Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Jan Petersen (H) : Jeg har et spørsmål til planleggings- og samordningsministeren. Fredag undertegnet statsråden et brev til Stortinget i forbindelse med den skriftlige spørretimeordningen, som dreide seg om salg av eiendommer på Fornebu. Det brevet sier svært lite. Men det er jo slik at Stortinget tidligere har lagt en forutsetning om at eiendomssalgene på Fornebu skal innbringe 2,2 milliarder kr. Hvor mye kommer disse salgene til å innbringe?

Statsråd Bendik Rugaas : Det er det umulig å svare på i dag. Det tror jeg vel også at spørreren vet.

       Vi er nå i en situasjon hvor vi forhandler med Bærum kommune. Vi er i en god dialog med dem for å finne fram til en god etterbruk av Fornebu. Det er Bærum som har ansvaret for en kommunedelplan.

       En annen part som er inne i Fornebu-forhandlingene, er Oslo kommune. Vi skal også snakke med Oslo kommune om hvordan vi kan få utvirket det som har vært Stortingets ønske, nemlig en helhetlig etterbruk av Fornebu som trekker inn forskjellige elementer, ikke minst det som går på samferdsel og miljø. Å si helt eksakt i dag hva den endelige prisen her blir, er ikke mulig.

Jan Petersen (H) : Jeg kan forsikre statsråden at jeg er fornøyd med svaret i hele hundremillioner, så han behøver ikke være så spesielt nøyaktig. Men spørsmålet er egentlig hvor stort avviket kommer til å bli. Jeg ser av det skriftlige svaret fra statsråden at det nå er inngått avtale med to interessenter. Mitt spørsmål er: Hvor stor andel av det totale arealet omfatter det, og hva omtrent tror han at dette kommer til å innbringe når man trekker fra det som måtte gå til de forpliktelser man påtar seg i de kontraktene? Dette er store beløp. Departementet har tidligere, i forbindelse med St.prp.nr.1, sagt at man vil komme tilbake til Stortinget med en orientering om disse spørsmålene. Mitt andre spørsmål blir derfor: På hvilken måte og i hvilken form vil statsråden nå komme tilbake til disse spørsmålene?

       Jeg legger ikke skjul på at jeg er bekymret for at man her kommer ganske langt unna forutsetningene som Stortinget har lagt, og jeg vil gjerne nå at statsråden legger disse kortene med billedsiden opp.

       Kan statsråden forsikre Stortinget om at det - når salg skal foretas - vil bli solgt til høystbydende, og at det vil bli en reell anbudskonkurranse, ikke noe kokkelimonke med forhåndsutplukking av dem som skal være så heldig å få kjøpe, kanskje til lavere pris enn andre er villig til å by?

       Og det andre spørsmålet: Vil statsråden forsikre Stortinget om at Regjeringen vil respektere de planer som lokalmyndighetene legger når det gjelder utnyttelse av arealene, og ikke starte en ny praksis, hvor staten vil overkjøre kommuner med hensyn til planleggingsarbeid?

       Det går på forholdet til Bærum kommune, som har planansvaret her. Og som jeg sa i mitt første svar: Vi føler fra mitt departements side at vi nå er i en meget konstruktiv dialog med Bærum kommune, og vi har fått oversendt de vedtak som er gjort i kommunestyret i Bærum senest 16. april nå i år, hvor de har gått gjennom de punktene vi ønsket å ta opp med dem. Jeg føler at vi er godt i takt der vi bør være for å komme fram til en omforent løsning. Det er det ene.

       Det andre er hvorvidt vi akter å gjøre noe som er i strid med Stortingets ønsker når det gjelder hvordan dette skal utredes rent finansielt - kjøpesummer og desslike. Svaret er selvsagt at det akter vi ikke å gjøre. Vi vil følge opp de intensjoner som her ligger.

       Det er ikke noen hemmelighet at de to avtalene statsråden nå er i forhandlinger om, omfatter store deler av området. Spørsmålet er: Hvor store deler av statens område på Fornebu omfatter disse to kontraktene? Det er det mulig å svare på uten at det på noen som helst måte påvirker forhandlingene om prisen.

       Det andre spørsmålet er: Hvordan kan statsråden få bestemt markedspris på et område hvis man ikke går ut i markedet, men har lukkede forhandlinger? Det må iallfall være et filosofisk spørsmål som statsråden kan svare på, om ikke henvendt til denne saken, så iallfall på generelt grunnlag. Men det første spørsmålet var på spesielt grunnlag.

Statsråd Bendik Rugaas : Jeg har forsøkt å nærme meg dette tidligere. Det går på at vi nå er i drøftinger med Bærum kommune, og det første vi må komme fram til, er å få en god avklaring når det gjelder dem.

       Når det gjelder dem som har meldt seg som interessenter til området der, de intensjonsavtaler som Statsbygg har gjort med bl.a. Telenor og Norske Skog - hvis det er det representanten sikter til - har ikke de kommet så langt i løpet ennå at det er tale om reelle avtaler når det gjelder økonomi.

Statsråd Kjell Opseth : Det vart kjent både i departementet og i Stortinget då denne saka var handsama, at ein del av dei som hadde fått tilskot frå begge ordningane, ville kome dårlegare ut, for regelverket er slik at ingen skal ha tilskot frå begge dei støtteordningane vi hadde. Men det har vist seg at det har skjedd, og når ein då rettar opp ein slik feil, er det naturleg at enkelte får noko mindre enn dei fekk tidlegare.

       Når det gjeld buutgiftstaket, har eg sagt tidlegare at det skal vi vurdere når vi ser resultatet av den første utbetalinga, i mai. Full oversikt over kor mange som kjem dårlegare ut med den nye ordninga, har vi ikkje før det skjer. Så det er desse to elementa som er årsaka til at vi no får ein del avisoppslag om at enkelte kjem dårlegare ut.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg vil peke på at Stortinget har vedtatt at man i fremtidens eldreomsorg skal satse på omsorgsboliger, og prinsippet i de aller fleste kommunene er slik at beboerne må betale en husleie som tilsvarer finansieringen av boligen. De aller fleste omsorgsboligene har derfor svært høye husleier.

       Vi har derfor også et ansvar for å legge til rette for en bostøtte som fungerer slik at de eldre kan bo i disse boligene. Under behandlingen av bostøtten bad et flertall Regjeringen om å komme tilbake med en nærmere vurdering av boutgiftstaket og boligavgrensingen, og nå opplyser altså statsråden at man vil se på dette når man får resultatene av de første utbetalingene. Kan vi regne med at denne gjennomgangen nå blir foretatt så raskt som mulig? Vi vet jo allerede at dette kommer til å slå urettferdig ut, særlig for minstepensjonistene, og da skulle det vel ikke være noen grunn til å vente.

       En minstepensjonist har lave inntekter. Han eller hun har ca 5 500 kr i måneden. En kommunal omsorgsbolig er en bolig på ca 50 m2, med en god, men nøktern standard. Det er ikke uvanlig at husleien her ligger på 3 500, kanskje 4.000 kr, og da blir det lite å greie seg med for en minstepensjonist. Jeg håper inderlig at statsråden kommer tilbake til dette så fort som mulig. Tar statsråden sikte på å gjøre det før sommeren?

Statsråd Kjell Opseth : Som eg har sagt, må vi ha ei oversikt basert på dei utbetalingane som skjer i mai, før vi har eit reelt grunnlag for å seie kor mange dette gjeld. Det å kome tilbake med nærmast heile ordninga på bakgrunn av enkelttilfelle som blir slått opp i media, er ikkje forsvarleg sakshandsaming.

       Det er eit anna element i dette som kan gjere at ein får slike oppslag, og det er minstepensjonistar med relativt stor formue. Dei blir også råka av den ordninga som no er vedteken. Og eg er ikkje sikker på om ikkje det er rimeleg rettferdig. Eg meiner faktisk det. Har ein ein stor formue, bør også det verke med i den grad ein skal ha bustøtte.

       Byrådet i Oslo har i forbindelse med en høringsuttalelse til Arbeidsdirektoratet anbefalt overfor bystyret at Manpower får anledning til å leie ut 500 sykepleiere i Oslo, Akershus og Østfold i inntil fem år. Byrådet i Oslo opplyser at det er 600 ledige stillinger for sykepleiere, leger og fysioterapeuter ved inngangen til april 1997. Behovet er med andre ord udiskutabelt.

       Kan kommunalministeren nå gi et helt klart signal om at det vil bli anledning til utleie også av helsepersonell når behovet er så uomtvistelig som i dette tilfellet?

       Jeg har også registrert at selv den nåværende regjering snakker om at helsespørsmål skal ha prioritet. Har ikke kommunalministeren noen offensiv holdning til dette annet enn å vente og se?

       Og så henviser statsråden til at det er forbudt. Ja, det er forbudt fordi statsråden ønsker det skal være forbudt, samtidig som statsråden selv, når han har behov for det på sitt forværelse eller andre steder, bruker de samme vikarbyråene for å få inn ekstrahjelp. Det samme gjør alle stortingsgruppene, og også LO. Hva er den prinsipielle forskjellen på å gi dispensasjon fra dette usedvanlig tåpelige forbudet når det gjelder sekretærer og annen kontorhjelp i forhold til sykepleiere, pleiemedhjelpere og annet helsepersonell, bortsett fra at Regjeringen sannsynligvis her er dirigert av Landsorganisasjonen i Norge i stedet for av interessene til pasientene i landet?

