Sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Peter Angelsen til fiskeriministeren:
« Islandske trålere har siden 1992 drevet fiske i Smutthullet på bestander som er bygget opp av Norge og Russland i fellesskap. Fisket har vært innrettet mot norsk-arktisk torsk, og har ført til betydelig overbeskatning av bestanden. Ifølge tall fra kystvakten fisket islendingene i 1994 omkring 31 600 tonn, mens de i 1995 fisket 32 400 tonn. Fangstene for 1996 lå på omkring 20.000 tonn. Det uregulerte fisket vil fortsette i år. Samtidig melder NTB 28. februar i år at forskerne er bekymret for torskebestanden i Barentshavet. En løsning ville være å opprette et regime i henhold til FN-avtalen, som regjeringspartiet lovpriste under behandlingen i Stortinget. En annen løsning vil være at Norge og Russland utvider sine respektive økonomiske soner til 250 nautiske mil.
Hva gjør Regjeringen for å stanse dette ukontrollerte fisket? »

TALERE:

       Peter Angelsen (Sp) : Norge opprettet i 1977 200-milssonen rundt det norske fastlandet og fiskevernsonen ved Svalbard, mens fiskesonen rundt Jan Mayen ble opprettet tre år senere. Allerede i 1972 ble det fra nordnorske fiskerlag reist krav om en utvidelse av fiskerigrensen til 50 nautiske mil, hvorav noe av bakgrunnen sjølsagt var Islands utvidelse til 50 nautiske mil 1. september samme år. Imidlertid var den viktigste årsaken til dette en tiltakende bekymring for egen framtid blant norske fiskere, da utenlandske tråleres høsting av Barentshavet økte i et slikt omfang at det ble oppfattet som et rovfiske som ville gjøre ubotelig skade på fiskebestandene.

       I sin prinsipperklæring om fiskerigrensepolitikken som Regjeringen la fram i 1974, gikk det fram at Regjeringens langsiktige mål var å få internasjonal godkjennelse for opprettelse av en norsk økonomisk sone på 200 nautiske mil via trålfrie soner og fiskerigrense på 50 nautiske mil.

       Da Norge i 1977 etablerte 200 mils økonomisk sone rundt det norske fastlandet, mente man at konfliktene om fiskeressursene var historie, og at Norge på ensidig grunnlag og i samarbeid med daværende Sovjetunionen kunne forvalte sine fiskeressurser på en forsvarlig måte i de nordlige farvann. Det var den gang få eller ingen bekymringer for de åpne smutthullene som var skapt i havet av kyststatenes utvidelse til 200 nautiske mil, Smutthavet og Smutthullet.

       På begynnelsen av 1980-tallet var bestandsituasjonen for torsken så svak at de totale kvotene for norsk-arktisk torsk lå helt nede på mellom 280.000 og 400.000 tonn før vi i 1987 fikk en oppgang med en totalkvote på 520.000 tonn. Dette til sammenlikning med årets kvote på nær 900.000 tonn. Samtidig som dette skjedde var bestanden av norsk vårgytende sild på et moderat nivå, og loddebestanden var nærmest nedfisket og ble fredet i fire år fra og med reguleringsåret 1987. Torsken i Barentshavet på slutten av 1980-tallet var i til dels svært dårlig forfatning på grunn av tilstanden når det gjaldt lodda, og dermed dårlig tilgang på mat. Strengere reguleringer var derfor - fordi tiltak ble satt i verk for sent - nødvendig for å bygge opp bestanden igjen. Den videre historien kjenner vi. 18. april 1989 fikk vi den berømte fiskestoppen, og reguleringsåret 1990 innebar fartøykvoter også for den konvensjonelle delen av flåten. 18. april 1989 har brent seg inn i bevisstheten til folk langs hele kysten. Kvotene ble dramatisk redusert, og Norges andel av norsk-arktisk torsk var i årene 1990 og 1991 på under 100.000 tonn. Men også Russland og tredjeland som hadde kvoter i dette fisket, fikk sine kvoter skåret ned til beinet, og i 1990 hadde Russland en kvote på 33.000 tonn. Dette for å illustrere de problemene som et uregulert fiske kan medføre for bestanden.

