : Eg har fylgjande oppfylgingsspørsmål: Vi er samde om at det er viktig at kommunane har stillingar der det vert føresett at miljøvernarbeidet er primærfunksjonen. Men eg går ut frå at vi også er samde om at det aller viktigaste er at sjølve funksjonen vert ivareteken og miljøvernarbeidet vert fylgt opp. Eg viser her m.a. til komitefleirtalet si presisering ved budsjettførehavinga før jul vedkomande Rio-konferansen sitt sluttdokument, Agenda 21, der alle lokalsamfunn vert utfordra til å utarbeide ein Lokal Agenda 21 - ein handlingsplan.

       Kva vil verte gjort for å fylgje opp kommunane sitt arbeid med Agenda 21 med eller utan formelle miljøvernstillingar?

       Statsråd Bendik Rugaas snakket om at Regjeringen ville drøfte satsing på alternative energikilder. Da kan jeg få lov til å opplyse Regjeringens medlemmer om at Stortinget i forbindelse med behandlingen av klimameldingen den 22. februar i fjor vedtok to forslag for økt satsing på alternative energikilder - et om bioenergi, som Regjeringen nå følger opp, og et annet om opprettelse av et eget energiprogram for satsing på nye fornybare energikilder.

       Etter Stortingets vedtak for om lag et år siden har - så langt jeg vet - intet skjedd med dette forslaget. Vi har stampet i motvind når vi har fremmet forslag til bevilgninger, og tidligere energiminister Jens Stoltenberg meddelte aldri Stortinget hvordan han hadde til hensikt å følge opp Stortingets vedtak. Nå får vi stadig nye rapporter om energipotensialet i bl.a vindkraft og solvarme og andre energikilder, men en er altså avhengig av et eget energiprogram som inkluderer investeringsstøtte i en overgangsperiode for å få fart på dette. (Presidenten klubber.) Da er mitt spørsmål til statsråd Ranveig Frøiland: Når kommer energiprogrammet, når har hun tenkt å følge opp Stortingets vedtak?

Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Det er altså ikke representanten Hilde Frafjord Johnsons engasjement som skal legge grunnlaget for Regjeringens politikk. Dette er Stortingets eget vedtak. Og med sin bakgrunn fra Stortinget bør statsråden vite at dette bør følges opp og ikke avventes til en utredning kan foreligge i 1998, etter det jeg har forstått, muligens med en stortingsmelding i 1999. Det er helt klart at Stortingets vedtak skal følges opp nå, og det bør Regjeringen også gjøre. Jeg håper at statsråd Ranveig Frøiland kan love dette. Dette vedtaket skjedde altså for et år siden.

       Nå vil jeg også få reise et annet spørsmål som er knyttet til utslipp av nitrogenoksider, som også har med alternativ energi å gjøre, men også med de to gasskraftverkene som nå kanskje skal bygges på Vestlandet. Der har Regjeringen bedyret overfor Stortinget at man skulle bruke den best tilgjengelige teknologien for å redusere de miljøskadelige utslippene. Så vidt jeg har forstått, har statsråden sådd tvil om man skal bruke den best tilgjengelige teknologien når det gjelder nitrogenoksider. Og jeg vil be statsråden bekrefte at hun faktisk har tenkt å følge opp det den tidligere statsråden har bedyret overfor Stortinget.

Statsråd Ranveig Frøiland : Eg synest det hadde vore greitt om alle kunne lese kva eg har sagt, og ikkje berre lese omtale av kva eg har sagt.

       Det som er tilfellet når det gjeld den reinseteknologien som enkelte vil at ein skal nytta for NOx-utslepp, er at det ligg til miljøvernet, SFT, å godkjenna utsleppa av NOx. Eg har sagt at vi skal følgja opp med best mogleg teknologi, og det er klart at det har vi tenkt å gjera.

       Dersom ein får vedtak om å byggja desse to gasskraftverka, er det Naturkraft som skal presentera sjølve prosjektet for SFT og gjera greie for kva NOx-utsleppa er, så er det SFT som skal godkjenna det, og anke kan skje til Miljøverndepartementet. Om det då vert kravt reinseanlegg for utsleppa av NOx som det her er snakk om, kan ikkje eg stå og seia her i dag, for det er ein annan diskusjon som må gå føre seg når prosjektet er meldt bygningsmessig.

       Vi er vant til å få den type svar fra flere statsråder at spørsmålet er under utredning. Når imidlertid en representant for Regjeringen går ut og tenker høyt i avisen om fremtidige generasjonsforpliktelser, må jeg kunne forlange at andre representanter for Regjeringen klargjør om dette er Regjeringens politikk. I Aftenposten den 22. januar gikk statssekretæren i Finansdepartementet, Marianne Andreassen, ut og fortalte det norske folk at det er penger nok til fremtidige pensjoner - stikk i strid med hva Regjeringen tidligere har sagt. Forutsetningen for hennes beregning er, som det klart fremgår av avisen, at vi kan ha like stort overskudd i alle fremtidige år frem til 2030 som vi vil ha i toppåret 1997. Mitt spørsmål er: Mener planleggingsministeren at dette er en realistisk forutsetning?

Statsråd Bendik Rugaas : Det er jo fristende for en planleggingsminister som skal se inn i framtiden, å referere til dikteren som sier at det er særdeles vanskelig å spå om denne framtiden. Det vet vi alle sammen, la det ligge.

       Det er slik at de økonomitallene som her refereres, innebærer en betydelig grad av usikkerhet, samme hvordan man snur og vender på det, når man går inn i tiden. Det at vi tar utgangspunkt i et år som ligger høyt, som det blir pekt på her, tar jeg til etterretning. Jeg registrerer det; det er blant de tingene som er med på å danne et grunnlag for de planer vi skal legge. Jeg føler at denne diskusjonen får representanten Foss heller ta med min kollega fra Finansdepartementet for å se på dette, jeg føler meg ikke budd til å gå inn i en drøfting av hvordan tallene er framkommet. Det jeg vet derimot, er at det i det arbeidet vi nå er inne i, ligger en rekke føringer som vil påvirke den norske økonomien i framtiden, og vi forsøker å gi en beskrivelse av det som skal ta høyde for at vi kan veie disse opp mot hverandre. Så veldig mye mer enn det kan jeg altså ikke si nå.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg takker for svaret.

       Jeg registrerer at Regjeringens måte å håndtere sin egen langtidsplanlegging på arter seg som et offentlig seminar med høyttenkning. Det er jo interessant nok. Men mitt spørsmål var i grunnen basert på følgende enkle forutsetning: Vi har jo hørt fra denne regjering utallige ganger tidligere at man vil bruke oljefondet, petroleumsfondet, til å ha det der også i dårlige tider, altså drive det Regjeringen har kalt « motkonjunkturpolitikk » - det er et kjent begrep i Regjeringens egen retorikk. Mitt spørsmål er: Når man legger til grunn en toppårsforutsetning, varende i 33 år, må jo det innebære at Regjeringen har forlatt sin forutsetning om motkonjunkturpolitikken? Intet ville glede meg mer, selv om jeg ikke tror beregningen blir mer realistisk av den grunn.

       I spørretimen den 4. desember i fjor svarte statsministeren et uforbeholdent ja på et konkret spørsmål om åpne rådsmøter og tilgjengelighet til de dokumenter som foreligger i forbindelse med disse møtene. Opplysninger som har kommet fram nå, kan - jeg understreker kan - tyde på at Regjeringen vil begrense denne åpenheten til å frigi referatene fra møtene. Mitt spørsmål til planleggingsministeren er: Kan planleggingsministeren her i Stortinget i dag bekrefte at statsministerens uforbeholdne ja til full åpenhet i forbindelse med rådsmøtene fortsatt er Regjeringens linje?

       Så vidt jeg skjønner, har prognosene for norsk oljeproduksjon igjen økt, og i den forbindelse har olje- og energiministeren uttalt seg til en del aviser om denne produksjonstoppen på 3,7 millioner fat om dagen.

       Ved inngangen til 1990-tallet var produksjonen omtrent 1 1/2 million fat om dagen. Alle synes det var mye den gang, men vi har altså mer enn fordoblet norsk oljeproduksjon. Hvis prognosene er like feil nå som de var da, vil produksjonen bli enda høyere, med alle de problemene det skaper i forhold til både internasjonale klimaforhandlinger og press i norsk økonomi. Og mitt spørsmål er: Kan statsråden antyde noen øvre grense for hva som er en forsvarlig norsk oljeproduksjon?

       Nyare opplysningar kan tyde på at utsleppa til luft og flyktige organiske sambindingar har auka radikalt i Noreg, og aktivitetane i samband med oljeutvinninga er sterkt medverkande her - eg tenkjer konkret på bøyelasting frå skip. Dette har fått verknader for metanutslepp og for utslepp av flyktige organiske sambindingar. Har desse nye opplysningane fått nokon som helst innverknad på oljeministeren når det gjeld oljeutvinningstempoet og dei utsleppa som fylgjer av dette?

Statsråd Ranveig Frøiland : Det er kjekt at Kjellbjørg Lunde er på offensiven heile tida!

       Eg føler faktisk at vi har ein politikk som vi kan forsvara. Når representanten snakkar om framtidige lisensar, går eg ut frå at det er neste konsesjonsrunde ho snakkar om. Vi har ikkje teke stilling til den 16. konsesjonsrunden, når den skal føregå, men det som er klart, er at den 15. konsesjonsrunden no er i full gang. Ein finn gass, og ein håper på å finna meir. Tildelingane av konsesjon er i gang, og eg meiner faktisk at finn vi noko, skal det gjerast tilgjengeleg og byggjast ut.

       Så er det slik at dette Stortinget har vedteke dei fleste utbyggingar samla. SV har vore imot eit par prosjekt, men det er òg slik at når vi har diskutert - den siste vi var opptekne av, var Norne - er det veldig mange her i salen som har vilja diskutera kor basen skulle liggja, men feltet skulle ein ikkje byggja ut! Det er òg eit problem.

       La meg også få følge opp spørsmålet, for dette har noe med CO₂-utslipp og nitrogenoksidutslipp å gjøre. Statsråd Frøiland svarte på spørsmål om gasskraftverk at hun ville overlate dette spørsmålet (presidenten klubber) om teknologi til Naturkraft AS. Da vil jeg sitere fra innstillingen om gasskraftverk: (Presidenten klubber.)

       « Desse medlemene ber departementet vurdera korleis nemnde initiativ kan stimulerast og følgast opp også frå styresmaktene si side. »

       Det er altså statsrådens ansvar, og jeg ber henne følge opp det.

       Når det gjeld kva slags teknologi som skal brukast på gasskraftverka, har Stortinget sagt - fleirtalet i Stortinget, som var oppteken av å byggja gasskraftverk - at vi skulle bruka best mogleg teknologi. Mindretalet vil ikkje vera med og byggja det i det heile, så dei har ikkje meint noko om denne teknologien. Det som eg har sagt, og gjentar, er at det er SFT som skal stilla krav om utslepp. Og før dei har stilt sine krav, synest eg det er urimeleg å snakka om kva slags system ein skal bruka.

       Mitt spørsmål er: Er det ønskelig sett fra Regjeringas side å få noe kontroll over oljeutvinningstempoet? Og er Regjeringa i tilfelle villig til å bruke de tiltak som jeg nå har nevnt?

Statsråd Ranveig Frøiland : Eg håper at eg ikkje har sagt at det ikkje er mogeleg å gjera noko. Det eg har meint å seia, er at det ikkje er ønskjeleg å gjera noko i produksjonsfasen. Eg meiner det er best økonomisk å ta ut det som er av feltet mens ein er der. Eg er kjend med at ein kan bruka petroleumsloven. Eg synest den er eit dårleg verkemiddel å bruka, for då vert det veldig uøkonomisk å gjera desse tinga.

       Når det gjeld køordning, er det heilt riktig at vi hadde det på slutten av 1980-talet. Etter det eg kjenner til, var det einaste den førte til, at fleire la seg i køen fortast mogleg, for dei var så redde for ikkje å koma med. Derfor vart det eit veldig press for å få i gang og byggja ut dei eksisterande felta, og sånt ønskjer vi sjølvsagt ikkje. Det einaste feltet som ikkje vart bygt ut i den fasen, var Balder-feltet, som har ein lisens frå mange, mange år tilbake i tida. Det var faktisk det einaste som ikkje vart bygt ut.

       I regjeringserklæringen til Stortinget den 29. oktober i fjor sa statsminister Thorbjørn Jagland følgende:

       « Det skal lages delplaner for effektivisering og avbyråkratisering i stats-, fylkes- og kommuneforvaltningen for å frigjøre ressurser til ny tjenesteproduksjon. »

       I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1997 foreslo Regjeringen å bygge opp det sentrale byråkratiet med f.eks. 14 nye stillinger til det nye Planleggings- og samordningsdepartementet og 25 nye stillinger til fylkesmannsembetet, noe Senterpartiet gikk imot. Samtidig ser vi at det foregår en sammenslåing av tollsteder og Konkurransetilsynets distriktskontorer.

       Mitt spørsmål er: Kan planleggingsminister Rugaas fortelle noe om hvor Regjeringen vil avbyråkratisere og effektivisere forvaltningen for å frigjøre ressurser til tjenesteproduksjon?

Statsråd Bendik Rugaas : Dette er et område som jeg føler virkelig griper inn i det departement jeg er blitt satt til å bestyre, og som er en nyskaping som heter Planleggings- og samordningsdepartementet. Vi skal også ha på plass en planleggings- og samordningsavdeling, som representanten var inne på. Det arbeidet vil rimeligvis ta noe tid, men i løpet av våren og fram mot sommeren burde det være ferdig.

