Sak nr. 1
Spørretime

TALERE:

       Solveig Sollie (KrF) : Jeg vil gjerne få stille et spørsmål til helseministeren.

       I media for noen få uker siden var det et oppslag om en fysioterapeut med spesialistutdannelse i manuell terapi som behandler pasienter både fra sin egen kommune og fra andre kommuner. Han kan tenke seg å ambulere, slik at pasientene slipper å reise så mye - dette er i Finnmark, og det blir store reiseutgifter - men han kan ikke gjøre det fordi han har driftsavtale med Alta kommune. Dermed blir det store uttellinger for folketrygden. Hvis spesialisten derimot kunne hatt avtale med fylkeskommunen, så kunne han behandlet pasienter uavhengig av hvilken kommune de bor i. Her er det store penger som går ut fra folketrygden unødvendig fordi det blir store reiseutgifter for pasientene.

       Kan helseministeren tenke seg å ta et initiativ for å få ryddet opp i dette?

       Den 1. april i fjor proklamerte Gudmund Hernes med fynd og klem at hvis legen ikke holder sin timeavtale, bør pasienten slippe å betale sin egenandel - det sa han ifølge Aftenposten. Det var et av de svært få konkrete forslagene Hernes kom med etter hundre dager i tenkeboksen, og det fikk alminnelig tilslutning.

       Nå er det snart gått et år siden den gang, og hva har skjedd med dette gode forslaget? Var det bare en aprilspøk, eller er helseministeren i stand til å gjennomføre et av de meget få forslagene han selv lanserte? I budsjettproposisjonen som kom før jul, stod det bare at departementet vil vurdere en forskriftsendring på dette viktige området. For å hjelpe helseministeren på vei vedtok da Stortinget enstemmig at pasientene skal ha rett til å få tilbake egenandelen hvis de har ventet mer enn en time ved offentlig poliklinikk.

       Jeg spør igjen: Hvor står saken? Vil pasienten få tilbake egenandelen, eller var det bare en aprilspøk?

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg konstaterer at representanten Høegh har sin egen form, og den kommer til uttrykk i praktisk talt alle spørsmål.

       Når det gjelder denne konkrete saken, er vi i ferd med å utforme en regel som gir adgang til at pasienter som har ventet så lenge, slipper egenandel. Men vi ser også på motstykket til dette, nemlig at pasienter som uten gyldig grunn ikke møter til avtaler, vil få en tilsvarende forpliktelse til å betale en egenandel. Så det er en dobbelthet i dette, en gjensidig forpliktelse, og vi er i ferd med å utforme begge deler.

Annelise Høegh (H): H elseministeren sa at jeg har en egen form - det håper jeg da virkelig, og at den formen også har et innhold.

       Jeg har lagt merke til at helseministeren også har en meget spesiell form. Det er å lansere store reformer med fikse navn, uten at det kommer noe innhold i dem, og uten at man greier å gjennomføre det man får hele medieverdenen til å tro at man faktisk vil ta initiativ til. Så formen kan bli et problem, ærede helseminister, hvis den ikke gis et innhold.

       Selvfølgelig har helseministeren også tilslutning til at pasienter som ikke møter til avtalt tid, dermed også bryter regelverket. Jeg hørte ikke helt hva han sa, om de da skulle få dobbelt egenandel. Selvfølgelig skal det være en gjensidighet. Men det som ble lansert for et år siden, var altså at her skulle pasienter få tilbake sin egenandel. Jeg konstaterer at helseministeren snart ett år etter at denne glitrende ideen ble lansert, og som han fikk tverrpolitisk oppslutning om, ennå ikke har greid å gjennomføre den fordi han samtidig også må gjennomføre at pasienter skal straffes dersom de ikke møter til avtalt tid. Jeg er enig i begge deler av resonnementet, men jeg kan ikke se noen grunn til at man ikke kan gjennomføre den positive siden av det, og sette pasienten først - som jeg også har skjønt er et slagord for helseministeren; nå får vi se om det også har et innhold.

Statsråd Gudmund Hernes : Representanten kom med en generell karakteristikk når det gjelder detaljinnholdet i reformer. Enhver som har drevet med gjennomføring av reformer, vil vite at de ikke er enkeltbeslutninger, men hele sett av beslutninger.

       Jeg tror ikke at representanten Høegh skal være særlig engstelig for at hun skal bli arbeidsledig når vi nå fremmer forslag for Stortinget. Det vil være nok her å gå igjennom. Min erfaring med reformer er at man i runde 1 sier at man venter på statsråden, i runde 2 gir man tilslutning til hovedlinjer i reformene uten i øyeblikket å ta innover seg alle de detaljer som det medfører, og i tredje fase går man over til å kritisere at vi går altfor fort fram. Jeg vil tro at representanten Høegh ganske snart vil komme i den siste fasen.

Annelise Høegh (H) : Det står tilbake å se!

Presidenten: John Alvheim har bedt om tilleggsspørsmål.

       Presidenten vil presisere at de som ber om tilleggsspørsmål, må komme fram og stille seg i nærheten, slik at gangtiden blir et minimum.

       John Alvheim (Frp) : Det forbauset meg litt å høre helseministeren si at man i tillegg til nå å lage forskrifter og regler for at de som må vente mer enn en time, skal slippe egenbetalingen, samtidig arbeider med regler for at de som ikke møter opp, likevel skal betale egenandel. Norske sykehus har jo i flere år praktisert å innkreve egenandel fra pasienter som ikke møter opp til fastsatt tid. Vil det si at disse sykehusene i dag gjør noe som ikke er tillatt?

       I det nylig framlagte langtidsprogrammet fra Regjeringen skal det satses på énsengsrom, og det skal satses på helse. Det gjelder kommunesektoren. Det skal også satses på en etterutdanningsreform, og kommunesektoren er en meget tung arbeidsgiver. Statsministeren har også gått ut og lovt mer penger til kommunene - det er valgår i år. Men erfaringene fra denne perioden viser jo at Arbeiderpartiet og Regjeringen har funnet sammen med Høyre for å få minst mulig overføringer til kommunesektoren. Sentrumspartiene måtte når det gjelder budsjettbehandlingen for 1997, hale og dra i Arbeiderpartiet og Regjeringen for å få noe mer. Hvor stor vekst mener kommunalministeren det er behov for, og hva vil kommunalministeren gjøre for å bedre tilliten til kommunesektoren?

Statsråd Kjell Opseth : Eg skal gjerne ta ein reprise av budsjettbehandlinga før jul. Det ville ha vore særdeles vanskeleg for mange skattesvake kommunar viss ikkje Arbeidarpartiet hadde teke initiativ og gått inn i eit kompromiss om kommuneopplegget. Det er det faktiske forholdet, og det trur eg representanten Eva Lian bør ta med seg.

       Vidare er det faktisk slik at kommunesektoren har hatt vekst kvart einaste år gjennom heile 1990-åra. Så kan vi gjerne diskutere om veksten har vore stor nok, men eg for min del hadde gjerne sett at Senterpartiet og representanten Lian også hadde sett litt på korleis kommunesektoren forvaltar dei ressursane dei har. Det er ikkje slik at ein berre kan leggje på nye milliardar utan at kommunesektoren sjølv også ser litt på korleis dei brukar dei ressursane som dei har. Det er ein altfor stor tendens til at nye tiltak blir lagde utanpå dei gamle, utan at ein er villig til å sjå på om nokre no er så lite brukte at ein bør ta dei vekk. Eg trur vi hadde gjort kommunesektoren ei stor teneste viss vi i fellesskap hadde greidd denne balansen om å stille krav samtidig som vi er villige til å følgje opp når vi gjennomfører reformer. Det hadde vore til stor nytte for heile kommunesektoren om Stortinget kunne ha vore einig om ein sånn strategi.

Eva Lian (Sp) : Først sier kommunalministeren at Arbeiderpartiet tok et initiativ - det var en smule overdrivelse. Arbeiderpartiet skjønner ett språk, slik jeg kan se det, og det er makt. Hadde ikke Arbeiderpartiet sett at det var et flertall på Stortinget som ville øke overføringene med 4,5 milliarder kr, øke kommunenes inntekter med 4,5 milliarder kr, ville vi ikke greid å få til det vi gjorde. At det ble en bedre fordeling, er selvfølgelig Senterpartiet veldig fornøyd med, og det gjelder sentrumspartiene totalt sett.

       Men kommunalministeren svarte ikke på mitt spørsmål. Han snakker ikke om at det er noe særlig behov for vekst, for kommunene må beskikke sitt hus bedre. Hvor blir det av tilliten? Det er helt nødvendig med et tillitsforhold mellom kommunesektoren, som skal gjennomføre dette, og de sentrale myndigheter, som storting og regjering er. Jeg føler at vi må ta et felles ansvar for å rette opp den tilliten. Det virker det ikke på meg som om kommunalministeren er særlig opptatt av.

       Eg vil stille eit spørsmål til statsråden om dette: Kan det vere mogleg at me ved seinare høve kan bruke kommuneøkonomiproposisjonen, som kjem i april/mai, som grunnlag for endeleg avgjerd knytt til skattøre og andre viktige føresetnader, slik at Kommune-Noreg veit kva dei har å halde seg til når dei går inn i budsjettarbeidet? Eg ser at representanten Klungland, som sit i kommunalkomiteen, har framført det same synspunktet.

Statsråd Kjell Opseth : Ein ting som ein kan slå fast, er at mange kommunar med relativt små inntekter har eit særdeles godt velferdstilbod. Andre kommunar har det ikkje. Det ein kan seie seg lei for i denne samanhengen, er at vi ikkje har moglegheit til å kunne kontrollere. Vi har ikkje moglegheit til å kunne samanlikne nokså like kommunar for å kunne gje dei råd om kva det er dei gjer dårleg, og kva det er dei gjer godt i forhold til andre. For det er variasjonar mellom kommunar med omtrent like inntekter. Det må ha si forklaring, og det er vi i ferd med å gripe fatt i. Vi vil ha eit felles rapporteringssystem som gjer at ein kan gå inn og sjå og samanlikne kommunane imellom.

       Eg vil ikkje påstå at dei kommunane som har vanskar og må leggje ned tilbod, gjer ein dårleg jobb, men det kan tyde på at langtidsplanlegginga ikkje har vore god nok, og at ein difor har kome opp i akutte situasjonar. Det ser vi mange eksempel på.

       Volvat Medisinske Senter sendte formelt riktig en søknad om å få utvidet sin sengekapasitet med 17 senger til Statens helsetilsyn den 26. januar 1996. Statens helsetilsyn sendte saken over til departementet med sin innstilling den 19. april 1996. Men fremdeles har ikke Volvat Medisinske Senter fått svar på sin søknad fra departementet. Det må jeg få lov å beskrive som bortimot skandaløst, når man vet hvilke udekkede behov man har i vårt helsevesen.

       Når vil helseministeren svare på Volvat Medisinske Senters søknad?

       Så vidt jeg oppfattet - det var litt vanskelig med akustikken - var det altså spørsmål om sykehussenger til Volvat. Dette er behandlet i Regjeringen, og beslutningen er offentliggjort. Volvat har fått avslag på søknaden om å utvide antall senger til 25. Begrunnelsen for dette, hvis representanten er opptatt av det, er for det første at vi har en stor spesialistmangel i de offentlige sykehusene, det er nær 600 ledige stillinger. For det andre er det viktig at de spesialistene vi har, brukes mot de prioriterte oppgaver, spesielt mot ventelistepasienter. Vi har fått uttalelser ikke bare fra Helsetilsynet, men også fra Oslo kommune i denne saken. Og ikke minst: Det har på eget initiativ kommet uttalelser f.eks fra Hedmark fylkeskommune, som vil se det som problematisk dersom man skulle øke bruken av spesialister i Oslo. Når den geografiske fordelingen av spesialister er så skjev, vil dermed tilbudet til pasientene også bli geografisk svært ulikt.

John Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Så sent som i går hadde direktøren ved Volvat Medisinske Senter ikke mottatt noe svar fra departementet. Det bekreftet han ved personlig besøk her i Stortinget.

       Et av poengene, som egentlig imøtegår det som helseministeren nå sier, er nemlig at det var anført i søknaden at Volvat Medisinske Senter ikke trengte flere leger for å betjene disse sengene, men at man hadde behov for disse sengene fordi man, etter henstilling fra fylkeskommunene, tok imot ortopediske pasienter som ble liggende fra 5 til 10 dager. Man fikk dermed en flaskehals i dagkirurgien fordi disse åtte sengene man hadde, var opptatt, og man måtte redusere på et eller annet sted, selv om behovet både for dagkirurgi og elektiv kirurgi er meget stort. Og det vet jo helseministeren like godt som jeg.

       Uttalelser i forbindelse med Halvorsbøle-konferansen kan tyde på at Regjeringen har et svært løselig forhold til internasjonale avtaler. I et intervju med Arbeiderbladet sies det:

       « Regjeringen vil si nei til klimaavtaler som pålegger Norge å ta hele CO₂-reduksjonen innenfor Norges grenser. »

       Det er altså et synspunkt som Thorbjørn Berntsen så sent som for noen få år siden sa var fullt mulig, men som Regjeringen nå hevder er helt umulig.

       Mine to spørsmål til statsministeren er: Vil Regjeringen virkelig aktivt bekjempe den eneste form for klimaavtale som ser ut til å være politisk og praktisk mulig i denne verden? Og: Dersom vi skulle få en slik avtale, dersom EU, USA og Kina og andre tunge aktører skulle gå inn på denne type avtale, vil virkelig den norske regjering da stille seg på sidelinjen og ikke respektere en slik avtale?

       Miljøvernminister Berntsen erklærte for bare få år siden:

       « Vi skal greie CO₂-målsettinga nasjonalt. Det dreier seg om å gå inn på tunge sektorer og foreta valg. Og det kan vi få til uten å behøve å snu samfunnet opp ned. »

       Mitt spørsmål er: Er det virkelig mulig å tro at Norge skal bli fritatt for disse tunge løftene nasjonalt, og at vi skal kunne få internasjonale avtaler som gjør det mulig for Norge å øke CO₂-utslippene med 30 %, som ligger i langtidsprogrammet, mens Vest-Europa ellers skal redusere med 15 %?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Det ligger slett ikke i langtidsprogrammet det Erik Solheim nå sier. Det som ligger i våre beregninger, er at hvis vi ikke gjør noe, får vi de utslippene som Erik Solheim refererer til. Men det er jo det vi ikke vil. Det er derfor Regjeringen går inn for en internasjonal klimaavtale som får det motsatte resultat, nemlig en reduksjon. Og vi er helt overbevist om at vi skal kunne klare en internasjonal klimaavtale som fører til en reduksjon av de samlede klimagassene med 10 % innen år 2010 i forhold til 1990-nivå.

       Senest i dag står det i Dagbladet en artikkel om hva man teknologisk kan gjøre innenfor aluminiumsindustrien. Jeg tror det er mulig å få til veldig mye også når det gjelder CO₂, men vi kan ikke i disse klimaforhandlingene på det nåværende tidspunkt gå inn for posisjoner som vil være direkte i strid med norske interesser. Det er ikke en nasjonalistisk oppfatning. Det ville være en vanvittig holdning hvis Norge skulle gå inn for posisjoner som er direkte i strid med norske interesser og i strid med hva klimaet krever.

       Men jeg mangler logikken i statsministerens linje. Han sa i sitt foregående svar at Norge ville slutte seg til en internasjonal klimaavtale selv om Norges posisjoner ikke vant frem, og han sa nå nettopp at det ville være vanvittig av Norge å slutte seg til posisjonene fra andre land, da de ikke er i norske interesser. Hvorfor i all verden forhåndsannonserer Norges statsminister at hans regjering vil gå inn for ratifikasjon av en internasjonal klimaavtale selv om den inneholder bestemmelser som han mener er vanvittige sett fra Norges posisjon?

       Er Berntsen enig i at den mest offensive måten å gå inn i klimaforhandlingene på nå, er å kreve at alle andre land skal redusere, mens våre egne CO₂-utslipp skal øke, sågar ved ekstratiltak, nemlig å sette i gang gasskraftverk?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Det som nå foregår under klimaforhandlingene, er å prøve å komme et skritt videre i forhold til det som er nå. Klimakonvensjonen så langt har kvantifisert én ting, og det er at landene skal vedta nasjonale målsettinger, og at de skal rapportere tilbake til Klimakonvensjonen hva de gjør.

       Så har vi alle disse andre tingene som i norsk presse er blitt beskrevet som særnorske krumspring, om differensierte forpliktelser, rettferdig byrdefordeling basert på kostnadseffektivitet, felles gjennomføring - alt dette er en del av Klimakonvensjonen, og det er det Norge har lagt seg på, akkurat det som står i Klimakonvensjonen. Vi går altså inn for å materialisere Klimakonvensjonen slik som den ligger der i dag. Hvis vi får medhold i de fleste posisjoner - ikke bare norske, det er jo massevis av land som er enige med oss - så vil vi greie målsettingen når det gjelder klimagasser samlet under ett, og det er det som er poenget.

       Signalene fra Regjeringen om skattenivået har de siste dagene vært motstridende og forvirrende. Her drives det en dobbeltkommunikasjon på regjeringsnivå, hvor det både loves skattelettelser og trues med skatteøkninger. Etter boligskatteforliket i forrige uke uttalte finansministeren at skattelettelser som følge av forliket må dekkes inn ved skjerpelse av andre skatter. Så sa statsministeren før regjeringskonferansen på Halvorsbøle i helgen at skattelettelser i forbindelse med statsbudsjettet er utelukket. Så sa videre finansministeren i Dagsrevyen søndag at Regjeringen kan komme til å gå inn for betydelige lettelser i toppskatten, og dermed altså bryte Regjeringens mangeårige tilstrammingspolitikk overfor middels høye inntekter. Dette går helt åpenbart ikke i hop, og jeg vil derfor be statsministeren om å avklare Regjeringens skattepolitikk, og særlig gi uttrykk for hvilke skatteøkninger han nå vil gå inn for etter boligskatteforliket.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Det som finansministeren gav uttrykk for i forbindelse med Halvorsbøle-konferansen, var ikke noe annet enn det vi gikk inn for i fjor, og som lå i det brede skatteforliket, nemlig at vi skal ha en inntektsskatt som er progressiv, altså at de som tjener mest, betaler mest, men det har aldri vært meningen at folk med middels inntekter skal havne i denne progresjonen. Derfor har vi foretatt justeringer av grensene, det gjorde vi i fjor, og det var sågar en overregulering. Det finansministeren har gitt uttrykk for, er at vi også for neste års statsbudsjett vil foreta en regulering, slik at vi beholder den progressiviteten i systemet som har vært forutsatt. Det betyr selvfølgelig at det blir en regulering av grensene, men det betyr ikke noe provenytap for staten. Hvis man ikke gjorde det, ville det selvfølgelig føre til en skatteskjerpelse for dem med middels inntekter, og det har aldri vært meningen.

       Når det gjelder boligskatten, er ikke det noe som kommer fram før ved årtusenskiftet, og forliket mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet der gjaldt skattetakstene, og nye skattetakster går jeg ut fra at alle partier - kanskje unntatt Fremskrittspartiet - har behov for. Og så må man ta diskusjonen om hva slags satser osv. man skal ha, ut fra hva man mener er nødvendig å få inn av skatter til staten. Så alt dette henger sammen, men man må se på hvert enkelt element for seg, og vi har ikke hatt noe ønske om å bevege oss vekk fra det brede skatteforliket som vi fikk her i Stortinget.

