Ane Sofie Tømmerås (A) (ordfører for saken): Vi er da i gang igjen med et Dok.nr.8-forslag fra Fremskrittspartiet som dreier seg om flyktningpolitikk, og som selvfølgelig har som utgangspunkt at flyktningpolitikken bør være strengere enn det Regjeringen legger opp til.

       Denne gangen er det bosnierne som får gjennomgå. Det er Regjeringens vedtak fra november i fjor om at retur for de bosnierne som er i landet, skal skje frivillig, som får representanten Fridtjof Frank Gundersen fra Fremskrittspartiet til å fremme forslag om at Stortinget skal vedta at så ikke skal skje, at bare de som etter en individuell vurdering har krav på oppholdstillatelse gjennom flyktningstatus etter Flyktningkonvensjonen, skal få bli.

       Flertallet i justiskomiteen derimot - det betyr alle unntatt Fremskrittspartiet - mener at Regjeringens vedtak er en naturlig og riktig oppfølging av loven om midlertidig opphold for personer fra Bosnia-Hercegovina som Stortinget vedtok sommeren 1995.

       Jeg er ikke noe forundret over at Fremskrittspartiet ikke deler det synet at dette er en naturlig oppfølging av loven. Da loven ble vedtatt, var nettopp Fremskrittspartiet prinsipielt imot loven som sådan. Når de så at det uansett ble flertall for loven, gikk de inn for at det ikke skulle dreie seg om tre års kollektiv beskyttelse før en kunne få permanent opphold, men om syv års kollektiv beskyttelse, så det forundrer meg ikke at de ikke deler flertallets syn. Det som forundrer meg ikke, er at de nå går inn i en omkamp i en sak som i virkeligheten er tapt, som ble tapt sommeren 1995.

       Det loven innebærer, er at personer fra Bosnia-Hercegovina skal få kollektiv beskyttelse i Norge i inntil tre før de har krav på en individuell vurdering. Når de tre årene har gått, har de krav på å få sin søknad om opphold individuelt vurdert. Dersom det da er slik at forholdene i hjemlandet ikke åpner for at hjemsendelse kan skje, har de selvfølgelig krav på ytterligere opphold i Norge etter vår utlendingslov. Det fjerde året de da får være i Norge, gir grunnlag for permanent bosetting i landet.

       Situasjonen pr. i dag er, som samtlige representanter i denne salen er orientert om, at i Bosnia er det inngått en fredsavtale, men likevel er det en skjør fred vi har med å gjøre. Det er ikke avholdt lokalvalg ennå. Den samlede vurderingen fra norske myndigheter, når en tar forholdene i Bosnia i betraktning, er at personer derfra fortsatt har krav på vern. Den vurderingen er helt i tråd med FNs høykommisær for flyktninger. Det betyr at i løpet av dette året vil de aller fleste bosnierne som omfattes av loven, ha krav på permanent bosetting.

       Når vi også vet at forholdene i Bosnia er sånn at en må regne med at tilbakevendingen, når den blir mulig, vil ta både måneder og år, er det ganske naturlig at Regjeringen kan slå fast at all retur av bosniere som var i landet november 1996, vil skje på frivillig basis. Det som nå vil skje, er at når tre års kollektivt opphold er over eller den dagen denne kollektive beskyttelsen opphører, vil bosnierne få en individuell vurdering. Den vurderingen vil føre til at en enten får opphold i landet med flyktningstatus eller at en får opphold i landet på humanitært grunnlag. Dette er helt i tråd med hva høykommisæren anbefaler. Så Regjeringens vedtak fra november i fjor innebærer både en individuell vurdering og at man får opphold i tråd med FNs anbefaling. Og det er nettopp det man ber om i Dok.nr.8-forslaget.

       Ellers ser det ut som om et tilsynelatende motiv i Dok.nr.8-forslaget for å sørge for at flere bosniere blir sendt ut, er at Bosnia skal bygges opp igjen. Ja, det er selvfølgelig et ønske som flertallet i komiteen også har, men ikke minst et ønske som bosnierne selv har. Da har det seg sånn at flertallet i komiteen støtter Regjeringens framgangsmåte for å stimulere til at Bosnia igjen kan bli bygd opp etter krigsherjingene. Da går man nemlig stimuleringsveien. Man satser på individuell støtte til dem som returnerer. Man satser på tilbakevendelsesprosjekter, spesielt med sikte på spesialister som trengs i oppbyggingen av landet. Her jobber man bl.a med et nordisk samarbeid for å få spesialistene hjem igjen. Flertallet mener altså at det er det som gir resultater, framfor den beske moralismen som fremkommer fra Fremskrittspartiet både i Dok.nr.8-forslaget og merknadene i innstillingen. Flertallet tror ikke at den slags bedreviterholdninger bidrar til noen oppbygging av Bosnia.

       Etter dette vedtaket gav Regjeringen etter for press fra kirkeasylantene og lovet fornyet behandling av søknadene. I Fremskrittspartiet beklager vi denne snuoperasjonen. Enda mer oppsiktsvekkende og beklagelig er det at Høyre nå følger etter. Ved å stemme mot Fremskrittspartiets forslag slutter Høyre seg til Regjeringens omlegging av flyktning- og asylpolitikken i mer liberal retning.

