TALERE:
Ragnhild Queseth Haarstad (Sp) : La meg innlede med å si at jeg går ut fra at statsråden som svar på min interpellasjon i all hovedsak kommer til å vise til stortingsmeldinga om matkvalitet og forbrukertrygghet som Regjeringa la fram på fredag.
Jeg var, da jeg la fram interpellasjonen, klar over at Regjeringa - etter oppdrag fra Stortinget - arbeidet med en melding om matkvalitet og forbrukersikkerhet i lys av økt internasjonal handel. Dette berører sjølsagt helt sentrale deler av matpolitikken. Det matforsyningspolitiske området er imidlertid mye mer omfattende. Jeg må ærlig innrømme at jeg var spent på om Regjeringa ville benytte anledningen til å gi en bredere gjennomgang av dette området enn det Stortinget bad om - noe Regjeringa sjølsagt ville være i sin fulle rett til å gjøre - eller om Regjeringa ville legge opp til en noe « smalere » melding som konsentrerte seg hovedsakelig om spørsmål knyttet til handel.
Etter en rask gjennomgang - må jeg innrømme det har vært - av St.meld.nr.40 konstaterer jeg at Regjeringa ser ut til å ha valgt det siste. Dette bekrefter Regjeringa sjøl i meldinga, hvor det bl.a står på side 10, hvor man gir bakgrunn for meldinga, at Regjeringa med meldinga ønsker å
« belyse de muligheter og utfordringer som knytter seg til internasjonal handel med mat i et bredt perspektiv ».
Og videre:
« Denne meldingen tar i hovedsak opp helsemessige sider ved maten som tilbys på det norske markedet og da særlig spørsmål om smitte- og fremmedstoffer. »
Når det gjelder de tematiske avgrensninger som Regjeringa har foretatt i meldinga, er det påfallende at Regjeringa ikke foretar en grundig analyse av den utviklingen i den internasjonale matvaresituasjonen som vi nå ser, og dermed heller ikke - selvfølgelig - foretar noen vurdering av hva dette på sikt vil kunne bety for norsk matvaresikkerhet og -beredskap.
De siste åra har det kommet rapporter som viser at utviklingen er bekymringsfull. Fram til slutten av 1980-åra var veksten i kornproduksjonen større enn veksten i verdens befolkning, men så snudde denne trenden. Befolkningsveksten ble større enn veksten i matvareproduksjonen, og det synes som om økt bruk av kunstgjødsel ikke lenger har den samme effekten. Bruk av kunstgjødsel har derfor gått noe ned de siste åra. Forskere, og særlig biologer, mener at vi ikke kan forvente noen dramatisk økning i verdens kornproduksjon.
Jeg er klar over at FAO, FNs matvareorganisasjon, ikke deler disse konklusjonene. FAO og Verdensbanken opererer med prognoser som er langt mer optimistiske. Dette vises det også til i den framlagte meldinga. FAO har lagt produksjonsveksten fra de siste tiåra til grunn for en tilsvarende prognose fram til år 2015, og regner med en årlig vekst i verdens kornproduksjon på 26 - 28 mill. tonn. Men situasjonen er jo den at siden 1990 har det ikke vært noen slik produksjonsvekst - det har snarere vært stagnasjon.
Worldwatch Institute mener at FAO overser to viktige forhold i sine prognoser. For det første er vi i ferd med å nå taket for hva det er mulig å ta ut av jorda med bruk av kunstgjødsel, ytterligere mekanisering og industrialisering av landbruket. For det andre står vi overfor en rekke regionale og globale miljøproblemer - lokal vannmangel, forurensning, tørke, flom og mulige klimaendringer - som til sammen er en trussel mot verdens matproduksjon.
I den siste årsrapporten fra Worldwatch Institute skriver Lester Brown at verdens matvaresituasjon har endret seg kraftig. Økningen i fôrproduksjonen på 1990-tallet har avtatt dramatisk, mens etterspørselen har fortsatt å stige, ansporet av en årlig tilvekst i verdens befolkning på 90 millioner og ikke minst en velstandsøkning i Asia - i første rekke Kina - som verden aldri tidligere har sett maken til.
Jordas befolkning nærmer seg nå 5,8 milliarder, og det virker som om både jordbruksjorda og ferskvannet ser ut til å komme under det nivået som er nødvendig for å skaffe det absolutte minimum av matvaresikkerhet.
En viss andel av dette økende gapet mellom tilbud og etterspørsel de siste åra er blitt dekket inn ved å trekke på overskuddslagrene. I fjor hadde denne reserven sunket ned til 50 dagers forbruk. Det er det laveste nivået som er målt hittil. Tidligere var 60 dagers forbruk ansett å være den kritiske grensen.
Samtidig ser vi flere trender som løper sammen slik at det skapes matmangel og økende priser. Havfiskeriene er alvorlig svekket av overfiske, slik at man ikke lenger har den samme reserven å gå på når det gjelder fisk dersom kornhøsten skulle slå feil. Samtidig er det lite ny dyrkbar mark som kan legges under plogen dersom det skulle bli nødvendig.
Men det kanskje alvorligste er påvisningen av mangel på ferskvann til vanning, spesielt i de områder som betraktes som verdens kornkamre. Grunnvannsspeilet synker, og flere steder har myndighetene måttet innføre vanningsforbud i landbruket for å sikre husholdningene nødvendig vann. Grunnvannet er flere steder forurenset, og det rapporteres stadig om rester av plantevernmidler som finnes i vannet.
La meg nevne to eksempler. I India, spesielt i Punjab, som er landets kornmagasin, synker grunnvannsspeilet. Det samme skjer i Beijing i Kina, der har grunnvannet sunket fra fem meter i 1950 til mer enn 50 meter under bakkenivå nå. Professor Chen Yiyu, visepresidenten i det kinesiske vitenskapsakademiet, rapporterer at grunnvannsspeilet under et stort område i Nord-Kina har sunket med rundt 30 meter i løpet av de siste 20-30 åra. Han anslår at omtrent 100 millioner mennesker bor i det utsatte området.