       Vi har altså et apparat utover landet som er slik at det opptrer på vegne av en rekke forskjellige departementer. Vi har et ønske om å se på hvordan de forskjellige virksomhetene dels kan legges tettere inntil hverandre, dels opptre på en slik måte at de utfyller hverandre. Vi har eksempler. Vi har gjort en del forsøk, og vi

       skal vurdere hvordan de skal videreføres med offentlige servicekontorer rundt omkring i Norge i mindre kommuner - se ting i sammenheng. Vi skal arbeide videre med å utvikle et forvaltningsnett som tar opp mulighetene for å anvende informasjonsteknologi på en bedre måte i en slik sammenheng. Jeg føler meg ganske viss på at vi også her har et betydelig potensial for gjennom samordning å få skaffet et bedre rom for en offentlig tjenesteutvikling.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan vurderer statsråden evnen til norsk eksportrettet industri når det gjelder å tåle høyere energiavgifter av typen økte CO₂-avgifter eller fjerning av fritak, som er blant de forslagene som Grønn skattekommisjon har fremmet?

       Presidenten: Det blir en rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 10, fra representanten John Alvheim til sosialministeren, vil bli besvart av helseministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra helseministeren flyttes dette spørsmål og besvares etter spørsmål 6, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 14, fra representanten Anita Apelthun Sæle til justisministeren, vil bli besvart av samferdselsministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra samferdselsministeren flyttes dette spørsmål og besvares etter spørsmål 7, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 17, fra representanten Bjørn Hernæs til kulturministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra miljøvernministeren flyttes dette spørsmål og besvares foran spørsmål 1.

       Spørsmål 18, fra representanten Terje Sandkjær til planleggings- og samordningsministeren, vil bli besvart av justisministeren som rette vedkommende.

       Det første spørsmål som etter disse endringer vil bli tatt opp til besvarelse, er spørsmål 17.

Spørsmål 17

       Presidenten: Dette spørsmål, fra representanten Bjørn Hernæs til kulturministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren som rette vedkommende.

       Bjørn Hernæs (H) : Det er betryggende at miljøvernet slår inn på tusen år gamle kulturminner.

       Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Under de forberedende arbeidene med glassoverbygget til Domkirkeruinene i Hamar er det funnet rester etter en mur som kan tyde på at domkirken er bygd over en kirke helt tilbake fra 1000-tallet. Dette er i så fall en oppsiktsvekkende kulturell perle.

       Vil kulturministeren vurdere å utsette arbeidene med glassbygget til disse funnene er forsvarlig undersøkt? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Først må jeg si jeg er litt sur og skuffet over at jeg ikke fikk flere spørsmål under den forrige seansen. Jeg håper det kan bedre seg til en senere anledning.

       Hamar Domkirke på Domkirkeodden ble vigslet ca 1160 og brant i 1567. Siden den gang har kirken ligget i ruiner. Riksantikvaren ønsker nå å bevare domkirkeruinen i Hamar og finner det nødvendig å reise et vernebygg over ruinen. Stortinget har sluttet seg til dette og bevilget til sammen 35 mill. kr til bygget.

       Vi har gode historiske kunnskaper om Domkirkeodden, og Riksantikvaren har antatt at det fantes kulturminner eller rester av slike under bakken rundt ruinen. Byggingen av et vernebygg vil nødvendigvis medføre inngrep i disse kulturlagene, og Riksantikvaren har gjennomført arkeologiske utgravninger for å sikre kunnskapen i de kulturlag som vil bli berørt. Utgravningene har pågått i til sammen tre år. Det er Norsk Institutt for Kulturminneforskning som i år har utført undersøkelsene på vegne av Riksantikvaren. Utgravningene har gitt gode resultater.

       Ved avslutning av undersøkelsene for ca 10 dager siden fant arkeologene et lag ca 3 m under inngangsnivået til domkirken. Dette laget ligger under fundamentet for domkirken og er sannsynligvis eldre enn kirken. Arkeologene har tolket laget som et rivningslag etter en mulig eldre kirke. Det er altså ikke funnet murrester etter en kirke, men rivningsmasser fra en eventuell eldre kirke.

       Det er ikke uvanlig at et kirkested inneholder rester etter tidligere kirker. Dette var - og er - en vanlig prosess når man av forskjellige grunner ønsket å bygge en ny kirke som avløsning for en eldre.

       Det er i dag ingenting igjen av rivningslaget i de sjakter hvor man skal støpe fundamentet til vernebygget, men laget er selvfølgelig intakt utenfor de utgravde områder. Byggingen av vernebygget vil derfor ikke ødelegge noe av en eventuell eldre kirke. Vernebygget vil verne restene av en eventuell eldre kirke og vil for øvrig ikke være i veien for senere undersøkelser, dersom det skulle være behov for det.

       Riksantikvaren vil derfor fortsette reisingen av vernebygget etter den gjeldende framdriftsplanen, og bygget vil bli et av departementets satsingsområder i kulturminneåret.

       Jeg har lyst til å understreke at her snakker vi om norsk historie i høyeste potens. Sannsynligvis dreier det seg om dragkampen mellom det gamle hedningblotet på Åker og Olav den Helliges maktbruk, i den forstand at han reiste en kirke på den nåværende Domkirkeodden. Det er i hvert fall godt mulig at det er slik.

       Jeg registrerer at man har funnet rester i disse sjaktene, og da blir spørsmålet: Hva med de store områdene som er utenfor sjaktene? Og jeg vil spørre en gang til: Synes ikke statsråden det er litt klønete - hvis jeg får bruke det uttrykk - å tenke seg videre utgravninger etter at man har bygd glassoverbygget, istedenfor å ta noen måneder nå og få klargjort på forhånd hva som finnes? Når man skal bygge hus - og det har jo vært mye oppe i debatten nå - er det ikke helt uvanlig at man bygger kjelleren og deretter huset, istedenfor å gjøre det på motsatt måte.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Ja, det må først og fremst Riksantikvaren og de faglige myndighetene på dette området bedømme. Selv om jeg er statsråd og selvfølgelig bør ha greie på mye, må jeg nok tilstå at på visse områder får man bare bekjenne sin utilstrekkelighet og stole på mennesker som man skulle anta kan litt mer om det. Hos Riksantikvaren er det samlet en god del folk som har lang erfaring og selvfølgelig lang relevant utdanning innenfor disse områdene, så jeg er helt sikker på at hvis det var alvorlige argumenter for en utsettelse av hensyn til kulturminner som ellers kunne blitt ødelagt, ville Riksantikvaren være den første til å tenne en slik varsellampe. Jeg må derfor si at jeg har tillit til at dette skal gå sin gang, selvfølgelig også fordi at det å stoppe her og utsette det på mer eller mindre ubestemt tid, også vil ha økonomiske konsekvenser. Og med de vanskeligheter som vi har vært igjennom med hensyn til å finansiere dette, ser jeg ikke så veldig lyst på det heller. Så jeg må tilstå at det hører med. (Presidenten klubber.)

       Bare et lite hjertesukk, ærede president: At fagfolk er uenige, opplever jeg nesten hver dag i dette embetet. Det tar jeg alvorlig av og til, og så tar jeg det med ro samtidig.

Presidenten: Presidenten har forståelse for hjertesukket.

       Vi går da tilbake til spørsmål 1.

Spørsmål 1

       Erling Folkvord (RV) : Eg skal få stille eit spørsmål til arbeidsministeren:

       « Ved innføring av dei nye dagpengereglane vart det stilt krav om garanti for at dei som ikkje hadde fått arbeid etter å ha gått ut dagpengeperioden, skulle få tilbod om sysselsettingstiltak. « Tilbodet » etter 1. januar 1997 er å arbeide for ei godtgjering på vel 4000 kroner i månaden, utan å tene opp pensjonspoeng, utan rett til sjukepengar eller nye dagpengar.

       Er dette eit verdig tilbod til vaksne arbeidsføre folk? »

Statsråd Kjell Opseth : Arbeidslause som går ut av sin andre 80-vekers dagpengeperiode og som står utan dagpengerettar, er ei prioritert gruppe i arbeidsmarknadspolitikken for 1997.

       Målet med tiltakstilbodet for denne gruppa arbeidslause er så raskt som mogleg å få så mange som råd er attende til ordinært arbeid. Det vil difor vere aktuelt å bruke alle dei arbeidsmarknadstiltaka vi i dag har, overfor denne målgruppa. Det viser seg at mange av dei langtidsledige har vanskar med å få jobb fordi kompetansen som dei har, er dårleg tilpassa arbeidsmarknaden. Kvalifiseringstiltak, som t.d. arbeidsmarknadsopplæring, vil kunne betre sjansen for mange til å få ordinært arbeid. Kvalifiseringstiltak vil difor bli eit sentralt ledd i tiltakstilbodet. Kva for tiltak som vil vere høveleg overfor den einskilde, vil m.a. vere avhengig av utdanning, tidlegare arbeidserfaring, alder og samla tid utanfor ordinært arbeid.

       Innanfor arbeidsmarknadsopplæringa vil deltakarane etter dagens regelverk motta ein grunnstønad på om lag 4 250 kr pr. månad. I tillegg vil dei som er kvalifiserte for det, kunne motta ulike former for tillegg. Det blir også utbetalt sjukepengar ved eigen og ved barns sjukdom. Grunnstønaden og tillegga er skattefrie.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet vurderer for tida tiltakstilbodet og godtgjersla for denne gruppa arbeidslause og vil kome tilbake til Stortinget med spørsmålet.

Erling Folkvord (RV) : Fleirtalet i kommunalkomiteen bad om at det nye tiltaket for dei som mistar dagpengar etter tre år, skulle settast i verk frå 1. januar1997. Under budsjettbehandlinga sa fleirtalet i kommunalkomiteen om dette nye tiltaket:

       « Det er viktig at tiltaket, tiltaket sitt innhald og økonomiske vilkår legg til rette for at den ledige blir kvalifisert for jobb og kan føle økonomisk tryggleik i tiltaksperioden. »

       Eg ber statsråden forklare kven som kan føle « økonomisk tryggleik » med ei « inntekt » på 4 200 kr i månaden, og forklare kvifor Regjeringa ikkje gjennomfører stortingsfleirtalet sitt syn.

       Er det sånn at Regjeringa i staden styrer etter det mindretallssynet som Arbeidarpartiet stod aleine om i komiteen, og som seier at « innretningen likevel skal være slik at den skal være motvirkende til å gå over i ordinært arbeid »?

       Dette er eit « krøkkete » språk, men det vil jo seie at arbeidarpartifolka i komiteen meinte at godtgjeringa til dei langtidsledige skal vere svært låg. Eg ber statsråden svare på dei spørsmåla.

Statsråd Kjell Opseth : Som eg sa i mitt hovudsvar, er det Regjeringa sitt mål med arbeidsmarknadspolitikken overfor denne gruppa langtidsledige å få dei i ordinært arbeid så raskt som råd er. Det har samfunnet best nytte av, og ikkje minst har den einskilde størst glede av det.

       Så kan ein gjerne vere oppteken av det nye tiltaket som vi jobbar med, og som vil kome om ikkje så lenge. Kva farge og form det skal få, får vi vente med til saka blir lagd fram for Stortinget. Men også Regjeringa er oppteken av at dei som har gått gjennom eit langt liv og så blitt arbeidslause, skal ha ei verdig avslutning på sitt yrkesaktive liv.

Erling Folkvord (RV) : Dersom statsråden hadde hatt ansvar for dei etatane som syter for gravferder, kunne det ha vore akseptabelt å seie at formålet var å sikre folk som har gått gjennom eit langt arbeidsliv, ei « verdig avslutning på sitt yrkesaktive liv ». Men her er det altså kommunal- og arbeidsministeren eg stiller spørsmål til, og det handlar om saker som stortingsfleirtalet har uttalt seg veldig klart om.

       For kvar veke som går, er det nye langtidsledige som må nøye seg med ein lusen slant på arbeidskontoret og må stille seg i sosialkontorkøen, mens statsråden tydelegvis strever med å gå på tvers av stortingsfleirtalet sitt krav om « økonomisk tryggleik » og i staden snakkar om verdig avslutning på det yrkesaktive livet og prøver å sette ut i livet arbeidarpartiregjeringa sitt syn om at dei langtidsledige skal ha svært låg godtgjering.

       Spørsmål: Når kjem det nye tiltaket? Kva meiner arbedsministeren er minimumsbeløpet ein arbeidslaus må ha i månaden dersom ho skal kunne føle « økonomisk tryggleik »? Inneber « økonomisk tryggleik » noko anna enn « verdig avslutning på sitt yrkesaktive liv »?

Statsråd Kjell Opseth : Det undrar meg at representanten Folkvord openbert er meir oppteken av kva dei arbeidslause skal ha i trygd, enn å få dei arbeidslause inn i arbeid. Hadde representanten Folkvord vore mest engasjert i det som er hovudspørsmålet, nemleg å få dei som er arbeidslause inn i arbeid, kunne eg ha skjønt det. Eg kan forsikre representanten Folkvord om at det nye tiltaket vil kome til Stortinget i nær framtid, og vil ha ei innretning som kombinerer desse to ønska. Det tek omsyn til ønsket om å ha ei rimeleg utkome, men er også slik innretta at det motiverer til å gå over i ordinært arbeid.