       Da Senterpartiet gikk inn for samordning av bostøtten, var det en klar forutsetning - som vi understreket på det sterkeste - at samordningen ikke måtte føre til at de som trenger bostøtten mest, faller utenfor ordningen eller ikke får den bostøtten de har behov for. Nå viser det seg - som vi var inne på i et tidligere spørsmål i spørretimen - at den nye bostøtteordningen rammer bl.a minstepensjonister. Men det kan også se ut som om samordningen fører til at kommuner ikke tør å bygge nye omsorgsboliger fordi de som skal bo i disse boligene, ikke får råd til å bo der. Dette er helt vanvittige utslag som ikke kunne forutses ut fra de dokumentene som i hvert fall jeg leste i forbindelse med saken. Utslagene er stikk motsatt av det vi mente med samordningen. Vi mente at det skulle være lettere å forholde seg til én ordning. Blir dette et løft for de eldre, slik alle partiene i denne sal ønsker?

       Spørsmålet går på om det er plass til alle i Det norske huset. Bakgrunnen for det er oppslag bl.a i Verdens Gang og Arbeiderbladet som går på at det no er 6.000 utan fast bustad i dette landet. Det er faktisk på storleik med ein kommune som Tinn i Telemark, så omfanget er svært. Dette er ikkje berre eit ansvar for Kommunaldepartementet og for heile Regjeringa, men også for kommunane, som her har eit lokalt ansvar. Det er jo ikkje slik som tradisjonelt at det berre er uteliggjargruppa det dreiar seg om, men det er no heilt andre grupper som blir råka, og i talet ligg det også ein del barn.

       Spørsmålet mitt er då: Kva vil statsråden og Regjeringa gjere med rapporten frå Noregs Byggforskingsinstitutt - kva for tiltak vil ein treffe som regjering, og kva for tiltak vil ein rå til overfor kommunesektoren?

       Den 20. mars d.å. foregikk det en demonstrasjon foran Stortinget. Det var sivile tjenestepliktige som demonstrerte. De hadde åpenbart - ifølge talsmenn for dem selv - ulovlig forlatt sitt tjenestested. Den 21. mars sendte jeg et brev til statsråden. I går aftes var det ennå ikke kommet noe svar på dette, og mitt spørsmål er: Synes statsråden det er rimelig at det skal gå fire uker før en får svar på en såpass enkel henvendelse?

       Spørsmålet er rett og slett: Har statsråden et reglement som kan anvendes dersom sivil tjenestepliktig ulovlig er borte fra sitt tjenestested?

       Vi har hatt en grundig utredning om budsjettprosessen her i Stortinget, og en viktig hensikt med denne gjennomgangen er at kommunene må få beskjed tidligere. På Stortinget er det bred enighet om - og ikke minst er det et krav fra Kommune-Norge - at kommunene på et tidlig tidspunkt skal få vite hvor mye penger de får kommende år. Det er også enighet om at kommuneøkonomiproposisjonen, som behandles i mai, bør gi sikrere beskjed. Det er argumenter for en lang behandlingstid av denne saken her i Stortinget. Det er fordi det er en viktig sak, men det er også fordi de det angår, brukerne og kommunene, skal kunne medvirke grundigere. Det er også argumenter for en sen dato for fremleggelse av proposisjonen. Det er fordi Regjeringen skal kunne spå bedre. Men erfaringene fra de spådommene er dårlige. Sist bommet man med flere milliarder kroner når det gjaldt skatteanslaget.

       Ved framlegging den 10. mai har vi i Stortinget maks fire uker til behandling av denne viktige saken. I år er det en særlig travel vår i Stortinget, og jeg vil derfor spørre: Når vil kommuneøkonomiproposisjonen bli lagt fram denne våren?

Statsråd Kjell Opseth : Representanten Morten Lund og eg er samde om at ein burde kome fram til ordningar som gjer at kommunane på eit tidlegare tidspunkt fekk nokolunde tryggleik for kva dei økonomisk vil ha å rutte med i det komande året. Ei ordning kan jo vere, som eg har nemnt tidlegare, at kommuneøkonomiproposisjonen blir eit grunnlag for kommunane å budsjettere på, og at Stortinget då berre gjer endringar som skjer i perioden frå mai til oktober.

       Når det gjeld kva tid kommuneøkonomiproposisjonen blir lagd fram, har vel vi i dei listene som er sende Stortinget, skrive mai. Og i mai blir det, og eg skal gjere alt eg kan for at det skal bli så tidleg i mai som råd er. Eg trur i alle fall eg kan love at det blir før 17. mai.

Morten Lund (Sp) : Svaret er vel en antydning om at det blir senere enn vanlig, som har vært senest 10. mai, og det har vært veldig sent i forhold til vår arbeidssituasjon i Stortinget, men ikke minst i forhold til kommunene.

       I kommunalkomiteen har vi vært nødt til å si at ingen enkeltkommune får komme og si meningen sin, men sammenslutninger innenfor Kommunenes Sentralforbund fylkesvis kan få komme, og noen få i tillegg. Det synes vi er lite. Det har vist seg at når vi har kommet til budsjettbehandlingen på høsten, har kommunene følt at de ikke har fått sagt nok, og at de hadde mye mer de skulle sagt, og så blir det store forandringer.

       Ut fra det som er sagt her nå, synes det ikke som om statsråden legger nok vekt på vår arbeidssituasjon i Stortinget, og heller ikke nok vekt på hvorledes kommunene skal kunne påvirke dette. Jeg vil derfor spørre om det ikke er mulig, i hvert fall i år, å få til en framlegging tidligere enn 10. mai, og da spesielt med tanke på det Stortinget nå holder på å arbeide med, nemlig å få større trygghet i budsjettbehandlingen.

       Ifølge forskere ved havforskningen i Bergen er situasjonen for gytebestanden for torsk langt dårligere enn man har trodd. Det kan være på grunn av irregulær dumping fra norske fiskeres side, eller det kan være på grunn av irregulært svart salg fra norske fiskeres side. På et møte i Fiskeridirektoratet den 17. april der alle impliserte parter var til stede, ble problematikken omkring dumping tatt opp. I forrige uke hadde vi en brei interpellasjon om utkastproblemet fra EUs side, og i denne saken tror jeg det fra norsk side er viktig å være nøye med åpenhet og rapporteringsrutiner.

       Jeg vil be statsråden svare på hvilke konklusjoner som er trukket, og hvilke tiltak Fiskeridepartementet har gjort etter møtet i forrige uke i Fiskeridirektoratet.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg har på dette tidspunkt ikke fått rapporten fra det møtet.

       Som jeg gjorde klart i den interpellasjonsdebatten som var i forrige uke, er dumping eller utkast av fisk ikke tillatt etter norsk lovgivning, og jeg ser meget alvorlig på det dersom det skulle vise seg at det finner sted. Fiskerimyndighetene har umiddelbart grepet fatt i de påstander som er kommet gjennom de tiltak representanten viste til, og Fiskeridepartementet vil umiddelbart følge opp de synspunkter og vurderinger som kommer fra Fiskeridirektoratet, bl.a på bakgrunn av det møtet representanten viste til. Men så langt er det ikke kjent for meg at det er oversendt et slikt referat.

Reidar Johansen (SV) : Jeg forutsetter at departementet følger håndfast opp overfor de påstandene som er kommet fram bl.a i avisa Nordlys. Spesielt synes jeg det er viktig at departementet nøye vurderer de forhold som Nordlys tar opp, der det har kommet fram at mannskap som rapporterer dette, ikke tør å stå fram fordi man er redd for represalier fra trålermiljøet. Jeg synes det er ganske alvorlig dersom dette er tilfellet.

       Det andre forholdet som jeg vet Fiskeridirektoratet har sendt over en rapport om til departementet, gjelder såkalt tallsprik i de avgiftene den havgående flåte - i særdeleshet fabrikktrålerne - skal betale for levert fangst. Ifølge Sunnmørsposten fredag 18. april har Subsidiekontrollen i Fiskeridirektoratet gransket disse tallsprikene og har oversendt en rapport til Fiskeridepartementet. I tråd med den åpenhet som den nye regjeringa har sagt den står for, forutsetter jeg at denne rapporten blir offentlig i det øyeblikket departementet har fått den og gått inn i innholdet.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : For det første vil jeg understreke, i likhet med representanten, at jeg ser det som meget alvorlig i den utstrekning det foregår utkast av fisk fra norske fartøyer i norsk økonomisk sone. Det er forhold som vi fra Fiskeridepartementets side selvfølgelig følger aktivt opp.

       Når det gjelder spørsmålet om tallsprik, er det et ganske annet spørsmål, slik at representanten her strengt tatt stiller to spørsmål. Det dreier seg om flåten i fjernere farvann.

       På bakgrunn av påstander som kom fram om avvik i avgiftsinnbetalinger, bad Fiskeridepartementet Fiskeridirektoratet om å gå gjennom disse forhold. Det har direktoratet gjort, og det har framlagt en rapport for departementet. Av to grunner er denne rapporten ikke offentlig. For det første er det et internt arbeidsdokument for fiskerimyndighetene. For det andre inneholder det detaljerte opplysninger om enkelte selskaper. Derfor vil denne rapporten bli betraktet som et internt arbeidsdokument og vil ikke være offentlig. Men, derimot ...

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Når det gjelder spørsmålet om å sette fortgang i saken, vil jeg understreke at vi umiddelbart fra fiskerimyndighetenes side har fulgt opp de påstandene som har kommet, og det er sammenkalt til en gjennomgang av dette materialet. Det materialet vil selvfølgelig bli bearbeidet i Fiskeridirektoratet og videresendt til departementet. Så snart et grunnlag for gjennomgang foreligger, vil statsråden sammen med sitt embetsverk selvfølgelig følge det opp. La det ikke være noen som helst grad av tvil om det.

