Sak nr. 6
Interpellasjon fra representanten Eva Lian til kommunal- og arbeidsministeren:
« Prisstigningen på boliger forsterker ungdommens problemer med å komme seg inn på boligmarkedet. For dem som ikke har bolig å selge, blir inngangsbilletten på boligmarkedet nesten uoppnåelig. Det forhold at prisreguleringene på boligmarkedet er avskaffet, samtidig som det i Norge er svært få kommunale utleieboliger, forsterker etableringsproblemene for ungdom. Den situasjonen som har oppstått, krever etter Senterpartiets skjønn innsats på to plan. 1) En planmessig bygging av utleieboliger eller lavinnskuddsboliger som sikrer at det etableres et marked av en viss størrelse med slike boliger. 2) Strakstiltak som kan settes inn for å gi ungdom bedre mulighet til å komme inn i den bestående boligmassen.
Hvilke tiltak vil Regjeringen iverksette for å gjøre det lettere for ungdom å skaffe seg bolig? »

TALERE:

       Eva Lian (Sp) : Ingen som er opptatt av boligpolitikk, kan ha unngått å legge merke til den nesten eksplosive økningen i boligprisene både i 1996 og så langt i 1997.

       Avisene har de siste ukene hatt mange reportasjer som forteller om fortvilte forhold for unge mennesker som er ute etter bolig. Når boligprisene stiger raskt, rammes boligsøkende som gruppe sterkt, og særlig går dette ut over unge. Ungdom har sjelden startkapital i form av bankinnskudd, og de færreste har noe å selge som kan gi en startkapital. Unge mennesker har vanligvis heller ikke rukket særlig høyt opp på lønnsstigen. I tillegg er mange under utdanning eller sliter med betydelig studiegjeld. Med de vilkår Statens lånekasse for utdanning tilbyr, blir studiegjelden en stein om halsen for unge nyetablerere som skal inn på boligmarkedet for første gang. Det er en skam at Norge er blant de land i Europa som har den dårligste studiefinansieringen.

       Jeg skal la det ligge i denne omgang og konsentrere meg om utfordringene knyttet til situasjonen på boligmarkedet. Hvordan angripe disse? Jeg tror vi må arbeide etter to strategier, en langsiktig og en mer kortsiktig med strakstiltak. Det må etableres et marked av en viss størrelse med utleieboliger og lavinnskuddsboliger. Dette er ikke gjort over natten, men det er viktig å komme i gang. Et slikt arbeid må tas alvorlig, og det må utarbeides en forpliktende langsiktig plan. Her har kommunene en viktig oppgave med å skaffe tomter og tilrettelegge arealer slik at det er mulig å bygge. Selve byggingen bør overlates til boligbyggelag eller private, eventuelt i samarbeid med kommunen.

       Utleieboligene bør være allmennyttige eller ikke-kommersielle og etableres i regi av boligbyggelag, kommunale boligselskaper eller ikke-kommersielle stiftelser som får offentlig støtte slik at boutgiftene blir overkommelige. Det betyr at vi må gå inn med større tilskudd i slike boliger enn det som var tilfelle med de utleieboligene som ble bygd på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Offentlig støtte kan forsvares så lenge subsidiene blir værende i slike allmennyttige prosjekter. Det kan også være aktuelt å ta i bruk allerede eksisterende bygninger til å etablere utleieboliger. Det vil kunne gå raskere, uten at byggemarkedet blir ytterligere opphetet.

       Lavinnskuddsboliger er en idé som boligsamvirket har lansert. Poenget er å skape et rimeligere boalternativ enn ordinære andelsboliger. Denne type boliger er spesielt rettet mot ungdom. Slike typer boliger bør innrømmes en sterk statlig finansiering, eventuelt bør avdragsfrie lån vurderes. Ved en endring i bruken kan staten kreve lånet tilbakebetalt. Boligene er tenkt integrert i ordinære borettslag, men de skal ikke kunne omsettes fritt i markedet. På den måten kan innskuddet holdes lavt, og den offentlige støtten forblir i prosjektet. Beboerne likestilles med ordinære borettshavere når det gjelder plikter og rettigheter, inklusiv rentefradrag. Boutgiftene blir noe lavere, men til gjengjeld må de avstå fra en eventuell prisgevinst når boligen overdras til ny eier. Det kan også være aktuelt å gi direkte tilskudd til prosjekt eller enkeltpersoner.

