Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Kaci Kullmann Five (H) : Jeg har et spørsmål til bistandsministeren.

       I en fersk rapport fra Riksrevisjonen, som er referert i Dagens Næringsliv forleden, rettes det sterk kritikk mot FNs barnefond, UNICEF, og UD for svakheter ved norsk bistand via UNICEF. Riksrevisjonen er bl.a kritisk til at samarbeidet med andre FN-organisasjoner synes tilfeldig og lite strukturert i forhold til mottakerlandene, og at de prosjekter og programmer som er undersøkt, ikke har vært gjenstand for ekstern evaluering.

       Norge gir mange hundre millioner kroner i året til UNICEF, som statsråden vel vet, og til sammen bevilget Norge om lag 4 milliarder kr i år til FN-organisasjonene. Vi må etter Høyres oppfatning kreve at disse midlene, i likhet med våre egne bistandsmidler, direkte blir brukt mest mulig effektivt for å nå de mål vi ønsker å oppnå.

       Mener statsråden at det er behov for forbedringer i dagens system, og hvilke forbedringer vil statsråden her ta opp forslag om?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen : La meg starte med å si at det alltid vil være rom for forbedringer.

       Når det gjelder oppslaget i Dagens Næringsliv om Norges samarbeid med UNICEF, er det min oppfatning at overskriften på denne artikkelen ikke er dekkende for innholdet i denne rapporten. Rapporten konkluderer med at både forvaltningen fra Norges side og fra UNICEFs side i hovedsak er tilfredsstillende, men kommer med noen punkter hvor det foreslås forbedringer. Disse har vi lest nøye, og skal bidra så godt vi kan til å gjøre dette bedre. Hovedkritikken i rapporten er at de forskjellige delene av FN-systemet ikke samarbeider godt nok. Dette er en problemstilling vi fra norsk side har vært veldig opptatt av, og som er et av hovedelementene i reformarbeidet i forhold til FN-systemet, hvor vi har samarbeidet med de andre nordiske land, så vi har virkelig satt dette på dagsordenen og har tenkt å følge nøye med og bidra så godt vi kan til å gjøre dette bedre.

       For øvrig får Stortinget en melding om reformarbeidet i FN-systemet i denne sesjonen, og da blir det anledning til å gå dypere inn i de spørsmålene.

Statsråd Reidar Sandal : Det er sjølvsagt ikkje slik som representanten Tingelstad prøver å gi inntrykk av, at Arbeidarpartiet og Regjeringa ikkje står vakt om einskapsskulen. Tvert imot er det slik at det i alt vårt reformarbeid som knyter seg til grunnskulen og Reform 97, har vore ei drivkraft å stå vakt om einskapsskulen, sikre den og byggje den vidare ut. Det er faktisk ein gjennomgangsmelodi i heile vårt arbeid.

       Når det gjeld odelstingsproposisjonen om felles lovgiving for grunnskulen og vidaregåande opplæring, som passerte statsråd sist fredag, er det slik at vi har halde fast ved dei nasjonale standardane som vi i dag har for grunnskulen sitt område. Vi har halde fast ved dei nasjonale standardane vi har, og vi har i proposisjonen lagt opp til ein del forbetringar for særleg elevane og deira rettar. Det blir vist til merknader frå komiteen, og eg er vel kjend med dei. Det er ikkje noko motsetningsforhold mellom den ytringa som komiteen har gitt, og dei forslaga som Regjeringa har lagt opp til i odelstingsproposisjonen. Det inntrykket som somme prøver å skape, at ein er på glideflukt vekk frå tidlegare standpunkt og tidlegare politikk, er det sjølvsagt ikkje sakleg dekning for.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret og er glad for å høre at Arbeiderpartiet fortsatt står bak enhetsskolen, slik som Senterpartiet gjør. Men hvis virkemidlene begynner å rakne, er jeg redd at det ikke vil fortsette. Jeg ser at lærerorganisasjonene samlet har gitt uttrykk for sterkt kritisk holdning til dette og bemerker at departementet ikke har fulgt opp stortingsflertallets syn på dette. Jeg vil sitere litt mer fra Innst.S.nr.15:

       « Nyere undersøkelser viser at det fortsatt er store forskjeller både mellom kommuner og mellom skoler når det gjelder undervisningstilbud. Flertallet ser på dette med uro og mener det er nødvendig med en sterk nasjonal styring av hovedlinjene i organisering og oppbygging av grunnskolen. »

       Det har ikke proposisjonen sagt mye om, men bruker derimot setning nr. 2, som kommer etter her, som grunnlag for sin innstilling. Jeg vil gjerne høre hvorfor det ikke her er lagt mer vekt på denne hovedsaken.

Statsråd Reidar Sandal : Når det gjeld spørsmålet om standardar, har eg gjort greie for kva som er Regjeringa si holdning, at vi står fast ved dei standardar vi har, og forbetrar elevrettane på ei rekkje punkt. Når det er sagt, vil eg òg poengtere at det er høve for kommunane til å gå utover desse standardane dersom det politiske fleirtalet i ein kommune meiner det er grunnlag for det. Det har Regjeringa lagt opp til, på same vis som systemet har vore før.

       Når det gjeld synspunkt frå lærarorganisasjonane, trur eg at alle statsrådar, inkludert meg, må leve med relativt sterke synspunkt frå dei som har sektorinteresser, og dei som kan ta berre delar av heilskapen inn i sine resonnement. Eg vil få peike på at lærarorganisasjonane har køyrt veldig hardt på spørsmålet om stillingsvern. Der legg Regjeringa opp til at pedagogisk personale som no blir tilsett, skal ha same rettar som andre arbeidstakarar og ikkje det særvernet som lærarar har hatt til no.

       Trass i eintydige åtvaringar frå internasjonale og også nasjonale miljø- og solidaritetsorganisasjonar, frå Miljøverndepartementet, frå Direktoratet for naturforvaltning og også frå miljørådgivarar i eige departement, gav bistandsministeren i 1994 50 mill. kr i blanda kredittar til eit Kværner-selskap, til deira engasjement i den omstridte Biobio-utbygginga i Chile. Det chilenske kraftselskapet Endesas framferd og vidare planar om omfattande utbyggingsprosjekt i dette vassdraget møter no enda sterkare kritikk enn tidlegare. Sjølv Verdsbanken har gått ut med krass kritikk mot vidare utbygging.

       Statsråd Kari Nordheim-Larsen føresette - og det var bra - at miljøomsyn og sosiale omsyn skulle takast då ho gav tilsegn om støtte. Men dette er no heilt klårt sett til side av kraftselskapet. Har statsråden no innsett at norsk bistandsstøtte til dette omstridte prosjektet var eit feilgrep? Og vil dette eventuelt få konsekvensar for vurderinga av tilsvarande prosjekt i framtida?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen : La meg starte med å si at det er riktig at vannkraftutbygging i det hele tatt, og Biobio-prosjektet kanskje i særdeleshet, har det vært stor debatt om i Norge. Vi valgte å gå inn i dette prosjektet med en liten del - det er et stort prosjekt, dette - på bakgrunn av svært grundige miljøanalyser i hovedsak foretatt gjennom IFC, altså det private vindu i Verdensbanken. Og vi knyttet en rekke betingelser til vår deltakelse i dette prosjektet.

       Ut fra de opplysningene jeg har fått nå en av de siste dagene, har Endesa, som er utbyggingsselskapet, sagt opp sin avtale med IFC - eller sagt på en annen måte, de har tilbakebetalt det lånet de har fått gjennom IFC, og finansiert utbyggingen på andre måter ut fra argumentasjonen om at de fikk rimeligere finansiering andre steder. Men det er også en kjensgjerning at det har vært en miljødiskusjon mellom IFC og Endesa, som også kan være et argument for at de nå har avsluttet samarbeidet med IFC. Dette forteller oss på den ene siden at IFC virkelig har stått på og fulgt opp de miljøkravene som en la som forutsetning for deltakelse i dette prosjektet. På den annen side betyr det at man ikke lenger har den forsikringen på miljøområdet som en hadde ifølge avtalen med IFC. Dette stiller også det norske engasjementet i et nytt lys. Vi sørget for å få inn en klausul i denne avtalen, nemlig at vårt engasjement på dette området var avhengig av (presidenten klubber) fortsatt deltakelse fra IFC. Denne situasjonen er med andre ord ny. Vi må da, på bakgrunn av dette, på selvstendig grunnlag vurdere ( presidenten klubber) hva dette betyr for det norske engasjementet.

       Beklager, president, men dette er en kompleks sak, og jeg klarte ikke å gjøre det kortere.

       Mitt spørsmål går på hva dette vil få av konsekvenser når det gjelder forholdet til næringslivsmidler og miljøbistand i framtida, for i dette tilfellet valgte Bistandsdepartementet å gjøre noe i strid med det Miljøverndepartementet anbefalte, i strid med det Direktoratet for naturforvaltning anbefalte og også i strid med det egne miljørådgivere i NORAD anbefalte. Det viser jo at en ikke tillegger de miljømessige konsekvensene god nok vekt før en går inn i et prosjekt dersom det er sterke næringslivsinteresser involvert.

       Så mitt spørsmål er: Hvilke konsekvenser vil dette få for framtidig miljøbistand og for de miljøvurderingene en gjør også når det står om kontrakter som norsk næringsliv er svært opptatt av?

Statsråd Kari Nordheim-Larsen : Det er min oppfatning at vi tok vårt miljøansvar virkelig på alvor i denne saken. Vi forlangte meget grundige miljøanalyser i forhold til det konkrete prosjektet vi gikk inn i. Jeg har ikke noe grunnlag for å si at det er et miljømessig uforsvarlig prosjekt.

       Det som er kjernen her, er at vi stilte krav utover det, nemlig at man måtte vurdere disse mulige nye dammene inn i en helhet. Og det er den forsikringen man mister nå som Endesa har sagt opp avtalen med IFC. Men vi forutså faktisk også denne situasjonen og skaffet oss en klausul i avtalen om at om dette skulle skje, ville vi ha en mulighet til å vurdere det norske engasjementet på nytt. Og det er det jeg nå vil gjøre.

