Øystein Djupedal (SV) (ordfører for saken): Det er en viktig og etterlengtet stortingsmelding som i dag skal debatteres i Stortinget. Komiteens innstilling forenkler og forbedrer mulighetene for norsk ungdom til å ta utdanning i utlandet. Det er en meget god innstilling, som forhåpentligvis vil gjøre at flere ungdommer får mulighet til å ta hele eller deler av sin utdanning i andre land. Målsettingen er ambisiøs, men ikke urealistisk: at halvparten av norske studenter skal få mulighet til å ta hele eller deler av sin utdanning i utlandet. Ungdom som studerer i utlandet, skal få de samme støtteordningene som de som tar utdanning i Norge.

       Internasjonalisering av utdanningen er grunnleggende positivt både for den enkelte ved at en får innblikk i andre kulturer og språk og knytter vennskap på tvers av landegrenser, og også fordi det tilfører samfunnet og næringslivet kompetanse. For utdanningsinstitusjonene er det også positivt fordi det akademiske miljø i utgangspunktet skal være internasjonalt, kunnskap inter-

       nasjonalt, og så bør vi legge til rette for at det skal kunne realiseres.

       Komiteens flertall understreker at internasjonalisering ikke bare er å sende flere norske ungdommer ut, men også i større grad å åpne våre egne høyere læresteder for mennesker fra andre land. Målsettingen er å oppnå større grad av likeverdighet mellom hvor mange vi sender ut, og hvor mange vi tar imot. Dette arbeidet må fortsette, og departementet blir spesielt bedt om å se på dette problemkomplekset og misforholdet allerede i høstens budsjett.

       Komiteens flertall understreker videre dette forholdet spesielt ved at det skal opprettes et stimuleringsfond for utvekslingsavtaler og for tilrettelegging av utveksling av studenter fra Norge og land utenfor Vest-Europa. Komiteens flertall ser for seg et fond i størrelsesorden 25 mill. kr som de høyere læresteder gis anledning til å søke på for å oppnå den typen avtaler. For å sikre en bedre geografisk fordeling av studenter ønsker komiteen at en del av midlene skal øremerkes til institusjoner i Nord-Norge.

       Regjeringen trekker opp fem hovedmål for internasjonalisering av utdanningen som komiteen har sluttet seg til:

       Disse målsettingene skal være retningsgivende for den internasjonalisering av høyere utdanning som komiteen ønsker. Særlig er det viktig å få en større sosial og geografisk fordeling av studentene. Her vil informasjon om mulighetene til å studere ute være viktig, sammen med at støtteordningene er så gode at de faktisk ikke ekskluderer noen fra å forsøke. Den like retten til utdanning må også gjelde den like retten til å kunne studere utenlands.

       Komiteen understreker sterkt at informasjon er viktig, og mener at et av tiltakene kan være at det avholdes internasjonaliseringsdager ved høyskolene og universitetene som et samarbeidsprosjekt mellom videregående skole, ANSA, studentorganisasjonene og Lånekassen.

       Støtteordningene Stortinget går inn for, kan - grovt sagt - deles inn i fire: Det er støtte til å dekke levekostnader, det er støtte til skolepenger, det er støtte til å kunne reise hjem etter og under studiet, og det er støtte til språkkurs i ikke-engelsktalende land.

       Når det gjelder støtte til levekostnader, ønsker komiteen en modell som reflekterer den faktiske kostnad i det enkelte land. Det betyr at den modell som departementet i utgangspunktet ønsker med basis i en såkalt OECD-indeks, ikke er presis nok. Den modellen komiteen ønsker, skal ta utgangspunkt i objektive indekser for det enkelte land, og i noen tilfeller også for de enkelte byer. Støtten til dekning av levekostnader skal være den samme som den de ville ha fått i Norge. Den skal være justert med et utenlandstillegg siden studentene ikke i samme grad har muligheter til ekstrainntekter når de studerer i utlandet.

       Komiteen understreker videre at indeksen må justeres halvårlig av hensyn til valuta- og prissvingninger.

       Når det gjelder reisestøtte, vil flertallet at studentene skal få fullstipendiert to tur/returreiser fra studiestedet og helt hjem til registrert bopel i Norge. Det vil medføre at lånebelastningen for studenter som studerer ute, vil bli vesentlig mindre enn i dag. I dag gis halvparten av reisestøtten som lån. Dette har lenge vært et krav fra utenlandsstudenter, som komiteen og Stortinget i dag vil innfri. Det er en meget gledelig komiteinnstilling på det punktet.

       For å kunne spre studentmassen på flere studieland har komiteen gått inn for å heve støtten til språkkurs. Komiteen ønsker at dette beløpet skal heves til inntil 15.000 kr. Det vil være nødvendig for at det skal være mulig å tilegne seg språk godt nok til å kunne følge undervisning og delta i samfunnet der studentene er. Komiteen mener at støtten fortrinnsvis skal gis til språkundervisning i det land studenten har tenkt å studere i. Komiteen har også presisert at den ønsker at det gjennom Nordplus, som er en utvekslingsavtale mellom de nordiske land, skal tildeles støtte til språkundervisning i finsk og islandsk. Disse landene er også med i Nordplus-programmet. Flertallet understreker at det vil være et viktig bidrag for at Nordplus-avtalen skal bli mer vellykket.

       Når det gjelder støtte til skolepenger, har komiteen vurdert ulike modeller. SV ønsker en videreføring av den modellen som i dag brukes for utbetaling av gebyrstipend, kombinert med tilleggsstipend for enkelte utdanninger. Det er et mål at også flere fag og flere utdanningssteder og -land kommer inn under ordningen. Særlig bør humanistiske fag inn som en motvekt mot den teknologiske profil som så langt har preget ordningen.

       For å nå det mål at halvparten av studentene skal få mulighet til å reise ut, vil det være delstudier i utlandet som først og fremst vil ha vekst. Det som det i dag vil bli flertall for, er at disse studentene skal få samme mulighet til støtte gjennom Lånekassen som de studentene som tar hele utdannelsen ute. Det er også viktig med en større spredning av studentmassen utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika. Komiteen understreker det poenget spesielt, selv om det er naturlig at hovedtyngden av våre studenter, særlig delstudenter som tar ett eller flere semestre, knyttes til de ulike rammeprogram som ligger i samarbeidsavtalen mellom Norge og EU. Komiteen understreker videre at en større vektlegging av delstudier, altså at studenter tar deler av utdanningen sin ute, ikke skal gå på bekostning av dem som måtte ønske hele gradsstudier.

       Når det gjelder helsefagutdanningen, og særlig medisinerutdanningen, har komiteen valgt å gi departementet fullmakt til å iverksette tiltak raskt for å skaffe landet flere medisinere. Her kan det være aktuelt enten å kjøpe utdanningsplasser ute eller å innlemme medisinerutdanningen i gebyr- og tilleggsstipendordningene. Det viktigste for komiteen har vært at det skal skje raskt og gi god effekt. Komiteen har også blitt gjort oppmerksom på de problemene som en del medisinere som er utdannet i utlandet, har møtt når de kommer hjem, f.eks at de har hatt problemer med å få turnustjeneste og dermed autorisasjon i yrket. Dette ber komiteen departementet sørge for blir ordnet opp i umiddelbart.

