Sak nr. 2
Innstilling fra kommunalkomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Unn Aarrestad, Odd Roger Enoksen og Morten Lund om å be Regjeringen legge fram en melding om en strategi for statlig oppfølging av lokalsamfunn som er tuftet på typiske hjørnesteinsbedrifter (Innst.S.nr.131 (1996-1997), jf. Dok.nr.8:04 (1996-1997))

TALERE:

       Rolf Terje Klungland (A) : Alt henger sammen med alt. For næringslivet i Norge gjør det selvsagt også det. Å legge opp rammebetingelser for hele næringslivet er avgjørende for å videreutvikle vårt velferdssamfunn. I denne sammenheng er det viktig også å se på hele utviklingen av vårt næringsliv.

       Forslagsstillerne er opptatt av at det skal legges fram en egen stortingsmelding om en strategi for statlig oppfølging av lokalsamfunn som er tuftet på typiske hjørnesteinsbedrifter. Dette er selvsagt ikke noen enkel oppgave, i og med at dette er sammensatte bedrifter med forskjellige behov. Samfunnet rundt disse bedriftene er ikke bare konjunkturavhengig, samfunnet er også i høyeste grad strukturavhengig. Jo tidligere vi er ute med å ta høyde for å bygge ut allsidige lokalsamfunn, jo større er mulighetene for å lykkes - og avverge de største problemene, dersom det skulle vise seg at hjørnesteinsbedriftene ikke lenger er liv laga.

       Arbeiderpartiet vil derfor understreke betydningen av å se hele virkemiddelbruken som vi har overfor næringslivet, i sammenheng. Næringslivet er sammensatt her i landet. Det er derfor ikke lett å skille de typiske hjørnesteinsbedriftene ut fra andre bedrifter og virksomheter. Norsk næringsliv er noe mer sammensatt enn at en kan dra paralleller mellom kraftforedlende industri, gruvedrift og sildoljefabrikker i Trøndelag.

       At dette er en sammensatt problemstilling, taler imot en egen melding om hjørnesteinsbedrifter, og vi vil med denne begrunnelsen avvise forslaget om å legge fram en egen melding om disse bedriftene. Flertallet i komiteen ber imidlertid Regjeringen se spesielt på de problemer som oppstår rundt steder som er spesielt avhengig av én bedrift, og at dette kommer til uttrykk både i regionalmeldingen og i senere dokumenter til Stortinget vedrørende næringspolitikken.

       At vi avviser forslaget om en egen stortingsmelding for hjørnesteinsbedriftene, mener jeg nå er begrunnet. Dette betyr selvsagt ikke at Arbeiderpartiet ikke mener at det er viktig å sikre disse bedriftene. Vi har tidligere påtatt oss ansvaret ved å forsøke å redde - og har reddet - kriserammede hjørnesteinsbedrifter. Samtidig har vi gjennomført omfattende omstillingstiltak i de tilfeller det har ført til nedleggelse.

       Som tidligere nevnt, henger alt sammen med alt. Senterpartiets representanter bør nok derfor ta en titt på egen næringspolitikk. For eksempel er det mange hjørnesteinsbedrifter innenfor den kraftforedlende industri som nå er i en situasjon der de skal forhandle nye kraftkontrakter. Kraftsituasjonen i Norge er nå slik at vi trenger utbygging av kraft. Jeg må innrømme at jeg ikke har sett noen forslag fra Senterpartiet på dette området. Dette bør jo være av stor interesse for å ivareta behovene til de hjørnesteinsbedriftene som er avhengig av industrikraft. Foruten at Senterpartiet ikke vil bygge ut kraft, vil de også pålegge denne industrien avgifter som fører til nedleggelse.

       Vi vil i fremtiden få mange saker og meldinger til Stortinget som gjelder næringslivets vilkår her i landet. Jeg håper at Senterpartiets representanter har det samme engasjement for hjørnesteinsbedriftene i denne sammenheng. Da vil de nemlig få vise at de har en virkelig interesse for å ivareta slike bedrifter. Men det forplikter altså mer enn slike forslag som vi i dag behandler.

       Jeg syns det er viktig å gå nøye inn på en sak som dette. Det skjer oftere og oftere at lokalsamfunn opplever at grunnmuren er truet fordi hjørnesteinsbedriften legges ned. For min egen del opplevde jeg uroen og sinnet da Lysøsund Sildolje- & Kraftfôrfabrikk ble lagt ned etter 80 års drift. Det var få ansatte i forhold til før, men alle i Lysøysund har hatt en tilknytning til den fabrikken. I 80 år hadde den gått, og den var mer moderne enn noen gang. Men på et styrerom langt borte ble det bestemt: Den eneste sildemelfabrikken mellom Bodø og Ålesund skulle stenges. Mange mindre fiskebåter ville miste inntektsmuligheter på grunn av den lange avstanden mellom fabrikkene. Galskap, sa fiskerne.

       Statsrådens svar i spørretimen i april provoserte meg. Næringsministeren så ingen forskjell på en hjørnesteinsbedrift og andre bedrifter. De lønnsomme vil overleve, sa han. Og fiskeriministeren så ingen grunn til at en strukturplan for denne næringen med 10-12 hjørnesteinsbedrifter oppetter kysten skulle behandles av noe folkevalgt organ, selv om ytterligere fire-fem av dem kan bli lagt ned. Kanskje får vi bare én nord for Ålesund.

       Jeg er svært uenig i at staten ikke skal blande seg bort i sånne saker, og derfor fremmes dette forslaget fra Senterpartiet. Staten må trekkes inn, og den må trekkes inn tidlig og i alle tilfeller. Det viser seg gang på gang at statsrådene tvinges til å engasjere seg på grunn av medieoppslag. Noen ganger må endog SND gjøre rede for sitt syn, selv om man regner seg som opphøyet i forhold til lokale problemer der, vanligvis. Senest så vi det i Rena Karton-saken. I Mehamn tok det måneder før statsrådsbesøk kom. Om SND kom, vet jeg ikke. I Arendal fikk man stor nok mediedekning av sine demonstrasjoner til å skremme nedleggingsplanene ned i skuffen. Det var 400 arbeidsplasser det dreide seg om.

       I Finnmark sies det at 3.000-4.000 mennesker har mistet levebrødet siste året bare i fiskeindustrien. De har også demonstrert. De har fisk nok, men ikke penger nok til å komme over kneiken, og mediestormen ble for svak.

       Jeg syns ikke det går an at nærheten til media og kunnskapen om mediebruk skal være så avgjørende for lokalsamfunns skjebne. Jeg mener det trengs en egen sak til Stortinget om de rutinene vi mangler i dag for å ta vare på denne typen lokalsamfunn.