       Hvis jeg samtidig - i tråd med presidentens antydning - får benytte anledningen til å svare på det spørsmål som representanten Johansen stilte, vil jeg konkludere med at Fiskeridepartementet selvfølgelig vil gjøre kjent de hovedkonklusjonene som man trekker på bakgrunn av den rapporten som er oversendt fra Fiskeridirektoratet. Så langt er jeg imidlertid kjent med at det ikke er avdekket systematiske avgiftsunndragelser; snarere er det spørsmål om hvordan man skal forstå det regelverket som gjelder.

Erling Folkvord (RV) : Eg synest det er veldig alvorleg at fiskeriministeren ikkje legg opp til openheit rundt behandlinga av rapporten frå Subsidiekontrollen. Det har stått skarp strid om innbetalingane av ulike avgifter til fiskarane sine sosiale ordningar i mange år, og ikkje alle slo seg til ro med Riksrevisjonen sin rapport som vart behandla i Stortinget i desember 1994. Når det nå ligg føre ein rapport der bokført fangstinntekt blir vurdert opp mot bokført innbetalt produktavgift, har det stor allmenn interesse, og det er nødvendig at den blir frigitt med den nødvendige sladdinga som ein kanskje må gjere av omsyn til bestemte selskap.

       Eg vil derfor oppfordre statsråden til å sørgje for at rapporten blir ope tilgjengeleg, og også be statsråden nå forklare korleis saka vil bli lagd fram for Stortinget. For det er ikkje slik at det er tilstrekkeleg å få dei konklusjonane som blir trekte, og få ei framstilling om at det ikkje var avvik frå reglane, men eit spørsmål om forståing av reglane. Korleis vil statsråden legge dette fram for Stortinget?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : La meg først gjøre presidenten oppmerksom på at i tilfelle spørsmål- og svarrundene virker noe forvirrende, skyldes det at det er to forskjellige spørsmål som nå reises, hvorav Ludvigsen fulgte opp det ene og representanten Folkvord fulgte opp det andre. Da går jeg over til å svare på spørsmålet som Folkvord her følger opp.

       Direktoratet har foretatt en gjennomgang av materialet og sendt over et internt arbeidsdokument til Fiskeridepartementet. Dette materialet vil være grunnlag for de vurderinger av oppfølgingstiltak som Fiskeridepartementet nå vil gjøre. I den utstrekning det avdekkes avvik i avgiftsinnbetaling, ser Fiskeridepartementet alvorlig på det. Imidlertid er det slik at i forvaltningen er det en del interne arbeidsdokumenter og det er også slik at det i enkelte saker foreligger interne bedriftsopplysninger som det ikke er naturlig å offentliggjøre. Fra min side er imidlertid det vesentlige at vi får avklart hvordan det faktisk forholder seg. Det vil jeg finne en egnet måte å orientere Stortinget om. Så langt er den konklusjonen som jeg er kjent med, at det ikke er avdekket systematiske avgiftsunndragelser.

       For en tid siden avslo kommunalminister Kjell Opseth et initiativ om søndagsåpne bibliotek. Bare noen dager etter gikk planleggings- og samordningsministeren ut og sa at han støttet initiativet om søndagsåpne bibliotek. Jeg har et spørsmål om hvordan denne type samordning arter seg i Regjeringen. På grunn av avslaget fra kommunalministeren måtte Høyre fremme et Dok.nr.8-forslag i Stortinget, som jeg leste i avisen i dag at også Arbeiderpartiets stortingsgruppe nå støtter. Jeg vil da spørre Rugaas: Trenger statsråden fullmakter fra stortingsgruppen for å samordne og for eventuelt å overprøve den erfarne Kjell Opseth?

Statsråd Bendik Rugaas : Nei, han trenger ikke det, la det være helt klart.

       Nå kjenner jeg ikke helt til hva representanten her refererer til. At jeg har hatt oppfatninger om søndagsåpne biblioteker i mitt tidligere liv og fortsatt har det, burde ikke komme som noen overraskelse på noen, og det er vel antakelig det som har vært referert i avisen. Jeg har ikke hatt noen som helst problemer med å kommunisere dette innad i den regjering jeg er en del av, og jeg har også tro på at statsråd Opseth vil kunne svare på dette for sin egen del.

Statsråd Kjell Opseth : På spørsmålet om å halde biblioteket i Trondheim ope på søndagar, må eg berre få lov til å seie at etter dagens lovgjeving er det ikkje høve til det, og det er kommunal- og arbeidsministeren nøydd til å halde seg til. Når det kjem eit forslag om å endre lova, har vi, som sagt, stilt oss positive til det, og sånn sett burde denne saka no vere løyst til alles beste.

       Over lengre tid har det frå norsk side vore ein aukande aktivitet overfor EU for å hindre at det skulle verte lagt straffetoll på eksport av norsk oppdrettsfisk, dette som ei følgje av påstandane frå konkurrerande bedrifter i fleire EU-land om dumping og ulovlege stønadsordningar frå norsk side. Gjennom media har det vorte kjent at eit fleirtal av EU-landa synest å ville gå mot at det vert innført straffetoll mot Noreg. Kva gjer eller kva vil fiskeriministeren gjere for å få sett ein endeleg stoppar for desse skuldingane, slik at norsk oppdrettsnæring på nytt kan arbeide langsiktig og kunne lite på at avtalar inngåtte med EU vert følgde?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Både før EU-kommisjonen la fram sitt foreløpige forslag om straffetoll for norsk laks, og etter, har Regjeringen hatt en intens aktivitet for å redegjøre for norske synspunkter i laksesaken. Etter at det foreløpige forslag ble offentlig kjent - vi har som kjent ennå ikke fått tilgang til de offentlige dokumentene i denne saken - har det både fra Utenriksdepartementets og Fiskeridepartementets side vært en aktivitet både i forhold til de politiske myndigheter i EU-landene, i forhold til EU-kommisjonen og i forhold til de administrative myndigheter som håndterer disse utenriks/handelsspørsmålene. Utenriksministeren og jeg har bl.a hatt samtaler med EUs utenrikskommissær og EUs kommissær for handelsspørsmål.

       Prosedyren i disse spørsmålene er slik at kommisjonen skal legge fram et foreløpig forslag for medlemslandene til uttalelse, og deretter kan kommisjonen iverksette midlertidige straffetiltak for en periode på et halvt år, mens tiltak utover det må godkjennes av medlemslandene.

       I den foreløpige kommentaren fra medlemslandene er det altså slik at et stort antall av medlemslandene har uttrykt seg negativt i forhold til kommisjonens foreløpige forslag om straffetoll. Hovedreaksjonen synes å være at det er mer konstruktivt å gå inn i en politisk dialog med Norge for å finne andre løsninger. Norge har uttalt seg positivt, at vi er innstilt på å gå inn i en slik dialog med sikte på å finne en løsning.

       Det har hele tiden fra norsk side vært tilbakevist at det er grunnlag for de påstander som er kommet fra EUs side om straffetoll, både når det gjelder subsidier og når det gjelder dumping. Like fullt har det fra norsk side vært signalisert vilje til å søke å finne en politisk løsning.

Magne Aarøen (KrF) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Denne torpedoen mot norsk oppdrettsnæring som har vore i farta, har skapt mykje uro, og mange, eller iallfall ein del, ser seg i dag om etter alternative marknader fordi dei er utrygge på om det i framtida kan vere trygt å satse på EU-marknaden. Kva vil statsråden konkret gjere for at ein ikkje skal måtte leve med denne utryggleiken, men slik at EU-marknaden kan verte ein trygg og framtidsretta marknad som ein veit at ein har? Eller vil statsråden tilrå at oppdrettsnæringa, eksportnæringa, vender seg meir mot nye og fjernare marknader?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Det er ingen motsetning mellom de to spørsmålene som representanten her stiller. Generelt må det være et siktemål at vi er aktive i forhold til flere markeder når det gjelder vårt engasjement på markeder utenom EU. Mitt hovedanliggende i denne perioden er imidlertid at vi oppnår en løsning som innebærer at det ikke iverksettes straffetoll mot norsk oppdrettslaks.

       Som jeg gav uttrykk for i mitt første svar, er det fra norsk side signalisert vilje til å inngå i en politisk dialog med sikte på å finne fram til en alternativ løsning til straffetoll. Det er i den siste tiden kommet signaler om at vi nå for det første vil kunne få tilgang til de dokumenter som foreligger i saken, og også at det er en større åpenhet for å drøfte mulige politiske løsninger, uten at vi i dag har en klar oversikt over hvor langt denne villigheten strekker seg.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen.

       Endringene var som følger:

       Spørsmålene 8 og 9, fra henholdsvis representantene Inge Myrvoll og Unn Aarrestad til nærings- og handelsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 10, fra representanten Unn Aarrestad til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden har sykdomsforfall. Dessuten ble spørsmål 14, fra representanten Magnhild Meltveit Kleppa til kulturministeren, besvart av statsråd Reidar Sandal i kulturministerens fravær.

Spørsmål 1

       Gunnar Fatland (H) : Jeg skal få lov å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « I et intervju i Arbeiderbladet 15. april 1997 legitimerer direktøren i Direktoratet for naturforvaltning sivil ulydighet i forbindelse med bygging av de planlagte gasskraftverkene.

