Per Olaf Lundteigen (Sp) (ordfører for saken):

       Ellers er det interessant at en politiker som Lundteigen, som ofte er blitt fremstilt som en som på mange måter har emissærens polemiske og karismatiske egenskaper, i dette tilfellet hadde vanskeligheter med å skjule gjennom sitt lange innlegg det bilde vi fikk av at man nå presenterer et skattesystem, et takseringssystem for boliger, som inneholder masse kompliserte enkeltelementer, og som åpenbart blir et uhyre byråkratisk system som samtidig innebærer en skattefelle i den forstand at skattesatser og andre elementer vil bli åpne, knyttet til behandling fra år til år.

       Ellers syns jeg det var en stor svakhet ved Lundteigens innlegg. Han hadde riktignok ikke lang tid, bare 15 minutter, til å redegjøre for alle disse kompliserte elementene i systemet. Men han var veldig forsiktig når det gjaldt å gi en skikkelig begrunnelse for hvorfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er riktig å pålegge folk inntektsskatt for den såkalte fordelen ved å bo i sin egen bolig - noe de ikke får en øre i inntekt for. Inntektsskatten er jo gjerne knyttet til at man får inntekt for et eller annet. Her er problemet at man ikke får en øre i inntekt. Jeg vil derfor spørre Lundteigen: Hva er den prinsipielle, ideologiske og skattemessige begrunnelse for å ilegge en person inntekt utelukkende fordi han bor i sin egen bolig? Og hvor er den prinsipielle forskjellen mellom 117 m2 og 150 m2?

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Den logiske begrunnelse for å beholde inntektsskatten på bolig er den samme som den som ble fastlagt i 1911, og som Høyre helt fram til det siste har vært tilhenger av. Den er knyttet til at en skal ha likebehandling av dem som er eiere kontra dem som er leiere. Den er knyttet til at vi har et gjeldsrentefradrag i Norge. Andre land som ikke har inntektsskatt, har da heller ikke gjeldsrentefradrag. Og begrunnelsen for inntektsskatten er knyttet til at en gjennom den ønsker å si fra om hvilken atferd en ønsker når det gjelder boligutviklingen. Dersom boligbyggingen får et slikt omfang når det gjelder størrelse for den enkelte at det går utover det en med rimelighet kan se er nødvendig, er det ikke unaturlig at det pålegges en viss inntektsskatt.

       Det som ellers er interessant i denne saken, er at spørsmålet om skattefelle, som Høyre stadig snakker om, er svært dårlig begrunnet. Enhver skattesats kan endres her i Stortinget dersom det er flertall for det. Det er ikke noe nytt. Det som er spesielt i denne saken, er at boliger av vanlig størrelse ikke skal beskattes. Det er forankret i en kvadratmeterstørrelse som enhver som kjøper eller bygger bolig, forholder seg til. Det ville være rart om et flertall på Stortinget ønsker å gå vekk fra den kontrakten som her nedlegges, ved at en går inn på beskatning av boliger med et lavere areal enn det som nå framkommer.

       For øvrig er det svært interessant at partiet Høyre går inn for en utvidelse av den kommunale eiendomsskatten og sier at en der skal legge til grunn et takstsystem som skal baseres på prinsipper som en sjøl ikke vil ha noe med. Dermed vegrer en seg for å gå inn i den realitet en sjøl legger åpent for. Det er svært lite konstruktivt.

Eilef A Meland (SV) : Boligskatten er ikke behandlet som et eget tema eller kapittel i den nylig utgitte boken « Annerledeslandet », med undertittelen « som ikke er seg selv nok », hvor Per Olaf Lundteigen er en av medforfatterne. I denne boken finner vi sterke ansatser, solidariske erklæringer og klare advarsler mot forskjellsdannelse i samfunnet. Alle disse erklæringene kan vi slutte oss til.

       Det som er dagens paradoks, er imidlertid at saksordfører Lundteigen på vegne av Senterpartiet har inngått et forlik med sin politiske hovedmotstander som innebærer det stikk motsatte av disse erklæringene, som er mer ideologisk fundert. Da vil jeg trekke fram et tidsskrift, Økonomisk Rapport nr. 6 for 1997, hvor Lundteigen blir konfrontert med forlikets konsekvenser. Overskriften er « Null skatt for de rike ». « Heia Lundteigen! », uttaler motedirektør Ola Mæle, som kan innkassere en skattelettelse summert opp til ikke mindre enn 34.000 kr. Og han sier til bladet med humørfylt stemme: « Nå skal jeg stemme Senterpartiet for første gang, og for siste ». Av de seks utvalgte herskapsboligene på Oslos vestkant får fem en skattelettelse på opp til 45.000 kr. Alt kan tilskrives dette ulykksalige boligskatteforliket, hvor man for boliger opp til 600 m2 slipper skatt. Derved kommer disse boligene i den skattefrie sonen. Og da er det naturlige spørsmål: Hvordan harmonerer de store ideologiske erklæringene og den radikale politiske fordelingsprofilen med disse skattelettelsene? Er dette tilsiktet, eller er det utilsiktet?

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det som framkommer i denne innstillingen, har lang tradisjon i norsk politikk. Arbeiderpartiets første statsminister, fra min nabokommune Modum, sa en gang at sosialisme på norsk var å

       sikre seg eget hus med ett mål tomt. Det ligger en forankring her i at et slikt grunnleggende gode som et hus innenfor en rimelig størrelse ikke skal beskattes.

       Så var det snakk om de rike på Oslos vestkant. De som bygger nytt hus, vil med dette systemet få en betydelig skatt. Det er en tilsiktet effekt av systemet at de som restaurerer hus, kommer gunstig ut fordi en ønsker å ta vare på den bygningsmassen. Hvis en ikke hadde lagt til grunn de prinsipper vi her har, ville en ha vært avhengig av å ha et generelt system hvor en takserte hver enkelt eiendom. Ja, endog for det eksemplet Meland trakk fram, ville ikke det ha vært nok. En ville måtte gå inn og se på regninger knyttet til den enkelte bolig, og så legge dem til grunn for takseringen. Det er ganske vanskelig å komme fram til hvilke beløp som er nedlagt i en bygning i forbindelse med restaurering. Derfor er en tilsiktet effekt at restaurering av hus skal komme gunstig ut, samtidig som det er en passus i innstillingen som sier at dersom restaurering er så omfattende at den eldre bygningen framstår som en helt ny bygning, kan den av ligningsmyndighetene gis byggeår lik restaureringsår. Da kommer en i en ganske annen situasjon enn det som enkelte nå prøver å presentere som en helhet og som en vesentlig del av innstillingen.

Einar Steensnæs (KrF) : Det er påfallende at de retoriske vendingene som brukes i debatten, er noenlunde de samme uansett hvilke løsninger en velger. Det er snakk om viktigheten av å planlegge langsiktig med hensyn til å få eget hjem, og det er snakk om å skjerme en bolig av vanlig standard for skatt. Det er det bred enighet om i Stortinget, men løsningene er ganske forskjellige.

       Det sluttresultatet som nå foreligger, er likevel betydelig bedre enn det som Regjeringen opprinnelig la fram - det skal innrømmes. Det er også betydelig bedre enn det Senterpartiet opprinnelig gikk ut med. Det gjelder f.eks de arealgrenser som har blitt justert kontinuerlig oppover - fra de 100 m2 som Lundteigen opprinnelig antydet, gjennom de 120 m2 som jeg observerte at Senterpartiets gruppemøte hadde kommet til, og nå altså til 150 m2. Derfor har ikke debatten om boligskatt vært forgjeves, og jeg tillater meg også å si at både Kristelig Folkeparti og Venstre kanskje har bidratt til og har øvd en ikke ubetydelig innflytelse på den justering som har foregått.

       Men nå skal dette takseringssystemet også gjøres gjeldende for eiendomsskatten, og det betyr et ganske betydelig inntektsbortfall for kommunene. Bare for Stavanger kommune vil dette innebære 40-45 mill. kr i inntektsbortfall med 1996-tallene.

       Før det første vil jeg spørre saksordføreren: Sikret ikke Senterpartiet seg gjennom forhandlingene at kommunene ikke skulle ta den skattestøyten som følger av reduksjon i boligskatten? Og for det andre: Sikret ikke Senterpartiet seg at ikke finansministeren skulle ta igjen på « gyngen » det han tapte på « karusellen », dvs. at andre skatter og avgifter skulle økes tilsvarende inntektsbortfallet i boligskatten?

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Jeg er glad for at representanten Steensnæs klart påpekte at det vi nå har kommet fram til, er et rimelig bra forslag, og at debatten har influert på det resultatet vi er kommet fram til. Det er helt korrekt, som jeg sa, og jeg kan også innrømme Kristelig Folkeparti den realitet at de har også influert på det resultatet som vi er kommet fram til. Som sagt: Dette er et resultat som er folkelig forankret. Og det er svært viktig når det gjelder dette punktet, når vi har hatt en debatt over hele 29 år.

       Representanten spurte om eiendomsskatt, og det tyder på at den antydning jeg hadde i innlegget mitt om at Kristelig Folkepartis forslag totalt sett la til grunn en høyere beskatning av bolig, kan være rett. Derfor vil jeg anmode Kristelig Folkeparti om å være noe mer beskjeden i sitt angrep på forslaget når det gjelder den totale beskatning som hus kommer inn under, og som den ville kommet inn under dersom Kristelig Folkeparti hadde fått flertall for sin tenkning.

       Når det gjelder situasjonen i Stavanger, er det ikke vanskelig å sikre Stavanger inntekter i den størrelsesorden som et inntektsbortfall av den kommunale eiendomsskatten vil kunne innebære. Det kan skje ved en endring av skattøret. Derimot vil situasjonen være vanskeligere for de mange hyttekommuner med et lavt skattegrunnlag og bortfall av hytteskattinntekter. Det er av de ting som departementet spesielt må komme tilbake til for å sikre kommunene inntekter som følge av at skatteinntekter fra bolig blir redusert.

       Ellers sa jeg i mitt første innlegg at de utsagn som statsråden hadde kommet med når det gjaldt å ta inn det inntektsbortfall som kommer som følge av dette, må stå for statsrådens egen regning. Det blir da et spørsmål som en må ta opp igjen i andre sammenhenger. Nå behandles boligbeskatningen, og flertallet viser hvor den skal lande.

       I 1976 gav Stortinget sin støtte til å skape et nytt takstsystem, og samme år ble det nedsatt et utvalg for å se på denne saken. Utvalget avgav sin innstilling i 1978. Den daværende regjering - regjeringen Willoch - varslet både i 1983 og 1984 at den ville legge fram en innstilling omkring takstsystemet, men så skjedde ikke.

       I 1987 la regjeringen Brundtland fram et opplegg som Stortinget i 1989 fant for detaljert og bad Regjeringen forenkle. Det har den arbeidet med, og i 1996 fikk

       vi St.meld.nr.45 Boligtaksering og prinsipper for boligbeskatning.

       Men det grunnleggende spørsmålet er: Hvorfor et nytt takstsystem? Erfaringene har vist at det gjeldende takstsystem ikke ivaretar behovet for enhetlig takstgrunnlag for landet. Grunnlaget for dagens takstsystem for boliger i kommunene er blitt altfor tilfeldig. Det er uoversiktlig og dermed urettferdig. Konkret medfører dette at tre relativt like hus fra samme byggeår, med samme størrelse, i tre forskjellige kommuner får ulik ligningsverdi og dermed et ulikt skattegrunnlag. Dette kan ikke fortsette. Hvis dette fortsetter, vil tilliten til takstsystemet svekkes, og en kan dermed undergrave grunnlaget for tilliten til skatteartene som tar sitt utgangspunkt i takstsystemet. For Arbeiderpartiet har det vært viktig i dette arbeidet å få til et landsomfattende felles takstsystem. Det har vi nå greid i samarbeid med Senterpartiet.

       Boligskatten er i dag sannsynligvis den mest vilkårlige skatt vi har, på bakgrunn av det takstsystem vi har, men vi må nå se boligskatten i sammenheng med hele beskatningen av kapitalinntekt. Og det sterke argumentet for en boligskatt er at man ønsker å få en symmetrisk behandling av ulike former for investeringer. I tillegg må man se hele bolig- og kapitalbeskatningen i forhold til skattenivået på andre virksomheter i samfunnet vårt. Er det rimelig at hundre tusen kroner ekstra lagt i bolig, ikke skal beskattes, mens sparing på konto til våre barn skal beskattes?

       Videre har det vært viktig for Arbeiderpartiet å få et fundament for videreføring av de tre skatteartene våre: formuesbeskatning, fordelsbeskatning og eiendomsbeskatning. Det er det nå flertall for. Fra Arbeiderpartiets side har det hele tiden vært understreket at boligkapital ikke kan betraktes som en ordinær kapitalinvestering. Boligsparing er samfunnsmessig sett en ønskelig form for sparing, og skattesystemet bør ikke hindre folk i å eie sin egen bolig. Vi har derfor gått inn for et takseringssystem hvor fordelingshensyn etter vår oppfatning nå er ivaretatt. Utgangspunktet har vært at vanlig boligstandard ikke skal beskattes.

       Takseringssystemet i flertallsinnstillingen hviler på tre hovedelementer: Boligens produksjonskostnader, boligens alder og tomtens størrelse. Jeg må si at Senterpartiet har vært konstruktiv i de samtalene vi har hatt for å få til et felles takstsystem innenfor disse hovedvinklingene som jeg nå har referert til.

       Det merkelige er at alle partier i en eller annen form er for skatt på bolig. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil beholde den kommunale eiendomsskatten. Kristelig Folkeparti og Venstre vil beholde formuesbeskatningen. Kristelig Folkeparti og Venstre sier at vi også vil trenge et felles takstsystem. Høyre sier at det får den enkelte kommune klare opp i. - Dette vitner om en total ansvarsfraskrivelse fra disse partiene. Kristelig Folkeparti og Venstre går inn for en forenklet løsning som innebærer at forsikringspremie skal legges til grunn. Tydeligvis er det enklere bare å kritisere enn å ta et ansvar for å få igangsatt og få på beina et skikkelig og rettferdig takstsystem. Jeg hadde sett det som en fordel om flere stod bak et takstsystem, slik at det kunne bli mer holdbart over tid.

       Det er reist påstander om at denne flertallsinnstillingen fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil føre til en mangedobling av boligskatten for mange familier, noe som kunne innebære uønskede handlinger. Disse påstandene mangler rot i virkeligheten. Det vil en se hvis en setter seg inn i innstillingen.

       For Arbeiderpartiet har det vært av stor betydning å få til et boligtakseringssystem som oppmuntrer folk til å skaffe seg sin egen bolig. Et takstsystem må ikke være til hinder for en slik handling. Beskatningen bør være stabil og ikke minst forutsigbar over tid, slik at folk kan planlegge sine boliginvesteringer.

       Innstillingen om nytt takseringssystem fører faktisk til en lettelse for folk med normal boligstandard. De aller fleste familier vil få lavere boligskatt etter denne innstillingen. Det er en liten gruppe med svært høy boligstandard som vil kunne få økt beskatning.

       Det er viktig for et høyt utviklet velferdssamfunn at vi har lover og systemer som gjør at alle må ivareta sine forpliktelser overfor fellesskapet. Det offentlige må ha store inntekter for å kunne opprettholde tryggheten for den enkelte i samfunnet, og da må vi ha flere områder som vi kan ta inn skatt på til fellesskapets beste. Fjerner vi boligskatten, slik flere her i salen tar til orde for, øker presset på andre skattearter og avgifter. Videre svekkes fordelingseffektene sterkt. Imidlertid er bolig et grunnleggende velferdsgode som etter Arbeiderpartiets syn fortsatt skal beskattes lavere enn annen formue.

       Etter hvert som desinformasjon fra andre partier nå kan drives tilbake med fakta, er det nye opplegget så vel for takstsystem som for framtidig boligskatt godt mottatt blant folk flest. Mens man i vinter stadig mottok telefoner fra fortvilte mennesker som hadde slukt Høyres propaganda om store, økte skattebyrder på bolig, har pipa fått en helt annen lyd. Det er stort sett bare godord å høre. Latterliggjøringen av takstmetoden med etasjefaktorer og det hele har også forstummet etter hvert som det er blitt kjent at Husbanken i mange år har praktisert et slikt system. Enkelte oppfatter kanskje i første omgang formelen for utregning av taksten som noe komplisert, men ved å prøve formelen på egen bolig oppdager man at systemet er både enkelt og lettfattelig. Jeg tror derfor at takstsystemet vi er blitt enige om, er framtidsrettet og vil bli varig.

       De som har skaffet seg billige politiske poeng ved hetsen mot den såkalte fordelsskatten, søker nå å opprettholde frykten for tyngende boligskatter. Begrep som « introduksjonstilbud » og « skattefelle » brukes. Særlig har mange festet seg ved en uttalelse fra komitelederen, Bjørnar Olsen, under pressekonferansen da enigheten mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble presentert. Uttalelsen søkes tolket som et signal om at det vil bli skatteskjerpelse på boliger senere. Siden det ikke blir anledning til replikk på Bjørnar Olsen, vil jeg spørre representanten Nordtun om det ligger i kortene at Arbeiderpartiet akter å ta omkamp på skattenivået senere, og i så fall: Hvem har man tenkt å få flertall sammen med? Det kan ikke bli med Senterpartiet.

Tore Nordtun (A) : Representanten Restad gjorde et stort nummer av at Arbeiderpartiet har forlatt Regjeringens opplegg til taksering. Jeg vil på det sterkeste understreke at så ikke er tilfellet.

       Jeg vil gjøre Restad oppmerksom på at det har vært en to-tre ting som har vært viktig for oss og som var helt fundamentalt i meldingen, nemlig at vi skulle få til et felles takseringssystem for hele landet. Vi har gjennomført det, og det er i tråd med Regjeringens melding. Videre var det ifølge Regjeringens melding også viktig å få videreført de tre skatteartene, nemlig fordelsbeskatning, eiendomsbeskatning og formuesbeskatning. Det greier vi også ved hjelp av denne flertallsinnstillingen. Det er meget viktige prinsipper som er videreført i forhold til meldingen gjennom den behandlingen vi har foretatt i komiteen, og har her i salen i dag.

       Så viste Restad til en kommentar fra finanskomiteens leder, Olsen, om at det eventuelt ville bli en skatteskjerpelse på et senere tidspunkt. Vi har ikke sagt noe om det i vår innstilling. Det som står i innstillingen, er at det er visse sider ved dette opplegget - også Senterpartiet er med på den komitemerknaden - som må analyseres litt grundigere, nemlig fordelingsvirkningene, inntektssidene. Før vi får lovproposisjonen må vi altså analysere visse sider av dette. Det er lovproposisjonen og behandlingen av den som skal legge lovene på plass for den egentlige gjennomføringen av takseringen.

Arne Alsåker Spilde (H) : Arbeidarpartiet er glad i skattar, og dei er glade i å detaljregulera - det veit me - men her har dei ei heller dårleg sak. Dette kompromisset med Senterpartiet har vorte ein merkverdig skapning og er relativt langt frå det opphavlege skatteforslaget frå Arbeidarpartiet. Det er heller ikkje noko konsekvent skatteprinsipp som ligg bak dette forslaget. Ser ikkje Arbeidarpartiet at dette eigentleg er ei lite eigna skatteform fordi det vert få som skal betala? Den er komplisert, det vert store administrative kostnader, og den har heller ikkje nokon god fordelingsmessig effekt. Representanten Nordtun må vel vera samd i at dette skattesystemet er svært lite treffsikkert når det gjeld å påleggja skatt etter evne. Det er mange som både gjennom arv og endra livssituasjon kan koma til å sitja med relativt store eigedomar, men har lita skatteevne.

       Eg forstår ikkje at Arbeidarpartiet legg opp til ein politikk som her faktisk kan koma til å tvinga folk ut av sin eigen heim i enkelte tilfelle. Det har ei sosial side som eg trudde Arbeidarpartiet eigentleg ikkje ville gje seg inn på. Når ein først skal skattleggja, må det vera andre måtar å gjera det på som er meir formålstenleg enn dette. Eller kan det vera slik at Arbeidarpartiet ser moglegheita for å auka bustadskatten etter kvart? Det ville ikkje vera heilt ulikt Arbeidarpartiet -med dei erfaringane me har. Så la meg då spørja Nordtun igjen, sidan han ikkje svarte på spørsmålet i stad: Vil han no på Arbeidarpartiet sine vegner kunna forsikra at dei ikkje vil bruka den årlege fastsetjinga av satsane for i neste runde å skru til skatten for norske bustadeigarar?

Tore Nordtun (A) : Det ble sagt fra replikanten at Arbeiderpartiet er glad i skatter og detaljstyring, og videre at vi ville jage folk fra hus og hjem. Men er det noe som har mindre rot i virkeligheten, er det nettopp det.

       Glad i skatter! Alsåker Spilde vet utmerket godt at skattene er det viktigste fordelingsmessige element vi har i samfunnet. Alsåker Spilde vet også utmerket godt at skattene er det viktigste for å kunne opprettholde og videreutvikle vårt samfunn. Når vi her i denne innstillingen ikke foreslår noen skatteskjerpelser, tvert imot, burde folk være glad, og det tyder det jo på at de er siden vi har fått så lite reaksjoner etter at innstillingen ble avgitt.

