Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Paul Chaffey (SV) : Jeg har et spørsmål til olje- og energiministeren.

       EU-landene har nå blitt enige om å gå inn for 15 % reduksjon av CO₂-utslippene innen år 2010. Det øker dramatisk sjansen for at vi vil få en internasjonal klimaavtale om ikke så lenge. Prognosene i Norge viser at de norske utslippene vil øke med rundt 30 % innen år 2010 på grunn av økt oljeutvinningstempo.

       Mitt spørsmål til olje- og energiministeren er om hun tror andre land vil ha noen som helst forståelse for at Norge skal kunne øke utslippene med 30 %, mens de selv skal redusere utslippene med 15 %, og at Norge, i stedet for å gjøre noe med utslippene fra oljevirksomheten, heller skal finansiere klimatiltak i Burkina Faso og Costa Rica

Statsråd Ranveig Frøiland : Klimaforhandlingane er jo miljøvernministeren sitt bord, men eg vel likevel å svara litt sidan det går på oljeutsleppa og petroleumsverksemda i Nordsjøen. Eg vil for Regjeringa sin del berre seia at det er klart vi er interesserte i å få til ein klimaavtale som vil forplikta oss, og det er vi klare til å følgja opp. Men det er jo slik at når klimaforhandlingane begynner og alle land posisjonerer seg, gjer dei det ut frå sin situasjon. EU-landa er jo ikkje komne fram til full semje dei heller. Eg var i Brussel i går og hadde møte med Ritt Bjerregaard som fortalde om desse tinga, kor langt dei var komne og òg kva som stod igjen før dei var komne fram til innbyrdes semje. Og når det er klart at EU-landa vil ha ei intern byrdefordeling, synest eg det er litt rart, ut frå min ståstad, å seia at det skal ein ikkje sjå på når det gjeld andre land, for vi har jo vore opptekne i Noreg òg av at ein må vurdera dette med intern byrdefordeling når ein skal sjå på utsleppa.

       Klimaforhandlingane, altså posisjonane der, er miljøvernministeren sitt område. Men vi har lagt inn i prognosane det som vi heile tida har gitt melding om, at produksjonen aukar fordi vi kan ta ut meir olje og gass av kvart felt. Vi har lagt det inn i prognosane, slik at alle er klare over kva som finst av CO₂-utslepp når vi òg skal gjera desse tinga som vi sjølvsagt ønskjer å gjera, om vi får til ein klimaavtale.

       I tillegg til at gasskraftverkene miljømessig er helt skandaløse og bidrar til den gigantiske norske CO₂-økningen som vi nå har store problemer med å forklare internasjonalt, er disse gasskraftverkene med på å forsterke det presset i norsk økonomi som Regjeringen systematisk har brukt som argument mot å bygge opera. I Økonomisk analyse sies det klart at gasskraftverkene bidrar til å forsterke presset i norsk økonomi, og mitt spørsmål vil bli: Hvordan kan det være økonomisk ansvarlig nå å bygge gasskraftverk, mens det er helt økonomisk uforsvarlig å bygge opera om noen år - når Statistisk Sentralbyrå selv sier at gasskraftverkene forsterker presset i norsk økonomi? Jeg så noen kalte dette økonomiske C-momentet for en « dobbel stoltenberger ».

       Det er en del forskjeller knyttet til det å investere i opera og det å investere i gasskraftverk, bl.a den forskjellen at gasskraftverk finansieres utenom statsbudsjettet og er et forretningsmessig prosjekt, mens en opera må finansieres over de offentlige budsjettene. Men i og for seg er ikke det noe avgjørende argument verken for eller mot det ene eller det andre; det avgjørende er hvorvidt vi tror at norsk gasskraft vil fortrenge kullkraft i Norden. Og det må være et dilemma i debatten om bruk av gass i Norge at det er bred enighet i Stortinget om at vi skal øke eksporten av gass til andre land, slik at de kan brenne av, og vi da eventuelt må importere mer kullkraft fra våre naboland.

       Disse utslippsøkningene på 30 % skjer, etter de nye oppjusterte anslagene for økning i produksjonen av olje og gass, etter beslutningen om bygging av gasskraftverk, som andre har vært inne på, etter økt bruk av oljefyring og økt industriproduksjon. Jeg vil gjerne spørre statsråden, siden hun har forsvart alle disse beslutningene meget iherdig, om hun er glad for økningen i de norske CO₂-utslippene, og at vi nå må melde 30 % økning til Bonn.

       Samtidig som vi får disse tallene på bordet, får vi nå internasjonal kritikk fra EU og USA for vår linje i forhandlingene. Det er en betydelig fare for at Norge ved å kjøre sine prinsipper i forhandlingene foran forpliktelsene, kan bidra til å forpurre dem og bremse dem, og forhindre enighet om en forpliktende avtale. Derfor vil det være ganske viktig å få bekreftet her og nå følgende: Vil Norge akseptere eller støtte en klimaavtale som setter konkrete reduksjonsmål, f.eks. 10 eller 15 %. CO₂ , innen år 2010?

       Når statsråden sier at en må se på alle klimagassene, så er det riktig, men det er den dramatiske økningen i CO₂-utslipp som gjør at den gassen kommer i en særstilling. Det er helt nytt at vi nå får en økning på 30 %, og da er mitt spørsmål: Vil en slik økning, som jeg vil karakterisere som dramatisk, få noen som helst konsekvenser for den vurdering Regjeringen vil gjøre av oljeutvinningstempoet og bygging av gasskraftverk? - Og så vil jeg anbefale statsråden å lese Arbeiderbladets leder i dag, for den tar faktisk til orde for en omlegging.

Statsråd Ranveig Frøiland : Denne statsråden les dei fleste leiarane, så eg har lese Arbeiderbladet sin leiar i dag.

       Eg vil òg gjenta at Senterpartiet stort sett har vore med på dei fleste utbyggingsprosjekta i Nordsjøen. Dei felta der vi i dag produserer og som slepp ut CO₂-gassar, har Senterpartiet vore med på. Det er heilt klart - lat meg slå det fast endå ein gong - at vi vil arbeida for å få til ein klimaavtale som sjølvsagt forpliktar oss, men vi må sjå på heilskapen, og vi må sjå på dei totale utsleppa, det er viktig. Så får vi ta dei åtgjerdene som er nødvendige på dei ulike sektorane, og petroleumssektoren står altså for 24 % av desse 0,2 %. CO₂-utsleppa. Men vi må sjå på alle gassane under eitt, og då er eg ikkje så sikker på at Noreg faktisk kjem så dårleg ut. Vi må òg ha med oss at produksjonen i Nordsjøen går ned etter år 2010, så eg trur at vi kan oppfylla ein klimaavtale.

       Då har eg eit spørsmål. I samband med vår produksjon av olje og gass, som er ein råvareproduksjon, er det det siste leddet i forbrukarkjeda som må ta innover seg CO₂-utsleppet, og det å forvalte eit prinsipp om kva slags energi vi tar i bruk, må vere viktig for dei ulike landa, og på bakgrunn av det ta omsyn til CO₂-utsleppa. Eg forventar at dette er noko av det som vert lagt inn i forhandlingane når det gjeld ny klimaavtale - kan statsråden stadfeste det?

       Når statsminister Thorbjørn Jagland har protestert høyt og vidt mot bygging av ny opera, har argumentasjonen vært at vi ikke kan vedta å bygge ny opera i Norge nå fordi enerom på sykehjem er viktigere. Det betyr at en må bruke snekkere osv., fagfolk, til å bygge enerom på sykehjem. Det hadde vært riktig hvis det hadde vært sånn at vi stod klar til å putte spaden i jorda for å bygge opera. Men hvis vi ser til f.eks. Finland, vil det ta ti-tolv år fra man har vedtatt å bygge opera til den operaen står ferdig.

       Det som derimot ligger klart til å starte med spadetak, er planene om gasskraftverk. Hvis argumentasjonen til statsministeren i forbindelse med bygging av opera er riktig, må den jo være enda riktigere når det gjelder gasskraftverk, fordi det i veldig stor grad er anleggsarbeidere som skal sette i gang med den utbygginga, og de burde vært brukt til andre samfunnsoppgaver som er mer presserende. Pressøkningen betyr bl.a. (presidenten klubber) at det er konkurranse om disse anleggsarbeiderne. Er statsministerens resonnement (presidenten klubber igjen) helt på jordet i forhold til finansministeren, eller er det bare det at man argumenterer så hensiktsmessig?

       I Oslo har derimot bydelen Romsås tilsynelatande oppfylt målet. Der er det ingen ventelister for barnehagar. Det viser seg likevel at bare 63 % av førskolebarna går i barnehage på Romsås. Foreldra til dei andre har ikkje råd. Eg spør da om det er Romsås som er modellen for Arbeidarpartiet sin barnehagepolitikk fram mot 2000, at høg pris skal syte for at ein slepp å skaffe barnehageplass til alle barn, fordi mange foreldre ikkje har råd.

       Det vi også har sett i en del sammenhenger, er at når staten har gått inn med mer penger, er det en del kommuner som trekker ut sin del av bidraget slik at foreldrebetalingen blir høyere. Det syns ikke jeg er noen vei å gå. Vi ønsker å legge opp til en dugnad der kommunene og staten spiller på lag for å få dette til. Vi er i dialog med bl.a. Kommunenes Sentralforbund om dette, og vi vil selvfølgelig komme tilbake til vårt opplegg og hva vi konkret mener, bl.a i statsbudsjettet for neste år. Vi vil på sensommeren også presentere en mer konkret plan for hvordan vi skal gjøre det.

       Blant anna seier statsråden at ein ynskjer å bruka meir pengar på barnehagesektoren. Då er det underleg at Regjeringa kanskje har vore dei som har bremsa mest når det gjeld bruk av meir pengar. Til og med Kristeleg Folkeparti, som ynskjer å sjå ein del andre alternative løysingar for barnefamiliane, vil bruka meir pengar på barnehageutbygging og på drift av barnehagar enn det Regjeringa vil.

       Statsråd Brustad har sagt at vi må ha opne auge for nye løysingar, og har bl.a foreslått å setta snikkarar inn i barnehageverksemda. Vi treng vel eigentleg dei på andre sektorar - men har dei pedagogisk bakgrunn, er det jo heller ingen fare med å ha dei i barnehagar. Men eg vil spørja statsråd Brustad: Kan ho òg opna auga sine for andre alternative løysingar? Vil statsråden lytta meir til kva iallfall ein del av foreldra ynskjer i forhold til forslag som er komne, bl.a frå Kristeleg Folkeparti? Og har statsråden i langtidsprogrammet vurdert skikkeleg det som det er blitt fleirtal for her på Stortinget, nemleg ei kontantstøtteoverføring? Eller er det berre ei vurdering som vil visa seg å falla til jorda? Kva har statsråden gjort i denne samanhengen?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : For det første er det ingen tvil om at kommunene fikk mer penger etter stortingsforliket før jul. Det håper jeg at en del kommuner benytter nettopp til barnehager.

       For det andre: Når det gjelder snekkere, tror jeg representanten Svarstad Haugland, som de fleste andre, skjønner at det ikke var bokstavelig talt. Det har aldri fra min side vært ment at de skulle overta for førskolelærere. Det var ment som et supplement, og det var et eksempel på andre yrkesgrupper i barnehagene, som vi faktisk har i dag. Det er imidlertid ingen tvil om at førskolelærere er nøkkelpersonell, og vil være det i framtida, men vi er også nødt til å ha flere med i barnehagene sammen med førskolelærere.

       Så til spørsmålet om å ha åpne øyne: Ja, jeg har åpne øyne - og jeg har åpne ører - i forhold til de mange forslag som kommer, bl.a om hvordan vi skal kunne gi foreldrene et skikkelig tilbud for sine barn. Men jeg har ikke åpne ører i forhold til ordninger som jeg vet fører til nedleggelse av barnehager! Og det er jo det en del av de kontantstøttemodellene faktisk har ført til i en del kommuner - bl.a i Stavanger. Så lenge det går ut over barnehager, har jeg verken åpne ører eller åpne øyne i forhold til den type forslag. Jeg mener vi nå må sette inn alle ressurser for å nå målet om full barnehagedekning.

       Under siste budsjettbehandlinga la Senterpartiet fram forslag om ein kraftig auke i det statlege driftstilskotet for å kome opp imot dei 40 prosentane som ikkje minst Regjeringa har vore talsmann for at vi skal nå. Spørsmålet mitt er då: Korfor går Arbeidarpartiet og Regjeringa imot si eiga målsetting om å nå dei 40 prosentane, som Stortinget er einig i?

       Stadig flere setter spørsmålstegn ved EUs EMU-prosjekt. Kjernen i kritikken er at den monetære unionen ikke kan gjennomføres uten forutgående politisk union. Euro-spørsmålet er derfor et politisk spørsmål knyttet til Norges forhold til EU. Strategien i Arbeiderpartiet er: Alltid tenke på det, aldri tale om det - iallfall ikke i Norge.

       Regjeringen har en skjult dagsorden når det gjelder EU-spørsmålet. Regjeringen vil at norske kroner skal knyttes til euroen - det er bare spørsmål om når og hvordan. Finansministerens mål er at norske kroner er gammeldags - framtida er euro. Felles valuta og felles sentralbank krever felles økonomisk politikk. Mitt spørsmål er: Hvem skal bestemme denne politikken?

       Senterpartiet er enig med Regjeringen i at vi trenger en stabil kronekurs. Da må den være stabil i forhold til et eller annet. Og hvis de fleste av våre viktigste naboland er i euroen, må den være stabil i forhold til euroen. Men hvis få land er med i euroen, må den kanskje være stabil i forhold til euroen og noen andre valutaer. Det er blant de spørsmål vi skal drøfte på en ordentlig måte, og ikke gjennom å forsøke å gjøre det til en skjult EU-debatt. Det er altså ikke aktuelt for Norge å delta i euroen, for vi er ikke medlemmer av EU, og vi kommer heller ikke til å bli det i overskuelig framtid.

       I « Politisk kvarter » i radio i dag kl. 8.15 hevda direktør Harald Kjelstad i SIVA at grunnen til at Midt-Noreg går glipp av ei stor industrietablering - høgteknologisk verksemd - var vilkåra i EØS-avtalen. Eg lurer på korleis ein kan koma fram til eit slikt resonnement og ein slik konklusjon når det kanskje kan verta etablert i Irland i staden.

       Spørsmålet til næringsministeren er: Deler næringsministeren dette synet, at det er vilkåra i EØS-avtalen som hindrar ei slik etablering?

       Det vart vidare hevda at ein i forhandlingane om EØS-avtalen hadde vore for lite oppteken av industriutviklinga. Eg vil gjerne ha statsråden sin kommentar til det.

Statsråd Grete Knudsen : Jeg hørte også det samme intervjuet. I tillegg nevnte også vedkommende at det hadde gått bra på fiskerisiden som en del av EØS-avtalen. Vedkommende var tydeligvis ikke kjent med at fiskeripolitikken er holdt utenfor. Når man opplever dumpinganklagene som vi har hatt i det siste fra EU, var det vel kanskje noen som ville beklage at vi for akkurat den delen ikke var medlem!