       Mener statsråden at dette fagdirektoratets integritet kan ivaretas av en leder som så åpenbart blander sammen faglige og politiske standpunkter? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg har tatt opp intervjuoppslaget i Arbeiderbladet med direktøren i Direktoratet for naturforvaltning, som har gitt sin forklaring på oppslaget. Han presiserer at han ikke på noen måte innestår for overskrift, ingresser eller vinklinger i artikkelen som indikerer at han forsvarer sivil ulydighet. På eget initiativ tok han dette umiddelbart opp med redaksjonen i Arbeiderbladet. Han har med andre ord ikke oppfordret til eller uttrykt støtte til sivil ulydighet. På denne bakgrunn må jeg avvise representanten Fatlands spørsmål når det innebærer påstand om at direktøren legitimerer sivil ulydighet og derigjennom undergraver fagdirektoratets integritet.

       Direktøren har klart uttrykt at han ikke vil forsvare sivil ulydighet. Han har heller ikke i denne sammenheng avgitt de utsagn om gasskraftverkene som står i oppslaget - her har journalisten sakset fra direktoratets høringssvar til Norges vassdrags- og energiverk.

       Når direktøren ble konfrontert med spørsmålet om en sivil ulydighetsaksjon i gasskraftverksaken, med det utgangspunkt at han for mange år siden deltok i Alta-aksjonen, ønsket han å få fram at begrepet sivil ulydighet kan ha svært ulikt innhold. Han uttrykte i den forbindelse forståelse for at slike situasjoner oppstår i samfunnet som demonstrasjon for å skape debatt i svært verdiorienterte saker. I den forbindelse presiserte direktøren at han snakket om ulydighet som uegennyttig handling ut fra moralsk overbevisning i strengt ikke-voldelig form som rent passiv motstand.

       Direktøren har som nevnt i samme intervju uttrykt klart at han ikke oppfordrer til slike aksjoner. Han presiserer at hans utgangspunkt i intervjuet ikke har vært den miljøpolitiske debatten om gasskraftverk, men generelt om aksjonsformer som forekommer i norsk samfunnsdebatt. Som tjenestemann er direktøren selvsagt imot enhver form for sivil ulydighet, men er ikke ukjent med at slike aksjoner forekommer i ulike former, og at debatten omkring dette tema fra tid til annen blir aktualisert.

       På denne bakgrunn mener jeg at intervjuet med direktøren i Arbeiderbladet 15. april ikke kan oppfattes som legitimering av sivil ulydighet, og jeg har full tillit til at direktøren fortsatt vil ivareta fagdirektoratets integritet framover. Han har gitt sin beklagelse når det gjelder vinklingen saken har fått. Dette aksepterer jeg.

Gunnar Fatland (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Hadde det vært slik at det kun var denne episoden og dette intervjuet som lå til grunn for at jeg stilte spørsmålet, kunne kanskje saken vært avsluttet med det. Men som statsråden sikkert også husker, bærer uttalelsen fra direktoratet om gasskraftverkplanene preg av noe helt annet. Direktoratet brukte i presentasjonen overfor allmennheten mye spalteplass og mye krefter på å vurdere kraftmarkedet, hvordan det nordiske kraftmarkedet er sammensatt og fungerer, for dermed å underkjenne argumentasjonen om CO₂ -virkningen i et nordisk perspektiv. Det var fokus på et område der direktoratet verken har eller skal ha kompetanse i det hele tatt, og man avslørte i det tilfellet til de grader at her var det en sammenblanding av politiske standpunkter - altså mot gasskraftverk - og faglige standpunkter. Det er uakseptabelt at et så viktig direktorat har en ledelse som på den måten blander kortene.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg har ikke finlest alle uttalelser fra diverse fagetater opp gjennom årene, om de med meget strenge millimetermål har avgrenset sine uttalelser til det som strengt tatt - meget strengt tatt - er innenfor deres eget kompetanseområde. Jeg vil tro at her har det vært gråsoner hele tiden som i og for seg kan danne grunnlaget for en viss diskusjon om hvorvidt man burde ha uttalt seg om ditt og uttalt seg om datt.

       Det som er saken her, er at en embetsmann ikke kan oppfordre til sivil ulydighet. En embetsmann i den norske statsforvaltningen kan ikke på en måte unnsi lovlig fattede beslutninger i denne sal og hos andre politiske myndigheter, så det er et spørsmål som er helt udiskutabelt. Jeg har akseptert direktørens forklaring om at han har snakket om sivil ulydighet som vanlig reaksjonsform på et helt generelt grunnlag, og med de oppklaringer vi har hatt, anser jeg den saken for å være oppklart i forhold til meg.

Gunnar Fatland (H) : Jeg gjentar at jeg er glad for at statsråden for sin del åpenbart tar avstand fra denne type uttalelser. Nå sier direktøren i dette intervjuet følgende:

       « Likevel har jeg forståelse for aksjonsformen og for at dette er en sak som det er verdt å aksjonere for. »

       Dette dreier seg om bygging av to gasskraftverk som har en kapasitet som tilsvarer forbruksøkningen i 14 dager i Kina - NOx-utslipp som for hvert gasskraftverk tilsvarer fergesambandet mellom Tau og Stavanger. Og så gjør han dette til et moralsk spørsmål og et spørsmål om den internasjonale klimapolitiske situasjonen. Dette er altså en sak som det er verdt å aksjonere for ifølge direktøren for Direktoratet for naturforvaltning. Dette må være tidenes mest misforståtte miljøpolitiske engasjement, og jeg for min del ser fortsatt ikke mulighet for å kunne akseptere en ledelse i direktoratet som blander kortene som man her gjør.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Fra min side er det ikke noe mer å si om saken. En embetsmann har ikke anledning til å oppfordre til sivil ulydighet mot lovlig fattede vedtak. Direktøren har presisert overfor meg at det har han heller ikke gjort og aldeles ikke ment, og han har tatt initiativ for på en måte å avsvekke det inntrykket som overskrift og ingresser i avisen kunne gi, nettopp for å forebygge at det inntrykket skulle feste seg. Jeg vil ikke gå inn på noen videre diskusjon om hvorvidt gasskraftverksaken er en sak som er vel verdt å kjempe for eller imot i denne sammenhengen, det syns jeg blir en annen sak. Saken er at direktøren for Direktoratet for naturforvaltning har presisert at han ikke støtter sivil ulydighet i denne saken, men han har uttalt seg på et helt generelt grunnlag om sivil ulydighet som reaksjonsform.

       For øvrig ...

       Eva R Finstad (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Norske Skog har lovet sine naturvernorienterte europeiske kunder at de ikke vil bruke tømmer fra barskogområder som er listet opp og skal vurderes vernet.

       Hva vil miljøvernministeren gjøre for at de områder som er vurdert og likevel ikke inngår i verneområdene, skal unngå videre boikott? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : I arbeidet med landsplanen for vern av barskog og oppfølgingen av St.meld.nr.40 (1994-1995) Opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000 blir det utarbeidet såkalte bruttolister over områder som er aktuelle å verne i medhold av naturvernloven. På grunn av den begrensede arealrammen som Stortinget har fastsatt, er det nødvendig å foreta en streng prioritering av områder etter vernekvaliteter. Dette medfører at en del områder tas ut av bruttolistene.

       Norske Skog har signalisert at de ikke vil kjøpe tømmer fra områder som står på bruttolisten. Jeg mener Norske Skogs politikk er positiv, og at den samsvarer godt med min egen oppfordring til grunneiere om ikke å drive hogst i de områdene som er aktuelle for vern. Dersom det likevel er fare for hogst som kan true verneverdiene i områdene, har Direktoratet for naturforvaltning også mulighet til å innføre midlertidig vern, et virkemiddel som er benyttet i noen områder.

       For å hindre usikkerhet hos grunneiere og skogbruksnæring er det viktig at avklaringene med hensyn

       til hvilke områder som skal vernes, skjer så raskt som mulig.

       Områdene som tas ut av bruttolistene, skal forvaltes etter skogloven på vanlig måte. Det er derfor skogeiers forvaltning av skogen som vil være avgjørende for norsk skogbruks markedstilgang og hvorvidt tømmeret skal kunne omsettes eller ikke.

       Jeg vil i denne forbindelse nevne at det innenfor bransjeprosjektet Levende skog er under utarbeidelse kriterier og indikatorer for et bærekraftig skogbruk. Dette arbeidet skal etter planen være ferdig i slutten av 1997, og jeg har stor tro på at dette vil være et viktig bidrag for å få gjennomført et bærekraftig skogbruk i Norge.

Eva R Finstad (H) : Jeg takker miljøvernministeren for svaret.

       Norges naturvernforbund har utarbeidet en bok som har en tykkelse på fem-seks cm, og som gjelder alle de områdene som ble vurdert i forbindelse med den første barskogvernplanen, og denne listen har de sendt til sine kolleger i Tyskland. Alle de områdene som står på denne listen i denne boken, blir altså boikottet i Tyskland, og det er jo problemet. Noen av disse områdene er tatt inn igjen og er kanskje på bruttolistene, for jeg vet at det har vært spørsmål om å få ut de bruttolistene som gjelder for den nåværende barskogvernplanen. De er ikke kommet ennå, og det haster å få de listene også, slik at man kan få klargjort hvilke områder det er grunn til å boikotte og hvilke ikke. Men problemet er at denne listen er gitt ut, og alle de som stod på listen i den forrige barskogvernplanen, blir fortsatt boikottet. Hva kan miljøvernministeren gjøre med det?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg vil vise til svaret mitt. Det viktigste her tror jeg er at vi har maksimalt tempo i arbeidet med disse verneplanene. Vi har jo også kommet et godt stykke på vei med dem, iallfall når det gjelder den første barskogvernplanen. Det er imidlertid ikke til å legge skjul på at dette er en prosess som i og for seg ikke går med hurtigtogsfart hele tiden - av mange grunner - men vi vil bestrebe oss på å holde det tempoet oppe.

