Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg har et spørsmål til kulturministeren, som vi også har hatt oppe tidligere.

       Vi har nemlig sett en økende tendens til at TV-rettigheter til store idrettsarrangement kjøpes opp av utenlandske selskap og selges videre til fjernsynsstasjoner med liten dekning i Norge. Vi vil at hele det norske folk skal kunne se viktige idrettsarrangement som en olympiade, som et verdensmesterskap, som et holmenkollrenn, som en cupfinale osv.

       Dette er både et idrettspolitisk og et kulturpolitisk spørsmål, og kulturministeren har ansvaret for begge deler. Jeg tok det derfor opp med henne i et spørretimespørsmål like etter regjeringsskiftet. Da var det et velvillig, men lite konkret svar fra kulturministeren. Jeg er også skuffet over at idrettsorganisasjonene selv ikke har en klarere holdning til dette, selv om jeg forstår deres behov for mer penger.

       Nå har EU varslet et forslag hvor de gjennom direktiv eller lov skal knesette at slike arrangement skal gå til kanaler med stor dekning. (Presidenten klubber.) Så har SV fremmet et lignende forslag, og jeg spør kulturministeren: -

Statsråd Turid Birkeland : Svaret på spørsmålet er ja.

       Som representanten Bondevik kanskje er kjent med fra avisen VG i dag, kommer vi fra Kulturdepartementets side - med bakgrunn i det som nå foreligger fra EU-kommisjonen - de nærmeste dagene til å ta et initiativ overfor Idrettsforbundet, særforbundene, NRK og TV2 for å få deres vurderinger og synspunkter omkring den utredningen som foreligger fra EU-kommisjonen. På bakgrunn av dette tar vi da et initiativ overfor de andre EFTA-landene for å komme fram til en felles plattform, slik at vi også er med i den diskusjonen som nå foregår.

       Som vi var inne på i spørretimen før jul, er dette et typisk område hvor Norge alene ikke kan klare å ha gode nok regler eller ordninger fordi dette handler om den internasjonaliseringen som både har skjedd på kringkastingssiden og idrettssiden.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg takker kulturministeren for at hun nå har kommet til at hun vil ta et initiativ, noe hun ikke lovte forrige gang. Det virker som om det var et EU-forslag og et lovforslag her i huset som måtte til for at så skulle skje. Personlig mener jeg at det hadde vært en fordel å løse en slik sak uten lovregulering. Blir det et EU-direktiv som er EØS-relevant, kan vi måtte ta stilling til om vi skal innføre de samme reglene her i Norge. Men jeg er glad for at en nå tar denne kontakten og prøver å samordne dette på EFTA-siden for å få en holdning som sikrer disse arrangementene til hele det norske folk.

       Jeg kunne til slutt tenke meg å følge opp og spørre statsråden: Hvilke løsninger ser hun for seg? Ser hun en mulighet for et samarbeid mellom NRK og TV2 som gjør at de kan klare denne konkurransen i forhold til kapitalsterke, men mindre dekkende TV-kanaler?

Statsråd Turid Birkeland : Jeg er glad for at representanten Bondevik er glad for at dette initiativet blir tatt. Jeg vil også si at det ikke er riktig at jeg ikke ønsket å ta et initiativ før jul. Men som jeg sa den gangen, og som dette er et eksempel på, er vi her avhengig av å samarbeide med andre land for å få til ordninger som virkelig holder. Den pågående debatt i EU-kommisjonen er noe vi har fulgt tett, og derfor kommer vi nå med dette initiativet, slik at også EFTA-landene kommer på banen.

       Det er riktignok en del uløste problemer knyttet til økonomiske rettigheter og hvilke refusjonsordninger som man kan påregne at idretten vil kreve ved at man går inn på en type lovregulering. Men det er nettopp i denne fasen viktig at vi kommer på banen i forhold til de spørsmålene.

       Når det gjelder NRK og TV2 og et samarbeid der, er samarbeidet allerede i gang. Det er allerede opprettet kontakt mellom de to kringkastingsselskapene, hvilket jeg ser svært positivt på.

       SVs forslag i Stortinget går lenger enn EU-kommisjonens forslag. EU-kommisjonens forslag dreier seg om betalingskanaler, som i Norge så langt utgjør en forsvinnende liten del av det totale antall kanaler som vi har disponible. SVs forslag dreier seg om TV3 og TVNorge også, som jo ikke har landsdekkende TV-sendinger, som gjør at ikke hele folket kan få dem inn.

       Mitt spørsmål til statsråden vil være: Vil hun være interessert i å gå lenger enn det EU-kommisjonens forslag nå går, og også sikre at det dreier seg om landsdekkende kanaler, og at det ikke bare er betalingskanaler som hindres fra å sende store idrettsarrangement? Hvis EU-kommisjonens forslag går igjennom, er det mulig at norsk fotball, VM eller hva det måtte være av store idrettsbegivenheter, sendes på TV3 og TVNorge. Det er ikke i tråd med det vi ønsker.

Statsråd Turid Birkeland : Jeg er ikke sikker på om representantens tolkning av EU-kommisjonens utredning er korrekt. Men noe av problemet med det som er kommet fra EU-kommisjonen, er også at det er noe uklart hvor langt man ønsker å gå, pluss at man i forslaget legger opp til at det fortsatt skal være opp til det enkelte land å bestemme konkretiseringen av dette. Men dette er starten på den prosessen.

       Jeg ser med interesse på det forslaget som ligger i Stortinget, men ønsker ikke å kommentere det i detalj nå. Det syns jeg ikke det er korrekt av meg å gjøre. Men vi får ta dette med oss.

       Jeg syns det er viktig å få med særforbundene og Idrettsforbundet i en dialog, samt at også idretten her tar et ansvar.

       Det er mange av oss som har vært kritisk til de store overføringene til norsk næringsliv via bistandsbudsjettet. Nå har det kommet en rapport, den såkalte INTSOK-rapporten, som beskriver norsk oljeindustris ønske om en storsatsing utenlands. En av konklusjonene i rapporten er at norsk bistand må fokusere på satsingslandene for norsk oljeindustri, og at NORAD må samarbeide med oljeindustrien om akkurat det.

       Nå er målet for norsk bistand å bekjempe fattigdom og dekke grunnbehov. Etter mitt syn er det ikke god bistand å oppmuntre norsk oljeindustris ønske om å tjene penger i land - som er nevnt som aktuelle - f.eks. Indonesia, Kina, Nigeria og Libya.

       Jeg har lyst til å spørre statsråden hva hennes holdning til denne rapporten er, som olje- og energiministeren tidligere har uttalt seg positivt om.

Statsråd Kari Nordheim-Larsen : Først må jeg si at jeg ikke kjenner denne rapporten i detalj.

       Det som er helt klart, er at norsk bistandspolitikk ikke styres av rapporter som kommer fra andre kanter. Norsk bistandspolitikk styres av de debattene som føres i denne sal, og de konklusjonene som kommer ut av debattene. Stortinget har uttalt seg klart om hvilke land som skal ha prioritet, og de er blant de fattigste i verden, og også om hvilke sektorer som en bør legge mer vekt på. Helse og utdanning er blant disse. Så jeg føler jeg har veldig klare og gode styringsredskap fra Stortinget i forhold til hvor og hvordan en bør satse fremover.

       Jeg skal ikke gå nærmere inn på alternativene, men ett er som kjent å ikke bygge noen ny opera i det hele tatt. Om jeg stilte statsråden spørsmål om hennes valg av alternativ, ville jeg neppe lykkes bedre enn garvede journalister har lykkes så langt med å få noe avklarende svar. Jeg vil derfor heller spørre statsråden om følgende: Hvor lang tid vil det ta fra første spadestikk i jorda til et operabygg står ferdig? Er det snakk om fem år, eller kanskje hele ti år?

Statsråd Turid Birkeland : Når det gjelder spørsmål om tid, avhenger det faktisk noe av hvilket lokaliseringsalternativ man velger, fordi det er nå engang sånn at av disse tre lokaliseringsalternativene er noen bedre utredet enn andre, og noen har bedre grunnforhold enn andre. Det vil da være noe utslagsgivende for hvor lang tid det tar fra man setter spaden i jorda eller leira og til operaen står ferdig. Men man kan anslagsvis si fra rundt syv til åtte år fra Stortinget gjør et vedtak, til man kan åpne et operahus.

       For øvrig vil jeg si at jeg skulle ønske operadebatten hadde fokusert mindre på lokalisering og mer på hva det er vi ønsker med å bygge en ny opera. Hva skal den inneholde? Hva slags repertoar skal den ha? Hvordan skal vi gjøre det mulig at flere mennesker føler at operaen er et sted de kan gå, at den er tilgjengelig? Og hvordan kan vi sørge for at det tilbudet blir et tilbud som tilfaller flere enn hovedstadens befolkning? Jeg opplever at den delen av debatten har kommet helt i skyggenes dal for Bjørvika, Vestbanen og Folketeaterbygningen.

       Ytringsfridomen er eit grunnlag for vårt demokratiske hus. Ein eigen kommisjon er jamvel nedsett for å stadfesta og utdjupa vilkåra for ytringsfridomen i ei ny tid. Etter Høgre og ein del andre parti sitt syn rimar det då dårleg med dette ytringsprinsippet at grupperingar med kristen bodskap eller kristent livssyn skal oppleva å møta problem hos styresmaktene med å få konsesjon for å senda lokalfjernsyn t.d. i Oslo og våre større byar. I 12 år har kristne organisasjonar vore på lufta i Oslo. Dei har investert millionsummar, er ikkje-kommersielle og driv for eiga rekning med frivillige bidrag. Vil den nye kulturministeren leggja til rette for løysingar som i dag er fullt moglege også teknisk, slik at ytringsfridomen og meiningsmangfaldet og kulturdemokratiet kan ta eit nytt steg framover, t.d. i Oslo?

Statsråd Turid Birkeland : Jeg er litt usikker på hva representanten Berg sikter til av initiativ som kulturministeren skulle måtte komme med for å sikre kristne organisasjoners lokalsendinger. Norsk mediepolitikk har som utgangspunkt vedtak i denne salen bl.a om lokal-TV-konsesjoner og begrensninger i forhold til dette, som bl.a handler om at det ikke skal gis rom for riksdekkende sendinger av noe som i utgangspunktet skal være lokalfjernsyn.

       Når det gjelder lokalfjernsynskonsesjonene, er det jo sånn at noen av disse også nå er blitt tildelt via NRK2s bakkesendere, og de ble gitt like før jul. Hvis det er på dette området representanten mener det bør gjøres unntak, vil jeg i hvert fall si at det er noe overraskende i forhold til hva komiteflertallet selv uttalte om dette.

Hallgrim Berg (H) : Eg takkar for svaret.

       Det er lite tilfredsstillande for kristne organisasjonar eller andre å skulla måtta senda på f.eks frekvensen til NRK2 i dårleg sendetid og med ei dekning ut til folket som er berre nokre få prosent gjennom bakkesendarar her i Oslo. No er det slik at Oslo-gryta sin spesielle fasong gjer det mogleg å ta i bruk frekvensar utan at dette fører til ein reduksjon av dekninga eller svekkjer biletkvaliteten andre stader på Austlandet. Ved å stråla sendingane inn mot byen frå ei antenne f.eks på Nesodden, 200 meter over havet, i staden for å spreia han utover Austlandet frå Tryvann, på 630 meter over havet, er det fullt mogleg å få til ei teknisk god løysing her. Eg håpar at statsråden kan merka seg dette og ta initiativ til ei tilfredsstillande løysing, slik at desse som har søkt om å få opna ein frekvens ekstra, kan få det, for det er ingen grunn til å innskrenka ytringsfridomen på dette området.

       Er det mulig at statsråden kan tenke seg å legge til rette for ytringsmangfoldet, for ytringsfriheten, for det er ingen tvil om at det er en knebling av ytringsfriheten at ikke de som allerede er på lufta i dag, og som står for en programprofil som mange ønsker, ikke skal få være der. Jeg vil be om at statsråden bekrefter eller avkrefter om hun er villig til å ta et initiativ hvis det er praktisk mulig å få det til.

Statsråd Turid Birkeland : Dette er en gjenganger i både spørretime og mellom statsråd og deler av kulturkomiteen i Stortinget, nemlig Oslo Lokal-TV. Så vidt jeg er blitt informert, kommer Oslo Lokal-TV på lufta om svært kort tid, i løpet av neste uke, tror jeg det er.

       Hva gjelder hvorvidt jeg skal ta et initiativ eller ikke, må jeg si at hvis det er slik at representanten Sollie mener at det gjeldende regelverket er et angrep mot ytringsfriheten og mangfoldet, må jo det bety at representanten faktisk mener at det komiteen og Stortinget har vedtatt, også er det. Hvis det er et sterkt ønske fra Stortinget om at det skal tas et initiativ, vil jeg selvfølgelig gjøre det. Men som jeg sa i svaret til Hallgrim Berg, opplever jeg det sånn at den mediepolitikken som Stortinget har fastlagt, er den som også jeg skal følge.

       Fleirtalet på Stortinget, Høgre og Arbeidarpartiet, har vedteke at 6-åringane skal begynne på skulen frå skuleårets start i 1997. Det må vi sjølvsagt ta til etterretning og arbeide for skal verte best mogleg.

       Men så viser det seg at det er svært vanskeleg i mange kommunar å klare å verte ferdig med lokala og førebuingane. Det er alarmerande meldingar seinast i Aftenposten i dag, som viser at bl.a. Sande kommune ikkje kan by elevane tilfredsstillande lokale.

       Vil statsråden, når han kjem med sin statusrapport til Stortinget, la prestisjen fare og seie at dei som ikkje vert ferdige med tilfredsstillande lokale, får utsetjing, slik at ikkje ungane får ei anna og mindreverdig løysing?

Statsråd Reidar Sandal : Eg oppfattar faktisk at det er eit visst sprang i representanten Lilletun sitt resonnement. På den eine sida seier han at eit fleirtal i Stortinget har vedtatt at 6-åringane skal begynne på skulen frå kommande haust, og det er riktig. Det er basis for Regjeringa sitt arbeid. Det er det vi har foreslått. På den andre sida har eg registrert at han har stått fram i media for få dagar sidan og tatt til orde for det motsette. Det har det overraska meg at han har gjort.

       Eg arbeider sjølvsagt med den målsettinga at vi skal komme i gang. Det skal vi greie. Stortinget vil få ein statusrapport om framdrifta om kort tid - om få veker - og så langt som eg kjenner materialet, tyder det på at ein i hovudsak er i rute med arbeidet. Det er eit langt meir nyansert bilete som blir teikna på grunnlag av det materialet som eg har fått oversikt over, som kommunane har sendt inn, enn det som er teikna i ein del medieorgan. La meg òg seie at eg synest det er litt påfallande at ein stiller krav om at det nye huset skal vere heilt klart frå kjellar til loft ca 170 dagar før dette huset skal takast i bruk.

