Sak nr. 1
Innstilling fra kommunalkomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Eva Lian og Ola T Lånke om å be Regjeringen fremme forslag om endring i § 46 nr. 4 i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. slik at arbeidstida for yrkesgrupper som går i tredelt turnus likestilles med de som går i helkontinuerlig skiftarbeid (Innst.S.nr.133 (1996-1997), jf. Dok.nr.8:02 (1996-1997))

TALERE:

       Leif Lund (A) : Sakens ordfører, Rune Kristiansen, er syk i dag, så jeg skal på vegne av ham framføre Arbeiderpartiets syn i denne saken.

       Denne saken har ikke vært noen lett sak for Arbeiderpartiet. Jeg er selv leder av den største samorganisasjonen for faglig tillitsvalgte i Bergen, og vi er kjent med at arbeidstakere innenfor helsesektoren har svært tunge jobber. Men når vi til slutt faller ned på å avvise denne saken, er det fordi vi i hovedsak mener at dette må reguleres av partene i arbeidslivet.

       I Dok.nr.8-forslaget som er fremmet, hevdes det at arbeidsmiljøloven hittil har fungert diskriminerende med tanke på at arbeidstakere i helse- og omsorgssektoren som arbeider tredelt turnus i lovens forstand, har to timer lengre arbeidstid i uken enn arbeidstakere i helkontinuerlige skiftordninger i industrien. Grunnen til denne forskjellen i arbeidstid er at de som arbeider turnus, jobber flere timer på dagtid enn det en skiftarbeider gjør. Forslagsstillerne hevder at dette er irrelevant fordi en må se på hvilke totale belastninger en vaktordning medfører. De hevder at forskning har bevist at belastningen er like stor for begge disse gruppene, og mener at skillet mellom døgnkontinuerlig turnusarbeid og helkontinuerlig skiftarbeid er et tradisjonelt og urimelig skille mellom kvinnearbeid og mannsarbeid. Som kjent er det inngått avtaler mellom partene i arbeidslivet om arbeidstid som er kortere enn arbeidsmiljølovens bestemmelser angir. For å si det enkelt har ingen av de gruppene som har slike avtaler, fått dem gjennom behandling i Stortinget. Men dersom loven endres, vil det også få konsekvenser for de avtaler som er inngått.

       Vi har i dag ingen oversikt over hvor mange som vil bli omfattet av likestilling mellom tredelt turnus og helkontinuerlig skift. Det er innen flere bransjeområder ulike turnuser og skiftordninger med ulike belastninger - jeg vil f.eks peke på servicenæringen og transportnæringen. Skal vi gå inn i en diskusjon om endringer i arbeidstidsordninger med bakgrunn i de belastninger disse medfører, må arbeidstidsbestemmelser utredes for flere ulike turnuser og skiftordninger for å få avklart hvilke endringer som er aktuelle å foreta. Det kan f.eks bli aktuelt å se på skiftarbeid som i større eller mindre grad utføres om natten, og arbeid som i ulik grad går inn i helgedøgnet. Men også definisjonen av hva som er sammenlignbar turnus, må belyses. Det er altså et relativt komplisert saksfelt.

       Det har også vært viktig for Arbeiderpartiet i denne saken at det er Arbeidstilsynet som har kompetanse til å vurdere om en konkret turnusordning etter loven er sammenlignbar med helkontinuerlig skiftarbeid. Som sagt har vi stor sympati for sykepleierens arbeidsbelastning, men vi kan ikke se at Stortinget er rett adresse i denne sammenheng. Det vil i tillegg være direkte uansvarlig dersom Stortinget skulle gå inn for en lovendring som griper direkte inn i avtaler mellom partene i arbeidslivet. Det vil også være uansvarlig å foreta en slik forandring uten å vite hvilke grupper og hvor mange som kan bli omfattet av dette, eller hvor mye det vil koste.

Eva Lian (Sp) : Atter en gang finner Arbeiderpartiet og Høyre hverandre når det gjelder å vedta eller avvise en sak her i Stortinget. Denne gangen handler saken om et lenge uttalt og rettferdig krav om å likestille arbeidstiden for mannsdominerte yrkesgrupper i industrien som går i helkontinuerlig skiftarbeid og har en arbeidstid på 33,6 timer pr. uke, med kvinnedominerte yrkesgrupper i helsesektoren, som går i sammenlignbart døgnkontinuerlig tredelt turnusarbeid og har en arbeidstid på 35,5 timer pr. uke. Arbeidsmiljølovutvalget erkjente allerede i 1992 at belastningene ved turnusarbeid er minst like store som ved skiftarbeid. Men å rette opp loven slik at dette følges opp, vil ikke Arbeiderpartiet og Høyre.

       Forslaget handler ikke om alle som går i turnusarbeid, men om grupper som har det aller mest belastende turnusarbeidet, med vakter om nettene, i helgene, på ettermiddager og formiddager i usystematisk rekkefølge. « Det blir for dyrt. Dette er en sak for partene i arbeidslivet. Vi får enda større sykepleiermangel. » - sier Arbeiderpartiet og Høyre. Econ Senter for økonomisk analyse har beregnet kostnadene til maksimalt 290 mill. kr ved å innføre denne lovbestemmelsen. Det er mange penger, men dersom en mener noe med likestilling og lik lønn for arbeid av lik verdi, må en også være villig til å bruke noe penger. Det holder ikke med fagre ord og sympati - og da tenker jeg på det representanten Lund uttrykte nylig.

       Likestilling koster penger, men det koster ikke så mye at det er grunn nok til å forskjellsbehandle manns- og kvinnedominerte yrker. Econ har også sett på timelønnen for en industriarbeider kontra timelønnen til en sykepleier og en hjelpepleier, og kommet fram til at selv med den endring som ligger i forslaget om å likestille døgnkontinuerlig tredelt turnus med helkontinuerlig skiftarbeid, vil allikevel industriarbeiderens timelønn være høyere enn både sykepleierens og hjelpepleierens.

       Jeg er svært skuffet over Arbeiderpartiet i denne saken - Arbeiderpartiet, og særlig Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, som har stått på og fortsatt sier de står på for likestilling. Hvordan kan de da forsvare å si nei til denne lovendringen? Hvor blir det av troverdigheten? Er det det faktum at det ikke er LO som har foreslått denne lovendringen, som er grunnen til Arbeiderpartiets negative holdning? Er det fordi denne arbeidstidsreduksjonen dreier seg om kvinnedominerte yrkesgrupper, og at det derfor ikke er like viktig å jobbe fram dette i loven som redusert arbeidstid for skiftarbeiderne, som LO jobbet fram og fikk gjennomslag for? Jeg lurer, og jeg må spørre.

