Sak nr. 1
Spørretime

TALERE:

Muntlig spørretime

       Presidenten: Stortinget har fra Statsministerens kontor mottatt melding om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime i dag:

       I forhold til opprinnelig meddelelse har statsminister Thorbjørn Jagland måttet melde sykdomsforfall.

       De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

       En del representanter har meldt seg på forhånd med ønske om å stille spørsmål. De representanter som i tillegg til disse ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg.

       Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Magnus Stangeland.

       Magnus Stangeland (Sp) : Eg vil tillata meg å stilla følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       Ved budsjettsalderinga for inneverande stortingsår vart 28 vegprosjekt vedtekne gjennomførte i år, til ein samla verdi på 232 mill. kr. Mange av desse prosjekta er ikkje komne i gang, og det er melding om at vegsjefar og vegstyresmakter ikkje vil setja dei i gang i inneverande år. Mitt spørsmål til statsråden er: Varslar dette ein ny politikk frå Regjeringa si side, der midlar til vegbygging vil verta nedprioriterte? Og vil ikkje statsråden følgja opp Stortinget sitt vedtak på desse punkta?

Statsråd Sissel Rønbeck : Regjeringens samferdselspolitikk vil være i tråd med Arbeiderpartiets program som ble vedtatt på vårt landsmøte. Den er skissert i det langtidsprogrammet som er lagt fram, og vil bli ytterligere utdypet i de langtidsplanene som kommer om kort tid for de ulike delene av samferdselssektoren.

       Når det gjelder de budsjettmessige oppfølgingene fra år til år, vil de være preget av flere forhold. Et av dem som er viktig for denne sektoren, er at den spiller en viktig rolle i forhold til landets realøkonomiske ressurser. Det har vi god historisk erfaring med. Sektoren er viktig som en del av konjunkturpolitikken, og ble aktivt brukt for noen få år siden for å øke sysselsettingen - som et eksempel på det.

       Budsjettet for 1998 kan jeg selvfølgelig ikke her og nå gjøre rede for. Det er altfor tidlig. Det kommer i oktober.

       I et brev til statsminister Thorbjørn Jagland fra hovedtillitsvalgte i Scandinavian Rock Group fremkommer det klart at NSB trakk tilbake sitt forslag til løsning etter at dette var akseptert av entreprenøren, SRG. Det er også klart at et skifte av entreprenør vil resultere i en mye dyrere tunnel, og det spekuleres også i om denne konflikten er fremskaffet av NSB for å skaffe seg en unnskyldning for overskridelser også på andre områder som de er blitt kjent med, som hittil ikke er offentliggjort. Statsråden har jo ansvaret for statens midler og for at oppgaver blir gjennomført på en forsvarlig måte. Vil statsråden sørge for å sette seg inn i saken og bidra til at staten ikke blir påført unødige økte omkostninger i denne utbyggingssaken?

       Det betyr at statsråden har konstitusjonelt ansvar for å bestyre statens eiendommer og øvrige midler. Det er ingen tvil om at NSB Gardermobanen A/S er statens eiendom gjennom forvaltningsselskapet NSB, og dermed er det statsrådens konstitusjonelle ansvar å sørge for en bestyrelse som ikke påfører staten unødvendige omkostninger ved å vise forsømmelighet i sin tjeneste ved ikke å gripe inn. Er statsråden enig i at det er hennes ansvar, når hun er blitt gjort oppmerksom på det på forhånd, å sørge for en fornuftig bestyrelse av statens eiendom?

       Statsråden har generelt uttalt seg positivt om ferjer. Eit godt ferjetilbod er svært viktig for dei som er avhengige av ferje. I statsbudsjettet for 1997 var følgjande uttalt:

       « Tilbudet i ferjedriften i 1997 opprettholdes generelt som for 1996. »

       Vegdirektoratet utarbeider retningsliner for rammetilskott til ferjedrifta, og det er fylkesvise forhandlingar mellom vegkontora og ferjereiarlaga. Men i praksis viser det seg no at fleire fylke, bl.a. Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, får redusert ferjetilbod fordi løyvingane er for lave til at dei kan halde oppe det tilbodet som dei har hatt tidlegare. Vil statsråden gjere noko med dette? Vil statsråden eventuelt fremje forslag om auka midlar til drift av ferjer, slik at vi framleis får eit svært godt ferjetilbod, som vi treng?

       I den senere tid har flere av de største norske industribedriftene - Hydro, Norske Skog og Elkem - nok en gang ytret stor bekymring for mangel på forutsigbarhet når det gjelder langsiktig krafttilgang i forbindelse med store investeringer, dels for å sikre eksisterende industri, dels for å få til nye prosjekter i Norge. Det dreier seg om investeringer i milliardklassen, som er avhengig av langsiktighet når det gjelder krafttilgang og betingelser for øvrig. Norsk Hydro har sågar antydet som en løsning å bygge gasskraftverk i Storbritannia og deretter transportere kraften til sine industrianlegg i Norge, som i seg selv må være et paradoks i forhold til den klimapolitiske debatt. Industri-, distrikts- og miljøpolitisk må det være riktig å sikre at kraftkrevende industri fortsatt blir store aktører i det norske markedet.

       Mitt spørsmål er: Når vil statsråden ta hånd i hanske og i hvert fatt ta noen konkrete skritt, som f.eks å gi klarsignal til utsatt hjemfall av industrikraftverk, positiv støtte til nye industrikraftprosjekter eller på annen måte bidra til at industrien kommer videre på den vei de primært ønsker seg, nemlig å skape forutsigbarhet ved å eie mest mulig at sin industrikraftportefølje selv?

Statsråd Ranveig Frøiland : Det er klart at statsråden òg er merksam på alle desse tinga som representanten Fatland peikar på. Vi ser at forbruket av fornybar energi i Noreg no er større enn produksjonen, og veldig fort, i løpet av ganske kort tid, vil nok den gruppa som skal stå for energiutgreiinga, vera på plass og sjå på kraftbalansen fram mot år 2020. Eg trur det er veldig viktig å få ei oversikt over dette. Men det er klart at før dei vert ferdige med den jobben - som skal gjerast i løpet av eit år, og Stortinget vil då få ei stortingsmelding å ta utgangspunkt i og diskutera - har kraftkrevjande industri det behovet som er presentert.

       Vi har sagt klart i langtidsprogrammet som ligg i Stortinget no, at når det gjeld kraftkrevjande foredlande industri, skal dei få kraft til konkurransedyktige prisar. Vi har dialog med industrien heile vegen. Det er derfor ikkje noko som tilseier at vi ikkje tar dei initiativ som er nødvendig.

       I forhold til gasskraftverkdebatten har vi sagt at det er dei to gasskraftverka som det er søkt om, som skal behandlast no. Det er ikkje aktuelt å diskutera fleire no. Men at industrien sitt behov for kraft skal tilfredsstillast i forhold til konkurransedyktige prisar, skal vi koma tilbake til. Det har vi lova Stortinget, og det jobbar vi med frå departementet sin side.

Gunnar Fatland (H) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       Vi er dessverre ikke kommet lenger enn at en fortsatt snakker om utredninger stort sett, og i de konkrete tilfeller der en forsøker å få til avtaler, går det dessverre galt. Sauda er et eksempel på det i forbindelse med Saudefaldene, Elkem og Statkraft. Jeg vet ikke hvor tydelig eller hvor mye skrift industrien må tegne på veggen før Regjeringen har tenkt å forlate sin nåværende beslutningsvegringsstrategi. Men nå er det alvor. Tiden er knapp, og angrefristene eksisterer i praksis snart ikke lenger.

       Så igjen: Når vil Regjeringen komme i hvert fall med noen helt konkrete signaler til industrien, slik at de kan ha håp om at snakk om utredninger og velvilje til langsiktige kontrakter osv. blir en realitet som industrien kan legge til grunn for de store investeringsbeslutningene som de har planlagt?

Statsråd Ranveig Frøiland : Når det gjeld den kraftkrevjande industrien, har vi klart sagt frå at vi ikkje skal venta på den utgreiinga som eg snakka om, i forhold til å gå i gang med å gjera den jobben som går på 104-kontraktane i dag, og ei eventuell vidareføring eller noko nytt i den samanheng. Det har vi sagt at vi skal kome tilbake til Stortinget med i god tid før desse kontaktane går ut. Det skal vi gjera. Vi arbeider med desse tinga i departementet, men det er ikkje alt vi jobbar med som vi tar til Stortinget kvar dag.

       Når det gjeld situasjonen i Sauda som det er vist til, kjenner vi til at det er brot i desse forhandlingane, og at Statkraft og Elkem kvar for seg vil gå vidare med konsesjonssøknad. Dette er ikkje ei sak som ligg i departementet. Vi har berre lese om det i media, slik som representantane har gjort.

       Elkem Sauda har investeringsplaner for en eddiksyrefabrikk med 100 ansatte, som faktisk vil redusere CO₂-utslippene i Norge betydelig dersom den blir bygd. Dersom denne beslutningen skal kunne fattes og fabrikken bygges, må man ha en garanti for en langsiktig leveranse av kraft til konkurransedyktige vilkår utover år 2010 i løpet av 1997. Derfor oppfatter jeg statsråden som altfor utydelig. Vil statsråden følge opp Stortingets anmodning om snarest mulig å sikre at vi får et kraftregime på plass i 1997?

       For at den kraftkrevjande industrien skal vere sikra konkurransedyktige prisar, er det mogleg at det må særskilde tiltak til. Eg vil peike på at det er ein innebygd motsetnad i dei måla som Statkraft arbeider etter, nemleg å tene mest mogleg midlar og å levere kraft til ein rimeleg pris som industrien kan leve med. Denne innbyrdes motsetnaden kan føre til at ein her må inn overfor Statkraft med særlege tiltak. Mitt spørsmål er: Kva må til for at statsråden kan vere villig til å ta i bruk slike verkemiddel som instruering av Statkraft for å oppnå det målet som Stortinget har sett?

       Under hennes forgjenger Opseths tid som samferdselsminister foregikk det en vridning i veginvesteringer fra distrikt til sentrale strøk. Nordland f.eks., som i perioden 1986-1993 hadde 12 % av riksvegmidlene, fikk i siste periode ca 9 %. Samferdselsminister Rønbeck sa i en rekke introduksjonsintervju i fjor høst at det nå bare skulle bygges nye veger i sentrale strøk dersom det var en miljøfordel, og at det skulle føres en todelt vegpolitikk, en for sentrale strøk og en for Utkant-Norge.

       Vegdirektoratet har nå sendt ut retningslinjer for arbeidet med budsjettet for 1998 til vegkontorene, og det er også de som blir behandlet i fylkestingene. Her er det ytterligere nedskjæring i distriktene. I Nordland er en f.eks kommet ned i 6,5 % av riksvegmidlene. Nord-Norge som helhet får etter disse retningslinjene ikke mer vegmidler enn Akershus fylke. Er det gitt noen politiske signaler fra departementet om en ytterligere sentralisering av investeringene i vegmidler i åra som kommer?

Statsråd Sissel Rønbeck : Svaret på det spørsmålet er nei.

       For øvrig konstaterer jeg med interesse at det i den åpne spørretimen, som jeg trodde skulle være prinsipiell, blir veldig mange helt konkrete spørsmål om prosjekter og fylkesfordeling, ikke strategier for statsbudsjettet 1998. Jeg har sagt noen ganger nå, og sier det gjerne en gang til: Konkrete svar på hvordan statsbudsjettet for 1998 vil se ut på samferdselsområdet, kommer i begynnelsen av oktober.

       Per-Kristian Foss (H) : Det er jo leit at kulturministeren bare skal sitte her, så jeg har tenkt å stille henne et spørsmål.

       Jeg ser i dagens aviser at hun har uttalt:

       « Det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. »

       Derfor vil jeg med spørsmålet nå ha en test på dette. Det dreide seg i denne uttalelsen om Operaen. Jeg forstod på dagens morgensending i radio at kulturstatsråden mener at det viktigste er at vi først blir enige om hva en opera skal inneholde, før vi blir enige om det skal bygges en ny opera.

       Jeg mener at begge deler er like viktig, men jeg vil gjerne utfordre kulturstatsråden til å utdype sin uttalelse om innholdet av en opera. Jeg forstår det slik at hun er opptatt av at innholdet skal trekke flere mennesker til Operaen enn Operaen hittil har trukket til sine saler. Jeg vil gjerne da be henne fremlegge det tall hun har når det gjelder beleggsprosenten på Operaen i Oslo, og hvordan hun mener at repertoarutvalget - om det er andre musikkformer som skal inn i tillegg - kan påvirke så vel byggekostnader som oppslutningen om Operaen.

Statsråd Turid Birkeland : Jeg har ikke hatt gleden av å høre radiosendingene selv i dag, men vil bare få lov til først å si at jeg ikke mener at innholdet i et nytt operabygg er viktigere enn hvorvidt vi skal bygge det. Men jeg mener at lokaliseringsdebatten har blitt så overdimensjonert at de fleste ser ut til å være opptatt av hvor den skal ligge, i større grad enn av hvordan dette huset faktisk skal se ut, og hva det skal inneholde.

       Når jeg tar til orde for et noe utvidet operakonsept, er det ut fra den tanke at opera som sådan skal kunne bli mer tilgjengelig for større deler av befolkningen. Operaen har i dag svært gode besøkstall - i forrige sesong opptil 90-95 % belegg. Operaen har vist evne til et mer allsidig repertoar, men det er uten tvil slik at et nytt operabygg vil kunne gi Operaen som sådan større muligheter til å gi publikum et bedre og bredere repertoar enn det de har i dag. Det jeg i tillegg håper, er at vi kan tenke på samme måte som kinosjefen i Oslo, Ingeborg Moræus Hanssen. Når hun skal få folk til å se fransk film på Oslo-kinoene, legger hun franske filmer ved siden av de amerikanske, og når de amerikanske så er utsolgt, må folk gå og se de franske. Således har interessen for europeisk film i Oslo økt.

       Jeg sier ikke at vi skal følge akkurat den samme tanken når det gjelder Operaen, men jeg tror det har noe for seg at vi i et slik kulturhus legger muligheter for flere kunstuttrykk, slik at huset i seg selv blir mer levende og kan skape spennende muligheter for samproduksjon og gi kunstuttrykk som dans og jazz, som i dag ikke har gode scenemuligheter, et tilbud og kanskje gjennom dette skape et hus som også vil gjøre terskelen inn til selve operasalen noe lavere.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg registrerer at statsråden er opptatt av hvordan huset skal se ut. Da er det jo ganske viktig at man først bestemmer seg for at man skal bygge et hus, og hvor det skal bygges. Jeg tror ikke en arkitekt vil kunne gi statsråden svar på spørsmålet om det eksteriørmessige før tomta faktisk er valgt. Det gir også et svar på størrelsen.

       Når det gjelder repertoarvalg, må jeg si at jeg er bekymret hvis statsråden er opptatt av at det ikke kan bygges en opera fordi man ikke samtidig kan få plass til jazz, techno og andre utmerkede musikalske uttrykksformer, som det for øvrig også finnes lokaler til i denne byen. Og jeg er altså litt overrasket over statsrådens tilnærmingsmåte, fordi jeg forstår at statsministeren er opptatt av kostnadene ved et nytt operabygg i forhold til påtrengende sosiale oppgaver. Da er jeg ikke i stand til å forstå at kostnadene ved et operabygg blir mindre ved at man samtidig skal bygge flere saler for flere musikkarter, som det allerede finnes tilgjengelige lokaler for i denne byen.

       Skulle jeg gi statsråden et råd til slutt, måtte det være å følge sin finske kollega, som faktisk sørget for at operaen som ble bygd, også fikk muligheter til sendinger - uten særlige ekstra kostnader - over den nasjonale kringkastings radio og TV.