       Etablering av et marked av allmennyttige utleieboliger og lavinnskuddsboliger krever forpliktende målsettinger og definering av statens økonomiske rolle. Fra Senterpartiets side er vi innstilt på å bruke offentlige midler i et vesentlig annet omfang enn i dag for å skaffe til veie et mer fleksibelt boligmarked enn det vi har, der ungdom og andre utsatte grupper faller utenfor. Det vil imidlertid ta tid før vi har en slik fleksibilitet på boligmarkedet. Derfor må det også gjøres noe her og nå.

       Etableringslånene fungerer ikke slik de burde i mange av landets kommuner. Det skyldes i stor grad den tapsrisikoen kommunene sitter med. Staten må etter min mening ta en større del av risikoen, kanskje opp mot 90 %. Omleggingen av Husbanken har ikke gitt den satsingen på ungdommen som ble bebudet ved omleggingen. Tilskuddet til ungdom har ikke blitt som forventet. Beløpene er redusert, og kommunene har vansker med å prioritere ungdom i forhold til andre trengende grupper på boligmarkedet når knappe ressurser skal fordeles.

       Det statlige engasjementet når det gjelder boligpolitikk, er omtrent halvert siden 1995. Det skyldes først og fremst omleggingen av Husbanken og bortfall av rentetrappen. Hadde staten vært villig til å bruke like mye midler på bolig og bomiljøtiltak i 1997 som i 1995 og 1996, hadde det vært ca 2 milliarder kr mer til disposisjon i år enn det Regjeringen har foreslått i budsjettet. Men onkel Skrue passer på pengebingen, og det går ut over dem som trenger det mest. Jeg håper budsjettposten kan splittes opp slik at Stortinget ser hvor mye som går til etableringslån for ungdom, som jo skulle være vinnerne ved omleggingen av Husbanken.

       Jeg vil be Regjeringen vurdere om det kan legges bedre til rette for at ungdom kan kjøpe bolig sammen. Ikke minst i byene finnes det et betydelig innslag av to- og treroms blokkleiligheter som kan egne seg godt for to ungdommer. Ved å bruke etableringslån og tilskudd målrettet mot kjøp av denne type boliger, kan ungdom skaffes et rimelig boligtilbud uten å måtte ut på et ofte svært kostbart leiemarked. Boligbyggelagene bør kunne bidra til effektiv bruk av både låne- og tilskuddsmidler i en slik sammenheng.

       To- og treroms borettslagsleiligheter burde det også være interessant for to eller flere unge å kjøpe sammen, men slik lovverket er utformet, og ikke minst slik det praktiseres i dag, er det én person som må stå som eier. Dersom det skal bli lettere for to uavhengige personer å kjøpe en andel sammen, dele ansvaret og hver for seg ha papir på den formelle eiendomsretten, burde dette være attraktivt for mange unge.

       Boligtilbudet til unge burde også kunne styrkes om brukte borettslagsleiligheter til en viss grad kunne kjøpes av kommunen og klausuleres til utleieboliger, eventuelt lavinnskuddsboliger. Boligsamvirke bør utfordres til samarbeid om slike løsninger.

       Som sagt mener jeg det er nødvendig å arbeide både på kort og på lang sikt med disse utfordringene. Samtidig er det viktig å ha et sett av virkemidler både når det gjelder låneordninger, direkte tilskudd og gunstige spareordninger for ungdom. Men jeg vil understreke det forhold at den beste prioritering av statlige midler er å sette disse midlene inn i prosjekter som har en form for prisregulering. På den måten unngår en å bruke statlige midler på en måte som bidrar til å drive prisene ytterligere opp, og de statlige midlene vil forbli i boligen som en form for subsidiering som ikke forsvinner ut med beboeren når vedkommende selger.

       Mange, ikke minst her i huset, er opptatt av at boligproblemene for ungdom tas på alvor og blir gjort noe med. Jeg håper kommunalministeren - som også er boligminister - og Stortinget kan spille på lag i denne saken til beste for de unge.

       Jeg tar opp de fem forslagene som jeg på vegne av Senterpartiet har fremmet sammen med Børre Rønningen på vegne av Sosialistisk Venstreparti og Ola T Lånke på vegne av Kristelig Folkeparti, i forbindelse med denne interpellasjonen.

       Ei av hovudoppgåvene i bustadpolitikken er å hjelpe unge med å skaffe seg eigen bustad. Bustadetablering er eit stort løft for den einskilde husstanden. Det har aldri vore ein situasjon utan etableringsproblem, og det er det diverre heller ikkje i dag. Eg er samd med representanten Lian i at auka bustadprisar isolert sett gjer det vanskelegare for unge å etablere seg. Samstundes ser eg det òg slik at prisauken er eit uttrykk for ein positiv tendens: Det er no fleire unge som kan etterspørje eigen bustad - dette fordi fleire har fått betre råd til å kjøpe bustad. Regjeringa sin politikk har gitt norsk økonomi eit kraftig oppsving med m.a. auka sysselsetjing og låg rente som resultat. Isolert sett har dette på få år auka betalingsevna med 50 %. Og nettopp dei unge bustadsøkjande tener på dette. Mot denne bakgrunnen ville det vore underleg om bustadprisane ikkje auka.

