Lisbeth Holand (SV) (komiteens leder og ordfører for saka): Jeg har her med meg Datatilsynets årsmelding for 1996. Det er ikke den årsmeldinga vi behandler i dag. Innstillinga fra komiteen dreier seg om årsmeldinga for 1995, som Stortinget i innstillinga om den forrige årsmeldinga, for 1994, bad om ble lagt fram senest høsten 1996, slik at vi fikk tatt debatten da.

       Jeg synes det er ganske beklagelig at det tar såpass langt tid før vi får årsmeldinga fram til Stortinget. Årsmeldinga for 1995, som vi i dag behandler i Stortinget, ble lagt fram og oversendt til departementet i mars 1996 - for ett år siden. Når en ser hvordan Justisdepartementet klarer å forsere saker som er ganske viktige for personvernet, saker som det ikke er noen hast med - slik vi nå ser med Schengen-tilknytningen - blir det nokså påfallende at en bruker ett år på å legge fram årsmelding for Datatilsynet.

       Jeg klarer ikke helt å fri meg fra en liten mistanke om og en liten følelse av at det kanskje er veldig klare grunner for det. Kanskje er det slik at Justisdepartementet ikke ønsker at Stortinget skal kunne delta i de prinsipielle og aktuelle problemstillingene på personvernsida. Det har vært konfliktfylt for departementet tidligere - jeg minner om SenTaks-saka som Stortinget hadde klare oppfatninger om. Utviklinga på dette feltet skjer så raskt at på et år er det faktisk en ny virkelighet vi er inne i.

       Det er en samlet komite som påpeker at det er viktig at Stortinget får seg forelagt årsmeldinga tidligere, og vi ber om at den årsmeldinga som nå ligger klar, blir lagt fram for Stortinget slik at vi i hvert fall får debattert den i inneværende år - at den politiske behandlinga i Stortinget blir avsluttet i løpet av året. Det burde ikke være en urimelig forventning.

       Det har skjedd en « dataeksplosjon » de senere åra. Bare i 1995 hadde vi IT-investeringer på 21 milliarder kr. Det påpekes i meldinga at innen år 2000 vil hele det offentlige Norge være knyttet sammen i et gigantisk nettverk. I hvor stor grad vi også vil være knyttet til internasjonale nettverk kommenteres ikke i denne meldinga, men det er klart at det er meget viktige personvernspørsmål, som et mindretall i komiteen regner med blir viet en bred plass i proposisjonen om Schengen-tilknytning, som vil har klare personvernmessige konsekvenser for Norge.

       Når en sier at det kan være spesielle grunner til at en ikke ønsker å få dette fram tidligere, har jeg lyst til å trekke fram en konkret sak som Stortinget her uttaler seg om. Det dreier seg om hvorvidt Haukeland sykehus skulle få konsesjon til å knytte et internt nettverk opp mot Internett. Det sa Datatilsynet nei til, fordi de mente at den sikkerhetsløsningen som var valgt, ikke var beskrevet konkret nok til at Datatilsynet kunne vurdere den. Justisdepartementet har senere omgjort beslutningen og gitt konsesjon - en avgjørelse som har vakt oppsikt og kritikk fra Lægeforeningen og fra leverandører, fra fagmiljø innen IT-sektoren.

       Det er ingen tvil om at det er nyttig for sjukehus å kunne knytte seg til Internett, og det er ingen som er imot det. Det er viktig og nødvendig for sjukehus, ikke minst for universitetssjukehus, å få tilgang til informasjon på Internett. Spørsmålet er hva slags sikkerhetsløsninger som skal kreves for at en eventuelt skal kunne få koblet et internt nett til et åpent nett. Og komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, sier at så lenge vi ikke har noe sertifiseringsorgan, bør Datatilsynet kunne gå god for den konkrete sikkerhetsløsningen før det tillates. Helsevesenet har så sensitive personopplysninger at selv om det ikke i dette tilfellet dreier seg om det generelle pasientregistret, er det likevel sensitive helseopplysninger som kunne komme på avveie. Det er viktig at folk kan ha tillit til det offentlige helsevesenet og kan føle seg trygg på at sensitive personopplysninger om pasienter ikke skal kunne komme på avveie. Det komiteen da har uttalt seg om, er det prinsipielle i det. Vi mener at inntil vi får et eget sertifiseringsorgan bør Datatilsynet kunne gå god for de konkrete sikkerhetsløsningene, før en tillater en slik tilknytning, og det regner vi med blir fulgt opp.

