Sak nr. 1
Spørretime

TALERE:

Muntlig spørretime

       Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Thorbjørn Jagland og følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

       De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen. En del representanter har meldt seg på forhånd med ønske om å stille spørsmål. De representanter som i tillegg til disse er interessert i å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. - Ja takk.

       Vi starter med første hovedspørsmål. Det er fra Kjellbjørg Lunde.

       Kjellbjørg Lunde (SV) : Eg har eit spørsmål til statsministeren:

       På bakgrunn av den stadig større og breiare motstanden mot bygging av gasskraftverk vil eg spørje statsministeren når Regjeringa vil ta stilling til den klagesaka som gjeld konsesjon på bygging av gasskraftverk på Vestlandet.

       Mitt spørsmål er: Er det da lurt på forhånd, før man har avsluttet de forhandlingene, å gjøre vedtak om et gasskraftverk som vil øke norske utslipp med flere prosent, og gjøre det nødvendig å redusere utslipp enda mer på andre områder?

       Flere fusjons- og oppkjøpsinitiativ har skapt usikkerhet om den framtidige bankstrukturen i Norge. De retningslinjer Stortinget tidligere har trukket opp, skal være retningsgivende for Regjeringens utøvelse av sin konsesjonsmyndighet. Men som alle vet; det har vært delte oppfatninger om Regjeringen virkelig følger de retningslinjer Stortinget har trukket opp.

       Vil Regjeringen legge opp til at Stortinget får behandle bankstrukturen i Norge før Regjeringen treffer sine beslutninger i de aktuelle konsesjonssaker, og er Regjeringen i så fall innstilt på å følge de retningslinjer og de råd som Stortinget da vil komme til å gi?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Hvordan kan representanten Jakobsen si at Regjeringen ikke fullt ut følger de retningslinjer som er trukket opp, så lenge Regjeringen ikke har noe standpunkt, fordi vi ikke kan ha det fordi vi må ha en skikkelig saksbehandling? Man må jo først se hva Regjeringen kommer fram til, før man kan bedømme om vi følger de retningslinjene Stortinget har trukket opp.

       Jeg må si at Regjeringen må følge norsk lov. Jeg synes at Stortinget også skulle følge norsk lov og tenke seg litt om før man tar bastante standpunkter i slike saker, og da vil det være slik at Regjeringen kommer til Stortinget på det grunnlaget som jeg sa. En debatt om strukturen kan jo ikke tas uavhengig av de konkrete sakene. Selvfølgelig vil man få anledning til å drøfte dette, men vi ser ikke noe grunnlag nå for at vi skal endre de retningslinjer Stortinget har trukket opp.

       Så registrerer jeg at i Dagens Næringsliv i dag gjengis statsministeren slik at « han er åpen for en ny debatt om strukturpolitikken, slik flere av opposisjonspartiene har bedt om ». Det var det spørsmålet representanten Jakobsen reiste. Da svarte statsministeren som om det var et spørsmål om statlig eierskap. Det er noe annet. Jeg gjentar derfor representanten Jakobsens opprinnelige spørsmål: Vil Regjeringen legge til rette for at Stortinget kan foreta en ny gjennomgang av retningslinjene for strukturpolitikken på denne bakgrunn, slik han uttalte til Dagens Næringsliv? Jeg bare legger til at det selvfølgelig er mulig for Stortinget å ta en slik debatt, uavhengig av Regjeringens initiativ. Men det kunne være greit å vite.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Det representanten Foss viste til i Dagens Næringsliv, er for øvrig ikke noe sitat, men jeg ble i går spurt om det blir en ny strukturdebatt. Så sier jeg at i og med at vi har disse sakene på bordet, vil det sannsynligvis bli en ny strukturdebatt. Men jeg har ikke svart at Regjeringen nå sier at det er nødvendig å legge til rette for en debatt om retningslinjene, for vi vet ikke om det er nødvendig, fordi vi ikke har tatt noe standpunkt i de konkrete sakene.

       Jeg tror man nå skal la behandlingen av disse sakene gå sin gang, i hvert fall må Regjeringen gjøre det, og så får vi se hva som er nødvendig å legge til rette for av debatt. Hvis man f.eks skulle komme til at ingen av disse sakene blir det noe av, er det da behov for en ny debatt om strukturen?

Per-Kristian Foss (H) : Ja!

       Jeg ser behovet for at vi trenger sterke norske finansinstitusjoner i konkurranse med utenlandske. Men det virkelig betenkelige blir hvis en får en veldig maktkonsentrasjon i ledersjiktet i norsk næringsliv og finansmiljø, og at en ikke får inn de konkurransehensynene som en bør ha i det norske finans- og næringslivet. At statsministeren ikke klarere ser dette, og ser at dette kan det være grunnlag for en prinsipiell og ny generell debatt om, og så får vi se om resultatet blir at vi må endre retningslinjene, forundrer meg. Hvorfor vegrer statsministeren seg for å si et klart ja, dette vil Regjeringen legge til rette for?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Jeg kan stille spørsmålet tilbake: Hvorfor er man så kjapp med å uttale seg i øst og vest om disse sakene, så lenge man ikke selv har gått inn i dem? Jeg er meget overrasket over at man 2 minutter etter at slike saker har kommet på bordet, gir seg til å uttale seg i øst og vest. Ville det ikke være mye bedre å gjøre dette på en solid og skikkelig måte? Det er det Regjeringen legger opp til, og så får vi se hva som er nødvendig.

       Når det gjelder Storebrand og Kreditkassen, er forholdet det at staten som eier må ta standpunkt til hva man vil med sitt eierskap i Kreditkassen. Det vil bli forelagt Stortinget i revidert nasjonalbudsjett. Selve konsesjonssaken vil så på det grunnlaget bli avgjort senere. Det er gangen i dette, og den synes jeg vi bør holde oss til.

       Mitt spørsmål er: Vil Regjeringen innta det fornuftige standpunkt og allerede nå kunne erklære at den vil slutte seg til Kredittilsynet og Konkurransetilsynets anbefalinger, og ikke foreta en politisk vurdering på dette området?

Statsminister Thorbjørn Jagland : Til å begynne med hadde jeg et håp om at Hagen hadde slått inn på den rette vei, men så skeiet han helt ut etter hvert.

       Det er klart at dette er gjenstand for politisk styring. Det er jo derfor vi har lover. Vi har vedtatt lover. Det høres ut som om Hagen ikke vil ha noen lover for dette. Vi har et storting som har trukket opp retningslinjer, vi har lover, og så skal vi på det grunnlag avgjøre hvordan dette skal være. Vi må bl.a ta en politisk beslutning om hva vi vil med eierskapet i Kreditkassen. Det har også vært lagt opp til en debatt om hva man vil med eierskapet i Den norske Bank. Det er i høyeste grad politiske beslutninger, i alle fall mener jeg det. Vi kan ikke overlate det spørsmålet til Kredittilsynet - det håper jeg iallfall ikke at andre her i salen mener. Det er mulig at Carl I Hagen mener det, men jeg mener det iallfall ikke.

       Jeg oppfattet det slik at helseministeren i fjor var svært fornøyd med det gode lønnsoppgjøret som staten og KS hadde inngått for legene, slik at flere av dem skulle forbli i det offentlige helsevesenet. Vi fikk også vedtatt et budsjett hvor Regjeringen skrøt av at helse var en budsjettvinner, og Stortinget plusset på hundrevis av millioner kroner. Men nå opplever vi altså at legene blir pålagt å jobbe mindre fordi lønnsoppgjøret er blitt så dyrt. Jeg spør meg selv om ikke dette tyder på at Regjeringen ikke bare har unnlatt å legge inn konsekvensen av lønnsoppgjøret for politi- og lensmannsetaten, men også for helsevesenet.

       Jeg vil be helseministeren gi en redegjørelse - kanskje tiden i dag vil falle litt for kort, men han kan jo begynne - om situasjonen når vi vedtar et budsjett, hvor både regjering og hele opposisjonen er enige om at her skal vi få behandlet flere pasienter, og resultatet faktisk blir at man behandler færre. Hva har helseministeren tenkt å gjøre med denne situasjonen?

Statsråd Gudmund Hernes : Som representanten Høegh vil huske, var mye av bakgrunnen for den uro som legene hadde over sin lønnssituasjon, at de arbeidet for mye. Representanten Høegh vil sikkert huske at det var et standard innslag i fjernsynet i fjor, hvor særlig de underordnede legene hadde opptil døgnvakter, og at de løp i trapper og ikke var beredt og uthvilt til å ta de oppgavene de skulle. Dette var en av hovedbegrunnelsene som ble gitt for at man måtte få en bedre grunnlønn. En slik bedre grunnlønn har de fått. Legene har ikke bare fått en bedre grunnlønn, men de har også fått en meget god - kanskje noe for god - avtale når det gjelder bruk av overtid. Det vi ser, er at overtidsbruken ikke lenger er noe problem. Legene sier også at kapasitet ikke lenger er noe problem, fordi de nå er villig til å arbeide på den måte som de i fjor fant betenkelig.

       La meg også si at det som er viktig, er hvordan den kapasitet vi har, brukes, og hva bruken av denne koster. Når vi f.eks i går hadde oppslag om behandling i Sverige, er det bl.a for at den samme behandling i Sverige kan vise seg å være, og er på en del områder, lavere i kostnad enn i Norge. Da er det klart at det er en fornuftig ikke bare helsepolitikk, men også en fornuftig økonomisk politikk å sende pasienter dit, fordi man får et større antall pasienter behandlet innen kortere tid for en lavere pris.

       Jeg har ikke pålagt noen å arbeide mindre, og det har ikke utgått noe slikt bud fra departementet. Som representanten er kjent med, er det fylkene som har fått budsjetter. Det er de som gjennom KS har gjennomført hoveddelen av forhandlingene. Det staten gjorde for sine sykehus, var å legge seg på den samme avtale som KS hadde inngått. Men jeg kan se at det er en del heftelser ved den avtalen som her ble inngått, og det er også noe som vi bør se på ved første anledning.

Annelise Høegh (H) : Man må stille seg spørsmålet om staten og eventuelt KS, men nå er det staten jeg snakker til, var klar over konsekvensen av det lønnsoppgjøret de inngikk i fjor. Mitt spørsmål gikk ikke på hva legene mente var grunnen til at de trengte høyere lønn, men jeg nevnte at helseministeren har vært opptatt av at flere av legene skal forbli i det offentlige helsevesenet. Det er et ønske som vi deler, i tillegg til at vi ønsker at de også skal kunne få jobbe privat, og ikke ønsker noen innskrenkning der.

       Spørsmålet er: Hva gjør helseministeren med den situasjonen som nå har oppstått, enten man har vært klar over det eller ikke, at flere leger blir pålagt å jobbe mindre? Konsekvensene er jo faktisk mest alvorlig for pasientene, og jeg merket meg at helseministeren overhodet ikke sa noe om pasientene, annet enn at de skal sendes til Sverige, og det kan være vel og bra, bortsett fra at det blir litt komisk hvis norske pasienter skal møte norske leger i Sverige, når vi samtidig har ledig kapasitet her.

Statsråd Gudmund Hernes : Hvis det er slik at norske pasienter møter norske leger i Sverige som i Sverige er villig til å behandle de samme pasienter til en lavere pris enn de er villig til å behandle dem i Norge, så synes jeg det er greit.

       Når det gjelder spørsmålet om fylkeskommunenes stilling, har vi ikke hatt noen direkte henvendelser fra fylkeskommunene som sådan. Vi har en ordinær budsjettprosess, og det vi har gjort i samarbeid med KS, er at vi har tatt et initiativ for å forsøke å få en oversikt over hvordan sykehusenes økonomi er. Jeg har jo registrert at det er en del presseoppslag om fylkeskommunenes økonomi, spesielt i tilknytning til sykehusene, men det er ikke på grunnlag av presseoppslag man lager og fremlegger budsjetter for Stortinget. Til grunn for det ligger det en ganske annen solid prosess. Vi har på grunnlag av disse presseoppslagene, som nevnt, tatt et initiativ i forhold til KS for å bringe på den rene hva situasjonen er. (Presidenten klubber.) Når den situasjonen er brakt på det rene, får vi vurdere hva som skal gjøres og da i sammenheng med den samlede kommuneøkonomien.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Det er nesten så jeg vil si at det er hull i hodet det som skjer på dette viktige feltet, at vi skal sende pasienter til Sverige, som kanskje der blir behandlet og operert av norske leger, samtidig som det kommer klart fram fra de som er ansvarlige i östersund-området, at dette kan gå på bekostning av pasienter i dette sjukehusområdet i Sverige. De sier helt klart fra at de vil ha et meget vanskelig pedagogisk problem med å forklare svenskene at her kan man gi norske tilbud. Og når vi var med på en bevilgning for eventuelt å åpne en slik pasientbru, var det med den klare forutsetning at dette ikke måtte gå på bekostning av landets egne innbyggere.

