Sak nr. 3
Interpellasjon fra representanten Reidar Johansen til fiskeriministeren:
« I en rapport utarbeidet av Miljøverndepartementets Nordsjøsekretariat heter det at flere fiskearter i Nordsjøen er så overbeskattet at gytebestandene ligger under det nedre biologisk aksepterte nivå. Det foregår en utbredt ilandføring av fisk illegalt, fiskefartøyene kaster ut store mengder fisk og det tas opp altfor store mengder ungfisk. Dessuten er det stor ubalanse i forholdet mellom fiskeflåtens kapasitet/aktivitet og de tilgjengelige fiskeressursene. Nordsjølandene mangler en etablert plan for fiskerienes virksomhet på mellomlang og lang sikt.
Hvilke initiativ vil fiskeriministeren ta fra norsk side for å sikre fiskebestanden i Nordsjøen? »

TALERE:

       Reidar Johansen (SV) : Til NTB den 5. februar i år sier den britiske forskeren Robin Cook at torskebestanden i Nordsjøen er truet dersom ikke kvotene reduseres. Når Cook drar sammenligninger med situasjonen utenfor New Foundland i Canada, hvor en har innført fangstforbud på torsk, settes situasjonen i Nordsjøen kanskje i sitt rette perspektiv. Situasjonen er ikke slik bare for torsk. For alle kommersielle bestander i Nordsjøen brenner det et tydelig blått lys.

       Også norske forskere er tydelige i sin språkbruk. Forsker Reidar Toresen ved Havforskningsinstituttet i Bergen sier til Aftenposten den 14. februar i år:

       « Fiskeriene i Nordsjøen burde vært stoppet. Men real-politisk er det ikke mulig. Det ville koste for mange arbeidsplasser. »

       Den samme forskeren viser til dokumentasjon som konstaterer at det er for mange fartøy, fiskemetodene er gale, det er altfor mye utkast og det foregår et betydelig uregistrert fiske. Det vises bl.a til skotske forskere som har konkludert med at det sannsynligvis kastes ut like mye fisk som det landes.

       Fiskeriminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen uttalte sjøl til Aftenposten den 13. mars i år:

       « EU-landene må forby all utkasting av fisk. Hvis de ikke gjør det, kan det bety at vi må innføre total fiskestopp for flere arter i Nordsjøen. »

       I går meldte NRK tekst-TV at EU har vedtatt å redusere totalkvotene på fisk med 30 % over fem år. Storbritannia og Frankrike stemte mot. Sjøl en slik reduksjon - som omfatter hele EUs fiskekvote, og ikke bare Nordsjøen - kan ikke være tilstrekkelig for Nordsjøens vedkommende dersom en skal ta forskernes konklusjoner på alvor. Det ser ikke ut til at noe utkastforbud er diskutert innenfor EU.

       Ut fra fiskeriministerens klare utsagn til Aftenposten i mars hvor statsråden koblet et nei i EU til utkastforbud med total fiskestopp for enkelte arter i Nordsjøen, må vi forvente at Norge i kommende forhandlinger med EU vil foreslå, eventuelt på ensidig basis, totalstopp for fiske på de mest utsatte arter. Jeg forutsetter at statsråden vil kommentere dette.

       Sluttdokumentet fra Nordsjøkonferansen i Bergen inneholder de fleste tema om status, årsak og løsning på fiskeri- og miljøkrisen i Nordsjøen. Som beskrivelse kan nok dokumentet oppfattes som godt, men i forhold til tiltakene gir dokumentet dessverre ikke andre vyer enn det som kanskje allerede er satt i verk.

       Den politiske viljen som ble uttrykt i ord på konferansen, og som ikke ligger i dokumentet, må nå uansett forsøkes fulgt opp av Norge i de bilaterale forhandlingene med EU som vi gjennomfører årlig. Det er her en må få konkretisert innholdet og få framskritt i praktisk politikk. Det er i slike fora en kan komme til mer forpliktende avtaler som både omfatter kvoter og forvaltningsregime med alt det innebærer av regler for fangstmetoder, utkast, fangstbegrensninger osv., osv.