       Det var to forutsetninger som lå inne i deltakelsen i prosjektet. Det ene var at Verdensbanken skulle delta, som bistandsministeren har sagt, og det andre var at man forutsatte at det ikke ville bli videre utbygginger, altså fra Panguedammen og over på Ralcodammen.

       Nå viser det seg at det sannsynligvis blir nye utbygginger. Disse to forutsetningene er altså ikke innfridd. I tillegg sa altså bistandsministeren den 30. august 1994 at også den norske låneavtalen ville falle bort dersom avtalen mellom Verdensbanken og Endesa falt bort. Og det som er mitt spørsmål, er derfor: Vil statsråden følge opp det hun da sa, og ta konsekvensen av sin uttalelse og dermed si opp den norske avtalen?

       Hva vil statsråden gjøre for å gi bransjen tilgang på tilstrekkelig og kompetent arbeidskraft?

Statsråd Reidar Sandal : Lat meg berre først streke under at både Regjeringa og eg lyttar vake til dei behova som næringslivet har. I langtidsprogrammet som Regjeringa nyleg har lagt fram, er det bl.a peika på at når vi skal vurdere og dimensjonere høgre utdanning i tida framover, må vi ha eit vake blikk for dei behova som arbeidslivet har. Derfor har det frå Regjeringa si side vore vilje til å prioritere dei områda som har sterkt behov for arbeidskraft. Slik vil det òg bli.

       Lat meg elles streke under at vi har Noregsnettet for høgre utdanning, og det vil seie at vi skal ha ei arbeidsdeling mellom ulike institusjonar. Vi kan ikkje ha alle tilboda alle plassar. Eg er opptatt av at vi i spørsmålet som knyter seg til oppretting av nye utdanningstilbod, òg må ta høgde for den overordna målsetjinga som vi har på dette området, og som Stortinget har slutta seg til. På den måten underminerer vi ikkje den filosofien som Norgesnettet byggjer på.

Statsråd Dag Terje Andersen : Som representanten Hillestad for så vidt antydet ved at det var helseministeren som svarte på det spørsmålet som var feilsendt til Landbruksdepartementet, er det sånn at merking av genmodifisert materiale, altså all matmerking, i dag hører inn under Sosial- og helsedepartementets arbeidsområde med helseministeren som ansvarlig statsråd.

       Kort kan jeg si at flere av oss har uttalt seg i den sammenheng, fordi det nå snart skal legges fram en matmelding - det er jeg som skal legge fram den matmeldingen på vegne av Regjeringen - der hensikten selvfølgelig er å følge opp de forutsetninger som Stortinget allerede har lagt inn når det gjelder vårt forhold til genmodifisert materiale.

Margaret Eide Hillestad (Sp) : Det var landbruksministeren selv som i et intervju i Arbeiderbladet den 18. februar i år foranlediget at spørsmålet ble stilt til ham. Landbruksministeren sa bl.a.:

       « - Det finnes flere måter å takle en slik situasjon på. »

       Og da spør jeg: Hvilke andre måter enn å nedlegge veto vil Regjeringen opptre på i EØS for å sikre at genmodifisert næringsmiddel skal ha en obligatorisk merking?

Statsråd Dag Terje Andersen : Bakgrunnen for avisoppslaget det ble referert til, var at vi hadde en behandling av matmeldingen i Arbeiderpartiets sentralstyre. Jeg uttalte meg etter det møtet som den statsråd som skal legge fram meldingen, men understreket nok en gang at merking tilligger Helsedepartementet.

       Imidlertid ser vi at mange av de land som er medlem av EU, har forskjellig holdning til hvordan merkingen skal foregå innenfor hvert enkelt land. Jeg tror den beste strategien både når det gjelder dette og andre merkingsspørsmål, er å finne allierte i forhold til våre standpunkter og så langt som mulig - istedenfor å bruke veto - å få godkjent våre måter å merke på innenfor det systemet som finnes.

       Ingen av spørsmålene er foreløpig avklart i EØS, som statsråden helt riktig sier. Her har Kristelig Folkeparti samme interesse som Arbeiderpartiet, at vi får et resultat som vi ønsker og som vi kan leve med, nemlig at vi kan opprettholde våre standarder og at vi kan merke genmodifisert mat fra a til å, slik Stortinget også enstemmig har bedt om.

       Men jeg har registrert at landbruksministeren også har uttalt at Regjeringen kan være beredt til, og er beredt til, å bruke vetoretten i spørsmål som vedrører matsminkedirektivene. Da jeg leste dette i pressen, ble jeg meget tilfreds. Jeg vil gjerne få utfordre og spørre ministeren om denne avklaringen vil kunne ligge i den matmeldingen som Regjeringen kommer med, slik at Regjeringen faktisk er beredt, slik Kristelig Folkeparti er, til å ta i bruk vetoretten hvis vi ikke får gjennomslag i EØS.

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg er noe forvirret i forhold til hvor det skulle ha stått at landbruksministeren har sagt vi skal bruke vetoretten, for i den sammenheng som jeg tidligere ble spurt om dette, har jeg nettopp understreket at målet er å komme fram til å få godkjent våre nasjonale standarder uten å bruke vetoretten. Det er det eneste jeg har uttalt om det spørsmålet.

       Jeg registrerte for øvrig - til min store overraskelse, men tilfredshet - at faktisk til og med Nationen i en lederartikkel et par dager etterpå gav uttrykk for at det kanskje var den beste strategien for å nå fram. Så vidt jeg kan forstå har Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti samme utgangspunktet her. Målet for oss er å få gode resultater i forhold til de hensyn vi mener skal ivaretas, så får eventuelt andre ha veto som mål istedenfor diskusjon og samhandling som virkemiddel. Det er altså ikke vår strategi.

       Ifølge Dagens Næringsliv i går har Norge, som et av de rikeste landene i OECD-området, en forskningsinnsats som er lavere enn gjennomsnittet for disse landene. Vi har en innsats på 2 % av bruttonasjonalprodukt. Gjennomsnittet for landene i OECD-området er 2,2 %. Og det viser seg at det er først og fremst næringslivets egen satsing på forskning som er særlig lav.

       Disse opplysningene overrasker ikke. Allerede sent på 1980-tallet kom de første undersøkelsene som viste at Norge hadde hatt et fall i den næringsrettede forskningen, og at forskningsmidler i større grad ble rettet mot offentlig forskning. Det som overrasker meg, er at man mot slutten av 1990-tallet ikke har greid å finne tiltak som kan bøte på denne utviklingen. Jeg synes det er særlig bekymringsfullt, siden vi vet at vi i Norge er nødt til å bygge ut vår økonomiske basis, at vi med tiden må utvikle en mer kunnskapsbasert økonomi. Så mitt spørsmål er om forskningsministeren deler denne bekymringen over at norske bedrifter satser så lite på forskning og utvikling i forhold til andre land?

Statsråd Reidar Sandal : Eg har òg lese den artikkelen i Dagens Næringsliv som representanten Christiansen viser til. Eg vil peike på at ein av hovudbodskapane der er at forskingsinnsatsen er mindre i Noreg enn i mange andre rike land, men at hovudforklaringa på det er - som òg representanten viste til - at næringslivet i for liten grad satsar på forskings- og utviklingsarbeid.

       Eg trur det er viktig å vere klar over at mykje av årsaka til dette nettopp er den spesielle norske næringsstrukturen som nok gjer det tyngre for små og mellomstore bedrifter å kunne yte ein tung og viktig innsats på dette området enn for dei store nasjonale selskapa.

       Det er òg ein bodskap i dette oppslaget at den offentlege innsatsen når det gjeld forsking i Noreg, er ganske « generøs » - eg trur faktisk det er det uttrykket som er brukt. Det viser at Noreg ligg godt an når det gjeld den offentlege innsatsen. Men eg er samd med representanten Christiansen i at det er ønskjeleg at næringslivet engasjerer seg sterkare når det gjeld forskingsinnsatsen. Eg vil i samband med dette vise til at det òg er omtalt i langtidsprogrammet som Regjeringa no nyleg har lagt fram, der ein peikar på at bedrifter som har eiga FoU-verksemd, har større evne både til innovasjon og nyskaping og er betre i stand til å tileigne seg ny kunnskap utanfrå enn dei som ikkje yter ein slik innsats.

Julie Christiansen (H)

       Dag C Weberg (H) : Jeg vil få stille et spørsmål til landbruksministeren.

       Jeg merket meg i et oppslag i Nationen i dag at formannen i Norsk Bonde- og Småbrukarlag har påpekt at det er et inntektsgap mellom landbruket generelt og andre som innebærer at man for å komme opp på linje med andre grupper, må ha en inntektsforbedring på ca 75.000 kr pr. årsverk. Man forutsetter at for å greie dette, må rammene for jordbruksavtalen utvides tilsvarende. Nå er det jo litt tidlig å begynne på jordbruksforhandlingene, og jeg regner heller ikke med at statsråden uten videre vil blottlegge hva Regjeringen eventuelt kommer til å legge på bordet her, men bakgrunnen for mitt spørsmål er at når formannen i Småbrukarlaget blir spurt om hva han anser at dette vil komme til å koste, svarer han at det har de ikke gjort noen beregninger over. Jeg vet ikke om statsråden eventuelt har noen formening om hva en generell inntektsøkning på 75.000 kr vil innebære i form av økning av rammen for jordbruksavtalen?

Statsråd Dag Terje Andersen : Antydningen om det må i så fall bli veldig usikker, men vi kan ta det i form av et eksempel. Det er slik at den samme organisasjon har påstått at inntekten til jordbruket nå ligger på 136.000 kr, og hvis en da skal opp i den størrelsesorden som det her er snakk om, snakker vi kanskje om godt over 50 % av resultatet som er i jordbruket i dag, uten at jeg nærmere kan angi hva det ville kreve i overføringsnivå. Det er, som representanten selv antydet, selvfølgelig umulig å svare på det på sparket. Og det er også, som det ble sagt, altfor tidlig å starte jordbruksforhandlingene.