       Jeg må spørre statsråden: Har statsråden gode nok grep? Har han sterke nok virkemidler til å føre en nasjonal helhetlig helsepolitikk? Jeg vil også ...

       Eg synest vi treng ei avklaring på kva som skjer. Av og til føler eg at vi i Noreg driv ein molbopolitikk når det gjeld helsepolitikken vår. Det finst mange ulike eksempel, nokre høyrde vi i føregåande spørsmål, og andre vil eg koma med. Folk blir sende frå Stavanger til Ålesund for å bli opererte, folk i Ålesundsområdet blir sende frå Ålesund til Røros for å bli opererte der, og kanskje dei til og med treffer igjen sine eigne legar frå sjukehuset i Ålesund når dei blir opererte på Røros. Det er vanskeleg å forstå, både for pasientane og for oss politikarar. Kvifor må det vera sånn? Og det nyaste, som ein òg har vore inne på, er at pasientar blir sende frå Trøndelag til Sverige og kanskje møter sine eigne legar i Sverige. Det er vanskeleg å få forståing i befolkninga for den helsepolitikken - kvifor skal ein bli send frå sitt eige sjukehus til eit sjukehus i nabofylket eller fleire fylke unna og møta sine eigne legar igjen for å få dei operasjonane som ein gjerne kunne ha fått på heimsjukehuset? Kva kan statsråden gjera for å ordna opp i dette?

       Så er da spørsmålet: Hva hvis de reiser til Sverige? Og her vil jeg si at har de kapasitet til å ta våre pasienter og de ser seg tjent med det i Sverige, er det en gunstig ordning.

       Så er da spørsmålet: Hva er grunnen til at man kan møte sin egen lege et annet sted? Det henger først og fremst sammen med arbeidsmiljølovens bestemmelser. Og representanten Svarstad Haugland er jo en av dem som ved andre anledninger har uttrykt bekymring over at legene jobber for mye, og at de kan være en fare for pasientene hvis de er for trette. Det er grunnen til at arbeidsmiljøloven også legger begrensninger på hvor mye tid legene kan arbeide. Men det er faktisk opp til dem selv å bestemme hvordan de kan bruke sin fritid. Da er det en del av dem som sier at de er villig til å dra andre steder. Det er det ingen som kan nedlegge noe forbud mot. Jeg er slett ikke sikker heller på at det ville være et ønskelig forbud.

       Vi har nå fremmet en hel rekke forslag for å øke behandlingskapasiteten på alle sykehus ved innsatsstyrt finansiering, som Stortinget har sluttet seg til, som vi har foreslått skal øke i andel, og det vil da anspore til mer behandling også ved sykehus i pasientenes hjemdistrikt.

       Jeg vil da spørre om statsråden deler det synet, og er det ikke et større nederlag å måtte sende pasientene til utlandet - vil ikke det ha større konsekvenser?

       For Senterpartiet er det viktig at vårt helsevesen og vår kompetanse ikke flyttes ut av landet. Vi ønsker primært å styrke norsk helsevesen.

       Jeg vil også spørre om statsråden kan bekrefte at det å kjøpe plasser i utlandet ikke skal skje på bekostning av pasientene i det landet vi kjøper kapasitet, om dette bare er en kortsiktig nødløsning for å avhjelpe en akutt krise, og om kanskje statsråden heller kan være behjelpelig med å nytte kapasiteten i andre regioner i vårt eget land?

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg synes den er interessant den helt inkonsekvente holdningen som representanten Kvalbukt her gir uttrykk for. På den ene side bevilger man og stemmer for at vi skal bruke penger i utlandet, og på den annen side, når et annet land - og i dette tilfellet vårt naboland, som har en høy kvalitet på sine tjenester - sier ja, norske pasienter kan komme hit, så sier Kvalbukt nei, vi kan ikke bruke disse pengene der, fordi det er noen som påstår at det går ut over deres pasienter.

       Er det da slik at representanten Kvalbukt mener at hun er bedre i stand til å vurdere hvordan svenskene skal bruke sin sykehuskapasitet enn svenske myndigheter? Og hvilken generell ordning ville hun sette i verk for at vi skulle gjennomføre en slik norsk vurdering for alle land som kunne komme til å si at de var villig til å ta norske pasienter? Vår hensikt er og Stortingets hensikt har vært at flere skal få behandling raskere, og da kan man selvsagt ikke si at når vi får tilbud om en slik behandling, vil man gå mot den av for meg merkverdige anfektelser. Jeg forutsetter at svenske myndigheter her er i stand til å ivareta pasientenes interesser i eget land.

Statsråd Gudmund Hernes : Vi vil øke den innsatsstyrte finansieringen. Hva som er lønnsomt, er ikke et spørsmål om over eller under 50 %, det kan variere en del med hvilke typer lidelser det er snakk om. Vi har gått inn for den generelle økningen, og vi mener at det er et viktig grep. Men samtidig er det slik at hvis man setter denne andelen for høyt, vil det komme til fortrengsel for andre pasientgrupper som har lidelser som ikke lar seg oppstykke.

       Når det gjelder spørsmålet om at vi har ledig kapasitet her, kan det være mange steder hvor vi har det. Da må vi for det første få en bedre bruk av den, men samtidig må vi legge opp til at denne bruken ikke blir så dyr som den nå er blitt. Når man i Trøndelag kan spare 20.000 kr pr. ortopedisk inngrep ved å sende pasientene til Sverige, er det klart at det sier noe om organiseringen av norske sykehus. Da vil jeg være enig med representanten Kvalbukt i at det er et nederlag hvis man har organisert norske sykehus slik at de samme inngrep er 20.000 kr dyrere. Jeg har enkelte anelser om hva grunnene til dette er.

       Ifølge dagens utgave av Klassekampen skal statsministeren ha uttalt på et møte i NNN, som visstnok står for Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund:

       « Regjeringa har sagt fra om at vi ikke kunne beholde importmonopolet. Det har vi sagt ifra om hele tiden. »

       Men mitt spørsmål er: Medfører denne uttalelsen riktighet?

       I sin fjernsynsopptreden fra Bardufoss 9. april gav imidlertid statsråden inntrykk av at alt var såre vel i Forsvaret. Jeg vil gjerne få stille forsvarsministeren spørsmål om han syns at hans informasjon på dette møtet i Bardufoss gav riktig og adekvat informasjon til det norske folk om situasjonen i Forsvaret.

Statsråd Jørgen Kosmo : Ja, det syns jeg at den gjorde. Skal man gi en vurdering av forsvarsevnen, får man se den i sammenheng med de trusler man kan være utsatt for, og egen stridsevne. Nå er det forholdsvis gode tider for å gjøre forberedelser. Hvis det skulle oppstå en situasjon der vi var truet, så mener jeg at vår forsvarsevne ville være meget god. Jeg mener at det norske forsvaret er meget oppegående.

       Vi har riktignok en del problemer i forhold til å kunne beholde folk som vi ønsker å beholde. Forsvaret er inne i en betydelig omstillingsprosess, og det er helt åpenbart at i en slik situasjon vil personalpolitiske og lønnsmessige spørsmål berøres. Det er derfor nedsatt et utvalg som Stortinget er orientert om gjennom mitt svar i en spontanspørretime på et tidligere tidspunkt - et utvalg som er partssammensatt, og som skal se på hvordan vi skal håndtere disse utfordringene framover. Jeg vil sterkt anbefale at man avventer innstillingen fra dette utvalget før man kommer med forslag til raske løsninger på lønns- og personalpolitiske problemstillinger i Forsvaret.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg kan bare fastslå at her er det betydelig forskjell i måten å se tingene på fra statsrådens og min side, og viktigere kanskje: fra organisasjonene som organiserer personellet i Forsvaret.

       I Forsvarets Forum nr. 5 for 1997 sier to tidligere medarbeidere at personalforvaltningen i Forsvaret ikke er forutsigbar, og den er ikke rettferdig.

       Da blir mitt spørsmål om den politiske ledelsen har tatt innover seg at vi har en personalforvaltning som ikke er forutsigbar og rettferdig, og om statsråden er enig i at personalforvaltningen i videste forstand er like viktig for Forsvarets evne til å løse sine oppgaver som materialinvesteringene er. Hvis dette er en oppfatning som deles av forsvarsministeren, kan vi da vente at personalforvaltningen blir en bred del av den langtidsmeldingen som er varslet til høsten?

Statsråd Jørgen Kosmo : Det er ikke så merkverdig at representanten Hernæs og jeg har ulike synspunkter på en del problemstillinger, det er vel derfor vi er i to ulike partier.

       Når det gjelder forutsigbarheten i Forsvarets lønns- og personalpolitikk, mener jeg ganske bestemt at etter den personalmeldingen for omstilling som Stortinget faktisk var med på å behandle, har vi en forutsigbar politikk på disse områdene. Stortinget har i tillegg behandlet forslag til endringer i befalsordningen som gjør at vi skal kunne møte disse utfordringene i framtida med en mer aktiv holdning enn det vi har gjort hittil. Dessuten er det helt åpenbart at når vi til høsten legger fram neste langtidsmelding, må den også følges opp med personalpolitiske handlingsplaner for å vise hvordan vi i en aktiv omstillingsprosess skal kunne greie å ivareta Forsvarets tarv også når det gjelder lønns- og personalpolitiske spørsmål.

       Det bør videre vurderes en privatisering -

       Når det gjelder sammenslåing av forsyningskommandoene, skal Stortinget være kjent med at vi har et prosjekt der man ser på hvordan vi skal utnytte ressursene i forsyningskommandoene bedre i tida framover. Men jeg har liten tro på å slå sammen disse til én forsyningskommando. Jeg kan bare forestille meg det bråket det blir her i huset hvis vi skal foreslå å flytte Sjøforsvarets forsyningskommando fra Bergen til Oslo.

       Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg har et spørsmål til statsministeren: Vi ser nå i media at det rulles opp skremmende opplysninger om høyrenasjonalistiske og nynazistiske miljøer, og det viser seg at det også er forbindelser over til satanistiske miljøer.

       Jeg regner selvsagt med at politiet gjør sin del av jobben for å avdekke og stoppe dette. Men saken har større perspektiv enn som så. Det er viktig at vi også i samfunnsdebatten generelt og i politikken spesielt drøfter hva vi kan gjøre for å motvirke disse miljøene. Dette drøftes nå i regi av Europarådet og EU, og vi har startet en debatt om det i Nordisk Råd-sammenheng. Vil den norske regjering gjøre noe når det gjelder dette, f.eks kartlegging av disse miljøene og opplysningskampanjer om dem? Vil en få dette inn i skolen for at de unge skal « vaksineres », og gi tilstrekkelige ressurser til politiet for at de kan gjøre sin del av jobben? Det er viktig å få gjort dette før det er for sent.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Ja, jeg er helt enig i det Kjell Magne Bondevik sier, at dette er et alvorlig fenomen.

       Når det gjelder spørsmålet om å kartlegge disse miljøer, tilligger det overvåkingstjenesten, politiet. Jeg kan svare ja på at det selvfølgelig er viktig at man gjør dette innenfor lovens rammer. Vi har jo også ment hele tiden at dette er en viktig oppgave for nettopp overvåkingstjenesten. Det er en av de nye oppgaver man har. Man bør bruke ressursene på det, og i det hele tatt se på hvordan man disponerer de totale ressursene ut fra nye trusselvurderinger. Det har jo vært Arbeiderpartiet og Regjeringens syn hele veien.

       Ellers har jeg lyst til å si at det som vi ser her, er en slags blanding av kriminalitet og politikk - etter min oppfatning også en litt sinnsforvirret blanding av de to tingene som kommer til uttrykk - som man nok må møte på ganske varierte måter. Men vi tar selvfølgelig dette alvorlig. Jeg konstaterer også at overvåkingspolitiet har tatt det alvorlig. Det er derfor vi ser de oppslagene som vi gjør i disse dager.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Den forrige statsministeren, Gro Harlem Brundtland, tok jo opp i Europarådet i 1993 et forslag om en kommisjon mot rasisme og intoleranse - og det fikk bred tilslutning. Kommisjonen ble nedsatt, og skal vi tro fjernsynet, Dagsrevyen, i går, har den nå kommet med sin rapport når det gjelder norske forhold. Og den er ifølge fjernsynet ganske skremmende, fordi det viser seg i denne rapporten at intoleranse og rasisme blant norsk ungdom er ganske utbredt. Det som ifølge media nå også blir påpekt, er at det reises for sjelden saker i Norge mot dem som er anmeldt for rasisme og menneskediskriminering.