       Når det gjelder bransjeprosjektet Levende skog, er jo det satt i gang nettopp på grunn av de problemstillingene som representanten Finstad tar opp, nemlig at kjøpere av papir ute i verden nå legger veldig stor vekt på engasjementet fra miljøorganisasjonene. Dette er blitt en realitet for hele bransjen som vi er nødt til å prøve å møte på en konstruktiv måte, sånn at bransjen ikke blir helt utilsiktet skadelidende ved det som skjer.

Eva R Finstad (H) : Jeg takker igjen for svaret, men jeg registrerer at miljøvernministeren ikke har sagt noe om hvordan han kan hjelpe dem som er listet opp tidligere, og som nå har stått der i fem-seks år og blir boikottet. De får ikke anledning til å felle noe av sin skog, og de har ikke fått noen erstatning for midlertidig vern - og de kommer vel ikke til å få det heller, så jeg venter egentlig en litt aktiv holdning fra miljøvernministeren.

       Jeg er helt enig i at det er nødvendig med en levende skog, det er veldig bra at skogeiere går inn for det, og man skal ikke hogge i skog som skal vurderes vernet. Men da må man også gjøre noe for at skogeierne skal få noe igjen for det og ikke ser det som en katastrofe at et område er vurdert. Da bør en innføre midlertidig vern, som vi både har foreslått og bevilget penger til. Men miljøvernministeren bør allikevel se hva han kan gjøre for å hindre at de som er tatt ut, de som er vurdert, ikke blir boikottet, for det er faktisk en stor katastrofe for dem det gjelder.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Ja, vi vil selvsagt også følge opp det spørsmålet som representanten Finstad nå nevner til slutt igjen. De områdene som blir tatt ut av listene, skal ikke bli utsatt for noen tiltak, for de går under skoglovens forvaltning og skal behandles på samme måte som en hvilken som helst annen skog som ikke er på noen liste, for å si det sånn. Så vi vil sjekke dette og bidra med vårt til at man ikke får sånne effekter som må karakteriseres som helt utilsiktede.

Spørsmål 3

       Ole Johs Brunæs (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « I forbindelse med Gardermoutbyggingen var området Brudalen-Røgler del av statlig reguleringsplan slik at det ble åpenhet mot ravineområdet i sydvest. Dette området kunne derfor fortsatt benyttes som landbruksområde. Området er senere tatt ut av statlig reguleringsplan.

       Vil statsråden sørge for at dette området sikres for videre landbruksvirksomhet? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Statlig reguleringsplan for området Brudalen-Røgler ble vedtatt 27. juni 1994. Det er ikke riktig at området senere er tatt ut av den statlige reguleringsplanen.

       I en overgangsperiode - til det blir vedtatt bebyggelsesplan - er det lagt opp til at området fortsatt skal brukes til landbruksformål. Eieren av en landbrukseiendom hvor deler nå blir ekspropriert, har fått tilbud om å leie tilbake eiendommen, i tillegg til andre jordbruksarealer, inntil bebyggelsesplan blir vedtatt for området.

       Når bebyggelsesplan er vedtatt, vil de arealene i området Brudalen-Røgler som fortsatt kan nyttes til landbruk, bli leid ut til slik bruk.

Ole Johs Brunæs (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Av Samferdselsdepartementets fremstilling - Ekspropriasjonssak for ny hovedflyplass av 9. juni 1993 - fremgår det av kapittel 1:

       « Luftfartsverket vil føre forhandlinger med hver enkelt innenfor aktuelle økonomiske og rettslige rammer. »

       Ifølge Ullensaker grunneierlag er slike forhandlinger aldri blitt ført.

       I forslaget til statlig reguleringsplan av februar 1993 er dette området tatt med. I saksfremstillingen, som er dette dokumentet, er det ikke inne. Hvor det da er inne, kan jo være interessant å få vite. Nå, fire år senere, sitter gårdbrukerne der uten at man har kommet til en løsning. Hvem har ansvaret for dette? Jeg synes det ville være naturlig at statsråden for det departementet som har ansvaret for utbyggingen, nå griper inn og sørger for at gårdbrukerne får disposisjon over den delen av området som ikke er ekspropriert.

       Vil statsråden sørge for at dette makeskifte nå blir gjennomført? »

       Her har vi noe av problemet: Grunneierne kastes rundt i en evig karusell mellom ulike statsetater. Og da spør jeg igjen, nå når det har gått så lang tid og dette ikke er avklart: Hvem skal ta initiativet overfor grunneierne, hvem har ansvaret overfor grunneierne?

       Nå tyder jeg statsrådens svar som positivt. Dette at det skal foretas makeskifte, har imidlertid vært oppe før, men ansvaret er usikkert, og jeg ber om en avklaring og en bekreftelse på at dette nå går i orden.

       Eva R Finstad (H) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Samferdselsministeren har uttalt ønske om å benytte makeskifte for grunneiere som er berørt av Gardermoutbyggingen. Tilsagn fra Statskog om bruk av Lundberg skog til makeskifte ble gitt 8. september 1995.

       Vil statsråden nå sørge for at makeskifte blir gjennomført? »

       Statsråd Opseth sa i 1994:

       « Samferdselsdepartementet og Luftfartsverket har gitt arbeidet med makeskifte høy prioritet slik at en i dag har tilstrekkelige makeskiftearealer for Gardemoområdet. »

       Hva har skjedd i mellomtiden? Hvilke områder har vært tilbudt Statskog som erstatning? Hva har samferdselsministeren gjort for å forsøke å få en avtale med Statskog, slik at man kunne benytte Lundberg skog som makeskifteareal for grunneierne på Gardermoen?

Spørsmål 6

       Johanne Gaup (Sp) : Jeg vil stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Ifølge Aftenposten 14. april 1997 vil « noen hundre » personer bli oppsagt i Posten som følge av omstillingene, som blant annet innebærer at ca 1 400 postkontor skal legges ned.

       Er det slik Regjeringens intensjonserklæring om omstilling under trygghet skal følges opp? »

Statsråd Sissel Rønbeck : I perioden 1996-1998 gjennomfører Posten som kjent en omfattende omstrukturering av ekspedisjonsnettet. Omstruktureringen berører ca 4.000 personer. En stor del av dem er deltidsansatte.

       Posten har inngått en omfattende avtale med personalorganisasjonene om virkemidler og prosedyrer i forbindelse med omstruktureringen. Det er et overordnet mål å tilby de overtallige annet arbeid i Posten, eller støtte overgang til arbeid utenfor Posten. I lov om statens postselskap § 63 er det dessuten tatt inn bestemmelser om fortrinnsrett til ny stilling i staten og om ventelønn.

       Posten opplyser at mer enn 2.000 ulike stillinger hittil er tilbudt overtallige, og det er funnet løsninger for ca 1 700 personer så langt. Ledige stillinger vil fortsatt bli tilbudt overtallige, og Posten regner med at mange vil benytte seg av tilbudene. Oppsigelse kan imidlertid bli aktuelt i tilfeller der overtallige ikke ønsker å ta den typen arbeid Posten kan tilby. I slike tilfeller håndteres sakene i samsvar med de prosedyrene som er avtalt med personalorganisasjonene.

       Jeg vil avslutningsvis påpeke at intensjonserklæringen om omstilling under trygghet, som representanten Gaup viser til, ikke inneholder noen absolutt garanti mot oppsigelser. Det går imidlertid fram både av denne erklæringen og av de sentrale retningslinjene for omstillingsarbeid i staten at andre tiltak skal iverksettes før det kan bli snakk om å gå til oppsigelser. Jeg mener at Posten med de tiltakene jeg har nevnt, holder seg til denne intensjonserklæringen.

Johanne Gaup (Sp) : Jeg vil takke statsråden for det svaret som jeg foreløpig har fått. Det er jeg jo også godt kjent med gjennom behandlingen her i Stortinget når det gjelder omleggingen av poststrukturen. I St.meld.nr.41 (1995-1996) er disse tiltakene listet opp, og det står videre:

       « Forslaget om dette er i samsvar med resultatet av de forhandlinger som har vært ført mellom Postens sentralledelse og arbeidstakerorganisasjonene. »

       Mitt tilleggsspørsmål blir da: Har man i forhandlingsprotokollen tatt inn at de som ikke vil flytte, kan sies opp? Er det i forhandlingene mellom sentralledelsen og arbeidstakerorganisasjonene tatt høyde for at man kan si opp flere hundre mennesker hvis de ikke tar imot tilbudet om arbeid andre steder i landet?

       Sigurd Manneråk (Sp) : Jeg skal stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Av reportasjer i Fædrelandsvennen og Farsunds Avis lørdag 12. april 1997 går det fram at ansatte i Posten er truet med oppsigelse fra postledelsen etter at de i intervju og leserbrev i pressen har kommet med kritiske kommentarer vedrørende posttjenester.

       Er en slik praksis fra postledelsen i samsvar med gjeldende retningslinjer for personalpolitikk og ytringsfrihet i statlige servicevirksomheter? »

Statsråd Sissel Rønbeck : La meg igjen få lov å minne om at vi faktisk har omorganisert Postverket ganske nylig, og at det betyr at Posten nå har et selvstendig ansvar på en annen måte og i større grad enn før for den type saker som her blir tatt opp.

       Det ville være helt galt av Samferdselsdepartementet å gå inn i enkelte personalsaker innenfor Posten Norge BA slik jeg forstår at det nå antydes at vi burde ha gjort. Vi må styre på et mer overordnet plan, og på det overordnede planet har vi, slik jeg sa, som et selvfølgelig utgangspunkt at Posten følger de samme prinsippene for ytringsfrihet og lojalitetskrav som en finner i arbeidslivet i Norge for øvrig. Og en har bl.a. Arbeidsrettens avgjørelser i ulike saker å forholde seg til i den forbindelse.