       Dette var tøffe tider for befolkningen langs kysten, fremfor alt i Nord-Norge. Konsekvensene av mange års feilslått fiskeripolitikk slo inn i hele den nordlige landsdelen, men litt etter litt kom veksten i torskebestanden, kvotene ble økt og vi har fått en tilnærmet normal situasjon igjen. Men også andre kystnasjoner i Nord-Atlanteren hadde behandlet sine fiskeressurser på en lite klok måte, og en kombinasjon av små kvoter i egne økonomiske soner og nyheten om stadig bedre fiske på bestander forvaltet av Norge og Russland i samarbeid, førte til at øynene ble rettet mot de voksende ressursene i Barentshavet og Norskehavet, og fisket i Smutthullet ble etablert av en internasjonal trålerflåte utenom de fastsatte kvotene.

       For norske fiskere, som gjennom mange år hadde måttet bidra med store reduksjoner i eget fiske, var det forsmedelig å se at fartøyer fra Island og enkelte andre land på begynnelsen av 1990-tallet startet et uregulert fiske etter norsk-arktisk torsk i Smutthullet. Det var som om andre tok ut av banken det en sjøl hadde satt inn, uten å betale tilbake. Man håpet at dette var en engangsforeteelse, men det ble som kjent ikke det. Fisket har vært betydelig, og ifølge tall fra Kystvakten som er referert i interpellasjonsteksten, ble det i årene fra 1994 til 1996 tatt opp 83.000 tonn norsk- arktisk torsk i Smutthullet av fartøyer uten kvoterettigheter, hvorav islendingene var de dominerende. Dette er et regulært overfiske i forhold til kvotene som ble fastsatt av Den norsk-russiske fiskerikommisjonen. I år er forskerne bekymret for utviklingen i torskebestanden, og det bør man merke seg. Det har dessuten blitt signalisert både fra Island og andre at det uregulerte fisket vil fortsette, og allerede den 27. mars i år var den første tråleren i gang med fiske uten kvoterettigheter.

       Fra Senterpartiets side er vi svært bekymret for utviklingen. Får ikke Norge og Russland kontroll med det uregulerte fisket i Smutthullet, ja så må vi nordpå igjen betale prisen gjennom lavere uttak for å trygge bestanden. Den optimismen som veksten i torskebestanden har skapt i fiskerinæringen - en optimisme som Kyst-Norge så sårt trenger for å bygge opp næringen igjen etter de mange magre år - kan fort snu til ny pessimisme dersom bestandene i Barentshavet på ny blir skadelidende av overfiske. Dette kan få mange og alvorlige konsekvenser med bl.a sviktende rekruttering til næringen.

       Jeg har gått så inngående inn på forhistorien til den situasjonen vi nå er i, fordi vi lett glemmer problemene vi har vært gjennom, og konsekvensene av at vi ikke har handlet resolutt og i tide.

       Etter fire år med det jeg nærmest vil kalle for tjuvfiske på den norsk-russiske torskestammen, må nå Regjeringen få brakt dette til opphør. Slik det nå ser ut, er det kun to mulige veier å gå for å få til dette: enten å få til en reguleringsplan for Smutthullet i tråd med intensjonene i FN-avtalen om forvaltning av vandrende og migrerende bestander, eller i samarbeid med Russland å utvide de to lands økonomiske soner til 250 nautiske mil, slik at Smutthullet blir tettet igjen.

       Når det gjelder FN-avtalen, er det vel ikke til å stikke under stol at Senterpartiet over tid er blitt kritisk til avtalen, bl.a fordi den aktivt blir brukt av andre til å få innpass i fiskerier de vanskelig kan sies å ha noen rettigheter til. Jeg tror også vi kan slå fast at avtalen ikke er så glimrende som bl.a tidligere fiskeriminister Jan Henry T Olsen gav uttrykk for ved presentasjonen av den for Stortinget og i media. I et Dok.nr.8-forslag fra representantene Reidar Johansen og Rolf Ketil Bjørn som ble debattert i mars i fjor her i Stortinget, signaliserte Senterpartiet sin skeptiske holdning til avtalens innhold, men mente allikevel da at det ville være mest riktig å stille seg bak Regjeringens arbeid for å få til et forvaltningsregime på grunnlag av FN-avtalen.