       Et spørsmål som i noen grad er berørt i innstillingen og også i meldingen, er spørsmålet om godkjenning av utdanning. Dette er et komplisert spørsmål - det er komplisert både når det gjelder norske ungdommer som tar utdanning ute, og når det gjelder dem som har studert i utlandet, og som ønsker autorisasjon for yrket i Norge. De godkjenningsprosedyrene vi i dag har, er blitt hevdet å fungere tungvint og tilfeldig. Komiteen ber om at hele dette komplekset kommer tilbake til Stortinget i form av en egen melding, slik at vi kan se hvordan det best kan løses. Komiteen ønsker at det skal være et nasjonalt organ som skal ha ansvaret for dette. Det er et stort problem for Norge at vi har velutdannede mennesker som ikke får godkjent utdanningen sin her hjemme på grunn av godkjenningsprosedyrer. Dette arbeidet må departementet gi prioritet.

       Videregående skole og internasjonalisering er også kort omtalt i meldingen. Komiteen går her inn for et avgrenset forsøksprosjekt for at også de som deltar i utvekslingsavtaler - AFS, Youth for Understanding og den typen utvekslingsprogrammer - skal få mulighet til å få støtte. Det er positivt at de få prosjekter vi har når det gjelder utveksling på videregående skolenivå, videreføres. Og hvis evalueringen av dem viser seg å være positiv, ønsker komiteen at de skal videreføres.

       Det er en meget god innstilling som jeg i dag er saksordfører for og kan legge fram for Stortinget - en innstilling som gir norsk ungdom enestående mulighet til å studere ute.

       Jeg forstår at tiden min er ute. Derfor vil jeg anbefale samtlige romertall i innstillingen og ta opp forslag nr. 2, som vi har fremmet sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og som med subsidiær støtte vil bli vedtatt.

       Siri Frost Sterri (H) : Øystein Djupedal avsluttet med å si at det var en meget god innstilling han nå har vært saksordfører for. Det er jeg enig med ham i. Og i den grad også saksordfører har bidratt til at dette er blitt en god innstilling, vil jeg gi Øystein Djupedal honnør for det arbeidet han har gjort i forbindelse med denne saken.

       I det hele tatt syns jeg at SV her ikke bare har vist vilje og kommet med ord, men også langt på vei er med på aktive tiltak for å følge opp det vi sier om ønsket om økt internasjonalisering i norsk utdanning. Men nettopp i den forbindelse er det ett punkt hvor jeg ikke skjønner SV. Det omfatter for så vidt også Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Jeg håper de kan kommentere det samme i sine innlegg, men jeg velger å ta det som replikk på SVs Øystein Djupedal. Det går på freshmanåret, hvor de i utgangspunktet er enig med departementet i at det ikke skal gis støtte til dette, men de vil allikevel for sikkerhets skyld ha en gjennomgang fordi det ikke er sikkert at det departementet skriver, er riktig. Men dette skjønner jeg ikke. Samtidig som man ønsker en sosial spredning av studenter til utlandet, gjør man det på dette området slik at det er avhengig av foreldres lommebok hvorvidt man skal kunne få studere i USA eller ikke. Om ikke annet, fungerer freshmanåret på samme måte som forberedende prøver her hjemme. Og det skulle vel blitt et ramaskrik om SV her fulgte opp med å si at forberedende prøver får man avlegge før man kan få utdanningsstøtte fra Lånekassen. Så jeg vil derfor konkret spørre: Hvis det nå viser seg at det er riktig det vi fra Høyre skriver, at departementet tar feil, vil da SV vurdere å endre sin holdning til freshmanåret?

Øystein Djupedal (SV) : La meg først få takke Høyre og Siri Frost Sterri for gode ord og også takke komiteen for et svært godt samarbeid for å få til en svært god innstilling. Jeg håper og tror at denne innstillingen skal danne grunnlaget for en mer aktiv internasjonalisering av vår utdanning, og det skal Stortinget og komiteen være stolte av at vi har fått til.

       Når det gjelder spørsmålet om freshmanåret, som representanten Frost Sterri tar opp, er det litt usikkerhet om hva freshmanåret faktisk er. I stortingsmeldingen sier departementet at det ikke er nødvendig å gjennomgå freshmanåret for å bli tatt opp på bachelorgrad-studiet i Amerika. I utgangspunktet har vi trodd at det var riktig. Vi har i etterkant fått opplysninger om at det muligens ikke er riktig, og det har gjort at flertallet i komiteen har bedt departementet komme tilbake til en omtale av freshmanåret nettopp for å sikre at vi ikke gjør noe som ikke er riktig. Men jeg kan godt si litt om bakgrunnen for hvorfor SV i utgangspunktet ikke har ønsket en støtte til freshmanåret. Det er at vi mener den typen studieforberedende tiltak i størst mulig grad kan tas i Norge hvis det er nødvendig. Vi snakker her om en fireårig utdanning der det første året, etter det departementet også skriver, kan tas i Norge, og at man kommer inn på andre året i Amerika. Hvis det viser seg ikke å være riktig, som representanten Siri Frost Sterri sier i sitt innlegg og også skriver i sin merknad, har flertallet i komiteen åpnet for å få en omtale av det i statsbudsjettet til høsten. Hvis det viser seg at det Høyre og Ellen Chr Christiansen skriver, er riktig, så har vi fra SVs side ikke noe problem med å love Høyre at vi da vil se på

       ordningen på nytt. Det vil være meningsløst å ha den typen støtteordning til utdanning hvis det er sånn at freshmanåret er nødvendig for å bli tatt opp ved studiet. Det poenget tar jeg uten videre, og jeg regner med at det også var hovedpoenget til representanten Sterri. Jeg kan herved love at hvis departementet skriver at det er nødvendig, vil vi være med på å sikre at freshmanåret gis støtte på lik linje med det vi ellers går inn for i innstillingen.

       Det vil være umulig for å oss å bygge opp tilstrekkelig nasjonal kompetanse på alle områder og på alle nivå. Vi er avhengig av at en del henter kunnskap utenfor landets grenser.

       I et svingende arbeidsmarked vil det av og til oppstå mangel på enkelte yrkesgrupper. Nå gjelder dette særlig helsepersonell. Vi mener at det er viktig å lytte til arbeids- og næringslivets behov når man diskuterer studier i utlandet.

       Det er også viktig for den enkelte som drar ut, å kunne ta med seg kjennskap til språk og ikke minst kultur hjem til Norge.

       I meldingen og for så vidt også i innstillingen legges det opp til en styrking av kortere studier i utlandet. Dette mener jeg er klokt. På denne måten får flest mulig en mulighet til å være utenlands for en periode. Det langsiktige målet er at halvparten av alle studenter skal benytte seg av dette tilbudet.

       Vi har i Norge lang tradisjon for å gi studenter en mulighet til utenlandsstudier. Sammen med de andre nordiske land gir vi et bedre tilbud enn noen andre land. Dessverre har valget av land opp til nå vært veldig tradisjonelt. Storbritannia og Nord-Amerika har vært vanlig. Meldingen legger opp til en vridning over til mer utradisjonelle studiesteder.