       Når det gjelder virkemidlene, er de de samme både for EU- og EØS-området, og de går ut fra kriteriet om å ha lav befolkning, dvs. å ha lav inntekt pr. enhet. Vi har også en del områder i Norge som kommer inn under de kriteriene. Jeg har lyst til å legge vekt på at vi aldri har fått en henvendelse fra firmaet ATMEL. De har gjort sine runder til ulike land. Og om Regjeringen skulle anbefale for Stortinget å gå inn på det vi har hørt antatt av størrelser, som dreier seg om 1,5 milliarder kr, ville det bety en subsidiering pr. arbeidsplass på 975.000 kr.

Astrid Marie Nistad (A) : Eg òg lytta til 8.15-nyheitene i dag og vart litt overraska over at direktøren i SIVA ikkje var meir kjent med dei industrielle og fiskeripolitiske sakene gjennom EØS-avtalen, men la det ligge.

       Mitt spørsmål går på at når det vert etablering i Irland, som er ein EU-medlem, har jo dei allereie andre vilkår å arbeide under enn vi har som eit EØS-land, og eg går ut frå at den regionale støtta som dei får frå EU-systemet, er med på å gje dei ein føremon sett i forhold til å kunne etablere så stor verksemd, som vi ikkje har her i landet. Har statsråden vurdert slike spørsmål?

Dag C Weberg (H) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til statsråden:

       I det intervjuet som også representanten Lars Gunnar Lie tok utgangspunkt i, ble det nevnt dette med såkornkapital. Det er jo et spørsmål som ble behandlet under salderingen av statsbudsjettet. Kan statsråden nå si noe om når departementet vil komme med et konkret forslag om gjennomføring, slik Stortinget jo tok høyde for, at vi skulle bevilge 200 mill. kr til såkornkapital? Når kan vi vente at det kommer et forslag til løsning av denne saken?

Statsråd Grete Knudsen : Organiseringen av såkornkapital både på statlig og regionalt plan vil være klar med det første, og Stortinget vil få melding om hvordan Regjeringen har gjennomført dette, i revidert nasjonalbudsjett.

Presidenten:

       Vi får neste hovedspørsmål fra Carl I Hagen.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg har et spørsmål til finansministeren vedrørende likningskontorer og likningsnemnders habilitet.

       Det har vært enkelte tilfeller, og noen også - spesielt én - sterkt omtalt i mediene nylig, som dreier seg om at likningsnemnders avgjørelse i konkrete skattespørsmål, i tillegg til normale habilitetsregler, også kan dreie seg om partipolitisk habilitet, dersom den saken som er oppe, gjelder en, la oss si, fremtredende politiker - om det da kan stilles, slik det nå er stilt, spørsmål ved om den partipolitiske tilhørighet til likningsnemndens medlemmer kan ha påvirket deres avgjørelse. Vil finansministeren vurdere å utrede om det kan tenkes etablert en nasjonal overlikningsnemnd i saker hvor likningsnemndene på grunn av partipolitisk inhabilitet ikke bør avgjøre sakene?

       Jeg har et oppfølgingsspørsmål til olje- og energiministeren, som går på to forslag som Stortinget vedtok i forbindelse med gassmeldingen, og som berører akkurat det samme, nemlig økt bruk av naturgass i transportsektoren og i Norge for øvrig. Det ble bl.a vedtatt å be Regjeringen fremme forslag om å opprette en tilskuddsordning og foreslå et tilskuddsnivå knyttet til introduksjonsfasen av innenlands bruk av gass, til infrastrukturelle tiltak, til distribusjonsnett og til investerings- og konverteringsprogrammer for overgang til gassdrift i ferjeflåter og i transportsektoren for øvrig. Vi har fått en liten økning i bevilgningen på 1997-budsjettet, men vi etterlyser denne tilskuddsordningen og oppfølging av Stortingets vedtak.

       Finansministeren gav uttrykk for at det ennå ikke var tatt noen avgjørelse i Regjeringen om hvordan man ville forholde seg til avgiftsbeleggelse av gass i transportsektoren - at man da vil komme tilbake til dette. Jeg er kanskje litt forundret over at det derfor kommer så vidt ulike signaler fra representanter for Regjeringen. Mitt spørsmål blir da: Hva vil i så fall Regjeringen vektlegge for eventuelt å lande på en løsning som innebærer at man vil se på nettopp avgiftsbelegging av gass som et viktig skritt i ikke bare å fremme miljøet, men kanskje også, skal vi si, å medvirke til at norsk teknologi innenfor energiomforming på denne måten kan hjelpes frem til å bli et ganske interessant internasjonalt produkt. Jeg vil vise til at det innenfor norsk næringsliv i dag skjer en teknologisk utvikling som åpner spennende perspektiver på dette området. Spørsmålet mitt er altså om finansministeren vil vektlegge slike hensyn.

Statsråd Jens Stoltenberg : Finansministeren er tilhenger av økt bruk av norsk naturgass i Norge. Men la meg komme med en betraktning: Denne spørretimen begynte med en lang rekke spørsmål som knyttet seg til at Regjeringen legger opp til å bruke for mye gass i Norge, nemlig ved å bruke gass til gasskraftverk. Da fortrenger norsk gass kull, som er det vi importerer som alternativ kraft fra våre naboland. Det er det veldig mye skepsis til. Men når det gjelder bruk av gass i samferdselssektoren, hvor gass fortrenger olje, som er et mer miljøvennlig drivstoff enn kull, da er det plutselig kritikk for at vi legger opp til for liten bruk av gass. Hvis man skal tolke denne spørretimen, er det altså slik at man ønsker å bruke mer gass for å fortrenge olje, men ikke å bruke mer gass for å fortrenge kull. Det er faktisk det man gjør, for enten vi importerer eller eksporterer, så er det slik at kull er reservekapasiteten i Norden, og det har vi sett tydelig nå, når vi har hatt tørre år i Norge.

       Poenget er at selv om man innførte lik CO₂-avgift på gass i forhold til andre fossile brensler, ville det bety en fordel for gass, fordi gass er et renere fossilt brensel, men i tillegg må man vurdere ytterligere stimulanser.

       Først til det siste som ble sagt. Jeg gjør oppmerksom på at for Høyres del er man for gass både til fortrengsel for kull og til fortrengsel for olje. Ellers må jeg få lov til å si som en generell bemerkning at det er veldig uklare signaler som nå gis, og helt håpløse som investeringssignaler for dem som skal satse innenfor økt bruk av naturgass.

       Når det så gjelder tilskuddsordningen og tilskuddsnivå, er det selvfølgelig helt utilfredsstillende bare å få en sekkepost uten noe som helst rammeverk rundt dette. Det var det som lå i spørsmålet fra representantene Thorhild Widvey og Hilde Frafjord Johnson, at her må man ha et rammeverk - et regelverk - som gir investeringssignaler som de som er potensielle investorer, kan forholde seg til. Det er det vi etterlyser fra statsråden.

       Statsråden ynskjer at fleire skal bli fosterforeldre for barn som opplever omsorgssvikt. I budsjettet for 1997 vart godtgjersla til fosterforeldre med fosterbarn over 15 år auka i håp om at vi skulle greie å betre rekrutteringa, noko som Senterpartiet støtta, men ein adopsjon har kosta foreldre mellom 70.000 og 130.000 kr.

       Regjeringa har halvert adopsjonsstøtta på to år, frå 30.000 kr til 15.000 kr. Frå Adopsjonsforeininga vart det særleg peika på dei uheldige konsekvensane dette kan få for adopsjon av eit barn til foreldre som ynskjer at det fyrste adopterte barnet skal få sysken. Kan statsråden forklare kvifor forholda for adopsjonsforeldre ikkje skal betrast på same måten som for fosterforeldre sine forhold? Ser ikkje statsråden faren for at adopsjon på sikt kan bli noko som berre dei meir velståande i samfunnet kan sjå seg råd til, dersom statsråden då ikkje vurderer andre tiltak eller verkemiddel for å stimulere til at fleire kan gjennomføre adopsjon?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Når det gjelder adopsjonsstøtta, har vi gått inn og sett på den, og det viser seg at selve beløpet ikke er avgjørende for hvor mange som adopterer barn. Jeg tilhører dem som mener at vi bør være åpne for, og jeg er positiv til, at flere kan adoptere barn fra andre land, men også her i Norge når det er nødvendig. Vi har bl.a utvidet permisjonstida nettopp for at det skal bli noe lettere også for foreldre som adopterer sine barn, som det er for dem som føder sine egne barn.

       Når det så gjelder spørsmålet om fosterforeldre, mener jeg det var riktig å gjøre den endringa som ble gjort der. Vi er i gang med en gjennomgang av hele fosterhjemsordningen for å se på på hvilken måte vi bedre skal sikre barnas rettigheter. Barna har kanskje blitt litt for lite hørt på i en del sammenhenger i forhold til barnevernet. Vi må også se på hvordan vi skal få flere fosterforeldre på banen, for vi trenger absolutt mange flere til å stille opp i den viktige jobben det er å være fosterforeldre for de barn som trenger det.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Eg vil takke statsråden for svaret, som var svært lite konkret.

       I FNs konvensjon om barns rettar vert adopsjon frå eit land til eit anna godtatt som eit alternativ til omsorg for barn dersom barnet ikkje kan plasserast hos foster- eller adoptivforeldre, eller ein ikkje kan ta omsorg for barnet i oppvekstlandet på ein eigna måte. Dessverre veit vi at det er altfor mange barn rundt om i verda som ikkje får den daglege omsorga som dei har behov for - sjølv målt med ein mykje mindre målestokk enn det vi brukar på god omsorg for barn her i landet.

       Vi veit også at det er mange par i Noreg som ynskjer å vere foreldre for eit barn frå eit anna land som ikkje har eller ikkje kan få omsorg frå den opphavlege familien sin. Vil ikkje Regjeringa sjå på adopsjon som ei solidarisk handling for å gje fleire barn i verda ein god oppvekst og stabile familieforhold, eller er det ein medveten politikk frå Regjeringa si side at færre barn frå utlandet skal adopterast til Noreg?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Det er ikke noe mål fra Regjeringas side at færre barn skal bli adoptert fra utlandet. Som jeg sa i mitt første svar, er jeg for at flere barn skal bli adoptert fra utlandet, nettopp ut fra den erkjennelsen som Sollied Øveraas og jeg helt sikkert er enig om, at det er mange barn i denne verden som trenger noen som er glad i dem, og som har mulighet til å ta seg av dem på en skikkelig måte.

       Når det gjelder den konkrete adopsjonsstøtten og spørsmålene rundt den, har jeg sammenkalt adopsjonsforeningene til et møte - jeg husker ikke om det er neste uke eller uken deretter - nettopp for å gå gjennom de ordninger som fins for adopsjonsforeldre. Da vil jeg også høre hva de mener om situasjonen i dag, og ta med meg eventuelle forslag til hva vi kan gjøre annerledes. Men jeg står oppreist i forhold til de forslag som er vedtatt bl.a her i Stortinget.

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg har et spørsmål til finansministeren.

       Det dreier seg om et oppslag i Aftenposten i dag, som dokumenterer at 33 store veiprosjekter som da de ble vedtatt, skulle koste 7 milliarder kr, pr. i dag har en prislapp på pluss 3 milliarder kr, altså 10 milliarder kr. Og mange av dem vet man ikke hvor ender, heller.

       Kan finansministeren egentlig godta at man har beregninger og kostnader på en sektor som denne som er så hinsides i forhold til hva som faktisk blir resultatet, når vi prøver å være veldig realistiske i forhold til budsjettering når det gjelder alt mulig annet, som ofte koster noen små millioner kr, men som også ofte dreier seg om andre sektorer, nemlig omsorgssektoren eller miljøsektoren? Hva har finansministeren tenkt å gjøre for å få en mer realistisk budsjettering når det gjelder vei, som gjør at det også er mulig å vurdere hva det faktisk kommer til å koste? Jeg tror at de som presser på for å få disse veiprosjektene fram, og som har såkalte kost-nytteanalyser og alt mulig for å få dem vedtatt, tar mindre hardt i enn de burde, for å få presset prosjektene sine igjennom.

Statsråd Jens Stoltenberg : Det er åpenbart at når det vedtas et veiprosjekt med tilhørende kostnadsanslag, må forutsetningen være at de er så gode som mulig, og at de treffer så nøyaktig som mulig.

       Jeg har ikke mulighet til å uttale meg om de konkrete prosjektene som er omtalt i Aftenposten i dag, men vi er veldig opptatt av at det skal være realistisk budsjettering. Det som selvfølgelig iblant skjer, er at det viser seg at det er grunnforhold og andre ting som er dårligere enn forutsatt, og det bidrar til å øke kostnadene.

       Regjeringen arbeider løpende med å bedre budsjettrutiner og kostnadsoverslag for å kunne gi Stortinget best mulig grunnlag for å fatte beslutninger i alle typer bevilgningssaker, også veibevilgninger.

Kristin Halvorsen (SV) : Bare et kort oppfølgingsspørsmål, for her tror jeg faktisk at finansministeren har en stor jobb å gjøre.

       På andre områder er dette veldig mye penger. 3 milliarder kr gir tilsvarende press i økonomien som to operaer. - Så det er ikke småtterier vi snakker om her! Dessuten tror jeg vi har hatt en veisektor som har kunnet ha ganske stor kontroll over sine egne måter å beregne på. Den har regnet ut fine tall som skal lirke prosjektene inn. Så blir de vedtatt, og så er slusene fri! Det betyr at samfunnet binder opp betydelig flere midler enn det Stortinget bevilget da prosjektene ble vedtatt. Og det er ikke noe annet område i samfunnet, som jeg vet om, som kan benytte tilsvarende måte å investere på.. Det er ikke sånne - hva skal vi si - blankofullmakter for prosjekter på andre områder, når det gjelder omsorg og miljø f.eks. Dette er et område der finansministeren kunne strammet skikkelig til og skaffet penger til noe annet vi trengte.

Statsråd Jens Stoltenberg : Det gis ikke blankofullmakter, men problemet med byggeprosjekter, enten det er bygninger, sykehus eller veier, er jo at hvis en har satt dem i gang, er det ikke umulig, men forholdsvis komplisert og til dels kostbart ikke å fullføre dem. Å bygge en halv bru eller en halv tunnel er meningsløst - i hvert fall er det forholdsvis vanskelig å drive med i lengden. Derfor er det slik at når prosjektet er satt i gang, påløper de kostnadene som kommer. Og hvis grunnforholdene er verre enn forutsatt, blir det lett dyrere.

       Dette er et argument for å iverksette færre prosjekter. Regjeringen har forsøkt å legge opp til det, men det har ikke vært lett å få tilslutning til at man skal konsentrere seg om noen prosjekter og ikke igangsette svært mange, som så legger sterke føringer i framtidige budsjetter.

       Først en bitte liten kommentar vedrørende denne retoriske svingningen som finansministeren foretok seg når det gjaldt gass til erstatning for olje i forhold til gass til erstatning for kull. Finansministeren vet meget godt at det ikke holder helt vann. Det er altså slik at nye danske kullkraftverk som kobles på bio, har samme CO₂-utslippsnivå som de foreslåtte norske gasskraftverkene. Det er også en viss risiko for at gasskraften erstatter bioenergi og andre alternative energikilder. I tillegg vet vi at gasseksport direkte vil gi mye større effekt enn gasskraftverkene, så det håper jeg man ser mer nyansert på i neste runde.