Statsråd Turid Birkeland : Representanten Foss har en frapperende evne til å vri det enhver annen sier, til et helt annet meningsinnhold enn det en faktisk har.

       Hvis vi skal ta det løftet å bygge en opera, noe Regjeringen faktisk har foreslått i langtidsprogrammet - og at denne bør kunne stå ferdig innen 2005, har vi også sagt - mener jeg det er et poeng å diskutere hva en opera skal kunne inneholde. Den diskusjonen har kulturministeren også med Operaen, som selv er opptatt av å kunne vise et bredere repertoar enn det de i dag har, og bruker det som argument for behovet for et større bygg med flere scener enn det Operaen i dag kan spille på. Det er det ene poenget.

       Så hva gjelder lokalisering: Jeg er den første til å beklage at denne saken ikke kunne legges fram for Stortinget nå i vårsesjonen. Det beklager jeg sterkt, ikke minst på grunn av nettopp det representanten Foss var inne på. Hvis vi skal ha en arkitektkonkurranse, og hvis vi skal sørge for en skikkelig prosjektutredning, er vi avhengig av snart å få denne saken ut av verden. (Presidenten klubber.)

       Hallgrim Berg (H) : Eg vil spørja statsråden om korleis ho ser på det nedslåande spelet som går føre seg i Arbeidarpartiet i operasaka, ved at statsministeren reiser land og strand rundt, på turné nærmast, og fortel at no kan det ikkje byggjast fleire større, fine bygg i Oslo. No må me satsa på t.d. einerom for eldre.

       Ein framståande sosialdemokrat og direktør for Norsk Folkemuseum, Erik Rudeng - seier at det til kvar tid er gode sosiale formål som kan setjast opp mot eit kulturformål. Den måten dette skjer på i Arbeidarpartiet no før valet, kor dei tydeleg har problem med å bestemma seg i operasaka, er etter Høgre sitt syn ein smaklaus politikk, og det er ein særleg dårleg kulturpolitikk. Er statsråden einig i dette?

Statsråd Turid Birkeland : Statsråden er ikke det. Jeg har også tidligere sagt at Regjeringen for det første har vedtatt og foreslått overfor Stortinget at det skal bygges et nytt operahus. Det står som forslag i langtidsprogrammet.

       Vi har videre sagt at når det gjelder de oppgavene vi nå står overfor i langtidsprogramperioden, vil vi prioritere slik at helse- og eldrereformer skal komme først, og at et kultur- og utdanningsløft så skal fases inn. Det syns jeg er en ryddig måte å si fra til velgerne på at noe må prioriteres foran noe annet, men at vi skal klare å få til også et operabygg. Det opplever ikke jeg som dårlig kulturpolitikk. Tvert imot syns jeg det er godt at vi endelig i hvert fall har fått et vedtak ett sted om at det skal bygges et operahus.

       EU utarbeider i kjølvatnet av eldirektivet frå hausten 1996 eit tilsvarande direktiv om den indre marknaden for naturgass. Føremålet er å auke konkurransen med mål å sikre økonomisk optimal utnytting av energiressursane og større konkurranseevne for EU sin industri.

       Direktivframlegget kan liggje på bordet alt i vår. Det nederlandske EU-formannskapet arbeider intenst med det. Direktivet vil vere EØS-relevant, seier EU-kommisjonen sin delegasjon i Oslo.

       Det fyrste spørsmålet er: Kva for krav vil Regjeringa stille for å kunne godta direktivet i EØS?

       Og det andre spørsmålet er: Korleis vil Regjeringa arbeide for å påverke EU si utarbeiding av gassdirektivet?

Statsråd Ranveig Frøiland : Ja, det er ganske rett at EU arbeider med eit gassmarknadsdirektiv. Eg har sjølv vore i møte i Brussel og fortalt om kva som er viktig for Noreg i forhold til dette gassmarknadsdirektivet. Og det er spesielt to ting: Det er verkeområdet, der vi ser produksjon, røyr og terminal som del av heilskapen; ein kan ikkje splitta opp desse tinga. I tillegg er vi sjølvsagt veldig opptekne av at vi kan halda fram med desse langsiktige avtalane om å selja - « take or pay »-kontraktar vert dei kalla. Du sel, og så kjøper mottakarlanda - om dei så brukar gassen, er eit anna spørsmål. Men det er langsiktige avtalar.

       Dette jobbar vi sjølvsagt med å få til. Vi må jobba i forhold til dei nordiske landa og i forhold til EU. Det gjer vi, og der har vi dokumentert kva som er viktig for Noreg. Og den jobben held vi sjølvsagt fram med så lenge det er viktig for oss, og står på det som er viktig for Noreg i forhold til det som EU kjem opp med.

       No veit ikkje eg korleis timeplanen er. Eg har høyrt at dei har som mål å gjera dette ferdig i år, så får vi sjå kva som kjem ut av det.

Håkon Giil (Sp) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Eg håpar at i det som statsråden kalla verkemiddelområdet, inngår også nasjonal råderett over det sjøgåande røyrleidningsnettet. Det er svært viktig at vi held på denne råderetten, og at også produksjon og behandling må haldast utanfor. Det er også viktig at Gassforhandlingsutvalet sin posisjon vert halden på det same nivået. Tilleggsspørsmålet mitt er: Er statsråden einig i at desse tillegga som eg har nemnt, også bør vere med? Hovudspørsmålet står igjen: Kva for krav vil Regjeringa stille for å kunne godta direktivet i EØS?

Statsråd Ranveig Frøiland Ja, det er sant at i den situasjonen som vi er i, er vi opptekne av å få fortalt at verkeområdet til gassmarknadsdirektivet er ein del av den nasjonale ressursforvaltinga. Både felt, røyr og terminal er ein del av heilskapen i tillegg til desse langsiktige kontraktane. Og vi har lagt oss til eit system med GFU som staten sin forhandlingspartnar - ikkje staten sin forhandlingspartnar, men dei forhandlar på vegner av staten, og det er dei som inngår kontraktane.

       Det er viktig å presisera at dette er viktig for Noreg. Men å setja krav for kva vi kan godta på eit tidspunkt då vi jobbar med desse tinga, er ikkje måten vi jobbar på. Vi jobbar heile tida for å få gjennom dei tinga som er viktige, og der er eg einig med representanten Giil i at desse tinga han peika på, er viktige for Noreg å ta omsyn til. Og det vil eg gje mitt bidrag til å halda fram med.

       Har samferdselsministeren, som øverste ansvarlige myndighet for utbyggingen av Oslo lufthavn AS og for transportløsningene til den nye lufthavnen, mistet kontrollen over denne store nasjonale utbyggingen?

       Dette er kjent for oss som har vært veldig opptatt av de prinsipielle skillene her. Og mitt spørsmål til statsråden er: Er statsråden enig i denne kritikken, og vil statsråden ta nødvendig initiativ som kan bidra til at man klarer å få et sterkere skille i forhold til disse habilitetsproblemene i fremtiden?

       Enøk blir sagt å vere eit satsingsområde. I Regjeringa sitt nye langtidsprogram står det:

       « Regjeringens mål er at vannkraftressursene skal forvaltes innenfor miljømessig forsvarlige rammer. »

       Og det står vidare at Regjeringa vil sikre at ein kan « oppruste og utvide vannkraftprosjekter ».

       Samtidig får vi meldinga om at Kværner vil legge ned avdelinga for vasskraftteknologi i Oslo. Er statsråden einig i at Noreg treng å behalde og stadig forbetre det teknologimiljøet og produksjonsmiljøet det er snakk om her, for å kunne få betre utnytting av norsk vasskraft i komande år?

Statsråd Ranveig Frøiland : Det å satsa på enøk er viktig, og det gjer vi faktisk. Vi har jo no regionale enøksenter i dei fleste fylka, og dei har ansvaret for å følgja opp dette.

       Når det gjeld Kværner sin konkrete situasjon, vil eg ikkje gå inn i og kommentera den, men eg vil berre seia at det er viktig framleis å ha den teknologien. Slik som eg har skjønt det, gjer ein faktisk meir ved å flytta det som Kværner har i Finland og Sverige til Noreg - til Sørumsand - for nettopp å ta vare på det som gjeld teknologisida, for å vera konkurransedyktige både her i Noreg og internasjonalt. Mi forståing av dette, med dei informasjonane eg har fått, er at akkurat den biten er Kværner òg oppteke av å ta vare på.

Erling Folkvord (RV) : Eg oppfatta det for så vidt som eit tvitydig svar.

       Eg er redd for at det nå kan bli slik at om Kværner får lov til å avvikle det teknologi- og produksjonsmiljøet som vi har på vasskraftteknologiavdelinga i Lodalen, reduserer ein Noregs evne til å kunne gjennomføre ei storstilt enøksatsing i dei næraste åra. Da kan den nedlegginga indirekte kome til å bli brukt som argumentasjon for å satse på gasskraft i staden for å satse på opprusting av dei eksisterande vasskraftbaserte kraftverka. Eg vil berre oppfordre statsråden til å legge fram i forslaget til revidert nasjonalbudsjett ein plan for å satse på storstilt opprioritering av enøkarbeidet, basert på norsk teknologi på det området.

       Stortinget har bl.a vært opptatt av og vedtatt opprusting av intercitystrekningene, og jeg har også sett at det er statsråden opptatt av som viktig satsingsområde. Én intercitystrekning er Vestfoldbanen. Det er stor frustrasjon, som sikkert statsråden er kjent med, og det er redsel for at det blir stopp i framdriften, og at deler av Sande kommune blir stående som en stor byggegrop. Spørsmålet mitt går på prinsippet om det er samfunnsøkonomisk forsvarlig å stoppe eller sikre framdrift i allerede igangsatte prosjekter.

Ordinær spørretime

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen. De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 1, fra representanten Johan J Jakobsen til statsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsministeren har sykdomsforfall.

       Spørsmål 3, fra representanten Morten Lund til kommunal- og arbeidsministeren, overføres til nærings- og handelsministeren som rette vedkommende. Spørsmålet vil imidlertid bli besvart av kommunal- og arbeidsministeren på vegne av nærings- og handelsministeren, som er bortreist.

       Spørsmål 11, fra representanten Unn Aarrestad til nærings- og handelsministeren, vil bli besvart av kommunal- og arbeidsministeren som rette vedkommende. Etter anmodning fra kommunal- og arbeidsministeren flyttes dette spørsmålet og besvares etter spørsmål 3, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 12, fra representanten Dag C Weberg til nærings- og handelsministeren, overføres til miljøvernministeren som rette vedkommende. Spørsmålet utsettes imidlertid til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 13, fra representanten Øystein Djupedal til nærings- og handelsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 14, fra representanten Bjørn Hernæs til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmålene 18 og 20, fra representanten Inga Kvalbukt til sosialministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 19, fra representanten Arne Haukvik til sosialministeren, vil bli besvart av helseministeren på vegne av sosialministeren, som er bortreist. Etter anmodning fra helseministeren flyttes dette spørsmålet og besvares etter spørsmål 8, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 22, fra representanten Gudmund Restad til fiskeriministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

       « Ordførere i en rekke kystkommuner, samlet i Oslo 3. april 1997, krevde i en resolusjon at Regjeringen med statsministeren i spissen spiller en mer aktiv rolle i kampen mot EUs økonomiske straffetiltak mot Norge.

       Hvilke handelspolitiske virkemidler vil statsministeren ta i bruk for å motvirke EUs planer om å ramme norsk laksenæring med straffetiltak? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt.

Spørsmål 2

       Eva R Finstad (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:

       « Utnyttelsen av etablerertilskudd i Oslo og Akershus er stor og gir gode resultater. I Akershus er andelen etablerere som overlever, øket fra 60 til 80 %

       Mener kommunalministeren på denne bakgrunn at det er god næringspolitikk å ta midler fra Oslo og Akershus og fordele jevnt over til de andre fylkene, med det resultat at ytterligere flere søkere i Oslo og Akershus får avslag på søknad om etablerertilskudd? »

Statsråd Kjell Opseth : Store delar av Distrikts-Noreg er prega av fråflytting og slit med svakt næringsgrunnlag. Mange distriktskommunar er dessutan for avhengige av sysselsetjing i offentleg sektor. Det er difor spesielt viktig å stimulere til nyskaping og nyetableringar i privat sektor. For å møte desse utfordringane er det naudsynt med ein forsterka innsats i desse områda. Reduksjonen på etablerarstipendrammene til Oslo og Akershus er såleis distriktspolitisk grunngjeven.

       Store delar av næringslivet går svært bra i Oslo og Akershus. Det er positivt. Det er òg positivt at mange ønskjer å etablere eiga verksemd. Det må vere mogeleg

       å hjelpe desse fram gjennom andre ordningar og/eller over fylkeskommunale budsjett. Oslo kommune har tidlegare hatt ei eiga ordning med etablerarstipend for ungdom og arbeidsledige mellom 20 og 30 år. Dette viser at det finst alternativ til den statlege etablerarstipendordninga.

       Eg står fast ved årets fordeling av etablerarstipendmidlar. Samstundes vedgår eg at omprioriteringa kom noko seint i budsjettåret. Eg har derfor forståing for at det no vert vanskeleg å gjere omprioriteringar innanfor fylkeskommunane sine eigne budsjett. På denne bakgrunnen har eg vedteke å gje Oslo og Akershus ei ekstraløyving på 2,5 mill. kr kvar. Dette for at m.a. aktiviteten ved dei ulike etablerarsentra skal kunne halde fram.

Eva R Finstad (H) : Jeg takker for svaret.

       Jeg har lest i avisen at fylkesordfører Kristoffersen har forlangt en forklaring og opplyst til Nationen at han vil ha et møte med statsråden før statsråden om en uke skal i ilden på Stortingets talerstol. Jeg forstår at han har hatt dette møtet, og at det har gitt resultater. Jeg er fornøyd på vegne av Oslo og Akershus, selv om jeg er sterkt kritisk til den vurderingen som kommunalministeren gjør. I Nordland blir nemlig 33 % av prosjektsøknadene innvilget, i Hedmark 25 %, i Akershus mellom 10 og 15 %, og etter denne bevilgningen vil 5-7 % nå bli innvilget i Oslo.

       I Hedmark sier næringskonsulenten at problemet ikke er pengemangel, men mangel på gode prosjekter, og konsulenten tviler på at det å øke stipendkvoten alene vil bidra til å stanse fraflyttingen. Jeg synes det burde være et tankekors for statsråden at det er mangel på gode prosjekter rundt omkring. (Presidenten klubber.) God næringspolitikk må bety at man innvilger der man får gode resultater.

       Morten Lund (Sp) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til besvarelse av kommunal- og arbeidsministeren:

       « EU-kommisjonens innstilling om å innføre straffetoll på norsk lakseeksport bygger på at bl.a dagens ordninger med tilskudd, lån og lånegarantier fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond er å regne som ulovlige subsidier.

       Kan næringslivet føle seg trygg på at de ikke utsetter seg for strafferisiko ved å ta imot slik støtte som Stortinget har godkjent? »

Statsråd Kjell Opseth : Næringslivet kan føle seg trygg. Næringer som er fullt ut innlemmet i EØS-avtalen er beskyttet av EØS-avtalens forbud mot å anvende antidumping og subsidietiltak. Dette gjelder alle næringer utenom fisk og landbruk. Fordi fiskerinæringen ikke fullt ut er en del av EØS-avtalen, gir ikke EØS-avtalen full beskyttelse mot bruk av antidumping- og subsidietiltak for denne næringen.

