Sak nr. 4
Interpellasjon fra representanten Morten Lund til kommunal- og arbeidsministeren:
« Statistikk fra NBBL sier at prisene på borettslagsboliger steg i 1996 med 16,8 % på landsbasis og 26,2 % i Oslo. Den uheldige prisutviklingen har sammenheng med at det bygges for få boliger, og at aktiviteten i andre deler av bygge- og anleggsbransjen er høg. Den store tilflyttingen til pressområdene er en annen årsak. Byggeboom på slutten av 80-tallet gav skyhøge boligpriser, overetablering av næringsbygg og påfølgende priskrakk som gav mange gjeldsslaver. Det ble høg ledighet i BA-bransjen, som har skapt problemer for rekruttering til flere yrker. Stortinget vedtok lov om regulering av byggje- og anleggsverksemnd som gir Regjeringen anledning til å gripe inn for å regulere aktiviteten.
Hva vil Regjeringen gjøre for å redusere pressproblemene, og for å forebygge en uheldig utvikling i bygge- og anleggsbransjen? »

TALERE:

       Morten Lund (Sp) : Jeg vil i dette innlegget holde meg til situasjonen i Oslo-området. Jeg vil forholde meg til den virkelige utviklingen i boligprisene slik den er omtalt i media, framfor resultater av teoretiske modellberegninger, som en kan se bl.a i Aftenposten i dag. Jeg erkjenner at slike modeller og beregninger er nødvendige og nyttige, men de fanger aldri opp de store svingningene som skjer i et uregulert marked, jf. rentenedgangen etter 1995, strømprisene og utviklingen av dem i 1996 og priskrakket etter byggeboomen på 1980-tallet. Det som skjedde der, ble aldri oppfanget av slike prognoser.

       Den store og økende tilstrømmingen av folk fra utkantene er helt sikkert en viktig årsak til den rekordhøye prisstigningen i Oslo-området. 26 % stigning i boligprisene på ett år er enormt mye. Det gir en fordobling i løpet av tre år. Det betyr 250.000 ekstra på ett år for en vanlig leilighet. Da blir fordelsskatt på boliger, som vi har diskutert, mindre enn peanuts.

       Oslo fikk 4 500 innbyggere ekstra i 1995, i 1996.800 utover det, altså 5 300. Det er en feilslått distriktspolitikk som er årsaken til den økte flyttingen.

       Jeg hadde ventet at regionalmeldingen belyste noe av årsakssammenhengen mellom presset i Oslo-området og utryggheten for ei framtid i Distrikts-Norge som flyttebølgen er et resultat av. Jeg hadde ventet at behovet for oppdemmingstiltak var begrunnet ut fra pressproblemene i Oslo, og at det endog var foreslått økte økonomiske virkemidler for å stimulere til nyskaping i distriktene - begrunnet med at samfunnet vil tjene på det. Det blir store beløp av at sosialhjelpsutgiftene i Oslo er åtte ganger høyere pr. innbygger enn i Sogn og Fjordane. Det er faktisk Oslo-folk som betaler mest for en feilslått distriktspolitikk, bl.a gjennom økte boligpriser. Når denne avhengigheten mellom by og land ikke ble omtalt i gårsdagens melding, håper jeg at den inngår i statsrådens redegjørelse i dag.

       Det er beregnet at det trengs 3 500 nye boliger årlig i Oslo bare på grunn av innflyttingen. Det ble bygd bare 1 100 siste år. Samtidig kan enkelte avisoppslag tyde på at endog OBOS avventer en ytterligere prisoppgang før de øker sin nybygging. Hvis så er tilfelle, er det naturlige spørsmålet: Hvilke andre kan stå for en langsiktig tenking i boliginvesteringene, og hvilke tiltak kan staten bidra med for å hindre bolignød og nye prisrekorder i Oslo?

       Jeg har merket meg at Trygve Hegnar og Fridtjof Frank Gundersen er enige, de mener at dagens prispress og bolignød i Oslo kan bidra til å stoppe eller redusere veksttakten i Oslo, og at tiltak for å bedre situasjonen for dem som skal etablere seg her, er det samme som å bidra til økt flytting fra distriktene. Jeg håper folk med slike tanker snart mister makten i Oslo, og at statsråden kan bekrefte at Regjeringen ikke tenker i slike baner. Det er samfunnet, og særlig de svakeste, som taper på at markedet skal styre.

       Det er førstegangsetablerere i Oslo som nå må betale dyrt for prisrekordene, men også de mange som ønsker å flytte til en bedre bolig. Ved forrige byggeboom ble mange av disse de største taperne.

       Slik situasjonen er nå, bør man kanskje vurdere å begrense deler av bygge- og anleggsvirksomheten for å få bygd flere boliger i Oslo-området, også av hensyn til bransjen selv. Og hvordan skal dette kunne skje?