       Det at begrunnelsen er at det allerede er for få sykepleiere i dette landet, er ikke noe godt argument, men det er en unnskyldning for ikke å gjøre noe. De fleste av oss kan tenke oss å jobbe mer bare den jobben vi gjør, blir satt pris på og anerkjent. En slik lovendring som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti her foreslår og får støtte for av SV, og dessverre bare SV - Arbeiderpartiet og Høyre sitter på sidelinjen og overlater dette til partene i arbeidslivet - vil nettopp føre til økt anerkjennelse for det meget viktige arbeidet folk i helsesektoren utfører. Det vil kunne bidra til at mange av dem som i dag går i deltidsstilling, vil vurdere å øke sin stilling. Dermed får en den motsatte effekt, nemlig flere syke- og hjelpepleiere som arbeider i full stilling. For meg er det ubegripelig at ikke Likestillingsombudets uttalelse om at arbeidsmiljøloven § 46 nr 3 og 4 slik den lyder og praktiseres, faktisk er i strid med likestillingsloven, fører til at Stortinget er villig til å endre loven. Det kan ikke være riktig at Stortingets flertall med viten og vilje ikke vil rette opp lover som slår hverandre i hjel. Når en i tillegg blir gjort oppmerksom på motsetningene mellom disse lovene, er det allikevel ikke flertall for å rette opp feilen. Forstå det den som kan!

       Jeg har også sett på det som ble sagt da vi i Stortinget behandlet endringene i arbeidsmiljøloven høsten 1994. Da uttalte nåværende barne- og familieminister Sylvia Kristin Brustad:

       « Å sidestille turnus- og skiftarbeid er slik jeg ser det, et rettferdighetskrav, og derfor er jeg glad for at det blir tatt initiativ til å se nærmere på denne saken, og at vi får den tilbake som egen sak i Stortinget. »

       Nå er den her som egen sak. Jeg tar med dette opp forslag nr. 1 i innstillingen.

       Det bør være lov å mene både at dette er rimelig - og at det er et urimelig krav. Etter det jeg vet, satte Norsk Sykepleierforbund dette likestillingskravet på tredjeprioritetsplass ved de siste tarifforhandlingene. Dermed var kravet for lavt prioritert til å få gjennomslag. Det er derfor et forslag som hører hjemme i tarifforhandlingene, vi nå har fått brakt inn i Stortinget. Stortinget bør av den grunn være særlig varsom med å innrømme kravet. Det er ikke Stortingets oppgave å drive lønnsforhandlinger.

       Loven slik den lyder i dag, har ved praksis vist seg å hjemle nedsettelse av arbeidstid, og i NOU 1992:20 uttaler det nedsatte Arbeidsmiljøutvalget, hvor også Norsk Sykepleierforbund gjennom sin hovedorganisasjon var representert, følgende om å likestille tredelt turnusarbeid med helkontinuerlig skiftarbeid:

       « Dette er dessuten et område som bør kunne reguleres gjennom tariffavtale. »

       Forslaget har mange, og kanskje ikke for alle like synlige, konsekvenser i seg. En av disse konsekvensene kom også svært klart fram i den alt nevnte offentlige utredningen fra 1992. Angående kravet om å endre § 46 nr. 4 slik at helsebelastende arbeidstidsordninger gir rett til samme lengde på arbeidstiden som helkontinuerlig skift, uttalte utvalget seg slik:

       « De samfunnsøkonomiske konsekvensene av slik endring anslås til å bli såvidt store, at utvalget ikke ønsker foreslå noen endring på dette punkt nå. »

       Jeg vil igjen minne om at partene var med i utvalget.

       Hva er så situasjonen i dag? Er det tenkelig at utvalget ville ha kommet til en annen konklusjon? Etter min mening er svaret nei. Og jeg går faktisk ut fra at utvalget ikke bare hadde vurdert sitt nei ut fra samfunnsøkonomiske konsekvenser, men også ut fra det faktum at en arbeidstidsnedsettelse i dag ville kunne øke den allerede dramatiske mangel på sykepleiere og annet pleie- og omsorgspersonell. Jeg har stor sympati for alle de yrkesutøvere som arbeider med mennesker som trenger behandling og annen hjelp, og jeg er glad for at disse yrkesutøverne i siste lønnsoppgjør oppnådde et relativt godt resultat. Det forhindrer meg ikke i å si fra at forslaget vi i dag skal stemme over, ikke bør vedtas. Innerst inne tror jeg Norsk Sykepleierforbund har forståelse for det, for daglig leser vi i avisene om kommunenes problemer med å få tak i sykepleiere, hjelpepleiere, vernepleiere, barnevernspedagoger etc. Gruppene av yrkesutøvere forslaget handler om, er således mange flere enn forslagsstillerne synes å være klar over.

       På forespørsel til Arbeidsdirektoratet den 14. mars i år fikk jeg opplyst at det er meldt 1 900 ledige stillinger for sykepleiere og 1 200 for hjelpepleiere. Dette er en økning på vel 1.000 ledige stillinger på ett år. Etterspørselen er altså mye større enn tilbudet. I en slik situasjon må vi først og fremst ta hensyn til den svakeste parten, og det er - for å si det i klartekst - ikke personellet, men pasienten.

       Forslagsstillerne synes å være ukjent med det faktum at Regjeringen dessverre ikke har maktet å få ned helsekøene, men tvert om har ført en politikk som har bidratt sterkt til økte helsekøer. Sist fikk denne politikken enda en omdreining, da Regjeringen nektet et privat sykehus å opprette 17 nye senger. For Høyre fortoner det seg som den reneste meningsløshet å fremme forslag nå som vil sette enda flere syke- og behandlingstrengende mennesker inn i køene.

       En annen mulig konsekvens av nedsatt arbeidstid for arbeidstakere som går tredelt turnus, er en ytterligere økning i mangelen på syke- og hjelpepleiere med ca 1.000. Dette er beregninger som er gjort av Econ. Forutsetningen for beregningene er at alle som går tredelt turnus, tar ut timereduksjonen på 1,9 timer i uken. Det er vel slik at noen av personellet vil velge å arbeide samme tid som før bl.a for å tjene litt mer. Men mest sannsynlig er det at de fleste vil velge å ta ut timereduksjonen. Dette harmonerer også best dersom Norsk Sykepleierforbunds hovedargumenter i lønnskampen, nemlig at yrket er særdeles belastende, legges som premiss.

       Også Econ mener at Sykepleierforbundet overdriver i synet på en « faktisk tilgjengelig kapasitet ». Econ sier følgende:

       « Vi har grunn til å tro at den faktiske « tilgjengelige » kapasitet hos eksisterende personell er lavere enn det svarene i undersøkelsen bekrefter. »

       Det bør derfor ikke være tvil om at en innfrielse av Norsk Sykepleierforbunds krav nå vil føre til svært negative konsekvenser for våre muligheter til å ivareta sykes og omsorgstrengendes behov. Dessuten vil en ytterligere forverring av personellmangelen i neste omgang øke presset på lønningene. Sett i dette perspektivet er Sykepleierforbundets krav om likestilling med helkontinuerlig skiftarbeid også et ledd i en lønnskamp.