       La meg òg streke under at dei kommunane som er i ein spesiell situasjon, som er komne for kort når det gjeld planar og gjennomføring, vil vi sjølvsagt frå departementet si side ha særleg merksemd mot med det siktemålet at dei òg skal ha tilfredsstillande og tenlege lokale til skulestart i august i år.

Jon Lilletun (KrF) : Eg avviser fullstendig at det er mangel på resonnement frå mi side. For det eg har sagt, er at eg erkjenner at fleirtalet seier at 6-åringane skal begynne på skulen hausten 1997. Derimot viser det seg at det er ein del kommunar som ikkje vert ferdige. Då synest eg at omsynet til dei barna må kunne vege tyngre enn prestisjen til Regjeringa, og at ein er villig til å gje dispensasjon til dei kommunane. Eg håpar eit fleirtal i Stortinget vil klargjere det når vi får den saka til behandling. Når dei allereie no bl.a i Sande kommune i Vestfold seier at dei ikkje vil få tilfredsstillande lokale til alle, så må ein kunne ta konsekvensen av det.

       Det andre som uroar meg i forhold til dette, er at det har vorte brot i forhold til lærarorganisasjonane. Det å få uro i skulen på dette tidspunktet, når ein skal motivere for å kome i gang, må vere svært uheldig. Eg skal ikkje leggje meg opp i substansen i forhandlingane, men eg tykkjer dette brotet kom svært tidleg. Eg spør statsråden: Vil han ta eit nytt initiativ for å føre partane saman igjen, for å prøve å få ei « Oslo-avtale » som sikrar at det ikkje vert uro ute, men at ein faktisk kjem i mål?

Statsråd Reidar Sandal : For det første er det slik at dette instituttet som vi no praktiserer, tar sikte på at vi skal diskutere overordna spørsmål. For meg er det verken ønskjeleg eller tilrådeleg å gå inn og drive saksbehandling på ein enkeltkommune i landet, slik representanten Lilletun for så vidt inviterte til.

       Eg vil åtvare mot at ein no drar forhasta slutningar. Eg respekterer at representanten Lilletun har hatt eit anna syn enn Regjeringa og fleirtalet i Stortinget når det gjeld om 6-åringane skal begynne på skulen eller ikkje. Men eg ber òg om respekt for at det blir arbeidd målbevisst og sterkt for å realisere den avgjerda som Stortinget har tatt. Eg føler meg sikker på at det vil vekkje sterke reaksjonar om ein prøver å reversere dei vedtaka som er fatta.

       Når det gjeld det siste spørsmålet som representanten Lilletun tok opp, nemleg brotet i forhandlingane mellom lærarorganisasjonane og staten om vilkåra for dei som skal undervise i den nye førsteklassen, vil eg berre få lov å peike på - sidan tida no er omme - at den saka blir behandla med grunnlag i tenestetvistlova § 27.

       Regjeringen har vært sterkt kritisert for den manglende evnen til å få sakene ut fra departementet og inn i denne salen. Statsråd Sandal er kanskje den statsråden som har det lengste synderegisteret i så henseende. Det er en rekke saker som har vært knyttet til grunnskolereformen, som har vært forsinket. Nå venter Stortinget på opplæringsloven, som var varslet først i januar 1996, deretter sommeren 1996, så høsten 1996, så desember 1996, og nå er den varslet i mars. Ser statsråden at den manglende evnen til å få sakene ut av departementet og inn i Stortinget har bidratt til at mange kommuner har vegret seg for å få fremdrift i reformen (presidenten klubber), og kan statsråden nå garantere at sakene vi komme slik de er varslet?

       Når det gjeld dei sakene som har relevans for grunnskulereforma eller Reform 97, blei lovendringane fremma i vårsesjonen i fjor og behandla ferdig. Det galdt òg spørsmål som knyter seg til økonomien, både på investeringssida og på driftssida. Det som formelt sett står igjen av dette, knyter seg til den tilleggsvurderinga som Stortinget har bedt om når det gjeld eit av dei nye faga som skal takast i bruk i grunnskulen - kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Den vurderinga som skal gjerast no til slutt, vil bli lagd fram for Stortinget om kort tid.

       Eg vil få lov å streke under at vi har fremma eit stort tal saker. At opplæringslova er blitt noko forseinka, kan eg skjøne ein kunne ønskt annleis.

       Det som er mitt anliggende, er at den måten statsråden møter kritikken på, etter mitt skjønn blir for lettvint. For det er mange kommuner som åpenbart er i trøbbel, der det bare er tiden og veien igjen. Vi snakker altså ikke lenger om en allmenn utsettelse av reformen. Vi snakker om en utsettelse eventuelt for de kommuner som selv ikke mener seg i stand til å gi et godt tilbud. Med den prestisje statsråden har lagt i dette, og også i dagens spørretime legger i det, er det vel grunn til å spørre: Er det mulig å tenke seg at det finnes en eneste kommune som statsråden vil si bør få utsettelse? For så langt jeg forstår statsråden - også det han i dag sier - virker det nærmest som det er en proformasak han skal legge fram for Stortinget. Han har jo konkludert før saken er kommet til Stortinget. Spørsmålet blir da: Ser statsråden overhodet for seg muligheten for at en eller annen kommune kanskje har kommet for kort?

Statsråd Reidar Sandal : Eg tar ikkje lettvint på synspunkt som blir ytra i Stortinget, eg har vore for lenge i dette huset til å gjere det. Det vil det heller ikkje bli gjort i den saka og den debatten som vi har framfor oss om dette spørsmålet.

       Men det høyrer vel med til historia at Sosialistisk Venstreparti ved representanten Djupedal då vi behandla eit Dok.nr.8-forslag frå Framstegspartiet før jul, fremma eit forslag nettopp om å gi enkelte kommunar utsetjing. Eg skjøner for så vidt at representanten Djupedal inviterer til ein ny debatt om eit forslag som då ikkje blei vedtatt. Eg vil berre seie: Eg arbeider lojalt i forhold til den føresetnaden som Stortinget har fastsett, at grunnskulereforma skal setjast i verk frå august 1997. Noko anna ville det faktisk vere sensasjonelt å kringkaste frå denne talarstolen.

       Likevel viser de tilstandsrapportene som har vært drøftet her i dag, at mange kommuner har langt igjen - faktisk er to av tre klasserom ikke ferdig, og mange kommuner vil ikke være ferdig med skolelokalene før i 1998 og 1999. Det har ført til at elever blir sendt til andre skolekretser, der de ikke har lokal tilhørighet, og at klasserom er overfylt. I tillegg vet vi at mange grendeskoler er lagt ned i år som følge av trang kommuneøkonomi og gjennomføringen av reformen. I enkelte kommuner kan 6-åringene risikere å måtte reise med buss 6 mil pr. dag.

       Synes statsråden at det er en forsvarlig gjennomføring av reformen?

Statsråd Reidar Sandal : For det første vil eg peike på at Regjeringa fremma forslag om at investerings- og driftstilskotet til dei 435 kommunane våre skulle baserast på den skulestrukturen som vi hadde då saka blei førebudd, slik at det ligg ingen føringar frå Regjeringa og heller ikkje frå fleirtal i Stortinget om å gå inn på den.

       Når det gjeld det representanten Roaldsen sa om at to av tre klasserom ikkje er ferdige, viser eg for så vidt til det eg sa i mitt første svar til representanten Lilletun. Det materialet som vi hentar inn frå alle kommunane, viser at ein i hovudsak er i rute. Detaljane her skal eg leggje fram i ei eiga melding til Stortinget om svært kort

       tid. Eg baserer meg då på at dei som eventuelt måtte vere komne for kort, må vi ha ei særleg tett oppfølging av i tida framover.

       Mange er betenkt over konsekvensene av den omfattende pengeflytting i en stadig mer globalisert økonomi, og begrep som « turbokapitalisme » er jo introdusert. Hva kan vi så gjøre?

       Jeg vil ta opp én mulighet med utenriksministeren. Forslag om innføring av en internasjonal avgift på valutatransaksjoner er lansert av tidligere nobelprisvinner i økonomi, James Tobin. Forslaget innebærer en avgift på 0,5 promille av de internasjonale kapitalbevegelser, og det er jo bevegelser som i dag for den alt overveiende del dreier seg om rene spekulative transaksjoner. Det vil bli ganske store pengebeløp og kunne bidra til f.eks å finansiere utviklingsformål som FN. En avgift på denne størrelsen vil ikke hindre vanlig varehandel. Spørsmålet er: Hva vil Arbeiderpartiet gjøre? Vi har lagt merke til at Thorbjørn Jagland tok opp (presidenten klubber) dette spørsmålet i fjor høst -

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : La meg først takke for oppmerksomheten - det er hyggelig å få spørsmål. (Latter i salen)

       For det andre: Jeg har en grunnleggende positiv holdning til den type forslag som representanten Enger Lahnstein tar opp. Jeg kan vise til regjeringsbærende partis arbeidsprogram vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte forholdsvis nylig. Jeg tror det er riktig å vurdere den type forslag på en positiv måte. Det fins flere andre som kan virke i samme retning. Vi vet at Ramphal/Carlsson-kommisjonen, som tok opp FN-reform på bred front, ventilerte tilsvarende forslag. Jeg kan også nevne for helhetens skyld at jeg faktisk drøftet dette uformelt med mine nordiske utenriksministerkollegaer i Oslo nylig. Vi vil jo gjerne at de nordiske land i fellesskap kan utvikle en holdning til dette, for det sier seg selv at flertallsvedtak i denne sal ikke er nok til å få et slikt system på lufta. Vi er interessert i å følge opp dette arbeidet i tråd med det jeg nå har sagt, og for så vidt i representanten Anne Enger Lahnsteins ånd.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Jeg takker utenriksministeren for det svaret. Vi har jo tidligere opplevd at den tidligere statsminister i forbindelse med det sosiale toppmøtet i København uttalte seg positivt, og at Arbeiderpartiet etter det stemte ned et tilsvarende forslag i Stortinget. Og vi opplever altså nå at utenriksministeren peker på at her snakker man positivt om forslaget.

       Vi forventer at Regjeringen nå tar konkrete initiativ internasjonalt. Vi snakker altså her om en internasjonal avgift, slik at vi kan få et samsvar mellom ord og handling også fra Arbeiderpartiets side, og at Norge kan gå i front for å få til i hvert fall én mulighet for en noe bedre styring på den internasjonale kapitalbevegelsen, samtidig som man altså kan få en mulighet for å finansiere gode utviklingstiltak, som f.eks. FN.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Nå har jeg altså allerede tatt det initiativet. Norge har også formannskapet i de nordiske utenriksministermøtene, og jeg syns det er en god begynnelse. Og hvis man kan sikre bredere oppslutning gjennom en behandling i Nordisk Råd, så gjerne for meg. Men det interessante nå er jo at man i regjeringsapparatene i våre nordiske naboland etter hvert kan få i gang en prosess på dette, og det er det vi er interessert i å medvirke til. Vi har startet dette arbeidet, og vi utelukker selvfølgelig ikke at en også i parlamentarisk sammenheng kan reise problemstil-

       lingen på samme måte som antydet av representanten Lunde.

       Etter initiativ frå Regjeringa har Stortinget vedteke diverse stimuleringstilskot for at kommunane skulle ta 6-åringane gradvis inn i skulen. Som vi veit, har Stortinget også vedteke at kommunane skal ha økonomisk kompensasjon for dei reformrelaterte og dokumenterte investeringskostnadene. Vi veit også at Regjeringa har samarbeidd aktivt med kommunane for å få dette til. I tillegg til dei spørsmåla som har vore reiste tidlegare om 6-åringsreforma, vil eg gjerne få lov å spørje statsråden: Vil denne økonomiske kompensasjonen nå fram i tide, i forhold til det tidspresset som vi no er i, slik at dette eventuelt ikkje reduserer kommunane sine moglegheiter til å få 6-åringane inn i gode skulelokale ved skulestart i august 1997?

Statsråd Reidar Sandal : Svaret på representanten Kaldhol sitt spørsmål er eigentleg ja. Stortinget har vedtatt kva investeringskostnader kommunane våre skal få kompensert, og det vil ein få i løpet av ein gitt periode gjennom eit system med årlege overføringar, og på investeringssida er faktisk den kompensasjonen øyremerkt.

       Når det gjeld driftskostnadene, har Stortinget òg slutta seg til kor store dei skal vere, og der får ein overføring på dei årlege budsjetta, på ramma, gitt dei føresetnader som Stortinget har vedtatt. Det er jo då slik at ein i år får kompensasjon for driftskostnader for perioden frå skulestart og ut året, medan ein for 1998 vil få full driftskompensasjon i storleiksordenen ca 2,5 milliardar kr. På eitt punkt har jo då Stortinget slutta seg til forslag om at ein skal avvente eventuell særleg dokumentasjon frå kommunar med skular der reforma ikkje utløyser nye klassar, og der hadde kommunane ein søknadsfrist til 1. februar. Og dei sakene - dersom vi får slike og ein finn grunnlag for å fremje dei - vil då bli fremja effektivt overfor Stortinget, slik at dei òg eventuelt kan få sin kompensasjon. Det er ei særyting, eit særtilbod som ein har gått inn på. Så svaret er at den økonomiske kompensasjonen som har vore stilt i utsikt, vil nå fram i tide.

Ottar Kaldhol (A) : Etter mi vurdering er det ikkje behov for fleire spørsmål på dette området.

       I forrige uke offentliggjorde fagbladet Skolefokus en undersøkelse som viser at hver fjerde lærer som underviser i matematikk på sjette klassetrinn i barneskolen, ikke har utdanning i matematikk utover den obligatoriske matematikkundervisningen de selv fikk på grunnkurset i videregående skole. Statssekretær Astrid Søgnen uttalte i en kommentar til undersøkelsen at det ikke er dokumentert noen sammenheng mellom elevenes resultater og lærernes faglige bakgrunn. Betyr det at statsråden har forskningslitteratur som dokumenterer det motsatte, eller hvordan forklarer statsråden resultatet fra den internasjonale realfagsundersøkelsen som viser at norske elever ligger i verdenstoppen når det gjelder fremgang i matematikk fra sjette til sjuende klasse i grunnskolen? Undersøkelsen viser altså stor forskjell i lærernes faglige bakgrunn.

       Hvilke tiltak vil statsråden iverksette for å bedre lærernes kunnskaper i matematikk?

Statsråd Reidar Sandal : Det er riktig som representanten Frost Sterri peika på, at det den seinare tida har vore mykje fokusert på den kompetansen som lærarar har som underviser i grunnskulen i matematikk og naturfag. Eg er òg opptatt av at dei som underviser også i desse faga - og eg seier også i desse faga - må ha ein så god fagleg basis som mogleg. Det bildet som representanten Frost Sterri teikna, kan likevel nyanserast ved å peike på at frå sjuande klasse er resultata i matematikk langt betre enn det inntrykket ein får i ein tidlegare fase.

       Så spør representanten Frost Sterri etter kva tiltak som kan setjast inn. Eg vil vise til at det no faktisk er obligatorisk undervisning i matematikk på høgskulane i lærarutdanninga. Det blei vedtatt gjennomført frå 1990. Det er òg obligatorisk fem vekttal i naturfag. Så det er kome forbetringar i forhold til tidlegare, men det vil sjølvsagt ta ein del tid før ein får effekten av dette.