       Jeg tror også det er viktig at vi har en fordelingssystematikk i vår skattlegging som gjør at vi kan ta inn skatter og avgifter på flere objekter, ikke bare noen få. Hvilket samfunn er det egentlig Alsåker Spilde vil ha med de skattelettelsene Høyre foreslår? De begynner snart å komme opp i flere titalls milliarder kroner. Hvilket velferdssamfunn er det Alsåker Spilde ser for seg?

       Så sier Alsåker Spilde at Arbeiderpartiet står for å jage folk ut av hus og hjem. Hvem er det som har stått for boligpolitikken i Norge i hele etterkrigstiden? Det er nettopp Arbeiderpartiet som har gjort det mulig for vanlige folk å få hus og hjem. Så jeg vil spørre tilbake igjen: Hvilken verden er det Alsåker Spilde lever i når han kan ha et slikt bilde?

Anita Apelthun Sæle (KrF) : BV = (P - S) x A x AF x DF. Dette er den såkalla enkle, nye modellen for bustadverdi, og så skal skatten - truleg kalla X - bereknast.

       Sjølv har eg ingen angst for bokstavrekning, men eg kjenner faktisk mange som har det. Har Arbeidarpartiet tenkt på kor mange av dei hundretusenvis av skjema som skal gå ut i 0-skatt, som vil vera feil utrekna og med feil resultat? Kor mange fleire tilsette må likningskontoret tilsetja for å kontrollmåla husa og kontrollrekna på framleggingar som eigentleg ikkje skal gi noka samfunnsinntekt? Og kva er det rimelege i at min nabo, som bygde huset sitt på ei flate i fjor, skal få skatt, mens eg som bygde større for 20 år sia, slepp?

       Kor mykje vil det elles kosta å innføra det nye takseringssystemet? Eg trur det beste med dette systemet er at det gjev arkitektane eit heilt nytt inntektsgrunnlag i å konstruera nye, skattetilpassa hus på. Vi vil få mange soppliknande hus i framtida, ikkje akkurat tilpassa norsk arkitektur - om ein ser bort ifrå stabburet.

Tore Nordtun (A) : Det er mange som har angst for skjemaer. Det er sikkert mange teorier om det. Men dette opplegget som nå foreligger, er etter vår oppfatning et meget enkelt, kontrollerbart og oversiktlig system. Det er slik - og det har vi lagt stor vekt på - at en skal kunne stå på utsiden av huset og si hva slags takst man vil få. Vi skal ikke innenfor dørstokken. Mange av disse oppgavene, de aller fleste, ligger allerede i dag i kommunale databaser, man har det allerede innen det offentlige systemet. Etter vår oppfatning er dette systemet meget treffsikkert, det er enkelt. Jeg har faktisk opplevd at flere allerede nå har kunnet regne ut noenlunde hvordan de vil komme ut med dette takseringssystemet hvis det skulle bli gjeldende etter at vi har behandlet lovproposisjonen, som vi skal få i etterkant - og der ligger takseringsmeldingen til grunn.

       Når det så gjelder dette med at det kan påvirke arkitekturen i Norge, og representanten nevnte at en kunne få soppliknende hus, tror jeg at vi i aller høyeste grad skal unngå at dette påvirker norsk bygningsskikk. Arkitektene sier tvert imot at dette ikke vil påvirke i det hele tatt. En må være klar over at det takseringssystemet som vi legger opp til, overhodet ikke vil ramme gjennomsnittsboligene i Norge - de vil gå klar.

       Når vi i denne saken hører på sakens ordfører, representanten Lundteigen, hører vi ikke mye tale om argumentasjon for sentrumspolitikk og sentrumsregjering. Jeg ser med spenning frem til Senterpartiets leder - som var i salen inntil nylig - som i sitt innlegg formodentlig vil begrunne hvorfor dette går inn i en sentrumspolitisk strategi, sett med Senterpartiets øyne. Vi ser nå faktisk nok et eksempel på at de påståtte hovedmotstanderne, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, forliker seg i viktige spørsmål - sist var det om hovedretningslinjene i budsjettpolitikken og den økonomiske politikken, og nå også om vesentlige deler av boligpolitikken.

       Jeg må allikevel - får håpe sjokket ikke er for sterkt - gi Lundteigen ros på ett punkt: Hans sterke argumentasjon for å beholde gjeldsrentefradraget er jeg enig i. Det tar jeg som et innlegg i den interne debatten i Senterpartiet, eller kanskje også i sentrum, om flat skatt. For som kjent innebærer flat skatt at man fjerner gjeldsrentefradraget. Der er jeg enig med Lundteigen.

       Så til begrepet « skattefelle ». Etter mitt syn er både denne skatteformen og takstsystemet en skattefelle på alle mulige måter. Takstsystemet innebærer fortsatt betydelige elementer av skjønn, bl.a skal likningsmyndighetene « skjønne » om oppussingen din er så omfattende at det er restaureringsår og ikke byggeår som skal legges til grunn. Bunnfradraget har vi ingen garanti for blir regulert. All erfaring tilsier at denne type fradrag er et bidrag til økt skatt fordi det ikke reguleres i takt med pris- og lønnsutvikling. Og for det tredje: Senterpartiet forsikrer nå at satsen skal stå fast. Dette er en del av inntektsskatten. De snakker om forutsigbarhet, men jeg har hørt det før. Jeg hørte Senterpartiet og representanten Restad si det samme da vi hadde skatteforliket i 1992. Men det gikk tre år før den argumentasjonen var forlatt og var snudd til det motsatte, nemlig en argumentasjon for økt inntektsskatt, som nå er Senterpartiets argumentasjon. Så lenge varte forutsigbarheten - tre år. Jeg kjenner Senterpartiet ut fra historisk erfaring på 1990-tallet.

       Jeg har to viktige prinsipielle argumenter for hvorfor denne skatteformen i dag er unødvendig og urettferdig. For det første: Det er ikke en skatt etter evne. Boligen og boligens verdi og boligens antall etasjer eller boligens byggeår eller restaureringsår er ikke uttrykk for skatteevne. Av historiske årsaker kan det bo en minstepensjonist i en bolig på 155 m2, ikke luksus, ikke uttrykk for skatteevne, men den blir allikevel beskattet. Dessuten må jeg si at hovedargumentasjonen til Arbeiderpartiet - særlig gjelder det Regjeringens representanter - for denne skatteformen, nemlig at den er et bidrag i den økonomiske politikken til å skyve investeringer fra bolig og over til finansielle investeringer, den holder ikke lenger. For nå har man jo sagt at den skal bare gjelde en liten gruppe boliger. Hvis man hadde trodd på sin egen argumentasjon, skulle den selvfølgelig gjeldt hele boligmassen. Da hadde det i hvert fall vært logikk i det, selv om jeg hadde vært uenig i logikken. Nå er logikken forlatt, og selv det økonomiske argumentet er der ikke lenger. Det som er igjen, er et lite element av fordelingspolitikk, men også det er så gjennomskuelig og så omgåelig at det grenser til det latterlige. En millionær som bygger i høyden, skal ikke rammes, men en millionær som bygger på flaten, skal rammes. En millionær som får tak i et gammelt hus og bygger i høyden, etasjevis, på grunn av tomtens beskaffenhet f.eks., skal altså ikke rammes, men en millionær som bygger på flaten, skal rammes. Det grenser til det latterlige, for ikke å si at det passerer grensen, og det øker iallfall ikke folks tro på rettferdighet i skattesystemet. Like hus med samme standard behandles ulikt i dette skattesystemet, det er det viktig å slå fast.

       Til slutt: Representanten Lundteigen har to ganger gjentatt at Høyre går inn for utvidet bruk av eiendomsskatt i kommunene. Det er ikke riktig, det er usant, og det er ikke belegg for det i innstillingen.

       Nå er det sånn at dette takseringssystemet skal ha innvirkning på eiendomsbeskatningen. Så velger Høyre å si at dette skal bestemmes av lokale myndigheter, og så henviser man i innstillingen til at dette skal gi trygghet og rettferdighet for dem som blir rammet - som skal vurderes i forhold til eiendomsskatt, og da også boligskatt. Hva slags rettferdighet og trygghet er det i å ha et system for taksering basert på lokale ligningskontor eller kommunale tekniske etater for å vurdere dette? Er det bedre enn et generelt system som skal gjelde for hele Norge?

Per-Kristian Foss (H) : Begrunnelsen for et nytt takstsystem ligger ikke i kommunenes behov - de kommuner som ønsker det og vil det mot våre stemmer - for å ha kommunal eiendomsskatt, begrunnelsen ligger i de øvrige to skatteformer - jeg ser altså bort fra arveavgiften - nemlig inntektsskatt for egen bolig og formuesskatt. Disse skatteformene går Høyre mot. Det hadde faktisk vært mulig for flertallet i Stortinget å vedta å gå mot fordelsskatten på egen bolig. Hvis Senterpartiet hadde stått sammen med sine to øvrige sentrumskamerater, hadde det vært flertall i Stortinget for å fjerne denne. Formuesskatten får vi arbeide videre for å få nedover. Det som gjenstår, er da etter vårt syn behovet for et takstsystem i kommunene. Vi sier følgende om dette i innstillingen:

       « Disse medlemmer mener kommunene også bør ha innflytelse over takseringssystemet på boliger, men mener eiendomsskatteloven bør inneholde noen hovedprinsipper for slik taksering. »

       Og avslutningsvis:

       « Disse medlemmer vil komme tilbake til disse spørsmål i forbindelse med behandlingen av Zimmer-utvalgets forslag. »

       Det siste har hele veien også vært Arbeiderpartiets argumentasjon. I brev fra Regjeringen fremholdes det gang på gang at Regjeringen ikke har tatt standpunkt til verken takstsystem eller utforming av kommunal eiendomsskatt, men vil gjøre det etter høringsuttalelsene om Zimmer-utvalgets innstilling. Det er da pussig at vi nå møter den motsatte argumentasjonen fra Arbeiderpartiet. Men jeg kan foregripe begivenhetenes gang noe og si at når vi kommer til behandlingen av Zimmer-utvalgets innstilling, tror jeg vi skal utforme regler for dette som er slik at de sikrer rimelig grad av likebehandling, om enn ikke detaljregulering av enhver kommune, vi skal sikre at like boliger behandles likt i en kommune, og så skal vi innenfor de rammene sikre kommunene maksimal handlefrihet når det gjelder utformingen av hva de vil beskatte boligen på.

       En ting kan jeg love til slutt: Høyre vil fortsette sin kamp i kommunene mot også kommunal eiendomsskatt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Liksom Bjørnar Olsen må jeg si at jeg undrer meg på om Per-Kristian Foss har lest og satt seg inn i innstillinga. Han gjentar gang på gang at dette med bunnfradraget er en skattefelle. Det ser tydeligvis ut til at han ennå ikke har fått med seg at bunnfradraget både er forankret i et kronebeløp og en fysisk størrelse - en fysisk størrelse på 150 m2 for enebolig og 60 m2 for fritidshus som ikke endrer seg med inflasjonen. Jeg synes representanten skal være litt forsiktig med den argumentasjonen videre.

       Ellers vil jeg også ta fatt i eiendomsskatten. Det Høyres representanter sier, er at en har konstatert at Høyres kommunestyremedlemmer i stor utstrekning har vært negativt innstilt til innføring av eiendomsskatt i de enkelte kommuner. En sier altså ikke noe om hva Høyre mener. Nei, når en kommer inn på hva Høyre mener, sier han at det bør være opp til kommunene å bestemme om alle boliger i kommunen skal ilegges eiendomsskatt, altså en utvidelse av mulighetene til å pålegge eiendomsskatt. Representanten Foss sier at det er usant at Høyre vil utvide eiendomsskatten. Hvorfor skriver en da i innstillinga at en legger opp til å endre eiendomsskatteloven som gir kommunestyret en slik anledning? Enhver får vurdere Per-Kristian Foss' utsagn om usannheter i den videre debatten.

       Ellers gjelder det hvilke prinsipper det skal bygges på. Representanten kritiserer Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag og sier at det grenser til det latterlige. Men hva sier partiet sjøl om hvilke prinsipper en vil ha? Vi fikk nå høre at like boliger skal beskattes likt. Et konkret spørsmål: Hva betyr det i forhold til restaurering av boliger - bygge- og restaureringsår? Betyr det at boliger som har forskjellig byggeår, men er restaurert og nybygd så de framstår som like, skal ha lik beskatning? Hvordan vil partiet Høyre forholde seg til den lille delen av det? Vi må snart få innholdet i det - ikke at en dukker i alle sammenhenger.

Per-Kristian Foss (H) : Først om kommunal eiendomsskatt. Om dette sier flertallet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet:

       « Dette medfører at eigedomsskattelova § 3 slik den lyder etter de endringer Stortinget vedtok i juni 1996 står ved lag. »

       Det er jeg enig i. Det er ikke mer hokuspokus i en slik formulering enn at den står ved lag inntil den er endret. Og det samme flertallet har sagt at de akter å behandle loven på nytt når Zimmer-utvalgets utredning kommer til behandling i Stortinget - formodentlig om et års tid. Så det som står ved lag, det står ved lag inntil noe annet er vedtatt, og på dette punktet er alle enige. Det er ingen som har foreslått endringer av eiendomsskatteloven nå. Så får vi se når det kommer til stykket.

       Min uttalelse om å behandle like boliger likt var myntet på kommunene. Hvis vi skulle legge det prinsippet til grunn at det er huset vi beskatter, må jeg si at om et hus står på en eiendom som er en del av landbruk, eller om et likt hus står på en lik eiendom som ikke er en del av landbruk, kan jeg ikke se vesentlige grunner til at disse skal forskjellsbehandles - for å ta et eksempel som vi kommer tilbake til. Dette er en debatt som kommer om et år. Jeg forstår godt at Senterpartiet vil føre den istedenfor å føre debatten om denne saken, som nå faktisk skal avgjøres.

       Jeg er enig med Lundteigen som i sitt innlegg sa at det å eie egen bolig er en norsk tradisjon. Det er jeg helt enig i, det er bare det at det er ingen norsk tradisjon at politikere skal gå inn og regulere og si at det er standard og det er luksus - norsk standard er 117 m2 i blokk, 150 m2 i enebolig og noe mindre hvis man bygger i etasjer, mens alt utover det ikke er norsk tradisjon. Det er en tilsnikelse i historiebeskrivelse, og det er noe man tyr til fordi man skal skaffe seg et fikenblad av såkalt fordelingspolitikk. Men vi registrerer jo hvilken allianse som bygger nettopp på dette.

Eilef A Meland (SV) : Dette fortoner seg som en besynderlig skattedebatt når representanten Lundteigen fra Senterpartiet angriper Høyre for at Høyre viser for stor skattevilje når det gjelder eiendomsskatt i kommunene.

       « Boligskatt blir Høyres kampsak », publiserte Aftenposten i et intervju med Høyres leder den 27. juli 1995. Her kom det fram helt personlige opplysninger om Høyres leder:

       « I hele sitt liv har Jan Petersen vært opptatt av et av livets mysterier: Fordelsskatten på boliger. »

       Og jeg siterer videre:

       « - I 49 år har jeg forsøkt å forstå hva poenget med fordelsbeskatningen var, sier Petersen, som rundet de 49 tidligere i sommer. Men på tross av sine bråmodne interesser, nådde han aldri frem til den høyeste erkjennelse. »

       Da er det all grunn til å stille spørsmålet videre til representanten Foss: Har han nådd til den erkjennelse en gang i sitt liv, og i tilfelle når? Da får vi gå tilbake til Høyres landsmøte i 1991, hvor dette var et brennbart tema. Partiledelsen mobiliserte mot ordføreren i Bærum, Gravdal, som ville avskaffe fordelsskatten, og i dette oppløpet deltok sikkert Foss, men også Skauge og Johan C. Løken, som da var skattepolitisk talsmann. Johan C. Løken betegnet forslaget om å sløyfe, å avvikle, fordelsskatten som usosialt og uttalte med stor frimodighet overfor landsmøtet følgende: Det vil gi mest til dem som har både best og størst bolig fra før.

       Var Foss enig eller uenig med Johan C. Løken på dette tidspunkt?

Per-Kristian Foss (H) : Det er vel litt pussig å stille et spørsmål til meg på basis av et 49-års bursdagsintervju med Høyres leder. Men det er vel mulig - jeg har ikke fylt 49 år ennå - at jeg grunner på litt andre av livets mysterier, for å si det slik, altså ikke på det å fylle 49 år, men kanskje på andre, vanskeligere ting.

       Jeg må nok si at hva jeg sa på landsmøtet i 1991, kan jeg ikke sitere korrekt her og nå, men jeg har ikke alltid vært enig i alle begreper Johan C. Løken har brukt, det må jeg også få lov til å innrømme. Det er ingen stor sensasjon i det, tror jeg, for den som har fulgt stortingsdebatter. Men året 1991 var meget interessant. Jeg har tidligere sagt at grunnen til at Høyre har løftet opp det å få fjernet boligskatten, som er en del av inntektsskatten, som en vesentlig del av vår argumentasjon og en vesentlig del av våre kampsaker på det skattepolitiske området, ligger nettopp i at vi etter skatteformen i 1992 i realiteten dro til med en indirekte økning av boligskatten gjennom at gjeldsrentefradraget, deriblant for boligrenter, ble vesentlig svekket. Vi syntes det var å gå langt - vi ville i alle fall ikke gå lenger. Nå er det en mulighet for oss til å fjerne en del av inntektsskatten. Vi har registrert at det snart er mulig å samle politisk flertall for det. Og representanten Meland kjenner Høyre meget dårlig hvis han tror at Høyre ikke slår til når inntektsskatt står på dagsordenen og muligheten er der for snart å samle et politisk flertall for å fjerne den. Da er Høyre på plass og gjør det. Jeg må si: Den samlede utforming av vår boligbeskatning er brukbar om vi får bort den direkte fordelsskatten, inntektsskatten på bolig, beholder gjeldsrentefradraget og får fjernet formuesskatten. Det har vært Høyres pilarer i denne argumentasjonen hele veien.

       Ved avgivelsen av innstillingen våren 1989 skrev komiteflertallet, som da bestod av alle partier unntatt Fremskrittspartiet, at de

       « er enig med departementet i at en snarest må få utarbeidet et nytt takseringssystem. Ligningsverdien av bolig- og fritidseiendommer varierer sterkt fra kommune til kommune, og delvis innen den enkelte kommune. Ut fra ønske om en rettferdig beskatning er dette ikke tilfredsstillende. »

       Det skulle altså gå åtte år før en takseringsreform kunne ferdigbehandles av Stortinget, og mange stiller nå det berettigede spørsmål: Er det inngåtte skatteforliket mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet overhodet tilfredsstillende i forhold til merknaden fra 1989? Andre mer kritiske røster stiller spørsmålet: Vil dette forliket noen gang bli iverksatt? De faglige og politiske innvendingene er nemlig betydelige. Eksisterende vilkårligheter og urettferdigheter blir erstattet med nye som ennå ikke er tilstrekkelig belyst i offentlig diskusjon. Mest oppsiktsvekkende er det imidlertid at flertallspartiene overhodet ikke kan redegjøre for de økonomiske eller fordelingspolitiske virkningene av sitt eget detaljerte forlik. Noen går så langt som å betegne det nye takseringssystemet som et politisk makkverk eller et skalkeskjul for skattelettelser i milliardklassen.

       I dagens utgave av Aftenposten kan parlamentarisk leder i Senterpartiet opplyse at han har fått et titalls henvendelser fra Høyre-ordførere som misliker skatteinntektskutt. Jeg skulle tro Jakobsen delte denne bekymring for det kommunale selvstyret og kommunenes inntektsgrunnlag. En slik bekymring kommer ikke fram i dette intervjuet.

       Det er ubestridelig at hvis takseringsforliket legges til grunn, vil kommunenes handlefrihet bli innskrenket fordi flertallsløsningen pålegger kommunen et arealbestemt bunnfradrag. Kommunenes avhengighet av statlige overføringer vil øke stikk motsatt Senterpartiets erklærte mål. En rekke bykommuner har allerede foretatt beregninger av inntektsvirkningene. Resultatene er entydige og dramatiske for eiendomsskatten.

       I 1996 hentet Stavanger kommune om lag 40-45 mill. kr i eiendomsskatt på boligmassen. Etter flere runder med datatester viser det seg nå at kommunens inntekter med det nye boligtakseringssystemet vil skrumpe inn til mellom 2,5 og 3 mill. kr. pr. år - en reduksjon som overstiger 90 %. Som rådmannen skriver i sitt sakspapir til Stavanger formannskap:

       « Dette er det samme som en fullstendig utradering av den kommunale eiendomsskatt på boliger. »

       Kommunene blir fratatt sin bestemmelsesrett, retten til selv å vedta hvor stor andel av boligmassen som skal ilegges eiendomsskatt. Dette er alle partier i Stortinget, unntatt Arbeiderpartiet og Senterpartiet, prinsipielt imot.

       Boligskattforliket har altså betydelige inntekts- og fordelingsvirkninger, både for kommunene og staten.

       Hovedårsaken til disse utslagene kan tilskrives det såkalte bunnfradraget som markerer grensen for skatteplikt. I dag fastsettes bunnfradraget ved beregning av eiendomsskatten som en beløpsmessig størrelse.