       Ut fra Senterpartiets oppfatning av avtalen er det mulig å skape et forvaltningsregime for Smutthullet på grunnlag av FN-avtalen. Men et viktig spørsmål er hvor lang tid det vil ta å innføre et nytt forvaltningsregime med hjemmel i avtalen. Dessuten er viktige spørsmål knyttet til hvordan et slikt regime skal bygges opp og de konsekvenser det vil få for kyststatens suverenitet, ikke avklart. En løsning som innebærer at Norge må gi fra seg forvaltningsmyndighet innenfor vår økonomiske sone, er ikke akseptabel for Senterpartiet.

       Det er nå Senterpartiets klare oppfatning at det uregulerte fisket i Smutthullet må opphøre snarest. Hvis det er slik at Regjeringen ikke kan få dette til gjennom anvendelse av prinsippene i FN-avtalen, ja så må vi være villig til å diskutere andre løsninger. Senterpartiet har allerede signalisert dette her i Stortinget.

       På denne bakgrunn mener jeg det nå er nødvendig å vurdere mulighetene for en utvidelse av norsk økonomisk sone til 250 nautiske mil. Jeg vil derfor be fiskeriministeren om å ta opp dette spørsmålet med Russland for å drøfte mulighetene for et norsk-russisk fremstøt om en utvidelse av de to statenes økonomiske soner til 250 nautiske mil.

       Jeg har i tråd med dette fremmet et forslag, formet som et oversendelsesforslag, hvor man ber Regjeringen ta opp med Russland spørsmålet om en slik utvidelse. Grunnen til at vi har valgt oversending, er at dette er et såpass komplisert internasjonalt rettsspørsmål at vi ikke finner det riktig at Stortinget pålegger Regjeringen å gjøre det. Det er for så vidt også et følsomt utenrikspolitisk spørsmål. Men jeg håper fiskeriministeren stiller seg positivt til at Regjeringen ser nærmere på muligheten for at Norge og Russland kan gå sammen om et slikt arbeid.

       La meg til slutt også bare si at det kan høres greit ut å finne en løsning med Island, at Island får en kvote i Barentshavet. Men prinsipielt vil det være uriktig. Island har for det første ikke noe historisk fiske eller fiskerettigheter å hevde i Barentshavet. I tillegg vil ikke en kvoteløsning med Island løse problemet generelt. Vi kan bli stående overfor samme krav om kvoterettigheter fra samtlige traktatstater eller andre fiskerinasjoner som hevder å ha samme rettighet som Island til å kunne delta i torskefisket i Barentshavet.

       Det er slik iallfall vi i Senterpartiet ser situasjonen, og derfor mener vi man fra Regjeringens side bør være veldig aktiv når det gjelder å se på de løsningene som må finnes på dette problemet.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Mange års erfaringer fra forhandlinger med hr. Angelsens parti, Senterpartiet, har lært meg at man aldri skal lukke dører som man senere kan komme til å få behov for å benytte. Det er sikkert også et sunt prinsipp i forhold til internasjonale forhandlinger.

       Jeg føler likevel på dette tidspunkt grunn til å understreke at det i dag ikke er grunnlag for å hevde at vi står foran en ny krisesituasjon i Barentshavet. Det er også

       viktig for meg å understreke at den politiske ledelsen i Fiskeridepartementet og den samlede fiskeriforvaltning legger meget stor vekt på forskernes råd i forhold til forvaltningen av de ulike bestander - det gjelder selvfølgelig ikke minst i forhold til Barentshavet - og i forhold til de kvotefastsettelsene og kvoteforhandlingene som fant sted i fjor høst, ble det lagt særdeles stor vekt på disse råd.

       Som jeg sa i mitt innlegg, var det altså slik at det med grunnlag i de bestandsberegninger som de faglige organer la fram, hadde vært forsvarlig å legge til grunn en total kvote i Barentshavet på opp mot én million tonn. Vi valgte altså i fiskeriforhandlingene med Russland å inngå en avtale som innebar et totaluttak på 850.000 tonn. Det understreker at man også valgte å la noe av usikkerheten komme fisken til gode, selv om det fra næringsutøvernes side tidvis skulle være et ønske om et noe større uttak.

