Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren.

       Vi skriver nå ti år etter at rapporten « Vår felles framtid » ble lagt frem, Brundtland-kommisjonens rapport, og snart fem år etter Rio-toppmøtet, UNCED. I en rapport som forskeren John Hille har utarbeidet for Framtiden i våre hender om Norges oppfølging, får Brundtland-regjeringen slakt. Noen lyspunkter finnes, men på en rekke punkter har kommisjonslederen som Norges statsminister unnlatt å følge opp sin egen rapport og en rekke av sine egne anbefalinger. Jeg kan nevne utslipp av klimagasser, utslipp av nitrogenoksider og ikke minst den veldig sterke økningen vi har sett i energiforbruket i Norge, som også er sterkt i strid med det som anbefales i rapporten.

       Jeg vil gjerne spørre miljøvernministeren: Er han selv fornøyd med det arbeid Harlem Brundtland-regjeringen, som han selv har sittet i, har gjort på dette området? Hva vil han gjøre for å sikre en skikkelig oppfølging på dette punktet?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Det er riktig som representanten påpeker, at det har vært få møter i denne nasjonalkomiteen for bærekraftig utvikling. Det har sammenheng med at vi har en veldig bred kontaktflate i en lang rekke sammenhenger med alle de organisasjonene som er med der, slik at kontakten har vært til stede i tilfredsstillende grad uavhengig av eventuelle møter i komiteen. Det vi nå ser på, er spørsmålet om å avholde regelmessige, spesielt innrettede miljømøter over året med alle organisasjoner, ikke bare de som er nevnt her. Det vil vi komme tilbake til i nær framtid, og jeg refere-

       rer her til uttalelser som statsministeren også gav for noen få dager siden.

       Når det gjelder oppfølging av UNGASS, som det heter, eller Rio(5, som det også heter, har vi jo nasjonalkomiteen for internasjonale miljøspørsmål, som har regelmessige møter nå i forbindelse med møtet i New York.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg tror ikke man skal fortape seg i et sånt utvalg, selv om det er veldig viktig å ha møter med tunge partnere i det norske samfunnsliv, og det har vi regelmessig. Vi hadde en del møter der, de var interessante nok, men jeg må med respekt å melde tilstå at jeg tror ikke det utvalget i seg selv vil revolusjonere energipolitikken i Norge. Dertil er nok motsetningene blant aktørene i det utvalget for store. Men det er ikke avgjørende for hvorvidt vi fører fornuftig energipolitikk i Norge eller ei om det er møter i akkurat den typen utvalg.

       For øvrig er jeg enig i at den kolossale økningen i energiforbruket i verdenssammenheng er alarmerende. For Norges vedkommende er det jo økningen i det alminnelige forbruket som er sterkest, ikke økningen i det industrielle. Men det er jo en utfordring uansett, det er jeg helt enig i. Derfor har nå også Regjeringen ikke minst lagt opp et program for økt implementering av bioenergi i vår energiforsyning og også økt innsats på enøkfronten og selvfølgelig forskjellige andre virkemidler som kan stimulere til å redusere energibruken. Her er det i og for seg mange ting jeg kunne ha nevnt, men jeg tror ikke akkurat denne spørretimen gir tid nok til å gå inn på det. Men for å gjenta hva jeg sa: Jeg er helt enig i at den store økningen vi har i energiforbruket globalt, og også i Norge, er bekymringsfull i miljøpolitisk og ikke minst i klimapolitisk sammenheng.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Det er for så vidt store tema som blir nevnt. Det er helt riktig; på en kon-

       feranse som ble avholdt i New York for noen uker siden - det vil si den ble jo faktisk avsluttet sist fredag - i Kommisjonen for bærekraftig utvikling, som det heter, og som forbereder den svære UNGASS-konferansen, ble det lagt fram en rapport fra UNEP, FNs miljøprogram, en såkalt « outlook » over hele miljøsituasjonen i verden, globalt sett. Den var selvfølgelig grovmasket, men den var bygd på tilgjengelige data fra ulike kilder over hele verden, og den slo fast at til tross for at det var gjort framgang mange steder innenfor enkelte nasjoner og også globalt på enkelte områder, var hovedkonklusjonen at miljøsituasjonen i verden er dårligere nå i dag enn den var i 1992 under Rio-konferansen. Det må jo den ekstraordinære generalforsamlingen som skal være i juni, altså UNGASS, ta konsekvensene av og gi noen svar på. Et av de spørsmålene (presidenten klubber) ...

       Siden komiteen skal avgi sin innstilling til denne meldingen i løpet av dagen, er det to spørsmål jeg har lyst til å stille statsråden: Er statsråden like omtrentlig i alt han til nå har foretatt seg knyttet til Reform 97? Og tar statsråden sin informasjonsplikt overfor Stortinget på alvor?

Statsråd Reidar Sandal : Eg vil avvise den tilnærminga som representanten Frost Sterri hadde til spørsmålet. Eg har lagt fram ei melding til Stortinget på vegner av Regjeringa om status når det gjeld bygging av lokale for 6-åringane som skal inn i skulen ifrå hausten av, og i den meldinga er materialet basert på opplysningar som kommunane har gitt. Eg har lyst til å poengtere dette, som representanten Frost Sterri sjølvsagt er klar over. Det har ikkje vore noka etterbehandling av den informasjonen som kommunane har gitt. Informasjonsplikta overfor Stortinget er derfor sjølvsagt følgd opp.

       Når der gjeld det spesielle spørsmålet som representanten reiser om forholda i Oslo, har eg lyst til å streke under at vi i departementet har vurdert dei paviljongane som Oslo kommune omtalar, som dei har sett opp eller vil setje opp til bruk for 6-åringane, som tilfredsstillande skulelokale. Skulesjefen i Oslo seier òg at desse lokala på fleire måtar er meir eigna for opplæring enn andre skulebygg i Oslo, og at ein føreset at desse lokala vil bli brukte i ei rekkje år. Derfor fell ikkje « midlertidighetsbegrepet » naturleg inn i omgrepet slik som det er brukt i St.meld.nr.21, som representanten Frost Sterri henviser til.

Jon Lilletun (KrF) : Det eg er uroleg over, er at statsråden ikkje erkjenner at det allereie sju dagar etter at stortingsmeldinga vart lagd fram, kom korrigerte opplysningar frå Oslo. Burde ikkje dei ha vore lagde fram for Stortinget, slik at vi hadde hatt dei i tillegg?

       Vidare har verneomboda på ei rekkje skular lagt ned forbod mot bruk ut frå kvaliteten på lokala. Ser ikkje statsråden det som eit problem?

       Som sum: Er ikkje statsråden einig i at det forslaget som ein del av oss fremja om at dei kommunane som trong det, burde fått høve til eit års utsetjing av denne reforma, i staden for å gjenta gong på gong at alt er bra, når dokumentasjonen frå Oslo som er komen til komiteen både frå verneomboda og foreldra, dokumenterer det motsette?

       Mitt spørsmål til statsråden er: Statsråden sier at utdanningsdirektørene neste år skal følge tett med, men hvordan vil statsråden sikre at de midlertidige lokalene ikke blir permanente, at ikke de midlertidige bare ved at man svitsjer over en bryter blir permanente, uten at lokalene i realiteten er endret fra det midlertidige?

       Det første er om statsråden i det hele tatt spurte kommunene om hvor mange midlertidige lokaler de ville ha i forbindelse med 6-åringsreformen. I henhold til det skjemaet som er lagt ved stortingsmeldingen, har ikke departementet spurt kommunene om det vil være midlertidige lokaler. Det er det ene.

       Og det andre spørsmålet er: Hvorfor har ikke statsråden sørget for at den informasjonen som har kommet til departementet bl.a fra Oslo kommune, har blitt videresendt til Stortinget? Det er en merkelig situasjon at Stortinget er nødt til å innhente denne informasjonen på egen hånd, enten ved direkte henvendelser til kommuner eller gjennom media. Statsråden har åpenbart hatt denne informasjonen, men har selv valgt ikke å sende den videre til Stortinget.

       Den samme Fædrelandsvennen viser veldig stor bekymring fra foreldresiden. Men etter det statsråden nå har sagt, er det ikke noen grunn til bekymring. Jeg tolker ham i alle fall slik at brakker kan være all right som skolebygg.

       Så jeg vil bare spørre Reidar Sandal: Har verken lærere eller foreldre i Kristiansand grunn til bekymring?