       Også eg er uroa over kor raskt bustadprisane no stig. Særleg gjeld dette i Oslo. Eg må samstundes minne om at det er Oslo vest som dreg prisane opp. Prisane i Oslo aust og nord er klårt lågare. Etter mitt syn har vi enno ikkje fått eit generelt prisnivå som er urovekkjande høgt. Framleis ligg realprisen på bustader godt under nivået frå toppåret 1987.

       Ikkje mange byggjer nytt dersom bruktprisane ligg klårt under nybyggingskostnadene. Dette er ei sanning ein ikkje kan kome vekk frå, og ho gjeld for alle bustader. Å halde prisane nede gjennom lovbestemt prisregulering kan medføre at ein må subsidiere kraftig for å få til nybygging. Eg trur ikkje bustadprisane i dag er høgare enn at fleirtalet av unge maktar å etablere seg i eigen bustad dersom tenleg bustad er tilgjengeleg. Samstundes deler eg representanten Lian si uro for dei unge med låge inntekter, særleg unge utan arbeid, einslege forsørgjarar, uføre, flyktningar og innvandrarar. Prisauken kan medføre at desse får problem med å etablere seg.

       Hussøkjarar med liten eigenkapital og låge inntekter blir lett utkonkurrerte av andre. Når dei unge skal inn på bustadmarknaden, må dei ta opp store lån. Nokre har òg gjerne studielån frå før. Hushald med låge inntekter og store lån er særleg utsette dersom renta stig. Ein kraftig renteauke kombinert med nedgang i bustadprisane vil igjen kunne setje oss i ein situasjon med gjelds- og betalingsproblem. Når prisen på utleigebustader i tillegg er særs høg og det private tilbodet av slike bustader minkar, er det fare for at unge utan arbeid eller med låge inntekter ikkje maktar å etablere seg i eigen bustad.

       Store studentkull fører òg til auka konkurranse på leigemarknaden. Talet på studentar i Studentsamskipnaden i Oslo er på om lag 40.000, og dekningsgraden av studentbustader gjennom Studentsamskipnaden er på 13 %. Det er dermed mange som konkurrerer på den same leigemarknaden. Situasjonen er om lag den same i Bergen og Trondheim.

       25 % av bustadene er leigebustader. Dei fleste er i privat eige. Offentlege, sosiale leigebustader utgjer om lag 8 %. Det kan hende at dette er for lite. På initiativ frå meg har Norske Boligbyggelags Landsforbund vore i møte med meg, og dei meiner at vi i Noreg bør få eit tilbod på allmennnyttige utleigebustader. I Sverige er dette utleigebustader som skal vere tilgjengelege for alle. NBBL meiner det er behov for 4.000 - 5.000 nye slike utleigebustader årleg.

       I Noreg har vi i stor grad satsa på at folk skal eige bustaden sin. Eg meiner at denne politikken har vore ein suksess. Noreg ligg på verdstoppen både når det gjeld bustandard og bustaddekning. Erfaringane frå tidlegare satsing på utleigebustader for unge er ikkje utan vidare gode. NBBL legg ikkje skjul på at ei storstilt satsing på bygging av allmennyttige utleigebustader vil koste mykje. Eg er ikkje sikker på om dette er ei løysing på kort sikt. Spørsmålet er om ein heller skal satse på ein gradvis og systematisk auke av tilbodet på sosiale utleigebustader gjennom kommunane, integrerte blant vanlege bustader.

       Vi er allereie i gang. Gjennom Husbankens ordning med bustadtilskot finansierte Husbanken i fjor 1 450 sosiale utleigebustader. Eg har då ikkje teke med dei 1 800 omsorgsbustadene Husbanken finansierte gjennom ordninga med oppstartingstilskot til omsorgsbustader. I år er vilkåra for finansiering av utleigebustader betra: Tilskotet per bustad er auka. I fjor var utmålinga av tilskot til utleigebustader avgrensa til 20 % av kostnadene. No er grensa heva til 30 %, i enkeltsaker endå høgare. Kravet om kommunal garanti er også oppheva. Utbyggjar må ha ein avtale med kommunen slik at leigebustadene blir leigde ut til målgruppene for bustadtilskotet.