       Da krakket kom i 1988, var det 170.000 ansatte i bransjen. Fem år senere var det knapt 120.000 igjen. Nå er man oppe i 130.000, pluss 5.000 svenske håndverkere. Det er ikke lett å skaffe flere fagfolk i dag, i alle fall ikke i Oslo-området, og verre blir det vel når arbeidsmarkedet blir strammere. Rekrutteringen til flere av byggfagene er dårlig. Media opplyser om akutt mangel på faglærte malere. Det går bare 200 elever på betongfag, mens det trengs 400, for å nevne et eksempel. Jeg tror det må ha sammenheng med at unge er skeptiske til en bransje der aktiviteten minner om berg- og dalbane, og der det blir stadig mer stress på grunn av korte tidsfrister på det enkelte oppdraget.

       Lederen i Landsforeningen for bygg og anlegg, Sigmund Bjørgum, sa bl.a følgende i forbindelse med Byggedagene 1997:

       « Det finnes få andre næringer som er så avhengig av den menneskelige faktor som nettopp vår næring. Det kan være grunn til å hevde at offentlige myndigheter og den politiske ledelse gjennom år har latt entreprenørbransjen spille en samfunnsmessig salderingsrolle i sysselsettingspolitikken. - Offentlige stimuleringstiltak eller innstrammingstiltak har hatt tendensen til i beste fall å bli iverksatt for sent - og ofte gjøre vondt verre. »

       Det var en dårlig attest til offentlige myndigheter. Men Bjørgum bad ikke myndighetene gi opp. Han sa videre:

       « Det blir en framtidig utfordring for våre myndigheter å bidra med tiltak som demper de store markedssvingningene. Alle parter - både byggherrer, det offentlige og næringens aktører er tjent med et langsiktig og stabilt marked. Det gjelder både i forhold til den økonomiske utvikling i næringen, men like viktig i relasjon til rekruttering av arbeidskraft og næringens generelle omdømme. »

       Bjørgum sa at næringen selv har undervurdert virkningen av radikale markedsendringer. Jeg antar at det han bl.a siktet til, var LBAs uttalelser og kritiske merknader vedrørende « lov om regulering av byggje- og anleggsverksemd », som ble behandlet i Stortinget i 1995 etter at etableringsloven var opphevet året før. Foreningen var den gang svært skeptisk til at myndighetene fikk et slikt redskap til å regulere.

       Jeg synes bransjens budskap fra Byggedagene 1997 var positivt. Man vil bort fra en situasjon som gir bransjen et rykte for bruk og kast av arbeidskraft. Man vil ha hjelp av myndighetene til å jevne ut aktiviteten.

       Jeg fremmer da et forslag som innebærer at Stortinget skal kunne være med og diskutere hvordan offentlige myndigheter kan regulere og samordne sin byggevirksomhet for å jevne ut aktiviteten.

       Jeg har sett beregninger som viser at byggeboomen på 1980-tallet gav tap på 10 - 20 milliarder kr - tap som ble fordelt på de fleste av oss på et eller annet vis. Men mest tapte de som mistet jobben, som ble gjeldsslaver eller som hadde bedrifter som gikk konkurs.

       Det er nå så lenge siden vi hadde en diskusjon om lov om regulering av bygge- og anleggsvirksomhet, at jeg regner med at kommunalministeren som ansvarlig statsråd har det klart for seg hvordan myndighetene kan gripe inn for at det som skjedde på 1980-tallet, med byggeboomen, ikke skal skje igjen. Jeg håper Stortinget i dag kan bli orientert om hvordan man måler temperaturen i bygg- og anleggsbransjen med tanke på å unngå en ny byggeboom.

       I Ot.prp.nr.73 (1994-1995) drøftet departementet hvordan man må følge utviklingen for å kunne gripe inn i rett tid. Her ble prisutviklingen på boliger og sysselsettingsveksten i bransjen nevnt, likeså byggearealstatistikk.

       Prognosesenteret AS i Oslo har konkludert med at arealutvikling i sektoren yrkesbygg er en mer ledende indikator i konjunkturutviklingen enn det som tidligere er kjent. Man drister seg også til å spå en konjunktursvikt allerede neste år. Arealstatistikk viser at det i sektoren yrkesbygg ble bygd 10 mill. m2 i 1986, men så lite som 4 mill. m2 i 1991-93. Har også departementet i sine analyser kommet til slike konklusjoner?

       Det var særlig LO som presset på for å få en lov om regulering av bygge- og anleggsvirksomhet. Ved behandlingen i Stortinget understreket en samlet komite, med unntak av Høyre og Kristelig Folkeparti, at det offentlige har et særlig ansvar for å jevne ut aktiviteten. Det heter i innstillingen:

       « ... det er viktig at det offentlige medvirker til at det enkelte oppdrag og de offentlige oppdrag som helhet gis en framdrift som bidrar til en optimal utnytting av ressursene i bygge- og anleggsbransjen. »

       Flertallet henvendte seg - og gav en arbeidsordre og et ansvar - til kommunalministeren. Og spørsmålet er da: Hvor langt er man kommet med å få til en slik samordnet opptreden?

       Ved behandlingen av denne fullmaktsloven som gir Regjeringen anledning til å innføre statlig byggetillatelse i et avgrenset område i en spesielt vanskelig situasjon, var det lite som tydet på at Arbeiderpartiet ønsket å bruke en slik lov. Jeg spør likevel: Er prisutviklingen og prisprognosen på boliger i Oslo nå slik at det kan være aktuelt å bruke denne loven for å redusere problemene for folk flest som skal etablere seg i Oslo-området, for å hindre at problemene sprer seg til andre områder, og av hensyn til de ansatte i bransjen?