I tillegg vet vi at Hwangho, som for første gang ikke nådde fram til havet i 1972, nå tørker inn hvert eneste år i stadig lengre perioder, og at de samme fenomenene gjør seg gjeldende i andre deler av verden. Colorado-elven i USA og Mexico tørker nå gjerne inn et eller annet sted inne i ørkenen i Arizona. Bare unntaksvis når den fram til California-golfen. Slike opplysninger tegner et urovekkende bilde av en jordbruksproduksjon som ikke er bærekraftig, og et verdenssamfunn hvor vann - ferskvann - er en knapphetsressurs.
I tillegg ser vi at det bygges ned jordbruksland, både her hjemme og i verdenssamfunnet, som et resultat av økende urbanisering og sentralisering.
I Norge er vi avhengig av import for å dekke vårt matvarebehov. Når prisene stiger, kornlagrene minker og det blir flere munner å mette i verden, blir spørsmålet hvordan norske myndigheter vil møte en slik situasjon, og om vi vil være forberedt til å møte en slik situasjon. Jeg ser ikke bort fra at den dagen kan komme da vi i Norge vil være glad for hver kvadratmeter dyrket mark som vi ikke har bygd ned.
Regjeringa viser i meldinga til at Norge er nettoeksportør av mat. Ja, Norge er en stor fiskerinasjon! Det vises også til at den totale jordbruksproduksjon og det totale jordbruksarealet har økt. Det er bra, men hos oss som ellers i verden er det den beste jorda som er blitt bygd ned - naturlig nok - fordi det er der befolkningskonsentrasjonen har vært helt fra starten. Og den har da måttet bli erstattet med mer marginale områder.
Regjeringa har brukt vel en side på å beskrive den internasjonale matvaresituasjonen i stortingsmeldinga om matkvalitet og forbrukertrygghet. Til en viss grad erkjenner Regjeringa problemet vi står overfor, men enkelte resonnement er noe forunderlige, for å si det mildt. Det står bl.a på side 17:
« Knapphet i kornmarkedene skaper først og fremst vansker for de fattigste utviklingsland som er mest avhengig av matvareimport. »
Det er sikkert en riktig vurdering, men det gjør ikke situasjonen bedre!
Jeg tror Regjeringa har rett i at Norge i de fleste tilfeller vil ha råd til å håndtere en matvarekrise. Og hvis knappheten blir større, og prisene øker, vil vi alltids ha råd til å betale det det koster å importere mat. Men her står vi overfor et alvorlig moralsk dilemma, nemlig: hvordan sørge for vår egen matvaresikkerhet og samtidig bidra til en rettferdig fordeling mellom fattige og rike land? Forstår jeg Regjeringa rett, er svaret på denne utfordringen økt internasjonal handel med matvarer. På side 17 står det nemlig videre:
« Handel er et viktig element i matvaresikkerhetssammenheng fordi den bidrar til en mer effektiv bruk av ressurser og stimulerer til økonomisk vekst for enkeltland. »
Da er mitt spørsmål: Når har markedet sørget for en rettferdig fordeling? Og tror virkelig Regjeringa at økt handel med mat vil sikre at de fattigste får den maten de trenger?
Statsråd Dag Terje Andersen : I de senere år har det kommet flere innspill i diskusjonen om verdens matvaresikkerhet. Worldwatch Institutes vurderinger, som har vært de klart mest mediefokuserte, utgjør noen av flere, men de er de klart mest pessimistiske. De øvrige institusjonene gir et atskillig mer nyansert bilde. Og de andre institusjonene er henholdsvis FAO, CGIAR og IFPRI.
FAO, som er FNs særorganisasjon for ernæring og landbruk, har foretatt vurderinger av og utarbeidet prognoser for den framtidige matproduksjonen og matvaresikkerheten over en årrekke. FAO anslår at matproduksjonen vil øke klart mer enn befolkningsveksten, slik at både antallet og andelen av menneskeheten som lever under sultegrensen, vil bli redusert fram mot år 2010. FAO regner ikke med at en er i ferd med å nå noen form for økologisk produksjonstak. Ser en på FAOs anslag over tid, viser det seg i ettertid å være godt samsvar mellom anslag og faktisk utvikling.
På toppmøtet om verdens matvaresikkerhet i november 1996 ble det bl.a enighet om en målsetting om å halvere antall underernærte innen år 2015, og at tilgang på næringsrik mat må være en grunnleggende menneskerettighet. Gode økonomiske, sosiale og politiske rammebetingelser i hver nasjon ble framhevet som nødvendig for å bedre matvaresikkerheten. Fattigdom ble på toppmøtet framhevet som den grunnleggende årsak til manglende matvaresikkerhet. En god fordelingspolitikk og en rettferdig tilgang til produktive ressurser er en forutsetning for å redusere sult og underernæring.
CGIAR er FNs organ for landbruksforskning, og deres beregninger viser først og fremst hvilket potensiale som er til stede dersom en tar i bruk den kunnskap vi i dag har om bærekraftige landbrukssystemer. CGIAR ser store muligheter for en rask økning i matproduksjonen og en rask forbedring av befolkningens matforsyning, men det må nevnes at CGIAR er blant de mest optimistiske miljøene internasjonalt.
IFPRI utgjør en del av CGIAR-systemet og har betydelig kompetanse på matvaresikkerhet og matvarefordeling, men mindre på produksjon og befolkning. De vurderinger som IFPRI la fram i 1993, er klart mer pessimistiske enn CGIARs vurderinger. Skepsisen er i første rekke knyttet til om de fattige landene klarer å prioritere matvaresikkerhet for utsatte deler av befolkningen med den store befolkningsmengde verden vil ha, spesielt etter år 2010.
Worldwatch Institute har forlenget trenden fram til år 2030. Hovedbudskapet til WWI er at det ikke er vitenskapelig grunnlag for å øke avkastningen, særlig av korn, etter år 2010, og videre at også miljøbegrensninger vil slå inn. WWI spår derfor en dramatisk utvikling fram mot år 2030, med en sterk økning i antall mennesker som sulter dersom ikke befolkningsveksten avtar.