       På denne måten vil Regjeringa leggje til rette for bygging av utleigebustader, slik vi òg seier det i langtidsprogrammet. Samstundes vil vi bruke budsjettmidlar til å hjelpe dei unge med å skaffe seg bustadrett og eigarbustader. Eg vil òg sjå nærare på ordninga med låginnskotsbustader. Eg ser likevel ikkje behov for ei generell subsidiering av unge i etableringsfasen. Det vil snarare forsterke problema enn løyse dei. Det er berre eit fåtal av dei unge som har problem, og det er desse eg vil vi skal hjelpe. Også her er bustadtilskotet viktig. Dei vanskelegaststilte får med denne ordninga tilskot til eigenkapital. Løyvinga på 515 mill. kr i fjor vart nytta fullt ut. 3 500 søkjarar fekk hjelp.

       Etableringslåneordninga i Husbanken er også eit godt tilbod for dei som ikkje får lån i private bankar. Lånet går til toppfinansiering etter nærare behovsvurdering og blir i hovudsak gitt via kommunane. Det er dei som best kjenner dei lokale tilhøva i bustadmarknaden. Berre i 1996 lånte kommunane inn 1,4 milliardar kr frå Husbanken til dette føremålet, og om lag 8.000 husstandar nytta seg av tilbodet. Hittil i 1997 har kommunane allereie teke opp 1,1 milliardar kr i etableringslån. Nokre kommunar meiner dei kan formidle fleire etableringslån dersom staten tek større tapsrisiko.

       Dette har Regjeringa teke konsekvensen av. I fjor fekk kommunane lov til å setje av 10 % av tildelt bustadtilskot til oppbygging av tapsfond. I år har eg gjeve Husbanken melding om at kommunane kan få høgare avsetnader. Risikoen for tap kan dermed ikkje lenger vere eit stort hinder for aktiv bruk av etableringslån. Når det no ser ut til at husbankrenta kjem under 4 %, er dette eit særs godt tilbod.

       Eg vil oppsummere med at prisauken gjer det vanskelegare for unge med svak økonomi å etablere seg. Dette er ei utfordring for staten og kommunane. Med selektive ordningar formidla av Husbanken og god innsats frå kommunane kan vi hjelpe fleire.

       Statsråden sa at det nå er flere unge som har fått råd til å kjøpe bolig på grunn av økt betalingsevne, og at det dermed er naturlig at boligprisene øker. Jeg er enig i den virkelighetsbeskrivelsen. Men når vi ser at det er mange som faktisk opplever problemer knyttet til dette, må vi også være villig til å ta utfordringene som er knyttet til det. Og så sier statsråden at det ikke er et urovekkende høyt prisnivå sammenlignet med 1987. Men hvis vi husker tilbake til 1987, var vi alle sammen ganske fortvilet over det høye prisnivået den gang, og jeg har ikke noe ønske eller behov for at vi skal komme dit. Nå må vi ha lært av det som skjedde da, slik at vi ikke kommer i samme situasjon igjen.

       Men jeg skulle ønske at statsråden hadde sagt noe litt nærmere om han mener det er behov for å etablere et marked av utleieboliger og lavinnskuddsboliger, og om staten er villig til å gå inn med noe mer midler i den sammenheng. 3 500 fikk hjelp i 1996. NBBL mener at det bør bygges mellom 4.000-5.000 nye utleieboliger årlig. Hva kan vi gjøre for å få til det? Hvis det er noen politisk vilje til å benytte en del av de midlene som ble frigjort ved omleggingen av Husbanken, ville staten kunne øke sitt økonomiske engasjement i boligpolitikken igjen, siden det ikke er noen tvil om at det økonomiske engasjementet er blitt sterkt redusert. Nå er tiden kommet for å øke det igjen. Jeg håper at statsråden i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil komme tilbake til disse problemstillingene, som jeg oppfatter at både han og jeg har et oppriktig engasjement i forhold til, og at vi sammen kan komme lenger når det gjelder å skaffe unge bedre bolig.

Statsråd Kjell Opseth : Eg trur det gjekk nokså klart fram av hovudinnlegget mitt at eg er oppteken av dei utfordringane som vi ser vi står overfor på bustadmarknaden. Det er relativt lett å bli samde om at vi har utfordringar. Det å beskrive dei rette verkemidla kan ofte vere vanskelegare. Eg har peikt på to ordningar som vi har, der vi har gjort den eine atskilleg meir attraktiv enn den har vore tidlegare.