       Morten Lund (Sp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Motstanden mot Regjeringens planer for kommunesammenslåinger viste seg å være massiv da Christiansen-utvalgets innstilling og St.meld.nr.32 (1994-1995) var til behandling. Til tross for omfattende utredninger om fordelene ved sammenslåinger ble planene avvist også av Stortinget. Ifølge media ønsker nå statsråden å bruke enda mer penger på å utrede de samme spørsmål.

       Er det ikke nå på tide å gi kommunene arbeidsro til å utvikle det frivillige samarbeidet slik Stortinget har bedt om? »

Statsråd Kjell Opseth : Det er ikkje overraskande at mine utspel i den siste tida har skapt debatt, men eg hadde ikkje venta at engasjementet med sikte på å redusere kommunane sine interesser for å drøfte kva kommunestruktur som ville vere best for innbyggjarane i framtida, ville bli hovudtemaet.

       Mitt initiativ no har ikkje noko med å skape uro i kommunane. Tvert imot vil eg gje dei kommunane som ser at utviklinga teknologisk og i høve til kommunikasjonane m.m. har ført til nye rammeføresetnader for å drive kommunane effektivt, høve til å drøfte samanslutningar som eit alternativ til samarbeid. Og som eg har sagt mange gonger, er dette basert på at dei kommunane som ønskjer å få vurdert samanslutning som eit alternativ til andre samarbeidsordningar, skal få høve til det. Det er faktisk i tråd med det Stortinget har bede om; det er nemleg i tråd med Stortinget sitt vedtak om at kommunane sjølve skal styre slike utgreiingar og trekkje dei konklusjonane dei finn best, når resultata føreligg. Det er difor feil at departementet skal styre desse utgreiingane, slik representanten Morten Lund ser ut til å tru i Aftenposten av 27. januar. Senterpartiet sa sjølv i innstillinga til stortingsmeldinga om kommune- og fylkesinndelinga at staten bør gje økonomisk stønad til slike utgreiingar der det ligg føre felles søknad frå alle kommunane i det aktuelle området.

       Senterpartiet sa vidare i den nemnde innstillinga at dei var samde i at utviklinga av mange lokalsamfunn m.a. på bakgrunn av nye kommunikasjonsmønster har skapt behov for ei justering av kommunegrenser og i nokre høve også samanslutning av kommunar, men at det ikkje var trong for ein omfattande reformprosess. Kva skal vi då gjere for å leggje til rette for endringar i kommuneinndelinga i dei områda der også Senterpartiet er samd i at det er trong for dette? Eg trur at mitt initiativ kan vere eit både rett og viktig bidrag til dette.

       Eg må trekkje den konklusjonen at Senterpartiet har det syn at kommunegrensene er viktigare enn kva tenestetilbod innbyggjarane i ein region får.

Morten Lund (Sp) : Jeg må ut fra svaret her bare fortelle statsråden at Stortinget ikke har bedt departementet ta initiativ til nye utredninger, det er det motsatte Stortinget har gjort. Og jeg fastholder at det å sette i gang utredninger nå etter seks-sju års utredninger med samme tema, er å sløse med penger, og det skaper utrygghet og ødelegger for det frivillige samarbeid mellom kommunene.

       For Oslo-området er det satt i gang en utredning om kommunegrensene. Kommunene hadde ikke noe imot det, men når utredningen nærmer seg slutten, sier ordførerne at de vet hva innbyggerne vil, de vil ikke ha noen sammenslåing, og kommer det forslag om det, går de imot det. De sier imidlertid at det er behov for å samarbeide mer. Her har fylkesmenn og departementet viktige oppgaver over hele landet. Her kunne de ta initiativ og samtidig følge Stortingets vedtak. Jeg vil da spørre statsråden om følgende: Hvor langt er departementet kommet med å utrede det som Stortinget vedtok: å fjerne lovbestemmelser som hindrer samarbeid mellom kommunene?

       Statsråden antydet at kommunene ikke tenker på tjenestetilbudet til innbyggerne. Det er det de først og fremst gjør, det er jeg helt sikker på, ikke minst de små kommunene som departementet i første rekke ønsker å få bort, der avstanden mellom folket og de som styrer, er kortest mulig. Folk i de små kommunene er mer fornøyd og har mer tillit til sine folkevalgte enn folk i de store kommunene.

       Jeg vil da stille følgende tilleggsspørsmål: Hvorfor vil ikke statsråden godta resultatet av den store dialogen som kom i kjølvannet av Christiansen-utvalgets innstilling?

Statsråd Kjell Opseth : Representanten Morten Lund prøver å gjere dette til noko anna enn det det er. Dette er ikkje noka tvangslinje. Kommunane får tilbod om å vere med på dette, og dei avgjer sjølve om dei vil det. Når denne utgreiinga, eller analysen, er gjennomført, får dei også avgjere om dei vil slå seg saman eller ikkje, så dette finst det ikkje tvang i. Når Morten Lund er så engasjert, må det jo vere fordi han er redd for at det faktisk skal gå i retning av at somme kommunar finn det føremålstenleg å slå seg saman.

       Og det er ikkje slik at eg har sagt at kommunane ikkje tenkjer på velferdstilbodet. Men eg har sagt at eg faktisk trur at Senterpartiet ser kommunegrensene som viktigare enn tenestetilbodet, og det er noko heilt anna. No får representanten Morten Lund og eg sjå kva resultatet blir. Eg veit så mykje i dag at det iallfall er somme område der vi kjem til å få tilslutning til å gjennomføre desse analysane.

Spørsmål 3

       Annelise Høegh (H) : Jeg skal få stille helseministeren følgende spørsmål:

       « Multippel sklerose er en alvorlig, invalidiserende, kronisk lidelse som det inntil det siste ikke har vært behandlingsmuligheter for.

       Hvordan kan statsråden forsvare at Norge snart er det eneste vestlige land som ikke gir refusjon til de nye lovende medikamenter for MS-pasienter? »

Statsråd Gudmund Hernes : Multippel sklerose er en kronisk sykdom. Den kan ha svært varierende forløp, fra lette, godartede former hos enkelte pasienter, til alvorlig, stadig forverrende forløp og tidlig død hos de hardest rammede. Invaliditetsgraden vil variere sterkt, men øker utover i sykdomsforløpet. Multippel sklerose debuterer vanligvis i 20-50-årsalderen. Antall syke personer i Norge er ca 4 300 pasienter. Tallet er ganske stabilt. Antall nye tilfeller pr. år er ca 170.

       MS kan ha flere former inndelt etter utviklingen av sykdommen. Det vil først og fremst være nydiagnostiserte pasienter innenfor en gruppe som har et svingende sykdomsforløp før sykdommen har fått et alvorlig invalidiserende forløp, som vil være aktuelle for behandling. Vi må i tillegg regne med at en del pasienter som har hatt diagnosen en stund, vil få behandling med Betaferon. Legemidlet Betaferon kan mildne og til dels forebygge de anfallsvise forverringer hos denne gruppe pasienter med MS. Man har ikke dokumentert at selve sykdomsprosessen, altså utviklingen av uførhet, påvirkes av behandlingen. På den annen side kan det påvises at sykdomsrelaterte forandringer blir mindre uttalte. Det er imidlertid ikke noen kjent behandling som kan helbrede pasienter med MS.

       Statens legemiddelkontroll har på bakgrunn av henvendelse fra Sosial- og helsedepartementet vurdert spørsmålet om refusjon for Betaferon. Statens legemiddelkontroll anbefaler at Betaferon ikke gis dekning etter lov om folketrygd, da det ikke er dokumentert effekt på utviklingen av sykdommen. Rikstrygdeverket har derimot gått inn for refusjon for Betaferon.

       På bakgrunn av den usikkerhet som foreligger med hensyn til hvilken effekt Betaferon har på sykdomsutviklingen for den aktuelle gruppen av MS-pasienter, har Sosial- og helsedepartementet til nå ikke funnet å kunne tilrå at det gis refusjon for Betaferon.

       Spørsmålet om refusjon vil bli vurdert i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1997.

Annelise Høegh (H) : Jeg må si at dette var et lite oppløftende og skuffende svar på et spørsmål jeg til overmål egentlig ikke stilte. Jeg stilte nemlig ikke spørsmål om Betaferon alene, jeg tror ikke det er nevnt i spørsmålet i det hele tatt. Jeg konstaterer at Norge nå ved siden av Albania og Russland er det eneste land i den vestlige verden som ikke gir refusjon for Betaferon, for å nevne det eksemplet. Jeg trodde det var tverrpolitisk enighet om å prioritere kroniske lidelser.

       Jeg må da spørre statsråden: Mener han at det skal være krav til helbredelse for kroniske lidelser for at disse pasientene skal få refusjon for medikamenter som han selv i sitt svar innrømmer har mildnende og forebyggende effekt? Det betyr at det utsetter sykdomsforløpet. Derfor er det svært tvilsomt om det er riktig, som statsråden sier, at det er tvil om det er dokumentert effekt på selve sykdomsprosessen. Blir anfallene færre og kommer med lengre mellomrom, er det klart det har betydning for utviklingen av sykdommen.

Statsråd Gudmund Hernes : Før jeg svarer på spørsmålet, må jeg kanskje tillate meg å bemerke den interessante utenrikspolitiske nyorientering som kom til uttrykk i innledningen av spørsmålet, i og med at Russland og Albania nå inkluderes i den vestlige verden.

       Så til selve spørsmålet. Det er helt klart at det ikke bare er krav til helbredelse som kan ligge til grunn når det gjelder tilgang til legemidler og at disse skal kunne fås på blå resept. Situasjonen her er, som representanten vil være kjent med, at det fagkyndige organ ikke har villet anbefale at det for dette legemiddelet, som jeg refererte til, skal gis dekning etter lov om folketrygd fordi det ikke påvirker selve sykdomsutviklingen. Departementet må selvsagt legge stor vekt på de anbefalinger som kommer fra Statens legemiddelkontroll. Samtidig er det klart at hvis det er andre sider enn sykdomsutviklingen som påvirkes, f.eks ved at legemidler kan ha en mildnende eller lindrende effekt, eller at de kan bidra til å redusere anfall, må vi se på det. Det er derfor jeg i mitt svar sier at vi må vurdere dette på nytt, om det er andre momenter enn det som Statens legemiddelkontroll har understreket, som vi bør legge vekt på. Dette er en alvorlig sykdom. Den fører til progressiv uførhet og et funksjonsfall over tid. Nettopp derfor er det jeg legger opp til en ny vurdering. Da er det naturlig å ta den sammen med den budsjettbeslutning som må følge med en slik vurdering. Det er ved revidert nasjonalbudsjett at vi har den første korsvei for dette.

Annelise Høegh (H) : Det er kanskje von i hangande snøre. Vi får håpe at statsråden bruker de månedene nå frem til han og resten av Regjeringen skal legge frem revidert nasjonalbudsjett, til å foreta disse vurderingene. Men jeg merker meg at i forhold til det skriftlige spørsmål som Eva Lian stilte før jul, har det ikke skjedd noen utvikling. Det svar statsråden nå gav, var så å si identisk med det som ble gitt før jul.

       Jeg syns det er viktig at han innrømmer at selvsagt skal mildnende og forebyggende effekt være en viktig del av vurderingen. Jeg håper også at han tar innover seg at det er alvorlig at Norge snart er det eneste land som ikke gir refusjon for godkjente produkter, og at han også følger med i den utviklingen som nå ser ut til å være rivende, det kan komme flere medikamenter, kanskje også billigere medikamenter. Jeg har en litt beklemmende følelse av at statsråden kamuflerer sitt nei i forbindelse med den omstridte påstand om tvilsom behandlingseffekt bak et nei som egentlig går på økonomi, fordi dette er dyre midler. Men i forbindelse med alvorlige kroniske lidelser bør det gis refusjon, selv om man kan forhandle på pris.

Statsråd Gudmund Hernes : For det første har jeg sagt at vi er i gang med en slik vurdering, og at den naturlige korsvei å ta det er i forbindelse revidert nasjonalbudsjett.

       Så to prinsipielle kommentarer til representantens anførsler. For det første kan det ikke være noe argument i seg selv at vi i gitte situasjoner skulle være det eneste land som går inn for en annen holdning til legemidler enn andre land. For bare å ta ett eksempel: USA var et land som ikke godtok bruk av Thalidomid da det kom. Det viste seg å være en veldig klok beslutning. Så det kan ikke være noen automatikk i at vi godtar legemidler som er innført andre steder. Vi må foreta vår egen selvstendige vurdering.

       Det andre er de økonomiske betraktningene. De utgifter som nye legemidler påfører oss, trekker midler bort fra andre behandlinger. Så det er helt klart at også de økonomiske vurderinger må telle med. Men når det gjelder akkurat denne saken, har jeg sagt at vi vil vurdere dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og da selvsagt også legge vekt på de lindrende effekter som dette legemiddelet kan ha.

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg skal få stilla fylgjande spørsmål til helseministeren:

       « I Dagbladet 17. januar 1997 omtalar helseministeren Stortinget sitt vedtak om medisinar mot beinskjørhet på blå resept. Han seier mellom anna fylgjande: « Ingen har derimot vist hva man kan forhindre av beinbrudd og helseutgifter ved å brøyte og strø i gatene om vinteren. »

       Meiner statsråden at brøyting og strøing er tilstrekkelege tiltak for å førebyggja osteoporose? »

Statsråd Gudmund Hernes : Man burde kanskje vente at representanten leste det jeg sa, litt nøyere, før hun stilte spørsmålet. I det hun siterer fra Dagbladet, uttaler jeg meg ikke om sammenhengen mellom snøbrøyting og benskjørhet. Jeg snakker om snøbrøyting og benbrudd. Det er en annen, men ikke mindre viktig sammenheng.