       I forbindelse med Ericsson-saken oppfattet jeg at statsråder stod fram og toet sine hender fordi de ikke hadde det de kalte for « husregler », sånn at de kunne gripe inn. Jeg mener Stortinget må gi de ivrige statsrådene sånne regler. De må kunne kreve at hjørnesteinsbedriftenes beslutninger ivaretar fellesskapets interesser. Midt oppe i alt hastverket i sånne saker er det ikke lov å miste av syne enkeltmennesket og dets følelse av å bety noe. Og det er slett ikke lov når beslutningene gjelder enkeltmennesker som til sammen utgjør et helt samfunn. Senterpartiet mener det må innføres en meldeplikt til staten i sånne nedleggingssaker.

       Da Ericsson-saken kom og utløste positivt engasjement fra flere av komiteens medlemmer, trodde jeg på et positivt vedtak i denne saken. Jeg hørte saksordfører Rune Kristiansen på radioen, der han krevde at Regjeringen hindret en flytting av bedriften Ericsson fra Arendal.

       « Denne saken er så viktig for hele næringslivet i Arendal at Stortinget og regjeringen må gå aktivt inn for å stoppe planene »,

       sa han.

       Og samtlige stortingsrepresentanter fra Aust-Agder « mener det er viktig at næringsminister Grete Knudsen handler raskt », sa Dagsnytt. Og de reiste - samtlige - til selveste konsernet i Sverige for å presentere sin sak.

       Så viser det seg at flertallet i komiteen nøyer seg med å henvise til behandlingen av regionalmeldingen som legges fram i dag og passerer statsråd i morgen. Jeg er spent på å se hvilken omtale temaet er gitt der. Jeg forventer at den smule engasjement som er vist fra komiteens medlemmer i denne saken, følges opp når vi kommer til innstillingen til regionalmeldingen, som vi skal behandle i løpet av noen få måneder.

       Jeg har særlig merket meg at Høyre og Kristelig Folkeparti er innstilt på å se nærmere på de retningslinjene som SND arbeider etter i forhold til omstilling på ensidige industristeder. Senterpartiet er også svært innstilt på det.

       Når det gjelder de konkrete forslagene som er lagt fram i denne saken fra SV, vil Senterpartiet i forbindelse med regionalmeldingen komme fram med våre konkrete tiltak. I denne forbindelse vil vi nøye oss med å støtte forslag nr. 2 fra SV.

       Jeg vil legge fram det forslag fra Senterpartiet og SV som står i innstillingen.

       Høyre ønsker et næringsliv tuftet på innsats, kreativitet og sunn konkurranse, hvor det offentliges bidrag først og fremst blir å vedta forutsigbare og gode rammebetingelser. Økningen av dieselavgiften med ca 50 øre i et hektisk budsjettforlik er et stjerneeksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Ut fra intensjonene i dagens senterpartiforslag burde partiets forslagsstillere hver for seg og sammen finne ut av hvordan rammebetingelsene for næringslivet kan gjøres bedre, og ikke først og fremst tenke på hvordan man utarbeider strategier for statlig oppfølging av lokalsamfunn hvor man på forhånd har tatt livet av hjørnesteinsbedriften. Det er summen av de mange offentlige pålegg, ofte unødvendige sådanne, som er med og dreper næringslivet.

       Jeg har mange ganger tidligere, også fra denne talerstol, påpekt det uheldige i offentlige virkemidler som er sterkt konkurransevridende i forholdet mellom bedrifter i vårt vidstrakte land. Denne gang skal jeg avholde meg fra å nevne eksempler fra mitt eget fylke, men forsøke å illustrere med en opplevelse fra en av våre komitereiser.

       Etter å ha fått beskrevet hvor vellykket omstillingen i Sydvaranger/Kirkenes hadde vært, med bl.a oppbyggingen av Kværner Kimek, møtte vi en helt annen verden et par timer senere. Etter en kort fly- og busstur var vi i Harstad, hvor noe av det første som møtte oss, var kritikken av de bastante omstillingsoverføringene til Kirkenes. Oppbyggingen av verftet i Kirkenes betydde undergraving av verftet i Harstad. Et annet spørsmål det er grunn til å reise, er hva man egentlig har fått igjen for de milliarder som er sprøytet inn f.eks i Kirkenes.

       Den panegyriske beskrivelsen som gis av enkelte prosjekter, kan kanskje virke forlokkende i øyeblikket, men hvis en går innenfor veggene og ser på sluttregningen og også inkluderer de konkurransevridende effekter som må regnes inn i et samfunnsperspektiv, er jeg redd tallene i samfunnsregnskapet fort blir røde.

       Til slutt vil jeg bare oppfordre forslagsstillerne til å lese hva Høyre har skrevet i en av sine merknader i innstillingen. Den begynner på side 1 og lyder:

       « Komiteens medlemmer fra Høyre vil ikke utelukke at det også i fremtiden kan bli aktuelt med engasjement fra statens side dersom et lokalsamfunn kommer i krise på grunn av konkurs ved en hjørnestensbedrift. Disse medlemmer vil understreke at statlige engasjement må vurderes i hvert tilfelle og i et nasjonalt helhetsperspektiv. Det er vel kjent at støtte til enkeltbedrifter kan gi konkurransevridninger i forhold til andre etablerte bedrifter. Det vil alltid være viktig å sette inn innsatsen slik at den gir best mulig resultater også sett i et lengre perspektiv. I næringspolitisk sammenheng betyr dette bruk av generelle gode rammebetingelser. »

       Vi vil fra Høyres side, som det fremgår av innstillingen, være med og avvise forslaget. Vi vil heller ikke stemme for noen av de mindretallsforslag som er fremmet, selv om SVs forslag inneholder elementer av tiltak som bør diskuteres i større sammenhenger, men ikke i forbindelse med en strategi for oppfølging av samfunn tuftet på typiske hjørnesteinsbedrifter.

Børre Rønningen (SV) : SV er oppteke av å få ei meir samordna og strategisk oppfylging av lokalsamfunn med einsidig industri- og næringsstruktur bygd opp rundt nokre få små bedrifter eller ei såkalla hjørnesteinsbedrift.

       I dagens samfunn med hurtige omstillingar, rasjonelle og nye produksjonsmåtar, ny teknologi, skjerpa krav til effektivitet og produkt vil ein einsidig oppbygd næringsstruktur ofte gje dårleg beredskap både i bedrifta sjølv og i lokalsamfunnet. Me finn ei rekkje døme på at lokalsamfunn har møtt veggen, som det heiter, fordi ein ikkje i tide, både lokalt og sentralt, hadde ein strategi for omstilling og nyetablering - eller med andre ord: skaffa fleire bein å stå på.