Statsråd Reidar Sandal : Eg trudde faktisk at dette instituttet - altså den munnlege spørjetimen - skulle vere ein spørjetime for overordna problemstillingar, utan tilvisingar til tidlegare politikarar på nasjonalt nivå eller til utsegner frå dei enkelte kommunane. Eg trur det blir ei relativt krevjande øving om ein skal basere seg på ein debatt rundt slike relativt avgrensa forhold.

       Eg vil seie til representanten Manneråk: At ein del foreldregrupper protesterer mot reforma, må vi leve med. Det er faktisk starta ein eigen aksjonskomite for foreldre som ikkje vil ha denne reforma. Eg kan ikkje akseptere at dei som er politisk usamde i det arbeidet som her blir gjort, og som Stortinget har vedtatt, i neste runde skal bli brukte som eit argument mot å starte opp ei reform. Eg har halde meg til dei vedtaka som er gjorde i Stortinget, og har arbeidd lojalt i forhold til det.

       Norsk Folkehjelp har bl.a ved betydelig hjelp fra norske myndigheter arbeidet i en årrekke blant kystfiskere i Chile for å bygge opp en sunn og bærekraftig næring. Hvordan oppfatter bistandsministeren det at en annen statsråd fra den samme regjering ved sine besøk i Chile opptrer - for å si det mildt - som en liten norsk bulldoser, og skaper betydelig frustrasjon og raseri hos de fiskere som Norsk Folkehjelp med midler fra Bistandsdepartementet forsøker å bidra til en positiv utvikling for? Hvordan oppfatter statsråden det å bli til de grader overkjørt av et annet departement i den samme regjering som hun sitter i?

       En rekke reineiere har importert såkalte « whiskybriketter » fra Skottland som tilleggsfôr i forbindelse med beitekrisen i reindriften. Er det etter statsrådens mening rimelig at private reineiere må betale 30 % toll til den norske stat i forbindelse med import av krisefôr, når både reineiere og resten av landet er meget opptatt av at tusenvis av rein lir av sult, og vi ikke har utviklet alternativt fôr i Norge?

       Jeg registrerer at statsminister Jagland - i debattmøte med Høyres Jan Petersen forrige onsdag - gir beskjed om at den norske regjering ikke bare skal være en pådriver for et høyest mulig avgiftsnivå her til lands, men nå også har tenkt å være en pådriver for at Norge skal forsøke å gjøre om FN til et slags internasjonalt kemnerkontor og avgiftspoliti, ved å gå inn ...

Harald Ellefsen (H) : Det er interessant å merke seg at Jagland bebudet at det skulle bli en liten avgift - han nevnte da både internasjonal flyavgift og valutatransaksjonsavgift. Det vi vet av erfaring, er at Arbeiderpartiets politikk med små avgifter alltid også ledsages av avgiftsøkninger. Jeg vil likevel spørre finansministeren: Ser ikke han, i likhet med hva man gjør i mange andre land, store ikke bare praktiske, men prinsipielle betenkeligheter ved at man omdanner en internasjonal organisasjon som FN til en avgiftsmyndighet og til en internasjonal avgiftsinnkrevningsinstitusjon?

       Mine spørsmål er følgende: Hvor realistisk tror finansministeren det er å få aksept for dette? Ser han ingen prinsipielle eller praktiske betenkeligheter ved at FN gjøres om til en skatte- og avgiftsinnkrever?

Statsråd Jens Stoltenberg : Jeg mener at Høyre og vi alle burde være langt mer bekymret for at FN har for lite penger til å løse de fredsbevarende operasjoner de er satt til å løse, til å løse de humanitære oppgaver de er satt til å løse, til å ta seg av de flyktningproblemer de er satt til å løse, og til å løse f.eks de tingene de driver med innenfor helse og utviklingshjelp. Der har FN altfor lite penger, og man burde være langt mer bekymret over at FN mangler finansiering enn over at en del land arbeider for å forsøke å finne en eller flere avgifter internasjonalt som kan gi FN mer penger til å løse viktige oppgaver.

       Det er åpenbare praktiske problemer med å få til den type finansiering, derfor er vi usikre på om vi kommer til å få det til. Men vi mener samtidig at det er så viktig å lete etter muligheter for å styrke FN, fordi vi støtter sterkt opp om organisasjonens arbeid, at vi sammen med andre land også har vært villig til å se på den type inntekter.

       Realismen i forslaget om internasjonale avgifter på flytransport eller valutatransaksjoner har jeg lyst til å be finansministeren uttale seg om. Det er jo faktisk slik at dette er drøftet av finansministerens forgjenger på internasjonale møter, både i OECD og i EU-sammenheng. Så langt jeg har kunnskap om det, har ingen støttet den norske finansministeren så langt når det gjelder å lansere slike ideer. Mitt spørsmål er da: Hva gjør at finansministeren og Regjeringen nå tar opp dette spørsmålet, etter ikke å ha fått noen respons blant sine kolleger i Europa eller i OECD-sammenheng?

Statsråd Jens Stoltenberg : Vi har fått veldig god respons, i den forstand at Ingvar Carlsson-kommisjonen, som er oppnevnt av FN for å utrede og vurdere hvordan man kan styrke FN, jo foreslår en slik avgift. Så dette er ikke noe vi har funnet på alene i Norge, det er faktisk noe som har fått støtte av en bredt sammensatt FN-kommisjon.

       Det betyr ikke at det er lett å få gjennomslag for denne type finansiering av FN. Men det betyr at det er voksende støtte til den type finansiering. Hovedpoenget er jo at det har vist seg vanskelig å sikre tilstrekkelig finansiering til FN gjennom de nasjonale bidragene, og derfor har man ønsket en finansiering som er mindre sårbar overfor svingende støtte til FN i de ulike nasjonale regjeringene. Det ville komme i tillegg til eller supplere nasjonale bidrag hvis man kunne få til noe internasjonal finansiering. At et forslag er vanskelig å få gjennomført, er ikke i seg selv et argument mot forslaget.

       En av hovedintensjonene med en godt utbygd høgskolesektor har vært å bygge opp kompetansen i distriktene. Høgskolene har som et ledd i dette utviklet en rekke desentraliserte studietilbud, bl.a i utdanning av sykepleiere, lærere og førskolelærere. Dette har gitt mange små distriktskommuner mulighet til å bygge opp kompetansen og få nøkkelpersoner ansatt i slike stillinger. Dessverre ser det nå ut som om høgskolereformen og de stramme budsjettene innenfor høgskolesektoren kan være med på å redusere disse utdanningstilbudene. Blant annet har Høgskolen i Tromsø vurdert å kutte ut distriktspraksis og desentraliserte utdanningstilbud. I tillegg ønsker man å redusere praksisopplæringen innenfor disse utdanningene. Dette kan også være med på å svekke kvaliteten på utdanningen. Hva vil statsråden gjøre for å hindre at det skjer?

Statsråd Reidar Sandal : Eg deler vurderingane til representanten Roaldsen om verdien av eit desentralisert opplegg innafor høgskulesektoren. Vi har ganske mykje av det knytt til ulike høgskular i landet vårt. Det er då ei oppgåve for høgskulane innafor dei økonomiske rammene som dei får stilt til disposisjon, å vurdere kva slags totaltilbod som skal bli gitt. Eg er opptatt av at distrikta får optimale tilbod. Men det vil nok likevel vere slik at kvar høgskule må gjere ei totalvurdering av kva slags faglege tilbod som skal bli gitt, anten knytt til ein enkelt institusjon eller desentralisert, gitt den økonomiske ramma som høgskulen har fått etter at Stortinget har fastsett kva slags budsjett universitets- og høgskulesektoren skal operere innafor.

       Lat meg òg i tilknyting til det spesielle som blei nemnt om Troms, peike på at det er ei vurdering som pågår, det er ikkje ein konklusjon som er dregen.

Rita H Roaldsen (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, og vil gjerne stille et oppfølgingsspørsmål.

       I denne situasjonen er det veldig lett å skyve ansvaret over på den enkelte høgskole. Men når vi ser på rammene til høgskolene og hva høgskolesektoren har å bruke av penger pr. elev, er det gått ned, det har blitt sterkt redusert i det siste. Senterpartiet har ønsket å få en større satsing på høgskolesektoren, ønsket å bevilge mer penger til den, uten å ha fått gjennomslag for det. Men det som skjer i høgskolesektoren når vi ikke har tilstrekkelige økonomiske rammer, er at man skjærer ned på det som er mest kostbart, og akkurat praksisopplæringen er en kostbar del av høgskoleutdanningen, spesielt innenfor de yrkesutdanningene som har ganske lang praksistid. En reduksjon av praksisen kan føre til kvalitetsreduksjon i utdanningen. Hva vil statsråden gjøre for å hindre at kvaliteten i utdanningen svekkes?