Jan Petersen (H) : Dette var fra skattyternes side et skuffende svar, for det var noen som fikk forhåpninger etter å ha hørt finansministeren på Dagsrevyen søndag. Nå er dette tatt ned av statsministeren, det er ikke snakk om annet enn å justere, slik at det ikke blir skatteskjerpelser. Man må også si at historien viser at Arbeiderpartiet heller ikke på det punktet har holdt seg til forutsetningene, for justeringene burde vært betydelig større hvis man skulle holdt seg til skatteforliket slik det ble inngått i 1992.

       Mitt oppfølgingsspørsmål gjelder også her boligskatten: Kan jeg forstå det slik at statsministeren bekrefter at når Arbeiderpartiet har inngått et boligskatteforlik med Senterpartiet, så er forutsetningen at det som måtte bli av skattelettelser for folk flest, må tas igjen ved skjerpelse av andre skatter?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg legger merke til at Jan Petersen nå bruker uttrykket « skattytere », men det er også slik at de har behov for helsetjenester, de har behov for eldreomsorg, de har behov for utdanning og en rekke andre offentlige tilbud, som Høyre er veldig flinke til å løpe til talerstolen her for å fremme forslag om økte utgifter til. Disse utgiftene må finansieres, og vi vil derfor opprettholde et skattenivå for å kunne finansiere de tjenestene som er nødvendige for de fleste befolkningsgrupper i vårt land. Da er det klart at vi ikke kan foreta skattelettelser rund baut, det går ikke.

       Når det gjelder boligskatten, er det et bredt forlik mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet som går på skattetakstene, at vi trenger et skattetakstsystem. Jeg har lagt merke til at Høyre har gått vekk fra det standpunktet de har hatt siden 1911, nemlig at vi trenger en boligskatt. Jeg håper i hvert fall at Høyre ser behovet for å ha en skattetakst på boliger og eiendommer, slik at man kan ha en beskatning.

       Så til spørsmålet. Finansministeren har uttalt klart at det skattetap som følger av at mulig færre får boligskatt, skal dekkes inn. Mitt spørsmål er: Hvordan skal det dekkes inn?

       I VG 4. januar i år sier statsministeren at nettopp Schengen er det viktig å diskutere med folket i valgkampen. Regjeringas hastverk kan ikke bety annet enn at statsministeren i valgkampen planlegger å snakke til folk framfor å prate med folk om Schengen. Schengen-spørsmålet var heller ikke på dagsordenen sist valgkamp. Da er spørsmålet om ikke statsministeren ser at denne framgangsmåten er problematisk i forhold til vanlige folks mulighet til deltakelse og medbestemmelse, ikke minst fordi denne saken rører ved noe vesentlig i det norske samfunn, nemlig vårt forhold til EU.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Det rører også ved andre viktige forhold, nemlig den nordiske passfriheten, og det rører ved muligheten for å være med og bekjempe internasjonal kriminalitet og narkotika. Derfor mener vi det er riktig å være med i Shengen-samarbeidet. Vi mener det stikk motsatte av hva spørreren antyder, nemlig at det bør være svært gode grunner for å la være å ratifisere. Det er to grunner til det. Det vil ta lang tid før Schengen-samarbeidet blir avklart i forhold til EU. Jeg vil også bemerke at det er lite som tyder på at Schengen-samarbeidet blir en del av unionen, eller en tredje pilar. Det vil iallfall ta lang tid før det blir avklart. I mellomtiden trenger vi å være med i dette samarbeidet av hensyn til bekjempelse av internasjonal kriminalitet og narkotikavirksomhet. Hvis Schengensamarbeidet skulle bli en del av EU i framtida,

       har vi en bedre mulighet for å ordne oss i forhold til dette samarbeidet dersom vi blir med allerede nå. Her står det om vitale nasjonale interesser igjen, og det har ingen hensikt for oss, etter vår oppfatning, å stille oss utenfor på den måten som Senterpartiet antyder at vi bør gjøre.

       Ifølge Schengens eksekutivkomite er igangsetjing ikkje aktuelt før i 1999 eller 2000. Sverige og Island har vedtatt å ratifisera til hausten. Alle desse forholda skulle tilseia at Noreg har god tid. Når det gjeld det spørsmålet som statsministeren er spesielt opptatt av, har Storbritannia samt norsk og dansk politi sagt nei til Schengen nettopp på grunn av at det ikkje er eit effektivt middel i kampen mot narkotika og kriminalitet. Dersom det er sånn ein prima avtale, skulle det ikkje nettopp då vera også i tilhengjarane si interesse å få belyst alle sidene i valkampen og få ytterlegare tilslutning?

       Fra landsende til landsende kommer det alarmerende meldinger om arbeidssituasjonen for politi- og lensmannsetaten. Man kan snart ikke rykke ut verken for å lete etter folk eller forhindre kriminalitet, på grunn av manglende bevilgninger. Det spørsmålet som alle stiller seg, er: Hvordan er det mulig å bomme så fælt når det gjelder bevilgninger til politi- og lensmannsetaten? Hvis statsministeren nå sier at dette er krisemaksimering, vil jeg svare følgende: Om bare halvparten av det som rapporteres, er riktig, er situasjonen meget alvorlig.

       Hvordan kan det ha seg at Regjeringen la frem et budsjettforslag for Stortinget som bommet så katastrofalt i forhold til den situasjonen vi nå ser avtegne seg etter bare få måneder inn i budsjettåret?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Nå gjennomgår vi den situasjonen som Anders C Sjaastad beskriver. Når han spør om hvordan det er mulig å bomme så fælt, vil jeg jo minne om at det var Stortinget som vedtok budsjettet - og så skal vi gjennomgå hva som var forutsetningen for det budsjettet.

       Når det gjelder overtid, er det, så vidt vi nå ser, mindre muligheter for det - ca 30 % - men det skulle jo i og for seg ikke tyde på at man allerede nå skulle ha brukt opp budsjettene sine og dermed mulighetene for overtid. Men som sagt, vi ser på den situasjonen som har oppstått, vi gjennomgår den og kommer tilbake til Stortinget med svar. Men den bevilgningen som er gitt, den er gitt av Stortinget.

       Hvis det skulle vise seg at forutsetningene var annerledes enn det man trodde, kommer vi tilbake med det til Stortinget. Det arbeider justisministeren med nå.

Anders C Sjaastad (H) : Det er nesten pinlig å måtte opplyse for statsministeren at Stortinget behandler budsjettet på grunnlag av de faktiske opplysninger som Regjeringen legger frem! Det Stortinget må kunne forvente, er at det beslutningsgrunnlag som Stortinget har, er korrekt. Så er det opp til Stortinget å vurdere hvor mye man eventuelt skal plusse på.

       Jeg gjentar spørsmålet: Var dette et uttrykk for dårlige regneferdigheter fra Regjeringens side? Var det et ønske om innstramning? Eller har Regjeringen rett og slett gjort så godt den kunne - og det var ikke godt nok?

       Tidligere har statsministeren snakket om Regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget og de parlamentariske og konstitusjonelle konsekvenser hvis den ikke er oppfylt. Hvilke konsekvenser vil statsministeren trekke på vegne av seg selv eller medlemmer av Regjeringen dersom det viser seg at det underlagsmaterialet som Regjeringen presenterte for Stortinget i forhold til Justisdepartementets budsjett, viser seg å være fullstendig feilaktig, og at Regjeringen derved grundig - ikke bagatellmessig, som statsministeren har fremstilt det - har ført Stortinget bak lyset og gitt feilinformasjon til Stortinget, med den konsekvens at mange lensmannskontorer og politikamre i dag ikke er i stand til å gjøre sin helt selvfølgelige jobb?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Som representanten Hagen vet, ble budsjettet lagt fram i begynnelsen av oktober - det var en annen regjering enn den jeg ledet. Vi går nå gjennom hva som var grunnlaget for det budsjettet. Vi går gjennom hva som var grunnlaget da vi behandlet salderingsinnstillingen, og så kommer vi med et svar. Og når vi har fått klarlagt alle disse forhold, vil altså Regjeringen legge fram sitt syn på hva som bør gjøres.

       Jeg må be om at vi først må få gjennomgå grunnlaget for hva som lå i disse dokumentene, så må vi se på rapportene fra politikamrene, og så kommer vi med et klart svar.

Lisbeth Holand (SV) : Rett nok var det en annen regjering som la fram budsjettet. Men det som forskrekker meg her nå, er den ansvarsfraskrivinga som statsministeren driver i forhold til det vedtatte budsjettet. Han sier at det er Stortinget som har vedtatt budsjettet. Ja, det er jo basert på de opplysningene vi har fått fra Regjeringa! Mener virkelig statsministeren at Stortinget ikke skal kunne stole på opplysninger som gis fra Regjeringa?

       Så var det et spørsmål til. Statsministeren sier gang på gang: Vi går gjennom dette, og vi skal gjøre noe. Det er snart en måned sida alle opposisjonspartiene på Stortinget sa at vi er villig til å rette opp den feil som det ser ut som Regjeringa har gjort, og bevilge ekstra midler til politiet. For det var faktisk meninga fra alle partiene, utenom Arbeiderpartiet, at bevilgningene til drift i politiet skulle øke med 50 mill. kr. Og så opplever vi at det faktisk blir en reduksjon.

       Kan ikke Regjeringa gi beskjed til politiet (presidenten klubber) -

       I Regjeringens langtidsprogram omhandles bl.a bedre tilgjengelighet til helsetjenester, også med hensyn til økonomi og kostnadsutjevning. Hvordan kan dette harmonere med forslaget nå fra Halvorsbøle om høyere egenandeler og det forslaget som kom i går fra Regjeringens prioriteringsutvalg med hensyn til gradering av egenandelene og betaling for konsultasjoner, noe som i stor grad vil ramme grupper som gjerne har behov for oftere konsultasjoner hos lege? Dette gjelder bl.a småbarn og folk med diffuse lidelser, hvor det kan være større usikkerhet og vansker med å stille diagnosen og dermed mer tidkrevende.

       Signaler fra arbeiderpartirepresentanter her i går gikk ut på at man støttet et slikt forslag om høyere egenandeler for visse konsultasjoner, og dermed regner jeg med at Regjeringen også støtter det. Hvordan harmonerer dette med intensjonene i langtidsprogrammet? Hvor er tilgjengelighetsbedringen og solidariteten i dette, samtidig som det signaliseres skatteletter for inntektsgrupper rundt 250.000 kr?

Statsråd Gudmund Hernes : Det foreligger ikke noe forslag ennå. Det som er kommet i denne saken, er et intervju med lederen av prioriteringsutvalget, nemlig Inge Lønning, hvor han sier at dette er et forslag som de kan komme til å fremme. Det har også vært luftet som en mulighet i langtidsprogrammet, men verken Regjeringen eller jeg har tatt noe standpunkt til dette spørsmålet. Og min vane tro vil jeg også avvente forslag fra Lønning-utvalget, et offentlig utvalg, for å se hvilke typer argumenter som der fremføres, før jeg går inn på selve forslaget.

       Når det er sagt, bør man jo ikke se bort fra at vi faktisk har differensierte satser også nå når det gjelder ulike typer av tjenester. Men det aller viktigste midlet vi har når det gjelder å ivareta pasienter som kan få store medisinske utgifter, er jo at det er etablert et tak for slike utgifter på årsbasis. Det taket er nå på 1 290 kr, og det er klart at man kan også, så lenge man har dette taket, vurdere spørsmålet om differensierte egenandeler. Men som sagt, for mitt eget vedkommende vil jeg ikke ta standpunkt til den saken før jeg har sett Lønning-utvalgets argumentasjon.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg regner med at når forslaget nå har kommet så langt at det har nådd pressen, og sosialpolitikere fra Arbeiderpartiet her på Stortinget signaliserte i går at de så positivt på et slikt forslag, så er forslaget reelt.

       Jeg merker meg også at helseministeren ikke kommenterer dette med skatteletter for relativt høyinntektsgrupper i forhold til egenandeler for f.eks pensjonister og småbarnsfamilier. Jeg vil også gjerne spørre helseministeren: Hva med tilgjengeligheten til primærhelsetjenester - når fastlegeforsøket han foreslår, kommer som permanent ordning? Hva med fastlege for de kommuner hvor man i dag og kanskje også for relativt lang framtid må basere seg på vikarer og turnuskandidater når det gjelder legedekningen? Hvordan blir legetilgjengeligheten her?

Statsråd Gudmund Hernes : Først når det gjelder spørsmålet om differensierte egenandeler og at representanter fra Arbeiderpartiet har uttalt seg om det: Representanter fra Arbeiderpartiet må selvsagt ha den samme frihet som andre til å uttale seg om politiske spørsmål. Jeg sier at jeg for min del og Regjeringen vil ikke ta standpunkt til dette før vi har fått Lønning-utvalgets innstilling.

       Når det gjelder spørsmålet om skattelettelser for høyinntektsgrupper, tror jeg nok at representanten Gløtvold sitter i Det norske glasshus, for her har han jo vært med på å fremme forslag om skattelettelser for en av de grupper som har de aller høyeste inntekter, nemlig rederne. Jeg tror altså at hvis man skal se på skattespørsmål i sammenheng, bør nok også dette komme med.

       Når det gjelder spørsmålet om legetjenesten for utkantkommunene, er det et av de spørsmålene som tas opp i stortingsmeldingen som kommer i forbindelse med fastlegeforsøket. Det er en rekke tiltak som der blir foreslått, og denne meldingen vil bli fremmet på fredag.

Ordinær spørretime

       Presidenten: Det blir et par endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 18, fra representanten Sigurd Manneråk til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Marit Tingelstad.

       Spørsmål 22, fra representanten Terje Riis-Johansen til landbruksministeren, vil bli besvart av helseministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra helseministeren blir dette spørsmål flyttet og besvart etter spørsmål 10, som skal besvares av samme statsråd.

Spørsmål 1

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg har dette første spørsmålet til statsministeren:

       « Hvorfor prioriterte statsminister Jagland tilstedeværelse på kongetribunen på stadion for Ski-VM fredag 28. februar 1997 om formiddagen, når Hans Majestet Kong Harald V selv reiste til Oslo i ens ærend for å lede det ukentlige formelle regjeringsmøte på Slottet, og er det ikke rimelig og naturlig at også statsministeren prioriterer deltagelse i Regjeringens formelle møter på Slottet når Kongen gjør det? »

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg så at representanten Hagen også hadde litt problemer med å ta sitt eget spørsmål alvorlig, men jeg skal svare saklig.

       Siden denne Regjeringen ble utnevnt den 25. oktober 1996, har det vært avholdt 19 statsråd. Jeg har vært til stede i 16 av disse statsrådene. Med to unntak har jeg vært til stede i samtlige statsråd hvor Hans Majestet Kongen har deltatt. Det ene av disse to unntakene var den 28. februar, da jeg var invitert til å være til stede under Ski-VM. Jeg anser at det var høyst naturlig, og jeg hadde også stor glede av det. Det var denne gangen mest praktisk å legge besøket like forut for en helg, for å ta minst mulig tid fra andre arbeidsoppgaver. Det er selvsagt min målsetting å være til stede i flest mulig statsråd, men jeg må opplyse representanten Hagen om at det i Grunnloven ikke er forutsatt at alle statsrådets medlemmer kan være til stede hver gang, noe som også inkluderer statsministeren.

Carl I Hagen (Frp) : Først må jeg si at jeg er forbauset over at statsministeren gir seg til å tolke ansiktsuttrykk og fremføre det som et faktisk forhold. Dette spørretimespørsmålet har jeg faktisk levert som et meget alvorlig spørsmål, og det er fordi statsministeren nå ved flere anledninger har vist en helt annen respekt for stil og form enn det alle hans forgjengere har gjort. Han har i en redegjørelse til Stortinget sagt at han har « akseptert » en statsråds avgang, uansett om alle andre vet at det er Kongen som skal akseptere statsråders avgang. Og meg bekjent er han den første som sammen med sin familie har stått på en kongetribune for å være en slags visekonge og en erstatter for Kongen.

       Jeg har et spørsmål til etterpå som skal bli interessant, fordi når man ser dette i sammenheng, begynner det å tegne seg et merkverdig bilde av vår nye statsminister. La meg da ha dette første tilleggsspørsmålet: Er det slik at statsministeren nå ser på seg selv som en slags visekonge som også går foran stortingspresidenten i rang?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg setter strek over Carl I Hagens ansiktsuttrykk!

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg har også dette spørsmålet til statsministeren:

       « Hvorfor har Statsministerens kontor arbeidet med en vurdering eller utredning av spørsmålet om å slå sammen trontalen og rikets beretning til én tale presentert av statsministeren under Stortingets høytidelige åpning med den følge at Hans Majestet Kongen ble gjort til en statist, mens statsminister Jagland overtok hovedrollen? »

Statsminister Thorbjørn Jagland : Det spørsmålet som Carl I Hagen refererer til, har sammenheng med et arbeid som ble satt i gang av den forrige regjering. Jeg visste ikke engang om det. Unnskyld meg - jeg håper ikke at jeg blir angrepet for ikke å oppfylle opplysningsplikten overfor Stortinget, men det er faktisk tilfellet.

       Sammenhengen er denne: Beretningen om rikets tilstand er et dokument som det leses utdrag av ved Stortingets åpning. Dokumentet har tradisjonelt fått liten oppmerksomhet og har hatt samme form gjennom mange år. Den forrige regjering ønsket å få vurdert hvorvidt denne beretning kunne gis en form og et innhold som gjorde dokumentet mer interessant for Stortinget. Vurdering ble foretatt internt ved Statsministerens kontor, uten ekstern deltakelse. I den forbindelse så man også på hvorledes åpningen av nasjonalforsamlingene skjer i Sverige og Danmark. Der er det statsministeren som leser trontalen. Ved Statsministerens kontor kom man med en gang til at det ikke var aktuelt i Norge å gjøre noen endring på den norske tradisjonen med at det er Hans Majestet Kongen som leser trontalen. Derimot ble det ved åpningen av Stortinget i fjor høst foretatt en noe annen fremstilling av beretningen om rikets tilstand. Arbeidet med modernisering av denne beretningen vil bli videreført.

       Jeg vil legge til at dersom representanten Carl I Hagen i løpet av forrige uke hadde tatt seg bryet med å ta en telefon til Statsministerens kontor, ville han fått opplyst disse faktiske forhold, og at det ikke har vært aktuelt å foreslå noen endringer når det gjelder det at Hans Majestet Kongen leser trontalen.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg finner det faktisk ganske oppsiktsvekkende at man på statsministerens kontor i det hele tatt engasjerer seg når det gjelder den høytidelige åpningen av Stortinget. Dersom det hadde vært statsministerens hensikt at dette var et spørsmål som skulle vurderes - og bare det å sette i gang et vurderingsarbeid som han her har bekreftet at det har vært - er det i seg selv en relativt viktig sak. Det burde jo være Stortinget som eventuelt gjorde dette, ikke statsministerens kontor.