       Det er jo vanleg at ein vurderer alle sidene ved budsjettet både i samband med revidert nasjonalbudsjett og neste års budsjett. Når eg så sterkt gjev uttrykk for at vi her har utfordringar, er det klart at dette området er eit av dei som vi kjem til å sjå nærare på. Det gjeld Husbanken si moglegheit til å gjere bustadtilskotet betre, men det gjeld sjølvsagt også den tanken som eg sjølv var inne på i hovudinnlegget mitt når det gjeld låginnskotsbustader, som er eit initiativ som er kome frå NBBL. Korleis vi eventuelt skal innføre det som eit nytt verkemiddel, må vi få bruke litt tid til å sjå på, slik at vi er sikre på at vi treffer rett når vi eventuelt fremjer eit tiltak i den retninga, for det kan også slå uheldig ut dersom ein ikkje lagar rammer rundt ei slik ordning som gjer at den blir målretta og kan verke over tid. Men eg trur det er relativt brei politisk semje i Stortinget om at vi på dette området bør prøve å løyse ein del av dei utfordringane vi står overfor, så får vi seinare diskutere korleis. Eg tek gjerne imot invitasjonen om eit samarbeid med Stortinget i desse spørsmåla.

Anneliese Dørum (A) : Det er kostbart for unge familier å etablere seg i bolig for første gang. De aller fleste starter med et handikap i form av gjeld. Det er ikke uvanlig at et par starter med en studiegjeld på vel 400.000 kr.

       Dette er ikke en situasjon som har oppstått nå. Det har lenge vært slik at det har vært vanskelig for ungdom å komme seg inn på boligmarkedet. Da renta var høy, var boligene billige. Da var det like vanskelig å komme seg inn på boligmarkedet, for da torde man ikke ta opp et stort lån. Når renta er lav, ser vi at boligprisene stiger. Slik fungerer markedet. Da er det tross alt lettere å ta opp lån, men uansett er det problematisk for unge å etablere seg på boligmarkedet.

       Dette har opptatt Stortinget så lenge jeg har vært med. For knapt en måned siden hadde vi en tilsvarende debatt her i forbindelse med husbankmeldingen. Fordi Stortinget har vært opptatt av dette, har vi fått en del ordninger gjennom Husbanken som skal hjelpe de unge inn på boligmarkedet. Det er en rekke låne- og tilskuddsordninger. Det er bl.a ordningen med toppfinansieringslån gjennom etableringslånordningen. Vi har boligtilskudd, vi har bostøtte for barnefamilier, vi har egne ordninger med utleieboliger osv., slik at vi har redskapet. Gjennom Husbanken har vi et godt redskap som vi kan bygge ut og gjøre bedre med noen enkle håndgrep. Når det f.eks gjelder etableringslånordningen, som formidles gjennom kommunene, er jo det en ypperlig ordning - dersom den hadde blitt brukt fullt ut. Men i fjor gjenstod det 700 mill. kr i ubrukte midler på denne potten. Kommunene vegrer seg for å bruke den. Derfor må staten inn, og jeg er veldig glad for at statsråd Opseth nå i dag har gjort rede for at kommunene skal kunne bruke mer av det kontanttilskuddet de får fra Husbanken, til å sette inn i et risikofond, slik at de kan være tryggere når de låner ut slike midler.

       Vi ønsker at denne låneordningen skal utvides, og også et stort flertall i Stortinget bad om at den skulle utvides. Nå vet vi at Husbanken disponerer en felles ramme, slik at Husbanken kan velge å disponere mer av disse midlene.

       Ordningen med utleieboliger har vist seg ikke å fungere godt nok fordi husleien blir for høy. Husleien er på ca 4 300 kr i måneden, og med en så høy husleie lønner det seg for ungdom å kjøpe en bolig, for da kan de betjene et ganske høyt lån.

       Jeg vil få ta opp de forslag som Arbeiderpartiet har satt fram.

       Det blir stadig mer vanlig å bo alene. Ifølge levekårsundersøkelsen for 1995 bor 17 % alene, mot 12 % i 1980. Denne utviklingen skyldes bl.a hyppigheten av samlivsbrudd. Levekårsundersøkelsen viser også at andelen yngre enslige som bor alene, har økt fra 56 % i 1980 til 74 % i 1995.

       Halvparten av de hjemmeboende unge ønsker å flytte for seg selv ifølge INAS RAPPORT 1995:5, men økonomien hindrer dem i å flytte hjemmefra.

       Tidligere lavprisområder som Grünerløkka i Oslo er ikke lavprisområde lenger. Prisene ligger på 16.000 kr pr. m2, noe som gir en husleie på mellom 5.000 kr og 6.000 kr i måneden, en pris kun unge enslige med god råd kan betale.