       Eg arbeider med å få denne saka fram for Stortinget, og detaljane får vi derfor kome tilbake til seinare.

       Vi ser nok et eksempel på at Skattedirektoratet prøver seg. Sist de prøvde seg, ble de overprøvd av statsministeren og senere av Stortinget. Det gjaldt skatt på PC-er. Denne gangen gjelder det en annen konkret avgjørelse som har mer alvorlige følger fordi styrken sier at de ikke vil reise før de har fått klarhet i dette. (Presidenten klubber.) Mitt spørsmål til finansministeren er: Hvorfor denne forskjellsbehandling?

       Hva som er grunnlaget for Skattedirektoratets beslutning om utenlandstillegget til lensmenn og politifolk vi sender til Midtøsten, kjenner jeg ikke til, men det er vel basert på deres beste skjønn knyttet til fortolkningen av de reglene som gjelder.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg registrerer at finansministeren i denne saken ikke har noen vurdering av skjønnet, det har han hatt tidligere.

       Jeg har all forståelse for at en konkret sak som denne ikke er til finansministerens kunnskap nå, men i og med at saken er såpass akutt, at Norge skal bidra til denne styrken av observatørkorps i Hebron og nå står i fare for ikke å kunne gjøre det som følge av en avgjørelse tatt i et underordnet direktorat, i alle fall i et organ under finansministeren, vil jeg bare anmode - ikke spørre - finansministeren om å ta et initiativ i dag for å få denne konflikten løst. Dette er ikke en internasjonal konflikt i tråd med tidligere spørsmål vi har reist, men faktisk en forpliktelse som ligger til den norske regjering og sågar finansministerens fullmakt å løse.

       Jeg vil spørre om han vil ta et slikt initiativ i dag.

       Aftenposten har de siste dagene fokusert mye på inneklima i skolen og bl.a vist til en rapport som nylig er lagt fram fra Rogalandsforskning, som viser at elevenes prestasjoner øker ved bedre inneklima. Fra før vet vi at inneklimaplager i skolen er et betydelig problem, og at astma-, allergi- og luftveisplager er en av de raskest voksende helseplager blant barn. Helse- og sosialdepartementet har også nylig pålagt skoleeiere å forbedre inneklimaet i gamle skolebygg slik at de kommer på samme nivå som nye skolebygg.

       I langtidsprogrammet til Arbeiderpartiet står det:

       « Regjeringen vil videreføre arbeidet med å fremme samfunnsøkonomisk lønnsomme ENØK-tiltak. Den økonomiske støtten til energiøkonomisering vil i årene framover konsentreres om informasjon og opplæring, introduksjon av ny energiteknologi og tilskudd til ENØK i offentlige bygg. »

       Hvilke tilskuddsordninger skal miljøvernministeren innføre?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Det som har med inneklima i skolen å gjøre, er i første omgang et kommunalt ansvar. Når det gjelder de sentrale myndigheters ansvar, ligger dette først og fremst til HSD, skolemyndighetene og Arbeidstilsynet, som er den faginstansen som bl.a kontrollerer og følger opp spørsmål om inneklima.

       Det er slik at alt det som påvirker barn, er veldig sammensatt. Det er spørsmål om inneklima på skolen, det er også spørsmål om den forurensningsbelastning som de er utsatt for utenfor skolen. Summen av dette har av og til ført til effekter som i det lange løp ikke er akseptable.

       Når det gjelder enøktiltak i skolen, vil vi komme tilbake til en del av de spørsmålene i den stortingsmeldingen som jeg omtalte i sted. Dette er en stortingsmelding om bærekraftig miljøvernpolitikk, som selvfølgelig ikke vil behandle inneklima i skolen og enøktiltak i forhold til skolen detaljert, men som vil behandle enøktiltak både generelt og spesielt. Da vil Stortinget få anledning til å drøfte dette på et bredere grunnlag. Det er for så vidt det jeg kan si om dette nå.

Øystein Djupedal (SV) : Man kan trygt si at dette er et spørsmål som statsråden ikke har satt seg tilstrekkelig inn i. Det som står i langtidsprogrammet, er ikke tiltak, men det står « tilskudd til ENØK i offentlig bygg ». Og tilskuddsordninger hadde vi tidligere gjennom enøkfond. De ble avviklet i 1992. I Regjeringens egen klimamelding står det at tiltakene for inneklimaforbedringer i offentlige bygg har gått drastisk ned etter at tilskuddsordningen ble avviklet. Jeg understreker at dette er tilskuddsordninger. Når Regjeringens eget langtidsprogram tar til orde for at det skal innføres tilskuddsordninger, vil jeg tro at statsråden vil være enig i at skolene og kanskje barnehagene spesielt er to områder som peker seg naturlig ut som prioriterte områder.

       Da er mitt spørsmål til statsråden, om han kan være litt mer presis: Betyr det at vi kan forvente oss at stats-

       råden vil legge fram forslag om nye tilskuddsordninger à la det vi hadde fram til 1992, for å møte problemet med en del av de plagene ungene har, og for å imøtekomme det Rogalandsforskning peker på i sin rapport, at læringsevnen og konsentrasjonen til ungene går veldig opp ved at en bedrer inneklimaet?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Når det gjelder den ordningen vi hadde tidligere, bl.a i 1992-93, viste det seg at vi fikk veldig lite enøk ut av pengene. Det var altfor grovmaskede retningslinjer for bruken av pengene. Tvert imot fikk vi brukt enøktiltaksmidlene til forbedringer av private boliger, som ikke hadde så mye med enøk å gjøre, men som for så vidt utvidet boligarealer og kvaliteten på boligen. Så det var en ordning som ikke var skikkelig treffsikker.

       Det vi må gjøre her, og det er et arbeid som pågår under Olje- og energidepartementet som forvalter statens midler til enøktiltak, er å utarbeide et mer finmasket og målrettet system slik at vi virkelig får effekter ut av de midlene som blir satt inn. I hvilken grad inneklimaproblematikken på skolene kommer inn i sammenhengen her, kan ikke jeg uttale meg sikkert om nå, men det vil komme fram når disse tingene etter hvert blir lagt fram for Stortinget. Men uansett er det Olje- og energidepartementet som forvalter ordningen med enøkbevilgningene, så det skal for så vidt ikke miljøvernministeren ta direkte hånd om.

       Kjellbjørg Lunde (SV) : Eg vil gjerne stille eit oppfølgingsspørsmål til utdanningsministeren om same tema.

       Når Arbeidarpartiet i går var med og avviste forslaget om ein handlingsplan og eit fond på statens hand for å kunne betre læringsmiljøet, som det er snakk om i dette tilfellet, vil eg spørje utdanningsministeren: Når det no er påvist at læringsevna blir ca 20 % redusert hos barn fordi det er så dårleg inneklima og læringsmiljø, kva vil utdanningsministeren som øvste ansvarlege for at vi skal ha eit skuleverk og eit læringsmiljø, gjere i dette tilfellet? Er det andre konkrete oppfølgingstiltak han kan tenke seg når det er klart at det heng så saman, at vi ikkje klarer å utnytte dei ressursane vi stiller til rådvelde i skulen når det er så dårleg klima? Arbeidarpartiet avviser at staten skal ha dette ansvaret. Og vi veit at det er budsjettmessige grunnar til at dei har kutta ut enøkfonda, det er ikkje desse tinga ein kan unnskylde seg med.

       Statsråd Reidar Sandal : Eg skal gå inn i debatten kort.

       Poenget er at den saka som representanten Lunde viste til, blei behandla i Stortinget i går. Det er ikkje berre Arbeidarpartiet som her står bak det som er fleirtalsoppfatninga, men òg fleire andre parti, og hovudgrunngivinga for det det er konkludert med, er at oppgåva er kommunal. Det blir òg vist til det ansvaret som kommunen har etter grunnskulelova. Det er grunngivinga for Arbeidarpartiet si handtering av saka.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen. De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 12, fra representanten Magnar Sortåsløkken til sosialministeren, vil bli tatt opp av representanten Kjellbjørg Lunde.