       For øvrig er det viktig å være oppmerksom på at EU-kommisjonen i sitt dokument presiserer at ordningene ikke er ulovlige, men hevder at støtte under ordningene er utjevningsberettiget dersom skade kan påvises.

       Selv om EØS-avtalen ikke forbyr bruk av antidumping- og subsidietiltak overfor fiskerisektoren, inneholder avtalen særlige regler som skal følges i forhold til en EØS-part forut for mulig bruk av slike tiltak overfor fiskerinæringen. Disse reglene er nedfelt i en egen protokoll og i felleserklæringen til avtalen.

Morten Lund (Sp) : EØS-avtalen burde gi trygghet, men den gjør ikke det, og det er så vidt jeg kjenner til, ikke påvist skader i Skottland og Irland av den norske lakseeksporten.

       EU opptrer i denne saken uberegnelig og fiendtlig, og det er uholdbart for det norske næringslivet å ha denne utryggheten. Våre støtteordninger er i detalj tilpasset EUs konkurranseregelverk, og vi har sagt til vårt næringsliv at det er godkjente og trygge ordninger.

       Hvis det fastsettes en straffetoll begrunnet med ulovlige subsidier, slik det står, har EU underkjent EFTA-landenes kontrollorgan ESA, og de har også underkjent sin egen godkjenning av disse ordningene. Kommisjonen har da lagt føringer for helt andre fortolkninger av konkurransereglene enn det vi har lagt til grunn, og det er fortolkninger som i neste omgang kan ramme andre næringer.

       Statsråden har nylig lagt fram en melding om distrikts- og regionalpolitikken, der videreføring av dagens støtteordninger skal bidra til tryggere og bedre vilkår for bedriftene våre. Og jeg vil spørre: Hvis det nå ender med en straffetoll begrunnet med ulovlige subsidier i løpet av denne måneden, vil da statsråden trekke tilbake denne meldingen, der han i grunnen har garantert at ordningene er trygge og gode nok?

Statsråd Kjell Opseth : Eg trur representanten Morten Lund og resten av Stortinget er best tent med at vi tar ting i tur og orden. Vi reknar framleis med at vi

       skal unngå å få straffetoll for oppdrettsnæringa, og inntil noko anna er bevist, vil eg halde meg til det som ein realitet. Om det så skulle bli straffetoll, får vi diskutere kva vi gjer då, men pr. i dag held eg meg til at vi tek som utgangspunkt at det ikkje blir nokon straffetoll.

       Unn Aarrestad (Sp) : Eg vil få stilla følgjande spørsmål til kommunalministeren:

       « Ifølgje administrerande direktør Harald Kjelstad i Selskapet for Industrivekstanlegg (SIVA) har manglande kompetanse under forhandlingane om EØS-avtalen ført til at store industrietableringar i Noreg ikkje har lukkast. EØS-avtalen hindrar Noreg i å gi dei same rammevilkåra som andre land kan gi.

       Kva vil kommunalministeren gjera for å retta opp att dette? »

Statsråd Kjell Opseth : Noreg har som EØS-land dei same reglane for offentleg næringsstøtte som alle land i EU. Det er difor ikkje rett at EØS-avtalen hindrar Noreg i å gje næringslivet dei same rammevilkåra som andre land kan gje.

       I reglane for regionalpolitisk støtte er det generelt slik at ein kan gje foretak i dei svakaste regionane høgre investeringstilskott enn foretak i dei sterkaste regionane. Noreg har fått gjennomslag for å ta særleg omsyn til vilkår som er viktige for dei nordiske landa, ved at det er ekstra gunstige vilkår for å gje statsstøtte i område som har spreidd busetnad.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg takkar for svaret.

       Bakgrunnen for spørsmål var at elektrogiganten Atmel var interessert i å etablera seg i Trondheimsområdet med alle ringverknadene det kunne ha fått for eksisterande kunnskapsmiljø der. Det verkar som dei norske EØS-forhandlarane ikkje har tenkt langt nok på at Noreg skulle kunna verta ein moderne industrinasjon med næringar tilknytte eksisterande miljø på dette feltet. I Noreg må ein vera klar over at det òg eksisterer mange andre IT-miljø enn Fornebu-området, det er nok å nemna Arendal, Trondheim og Stavanger.

       Eg hadde opprinneleg stilt dette spørsmålet til næringsministeren, men eg reknar likevel med at kommunalministeren kan svara meg på kva han vil gjera for at moderne industri i dei nemnde IT-regionane nå kan utvikla seg saman med Fornebu-miljøet.

Statsråd Kjell Opseth : Det forundrar meg litt at representanten Aarrestad er så oppteken av få etablert denne Atmel-bedrifta i Trondheim. Det faktiske forholdet er at vi kunne gje Atmel offentleg støtte i dei regionane som Stortinget har vedteke skal ha regional støtte. Sånn sett er det fullt høve for Atmel å etablere seg i Trondheimsområdet eller i Sør-Trøndelag om ein vil, men ikkje i Trondheim og dei nærast liggjande kommunane. Eg trudde faktisk det var i tråd med Senterpartiet sin politikk at vi skulle prøve å spreie den slags verksemd utover dei landsdelssentra som vi har.

Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 4.

       Spørsmål 4

John Alvheim (Frp) : Jeg skal få stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

       « TV2 meldte på sin morgensending 14. mars 1997 at Radiumhospitalet på grunn av mangel på apparatur og personale kun kan dekke 50 % av nødvendig strålebehandling for kreftpasienter.

       Hva vil helseministeren gjøre med dette? »

Statsråd Gudmund Hernes : Stråleterapi er en viktig del av behandlingstilbudet for kreftsyke, både når det gjelder kurativ og lindrende behandling. Norge har i dag langt dårligere kapasitet for stråleterapi enn andre vestlige land. Dette har særlig gått ut over pasienter med behov for lindrende strålebehandling.

       Det er for 1997 bevilget 35 mill. kr til kreftbehandling. 10 mill. kr av dette er øremerket for å behjelpe dagens kapasitetsproblemer når det gjelder strålebehandling ved landets sykehus. Det satses på nytt og moderne utstyr samt toskifts bemanning for å øke kapasiteten. I samarbeid med og med opplæring fra Radiumhospitalet skal det bygges opp en såkalt stråleterapisatellitt ved Vest-Agder Sentralsykehus. Sentralsykehuset skal bli i stand til å gi stråleterapibehandling. Et tilsvarende prosjekt er igangsatt ved Sentralsjukehuset i Rogaland i samarbeid med Haukeland sykehus.

       Ved Radiumhospitalet blir i tillegg en ny maskin installert i disse dager. Samlet vil strålebehandlingstilbudet for kreftpasienter bedres i hele landet, noe som er helt nødvendig i forhold til den økning i kreftforekomst som kan forventes de nærmeste årene.

John Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er selvfølgelig glad for de tiltak som gjøres rundt omkring i regionene, men det løser ikke Radiumhospitalets akutte problem for de pasienter dette gjelder. Og det er jo slik på Radiumhospitalet i dag at det er særlig de pasienter med langtkommen kreft som trenger lindrende smertebehandling med stråle, som blir skadelidende. De må nå nedprioriteres, og faktum er at de nær sagt er ute av behandlingsopplegget. I tillegg vet jeg at Radiumhospitalet også primært prioriterer meget sterkt pasienter med strålebehandling fordi kapasiteten er for liten, og begge deler er selvfølgelig ikke akseptabelt.

       For enkelte langtkomne kreftpasienter med store skjelettsmerter er strålebehandling nesten det eneste som kan virke positivt for å unngå smerter og skape en bedre livskvalitet. Er det ikke behov for å foreslå en rimelig tilleggsbevilgning til Radiumhospitalet allerede i revidert nasjonalbudsjett?

Statsråd Gudmund Hernes : Det er klart at vi til enhver tid vurderer behovet også for den pasientgruppen som Alvheim her nevner. Slik jeg gav uttrykk for i mitt første svar, har vi også tatt sikte på å øke kapasiteten, ikke bare behandlingskapasiteten her i Oslo, men også på Sørlandet, i Kristiansand og også i Rogaland.

       Ved Radiumhospitalet installeres det som sagt nå en ny maskin, og vi ønsker selvsagt en så omfattende bruk av den som mulig for å imøtekomme de behov som denne pasientgruppen har. Men jeg vil selvsagt til enhver tid vurdere dette behovet opp mot de andre behov vi har i helsesektoren, og de er mange.

       John Alvheim (Frp) : Jeg skal få stille et nytt spørsmål til den ærede helseminister:

       « Er det riktig at Sosial- og helsedepartementet nå arbeider med forslag til Stortinget om å frata privatpraktiserende psykiatere, psykologer og fysioterapeuter refusjon fra folketrygden, og hva er begrunnelsen for å frata hundrevis av pasienter den behandlingsmulighet de i dag har? »

Statsråd Gudmund Hernes : Departementet arbeider med en ny avtalepolitikk for privatpraktiserende helsepersonell som vil bli lagt fram for Stortinget fredag 18. april.

       Forslaget er todelt. Refusjonsretten for leger, psykologer og fysioterapeuter uten driftsavtale med kommune/fylkeskommune fjernes fra 1. juli 1998. De innsparte ressursene skal benyttes til en øremerket tilskuddsordning for kommunene og fylkeskommunene til opprettelse av nye driftsavtaler med leger, psykologer og fysioterapeuter. I tillegg skal det gis trygderefusjoner til virksomhet basert på de nye driftsavtalene, og det skal overføres midler til fylkeskommunene til økt arbeidsinnsats av spesialister.

       Prinsippet om at det bare er leger, psykologer og fysioterapeuter som har avtale med det offentlige som skal få trygderefusjon, ble innført fra 1. januar 1993. Det ble gjort unntak for dem som hadde etablert seg før 10. oktober 1992. Til tross for dette har utbetalingene til de avtaleløse legene, psykologene og fysioterapeutene fortsatt å stige. For 1997 regner vi med at mellom 500 og 600 mill. kr blir brukt på denne måten. Med andre ord blir betydelige midler til spesialisthelsetjeneste kanalisert til de avtaleløse spesialistene.

       Mange pasienter med store behov må vente for lenge på behandling. Fra 1. juli i år skal det innføres en ny ventetidsgaranti, og fra 1. januar 1998 skal det innføres en vurderingsgaranti for alle pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten. Det er nødvendig å sikre at helseressursene styres inn mot å innfri disse garantiene og å legge mulighetene til rette for fylkeskommunene til å ivareta den plikt de vil bli pålagt. Det kan i dag ikke stilles krav til hvilke pasienter som skal prioriteres, krav om åpningstider, medvirkning til ferieavvikling e.l. til avtaleløse spesialister.

       Det er mange ubesatte stillinger i offentlige helseinstitusjoner. Det er nødvendig å se på hvordan offentlige helseressurser i større grad kan medvirke til at disse stillingene kan fylles med kvalifisert personell for å sikre de pasienter som har størst behov for behandling, tilgang på den hjelp de trenger. Mange ubesatte stillinger fører også til dårlig utnyttelse av helseressursene ved at store midler går til å betale overtid og vakansevakter.

       De ressursene som i dag går til avtaleløs virksomhet, er geografisk svært skjevfordelt. 40 % av ressursene går til personell i Oslo, 60 % av ressursene går til personell i Oslo, Akershus og Østfold. I flere fylker er innbyggernes muligheter til å få helsehjelp av privat praktiserende helsepersonell tilnærmet fraværende. Det skjer altså på denne måten en geografisk skjevfordeling av folketrygdens ressurser til landets sentrale strøk, uten at dette har vært gjenstand for politisk behandling.

       Målet med endringsforslaget er å etablere en avtalepolitikk for privatpraktiserende helsepersonell. Dette vil ikke, som representanten Alvheim hevder, føre til at pasienter vil miste sitt behandlingstilbud. I dag har offentlige myndigheter ingen muligheter til å knytte vilkår til de midler som betales ut i refusjoner. Ved å knytte utbetalingen av refusjonene til avtaler kan kommuner og fylkeskommuner sikre behandling til prioriterte pasientgrupper, stille krav om åpningstider, deltakelse i ferieavvikling og legge til rette for at disse tjenestene inngår i et helhetlig helsetilbud.

John Alvheim (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Svaret var dessverre som jeg hadde fryktet, men jeg får rikelig anledning til å komme tilbake til saken når den kommer til Stortinget.

       Privatpraktiserende psykiatere og psykologer står i dag for ca 40 % av den polikliniske behandlingen av psykiatriske pasienter. De privatpraktiserende psykiatere og psykologer behandler poliklinisk i snitt dobbelt så mange pasienter pr. årsverk som ved de offentlige psykiatriske poliklinikkene. Fjerner en nå refusjonen, vil det ramme flere tusen pasienter, og krisen i psykiatrien vil bare bli vesentlig forverret. Det er vel riktigere å si at de 500 til 600 millionene som statsråden mente gikk til de avtaleløse legene, går til pasientene, for det er jo pasientene som har refusjonsretten, ikke legene.

       Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden er da: Mener virkelig helseministeren at det er å prioritere psykiatrien å frata tusenvis av pasienter deres nåværende behandlingstilbud hos private psykiatere og psykologer?

Statsråd Gudmund Hernes : Det er mulig at jeg leste såpass raskt at det var vanskelig å oppfatte det jeg sa. Det er altså ikke slik at vi legger opp til at pasienter som er i behandling, skal miste det tilbudet de har, så her vil man sørge for en overgangsordning. Det er tre prinsipper som legges til grunn for det vi vil foreslå. For det første at når det offentlige bruker midler på pasienter, så skal de i første omgang rettes mot de prioriterte pasientgruppene, og jeg vil tro at Alvheim og jeg er relativt enige om hvilke grupper det er. For det andre at vi skal få en bedre geografisk fordeling, og for det tredje at vi bør ha et ensartet regelverk for de ulike profesjoner som berøres.

       Det er ikke her et ønske om å redusere den innsatsen som de private yter. Det er et ønske om å rette denne innsatsen mot ulike prioriterte pasientgrupper for de profesjonene som berøres, altså leger, fysioterapeuter og psykologer.

       La meg også si at vi har hatt en løpende dialog med de berørte organisasjonene om dette, så jeg tror ikke at den uro og angst som Alvheim her uttrykte, vil vise seg å være så begrunnet når han ser det endelige forslag.

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Det vil være en åpenbar fordel for Norge å gå over til sommertid hele året.

       Hva kan Norge gjøre for å få resten av Vest-Europa med på å endre dagens ordning? »

       Når det ellers gjelder spørsmålet, pekte representanten Solheim her på at sommertiden har en åpenbar fordel for Norge. Det har også vært en overveldende stor tilfredshet med sommertiden i de europeiske land og et sterkt ønske om å fortsette systemet. Sommertid har vært gunstig for sikkerheten på veiene, og lange, lyse ettermiddager stimulerer turisme og utendørsaktiviteter. Av praktiske grunner må sommertid innføres i alle land, særlig av hensyn til sektorene samferdsel og kommunikasjon.

       Lov av 29. juni 1894 nr. 1 « um sams normaltid fyr kongeriket Norig » regulerer normaltiden. Jeg kan også nevne at i mitt tidligere liv som forsker studerte jeg dette, og før den tid hadde hver norsk by sin egen tid, og på det tidspunkt valgte vi å legge oss på europeisk middeltid. Med hjemmel i denne loven kan Kongen beslutte avvikende tid for en del av året. Norge har som kjent også før tiltredelsen av EØS-avtalen innført sommertid harmonisert med EUs direktiv om sommertid.

       EU-kommisjonen har foreslått sommertid for alle medlemsstater for fire nye år, dvs. for 1998, 1999, 2000 og 2001. Sommertiden foreslås innført fra siste søndag i mars for hvert av disse årene og med varighet til siste søndag i oktober de samme år. Forslaget er nå på høring i medlemslandene. Sommeren 1997 ventes direktivet å bli vedtatt.