       Jeg mener forslagsstillerne har valgt å fokusere på likestilling i den grad at de har glemt å vurdere sitt forslag i den helhet som er nødvendig. Representanten Eva Lians innlegg var en bekreftelse på det. Ikke bare vil forslaget - om det blir vedtatt - sette pasienter og omsorgstrengende i en fortvilt situasjon, det vil også kunne tvinge fram en overgang fra tredelt til firedelt turnus. Med en nedkorting på 1, 9 timer i uken vil tredelt turnus ikke være mulig. Ved en eventuell overgang til firedelt turnus vil mangelen på personell forsterkes ytterligere. Faktisk vil en slik overgang kreve en bemanningsøkning på 25 % for å opprettholde dagens pleiertetthet.

       Jeg mener forslagsstillerne kan være sjeleglad for at det er partier som tar ansvar for de syke og omsorgstrengende, slik at de slipper å måtte stå til ansvar for forslagets konsekvenser.

       Selv om det nå utdannes flere sykepleiere enn noensinne, er det nødvendig at Regjeringen vurderer virkemidler for å få dekket et reelt og tilsynelatende stadig økende behov for sykepleiere og omsorgsarbeidere. Dette må gjøres i et helhetsperspektiv, hvor alle sider ved disse yrkesgruppenes lønns- og arbeidssituasjon blir vurdert, også likestillingsperspektivet. I en slik vurdering må tjenesteaspektet stå i sentrum, nemlig at det er syke og omsorgstrengende som skal betjenes på en best mulig måte.

       Høyres forslag, som går på legging av turnus eller - med andre ord - å sette opp en best mulig arbeidsplan, fremsettes fordi erfaringene har vist at svært mange verken kan eller vil legge turnus slik at den tjener både pasientene og de ansatte. Ofte legges arbeidsplanen mer eller mindre mekanisk og brukes ikke som det styringsverktøy den bør og kan være. Dersom turnus blir brukt fornuftig, vil den kunne styre arbeidet og arbeidsbelastningene på en effektiv og rasjonell måte. Det vil betinge fleksible løsninger, slik at bemanningen er størst når behovet er størst, og reduseres ved behovsreduksjon. På denne måten vil også personellets belastninger bli mindre. En god turnus vil med andre ord være til glede for alle impliserte, selv om en omlegging i første omgang kan støte an mot vanetenkning og organisasjonsmakt. Målet for arbeidsplanene må være å få personellet på rett plass til rett tid, tjene pasienten best mulig og få ressursene til å strekke bedre til. Jeg vil oppfordre Regjeringen til å gå gjennom turnussystemene slik de i dag praktiseres, både for sykepleiere og omsorgs- og pleiepersonell og for leger. Her kan det være mye å vinne.

       Herved fremmer jeg på vegne av Høyre forslag nr. 2, som er tatt inn i innstillingen.

       Børre Rønningen (SV) : Dei siste fem åra har spørsmålet om å likestille tredelt turnus for yrkesgrupper i helsevesenet med heilkontinuerleg skiftarbeid i industrien vandra i mange instansar, vorte vurdert og utgreidd - fyrst i Arbeidsmiljølovutvalet, så i departementet, så i Stortinget, så i høyring hos partane i arbeidslivet med varsel om gjennomgang av departementet på nytt denne våren, jf. m.a. brev frå Kommunal- og arbeidsdepartementet til kommunalkomiteen, dagsett den 13. januar 1997, i samband med framlegget frå Lian og Lånke.

       Arbeidsmiljølovutvalet erkjende alt i 1992 at belastninga ved turnusarbeid ofte er like stor som ved skiftarbeid, og det er grunn til å understreke at helsepersonell i tredelt turnusarbeid har ein tøff og slitsam arbeidsdag, ofte med store psykiske og fysiske utfordringar. Dette medfører igjen relativt stort sjukefråvær og aukande uføretrygding. Samtidig er dette sterkt kvinnedominerte yrke med eit klart likestillingsperspektiv i kravet om 33,6 timars veke i turnusopplegg.

       Likestillingsombodet har i ei utsegn til m.a. SVs parlamentariske leiar den 12. desember 1996 påtalt at forskjellsbehandlinga i lov- og avtaleverk er i strid med likestillingslova, og kommunalkomiteen var heilt samd i dette ved revisjonen av arbeidsmiljølova hausten 1994. I Innst.O.nr.2 (1994-1995) heiter det:

       « Helkontinuerlig skiftarbeid har to timer kortere ukentlig arbeidstid enn døgnkontinuerlig turnusarbeid. Komiteen viser også til at mens helkontinuerlig skiftarbeid blir praktisert i mannsdominerte yrker blir døgnkontinuerlige ordninger brukt i kvinnedominerte yrker, først og fremst i helsesektoren.

       Komiteen kjenner til at det gjennom undersøkelser er påvist at store arbeidstakergrupper innen helsesektoren slutter i turnusarbeid på grunn av utslitthet og belastningslidelser, og at arbeidstidsordningene er en av årsakene til dette. »

       Og komiteen bad departementet fylgje utviklinga nøye, ta kontakt med fagrørsla og eventuelt kome tilbake til Stortinget med framlegg til endringar i arbeidsmiljølova.

       Det kan sjå ut som Høgre og Arbeidarpartiet heilt har gløymt det dei var med på, når dei i dag argumenterer mot sine eigne formuleringar i innstillinga frå ein samrøystes komite i 1994, formuleringar som med tyngd i dag får fornya støtte m.a. frå Norsk Sykepleierforbund, Norsk Helse- og Sosialforbund, YS og AF. Om NHO og KS har ei anna oppfatning, så hadde eg for så vidt ikkje rekna med at Arbeidarpartiet einsidig ville fylgje dei argumenta.

       Likestillingsperspektivet, ulike belastningsskadar m.m. er nemnt, men ei endring anten av lovverket eller gjennom forhandlingar vil gje samfunnsøkonomisk gevinst gjennom mindre sjukefråvær, færre uføretrygda og ved at fleire held ut i arbeid utover 45 år. I tillegg er det grunn til å tru at fleire vil jobbe meir, utvide deltidsbrøken, eventuelt gå over i full jobb dersom arbeidsgjevar legg tilhøva til rette for det. Det går på å leggje til rette for barnehageplass og eventuelt fleire heiltidsstillingar.

       Econ har, som representanten Lian var inne på, rekna ut at kostnadene ved reforma maksimalt vil utgjere 290 mill. kr årleg, samtidig som ein utan auke i stillingsbrøken treng mellom 500 og 1.000 nye helsearbeidarar, som i dagens situasjon sjølvsagt, er ei kjempestor utfordring når utdanningskapasiteten ikkje er stor nok. Men reforma kan lokke heimeverande helsepersonell, helsepersonell tilsett i andre sektorar, offentleg som privat, til å søkje seg til helse- og omsorgsoppgåver i offentleg regi dersom me gjer ei endring.

