Sak nr. 3
Innstilling fra kommunalkomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Børre Rønningen og Paul Chaffey om at Regjeringen snarest legger fram for Stortinget en sak med endringer av relevante lover, bl.a kommunelov, med forslag til ulike og nye eierformer/organisering knyttet til bl.a offentlig eide energiverk (Innst.S.nr.132 (1996-1997), jf. Dok.nr.8:12 (1996-1997))

TALERE:

       Morten Lund (Sp) (ordfører for saken):

       Den framlagte innstillingen handler om organisering av kraftselskap i offentlig eie. Forslagsstillerne fra SV ønsker en sak til Stortinget om dette temaet, begrunnet med den store aktivitet og debatt omkring hvordan vannkraft best kan utnyttes til samfunnets beste.

       Forslagsstillernes ønske støttes i komiteen av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Arbeiderpartiet nøyer seg med å henvise til en odelstingsproposisjon om kommunale foretak, altså generell kommunal forretningsdrift, som departementet har arbeidet med i lang tid. Arbeiderpartiet får medhold av Høyre. Sammen er de enige om at dagens utvikling i energisektoren er så bra at Stortinget ikke skal blande seg borti det. Høyre har omfattende merknader med ønske om en utvikling mot større privat eierandel i kraftforsyningen og større enheter. Høyre ser ikke behov for nye selskapsformer. Høyres merknader her bør bidra til nødvendig skepsis hos dem som tror på at Høyre når de diskuterer overgang til AS rundt omkring i landet, først og fremst har et ønske om å redusere kommunal risiko.

       Jeg er overrasket over at Arbeiderpartiet i innstillingen skygger unna enhver debatt om det som opptar strømkunder akkurat i dag: Kan det for en så viktig tjeneste, der det offentlige har en så viktig posisjon, fortsette med så store prishopp og prisvariasjoner, så store fortjenester og så dårlig styring med handelen med utlandet?

       Etter Senterpartiets mening er svaret et klart nei. Og det mener tydeligvis også Erik Dalheim, leder i et arbeiderpartiutvalg som ser på energiloven. Om en mener det, må man også drøfte energilovens funksjon og effekten av at så mange kommunale e-verk er omorganisert til AS.

       Det trengs etter Senterpartiets mening en evaluering av energiloven, som er det viktigste rammevilkåret for kommunene som eiere innenfor kraftsektoren.

       Da energiloven ble innført, var 43 av selskapene AS. Nå er ifølge ENFO 104 av 235 selskaper AS. Jeg mener det er de større AS som fører an i den såkalte markedstilpasningen av strømprisen, og som det siste året har gitt prishopp, uten sammenheng med den reelle krafttilgangen eller kostnadssituasjonen for selskapene.

       Senterpartiet ønsker å få en evaluering av de ulike selskapsformer i den tiden vi har hatt energiloven, for å finne ut hva som er best for kundene, og hva som betyr noe for eierne. Særlig vet vi det legges stor vekt på den risikoavlastningen overgangen til AS er for eierne. Vi ønsker en dokumentasjon av de reelle tapene ved de ulike selskapsformer. Mitt inntrykk er at gjeldsbelastningen i de aller fleste selskaper er lav i forhold til normal inntjening, altså at tapsrisikoen er liten ved fornuftig drift.

       Senterpartiet ser offentlige forvaltningsbedrifter som en framtidsrettet organisasjonsform for kraftforetak, fordi forvaltningsbedriftens formål er å gi sikker leveranse av strøm til lavest mulig pris og like vilkår innenfor sitt geografiske område. Formålet til et AS er derimot å maksimere overskuddet, dvs. tjene mest mulig penger på salg av strøm. Offentlig eierskap med en slik selskapsform vil derfor lett fungere som en ny skatteoppkrever i strid med intensjonene for hva som skal være offentlige kraftselskapers oppgaver. Videre tror jeg det vil vise seg at de mindre, gammeldags drevne selskapene har vært best for kundene. Flertallet ønsker ikke slik kunnskap akkurat nå.

       Senterpartiet mener at organisering i mindre enheter med nær tilknytning til lokale folkevalgte eiere også er den beste garanti mot salg til utlandet. Og blir det salg til utlandet, blir det enda verre for de små kundene - det er jeg sikker på. Samtidig er dagens varierte selskapsstruktur den beste garanti mot monopoltendenser, som merkes på stadig flere viktige områder i samfunnet i dag, og som selvfølgelig går ut over de minste kundene.

       Senterpartiet vil advare mot at kommunene selger sine eierinteresser i kraftverk for å finansiere et utvidet tjenestetilbud. Høyre kaller det for omplassering av formue, ser jeg. Ut fra den brede enighet om at kraftverksektoren skal ha offentlig eierskap i samme omfang som i dag, må staten legge til rette for at kommunesektoren har en så god og stabil økonomisk situasjon at man ikke tvinges til å selge av arvesølvet.

       I forbindelse med denne saken er energistatsråden tilskrevet om framdriften for en evaluering av energiloven. Svaret antyder en langvarig - en flere år lang - behandling som en del av energiutredningen mot år 2020.

       Det at utvalget som skal innlede dette arbeidet, ikke var oppnevnt et halvt år etter at Stortinget først ble informert om utvalget, er et tegn på at Regjeringen er mest fornøyd med at utviklingen får styre seg selv. Senterpartiet synes energisektoren er for viktig til å bli styrt etter et slikt « Doris Day »-prinsipp.

       Den trykte innstillingen er forskjellig fra den som ble avgitt i komiteen, ved at et vedlegg med brev fra energistatsråden datert 10. februar er falt ut. Stortingets kontor har bekreftet at en beriktiget innstilling kommer til å bli trykt.

