Sak nr. 9
Redegjørelse av helseministeren om stråleskadesaken på Radiumhospitalet

TALERE:

       Statsråd Gudmund Hernes : Stråleskadesaken ved Radiumhospitalet ble tatt opp i budsjettdebatten i Stortinget høsten 1996. På bakgrunn av replikkordskiftet sa jeg meg villig til å redegjøre for Stortinget for behandlingen av saken.

       Saken ble brakt frem i mediene høsten 1996 på bakgrunn av en enkeltstående erstatningssak hvor pasienten hadde fått erstatning ved forlik inngått i 1993 for skader påført ved strålebehandlingen for brystkreft ved Radiumhospitalet. Ytterligere én pasient har fått erstatning ved forlik på samme grunnlag. Grunnlaget for saken var at Radiumhospitalet i 1975 gikk over fra en type strålebehandling med flere mindre stråledoser - 25 x 2 Gy - til en behandling med færre, men større enkeltdoser - 10 x 4,3 Gy. Bakgrunnen for at behandlingen i sin tid ble endret, var knappe stråleressurser, og at man slik ville kunne behandle flere pasienter ut fra samme totale strålekapasitet. Den aktuelle strålebehandlingen ble avsluttet i 1986. Erstatningssaken dannet grunnlag for flere års korrespondanse mellom statlige helsemyndigheter - Helsedirektoratet/Helsetilsynet - og Radiumhospitalet med spørsmål om å foreta en undersøkelse med henblikk på å kartlegge om flere pasienter hadde fått tilsvarende skader.

       Jeg bad i brev av 24. oktober 1996 Radiumhospitalet om å gjøre rede for den aktuelle behandlingen samt å foreta en undersøkelse av de pasientene som hadde gjennomgått denne behandlingen. Samme dag skrev jeg til Helsetilsynet og bad om at det ble undersøkt hvorvidt andre sykehus kunne ha utsatt pasienter for tilsvarende behandling som eventuelt kan gi grunnlag for å reise erstatningskrav. I brev av 24. desember 1996 kontaktet departementet Rikshospitalet og bad om en redegjørelse i forbindelse med at det ved Rikshospitalet i perioden 1971 - 1981 ble brukt konvensjonelt røntgenutstyr som kan ha påført pasienter friskvevsskader.

       Radiumhospitalet avgav rapport den 12. mars 1997 til Sosial- og helsedepartementet. Jeg tar i denne redegjørelsen utgangspunkt i den rapporten og gjør også rede for den korrespondanse og saksbehandling som fant sted mellom Radiumhospitalet, Helsedirektoratet/Helsetilsynet og Sosial- og helsedepartementet.

       Rapporten fra Radiumhospitalet gir innledningsvis en oversikt over prinsippene for strålebehandling og den historiske utviklingen på feltet. Hensikten med strålebehandling ved brystkreft er å få best mulig lokal kontroll av kreftsykdommen med et minimum av bivirkninger. Ved brystkreft er det ofte aktuelt å gi stråleterapi i tillegg til kirurgi - adjuvant/postoperativ behandling. I de tilfeller hvor svulsten er for stor til å bli operert, kan strålebehandling gis som hovedbehandling - definitiv behandling. Problemet med all bestråling er imidlertid at de strålene som blir gitt, skader både kreftceller og friske celler. Behandlingen må derfor planlegges svært nøye. Hovedvekten på vurdering av gitt behandling har i alle år naturlig nok hovedsakelig vært knyttet til effekt og ikke i utgangspunktet til mulige bivirkninger, som kan opptre flere år etter at strålebehandlingen faktisk ble gitt.

       Ifølge rapporten fikk 1 496 pasienter den aktuelle behandlingen i årene 1975-86. Av disse var 289 i live pr. 1. januar 1997. To av dem lot seg ikke etterspore.

       Samtlige 287 identifiserte pasienter ble invitert til etterundersøkelse, hvorav 243 møtte. En ble undersøkt for sent til å gå inn i rapporten av hensyn til tidsfristen. Rapporten baserer seg altså på undersøkelse av i alt 242 pasienter. Av de 44 som ikke møtte opp, oppgav 18 at de ikke ønsket, mens man ikke har noen informasjon om de siste 26. Det ble ikke foretatt purring. Totalt sett er det undersøkt 243 av 289 mulige, hvilket utgjør 84 %

       Opplegget for undersøkelsen er basert på 1) gjennomgang av journalene og 2) undersøkelser av pasientene. Det er kartlagt hva slags og hvor mye stråler de enkelte kreftpasientene har fått. Etterkontrollene er gjort av lege - onkolog, fysioterapeut og radiolog - røntgenlege. Pasientene er også fotografert. Den enkelte undersøkers vurdering er gjort om til et globalt score med firedelt gradering: ingen plager, lite plager, en del plager og betydelige plager. I tillegg ble pasientene spurt om egen vurdering av skadene.

       Ifølge rapporten var de medisinske indikasjonene som ble lagt til grunn ved Radiumhospitalet i årene 1975-86, stort sett i samsvar med datidens internasjonale anbefalinger. Med hensyn til effekt av behandlingen konkluderer rapporten med at behandlingsresultatet er som forventet. Det slås fast at det ikke var uforsvarlig å starte opp med den aktuelle behandlingen i 1975. Ut fra den kunnskap en hadde om strålebiologiske forhold, med den begrensede kliniske erfaring som forelå i litteraturen og med den meget vanskelige ressurssituasjonen som forelå, kan en i ettertid forstå at beslutningen ble gjort. Den medisinske vurderingen kan ikke karakteriseres som uforsvarlig.

       Rapporten peker på at det var endringer i behandlingen i løpet av perioden som forsterket tendensen til bivirkninger. Dette var behandlingsmåter som i og for seg ikke kan kritiseres, men som vitner om en viss inkonsistens i gjennomføringen av oppleggene ved institusjonen. Oppfølgingen av pasientene omtales i rapporten som mangelfullt planlagt og gjennomført. Til tross for innføringen av en behandling som kunne innebære en økt risiko for bivirkninger, ble det ikke iverksatt et systematisk opplegg for oppfølging av pasientene. Dette førte til at den økte bivirkningsfrekvens ikke ble oppdaget. Dette skjedde til tross for at svært mange pasienter gikk til etterkontroll i mange år ved Radiumhospitalet.

       Ut fra de litteraturstudier som er gjort i forbindelse med rapporten, akkumulerte kunnskapen i den internasjonale litteratur om den aktuelle behandlingsmetode relativt langsomt fra 1975 til 1985. Det er ifølge rapporten ikke mulig i ettertid på basis av litteraturstudier å fastslå et tidspunkt i denne perioden da man definitivt fikk informasjon med så avgjørende resultat at man umiddelbart burde ha stoppet den pågående behandling. En del kliniske arbeider ble publisert som forsterket inntrykket, men antallet serier av pasienter og totalantallet pasienter som ble publisert, var begrenset. At man ved to institusjoner i Norden - Gøteborg og Aarhus - arbeidet spesielt med denne problemstillingen i denne perioden, burde kanskje ha ført til at man hadde vært noe mer observant på problemstillingene, likeledes at andre sentra i Norden stoppet tilsvarende behandling i denne perioden. Dette er det ifølge rapporten i ettertid vanskelig å ha en klar formening om.