       Me skal også hugse at departementet, slik komiteen i si tid bad om, har gjennomført ei høyring med partane i arbeidslivet. Dette materialet er lova framlagt i vår, og det hadde såleis høvt at alt dette materialet hadde vorte lagt til grunn for behandlinga av Innst.S.nr.133 i dag. Det er på det reine at det er fortolkinga av arbeidsmiljølovas § 46 nr. 4 som skaper konfliktar og problem. Det er for stort rom for skjønn, og Arbeidstilsynet og departementet har så langt ikkje skore igjennom.

       SV ynskjer difor subsidiært her i dag å gjere framlegg om ein fornya kontakt med partane i arbeidslivet med sikte på ei endeleg formell avklaring av lovgrunnlaget og slik få avklart om ulikt turnusarbeid kan avtalast partane imellom utan lovendring. Lønnsoppgjeret pågår no i desse dagar, og det ville vere rimeleg å ta dette opp der.

       Til slutt vil eg få setje fram framlegg nr. 3, som er tatt inn i innstillinga.

       Denne saken har en lang forhistorie. Det vil føre for langt å gå inn på den her, men det er over 20 år siden Skiftarbeiderutvalget fortok en grundig gjennomgang av de ulike sider av skiftarbeid og påpekte at det var behov for mer forskning omkring, som det het, « det stigende antallet skiftgående kvinners situasjon ». Det er i dag klare holdepunkter for at det er en sammenheng mellom arbeidstidens lengde, organisering og helsemessige og arbeidsmiljømessige konsekvenser. Nyere forskning har vist at uregelmessig livsførsel som følge av vaktskifter er spesielt belastende og fører til helseskader.

       Resultatet ser vi i helsesektoren, ved at et urovekkende antall hjelpepleiere og sykepleiere enten slutter tidlig på bakgrunn av belastningsskader, eller av samme grunn går over til deltidsarbeid. Dette forteller ikke minst også om en svært uheldig utvikling som rammer de faglige miljøene ved institusjonene og bidrar til å svekke kvaliteten på det arbeid som utføres. Det betyr ikke minst også at pasientene må forholde seg til mange flere pleiere enn om alle gikk i full stilling. Det er derfor underlig at Høyres representanter våger å spille på frykten for lavere pleiertetthet og derved svekket omsorg for å kunne begrunne sin motstand mot likestillingskravet fra helsearbeiderne. Det er skuffende at de på denne måten må ty til et så lett gjennomskuelig knep som det å sette pasienter og pleiere opp mot hverandre.

       Arbeiderpartiets representanter har i innstillingen valgt en annen fremgangsmåte, nemlig å komme unna forslaget ved å si minst mulig. Det eneste de sier er at loven er ok, dvs. at det er hjemmel for å innføre redusert arbeidstid når det gjelder turnusordninger som er sammenliknbare med helkontinuerlig skiftarbeid, men at det vel å merke er opp til Arbeidstilsynet ved skjønn å definere hva som er sammenlignbart turnusarbeid. Og der ligger nok hunden begravet. Historien har vist at til tross for iherdige forsøk gjennom ulike tarifforhandlinger har det ikke lyktes å få aksept for at tredelt turnusarbeid er like belastende som helkontinuerlig skiftarbeid og derfor må behandles likt i forhold til arbeidstid. Man har hele veien blitt konfrontert med at loven opererer med en forskjell på 1,9 timer i ukentlig arbeidstid.

       Kristelig Folkeparti har tatt konsekvensen av dette faktum og gått inn for å justere loven slik at den ikke

       lenger skal hjemle en urimelig forskjellsbehandling. Det kan ikke være tvil om at når det er dokumentert at loven bidrar til å opprettholde en slik skjevhet, er det lovgivers - dvs. Stortingets - klare plikt å rette opp dette.

       Det er også grunn til å forundres over at Arbeiderpartiet, som mer enn noe annet parti har vært fanebærer for likhet og likestilling i samfunnet, i denne saken er så til de grader baktungt. Jeg skal avstå fra å skjele til motiver, og enhver får gjøre sine egne tanker om det.

       Arbeidsmiljøutvalget vurderte også denne saken i sin tid og kom til at det var grunnlag for å likestille turnusarbeid og skiftarbeid, men ville ikke fremme forslag fordi man ikke hadde vurdert de økonomiske konsekvensene. Det har vært gjort senere. Vi har i innstillingen vist til en beregning fra Econ Senter for økonomisk analyse som viser at kostnadene ved en nedsettelse av arbeidstiden som foreslått, ikke vil overstige 290 mill. kr. Det må vel sies å være beskjedent sammenliknet med hva andre reformer de senere årene har kostet samfunnet.

       Jeg konstaterer at denne saken ikke dreier seg om verken uoverkommelige kostnader eller sunn logikk, men kun mangel på politisk vilje, og da er man like langt. Da strekker tydeligvis verken likestillingsombudet eller andre krefter til. Jeg tillater meg likevel å koste på meg et ørlite håp om at om forslaget blir nedstemt i dag, er saken likevel ikke en tapt sak. Den er for god til det. Jeg viser for øvrig til våre merknader i innstillingen.

Erling Folkvord (RV) : Etter RV sitt syn er det eit utmerkt forslag som er tatt opp av forslagsstillarane i denne saka. Det handlar om å få gjort slutt på ei systematisk kvinnediskriminering som er innarbeidd både i lovgiving og i tariffavtalesystemet i Noreg. Vi fann den systematiske kvinnediskrimineringa i praktiseringa av den gamle arbeidarvernlova. Den følgde med over i arbeidsmiljølova i 1977, og den overlevde lovendringa her i Stortinget hausten 1994.

       Men eg må seie at det er mye eg er forundra over. Spesielt er eg forundra over at både komiteen og debattantane så langt gir inntrykk av at det er slik at alle som går i tredelt turnus, i omsorgsyrka stort sett, har ei lengre arbeidstid enn dei som jobbar heilkontinuerleg skift i dei tradisjonelle industriyrka o.l. Ja, Høgre sin talar, Liltved, gjekk så langt som å seie at dersom ein fekk ei ordning der dei som arbeider tredelt turnus, blir likestilte med dei som har heilkontinuerleg skiftarbeid, « vil tredelt turnus ikke være mulig ».