       Jeg vil få sette fram forslaget fra Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, som står i innstillingen.

       Når vi går inn for at denne saken vedlegges protokollen, er det ikke fordi vi ser på offentlige eide kraftverk som en uting. Men vi synes at diskusjonen rundt offentlige eide kraftverk har sammenheng med den som vi har på andre områder der det offentlige har tunge eierinteresser. Vi synes derfor det vil være en absolutt fordel å se disse tingene i sammenheng. På bred basis må vi vurdere hva som er hensiktsmessig av det kommunene holder på med, f.eks næringsvirksomhet, og hvordan denne bør organiseres til beste for fellesskapet. Regjeringen har varslet at den vil komme tilbake til dette spørsmålet i oppfølgingen av NOU 1995:17, som omhandler organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Dette er et stort og viktig spørsmål, og jeg tror det er nødvendig å ha en grundig prinsippdebatt før vi tar endelig stilling til saken. Når det er sagt, må det være lov å skyte inn at vi allerede har en viss kontroll over kraftverkene i dag. Ikke bare er 85 % offentlig eid, men staten har også forkjøpsrett dersom kommunene skulle velge å selge ut kraftverkene sine. Skulle kraftverkene falle på private hender, ved salg f.eks til den lokale industrien, vil staten gjennom retten til hjemfall ha mulighet til å overta eiendomsretten.

       Spørsmål om fortsatt eierskap eller salg av kraftverk har vært et hett politisk spørsmål i mange kommuner. Det å selge kraftverk har fra enkelte hold blitt vurdert som å gi bort arvesølvet. Jeg skal ikke ta endelig stilling til det her, men for å si det enkelt: Man kan bare selge et kraftverk én gang. En kortsiktig økonomisk gevinst må da balanseres opp mot et fortsatt eierskap som sikrer finansiering av velferdstilskudd også i fremtiden. Forutsetningen for et slikt resonnement er selvfølgelig at kraftproduksjonen gir kommunen avkastning. Her tror jeg vi er ved et sentralt punkt i denne debatten. Jeg tror mange folk reagerer når et offentlig eid kraftverk er en ren forretningsdrift der det er om å gjøre å tjene mest mulig på salg av kraft. Når prisene stiger i været, kan det for forbrukerne synes som det er det samme hvem som eier kraftverkene. De blir flådd likevel, tenker de. Jeg tror folk har litt andre forventninger til offentlig eide kraftverk. Forbrukerne bør være de første som nyter godt av en reduksjon i strømprisen. Når vi ser at prisen pr. kilowattime er rundt tre ganger så høy i offentlige eide kraftverk som den er på spotmarkedet, kan en lure på hva det er som egentlig skjer.

       Jeg er litt forbauset over Senterpartiets holdning i denne saken. Vanligvis har Senterpartiet en klippetro på lokaldemokratiet og det lokale sjølstyre. Når det gjelder eierskap til kraftverk, skal det altså ikke være opp til kommunen selv å bestemme valg av organisasjonsform. Det kan nesten se ut som det lokale sjølstyre i dette tilfellet kommer langt bak i køen når det gjelder eierskap til energiverk.

       Det er viktig å huske på at når man først har valgt seg en fane som heter « lokalt sjølstyre », og når man har holdt denne fanen så høyt som Senterpartiet har gjort, så kan man ikke uten videre gjemme fanen vekk etter eget

       forgodtbefinnende. Da kan man fort komme i en situasjon som den der en liten gutt ropte at keiseren ikke hadde noen klær på.

Gunnar Fatland (H) : Karakteristiske trekk ved den norske kraftsektoren er bl.a følgende:

-	Den er svært kapitalintensiv - den binder altså store investeringsmidler.

-	Investeringene, særlig i produksjonsanleggene, er av en svært langsiktig karakter.

-	Investeringene er stedbundne, altså ikke mobile.

-	Sektoren er ekstremt lov- og forskriftsregulert.

-	Den domineres av høy offentlig eierandel, ca 85 %, og med en lovregulert ytterligere økning av offentlig eierskap gjennom hjemfallsinstituttet dersom private interesser ikke slipper til.

-	Privat eierskap er lovmessig aktivt diskriminert gjennom hjemfallsinstituttet og offentlig forkjøpsrett.

       Praktisk talt alle disse elementene er særtrekk som ikke er blitt påvirket eller endret av ny energilov. Statlig forkjøpsrett ble riktignok innført som et nytt verktøy i forbindelse med inngåelsen av EØS-avtalen.

       Konsekvensene av innføring av konkurranseelementer i produksjon og omsetning av kraft kan oppsummeres som følger:

       De to sistnevnte elementene har naturlig nok fokusert på strukturelle og organisatoriske spørsmål. I tillegg har de mest ansvarsbevisste offentlige eiere vurdert omplasseringer av sine investeringsformuer i kraftsektoren i lys av økt risiko og større bevissthet om alternative investerings- og/eller formuesplasseringer. Enkelte offentlige eiere har også sett seg best tjent med å selge seg helt eller delvis ut av sitt energiverk. Private og utenlandske « beilere » har i den grad disse har vært i markedet, ikke nådd opp eller blitt akseptert som kjøpere hittil. Strukturendringene har derfor skjedd gjennom eieroverganger mellom offentlige selskaper. Offentlige eiere har altså prioritert offentlige kjøpere.