       Etter tiltredelsen av EØS-avtalen vil Norge være bundet av EUs direktiv om sommertid. Dersom Norge ønsker å endre ordningen ved å gå over til sommertid hele året og få resten av Vest-Europa til å følge, må vi arbeide gjennom våre kanaler i EU for eventuelt å få endret sommertidsdirektivet. Dette synes ikke å være aktuelt akkurat nå, da nytt sommertidsdirektiv snart skal vedtas.

       Jeg kan kanskje også legge til at da denne første lov « um sams normaltid fyr kongeriket Norig » ble vedtatt, var det den første lov som ble vedtatt i denne sal som var formulert på nynorsk, og det førte til ikke en tidsdebatt, men en språkdebatt - kanskje ikke så overraskende.

       Men fleip til side. Dette er faktisk en sak av ganske stor betydning for folkehelse og for noe så enkelt som livsglede - et litt mer avslappet liv. Vi har en tidsordning som egentlig henger igjen fra det gamle bondesamfunnet, hvor det var fornuftig at man visste at sola stod midt på himmelen kl. 12. I dagens samfunn vil det viktigste for folk være å ha noen timer mer lys på ettermiddagen så den kan utnyttes. Det vil til og med kunne tenkes at en minister kunne se sola med en slik ordning, iallfall vil andre arbeidsføre mennesker kunne få litt sol på ettermiddagen, og ikke minst vil barna få mer tid til å leke ute etter skole og barnehage. Jeg vil derfor oppfordre Regjeringen til å ta dette på alvor og overfor EU gå inn for en omlegging - dette er en langsiktig sak, ikke noe vi kan endre på fra det ene året til det andre - slik at vi faktisk får sommertid hele året i Vest-Europa. Jeg utfordrer statsråden til å ta den ballen og sette i gang.

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg er enig i den begrunnelsen som representanten Solheim fremfører, om de gunstige virkninger av en slik ordning, men hvis den ikke skal skape uheldige virkninger på andre områder, bør vi ha samme tid som de andre europeiske land. Jeg skal med glede forsøke å fremme dette forslaget gjennom de kanaler hvor vi kan påvirke våre « opposite numbers » i de andre europeiske landene. Jeg er enig i at det er en viktig sak på den måten.

       Men hvis jeg skal slutte på samme måte som representanten Solheim innledet, kan jeg love han at hvis Solheim får oss inn i EU, skal jeg få forandret sommertiden.

       Eva Lian (Sp) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseminister Gudmund Hernes:

       « Som kjent kan det forekomme at en person får stilt en diagnose som i ettertid viser seg å være feil. Det har framkommet i media at det, ifølge journalforskriften, er umulig for personen det gjelder, å få slettet en slik feildiagnose.

       Hva kan og vil statsråden gjøre, slik at det blir enklere å rette opp og slette feildiagnose i en journal? »

Statsråd Gudmund Hernes : Regler om retting og sletting i journal finnes i journalforskriften §§ 11 og 12, som er gitt med hjemmel i legeloven og sykehusloven.

       Ifølge forskriften skal journalen rettes når det oppdages feil og mangler. Det står uttrykkelig i forskriftens § 11 at retting ikke kan foretas ved sletting eller fjerning av det som er journalført. Retting skal foretas ved en tilføyelse i journalen. Forarbeider til legeloven sammenholdt med merknader til forskriften kan imidlertid tolkes slik at det i sjeldne tilfeller kan slettes opplysninger.

       Journalføringen skal først og fremst være et hjelpemiddel i den medisinskfaglige behandling av den enkelte pasient, men tjener også som dokumentasjon i andre sammenhenger. Adgangen til sletting av journalopplysninger har etter gjeldende rett vært begrenset på grunn av hensynet til behovet for dokumentasjon, også av feil.

       Helsetilsynet har i sin praksis lagt til grunn at det er adgang til sletting ved ren feilskrift, f.eks av fødselsdato eller navn, og hvis journal er opprettet uten at det er et pasientforhold, f.eks for en person som ikke har vært i kontakt med lege eller sykehus. Videre kan fullstendig irrelevante opplysninger i journalen slettes, f.eks vurderinger av pasientens klær, eller « utilbørlige utsagn ». Sletting av diagnoser tillates ikke etter dagens praksis, med mindre diagnosen er ren feilskrift.

       Legens avslag på pasienters anmodning om retting/sletting kan påklages til fylkeslegen. Fylkeslegens vedtak kan ikke påklages, men Helsetilsynet kan av eget tiltak overprøve fylkeslegens avgjørelse etter forvaltningsloven § 35.

       To hensyn gjør seg gjeldende når adgangen til å slette opplysninger i journal skal vurderes. Hensynet til dokumentasjon tilsier at feil og mangler som hovedregel bør rettes ved tilføyelser og overstrykninger, ikke ved sletting. Sletting av feil innebærer at opplysninger om vurdering av pasientens helsetilstand går tapt. Slike opplysninger vil være dokumentasjon i forbindelse med tilsyn med helsetjenesten og søksmål fra pasienten, f.eks hvis pasienten krever erstatning. De kan også være av historisk betydning, f.eks i forbindelse med bruk av diagnoser og metoder som i dag ikke anses å være adekvate.

       Hensynet til dokumentasjon må imidlertid veies mot hensynet til pasientens personvern, rettssikkerhet og ønsket om å få slettet feilaktige opplysninger om seg selv. Retting ved overstrykning medfører at opplysningene fortsatt er tilgjengelige og vil følge pasienten. Dette kan være en belastning for pasienten, og kan også skape grunnlag for stigmatisering og uberettigede mistanker. Som eksempel kan jeg nevne feilaktige psykiatriske diagnoser eller uriktige opplysninger i forbindelse med mistanke om overgrep fra foreldre/foresatte i barns journal. I dagens praksis kan det synes som om hensynet til pasientens ønske om å få slettet uriktige opplysninger om seg selv ikke er tilstrekkelig ivaretatt.

       I forbindelse med ny lov om helsepersonell og ny lov om pasientrettigheter vil jeg foreslå at det blir større muligheter til å få slettet uriktige opplysninger i journal når pasienten krever det fordi de representerer en belastning. Lovene vil bli fremmet for Stortinget våren 1998.

Eva Lian (Sp) : Jeg vil takke statsråden for et veldig grundig svar. Jeg oppfattet også en positiv holdning hos statsråden til å ville se på dette spørsmålet. Det viser seg at det har vært svært vanskelig å slette og rette feildiagnoser, og at det stort sett bare er ved ren feilskrift at dette har blitt gjort.

       Jeg er også veldig glad for at statsråden sa at man ville legge større vekt på personens ønske, og at dette i dagens journalforskrift ikke er tilstrekkelig ivaretatt. Nå sa også statsråden at fylkeslegens avgjørelse, som det ikke er klageadgang på, kan Helsetilsynet overprøve. Grunnen til at jeg har tatt opp dette spørsmålet er, som statsråden sikkert er kjent med, et innslag i Redaksjon 21. Jeg skal ikke gå inn på enkeltspørsmål, men bare si at det er positivt med de signalene som kommer fra statsråden, og jeg vil spørre om han vil se nøyere på den spesielle saken.

Statsråd Gudmund Hernes : Dette er et så typisk politisk spørsmål som man kan få, hvor det er en avveining mellom to ulike hensyn. På den ene side pasientenes ønske om personvern og at uriktige opplysninger ikke skal hefte ved en, og på den annen side de samme pasientenes ønske om å kunne ettergå de første diagnoser som er stilt, og som f.eks kan ha ført til feilbehandling, og også at tilsynsmyndighetene skal kunne ettergå helsepersonell i den grad de har stilt gale diagnoser. I journalene ligger altså dokumentasjonen for dette. Så det er avveiningen, men vi har tenkt å legge vekten litt annerledes i den loven vi fremmer, slik representanten anførte at jeg hadde gitt uttrykk for.

       Når det gjelder denne spesielle saken, har ikke jeg sett programmet. Jeg vet at Helsetilsynet følger nøye med i det som blir sagt i disse spørretimene, og jeg går ut fra de på eget grunnlag kan avveie om det er grunn til å ta opp denne saken fra Helsetilsynets side.

       Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Rikshospitalet har siden 1972 sendt aborterte fostre og lister med navnene til kvinnene som har tatt abort, til Østre gravlund.

       Hvordan har dette kunnet skje? »

Statsråd Gudmund Hernes : Da denne ordningen ble etablert i 1972, var hensikten å skape en felles gravminnelund for dødfødte og aborterte fostre. Ordningen omfattet fostre både fra spontanaborter og provoserte aborter. Kvinner som aborterte etter tolvte uke, fikk tilbud om begravelse.

       For en del kvinner er det viktig at fosteret gravlegges i vigslet jord, og at de har et sted å gå til med sin sorg. Rikshospitalet mente at man med den ordning som ble innført i 1972, ivaretok dette behovet.

       Bevisstheten om personvernhensyn hadde ikke samme styrke i 1972 som i dag. Man tok således ikke de nødvendige hensyn ved innføringen av ordningen når det gjaldt å ivareta taushetsplikten i forhold til kvinnene.

       Etter hvert som bevisstheten om personvernhensyn har blitt sterkere fokusert, og etter at man fikk en klargjøring av taushetspliktbestemmelsene ved vedtak av ny legelov i 1980, burde man selvsagt ha endret denne praksis. Det synes imidlertid som om ordningen har vært lite kjent blant sentrale aktører på Rikshospitalet, og at dette kan ha vært noe av grunnen til at man ikke la om praksis.

       Etter at jeg fikk opplysninger om denne praksis, har jeg skrevet til Rikshospitalet og gjort oppmerksom på at ordningen er i strid med taushetspliktbestemmelsene i legeloven og forvaltningsloven. Jeg har videre bedt sykehuset om å endre praksis og orientere departementet om de nye rutiner. Muntlig har sykehuset opplyst om at de allerede har endret sine rutiner slik at taushetsplikten nå overholdes. Jeg har også kontaktet KUF og bedt om at saken tas opp med Østre gravlund med sikte på å få etablert en praksis som er i samsvar med lover og vedtekter.

       Det er også helt klart at man ikke etter noen registerlover kan oppbevare lister som ikke er godkjent av f.eks. Datatilsynet. Det er helt klart at de lister som det her ikke er hjemmel for å bevare, må slettes.

       Arne Haukvik (Uav) : Eg tillet meg å stille følgjande spørsmål:

       « Ved utgangen av 1996 hadde Landsforeningen Rettferd for taperne registrert i alt 14 734 taparar. Økonomien er så svak at organisasjonen er redd den ikkje maktar å gje hjelp til alle som ber om hjelp.

       Kan statsråden tenke seg å hjelpe til å finansiere dette viktige arbeidet? »

Statsråd Gudmund Hernes : Sosial- og helsedepartementet har stilt seg positiv til det arbeid Landsforeningen Rettferd for taperne gjør. Dette har også kommet til uttrykk gjennom økonomisk støtte til organisasjonen.

       Foreningen har siden 1994 mottatt i alt 500.000 kr fra Sosial- og helsedepartementet. I 1994 ble det gitt 50.000 kr, og i årene 1995 til og med 1997 har foreningen mottatt 150.000 kr pr. år. Departementet gir altså allerede hjelp til å finansiere organisasjonens arbeid.

       Landsforeningen Rettferd for taperne er en av mange frivillige organisasjoner som gjør et viktig og samfunnsnyttig arbeid, og som mottar støtte fra Sosial- og helsedepartementet. Vurderingen av nivået på slik støtte må inngå i det årlige budsjettarbeid.

Arne Haukvik (Uav) : Eg takkar for svaret. Ja, det var tynne greier. Det er klart dei yter hjelp, men lat meg minne om den gongen da foreininga blei opna den 1. november 1993 i rådhuset i Nordre Land. Dei skaffa dei gratis straum og kontor og maskinar og alt mogleg, og statssekretær Ole Jacob Frich helsa frå sosialminister Grete Knudsen, og han sa: « Grete Knudsen håper at du, Ola Ødegaard, og taperkontoret kan bli ei viktig vaktbikkje for de svake i samfunnet. »

       Landsforeininga opplever at taparane ser dette kontoret som den einaste staden dei kan få hjelp. Dei har ikkje midlar til dyre advokatar, og taparkontoret har eit utruleg godt samarbeid med offentlege kontor og arbeider på tvers av byråkratiske og problematiske offentlege haldningar. Taparkontoret er samarbeidsorgan til offentlege etatar og ingen konkurrent. Nå meiner me at tida er inne til å gje landsforeininga ein fast plass på statsbudsjettet, med minst 1 mill. kr i året og minst 500.000 kr nå i 1997. Omgåande hjelp er 200.000 kr. Vil statsråden sørgje for at ikkje kontoret legg ned verksemda?

Statsråd Gudmund Hernes : For det første er jeg enig i den vurdering som er gjort gjeldende når det gjelder det arbeid som denne organisasjonen utfører. Den er i samme stilling som mange andre frivillige organisasjoner når det gjelder ønske om flere midler. Storparten av de midler som er bevilget på denne posten for inneværende år, er allerede fordelt til andre organisasjoner, og jeg går ut fra at representanten Haukvik ikke har forslag til hvilke andre organisasjoner som i tilfelle måtte få skåret ned sitt budsjett dersom man her skulle øke tildelingen til denne organisasjonen. Men Haukvik får jo anledning til - kanskje - å være med på budsjettbehandlingen til høsten når det gjelder hele denne posten, og da er han selvsagt velkommen til å fremme sine synspunkter i denne sammenheng. Men, som sagt, jeg understreker at organisasjonen gjør et verdifullt arbeid, som mange andre frivillige organisasjoner også gjør.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 9.

Spørsmål 9

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg skal få stilla følgjande spørsmål til samferdselsministeren:

       « 18. mars 1997 gav Samferdselsdepartementet eit norsk og eit utanlandsk meklarføretak i oppgåve å verdsetja Telenor.

       Kva er årsaka til dette, og kva vil verdsetjinga kosta? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Den verdivurderingen av Telenor som departementet nå har satt i gang, er en direkte oppfølging av St.meld.nr.21 (1995-1996), Om Telenor AS. Her varslet Regjeringen at det ville bli utført en ny verdivurdering av Telenor som underlag for statens eierstyring og den neste stortingsmeldingen om selskapet. Denne meldingen tas det sikte på å legge fram til høsten.

       Formålet med arbeidet er å bedre eieroppfølgingen av Telenor. Verdivurderingen skal synliggjøre endringer i formuesverdi og gi departementet som eier innspill og vurderinger som skal brukes som grunnlag for styringen av Telenor, herunder fastsetting av avkastningskrav. Opplegget tilsvarer den typen verdivurdering som Olje- og energidepartementet har fått utført overfor Statoil over flere år.

       Den samlede kostnaden for verdivurderingen vil ligge under 1 mill. kr.

       Hallgrim Berg (H) : « 1. og 2. påskedag vart det gjeve beskjed om at Rv 50 Aurland - Hol skulle haldast stengt, trass i at vegen var fysisk open og godt køyrande. Tusenvis av menneske måtte køyra lange omvegar og stilla i ferjekø opptil 6-7 timar i Lærdal og Gudvangen.

       Kjenner statsråden ansvaret for dette? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Samferdselsdepartementet har selvfølgelig ansvar for avviklingen av trafikk på riksvegene i høyfjellet også i påsken. Måten ansvaret forvaltes på konkret, kommer til uttrykk i de retningslinjene som Statens vegvesen arbeider etter.