       Eg undrar meg over å høyre sånt snakk. Sjølv vart eg kjend med denne problematikken som fagforeiningsleiar for 20 år sidan, da eg arbeidde med å sortere tredelte turnusplanar i den kategorien som har rett til å ha den aller kortaste arbeidstida, og den kategorien som skal ha to timar lengre arbeidstid i veka. For min eigen del har eg storparten av dei siste 20 åra livnært meg med tredelt turnusarbeid, men på institusjonar som har hatt den kortaste arbeidstida, noko som ifølgje Høgre sin talar, Liltved, ikkje skal vere mogleg.

       Men dersom ein begynner å gå inn på detaljane her og ser på kva for yrke eller kva for kategoriar innanfor tredelt turnus som har den kortaste arbeidstida - altså likestilt med heilkontinuerlege skift - og kven som jobbar to timar meir, blir kjønnsdiskrimineringa/kvinnediskrimineringa enda meir synleg. Men nettopp i mange institusjonar eller institusjonskategoriar hadde det for mange yrkesgrupper vore heilt enkelt å gjennomføre at når ein jobbar tredelt turnus, da har ein rett til å ha same arbeidstid som dei som jobbar heilkontinuerleg skift i industrien.

       Eg synest også det er grunn til å understreke at den beinharde rasjonaliseringa og effektiviseringa som har skjedd særleg innanfor omsorgs- og pleieinstitusjonar og på sjukehusa i dei siste 20 åra, har gjort det enda meir utoleleg å halde oppe den altfor lange arbeidstida. Etter RV sitt syn er det 6-timarsdag som er svaret på denne problematikken, men iallfall på kort sikt å få fjerna den grove kvinnediskrimineringa som vi har i arbeidsmiljølova § 46 punkt 3a, er heilt nødvendig.

       RV vil derfor sjølvsagt støtte forslag nr. 1, frå Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti. Vi vil også støtte forslag nr. 3, frå SV, sjølv om det vel er ein veg å gå som det er meir tvilsamt om vil føre fram. Men det er riktig å prøve alle moglegheiter.

       Det er somme som prøver å framstille eit lovendringsforslag som uttrykk for lønnsforhandlingar, og at det ikkje må gå føre seg i Stortinget. Det er forsøk på ansvarspulverisering, og det er tull.

       Likså vel som vi har lovgiving som fastset ei kjønnsdiskriminerande arbeidstidsordning, kan vi sjølvsagt vedta ei lovgiving som ikkje er kjønnsdiskriminerande. Det eine er ikkje noko meir uttrykk for lønnsforhandling enn det andre. Dette er berre eit forsøk frå nokre parti på å snike seg unna det at stortingsfleirtalet er ansvarleg for at den innarbeidde kjønnsdiskrimineringa i lovgivinga skal bestå. Det er Stortinget sitt ansvar å fjerne dei kjønnsdiskriminerande bestemmingane i lova, og da vil sjølvsagt tariffavtala kome til å bli tilpassa det etter at det er vedtatt her i Stortinget.

John Alvheim (Frp) : Da Fremskrittspartiet ikke er medlem av kommunalkomiteen, har jeg ikke fått lov til å være med og jobbe med innstillingen.

       Jeg vinkler mitt innlegg og min tilkjennegivelse av støtte til forslaget ut fra to forhold. Det ene er at her har vi med et rettferdighetsprinsipp å gjøre som Stortinget i høyeste grad må ta et ansvar for. Det andre er at ved å gå inn for forslaget slik det foreligger, og la turnusarbeidere i sykehus og i helsevesenet for øvrig bli likestilt med skiftarbeidere, vil vi ikke, som Høyre sier, få mindre tilgang på helsepersonell - vi vil få større tilgang på helsepersonell. Der er forskjellen i vurderingen. Og når Høyre både i innstillingen og i innlegget her taler for det motsatte, må jeg i all beskjedenhet kunne si at dette vitner om at Høyre har liten kunnskap om hva som skjer og hva som foregår i våre sykehus.

       I dag er det jo slik at 40 % av sykepleierne og hele 70 % av hjelpepleierne jobber i deltidsstilling. Hoved-

       grunnen til dette er ikke bare mangel på stillingshjemler, men rett og slett at belastningen blir for stor. Kunne vi her få redusert timetallet med ca to timer, som det her legges opp til, for å komme likt med skiftarbeiderne, føler jeg meg ganske sikker på at vi vil få større tilgang både på sykepleiere og på hjelpepleiere til våre sykehus enn tilfellet er i dag. Jeg har foreløpig ikke hørt at noen verken har skrevet eller uttalt fra denne talerstol at man betviler den arbeidsbyrden sykepleiere og hjelpepleiere har i sin tjeneste i forhold til skiftarbeiderne. Jeg kjenner i hvert fall meget godt til arbeidspresset som sykepleiere og hjelpepleiere har i våre sykehus, og ut fra den kunnskapen er jeg også i stand til å vurdere dette både menneskelig og rent faglig. Der er det gjort en undersøkelse av et uavhengig konsulentfirma, som opplyser at vi faktisk kan få inn hele 5.000 sykepleiere og opp til 10.000 hjelpepleiere til i våre helseinstitusjoner. Og disse har vi bruk for! At det vil koste samfunnet noe mer, ja det er riktig. Men nå er det sannelig på høy tid at utgiftene til vårt helsevesen prioriteres opp, både fra Regjeringens side og når det gjelder Høyres standpunkt. Så jeg vil fullt ut støtte mindretallsforslaget slik det foreligger i innstillingen. Høyre har jo alltid hatt for vane både i denne sal og ellers i politikken, at hvis de ikke tør eller vil ta standpunkt, foreslår de en utredning. Det er nettopp det de også gjør her. Og det er klart at jeg kan ikke gå imot det forslaget fra Høyre, men jeg hadde heller sett at Høyre hadde satt seg bedre inn i hva saken egentlig gjelder og hadde gått for forslaget, slik at vi kunne fått flertall for å bedre situasjonen for vårt helsepersonell og dermed også bedre situasjonen for våre pasienter.

Statsråd Kjell Opseth : I Dok.nr.8:02 er det fremja forslag om å endre arbeidsmiljølova § 46 slik at tredelt turnusarbeid skal likestillast med heilkontinuerleg skiftarbeid. Eg viser til at dette spørsmålet tidlegare er drøfta av Arbeidsmiljølovutvalet i deira innstilling « Det gode arbeidsmiljø er lønnsamt for alle », NOU 1992:20. Arbeidsmiljølovutvalet, der partane også var representerte, ønskte ikkje å foreslå endringar. Vidare viser eg til at Kommunal- og arbeidsdepartementet har gjennomført ein brei høyringsrunde med dei sentrale partane i arbeidslivet.

       Arbeidsmiljølova fastset ulik arbeidstid for heilkontinuerleg og døgnkontinuerleg skiftarbeid, respektive 36 timar og 38 timar kvar veke. Når det gjeld turnusarbeid, seier lova uttrykkjeleg at arbeidstida skal vere anten som for heilkontinuerleg eller døgnkontinuerleg skiftarbeid, alt etter kva turnusarbeidet kan samanliknast med. Det er difor ikkje naudsynt å endre lova, slik representantane Eva Lian og Lånke hevdar. Det ligg allereie i lova at turnusarbeid som kan samanliknast med heilkontinuerleg skiftarbeid, skal ha same arbeidstid.