       I lys av den nye konkurransesituasjonen, økt risikoeksponering og krav til profesjonalitet i ledelse og styrende organer burde det være en obligatorisk « øvelse » for alle offentlige eiere å foreta en kritisk gjennomgang av sine eierposisjoner i kraftbransjen. I tillegg til at dette selvsagt må være en del av det kommunale og fylkeskommunale selvstyre, vil noen eiere konkludere med at man ut fra egne lokale vurderinger helt eller delvis vil omplassere sine investeringsmidler fra kraftsektoren til andre, enda viktigere investeringsoppgaver. Andre igjen vil etter en slik analyse på et mer objektivt og bevisst grunnlag vite hvorfor man eventuelt vil beholde sine eierposisjoner i kraftsektoren. På denne bakgrunn er det for meg et ubegripelig forslag Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har fremmet i dagens innstilling.

       Forslaget er indirekte et angrep på det kommunale selvstyret, samtidig som begrensninger i hvem som kan eie, vil påvirke prisnivået i negativ retning for de offentlige eiere som likevel velger å redusere sitt eierskap i kraftsektoren. Man reduserer altså selvstyringsgraden og frarøver kommunale verdier for å tilfredsstille foreldede forestillinger om offentlig eierskap som politisk styringsverktøy. De historiske begrunnelser for offentlig eierskap som politisk styringsverktøy er sterkt svekket fordi tilgang på kraft og kraftpriser nå reguleres i markedet. Og konsesjoner, lover, forskrifter, konkurransetilsyn, monopoltilsyn, hjemfallsinstituttet, forkjøpsrett m.v. er i dag de reelle politiske styringsverktøyene, som virker helt uavhengig av eiersammensetning.

       Det er videre et paradoks at nettopp Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har så liten tillit til kommunestyrene og fylkestingene at man fra Stortinget vil begrense mulighetene for handlefrihet på et område hvor kanskje hovedtyngden av flere enkeltkommuners økonomiske ressurser er plassert. At SV ikke har skrupler i så måte, er mer forutsigbart.

       Det er også interessant å registrere Senterpartiets glideflukt når det gjelder valg av selskapsform. I innstillingen til ny energilov begrunnet og anbefalte partiet sterkt aksjeselskapsformen. Nå argumenteres det for organisasjonsformen « offentlig forvaltningsbedrift » og mot aksjeselskapsformen. Mens argumentene i 1990 for aksjeselskapsformen var praktisk og operativt begrunnet, er både argumentene for forvaltningsbedriftsformen og mot aksjeselskapsformen i denne innstillingen etter min vurdering helt bort i tåkeheimen. Det må være lov å spørre hvor man har funnet dekning for merknaden:

       « Senterpartiet ser offentlige forvaltningsbedrifter som en framtidsrettet organisasjonsform for kraftforetak fordi forvaltningsbedriftens formål er å gi sikker leveranse av strøm til lavest mulig pris og like vilkår til abonnentene i sitt geografiske område. Formålet til et aksjeselskap er derimot å maksimere overskuddet, dvs. tjene mest mulig penger på salg av strøm. »

       Ja, så langt og så lenge kan man føre en retorikk at man til slutt tror på slike kortslutninger. Et selskaps formålsparagraf kan selvsagt ha samme ordlyd uavhengig av selskapsformen. Aksjeselskapsformen vil i tillegg ha en lovfestet begrensning i adgangen til å hente ut uforsvarlig høyt utbytte, en bestemmelse som kan vise seg

       meget nyttig, slik enkelte offentlige eiere har praktisert utbyttepolitikken i den senere tid. Jeg synes rett og slett at grensen for hvilke villedende påstander man kan tillate seg å sette på trykk i en stortingsinnstilling, i dette tilfellet er langt overskredet.

       For øvrig bærer innstillingen preg av at både Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti lider av hukommelsestap når det gjelder kraftprisutviklingen før og etter markedsreformen. Det er for så vidt riktig at det gamle omsetningsregimet gav forutsigbare priser på strøm, men at disse var stabile, er langt fra sannheten. Strømprisutviklingen var nemlig tidligere stabilt og konsekvent stigende.

       Fra 1980 til 1990 var realprisøkningen på hele 20 %, mens realprisutviklingen fra 1991 til og med høsten 1996 periodevis var fallende, men perioden sett under ett, stort sett uendret. At et unntaksår som man må minst 65 år tilbake i tid for å finne maken til, midlertidig gav et prisutslag, var både naturlig og viktig for forsyningssituasjonen. Men alt nå ser vi at prisene faller tilbake til et « normalt » leie som ligger under det prisnivå og den stigende prisbane i retning himmelen som ble brutt ved innføringen av ny energilov i 1991. Dette har både medier og mange politikere tydeligvis alt glemt.

       Når det gjelder Dok.nr.8-forslagets hovedanliggende, nemlig ytterligere å favorisere offentlig eierskap, faller den slags utspill på sin egen urimelighet så lenge problemet pr. i dag er en klar diskriminering av privat eierskap i kraftsektoren, et forhold som i tillegg til det prinsipielt betenkelige dette innebærer, også representerer en kamuflering av de reelle verdier som våre vannkraftressurser representerer.

       Jeg viser for øvrig til Høyres merknader i innstillingen, og varsler at Høyre selvsagt vil stemme mot det foreliggende forslag fra Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti.

Paul Chaffey (SV) : Som det vil gå fram både av det Dok.nr.8-forslaget vi har fremmet, og av denne innstillingen, er hovedbegrunnelsen for forslaget at vi ønsker å videreføre en stor grad av offentlig eierskap i norsk kraftforsyning og kraftdistribusjon.

       Den utfordringen vi er stilt overfor, er en struktur rundt disse selskapene som blir helt forskjellig i fremtiden i forhold til det som var situasjonen før ny energilov, før EØS-avtale, før nye kraftkabler til utlandet. Det reiser en diskusjon om hvordan man kan organisere selskaper og finne fram til selskapsformer som er tilpasset den nye virkeligheten, men som samtidig garanterer et offentlig eierskap, og at samfunnsmessige hensyn ligger til grunn for den virksomheten som skjer.