De fire institusjonenes vurderinger er svært sprikende, og viser derfor at fremtidsbildet vil variere alt etter hvilke forutsetninger en legger til grunn. Min vurdering er at FAO i dag best fanger opp utviklingslinjene i de neste 15 årene. FAO er relativt nøytral og nøktern i sine anslag. WWIs vurderinger er pessimistiske, og det må skje et sammenfall av svært uheldige utviklingstrekk dersom deres vurderinger skal slå til. FAOs vurderinger ble lagt til grunn for toppmøtet om verdens matvaresikkerhet og konklusjonene som ble trukket der i november 1996.
Utviklingen i verdens kornproduksjon har vært svært fokusert siste år. Verdens kornlagre var ved årsskiftet 1995-96 redusert til 14,3 % av verdens samlede forbruk. Ved årsskiftet 1996-97 økte kornlagrene til 15,8 % av forbruket. Kornlagrene har vist en nedadgående trend siden sesongen 1986-87, da de utgjorde om lag 28 % av forbruket. Det er imidlertid å trekke det for langt å ta denne reduksjonen som noe uttrykk for at verden er i ferd med å nå det økologiske produksjonstaket. Som også FAO påpeker, skyldes nedgangen i verdens kornlagre primært en bevisst politikk fra flere større eksportørlands side, først og fremst USA og EU, for å redusere tidligere tiders overproduksjon av korn og derved også kornlagrene. Både EU og USA har jordbruksarealer som i dag ligger brakk, og som raskt kan tas i bruk igjen.
Kornproduksjonen er en biologisk produksjon, hvor det alltid vil være årlige svingninger i produksjonen. I de fire siste tiårene har matproduksjonen pr. person økt raskere enn befolkningsveksten. FAO spår en fortsatt vekst i kornproduksjonen fram mot år 2010.
Matvaresikkerhet er nedfelt som en av flere målsettinger for norsk landbruk i St.prp.nr.8 (1992-1993). I den sammenheng la en også opp til en strategi for langsiktig matvaresikkerhet. Hovedstrategien er å utvikle et bærekraftig landbruk der produksjonsmåtene tilpasses naturens tåleevne, slik at produksjonsmulighetene på de begrensede arealressursene vi har, kan opprettholdes for kommende generasjoner. Med bakgrunn i beregninger av selvforsyningsevnen vurderte departementet i St.prp.nr.8 (1992-1993) landets beredskapssituasjon til å være tilfredsstillende. Stortinget sluttet seg til disse vurderingene.
Vi er i Norge stort sett selvforsynte med alle hovedgrupper av matvarer det er naturlig å produsere her i landet. Norge er en betydelig eksportør av fisk og fiskeprodukter. Beregninger gjort av FAO i 1995 viser at Norge er blant den fjerdedel av verdens land som har den høyeste selvforsyningsevnen når en tar hensyn til både fiske- og jordbruksprodukter.
Matvarekvalitet og forbrukertrygghet er bredt omtalt i St.meld.nr.40 (1996-1997) om matkvalitet og forbrukertrygghet, som Regjeringen la fram den 18. april. Norsk mat- og ernæringspolitikk har som hovedmålsetting at befolkningen skal ha et mest mulig riktig sammensatt kosthold. Målsettingen er videre å redusere omfanget av helseproblemer som skyldes kosthold i befolkningen, sikre helsemessig trygge matvarer, bidra til å styrke forbrukernes innflytelse i mat- og ernæringspolitikken og bidra til en bærekraftig og miljøvennlig matvareproduksjon.
Kontroll og tilsyn med næringsmidler samt kvalitetsfremmende arbeid i alle ledd av produksjonskjeden vil være høyt prioriterte oppgaver. Det er et mål å opprettholde den gode dyrehelsen og, som ledd i dette, redusere bruken av antibiotika i husdyrholdet. Bruk av veksthormoner skal ikke være tillatt i Norge, og det er forbudt å omsette varer som er produsert med veksthormoner. Genmodifiserte næringsmidler merkes, slik at forbrukerne gis mulighet til å foreta informerte valg.
Matvarekvalitet defineres som produktets evne til å tilfredsstille forbrukernes behov, krav og forventninger. Regjeringen har som en grunnleggende forutsetning at all mat som omsettes i Norge, skal være helsemessig trygg for forbrukerne. Den gunstige situasjonen vi har her i landet, skal videreføres. Dette gjelder enten maten er produsert i Norge eller i utlandet. Dersom det oppstår usikkerhet med hensyn til et produkts mulige helsemessige skadevirkninger og det ikke foreligger tilstrekkelig vitenskapelig bevismateriale, kan det såkalte føre var-prinsippet brukes der det er faglig berettiget ut fra et gitt beskyttelsesnivå. Regjeringens strategi for å sikre mat- og forbrukertryggheten vil være basert på en helhetlig tilnærming som omfatter alle ledd i matvarekjeden og sammenhengen mellom dem.
Norsk kosthold har utviklet seg positivt sett fra en ernæringsmessig synsvinkel. Kosten er blitt magrere, slik som forutsatt i de ernæringspolitiske mål. Maten gir tilstrekkelig dekning av praktisk talt alle næringsstoffer. Helseproblemer knyttet til mat har i første rekke sammenheng med kostholdets sammensetning. Det er derfor et siktemål med informasjonsarbeidet å stimulere til ytterligere omlegging av kostholdet i en sunnere retning, med mindre fettinntak og større bruk av frukt og grønnsaker.
Matvaretryggheten for norske forbrukere må karakteriseres som meget tilfredsstillende. Økt internasjonalisering av matvaremarkedet og bruk av ny teknologi krever imidlertid nye virkemidler og nye kontrolltiltak. Det er bred internasjonal enighet om behovet for å ivareta hensynet til helse og miljø på næringsmiddelområdet.
Regelverket for internasjonal handel med mat er utviklet gjennom EØS-avtalen og WTO-avtalen, som Norge har sluttet seg til. Gjennom disse avtalene har vi også fått et internasjonalt gjensidig forpliktende regelverk. Uten slike avtaler ville vi vært henvist til andre lands egne tiltak og egen kapasitet og kompetanse til selv å kontrollere all handel.