       La meg òg seie at i samband med den meldinga om lærarutdanning som eg vil leggje fram for Stortinget i løpet av vårsesjonen, vil sjølvsagt spørsmålet om den faglege kompetansen til dei som skal undervise både i matematikk og naturfag, bli vurdert, og spørsmålet vil der bli om ein skal ha obligatorisk undervisning og ikkje den fridomsgraden som ein har hatt i tidlegare tider.

       Undersøkelsen « Ung i Oslo » fra 1991 viste at innvandrerungdom var underrepresentert i musikkorganisasjoner og overrepresentert i religiøse organisasjoner og innvandrerorganisasjoner. Dersom en ser bort fra religiøse organisasjoner og innvandrerorganisasjoner, var 64 % av norsk ungdom og bare 35 % av innvandrerungdommen medlemmer av tradisjonelle norske organisasjoner. Dagbladet mandag viste at dette bildet ikke har forandret seg vesentlig siden « Ung i Oslo » gjorde sin undersøkelse.

       Senterpartiet foreslo under budsjettarbeidet i fjor høst å øke bevilgningene til idrettsformål for gjennom skolen å øke barn og unges interesse for fysisk aktivitet som ikke først og fremst er konkurranseidrett. Senterpartiet foreslo også å øke bevilgningene til det viktige arbeidet med å integrere barn og unge med innvandrer- og flyktningbakgrunn i det norske samfunnet. Det er viktig at deltakelse i barne- og ungdomsorganisasjonene (presidenten klubber) ...

Statsråd Turid Birkeland : Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har gjort meg noen store tanker om « bøtteballetten » på Det Norske Teatret.

       Derimot er jeg ganske opptatt av at Det Norske Teatret og andre teatre og kulturinstitusjoner som vi har, faktisk ser at vi har fått en annen type publikum som også skal ha sitt tilbud. De skal kunne føle at det er ok å komme inn i de norske kulturinstitusjonene. Jeg tror at noen av utfordringene våre på kulturfeltet er nettopp å skape rom for de møteplassene. Der hvor man har lykkes, ser vi også at det skapes ny og spennende kultur, ikke minst på musikkområdet, hvor vi har hatt en rekke artister av ulik opprinnelse som nettopp gjennom musikken har klart å skape helt nye musikkuttrykk - og også har bidratt - tror jeg - til integrering og til at fremmedfrykten ikke er like sentral blant yngre folk som blant eldre i dette landet.

       Jeg forstår at kulturministeren er på vei til Cuba i offisiell sammenheng, og det reiser mange spørsmål. Jeg forstår det slik at hun skal undertegne en avtale, og jeg håper at hun kan bekrefte at de midlene som skal til for å gjennomføre den avtalen, ikke skal tappes ut av norsk utviklingshjelp, men skal tas fra andre områder.

       Mitt andre spørsmål dreier seg om menneskerettighetssituasjonen på Cuba. Det er en meget alvorlig situa-

       sjon. Amnesty International har ikke mottatt svar på sine spørsmål om innrapporterte overgrep, og organisasjonen fikk ikke innreisetillatelse til Cuba i 1996. Allikevel kjenner vi til at det er 600 kjente samvittighetsfanger og flere hundre andre politiske fanger. Mitt spørsmål er derfor: Hvilke helt konkrete krav vil kulturministeren stille de cubanske myndigheter overfor under sitt opphold?

Statsråd Turid Birkeland : Utgangspunktet for denne reisen til Cuba er en invitasjon som den cubanske utenriksministeren kom med da han var på besøk i Norge i fjor.

       De områdene som det vil være viktig for oss å se på i forhold til denne reisen, er først og fremst på kulturområdet, innenfor film, musikk og idrett. Det er på idrettsområdet det skal undertegnes en avtale. Der er det allerede inngått et samarbeid mellom Norges Idrettsforbund og den cubanske olympiakomiteen. Det er en videreføring av det samarbeidet det her er snakk om.

       Så peker representanten Petersen på et viktig område som gjør at jeg synes denne reisen er spennende; for noe av det som burde være utgangspunktet for dette, er nettopp at kultur også kan være en døråpner inn til et regime, også for å kunne ta opp spørsmål som vi fra norske side er opptatt av, nemlig ytringsfrihet og menneskerettigheter. Før denne reisen skal finne sted, vil jeg selvfølgelig bruke tid på å sette meg inn i de spørsmålene, men også ha kontakt nettopp med Amnesty for å få fram de synspunktene vi fra norsk side mener er viktig å bringe fram overfor det cubanske regimet. Fra Utenriksdepartementets side har det jo allerede vært kontakter med cubanske myndigheter og Cubas eksilmiljø, og jeg håper at denne turen også kan være et bidrag i en slik prosess.

Jan Petersen (H) : Jeg håper at hun gjør mer enn det hun nå har lovet, for det var et vagt svar hun gav meg, for å si det litt forsiktig og pent.

       Det er helt nødvendig at menneskerettighetene kommer høyt på dagsordenen, og jeg tror jeg vil be kulturministeren særlig prioritere spørsmålet om myndighetenes overgrep overfor journalister. Det er bl.a en journalist, Raphael Solano, som har blitt arrestert for å ha opprettet et uavhengig nyhetsbyrå. Han er blitt løslatt med trussel om vold mot ham og hans familie dersom det blir skrevet artikler som er kritiske til regimet. Slike overgrep kjenner vi, og jeg håper at kulturministeren vil ta opp helt konkrete spørsmål, ikke bare generelle spørsmål. Ikke minst vår erfaring fra kontakter med Øst-Europa i kommunismens tid viste hvor viktig det var nettopp å ta opp helt konkrete spørsmål. Jeg vil gjerne ha et løfte fra kulturministeren om at hun vil ta opp konkrete saker.

       Jeg vil for øvrig minne om at hun ikke svarte på spørsmålet om disse midlene skulle bli tappet ut av utviklingshjelpen eller ikke.

Statsråd Turid Birkeland : Til det siste må jeg svare at jeg ikke er kjent med, og kan derfor ikke konkret her og nå si noe om detaljene rundt den avtalen eller hvordan finansieringen av den skal skje. Jeg tror ikke at det skal skje på den måten representanten frykter, men jeg kan love å komme tilbake til det, slik at det blir klarert ut.

       Ellers var det ikke min mening å være uklar - tvert imot. Jeg opplever at dette er en anledning for oss til å komme i en dialog og til å fortsette den politikken som har vært Norges politikk, nemlig troen på dialog også med denne type regimer. Jeg kan selvfølgelig forsikre om at det vil være en anledning for meg ikke bare til å sette meg inn i et rikt kulturliv, men også til å ta opp de spørsmålene som er begrensningen i det rike kulturlivet, nemlig ytringsfrihet og menneskerettigheter. Det kan jeg forsikre om.

       Presidenten: Det blir en rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 1, fra representanten Tore A Liltved til statsministeren, vil bli besvart av kommunal- og arbeidsministeren.

       Spørsmål 2, fra representanten Terje Sandkjær til miljøvernministeren, bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

       Spørsmål 9, fra representanten Eva R Finstad til samferdselsministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden har sykdomsforfall.

       Spørsmål 13, fra representanten Mimmi Bæivi til forsvarsministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 16, fra representanten Bjørn Hernæs til landbruksministeren, bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

       Spørsmål 18, fra representanten Lisbeth Holand til barne- og familieministeren, vil bli besvart av justisministeren som rette vedkommende. Dessuten ble spørsmål 3, fra representanten Hilde Frafjord Johnson til miljøvernministeren, utsatt, da miljøvernministeren ikke var til stede.

Spørsmål 1

       Presidenten: Dette spørsmålet, som er rettet til statsministeren, vil bli besvart av kommunal- og arbeidsministeren.

       Tore A Liltved (H) : Jeg tillater meg å stille kommunalministeren følgende spørsmål:

       « I 1995 uttalte en AP-styringsgruppe på Agder, der blant andre statssekretær Norvald Mo ved statsministerens kontor var med, følgende: « Styringsgruppen skal generere ideer om infrastruktur og næringsutvikling. »

       Har Regjeringen på denne bakgrunn fastlagt en særskilt politikk for denne landsdelen? »

Statsråd Kjell Opseth : I 1995 sette Arbeidarpartiet i Aust-Agder og Vest-Agder ned ei arbeidsgruppe, kalt Agder i arbeid, for å sjå på situasjonen i Agderfylka. Formålet var å diskutere viktige prioriteringar innan næringslivsutviklingsarbeidet på regionalt plan. Arbeidet var ikkje eit initiativ frå Regjeringas side, men vi er kjende med innhaldet og er positive til alle som tek eit ansvar for næringsutviklinga i sine fylke.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet følgjer situasjonen i alle fylka, også i Vest-Agder og Aust-Agder.

       Fleire kommunar i Agder-fylka ligg innafor det distriktspolitiske verkeområdet og nyt m.a. godt av distriktsutviklingstilskot og støtte til kommunale næringsfond. Kommunane Risør og Tvedestrand har fått status som omstillingskommunar på grunn av nedgang i industriarbeidsplassar. Statens industrivekstanlegg har satsa ein god del midlar i etableringa av ein fabrikk for bildelproduksjon på Lista. Etableringa er forventa å gi 250 nye arbeidsplassar i første omgang.

       I tillegg til reine distriktspolitiske verkemiddel satsar Regjeringa på ei rekkje tiltak innafor andre sektorar. Høgskolen i Agder er eit døme på denne satsinga.

       Agder-fylka har ei positiv folketalsutvikling, og både Vest-Agder og Aust-Agder har opplevd folkevekst i perioden 1986-1996. Vest-Agder og Aust-Agder har hatt ei positiv sysselsetjingsutvikling, arbeidsløysa er på nivå med landsgjennomsnittet. Frå 1994-1996 har Aust-Agder hatt ein nedgang i arbeidsløysa på 419 personar, og Vest-Agder har hatt ein nedgang på 713 personar. Desse tala utgjer ein nedgang i arbeidsløysa på 1,2 % i begge fylka.

       Regjeringa har ikkje ein særskild politikk for denne landsdelen, men landsdelen har - som andre område i Noreg - note godt av den allmenne økonomiske politikken som er ført. Døma ovafor viser at Regjeringa følgjer nøye med i utviklinga og set inn nødvendige tiltak i området. Om kort tid blir det lagt fram ei stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken. Der blir det gjort nærare greie for dei regionale forholda. Eg reknar også med at fylkespolitikarane tek opp til vurdering dei forslaga som har kome fram i rapporten « Agder i arbeid », slik at forslaga kan fungere som innspel i fylkesplanarbeidet.

Tore A Liltved (H) : Dette var jo ganske generell politikk, og det er grunn til å stille spørsmål om Agder er Arbeiderpartiets glemte landsdel.

       Jagland har varslet et uttall tiltak for Finnmark, men han hadde ikke et eneste positivt politisk signal da Ericsson AS varslet flytting fra Arendal. Mens samferdselsminister Opseth bygde tunneler, veier og bruer på Vestlandet, ble landets dårligste stamvei - E18 gjennom Agder - tilgodesett med smuler. Mens Gardermoen blir utbygd og Scan Link kommer på plass, kan samferdselsminister Sissel Rønbeck ikke love noen satsing på Nordic Link, som er livsviktig for utviklingen for hele Sør-Vestlandet. Det vi får, er flypassasjeravgifter.

       Jeg spør statsråden: Finnes det i det hele tatt noen vilje i Regjeringen til å satse på Agder-fylkene, og kan Opseth være konkret og nevne noen kortsiktige eller langsiktige tiltak Regjeringen har planer om?

       Erling Folkvord (RV) : Eg skal da stille følgjande spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Kommunenes Sentralforbund har gjennom et rundskriv prøvd å ta rettigheter fra lågtlønna omsorgsarbeidere ved å definere dem som oppdragstakere slik at mange blant annet har mista retten til feriepenger.

       Hva vil statsråden gjøre for å gi de skadelidte tilbake retten til arbeid og feriepenger? »

Statsråd Kjell Opseth : Det avgjerande for å kome inn under det vernet arbeidsmiljølova og ferielova gjev, er at ein kan reknast som arbeidstakar. Kven som skal reknast som arbeidstakar, er avhengig av ei konkret vurdering av det enkelte forhold, der ein legg vekt på ei rekkje moment.

       Det er domstolen som tek stilling til korleis inngått kontrakt skal tolkast. Kommunal- og arbeidsdepartementet og Arbeidstilsynet kan berre gje rettleiing om desse spørsmåla.

       Når det gjeld det konkrete rundskrivet frå Kommunenes Sentralforbund, forstår eg det slik at dei har gjeve kommunane rettleiing i forhold til ulike grupper av tilfelle, m.a. støttekontaktar/tilsynsførarar og fosterheim/omsorgspersonar. Det viktigaste rådet Kommunenes Sentralforbund gjev kommunane i rundskrivet, er at dei skal leggje fram for det lokale arbeidstilsynet kontraktar av denne arten, og at Arbeidstilsynets råd skal følgjast. Kommunenes Sentralforbund har elles innrømt at rundskrivet er noko unyansert, og vil derfor utarbeide eit nytt. Det vil vere ein fordel at Arbeidstilsynet får det reviderte rundskrivet til utsegn for å medverke til at det er i samsvar med gjeldande rett.

       Eit eksempel på at rundskrivet har gjeve opphav til usemje, er ei sak frå Gaular kommune kor ein støttekontakt ikkje fekk utbetalt feriepengar med den grunngjevinga at han ikkje var arbeidstakar. I denne saka har Kommunenes Sentralforbund gjeve ei fråsegn om at kontrakten var eit ordinært arbeidsforhold med plikt til å utbetale feriepengar.

       Til dei som er urettvist behandla, kan eg berre gje det rådet at dei må vende seg til arbeidsgjevaren for å få utbetalt sitt tilgodehavande.

       I eit skriv frå Arbeidstilsynet datert 18. oktober 1996 heiter det:

       « Fra 1990 og frem til idag har det ikke skjedd endringer i rettsutviklingen som tilsier en endring av ovennevnte standpunkt. »

       « Det ovennevnte standpunkt » er at støttekontaktar normalt er å sjå på som arbeidstakarar.

       Eg vil berre be om å få presisert at dette vil innebere, når det ikkje har vore endringar i rettsutviklinga etter 1990, at det kjem eit rundskriv som slår fast dei arbeidstakarrettane som galdt for dei aktuelle gruppene frå slutten av 1980-talet, og at ein får det inn i framtidige kontraktar overalt.

Statsråd Kjell Opseth : Eg vil ta litt avstand frå representanten Folkvord si utsegn om at det har vore forsøk på å sanere bort nokre av arbeidstakarane sine rettar. Det var nok meir ei uheldig formulering som har ført til uheldige konsekvensar, som eg no vil prøve å rette opp.