       Spørsmålet mitt til statsråd Ranveig Frøiland er faktisk det hun ikke svarte på i mitt oppfølgingsspørsmål i stad, nemlig: Vil Norge akseptere en klimaavtale som setter konkrete reduksjonsmål, som f.eks. 10 eller 15 %. CO₂ ,-reduksjon innen år 2010?

Ordinær spørretime

       Presidenten: : Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen. - De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 3, fra representanten Olaf Gjedrem til kommunal- og arbeidsministeren, vil bli tatt opp av representanten Einar Steensnæs.

       Spørsmål 10, fra representanten Marit Tingelstad til samferdselsministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 12, fra representanten Olaf Gjedrem til finansministeren, vil bli tatt opp av representanten Einar Steensnæs.

       Spørsmål 14, fra representanten Valgerd Svarstad Haugland til sosialministeren, vil bli besvart av helseministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra helseministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart etter spørsmål 8, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 18, fra representanten Rita H Roaldsen til barne- og familieministeren, bortfaller, da spørreren ikke er til stede.

Spørsmål 1

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « Israels regjering har vedtatt at det i løpet av to uker skal settes i gang utbygging av nye jødiske bosetninger i Øst-Jerusalem. Dette vedtaket er et ledd i Israels okkupasjonspolitikk, og vil utvilsomt føre til økt spenning i hele regionen.

       Vil Norge arbeide for å bringe saken inn for FNs sikkerhetsråd eller ta andre initiativer for å protestere mot Netanyahus konfrontasjonspolitikk? »

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Regjeringen ser med stor uro på den israelske regjerings beslutning om å opprette en ny bosetting i Øst-Jerusalem. Slik bosetting er ikke hjemlet i Oslo-avtalen og er snarere i strid med avtalens ånd.

       Nye bosettinger skaper et dårlig forhandlingsklima nå når forhandlingene om bl.a de eksisterende bosettingene og Jerusalems status skal gjenopptas. Partene bør selvsagt avstå fra å foreta handlinger som vil kunne legge føringer på det endelige forhandlingsutfallet. Dette har vi gjentatte ganger gjort helt klart overfor den israelske utenriksminister og Israels ambassadør.

       Saken er nå satt på dagsordenen i FNs sikkerhetsråd og vil etter planen bli behandlet i åpent, formelt møte i Sikkerhetsrådet seinere i dag. Norge vil delta i debatten og oppfordre den israelske regjeringen til å revurdere utbyggingsvedtaket. Vi følger saken nøye og vil også fortsette å ta den opp i kontakter med israelske myndigheter.

       Dersom den israelske regjeringen går videre med Har Homa-prosjektet, som er det mest groteske utslag av en ren okkupasjonspolitikk hvor man forsøker så å si å inngjerde Øst-Jerusalem, må vi stille spørsmålet: Hva gjør vi overfor en regjering som ikke reelt ønsker fred? Og mine spørsmål til utenriksministeren blir da: Kan vi på noen måte presse USA, få USA på banen? USA er vel det eneste land som kan presse Israel. Og for det andre: Dersom Netanyahu går videre etter denne linjen, er ikke tida da inne til at verdenssamfunnet må vurdere tøffere metoder, f.eks sanksjoner overfor Israel?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Den amerikanske president Clinton har uttalt seg om den helt aktuelle situasjonen i noenlunde tilsvarende vendinger som det som ligger i mitt svar til representanten Solheim i dag. Det er derfor riktig å konstatere at det foreligger et bredt internasjonalt press i den helt aktuelle situasjonen, og vi må håpe at det gir resultater. Jeg tror at møtet i Sikkerhetsrådet i dag også vil virke i samme retning.

       Det er heldigvis ikke noe grunnlag for å si at den sittende israelske regjering ikke ønsker fred. Skulle vi komme i en slik situasjon, måtte alle kortene stokkes om og utdeles på nytt, og derfor blir det en hypotetisk situasjon. Vårt viktigste bidrag er nå å bidra til å sørge for at partene avstår fra handlinger i denne situasjon, særlig Israel, som kan vanskeliggjøre de sluttstatusforhandlingene som nå er i ferd med å bli opptatt, og som i seg selv er et bevis på at partene ønsker en fredsavtale som bringes fram til en avslutning.

Spørsmål 2

       Eva R Finstad (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Som svar på et spørretimespørsmål uttalte miljøvernministeren 31. mai 1995 at han ikke trodde miljøvernmyndighetene kunne gi ressurser til den ene parten til føring av en rettssak som gjaldt retten til fritt fiske i Hurdalssjøen. Imidlertid gav miljøvernministeren i juni 1996 Foreningen for fritt fiske i Hurdalssjøen kr 50.000 for å anke samme sak til lagmannsretten.

       Betyr dette at miljøvernministeren har forandret mening? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Det er riktig at jeg på et tilleggsspørsmål i spørretimen i mai 1995 gav uttrykk for en viss tvil om miljøvernmyndighetene burde gi økonomisk støtte til Foreningen for fritt fiske i Hurdalssjøen, slik at denne foreningen kunne få avklart en rettslig tvist om allmennhetens adgang til fiske. Det er også helt riktig at jeg ett år senere - i juni i fjor - fant det riktig å gi foreningen økonomisk støtte, slik at den aktuelle tvisten kunne prøves i lagmannsretten.

       Min beslutning, som var noe annet enn det jeg i og for seg indikerte i spørretimespørsmålet, skyldes i hovedsak at saken reiste prinsipielle spørsmål om allmennhetens adgang til fiske. Disse spørsmålene er det også i forvaltningens interesse å få prøvd ved de ordinære domstolene og ikke bare i jordskifteretten. Dernest er det klart at det ikke ville være mulig for den aktuelle foreningen å få prøvd saken med mindre den ble ytt noe økonomisk støtte. Jeg har for øvrig ikke mottatt noen opplysninger som tyder på at den aktuelle sammenslutningen på grunneiersiden vil ha økonomiske problemer med å føre sin sak.

       Etter min mening er det viktig at saker som berører hensynet til natur og miljø - herunder allmennhetens adgang til å høste av naturens ressurser - kan bli prøvd for domstolene. Jeg viser også i denne sammenheng til at lovgivningen i dag sikrer at grunneiere får dekket sine prosessutgifter i forbindelse med f.eks ekspropriasjonssaker, og det er heller ikke urimelig at representanter for allmennheten kan få dekket sine utlegg i saker der dens interesser er berørt.

Eva R Finstad (H) : Jeg takker statsråden for svaret. I det spørretimespørsmålet jeg har nevnt, var miljøvernministeren tydelig opptatt av ikke å gjøre noe som kunne påvirke utfallet av den saken det da var snakk om, og han mener vel selv at han ikke gjør det nå heller. Men han må jo være klar over hvordan det blir vurdert når man gir støtte til den ene part. Norges Jeger- og Fiskerforbund har oppfattet det slik:

       « Det vil oppfattes som et viktig signal, dersom MD vedtar å bidra med nødvendig økonomisk støtte til Foreningen for fritt fiske i Hurdalssjøen, samtidig som det klart vil styrke saken. »

       Det er vurderingen fra Norges Jeger- og Fiskerforbund. Utmarksforeningen har jo søkt om samme tilskudd til å føre denne saken videre som Foreningen for fritt fiske har gjort, og da er mitt spørsmål: Mener miljøvernministeren virkelig at det ikke er å ta part i denne saken når han gir støtte til den ene parten som har søkt, og ikke til den andre?

       Mener virkelig statsråden at han ikke har tatt parti i denne saken?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Det har statsråden ikke, og om han hadde gjort det, hadde det ikke spilt noen rolle i det hele tatt, for denne saken er det domstolene som skal avgjøre. Og det er det Miljøverndepartementet og statsråden er interessert i, å få en rettslig avklaring ved de ordinære domstolene i dette tvistespørsmålet. Hva jeg måtte mene om hvem som bør vinne og tape i denne saken, er et helt underordnet spørsmål i denne sammenheng. Det er det altså domstolene som skal avgjøre. Nå får vi en sak på det. Hvis vi ikke hadde støttet den foreningen som ønsker å ha saken inn for domstolene, hadde det ikke blitt noen sak. Da hadde avgjørelsen i jordskifteretten blitt stående.

Spørsmål 3

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Olaf Gjedrem til kommunal- og arbeidsministeren, vert teke opp av representanten Einar Steensnæs.

       Einar Steensnæs (KrF) : « Fretex i Rogaland må avvikle deler av bedriften som driver med transport av returpapir, fordi bedriften ikke får ansette mange nok yrkesvalghemmede. Arbeidsdirektoratet har satt et tak på rundt 6.000 yrkesvalghemmede som kan få jobbe i stedet for å motta trygd.

       Vil kommunalministeren sørge for at dette taket vil bli hevet? »

Statsråd Kjell Opseth : I tråd med prinsippa om normalisering og integrering er det ei klar målsetjing at flest mogleg yrkeshemma arbeidssøkjarar skal få tilbod om attføringstiltak integrert i ordinært arbeidsliv. I ein del tilfelle er det likevel ønskjeleg å tilby skjerma sysselsetjing, eksempelvis gjennom tilsetjing i ei arbeidsmarknadsbedrift.

       Eg vil peike på at ved utgangen av januar i år hadde om lag 40 200 yrkeshemma, eller 75 % av det totale talet på registrerte yrkeshemma, tilbod om arbeidsmarknadstiltak. Arbeidsmarknadsbedriftene er viktige for dei som kan nyttiggjere seg dette tilbodet, men mange vil ha større nytte av andre tilbod.

       Det er no om lag 5 500 personar på tiltak i arbeidsmarknadsbedriftene. Dette talet har vore stabilt dei siste åra. Det er ikkje noko absolutt tak, men følgjer av arbeidsmarknadsetaten si vurdering av kor mange som har meir nytte av dette tiltaket enn av andre attføringstiltak. I forslaget til budsjett for 1997 la ein ikkje opp til nokon auke i dei skjerma tiltaka. Stortinget slutta seg til budsjettforslaget.

       Ut frå ei samla vurdering av bruken av ressursar knytte til yrkesretta attføring ser eg det ikkje aktuelt å auke talet på plassar i arbeidsmarknadsbedriftene no.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret. Etter det som statsråden sa, kan vi vel være enige om at arbeid er en bedre løsning enn trygd både for bedriften, for samfunnet og - ikke minst - for arbeidstakeren selv.

       Jeg syns statsråden kom til en veldig plutselig landing i sitt svar. Han sier: Ut fra en samlet vurdering for arbeidsmarkedsetaten er det ikke aktuelt å utvide antallet arbeidsplasser innenfor disse bedriftene. Når det nå er godtgjort at det er flere som kunne ha fått et slikt tilbud fordi det ville representere et godt alternativ framfor trygd, hadde jeg forventet at statsråden hadde et begrunnet svar på hvorfor en har satt et slikt tak. Hvis en fastholder at arbeid er en bedre løsning enn trygd, hvorfor medvirker en da til å sette et tak som er blitt for lavt i forhold til det behovet som er påpekt? Når Stortinget ikke har gått med på en økning av disse midlene, er det fordi signalene har vært at behovet ikke har vært til stede. Det er nå dokumentert at dette ikke er tilfellet.

Statsråd Kjell Opseth : Det er eingong slik at det er ressursane som er avgjerande for kva ein kan få til på ulike område. Ressursane blir fastsette gjennom budsjettbehandling her i Stortinget. I dette tilfellet gjeld det altså yrkeshemma og ulike arbeidsmarknadstiltak i den samanhengen.

       Ein kunne gjerne ønskje at det var større fleksibilitet, slik at ein i løpet av året hadde større rom for å kunne skifte frå eit tiltak til eit anna. Det er ein av dei tinga eg vil ta med meg når eg går laus på budsjettet for 1998. For på dette området er det ikkje nokon særleg tvil om at representanten Steensnæs og eg er samde om kva som bør vere hovudmålsetjinga.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg oppfatter mer åpent nå, men han nøyer seg med å vise til budsjettet for 1998.

       Statsråden sa at ressursene er avgjørende. Det er korrekt. Men Stortinget har ikke på noe tidspunkt fått en forståelse av at det var behov utover den budsjettrammen som Regjeringen har lagt fram. Jeg mener at med de signalene som er kommet, er dette behovet økende. Det trenger ikke totalt sett innenfor statsbudsjettet bli noen økning i rammene. Det det gjelder, er å føre over penger fra Sosialdepartementet til Kommunal- og arbeidsdepartementet, altså få trygden til å bli midler til arbeidsmarkedsbedriftene. Jeg vil spørre om statsråden vil vurdere en noe hurtigere reaksjon på de signalene som nå kommer utenfra, illustrert ved Fretex i Rogaland, at man vil vurdere en slik samtale med sosialministeren og allerede i revidert nasjonalbudsjett sørger for å få overført trygdemidler til arbeidsmarkedstiltak.

Statsråd Kjell Opseth : Det kunne vere freistande å minne representanten Steensnæs om kva som hende i Stortinget i samband med behandlinga av budsjettet for 1997 her i huset når det gjeld arbeidsmarknadsetaten. Det kan hende at vi hadde hatt større rom til å gjere ting dersom det hadde skjedd annleis. Men eg kan love representanten Steensnæs at sosialministeren og eg vil snakkast både tidt og ofte og opptil fleire gonger før revidert nasjonalbudsjett blir lagt fram. Kva som kan kome ut av dei ulike samtalane vi har, får vi vente med å sjå til revidert nasjonalbudsjett kjem.

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Langtidsarbeidsledighet oppleves ekstra tungt for eldre arbeidstakere med mange års innsats i arbeidslivet. Disse er representanter for en arbeidsvillig generasjon. De opplever at det finnes støtteordninger og særordninger for mange grupper, men ikke for dem. Eldre arbeidsledige konkurrerer med flyktninger og ungdom under 25 år som får særskilte lønnstilskudd.

       Hva kan gjøres for departementets side for å bedre arbeidsmulighetene for eldre arbeidsledige? »

Statsråd Kjell Opseth : Ungdom og langtidsledige er særleg prioriterte grupper i arbeidsmarknadspolitikken. Dette har det vore brei semje om i Stortinget.

       Ein har lukkast godt med innsatsen overfor dei langtidsledige. Nedgangen i langtidsarbeidsløysa frå 1995 til 1996 var på 12 %. Det er mange eldre i gruppa av langtidsledige. For 1997 er det eit mål å redusere talet på langtidsledige ytterlegare.

       Eg er samd i at mange eldre har større vanskar på arbeidsmarknaden enn fleire andre grupper. Men det er ikkje rett at det ikkje finst tiltak og spesielle ordningar for denne gruppa. Det er mange tiltak som kan nyttast for å betre sjansen for eldre langtidsledige på arbeidsmarknaden, t.d. AMO-kurs, « Vikarplass for arbeidsledige » og KAJA.

       Når det gjeld lønstilskot, er ordninga lik for eldre og for flyktningar og innvandrarar og noko betre for eldre enn for ungdom under 25 år.