       SV vil hevde at mangel på oppfylging frå lokale og sentrale næringsmiljø, offentlege som private, har tappa distrikta spesielt for verdfulle ressursar og arbeidsplassar. Enno er det ofte slik at det er i totale krisesituasjonar at t.d. ei lokal bedrift kjem i fokus, så vel politisk som mediemessig. Fokuseringa kan gje nye sjansar - det er riktig - og akseptable løysingar så vel produksjonsmessig som finansielt. Men samfunnet, bedrifta og arbeidstakarane hadde nok i dei fleste situasjonar vore best tente med at omstilling, utvikling, nyetablering og eventuell knoppskyting ved hjelp av gründarar hadde kome som resultat av ein meir langsiktig og kontinuerleg prosess.

       Dømet Rena Karton viste at det til slutt, etter lang og seig kamp og arbeid, fanst alternative og fornuftige eigar- og driftsformer. Eg reknar vidare med at Åmot kommune har fylgt bedrifta gjennom mange år, vore døropnar sentralt og lokalt. Men likevel er det nettopp framover at denne typen produksjon og industri treng tett oppbakking, både når det gjeld produksjonsprosessar, produktutvikling og finansiell styrke. Nyetableringar, knoppskyting, innovasjon og stimulering av gründarar må i kjølvatnet på krisa få større vekt og prioritet. Og her må det sentrale nærings- og verkemiddelapparatet sterkare inn, både finansielt og med nødvendig ekspertise og kompetanse, for det er ofte slik at det ikkje berre er økonomi det dreier seg om, men også kompetanse.

       Rett nok har ein m.a. gjennom eit strategi- og beredskapsprogram for oppfylging av einsidige industristader, jf. Buvik-utvalet av 1983, gjeve solide bidrag til omstilling, men etter SV sitt syn bør denne ordninga utbyggjast, slik at omstillingsstatus blir brukt og økonomiske midlar blir stilte til disposisjon langt i forkant, før akutte kriser oppstår. SNDs verkemiddel, både ulike tilskot, grunnfinansiering, eigenkapitalkrav og eigenkapitaldivisjon, må evaluerast og leggjast om i meir offensiv distriktsretta kurs for verdiskaping og utvikling av framtidsretta arbeidsplassar. Mellom anna bør den teknologiske utviklinga gje oss nye og utfordrande moglegheiter også i distrikta.

       I tillegg til dette ynskjer SV at Regjeringa vil vurdere å byggje opp eit omstillings- og strukturfond til bruk i ekstraordinære lokale krisesituasjonar. Dette fondet kan sentrale styresmakter på ulike nivå trekkje på, eventuelt også i kortsiktig eigarposisjon for å avklare moglegheiter/potensial i den kriseramma bedrifta. Etter ei avklaring er det igjen mogleg å selje ut eigarposisjonen til interesserte aktørar. Ideen med dette fondet er også å få ein raskare formell og økonomisk avgjerdsprosedyre hos sentrale styresmakter. Dette fordi ei langvarig fokusering og behandling i mange instansar kan forverre konkurransesituasjonen, svekkje posisjonen i marknaden og hos viktige leverandørar og finansielle kjelder. Alle har noko å vinne på ei slik effektivisering av avgjerdsprosessen, både den einskilde bedrifta, samfunnet og ikkje minst dei som arbeider i bedrifta. Eg synest dette framlegget høver godt inn i det me drøftar i dag, fordi det er ein ny måte å få ei effektiv behandling av krisesituasjonar på.

       I tillegg vil eg vise til det viktige i å leggje til rette lokalt med moderne kommunale tenester knytte til kommunikasjonar, barnehagetilbod, vatn og kloakk, rekreasjonsmoglegheiter m.m. Næringslivet sjølv legg vekt på dette, jf. rapport om « Næringslivets favorittkommuner 1996 », utarbeidd av Kristine Nergaard. I denne rapporten gjev m.a. nordnorske kommunar eit inntrykk av å ha kome veldig langt på dette området. Dei får i alle fall god attest. Spesielt merkar eg meg at omstillingskommunar som t.d. Rana er mellom dei som får den beste attesten. Me får då prøve å fylgje opp sentralt, m.a. ved å leggje til rette gjennom drøftinga av den varsla regionalmeldinga.

       Til slutt vil eg få fremje framlegg nr. 2 og 3 i innstillinga.

       Vi tror også det kan være riktig å få vurdert spørsmålet om det ikke bør være spesielle regler som gir myndighetene muligheter til å gripe inn på et tidligere tidspunkt for å hindre nedleggelse av nettopp disse store, tunge bedriftene.

       Det er også riktig og viktig å ha med i betraktningen at det alltid har vært en tradisjon for at storsamfunnet skal trå til når de store verkene vakler. I innstillingen er det pekt på en rekke eksempler hvor det har skjedd. Noen ganger har det lyktes å få bedriftene på rett kjøl. I andre tilfeller har det bare virket til å utsette en allerede uunngåelig nedleggelse.

       Når alt dette er sagt, har Kristelig Folkeparti kommet til at det til tross for at hjørnestensbedriftene på mange måter er spesielle, likevel verken er nødvendig eller klokt å be om en spesiell melding nettopp med tanke på disse lokalsamfunnene. Kristelig Folkeparti mener det er svært gode grunner for at nettopp hjørnestensbedriftene og de tilsvarende lokalsamfunn bør ses i et helhetsperspektiv. Det er i svært mange tilfeller vanskelig å skille de typiske hjørnestensbedriftene ut fra andre bedrifter og virksomheter. I et samfunn og et næringsliv som er i stadig utvikling, er det nødvendig å underkaste virkemiddelapparatet en kontinuerlig og løpende gjennomgang for å se hva som tjener ressursutnyttelsen og verdiskapingen best. Det ville føre til en ganske uholdbar situasjon hvis man skulle legge opp til separate vurderinger av virkemiddelapparatet etter bedriftenes størrelse eller den betydning den har for et lokalsamfunn.

       Bedriftene er i utvikling, og det vil alltid være en diskusjon om hvilke bedrifter som til enhver tid kan karakteriseres som hjørnestensbedrifter. Kristelig Folkeparti mener derfor at selv om hjørnestensbedriftene er spesielle, er de ikke så spesielle at de må særbehandles i en egen melding. En skulle tro at også for Senterpartiet er verdien av arbeidsplassene den samme enten de tilhører en hjørnestensbedrift eller en annen bedrift i distriktene. Det forbauser derfor en smule at Senterpartiet, som er svært engasjert når det gjelder å opprettholde bosettingsmønstret i hver eneste norske kommune, finner å måtte skille ut en spesiell type bedrifter på denne måten som forslaget tar sikte på.