       La meg også understreke den brede enighet som er mellom representanten Angelsen og meg om at det er særdeles viktig at vi så snart som mulig kan bringe til opphør det uregulerte fisket i Smutthullet. Det har også vært Regjeringens intensjon gjennom det arbeid som har vært nedlagt. Det gjelder både de politiske og de diplomatiske kontaktene som har vært tatt i forhold til Island og i forhold til andre land som har utøvd fiske i området, men også de forsøk på å nå fram til forhandlingsløsninger som kunne bringe dette fisket til opphør.

       Når det gjelder de ulike alternativene som måtte foreligge, har jeg søkt å gi en så balansert fremstilling av dem som mulig i mitt innlegg. Samtidig som både Angelsen og jeg erkjenner at dette er et meget komplisert spørsmål, er utgangspunktet at vi løpende vurderer om det er slik at en løsning basert på FN-avtalen om fiske på det åpne hav vil være det mest egnede virkemiddel. La meg også understreke at når man inngikk FN-avtalen om fiske på det åpne hav, var det nettopp med sikte på å finne løsninger for havområder som lå utenfor 200 mils økonomisk sone. Derfor er det naturlig å se på det som et alternativ til en eventuell bilateral løsning mellom kyststatene og Island.

Astrid Marie Nistad (A) : Det spørsmålet som representanten Angelsen her tar opp om fiskebestanden i Barentshavet, er veldig viktig, og det er veldig viktig ikkje berre for fiskerinæringa i dei nordlege områda, men for landet totalt. Eg reagerer litt på at ein framstiller det som om vi går inn i ei ny krise i desse områda, med bakgrunn i dei viktige tiltaka som vi har sett i gang når det gjeld fiskebestanden i Barentshavet. Eg forventar at vi med bakgrunn i det vi allereie har gjort i fellesskap med Russland, vil kunne klare å finne måtar for å gå inn og sette avgrensingar når det gjeld dette fisket, slik at vi kan klare å ha ei berekraftig utvikling innan fiskeria i dette viktige området også i framtida. Norsk arktisk torsk er og vil verte ein viktig del av dette fisket, og det at det vert bevart på ein slik måte at vi kan halde oppe eit berekraftig uttak av denne bestanden, er viktig for landet og ikkje minst for denne delen av Nord-Noreg, som er avhengig av å ha ein fiskeressurs å kunne ta ut.

       Eg reagerte litt på at Angelsen i sitt siste innlegg bad statsråden om å vere litt friare i forhold til dette med forskarane sine tilrådingar, vere litt meir restriktiv i forhold til det som dei legg fram, for dei kunne kanskje ta litt feil. Eg vil gjerne påpeike at det er ikkje anna materiale vi har å bygge våre vedtak på enn akkurat det som forskarane til kvar tid måtte kunne gi oss av svar - og uløyste spørsmål òg sjølvsagt, men det er deira resultat som gir grunnlag for korleis dei politiske myndigheitene skal sette i gang tiltak. Dette har vi til kvar tid gjort oss bruk av, og eg vil seie at dei tiltaka som i si tid vart sette i gang akkurat i Barentshavet i fellesskap med Russland, møtte ikkje minst motstand i denne delen av landet, men dei har vist seg å vere heilt avgjerande for at vi har hatt det gode fisket som vi har hatt i Barentshavet, og som vi sannsynlegvis òg kan halde fram med å ha dersom vi er villige til å regulere det i forhold til forskarane sine resultat til kvar tid, og på den måten ha ei berekraftig utvikling i eit viktig fiske for landet totalt.

Tor Nymo (Sp) : I etterkant av forhandlingsløsningen om fisket på norsk vårgytende sild for 1997 mellom Norge, Russland, Færøyene, Island og EU uttalte underdirektør Dag Erling Stai i Fiskeridepartementet til Nordlys 18. mars i år at kvoteavtalen mellom de fem statene var basert på FN-avtalen om forvaltning av vandrende og migrerende bestander.