       Spørsmål 17, fra representanten Inge Myrvoll til fiskeriministeren, vil bli besvart av landbruksministeren på vegne av fiskeriministeren, som er bortreist.

Spørsmål 1

       Erling Folkvord (RV) : Eg vil stille følgjande spørsmål til utanriksministeren:

       « 18 av medlemmene i den valgte ledelsen i det baskiske partiet Herri Batasuna er blitt arrestert. De risikerer å bli holdt fengslet på ubestemt tid. Den spanske staten prøver å knuse det baskiske partiet gjennom fengsling og annen forfølgelse. Norge har betydelig samkvem med Spania og har mulighet til å si ifra.

       Hva gjør Den norske regjeringa for å markere at Spania krenker grunnleggende menneskerettigheter i sin behandling av den valgte ledelsen i det baskiske partiet? »

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Spanske myndigheter antar at partiet Herri Batasuna har tilknytning til den baskiske terroristorganisasjonen ETA. ETA er som kjent svært aktiv og har stått bak drap på nærmere 900 folkevalgte, polititjenestemenn, universitetsfolk, funksjonærer osv. i tillegg til vilkårlige attentater mot sivile.

       På bakgrunn av bl.a. ETAs virksomhet har spansk straffelovgivning særlige bestemmelser rettet mot samarbeid med væpnede terroristorganisasjoner. Herri Batasuna er anklaget for å ha drevet slikt samarbeid, og medlemmene av partiets sentralstyre ble derfor fengslet i februar i år. De ble løslatt mot kausjon 16. april. Det foreligger ikke dom i saken.

       Anklagene behandles av det spanske rettsvesenet i henhold til spansk lovgivning. Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde at denne lovgivningen eller behandlingen strider mot Spanias internasjonale forpliktelser, herunder respekten for grunnleggende menneskerettigheter. Den norske regjering har derfor ikke til hensikt å ta opp denne saken med spanske myndigheter.

Erling Folkvord (RV) : Herri Batasuna arbeider for baskiske kulturelle nasjonale rettar med lovlege metodar, har folkevalgde på mange nivå og er dessutan ein organisator av motstanden mot Europa-unionen sin politikk for Spania. Når sentralstyret i det partiet blir fengsla, og det først vart stilt kausjonsvilkår som det var umogleg å innfri, står vi overfor ein type undertrykking og menneskerettskrenking av akkurat same slaget som den tyrkiske staten bruker mot kurdarvennlege parti i Tyrkia. Den tyrkiske staten gjer det sjølvsagt med heimel i tyrkisk lovgiving og tyrkisk konstitusjon. Men når ei sånn gruppe enkeltpersonar blir fengsla og forfølgd ikkje på grunn av kriminelle handlingar, men fordi dei har tillitsverv i eit politisk parti, bør ein norsk utanriksminister reagere.

       Eg vil derfor oppfordre utanriksministeren til å seie frå at Noreg ikkje godtar at Spania gjennomfører vilkårleg fengsling på politisk grunnlag, sjølv om det har heimel i unntaksprega spansk lovgiving.

Spørsmål 2

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille dette spørsmål til miljøvernministeren:

       « Statens Forurensningstilsyn har nylig slått fast at Oslo-lufta er verre enn antatt. 125.000 Oslo-borgere utsettes for helseskadelige konsentrasjoner av nitrogendioksid. Nye undersøkelser tyder på at svevestøv er langt farligere enn tidligere antatt. Næringslivet taper årlig 100 mill. kroner på sykefravær som følge av dårlig luft. Hovedkildene til forurensningen er svevestøv fra biler og utslipp fra biltrafikk og fyring.

       Hvilke tiltak vil bli satt i verk for å bedre Oslo-lufta? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Tall fra NILU, Norsk institutt for luftforskning, viser at Statens forurensningstilsyn og Folkehelsas anbefalte luftkvalitetskriterier overskrides i Oslo-området. I en artikkel i Statistisk sentralbyrås Økonomiske analyser nr. 3 1997 hevdes det å være sammenhenger mellom sykefravær og svevestøvkonsentrasjonen i lufta. Artikkelen bekrefter at det koster å ikke ta miljøhensyn. Det gir kostnader for bedrifter og samfunn og er til skade for de enkeltpersoner som rammes. Episoder med høye svevestøvkonsentrasjoner i Oslo-området skyldes i stor grad bruken av piggdekk.

       Fra Regjeringens side er det en helt klar målsetting at piggdekkbruken, særlig i de største byene, skal reduseres kraftig. Regjeringen har inntil videre valgt å ikke gripe direkte inn, f.eks med nye avgifter, for å få redusert piggdekkbruken i de største byene. Vi vil imidlertid følge utviklingen framover nøye. Dersom den nødvendige reduksjon i piggdekkbruken ikke oppnås gjennom frivillig overgang til piggfrie dekk, vil vi vurdere mer direkte tiltak.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Når det gjelder de mer transport- og samferdselspolitiske tiltakene, vil jeg nødig gå inn på samferdselsministerens områder. Men jeg vet at det er under vurdering forskjellige typer tiltak for å styrke muligheten for en forsert utbygging av kollektivtrafikken i byene. Det er diskusjoner om kanskje å bruke større deler av bompengeinntekter til finansiering av kollektivtrafikktiltak og andre typer tiltak for å begrense bilbruken, og også selvfølgelig i samme forbindelse styrke kollektivtrafikken. En del av dette er det jo redegjort for både i Norsk veg- og vegtrafikkplan og i Norsk jernbaneplan, for her dreier det seg om kommunale tiltak sammen med de tiltakene som staten skal sette i verk, bl.a i forhold til jernbanen. (Presidenten klubber.)

       Får jeg bare si ett ord om piggdekk, president - eller blir ikke det tillatt siden det er sommeren nå, og man har gått over til sommerdekk?

       Reidar Johansen (SV) : Jeg vil få stille statsråden følgende spørsmål:

       « North Cape Hotels AS øker i år prisen for adgangen til Nordkapp til kr 175,-. Nordkapp er utmark i friluftslovens forstand.

       Vil statsråden gripe inn for å hindre North Cape Hotels AS » avgift for alminnelig adgang til utmark på Nordkapp med hjemmel i friluftsloven? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Miljøverndepartementet er overordnet myndighet i forhold til friluftsloven, og vi er opptatt av at det ikke legges unødige hindringer i veien for vanlige folks muligheter for å bruke naturen.

       Friluftsloven gir muligheter for å ta avgift for adgangen til opparbeidede friluftsområder. Det er derfor ikke i strid med friluftsloven å ta betalt for atkomsten til Nordkapplatået. Den enorme tilstrømmingen av turister til Nordkapp har gjort det nødvendig med en viss grad av tilrettelegging, bl.a når det gjelder parkeringsmuligheter, inngjerding osv. Nordkapp er også etter den siste utbyggingen av Nordkapphallen å anse som utmark. I samsvar med en uttalelse fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen har Miljøverndepartementet lagt til grunn at det er nødvendig å operere med en todelt avgiftsordning på Nordkapp; det må skilles mellom anlegg som tjener folks utendørsbehov, og selve Nordkapphallen. Selve hallen er ikke å anse som en tilrettelegging som er gjort til fordel for friluftslivet, men som et kommersielt anlegg som faller utenfor friluftslovens virkeområde.

       Etter de siste opplysninger jeg har, blir det en delt avgiftsordning på Nordkapp kommende sesong. Personer som ønsker å besøke hele anlegget, må betale 175 kr mens personer som bare vil besøke platået, må betale 140 kr. Hva som tas av betaling for atkomst til hallen, er for så vidt ikke mitt bord. Det er avgiften til platået jeg er opptatt av. Spørsmålet nå er om den avgiften som kreves for å komme til platået på Nordkapp, er rimelig sett i forhold til de tiltak som er gjort på området.

       Miljøverndepartementet har tidligere ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på den konkrete beregningen/fordelingen av avgiften. Direktoratet for naturforvaltning har imidlertid fulgt denne saken det siste året, og har etter befaring i høst i brev seinest av 17. april til North Cape Hotels bedt om nærmere opplysninger om betalingen for å komme ut på platået.

       Jeg er opptatt av at vi i Norge ikke får en utvikling i retning av at folk skal måtte betale i dyre dommer for å besøke attraktive naturseverdigheter. Jeg finner det likevel riktig å vente på den nærmere vurderingen fra Direktoratet for naturforvaltning før jeg eventuelt gir uttrykk for en nærmere oppfatning om avgiften på Nordkapp.