       Trafikantenes sikkerhet er avgjørende for om det skal tillates fri ferdsel, innføres kolonnekjøring eller om vegen skal stenges for all ferdsel. Vurderingen gjøres av brøytemannskapene og de rasekspertene Vegvesenet har knyttet til seg.

       I tillegg til vurderinger av vær- og vegforhold i øyeblikket vurderer Vegvesenet også trafikksituasjonen og værprognosene fra Meteorologisk institutt. Det er således Statens vegvesen som fullt og helt tar avgjørelsene i slike saker, og det ville ikke være riktig av departementet å gå inn i løpende enkeltsaker.

       Stengningen av Rv 50 Aurland-Hol 1. påskedag skyldtes, ifølge Vegvesenet, uvær. Det ble samme dag også meldt om rasfare i området. Da rasvarslet først ble trukket tilbake 2. påskedag, ble det vurdert om kolonnekjøring skulle innføres. Vegen og værforholdene i øyeblikket kunne forsvare at det ble innført kolonnekjøring. Værvarslene viste imidlertid at det senere på dagen ville kunne komme mer nedbør og sterk vind som med stor sikkerhet ville føre til ny stengning av vegen. Det ble derfor sett som riktig ikke å tillate kolonnekjøring siden dette ville komme til å trekke mye trafikk opp i fjellet, som med stor sannsynlighet ville måtte returnere senere. Denne avgjørelsen må også ses i lys av at det før påske hadde vært kolonner i fjellet som hadde kjørt seg fast og utløst redningsaksjoner.

       Jeg mener etter dette at vintertjenesten på Rv 50 Aurland-Hol 1. og 2. påskedag fungerte etter forutsetningene. Jeg har ikke grunn til å tro noe annet enn at de avgjørelsene som ble tatt om stengning av vegen, var riktige og forsvarlige.

Hallgrim Berg (H) : Svaret frå statsråden var som venta lite ansvarsorientert. Vegen var fysisk open, snøfri og godt køyrbar etter det brøytemannskapa som har tilrådingsretten i saka, sa, og dårleg vêr vart det ikkje før andredags kveld. Den påståtte rasfaren var ikkje meir reell enn at det likevel var ferdsel i det utsette området vestpå. Feilvurderingar som vart gjort frå høgare hald i vegbyråkratiet om å halda bommen nede i to dagar og dermed påføra trafikantane lange tidstap og samfunnet økonomiske tap, bør føra til gjennomgang av rutinane for tilsynet med denne viktige aust-vest-vegen.

       Det er elles uro i næringslivet og i kommunane på begge sider av fjellet med omsyn til framtida. Statsråd Opseth sa rett ut at Rv 50 og Rv 7 over Hardangervidda bør vinterstengjast for godt når Lærdalstunnelen langs omvegen i Sogn blir opna. Deler statsråd Rønbeck og Regjeringa denne oppfatninga, eller kan næringslivet og arbeidsplassar t.d. i Hardanger, Aurland og Hallingdal og transportnæringa på Austlandet og i Bergens-området i det heile rekna med staten som ein avgjerande medspelar for vinterbrøyting også i framtida?

Statsråd Sissel Rønbeck : Jeg har ingen problemer med å forstå ikke minst næringslivets, men faktisk også enkeltpersoners ønske om best mulig framkommelighet hele året, men jeg må samtidig si at jeg er glad for at de som steller med disse spørsmålene i Vegvesenet, legger så stor vekt på sikkerhet som de har gjort i det konkrete tilfellet som spørsmålet i utgangspunktet dreide seg om.

       Ellers må jeg si at verken jeg som statsråd eller Regjeringen har hatt en grundig gjennomgang av de spørsmålene representanten Berg stilte i sitt tilleggsspørsmål. Jeg er kjent med stamvegdiskusjonen og bakgrunnen for de vedtakene som ble gjort, og er innstilt på, på samme måte som statsråd Opseth, å sørge for at de forutsetningene som der ble lagt, blir fulgt opp.

Spørsmål 12

       Fra representanten Dag C Weberg til nærings- og handelsministeren:

       « En stor del av hovedkartserien for navigasjon langs norskekysten er basert på gamle oppmålinger og derfor mangelfulle. Ved produksjon av nye elektroniske sjøkart overføres feil til det nye satellittbaserte navigasjonssystemet, noe som kan øke muligheten for ulykker.

       Hvilke initiativ vil statsråden ta for å bedre infrastrukturen for kyst og sjøtransport? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt.

Spørsmål 13

       Fra representanten Øystein Djupedal til nærings- og handelsministeren:

       « Styret i Arcus A/S skal 9. april 1997 sluttbehandle om tapperivirksomheten ved anlegget i Trondheim skal flyttes til Oslo. Styret har tidligere gitt sin tilslutning til dette, til tross for at anlegget er effektivt og lønnsomt.

       Vil statsråden som generalforsamling i Arcus A/S ta initiativ for å hindre at anlegget i Trondheim blir nedlagt? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt.

Spørsmål 14

       Fra representanten Bjørn Hernæs til forsvarsministeren:

       « I innstillingen til bustadverksemda påla Stortinget Regjeringen å sørge for forhandlinger med de ansatte om kompensasjon for husleiejusteringer. Disse forhandlingene er ikke kommet i gang, selv etter purring. Til tross for dette hevder de ansatte, ifølge Nordlands Framtid, at Skattedirektoratet har satt i gang en ny skattekarusell med meget store og negative utslag.

       Hvordan forklarer statsråden dette, og hva vil han foreta seg for å få direktoratet til å rette seg etter vedtak i Stortinget? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt.

       Neste spørsmål er spørsmål 15 fra representanten Dag C Weberg til finansministeren. Presidenten kan ikke se at Dag C Weberg er i salen, og det er heller ikke neste spørrer, så vi får vente litt.

       Etter en kort pause uttalte

Presidenten: Presidenten registrerer at neste spørrer, Eilef A Meland, er ankommet, og vi går da til spørsmål 16.

Spørsmål 16

       Eilef A Meland (SV) : Jeg vil stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Den kraftige konsentrasjonen i finansmarkedet de siste årene med sammenslåingen av UNI og Storebrand, DnBs oppkjøp av Vital og nå den planlagte fusjonen mellom Kreditkassen og Storebrand har ført til at de største institusjonene får betydelig markedsmakt. Norge har i dag et av Europas relativt sett mest konsentrerte finansmarkeder. Ser finansministeren betenkeligheter ved denne utviklingen, og vil ikke kundene og de ansatte kunne bli skadelidende dersom vi får nok en sammenslåing innenfor dette markedet? »

Statsråd Jens Stoltenberg : Gjennom de siste tiår har det blitt en gradvis sterkere konsentrasjon på finansmarkedet i form av færre og større enheter. Denne utviklingen har funnet sted både i Norge og i flere andre land. Parallelt har vi fått mer integrerte internasjonale finansmarkeder og sterkere konkurranse på tvers av landegrensene. Både teknologiske nyvinninger og regelverksutviklingen i landene har bidratt til dette. Det er samtidig blitt mer åpen adgang til å etablere nye virksomheter i næringen. Konkurransen i finansiell tjenesteyting er til gavn for verdiskaping i landet vårt.

       Oppkjøp og sammenslåing av finansinstitusjoner er konsesjonspliktig i Norge. Senest i nasjonalbudsjettet for 1996 ble det redegjort for Stortinget om hvilke kriterier som vektlegges ved konsesjonsbehandlingen. Den bærende retningslinjen for strukturpolitikken er at det skal være tilstrekkelig konkurranse i finansmarkedet. Samtidig er det et mål for utviklingen av finansmarkedsstrukturen at den har solide finansinstitusjoner.

       Behandlingen av en konsesjonssøknad om oppkjøp eller sammenslåing består bl.a i å analysere de konkurransemessige virkningene. Norges Bank og Kredittilsynet foretar vurderinger som ligger til grunn for departementets konsesjonsbehandling.

       Kredittilsynet innhenter også vurderinger fra Konkurransetilsynet. Konkurransetilsynet har i tillegg en egen adgang etter konkurranselovgivningen til å ta fusjoner opp til vurdering. Finansdepartementet har uttalt at det må foretas en særlig grundig og kritisk vurdering av virkningene ved søknader om sammenslåing mellom store finansinstitusjoner. Det er videre uttalt at det er den samlede konkurransesituasjonen som bør være avgjørende for hvorvidt slike konsesjoner bør gis eller ikke.

       Det finnes ikke noe godt entydig mål for hvor sterk konkurransen i finansmarkedet er. I nasjonalbudsjettet for 1996 ble det redegjort for noen indikatorer, bl.a utviklingen i rentemarginen og finansinstitusjonenes kostnader. Også omfanget av utenlandske selskapers forretninger i Norge kan være en pekepinn på konkurranseintensiteten. Målt ved viktige indikatorer, som f.eks rentemarginen og kostnader, har vi hatt en sterkt økende konkurranse i det norske finansmarkedet de senere årene, parallelt med færre og større enheter.

       Alt i alt mener jeg at det systemet vi har for konsesjonsbehandling, sikrer at de sentrale samfunnsmessige hensyn blir ivaretatt på en god måte.

Eilef A Meland (SV) : Jeg takker for svaret. Statsråden bekrefter det som ligger i spørsmålet, nemlig at det har skjedd en økt konsentrasjon på det norske finansmarkedet. Det første tilleggsspørsmålet som da er sentralt og naturlig, blir: Når departementet selv skriver til Stortinget i den refererte stortingsmelding at det ikke eksisterer stordriftsfordeler innenfor finansnæringen, hvorfor vil så Regjeringen eventuelt anbefale en fusjon?

       For det andre er det naturlig å spørre om det overhodet eksisterer grenser knyttet til hvilke institusjoner som kan slå seg sammen med andre, dvs. fusjonere. Har statsråden noen konkrete tanker knyttet til hvor grensesettingen går på finansmarkedet når vi også ser på effektiv konkurranse kombinert med konsentrasjon av makt og beslutningsmakt i disse konsernene?

Statsråd Jens Stoltenberg : Spørsmålet om en eventuell fusjon mellom Storebrand og Kreditkassen er en stor og viktig sak. Derfor er det veldig viktig at Regjeringen håndterer den på en ryddig og ordentlig måte. Å starte konsesjonsbehandling før det foreligger en søknad og før det er innhentet vurderinger fra faginstanser som Kredittilsynet, Konkurransetilsynet og Norges Bank, ville være helt galt. Og derfor ville det være veldig galt om Regjeringen nå begynte å indikere hva som ville være konklusjonen av en konsesjonsbehandling. Det er en for viktig sak til å drive uryddig saksbehandling, og derfor er vi opptatt av ryddighet i denne saken. Dermed er det også altfor tidlig å si hvorvidt Regjeringen kommer til å gi konsesjon til en slik fusjon. Vi skal bl.a vurdere de konkurransemessige sidene, og det skal vi gjøre bl.a på grunnlag av vurderinger fra Konkurransetilsynet og Kredittilsynet. Når det ikke foreligger noen søknad, og langt mindre foreligger den type vurderinger, vil det altså være helt galt å indikere eller gi noen signaler om hvilken retning en slik konsesjonsbehandling vil ta.

       Når det gjelder hvilke grenser som settes, er det nettopp det vi redegjør for i nasjonalbudsjettet for 1996, og en av de grensene er at vi skal ha tilstrekkelig konkurranse i det norske finansmarkedet, og det er også sagt at vi skal sikre nasjonalt eierskap til viktige institusjoner.

       Eilef A Meland (SV) : Jeg vil stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Administrerende direktør i Postbanken, Olav Fjell, uttalte til Aftenposten 4. april 1997 at Postbanken, Husbanken, Kommunalbanken, SND og Landbruksbanken bør slås sammen til en storbank.

       Betrakter statsråden dette som aktuell politikk? »

Eilef A Meland (SV) : Direktøren for Postbanken har ved en rekke anledninger gitt uttalelser som står i direkte motstrid til Stortingets vilje og vedtak. Og det er helt korrekt det statsråden refererer til, det er det siste operative vedtaket fra Stortingets side.

       Men det er all grunn til å stille spørsmålet på ny i en annen form, nemlig: Hvilke aktuelle punkter vurderer Regjeringen knyttet til det som var mandatet fra Stortinget? Inngår det i vurderingen bl.a det som direktøren i Postbanken er inne på, en sammenslåing med Kommunalbanken, eventuelt hvordan statens lån overhodet skal disponeres eventuelt monopolisert ved én bank - gitt Postbanken?

       Jeg vil bare til slutt minne om at Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, Bjørnar Olsen, uttalte til denne tanken og forslaget om en storfusjon: « Jeg synes det er interessante tanker og et interessant innspill. »

Statsråd Jens Stoltenberg : Som jeg sa i mitt første svar, er det slik at på grunnlag av Stortingets vedtak der man ber Regjeringen foreta en « bred vurdering » av Postbanken, vurderes selvfølgelig en lang rekke ulike alternativer og løsninger. I det at man vurderer dem, ligger jo at man følger opp Stortingets ønske. Så skal Regjeringen, etter å ha foretatt en slik vurdering, konkludere og komme med de forslag den mener det måtte være riktig å fremme for Stortinget i revidert nasjonalbudsjett.

       Vi er ikke ferdig med den vurderingen, vi har heller ikke konkludert, og derfor er det altfor tidlig å si hva vi eventuelt kommer til å foreslå. Men blant de spørsmål som er vurdert eller som vurderes, er også spørsmålet om forholdet mellom Postbanken og Kommunalbanken. Men det betyr overhodet ikke at det er konkludert, men det er gjort det som Stortinget har bedt oss om å gjøre, å vurdere - og det gjøres.

       Dag C Weberg (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Ulik fortolkning av regelverk gir i dag store forskjeller ved beregning av dokumentavgift ved tinglysing. Når barn bygger bolig for egen regning på foreldrenes eiendom uten at tomt skilles ut, blir man i enkelte sorenskriverembeter, ved senere fradeling av boligtomten, avkrevd dokumentavgift både for hus og tomt.

       Kan statsråden medvirke til at det innføres lik praktisering av loven slik at dokumentavgift kun beregnes av tomtens verdi? »

Statsråd Jens Stoltenberg : Plikten til å betale dokumentavgift oppstår ved tinglysing av dokument som overfører grunnbokshjemmel til fast eiendom. Dette gjelder også når hjemmelen overføres fra foreldre til barn. Det skal ikke betales dokumentavgift dersom det oppføres bygninger som ikke medfører endring av grunnboksmessig hjemmel til den eiendom bygningen oppføres på, f.eks barns bygging av hus på foreldres eiendom uten at det fraskilles egen tomt og opprettes eget grunnboksblad. Barna kan i slike tilfeller eventuelt få tinglyst en bruksrett til bygningen, men dette medfører ingen overføring av hjemmel til eiendommen, og utløser heller ikke krav om dokumentavgift.

       Dokumentavgiften beregnes i utgangspunktet av salgsverdien av fast eiendom, herunder bygninger og faste anlegg. Ved førstegangsoverføring av en selvstendig og i sin helhet nyoppført bygning som ikke er tatt i bruk, skal det kun betales dokumentavgift av verdien av tomta dersom det blir tinglyst hjemmelsoverføring til denne. Dette følger av Stortingets avgiftsvedtak.

       Jeg har ikke mottatt opplysninger som tyder på forskjellsbehandling. En rekke saker avsluttes imidlertid av tinglysingsdommeren uten at de blir påklagd til den sentrale avgiftsmyndighet. Dette gjør at det ikke finnes noen samlet oversikt over slike saker.