Spørsmål 8

       Fra representanten Inge Myrvoll til nærings- og handelsministeren:

       « Det foregår en omfattende omstrukturering av bussnæringa gjennom omfattende oppkjøp. SND har aktivt gått inn i Norgesbuss Invest AS, som er en av de store aktørene som blant annet konkurrerer med NSBs busselskap, som er heleid av staten.

       Finner statsråden det rimelig at SND støtter opp om en av aktørene i markedet, og at det blant annet skjer på bekostning av statens eget busselskap? »

Spørsmål 9

       Fra representanten Unn Aarrestad til nærings- og handelsministeren:

       « Etter at CSM overtok Malaco skal dropsproduksjonen ved Freia leggjast ned frå 1. juli 1997.

       Vil næringsministeren, med heimel i konsesjonsvilkåra frå 1993, gripa inn mot nedlegging av dropsproduksjonen ved Freia? »

Spørsmål 10

       Fra representanten Unn Aarrestad til forsvarsministeren:

       « Det kan nå bli aktuelt å byggja opptil 6 nye fregattar for Sjøforsvaret. Dette vil kunna medføra ei investering på opp mot 15 mrd. kroner.

       Vil forsvarsministeren medverka til at denne viktige kontrakten om bygging av fregattar går til norske verft? »

       Presidenten: Disse spørsmålene er utsatt til neste spørretime.

Spørsmål 11

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg skal få stilla fylgjande spørsmål til finansministeren:

       « Korleis har Regjeringa fylgt opp UNI Storebrand sine vilkår for konsesjon? »

Statsråd Jens Stoltenberg : Konsesjonsvilkårene for fusjonen mellom UNI og Storebrand ble fastsatt i januar 1991. Vilkårene innebar bl.a krav om kostnadsreduksjoner, forbud mot kryssubsidiering mellom konsernets ulike typer virksomheter, krav om opprettholdelse av et landsomfattende distribusjonsnett og forbud mot prisdiskriminering ut fra geografiske kriterier. Videre ble det forutsatt at selskapet skulle investere størstedelen av sine midler i norske aksjer og i rimelig utstrekning bidra med egenkapital til selskaper i distriktene.

       UNI Storebrand redegjorde for oppfølgingen av vilkårene i brev til Finansdepartementet 26. april 1993. Brevet ble oversendt Kredittilsynet for nærmere vurdering. Departementet gjennomgikk på bakgrunn av dette oppfølgingen av fusjonsvilkårene i brev til UNI Storebrand 27. oktober 1994.

       Departementet la til grunn at vilkårene om kostnadsreduksjoner, opprettholdelse av et landsomfattende distribusjonsnett og forbudet mot prisdiskriminering ut fra geografiske kriterier var oppfylt. Det ble vist til at Kredittilsynet hadde påpekt visse tilfeller av kryssubsidiering. Videre ble selskapet bedt om å redegjøre for sine rutiner for å sikre egenkapitalmedvirkning i distriktene. I brev av 4. april 1995 opplyste selskapet at en arbeidet med å utarbeide slike rutiner. Selskapet forutsatte også i brevet at vilkåret i konsesjonen om egenkapitalmedvirkning i distriktene ble vurdert i forhold til EØS-regelverket.

       Departementet bad Kredittilsynet i brev av 27. oktober 1994 om å følge opp de tilfellene hvor Kredittilsynet mente det forelå kryssubsidiering. Det ble også bedt om en vurdering av behovet for særskilt oppfølging av konsesjonsvilkårene. Kredittilsynet gav en slik vurdering i brev av 20. februar 1995.

       I brev til departementet 20. februar 1997 gav Storebrand en oversikt over sammensetningen av Storebrand Livsforsikring AS' distriktsportefølje. Det ble opplyst at distriktsporteføljens markedsverdi pr. 17. februar 1997 utgjorde ca 178 mill. kr.

       I brev til Storebrand som går i disse dager, har departementet lagt til grunn at lovforbudet mot kryssubsidiering i lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet § 2a-8 vil bli fulgt opp som en del av det løpende tilsynet konsernet er underlagt, og at det særskilte vilkåret om dette ikke krever annen og særskilt oppfølging. Når det gjelder tilfellene av kryssubsidiering som Kredittilsynet tidligere hadde påvist, har Kredittilsynet i brev av 20. februar 1995 lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å forfølge dette videre. Departementet slutter seg til denne vurderingen.

       I departementets brev blir det videre vist til at vilkårene om kostnadsreduksjoner og forbudet mot prisdiskriminering ut fra geografiske kriterier tidligere var ansett for å være oppfylt. De særskilte vilkårene om dette vil derfor ikke bli videreført. Derimot vil vilkåret om opprettholdelse av et landsomfattende distribusjonsnett bli videreført.

       Departementet antar at et særskilt vilkår om investering i norske aksjer og distriktsinvesteringer ikke vil være i samsvar med våre forpliktelser etter EØS-avtalen. Departementet legger derfor til grunn at dette vilkåret ikke vil bli videreført.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eit av dei vilkåra som stod sentralt i debatten då konsesjonen vart gitt, var at ein skulle « i rimelig utstrekning bidra med egenkapital til selskaper i distriktene ». Det går fram av korrespondanse mellom UNI Storebrand og departementet at UNI Storebrand bad om å få sleppa å oppfylla denne delen av vilkåra for konsesjon. I eit svarbrev av 14. mai 1993 opprettheld departementet sitt krav. Eg har då to spørsmål til statsråden:

       For det fyrste: Er det ikkje med bakgrunn i den korrespondansen rimeleg å forventa at departementet på ein spesiell måte fylgjer opp at UNI Storebrand oppfyller sine vilkår? Og for det andre: Meiner han at halvannen prosent er i rimeleg utstrekning å « bidra med egenkapital »?

       Svein Ludvigsen (H) : « Det er bred enighet om at røyking er helseskadelig, og at bedriftene skal bidra til at ansatte tar vare på helsa. Jo flere som slutter å røyke, desto bedre arbeidsmiljø. Tiltak for å redusere røyking er av vesentlig samfunnsmessig interesse. Skattedirektoratet mener likevel at ansatte som deltar på røykeavvenningskurs til kr 600,-, skal betale skatt av beløpet som for velferdstiltak.

       Kan statsråden bekrefte at Regjeringen ser på dette som sykdomsforebyggende, og at direktoratet feiltolker skattereglene? »

Statsråd Jens Stoltenberg : Skattedirektoratet har i brev av 22. januar 1997 til SAS uttalt at arbeidsgivers finansiering av røykeavvenningskurs for ansatte innebærer en skattepliktig ytelse til arbeidstakeren.

       I ligningspraksis er det lagt til grunn at den ansattes fordel ved å delta i bedriftshelsetjeneste ikke er skattepliktig når ordningen bare omfatter forebyggende helseundersøkelse og ikke behandling. Skattedirektoratet har i sitt brev gitt uttrykk for at røykeavvenningskurs generelt er å anse som behandlende tiltak, og at det dermed foreligger skatteplikt for ansatte som benytter seg av tilbudet. Standpunktet om at røykeavvenningskurs er å anse som behandling, er i overensstemmelse med uttalelse fra Statens helsetilsyn.

       Sosial- og helsedepartementet har vurdert saken noe annerledes, og anser røykeavvenningskurs som et forebyggende tiltak. Det fremheves at røyking er en av de viktigste risikofaktorene for hjerte-/karlidelser og kreft, og derigjennom en av de viktigste årsakene til sykdom og død. De viser videre til at røykeavvenningskurs bidrar til at folk slutter å røyke, og dermed reduseres risikoen for sykdom og død. I denne sammenheng finner Sosial- og helsedepartementet at røykeavvenningskurs er sykdomsforebyggende virksomhet.

       Sosial- og helsedepartementets uttalelse har gitt grunnlag for en fornyet vurdering av om røykeavvenningskurs er å anse som forebyggende eller behandlende tiltak i skattemessig forstand. En slik fornyet vurdering er foretatt av Skattedirektoratet, som i brev av 22. april 1997 fastholder sitt standpunkt om skatteplikt.

       Finansdepartementet vil nå vurdere om det bør foretas en endring av naturalytelsesforskriften slik at det innføres et uttrykkelig skattefritak for røykeavvenningskurs finansiert av arbeidsgiver.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg takker for svaret og konstaterer at det var et steg i riktig retning, ennskjønt ikke langt nok. Jeg konstaterer at Skattedirektoratet ikke tolker røykeavvenningskurs som et rimelig velferdstiltak, men statens helsetilsyn og Sosialdepartementet understreker viktigheten av at færre røyker, og fagdepartementet endog mener at slike kurs er viktige innenfor det sykdomsforebyggende arbeid. Det får meg til å trekke én konklusjon: Verken bedrifter eller ansatte som deltar på slike kurs, skal straffes med skatt. Når Skattedirektoratet gjør det til et poeng at under halvparten av f.eks de statsansatte ikke røyker, og at kursing derfor ikke kan sies å være rettet til « en betydelig gruppe ansatte », spør jeg hvordan tankegangen i direktoratet er. Skulle det bety at dersom flere enn halvparten av de ansatte hos SAS hadde tatt seg en blås, ville de ha sluppet skatt på avvenningskursene?

       I brevet som statsråden refererer til, sier direktoratet til SAS at

       « røykeavvenningskurs arrangert i regi av en bedriftshelsetjenesteordning også vil bli skattepliktig for den ansatte, idet det bare er forebyggende helseundersøkelser som ikke utløser fordelsbeskatning ».