       Leder av Leieboerforeningen i Oslo, Lars Aasen, sier til Dagbladet den 20. februar i år at prisene på det frie marked er fordoblet i løpet av tre år. Han sier videre at det er fryktelig å være leieboer i dag, og karakteriserer markedet som « rene texas ».

       Jeg viser til Oslo kommune som et eksempel på hva en presskommune er utsatt for på boligmarkedet. Oslo kommune har et skrikende behov for billige utleieboliger til grupper og enkeltpersoner som ikke selv er i stand til å skaffe seg en egnet bolig. Kommunen har i dag 8 254 boliger, hvorav 2 325 er andelsleiligheter som kommunen leier. Disse 2 325 leilighetene er dobbelt så dyre som de hadde vært om kommunen hadde kjøpt dem. I tillegg bruker kommunen ulike hospitser.

       Det er ønskelig at kommunen gjennom eget kommunalt boligselskap kan eie hele eiendommer. Det gjør det lettere å få til en blandet struktur i boligmassen og til å etablere ordninger for personer med spesielle behov.

       En mulig finansieringsmåte som bør vurderes, er at staten går inn med midler slik at husleien kun går til å dekke kapitalavkastning og vedlikehold av boligen. Tanken er at beboerne ikke skal se på midlene som et lån som skal nedbetales på 20 år, for senere å stå som eiere av boligene. Det er en slags bygsling, slik vi kjenner det fra hytteeiere som bygsler tomt.

       Jeg håper at Stortinget vil ta boligproblemene for unge på alvor og vedta Senterpartiets forslag i denne saken.

Erna Solberg (H) : Prisene på boligmarkedet har i løpet av de to siste årene endret seg ganske dramatisk i en del av pressområdene i Norge. Det er derfor ikke uten grunn man føler et behov for å diskutere hva som skal til for å hjelpe dem som ikke er innenfor på dagens boligmarked, til å få en bolig, og en bolig til akseptabel pris i forhold til levekostnadene.

       Jeg har lyst til å advare mot å tro at så veldig mange strakstiltak og aktive tiltak er det som løser det langsiktige problemet. Det problemet vi står overfor nå, er en konsekvens av at vi i løpet av perioden fra 1990 til 1996 i liten grad har hatt en byggeaktivitet eller tilrettelegging i kommunene for boligbygging. Det har gjort at det i mange pressområder er et underskudd på boliger, noe som bidrar til å øke boligkostnadene. Det betyr ikke at man ikke er nødt til å gjøre noe for å lette etableringen på boligmarkedet, spesielt for unge. Høyre har i en årrekke vært opptatt av nettopp det spørsmålet som det vesentligste spørsmålet i å reetablere en sosial boligpolitikk i Norge. Det er nemlig etter vår mening slik at man ikke har en sosial boligpolitikk når man ikke målretter boligvirkemidlene, men derimot generelt strør ut midler til bygging av boliger uten at man ser på hvem som faktisk blir boende i disse boligene. Vi har derfor foreslått at man skulle gjøre om store deler av Husbankens hovedlånelinje til etableringslån med 2. prioritet, nettopp rettet mot førstegangsetablerere, ungdom eller andre som har behov for å etablere seg for første gang. Grunnen til det har vært at vi syns det er riktigere at man lar pengene og støtten følge den enkelte som har behov for å komme inn på boligmarkedet, i stedet for bare å belønne boligbygging. Og når vi ser på den boligbyggingen som har vært, har den hatt en profil i stor grad ikke rettet mot ungdom, men mot andre grupper. Vi er fortsatt av den mening at Husbanken burde vært lagt om på den måten.

       Vi ser også at det er behov for et permanent utleiemarked i Norge, og at man kanskje må finne frem til ulike virkemidler for å øke antallet utleieboliger. Men det har altså vært en trend de senere årene hvor man har gått den andre veien, nettopp fordi man ikke har fått leier til å dekke boligkostnadene, og at det private boligmarkedet på utleiesiden faktisk har innskrenket seg. Jeg tror det er et stort potensial rundt omkring for å få frem nye boliger. Jeg tror også det er viktig å ta opp de spesielle problemene som enkelte har påpekt når det gjelder bygging av utleieboliger for ungdom. Tromsø kommune har bl.a tatt opp spørsmålet knyttet til om man ikke burde se på en mykere arealnorm - en arealnorm som går fra 35 m2 og oppover, fordi man da ville få flere boliger til ungdom til en lavere kostnad.

       Jeg vil på vegne av Høyre ta opp forslagene nr. 9 og 10. Jeg vil fjerne få legge til en betraktning: Det er fremmet ganske mange forslag i denne interpellasjonsdebatten. Flere av dem er rimelig overlappende, og det vil kanskje være en tanke at de fleste av disse forslagene blir gjort om til oversendelsesforslag til Regjeringen, og at man vedtar forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, som vil gjøre at hele denne saken kommer tilbake til oss knyttet til revidert nasjonalbudsjett, og at vi i så fall kunne få en vurdering også av de oversendte forslagene.