       Det er etter SVs oppfatning særlig viktig at Norge i disse bilaterale forhandlingene med EU arbeider for å få inn bl.a følgende:

       Alle de andre negative effektene på økosystemet i Nordsjøen som følge av et altfor hardt og effektivt fiske må sjølsagt gis høyeste prioritet. Det gjelder kanskje særlig effekten av bomtrålfisket. Det bør være i norske interesser at bomtrålfisket som sådant aller helst avvikles.

       Som både forskere og politikere har uttrykt overfor situasjonen i Nordsjøen: Totalstopp i fiske etter flere kommersielle arter er et relevant tiltak. Dersom ikke effektive forvaltningssystemer blir fastlagt, kontrolltiltak, sanksjoner osv. blir gjennomført tidsnok og politikerne viker unna for det mest drastiske tiltaket, kan naturen sjøl gjøre vedtak. Det vedtaket vil det ikke være mulig å anke. Det vedtaket vil ikke bli gjort med varsel og god tid til å gjøre nødvendige politiske tiltak for å bøte på de verste utslagene. Naturen vil si fra uten angrefrist.

       Situasjonen i Nordsjøen kan bare løses med politiske vedtak, raskt og tilstrekkelig. Alternativet - å la næringa få drive på til naturen sjøl sier stopp - vil gjøre politisk styring umulig.

       Norge som en betydelig fiskerinasjon, også i Nordsjøen, bør etter mitt syn nøye vurdere om vi har sanksjonsmuligheter overfor de land som åpenbart ikke makter eller ikke vil gjennomføre nødvendige tiltak i Nordsjøen. Dersom ikke de konkrete resultatene raskt viser seg, kan dette absolutt være en relevant vei å gå. Prisen for ikke å gjøre noe vil uansett bli høy for alle dem det angår, og kanskje for langt flere enn dem som har direkte tilknytning til Nordsjøbassenget.

       For å understreke og presisere de spørsmål situasjonen krever svar på, vil jeg gjenta det jeg mener statsråden bør gå inn på i sitt svar:

       Og til slutt: Det ikke å gjøre, er også å gjøre noe. Da ber en om at økosystemet i Nordsjøen sjøl tar affære. Det vil nok være effektivt, men det vil ramme ulikt, og det vil være helt umulig å sette inn gjennomtenkte tiltak som skal kunne bøte på situasjonen. Vi har muligens liten tid til å handle for å oppnå resultat. Den tida må brukes nå.

       I den forrige interpellasjonen beskrev vi en situasjon i et område som pr. i dag etter beinharde reguleringer er god. Det er en situasjon som er så god at veldig mange nasjoner misunner oss den, og vi opplever at enkelte nasjoner og flaggstater på et vis driver spekkhoggervirksomhet overfor disse ressursene.

       Jeg synes jo situasjonen i Nordsjøen på det nivået den er i dag, absolutt forteller oss at her har ikke føre var-prinsippet blitt brukt. Her er det kanskje på tide å snakke om nødrett. Jeg synes Nordsjøen er et godt eksempel på hva man kan oppleve dersom man ikke vil gripe inn i tide og bruke føre var-prinsippet.

       Jeg tar opp det forslaget som er omdelt i salen.

       For det første må jeg si at i denne saken - som i den forrige interpellasjonen - er det et vesentlig prinsipp, i hvert fall for oss, at i det øyeblikket vi går høyt på banen internasjonalt når det gjelder forvaltningsregime, er det viktig at vi feier for egen dør.

       Jeg må få vise til den debatt vi hadde om utkast av makrell i Nordsjøen for en del år siden. Hvorvidt de tiltak som er satt i verk av Regjeringa på dette området, er tilfredsstillende, skal ikke jeg si noe om nå, men registrerer at man faktisk har forsøkt å ta tak i problemene og til en viss grad har løst dem. Vi møter fortsatt en del påstander om at det i utkastproblematikken også fra norsk side kanskje ikke er som det skal være i nordsjøsammenheng.