       De hovedspørsmålene jeg har vært inne på, er følgende: For det første sammenhengen mellom rekordene i boligpriser i Oslo og flyttingen fra distriktene, hvorfor er det så lite fokusert på hva en dårlig distriktspolitikk koster Oslo-folk? For det andre: Hva kan gjøres for å sikre langsiktig tenkning og jevnere boligbygging i Oslo? For det tredje: Er årsakene til og virkningene av byggeboomen på 1980-tallet analysert for å hindre gjentakelse? For det fjerde: Er det god nok kontakt mellom myndighetene og bransjen for å vurdere markedsutsiktene og behovet for å jevne ut aktiviteten? Og for det femte: Skjer det en samordning av offentlige oppdrag for å bidra til å jevne ut aktiviteten i bransjen?

       Jeg vil da få ta opp det forslaget jeg har referert til.

       Som eg peikte på i mitt svar på interpellasjonen frå representanten Eva Lian, er det nok den generelle økonomiske utviklinga med auka sysselsetjing og låg rente som har medverka mest til den prisauken på bustader som ein har sett det siste året. Samstundes synest det å vere semje om at nivået på byggje- og tomtekostnadene spelar ei sentral rolle. Desse kostnadene er ei form for øvre grense for nivået på bustadprisane, og dei er dermed avgjerande for den langsiktige utviklinga i prisane. Det vil òg vere slik at det i særleg attraktive bustadområde kan bli bustadprisar som går over det ein reknar som normale byggje- og tomtekostnader. Dette er varige fenomen, men særleg i oppgangstider vert dei meir synlege. Så langt tyder tala på at prisane på brukte bustader dei aller fleste stader ligg under byggje- og tomtekostnadene for nye bustader.

       Det synest ikkje å vere nokon generell mangel på bustader, men vi ser tendensar til at etterspurnaden særleg i og omkring dei større byane er større enn tilbodet. Eg vonar derfor at utbyggjarane, ikkje minst bustadsamvirket, i samarbeid med kommunane går gjennom nye og gamle prosjekt og vurderer igangsetting. Husbanken har ledige lånemidlar til gunstig rente og høgare lån pr. bustad. Dette understreka eg sterkt i eit møte med byggje- og anleggsbransjen så tidleg som 30. januar 1997.

       Eg vil òg minne om at Arbeidarpartiet gjennom Husbanken satsa på at det skulle byggjast bustader for nokre år sidan då prisane var lågare og arbeidsløysa høgare, nett for å førebyggje problem både i bustad- og byggjemarknaden. Det var ikkje alle parti i Stortinget som var samde i dette. Dei var kan hende tilhengjarar av enda meir ustabilitet i desse sektorane? Og då er vi framme ved hovudproblemet, slik eg oppfattar interpellanten: å oppnå ein rimeleg grad av stabilitet over tid i byggje- og anleggsverksemda, slik at det ikkje svingar mellom press og høgt kostnadsnivå i ein periode og arbeidsløyse, tap og gjeldskrise i andre periodar.

       Hovudlina i Regjeringa sin økonomiske politikk dei seinare åra, kjend som solidaritetsalternativet, har medverka til dei gode resultata som no kjenneteiknar økonomien: nedgang i arbeidsløysa, stabilitet i prisutviklinga meir allment og ei god reallønsutvikling. Denne lina held Regjeringa fast ved i sitt nye langtidsprogram. Der kjem det klårt fram at den økonomiske politikken er ein balansegang mellom det vi ønskjer, og det vi maktar. Vi kan ikkje løyve oss forbi dei grensene som dei realøkonomiske ressursane set.

       Jamt over synest balansen mellom etterspurnad og kapasitet no å vere bra, men vi har òg nokre teikn på at det er aukande press på delar av arbeidsmarknaden. Regjeringa følgjer difor nøye den økonomiske utviklinga, og ikkje minst tendensar til press i einskilde sektorar av økonomien. Som vanleg vil Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett for 1997 leggje fram for Stortinget ei vurdering av balansen i økonomien og eventuelt forslag til tiltak.

       Som interpellanten er inne på, er byggje- og anleggsnæringa av dei sektorane som er særleg vare for svingingar i samfunnsøkonomien. Dette opplevde vi særleg i andre halvdelen av 1980-talet og i byrjinga av 1990-talet.

       Gjennom heile etterkrigstida har vi jamt investert så vel i bygg som i anlegg. Vi har difor no ein auke både av bustader og næringsbygg, og anleggssektoren har ein infrastruktur som ein for få tiår sidan berre kunne drøyme om. Med svingingar i renta, som er den viktigaste kostnadsfaktoren, og andre faktorar som påverkar etterspurnaden etter bygg, vil vi difor lett kunne få store variasjonar i etterspurnaden etter nye bygg og anlegg, anten det er bustader eller næringsbygg. Det er altså særs viktig for byggje- og anleggsverksemda at vi får størst mogleg grad av stabilitet i dei makroøkonomiske tilhøva. Eg er ikkje sikker på om interpellanten har forståing for dette grunnleggjande elementet.