       Spørsmålet om det er mer bivirkninger enn forventet, er det ifølge rapporten ikke mulig å besvare med absolutt sikkerhet med utgangspunkt i litteratur og uten en sammenlignbar gruppe fra Radiumhospitalet. Latenstid i forhold til oppfølgingstid er avgjørende, idet flere bivirkninger synes å akkumulere med tiden. Det finnes ingen tilsvarende pasientgruppe rapportert i litteraturen. Konklusjonen er likevel at det er klart mer bivirkninger enn man ville forvente med et konvensjonelt regime. Hvor mye mer er det ikke mulig å svare på med de foreliggende resultater. Rapporten viser at sju pasienter har gjennomgått behandlingen på feilaktig indikasjon, dvs. at det ikke var medisinsk grunnlag for dem for å gjennomgå behandlingen.

       Helsedirektoratet kom i kontakt med saken første gang ved brev av 11. april 1988 fra Norsk Pasientforening. Norsk Pasientforening opplyste da at de hadde tatt saken opp med administrasjonen ved Radiumhospitalet fordi saken ble ansett å ha betydning for flere pasienter. Helsedirektoratet ble bedt om å ta saken opp med sykehusets ledelse. Helsedirektoratet henvendte seg til Radiumhospitalet i brev av 25. august 1988 for å få tilsendt fullstendig kopi av journalen. Helsedirektoratet tok den 30. september 1988 kontakt med Ullevål sykehus for å få en uavhengig sakkyndig vurdering av behandlingsformen og skadene. Den 10. mars 1989 forelå den sakkyndige rapporten fra Ullevål sykehus. Den konkluderte med at det forelå massiv arrdannelse - fibrose - i hele det strålebehandlede området, samt stråleskadde ribben - nekrose. Uttalelsen konkluderte videre med at det er utvilsomt at pasientens plager var betinget av den gitte strålebehandling, samt at det ikke var grunnlag for å tro at det hadde skjedd feil i behandlingen i forhold til den plan som var lagt for pasientens strålebehandling.

       Pasientforeningen purret på Helsedirektoratet ved brev av 25. april l989. Det forklares fra Helsedirektoratet at saksbehandlingen har tatt lang tid fordi saken har stor prinsipiell betydning for mange liknende saker.

       På bakgrunn av erklæringen fra Ullevål sykehus henvender Helsedirektoratet seg i brev av 9. mai 1989 til Radiumhospitalet for å få sykehusets vurdering av

       Radiumhospitalet presiserte i svarbrev av 23. juni 1989 at det aktuelle behandlingsopplegget ble tatt i bruk i oktober 1975, og ikke i 1982. Som årsak til endringen i behandlingsopplegget ble det oppgitt delvis den generelle mangel på strålekapasitet, delvis strålebiologiske data, og videre at det på det tidspunktet behandlingsopplegget ble innført, ikke var tilstrekkelige data i litteraturen som viste faren for senere friskvevsskader ved for store enkeltfraksjoner. Pasienter med brystkreft ble fordelt på relativt mange leger, og dette kunne være noe av årsaken til at man relativt sent oppdaget at flere pasienter som hadde fått behandling, hadde fått stråleskader i hud og til dels også i ribbenene med osteradionekrose til følge. Radiumhospitalet skriver at om en ser tilbake på det som er skjedd, har den kliniske etterkontrollen av disse pasientene ikke vært så optimal som en kunne ønske. Dette forklares delvis med lav legebemanning sammenliknet med de oppgaver avdelingen har.

       Sosial- og helsedepartementet kobles inn i saken første gang ved Helsedirektoratets brev av 6. november 1989. Direktoratet ber om at departementet vurderer saken og om Helsedirektoratet skal gis myndighet til å behandle saken på statens vegne. Departementet ber i brev av 13. november 1989 om at Helsedirektoratet, eventuelt i samråd med regjeringsadvokaten, ivaretar statens interesser i saken, herunder tar stilling til om staten må anses erstatningsansvarlig.

       I brev av 7. desember 1989 fra Helsedirektoratet til regjeringsadvokaten fremgår det at direktoratet anser behandlingen som en klar medisinsk feilbehandling på bakgrunn av tidligere kjente og klare konklusjoner om skadevirkningene i medisinske undersøkelser. Radiumhospitalet har ikke lagt opp til et tilfredsstillende kontrollsystem for å kunne fange opp mulige skadevirkninger som følge av behandlingen. Det hevdes videre at de ansvarlige legene kan ha handlet uaktsomt. Det er Helsedirektoratets oppfatning at dokumentasjon om risiko for friskvevskade etter denne type behandling var tilstrekkelig til at Radiumhospitalet i hvert fall fra 1980 burde ha endret behandlingsmetoden.

       I brev av 15. februar 1990 fra Helsedirektoratet til Radiumhospitalet ber direktoratet om å få opplyst om hospitalet har oversikt over hvor mange, og i tilfelle hvilke pasienter, som har fått friskvevsskader som kan berettige dem til erstatning fra staten. Helsedirektoratet oppfordrer videre sykehuset til å følge opp disse pasientene med henblikk på nødvendig medisinsk etterbehandling for å kunne forhindre eller minske risikoen for slike senskader. Etter direktoratets mening har hver enkelt av disse pasientene krav på å få nødvendig informasjon, som bl.a kan gi grunnlag for å vurdere erstatningskrav mot staten. Helsedirektoratet erkjenner at dette arbeidet kan vise seg å være ressurskrevende, men anmoder om at oppfølgingsarbeidet bør startes umiddelbart. Direktoratet ber om snarest å få opplyst når arbeidet med kartlegging/oppfølging kan være avsluttet.

       Radiumhospitalet svarer i brev av 28. mai 1990 til Helsetilsynet at det er planlagt en gjennomgang av pasientenes journaler og eventuell innkalling av pasientene til poliklinisk undersøkelse og vurdering. På grunn av lav legebemanning og stort arbeidspress i forbindelse med det rutinemessige daglige arbeid, har Rikshospitalet

       « hittil ikke hatt muligheter til å allokere arbeidskraft til dette prosjektet, som neppe lar seg gjennomføre i den ordinære arbeidstid ».

       Den 21. januar 1993 oversendes erstatningssaken med vedlegg fra Helsetilsynet til Sosial- og helsedepartementet for at departementet skal godkjenne det inngåtte forlik.

       I brev av 20. mars 1995 fra Helsetilsynet blir departementet gjort oppmerksom på at Helsetilsynet henvendte seg til Radiumhospitalet 15. februar 1990 for å få oversikt over pasienter som mottok den aktuelle behandling, samt at direktoratet i brev av 26. november 1993 til Radiumhospitalet har etterlyst et tilfredsstillende svar. Kopi av ny purring fra Helsetilsynet til Radiumhospitalet 20. mars 1995 fulgte som vedlegg. Departementet tok saken til etterretning.