       Hvis dette er riktig - og jeg regner med at vi får rapporten - vil statsministeren anse dette som så alvorlig at det vil kreve ytterligere tiltak, slik som jeg spurte om i mitt første spørsmål?

       er ofte svært lang, ja, den er så lang at mange av dem som skal ha stønad, ofte får økonomiske problemer. Ankesakene i disse tilfellene går til trygderetten, og det har i denne stortingsperioden som nå ebber ut, vært et stadig tilbakevendende problem at det har hopet seg opp saker i trygderetten. Stortinget har fulgt opp alle Regjeringens anbefalinger for å få ned behandlingstiden i trygderetten.

       I budsjettproposisjonen for inneværende år sier Regjeringen at alle saker som er innkommet i 1994 og 1995, skal være behandlet innen 1. juli 1997 - altså om tre måneder skal alle innkomne saker være behandlet. Opprettholder Regjeringen den ambisjonen? Og hva har statsråden konkret gjort i disse månedene som er gått av 1997, for at det skal kunne bli en realitet?

Statsråd Hill-Marta Solberg : La meg først få understreke at selv om vi gjennomfører en dugnad i Trygderetten, er det nødvendig å legge til grunn at det skal være en ansvarlig og betryggende saksbehandling. Det må ikke gå på rettssikkerheten løs i den enkelte sak. Det kan nok medføre at det er noen saker som fortsatt er gamle, for ifølge Trygderettens arbeidsmåte må den samme retten forholde seg til en rekke andre sakkyndige instanser, bl.a medisinske. Det vil ikke være mulig og vil vel heller ikke være politisk forsvarlig på noen måte å skulle påvirke Trygderetten til å hoppe over den typen viktige elementer i saksbehandlingen. Jeg må derfor legge til grunn at en ansvarlig saksbehandling må finne sted.

       Jeg har ikke funnet grunn til å sette i verk ytterligere tiltak utover det som er satt inn av ekstra ressurser i Trygderetten. Når vi nå fortsatt nok har noen forsinkelser, skyldes det først og fremst slike forhold som jeg peker på.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 1, fra representanten Johan J Jakobsen til statsministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmålene 8, 9 og 10, fra henholdsvis representantene Ole Johs Brunæs og Eva R Finstad til samferdselsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 21, fra representanten Magnhild Meltveit Kleppa til kulturministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

       Fra representanten Johan J Jakobsen til statsministeren:

       « Ordførere i en rekke kystkommuner, samlet i Oslo 3. april 1997, krevde i en resolusjon at Regjeringen med statsministeren i spissen spiller en mer aktiv rolle i kampen mot EUs økonomiske straffetiltak mot Norge.

       Hvilke handelspolitiske virkemidler vil statsministeren ta i bruk for å motvirke EUs planer om å ramme norsk laksenæring med straffetiltak? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 2

       Per-Kristian Foss : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til statsministeren:

       « Statsministeren uttalte til Arbeiderbladet 9. mars 1996: « Bankene må være samfunnsinstitusjoner ».

       Når statseide institusjoner som Folketrygdfondet, Postbanken og Den norske Bank nå opptrer som aktive oppkjøpsaktører i det norske finansmarked, er dette ledd i realiseringen av bankene som « samfunnsinstitusjoner »? »

       I avisinnlegget i Arbeiderbladet som representanten Foss har festet seg ved, viste jeg til bankene som samfunnsinstitusjoner som et ledd i debatten om hvordan statens bankaksjer skal forvaltes. De spørsmål jeg uttrykte synspunkter på, gjaldt statens eierskap i forretningsbankene og hvordan staten skal opptre som eier. Det statlige eierskapet i de største forretningsbankene må bl.a vurderes ut fra ønsket om å sikre et stabilt nasjonalt eierskap i disse institusjonene ut fra deres samfunnsmessige betydning. Regjeringen har tidligere varslet at det skal foretas en vurdering av det statlige eierskapet i forretningsbankene, og det blir da rikelig anledning til å utdype synspunkter fra alle sider.

       Det spørsmålet som representanten Foss reiser, gjelder bankenes forretningsmessige disposisjoner. Regjeringens linje er her at de forretningsmessige disposisjoner skal fattes i bankenes egne styrende organer. Regjeringen legger imidlertid til grunn at de styrende organer opptrer ansvarlig og langsiktig i forvaltningen av eiernes formue.

       I tillegg til Den norske Bank nevner Foss Postbanken og Folketrygdfondet som eksempler på statlige investorer i det norske finansmarkedet.

       Postbanken er i store trekk underlagt de samme rammevilkår som det øvrige bankvesen og er bl.a underlagt konsesjonsreglene i finansieringsvirksomhetsloven. Samferdselsdepartementet fastsetter Postbankens vedtekter og retningslinjene for bankens virksomhet. Det tilligger imidlertid ikke Samferdselsdepartementet eller andre departementer å gripe inn i bankens forretningsmessige vurderinger og disposisjoner.

       Reglementet for forvaltning av Folketrygdfondets midler er fastsatt av Stortinget. Fondet kan bl.a ikke eie mer enn 15 % av total aksjekapital eller grunnfondsbeviskapital i noe enkelt selskap. Det er fondets styre som har ansvaret for at fondets midler anbringes med sikte på best mulig avkastning. Det er selvfølgelig ikke aktuelt for Regjeringen å overprøve forretningsmessige vurderinger som er gjort i henhold til reglement fastsatt av Stortinget.

       Ved overtakelse av finansinstitusjoner er staten konsesjonsmyndighet. En eventuell konsesjonssøknad blir vurdert i forhold til viktige samfunnsmessige hensyn. I nasjonalbudsjettet 1996 ble Stortinget forelagt de retningslinjer som følges ved utøvelse av strukturpolitikken på finansmarkedet. Det er hensynene til konkurransen og finansinstitusjonenes soliditet som i det enkelte tilfellet vil være avgjørende for om konsesjon vil bli gitt.

Per-Kristian Foss (H) : Staten har mange hatter på. Jeg stilte denne gang spørsmål kun om eierhatten, ikke om konsesjonsbehandlerhatten.

       Jeg registrerer etter statsministerens svar at det ikke foreligger noen samlet politikk for hvordan staten som eier ønsker å opptre i ulike institusjoner utover det at man forutsetter at styrene skal opptre « ansvarlig og langsiktig ». Det er intet oppsiktsvekkende, det er vel en forutsetning i alle institusjoner, og jeg registrerer at staten som eier ikke opptrer mer langsiktig enn noen privat eier. Jeg registrerer også at statsministeren nå degraderer spørsmålet om samfunnsinstitusjoner til ikke å være et spørsmål om eierskap, men et spørsmål om hvordan de etter lovgivningen er regulert. Meg bekjent har det vært bred enighet i Stortinget om lovgivningen på finansmarkedet. Hvis definisjonen av samfunnsinstitusjoner rett og slett er at de er lovregulert, da er jeg enig. Men da registrerer jeg også at statsministeren undergraver sitt eget hovedpoeng. Da er det heller ikke nødvendig med statlig eierskap for at de skal opptre som samfunnsinstitusjoner etter norsk lovgivning.

Statsminister Thorbjørn Jagland : Per-Kristian Foss tilla meg at det at bankene er samfunnsinstitusjoner, bare betyr at man skal opptre ansvarlig og langsiktig og at det ikke er noe oppsiktsvekkende, men en selvfølgelighet. Det er nettopp det det ikke er - eller ikke har vært. Bakgrunnen for bankkrisen var jo nettopp at bankene ikke opptrådte ansvarlig og langsiktig. Og jeg mener at det har noe med hvilken filosofi man la til grunn for disse bankene, å gjøre. Det var en periode tidlig på 1980-tallet da selv regjeringen sa at det eneste man skulle tenke på, var størst mulig profitt. Det var bl.a en kortsiktighet i utlånene som førte til denne bankkrisen. Nå ønsker vi at det skal legges en annen filosofi til grunn, der bankene skal se på seg selv som samfunnsinstitusjoner. Fra Arbeiderpartiets side mener vi også at det er ganske viktig i den sammenheng at det opprettholdes et statlig eierskap i disse bankene for å garantere nettopp for dette.

       mangelfulle. Ved produksjon av nye elektroniske sjøkart overføres feil til det nye satellittbaserte navigasjonssystemet, noe som kan øke muligheten for ulykker.

       Hvilke initiativ vil statsråden ta for å bedre infrastrukturen for kyst- og sjøtransport? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Regjeringen prioriterer arbeidet med det som er kalt elektronisk sjøvei langs hovedseilingsleden. Arbeidet ble startet opp i 1994 og er forutsatt å vare fram til 1998. Vi vil da ha elektroniske kart for stort sett hele kysten. Opprinnelig var planen å lage kart bare for en smal korridor langs hovedleden. Underveis viste det seg mulig å dekke hele kystsonen ved å bruke data fra de ordinære papirkartene.

       De nye elektroniske sjøkartene er, i motsetning til papirkartene, tilpasset til bruk sammen med moderne satellittnavigasjon. De elektroniske kartene er testet med godt resultat, bl.a på en av hurtigrutene. Erfarne hurtigruteskippere rapporterer at de elektroniske sjøkartsystemene er et utrolig hopp i utviklingen. De elektroniske kartene vil sammen med øvrige navigasjonshjelpemidler tilby bedre sikkerhet for skipsfarten langs kysten.

       Til neste år vil de første sjøkartsystemene kunne typegodkjennes etter reglene til Den internasjonale hydrografiske organisasjon og Den internasjonale maritime organisasjon. Kjenner jeg de norske systemleverandørene rett, vil de være blant de aller første med å tilby godkjente system for verdensmarkedet.

       Samtidig vil vår egen kyst - med unntak av Sørlandet, der nyttetrafikken i hovedsak går utenskjærs - være dekket av autoriserte kart. Kartene over Trøndelag, Møre, Jæren, Oslofjorden og noen kartblad i Troms vil være basert på moderne målinger. De øvrige to tredjedeler vil imidlertid være basert på gamle målinger fra før krigen.

       Først med tidsmessige målinger kan det sikkerhets- og effektiviseringspotensialet som ligger i elektroniske sjøkart, utnyttes fullt ut. Tidsmessige målinger er også en forutsetning for fullt ut å kunne utnytte kartene til edb-støttet ressurs- og arealplanlegging og analyse i kystsonen, og for at brukerne av de tradisjonelle papirkartene skal få et tidsmessig kartgrunnlag. Men først må altså den elektroniske sjøveien gjøres ferdig til bruk. Jeg vil deretter komme tilbake til utskifting av gamle data når det nåværende programmet avsluttes i løpet av 1998.

Dag C Weberg (H) : Jeg takker for svaret og deler selvsagt statsrådens positive vurderinger av de teknologiske muligheter som ligger i de nye systemene. Dette er jo for så vidt understreket både i budsjettproposisjonen og i innstillingen.

       Men bakgrunnen for mitt spørsmål var bl.a en henvendelse fra Maritimt Forum, som peker på at opptil 65 % av kysten i dag faktisk er basert på gamle målinger, dvs. målinger som kan være helt opptil 115 år. Problemet er altså ikke elektronikken, men at gammel informasjon overføres til elektronikk og deretter altså kan medføre ulykker som i neste omgang kan føre til store kostnader og konsekvenser. Det er beregnet at kostnadene ved å oppdatere dette kartverket vil dreie seg om ca 400 mill. kr i en periode frem mot år 2006, så det kunne være interessant om statsråden kunne antyde noe om Regjeringen ser for seg at dette vil være et realistisk program for å komme à jour også i henhold til internasjonal standard.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Vi har nå i flere år prioritert ganske kraftig innenfor de rammene vi har hatt, bl.a i Statens kartverk, for å få opprettet den elektroniske sjøveien langs norskekysten, fordi det er et hovedprioritert område. Det vil vi, som sagt, bli klar med i løpet av neste år, og da vil arbeidet med å erstatte disse gamle papirkartene med oppdaterte kart basert på - jeg holdt på å si - nye målinger, få en høyere prioritet. Vi ligger jo langt framme internasjonalt når det gjelder elektronisk og satellittbasert navigasjon, og det er også selvsagt noe vi bør utnytte for den næringen som arbeider med dette. Så vi vil fortsatt opprettholde prioriteringen på dette området.

Spørsmål 4

       Laila Kaland (A) : Eg vil stille følgjande spørsmål til helseministeren:

       « Ei rekkje land kan ved forsking og undersøkingar påvise helseskadar på kvinner og born ved implantasjon av silikonprotesar. Årleg får ca 2.000 kvinner i Noreg operert inn silikon i kroppen.