       Jeg viser imidlertid til at vurderingen av om eiendommen skal betraktes som en førstegangsoverføring av en i sin helhet nyoppført bygning hvor dokumentavgiften kun skal beregnes av tomteverdien, i utgangspunktet beror på de opplysninger som gis i dokumentet som skal tinglyses. Dokumentavgiften er forutsatt å være enkel å administrere, og fungerer som en over disk-avgift praktisert av lokale tinglysingsmyndigheter. Tinglysingsdommeren har derfor i utgangspunktet ingen omfattende undersøkelsesplikt på dette området. Det kan ikke utelukkes at denne framgangsmåten kan gi ulike resultater med hensyn til beregning av dokumentavgiften.

       Gjeldende regler på dette området kan være noe kompliserte, og jeg vil be Toll- og avgiftsdirektoratet om å presisere reglene overfor tinglysingsmyndighetene i form av rundskriv med sikte på å sikre lik praktisering av reglene.

Spørsmål 18

       Fra representanten Inga Kvalbukt til sosialministeren:

       « Personer med behov for økonomisk bistand er ved sosialkontoret blitt anbefalt å søke separasjon på et rent økonomisk grunnlag og mot personenes eget ønske.

       Hvordan vurderer sosialministeren en slik praksis? »

Spørsmål 20

       Fra representanten Inga Kvalbukt til sosialministeren:

       « Sjølstendig næringsdrivende som blir sykemeldt, får i enkelte kommuner tilsendt et skjema fra trygdekontoret med detaljerte spørsmål om arbeidsevne og hvem som utfører arbeidet under sykeperioden. Dette oppleves av mange som en mistenkeliggjøring og overprøving av legens helsevurdering.

       Hva mener statsråden om denne praksis? »

       Presidenten: Disse spørsmålene er utsatt.

Spørsmål 21

       Tore A Liltved (H) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « I spontanspørretimen 19. mars 1997 erkjente statsråd Sandal at IT-bransjen er i sterk ekspansjon, men at sivilingeniørstudiet og ingeniørstudiet, i alle fall deler av studieplassene som har relevans for IT-sektoren, faktisk ikke har søkere nok.

       Hvilke studier og studiesteder er det statsråden sikter til, hvorfor er det blitt slik og hva gjør statsråden for å øke elevtilgangen til disse for samfunn og næringsliv viktige studier? »

       Statsråd Reidar Sandal : Studietilbod som er relaterte til informasjonsteknologi, finn vi ved alle universiteta og ved ei rekkje høgskular. Då tenkjer eg særleg på linjene for datateknikk og elektronikk innanfor sivilingeniør- og ingeniørstudia, men òg på cand.scient.- og høgskulekandidatstudium i informatikk. Som eg svarte representanten Liltved på hans spørsmål 19. mars, er det ikkje på nasjonalt plan søkjarar nok til desse studia. Det er berre Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet som har vesentleg oversøkning til tilbod i informasjonsteknologi. Etter opptaket sist haust stod det ledige studieplassar på sivilingeniørstudia i IT både i Narvik og i Stavanger, og det var ikkje kø til dei andre universiteta som òg kan tildele sivilingeniørgraden i datafag. Fem av dei tolv høgskulane som har ingeniørutdanning i datafag, hadde ledig kapasitet på denne linja det siste året.

       Når det gjeld elektronikklinjene, som finst ved alle høgskular med ingeniørutdanning, er studentsøkninga endå svakare, og fleire enn halvparten av høgskulane hadde ledige studieplassar ved oppstart av nytt studieår sist haust.

       Årsakene til at det i mange vestlege land i dei seinare åra har vore sviktande rekruttering til naturfag og teknologiske fag, er mange og samansette. Eg vil peike på nokre av dei:

       Forklaringa på det brå omskiftet på arbeidsmarknaden finn vi i det faktum at om lag 75 % av ingeniørane er tilsette i privat verksemd. Som eg understreka også i svaret mitt 19. mars, er IT-bransjen kanskje det området der endringar skjer raskast, og no er altså denne bransjen i sterk ekspansjon.

       Matematisk, naturvitskapleg og teknologisk kompetanse er sentrale faktorar i verdiskaping, sysselsetjing og velferdsutvikling. Rekrutteringssvikten til desse fagområda er derfor ottefull, og det må setjast inn tiltak på brei front for å snu utviklinga. Ein del er allereie gjort:

       Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet har likevel ikkje meint at dette er nok, og har sett ned ei breitt samansett arbeidsgruppe som skal foreslå tiltak, både kortsiktige og langsiktige, som kan betre situasjonen for naturvitskap, teknologi og matematikk i norsk utdanning. Særskilt skal gruppa vurdere tiltak retta mot jenter, slik at kvinnerepresentasjonen i desse fagområda aukar. Ein første delrapport frå gruppa skal leggjast fram no i april, og arbeidet skal vere avslutta 1. juli i år. Eg vil òg minne om det arbeidet som er i gang når det gjeld innhaldet i lærarutdanningane.

       Når det gjeld situasjonen i datafag på universitets- og høgskulenivå, vil spørsmålet om kapasitet bli vurdert særskilt i det materialet som skal leggjast fram for Stortinget i revidert nasjonalbudsjett og i ein eigen proposisjon om regulering av tilgjenge til studium ved universiteta.

Tore A Liltved (H) : Statsråden pekte på noe som alle vet, at det er mangel på kandidater til visse elevplasser, men det er ikke hele sannheten. F.eks. ved Høgskolen i Agder, HiA, er det tredobbelt så mange søkere som det er plass til, så det er muligheter for å få inn flere, og etterspørselen er stor.

       Når det gjelder erkjennelsen av Arbeiderpartiets myte om verdens beste skole - den makter altså ikke å føre fram kandidater til en meget ekspansiv bransje. Det må være noe som statsråden bør ta innover seg, og, som han sa, også prøve å rette opp. Det er veldig viktig nå at en får nok arbeidskraft til denne ekspansive bransjen, slik at den ikke tørker ut og en ikke får den mulighet til verdiskaping og fremtidige arbeidsplasser som bransjen gir. Det håper jeg arbeiderpartiregjeringen vil satse mye på - i hvert fall skal Høyre gjøre det.

Statsråd Reidar Sandal : Eg må vel få lov å seie at det sleivsparket som representanten Liltved kom med mot Arbeidarpartiet og Regjeringa sin utdanningspolitikk, verken var sakleg eller særleg analytisk, og det er tufta på sviktande grunnlag. Arbeidarpartiet har ført ein veldig ekspansiv utdanningspolitikk, i den forstand at vi har skaffa fleire og betre studietilbod til dei unge. Vi er faktisk i ein situasjon der vi har auka talet på studieplassar frå ca 100.000 til ca 170.000 i løpet av det tiåret som vi no er inne i, og eg meiner at grunnlaget er lagt for å oppnå gode resultat på dette området.

       Når det gjeld omfanget av studieplassane, er det lagt fram eit forslag frå Regjeringa til behandling i Stortinget, og eit fleirtal i Stortinget har akseptert og skissert dei rammevilkåra som vi arbeider med på dette området. Eg har lyst til å minne representanten Liltved om det.

Spørsmål 22

       Fra representanten Gudmund Restad til fiskeriministeren:

       « Snurperne « Midøy Viking », « Mai Karoline » og « Miland jr. », som angivelig hadde ulovlig eierstruktur og derfor 20. mars 1997 ble beordret til fiskestans, er ifølge media solgt av Midøy Havfiske AS v/DNHS Fishing Company i Bærum til partsrederiet Harvest i Austevoll for mye over båtenes verdi. Overprisen må antas å være betaling for konsesjonene overdratt sammen med båtene.

       Mener statsråden at en slik overdragelse av båter med konsesjoner er i samsvar med deltakerloven og viktige prinsipper for norsk fiskeripolitikk? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 23

       Syver Berge (Sp) : Eg stiller følgjande spørsmål til kulturministeren:

       « I § 10 i lov om offentleg målbruk heiter det: « Kongen skal minst kvart fjerde år leggje fram for Stortinget ei melding om målbruk i offentleg teneste. » Den førre meldinga kom i 1992, og Regjeringa har alt forsømt seg i høve til lova. Intensjonen med lovregelen er naturlegvis at det i kvar stortingsperiode skal vere høve til å kontrollere korleis lova vert etterlevd.

       Kva tid vil Regjeringa leggje fram stortingsmelding om målbrukslova? »

Statsråd Turid Birkeland : I løpet av den tiden som er gått siden forrige mållovsmelding, har vi dels intensivert og dels omorganisert Kulturdepartementets tilsynsfunksjoner. Blant annet er en del oppgaver overført til Norsk språkråd. Det var i 1996 for tidlig å bedømme effekten av disse endringene, og det har derfor vært nødvendig å forskyve meldingen noe, for derved å kunne presentere et fyldigere grunnlagsmateriale for Stortinget.

       Vi tar nå sikte på å legge fram meldingen mot slutten av høstsesjonen.

       La meg understreke at tilsynsarbeidet hviler på det selvfølgelige grunnlag at reglene i målloven skal etterleves fullt ut, og det er på dette punkt skjedd en klar innskjerping og lagt opp til en tettere oppfølging fra departementets side på bakgrunn av stortingsbehandlingen av den forrige meldingen. Utsettelsen må derfor ikke tas som uttrykk for at departementet tar lett på oppgaven. Tvert imot er den et resultat av de endringer jeg har nevnt, og at vi derfor har trengt ekstra tid for å kunne gi Stortinget en best mulig tilbakemelding. Det er selvfølgelig beklagelig at dette har medført at vi ikke kan holde den tidsplanen som er forutsatt, men forholdene tatt i betraktning tror jeg alle parter er best tjent med den løsningen vi her velger.

Syver Berge (Sp) : Eg takkar for svaret. Grunnen til spørsmålet er at når departementet ikkje sjølv følgjer opp kravet i mållova om meldeplikt om målbruken i offentleg teneste overfor Stortinget, er det lett å tru at dette er ei nedprioritering av målarbeidet. For ein kulturnasjon og for ein kulturstatsråd må det vere ei æressak å arbeide aktivt for at mållova blir etterlevd, og eg er glad for dei holdningane som statsråden gav uttrykk for her. Da Stortinget behandla St.meld.nr.53 (1991-1992), Målbruk i offentleg teneste, stod alle partia i Stortinget, bortsett frå Framstegspartiet og Høgre, bak følgjande formulering:

       « Fleirtalet meiner at det er eit felles nasjonalt ansvar å sikre og styrke nynorsk språk. Fleirtalet meiner vidare at mållova er heilt sentral for vår evne til å ta vare på kulturarven og vår identitet. »

       Står statsråden bak desse formuleringane?

Statsråd Turid Birkeland : Jeg kan forsikre representanten Berge om at det gjør selvfølgelig statsråden og denne regjeringen. For igjen å understreke dette: Årsaken til at meldingen nå blir utsatt, er ikke at vi nedprioriterer det, men snarere tvert imot. Fordi vi har innskjerpet arbeidet i forhold til målloven og virkeliggjøringen av denne, trenger vi noe mer tid for å gi den skikkelige tilbakemeldingen som Stortinget fortjener etter et slikt pålegg.

       Astrid Marie Nistad (A) : Får eg lov å stille følgjande spørsmål til kulturministeren:

       « Då TV2 nyleg søkte etter radiojournalistar, presiserte kanalen at det skulle nyttast bokmål.

       Korleis vurderer kulturministeren at TV2 har ein språkpolitikk som på visse område utelukkar nynorsk? »

Statsråd Turid Birkeland : Jeg har bedt TV2 redegjøre for den kunngjøringen representanten Nistad sikter til i spørsmålet sitt. Den gjelder radiojournalister i et TV2-foretak kalt Byrå 2. Byrå 2 er en nystartet virksomhet som skal selge nyhetstjenester til andre medier, bl.a nærradioer. Virksomheten har ifølge TV2 ingen tilknytning til TV2s fjernsynsvirksomhet.

       Det var selskapet TV2 som ble tildelt konsesjon til riksdekkende fjernsynssendinger i 1991. Konsesjonsvilkårene stiller krav om at programmene til kanalen skal bidra til å styrke norsk språk. Dette omfatter selvsagt også nynorsk.

       Dette gjelder fortsatt. Språkkravene som knytter seg til fjernsynskonsesjonen, gjelder ikke for annen virksomhet som selskapet TV2 driver, og jeg har derfor ikke grunnlag for innvendinger mot den språkpolitikken TV2 har valgt for den nye radiotjenesten.

Astrid Marie Nistad (A) : Eg er lei meg for at det ikkje er tatt eit atterhald i konsesjonen når det gjeld anna verksemd som desse selskapa kan starte.

       Eg vil gjerne nemne at under handsaminga av TV2 sin konsesjon her i Stortinget vart dette verkeleg understreka av saksordføraren, som meinte at ein måtte ta rimeleg omsyn til program og til at medarbeidarane kunne meistre både bokmål og nynorsk - og faktisk samisk og ulike dialektar - fordi dette var ein kanal som skulle gå ut til det breie lag av folket. Difor tykker eg det er alvorleg at eit selskap som har fått ein slik konsesjon, kan gå til det skrittet å utelate medarbeidarar som meistrar nynorsk. Og det er vanleg når ein søkjer til ein ny kanal, å få ein referanse til nye stillingar ved skjermen.

       Eg spør statsråden om ho ikkje tykker dette er unaturleg, og at TV2 her burde ha retta seg etter vanleg norm.

Statsråd Turid Birkeland : I norsk mediepolitikk er det slik at innenfor de områdene hvor vi snakker om allmennkringkasting, gir regjering og storting konsesjon, f.eks til P4 og TV2. Det er innenfor disse konsesjonsområdene det kan stilles krav til hva som skal til for at konsesjon kan gis og opprettholdes. Den virksomheten som skjer utenfor det konsesjonen gjelder, har vi således ingen makt eller fullmakt til å gripe inn i forhold til.

       Når representanten Nistad antyder at andre virksomheter som TV2 skulle sette i gang, også skulle innbefattes av de samme konsesjonsvilkårene, medfører ikke det riktighet. Så langt strekker ikke konsesjonskravene seg, og så langt får de heller ikke gå.

       Utover det er jeg selvfølgelig enig med representanten Nistad i at det er et mål for norsk kulturpolitikk at begge målfører skal kunne utvikle seg. Det gjelder ikke minst innenfor norsk mediepolitikk. Men vi får holde oss til de konsesjonsrammene vi faktisk selv gir.

Spørsmål 25

       Ellen Chr Christiansen (Uav) : « Da Stortinget behandlet kirkeloven, ble det oversendt forslag til Regjeringen om å vurdere endring av likestillingsloven slik at Den norske kirke ikke lenger skulle være unntatt fra denne. Senere har også Arbeiderpartiet vedtatt på sitt landsmøte at likestillingsloven skal gjelde også innen Den norske kirke.

       Har statsråden til hensikt å fremme en sak om dette i inneværende sesjon, mens det fremdeles er et flertall på Stortinget som ønsker en slik vurdering? »

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Indre forhold i trossamfunn er unntatt fra likestillingslovens virkeområde. Det innebærer at også tilsettinger og utnevninger til forkynnende stillinger i Den norske kirke er unntatt fra lovens virkeområde, slik som representanten Christiansen påpeker.

       Jeg er kjent med det vedtak som Stortinget har gjort. Og som representanten nå riktig påpeker, fattet landsmøtet i Arbeiderpartiet i november et vedtak om at likestillingsloven også skal gjelde for Den norske kirke.

       Vårt standpunkt er at en statskirke må ta opp i seg de holdninger og følge det regelverk som gjelder ellers i samfunnet. Mye har skjedd siden likestillingsloven ble vedtatt. Det er nå en generell aksept for at kvinner hører hjemme i alle embeter og stillinger ellers - og det skulle bare mangle. Det kan stride mot folks rettferdighetssans og holdninger at likestillingsloven ikke også skal gjelde innenfor Den norske kirke.