       Ifølge flertallsinnstillingen til nytt takseringssystem skal boliger med et beregnet areal på 150 m2 fritas for skattlegging. Denne arealstørrelsen er imidlertid ikke et mål verken på faktisk boligareal eller tilgjengelig bruksareal. Når det opereres med 150 m2, er det et produkt av en rekke enkeltfaktorer som skal multipliseres med hverandre. Flertallskoalisjonen har i innstillingen ufrivillig gitt denne oppstillingen den fascinerende tittel Formel 1.

       For å illustrere hvordan boliger med areal på flere hundre kvadratmeter blir skattefrie objekter, kan vi konsentrere oppmerksomheten om tre vesentlige enkeltfaktorer; grunnflate, aldersfaktor og etasjefaktor.

       Som eksempel kan vi se på takseringen av en bolig med et areal på 500 m2 fordelt på to etasjer. Boligen har høy standard og oppnår maksimalt aldersfradrag. Forlikspartienes arealberegning innebærer for det første at bare halvparten av arealet i annen etasje tas med. Første runde i Formel 1-løpet gir altså et beregnet areal på 375 m2. Idet boligen er oppført i mellomkrigstiden oppnår den aldersbetinget reduksjon på 60 %, til tross for at huset er modernisert.

       Sluttresultatet av denne regneøvelsen og Formel 1-runde nr. 2 blir at dette huset får et beregnet taksert areal på 150 m2. Boligen blir erklært statsautorisert skattefri, og boligens verdi på markedet ligger mellom 10 og 20 mill. kr. Slike boliger blir etter flertallsforslaget skattefrie i en bykommune.

       I forhandlingene mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet er altså grensen for skattefri sone flyttet og forskjøvet så sterkt at det for herskapelige villaer verken beregnes fordelsskatt, eiendomsskatt eller formuesskatt. Derfor gir spørsmålet seg selv: Har de sett virkningene? Innser de virkningene av sitt eget forslag - når det kan dokumenteres at boligeiere med solid skatteevne innrømmes et generøst unntak fra fordelingspolitikken?

       Jeg nevnte i et replikkordskifte Økonomisk Rapport, som har gjennomgått en rekke enkelteksempler. I den forbindelse kunne representanten Lundteigen ikke svare, annet enn å komme med en henvisning til rehabilitering, noe som er totalt irrelevant når det gjelder disse eksemplene. Et av eksemplene er en av Norges mest kjente redere, som får en skattelettelse på om lag 45.000 kr, men som åpenbart anser dette å være i tråd med tidligere skattebehandling av denne næringen.

       Etter utregningen vil motegründeren Mæle oppnå en skattelettelse på over 30.000 kr. I den forbindelse heter det i Økonomisk Rapport:

       « Når min bolig slipper skatt, viser det hvor meningsløst hele forslaget er, legger han til i en mer alvorlig mine. »

       Boligskattreformen har vært omgitt av politisk retorikk med dominerende innslag av bekjennelser og opphøyde viljeserklæringer overfor en kritisk opinion av boligeiere.

       I denne politiske konkurransen om skattyternes gunst har flere partier kommet i konflikt med sine egne skattepolitiske prinsipper. Denne ubehagelige kjensgjerning har bidratt til atskillige politiske anstrengelser - som vi ser også i dag - for å tilsløre, bortforklare og forvrenge de økonomiske virkningene både for kommunene og i forhold til fordeling mellom folk.

       En viktig deltakende observasjon, som er nedslående, er hvordan Senterpartiet, som betrakter Arbeiderpartiet som sin høyreorienterte motstander, selv har presset Arbeiderpartiet til å godta for det første større skattelettelser enn Regjeringen overhodet hadde tenkt seg, og for det andre en skjevere fordelingseffekt - når vi ser på disse utvalgte eksemplene. Men ikke bare det: Senterpartiet har bidratt til å undergrave det kommunale selvstyret og kommunenes inntektsgrunnlag. Hvor stort blir tapet for den offentlige sektor?

       Senterpartiets finanspolitiske talsmann, Gudmund Restad, har tidligere uttalt - uten påviselig bekymring riktignok - at han ikke vil bli overrasket hvis det blir over 2 milliarder kr. Når vi ser bort fra representanten Restads opparbeidede dristighet i flate skatteskalaer, som jeg betrakter som en misforstått form for utjevning, er dette anslaget heller moderat. Boligskatten som i dag består av tre skatteformer, innbringer om lag 6 milliarder kr til forvaltningsnivåene i den offentlige sektor. Det er min avsluttende prognose at vi i denne saken står overfor en historisk lettelse i den samlede eiendomsbeskatningen i landet.

       Jeg har ved en tidligere anledning anslått de totale lettelsene til 3 milliarder kr, en halvering av skatteinntektene - et anslag som skattepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet, Tore Nordtun, bekrefter overfor Aftenposten i dag. Alle politiske advarsler er forstummet, enten det gjelder frykten for overoppheting i økonomien eller Senterpartiets iherdige angrep på Høyre for skattelettelser som bidrag til Forskjells-Norge.

       SV er opptatt av inntektstapet for kommunane, og Eilef Meland nemner spesielt Stavanger. Ja, i tråd med Senterpartiet sitt engasjement elles både for kommunalt sjølvstyre og for å sikra ein romsleg fellesskapssektor i vårt land skal Senterpartiet sjølvsagt fylgja dette opp. Og skattøyren er ein måte å kompensera dette på.

       Men for Senterpartiet har det vore overordna i denne saka å ta omsyn til dei mange innspela som kom i etterkant av Regjeringa sitt forslag. Folk var urolege for framtida og pensjonsalderen. Vi vil gje både unge og gamle den tryggleiken som vi meiner dei skal ha. Skatt på bustad skal vera til å bera. Vi har lagt inn gode mekanismar for å sikra det og vil fylgja det opp. Dersom det skulle bety at ein og annan storveges flott bustad slepp bustadskatt, toler vi det. Vi vil heller ha det enn å godta at ei enkje i eit stort hus skulle få mindre å rutta med fordi skatten på huset blei høgare. For Senterpartiet var det eit enkelt val. Eg forstår at det ikkje var det for SV.

Eilef A Meland (SV) : Hva var spørsmålet?

       Senterpartiet gikk inn med høy føring i denne behandlingen allerede i fjor. Saken gjaldt en taksering av boliger, og alle var innstilt på å behandle dette i to omganger: først å få på plass et nytt takseringssystem, dernest, når man visste virkningen av dette, å fastsette skattesatser. I denne til dels maniske perioden med medieutspill endte det med at man bandt seg opp både på taksering, etasjefaktor og skattesatser. Dette har gitt et samlet vedtak som jeg aldri har opplevd maken til etter åtte år i finanskomiteen, nemlig at det treffes vedtak om skattegrunnlag, om skattesats, uten å vite hvor store skatteinntektene blir. Det er således helt ekstraordinært i Stortinget at et flertall på denne måten kan forelegge en løsning for Regjeringen som det må vite at Regjeringen ikke kan komme tilbake med uten at et flertall i Stortinget blir meget overrasket - hvis da ikke Senterpartiet er innforstått med milliarder i skattelettelser.

       SV har også gått inn i denne behandlingen uten særlig sterke synspunkter annet enn prinsipielle, knyttet til hva som er en normal bolig. Men jeg må jo si at man bagatelliserer utslagene når man sier at om en eller annen herskapelig bolig faller utenfor, er ikke Senterpartiet bekymret. Da får man problem med å forklare tilfellet Stavanger, hvor bare 5 % av boligene gjenstår som skattepliktige. Så denne saken vil nok versere, og Senterpartiet vil møte den i forhold til sine radikale erklæringer i fordelingsdebatten fremover mot valget. Det nytter ikke å trøste med at skattøren skal øke. Det er ikke flertall for å øke skattøren.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det er ganske interessant å høre på representanten Meland. Det kunne nesten tyde på at SV her i Stortinget i dag går inn for at hus er et skattegrunnlag som en skal bruke sterkere i tida framover. Det kunne tyde på at hus i en størrelsesorden som det vi kaller for et romslig husbankhus, skulle være et skattegrunnlag og ikke bli sett på som et nødvendighetsgode. Det er interessant at SV ikke foretar en grenseoppgang i forhold til hva som er et nødvendighetsgode og hva som er et luksusgode. Det er videre interessant at Sosialistisk Venstreparti i liten grad går inn på - ja er ganske fri for å gå inn på - hva de sjøl legger fram som forslag. De foreslår, som jeg har lest i innstillingen, at en skal gå på innvendig boligareal i stedet for utvendig areal, noe som innebærer en årlig rapportering fra skattyter til likningskontor hvis en foretar forandringer innvendig i boligen - og vi har lang erfaring med hvordan det har fungert når det gjelder Husbankens regler. Når det gjelder aldersfradraget, som representanten gikk sterkt ut med, står det faktisk i innstillingen at SV går inn for 40 år, mens Senterpartiet og Arbeiderpartiet går inn for 60 år. Kunne ikke representanten Meland forklare hva som er hans alternativ for å ivareta det de sjøl ønsker?

       Det som er helt klart, er at Senterpartiets skattepolitikk bygger på en progressiv skatt på inntekt, mens bolig og eiendom ikke er noe sterkt skatteobjekt for oss, fordi det er inntekt som er det sentrale. Det er den som gir evnen til å betale skatt - samtidig som en, hvis en går ut i det ekstreme, må regne med også å betale skatt på bolig og fritidshus.

Eilef A Meland (SV) : Lundteigen tar opp iallfall tre ting som jeg skal besvare. Det første er: Vil SV i forbindelse med denne takseringsmeldingen skattlegge eiendom sterkere enn vi gjør i dag? Svaret står i innstillingen: SV baserer seg på en reform av systemet, ikke økte eller reduserte inntekter. Så det burde Lundteigen ha visst. Vi holder provenyet, og det var den opprinnelig mening også. Det som er problemet som saksordføreren vil møte, er at han ikke kan forsvare det han selv har sagt i den offentlige diskusjonen, og det går på fordelingsvirkningene.

       Så er det en stadig raljering både fra høyresiden og nå også fra Senterpartiet om den offentlige kontrollen, og at det vil bli oppsøkende virksomhet ved andre alternativer enn ens eget, som utgis som enkelt. De som leser innstillingen, vil jo finne ut at det flertallsforslaget som ligger inne her, formelen, er mer komplisert enn Regjeringens opprinnelig forslag. Men jeg vil gjerne sitere fra innstillingen:

       « Restaurering som er så omfattende at den eldre bygningen framstår som en helt ny bygning kan av ligningsmyndighetene gis byggeår lik restaureringsår. »

       Dette viste Lundteigen til. Skal da likningsmyndighetene oppsøke bygningen for å finne ut av om den er blitt ny, og i tilfelle når den er blitt ny, ved å skifte kledning, gulv, bærebjelker? Senterpartiet legger jo selv opp til et kontrollregime, som de tar avstand fra. Det er ingen tvil om hvor problemene ligger i tiden fremover når det gjelder eldre boliger.

       Vårt aldersfradrag er 40 år. Det er i samsvar med Regjeringens forslag, og en må da ha hatt stimulans for vedlikehold av bygninger.

       Per-Kristian Foss (H) : Jeg tillater meg å ta opp forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Bråthen, samt forslaget fra Høyre og representanten Bråthen.

       Boligen skal ikke være noe prioritert skatteobjekt. Boligen er først og fremst et hjem som helt konkret gir familien identitet og trygghet for framtiden. Med dette utgangspunktet har Kristelig Folkeparti formet sitt syn på Regjeringens forslag og på det flertallsforslaget som foreligger. Vi mener at fordelsskatten bør sløyfes i sin helhet. Dette synspunktet er ikke et lettvint uttrykk for at det nå er et generelt behov for skattelette. Vårt synspunkt er formet ut fra en holdning og en tenkning som står sterkt i folket: Det å eie egen bolig gir en trygg og sikker ramme rundt familien og er en fornuftig investering i et land med et barskt klima og med behov for solide boligbygg.

       For folk flest er ikke boligen noe spekulasjonsobjekt som brukes for å oppnå lettvinn avkastning på ledig kapital. Det å eie egen bolig prioriteres høyt av de aller fleste familier, og mange setter seg i betydelig gjeld for å realisere boligdrømmen. En stor andel av familienes kjøpekraft går med til å betjene kapitalutgiftene ved boligkjøpet. For mange familier vil derfor større endringer i boligpriser, rentenivå og skattebetingelser ha ganske dramatiske konsekvenser for økonomien.

       Som vi peker på i våre merknader sammen med Høyre og Venstre, er det bortimot 80 % av norske husstander som eier egen bolig. Dette er et gjennomgående særtrekk ved det norske samfunnet som det ikke bør settes skattemessige hindringer for, men som det tvert imot bør stimuleres ytterligere til. Det forslaget som her foreligger, går derfor etter vår mening i gal retning.

       Vi som investerte i egen bolig på 1970- og 1980-tallet, kunne nyte godt av en negativ realrente. Vårt lån på boligen ble forholdsvis raskt skrevet ned. Men slik er det ikke i dag. Det å skaffe seg en bolig innebærer en høyere kostnad enn tidligere. Denne realiteten har bl.a bidratt til å motivere Kristelig Folkeparti til å endre sitt syn på fordelsskatten. Men Regjeringen har åpenbart ikke fanget opp det sterke ønsket som folk flest har om å skaffe seg egen bolig uten at dette innebærer en altfor sterk belastning på familiens økonomi.

       De sterke reaksjonene som vi fikk på Regjeringens forslag til boligskatt, var derfor ikke uventede, og de var høyst forståelige. Gjennom et komplisert system med produksjonsverdi basert på kvadratmeterpriser i forhold til boligtype og distrikt, ble det lagt opp til en kraftig omlegging og omfordeling i boligskatten. Dersom dette forslaget hadde fått oppslutning i Stortinget, ville det kunne ha ført til en mangedobling av boligskatten for svært mange familier.

       Kristelig Folkeparti har alltid stått for en solidarisk skatte- og utjevningspolitikk. Lettvinte frierier til velgerne ved skatteletteløfter har ikke vært vår stil. Det gjelder også for boligskatten. Når vi derfor går inn for en lettelse i boligskatten ved å foreslå å ta bort fordelsskatten i sin helhet, er dette uttrykk for en klar prioritering av hvor skattetrykket bør ligge og hvor det ikke bør ligge. Vi mener for vår del at evneprinsippet fremdeles skal gjelde som en hovedretningslinje i skattepolitikken. Derfor holder vi for vår del på både formuesskatt og eiendomsskatt, selv om vi har våre meninger om hvordan innretningen her bør være. Vi har også i budsjettforslag gått inn for å øke inntektsskatten, en skatteart som av de fleste, også av næringslivet, er blitt akseptert som en rettferdig og akseptabel måte å beskatte innbyggerne på - dvs. at de som har de største inntektene, også må finne seg i å yte mest til fellesskapet gjennom skatt.

       Det foreliggende forslaget til boligskatt vil ramme både tilfeldig og urettferdig. Det hjelper ikke om mange familier vil komme gunstigere ut av det nye systemet dersom regningen skal betales av familier som har prioritert investering i egen bolig framfor økt konsum av forbruksgoder, enten det er bil, hytte, seilbåt eller Syden-turer. I forhold til de fordelingspolitiske mål som både Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker å stå for, er fordelsskatten kort og greit et feilgrep. Til tross for at Finansdepartementet har arbeidet på overtid med forslaget til boligskatt, har det altså vist seg at denne løsningen ikke lot seg bære fram i Stortinget. Også når det gjelder det framforhandlede forslaget, er det uro i Arbeiderpartiets egne rekker. Det skulle si litt om de håndteringsproblemer som de to partiene har i forhold til å forklare realiteten i forslaget.

       Senterpartiet har altså valgt å gå sammen med Arbeiderpartiet om et annerledes opplegg. Og jeg skal gjenta det jeg sa i replikken til representanten Lundteigen: Denne debatten har ikke vært til fånyttes, og det forslaget som foreligger, er selvfølgelig mye bedre enn det Regjeringen har lagt fram. Men det rokker ikke ved at flertallet nå vil skattlegge hjemmet til folk på en måte som Kristelig Folkeparti finner problematisk.

       Senterpartiet og Arbeiderpartiet bør kunne svare på dette enkle spørsmålet: Hvorfor var det nødvendig å fastholde fordelsskatt på egen bolig når likevel skattesystemet til slutt resulterte i at fordelsskatt på bolig bare vil gjelde en ganske liten del av boligmassen? Hvilke kostnader innebærer det å opprettholde denne skattearten og vedlikeholde rubrikken som alle må fylle ut på selvangivelsen? Hva ligger det reelt av fordelingsmessige effekter i å skattlegge bare noen få boliger på denne måten? Ville det ikke være andre måter å løse de fordelingsmessige utfordringene på enn det å skattlegge de få boligene som gjennom det omforente forslaget vil få boligskatt?

       Det har vært understreket gjentatte ganger at denne saken dreier seg om noe mye mer enn boligskatt. Den dreier seg om et nytt takseringssystem. Ja, Kristelig Folkeparti er helt enig i at det er behov for et nytt takseringssystem for boliger. Det gamle systemet er både urettferdig og inkonsekvent og har ført til mange frustrasjoner blant boligeierne. Vårt forslag er å la forsikringstaksten legges til grunn for boligtakstsystemet. Sammen med Venstre mener vi at det vil bli et både enklere og mer rettferdig alternativ, og det vil sikre likebehandling ved at en lar boligtaksten fastsettes som en bestemt andel av gjenanskaffelseskost eller fullverdiforsikringstakst. De aller fleste boligene i Norge er jo forsikret mot brann. Kristelig Folkeparti mener det er urimelig å legge markedsverdien til grunn for taksten. Dette vil kunne gi helt urimelige utslag for mange boligeiere, og det bryter også fundamentalt med prinsippet om skatt etter evne. Forsikringstaksten framkommer som en avveining mellom hensynet til at boligen skal ha en skikkelig god dekning i forsikringen, og på den andre siden at det ikke skal betales en for høy premie. Derfor er det i utgangspunktet grunn til å anta at forsikringstaksten vil gi et godt uttrykk for boligens verdi. Sett i forhold til denne gjenanskaffelsesverdien mener Kristelig Folkeparti at det bør innføres en aldersfaktor på boligen slik at eldre boliger ikke skal komme uheldig ut av det nye takseringssystemet.

       Det foreslåtte takseringssystemet som vi står sammen med Venstre om, er enkelt. Det har allerede kjente komponenter, og det kan derfor etableres uten store kostnader verken når der gjelder penger eller administrativ tid. Kristelig Folkeparti og Venstre har i sitt takstsystem også tatt hensyn til at det skal være mulig å legge andre beregningsmåter til grunn der det f.eks er behov for helt spesielle vurderinger, som f.eks i fraflyttingsområder, og der hvor boligprisene ellers kan avvike sterkt fra det normale. Vi mener også at det bør være en gjennomskjæringsregel for ligningsmyndighetene og en adgang til å kunne kreve fornyet takst der den gjeldende takst åpenbart er urimelig høy eller lav.

       La meg så til slutt kort få nevne at Kristelig Folkeparti har merket seg at mens boligeierne gjennom omleggingen nå til dels får en meget betydelig skattelette, står leietakerne på boligmarkedet igjen uten noen form for gevinst, i hvert fall foreløpig. Dette er et forhold som Kristelig Folkeparti vil rette svært stor oppmerksomhet mot i tiden framover, og vi vil sørge for at leietakerne får en tilsvarende lette i boligskatten som det boligeierne nå får.

       Jeg vil ta opp forslag nr. 3 på vegne av Kristelig Folkeparti og Venstre.

       Kjell Engebretsen (A) : Det er for så vidt en merkelig debatt vi er vitne til her i dag, hvor Kristelig Folkeparti og andre partier i veldig høye toner fastslår at de er sterke motstandere av fordelsbeskatningen. De får det til å høres som dette er nyoppdaget elendighet, pønsket ut av Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og vil liksom ikke vedkjenne seg at dette er skatt som har funnes i desennier, og at disse partiene selv har stått bak denne; de er nå nærmest moralsk forarget over at vi kan finne på å beskatte boligen på denne måten. Det er også litt merkelig at det skjer nå når vanlige boliger i Norge, boliger med vanlig standard, blir unntatt fra denne skatten. Da blir det plutselig nærmest umoralsk med en slik skatteart.

       Det går fort å svinge seg: Representanten Steensnæs forsøkte å gi en begrunnelse for hvorfor de hadde snudd, men det resonnementet som Steensnæs kom med, holder ikke, for det er ikke mer enn to år siden hans parti sa følgende:

       « Disse medlemmene viser videre til inntekts- og formuesstatistikken for 1992 der det er en klar positiv sammenheng mellom inntekt og skatteyters ligningsverdi på bolig og fritidshus. »

       De sa også:

       « Disse medlemmene slutter seg til forslaget om å innføre en toppsats ved beregning av inntekt av egen bolig og fritidshus. »

       Jeg må spørre representanten Steensnæs når det gjelder dette med forsikringsverdien: Hvordan har han tenkt å klare å få inn forsikringstakstene i utenlandske selskaper hvor myndighetene i dag ikke har noen som helst slags mulighet til å pålegge innberetning? Det er også slik at disse takstene vil bli fastsatt av ulike selskaper - husene er fullverdiforsikret - slik at takstene vil settes så lavt som mulig på grunn av konkurransen mellom disse selskapene. Det vil bare påvirke premien, det vil altså ikke påvirke utbetalingen.