Spørsmål 3

       Fra representanten Hilde Frafjord Johnsen til miljøvernministeren:

       « Tautra med Svaet naturreservat og fuglefredningsområde i Frosta kommune ble i 1985 tatt med blant de internasjonale våtmarksområdene for fugl og innlemmet i Ramsar-konvensjonen.

       Hvordan vurderer statsråden tilstanden for naturreservatet, og hvilke tiltak mener statsråden er nødvendig for å beholde områdets ornitologiske og biologiske verdi? »

       Presidenten: Dette spørsmålet blir utsatt, da miljøvernministeren ikke er tilstede.

       Neste spørsmål blir da spørsmål nr. 5, fra representanten Valgerd Svarstad Haugland til helseministeren.

Spørsmål 5

       Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg vil stilla fylgjande spørsmål til helseministeren:

       « Oppslag i media tyder på at delar av dei statlege overføringane til m.a. Haukeland sjukehus ikkje har blitt brukte slik Stortinget meinte.

       Kva vil statsråden gjera for å syta for at pengane går til det vi har løyvd dei til? »

Statsråd Gudmund Hernes : Sosial- og helsedepartementet yter i inneværende år ca 8,6 milliarder kr til fylkeskommunenes helse- og sosialtjeneste i form av ulike tilskuddsordninger. Den vesentligste delen av tilskuddene, ca 70 %, ytes som refusjonsordninger for polikliniske konsultasjoner og for behandling ved innleggelse.

       For budsjettet 1998 vil en enda større del av tilskuddsordningene komme fylkeskommunene til gode i form av refusjonsordninger. Av samlede tilskuddsordninger fra Sosial- og helsedepartementet vil da mellom 80 og 90 % være basert på behandlingsaktivitet ved de fylkeskommunale sykehus.

       Denne omleggingen av tilskuddsordningen vil i større grad sikre at statens økonomiske satsing gir flere behandlede pasienter. Dermed sikrer vi også at midlene går til det formål Stortinget har bevilget.

       For de aller fleste andre tilskuddsordningene praktiseres i dag et rapporteringssystem hvor det også skal legges frem revisorattestert regnskap for bruken av midlene. Det er derfor god grunn til å hevde at vi samlet sett har god kontroll på hva de statlige overføringene går til.

       Det finnes imidlertid områder hvor dette er vanskelig å praktisere. Det gjelder f.eks tildelingen av regionsykehustilskuddet. Dette ytes fylker med regionsykehus for å sikre at høyt spesialiserte funksjoner og kompetanseoppbygging innen norsk medisin ivaretas. Tilskuddet er også rettet mot å kompensere for utdannings- og forskningsoppgaver som foregår ved alle regionsykehus. Det er viktig å presisere at universitetene gjennom sine ordinære budsjett får midler til å finansiere medisinsk forskning og utdanning på lik linje med andre forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Det øremerkede tilskuddet til fylkeskommunene er derfor bl.a rettet mot den kliniske undervisning som må foregå ved sykehuset.

       Det er vanskelig å lage et klart skille mellom det som er rene behandlingsoppgaver, og det som er undervisning og forskningsoppgaver ved regionsykehusene. Forskning og utdanning er en integrert del av behandlingen av pasientene og bør også være det.

       Sosial- og helsedepartementet har forsøkt ulike tilnærminger for å følge opp denne spesielle tilskuddsbevilgningen, men har ikke vært i stand til å dokumentere at midlene er brukt slik Stortinget vil. Vi har på den annen side ingen dokumentasjon på at midlene er brukt til andre formål. Denne problemstillingen er også tatt opp av Hellandsvik-utvalget, og jeg vil legge frem forslag til forbedringer på dette punkt i en melding for Stortinget om kort tid.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg takkar statsråden for svaret og har lyst til å koma med to nye spørsmål til oppfylging.

       Statsråden nemnde sjølv Hellandsvik-utvalet si innstilling, som snart i omarbeidd utgåve kjem til oss på Stortinget, og eg har lyst til å spørja statsråden: Kva for ein av dei tre ulike modellane som Hellandsvik-utvalet har lansert, vil vera den som best tryggjar at pengane går direkte til sjukehusdrifta, slik at ein ikkje begynner å lura på om dei har kome til rett formål, slik som desse spekulasjonane no har gått ut på, og som statsråden òg sa i svaret at det ikkje er så lett å kontrollera.

       Det andre spørsmålet gjeld forslaget om innsatsstyrt finansiering, der statsråden og departementet ynskjer at den innsatsstyrte finansieringa skal gå via fylkeskommunen og ikkje direkte til det enkelte sjukehuset. Då er spørsmålet mitt: Ville eigentleg ikkje det å la den innsatsstyrte finansieringa gå direkte tilbake til sjukehusa òg vera med på å tryggja at vi visste at pengane går til dei formåla som vi eigentleg løyvde dei til?

Statsråd Gudmund Hernes : På det første spørsmålet om hvilken av modellene fra Hellandsvik-utvalget som best vil ivareta det formål som representanten her har tatt opp, tror jeg ikke det finnes noe enkelt svar. Vi har jo i og for seg et kontrollert eksperiment som pågår, i og med at ett av regionsykehusene, nemlig Rikshospitalet, jo får midler direkte fra staten, mens de øvrige i hovedsak får sine midler via fylkeskommunene. Jeg tror ikke vi kan si at det er en bedre oversikt over bruken av disse midlene ved Rikshospitalet selv om midlene kommer direkte fra staten. Så i den grad man bruker de eksisterende eierformer som indikasjon på hva som er best, er svaret på dette faktisk uklart.

       Når det gjelder spørsmålet om innsatsstyrt finansiering, om man der er best tjent med at midlene går direkte til sykehusene, var det en løsning som jeg overveide veldig sterkt. Jeg endret selv standpunkt veldig sent før vi la meldingen frem for Stortinget, og det var ut fra flere hensyn: Hvis det går til fylkene, kan de prioritere bedre mellom sykehusene, og man slipper da å få uheldige spiralvirkninger hvor sykehus som i utgangspunktet kan være svake, blir ytterligere svekket på grunn av finansieringsordningen.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Ein liten kommentar til det siste svaret.

       Eg trudde at ein av hovudintensjonane med den innsatsstyrte finansieringa var at dei sjukehusa som tener inn dette, òg skulle kunna utvikla sjukehuset vidare og bruka det i pasientbehandlinga til beste for pasientane, og ikkje at det var fylka som skulle dela det ut til dei sjukehusa som var svakast. Eg vil høyra om statsråden vil stadfesta ein slik teori, eller om dette faktisk skal bli brukt for å støtta opp under svake sjukehus som ikkje klarar å få den same innteninga som dei sjukehusa som vil dra nytte av den innsatsstyrte finansieringa?

Statsråd Gudmund Hernes : Hovedhensikten med den innsatsstyrte finansiering er det som ligger i selve ordet, at en skal anspore til økt innsats ved sykehusene. Ikke bare kan man bruke statlige midler, men det er helt klart at innenfor rammetilskuddenes grenser kan også fylkeskommunene på egen hånd ytterligere legge inn midler for å fremme den samme målsettingen. Men samtidig er det klart at det kan være situasjoner hvor andre hensyn, bl.a fordelingen av sykehustjenester i fylket, også må være noe som fylkets myndigheter bør legge vekt på. Det er vurderinger som bedre kan tas i fylket enn på sentralt hold, rett og slett på grunn av summen av slike overveielser som gjøres, og at det derfor er hensiktsmessig at en slik myndighet ligger til fylket. Av disse grunner, og også av andre grunner som er listet i den meldingen som Stortinget fikk, kom vi til slutt til at det var best at dette gikk via fylket. Stortinget får for øvrig anledning til å diskutere dette om ikke så altfor lenge.

       Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg tillet meg å stilla fylgjande spørsmål til helseministeren:

       « Planane om bygging av nytt sjukehus i Follo-distriktet er gamle.

       Korleis er status for framdrifta av dette sjukehusprosjektet? »

Statsråd Gudmund Hernes : Det er slik at vi nå hadde et sprang ved at representanten gikk over fra rollen som partileder i det første spørsmålet, til distriktsrepresentant i det andre.

       Stortinget fattet et vedtak i 1988 om bygging av et nytt sykehus i Follo i forbindelse med at det ble vedtatt at det nye Rikshospitalet skulle lokaliseres til Gaustad.

       Vedtaket om å starte planlegging av et slikt sykehus ble gjort av Akershus fylkesting i mai 1995. Bakgrunnen for vedtaket var at man hadde fått utredet en utvidelse av Ski sykehus. Utredningen konkluderte med at en utvidelse bl.a på grunn av tomtens størrelse ville bli uforholdsmessig dyr. Det ble derfor vedtatt en mindre utvidelse eller ombygging av Ski sykehus på 20 mill. kr og at en skulle starte planlegging av et nytt sykehus.

       Jeg er orientert om at man i Akershus fylkeskommune hittil har arbeidet med valget av tomt og regulering og anskaffelse av denne. Man regner med at regulering og kjøp av tomten vil bli avklart i løpet av første halvår 1997, altså i inneværende halvår. Samtidig arbeider man med den mindre utvidelsen eller ombyggingen ved Ski sykehus.

       Det er ennå mange forhold som må avklares for utformingen av et nytt Follo sykehus. Akershus fylkeskommune har tatt kontakt med Oslo kommune og Østfold fylkeskommune i den innledende planleggingsfasen. I forhold til Oslo vil man vurdere om kommunen har behov for å få dekket sine sykehustjenester i Follo for de sydligste bydelene. I forhold til Østfold vil man avklare om endringen i fylkets helseplan og vedtaket der om å utrede ett akuttsykehus for hele fylket vil ha konsekvenser for dimensjoneringen av et Follo sykehus. Dessuten må Akershus ta hensyn til dimensjoneringen av egne sykehus når man skal ta stilling til hvilke ressurser som trengs ved Follo sykehus.

       1. april 1997 vil det tiltre prosjektleder på heltid i Akershus fylkeskommune, og jeg regner med at fylkeskommunen vil legge en nær dialog med departementet når det gjelder den videre planlegging av sykehuset.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg vil gjera statsråden merksam på at eg står her som stortingsrepresentant når eg stiller spørsmål til statsråden, og verken som partileiar eller fylkesrepresentant.

       Spørsmålet er likevel veldig relevant, og eg takkar for svaret. Men eg synest nok det var litt defensivt, for å seia det rett ut. Eg kjenner veldig godt til Akershus fylkeskommune sine planar og òg løyvingar til planleggingsstadiet, men eg er meir interessert i departementet og statsråden sine planar i samband med dette sjukehuset. Har statsråden tidsplanar i forhold til budsjettløyvingar og andre ting? Og kan statsråden stadfesta at vedtaket om å byggja sjukehus i Follo ligg på statsråden sitt bord og ikkje i statsråden sin skuff, slik den ligg på Akershus fylkeskommune sitt bord?

       Eit poeng for meg er at ein må ha stadfesta at departementet er med i planane her i full mon, for det at Akershus fylke brukar store ressursar, som dei faktisk har gjort og kjem til å gjera i framtida, på prosjektering av eit sjukehus som kanskje ikkje blir bygt, må ein iallfall hindra. For meg er det eit poeng å understreka at Follo-distriktet er eit stort distrikt med mange innbyggarar som vil sokna til dette sjukehuset, og at ein må få ei stadfesting frå statsråden av at løyvingane vil fylgja i samsvar med dei planane som Akerhus fylkeskommune jobbar med.

Statsråd Gudmund Hernes : For det første er det altså slik at regulering og plan for kjøp av tomt vil bli avklart i løpet av våren Det er jo klart at man ikke går til innkjøp av en tomt hvis man ikke har til hensikt å reise et bygg på denne tomten. Jeg nevnte også at 1. april, altså om et par måneders tid - knapt nok det - vil det tiltre en egen prosjektleder på heltid i Akerhus fylkeskommune.

       Ellers vil jeg legge til at det nå er et nært samarbeid også i hovedstadsregionen, hvor man planlegger sykehus, og selv om Akershus isolert sett har behov for økt sykehuskapasitet på grunn av en økende og en aldrende befolkning, er det også her selvsagt behov for å se på den samlede kapasitet i hele østlandsområdet. Men som sagt, dette er underveis, og både tomtekjøp og tiltredelse av prosjektleder er altså noe som vil bli avklart i løpet av de nærmeste måneder.

       Jorunn Hageler (SV) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren

       « Det har i den senere tid kommet fram informasjon om at funksjonshemmede kvinner i sterkere grad enn andre kvinner er utsatt for seksuelle overgrep.

       Har statsråden tatt eller vil han ta noe initiativ til å få kartlagt omfanget av problemet, hva som kan gjøres for å forebygge det, og hvilket ansvar mener statsråden at Statens helsetilsyn bør ha på området? »

Statsråd Gudmund Hernes : Seksuelle overgrep mot funksjonshemmede kvinner må ses i sammenheng med « seksualisert » vold generelt. Visse grupper funksjonshemmede synes å være særlig utsatt for seksuelle overgrep. Blant disse er kvinner med sansetap, psykisk utviklingshemmede og fysisk funksjonshemmede. Vi vet ikke nok om omfanget, men slike overgrep ble bl.a avdekket i Sosial- og helsedepartementets prosjekt « Kvinne og funksjonshemmet ».

       Seksuelle overgrep mot kvinner med funksjonshemming er en opprørende maktutøvelse som befester det avmaktsforhold disse kvinnene er i. Overgrepene utøves ofte av mennesker disse kvinnene har et tillitsforhold eller avhengighetsforhold til, noe som gjør det vanskelig, om ikke umulig, å ta opp overgrepene eller frykten for overgrep.

       Forebygging av seksuelle overgrep har to siktemål - dels å forebygge at overgrep skjer, og dels å forebygge at kvinner som har vært utsatt for overgrep, utvikler sekundære skader eller symptomer.

       Forebygging av seksuelle overgrep overfor funksjonshemmede kvinner må inngå som et ledd i det generelle voldsforebyggende arbeid, og også andre sektorer enn helsevesenet må inn. Helsevesenets særskilte oppgave vil her være å bevisstgjøre befolkningen om denne type vold i helseopplysningsarbeidet.

       For å forebygge senskader må helsepersonell skoleres i å fange opp og tolke kvinners signaler om overgrep og i å gi adekvat helsehjelp.

       Både det tidligere Helsedirektoratet og det nåværende Statens helsetilsyn har vært engasjert i arbeidet med denne problematikken. Flere forhold kan nevnes:

       I 1986 utviklet det daværende Helsedirektoratet en handlingsplan om helsetjenesten og den skjulte seksualiserte volden, « Helsetjenesten og privat vold », med en rekke forslag til primær- og sekundærforebyggende tiltak. Noen av disse tiltakene er iverksatt, f.eks fylkesvis skolering av helsepersonell.

       Gjennom « Handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap » har Helsetilsynet satt i gang forsøk med særlige programmer for jenter og unge kvinner med selvtillitstrening og trening i å sette egne grenser. Programmene prøves i øyeblikket ut i forhold til jenter med ulike typer funksjonshemminger. Et program i forhold til gutter i skolen og unge menn i militæret som tar sikte på å forebygge at menn blir « voldsutøvere », er under oppstarting.