       Kva meiner statsråden om denne utviklinga, og er det ikkje på tide at Noreg forbyr desse operasjonane? »

Statsråd Gudmund Hernes : Det er to hovedgrunner til at kvinner får operert inn proteser av silikon i sine bryst: Silikonproteser brukes når bryster skal gjenskapes etter at bryst er fjernet på grunn av kreft eller annen sykdom, og av kosmetiske grunner, f.eks der kvinnene synes at brystene er for små.

       Det er velkjent at protesene kan gi lokale komplikasjoner. Mulige generelle bivirkninger av silikonimplantater har vært diskutert internasjonalt i en årrekke, og det blir årlig publisert flere hundre artikler i medisinske tidsskrifter. En nylig publisert artikkel i det svært anerkjente internasjonale tidsskriftet The Lancet tyder på at det kan være en sammenheng mellom påviste blodforandringer - antistoffer - og sykdomsfenomener hos en gruppe av de opererte kvinnene. Det konkluderes imidlertid med at ytre undersøkelser er nødvendig for eventuelt å kunne knytte blodprøvefunnene nærmere sammen med mulige sykdomstegn.

       Så langt kan vi derfor konkludere med at det ikke er entydig dokumentasjon for de påståtte generelle bivirkninger. Spørsmålet er også blitt gjenstand for omfattende utredninger, bl.a i England, og norske helsemyndigheter har inntatt det samme standpunkt som de øvrige europeiske land. Statens helsetilsyn har fulgt feltet nøye, og Helsetilsynet har anbefalt en restriktiv bruk av implantatene og at kvinnene bør gis utførlig informasjon

       om at slike operasjoner, på lik linje med annen medisinsk behandling, kan være forbundet med bivirkninger eller komplikasjoner. Helsetilsynet har heller ikke funnet entydig dokumentasjon på at barn som ammes av mødre med silikonimplantater, tar skade av dette. Norske helsemyndigheter har derfor ikke funnet tilstrekkelig grunn til å fraråde amming.

       De implantater vi bruker i Norge, er godkjent i EØS-området. Helsetilsynet følger utviklingen på feltet nøye og har nå innkalt landets medisinske ekspertise innen flere fagområder for en fullstendig oppdatering av de internasjonale funn og anbefalinger.

       Jeg vil be Helsetilsynet anmode landets leger om å bruke skriftlig informert samtykke ved denne type behandling. I det pågående arbeidet med ny pasientrettighetslov vil for øvrig bestemmelsen om informert samtykke bli nærmere vurdert. Jeg vil også foreslå en lovbestemmelse som gir hjemmel for å nedlegge reklameforbud mot denne type kirurgi.

       Annelise Høegh (H) : Jeg skal få rette følgende spørsmål til helseministeren:

       « Norske ME-pasienter, det vil si pasienter som lider av postviralt utmattelsessyndrom, opplever at deres lidelse ikke tas på alvor i helsevesenet. De ønsker et nasjonalt kompetansesenter for å fremme forskning og behandling.

       Vil statsråden ta initiativ til å vurdere opprettelse av et slikt kompetansesenter, for eksempel ved Haukeland sykehus? »

Statsråd Gudmund Hernes : Etter det jeg kjenner til, diskuteres innholdet i sykdomsbegrepet « myalgisk encephalomyelitt » ME. Det er foreløpig vanskelig å komme fram til en entydig diagnose.

       Enkelte fagmiljøer i Norge arbeider med problematikken omkring ME. Ved Haukeland Sykehus skjer utredning og diagnostikk av denne pasientgruppen. Det ble satt i gang et prosjekt i 1992.

       Etter de opplysninger jeg har, gjenstår det betydelig arbeid for å bringe klarhet i tilstanden. Det er bl.a behov for et arbeid for å komme fram til nasjonale retningslinjer for diagnostikk og behandling.

       Pasienter med ME har som alle andre pasientgrupper et berettiget krav på å bli tatt på alvor i norsk helsevesen. Den pågående forskning er vesentlig for å komme videre i en avklaring av problematikken knyttet til ME. Jeg ser imidlertid ikke at etablering av et kompetansesenter er det nødvendige svar på problemet.

       Styrking av forskning og behandling kan skje ved bruk av flere ulike virkemidler, der kompetansesenter er ett. Etablering av kompetansesenter kan være en konklusjon etter at behovet for kompetanse og krav til organisering av tjenesten innen et fagområde er nøye vurdert. Dette er vurderinger som skjer i regi av Helsetilsynet, ofte på initiativ fra fagmiljøene.

       Før en vurderer en eventuell styrket innsats overfor denne pasientgruppen, må vi se nærmere på resultatet av det pågående arbeid og vurdere dette i samråd med de medisinske fagmiljøer.

Annelise Høegh (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Det er riktig at det er vanskelig å komme frem til en entydig diagnose for denne lidelsen. Men det er vel nettopp grunnen til at både pasientene og - slik jeg opplever det - fagmiljøet ønsker et kompetansesenter, en egen avdeling som skal få et eget ansvar for at forskningen og behandlingen skal kunne gå videre. Jeg har forstått det slik at man faktisk ønsker det fra nevrologisk avdeling ved Haukeland.

       Det vises også til at det har vært et konsensusmøte i London der man nettopp understreker at det er behov for at avdelinger får som særlig oppgave å arbeide med denne tilstanden både forsknings- og behandlingsmessig.

       Det er ikke så farlig for meg, og sikkert ikke for pasientene heller, hva man kaller det, enten kompetansesenter eller noe annet. Men vi må ikke diskutere i ring. Mitt poeng var først og fremst å få statsråden til å ta et ansvar for at vi får et sted som gis ansvar for å gjøre noe for disse pasientene. Og kan vi kalle det kompetansesenter, blir vi alle glade!

Statsråd Gudmund Hernes : For det første er dette feltet viktig og berører en gruppe pasienter som helt klart har store problemer. Det er også et vanskelig felt, og det er grunnen til at vi har igangsatt og støtter forskning for å avklare både lidelsens art og de mulige symptomer og utslag den kan gi. En slik forskning kan gå videre - og vi har foreløpig konkludert med det - uten at det etableres et eget kompetansesenter. Men vi regner med at vi får bedre kunnskap. Når den er etablert, vil vi ta standpunkt til spørsmålet om etablering av et eget kompetansesenter. Men som sagt, forskningen fortsetter, og det samme gjør innsatsen for denne pasientgruppen.

       Annelise Høegh (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til helseministeren:

       « Det har lenge vært kjent at det er stor mangel på spesialister innenfor revmatologi i mange deler av landet. Samtidig tas det sikte på å bygge ned behandlingstilbudet for revmatikere ved det nye Rikshospitalet med lengre ventetid som resultat.

       Hva har helseministeren gjort, og hvilke konkrete tiltak er blitt satt i verk for å imøtekomme behandlingsbehovet? »

Statsråd Gudmund Hernes : Jeg ser mangelen på revmatologer som problematisk. For å bedre utdanningskapasiteten har det vært bevilget midler til fylkene til utdanningsstillinger. I 1996 ble det bevilget midler til oppretting av ni utdanningsstillinger innenfor dette feltet i Oslo, Buskerud, Telemark, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag og Nordland. Dette vil kunne bidra noe til at det blir utdannet flere.

       Jeg ser det som viktig at tilbudet til revmatikere styrkes i fylkeskommunene. Det er mange som har en revmatologisk lidelse. Derfor bør det være et godt tilbud til revmapasienter i alle fylker. Det har ikke vært forutsatt at en ved nytt Rikshospital skal ivareta de tjenester som fylkeskommunene må ha ansvar for. Tilbud til pasienter med revmatiske lidelser må også være en del av de regionale helseplaner. Den regionale helseplanen må vise hvordan fylkene i regionen skal samarbeide om de ulike tjenester, også innenfor revmaomsorgen.

       Tradisjonelt har Oslo og Akershus benyttet tilbudet ved Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus. Både i Oslo og Akershus har en nå styrket sitt tilbud ved henholdsvis Diakonhjemmet og Martina Hansens Hospital. Ved Rikshospitalet forutsettes det at landsfunksjoner dekkes, dvs. revmakirurgisk tilbud til barn og unge med inflammatorisk revmatisk sykdom og tilbud til voksne når det gjelder revmakirurgisk behandling av særlig krevende art. I tillegg forutsettes avdelingen ved Rikshospitalet å dekke regionfunksjoner for helseregion II. Det nye Rikshospitalet vil samlet behandle om lag samme antall innlagte pasienter med revmatisk sykdom som i dag. En ser for seg en viss økning i behandling av barnerevmatisme og en mindre reduksjon for voksne revmatikere.

       For å styrke tilbudet i fylkeskommunene er det bevilget øremerkede midler over kap. 760, post 65 til styrking av fylkeskommunale rehabiliteringstiltak og styrking av tilbudet til revmatikere. Disse midlene fordeles på bakgrunn av søknader fra fylkeskommunene.

       Noen færre senger ved Rikshospitalet forutsettes ikke å føre til lenger ventetid for revmapasienter, både fordi nytt Rikshospital tar sikte på å behandle det samme antall pasienter som i dag, og fordi en satser på styrking av tilbudet i fylkene. Dessuten er det også viktig i denne sammenheng å legge forholdene til rette slik at de revmatologer som arbeider ved fylkeskommunale sykehus, fortsatt blir i fylkeskommunene, slik at en kan få til en satsing. En konsentrering av leger og tilbud i Oslo ville neppe samlet gi noe bedre tilbud til revmatikerne.

Annelise Høegh (H) : Jeg takker for svaret. Jeg er enig i at en konsentrering av leger og tilbud i Oslo neppe samlet vil gi noe bedre tilbud til revmatikerne. Det var heller ikke hensikten med spørsmålet.

       Jeg går ut fra at statsråden er klar over at det er en dramatisk økning i antall revmatologer som vil pensjoneres de nærmeste årene. Derfor er det viktig at vi nå tar på alvor at vi må bygge opp en kapasitet som er stor nok til å dekke det tapet som revmatikere i alle deler av landet vil lide ved denne utviklingen. I den sammenhengen er det kanskje et galt signal å gi å bygge ned kapasiteten ved Rikshospitalet når man ikke har greid å bygge den opp i fylkene. Det er dessverre det som er tilfellet. Det utdannes altfor få revmatologer, og fylkeskommunene bygger ned til tross for at både vi og de sier at man skal prioritere kronikerne og spesielt revmatikerne. Situasjonen er nesten den samme i de andre nordiske land. Der står også mange revmatologer foran pensjonsalder. Jeg vil derfor be helseministeren om han i budsjettet for 1998 vil komme tilbake med en plan og forslag til tiltak for hvordan vi kan møte denne utviklingen slik at vi får et bedre behandlingstilbud.

Statsråd Gudmund Hernes : For det første: La meg gjenta at de endringer som skjer ved Rikshospitalet, ikke er forutsatt å føre til noen reduksjon i antallet behandlede pasienter. Det skal være det samme antallet som i dag. For det andre: Det er helt klart at dette feltet som andre felter står overfor problemer når det gjelder rekruttering til spesialiteter.

       Stortinget har nettopp fått oversendt St.meld.nr.24 om spesialisthelsetjenesten, og ett av de temaer vi der tar opp, er spørsmålet om organiseringen av hele spesialistutdanningen på legefeltet. Som representanten vil få anledning til å gå nærmere inn i, foreslår vi også der reorganisering av spesialistutdanningen med henblikk på dels å korte ned tiden den tar, og dels også å effektivisere selve flyten gjennom utdanningen.

       Jeg håper at dette er ett av de feltene som nettopp kan bedres ved disse tiltakene som der er foreslått, og jeg imøteser samhandlingen med Stortinget på dette området.

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Mitt spørsmål til helseministeren lyder slik:

       « Ifylgje NRK Dagsrevyen 10. april 1997 er mange røntgenapparat ved sjukehusa våre for gamle. Dette inneber auka strålefare, dårlegare kvalitet på bilete og diagnostikk samt fare for driftsstans og redusert kapasitet.

       Vil helseministeren føreta seg noko for å betra tilhøva? »

Statsråd Gudmund Hernes : Spørsmålet fra representanten Kleppa forutsetter at innslaget i NRK Dagsrevyen gir en dekkende eller fullgod beskrivelse av tilstanden for røntgenapparaturen i sykehusene. Departementet vil i sin satsing på medisinsk teknologivurdering gjøre røntgenområdet til gjenstand for systematiske vurderinger. I den forbindelse vil grunnlaget for eventuelle tiltak måtte baseres på en grundig oversikt og gjennomgang av utstyrsparkens tilstand og eventuelle mangler. Departementet har nylig vedtatt at SINTEF-Unimed i Oslo vil få ansvaret for dette arbeidet.