       Småbrukarlaget har imidlertid bedrevet diverse regneeksempler i den siste perioden og presentert tall, bl.a i Dagsrevyen og andre nyhetsmedier, som skulle tyde på at overføringene har blitt vridd til det sentrale østlandsområdet, og jeg kan i hvert fall da benytte denne muligheten til å si at den utviklingen som der er beskrevet fra Norsk Bonde- og Småbrukarlags side, rett og slett er å karakterisere som triksing med tall. Det er bare halvparten av all jordbruksstøtte som blir regnet med i disse regneeksemplene. Det er i tillegg slik at noen av de kornbruk som ble brukt som eksempel på at det er de som har vunnet denne kampen, faktisk har fått redusert sin inntekt med opptil flere hundre tusen kroner i den perioden som det blir snakket om. Så vridningen har vært klar mot distriktene. Det ønsker vi skal fortsette, men jeg kan ikke nå si hvor stor konsekvens det ville ha hvis Småbrukarlagets forslag om en økning på 75.000 kr skulle bli gjennomført. Og selv om ikke jordbruksforhandlingene har begynt, kan jeg vel si at jeg trur nok den inntektsøkningen ligger noe i overkant av det som er å forvente som forslag fra Landbruksdepartementets side.

Dag C Weberg (H) : Da vil jeg få lov til å stille et tilleggsspørsmål til statsråden, med henvisning til Regjeringens langtidsmelding, for under avsnittet om landbruk har man anført at man har et mål om å opprettholde et « bærekraftig landbruk i hele landet » osv. Men samtidig sier Regjeringen at man fortsatt ser det som et mål å kunne redusere prisen på produktene av hensyn til forbrukerne, ikke minst de som eventuelt måtte ha svakest kjøpekraft. I tillegg ser man også et behov for fortsatt å kunne redusere overføringene. Men det må i så fall bety at det blir et betydelig gap hvis det virkelig er en politisk målsetting fra Regjeringens side å arbeide i en slik retning, og en samtidig eventuelt skal kunne etterkomme slike krav som antydet fra Småbrukarlaget.

       Jeg ser et lite hull i meldingen i den forstand at en fra Regjeringens side for så vidt ikke på noe punkt angir tiltak som enten kan befordre en mer bærekraftig struktur - eller skal vi si økonomisk bærekraftig struktur - eller kostnadssenkende tiltak. Jeg har derfor lyst til å høre litt fra statsråden om hvordan han ser på disse problemstillingene.

Statsråd Dag Terje Andersen : Det er vel relativt spesielt hvis den spontane spørretimen skal brukes til oppfølgingsspørsmål i forhold til statssekretærer som har vært på debattmøter på Eina. Men jeg skal svare på innholdet i spørsmålet. Det er riktig at årsverkberegning ikke gir et sammenlignbart grunnlag i forhold til økonomi. Vi vet alle sammen, når en snakker om en skattbar inntekt privat, at selv om en kan regne seg fram til en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn her i landet statistisk sett, vil den skattbare inntekten også mellom industriarbeidere variere betydelig i forhold til diverse utgifter. Vi har som mål å ha en høy jordbruksproduksjon, og vi har en høyere jordbruksproduksjon enn vi har hatt noen gang. Vi har som mål å styre virkemiddelbruken mot distriktene, og vi gjør det klarere enn vi har klart tidligere noen gang. Vi har som mål å ha store arealer i produksjon, og vi har større arealer i produksjon enn noen gang. Det er i hvert fall tegn som tyder på at en del i jordbruket faktisk går ganske bra.

Statsråd Reidar Sandal : Spørsmålet som representanten Lian tar opp, er viktig og interessant. Men eg føler nok at utgangspunktet ikkje er dekkjande for den faktiske situasjonen. Eg reiser mykje i landet, og eg opplever generelt ikkje ein frustrasjon blant elevar og foreldre som skal ha 6-åringane sine inn i skulen. Men eg trur vi må vere klar over at det i arbeidet med denne reforma er ein del personar, ein del aktørar, som ikkje ønskjer ho, som ikkje ønskjer at 6-åringane skal begynne på skule, og at dei aktiviserer seg i prosessen som vi no har fram til skuleåret startar, må ein berre ta til etterretning.

       Eg held meg til at det er gjort politiske vedtak i denne salen om at reforma skal setjast i gang. Eg meiner at reforma er veldig godt førebudd. Dei økonomiske forholda som knyter seg til investeringane, er på plass, vi har driftskompensasjon, som Stortinget tok stilling til i fjor, vi har lovverket på plass, og ein har òg løyvt midlar til etterutdanning for det pedagogiske personalet. Det skulle dermed vere svært godt lagt til rette for at reforma kan starte opp som føresett. Vi hadde faktisk læreplanverket klart nesten eitt år før nytt skuleår skulle starte, og det blei sendt ut til alle lærarane.

       Når det gjeld det siste spørsmålet som representanten Lian stilte, om frustrasjon blant lærarar på grunn av usemje om leseplikta til dei som skal undervise den nye førsteklassen, prøvde staten seg med å leggje fram forslag. Vi fekk ingen respons, kom ikkje i dialog med lærarane på det grunnlaget, og vi valde då å handtere saka vidare i pakt med føresegnene i tenestetvistlova, nemleg å løyse saka gjennom nemnd. Vi ventar på avgjerda derifrå.

Eva Lian (Sp) : Virkelighetsoppfatningen kan sikkert være veldig avhengig av øynene som ser, og jeg mener at det er riktig å gjennomføre Reform 97, så det er ikke vrangvilje fra min side. Men det er frustrasjon. Det oppleves ikke tilfredsstillende blant dem - la oss si mindretallet - som tross alt vil måtte undervise og ta imot 6-åringene i brakker. Og det er ikke heldig for en 6-åring at første møte med skolen skal være i en brakke. Det håper jeg inderlig også statsråden er enig med meg i, og at vi må kunne være enig i den virkelighetsoppfatningen i hvert fall.

       Når det gjelder forhandlingene rundt lønns- og arbeidsvilkår for dem som skal undervise, skal ikke jeg gå inn på det, for det er ikke Stortingets oppgave. Men når vil en avklaring av arbeidsvilkårene være på plass, slik at vi i hvert fall ikke får frustrasjon knyttet til det? Det er litt merkelig at det skal være 29 uketimer undervisning for dem som skal ha 6-åringene, mens de andre har andre uketimer. Det må også statsråden skjønne skaper frustrasjon.

Statsråd Reidar Sandal : Til det siste spørsmålet som representanten Lian stilte: Framdrifta som partane no er samde om, er at nemnda skal begynne behandlinga av dette spørsmålet umiddelbart over påske, og eg har bede om at ein må prøve å kome fram til ei avgjerd så snart som mogleg. Det trur eg både lærarorganisasjonane og staten har eit felles ønske om.

       Når det gjeld det andre spørsmålet som representanten kommenterte, ferdigstilling av lokale for 6-åringane, har Regjeringa nyleg, den 28. februar i år, lagt fram ein statusrapport for Stortinget som baserte seg på opplysningar frå alle dei 435 kommunane i landet vårt pr. 20. januar. Biletet på det tidspunktet, altså i slutten av januar, var at 89 % av kommunane meinte at dei hadde permanente lokale på plass til hausten. 10 % meinte at dei hadde mellombels lokale, og 1 % hadde på det tidspunktet ikkje tatt avgjerd, men vi har fått ei rekkje meldingar seinare om at biletet no er lysare.

       Lat meg seie til slutt at eg har god tru på at vi vil få ei tilfredsstillande ordning på dette feltet. Men det er eit kommunalt ansvar å skaffe tenlege lokale.

       Det er ingen tvil om at virkeligheten oppfattes meget forskjellig. Den virkelighetsbeskrivelse Reidar Sandal kommer med i forhold til gjennomføringen av Reform 97, er totalt forskjellig fra den virkelighetsbeskrivelse vi mottar fra utallige foreldre, kommunepolitikere og andre rundt omkring i landet. Men statsråden trenger ikke reise langt. Han trenger faktisk bare å reise til noen bydeler i Oslo for å se at frustrasjonen er meget stor, ikke bare hos lærerne, men også hos bydelspolitikerne fordi ting ikke er på plass. En ting er brakker, som Eva Lian snakket om. Manglende lekemuligheter er en annen. Og jeg vil ta opp et tredje spørsmål: usikker skolevei.

       Vi skal altså sende 5-åringene ut på veier hvor det ofte ikke er tilstrekkelig med fortau. Det er usikre veier med farlige kryss de skal passere. Bekymringen er svært stor. En del 5-åringer må dra med skolebuss 2 1/2 mil uten å være sikret at de får sitte, men må stå i stappfulle busser med større barn. Her er det store bekymringer ute blant foreldrene, og jeg vil spørre om statsråden har kartlagt hvilke tiltak som må settes i verk for å sikre sikker transport og skolevei for 5-åringene og 6-åringene.

Statsråd Reidar Sandal : Når det gjeld skyss og skyssrettar for 6-åringane, fremma Regjeringa i vårsesjonen i fjor forslag om eit forbetra opplegg for dei nye førsteklassingane i forhold til dei reglane som gjeld for dei andre elevane i grunnskulen. Vi foreslo, og Stortinget gav tilslutning til, at skyssgrensa skal vere 2 km. Eg har registrert at somme fylkeskommunar har polemisert mot denne avgjerda og prøvt å lage praktiske innretningar som går i ei dårlegare retning for elevane. Eg har sagt klart frå at dei føresetnadene som det tidlegare har vore gjort greie for, ligg fast, og at dei nye førsteklassingane skal ha eit betre tilbod enn dei andre elevane, nettopp fordi det er ei sårbar gruppe.

       Elles vil eg gjere representanten Frafjord Johnson merksam på at Samferdselsdepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet samarbeider om å få til eit best mogleg opplegg for skyss for 6-åringane utover den grensa som eg no har gjort greie for.

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i denne sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Av de 19 spørsmål som er reist i dagens spørretime, vil åtte bli besvart. Elleve er utsatt. Av de elleve som er utsatt, er åtte utsatt på grunn av reisefravær og tre på grunn av sykefravær. Presidenten vil i Presidentskapet søke å finne en avklaring, slik at ikke så mange spørsmål blir stående ubesvart.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 3, fra representanten Anneliese Dørum til kommunal- og arbeidsministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren på vegne av kommunal- og arbeidsministeren, som er bortreist. Spørsmålet vil bli tatt opp av representanten Rolf Terje Klungland.