       Formene, de formelle ting når det gjelder vårt kongehus, er av ganske stor symbolsk betydning, og det har vært mange som har fryktet at Norge skulle bevege seg i retning av Danmark og Sverige. Jeg er glad for at statsministeren har bekreftet at det ikke vil skje - det skulle bare mangle! Men så sier statsministeren: Jeg visste ikke at det var en vurdering på Statsministerens kontor. Betyr det at statsministeren ikke tar det samme konstitusjonelle og parlamentariske ansvar for det som skjer på Statsministerens kontor, som det han mener at andre departementsstatsråder skal ta, selv om de ikke var informert og visste ting selv?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg kan bare referere til hva jeg sa, at dette arbeidet var satt i gang under den forrige regjering. Og det er ikke oppsiktsvekkende at Statsministerens kontor starter et arbeid for å se på hvordan beretningen om rikets tilstand leses opp for Stortinget. Det var grunnlaget for det. Det er i det hele tatt ikke grunnlag for å stille spørsmål på den måten som Carl I Hagen gjør, og jeg har avklart hvordan det forholdet er. Men som sagt, jeg har i den perioden jeg har vært statsminister, ikke gått tilbake for å se hva som var grunnlaget for at man startet arbeidet med å se på hvordan beretningen om rikets tilstand leses - for øvrig der nede, det er der en står og leser beretningen om rikets tilstand. Det er ikke mitt inntrykk at det er det som skaper mest oppmerksomhet, og derfor hadde man da et behov for å se på hvordan det skal gjøres.

       Erik Solheim (SV) : Jeg er lei for å avbryte denne meningsfylte tankeutveksling mellom vår visekonge og hans hoffnarr. (Munterhet i salen) Jeg går så til spørsmålet, som er noe mer saklig:

       « Fra mange land settes det nå i verk tiltak for å stanse forskningen på kloning av mennesker. USA har stanset alle føderale bevilgninger til slike forskningsprosjekter, mens Italia skal utarbeide lover som forbyr denne type forskning. Tyskland har foreslått et internasjonalt forbud mot forskning på kloning av mennesker.

       Vil Norge støtte dette forslaget om internasjonalt forbud? »

       Jeg vil svare utvetydig ja på det spørsmålet som Erik Solheim stiller, og her er prosessen heldigvis allerede i gang. Europarådets generalsekretær har understreket behovet for et internasjonalt forbud i Konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin, som ble vedtatt med overveldende flertall av Ministerkomiteen 19. november 1996. Fra norsk side tas det sikte på å undertegne konvensjonen når den åpnes for undertegning 4. april i år. Konvensjonsteksten inneholder ikke noe direkte forbud mot kloning. Flere artikler inneholder imidlertid et indirekte forbud. Artikkel 1 har krav om at konvensjonens parter må beskytte alle menneskers verdighet og identitet. Artikkel 13 forbyr endring av menneskers arveanlegg dersom endringen kan videreføres til eventuelle etterkommeres arveanlegg. Artikkel 18 inneholder forbud mot fremstilling av befruktede egg for forskningsformål. Dette er en forutsetning for forskning som tar sikte på kloning av mennesker. Europarådets generalsekretær har tatt til orde for at et alleuropeisk forbud blir inntatt i en protokoll til konvensjonen som skal omhandle beskyttelse av det befruktede egg og foster. Protokollen er under utarbeidelse. Norge deltar i en arbeidsgruppe som skal utarbeide forslag til denne protokollen.

       Her hjemme har Bioteknologinemnda uttalt at kloning av mennesker er etisk helt uakseptabelt og må forbys ved internasjonalt lovverk. Muligheten til å velge ut personer med bestemte egenskaper gir skremmende perspektiver og må avvises. Bioteknologinemnda har bedt om at norske myndigheter sørger for et klart lovforbud mot kloning av mennesker i Norge, som vi ikke har. Det arbeidet har helseministeren satt i gang. Nemnda har også bedt om at norske myndigheter sørger for at denne saken reises i internasjonale organer.

       Etter mitt syn er det behov for et verdensomspennende forbud mot kloning av mennesker for å markere at en hel verden anser at denne type forskning overskrider grensen for livets ukrenkelighet.

       UNESCO arbeider for tiden med en deklarasjon om beskyttelse av menneskers arveanlegg. Flere land har allerede tatt til orde for at denne deklarasjonen må inneholde et forbud mot kloning av mennesker. Deklarasjonen er planlagt ferdig slik at den kan vedtas i FN i 1998, 50 år etter at FN-deklarasjonen om menneskerettigheter ble vedtatt. Denne deklarasjonen vil være et viktig skritt på veien mot et folkerettslig bindende internasjonalt forbud. Utenriksministeren vil vurdere egnet oppfølging av dette spørsmålet internasjonalt i samarbeid med nærstående land.

Erik Solheim (SV) : Jeg vil takke statsministeren for svaret, som selvsagt var positivt. Det er vanskelig å tenke seg et område hvor internasjonale retningslinjer er så påkrevd og hvor det i praksis vil være så lite et enkelt land kan gjøre alene. Ensidige forbud i Norge kan selvsagt ha en viss moralsk virkning, men dersom ting tillates i USA eller i store EU-land, vil ensidige norske tiltak ha i hvert fall meget begrenset virkning. Så det er bare internasjonale tiltak som kan ha den tilstrekkelige tyngde.

       Jeg oppfattet statsministerens svar dithen at både utenrikstjenesten og andre som driver internasjonal virksomhet, vil gjøre hva de kan for at Norge ikke bare skal støtte opp om, men være en drivkraft i internasjonale forbud mot kloning av mennesker.

       Men det er selvsagt en videreføring av dette som vi må gå dypere inn i debatten av, og det er sammenhengen mellom kloning av mennesker og kloning av høyerestående dyr, hvor teknikker utviklet på dyr vil kunne videreutvikles til mennesker og i praksis kanskje gjøre kloning av mennesker til en svært enkel affære litt inn i framtiden. Jeg vil be statsministeren bekrefte at Norge også vil gå videre på det området.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Det kan jeg bekrefte, og jeg er også glad for at det vises interesse for det her i Stortinget, noe Erik Solheim også har gjort med beslektede temaer. Jeg syns det er svært viktig at vi har oppmerksomhet omkring dette og har diskusjon om det, og at vi også får muligheter til å diskutere det her i Stortinget, og det kommer Regjeringen til å legge fram et grunnlag for.

Spørsmål 4

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

       « Tilstanden i Albania er meget alvorlig. Det er viktig at det internasjonale samfunn bidrar til at situasjonen stabiliseres.

       Hvilke initiativ har Norge tatt og vil en ta for å hindre en ytterligere forverring av forholdene i Albania? »

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Norge har vært og er en aktiv medspiller i det internasjonale arbeidet for å få til en fredelig politisk løsning av den urovekkende situasjonen i Albania. Situasjonen stiller store krav til Albanias evne til å respektere menneskerettighetene og ivareta demokratiske rettigheter og rettsstatsprinsipper. Dette er Albania internasjonalt forpliktet til som medlem av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og Europarådet så vel som part i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

       Jeg tok tidlig kontakt med det danske formannsskapet i OSSE og tilbød norsk støtte til tiltak i OSSEs regi for å bistå albanske myndigheter, bl.a muligheten for å sende en spesialrepresentant for OSSE til Albania. Vi drøftet også tidlig mulige tiltak fra Europarådets side med rådets generalsekretær. Initiativet til å sende en parlamentarikerdelegasjon til Albania hadde vår støtte. Norge vil bidra til Europarådets arbeid med å etablere demokratiske institusjoner og prosesser i Albania.

       Vi holder dessuten løpende kontakt med nærstående land med sikte på en samordnet opptreden overfor Albania, bl.a sluttet vi oss sist fredag til en EU-erklæring om situasjonen i landet. Også direkte overfor albanske myndigheter har vi gitt uttrykk for uro og tatt til orde for at det snarest mulig må holdes nyvalg.

       Det internasjonale presset ser nå ut til å gi positive resultater, i og med at Albanias president har tilbudt amnesti til opprørerne i sør, utnevnt ny statsminister i arbeidet for å få til en overgangsregjering og tatt til orde for nyvalg innen juni. Det er likevel stor uvisse forbundet med den videre utvikling, ikke minst som følge av den uavklarte sikkerhetssituasjonen med store mengder våpen i omløp. Det er uklart hva opprørernes siktemål er, utover å få igjen penger tapt på tvilsomme investeringsfond. Heller ikke opposisjonspartiene synes å ha særlig innflytelse overfor opprørerne.

       Skal det lykkes å bedre situasjonen i Albania, må det internasjonale samfunnet, i tillegg til det målbevisste arbeidet for å styrke folkestyret og respekten for menneskerettighetene, medvirke til å gjenreise landets økonomi. Verdensbanken er villig til å støtte et gjenreisingsprogram etter at situasjonen i landet er stabilisert og avtale er inngått med Det internasjonale pengefondet om økonomiske reformer. Vi vil støtte opp om også de mer langsiktige tiltak.

       Jeg vil til slutt nevne at Norge har ytt en viss nødhjelps- og demokratibistand til Albania, om lag 3,4 mill. kr i 1996. For inneværende år tar vi sikte på å støtte ytterligere tiltak som fremmer demokrati og menneskerettigheter, bl.a et prosjekt i regi av Den internasjonale Helsingforskomitéen som planlegger en delegasjon i Tirana i en kortere periode. Dette prosjektet gjennomføres i samarbeid både med de norske og albanske Helsingforskomiteene og har som målsetting og markere de krav som stilles fra det internasjonale samfunnet til Albania.

Erik Solheim (SV) : Det vi nå ser i Albania, er antakelig det nærmeste man i verden kommer en ekte revolusjon - altså i betydningen statskupp som kaller seg revolusjon, som f.eks det som var i Russland i sin tid, en revolusjon i den betydning at ukontrollerte folkemasser virkelig tar skjeen i sin egen hånd i dyp frustrasjon over regjeringen i landet sitt.

       Problemet her er jo at det internasjonale samfunn har et betydelig medansvar for at skandalen fikk lov til å utvikle seg i Albania. Regimet i Albania har i virkeligheten vært den vestlige verdens store darling. Man har sett gjennom fingrene med det groteske valgfusket i Albania i fjor, og man har latt et regime som skritt for skritt utviklet seg i retning av diktatur, få lov til å være der, uten at noe vesentlig ble gjort.

       Jeg er fornøyd med de tiltakene som er gjort nå i den aller siste og farligste fasen, og har ingenting å bemerke til de tiltakene utenriksministeren der nevner. Men jeg vil be om en vurdering fra utenriksministeren om ikke langt større press burde vært lagt på Albania på et tidligere tidspunkt for å unngå den revolusjonære situasjonen landet nå er inne i.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Jeg vet ikke hva Lenin ville ha sagt til disse parallellene. Vi tar selvsagt situasjonen i Albania på meget stort alvor. Og vi tok, i likhet med mange land, til orde for nyvalg og omvalg på et langt tidligere tidspunkt enn det som er utløst av de siste begivenheter.

       Jeg tror derfor ikke det er riktig å si at Europa har hatt Albania som en yndling, at en har sett gjennom fingrene med betydelige problemer. Mitt inntrykk er tvert imot at det er blitt beskrevet som et kritisk og vanskelig område. Iallfall rammer en slik kritikk ikke det norske synet på landet. Det kan jeg iallfall si med 100 % sikkerhet.

       Vi må heller ikke se bort fra at det som har utløst reaksjonene nå, er en gedigen frustrasjon knyttet til noe så særegent som investeringer knyttet til fond bygd opp gjennom pyramidespill. En kan si hva en vil om det, og en skal selvfølgelig være veldig forsiktig med å latterliggjøre det, men å tro at en kan løfte seg opp etter hårene økonomisk gjennom den type aktivitet, enten man kommer på ideen eller tror det er en god idé, er selvfølgelig helt galt.

Spørsmål 5

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra Hilde Frafjord Johnson til kommunal- og arbeidsministeren, blir tatt opp av Einar Steensnæs.

       Einar Steensnæs (KrF) : Jeg vil få rette følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Yrkeshemmede skal etter den nye dagpengeforskriften ikke lenger få lov til å opparbeide dagpengerettigheter i jobben (fase 2). Dette vil få store konsekvenser, ikke minst fordi mange yrkeshemmede etter regelverket for arbeidsmarkedsbedrifter kun ansettes på to-årskontrakter. Mange yrkeshemmede kan dermed havne på sosialkontoret. Det nye regelverket kan få negative følger for AMB-bedriftene.

       Hva vil statsråden gjøre for å hindre at de som står svakest på arbeidsmarkedet, rammes? »

Statsråd Kjell Opseth : Etter dei nye reglane for dagpengar, som Stortinget vedtok i vårsesjonen 1996, skal ein ikkje ta med inntekt frå arbeidsmarknadstiltak når ein vurderer om kravet til minsteinntekt for rett til dagpengar er oppfylt. Til grunn for denne endringa låg den vurderinga at dagpengar skal vere ein tidsavgrensa kompensasjon for bortfall av inntekt frå den ordinære arbeidsmarknaden. Det følgjer av dette at ein ikkje skal få rett til dagpengar som følgje av deltaking på arbeidsmarknadstiltak. Ein fann det òg uheldig at administrative avgjerder i arbeidsmarknadsetaten om tildeling av det knappe godet som arbeidsmarknadstiltak er, skal avgjere om arbeidssøkjar får rett til dagpengar eller ikkje.

       Mellom personar som går ut av fase 2 i arbeidsmarknadsverksemdene, vil mange ferdig attførte gå ut i ordinært arbeid. Arbeidsmarknadsverksemdene har eit eige ansvar for å skaffe arbeid til personar som sluttfører fase 2. Nokre vil vere ferdig attførte utan å ha fått tilbod om arbeid. Desse vil kunne ta opp att attføringspengane eller arbeidsløysetrygda dersom dei mottok slik stønad før dei byrja i arbeidsmarknadsverksemda. Ferdig attførte er òg aktuelle for tiltak med lønstilskot.

       For personar som går ut av fase 2, men som ikkje kan reknast som ferdig attførte, er andre arbeidsmarknadstiltak òg aktuelle.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret. Yrkesvalghemmede har ikke alltid den samme kapasitet i arbeidssituasjonen og klarer heller ikke vanligvis å møte de samme krav til effektivitet som arbeidstakerne i det ordinære arbeidsmarkedet, og det er dette som er utgangspunktet for arbeidsmarkedsbedriftene. Der gjøre disse arbeidstakerne en god, målrettet og imponerende innsats innenfor de rammer som yrkesvalghemmingen setter. Det må være bedre at en tilbyr slike personer arbeid enn å henvise dem til trygd eller sosialhjelp. Derfor vil jeg spørre statsråden:

       Mener ikke statsråden at offentlige myndigheter gir et helt feil signal i forhold til vurdering, av dette arbeidet når slike arbeidstakere ikke opparbeider de samme rettigheter som ordinære arbeidstakere oppnår gjennom sitt arbeid?

Statsråd Kjell Opseth : La meg igjen få lov til å understreke at det regelverket som vi no følgjer, er vedtatt av Stortinget så seint som for knapt eitt år sidan. Det er det regelverket vi no følgjer.

       Det spørsmålet som representanten Steensnæs no tek opp på bakgrunn av spørsmålet frå Hilde Frafjord Johnson, er eit spørsmål som vi har fått i brevs form frå representanten Eirin Faldet for ein god månad sidan, og som vi er i ferd med å sjå på, om det er nokon som fell utanfor gjennom det regelverket som er vedtatt, og eg vil ikkje her og no gå nærare inn på om det blir nokon endringar eller ikkje.

Eva Lian hadde her overtatt presidentplassen.

       Spørsmål 6

Tove Kari Viken (Sp) : « For to år siden vedtok Stortinget at Regjeringen skulle utrede og endre retningslinjene for refusjon av kostnadene ved utskifting av tannfyllinger, slik at pasienter med allergi også utenfor munnhulen skulle få refusjon for tannbehandling.

       Er utredningen foretatt, og når vil statsråden fremme et eventuelt lovendringsforslag med rett til refusjon for slik kostnad? »

Statsråd Gudmund Hernes : Sosial- og helsedepartementet bad i 1996 Rikstrygdeverket om å utrede og foreslå slike retningslinjer som representanten Tove Kari Viken etterlyser. Rikstrygdeverket gjennomførte dette arbeidet i nært samarbeid med relevante fagmiljøer, bl.a. Bivirkningsnemnda i Bergen.

       Forslaget er nå til behandling i departementet, og jeg vil vurdere det i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 1998.

       John Alvheim (Frp) : Jeg skal forholde meg til helseministeren og ikke statsministeren - jeg trives best på det planet. Jeg stiller da følgende spørsmål:

       « Med forbauselse har jeg registrert at den nytilsatte direktøren ved Rikshospitalet (for øvrig den 4. direktøren på 8 år), Åge Danielsen, er utnevnt til utvalgsleder for reorganisering av POT. Det har i flere år vært stor uro i organisasjonen i Rikshospitalet, som ikke minst skyldes hyppige skifte av direktør og svak ledelse.

       Mener ikke helseministeren det er svært uheldig nå, bare godt og vel et år før innflytting på Gaustad, å pålegge den nye direktøren ved Rikshospitalet betydelige eksterne ekstraoppgaver? »

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg kan kanskje begynne med å gjengjelde komplimenten fra representanten. Jeg trives også svært godt med å forholde meg til representanten Alvheim, men jeg bør kanskje være varsom med av det å trekke den konklusjon at jeg ikke også liker å forholde meg til statsministeren. I min rolle ville vel det kanskje være noe problematisk.

       Når det gjelder det konkrete spørsmål, deler jeg langt på vei representanten Alvheims beskrivelse av at Rikshospitalet gjennom flere år har vært preget av uro. Prosjektet for flytting til nytt sykehus på Gaustad høsten 1998 krever spesiell årvåkenhet og innsats, slik representanten Alvheim er inne på. Jeg vil tilføye at Rikshospitalet også har store utfordringer knyttet til økonomistyringen og - i likhet med andre store sykehus - til organiseringen av virksomheten.

       Valget av ny direktør til Rikshospitalet er gjort nettopp ut fra et ønske om å utvikle en funksjonell organisasjon, styrke økonomistyringen og sikre gjennomføringen av prosjektet Nytt Rikshospital. Ambisjonsnivået for dette er ikke endret som følge av at Åge Danielsen nå er utnevnt til leder for utvalget som skal foreslå reorganisering av POT.

       Departementet vil sørge for at styringen av Rikshospitalet får den nødvendige oppmerksomhet også i den perioden utvalgsarbeidet pågår. Vi vil bl.a sørge for at den økonomiske og administrative kompetansen rundt direktøren blir styrket. Dette har vært departementets plan, uavhengig av utnevnelsen av Danielsen til utvalgsleder. Ved oppnevnelser til slike utvalg blir potensielle kandidater forespurt. Da må man legge til grunn at folk av den type det her er tale om, selv er i stand til å vurdere den samlede arbeidsbelastning som knytter seg til slike oppgaver.

       Laila Kaland (A) : Eg vil stille følgjande spørsmål til helsestatsråden:

       « Profesjonsstriden i norsk helsesektor er stor, mange hjelpepleiarar får i dag ikkje arbeid på grunn av denne striden.

       Er hjelpepleiarane uønskte i norsk helsevesen i sjukehusa og elles i institusjonshelsetenesta, eller treng vi dei, og kva meiner statsråden om dette? »

Statsråd Gudmund Hernes : Hjelpepleiarane er ei viktig yrkesgruppe i norsk helseteneste i dag. I dei somatiske sjukehusa stod hjelpepleiarane for 5 155 årsverk i 1994. I psykiatriske institisjonar var 3 232 stillingar budsjetterte for hjelpepleierar i 1995. Den største gruppa hjelpepleiarar er sysselsette i kommunehelsetenesta. Dei utførte 24 956 årsverk i pleie- og omsorgstenesta i 1995.