       Som interpellanten er inne på, har ikkje denne næringa og dei som har sin arbeidsplass der, hatt noka lett tid, særleg frå midten av 1980-talet og fram til for to-tre år sidan. Gradvis har det dei seinare åra vore ei positiv utvikling med jamt aukande aktivitet og auka sysselsetjing og tilsvarande nedgang i arbeidsløysa blant bygningsarbeidarar. Mykje av dette har samanheng med at ein har kunna setje i gang større offentlege prosjekt då det var lite privat næringsverksemd, og at ein særleg har halde oppe eit visst nivå på bustadbygginga. No ser det ut til at vi er inne i ei meir balansert utvikling, der etterspurnaden etter private næringsbygg aukar. Samstundes kan vi få ein viss auke i bustadbygginga. Vi er no inne i den mest hektiske fasen på både Gardermoen og Rikshospitalet, og det har vore naudsynt å få ekstra kapasitet gjennom bruk av svenske bygningsarbeidarar. Eg ser ikkje dette som noko stort problem så lenge norske fagarbeidarar har nok å gjere. Snarare er det bra at vi kan ta toppane ved hjelp av naboar som treng arbeid.

       Vi ser òg frå Husbanken og Statistisk sentralbyrå sine kostnadstal at det så langt ikkje er noka alarmerande utvikling i byggjekostnadene. Frå bransjehald opplever vi òg at byggjenæringa har lært av dei dårlege erfaringane på 1980-talet og i større grad seier nei til oppdrag dei ikkje maktar. Med ei bra tilpassing av statlege, fylkeskommunale og kommunale investeringar til kapasiteten i byggjebransjen og til behovet for bustad- og næringsbygg, ser eg ikkje nokon kritisk situasjon i byggjesektoren. Men det er viktig at alle sektorar og større investorar tar omsyn til at ressursane kan bli pressa for langt. Her vil staten gjennom budsjettstyringa søkje å tilpasse sin etterspurnad etter bygg og anlegg til kapasiteten i byggjenæringa. I dette arbeidet må Stortinget medverke. Det er ikkje berre å plusse på for alle gode ønske om vegar, bruer, jernbanar og offentlege bygg.

       Oppføring av private næringsbygg har, som interpellanten er inne på, vore den vanskelegaste sektoren å tilpasse til ei stabil utvikling. Her vil den økonomiske politikken spele ei avgjerande rolle. Men store næringsaktørar og finansinstitusjonar må òg vise ansvar og nøye vurdere igangsetting av større prosjekt.

       Interpellanten viser i den samanhengen til lova om regulering av byggje- og anleggsverksemda. Den er etter mi meining eit sterkt verkemiddel, og eg kan ikkje sjå at tilhøva på byggjemarknaden er så pressa at eg finn det naudsynt å ta lova i bruk. Det måtte vere meir uforstand hjå aktørane innan private næringsbygg enn eg trur det er, om ein skulle kome i ein situasjon der ein må bruke eit slikt verkemiddel. Men lova har vi, og eg kvir meg ikkje for å nytte ho om det skulle bli naudsynt, særleg om det då må til for å få til ein auke i bustadbygginga.

       Så påpeker statsråden dette med makroøkonomisk stabilitet som en forutsetning for at byggebransjen skal ha det bra, og det er vi enige om. Men har ikke også dette med stabil bosetting, det at en slipper en flyttestrøm og en folkeflom inn mot Oslo, noe med stabilitet å gjøre? Jeg ville tro det. Når det da gjelder forklaringen på at det ble bygd så lite i en periode, innbilte jeg meg at det bl.a var fordi Husbanken, som skulle hjelpe folk, og som skulle bidra til at det ble bygd litt ekstra mye i en nedgangsperiode, hadde så dyre lån at folk rett og slett ikke mente at det var en oppfordring til å bygge, heller det motsatte. Det var det noen på Stortinget som ønsket å gjøre noe med hele tiden, men det ble jo ikke til at det skjedde. Jeg føler at statsråden har et ønske om å gripe inn, men at det mangler redskaper. Da vil jo det forslaget som er lagt fram fra Senterpartiet, være en mulighet til å drøfte med Stortinget hvordan statsråden kan være mer aktiv i forhold til offentlige oppdragsgivere.

       Ellers håper jeg at statsråden etter hvert finner anledning til å svare også på noen av de konkrete spørsmålene jeg stilte i innlegget.

Statsråd Kjell Opseth : La meg få lov å streke under ein gong til at det er viktig som interpellanten gjer, å stille spørsmål om vi har fått ein aktivitetsauke som gjer at byggje- og anleggsbransjen begynner å bli pressa. Men det forundrar meg jo då at ved behandlinga av budsjettet så seint som for eit halvt år sidan, var ikkje desse tankane noko særleg til stades innanfor det partiet som representanten Morten Lund høyrer til. For det må jo vere klart at i ei tid då ein ser at det begynner å bli press, bør ein jo prøve å halde litt igjen der ein kan halde igjen. Og her i Stortinget er det jo først i offentlege budsjett, det vere seg statlege, kommunale eller fylkeskommunale budsjett, ein har høve til å halde litt igjen på aktiviteten. Men det var det jo ikkje særleg vilje til, som sagt, for eit halvt år sidan.