Reidar Johansen (SV) : Jeg merket meg at dagens differensiering av avgiften på Nordkapp etter statsrådens oppfatning ikke er i strid med loven. Denne differensieringa er jo av en meget merkelig karakter, fordi det relativt sett koster nærmest like mye bare å besøke platået som å besøke hallen. Skillet er ubetydelig i forhold til totalprisen.

       Når det gjelder den prinsipielle utglidinga som man her kan se er i ferd med å skje i forhold til allmennhetens tilgang til utmark, er det for så vidt en betryggende holdning statsråden legger til grunn. Men for Nordkapps vedkommende vil jeg hevde at dette er en helt spesiell sak. Det er et nasjonalt punkt som er utmark etter friluftslovens forstand, og som bør være tilgjengelig for alle som ønsker det, uten at det skal koste noe mer enn det kommunen eventuelt finner riktig for å legge til rette for besøkende oppe på platået. Jeg vil be statsråden gi en kommentar til det.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg sa jo også at vi vil se på differensieringen mellom avgiftene, for jeg må nok si generelt sett at det er mye å betale 140 kr for å komme inn på et område som er definert som utmark. Nå har jeg fått inntrykk av at kommunen der oppe i og for seg ikke har så veldig sterke følelser i saken fordi kommunens egne innbyggere jo kommer gratis inn. Det er også en litt merkelig sak i forhold til allmennhetens rettigheter, som jo ikke bare dreier seg om folk bosatt i den kommunen hvor denne rekreasjonsmuligheten er, men som dreier seg om allmennheten så å si i sin alminnelighet.

       Så vi følger med i denne saken, det er helt klart. Men å komme inn på Nordkapp-platået, som har fått en viss tilrettelegging, og måtte betale bortimot 600 kr for to voksne og to barn - for å komme inn på noe som kalles for « utmark » - det er ikke så verst!

       Johanne Gaup (Sp) : Jeg vil stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Finnmark Jordsalgsstyre har ønsket å utsette småviltjakta i fylket til 15. september, men Direktoratet for naturforvaltning har gått imot dette og fastsatt felles jaktstart for hele landet til 10. september.

       Hva er den faglige begrunnelsen for å ikke imøtekomme ønsket fra Finnmark om utsettelse av småviltjakta til 15. september? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Innledningsvis vil jeg bemerke at det ved fastsettelse av jakttider er et mål å operere med mest mulig ensartede tider for den enkelte art over hele landet. I tillegg til rent praktiske hensyn kan ulike jakttider også føre til en forskyvning av jaktpresset.

       Av småviltjakt er det jakta på rype som er omdiskutert i Finnmark, og jeg vil derfor besvare spørsmålet i forhold til den.

       Ved høring på jakttider for perioden 1997-2002 ble det ikke hørt på endringer av jakttiden for rype. Den ble fastsatt til den samme som i perioden 1989-1992 og i perioden 1992-1997. Hovedbegrunnelsen her er at det ikke er framkommet opplysninger om biologisk negative effekter av å begynne rypejakta den 10. september. Data vedrørende dødelighet i rypebestander tyder på at det er gunstig at jaktuttaket skjer så tidlig som mulig i sesongen.

       I de siste år har lirypejakta stadig vært debattert, og i Finnmark har debatten i særlig grad rettet seg mot tidspunktet for jaktstarten. Bakgrunnen her er at det enkelte år har vært lav produksjon av liryper, og at det fra flere hold hevdes at rypekyllingene er svært små ved jaktstart den 10. september. Ulike undersøkelser de siste 20 år, der en bl.a har foretatt veiing av felte ryper under jakt, viser at det vekstmessig er svært lite som skiller voksne ryper fra kyllinger ved jaktstart den 10. september. Det er heller ingen statistisk forskjell mellom Finnmark og andre deler av landet for så vidt gjelder vekter.

       Et tilleggsmoment vil være at en forskyvning av jakttidsstart på eksempelvis fem dager vil kunne redusere muligheten for allmennhetens jaktadgang i fylket.

       På denne bakgrunn ser jeg ingen grunn til at en skal utsette jakttidsstart for småviltjakta i Finnmark.

Johanne Gaup (Sp) : Jeg må si at jeg tror det må være anerkjent faglig at den enkelte arts utvikling er forskjellig rundt om i landet ut fra klima osv. Det er mulig at man har veid disse rypene, men man har antakelig ikke vært rundt på søppelplassene og sett hva som ligger i søppelsekkene ved begynnelsen av rypejakta.

       I Finnmark har vi det prinsippet at vi ønsker ikke å skyte rypekyllinger. Jeg hører at det er hensynet til felles jaktstart som har vært avgjørende, og jeg må spørre: Har det hatt noen betydning at jegere fra Sør-Norge syns det er for seint på høsten å reise til Finnmark på rypejakt den 15. september? Er det derfor man har fastsatt felles jaktstart? Jeg må si at statsrådens svar ikke gir noen faglig begrunnelse som er bedre enn den de lokale er kommet fram til.

Statsråd Gudmund Hernes : Sosial- og helsedepartementet og Statens helsetilsyn er ikkje kjent med forskinga til psykolog Knut Inge Fostervold. Så vidt eg forstår, reiser denne forskinga spørsmål om samanhengen mellom lesevanskar og mindre påakta problem som t.d. koordinasjonsproblem ved finare augerørsler. Dette er sterkt omdiskutert, og Senter for leseforskning ved Høgskolen i Stavanger er i gang med ei prosjektframstilling av eit forskingsprosjekt for å klårleggje kva forsking kan seie om syn og lesing.

       På bakgrunn av at det i den seinare tida har vakse fram ei kritisk haldning til helsekontrollar/screening i regi av helsestasjon og skolehelseteneste, har Statens helsetilsyn i mars 1996 sett i verk prosjektet « Videreutvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten ». Prosjektet greier ut ulike delar innan det helsefremjande og førebyggjande arbeidet, bl.a helseundersøkingar og medisinsk screening for barn og unge 0-19 år, og skal utarbeide tilrådingar i høve av tenesta. Ei arbeidsgruppe i prosjektet har hatt som oppgåve å vurdere nytten av å gå gjennom metodane for screening og målretta undersøkingar.

       Arbeidsgruppa si totalvurdering er at det ikkje er behov for store endringar i dagens screening og undersøkingsprogram i helsestasjons- og skolehelsetenesta, men at auka vekt bør leggjast på målretta helseundersøkingar basert på kunnskap om barnet sine føresetnader og tidlegare sjukdomar, familien og lokalmiljøet. Helsetilsynet går på denne bakgrunnen inn for dette opplegget:

       Arbeidsgruppa rår til at lesevanskar hos elevane er indikasjon for å gjennomføre ei standardisert synsundersøking. Barnet bør i slike tilfelle visast til augelege.

       Departementet vil følgje utviklinga av forskinga på feltet og be Statens helsetilyn vurdere både den forskinga psykolog Knut Inge Fostervold viser til, og resultat frå forskinga Senter for leseforskning ved Høgskolen i Stavanger er i ferd med å setje i gang.

Spørsmål 6

       Inge Myrvoll (SV) : Jeg har følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Det foregår en omfattende omstrukturering av bussnæringa gjennom omfattende oppkjøp. SND har aktivt gått inn i Norgesbuss Invest AS, som er en av de store aktørene som blant annet konkurrerer med NSBs busselskap, som er heleid av staten.

       Finner statsråden det rimelig at SND støtter opp om en av aktørene i markedet, og at det blant annet skjer på bekostning av statens eget busselskap? »

Statsråd Grete Knudsen : Ved omorganiseringen av SND ble det satt avkastningskrav til egenkapitalordningen, noe som Stortinget sluttet seg til. Dette innebærer at SND går inn i prosjekter hvor det er realistiske forventninger om fremtidig lønnsomhet. SND kan imidlertid ikke gå inn i selskaper slik at staten får en eierandel på over 49 %. NSBs busselskap, hvor staten allerede eier 100 %, faller derfor utenfor de rammene som er lagt for bruk av denne ordningen.

       Innen bussbransjen skjer det nå en deregulering av markedet. Konkurransen fra utenlandske selskaper er økende. I en slik sammenheng blir det viktig å utvikle også sterke nasjonale aktører innen kollektivmarkedet. SNDs engasjement i Norgesbuss Invest AS må ses i en slik sammenheng, at dereguleringen allerede er et faktum.