       Spørsmål 4, fra representanten Ola T Lånke til kommunal- og arbeidsministeren, vil bli besvart av

       miljøvernministeren på vegne av kommunal- og arbeidsministeren, som er bortreist.

       Spørsmål 5, fra representanten Paul Chaffey til helseministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren på vegne av helseministeren, som er bortreist.

       Spørsmålene 6, 7 og 8, fra henholdsvis representantene Annelise Høegh og John Alvheim til helseministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 9, fra Unn Aarrestad til nærings- og handelsministeren, vil bli besvart av kommunal- og arbeidsministeren som rette vedkommende. Spørsmålet utsettes imidlertid til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 10, fra representanten Bjørg Hope Galtung til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 12, fra representanten Inga Kvalbukt til sosialministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmålene 13 og 14, fra henholdsvis representantene Syver Berge og Astrid Marie Nistad til kulturministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmålene 17, 18 og 19, fra henholdsvis representantene Mimmi Bæivi og Lisbeth Holand til justisministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden har sykdomsforfall.

Spørsmål 1

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Kravet om bygging av nitrogenrenseanlegg på østsiden av ytre Oslofjord er foreløpig ikke frafalt. Fredrikstad kommune vurderer et forsøksprosjekt i full skala ved Fredrikstad Vann, Avløp og Renovasjonsselskap - FREVAR - for å få svar på nitrogenrensingens effekt. Hvis prosjektet viser at nitrogenrensing ikke er nødvendig, vil stat og kommune spare mange hundre millioner i investeringer.

       Vil statsråden bidra med statlige midler til forsøksprosjektet? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Det forsøksprosjektet i full skala som representanten Hedstrøm viser til, går - slik jeg forstår det - ut på at nitrogenfjerningstrinnet ved det kommunale avløpsrenseanlegget for Fredrikstad skal bygges som planlagt. Dette er selvsagt svært positivt sett fra mitt ståsted. Det er også klart at et slikt anlegg vil være berettiget til statlig investeringsstøtte etter de til enhver tid gjeldende regler. Tilskuddssatsen til nitrogentiltak er i dag 50 %

       Derimot er det svært uklart på hvilken måte en slik gjennomføring av rensetiltak ved FREVAR skal kunne vise om nitrogenrensing er nødvendig eller ikke. Denne vurderingen har forurensningsmyndighetene gjort i forbindelse med at rensepåleggene ble gitt, og sakene vurderes nå på nytt i forbindelse med den omfattende klagesaksbehandlingen som Miljøverndepartementet er i ferd med å avslutte.

       Det er ikke slik at alle nødvendige miljøtiltak umiddelbart får klare og synlige effekter på utslippsstedet. Dette vil vanligvis bare gjelde for den type massive lokale problemer på grunn av industriutslipp eller utslipp av urenset kloakk i små vannforekomster som vi i Norge nå stort sett har ryddet opp i. For problemer av en mer regional karakter, hvor svært mange små kilder og flere land til sammen skaper problemer, vil man bare unntaksvis kunne måle effekten av hvert enkelt tiltak på miljøtilstanden. Nitrogenproblematikken i ytre Oslofjord er av en slik regional karakter. På grunn av store naturlige variasjoner med vær, nedbør og tilfeldige forhold vil det også uansett kreves lange måleserier over mange år før en effekt kan dokumenteres vitenskapelig.

       Det vil derfor mest sannsynlig på kort sikt ikke kunne måles noen klare virkninger på nitrogenforholdene i Hvalerbassenget eller ytre Oslofjord av et enkelt tiltak i Fredrikstad. Derfor har forskergruppen lagt modellberegninger basert på totale næringssaltbudsjetter til grunn for sine vurderinger. Det vil likevel over en lengre periode være mulig å måle effekten av mange tiltak i kommunal- og landbrukssektoren samlet på tilførslene til Hvaler/Singlefjorden.

       De store positive effektene av nitrogenreduksjoner vil komme som et resultat av de mange små og store tiltak overfor alle kildene rundt hele Nordsjøen, som til sammen kan snu den negative trenden som forskergruppen klart har påvist at ytre Oslofjord er inne i.

       Etter hva jeg har forstått, har man fortsatt dette spørsmålet om nitrogenrensing og bygging av anlegg til vurdering i departementet. Statsråden var også inne på forskernes arbeid i ytre Oslofjord, som vi politikere har imøtesett med interesse, og også gått inn i resultatene der. Men man har så vidt jeg har forstått, kommet til den konklusjonen at man har en svak/moderat overgjødsling av disse områdene.

       Jeg har også forstått det sånn at departementet ser nærmere på en tiltakspakke der man inkluderer tiltak ved ledningsnett og virkningen av en ytterligere innsats i landbruket. Det store spørsmålet blir om en tiltakspakke også vil omfatte utbygging av renseanlegg i hundre millionersklassen når det gjelder Glomma-/Haldenvassdraget. Kan statsråden antyde noe om når departementet eventuelt endelig vil ta stilling til disse spørsmål?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Miljøverndepartementets stillingtaken til hele renseproblematikken i forbindelse med nitrogenrensing vil bli endelig avklart umiddelbart over påske. Det dreier seg ikke bare om Fredrikstad-området, men også om indre Oslofjord-

       området. Det dreier seg om avløpsselskapet i Romerike. Det dreier seg også om det renseanlegget som skal bygges i forbindelse med Gardermoen. Så det er så å si en hel pakke.

       Noe av problemet her er Norges forhold til de såkalte Nordsjødeklarasjonene, som ganske enkelt sier at tilførsel av næringssalt, fosfor og nitrogen til Nordsjøen må reduseres med 50 % på hver av dem. Det har bl.a danskene og svenskene tatt konsekvensen av og bygd et meget stort antall renseanlegg uten å stille noen spesielle spørsmål. De har bare sagt at dette må vi gjøre for å greie den reduksjonen. Vi har liksom meldt oss på banen på en litt annen måte og ligger nok litt i grenselandet av hva de andre holder på med når det gjelder spørsmålet om nitrogenrensing.

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Store barskogarealer er foreslått vernet grunnet forekomst av bl.a sjeldne lavarter.

       Er det undersøkt om disse lavartene finnes i skogsområder som allerede er vernet? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Landsplanen for vern av barskog har som målsetting å sikre et representativt utvalg av både det typiske og de sjeldne/truede elementer i den norske barskognaturen.

       Da Stortinget behandlet spørsmålet om utvidelse av barskogvernet i juni i fjor, ble det spesielt pekt på behovet for å bevare representative og sjeldne områder i kystnær skog og skog i lavereliggende strøk på rike marktyper. Dette gjelder selv om enkelte av de sjeldne eller truede artene som finnes her, er sikret i allerede etablerte verneområder.

       Direktoratet for naturforvaltning har i løpet av de siste to-tre årene gjennomført kartlegging av forekomster med såkalt boreal regnskog. Dette er barskog som finnes langs kysten fra Nordmøre til sør i Nordland, og som på grunn av klimatiske forhold som milde vintrer, kalde somrer og stor luftfuktighet har utviklet en spesiell flora. Her finnes bl.a forekomster med svært truede og sjeldne lavarter. Flere av disse artene er regnet som truet i internasjonal sammenheng, og Norge har et særlig ansvar for å ivareta disse forekomstene.

       I tilknytning til registreringsarbeidet er også eksisterende naturreservater undersøkt. Samlet er om lag 200 lokaliteter med boreal regnskog kartlagt. Bare to lokaliteter er til nå sikret som naturreservat, nemlig Gaupdalen i Flatanger og Almdalen i Namsos.

       Direktoratet for naturforvaltning har pr. i dag kommet til at om lag 100 av de kartlagte forekomstene er aktuelle å vurdere i verneplansammenheng. Det vil i løpet av sommeren bli gjennomført nærmere konfliktavklaringer og verneverdivurderinger i disse områdene. Før det i Regjeringen fattes eventuelle vedtak om vern, skal det gjennomføres både lokal og sentral høring om disse vernesakene.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg fikk vel ikke egentlig svar på mitt konkrete spørsmål, men jeg vil gjerne fastslå at vi er enige i utgangspunktet, at det er viktig å sikre biologisk mangfold. Men det er også viktig å bevare det på en slik måte at vi viderefører både miljø, kultur og næringsveier. I min egen kommune, Hemnes i Nordland, er det nå foreslått vern av store private skogområder, bl.a fordi det er funnet huldrestry og gullprikklav. Nå er det litt interessant at vi i denne kommunen har landets eldste vernede skog, den er vernet siden 1905. Jeg har forstått det sånn at det ikke er undersøkt om disse artene finnes i denne skogen, og mener at det må være et mål å gjøre det. Jeg vil også spørre statsråden om han kan tenke seg å gå inn for flerbruksplan - planlagt og forpliktet hogst der sårbare, verneverdige områder unntas og det tas hensyn til spesielle biotoper og spillplasser o.l., i stedet for totalt vern, og at kompensasjon blir gitt årlig for å drive mindre effektivt, men mer miljømessig.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Fra tid til annen hører jeg utsagn som går på at myndighetene ikke går fram på den rette måte, og at man kanskje bør være litt mer diplomatisk eller hva det måtte være, slik at folk får et positivt forhold til vernesakene. Det er jeg selvfølgelig helt enig i, men min erfaring - jeg må jo si det - er at det hele tiden er en interessekonflikt mellom bruk og vern. Av og til får jeg inntrykk av at den diplomatiske tilnærming vi fra vernemyndighetenes side skal ha til problemet, er at vi skal frafalle vernet. Da er vi snille, og da er vi diplomatiske. Så her er det en interessekonflikt, hvor vern og bruk står mot hverandre. Vi må finne avbalanserte løsninger. Men løsningene kan ikke hele tiden gå ut på at det er verneinteressene som skal vike. Det må jeg nok si er tilfellet i altfor mange konkrete saker.

       Rolf Terje Klungland (A) : Jeg vil stille statsråden følgende spørsmål:

       « Beboerne i St. Hallvards gate i Gamlebyen må ut av leilighetene sine fordi Ungdommens Selvbyggerlag skal rehabilitere gården. Beboerne føler seg overkjørt fordi de ikke har fått nye botilbud eller tilbud om å delta i rehabiliteringsarbeidene. Mange har bodd i gården i over ti år.