       Så kan eg forsikre representanten Morten Lund om at vi har god kontakt med bransjen, både byggje- og anleggsbransjen og byggherrane, nettopp for å ha ei føling med korleis aktiviteten utviklar seg. Og det er vel faktisk slik at det er teikn på at vi vil få ei utflating i slutten av 1997 og i byrjinga av 1998, iallfall innanfor anleggsbransjen, men kanskje også innanfor byggjebransjen, og det gjer iallfall at eg pr. i dag ikkje har den heilt store uroa. Men, som sagt, vi følgjer med og drøftar desse forholda i ulike samanhengar.

       Så prøvde interpellanten også å gjere dette til ein debatt om distriktspolitikk. Alle veit jo at det ikkje går an å gjere vedtak om at folk skal bu der dei bur. Det er ein langsiktig politikk. Og den utviklinga vi har fått no, er resultatet av ein langsiktig politikk, og kor langt tilbake i tid, kan det vere vanskeleg å ha meining om.

Anneliese Dørum (A) : Til Morten Lund vil jeg si at Akershus allerede har merket virkningene av Opseths distriktspolitikk ved at han har tatt ganske mye av etableringsstipendet som Akershus har fått før, og fordelt til Distrikts-Norge. Det er vi ikke så glad for i Akershus, men det er altså en del av Arbeiderpartiets distriktspolitikk.

       Den problemstillingen som Morten Lund reiser i denne interpellasjonen, har jo sammenheng både med den generelle økonomiske politikken, arbeidsmarkedspolitikken og bolig- og byggepolitikken. Det er viktig for oss alle, skulle jeg tro, å unngå å komme i den situasjon som vi var i på slutten av 1980-årene.

       Den faktoren som virker mest inn på bygge- og anleggsmarkedet, er rentenivået, som igjen henger sammen med den generelle økonomiske politikken og situasjonen. Og i dag har vi - heldigvis, vil jeg si - et lavt rentenivå i Norge. Ved å ha en stabil rente vil vi, hvis vi også har nok arbeidsfolk og moderate lønnsoppgjør, kunne få en mer jevn investeringsetterspørsel. Det vil igjen få aktiviteten innenfor bygg og anlegg til å bli mer stabil. I dag hjelper vi på arbeidskraftsituasjonen ved å få arbeidere fra Sverige. Det kan være bra for Sverige, for der er det høy arbeidsledighet - og de er også dyktige bygningsfolk

       Hovedlinjene i Arbeiderpartiets politikk har vært og er å skape så stor stabilitet som mulig, og det har vi langt på vei lykkes med gjennom solidaritetsalternativet. Dette er også hovedmålet i Langtidsprogrammet vårt.

       Vi regner med at renten vil stabiliseres på et rimelig nivå. En viktig forutsetning for det er at priser og lønninger ikke øker for mye, og at utlandet har tillit til norsk økonomi. Men det er klart at lav rente virker inn på etterspørselen etter boliger, og det vil også øke boligprisene, som vi nå ser. Men skal vi av den grunn sørge for at renten økes? Det tror jeg vil være svært uheldig.

       Dersom vi på nytt skulle oppleve et kraftig hopp i rentenivået, som vi gjorde på slutten av 1980-årene, vil det ha en rekke negative virkninger. Vi husker de store gjeldsproblemene vi fikk både for kommuner, husholdninger og næringslivet. Arbeiderpartiet vil prøve å unngå å få en overopphetet økonomi, og det håper jeg Senterpartiet også vil være med på, i hvert fall i de kommende budsjettbehandlinger. Det innebærer at vi blir nødt til å redusere også på statens og kommunenes egne investeringer.

Eva Lian (Sp) : Først et par kommentarer til statsråden og til representanten Dørum.

       Statsråden bruker budsjettet for 1997 som et eksempel på at Senterpartiet ikke viser ansvar nok. Da har jeg lyst til å minne statsråden om hvem det var som vedtok at vi skulle bygge ut Gardermoen, inklusiv Gardermobanen, og hvem det var som vedtok at vi skulle bygge Rikshospitalet. Der holdt faktisk Senterpartiet igjen.

       Så til representanten Dørum. Distriktspolitikk er nok noe mer enn omfordeling av etablererstipend. Det er noen få millioner kr, og jeg er ganske sikker på at Akershus har behov for å beholde de få millionene de har fått. Men la nå det ligge.

       Jeg har lyst til å gi interpellanten ros for at han har fokusert på en viktig ting i sin interpellasjon, nemlig sammenhengen mellom de pressproblemene som er i sentrale strøk, og som fører til at folk er hjemløse i storbyen - vi vet at Oslo er et meget stort pressområde - og fraflyttingen fra distriktene. Det er en sammenheng, og her trenger vi faktisk alle gode midler både når det gjelder pressproblemene, og når det gjelder fraflyttingsproblemene. Vi må på en måte være villig til å se dette i sammenheng, uten å sette det opp mot hverandre. Folk flytter fra distriktene fordi det er arbeid og utdanning å få i mer sentrale strøk. Da må vi være villig til å bruke utdanningssteder som Volda f.eks., positive ting, for å se at det er andre muligheter enn å øke pressproblemene i Oslo og Akershus.