       Jeg kan ikke tolke det på annen måte enn at man i Skattedirektoratet mener at de ansatte skal slippe skatt for fordelen ved å få konstatert skadene av røyking, mens de skal betale skatt av medisinsk og faglig hjelp for å forhindre de samme skadene. (Presidenten klubber.) Synes statsråden at det er logisk?

       Så er problemet at det er en del områder der det er vanskelig å sette grensen. Vi hadde det i forhold til PC, og vi har det åpenbart i forhold til noen helsetjenester, for hvis man generelt fritok arbeidsgivers kjøp av helsetjenester til arbeidstakere, ville det lett kunne bli et omfattende frynsegode der man unngikk skattelovens bestemmelser. Så står man overfor det problemet at man skal definere grensegangen, og da har man hatt en grense knyttet til forebyggende og behandlende tiltak. Det har vært litt uenighet om hvorvidt det er forebyggende eller behandlende, og det ser vi nå på i Finansdepartementet.

       Når det kommer? Så fort som mulig. Det er jeg litt usikker på når er, men vi vil gjerne ha saken ut av verden, vi også.

Spørsmål 13

       Are Næss (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Ifølge pressen har det spesielt i den senere tid vært sterk uro i Norges forskningsråd. Etter at forskningsrådet har fått ny ledelse, er det fortsatt uro, og bl.a lederen i Norsk Forskerforbund uttrykker sterk bekymring over problemene i forskningsrådet.

       Deler statsråden denne bekymringen, og hva vil han i tilfelle gjøre? »

Statsråd Reidar Sandal : Fleire avisoppslag i seinare tid kan gi inntrykk av eit forskingsråd i konstant krise. Det er etter mi oppfatning ikkje eit riktig bilete.

       Forskingsrådet fungerer gjennom eit samspel mellom styresmaktene, forskarar og brukarar av forsking. Forskingsrådet skal gi Regjeringa råd i spørsmål som gjeld norsk forsking, og det forvaltar samtidig store statlege løyvingar. Rådet blir styrt av det regjeringsoppnemnde hovudstyret, som igjen oppnemner seks områdestyre med ansvar for kvart sitt fagområde. Ein stor del av midlane blir disponerte gjennom forskingsprogram, med programstyre som blir oppnemnde av områdestyra. I områdestyra sit det både forskarar og brukarar.

       Som ein skjønner av dette, er Forskingsrådet ein kompleks struktur, og det ligg innebygd spenningar i sjølve strukturen, spenningar som går mellom områdestyre, hovudstyre og administrasjon, mellom mangfald og einskap. Det landskapet Forskingsrådet opererer i, er ikkje mindre komplisert. Rådet får tilskot frå 14 departement. Brukargruppa omfattar alle sektorar i næringslivet, heile universitets- og høgskulesektoren, ein samansett instituttsektor og - igjen - dei fleste departementa med underliggjande etatar og forvaltningsorgan.

       Eg har merka meg at det på ny har oppstått uro i rådet i form av ein diskusjon om oppgåve- og ansvarsdeling mellom områdestyra. Mi oppfatning er at årsakene denne gongen er langt mindre alvorlege enn dei var i dei to første åra etter at rådet blei etablert. Det er heller ikkje dekning for fleire av dei påstandane som er blitt framsette i pressa, og som skulle vere grunnlaget for uroa. Eg har derfor tiltru til at Forskingsrådet sjølv vil handtere saka på ein god måte. Men eg vil sjølvsagt følgje nøye med i utviklinga i Forskingsrådet som eit ledd i ei løpande vurdering av rådet sitt arbeid.

       Samtidig er det viktig å vere klar over at når vi først har vedtatt ei reform, må den få tid til å verke. Dessutan er det gjerne slik at diskusjon og usemje også kan vere noko positivt; det kan vere eit verkemiddel for å arbeide fram dei beste løysingane. I den neste forskingsmeldinga, som vil bli lagd fram i 1998, vil erfaringane med Norges forskningsråd bli drøfta. Deretter vil forskingsrådsreforma bli underkasta ei grundig evaluering.

Are Næss (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Både storting og regjering bør vel innrømme at forskningen og forskningsrådet ikke har fått de beste økonomiske rammer, og at dette bør rettes opp. Det vil kanskje ha en positiv virkning.

       Når statsråden hevder at det ikke foreligger en konstant krise i forskningsrådet, er vel det en definisjonssak. Når ifølge pressen fire av seks områdedirektører slutter i løpet av kort tid, oppfatter jeg det som ganske dramatisk. Det tyder på at problemene er generelle og ikke knyttet til de enkelte fagområder.

       Er ikke statsråden enig i at norsk forskning vil lide under disse forhold, og at problemene nå må avklares og løses snarest mulig, og i et litt kortere perspektiv enn det statsråden antyder?

Statsråd Reidar Sandal : Når det gjeld dei økonomiske rammevilkåra, som representanten Næss viste til, er det Stortinget som har fastsett dei, og Regjeringa har lojalt følgt opp Stortinget sitt vedtak.

       Elles meiner eg nok at bakgrunnen for at saka blir reist her, må vere ei intern drøfting mellom områdestyra i Forskingsrådet om ansvaret for naturvitskapleg grunnforsking. Eg viser i den samanheng spesielt til ein artikkel som stod i Aftenposten 1. mars i år, ein artikkel som må byggje på ei misforståing. Det er ikkje dekning for å hevde at ein innan medisin og helse skal bli fråtatt ansvaret for medisinsk grunnforsking, slik som det er blitt påstått. Det diskusjonen dreier seg om, er den administrative ansvarsdelinga og samarbeidet mellom dei ulike områda når det gjeld naturvitskapleg grunnforsking generelt.

Are Næss (KrF) : Jeg takker statsråden også for dette svaret, som inneholdt en positiv opplysning.

       Regjeringen sier i langtidsprogrammet om forskningsrådet:

       « For å sikre at organisasjonen utvikler seg i tråd med de forutsetninger som lå til grunn da Norges forskningsråd ble opprettet i 1993, legger Regjeringen opp til at det i løpet av den kommende langtidsprogramperioden foretas en evaluering av forskningsrådet og forskningsrådsreformen. »

       Med den situasjonen vi nå har, og den sterke uro som har vært, og som tydeligvis ikke er knyttet til enkelte områder, men til rådets organisasjon og administrasjon, vil ikke statsråden vurdere å fremskynde denne evalueringen akkurat på dette området, altså forskningsrådets organisasjon og administrasjon?

Statsråd Reidar Sandal : Det er rett, som representanten Næss viste til, at spørsmålet som har med Forskingsrådet og deira sentrale posisjon i norsk forskingspolitikk å gjere, er omtalt i langtidsprogrammet. Regjeringa har òg varsla at det neste år vil komme ei forskingsmelding. Deretter vil vi ha ei evaluering av heile forskingsrådsreforma. Eg meiner ikkje at situasjonen tilseier ei framskunding av den evalueringa, men eg vil likevel understreke at eg følgjer utviklinga i Forskingsrådet nøye. Eg følgjer den faktisk svært nøye, og eg er sjølvsagt opptatt av at det skjer konstruktivt arbeid der, og at ein ikkje brukar energi og krefter på interne dragkampar. Men det som er situasjonen i den aktuelle saka, som eg oppfattar er bakgrunnen for Næss sitt spørsmål, føreset eg at Forskingsrådet sjølv greier å handtere på ein konstruktiv måte. Men eg understrekar til slutt: Eg følgjer utviklinga svært nøye.

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Mitt spørsmål til kulturministeren lyder slik:

       « Når vil statsråden leggja fram for Stortinget ei evaluering av stadnamnlova? »

Statsråd Reidar Sandal : Lov av 18. mai 1990 om stadnamn tok til å gjelde den 1. juli 1991. Dei forskjellige aktørane som praktiserer regelverket, har derfor snart seks års erfaring med korleis ho verkar.

       Departementet er i gang med ei vurdering av korleis viktige element ved regelverket og organiseringa av arbeidet har fungert i denne perioden. Ei arbeidsgruppe er i ferd med å førebu ei spørjeundersøking som skal utgjere ein del av grunnlagsmaterialet for evalueringa. Spørjeundersøkinga vil bli gjennomført i 1997. På bakgrunn av denne og departementet sine eigne erfaringar vil ein så vurdere behovet for endringar, og ein reknar med å fullføre denne gjennomgangen i første halvår 1998.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Eg takkar for svaret.

       Min bakgrunn for å stilla dette spørsmålet er at statsråd Åse Kleveland sa i Stortinget den 14. desember 1994 at stadnamnlova skulle reviderast i 1996/97. Eg konstaterer at dette arbeidet er i gang, og eg vil be statsråden ta med seg til kulturministeren spørsmålet om å setja spesielt søkjelys på § 4 i lova. Det er den som legg vekt på forholdet til lokal uttale, og som seier at skrivemåten skal fylgja gjeldande rettskrivingsprinsipp, men at når særlege grunnar talar for det, kan skrivemåten avvika frå gjeldande rettskriving. Det er frustrasjon i mange lokalmiljø over korleis denne paragrafen blir praktisert. Mange kommunar opplever at Statens kartverk etter råd frå stadnamnkonsulenten ivaretek lokal skrivemåte på ein måte som både synest tilfeldig og har si spesielle tolking av lokal uttale.