       Arbeidsmarknaden er no i rask betring, og arbeidsløysa blant eldre har gått ned. Utfordringane for styresmaktene er å medverke til at eldre får endå større nytte av oppgangen. Dette krev m.a. at arbeidsmarknadsetaten har tilstrekkelege ressursar og kan yte formidlingsbistand og gje dei ledige god nok oppfølging. Det må òg sikrast tilstrekkeleg med tiltaksmidlar, slik at ein kan hjelpe grupper som framleis slit for å skaffe seg ordinært arbeid.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Så vidt jeg forstod, nevnte han at de tiltakene som var satt i verk, var Vikartjenesten, AMO-kurs og KAJA-kurs. Det er mulig jeg tar feil, men så vidt jeg har forstått, er dette generelle tiltak som ikke er øremerket f.eks eldre langtidsledige, men er generelle ordninger.

       Det er mulig jeg misoppfattet, men så vidt jeg forstod, sa statsråden også at det er tilsvarende lønnstilskuddsordninger til arbeidsgivere som ansetter eldre langtidsledige, som det som gjelder for flyktninger og ungdom under 25 år. Det må jeg si at jeg ikke har sett noe om i det brosjyrematerialet som er sendt ut. Hvis det er slik, vil jeg be statsråden bekrefte at det er full likebehandling av eldre langtidsledige og flyktninger og ungdom under 25 år når det gjelder særskilte lønnstilskudd til arbeidsgivere, slik at jeg kan få min misforståelse oppklart.

Statsråd Kjell Opseth : Eg kan berre gjenta det eg sa om akkurat dette ein gong til: Når det gjeld lønnstilskotet, er ordninga lik for eldre og for innvandrarar og flyktningar, og den er noko betre enn den er for ungdom under 25 år. Dersom det er slik at denne ordninga ikkje er godt nok kjend, får vi sjå på det også. Det kan vere ting som tyder på det, all den tid representanten Hagen ikkje har fått med seg at det er slik ordninga er.

       Erling Folkvord (RV) : Eg skal få stille eit spørsmål til kommunal- og arbeidsminister Opseth om rettssituasjonen for nokre av dei som ikkje har fulle rettar:

       « Reglene for opptjening av dagpengerettigheter er endra med virkning fra 1. januar 1997. Etter denne datoen skal ikke inntekt av tiltaka vikarplass, sysselsettingstiltak i offentlig sektor, KAJA og lønn i fase 2 i AMO-bedrifter regnes med i opptjeningsgrunnlaget for nye dagpenger.

       Hvordan kan statsråden juridisk forklare og forsvare at arbeidsinntekt som det både blir trukket skatt av og betalt arbeidsgiveravgift for, ikke skal gi de samme rettighetene som annen arbeidsinntekt? »

Statsråd Kjell Opseth : Det er reglane i folketrygdlova kapittel 4 som avgjer kva slags inntekt som gjev rett til dagpengar. Med verknad frå 1. januar 1997 er det stadfesta direkte i lova at inntekt frå deltaking i arbeidsmarknadstiltak ikkje tel med i kravet til minste tidlegare inntekt for å få rett til dagpengar. Lova gjev departementet fullmakt til å gje forskrift om kva som blir rekna som arbeidsmarknadstiltak i denne samanhengen.

       Framlegget til denne lovendringa vart gjort ved Ot.prp.nr.35 (1995-1996). Stortinget slutta seg til dette framlegget i vårsesjonen 1996. Til grunn for desse endringane låg den vurderinga at dagpengar skal vere ein tidsavgrensa, delvis kompensasjon for bortfall av inntekt frå den ordinære arbeidsmarknaden. Det følgjer av dette at ein ikkje skal få rett til dagpengar som følgje av deltaking på ekstraordinære arbeidsmarknadstiltak. Vidare peika ein i proposisjonen på at det er uheldig at personar som ikkje har hatt ordinært arbeid, skulle kunne tene opp rett til dagpengar gjennom tiltak. Ein såg det òg som uheldig at administrative avgjerder i arbeidsmarknadsetaten om tildeling av det knappe gode som arbeidsmarknadstiltak er, kunne bli avgjerande for om arbeidssøkjar får rett til dagpengar eller ikkje.

       Eg vil opplyse om at den tida ein arbeidssøkjar tek del i ymse sysselsetjingstiltak, no kjem i tillegg til dei vekene vedkomande kan få dagpengar. Det gjorde det ikkje tidlegare. Eg vil òg opplyse om at inntekt frå deltaking i arbeidsmarknadstiltak kan inngå i grunnlaget for utrekning av dagpengar, og dermed gje mottakarane av stønaden høgare dagpengar etter at dei har teke del i tiltak.

Erling Folkvord (RV) : Eg skal takke for svaret, som jo var eit slags kortfatta resymé av eit kapittel i Ot.prp.nr.35 frå i fjor vår.

       RV reiser dette spørsmålet fordi vi bryr oss om rettane til dei som dagleg må betale rekninga for det som blir kalla arbeidslinja eller solidaritetsalternativet. Eg synest det er riktig å samanlikne dette med 1920-talet, før vi fekk arbeidarpartiregjeringane i Noreg. Da sa borgarlege statsrådar gjerne at årsaka til at det var så mange fattige, var at fattigforsorga var for god. Eg synest både argumentasjonen i lovframlegget i fjor vår og statsrådens argumentasjon nå eigentleg berre er ein modernisert versjon av dette. Sjå heller på kjernen i det! Her er det slik at ein viss type arbeid som blir utført på tiltak, er spesielt dårleg betalt. Men kvifor skal ein ha ei B-rangering når det gjeld retten til å opptene dagpengar? Ser ikkje statsråden ulikebehandlinga mellom A og B i reservearbeidsmarknaden?

Spørsmål 6

       Hallgrim Berg (H) : « Mange menneske er urolege over moglege samanhengar mellom elektronisk stråling og utbreidde helseproblem som til dømes allergiar, astma, epilepsi og kreft. Sider ved dette er omtalt i NOU 1995:20 Elektromagnetiske felt og helse.

       Meiner statsråden at dagens opplysningsnivå er godt nok til å førebyggja etter føre var-prinsippet, og er innsatsen på forskingssida tilstrekkeleg til å klarleggja tvil og fakta omkring desse sterkt aukande problema? »

Statsråd Gudmund Hernes : Representanten Hallgrim Berg stiller to spørsmål, for det første om jeg mener at dagens opplysningsnivå er godt nok til å forebygge eventuelle helseskader som følge av eksponering for elektromagnetiske felt etter føre var-prinsippet, og for det andre om innsatsen på forskningssiden er tilstrekkelig til å klarlegge tvil og fakta omkring det problemet at et økende antall mennesker er urolige over sammenhengen mellom eksponering for elektromagnetiske felt og ulike helseproblemer. Representanten Berg nevner som eksempler allergier, astma, epilepsi og kreft.

       Til det første spørsmålet vil jeg svare et klart nei. Dette kom også fram under høringsrunden til NOU 1995:20 « Elektromagnetiske felt og helse. Forslag til forvaltningsstrategi ». Selv om denne utredningen, som er distribuert i flerfoldige tusen eksemplarer, i seg selv synes å ha bidratt til å høyne kunnskapsnivået i befolkningen, er det generelle opplysningsbehovet ikke dekket godt nok. Folk er fortsatt usikre og urolige når det gjelder spørsmål som knytter seg til elektromagnetiske felt og mulig helseskade, og vet ikke hvem de skal tro på, og hva de skal tro av den ulikeartede informasjonen de blir presentert for.

       En undersøkelse gjennomført ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo viser at bekymring for elektromagnetiske felt og for radioaktiv stråling ligger på topp blant miljøfaktorer. Mitt depar-

       tement har derfor som en vesentlig del av oppfølgingen av NOU 1995:20 under arbeid et nasjonalt informasjonsopplegg for å bøte på denne forsømmelsen. Nå er det ikke slik at det ikke finnes informasjon overhodet. Både myndighetene og elbransjen selv har med jevne mellomrom utarbeidet informasjonsmateriell og brosjyrer som er tilgjengelige for dem som måtte ønske det. Jeg kan nevne at Energiforsyningens Fellesorganisasjon - EnFo - nå planlegger en brosjyre til erstatning for brosjyren « Kraft og helse », og at Statnett i 1995 gav ut brosjyren « Er kraftledninger helsefarlige? ». Den siste brosjyren bygger bl.a på NOU 1995:20. Den viktigste siden ved økt opplysning er antakelig ellers å sikre at kraftselskapene, kommunenes organer og andre aktører har et tilstrekkelig opplysningsnivå til å drive hensiktsmessig forebyggende arbeid etter føre var-prinsippet.

       Til det andre spørsmålet vil jeg svare et både - og. På dette området som på andre vil det være ulike meninger om det er tilstrekkelig forskningsinnsats. Her i Norge forskes det antakelig isolert sett ikke tilstrekkelig til å få klarlagt all tvil og alle fakta om sammenhenger mellom elektromagnetiske felt og mulige helseskader. Men legges den norske forskningen til den internasjonale forskningsaktiviteten, er den totale innsatsen ganske formidabel. Myndighetene i mange land og betydningsfulle internasjonale organisasjoner har elektromagnetiske felt og helse på sine programmer.

Hallgrim Berg (H) : Eg vil takka statsråden for svaret. Han og eg ser ut til å vera einige om at det har vore gjort for lite på dette området både når det gjeld informasjon og praktiske tiltak for å bøta på problema.

       Eg viser òg til eit veldig hyggeleg og godt brev eg fekk frå han som statsråd den 21. august 1996, der det ut frå formuleringa var grunn til å venta at det skulle satsast meir på forsking på dette området. Men etter det mine heimelspersonar fortel, er det grunn til å vera skuffa, for det har ikkje gjeve konkrete utslag på budsjettet for i år.

       I mellomtida får me stadig opplysningar om at bygdelag, grendelag, bydelar og folk blir plaga, og at helseskadar kjem av stråling. I Sverige er no annakvart barn plaga med allergi eller eloverfølsemd. Dagbladet har hatt kraftige artiklar om dette i det siste. Eg vil spørja statsråden om me på bakgrunn av den NOU-en han arbeider med, kan venta oss ein handlingsplan på dette området, og når den eventuelt kjem og blir sett i verk.

Statsråd Gudmund Hernes : Som nevnt i mitt første svar, har representanten Berg to spørsmål.

       Når det gjelder det ene, har vi underveis om ikke en nasjonal handlingsplan, så i hvert fall et nasjonalt informasjonsopplegg for å gi folk bedre informasjon om hva sammenhengene kan være mellom elektrisitetsnett og helseplager.

       Når det gjelder forskning, er det for det første en rekke internasjonale organisasjoner som har store programmer. Verdens Helseorganisasjon har ett, EU har også under vurdering et tilsvarende prosjekt under det femte rammeprogram, og det finnes nye og store undersøkelser både fra Finland og USA. I Norge har kreftforskeren Tore Tynes nylig tatt doktorgraden på en studie av mulige sammenhenger mellom elektromagnetiske felt og kreft hos barn.

       La meg også si at samtlige av disse undersøkelsene peker sterkt i retning av at det er lite sannsynlig at det er noen slik sammenheng. Jeg kan også nevne at Norges forskningsråd har midler som er avsatt til prosjekter innenfor dette feltet.

Hallgrim Berg (H) : Stortinget har aldri gått breitt inn i desse vanskelege problemstillingane. Me veit ein god del om dette. Det er skrive 1 500 artiklar om temaet hittil, men svært lite blir gjort fordi styresmaktene gjerne brukar argumentet om at det ikkje går an å påvisa eksakt at det er samanheng mellom stråling og folkehelse. Men eg synest det er opplyftande at me kanskje kan koma i gang med dette smått om senn også her i landet.

       Kraftleidningar er berre ein del av problema. Det hjelper lite om ein får erstatning for å flytta vekk frå eit område under ei kraftleidning viss huset, om ein flyttar 300 meter, er stappfullt av forskjellig elektrisk apparatur, kablar og andre ting som gjer at ein likevel blir utsett for plager. Så eg håpar at statsråden kan stadfesta at han vil samarbeida med alle dei som føler dette på kroppen, bl.a. Foreningen for El-overfølsomme, som sit inne med stor kunnskap om korleis me reint praktisk kan gjera mykje i heimane for å bøta på eit veksande helseproblem.

Statsråd Gudmund Hernes : For det første er det altså etablert et samarbeid mellom mange av aktørene her, og i tilknytning til det siste spørsmålet vil jeg også si at vi har finansiert et forprosjekt ved SINTEF om norsk deltakelse i prosjektet om eloverfølsomhet og friske - altså hva det er som skiller disse gruppene fra hverandre. Helsetilsynet har også her et arbeid underveis for å se på hvilke tilbud som eventuelt kan komme.

       Men la meg også si at før en iverksetter store og drastiske tiltak, er det viktig å fastslå om det er slike sammenhenger, og det arbeidet forsøker vi å få underveis både ved hjelp av de rapporter som foreligger internasjonalt, og ved hjelp av de undersøkelser vi igangsetter nasjonalt. Jeg kan nevne at Forskningsrådet har et budsjett på dette feltet på i overkant av 2 mill. kr, og her er det flere delprosjekter som vil gi oss bedre kunnskap for innsatsen.

       Magnar Sortåsløkken (SV) : Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

       « I Oslo vil man løse ventelistekøene ved å sende pasienter til svenske sykehus. Samtidig offentliggjøres tall for ventelistekøer i Sverige, som viser vel så store køer som i Norge. Svenske sykehus vil operere norske pasienter før sine egne, og norske myndigheter bidrar dermed til økte køer i Sverige.

       Mener helseministeren dette er moralsk forsvarlig? »

Statsråd Gudmund Hernes : La meg først understreke det representanten innleder sitt spørsmål med: at andre land kan ha vel så store køer som Norge uten at det registreres på samme måte som hos oss.

       Jeg minner om at Stortinget har bevilget 120 mill. kr til opprettelse av en pasientbro til utlandet. På bakgrunn av dette har departementet undersøkt mulighetene for å bruke ledig behandlingskapasitet i Sverige. Gjennom « Swedehealth », en offentlig organisasjon som representerer svenske « fylkeskommuner », har vi fått tilsendt en liste over ledig behandlingskapasitet. På samme måte som i Norge er det i Sverige ledig behandlingskapasitet innen visse områder, samtidig som det er kø på andre.

       Svenske sykehus har de siste årene vært gjennom en rasjonaliseringsperiode som har gitt til dels overskudd på helsepersonell, til dels også bygningsmessig behandlingskapasitet. Interessen for norske pasienter i svenske sykehus må ses i dette lys. Det kan ikke være noe problem å bruke denne ledige kapasiteten i en situasjon hvor norske sykehus lider av tilsvarende mangel på behandlingskapasitet.

       Interessen for norske pasienter må tolkes som et uttrykk for at svenske myndigheter ikke selv har økonomi til å benytte kapasiteten fullt ut. Det følger penger med de norske pasientene som eventuelt får et tilbud. Dette er penger som vil komme svenske sykehus eller fylkeskommuner til gode. Hvor mye ressurser svenskene vil bruke på sin helsetjeneste, er en sak for svenske helsemyndigheter.