       Jeg konstaterer at Senterpartiet på side 3 i innstillingen allerede har funnet fram til at det er den gamle forvaltningsmodellen som er den formen som er best egnet til å møte disse utfordringene. Sånn sett er det egentlig unødvendig av Senterpartiet å være med på dette forslaget. Men jeg tror ikke vi har nådd en sånn konklusjon, for det er grunn til å diskutere om de gammeldagse selskapsformene er de som er best tilpasset en helt annen situasjon.

       I tillegg til dette er det et par andre begrunnelser for dette forslaget. Vi er bekymret for en del av virkningene av det frie energimarkedet, og en av dem kan bli at vi vil oppleve en oppkjøpsbølge i kraftsektoren, ikke bare i Norge, men internasjonalt, hvor det først og fremst blir mer attraktivt enn før å være store eiere av kraftproduksjon.

       Vi er også urolige for hvordan en del kommuner oppfører seg midt oppi dette både ved å selge sine eierandeler og ved å ta ut et overskudd og finansiere utgifter på helt andre områder. Det er etter mitt syn ikke spesielt god fordelingspolitikk at de kommunene som tilfeldigvis eier kraftverk og får store overskudd derfra, kan finansiere alle mulige andre utgifter på den måten. Fordelingspolitikken i Norge burde man først og fremst håndtere gjennom skattesystemet og på andre måter enn gjennom denne utbyttepolitikken.

       I Danmark har det vært en diskusjon, og det ble faktisk også nylig gjort et vedtak i Folketinget, hvor et flertall har sagt at kommuner som ønsker å selge kraftverk, skal trekkes i rammetilskuddet til kommunene, sånn at de på en måte straffes økonomisk ved å selge eierandeler. Det er det ingen som har foreslått i Norge, og jeg tror kanskje ikke et sånt forslag kommer, fordi det er et nokså dramatisk inngrep i et kommunalt selvstyre, men det er altså en modell man kan velge å gå på hvis man fra statens side ikke ønsker en endring av eierstrukturen. I Norge har vi valgt statlig forkjøpsrett som et alternativ, men det er klart det kan bli dyrt for staten hvis veldig mange kommuner selger eierandeler samtidig.

       Det vi er opptatt av, er at vi får strukturer og selskapsformer som ikke blir en hindring for å opprettholde et stort offentlig eierskap i fremtiden. Jeg tror det er mulig å komme tilbake til dette i fremtiden også, og ikke gjøre vedtak nå, men jeg innbiller meg at vi ikke har altfor lang tid på oss til å føre disse diskusjonene, for strukturene i landene rundt oss endrer seg nokså fort nå, og vi bør relativt raskt avklare en del av disse spørsmålene. Det beste hadde nok vært å gjøre disse vedtakene i dag og satt i gang et nødvendig utredningsarbeid.

       Høyre reiser i innstillingen en helt prinsipiell diskusjon om statlig eller privat eierskap og mener at man diskriminerer private eiere ved å ha hjemfallsinstituttet. Der er vi ideologisk uenige. Et flertall i Stortinget har ment, og mener nok fortsatt, at det er riktig at naturressurser ikke kan eies og utnyttes av private til evig tid på denne måten, men at man har en mulighet for å gjeninnføre et statlig eierskap og ha en samfunnsstyring også hvis man velger å ha et privat eierskap til kraftverk. Dette ideologiske skillet er det viktig å diskutere. Men når vi så har konstatert at et flertall faktisk vil ha en stor grad av offentlig eierskap, er det neste skrittet å diskutere hvordan man skal utøve det offentlige eierskapet, og det er det dette mindretallet gjør når vi fremmer forslag om at man skal utrede ulike eierformer. Det har vi ikke greid å samle flertall for nå, men jeg håper at denne diskusjonen kan fortsette, og at det vil skje et arbeid på dette området likevel.

Ola T Lånke (KrF) : Dok.nr.8-forslaget fra representantene Rønningen og Chaffey om å sikre fortsatt eierskap ved kommunale og fylkeskommunale kraftverk har Kristelig Folkepartis støtte. Når vi ser et spesielt behov for å sikre dette hensyn, er det ut fra den spesielle samfunnsmessige funksjon disse energiverkene har. Det er en kjensgjerning at kraftsektoren spiller en svært sentral rolle i norsk økonomi, næringsliv, sysselsetting og velferdsutbygging, og vi ser klart behovet for en sterk samfunnsmessig forankring for disse virksomhetene. Vi mener det vil være for risikobetont å overlate disse enorme ressursene til kreftenes frie spill. Jeg tror det nettopp på dette området vil være uheldig om markedet stilles helt åpent for utenlandske interesser.

       Vi har sett at eier- og organisasjonsstrukturen i kraftsektoren har vært i en omformingsprosess, og vi har sett en storstilt overgang til aksjeselskapsformen. I denne sammenheng er det viktig å skaffe seg oversikt over de reelle konsekvensene av denne prosessen, og det er også viktig å understreke at samfunnet ikke må gi fra seg innflytelsen over utviklingen i denne sektoren.

       Kristelig Folkeparti er derfor enig i at det haster med å få fram en utredning om og forslag til nye organisasjons- og eiermodeller for kommunale og fylkeskommunale energiverk, slik at vi kan sikre offentlig eierskap. Vi konstaterer imidlertid at det ikke er flertall for dette, men at man ønsker å se det hele i sammenheng med den varslede proposisjonen på bakgrunn av NOU 1995:17, Om organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Det er beklagelig at man ikke kan gjøre dette allerede nå fordi ting skjer så fort.