Statsråd Bendik Rugaas : I enkelte statlige prosjekter kan det ønskede tidspunkt for ferdigstillelse være styrt av momenter som kommer i tillegg til den faglig sett optimale fremdriftsplan. Det kan være at kravet til ferdigstillelse er understreket i forbindelse med Stortingets bevilgningsvedtak for prosjektet, eller det kan være at oppdragsgiver er spesielt opptatt av dato for ferdigstillelse, f.eks fordi eksisterende leiekontrakt løper ut til et gitt tidspunkt uten mulighet for forlengelse. Stortinget har for øvrig senest i sin behandling av 1997-budsjettet gitt en betimelig bemerkning vedrørende behovet for å minimalisere statlig tomgangsleie. Da er det avgjørende at prosjekter står ferdig til riktig tid.

       Det kan være forhold og tidsforbruk knyttet til reguleringsmessige avklaringer eller avvikling av arkitektkonkurranser som gjør at tid blir en knapphetsfaktor i byggeprosessen.

       Kort sagt er det en rekke faktorer som kan være årsak til at også anbudsfasen og tilhørende frister oppfattes som knappe for de aktører som ønsker å legge inn anbud.

       Nå er det imidlertid slik at de anbudsfrister som legges til grunn i statlige byggeprosjekter, skal være i tråd med gjeldende EØS-regelverk. Fristene som er lagt til grunn i bygge- og anleggsdirektivet på dette området, er å anse som minimumsfrister. Dersom det er praktisk mulig, ønsker også statlige byggherrer å kunne operere med lengre frister, men dette må altså veies opp mot øvrige krav og betingelser som det enkelte prosjekt er underlagt.

       Når det gjelder den innvirkning korte anbudsfrister og knappe byggetider måtte ha på risikoen for skader, feil, økt sykefravær og en forringelse av arbeidsmiljøet, må det presiseres at hovedansvaret her ligger på entreprenøren, altså det selskapet som er ansvarlig for at byggearbeidene gjennomføres til avtalt tid. Den statlige byggherren, f.eks. Forsvarets bygningstjeneste eller Statsbygg, må på sin side forsikre seg om at gjeldende regelverk for byggherrens ansvar innenfor helse, miljø og sikkerhet ivaretas på byggeplassen.

       Når det gjelder forholdet til økt konkurranse og regional kompetanseoppbygging, er naturlig nok statlige byggherrer opptatt av å velge entrepriseformer som er tilpasset det aktuelle prosjekt og markedssituasjonen, med det for øye at man ønsker størst mulig konkurranse om oppdragene.

       Statlige byggherrer kan imidlertid ikke tildele kontrakter til lokale entreprenører ut fra et ønske om å bidra til regional kompetanseoppbygging. Det ville være i strid både med statens interne regelverk og EØS-regelverket. Statlige byggherrer erfarer imidlertid svært ofte at lokale leverandører hevder seg godt i konkurransen, og på denne måten bidrar statlige byggeprosjekter over det ganske land helt klart til regional kompetanseoppbygging i bransjen.

       Avslutningsvis vil jeg nevne at det ligger vesentlige økonomiske gevinster i å kunne gjennomføre vedtatte byggeprosjekter til riktig tid og så rakst som det er forsvarlig. Ikke minst i dagens marked er det derfor av avgjørende betydning for staten at statlige byggeprosjekter ikke dras ut i tid. Det vil kunne påføre staten betydelige tap. Det er imidlertid som nevnt en klar forutsetning at gjeldende regelverk til enhver tid legges til grunn i alle faser av en statlig byggesak.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg takker for svaret, som var interessant og fyllestgjørende. Jeg er enig i mye av det som statsråden her sier. Men på en måte overser man det faktum at mangel på konkurranse, fordi anbudene har et slikt omfang at regionale entreprenører ikke kan delta, kan bidra til at prisene blir presset oppover. Statsråden vet at da Polarmiljøsenteret i Tromsø skulle ut på anbud i første runde, var det bare én anbyder, og det hadde sammenheng med omfanget og tidsfrister. I andre byggerunde var det bare to som deltok. Det syns jeg tilsier at man bør se på hele ordningen med og omfanget av de statlige kontrakter, for jeg syns nok at statsråden tar litt lett på det når han sier at det ikke er statens oppgave å bidra til kompetanseoppbygging regionalt. Det er ett av flere ansvar som jeg syns staten har.

       Når det så gjelder de påstandene som er kommet om at kortere byggefrister de facto medfører økt press på de ansatte og dermed økt antall skader og økt sykefravær, syns jeg også det er et ansvar som statlige myndigheter i dette tilfellet har, og jeg vil anmode statsråden og spørre statsråden om han ikke kunne tenke seg å se litt nærmere på det enn svaret hans gav inntrykk av.

       Hvordan mener statsråden myndighetene skal agere overfor en situasjon hvor en av foreldrene tar barn ulovlig ut av landet, på tross av rettsforlik om delt omsorg? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Det er et viktig spørsmål representanten Hedstrøm her tar opp. Ulovlige barnebortføringer over landegrensene er et økende problem. For barnet vil slike bortføringer som regel være et alvorlig overgrep som kan påføre det stor psykisk skade. En rekke land har derfor inngått et forpliktende samarbeid om aktivt å medvirke til at barn som blir ulovlig bortført, snarest skal kunne tilbakeføres til landet det er bortført fra. Dette forpliktende samarbeid er knyttet til Haagkonvensjonen om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring, undertegnet 25. oktober 1980. Norge ratifiserte konvensjonen 9. januar 1989. I dag har 49 land sluttet seg til konvensjonen, og nye land kommer stadig til.

       Jeg nevner også Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar. Norge ratifiserte denne konvensjonen 1. mai 1989.

       Haagkonvensjonen innebærer etter nærmere vilkår en forpliktelse for medlemslandene til å sikre umiddelbar tilbakelevering av barn som er ulovlig bortført eller ulovlig holdt tilbake i en konvensjonsstat. Å ta et barn ut av landet i strid med rettsforlik om delt omsorg, som representanten Hedstrøm beskriver, er en ulovlig bortføring i konvensjonens forstand. Dersom barnet er brakt til et land som har tiltrådt konvensjonen, har dette landet forpliktet seg til å tilbakelevere barnet i samsvar med konvensjonens bestemmelser.

       Justisdepartementet har oppfølgingsansvar som sentralmyndighet for bortføringssaker i forhold til konvensjonsstater. Departementet har et nært samarbeid med sentralmyndighetene i andre konvensjonsstater og håndterer disse sakene raskt og med fasthet med sikte på en snarlig tilbakeføring av barnet. I mange tilfeller løser også sakene seg med rask tilbakelevering av barnet.

       Barnebortføring er straffbart etter norsk rett, jf. straffeloven § 216. Politiet vil derfor i mange tilfeller bistå med etterforskningsarbeid. I tilfeller hvor barnet ikke lar seg lokalisere, vil bortfører og barn også etterlyses gjennom Interpol.

       Bortføring av barn til land som ikke har tiltrådt Haagkonvensjonen, forutsetter et diplomatisk samarbeid om den enkelte sak. Tilbakelevering kan i disse sakene være mer tidkrevende og problematisk, fordi det her ikke vil foreligge en folkerettslig forpliktelse for det enkelte land til å medvirke til tilbakelevering, og fordi en dom eller et rettsforlik i ett land ikke vil kunne fullbyrdes i det andre landet. Målet må derfor være å få flest mulig land til å tiltre Haagkonvensjonen og Europarådskonvensjonen. Saker vedrørende bortføring av barn til land som ikke har tiltrådt disse konvensjonene, blir primært fulgt opp av Utenriksdepartementet.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg syns virket oppklarende og belyste en del av de virkemidler man har på internasjonal basis.

       Når foreldreomsorgen for barn deles mellom foreldrene og kontakten mellom barna og begge foreldrene er meget god, er det en tung belastning når den ene av foreldrene tar barna ut av landet uten engang å varsle den andre parten. Når så vedkommende som har forlatt landet med barna, i tillegg sensurerer all kontakt mellom barna og den gjenværende forelder, blir belastningen ytterligere stor.

       Slik foreldrekidnapping har en overraskende høy hyppighet, som også statsråden var inne på, men prioriteres meg bekjent relativt lavt. Hvordan kan myndighetene settes i stand til å bistå den gjenværende part og ivareta barnas samværsrett med vedkommende? Ser statsråden behovet for at slike saker gis høyere prioritet for ivaretakelse av barns rett til samvær med begge foreldrene?

Statsråd Gerd-Liv Valla : Hvor høy prioritet dette faktisk gis, kan jeg ikke svare på nå. Jeg har merket meg hva representanten Hedstrøm har sagt, og jeg forstår at vi er veldig enige om at dette er saker som har store skadevirkninger for dem som er involvert, spesielt barna.

       Det pågår et arbeid først og fremst for å få flere land til å slutte seg til Haagkonvensjonen. Jeg nevner også at i forhold til et land som Tunis, som ikke har tiltrådt denne konvensjonen, er det opprettet en bilateral avtale mellom Norge og Tunis hvor man prøver å følge opp disse sakene.

       Men når det gjelder prioriteringen, må jeg sjekke det videre og komme tilbake til det.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg takker statsråden for tilleggssvaret.

       Det kan umulig være nødvendig for den gjenværende part å gå til sivil sak mot den andre forelderen om total omsorgsovertakelse over barna for å få gjennomslag for den rettmessige kontakt vedkommende skal ha med sine barn. Statsråden var inne på de internasjonale avtalene på området, som jeg vil gjenta var veldig opplysende for meg. Jeg kjente ikke til alt dette. Men finnes det også noen nasjonale retningslinjer for arbeidet på dette området når det gjelder å hjemføre barn som er brakt ut av landet i strid med norsk lovgivning, f.eks barneloven?

Statsråd Gerd-Liv Valla : Det siste spørsmålet fra representanten Hedstrøm kan jeg ikke svare på her på stående fot, men jeg tar det med meg.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.