       Fortsatt inntektsvekst, lave renter og flytting vil nødvendigvis legge økt press på boligmarkedet. Dette må vi være villig til å se og prøve å forebygge. Vi må få flere arbeidsplasser og attraktive boområder i andre deler av landet, slik at problemene i pressområdene ikke akselererer.

       Selv kommer jeg fra Vestfold, og det burde jo være et attraktivt område å bo i. Vi ser også at det begynner å bli pressområder i Vestfold, men det er i de sentrale deler av Vestfold. Det er ikke i de mindre kommunene som ligger mer i distriktet - selv om det sikkert er folk i denne sal som vil reagere på at jeg kaller Vestfold distrikt. Vestfold har allikevel den samme problemstillingen, med press i Tønsberg, Sandefjord og Larvik, og ledige tomter i Hof, Våle, Ramnes osv. Jeg tror at vi må være villig til å se dette i sammenheng og ikke bare fokusere på at Senterpartiet svartmaler.

Arild Lund (H) : Representanten Morten Lund tar i sin interpellasjon utgangspunkt i prisene på boliger, og så har han diverse analyser av hvorfor det er slik og forsøker å få Regjeringen til å gjøre ting for å endre denne situasjonen gjennom sitt forslag.

       Jeg skriver ikke uten videre under på de analysene som representanten Morten Lund her har foretatt. Jeg har også sett denne uheldige stigningen i boligprisene, men er vel ikke så helt sikker på at den skyldes bare det som analysen her går ut på. Boligen er for nordmenn en meget sentral del av livet. Vi har for øyeblikket et lavt rentenivå, som i seg selv er med og driver opp boligprisene. Vi ser etter i lommeboka hva vi har råd til å investere i bolig, og strekker oss langt for å få nettopp den boligen vi ønsker. Og i så måte vil kampen om de gode boligene bli større, og prisene øker.

       Jeg går ut fra, som vel også representanten Dørum var inne på, at representanten Morten Lund ikke ønsker et høyere rentenivå for å få styring på disse tingene.

       Jeg vil bruke innlegget mitt til å advare mot å ta i bruk loven om regulering av bygge- og anleggsvirksomhet, som det kan være antydet i Morten Lunds interpellasjon. Jeg tror at det som Morten Lund her er inne på om at offentlige byggherrer og byggebransjen skal prøve å samarbeide for å gjøre noe med dette presset, i seg selv kan være greit, men at den som først og fremst må forsøke å gjøre noe, er staten selv. Rikshospitalet og Gardermoen med tilliggende herligheter som Gardermobanen har vært nevnt, og jeg nevner også skolereformen, som har skapt byggeaktivitet ute i det ganske land. Alle disse tingene er satt i gang av staten, som den som sitter med pengene, kapitalen, i bakhanda.

       Sammenhengen i byggebransjen er klar, og dette kan jeg faktisk litt om. Jeg har jobbet i denne bransjen, og det har gått opp og ned i denne bransjen til alle tider. Det som vil være viktig, er at man får en boligbygging som til slutt metter et marked. Det må først og fremst være løsningen, men da må staten gå inn og se på sine egne prosjekter og dempe via dem hvis vi skal få aktivitet på andre områder.

Børre Rønningen (SV) : Det er positivt at denne saka blir sett på dagsordenen. Eg merka meg òg som positivt at statsråden kan vurdere å ta ein viss kontroll med utviklinga og eventuelt gå inn og bruke styringsretten sin. Eg har òg registrert at miljøvernministeren har vore ute og varsla at Regjeringa vurderer eventuelt å regulere omfanget av utbygging av nye større kjøpesenterprosjekt.

       Me ser i dag ein tendens til ein viss priseksplosjon i bustadmarknaden, der det er grunnlag for uro, samtidig som me opplever, som Anneliese Dørum var inne på, tendensar til uro i penge- og kredittmarknaden. Det er samla sett ei alvorleg utvikling om den får lov til å halde fram.

       Eg var inne på i går, i ein annan interpellasjonsdebatt, at prisane i Oslo samla har stige med bortimot 30 % i 1996, og det er alvorleg dersom denne tendensen held fram. Me veit at det særleg er unge og einslege forsørgjarar, pensjonistar og innvandrarar med små midlar som då eventuelt vil vere den tapande parten i konkurransen om husvære. Me skal òg samtidig vere klare over at det ligg eit monaleg kommunalt ansvar her, ikkje berre i Oslo, men òg elles, i å sørgje for å halde bustadproduksjonen oppe. Det går f.eks på å leggje til rette for tomter og for å få eit visst tal utleigeleilegheiter og utleigebustader, slik at ein eventuelt kan gå inn på ikkje-kommersiell basis og opne marknaden, og då vere med og få til ei demping av konkurransen og prisutviklinga. Eg synest det må takast med her at det er eit monaleg kommunalt ansvar som burde liggje til grunn.