       Det er rett at talet på årsverk for hjelpepleiarar i somatiske sjukehus har gått ned, frå 7 363 årsverk i 1988 til 5 155 i 1994. Ei side ved denne utviklinga skuldast at sjukehusa meir enn tidlegare er medisinske behandlingsinstitusjonar med låg liggetid og spesialisert behandling. Trass i dette vil det framleis vere god bruk for hjelpepleiarane til å vareta generelle oppgåver i sjukehusa. Kommunehelsetenesta tek i større grad enn tidlegare hand om pasientar med store pleiebehov, og institusjonar - sjukeheimar - knytte til kommunehelsetenesta er viktige arenaer for hjelpepleiarar.

       Eg vil understreke at hjelpepleiarane har sin plass i sjukehusa. Vi har starta vidareutdanning for hjelpepleiarar i operasjonsteknikk. Vi arbeider med ein handlingsplan for helsepersonell. Planen tek m.a. opp hjelpepleiarane sine behov for vidareutdanning innanfor andre område enn operasjonsteknikk. Stortinget har vedteke i budsjettbehandlinga for 1997 at forholdet mellom talet på hjelpepleiarar og sjukepleiarar skal utgreiast for sjukehus og sjukeheimar, og vi ser på dette i handlingsplanarbeidet.

       Helsetenesta har gjennomgått ei desentralisering. Prinsippet om lågast effektive omsorgsnivå er styrande. Etter lov om helseteneste i kommunane frå 1984 har talet på stillingar i den kommunale helsetenesta auka monaleg. I pleie- og omsorgssektoren utfører arbeidstakarar utan helsefagleg utdanning mange årsverk. Dei dekkjer om lag ein tredel av årsverka, ca 26.000. I kommunehelsetenesta er hjelpepleiarar og dei nye omsorgsarbeidarane med og styrkjer kompetansen innan tenesta ved at dei søkjer desse stillingane. Regjeringa ønskjer ei styrking av eldreomsorga. Ein kan difor vente vidare utbygging av stillingar i kommunehelsetenesta.

       Eg meiner at hjelpepleiarane vil ha viktige oppgåver i helsetenesta i framtida, og at dei yter ein stor innsats for mange ulike pasientgrupper i dag.

Laila Kaland (A) : Eg vil takke statsråden for eit godt svar. Eg synest det var utfyllande, og at det peikar positivt framover når det gjeld både hjelpepleiarane og dei andre helsegruppene innanfor institusjonshelsetenesta.

       Det som gjorde at eg tok opp dette spørsmålet, var at eg faktisk har fått ein del reaksjonar frå hjelpepleiarar som seier at dei føler seg direkte mobba ut av sjukehusa. I tillegg seier dei at det same held på å skje når det gjeld institusjonshelsetenesta på sjukeheimar i kommunane. Dersom dette er riktig, er det gale signal.

       Eg har berre lyst til å seie at profesjonsstriden, som også er nemnd i langtidsprogrammet til Regjeringa, no må leggjast vekk. Det er ingen som er tent med at dei ulike grupperingane av helsepersonell innanfor helsetenesta i dag skal stri mot kvarandre. Dersom vi skal få pasienten frisk, har vi ulike arbeidsoppgåver, vi har ulike område som vi skal jobbe med. Då er det viktig at vi kan samarbeide. Då er det viktig at alle blir vurderte som likeverdige innanfor den jobben som dei skal gjere. Derfor synest eg svaret frå helseministeren var godt.

       - President, er det mogleg å stille tilleggsspørsmål i dag?

Presidenten: Tiden er omme.

Spørsmål 9

       Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

       « Senteret for lungemedisinsk behandling og rehabilitering, Glittreklinikken, har ennå ikke, i uke 10, fått svar fra departementet på sine budsjettforslag for 1997.

       Er dette en tilfredsstillende praksis både med hensyn til forutsigbarheten for institusjonens drift og i forhold til tilbudet for en pasientgruppe som kronisk lungesyke?

       Er det mange institusjoner som er i samme situasjon? »

Statsråd Gudmund Hernes : Det er uheldig at Glittreklinikken og til sammen åtte andre institusjoner ikke mottar sitt budsjett med fastsatt kurdøgnpris før nå i uke 11. Dette gjelder spesielt med tanke på eventuelle problemer dette kan skape for den enkelte institusjons driftssituasjon, og at dette er om lag én måned senere enn tidligere års fastsettelser.

       Det er altså ni institusjoner som har vært i denne situasjonen. Dette er alle mindre ikke-regionaliserte institusjoner som er godkjent etter bestemmelsene i sykehusloven § 1, annet ledd, og som finansieres over folketrygdens budsjettkapittel 2711 post 74. Tre « nye » institusjoner, Glittreklinikken, Granheim lungesenter og Modum Bads nervesanatorium, har fra og med foregående år vært finansiert over denne posten, noe som har bidratt til å komplisere budsjettsituasjonen. Moderniseringsarbeidet ved Glittreklinikken er nå avsluttet, noe som betyr en økning i behandlingskapasiteten sammenlignet med foregående år. Dette skjer samtidig som planlagte byggearbeider ved både Valnesfjord helsesportsenter og Beitostølen helsesportsenter avsluttes. Når det gjelder disse « nye » institusjonene, dekker folketrygden 90 % av institusjonenes driftsutgifter, mens de resterende 10 % dekkes av pasientenes bostedsfylke. For de øvrige institusjonene dekker folketrygden 100 % av driftsutgiftene.

Ola D Gløtvold (Sp) : Uttrykket « bortimot skandaløst » ble brukt før i dag i en spørsmålsrunde med helseministeren, og jeg vil si at minst det samme uttrykket kan brukes her.

       Nå i uke 11 sier helseministeren at institusjonene har fått beskjed. Ja, det er vel riktig. Det var telefoniske beskjeder i går, og antakeligvis foranlediget noe av det spørsmålet som jeg har stilt helseministeren i dag. Jeg syns det er ille både for institusjonene og - ikke minst - for pasientene, som skal komme i første rekke ifølge Hernes, at slikt skjer igjen. Vi hadde den samme situasjonen i fjor, og da gjorde Stortinget et vedtak, som nærmest var å instruere departementet, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1996. Jeg syns også det er ille at det nå i argumentasjoner vises til modernisering ved andre institusjoner osv. Økningen i kapasiteten ved Glittre, for å ta det, ble signalisert allerede i 1995, og det er de forutsetningene som budsjettforslaget for 1997 bygger på. Det er i hvert fall helt klart at dette underbygger behovet (presidenten klubber) for endrede budsjettrutiner i Stortinget. Jeg vil si at det er ille også fordi det nå er signalisert et budsjettkutt på bortimot 10 mill. kr (presidenten klubber) for Glittreklinikken. Hva skal gjøres med det nå?

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

       « Kan helseministeren tenke seg å ta initiativ til at fødselsmedisin igjen skal bli en del av grunnutdanningen for kirurger? »

Statsråd Gudmund Hernes : Fødselshjelp og kvinnesykdommer har vært egen spesialitet i mer enn 50 år. I denne perioden har gynekologiske avdelinger gradvis vært bygd opp ved norske sykehus og pasientgruppen overført fra kirurgiske avdelinger, samtidig med at de nye avdelingene også fikk ansvaret for fødeavdelingene. Et trekk i denne utviklingen har vært at kirurger i mindre og mindre grad blir involvert i selve fødselen, altså i forløsningen.

       Samtidig har det skjedd en utvikling i fødselshjelpen med flere operative forløsninger. Videre skjer overvåkning av fødende i stor grad elektronisk, og ultralyddiagnostikk har fått en sentral plass i fødselshjelpen. Dette er en utvikling som kirurger i liten grad har tatt del i.

       Disse utviklingstrekkene er uttrykk for at moderne fødselshjelp er et omfattende fagområde som krever en vesentlig del av en spesialistutdanning. På tilsvarende måte som i fødselshjelp og kvinnesykdommer har utviklingen i de kirurgiske fag vært omfattende. For kirurger stilles det i dag ikke krav om tjeneste ved fødeavdelinger, heller ikke kompetanse i operative forløsninger, og de fleste som godkjennes som spesialister innen kirurgien, mangler således erfaring og kompetanse i fødselshjelp.

       Prinsipielt mener jeg at ansvaret for tilbud og beredskap innen fødselshjelp naturlig hører hjemme i én spesialitet og derfor vanskelig kan underlegges andre spesialiteter.

       På oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet har Statens helsetilsyn utarbeidet rapporten « Faglige krav til fødeinstitusjoner », som ble fremlagt 15. november 1996, der flere av disse problemene er behandlet. Man foreslår her spesielle krav til kirurger som skal gå inn i vaktordning ved fødeavdeling, både med hensyn til faglig bakgrunn og oppdatering, men at slike vaktordninger bør være noe man legger opp til i unntakstilfeller.

       Jeg er enig i disse faglige tilrådingene og vil derfor ikke ta initiativ til at fødselsmedisin skal bli en del av grunnutdanningen for kirurger.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg egentlig ikke er fornøyd med. Jeg mener at statsråden ved den holdninga han her gav uttrykk for, går på tvers av det som Regjeringa sa i St.meld.nr.50 (1993-1994), « Samarbeid og styring Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste », den såkalte helsemeldingen, som ble behandlet av Stortinget i juni 1995. Der sier departementet:

       « Statens ansvar når det gjelder utdanning av helsepersonell, er å sikre tilstrekkelig utdanningskapasitet innen de ulike helsefaggrupper og spesialiteter, og sikre at utdanningen har et relevant innhold i forhold til det arbeidet som skal utføres, og at vi har en rimelig geografisk spredning av helsepersonell. »

       Slik som statsråden svarte, svarte han ut fra en idealsituasjon som ikke samsvarer med realitetene i vårt land. Vi ser nå at nettopp den begrunnelsen at kirurger ikke lenger har lært fødselsmedisin, blir brukt som en brekkstang for å legge ned fødeavdelinger og sentralisere sykehus. Jeg vil oppfordre statsråden til igjen å se på dette.

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg kan ikke se at det sitatet representanten foredrog, står i motstrid til det svaret jeg har gitt her. Det som er hovedoppgaven for alle spesialiserte helsetjenester, er å kunne gi en fullgod behandling og å kunne gi pasientene trygghet. I tillegg er det nødvendig at de som blir satt til så vanskelige oppgaver som det her kan være tale om, har en fullgod trening, og at de til enhver tid har en fullgod oppdatering til å ta hånd om vanskelige tilfeller. Når dette har vært en spesialitet de siste 50 år og tendensene i retning av spesialisering er skjedd både innenfor dette fagfeltet og innenfor kirurgi, er det klart at de samlede vurderinger tilsier at vi fortsetter denne 50 år gamle praksis, og at vi også sørger for at vi får spesialister innenfor fødselshjelp og gynekologi.

       Jeg kan ellers nevne at man har tilsvarende tendenser også innenfor andre deler av kirurgien, spesielt ortopedi.

       Terje Riis-Johansen (Sp) : Jeg har et spørsmål som opprinnelig var stilt til landbruksministeren. Jeg tar til etterretning at helseministeren ønsker å svare på det. Det er greit nok.

       « Landbruksministeren meldte til flere aviser 18. februar 1997 at Regjeringa vil føre en restriktiv linje overfor kommende EØS-direktiv om « matsminke », merking av genmanipulert mat og tilsetningsstoffer i barnemat.

       Hvordan vil Regjeringa opptre i EØS i disse sakene? »

       Regjeringen ser positivt på at det utvikles felles internasjonale bestemmelser som globalt vil kunne bidra til økt forbrukertrygghet og ensartede konkurransevilkår for næringslivet. Ulike land har imidlertid ulike tradisjoner og forbruksmønstre.

       Regjeringen legger til grunn at det ikke skal tillates bruk av tilsetningsstoffer i Norge der det foreligger faglige vurderinger om at disse innebærer helsefare for forbrukerne generelt eller spesielle forbrukergrupper ut fra norsk kostholdsmønster.

       EU-direktivene om tilsetningsstoffer tillater noen flere stoffer og høyere verdi av et fåtall stoffer enn det som er tillatt i Norge i dag. De fleste av de nye stoffene ville blitt tillatt i Norge også tidligere dersom noen hadde søkt om godkjenning. Godkjenning av tilsetningsstoffer i Norge skjer etter søknad, slik at bare de stoffene som står på den såkalte positivlisten, er tillatt brukt. I flere tilfeller vil EØS-bestemmelsene føre til at Norge får strengere krav i forhold til våre nåværende nasjonale bestemmelser.

       Faglige betenkeligheter har vært fremmet i forhold til kunstige søtstoffer bl.a ut fra norsk kostholdsmønster. Vi er betenkt over at enkelte grupper i den norske befolkning som spiser særlig mye « lettprodukter », vil kunne overskride grensene for akseptabelt daglig inntak - ADI-grensen. ADI-grensen er en teoretisk satt grense som angir den mengde et menneske kan spise med god sikkerhetsmargin hver dag gjennom hele livet uten risiko for helseskade.

       Bruk av de kunstige azo-fargestoffene har ikke vært tillatt i Norge på mer enn tyve år, med unntak av noen få produkter, fordi de kan skape overfølsomhetsreaksjoner hos enkelte grupper av den norske befolkningen - ca 1,5 - 3 % - særlig siden det finnes andre fargestoffer på markedet som kan ivareta de fargenyansene man ønsker.

       Når det gjelder det såkalte diversedirektivet, er det reguleringen av nitritt og nitrat som skaper problemer for Norge. Norge har i dag en begrenset tillatelse for bruk av nitritt og nitrat. Teoretiske beregninger har vist at akseptabelt daglig inntak kan overskrides ved bruk av maksimumsgrensene i direktivet. EU-direktivet tillater større mengder nitritt/nitrat enn det som er tillatt i Norge i dag.

       Når det gjelder EUs nye forordning om ny mat og genmodifiserte næringsmidler, ser Regjeringen positivt på utviklingen av felles internasjonale regler for produksjon og markedsføring av disse på et område som tidligere har vært til dels et ikke-regulert område. Forordningen setter krav til en godkjenningsordning som innebærer en helsemessig og ernæringsmessig vurdering. Når det gjelder merking, legger Regjeringen Stortingets vedtak fra 31. oktober 1995 til grunn om merking av genmodifiserte næringsmidler.

       EU-direktivet om barnemat gir bestemmelser om merking og sammensetning og tillater tilsetting av vitaminer, mineraler, ulike aminosyrer og enkelte andre stoffer, med angitte maksimumsgrenser for hvor meget som kan tilsettes. Direktivet gir regler for barnemat for barn i alderen fra fire måneder til tre år. I Norge er det liten tradisjon for spesialprodukter for friske barn over ett år, man mener at barn over ett år bør introduseres for familiens vanlige kosthold. En rapport utarbeidet av Statens ernæringsråd påpeker at barn som får flere berikede produkter samtidig, kan få unødvendig høye inntak av enkelte næringsstoffer, spesielt gjelder dette vitaminene A og D. Samtidig påpeker rapporten at de øvre grensene for tillatt tilsetting av disse vitaminene i barnemat bør reduseres. Pr. i dag har man liten faktisk kunnskap om hva spedbarn og småbarn i Norge spiser, og Statens ernæringsråd planlegger derfor en egen undersøkelse av kostholdet i aldersgruppen 0 - 3 år.

       I stortingsmeldingen om matvarekvalitet og forbrukersikkerhet i lys av økt internasjonal handel vil Regjeringen komme nærmere tilbake til hvilke strategier Regjeringen legger opp til. Denne meldingen skal legges fram i månedsskiftet april/mai, og Stortinget vil da få anledning til en mer inngående debatt om disse spørsmål.

       Til slutt vil jeg understreke at de problemer ovennevnte EU-regelverk reiser, er i et folkehelseperspektiv svært små sammenlignet med viktigheten av å få til et riktig sammensatt kosthold med reduksjon av salt og fett i kosten og økt forbruk av frukt og grønnsaker.

       En blir litt overrasket når en leser de uttalelsene som har kommet fra landbruksministeren i enkelte aviser, NTB-meldinger osv., hvor en får inntrykk av at det finnes et sett av virkemidler å sette inn overfor EU for å hindre at dette blir gjort til norsk politikk. Og jeg utfordrer helseministeren til å klargjøre dette. Han sa han skulle komme tilbake til det.

       Men faktum er jo at det er to muligheter: Den ene er å legge ned veto. Den andre er å bruke Vinmonopol-varianten, hvor en altså sier at dette ordner seg nok, og så får vi en situasjon tilsvarende den vi har fått når det gjelder Vinmonopolet. Da må jeg utfordre statsråden til å si hva han har tenkt å gjøre for at vi ikke skal få en tilsvarende situasjon på det området vi nå snakker om.

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg mener at jeg ikke bagatelliserte de problemene regelverket reiser. Det er etter en relativt grundig ernæringsmessig vurdering man har konkludert med at de folkehelsemessige problemene som kan oppstå på grunn av disse reglene, er små - svært små sammenlignet med andre deler av vårt kosthold. Det er en rimelig god fagvurdering som ligger til grunn for det utsagnet.

       Når det gjelder hva vi vil gjøre, er det norske opplegget nå - og det har det vært de nærmeste månedene vi har bak oss - å samarbeide med land som har sammenfallende interesser med oss. Det gjelder f.eks. Danmark i spørsmål om nitritt/nitrat, og det gjelder Sverige i forbindelse med en del av de andre reglene. Vi har også på norsk initiativ i forhold til disse landene tatt opp spørsmålet om barnemat. Men alt dette får altså Stortinget anledning til å drøfte senere i år.

Presidenten: Vi går til spørsmål 11.

Spørsmål 11

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg skal få stilla samferdselsministeren fylgjande spørsmål:

       « Postverket forhandlar i desse dagar fram avtalar om postfilialar.

       Meiner statsråden det er rett at betalinga for posttenester vert den same til utkantforretningane som til kjedebutikkar i sentrale strok? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Posten Norge BAs avtaler med butikker om utføring av posttjenester inngås på forretningsmessig grunnlag. Hensikten med avtalene er å opprettholde « Postens » servicegrad, og det er selskapet selv som er ansvarlig for å komme fram til avtaler som er hensiktsmessige for partene. Derfor vil det ikke være riktig av meg som generalforsamling å gå inn i detaljene i disse avtalene eller begi meg inn på en vurdering av betalingen for å utføre tjenestene.

       Posten Norge BA opplyser for øvrig at de avtalene som hittil er inngått, i første rekke omfatter etablering av postfilialer i utkantstrøk. Dette er i tråd med St.meld.nr.41 (1995-1996), Om postvirksomheten i Norge.

       Ettersom postfilialer først og fremst vil være aktuelt å opprette i distriktene, vil jeg anta at det ikke i særlig grad vil bli inngått avtaler med kjedebutikker i sentrale strøk.

       Jeg har full tillit til at Posten Norge BA gjør denne jobben på en forsvarlig måte.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Bakgrunnen for mitt spørsmål er den frustrasjonen ein opplever i mange lokalsamfunn rundt omkring med tanke på korleis posttenestene no blir.