       Kristelig Folkeparti ser flere anledninger i tiden som kommer, hvor det er naturlig å drøfte situasjonen for disse bedriftene, men da vel å merke i en større sammenheng. Det handler om å finne fram til et sett av løsningsalternativer og tilsvarende sammensatt bruk av virkemidler. Allerede i forbindelse med Regjeringens melding om regionalpolitikken, som kommer i ettermiddag, vil det være en gyllen anledning til å få drøftet disse spørsmålene. Vi vet også at Næringsdepartementet arbeider med en spesiell bedriftsmelding som vil komme senere. Fra Kristelig Folkepartis side er vi innstilt på å vise hjørnestensbedriftene og de samfunn som de tilhører, den oppmerksomhet og det alvor som er nødvendig for å sikre arbeidsplasser og eksistensgrunnlag for de mennesker som er avhengig av disse store virksomhetene.

       På denne bakgrunn vil vi gå mot at det legges fram en egen melding, slik som det er foreslått i dokumentforslaget. Vi viser for øvrig til merknadene i innstillingen og ser fram til en helhetlig behandling av nærings- og distriktspolitikken i forbindelse med de kommende meldinger.

Erling Folkvord (RV) : Raud Valallianse meiner at det trengst ein statleg industripolitikk som for det første tar utgangspunkt i dei menneska og dei lokalsamfunna vi har, og for det andre i dei naturressursane som finst. For det tredje må ein slik politikk respektere dei økologiske grensene som naturen og miljøet sjølv stiller.

       I RV er vi fullt klar over at vårt standpunkt for ein statleg industripolitikk og for å byggje ut dei lokalsamfunna som har såkalla hjørnesteinsbedrifter, er på kollisjon med fri flyt-prinsippa i Romatraktaten og i EØS-avtalen.

       Men Arbeidarpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti bruker ikkje dette som grunngiving når dei avviser kravet om eit særskilt plandokument frå Regjeringa « om en strategi for statlig oppfølging av lokalsamfunn som er tuftet på typiske hjørnesteinsbedrifter ». Nei, dei tre partia, som ved stortingsvedtak har forplikta seg til å la Romatraktaten og EØS-avtalen gå framfor både folkelege krav og eigne program i alle saker, grunngir standpunktet sitt med at

       « det i mange tilfeller vil være vanskelig å skille de typiske hjørnestensbedriftene ut fra andre bedrifter og virksomheter ».

       Dette er anten politisk feigskap eller resultat av stort intellektuelt forfall.

       Forslaget som Arbeidarpartiet & co. er så redde for, krev da slett ikkje ei sortering av bedrifter. Forslaget krev « en strategi for oppfølging av lokalsamfunn som er tuftet på typiske hjørnesteinsbedrifter ». Det må bety at Gudmundseth, Klungland, Dørum og Faldet i arbeidarpartifraksjonen synest det « vil være vanskelig » å finne ut kva for norske lokalsamfunn som er « tuftet på typiske hjørnesteinsbedrifter ». Gudmundseth har jo vore stortingsrepresentant frå før Buvik-utvalets innstilling om dei einsidige industristadene vart lagd fram i 1983. På side 114 og 115 i Buvik-utvalet si innstilling står det ei liste over dei lokalsamfunna det handla om i 1983. Veit korkje Arbeidarpartiet, Høgre eller Kristeleg Folkeparti korleis dei i dag skal finne igjen dei av dei lokalsamfunna som 14 år etter Buvik-utvalet framleis « er tuftet på typiske hjørnesteinsbedrifter »?

       Denne overflatiske fleirtalsargumentasjonen har utløyst eit opprør i dei fleste av industrifagforeiningane på Vestlandet.

       Mellom dei som har gjort felles sak, finn vi: Høyanger Kjemiske Industriarbeiderforening, Sunndal Kjemiske Fagforening, Årdal Kjemiske Fagforening, Elektrokjemisk Arbeiderforening i Tyssedal, Odda Kjemiske Arbeiderforening, Svelgen Kjemiske Arbeiderforening, Indre Ryfylke faglege Samorganisasjon, styret i Odda og Omland faglige Samorganisasjon, Sauda Fabrikkarbeiderforening, Odda Arbeiderforening, Alnor Kjemiske Fagforening og Årdalstangen Kjemiske Arbeiderlag, og Kjemisk-foreininga på Husnes er også med. Det som starta på Høyanger, har spreidd seg til andre landsdelar også: Kjemisk-foreininga i Mosjøen og klubben ved dei nyoppkjøpte Hydro-bedriftene på Raufoss slutta seg til i går. Fagforeiningslista blir lengre og lengre.

       Eg vil kort referere litt frå eit brev leiaren i Høyanger Kjemiske i går kveld sende til statsministerens kontor og til Det norske Arbeiderparti:

       « DNA støtter f.eks. Norsk Hydro sin internasjonaliseringsstrategi. Thorbjørn Jagland uttaler seg positivt til at norske bedrifter har en internasjonaliseringsstrategi. Arbeiderpartiet vil støtte slike planer, men da må Arbeiderpartiet akseptere konsekvensene. Internasjonalisering vil i fremtiden skape drastiske konsekvenser for bl.a kraftkrevende industri, og de samfunnene som er bygd rundt « Hjørnesteinsbedrifter ». Derfor må Arbeiderpartiet legge opp til en strategi som vil ivareta sysselsetting og opprettholde distriktssamfunnet, for det er her konsekvensene av at norske bedrifter satser utenlands merkes mest. »

       « Det er et tankekors at dette skjer med Arbeiderpartiets velsignelse », skriv Neil Maclean, leiaren i Høyanger Kjemiske til slutt.

       Det er lovande at ein så brei fagforeiningsprotest har vakse fram så raskt. Dette handlar om fagforeiningar og mange lokalsamfunn med kamperfaring, ikkje minst frå aksjonar mot nedlegging av sjukehus og postkontor. RV oppfordrar desse fagforeiningane og dei berørte lokalsamfunna til å ta kampen opp mot den industriavviklings- og sentraliseringspolitikken som er den eigenlege årsaka til at Arbeidarpartiet og dei andre tilhengarane av EØS-avtala går imot å lage ein statleg forsvarsstrategi for desse lokalsamfunna.

       Krafta er vår. Dei andre naturressursane er våre. For å ta vare på dette må vi slåst for å få Norge ut av EØS og skape ein sosialistisk planøkonomi. På kort sikt må det nye industriopprøret trappast opp. Fagforeiningane må utvikle sin eigen analyse for framtida til desse industrisamfunna. Massive folkedemonstrasjonar med fagrørsla i front er eit språk til og med Arbeidarpartiet blir nøydd til å ta omsyn til.

       RV vil støtte forslaga nr. 1 og 2 i innstillinga.

Astrid Marie Nistad (A) : Dagens forslag frå Senterpartiet plasserer seg i ei lang rekkje med utspel som har lite med heilskapleg næringspolitikk å gjere, noko som landets nest største parti burde hatt og ikkje minst burde legge opp til viss dei vil styre landet i neste stortingsperiode. Når forslagsstillarane peikar på at det er viktig å ha ein einsarta strategi for hjørnesteinsbedrifter og blandar saman fiskeforedlingsbedrifter, sildemjølfabrikkar og f.eks ein type fiskebåtar i ein landsdel, fortel det litt om kor lettvint Senterpartiet tek på å ha ein næringsstrategi for eit allsidig næringsliv over alt her i landet.