       Kristelig Folkeparti vil imidlertid vise til de svært utfyllende merknader som vi står sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om i innstillingen.

Statsråd Kjell Opseth : Kommunalministeren sitt ansvar i denne saka er først og fremst knytt til organisering av kommunale og fylkeskommunale e-verk. Eg ser det slik at spørsmål som er knytte til val av organisasjonsform, er sekundære i høve til spørsmål som gjeld dei meir overordna rammevilkåra for energisektoren. Det sentrale arbeidet her vil vere evalueringa av energilova og utgreiinga av kraftbalansen framover.

       Val av organisasjonsmodell må alltid tilpassast arten og karakteren av den verksemda det er tale om. Eg ser den aukande tendensen til å organisere e-verk som aksjeselskap som ei naturleg utvikling på bakgrunn av at det no er tale om ei verksemd som vert driven i ein marknad i konkurranse med andre og med ikkje liten risiko. Aksjeselskapsforma er typisk tilpassa verksemd av den karakter som energimarknaden har fått etter at den nye energilova tredde i kraft.

       Eg har difor vanskeleg for å sjå at tilbodet av organisasjonsformer er det viktigaste når kommunen vurderer om e-verket skal seljast eller ikkje. Etter mi oppfatning er det lite truleg at kommunar vurderer å selje e-verket aleine fordi ein saknar gode alternativ til aksjeselskapsforma. Det er meir nærliggjande at eit ønske om sal har bakgrunn i meir realøkonomiske vurderingar.

       Samtidig er det viktig at kommunane har eit tilbod om ulike organisasjonsmodellar som gjer det mogleg å vektleggje omsynet til politisk styring og kontroll sterkare enn den rollefordelinga mellom eigar og foretaket si leiing som aksjelova legg opp til. Slik kan kommunane sjølve finne det riktige balansepunktet mellom omsynet til politisk styring/kontroll og omsynet til handlefridom for leiinga. Utgreiinga i NOU 1995:17, Om organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet, rører ved desse problemstillingane. Departementet arbeider for tida med oppfølging av denne utgreiinga. Regjeringa har ikkje handsama saka. Det er såleis ikkje teke stilling til innhaldet i proposisjonen eller kva tid han eventuelt skal leggjast fram for Stortinget.

       Når det gjeld e-verk, er det tale om verksemd som ikkje er ei lovpålagd kommunal oppgåve. For oppgåver som ikkje er lovpålagde, er det ein del av det kommunale sjølvstyret at kommunane har fridom til å vurdere om det er føremålstenleg å behalde verksemda eller ikkje. Dette prinsippet må ha stor vekt. Prinsippet vert her styrkt ved at det gjeld verksemder som kan innebere stor økonomisk risiko.

       Det einaste tiltaket som fullt ut vil sikre kommunalt eigarskap av e-verk, er å vedta ei lov som hindrar kommunar å selje e-verk. Alternativet kan vere å gjere levering av elektrisk kraft til ei lovpålagd kommunal oppgåve. Dersom dette ikkje er ønskjeleg, vil det for å sikre høg offentleg eigardel vere nødvendig å tilby kommunane organisasjonsformer som er tilpassa karakteren av verksemda. Når kommunane har fridom til å velje den organisasjonsforma som er riktig frå eit kommunalt synspunkt, vil det vere dei overordna rammevilkåra som avgjer om kommunane finn det føremålstenleg å eige og drive energiverk.

       La meg også få leggje til at slik ein har ordna seg med forkjøpsrett, som representanten Fatland var inne på, er det ikkje her spørsmål om å kunne hindre sal til private. Både fylkeskommunal og statleg forkjøpsrett kan hindre det dersom kommunar ønskjer å selje sine energiverk. Det vil - sannsynlegvis til hausten - kome ein odelstingsproposisjon om nye organisasjonsformer for kommunal verksemd.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Dagens energiverk har en lang historie, og mange verk startet som kooperative foretak, altså innbyggereide andelslag. Vi fikk så en omorganisering til stort sett kommunale forvaltningsbedrifter, hvor formålet var firedelt:

1.	Nok strøm til alle

2.	Så lav pris som mulig, dvs. effektiv drift

3.	Så god leveringssikkerhet som mulig

4.	Salg av strøm til lavere pris til sine eiere, altså innbyggerne i det geografiske området som verket var til for

       Ved den framtidige organisering av energiverk er standpunktet til Senterpartiet at kommunene må stå friest mulig i å organisere virksomheten, altså ikke redusere mulige organisasjonsformer. Det er i tråd med vårt syn på lokaldemokratiet.

       Innenfor det må vi sikre en effektiv drift, og det som da blir det sentrale spørsmål, er hva som skal være konkurransemomentet. Skal konkurransemomentet være billigst mulig strøm med stor leveringssikkerhet til kundene, eller skal det være å tjene mest mulig penger, altså omgjøre e-verkene til nye skatteoppkrevere? Senterpartiets valg er det første. Arbeiderpartiet dukker i denne innstillingen og vil ikke ta standpunkt. Det er stor uenighet, men statsråden sa nettopp nå at han på vegne av Regjeringen så aksjeselskapsformen som en naturlig selskapsform.

       I drøftingen av ulike og nye eierformer og organisering på bl.a energiverksektoren framover mener vi i Senterpartiet at en også grundig bør drøfte kooperative selskapsformer, andelslag, ut fra at slike selskapsformer var starten for mange kraftverk. I dag blir selskapsformen kooperasjoner stadig mer aktuell for flere samfunnsområder, og statsminister Jagland skal ha honnør for at også han har trukket fram denne selskapsformen som stadig mer aktuell.