       Så til føre var-prinsippet. Nordsjøsituasjonen viser oss vel med all tydelighet - vi er kommet opp i en særdeles trang ressurssituasjon - at føre var-prinsippet ikke har blitt fulgt i den tiden det kanskje burde ha vært fulgt. Vi er kommet opp i en situasjon som mer og mer ligner på den situasjonen vi hadde i Barentshavet med hensyn til torsken for 7-8-9 år siden. Jeg hadde helst sett at vi hadde satt i gang en del tiltak i forkant av den situasjonen vi har i dag.

       Det spørsmålet statsråden ikke svarte på, men som jeg mener han bør gå litt nøyere inn på, gjelder hans egne uttalelser i forkant av Nordsjøkonferansen der han helt klart koblet et forpliktende EU-vedtak om utkastforbud opp mot at nå måtte man eventuelt vurdere total stopp for enkelte arter. Jeg synes statsråden bør gå nøyere inn på de utsagnene - hvorvidt han oppfatter det slik at EU fram til forhandlingene skal starte i høst, faktisk har et utkastforbud på bordet. Hvis det er tilfellet, er det klart at situasjonen er en litt annen enn den den ser ut til å være i dag.

       Så til spørsmålet om å harmonisere reglene. Vi hadde en debatt om medlemskap i EU for en del år siden. Da ble det også snakk om å harmonisere reglene, og det ble da framstilt som om EU ville ta over de norske reglene. Er det etter statsrådens oppfatning slik at man også i dagens situasjon fra EUs side faktisk ønsker å ta over de norske forvaltningsreglene?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Når det gjelder de uttalelsene jeg gav i forkant av Nordsjøkonferansen, står jeg helt og fullt fast ved dem. Jeg mener at det er av avgjørende betydning at ressurssituasjonen i Nordsjøen kan bringes under kontroll, og at vi unngår å komme i en situasjon som er svært alvorlig for viktige bestander, slik som jeg beskrev det i mitt hovedinnlegg.

       Etter min vurdering må det iverksettes en rekke tiltak for å gjenopprette bestandsituasjonen. Det viktigste enkelttiltaket er sannsynligvis at EU vedtar et utkastforbud, som det vi har i Norge. Dersom det ikke iverksettes effektive tiltak slik at bestandsituasjonen blir bedret, kan man komme til å stå overfor en situasjon hvor det blir nødvendig å iverksette total fangststopp. Jeg håper imidlertid inderlig at vi slipper å komme i en slik situasjon, men det pålegger oss alle et ansvar i forhold til de fiskeripolitiske tiltak som må iverksettes.

       Representanten viste til hva som må gjøres fra norsk side. I mitt hovedinnlegg viste jeg til at Norge og EU allerede er enige om å innføre nye forvaltningsregimer for sild og makrell fra 1. januar 1998.

       Når det gjelder et nytt silderegime, vil et hovedelement være å få det inntil nå ukontrollerte ungsildfisket inn i regulerte former, som et første skritt på veien for å minimalisere bifangster av ungsild i andre fiskerier. Når det gjelder makrell, vil et viktig element bestå i å forenkle forvaltningsområdene, slik at man unngår feilrapportering. Også her vil et forbedret beskatningmønster stå sentralt i utformingen av et nytt regime.

       Når det gjelder kontroll, har vi allerede gått til verks på bred front. Det gjelder i første rekke arbeidet med bilaterale kontrollsamarbeidsavtaler med de relevante EU-land. Vi har allerede inngått avtaler med Skottland, Irland og Danmark. Vi har videre i henhold til den bilaterale fiskeriavtalen med EU valgt å fokusere spesielt på den pelagiske sektoren. Det gjelder bl.a arbeid knyttet til å utarbeide bedre metoder for måling og avregning av fangst, jamfør den pågående debatten om vanntrekk.