       I brev av 6. april 1995 skriver Radiumhospitalet til Helsetilsynet at sykehuset fremdeles ikke har kapasitet til å foreta en slik gjennomgang av pasientjournaler som Helsetilsynet har bedt om:

       « På grunn av stor arbeidsbelastning kan dette ikke gjøres uten at det vil gå ut over det daglige arbeidet med inneliggende og polikliniske pasienter. »

       Sykehuset vil imidlertid ikke utelukke at pasienter har fått senskader etter den aktuelle strålebehandling for brystkreft.

       Helsetilsynet skrev til departementet på ny i brev av 22. juni 1995. Ut fra at saken ikke var å anse som en ordinær tilsynssak, kunne ikke Helsetilsynet se at det hadde noen klar hjemmel for å pålegge Radiumhospitalet å gjennomgå de aktuelle pasientjournalene. Helsetilsynet anmodet derfor Sosial- og helsedepartementet som sykehuseier om å ta stilling til den videre oppfølging av saken samt å vurdere hvilke internkontrolltiltak som bør iverksettes.

       Departementet besvarte brevet fra Helsetilsynet ved brev av 15. september 1995. På bakgrunn av tidligere korrespondanse i saken mellom Helsetilsynet og Radiumhospitalet bad departementet Helsetilsynet om å presisere sin begrunnelse for at Radiumhospitalet burde gjennomgå sine journaler. En slik presisering er etter departementets syn ønskelig fordi det fra Helsetilsynets side har vært fremsatt noe forskjellige begrunnelser for at en slik gjennomgang er nødvendig.

       I brev av 8. mars 1996 til departementet forklarer Helsetilsynet at det har henvendt seg til Radiumhospitalet primært med tanke på at de aktuelle pasientene skulle få nødvendig medisinsk etterbehandling for å redusere risikoen for senskader. Videre anføres at hver enkelt pasient har krav på informasjon om risikoen for senskader, dette bl.a for å kunne vurdere å fremme krav om erstatning. Etter som tiden har gått, anser Helsetilsynet at de pasientene som har fått senskader som følge av behandlingen, har mottatt nødvendig medisinsk behandling. De aktuelle pasientene har imidlertid aldri blitt informert om årsaken til skadene. Etter Helsetilsynets vurdering følger det av legeloven at man har plikt til å gi slik informasjon. Tilsynet anmoder igjen Sosial- og helsedepartementet som sykehuseier om å ta stilling til den videre oppfølging av saken.

       Den 24. oktober 1996 går det to brev fra departementet undertegnet av helseministeren. Det ene er til Radiumhospitalet, og det opplyses der om at man er kjent med at Helsetilsynet hele tiden har oppfordret Radiumhospitalet til å gjennomgå de aktuelle journalene med henblikk på å informere de aktuelle pasientene. Radiumhospitalet instrueres om å gjennomgå de aktuelle journalene. Det opplyses videre om at man senere vil vurdere om det er grunnlag for å nedsette et eksternt sakkyndig utvalg for å se på de aktuelle sakene.

       I det andre brevet av 24. oktober ber helseministeren Helsetilsynet undersøke hvorvidt andre sykehus kan ha utsatt pasienter for tilsvarende behandling som eventuelt kan gi grunnlag for å reise erstatningskrav.

       Radiumhospitalet erkjenner i rapporten at man ved en bedre oppfølging og kontroll kunne avdekket bivirkningene og endret behandlingen på et tidligere tidspunkt. Rapporten gir imidlertid ikke noe endelig svar på om rutinene burde vært endret før 1986, og i tilfelle når.

       På denne bakgrunn, og for å få en i størst mulig grad uhildet vurdering av rapporten, vil jeg få den vurdert av uavhengige spesialister fra de nordiske ekspertmiljøer. Departementet vil derfor ikke kommentere eller vurdere rapportens innhold nærmere før en slik uavhengig spesialistvurdering foreligger.

       Helsetilsynet har i brev av 17. mars 1997 kommet med foreløpige kommentarer, men kan ikke se at det ved Radiumhospitalets rapport er fremkommet nye opplysninger som har relevans i tilsynssammenheng. Rapporten bekrefter etter Helsetilsynets vurdering de forhold som tidligere er tatt opp i tilsynets brev til Radiumhospitalet.

       Helsedirektoratet kom første gang i kontakt med saken ved brev fra Norsk Pasientforening 11. april 1988. Direktoratet henvendte seg til Radiumhospitalet 25. august samme år og til Ullevål sykehus 30. september for å få en vurdering. Erklæringen fra Ullevål forelå 10. mars 1989. På bakgrunn av denne vurderingen ble saken forelagt Radiumhospitalet 9. mai 1989, som kom med svarbrev 23. juni 1989. Helsedirektoratet bad om fullmakt til å behandle saken på statens vegne ved brev til departementet 6. november 1989. Den 15. februar 1990 gikk det brev fra Helsedirektoratet til Radiumhospitalet med oppfordring om å kartlegge mulige stråleskader med henblikk på erstatning fra staten.

       Jeg vurderer saksbehandlingen i denne første fase av saken å være forsvarlig med hensyn til den tid som gikk fra saken kom inn til Helsedirektoratet og til Radiumhospitalet ble anmodet om en fullstendig gjennomgang av saken. I ettertid kan man nok likevel se at Helsedirektoratet kunne ha oversendt saken til Radiumhospitalet før det hadde gått fire og en halv måned. Man må imidlertid ta i betraktning at direktoratets arbeidsbelastning i perioder har vært stor, og at ideelle saksbehandlingsfrister derfor ikke til enhver tid er mulig å overholde.

       Helsedirektoratet/tilsynet oppfordret Radiumhospitalet til en bred gjennomgang av saken ved tre anledninger. Første gang ved brev 15. februar 1990, andre gang ved brev 26. november 1993 og tredje gang 20. mars 1995. Hver gang svarte Radiumhospitalet at det ikke hadde kapasitet til å følge opp anmodningen fra Helsetilsynet. Helsetilsynet vurderte saken slik at de ikke har hjemmel til å pålegge eller instruere sykehuset om en slik gjennomgang, og henvendte seg derfor til departementet 22. juni 1995 og bad departementet foreta seg noe i kraft av å være sykehuseier.

       Etter min oppfatning har Helsetilsynet i utgangspunktet gjort det de kunne innenfor den myndighet de hadde. Det må sies å være svært uheldig at et sykehus etter gjentatte anmodninger velger ikke å etterkomme pålegg fra et statlig tilsynsorgan, uavhengig av hvorvidt tilsynsorganet hadde formell myndighet til å tvinge pålegget igjennom. Imidlertid er det et faktum at det tok over fem år fra Helsedirektoratet henvendte seg til Radiumhospitalet til Helsetilsynet tok kontakt med departementet og forklarte situasjonen og anmodet om at departementet skulle gripe inn. I og med at tilsynet åpenbart oppfattet det som et problem at sykehuset ikke etterkom anmodningene, burde tilsynet ha lagt fram problemet for departementet på et tidligere tidspunkt.