Både norske forbrukere og produsenter av mat vil være tjent med at handelen baseres på internasjonalt aksepterte kvalitets- og hygienekrav. Ved økt internasjonal handel vil smittepresset kunne øke hvis det ikke blir satt inn mottiltak, slik Regjeringen har foreslått. Internasjonale avtaler er viktige for å håndtere og redusere smittepress ved handel, i tillegg til nasjonale tiltak.
I WTO-avtalen er det separate avtaler som omhandler matvaretrygghet, helse og miljø. SPS-avtalen skal sikre at tiltak knyttet til helse- og hygienekrav har basis i faglige avveininger. Den såkalte TBT-avtalen skal være et vern mot ulovlige tekniske handelshindringer. I henhold til begge disse avtalene er det tillatt å iverksette nasjonale tiltak dersom det kan dokumenteres at disse er faglig berettiget.
Med de utfordringer vi står overfor i global matvaresikkerhetssammenheng, vil ernærings- og matforsyningspolitikken bli sentral i den offentlige debatt i årene fremover. Dette er også begrunnelsen for stortingsmeldingen om matkvalitet og forbrukertrygghet, som Regjeringen la fram sist fredag. Meldingen er, som representanten Queseth Haarstad alt har vært inne på, et godt utgangspunkt for en bred debatt i Stortinget om de spørsmål som interpellanten reiser.
Ragnhild Queseth Haarstad (Sp) : Jeg vil takke statsråden for svaret og en grei gjennomgang av hovedpunktene. Jeg forstår at statsråden støtter seg på de vurderingene og de prognosene som FAO har lagt fram. Det var jeg for så vidt ikke så overrasket over - jeg har forstått at departementsråden hele tiden har ment at andre og noe mer pessimistiske prognoser ikke var noe å legge særlig vekt på. Men når statsråden sier at USAs og EUs brakkleggingsprogram skulle ha hatt så stor virkning med hensyn til redusert kornproduksjon i verden, tror jeg det er verdt å minne om at selv om USA og EU tar i bruk alt det arealet, vil det bare holde til 1 1/2 års befolkningsvekst, slik at i alle tilfeller er det å skyve ut i tid det problemet som vi før eller siden vil møte.
Jeg er enig i det statsråden understreket når det gjelder den internasjonale matvaresituasjon, at det er viktig med en god fordelingspolitikk og en rettferdig tilgang til ressurser for produksjon. Jeg vil bare spørre om det er mulig for statsråden å komme litt nærmere inn på hvordan dette skal skje i et system med økt internasjonal handel med mat. For etter min kunnskap om hvordan markedet virker, virker det ikke til fordel for dem som har lite i utgangspunktet. Tvert imot er det de som allerede har det ganske bra, som kan komme godt ut av en slik situasjon.
Til slutt har jeg lyst til å nevne noe som jeg opplevde på et møte jeg var til stede på i USA, som gjaldt kvinnenes krav til Agenda 21. Der kom u-landskvinnene med ett krav: retten til jord og til å dyrke sin egen mat. Deres krav kom som en følge av at det de opplever, er at multinasjonale selskaper får tilgang på den beste jorda, og den lokale befolkning blir dyttet ut i marginale områder. Jeg tror kanskje at det er den basis vi må tilbake til, nemlig lokalbefolkningens rett til å dyrke jord, og da må vi ta i bruk andre virkemidler enn Verdens Handelsorganisasjon for å få til det. Det blir kanskje den store utfordringen.
Ellers merket jeg meg av det statsråden sa, at han ikke deler den bekymring som jeg så at Statens institutt for folkehelse gav uttrykk for i Arbeiderbladet den 8. april i år, at de frykter økt smittefare på grunn av EØS-avtalen, og viser til at i dag er det faktisk 1 million nordmenn som blir sjuke på grunn av den maten de spiser. Det koster samfunnet 8 milliarder kr i året, og hvis det øker, blir det ganske kostbart.
Statsråd Dag Terje Andersen : Når det gjelder artikkelen i Arbeiderbladet og den bekymringen som det ble referert til, er grunnen til at jeg ikke deler den, at de som ifølge Arbeiderbladet skulle være bekymret, senere har gitt uttrykk for at de nok ikke var så bekymret som det ble gitt inntrykk av i Arbeiderbladet.
Ellers er det riktig at vi legger oss på prognosene til FAO for vår politikk når det gjelder utviklingen av verdens matvaresituasjon. Det er pekt på flere muligheter for å forbedre matvaresituasjonen i forhold til den målsetting som ble lagt under Roma-deklarasjonen, bl.a en ting som jeg kanskje ofte oppfatter som en bekymring, nemlig muligheten for at ny teknologi, ny vitenskap og ny kunnskap også skal kunne bidra til økt produksjon, f.eks innenfor det området som diskuteres mye nå om dagen, genteknologi. Det er ett av de områdene som det også pekes på i Brundtland-kommisjonens rapport som en mulighet for å øke produksjonen. Men jeg er enig med representanten Queseth Haarstad i at utfordringen her nok i langt større grad kan møtes i form av kontroll med befolkningsveksten enn ved å regne med nye produktive jordbruksarealer.
Når det gjelder representanten Queseth Haarstads spørsmål om hvordan vi skal få til en riktig fordelingspolitikk i et marked, er det nettopp for å få til det at vi fra Regjeringens side hele tiden stresser betydningen av internasjonale avtaler. Det er jo ikke sånn at WTO-avtalen, eller for den saks skyld EØS-avtalen og andre avtaler som vi er en del av, er alternativ til ingen handel, men realiteten er at internasjonale avtaler nettopp er de politiske styringsinstrumentene vi har for å forhindre markedskreftenes frie spill. Derfor blir jeg noen ganger overrasket over at de som påpeker at markedskreftene må styres, ofte er de samme som påstår at vi ikke trenger så mange internasjonale avtaler.