       Ellers er det interessant her å se Høyres standpunkter. Høyre går inn for å få vekk hjemfallsinstituttet. Et kraftverk skal være et fritt omsettelig gode som enhver annen bedrift. En er pådriver for et lovverk for energiproduksjon, energiomsetning, som legger til rette for økt risiko. Deretter skal en omgjøre offentlig eide verk til aksjeselskaper fordi risikoen ved andre selskapsformer blir for stor, og vi får dermed samme formål for private og offentlige energiverk - altså størst mulig fortjeneste. Sluttspørsmålet blir da: Hvorfor ikke private aksjeselskaper istedenfor offentlige aksjeselskaper? Målet til Høyre er jo kraftverk eid av aksjeselskaper hvor den som har mest penger til enhver tid, er eier - uansett hjemland.

       Ellers kan det være et paradoks at Høyre i andre sammenhenger støtter Statkraft og vil at det skal få større muskler. Senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 1996 gav Høyre sin støtte til milliardbeløp som lån og garantier til Statkraft, slik at Statkraft kunne utvikle sin rolle. Dette er jo bare en midlertidig strategi fordi en ser Statkraft som en turboprop - for å si det sånn - i en endringsprosess på kraftmarkedet i en markedsøkonomisk retning. Senere går en vel da inn for at en skal privatisere Statkraft bare en har fått Statkrafts drahjelp til å endre markedet.

       Ellers er det interessant å se at Høyre går mot at enkelte kommuner skal kunne selge strøm billigere til sine eiere, dvs. innbyggerne, enn en selger til andre. Dette bør Høyres representanter i mange kommuner merke seg, for i mange kommuner i Buskerud, f.eks i Numedal og Hallingdal, er muligheten for en slik prispolitikk et av de viktigste fortrinn.

       Jeg vil bare til slutt spørre: Hva er partiet Høyres standpunkt på det området når det gjelder industribedrifter som eier kraftverk? Det er en rekke industribedrifter som eier kraftverk som en integrert del av sin virksomhet, og det er et av de viktigste konkurransefortrinn bedriften har. Er det slik at også disse eierne skal tvinges til å selge strøm til samme pris for alle som måtte ønske å være kunder?

Rolf Terje Klungland (A) : Det er ikke noen tvil om at når en hører de forskjellige innleggene her og på hva de forskjellige personene fra Senterpartiets gruppe sier, er det lett å bli ganske forvirret. For noen uker siden hadde vi en interpellasjonsdebatt her i salen som gikk på å tildele kraft til industrien på Sørlandet og i Agder-fylkene. Representanten Sigurd Manneråk fra Senterpartiet mente da at det rette ville være om industrien selv fikk kjøpe kraftverk, og sånn som vi vet eierstrukturen er blant kraftverkene i Norge i dag, må det være enten fra kommunale, fylkeskommunale eller statlige kraftverk at industriens eventuelle kjøp skal gjøres.

       Jeg har derfor lyst til å stille Senterpartiet et konkret spørsmål i dag: Er Senterpartiet enig med seg selv, eller er det bare Sigurd Manneråk mot resten av Senterpartiet i denne debatten?

       Han nevnte spesielt dette med salg av billig kraft til innbyggerne i kraftverkets nedfallsområde. Høyre har ikke noe imot at kraftverk selger strøm billig, men vi er imot at de foretar en diskriminering av andre som eventuelt ønsker å handle fra det samme kraftverket. Det har bl.a med markedets evne til å fungere som et marked å gjøre.

       Ellers når det gjelder hjemfallsinstituttet, er det jo slik at de kraftverk som i dag er privateid i Norge, er stort sett industrieide kraftverk. Der har Høyre ved en rekke anledninger fremmet forslag om utsatt hjemfall for disse industrikraftverkene, med andre ord at industrien selv skal eie og drive sine kraftverk så lenge de bruker denne kraften til industriformål, og ikke slik Senterpartiet i denne sal hele veien har gått inn for, at også disse industrikraftverkene hjemfaller til staten. Og så kommer det inn usikkerhet om langsiktighet, forutsigbarhet og prisnivå som gjør at disse bedriftene etter hvert står på vaklende føtter.

       Det kunne derfor være fristende å stille dette spørsmålet til Lundteigen og Senterpartiet: Er partiet også nå villig til i neste fase å følge Høyre når det gjelder å føre en industrivennlig politikk i forhold til hjemfallsinstituttet, ikke misbruke dette instituttet til å sparke beina under norsk industri? Det har aldri vært den historiske begrunnelse for hjemfallsinstituttet. Og kunne partiet nå tenke seg å bli med Høyre og skape mer forutsigbarhet, mer langsiktighet og større trygghet for fremtidige investeringer i denne industrien?

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Representanten Klungland tok opp spørsmålet om det er aktuelt at industrien nå i større grad går inn og eier sine egne kraftverk. Det er klart at den problemstillingen kommer stadig mer på dagsordenen etter hvert som det blir avklart hvilken strategi Statkraft har, hvilken rolle Statkraft ønsker å spille. Men når vi nå opplever et Statkraft som i sin strategiplan har som overordnet mål å bli et av Nord-Europas ledende kraftselskaper hvor fortjeneste er det mest sentrale, er det helt opplagt at dette vil komme i stadig større konflikt med vår næringspolitikk, hvis en ønsker å ha en næringspolitikk som går ut på å videreforedle råvarene våre til mer ferdigbearbeidede produkter. Derfor er det helt naturlig at representanten Manneråk og andre på Sørlandet har tatt opp dette spørsmålet. Det er helt sentralt. Men bakgrunnen for det er altså at Statkraft sjøl har lagt seg på en ny strategi som er i direkte konflikt med en rekke samfunnsinteresser.