       Min oppgave er å skaffe behandlingstilbud til nordmenn innenfor de rammer Stortinget har vedtatt. Dette fordrer primært maksimal utnyttelse av den innenlandske behandlingskapasiteten, noe vi tilstreber bl.a gjennom innsatsstyrt finansiering. Videre er det et mål å få utnyttet eventuell ledig kapasitet innenlands gjennom bedre pasientflyt over fylkesgrensene. Til slutt kan det også innebære at vi benytter oss av en ledig behandlingskapasitet i Sverige.

       Etter min mening er det ingen prinsipiell forskjell på å sende pasienter fra Oslo til Hedmark og å sende pasienter fra Oslo til Gøteborg. Det er neppe noen grunn til å betrakte riksgrensen som en moralsk grense for hvor pasienter skal sendes.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Jeg takker statsråden for svaret.

       70.000 står på venteliste i Sverige. Det er over ett års venting på ortopedisk behandling i Stockholmsområdet. Ullevål sykehus har kapasitet, men ikke penger. Ortopedisk avdeling ved Oslo kommunes eget sjukehus går for halv maskin. Det er også ledig kapasitet ved andre sjukehus i Norge som driver ortopedisk behandling. Vi sender altså pasienter og penger til Sverige - slik situasjonen nå er. Stortinget har sagt ja til at det kan opprettes pasientbruer til utlandet for pasientgrupper som opplever garantibrudd. Men forutsetningen var og er - i hvert fall for SV - at dette skulle knyttes til ledig kapasitet og ikke skje til fortrengsel for pasienter i de land vi kjøper tjenester av. Det er på dette grunnlag ansvarlig statsråd må reagere, og jeg forventer faktisk at ansvarlig statsråd tar kontakt med Oslo kommune og sørger for at dette stoppes.

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg kan ikke stoppe noe som jeg ikke har myndighet til å stoppe. - Dette som svar på den siste bemerkningen.

       Når det gjelder Sverige og bruken av svensk kapasitet, sa jeg også i mitt hovedsvar at det er noe vi forhandler om med en offentlig institusjon, « Swedehealth », og det er også i Norge mange steder ledig kapasitet. Det er et av paradoksene i norsk helsevesen at vi samtidig har køer og kapasitet. Det er primært et organisasjonsspørsmål, og det er også et eksempel på at hovedproblemet i norsk helsevesen er et organisasjonsspørsmål. Men man får ikke organisatoriske endringer ved denne innsikten alene. Det får man bare hvis man knytter konsekvenser til de beslutninger som dels fylkeskommunene og dels sykehusene treffer, og det er en av hovedgrunnene til at vi har lagt opp til en annen finansieringsordning - nettopp for å sikre at det blir en sammenheng mellom det sykehusene gjør og det sykehusene får. Og vi regner da også med at behandlingskapasiteten i Norge vil øke når ordningen er innført.

       Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Jeg vil gjerne høre statsrådens mening om dette spørsmålet:

       « Norge har gjennom EØS-avtalen påtatt seg visse økonomiske forpliktelser når det gjelder behandling av norske ventelistepasienter i andre EØS-land.

       Hvordan tolker helseministeren disse forpliktelser, og hvordan skal de innfris og bekjentgjøres, slik at behandlingen fremstår som et aktuelt alternativ? »

Statsråd Gudmund Hernes : Som forklart i spørretimen den 19. februar gir EØS-avtalen pasienter rett til behandling i et annet EØS-land dersom bostedslandet ikke kan tilby « behandling innen den frist som vanligvis gjelder for å oppnå den aktuelle behandlingen i bostedsstaten », hensyn tatt til pasientens helsetilstand og sykdommens mulige utvikling. Behandlingen må videre være blant de ytelser som skal gis i bostedslandet.

       Det er ikke opplagt hvilken frist som skal legges til grunn for hva som er vanlig ventetid etter EØS-avtalen. Departementet tok i 1994 det standpunkt at seksmånedersfristen i ventelisteforskriften for pasienter i annen prioritetsgruppe - dvs. pasienter som trenger behandling i den forstand at svikt får katastrofale eller svært alvorlige konsekvenser på lengre sikt - var en rimelig norm for hva som er normal ventetid for disse pasientene. Regjeringen vil komme tilbake til hvordan EØS-avtalen eventuelt kommer til anvendelse i henhold til de endringer i ventetidsgarantien Stortinget har vedtatt.

       Det er Rikstrygdeverket som administrerer og dekker utgiftene ved behandling utløst av EØS-avtalen. Dette vil medføre en uheldig vridningseffekt, ved at trygden blir ansvarlig for utgifter i samme utstrekning som fylkeskommunene sparer penger. Jeg vil som nevnt i spørretimen den 19. februar, komme tilbake til Stortinget med et forslag til løsning på dette problemet.

       Departementets fortolkning av pasientenes rett til behandling i utlandet etter EØS-avtalen sammenholdt med ventelisteforskriftene er kommet til uttrykk i St.meld.nr.50 (1993-1994). Videre er ordningen omtalt i Statens Helsetilsyns utredning om EØS og helsesektoren som sendes alle landets fylkeskommuner.

       Rikstrygdeverket har nylig sendt melding til trygdekontorene om gjeldende ordning, og jeg vil sørge for at sykehusene gis tilsvarende informasjon.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Som man hørte, sa han at de pasienter som skulle nyte godt av dette, skulle være slike som det ville få « katastrofale eller svært alvorlige konsekvenser » for på lengre sikt hvis de ikke fikk behandling.

       Et naturlig spørsmål er: Hvorfor har man så strenge krav når det gjelder syke mennesker som har stått lenge på venteliste? Norge har store valutareserver, og det ville slett ikke virke inflasjonsdrivende å la slike pasienter få behandling i utlandet. Hvordan kan det ha seg at Regjeringen i løpet av så lang tid ikke har klarlagt hvilken pasientgruppe som skal kunne få behandling i utlandet, hvordan slik behandling skal finansieres, hvordan pasientene skal gjøres kjent med slike behandlingstilbud, og hvordan de rent praktisk skal kunne innrette seg? Hvorfor har det tatt så lang tid når det gjelder en internasjonal forpliktelse?

Statsråd Gudmund Hernes : Teksten i EØS-avtalen er rimelig klar. Derimot er de rettigheter som knytter seg til den norske garantiordningen, tilsvarende uklar. Det er ikke slik at garantien innebærer noen juridisk rettighet. Dette er også noe som Lønning II-utvalget har påpekt i de foreløpige uttalelser som er kommet. Men når det har tatt tid å klarlegge denne saken, er det bl.a fordi vi har nedsatt et Lønning II-utvalg for å klarlegge hvilke rettigheter norske pasienter bør ha i tilknytning til en ny utforming av garantien.

       Konsekvensene av det nåværende regelverk, inklusiv den rettighet som representanten skisserte ved mulige « alvorlige konsekvenser », er at det praktiseres svært ulikt. I Rogaland - hvis jeg ikke husker feil - er det oppimot 90 % av pasientene som får garantert behandling. I Finnmark ligger det på i underkant av 20 %, hvis jeg ikke husker feil. Det betyr altså at praktiseringen er svært ulik. Men jeg nevnte i mitt svar til foregående spørsmålsstiller at det også er avsatt egne midler til annen type behandling som faller utenfor dette.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg tror nok det er helt riktig at dette ikke er noen subjektiv rett for den enkelte pasient ifølge EØS-avtalen. På den annen side er det en forpliktelse for den norske stat å gi en gruppe pasienter anledning til slik behandling i utlandet. Derfor synes jeg det er så merkelig at det skal ta så lang tid å utarbeide regler som gjør at man kan oppfylle den forpliktelsen som den norske stat har. Jeg synes i og for seg ikke at det er en fullstendig begrunnelse og unnskyldning å si at det ikke er subjektive rettigheter for den enkelte pasient. Det som derfor forundrer meg, er at man her nå henviser til utredninger og enda flere utredninger, når man har hatt så god tid til å klarlegge og tolke og oppfylle disse forpliktelsene på en slik måte at det blir praktikabelt her i landet.

Statsråd Gudmund Hernes : Det ser nå ut til å være rimelig enighet mellom representanten og meg når det gjelder tolkningen av rettstilstanden.

       Når det gjelder måter vi tenker å gripe dette an på, vil jeg også her melde at vi nå i løpet av de nærmeste uker vil fremme en stortingsmelding om finansieringen av norske sykehus og hvilke rettigheter pasientene skal ha i forhold til dette. Da vil bl.a dette spørsmålet bli tatt opp, slik at Stortinget vil få en mulighet til å ta stilling til dette nå i løpet av den aller nærmeste tid.

       I tillegg vil jeg understreke at Stortinget har avsatt egne midler til behandling av norske pasienter i utlandet, 120 mill. kr, og at vi forhandler med bl.a. Sverige om de kan bruke ledig kapasitet på norske pasienter. Det er også en måte å imøtekomme behov på også hos pasienter som ikke faller innenfor den gruppen som det vil få katastrofale konsekvenser for dersom de ikke blir behandlet.

       Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg tillèt meg å stilla fylgjande spørsmål til helseministeren:

       « Eg syner til oppslag i media i tilknyting til feil plassering av to døvblinde brør.

       Kva kan statsråden gjera for å unngå denne type feilplassering, og vil statsråden ta noko initiativ for å endra regelverket, slik at vedtak i fylkeskommunale habiliteringsteam kan verta anka? »

Statsråd Gudmund Hernes : Det pågår for tiden en omfattende lovrevisjon på flere områder i departementet. Flere av de forslag vi arbeider med, berører den type problemstilling representanten viser til.

       I forbindelse med behandlingen av helsemeldingen gikk Stortinget inn for å innføre en rett til nødvendig spesialisthjelp. Det ble også bestemt å innføre en klageordning. Videre gikk Stortinget inn for å lovfeste en rett til fornyet vurdering. Departementet tar sikte på å innarbeide disse forslagene i utkast til ny pasientrettighetslov, og denne loven regner vi med å sende ut på høring nå til sommeren.

       Den aktuelle saken reiser også spørsmål vedrørende gråsoner mellom kommunehelsetjeneste og fylkeshelsetjeneste. I forbindelse med utarbeidelsen av ny lov om spesialisthelsetjeneste vil det bli foreslått en bestemmelse som gir departementet myndighet til å avgjøre hva som er spesialisthelsetjeneste.

       Begge de nevnte lover skal etter planen fremmes for Stortinget etter at høringen er gjennomført og sammenfattet våren 1998.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg takkar for svaret, men ynskjer å utdjupa saka noko nærmare enn det statsråden gjorde i svaret sitt.

       Desse to brørne det er snakk om, har faktisk vorte plasserte slik at dei er fråtekne moglegheita til å praktisera språket sitt. Den eine broren har fått plass på Hjemmet for Døve - etter medieoppslag - mens den andre broren ikkje har fått det. Hadde ikkje media vorte brukte, hadde habiliteringsteamet si avgjerd stått ved lag, der ein faktisk har inntrykk av at dei faglege vurderingane vert tilsidesette, og at dei synte til fylket sin økonomi i avslaget.

       Då vil eg spørja statsråden: Kan statsråden forsikra om at desse lovendringsforslaga som kjem tilbake til Stortinget, vil forhindra at liknande situasjonar kan oppstå?

Statsråd Gudmund Hernes : Først til den rolle som medieoppslag spiller i vårt samfunn. En hovedbegrunnelse for å ha en fri presse er jo nettopp at den skal kunne påtale og kritisere forhold hvor ikke minst det offentlige svikter, så dette er et eksempel på at pressen fungerer slik den er forutsatt å fungere, som et korrektiv til de offentlige ordninger.

       Når det gjelder spørsmålet om vi her vil fremme forslag som imøtekommer det ønsket representanten Svarstad Haugland har og de problemer som denne pasientgruppen har stått overfor, regner jeg med at det vil inneholde slike forslag. Hvis representanten da mener at det departementet foreslår, er utilstrekkelig, vil hun ha anledning til å modifisere lovforslaget gjennom behandlingen her i Stortinget. Det er en annen del av vår forvaltningsskikk og konstitusjonelle skikk.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Media si rolle her er interessant, men media si rolle skal ikkje ta frå oss ansvaret vårt for å gjera det beste vi kan for pasientgruppene.

       Eg reiser saka for å hindra liknande situasjonar i framtida, men eg er òg oppteken av at liknande lagnader eller feilplasseringar sikkert eksisterer rundt omkring i landet vårt i dag. Då ynskjer eg å spørje statsråden igjen om departementet vil gjera noko for å synleggjera eller kartleggja liknande lagnader eller feilplasseringar rundt omkring i landet, slik at vi kan retta opp dei feila vi gjorde i går.

Statsråd Gudmund Hernes : Nei, jeg mente ikke og jeg sa heller ikke at vi skal la mediene ta fra oss et ansvar. Men det som er medienes rolle, er å sørge for at vi tar på oss et ansvar som er gitt. Jeg tror også at representanten Svarstad Haugland vil kunne vise til mange tilfeller hvor mediene nettopp har spilt den fruktbare og gode rolle jeg mener de bør spille.

       Når det gjelder kartleggingen, er det naturlig at det er et felt hvor de som har et tilsynsansvar overfor ulike institusjoner, både utfører dette tilfredsstillende og i den grad de kommer over tilfeller som er uheldige, melder fra om dette, først til dem som har ansvaret og siden til mer sentrale myndigheter, om det er nødvendig. Det kan f.eks være fylkeslegene i den grad det er snakk om helsesiden, og andre organer dersom det er tale om sosialsiden. Det er et ansvar som de allerede har, og det er et ansvar som de selvsagt bør ta.

Presidenten: Vi går då tilbake til spørsmål 9.

Spørsmål 9

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Medfører det riktighet at det i NSB vurderes å forlate praksis med gevær i lokomotivet, og obligatorisk opplæring i bruk av dette for lokomotivførere, og hvilke konsekvenser mener statsråden dette i så fall vil gi? »

Statsråd Sissel Rønbeck : NSBs eldre lokomotiver er utstyrt med gevær til bruk for avliving av vilt som blir skadet ved påkjørsler.

       I de nye elektriske lokomotivene, som NSB nå har under leveranse, er det foreløpig ikke funnet praktiske løsninger for oppbevaring av gevær som tilfredsstiller de kravene som stilles gjennom våpenloven.

       Jeg har fått opplyst at NSB i samråd med Direktoratet for naturforvaltning, Justisdepartementet og politiet arbeider med å finne praktiske løsninger på spørsmålet.

       I tillegg vil jeg understreke at dette spørsmålet, etter omorganiseringen av NSB som selskap fra 1. desember i fjor, ligger godt innenfor NSB BAs ansvarsområde.

       Etter min mening er dette ikke et spørsmål som det vil være riktig av samferdselsministeren, i egenskap av å være generalforsamling i selskapet, å gå inn i.

       Jeg føler meg helt trygg på at de involverte partene i fellesskap vil finne fram til en forsvarlig løsning.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er ikke enig i at statsråden ikke har ansvar her. Statsråden har også her det overordnede ansvaret.