       Det som selvsagt har engasjert utenlandsstudentene mest, er støttenivået. Det legges opp til en vridning slik at det for det første gis forholdsvis mer til kortere studier enn før. I tillegg vil det være mulig å få mindre enn vanlig norsk kostnadsnorm dersom man er i et lavkostland og selvsagt, som før, mer dersom man er på spesielt dyre steder. Dette betyr at på en del steder vil studentene oppleve å få mindre å rutte med - selvsagt ikke like populært der, men like fullt rettferdig for å gi alle en mulighet. Departementet foreslo å ta utgangspunkt i en OECD-indeks for å beregne behovet og kostnadsutviklingen. Dette prinsippet får for så vidt tilslutning, men vi vil ha et noe mer finsiktet system som tar opp i seg at kostnadene kan variere noe innenfor et geografisk område. Vi ber derfor departementet om at det utarbeides kriterier som tar høyde for dette.

       På en del områder er komiteen delt, et av dem er reisestøtte. Departementet tok utgangspunkt i at studenter som er ute mer enn seks måneder, skulle kunne få to tur/returreiser hvert år gitt som 50 % lån og 50 % stipend. Dette støtter Arbeiderpartiet i komiteen. Det er også viktig at det legges studentpris til grunn slik at utgiftene blir reelle. De andre partiene velger - jeg hadde nær sagt selvsagt - en dyrere løsning, noe vi er blitt så vant til at det ikke er grunnlag for å irritere seg over det lenger. Men det er ganske utrolig hvordan særlig partiet Høyre har utviklet seg fra å være et parti som tok hensyn til den totale økonomiske politikken, til å bli et parti som stemmer for alt som finnes av utgiftsøkninger. Det er for så vidt deres problem, jeg skal ikke berøre det noe mer.

       Videre ser det ut til å bli flertall for å utrede en såkalt 75 % modell. Dette vil vi på det sterkeste advare mot. For det første er det en langt mer kostbar modell. For det andre vil vi helt miste muligheten til å styre studiestrømmen til områder og fag som vi har behov for, det vil bli overlatt helt til den enkelte å avgjøre. Det vil også bli vanskeligere å begrense antallet som studerer i Storbritannia og Nord-Amerika. For det tredje vet vi - og det er kanskje det viktigste - at en del institusjoner allerede i dag tar seg bedre betalt for norske studenter enn for andre, fordi de vet at det er staten som betaler. Dette vil selvsagt bli forsterket dersom man innfører en modell som ikke har noen form for kostnadsbegrensning.

       Det er utvilsomt viktig at vi får utdannet så mange leger som mulig i tida framover. Departementet foreslo å kjøpe 88 plasser til en pris av 10,7 mill. kr. Komiteen gir departementet fullmakt til å gjøre dette, men vi ber også om at man ser på andre modeller som kan gi bedre uttelling, f.eks ved å øke gebyr- og tilleggsstipendiene.

       Det har også vært et stort problem at medisinstudenter i utlandet ikke får turnusplasser når de kommer hjem. Dette kan skyldes treghet i systemet og muligens - eller nær sagt sannsynligvis - også motvilje i miljøene. Vi ber nå Regjeringen ta tak i denne problemstillingen for å sikre at også legestudenter som har tatt utdanningen ute, kan få de samme mulighetene.

       Det siste området jeg vil berøre, er kanskje det viktigste. Det er godkjenning av utenlandsk utdanning i Norge. Det er for dumt at norske studenter i utlandet ikke kan få et raskt svar på hvorvidt utdanningen deres er brukbar her hjemme, og hvilke fag de eventuelt må ta ekstra for å få slik godkjenning. Det er også lite hensiktmessig at utenlandske statsborgere som kommer hit f.eks som flyktninger, ikke kan arbeide i landet på grunn av at utdanningen deres ikke kan overføres til norske forhold. Vi ber derfor Regjeringen om å legge fram en sak om et nasjonalt organ som skal ha ansvaret for godkjenning av utdanning. Dette er på tide, og jeg vil be om at arbeidet får høy prioritet.

       Til slutt vil jeg ta opp forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, som er inntatt i innstillingen.

Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Representanten Norvoll har tatt opp det forslaget han viste til.

       Det blir replikkordskifte.

       Siri Frost Sterri (H) : Representanten Norvoll uttalte at det for Arbeiderpartiet var viktig å styre studentstrømmen til bestemte land. Det er nettopp det Arbeiderpartiet ønsker å gjøre gjennom reguleringer, og det er i et nøtteskall forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre også i utdanningspolitikken. Vi legger til grunn den enkelte students valg av studieområde og studieland, vi ønsker oversiktlige og forutsigbare ordninger økonomisk for studentene, og så ønsker vi å benytte stimuleringstiltak for å oppnå en del av de samme effektene som Arbeiderpartiet gjennom reguleringer ønsker å ty til. Men la nå det ligge, for dette har jo med ideologiske forskjeller å gjøre.

       Det er noe jeg ikke skjønner når Arbeiderpartiet også ønsker en bedre sosial spredning av utenlandsstudenter. Også de understreker hvor viktig det er med gode støtteordninger, og vi har jo bl.a pekt på dette med å få fanget opp levekostnader i de enkelte land. Men en viktig del av den støtten er også muligheten til hjemreise, og vi legger jo nå opp til to årlige tur-retur-reiser. Og da skjønner jeg ikke Arbeiderpartiet; da blir de små. Da skal det altså være stipend og lån - og så nevnte Tomas Norvoll: hvor reelle studentpriser legges til grunn. Ja, det er altså rabattpriser som legges til grunn. Men av den rabattprisen, som gjør at de ikke kan reise hjem når som helst, skal altså halvparten dekkes av egen lomme. I tillegg mistenker Arbeiderpartiet studentene for kanskje ikke å gjennomføre disse hjemreisene, og vil ha en tungvinn byråkratisk ordning med reisebyrå. Er det slik at de ønsker en slik omlegging for alle studenter - at de skal kontrollere at de virkelig reiser hjem for de pengene de får i utdanningsstøtte?

Tomas Norvoll (A) : Jeg må si at representanten Sterri tar hardt i når hun skal karakterisere Arbeiderpartiet.

       Grunnen til at vi ønsker en viss styring av hvor studentene skal studere og hvilke fag vi ønsker å prioritere, er selvsagt at for vår del er studier i utlandet ikke bare noe man tilrettelegger for for den enkelte students skyld, men også for å få kompetanse inn til landet. Det ville være pussig - og det ville stille Sterri i et merkelig lys - hvis næringslivet kom og sa: Vi trenger folk med teknisk utdanning, skaff oss det! - og så reiste 100.000 ut og ble sosionomer og kom hjem med den utdannelsen. Det ville nok stille Høyres politikk i et merkelig lys hvis man skulle få en slik situasjon, satt litt på spissen.

       Så til det med hjemreise. Ja, vi ønsker bedre sosial spredning. Derfor er målsettingen om at halvparten av studentene skal ta kortere eller lengre del av studiet sitt ute, lagt inn. Vi ønsker at flest mulig skal det - selvsagt. Når det gjelder hjemreisestipendet, er det jo et spørsmål om hvordan man gjør det og hvor man ønsker å legge inn støtten. Det som er tilfellet, er at det ikke er noe land i verden som har bedre støtteordninger enn Norge for studier i utlandet. Det landet finnes ikke. Så jeg tror ikke vi har noe å skjemmes over.

       Og så polemiserer man over dette med å bruke et reisebyrå. Grunnen til at man vil bruke reisebyrå er jo - og vi snakker her om på sikt - at hvis et reisebyrå kan få det oppdraget å gå til operatørene og forhandle på vegne av alle norske studenter i utlandet, vil man selvsagt få en rimeligere pris enn hvis hver enkelt student skal forhandle på egen kjøl. Det er selvsagt. Og det er jo ikke noen vits i å bruke mer penger på hjemreise enn det som er nødvendig. Det kan ikke jeg skjønne at Høyre ønsker.