       I Suldalsposten den 21. februar seier Gretha Holter frå Postverket at Postverket har hatt lita tid på seg til å arbeida ut løysingar der postkontora skal leggjast ned. Ho fortel at Postverket legg forhandlingar med daglegvarekjedene til grunn. Det går fram at det er situasjonen i sentrale strok som er lagt i botnen. Det skal faktisk opprettast ein rekkje filialar òg der.

       Innehavaren av butikken på Nesflaten føler seg trengd opp i eit hjørne. Både ho, Postverket og kommunen veit at dersom det ikkje blir ein avtale, blir det ingen postfilial. Ordføraren kallar Postverket sitt første tilbod eit skambod. Leiaren i grendeutvalet meiner Postverket ber utkantbutikkane gjera gratisarbeid.

       No seier statsråden at ho legg vekt på « forretningsmessig grunnlag ». Eg vil innstendig (presidenten klubber) be statsråden ut frå det ansvaret Stortinget har pålagt henne, å syta for at både Postverket, utkantbutikkane og innbyggjarane har ei felles langsiktig forståing av at postfilialane (presidenten klubber) blir drivne etter anstendige vilkår.

       Det er ikke en oppgave for generalforsamlingen å gå inn i enkeltspørsmål som måtte engasjere ulike grendeutvalg, ulike lokalsamfunn, ulike butikker som en er i forhandlinger med, om prisen for å utføre disse tjenestene. Men jeg tar som et gitt utgangspunkt - selvfølgelig - at Posten Norge BA i denne sammenhengen bidrar til at de får en anstendig godtgjøring for de tjenestene som skal utføres. Det betyr ikke at dette skal være et støttetiltak for utkantbutikker.

Spørsmål 12

       Rolf Ketil Bjørn (SV) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « I 1995 la Telenor AS ned sin opplysningssentral på Finnsnes med det resultat at et 30-talls mennesker ble fri for fast arbeid. I ettertid har det vist seg at etterspørselen etter 180-tjenester har blitt større enn forutsatt. Nå planlegger Telenor AS å opprette en ny 180-avdeling et annet sted.

       Hva vil statsråden gjøre for at den nye avdelingen blir gjenopprettet på Finnsnes, slik at de mennesker som ble sagt opp for ca to år siden, kan få tilbud om nytt arbeid? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Blant annet på grunn av dårlig inntjening besluttet Telenor i februar 1995 å redusere antallet opplysningssentraler fra 18 til 11. Avdelingene som ble nedlagt, lå i Nordfjordeid, Seljord, Rørvik, Rena, Hammerfest, Bergen og Finnsnes.

       Fra høsten 1996 har opplysningstjenesten igjen hatt en betydelig vekst. Den har til nå vært håndtert gjennom effektivisering og utnyttelse av kapasiteten ved de gjenværende avdelingene.

       Telenor har i dag en avdeling i Narvik som bl.a utfører noteringsoverføringer og manuell vekking. Etterspørselen etter disse tjenestene går tilbake. For å utnytte den kapasiteten og kompetansen som finnes i Narvik, har Telenor besluttet å legge opplysningstrafikk dit. Avdelingen i Narvik ville ellers stå i fare for å bli nedlagt.

       Telenor har opplyst at det er lagt ned et betydelig arbeid for å tilby alternative arbeidsplasser til de ansatte som ble berørt av nedleggelsen av avdelingen i Finnsnes. Alle har fått tilbud om nytt arbeid. Noen av de overtallige har fått nytt arbeid i Telenor Mobil, mens de øvrige har fått tilbud om jobber i annen virksomhet på stedet.

       Blant annet på denne bakgrunn kan jeg vanskelig se at dette er en sak som generalforsamlingen bør gripe inn i.

Rolf Ketil Bjørn (SV) : Jeg vil takke for svaret og si at mange av dem som jobbet på Telenors avdeling på Finnsnes, ikke har fått nytt arbeid.

       Jeg er skuffet over at statsråden som Telenors generalforsamling og øverste ansvarlige ikke er villig til å ta innover seg at også Telenor har et arbeidsgiveransvar for å skaffe folk arbeid når de legger ned avdelinger.

       Mitt spørsmål til statsråden ut fra svaret er da: Mener ikke statsråden at det er rimelig at Telenor har et ansvar for å tilby sine tidligere ansatte på Finnsnes nytt arbeid innenfor den voksende 180-sektor som de jobbet med og kan, eller annet arbeid?

       Jeg synes det er rart at statsråden kan akseptere at Telenor på en slik måte driver et spill med mennesker og i stadig større grad sentraliserer sine aktiviteter. Jeg synes det er trist at statsråden setter arbeidsplasser i Narvik opp mot arbeidsplasser på Finnsnes, som begge mangler arbeidsplasser, samtidig som man vet at Telenor øker sitt antall ansatte betydelig i sentrale områder, bl.a. Oslo.

Statsråd Sissel Rønbeck : Slik jeg vurderer det, tar Telenor sitt ansvar som arbeidsgiver i en meget krevende omstillingsfase alvorlig. Det har resultert i at man har klart å omstille bedriften slik at mange tusen ansatte har fått nytt arbeid de siste årene. Og som jeg sa i mitt første svar: Alle på Finnsnes har, fordi Telenor tar sitt ansvar her alvorlig, fått tilbud om annet arbeid. Mange er også nå i annet arbeid innenfor Telenor Mobil eller i andre jobber. Det betyr - antar jeg - at de som nå ikke er i arbeid, ikke har tatt imot det arbeidstilbudet de har fått. Men det er et langt skritt derfra og til å si at Telenor ikke tar sitt arbeidsgiveransvar alvorlig.

       Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg tillèt meg å stilla fylgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « Det hersker betydelig usikkerhet hos lokalbefolkningen i Akershus med hensyn til hvordan det blir tilrettelagt for at Gardermobanen kan benyttes av de mange tusen arbeidsreisende til den nye hovedflyplassen.

       Hva kan statsråden gjøre for å sikre samordning mellom Gardermobanen og det kollektive transportnett og til en pris som er attraktiv for lokale reiser daglig? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Når Gardermobanen åpner den 4. oktober 1998, vil NSBs tog og flytogene til sammen gi et meget godt kollektivt transporttilbud for befolkningen i Oslo og Akershus. Det gjelder både for flypassasjerer, ansatte på flyplassen og øvrige regionale og lokale arbeidsreisende. På strekningen fra Asker via flyplassen til Eidsvoll vil det bli en mangedobling av antall sitteplasser i rushtiden, og reisetiden vil bli vesentlig kortere enn i dag. Parkeringstilbudet ved stasjonene bygges også ut og vil bli mye bedre enn i dag.

       NSB, i samarbeid med NSB Gardermobanen AS, arbeider nå med detaljerte ruteplaner for strekningen fra Asker til Eidsvoll. Jeg forutsetter at dette arbeidet skjer i dialog med Stor-Oslo Lokaltrafikk a.s for å sikre samordning med det øvrige kollektivtilbudet i Akershus.

       NSB vil i løpet av første halvdel av april legge fram forslag til ruteopplegg for lokaltog og intercitytog. Samtidig vil det bli utarbeidet forslag til priser på månedsbilletter for lokaltog. Sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS og Oslo Sporveier AS vil NSB forsøke å innarbeide disse prisene i det takstsamarbeidet som er etablert.

       I tillegg til NSBs lokaltog og intercitytog vil NSB Gardermobanen AS kjøre seks flytog i timen til og fra flyplassen.

       Flytogene skal i første rekke transportere flypassasjerer, og billettprisene vil bli fastlagt i henhold til Stortingets forutsetninger om nedbetaling av de lånene NSB Gardermobanen AS har tatt opp for å finansiere utbygging av den nye Gardermobanen og kjøp av flytogene. Prisene på flytoget vil derfor ligge noe høyere enn gjeldende NSB-priser for kollektivreiser. Disse er som kjent basert på offentlig tilskudd og ingen betaling for bruk av kjøreveien.

       Styret i NSB Gardermobanen AS har tidligere meddelt at prisene på flytoget vil bli fastlagt våren 1998. Samferdselsdepartementet vil nå be om at arbeidet med å fastsette prisnivået blir forsert. Dette med sikte på klargjøring i løpet av våren.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg takkar statsråden for svaret. Og før eg gløymer det: Betyr det at ein ønskjer å fastsetta prisane i løpet av denne våren og ikkje våren 1998, slik planane var før?

       Eg er litt bekymra for Gardermobanen og økonomien i det heile. Ein kan vel konstatera at dei teknisk-økonomiske vurderingane som låg til grunn for vedtaket om Gardermobanen, ikkje var gode nok, og at det blir store overskridingar. Det har òg vore fastsett bl.a av Advokatfirmaet Hjort at Gardermobanen må bera overskridingane sjølv, og då blir sannsynlegvis prisane deretter. Vil statsråden gripa inn slik at eventuelt månadsbillettane for dei arbeidsreisande kan verta subsidierte slik som dei andre månadskorta, slik at dette blir eit godt tilbod òg til dei som arbeider på Gardermoen og dei andre arbeidstakarane som kjem til å bruka dette toget dagleg, som dermed får ein betre situasjon når det gjeld transport til og frå arbeidet sitt?

       Marit Tingelstad (Sp) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Ifølge oppslag i media viser det seg at kvinnene er de store taperne i omstillingsprosessen i Telenor. I løpet av to år ble 34 % av de kvinnelige ansatte presset ut av Telenor, mens 13 % av mennene måtte gå.

       Er statsråden enig med LO-leder Yngve Hågensen i at det er de dårlig lønnede kvinnene som har betalt regningen i forbindelse med omstillingen, og hva vil statsråden gjøre for at kvinner ikke kommer dårligere ut enn menn i forbindelse med omstillingsprosessen i Telenor? »

Statsråd Sissel Rønbeck : La meg aller først få understreke at dette er en problemstilling jeg er svært opptatt av, og jeg synes det er positivt at det rettes et søkelys mot den.

       Når det er sagt, registrerer jeg også at Telenor selv mener at den omtalte forskningsundersøkelsen, som jeg går ut fra at det henvises til, ikke er dekkende for de faktiske forholdene. Telenor mener at avgangen av kvinner og menn relativt sett er likt fordelt.

       Jeg vil ikke her og nå ha noen bastante oppfatninger om de faktiske forholdene, men ettersom saken er svært viktig, forutsetter jeg at Telenor tar opp problemstillingen i den årlige § 10-planen, som skal legges fram for generalforsamlingen til sommeren. Dette er som kjent en strategiplan som skal omhandle viktige prinsipielle spørsmål for selskapet.

       Jeg forutsetter at Telenor i den neste planen - som altså kommer til sommeren - redegjør for tiltak for å rekruttere kvinner, både til nye stillinger og til lederstillinger.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, og er svært glad for at hun er opptatt av dette saksområdet. Men jeg merket meg at Telenor på en måte betviler rapportens innhold. Jeg kan ikke forholde meg til noe annet enn det jeg har lest. Jeg vil imidlertid videre si at Arbeiderpartiet jo stadig framholder betydningen av å ha en helhetlig politikk, og det skulle vel også gjelde i dette tilfellet. Når det står å lese i Aftenposten at direktør Tormod Hermansen, som jeg betrakter som en mektig mann, uttaler at en ikke alltid kan la likestillingshensyn stå i forgrunnen, er jo det et ganske sterkt signal. Jeg var derfor glad for å høre at dette vil stå sentralt på den samlingen som statsråden her nevnte.

       Og så vil jeg til slutt nevne at tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i Aftenposten uttrykker nettopp dette at det er kvinnene som lider når det blir omstillingsprosesser, særlig de med de dårligste lønnsforhold.

Statsråd Sissel Rønbeck : For ordens skyld må jeg få lov å gjøre oppmerksom på at direktøren i Telenor ikke uttaler seg på vegne av Det norske Arbeiderparti.

       Det norske Arbeiderparti og Regjeringen har selvfølgelig en helhetlig politikk også på dette området. Det er bl.a derfor jeg har funnet det helt naturlig å signalisere at jeg forutsetter at Telenor har strategier og planer når de skal utarbeide sin § 10-melding til generalforsamlingen, for bl.a å kunne rekruttere tilstrekkelig mange kvinner til nye stillinger og til lederstillinger. Det er altså her ikke bare snakk om et møte, det er snakk om å legge fram en årsplan, og det er i den årsplanen jeg også forventer strategier for likestilling.

Spørsmål 15

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til finansministeren:

       « Det er usikkert om det blir ny ligningsbehandling i overligningsnemnda i Oslo for en skattyter som av påtalemyndigheten er gitt et forelegg på 50.000 kroner for brudd på ligningsloven. Vanlige folk ville også vært etterlignet for disse forhold.

       Vil finansministeren sørge for behandling i overligningsnemnda i Oslo av denne saken, slik at enhver mistanke om en gunstig særbehandling av en Ap-topp kan bortfalle? »

Statsråd Jens Stoltenberg : Formelt sett kan Finansdepartementet i kraft av sin instruksjonsmyndighet pålegge ligningskontoret å kreve at overligningsnemnda overprøver vedtak truffet av ligningsnemnda i en endringssak. Det vil imidlertid være høyst ekstraordinært om slik instruks ble gitt. Inngrep fra meg ville lett bli oppfattet som et forsøk på politisk styring av enkeltsaker i skatteetaten. Det vil være stor enighet om at vi bør forsøke å unngå dette. Jeg har derfor heller ikke bedt ligningskontoret om å gi meg en nærmere redegjørelse for saken i anledning representanten Hedstrøms spørsmål.

       Av hensyn til ligningsmyndighetenes integritet i forhold til de politiske myndigheter vil jeg altså ikke gripe inn i en enkeltsak som denne. Dersom sterke faglige hensyn skulle tilsi det, kan Skattedirektoratet beslutte overprøving i overligningsnemnda, men jeg vil heller ikke gripe inn i dette forholdet.

       For ordens skyld vil jeg nevne at avgjørelse om endring av ligning er tillagt de folkevalgte organer, altså ligningsnemnda, overligningsnemnda, fylkesnemnda og Riksskattenemnda. Disse kan ikke instrueres av Finansdepartementet eller Skattedirektoratet.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, men jeg er meget uenig i det han sier, og skuffet over han ikke ønsker å gjøre noe med dette.

       Det er som han sier, åpnet adgang til å få saken inn for overligningsnemnda og på bakgrunn av skattedirektør Hopes uttalelse bør man jo nå sørge for en ny behandling av saken i overligningsnemnda. Jeg vil minne om det som en del har sagt, bl.a. Ole Gjems-Onstad og andre som har jobbet med saken, at bl.a. Økokrim mener at det er begått meget alvorlige brudd på ligningsloven med unndragelse av betydelige beløp til beskatning. Det er mange klare indikasjoner på korrupsjonslignende forhold i Skattedirektoratet i 1988, og Oslo likningskontor har gitt hele saken en merkverdig behandling. Den bør etter veldig manges mening gjennomgås på nytt.

       Mener ikke statsråden det ville være av stor verdi å få brakt saken inn for overligningsnemnda, som er opptatt med dette, for å se til at han får samme behandling som andre norske borgere og næringsdrivende?

Statsråd Jens Stoltenberg : Jeg tror det er veldig viktig at vi unngår at ligningssaker og spesielt enkeltsaker som er behandlet av ligningsmyndighetene, blir politisert. Derfor er det de organene, ligningskontorene og ligningsnemnda, som skal ta stilling til det. Hvis politiske myndigheter begynte å instruere i enkeltsaker, tror jeg vi ville være på veldig gale veier.

       Det har kommet beskyldninger om at man i andre saker har instruert for å forsøke å beskytte ut fra politiske hensyn. Da har vi stått på det samme prinsippet, nemlig at vi ikke instruerer. Da bør vi også gjøre det i denne saken, for å stå fast på veldig viktige prinsipper i forhold til hvilke saker som skal behandles politisk, og hvilke som skal behandles av ligningsmyndighetene.

Spørsmål 16

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til sosialministeren:

       « En gårdbruker har på grunn av arbeidsslitasje fått redusert sin arbeidsevne. Undersøkende lege anbefaler delvis uføretrygd. Det lokale trygdekontor finner dette som en riktig løsning. Fylkestrygdekontoret mener likevel at regelverket ikke gir anledning til den tiltenkte kombinasjonen arbeid/trygd på grunn av at gårdsdriften vil fortsette som før, men nå med innleid/ansatt gårdsarbeider i tillegg til brukerens egen arbeidsinnsats.

       Hva er sosialministerens vurdering av dette? »

Statsråd Hill-Marta Solberg : Det er et vilkår for rett til uførepensjon at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom eller skade. Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt sammenlignes inntektsmulighetene før og etter at uførheten oppstod. Det skal tas hensyn til alle pensjonsgivende inntekter ved fastsettelsen av uføregraden.

       Gårdbrukere vurderes på samme måte som andre selvstendig næringsdrivende. Selvstendig næringsdrivende opprettholder i visse tilfeller tilnærmet uendret inntekt selv om de blir uføre, fordi inntekten ikke utelukkende er et resultat av vedkommendes arbeidsinnsats. Dette kan være tilfellet når gårdbrukeren går over til mer administrativt arbeid og for øvrig leier inn arbeidskraft til de tyngre arbeidsoppgavene. Ved fastsettelsen av driftsresultat og personinntekt blir lønnsutgifter til leid arbeidskraft trukket fra. På denne måten blir det tatt hensyn til utgifter til å avlønne innleid arbeidshjelp ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen til - i dette tilfellet - bonden er nedsatt. Dette innebærer med andre ord at en gårdbruker ikke nødvendigvis vil fylle vilkårene for rett til uførepensjon, til tross for at arbeidsevnen er nedsatt. Slike tilfeller kan inntre dersom inntekten ikke samtidig er redusert med minst 50 % på grunn av uførhet.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret. Eksemplet viser at vi har en veldig sammensatt virkelighet å forholde oss til.

       Dette gjelder en privat næringsdrivende. Han har, samtidig som han har en jobb, også et overordnet samfunnsansvar for å greie å føre gården usvekket videre. Dette handler om både verdiskaping og kulturvern. Derfor har han ansvaret for og ønsker at ikke gården skal bli svekket.

       Samtidig sa vi ved behandlinga av velferdsmeldinga at det skulle bli lettere å kombinere arbeid og trygd, noe Regjeringa selv har sagt. En samlet komite påpekte da at det var viktig å få et system som er til beste for de enkelte brukerne. Dette konkrete tilfellet utfordrer jo holdbarheten i disse fine ordene.

       Så vidt jeg har forstått, ble det skissert en løsning med 50 % uførhetstrygd for den personen jeg sikter til. Jeg vil da spørre sosialministeren hvordan vi nå konkret kan angripe denne saken for å få til en løsning.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg formoder at spørreren her respekterer og for så vidt sannsynligvis også er enig i at vi fra Stortingets talerstol ikke kan behandle og skissere løsninger i forhold til enkeltsaker når det gjelder søknad om uføretrygd.

       Det som er et faktum, er at rett til uførepensjon inntrer når en har fått redusert sin arbeidsevne til det halve, og at det er den mulighet en har til inntekt, som legges til grunn. Samtidig skisserte vi i velferdsmeldingen at det i enkelttilfeller, der det var viktig for en person å få en mulighet til å bygge seg opp i forhold til en tilknytning til arbeidsmarkedet, skulle kunne gjøres forsøk der uføregraden var under 50 %

       Utover det å henvise til at et slikt regelverk nå blir satt i verk i tråd med det som ble lagt fram i velferdsmeldingen, er det selvfølgelig ikke mulig for meg her å foreta en spesifikk vurdering av hvorvidt dette kan være aktuelt i forhold til den nevnte gårdbruker.