       Det er mange problemstillinger som tas opp i årsmeldinga, og jeg kommenterer bare noen få av dem her. I tillegg til den som gjelder helsevesenet og Internett-tilknytning, er det en problemstilling som har gått igjen i mange årsmeldinger. Det dreier seg om videoovervåking - både videoovervåking på offentlig sted og videoovervåking på arbeidssted. I dag er det slik at det bare stilles krav om saklig begrunnelse og merking av at det er videoovervåking. Datatilsynet viser til at de får svært mange henvendelser fra folk som spør om krav til videoovervåking, både når det gjelder merking og hva som skal til for at det skal være lov å sette i verk videoovervåking. Komiteen ber departementet om å vurdere en konsesjons- eller meldingsordning for videoovervåking, og også om at en ser på sanksjonsmuligheter i forhold til brudd på overvåking. Det er ikke tilfredsstillende at det er den enkelte bedrift eller den enkelte aktør som alene vurderer hva som er saklig begrunnelse for å sette i gang videoovervåking på et offentlig sted. Den samlede overvåkingsgraden kan bli for stor i forhold til allmenne hensyn.

       Et annet poeng som tas opp, dreier seg om kredittopplysningsfirmaer som utarbeider riskprofiler, der de lager en « rating » av kredittverdigheten til personkunder. Det er vel ikke i seg selv noen stor personverntrussel, men det er en videre utvikling i den retning at en person først og fremst vurderes som tilhørende en gruppe. Når en kjenner en del objektive facts ut fra om en person hører til den og den gruppen, katalogiseres vedkommende, og så øker faren for at beslutninger blir tatt på grunnlag av forventet atferd i gruppen og ikke ut fra individuell vurdering. Og det er klart at en vurdering av objektive faktorer knyttet til gruppetilhørighet f.eks kan si noe om betalingsevne og kredittverdighet i så måte, men det sier svært så lite om betalingsvilje, som må være en del av den vurderinga den enkelte bør bli underlagt når en søker kreditt.

       Det tas opp spørsmål om forsikring og de fullmaktene som forsikringsselskapene får til å innhente opplysninger spesielt fra helsevesenet. Vi har vel alle skrevet under på de egenerklæringene som forsikringsselskapene har i sine poliser. De er som regel svært vide. Datatilsynet viser her til et eksempel: Ut fra de fullmaktene som er gitt, som er så vide og vage, har et trygdekontor levert ut en journal for 38 år i forbindelse med en nakkeslengskade. Det er positivt at Datatilsynet er i dialog med forsikringsselskapene om egenerklæringsskjemaene med sikte på å komme fram til mer konkrete fullmaktserklæringer, slik at forsikringsselskapene ikke skal få adgang til mer opplysninger enn det som er nødvendig ut fra forsikringsavtalen. Jeg nevner også i den forbindelse at det nå ligger forslag i Stortinget om begrensninger når det gjelder hva slags opplysninger forsikringsselskapene skal få - det er spørsmål om en lovregulering av det.

       Det tas også opp problemet med blandet konsern, med både finans og forsikring, der en ønsker felles register innenfor konsernet. Det overordnede prinsippet om at vi må fastholde at opplysninger samlet inn til ett formål, ikke skal brukes til et annet formål, må bety at opplysninger som et forsikringsselskap har fått i forbindelse med forsikring, ikke skal kunne brukes av bankvirksomheten i konsernet, selv om forsikringstakeren også er lånekunde.