       Dette problemet er stort, det er for stort, og det bør forebygges, bl.a ved rydding av skog. Likevel kan vi ikke unngå at dyrepåkjørsler fortsatt vil foregå, og derfor må vi ta alle de forholdsregler vi kan. Dette er et dyrevernmessig etisk spørsmål. Dyr skal ikke påføres unødig lidelse. Det er også et arbeidsmiljøspørsmål i forhold til lokomotivførerne. Den psykiske påkjenningen er allerede stor og vil bli enda større når de ikke har midler til rådighet til raskt å avlive dyret. Det er også i høyeste grad et samferdselsmessig spørsmål: Toget kommer ikke videre når det ligger en elg og sparker i skinnene. Det er også et sikkerhetsmessig spørsmål. Selv om lokomotivene er utstyrt med tau så en kan dra elgen unna, får en ikke festet det trygt når elgen fremdeles er i live.

       At det ikke finnes praktiske løsninger, kan jeg ikke forstå, da jeg vet at geværene i dag oppbevares i kasser. Det bør også være mulig i de nye lokomotivene. Jeg vil spørre om statsråden vil øve påtrykk her.

Statsråd Sissel Rønbeck : Jeg vil vise til mitt første svar, og jeg har i grunnen ikke noe mer å si enn det jeg allerede har sagt, i denne saken.

       Øystein Djupedal (SV) : Jeg vil gjerne stille samferdselsministeren følgende spørsmål:

       « Hva gjør statsråden for å følge opp Stortingets pålegg om å sikre at ny E6 gjennom Melhus sentrum ikke kommer i konflikt med det vernede vassdraget Gaula, og for å sikre at prosjektet « sparer landskapet langs elva og at elva ikke blir berørt »? »

Øystein Djupedal (SV) : Det var et svært lite presist svar statsråden gav.

       Det mandat som vegsjefen i Sør-Trøndelag har foreslått, går kun ut på at naturmiljøet langs Gaula skal tas hensyn til så langt det er praktisk og økonomisk mulig. Det betyr altså at vegsjefen foreslår et mandat som er i strid med det Stortinget har vedtatt. Stortinget har enstemmig vedtatt at det vernede vassdraget Gaula skal bestå. Etter den tid har også Stortinget vedtatt at de rikspolitiske retningslinjene skal få oppgradert status. Den saken har også departementet gitt sin tilslutning til og har sagt at de vil komme tilbake i forbindelse med vassdragsloven med at de rikspolitiske retningslinjene får lovs status. Det betyr at alt dette vil være retningsgivende. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag er uenig med vegsjefen og legger vekt på helt andre forhold. Han sier at han legger vekt på de økologiske og de naturvernmessige forhold, som Stortinget har gjort.

       Mitt spørsmål er: Hvordan vil mandatet se ut? Vil mandatet være i tråd med Stortingets vedtak eller med vegsjefens forslag?

       Mitt spørsmål til statsråden er: Betyr det at statsråden vil påse at Stortingets vedtak følges opp, at elvevegetasjonen og elvelandskapet ivaretas, og at man også får anledning til å se på alternative veitraseer gjennom Melhus som i størst mulig grad ivaretar både jordvernhensyn og andre miljømessige hensyn knyttet til det vernede vassdraget Gaula?

Statsråd Sissel Rønbeck : Det mandatet for arbeidet som er gitt, forholder seg selvfølgelig til det Stortinget har sagt. Og Stortinget har sagt det skal være en justert trasé. Stortinget har også sagt at den justerte traséen skal være slik at den sparer landskapet langs elva og tar hensyn til utviklingen av Melhus sentrum. Det er utgangspunktet, og så skal man samtidig ikke forsinke prosjektet vesentlig. Det er det vi holder oss til i det mandatet som er gitt fra Samferdselsdepartementets side. Det innebærer at en også i mandatet nevner - selvfølgelig - hensynet til landskapet langs elva, utviklingen av Melhus sentrum, men også en begrensning i forhold til hensynet til jordvernet.

Spørsmål 12

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Olaf Gjedrem til finansministeren, vert teke opp av representanten Einar Steensnæs.

       Einar Steensnæs (KrF) : « De store kjedene i detaljhandelen svarer på skjerpet konkurranse ved å tilby kundene rentefri kreditt på inntil 6 måneder framfor en ytterligere reduksjon i prisene.

       Hvordan vurderer finansministeren en slik utvikling? »

Einar Steensnæs (KrF) : Det er riktig at kredittloven ikke setter noen rammer for hvilke finansieringsordninger butikkene kan tilby sine kunder. Det er en opplysningsplikt knyttet til betingelsen for kreditthandel, og den er åpenbart oppfylt for de bransjene som her er gått ut med slike tilbud. Men samtidig genererer likevel dette både fordelingspolitiske og makroøkonomiske problemer som jeg håpet at statsråden hadde et mer heftig engasjement for - for å uttrykke det slik. Det er virkemidler som kan brukes. En kan bruke kredittloven, stramme den inn, en kan også ta kontakt med bransjen, og en kan etterspørre Konkurransetilsynets vurdering av dette. I 1994 hadde vi ifølge Stavanger Aftenblad den samme utviklingen. De skriver:

       « Men på oppfordring fra Finansdepartementet og Forbrukerrådet ble ordningen med seks måneders betalingsutsettelse opphevet. Den gangen ble det argumentert med at tilbudet brøt etiske regler. »

       Jeg vil gjerne spørre finansministeren: Er han enig med sin forgjenger i Finansdepartementet i at en slik ordning bør opphøre av etiske grunner?

Statsråd Jens Stoltenberg : Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner til nøyaktig hva slags vurderinger som ble gjort i 1994. Men det jeg vet, er at også min forgjenger praktiserte de ordninger og de regler vi i dag har, og det er dem jeg har redegjort for.

       Mitt hovedpoeng er bare at man kan lånefinansiere på ulike måter. Det er vanlig at det fins avbetalingsordninger og kredittgivning knyttet til salg av varer og tjenester i Norge. Jeg er enig med representanten Steensnæs i at det er grunn til å være bekymret for presset i norsk økonomi, men det tror jeg vi skal møte med mer generelle virkemidler enn å gå inn på en bestemt avbetalingsordning og så regulere den.

       Marit Arnstad (Sp) : Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « I over to år har Finansdepartementet hatt til behandling en klagesak som angår UNI Storebrands eierskap i A/S Værdalsbruket.

       Hvor lang tid vil behandlingen av denne saken ta, og hvilket innsyn i saksdokumentene vil partene få? »

Statsråd Jens Stoltenberg : Finansdepartementet gav den 17. juni 1994 UNI Storebrand dispensasjon til å eie Værdalsbruket fram til 1. januar 2004. Vedtaket ble påklaget av det lokale selskapet Veddrar og de lokale foreningene Verdals Bruksrettsforening, Øvre Verdal Bonde- og småbrukarlag og Vuku Landbrukslag.

       Klagen er omfattende og reiser flere problemstillinger som krever en grundig gjennomgang fra Finansdepartementets side. Før klagen kunne tas under realitetsbehandling, var det nødvendig å få avklart spørsmålet om klagerne hadde rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven. Finansdepartementet har, etter å ha forelagt spørsmålet for Justisdepartementet, lagt til grunn at klagerne har rettslig klageinteresse. Under den videre saksbehandlingen har departementet funnet behov for å innhente ytterligere vurderinger fra Kredittilsynet. Kredittilsynet har besvart departementets siste henvendelse ved brev av 26. februar 1997.

       Klagerne har bl.a på bakgrunn av sen behandling av klagen henvendt seg til Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

       Klagesaken skal behandles av Kongen i statsråd. I henhold til sivilombudsmannsloven § 4 første ledd bokstav b er avgjørelser truffet i statsråd unntatt fra ombudsmannens arbeidsområde. Ombudsmannen kan derfor ikke behandle realitetene i klagesaken. Ombudsmannen har imidlertid i brev av 25. februar 1997 til Finansdepartementet funnet grunn til å be om en uttalelse om saksbehandlingstiden for klagesaken.

       Departementet vil legge fram klagen for endelig avgjørelse i statsråd så snart som mulig.

       Klagerne forespurte i telefaks den 11. mars 1996 departementet om innsyn i visse nærmere angitte saksdokumenter. Klagerne fikk i brev av 19. mars 1996 tilsendt kopi av enkelte av disse dokumentene. De øvrige dokumentene er av departementet unntatt offentlighet etter offentlighetsloven. Departementet har i henhold til offentlighetsloven § 2 tredje ledd vurdert om de nevnte dokumentene likevel burde kunne gjøres kjent, selv om de etter loven kan unntas offentlighet. Departementet har imidlertid etter en samlet vurdering ikke funnet å kunne offentliggjøre dokumentene.

       Ved brev av 24. januar 1997 bad klagerne departementet om innsyn i Kredittilsynets tilråding den 19. desember 1996. Klagerne har fått slikt innsyn.

Marit Arnstad (Sp) : Jeg tar overhodet ikke stilling til realitetene i denne saken, jeg er opptatt av en saksbehandling som jeg mener grenser til det rent skandaløse når det gjelder tregheten i systemet. Det tok, for å bemerke det, nesten ett år bare å avgjøre om klagerne har rettslig interesse. Det er oppsiktsvekkende at det heller ikke i spørretimen i dag kan gis et svar på når denne klagen vil bli avgjort.

       I spørretimen for ett år siden sa daværende finansminister at han ville sjekke opp status for saken og prøve å påskynde arbeidet slik at klagen kunne bli avgjort så snart som mulig - det er godt og vel ett år siden. Etter den tid har saken stort sett bare gått nye rundganger mellom departementet, Kredittilsynet og sivilombudsmannen. Jeg må spørre statsråden nok en gang om han kan si noe som helst om hvor raskt denne klagen vil bli avgjort.

       Jeg har et oppfølgingsspørsmål som angår innsyn. Jeg forstår det slik at klagerne har fått innsyn i en del dokumenter, men ikke alle. Nektelsen av innsyn er skjedd etter offentlighetsloven. Ettersom klagerne er part i saken og vi har egne regler i forvaltningsloven om innsyn for parter, vil jeg spørre om det er vurdert å gi klagerne innsyn etter reglene i forvaltningsloven.

Statsråd Jens Stoltenberg : Først når det gjelder spørsmålet om i forhold til hvilke lovverk dette er vurdert. Det er i hvert fall vurdert forhold til offentlighetsloven og de ulike paragrafene jeg refererte til i mitt første svar. Jeg tør ikke med sikkerhet å si i hvilken grad det er vurdert i forhold til forvaltningsloven. Det jeg da kan si, er at denne type spørsmål bidrar til både å rette søkelyset mot saksbehandlingen i departementet, tidsbruken, og til å reise spørsmål om hvilke lover. Det er klart at jeg skal forsikre meg om at dette også er vurdert i forhold til forvaltningslovens bestemmelser.

Presidenten: Spørsmål 14 er svart på tidlegare.

Spørsmål 15

       Jørgen Holte (Sp) : Eg har fylgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Ifylgje oppslag i Arbeiderbladet 21. februar 1997 får høgskular som uteksaminerer hovudfagsstudentar på normert tid, ikkje utbetalt bonus, slik universiteta får.

       Vil statsråden rette opp denne forskjellshandsaminga av utdanningsinstitusjonane? »

Statsråd Reidar Sandal : Departementet varsla i St.prp.nr.1 (1991-1992) at ein arbeider langs fleire linjer med sikte på at studietilhøva skal bli betre og at studentane skal kunne nå studiemåla på kortare tid. Det blei vidare varsla at ein legg vekt på tiltak som kan stimulere institusjonane til omleggingar som både gir betre undervisning og raskare studieprogresjon.

       Som stimulans til å få hovudfagsstudentane til å gjennomføre studia sine raskare, blei det ut frå det som er nemnt ovanfor, m.a. innført ei ordning i 1992 med midlar til universiteta basert på gjennomførte hovudfagseksamenar. Universiteta fekk tildelt 10.000 kr for kvar mannleg hovudfagsstudent som avslutta sitt studium i 1992, og 15.000 kr for kvar kvinneleg student som tok ein slik eksamen.

       Ordninga blei innført ved universiteta fordi problema med gjennomføring var størst ved desse institusjonane. Midlane som blei nytta til tiltaket, blei trekte inn frå universiteta sine ordinære budsjettrammer. Universiteta er med andre ord ikkje tilførte ekstra midlar gjennom denne ordninga. Høgskulane har ikkje vore med på å finansiere tiltaket og er derfor heller ikkje blitt tildelt midlar gjennom ordninga.

       Siri Frost Sterri (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Medfører det riktighet at elever ved Norwegian Aviation College i Bardufoss ikke får utdanningsstøtte i Statens lånekasse, og i så fall med hvilken begrunnelse? »

Statsråd Reidar Sandal : Fram til 1990 blei det gitt støtte til utdanning ved private flyskular i Noreg. Lånekassa gjorde den erfaringa at det kunne vere vanskeleg å få arbeid som flygar med den utdanninga som Lånekassa kunne gi støtte til. Blant anna var utdanningane ofte av varierande kvalitet. Av den grunn hadde mange låntakarar med denne typen utdanning ofte store problem med å betale tilbake låna.

       Elevar ved Statens Trafikkflygarskole på Torp fekk støtte frå Lånekassa. Her blei det ikkje kravt skulepengar. Stortinget gjorde våren 1991 vedtak om å leggje ned denne skulen innan utgangen av 1993, då det blei vurdert å vere lite behov for utdanninga.

       Den private skulen Norwegian Aviation College i Bardufoss søkte i 1995 om at studentar ved skulen måtte få støtte frå Lånekassa. Skulen fekk avslag på søknaden, idet ein viste til at det ikkje var aktuelt å ta opp til nærare vurdering å endre forskriftene om tildeling av utdanningsstøtte, kapittel I punkt 3.2.4., der det går fram at det ikkje kan tildelast støtte til utdanning ved private flyskular og flyskular i utlandet.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg takker statsråden for svaret, selv om jeg nok har en følelse av at de som er elever ved denne skolen i dag, neppe finner det tilfredsstillende at de må privatfinansiere sin utdanning side om side med kolleger som kan få utdanningen på Forsvarets regning, og elever fra Sverige som får utdanningsstøtte fra Sverige.

       Jeg merket meg at statsråden legger til grunn nedleggelsesvedtaket som Stortinget gjorde våren 1991 når det gjaldt Trafikkflygerskolen på Torp. Men jeg setter et spørsmålstegn ved en så bastant avvisning på grunnlag av Lånekassens regelverk når det gjelder flygerutdanning, ikke minst når jeg henviser til budsjettinnstillingen fra høsten 1995, hvor samtlige partier i Stortinget, unntatt representanten Christiansen, bad om at staten medvirket til oppstart av denne skolen i Bardufoss.

Statsråd Reidar Sandal : Det går føre seg eit arbeid mellom Samferdselsdepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet om utdanning på dette området. Eg legg til grunn at det ikkje skal ta lang tid før arbeidet i arbeidsgruppa er ferdig og vi frå departementet si side kan gå grundig inn i det. Eg kan ikkje her og no gi nokon klar tidsfrist for arbeidet vidare, men det er ikkje eit langt perspektiv vi snakkar om i denne saka.