       I regi av programmet « Kvinners helse » skal det tidlig på våren holdes en konferanse med sikte på å skolere primærhelsetjenesten i å identifisere kvinnelige pasienter som har vært utsatt for vold.

       Helsetilsynet har ansvar for å påse at helsetjenesten har den nødvendige kompetanse for å kunne gi god helsehjelp til kvinner som har vært utsatt for seksualisert vold.

       Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i Oppland har fått midler til et nettverksprosjekt for kvinner med funksjonshemming, der kvinner bl.a kan komme dersom de trenger hjelp av ulike slag. Prosjektet vant i 1996 bronse i en EU-konkurranse i klassen sosial integrasjon. Jeg vil også nevne at Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet finansierer et kompetansesenter for voldsofferarbeid. Senteret er et kompetansesenter for offentlige og frivillige virksomheters arbeid med voldsofre og voldsofferproblematikk. Det skal bl.a systematisere og formidle og utvikle ny kunnskap om vold og voldsofre.

Jorunn Hageler (SV) : Jeg takker statsråden for svaret og er godt fornøyd med den innsikt og den oppmerksomhet som det ser ut som departementet har rundt disse problemene.

       Det som var mitt utgangspunkt, var at denne gruppen er helt spesiell. Det er ikke bare generelle voldsforebyggende tiltak som må settes i verk, men helt spesielle tiltak. Slik statsråden også nevnte, er jo det typiske at disse funksjonshemmede kvinnene opplever overgrep fra personer som de har et tillits- og avhengighetsforhold til. Det blir selvsagt ekstra vanskelig å fortelle om disse overgrepene hvis f.eks overgriperen er pleieren eller drosjesjåføren, så det er klart mange kvier seg for å gå ut med dette. Derfor trenger vi kunnskap på området, og jeg er kjent med det prosjektet som er i ferd med å avsluttes, som statsråden nevnte.

       Statens helsetilsyn har jo hovedansvaret for koordinering av kvinnehelsespørsmål, og jeg lurer på om man i tilstrekkelig grad har grepet fatt i de nye opplysningene i Statens helsetilsyn.

Statsråd Gudmund Hernes : La meg først si at jeg er helt enig med representanten Hageler i at de som utsettes for denne type vold, er i en særlig vanskelig situasjon nettopp fordi det dreier seg om personer som disse kvinnene er strukturelt avhengige av, og som de også ofte kan komme i et personlig forhold til, noe som gjør at overgrepene blir særlig belastende og samtidig særlig vanskelige å ta opp.

       Når det gjelder spørsmålet om Helsetilsynets rolle, er det mitt inntrykk at de ser svært alvorlig på disse spørsmålene. Jeg kan også nevne at jeg får en del brev i slike saker direkte, og det er da saker som jeg videreformidler til Helsetilsynet. Noen av dem er vanskelige, fordi det jo er et spørsmål her om hva slags prov som kan gis på at overgrep er begått, og det gjør også at disse sakene er vanskelige. Men at de blir sett på med stort alvor, kan det ikke være noen tvil om.

Jorunn Hageler (SV) : Jeg takker for svaret. Jeg kunne tenke meg bare kort å spørre statsråden om tiltak som f.eks trygghetsalarm vil være egnet som ett av mange mulige tiltak for å forebygge og eventuelt avverge overgrep.

       Jeg lurer også på om statsråden kjenner til hele omfanget av dette problemet. Hvor mange er utsatt for det? Hvem er overgriperne? Vet det offentlige helsetilsyn egentlig nok om dette problemet nå?

Statsråd Gudmund Hernes : På det første spørsmålet om trygghetsalarm er svaret at jeg skal ta med meg det tilbake som et forslag, slik at jeg da kan få en vurdering om det er et egnet hjelpemiddel her.

       Når det gjelder spørsmålet om omfang, tror jeg at det realistiske svar er at det kjenner vi ikke. Jeg vil tro at det kan være betydelige mørketall her. Og det skyldes også det som både representanten Hageler tok opp innledningsvis og jeg berørte i mitt første svar, nemlig at det her er tale om en avhengighet som gjør at mange ikke tør stå frem med det de opplever som en umulig valgsituasjon. Men det er altså gjennom de ulike prosjektene gjort forsøk på å skaffe seg et overblikk over problemet og ikke minst finne tiltak for å motvirke at slike situasjoner oppstår. Det er selvsagt det viktigste, men en må også ha et opplegg for å gripe inn når overgrep har skjedd.

       Rita Tveiten (A) : Eg vil tillata meg å stilla følgjande spørsmål til helseministeren:

       « Eg viser til oppslag i Dagbladet 6. februar 1997, om ein kreftpasient som er blitt operert i ansiktet. Etter dagens reglar må pasienten sjølv betala delar av tannbehandlinga som trengst etter sjukdomen.

       Kva kan helseministeren gjera for å retta opp eit regelverk som ikkje ser ut til å fanga opp refusjon for nødvendig kreftbehandling knytt til rekonstruksjon av kjeve og tannsett? »

Statsråd Gudmund Hernes : Oppslaget i Dagbladet 6. februar peikar på uheldige føresegner i eit regelverk som det er nødvendig å gå igjennom og betre. Under behandlinga av helsemeldinga sommaren 1995 bad Stortinget regjeringa om å greie ut refusjonsordninga for pasientar med tannhelseproblem knytte til sjeldne sjukdomar og for pasientar som har hatt kreft i kjeve/munnhole. Det var vedtak nr. XXVIII. Dette har eg alt omtala i St.prp.nr.1, budsjettproposisjonen for 1997. Eg vil gjennomgå dei offentlege støtteordningane til tannbehandling. Det gjeld både stønad frå folketrygda og vederlagsfri tannbehandling i den fylkeskommunale tannhelsetenesta.

       Pasientar som mister tenner eller delar av kjevane på grunn av kreft eller behandlinga av denne sjukdomen, vil, i den grad det lèt seg gjera, etter gjeldande reglar få rekonstruert kjevebeinet kostnadsfritt på sjukehus. Dersom det er behov for tannimplantatar eller metallskiver i kjevebeinet for å få festa kunstige tenner, vil også utgiftene til denne behandlinga bli dekte av sjukehuset. Ei slik ordning kom i stand i 1993. Oversikt frå Helsetilsynet syner at mellom 15 og 20 kreftpasientar årleg får operert inn implantatar etter kreftsjukdom i kjevane eller dei nærmaste omgjevnadene.

       Kreftpasientane må framleis betale eigendel for dei kunstige tennene som skal setjast på implantatane. Pasientane må her søkje bidrag frå trygd. Når det vert ytt bidrag, dekkjer trygda som hovudregel 2/3 av summen som er over 500 kr. For enkelte pasientar kan eigendelen i dei mest omfattande tilfella difor kome opp i 20.000 - 30.000 kr. På årsbasis vil den offentlege støtta for alle kreftpasientane utgjere 400.000 - 500.000 kr i tillegg til den støtta desse pasientane får i dag.

       I samband med framlegget av statsbudsjettet for 1998 vil eg vurdere nødvendige ekstra støtteordningar til tannbehandling til pasientar som har hatt kreft i kjeve eller munnhole, slik at desse kan få kostnadsfri tannbehandling, slik som enkelte andre pasientkategoriar. Kreftsjukdommar og behandlinga av desse er ein så stor påfreistnad for den einskilde at det verkar urimeleg at dei også skal måtte betale ein stor del av kostnadene til rehabilitering av eit øydelagt tannsett.

Rita Tveiten (A) : Eg vil takka statsråden for svaret. Eg er glad for at helseministeren har desse spørsmåla oppe på sin dagsorden, for det kan i alle fall verka urimeleg at det skal vera spørsmål om kor kreftsjukdommen råkar, som skal vera det avgjerande for om ein pasient skal ha rett på å få dekt behandlingsutgiftene eller ikkje.

       Eg vil gjerne òg seia at eg er glad for at helseministeren òg nemner andre alvorlege sjukdommar i munnhola, for det har vore problemstillingar som kanskje har vore litt lite påakta i helsevesenet til no.

       Eg vil òg gjerne stilla eit lite tilleggsspørsmål om kva helseministeren kan gjera for at regelverket for refusjon utviklar seg meir i takt med nye behandlingsformer som er tilgjengelege, og at ein kan følgja betre med når det er så openberre skeivheiter som rammar annleis enn det som har vore tenkt.

Statsråd Gudmund Hernes : Det er et svært viktig problem som representanten tar opp i sitt tilleggsspørsmål, fordi ikke minst når vi har en så rask utvikling av medisinsk kunnskap og medisinsk teknologi, kan det godt skje på flere områder at de refusjonsordninger vi har, ikke er tilpasset de nye muligheter som bys.

       Det er en problemstilling som departementet er oppmerksom på, men jeg er ikke trygg på at vi har gode nok rutiner for den løpende tilpasning. Det gjelder også på andre felter, eksempelvis muligheter for mindre drastiske operasjoner, som det nå er gode muligheter for å gjøre mange steder i landet, men hvor f.eks takstsystemet ikke er tilpasset etter dette. Så noen ganger er det slik at de nye mulighetene bør føre til en økning av refusjonene, i andre tilfeller kan de skjæres ned. Det er også en problemstilling som vi er oppmerksom på, og jeg skal følge dette nøye for å sikre at vi får en så god løpende tilpasning som mulig.

Rita Tveiten (A) : Eg vil berre takka statsråden for at han har ei slik offensiv haldning, slik at dei ulike pasientgruppene kan kjenna seg trygge på at når det er område der det er openbert urettferdige løysingar, så skal dei i alle fall ha mogelegheita for å venda seg til statsråden og kunna gjera merksam på det og verta høyrde på. Dette dreiar seg òg mykje om det samrådet som me har snakka om, at her må folk som har skoa på, få høve til å gje uttrykk for det, slik at dei som kan gjera noko med det, kan få gjort noko med det. Eg ønskjer lykke til!

Spørsmål 9

       Fra representanten Eva R Finstad til samferdselsministeren:

       « Da Stortinget i 1992 vedtok utbygging av Gardermoen som hovedflyplass, satte det krav om utarbeidelse av integrert plan for kunstnerisk utsmykning. En egen utsmykningskomite i Oslo hovedflyplass AS (OHAS) la frem planen i 1995. OHAS har senere besluttet bare å gjennomføre deler av planene, og samferdselskomiteen bad derfor om at Stortingets utsmykningsvedtak ble fulgt opp.

       Hvilke initiativ vil statsråden ta for å sikre at Stortingets intensjoner om integrert utsmykning for hovedflyplassen blir oppfylt? »

       Presidenten: : Dette spørsmålet er utsatt.

Spørsmål 10

       Rolf Terje Klungland (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Eierne av Odda-bedriften Norzink A/S, Rio Tinto Minerals Development Ltd., har nylig tatt ut større aksjeutbytter fra bedriften, noe de legger opp til også i framtiden.

       Mener statsråden dette er i tråd med gjeldende konsesjonsbetingelser? »

Statsråd Grete Knudsen : Konsesjonsvilkårene i Norzink-konsesjonen inneholder ikke bestemmelser om eiernes adgang til å ta ut utbytte fra bedriften. Rio Tinto-Zinc's uttak av utbytte fra Norzink vil således ikke innebære brudd på konsesjonsvilkårene.

       Konsesjonslovgivningen er imidlertid ikke alene i norsk lovgivning når det gjelder å regulere forholdet mellom eier og selskap. En rekke forhold er regulert i andre lover enn konsesjonsloven, og reguleres også best der. Et eksempel på et slikt forhold er nettopp eiernes adgang til å ta ut utbytte.

       Aksjeloven har regler om årsregnskap, om utbytte, om konsernbidrag og revisjon. Loven fastslår at det bare er overskudd fra tidligere eller inneværende år og bare midler fra frie fond som kan benyttes til utbytte og konsernbidrag. Dessuten kan det ikke besluttes utdelt eller overført mer enn det som er forenlig med « forsiktig og god regnskapsskikk ».

Rolf Terje Klungland (A) : Konsesjonsreglene er jo til for å verne samfunnet - og lokalsamfunnet - i forhold til eksempelvis slakting av bedrifter.

       Nå har det vært oppe tidligere i et spørretimespørsmål om det er konsesjon når det gjelder eierskapet av Norzink. Forholdet er jo at når en utenlandsk eier overtar et annet utenlandsk selskap - som Norzink er en del av - trenger en ikke søke om konsesjon i forhold til en slik overtakelse. Er det da slik at Rio Tinto Zink ikke er bundet av de konsesjonsvilkårene som følger bedriften Norzink?

       Unn Aarrestad (Sp) : Eg vil få stilla statsråden følgjande spørsmål:

       « På grunn av låg norsk verdiskaping og teknologisk eksport ved bygging av oljeproduksjonsskip i utlandet, vart Gravdal-utvalet nedsett for å vurdera korleis norsk industri skulle satsa for å oppnå konkurransedyktige løysingar ved bygging av slike skip i Noreg. Utvalet har nå konkludert med at me treng eit skrogverft i Noreg.

       Vil statsråden medverka til at me får dette for å halda på og vidareutvikla norsk kompetanse og arbeidsplassar? »

Statsråd Grete Knudsen : Jeg forstår det slik at Unn Aarrestads spørsmål her dreier seg om - og hun er opptatt av - nye støtteordninger. Som representanten Aarrestad kjenner til, inngikk EU, Japan, Sør-Korea, USA og Norge i 1994 en avtale om nedbygging og avvikling av all statlig støtte til skipsbyggingsindustrien. Ved behandlingen av avtalen gav Stortinget sitt samtykke til at Norge ratifiserte avtalen. Jeg har et klart inntrykk av at Regjeringen har hatt bred støtte i denne saken, både her i huset og fra skipsbyggingsindustrien. Regjeringens standpunkt er basert på at vi ikke tror at vi, uansett nye produksjonsskip eller nye ordninger, kan være tjent med å ha et system der verftene som skal gå inn på nye områder, skal konkurrere om hvem som i tilfelle kan tilby de beste offentlige støtteordningene, i stedet for at verftene konkurrerer ut fra like bestemmelser.

       Skipsbygging har da også siden 1995 vært en del av EØS-avtalen. Derfor er vi omfattet av de plikter og rettigheter som er fastsatt i EUs direktiv for støtte til skipsbygging.

       Det er videre fastslått at det ikke kan gis statlig støtte til kapasitetsutvidende investeringer. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at det i dag er stor overkapasitet i verdens skipsbyggingsindustri. Derfor vil det være meningsløst å gi statsstøtte som øker kapasiteten på samme tid som det ytes støtte for at eksisterende verft skal kunne holde virksomheten oppe. I den grad norske myndigheter skal gi støtte til investeringer som øker norsk kapasitet innenfor skipsbygging, må vi under alle omstendigheter melde dette videre til EFTAs overvåkingssystem.