Ellers legger vi også innenfor bistandspolitikken vekt på landbruksrettede tiltak. Jeg tror det er ett av de områdene hvor vi i fellesskap kan oppfylle noen av de mål som representanten Queseth Haarstad pekte på. I den fattigste delen av verden vil antakeligvis retten til egenproduksjon være av større betydning for matvareforsyningen enn den mer storskala landbruksproduksjonen som en ser i europeiske land. Nettopp derfor legger Regjeringen som sagt også vekt på gjennom bistandspolitikken å bidra til utvikling av landbruksprosjekter. Det er en av de ting vi satser på i forhold til verdens aller fattigste land.
Gunnar Halvorsen (A) : Da jeg leste interpellasjonen, var jeg sterkt i tvil om hva det var interpellanten ville. Var det bekymringen rettet mot de fattige i verden som alltid kommer bakerst når matvareressursene er knappe? Var det usikkerheten omkring knapphet på vann? Eller var det befolkningsveksten som skapte bekymring for interpellanten? Men dette var det ikke. Slik jeg oppfatter interpellantens tanker og spørsmål, er bekymringen at i en vanskelig situasjon ute i den store verden kan Norges omfattende matvareimport gjøre Norge sårbart, og hun ber om en helhetlig debatt i Norge om matforsyningspolitikken. Ja, vi kan godt diskutere situasjonen i Norge, for den er meget god. Vi er selvforsynt, og har til og med stor eksport av meget god mat, nemlig fisk. At selvforsyningsgraden er god, er bl.a slått fast i Alstadheim-utvalgets innstilling.
Når det gjelder jordbruket, er også situasjonen god. Aldri har matproduksjonen vært høyere. Aldri har større jordbruksarealer vært i drift. Kostnadene er redusert i alle ledd i jordbruket, og bruk av sprøytemidler er redusert. Vi har mange dyktige jordbrukere. Og sist, men ikke minst: Vi har et meget robust og framtidsrettet jordbruk.
Jeg håper at mitt lille innlegg har beroliget representanten Queseth Haarstad. Vi i Arbeiderpartiet har ingenting imot en helhetlig debatt om norsk selvforsyning, ernæring eller kvalitet på mat, men da må en rette blikket framover og ikke se 20 år bakover i tid.
Unn Aarrestad (Sp) : Det er viktig nå å få i gang denne debatten. Matvaresituasjonen på verdsplan ser nå ut til å verta meir og meir usikker. For første gong etter krigen greier nå ikkje landbasert matproduksjon å halda følgje med folketilveksten i verda. Det kan gå mot ein katastrofal matvaremangel i verda, etter siste Worldwatch-rapport. Det er ikkje nå mogleg å få meir ut av havet. Det er på landjorda me må gjera det. Då er det viktig at me greier å feia for eiga dør. I Øyangen sitt siste jordbruksoppgjer står det: « Verdens matvarebehov er et spørsmål om kjøpekraft. » Men det blir det ikkje lett å fortelja dei fattige som ikkje eingong greier å konkurrera om den billegaste kattematen.
Norske forbrukarar opplever nå stor uvisse i høve til innhald i og kvalitet på mat. Meiningsmålingar syner at frykta for genmodifiserte matvarer og matvarer med innhald av antibiotika, med hormontilsettingar og matsminke opptek folk.
Me veit at ei av utfordringane framover er auka import av matvarer. Seinast i dag skriv Dagens Næringsliv at Grete Knudsen i Argentina nå går inn for å importera kjøt derifrå til Noreg.
Dersom EØS-avtalen på det veterinære området vert vedteken, ser det nå ut for at me må droppa det tradisjonelle norske systemet med grensevern. I staden skal me adoptera EU sitt system. Det kan få store følgjer for handelsmønsteret Noreg har med omverda når det gjeld handel med både levande dyr og ferske matvarer.
Vareomsetninga kan òg raskt verta endra dersom nokon av dei store handelskjedene går over til å kjøpa kjøtvarer og egg frå utlandet. Me kan få ei dramatisk endring av handelsmønsteret for dei matvarene me kjøper i butikk. Liberalisering av regelverket gjer at importen mykje truleg vil auka, og me kan ikkje skjerma oss mot det smittenivået som finst i ulike EU-land.
Talet på infeksjonar spreidde via kjøt, kjøtvarer og egg er svært lågt i Noreg. Dette har òg samanheng med små einingar og spreidde gardsbruk her i landet. For dei som likevel vert smitta i Noreg, har importerte kjøtvarer vore ei viktig smittekjelde.
Elles bekymrar den aukande førekomsten av resistens mot antibiotika helsestyresmaktene. På grunn av feil bruk og overforbruk kan me nå oppleva at sjukdomar som tidlegare var lette å behandla, kan verta svært alvorlege. Me er heldigvis ennå betre stilte i Noreg enn i dei fleste andre land. Ei vesentleg årsak til dette er dei restriktive haldningane me har hatt til dette.
Det er kjent at Veterinærforeningen har åtvara mot dei endringane Regjeringa føreslår om fjerning av grensekontrollen. Uavhengig av standpunkt til EU burde det vera mogleg å drøfta denne saka ut frå det saklege innhaldet og omsynet til folk og dyr si helse. Dette burde alle vera samde om. Elles er folk i Noreg og i Europa svært opptekne av matkvalitet og -tryggleik.
Finn Sture Hultgreen (SV) : Interpellasjonen fra Ragnhild Queseth Haarstad har flere viktige elementer i seg. Verdens befolkning øker raskt, fattigdom og sult er et verdensomspennende problem. Behovet for økt matvareproduksjon gjør at ulike metoder blir tatt i bruk, metoder som har sterk innvirkning på kvaliteten på det som blir produsert. For Norge, hvor mat er et overflodsproblem, har kvalitetsaspektet blitt sterkt fokusert. Jeg viser bare til hva som står på tekst-TV i dag, om at EU advarer mot fremtidige matvareberg. I et u-land med 70-80 % av menneskene under sultegrensen blir mengden av produsert mat viktigere enn kvaliteten.