       Sosial- og helsedepartementet ble gjort oppmerksom på problemstillingen 20. mars 1995 og ble direkte oppfordret til å gripe inn ved nytt brev fra Helsetilsynet 22. juni 1995. Departementet bad om presiseringer av hvorfor man ønsket en gjennomgang av journalene ved brev av 15. september 1995 til Helsetilsynet. Helsetilsynet presiserte dette ved et brev av 8. mars 1996. Den 24. oktober 1996 gav helseministeren pålegg om at Radiumhospitalet skal foreta en bred gjennomgang av journalene.

       Saken var altså til behandling i departementet i om lag halvannet år før helseministeren grep inn. Det er min vurdering at oppfordringene fra Helsetilsynet burde ha ført til en raskere reaksjon fra departementet, ved at departementet skulle grepet inn i forhold til Radiumhospitalet på et tidligere tidspunkt. Det er klart grunn til å ta selvkritikk for dette forholdet.

       Det kan videre stilles spørsmål om ikke departementet av eget tiltak burde grepet inn på et tidligere tidspunkt. Departementet fikk kjennskap til saken allerede ved brev fra Helsedirektoratet 6. november 1989. Dette brevet var imidlertid en generell henvendelse om å vurdere saken, herunder om direktoratet skulle gis myndighet til å behandle saken på statens vegne. Etter mitt syn er dette brevet å anse som en henvendelse for å få fullmakt til å behandle erstatningssaken videre på statens vegne. Det var på dette tidspunkt ikke grunnlag for at departementet skulle gå inn i saken i et bredere perspektiv. Et ytterligere engasjement fra departementets side på dette tidspunkt ville etter mitt syn være å gå inn på det som naturlig var Helsedirektoratets arbeidsfelt. Jeg viser til at Helsedirektoratet jo også tok opp saken i sin fulle bredde med Radiumhospitalet i brevet av 15. februar 1990. På samme måte må brevet fra Helsedirektoratet 21. januar 1993 til departementet ses som en forespørsel om å godkjenne forliket i den enkelte erstatningssaken. Problemet i forhold til Radiumhospitalet vedrørende oppfølging ble heller ikke nevnt i dette brevet.

       Som det fremgår, har Radiumhospitalet nå gjennomgått de aktuelle journaler og innkalt pasientene til undersøkelse for å kartlegge skadene. Resultatet av kartleggingen er presentert i rapporten av 12. mars 1997, som er inngående og grundig.

       I brev av 24. oktober 1996 bad Sosial- og helsedepartementet Helsetilsynet om å undersøke om andre sykehus har behandlet pasienter med samme eller tilsvarende behandlingsmetode, og om dette har medført friskvevsskader. Helsetilsynet skrev på denne bakgrunn til landets sykehus. Departementet har i brev av 28. februar 1997 fått opplyst fra Helsetilsynet at ingen norske sykehus har gitt brystkreftopererte pasienter samme eller tilsvarende behandling som har resultert i friskvevsskader.

       Ved brev av 14. januar 1997 skrev Helsetilsynet til regionsykehusene og bad om en redegjørelse for enkelte former for strålebehandling foretatt av sykehusene, herunder spørsmål om erfaringer som er gjort med hensyn til alvorlige bivirkninger av strålebehandling i perioden etter 1980. Det er i henvendelsen lagt spesiell vekt på strålebehandling mot områder der man erfaringsmessig vet at faren for alvorlige bivirkninger er stor. Helsetilsynet har i brev av 7. mars 1997 til departementet redegjort for svarene som er kommet fra Haukeland Sykehus, Ullevål sykehus, Regionsykehuset i Trondheim og Regionsykehuset i Tromsø. Tilsvarende redegjørelse er ventet fra Radiumhospitalet, men denne vil måtte forventes å ta flere måneder.

       Helsetilsynet konkluderer i brevet med at de rapporterte bivirkningene synes å ligge innenfor akseptable og påregnelige områder. For enkelte tilfeller kan komplikasjoner være forårsaket av tekniske feil eller doseringsfeil. Et fåtall slike komplikasjoner er vurdert av Norsk Pasientskadeerstatning eller i forbindelse med søknad om billighetserstatning. Helsetilsynet anslår det totale antall slike saker til mindre enn ti. Det er i redegjørelsene ikke kommet fram opplysninger om særskilte doseringsregimer som har ført til uventet høyt antall bivirkninger. Det finnes ingen fullstendig oversikt med langtidsoppfølging av hver enkelt pasient som har fått strålebehandling ved de aktuelle regionsykehus. Imidlertid har disse sykehus også lokalsykehusfunksjon og følger dessuten opp mange pasienter bosatt utenfor eget lokalsykehusområde. Et relativt representativt utvalg av pasienter vil derfor bli fulgt opp over lengre tid, eventuelt til de dør, ved den avdeling som har gitt strålebehandling. Uventede og alvorlige langtidsskader som opptrer hyppig, vil derfor bli fanget opp.

       Rikshospitalets røntgen- og radiumavdeling drev strålebehandling fra 1960 til slutten av 1980-årene, da avdelingen ble nedlagt. Allerede fra 1981 var strålebehandlingen nedtrappet. Legestab og de pasienter som var under behandling, ble overført til Radiumhospitalet.

       I brev av 27. februar 1997 fra Rikshospitalet til Sosial- og helsedepartementet vises det til en protokoll som representerer vel seks år av perioden 1971-1981. Protokollen inneholder 740 pasientnavn med relevant diagnose. Av disse ble 521 journaler funnet, mens 219 ikke ble funnet. Det antas at de journaler som ikke ble funnet, er overført til et arkiv for avdøde pasienter. Av de 521 journaler som ble sammenholdt med Folkeregisteret, var 99 pasienter i live. De 99 hadde alle kreftsykdom eller svulster som hadde fått relativt høye doser. Cirka halvparten - 47 - hadde kreft i øre-nese-hals-regionen. De aktuelle journaler skal gjennomgås av eksperter ved Radiumhospitalet for å vurdere stråledose med henblikk på mulige skadevirkninger. Aktuelle pasienter vil bli vurdert på samme måte som pasientene ved Radiumhospitalet.

       Den aktuelle behandlingsmetoden ble forlatt i 1986 og er ikke lenger i bruk i landet. Ut fra det som fremgår av ovennevnte brev av 7. mars 1997 fra Helsetilsynet, er det grunn til å tro at kontrollen med strålebehandling er forsvarlig ivaretatt på landets regionsykehus. Eventuelle bivirkninger utover det som må påregnes ved normal forsvarlig behandling, vil etter alt å dømme bli oppdaget i dag. De behandlingsmetoder som nå anvendes ved Radiumhospitalet, vil bli nærmere vurdert av Helsetilsynet når redegjørelsen fra hospitalet er klar. Jeg har imidlertid ikke grunn til å tro at det er kritikkverdige forhold ved Radiumhospitalet i dag, verken når det gjelder behandlingsmetoder eller kontroll. Som nevnt vil også rapporten av 12. mars 1997 fra Radiumhospitalet bli gjennomgått av en uavhengig ekspertgruppe.