       Det er viktig å understreke at den generelt sett dårlige - og for enkelte bestander etter mitt skjønn svært alvorlige - situasjonen i Nordsjøen for alle aktuelle land må medføre en erkjennelse av ansvar og plikt til å følge opp for å sikre et bærekraftig nordsjøfiskeri. De tiltakene som har vært iverksatt så langt, har ikke vært tilstrekkelige. Men det finnes ingen enkle svar på hva slags tiltak som raskt kan gjenopprette situasjonen. Forbedring av eksisterende bestemmelser både når det gjelder de tekniske reglene, kontrolltiltakene og gjennomføringen av nye tiltak, er en løpende prosess.

       Regjeringen vil legge stor vekt på å oppnå en bærekraftig ressursforvaltning i Nordsjøen. De prinsipielle gjennomslag som ble oppnådd både under Nordsjøkonferansen og i det bilaterale fiskerisamarbeidet, har brakt dette arbeidet et viktig skritt videre, selv om det er mye som gjenstår.

Astrid Marie Nistad (A) : Interpellanten Reidar Johansen spør fiskeriministeren om kva som kan gjerast frå norsk side for å sikre fiskebestanden i Nordsjøen. Ja, dette er eit viktig spørsmål for fleire land enn Noreg. Frå norsk side vert det viktig å legge til grunn eit nasjonalt uttak som til kvar tid kan vere berekraftig og gi grunnlag for fiske i framtida. Når det gjeld kva norske styresmakter vidare kan gjere overfor EU-landa som for det meste fiskar i Nordsjøen, vert det å påverke, då vi sjølvpålagt ikkje kan vere med og utforme EU sin fiskeripolitikk, slik som vi kunne ha ønskt, til ei berekraftig næring.

       Ministerkonferansen i Bergen den 13. mars i år synte tydeleg kva norske styresmakter ønskjer at andre land skal gjere i forhold til ressurssituasjonen i Nordsjøen. Der nytta fiskeristatsråden sitt innlegg og debatten til å understreke at det er grunn for å sette i verk effektive tiltak i forhold til ressursgrunnlaget. Dette møtet enda opp med ei slutterklæring som gir oss eit godt utgangspunkt for hovudprinsippet for ei berekraftig forvalting av fiskeriressursane i Nordsjøen. I dag ser vi eit resultat: « Kraftig kutt i EU's fiskekvoter », skriv Aftenposten. EU sine fiskeriministrar vedtok i går at fangskvotane i Nordsjøen skal kuttast med 30 % i løpet av fem år. Eg trur at dette vedtaket no kjem med bakgrunn i det initiativ som norske styresmakter spesielt la til grunn på det nemnde ministermøtet.

       Kontakt og dialog vil alltid vere avgjerande for å få til ei felles forståing for dei ressursproblema vi har i dette området og også i andre. Det som vert viktig framover når det gjeld Nordsjøen, er at vi får dei enkelte land til å slutte med utkast av fisk når det gjeld utsortering av fisk under minstemål.

       Med vedtaket i EU i går om reduksjon fram til år 2000 får det enkelte land ein viss fridom til sjølv å sette i verk sine eigne tiltak for å nå dette målet. Då vert det viktig å få lagt grunnlag for ein berekraftig vekst i ressursane, med eit felles kontrollsystem og ein lik praksis ved uttak av fiskefangstane. Vi ønskjer ikkje reguleringar som held fram med å legalisere utkast av fisk som ikkje held minstemål. Vi må arbeide for å få fangstreiskap som ikkje rovfiskar på ungfisken. Berre slik sikrar vi og alle dei andre landa som fiskar i Nordsjøen, våre felles interesser.

Jorunn Ringstad (Sp) : Den problemstillinga representanten Johansen reiser her i dag, er svært viktig, all den tid konsekvensane av eit samanbrot i viktige bestandar i Nordsjøen vil bli svært omfattande. Situasjonen i dag er dramatisk. Gytebestanden av viktige kommersielle fiskeslag som raudspette, nordsjøsild, makrell og torsk er alt under nedre biologisk aksepterte nivå. Det var òg fiskeriministeren inne på i innlegget sitt. Men det er òg andre bestandar, som sei og kviting, som ligg faretruande nær denne grensa.