       Hvordan vurderer kommunalministeren denne saken, og hva kan gjøres for å sikre beboere i gårder som skal byfornyes? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg svarer altså på vegne av kommunalministeren.

       Det vil ikke være riktig av meg å gi noen særskilt vurdering nå av den konkrete saken som representanten viser til. Men det er vel ikke vanskelig i og for seg for noen å forstå at leieboere ikke ønsker å miste retten til den boligen de har hatt som sitt hjem gjennom mange år. Årsakene til at en leierett må opphøre, kan være mange. Rehabilitering og byfornyelse som innebærer at beboerne må flytte fra eiendommen, et ett eksempel. Beboernes interesser kan sikres på flere måter, alt avhengig av de foreliggende omstendighetene.

       Forholdet mellom leietakerne og utleier er i utgangspunktet et privatrettslig forhold. Det er leieavtalen som først og fremst regulerer leietakernes rettigheter, men husleieloven har visse ufravikelige regler, bl.a om oppsigelsesvern. Men dette vernet gjelder bare i liten grad der det er brukt tidsavgrensede leieavtaler.

       Retten til erstatningsbolig vil som utgangspunkt være avhengig av at utleier vil tilby en slik bolig. Men her kan kommunene sette tvingende krav. Plan- og bygningsloven har regler som gjør det mulig for kommunene å fastsette i vedtekt at det kreves samtykke fra kommunen for bl.a å gjennomføre en ombygging som medfører at boliger må fravikes. Kommunen kan da sette krav om erstatningsboliger for beboerne. Har kommunen ekspropriert eiendommer, f.eks til byfornyelse, setter loven krav om at kommunen må skaffe midlertidig husvære til dem som mister boligen. Lovgivningen gir ikke beboerne noen generell rett til å delta i rehabiliteringer. Dette må bygge på avtale. Men når kommunen etter plan- og bygningsloven vedtar program om utbedring av én eller flere eiendommer, har beboerne rett til å medvirke. Der kommunen kan gjøre bruk av kommunal forkjøpsrett til eiendommen på vegne av beboerne, vil de kunne overta eiendommen enten som borettslag eller eierseksjonssameie, og stå for rehabiliteringen.

       De bestemmelser som jeg har nevnt nå, vil etter min vurdering samlet sett gi muligheter for at interessene til en beboer i rimelig grad kan sikres, men det forutsetter at bl.a kommunen bruker de virkemidler som her finnes.

Rolf Terje Klungland (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Vi vet fra tidligere erfaringer at byfornyelsesprosjekter har blitt dramatiske for både staten, kommunen og beboerne. Mange har måttet flytte etter at de har blitt gjeldsslaver, og også vært gjeldsslaver etter at de har solgt sine boliger.

       Mitt spørsmål i den forbindelse blir om hensikten med byfornyelsen skal være å ivareta hensynet til beboerne, eller om Regjeringen kommer til å tillate at det først og fremst er profitt og profittjag som skal styre byfornyelsen videre.

       Det andre er at situasjonen er den at USBL den siste tiden har benyttet seg av kortsiktige leieavtaler for å unngå at leietakerne skal få de rettighetene som de har etter loven.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : De videre resonnementer rundt dette vil jeg foretrekke å overlate til kommunalministeren.

       Jeg tillater meg allikevel å si, siden jeg har en viss fortid med jobbing med disse boligsakene, at utgangspunktet for hele byfornyelsesspørsmålet ligger i den voldsomme ressursen som den gamle boligmassen er. Det er en veldig viktig samfunnsressurs. Men når den holder på å dette ned, må man få gjort noe med den. Der er det kryssende interesser. Det er noen som har et kortsiktig behov for å bo i en leiegård som holder på å dette ned. Men det er ikke automatisk sikkert at den type interesse er i samsvar med samfunnets interesse, å få boligmassen opp til en standard som gir høvelige boliger.

       Alt dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Men i denne prosessen har det vært en forutsetning at beboernes interesser skal tilgodeses. Det skulle bare mangle! Jeg tror nok at Ungdommens Selvbyggerlag som boligorganisasjon har muligheter til å greie dette på en brukbar måte.

Rolf Terje Klungland (A) : De som bor i denne leiegården i dag, har gjort en formidabel jobb både i forhold til å skape et miljø i leiegården og i forhold til å rydde opp i tidligere problemer med at det var en god del narkomane og andre som hadde tilholdssted der.

       Nå har beboerne fått beskjed om at de skal ut av bygningen den 1. april. Noen av dem som bor der, har fått tilbud om alternativ bolig, men det er en god del som ikke har fått tilbud om det. De som bor der, ønsker å holde sammen, og de ønsker å rehabilitere gården ut fra sine egne ønsker.

       Spørsmålet mitt helt på slutten blir om det er noen mulighet for at statsråden eller Regjeringen kan være med og påvirke sånn at beboerne virkelig blir med på rehabilitering av sin bolig.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg kan ikke gå inn i denne konkrete saken, men viser til de formalitetene som foreligger, de rettslige forhold og de muligheter som kommunen har til å påvirke saken - som jeg var inne på i mitt første innlegg. Men jeg vil jo si at det har vært et nokså grunnleggende prinsipp i alle disse byfornyelsessakene at beboerne skal trekkes med. De skal i alle tilfeller informeres og tas med på råd, og det forutsetter jeg er gjort. Men til sjuende og sist er det jo eieren, i dette tilfellet Ungdommens Selvbyggerlag, som har det avgjørende ord når det gjelder å beslutte hvorvidt gården skal fornyes eller ikke. Jeg vil ikke gå noe mer inn i den materien, for det vil ikke være riktig i forbindelse med denne konkrete enkeltsaken.

       Ola T Lånke (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren, som da blir besvart av miljøvernminister Thorbjørn Berntsen:

       « Nye ulykker har avdekket at dykkerberedskapen her i landet fortsatt er svært mangelfull. En innskjerping av Arbeidstilsynets regelverk har ført til at det i dag er altfor få redningsdykkere med godkjent sertifikat. Kommunal- og arbeidsminister Gunnar Berge meddelte i spørretimen for et år siden at arbeidet med en utdanningsplan for redningsdykkere ville få høy prioritet.

       Hvor står denne saken? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : All dykking som skjer i en arbeidssituasjon, er svært risikofylt, og særlig redningsdykking hvor dykkingen skjer i en utrykningssituasjon. Det er derfor nødvendig å stille krav om at arbeidstakerne har gått gjennom en forsvarlig sikkerhetsopplæring, og at dykkingen skjer på en trygg måte.

       Jeg kan informere representanten Lånke om at de særskilte reglene han viser til, ikke gjelder for redningsdykkere. Arbeidstilsynet har truffet vedtak om dette i forbindelse med en konkret klagesak i fjor vår, da det var uklart om redningsdykkere var omfattet av forskriften. De brannvesen som ønsker det, kan derfor ha redningsdykkerberedskap selv om arbeidstakerne ikke har slik opplæring dykkerforskriften stiller krav om. Men selvsagt gjelder arbeidsmiljølovens generelle krav til at arbeidet skal utføres på en forsvarlig måte.

       Av hensyn til tryggheten for arbeidstakerne er det nødvendig med mer konkrete krav til opplæring enn de generelle reglene som følger av arbeidsmiljøloven. Hensynet til å ha en god beredskapsordning må aldri gå ut over sikkerheten til arbeidstakerne.

       Arbeidstilsynet vil i forbindelse med endringen av forskriften se til at opplæringen blir tilpasset de behovene som redningsdykkerne har, men uten at dette går ut over sikkerheten til arbeidstakerne. Jeg har håp om at endringene kan skje i løpet av 1997.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er som kjent et år siden daværende kommunal- og arbeidsminister svarte på et tilsvarende spørsmål, og siden har intet skjedd. Det ble lovet at arbeidet med disse opplæringsplanene skulle gis høy prioritet. En kan vel ikke si at det har hatt høy prioritet når det har tatt et år. Nå sier statsråden at en håper at en skal få orden på dette i løpet av 1997. En må si at det ikke går fort. Igjen har det altså skjedd alvorlige ulykker, hvorav også en dødsulykke, som kunne ha vært unngått dersom dykkerberedskapen hadde vært i orden.

       Det er jo slik i dag at dersom det skjer et ulykkestilfelle, må man kaste seg på telefonen og håpe på flaks - at det finnes en godkjent redningsdykker som svarer, og som kan nå fram på kort tid. Så tilfeldig er situasjonen. Jeg har lyst til å spørre: Mener statsråden at det er forsvarlig å ha slike forhold i dagens Norge?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg vil nødig involvere meg i noen ytterligere diskusjon om dette.

       Nå gav representanten Ola T Lånke en versjon av hva som er situasjonen, og hvis situasjonen virkelig er slik som han beskriver den, syns jeg ikke det er tilfredsstillende. Det kan jo tenkes at det er noen bakenforliggende forklaringer som jeg ikke har her nå, og som kan moderere den fremstillingen som hr. Lånke gir her og nå, og da syns jeg i tilfelle det er rimelig at den fremstillingen får en sjanse til å komme fram, slik at man kan foreta en balansert vurdering av hva som er situasjonen. Det vi vel alle ønsker, er at situasjonen når det gjelder dykking og dykkerberedskapen, skal bli best mulig, slik at en kan forebygge alle uheldige situasjoner av den type som hr. Lånke nå beskriver.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg takker igjen statsråden for svaret, også fordi han har en viss forståelse for at situasjonen kan være slik jeg beskriver den. Det er i hvert fall slik det oppleves av publikum og av dem som er med i slike redningsoperasjoner. Det kan kanskje være litt vanskelig for menigmann å få tak på de bakenforliggende årsakene akkurat her. Men det har vært antydet at stivbent regelverk, byråkratisk sommel, kompetansestrid og interessemotsetninger kan være årsaken til at denne saken ikke har fått noen løsning. Det er også påstått at forskriftene er laget for å sikre dykkeren og arbeidsgiveren og ikke tar hensyn til publikum.