       Jeg har i det siste forstått det slik at Unn Aarrestad ønsker at vi skal bygge ned all verftsstøtte, helst tidligere enn alle andre. Dette er egentlig bakgrunnen for - og det som ligger i bunnen for - det spørsmålet som representanten Aarrestad reiser når det gjelder skrogverft for oljeproduksjonsskip. Da vil jeg presisere at også regjeringene i de andre EØS-landene - herunder EU-landene - må forholde seg til de samme reglene. Det viktigste når det gjelder et eventuelt skrogverft er da ikke å spørre statsråden, men det er å undersøke og få brakt på det rene om det er byggherrer i Norge og om det er verft i Norge som er økonomisk godt stilt, og som virkelig ønsker å bygge disse skipene i Norge.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg må nok seia at eg føler statsråden til ein viss grad har misforstått spørsmålet mitt. Verftsstøtte skal og må me ha i Noreg så lenge konkurrerande land har det. La det ikkje vera noka misforståing om det. Så får me koma tilbake til å få til ein OECD-avtale med eller utan enkelte land. Det vert eit anna spørsmål akkurat nå.

       Noreg er ein leiande offshorenasjon med høg kompetanse både når det gjeld engineering og utstyr til oljeproduksjonsskip, mens skroga altså har vorte bygde i Det fjerne austen. Me veit at desse landa gjerne òg ville byggja alt i sine eigne land. Gravdal-utvalet vart nedsett nettopp for å sjå på noko av dette, og dette utvalet anbefalte òg at det vart utvikla samarbeidskonstellasjonar som kunne framstå som totalleverandør, og eg lurte på om ikkje statsråden kunne medverka til å få i gang dette samarbeidet.

       Paul Chaffey (SV) : Jeg har følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Hydro Seafood ønsker å bruke middelet Ivermectin for å bekjempe lakselus i en rekke oppdrettsanlegg i Skottland. Middelet påvirker sentralnervesystemet både hos dyr og mennesker, og er ikke godkjent for bruk i oppdrettsnæringen her i landet.

       Hvordan reagerer statsråden på at Hydro Seafood har en annen etisk standard ute enn hjemme, og vil statsråden ta noe initiativ overfor Hydro Seafood i denne saken? »

Statsråd Grete Knudsen : Globaliseringen av norsk næringsliv gjør at vi i vårt internasjonalt rettede næringslivsengasjement stadig støter på problemstillinger og utfordringer som gjelder etikk og handel. Vårt standpunkt er at etisk engasjement ikke stopper ved nasjonalstatens grenser. Vi kan ikke ha en moral for hjemmebruk og en for utebruk, eller for den saks skyld en tredje for de transnasjonale, statsløse selskapene, som verken befinner seg eller definerer seg som ute eller hjemme. Det gjelder forhold til menneskerettigheter, sosiale rettigheter, arbeidslivsstandarder og hensyn til miljø og bærekraftig utvikling, etniske minoriteters stilling, osv. Vi har grunn til å forvente at norsk næringsliv i utlandet formidler holdninger og en kultur som vi og andre gjenkjenner som vår.

       Til den konkrete saken det er spurt om, har Hydro Seafood i samarbeid med skotske miljømyndigheter startet forsøk ved to oppdrettsanlegg for å vurdere en eventuell miljøpåvirkning ved bruk av Ivermectin. Det er snakk om forsøk, det er ikke snakk om bruk. Produsenten har imidlertid ikke søkt om å få godkjent dette stoffet til fisk i Norge. Statens legemiddelkontroll har derfor ikke vurdert bruken av dette stoffet til fisk.

Paul Chaffey (SV) : Nå skjønner jeg statsråden sånn at hun argumenterer med at dette stoffet ikke er forbudt i Norge, det er bare ikke i bruk, sånn at man kan ikke si at Hydro Seafood driver miljødumping i Skottland. Utgangspunktet man er nødt til å ha i en sånn sak, er om stoffet er farlig eller ikke, og så vidt jeg skjønner, er dette stoffet vurdert som farlig. Og hvis man tar i bruk i utlandet et stoff som er farlig, som ikke er i bruk i Norge, er det etter min oppfatning et problem.

       Så er spørsmålet hva man gjør med norske bedrifter som velger å gå en sånn vei. Jeg tror også at dialog er viktig. Men hva hvis bedriftene ikke er interessert i å høre på det Regjeringen og næringsministeren har å si, hva gjør man da? Hydro er jo i tillegg en statseid bedrift, eller i hvert fall en bedrift med statlig majoritet. Er Regjeringen villig til å akseptere at en sånn bedrift går sine egne veier og ikke hører på det Regjeringen sier?

Statsråd Grete Knudsen : I dette tilfellet er Hydro med på et forsøk sammen med skotske miljømyndigheter for å prøve ut og vurdere miljøpåvirkningen ved bruk av dette stoffet. Hydro Seafood er klar på at man vil utvikle sin virksomhet basert på prinsippet om bærekraftig utnyttelse av ressursene og et sterkt miljøansvar. Jeg har ikke noen grunn til å tro at Hydro verken denne gangen eller ellers har noen annen moral hjemme enn ute, jeg opplever dem som svært ansvarsbevisst. Og er vi uenige, går jeg ut fra at også Hydro, som andre bedrifter, vil gjøre seg bruk av den « møteplassen » vi nå vil få i departementet, der man kan diskutere både med miljøorganisasjoner og andre de problemene som oppstår.

Spørsmål 13

       Fra representanten Mimmi Bæivi til forsvarsministeren:

       « Jeg viser til dom i Høyesterett 10. september 1996 (Hålogaland), hvor Forsvaret tapte en sak angående overflyging og dermed tap av rein. Forsvaret var ikke uenig i at dette kan skje, det vil alltid være en risiko. I dette spesielle tilfellet var ikke flygeren under den tillatte høyde på 1000 fot, som er fastsatt av Forsvaret. Flygerne vil altså være i god tro, men påfører likevel staten erstatningsansvar.

       Vil det ikke ut fra dette være naturlig å justere denne høyden? »

       Presidenten: Dette spørsmålet må utsettes til neste spørretime.

Spørsmål 14

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Mitt spørsmål til finansministeren lyder slik:

       « Det er i dagens lovverk grenser for kor mykje eigedomsmeklarar kan ta i forteneste.

       Vil statsråden vurdera eit liknande system for meklarar som har som oppgåve omsetjing av valuta, aksjar og obligasjonar? »

Statsråd Jens Stoltenberg : La meg først kommentere premissene for spørsmålet:

       I medhold av den gamle eiendomsmeglingsloven av 1938 fastsatte Finansdepartementet ufravikelige satser for meglerprovisjonen. Den gjeldende loven om eiendomsmegling trådte i kraft 1. april 1990. Eiendomsmeglingsloven fastsetter avtalefrihet mellom megler og kunder når det gjelder provisjonen. Det er imidlertid hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om meglerens vederlag. Denne hjemmelen kan bl.a brukes til å sette tak på provisjonen. Slik forskrift er imidlertid ikke gitt. Prisene på eiendomsmeglertjenester har derfor siden 1990 vært satt fritt i avtale mellom megler og oppdragsgiver.

       Når det gjelder megling av verdipapirer, vil jeg si følgende:

       Da den nye verdipapirhandelloven ble satt i kraft i 1985, gikk en bort fra systemet med faste kurtasjesatser, dvs. en fast pris for megling av verdipapirer. Ved behandlingen av den nye loven sluttet Stortinget seg til Regjeringens forslag om å beholde en begrenset fullmakt til å regulere vederlaget ved kjøp og salg av mindre verdipapirposter. Denne fullmakten ble aldri brukt og ble opphevet ved endringen av verdipapirloven som trådte i kraft ved siste årsskifte. Regelverket for verdipapirforetak ble endret vesentlig sist sommer, og endringene trådt i kraft ved årsskiftet. Siktemålet med disse reglene er dels å sikre at kundene får sine oppdrag utført på en korrekt måte, og dels å bidra til at det er tilstrekkelig konkurranse mellom tilbyderne av slike tjenester.

       Tjenester i forbindelse med kjøp og salg av valuta er ikke særskilt regulert.

       Lønnsomheten i norske verdipapirforetak er for tiden høy, og det kan stilles spørsmål ved hvorfor det betales så mye for de tjenester disse foretakene yter.

       Generelt har Finansdepartementet lagt til grunn at vi bør søke å stimulere konkurransen innen ulike deler av næringslivet, og at det må foreligge særlige grunner dersom myndighetene skulle gripe regulerende inn i prisfastsettelsen. Meglervirksomhet er ikke stedbunden. Den kan uten store kostnader flyttes til andre land. Det er økende konkurranse mellom de ulike finanssentra i Skandinavia og i Europa. Dette tilsier også at det ikke innføres en særskilt norsk prisregulering på dette området.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Stortingsfleirtalet vedtok våren 1996 etter forslag frå Regjeringa ei omfattande liberalisering innan området verdipapirhandel. Senterpartiet åtvara mot å la eigne og interne retningslinjer i bransjen erstatta ei skjerping av lovverket. Vi gjekk imot Regjeringa sine forslag m.a. om reglar for eigenhandel, men fekk i desse spørsmåla berre støtte frå SV og RV.

       Når eg i dag tar opp igjen eit spørsmål som vart avvist av finansminister Sigbjørn Johnsen i fjor vår, er det fordi han i sitt svar sa at maksimalprisar ikkje var ei aktuell problemstilling på det tidspunktet, men at det var eit tema ein kunne ha med seg i den vidare diskusjonen. Somme vil seia at dette gjeld så få, det handlar om misunning og småleg jantelovtenking. For meg er meklarprovisjonar eit prinsipielt spørsmål. Det er ikkje inntektene til den enkelte av dei få det gjeld, som er poenget. Meiner statsråden at det er rett at denne sektoren skal ha romslegare rammevilkår enn alle andre bransjar?

       No brukar Arbeidarpartiet fine ord om inntektsutjamning og rettferdig fordeling, og i denne samanhengen høyrer desse spørsmåla heime. Dei fleste skattytarar har nyleg mødesamt og omstendeleg fylt ut sjølvmeldinga for inntektsåret 1996 og opplever detaljreguleringar på mange område. Er det slik at statsråden vil skjerpa lovverket og syta for ei meir rettferdig fordeling i samband med ei sak som han har til handsaming til våren?

Statsråd Jens Stoltenberg : Vi snakker nå om flere ting. Det ene er spørsmålet om vederlaget til meglere skal reguleres. Jeg har sagt at ingen setter pris på og ingen mener at det er bra at det er ekstra stort utbytte og stor fortjeneste i meglerforetak. Det kan bl.a undergrave hele tilslutningen til inntektspolitikken her i landet.

       Det andre vi diskuterer, er verdipapirhandel generelt, og tilleggsspørsmålet handlet først og fremst om det. Jeg vil her bare si at vi ønsker et sterkere og bedre lovverk, og at Regjeringen i løpet av våren vil komme med endringsforslag i verdipapirhandelloven nettopp for å gi oss et bedre lovverk enn det vi har i dag.

Spørsmål 15

       Erling Folkvord (RV) : Eg skal få stille eit spørsmål til utdanningsministeren om skolefritidsordninga:

       « Aftenposten skrev forrige onsdag om barna på skolefritidsordningen i Sørkedalen som må bruke helsesenterets venterom når de skal leke etter skoletid.

       Fins det noen nedre grense for hva skolestatsråden syns er « tjenlige lokaliteter » for skolefritidsordningen? »

Statsråd Reidar Sandal : Representanten Folkvord bruker uttrykket « tjenlige lokaliteter » på ein slik måte at det synest å vise til kravet i grunnskulelova § 10, der det heiter: « Kommunane skal syte for tenlege skolar ». Skulefritidsordningar er ikkje omfatta av føresegnene i grunnskulelova.

       Skulefritidsordning er eit frivillig omsorgs- og fritidstilbod til barn på småskuletrinnet og for funksjonshemma barn frå 6 til 12 år som treng opphald ved skulen utover undervisningstida. Vanlegvis er det kommunen som er eigar og har ansvaret for drifta. Også private, t.d. foreldreforeiningar eller samarbeidstiltak mellom kommunar, lokale foreldregrupper og foreiningar i det enkelte lokalmiljø, kan eige og drive skulefritidsordningar.

       Stortinget vedtar i dei årlege statsbudsjetta satsane for øyremerkte tilskot til drift av skulefritidsordningar.

       Departementet kunngjer i rundskriv kvart år tilskotssatsar og vilkår for tilskot, jf. Rundskriv F-16.

       For 1997 er følgjande vilkår sette for tildeling av statstilskot til skulefritidsordningar:

       « Skolefritidsordninger (både private og kommunale) som det søkes statstilskudd for skal være godkjent av kommunen. Godkjenningen gjelder lokaler, utearealer, finansieringsplan og vedtekter for det enkelte tiltak. Lokalene skal være i overensstemmelse med forskriftene i plan- og bygningsloven, og byggeforskriften, Kommunehelsetjenesteloven, Arbeidsmiljøloven, Brannvernloven og lov om produktkontroll. »

       Kommunane står som mottakarar av statstilskotet for både kommunale og private ordningar og er ansvarlege for at vilkåra er oppfylte.

       I det årlege rundskrivet innarbeider departementet rettleiing og informasjon med sikte på å fremje utviklinga av kvalitativt gode skulefritidsordningar. I rundskrivet står det m.a.:

       « En god skolefritidsordning må ta utgangspunkt i småskolebarnas behov. Omsorg, lek kulturaktiviteter og sosial læring bør danne kjernen i innholdet i skolefritidsordningene. »

       Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet har i samarbeid med Barne- og familiedepartementet gjennom fleire år utarbeidd brosjyrar og rettleiingsmateriell med informasjon om drift av skulefritidsordningar.

       Departementet vil arbeide vidare med kvaliteten i skulefritidsordningane og kjem tilbake til dette i samband med kommuneøkonomiproposisjonen for 1998.

       Departementet føreset at lokala som skal brukast til skulefritidsordningar, er i samsvar med dei føresegnene eg har vist til, og eg ventar at kommunane følgjer opp desse krava.

       Eg vil be Statens Utdanningskontor i Oslo og Akershus undersøkje om lokala i dette tilfellet er i samsvar med vilkåra for tilskot.

Erling Folkvord (RV) : Eg takkar statsråden for eit svar som inneheld namnet på mange forskrifter og mange gode ord, men så vidt eg kunne høyre, null ansvarsvedkjenning. Foreldre har med god grunn oppfatta

       skolefritidsordninga som ein heilt fast del av skolen for dei lågaste alderstrinna, og nå startar statsråden med å peike på at det ikkje er lovfesta, det er ingen rett, det er eit frivillig tilbod. Eg synest det er forholdsvis hårreisande å høyre det nokre få månader før det er meininga at ein for første gong skal sette 6-åringane inn i skolen. Tar statsråden ansvaret for trygge skolefritidsordningar som tar utgangspunkt i småskolebarna sine behov frå byrjinga av kommande skoleår?

Statsråd Reidar Sandal : Det svaret som eg nyleg gav til representanten Folkvord, er ikkje noka ansvarsfråskriving frå mi side. Eg har relativt utførleg gjort greie for korleis systemet er, og at det er kommunane som etter føresegnene har ansvar for at vilkåra er oppfylte for både dei offentlege og private skulefritidsordningane som kommunane mottar statstilskot for.