       Når det gjelder knokkelbrudd som skyldes en kombinasjon av skjøre knokler - osteoporose - og fysisk belastning, f.eks fall, er det slik at vi i Norge har et årlig antall på ca 8 500 lårhalsbrudd, ca 15.000 underarmsbrudd og ca 8.000 hvirvelbrudd som krever sykehusbehandling. Det er antatt at ca halvparten av lårhalsbruddene tilskrives benskjørhet. Det er viktig å forebygge brudd, og da vil tiltak som reduserer problemet med benskjørhet være viktig, men også tiltak som reduserer fallulykker, vil være av betydning.

       For å motvirke tendensen til benskjørhet er det viktig å drive fysisk aktivitet, sørge for et godt kosthold, redusere røykingen og redusere misbruk av alkohol.

       Fallforebyggende tiltak er viktig for eldre. Det kan pekes på at hjemmene må tilrettelegges med håndtak, fjerning av terskler, løse tepper osv. Det er også viktig at steder der de eldre ferdes, er godt opplyst. Bruk av legemidler som påvirker balansen og gir sløvhet, må man være spesielt oppmerksom på.

       Enkelte legemidler brukes for å forebygge og behandle benskjørhet. Det viktigste er østrogenbehandling til kvinner. Hos enkelte er dette ikke egnet medisin, og da kan legemidler av typen bisfosfonater - Didronate og Fosamax - være aktuelle. Disse legemidlene reduserer risikoen for brudd med ca 50 % etter tre års behandling.

       Spørsmålet om bevilgning til refusjon av utgifter til behandling med bisfosfonater, vil jeg komme tilbake til Stortinget med i form av en egen proposisjon.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg har lese alt det helseministeren uttala til Dagbladet, og eg er einig i at det er viktig med førebyggjande tiltak for å hindra beinbrot, og at brøyting og strøing er eitt av mange tiltak. Her kan Arbeidarpartiet og Senterpartiet i fellesskap syta for at fylkeskommunar og kommunar og Statens vegvesen har moglegheit til å sikra trygg framkomst.

       Men slik som statsråden her har uttrykt seg, kan det oppfattast som om han set likskapsteikn mellom beinbrot og osteoporose. Då viser han for det fyrste ein total mangel på innleving med dei mange pasientar - i hovudsak kvinner - som lir av ein alvorleg og invalidiserande sjukdom. For det andre viser han òg mangel på respekt i forhold til Stortinget sitt vedtak om blå resept-ordning. Han seier no han kjem tilbake med ein eigen proposisjon.

       Mitt spørsmål er: Vil han i staden for å leggja fram eigne proposisjonar syta for at stortingsvedtaket no blir følgt opp?

       Eg skal stille spørsmålet på vegner av Valgerd Svarstad Haugland.

       May-Helen Molvær Grimstad : Eg har følgjande spørsmål til helseministeren:

       « Ei undersøking frå Norsk Sykepleierforbund syner at 52 % av kommunane/bydelane manglar skulehelseteneste for elevar i den vidaregåande skulen, trass i at kommunane er forplikta til å gi slikt tilbod til elevane.

       Kva kan helseministeren gjera for å betra skulehelsetenesta i den vidaregåande skulen? »

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg er kjent med at skolehelsetjenesten i videregående skole har vært og er nedprioritert i kommunene. I stedet prioriteres helsestasjonene og skolehelsetjenesten i grunnskolen. Dette er en riktig prioritering, bl.a med tanke på å opprettholde de viktige vaksinasjonsprogrammene. I tillegg har skolehelsetjenesten hatt problemer med å rekruttere personell. Det er en generell mangel på helsesøstre. Legene ser ut til å velge andre stillinger enn skolelegestillinger.

       Viktige helseproblemer i denne aldersgruppen er psykiske lidelser, tobakk- og rusmiddelmisbruk, ulykker, uønskede svangerskap og seksuelt overførbare sykdommer. I St.meld.nr.37 (1992-1993) ble skolen framhevet som en viktig arena for forebyggende helsearbeid. Skolehelsetjenesten bør rette seg mot de nevnte problemene på et allment forebyggende og helsefremmende arbeid, men også for å fange opp elever med problemer. Det er nødvendig med et strukturert samarbeid med skolen, andre deler av sosial- og helsetjenesten og pedagogisk-psykologisk tjeneste, slik at elevene kan bli gitt riktig hjelp så tidlig som mulig.

       Flere kommuner har erfart at ungdom ikke ønsker å bruke en helsetjeneste i skolens regi til problemer knyttet til sex og samliv. Mange kommuner og bydeler har derfor opprettet helsestasjoner for ungdom, som mange steder på kort tid har oppnådd stor popularitet.

       Vi er inne i en fase hvor helsestasjons- og skolehelsetjenestens form og innhold er oppe til vurdering. Opplevelse av uklarhet i arbeidsoppgaver og rolle kan også ha medvirket til vansker i rekrutteringen. Statens helsetilsyns prosjekt « Videreutvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten » vil være ferdig i slutten av 1997. Dette arbeidet er igangsatt for å drøfte og avklare helsestasjons- og skolehelsetjenestenes innhold og framtid med utgangspunkt i barn, unges og familiers behov for tjenester. Målsettingen for dette arbeidet er:

       Det skal bl.a utarbeides veiledningsmateriell om helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge fra 6 til 19 år. Det vil bli lagt vekt på arbeidet med implementering og oppfølging av veiledningsmateriellet. Dette vil klargjøre de allment aksepterte faglige normene innen skolehelsetjenesten i den videregående skolen for kommunene og derved kunne gi en mer enhetlig praksis. I løpet av våren 1997 vil det foreligge rapporter som skal ut til høring til berørte fagmiljø og instanser. Når dette prosjektet er avsluttet i desember 1997, vil det bli mulig å utforme en strategi for å bedre helsetjenesten i den videregående skolen.

       May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Eg vil takke statsråden for svaret, eit svar som eigentleg utdjupar kor viktig det er med skulehelseteneste i den vidaregåande skulen. Helsestasjons- og skulehelsetenesta har ansvaret for det forebyggande og helsefremmande arbeidet blant 1,1 millionar barn og ungdom i alderen 0 til 18 år. For å drive dette arbeidet er det oppretta 1 481

       årsverk for helsesystrer. Det seier seg då sjølv at den sentrale persongruppa innan forebyggande helsearbeid får altfor lite tid til den enkelte. Med dei knappe ressursane til forebyggande og helsefremmande arbeid i kommunane er det framleis helsestasjonsarbeid til spedbarn og småbarn som blir prioritert, og dette er sjølvsagt ei svært viktig gruppe. Men det er også svært viktig å få styrkt skulehelsetenesta i den vidaregåande skulen. Prosjektet for vidareutvikling av helsestasjons- og skulehelsetenesta vil bli avslutta i slutten av 1997, og først då blir det ifølgje helseministeren utarbeidt ein strategi for å betre helsetenesta i den vidaregåande skulen. Er det ikkje mogleg å gjere noko før? Ei styrking av skulehelsetenesta no vil vere ei enorm moglegheit til forebyggande arbeid. Det hastar med å kome i gang. Ein veit i dag kor dårleg det står til med dette tilbodet.

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg er enig med representanten i at det det her gjelder, er å få målrettede tiltak overfor gruppen, altså elever i videregående skole. Dette er ikke blitt mindre viktig etter Reform 94, som gjør at praktisk talt all ungdom i den aktuelle aldersgruppen nå er i videregående skole. Det som da er spørsmålet, er å finne fram til den beste form og de beste rutiner for å nå denne gruppen. Som jeg pekte på, er det ikke alle som har kommet til at en egen helsetjeneste i skolens regi er den beste måten å nå elevene på. Jeg refererte her til opprettelsen av helsestasjoner for ungdom utenom skolens område, som har oppnådd stor popularitet blant elevene. Men det er nettopp for å finne fram til en god form og til gode rutiner at vi har et utredningsprosjekt i gang ved Statens helsetilsyn. Jeg tror nok at det ville være mest hensiktsmessig å vente til de har fremmet sine anbefalinger før vi setter i gang med tiltak, som det så kan være aktuelt å reversere. Jeg vil tro at det er gunstig å vente til dette prosjektet er framkommet i løpet av våren, og så vurderer vi det og iverksetter det.

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

       « Rikstrygdeverket foreslår at ambulanseflyet som i dag er stasjonert i Brønnøysund, blir flyttet til Værnes. Sør-Helgeland har ikke eget sykehus. En slik flytting av ambulanseflyet vil derfor bety en svekket akuttberedskap for befolkningen på Sør-Helgeland.

       Hvordan stiller helseministeren seg til dette? »

Statsråd Gudmund Hernes : Siden 1988 har vi hatt en landsdekkende luftambulansetjeneste. Luftambulansen er lege-/sykepleierbemannet med beredskap hele døgnet.

       Avtalene med operatørene i Statens luftambulansetjeneste utløper 31. desember 1998. Rikstrygdeverket har allerede utarbeidet utkast til nye tilbudsdokumenter for tjenesten. I utkastet er det bl.a foreslått å flytte ambulanseflyet som i dag er lokalisert til Brønnøysund, til Værnes lufthavn. Bakgrunnen er at det ble etablert en ny flybase i Bodø fra 1994, som igjen har ført til at flyet i Brønnøysund flyr færre oppdrag nordover i fylket. Flyet blir derimot stadig mer brukt i Sør-Norge.

       Det er staten som har planleggings-, utbyggings- og driftsansvaret for luftambulansetjenesten. Planleggingsansvaret for tjenesten skal utøves i samarbeid med fylkene, og tjenesten skal inngå i de respektive fylkers helseplan etter sykehusloven § 2. Departementet har derfor sendt Rikstrygdeverkets utkast til tilbudsdokumenter for luftambulansetjenesten på høring til alle fylkeskommunene. Høringsfristen ble opprinnelig satt til 1. februar i år, men er forlenget til 1. april. Når det gjelder forslaget om å flytte Brønnøysund-flyet til Værnes, vil jeg selvfølgelig legge betydelig vekt på uttalelsen fra Nordland fylkeskommune.

       Jeg kan opplyse at departementet om kort tid tar sikte på å oppnevne et bredt sammensatt utvalg til å utrede og fremme forslag om den framtidige luftambulansetjenesten i Norge. Det tas sikte på at utvalget skal legge fram sin innstilling i løpet av første halvår i 1998, altså om ett år.

       På bakgrunn av at det nå skal opprettes et utvalg som skal vurdere og fremme forslag til organiseringen av den framtidige luftambulansetjenesten, herunder basemønsteret, vil departementet be Rikstrygdeverket om å ta opp spørsmålet med operatørene om en forlengelse av avtalene med 2 år. I tillegg til dette vil jeg avvente forslagene fra Luftambulanseutvalget, som også skal vurdere basemønsteret i luftambulansetjenesten.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Han viste til at Bodø og Værnes har fått eget fly. Helgeland ligger imellom. Helgeland vil bli et vakuum i akuttmedisinsk sammenheng hvis flyet fjernes. Riktignok har man helikopter, men et helikopter kan aldri erstatte et fly. Det kan aldri bli annet enn et supplement.

       I et oppslag i Brønnøysunds Avis onsdag den 15. januar er det bl.a vist til et tilfelle der ei jente måtte fraktes i fly. Jeg siterer fra dette:

       « - Ambulansehelikopteret kan ikke fly på grunn av været. Derfor må hun reise med ambulanseflyet i dag, sier pilot Vidar Sørensen, som også var på vingene med ambulanseflyet tirsdagsnatten. Ambulansehelikopteret fikk ikke lette fordi det var meldt snøbyger. »

       Et forslag som det som er kommet fra Rikstrygdeverket, må komme fra personer som kun kjenner det helgelandske vær fra Dagsrevyens værkart. Og jeg vil spørre statsråden om han når det endelige forslag kommer, vil ta initiativ til å vise ansvar for akuttberedskapen på Helgeland på en slik måte at flyet blir værende i Brønnøysund?

Statsråd Gudmund Hernes : Det jeg sa i mitt svar, var at departementet vil be Rikstrygdeverket, på bak

       grunn av at vi skal ha en utredning om basemønsteret, ta opp spørsmål med operatørene om en forlengelse av avtalene med to år. Så skal vi få en samlet vurdering av basemønsteret.

       Jeg tror at hvis vi skulle legge til grunn at alle steder som ikke selv har eget fly, er et vakuum i en akuttmedisinsk sammenheng, da ville store deler av fedrelandet måtte karakteriseres som et vakuum. Det er jo tross alt ikke alle steder som har en egen flyplass med base.

       For det første er det da slik at vi har bedt Rikstrygdeverket om en forlengelse av de nåværende avtalene. Så får vi en samlet vurdering. Der vil også Nordland fylke kunne gi til kjenne sine synspunkter. Dem skal vi selvsagt legge vekt på når dette kommer.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker igjen statsråden for svaret.

       Når han viser til at alle steder som ikke har fly, er i et vakuum, er jeg ikke enig i det. Men det som er viktig når det gjelder dette området, er at det er faktisk et stort geografisk område med lange avstander som ikke har sykehus. Det er det som er vesentlig her. Det akuttmedisinske tilbudet som fly, helikopter og fagfolk tilknyttet disse representerer, er en brukbar kompensasjon for det faktum at Sør-Helgeland mangler sykehus. En svekkelse av dette vil være direkte uforsvarlig.

       Statsråden sa at han ville legge vekt på uttalelsene fra Nordland fylkeskommune. Det er jeg jo glad for, men jeg vil også spørre hva det betyr for statsråden at innspill fra ulike fagfolk innen helsesektoren, bl.a fødestua i Brønnøysund og direktøren ved nærmeste sykehus, Sandnessjøen, går sterkt imot flytting?