       Da må jeg, selv om jeg har forståelse for at en statsråd som representerer en annen, ikke kan svare inngående på dette, i hvert fall be om at statsråden tar dette med seg videre til vedkommende statsråd og spør om ikke det nå er på tide at det blir skåret igjennom, slik at vi får dykkerberedskapen på plass øyeblikkelig, for det står om liv.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg ser at referentene skriver så blyanten spruter, så alt det som har blitt sagt her, skal bli brakt videre til rette vedkommende.

       Paul Chaffey (SV) : Jeg vil be statsråden besvare følgende spørsmål:

       « Oppslag i media den siste tiden kan tyde på at kontrollen med sprøytemiddelrester i frukt og grønnsaker er for dårlig, særlig når det gjelder importerte produkter. For det første foretas det få stikkprøver, og for det andre er det et problem at varene for lengst er konsumert når analyseresultatene foreligger. Kontrollen bidrar dermed til falsk trygghet for forbrukerne.

       Hva vil helseministeren gjøre for å sikre at forbrukerne kan være trygge på at frukt og grønt som de blir tilbudt i butikkene, er fri for sprøytemiddelrester? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : I overvåkingsprogrammet for plantevernmiddelrester i frukt og grønnsaker blir det tatt ut ca 3.000 prøver i året, hvorav ca 100 kornprøver. I tråd med Stortingets anmodning har det siden 1989 vært en betydelig økning i både antall prøver og antall stoffer det analyseres for i overvåkingen av plantevernmiddelrester. Uttaket av prøver ligger på samme nivå som i andre land i Norden. I forhold til land i Europa ligger Norge på topp når det gjelder antall prøver i forhold til folketallet.

       Funn over grensene blir fulgt opp med ny kontroll ved neste import. Valg av tiltak avhenger av hvor alvorlig problemet er. Ved neste import kan en vare stoppes til analyseresultatet foreligger. Hvis et parti som er holdt tilbake for kontroll, viser seg å ha rester over grenseverdier, blir dette partiet ikke omsatt.

       I 1996 ble det funnet 39 prøver over fastsatte grenseverdier av ca 1 730 importprøver av frukt, grønnsaker og korn. Dette utgjør ca 2,3 %. Resultatet av de fleste prøver viste små overskridelser av grenseverdier, og restinnholdet representerte ikke helsefare. Grenseverdier settes ikke bare ut fra helsemessige hensyn, men også ut fra det som er god landbruksmessig praksis. Det er derfor sjelden at overskridelser er så store at det er farlig å spise varen. Ett unntak er noen spesielle vareslag fra Thailand med høye funn av et plantevernmiddel som kunne gi helseskade. Statens næringsmiddeltilsyn har trukket tilbake den generelle importtillatelsen for disse varene, og slike varer blir ikke omsatt før det er dokumentert tilfredsstillende forhold.

       Ut fra analyser tatt i de senere år og den kontroll Statens næringsmiddeltilsyn har med import av spesielle vareslag, kan forbrukerne være rimelig trygge på at det som selges av frukt og grønnsaker her i landet, er i orden.

       Flere store undersøkelser viser at de som spiser nettopp mye frukt og grønnsaker, har bedre helse enn de som spiser lite. I disse undersøkelsene har folk spist de varene de har fått kjøpt, noe som viser at den frukten og de grønnsakene vi får i butikkene, ikke er helsefarlig.

       Statens ernæringsråd har som hovedprioritert område å bidra til en økning i forbruket av frukt og grønnsaker med 20 % innen år 2000. Det er ingen grunn for norske forbrukere til ikke å ta denne oppfordringen på alvor.

Paul Chaffey (SV) : Organisasjonen Miljøheimevernet har undersøkt disse forholdene og har en litt annen versjon av hvordan det står til, enn Thorbjørn Berntsen nå sier.

       Da den importtillatelsen som gjaldt import fra Thailand, ble inndratt, var det første gang på mange år at det ble inndratt en importtillatelse. Man gjør jo enkelte undersøkelser, men problemet er at det tar så lang tid før resultatene foreligger at frukten og grønnsakene for lengst er spist opp når man finner ut om man har overskredet grenseverdiene.

       Miljøvernministeren er en intelligent mann, så han skjønner kanskje at det er noe sent å finne ut om noe er farlig, etter at det er spist opp. Mitt tilleggsspørsmål er derfor: Vil man gjennomføre flere hastekontroller for å hindre at varer som overskrider grenseverdiene, kommer i butikkhyllene i det hele tatt?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Først må jeg takke hjertelig for komplimenten med hensyn til at jeg er en intelligent mann. Slikt varmer og kommer godt med fra tid til annen. Men det har ikke gått meg slik til hodet at jeg tror jeg er den eneste i så måte. Jeg tror faktisk at de som driver innenfor Næringsmiddelkontrollen, og helsemyndighetene også har fått utlevert litt av det som sitter over skuldrene, og at vettet ikke kom aldeles i klem bak døren da det ble delt ut. Det syns jeg vises ved det jeg refererte til her. Det er bra å spise frukt, og spiser vi litt mer av det, blir vi enda litt friskere.

       Selvfølgelig skal vi kontrollere maten og naturligvis helst gjøre det før vi spiser den. Men hvis vi skulle tatt alle de presseoppslagene som kommer fra tid til annen, helt på alvor, skulle vi egentlig vært nesten døde nesten alle sammen. Men resultatet er jo ikke akkurat slik, og det tyder på at det er visse overdrivelser som til tider blir servert. Men jeg vil bare si - og jeg skal også si det til helseministeren: Skikkelig kontroll må foretas i tide - og spis frukt!

Paul Chaffey (SV) : Jeg er heller ikke i tvil om at hvis restverdiene av disse giftstoffene var så høye at folk faktisk døde av dem, ville Regjeringen inndra importtillatelser. Det er jeg nokså sikker på at den ville. Problemet oppstår i de tilfellene hvor restverdiene ikke er så høye at man dør av dem eller blir akutt syk, men bygger seg opp i kroppen. Dermed kan man få i seg stoffer som på sikt fører til forskjellige former for helseskader.

       Hvis man ikke har et system for å hindre at disse varene kommer i butikkhyllene, men lager analyseresultater som kommer ut lenge etter at varene er spist, har det sikkert verdi for Regjeringen og helsemyndighetene, men det har veldig liten verdi for de forbrukerne som får disse stoffene i seg.

       Jeg syns derfor miljøvernministeren skal ta dette med seg til helseministeren. I hvert fall er det slik at Miljøheimevernet, som Thorbjørn Berntsen er med på å finansiere over sitt budsjett, mener at situasjonen på dette området er svært alvorlig.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Det er klart at det er veldig alvorlige problemstillinger representanten Chaffey her tar opp, og det er all mulig grunn til å ta dette seriøst. Det går både på bruk av plantevernmidler og sprøytemidler og på alt det andre jeg snakket om, om genmodifisering av frukt og grønnsaker og andre ting, slik at myndighetene bør ha - og jeg tror jeg kan si har - en relativt høy beredskap på dette området. Det er det all mulig grunn til å ha.

       Dette vil vi følge nøye med i og hele tiden ha som målsetting å ha en kontroll som er så god som mulig, for å beskytte befolkningen mot helseskader som følge av det vi her snakker om.

Spørsmål 6

       Frå representanten Annelise Høegh til helseministeren:

       « 21. desember 1996 vedtok Stortinget: « Stortinget ber Regjeringen fra 1. april 1997 oppta følgende nye legemidler mot osteoporose på blå resept: Fosamax og Didronate. » Så vidt vites har hverken Rikstrygdeverket eller apotekene ennå fått beskjed om gjennomføringen.

       Hvordan har statsråden tenkt å gjennomføre vedtaket slik at alle kvinner med etablert benskjørhet kan sikres medikamentene på blå resept innen den vedtatte dato? »

Spørsmål 7

       Frå representanten John Alvheim til helseministeren:

       « TV2 meldte på sin morgensending 14. mars 1997 at Radiumhospitalet på grunn av mangel på apparatur og personale kun kan dekke 50 % av nødvendig strålebehandling for kreftpasienter.

       Hva vil helseministeren gjøre med dette? »

Spørsmål 8

       Frå representanten John Alvheim til helseministeren:

       « Er det riktig at Sosial- og helsedepartementet nå arbeider med forslag til Stortinget om å frata privatpraktiserende psykiatere, psykologer og fysioterapeuter refusjon fra folketrygden, og hva er begrunnelsen for å frata hundrevis av pasienter den behandlingsmulighet de i dag har? »

       Presidenten: Desse spørsmåla er utsette til neste spørjetime.

Spørsmål 9

       Frå representanten Unn Aarrestad til nærings- og handelsministeren:

       « Ifølgje administrerende direktør Harald Kjelstad i Selskapet for industrivekst - SIVA - har manglande kompetanse under forhandlingane om EØS-avtalen ført til at store industrietableringar i Noreg ikkje har lukkast. EØS-avtalen hindrar Noreg å gi dei same ramevilkåra som andre land kan gi.

       Kva vil næringsministeren gjera for å retta opp att dette ? »

       Presidenten: Dette spørsmålet skulle ha vore svara på av kommunal- og arbeidsministeren som rette vedkomande, men er utsett til neste spørjetime.

Spørsmål 10

       Frå representanten Bjørg Hope Galtung til forsvarsministeren:

       « Bergens Tidende hadde 28. februar 1997 oppslag om offisersflukt frå Sjøforsvaret. Alle forsvarsgreinene er råka av denne personellflukta, og i samband med prosjektering av nye store investeringar fører mangel på folk til ei viss utsetjing av prosjekta og også til auka kostnader fordi Forsvaret må leiga inn konsulenthjelp.

       Kva for kortsiktige tiltak vil forsvarsministeren setja i verk for å løysa desse problema? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er òg utsett til neste spørjetime.

Spørsmål 11

       Erling Folkvord (RV) : Eg tillèt meg å stille eit spørsmål til finansminister Jens Stoltenberg om forskjellsbehandling når det gjeld skatt:

       « Fradrag i skattbar inntekt for fagforeningskontingent blir i dag bare gitt til dem som er i aktivt lønnet arbeid. Dette innebærer at uføretrygdede, attføringsmottakere og pensjonister som betaler fagforeningskontingent, ikke får trukket dette fra på inntekten, mens de som har full arbeidsinntekt, nyter godt av denne ordningen.