       Eg har vidare understreka at her er ei rekkje føresetnader som må vere innfridde for at tilskot skal gjevast, og det er eit kommunalt ansvar å følgje dette opp. Dette baserer seg på den funksjonsdelinga vi har mellom ulike forvaltingsnivå i landet vårt.

Erling Folkvord (RV) : Statsråden er framleis tvitydig og derfor utydeleg når han startar med å seie at det eg sa i stad, var ikkje noka ansvarsfråskriving - og så kjem det i neste setning: men det er nokre heilt andre enn eg som har ansvaret. Det er nettopp det som er den mest underfundige ansvarsfråskrivinga, som blir så vanskeleg å forhalde seg til.

       Ta Oslo som eksempel. Nå har kommunestyret vedtatt at ein ikkje skal bruke kommunale pengar på skolefritidsordninga, slik at det berre blir statstilskotsdelen og foreldrebetaling. Det vil seie å bruke prismekanismen til å heve prisane og dermed fjerne køane, slik at ein ikkje treng å skaffe lokale. Er det noko som statsråden føler at han må ta noko ansvar for?

       Bydelslegen i Sørkedalen seier:

       « Vi har savnet noen som kan gripe inn og skjære gjennom. Vi opplever at ingen tar ansvar. »

       Er statsråd Sandal ein skolestatsråd som kjem til å gripe inn og skjære gjennom nå når det trengst?

Statsråd Reidar Sandal : Det overraskar meg eigentleg at representanten Folkvord kan stå på denne talarstolen i dag og hevde at svaret eg har gitt, er både tvitydig og utydeleg, for eg har gjort greie for dei føresegnene som gjeld, og i tillegg har eg varsla at eg vil be Statens Utdanningskontor i Oslo og Akershus å sjå på det konkrete tilfellet som representanten Folkvord har tatt opp, med den føresetnaden at ein skal finne ut om det tilfellet i Sørkedalen som det er vist til, fyller vilkåra for å få statstilskot. Det synest eg er eit konkret initiativ som representanten Folkvord i staden for å polemisere mot, burde vere tilfreds med.

       Elles vil eg få lov å understreke at den prosedyren som eg har gjort greie for skal følgjast i slike saker, faktisk er ein prosedyre som Stortinget har sanksjonert.

Spørsmål 16

       Fra representanten Bjørn Hernæs til landbruksministeren:

       « Styret i Norske Meierier har vedtatt å flytte 20 forskningsstillinger fra Brumunddal. Samtidig endres næringspolitikken for primærnæringene til kompetanseoppbygging med særlig vekt på å utvikle distriktenes egne fortrinn. Hedmark er landets største landbruksfylke, men de lokale næringsrettede forsknings- og utviklingsaktiviteter er for svake i forhold til behovet.

       Hvilke virkemidler innenfor landbrukspolitikken kan fremme en positiv utvikling av forskning, miljø og produktutvikling i Innlands-Norge? »

       Presidenten: Dette spørsmålet bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

Spørsmål 17

       Magnar Sortåsløkken (SV) : Jeg har følgende spørsmål til landbruksministeren:

       « Synnøve Finden Meierier A/S har planer om tapping av konsummelk ved sitt anlegg i Alvdal. Planene vil føre til at meieriene i Nord-Østerdal må kjøre inn ca 100 mill. liter melk fra andre kanter av landet, noe som vil medføre urimelig lange transportavstander og nedlegging av arbeidsplasser andre steder. Samtidig er det en betydelig overkapasitet i meierisamvirket.

       Vil statsråden ta initiativ til at denne uheldige og unødvendige overinvesteringen kan stoppes? »

Statsråd Dag Terje Andersen : Synnøve Finden Meierier A/S har etablert sin virksomhet under en eksisterende markedsordning for melk. I henhold til denne har meierier eller melkeforedlingsbedrifter adgang til å kjøpe melkeråvarer fra Norske Meierier med utgangspunkt i samme råvareverdi som tilsvarende melkeanvendelse gir i prisutjevningen, det såkalte Riksoppgjøret.

       I den nye markedsordningen som settes i verk 1. juli i år, er det lagt til grunn at Norske Meierier fortsatt skal være markedsregulator for melkesektoren og ha mottaks- og forsyningsplikt innenfor visse rammer. Mottaks- og forsyningsplikten knyttes til melk som råvare og dekning av konsummelkmarkedet. Forsyningsplikten skal ivaretas slik at konsummelk prioriteres foran faste produkter og forbrukermarkedet foran industrimarkedet.

       Markedsregulator vil ut fra dette også ha ansvar for å levere melk som råvare til meierier uten egne leverandører. Ved levering av melk for konsummelkproduksjon til meierier utenom meierisamvirket vil dette måtte skje på åpent sammenlignbare og likeverdige vilkår med tilsvarende vilkår innenfor meierisamvirket.

       Det er ved utformingen av den nye markedsordningen lagt vekt på at det ikke skal stimulere til urasjonelle meierilokaliseringer og unødig lange transportavstander.

       I den nye markedsordningen vil det derfor ordinært ikke bli gitt transportstøtte til mellomtransport mellom meierier. Unntaket er når markedsregulator må trans

       portere konsummelk fra overskuddsområder til underskuddsområder, såkalt medstrømstransport.

       Det er i utgangspunktet utover dette ikke lagt inn spesielle tiltak i ordningen for å regulere etablering og lokalisering av meierier. Landbruksdepartementet vil imidlertid følge utviklingen nøye. Dersom det viser seg at det oppstår urasjonelle og unødig kostnadskrevende lokalisering av meierianlegg, vil tiltak bli vurdert.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Jeg takker statsråden for svaret.

       I dag blir det produsert ca 43 millioner liter i det aktuelle området. De foreliggende utbyggingsplanene i dette området vil bety et behov for nye 100 millioner liter melk. Og da er spørsmålet: Hvor skal de hentes fra og på bekostning av hvem? Landbruksdepartementet vil følge nøye med i det som skjer på meierifronten i Nord-Østerdal, sa statsråden. Men er departementet villig til å gå inn og styre en utvikling, eller er det slik at departementet ikke har eller ikke vil ta i bruk nødvendig styringsredskap hvis behovet er der?

       Jeg ber statsråden som ansvarlig statsråd for dette viktige området om å følge utviklingen svært nøye og om nødvendig gripe inn for å stoppe en utvikling i overinvestering, med de konsekvenser dette kan få. Og jeg må si at en arbeiderpartistatsråd bør i aller høyeste grad ha interesse av å gå inn og se på dette og ikke la markedskreftene få helt fritt spillerom.

Spørsmål 18

       Presidenten: Dette spørsmål, fra representanten Lisbeth Holand til barne- og familieministeren, besvares av justisministeren som rette vedkommende.

       Lisbeth Holand (SV) : Dette er et spørsmål jeg ønsket å stille til barne- og familieministeren, men som jeg nå stiller til justisministeren:

       « Utlendingsloven åpner for at det kan legges vekt på sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket ved vurdering av oppholdstillatelse i landet. Vi har flere eksempler den siste tida på at ei ny vurdering av foreldres oppholdsgrunnlag har ført til at familier har blitt nekta videre opphold i landet etter over 10-15 års opphold.

       Mener statsråden at barns tilknytning til riket ved å ha vokst opp i Norge blir tatt tilstrekkelig hensyn til i slike tilfeller? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Utlendingsloven skiller mellom to hovedtyper tillatelser. Det er de tillatelser som danner grunnlag for varig opphold, dvs. at de gir rett til bosettingstillatelse etter tre års opphold i Norge, og de tillatelsene som ikke danner grunnlag for varig opphold. Oppholdstillatelse gitt i studieøyemed er et eksempel på tillatelser som ikke gir grunnlag for varig opphold i Norge. Dette har bl.a sin bakgrunn i at bestemmelsene om studieopphold har et bistandspolitisk formål. Studier i Norge skal bidra til kompetanseopp

       bygging i utlendingens hjemland. Det bistandspolitiske elementet gjenspeiles også i Lånekassens regler for studielån og stipendier.

       Den situasjonen med langvarig opphold som representanten Holand beskriver, vil normalt bare oppstå der foreldrene har hatt oppholdstillatelse i Norge i studieøyemed. Ved slike tillatelser er det altså en forutsetning at vedkommende skal forlate Norge. Denne forutsetningen kommer klart til uttrykk i utlendingslovens regelverk, samt at den enkelte uttrykkelig blir gjort kjent med forutsetningen om retur i den gitte tillatelsen.

       Studieopphold vil ofte kunne strekke seg over lengre tid, og her som i mange andre sammenhenger har man et dilemma. Skal man avskjære studenten muligheten for å ha familien hos seg i studietiden og derved styrke motiveringen for hjemreise, eller skal man la familien få oppholde seg her og derigjennom få sterkere tilknytning til Norge?

       Det å ikke gi familien opphold er ingen god løsning. Studentens ektefelle og barn har derfor en mulighet til oppholdstillatelse under den andre ektefellens og foreldrenes studier. Til gjengjeld har man valgt å praktisere returforutsetningen relativt strengt, også i de tilfeller der oppholdet er langvarig og eventuelle barn er født i Norge. Dette bl.a ut fra hva som er formålet med å gi studietillatelser, samt at familien hele tiden har vært kjent med at de må reise tilbake til sitt hjemland.

       Jeg understreker at hensynet til barnet likevel blir vurdert i de tilfeller der oppholdsgrunnlaget i Norge ikke lenger er til stede. Det er også i tråd med FNs barnekonvensjon, som fastslår at hensynet til barnet skal være et viktig moment ved utøvelsen av alle offentlige handlinger. Her er det ingen motsetninger. Alle saker underlegges en konkret vurdering, og spesielle forhold kan gjøre seg sterkere gjeldende enn vanlig, da oftest forhold i tilknytning til barnas situasjon. Etter en samlet vurdering kan man da finne at det foreligger så sterke menneskelige hensyn at det gis fortsatt oppholdstillatelse.

Statsråd Gerd-Liv Valla : På hvilken måte dette rent faktisk foregår, har jeg ikke oversikt over. Det jeg har fått brakt på det rene, er i hvert fall at det er ingen motsetning mellom utlendingsloven og FNs barnekonvensjon.

       Jeg synes at forutsigbarhet er viktig. Det er en viktig del av rettssikkerheten for oss alle sammen. Det er et moment som selvfølgelig må tillegges vekt i en samlet vurdering.

       John Alvheim (Frp) : Jeg skal få stille planleggings- og samordningsministeren følgende spørsmål:

       « Det går frem av Dagbladets oppslag 27. januar 1997 at et stort antall medarbeidere i Konkurransetilsynet er langvarig syke av inneklimaet i tilsynets lokaler. Problemene blusset opp etter at lokalene var blitt oppusset.

       Vil Regjeringen ta initiativ til at virksomheten flyttes til andre lokaler, og inntil dette eventuelt er skjedd, sørge for at syke medarbeidere kan ha hjemmekontor, eller annet egnet kontor inntil det er dokumentert at inneklimaet ikke fører til sykdom? »

Statsråd Bendik Rugaas : Etter at Konkurransetilsynet flyttet inn i rehabiliterte lokaler i Hieronymus Heyerdahls gate 1 i 1994-95, har det oppstått inneklimaproblemer i lokalene som har ført til betydelige helseproblemer for noen av de tilsatte. Pr. i dag har tre medarbeidere hjemmekontor. Grundige undersøkelser har sannsynliggjort at det er en bestemt muggsopp, Aspergillus niger, som har ført til plagene.

       Det er iverksatt en rekke tiltak fra ledelsens side i samarbeid med de tilsattes organisasjoner for å løse problemene, herunder bruk av ekspertise på bred basis, som konsulentfirmaet Hjellnes COWI, innemiljøavdelingen i Oslo kommune, SINTEF og Ullevål sykehus.

       De siste kontrollmålingene som nå er gjennomført av SINTEF, viser at luftens mikrobiologiske sammensetning er normalisert. SINTEF konkluderer i sin sluttrapport, datert 20. januar 1997 med følgende:

       « Med bakgrunn i de arbeider som er blitt gjort for å eliminere Aspergillus niger fra inneluften ved H. Heyerdahlsgt. 1, og de gode resultater som er vist fra tiltakene, vil det forventes at personalet ved Konkurransetilsynet ikke lenger skal bli eksponert for denne muggsoppen eller andre mikrober/komponenter som fulgte de samme spredningsveiene i luften ».

       Det er selvsagt sterkt beklagelig at en del av de tilsatte i Konkurransetilsynet har fått helseplager som kan skyldes inneklimaet. I første omgang er dette en sak som berører Konkurransetilsynets arbeidsgiveransvar. Det er gjennomført en rekke tiltak for å bedre inneklimaet i lokalene, og lagt til rette for spesielle løsninger for de ansatte som har vært sterkest berørt av problemene. Departementet har fulgt saken, og kan ikke se noe kritikkverdig i ledelsens håndtering.

       Arbeidstilsynet er nå direkte koblet inn, og har hatt befaring i Konkurransetilsynets lokaler. I brev av 28. januar i år pålegger Arbeidstilsynet å utarbeide en handlingsplan for iverksetting av nødvendige tiltak innen 3. mars 1997.

       En intern arbeidsgruppe i Konkurransetilsynet med representanter fra ledelsen og organisasjonene skal innen 25. februar i år vurdere tiltak for å bedre det organisatoriske arbeidsmiljøet på kort sikt og lang sikt og hjemmekontorordningen, eventuelt « satellittkontorer ». Arbeidsgruppen skal også vurdere hvorvidt Konkurransetilsynet bør flytte fra lokalene i H. Heyerdahlsgt. 1.

       På denne bakgrunn mener jeg at det ikke er grunnlag for å ta initiativ overfor Konkurransetilsynet i saken før de aktuelle spørsmålene er nærmere behandlet av den interne arbeidsgruppen og Arbeidstilsynet.

John Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er positivt at noe blir gjort. Men fram til nå har det vel vært slik at Konkurransetilsynet har ønsket å løse sitt inneklimaproblem ved å presse dem som blir syke av lokalene, ut av etaten. Tilsynet vil ikke flytte, ikke skaffe alternative lokaler til tross for at staten har betydelig samling av lokaler i Oslo, eller fortsette ordningen med hjemmekontor. Det er gjort klart overfor de ansatte at de må avfinne seg med å slutte i jobben hvis de ikke vil fortsette i de nåværende lokaliteter.

       Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden blir da som følger: Er det den vanlige arbeidsgiverpolitikk som føres i statens organer, at man er på kant med arbeidsmiljøloven og er på grensen av det som er tillatt i det normale arbeidsliv?