       Departementet ønsker å imøtekomme de pasienter som eventuelt vil kunne ha krav på erstatning etter stråleskade på Radiumhospitalet. Jeg finner det urimelig at den enkelte skulle måtte anlegge sak mot staten for å få den erstatning de eventuelt måtte ha krav på. På denne bakgrunn er det i departementet igangsatt arbeid med å oppnevne et utvalg bestående av jurister og leger som på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler skal vurdere om staten i det enkelte tilfellet er erstatningsansvarlig. Det forutsettes videre at utvalget skal vurdere eventuelt økonomisk og ikke-økonomisk tap for den enkelte. Utvalget skal også vurdere hvorvidt det er pasienter som bør tilkjennes erstatning ut fra rimelighetsbetraktninger, i de tilfeller erstatningsbetingende ansvar ikke kan konstateres, samt eventuelt standardisert utmåling for disse. Det forutsettes at utvalget vil kontakte den enkelte pasient med forespørsel om det er ønskelig at utvalget behandler deres sak. Det vil i utgangspunktet være de 243 pasientene som er undersøkt av Radiumhospitalet, som vil få tilbud om at utvalget behandler deres sak. Det er imidlertid ikke utelukket at også andre, f.eks pasienter som er behandlet ved Rikshospitalet, kan komme inn under ordningen.

       Som nevnt erkjenner jeg at det har vært svikt i departementet ved at henvendelsen fra Helsetilsynet ble liggende for lenge før det ble reagert i forhold til Radiumhospitalet. Jeg har innskjerpet rutinene internt, og legger til grunn at saksbehandlingen i dag fungerer på en slik måte at tilsvarende situasjon ikke vil oppstå i fremtiden.

       Når det gjelder forholdet til Helsetilsynet, har jeg ved brev av 18. desember 1996 tatt opp spørsmålet om kommunikasjonsformene mellom helsedirektøren og helseministeren. Selv om de aller fleste saker finner sin løsning gjennom vanlig tjenestevei, har jeg i brevet gitt uttrykk for at jeg klart ser behov for direkte kontakt mellom helsedirektør og helseminister, f.eks i saker som kan få store helsepolitiske konsekvenser, og hvor det er behov for at helseministeren raskt blir informert. På dette grunnlag har jeg etablert faste kontaktmøter hvert kvartal. Videre har jeg tatt opp med Helsetilsynet spørsmålet om å gi tilsynet større myndighet i forhold til å gi pålegg overfor sykehusene. Samtidig er det helt klart at departementet også på egen hånd må vurdere innebyrden av korrespondanse med Helsetilsynet, uavhengig av Helsetilsynets egen bedømmelse av behovet for direkte kontakt mellom helsedirektør og helseminister.

       Tom Thoresen (A) : Jeg foreslår Oddbjørg Ausdal Starrfelt.

Presidenten: Oddbjørg Ausdal Starrfelt er foreslått som settepresident for mandagens og tirsdagens møter. - Andre forslag foreligger ikke, og Oddbjørg Ausdal Starrfelt anses enstemmig valgt som settepresident.

       Man fortsatte behandlingen av

       Presidenten: Presidenten ber om at de som ønsker ordet til denne debatten, melder seg - én representant fra hver gruppe får ordet i inntil 5 minutter.

       Tove Kari Viken (Sp) : Jeg vil takke helseministeren for redegjørelsen. Jeg merket meg at Hernes tar selvkritikk, og at han vil gjøre det han kan for å rette opp den uretten og feilbehandlingen som er begått, og at det er på gang en ordning for at de det gjelder, skal få erstatning. Jeg merket meg også at han sier at kommandolinjene mellom Statens helsetilsyn og den politiske ledelsen ikke har vært gode nok, og jeg forventer nå at Helsetilsynet blir opprustet på den måten som Stortinget gav klar ordre om, nemlig at det skal være et frittstående organ som skal ivareta pasientens rettssikkerhet.

       Det er store skader etter feilbehandling i helsevesenet, og det er et økende problem. Her dreier det seg først og fremst om pasienter som har stråleskader i forbindelse med brystkreftbehandling, og hvor en til å begynne med ikke forstod at behandlingen kunne gi store skader. Men det er alvorlig at en fortsatte med en slik strålebehandling etter at skadene var dokumentert og flere år etter at våre naboland hadde gått vekk fra slik behandling.

       Jeg er - som jeg var inne på til å begynne med - særdeles kritisk til Statens helsetilsyns behandling av saken. Det daværende Helsedirektoratet fikk allerede i april 1988 til behandling en enkelt erstatningssak i forbindelse med skader etter strålebehandling så tidlig som i 1985-86. I november i 1989 fikk Helsedirektoratet mistanke om at flere pasienter hadde fått samme behandling. Først i februar 1990 skrev Helsedirektoratet til Radiumhospitalet om strålebehandlingen. Dette ifølge opplysninger vi tidligere har fått. Siden skrev de flere purrebrev til Radiumhospitalet uten å få svar. Likevel ble ikke sykehuseier - som er staten ved Helse- og sosialdepartementet - varslet før i mars 1995 - altså sju år etter at en først fikk mistanke. Det kaller ikke jeg å ha oppfylt sin plikt som faglig organ som skal ivareta pasientenes rettssikkerhet. Det gikk ytterligere et og et halvt år uten at departementet reagerte, og til Helsetilsynet igjen purret.

       Kritikken min retter seg mot den passive holdningen i Helsetilsynet. Det er ikke nok bare å sende et brev i en så alvorlig sak når en ikke får respons. Helsedirektøren skulle omgående ha informert statsråden, som er den politisk ansvarlige i saken. Og da Stortinget behandlet proposisjonen om omorganisering, eventuelt nedleggelse, av Helsedirektoratet - jeg tror det var i 1993 - ble det flertall for at Helsedirektoratet skulle videreføres som Statens helsetilsyn.

       Senterpartiet var med og sikret dette flertallet, for vi så behovet for et frittstående, uavhengig faglig organ som skulle ivareta pasientenes rettssikkerhet. Vi er svært skuffet over at dette ikke er blitt fulgt opp. Helsetilsynet fungerer mer som et haleheng til departementet, og flere saker har vist at det ikke er pasientenes rettssikkerhet som har hovedprioritet i Helsetilsynet. Blant annet er det vanskelig å komme fram med klagesaker. Behandlingstiden er altfor lang, opptil to år, og det er blitt kjent at det er ulik praksis i reaksjonsmønstret overfor leger i forhold til annet helsepersonell, hvor legene i mindre grad må stå til ansvar.

       Senterpartiet forventer nå at Helsetilsynet endrer praksis slik at arbeidet med pasientenes rettssikkerhet får førsteprioritet, og at de stråleskadde pasientene snarest får erstatning og hjelp. Hvis Statens helsetilsyn skal opprettholdes, må det være for å arbeide med pasientenes rettssikkerhet og sikre kvalitet i norsk helsevesen. Det forventer jeg at helseministeren følger opp, gjerne med lovendring hvis det må til.

Annelise Høegh (H) : Hvis jeg husker riktig, sa helseministeren da han la frem stortingsmeldingen om psykiatri, at det var brist i alle ledd. Nå har vi fått en grundig redegjørelse som avdekker svikt hos alle ansvarlige når det gjelder den såkalte brystkreftskandalen ved Radiumhospitalet. Det er alvorlig at det på område etter område kan avdekkes slike brister, slik mangel på ansvar.