       Årsakene til at ein har fått ein slik situasjon, er ein kombinasjon av uklok forvaltningspraksis og ein altfor stor flåte i forhold til ressursgrunnlaget, og, som fiskeriministeren var inne på i innlegget sitt, feilrapportering og stort utkast av fisk.

       Det er viktig å understreke at det først og fremst er EU som har ansvaret for den dramatiske situasjonen som har oppstått i Nordsjøen, sjølv om Noreg, som har ca 22 % av fiskeria i dette havområdet, òg må ta sin del av ansvaret. Men ei rekkje tilhøve som gjer seg gjeldande i dagens fiskeriforvaltning i EU, er heilt forkastelege i eit berekraftig perspektiv. Påbodet om utkast og altfor stort opptak av ungfisk kan ikkje forsvarast, og er samtidig ei hovudårsak til den krisa vi har i dag. Det er no heilt nødvendig at Noreg aktivt går inn og påverkar EUs fiskeriforvaltning i Nordsjøen, slik at ein unngår eit økologisk samanbrot for fleire bestandar, då dette vil få store konsekvensar også for Noreg.

       Både på Vestlandet og på Sørlandet er nordsjøfiskeria viktige for mange fiskarar. Det er òg slik at situasjonen i Nordsjøen kan føre til at presset mot dei rike ressursane i Barentshavet og Norskehavet aukar i omfang. Forhandlingane om kvotane på norsk vårgytande sild viste også dette.

       I denne saka må Regjeringa leggje press på EU, på at forvaltninga av fiskeressursane i dette havområdet blir i tråd med berekraftige prinsipp, samtidig som det må bli slått fast at dei rike havområda i nord ikkje er tilgjengelege for andre enn dei som har kvoterettar i dei havområda.

Svein Ludvigsen (H) : De to sakene vi har behandlet i to interpellasjonsdebatter i dag, gjenspeiler den bekymring og det ansvar som hele Stortinget på tvers av alle partigrenser har for de fornybare fiskeressursene, som uavhengig av nasjonaløkonomiske soner inngår i en økologisk enhet. En situasjon som de problemene vi hadde i Barentshavet, i nordområdene, som ble tatt godt hånd om når man skjønte sammenhengen og iverksatte strenge tiltak, ser vi nå i Nordsjøen, og det krever resultat.

       Situasjonen i Nordsjøen er alvorlig - ingen tvil om det. Jeg må si at jeg deler statsrådens virkelighetsoppfatning, og jeg er i og for seg fornøyd med at Norge har ført en offensiv politikk i den senere tid i forhold til land rundt Nordsjøen, og at vi på mange måter har satt oss i førersetet, selv om det i Nordsjøen ikke bare er snakk om ressurser som inngår i en internasjonal forvaltning, men også om ressurser som bare opererer i andre lands soner. Men når representanten Johansen taler om sanksjoner, og representanten Ringstad taler om press på EU, kommer vi jo ikke fra at vi lot den sterkeste sjansen til å påvirke EU gå fra oss da vi takket nei til å inngå i fellesskap med EU og på den måten være med på å gjøre norsk ressursforvaltning, bærekraftig utvikling, til felles politikk for alle landene rundt Nordsjøen.