       Datatilsynet kommenterer i sin årsmelding ressurstilgangen til Datatilsynet og viser til veksten i oppgavene, og peker på at hvis det skulle vært en tilsvarende vekst når det gjelder ressurser som det har vært når det gjelder oppgaver, burde Datatilsynet i 1995, da dette ble skrevet, hatt nesten en femdobling av ressursene. De hadde da 17 årsverk, nå har de 19, og de mener at en burde vært oppe i 80 årsverk hvis en skulle ha klart å følge opp økningen i oppgaver. Her velger departementet å si at en vil vente med ressursdiskusjonen til Skauge-utvalget, som skal vurdere endringer i personvernlovgivningen, og som skulle ha levert sin innstilling i mars, men som nå er utsatt, har avgitt sin innstilling. Komiteen sier at vi mener at det er viktig å styrke Datatilsynet. Stortingsflertallet sier svært klart at en ikke kan avvente behandlinga av Skauge-utvalgets innstilling. Hvis de leverer sin innstilling i vår, så skal den ut på høring, så skal det forberedes forslag, og så skal den opp i Stortinget - og det vil gå både høst, vinter og vår.

       Uansett hvordan personvern- og datakontrollen vil bli organisert i framtida - en regner bl.a med at det vil komme et eget sertifiseringsorgan - er det ingen tvil om at det trengs en vesentlig styrking av ressursene på området, og pr. i dag må de allokeres til Datatilsynet. Arbeiderpartiets representanter i komiteen viser her til at Datatilsynets forslag til budsjett har vært fulgt opp, men jeg minner om at de i innstillinga til denne årsmeldinga selv påpeker at hvis Datatilsynet skulle hatt en ressurstilgang som svarte til de økte oppgaver, måtte det ha bortimot en femdobling. Så hvis en skal følge opp Datatilsynets behov, må det innebære at også regjeringspartiet ser behovet for en vesentlig styrking av ressursene.

       Personvernhensyn må vektlegges sterkt når teknologiens muligheter øker og effektivitetskravene er påtrengende. Hensynet til service til publikum må ikke gå ut over behandlingen av sensitiv informasjon. Spesielt er dette viktig når det gjelder helseopplysninger som er taushetsbelagte opplysninger.

       Komiteen mener at det er nødvendig å holde en restriktiv linje overfor forsikringsselskapene, som ser ut til å ha stadig nye ønsker om å registrere nye opplysninger. Internett gir nye muligheter også for Helse-Norge. Det kan gi ny og nyttig viten som vil komme pasientene til gode, men det stiller helseinstitusjonene overfor nye utfordringer når det gjelder personvernhensyn, som må ivaretas på en forsvarlig måte.

       Fjernsyns- og videoovervåking kan være et nyttig redskap i kampen for å skape et tryggere samfunn, men reglene om at det må være særskilt behov for det, må være grunnleggende.

       Flertallet sier i sine merknader at Datatilsynet har behov for større kapasitet, men Regjeringen har hvert år lagt til grunn Datatilsynets eget forslag til budsjett. Skauge-utvalget, som nå arbeider med personregisterlovgivningen, vil gi oss bedre grunnlag for å vurdere de framtidige oppgavene opp mot Datatilsynets kapasitet. Vi i Arbeiderpartiet vil gjerne se oppgavene og kapasiteten i sammenheng før vi slår fast om kapasiteten er for liten.

       Ratifikasjonen av Schengen-samarbeidet, som kommer opp i Stortinget nå i vårsesjonen, vil antakelig også gi Datatilsynet nye oppgaver, og behovet for økte ressurser må også i den sammenheng vurderes.

       Til slutt vil jeg opplyse at Norge i Schengen-samarbeidet har rett til deltakelse i Schengens kontrollorgan, JSA, der Datatilsynet vil bli anmodet om å være observatør.