       Verst er det selvfølgelig for pasientene. Det er ingen grunn til å ha forståelse for at Radiumhospitalet hadde en slik mangelfull oppfølging av pasientene. Den var mangelfullt planlagt og mangelfullt gjennomført, slik redegjørelsen gir uttrykk for. Til tross for at man visste at andre nordiske kreftsentre hadde stoppet denne behandlingen, fortsatte man med den, og man ignorerte i flere år Helsetilsynets sterke anmodning om å gå gjennom journalene og ta kontakt med pasientene. Alt dette er det som sagt ingen unnskyldning for. Men jeg synes likevel at det er forståelig at sykehuset i den situasjonen de var i, konsentrerte ressursene om å behandle nye pasienter som stadig kom inn med alvorlig kreft. Og for å sitere fra statsrådens redegjørelse ble dette gjort på bakgrunn av « den meget vanskelige ressurssituasjonen som forelå ».

       Så til Helsetilsynet. Det gikk altså over fem år fra direktoratet henvendte seg til Radiumhospitalet til tilsynet tok kontakt med departementet. Jeg er enig i med Tove Kari Viken i at dette var meget kritikkverdig. Etter mitt skjønn burde Helsetilsynet også ha påpekt overfor departementet at sykehuset hadde mangelfulle ressurser, for jeg tror at mye av det som ligger i bunnen for hele denne skandalen, er en umulig prioritering: Skulle man gå inn og se på feilbehandling av tidligere behandlede pasienter, eller skulle man konsentrere seg om de pasientene som strømmet til sykehuset hver dag, hver time?

       Til slutt til departementet, som behandlet saken i halvannet år før helseministeren grep inn og gjorde noe. Som dagens helseminister også sier, departementet som sykehuseier burde jo av eget tiltak, uten intervensjon fra Helsetilsynet, ha hatt kjennskap til denne situasjonen, kanskje til og med før Helsetilsynet. Men det hadde man altså ikke, iallfall reagerte man ikke på den informasjonen man burde hatt som sykehuseier.

       Slik jeg ser det, avdekker denne saken først og fremst følgene av manglende ressurser ved sykehuset. De hadde for få leger, de hadde for liten strålekapasitet, både til behandling av og til lindring for pasienter med kreft. Og i denne situasjonen synes ikke jeg det mest viktige nå er å plassere ansvar, for her har også Stortinget et ansvar. Alle har vi et ansvar. Vi har visst om og vi har fått kjennskap til at kreftbehandlingen i vårt land har ligget langt tilbake å ønske, vi har hatt for liten strålekapasitet helt siden slutten av 1970-tallet, kanskje enda tidligere - hva vet jeg. Det viktigste nå må jo være at vi ser fremover, ser på hva vi kan gjøre for at det ikke skal skje igjen, og hva vi kan gjøre for å gi en bedre kreftomsorg i fremtiden.

       Jeg synes som sagt at den redegjørelsen statsråden har gitt, er grundig og ordentlig. Jeg er glad for at han nå ikke vil tvinge de pasientene som har fått denne behandlingen og som ennå er i live, til å måtte reise søksmål mot staten, at han nedsetter et eget og forhåpentligvis hurtigarbeidende utvalg som går gjennom sakene og som, enten staten er erstatningspliktig eller ikke, er innstilt på at det skal gis erstatning til dem som har fått skader av behandlingen. Men like viktig for fremtiden og for alle nye pasienter som måtte komme i den situasjonen at de får kreft, er det at vi nå får den kreftplanen som Stortinget har vedtatt at vi skal få, at den er konkret og innebærer en opptrappingsplan, slik at kreftbehandlingen og kreftomsorgen her i landet kan bli bedre enn den har vært hittil.

       Så til slutt bare en liten detalj: Når helseministeren innleder sin redegjørelse med å si at han på bakgrunn av et replikkordskifte sa seg villig til å redegjøre for Stortinget, vil jeg bare minne om at Stortinget enstemmig vedtok at han skulle redegjøre.

Magnar Sortåsløkken (SV) : Den strålebehandlingen vi her snakker om, foregikk i en tiårsperiode fra 1975 og utover. Trange budsjetter, stor pågang og tidspress var den gangen som nå virkeligheten også for Det Norske Radiumhospital, og det er selvfølgelig også en del av bildet. Oppfølgingen fra sjukehusets side var ikke god nok. Hadde den vært det, kunne en ha avslørt en uakseptabel øking av antall pasienter med alvorlige bivirkninger. Dette har Radiumhospitalet tatt sjølkritikk på, og det skulle bare mangle.

       Med utgangspunkt i redegjørelsen, henvisninger til brevveksling mellom sjukehuset, direktorat/tilsyn og departementet burde det ha ringt noen bjeller for mange i denne situasjonen. Statsråden gir da også klart uttrykk for dette i sin redegjørelse. Det rettes kritikk mot sjukehuset, men departementet tar også sjølkritikk for at det skulle ha grepet inn tidligere.

       Når Radiumhospitalet erkjenner i rapporten at man ved en bedre oppfølging og kontroll kunne ha avdekket bivirkningene og endret behandlingen på et tidligere tidspunkt, er dette svært alvorlig. Sjøl om vi nå snakker om en behandling som foregikk for over ti år tilbake i tida, er det skremmende å tenke på at en ansvarlig sjukehusledelse der og da ikke fulgte bedre opp sine pasienter, særlig når det ble stilt spørsmål ved behandlingen, doseringen og bivirkningene fra andre som drev med samme behandling. Det er viktig at en er pinlig nøye med oppfølging og kontroll av pasienter. For kreftpasienter er dette særlig viktig. Tilliten mellom sjukehus, leger, pasienter og pårørende er helt avgjørende i en ellers vanskelig situasjon og periode.

       Jeg skal ikke komme inn på alle de forskjellige datoer som det vises til i statsrådens redegjørelse, men det er helt klart at i denne saken har en ikke forhastet seg. Et eksempel er at Helsetilsynet henvendte seg til Radiumhospitalet 15. februar 1990 for å få en oversikt over pasienter som fikk den aktuelle behandlingen. Dette ble purret på av direktoratet i november i 1993, og ny purring kom i mars 1995 - fem år gikk det her. Slikt er helt uakseptabelt, og dette preger saken, synes jeg. Brev sendes, det purres og ingenting skjer, og dette i en sak som i utgangspunktet gjaldt 1 496 pasienter, over 280 av disse lever fortsatt.

       Offentlige myndigheter har vært kjent med dette siden 1989, og det kan ikke være noen tvil om at sjukehuseieren - og det er spesielt viktig når staten/departementet sitter som eier - skulle ha reagert tidligere. Det er den samme staten/departementet som har det overordnede ansvaret for helsevesenet og norsk helsepolitikk, og det er et helsevesen som stadig blir angrepet. Enda større er og blir ansvaret for å opprettholde tillit og kvalitet når den samme staten/departementet sitter som sjukehuseier.