Verdens rikeste land er i dag premissleverandører for regelverk for handel med mat. WTO-avtalen gir de rammene som utgjør de overordnede prinsippene for regulering av handelen med biologiske produkter. Det er ting som tyder på at WTO på sikt får en vesentlig større betydning for Norge enn våre bilaterale avtaler med EU. Målet med WTO-avtalen er helt klart å øke internasjonal handel med varer, biologiske varer inklusiv. Med sitt regelverk har en altså lagt opp til en sterk økning av trafikken av bl.a smitteførende dyr og produkter.
Det er laget forskjellige prognoser for utviklingen av handelen. Generelt ble det antatt at de fleste land ville tjene på WTO-avtalen. Unntaket var her de fattigste land i verden innen gruppen råvareleverandører. Dette er mange afrikanske land, men også en del land i Latin-Amerika og Asia.
Forut for etableringen av WTO-avtalen var det ikke foretatt noen vitenskapelig analyse av de globale konsekvensene av en sterk økning av handelen med mulig smitteførende materiale. Prinsippet med risikoanalyse er ment brukt i forbindelse med konkrete saker. Det burde ikke være noe prinsipielt i veien for å bruke tilsvarende modeller også for å vurdere de globale konsekvenser av en spredning av smittestoffer og gener.
En konklusjon på det jeg har sagt, er:
| - | En økt handel med levende dyr og dyreprodukter vil kunne føre til økte problemer med smittsomme husdyrsykdommer. Spesielt vil områder eller regioner som har vært lukket eller har hatt begrenset import, være sårbare for konsekvensene av en slik økning. |
| - | En økt internasjonal handel med ferske matvarer vil kunne føre til økte problemer med det vi kaller for matbårne sykdommer. Dette gjelder spesielt en økt handel med ferske kjøttvarer og egg. |
| - | En økt internasjonal trafikk av virus, bakterier og parasitter vil føre til en raskere utvikling av det vi kaller for mikrobepopulasjoner hos mennesker og dyr, og øke sannsynligheten for utvikling av nye varianter av smittestoffer og utvikling av resistens hos mikrober. |
Joar Brobakk (A) : Som det gikk fram av landbruksministerens svar, vil Regjeringen sette inn mottiltak for å hindre at økt internasjonal handel skal føre til økt smittepress. Videre satser Regjeringen på utvikling av ny kunnskap på dette området. Her vil jeg for min del peke på behovet for raskt å utvikle kompetanse på risikovurderinger for mulig smitte av mennesker via matvarer. For eksempel kan det godt hende at med bedre kunnskap på dette området kunne statens dyrehelsetilsyn i fjor unngått å bruke så mye som bortimot 100 mill. kr på en omfattende nedslakting av sauebesetninger for å utrydde scrapie.
Regjeringen sier videre i St.meld.nr.40 (1996-1997) at antibiotikaresistensen hos bakterier er et økende internasjonalt problem. Infeksjoner forårsaket av slike bakterier er vanskeligere å behandle og kan dermed gi økt dødelighet. I England er det nå påvist at 50 % av den oftest forekommende sykdomsframkallende salmonellabakterien, Salmonella typhimurium, er blitt multiresistent, dvs. motstandsdyktig mot de kjente brukte antibiotika.
Det er derfor viktig å redusere antibiotikabruken både til folk og til dyr. Det er både gledelig og imponerende å se at antibiotikabruken i norsk oppdrettsnæring er redusert med over 95 % i løpet av ganske få år. Det er også gledelig å registrere at husdyrbrukernes erklærte målsetting er å redusere sin medisinbruk med 25 %, noe som er helt i tråd med Regjeringens målsetting i langtidsprogrammet. Men det jeg savner, er en tilsvarende målsetting for folkehelsen. Her øker det samlede medisinforbruket med 10 % årlig, uten at noen stiller kritiske spørsmål ved det. Etter min mening er det derfor en utfordring både for helsevesenet og for Lægeforeningen å få redusert den store, rikelige medisinbruken til folk. Økt bruk vil også over tid medføre at bakterienes motstandskraft mot bl.a antibiotika øker, og med det de problemene dette vil medføre når vi skal behandle folk som har fått infeksjoner med slike resistente bakterier.
Øystein Hedstrøm (Frp) : Det er interessant at en interpellant fra Senterpartiet kobler spørsmålet om nedbygging av produktive jordbruksområder til den eksplosive befolkningsvekst vi opplever på verdensbasis. Det vil være en umulighet å finne frem til bærekraftige løsninger på globale problemer uten å få kontroll med befolkningsutviklingen. Verdens befolkning øker i absolutte tall raskere enn noen gang tidligere i historien, og vi blir 94 millioner flere verdensborgere hvert år. Den sjette milliarden ventes å bli passert innen århundrets utgang, og i løpet av to - tre decennier i neste årtusen ventes folketallet å ha kommet opp i 8 milliarder. Vi nærmer oss altså det tall økologer har anslått som et tak for hvor mange mennesker det maksimalt bør bo på denne kloden, hvis vi skal ha en noenlunde forsvarlig levestandard uten å ødelegge for mye av de ikke-fornybare ressurser som også våre etterkommere skal leve av. Med andre ord: Hvis vi ikke lykkes med å nå frem til en tilnærmet stabil verdensbefolkning, vil det være umulig å trygge et bærekraftig miljø og sikre landene mot farlige konflikter. På grunn av en ekstrem forskjell mellom et stort antall fattige land og noen få rike vil de velstående områder stadig bli utsatt for et større press fordi de fremstår som rene paradiser i forhold til land med diktatur, sult og sjanseløshet.
En av forutsetningene for å lykkes er at landene i den tredje verden satser på markedsøkonomi. Dessverre har mange av disse land, etter løsrivelsen fra sine tidligere koloniherrer, hatt en ekstrem trang til statlig styring. Derfor må private krefter slippes løs, samtidig som vestlige land fjerner proteksjonistiske tiltak. En lavere beskatning av jordbruket kan være avgjørende for mange u-lands økonomi. Vi vet at muligheter ligger der. Det er nok at et par land i Afrika, f.eks. Angola, dyrkes opp gjennom maskinelt jordbruk, så vil de kunne brødfø hele befolkningen på det afrikanske kontinent.