Einar Steensnæs (KrF) : Representanten Engebretsen sa at dette er en merkelig debatt, og det skal jeg gi ham noe rett i, for det er ikke til å legge skjul på at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti på mange måter har sammenfallende vurderinger i skattepolitikken når det gjelder hva som bør beskattes og hva som ikke bør beskattes.

       Men jeg tror jeg får oppsummere det kort slik at forskjellen på Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i dette tilfellet er at Kristelig Folkeparti har hatt visse antenner ute i det som Arbeiderpartiet nå kaller samråd, og har tatt signalene ute i folket med hensyn til hvordan dette oppfattes - som blodig urettferdig - og at det også har skjedd en endring i forhold til den positive realrenten. Nå har riktignok også rentemarkedet forandret seg betydelig, men likevel står det fast at boligkostnader utgjør en stor del av familiens økonomi. Vi mener at boligen er av en slik betydning, har en så stor verdi som ramme rundt familien at det ikke er der vi skal skattlegge, det er ikke der vi skal utløse de fordelingsmessige hensyn som for så vidt både Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti står for. Nå skal ikke jeg fra Stortingets talerstol berette fra forhandlinger i de indre gemakker mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, men jeg vil ikke hefte for de praktiske løsninger og de problemer som disse to partiene hadde for å balansere en vanskelig budsjettsituasjon.

       Når det så gjelder det siste med forsikringstakst på utenlandske eiendommer, er jeg ikke i tvil om at det skal kunne finnes løsninger på dette. Vi skal se til at det finnes takseringsorganer som skal ta seg av de boligene - og det er et forholdsvis begrenset antall boliger - som ikke har fått sin verdi fastsatt gjennom vanlig branntakst.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Kristeleg Folkeparti vil avvikla fordelsskatten utan omsyn til storleiken på bustaden. Og av innstillinga går det fram at dei stiller strengare krav til enkelheit, likebehandling og rettstryggleik enn t.d. Senterpartiet med sin modell.

       Så seier representanten Einar Steensnæs at dei legg forsikringstaksten til grunn, og han er sikker på at det skal finnast løysingar. Eg synest faktisk at dei som er interesserte i å lytta til Kristeleg Folkeparti i denne saka, må kunne forventa eit høgare presisjonsnivå. Dette er altså takstar som blir fastsette av norske eller utanlandske selskap på ulikt grunnlag, og som kan endrast.

       I tillegg går det fram av innstillinga at dersom taksten synest for høg eller for låg, kan likningsmyndigheitene gripa inn og krevja fornya takst. Dei skal òg gjevast myndigheit til å skjera igjennom, og det er sagt at andre utrekningsmåtar, t.d. bruk av omsetjingspris, kan trekkjast inn. Eg etterlyser ei nærmare presisering: Kor blir det av enkelheita, likebehandlinga og rettstryggleiken i dette?

       Så seier representanten Einar Steensnæs i dag noko som han òg har sagt ved fleire høve: Det er ikkje omsynet til skattelette som gjer at Kristeleg Folkeparti tek vekk fordelsskattlegginga, han vil ta dette inn igjen på dei andre skatteartane. Han har nyleg vore med og skjerpa formuesskatten. Eg synest det ville vera av interesse å få utdjupa nærmare på kva måte Kristeleg Folkeparti her eventuelt ville ta inn dei lettane som dei no vil gje i fordelsskattlegginga.

Einar Steensnæs (KrF) : Den første utfordringen jeg fikk fra Senterpartiet, var å påvise hvordan Kristelig Folkeparti nå hadde kommet opp med et takseringssystem for boliger som var enklere enn Senterpartiets. Jeg må nok si at det var en dristig utfordring fra Senterpartiet, for det skal faktisk veldig lite til for å etablere noe som er enklere enn den kompliserte matematiske formel som står på trykk i innstillingen. Det er åpenbart at noe av svakheten ved innstillingen nettopp er mangel på enkelhet. Det kan også føre til en endring av byggestil og en urimelighet i forhold til hus som står ved siden av hverandre, men som på ulike vis vil få forskjellig takst, fordi denne formelen rett og slett ikke avspeiler virkeligheten i norsk byggetradisjon. Jeg skal ikke gå ytterligere inn på det, men jeg fremsetter ingen dristig påstand når jeg sier at det systemet som Kristelig Folkeparti har presentert, er både enkelt, rettferdig og gir også en mer konsekvent skattlegging av boligen enn det som Senterpartiet har lagt fram.

       Jeg synes nok at representanten Meltveit Kleppa tok tak i flikene av det som Kristelig Folkeparti har lagt fram her, for - som jeg sa - de aller fleste boliger i dette landet som skal bli gjenstand for en slik fordelsbeskatning, har en branntakst å forholde seg til. Så de boligene det her snakkes om, og som en må taksere på annen måte fordi det ikke eksisterer branntakst, kan en hente fram takst på på annen måte. Og vi har også gitt likningsmyndighetene mulighet til å etablere et system for å kunne taksere de boliger som ikke har branntakst, eller der hvor likningsmyndighetene mener at branntaksten åpenbart er for lav i forhold til reell verdi av bygget.

Eilef A Meland (SV ): Det er helt riktig det Kjell Engebretsen trakk fram når det gjaldt den nære forhistorien til Kristelig Folkeparti. Den møtte SV òg så sent som høsten 1994, da det ble inngått et forlik for å styrke budsjettet. Og for å styrke budsjettets inntektsside ble det med Kristelig Folkepartis hjelp vedtatt en økning av fordelsbeskatningen på ikke mindre enn 310 mill. kr. Da er det helt naturlig å stille spørsmålet: Når man i dag er så prinsipiell, hvorfor var man det ikke den gangen?

       Steensnæs besvarte ikke en tidligere replikk om hvordan man kan avvikle fordelsskatten uten å besørge inndekning. Ved å avvikle fordelsskatten forsvinner om lag 1,4 milliarder kr, og da har vi krav på å få vite: Hvordan skal dette dekkes inn? Hvilke inntektskategorier skal da økes fra statens side?

       Aller sist: Jeg er enig i de innvendinger som er kommet mot å bruke forsikringsverdien. Det er ikke utelukkende forsikringsverdien, men bare en femtedel av forsikringsverdien som regnes. Og da vil vi jo komme betydelig lavere når det gjelder verdiansettelse enn i dag. Og spørsmålet er følgende: Hvorfor vil Kristelig Folkeparti ha skattefritak for tomt? I motsetning til alle andre partier mener de at tomtearealet uansett størrelse ikke skal beskattes. Når ble dette en del av Kristelig Folkepartis skattepolitikk?

Einar Steensnæs (KrF) : Det var spørsmål om den endringen som Kristelig Folkeparti har foretatt i forhold til det som vi har stått for tidligere. Jeg syns at noe av det som blir litt håpløst i politiske debatter, er at det på en måte ikke aksepteres at virkeligheten rundt en endres, at det skal være på en måte en god egenskap å kunne fastholde standpunkter uansett hvordan virkeligheten rundt en oppfattes. Jeg har forsøkt nå både i mitt innlegg og i en replikk å svare på det. Jeg har vist til at boligkostnadene i dag er annerledes enn de var da Eilef Meland og jeg investerte i bolig. Vi hadde ikke de samme etableringskostnadene i forhold til skatt av egen bolig. Jeg syns det er et selvstendig, godt argument.

       Med denne stortingsmeldingen fikk vi også en anledning til å gjennomtenke den prinsipielle begrunnelsen for fordelsbeskatningen. Jeg syns at representanten Harald Ellefsen i sin replikk til saksordføreren avkrevde en prinsipiell begrunnelse fra Senterpartiet, som det aldri kom noe svar på. For min del må jeg si at jeg ville ha vært svar skyldig også på dette.

       Det er viktig når en skattlegger samfunnsgoder og driver fordelingspolitikk, at en har en god skattemessig begrunnelse for det en gjør. Jeg kan ikke se noen god begrunnelse for at det å bo i egen bolig skulle være gjenstand for en inntektsskatt. Dette har vi tenkt igjennom og er kommet til den konklusjon at dette må vi som er et familieparti, sløyfe og prioritere at det skal være en fast, god ramme omkring familiens bolig. Vi kan da ikke gå inn for å beskatte det vi ønsker å fremheve! Det er vårt resonnement.

       Så spør også representanten Meland om hvorfor man tar med tomten. Jo, det er i den enkle, greie erkjennelse at ethvert hus må stå et sted, og da syns vi det holder at når vi skal ta bort skatten på bolig, bør vi også ta bort skatten på tomten.

       Vi var relativt moderate. Vi sa at fordelsbeskatningen skulle avvikles over en toårsperiode, og ikke slik tjong - som man nå er kommet til i Høyre og Kristelig Folkeparti. Vi synes det er gledelig, vi godtar det, men hadde vi gjort det samme, hadde vi blitt skjelt ut for å være uansvarlige for ikke å ha i hvert fall en toårig nedtrappingsperiode. Jeg syns derfor det egentlig er en stor dag, fordi det Fremskrittspartiet i årevis tidligere er blitt meget sterkt kritisert for, har nå fått tilslutning både fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er gledelig for oss.

       Jeg husker også at i tidligere tider - for liksom å få fram denne gigantiske snuoperasjonen - i alle Willoch-regjeringens år, økte man takseringen av boliger med 10 % hvert år for å øke boligbeskatningen. Man økte da både fordelsbeskatningen, eiendomsskatten og formuesskatten av boligene med 10 %, som i de fleste årene var godt over inflasjonen. Helt sjablongmessig økte man boligskatten, og når vi i Fremskrittspartiet protesterte, fikk vi beskjed om at boligbeskatningen i Norge var for lav. Det var vel egentlig det som var Willoch-regjeringens opplegg. Så det har altså nyttet å hamre på det budskapet som stod i den aller første brosjyren som Fremskrittspartiet - som den gang, i 1973, het Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter og offentlige inngrep - utgav, at våre hjem skal være våre hjem og ikke noe skatteobjekt. Den linjen har vi stått på siden 8. april 1973. Det er fortsatt vårt syn, vi vil fjerne eiendomsskatten, som opprinnelig ble innført for å dekke utgifter til vei, vann og kloakk. Det har man nå egne avgifter for, men man gav ikke opp den beskatningen allikevel. Vi syns at det skulle være en selvfølge at når begrunnelsen var bortfalt, ville man også ta bort eiendomsskatten.

       Vi er også prinsipielt motstander av formuesbeskatningen. Vi er for øyeblikket det eneste parti som er det, men kjenner jeg Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre rett, kommer de nok etter også her om noen år. Men for øyeblikket er vi det eneste partiet som ikke trenger noe takseringssystem. Vi vil ikke ha noen beskatning, verken eiendomsskatt, formuesskatt eller fordelsbeskatning, og da trenger vi ikke noe offentlig takseringssystem i det hele tatt. Da er det forsikringsselskapene som får lage seg sine systemer når det gjelder å finne ut forsikringssum for den enkelte bolig. Det offentlige behøver ikke noe system i det hele tatt. Så det har vært vår linje, og det er vår linje. Vi vil da stemme for de forslagene som foreligger i dag som blir bedringer i forhold til det nåværende systemet. Men det er først når man i realiteten fjerner all beskatning av boliger, at grunnlaget for et takseringssystem bortfaller.

       Jeg vil også få lov til å nevne at en av fordelene ved å fjerne dette systemet ville være noe som jeg vet finansministeren ellers er opptatt av, nemlig å få bedret tilgangen til kvalifisert arbeidskraft til det produktive næringsliv, som betaler skatter inn i kassene, istedenfor det vi nå har av kontrollerende byråkrati i bl.a ligningsvesen, som er en netto utgift for statskassen. Alle som skal drive med denne takseringen, er arbeidskraft som går på arbeidsoppgaver som er direkte kostnader, og som ikke skaper det spøtt av verdi. Det vi burde gjøre i Norge nå, er metodisk å reformere slik at flere i den totale arbeidskraften vår brukes til verdiskaping og ikke bare til kontroll av andre og byråkrati som i seg selv er verdiødslende. Hadde vi fjernet hele takseringssystemet, hele boligbeskatningen, ville vi frigjort arbeidskraft til samfunnsnyttig verdiskapende arbeid, istedenfor det som nå er bare sløsing.

       Men la meg konkludere med at i Fremskrittspartiet er vi litt tilfreds med at vi har fått tre partier til over på vår side når det gjelder å fjerne fordelsbeskatningen av bolig. Det er meget hyggelig. Det kunne vært interessant også om vi kunne fått med noen til. Senterpartiet har jo denne gangen gått solid sammen med Arbeiderpartiet, og da skapes det veldig forvirring. Så jeg synes på tampen at det også kunne vært interessant om noen i Venstre, Kristelig Folkeparti eller Senterpartiet kunne klargjøre for det norske folk hvilken boligbeskatningstenkning en såkalt sentrumsregjering vil stå for. Er det Venstres og Kristelig Folkepartis linje, eller er det Senterpartiets linje? Er det slik at dersom Venstre og Kristelig Folkeparti blir større enn Senterpartiet, vil Senterpartiet gi seg, og er det slik at dersom Senterpartiet blir større enn Venstre og Kristelig Folkeparti, vil de to partiene gi seg? Det kunne vært en interessant klargjørende opplysning for det norske folk, som etter hvert begynner å forberede seg på et stortingsvalg.

       Dagens debatt innebærer et foreløpig - jeg tror bare foreløpig - sluttpunkt for en av de stortingssakene som har engasjert flest mennesker på svært lang tid. Mange har hevdet at boligskattespørsmålene har blitt overdimensjonert - provenymessig er de vel kanskje det - og at disse inntektene ikke utgjør så veldig mye. Jeg tror de som har stått for dette syn, har oversett en rekke svært viktige symbolske sider ved debatten om boligskatten.

       Den til dels opphetede stemning som har preget debatten, forteller noe om viktige verdier og kvaliteter ved det norske samfunnet. For de fleste er boligen først og fremst et « hjem og ikke noe skatteobjekt », slik vi nå fikk fortalt det en gang har stått i en Anders Lange-brosjyre. Når den mest utskjelte av skatteartene, den såkalte fordelsskatten, framkommer som en konsekvens av en teknisk beregnet « fordel » av det å bo i egen bolig, rører det ved noe i folk. Ingen har hittil klart å levere et godt og sammenhengende resonnement for fordelsskatten. Heller ikke har flertallet gjort det i innstillingen i dag. Saksordfører gjorde et forsøk etter et godt prinsipielt spørsmål fra representanten Ellefsen tidligere i dag, og saksordførerens eneste svar på dette var at det er « ikke unaturlig » å beskatte bolig. Det kan så være - det er iallfall tydeligvis ikke umulig. Fordelsskatten er nemlig uforståelig for folk flest. Og når folk ikke engang forstår grunnlaget for skatten man blir ilagt, da er det et sunnhetstegn at reaksjonene kommer. Det offentliges beskatningsrett må ikke strekkes i en retning der innsikt i og elementære rettferdighetsprinsipper for beskatningen kastes på båten. Og det er ikke bare legfolk som har problemer med å følge tankegangen til de partiene som i dag skaffer flertall for en videreføring av fordelsskatten. Professor Carl August Fleischer ved Universitetet i Oslo har levert en omfattende juridisk argumentasjon som konkluderer med det uholdbare i fordelsbeskatningen.

       Arbeiderpartiet har overhodet ikke vist vilje til å ta innover seg noen av de argumenter og betenkeligheter som er framført. Tvert imot har regjeringspartiet nærmest opphøyd videreføringen av fordelsbeskatningen til et prinsipp så hellig at det har kostet dem dyrt å få det gjennom. I bytte mot en videreføring av fordelsskatten med Senterpartiets hjelp har Regjeringen nesten uten endringer gått inn for Senterpartiets takseringsopplegg, som er det alternativet som har flertall i dagens innstilling. Det er lite eller ingenting igjen av det opplegget Regjeringen selv la fram i sin stortingsmelding. Det er også lite eller ingenting igjen av inntektene fra fordelsskatten, i det minste om man skal ta forsikringene fra saksordfører og flertallet for øvrig på ordet. Det er med andre ord ikke så rent lite penger Regjeringen har vært villig til å legge i potten for å kjøpe seg støtte til et skattleggingsprinsipp som ingen av forlikskameratene engang har tatt seg bryet med å framføre et eneste argument for i innstillingen. Det kan virke som om fordelsskatten bare er der, og det skal den etter flertallets oppfatning åpenbart fortsatt bare være.

       Regjeringen på sin side sier i meldingen rett ut at skattleggingen skal virke slik at man kan vri investeringer i retning av investeringer med større samfunnsmessig avkastning. Dette er jo et uangripelig resonnement ut fra en snever økonomisk forståelse av folks investeringsvalg. Men jeg tror ikke Regjeringen vil finne mange som når de har vurdert sitt kjøp av bolig, har holdt dette opp mot alternativt å flytte det de måtte ha av egenkapital, inn på børsen for å investere i noe som kan gi « større samfunnsmessig avkastning ». Nå er det jo også uansett sånn at de fleste som omfattes av denne skatten, allerede har foretatt investeringen. En bolig er ikke noe man bare kan « veksle inn » for å flytte investeringen sin et annet sted. Tankegangen bak beskatningen må da åpenbart være at midlene kan trekkes inn til statskassen, for så å drysses ut igjen over prosjekter med større samfunnsmessig avkastning. Det er mulig dette er godt sosialdemokrati. Da finnes det vel heller i prinsippet ingen grense for hva som kan beskattes og hvordan, for så å « aktivisere » denne « avkastningen » på statens hender.

       Flertallets opplegg med innføring av et statlig fastsatt minstefradrag i den kommunale eiendomsskatten vil føre til et betydelig inntektstap for mange kommuner. Om kommunene skal bli kompensert for bortfall av inntekter fra eiendomsskatten, er det grunn til å spørre om det er særlig mye igjen av boligskatteinntektene i det hele tatt.

       Det man sitter igjen med, er langt på vei en egen takstordning og et behov for omfattende takseringsarbeid, uten at det kommer til å gi noen inntekter å snakke om. Det må være lov å spørre om hvordan flertallet tror dette påvirker skattemoralen blant vanlige folk. Vi finner oss vel stort sett i å betale skatter og avgifter til fellesskapet, fordi vi vet at vi får noe igjen for det. Om det vi betaler, stort sett går med til å finansiere innkrevingen, er det åpenbart at det ikke er like lett å se hensikten med boligskatten.

       Det er åpenbart stor uenighet om hvilke skatteprovenyer flertallets opplegg egentlig innebærer. Ifølge NTB anslår Senterpartiets Gudmund Restad provenyet fra boligskatten til om lag 1 milliard kr. Arbeiderpartiets Tore Nordtun anslår provenyet til om lag 2 milliarder kr. Det hadde vært oppklarende om representanter for flertallet kunne opplyse noe mer presist om dette i dag.

       Regjeringens stortingsmelding omhandlet først og fremst et takseringssystem for boligbeskatning, enten det bare skal gjelde for formues- og eiendomsskatt eller for alle de tre skatteartene. Finansdepartementets forslag er det lite igjen av i de prinsippene som nå legges til grunn fra komiteflertallets side. Det viktigste er at man i all hovedsak har gått bort fra prinsippet om markedsverdi som grunnlaget for takster. Ikke minst for en rekke eldre mennesker som eier gamle boliger i et attraktivt tomteområde, vil dette kunne bryte fundamentalt med evneprinsippet i beskatningen. Vi har alle lest om eksempler der en gammel enke sitter igjen med familieeiendommen, og minimal pensjon og øvrig formue. Det er overveiende sannsynlig at Regjeringens opprinnelige forslag ville kunne ført til at enkelte ville bli presset til å flytte på grunn av skjerpet skattlegging. Selv om dette ikke ville gjelde mange, er bare én slik sak mer enn nok til å ta avstand fra Regjeringens opprinnelige opplegg.

       Flertallets opplegg for taksering av boliger er blitt et litt merkelig system med kvadratmetersatser, etasjefaktorer og korreksjonsfaktorer, som nok vil få fagfolk i Finansdepartementet til å klø seg mye i hodet i tiden framover. Takstsystemet innebærer en helt ny standard for fastsettelse av skatteverdier, som krever oppmåling og taksering av hvert eneste norske hus. Venstre og Kristelig Folkeparti stiller i innstillingen spørsmål om dette er nødvendig. Så godt som alle hus er i dag fullverdiforsikret mot brann, iallfall alle belånte hus. Til grunn for disse forsikringene ligger en fullverditakst, som reflekterer gjenanskaffelseskostnaden.

       Det er etter vår oppfatning en rekke forhold som taler for å ta utgangspunkt i eksisterende takster også til bruk som skattetakster. Takstene for fullverdiforsikring er i utgangspunktet framkommet som en omforent forståelse mellom forsikringstaker og forsikringsselskap. Det er ingen som har spesiell interesse av å drive takstene verken oppover eller nedover. Taksten er akseptert av begge parter. Venstre og Kristelig Folkeparti går inn for at en andel av forsikringstakst brukes som skattetakst.