Øystein Djupedal (SV) : Til det siste representanten Norvoll sa, vil jeg si at det er jo måte på hvor byråkratiske ordninger man skal bygge opp for å spare kroner. Og den reisebyråmodellen som departementet antyder, er jo ingenting annet enn et byråkrati. Det må jo gis en viss anledning for studenten til å kunne bestemme og kunne legge til rette for ting selv, og det har heldigvis også flertallet sett.

       Arbeiderpartiet er sammen med SV i vurdering av gebyrstipendmodellen, og derfor er jeg litt overrasket over at Arbeiderpartiet ikke også ønsker å utvide gebyrstipendmodellen til å omfatte andre fag. Det var i grunnen mitt første anliggende til representanten Norvoll. Gebyrstipendet har en teknologisk innretning som sikkert har vært nødvendig, men vi ønsker fra flertallets side også å utvide gebyrstipendmodellen til å omfatte særlig humanistiske disipliner. Det har vært en svakhet mellom de rammeprogram vi er en del av, både knyttet til EU og knyttet til Norden. Det har også vært et sterkt ønske fra tidligere statsråd i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, statsråd Hernes. Han understreket gang på gang at det var nødvendig å få utvidet i rammeprogrammene den humanistiske utveksling av studenter. Da er mitt spørsmål: Hvorfor er ikke Arbeiderpartiet med på å si at de ser for seg at også humanistiske fag skal inn under gebyrstipendmodellen? Det er en ensidig teknologisk profil de har i dag. Det var mitt ene anliggende.

       Mitt andre anliggende er noe som også forbauser meg. I hele meldingen, og også i de fleste merknadene der Arbeiderpartiet er med, sier man at man ønsker en større spredning av studentmassen. Man vektlegger at land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika er viktige og prioriterte studiemål, og det ramses opp mange ulike kontinent og land som vi ønsker at våre ungdommer skal dra til. Komiteens flertall har heldigvis gått inn for en stimuleringspott for å gjøre det mulig for norske høyere læresteder å inngå den typen utvekslingsavtaler med universitet og høyskoler i andre verdensdeler. Det er en beskjeden pott på 25 mill. kr, som også skal øremerkes Tomas Norvolls egen landsdel for å få økt utveksling i Nord-Norge, og så går altså Arbeiderpartiet imot. Jeg lurer på: Hva er begrunnelsen? Er det bare pengene som er begrunnelsen?

Tomas Norvoll (A) : For å fortsette diskusjonen om reisebyråer eller ikke: Det blir ikke noe av, så det er begrenset hvor mye en skal tvære det. Jeg må si at det er litt snodig at Øystein Djupedal sånn uten videre kan avvise det som byråkratisk. Det står en setning - én setning - i meldingen om dette, og den setningen lyder omtrent som så: På sikt er det et mål å få over dette til et reisebyrå. Ut fra den smale utredningen greier han å fastslå at dette blir byråkratisk, dette blir fullstendig ubrukelig. Men la nå det ligge.

       Så når det gjelder gebyrstipend til andre fag. Det er ikke usannsynlig at det på sikt kan utvides til å gjelde andre fag. Men vi mener ikke at humanistiske fag er det som vi har mest behov for å stimulere norske studenter til å ta nå. Vi mener ikke det, og da er det unaturlig for oss å skulle utvide ordningen til å gjelde også de fagene i denne innstillingen.

       Når det gjelder mer spredning av studenter, er det jo sympatisk av Djupedal å tenke på Nord-Norge. Det må jeg si. Han skal ha takk for det. Han er velkommen til å komme opp og måke snø på verandaen min hvis han er interessert i å se nærmere på landsdelen. Men vårt anliggende er jo at vi her overfører penger til de høyere utdanningsinstitusjonene, høyskolene og universitetene, som en pott, og internasjonalisering mener vi er en del av det. Det betyr at høyskolene og universitetene har full mulighet til å legge til rette for at deres studenter skal ut. Og vi finner det ikke riktig at Stortinget skal gå inn med ekstrabevilgninger til det nå, for vi mener at det ligger inne i de ordinære overføringene som institusjonene får.

Ellen Chr Christiansen (Uav) : Jeg er litt forvirret, og jeg håper at representanten Norvoll kan hjelpe meg ut av denne forvirringen. Jeg går ut fra at representanten Norvoll og statsråden er enige om motivene i forbindelse med studier i utlandet, og da vil jeg altså tilbake til dette med utvidet ordning for gebyrstipend og utvidet ordning til å ta andre studier i utlandet.

       I brev av 23. april sier statsråden i et svar til meg at valg av fagområder først og fremst er studentenes eget valg, og slik sett er valg av fagområder underordnet for departementets del når det gjelder studenter i utradisjonelle studieland. Men så sier statsråden at han vil peke på at fag som utvider vår kontakt med og kunnskap om denne delen av verden, er viktige, så som kulturfag, språk og internasjonal økonomi. Da er mitt spørsmål: Er det slik at kulturfag og språk ikke er humanistiske fag, siden Arbeiderpartiet ikke ønsker å utvide ordningen med gebyrstipend til humanistiske fag, samtidig som statsråden sier at den typen fag er viktige for å utvide vår kontakt med og kunnskap om land utenfor Europa? Det henger ikke på greip, sånn jeg forstår det. For enten mener man at denne type fag er bra, og da må man jo jaggu meg gi gebyrstipend også til denne typen fag hvis studentene ønsker å studere det. Hvis man ikke ønsker å gi gebyrstipend, må jo det være for at man ikke ønsker at studentene skal ta denne typen fag. Jeg vil gjerne ha en oppklaring fra Arbeiderpartiet: Mener de fremdeles at humanistiske fag er noe vi ikke skal gi støtte til? Og er de i så fall uenig med sin statsråd? Eller er det slik at kulturfag og språk ikke er humanistiske fag? Eller er det slik at Arbeiderpartiet egentlig ikke helt vet selv hva de mener i dette spørsmålet?

       Ellen Christiansen er forvirret, og kan jeg hjelpe henne, så gjerne det. Vanligvis bruker hun å være rimelig klar i hodet og få med seg ting som skjer. Men er hun forvirret, så får vi prøve å klare opp i det.

       Motivet for studier i utlandet: Statsråden har sagt at valg av fag er studentenes eget valg. Selvsagt er det det! Det er jo ikke noen tvang! Vi driver ikke og tvinger folk til å reise ut. Det ville jo vært litt morsomt. Det er jo sånn at om vi uttaler at et fagområde er viktig, og det gjelder enten det er innenfor utdanning eller innenfor andre samfunnsområder, så betyr ikke det nødvendigvis at vi sender en masse penger med, jf. forrige sak. Selvsagt er inneklima viktig, men det er ikke dermed sagt at vi i enhver sak skal sende med mer penger. Det er jo også andre måter å sikre at man får den spredningen man ønsker på. En ting er den ordinære studiefinansieringsordningen og den reisestøtteordningen som vi har, og ikke minst kanskje rådgivning i forhold til de studiene som vi ønsker å prioritere. Jeg syns nok at Ellen Christiansen har en litt pussig tilnærming til dette - en uvant tilnærming til dette til henne å være - at man bare skal sende penger med alle de tingene man mener er positive. Jeg vet ikke om hun ble mindre forvirret av dette. Jeg håper det. Hvis ikke, får vi bare ta en oppklaring i komiteen i ettertid.