       Lova legg opp til at det skal avgjerast etter ei konkret vurdering kva som skal reknast som turnusarbeid som kan samanliknast. Ved vurderinga skal det leggjast avgjerande vekt på om sjølve arbeidstidsordninga fører til dei same ulempene eller tilsvarande ulemper for arbeidstakarane som heilkontinuerlege skiftordningar. Likestillinga er såleis teken vare på. Lova regulerer ulempene med ulike arbeidstidsordningar utan omsyn til kjønn eller arbeid.

       Ein rapport frå Econ viser at det ikkje er nokon klar definisjon på tredelt turnusarbeid i helsesektoren. Ein såkalla tredelt turnus vil omfatte ei samansett gruppe, med alt frå personar som har svært få vakter om natta og på søndagar, til dei som har eit omfattande innslag av ubekvem arbeidstid. Dette viser etter mi meining at det er behov for å halde ved lag dagens system i lova, der det skal gjennomførast ei konkret vurdering av dei ulempene den aktuelle arbeidstidsordninga faktisk påfører arbeidstakarane.

       Arbeidstilsynet har kompetanse til å avgjere tvistar dersom partane ikkje blir einige om ei turnusordning kan samanliknast med heilkontinuerleg skiftarbeid. Arbeidstilsynet kan berre vurdere om vilkåra for minstegrensa i lova på 36 timar kvar veke er oppfylte. Ytterlegare reduksjon i arbeidstida er det partane sjølve som må ta stilling til og regulere ved tariffavtale.

       Arbeidsmiljølova opnar for at partane kan inngå avtalar om betre ordningar for arbeidstakarane. Dei må ikkje byggje på systemet i lova. Eg viser til at partane i helsesektoren har nytta seg av denne opninga i lova og har ein tariffavtale med lågare gjennomsnittleg arbeidstid kvar veke enn minimumsgrensa i lova på 36 timar.

       På denne måten legg gjeldande reglar i arbeidsmiljølova til rette for eit godt og fleksibelt system, der arbeidstakarane med skiftande arbeidstid, dvs. ubekvem arbeidstid, er sikra « rett » reduksjon av si arbeidstid kvar veke. Etter mi oppfatning er det difor ikkje grunn til å foreslå endringar i arbeidsmiljølova § 46.

Marit Tingelstad (Sp) : Arbeidet for likestilling og likeverd mellom kjønn og mellom ulike grupper i samfunnet må styrkes gjennom en bevisst politikk. Senterpartiet ser lik lønn for arbeid av lik verdi som et grunnleggende likestillingsprinsipp. Dok.nr.8:02 er et tiltak i samme retning. Men dessverre er det ikke flertall for å følge opp dette rettferdsprinsippet i Stortinget i den saken vi behandler nå.

       Likestillingsombudet uttaler følgende:

       « Min konklusjon blir etter dette at arbeidsmiljøloven § 46 nr. 3 og 4 faktisk virker slik at det ene kjønn på urimelig måte stilles dårligere enn det annet og at forskjellsbehandlingen derfor må anses å være i strid med likestillingsloven. »

       Dessverre er det ikke lagt vekt på dette fra komiteflertallets side, og urettferdigheten vil fortsette ved hjelp av Arbeiderpartiet og Høyre. Etter mitt skjønn bruker Arbeiderpartiet ganske tynne argumenter for å gå imot forslaget om å likestille tredelt turnus med helkontinuerlig skiftarbeid, idet det bl.a vises til at det er Arbeidstilsynet som har kompetanse til å vurdere om en konkret turnusordning er sammenlignbar med helkontinuerlig skiftarbeid etter loven.

       Slik kan en altså unngå å ta politisk stilling til problemet ved å skyve byråkratiet foran seg. Jeg fristes til å spørre om Arbeidstilsynets kompetanse virkelig er til hindrer for å nå egne politiske mål. Jeg mener at hvis en vil målene, må en ville midlene. Senterpartiet tar til etterretning at det ikke er politisk vilje til å endre regelverket for arbeidstiden for yrkesgrupper som går i tredelt turnus. Her har Arbeiderpartiet igjen fått støtte fra Høyre; riktignok har sistnevnte brukt andre argumenter. Det er pasientene som blir lidende om denne endringen skulle bli gjennomført, sier Høyre. Det er tvilsomt om det er belegg for å si det, for det kan like godt hevdes at denne arbeidstidsforbedringen ville føre til at arbeidstakerne, som i hovedsak er kvinner, ville kunne stå lenger i arbeid eller gå inn i større stillinger, slik bl.a representanten Alvheim påpekte i stad. En må også kunne regne med mindre sykefravær når arbeidsbelastningen reduseres. Og så blir det så dyrt, sier Høyre videre. Ja, det er mange måter å sette opp dette regnestykket på for å finne den fasiten en selv ønsker, men det skal jeg la ligge.

       Senterpartiet registrerer at det er vanskelig å få gjennomslag for forbedringer som fører til mindre forskjeller mellom grupper. Jeg formoder at dette er tungt å fordøye for kvinnegruppene både i partiene og i andre miljøer.

       Det er langt mellom festtalenes høye mål og de realiteter som en slik lovendring innebærer. Dette gjelder ikke minst for Arbeiderpartiet, som har vært den store forkjemperen for likestilling og dermed for rettferdighet. Jeg merker meg at komiteflertallet tidligere har bedt departementet i samarbeid med partene i arbeidslivet se nærmere på virkningene av de ulike turnusordninger og komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til lovendringer. Det har ikke kommet noe fra Regjeringen. Derfor var dette Dok.nr.8-forslaget et aktivt forsøk på å få gjort noe. Det synes jeg var prisverdig. Bare så synd at Arbeiderpartiet og Høyre satte en bom for å få til denne forbedringen for berørte arbeidstakere, som i all hovedsak er kvinner, og som arbeider innen helsevesenet, et arbeidsområde som representerer noe av det fysisk tyngste vi har i dag. Igjen må vi konstatere at det er langt fra ord til handling innen likestillingsområdet.

Rolf Terje Klungland (A) : I Norge har vi takket være Arbeiderpartiet utviklet antakelig verdens beste arbeidsmiljølovgivning. Myndighetene har sett det som viktig at arbeidstakerenes rettigheter skal fastsettes gjennom lovgivning, slik at man skal ha en generell lovgivning for å ivareta arbeidstakerenes rettigheter. Når dette er gjort, er det for at arbeidstakerne skal ha en minimumslovgivning. Utover dette har selvsagt fagorganisasjoner mulighet til å forhandle seg til bedre avtaler enn arbeidsmiljøloven legger opp til. I denne sammenheng har LO gjennom forhandlinger fått redusert arbeidstiden for sine medlemmer.