       Solveig Sollie (KrF) : Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

       « Et oppslag i Nationen den 22. februar 1997 viser at en bondekvinne i Telemark må betale tilbake uføretrygd fordi hun har tjent 20.000 kr over to år i tillegg til 50 % uføretrygd.

       Hva er grunnen til at kvinner i landbruket ikke kan tjene opp til et halvt grunnbeløp i tillegg til trygden, på lik linje med andre? »

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg har fått opplyst fra Telemark fylkestrygdekontor og Kragerø trygdekontor at kvinnen i denne aktuelle saken er vurdert som halvt yrkesaktiv og halvt hjemmearbeidende. Gården drives i fellesskap av ektefellene, og arbeidet på gården tilsvarer i overkant av ett årsverk. Inntektene fra driften er i hovedsak registrert på ektefellen. Dette er årsaken til at kvinnen er vurdert som delvis hjemmearbeidende. Kvinnen er ikke betraktet som ufør i forhold til hjemmearbeidet, men fullt ufør i forhold til yrkeslivet. Uføregraden ble derfor fastsatt til 50 %

       Alle uførepensjonister kan ett år etter at de har fått innvilget uførepensjon, ha en friinntekt på et halvt grunnbeløp. Denne friinntekten blir fra 1. mai i år hevet til ett grunnbeløp. Dette gjelder også ved en slik kombinert vurdering når vedkommende er vurdert som helt ufør i forhold til yrkeslivet. Det er opplyst at kvinnen i flere år har tjent mer enn friinntekten. Saken ble derfor tatt opp til ny vurdering, og de feil utbetalte beløp ble krevd tilbakebetalt. Dette vedtaket er påanket, men ikke avgjort i ankeinstansen.

       Norges Bondelag og Likestillingsombudet har nylig tatt opp med Rikstrygdeverket spørsmålet om retningslinjene for vurdering av uføregrad til bondekvinner er i strid med likestillingsloven. Rikstrygdeverket har i forbindelse med ny folketrygdlov utarbeidet nye retningslinjer som bygger på objektive kriterier, og derfor skulle være kjønnsnøytrale.

       I forbindelse med behandlingen av ny folketrygdlov gav flertallet i sosialkomiteen uttrykk for forståelse for at enkelte deltids- og hjemmearbeidende mener de får en uforholdsmessig lav uførepensjon. Et mindretall uttalte at hjemmearbeidende bør vurderes som yrkesaktive i forhold til uføregradering og ikke få avkorting i uføregrad på grunn av arbeid i hjemmet. Regjeringen utreder nå disse forholdene og kommer tilbake til Stortinget med saken i forbindelse med budsjettet for 1998.

Solveig Sollie (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret. Det er slik at Likestillingsombudet allerede har uttalt seg om det prinsipielle i denne saken og også i andre saker, at den såkalte husmorpresumpsjonen er klart kvinnediskriminerende. Hvis en mann er helt arbeidsufør i sitt yrke, blir han 100 % uføretrygdet, mens en kvinne - og da spesielt i jordbruket - blir 50 % uføretrygdet, fordi den andre 50 % er myntet på husarbeid. Dette er så langt jeg kan skjønne, en klar diskriminering i forhold til likestillingsperspektivet. Det er urettferdig!

       Jeg merket meg den siste setningen i statsrådens svar og vil spørre: Kan jeg forstå sosialministeren dit hen at hun er positiv til å rette opp på denne urettferdigheten?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Det er vel ingen tvil om at mange av de bestemmelsene vi i dag har i trygdelovgivningen, er utformet i en tid da forholdet når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse var svært annerledes enn i dagens situasjon. Når jeg ved behandlingen av ny lov om folketrygd også gav uttrykk for i Stortinget at Regjeringen ønsker å komme tilbake til dette spørsmålet, ligger det i det en erkjennelse av behovet for å gå inn og vurdere dette, nettopp fordi vi lever i en tid da forhold når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse, er helt annerledes enn tidligere. Jeg er for så vidt også enig i den vurderingen at mange sider ved den såkalte husmorpresumpsjonen - som det heter på trygdefagspråket - kan fungere kvinnediskriminerende.

Spørsmål 18

       Presidenten: Dette spørsmål, fra representanten Sigurd Manneråk til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Marit Tingelstad.

       Marit Tingelstad (Sp) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Den nye læreplanen for grunnskolen vil øke behovet for lærere med kompetanse i engelsk, men også i andre fremmedspråk vil behovet for kompetanse øke.

       Vil statsråden prioritere opp områder som engelsk og andre fremmedspråk med hensyn til etter- og videreutdanning? »

Statsråd Reidar Sandal : Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet har utarbeidd ein plan for kompetanseutvikling knytt til innføring av det nye læreplanverket for perioden 1. januar 1996 - 31. desember 1999. På grunnlag av den fireårige planen utarbeider departementet årlege handlingsplanar som dannar grunnlaget for arbeidet med kompetanseutvikling for det enkelte året. I handlingsplanen og i tildelingsbrevet til Statens utdanningskontor for 1997 har departementet understreka at det skal satsast sterkare på fagspesifikke kurs for lærarar, særleg på ungdomstrinnet.

       Planar for natur- og miljøfag, matematikk, informasjonsteknologi, kunst og handverk og kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er ferdige. Departementet tar sikte på å gjere ferdig planar for etterutdanning for engelsk og tilvalsspråk før skulestart hausten 1997 og vil setje i verk utarbeiding av rettleiingar i faga hausten 1997.

       Etterutdanningsplanane og rettleiingane vil bli utforma med sikte på å vere hjelpemiddel. Dei skal utfylle kvarandre og kunne gå inn i eit heilskapleg opplegg for kompetanseutvikling.

       Planane for etterutdanning skal vere utgangspunkt for konkrete etterutdanningsopplegg i regi av universitet, høgskular og andre fagmiljø, og dei skal leggjast til grunn for opplegg som er koordinerte av Statens utdanningskontor. Planane skal òg vere utgangspunkt for etterutdanning som kommunane sjølve set i verk.

       Når det gjeld vidareutdanning, har alle universiteta tilbod i engelsk, tysk og fransk, og Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø har tilbod i finsk. Ved Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet og Universitetet i Tromsø er tysk og fransk opne studium. Dette inneber at alle lærarar som ønskjer vidareutdanning i dei to språkfaga, kan ta dette ved dei to universiteta. I tillegg til tilboda på universitetsnivå tilbyr 16 av 18 høgskular som har allmennlærarutdanning, årseining i engelsk. Vidare har åtte høgskular bygt ut eit tilbod i tysk, to har tilbod i fransk og ein i finsk.

       Ved sida av dei faste tilboda ved utdanningsinstitusjonane organiserer Statens lærarkurs i 1997 årskurs i fransk i Caen for 20 studentar og dessutan vidareutdanningstilbod i tysk i Hordaland, Sogn og Fjordane og Trøndelag. Tilvalsfaga i språk vil vere eit prioritert område for etter- og vidareutdanning for Statens lærarkurs i 1998.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, der han bl.a listet opp alt som skulle gjøres, men som enda ikke er gjort i forhold til etterutdanningsplanene. Jeg må bare konstatere at departementet ikke følger opp sitt eget langtidsprogram fra forrige periode, der det står:

       « Som en følge av at Norge i langt sterkere grad enn før veves inn i det internasjonale samfunn, ser Regjeringen det som viktig å bedre språkopplæringen. »

       Jeg kan ikke se at den satsingen som er skissert nå, er i samsvar med langtidsplanen. Jeg er veldig bekymret over at vi skal starte tiårig skole om fem måneder, og at vi enda ikke har sikret at alle lærere er oppdatert. Jeg minner om at når seksåringene skal inn i skolen, er det en helt annen metodikk som må brukes, også innen språkopplæring, enn den som brukes i andre trinn i skolen. Jeg la også merke til at statsråden sa at det var særlig på ungdomstrinnet det skulle satses på faglige planer og skje etterutdanning. Jeg vil spørre om statsråden føler seg bekvem over den situasjonen som er, når vi vet at det er vel fem måneder igjen.

Statsråd Reidar Sandal : Eg er sjølvsagt usamd i den situasjonsframstillinga som representanten Tingelstad gav. Det å prioritere betyr å velje noko framfor noko anna. Frå departementet si side har vi då i første runde når det gjeld etter- og vidareutdanning og kompetanseutvikling, valt å prioritere dei faga som eg gjorde greie for i svaret mitt.

       Eg har òg lyst å seie at ein ikkje må undervurdere den faglege innsikta som pedagogar flest har, og prøve å framstille det slik at dei eigentleg ikkje har dei faglege føresetnadene for å kunne gi undervisning på dei fagområda dei er sette til å undervise i. Vi har laga planane for kompetanseutvikling framover, og dei vil bli følgde. Og dersom kommunane følgjer opp det på ein lojal måte, trur eg vi skal komne godt i hamn.

       Siri Frost Sterri (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Medfører det riktighet at norsktalende skolebarn i 4. klasse i Tana kommune får tre uketimer mindre undervisning enn klassekameratene med annet morsmål, jf. oppslag i VG 5. mars 1997, og hvordan vil i så fall statsråden gripe inn for å endre dette forholdet? »

Statsråd Reidar Sandal : Tana kommune har opplyst til Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet at ved barnetrinnet ved Seida skole i Tana blir det undervist i samisk, finsk og russisk som ekstratimar i tillegg til den ordinære timeplanen. Dei elevane som ikkje ønskjer å få opplæring i samisk og heller ikkje tek del i

       russisk eller finsk, har gjennom mange år fått eit tilsvarande timetal i sentrale fag som matematikk, norsk og orienteringsfag heilt frå småskuletrinnet.

       Dette fører til at elevane allereie ved inngangen til mellomtrinnet har fått eit visst timetal utover minstetimetalet. I inneverande skuleår trekkjer kommunen inn nokre tilleggstimar som elevane har fått tidlegare.

       Generelt er det derfor ikkje mogleg å trekkje nokon konklusjon ved å sjå på timetalet på eitt klassetrinn eller eit enkelt skuleår isolert. Ein må vidare vurdere heilskapen i opplæringstiltaka og timefordelingsplanen over år. Totalbiletet ved Seida skole i Tana er at alle elevar får eit visst timetal utover minstetimetalet i løpet av dei seks åra på barnetrinnet.

       Sidan dette er opplysningar som ikkje ligg føre skriftleg, har eg bedt Statens utdanningskontor i Finnmark om å ta kontakt med Tana kommune med sikte på å få ei skriftleg utgreiing frå kommunen.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg takker statsråden for svaret, og er tilfreds med at statsråden nå har sin oppmerksomhet festet på det problemet som er beskrevet. Jeg føler meg allikevel ikke helt beroliget av det svaret han gav, men regner med at han vil følge opp dette videre.

       Det er her én problemstilling som i høyeste grad er knyttet til innføring av Reform 97, og det er jo det faktum at mens norske elever ordinært vil ha 53 uketimer i norsk fra første til tiende klasse, vil de i samiske områder bare komme ut med 40 timer pr. uke fra første til tiende klasse, slik timefordelingsplanen nå er foreslått fra Samisk utdanningsråd. Det er åpenbart at man da bør sette spørsmålstegn ved om vi i realiteten har like skoletilbud til elever i alle deler av landet.

Statsråd Reidar Sandal : Eg konstaterer at representanten Frost Sterri iallfall langt på veg er tilfreds med det svaret som er gitt på det spørsmålet ho stilte.

       Eg har lyst til å streke under det hovudpoenget at det ser ut til at dei norske elevane som ikkje vil ha opplæring i samisk, gjennom mange år har fått styrkt sin skulegang på grunn av den opplæringa som dei sjølve har valt bort. Det viser etter mi oppfatning at den situasjonsframstillinga som enkelte har gitt i denne saka, så langt eg har fått opplyst iallfall, ikkje har rotfeste i den praktiske kvardagen.

       Svein Ludvigsen (H) : Jeg har også et spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Stortinget bad for snart to år siden, i juni 1995, Regjeringen utrede mulighetene for å opprette tannlegestudium i Tromsø. Behovet for stabilitet i tannhelsetilbudet er minst like stort nå som for to år siden, og det er derfor voksende utålmodighet for hva Regjeringen vil foreslå.

       Når kan man forvente at utredningen er ferdig, og at Regjeringen legger saken frem for Stortinget? »

       Mitt spørsmål til statsråden er da om vi kan forvente at denne handlingsplanen resulterer i tiltak i budsjettproposisjonen som kommer til høsten - så sant det er denne regjeringen som legger den frem, da.

Statsråd Reidar Sandal : Eg konstaterer at representanten Ludvigsen har reservasjonar i forhold til den politiske situasjonen til hausten. Eg håpar at den reservasjonen er totalt ugrunna.

       Til det spørsmålet som representanten stilte, vil eg få lov å streke under at det er nødvendig å sjå dei to oppdraga som Stortinget har gitt, i samanheng - både at ein ber Regjeringa « utrede muligheten for å opprette tannlegestudium i Tromsø », og å utarbeide ein handlingsplan for utdanning av helsepersonell. Dette arbeidet er i god gang, og eg meiner det er heilt nødvendig at vi ser resultatet av handlingsplanen før vi kan trekkje konklusjonar om eit mogleg tannlegestudium i Tromsø, som representanten Ludvigsen stiller spørsmål om. Eg er innstilt på at ein ikkje skal bruke unødig tid på dette. Eg vil ikkje her og no konkret ta stilling til kva tid saka kan

       få si endelege vurdering i Regjeringa, men eg er opptatt av at vi skal få ei så rask behandling som det er sakleg grunnlag for.

       Siri Frost Sterri (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Ifølge oppslag i Aftenposten av 26. februar 1997 viser en landsomfattende rapport fra NIFU at arbeidsgivere velger gutter med middelmådige karakterer fremfor jenter med toppkarakterer ved ansettelse av lærlinger i tradisjonelle guttefag.

       Hvilke tiltak vil statsråden iverksette for å motvirke dette? »

Statsråd Reidar Sandal : Den rapporten frå NIFU som representanten Frost Sterri viser til, synest å dokumentere at karakterar er viktige ved tilsetjing av lærlingar i nokre fag, men at karakterar spelar mindre rolle i dei faga som er typisk gutedominerte.

       Det er i dei gutedominerte faga som elektrofag, mekaniske fag, trearbeidsfag og byggfagg at jentene kjem dårlegare ut enn gutane når det gjeld å få innfridd førsteønsket om læreplass. Samtidig viser det seg at karakterane spelar lita rolle for arbeidsgivarane i desse faga. Forskarane stiller spørsmålet om arbeidsgivarane legg vekt på andre kriterium enn karakterar i fag som er gutedominerte, og om dette faktisk gir gutane ein fordel.

       Det er fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda som har ansvaret for fomidling av elevar til lærebedrift. Formidlinga skal skje ut frå prinsippet om lik rett til opplæring på grunnlag av karakterresultata, elevane sine ønske, lærebedriftene sine krav, kjønnsfordeling o.l. Reglar for dette er fastsette i forskrift om inntak.

       Det er likevel bedriftene som avgjer om dei vil teikne lærekontrakt med dei elevane som blir formidla av yrkesopplæringsnemnda. Det prinsipielle utgangspunktet for læreforholdet er at det er eit kontraktsforhold mellom to partar, lærlingen og bedrifta. Bedrifta kan på si side stille krav som er grunna i bedrifta si verksemd, men slike krav skal ikkje vere diskriminerande i forhold til reglane i likestillingslova.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Problemet knyttet til dette er vel ikke bare at bedriftene skal vise større vilje til å tenke utradisjonelt, de må også vise større evne til å handle utradisjonelt. Og når det gjelder dette treårige prosjektet som er igangsatt, har jeg lyst til å sende en idé med på veien til statsråden, nemlig å vurdere om det her kan legges inn noe ekstra stimulans, med andre ord belønning for arbeidsgivere som bryter tradisjonelt kjønnsbundne grenser ved å tegne lærekontrakter med lærlingen. Spørsmålet er altså: Kan man legge inn en ekstra bonus i dette lærlingtilskuddet? Hvis man bryter kjønnsbarrierene ved inntak av lærlinger, kan det være en idé - og jeg lanserer den. Selv om jeg i mitt forrige spørsmål registrerte at statsråden behendig unngikk å besvare mitt tilleggsspørsmål, prøver jeg allikevel å få en kommentar på dette.

Statsråd Reidar Sandal : Eg er einig med representanten Frost Sterri i at det er viktig å få bedriftene og arbeidsgivarane til ikkje berre å tenkje utradisjonelt, men òg til å handle utradisjonelt. Det opplegget som vi frå Regjeringa har foreslått, og som vi arbeider med å setje i verk, har nettopp dette dobbelte formålet, både å tenkje og å handle på ein slik måte at vi ikkje får ein kjønnssegregert arbeidsmarknad. Den målsetjinga er vi einige om, men oppgåva ligg no på arbeidsgivarane si side.

       Når det gjeld moglegheitene for å leggje inn ei økonomisk stimulansordning, vil eg i dag svare at det vil eg ikkje gå inn på no. Eg har faktisk eit håp om at vi gjennom det arbeidet som vi no driv på med, skal greie å snu denne negative utviklinga. Dersom det likevel på litt sikt skulle vise seg å ikkje vere slik, får vi diskutere meir utradisjonelle tiltak.

Presidenten: Spørsmål 22 er framført og svart på.

Spørsmål 23

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få lov å stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

       « Styret i Norske Meierier har vedtatt å flytte 20 forskningsstillinger fra Brumunddal. Samtidig endres næringspolitikken for primærnæringene til kompetanseoppbygging med særlig vekt på å utvikle distriktenes egne fortrinn. Hedmark er landets største landbruksfylke, men de lokale næringsrettede forsknings- og utviklingsaktiviteter er for svake i forhold til behovet.

       Hvilke virkemidler innenfor rammen av landbrukspolitikken kan fremme en positiv utvikling av forskning, miljø og produktutvikling i Innlands-Norge? »

Statsråd Dag Terje Andersen : Forsknings- og miljøinnsatsen på landbruksområdet er en del av den helhetlige og nasjonale forsknings- og miljøpolitikken. På det offentlige landbruksområdet har Landbruksdepartementet et sektoransvar som utøves innenfor rammen av de overordnede nasjonale målsettinger knyttet til forskning og miljø. Vi legger vekt på samarbeid og dialog med andre departementer, Norges forskningsråd, direktorater, tilsyn og brukerne for å legge til rette for målrettede og effektive virkemidler på områdene.

       Departementet har for øvrig ingen innflytelse over styrebeslutninger i selskapet Norske Meierier, men må ta slike beslutninger til etterretning.

       Landbruksdepartementet legger imidlertid stor vekt på at den private innsatsen innen forskning og utvikling skal øke. Dette gjelder særlig den anvendte forskningen. Her er landbrukets medvirkning lavere enn det som ellers gjelder i næringslivet.