       Kirkens embets- og tjenestestillinger er i teorien åpne for begge kjønn. Vi har også sett en gledelig økning i antallet kvinnelige prester og proster, og vi har også som kjent fått vår første biskop. Men det er helt klart en del holdninger som fortsatt gjør seg gjeldende innenfor Den norske kirke, og som kan være en barriere for det første mot at kvinner søker slike stillinger, og dernest senere mot at kvinner får slike stillinger. Jeg mener derfor at en endring i likestillingsloven vil ha en viktig signaleffekt både overfor kvinner og i forhold til Kirken. Og det er ikke minst viktig at likestillingsloven er et praktisk redskap for tilfeller der det faktisk skjer diskriminering i tilsettingsprosessen.

       Som på alle andre samfunnsområder er ikke likestilling bare et spørsmål om rettferdighet og økte muligheter for kvinner. Det er min holdning at samfunnet som helhet tjener på at vi har likestilling på alle områder. På samme måte mener jeg det vil være viktig for Kirkens arbeid at begge kjønn er representert i forkynnende stillinger, og da tenker jeg ikke minst på ledende stillinger. Vi vet hvor stor betydning kvinner i synlige, ledende posisjoner har for utvikling av holdninger.

       Jeg er nå i ferd med å vurdere endringer i likestillingsloven som kan føre til at tilsettinger og utnevninger til stillinger i Den norske kirke kan bli undergitt det samme regelverket som tilsettinger og utnevninger ellers. Det må i denne sammenhengen også vurderes hvorvidt andre trossamfunn skal omfattes av endringer i loven, eller om dette bare skal gjelde Kirken. Slik loven er utformet i dag, gjelder unntaket fra likestillingsloven « indre forhold i trossamfunn », og ikke spesielt Kirken. Departementet arbeider også med en rekke andre forslag til endringer i likestillingsloven. Her avventer vi bl.a også høringen av NOU 1997:10, « Arbeidsvurdering som virkemiddel for likelønn », som har høringsfrist i juni i år. Jeg ønsker derfor å fremme et helhetlig og samlet forslag til endringer i likestillingsloven.

       Regjeringen arbeider med å sluttføre mange store saker fra mitt departement med sikte på framleggelse for Stortinget denne sesjonen. Jeg legger derfor ikke opp til at forslagene til endringer i likestillingsloven blir lagt fram for Stortinget i inneværende sesjon.

Ellen Chr Christiansen (Uav) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er jo en del av prioriteringen for en regjering hvilke saker man velger å legge frem når. Det er, etter at Senterpartiet på sitt landsmøte sa nei til et slikt forslag, ganske klart at i neste stortingsperiode vil det neppe være noe flertall i denne sal for å gjøre den typen endringer av likestillingsloven som Arbeiderpartiet og statsråden tar til orde for. Jeg må bare konstatere at ønsket om reelt å få dette gjennom kanskje ikke er så stort i Arbeiderpartiet som man kanskje ellers kan få inntrykk av.

       Nå har jeg andre motiver enn statsråd Brustad for å ønske en slik vurdering av Kirken i forhold til likestillingsloven. Etter min oppfatning er det kun Kirken som vil være aktuell som statskirke, og ikke andre trossamfunn. Mitt tilleggsspørsmål blir: Det ble lagt mye vekt på forholdet kvinne/mann i forbindelse med likestillingsloven i statsrådens innlegg, men vil det ikke også være naturlig å se på den forskjellsbehandlingen som skjer mellom ektepar og samboende eller homofile og heterofile innen kirkelige stillinger? Da tenker jeg ikke bare på prester, men jeg tenker også på andre stillinger innen kirken, som organister og klokkere, hvor dette har vært et stort problem. Jeg håper statsråden kan bekrefte at også det aspektet vil bli viet stor oppmerksomhet.

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Jeg kan for det første forsikre representanten Christiansen at vi selvfølgelig akter å følge opp vedtaket fra vårt eget landsmøte som sier at likestillingsloven også skal gjelde innen Den norske kirke. Men det er ikke praktisk mulig for oss å få det fram nå i vår. Jeg bare nevner saker som barnelov, åpningstidslov, omorganisering av likestillingsapparat, nytt regelverk for barne- og ungdomsorganisasjoner som noen av de sakene som skal fram og - ikke minst - også behandles forhåpentligvis i Stortinget i løpet av vårsesjonen. Som sagt, vi har mange flere endringer på gang når det gjelder likestillingsloven. Dette er en viktig bit av det, og vi skal komme med det. For vårt partis vedkommende legger vi opp til og håper at det blir et valgresultat som gjør at det også etter valget vil være flertall for den saken på Stortinget. Det er det målet vi jobber mot.

       Når det gjelder det andre spørsmålet, om vi også i en slik gjennomgang bl.a vil se på det som dreier seg f.eks om homofile, er det helt klart at det vil vi. Vi akter ikke å sitte stille og se på at en del homofile blir diskriminert, og det er en gjennomgang vi er i ferd med.

Spørsmål 26

       Gunnar Fatland (H) : Jeg skal få lov å stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « Ved behandlingen av St.meld.nr.26 (1993-1994) om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen var det bred politisk enighet om å stimulere til en samordnet utnyttelse av eksisterende installasjoner på kontinentalsokkelen.

       Hvordan vurderer statsråden mulighetene for fortsatt utnyttelse av Frigg- og Heimdal-installasjonene etter at de aktuelle feltenes eget ressursgrunnlag beregnes uttømt rundt 1998/1999? »

Statsråd Ranveig Frøiland : Det er først og fremst i samband med behandlinga av avslutningsplanen for felta at styresmaktene vurderer spørsmålet om vidare bruk av ei petroleumsinnretning etter at feltet sitt eige reservegrunnlag er tømt ut. I medhald av den nye petroleumslova, som vi ventar vil tre i kraft i løpet av dette året, 1997, skal rettshavarane leggja fram ein avslutningsplan seinast to år før ein forventar at bruken av innretninga vil ta slutt. Ved behandlinga av denne planen vil eit heilt sentralt spørsmål vera om det er økonomisk grunnlag for vidare drift av innretningane. Dersom det er økonomisk grunnlag for vidare drift, vil dette vera både i rettshavarane og samfunnet sine interesser. Men eg må understreka at ein må kunna påvisa at det er økonomisk grunnlag for vidare drift der inntektene ein oppnår ved sal av petroleum, overstig kostnadene ein har ved å driva den aktuelle innretninga.

       Når det gjeld spørsmålet frå representanten Fatland om vidare bruk av Frigg- og Heimdal-innretningane, trur eg det er føremålstenleg å behandla desse felta kvar for seg.

       Når det gjeld Heimdal-plattforma, vurderer eg det slik at det er høve til vidare bruk av innretninga etter at produksjonen på feltet er planlagd å slutta. Både Norsk Hydro, som nyleg har inngått ein intensjonsavtale om å overta som operatør, og den førre operatøren, Elf, arbeider med sikte på å forlengja drifta utover det som er planlagt i dag. Det er påvist petroleumsfunn i området rundt Heimdal som kanskje kan byggjast ut lønsamt med tilknyting til Heimdal-plattforma, og det vert leita vidare etter nye kommersielle funn. Det vert også vurdert å bruka Heimdal-plattforma som knutepunkt for ein gassrøyrleidning mellom Oseberg-feltet og transportsystemet Statpipe. Sjølve plattforma vil reint teknisk vera eigna for drift i mange år framover. Det som gjenstår å sjå, er om det vil vera rekningssvarande å driva Heimdal-plattforma vidare samanlikna med andre eksisterande eller nye installasjonar i området.

       Når det gjeld installasjonane på Frigg-feltet, er det ikkje pr. i dag påvist petroleumsfunn i nærleiken som åleine kan gje grunnlag for vidare drift utover Frigg-feltets eige reservegrunnlag. Men operatøren Elf arbeider kontinuerleg med å redusera driftskostnadene på feltet, slik at mest mogleg av reservane i feltet kan verta utvunne. Med tanke på framtidig norsk gasseksport til Storbritannia vil det vera mogleg å driva vidare gassrøyrleidningen mellom Frigg-feltet og St. Fergus i Skottland sjølv den dagen sjølve Frigg-feltet vert stengt ned.

Gunnar Fatland (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg er også enig i at denne intensjonsavtalen som nå er inngått mellom Hydro og Elf, er et positivt trekk og øker muligheten for at en får til en utnyttelse av de aktuelle installasjoner, da særlig Heimdal-plattformen.

       Jeg har likevel forståelse for at både ansatte og samfunnsengasjerte mennesker for øvrig er opptatt av både arbeidsplasser og samfunnsøkonomien i de beslutninger som ligger foran oss, bl.a i Jotun-saken. Bildet er imidlertid komplekst og kan derfor gi grunnlag for mer eller mindre begrunnede spekulasjoner i mange retninger. Jeg vil derfor henstille til statsråden å benytte bl.a. Jotun-saken også til en noe bredere generell gjennomgang av problemstillingen knyttet til utnyttelse av eksisterende infrastruktur i den aktuelle del av Nordsjøen, slik at også Stortinget får et helhetlig bilde av potensialer, muligheter, begrensninger samt samfunns- og selskapsøkonomiske problemstillinger med sikte på en optimal utnyttelse av infrastrukturen, herunder også Heimdal-plattformen.

Statsråd Ranveig Frøiland : Eg er samd med representanten Fatland i at det er slik at ein må ta ulike omsyn. Eg er vel merksam på både arbeidsplassar og arbeidstakarane si interesse for dette. Vi har òg i departementet sjølvsagt hatt kontakt om det. Eg trur det er heilt fundamentalt viktig å sjå på heilskapen i dette, som eg sa i svaret mitt.

       Så har eg notert meg oppmodinga, og eg skal sjå kva eg kan gjere for å stette den, for det er klart at det er viktig at òg Stortinget vert informert om dette.

Presidenten: Så går vi til spørsmål 27, fra Mimmi Bæivi til justisministeren. Spørsmålet vil bli tatt opp av Inger Lise Husøy.

Spørsmål 27

       Inger Lise Husøy : « I media er det den siste tiden kommet fram påstander om en omfattende prostitusjon flere steder i Finnmark.

       Hvilke tiltak vil justisministeren iverksette for å løse disse problemene? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Som justisminister har jeg det overordnede ansvar for kriminalpolitikken i Norge. Det innebærer bl.a at jeg har ansvaret for straffelovgivningen og at politi- og lensmannsetaten har tilstrekkelige midler til å følge opp de oppgaver de er pålagt.

       Prostitusjon er som kjent ikke straffbart i Norge. Derimot er det straffbart å fremme eller utnytte andres prostitusjon. Det rammes også av straffeloven hvis man stiller husrom til disposisjon for prostitusjon. Foregår det organisert prostitusjon, vil en slik virksomhet rammes av straffeloven.

       Dette er forhold som det kan være vanskelig å bevise, og som det kan kreve tid og ressurser for å løse. Politiet er klar over situasjonen og har oppmerksomheten rettet mot problemet. Det er imidlertid en vanlig etterforskningssak som tilligger politiet og påtalemyndigheten å løse. Jeg forventer at i den grad det er straffbare forhold knyttet til prostitusjon, blir dette fulgt opp fra politiets side.

       Jeg har imidlertid lyst til å påpeke at prostitusjon først og fremst er et sosialt og omfattende problem. Det er et sosialt problem at kvinner prostituerer seg, og det skaper problemer for lokalmiljøer hvor prostituerte etablerer seg. Men som jeg har pekt på, er det begrenset i hvilken grad straffelovgivning og politi kan bidra til å løse akkurat det problemet.

       Lisbeth Holand (SV) : Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

       « Under behandling av St.meld.nr.22 (1995-1996) om sivil tjenesteplikt våren 1996 bad Stortinget om at tjenestetida for sivile tjenestepliktige snarest ble satt ned i tråd med at tjenestetida i militærforsvaret er blitt nedkorta.

       Når vil redusert tjenestetid for sivile tjenestepliktige bli iverksatt? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Da den militære førstegangstjeneste ble nedsatt fra 1. januar 1964, ble førstegangstjenesten for sivile tjenestepliktige fra samme tidspunkt nedsatt fra 22 til 16 måneder. Førstegangstjenesten i Forsvaret er senere blitt forkortet, mens lengden av siviltjenesten i perioden har vært uforandret. På denne bakgrunn bebudet Regjeringen gjennom St.meld.nr.22 (1995-1996) om sivil tjenesteplikt en vurdering av tjenestetiden for de sivile tjenestepliktige. Målet er å ha en tjenestetid som representerer en passende avveining mellom hensynet til å ha en « garanti » for overbevisningen og hensynet til at mertjenesten ikke er så lang at den med rette føles urimelig.

       Justiskomiteens flertall sa seg enig i Regjeringens målsetting, og fant det naturlig, på bakgrunn av at førstegangstjenesten i Forsvaret har gått ned i gjennomsnittslengde, at også lengden på siviltjenesten blir redusert. Flertallet uttrykte at det ikke ville ha innvendinger mot en reduksjon av siviltjenesten til 14 måneder.

       Utkast til ny forskrift om tjenestetidens lengde har vært på høring. I høringsforslaget er det lagt opp til å redusere tjenestetiden fra 16 til 14 måneder. Forsvarsdepartementet går i sin høringsuttalelse mot en slik reduksjon av tjenestetiden for de sivile tjenestepliktige. Forsvarsdepartementet anfører bl.a at redusert tjenestetid sammen med endringer i prosedyrene for fritak vil kunne medføre problemer for mannskapstilgangen i Forsvaret, herunder tilgangen på akademisk personell, særlig leger.

       Jeg arbeider nå med en endelig avklaring av spørsmålet.

Statsråd Gerd-Liv Valla : Jeg vil ikke være kategorisk når det gjelder tolkningen av « snarlig » og den type uttrykk. Jeg kom inn i denne saken for noen ganske få uker siden. Jeg har merket meg stortingsmeldingen, jeg har merket meg debatten og jeg har merket meg de ulike konstellasjonene som var i tilknytning til den og flertallet. Og som sagt: Vi har hatt saken på høring.

       Hvis jeg skulle stå her og si når, kunne jeg i neste omgang bli hektet for å ha sagt noe som jeg ikke har dekning for. Derfor kan jeg ikke si det, men jeg vil si at jeg arbeider med saken.

       Lisbeth Holand (SV) : Jeg skal stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I norske asylmottak lever i dag mange flyktninger som har fått avslag på søknad om asyl/oppholdstillatelse, men som det ikke er mulig å returnere til heimlanda enten fordi forholdene er for utrygge eller fordi det opprinnelige heimlandet nekter å ta imot dem. Disse har i dag verken arbeidstillatelse eller rett til skolegang/studier. Mange har levd i en slik passiviserende, usikker tilværelse i mange år.

       Hva vil justisministeren gjøre for å unngå slike forhold? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : De fleste av de personene representanten Holand her refererer til, kommer fra Den føderale republikken Jugoslavia. Siden slutten av 1994/begynnelsen av 1995 har jugoslaviske myndigheter kun i svært få tilfeller akseptert å ta tilbake sine egne borgere. De aller fleste jugoslaviske borgere med avslag på asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag har derfor blitt værende i Norge i påvente av at returhindringene skal opphøre. Inntil nylig har det vært klart mulig for personer innen denne gruppen å returnere til Jugoslavia frivillig. Situasjonen nå er imidlertid mer uklar på dette punkt. Men i denne sammenheng understreker jeg at et avslag på en asylsøknad innebærer at man plikter å forlate Norge.