       I sammenheng med hovedforhandlingene mellom LO og NHO i 1986 oppnådde LO en arbeidstidsforkortelse som førte til at helkontinuerlig skiftarbeid fikk en arbeidstid på 33,6 timer. Arbeidsmiljøloven har imidlertid fortsatt 36 timers arbeidsuke for dem som går helkontinuerlig skift. Arbeidsmiljøloven definerer heller ikke hva som menes med døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skift. Turnusarbeid er heller ikke definert. Loven sier derfor at arbeidstiden for helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid er 36 timer. Arbeiderpartiet mener ut fra dette at det ikke er behov for en lovendring for å ivareta turnusarbeidernes behov for å bli « riktig » sammenliknet med henholdsvis døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skiftarbeid.

       Jeg kommer selv fra en smelteverksbedrift der de har alle arbeidstidsordningene som vi her snakker om, inne på samme bedrift ut fra hvordan man jobber. Og vi mener at lovens regler allerede ivaretar ulike turnusordningers behov for tilsvarende redusert arbeidstid. Arbeidstilsynet er det organet som har kompetanse til å vurdere om en konkret turnusordning er sammenlignbar med helkontinuerlig skiftarbeid etter loven. For å bli sammenlignet legger imidlertid Arbeidstilsynet opp til at man skal jobbe et visst antall nattskift og et visst antall helgeskift. Hvis disse forutsetningene er ivaretatt, vil også Arbeidstilsynet legge opp til at turnus og skiftarbeid blir sammenlignet i forhold til arbeidstid.

       Som tidligere nevnt, er arbeidstiden etter loven i dag 36 timer for helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid. Jeg kan ut fra dette ikke helt skjønne at dette er en sak for Stortinget. Slik det er i dag, har jo både skift- og turnusarbeidere kortere arbeidstid enn det loven sier. LO har forhandlet seg fram til en arbeidstid på 33,6 timer for skiftarbeidere. Sykepleierforbundet og andre tilsvarende grupper har jo selvsagt også anledning til å gjøre dette for dem som går turnus. Det spørsmålet vi bør stille oss, er om Stortinget skal legge føringer i forhold til tarifforhandlingene mellom partene. Arbeiderpartiet ønsker ikke det. Vi mener at dette vil være en innblanding i den frie forhandlingsretten, noe som vil føre til at partene ikke vil kunne prioritere enkeltsakene slik de ønsker. Ut fra dette vil vi ikke støtte forslaget om endring av arbeidsmiljøloven § 46. Vi har ryggrad til dette fordi det er rett, ikke fordi vi ønsker at det ikke skal bli forhandlet fram en ordning for dette.

       Det skulle vært interessant å høre fra representanten Lånke om han har andre og bedre informasjoner eller vurderinger enn det Sykepleierforbundet har fremskaffet. Det står nemlig i Econs rapport at det er slett ikke sikkert - ja de betviler det faktisk ganske sterkt - at den reserven som Norsk Sykepleierforbund viser til, fins. Og da ville det si at det blir en økt sykepleiermangel. Det betyr igjen at de som er i arbeid, vil bli presset til å arbeide mer. Da har sykepleierne oppnådd akkurat det motsatte av hva de sier i tarifforhandlingene, nemlig at deres arbeid er så belastende at de bør ned i arbeidstid. Hvis de da ikke vil arbeide overtid eller mer i deltidsstillinger, betyr det at pasientene får mindre pleiertetthet og at det går ut over dem som sykepleierne og samfunnet egentlig skal betjene. Noe annet kan jeg ikke skjønne.

       Derfor er det, som Lånke også gjør det, fullstendig legalt å bruke følelser i en slik sak. Det er også riktig at en kan sette store spørsmålstegn ved likestilling, men det er altså de pleietrengende og de syke som må ha førsteprioritet. Derfor blir jeg litt forbauset over Fremskrittspartiets innstilling her. Jeg tror det er behovet for å logre med halen mer enn realiteter. For det kan umulig være slik at det blir flere sykepleiere av mindre arbeidstid. Det vil jeg ikke ta sjansen på uten at vi får en bredere vurdering, f.eks at de får frem dette kravet gjennom tarifforhandlinger. Men jeg må si at jeg er veldig betenkt ut fra den situasjonen vi nå befinner oss i med det - dessverre - enorme behovet for sykepleiere, hjelpepleiere, vernepleiere og en del andre grupper i omsorgsyrkene. Det er derfor heller ikke slik, som representanten Lånke sier, at dette gjelder bare sykepleiere og hjelpepleiere. Det gjelder for en langt større gruppe, så de økonomiske forutsetningene er også fullstendig feil.

Børre Rønningen (SV) : Eg registrerer at regjeringspartiet konstaterer at det ikkje er grunnlag for å gjere noko med lovverket, for lovverket kan ivareta turnusarbeidarane sitt behov for å bli « riktig » samanlikna med etter tur døgnkontinuerleg og heilkontinuerleg skiftarbeid. Arbeidarpartiet seier òg i innstillinga at dei meiner at det er Arbeidstilsynet som har kompetanse til å vurdere om ei konkret turnusordning kan samanliknast med heilkontinuerleg skiftarbeid etter lova. Det betyr òg at Arbeidarpartiet meiner at dagens lovverk kan leggje til rette for å få til den likestillinga som framleggstillarane i dette dokumentet, jf. Innst.S.nr.133, legg opp til.

       Det kan vere greitt nok, men i innstillinga ved behandlinga i Stortinget i 1994, då me hadde revisjon av arbeidsmiljølova, hadde Arbeidarpartiet dei same argumenta som m.a. SV og mellompartia og òg Høgre hadde, der dei påtalte at det var nødvendig å kikke nærare på dei problema som låg mellom nettopp dei ulike skiftordningane i høve til arbeidsmiljølova - særleg når det gjeld ordningar innanfor helsevesenet.

       Eg kan ikkje sjå det på nokon annan måte enn at det som skjer i dag, er eit kraftig tilbaketog frå Arbeidarpartiet si side i høve til det dei i si tid meinte. Eller det kan bety at Arbeidarpartiet vil vente på ei nærare avklaring frå departementet - det kan det òg bety. Men det er jo òg slik at departementet i ulike samanhengar, m.a. i brev til partane i arbeidslivet i desember 1995,òg har argumentert med at det er nødvendig med ein gjennomgang for å sjå på ulikskapen som ligg i lovverket både når det gjeld praktisering og òg i høve til at det er vanskeleg å nå igjennom når det gjeld forhandlingar. Kommunalministeren har òg i brev til kommunalkomiteen sagt at ein brei gjenomgang av denne saka skal kome våren 1997. No er me jo inne i våren 1997, og eg kjenner til at ein god del av partane allereie har sendt inn noko av dette grunnlagsmaterialet. Spørsmålet mitt blir då: Når kan Stortinget vente å få denne saka?