       Når det gjelder anskaffelser og det løpende vedlikehold av medisinsk-teknisk utstyr, er dette et fylkeskommunalt ansvar. Jeg er innforstått med at fylkeskommunene kan ha vanskelige prioriteringsoppgaver i valget mellom på den ene side utskifting av gammelt, slitt utstyr/kjøp av ny røntgenteknologi og på den annen side bruk av ressursene til sykehusenes øvrige oppgaver.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Statens Strålevern sine utsegner gjev all grunn til uro. Dei har ikkje kapasitet til målingar og nødvendige tiltak for å redusera strålinga. Sjukehusa har på langt nær midlar til tilstrekkeleg fornying av utstyret, og pasientane kan risikera dårleg biletkvalitet, feil diagnose og auka strålefare.

       Godt røntgenutstyr er grunnleggjande for ei trygg behandling og òg ein føresetnad for eit likeverdig helsetilbod i dei ulike regionar. Dei ulike sjukehusa har planar for eiga fornying. Senterpartiet meiner det trengst eit løft i form av statlege investeringsmidlar til utstyr. Fyrste høvet er revidert nasjonalbudsjett. Eg vil be helseministeren fylgja opp der og òg leggja fram ein plan som sikrar vidare oppfylging. Eg er overraska over at helseministeren sår tvil om innslaget i Dagsrevyen. Eg trudde det var ei kjend sak at her er manglar.

Statsråd Gudmund Hernes : Det jeg forsøker å gi uttrykk for, er at før man kan treffe en solid beslutning på dette området, må vi ha en systematisk gjennomgang av hvordan tilstanden er, og da kan vi ikke prioritere etter hvilket sykehus eller hvilke grupper som slipper til i mediene. Det er derfor vi må ha en nasjonal gjennomgang. Det var en slik gjennomgang jeg sa vi skal gjennomføre.

       Jeg er ellers enig i at det er nødvendig med gode muligheter for å foreta røntgenundersøkelser, at det er en avgjørende, viktig teknikk for å stille diagnoser. Området hvor diagnoser kan stilles på grunnlag av ulike former for røntgen, er også utvidet.

       Når det gjelder spørsmålet om et løft, må jeg legge til at jeg har ikke sett noe område hvor Senterpartiet ikke kan tenke seg eller understreker at det er viktig med et løft. Det problematiske er bare å få det til å gå sammen med en samlet prioritering i budsjettene.

Spørsmål 8

       Fra representanten Ole Johs Brunæs til samferdselsministeren:

       « I forbindelse med Gardermoutbyggingen var området Brudalen-Røgler del av statlig reguleringsplan slik at det ble åpenhet mot ravineområdet i sydvest. Dette området kunne derfor fortsatt benyttes som landbruksområde. Området er senere tatt ut av statlig reguleringsplan.

       Vil statsråden sørge for at dette området sikres for videre landbruksvirksomhet? »

Spørsmål 9

       Fra representanten Ole Johs Brunæs til samferdselsministeren:

       « I referat av 22. august 1996 fra Akershus og Oslo jordskifterett fremgår det at Ullensaker kapellangård skal inngå i makeskifte med grunneiere på Gardermoen.

       Vil statsråden sørge for at dette makeskifte nå blir gjennomført? »

Spørsmål 10

       Fra representanten Eva R Finstad til samferdselsministeren:

       « Samferdselsministeren har uttalt ønske om å benytte makeskifte for grunneiere som er berørt av Gardermoutbyggingen. Tilsagn fra Statskog om bruk av Lundberg skog til makeskifte ble gitt 8. september 1995.

       Vil statsråden nå sørge for at makeskifte blir gjennomført? »

       Presidenten: Disse spørsmålene er utsatt til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 11

       Øystein Djupedal (SV) : Jeg vil gjerne stille nærings- og handelsministeren følgende spørsmål:

       « Styret i Arcus AS besluttet i styremøte 9. april 1997 å legge ned tapperivirksomheten i Trondheim innen utgangen av 1998 og sentralisere all tapperivirksomhet i Oslo. Det er stor usikkerhet om dette er økonomisk og praktisk lønnsomt, og om det vil være mulig å skaffe nye arbeidsplasser til de ansatte i selskapet.

       Hvilke initiativ vil statsråden ta for å sikre at anlegget og arbeidsplassene blir videreført? »

Statsråd Grete Knudsen : Arcus-konsernet ble opprettet i forbindelse med delingen av A/S Vinmonopolet. Selskapet har vært operativt siden januar 1996 og består av Arcus Produkter AS og Arcus Distribusjon AS, som begge eies av holdingselskapet Arcus AS.

       Erling Folkvord (RV) : Eg skal få stille følgjande spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Kværner sine planar betyr nedlegging av hundrevis av arbeidsplassar i Oslo. Dei flytter nokre få og usikre arbeidsplassar til Sørumsand, og ender opp i storstila flytting av produksjon til land med billigare arbeidskraft. Staten er storkunde for Kværner i Noreg og ein viktig støttespelar i utlandet.

       Vil nærings- og handelsministeren bruke den makta ho har, og sikre både produksjonen og ingeniørmiljøet i Lodalen? »

Statsråd Grete Knudsen : Ledelsen i Kværner Energy a.s har kunngjort planer om å etablere et kompetansesenter i Norge for Kværners totale vannkraftkompetanse. Ifølge de opplysninger Kværner har gitt, går bedriften nå inn i en dialog med de ansatte/organisasjonene i henhold til aksjelovens bestemmelser og hovedavtalen. For Kværner i Norge vil planene bety at konsernledelsen vil satse store beløp og organisasjonsmessige tilpasninger for å fremme og videreutvikle den norske vannkraftkompetansen i Kværner. Etter de opplysninger jeg har fått, vil det bety at produksjonen i Lodalen blir overført til Sørumsand. Ingeniøraktivitetene i Lodalen flyttes ut av Oslo-området. Kværners anlegg på Sørumsand må oppgraderes betydelig, og det skal bygges nye ingeniørkontorer. Det vil derfor ta ett til to år etter at beslutning er tatt, før flytteprosessen er gjennomført.

       Bakgrunnen for flytteplanene er svak lønnsomhet innen Kværners vannkraftvirksomhet. Det ble igangsatt et effektiviseringsprosjekt i 1996 for å bedre lønnsomheten. Prosjektet gav betydelige forbedringer innenfor eksisterende struktur, men avdekket samtidig at mer omfattende endringer var nødvendig for å skape en konkurransedyktig virksomhet med langsiktighet. Hovedmålet med den planlagte restruktureringen er å bevare og videreutvikle den norske kompetansen innen vannkraftteknologi og å bedre lønnsomheten innen forretningsområdet.

       Kværner har opplyst at det vil bli investert over 200 mill. kr i en omstrukturering innen vannkraftområdet. Rammene for endringen skal være endelig fastlagt innen sommeren 1997, etter at forslagene har vært gjenstand for omfattende drøftinger. Kværner Energys anlegg på Sørumsand vil bli utvidet og oppgradert til spesialverksted for fremstilling av høyteknologiske produkter. Dette blir konsernets hovedverksted i Norden for produksjon av vannkraftutstyr. Verkstedet skal også stå for service og oppgradering av eksisterende anlegg.

       Kværner vil videre bygge et moderne forsknings- og utviklingssenter. Det nye laboratoriet, ingeniørvirksomheten, prosjektorganisasjonene og tilknyttede virksomheter vil bli lokalisert nord for Oslo.

       Kværner Energys gasskraftmiljø, som i dag er lokalisert i Lodalen, vil bli opprettholdt og flyttet til Kværners nye teknologisenter på Lysaker utenfor Oslo. Verksteddelen av gasskraftvirksomheten vil bli overført til Ågotnes og Glasgow.

       Produksjonen av undervannsinstallasjoner til olje- og gassvirksomheten vil bli flyttet fra Lodalen til Kværner Eureka på Tranby i Lier. Kværner Eureka vil bli overført til forretningsområdet Olje & Gass.

       Kværner Energy har i dag rundt 900 ansatte i Norge. En stor del av de ansatte i Lodalen vil etter det jeg har fått opplyst, kunne følge med sine respektive avdelinger og følgelig være sikret arbeid. Noen funksjoner vil falle bort, og Kværner opplyser at omorganiseringen totalt vil gi en reduksjon i Norge på ca 200 arbeidsplasser. Men antall oppsigelser vil bli lavere fordi man har tid til rådighet, og antall oppsigelser vil også reduseres ved hjelp av naturlig avgang og førtidspensjonering.

       Kværner har videre opplyst at den formelle prosessen overfor de ansatte startet fredag 11. april med et møte i bedriftens bedriftsutvalg. Den videre prosessen er at det utarbeides planer for diskusjon med organisasjonene frem til 9. mai. Bedriftsutvalget i Kværner Energy vil så ta stilling til planene og avgi uttalelse, som sammen med administrasjonens innstilling blir fremlagt for bedriftens styre. Styret vil deretter vedta en anbefaling overfor bedriftsforsamlingen, som skal fatte endelig vedtak 28. mai d.å.

       Et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv er en av bæreveggene i vår samfunnsbygging. Myndighetenes oppgave er først og fremst å etablere rammevilkår som næringslivet kan utvikle seg innenfor. De nødvendige disposisjoner for å opprettholde lønnsomheten i den enkelte bedrift er et ansvar som ligger - og bør ligge - i de styrende organer i bedriften selv. Når det gjelder Kværners omstrukturering av virksomheten på energiområdet, blir dette behandlet i bedriftens organer, der også de ansatte deltar i samsvar med spillereglene.

Erling Folkvord (RV) : Eg må få lov til å takke for ei grei utgreiing om korleis konsernleiinga i Kværner ser på saka. Men det var då vitterleg ikkje det som var spørsmålet. Eg vart verkeleg paff over at statsråden brukte heile taletida si til berre å gjere greie for korleis konsernleiinga i Kværner ser på denne saka. Noko av problemet er at Kværner-leiinga ikkje viser samfunnsansvar. Det er for så vidt ikkje så spesielt. Arbeidar- og ingeniørmiljøet i Lodalen har alltid stått og står på fleire bein enn vasskraft. Det var for så vidt statsråden så vidt inne på. Rammene blir fastsette innan sommaren, endeleg vedtak i bedriftsforsamlinga den 28. mai.

       Eg må da berre rette ei innstendig oppfordring til statsråden om å vere statsråd og næringsminister. Prøv f.eks å følgje eksemplet til tidlegare næringsminister Ole Knapp, som greip inn i ein liknande prosess (presidenten klubber) og medverka til at arbeidsplassar ikkje vart nedlagde.

Spørsmål 13

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « I innstillingen til bustadverksemda påla Stortinget Regjeringen å sørge for forhandlinger med de ansatte om kompensasjon for husleiejusteringer. Disse forhandlingene er ikke kommet i gang, selv etter purring. Til tross for dette hevder de ansatte, ifølge Nordlands Framtid, at Skattedirektoratet har satt i gang en ny skattekarusell med meget store og negative utslag.

       Hvordan forklarer statsråden dette, og hva vil han foreta seg for å få Skattedirektoratet til å rette seg etter vedtak i Stortinget? »

Statsråd Jørgen Kosmo : Vi har helt siden boligmeldingen ble behandlet i Stortinget i fjor arbeidet med å få den nye boligpolitikken på plass. Det viktigste har kanskje vært å komme fram til et nytt sentralt takseringssystem for å sikre et så objektivt som mulig utgangspunkt for fastsettelse av markedsleien, og at systemet ikke skulle gi fordelsbeskatning for fremtiden. Takseringssystemet skulle også ta hensyn til de lokale markedsforskjeller. Dette er også Stortingets forutsetning. Forsvarets overkommando har i lengre tid vært i en dialog med skattemyndighetene om dette og lagt fram forslag til modeller, men foreløpig uten å få gjennomslag. Jeg vil derfor om nødvendig ta saken opp med finansministeren for å få til en endelig løsning.

       Det er helt avgjørende at vi får på plass et nytt takseringssystem før vi kan gå til forhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene om kompensasjonsordninger. Vi må først vite hvordan det nye systemet vil slå ut. Jeg vil aktivt bruke kompensasjonsordningene som et personellpolitisk virkemiddel og prioritere de områder som vi i dag har vanskeligheter med å rekruttere til.

       Verken departementet eller Forsvarets overkommando er kjent med at Skattedirektoratet har satt i gang en « ny skattekarusell » som representanten Hernæs antyder i sitt spørsmål. Vi forholder oss til at Finansdepartementet har fastsatt at fordelsbeskatningen av Forsvarets boliger ikke skal skje før 1. januar 1998. Vi regner med at et nytt takseringssystem som ikke skal gi fordelsbeskatning, vil være på plass før denne dato. I motsatt fall vil jeg måtte ta opp med finansministeren at tidsfristen for fordelsbeskatningen eventuelt forlenges.