       Det er då rimeleg å avvente prosessen vidare, men det som må vere viktig, er at ein får til eit tett samarbeid mellom statlege styresmakter, kommunane, bygge- og anleggsnæringa og bustadsamvirket, der ein prøver å bruke dei verkemidla som samfunnet trass i alt har på ei rekkje område, for å få til ei utvikling i bustadmarknaden som m.a. gjer at ein kan tilby leilegheiter og bustader til dei som verkeleg treng det, og som er utan midlar, samtidig som ein fører ein viss kontroll med dei større prosjekta som kan ha prispress over seg.

Ola T Lånke (KrF) : Det er et vesentlig problem interpellanten tar opp i dag. De raskt voksende boligpriser skaper store problemer for unge og andre som vil inn på boligmarkedet. Det er i det hele uheldig når boligprisene svinger for mye. I slutten av 1980-årene fikk vi et ganske dramatisk utslag av et fall i boligprisene på opp mot 30 %. Allikevel er det ingen som kan tenke seg at det er mulig å gå tilbake til en ordning med helt eller delvis å regulere boligmarkedets priser. Det betyr at vi er henvist til å benytte de indirekte virkemidler.

       Interpellanten retter oppmerksomheten mot lovregulering av bygge- og anleggsvirksomheten. Når det i Aftenposten i dag vises til en økning i boligprisene på 20 % generelt, og 35 % på landsbasis siden 1992, har det hovedsakelig sin bakgrunn i at det er blitt knapphet på boliger, og at det rekordlave rentenivået gjør det mulig for kjøpere å gå meget høyt med sine anbud. Ja, vi er faktisk i en situasjon som likner på midten av 1980-årene, da det var en negativ realrente etter skatt.

       Det er ikke uten grunn at OECD i sin siste landrapport mener at Norge bør heve renten for å unngå en innenlandsk overoppheting av økonomien. Det er å frykte at det blir entreprenørene som tjener mest på at renten er så lav.

       Situasjonen har vært særlig presset i østlandsområdet på grunn av flere forhold. Sammenfallet av Gardermoen-utbyggingen, de store utbedringer etter flomskader og store byggeoppgaver i tilknytning til de vedtatte skolereformer har tilnærmet støvsuget entreprenørmarkedet. Dette har presset prisene for både kommunale og private utbyggere. Det er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti har foreslått vesentlige kutt i statens egen byggevirksomhet i de to siste budsjettene.

       Det meldes heldigvis nå om økende boligbygging, og det mener jeg er viktig. Når det skjer, tror jeg det skyldes at vi har et nordisk arbeidsmarked. Byggeaktivitetene er på et bunnivå i Sverige, og den ledige arbeidskapasiteten blir delvis utnyttet i Norge.

       På lengre sikt er det viktig at en nasjonalt får en god nok rekruttering til bransjen. Det har nå i noen år vært en foruroligende lav søkning til slik yrkesutdanning, og det bør myndighetene også se alvorlig på.

       Etter at arbeidstakerstrømmen tidligere gikk andre veier i flere år, ser jeg positivt på at vi bidrar til å bedre sysselsettingen i nordisk sammenheng. Det er ellers fristende til slutt å bemerke til interpellanten og Senterpartiet at også boligskatten er en kostnad, og den er spesielt stor for dem som er nødt til å etablere seg i pressområder fordi det er der de har arbeid.

Inger Lise Husøy (A) : To gasskraftverk på Vestlandet, nytt sykehus i Trondheim, opera, utbygging på Fornebu, den gamle rikshospitaltomta og vestbanetomta er bare noen av de større utbyggingsprosjektene i Oslo-området. Over hele landet skal det som kjent bygges sykehjem, flere enerom og flere skoler til Reform 97, så det er klart at det er viktig med en stabil utvikling i bygg- og anleggsbransjen.

       I dag har vi mangel på fagfolk i bransjen. Vi har mistet mange faglærte bygg- og anleggsarbeidere. Det er flere forklaringer på det, men for framtida er det viktig at vi ser ting i sammenheng. Stortinget kan selvsagt gjøre sitt ved å tenke gjennom byggestart på store utviklingsprosjekter, og Statsbygg må også ta slike hensyn.

       Det er ikke overraskende at bransjen selv ikke vil ha noen innblanding. Det er en svært kortsiktig tenkning. Med mange byggeboomer importeres billig og ufaglært utenlandsk arbeidskraft fra f.eks. Sverige og Finland, og det blir press på lønningene. I slike tider blomstrer også de useriøse bedriftene.

       Et annet negativt trekk ved byggeboomer er at de fører til økt prispress, og mang en kommune sliter med budsjettsprekker som følge av dette. Viktige velferdsoppgaver må vike i kampen om inndekningen. Dette er selvfølgelig helt unødvendig, og partiene her på Stortinget må også ta ansvaret for å unngå en opphetet økonomi med sine vedtak.

       Det er bra at Senterpartiet nå også er opptatt av disse sammenhengene. Det representanten Morten Lund tar opp i dag, er viktig, og det har selvfølgelig vært tema både i Regjeringen, Regjeringen og bransjen imellom, og ikke minst i det faglig-politiske samarbeidet mellom DNA og LO. Jeg har stor tro på at vi får en mer stabil utvikling i denne bransjen framover, og da må alle parter bidra til det, også Senterpartiet. Det er ikke nok at Senterpartiet er imot alle store utbyggingsprosjekter, men er ganske åpen for å øke prispresset rundt omkring i Kommune-Norge.