       Flere av de bosniske muslimene som er kommet til Norge, er i en alder som gjør at de er stridsdyktige i krig. I en situasjon der den muslimske sivilbefolkningen i Bosnia var utsatt for massedrap, voldtekt og etnisk rensning av serbiske krigsforbrytere, valgte disse å reise fra landet istedenfor å forsvare sine kvinner og barn mot de serbiske drapsmennene og voldtektsforbryterne. De overlot til sine landsmenn i hjemlandet å risikere livet i forsvaret av uskyldige muslimske kvinner, barn og gamle. Nå er krigen over. Landet må bygges opp igjen. Det trengs arbeidere, det trengs eksperter og det trengs folk som har lært demokrati og statsstyre fra land i Europa. Og dersom krigen skulle bryte ut igjen, trengs det stridsdyktige soldater til å forsvare sivilbefolkningen. Kort sagt: De som sviktet sitt fedreland da krigen raste, bør i det minste ikke svikte nå.

       Jeg er selvfølgelig oppmerksom på at enkelte av dem som nå må reise tilbake, vil kunne risikere kritikk i sitt hjemland, hvor de kan bli betraktet som desertører. Men det er en situasjon som de selv har satt seg i, og som de selv må ta ansvaret for.

       Å reise fra Norge til Bosnia vil selvsagt bety dårligere leveforhold enn de bosniske flyktningene er vant med fra Norge. Men det må man kunne forlange at de godtar for sitt fedrelands skyld.

       Bosniere som har fått midlertidig opphold i Norge, bør derfor reise tilbake til sitt hjemland, selv om det ikke i alle tilfeller vil være mulig å bosette seg i samme landsby og i samme bolig hvor de bodde før krigen. Det finnes store områder i Bosnia hvor deres innsats vil være til nytte.

       Norske myndigheter bør ikke akseptere at disse flyktningene unndrar seg sin samfunnsplikt mot sitt fedreland. Nå er vinteren snart over, og det bør være praktisk mulig med en tilbakesendelse. Tilbakesendelsen bør selvfølgelig skje uavhengig av om flyktningene finner det mer bekvemt å bo i Norge eller ikke.

       Jeg tar derfor opp Fremskrittspartiets forslag fra innstillingen.

       Ane Sofie Tømmerås (A) : Innlegget til Simonsen demonstrerer sjeldent godt hvordan Fremskrittspartiet står fullstendig på sidelinjen i flyktningdebatten i norsk politikk. For det første vil jeg ta helt avstand fra Simonsens påstander om at Regjeringen har foretatt en snuoperasjon. Her dreier det seg på ingen måte om en snuoperasjon. Jeg registrerte jo av merknadene fra Fremskrittspartiets representant at han ikke skjønte hva vedtaket dreide seg om, men jeg hadde jo et håp om at han ville forstå det etter min redegjørelse her fra talerstolen. Det har han ikke gjort. Det er altså sånn at Regjeringens vedtak fra november i fjor er en helt naturlig og etter alles syn - unntatt Fremskrittspartiets - riktig oppfølging av loven om midlertidig opphold for bosniere som ble vedtatt her i Stortinget.

       Ellers har jeg lyst til å informere Fremskrittspartiet - jeg går ut fra at de vet det, men lukker øynene for saklig informasjon - om at i forhold til andre flyktninggrupper både i Norge og som ellers er på drift i verden, er det blant bosnierne i Norge en atskillig større andel av barn og eldre. Det var stor fokusering her på de arbeidsføre og de stridsdyktige osv., men faktisk er det flere barn og eldre i bosniergruppen enn det er i noen andre flyktninggrupper. Det er også flere som allerede har returnert til Bosnia enn hva det er i mange andre flyktninggrupper. Vi ser at allerede, selv om freden er skjør, er det mange som drar ned, selv om de ikke har noe hjem å gå til og selv om de vet at de kan bli utsatt for både det ene og det andre av så sterk karakter at FNs flyktningkommissær sier at de bør få beskyttelse. Likevel drar de tilbake til hjemlandet sitt, nettopp fordi det er hjemlandet deres, nettopp fordi de vil gjøre en innsats, og da blir jeg kvalm når jeg hører på representanter fra det partiet som skal være bedrevitere og vite bedre enn bosnierne hvordan tilstanden er i deres eget land og hva deres moralske forpliktelser bør være.

Jan Simonsen (Frp) : Dersom representanten Tømmerås er av den oppfatning at alle de bosniske flyktningene ønsker å dra tilbake frivillig, forstår jeg i grunnen ikke hvorfor hun stemmer imot vårt forslag. Resultatet blir jo det samme uansett. Mange av dem som er her, er selvfølgelig barn og eldre. Vi har også i Norge mange barn og eldre å ta oss av, som er vokst opp i vårt land. Det er den bosniske regjeringens plikt å ta seg av bosniske barn og eldre. De har god støtte fra verdenssamfunnet når det gjelder det humanitære arbeidet og gjenoppbyggingen av sitt fedreland og mulighetene for å gjøre en innsats for sine egne landsmenn. Men jeg registrerer jo også at en god del mennesker fra det opprinnelige Bosnia som har oppholdt seg i Norge, er i stridsdyktig alder, og de burde aldri fått anledning til å komme til Norge.

       Fremskrittspartiet står på ingen måte på sidelinjen i denne debatten. Vi deltar for fullt på banen, men vi står alene blant politikere. Jeg tviler imidlertid på om vi står alene blant den norske befolkningen, og det er dog det viktigste - langt viktigere enn å få støtte fra representanten Tømmerås.

Presidenten:

       Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

(Votering, se side 2335)