       Gjennom de siste tiårene er det bygd ut et nett av regionale høgskoler. Disse høgskolene har i stor grad sin faglige forankring i det regionale behov for kunnskap. Hedmark, den regionen som er utgangspunkt for spørsmålet, har en høgskole hvor et av de tunge fagområdene er landbruk og miljø. Regionens behov for kunnskap ligger til grunn for et slikt valg. I samarbeid med bl.a disse høgskolene er det vokst fram forskningsinstitusjoner som har tatt regionenes kunnskapsbehov som basis. Norge er et lite land, og tilgangen på ressurser er begrenset også når det gjelder utvikling av kunnskapsområdet. Denne erkjennelsen ligger til grunn for Norgesnett-tanken om arbeids- og ansvarsfordeling i utdannings- og forskningssektoren. Moderne teknologi gjør det mulig å ta i bruk kunnskapen i alle regioner i Norge, uavhengig av hvor den har sitt faglige utgangspunkt.

       For å styrke kunnskapsoverføringen mellom FoU-institusjoner og næringslivet og bl.a bidra til produktutvikling, er ulike virkemidler tatt i bruk. Norges forskningsråd har etablert forskningsprogrammer som legger til rette for et samarbeid mellom brukere/næringsliv og forskere, f.eks et forskningsprogram for næringsmiddelindustrien. Landbruksdepartementet legger økende vekt på bruk av dette virkemidlet innen forskning og utvikling via Norges forskningsråd. Vi legger også vekt på å øke samhandlingen mellom forskere, virkemiddelapparat og næringene. Forskningsmidlene over jordbruksavtalen har dette som siktemål. Forum for grønn verdiskaping i regi av Statens Landbruksbank er etablert for å skape en møteplass med det som formål.

       Nettverksprogrammet ved Matforsk er etablert for å fremme produktutvikling i direkte samarbeid med småskala næringsmiddelindustri. Videre er det i tilknytning til flere av høgskolene og universitetene etablert forskningsparker, som f.eks. Forskningsparken i Ås. Deres formål er å bidra til at kunnskapsmiljøene og brukere i fellesskap kan løse utfordringer knyttet til næringsutvikling. Gjennom de senere år er det gjennomført en rekke prosjekter over hele landet som har ført til verdiskaping og sysselsetting primært i regionene.

       Til slutt vil jeg nevne at landbruket har et velkjent og etablert kunnskapsmiljø i Planteforsk, som er lokalisert over hele landet, og som forsker på regionale utfordringer knyttet til planteproduksjon. Planteproduksjon er antagelig et av de få områder hvor det er helt nødvendig å ha et forskermiljø over hele landet, fordi klima og vekstvilkår er veldig varierende.

       På andre fagområder knyttet til landbruk mener jeg at vi er best tjent med å bygge opp sterke fagmiljøer lokalisert til et fåtall av steder. Gjennom et tett samarbeid mellom næringene og forskere og bruk av moderne teknologi, ligger det til rette for å bidra til regional verdiskaping, uavhengig av hvor forskere og brukere er lokalisert. Denne type virkemidler vil vi satse på også framover.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Norge er et lite land, sa statsråden, og denne erkjennelsen synes også å prege det svaret jeg fikk. Her er det ikke mye oppmuntring å finne i forhold til det faktum at det vi gjør på dette området, har vist seg rett og slett å være for lite.

       La meg først si at jeg selvfølgelig er enig i at vi ikke kan spille overdommere i forhold til næringens beslutninger. Men det betyr ikke det samme som at det ikke er lov til å gjøre seg sine tanker. Da mener jeg å måtte konkludere med - jeg foretrekker å konkludere i spørsmålsform: Finnes det ikke noen strategier for kompetanseutvikling, f.eks i samarbeid med næringen selv, med fylket og med Landbrukssamvirket, utover det som finnes i dag, og som allerede har vist seg ikke å være tilstrekkelig?

       Det er vel unødvendig å minne om den negative næringsutviklingen i innlandsfylkene. Hvis vi ikke skal kunne satse mer på det området hvor vi er best fra før, og hvor vi er størst fra før, er det vanskelig å se at det finnes noen offensive strategier fra departementets side.

Statsråd Dag Terje Andersen : Det siste som ble påstått, er jeg helt uenig i, at vi ikke skulle ha offensive næringsstrategier for utviklingen i Distrikts-Norge med utgangspunkt i forsknings- og utviklingsmiljøer, som var bakgrunnen for spørsmålet.

       Jeg har med meg en liste over hva vi bruker av penger innen forskning, høgskolesektoren osv. i Hedmark, og også Oppland, som er en del av den innlandsregionen som her ble nevnt. Vi bruker 210 mill. kr på Høgskolen i Hedmark, som bl.a har dette som fagområde, som jeg nevnte tidligere, og vi bruker 91 mill. kr på Høgskolen i Gjøvik, der både landbruk og skogbruk er sentralt. Vi bruker 134 mill. kr på Høgskolen i Lillehammer. Til Planteforsk bruker vi 17,5 mill. kr. Vi bruker ytterligere 3 mill. kr i forhold til samme prosjekter. På Østlandsforskning bruker vi diverse millioner, og slik kunne jeg ramse opp tiltak som faktisk er med på å utvikle innlandsområdet.

       I tillegg vil jeg peke på Landbruksdepartementets bygdeutviklingsmidler, som faktisk gir veldig gode resultater nettopp i Innlands-Norge. Får jeg et tilleggsspørsmål til, kan jeg gi ytterligere eksempler.

Spørsmål 24

       Erna Solberg (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « En rekke kvinner opplever etter lange ekteskap, hvor de har prioritert arbeid med hjem og familie, at ekteskapet bryter sammen og at mannens pensjonsrettigheter ikke ansees som en del av felleseiet ved skilsmisse. Stortingets flertall har på bakgrunn av et initiativ fra Høyre vedtatt at ekteskapsloven bør endres slik at det blir lettere å få tilkjent ektefellebidrag over lengre tid for å kompensere mangelen på deling.

       Når vil Regjeringen følge opp dette? »

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Barne- og familiedepartementet har i samarbeid med Justisdepartementet langt på veg klart et utkast til odelstingsproposisjon med forslag til endringer i ekteskapsloven §§ 61 og 81. Endringsforslagene samsvarer med de synspunkter som fremkom på sidene 208-211 i St.meld.nr.35 (1994-1995) - velferdsmeldinga - og som Stortinget i 1996 gav sin tilslutning til.

       Forslaget til endring i ekteskapsloven § 61, som er Justisdepartementets ansvarsområde, innebærer at det ved skilsmisse etter langvarig ekteskap skal kunne gis økonomisk kompensasjon til den ene ektefellen ved skifte av fellesboet. Slik kompensasjon skal kunne gis dersom vedkommende vil bli urimelig dårlig stilt som følge av at den andre ektefellen har opparbeidet pensjonsrettigheter som kan unntas fra deling ved skifte.

       Forslaget til endring i ekteskapsloven § 81, som er Barne- og familiedepartementets ansvarsområde, innebærer lovfesting av at når det fastsettes ektefellebidrag ved skilsmisse etter langvarige ekteskap, skal bidraget som hovedregel fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning.

       Regjeringa har ikke tatt endelig stilling til når saken kan fremmes, men jeg tar sikte på å gjøre det så snart som overhodet mulig.

Erna Solberg (H) : Jeg er jo glad for å få det positive svaret tilbake at saken kommer. Jeg synes jo at saken bør komme slik at Stortinget kan få behandlet den i inneværende stortingssesjon.

       Denne saken har jo hatt en lang behandling i Stortinget - den startet akkurat etter forrige stortingsvalg, hvor fire representanter fra Høyre fremmet et Dok.nr.8-forslag. Stortingets flertallssyn har altså vært klart svært lenge. Det ville derfor være positivt hvis vi også kunne bli ferdig med behandlingen innenfor denne stortingsperioden. Dette gjelder en rekke kvinner som kommer meget dårlig ut i pensjonssystemet.

       Jeg har et oppfølgingsspørsmål knyttet til spørsmålet, for én ting er å få gjort de to lovendringene i §§ 61 og 81, men like viktig er det å sørge for at premissene blir så klare at man ikke nødvendigvis må gå til full rettsbehandling for å få fastsatt rettsstatus på dette området. Vil departementet sørge for

       at det blir så klare kriterier for når man kan få tildelt dette, at det vil legge en norm for behandlingen av sakene, som like godt kan gjennomføres uten domstolsbehandling av de enkelte sakene?

Statsråd Sylvia Brustad : La meg først få si, som jeg sa i det første svaret mitt, at vi tar sikte på å legge fram saken så snart som overhodet mulig, og det skal selvfølgelig ikke være meg imot hvis Stortinget også rekker å behandle den før sommeren. Vi arbeider så raskt vi overhodet kan.

       Når det så gjelder premissene og kriteriene, at de skal være klare osv., så prøver vi å legge opp til at det skal de være. Men i realiteten vil jo dette være å gjeninnføre en tidligere rett, som vil innebære en skjønnsmessig adgang for skifteretten eller andre som administrerer boet, til å gi et beløp som kompensasjon til den ektefellen som kommer dårligere ut. Stortinget vil jo få rikelig anledning til å diskutere det videre, men det er selvfølgelig helt klart at vi prøver å gjøre dette så klart og greit som overhodet mulig.

Spørsmål 25

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Likestillingsrådets framtidige rolle og organisering ble bl.a drøftet av Stortinget i forbindelse med behandlinga av St.meld.nr.70 (1991-1992), Likestillingspolitikk for 1990-åra.

       Som følge av debatten i Stortinget tok departementet initiativ til et utredningsarbeid med sikte på å få fram forslag til alternative organisasjonsformer. Det resulterte som kjent i Hatland-utvalgets innstilling. Utvalget foreslo å nedlegge selve rådet, mens sekretariatets kompetanse og virksomhet skulle videreføres og utvikles til et kompetansesenter for likestilling. Dette var et forslag som fikk bred støtte fra høringsinstansene.

       En departementsnedsatt arbeidsgruppe har så videreutviklet denne ideen i en rapport fra i fjor. Arbeidsgruppa foreslo da bl.a at forskningsformidlingsoppgavene som i dag ligger i Sekretariatet for kvinneforskning i Norges forskningsråd, skulle overføres til det nye kompetansesenteret.

       Begge utredningene foreslår at det nye senteret bør organiseres som et forvaltningsorgan, men med faglig uavhengighet og selvstendighet i forhold til departementet.

       Departementet har gjennomgått og vurdert begge utredningene, og er nå i ferd med å sluttføre et forslag til ny organisering. En slik omorganisering vil selvfølgelig kreve endring av likestillingsloven § 9, og forslaget vil derfor bli lagt fram for Stortinget i en odelstingsproposisjon. Jeg tar sikte på at forslaget vil bli fremmet i løpet av inneværende sesjon.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg takker for svaret. Det var en grei redegjørelse statsråden gav i saken, og jeg synes også det er positivt at den vil komme til Stortinget i løpet av denne sesjonen.

       Det som skjedde, var at det ble litt turbulens rundt det siste forslaget som ble sendt ut til høring, hvor man ville koble forskningssenteret inn mot et såkalt KLOK-senter og lage det som et forvaltningsorgan. Det var på denne bakgrunn flertallet i komiteen uttalte seg om saken, og flertallet gav ikke sin tilslutning til den siste delen som var ute på høring, der det kom mange innspill. Det er riktig at dette er et viktig arbeidsområde. Jeg vil da spørre statsråden: Har hun lagt seg på sinne det som flertallet i komiteen skrev, slik at man nå ikke vil koble forskerne inn mot dette politiske virkeområde?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg er kjent med det et flertall i stortingskomiteen har sagt omkring saken. Når det gjelder min konklusjon i saken, skal jeg som sagt komme tilbake til Stortinget med den så snart som overhodet mulig. Jeg skal bl.a komme med en likestillingspolitisk redegjørelse i løpet av noen uker, så da får vi se hva konklusjonen blir i forbindelse med den.

       Sonja Sjøli (H) : Jeg tillater meg å stille barne- og familieministeren følgende spørsmål:

       « Flere fedre benytter nå retten til foreldrepermisjon. Men de fastsatte regler vedrørende uttak av fedrekvoten gjør at mange ikke benytter seg av denne retten eller ikke får fullt utbytte av ordningen, da mor fortsatt er i permisjon.

       Vil statsråden vurdere å gjøre ordningen mer fleksibel? »

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Retten til permisjon i forbindelse med omsorgen for små barn er regulert i arbeidsmiljøloven. Retten til fødselspenger er regulert i folketrygdloven. Ifølge reglene i folketrygdloven må faren ta sine fire uker, eller det vi har kalt fedrekvoten, innenfor den perioden man har valgt lønnet permisjon. Dersom mora velger å ta ut ulønnet permisjon etter arbeidsmiljølovens regler utover den perioden hun er berettiget til fødselspenger, vil det, som representanten Sjøli påpeker, kunne oppstå et problem i forhold til fedrekvoten. Faren kan ikke vente med å avvikle fedrekvoten til mora er ferdig med sin ulønnede permisjon. Dette skyldes regelen om at stønadsperioden må løpe sammenhengende.

       Da fedrekvoten ble innført, var det et krav at mora måtte gjenoppta arbeidet eller påbegynne utdanning mens faren avviklet fedrekvoten. Hensikten var at faren skulle ha omsorgen for barnet alene. Vi så raskt at dette vanskeliggjorde avviklingen av fedrekvoten i en rekke familier, bl.a i familier der mora valgte å fortsette med ulønnet permisjon. Fra og med 1. juli 1994 er det derfor ikke lenger et vilkår at mora gjenopptar arbeid eller går ut i utdanning mens faren tar sin del av den lønnede permisjonen. Konsekvensen av dette er at mor og far kan være hjemme samtidig, dersom mora ikke gjenopptar arbeidet i disse fire ukene. Imidlertid kan bare en av foreldrene motta fulle fødselspenger i denne perioden.

       Prinsippet om at hele den lønnede permisjonen skal tas ut sammenhengende, har en helt sentral plass i fødselspengereglene, og det vil være nødvendig med lovendring for at dette prinsippet skal kunne fravikes. I dag tar så mange som åtte av ti fedre ut fedrekvoten, og vi har ikke mottatt signaler som tilsier at prinsippet om at hele den lønnede permisjonen skal tas ut sammenhengende, skaper særlige problemer i praksis. Fedrekvoteordninga er for tida under evaluering, og når resultatene foreligger, vil vi ha et bedre grunnlag for å vurdere om det er behov for endringer av regelverket, og om ordninga bør gjøres enda mer fleksibel.

Sonja Sjøli (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det vi er opptatt av, er spørsmålet om kombinasjonen av ulønnet permisjon og mors og fars mulighet til å spare de fire ukene, f.eks til etter at barnet er halvannet til to år. Mange familier ønsker å strekke perioden de er hjemme og tar omsorg for eget barn, og er uavhengig av barnehageplass eller andre tilsynsordninger. Det ser vi bl.a av Longva-utvalget, som viser at over 50 % av ettåringene tas hånd om av en av sine foreldre, som ofte har ulønnet permisjon.

       Hvis regelverket krever at far skal ta ut de fire ukene innen barnet er ett år, betyr det i praksis at mor og far er hjemme samtidig, og det kan selvfølgelig være positivt. Men min erfaring, etter mye kontakt med en del familier, er at de ønsker å kunne ta ut disse ukene noe senere.

       Som statsråden var inne på, vil man gå gjennom dette med fedrekvoten, og spørsmålet mitt er da om det ikke er mulig å gjøre noe for å endre regelverket, slik at vi kan få en mer fleksibel ordning.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg gjentar for så vidt bare det jeg sa i mitt hovedsvar, at vi nå evaluerer fedrekvoteordninga og ser på om den kan gjøres mer fleksibel. Men jeg må si at så langt har ikke vi mottatt veldig mange signaler om det som representanten Sjøli har mottatt signaler om, men jeg tar dette med meg i arbeidet videre.

       Erna Solberg (H) : Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Det er fortsatt et stort problem med få kvinner i ledende stillinger, spesielt i større bedrifter.

       Har likestillingsministeren noen strategi for å endre dette forholdet for eksempel i de store statseide bedriftene? »

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Det faktum at det er så få kvinner i ledende stillinger, er et problem som jeg er svært opptatt av. Vi må dessverre konstatere at kvinners karrieremuligheter fremdeles er dårligere enn menns, både i private og statseide bedrifter. Dette kom bl.a fram på to store konferanser som departementet nylig arrangerte. Når vi velger å bruke penger på å gå inn i disse bedriftene og sette fokus på denne typen problemer, er det fordi vi tror at økt kunnskap kan bety endring. Grunnen til dette er at vi ønsker et mer rettferdig samfunn, og at vi mener at likestilling er lønnsomt. Dårlig forvaltning av kvinners ressurser og kompetanse mener vi er ulønnsomt både for bedriftene og for samfunnet som helhet.

       Representanten Solberg spør om hva som kan gjøres i de store statseide bedriftene. Vi har for det første bidratt til et forskningsprosjekt ved navn « Kjønnsforskjeller i yrkesløp », hvor bl.a. Statoil, Postbanken og Telenor ble undersøkt. Resultatene viste til dels betydelige kjønnsforskjeller i lønnsutvikling og ikke minst i opprykksmuligheter i både private og offentlige selskaper. Det var Norsk Kommuneforbund og LO som tok initiativet til dette prosjektet, som ble finansiert av fagbevegelsen og flere departementer.

       Arbeidsgiverorganisasjoner i både privat, statlig og kommunal sektor har også iverksatt tiltak for å få flere kvinner som ledere. Som eksempler kan nevnes prosjektet « Kvinne, kvalitet og kompetanse i staten » i regi av Planleggings- og samordningsdepartementet og NHOs program « Kvinner i næringslivet ». I regi av Kommunenes Sentralforbund arbeider et partssammensatt utvalg med forsøksarbeid for likelønn og vurdering av kvinners kompetanse.

       Jeg vil også mene at det nå i alle departementer pågår arbeid som direkte og indirekte bidrar til å bedre kvinners muligheter for arbeid, kompetanseutvikling og avansement. Jeg mener også at vi i distriktspolitikken har en rekke virkemidler hvor kvinner er en prioritert gruppe.

       Det må konstateres at kvinneandelen av ledere i statsselskapene har mange likhetstrekk med private bedrifter. Kvinneandelen varierer fra 1 % til 20 %. Derfor innkalte daværende nærings- og energiminister Jens Stoltenberg i 1996 statsselskapene og underliggende etater til et møte, og det ble dannet en nettverksgruppe som skal arbeide videre med saken. Både Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet vil følge opp dette arbeidet videre. Selskapene er, som kjent, stort sett organisert etter aksjeloven, og det er ikke aktuelt å gripe direkte inn i selskapenes styring, men å inspirere og veilede. Nærings- og handelsdepartementet vil fortsatt arbeide for å øke kvinneandelen til styrer, råd og utvalg, hvilket også er viktig i ledelsen av statlige bedrifter.

       Selv om det er igangsatt flere tiltak, er jeg langt fra fornøyd med situasjonen når det gjelder andelen kvinner i ledelse. Jeg vil bl.a gjennom samarbeidsorganet « Forum for likestilling i arbeidslivet » arbeide for å påvirke offentlig og privat sektor til å vie spørsmålet stor oppmerksomhet. Vi skal ha et nytt møte i løpet av denne måneden.