Anne Helen Rui (A) : Schengen-tilknytningen skal vi behandle noe seinere i vår. I utgangspunktet vil jeg derfor si at jeg tror vi skal ta den diskusjonen når vi ser hele proposisjonen om Schengen. Da har vi litt bedre grunnlag for å diskutere det som Lisbeth Holand nå er ute etter. Selvfølgelig skal personvernet tas alvorlig, selv om vi skulle få en Schengen-avtale også i Norge - det er helt klart. Derfor sa jeg også sa at det kan hende at Datatilsynet da må har mer kapasitet. Det er klart at man tar det alvorlig.

       Vi står snart overfor et samfunn der man overalt er interessert i å TV-overvåke og videoovervåke folk - i hvert fall hvis man skal følge opp alle de ønsker som presenteres. Isolert sett er det ofte slik at ønskene er godt begrunnet. Problemet er bare at hvis alle disse ønskene i verste fall skulle oppfylles, er vi på sett og vis registrert fra vugge til grav.

       Senest i går dukket det opp et ønske om videoovervåkning i drosjer, ut fra et i og for seg hederlig motiv, nemlig at det i gitte situasjoner kan bringe informasjon i forbindelse med alvorlig kriminalitet. Problemet er imidlertid at hvis man nå nær sagt ikke noe sted kan bevege seg i lovlig ærend uten å bli ettersporet og overvåket, står man overfor en situasjon hvor vi begynner å nærme oss « storebror ser deg »-samfunnet.

       I forbindelse med f.eks spørsmålet om registrering i bompengesystemer eller fotoovervåkning på landeveien har man vært opptatt av at det ikke skulle være mulig å identifisere passasjerene som sitter i en bil, men at bilnummeret skulle kunne fotograferes.

       Det er nettopp denne type avveininger man er nødt til å gjøre i veldig stor grad. Derfor er jeg veldig tilfreds med at komiteen er så enstemmig i sitt syn på at det er viktig å vurdere hvor stor del av det offentlige rom vi skal akseptere blir fjernsynsovervåket.

       Likeledes er jeg tilfreds med at en samlet komite påpeker at det ikke uten videre er greit å bli overvåket på en arbeidsplass selv om det kreves « særskilt behov ». Det er behov for å se nærmere på under hvilke omstendigheter man skal kunne tillate slik form for overvåkning.

       Dette er også en situasjon som man står overfor innenfor varehandelen for tiden, hvor det er en stor konkurranse om kunder og man får tilbud om kjøpekort, som igjen gjør det mulig med elektroniske spor, slik at vi nær sagt kan etterspores hvor vi enn måtte befinne oss.

       Jeg vil i denne sammenheng henvise til Stortingets behandling av personvernmeldingen, hvor vi nettopp fra komiteens side påpekte behovet for at det skal være mulig å leve et liv i dette landet uten at man setter elektroniske spor etter seg overalt.

Lars Sponheim (V) : Det har vel blitt en kjent sak at alt som har med personvern og Datatilsynet å gjøre, er viktige saker for Venstre. Disse sakene er viktige, fordi de sier noe om viljen til virkelig å sette mennesket - enkeltmennesket - i sentrum. Det dreier seg om om vi av og til er villige til å la potensielle trusler mot enkeltmenneskers rettigheter og integritet veie tyngre enn alskens effektiviseringsgevinster, millimeterrettferdighet, teknologiske muligheter og gode hensikter. Etter mitt syn er det helt nødvendig at vi en del ganger lar hensynet til den enkelte veie tyngst - i hvert fall hvis vi mener noe med at enkeltmennesket er politikkens målestokk.

       Jeg har vært med på tre slike debatter om datatilsynets årsmeldinger her i Stortinget. Jeg vil begynne mitt innlegg i den fjerde - og den siste i denne perioden - med å si noe om hva jeg synes om disse personverndebattene. De er på samme tid både verdifulle og betydningsløse.