       Så til representanten Fatland omkring diskriminering av kunder: Det som for meg er det sentrale spørsmål, er å holde fast ved hvem det er som er eiere av energiverkene, og eiernes frihet til å kunne operere i markedet. Det kommunale energiverk er eid av innbyggerne i kommunen; det er innbyggerne i kommunen som i all overveiende grad har skaffet til veie de ressursene som nå ligger i de kommunale energiverkene. Og hvis det skal være slik at eierne ikke skal ha en hånd på rattet med hensyn til i hvilken grad prispolitikken utformes, ja vel, da er vi inne på noe som logisk sett må føre til at også andre eiere kan bli pålagt å selge til et marked som er helt annerledes villig når det gjelder å betale eller ikke betale - og derfor mitt spørsmål om hvordan partiet Høyre ville stille seg til å pålegge industrieiere å selge til kunder som altså er i en helt annen situasjon.

       Ellers er det helt opplagt at Senterpartiet er industrivennlig i den forstand at vi skal videreforedle produktene, og på det punktet er jeg helt enig med representanten Fatland. Når det så gjelder spørsmålet om hjemfall, står vi fast ved det hjemfallsinstituttet som er i dag, ut fra at det her er nasjonale ressurser som det er viktig å hegne om. Og ikke minst er det viktig å hegne om det når vi i dag har fått ødelagt vårt konsesjonsregelverk ellers, som tidligere var med på å sikre nasjonalt eierskap, sjøl om ikke staten var eier i majoritet.

Paul Chaffey (SV) : Det å diskutere kraftpolitikk med Per Olaf Lundteigen kan være ganske underholdende, fordi da kommer det oftest nye standpunkter - noen ganske overraskende standpunkter - i hvert eneste innlegg som blir holdt. Men jeg tror at man som et utgangspunkt bør ha klart for seg at det er tre hovedgrupper eiere av kraftverk i Norge: Det er staten, det er kommunene, og det er industrien. Og til sammen blir dette 100 %. Det sier seg selv.

       Det jeg føler at Senterpartiet driver med, er å innføre en form for prosentregning hvor summen ikke blir 100, men en god del mer. For når vi diskuterer kraftkrevende industri og hvordan man skal ta hensyn til den i forhold til kraftregimer i framtida, mener man enten, som Sigurd Manneråk gjorde her om dagen, at industrien selv skal eie mer kraft, eller man mener av og til, som Senterpartiets representanter i energi- og miljøkomiteen pleier å gjøre, at Statkraft godt kan styrkes, fordi det er Statkraft som i dag forsyner industrien med kraft gjennom disse kraftkontraktene vi alle kjenner. Det skjønte jeg på Lundteigen nå var helt feil, og han kritiserte Gunnar Fatland i et innlegg her nettopp for at han hadde gått inn for en styrking av Statkraft. Ifølge Lundteigen er det da kommunene som skal styrke sin eierandel. Så man har altså tre forskjellige standpunkter: Én fløy vil at industrien skal eie mer kraft, én vil at staten skal eie mer kraft, og én vil at kommunene skal eie mer kraft. Hvis alle disse slår seg sammen, blir prosenten atskillig høyere enn 100 etter hvert.

       Men det som er interessant, siden det da er Lundteigen som deltar i denne debatten, er jo å høre hvordan han mener at industrien skal forsynes med kraft innenfor sitt regime, hvor det er kommunene og de kooperative selskapsformene bl.a som skal forsyne alt sammen. Er Lundteigen villig til å si at kommunene av staten skal påtvinges å forsyne industrien med billigere kraft enn det de tilbyr sine egne innbyggere? Eller kanskje ville det være en bedre idé at man foretok en viss styrking av Statkraft, slik at Statkraft i hvert fall kunne ha ansvar for den delen av norsk energipolitikk, og så kunne man la de øvrige kraftverkene ha hovedansvaret for å forsyne innbyggerne i Norge med elektrisk kraft.

       Da det var diskusjon om Norge skulle bli en del av EU, var også industrien på vår side, for den mente at den antakelig kom til å miste det fortrinnet den hadde i form av billig strøm. Det er ikke avklart ennå hvordan det går, men jeg vil tro at industrien fortsatt mener det den sa den gangen: Vi trenger spesielle rammevilkår, fordi vi er bygd opp under den forutsetning. Det skal bli spennende å se hvor lenge det går før opposisjonen i Arbeiderpartiet når fram på det punktet.

       Den utfordringen som Senterpartiet virkelig bør gripe fatt i, er at vi importerte 9 TWh med kullkraft i fjor. Vi produserte for lite kraft i Norge. Vi hadde for stort forbruk. Situasjonen for industrien er jo den at når de skal forhandle ny kraft, må det jo være kraft til industrien. Da må vi bygge ut mer kraft. Jeg gleder meg til Senterpartiet blir med på å gjøre det. Jeg har likevel ingen tro på at de kommer til å gjøre det, fordi de vil også knekke denne industrien gjennom en CO₂-avgift, noe de er klar over selv.

Børre Rønningen (SV) : Som fleire i denne sal kjenner til, er energipris og straumpris ein veldig viktig faktor både for enkeltforbrukarar i hushalda og for industrien. Og ikkje nok med det: Det viser seg at straumpris har enorm innverknad på f.eks konsumprisindeksen og prisutviklinga. Det har vist seg at det har hatt tilslag det siste året på grunn av auka straumprisar. I tillegg til det opplever me at dette nye energiregimet i dag, som ei tidlegare regjering på 1990-talet stod bak, faktisk òg fører kraftlandet Noreg inn i ei slik bakevje at straumpris, underskot på kraft og eksportavtalar fører til at me får forsterka CO₂ -utslepp på grunn av at forbrukarane i industrien og enkelthushaldningar må gå over til annan type energi. Dette er ein del av det som skjer med bakgrunn i den energilova me fekk i 1990/91. Det

       må smerte dei som stod bak dette lovverket, at me no begynner å sjå slike utslag og slike resultat.