       Jeg kan for øvrig opplyse at de øvrige elementene i den nye boligmeldingen drøftes med arbeidstakerorganisasjonene i disse dager. Her er vi i god rute.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg takker for svaret.

       « Verken departementet eller Forsvarets overkommando er kjent med at Skattedirektoratet har satt i gang en « ny skattekarusell » », sier statsråden. Nå er det altså ikke jeg som har brukt denne formuleringen, men det er meget store oppslag to etterfølgende dager i Nordlands Framtid. Jeg skal gjerne la statsråden få et utklipp av det. Vi bør i hvert fall kunne være enige om at hvis dette, slik som jeg oppfatter svaret, nærmest er å betrakte som ubegrunnede og løse rykter, har vi åpenbart gjensidig et informasjonsansvar overfor de ansatte som bruker disse ordene. Folk som er områdetillitsvalgte på høyt nivå, sier:

       « Galskapen i dette er at Skattedirektoratet, som satte hele denne boligkarusellen i sving, blander seg inn og ødelegger Forsvarets personalpolitikk. »

       Jeg må få lov til å spørre igjen: Hva har statsråden tenkt å foreta seg for å få gitt faktainformasjon hvis det er slik at dette bare er tankespinn?

Statsråd Jørgen Kosmo : Stortingets intensjoner med boligbeskatning av Forsvarets boligmasse er det gitt orienteringer om til de ansattes organisasjoner på alle nivåer. Men det er helt åpenbart at når man skal legge et system som i så stor grad har vært basert på subsidiering, om til et system som skal gå på markedstilpasning med kompensasjonsordninger over lønn til personell i de prioriterte områdene, skaper det stor usikkerhet inntil systemet er ferdig. Vi må derfor gjøre hva vi kan for å få systemet med markedsprising av Forsvarets boligmasse på plass på en fornuftig måte før vi kan begynne å forhandle om kompensasjonsordninger. De ansatte rundt omkring er usikre i denne prosessen. Det synes jeg ikke er noe rart, fordi dette betyr svært mye, ikke bare for Forsvarets personalpolitikk, men også for muligheten til å kunne prioritere områder i dette land der vi er nødt til å ha hovedsatsingsområder for Forsvaret.

Spørsmål 14

       Inger Lise Husøy (A) : Jeg har følgende spørsmål til finansministeren:

       « OBOS og NBBL har gjentatte ganger tatt opp endring av skatteloven for andelseiere i borettslag, senest i brev av 16. desember 1996. Saken gjelder en mer rettferdig lovgivning tilpasset individuell nedbetaling av gjeld for borettslagene gjennom å endre fordelingsnøkkelen mellom drifts- og kapitalkostnader i husleien.

       Er en slik endring nær forestående? »

Statsråd Jens Stoltenberg : OBOS og NBBL har gjennom lengre tid arbeidet med spørsmålet om en ny fordelingsnøkkel for inntekts- og fradragsposter og formue for andelshavere i boligselskaper. Siktemålet har vært å få en riktigere skattemessig fordeling mellom andelshavere i ulike situasjoner, bl.a hvor enkelte andelshavere foretar individuell nedbetaling av sin andel av fellesgjelden. Den gjeldende fordelingsnøkkelen - som er påløpt husleie - gir ikke tilfredsstillende resultater i alle situasjoner.

       NBBL nedsatte i mai 1992 en arbeidsgruppe for å vurdere hvordan en bedre fordeling mellom andelshaverne kunne gjennomføres. Det har vært en viss kontakt mellom departement og OBOS og NBBL i forbindelse med dette arbeidet. Arbeidsgruppen avgav sin innstilling 12. desember 1996. Departementet vurderer nå de foreslåtte løsningene nærmere. Forslag til lovendring i forbindelse med ny fordelingsnøkkel vil ikke bli fremmet før det er klart at en omlegging kan sikre en rimelig fordeling mellom andelshaverne i ulike situasjoner og samtidig være praktikabel for ligningsmyndighetene. Det er fortsatt enkelte spørsmål som må vurderes nærmere. Departementet arbeider nå med disse.

       Jeg skjønner jo at det er travelt i Finansdepartementet om dagen. Jeg oppfattet imidlertid at finansministeren var positiv til dette som sak. Det dreier seg jo om å likestille borettslagsleiligheter med selveierleiligheter i den grad beboerne er interessert i det, og i så måte er det jo en veldig viktig boligpolitisk sak. Det det dreier seg om, er å få til skatteendringer slik at den enkelte borettslagsandelshaver kan velge sin egen gjeld og nedbetale den i eget tempo. Så statsrådens svar inneholdt for så vidt ikke noe nytt, annet enn at en jobber med saken. Grunnen til at jeg tok opp spørsmålet her, er at jeg ønsker at saken skal komme fram til behandling, og jeg spør statsråden om han vil be om litt fortgang med saksbehandlingen i departementet.

Statsråd Jens Stoltenberg : Jeg skjønner godt at man er utålmodig etter å finne en løsning på denne saken, og jeg vet at veldig mange som bor i borettslag, er opptatt av det. Det er riktig at NBBL nedsatte en arbeidsgruppe i mai 1992, og det begynner å bli en del år siden. Men rapporten fra NBBL ble ikke ferdig før rett før jul i fjor, altså 12. desember 1996, og da ble den overlevert departementet, så etter at OBOS' og NBBLs felles arbeidsgruppe avsluttet sitt arbeid, har ikke saken ligget spesielt lenge i departementet. Jeg skal forsikre meg om at saken prioriteres, slik at vi så raskt som mulig finner en løsning. Men den løsningen må være forsvarlig, både ligningsmessig og ikke minst overfor dem som bor i borettslag, slik at vi faktisk får en forbedring og ikke en forverring.

Spørsmål 15

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Personer med behov for økonomisk bistand er ved sosialkontoret blitt anbefalt å søke separasjon på et rent økonomisk grunnlag og mot personenes eget ønske.

       Hvordan vurderer sosialministeren en slik praksis? »

Statsråd Hill-Marta Solberg : Hvis det er slik at enkelte sosialkontorer gir stønadsmottakere råd om å ta ut separasjon for på den måten å få en høyere stønad til livsopphold, tar jeg selvsagt avstand fra det.

       Sosialtjenesteloven skal utgjøre et sikkerhetsnett for alle som ikke kan sørge for sitt livsopphold på annen måte. Hvis søkeren er gift, vil han eller hun i kraft av den gjensidige underholdsplikten ha rett til å bli forsørget av ektefellen. Denne muligheten må utnyttes før en kan få økonomisk stønad. Samboere har ikke tilsvarende forpliktelser overfor hverandre. Det kan derfor bare tas hensyn til faktisk forsørgelse. Sosialtjenesteloven sikrer at alle får dekket sine nødvendige utgifter til livsopphold. Det offentliges andel av dette kan imidlertid variere.

       Jeg vil understreke at sosialtjenesteloven ikke diskriminerer ektefeller. Når det i praksis kan bli forskjeller i utbetalingene, skyldes dette reglene i ekteskapsloven. Sosialtjenesten har ansvar for å forklare hvordan stønad etter loven skal utmåles, og skal naturligvis ikke gi folk råd om å ta ut separasjon.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er svært glad for at hun klart tar avstand fra dette.

       Det er ingen tvil om at denne praksisen fremkommer. Jeg har brei dokumentasjon for at den faktisk fremkommer ved flere sosialkontor. Jeg vil sitere fra et brev fra familievernkontoret i Nordland til fylkesmannen:

       « Vi har den senere tid ved flere anledninger møtt klienter som har oppsøkt sosialkontor med ønske om sosial stønad, og der er blitt bedt om å søke separasjon - mot eget ønske. Dette har vært klienter som over tid har levd med store psykiske påkjenninger, og som på det tidspunkt ikke har sett annen løsning enn å få avstand fra sin hjemmesituasjon i en periode. Dette som et ledd i å forsøke å bevare ekteskapet. De har ikke hatt økonomi til to husholdninger. Sosialkontorene har avslått søknad om økonomisk hjelp, og bedt dem om å benytte eksisterende trygdeordninger for separerte. »

       Men enda verre er det som står lenger ut i brevet:

       « Vi er også kjent med at sosialkontor anbefaler separasjon ut fra et rent økonomisk grunnlag. »

       Jeg vil spørre statsråden om hun nå vil se på den måten lovverket tolkes på i slike saker, og sørge for at sosialkontorene får vilkår til å møte sine klienter på en verdig måte.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Ut fra en eventuell dokumentasjon på at sosialkontor faktisk gir denne type råd til folk som søker sosialstønad, ville jeg synes det var naturlig at man gjennom fylkesmannen utøver det tilsynet som skal utøves, med at sosialtjenesteloven blir håndtert i tråd med det som er lovens intensjon. Og lovens intensjon er altså ikke at de som søker sosialkontoret, skal få den typen rådgivning.

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til sosialministeren:

       « Sjølstendig næringsdrivende som blir sykemeldt, får i enkelte kommuner tilsendt et skjema fra trygdekontoret med detaljerte spørsmål om arbeidsevne og hvem som utfører arbeidet under sykeperioden. Dette oppleves av mange som en mistenkeliggjøring og overprøving av legens helsevurdering.

       Hva mener statsråden om denne praksis? »

Statsråd Hill-Marta Solberg : Det er trygdekontoret som etter loven skal fatte vedtak om rett til sykepenger. Sykemelding fra lege er bare en anbefaling overfor trygdekontoret. For at trygdekontoret skal kunne fatte et riktig vedtak, plikter det å innhente alle opplysninger som kan påvirke utfallet av saken. På den annen side plikter også den som søker eller mottar trygdeytelser, å gi de opplysninger og meldinger som kreves av trygdens organer, og som anses nødvendig for å avgjøre om lovens vilkår er oppfylt. Dette følger av folketrygdloven.

       Å avgjøre sykepengesaker og fastsette uføregrad og for så vidt også sykepengegrunnlaget for selvstendig næringsdrivende kan være vanskelig. Det vil ofte være nødvendig å innhente tilleggsopplysninger. Mange selvstendig næringsdrivende er, selv om de har sykemelding fra lege, i stand til å utføre noe arbeid og opprettholde sin pensjonsgivende inntekt i større eller mindre grad. Det vil ofte være det administrative arbeidet som knytter seg til næringsvirksomheten, som fremdeles kan utføres, men det kan også være deler av det praktiske arbeidet. Dette varierer selvsagt med sykemeldingsgrunn.

       For at den sykemeldte skal kunne få rett ytelse, er det nødvendig for trygdekontoret å få et bilde av hvor mye av den pensjonsgivende inntekten som opprettholdes under sykdommen og hvilke aktiviteter den sykemeldte fremdeles er i stand til å utføre. Et moment i denne vurderingen kan være om den sykemeldte har innleid hjelp i sykemeldingsperioden. Dette tilsier i tilfelle stor grad av arbeidsuførhet. Foruten den sykemeldtes egen redegjørelse vil opplysninger fra vedkommendes regnskapsfører og likningskontor være av betydning.

       Rutinene kan variere fra trygdekontor til trygdekontor. Hensikten er å sikre rett tildeling og utmåling av ytelser, ikke å mistenkeliggjøre den enkelte.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg er rystet. En sånn praksis kan vi ikke gå inn for. Det fører til større forskjeller, og det blir ulik praksis i de forskjellige kommunene. Jeg vil spørre: Er dette en riktig prioritering av tidsbruken på de hardt pressede trygdekontorene?

       Statsråden sa at dette ikke var mistenkeliggjøring. I et stort oppslag i Helgeland Arbeiderblad står det at bøndene føler seg svært truffet og svært mistenkeliggjort. Jeg vil spørre: Hva har opplysninger om gårdens areal, antall årsverk, antall dekar fulldyrket mark og antall dekar produktiv skog egentlig med sykdom og sykemelding å gjøre?

       Spørsmålene en må svare på, er: Hvilke av dine vanlige arbeidsoppgaver kan du nå utføre? Hvilke av dine vanlige arbeidsoppgaver kan du ikke utføre? Omtrent hvor stor del i prosent utgjør den delen du fortsatt kan utføre av dine vanlige gjøremål? En må sannelig være frisk for å sette seg til å regne ut dette! Hvilken betydning har det for retten til å få sykepenger hvem som utfører arbeidet en ikke klarer?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg skjønner at det som ryster representanten Kvalbukt, faktisk er det regelverket som gjelder i trygdeetaten, og som ligger til grunn for at enkelte trygdekontor faktisk også bruker skjemaer for å innhente de opplysninger som trengs.

       Vi må faktisk forholde oss til den kjensgjerning at sykelønn skal være en erstatning for tapt inntekt. For å være sikker på at man utbetaler riktig sykelønn, er det helt nødvendig at trygdekontoret også har opplysninger om hvorvidt inntekten er tapt eller ikke. Det er det som er selve formålet med å stille spørsmålene. Og den som er sykemeldt, har også en plikt til å gi slike opplysninger.