       Nå er det slik at totalkvoten som ble fastsatt for fisket på norsk vårgytende sild i 1997, er på 1,5 millioner tonn, altså 500.000 tonn over forskernes anbefalinger. Det er uforståelig at forskernes anbefalinger nærmest er blitt neglisjert i en forhandlingsløsning som bygger på FN-avtalen, all den tid tidligere fiskeriminister i Stortinget 21. mars i fjor bedyret at avtalen er « økologisk og ressursmessig forsvarlig », og at « tiltakene skal være basert på den beste vitenskapelige tilråding ». Synes fiskeriministeren at en kvotefastsettelse som ligger 50 % over forskernes anbefalinger, er « økologisk og ressursmessig forsvarlig »?

       Et annet spørsmål er hvordan Regjeringen kan forsvare at EU, som ikke har spor av norsk vårgytende sild i sine havområder, skal ha en kvote som er nær 10 % av totalkvoten. Det kan jo være at man her viser til FN-avtalen om sonetilhørighet som et kriterium for å tildele kvoter i et fiske. Men det blir jo problematisk all den tid kun 3-4 % av bestanden av norsk vårgytende sild har sonetilhørighet i Smutthavet, mens det nærmest ikke er en eneste sild som har sonetilhørighet i EU-havet. Samtidig er det en kjensgjerning at EU under forhandlingene om fastsettelsen av kvotene for norsk vårgytende sild deltok i et forhandlingsregime som fastsatte kvoter for sildas hele utbredelsesområde, også i norsk økonomisk sone. Det er også slik at EU kan fiske sin del av kvoten i norsk økonomisk sone. Det kan dermed se slik ut at EU har fått innpass i norsk økonomisk sone med hensyn til forvaltning av norsk vårgytende sild, slik jeg antydet i et innlegg her i Stortinget 21. mars i fjor. Hvordan vil Re-

       gjeringen forholde seg til EU om bestanden av norsk vårgytende sild gikk tilbake i en slik grad at den kun befant seg i norsk og russisk økonomisk sone? Skulle EU fortsatt ha rettigheter i dette fisket? Jeg sier dette fordi jeg frykter at kvoteavtalen før jul hvor EU ble gitt rettigheter på lik linje med kyststatene, kan skape presedens for et liknende forvaltningsregime for Smutthullet. På dette grunnlag vil jeg spørre: Vil et eventuelt forvaltningsregime for Smutthullet basere seg på det regimet som nå er etablert for Smutthavet, og hvilke problemer mener Regjeringen er forbundet med et slikt forvaltningsregime?

Svein Ludvigsen (H) : Det er en viktig og alvorlig sak interpellanten tar opp. I Stortinget er det og har det lenge vært bred enighet om at en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene er selve livsforsikringen for kysten og grunnlaget for næringens store betydning for norsk eksport og valutainntjening.

       Men havforskerne er bekymret. Det betyr at vi i Norge ikke kan akseptere at verken norske eller utenlandske fiskebåter med bekvemmelighetsflagg eller annet i masta driver et ulovlig eller ressursmessig uakseptabelt fiske som truer fiskebestandene selv om det foregår i internasjonalt hav. Det er verken vi, de eller noen annen kyststat tjent med.

       Når representanten Angelsen, som selv er fisker, så sterkt kritiserer sine yrkeskollegaer fra andre land, er det betimelig. Men jeg minner om at de siste dagene har avisen Nordlys brakt fram opplysninger som virkelig gir grunn til bekymring når det gjelder hva også norske fiskere eventuelt driver på med i Barentshavet. Norske trålere beskyldes nemlig for dumping av småfisk til tross for Kystvaktens omfattende kontroller. Det blir påstått at russiske trålere har en innblanding av småtorsk på 22-27 %, hvilket i praksis er fem-seks ganger mer enn norske trålere bringer til lands, til tross for at de fisker på de samme feltene i norsk sone. Noen mener at dette peker i retning av dumping av norsk småfisk, mens andre avviser det med begrunnelse i ulikt fiskemønster eller begrunnet i uriktig størrelsesangivelse på russertorsken for å redusere prisen.