       Aktiviteten må imidlertid skje innenfor rammer som sikrer at en nasjonalt ikke får uheldige konkurransevridninger. Jeg finner at SNDs engasjement i saken er innenfor rammene som er trukket opp for virksomheten til egenkapitaldivisjonen, og - for å gjenta det - det har også Stortinget sluttet seg til.

       Unn Aarrestad (Sp) : Eg vil få stilla nærings- og handelsministeren følgjande spørsmål:

       « Etter at CSM overtok Malaco skal dropsproduksjonen ved Freia leggjast ned frå 1. juli 1997.

       Vil nærings- og handelsministeren, med heimel i konsesjonsvilkåra frå 1993, gripa inn mot nedlegging av dropsproduksjonen ved Freia? »

Statsråd Grete Knudsen : Sukkervaredelen av Freia-konsernet, som ligger i Malaco-selskapene, er solgt til det nederlandske selskapet CSM. Salget er behandlet av departementet i henhold til lov om erverv av næringsvirksomhet - som er årsaken til at vi kommer inn i slike saker - og ble 25. februar i år godkjent etter nærmere prøving. Ervervet omfatter salgs-, markedsførings- og distribusjonsapparat for Malaco, sukkervarerproduktene. Overdragelsen omfatter derimot ikke produksjon av sukkervarer i Norge. Det ble inngått en avtale mellom CSM og Freia om at Freia inntil 1. juli i år skal produsere drops for CSM. Etter dette tidspunktet vil dropsproduksjonen ved Freia legges ned.

       Ved salget av Malaco til CSM ble det lagt vekt på at dette fremstår som det beste for virksomheten i Malaco. Dette synet deles også av de ansatte i Malaco, som hele tiden har gått inn for dette salget og også vært positive til ervervet.

       Når det gjelder Freia, har departementet en løpende vurdering av selskapet og dets eiere i forhold til vilkår og forutsetninger i konsesjonen fra 1993. Hvordan salget av Malaco forholder seg til konsesjonen, er et av de forholdene som departementet fremdeles vurderer. Denne vurderingen er ennå ikke klar.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg takkar for svaret, men eg vil gjera merksam på at dei tilsette på Freia seier seg leie for salet, men tek avgjerda til etterretning. Berre så det er sagt.

       Kraft General Foods har heilt sidan overtakinga av Freia i 1993 synt at dei ikkje tek konsesjonsvilkåra alvorleg på fleire felt. Dette gjeld både nedlegging og utflagging av arbeidsplassar og utflytting av hovudkontor. Statsråden skreiv den 16. april i år i eit svarbrev til meg om denne saka følgjande:

       « Departementet har en løpende vurdering av Freia og dets eiere i forhold til vilkår og forutsetninger i konsesjonen fra 1993. Avviklingen av dropsproduksjonen ved Freia er et forhold som departementet også vurderer i forhold til denne konsesjonen. »

       Når er grensa nådd for at statsråden vil gripa inn?

Statsråd Grete Knudsen : Hva mener egentlig Senterpartiet? Skal staten drive sjokoladebutikk? Er det det Senterpartiet mener med å stille meg spørsmålet om vi skal gripe inn? Vi har grepet inn i forbindelse med at vi har hatt meget tett kontakt både med konsernledelsen og de ansatte - sett fra den amerikanske siden, den nordiske og den norske siden - gjennom et langvarig, systematisk arbeid der akkurat salget av Malaco er tatt til etterretning av de ansatte ved Freia.

       NNN har nettopp gjennomført sitt landsmøte, der også Freia-saken var oppe som et tema. Og det er helt klart, som også ledelsen der fremholdt som et meget godt faglig politisk arbeid, at vi nå synes å få konsernledelsen i Kraft til å skjønne at de har ansatte de må ta hensyn til i sitt videre arbeid. Men hvis Senterpartiet mener at vi skal drive sjokoladebutikk og at staten skal overta den, er ikke det aktuelt.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg ser at statsråden går til angrep når det er vanskeleg å svara.

       Etter eigarskiftet har bedrifta vorte strippa for arbeidsplassar og verdiar bygde opp gjennom generasjonar. I alt har no mellom 300 og 400 arbeidsplassar gått tapt. Og no følgjer dei nye eigarane i CSM opp i det same sporet med nedlegging av 50 arbeidsplassar.

       Handlingar som dette er avgjerande for om Freia på lang sikt vil ha ei framtid som produksjonsbedrift i Oslo og i Noreg. Denne øydelegginga av ein svært viktig arbeidsplass i Oslo må stoppast. Det er me i Senterpartiet opptekne av, nemleg!

       Kor lenge vil statsråden venta med å gjera noko overfor CSM og Kraft General Foods her, og kor mange av arbeidsplassane må vera nedlagde før noko skjer?

Statsråd Grete Knudsen : Virksomheten ved Freia fortsetter, men den får en noe annen karakter. Når Senterpartiet sier at vi skal gripe inn, er det ikke så mange andre måter å gripe inn på enn at i tilfelle staten skal overta Freia, hvis det ikke er slik at vi kan gå sammen med de ansatte og bedriften og få til både skikkelige rutiner og at bedriften blir så konkurransedyktig at den klarer seg. Det som bl.a var med i forutsetningene, var at man f.eks skulle legge om en del Twisten, den skulle få et litt annet utseende. Alt dette er nå gjort, og den selges også på utenlandske markeder. Så det som lå i intensjonene, jobber man nå med å følge opp, og man har også fulgt opp med midler. Men ved en inngripen er det altså ikke så mange andre måter å gjøre det på enn at staten skal overta. Og det tror jeg ikke noe på !

       Johanne Gaup (Sp) : Jeg vil stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Hva vil Regjeringen gjøre for å hindre nedleggelse av Kværner Kimek a.s i Kirkenes? »

Statsråd Grete Knudsen : Styret i Kværner Kimek a.s fattet den 24. april i år vedtak om å gi administrasjonen i selskapet mandat til å gå inn i drøftinger med de ansatte om avvikling av nåværende virksomhet og drift. Det fremgikk også at administrasjonen sammen med de ansattes organisasjoner skal vurdere nedleggingsforslaget frem til endelig beslutning fattes på styremøtet 28. mai i år.

       Utbyggingen av Kværner Kimek er den største enkeltsatsing knyttet til omstillingen i Sør-Varanger. Til sammen 189,25 mill. kr av omstillingsbevilgningen til Sør-Varanger blir stilt til rådighet for å bidra til å realisere dette prosjektet. Støtten ble fordelt med 153,75 mill. kr til Kværner Kimek i investeringstilskudd, 25 mill. kr til Sør-Varanger kommune for bygging av kai som skulle disponeres av Kværner Kimek samt 10,5 mill. kr til kjøp av eiendommer og grunn fra Sydvaranger. I tillegg bevilget Distriktenes Utbyggingsfond et risikolån på 51,25 mill. kr. Risikolånet, som nå utgjør knapt 50 mill. kr, forvaltes av SND med pant i anlegget, driftsmidler og boliger. På grunn av den ekstraordinære støtten ble saken fremlagt for Stortinget, jf. St.prp.nr.1 Tl.04 (1992-1993) Omstilling i Sør-Varanger - utbygging ved Kimek A/S.

       Den omfattende støtten innebærer i realiteten at staten finansierte selve utbyggingen, mens Kværner påtok seg det fulle ansvaret for driften og satsingen mot Nordvest-Russland. Departementet hadde stor tiltro til at Kværner med sin betydelige kompetanse ville klare å etablere og drive et effektivt og konkurransedyktig verksted i Kirkenes. Det er derfor med stor skuffelse jeg kan konstatere at dette ikke har skjedd.

       Jeg har avtalt et møte med ledelsen i Kværner den 2. mai. Det er Kværner som sitter med nøkkelen til en konstruktiv løsning i saken. Dersom det viser seg at de ikke finner fram til en slik løsning, må man se på om anlegget kan benyttes av eventuelle andre interessenter som ser muligheter i Kirkenes. Det vil imidlertid være meget uheldig om anlegget, bygd med offentlige midler, skal blokkeres for videre virksomhet.

       Statens nærings- og distriktsutviklingsfond med sitt betydelige låneengasjement i Kværner Kimek og pant i anlegget vil ha en viktig rolle i den videre oppfølgingen.