       Så utover det som statsråden har redegjort for og riktig har beskrevet, har ikke jeg ytterligere press å legge på. Min oppfatning er at norske myndigheter nå fører en så offensiv politikk som man kan forvente. Derfor må jeg også si at det forslaget som Reidar Johansen her fremmer, i og for seg er greit nok, men det er på en måte å be om noe som allerede er iverksatt, både de tiltakene som Regjeringen har iverksatt i forhold til forhandlinger med nordsjølandene, og i forhold til det næringskomiteen og Stortinget, en samlet næringskomite og et samlet storting, i høst vedtok, nemlig å be om en stortingsmelding som skulle ta opp helhetsperspektivene og helhetspolitikken i norsk fiskerinæring. Jeg føler at det som representanten Johansen her foreslår, å rive dette, som er viktig og riktig, ut av den store sammenhengen og be om en egen melding, faktisk blir galt. Så jeg vil sterkt anmode representanten Johansen om å omgjøre forslaget til et oversendelsesforslag. Det mener jeg blir riktig. Da vil statsråden og Regjeringen kunne la det inngå i den store meldingen. Men det må komme i den store meldingen, ikke i de årlige fiskerimeldinger, for de er tilbakeskuende. Jeg anmoder altså SV om å gjøre dette om til et oversendelsesforslag.

Are Næss (KrF) : På ministerkonferansen om Nordsjøen vart det på ein klargjerande måte dokumentert at ressurssituasjonen i Nordsjøen er dramatisk. Meldinga frå EU i går tyder på at det tek til å gå opp for fiskeristyresmaktene i desse landa at noko må gjerast. Kristeleg Folkeparti ser positivt på vedtaket om ein reduksjon av uttak med 30 % innan 1999. Det som uroar meg, er at nokre av EU-landa, m.a. England, gjev uttrykk for at dei ikkje vil følgje opp vedtaket, og dersom det vert tilfellet, vil det verte katastrofe for fiskebestandane i Nordsjøen. Kva vil og kan fiskeriministeren gjere for at utviklinga vil gå i rett lei? Det er eit påtrengjande spørsmål interpellanten har teke opp når det gjeld kontrollverket. Derfor er eg glad for at statsråden i innlegga sine så sterkt la vekt på at effektive kontrolltiltak må setjast i verk, og at dei vedtaka som er gjorde, aktivt må følgjast opp.

       Det er to område som må få meir merksemd i tida som kjem, og det gjeld bruken av botntrål og utkast av fisk. Skal ein lukkast i å få fiskebestandane på eit økologisk forsvarleg nivå, må EUs reguleringsopplegg med å hive fanga fisk på sjøen endrast. Når det er snakk om at over ein halv million tonn fisk vert kasta over bord att, er det ei sløsing med denne viktige matressursen som det vanskeleg kan finnast ord for. Også type fangstmetodar som skal brukast, må det gjerast grundig arbeid med frå fiskeristyresmaktene. Eg meiner det i Nordsjøen bør innførast forbod mot den typen botntrål som « grev » i sjøbotnen, slik ein fekk det demonstrert under Nordsjøkonferansen i Bergen.

       Ei melding om m.a. fiskeriavtalar med andre land kan innehalde synspunkt på dei problemstillingane som representanten Reidar Johansen tek opp. Eg meiner det vil vere ei god løysing. Eg stør intensjonane i framlegget, og ber om at det vert gjort om til eit framlegg som vert oversendt Regjeringa utan realitetsvotering.

Peter Angelsen (Sp) : Interpellasjonsdebatten som vi nå har om situasjonen i Nordsjøen, er et slående eksempel på at vi aldri blir ferdig med å utforme et forvaltningsregime som godt nok kan ivareta fiskeressursene. Presset fra fiskeriene og kapitalinteressene vil alltid være stort, og min påstand er at de vil finne måter å manipulere systemene på, sånn at fisket kanskje aldri foregår helt i tråd med regelverket.