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg legger selvsagt stor vekt på de argumenter som kommer fra fagfolk. Samtidig er det helt klart at i mange helsepolitiske sammenhenger kan man ikke utelukkende legge vekt på fagfolkenes vurderinger. Jeg vil jo huske spørsmål som er stilt av representanten selv som nettopp har reist tvil om fagfolks uttalelser, og hvor hun har satt sitt eget skjønn over fagfolkenes. Jeg sier ikke at det er det vi skal gjøre i denne saken, men når det gjelder den alminnelige holdning, er det nok slik at vi må legge bredere vurderinger til grunn.

       Jeg skal ellers ta med meg representantens anbefaling om at de som skal vurdere basemønsteret, også legger andre vurderinger til grunn enn de som kommer til uttrykk på Dagsrevyens værkart.

       John Alvheim (Frp) : Jeg skal få lov å stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

       « En 12 år gammel gutt med store atferdsproblemer er plassert i egen bolig i en av våre fylkeskommuner til en årlig omsorgs- og tilsynskostnad på 3,9 mill. kr. Tilfellet synes ikke å være enestående i landet.

       Vil statsråden ta initiativ til at det etableres kommunale eller interkommunale institusjoner hvor flere klienter med samme omsorgsbehov kan få dette dekket opp med langt mindre kostnader i forhold til den enkelte? »

Statsråd Gudmund Hernes : Representanten Alvheim tar utgangspunkt i et svært spesielt tilfelle i Rogaland der tjenestetilbudet til en 12 år gammel gutt er uvanlig kostbart. Jeg har brakt på det rene at saken dreier seg om en gutt som har vært innlagt i flere barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner. De faglig ansvarlige har funnet at han trenger et tilbud av et slikt omfang som det som er beskrevet i dagspressen. Antallet stillinger er for øvrig 10, og ikke 16, slik avisoppslaget sier. Det arbeides med å finne løsninger for å redusere kostnadene i et så personalintensivt tiltak, først og fremst ved å ta inn én eller flere i tillegg. Jeg har vært i kontakt med de ansvarlige på fylkeskommunalt nivå og med fylkeslegen. Tilbakemeldingen så langt er at tiltaket ser ut til å virke etter hensikten, det er etablert betydelig større grad av struktur og system som gjør at dette barnet er inne i en positiv utvikling.

       Representanten ønsker med utgangspunkt i dette eksemplet at det tas initiativ til opprettelse av kommunale eller interkommunale institusjoner som kan gi tilbud til flere til reduserte kostnader for hver enkelt. Jeg finner det naturlig at en slik problemstilling blir tatt opp, men vil presisere at det her dreier seg om et fylkeskommunalt tilbud. Det er imidlertid min erfaring at noen relativt få svært krevende brukere vil kreve omfattende tjenester og alltid være kostnadskrevende uansett hvor de befinner seg. Spesielt gjelder dette for utagerende barn og unge som må skjermes fra andre, og som krever en høy bemanningsfaktor for at tilbudet skal være forsvarlig. Selv om kostnadene til enkeltpersoner ikke fremgår like tydelig i et institusjonsbudsjett som for individuelle tiltak, kan også de være høye. Innsparingsmulighetene ved å samle flere på samme sted, knytter seg først og fremst til personer som kan være sammen uten at personellforbruket må øke.

       Jeg samarbeider med barne- og familieministeren for å finne fram til hva som er gode tilbud for barn og unge med store atferdsproblemer, og hvordan slike tilbud best kan organiseres. De to departementene har i fellesskap tatt initiativ til prosjektet Ny organisering av de fylkeskommunale barne- og ungdomstjenestene. Prosjektet er avsluttet og evaluert. Som videre oppfølging har barne- og familieministeren og jeg bedt Norges forskningsråd om å arrangere en internasjonal ekspertkonferanse om tilbudet til barn og unge med atferdsvansker. Vi følger også opp med særskilt rapportering fra fylkeskommunene om hvordan tjenestene til barn og unge er organisert. I rundskrivene som har fulgt de øremerkede midlene til psykisk helsevern, bes fylkeskommunene spesielt om å vurdere behandlingskapasiteten i barne- og ungdomspsykiatrien, særlig døgnplasser for ungdom.

John Alvheim (Frp) : Jeg takker helseministeren for svaret, som jeg oppfatter som særdeles positivt. Jeg fikk det inntrykk at departementene jobber med denne spesielle problematikken, som kan være særdeles vanskelig både for den enkelte familie og mange kommuner.

       Ikke bare mener jeg at det er sløseri med knappe helseressurser å bruke 4 mill. kr årlig på omsorg for ett barn, men like ille - og kanskje enda verre - er det at denne form for omsorg skaper isolasjon. For et sykt barn å måtte forholde seg til 10 ulike personer skaper ikke den trygghet og kontaktrelasjon som nettopp denne type barn trenger i en omsorgs- og behandlingssituasjon.

       Jeg skal ikke stille noe tilleggsspørsmål, men bare kort få kommentere og konstatere, hvis det riktig, at departementene her vil stille seg positive til eventuelle henvendelser fra kommuner og fylkeskommuner for å få til egne institusjoner hvis det skulle være aktuelt.

Statsråd Gudmund Hernes : Det spørsmål som representanten reiser, og de betraktninger han gjør gjeldende, er det viktig å ta med seg. Det er helt klart at vi også må være åpne for forslag som kan komme fra kommuner om andre organisasjonsformer, f.eks interkommunalt samarbeid. Jeg tror også at det kan være grunn til å se på erfaringer ikke bare i dette ene tilfellet, men også tilsvarende erfaringer som er gjort andre steder. Jeg føler meg i hvert fall ganske sikker på at vi ikke er kommet til veis ende når det gjelder å utvikle gode løsninger på dette området.

Presidenten:

       Vi går da tilbake til spørsmål 7.

Spørsmål 7

       John Alvheim (Frp) : Jeg skal få lov å stille den ærede samferdselsminister følgende spørsmål:

       « Forbudet mot at leger under utrykning kan bruke blålys på sin egen private bil har i enkelte tilfeller gitt som resultat at legen har kommet for sent til å redde pasientens liv.

       Vil samferdselsministeren ta initiativ til at legevakt-leger under utrykning får tillatelse til å bruke blålys på sin egen private bil? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Etter dagens regelverk er det bare godkjente utrykningskjøretøyer som har adgang til å bruke blålys i trafikken. Av trafikksikkerhetsmessige årsaker får private kjøretøy bare slik godkjenning etter søknad og individuell behovsvurdering. Godkjenning er imidlertid gitt til et begrenset antall private kjøretøy.

       I et samarbeid mellom Statens helsetilsyn og Vegdirektoratet arbeides det for tiden med en landsdekkende kartlegging av behovet for utrykningskjøretøy i den kommunale legevakttjenesten. I denne sammenhengen ble det gjennomført en spørreundersøkelse i 1996 blant samtlige kommuneleger om behovet for bruk av blålys. Siktemålet med arbeidet er å utarbeide nærmere retningslinjer for når godkjenning skal kunne gis til bruk av blålys på private kjøretøy som nyttes i legevakttjeneste.

       Det er dessverre ikke mulig nå å si når dette arbeidet vil være avsluttet, men jeg vil rette en henstilling til de to involverte etatene om rask framdrift.

John Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg også denne gang oppfatter som relativt positivt sett i forhold til utgangspunktet for spørsmålet.

       Det er slik at nyere forskning innen hjerte- og karsydomsproblematikken viser at rask medisinering av infarktpasienter og pasienter med hjerneblødning kan redusere dødsfall og langvarig invaliditet med helt opp til 50 %. Det er derfor særdeles viktig at tilkalt lege kommer raskt frem og kan intensivere behandling så fort som det overhodet er mulig og ikke bli stående og stange i en trafikkø når en slik pasient skal besøkes.

       Jeg skal endre litt på det tilleggsspørsmålet jeg hadde tenkt å stille, i og med at jeg forstår arbeidet med dette nå er i gang, og bare kort spørre: Når kan man forvente en avklaring på denne problematikken fra departementets side?

       Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg vil stilla følgjande spørsmål:

       « Den svenske evalueringen av 0-promille i trafikken er nå kommet.

       Når kan vi forvente at Regjeringen legger frem forslag om nye promillegrenser i Norge? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Sverige senket promillegrensen fra 0,5 til 0,2 i 1990. En evaluering av dette tiltaket har pågått siden 1991, og erfaringene er sammenfattet i en rapport som ble utgitt i januar i år.

       Denne rapporten er nå til vurdering i Samferdselsdepartementet.

       Både spørsmålet om eventuell senking av promillegrensen og problemstillinger som vedrører bruk av andre rusmidler enn alkohol i forbindelse med bilkjøring, vil bli nærmere omtalt i Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998 - 2007, som vil bli lagt fram for Stortinget i løpet av denne våren.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Det er greit at vi får ei behandling av saka i vår, og eg vonar at problemet med promillekøyring får ei skikkeleg og brei behandling i veg- og vegtrafikkplanen. Den nemnde evalueringsrapporten frå Sverige viser at det er sannsynleg at innføring av 0-promille i Noreg vil innebere at ca 12 personar vil bli redda frå trafikkdø

       den. I tillegg vil vi få ca 600 færre trafikkskadde og 425 færre trafikkulukker. 0-promille vil også føra til mindre høgpromillekøyring, og auka medvit om at alkohol og bilkøyring ikkje høyrer saman. Den svenske rapporten gjev oss eit svært godt utgangspunkt for å innføra 0-promille i Noreg. 0-promille reddar liv - så enkelt er det. Synest statsråden at desse positive resultata av 0-promillelovgjevinga i Sverige er overtydande?

Statsråd Sissel Rønbeck : Jeg kan love at spørsmål om alkohol og bruk av andre rusmidler i tilknytning til veitrafikk vil bli skikkelig behandlet i den planen som skal legges fram til våren. Trafikksikkerhet er et meget viktig område, og representanten som her spør, og jeg kan raskt bli enige om at alkohol og bilbruk ikke hører sammen.

       For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at den rapporten fra Sverige som vi her snakker om, gjelder erfaringene med promillegrense 0,2. Jeg har også lest avisenes omtale av denne rapporten. Jeg syns det er riktig av meg og departementet å arbeide grundigere enn bare å lese aviser, å se skikkelig igjennom hele rapporten før vi kommer med synspunkter til Stortinget, som vi vil komme til å gjøre i vår.

       Men, som sagt, de erfaringene man har fra Sverige, vil selvfølgelig bli tillagt stor vekt.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg takkar igjen for svaret.

       Eg høyrer at statsråden ikkje har tatt stilling til nullpromille, som teknisk sett er 0,2 promille - det er vi einige om. Som prinsipp meiner eg at ho bør gjera det snarast. For fyllekøyring er - same kva - eit stort problem. 40 % av alle dødsulykker i trafikken er relatert til alkohol. Vil samferdselsministeren ta i bruk dei reiskapane som er moglege og helst i tillegg effektive for å redusera dette store trafikk- og helseproblemet?

Statsråd Sissel Rønbeck : Både Samferdselsdepartementet og andre departementer har en viktig jobb å gjøre for å redusere forbruket av alkohol, bl.a med tanke på sikkerheten på veiene. Jeg kan ikke garantere at vi vil ta i bruk alle tiltak som er mulig. Men alle tiltak som er forstandige og som virker effektivt, vil vi ta i bruk.

Presidenten: : Vi går da tilbake til spørsmål nr. 8.

Spørsmål 8

       Eilef A Meland (SV) : Jeg vil stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Ifølge Dagens Næringsliv 22. januar 1997 uttalte statssekretær Marianne Andreassen at kronekursen skal bringes tilbake til utgangsnivået fra tidsrommet 10. desember 1992 til 6. mai 1994.

       Hvilke tiltak anser statsråden som nødvendig for å oppnå en slik nedskrivning av verdien på den norske krone? »

Statsråd Jens Stoltenberg : I forskrift for kronens kursordning av 6. mai 1994 heter det bl.a.:

       « Norges Banks løpende utøvelse av pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursleiet siden kronen begynte å flyte den 10. desember 1992. Ved vesentlige endringer i kursen skal virkemidlene innrettes med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. »

       På bakgrunn av et sterkt og vedvarende press for en styrking av kronekursen satte Norges Bank 9. januar i år ned bankenes foliorente og dagslånsrente i sentralbanken med 1/2 prosentpoeng. Etter rentereduksjonen fortsatte kronen å styrke seg, og Norges Bank kjøpte valuta for store beløp for å stabilisere kursutviklingen. 10. januar reduserte Norges Bank sine renter med ytterligere 1/4 prosentpoeng, og erklærte at banken i en periode ikke vil intervenere i valutamarkedet i vesentlig grad. Beslutningen må ses i lys av utviklingen i valutamarkedet med et sterkt appresieringspress mot kronen. Norges Bank viste i sin pressemelding samme dag til at:

       « I henhold til den valutakursforskrift som er fastsatt av Kongen vil kronekursen kunne avvike midlertidig fra kursleiet, men slik at ved vesentlige endringer skal virkemidlene i pengepolitikken innrettes med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. »

       Jeg viser til disse uttalelsene fra Norges Bank og til at Norges Bank har ansvaret for å innrette virkemidlene i pengepolitikken innefor rammen av den fastsatte valutakursforskriften.