       Behandlingen av Datatilsynets årsmeldinger i Stortinget er verdifull fordi det år etter kommer fram at et meget bredt flertall på Stortinget tar personvernet svært alvorlig. Samtlige borgerlige partier og SV i tillegg har gang på gang slått fast at man ser at personvernet er truet, og uttrykt vilje til å styrke personvernet, også på bekostning av noen gode hensikter.

       Selv Arbeiderpartiets stortingsgruppe har vært med på å gi sin prinsipielle tilslutning til sentrale personvernprinsipper som at den enkelte skal kunne kontrollere hvordan innsamlet informasjon om ham eller henne brukes, og at det skal finnes anonyme alternativ til alle handlemåtene som etterlater elektroniske spor. Et samlet storting har til og med slått fast at vi offensivt må bruke ny teknologi for å styrke personvernet. Alt dette er svært verdifullt og burde være en garanti mot at Norge noen gang skal kunne utvikle seg til et gjennomregistrert og gjennomkontrollert samfunn.

       Men det er det ikke. For når en ser hvordan Regjeringen stadig utsetter å gjøre noe med både merknader og konkrete vedtak i forbindelse med disse årsmeldingene, virker behandlingen av dem her i Stortinget ganske betydningsløs. Og bedre blir det ikke av at vi vet at samtidig som vi diskuterer Datatilsynets to år gamle problemstillinger, forbereder Regjeringen saker om avlytting av rom, offentlige steder, datanettverk og mobiltelefoner som er fullstendig på kollisjonskurs med selv den forsiktigste tanke om personvern og rettssikkerhet. Minst én av disse sakene hadde Regjeringen ikke engang tenkt å legge fram for Stortinget.

       Selv vi som er de ivrigste i personvernsaker, er innforstått med at en del endringer bør vente til Skauge-utvalget har lagt fram sine forslag senere i vår. Men det blir noe søkt når Regjeringen med henvisning til dette utvalgets arbeid ikke engang vil diskutere den akutte bemanningssituasjonen i Datatilsynet. Når Skauge-utvalgets innstilling kommer, kan vi nok diskutere om framtidas datatilsyn skal ha 60, 80 eller 100 ansatte. Men ikke å ville avhjelpe en akutt situasjon der 19 ansatte skal forholde seg til en million personregistre og en eksplosiv teknologisk utvikling, er etter mitt syn for smålig.

       Det er dessuten på sin plass å minne om at Skauge-utvalget ikke ble nedsatt fordi Regjeringen så at vi trengte et nytt regelverk for å styrke personvernet. Det ble nedsatt fordi Stortinget, bl.a etter forslag fra Venstre, vedtok å be om innføring av varslingsplikt til registrerte og andre klare endringer i dagens personregisterlov. Den andre grunnen var at EU på mange områder har kommet mye lenger enn Norge i å tenke personvern tilpasset IT-alderen.

       Problemet med Regjeringens passivitet i disse sakene er at personvernet i mellomtiden kommer i miskreditt. Det gjelder bl.a i den såkalte Haukeland-saken, der Datatilsynet nektet sykehuset å koble seg til Internett. Grunnen var grei nok: Tilsynet fant det ikke godtgjort at sikkerheten var godt nok ivaretatt.

       Poenget er at det er en umulig oppgave for et lite datatilsyn med to teknologer hele tiden å måtte vurdere hva som er sikker teknologi. Til det trenger vi et sertifiseringsorgan, et IT-Veritas. Stortinget bad Regjeringen komme i gang med opprettingen av det i 1995, etter at saken hadde støvet ned i departementsskuffene i mer enn ti år. I fjor fikk vi vite at saken var til behandling i Rådet for IT-saker. I Justisdepartementets kommentar til årsmeldingen vi behandler nå, får vi igjen høre at saken er til behandling i Rådet for IT-saker. Et slikt saksbehandlingstempo er uforståelig tregt når hele hensikten med sertifiseringsorganet er å ha noen som kan holde tritt med den teknologiske utviklingen. Forskjellige departementer har nå brukt snart hele PC-ens levealder på ikke å få gjort noe med saken.