       Typiske hjørnesteinsbedrifter i einsidige industriområde har vore ei typisk nemning for kraftkrevjande industri her i landet. Desse har ein spesiell nasjonal plass for Arbeidarpartiet og Regjeringa og vert ikkje samanfatta i ein fellesnemnar, som Senterpartiet prøver seg på i dette dokumentforslaget.

       Med erfaringane frå Buvik-utvalet i minne, må problema som einsidige industristader slit med, differensierast mellom ulike typar næringsverksemder. I dag fungerer Beredskapsprogrammet som ein reiskap på einsidige industristader, noko som mange av dei kommunane eg kjenner frå Vestlandet, har hatt god røynsle med. Eg vil minne om at det i perioden 1983-96 er løyvt 830 mill. kr til ulike tiltak for omstilling. Til saman 36 kommunar har hatt glede av desse midlane.

       Etter Arbeidarpartiet si meining må tiltak for einsidige industriarbeidsplassar vere meir av same type som beredskapsprogrammet og ikkje generell næringslivsstøtte. Dagens forslag er med på å fjerne norsk kraftkrevjande industri frå det heilskapsperspektivet som vi har hatt fram til no på denne typiske industrien som er så viktig for dette landet.

       Rammevilkår for norsk næringsliv generelt er viktig, men noko av det viktigaste for norsk næringsliv er å ha ein marknad å selje i. EØS-avtala som Senterpartiet går imot, er ei sånn viktig sak. Ein innsatsfaktor til som er viktig for norsk industri, er nemleg tilgangen på elektrisk kraft til konkurransedyktige prisar, men også her går Senterpartiet mot nye vasskraftutbyggingar og bruk av gass til elektrisk kraft. Slik får vi ein knappleikssituasjon for denne viktige innsatsvara som er med på å svekke konkurranseevna til norsk kraftkrevjande og anna næringsverksemd.

       Senterpartiet går også inn for å redusere risikofinansieringsordninga i det statlege verkemiddelapparatet fordi det konkurrerer med det norske banksystemet. Senterpartiet ropar på staten når det passar, men er mest opptatt av den private eigedomsretten. Det er den viktigaste politiske faktoren for Senterpartiet, trass i venstrevri og forsvar for dei svake i samfunnet. Denne drivkrafta i Senterpartiet sin politikk vil alltid vere der, for det vil grunnfjellet passe på. Det står ikkje på arbeidarane si side, men på den private eigedomsrettens. For Senterpartiet demmer opp for strukturendringar, demmer opp for bruk av nasjonal som internasjonal kapital til å fremje næringslivsinteresser. I dag står vi fremfor ei globalisering som får store konsekvensar viss vi ikkje har ein gjennomtenkt og heilskapleg næringspolitikk på dette området. Dette tek norsk næringsliv innover seg, og dei arbeider i den marknaden som set premissane. Senterpartiet prøver systematisk å skyve denne realiteten frå seg eller demme opp for den ved å rope på statleg strategi, som regelrett er bruk av statlege pengar i staden for å ta globaliserings- og strukturdebatten på alvor. Fleire parti følgjer opp. Det er med på å svekke norsk næringsliv og norsk næringsliv si framtidige konkurranseevne, som er viktig for heile Distrikts-Noreg.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg lurer på om representanten Nistad har veldig ømme tær sidan innlegget stort sett var eit totalangrep på Senterpartiet.

       Det er viktig å slå fast at mange lokalsamfunn er heilt avhengige av ei dominerande bedrift. Desse stiller i særklasse på godt og vondt, same kva Arbeidarpartiet måtte meina. Det er ikkje berre dei direkte arbeidsplassane som er viktige. Ringverknadene med tilknytte næringar, sosiale forhold og offentlege tilbod er med på å halda oppe lokalsamfunnet. Dessutan gjer skatteinntektene til kommunen det mogleg å yta tenester til alle innbyggjarane. Det er bakgrunnen for dette forslaget.

       Me har mange kommunar med hjørnesteinsbedrifter. I mitt eige fylke er det nok å nemna Sokndal, Sauda, Strand og Karmøy. Desse er svært utsette ved reduksjonar, nedleggingar og flytting. Kommunar og fylke har ofte gått langt for å tilfredsstilla viktige bedrifter, utan at storkapitalen treng å ta tilsvarande omsyn til lokalsamfunnet i dårlege tider. Derfor er det nå viktig å påleggja bedriftene eit samfunnsansvar gjennom ei meldeplikt til Regjeringa ved reduksjonar, nedlegging og flytting av bedrifter med over eit visst tal tilsette.

       I dag kan enkeltbedrifter skalta og valta utan at styresmaktene kan gjera noko. Berre å få dette nedfelt i lovverket vil i seg sjølv verka førebyggjande og medverke til at bedriftene skjerpar seg.

       Lokale redningsaksjonar, som dei på Rena og i Arendal, burde vera ei kraftig åtvaring til styresmaktene om at folk si rettsoppfatning ikkje er i samsvar med lovverket i landet. Det verkar som det har vore tverrpolitisk semje også på Stortinget om å hindra at f.eks. Ericsson AS skulle flytta frå Arendal til Fornebu. Dette var eit typisk eksempel på at det her trengst eit betre lovverk. Her må me som lovmakarar samordna dei verkemidla som finst, og sjå på nye lover.

       I dag har bedrifter med over 50 tilsette eller over 50 mill. kr i omsetning ei meldeplikt til staten ved eigarskifte over ein viss prosent etter lov om erverv av næringsverksemd. I tillegg er det meldeplikt utan omsyn til storleik for føretak som mottek monaleg offentleg støtte frå FoU. Dette sikrar departementet styringsmoglegheiter i samband med oppkjøp over ein viss storleik.

       Den fyrste konsesjonslova på dette feltet kom alt i 1917, og det syner òg kor framsynte forfedrane våre var på dette feltet. Utvikling av styringsreiskap med sikring av offentleg styring av naturressursar og verksemder var intensjonane i den lova.

       Like viktig som meldeplikt ved eigarskifte er det å ha ei meldeplikt når ei bedrift har tenkt å flytta, redusera talet på tilsette eller leggja ned. Det har minst like mykje å seia for samfunnet og dei tilsette. På den måten kan staten vera i forkant med tiltak og verkemiddel for å sikra bedrifter eller erstatta arbeidsplassane.