Eilef A Meland (SV) : Jeg takker for svaret, som ikke besvarte spørsmålet. Da er det litt viktig å begrunne bakgrunnen for spørsmålet, og hvilken betydning det har for norsk økonomi i tiden fremover.

       Historien har nemlig vist - og erfaringene er solide - at det som er avgjørende for valutakursutviklingen i et land, ikke er bekjennelser eller formaninger. Som direktøren i Sparebankforeningen sier i et intervju i dag, kan man ikke snakke kronekursen ned, man må iverksette tiltak. Og da er spørsmålet hvilke tiltak man vil iverksette.

       Det som i den norske økonomien bestemmer valutakursen, som nå stiger løpende og som kommer i konflikt med de rådende retningslinjer etter hvert, er oljeinntektene og den realøkonomiske utviklingen i landet. Det er det som er bakgrunnen og de objektive drivkreftene, og da er oppfølgingsspørsmålet til finansministeren: Er ikke denne oppskrivningen av norsk valuta et logisk resultat av Regjeringens politikk, som de selv sier er vellykket?

Statsråd Jens Stoltenberg : Regjeringens politikk er vellykket i den forstand at vi har en av de sterkeste økonomiene i Europa. Vi har store overskudd i statsfinansene, vi har overskudd i utenriksøkonomien og vi har en synkende arbeidsledighet - én av de laveste i den vestlige verden. Det er de avgjørende resultatene, og det er uttrykk for en vellykket økonomisk politikk.

       Men så sier vi at vi er opptatt av å sikre og videreføre de resultatene. Derfor ønsker vi at norsk økonomi skal ha to ben å stå på, nemlig både en konkurranseutsatt, tradisjonell industrisektor og oljesektoren. Derfor ønsker vi å la være å bruke for mye av oljepengene innenlands. Og greier vi det, vil vi også unngå den nedbygging av industrien som stort innenlandsk bruk av oljeinntekter vil innebære. Det å omplassere formuen fra olje til finansielle reserver, slik vi nå gjør i stor grad, vil i seg selv ikke være noen grunn til at kronekursen skal styrkes.

Eilef A Meland (SV) : Jeg må tolke finansministeren slik at revaluering, oppskriving av den norske kronen, er et resultat og blir betegnet som et vellykket resultat av den politikk som Regjeringen har ført. Det vil i tilfelle være et meget oppsiktsvekkende utsagn og nok åpne for en offentlig diskusjon om hva Regjeringens politikk er på dette området.

       Det er da grunn til å spørre om til slutt: Hvis man ikke nå ser en fast kurs eller en stabil kurs, men det man kan betegne som en stabil økende kurs på den norske kronen, hvor lang tid vil Regjeringen bruke for å vurdere den situasjonen som nå har oppstått i norsk økonomi, i og med at de betydelige oljeinntektene og overskuddet i utenriksøkonomien vil gi 142 milliarder i år 2000? Når vil man innse og ikke ta avstand fra virkningene av denne politikken i forhold til kronekursen? Hvor langt tidsrom vil Regjeringen bruke på de avvikene som eksisterer mellom rådende retningslinjer?

Statsråd Jens Stoltenberg : Først vil jeg si at jeg vil reservere meg mot den tolkningen av Regjeringens politikk som representanten Meland nå gav uttrykk for, nemlig at appresieringen eller revalueringen av kronekursen er et ønsket og villet resultat av Regjeringens politikk.

       Det er i tillegg altfor enkelt å si at det er oljeinntektene som er årsaken til de stigende kursene. Det er mange faktorer, også ofte ikke så rasjonelle faktorer, som bestemmer et lands valutakurs. Vi har i de siste månedene sett at en lang rekke land har fått styrket sin valutakurs. Det gjelder USA, det gjelder Finland, det gjelder Spania, det gjelder Storbritannia. Det har gått litt opp og ned, men det har vært klare trender i retning av styrket kurs for alle disse landene i forhold til tyske mark. Ingen av de nevnte land har store oljeinntekter. Det er et uttrykk for at det er veldig sterke og til dels vilkårlige krefter som avgjør hvordan et lands valutakurs utvikler seg. Vi ønsker ikke at tilfeldige svingninger i kursene skal avgjøre vår økonomiske politikk, og derfor ligger valutaforskriftene fast slik de er utformet av Kongen i statsråd.

       Einar Olav Skogholt (A) : Jeg vil få stille finansministeren følgende spørsmål:

       « Forsikring av liv og helse, bolig og eiendeler tilgodeser i dag grunnleggende og allmenne sosiale behov.

       Vil statsråden vurdere lovgivningsinngrep for å hindre at norske forsikringsselskap forskjellsbehandler funksjonshemmede på en måte som reelt utelukker store grupper av funksjonshemmede fra å tegne forsikring? »

Statsråd Jens Stoltenberg : Stortinget behandlet 20. mai 1994 en interpellasjon fra representanten Skogholt til finansministeren om hva som kunne gjøres for å sikre at forsikringer av velferdsmessig betydning tilbys alle funksjonshemmede og andre store søkergrupper som representerer en forsikringsmessig risiko. Debatten viste stort engasjement fra flere partiers representanter i dette vanskelige spørsmålet. Det framkom også at spørsmålet ikke kan ses isolert fra forsikringsmessige prinsipper og selskapenes konkurranseflate, og at det også må ses i lys av den dekning som er innebygd i folketrygdens ordninger.

       Daværende finansminister Sigbjørn Johnsen gjorde i debatten rede for den kontakten som departementet hadde med forsikringsnæringen om disse spørsmålene gjennom kontaktordningen for forsikring. Dette ble utdypet i nasjonalbudsjettet og i salderingsproposisjonen for 1995. I sistnevnte dokument er det redegjort for den prosessen som ble igangsatt gjennom Norges Forsikringsforbund i forhold til spørsmålet om forsikringstilbudet for grupper med særlig risikovurdering. Det framgikk at man på forsikringssiden hadde iverksatt flere tiltak, bl.a justering av rammene for Nevnden for helsebedømmelse og kartlegging av medisinske og andre forhold for funksjonshemmede og kronisk syke. Det var videre gjengitt et brev til departementet fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Norges Handikapforbund, hvor det bl.a ble uttalt at disse var positive til det endringsarbeidet som var igangsatt.

       Jeg er nylig blitt informert om utviklingen i dialogen mellom forsikringsnæringen og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Jeg har også merket meg et oppslag i Arbeiderbladet 11. desember i fjor som omtaler et møte mellom Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og forsikringsselskapet Gjensidige om forsikringsordninger for fellesorganisasjonens medlemmer.

       Departementet har sett det som sin rolle å bidra til en konstruktiv dialog mellom partene om disse spørsmålene, og har så langt vært tilfreds med den samarbeidsvilje som er utvist. Jeg har det syn at det innenfor rammene av forsvarlige forsikringsmessige prinsipper vil være rom for bedre tilbud til de nevnte risikogrupper. Det er neppe hensiktsmessig med en myndighetsinngripen gjennom lov i den prosessen som nå foregår. Det er samtidig viktig at dialogen fortsetter. Derfor vil jeg og Finansdepartementet følge med i prosessen og orientere Stortinget om de resultater som blir oppnådd.

Einar Olav Skogholt (A) : Jeg vil få takke statsråden for svaret. Jeg er enig i at det neppe er hensiktsmessig med en myndighetsinngripen gjennom lov i den prosessen som nå foregår. Jeg håper dialogen mellom Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og forsikringsselskapene snarlig vil bære frukter. Det er snart gått tre år siden Stortinget drøftet denne saken i en interpellasjonsdebatt. Svært mange funksjonshemmede har i enda lengre tid forsøkt å få tegnet gjeldsforsikring uten å nå fram. At forsikringsvirksomhet drives av private selskap og ikke av staten utelukker ikke et sosialt velferdsmessig syn på virksomheten, i hvert fall ikke når realiteten er at en rekke forsikringer er nødvendig for vanlige menneskers trygghet og velferd.

       Jeg merket meg at statsråden i sitt svar sa at departementet vil følge med i prosessen og orientere Stortinget om de resultater som blir oppnådd. Jeg håper Finansdepartementet kan bidra til en snarlig avklaring på dette viktige spørsmålet og vurdere tiltak, f.eks lovgivningsinngripen, hvis dialogen mellom forsikringsnæringen og FFO ikke fører fram.

Statsråd Jens Stoltenberg : Spørsmålet som representanten Skogholt reiser, er både viktig og angår mange mennesker. Derfor er det gledelig å se at det nå er bevegelse i den dialogen som foregår mellom de funksjonshemmedes organisasjoner og forsikringsbransjen, og de signalene og meldingene vi har fått, er at det er en framdrift som gjør at partene håper det skal være mulig å komme fram til en felles forståelse og enighet om å bedre de ordninger som finnes. Det innebærer også at vi håper det skal være mulig å komme fram til enighet uten at det blir aktuelt å ta opp spørsmålet om lovinngripen. Uansett vil vi orientere Stortinget om resultatene av denne dialogen.

Presidenten: Spørsmål 10 er allerede besvart.

Spørsmål 11

       Einar Steensnæs (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « I brev 23. desember 1996 varsler departementet at eksamen ved teknisk fagskole (TF) ikke lenger gir generell adgang til universiteter og høgskoler. Seinest i brev 11. juli 1996 til Lofoten tekniske fagskole bekrefter imidlertid departementet at slik adgang vil bli gitt også for studieåret 1996/97.

       Hva vil statsråden gjøre for å yte rettferd overfor elever som har startet utdanningen ved teknisk skole på feilaktige premisser? »

Statsråd Reidar Sandal : I det brevet representanten Steensnæs refererer til frå departementet til Lofoten tekniske fagskole, er det vist til at ordninga med rett til opptak ved studium på universitet og vitskapleg høgskule for søkjarar med teknisk fagskule gjeld for opptak til studieåret 1996-97 - altså ved siste opptak - og at det er ei overgangsordning.

       Eg vil òg minne om at teknisk fagskule hittil ikkje har gitt rett til opptak ved alle høgskulestudium, men til nokre studium, som t.d. ingeniørutdanning og maritimt høgskulestudium. Her kan elevar frå teknisk fagskule framleis få opptak. Departementet har også for studieåret 1997-98 gitt universiteta fullmakt til å gjere unntak frå kravet om generell studiekompetanse for søkjarar med teknisk fagskule til sivilingeniørutdanning og realfagsstudium.

       Eg vil vidare gjere merksam på at det er fastsett ei overgangsordning som gir generell studiekompetanse til dei som før 1. juli i år har fått opptak eller kan dokumentere at dei er vurderte på grunnlag av dei såkalla vegane I, II og III. Dette gjer at dei som har søkt opptak, ikkje mister den retten han eller ho trudde seg å ha.

       Arbeidet med å fastsetje generell studiekompetanse har vore ein prosess som har gått over fleire år før vi 23. desember 1996 fekk eit felles regelverk som definerer generell studiekompetanse. Før det hadde det vore ei mellombels forskrift og ein høyringsrunde. Grunnlaget for den generelle studiekompetansen blei lagt allereie i 1992 gjennom Stortinget si behandling av St.meld.nr.33 (1991-1992) Kunnskap og kyndighet, der spesifiserte krav i fem allmenne fag blei definerte som grunnleggjande del av generell studiekompetanse. Departementet varsla hausten 1994 at generell studiekompetanse ville bli lagd til grunn for arbeidet med reglar om opptak til universitet og høgskular frå opptaket 1996-97, og opplyste om kva fag som ville bli kravde.

       Eg er einig med spørjaren i at søkjarar til høgre utdanning bør få kunnskap om dei krava som blir stilte til opptak, i rimeleg tid på førehand. Derfor har departementet også varsla desse endringane i så god tid. Eg vil særleg vise til at dei vidaregåande skulane som har teknisk fagskule, i februar 1995 fekk brev der det er tatt atterhald om generell studiekompetanse for dette skuleslaget. Eg legg òg vekt på at elevar frå teknisk fagskule framleis har ei ordning med unntak frå generell studiekompetanse som sikrar dei rett til å studere vidare på dei fagområda som ligg nærast i forhold til utdanninga. Dersom dei skal studere andre fag, må dei frå no fylle samme krav til allmennfag som andre søkjarar.

Spørsmål 12

       Einar Steensnæs (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

       « Utnyttelsesgraden for importlisenser for landbruksvarer under GSP-ordningen er gjennomgående svært lav. Det har derfor vært vanlig praksis å innvilge forlenget gyldighet når særlige forhold hos u-landseksportøren har gjort dette rimelig og nødvendig.

       Hva er årsaken til at en søknad fra Dagligvarehandelens u-landsutvalg om forlenget gyldighet for en importlisens på 50 tonn hermetisk skinke fra Zimbabwe er blitt avslått? »

Statsråd Dag Terje Andersen : Det har flere ganger vært fokusert på importkvotene for hermetikk under den såkalte GSP-ordningen og fordelingssystemet for disse. Det er snakk om kvantumsavgrenset import med til dels betydelige fortjenestemuligheter både for eksportører og importører. Med bakgrunn i dette og at det er ønskelig at importkvotene utnyttes hvert år, har Regjeringen og Stortinget sett det som viktig å gi alle interesserte importører like muligheter til å delta i denne importen. Det ble derfor i fjor gjeninnført et auksjonssystem for den årlige fordelingen av kvotene.

       Når det gjelder søknaden fra Dagligvarehandelens u-landsutvalg om forlenget importlisens, ble den avslått fordi det gjeldende regelverket ikke gir hjemmel til å innvilge forlenget lisens etter utstedelsen. Når det her hevdes at det har vært vanlig praksis å gi forlenget gyldighet for lisensene, er det altså ikke i samsvar med gjeldende regelverk. Det ble riktignok gitt forlenget gyldighet for lisensene i 1995, men dette hadde bakgrunn i at kvotene ble fordelt så sent på året at de vanskelig kunne utnyttes innenfor kalenderåret.