       Som jeg sa, er det ulik praksis. Det er ikke alle trygdekontor som bruker skjemaer. Noen tar direkte kontakt med den sykemeldte. Dersom det skulle være slik at noen anvender rutiner som ikke er i tråd med regelverket og bestemmelsene, må vi selvfølgelig kontrollere det, og det er nødvendig. Det vil i så fall være Rikstrygdeverket som skal gjøre det. Men jeg kan ikke se at det som prinsipp er noe galt i at man innhenter opplysninger som er nødvendig for å gi riktig ytelse.

Spørsmål 17

       Øystein Djupedal (SV) : Jeg vil gjerne stille kirke-, utdannings- og forskningsministeren følgende spørsmål:

       « Unikom ved Universitetet i Tromsø har utarbeidet et prosjekt de kaller « den nye skolevegen - på veg mot framtidas skole ». Prosjektet har som målsetting å kunne opprettholde mindre skoler i distriktene, blant annet ved en mer aktiv bruk av informasjonsteknologi. Prosjektet er tenkt prøvd ut ved noen mindre skoler i Troms.

       Hvordan stiller statsråden seg til prosjektet, og vil departementet bidra økonomisk for at prosjektet kan realiseres? »

Statsråd Reidar Sandal : Unikom ved Universitetet i Tromsø har utarbeidd prosjektskissa « Den nye skoleveien - på vei mot framtidas skole ». Prosjektet vil gå over fem år. Bakgrunnen for prosjektet er lokale diskusjonar om nedlegging av små skular. Målet for prosjektet er å få prøvd ut nye pedagogiske og organisatoriske modellar for undervisning og læring der moderne teknologi får ein sentral plass.

       Prosjektet er heller omfattande. Det har ei kostnadsramme på nærare 6 mill. kr over fem år og femner om skulepolitiske spørsmål som sentralisering/desentralisering, skulen sin kontakt med lokalsamfunnet og fjernundervisning.

       Prosjektskissa inneheld interessante problemstillingar som harmonerer godt med sentrale sider ved Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet sin IT-plan. Skissa gir likevel ikkje godt nok grunnlag for å ta stilling til eit så omfattande prosjekt. Eg har derfor gjennom Statens utdanningskontor i Tromsø oppmoda Unikom om å sende inn ein fornya søknad som er meir konkret og presis. Departementet vil sende Unikom eit brev om dette.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg takker statsråden for svaret, som var svært positivt.

       Jeg regner med at når statsråden har tatt seg bryderiet med å sette seg så grundig inn i prosjektet som han åpenbart har gjort, og også har bedt om at det skal foreligge en fornyet søknad, kan det bety at statsråden også i neste runde vil være positiv til det.

       Jeg tror at det i dette prosjektet som Unikom har beskrevet, ligger en modell for hvordan en kan motvirke sentralisering og hvordan en i større grad kan ta vare på grendeskoler som i dag blir lagt ned. Jeg tror også det her ligger muligheter til nye pedagogiske verktøy - hvordan organisere læring, motvirke skoletretthet og ta vare på bygdesamfunn? Jeg har kort sagt tro på prosjektet, og jeg er glad for at statsråden åpner for at en fornyet søknad vil bli sett på med blide øyne i departementet.

Statsråd Reidar Sandal : Eg konstaterer at representanten Djupedal prøver å utøve den endelege saksbehandlinga frå Stortingets talarstol. Det vil eg reservere meg mot. Eg har i hovudsvaret mitt gitt uttrykk for dei synspunkta eg har så langt. Eg skal ta endeleg stilling til søknaden når den har det omfanget og er konkretisert på den måten som er nødvendig for at ein kan ta stilling. Men dei hovudsynspunkta som eg har gitt uttrykk for, held eg fast ved.

       Arne Haukvik (Uav) : Eg tillet meg å stille følgjande spørsmål til statsråd Sandal:

       « Halvparten av rektorane ved høgskulane i landet forlèt posten sin. Fire av sju avdelingsleiarar ved Høgskolen i Oslo vil ikkje ta attval.

       Ser statsråden dette som eit problem, og kva har han tenkt å gjera med det? »

Statsråd Reidar Sandal : Rektorane ved universitet og høgskular blir valde for tre år om gongen, og dei kan berre veljast for to periodar. Når det i spørsmålet heiter at rektorar forlèt posten sin, reknar eg med at det vil seie at dei ikkje stiller til val ved utløpet av valperioden, slik ein del har valt å gjere.

       Eg veit at mange av rektorane har opplevd rektorvervet som krevjande, og at dei har gjort ein heilhjarta innsats for å realisere høgskulereforma. Nokre av dei har òg hatt den same posisjonen før ved ein av dei tidlegare høgskulane. Som alle i ansvarsfulle verv må dei ta avgjerder som kan vere tunge, og arbeidet gjer det vanskeleg å halde seg informert innanfor fagfeltet sitt. Fleire ønskjer å gå tilbake til fagleg arbeid. Like fullt er det mange som har stilt til val på ny, og som går på ein ny rektorperiode.

       Valsystemet har skifte som prinsipp. Det gir dei som vel, høve til å avgjere kven som skal få verv, og det gir kandidatar høve til å stille opp eller å la vere. Eg kan ikkje som statsråd seie at det er eit problem kva veljarar og enkeltpersonar ønskjer. Det er mi erfaring at vala skaffar fram nye og eigna kandidatar til rektorvervet og andre valde verv ved universitet og høgskular. Eg er ikkje kjend med at det ikkje har lykkast å fylle verva.

       Dersom alle rektorane hadde gått på ein ny periode, ville vi fått skifte ved alle høgskulane neste gong. Då ville det ikkje vore nokon kontinuitet blant rektorane i Det norske høgskulerådet. Det kunne vore til ulempe for arbeidet der og i den uformelle samrådinga som skjer høgskulane imellom.

       Som representanten forstår, korkje kan eller vil eg gjere noko for å styre valprosessen ved høgskulane.

       Dette tyder likevel ikkje at vi skal sjå bort frå at rektorrolla kan vere vanskeleg. Vi må skaffe oss kunnskap om korleis den blir opplevd, og korleis arbeidsdelinga mellom vald og tilsett leiing verkar. Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet har som kjent sett i verk ei evaluering av høgskulereforma. Her har vi bedt om at styring og leiing skal vere eit viktig tema. Eg vil sjølvsagt studere materialet når evalueringa er ferdig.

Arne Haukvik (Uav) : Eg takkar for svaret, som for så vidt var greit nok. Eg er heilt samd med statsråden i at han sjølvsagt ikkje skal styre demokratiske val, men han kjenner òg til at det i mange tilfelle har vore lite spennande å vere rektor. Lønsmessig er det vel ikkje så mykje å trakte etter, og arbeidsmessig er det veldig krevjande.

       Men eg forstår at statsråden no ventar på ei nærmare orientering, og at han vil skaffe seg meir kunnskap for å sjå på kva han kan gjere med dette. Han ser det ikkje som noko problem. Eg er ikkje ekspert, så eg veit heller ikkje om det er noko problem, men eg kom over eit intervju med rektor Steinar Stjernø her om dagen som eg tolka som at han såg det som eit problem at det var for få som var villige til å ta attval til viktige postar. Men det er klart at ei fornying må me alltid ha og derfor stadig nye folk, så ei utskifting er jo naturleg.

       Gudmund Restad (Sp) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « Snurperne « Midøy Viking », « Mai Karoline » og « Miland jr. », som angivelig hadde ulovlig eierstruktur og derfor 20. mars 1997 ble beordret til fiskestans, er ifølge media solgt av Midøy Havfiske AS v/DNHS Fishing Company i Bærum til partsrederiet Harvest i Austevoll for mye over båtenes verdi. Overprisen må antas å være betaling for konsesjonene overdratt sammen med båtene.

       Mener statsråden at en slik overdragelse av båter med konsesjoner er i samsvar med deltakerloven og viktige prinsipper for norsk fiskeripolitikk? »

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Fiskeridirektoratet er delegert fullmakt til å gi ervervstillatelse og konsesjon i medhold av lov om regulering av deltakelsen i fisket. Det er således Fiskeridirektoratet som på dette grunnlag har truffet de vedtak og beslutninger som foreligger i den sak som representanten Restad viser til i sitt spørsmål.

       Fiskerimyndighetene vurderer saken kun i forhold til fiskerilovgivningen og ikke i forhold til de privatrettslige sidene ved saken, slik som eiendomsretten til fartøyene som sådan. Ervervstillatelse i deltakerlovens forstand er retten til å erverve eiendomsretten til et fartøy som fiskefartøy og å få det registrert i merkeregisteret for å nytte det til ervervsmessig fiske.

       Utgangspunktet i saken var at Midøy Havfiske AS som rederiselskap var eier av fartøyene med en eiersammensetning som var godkjent av fiskerimyndighetene. Ved en avtale eierne imellom ble eiersammensetningen i selskapet etter Fiskeridirektoratets vurdering reelt sett endret på en slik måte at selskapet ikke lenger oppfylte deltakerlovens vilkår for erverv og konsesjon. Selskapet kunne således ikke drive ervervsmessig fiske med fartøyene.

       Fiskeridirektoratet gav på denne bakgrunn melding til Midøy Havfiske AS om at all fiskeriaktivitet med fartøyene måtte opphøre inntil forholdet var brakt i samsvar med lovens forutsetninger. Dette kunne i prinsippet skje enten ved at eiersammensetningen i Midøy Havfiske AS ble endret i samsvar med tidligere vedtak eller at fartøyene ble tillatt solgt til andre som oppfyller vilkårene for å få ringnotkonsesjon. Fiskeridirektoratet har akseptert at det lovstridige forholdet ble brakt til opphør ved at fartøyene ble solgt.

       Fiskeridirektoratet har anmeldt Midøy Havfiske AS for den ulovlige driften med fartøyene og har overfor politiet også fremsatt begjæring om inndragning i henhold til straffelovens regler.

       Fiskeridirektoratet har mottatt to søknader - begge fra Vestlandet - om ervervstillatelse og konsesjon for fartøyene. Begge søkergrupperingene tilfredsstiller vilkårene for ervervstillatelse og konsesjon, og begge har fått melding om at de kan påregne ervervstillatelse. Midøy Havfiske AS har overdratt fartøyene til en av søkerne.

       Det er en helt ordinær situasjon at flere søker om ervervstillatelse for samme fartøy. I noen tilfeller velger fiskerimyndighetene, f.eks ut fra regionalpolitiske målsettinger, å prioritere mellom flere søkere som oppfyller vilkårene i deltakerloven. Det har ikke vært normalt å legge regionalpolitiske vurderinger til grunn for å regulere eieroverdragelser for konsesjonspliktige ringnotfartøy mellom Møre og Romsdal og Hordaland.

       Prisfastsettelsen ved salg av fiskefartøy skjer ut fra kjøpers og selgers vurdering, bl.a av hvilke muligheter for fremtidig fortjeneste selve driften av fartøyet forventes å kunne gi. Det er bl.a fartøyets antatte deltakelsesmuligheter og kvotestørrelse i tiden fremover som vil bidra til å gjenspeile fartøyets verdi.

       Det er grunn til å understreke at fartøy formelt sett ikke selges med konsesjon. En konsesjon er en tillatelse som er gitt til en bestemt person eller selskap for et bestemt fartøy. Den tidligere eiers tillatelse faller bort når vedkommende taper eiendomsretten til fartøyet, f.eks ved salg. Det er således ikke den samme konsesjonen som overføres når ny eier gis konsesjon for fartøyet. Det er en ny konsesjon som tildeles.

       Dette innebærer at Midøy Havfiske AS ikke har solgt fartøyene med konsesjon til ny eier, slik det er antydet i spørsmålet fra representanten Restad. Det selskapet som fartøyene er solgt til, har fått ervervstillatelse og tilsagn om konsesjon i medhold av deltakerloven og gjeldende praksis. Dette er således etter min oppfatning både i samsvar med deltakerloven og i tråd med prinsippene i norsk fiskeripolitikk.

       Jeg ser imidlertid meget alvorlig på at det i realiteten skjedde en ulovlig endring av eiersammensetningen i selskapet Midøy Havfiske AS og således en ulovlig drift med fartøyene. Jeg vil nå gå igjennom regelverk og reaksjonsformer for å søke å hindre denne type saker.