       Som saksordføreren framhevet i sitt innlegg i dag, går det et klart politisk skille i denne innstillingen. De ikke-sosialistiske partiene, med unntak av Senterpartiet, står sammen om sitt ønske om å fjerne den såkalte fordelsbeskatningen av egen bolig. Grunnlaget for denne felles oppfatningen er først og fremst det urimelige i denne skatteformen. Man skattlegges for beregnede fordeler eller inntekter av det å bo - inntekter som den enkelte ikke ser noe til, men altså allikevel skattlegges for. Grunnlaget for å videreføre denne skattleggingen er en grunnleggende sosialdemokratisk forståelse av at det er hensiktsmessig å trekke inn en andel av privat investerte midler, for at de kan brukes på en mer hensiktsmessig måte over offentlige budsjetter. Det er denne grunnleggende sosialdemokratiske tilnærming til beskatning som avvises av alle de ikke-sosialistiske partiene med unntak av Senterpartiet.

       Senterpartiet kunne i denne saken ha vært med og skapt flertall for fjerning av fordelsbeskatningen av bolig. Dette har ikke Senterpartiet vært åpne for å vurdere. Det er beklagelig, fordi man her hadde hatt muligheten til å få bort en av de mest upopulære og uforklarlige skatteformene i vårt skattesystem.

       Så har Venstre sammen med Kristelig Folkeparti gått inn for at branntakster skal benyttes som grunnlag for skatt på bolig og fritidseiendom. Jeg må da spørre Sponheim om hvordan han vil forholde seg til følgende fakta: Branntaksten gir ingen verdi på tomta uansett størrelse. Mange hus er ikke forsikret, og mangler derfor branntakst. Mange hus er riktignok forsikret, men med fast forsikringssum ikke fullverdiforsikret. Forsikringssummen er fastsatt av forsikringstakeren. Er det da meningen at dette også skal være grunnlaget for skatten, altså en form for selvvalgt skattegrunnlag? Og i motsetning til det takstsystemet som nå blir innført, hvor verdien av huset reduseres med alderen, går branntakstene opp i takt med byggekostnadene hvert eneste år. Hvordan skal bunnfradraget utformes hvis man ønsker å unngå en automatisk skatteskjerpelse ved branntakster som skattegrunnlag? Og endelig: Branntakstene varierer fra forsikringsselskap til forsikringsselskap. Er det uproblematisk når taksten skal være skattegrunnlaget?

Lars Sponheim (V) : Det er rett at Venstre har hatt en prinsipiell holdning mot fordelsskatt og argumentert mot det så lenge undertegnede har vært her på Stortinget. I finansinnstillingen har jeg fremmet forslag om det. Jeg var sammen med den uavhengige representanten i finanskomiteen om det, og fikk tilslutning fra Fremskrittspartiet i salen. Senere har Høyre og Kristelig Folkeparti på sine landsmøter de siste årene kommet til det samme standpunktet.

       Det er, som jeg sa i mitt innlegg, heller ikke framført noen god prinsipiell begrunnelse for fordelsskatt fra noen. Det nærmeste var saksordfører i dag, som gav uttrykk for at det ikke er unaturlig, og det kan vel kanskje være en form for prinsipiell begrunnelse.

       Så kommer man med dette forholdet - det er det som er tilfellet med det som Stortinget sannsynligvis vedtar i dag - at man vil sitte igjen med noen ytterst få boliger som skal rammes av fordelsskatt. Da vil det være sånn at alle alminnelige skattytere vil måtte slite med disse rubrikkene på sjølmeldinga, irritere seg, bruke tid på det for å komme fram til resultatet 0 - 0,0, som vi er blitt så kjent med, der saksordfører har dukket opp bak ripsbuskene med målebåndet sitt og fortalt hvordan skattleggingen av vanlige boliger vil bli, og som vil gjelde de aller fleste boliger. Da er man ute etter det lille symbolet det er å ta noen ytterst få boliger. Jeg er helt enig med representanten Restad i toskeskapen det er - jeg vet ikke hvor parlamentarisk uttrykk det er, president, men iallfall oppfatter jeg det slik - å bygge disse gigantboligene istedenfor å putte investeringene i noe mer fornuftig. Bare tenk deg, president, å skulle vaske disse enorme boligene! Det ville ikke jeg gjøre, selv om vi har en statsminister som liker å gjøre det. Dette problemet får de slite med selv. Jeg kan iallfall ikke se noen grunn til at det norske folk skal slite med et skatteregime for å ta toskeskapen hos noen ytterst få som har behov for å hevde revir ved hjelp av noen store boliger. Det er det det handler om. Penger gir det heller ikke i statskassen, og det er problemet.

       Når det gjelder branntakst og fullverditakst, er det en omforent løsning mellom forsikringstaker og forsikringsselskap om man er enig om en verdi på en bolig ved gjenanskaffelse, og som grunnlag for beregning av årlig premie. Derfor har de en interesse av å holde dette på det rette nivået ved gjenanskaffelse. Forsikringstaker vil ha en interesse av å ha det så lavt som mulig, og forsikringsselskapet vil dra den andre veien. I sum blir dette et godt resultat, og det er et etablert takstsystem som kan brukes.

       Signe Øye (A) : Venstre skriver i sine merknader at dagens takseringssystem ikke tilfredsstiller krav til rettferdighet, enkelhet og offentlighet. Det er vi i Arbeiderpartiet enig i. Men vilje til å gjøre noe med det er det vanskelig å finne i Venstres merknader og i Venstres løsning, den såkalte brannntakstmodellen.

       At Venstre og Kristelig Folkeparti har bidratt til at denne saken har løst seg her i Stortinget, slik representanten Steensnæs gav uttrykk for, må være en stor bløff. Realitetene, mener jeg i hvert fall, er stikk motsatt. I en slik branntakstmodell som er Venstres løsning, er det mange problemer. Med et slikt system vil ligningsmyndighetene være prisgitt forsikringsselskapene. I en situasjon med sterk konkurranse er det fare for at enkelte aktører gir etter for press mot lavere takster og kompenserer dette gjennom regulering av polisevilkårene. For eksempel kan høy premie kobles til lav takst eller økt risiko gi lavere takst. Har du penger å gamble med, vil du dermed få en lavere takst. Eller to like hus som ligger rett ved siden av hverandre, vil kunne ha forskjellige takster, fordi de er forsikret i forskjellige selskaper. Er det dette Venstre definerer som rettferdighet? En del av

       bygningsmassen i Norge er heller ikke forsikret. Hva er løsningen for disse? Hva med offentlighet, som Venstre er så opptatt av? Et branntakstsystem er jo et helt lukket system. Mener Venstre dette branntakstsystemet vil gi mer offentlighet? EØS-avtalen gjør at det ikke er mulig å pålegge norske boligeiere å forsikre eiendommen i norske selskaper, og i dagens konkurransesamfunn vil det sikkert bli mer av at man forsikrer i utlandet. Hvorledes skal Venstre løse dette problemet?

       Sumvirkningen av dette er at det så å si er en kontrakt mellom forsikringstaker og selskap om at dette er boligen verdt, og dette vil det koste å bygge opp igjen denne boligen. Det viktige er at dette er et takstsystem som er etablert. Det er mulig å ta det ut uten å investere - skal vi gjette provenyene for å bygge opp det nye takstsystemet det nå er snakk om - 200, 300, 400 mill. kr for å drive inn omtrent tilsvarende beløp årlig.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Representanten Sponheim er ikke spesielt ydmyk i forhold til sitt eget takseringsforslag, og jeg har lyst til å stille et spørsmål først når det gjelder det. Det er vel sånn at det er konkurranse mellom forsikringsselskapene når det gjelder å sikre seg skadeforsikringskunder, og mitt spørsmål er: Hva skal ligge til grunn for at ligningskontorene skal gripe inn ved det en i innstillingen har kalt urimelig lave forsikringstakster, sånn at en altså skal endre det? Hva skal ligge til grunn, hva er urimelig lave takster, og hvilke kriterier skal brukes for å rette opp urimelig lave takster?

       Så til inntektsskatten. Jeg redegjorde som saksordfører for hva som var den prinsipielle begrunnelsen. Det er likebehandling av eier og leier, det er det forhold at vi har gjeldsrentefradrag i Norge, at vi har inntektsskatt på boliger i motsetning til andre land som ikke har inntektsskatt og heller ikke gjeldsrentefradrag, og det er det å dempe luksusinvesteringer i hus og hytte. Representanten Sponheim brukte sterke ord om det negative for samfunnet ved slike luksusinvesteringer, og sa at en ikke burde legge til rette for slike ukloke storinvesteringer - for å bruke et mer parlamentarisk uttrykk. Er det da sånn at partiet Venstre vil ta igjen det en taper ved inntektsskattene i form av økt eiendomsskatt?

       Ellers er det interessant å oppleve at Venstre går inn for at en skal endre eiendomsskatteloven, slik at en kan utskrive eiendomsskatt på samtlige hus i kommunen. Det prinsipielle grunnlaget for eiendomsskatten er at det offentlige skal få del i verdiøkningen som følge av offentlige investeringer. Er det ikke slik at det er en relativt større verdiøkning i tettsteder og byer i forhold til utkant, og vil det ikke fordelingsmessig være sånn at en får en skjevbehandling dersom en innfører eiendomsskatt på alle bygninger uavhengig av i hvilken grad det offentlige bidrar til at verdiene stiger?

Lars Sponheim (V) : Ja, det er selvsagt heldigvis slik at det er konkurranse mellom forsikringsselskapene. Derfor betaler vi ikke unødvendig høye premier for våre forsikringer. De konkurrerer om å ha lavest mulig premie, og en portefølje med forsikringskunder som fører til lavest mulig skadeomfang og dermed lavest mulig utløsning av forsikringsbeløp. Det forsikringsselskapene ikke har mulighet til å konkurrere på, er lavere kostnader på gjenoppbygging av hus som har brent, ganske enkelt fordi dette må de kjøpe hos firmaer som bygger hus. Derfor må de nok forholde seg til ganske objektive kriterier for hva kostnadene vil være ved å gjenoppbygge et hus. Det vil være premiene, kostnadene ved å forvalte forsikringsbeløp osv., som er konkurransefaktoren, og selvsagt ikke hva det koster å holde en snekker i arbeid for å bygge opp igjen et hus. Der vil nok selskapene måtte bruke en konkurranse som er i dét markedet.

       Så vil det være sånn at noen ytterst få ikke er forsikret, f.eks de som ikke har lån. Der må man ha en mulighet til å gå inn og ta en tilsvarende takst. Det er et morsomt apropos at mitt eget hus målte jeg opp nøyaktig etter det jeg har lært av Lundteigen og sett i aviser at

       han gjør, og regnet ut hva taksten ville være etter det flertallet velger i dag, og det var utrolig nær det som var forsikringstaksten på mitt eget hus. Jeg vil ikke gi uttrykk for at det vil gjelde alle, men det var to veldig like beløp. Så da kunne en kanskje sluppet dette arbeidet.

       Nå tror ikke jeg at det er noen som ønsker å beskatte boliger, selv de dyreste, mest eksklusive og vaskekrevende boligene, så mye at det i realiteten gjør at de som oppfører seg så uklokt at de bygger så unødvendig dyre boliger, slutter å gjøre det. Jeg tror det må være helt andre årsaker som gjør at man velger å bo på et fornuftig antall kvadratmeter, for så å plassere øvre kapital i noe som er mer nyttig for samfunnet enn disse luksusboligene.

       Når det gjelder eiendomsskatt, er Venstre av den oppfatning at når vi først skal ha eiendomsskatt, og kommunene vedtar å ha det, bør det gjelde alle boliger, enten det gjelder innenfor eller utenfor en kommunal « strek », som et regulert område er.

       Først har jeg lyst til å si om innstillingen fra finanskomiteen at den viser at Regjeringen har fått gjennomslag for flere viktige elementer i forhold til det som var intensjonene og forslagene i det Regjeringen la fram for Stortinget. Det ene er at vi har fått enighet om og flertall for et enhetlig nasjonalt system for taksering av boliger. Det har vært hovedmålsettingen hele tiden fordi dagens system er vilkårlig, urettferdig, tilfeldig og varierer sterkt over landet. Nå foreligger det retningslinjer for et enhetlig og langt mer rettferdig system. Det er kanskje det viktigste elementet som er på plass og den viktigste hensikten med det forslaget Regjeringen la fram. Vi hadde andre arealbegreper enn det som nå ligger inne, men det er altså knyttet opp mot fysiske størrelser og mot kostnader pr. kvadratmeter, og f.eks på leiligheter er det nøyaktig det systemet som Regjeringen foreslo, som ligger inne. Hovedpoenget er likevel: Det viktigste er på plass, et enhetlig system for taksering av boliger som kan erstatte dagens vilkårlige og svært tilfeldige system, som varierer over landet.

       Det andre vi har fått tilslutning til, er at man fortsatt har tilslutning til tre skattearter. Det var også et viktig prinsipp for Regjeringen, og det er det flertall for i Stortinget med den innstillingen som nå foreligger. Det registrerer vi også med tilfredshet.

       Det tredje det er tilslutning til, er at man skal skjerme vanlige boliger. Det lå inne i Regjeringens opprinnelige forslag, og det ligger inne i det flertallsforslaget som nå foreligger fra komiteen. Det er også andre elementer vi har fått tilslutning til, men disse tre hovedelementene er vel de viktigste. Det er også grunnlaget for at Arbeiderpartiet har vært med på det forliket som nå foreligger, selv om et forlik selvfølgelig alltid vil være et kompromiss mellom to utgangsposisjoner. Derfor avviker det fra det opprinnelige forslaget til Regjeringen.

       Så har det i debatten vært reist en del spørsmål om logikken eller begrunnelsen for disse ulike skatteartene, og det er spesielt fordelsbeskatningen det er reist spørsmål om. For det første har jeg lyst til å slutte meg til det representanten Meland understreket flere ganger i sitt innlegg, at det Regjeringen i utgangspunktet inviterte Stortinget til, var først og fremst å uttale seg om et takseringssystem. Stortinget vil ved flere anledninger, og i prinsippet ved hver budsjettbehandling, få anledning til å diskutere nivået på de ulike skattene og også hvilke skatter man ønsker å ha. Men uansett er det behov for et ordentlig takseringssystem. Det var den primære hensikten med det vi nå inviterte til, og så vil de ulike skattene bli håndtert i tur og orden. Likevel er det slik at det både i det vi la fram for Stortinget, og i det som foreligger fra komiteen, er blitt drøftet en del prinsipper for beskatning fordi man i hvert fall i noen grad har ønsket å se en sammenheng mellom skattearter, prinsipper for beskatning og takseringssystem. La meg derfor si litt om skatteartene, og da spesielt fordelsbeskatningen.

       Det blir latterliggjort at man har fordelsbeskatning, og etterlyst en prinsipiell begrunnelse. Jeg syns saksordføreren og en lang rekke andre representanter har gitt en god prinsipiell begrunnelse for fordelsbeskatning. Men la meg likevel repetere og understreke noen av grunnene, og dels bruke faglig begrunnelse, og dels mer folkelige ord på det samme.

       Det ene prinsippet er at det skal være sammenheng i skattesystemet. Det kaller fagfolkene symmetri. Det betyr at hvis en får fradrag for en utgift, skal en ha skatt på en inntekt knyttet til det samme. Det er et veldig grunnleggende prinsipp. Hvis en har den symmetrien, er det slik at hvis vi ønsker fradragsrett for gjeldsrenter på bolig, er den logiske konsekvensen av det at det er en skatt på fordelen av den kapitalen en da har til disposisjon når du har en bolig, og som er den boligen som en altså har fradragsrett knyttet til.

       Man kan si at det er et teoretisk resonnement. Ja vel, jeg synes det er et ganske åpenbart resonnement. I tillegg er det slik at det praktiseres slik i praktisk talt alle land. Det er en god del land som ikke har fordelsbeskatning av bolig - det er riktig - men de landene har heller ikke fradragsrett for gjeldsrenter knyttet til bolig. Det er selvfølgelig en god del land som har fordelsbeskatning, men de har da også fradragsrett for gjeldsrenter knyttet til bolig. Så langt vi vet, er det ingen land som har fradragsrett for gjeldsrenter, men ikke fordelsbeskatning.

       Det er helt åpenbart at norske boligeiere ville tapt stort hvis man fjernet fordelsbeskatningen og gjorde det logiske, nemlig fjernet gjeldsrentefradraget. Arbeider-

       partiet er tilhenger av å beholde fradragsretten for gjeldsrenter knyttet til bolig. Det er en av begrunnelsene for at vi også mener at det er riktig med fordelsbeskatning.

       Et annet viktig prinsipp for Arbeiderpartiet i skattepolitikken er at ulike kapitalarter skal skattlegges likt. Det var et hovedprinsipp i skattereformen, som hadde bred tilslutning her i Stortinget, og som ble kalt nøytralitet. Tidligere var fordelsbeskatningen på bolig oppe i 60-70 %, for det var det som var nettoskatten eller marginalskatten før. Men hele ideen med skattereformen var at man skulle fjerne fradragene og få ned satsene. Det har vi gjort. Så Arbeiderpartiet har vært med på å legge fram og fått gjennomført en skattereform som innebærer at fordelsbeskatningen er redusert fra 60-70 % - som man hadde i alle årene da Kristelig Folkeparti og Høyre satt i regjering - til 28 %. Det er derfor ikke noe parti som har redusert fordelsbeskatningen av bolig mer enn Arbeiderpartiet, mens Høyre økte fordelsbeskatningen hvert eneste år da de satt med statsministeren på 1980-tallet.

       Vi har også innført et nøytralt skattesystem i den betydning at vi har fått ned satsene, men vi har vært imot å innskrenke grunnlaget. Det er den prinsipielle begrunnelse nr. to, man skal ha lave satser, men et bredt grunnlag. Jeg har hatt inntrykk av at alle partiene her på Stortinget lenge har ment det, men det er ikke like åpenbart lenger.

       Et tredje viktig prinsipp er fordeling. Det er åpenbart slik at dersom man fjerner fordelsbeskatningen, får man et system der man gir størst skattelette til dem som har mest.

       Så vil jeg driste meg til å etablere et fjerde prinsipp - man kan diskutere om det er et prinsipp. Det er at jeg reagerer på, i hvert fall synes det er litt overraskende å se den voldsomme prinsipielle motstanden mot en skatt som er nesten like gammel som partiet Venstre, som alle partier har praktisert i regjeringsposisjon, og som sist gang de borgerlige satt i regjering, ble økt hvert eneste år - med tung begrunnelse. Og det er greit, det er helt i orden at man forandrer mening i politikken - det skal man ha respekt for, og det beundrer jeg i og for seg at man har evnen til. Men når man har forandret mening fullstendig i løpet av få år, og altså gått fra å øke fordelsbeskatningen på bolig hvert eneste år, som regjeringen Willoch gjorde, til å være for å avskaffe den helt, etter å ha hatt skatten siden 1911, burde man vært litt ydmyk og ikke så fundamental, for det synes jeg gir grunn til litt uro.

       Det er riktig at vi ikke kjenner de totale proveny- og fordelingsvirkninger av de retningslinjer som ligger i innstillingen. Derfor er det også sagt i innstillingen at vi skal foreta de nødvendige undersøkelser av hvordan takstsystemet vil slå ut i praksis. På det grunnlaget vil Regjeringen komme tilbake til Stortinget med analyser av fordelings- og provenyvirkninger, og på grunnlag av det komme med de endelige forslag til utforming av et nytt takseringssystem og de nødvendige lovendringer. Det er et forbehold som det er nødvendig å legge inn, fordi det i dag, med det datagrunnlaget vi har, ikke er mulig å beregne de totale proveny- og fordelingsvirkninger av de retningslinjene som er trukket opp i innstillingen.

       Jeg har blitt kritisert for at jeg har antydet at det provenytapet som en slik omlegging kan påføre det offentlige, kommuner og stat, skal dekkes inn. Det var ikke min mening å komme med et provoserende utsagn. Det var i og for seg en konstatering av noe som for meg er åpenbart, at hvis staten taper noen milliarder eller hva nå enn beløpet er, må det dekkes inn. Jeg sier uttrykkelig i Aftenposten at det i prinsippet kan dekkes inn på to måter: enten ved å øke andre skatter eller ved å redusere utgiftene. Jeg har ikke tatt stilling til hvordan det skal dekkes inn, men forsvinner en milliard eller to, må det nødvendigvis dekkes inn. Det finnes ikke noen annen måte å gjøre det på. Teoretisk kan man selvfølgelig øke det oljekorrigerte underskuddet, men det betyr bare at framtidige generasjoner må dekke det inn, for utgifter må før eller siden betales. Frafall av inntekter må før eller siden dekkes inn. Alt annet er umulig.

       Jeg registrerer at finansministeren avviste Arbeiderpartiets egen skattetalsmanns påstand om at det takstsystemet innstillingens flertall nå trekker opp - som han sa - ikke har forlatt Regjeringens takstsystem. Finansministeren sa derimot at det avviker fra det opprinnelige forslaget. Det tror jeg var en nødvendig klargjøring. Jeg er selvfølgelig enig i at enhver skatteendring må dekkes inn på et eller annet vis. Men jeg mener det er en helt meningsløs diskusjon, for jeg hørte ingen slik inndekningsdiskusjon da Arbeiderpartiet la frem sitt opprinnelige skatteforslag, som de presenterte som en skattelettelse. Mitt spørsmål er da: Hvordan skulle Arbeiderpartiets opprinnelige forslag dekkes inn?