       Det som kanskje er det verste i denne saken, er at Kværner Kimek ønsker å båndlegge det store kaiarealet og den svære dokken. Og når man vet at det er tyske og danske interesser som ønsker å komme inn innenfor skipsbygging og skipsreparasjon, blir mitt første spørsmål: Hva vil statsråden gjøre for å sikre norske markedsandeler innenfor skipsbygging og skipsreparasjon? Videre syns jeg også at en eventuell nedleggelse vil være et svært dårlig signal i Barentssamarbeidet, spesielt fordi Norge nå skal overta formannsvervet. Hva er statsrådens formening om det?

Statsråd Grete Knudsen : Jeg er glad for at vi har den samme oppfatning av en situasjon som er uhyre vanskelig for de folk som nå er midt oppe i den, og som krever at hele det politiske miljøet spiller på lag. Det er helt avgjørende hvis vi skal klare å mobilisere en befolkning til å få igjen optimismen.

       Jeg skal ha møte med Kværner på fredag, men allerede i morgen vil jeg ha møte med både de ansattes organisasjoner og andre tilknyttet Kirkenes-miljøet. Skal Kværner beholde anleggene - og det er noe av det vi nå går inn i drøftinger om - betinger det aktivitet. Det ville være en helt forferdelig situasjon om de anlegg staten har bygd opp, skal bli liggende brakk. Det er en umulighet for alle å gjennomføre.

       Når det gjelder alt dette på skipsreparasjonssiden i forhold til Nordvest-Russland, jobber vi også med det. Problemet har til nå vært at russerne som ønsker å bygge utenlands, er blitt pålagt en avgift som skal få dem til å bygge mer i Russland. Dette er forhold vi nå er i aktive drøftinger med russiske myndigheter om.

Johanne Gaup (Sp) : Det er bare en kort tilleggsmerknad.

       Jeg vil igjen takke statsråden for svaret. Jeg føler at den felles oppfordringen til alle de politiske partiene må være at Kværner tar ansvar. Man kan ikke bare hente ut statsmidler i en omstillingsprosess; man må ta ansvar for det man har påbegynt, og fullføre det.

Spørsmål 9

       Unn Aarrestad (Sp) : Eg vil få stilla følgjande spørsmål til forsvarsministeren:

       « Det kan nå verta aktuelt å byggja opptil seks nye fregattar for Sjøforsvaret. Dette vil kunna medføra ei investering på opp mot 15 mrd. kroner.

       Vil forsvarsministeren medverka til at denne viktige kontrakten om bygging av fregattar går til norske verft? »

Statsråd Jørgen Kosmo : I Forsvarsdepartementets budsjettproposisjon for 1997 har vi uttalt at anskaffelsen av nye eskortefartøyer skal være gjenstand for internasjonal konkurranse, og Stortinget har ikke gitt uttrykk for noen annen oppfatning. Dette betyr i klartekst at det verftet som på den beste og billigste måten kan oppfylle Forsvarets krav, vil få kontrakten uansett om det er norsk eller utenlandsk. Nasjonal anskaffelse vil bare skje dersom norsk industri viser seg konkurransedyktig i forhold til utenlandsk industri.

       Det er imidlertid viktig for meg å understreke at uansett valg vil norsk industri få en betydelig andel av de kontrakter det skal konkurreres om. Hvis et utenlandsk verft blir valgt, vil det uansett bli lagt til rette for samarbeid mellom norsk industri og verftet. I valg av gjennomføringsstrategi legges det derfor vekt på å følge de industripolitiske retningslinjer Forsvarsdepartementet har lagt til rette for, og som Stortinget har sluttet seg til. Forsvaret har etablert integrerte prosjektorganisasjoner hvor både Forsvaret, norsk industri og forskningsmiljøene deltar. Disse integrerte prosjektorganisasjonene skal gjennomføre definisjonsfasen i løpet av 1997-98 og skal bidra til å utarbeide de funksjonelle krav som skal lede til spesifikasjoner for skipsteknisk løsning, herunder skrogtype, og integrerte våpensystemer. Norsk industris deltakelse i disse organisasjoner vil kunne bidra til å kvalifisere dem til leveranser til prosjektet.

       Jeg må ellers ta avstand fra det representanten sier er forutinntatte meninger om hva som er konkurransedyktige priser. Prisene kjenner vi ikke før vi har hatt dette prosjektet ute på anbud. Og la meg legge til at å gi et klarsignal til at dette skal være reservert for norsk industri, vil bety en betydelig økning av prisen.

Spørsmål 10

       Eilef A Meland (SV) : Jeg vil stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Sparebank 1-gruppen har innlevert et overtakelsestilbud på Fokus Bank verdsatt til om lag 4,8 mrd. kroner. For to år siden ble Fokus Bank privatisert etter at staten ble majoritetseier under bankkrisen.

       Hvor mye hadde staten tjent i verdistigning på sin aksjebeholdning i Fokus Bank, hvis banken ikke var blitt solgt til private interesser? »

Statsråd Jens Stoltenberg : I september 1995 solgte Statens Bankinvesteringsfond 63 millioner aksjer i Fokus Bank. Det tilsvarer 95,9 % av det totale antallet aksjer. Prisen pr. aksje ble fastsatt til 29 kr. Bruttosalgsproveny var således i overkant av 1,8 milliarder kr, dvs. om lag 3 milliarder kr mindre enn det banken verdsettes til av Sparebank 1-gruppen. Det er redegjort for salget i kredittmeldingen 1995 i kapitlet om Statens Bankinvesteringsfond.

       Beslutningen om å selge statens aksjer i Fokus Bank ble tatt på grunnlag av Stortingets behandling av St.meld.nr.39 (1993-1994), som også blir kalt bankkrisemeldingen. Departementet uttalte her at de nasjonale hensyn ikke tilsa et videre statlig eierskap i Fokus Bank, og at statens salg av aksjer i banken skulle underlegges forretningsmessige vurderinger. Flertallet i finanskomiteen uttalte at de

       « legger vekt på at Fokus Bank gis mulighet til å opprettholdes og videreutvikle seg som en selvstendig bank, og forutsetter at staten ved sine disposisjoner ikke bidrar til at bankens rolle som selvstendig bank blir beskåret ».

       Salgsopplegget ble utformet i samsvar med dette. Videre måtte det tas hensyn til Stortingets forutsetning om at 25 % av aksjene skulle tilbys tidligere Fokus Bank-aksjonærer, dvs. de som var aksjonærer da bankens aksjer ble nedskrevet til null den 20. desember 1990. Det var således ikke aktuelt å foreta et samlet salg til én investor. Utgangspunktet for statens salg var dermed vesentlig forskjellig fra det overtakelsestilbudet som nå foreligger.

       Fokus Bank var ikke børsnotert før det statlige aksjesalget. Prisfastsettelsen tok utgangspunkt i en budgivingsrunde med nasjonale og internasjonale investorer. Budgivingsopplegget var basert på en forutgående verdsetting av banken foretatt av uavhengige rådgivere. På bakgrunn av innleverte bud og ved vedtak i Statens Bankinvesteringsfond og foreleggelse for departementet ble tilbudsprisen satt til 29 kr pr. aksje.

       Prisen på 29 kr gjenspeilte om lag det markedet var villig til å betale for Fokus Bank i september 1995. Utviklingen i aksjekursen har etter den tid bl.a gjenspeilt

       at det har vært en generell økning i verdien av aksjene på Oslo Børs, og at banken er gjenstand for et forsøk på oppkjøp.

Eilef A Meland (SV) : Det er helt korrekt som statsråden opplyser, at høsten 1994 måtte Arbeiderpartiet gå til Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet for å få støtte for å privatisere Fokus Bank. Nå innrømmer statsråd Stoltenberg at staten har gjort en dårlig handel. Staten har gått glipp av en verdistigning på om lag 3 milliarder kr. Man solgte Fokus Bank sent i 1995 for 1,8 milliarder kr, og den nåværende verdsetting er 4,8 milliarder kr. Dette er en dårlig forretning.

       Det er en alminnelig leveregel i politisk virksomhet å forsvare sine handlinger. Kan det overhodet spores noen ettertanke, noen selvkritikk, fra statsrådens side? Ville han anbefalt det samme i dag?