Ola T Lånke (KrF) : Det er mange ting man kunne ha kommentert, men jeg skal bare ta opp noe som statsråd Opseth sa. Han sa at likestilling er gjennomført i loven, og følgelig kan man bare gjøre som Arbeiderpartiet for øvrig gjør, overlate likestillingspolitikken til Arbeidstilsynet og dets skjønn.

       Men slik som det nå har utviklet seg, er det blitt vanskelig å utdefinere turnusordninger i helsevesenet i forhold til ordninger med helkontinuerlig skift etter arbeidsmiljøloven § 46 nr. 4. Jeg har lyst til å minne statsråden om at Stortinget også tidligere har foretatt endringer i arbeidsmiljøloven for å oppnå redusert arbeidstid. Det skjedde i henholdsvis 1975 og 1976. Også den gang kunne Stortinget ha overlatt til tariffpartene å gjennomføre reduksjonen, men da ble det ikke gjort. Begrunnelsen den gang var, slik som det går fram av forarbeidene til endringene, at man ville sikre at arbeidstakerne har en arbeidstid som ikke påfører dem og deres nærmeste familie unødig helsemessige og sosiale belastninger.

       Arbeidstidsreduksjonen fra 38 til 36 timer pr. uke hadde først og fremst betydning for menn og deres familier på det tidspunktet. Så kan man spørre om logikken i argumentasjonen nå, når kravet om redusert arbeidstid gjelder kvinnelige arbeidstakere. Da er det ikke Stortinget, men Arbeidstilsynet og tariffavtalepartene som skal forhandle om eventuelle arbeidstidsreduksjoner. Da er det ikke viktig at Stortinget foretar seg noe.

       Jeg har lyst til å spørre statsråden om han virkelig mener at Stortinget på en eller annen formell måte er forhindret fra å gjøre noe med dette. Er det ikke i Stortingets interesse, og er det ikke Stortingets ansvar, nettopp å rette opp slike åpenbare skjevheter som ligger i dette lovverket?

Eva Lian (Sp) : Jeg synes det har vært en interessant debatt, hvor de forskjellige partienes standpunkter har kommet klart fram. Men jeg reagerer når det fra representanten Liltveds side virker som om at når kvinner står opp for sine rettigheter, så handler det om følelser. Da må jeg minne om noe som heter « hersketeknikk », og jeg blir litt skuffet over at en benytter seg av slike midler i forbindelse med et rettferdskrav, som denne saken egentlig er. Jeg har også lagt merke til at Arbeiderpartiets kvinner har vært forholdsvis tause i denne debatten, så jeg tror nok det er et problem internt i Arbeiderpartiet, og det sa i og for seg også representanten Leif Lund i sitt første innlegg. Men det er et behov for å endre loven.

       I Fribergs kommentarutgave til arbeidsmiljøloven står det på side 285:

       « Det er således overlatt til en noe skjønnsmessig vurdering om vilkåret for kortere arbeidstid foreligger. »

       Det betyr i praksis at det skjønnet er det Arbeidstilsynet som utøver og ikke lovgiver, og lovens intensjon må komme klarere fram og ikke overlates til utenforståendes skjønn. Derfor mener jeg at det forslaget som er fremmet, bør Stortinget i dag stemme ja til, og jeg håper at det blir flertall for forslaget.

Statsråd Kjell Opseth : Til representanten Lånke sitt spørsmål om det er urimeleg, underleg, at Stortinget gjer lovvedtak: Nei, det er det ikkje. Det er Odelstinget og Lagtinget som vedtar lovene i dette landet, men det diskusjonen går om, er om den lova vi i dag har, er - slik som det blir hevda frå fleire her - eit brot med likestillingstanken. Det meiner eg den ikkje er, fordi turnusarbeid i dag og heilkontinuerleg skiftarbeid skal, dersom det kan samanliknast, ha same arbeidstid.

       Det som er spørsmålet, er: Er det Arbeidstilsynet som er best til å ta ei slik vurdering, eller er det Stortinget? Som eg sa i hovudinnlegget, finst det mange former for turnusarbeid, og det kan då vere nærliggande å spørje: Er det slik at alt turnusarbeid utan omsyn til kva slags belastning det er på den enkelte, skal kunne samanliknast med heilkontinuerleg skiftarbeid? Slik eg forstår forslagsstillarane, meiner dei faktisk det. Og det er å gå rimeleg langt på ein ny veg i arbeidsmiljølova slik den i dag er utforma. Eg meiner at lova ivaretar alle arbeidstakarar, anten det no er kvinner eller menn, dersom dei har samanliknande belastningar, for det er det denne lova ivaretar, og ikkje om dei er, som sagt, kvinner eller menn.

       Dersom det er slik at Sjukepleiarforbundet og Hjelpepleiarforbundet meiner at pleiarane har ei arbeidsbelastning som kan samanliknast med heilkontinuerleg skiftarbeid, er det første dei burde gjere, å prøve saka overfor Arbeidstilsynet. Det har dei så langt eg veit, ikkje gjort, men prøvd å få til ei lovendring i Stortinget.

       Så igjen: Eg meiner lova, slik den i dag ligg føre ivaretar dei ulike arbeidstakarane si arbeidsbelastning.

Leif Lund (A) : Jeg føler et behov for på slutten nå bare å gi utrykk for at det vi har forholdt oss til i Arbeiderpartiet, er et Dok.nr.8-forslag som omhandler arbeidsmiljøloven § 46 og endringer av den.

       Denne debatten er blitt en likestillingsdebatt. Jeg vil formode at jeg fra midten av 1970-årene, som faglig tillitsvalgt har stått for og i hvert fall vært med og kjempet for likestilling for kvinner i arbeidslivet.

       Jeg er litt forbauset over at de i Kristelig Folkeparti plutselig er blitt de likestillingsvennlige, de som setter fram forslag om kontantstøtte og som ønsker kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, som nå står her i Stortinget og liksom er de store likestillingstalsmenn.

       Som Senterpartiets representant Tingelstad sa, er Arbeiderpartiet troverdig i likestillingsspørsmål. Dette er ikke et likestillingsspørsmål, dette er et spørsmål om lik arbeidstid ved likt arbeid. Vi har sagt at vi har et regelverk i arbeidsmiljøloven som regulerer dette, og det bør, som Opseth sier, partene bruke. Det er det som er bakgrunnen. Derfor er det en avsporing, og det er en direkte fornærmelse mot Arbeiderpartiet å si at vi har problemer internt i forhold til likestilling, for det har vi ikke. Det er nemlig vi som fører likestillingskampen, i hvert fall av de politiske partiene her i salen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 2801 f.)