       Etter forslag fra departementet gav Stortinget i desember i fjor sin tilslutning til en endring av utlendingsloven § 17, slik at asylsøkere med endelig avslag på sin søknad kan gis en midlertidig oppholds- eller arbeidstillatelse.

       Departementet sendte 2. januar i år ut et høringsbrev med forslag til forskriftsbestemmelser knyttet til endringene i loven. Høringsfristen var 15. februar 1997, og departementet arbeider nå med forskriftsendringene. Når arbeidet er sluttført, vil Utlendingsdirektoratet kunne gi slike tillatelser. Dette vil bidra til en formalisering av oppholdsstatusen for de personer som representanten Holand er opptatt av i sitt spørsmål, og dermed bidra til en mindre usikker tilværelse for disse.

Lisbeth Holand (SV) : Jeg må si at dette var et svar som skuffet meg stort. Det dreier seg altså om mennesker som har oppholdt seg i Norge i mange år - jeg vet om eksempler på opp til seks år. De kan ikke returnere. Noen motsetter seg fordi de er redde - det går ikke an med tvangsmessig retur. Noen har ikke pass, slik at det er umulig å returnere. De er iallfall nødt til å oppholde seg i Norge, og så nekter Norge dem både å arbeide og å studere.

       Dette er et for alvorlig problem til bare å henvise til at vi må gjennom flere byråkratiske runder. Det dreier seg om politisk vilje til å gjøre noe med disse spørsmålene, for Justisdepartementet har mulighet pr. i dag til å gi disse midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse, som kan gjøre deres situasjon noe tryggere.

       Spørsmålet mitt blir: Hvor lenge mener justisministeren at folk skal kunne leve i en slik situasjon i Norge?

       Jeg har også lyst til å påpeke at det ikke er sånn at man bare har sittet helt passiv. Vi har bl.a vært særlig opptatt av barnefamiliene her, og vi er opptatt av å legge forholdene til rette slik at de kan delta i samfunnet. Men som sagt: Det er disse forskriftene og det som skal skje nå i løpet av våren, som skal avhjelpe det som er det hovedsakelig vanskelige her, og det skal vi prøve å få gjort så fort som mulig.

       Gunnar Mathisen (A) : Jeg tillater meg å stille dette spørsmål til justisministeren:

       « En styrking av redningsberedskapen på Svalbard har lenge vært ansett som nødvendig.

       Hvordan henger dette sammen med Telenors planer om å avbemanne/fjernstyre Svalbard Radio, og hva vil statsråden foreta seg for å sikre redningsberedskapen, for eksempel på Svalbard? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Som ansvarlig minister for samordning av norsk redningstjeneste er jeg svært opptatt av at vi har en godt fungerende redningstjeneste. Redningstjenesten på Svalbard er i de senere år blitt

       styrket ved at Sysselmannen er tilført et redningshelikopter. Den store norske redningsinnsatsen på Frans Josef Land lille julaften, hvor et russisk fly havarerte, er et eksempel på en aksjon som ikke ville vært mulig uten Regjeringens styrking av redningsberedskapen på Svalbard.

       En god redningstjeneste er avhengig av tilfredsstillende kommunikasjonstilgang. En viktig ressurs i denne sammenheng er kystradioene. I dag har vi ni bemannede kystradioer i Norge, herunder én på Svalbard. Bruk av mobiltelefon og kommunikasjon over satellitter har gradvis medført en reduksjon i den kommersielle trafikken til kystradioen. Nøds- og sikkerhetstjenesten er derfor blitt kystradioens primæroppgave.

       Telenor opplyser at med dagens teknologiutvikling er det fullt mulig å drive hele kystradioen fra kun to betjente kystradioer og automatisering/fjernstyring av de resterende. Kravene til pålitelig nøds- og sikkerhetstjeneste vil være tilfredsstilt. Telenor opplyser videre at Norges forpliktelser gjennom internasjonale konvensjoner vil være oppfylt ved en slik struktur.

       Jeg har registrert bekymringene som er kommet fra Sysselmannen og Hovedredningssentralen i Nord-Norge vedrørende signalene om avbemanning av Svalbard radio. Justisdepartementet har derfor tilskrevet Telenor via Samferdselsdepartementet og meddelt Sysselmannens og Hovedredningssentralens innvendinger. Telenor opplyser at de for tiden ikke har planer om nedbemanning av kystradiostasjonen på Svalbard.

Gunnar Mathisen (A) : Jeg takker statsråden for svaret, og jeg vil uttrykke tilfredshet med det.

       Jeg vil bare kort gjøre oppmerksom på at Svalbard omfatter tallrike øyer på til sammen 62.000 km2. Det tilsvarer et areal som Norge sør for Dovre.

       Svalbard radio er i dag den eneste bemannede stasjonen i vårt arktiske område i og med at Bjørnøya radio allerede er automatisert. Statsråden nevnte selv en av de redningsaksjoner vi har hatt i området, men jeg vil gjøre oppmerksom på at vi har hatt flere vellykkede redningsaksjoner, f.eks. « Maxim Gorkij », som ble vellykket fordi operatørene har en lokalkunnskap som er unik, og man har god oversikt over trafikken i området. Store deler av året driver også norske og utenlandske fiskefartøy fiske i Svalbard-området. Besøk av turistskip er sterkt økende. Den økte trafikken medfører også økt behov for en styrking av beredskapen og ikke det motsatte.

       Stortinget har ved flere anledninger behandlet redningsberedskapen på Svalbard, med det resultat at det er plassert ut redningshelikopter, som statsråden nevnte. Jeg er derfor glad for statsrådens svar om at det ikke foreligger planer om å nedlegge Svalbard radio.

Spørsmål 31

       Jan Simonsen (Frp) : Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til justisministeren:

       « I budsjettildelingen til Hovedredningssentralen Sør-Norge er det ikke tatt høyde for utvidet antall stillingshjemler og virkninger av lønnsoppgjøret. Det har ført til at lønnsmidler til drift i realiteten er redusert med 36 % i forhold til fjorårets forbruk.

       Hva vil justisministeren gjøre for å løse de problemene dette har ført til, og sikre en forsvarlig drift ved Hovedredningssentralen Sør-Norge? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : I 1996 hadde Hovedredningssentralen i Sør-Norge et budsjett på til sammen 11 044 mill. kr. I 1997 er budsjettet på til sammen 11 472 mill. kr. Dette er en økning på ca 4 %. Virkningen av lønnsoppgjøret for 1996 så langt som Justisdepartementet kjente det på dette tidspunkt, er innarbeidet i utgiftsrammen for 1997.

       Som beskrevet i St.prp.nr.1 for 1997, er det gitt én ny stillingshjemmel til sentralen i Sør-Norge. En klar forutsetning for å opprette stillingen var at lønnsmidlene skulle tas innenfor gitte økonomiske rammer. Sentralen står selv fritt om den ønsker å besette stillingen. Overtidsutgiftene ved sentralen har de senere år vært svært store. Ved å styrke sentralen med én person, legger departementet til grunn at overtidsbruken reduseres tilsvarende utgiftene forbundet med den nye stillingen.

       For øvrig vil jeg også nevne at årets budsjett ble styrket med over 5 mill. kr til å dekke diverse investeringer ved de to hovedredningssentralene.

       Jeg er ellers innstilt på å følge budsjettsituasjonen nøye med sikte på en forsvarlig drift ved Hovedredningssentralen i Sør-Norge.

       Ellen Chr Christiansen (Uav) : « Fylkesmannen i Vestfold krever ifølge Vårt Land at hvert enkelt medlem i trossamfunn utenom statskirken skriftlig må bekrefte sitt medlemskap. Samtidig får statskirken bruke folkeregisteret som basis for å utarbeide sitt kirkemanntall.

       Mener justisministeren en slik forskjellsbehandling av trossamfunn er rimelig, eller vil hun ta initiativ til at også statskirken skal be om bekreftelse fra sine medlemmer skriftlig? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Statskirken og trossamfunn får statlige tilskudd etter svært ulike kriterier. Til statskirken bevilges det årlig midler i forbindelse med behandlingen av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett. Det er ikke antall medlemmer i statskirken som bestemmer bevilgningens størrelse, men forhold som antall stillinger, kirkebygg, driftsutgifter m.v.

       Det statlige tilskuddet til det enkelte trossamfunn beregnes etter antall registrerte medlemmer, og departementet skal kunne føre kontroll med at midlene nyttes etter forutsetningene.

       Jeg finner det således ikke urimelig at kontrollen av medlemstall i trossamfunn er forskjellig fra kontrollen av medlemstallet i statskirken. Jeg finner derfor heller ingen grunn til å ta noe initiativ i forhold til statskirken.

       Justisdepartementet er imidlertid kjent med at det er avdekket uregelmessigheter ved medlemslistene i enkelte

       trossamfunn, bl.a dobbeltføringer. Dette fremkommer også i en rapport fra Statskonsult, som nylig har gjennomgått og evaluert tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Rapporten kritiserer fylkesmennene og Justisdepartementet for manglende kontroll og oppfølging med antall medlemmer det søkes om tilskudd for fra det enkelte trossamfunn. Jeg antar at dette er bakgrunnen for at fylkesmannen i Vestfold har bedt om at medlemmer bekrefter sitt medlemskap overfor trossamfunnene.

       Justisdepartementet arbeider for tiden med å utarbeide nye forskrifter til lov om trudomssamfunn av 13. juni 1969 nr. 25. I denne forbindelse vil departementet se på flere forhold knyttet til forvaltningen av trossamfunnsloven, bl.a kontrollen med trossamfunnenes medlemslister.

Ellen Chr Christiansen (Uav) : Jeg takker justisministeren for svaret, selv om jeg har behov for å si at jeg faktisk også kjenner til at det er ulike tilskuddsmåter.

       Men et av poengene er jo at antall medlemmer i statskirken brukes for å beregne tilskuddet som skal gis til trossamfunnene, fordi man tar antall kroner som gis til statskirken, og deler på antall medlemmer i statskirken, og så finner man ut hvor mye de andre trossamfunnene skal få. Det betyr at jo flere medlemmer statskirken har registrert, jo lavere blir tilskuddet til andre trossamfunn. Det henger derfor sammen uansett.

       Men som tilleggsspørsmål er jeg litt mer opptatt av personvernet i denne sammenheng, for ifølge Kirkens egne tall er det rundt 100.000 personer som aldri har vært medlem i Den norske kirke, som faktisk må melde seg ut til høsten fra det nye kirkemanntallet for å slippe å bli registrert som medlem av statskirken, fordi statskirken har fått lov til å bruke Folkeregisteret. Synes ikke statsråden det er et problem at man åpner en mulighet for statskirken til å registrere medlemmer som fører til at nær 100.000 mennesker blir registrert i et register de aldri har bedt om å stå i og ikke har stått i tidligere?

Statsråd Gerd-Liv Valla : Jeg har i forbindelse med dette spørretimespørsmålet vært spesielt opptatt av de andre trossamfunnene og det jeg nå har fått innsyn i når det gjelder Statskonsults arbeid, og hva man gjør i forhold til disse trossamfunnene for at dette skal gå for seg på en ordentlig måte og på en måte som ivaretar personvernaspektet. Det har jeg tidligere sagt fra denne talerstolen at jeg er opptatt av, og det vil jeg være i forhold til dette området også.

       Jeg vil ta med meg det som representanten her la fram, og så vil jeg gå litt dypere inn i den problematikken enn det jeg har hatt mulighet til i forbindelse med dette spørretimespørsmålet.

       Inger Lise Husøy (A) : Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

       « Avisen Verdens Gang har gjennom flere reportasjer avdekket at det foregår formidling av russiske kvinner til norske menn med ekteskap som formål. Et av tilbudene gjelder opptil fire russiske kvinner på testing hjemme. Det hersker usikkerhet om hvorvidt dette er lovlig virksomhet.

       Hva vil statsråden gjøre for å forhindre slik nedverdigende handel? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Formidling av kontakt mellom personer som søker partnere for å inngå ekteskap, er tillatt i Norge. Dette gjelder enten det skjer i regi av enkeltpersoner eller av formidlingsbyråer. Denne type formidlingsvirksomhet må selvsagt være basert på frivillighet fra deltakernes side, og virksomheten må ikke innebære overtredelser av andre lovbestemmelser, så som straffelovens bestemmelse om prostitusjon.

       I den grad slik virksomhet innebærer straffbare forhold - altså overtredelse av straffelovens bestemmelse om prostitusjon - er det en oppgave for politi- og påtalemyndighet å etterforske og straffeforfølge dette.

       Selv om den virksomheten som representanten Husøy her trekker fram, kan ta former som svært mange oppfatter som meget usmakelige, kan jeg ikke se at det nå er hensiktsmessig å regulere dette gjennom straffelovgivningen - så langt som jeg kjenner saken.

       Men når det er sagt, vil jeg føye til at internasjonal handel med kvinner og tvungen prostitusjon er blitt et problem av stort format. Ikke minst gjelder dette kvinner fra Sentral- og Øst-Europa, der de økonomiske endringene har medført vanskelige levekår som spesielt berører kvinner. Mye tyder på at denne virksomheten kan være en betydelig del av den internasjonalt organiserte kriminaliteten. I mange tilfeller ser det ut som godt organiserte grupper står bak, og at betydelige pengemengder er involvert. Dette er en sak som både EU og Europarådet nå har engasjert seg i. I Europarådet vurderes det nå å utforme en europeisk konvensjon om tvungen prostitusjon og handel med kvinner, i tillegg til at man arbeider med utformingen av en handlingsplan. I den forbindelse pekes det bl.a på at man i tillegg til ulovlig virksomhet også finner ulike metoder for handel med kvinner ved hjelp av lovlige midler for slik å skjule senere ulovligheter. Her nevnes bl.a proforma ekteskap gjennom byråer, kontrakter med au pair-jenter o.l.

       Jeg kan ikke stå her og si at den virksomheten som VG har omtalt, og som det vises til i spørsmålet fra representanten Husøy, er en del av det bildet jeg nå har lagt fram. Men det all grunn til å følge med for å sikre at man ikke også i Norge, kanskje i kjølvannet av såkalt lovlig formidlingsvirksomhet, skaper ulovlige tilstander.

Inger Lise Husøy (A) : Jeg takker ministeren for et for så vidt utførlig svar - i den grad det her er mulig. Ministeren var inne på flere vesentlige problemer knyttet til den form for handel som jeg har tatt opp.

       Salg av mennesker er for så vidt like ille enten det skjer gjennom en matematikklærer i Arendal eller gjennom en internasjonalt organisert kriminell virksomhet. Jeg er ikke tilhenger av å kriminalisere prostitusjon, men det er selvfølgelig her et grenseland når det gjelder

       hvordan man kan omgås straffelovens paragrafer. Og jeg var ute etter å høre hvorvidt justisministeren ville si noe om hvorvidt det innenfor dagens lovverk er mulig å gjøre noe mer, eller om loven rett og slett bør endres på dette punktet uten å gå inn på kriminalisering av prostitusjon.

Statsråd Gerd-Liv Valla : Etter de opplysninger jeg har fått, kan jeg ikke se at det er mulig med straffeforfølgelse i forhold til det man nå kjenner til. Men som jeg sa, er det politi- og påtalemyndighetens oppgave å avdekke i det enkelte tilfelle om det foregår en virksomhet som kan kobles opp til ervervsmessig utukt, som det heter.

       Jeg er nå gjort oppmerksom på det brede internasjonale arbeidet som gjøres, og det er noe som vi fra mitt departement har vært inne i allerede. Barne- og familiedepartementet har også vært inne i det og kommer til å følge dette nøye videre. For jeg tror nok at det er over en slik bred front man må jobbe med dette.

Presidenten: Da er sak nr. 1 på dagens kart ferdigbehandlet.