       Elles bør dei tilsette ha større medverknad ved eventuelle endringar i bedriftene. Altfor seint har mange tilsette vorte klar over at akkurat deira bedrift har skifta eigar eller skulle redusera, utan at dei fekk vera med i prosessen. Ved endringar bør òg kommunen og fylkeskommunen i dei enkelte tilfella få uttala seg dersom dei sjølve finn grunn til dette, uavhengig av kva departementet gjer. Dette må skje rutinemessig, som for dei tilsette, for berre dei som har bedrifta nærast, kan ta det rette lokale omsynet.

       I innstillinga om lov om erverv av næringsverksemd var det eit fleirtal som sa:

       « Det er til dømes svært viktig å sikra seg mot utflytting og nedlegging av levedyktige bedrifter. Vi må difor ha reguleringsformer som tek sikte på å hindre « stripping » m.a. av eksisterande bedrifter eller flytting av produksjon og utstyr ved oppsplitting av konsern. »

       Dette fleirtalet stod Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, SV og Senterpartiet bak.

       Det undrar meg derfor i dag at korkje Arbeidarpartiet eller Kristeleg Folkeparti ser samanhengane i det me gjer nå i denne saka med lov om erverv av næringsverksemd. Dette er sterkt avgjerande for mange lokalmiljø i alle fylke over heile landet. Langsiktigheit og stabilitet er nemleg med på å skapa gode arbeidsplassar og auka solidaritet for bedriftene.

       Til slutt: Eg reknar med at Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti vil få høve til å vurdera dette på nytt når regionalmeldinga skal drøftast.

Statsråd Kjell Opseth : Eg hadde opphavleg ikkje tenkt å ta ordet i denne debatten, men når det på ein måte blir framstilt som det å ta vare på dei einsidige industristadene er noko nytt, føler eg eit behov for å minne litt om historia.

       Vi har faktisk gjennom mange, mange år - så lenge eg har vore i det politiske livet sentralt - vore opptatt av dei einsidige industristadene, og det har vore relativt brei politisk semje om nettopp det. Korfor då Senterpartiet no finn ut at dei skal skape eit inntrykk av at dei ikkje er det, det skjønar ikkje eg. Ein styrkjer ikkje den politiske semja når det gjeld om dei problema som mange einsidige industristader har og har hatt gjennom tidene ved den slags politiske markeringar.

       Som representanten Nistad var inne på, har vi faktisk brukt 830 mill. kr for å sikre arbeidsplassar rundt om i ulike kommunar, 36 i alt, så det er ikkje slik at vi ikkje har hatt verkemiddel, og vi har i stor grad lukkast. Vi kan gå over det ganske land og finne einsidige industristader der ein har lukkast med omstilling, positiv omstilling. Det er ikkje nødvendigvis slik at ein på død og liv skal bevare det som er, men det gjeld å sikre at det er noko også i framtida. Og det er mange av desse einsidige industristadene som har fått hjelp. Eg kan nemne Høyanger, Stord, Åmot, Bardu, Målselv, og slik kan vi halde fram. I tillegg er det også no gitt støtte til regionar med problem, det gjeld både i Østfold og Grenland. Så igjen: Eg trur vi alle hadde tent på at vi hadde behalde den breie politiske semja det er om å sikre dei einsidige industristadene, ikkje nødvendigvis ved å bevare det som er, men ved å sørgje for at når noko forsvinn, kjem det noko i tillegg. Men eg er jo klår over, som alle andre her i salen, at vi går mot val.

       Vi har ikke tatt opp denne saken for å kritisere det omstillingsarbeidet som har vært gjort. Men vi synes statsråden burde benyttet anledningen til å se litt framover. Det er fra flertallet i komiteen henvist til en regionalmelding som skal komme. Jeg vil tro at statsråden kunne ha sagt litt her.

       Det er stilt spørsmål om hvorfor Senterpartiet tar opp dette. Det er fordi vi er opptatt av den uroen og de problemene som folk opplever rundt omkring når det gjøres plutselige vedtak, noe som skjer stadig oftere. Eierforholdene i disse store og viktige selskapene er forandret. Eierne sitter mye lenger unna arbeidsplassene i dag enn før. Arbeidsfolk synes ikke det er riktig at viktige vedtak skal fattes i full fart på styrerom langt borte, uten at de nesten får anledning til å delta. Det er denne nye situasjonen som gjør at vi har ment at det var riktig å ta dette opp.

       Vi er redd for det som Høyre kaller den sunne konkurransen, at det er den som skal ordne opp, for det tror vi ikke er bra for en god del lokalsamfunn i Norge. Vi har ønsket å gi statsrådene nye og bedre redskaper som de har spurt om, bl.a i Ericsson-saken. De sier at de ikke kan gripe inn, fordi de ikke har redskap til det. Vi har bl.a foreslått det som Unn Aarrestad nevnte, meldeplikt, at staten skal få beskjed i god tid. Men akkurat det at vi ønsker å gi statsrådene det redskapet, skremmer Arbeiderpartiet av en eller annen grunn. Jeg føler at de ikke liker å kjempe for konkrete saker, og jeg kan tenke meg at årsaken er den som Erling Folkvord nevnte: Det er så lett å kollidere med EØS-avtalen hvis vi gjør noe, og da er det lettere å lene seg tilbake og si at vi får se hvorledes det går.

       Når det gjelder å velge ut hvilke bedrifter dette gjelder, har vi antydet den løsningen at fylkeskommunene i sin næringsplan skal hjelpe til med å velge dem ut. Jeg tror det skulle gå an. Slik kan en få et litt annet innhold i fylkesplanarbeidet.

       Når det så gjelder at vi skal være mot enhver kraftutbygging: Vi har sagt at vi har et større enøkpotensial i landet enn vi har utbyggingspotensial, og da må en i det minste kunne se på det først. Vi har mast i Stortinget gang på gang på at vi må gi trygghet til den kraftkrevende industrien, at de får avklart hva slags kontrakter de vil få, for de trenger langsiktig trygghet som basis for det de holder på med.

       SV står i denne samanhengen saman med Senterpartiet. Det som er viktig å understreke når ein diskuterer næringspolitikk, einsidige industristader osv., er at den samla politikken for nasjonen, anten det går på energipolitikk, økonomisk politikk, ikkje minst samferdsel, landbruk og distriktspolitikk, må sjåast i ein samanheng og i ein heilskap. Og det er ein del ting som gjev grunnlag for uro.

       Eg har registrert at den rapporten eg viste til tidlegare i dag, om næringslivets favorittkommunar, viser at f.eks bedrifter i Nord-Noreg ikkje har sterke planar om flytting. Men ein del av dei er opptekne av å kome nærare den såkalla marknaden. Men samtidig som denne rapporten viser det, kjem det no signal om at det går føre seg ei sterk sentralisering og folkeflytting frå nord mot sør. For eksempel har Akershus fylke kraftig ekspansjon. Det er slike forhold som også må vegast opp her.