Gudmund Restad (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret. I en så prinsipielt viktig sak som den vi nå snakker om, er det av avgjørende betydning ikke å fortape seg i formaliteter, men å holde fast på prinsippene og ikke minst intensjonene i deltakerloven. At det formelt sett er Fiskeridirektoratet som tildeler konsesjon, har liten betydning så lenge dette skjer mer eller mindre automatisk og så lenge kjøperen fyller vilkårene i deltakerloven. Dette medfører at båter kan selges som om konsesjon fulgte med. I dagens situasjon er konsesjonene ofte mye mer verd enn selve båten. I den aktuelle saken var båtenes verdi antakelig bare knapt 20 % av salgssummen.

       At en aktiv fisker selger sin båt, og i realiteten med konsesjon, er så sin sak - han selger i alle fall noe han selv har. Men når eieren selv ikke fyller vilkårene for konsesjon, er det meningsløst om han likevel kan selge den og innkassere store summer i gevinst. Her må det etter min vurdering ryddes opp. Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden blir derfor: Vil han ta initiativ til en slik opprydding?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg vil gjerne gjenta hva jeg sa i mitt hovedsvar, at jeg ser meget alvorlig på at det i realiteten har skjedd en ulovlig endring av eiersammensetningen i selskapet og således en ulovlig drift. Jeg vil nå gå gjennom regelverk og reaksjonsformer for å søke å hindre denne typen saker. Så på representanten Restads spørsmål om jeg vil ta initiativ til en slik gjennomgang, er svaret et klart ja.

       Arne Haukvik (Uav) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål:

       « Havnedirektøren i Oslo slår til lyd for ei samordning av havnetrafikken i Oslofjorden, og er positiv til å flytte delar av trafikken ut av Oslo havn.

       Er det ikkje snart på tide at statsråden også tar eit initiativ? »

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Det har lenge vært klart at kapasiteten ved Oslo havn er et problem. Godsmengdene over Oslo havn øker stadig, og det er ikke realistisk å forvente at framtidens trafikkøkning skal kunne håndteres innenfor det som i dag utgjør Oslo havns område. Det må finnes ytterligere kapasitet andre steder. Ved vurderingen av dette må det legges vekt på at landarealene skal være hensiktsmessige og tilstrekkelige, og at sjøarealene byr på gode innseilingsforhold. Spørsmålet har også vesentlige økonomiske og miljømessige sider. Det må dessuten legges avgjørende vekt på at de løsninger man vurderer, er tilfredsstillende ut fra brukernes behov. Jeg er kjent med at både Oslo havnevesen og Oslo kommune i lengre tid har arbeidet med disse spørsmålene.

       Fiskeridepartementet tok tidlig et initiativ til en dialog med havnene rundt Oslofjorden med sikte på et samarbeid som kunne bidra til å løse disse problemene. Departementet har dessuten god kontakt med både Oslo kommune og Oslo havn med sikte på en løsning av Oslo havns kapasitetsproblemer, og jeg vil komme tilbake til denne saken i den meldingen om havnepolitikken som om kort tid skal legges fram for Stortinget.

Arne Haukvik (Uav) : Eg takkar for svaret. Det er hyggeleg at statsråden vil jobbe med dette, for det er viktige saker.

       « Oslo må alvorlig vurdere en annen plassering av havnen », seier Pamela Le Carrec, som er leiar av Organisasjonen for europeiske havner. Ho er invitert til å vere med på hamnemøtet i Oslo, og ho seier at Oslo må finne ein meir effektiv måte å utnytte eksisterande areal på, men at det einaste som vil monne, er å skaffe nye areal utanfor Oslo. 45 % av Noregs totale transport går sjøvegen, mens 90 % av utanrikshandelen blir frakta på kjøl.

       Det er før ymta om at trafikken burde kunne flyttast til Sjøflyhamna på Fornebu. Derfrå er det kort veg til jernbanenettet, som lett kan forlengjast ut dit. Det same gjeld riksvegnettet. Er det ikkje på tide at me samordnar det? Samtidig er det ti hamner i oslofjordområdet som burde samordnast betre.

       For meg og andre er det nokså underordna kven som eig hamnene. Det viktigaste er, som statsråden seier, at vi òg tar omsyn til miljøet. Men det gjer vi ikkje om vi beheld trafikken i Oslo.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Etter min vurdering er det sterke grunner til å se Oslos havnebehov i sammenheng med havnesituasjonen i Indre Oslofjord. Jeg vil som sagt komme tilbake til disse spørsmålene i stortingsmeldingen om havnepolitikken, men viser til at Fiskeridepartementet har bidratt til å stille spørsmålet om samarbeid mellom havnene i Indre Oslofjord på dagsordenen.

Spørsmål 21

       Fra representanten Magnhild Meltveit Kleppa til kulturministeren:

       « Når vil statsråden leggja fram for Stortinget ei evaluering av stadnamnlova? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 22

       Svein Ludvigsen (H) : Jeg gjør oppmerksom på at det ved en skrivefeil - eller inkurie, som det vel heter - står « 40 måneder » i spørsmålet. Men det er vitterlig bare 30 måneder fra 31. oktober 1993 og til i dag. Spørsmålet skal være som følger:

       « Stortinget vedtok 31. oktober 1994 å be Regjeringen fremme forslag om innføring av tidsfrister for forvaltningens saksbehandling. Det er nå gått 30 måneder uten svar, hvilket ikke akkurat har gjort det mindre aktuelt og påkrevet å sette tidsfrister.

       Kan planleggings- og samordningsministeren forklare hvorfor dette tar så lang tid, og kan han nå sette en frist for når saken kommer til Stortinget? »

Statsråd Bendik Rugaas : Jeg er enig med representanten Ludvigsen i at denne saken har tatt lang tid. Dette skyldes et temmelig omfattende utredningsarbeid som ennå ikke er avsluttet.

       Jeg forstår også at det kan være fristende - intet ordspill tilsiktet - å knytte kommentarer om saksbehandlingsfrister i forvaltningen til behandlingen av nettopp denne saken. Vi skal imidlertid her være klar over at det dreier seg om to vidt forskjellige forhold. Tidsfrister for forvaltningens saksbehandling dreier seg om enkeltvedtak vedrørende henvendelser fra brukere og hvor det er viktig med kort - eller i hvert fall forutsigbar - saksbehandlingstid. Dette er tilfellet ikke bare når næringsinteresser står på spill, men også for enkeltmennesker, slik justiskomiteen påpekte i sin innstilling av 13. oktober 1994 til et forslag datert 24. november 1993 fra bl.a representanten Ludvigsen. Regjeringens arbeid med saken dreier seg derimot om utredning og lovforberedelse, og i slike saker er det vanskeligere å sette tidsfrister av den typen man nå utreder.

       Som et ledd i arbeidet med saken foretok det daværende Administrasjonsdepartementet i 1994-95 en temmelig omfattende kartlegging av saksbehandlingstiden i statsforvaltningen. Kartleggingen viste naturlig nok store variasjoner i saksbehandlingstiden. Årsakene til lang saksbehandlingstid var flere og sammensatte. Det kan ta tid å få inn nødvendige uttalelser fra andre instanser, saken kan være mangelfullt opplyst fra publikums side, forvaltningsorganet kan være underbemannet, sykdom og andre fravær kan skape problemer, likeledes mangelfull kompetanse, utilstrekkelig teknisk utstyr osv.

       Når det gjelder forhold som forvaltningen har mulighet til selv å gjøre noe med, viste både høringsrunden i 1992 for Næringslovutvalgets forslag og Administrasjonsdepartementets kartleggingsundersøkelse i 1994-95 at mange etater mener at andre tiltak vil være mer hensiktsmessige enn tidsfrister gitt ved lov eller forskrift. Planleggingsdepartementet arbeider derfor med forslag til slike tiltak parallelt med et forslag til lovgivning og forskrifter. Det er imidlertid viktig å understreke at mange statsorganer har påpekt at det er vanskelig å innføre tidsfrister i forvaltningen uten at den samtidig tilføres de ressurser som trengs for å oppfylle dem.

       Det daværende Administrasjonsdepartementet nedsatte i november 1996 en arbeidsgruppe som skal komme med forslag til nødvendig lovgivning og konkrete saksbehandlingsfrister for ulike sakstyper eller saksområder. Man kan hevde at det tok noen tid å få nedsatt denne gruppen, men her må vi ha i tankene at saken er kompleks, og at den berører hele forvaltningen. Arbeidsgruppen skal levere sin utredning til Planleggingsdepartementet innen 30. juni 1997. Forslaget vil deretter bli vurdert på vanlig måte og forelagt de aktuelle instanser før det utarbeides forslag til den lovgivning som er nødvendig for at konkrete saksbehandlingsfrister skal kunne fastsettes ved forskrift samt forslag til slike frister. Jeg kan love å gjøre mitt beste for at Stortinget skal få lovforslaget så snart som mulig, men noen frist kan jeg vanskelig sette her.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg takker for svaret, men egentlig syns jeg ikke det var særlig mye å takke for, for dette går for tregt. Da Stortinget for 30 måneder siden bad om dette, var det ingen ny sak. Regjeringens eget næringslovutvalg har siden 1991 utredet saken og anbefalt at man skulle innføre slike tidsfrister. Når statsråden nå sier at saken er kompleks - det er vanskelig, sier man i etatene - er jo ikke det noe nytt. Det er det som har vært anført mot dette hele tiden, og det er derfor justiskomiteen og et samlet storting så entydig og klart sluttet seg til Høyres forslag om å innføre frister for forvaltningen. Når statsråden sier at han skal gjøre så godt han kan, tviler jeg egentlig ikke på det. Men det holder ikke når man nå regner med å få utredningen innen 30. juni i år og deretter skal ha høring. Jeg frykter for at vi er langt inne i neste år før vi får saken til Stortinget, og det betyr at man i embetsverket ikke har pusten i nakken, slik man burde ha i det nye huset til statsråden.

Spørsmål 23

       Eva R Finstad (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « I budsjettinnstillingen for 1997 fra energi- og miljøkomiteen forutsetter flertallet i komiteen at gjennomføringen av bioenergianlegget på Gardermoen blir sikret. Gardermoen Fjernvarme har imidlertid bare fått innvilget 1,5 mill. kroner av de omsøkte 3 mill. kroner.

       Vil olje- og energiministeren ta søknaden opp til ny vurdering slik at dette anlegget, som kan betraktes som et flaggskip for bioenergi, kan bli gjennomført? »

Statsråd Ranveig Frøiland : Norges vassdrags- og energiverk har handsama søknader om midlar til bioenergianlegget på Gardermoen to gonger. I 1996 fekk dette anlegget eit tilskott på 2,5 mill. kr. I februar i år søkte dei NVE om meir pengar. Samstundes viste dei til at Stortinget sin energi- og miljøkomite hadde ein føresetnad om at bioenergianlegget på Gardermoen skulle ha forrang framfor andre bioenergiprosjekt.

       NVE fann at dei kunne gje 1,5 mill. kr i tillegg til dei 2,5 millionane som alt var gjevne. Samla har bioenergianlegget på Gardermoen motteke 4 mill. kr frå staten.

       Selskapet som er ansvarleg for bioenergianlegget på Gardermoen, har anka avgjerda. NVE vil om kort tid sende anken over til departementet saman med sine kommentarar. Deretter vil departementet ta ei avgjerd i saka. Eg kan difor ikkje uttala meg meir om saka slik den står i dag, men eg skal lova at eg skal ta ei avgjerd så raskt som mogleg.

Eva R Finstad (H) : Jeg takker olje- og energiministeren for svaret. Jeg antar at hun er interessert i at dette anlegget skal fungere så godt som mulig og at vi skal ha et godt grunnlag for å starte. Anlegget er beregnet å koste 55 mill. kr, og det betyr at anlegget ennå ikke er finansiert, selv om spaden er stukket i jorda. Disse 1,5 mill. kr ekstra som de hadde håpet å få, betyr en del for dette anlegget.

       I og med at olje- og energiministeren selv var med i komiteen da vi forutsatte at gjennomføringen av bioenergianlegget på Gardermoen ble sikret i forbindelse med tilskuddsordningen, har jeg godt håp om et positivt svar. Etter hva jeg husker, er det vel 94 mill. kr som står på denne budsjettposten, så det burde kunne la seg gjøre å få til at anlegget kan fungere og få en god start.

Statsråd Ranveig Frøiland : Eg kan forsikra representanten Finstad om at eg er interessert i både dette anlegget og andre anlegg for å få bioenergi meir i bruk i Noreg, og vi har planar når det gjeld bruken av dei pengane som vi har fått frå Stortinget. Men eg reknar med at Eva R Finstad frå Høgre og eg sjølv er einige om at pengane våre må brukast fornuftig slik at vi får mest mogleg miljø ut av dei - det er der utfordringa ligg. Som sagt kjem ankesaka til departementet, så eg håpar på forståing for at eg ikkje seier noko konkret om dette no.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 på dagsordenen ferdigbehandlet.