       Fiskerinæringen og statsråden bør innse at dette kan vi ikke leve med uten en skikkelig avklaring på hva som virkelig foregår på feltet. Og det haster. Den uredde distriktssjefen i Kontrollverket, Arne Luther i Tromsø har pekt på disse forholdene, og erfaring har vist at når den gode Luther peker på noe, bør både politikere og fiskere straks ta ham på alvor. Hvis det virkelig foregår dumping av småfisk fra norske trålere i Barentshavet, kan heller ikke det karakteriseres som noe annet enn miljøkriminalitet, og det er like uakseptabelt uansett om det er norske eller andre fartøy som gjør noe sånt. Norske fiskere kan ikke være bekjent av slike påstander. Og norsk troverdighet - og det er det verste - i ressursforvaltning av fiskebestanden står på spill også i Smutthull-saken. Mistanken i seg selv er skadelig, og det er i alles interesse, også fiskernes, at disse forholdene raskt og effektivt blir oppklart og ryddet opp i. Fiskerne må reinvaskes hvis påstandene er ubegrunnede. Bare på den måten kan Norge ha troverdighet overfor andre land, og bare på den måten kan den viktige saken som interpellanten har tatt opp, finne sin løsning i et internasjonalt avtaleverk. Når interpellanten spør om hva Regjeringen gjør for å stanse det ukontrollerte fisket, må det gjelde den samme regel for Loke som for Tor. Det går jeg ut fra at statsråden ivaretar på en skikkelig måte, men jeg skulle gjerne høre hans reaksjon på de kraftige påstander som er framsatt i media.

       Når det så gjelder forslaget fra representanten Angelsen, oppfatter jeg det som et oversendelsesforslag. Fra Høyres side går vi ikke inn i realitetene i det som der tas opp. Det er jo også komplekse spørsmål, som interpellanten sa. Men dette er et oversendelsesforslag, slik jeg oppfatter det.

Reidar Johansen (SV) : Interpellanten tar opp to forhold i sin interpellasjon. Det ene er det uregulerte islandske fisket i Smutthullet. Den andre delen som interpellanten kobler opp til det, er de nye bekymringene som forskere og andre har gitt uttrykk for i forhold til ressurssituasjonen i Barentshavet.

       For det første: SV deler interpellantens bekymring for situasjon i Smutthullet og Barentshavet. SV har tidligere tatt opp spørsmålet om en utvidelse av norsk fiskerigrense til 250 nautiske mil og blitt nedstemt. En utvidelse av fiskerigrensa vil ikke i seg sjøl løse hele Smutthull-problematikken, men på en vesentlig måte bidra til å skaffe kontroll med store deler av Smutthullet.

       Konkretiseringa og iverksettinga av FN-avtalen om fiske på det åpne hav ser ut til å la vente på seg. Imens kan det synes som om islendingene på ureglementert måte søker å skaffe seg historiske rettigheter i området. Dette gjelder også en rekke andre nasjoner under såkalt bekvemmelighetsflagg. Denne framgangsmåten tar SV sterkt avstand fra.

       Jeg har lyst til å utfordre statsråden til å si litt om to forhold når det gjelder FN-avtalen og generelle internasjonale prinsipper som gjelder miljøpolitikk.

       Rio-konferansen Agenda 21 slo fast føre var-prinsippet. Canadas opptreden utenfor Newfoundland var koblet til nødrett. Dette er etter mitt syn to prinsipper som må veies opp mot hverandre. Dersom det er slik at vi skal vente til det er en krisesituasjon før vi kan bruke FN-avtalen eller andre institusjoner, synes jeg det er et brudd med det som ligger i føre var-prinsippet. Det er faktisk nå når situasjonen er god og vi har kontroll med vår egen og andres opptreden både økonomisk, ressursmessig og næringsmessig, at vi bør ta reelt tak i det. Dersom vi skal vente til en meget ille ressurssituasjon er der, er vi stengt opp i et hjørne, og har ikke den handlingsfrihet som vi burde ha i en sånn sak.