Statsråd Jens Stoltenberg : Først til det siste: Jeg har ikke gjort mine uttalelser om inndekning til noe stort poeng. Jeg har bare på spørsmål fra en journalist sagt noe som er helt uinteressant og helt åpenbart, nemlig at hvis det forsvinner noen milliarder ut, må de dekkes inn enten ved at en reduserer noen utgifter eller ved at en øker noen andre inntekter. Noen annen mulighet finnes ikke. I den grad man kommer nær noen naturlover i økonomien, så er dette en naturlov. Så kan man selvfølgelig si at dagens generasjon dekker det ikke inn, men framtidige generasjoner dekker det inn. Men det skal dekkes inn. Jeg vil nesten si at jeg er overrasket over at et så åpenbart utsagn overhodet skaper oppmerksomhet. Men det har det da gjort.

       Så til hovedpoenget. Representanten Foss påstår at jeg argumenterer for en mangedobling av boligskatten. Det er helt feil. Vi la fram et takseringssystem som skjermet vanlige boliger. Det gjorde vi bl.a ved å ha en skisse til et bunnfradrag på i overkant av 900.000 kr. Bunnfradraget nå er 1 million. Det er altså omtrent i samme størrelsesorden som vi foreslo. Det er en drastisk skjerming, og det bør være der, fordi det skal skjerme vanlige boliger. Jeg er åpenbart ikke for en mangedobling av boligskatten når jeg er for et så høyt bunnfradrag, og det har heller aldri vært Regjeringens intensjon.

       Så må jeg på nytt få lov til å minne om at det er nettopp skattereformen som har greid å bringe fordelsbeskatningen ned. Jeg tror at så sent som i 1992, eller i hvert fall på slutten av 1980-tallet, altså fram til skattereformen, var netto marginalskatt 67 %, dvs. fordelsbeskatning av bolig var 67 %, mens vi nå har brakt den ned til 28 %, etter en skattereform som Arbeiderpartiet foreslo. Vi har altså både gjennom de forslagene vi har på bunnfradrag i vårt opplegg fra Regjeringen, og det vi gjorde med skattereformen, dokumentert at vi ikke er for å mangedoble boligskatten. I tillegg har vi altså et forlik med Senterpartiet som understreker det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Arbeiderpartiets Tore Nordtun sa tidligere i dag at det har vært konstruktive samtaler mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Det er korrekt, og den måten som finansministeren nå takler den innstilling som foreligger, på, er for oss svært grei.

       Det er ganske opplagt at det også for Senterpartiet var et vesentlig poeng å få et enhetlig takseringssystem, det var et poeng å få tre skattearter og beholde symmetri og logikk. Vi kan ikke være så annerledes her i landet at vi forlater grunnleggende logikk. Når det er fradrag for gjeldsrenter, må det også være - som finansministeren sa - skatt på fordel av kapital som følge av den pengemengden som da blir stilt til disposisjon. Det er videre klart at flertallet skjermer vanlige boliger, så her har vi kommet godt ut.

       Videre vil jeg si her at jeg er tilfreds med at statsråden nå sier at Regjeringen ikke har planer om at inntektsbortfallet på boliger skal hentes inn ved senere skatteøkninger på boliger. Det er også svært klargjørende, slik at det forsøk på skattefelleargumentasjon som er kommet fra Høyre på det punkt, nå vel bør være brakt ned på jorden.

       Ellers er det klart at et takseringssystem er avklart. Ja, det er mer enn det som er avklart - jeg håper finansministeren har fått med seg det. Det er i innstillingen også gått inn for boligskattesatser som angir inntektstillegget på inntektsskatten, slik at den enkelte kan regne ut sin egen skatt hvis det ikke foreligger spesielle forhold.

       Jeg vil bare spørre statsråden om det ikke er slik at det som nå Regjeringen har igjen å gjøre for å utarbeide lovproposisjonen, er et teknisk arbeid, en analyse av virkningene, bl.a inntektsbortfallet for kommunene, og at en skal sikre tilstrekkelige ressurser for å framskaffe de beskjedne data som takseringssystemet bygger på.

Statsråd Jens Stoltenberg : Jeg kan bekrefte at det har vært en god dialog mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet i spørsmålet om boligtaksering, og at vi har kommet fram til et forlik som vi er fornøyd med, og der det på svært mange viktige punkter er flertall for et opplegg som vi mener sikrer veldig viktige prinsipper knyttet til et enhetlig takstsystem, logikk i vårt skattesystem og en god fordeling ved at man skjermer vanlige boliger. Det er tre viktige prinsipper som Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå sikrer flertall for.

       Jeg skjønner at det er misforståelser knyttet til sitatene i Aftenposten. Det er ingen tvil om at jeg viser til at det må være inndekning et eller annet sted, og ikke nødvendigvis i boligskatten, så det må være noen som har villet misforstå. Men det var altså et forsøk på å si noe åpenbart, og når det nå er avklart, er det bra.

       Det Regjeringen må gjøre, er - slik det står i innstillingen - et dataarbeid knyttet til å beregne de totale provenyvirkningene og fordelingsvirkningene av de retningslinjene som nå ligger der. Det må gjøres, for selv om man i og for seg kan ta én enkelt bolig og på en forholdsvis enkel måte beregne skatten for denne enkelte boligen - der har representanten Lundteigen helt rett i at det er et enkelt system når en ser på én bolig og analyserer den - har jo ikke vi sentralt data for hvor mange boliger det finnes av ulike typer i landet, basert på de data som trengs for å beregne inntekts- og provenyvirkningene. Derfor er det slik at en kan få riktige mikrodata, men en har ikke data for å se på summene eller makrotallene. Det arbeidet er krevende og vil ta noe tid. Derfor tør jeg ikke nå si helt sikkert når Regjeringen kan komme tilbake med både det datagrunnlaget som er nødvendig, og de endelige lovutforminger. Men vi ønsker å gjøre det så fort som mulig og vil da komme tilbake til Stortinget.

Eilef A Meland (SV) : Det er sjelden at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i en større finanspolitisk sak inngår allianse. Da er det interessant å spørre statsråden om han har visse politiske refleksjoner over avstand og nærhet mellom disse to partiene, på bakgrunn av en tid hvor hovedmotsetningene skisseres foran et valg, og hvor sentrumsløsninger fremholdes som det beste for fedrelandet.

       Det andre gjelder konkret denne saken. Nå tilbakekalte statsråden sine uttalelser til Aftenposten, så vidt jeg forstod. Men denne debatten i dag har iallfall vist at konsekvensene for kommuneøkonomien er til stede. Da vil jeg spørre statsråden om ett punkt, det punktet som ble tatt fram i debatten fra Senterpartiets side, nemlig at hvis det dokumenteres et skattetap for kommunenes side, kan dette kompenseres gjennom å øke skattøren. Mitt spørsmål er: Er dette aktuelt for Arbeiderpartiet - og jeg vil tilføye: ved å sammenligne to kommuner på Jæren, Sandnes som ikke har innført eiendomsskatt, og Stavanger som har innført eiendomsskatt? Hvis det er korrekt at Stavanger kommune mister 95 % av sine inntekter, kan man her skissere en løsning hvor skattøren skal økes for alle. Man kan ikke øke skattøren bare for noen. Er det da en riktig og rettferdig behandling av disse to kommunene at den kommunen som ikke har innført eiendomsskatt - og det er politisk valg - også skal få økt skattøren? Er statsråden overhodet åpen for en slik kompensasjonsløsning?

Statsråd Jens Stoltenberg : Selv om det ikke alltid kommer like tydelig fram, er det jo, som representanten Meland vet, historisk sett godt belegg for at det har vært et fruktbart samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. I den grad det er mulig å videreutvikle og ta vare på de tradisjonene, mener jeg det er et godt og verdifullt element i norsk politikk. I den grad forlik om boligskatt er en ny bekreftelse på de historiske linjene, mener jeg det bare er positivt.

       Når det så gjelder kompensasjon til kommuner, er det jo nettopp det som gjør at vi er nødt til å ha med de setningene i meldingen der vi sier at Regjeringen vil komme tilbake når vi kjenner de endelige fordelingsvirkninger. Det kan i og for seg både dreie seg om fordelingsvirkninger mellom husholdninger og mellom kommuner og provenyvirkninger, og det kan være både proveny for det offentlige samlet og proveny for kommuner og stat. Det vil jo på det tidspunkt vi har disse tallene mer klart for oss, måtte ses i lys av det totale kommuneopplegget. Vi vet at det bestemmes hvert år, og der er det en ganske stor fordeling av penger mellom kommuner og mellom stat og kommuner, knyttet både til skattøren og til rammebevilgninger, skjønnsmidler og andre tiltak.

       Jeg føler at det nå er galt av meg å sitte og spekulere på hvordan kommunene eventuelt vil bli kompensert, når jeg ikke aner - i hvert fall vet lite om - størrelsesorden og fordeling av det inntektstapet som kommunene eventuelt påføres ved denne skattereduksjonen. Jeg har derfor ikke noe annet å si enn at vi er opptatt av å ha kommuner med sterk økonomi, som kan bygge ut velferden. Men i dag å si noe om hvordan vi skal utforme kommuneøkonomiopplegget noen år fram i tiden, ville være galt av meg.

       Arbeidet med saken har vært tidkrevende. Obstruksjonspolitikken fra flere andre partier har ikke gjort arbeidet lettere. Det er heldigvis sjelden man blir vitne til så mye desinformasjon og skremselspropaganda med derav følgende forvirring og unødvendig engstelse som i den saken vi nå endelig kan ferdigbehandle.

       Jeg kan kanskje forstå at et parti som Høyre, som skal leve av skattelettelser, så sin sjanse til billige politiske poeng ved innledningen til en viktig valgkamp. Men et visst minstemål av redelighet burde det likevel være lov å forvente.

       I alle fall burde man kunne kreve at desinformasjonen måtte opphøre i det øyeblikk innstillingen var avgitt, og fakta om det nye takstsystemet og framtidige boligskatter forelå på trykk. Men dessverre, Høyre fortsetter - med partileder Jan Petersen i spissen - sin skremselspropaganda. Det hevdes bl.a at det er lagt ut en skattefelle. Etter en introduksjonsperiode skal det angivelig ligge til rette for en gradvis skatteskjerpelse. Senest i Aftenposten i dag er det gjengitt slike uttalelser fra Høyre, og skuffende nok, også fra andre partier.

       Hvorfor denne mistenkeliggjøringen? Hvorfor kan man ikke holde seg til det som faktisk står å lese i innstillingen? Der finner man en nøyaktig beskrivelse av hvordan boligen skal takseres. Der står det også klart hvilket bunnfradrag som skal benyttes. Og ikke nok med det: Også prosentsatsene for hvor mye man skal beregne som inntekt av den delen av taksten som eventuelt overstiger bunnfradraget, står nøyaktig angitt i innstillingen.

       Det er altså mulig for enhver å finne taksten for sin egen bolig. De aller fleste vil da kunne konstatere at taksten blir lavere enn bunnfradraget, og at de derfor vil slippe skatt på boligen når det nye systemet blir iverksatt om et par år. De få som har så store boliger at taksten overstiger bunnfradraget, vil enkelt kunne regne ut hvor mye de må betale i inntektsskatt på boligen.

       Endelig står det uttrykkelig i innstillingen at i samme grad som takstene endres i samsvar med byggekostnadsutviklingen, skal også bunnfradraget justeres. Dermed ligger det ingen mulighet for automatisk skatteskjerpelse i det nye systemet, slik vi har sett det med eksisterende system, hvor likningstakstene med jevne mellomrom er blitt økt med 10 % - noe som medfører automatisk skatteskjerpelse. Ikke minst i de årene Høyre satt med finansministeren, var denne metoden for skatteskjerpelse hyppig brukt.

       Et tilnærmet samlet storting anmodet i 1989 regjeringen om å legge fram forslag om et nytt takstsystem for boliger. Derfor har det vært skuffende å konstatere at mange av de andre partiene ikke har villet bidra konstruktivt til et nytt takstsystem, men heller har foretrukket å drive hets mot en av de tre skatteartene for bolig, nemlig den såkalte fordelsskatten.

       Men et takstsystem har man jo bruk for uansett om man ønsker å videreføre en, to eller tre skattearter på bolig. Selv Høyre vil i alle fall videreføre eiendomsskatten. Ja faktisk er det kommet fram i det siste at mange i Høyre nå bekymrer seg for at det blir for lite eiendomsskatt på boliger, jf. bl.a brev til finanskomiteen fra Høyre-ordføreren i Stavanger. Det er altså navnet på boligskattene og ikke de samlede skatter på boligen Høyre med flere har rettet sine angrep mot.

       Høyre har valgt det utrolig lettvinte og ansvarsløse standpunkt at siden de om noen år kun ønsker eiendomsskatt, behøver de ikke noe takstsystem. Det overlater de helt og holdent til den enkelte kommune. Tilfeldighetene skal altså få råde.

       Kristelig Folkeparti og Venstre har lansert et forslag om at boligskatten skal utlignes på grunnlag av forsikringsverdier - ofte kalt branntakster. De danner grunnlaget for beregning av forsikringspremien og er dårlig egnet som skattegrunnlag. Branntaksten skal gjenspeile hva det til enhver tid vil koste å føre opp igjen et hus av tilsvarende størrelse og standard den dagen det måtte bli ødelagt, f.eks ved brann.

       Karakteristisk for branntakster er derfor at de øker fra år til år, mens det takstsystemet som nå blir innført, gir lavere takstverdi for hvert år som går. Branntakster som grunnlag for boligskatter ville derfor innebære automatisk skatteskjerpelse. For å motvirke dette måtte man i tilfelle justere bunnfradraget på en ganske spesiell måte hvert eneste år.

       Jeg vil dessuten peke på følgende mangler ved branntaksten som skattegrunnlag:

       Tomta gis ingen verdi i branntaksten, uansett størrelse.

       Mange hus er ikke forsikret og har derfor ingen branntakst. Hva skal skattegrunnlaget da være?

       Mange hus er riktignok forsikret, men med en fast forsikringssum - altså ikke fullverdi. Den faste forsikringssummen er bestemt av forsikringstakeren, men det kan vel vanskelig aksepteres at dette beløpet også skal være vedkommendes skattegrunnlag.

       Branntakstene varierer en del mellom forsikringsselskapene. Er dette uproblematisk som utgangspunkt for beskatning?

       Som man forstår, er jeg kritisk til branntakst som skattegrunnlag. Rettferdighet og likebehandling av skattyterne betinger at man får et felles takstsystem som er lett forståelig, og hvor den enkelte selv kan kontrollere at taksten er riktig. Det vil være tilfellet med det takstsystemet som nå blir innført.

Bjørnar Olsen (A) (komiteens leder): Jeg håper at dagens settepresident, som nettopp har flyttet inn i ny bolig, ikke har forlatt Stortinget i depresjon eller fortvilelse over det han har hørt fra denne talerstolen så langt. Jeg har ikke vært på besøk hos ham, men jeg har grunn til å tro at han kommer gunstig ut av den nye ordningen.

       Det er et nytt takseringssystem for boliger som nå blir vedtatt. Det er en viktig forutsetning for å få en mer rettferdig boligbeskatning på plass.

       Det er ulike oppfatninger om hvorvidt boliger skal beskattes, og i tilfelle hvor høy denne beskatningen skal være. Skattlegging av bolig er viktig for omfordelingen og finansieringen av velferdsgoder som vi har på mange områder i vårt samfunn.

       En forutsetning for at en slik skattlegging skal virke rettferdig, er at beskatningen skjer innenfor et lov- og regelverk som er oversiktlig, og at de som beskattes, kan kontrollere at grunnlaget for beskatningen er mest mulig lik for dem som berøres av ordningen.

       Det eksisterende takseringssystemet for boliger er ikke oppfattet å være rettferdig. De vurderinger som ligger til grunn i dagens system, er ikke ensartet verken på landsbasis eller ved det lokale likningskontor, men er i stor grad basert på skjønn - og nesten bare det. I tillegg er det ingen oppjustering eller oppdatering av dette systemet, bortsett fra et prosenttillegg årlig. Dette betyr at når grunnlaget i det nåværende system er tilfeldig, blir det dermed ofte feil. Denne feilen vil da bli forverret år for år etter hvert som prosenttilleggene løper på.

       Et flertall fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har etter lange og til dels vanskelige forhandlinger kommet fram til et opplegg for taksering av bolig som er basert på kjente faktorer som har vært brukt av offentlige etater og av Husbanken i en årrekke. Dette er viktig for å eliminere innkjøringsproblemer, og gjør at det vil være kjente størrelser for de ulike etatene som skal iverksette det nye systemet. Store deler av boligmassen er registrert i våre dataregistre, og dette letter også arbeidet med å innføre systemet.

       En viktig forutsetning for det nye takseringssystemet er at det skal være likt for hele landet. Det skal være robust mot svingninger i markedet, oversiktlig å arbeide med og lett å kontrollere. Det skal redusere bruken av skjønn og ivareta de fordelingsvirkningene og inntektene som vårt skattesystem hittil har ivaretatt.

       En annen viktig forutsetning fra flertallets side er at de skatteartene vi i dag har på bolig, skal videreføres, og at det nye takseringssystemet skal nyttes i forhold til alle tre skatteartene.

       Det nye systemet oppfyller i all vesentlig grad disse målene. I arbeidet med dette har ulike muligheter og modeller vært lansert, og det har vært drevet akrobatisk regning i alle medier og beregninger i alle landets aviser på de ulike alternativene etter hvert som arbeidet har skredet frem.

       Et nytt takseringssystem vil ikke være komplett før også satsene for de skatteartene som systemet skal gjelde for, er fastsatt. Dette vil - som talere før meg har vært inne på - Stortinget behandle på et senere tidspunkt. Men vi ser allerede nå at flere aktører gjennom media bruker det nye takseringssystemet og de gamle satsene for å sannsynliggjøre at en får eller ikke får boligskatt. Dette synes jeg er å foregripe behandling og vedtak som ligger i framtida, og det vil i noen tilfeller gi et feilaktig inntrykk av hva som blir resultatet av en framtidig behandling. Det kan faktisk i noen tilfeller også være med på å lure en del av boligeierne til å tro at de enten får eller ikke får boligskatt.

       Det er derfor igjen grunn til å presisere at det er et takseringssystem som nå vedtas. Gjennom behandlingen av den kommende innstilling fra Zimmer-utvalget og formuesbeskatningen her i Stortinget vil avgjørelsene komme om de endelige satsene som vil legge den endelige beskatningen på plass.

       Blir så det nye systemet mer rettferdig? Ja, med det grunnlaget som nå er lagt, vil det være mulig å taksere den norske boligmassen uten at markedsforhold og prispress i lokale områder blir tungt vektlagt. Systemet gir også muligheter for å ta hensyn til at det i noen områder av landet ikke er press på boligprisene og i etterspørselen etter boliger, og det vil være mulig å justere ned taksten i forhold til dette.

       Det er f.eks slik i min hjemkommune at det på grunn av Forsvarets nedbygging og dermed ledige boliger i markedet ikke lenger er noen sammenheng mellom boligpriser og boligverdi. Derfor er det viktig at det i det nye systemet fastslås at taksten ikke skal overskride markedsverdien, og at det er mulig å redusere taksten i såkalte fraflyttingsområder.

       Fra Høyres side presiseres det at en ønsker å fjerne skatt på bolig, og at partiet dermed ikke ser det hensiktsmessig å gå inn i realitetene i etablering av et nytt takseringssystem. Høyre vil åpne for at nødvendige justeringer av dagens system skjer lokalt i forhold til eiendomsskatt, og vil dermed gi større rettferdighet i takserings- og skattesystemet og erstatte et urettferdig system som flertallet nå går inn for. Jeg tror ikke det systemet Høyre nå velger, vil være verken mer rettferdig eller mer likt for den enkelte skattyter.

       Fra Kristelig Folkepartis og Venstres side hevdes det at det foreslåtte system ikke er tilfredsstillende, og at et takseringssystem for bolig bør baseres på forsikringstakst eller såkalt branntakst. Vil dette bli bedre? Hvilke tilpassingsmuligheter har boligeierne i et slikt opplegg? Man kan f.eks underforsikre for å spare skatt, eller man kan forsikre boligen i utlandet for dermed å unngå skatt.

       Vi har i dag en situasjon der en del - om enn en liten del - av boligmassen faktisk ikke er forsikret. Jeg syns det ville være galt å stimulere til at denne delen kanskje skal øke, og gi de mulighetene et slikt system vil gi, til å unndra skatt eller til å unngå forsikring. Også her mener jeg at disse partiene burde synliggjøre at de tar boligtakseringsproblematikken på større alvor enn det denne innstillingen synliggjør.

       Med det nye takstsystemet vil innslagspunktet for boligskatten heves. Det vil bety at færre vil måtte betale skatt i det nye systemet. Spørsmålet som da melder seg, er om fordelingsvirkningene og inntektene til kommunene kan ivaretas. Det gjenstår å se, men flertallet ønsker å ivareta dette i det nye systemet, og vi ber derfor Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget når man har det nødvendige datagrunnlag for å gjøre de beregninger som skal til, og om det da viser seg at virkningen blir vesentlig annerledes enn det vi ønsker.