       Vil finansministeren gjøre noe for å rette opp denne skjevheten? »

Statsråd Jens Stoltenberg : Foreningskontingenter er ifølge skatteloven i utgangspunktet ikke fradragsberettiget.

       Skatteloven åpner imidlertid for fradrag i tilfeller hvor det antas å foreligge en særlig tilknytning mellom foreningskontingenten og konkrete inntektserverv. På denne bakgrunn gis lønnstakere på nærmere vilkår fradrag for kontingenter til landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner. Alternativt gis aktive yrkesutøvere og næringsdrivende på nærmere vilkår fradrag for kontingent til landsomfattende yrkes- eller næringsorganisasjoner som har til formål å ivareta de økonomiske interessene for den ervervsgruppen vedkommende tilhører.

       For trygdede og andre som ikke er yrkesaktive, vil det ikke foreligge noen tilsvarende sammenheng mellom skattepliktige inntekter og utgifter til fagforeningskontingent m.v. Fradragsretten er derfor avskåret.

       Skulle det gis tilsvarende fradrag for trygdede, kunne en tenke seg at fradraget ble gitt for kontingent til organisasjoner som arbeider spesielt for å fremme trygdedes stilling. Det vil imidlertid normalt være langt mindre direkte sammenheng mellom slike organisasjoners arbeid og nivået på utbetalinger fra folketrygden enn det vil være mellom arbeidsinntekter o.l. og utgifter til organisasjoner som opptrer som forhandlingspart ved lønnsforhandlinger. De hensynene som begrunner særskilt fradragsrett for utgifter til fagforeningskontingent for yrkesaktive, gjør seg derfor ikke gjeldende for kontingenter til organisasjoner som mer generelt arbeider for å bedre trygdedes stilling.

       For øvrig er det grunn til å legge en viss vekt på at fagforeningskontingenten i mange tilfeller er lavere for pensjonister enn for yrkesaktive, og at den økonomiske belastningen ved medlemskap derfor er mer begrenset.

Erling Folkvord (RV) : Eg takkar for det svaret. Førespurnader til RV viser at likningskontora i dag utøver ulikt skjønn. Dessutan er det mangt som har forandra seg i arbeidslivet sia denne frådragsordninga vart drøfta i Odelstinget den 20. mai 1977. Den gongen var det ei omstridd særlov for inntektsåret 1977 som ei direkte oppfølging av det kombinerte lønnsoppgjeret i 1976.

       Men gjennom 20 år har det vorte ein allmenn rett. Regjeringa fører i dag - i alle fall i ord - ein politikk for at uføre skal tilbake i jobb.

       Tilknytinga til ei fagforeining er eit viktig bindeledd til arbeidslivet for den som for tida ikkje er arbeidstakar.

       Mange som har gått av med førtids- eller alderspensjon, må dessutan betale kontingent i nokre år etter at dei er ute av jobb, for å halde oppe dei fulle rettane sine.

       Eg vil da spørje finansministeren om han er einig i at vi nå har ein ny situasjon samanlikna med situasjonen under odelstingsdebatten for 20 år sia, og at ein derfor bør sjå på saka på nytt for å vurdere om dette er ei forskjellsbehandling som ut frå dagens situasjon bør reduserast eller fjernast.

Statsråd Jens Stoltenberg : Samfunnet og arbeidslivet forandrer seg hele tiden, og det er selvfølgelig store forskjeller på dagens arbeidsliv sammenliknet med det vi hadde da dette opprinnelig ble drøftet. Men jeg kan ikke se at det har skjedd ting som tilsier at vi skal endre regelverket på akkurat dette området. Hovedpoenget er at det i utgangspunktet ikke er fradragsrett for foreningskontingenter, men at det er gjort et unntak når kontingentene nærmest kan betraktes som utgifter til inntekts ervervelse, eller i hvert fall utgifter til foreninger som jobber med ting som har en direkte tilknytning til de inntektene folk har, og det er jo yrkesaktives forhold til fagforeninger.

       Det som er tilfellet for pensjonister og uføretrygdede, er at de gjennomgående har vesentlig lavere kontingenter. I LO-forbund er det vanlig at personer over 67 år er helt fritatt for å betale kontingent, og at førtidspensjonister og uførepensjonister betaler 75 kr pr. måned, mens yrkesaktive betaler 1,3 % av brutto lønn, dvs. opp til 280 kr. Så der er det store forskjeller, og det ivaretar selvfølgelig de hensynene du er ute etter.

Spørsmål 12

       Frå representanten Inga Kvalbukt til sosialministeren:

       « Personer med behov for økonomisk bistand er ved sosialkontoret blitt anbefalt å søke separasjon på et rent økonomisk grunnlag og mot personenes eget ønske.

       Hvordan vurderer sosialministeren en slik praksis? »

Spørsmål 13

       Frå representanten Syver Berge til kulturministeren:

       « I §10 i lov om offentleg målbruk heiter det: « Kongen skal minst kvart fjerde år leggje fram for Stortinget ei melding om målbruk i offentleg teneste. » Den førre meldinga kom i 1992, og Regjeringa har alt forsømt seg i høve til lova. Intensjonen med lovregelen er naturlegvis at det i kvar stortingsperiode skal vere høve til å kontrollere korleis lova vert etterlevd.

       Kva tid vil Regjeringa leggje fram stortingsmelding om målbrukslova? »

Spørsmål 14

       Frå representanten Astrid Marie Nistad til kulturministeren:

       « Då TV2 nyleg søkte etter radiojournalistar, presiserte kanalen at det skulle nyttast bokmål.

       Korleis vurderer kulturministeren at TV2 har ein språkpolitikk som på visse område utelukkar nynorsk? »

       Presidenten: Desse spørsmåla vert utsette til neste spørjetime.

       Spørsmål 15

Annelise Høegh (H) : Jeg har følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

       « I 1994 sa daværende barneminister Grete Berget at fedre bør få fulle fødselspenger under pappapermisjonen uavhengig av morens inntekt. Under behandlingen av velferdsmeldingen fikk Høyre med seg Stortinget på et vedtak om at fedre får fulle fødselspenger uavhengig av morens stillingsbrøk. Men i Aftenposten den 14. mars 1997 uttaler barne- og familieministeren at Regjeringen ikke har råd til regelendringene nå.

       Hvorfor følger ikke barne- og familieministeren opp Stortingets vedtak i familiepolitikken? »

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : La meg aller først få understreke at jeg ikke har sagt i intervjuet i Aftenposten at jeg ikke vil gi egne opptjeningsrettigheter til fedre - jeg vil si nesten snarere tvert imot - det står både i vårt partiprogram og i det langtidsprogrammet som nylig er presentert. Det jeg imidlertid sa, var at på det tidspunktet jeg ble spurt, kunne jeg ikke si akkurat når dette kunne skje.

       Etter gjeldende regelverk avhenger fars rett til fødselspenger av at mor har opparbeidet rett til fødselspenger gjennom yrkesaktivitet. Det betyr at en yrkesaktiv far - som representanten Høegh selvfølgelig er kjent med - ikke har rett til fødselspenger i situasjoner der mor før fødselen har vært student eller hjemmearbeidende.

       Far får jo i utgangspunktet utbetalt fødselspenger tilsvarende sin egen inntekt, men dersom mor før fødselen har arbeidet deltid, vil fødselspengeutbetalinga til far reduseres tilsvarende reduksjonen i moras arbeidstid. Bakgrunnen for denne bestemmelsen har bl.a vært å unngå dobbeltomsorg. En har lagt til grunn at en mor som har arbeidet deltid før fødselen, normalt vil gjenoppta samme stillingsprosent etter fødselen. Det vil i så fall ikke foreligge et fullt omsorgsbehov når far overtar permisjonen. Regelverket vil imidlertid kunne slå uheldig ut dersom en mor som har arbeidet deltid før fødselen, etter fødselen går ut i full stilling.

       Fedreutvalget har i NOU 1995:27, Pappa kom hjem, foreslått at en yrkesaktiv far skal få rett til fødselspenger i situasjoner der mor går ut i arbeid etter fødselen, uavhengig av mors situasjon før fødselen. Et stort flertall mente også at en yrkesaktiv far som tar permisjon, skal få rett til fødselspenger dersom mor er under utdanning.

       Utvalget mente videre at fars rett til fødselspenger må være basert på et reelt omsorgsbehov, og at far i prinsippet bare skal ha rett til reduserte fødselspenger dersom mor arbeider deltid etter fødselen. Imidlertid foreslo utvalget at fars fødselspenger ikke skal reduseres dersom mors arbeidstid utgjør minst 75 % av full stilling.

       Fedreutvalgets forslag innebærer at nye grupper av fedre vil komme inn under fødselspengeordninga, og at fedre kan få fulle fødselspenger når morens stillingsandel utgjør minst 75 % av full stilling.

       Slik jeg tolker Stortingets flertallsvedtak i forbindelse med behandlinga av velferdsmeldinga, er det rettet mot de fedre som i dag har rett til fødselspenger, men som får reduserte ytelser på grunn av at moren arbeidet deltid før fødselen. Dersom det åpnes for at far skal få fulle fødselspenger uavhengig av mors stillingsbrøk, vil det også i situasjoner der mor har en liten deltidsstilling, innebære at det åpnes for en stor grad av dobbeltomsorg.

       Jeg mener det er viktig at man i forbindelse med endring av regelverket på dette området bør prioritere å innføre selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for fedre, slik at grupper av fedre som i dag ikke har rett til fødselspenger i det hele tatt, kommer inn under ordninga. Samtidig bør retten til fødselspenger etter Arbeiderpartiets mening fortsatt knyttes opp mot at det foreligger et omsorgsbehov etter fødselen ved at mor går ut i arbeid eller utdanning.

       Det framgår av langtidsprogrammet at Regjeringa vil arbeide med sikte på selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for fedre, og det framgår videre at den konkrete utforminga av regelverket må utredes nærmere, bl.a spørsmålet om avkorting i forhold til engangsstønad ved fødsel, i forhold til deltidsarbeid etter fødselen m.v. I denne sammenhengen vil også spørsmålet om fars rett til fulle fødselspenger uavhengig av morens stillingsbrøk bli vurdert i samsvar med Stortingets vedtak.