       Så vil jeg i likhet med representanten Ludvigsen understreke overfor statsråden at når det gjelder spørsmålet om Smutthullet, Smutthavet, må vi også feie for egen dør. Det er viktig at man klart setter foten ned også overfor norske interesser som direkte eller indirekte er i aktivitet i andre lands områder tilsvarende Smutthullet. Det er ikke minst viktig å ta fatt i den problematikken som Nordlys har brettet ut i snart to uker, med dumping av småfisk fra norske fiskeres side. Dette bør departementet følge nøye opp, og jeg må si at jeg reagerer sterkt når trålmannskap som ønsker å stå fram, ikke å tør å stå fram, fordi man er redd for represalier. Jeg registrerer at departementet og andre skal ha et møte i morgen i Bergen. Jeg regner med at det blir gitt signaler om at dette forholdet blir spesielt ivaretatt.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Kristeleg Folkeparti legg til grunn at berre forsvarleg forvalting av fiskeressursane kan forsvarast av omsyn til ei berekraftig utvikling, og av omsyn til å halda oppe busetnaden langs kysten vår.

       At fiske i Smuttholet av norsk-arktisk torsk av land som tidlegare ikkje har fiska i desse områda, har ført til at det har vore eit overfiske på denne fiskebestanden, må ein seia seg svært lei for. Når ein frå norsk side berre kan konstatera at slikt skjer på grunn av at dette er område utafor norsk jurisdiksjon, er det etter Kristeleg Folkeparti sitt syn ei for passiv haldning når det gjeld å ta vare på den viktige matressursen denne fiskebestanden representerer. Derfor meiner eg at det er ei viktig problemstilling interpellanten har teke opp når det vert etterlyst kva Regjeringa har gjort og vil gjera for å stansa dette ukontrollerte fisket. Kristeleg Folkeparti meiner at bilaterale samtalar - særleg med dei islandske styresmaktene - er svært viktige å halda fram med og eventuelt forsterka. Og når statsråden opplyste at siste formelle forhandling var i fjor, er det kanskje på tide å vurdera ein ny runde. For skal ein kunna gjennomføra eit kontroll- og avgrensingssystem i regi av FN-avtalen om fiske i internasjonalt farvatn, er det avgjerande - eg understrekar det - med god forståing mellom dei nasjonane som er interesserte i å fiska i området, og som har tradisjon for å driva fiske der - eg understrekar også det siste, at det gjeld dei nasjonane som har tradisjon for å fiska der.

       Den blanda norsk-russiske kommisjonen har fungert godt, som statsråden orienterte om i sitt svar. Eg ser veldig positivt på det samarbeidet som der har gått føre seg. Eg ser det som svært viktig at dei reguleringane som denne kommisjonen kjem med, har og får gjennomslag for hausting av denne ressursen.

       Interpellanten sitt framlegg til løysing ved å utvida den økonomiske sona til 250 nautiske mil vil krevja internasjonal aksept for å få gjennomslag. Slik eg ser det, er det ein vanskeleg prosess, men eg er ikkje imot at dette vert vurdert. Med stadig fleire område som vert utfiska, vil presset på dei « frie » områda auka. Derfor er etter mi meining det viktigaste Noreg kan gjera, å koma til forståing med dei store fiskerinasjonane og EU, slik at FN-avtalen om fiske i internasjonalt farvatn kan koma i funksjon. I og med at Island har ratifisert avtalen, burde det liggja til rette for at ein kan føra samtalar langs dei premissane som er lagde i den.

Jan Otto Fredagsvik (A) : Aller først tror jeg at det er grunn til å gi honnør for at denne saken igjen settes på dagsordenen. Selv om det i dag ikke ser ut til å være noen overhengende fare for igjen å få et sammenbrudd i torskebestanden, er det en del bekymringsfulle forhold som bør tilsi en høy beredskap og en føre var-holdning fra norske myndigheters og norsk fiskerinærings side. Det er beklagelig at våre forskere ble nektet adgang til russisk sone, slik at vi i dag ikke har et fullstendig bilde av den norsk-arktiske torskebestanden. Jeg registrerer at en likevel ikke vurderer det slik at faren for sammenbrudd er stor, og at det ikke er reduserte kvoter i 1997. Jeg er imidlertid redd for at det kan bli aktuelt med en reduksjon i 1998, vesentlig grunnet merkbar nedkjøling av Barentshavet og dermed forventet svakere rekruttering av torskebestanden de nærmeste årene.

       Hva angår forholdet til Russland, tar jeg det for gitt at norske myndigheter gjennom nødvendig diplomati sørger for at våre forskere igjen slipper til i russisk sone. Jeg registrerer med glede at Regjeringen i disse dager utfører et omfattende og tilsynelatende godt diplomati overfor europeiske land i en annen viktig sak for Kyst-Norge.