Harald Ellefsen (H) : La meg først rette opp et par ting som jeg nærmest må si er misforståelser eller feilaktigheter som har kommet frem i debatten. Når sakens ordfører, så vel som flertallet i innstillingen, gir uttrykk for at det i dag er tre skatter på bolig - nemlig inntekts-, formues- og eiendomsskatt - er det direkte feil. I tillegg har man en meget tyngende særskatt på bolig som er en ren flytteskatt. Den kalles også for dokumentavgift. Den innebærer at et menneske som skal flytte, og da selger boligen sin for å skaffe seg ny, må ut med titusenvis av kroner til staten på grunn av den flyttingen. Det er altså en realitet man da opplever.

       For det andre: Når finansministeren ber om ydmykhet, forstår jeg at den ydmykheten kanskje også gjelder i forhold til sannheten. Jeg synes at han i beste fall gir en veldig skjev fremstilling av virkeligheten når han forsøker å fremstille det som om det nærmest er takket være Arbeiderpartiet at marginalskatten når det gjelder beregning av denne inntektsskatten på bolig, har gått ned. Realiteten er jo at hvis Arbeiderpartiet hadde fått det som det ønsket i forhold til skattereformen - og da ser jeg både boligskatt og formueskatt under ett - ville i all hovedsak boligskatten ha blitt høyere enn det den er i dag. Når så marginalskatten har gått ned, som finansministeren har rett i, må også det ses i sammenheng med at den har et motstykke som heller ikke finansministeren nevnte i sitt - la oss si - ydmyke innlegg, nemlig at verdien av rentefradraget har gått tilsvarende ned.

       Når man så ser på selve det takseringssystemet som nå forelegges, og som fremstilles av Arbeiderpartiet og Senterpartiet som et slags enkelt - skal vi si - folkeliggjort takseringssystem, er realiteten at det er et slags takseringsuhyre som skal koste 160 mill. kr, for angivelig kun å ramme noen få luksusboliger. Jeg tror vel ingen fullt og helt tror på at hensikten med å bruke alle disse ressursene og plage alle i Norge med alt dette pirket kun er å ta noen få luksusboligeiere.

       Hvis en ser på dette, er det så vidt jeg kan se en slags formel 1 for utforming av en byråkratisk skattefelle. Jeg vil bare stikkordmessig nevne denne formel 1, som står gjengitt i innstillingen. Det skal være en E-faktor, som skal multipliseres med en A-faktor, multiplisert med en L-faktor, multiplisert med en F-faktor, multiplisert med en L-faktor = BA som skal ganges med BT - og så kan man begynne å regne ut taksten. Så kan noen hver tenke seg hvor enkelt dette er.

       Når det så gjelder Lundteigen og Senterpartiet og Arbeiderpartiets omfavnelse her i dag, er det interessant å registrere at både finansministeren og Lundteigen snakker om at når man skal pålegge en boligeier inntektsskatt for en inntekt man påviselig ikke har, så skyldes det - for å si det på en folkelig og enkel måte - grunnleggende logikk og symmetri. Jeg mener det ikke er holdbart å trekke inn rentefradraget her. Det er en ren avsporing, fordi rentefradraget tilsvares ikke av en renteinntekt her. Poenget er jo at man bor i sin egen bolig og får da ikke renteinntekter. Det er ikke noen logikk i dette og en nødvendig naturlov, som Stoltenberg og Lundteigen gir uttrykk for. For rentefradrag får man jo for renter på alle lån. Jeg ser at finansministeren f.eks stiller opp i en pen lys vårdress her i dag - gratulerer med ny dress - den kunne jo finansministeren godt ha lånefinansiert, jeg vet ikke om han har gjort det. Han ville ha fått fullt fradrag for gjeldsrentene. Men ingen vil vel si at det er en slags symmetrisk innbyrdes logikk i at man skal pålegges en slags inntektsskatt fordi man går rundt i dressen selv, i stedet for at man leier den ut på byen og får en slags leie for den. Det samme gjelder hvis man bruker et lån til å kjøpe bil, bruker et lån til å dra på sydentur. Det er ingen som faller på den ideen at det er så hyggelig å dra til Syden eller så hyggelig å kjøre rundt i sin egen bil at man skal ha en stipulert inntekt av det fordi det er en slags naturlov, en innbyrdes logikk, eller - for å si som finansministeren, han skulle vel si det på en folkelig måte - for å gjøre skattesystemet symmetrisk. Nei, da må man heller følge det som for så vidt er mindretallets og Høyres syn, nemlig at det mest symmetriske og logiske må være at man ikke tillegges en ulogisk stipulert inntektsskatt på sin egen bolig, hvilket man ikke pålegges i nesten noen andre sammenhenger hvis man tar opp et lån for å finansiere goder. Dette er jo en særskatt som direkte rammer det å bo i sin egen bolig, som egentlig er noe av det mest verdifulle, samfunnsmessig.

Stephen Bråthen (Uav) : Når vi i dag behandler meldingen om boligtaksering og prinsipper for boligbeskatning, er det, om ikke et endelig punktum, så i hvert fall et skritt videre i en debatt som har pågått over flere decennier. Av ulike grunner har det ikke tidligere vært evne og vilje til å konkludere i denne kontroversielle og til dels svært upopulære saken. Det er som kjent ikke lett på den ene side å opprettholde popularitet hos velgerne og sikre gjenvalget, samtidig som man på den annen side tvinges til offentlig å synliggjøre sin støtte til å gjøre de samme velgeres kjæreste eie, boligen, til en ny skattemessig melkeku. Når man jobber med skatt, må man ta stilling til en rekke skattepolitiske prinsipper. I hvert fall gir en inntrykk av å gjøre det. Av og til, når det er opportunt, benytter man seg selv av slike prinsipper til støtte for egen argumentasjon og egne veivalg.

       I denne saken er det svært få bærende prinsipper fra skattereformen av 1992 som videreføres. Man kan for så vidt kjenne igjen deler av dem i proposisjonen, men i flertallsinnstillingen, hvor regjeringspartiet inngår, er disse tanker mer eller mindre borte.

Jan Petersen (H) : Jeg har lyst til å bygge videre på to av Bråthens observasjoner. Det ene er hva prinsipper ofte kan føre til. Jeg er helt enig med ham i at hvis man utelukkende fortaper seg i prinsippene, kan man faktisk ende opp i en situasjon hvor skattyterne får en hardere belastning. Det er ikke den veien vi ønsker å gå. Det er viktig nå å legge opp et skatteopplegg som gjør at folk får lavere skatt. Det er det ene viktige utgangspunktet.

       Det andre er at jeg ikke er sikker på om det er spesielt nyttig å forsøke å måle de to hovedalternativene vi nå har sett, mot hverandre, altså det som nå er flertallsforslaget, og det som var Regjeringens forslag. Poenget er at begge to viser et viktig poeng, nemlig at det praktisk talt er umulig å finne et rettferdig boligskattesystem uten et kjempebyråkrati. Begge de systemene som har vært presentert, har en rekke problemer knyttet til seg - vurderinger og en rekke åpenbare motforestillinger melder seg umiddelbart. Det viser at boligen ikke er noe egnet skatteobjekt. Det som til syvende og sist er spørsmålet, er om man synes eller ikke synes at boligen er et egnet skatteobjekt. Vi må bare konstatere at høyskattepartiene Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener at folks bolig er et egnet skatteobjekt, og de legger opp et system som vil gi dem den muligheten.

       Nå er det heldigvis slik at den debatten vi har i dag, ikke er den egentlige debatten om disse spørsmålene - det er bare en første runde. Realiteten er den at hvis velgerne plasserer sin stemme riktig til høsten, vil det være mulig å få et flertall bestående av Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet som kan fjerne hele denne boligskatten, uansett hva Arbeiderpartiet og Senterpartiet måtte mene om det. Det er det som er den reelle debatten, den reelle avgjørelsen i disse spørsmålene, det er ikke den foreløpige behandlingen vi har her i dag.

       Jeg registrerer med atskillig interesse hvordan Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå har utvekslet elskverdigheter om hvor konstruktivt deres samarbeid har vært, og det tror jeg absolutt på. Men samtidig gjør det at jeg tar det med atskillige klyper salt når Senterpartiet i andre sammenhenger forteller hvor uomgjengelig nødvendig det er å erstatte en arbeiderpartiregjering, for nå har man jo nådd frem til et felles standpunkt hvor det viktige er å sørge for å opprettholde tre skattearter når det gjelder boligen, som da altså skal betales med penger folk på forhånd har betalt sin inntektsskatt av.

       Jeg vil fastholde, uansett hvor mye Gudmund Restad måtte forsøke å sprelle imot, at dette er å anse som et introduksjonssalg. For er det noe norske skattytere har erfart, er det at stortingsflertall introduserer skattereformer med hyggelige satser til å begynne med, og så vris det til etter hvert. Hvis Gudmund Restad virkelig mener at jeg skal tro ham på hans ord, må han komme hit opp og fortelle meg hvorfor vi skal tro på det denne gang, når vi ikke hadde grunn til å tro på det forrige gang, fordi Senterpartiet jo har følt seg helt fri til å foreslå andre skattesatser etter den reformen vi fikk i 1992. Men det må altså være at denne gangen er Senterpartiet til å stole på, i motsetning til forrige gang. Jeg er ikke sikker på at et femminuttersinnlegg holder for å utvikle det resonnementet på en troverdig måte.

       Jeg vil minne ham om at han faktisk stilte spørsmål om skattesatser til Arbeiderpartiets hovedtalsmann, Nordtun, og fikk tilbake et svar som var vagere enn vagest. Og vi husker jo hva som ble sagt på pressekonferansen av Bjørnar Olsen. Han sa at statens inntekter fra fordelsbeskatning av boliger ville gå noe ned - « i hvert fall i første omgang », som han sa. Lundteigen sa at Stortinget fastsetter nye skattesatser hvert år, og han uttalte at « dette er en usikkerhet som kjennetegner demokratiet ». Og alle vet jo hvordan høyskattepartier som Senterpartiet opererer når det gjelder slike spørsmål. Når partiet er et parti som ønsker høye offentlige utgifter, må det også bli høyere offentlige inntekter. Det betyr at Senterpartiet kommer til å være en drivkraft i å få skattene i Norge opp. Såpass mye sammenheng regner jeg med at det er i Senterpartiets standpunkter.

       Finansministeren foretok også en pussig ekskursjon inn i logikkens verden, som jeg tror han selv forstår ikke er holdbar. Det er ingen symmetri i et skattesystem som - hvis man skal tro flertallet - består i at alle skal få gjeldsfradrag, men bare noen skal få skatt. Da har man jo forlatt symmetrien, og da er det ikke langt å gå videre dit vi ønsker å gå, ved å si at vi kan beholde fradragene, men ingen bør få denne boligskatten. Jeg vil fastholde det Per-Kristian Foss sa, når finansministeren utviklet et resonnement om nøytralitet i beskatning av formuesgoder: Det er et resonnement som uvegerlig fører til økt skatt også på boliger. Jeg føler meg temmelig sikker på at det er veien finansministeren kommer til å gå, kanskje ikke til neste år, men året deretter og deretter - akkurat som vi har sett i tilsvarende saker før.

       Det som nå ser ut til å være partiet Høyres problem, som andre har vært inne på, er navnet på denne skatten. Høyre kjører ut et alvorlig prinsipielt bombardement mot en inntektsskatt som er basert på at en skal få et inntektstillegg som kan gi - ved 28 % beskatning - en viss skatt. De kjører ut en knallhard argumentasjon i forhold til formuesskatt. Men hva opplever vi i forhold til den viktigste skattearten, den skattearten som internasjonalt er på frammarsj i forhold til boliger, nemlig eiendomsskatten - den skattearten som i vårt naboland har en sats på 1,7 % av 75 % av markedsverdien, den skattearten som i USA er så omfattende at en rekke mennesker går over til å anskaffe « mobile homes » for å unngå eiendomsskatten? På dette punktet opplever vi en innstilling fra Høyre hvor en ikke tar noen prinsipiell argumentasjon i forhold til eiendomsskatten, men hvor en lakonisk skriver at en konstaterer

       « at Høyres kommunestyremedlemmer i stor utstrekning har vært negativt innstilt til innføring av eiendomsskatt i de enkelte kommuner ».

       En sier ingenting om hvordan Høyre prinsipielt stiller seg. - Egentlig gjør man det, for senere i innstillingen legges det opp til føringer som innebærer en endring av eiendomsskatteloven slik at det kan utskrives eiendomsskatt på alle bygninger i en kommune, uavhengig av den offentlige infrastruktur og uavhengig av den verdistigning som er der. Til overmål legges det opp til prinsipper for taksering som er slik at en ikke går inn på hvilke prinsipper en sjøl vil legge til grunn, og som en sjøl på et eller annet tidspunkt er helt avhengig av å komme med. I tillegg overlater man til kommunene hvordan en vil praktisere det.

       Det er behov for at partiet Høyre toner ned sin debatt. Jeg tror en vil ha stor fordel av det, når en ikke har større evne til å klargjøre det prinsipielle syn: i hvilken grad boligen skal være skatteobjekt, og hvordan beskatningen skal skje.

Børre Rønningen (SV) : Eg har hatt store problem med å forstå at me får dette framlegget i innstilling til bustadskatt. Eg ville heller ha føretrekt ei revidert utgåve av det systemet me har i dag, som veldig mange for så vidt ikkje har problem med, og som mange i utgangspunktet aksepterer.

       Dersom me tar for oss prinsippa, er det skattelova sine omgrep frå 1911 som ligg til grunn for definisjonane. Ein blir skattlagd for fordel vunne ved arbeid, ved eigedom og ved kapital. Det er utgangspunktet. Bustad har på den måten blitt inntektsskattlagd, men då med moglegheit til å få frådrag for utgifter - spesielt renteutgiftene - for bustadeigaren. Taksten har blitt sett i forhold til den verdien som er naturleg i området - for det er forskjell på verdien av ein eigedom som ligg grisgrendt i Karasjok, og ein eigedom som ligg på beste vestkant i Oslo. Det er det teke omsyn til i takst og i system. Gardsbruk har fått eit anna inntektsframlegg grunngjeve i bruttoinntekt, med bakgrunn i at dei i tillegg til rentefrådrag har krav på frådrag for vedlikehaldsutgifter - derfor den forskjellen. I tillegg har ein den gruppa av folk som må leige. Dei får ikkje frådrag, men dei får då heller ikkje innteksskatt.

       Representanten Meltveit Kleppa seier at det har vore ei folkeleg rørsle bak det som no skjer. Ja, monn det! Her er inntektsskatt, eigedomsskatt og formuesskatt blanda saman i ei herleg blanding med politisk og retorisk innblanding frå politikarar sentralt, bl.a saksordføraren, som eg i denne samanheng vil kalle for skattepolitisk « lausgjengar ». Dette er ei sak styrd av folk som er godt situerte, på beste vestkant i Oslo. Dei har puffa føre seg folk som kanskje ikkje ein gong har skatt, i denne såkalla folkelege rørsla.

       For dei fleste av oss er ikkje bustadskatten eit problem. Den er størst for dei som har samla pengar og verdiar i store eigedomar som ligg sentralt, og som naturleg nok òg får høg verditakst. Det eg saknar mest, er ei utgreiing om provenyverknadene. Kva med distriktskommunar med monaleg skattemanntal på hytter? Ta t.d. Fyresdal kommune, som no slit og må leggje ned ein skule - kvar skal den ta inntektene frå? Dei mistar no ein del av inntektsgrunnlaget. Så seier saksordføraren at dette vil me kome tilbake til. Skal det ikkje vere ein fordel å få ein fast skatt i staden for nye skattar og avgifter? Eg etterlyser eit svar på det.

Jan Petersen (H) : Lundteigen prøvde seg på en ganske eiendommelig en, og det var å si at alle mine spørsmål var besvart i innstillingen. Det kan muligens være en teknikk som går meget bra, forutsatt at han debatterer med folk som ikke har lest innstillingen. Men denne innstillingen har jeg lest, og de spørsmålene jeg stilte, er ikke besvart i innstillingen.

       Blant annet er mitt hovedspørsmål til Senterpartiet ikke besvart i innstillingen. Hvis man ber om å bli trodd på at dette ikke gir muligheten for en fremtidig skatteøkning, er spørsmålet: Hvorfor skal man tro på Senterpartiet denne gangen, når erfaringen fra skattereformen av 1992 var at det kunne man ikke gjøre? Hvis hr. Lundteigen kunne lese opp hvor det spørsmålet står besvart, ville jeg være meget lykkelig og glad for det. Men dette dreier seg om Senterpartiets troverdighet. Og Lundteigen vet like godt som meg at Senterpartiet som et høyutgiftsparti nødvendigvis må være et høyskatteparti. Og det betyr at hver gang Senterpartiet er ute og snakker om den ene eller andre skatteart, dobbeltkommuniserer Senterpartiet, fordi de vet utmerket godt at der hvor det eventuelt måtte gå ned, må det poppe opp andre steder, og totalbelastningen for skattyteren blir høyere. Jeg husker meget vel at hans partileder hele tiden snakker om at vi skal ha høye offentlige utgifter. Da får han også finne seg i at vi vet at Senterpartiet er et høyskatteparti. Og det er riktig, som det ble påpekt, at hadde det ikke vært for Senterpartiet, kunne vi bli kvitt boligskatten. Da ville de bl.a ha fulgt sine såkalte sentrumssamarbeidspartnere i det spørsmålet. Men Lundteigen og Senterpartiet er garantister for at folk skal betale boligskatt, og det kan han like godt akseptere og innrømme først som sist.

       Så var det eiendomsskatten, som jo ikke er hovedsaken i denne sammenheng, den kommer vi tilbake til i forbindelse med behandlingen av Zimmer-utvalgets innstilling. Når Lundteigen snakker om prinsipper, virker det som om han har sittet med nesen altfor langt nede i studiesirkelen og ikke sett på hvordan praktisk norsk hverdag er. Hovedproblemstillingen er om man skal frata kommunene muligheter for eiendomsskatt eller fortsatt gi dem en mulighet for å ilegge eiendomsskatt og la lokaldemokratiet fungere på det området, og så får velgerne i kommunen bestemme hvilket parti de ønsker eller ikke ønsker. Vi sier ok, greit - praktiske forhold tatt i betraktning kan vi akseptere at den friheten fortsatt består. Men så sier vi samtidig at i de aller fleste kommuner vet man jo hvordan Høyre-kommuner ter seg, nemlig at man sier nei til eiendomsskatten. Se f.eks på alle de Høyre-ledede kommuner man har rundt omkring i Akershus - det finnes ikke eiendomsskatt noen steder. Så er det slik at vi skal ha en taksering som fastsetter noen av hovedstolpene. Men det som er poenget her, er Lundteigens forsøk på å late som om Høyre er et eiendomsskatteparti; det vet han utmerket godt ikke er riktig. Jeg må faktisk si at når saksordføreren bruker tid på sånt, må det være ut fra et desperat behov for å trekke oppmerksomheten bort fra det som er hovedsaken, nemlig at Lundteigen er boligskattens beste venn.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg skjønner at dette har vært en særdeles tung dag for Høyre. Sjelden har jeg hørt Høyres koryfeer vise en så tafatt holdning i en debatt som til de grader har vært oppskrudd. Det siste argumentet om den påståtte skattefella har jo finansministeren faktisk effektivt avlivet, og da skjønner jeg at det er særdeles lite igjen.

       En må forstå Høyres leder slik at Høyre er særdeles bekymret for det som skjer i Stortinget i dag. Men Høyre var overhodet ikke bekymret for boligskatten da vi satt sammen i regjering og Høyres finansministre med sikker tradisjon foreslo ca 10 % skjerping av takseringsreglene hvert eneste år. Da var det ikke snakk om noen slik bekymring. Nei, Høyre er ikke bekymret på boligeiernes vegne. Men jeg tror faktisk Høyre er bekymret. Det Høyre er bekymret for, er for det første at en høytidelig annonsert valgkampsak i løpet av denne debatten har forduftet, og så er Høyre selvsagt bekymret for at velgerne skal oppdage at Senterpartiets boligskatteopplegg gir så betydelig skattelette at Høyres ordførere rundt omkring i landet sender brev til Stortinget og trygler om å få kompensert den boligskattelette som Senterpartiet bidrar til. Det bekymrer Høyre, og det er det kanskje god grunn for Høyre til å bekymre seg for.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg trodde Johan J Jakobsen var bedre til å lese kroppsspråk enn å se noe bekymring i våre ansikter i dag. Nei, sjelden har jeg gledet meg så mye på en dag som på denne. For det første over å høre sentrumsalliansen

       sprekke - ja, det er riktignok solskinn i dag, men det er knapt nok noen soldag - så det virkelig gir gjenlyd, og deretter høre Arbeiderpartiet og Senterpartiet omfavne hverandre i salen og gi uttrykk for en idyll som minner om begynnelsen på 1990-årene - det er jo Jakobsen bedre kjent med enn « sjølstendelinja » - da Senterpartiet var en fast støttespiller for Arbeiderpartiet i sak etter sak, i økonomisk oppgjør etter økonomisk oppgjør. Det begynner tydeligvis å bli en linje over dette her, etter høstens budsjettoppgjør også. Nei, det er ingen tung dag for Høyre.