       Ut fra opplysningene fra Dagligvarehandelens u-landsutvalg er det eksportøren i Zimbabwe som ikke har vært leveringsdyktig i 1996. Importlisensen på 50 tonn skinke som Dagligvarehandelens u-landsutvalg fikk på auksjonen i januar i fjor, gjelder imidlertid ikke kun for import fra Zimbabwe. Den gjelder for skinkeimport fra alle såkalt ordinære u-land. For å nå målet om en stabil u-landsimport kunne derfor Dagligvarehandelens u-landsutvalg på et tidligere tidspunkt tatt initiativ til å skaffe skinke fra andre u-landsleverandører rundt om i verden.

       Regjeringen gav i høst en redegjørelse om lisensieringsperioden for GSP-kvotene i salderingsproposisjonen. Det ble her redegjort for de ulike vurderingene som ligger til grunn for den lengden lisensieringsperioden har i dag. Med bakgrunn i disse vurderingene gav Stortingets flertall før jul sin tilslutning til at det ikke skulle foreslås endringer i regelverket med hensyn til gyldighetsperioden for lisenser.

       Regjeringen legger i denne saken vekt på at det tar tid å etablere import fra utviklingsland, og at stabile importbetingelser og et mest mulig forutsigbart regelverk på sikt best kan sikre økt utnyttelse av kvotene. I forbindelse med auksjonen i 1997 var det stor interesse for å kjøpe lisenser, og mange ulike aktører sikret seg andeler av kvotene. Samtidig viser tallene for GSP-ordningen generelt at importen øker, og spesielt øker importen fra de minst utviklede landene.

       Regjeringen vil løpende følge med i utviklingen i GSP-ordningen, herunder GSP-kvotene. Dersom ordningen ikke fungerer i tråd med de forutsetninger som ble lagt til grunn ved innføringen, vil det bli vurdert justeringer i ordningen.

Einar Steensnæs (KrF) : Det er interessant at landbruksministeren nå viser til salderingsproposisjonen, hvor Regjeringen gav til kjenne sine vurderinger av auksjonsprinsippet og GSP-ordningen. Der står det:

       « En endring til et system med lisenser med lengre gyldighet kan derfor være en aktuell løsning hvis aktørene har reelle problemer med å fylle kvotene innenfor kalenderåret som følge av at lisensene har for kort gyldighet. »

       Når Regjeringen gir Stortinget et slikt signal, hvorfor får da Dagligvarehandelens u-landsutvalg avslag på sin søknad?

       Og det sies videre:

       « Det er ikke signaler som gir inntrykk av at importørene generelt opplever det slik. Inntrykket er snarere at de fleste importørene uten problemer forholder seg til den gyldighetsperioden som gjelder i dag. »

       Er statsråden enig i - ut fra det konkrete eksemplet som er tatt fram i dette tilfellet - at denne beskrivelsen i beste fall er skjev, og at den faktisk kan sies også å være villedende og feilaktig i forhold til situasjonen slik den reelt oppleves av eksportørene?

Statsråd Dag Terje Andersen : For det første er ikke jeg handelsminister, men landbruksminister.

       Når det er innført den måten å fordele kvotene på som jeg beskrev i mitt første svar, er det nettopp med utgangspunkt i interessen for at kvotene skal kunne utnyttes. Det har vært stor interesse for kvotene i det siste, og det viste også den auksjonen som ble foretatt i januar 1997. Representanten Steensnæs er opptatt av å utvide tiden for kvotene for dem som ikke greier å utnytte sin kvote i løpet av året, men vi mener at det faktisk vil kunne føre til redusert import fra de land som trenger muligheten til å eksportere til oss. Det er bakgrunnen for det regimet som vi nå har for tildeling av kvoter, at det å kunne skyve på kvotene utover i neste år kan virke stengende på andre importører som kunne brukt disse kvotene bedre. Hensikten er altså å utnytte kvotene så godt som mulig. Vi mener at det blir godt ivaretatt med det regimet som jeg beskrev i mitt første svar.

Einar Steensnæs (KrF) : I forhold til statsrådens første merknad i sitt tilleggssvar håper jeg at jeg har henvendt meg til rett statsråd med dette problemet.

       Da forutsetter jeg også at statsråden kan svare på det som står i spørsmålet.

       Jeg vil stille ham følgende spørsmål: Hvor store restkvoter er det i dag på de såkalte GSP-kvotene? Statsråden er bekymret for at disse skal bli redusert ved en forlenget gyldighet. Faktum er jo at vi allerede har bekymringsfullt lave tall når det gjelder disse lisensene. Og hvis statsråden ikke har presise tall, vil han så undersøke dette nærmere og om nødvendig informere Stortinget og korrigere det inntrykket som Regjeringen har meddelt overfor Stortinget, nemlig at det finnes få eller ingen problemer i dette bildet?

Statsråd Dag Terje Andersen : Når det gjelder de endelige importtallene for 1996, foreligger ikke de ennå.

       Når det gjelder importtallene for 1995, viser de at deler av kvotene for de matvarer som kan importeres med totalt bortfall av toll, er godt utnyttet. Et eksempel på det er honning, der det var en import på omtrent 140 tonn. Når det gjelder kjøtt, er det importert totalt omkring 2 260 tonn. Det tilsvarer ca 3 % av norsk storfekjøttproduksjon.

       Når det gjelder ytterligere orientering om utviklingen i handelen, skal det selvfølgelig bli etterkommet hvis det blir bedt om det. Poenget vårt er at den beste måten å sørge for at kvotene blir brukt, er at aktørene kjenner spillereglene, at alle aktører har anledning til å by på auksjonen i januar, og at en må fylle opp kvotene i det året de gjelder for, slik at nye kvoter trygt kan tildeles for neste år.

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til landbruksministeren:

       « For å få kontroll med scrapie-sykdommen, er det viktig at alle nye mistenkte tilfeller av sykdommen så raskt som mulig blir rapportert til veterinær og mottiltak igangsatt. I denne sammenheng er det nødvendig å ha sikkerhet for at skrapesykebesetninger ikke kommer økonomisk skadelidende ut.

       Kan landbruksministeren forsikre om at disse hensyn er godt nok ivaretatt? »

Statsråd Dag Terje Andersen : Skrapesjuke hos sau og geit er en meldepliktig sjukdom. Både veterinærer og eiere har derfor plikt til å melde om mistenkelige tilfeller så snart slike dukker opp. Vaktsomheten mot denne sjukdommen er blitt betydelig økt både hos saueeierne, veterinærene og offentlige myndigheter. Jeg mener derfor at behovet for effektive varslingsrutiner er tilstrekkelig ivaretatt.

       Det fins foreløpig ikke gode metoder for å avdekke smitte før den bryter ut i sjukdom. Dette arbeides det intenst med både i Norge og i utlandet, og ekspertene har tro på at det vil skje et gjennombrudd på denne fronten, selv om ingen tør si noe om når det vil skje. Landbruksdepartementets faglige miljøer er i ferd med å bygge ut et overvåkings- og kontrollprogram som bl.a går ut på å intensivere overvåking i besetningene og en omfattende taking av prøver av sauehjerner i slakteriene. Siktemålet med det er å kunne oppdage sjukdommen på et tidligere tidspunkt.

       De tiltak som settes inn, og de erstatninger som gis når det er konstatert sjukdom eller det er mistanke om sjukdom, avhenger av hvilken kategori besetningene eller dyrene defineres inn i.

       Dersom diagnosen skrapesjuke blir stilt, vil hele besetningen bli pålagt avlivet og destruert. Senere blir det gitt pålegg om nødvendige tiltak for å fjerne smittestoffet i husdyrmiljøet etter en plan utarbeidet av distriktsveterinæren. Husdyrloven pålegger staten å erstatte de tap som brukerne får i et slikt tilfelle. De gjennomsnittlige erstatninger så langt har vært noe i overkant av 1 mill. kr for hvert bruk. Størrelsen blir fastsatt ved lensmannsskjønn, og det synes erfaringsvis å gi en tilfredsstillende erstatning.

       Etter gjennomført sanering må husdyrrommene stå tomme i minst to år før det tillates satt inn nye dyr. Erstatning etter sjukdommen omfatter ikke produksjonstap. For delvis å kompensere for det, opprettholder brukerne produksjonstilleggene etter jordbruksavtalen inntil normal produksjon kan gjenopptas.

       Når det gjelder de såkalte kontaktbesetningene, skilles det mellom besetningene etter hvilken grad de har hatt kontakt med besetninger, og hvor det er påvist sjukdom. Der denne kontakten har vært spesielt nær, vil det bli satt inn tiltak og gitt erstatning etter samme kriterier som jeg nevnte tidligere.

       Der kontakten har vært mindre direkte og ikke gir grunnlag for konkret mistanke om sjukdom, er det aktuelt å gi pålegg om visse restriksjoner på forflytning og beitebruk eller om andre tiltak.

       Vi er nå i ferd med å utvikle et nytt overvåkings- og kontrollprogram som vil øke sjansene for å oppdage sjukdom og redusere risikoen for smitte fra besetning til besetning ved at unødvendig kontakt mellom besetningene forebygges. Det programmet utarbeides i nær kontakt med alle aktuelle organisasjoner og fagmiljøer. På bakgrunn av økt innsikt i sjukdommens karakter og internasjonalt samarbeid er det mulig å utvikle et nytt program som er mer spesifikt og mer presist rettet mot de mest kritiske faktorene for smittespredning. Det vil gi grunnlag for en mer effektiv sjukdomsbekjempelse, samtidig som det vil begrense både brukernes og det offentliges utgifter.

       Skrapesjukdommens karakter, med lang inkubasjonstid og ingen mulighet til å påvise smitte på et tidlig tidspunkt, gjør at tidsperspektivet i bekjempelse av skrapesjuke er langsiktig. Den styrkede overvåkingen vil kunne føre til at vi avdekker nye sjukdomstilfeller.

       Alt i alt mener jeg vi så langt har maktet å begrense tapene for brukerne på en tilfredsstillende måte. Det vil vi fortsette med, men det er likevel klart at skal vi lykkes i å få bukt med denne sjukdommen, må alle parter være med på å dra lasset, hver på sin måte.

       Jeg kan langt på vei være enig med ham i at vi har lagt opp effektive varslingsrutiner og har styrket overvåkinga ved det prosjektet som nå er satt i gang, at alle sauebruk skal få besøk av veterinær i løpet av året. Men likevel tror jeg det mangler en viktig forutsetning for at dette skal fungere annet enn på papiret, og det er at de økonomiske hensyn er godt nok ivaretatt.

       I min egen kommune er det to bruk som nå er pålagt slakting. Det ene har 185 vinterfôrede sauer. Sauenæringa er den eneste leveveien. De er heltidsbruk. De har nå ved brev fra sentralforvaltninga i Statens dyrehelsetilsyn fått beskjed om - som også statsråden sa i sitt svar - at produksjonstap ikke erstattes etter husdyrloven.

       Og jeg spør statsråden: Tolkes regelverket riktig av Dyrehelsetilsynet når det gjelder dette?

       Det er en viss forskjell - viser det seg - mellom tilfellene og praksisen hos bønder på Helgeland og på Sør-Vestlandet. På Sør-Vestlandet har det vært vanlig å ha egen husdyrforsikring. Det har ikke vært vanlig på Helgeland, og nå får bønder som ønsker å tegne egen husdyrforsikring, nei hos forsikringsselskapene fordi scrapie er påvist i området.

       Vil statsråden nå ta initiativ til å endre husdyrloven og regelverket på dette området slik at produksjonstap dekkes?

Statsråd Dag Terje Andersen : Det er vanskelig å kommentere en direkte korrespondanse i de to tilfellene som ble nevnt fra Nordland. Det kan jeg selvfølgelig ikke gjøre. Jeg må forholde meg til det generelle regelverket, og det er selvfølgelig slik at regelverket skal tolkes likt fra offentlige myndigheters side.

       Det er for øvrig fra mitt ståsted vanskelig å kommentere private næringsdrivendes praksis med å forsikre seg mot mulige ulykker. Det som er mitt utgangspunkt, er at regelverket i husdyrloven gir klar beskjed om at det skal tas ansvar fra statens side for å kompensere det økonomiske tapet. Jeg har beskrevet hvordan det blir gjort. I de aller fleste tilfeller oppnås det enighet etter lensmannens skjønn, i noen tilfeller blir det rettslig prøvelse av enigheten i ettertid, men det oppnås altså i all hovedsak enighet. Jeg forutsetter at vi i framtiden skal klare å finne en løsning når det gjelder de nevnte tilfeller i Nordland, men vil ikke signalisere endring av lovverket for å få det til.

Presidenten: Spørsmål 14 er besvart tidligere.

Spørsmål 15

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til fungerende justisminister:

       « Flere aviser har i den seinere tid brakt lekkasjer fra overvåkingspolitiets arbeid. Lekkasjene kan se ut til å være bevisst styrt med det siktemål å rettferdiggjøre tjenestenes handlinger og sverte Berge Furre og derigjennom Lund-kommisjonen.

       Hva vil justisministeren gjøre for å verne enkeltmenneskets rettssikkerhet mot slike metoder? »

Statsråd Jørgen Kosmo : Innledningsvis vil jeg peke på at mistanke om brudd på taushetsplikt fra ansatte i overvåkingspolitiet er en svært alvorlig sak. Ved mistanke om slik atferd vil det naturlige være at saken ble anmeldt og tatt under etterforskning eller meddelt Stortingets kontrollutvalg i form av klage.