       I forbindelse med debatten om likestillingspolitikken for 1990-årene i forrige stortingsperiode svarte Grete Berget meg på en replikk om oppnevningen av råd og utvalg at de var misfornøyd med hvor mange kvinner de hadde klart å få inn i utvalg, spesielt i styreorganer knyttet til de store statlige bedriftene. Mitt spørsmål til statsråden er, som kanskje er et enkelt og konkret tiltak: Er det mulig å få gjort noe med selve oppnevnelsen av styrerepresentanter, slik at det igjen kan vise seg å være en rekrutteringsbasis for kvinner til andre lederstillinger innenfor næringslivet?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : På spørsmål fra representanten Solberg om styrerepresentasjon er et viktig område å se på, er svaret mitt ja. Også det er det viktig å gå nøye gjennom. Jeg er for øvrig helt enig med representanten Solberg i at når vi nå snakker om likestilling framover og skal iverksette tiltak, bør vi i større grad vie arbeidslivet oppmerksomhet, nettopp på bakgrunn av det vi vet er avdekket i forhold til lønn og mangel på opprykksmuligheter og også det faktum at svært mange kvinner jobber deltid. Det har jeg ikke noe imot hvis det er et ønske fra kvinnene selv, men jeg syns det er bekymringsfullt dersom det er mange kvinner som kunne tenke seg å jobbe mer. En undersøkelse nylig viser at av om lag 70.000 kvinner som jobber deltid, sier noen at de svært gjerne vil jobbe mer. Det er da spørsmål om hvordan vi skal få lagt til rette arbeidslivet slik at det blir mulig, når vi også vet at vi trenger flere i arbeid, både kvinner og menn, ikke minst for å greie velferdsforpliktelsene i åra framover.

       Rita H Roaldsen (Sp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « Nye forskrifter for lekeplasser medfører at flere kommuner har planer om å legge ned lekeplasser fordi de blir for dyre å drive. Dette vil også få konsekvenser for utelekeplasser i barnehager og skoler.

       Hva vil barne- og familieministeren gjøre for at ikke barns fysiske utelekemiljø blir dårligere? »

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr er utarbeidet nettopp med tanke på barns sikkerhet. Hvert år er det om lag 6 500 barn som må til legebehandling på grunn av skader i forbindelse med lekeplassutstyr. De fleste ulykkene skjer ved bruk av husker, klatrestativ og sklier. Hodet er den kroppsdel som oftest blir skadet. Fall fra lekeapparater mot hardt underlag gir de fleste og mest alvorlige skadene. I tillegg har det dessverre hendt at barn er blitt kvalt som følge av at de er blitt sittende fast i farlige åpninger, blitt hengende fast på utstikkende deler eller ved at snorer på klærne har kilt seg fast i utstyret.

       Ifølge produktkontrolloven plikter kommunen som virksomhet å gjøre en totalvurdering av lekeplassarealene som tilbys barn. Kommunen må bl.a ha en viss kunnskap om egenskapene til lekeplassutstyret og de vanligste risikoaspektene, slik at risikoen for ulykker blir minst mulig. Internkontrollforskriften, som bl.a er hjemlet i produktkontrolloven, pålegger kommunen å ha systematiske rutiner og dokumentasjon på at sikkerheten ved lekeplassutstyr er ivaretatt. Forskrift om lekeplassutstyr er simpelthen en presisering av disse kravene.

       For kommuner som har prioritert barnesikkerhetstiltak høgt og/eller har satt i gang kartlegginger og utarbeidet planer for barnas lekeplasstilbud, vil kravene i forskrift om lekeplassutstyr derfor ikke være nye og ukjente.

       Dessuten er det slik at nye forskrifter gir kommunene tre år på å oppgradere lekeplassene, slik at de blir tryggere for barna. Kostnadene for den enkelte lekeplass/kommune vil variere. Kommuner som er kommet langt i oppgraderingen av gammelt utstyr, vil møte små kostnader. For kommuner som hittil har prioritert barns lekeområder lavt, vil det billigste alternativet for å oppfylle forskriftens krav være å fjerne farlig utstyr, også det som i prinsippet kan vedlikeholdes, og ikke sette opp nytt.

       Jeg håper at kommunene bruker overgangsperioden på tre år til å kartlegge og foreta en risikovurdering av lekeplassutstyret som tilbys kommunens yngste innbyggere. På bakgrunn av de resultatene bør kommunen først og fremst sette inn tiltak der behovet for oppgradering av lekeplassutstyret er størst.

       Til slutt vil jeg understreke at det å fjerne farlig lekeplassutstyr ikke medfører at barns fysiske utelekemiljø blir dårligere. Jeg vil hevde snarere tvert imot. Kravet om at alt lekeplassutstyr som tilbys barn, skal være forsvarlig og sikkert, viser etter min mening at vi tar barns sikkerhet og oppvekstmiljø på alvor. Og hvis alternativet er farlig lekeplassutstyr, er det bedre med ingenting. Jeg syns for øvrig at vi i flere sammenhenger burde spørre barna selv hva de ønsker seg - kanskje svaret fra noen hadde vært at de heller hadde ønsket et åpent areal uten noe som helst slags lekeplassutstyr.

       Jeg syns at både det å la barn være i bevegelse og at de skal få bestemme noe mer selv hva de ønsker, er viktig i denne sammenheng, som i andre sammenhenger som angår barn og unge.

Rita H Roaldsen (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er selvsagt prisverdig at vi har fått nye forskrifter for utelekeplasser som skal ivareta barns sikkerhet og trygghet. Det er det ingen som er uenig i. Problemet er at når kommunene skal legge til rette for disse lekeplassene og bytte ut de farlige og ikke godkjente lekeapparatene, har de ikke økonomi til å sette opp nye. Dermed kan barna få et dårligere utelekemiljø. De fleste utelekeplassene er også tidligere laget på dugnad av foreldrene; de har gått sammen og laget utelekeplasser. Men hvis man skal investere i og kjøpe slikt utstyr, er det veldig dyrt, og jeg kunne godt tenke meg at barneministeren nå viste vilje til å la også staten få et ansvar for at barna skal ha et bra utelekemiljø, ikke bare skyve hele kostnaden over på kommunene.

       Vil da statsråden ta initiativ til en delfinansiering fra statens side for at kommunene skal ha mulighet til å oppfylle de sikkerhetskravene som er forskriftsfestet?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg håper vi i hvert fall kan være enige om at det viktigste er at barn sikres både ufarlige og sikre lekeapparater og lekeområder. Da er det selvfølgelig viktig at vi har et lovverk som gjør at vi kan ivareta dette.

       Jeg vil også understreke det jeg sa i hovedsvaret mitt, at denne forskriften er en presisering av det som egentlig burde ha vært praksis i alle kommuner fra før, og at den overgangsperioden en har lagt opp til - tre år - gir en rimelig mulighet for de enkelte kommuner til å tilpasse seg de nye forskriftene.

       Jeg minner om at det hvert år altså er over 6 500 barn som må til lege på grunn av skader ved bruk av lekeapparater. Det har vi tatt på alvor ved å innføre de nye forskriftene. Jeg mener at de enkelte kommuner innenfor de rammer de har, har mulighet til å iverksette det som er nødvendig, og jeg vil derfor ikke gå inn for at vi skal ha noen delfinansiering her. Jeg minner også om at kommunene, gjennom det stortingsforliket som bl.a vi var med på her i huset før jul, fikk godt over 4 milliarder kr mer - og noe av det bør kunne brukes også til dette formålet.

Spørsmål 29

       Presidenten: Dette spørsmålet, frå Kristin Krohn Devold til justisministeren, vil bli teke opp av Eva R Finstad.

       Eva R Finstad (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I dag gjennomgår voldtektsofre en betydelig belastning ved torettsinstans-systemet som gjør at offeret ofte må gjennomgå overgrepet i detalj både ved byrettens og senere ved lagmannsrettens behandling av en voldtektssak.

       Hva vil justisministeren gjøre konkret for å korte betydelig inn på den tiden som går mellom byrettens og lagmannsrettens behandling, slik at voldtektsofferet raskest mulig kan få en avslutning på saken og komme videre med sitt eget liv? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : For voldtektsofre er det en særlig belastning å møte i retten og vitne. Av hensyn til offeret er det viktig med en rask behandling av saken, både for byretten og eventuelt for lagmannsretten. Dette er også i tiltaltes interesse.

       Fra 1. august 1995 ble det åpnet for to-instansbehandling også av de alvorligste straffesakene. Man var klar over at saksbehandlingen for to instanser ville ta lengre tid, og at dette kunne være uheldig for fornærmede som hadde vært utsatt for et overgrep.

       Viktige hensyn taler for en behandling i to instanser. Et vesentlig argument er forholdet til menneskerettighetskonvensjonene, som krever adgang til anke over skyldspørsmålet. Overprøving gir større sikkerhet for riktige avgjørelser.

       Det er viktig å unngå uriktige avgjørelser til skade for tiltalte. Men jeg vil også peke på at det kan være i fornærmedes interesse å få overprøvd en frifinnende dom fra første instans, til tross for merbelastningen ved nytt avhør og lengre saksbehandlingstid. Videre vil jeg nevne at mange av de alvorligste straffesakene tross alt får sin endelige avgjørelse i herreds- eller byretten når det gjelder bevisbedømmelsen av skyldspørsmålet. Dersom tiltalte bare anker over straffutmålingen, vil fornærmede vanligvis ikke møte i lagmannsretten.

       En oppfølging i forhold til raskest mulig saksavvikling i straffesaker er noe Justisdepartementet var opptatt av også før reformen, men betydningen av dette er blitt enda viktigere etter to-instansreformen.

       Hva gjør så departementet? Jeg vil i denne forbindelse først trekke fram en del konkrete tiltak som er iverksatt i Oslo, som har den største andel av alvorlige straffesaker. Det er her satt i gang et eget prosjekt for hurtigere straffesaksavvikling, med formål å korte ned tiden fra det straffbare forhold ble begått til endelig dom og eventuell soning. Det er i denne forbindelse også startet opp et samarbeid mellom departementet, Oslo politikammer, Statsadvokaten og Oslo Byrett for å vurdere bruk av IT som virkemiddel for raskere framdrift i straffesakene. Dessuten vil antallet faste forsvarere i Oslo økes fra 16 til 30 for å motvirke problemene med å få tak i forsvarer som kan ta saken innen rimelig tid.

       Når det gjelder situasjonen utenfor Oslo, har departementet i 1996 innført et eget rapporteringssystem hvor 18 utvalgte politikamre er pålagt regelmessig rapportering om saksbehandlingstiden. Dette vil gi oss muligheter til å sette i verk særlige tiltak dersom det skulle vise seg nødvendig.

       Departementet satte også 1. januar i år i gang et restansenedarbeidingsprosjekt ved Borgarting lagmannsrett, særlig med tanke på beholdningen av sivile saker, men dette anses også å få positiv betydning for saksbehandlingstiden for straffesaker.

       Det er i det hele tatt slik - og det understreker jeg - at alle ledd i straffesakskjeden må ses under ett. En effektiv og rask etterforskning, en effektiv påtalemyndighet og et vel fungerende domsvesen er det som kan sikre oss tilfredsstillende saksbehandlingstid, slik at belastningen for de involverte blir minst mulig, og slik at vi sikrer oss det helt overordnede målet: å ivareta rettssikkerheten i alle ledd.

Eva R Finstad (H) : Jeg takker statsråden for svaret. For voldtektsofre er det en stor belastning å stå frem i det hele tatt, og det er veldig mange som lar være å anmelde overgrepet nettopp av den grunn. Det er store mørketall nettopp på dette området. Politimesteren i Oslo var på en konferanse her i Stortinget nylig svært opptatt av og bekymret over disse mørketallene. Derfor er dette viktig å få gjort noe med.

       Jeg er helt enig i det som justisministeren sier om at man skal ha et prosjekt for hurtigere straffesaksavvikling, og jeg ser positivt både på det og på de andre tingene som er nevnt, f.eks når det gjelder rapporteringssystem osv. Men alt dette gjelder jo da vanlige straffesaker; det er ikke spesielt for voldtektsofre. Og når man da vet at mange lar være å gå videre fordi de føler den første behandlingen så vanskelig, er det behov for å se spesielt på disse ofrene. Vil da justisministeren prioritere disse sakene spesielt?

Statsråd Gerd-Liv Valla : I spørretimen forrige onsdag hadde jeg en del spørsmål angående dette fenomenet at så mange anmeldelser ikke fører fram til domfellelse, og hva gjør man i den forbindelse? Jeg sa da at vi nå er i gang med å se på dette materialet - det må vi gjøre, for det er ikke helt opplagt hva forklaringen på det er. Jeg oppfordret samtidig voldtektsofre til å gå til anmeldelse. Selv om dette er en tung sak, en tung vei å gå, tror jeg det er veldig viktig at dette skjer.

       Så gjorde jeg rede for en del tiltak som vi der har satt inn for å gjøre situasjonen lettere for voldtektsofre - måten man blir mottatt på, måten saker kjøres videre på, rettshjelp osv. Jeg kan her og nå bare gjenta det jeg sa da, at dette er et felt som jeg er opptatt av. Jeg har ikke stor tålmodighet på det området der.

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « Ifølge Dagbladet 27. februar 1997 øker antallet voldtektsanmeldelser dramatisk. Samtidig blir det stadig færre tiltaler, og bare halvparten av rettssakene ender med fellende dom. I flere rettssaker har den voldtattes oppførsel vært et sentralt punkt. Flere har påpekt den høye gjennomsnittsalderen på jurymedlemmer og meddommere.

       Hva vil justisministeren foreta seg for å sikre at gjennomsnittsalderen i juryer og meddomstoler senkes med henvisning til at oppførsel tillegges ulik vekt mellom generasjoner? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Spørsmålet fra representanten Kjellaug Nakkim bygger på at det er en sammenheng mellom det at gjennomsnittsalderen i utvalgene av meddommere og lagrettemedlemmer angivelig er høy, og at det er få domfellelser i voldtektssaker. Jeg har ikke grunnlag for å bekrefte at de forutsetningene som legges til grunn i representanten Nakkims spørsmål, faktisk medfører riktighet.

       Det er ikke foretatt noen systematisk undersøkelse om aldersfordelingen blant nåværende utvalg av meddommere og lagrettemedlemmer - jeg understreker systematisk undersøkelse. Det er heller ikke - og dette tror jeg kanskje er viktig - påvist at mulig høy alderssammensetning har ført til færre domfellelser for voldtekt.

       Ved lov 2. juni 1995 nr. 26 ble domstolloven § 65 endret slik at nedre aldersgrense for lagrettemedlemmer og meddommere nå er 18 år, mot tidligere 25 år.

       Det er kommunene som velger utvalgene av meddommere og lagrettemedlemmer. Foruten å være fylt 18 år er lovens grunnvilkår for å kunne velges at man er vederheftig og valgbar ved kommunale valg. Innen de rammer som loven trekker opp, kan kommunene stille opp egne retningslinjer for valget. Departementet utarbeider hvert fjerde år et rundskriv som bl.a sendes til kommunene forut for valget av meddommere og lagrettemedlemmer. I rundskriv G-57/95 uttaler departementet:

       « Utvalgene bør være sammensatt slik at de representerer alle samfunnslag og forskjellige aldersgrupper. Det er viktig at kommunene tar hensyn til endringen i domstolloven § 65, der den nedre aldersgrense ble senket til 18 år. Det vil også kunne medføre en jevnere alderssammensetning og en lavere gjennomsnittsalder i utvalgene. »

       Det er grunn til å håpe at lovendringen i alle fall på sikt vil gi resultater i form av jevnere alderssammensetning i utvalgene av meddommere og lagrettemedlemmer.

       Men så har jeg lyst til å presisere: Det er representativiteten for befolkningen det må legges vekt på. Det er viktig for domstolenes legitimitet at utvalgene av meddommere og lagrettemedlemmer er representative i forhold til befolkningen for øvrig. Representativitet har i tillegg til alderssammensetning også en side til yrkesmessig, kulturell og sosial bakgrunn.

       Slik ordningen i dag fungerer, ved at de politiske partier foreslår jurymedlemmer og meddommere, tilligger det også de enkelte partier å se til at representativiteten blir ivaretatt. Dette er derfor noe også de politiske partier med dagens ordning bør sørge for å være årvåkne overfor.

       Terje Riis-Johansen (Sp) : Jeg vil få stille justisministeren følgende spørsmål:

       « I interimsperioden etter EU-forhandlingene og fram til folkeavstemninga i 1994 var hemmeligholdet i EU-saker dramatisk. De fleste journalførte dokumenter ble holdt hemmelig, og tusenvis av EU-dokumenter ble ikke engang journalført. Utenriksministeren beklaget dette i etterkant og lovet bot og bedring. Nå viser det seg at Regjeringa fører samme hemmeligholdslinje i Schengen-saka.

       Hvorfor nekter Regjeringa offentligheten innsyn i dokumentene under Schengen-avtalen? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Det representanten Riis-Johansen kaller « dokumentene under Schengen-avtalen », forstås gjerne som det samlede Schengen-regelverk. Mesteparten av dette er offentlig. Dokumentene utgjør samlet fem permer som ble gjort tilgjengelig

       for offentligheten i fjor høst. De resterende dokumenter, som bl.a er knyttet til den praktiske gjennomføringen av grensekontrollen og politisamarbeidet, er unndratt allment innsyn. Offentliggjøring av slike dokumenter vil kunne skade den kontrollen som er en del av Schengen-samarbeidets målsetting. Men som kjent ble også disse dokumentene framlagt for den utvidede utenrikskomite 18. desember i fjor. Når stortingsproposisjonen om ratifikasjon av samarbeidsavtalen skal behandles, vil derfor Stortinget ha full tilgang til samtlige av disse dokumentene under Schengen-avtalen.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Jeg takker for svaret, som ikke på noen måte var tilfredsstillende. Her er det en tilbakevendende problemstilling som jeg og andre i Stortinget har tatt opp ved gjentatte anledninger. Det har vært et problem for Stortinget, det har vært et problem for media. De sakene som statsråden nå refererer til, er saker som har blitt offentliggjort etter en lang kamp. Schengen-aquis hadde vi faktisk mange runder på i Stortinget. Deler av det ble forsøkt hemmeligholdt helt fram til runden i den utvidede utenrikskomiteen, som statsråden her viste til. Faktum er at det har vært et problem hele tida. Det som vi nå har sett, er at også media har problemer. Konkret har vi sett at Dagens Næringsliv har fått ut noen titalls prosent av det de har forsøkt å få tilgang på, og så vidt jeg kan bedømme, er det svært lite av det som man har forsøkt å få tak i her, som er av vanskelig karakter og som truer rikets sikkerhet på noen som helst måte.

       Mitt spørsmål til statsråden er om det er dokument 4A i Schengen-aquis, som påbyr hemmelighold av en del dokumenter, som nå begynner å gjøre seg gjeldende for Norge også, og at vi faktisk har en Schengen-tilpasning også når det gjelder hemmelighold av dokumenter som i utgangspunktet er norske.

Statsråd Gerd-Liv Valla : Det er helt normalt i internasjonale forhandlinger at de enkelte lands posisjoner i en forhandlingsprosess ikke offentliggjøres løpende. Internasjonale forhandlinger ville fort bli umulig hvis ethvert synspunkt skulle flagges offentlig til ethvert tidspunkt. Dette er ikke spesielt for Schengen-samarbeidet. Det er litt vanskelig for meg nå å gå inn på de ulike dokumentene som ligger under dette, men jeg forutsetter at vi i vår praktisering følger det lov- og regelverket som er for Norge.

Presidenten: Sak nr. 1 på dagens saksliste er ferdigbehandla.