Spørsmål 17

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til kulturministeren:

       « VM på ski er nettopp over, og vi har igjen fått bekreftet hvor rotfestet skiidrett er i vår kultur. Bredde og topp henger nøye sammen. Derfor er det viktig å legge til rette for bred deltakelse og gode rekrutteringsmuligheter. Skikretsene følger nå fylkesgrensene. Dette vanskeliggjør deltakelse for mange utøvere, spesielt for de yngre årsklassene, i blant annet kretsmesterskap og viktige uttakingsrenn i enkelte fylker.

       Kan statsråden se på dette og komme med innspill overfor Skiforbundet? »

Statsråd Turid Birkeland : Svaret på representanten Kvalbukts spørsmål er nei. I henhold til Norges Idrettsforbunds lov, kapitlene 6 og 7, angår det spørsmål representanten Kvalbukt her reiser, særforbundenes kompetanse. Det er således Norges Skiforbund som, i henhold til NIFs lov, har myndighet til å fastsette særkretsenes grenser, samt eventuelt opprette egne konkurranseområder. Det er følgelig innenfor Norges Skiforbunds organisasjon det aktuelle spørsmålet eventuelt bør drøftes og finne sin løsning.

       Det foreligger ingen praksis for at staten går direkte inn i rent idrettslige anliggender av denne karakter. Jeg finner derfor ikke at det bør tas noe initiativ fra statens side overfor Norges Skiforbund i denne saken.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, som var lett å forstå. Jeg synes likevel det er litt synd at det ikke skal gå an å gjøre noe fra øverste hold. Jeg har egentlig hatt forhåpninger til statsråden, da jeg oppfatter henne som en person med forståelse av hverdagslivet i Norge.

       Det er viktig å legge til rette for sunn livsutfoldelse. Gjennom aktiv idrettsdeltakelse

       driver vi både forebyggende helsepolitikk og kulturarbeid. Det er feil å styre det mot de få. I utgangspunktet må så mange som mulig få muligheter. Ved det systemet som er i dag, utelukkes noen, og talenter forsvinner før de er oppdaget. Og selv om ikke idrettens avgjørende organer forstår det, hadde jeg håpet at statsråden med dette ansvarsområdet kunne gjøre et eller annet for å fokusere på det.

Statsråd Turid Birkeland : Vi har i dette landet en hel rekke frivillige organisasjoner. Et av hovedprinsippene i statens forhold til de frivillige organisasjonene er at disse skal ha en selvstendig rolle og selv kunne befatte seg med indre anliggender. Den dagen staten går inn og styrer frivillige organisasjoners virke i detalj, er de ikke lenger frivillige organisasjoner. Slik har vi alltid forholdt oss til idretten, og det skal vi fortsatt gjøre.

       Så takker jeg for respekten og tilliten til at jeg har sans for hverdagen til folk, noe som er riktig. Men jeg vet også at det finnes en stor idrettsorganisasjon, med en hel rekke aktive medlemmer. Skulle noen av disse være misfornøyd med kretsinndeling eller annet, fungerer idrettsorganisasjonen demokratisk, og det er altså full mulighet til å ta opp dette i denne hverdagen der ute hvor organisasjonene faktisk driver. Så skal denne statsråden og Regjeringen selvfølgelig sørge for kontakt med frivillige organisasjoner, men da på et helt annet plan og på helt andre områder.

       Jørgen Holte hadde her tatt over presidentplassen.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker igjen statsråden for svaret, og jeg takker for at hun fant å ville svare på spørsmålet. Ut fra hennes begrunnelse for at hun ikke ville gjøre noe, kunne hun avvist det, så det tar jeg positivt.

       Jeg forstår statsråden slik at hun respekterer idrettsforbundene, herunder Skiforbundet. Nå kan jeg si at selv aktive løpere i Nordland bifalt at jeg tok tak i dette. Jeg har vært i kontakt med flere løpere som selv ikke har kjent det lett å reise. I ett tilfelle kjørte en far to ungdommer 57 mil pluss at de tok ferge én vei for at de kunne få delta i et kretsmesterskap. Da skjønner vi at dette ikke fungerer i praksis.

       Jeg er glad for at jeg har fått tatt spørsmålet opp med statsråden, slik at hun kjenner til det, og jeg kommer nå til å gå videre og kontakte idrettens egne organer.

Spørsmål 18

       Frå representanten Rita H Roaldsen til barne- og familieministeren:

       « Nye forskrifter for lekeplasser medfører at flere kommuner har planer om å legge ned lekeplasser fordi de blir for dyre å drive. Dette vil også få konsekvenser for utelekeplasser i barnehager og skoler.

       Hva vil barne- og familieministeren gjøre for at ikke barns fysiske utelekemiljø blir dårligere? »

       Presidenten: Dette spørsmålet fell bort.

Spørsmål 19

       Jorunn Hageler (SV) : Jeg vil stille barne- og familieministeren følgende spørsmål:

       « En stor undersøkelse som ble lagt fram 26. februar 1997, viser at det fortsatt er betydelige forskjeller på kvinners og menns lønns- og karrieremuligheter i arbeidslivet, innenfor både offentlig og privat sektor.

       Hva vil likestillingsministeren gjøre for at kvinner og menn skal bli likestilte i arbeidslivet? »

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : De forskningsresultatene som representanten Hageler refererer til, kommer fra et forskningsprosjekt som Barne- og familiedepartementet sammen med LO, Norsk Kommuneforbund, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet har støttet økonomisk og fulgt med stor interesse. Det er overraskende og sterkt beklagelig at prosjektet viser så nedslående resultater når det gjelder forskjellene i kvinners og menns lønns- og karriereutvikling. Når departementet har støttet dette prosjektet og arrangert avslutningskonferansen, er det nettopp for å fokusere på disse problemene. Det er viktig å ta opp slike problemer, og selv om noen av dem kan være ubehagelige for oss og viser at vi har en lang veg å gå, så er det viktig å gjøre det. Dette prosjektet viser derfor at vi er opptatt av problemer rundt forskjellsbehandling i arbeidslivet. Det hjelper lite å stikke hodet i sanden og håpe at det går over. Å skaffe kunnskap og sette problemer på dagsordenen er avgjørende for å kunne sette i gang de riktige tiltakene.

       Vi vil i departementet nå ta for oss resultatene og vurdere hvordan vi kan bruke dette på en målrettet måte. Samtidig vil jeg også si at resultatene ikke bare er nedslående. De viser også at det har skjedd en positiv utvikling, særlig i offentlig sektor, selv om det også der gjenstår noe. Det viser seg bl.a at kvinners og menns lønns- og karriereutvikling i kommunene og staten er ganske lik, og at uttak av permisjoner alene ikke har avgjørende negativ innvirkning på kvinners karriere. Men det er viktig at vi også greier å få flere fedre til å benytte seg av en del av de mange bra permisjonsordninger vi har fått til. Vi ser også at det for kvinner er vanskeligere å ta foreldrepermisjon i private bedrifter enn i det offentlige.

       Et større problem er det at kvinner har lavere begynnerlønn, og at de ikke greier å ta igjen den forskjellen i løpet av yrkeslivet på grunn av at menn har større muligheter til å få opprykk. Vi må konstatere at problemene er betydelig større i privat sektor. Her viser det seg helt klart at kvinners karrieremuligheter er betydelig dårligere enn menns, og at kvinner får mindre lønnspålegg når de rykker opp i høyere stillinger, enn menn får. Det er etter min mening den enkelte virksomhet og partene i arbeidslivet som har hovedansvaret for å gjøre noe med dette. For å komme i dialog og diskutere virkemidler har Barne- og familiedepartementet etablert Forum for likestilling i arbeidslivet, som består av representanter for partene i arbeidslivet og meg som likestillingsminister. Vi arrangerer i disse dager en stor konferanse om fleksibilitet i arbeidet fordi vi vet at det er store omstillinger i familie- og arbeidsliv. Den 20. mars skal vi ha et nytt møte og diskutere tiltak på bakgrunn av hva som er kommet fram på de to konferansene vi nå har hatt, og hva vi i fellesskap kan gjøre med dette framover.

       Til slutt vil jeg også nevne Arbeidsvurderingsutvalgets innstilling, som i disse dager blir sendt på tre måneders høring. Innstillinga avdekker mekanismer som kan forklare de kjønnsbaserte lønnsforskjellene og diskuterer bl.a begrepet arbeid av lik verdi og partenes ansvar i så måte. Departementet vil på bakgrunn av de høringsuttalelsene som kommer inn, fremme forslag om nye tiltak. Prinsippet om lik lønn for arbeid av lik verdi og likebehandling i arbeidslivet er helt sentralt i Regjeringens arbeid for likestilling.

Jorunn Hageler (SV) : Jeg takker statsråden for svaret og er glad over ordbruken, at dette var « overraskende », at det var « beklagelig », at det var « ubehagelig », og at vi nå ikke må « stikke hodet i sanden ».

       Når det gjelder forslag til tiltak for å rette opp disse skjevhetene, var jeg ikke særlig imponert. Undersøkelsen viser at kvinner og menn som står nokså likt når det gjelder alder, utdanning, ansiennitet og arbeidstid, er sammenliknet, og forskjellene er betydelige. Det gjelder ikke bare innenfor privat sektor, slik statsråden ville ha det til. De som var med i undersøkelsen, var Statoil, Shell, Postbanken, Telenor og Freia. Forskjellene når det gjelder lønn, opprykk og avgang, er til dels oppsiktsvekkende i 1997 - og det noen få dager før 8. mars.

       Men jeg vil gripe spesielt fatt i at Telenor kom godt ut helt fram til omstillingsåret, 1994. Før det var det bare små forskjeller mellom kvinner og menn når det gjaldt likestilling. Nå - etter omstillinga - er forskjellene betydelige. Hvordan vil statsråden forklare denne utviklinga? Er det kanskje slik at mer markedsøkonomi fører til mindre likestilling mellom kjønnene?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Nå ble undersøkelsen « Kjønnsforskjeller i yrkesløp presentert i Norge » presentert i forrige uke, og jeg håper representanten Hageler har forståelse for at vi ikke allerede i dag, omtrent en uke etterpå, kan komme med alle svarene når det gjelder ønskede forbedringer. Jeg syns det er bra at en del bedrifter har latt forskere komme dem så nært inn på livet at de har fått fram disse resultatene, som for noens vedkommende er ganske nedslående, og at vi i fellesskap ønsker å gjøre noe med det. Jeg styrer jo ikke Telenor, men det jeg og Regjeringa først og fremst kan gjøre, er å se på lovverket, og vi kan være pådriver i forhold til likestillingsarbeidet. Men når det gjelder arbeidslivet som sådant, er det klart at her hviler det et stort ansvar på partene i arbeidslivet. Og som jeg sa: Vi har når det gjelder arbeidslivet, etablert et forum for samtaler mellom partene og meg selv. Noe av det vi skal se på den 20. mars, er nettopp hva vi i fellesskap kan gjøre framover når det gjelder kvinner i arbeidslivet.

       Erling Folkvord (RV) : Eg skal få stille eit spørsmål til barne- og familieminister Sylvia Brustad:

       « En god skolefritidsordning for 6-9-åringene har hele tida vært en forutsetning for Reform 97, som også er blitt kalt en familiereform. I Oslo vil både mangel på plasser og voldsomme prisøkninger stenge mange barn ute. Kvinner får på denne måten store vansker med å være i jobb.

       Kan likestillingsministeren sitte rolig og se på at en slik kvinnediskriminerende praksis får utvikle seg i Oslo? »

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Regjeringa har i løpet av de siste åra iverksatt en rekke reformer som skal gjøre det lettere å forene yrkesaktivitet med omsorg for barn og familie. Vi vet at de aller fleste kvinner, som menn, etter hvert ønsker både å delta i yrkeslivet og ta ansvar for barn og familie. I Arbeiderpartiet har vi forsøkt å legge opp til en politikk som tar utgangspunkt i dette ønsket. Jeg mener at de reformene vi har gjennomført, gjør det mulig å kombinere familie og yrkesliv på en måte som bør være bra både for barna, mødrene og fedrene. Men det er selvfølgelig en forutsetning at de tilbudene som opprettes, som barnehager og skolefritidsordninger, har en pris som foreldrene kan betale. Det er ikke noe ønske at prisene blir så høye at mange ikke har råd til å ha barna sine der.

       Som barnehager, er skolefritidsordninger frivillige tilsynstilbud der det forutsettes at foreldre, stat og kommuner deler på utgiftene. I Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets rundskriv F-16/97 heter det at skolefritidsordningene

       « skal finansieres ved øremerket statstilskudd, foreldrebetaling, kommunale midler og evnt. andre lokale ressurser. Kommunen bør ved fastsettelsen av foreldrebetalingen ta hensyn til at alle barn som har behov for det skal kunne få et skolefritidstilbud uavhengig av foreldrenes økonomi ».

       Representanten Folkvord peker på at det er en forutsetning for Reform 97 at de som har behov for det, skal få tilbud om skolefritidsordning. Jeg antar at han da refererer til Stortingets egen påpeking om at tilbud om skolefritidsordning er en forutsetning for å gi 6-åringer et obligatorisk tilbud i skolen. Regjeringen er selvfølgelig enig i dette, og finner det svært uheldig at kommuner bryter prinsippet om en tredeling av utgiftene til drift av skolefritidsordninger ved å trekke tilbake egne tilskudd.

       Det er likevel ikke mulig for meg som statsråd å vurdere hver enkelt kommunes opplegg for skolefritidsordningene. Disse skal organiseres og drives ut fra lokale forhold og lokale forutsetninger. Ut fra en mer allmenn betraktning av oppvekstforholdene i Oslo er det imidlertid svært mye som tyder på at skolefritidstilbudet i en storby krever større investeringer til drift enn i andre kommuner. Jeg håper dette har vært vurdert dersom poenget er at Oslo kommune nå vil finansiere skolefritidsordningene bare gjennom statstilskudd og foreldrebetaling. Dette vil kunne innebære at det bare er ressurssterke foreldre som kan ta i bruk ordninga, og at mange familier derved faller utenfor dette tilbudet.

       Hvis det blir tilfellet, har Oslo kommune ikke overholdt Stortingets tidligere nevnte forutsetning for grunnskolereformen, og bryter derved også med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets rundskriv der kommunene forutsettes å bidra til utgiftsdelingen ved skolefritidsordninger. Det er jeg bekymret for, men jeg har i dag ingen mulighet til å gripe direkte inn i den situasjonen. Men det er helt klart - jeg gjentar det - at skolefritidsordningene, som barnehagetilbudet, ikke bør være så dyre at foreldrene ikke har råd til å benytte seg av det. Kommunene har et særlig ansvar for å påse at alle, uavhengig av økonomi, har anledning til å benytte seg av de gode tilbudene som dette faktisk er.

Erling Folkvord (RV) : Eg takkar for eit svar som jo inneheld mange gode ord og beskjed om at likestillingsministeren - barne- og familieministeren - er makteslaus overfor ei ganske enkel problemstilling. Det er tankevekkande. Det er mange - i særleg grad mødre - som har stolt på to punkt i meldinga frå Regjeringa av 30. april 1993, nemleg at ein skulle få skolefritidsordningar som gir tryggleik for barna, for deira trivsel og vekst « mens foreldrene er på arbeid », og at det skal vere ei tredeling mellom stat, kommune og foreldre, slik statsråden refererte frå rundskrivet sitt.