       Etter å ha undersøkt med konstituert overvåkingssjef om påstanden kunne være riktig, har jeg ikke fått opplysninger som verken kan bekrefte eller underbygge påstanden.

       Avisreportasjene inneholder så vidt mange ufullstendige og til dels feilaktige opplysninger at lite tyder på at opplysningene kommer fra kilder som kjenner sakene i detalj. Andre avisartikler inneholder opplysninger av en helt annen karakter, hvilket skulle tyde på at eventuelle lekkasjer ikke kan være styrt fra én kilde.

       I dagens mediebilde preges mange nyhetsmeldinger av resultatet av journalisters dyktige og nødvendige, ofte langsiktige, arbeid med ulike sakskomplekser. Jeg vil anta at det som oftest er den samlede sum av opplysninger som gir journalisten bakgrunn for de artikler vedkommende skriver.

       Jeg har vanskelig for å tro at noen medieredaksjoner vil stille seg som mikrofonstativer for personer som ønsker å lekke opplysninger i den hensikt å profilere en sak fra en bestemt synsvinkel.

       Jeg er helt enig med representanten Solheim i at i denne saken er det mennesker som får sin person fokusert på en meget uheldig og urettferdig måte.

       Det påligger derfor alle oss som får opplysninger om enkeltpersoner, et særskilt ansvar for at opplysningene behandles med nødvendig respekt for grunnleggende behov for personvern.

       Jeg kan ikke se at det på bakgrunn av opplysninger jeg har mottatt om den problemstilling representanten Solheim reiser, er grunnlag for å iverksette noen spesiell gransking av saken.

Erik Solheim (SV) : Det er lett å være enig i justisministerens generelle betraktninger om vanskeligheten med å oppspore lekkasjer. Justisministeren har også rett i at gårsdagens Brennpunkt-reportasje var et utmerket eksempel på at norsk presse behandler noe som åpenbart er bygd på en lekkasje, på en anstendig, skikkelig og kritisk måte. Men i denne saken foreligger det mer konkret materiale enn som så. Jeg har lyst til å peke på at det den 16. januar ble holdt et møte hos overvåkingspolitiet. Til stede var Berge Furre, statsadvokat Qvigstad og to av topplederne i overvåkingspolitiet. På dette møtet ble det framlagt opplysninger som til da ikke hadde vært kjent for pressen. Det er ikke Berge Furre som har lagt disse opplysningene fram for offentligheten, men etter dette møtet er det kommet en jevn strøm av slike lekkasjer til norsk presse. La meg peke på to: Det ble på dette møtet henvist til et brev Berge Furre ved sin advokat Ole Jacob Bae i 1984 skrev til overvåkingspolitiet. Det tok ikke mer enn et par dager etter møtet før dette brevet var i pressen. Det ble på møtet også løselig antydet russiske avhoppere som kilde. Det tok ikke svært lang tid før det også var i norsk presse - det er deler av pressen som ikke har brukt det - men det endte altså til slutt opp i offentligheten. Vi er altså i en situasjon hvor det er noen lekkasjer ingen kan vite hvor kommer fra, det er en serie lekkasjer det er overveiende sannsynlig stammer enten fra statsadvokaten eller fra overvåkingspolitiet, og det er noen lekkasjer som med sikkerhet ikke kan stamme fra noen annen kilde.

       Jeg vil be statsråden bekrefte at han er enig i at det er et særlig alvorlig angrep på rettssikkerheten i Norge dersom det lekkes fra påtalemyndighet eller overvåkingspoliti.

Statsråd Jørgen Kosmo : Jeg er enig i at dersom antakelsen om at det skulle lekke fra overvåkingspolitiet, kan bekreftes, vil det være en svært alvorlig sak. Hvis det er noe overvåkingspolitiet er kjent for, er det jo egentlig at dette systemet er veldig tett. Men jeg har som sagt på bakgrunn av de undersøkelser jeg har gjort, verken kunnet avkrefte, bekrefte eller finne opplysninger som kunne dokumentere at slikt foregår.

       Min innstendige anbefaling er at hvis enkeltpersoner mener å kunne dokumentere slik lekkasje, vil det rette være å anmelde saken, slik at den kan bli etterforsket av statsadvokaten, eventuelt det særskilte etterforskningsorgan for politiet - eller, som jeg antydet i mitt første svar, levere en klage til Stortingets kontrollutvalg, som derigjennom kan gå gjennom det.

Erik Solheim (SV) : Jeg både forstår og respekterer at statsråden ikke kan finne ut av dette og ikke kan få bekreftet verken hos statsadvokaten eller tjenestene at disse lekkasjene har funnet sted, og at det i og for seg ikke er så veldig mye mer statsråden kan gjøre.

       Det jeg kommer til å gjøre videre, er å skrive et brev til Stortingets kontrollorgan og be dem se på denne saken, og se om det er mulig å få videre hull på denne byllen.

       Ellers vil jeg bare si at det aller viktigste ved dette er at det kommer offentligheten for øre, at den alminnelige opinion i Norge får vite hvilket skittent spill som nå de siste ti dagene har pågått for å sverte Berge Furre og derigjennom Lund-kommisjonen, og hvordan dette skitne spillet har tatt form av en stadig strøm av lekkasjer til pressen. Det at opinionen er oppmerksom på dette, er den beste garanti mot gjentakelser.

Statsråd Jørgen Kosmo : Også jeg beklager sterkt at enkeltpersoner får deler av sitt liv brettet ut i media, der store deler av befolkningen oppfatter det som sies, som sannheter. Det er meget uheldig. Og som jeg sa i mitt første svar: Det påhviler alle oss som har tilgang til slike opplysninger, også pressen, å omtale disse opplysningene på en slik måte at de ikke blir en ytterligere belastning for folk som muligens har vært utsatt for urettmessig etterforskning - jeg understreker igjen muligens, for dette spørsmålet skal vurderes av riksadvokaten. Kontrollutvalget har for sin del avgitt en innstilling til Stortinget der de konkluderer at det ikke var grunnlag for den type etterforskning. Men jeg understreker nok en gang at det påhviler alle oss et særskilt ansvar for varsomhet i forbindelse med personopplysninger.

       Erling Folkvord (RV) : Eg skal få stille eit spørsmål til fungerende justisminister:

       « Sist torsdag braut tidlegare justisminister Andreas Cappelen teieplikta og uttalte seg om grunnlaget for telefonavlytting i ei bestemt sak.

       Korleis vil det bli reagert på at ein tidlegare statsråd har brote teieplikta? »

Statsråd Jørgen Kosmo : Det er riktig at tidligere justisminister Andreas Cappelen under den åpne høringen torsdag den 23. januar nevnte en spesiell overvåkingssak fra hans periode som justisminister, men navn ble ikke nevnt og det ble kun gitt en kortfattet beskrivelse av det angivelige grunnlaget.

       Cappelen bekreftet under høringen at overvåkingspolitiet fant det - jeg siterer Cappelen - « nødvendig å følge med i hva denne mannen foretok seg ». Jeg vil presisere at det i dette ikke ligger en bekreftelse på at telefonkontroll som metode ble benyttet i angjeldende sak.

       På bakgrunn av de uttalelser som ble gitt under den åpne høringen, kan jeg ikke se at det for meg er noen grunn til å gå nærmere inn i saken, verken overfor tidligere justisminister Cappelen eller i saken for øvrig.

       Det tilligger heller ikke meg som justisminister å påtale eventuelle brudd på taushetsplikten fra tidligere justisminister Cappelen.

       Dersom representanten Folkvord er av den oppfatning at det er foretatt en straffbar handling, må en slik henvendelse rettes til politiet på vanlig måte.

Erling Folkvord (RV) : Andreas Cappelen har i brev til Stortinget i går sjølv oppgitt at det handlar om saka til Peder Martin Lysestøl.

       Den eine sida av sakskomplekset gjeld eventuelle reaksjonar mot Andreas Cappelen. Den andre sida gjeld kva slags tiltak eller reaksjon som er rimeleg i forhold til Lysestøl.

       Då tidlegare statsråd Cappelen braut teieplikta, skjedde det på ein særleg giftig måte. Han refererte hemmelege opplysningar frå overvakingssjefen som stempla Lysestøl som « ikke en person som drev alminnelig politisk virksomhet », men som eit anna slags menneske som vart telefonavlytta fordi han hadde vore i ein leir i Libanon der « man ble opplært i sabotasje og terrorhandlinger ». Det må krevje særskilde tiltak av omsyn til Lysestøl sitt personvern i dag. Når innsamla overvakingsinformasjon blir brukt til sånn stempling, send på direkten i NRK1, oppstår det ein eineståande situasjon. Vil statsråden i den særskilde situasjonen vurdere om det er riktig å la Lysestøl sjå det materialet som er innsamla om han hos overvakingspolitiet?

       Og han ber vidare om at « mappen » som Overvåkningspolitiet måtte ha på Lysestøl blir fullstendig nedgradert slik at den kan bli tilgjengelig for allmennheten ». Ei slik eventuell nedgradering krev sjølvsagt samtykke frå Lysestøl, og det må takast personvernomsyn overfor andre personar som måtte vere nemnde. Men vi må kunne gå ut frå at når tidlegare justisminister Cappelen tar til orde for nedgradering, veit han at det ikkje er nokon fare for Rikets tryggleik om det skjer. Og ein må gå ut frå at han har vege personvernomsyn opp mot andre omsyn. Korfor er da nåverande justisminister uvillig til å gå inn på ei slik konkret avveging av dei motstridande omsyna?

       Terje Sandkjær (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

       « En viktig hensikt med forvaltningsloven er å bidra til « god forvaltningsskikk », noe som ikke minst dreier seg om å besvare henvendelser (jf. lovens § 11). Dessverre viser det seg at aktuelle forvaltningsorganer, inkludert departementer, ofte neglisjerer sin informasjonsplikt og lar henvendelser ligge ubesvart. Det er ikke akseptabelt dersom forvaltningen legger seg til en « skikk » som ikke engang er i nærheten av « vanlig folkeskikk »!

       Vil statsråden bidra til å bringe forvaltningsskikken i tråd med loven? »

Statsråd Jørgen Kosmo : Regjeringen er opptatt av at god forvaltningsskikk preger forvaltningens behandling av henvendelser fra publikum. Jeg nevner i denne forbindelse at både forvaltningsloven § 11, om veiledningsplikt, og § 11 a, om saksbehandlingstid og foreløpig svar, ble endret i 1995. Bestemmelsen om veiledningsplikt i § 11 ble gjort mer utførlig ved at deler av en tidligere forskrift om forvaltningens veiledningsplikt ble tatt inn i loven. I § 11 a ble den tidligere bestemmelsen om plikt til å gi foreløpig svar i saker som ikke gjelder enkeltvedtak, presisert, og det ble også tatt inn en ny bestemmelse om foreløpig svar i saker som gjelder enkeltvedtak.

       Dessuten følger det av det ulovfestede prinsippet om god forvaltningsskikk at forvaltningsorganene skal besvare henvendelser.

       Justisdepartementet utarbeidet kort tid etter lovendringen et rundskriv der bl.a disse lovendringene ble omtalt. Rundskrivet ble sendt til samtlige departementer, direktorater, fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner.

       Dersom et forvaltningsorgan ikke besvarer en henvendelse, vil det kunne innebære et brudd på veiledningsplikten eller eventuelt god forvaltningsskikk. Det behøver likevel ikke å innebære noe regelbrudd om en henvendelse ikke blir besvart. Forvaltningsorganene får en del slike henvendelser som ikke fordrer svar, f.eks høringsuttalelser og rene meningsytringer fra private og brev der det gis opplysninger til orientering.

       Dessverre forekommer det nok at henvendelser uten rimelig grunn ikke blir besvart. Dette er ikke i samsvar med det berettigede krav folk har på en hensynsfull forvaltning. Det er en ledelsesoppgave i enhver offentlig institusjon å sikre at henvendelser fra publikum får sitt svar uten ugrunnet opphold. Opplæringstiltak og gode arkivrutiner er viktige midler til å oppnå dette.

Terje Sandkjær (Sp) : Jeg tillot meg å vise til en konkret sak fra et utdanningskontor som etter halvannet år fortsatt ikke har hørt fra departementet.

       Jeg går ut fra at vi har et fellesanliggende i at det er viktig å stimulere til aktiv deltaking og medbestemmelse for at lokaldemokratiet skal blomstre og fungere, og da er det helt maktpåliggende at man får respons, spesielt i offentlig forvaltning - og her bør departementene gå i spissen.

       Jeg er klar over rundskrivet til offentlige institusjoner som understreker informasjonsplikten, som egentlig er strammet opp. Dessverre innebærer mitt budskap at det ikke ses tegn til forbedret holdning på disse uhyre viktige punktene. Jeg vil da spørre om statsråden kan tenke seg å gjøre noe mer konkret for å sørge for at vi får en forvaltning som er i tråd med loven, og som gjennomfører et minimum av vanlig folkeskikk.

Statsråd Jørgen Kosmo : Ettersom representanten Sandkjær i sine tilleggsspørsmål trekker fram en helt spesiell sak som jeg umulig kan ha noen forutsetninger

       for å uttale meg om, vil det være min anbefaling til ham at han oversender den dokumentasjon han har om denne spesielle saken, til meg, så skal vi prøve å få gjort noe med det.

Presidenten: Sak nr. 1, Spørretime, er dermed ferdigbehandlet.