       Når me då snakkar om lokalsamfunn med einsidig industristruktur, og når vi snakkar om hjørnesteinsbedrifter og distriktspolitikk, skal vi hugse på at det som er utgangspunktet i denne samanhengen for næringslivet og bedriftene, er å prøve å utlikne konkurranseskilnader, gje like konkurransevilkår. Og det går på ei rekkje område. Der har det skjedd dramatiske endringar den siste tida.

       Eg vil òg få lov å vise til at Stortinget har uttalt i ei rekkje samanhengar når vi har strukturert om ein del av dei statlege infrastrukturbedriftene, at det var ein føresetnad at nye omleggingar skulle føre til etablering av arbeidsplassar i distrikta. Telenor var ei slik bedrift, og det er positivt uttalt frå Stortinget at moderne teknologi, teknologisk kommunikasjon skulle gje grunnlag for nye arbeidsplassar i distrikta. Dersom me ser på det, ser me at det heller går den andre vegen, og det uroar, for dette er viktig infrastruktur som også gjev arbeidsplassar.

       I tillegg til det er energipolitikken viktig, og eg vert veldig uroleg når eg høyrer at f.eks straumprisen har svært stor innverknad på konsumprisindeksen. Men samtidig har straumprisen òg den effekten at CO₂-utsleppa no i ein kortare periode har auka dramatisk, samtidig som energien er sleppt fri på marknaden, der aktørane no kanskje vert meir opptekne av å selje straumen enn å bruke den i produksjon og verdiskaping. Det er ei stor utfordring.

Statsråd Kjell Opseth : Eg må få lov å korrigere Morten Lund når han påstår at eg ikkje ville delta i denne debatten fordi eg ikkje såg den som viktig nok. Det eg sa, er at eg er sterkt i tvil om det er tenleg for dei dette gjeld, at ein no prøver å skape eit inntrykk av at det er politisk strid om dette temaet. Eg meiner på fullt alvor at det faktisk kan vere til skade for dei som kan kome i ein slik situasjon, at det av ulike grunnar er behov for tiltak. Det er ikkje slik at dette berre gjeld einsidige industristader. Vi har faktisk hjelpt mange kommunar av andre grunnar. HVPU-reforma er ein, effektivisering av Forsvaret ein annan. Men dette har ein jo gjort fordi det har vore brei politisk semje om at her skal ein støtte opp, og vi har hatt verkemiddel til å gjere det.

       Når ein då skapar eit inntrykk av at vi ikkje har verkemiddel, og at det kanskje ikkje er politisk vilje til å gjere noko, meiner eg det er gale når det så langt har vore brei politisk semje om at her skal ein stille opp, og ein faktisk også har gjort det.

       Men ting skjer fort i dag, og det er jo ikkje slik at vi kan vedta at bedriftene skal halde fram med å produsere det dei har produsert i alle tider, dersom dei ikkje får selt produkta sine. Og det er heller ikkje slik at ein kan vedta - slik eg har inntrykk av at Senterpartiet meiner vi skal gjere - at folketalet i dei respektive kommunane skal vere det det alltid har vore. Strukturendringar i dette samfunnet vil kome til å skje. Det er berre det at vi må ha som målsetjing at vi sørgjer for at skadeverknadene av endringane blir så små som råd er.

Eirin Faldet (A) : Når man sitter og lytter til denne debatten, høres det ut som om Regjeringen ikke har gitt støtte til hjørnesteinsbedriftene. Jeg føler som hedmarksrepresentant behov for å understreke at SND og Regjeringen har gått inn med over 120 mill. kr i eksempelvis Rena Kartonfabrik. Uten den støtten hadde ikke Rena Kartonfabrik stått oppreist i dag.

       Dette Dok.nr.8-forslaget ble levert inn på et tidspunkt da stemningen var ganske tung for Rena. Og det passet selvfølgelig Senterpartiet - fordi det er valg i år - å markere seg i den sammenheng. Det er greit nok, de har fått full uttelling for det. Men SND er ikke fraværende i framtida heller i Karton'en.

       Jeg blir litt følelsesmessig engasjert, fordi jeg syns dette var sleipt gjort. Nå er vel ikke det et parlamentarisk uttrykk, men det er ikke så nøye.

       Hvis nå Senterpartiet er så opptatt av hjørnesteinsbedrifter, burde de snakke med sine egne, nemlig Bondelaget, om hvorfor i all verden de legger ned meieri etter meieri rundt omkring i hele landet. Og kom ikke og skyld på at det er distriktspolitikken og landbrukspolitikken som er skyld i det, for det er organisasjonene selv skyld i. Meieriene er også hjørnesteinsbedrifter.

       Morten Lund (Sp) : Denne saken er fremmet ut fra den uro vi merker rundt enkelttilfeller der vi føler at staten i dag er for hjelpeløs. Staten har for dårlige redskaper.

       I spørretimespørsmålet i april i fjor ble det henvist til Rena, til Mehamn og til Lysøysund. Og de som påstår at det i svarene ble vist vilje til å hjelpe hjørnesteinsbedriftene ekstra, vil jeg be om å lese de svarene som ble gitt i spørretimen fra næringsministeren og fiskeriministeren. Svarene viste ikke at det var noe pågangsmot og vilje i de tilfellene, og jeg har prøvd å forklare hvorfor jeg tror det var sånn. Så jeg syns det er veldig bra hvis det nå viser seg at det er en annen holdning hos statsrådene enn det var hos spesielt statsråd Jens Stoltenberg i den forrige regjeringen.

Unn Aarrestad (Sp) : Det var berre til representanten Eirin Faldet om Rena og SND. Ho sa at utan SND hadde ikkje Rena « stått oppreist ». Eg må jo seia at då det verkeleg stod på for Rena, då var ikkje SND mykje å stola på. Då gjekk dei beint fram ut og sa at dei ville sjå den finansinstitusjonen som torde å satsa på Rena Karton når dei ikkje gjorde det i SND. Eg må heller seia at Rena Karton greidde å bestå trass i SND og ikkje på grunn av SND.

       Når det så gjeld dette med meldeplikt ved reduksjon, flytting eller nedlegging av bedrifter over eit viss tal tilsette, er det vesentleg, akkurat som ved eigarskifte i større bedrifter, der lov om erverv no gjeld. Lova om erverv vart endra i forhold til EØS-avtalen, og er no ikkje så god som ho ein gong var. Men trass i alt, ho finst der, ein kan gå inn der, ein kan gjera noko med det. Det må ein òg kunna når det gjeld reduksjon, flytting eller nedlegging i bedrifter, ein må varsla departementet om dette her. Så enkelte burde det vera.

Eirin Faldet (A) : Jeg tror representanten Aarrestad slapp katta ut av sekken da hun sa at ingenting er så godt som det engang var - og det er vel hemmeligheten i Senterpartiet - men det har det da heller aldri vært.