       Så har jeg merket meg omsorgen for Oslo, og det er veldig bra. Jeg håper også at omsorgen følges opp i praktisk politikk.

Morten Lund (Sp) : Jeg skal ikke si så mye om budsjettbehandlingen før jul, men det er ikke slik at Senterpartiet bare bidrog til å presse opp budsjettet. Vi trodde ikke noe på at det å legge på noen kroner på budsjettet automatisk ville gi rentestigning eller høyere priser, som Regjeringen truet med, og det viser seg jo at selv om vi økte budsjettet mye, har ikke dette skjedd. Vi mente at det var nødvendig å øke budsjettet av hensyn til eldreomsorgen, og vi tror vi skal greie både det og å skaffe nok snekkere. Men da kan det ikke bli for mye bygging, og vi foreslo at Reform 97 kunne vært utsatt litt. Det er interessant at lederen i LBA, Bjørgum, på Byggedagene i 1997 omtalte akkurat den reformen og sa:

       « politisk vedtak om skolereformen '96 førte til utstrakt skoleutbygging over hele landet - et tilleggsvolum for BA-bransjen som bare skapte ekstra press i en allerede krevende oppgangstid. Eksempel på et politisk vedtak man ikke så den fulle konsekvens av. »

       På det punktet var vi enig med dem, og vi foreslo også å redusere bevilgningene til statlige bygg.

       Ellers mener jeg at solidaritetsalternativet som trylleord ikke er nok for å skape stabilitet. Det må gjøres noe mer, og jeg hadde håpet på å få noen signaler om hva som kan gjøres konkret for å få til en økt og jevn boligbygging i Oslo, for det er der problemene er størst.

       Ellers merket jeg meg at Høyre sier at situasjonen med en så sterk prisstigning er uheldig, men det er greit likevel. Jeg synes likevel at mange her er åpne for å være med og diskutere tiltak, men det initiativet er nødt til å ligge hos Regjeringen.

       Jeg vil til slutt understreke at jeg ikke har bedt om at loven om regulering av bygge- og anleggsvirksomhet skal tas i bruk. Jeg ønsker å få vite hvor nøye det nå følges med for å kunne gripe inn i rett tid hvis det trengs. For det som har vært anklagen mot de offentlige reguleringstiltakene tidligere, er at de har kommet så sent at de heller har virket motsatt vei, og det ønsker vi jo slett ikke noen av oss.

       Helt til slutt: Jeg merket meg at Kristelig Folkeparti var fristet til å snakke litt om boligskatt. Vi har med våre forslag redusert boligskatten med et par milliarder, men det er jo de som mener at nettopp en høy fordelsbeskatning kanskje kunne vært en regulator i byggebransjen akkurat i disse dager. Det synes jeg imidlertid blir et litt for vanskelig spørsmål å gå inn på videre her.

Statsråd Kjell Opseth : Det kan ikkje herske særleg tvil om at staten gjennom den styringa den har på dei offentlege budsjetta totalt sett, gjennom sin budsjettpolitikk i stor grad kan påverke aktiviteten i byggje- og anleggsnæringa. Når både representanten Lian og representanten Lånke peiker på Gardermoen og Gardermobanen som eksempel på at vi har sett i gang prosjekt som har vore med og auka aktiviteten innanfor denne næringa, er det relativt enkelt å minne om når desse prosjekta vart vedtekne. Det var faktisk i ei tid då det var nesten stopp innanfor denne næringa. Det er greitt at ein skal styre, men det er vel ikkje slik at dei meiner på alvor at vi skal stoppe desse anlegga når aktiviteten elles tek seg opp? Det ville iallfall vere dårleg økonomi for samfunnet.

       Eg vonar inderleg at denne debatten er eit signal frå interpellanten og hans parti om at dei no vil sjå offentlege budsjett i lys av aktivitetsnivået på ulike sektorar. For det er ikkje tvil om at det er Stortinget som gjennom budsjettarbeidet til kvar tid faktisk har det største høvet til å styre aktiviteten på ulike område. Men det kan vel hende at det er å skru forventningane for høgt å vone på ei endring i Senterpartiets linje på det området.

       Eg er nokså sikker på at solidaritetsalternativet, med samarbeid mellom Regjeringa og partane i arbeidslivet, er ei av dei vesentlegaste årsakene til at vi har ein stabil og god økonomi. Men den er sårbar. Eg likar ikkje ein prisauke i februar på 3 1/2 %. Vi vonar at det er eit eingongstilfelle, men presset i økonomien er slik at det kan skje at prisveksten framover blir større enn prognosane tilseier. Då er det dessverre eit teikn på at vi ikkje har vore flinke nok til å styre økonomien totalt sett, og det kjem òg til å gje seg utslag i m.a. byggje- og anleggsnæringa.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed slutt.

       (Votering over forslag, sjå side 2822)

       Edvard Grimstad gjeninntok her presidentplassen.