Statsråd Bendik Rugaas : I denne saken har, som det er redegjort for, Konkurransetilsynet fulgt det regelverk som fins. De har tatt dette opp med de ansattes organisasjoner og har strukket seg langt i retning av å finne løsninger for bl.a hjemmekontorordninger. Det de har vært oppsatt på, er å finne fram til en sikkerhet for dem som arbeider der, for at dette er lokaler som er forsvarlige i forhold til de regler og de normer som er satt. De siste målingene fra SINTEF, som er referert til, bekrefter det. På en måte kan man si at man har fått en « friskmeldingsattest » for disse lokalene.

       Det gjenstår så hvordan man skal løse saken for de ansatte som har blitt berørt av dette. Dette arbeidet er nå i gang.

John Alvheim (Frp) : Ifølge melding til meg gikk for bare noen få dager siden en ny ansatt ut i sykmelding på grunn av de samme problemene. Det skulle da være etter at lokalene var « friskmeldte » av SINTEF. Så det er et spørsmål som henger i løse lufta, hvorvidt dette er riktig eller ikke.

       Som statsråden sa, er Arbeidstilsynet nå koblet inn i henhold til arbeidsmiljøloven § 14. Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden blir da: Vil Konkurransetilsynet imøtekomme kravene fra Arbeidstilsynet på en slik måte at ikke ansatte mer eller mindre tvinges ut av sin jobb i Konkurransetilsynet, slik det har ligget an til fra ledelsens side på et tidligere tidspunkt?

Statsråd Bendik Rugaas : Planleggings- og samordningsdepartementet har som sagt et overordnet ansvar for politikken i staten på dette området. Dette utøves gjennom lovgivning, forskrifter og regelverk.

       Som sagt tidligere, har Konkurransetilsynet gjennomført en rekke tiltak for å prøve å løse de problemene som er oppstått. Det pågår nå en prosess mellom Konkurransetilsynet og Arbeidstilsynet som forhåpentligvis vil føre til en avklaring med hensyn til hva som skal gjøres. Departementet vil følge utviklingen i saken.

       Jeg finner det ikke riktig nå å gå inn i og diskutere hvorvidt departementet på et senere tidspunkt skal ta direkte initiativ i saken eller ikke. Vi håper at det interne arbeidet som nå er i gang, og kontakten med Arbeidstilsynet vil legge til rette for en god håndtering også av de personene som nå har hjemmekontor, og hvordan dette skal bli i fortsettelsen.

Spørsmål 20

       Odd Roger Enoksen (Sp) : Jeg vil gjerne stille statsråden følgende spørsmål:

       « Redningstjenesten utenfor kysten av Nord-Norge kan bli svekket som følge av Statoils planer om å stanse salg av drivstoff ved 13 flyplasser i Nord-Norge. Redningshelikoptrene vil dermed få færre steder hvor der kan fylles drivstoff, noe som vil gå ut over redningstjenesten.

       Hva vil statsråden gjøre for å hindre at redningstjenesten utenfor kysten av Nord-Norge blir dårligere? »

Statsråd Ranveig Frøiland : Statoil er i dag representert med drivstofftenester på 25 av dei 26 regionale flyplassane her i landet. Denne kjeda av flyplassanlegga til Statoil vart etablert frå 1967/68 og stod ferdig i 1974. Anlegga vart framfor alt bygde opp for å tilfredsstilla Widerøe sitt daglege behov for forsyning av drivstoff. Statoil ynskjer no å omvurdera tenesta på 13 av dei 25 flyplassane. 8 av dei 13 flyplassane ligg i Nord-Noreg. Statoil har ikkje eigne tilsette på desse plassane, men det er dei respektive kommunane som har det daglege tilsynet med anlegga og gjennomfører sjølve tankinga. Statoil har likevel sjølv ansvaret overfor kundane, inklusiv det forsikringsmessige ansvaret.

       Gjennom åra har tankingsmønsteret på desse flyplassane endra seg vesentleg. Dette har samanheng med at nye flytypar med større rekkevidde er tekne i bruk. Tankinga vert no i stor grad konsentrert på stamruteplassane. Statoil har difor registrert ein sterk nedgang i uttak av drivstoff frå dei minste lufthamnene. Siste året vart det frå dei 13 flyplassane levert om lag 1 mill. liter jetdrivstoff, som svarer til om lag 0,016 % av dei samla leveransane av slikt drivstoff i Noreg.

       På denne bakgrunnen og fordi desse 13 tankanlegga no er så gamle at dei må oppgraderast, har Statoil vendt seg til Luftfartsverket og meldt frå om behovet for å omvurdera forsyningskontrakten. I lufthamner der Luftfartsverket finn at det framleis må vera drivstoff, er Statoil innstilt på å gå inn i dialog med styresmaktene for å sikra verksemda, anten som i dag eller ved andre former for samarbeid. Eventuelt er Statoil innstilt på å drøfta ei overføring av eigedomsretten til tankanlegga til nye eigarar på avtalte vilkår, om Luftfartsverket ynskjer ei slik løysing.

       Denne saka vert no handtert i Luftfartsverket, og Statoil ventar på ei nærare avklaring om behovet for drivstofftenestene og styresmaktene si haldning til løysing av dei.

       Regjeringa er innstilt på å finna løysingar som ikkje svekkjer redningsberedskapen langs kysten.

Spørsmål 21

       Jan Simonsen (Frp) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Flere politikammere har fått beskjed om kraftige reduksjoner i sine driftsbudsjett i forbindelse med tildelingen av midler for 1997. Blant annet har Haugesund politidistrikt fått redusert driftsbudsjettet med 38,3 % i forhold til 1996.

       Hva er årsaken til denne dramatiske reduksjonen av driftsbudsjettet for Haugesund politidistrikt og andre politidistrikt? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Innledningsvis vil jeg peke på en åpenbar misforståelse som jeg tror må ligge til grunn for representanten Simonsens spørsmål. Haugesund politidistrikt har fått en økning av driftsbudsjettet for 1997 med 3,5 % sammenlignet med tildelingen for 1996.

       Alle politidistrikt har ved tildelingen av budsjett fått lagt inn full dekning for faste utgifter for 1997. Dette gjelder også Haugesund politidistrikt.

       Misforståelsen i representantens spørsmål har antakeligvis sammenheng med en viss sammenblanding av begrepene faste og variable utgifter. Jeg skjønner at det kan gjøres, for dette er ikke helt enkelt. De største postene blant de faste utgiftene er lønn, husleie og den type ting. Med andre ord inngår både lønnsmidler og driftsmidler i de faste utgiftene. Slike faste utgifter er klart den største delen av budsjettet, og utgjør på landsbasis ca 87 %

       Men i tillegg bevilges det midler til såkalte variable utgifter. Det er også både lønns- og driftsutgifter, men det er vanskelig å anslå hvor store de blir. Det kan være overtid, det kan være ekstra inventar, det kan være ting som kommer uventet. Dette er variable utgifter.

       I snitt er de variable utgiftene ved landets politikamre redusert med ca 33 %. Det gjelder også for Haugesund politidistrikt. På årets politibudsjett utgjør de variable utgifter ca 13 %. Det er denne andelen av totalbudsjettet som har vært gjenstand for en reduksjon.

       Men så er det naturlige spørsmål hva som er årsaken til at mens totalbudsjettet har hatt en økning, har midlene til de variable utgiftene likevel blitt redusert. Det har så vidt jeg har klart å bringe på bane, sammenheng med flere faktorer. Fra 1990 til 1996 har etaten totalt sett blitt tilført 2 100 nye stillinger. Det har vært en betydelig lønnsvekst, det har vært en økning av husleieutgifter, og for i hvert fall enkelte politikamre har økte strømpriser betydd mye. Dette har ført til en betydelig økning av de faste utgiftene, som har hatt sine konsekvenser for de variable. Det er forklaringen på at man til tross for økte budsjettrammer har fått en reduksjon i midlene til de variable utgiftene.

Jan Simonsen (Frp) : Jeg er jo glad for at justisministeren oppfattet spørsmålet slik at det gjelder reduksjon av midler til de variable utgifter, som altså for Haugesunds politidistrikt er redusert med 38,1 % og for Oslo politikammer med 34,5 mill. kr. Det får dramatiske konsekvenser.

       Det som har skjedd, er følgende: Da budsjettproposisjonen kom, ble Stortinget opplyst om at man hadde fått en økning for politiet med 3,1 %. Så øker Stortinget politibudsjettet, og resultatet blir til syvende og sist en kraftig reduksjon av de midlene som lensmannskontorene og politiet trenger til overtid, til å rykke ut når det skjer innbrudd, og til å følge opp publikum - enorme konsekvenser som fremgår veldig klart i brev som departementet har fått fra Oslo politikammer. Stortingsrepresentantene oppfatter det åpenbart slik at de hadde styrket politibudsjettet da dette ble vedtatt. Nå ser vi at konsekvensen er det motsatte. Så mitt spørsmål er: Er justisministeren fornøyd med situasjonen, eller vil hun ta tak i den og sørge for å rette den opp?

Statsråd Gerd-Liv Valla : Jeg tror at dette er et felt som vi skal se nøye på. Det er en økning i totalbudsjettet, men vi får inn meldinger om problemer med å få viktige deler av driftsbudsjettet til å henge i hop.

       Jeg tror vi må gå inn på et bredt spekter her. For det første vil jeg tro at det innen politietaten, som i de fleste andre etater, fins gode muligheter i omorganisering og effektivisering. Dette gjelder så vel hvordan hvert enkelt politidistrikt løser sine oppgaver, som hvordan vi organiserer politietaten som helhet. Jeg merket meg med interesse - det var vel på søndag - at Arne Johannessen, leder for Lensmannsetatens Landslag, gikk ut. Han krevde penger, men han sa også at det var viktig å se på hvordan etaten er organisert og hvordan man kan bli mer effektiv.

       Så har jeg også lyst til å peke på at de lokale lederne i etaten har fått større fullmakter når det gjelder lønns- og personalspørsmål, og at man etter drøftinger med organisasjonene selv i stor grad kan avgjøre om bevilgninger skal gå til investering i lønn eller andre driftsutgifter. Dette gir en større fleksibilitet i styringen av ressursene, som vi må se på om brukes fullt ut og godt nok.

       Lisbeth Holand (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Verken Island eller Sverige tar sikte på å behandle en eventuell Schengen-tilknytning før tidligst høsten 1997.

       Hvorfor har Regjeringen slikt hastverk med å få behandlet en eventuell norsk tilknytning til Schengen før kommende stortingsvalg? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Schengen-spørsmålet har vært omfattet med betydelig interesse, ikke minst her i Stortinget, helt siden de nordiske statsministrene for snart to år siden uttrykte en felles positiv nordisk holdning til medvirkning i Schengen-samarbeidet. Fra Regjeringens side har det hele tiden blitt understreket at Stortinget skulle få seg forelagt samarbeidsavtalen så snart som mulig etter at forhandlingene var avsluttet.

       Dette er Regjeringens utgangspunkt når vi nå, i tråd med opplegget i de øvrige nordiske land, vil fremlegge avtalen for nasjonalforsamlingen så snart som mulig i 1997. Etter det jeg vet, vil det danske Folketinget få seg forelagt saken i løpet av de nærmeste ukene. Også i de øvrige nordiske landene regner man med at proposisjoner vil bli oversendt nasjonalforsamlingen i løpet av vårsesjonen.

Lisbeth Holand (SV) : Jeg tror ikke vi her skal ta en diskusjon om informasjon vi har fått fra de andre nordiske landene. Vi har iallfall fått informasjon både fra Sverige og Island om at de ikke tar sikte på behandling i nasjonalforsamlingen før til høsten.

       Det som er interessant, er hvorfor det haster så mye. For som statsråden sier, har spørsmålet vært omfattet med stor interesse i Norge. Vi vet at spørsmålet skal opp på regjeringskonferansen i EU, og tidligere statsråd Anne Holt sa i desember i Stortinget at spørsmålet om

       « det framtidige forholdet mellom det mellomstatlige Schengen-samarbeidet og EU-samarbeidet vil bli drøftet mer inngående mot slutten av regjeringskonferansen ».

       Det er ingen hemmelighet for noen at det er en målsetting at Schengen-samarbeidet skal inn i det ordinære EU-samarbeidet. Derfor vil vi få langt større klarhet hvis vi venter til høsten. Det vil ikke kunne være aktuelt for Norge dersom det blir en del av EU-samarbeidet. Dessuten er suverenitetsspørsmålene ikke avklart. Det er altså mange åpne spørsmål. Hvorfor er det så viktig å behandle dette før stortingsvalget? Avtalen skal jo uansett ikke tre i kraft før tidligst fra 1999.

Statsråd Gerd-Liv Valla : Ikke minst fra representanten Holands eget parti har det blitt utrykt stor utålmodighet med å få tilgang til det samlede Schengen-regelverket. Jeg regner med at det er ønsket om så raskt som mulig å få oversikt over hele sakskomplekset, som ligger bak dette.

       Som kjent ble de dokumentene framlagt overfor den utvidede utenrikskomiteen av min forgjenger 18. desember i fjor. I tråd med dette prioriterer altså nå Regjeringen en raskest mulig fremleggelse av proposisjonen om ratifikasjon av avtalen. Mitt viktigste anliggende i den sammenhengen er å gi Stortinget et best mulig grunnlag for sin behandling av saken. Regjeringen har lagt vekt på å få dette fram fortest mulig. Stortinget er jo suverent i forhold til når dette vil bli behandlet.

Lisbeth Holand (SV) : Jeg er glad for at statsråden legger vekt på at hun vil gi Stortinget et best mulig beslutningsgrunnlag. Og hvis hun virkelig vil det, må det være viktig at vi har flest mulig fakta på bordet før Stortinget skal ta sin beslutning. Det dreier seg bl.a om å få en utredning om suverenitetsspørsmålet, ikke minst når det gjelder visumpolitikken, som da underlegges EUs visumpolitikk. Det må også være viktig at vi vet resultatet av regjeringskonferansen. Det at en ønsker å gi Stortinget best mulig grunnlag for beslutning, tilsier entydig at saka bør utsettes til høsten.

       Et annet punkt: Statsråden er helt fersk i stolen. Jeg har sittet i justiskomiteen i åtte år, og det er faktisk ganske mange saker som jeg har purret på i løpet av åtte år, bl.a å få en melding om rettshjelpsordningen. Det er gjennomgående i Justisdepartementet at det er en veldig treghet i saksbehandlingen. Vi har fått utsatt mange viktige saker. Saker som det er gitt løfte om skulle vært fremmet før jul, er utsatt til etter Schengen-avtalen. Det gjelder kriminalomsorgsreformen, våpenloven, og det gjelder mange andre saker. Skjønner statsråden da at det er provoserende at en forserer fram Schengen-tilknytningen?

Statsråd Gerd-Liv Valla : Som representanten Holand selv sa, er justisministeren fersk i stolen og har ikke oversikt over alt det representanten nå trakk fram.

       Jeg har oppfattet det slik at dette er en linje man har lagt, og at Schengen-samarbeidet og proposisjon om ratifikasjon av avtalen skulle fortest mulig fram. Den er ikke lagt fram, og det er klart at vi fortløpende vurderer tidspunktet og hvilket grunnlag vi har for å gjøre den jobben òg på en best mulig måte.

Presidenten: Det var siste spørsmål.