       Det er heller ingen tung dag for Høyre fordi jeg vet jeg har Senterpartiets velgere bak meg i vårt syn på boligskatt, et syn som deles av Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

       Jeg skal sitere fra et brev fra en senterpartivelger i et område av landet jeg kjenner godt, Lena, til en senterpartirepresentant - det er sendt kopi til flere, det er ingen indiskresjon å sitere fra det - og han skriver følgende:

       « Vår gamle bygning, sammensatt av to gamle hus ca 1640 hadde sjel. Det var restaurert i 1866, ca 1920 og i 1973 og ville gitt ca null skatt. For oss var brannen en katastrofe, for samfunnet har den vært en økonomisk braksuksess!

       Dette til orientering om hvordan Lundteigens opplegg slår ut for de som i en vanskelig tid ikke tenkte på politikernes hestehandlinger. »

       Jeg antar denne personen var senterpartivelger.

       Nei, dette er ingen vanskelig sak for oss, en sak hvor vi har støtte fra Senterpartiets hovedorgan, Nationen, som to ganger på lederplass har sagt klart til Senterpartiet: Kutt boligskatten. De har ikke nådd gjennom. De har nådd gjennom i Høyre, ikke i Senterpartiet.

       Jeg forstår at Høyres ordførere bekymrer seg for skattetap som følge av dette, for det er ikke praksis i Senterpartiet, slik det er i Høyre, at man krone for krone kompenserer det man gir i eventuelle skattelettelser. Jeg må si at dette med å gi skattelettelser må man langt tilbake for å finne i Senterpartiets historie, men vi har iallfall, ved de anledninger vi har hatt til å foreslå skattelettelser, i merknader og i forslag forutsatt dem kompensert krone for krone, slik at skattelettelsenes provenytap tas på statens proveny, ikke på kommunenes.

Eilef A Meland (SV) : Det var innlegget til parlamentarisk leder Jakobsen som fremkalte noen bemerkninger. Han sier at han sjelden har opplevd Høyre så « tafatt » som i denne debatten. Hvorfor er Høyre tafatt i denne debatten? - er det grunnleggende spørsmål. Jo, fordi Senterpartiet har gått inn på en løsning som gir betydelige lettelser, for å sitere Johan J Jakobsen.

       Så repliserer Foss i sitt siste innlegg at man skal langt tilbake for å se Senterpartiet gi lettelser. Vi skal ikke langt tilbake. Vi skal til rederskatten, og da vil jeg be Johan J Jakobsen se rederskatten i sammenheng med denne skatten, som i stor grad gir de største lettelser til dem som har mest, de største bygninger. Hvordan forene dette med de stadige appeller mot Forskjells-Norge og for utjevning? Og ikke minst: Når parlamentarisk leder gir en så klar innrømmelse av at dette forliket gir betydelige skattelettelser - hvordan skal da disse pengene dekkes inn, og hvordan vil Senterpartiet foreskrive en løsning når det gjelder den forringede kommunale økonomi?

       Det debatten har vist og dokumentert, er at kommunenes selvstyre når det gjelder å ilegge boliger eiendomsskatt, blir betydelig innskrenket. Er ikke Johan J Jakobsen bekymret overhodet, eller er han bare bekymret for Høyre?

Johan J Jakobsen (Sp) : Det var egentlig politisk interessant at vi nå fikk SVs versjon av boligskatten koblet sammen med Høyres. Når Meland stiller spørsmålet: « Hvorfor er Høyre tafatt? » så lå det vel implisitt i spørsmålet at egentlig har ikke Høyre noen særlig grunn til å være tafatt, fordi det ligger en betydelig lettelse for mange boligeiere i det felles opplegg som nå er lagt fram. Jeg mente jeg brukte mitt treminuttersinnlegg til å understreke hvorfor Høyre allikevel ikke føler seg noe særlig bekvem med denne debatten, nemlig at en for det første har mistet en viktig valgkampsak, og selvsagt synes det er bekymringsfullt nettopp det som Meland sier, at velgerne skal bli oppmerksom på at det faktisk ligger en betydelig lettelse for de midlere boligstandarder i forhold til det som er situasjonen i dag, og ikke minst en vesentlig lettelse i forhold til den boligskatten som Høyres finansministre tidligere har utskrevet.

       Når det så gjelder « rederskatten », som Meland sa, må jeg nok en gang minne SV om at det det her er snakk om, er ikke rederskatten, men rederiskatten. Jeg skjønner at dette er det halmstrå som SV har når en skal angripe Senterpartiets fordelingsprofil, og jeg skal gjerne ta en ny runde på den debatten. Meland kjenner utmerket godt hvilke standpunkter, hvilken argumentasjon og hvilken begrunnelse vi har. At SV ikke er like interessert som Senterpartiet i å beholde arbeidsplasser på norsk kjøl og beholde arbeidsplasser i Norge, er en sak for seg, men vær så snill - skap ikke inntrykk av at dette er en rederskatt; det er en rederiskatt.

       Så til Per-Kristian Foss som er bekymret for - kanskje ikke så bekymret for, men legger stor vekt på - at Senterpartiet og Arbeiderpartiet her har funnet sammen. Jeg tror at i forhold til det Senterpartiet har hatt som utgangspunkt, og sett i sammenheng med det opprinnelige forslag, står Senterpartiet trygt og godt på dette. Vi inngår samarbeid med de partier som kan bringe saker inn på et riktig spor. Det var det vi også gjorde i forbindelse med det omfattende budsjettforliket i høst, hvor vi inngikk, bl.a til fordel for Stavanger kommune, et kompromiss som faktisk innebar 5 milliarder mer til Kommune-Norge. Senterpartiet sier ikke nei til den typen kompromisser når de faktisk går vår vei.

       Og når det gjelder - ja, det kan vi komme tilbake til.

       Så sier Jakobsen at finansministeren har avlivet enhver spekulasjon om at man kan gå opp på satsene senere. Jeg holdt på å si - det er vel ikke finansministeren jeg har hatt størst bekymring med. Når det gjelder tendenser til å øke skattesatser, er det faktisk Senterpartiet som har gått foran i det løpet. Jeg trodde kanskje Senterpartiet hadde et selvstendig svar å gi på det. Jeg utfordrer gjenstående talere fra Senterpartiet til å gi svar på det spørsmål som nå er stilt gjentatte ganger fra Høyre: Hvorfor skal vi stole på at Senterpartiet nå står fast på skattesatser, når de aldri har gjort det før?

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Partiet Høyre prøver å terpe så godt de kan på at det her fortsatt er en skattefelle, det er fortsatt et system hvor det til de grader er lagt til rette for at skattene skal øke. Det er tidligere påvist i debatten at de som her legger grunnlaget for økning av skatter, er de som uttaler seg i forhold til eiendomsskattene på en slik måte at en skal endre eiendomsskatteloven slik at det skal bli den tunge beskatningsformen av boliger i Norge, slik det er i land med høyreorientert liberalistisk politikk. Partiet Høyre kan ikke fraskrive seg den realitet at det er nær sammenheng mellom høyreorientert liberalistisk politikk og økt satsing på eiendomsbeskatning, og den viktigste eiendomsmasse vi har i landet, er boliger.

       Det som er klart i innstillingen, er at det her er lagt et bolverk mot skatteøkninger i forhold til vanlig boligstørrelse på den måten at det ikke er kronebeløpene som er det mest sentrale, men fysiske størrelser knyttet til den konkrete utforming av hus og hytte. Det er avklart i innstillingen at enebolig med fysisk størrelse under beregnet areal på 150 m2, blokkleilighet under 117 m2 og hytte under 60 m2 er fritatt for skatt - inntektsskatt, formuesskatt og eiendomsskatt. Det siste bekymrer mange av Høyres ordførere.

       Det er lagd et system som innebærer at den enkelte boligeier som erverver en bolig enten ved kjøp eller nybygg, har greie, enkle regler å forholde seg til. Og dersom en holder seg innenfor de størrelser som jeg nå beskriver, slår ikke skattetaksameteret inn, da er det null-null-null. Derfor er det lagd et langsiktig system som er sånn at jeg skulle se det flertall i denne sal som går inn for at vi jekker de fysiske størrelsene ned. Det er det som er nødvendig dersom en skal oppnå det som partiet Høyre her stadig terper på. Det er ikke forankret i den innstilling som foreligger, hvor det er et klart flertall mellom Arbeiderpartiet og Høyre for det som jeg nå har beskrevet.

Hans J Røsjorde (Frp) : Bare noen få ord på slutten av debatten. Jeg vil gjerne slå fast at vi fra Fremskrittspartiets side tidligere har gitt uttrykk for de prinsipielle syn, men jeg synes allikevel det vil være nyttig å gi en klar understreking av den historiske sjanse man egentlig nå hadde til å kvitte seg med fordelsbeskatning av boliger. Det hadde vært fullt mulig om man hadde valgt det jeg får kalle en tradisjonell borgerlig profil. Hadde Senterpartiet nå vært villig til å følge opp det som er forslaget fra mindretallet, hadde man kunnet avskaffe dette. Det er nærmest komplett ubegripelig at man nå vil innføre et system som uansett hva man sier, vil bli rigorøst og byråkratisk, og som vil kunne justeres og danne en plattform for senere økning av skattene.

       Og det er det Senterpartiet i denne sammenheng bidrar til.

       Det er komplett umulig, tror jeg, for de aller fleste boligeiere å skjønne det, særlig fordi dette i inntekt dreier seg om et relativt lite beløp holdt opp mot det det vil koste å følge opp og videreføre dette i systemet. Så det man egentlig har gjort, er rett og slett å legge et grunnlag som boligeierne i fremtiden vil måtte møte med økte uttellinger. Det er det Senterpartiet nå kunne ha unnlatt å gjøre, og som de åpenbart ikke vil. Det betyr at Senterpartiet må ha lagt en strategi for en ny plattform for senere å kunne øke skattene.

       Så sier man at vanlige boligeiere ikke skal rammes av dette. Vel, fremtiden kan ingen spå om, men jeg vil hevde at hvis man virkelig hadde villet gi et håndslag til boligeiere, hvis man hadde villet avskaffe en urimelig beskatning, hadde sjansen vært der nå. Det er bare å konstatere at den sjansen lar Senterpartiet gå fra seg. Fra Fremskrittspartiets side har vi hele tiden vært klare: Dette er en skatt som er usosial og uegnet, og som kun fremmer byråkrati.

Harald Ellefsen (H) : Jeg må si at tatt i betraktning den litt emissærpregede polemikk Lundteigen av og til benytter seg av, var det en temmelig tafatt Lundteigen som avsluttet debatten her i dag. Han gjorde et visst forsøk atter en gang på å avdramatisere det forliket Senterpartiet nå har inngått med Arbeiderpartiet, og mente at dette var i grunnen ikke noe særlig farlig, for det var stort sett ikke særlig mange som skulle betale boligskatt.

       Men igjen - og den realiteten kommer vi ikke utenom: Her sa Jakobsen altså at det var snakk om å inngå samarbeid med dem man helst ville inngå samarbeid med, med dem som gikk i riktig retning, og det er her to spor. Arbeiderpartiets og Senterpartiets spor innebærer at man etablerer et byråkratisk, komplisert boligtakseringssystem med en rekke rare faktorer til 160 mill. kr, som er et redskap for beskatning av bolig, et redskap for økt beskatning av bolig. Og all erfaring tilsier at når Arbeiderpartiet og Senterpartiet får den type redskap, da benyttes ikke det kontinuerlig til å skjerme skattyter, det benyttes kontinuerlig til å utsette skattyter for økte problemer. Jeg synes at Lundteigen egentlig selv gav en oppsiktsvekkende god beskrivelse, et navn på dette - skal vi si - takseringsuhyret som de har snekret sammen i finanskomiteen. Han brukte uttrykket « skattetaksameter ». Ja, det er nettopp et skattetaksameter man nå skal trekke nedover hodet på det norske folk. Og man vet jo at taksameter bl.a har det ubehagelige ved seg at det - etter hvert som bilen går - tikker og går. Det er ofte litt uberegnelig hva sluttbeløpet blir, men hvis man først har installert et taksameter i bilen, er det høyst sannsynlig at det ganske fort dukker opp en prislapp knyttet til det taksameteret. Og jeg synes ikke det er rart. Jeg vil gjøre Lundteigen oppmerksom på at bl.a direktøren i Huseiernes Landsforbund, som gjennom en lang periode hadde et slags samarbeid med Lundteigen, nå konkluderer på følgende måte:

       « Jeg føler meg grundig lurt av Per-Olaf Lundteigen. Hans skisse til ny fordelsskatt på bolig viser at han i ni måneder har drevet narr med det norske folk ... »

       Lundteigen kommer atter en gang inn på problemstillingen omkring eiendomsskatt, og om igjen og om igjen bruker han eiendomsskatten som en slags trussel mot Høyre. Er det noe Lundteigen også vet, er det at Høyre rundt om i kommunene sannelig min hatt er det partiet som veldig ofte holder tilbake og går imot. I alle fall fremgår det klart av innstillingen at når det gjelder problemstillingen i forbindelse med den kommunale eiendomsskatten, er det et spørsmål som man skal komme tilbake til i forbindelse med Zimmer-utvalgets innstilling.

       Det er jo slik at enten man ønsker å videreføre en, to eller tre skattearter, har man behov for et takstsystem. Det mener i hvert fall vi. Jeg har registrert at Høyre har valgt den lettvinte løsningen og sier at siden de om noen år bare skal ha eiendomsskatt, behøver de ikke noe sentralt takstsystem - og vil overlate det til tilfeldighetene og til den enkelte kommune. Men det er jo åpenbart at Høyre i hvert fall ønsker å videreføre eiendomsskatten, ellers hadde det vel ikke vært skrevet brev fra Høyre-ordføreren i Stavanger om at man er bekymret for den skattelettelsen som nå Senterpartiet og Arbeiderpartiet har forårsaket.

       Så til de gjentatte uttalelsene fra Jan Petersen om hvorfor man skal kunne stole på Senterpartiet nå, når man ikke har kunnet stole på partiet før. Og litt om historien: Da vi laget skattereformen i 1991, gjeldende fra 1992, var det enighet om å utvide skattegrunnlaget for å få ned satsene. Det ble det enighet om, og Høyre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet laget et opplegg. Så er det riktig at det ikke gikk så veldig lang tid før den høyeste toppskattesatsen ble økt fra 13 % til 13,7 %, men det var kombinert med at man gjeninnførte en fradragsordning, nemlig AMS-ordningen. Så dette er ikke noen skatteskjerpelse, det er bare snakk om å opprettholde samme skattenivå ut fra prinsippet om at jo bredere grunnlag, jo lavere sats, og jo smalere grunnlag, jo høyere sats.

       Det er også riktig at Senterpartiet har foreslått en økning i toppskattesatsene ved senere anledninger. Det har vært i en omfordelingshensikt. Vi har økt skatten for de høytlønte for å redusere den for de lavtlønte.

       Når det gjelder evalueringen av delingsmodellen, som også Johan J Jakobsen viste til, fikk Senterpartiet i forhandlinger med Arbeiderpartiet igjennom betydelige skattelettelser for næringsdrivende. Jeg vil minne om noe som jeg også sa i mitt innlegg, at vi har programfestet i Senterpartiet at vanlig boligstandard ikke skal beskattes, og det får man tro oss på. Det står i vårt program.

       Helt kort til slutt til Børre Rønningen, som er fornøyd med dagens likningsverdier, i hvert fall hvis de blir justert litt: Da kan ikke Rønningen ha fått med seg at vi har fått avklart nå i høringene i komiteen at i forhold til markedsverdier varierer disse likningstakstene fra under 5 % her i Oslo til over 100 % i fraflyttingskommuner, f.eks i Andøy kommune.

       Jeg følte en fristelse til å eksaminere representanten Restad når det gjelder et konkret eksempel. Jeg har prøvd tidligere og gjør et siste avsluttende forsøk: Som det er referert til i tidsskriftet Økonomisk Rapport, er det boliger med verdi på 35 mill. kr i Oslo som i dag har en boligskatt på 45.000 kr, som vil få null. Er dette intensjonen?

Børre Rønningen (SV) : Sjølvsagt er det ikkje slik at SV ønskjer å behalde takstsystemet sånn som det er pr. dags dato, med dei forskjellane me ser, men sjølve det prinsipielle utgangspunktet er at det er nøydd til å vere forskjell på verdien på hus og landstad alt ettersom plasseringa er i forhold til dei takseringsprinsippa som gjeld. Men når det er sagt, synest eg Senterpartiet med hjelp av Arbeidarpartiet her har laga eit nytt og tungrodd system til erstatning for eit system som ein kunne gjere noko med med enkle grep. Og for SV sin del framstår me faktisk, i motstrid til Høgre, som å vere dei som er dei ekte verdikonservative i forhold til prinsippa her. Det som er utgangspunktet vårt, er at me brukar botnfrådraget. Me gir fritak så langt det er råd, for alminnelege hus av husbankstandard i systemet. Og me seier vidare: Me kunne vurdere å få eit takstsystem der me tar det på fylka, brukar fylkesskattestyret som utgangspunkt og takserer i forhold til verdiar i kvart enkelt fylke eller kvar enkelt region. Det er mange moglegheiter her. Men eg synest at Senterpartiet og Arbeidarpartiet har tatt den tungvinne vegen og etablerer eit nytt komplisert system, som vil skaffe meirarbeid, og som me må komme tilbake til seinare og flikke på. Difor hadde det vore mykje betre å ta utgangspunkt i skattelova slik ho ligg føre, anten eigedomsskattelova eller skattelova av 1911.

       Det som uroar meg mest, som eg var inne på, er provenyverknaden av dei nye omleggingane, og det er snakk om monalege samfunnsressursar her. Dersom ein tar bort noko, må ein, som statsråden var inne på, erstatte det med andre inntekter. Og særleg knytt til skattemanntal i distriktskommunar som har mange landstader og hytter, kan det bli dramatiske verknader av det framlegget som ligg på bordet i dag.

       Økonomisk Rapport, det same som Meland har vore inne på, har nå påvist at det går føre seg ei kraftig sanering av landstadene, det blir bygt nye palass, og då synest eg det er litt tvilsamt å gå så langt med botnfrådrag og det heile knytt opp mot den utviklinga. Det er mange skattesvake kommunar som her vil få monalege problem. Me har ikkje fått svar på korleis Senterpartiet og saksordføraren vil dekkje opp inntektene. Skal det vere med auka bensinavgift, miljøavgifter, eller er det Oljefondet me skal ta av?

       Eg vil konkludere med at me gir null skatt til dei aller rikaste, dei som har monalege eigedomar, bustad og hytte. Me har inga oversikt over korleis inntektsbortfallet skal erstattast, og det er ein god del opne punkt knytte til hyttekommunane.

       Ellers vil jeg si til Ellefsen at jeg har registrert at trass i at Høyre startet med å si at vi ville ha skatteskjerpelse, har man nå gått over til å si at vi vil opprettholde skattenivået, og tar vi en runde til, blir det vel slik at vi ikke vil gi nok skattelettelse.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Representanten Ellefsen gjentar kostnadene ved å etablere dette takseringssystemet, kostnader som har sin referanse i Regjeringens opprinnelige opplegg. Representanten vet at det opplegg som nå skisseres, er et ganske annet, som innebærer at en må framskaffe langt færre størrelser som en har kostnader med å framskaffe. Jeg har sjølsagt vært på kartkontoret og fått vite hvilke informasjoner som var nødvendig etter Regjeringens forslag, og er jo sjøl klar over hvilke informasjoner som er nødvendig etter flertallets innstilling. Det er her himmelvid forskjell på hva som må skaffes av data, og det blir sjølsagt også stor forskjell på kostnader med å etablere systemet. Jeg syns at partiet Høyre burde forholde seg til det som nå er forslaget, ikke det forslaget som ikke lenger gjelder.

       Ellers er det interessant å oppleve at representanten Ellefsen nå klamrer seg til hva Høyre gjør ute i kommunene når det gjelder eiendomsskatt, febrilsk klamrer seg til at de der har fasthet i forhold til eiendomsskatten. Ja, jeg forstår det, når jeg ser hva Høyre sier i innstillingen, for der sier de at de legger til rette for en økt bruk av eiendomsskatt. Det er kjernen. Og jeg forstår hvorfor det

       står. Høyres skattepolitiske rådgiver, professor Norman, NHO, ja også Kåre Willoch, har gitt utsagn som kan tyde på at en syns en er for beskjeden når det gjelder eiendomsskattlegging av boliger i Norge. Og det er jo helt naturlig, fordi, som jeg sa, høyreorientert, liberalistisk politikk forankrer sin skatt i større grad i eiendom og mindre i inntekt, og det bør partiet Høyre tåle å bli konfrontert med. Tiden vil vise hvem som satser på eiendomsskatt. Utvidelse av eiendomsskatt har ikke Senterpartiets støtte. Boligeierne kan gjennom det som her er framlagt, regne ut hvilken total beskatning de får. Senterpartiet har flagget klart og rent, og vi har oppfylt det som var ønskene, samtidig som vi har sikret en atferd som er rimelig, totalt sett.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se nedenfor)