       Senterpartiet meiner at auka kompetanse- og utdanningssamarbeid er viktig som ledd i ulike tiltak for auka internasjonalt samarbeid.

       Internasjonalt samarbeid i utdanningssamanheng er ikkje berre å gi utdanningstilbod til norsk ungdom. Minst like viktig er det samtidig å gi rom for eit tilrettelagt tilbod her i landet for utanlandske studentar frå fleire land.

       Senterpartiet har i dette arbeidet støtta opp om intensjonen i meldinga om å gi ungdom gode valmoglegheiter som alternativ til utdanning i Noreg, uavhengig av geografisk og sosial bakgrunn.

       Av den grunn ser vi behov for meir informasjon, spesielt i den vidaregåande skulen, om dei ulike tilboda, og slik å betre den skeive geografiske rekrutteringa til studium i utlandet.

       Senterpartiet meiner òg det er behov for større spreiing av studentane både geografisk, på fag og nivå. Derfor er vi med på å gjere framlegg om stimuleringstiltak for oppretting av utvekslingsavtalar med institusjonar i land utanfor Vest-Europa. Ut frå den skeive rekrutteringa vi har av studentar her i landet, er det spesielt viktig å øyremerkje delar av desse tiltaka til institusjonar i Nord-Noreg.

       Når det gjeld endring av stønadsordningane, har det vore viktig for Senterpartiet å få gjennomslag for ein stønadsmodell som betre kan dekke for det faktiske prisnivået i land utanfor Norden, og at det blir tatt omsyn til valuta- og inflasjonssvingingar. Vi er derfor glade for at ein samla komite no går inn for eit opplegg som imøtekjem ein slik intensjon.

       Når det gjeld reisestønad, går Senterpartiet inn for at studentane får tilbod om to tur-retur-reiser til studentpris mellom registrert bustadadresse i Noreg og studieplass i utlandet, og at denne blir gitt i form av stipend.

       Gebyrstipendet som skal dekke skulepengane mange institusjonar har, er blitt vedtatt kvart år som eit fast beløp.

       Vi er kjende med at gebyrstipendet ved fleire høve er vurdert endra til ein såkalla prosentmodell. Denne ordninga skal dekke ein prosentdel av skulepengane over eit minstebeløp som blir gitt fullt ut.

       Vi ser klare fordelar med ein slik modell, som for den enkelte student vil redusere eigenfinansieringa, og at den kan føre til større spreiing av norske studentar til land utanfor Vest-Europa, Storbritannia og USA.

       Men ein slik modell utan ein del avgrensingar kan bli både økonomisk tilfeldig og lite målretta i forhold til t.d. vårt utdanningsbehov. Utan ei viss avgrensing kan vi i tillegg bli vitne til ein viss spekulasjon i norske studentar si betalingsevne.

       Senterpartiet vil ha vurdert ein prosentmodell der det blir lagt inn omsyn knytt til avgrensingar, slik det går fram av forslag nr. 3 i innstillinga.

       Inntil ei slik vurdering, som vi reknar med departementet vil prioritere, ligg føre, vil vi vidareføre noverande ordning med gebyrstipend. Det same gjeld ordninga med tilleggsstipend, som vi elles meiner må fange opp tekofagleg ingeniør- og sivilingeniørutdanning.

       Ein annan part som har hjelpt til med å gje oss nødvendig røynsle og nødvendige korreksjonar, er organisasjonen ANSA, organisasjonen for utanlandsstudentar, som heile tida på ein god måte har gjeve supplerande opplysningar som har vore til nytte i komiteen sitt arbeid.

       Det er grunn til å merke seg, slik meldinga seier det, og som komiteen fylgjer opp, at Noreg ligg i front når det gjeld internasjonalisering av studentmassen. Det gjeld studentar som er heiltidsstudentar ute, det gjeld det målet ein nå set ved 50 % som ein ynskjer skal få eit semester eller to ute, og det gjeld finansieringsordningane som vil liggje føre etter at denne saka er behandla i dag.

       For eit lite land og eit lite språksamfunn, men samtidig med eit internasjonalt næringsliv, er det viktige premissar som her vert lagde på plass i dag. Prinsipielt slår òg innstillinga fast klarare enn det meldinga gjer, at det ikkje er nokon motsetnad mellom å ha eit høgt tal heiltidsstudentar ute og verdien av det, og å ha eit mål om at 50 % av dei norske studentane skal få ei tid ved ein utanlandsk læreinstitusjon. Her var det noko uklart kva mål ein hadde i meldinga, men eg synest at innstillinga nå rettar dette opp. Det er altså ikkje nokon motsetnad.

       Det er fire former for tilskotsordningar. Det er lån og stipend til livsopphald. Her er det eit fleirtal som vil vidareføre dagens ordning, men eg er svært glad for at forslaget frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti om ei utgreiing om ein prosentmodell, men med avgrensingar slik at ein har ei styringsmoglegheit innanfor rimelege rammer, ser ut til å få fleirtal.

       Etter mitt syn er det òg ei forenkla og meir rettferdig form for reisestønad som vert innført, ved at det vert stipend for to heimreiser. Slik som modellen er laga, burde den òg vere enkel å administrere, og konsekvensen bør vere at ein når det gjeld lån, kjem meir likt ut om ein studerer ute eller heime i Noreg.

       Når det gjeld språkkurs, trur vi at det er nødvendig med den auken som komiteen legg inn. Det er eit fleirtal som òg fører inn eit ynske om større spreiing av studentmassen til andre delar av Europa, deriblant Sentral-Europa og Aust-Europa, og Asia. Ein har òg nord-sør-dimensjonen. Det er ikkje så mange som har nemnt den, og eg vil sitere kva komiteen seier her:

       « Komiteens flertall, alle unntatt representanten Christiansen, mener studier i fattige land på kvalifiserte studiesteder vil bidra til å styrke Sør-perspektivet i norsk opinion. Flertallet mener det må åpnes for studier også ved afrikanske universitet, og at det gis stipend/lån til slike studier.

       Flertallet vil videre be departementet vurdere om kulturutvekslingsavtalene og andre relevante utvekslingsprogram med Sør for studenter og ungdom, kan bidra til økt internasjonalisering og studentutveksling. Flertallet viser til at det er et mål å få økt gjensidig studentutveksling, også med Sør. Flertallet vil be departementet komme tilbake i budsjettproposisjonen for 1998 med en slik vurdering. »

       Etter Kristeleg Folkeparti si meining er det viktig at dette klart vert teke med. Like eins er det viktig at ein får fylgt opp det som er sagt om medisinstudia, og der sluttar eg meg til Siri Frost Sterri og hennar omtale av moglegheitene i dei landa ho nemnde, Ungarn og Irland. Men eg vil òg leggje vekt på at turnusordningane heime vert ivaretekne i større grad enn i dag. Vidare er det viktig at ein tek vare på skikkelege overgangsordningar, for at ingen skal kome dårlegare ut.

       Eg trur dette er ei god innstilling, som kan anbefalast.