       Det er på sin plass at justiskomiteen i innstillingen peker på svakheten i lovverket når det gjelder optisk overvåking. Det er helt klart at reglene Stortinget vedtok på dette området i forrige periode, er utilstrekkelige. I dag er det i praksis fritt fram for hvem som helst å henge opp et kamera hvor som helst. Ofte er det nok mer makelighetshensyn enn saklige behov som ligger til grunn for overvåkingen. Privatlivets fred må også omfatte retten til ikke å bli beglodd. Det er viktig at loven blir skjerpet på dette området, og det er bra at en enstemmig komite ber Regjeringen vurdere dette.

       Venstre slutter seg også til den uro mindretallet i komiteen uttrykker over manglende demokratisk kontroll med den omfattende registreringen som norsk tilslutning til Schengen-avtalen vil medføre. Trolig vil en del av de mest betenkelige sidene ved Schengen-samarbeidet langt på vei kunne oppveies av et sterkt og uavhengig nasjonalt tilsyn med personvernet. Dessverre ser det ikke ut til at Regjeringen er villig til å la Datatilsynet spille en så uavhengig og framskutt rolle her i Norge.

       Til slutt: Venstre ser med forventning fram til at Skauge-utvalget legger fram sin innstilling. Det er på høy tid at vi får en personvernlovgivning tilpasset IT-samfunnet. Selv om vi kanskje må gi slipp på noen virkemidler som har vært viktige, slik som konsesjonsplikten, tror jeg det skal la seg gjøre å finne nye virkemidler som sikrer at regelverket for viktige registre i det private og offentlige fremdeles utformes i dialog med Datatilsynet.

       Men jeg vil også minne om at det skal mer enn en ny personregisterlov til for å sikre personvernet. Ikke minst er det avgjørende hva storting og regjering tillater på områder som er - og nok fortsatt vil være - unntatt fra denne loven. Det er skremmende når det nå i forbindelse med ny instruks for sikkerhetstjenesten legges opp til at alle offentlige datanettverk i en gitt situasjon skal kunne avlyttes. Saken blir ikke bedre av at Forsvarsdepartementet med et orwellsk nyord forsøker å tildekke at dette er avlytting og kaller det « medlesing » av kommunikasjon.

       Til syvende og sist tror jeg ikke folk vil finne seg i at myndighetene skal ha slike muligheter til kontroll. Folk vil ha respekt for sin private sfære og krever å bli behandlet med respekt. De vil føle seg trygge på at en samtale, enten den skjer i et hjem, på telefon eller over Internett, virkelig er privat og ikke avlyttes av andre. Det er i alle fall denne idé, at det går en grense for hva det offentlige har rett til å overvåke, registrere eller følge med på, som Venstre vil være talsmann for.

Statsråd Gerd-Liv Valla : Det er en viktig og interessant debatt vi har i dag. Jeg har lyttet med interesse til det som er kommet fram her, og jeg har merket meg komiteens merknader.

       Det det gjelder i disse spørsmålene, er å finne den riktige balansen, de riktige avveininger, slik at de ulike hensyn kan ivaretas. Den raske utviklingen som vi har hatt, og fortsatt har, når det gjelder ny teknologi, gir muligheter og utfordringer i dette spørsmålet - den gir oss muligheter, men den kan i mange tilfeller sette personvernhensynet på prøve, som det har vært sagt her, og sagt mye godt om.

       Teknologien kan benyttes til å effektivisere en rekke oppgaver i samfunnet og dermed gi mulighet for bedre utnyttelse av de ressurser vi disponerer. Hovedoppgaven for det regjeringsoppnevnte Skauge-utvalget er å vurdere og eventuelt foreslå endringer i personregisterlovgivningen.

       Skauge-utvalgets innstilling og den politiske behandling av den vil være med på å sette personvernspørsmålet på dagsordenen i samfunnsdebatten framover. Det syns jeg er veldig viktig. Utvalget vil avgi sin innstilling nå i år - det har vel vært sagt før sommeren.