       Norske fiskere har gjennom kvoteordninger for torsk bidratt sterkt til at torskebestanden igjen er bygd opp, og grunnlaget var avtalen mellom Norge og Russland. Da er det selvsagt frustrerende å oppleve at et tredjeland - denne gangen Island - er med på å rive ned det fundament som norske og russiske fiskere og myndigheter har bygd opp. Det er uakseptabelt. Jeg tror imidlertid fortsatt at dette kan løses gjennom dialog og forhandlinger. Jeg ser ikke bort fra at statsrådens gode forhandlingskompetanse, skaffet til veie bl.a gjennom forhandlinger med Angelsens parti i finanskomiteen, kan være det som til slutt bringer fram en løsning. Selv om det ofte kunne skjære seg med Senterpartiet, trenger det ikke skjære seg med Island. Og kompetanse er i hodet mitt et produkt av faktisk kunnskap ganger evne ganger vilje. Jeg vet at de faktiske kunnskapene er til stede hos statsråden, og viljen og evnen vil det heller ikke mangle på.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Dette er en viktig og alvorlig sak, og jeg registrerer et sterkt engasjement i Stortinget for å få slutt på det uregulerte fisket. Det er helt i samsvar med det som er Regjeringens intensjon og det arbeidet som Regjeringen legger til grunn i denne saken, og jeg opplever denne debatten som en klar støtte til dette arbeidet.

       Når det gjelder spørsmålet om utvidelse av fiskerigrensen, vil jeg bare vise til det jeg sa i mitt andre innlegg om at FN-avtalen om fiske på det åpne hav nettopp har hatt som siktemål å prøve å finne løsninger for områder utenom de områdene som ligger innenfor disse sonene. Jeg registrerer det innspill som kom i debatten fra representanten Hagen.

       Når det gjelder Reidar Johansens spørsmål om føre var-prinsippet og om det måtte være en krise for å kunne bruke FN-avtalen, er svaret på det nei. FN-avtalen kan tilsi en løsning på nær sagt et hvilket som helst tidspunkt, men spørsmålet er om det er mest hensiktsmessig å søke en løsning langs en trilateral avtale mellom kyststatene og Island, eller å starte en prosess basert på FN-avtalens opplegg. Og det er en løpende vurdering som Regjeringen foretar.

       Representanten Nymo var inne på spørsmålet om Smutthavet vel så mye som spørsmålet om Smutthullet. La meg umiddelbart understreke at representantens utsagn om at man hadde fastsatt en total kvote som var 50 % over forskernes råd, ikke er riktig. Det er slik at 1 mill. tonn er ett forslag, basert på en strategi om faste årlige kvanta. Det var ikke en anbefaling fra det internasjonale havforskningsrådet. Det å ta ut 1,5 mill. tonn, slik som vi har forutsatt, ligger innenfor forsvarlige biologiske grenser, og bestanden av norsk vårgytende sild er prognosert fortsatt å kunne vokse også med et slikt uttak. La meg også vise til at når det gjelder den avtalen som er inngått om norsk vårgytende sild, er den inngått mellom stater som alle er kyststater, også EU. Den norske vårgytende sild finnes også innenfor EUs sone. Derfor er det et vesentlig prinsipielt skille i forhold til Islands fiske i Smutthullet, hvor Island ikke har kyststatrettigheter.

       Når det gjelder det spørsmål som representanten Ludvigsen og flere har vært inne på om påstander om dumping fra norske fiskere, ser jeg selvfølgelig svært alvorlig på en slik påstand. Dumping er helt uakseptabelt; det er ulovlig. Jeg forutsetter at kontrollmyndighetene iverksetter de tiltak som er nødvendige for å avklare det, og jeg viser til at Fiskeridirektoratet umiddelbart har fulgt dette opp også gjennom det møtet som representanten Johansen viste til. Jeg forutsetter at de faglige råd som kommer som resultatet av denne gjennomgangen, vil gi grunnlag for den videre håndtering fra fiskerimyndighetenes side.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 omme.

       (Votering over forslag, se side 2943)