Ellen Chr Christiansen (Uav) : Jeg skal ikke bruke tiden min til å gå gjennom det saksordføreren allerede har sagt, eller for så vidt dvele så mye ved mine egne forslag og merknader, som jeg står alene om, for de som er interessert i det, kan alltids lese innstillingen. Jeg har heller lyst til å dvele litt ved en del inkonsekvenser og merkelige tilbakemeldinger fra departementet.

       Når det gjelder meldingen først og fremst, savner jeg en skikkelig vurdering av hva man egentlig vil med norske studenter i utlandet. Ifølge departementet ønsker man færre studenter i Storbritannia og flere til områder som Asia, Australia, den arabiske verden og det europeiske kontinent for øvrig. Fagspekteret bør være så rikt som mulig. Men hvorfor? Hva har Norge å tjene på dette samfunnsøkonomisk? En slik vurdering er tydeligvis ikke gjennomført. Internasjonalisering høres jo så fint ut, og jeg er enig i det. Jeg hadde allikevel trodd, når vi skulle få en melding på dette, at departementet hadde gått noe dypere inn i materien.

       Men så har vi jo spørsmålet om departementet og statsråden helt vet hva de mener. Hvis jeg skjønte representanten Norvolls innlegg, er det slik at man gir gebyrstipend til fag som tydeligvis ikke er så viktige, siden de ikke er påpekt spesielt fra statsrådens side, men man gir ikke gebyrstipend til den typen fag som departementet eller statsråden i brev til undertegnede spesielt mener er viktig. Det er jo for så vidt interessant.

       Hvis man virkelig mener at man ønsker andre fag enn man gir stipend til i dag, kan jeg ikke skjønne annet enn at det hadde vært naturlig å åpne for gebyrstipend også til studier i ikke-engelskspråklige land mer på generell basis. Jeg vil på dette tidspunkt også ta opp det forslaget jeg selv har lagt frem som går på dette.

       Men det kan jo være at statsråden også har undertegnet dette brevet litt for raskt, uten å tenke gjennom om innholdet samsvarer med innholdet i meldingen. Flere av statsrådens svar på brev som undertegnede har sendt, bærer dessverre preg av å være litt sleivete - unnskyld uttrykket, om det ikke skulle være parlamentarisk - det bærer preg av at man ikke helt har tenkt gjennom hva man har svart på. Faktisk finnes det også feil. Når statsråden greier å gi to ulike, motstridende svar på spørsmålet om det finnes OECD-tall for aktuelle studieland, må det skyldes enten dårlig hukommelse når det gjelder hva han har skrevet under på, eller at man ikke leser gjennom det man underskriver på. Begge deler er egentlig ganske forvirrende.

       Nå har det kommet en beklagelse fra statsråden på dette forholdet, og jeg takker for det. Men den har kommet i ettertid, og jeg synes det er ganske søtt at det faktisk må til en påpekning av forholdet konkret i innstillingen for at statsråden skal være klar over at han har gitt motstridende opplysninger. Dette tyder ikke særlig godt for kvalitetssikring, ei heller svarbrevene som undertegnede ellers har fått på spørsmål, som bl.a inneholdt svar på spørsmål som ikke var stilt, men manglet svar på mye av det det reelt var stilt spørsmål om. Jeg tillater meg å lure på om dette er en generell sleivethet overfor Stortinget, eller om det kun er overfor representanter som ikke representerer en særskilt partigruppe. Uansett finner jeg det klanderverdig at det ikke er mer samsvar mellom det man ber om, og det man får svar på.

       Så til enkelte ting i meldingen. Når det gjelder freshmanåret, er jeg veldig glad for at et flertall i komiteen påpeker at dersom det er slik at man ikke uten videre kan komme inn på annet år i USA, vil man åpne for stipend også til freshmanåret. Det er en forsikring om at man ikke skal gjøre det vanskeligere og mer avhengig av foreldres inntekt om man har råd til å studere i USA eller ikke.

       Men så til det generelle ønsket om å redusere antall studenter i Storbritannia og USA. Ifølge statsrådens brev av 14. april ønsker man bl.a at flere skal ta utdanning i Australia, fordi det der er lavere skolepenger enn i Storbritannia og USA. Det må jo være hovedbegrunnelser, for så veldig eksotisk kulturmessig er vel ikke akkurat Australia som kontinent. Men her stusser jeg også. Gjennomsnittskostnadene for et gebyrstipend i Australia er ifølge meldingen ca 37 600 kr, mot en gjennomsnittlig gebyrkostnad i USA på 41 500 kr, dvs. en forskjell på ca 4.000 kr. Dersom man tar med den økte kostnaden i reisestipend hvis man reiser til Australia fremfor til USA, blir forskjellen på kostnadene ved å studere i USA og Australia egentlig lik null. Ergo henger ikke det økonomiske argumentet på greip. Jeg mistenker at det heller ligger en generell motstand mot USA i meldingen og fra statsrådens side, og da hadde det kanskje vært ryddigere å skrive det spesielt.

       Ellers har jeg til slutt lyst til å rose SV for å ha snudd i forhold til de elevene som reiser til utlandet når de går på videregående skole, og tar ett år i utlandet som ledd i en treårig videregående utdanning. Det er noe som komiteens flertall måtte kjempe hardt for å få departementet med på i fjor, og det er derfor gledelig at et bredt flertall i Stortinget nå slutter opp om at en slik ordning skal ivaretas også fremover.

Statsråd Reidar Sandal : I Noreg har ein lang tradisjon for å ha mange studentar i utlandet. Historisk sett heng dette saman med at vi kunnskapsmessig er ein ung nasjon. Vi hadde behov for å importere kunnskap og ekspertise. Derfor søkte norske studentar plass ved utanlandske universitet allereie på 1800-talet. Etter kvart som vi bygde ut studiefinansieringssystem innanlands, måtte ein etablere liknande ordningar for studentane våre i utlandet. Utviklinga har vist at vi har lykkast. Vi har no fleire studentar i utlandet enn nokon gong før.

       Kva har vore siktemålet med studiestøtte til norske studentar i utlandet? Eitt mål har vore å hente inn kompetanse som det har vore mangel på i Noreg. Men vi har også hatt eit ønske om å opne oss både kulturelt og språkleg for verda. Studentane våre har vore ambassadørar for Noreg i utlandet.

       Eg trur at vi trygt kan seie at stønadsordninga vi har etablert for studentane våre i utlandet, er blant dei beste i verda. I denne samanhengen har eg merka meg at fleirtalet i komiteen ber om omtale og tiltak i statsbudsjettet for 1998 som kan skape meir likskap mellom dei norske studentane i utlandet og studentane i Noreg. Sidan det ikkje er tale om å redusere talet på norske studentar i utlandet, er det her først og fremst tale om tiltak som kan auke talet på utlendingar som studerer i Noreg. Eg legg opp til at dette blir omtalt i statsbudsjettet for 1998. Om andre land la opp til like gode stønadsordningar som vi har, ville det faktisk vere det beste tiltaket. Eg må få understreke at på dette punktet er handlingsrommet mitt avgrensa.

       Vidare har eg merka meg at eit fleirtal i komiteen sluttar opp om hovudmålsetjingane i meldinga. Det er eg glad for. Det kan sjå ut som om det same fleirtalet som støttar hovudmålsetjingane, er ueinig med Regjeringa når det gjeld omfanget av gebyrstipendordninga. La meg bruke dette høvet til å presisere og avklare noko.