       Jeg har merket meg at komiteen tar opp spørsmålet om behovet for bedre kontroll med video- og fjernsynsovervåking, og at komiteen ber Justisdepartementet vurdere hvorvidt det bør etableres en meldings- eller konsesjonsplikt for overvåking av offentlig sted. Det skal vi følge opp, og jeg vil tro at en slik vurdering vil falle naturlig inn under Skauge-utvalgets mandat.

       Så har jeg merket meg at komiteen i sine merknader og at man også i debatten her tar opp spørsmålet om Datatilsynets ressurssituasjon. I merknadene til årsmeldingen for 1995 har Justisdepartementet gitt uttrykk for at man til enhver tid vil foreta vurderinger av ressurstildelingen sett opp mot de utfordringer Datatilsynet står overfor. Dette kan ikke tolkes dit hen at bevilgningen til Datatilsynet skal fryses inntil endringer i personregisterlovgivningen er vedtatt. I henhold til mandatet skal da Skauge-utvalget foreta en vurdering av hvilke oppgaver som bør ligge til Datatilsynet i framtida, og hvilken stilling det bør ha i forhold til storting og regjering. Det er klart at dette uansett vil være forhold av sentral betydning for framtidige ressursbehov for Datatilsynet, så vi må jo se på den innstillingen, men jeg har som sagt også merket meg de merknader som er kommet fra komiteen, og det som har blitt sagt i debatten her.

       Når det gjelder spørsmål knyttet til Schengen, som mange har vært inne på her i dag, vil jo Stortinget få anledning til å debattere dem - som representanten Rui var inne på - når proposisjonen om ratifisering blir lagt fram og behandlet.

       Men så var det spørsmål om ressurser. Det er jo positivt at justisministeren sier at når hun venter på Skauge-utvalgets innstilling, betyr det ikke at ressursene skal fryses - slik vi har sagt i innstillingen at vi oppfatter departementet, at en bare utsetter inntil Skauge-utvalgets innstilling foreligger.

       Nå har det vært slik de siste årene at Stortinget praktisk talt hvert år har økt ressursene litt utover det som departementet har foreslått. Vi behandler nå årsmeldingen for 1995, der jeg syns at Datatilsynet på en overbevisende måte redegjør for behovet for en betydelig styrking av ressursene. Det vil, som jeg sa tidligere, ta lang tid før behandlingen av Skauge-utvalgets innstilling kommer så langt at resultatene kan manifestere seg i ressurser. Og da blir spørsmålet mitt til justisministeren: Er det rimelig å tolke justisministerens svar som at hun er villig til å foreta et betydelig løft i ressurser til personvernsektoren, at det ikke liksom er snakk om én stilling, men at hun virkelig er villig til å øke ressursene betydelig?

Statsråd Gerd-Liv Valla : Representanten Holand spurte om hun kunne tolke meg dit hen at jeg ville ta et betydelig løft i ressursene til Datatilsynet. Det tror jeg vanskelig kan tolkes ut av mitt innlegg. Det jeg sa, var at den debatten vi har i dag, og det som er lagt fram fra komiteen, er viktig, at jeg har merket meg det som er kommet fram, og at ressurssituasjonen selvfølgelig vurderes fortløpende. Jeg har videre fått opplyst at når det gjelder budsjettene til Datatilsynet, har departementet fulgt opp budsjettforslagene. Men om det er tilstrekkelig nå framover, og hva som kommer der, kan jeg selvfølgelig ikke si noe om, det må jeg gå inn i en konkret vurdering av.

       Så merket jeg selv idet jeg sa det, at jeg kanskje gikk noe langt ved å si at « dette storting » skal få anledning til å behandle årsmeldingen for 1996. Det som stod i mitt manus, var at man skulle få anledning til det i 1997, men jeg skal i hvert fall gjøre det jeg kan for at dette skal gå så fort som jeg har skjønt at komiteen ønsker.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

       Fleire har heller ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, sjå side 2742)