       Redegjørelsen var en grei gjennomgang. Det var klar kritikk av sjukehuset, og det var også klar sjølkritikk i redegjørelsen - og alt dette er på sin plass. Jeg ville blitt svært forundret hvis det ikke hadde vært nettopp en slik kritikk i redegjørelsen fra statsråden. Det sies nå at det ryddes opp, slikt vil ikke skje igjen i framtida. Det ble også sagt i redegjørelsen at et nordisk utvalg skulle se nærmere på akkurat denne episoden, det som skjedde på Radiumhospitalet. Det er veldig bra.

       Det er også veldig gledelig - også det en selvfølge - at et erstatningsarbeid nå er satt i gang. Jeg håper inderlig at dette arbeidet vil gå ganske raskt, slik at man slipper å sitte og vente på at dette dras ut i tid.

       Jeg vil avslutte med å si at jeg håper at vi har lært av det som har skjedd, alle må ha lært av dette. Men det er forferdelig at en så stor gruppe pasienter skal være direkte involvert og være berørt og komme så dårlig ut før man lærer og ser hvor viktig det er å ha et oppegående og godt helsevesen i Norge.

Gunhild Øyangen (A) : Den saken vi nå diskuterer, er en gammel sak, og den aktuelle behandlingen ble avsluttet i 1986. Representanten Høegh tok opp at det var mangel på ressurser som var en viktig årsak til de skadevirkningene som vi er blitt orientert om. Jeg har da lyst til å minne om at det tross alt var regjeringer av ulik farge i den perioden vi her snakker om.

       Dette er først og fremst en veldig trist sak, det er en trist sak for de kvinner som ble berørt, og det er også veldig trist at det har tatt så lang tid. Ellers syns jeg at helseministeren holdt en veldig god redegjørelse. Det vi må legge vekt på i dag, er hvilken lærdom vi kan trekke av det som har skjedd. Helseministeren varslet flere tiltak, bl.a en uavhengig gjennomgang av en nordisk ekspertgruppe av både behandlingsmetoder og kontroll. Det er også satt i gang et arbeid i departementet med å oppnevne et utvalg bestående av både jurister og leger som på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler skal vurdere om staten i det enkelte tilfellet er erstatningsansvarlig.

       Jeg har også merket meg at helseministeren tar initiativ til å bedre kommunikasjonen mellom departementet og tilsynet, helsedirektøren og helseministeren. Det er mye som tyder på at det er grunnlag for å ta opp det spørsmålet. Jeg syns det er en god idé med faste kontaktmøter, og det må være mulig å bedre rutinene, slik at det ikke skal ta så lang tid før helseministeren blir kjent med slike forhold.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : I dag har vi fått ein grundig gjennomgang av ei veldig alvorleg sak, og gjennomgangen var full av detaljar som det var nyttig for oss å få kjennskap til. Ein del visste vi på førehand, men ein del var det nyttig å få kjennskap til i dag. Det vi kan konkludera med, er at det har vore svikt på fleire nivå når det gjeld denne saka. Eg har lyst til å understreka at det kom fram i dag at departementet faktisk har hatt kjennskap til saka heilt frå november 1989, og det gjekk ganske mange år til det vart sett fortgang i saka. Vi veit at det har skjedd ting i mellomtida også, men ikkje frå departementet si side fyrst og fremst.

       Eg føler at det har vore svikt i departementet, og eg føler også at det har vore svikt i Helsetilsynet. Det har òg vore svikt på Radiumhospitalet. Dei skuldar på mangel på ressursar, men dei har vorte pålagde å gjera noko med saka. Det har vel eigentleg òg vore svikt her på Stortinget, ved at vi ikkje har løyvd nok pengar til kreftbehandling og Radiumhospitalet - uavhengig av farge på regjeringa, som det òg vart sagt. Vi bør vel eigentleg ta lærdom av det som har skjedd, nokon kvar her i salen i dag. Det er iallfall mitt inntrykk.

       Eg sit òg igjen med eit inntrykk av at den aktuelle behandlingsmåten ikkje kunne karakteriserast som uforsvarleg ut frå dåtidas kunnskap, men at det låg eit motiv bak om å få handsama fleire pasientar med dei knappe ressursane ein hadde. Den gongen ein sette i gang med dette, vart det ytra ønske om meir ressursar. Ein hadde for lite å rutta med ut frå dei utfordringane som sjukehuset stod overfor.

       Eg sit igjen med eit inntrykk av at oppfølginga av pasientane har vore for dårleg. Det kan også verka som om behandlingsmåten burde vore stansa tidlegare enn det vart gjort. Så det er ganske mange ting å kritisera, og eg er glad for den sjølvkritikken som låg i den utgreiinga som vi fekk i dag. Eg er også glad for at departementet vil få ei uavhengig ekspertgruppe til å sjå på heile saka.

       Det har vore mykje korrespondanse fram og tilbake, og det tok altfor lang tid før ein skar igjennom. Det burde nok vore skore igjennom for lenge sia, slik at dei kvinnene som har fått slik strålebehandling, kunne ha kome til kontroll tidlegare. Her kan så vidt eg kan sjå, mange kritiserast for forseinking av behandling og for dårleg behandling.

       Frå Kristeleg Folkeparti si side er det viktig å understreka at vi må ta lærdom av denne saka og at vi ventar at noko skjer framover. Eg er glad for dei signala vi har fått frå statsråden i dag. Eg er glad for at ikkje pasientane sjølve må søkja erstatning, men at erstatning blir gitt til pasientane. Eg håpar at det utvalet som skal vurdera dette, kjem i gang fort, slik at dei som har rett til erstatning, ikkje må venta i årevis på å få det. Dette bør skje hurtig. Eg håpar at ein har lært såpass at det må bli nye rutinar både i departementet, i Helsetilsynet og i helsevesenet generelt, slik at vi for all del unngår liknande situasjonar i framtida.

       Eg har lyst til å peika på, som representanten Høegh gjorde, at vi har bede om ein kreftplan. Det som iallfall må koma ut av denne saka, er at det blir fortgang i kreftplanen, og at vi frå Stortinget si side ser så alvorleg på dette at vi syter for at det blir nok ressursar til kreftbehandling, slik at vi kan unngå liknande situasjonar i framtida.

Carl I Hagen (Frp) : I likhet med de øvrige vil jeg takke helseministeren for en grundig redegjørelse for saken. Jeg vil også hovedsakelig uttrykke tilfredshet med det meste av synspunktene. Jeg er imidlertid ikke uten videre villig til å slutte meg til kritikken som rettes mot andre før jeg har fått kommentarene og synspunktene deres grundig dokumentert. Når vi får helseministerens redegjørelse, går jeg ut fra at den f.eks ikke er forelagt Radiumhospitalets ledelse til eventuelle kommentarer og tilbakemeldinger, så jeg tar et forbehold når det gjelder noe av kritikken på det området.