       Gebyrstipend blir gitt for å dekkje skulepengar. Med dette meiner eg at gebyrstipend dekkjer heile eller delar av prisen for ein studieplass ved ein lærestad i utlandet. Når Stortinget har sett av midlar til fleire studieplassar i Noreg, har ein sett det som viktig at Regjeringa fordeler dei nye studieplassane særskilt. For Stortinget har det vore viktig å fordele dei nye studieplassane slik at dei stettar dei særskilde behova i arbeidsmarknaden. Dette kan t.d. vere studieplassar innanfor helse- og sosialfag ved høgskulane våre. Stortinget har også sett det som viktig at ein prioriterer studieplassar der søkjarmassen er størst. Eit eksempel på dette har vore hovudfagsplassar ved universiteta.

       Stortinget har altså vore opptatt av å styre studieplassane. Eg vil tru at fleirtalet her i salen er einig med meg i at vi ikkje bør hamne i ein situasjon der studieplassane innanfor landegrensene er sterkt styrte, medan styringa av oppkjøpet av studieplassar i utlandet etter gebyrstipendordninga er mangelfull. Det er dette som er bakgrunnen for Regjeringa sitt forslag. Hovudlinjene i politikken bør leggje forholda til rette for at tilgjenget på studieplassane innanlands ikkje er dårlegare enn utanlands.

       Eg tar til etterretning at eit forslag om å utvide ordninga med gebyrstipend til å gjelde humanistiske disiplinar truleg vil få fleirtal under voteringa seinare i dag. På bakgrunn av dette vil eg arbeide med å kartleggja kva fag det bør gjelde for, og kva lærestader i utlandet som held nødvendig kvalitet. Dette forslaget vil få budsjettmessige konsekvensar. Ein må derfor komme tilbake til saka i samband med budsjettet for 1998. I denne samanhengen vil eg òg minne om at den norske gradsstrukturen er ulik gradsstrukturen i andre land. Det kan derfor oppstå problem når ein skal godkjenne eller tilpasse utdanning frå utlandet i det norske systemet. Dette har faktisk òg komiteen vore opptatt av.

       Eg deler mange av vurderingane som komiteen har knytt til godkjenning av utdanning frå utlandet. Komiteen ber i denne samanhengen om at det blir etablert eit organ som har ansvar for tilrettelegging av internasjonalisering, medrekna godkjenning. Eg vil setje i gang utgreiingsarbeid på dette området og fremje sak for Stortinget. Det er nødvendig å sjå på organa som i dag arbeider med internasjonalisering og godkjenning. Det er også nødvendig å sjå på komiteen sitt forslag om eit organ i samanheng med oppretting av Noregsnettrådet.

       Komiteen er også i merknadene sine inne på behovet for å sjå samanhengen mellom godkjenning av utdanning og yrkesautorisasjon. Eg vil leggje til at autorisasjonsordningane i dag er spreidde på ei rekkje departement. Det departementet som i dag har det største ansvaret, er Sosial- og helsedepartementet. Utgreiinga må bli eit samarbeid mellom Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Det vil også vere behov for å vurdere om det er praktisk mogleg og ønskjeleg å overføre kompetansen som i dag er spreidd på ei rekkje departement og underliggjande organ, til eit nytt organ.

       Eg vil også peike på at autorisasjon til yrke har to sider - ein kan bli tildelt autorisasjon t.d. som lege, men ein kan også tape denne autorisasjonen. At styresmaktene under særskilde vilkår kan ta frå personar autorisasjon til å drive eit visst yrke, er like viktig som at styresmaktene gir autorisasjon. Eg er einig med komiteen i at det er viktig å sjå samanhengar mellom dei ulike formene for godkjenning, og eg vil tru at komiteen også er einig i at det er nødvendig å sikre ein samanheng mellom dei ulike sidene ved systemet for autorisasjon.

       Eit av hovudforslaga i meldinga er forslaget om å auke talet på studentar som tar delar av utdanninga si i utlandet. Grunnlaget for denne politikken er ekpansive målsetjingar. Eg er glad for at fleirtalet sluttar opp om hovudlinjene også på dette feltet. I meldinga blir det lagt fram forslag om ei rekkje endringar i stønadsordninga. Det vil føre til at dei som tar delstudium, kjem betre ut enn i dag. Med dei endringane som er foreslått, vil ikkje studiefinansieringa lenger vere noko hovudproblem. Hovudproblemet vil bli innpassing og godkjenning ved den enkelte institusjonen. Avgjerda blir her lagd til institusjonane, jf. lov om universitet og høgskular. Det vil også vere nødvendig å sjå på dette i samband med utgreiinga om godkjenning og internasjonalisering.

       Eg har lagt merke til at det er fleirtal for enkelte endringar utover dei som Regjeringa allereie har foreslått. Nokre av desse krev auka løyvingar. Desse forslaga må vi komme tilbake til i budsjettet for 1998. Eit forslag som får støtte frå fleirtalet i komiteen, vil nok føre med seg praktiske problem. Regjeringa blir oppmoda om å utarbeide overgangsordningar for studentar som er inne i utdanningsløp i utlandet, slik at ikkje nokon av desse kjem dårlegare ut økonomisk enn i dag. Vi må vurdere korleis dette kan setjast i verk. Det er ikkje heilt enkelt for Lånekassen å operere administrativt og teknisk med ulike regelverk for studentar i utlandet i mange år framover. Dessutan må ein vurdere korleis ein skal behandle grupper som tar pause under studiet, og kva for reglar som skal gjelde for studentar som byter studieland og/eller studium. Resultatet av desse vurderingane vil eg komme tilbake til Stortinget med.

       Behandlinga i Stortinget i dag markerer ein sluttstrek for fleire år med utgreiingar. Forslaga i meldinga og endringane som fleirtalet foreslår, vil resultere i ei satsing på studentane i utlandet og kan samanfattast slik: fleire norske studentar i fleire land enn i dag, på fleire fagområde og med betre stønadsordningar. Det tyngste lyftet vil bli arbeidet med å realisere målsetjinga om eit langt større tal på studentar som tar delar av utdanninga si i utlandet.

       Jeg skal ikke gå inn på deler av meldingen. Jeg tror jeg fikk sagt hva jeg mener om Regjeringens arbeid med den, i mitt hovedinnlegg. Men jeg stilte i mitt innlegg et konkret spørsmål til statsråden som er et viktig anliggende. Det går på dette med å gi unntak fra reglene i Lånekassen om alder 18 år når det gjelder å komme inn uten generell studiekompetanse, med andre ord at elevene tas opp etter opptaksprøver i utlandet. En samlet komite ber om at det her må gis unntak.

       Grunnen til at vi har tatt inn dette punktet, er selvfølgelig det faktum at vi er blitt oppmerksom på at enkelte elever faktisk har fått problemer med sin skolegang i utlandet av den grunn. Derfor har det vært viktig for oss på en måte å få myket opp reglene slik at ikke det beste blir det godes fiende. Det er åpenbart at disse vil få store vansker med å fullføre en utdanning når de ikke kan motta støtte fra Lånekassen, så jeg ber fortsatt om å få statsrådens bekreftelse på at han vil legge dette til grunn. Når vi nå har valgt å ta dette inn på bakgrunn av ting som har skjedd i inneværende studieår, vil jeg videre be ham bekrefte at dette også vil kunne få konsekvenser for avslag som er gitt i inneværende studieår, og som har brakt en del elever opp i veldig vanskelige situasjoner.