       Nordsjøen er et område som har et oppbygd forvaltningsregime - på papiret iallfall - og Norge er en del av det. Sånn sett skulle man i utgangspunktet tro at her var alt på plass for å kunne drive et fornuftig forvaltningsregime. Men det vi har sett over år, er at EU aldri har greid å følge opp det forvaltningsregimet som er etablert på det viktigste området, nemlig kontrollen med at fisket foregår i tråd med regelverket. Systemet med at det enkelte land skal føre fiskeristatistikk og kontrollere sine egne fiskere, har ført til kanskje en lemfeldighet - det er en påstand - fra EU-land over flere år ved at statistikker blir forsinket og kommer så sent fram at de ikke er godt nok grunnlag til å stoppe fisket når overfiske er et faktum. Den nederlandske miljøvernminister, som har ansvaret for de nederlandske fiskerier, ble for noen år siden avsatt og tiltalt, mener jeg - det var i hvert fall snakk om Riksrett - fordi han hadde tillatt å la et system fungere som førte til at Nederland overfisket sine kvoter med 100 % og vel så det.

       Så jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg hørte Ludvigsens innlegg og henvisning til at vi lot sjansen gå fra oss til å tilslutte oss et fiskeriregime som vi kunne påvirke om vi var innenfor. Det er 16 EU-land i dag som påvirker hverandre, og det virker som om de står på stedet hvil når det gjelder å få til et regime. Jeg tror den beste måten Norge kan påvirke EU på, er ved å være i en situasjon hvor vi står utenfor. Det bør være slik at Norge setter fram krav om at EU-fiskere som fisker i norsk sone, klart kan dokumentere statistisk at de holder seg innenfor sine kvoter når de skal fiske på felles ressurser i norsk sone.

       Jeg vil be fiskeriministeren kommentere den endring som har skjedd i hvert fall i de siste årene, og som kanskje er status i dag, når det gjelder statistikkføring i EU. Det er mulig det er gammelt det som jeg nå hevder.

Jan Otto Fredagsvik (A) : Jeg skal være kort.

       Statsråden gav et fyldig og godt svar på et veldig viktig spørsmål, reist av representanten Johansen. Statsrådens svar viser at norske myndigheter er høyt på banen i denne saken, og det er også helt nødvendig. Historien har lært oss at det kan være katastrofalt ikke å være føre var.

       Jeg er enig med representanten Ludvigsen i at forslaget bør gjøres om til et oversendelsesforslag, da det allerede er en bred fiskerimelding på gang. Jeg henstiller også til representanten Johansen å gjøre det.

Reidar Johansen (SV) : Representanten Nistad viste til de kraftige kutt i kvotene som EU har blitt enig om skal gjennomføres innenfor en tidsperiode. Kraftige kutt

       kan i og for seg lyde bra, og det er nok nødvendig, om enn kanskje ikke tilstrekkelig. Det viktigste elementet etter mitt syn er kanskje ikke kutt i kvotene, men det konkrete forvaltningsregimet omkring utkastproblematikken, som også fiskeristatsråden har vært inne på.

       Dersom det er riktig som skotske forskere påstår, at utkastet er like stort som den mengde fisk som blir landet, betyr 30 % reduksjon i kvotene kanskje 30 % reduksjon i utkastet. Men det kan også bety at man kaster ut enda mer. Utkastproblematikken er etter mitt syn det kanskje absolutt viktigste for å få en reell bedring av situasjonen i Nordsjøen.

       Representanten Ludvigsen er ennå ikke kommet over folkeavstemningen i 1994. Det er for så vidt ikke å forvente. Hvorvidt man hadde hatt bedre påvirkningsmulighet innenfra enn man har utenfra, kan man sikkert diskutere i en egen interpellasjonsdebatt. Men etter mitt syn er vår posisjon som ikke-medlem i EU langt sterkere i denne sammenheng enn om vi hadde sittet innenfor og vært nødt til å følge et eller annet flertall med en praksis innenfor fiskeriforvaltninga som ikke har vært noe særlig god sett fra norsk synspunkt. Jeg tror vår situasjon bør bidra til at vi kan bygge sterke og gode allianser med de krefter innenfor EU som faktisk ser hvor galt det kan bære av gårde med hensyn til fiskeressursene i Nordsjøen - vi kan bygge allianser med fiskeriinteresser som har reell interesse av at man gjør noe med situasjonen, og bygge allianser med andre politiske krefter som har de samme interessene.