       Så er det mange som sier at dette er svært alvorlig. Det er skremmende, man må være pinlig nøyaktig, for det er helt avgjørende når det gjelder forholdet mellom pasient og lege, det har vært altfor sen oppfølging fra sykehuset, og man håper at alle har lært. Jeg har lyst til å slå fast med relativt bred penn at hvis man skal begynne å plassere hovedansvaret for dette, får man gå og se seg selv i speilet. Det er ikke et perfekt helsevesen i Norge hvor det plutselig er skjedd noe veldig galt som man så skal rette kritikken mot. Hele Stortinget og Regjeringen og Helsetilsynet og befolkningen har i 15 år daglig fått beskjed om mangler i helsevesenet, mangel på tid for leger til å holde seg helt oppdatert, mangel på penger til å få moderne utstyr, mangel på penger til de mest nødvendige ting, mangel på penger til nødvendig personale. Når jeg hører på enkelte i denne debatten, skulle man tro at det var et perfekt helsevesen hvor noe feil er avdekket. Hovedansvaret for denne og andre saker, hovedansvaret for at folk dør mens de venter i en kø på behandling, hovedansvaret for at folk lider fordi de ikke får den nødvendige operasjon og står og venter, hovedansvaret for at revmatikerne ikke får den behandling de trenger, ligger hos storting og regjering, som har organisert det norske helsevesenet slik at dette automatisk blir resultatet. Det er de som har organisert et helsevesen og et budsjettsystem som gjør at leger, også på Radiumhospitalet, kanskje har fire de skal tilby behandling, men bare mulighet til å behandle én av dem, og som settes i en situasjon hvor de får valget: Skal de bruke sin arbeidstid på å forske i gamle saker og ting fra ti år tilbake, eller skal de bruke tiden til å behandle syke mennesker i dag? Det ansvaret ligger her hos flertallet, hos Regjeringen og Helsetilsynet. Jeg syns man skal være meget forsiktig med å rette kritikk overfor helsevesenet når man ser resultatet av sin egen bevisste sultefôring av norsk helsevesen når det gjelder midler og ressurser gjennom en 15-årsperiode.

       Jeg vil også rette en slags anmodning til helseministeren om å gjøre noe som kanskje kan bidra til å bedre situasjonen for fremtiden, nemlig sørge for at det i budsjettfremstillingen fra Helsedepartementet også er inntatt tallene som institusjonen selv - det gjelder alle institusjoner - har foreslått som budsjett. Hvis f.eks. Radiumhospitalet ber om et antall millioner til nødvendig utstyr, til bemanning og til andre ting, skal dette tallet og Helsedepartementets tall, som kanskje ligger 10-15 % lavere, fremkomme, slik at vi ser hvordan dette egentlig er. Kanskje enkelte da ville være noe mer edruelig i sin kritikk når man får se svart på hvitt hva institusjonen har bedt om for å kunne gjøre en forsvarlig innsats for syke mennesker, og hva de i realiteten er blitt gitt av ressurstilgang. Vi har undersøkt litt rundt omkring i norske sykehus: Alle sykehusene sier at hvis de fikk mer penger til utstyr - utstyr som produseres i utlandet og ikke skaper inflasjon her hjemme, som Jens Stoltenberg tror - i hvert fall fikk nok penger til å kjøpe det utstyret som kan tilbys, kunne de både få mer nytte av sine leger og sykepleiere og stille bedre diagnoser enn i dag. Men de sultefôres. De får ikke tid til å følge med sånn at de blir oppdatert og slutter å gjøre ting når det skjer en nyvinning og en behandlingsmåte ikke lenger er den beste.

       Hovedansvaret for det som her er avdekket, ligger i denne sal, i regjeringskvartalet og hos myndighetene.

Statsråd Gudmund Hernes : Flere av representantene har stilt noen spørsmål som jeg gjerne kort vil kommentere - for det første representanten Tove Kari Vikens spørsmål når det gjelder hvilken grensegang som skal foretas mellom departementet og Helsetilsynet, og hvilken myndighet Helsetilsynet skal gis. Vi er i ferd med å utarbeide en ny lov om sykehus og spesialisthelsetjeneste. Denne loven vil bli sendt på høring nå til sommeren, og i forbindelse med denne loven blir det som jeg berørte i mitt hovedinnlegg, nemlig om Helsetilsynet bør få en selvstendig myndighet til å komme med pålegg om fremskaffelse av informasjon i forbindelse med pasientbehandling, tatt opp. Det betyr også at når lovforslaget kommer til Stortinget, får Stortinget anledning til å vurdere den siden.

       Flere av representantene har berørt det samme som representanten Høegh var inne på i sitt innlegg, nemlig spørsmålet om hvor lang tid vi kan regne med at det tar før utvalget som skal vurdere erstatninger, kan avgi sin innstilling. Utvalget er når det gjelder medlemmene, klart fra departementets side, og vi er i ferd med å bemanne det med sekretærer. Det kan her være tale om ca 300 saker som skal individuelt vurderes, og det betyr at det kan ta inntil ett år - men jeg håper kortere tid - før de avgir innstilling i saken. Men hver enkelt sak skal man altså her gå inn i, og det er klart at man da skal foreta en medisinsk vurdering av hvilken status pasientene har, og eventuelle omfang av de erstatningsbehov som her kan gjelde. Samtidig skal man selvsagt også ha en likebehandling på tvers av pasientgrupper, og det er da grunnen til at vi kan påregne at det tar slik tid.

       Spørsmålet om den nasjonale kreftplanen ble reist. Utvalget som utarbeider denne kreftplanen, bad i februar-mars om å få noe ekstra tid før det avgir den. Men det skal skje i løpet av mai måned, slik at den er underveis og kommer da.

       Så er det flere som har hatt anførsler til selve redegjørelsen jeg gav, men så vidt jeg kunne skjønne, er man i hovedsak tilfreds med den. Som jeg også nevnte, er det slik at - dette kanskje også som en replikk til representanten Hagen - storparten av redegjørelsen om saksforholdene er basert på den rapport som ble utarbeidet ved Radiumhospitalet ved professor Stener Kvinnsland. Det er på mange måter den som ligger i bunnen av den redegjørelsen jeg gav når det gjelder selve forløpet. Men vi har selvsagt også ønsket å få en uavhengig vurdering, siden rapporten er utarbeidet ved institusjonen, og det er det denne nordiske gruppen skal gjøre.

       Til slutt: Når det gjelder spørsmålene om budsjettprosedyrer, er det et interessant forslag Hagen fremmer, at alle underliggende etater skal få trykt sine forslag til budsjettet som del av budsjettproposisjon nr. 1. Jeg vil jo gå ut fra at hvis man gjør gjeldende det synspunktet for sykehusene - nå er det også slik at de aller fleste sykehus eies av fylkeskommunene, så det betyr at man da måtte lage en litt spesiell prosedyre i tilfelle Hagens ønske skulle etterkommes - legger seg på en slik linje i forhold til ett sett av underliggende etater, ville nok også de øvrige, universiteter, tolletaten og hva det skulle være, ønske å synliggjøre for Stortinget de budsjettforslag de fremmer til departementet. Og i tilfelle man skal legge seg på denne linjen, er det vel Stortinget som det bevilgende organ som må fatte en mer omfattende beslutning om at det er et ønsket opplegg.

Presidenten: Dermed er debatten om statsrådens redegjørelse omme, og dagens kart er så langt ferdigbehandlet.