       Eg vil òg seie det slik at den debatten me har i dag om eigarskapet, er veldig viktig, for det er ikkje berre - trur eg - å seie at kommunal sjølvråderett er det beste utgangspunktet for å tenkje eigarstruktur. - Eg var saman med nyvald nestleiar i Senterpartiet i Volda tidlegare og prøvde å stogge ønsket om å selje kraftverket. Me lukkast dessverre ikkje med det, men det viser òg at det er motiv lokalt for å gjere ting som kanskje ikkje står i høve til nasjonale rammer. Og det er viktig. Statkraft er trass i alt Stortinget og staten sitt verkemiddel i denne samanhengen.

       Når me diskuterer kraftindustrien, kan me tenkje oss eit scenario der lønsemda ved å selje kraft er så stor at ein risikerer at den kraftkrevjande industrien i rein økonomisk profittenking begynner å tenkje slik: OK, vi legg ned produksjonen for den er ikkje så lønsam som å selje krafta på ein open marknad i Noreg, i Norden og i Europa. Dette er perspektiv som skremmer meg veldig sterkt, og difor er det vanskeleg, synest eg, på den eine sida berre å seie at dette er eit kommunalt ansvar - å kommunalisere ansvaret - medan det på den andre sida er vanskeleg å seie at me overlèt til industrien å ta det ansvaret. Difor står me igjen med - trur eg - at me må ta eit nasjonalt ansvar, og då må me ha verkemidla til det. Statkraft er det så langt, i dag, delvis.

       Morten Lund (Sp) : Senterpartiet har erkjent svakheter med energiloven, men de svakhetene blir forsterket av det som er skjedd etterpå med Statkraft, med kraftskattbeslutningene, med børssystemet som er innført, og det har gått ut over vanlige folk. Derfor vil vi forandre energiloven, og vi spør da SV: Vil SV være med på det?

       Det virker som om SV er fornærmet over det meste vi gjør i dag. Jeg innbiller meg det er fordi vi er mer på parti med vanlige folk enn det SV er. Jeg syns godt SV kunne vært litt mer enig med oss.

       Så til utenlandshandelen, som ble stor siste året. Det handler bl.a om at vi har gitt fra oss styringen med utenlandshandelen. Vi hadde ikke trengt å importere noe kraft i år hvis vi hadde vært mer offensive med enøktiltak. Vi har masse å gå på innenfor enøk, men det har ikke vært vilje i Stortinget til å gjøre noe med det.

       Så til dette at prisen nesten ikke har gått opp den senere tid. Jo, strømprisen gikk opp 39 % i fjor, og det syns vi er trasig. Det var en periode den ikke gikk opp, men hadde vi greid å stoppe unødvendig kraftutbygging uten energiloven, ville vi fått den samme effekten.

Børre Rønningen (SV) : Ærleg talt, i ein historietime må ein ikkje berre sjå på kva folk har uttalt, kva dei har sagt retorisk, det politiske i bodskapen. Ein må òg sjå på kva som har skjedd i Stortinget ved dei milepælane me har hatt slike saker til behandling. Og i den samanhengen vil eg berre minne om at då energilova vart vedteken, var SV og Arbeidarpartiet veldig reserverte - me var det.

       Eg vil òg minne om når me fyrst snakkar om straumpris, utvikling og evalueringar av energilova, at eg for min eigen del la fram eit framlegg i juni i fjor, lenge før Senterpartiet hadde tenkt på det. Då tok eg opp evaluering av energilova og bad om å få vurdert maksimalprising av straum i ein vanskeleg situasjon, og eg bad om å sjå på heile kraftmarknaden i Norden og sjå på tilførselen. At Senterpartiet då med tilgang til media, anten det er på den eine eller andre måten, kanskje retorisk kom betre ut enn SV, får jo me leve med, men den historiske, faktiske situasjonen var at SV hadde reist saka i Stortinget.

       Eg hugsar at SV i 1993 var reservert - aleine - i debatt med Senterpartiets fraksjonsleiar i industrikomiteen mot kraftutvekslingsavtalane med utlandet, på ulikt grunnlag. Preussen Elektra AG var det eksemplet som vart drege gjennom Stortinget som ein måte å gjere utvekslingsavtalar med utlandet på. SV har òg ved ei rekkje høve fremma interpellasjonar på dette området. SV er difor i stor grad i pakt med det som rører seg ute, og i pakt med dei behova som folket har for ein stabil, fornuftig straumpris, og det å sikre industrien levedyktige konkurransevilkår m.a. gjennom ein fornuftig straumpris.

       Dette har òg sjølvsagt økologiske perspektiv. Det må vere viktig å avgrense bruk av alternativ energi som fører til CO₂ -utslepp, som me høyrde om i Dagsnytt i dag. Det skulle ikkje vere nødvendig for ein nasjon som Noreg som er kammeret for elkraft i Europa.

       Men eg ser jo òg - og det vil eg streke under - det flotte i at Senterpartiet har begynt å ta sjølvkritikk, og at SV og Senterpartiet står saman i denne saka. Det ber bod om at det kan skje endringar i energiregimet - om ikkje fort, så i alle fall i nær framtid.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3

       (Votering, se side 2802)