       Så vil jeg tillate meg å bruke litt tid på forslaget. Det er kommet et par-tre henvendelser om å omgjøre det til et oversendelsesforslag. Det er henvist bl.a til den store fiskerimelding som departementet har lovet skal komme til Stortinget. Hvorvidt og når den kommer, vet vi ennå ikke. Det er også blitt henvist til de årlige fiskeriavtalene. Jeg vil presisere følgende: Dette forslaget er knyttet spesielt opp til situasjonen i Nordsjøen. Under forutsetning av at f.eks den store fiskerimeldinga behandler situasjonen i Nordsjøen på en dynamisk måte og ikke slik som de årlige meldingene om fiskeriavtalene, som er statusrapporter, kan det være en god måte å gjøre det på. Men den bakgrunn vil jeg omgjøre forslaget til et oversendelsesforslag.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg vil igjen understreke den sterke vektlegging fra norsk side av situasjonen i Nordsjøen i forbindelse med Nordsjøkonferansen. Samtidig vil jeg vise til at det var ikke første gang på Nordsjøkonferansen at disse spørsmålene kom på dagsordenen. I fiskeriavtalen mellom Norge og EU for 1997 er det i spørsmålet om utkastproblematikk og oppfølging av det anvist hvordan det skal skje, slik at det er både en oppfølging av fiskeriavtalen for 1997 og en oppfølging av Nordsjøkonferansen når vi nå innenfor rammen av det tosidige fiskerisamarbeidet følger opp disse spørsmålene.

       La meg også understreke at i forbindelse med Nordsjøkonferansen ble det gitt en prinsipiell åpning for et utkastforbud, og det er første gang det har vært gitt en slik prinsipiell åpning fra EUs side. Selv om man ikke har sluttet seg til prinsippet, er det en åpning for en gjennomgang av det.

       Når det gjelder forslaget fra representanten Johansen, vil jeg vise til at regulering av flåtestruktur og fangstkapasitet i Nordsjøen naturlig nok ikke kan ses isolert fra tilstanden i de øvrige delene av de norske havområdene. En stor del av den norske fiskeflåten utnytter jo ressursene både i nord og i sør. De problemstillingene som representanten tar opp, er tidligere behandlet i strukturmeldingen. Jeg er imidlertid, som jeg har gjentatt flere ganger, svært opptatt av de problemstillingene som er knyttet til ressursforvaltningen i Nordsjøen og de konsekvenser det må ha for flåte- og industrisituasjonen. Jeg tar sikte på å belyse flåte- og industridimensjonen i denne sammenheng i arbeidet med den strategimeldingen for flåte og fiskeindustri som er under forberedelse. Jeg vil imidlertid understreke at denne meldingen vil være avgrenset til flåte- og industrispørsmål og vil ikke ta opp selve ressursproblematikken. Men i tillegg legger vi fram en årlig melding om de fiskeriavtalene som inngås med andre land, hvor vi også vil belyse de spørsmålene som representanten Johansen her er opptatt av. Den meldingen tar vi sikte på å legge fram i juni, slik det har vært praksis de seneste årene. Selv om det har vært slik at man tradisjonelt har belyst gjennomgang av tidligere års avtaler, er det ingen ting i veien for at man i denne meldingen reiser problematikk om framtidsrettede problemstillinger, og det kan være et sted å gjøre det.

       En egen melding ville naturlig nok ikke kunne fremlegges så raskt, og jeg er derfor tilfreds med at representanten Johansen vil akseptere at forslaget oversendes Regjeringen uten realitetsvotering. Jeg vil som sagt vurdere å presentere ressursproblematikken i en annen sammenheng enn i strategimeldingen for flåte og industri, da den ikke helt naturlig vil falle inn der, mens flåteaspektene vil finne sin drøfting der. Men som sagt, vi har bl.a de årlige meldingene som kan utvides til en slik drøfting, og det vil i den foreliggende situasjon være en aktuell mulighet.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten over.

       (Votering over forslag, se nedenfor )