Statsråd Reidar Sandal : Representanten Frost Sterri sa i innleiinga si at det var eit understatement i slutten av innlegget mitt om samanhengen mellom forslag som er framsette, og dei budsjettkonsekvensane dei kan ha. Det er riktig at eg har resonnert rundt slike forhold. Det er faktisk ein del av jobben min å gjere slike vurderingar, peike på konsekvensane og òg leggje desse opplysningane fram for Stortinget på ein oversiktleg og ryddig måte, slik at ein ser samanhengen mellom dei ulike tiltaka som skal gjennomførast på området. Det trudde eg faktisk det var både respekt og forståing for frå representanten Frost Sterri.

       Så har eg registrert at det i innstillinga er gitt uttrykk for at det bør vere unntak frå alderskravet 18 år for lån og stipend for studentar som kan komme inn utan generell studiekompetanse etter opptaksprøver. Det blir òg vist til bl.a kunstfagutdanning som ballett. Dette er eit spørsmål som eg ikkje har fått vurdert ferdig, men eg har merka meg dei synspunkta som komiteen har gitt uttrykk for her. Eg vil sjølvsagt ha dei med meg i det vidare arbeidet i saka, og vonar å kunne finne ei positiv løysing.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg deler ikke det syn at departementet la fram en dårlig melding for Stortinget. Tvert imot var det i all hovedsak en god og positiv melding. Heldigvis har komiteen forbedret den på viktige felt, og senere i dag vil Stortinget gjøre det samme. Det gjør at den framstår som enda bedre etter dagens behandling. Statsrådens oppsummering av meldingen synes jeg er god, og den kan i grunnen stå som høysangen over studier i utlandet, nemlig at nå får flere studenter muligheten i flere fag, i flere land, med bedre støtteordninger. Det er i grunnen en fin oppsummering av det som har vært SVs tilnærming gjennom arbeidet i komiteen, og som jeg tror flertallet i komiteen også har hatt som tilnærmingsmåte.

       Mitt anliggende til statsråden gjelder et komplisert spørsmål som komiteen har valgt å skyve litt fra seg, og som går på godkjenning. Meldingen omtalte ikke den biten av godkjenningsprosedyren som gjelder utøvelse av yrke i Norge av mennesker med utdannelse fra andre land, og som i utgangspunktet ikke er norske statsborgere. Vi har valgt å se det i sammenheng med at vi også har problemer med yrkesautorisasjon til nordmenn som tar utdanning i utlandet. Vi har ønsket et nasjonalt organ for at ting skal ses litt mer i sammenheng, for vi vet jo at det er et problem, vi vet at det er sendrektighet, vi vet at det er sterke profesjonsinteresser involvert, og vi vet også at det er tilfeldig, ved at mange av bestemmelsene er delegert til det enkelte lærested, og der finnes det mange ulike motiv for ikke å ønske å gå inn i problemstillingen.

       Komiteen har enstemmig bedt om en vurdering av dette i en stortingsmelding, og jeg er glad for at statsråden sa at han skulle ta tak i det med en gang. Men la meg berøre et lite område der jeg håper statsråden kan være mer positiv. Vi vet allerede i dag at det er mange som bor i Norge som ikke får godkjent sin utdanning, og som dermed har problemer med å delta i det ordinære arbeidsmarked. Vil det være mulig for statsråden å prøve å gjøre noen grep, prøve å puffe på noen kontordører, prøve å få noen mennesker til å få litt mer fart, for at den biten - som oppleves som problematisk for få, men som er et kjempeproblem for Norge som samfunn - får større fortgang enn arbeidet med stortingsmeldingen?

Statsråd Reidar Sandal : Eg vil først få lov å takke representanten Djupedal for dei synspunkta som han gav uttrykk for i innleiinga, at den meldinga om vi diskuterer i dag, i all hovudsak er ei god melding, som han sa. Det står i rimeleg sterk kontrast til dei synspunkta som representanten Frost Sterri gav uttrykk for i sitt hovudinnlegg.

       Det andre spørsmålet som representanten Djupedal tok opp, om godkjenning av utdanning i utlandet, kommenterte eg ganske grundig i innlegget mitt og peikte på at her er det eit arbeid å gjere. Eg peikte også på koplinga mellom arbeidet med å få godkjent utdanninga og arbeidet med yrkesautorisasjon. La meg seie det slik at eg er opptatt av at vi skal få til ei forenkling og ei forbetring på dette området, og eg vil faktisk ta initiativ til at dette arbeidet kan skje så raskt som mogleg, men ikkje så fort at det ikkje blir kvalitetssikra godt nok.

Jon Lilletun (KrF) : Eg deler synspunktet til representanten Djupedal, at det ikkje var noka dårleg melding, men samtidig vil eg nok seie med min kjennskap til denne komiteen at dei fleste meldingar og proposisjonar vert foredla i komiteen, slik at det produktet som ligg føre i dag, er endå betre. Men i utgangspunktet deler eg synet til representanten Djupedal.

       Eg vil ta fatt i ein liten bit av dette som eg synest det er grunn til å ta opp. Tekoindustrien har utvikla eit kompetansehevingsprogram, etter initiativ frå bl.a. Næringsdepartementet og i samarbeid med KUF. Ein vesentleg del av det er tekofagleg ingeniør- og sivilingeniørutdanning i utlandet. Det finst ikkje slikt her i Noreg. Eg veit at dei har hatt problem med å få dette godkjent under tilleggsstipendordninga. Eg vil gjerne utfordre statsråden til her og no å stadfeste at dei få studentane det gjeld - det dreier seg truleg om fem-ti studentar i året - får dette stipendet, slik at den delen av kompetansehevingsprogrammet faktisk kan kome på skjenene.

       Så vil eg òg understreke det som representanten Frost Sterri sa når det gjeld dei få studentane under 18 år utan studiekompetanse som er tekne opp etter opptaksprøve. Det er heilt urimeleg at dei skal kome dårlegare ut enn elevar i vidaregåande i Noreg og studentar i utlandet. Det trur eg statsråden er einig med representanten Frost Sterri og meg i. Så eg forventar at det som står her, vert fylgt opp sjølv om det ikkje er eit romertalsvedtak.

Statsråd Reidar Sandal : Leiaren i komiteen, representanten Lilletun, hadde to kommentarar og eit spørsmål. Den første kommentaren hans synest eg i all hovudsak var positiv, sjølv om han prøvde å modifisere i alle fall ein del av dei utsegnene som saksordføraren kom med i ein tidlegare replikkrunde.

       Når det gjeld det siste temaet som representanten Lilletun tok opp, gav han uttrykk for synspunkt som eg tar med meg i den vidare gjennomdrøftinga når det gjeld støtteordninga for elevar og studentar under 18 år.

       Så reiste representanten Lilletun eit konkret spørsmål, og det knyter seg til tilleggsstipend for utdanningssøkjande som skal kvalifisere seg til arbeid i tekoindustrien. Eg må seie at eg ikkje kjenner detaljane i den saka, men eg lovar representanten Lilletun at eg skal undersøkje det nærare og sjå om det er sakleg grunnlag for å gå inn med tilleggsstipend på det grunnlaget som representanten Lilletun var opptatt av. Den konklusjonen og den vurderinga skal komme fort.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 3118)

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.