       Som det framgår av artikkelen i Aftenposten, kan jeg ikke i dag si akkurat når vi vil fremme forslag om endringer i regelverket, men det vil bli fulgt opp, og jeg er selvfølgelig kjent med hva et flertall i Stortinget har sagt om saken.

Annelise Høegh (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg vet ikke riktig om det var statsrådens dårlige samvittighet som fikk henne til å påpeke innledningsvis hva hun ikke hadde sagt, men det var for så vidt riktig, det. Men det hun har sagt, og som står i Aftenposten, er at Regjeringen ikke har råd til disse regelendringene her og nå. Det synes jeg er et merkelig svar, en merkelig holdning fra en barne- og familieminister, som også har ansvar for likestilling.

       Stortinget vedtok altså i fjor - 14. mai 1996 - å be Regjeringen komme med forslag til hvordan man kan gi fedre bedre permisjonsrettigheter. Vi mener at dette er en av de viktigste måtene vi kan drive likestillingsarbeidet videre fremover på, og det ville forbause meg om barneministeren var uenig i det. Men ser hun ikke at behovet for barnehageplasser f.eks til en viss grad kan avlastes ved at fedre får bedre rettigheter? Ser hun ikke at det er å sende saken ut på ny remiss å vise til den neste langtidsprogramperioden? Det burde vært reagert fra Regjeringen innen dette storting går fra hverandre.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg kan berolige representanten Høegh med at jeg overhodet ikke har noen dårlig samvittighet i denne saken. Jeg har lenge vært og er svært opptatt av at vi bør få flere fedre til å ta ut en enda større del av foreldrepermisjonen enn det som er tilfellet i dag.

       Etter at vi innførte den såkalte fedrekvoten på en måned, har det vært en eksplosjon i antall fedre som tar ut permisjon. Før vi innførte det, var det om lag 4 %, og nå er det om lag 80 % av fedrene som tar ut de fire ukene. Jeg er minst like interessert som representanten Høegh i å få flere fedre til å ta ut enda mer, og på den veien er vi nødt til også å kunne gi fedre egne opptjeningsrettigheter, og så får vi se på hvordan vi skal utforme det og hvilke grenser vi i så fall skal sette for å få det til i praksis.

       Så svaret er: Vi skal følge det opp. Jeg er selvfølgelig kjent med hva Stortinget har sagt. Men det er ikke slik at hver gang en journalist spør deg om noe, så kan du alltid svare på akkurat når det vil bli fulgt opp. Det kan jeg heller ikke gjøre her i dag, men jeg gjentar det jeg sa i mitt hovedsvar, at dette skal bli fulgt opp, og jeg skal selvfølgelig komme tilbake til Stortinget på en skikkelig måte med saken så fort det er mulig å få det til.

Spørsmål 16

       Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har følgende spørsmål til vår olje- og energiminister:

       « Husholdningsabonnenter kan skifte strømleverandør fire ganger i året. Skal strømkunder nyte godt av rimeligere energi fra et alternativt energiverk fra 2. kvartal, det vil si fra 7. april 1997, må kontrakt hos nåværende leverandør sies opp innen 17. mars. Fordi mange energiverk foreløpig ikke har oppgitt pris for 2. kvartal, bidrar den lange fristen til å hindre konkurransen mellom energiverkene.

       Hva kan statsråden bidra med for å få husholdningsmarkedet til å fungere bedre? »

Statsråd Ranveig Frøiland : Det er ikkje noko anna land som har gjeve småkundane same tilgangen i kraftmarknaden som Noreg. Konkurransen vert ikkje hindra av krav om å installera kostbart og avansert målarutstyr ved byte av straumleverandør. Det er heller ikkje noko gebyr i samband med leverandørbytet.

       Etter mi meining er det no enkelt å byta leverandør. Kundane kan velja mellom fleire leverandørar, og Konkurransetilsynet har teke ansvaret for informasjon til kundane om tilbodet i marknaden.

       Eg meiner no at NVE og Konkurransetilsynet har utvikla dette systemet rimeleg raskt. Ein må hugsa på at dei ikkje har hatt nokon andre land å sjå etter. Men vi har framelis ambisjonar om å gje sluttbrukarane endå betre vilkår. Det er tekniske årsaker til at hushaldningskundane førebels kan byta leverandør berre ein gong i kvartalet, og at varslingsfristen er tre veker.

       NVE har utvikla løysingar som gjer det enklare for nettselskapa å handtera leverandørskifte. Når desse løysingane vert tekne i bruk, vert det mogeleg for småkundane å byta leverandør kvar veke. Det vert også mogeleg å setja ned kundane sin frist på tre veker for å varsla nettselskapa om leverandørbyte. NVE tek sikte på å innføre systemet frå neste år.

       Førre veka vart dei e-verka som selde rimelegast straum, nedringde av småkundar som ville byta leverandør frå 7. april. I samband med denne fristen samla Konkurransetilsynet inn prisar frå ca 40 e-verk, og dei fem e-verka med dei lågaste prisane vart offentleggjorde. Fleire e-verk har senka prisane sine den seinaste tida. Eg tek interessa for prisar og leverandørbyte som eit signal på at marknaden no verkar stadig betre.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg er enig med statsråden i at Norge er et foregangsland. Men vi har ennå en god del sperrer i systemet som gjør at husholdningsabonnentene som vi nå snakker om, har en langt høyere strømpris enn det som er nødvendig i forhold til markedet. Vi står jo nå foran en vår med vårflom, vi har hatt stor nedbør i fjellet osv. Hvis vi klarer å løse opp disse sperrene, vil vi gjøre det mulig for husholdningsabonnentene å tegne langt bedre kontrakter enn det vi har opplevd fram til nå, eventuelt langsiktige ettårs- eller toårskontrakter som også sikrer dem mot manipulasjon fra energiverkenes side. Vi vet at det har vært problemer med toprissystem. Enkelte kommuner har én pris for egne innbyggere, en annen for kunder utenfor eget forsyningsområde. Vi vet også at det er samarbeid energiselskapene imellom. Vil statsråden bidra til å underlette markedet f.eks ved å pålegge kraftselskapene å innrapportere strømprisene ved prisendringer?

Statsråd Ranveig Frøiland : Eg vil berre gjenta: Eg meiner at marknaden faktisk er godt tilgjengeleg for småkundane no, men det kan, som eg har sagt, gjerast betre.

       Når det gjeld nettselskapa, er det tekniske årsaker til at det ikkje går an å byta oftare enn fire gonger, slik det er i inneverande år, men dei tek sikte på å ta i bruk det nye systemet frå neste år. Eg trur at dei sperrene som representanten Hedstrøm snakka om, er i ferd med å verta overvunne. Det er som sagt rett at vi skal gjera det lettare å skifta e-verk, og med alt arbeidet som har vore gjort i denne tida, har det jo berre gått rette vegen.

       Når det gjeld toprissystemet, vil eg berre gjenta det eg har sagt tidlegare, at eg synest det er riktig at det må vera kommunen sitt eige val korleis dei vil selja kraft.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for tilleggssvaret.

       Jeg er helt enig i at det går den riktige veien. Men allikevel er det min oppgave som opposisjonspolitiker å påpeke de feilene og de hindringene vi ennå ser i systemet.

       Det som en del husholdningsabonnenter opplever når de henvender seg til ett og samme energiverk, er at informasjonen de får, ofte er forvirrende og villedende. De kan oppleve å få opplyst svært forskjellige beløp i øre pr. kWh ved henvendelse til ett og samme kundekontor. Jeg vet at noen ganger er fastavgiftene inkludert, eller andre avgifter, overføringspriser osv. kan være inkludert. Vi trenger et system der kundene på en enkel og grei måte kan sammenligne de forskjellige tilbudene uten at energiselskapene har muligheter til å manipulere dette for å maskere den reelle prisen. Hva kan statsråden bidra med her? Mener hun at NVE og Konkurransetilsynet gjør sin oppgave godt nok på dette området?

Statsråd Ranveig Frøiland : Eg vil berre seia til energiselskapa sitt forsvar at dei er veldig opptekne av desse tinga som Hedstrøm peikar på. Dei òg meiner at dei kan verta betre, sjølvsagt, med å gje informasjon. Eg trur ikkje det er nokon som tek sikte på å manipulera. Men ting tek tid. Det har òg teke tid for energiselskapa å gå over til å vera i ein marknad som skal fungera. Dei er opptekne av å gjera alt det beste dei kan for å gje den rette informasjonen til kundane.

       Når det gjeld spørsmålet om NVE og Konkurransetilsynet gjer jobben sin, meiner eg at dei gjer det, og dei er sjølvsagt òg interesserte i å gjera det endå betre for småkundane sin del.

Spørsmål 17 Frå representanten Mimmi Bæivi til justisministeren:

       « I media er det den siste tiden kommet fram påstander om en omfattende prostitusjon flere steder i Finnmark.

       Hvilke tiltak vil justisministeren iverksette for å løse disse problemene? »

Spørsmål 18

       Frå representanten Lisbeth Holand til justisministeren:

       « Under behandling av St.meld.nr.22 (1995-1996) om sivil tjenesteplikt våren 1996, ba Stortinget om at tjenestetida for sivile tjenestepliktige snarest ble satt ned i tråd med at tjenestetida i militærforsvaret er blitt nedkorta.

       Når vil redusert tjenestetid for sivile tjenestepliktige bli iverksatt? »

Spørsmål 19

       Frå representanten Lisbeth Holand til justisministeren:

       « I norske asylmottak lever i dag mange flyktninger som har fått avslag på søknad om asyl/oppholdstillatelse, men som det ikke er mulig å returnere til heimlanda enten fordi forholdene er for utrygge eller fordi det opprinnelige heimlandet nekter å ta imot dem. Disse har i dag verken arbeidstillatelse eller rett til skolegang/studier. Mange har levd i en slik passiviserende, usikker tilværelse i mange år.

       Hva vil justisministeren gjøre for å unngå slike forhold? »

       Presidenten: Desse spørsmåla er utsette til neste spørjetime.

       Dermed er spørjetimen for i dag slutt.