       Priseksempel viser at for leilegheiter heilt ned i 30 m2 må ein i einskilde døme betale rundt 400.000 kr. Utleigeprisane er også høge, som fleire har vist til. Dette bør alarmere, sett i høve til det krakket me hadde i slutten på 1980-talet, og det breie ynsket om å sikre unge og andre moglegheit til å skaffe seg bustad og leilegheit til overkommeleg pris. Uroa i penge- og kredittmarknaden skal ein jo ikkje overdrive, men det er klart at det kjem signal om renteauke, som saman med prisutviklinga bør bekymre.

       SV fekk i februar i Innst.S.nr.117 (1996-1997) kommunalkomiteen med seg på å krevje at ein skulle få ein nærare gjennomgang, og at Regjeringa skulle kome tilbake med tiltak knytte til unge og fyrstegangsetablerarar på bustadmarknaden. Ein bad også om strakstiltak.

       Eg registrerer difor med glede at Arbeidarpartiets stortingsgruppe i dag fremjar framlegg i tråd med denne innstillinga - framlegg som SV sjølvsagt er for. Eg reknar då med at me seinast ved revidert nasjonalbudsjett får tiltaka til behandling i Stortinget.

       Det er eit anna område det er viktig å vere klar over når det gjeld bustadproduksjonen, og det er at me er veldig avhengige av tomteforhold, at kommunar legg til rette for tomter. Storbyar som Oslo bør skjerpe seg når det gjeld å skaffe og leggje til rette for tomter, slik at ein i samarbeid bl.a med bustadsamvirket kan auke bustadproduksjonen. Den er for låg også i vår hovudstad sett i forhold til den store nettotilflytting kommunen har. Det kommunale utleigetilbodet er også viktig, men det er kanskje like viktig å sjå på om ein kan få eit meir fleksibelt opplegg, der ein i tillegg til at kommunen byggjer opp eit utleigetilbod, også får med bustadsamvirket enda sterkare. Det som kan bekymre, er jo at eit nytt Høgre-byråd, basert på støtte frå liberalistar og populistar i Framstegspartiet, kan gi sterk uro for utviklinga i hovudstaden også på dette området. Men det gjenstår no å sjå.

       Til slutt vil eg vise til dei framlegga SV står saman med Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet om.

Ola T Lånke (KrF) : Som interpellanten har understreket, er det mange grupper, særlig unge, som har vanskelig for å skaffe seg egen bolig. Vi har i Norge en tradisjon for at flest mulig skal eie sin egen bolig. Dette skiller oss fra de fleste andre land. Det å kjøpe seg sin egen bolig er et mål for de fleste. I vårt naboland Sverige er det annerledes. Der er det svært vanlig å leie en leilighet. Så er det slik at til tross for at vi har en tradisjon for å kjøpe vår egen bolig, ser vi imidlertid at det også er stor etterspørsel etter leieboliger. Årsakene til dette kan være oftere flytting, mer ustabile familieforhold, lengre utdannelsestid og høye boligpriser.

       Kristelig Folkeparti ser det som viktig at vi har en boligpolitikk som legger til rette for at alle kan ha en god bolig, enten man ønsker å eie eller leie. Det er også viktig å sette inn tiltak for enkelte grupper, slik at kostnadene reduseres. I den senere tiden har prisene på boliger igjen steget betraktelig, særlig i tettstedene. Prisstigningen forsterker ungdommens problemer med å komme seg inn på boligmarkedet. I denne sammenhengen er de såkalte etableringslånene ment å skulle være en hjelp for dem som vil etablere seg i egen bolig. Disse lånene kan bl.a benyttes til toppfinansiering ved kjøp av selveid bolig og ved finansiering av innskudd i borettslagsleiligheter. Ordningen fungerer som kjent slik at kommunene tar opp lån i Husbanken og deretter låner pengene ut til sine innbyggere. De siste to årene har ordningen vært at kommunen alene er ansvarlig for disse lånene og må dekke eventuelle tap. Mange kommuner har derfor blitt svært forsiktige med å benytte etableringslånene. Dette bidrar til at det er vanskelig for unge å få etableringslån til boliger i en del kommuner.

       Det er Kristelig Folkepartis syn at staten må ta en andel av risikoen for disse lånene. Kristelig Folkeparti mener at det på sikt bør vurderes å legge til rette for at etableringslånene forvaltes av Husbanken på lik linje med andre lån.