Videre er det viktig at giverland i sin bistandspolitikk stiller krav til befolkningsbegrensningsprogrammer som en forutsetning for å få støtte. I dette spørsmålet vil vi møte en del problemstillinger som det ikke finnes entydige svar på. Skal vi hjelpe land som er diktaturer og ettpartistater som har klart å innføre en familieplanlegging, eller skal vi hjelpe land med demokratiske styreformer som har en eksplosiv befolkningsvekst? Det førstnevnte alternativ vil lett bli møtt med moralske protester med henvisning til menneskerettserklæringer og andre konvensjoner.
Etter all sannsynlighet står vi overfor dilemmaer som det ikke finnes entydige, humanistiske svar på. Det er tvilsomt om det lar seg gjøre å finne bærekraftige økologiske løsninger på i-landenes forbruksmønster og u-landenes fødselsmønster innenfor det de fleste av oss oppfatter som humant og rimelig.
Marit Tingelstad (Sp) : Senterpartiet etterlyser en bred gjennomgang av hele matpolitikken med sikte på å legge en bred matpolitisk strategi.
Etter mitt skjønn legger ikke St.meld.nr.40 (1996-1997) opp til en slik bred gjennomgang. Det bekreftes i meldingen på side 10:
« Denne meldingen tar i hovedsak opp helsemessige sider ved maten som tilbys på det norske markedet og da særlig spørsmål om smitte- og fremmedstoffer. »
Dette henger sikkert sammen med at Regjeringen relativt strengt har holdt seg til det vedtaket Stortinget fattet, men jeg skulle altså ønske at det hadde vært en bredere gjennomgang, for matpolitikken omfatter så mye, mye mer.
Det var prisverdig at arbeiderpartiregjeringen i 1975 la fram en helhetlig melding om matpolitikken, St.meld.nr.32 (1975-1976). Denne meldingen var langt mer omfattende og visjonær enn den stortingsmeldingen vi nå har fått, for den forrige omhandlet matvaresikkerheten og den internasjonale matvaresituasjon, som den gangen var langt mindre alarmerende enn i dag, og hvordan Norge kunne styrke sin matvaresikkerhet ved økt produksjon.
Videre var ernæringspolitikken og kostholdet sterkt vektlagt. Norge skrev faktisk verdenshistorie den gangen.
Jeg mener det ville ha vært klokt om det hadde blitt bygd inn mer av dette i den såkalte matmeldingen. Det er Regjeringens klare rett å gjøre det. Ikke bare ville Stortinget da kunne drøfte hvordan Norge som et sårbart og importavhengig land kunne møtt den usikre matvaresituasjonen i verdenssamfunnet, en ville også kunne gjøre opp status og foreslå tiltak i forhold til de omfattende kostholdsproblemene i befolkningen. Vi vet at utfordringene på kostholdssiden er svært store, noe også Regjeringen indirekte påpeker i St.meld.nr.40 på side 42. Der står det:
« Ut fra et folkehelseperspektiv betyr sammensetningen av kostholdet langt mer enn innholdet av smittestoffer og fremmedstoffer, både ut fra helseproblemenes omfang og alvorlighetsgrad. »
Ja, jeg er helt enig i dette og vil tilføye: Vi har fått en matkultur som bygger på « fast food », eller hurtigmatprinsippet - lettvint og raskt. Noen kaller denne trenden « drive in », eller en bruker uttrykket « det beitende folk ». Dette har sin egenverdi i det at det tilfredsstiller sulten, men også bare det. Det blir liten bevissthet om hva vi fyller kroppsmotoren med. Er det såkalt blyfri bensin?
Jeg mener det ikke legges nok vekt på dette aspektet i vår raske hverdag. En slik utvikling kan straffe seg senere, ved et ensidig kosthold som mer enn nok fyller kaloribehovet, men har en altfor ensidig ernæringsmessig sammensetning hva gjelder fiber, vitaminer, mineraler og sporstoffer. Cola og skolebrød er dessverre dominerende i mange elevers lunsjpakker, og McDonald's snevre meny brukes av svært mange unge i dag.
En skulle tro at ansvarlige myndigheter ville bruke skoleverket og læreplanverket mer aktivt enn tilfellet er i dag. Vi har faktisk svekket heimkunnskapsfaget i grunnskolen, og det er imot fagfolks råd. Videre er praktisk matlaging svekket også i andre studieretninger. Det er beklagelig.
Dag C Weberg (H) : Temaet som er tatt opp, er selvsagt viktig. Men vi har fra Høyres side ikke sett det som så viktig at vi ønsker å engasjere oss i en omfattende debatt om dette på det nåværende tidspunkt. Høyre har tidligere bedt om en melding om matvarepolitikken. Vi får nå St.meld.nr.40, matmeldingen, og vi ser den som en viktig innfallsvinkel til en mer omfattende behandling og debatt om dette her i Stortinget. Slik sett bør man kanskje av og til tenke igjennom hvor mange interpellasjoner det er nødvendig å fremme, spesielt om saker som allerede er varslet vil komme til Stortinget på et senere tidspunkt.
Når man tar opp et såpass omfattende tema som den internasjonale matvaresituasjonen og den langsiktige forsyning av matvarer, og setter Norge inn i en slik sammenheng, tror jeg det er viktig å minne om at vi her egentlig står overfor både et kortsiktig og et langsiktig problem. Slik jeg tolker situasjonen, har vi et problem i Europa og i en del høyt matvareproduserende land som innebærer at vi fortsatt har et overskudd. Altså er matvareforsyning generelt i global sammenheng et forsynings- eller fordelingsspørsmål. At vi for å bøte på dette, i tråd med hva representanten Marit Tingelstad var inne på, skulle bygge opp vår matvareproduksjonen på et tidspunkt hvor vi allerede for en rekke produkter har overproduksjon, synes ikke særlig realistisk i forhold til det å løse verdens matvaresituasjon. Disse spørsmålene behandles, som man vet, av andre organer, som FN, FAO osv. Vi vil som sagt komme tilbake til dette.