       Jeg påstår at uten støtte fra SND ville det ikke ha gått så bra med Rena. Så kom krisa, og da sa SND at uten at bedriften selv tar et tak for å se på framtida si, kan ikke SND bare betale ut. Nå har Rena Kartonfabrik selv klart en omstilling, de er på beina, og de har greid det som var helt nødvendig for at denne bedriften skulle ha en framtid. Men noen måtte påpeke det - det går ikke an å pumpe inn penger i alle typer bedrifter, hvis det ikke er liv laga. Rena Kartonfabrik er liv laga, det har de bevist selv. Derfor har jeg lyst til å si at dette skal Rena Kartonfabrik og arbeiderne der ha ros for - og tidligere regjeringer som har gått inn og hjulpet dem. Det må vi ikke glemme.

Rolf Terje Klungland (A) : Det vi diskuterer nå, er vi faktisk enige om, slik jeg skjønner det, men ut fra forskjellig retorikk er det altså enkelte partier her som prøver å gjøre dette til en stor sak.

       Jeg tror ikke det er lurt å drive på slik som Senterpartiet nå gjør. Det samme gjør de i forhold til distriktspolitikken: Det er helt forferdelig å bo i distriktene - at folk kan bo der ute, de må jo være gale, de må jo flytte inn til sentrum! - En slik argumentasjon blir brukt fra Senterpartiet. Målsettingen i denne debatten må jo eventuelt være å skremme utenlandsk kapital fra å investere i hjørnesteinsbedriftene våre.

       Jeg har lyst å si at det minner meg om en historie jeg hørte fra Vennesla i Vest-Agder, der det var noen bønder som skulle satse på turisme. Da sa den ene: Ja, du, jeg tror vi setter ut en sånn gondol. Så sa den andre: Ja, men du, vi setter ut to, så får vi en hel bestand.

       Jeg tror den filosofien som Lundteigen har utviklet, er temmelig farlig. I et land som vårt, som er så avhengig av eksportinntekter, vil det være helt umulig å motsette seg et marked, for dette gir arbeidsplasser, og det gir muligheter til nyskaping og fremdrift. Det betyr ikke at vi ikke skal gå inn med kapital og hjelpe hjørnesteinsbedrifter, men det må være et grunnlag for det. Det grunnlaget var der når det gjaldt Rena Karton, og dermed gikk også en del av dem som Senterpartiet vanligvis ikke har noe særlig sympati for, nemlig kapitalkreftene, inn med kapital.

       Historie kan vere fornuftig, men eg vil jo minne om at den fyrste omlegginga av SND-systemet kom gjennom kommunalministeren i 1990, som la om heile DU-systemet. SV var aleine mot det. Eg seier meg lei for den utviklinga som er skjedd i kjølvatnet av det.

       Men når det er sagt, synest eg det er litt farleg å ta utgangspunkt i einskildsaker og lage politikk av det. Eg er no redd for at med spekkhogginga av SND ved å ta vekk grunnfinansieringa riv me grunnlaget vekk nettopp for å byggje opp og utvikle eit verkemiddelapparat som kan vere til fordel for Rena-samfunnet og for det totale samfunnet. Difor følte eg grunnlag for å måtte reservere meg mot den retorikken som er for einsidig fokusert på SND. Eg er redd for at det kan føre til dramatiske endringar i verkemiddelapparatet.

       Det må være et marked - ja. Det høres kanskje utrolig ut for representanten at jeg er en varm tilhenger av at det skal være produksjonsliv i forhold til et marked. Hvis det har vært noen tvil om det, vil jeg bare be representanten skrive seg det, bak øret.

       Det som ellers var kjernen i dette spørsmålet, var jo at det var vurderinger om at produksjonskapasiteten på det produktet var større enn det som var markedet. Blant andre LO hadde den oppfatningen at her var det en for stor produksjonskapasitet i forhold til markedet, og da blir jo spørsmålet hvor den produksjonskapasiteten mest samfunnsøkonomisk bør være plassert. Der kommer da SNDs rolle inn, i hvilken grad den spiller inn her i markedet og fremmer den ene eller den andre strukturen.

       For øvrig vil jeg til representanten Rønningen si at det å ta fram enkeltsaker har sine sterke og svake sider. Jeg tror vi skal ha et samspill her, men det aller viktigste er nå å få avklart hvordan statsmakten opererer gjennom sine selskaper, jf. SND.

Astrid Marie Nistad (A) : Same kva ein måtte seie, brukar Senterpartiet enkeltsaker for å symbolisere korleis dei tenkjer seg ein næringspolitikk, og dei brukar enkeltsakene kjenslemessig i forhold til dei problema dei skapar i det enkelte distriktet, utan å tenkje på kva dei set i gang av kjensler.

       Skal vi ha ein næringspolitikk som vil fremje landet sine interesser, er vi nøydde til å ta heilskaplege vurderingar og det totale innover oss, og ein del av marknaden og globaliseringa er viktige faktorar i ei sånn heilskapleg tenking. For det er nemleg det leiaren av den fiskeforedlingsbedrifta som ein her tek opp i Dok.nr.8-forslaget, må ta omsyn til - når han er i Tyskland, er det ein stor marknad der som han er liten i. Det er

       dette vi må få ein struktur på, sett i forhold til næringspolitikken som vi vil utøve i forhold til denne marknaden, og det marknaden krev av våre bedrifter.

       Og kvifor har vi fått ei globalisering av ein del av disse tinga? Jo, det er fordi vi har fått ei nedbryting av blokkpolitikken ute i verda. Vi får ei solidarisering med folk - det er det globaliseringa går ut på. Vi solidariserer oss med andre folk og andre land sine næringar, og det får innverknad på vår næringspolitikk. Men å demme opp for han, slik som Senterpartiet her gjer ved at dei brukar enkeltsaker som kjenslemessige saker, og ikkje tek inn over seg verkelegheita i forhold til marknaden og globaliseringa og styrer ein heilskapleg næringspolitikk etter desse forholda som vi er nøydde til å ta inn over oss, er farleg for norsk næringsliv. Det er farleg om ikkje vi tek det ansvaret - og det ansvaret vil vi i Arbeidarpartiet ta for norsk næringsliv.

       Nistad var òg inne på at Senterpartiet spelar på kjensler. Ja, det forundrar meg at representanten Nistad ikkje er klar over at kjensler er ein realitet i livet, i næringslivet, i samfunnsutviklinga og same kva me held på med. Me skal òg ta omsyn til korleis folk har det, kor trygge dei er osb. Me har sett nettopp på heilskapen, på samanhengane, når me har kome med dette forslaget for at folk skal føla tryggleik.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet, og debatten i sak nr. 2 er slutt.

       (Votering, sjå side 2802)