       Et annet virkemiddel for å legge til rette for etablering i egen bolig er boligtilskuddene, som også kan tildeles ungdom ved første gangs etablering.

       Vi har ikke fått fram eksakte tall for hvor mye av boligtilskuddet i 1996 som gikk til ungdom, men frykter at dette var en meget liten andel. Mange kommuner har sett seg nødt til å prioritere sin kvote til andre grupper enn unge førstegangsetablerere. For å sikre at en andel av boligtilskuddet går til ungdom, tror vi det er nødvendig å sette av et eget beløp til dette.

       I områder med stort press på leiemarkedet ser vi nå at også disse prisene er blitt svært høye. Kristelig Folkeparti finner det riktig at det legges til rette for utleieboliger med rimelig leie. Høye boutgifter rammer ulike grupper: unge, pensjonister, aleneboende og enslige forsørgere. Kristelig Folkeparti mener derfor det er viktig å legge opp til en boligpolitikk som sikrer alle grupper en reell mulighet til å skaffe seg en god bolig.

       Det er et forslag jeg har lyst til å dvele litt ved, og det er forslag nr. 6, fra Ola T Lånke, Børre Rønningen og meg selv, hvor det står:

       « Stortinget ber Regjeringen legge forholdene til rette slik at to eller flere ungdommer kan kjøpe andel i borettslag sammen. »

       Det er ingen formell hindring i loven slik den er i dag. Men å få løftet fram dette som en mulighet, tror jeg kan være en fordel for mange unge. Hvis to-tre stykker går sammen om å kjøpe en leilighet, og begge - eller tre - kan få etableringslån, eventuelt tilskudd, blir det enklere for dem å eie leiligheten sammen. Det koster jo betraktelig mye mindre når en kan dele utgiftene på to eller tre.

       Jeg vil be om at statsråden gir sin vurdering av det jeg nå har sagt, før jeg vurderer om jeg eventuelt vil trekke de forslagene som jeg er medforslagsstiller på.

Statsråd Kjell Opseth : Eg skal vere varsam med å legge meg borti korleis Stortinget behandlar sine ulike forslag, men det eg sjølvsagt kan seie litt om, er korleis eg vil følgje dei opp, anten det no blir forslag som blir vedtekne eller blir oversende. Det er klart at forslag som blir oversende Regjeringa, tek vi på alvor, det burde vere nokså innlysande, men la meg få nemne det sidan det vart spurt.

       Når det gjeld dei forslaga som ligg her, vil eg gjerne seie at i sin karakter er det nokre som treng lenger tid enn andre før ein kan få ei tilbakemelding om korleis ein eventuelt kan gjennomføre det forslaga inneheld, og på kva tidspunkt.

       Når det gjeld det forslaget som går på revidert nasjonalbudsjett, er det klart at blir det forslaget vedteke, vil vi kome tilbake til det i revidert nasjonalbudsjett, men igjen kan eg ikkje her seie kva som vil inngå i revidert nasjonalbudsjett på dette området. Eg vil berre streke under at vi faktisk allereie har innfridd ein del av intensjonane i forslaget ved at vi har betra moglegheitene for kommunane til å setje av til tapsfond.

       Elles vil eg gjerne seie at det er brei semje i Stortinget om at ein skal prøve å legge til rette for at dei unge kjem seg lettare inn på bustadmarknaden. Interpellanten sa sjølv at dette ikkje er noko ein gjer over natta, det vil nødvendigvis ta litt tid. Men med såpass brei semje som det er på dette området, er det klart at eg føler meg i ein situasjon der eg sjølvsagt vil leggje til rette for dette. Det gjekk jo òg fram av hovudinnlegget mitt at eg faktisk var innstilt på å starte arbeidet med dette relativt raskt då eg kom over i Kommunaldepartementet og såg at utviklinga var uheldig.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er avsluttet ved at interpellant og statsråd har hatt sine sluttinnlegg.

       (Votering, se side 2803)

       Presidenten: Presidenten er meget i tvil om hva han nå skal foreslå for Stortinget å gjøre. Men slik som det ligger an, og ettersom interpellanten antydet at noen av disse forslagene muligens vil bli foreslått omgjort til oversendelsesforslag, er presidenten av den oppfatning at man kanskje skulle forlenge formiddagsmøtet og la voteringen skje.

       Nå er det jo ikke så mange til stede for å votere her, men presidenten vil, siden klokken nå er 15, fremme forslag om å forlenge formiddagsmøtet og foreta voteringen i de sakene som er behandlet i Stortinget i formiddagens møte. - Det anses vedtatt av denne store forsamling.