Når man i denne interpellasjonen også tar opp forbrukernes usikkerhet i forhold til innhold og kvalitet på mat, er vi fra Høyres side enig i at dette tilsynelatende er et voksende problem. En av årsakene til denne usikkerheten kan muligens bunne i at man ikke på tilstrekkelig måte har klart å bygge opp et vitenskapelig grunnlag for å gjennomføre den type klassifisering som er nødvendig for å avgjøre hva vi egentlig snakker om.
Når vi er inne på matvareproduksjon, er i hvert fall vi fra Høyres side noe skeptisk til at det å sette et økologisk stempel på et produkt ikke nødvendigvis gir oss hele svaret på hva som faktisk er det stofflige innholdet i det produktet vi snakker om. Disse tingene mener vi også at vi vil få anledning til å komme tilbake til når vi tar opp matvaremeldingen, St.meld.nr.40, til bred behandling.
Jeg vil bare konstatere at temaet selvsagt er viktig. Jeg føler at tidspunktet for å gå inn i en debatt ikke er akkurat i dag. Men jeg deltar gjerne, og det gjør også Høyre, i en debatt om disse spørsmålene på et senere tidspunkt.
Ragnhild Queseth Haarstad (Sp) : Jeg merket meg at Høyres representant her mente at interpellasjonen var nokså unødvendig. Det ble jeg litt overrasket over, for jeg mener faktisk at dette med å se vår egen matvareproduksjon og matvaresikkerhet i forbindelse med den internasjonale situasjon - og det har skjedd enorme endringer på veldig mange områder i løpet av de siste 20 åra siden vi hadde den forrige brede debatten - er veldig viktig. Nå avsluttet representanten med å si at han nok syntes at temaet var viktig, men at det var unødvendig å ta en interpellasjon på dette tidspunktet. Til det er å si at jeg faktisk tror det var nødvendig med denne interpellasjonen, nettopp fordi den meldingen som er lagt fram, i så liten grad berører det som jeg mener vi burde ha som grunnlag for diskusjonen om egen matvaresikkerhet og egen matvarekvalitet, nemlig den internasjonale matvaresituasjonen og hva som faktisk skjer der. For vi må huske på at selv om vi er små, er vi en del av hele dette systemet.
Jeg merket meg også at Gunnar Halvorsen ikke hadde forstått noe av hva jeg mente med denne interpellasjonen. Jeg er glad for at andre som har hatt ordet i dag, har forstått det. Jeg registrerte bare at Halvorsen sa at vi hadde en bra matvaresikkerhet og god kvalitet, og at han ikke så noen hensikt i noen diskusjon om verdens matvaresituasjon.
Hedstrøms løsninger på de utfordringer vi nå står overfor internasjonalt, er jeg helt uenig i. Jeg tror faktisk, og jeg håper, at han er nokså alene om å tro at de løsningene vil føre oss videre.
Jeg håper, og jeg regner faktisk med, at dette er en debatt som vil fortsette, rett og slett fordi disse spørsmålene med jevne mellomrom kommer til å stå på den politiske dagsordenen, for så alvorlig er situasjonen, og så bekymringsfull er utviklingen. Når det gjelder det som er tatt opp i den stortingsmeldingen som Regjeringen la fram på fredag, vil Senterpartiet i forbindelse med behandlingen av den selvfølgelig komme tilbake til disse områdene.
Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg oppfatter det slik at det egentlig er to ting vi snakker om i denne saken. Det ene er verdens matvaresituasjon, og det andre er en del nasjonale forhold i forbindelse med vår matvaresituasjon, vår matvaresikkerhet og vår forbrukertrygghet.
Som noen har vært inne på, har kanskje verdens totale matvaresituasjon minst plass i denne matvaremeldingen, for vi har faktisk laget meldingen slik som Stortinget bad oss om å lage den. Det er litt overraskende at Regjeringen, om den ikke får direkte kritikk, så i hvert fall en hentydning om at den kunne valgt å gjøre det annerledes, når Regjeringen i stor grad har holdt seg til det Stortinget har bedt Regjeringen om å gjøre når det gjelder å utforme St.meld.nr.40.
Jeg synes Queseth Haarstads interpellasjon er interessant, for hun evner å se noe lenger enn til de spørsmål som vanligvis er oppe til debatt i salen her, og har vært det i spørretimer o.a. den siste tiden, om en slags utrygghet i forhold til bl.a den veterinære grensekontrollen. Desto mer skuffende er det at Finn Sture Hultgreen da følger opp det sporet istedenfor den interessante debatten som interpellasjonen gir mulighet for. For her kommer nemlig påstandene tilbake om at hvis det blir økt matvarehandel, hvis det blir økt smitte ute i verden og det blir større handel over grensen til Norge, og forutsatt at vi setter oss ned og ikke gjør noe i forhold til det smittebildet, så er det farlig. Det er en diskusjon som vi har knyttet til spørsmålet om den veterinære grensekontrollen, bl.a på bakgrunn av en rapport som ble laget for over et år siden - som om en ikke skulle innføre en ny form for grensekontroll, når vi teknisk erstatter måten å kontrollere på. Det er en måte å skremme på eller en form for spådom som kommer i klasse med: Hvis skaren bærer en voksen mann til sankthans, så blir det sein vår! Men det er faktisk sånn at det blir satt inn nye tiltak i forbindelse med den nye måten å kontrollere på. Det er ikke sånn at kontrollen bare forsvinner.
Når representanten Aarrestad sier at en av de viktigste smittekildene til sykdom i Norge er importert kjøtt, er det faktisk feil. Den viktigste smittekilden for f.eks salmonella, som er noe av det vi snakker mest om, er faktisk at noen av oss reiser ut av landet og kommer hjem igjen. Over 90 % av sykdomstilfellene på det området skyldes altså utenlandsreiser. Det kan i veldig liten grad spores tilbake til tilfeller der importert mat er smittekilden.
Som sagt: Til tross for at noen har påstått at det er liten omtale av om verdens matvaresikkerhet er en betydelig del av Norges matvaresikkerhet, at det henger sammen, mener jeg at det er mulig å diskutere det spørsmålet videre i sammenheng med diskusjonen om St.meld.nr.40.
Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten omme.