       Nå veit vi at her i Oslo har f.eks. 40 foreldre i Stovner bydel sagt opp plassane omgåande, da foreldrebetalinga for skolefritidsordninga auka med 60 %. Skal ikkje statsråden handle? Skal statsråden berre stå her og seie at ho er makteslaus når to viktige punkt i meldinga blir brotne av kommunen?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Som jeg sa i mitt hovedsvar, deler jeg den bekymringa som representanten Folkvord har, i den forstand at en gjennom foreldrebetalinga f.eks i skolefritidsordninga gjør det så dyrt at en del familier ikke har råd til å benytte seg av den.

       Når det er sagt, vil jeg si at skolefritidsordninger er et kommunalt ansvar. Det er et frivillig tilbud, altså en frivillig tilsynsordning, men det er selvfølgelig også slik som jeg sa i stad, og som representanten Folkvord gjentok, at det er lagt opp til en tredeling av betalinga mellom stat, kommune og foreldre. Vi vil på generelt grunnlag gå igjennom situasjonen når det gjelder skolefritidsordninger, men jeg kan ikke her i dag si at jeg har noen mulighet for å gå direkte inn i Oslo kommune. Jeg vil imidlertid sterkt oppfordre de politikere som styrer byen, til å se på akkurat den saka en gang til.

Erling Folkvord (RV) : Mange har stolt på dokumentet frå Regjeringa, St.meld.nr.40 av 30. april 1993, der det står: « Foreldrebetalingen må ikke være til hinder for at alle barn i alderen 6-9 år som har behov for det, kan delta i ordningen » - altså skolefritidsordninga. Samtidig skal det dekke tida « mens foreldrene er på arbeid ».

       Nå veit vi at skolefritidsordninga har tvinga seg fram som ei følgje av at kvinner gjekk ut i arbeidslivet og kravde same rett og same moglegheiter som menn. Før var det vanleg at mor gjekk over på deltid når barna begynte i første klasse. Det som nå skjer, er at mange foreldre som har barna sine i ein trygg heildagsbarnehage, kjem over på ei rådyr, utrygg deltidsskolefritidsordning.

       Ser ikkje statsråden at den einaste måten å sikre dette på truleg er ved ei lovfesting av dei to punkta som eg har sitert frå Regjeringas melding av 30. april 1993?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Regjeringa mener det Regjeringa har sagt i ulike dokumenter, og der står det jo, som det er referert til her, bl.a at vi mener at en viktig forutsetning for 6-åringsreformen er at der det er behov for det, er skolefritidsordninger på plass til en anstendig pris.

       Jeg har ikke noe mer å legge til utover det jeg har sagt, annet enn at vi på generelt grunnlag vil gå gjennom dette, og oppfordre kommunepolitikerne til å se på dette en gang til, slik at det å kunne benytte ordningen blir en realitet for alle de barn og foreldre som har behov for det.

Spørsmål 21

       Ingvald Godal (H) : Eg vil gjerne få stille fylgjande spørsmål til olje- og energiministeren:

       « Det har lenge vore eit sterkt ynske om å få gass i rørleidning til Austlandet, mellom anna til den store industrikonsentrasjonen i Grenland, for å trygge verksemda der og for å legge grunnlaget for nye impulsar for vekst. Spørsmålet om norske gassleveransar til Sverige er på nytt aktuelt.

       Vil statsråden prøve å løyse dette på ein slik måte at det òg kan tene norsk industris langsiktige interesser, ikkje minst i nemnde område, eller finne andre løysingar for ilandføring av gass her? »

Statsråd Ranveig Frøiland : Moglegheitene for å transportera gass til Austlandet og nabolanda våre har vore vurderte i over 25 år. Mellom anna i samband med det store norsk-svenske gassprosjektet på slutten av 1980-talet vart det vurdert ei rekkje alternative rørleidningar frå Nordsjøen og Midt-Noreg via Austlandet til Sverige og eventuelt vidare til Finland.

       Både styresmakter og kommersielle aktørar har no eit omfattande bakgrunnsmateriale om desse spørsmåla, og problemstillingane er velkjende.

       Kostnadene ved å transportera gass over så lange strekningar er store, og det må avsetjast store mengder gass for å få så låge einingskostnader at slik transport kan forsvarast. Vi har tilstrekkelege gassreservar, og GFU er klar til å inngå forhandlingar om sal av gass. Men korkje i Grenland, på Austlandet eller i nabolanda våre finst det kjøparar som er villige til å inngå forpliktande avtalar om å kjøpa så store mengder gass at det gjev grunnlag for å byggje slike rørleidningar.

       Situasjonen kan endra seg ved at Danmark etter kvart får behov for å supplera sin eigen produksjon med import av gass, og ved at dei politiske rammevilkåra i Sverige kan verta meir gunstige for overgang til gass.

       Med dagens kostnadsbilete er ein rørleidning over Austlandet berre mogleg som ledd i ein større skandinavisk plan. Avsetnadsmoglegheitene på Austlandet er ikkje store nok til å bera kostnadene ved ein eigen rørleidning. Ein eventuell rørleidning må som sagt byggja på salskontraktar for så store volum at investeringane kan forsvarast. Det er GFU som har ansvaret for å forhandla om sal av gass frå norsk sokkel. GFU er interessert i å selja gass både til Austlandet og til nabolanda våre. Styresmaktene følgjer situasjonen og vil sjølvsagt vurdera alle løysingar ut frå norske interesser.

Ingvald Godal (H) : Når me no er ein av Europas største gassleverandørar, er det veldig synd at me skal halde fram med å vera ein råvareprodusent, at me ikkje skal greie å få utnytta meir av denne gassen til landbasert industri her i landet. Me er òg i den situasjonen at me f.eks i Grenland har industri som fort kan tørke inn dersom det ikkje kjem nye impulsar. Det er tilfellet òg andre stader i austlandsområdet, og eg synest det er rart at det ikkje skal gå an saman med svenskane og danskane å få til ei løysing der me kan få eit nordisk gassnett anten direkte frå Nordsjøen eller via Danmark og oppover svenskekysten.

       Eg kunne ha lyst til å spørja statsråden om kva ho legg i det ho seier om utviklinga i Danmark og i Sverige, kva slags perspektiv og mogelegheiter ho ser her for at me kan få realisert dette.

Spørsmål 22

       Anita Apelthun Sæle : Eg har fylgjande spørsmål til justisministeren:

       « Kontaktannonsar i pornoblad er stor forretning og ofte i konflikt med straffeloven § 206.

       Kva vil justisministeren gjera for å stansa denne forma for hallikverksemd? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Straffeloven § 206 - eller den såkalte hallikparagrafen - rammer bl.a den som fremmer andres ervervsmessige utukt, dvs. den som tilrettelegger for prostitusjon og tjener penger på det. Eksempler fra rettspraksis hvor bestemmelsen kommer til anvendelse, er organisering av sexklubber hvor kundene får tilgang på prostituerte, eller at man kjører den prostituerte til det sted hvor kontakten oppnås med kundene, og at denne personen da holder øye med virksomheten. Det er eksempler på slike ting som rammes av bestemmelsen.

       Det ligger i spørsmålet fra representanten Apelthun Sæle at hun mener at pornoblader som tar inn kontaktannonser, driver hallikvirksomhet. Det er rettslig tvil om publisering av annonser som fremmer prostitusjon, rammes av straffeloven § 206. Spørsmålet er ikke avklart gjennom rettspraksis. Etter de undersøkelser jeg har gjort, forekommer det sjelden eller aldri anmeldelser mot slike blader.

       La meg understreke at jeg er veldig lite glad for det økende antall annonser som åpenbart gjelder prostitusjon, enten de forekommer i pornoblader eller andre publikasjoner.

       Justisdepartementet satte i desember 1995 ned et underutvalg under Straffelovkommisjonen. Utvalget fikk i oppdrag å gjennomgå straffelovens kapitler om sedelighetsforbrytelser og bl.a foreslå en modernisering av bestemmelsene. Utvalgets utredning vil komme til våren. Etter det jeg har forstått, vil spørsmålet om annonser for prostitusjon bli tatt opp i utredningen. Oppfølging av utvalgets utredning vil gi anledning til å klargjøre rettstilstanden når det gjelder spørsmålet om publisering av annonser.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg takkar justisministeren for svaret. Det gleder meg at det verkar som om ho, som eg, er svært lite begeistra for desse kontaktannonsane. Eg synest at § 206 er relativt klar. Der står det:

       « Med bøter eller fengsel i inntil 5 år straffes den som

       Og så står det til slutt at medverknad til lovbrot også er straffbart.

       Eg kan eigentleg ikkje skjøna at ikkje desse annnonsene er hallikverksemd, slik som eg påstår, men eg har jo skjøna at det herskar rettsleg tvil på området, og eg veit at det ikkje har vore mange melde saker, kanskje nettopp fordi ein ikkje er heilt sikker på om dette vert ramma av paragrafen. Men trur justisministeren likevel at det trengst lovendringar (presidenten klubbar) for å klargjera at desse kontaktannonsane vert ramma som hallikverksemd, og at vi dermed får dommar som rammar denne verksemda (presidenten klubbar) - No får eg ikkje sagt resten.

Statsråd Gerd-Liv Valla : Jeg tror det er veldig viktig først å få avklart om vi i dag har en tilstrekkelig lovhjemmel som forbyr slik annonsering. Som tidligere sagt, vil jeg avvente utvalget sin vurdering på det punktet.

       Hvis det viser seg at forholdet ikke rammes av straffeloven § 206, vil jeg vurdere om det er nødvendig å komme til Stortinget og be om lovregler med forbud mot denne virksomheten. Hvis det er sånn at prostitusjon fremmes i et stort omfang gjennom såkalte kontaktannonser, ser jeg ingen grunn til at den virksomheten skal ha fritt spillerom. Men i en vurdering av en eventuell ny lovhjemmel er det klart at ulike vurderinger må komme inn. I innlegget som Apelthun Sæle hadde i sted, var det en ting som kom klart fram, at bevisførselen nok kan være veldig vanskelig i sånne saker, og fordi det ikke står noe om penger i annonsene, kan man her få problemer med å føre bevis.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg takkar for svaret. Eg er svært fornøgd med det. Det einaste eg vil leggja til, er at det også er blad som vert sende ut gratis i posten, og som berre er finansierte ved annonsar, og som mange menneske er lite glade for å motta anonymt i posten. Desse blada må òg vurderast i denne samanhengen. Men eg er glad for justisministeren sitt svar, og har ikkje noko ekstra spørsmål.

Spørsmål 23

       Lisbeth Holand (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Stadig færre voldtektsanmeldelser resulterer i tiltale og dom. Det er en markant økning i antall anmeldelser og en markert nedgang i antall dommer.

       Hva vil justisministeren gjøre for å gi voldtatte kvinner den rettssikkerhet de skal ha? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Bekjempelse av vold og seksuelle overgrep er - og skal fortsatt være - et prioritert område i justissektoren. Hjelp og støtte til ofrene for slik kriminalitet er en sentral del av arbeidet for å øke tryggheten for befolkningen, og det er jeg meget opptatt av.

       Dagbladet hadde i forrige uke et oppslag hvor det var gjengitt statistikk som viser en markant økning i antall anmeldelser og en markant nedgang i antall domfellelser i voldtektssaker, slik representanten Holand nå viser til i sitt spørsmål. Jeg har lyst til å si at jeg syns pressen her har gjort en god jobb med å synliggjøre dette problemet, og fra Justisdepartementets side har vi allerede sagt - og jeg gjentar det her - at tallmaterialet som er offentliggjort, er overraskende og bekymringsfullt.

       En av årsakene til at statistikken viser en økning i antall anmeldelser ligger antakelig i endringer i statistikkføringen. Fra og med 1995 er antall anmeldelser for voldtekt blitt høyere, fordi forsøk på voldtekt også er tatt med i statistikken, mens det ikke var tilfellet for 1993 og 1994, men det kan nok ikke være hele forklaringen. Og det er grunn til å være bekymret for at så få voldtektsanmeldelser leder til domfellelse. Justisdepartementet er allerede i gang med å gjennomgå tallmaterialet og foreta en grundig analyse av problemet. Når jeg har fått den gjennomgangen, vil jeg vurdere hvilke tiltak det kan være hensiktsmessig å iverksette.

       Jeg finner likevel allerede nå grunn til å se på hvordan man i alle ledd i justissektoren kan bedre mulighetene for å oppklare og få pådømt voldtektssaker. Riksadvokaten har bebudet en gjennomgang av voldtektssakene med sikte på en analyse av hvilke faktorer det legges vekt på ved vurdering av en eventuell tiltale. Justisdepartementet har tatt initiativ til samarbeid med riksadvokatembetet for ytterligere undersøkelser av grunnlagsmaterialet med sikte på å finne ut hvordan man kan forbedre etterforskningen i slike saker.

       Det kan selvfølgelig være mange forskjellige grunner til at tiltale ikke blir tatt ut i enkelte saker. Slike grunner kan dreie seg om både muligheten for å sikre seg tekniske bevis og oppnå nødvendige vitnebevis. Det nye DNA-registeret vil etter det jeg har fått opplyst, om noen tid kunne være et viktig bidrag i identifisering av gjerningsperson.

       Jeg vil også nevne at som ledd i det å bidra til rettssikkerhet og hjelpetiltak for voldtektsofre, har det i de senere årene blitt iverksatt en rekke tiltak. Jeg viser til ordningen med bistandsadvokat, fri rettshjelp og opprettelsen av et kompetansesenter for voldsofferarbeid. Det er videre iverksatt et prøveprosjekt med rådgivningskontor for kriminalitetsofre ved fire politidistrikt, og det er flere steder opprettet voldtektsmottak i tilknytning til legevakter, som er et viktig tilbud til ofrene, og som bidrar til bedre bevissikring, og det er viktig.

       Jeg vil også gjennomgå de tiltakene jeg nå har nevnt, for å se om de er tilstrekkelige, eller om vi kan gjøre noe bedre her.

       Til slutt vil jeg si at selv om det for ofrene kan være en stor påkjenning å anmelde voldtekt, vil jeg oppfordre voldtektsofre til å anmelde overgrepene. Selv om påtalebegjæring fra fornærmede ikke er nødvendig for straffeforfølging i en så alvorlig sak, må man likevel i slike tilfeller bare konstatere at domfellelse er en umulighet uten offerets bistand som vitne.

Statsråd Gerd-Liv Valla : Jeg har vært justisminister i litt over fire uker, og jeg fikk dette tallmaterialet gjennom media i forrige uke, men jeg har ikke mye tålmodighet når det gjelder vold mot kvinner. Derfor har jeg da også satt i gang med å se på dette materialet, og det tror jeg representanten Holand vil være enig i at er viktig å gjøre. Dette var overraskende, dette er ikke noe jeg har noen umiddelbar forklaring på, og da må jeg se på det.

       Når det gjelder spørsmålet om uaktsom voldtekt, er det Seksuallovutvalget under Straffelovkommisjonen som skal se på det, og så vidt jeg har brakt i erfaring, vil utvalgets innstilling foreligge til våren.

       Så vil jeg, som jeg sa i mitt forrige innlegg, se på alle de leddene vi har i dette systemet - og det er et prioritert område.

Presidenten: Sak nr. 1, Spørjetime, er behandla ferdig.