Statsråd Jens Stoltenberg : Svaret på det siste spørsmålet er ja, i den forstand at vi aldri har lagt opp til at staten skulle bli sittende som nær 100 % eier i alle de bankene staten gikk inn i etter bankkrisen. Det er ut fra den vurdering at statens viktigste oppgave som medeier i noen tunge finansinstitusjoner på lang sikt har vært å bidra til nasjonalt eierskap. Hensikten med det statlige bankeierskapet har ikke vært å forsøke å ta ut spekulasjonsgevinster og kursstigningsgevinster i aksjemarkedet.

       Det er alltid lett å være aksjespekulant i ettertid, når man vet hvordan kursene har utviklet seg. Hvis man mener det er åpenbart at kursene vil stige, kan man velge å investere vesentlig mer i aksjer i dag, men den type spekulative pengeplasseringer er ikke hensikten med statens eierskap i finansinstitusjonene.

Eilef A Meland (SV) : Jeg reagerer på uttrykket « spekulativ virksomhet ». Hadde staten holdt fast på aksjene i Fokus Bank, hadde det gitt staten 3 milliarder kr mer i midler. Og da vil jeg gjerne konfrontere statsråden med hans senere skriverier, nå sist i Dagbladet, om å opparbeide en formue på statens hånd. Da kan ikke det samme gjelde en oljeformue som annen form for finansiell formue.

       Hvorfor har staten, med Arbeiderpartiet i spissen, i dette tilfelle lagt opp til en privatisering som har påført staten minimum 3 milliarder kr i tap?

Statsråd Jens Stoltenberg : Hvis hensikten med statens bankinvesteringer er å ta ut kursgevinster, bør staten kjøpe opp masse aksjer nå - hvis det er slik at representanten Meland eller andre med sikkerhet kan si at om tre år er kursen vesentlig høyere enn i dag. Men det er ikke det som har vært utgangspunktet for statens investeringer i bankene. Det har vært å bidra til å hjelpe bankene ut av en krise, og det har vært på noe lengre sikt å bidra til nasjonalt eierskap. Det var ikke først og fremst vurderingen av kursutviklingen som gjorde at staten solgte seg ut, men en vurdering av hvor stor eierandel staten på sikt skulle ha i banknæringen.

       Det er helt greit å argumentere mot salg av Fokus-aksjer, men jeg syns man spesielt fra SVs side burde forsøke å finne andre argumenter enn kursutviklingen som det viktigste argumentet.

Spørsmål 11

       Arne Haukvik (Uav) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til sosialministeren:

       « Landet har 308.000 minstepensjonistar. Overlege Thomas Bøhmer ved Aker sykehus opplyser at av innlagde pasientar over 70 år er 53 % av mennene og 61 % av kvinnene underernærte.

       Kva vil statsråden gjere med dette problemet? »

Statsråd Hill-Marta Solberg : Det forhold at en del eldre er underernært i dagens Norge, er et problem som bekymrer. Tiltak for å bedre situasjonen er noe både departementet og kommunesektoren forsøker å få til, så vel på helse- som på sosialsiden.

       Men problemet er nok langt mer sammensatt enn at det bare kan knyttes til nivået på folketrygdens minstepensjon. Det vil være en misvisende forenkling. En eventuell ekstraordinær generell økning av minstepensjonen i folketrygden for å bedre ernæringen for en del eldre vil dessuten være et lite hensiktsmessig tiltak.

       Det er for tiden om lag 250.000 minstepensjonister i folketrygden, og tallet er jevnt synkende. Vel 15 % av de mannlige alderspensjonistene og nær 60 % av dagens kvinnelige alderspensjonister er minstepensjonister.

       Folketrygdens minstepensjonister er en svært sammensatt gruppe. I dag er det flest gifte kvinner som har vært helt eller delvis hjemmearbeidende og dermed ikke har tjent opp tilleggspensjon i folketrygden. Mange har ektefelle med god pensjon. Som enker vil mange av denne gruppen kvinnelige minstepensjonister få en avledet tilleggspensjon etter sin mann. Ulike undersøkelser indikerer at mange pensjonister har forholdsvis god økonomi, med supplerende pensjoner til folketrygden og kapitalinntekter.

       Dermed er det ikke sagt at det ikke er minstepensjonister som virkelig har det vanskelig, ikke minst i storbyene. For pensjonister som ikke har annen inntekt enn folketrygdens minstepensjon, er det stort sett boutgiftene som vil være avgjørende for om pensjonen strekker til. Her er det bostøtteordningen for pensjonister med lav inntekt kommer inn som en målrettet ordning for dem som trenger det mest.

       Som nevnt er underernæring blant eldre et sammensatt problem. Stikkord er bl.a helseproblemer og plager, ensomhet og mistrivsel, mangel på krefter, mosjon og frisk luft osv. Alt dette er vanlige forhold som bidrar til liten sultfølelse blant mange eldre. Kaffe og brødboksen er enkel å ty til, uansett inntekt.

       Kunnskap om ernæringsproblemene er viktig, både for de eldre selv, familien og den kommunale pleie- og omsorgstjenesten.

       Departementet sendte senest i mars i år ut et rundskriv til kommunene om kvalitet i pleie- og omsorgstje-

       nestene, hvor det bl.a ble fokusert på å sikre de grunnleggende behov for brukere av pleie- og omsorgstjenester, som skikkelig næring og variert og helsefremmende kosthold. Det vises her til at Statens ernæringsråd nylig har utarbeidet nye retningslinjer for kostholdet i helseinstitusjoner, som også vil være nyttig for personer i åpen omsorg.

       Den forestående satsing innen eldreomsorgen i kommunene, bl.a for å få etablert flere stillinger innen hjemmehjelpsordningen, vil gjøre det mulig å nå flere hjemmeboende eldre som i dag får for liten bistand både til innkjøp, tilrettelegging og et ernæringsmessig godt og sammensatt kosthold.

       Jeg er således enig med representanten i at det er behov for å styrke og målrette innsatsen når det gjelder en bedre ernæring for eldre. Etter min oppfatning kan vårt felles mål neppe løses ved en økning av minstepensjonen i folketrygden. Her er det nødvendig med informasjon, direkte hjelp og tjenester innenfor eldreomsorgen.

Arne Haukvik (Uav) : Eg takkar for svaret, som var positivt. Det er hyggeleg å høyre at statsråden vil jobbe vidare med dette. Det er klart at pengar er ikkje alt, men jammen er det greitt å ha nokre pengar når ein skal dekke kostnadene sine.

       Otto Christian Røe, som leiar eit nasjonalt geriatrisk program ved Statens helsetilsyn, seier at « omlag halvparten av landets eldre over 70 år i dag har en mangelfull ernæringssituasjon ». Det er klart at det har noko med økonomi å gjere, men det har òg med mistrivsel, einsemd og om folk har vett til å skaffe seg skikkeleg ernæring, å gjere. Eg reknar med at statsråden ser på dette problemet og gjer det ho kan for å fremme forslag som gjer at situasjonen blir betre.

Statsråd Hill-Marta Solberg : Min oppfatning er at disse personene trenger veldig mye mer enn flere kroner til å kjøpe mat for. De trenger hjelp, omsorg og veiledning. Jeg kan forsikre representanten Haukvik om at den eldresatsingen Regjeringen om veldig kort tid skal presentere, vil inneholde nettopp en betydelig styrking av hjemmetjenestene for å kunne nå flere av disse personene.

       Kjellbjørg Lunde (SV) : « I forbindelse med HVPU-reformen skulle det også gis et boligtilbud til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede. Av 250 som i 1994 var registrert som behovstrengende i Bergen, har kun 20 fått tilbud. Hjemmeboende psykisk utviklingshemmede har i mange tilfeller kommet i skyggen av dem som bodde på institusjon, og har ikke fått økonomisk prioritet.

       Hva vil sosialministeren gjøre for å løse denne situasjonen? »

Statsråd Hill-Marta Solberg : Reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming ble satt i verk den 1. januar 1991. Da ble det fylkeskommunale HVPU nedlagt, og kommunene overtok primæransvaret for nødvendige tiltak og tjenester til alle psykisk utviklingshemmede, også dem som fram til dette tidspunkt hadde hatt et tilbud i HVPU. Kommunene hadde hele tiden hatt et ansvar for hjemmeboende psykisk utviklingshemmede. Men tilbudet til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede skulle nå bygges ut til å bli på linje med tilbudet til resten av befolkningen med tilsvarende behov for offentlige tjenester.

       Det ble allerede i 1989 innført et øremerket tilskudd, såkalte styrkingsmidler, til styrking av tilbudet i kommuner med mange hjemmeboende psykisk utviklingshemmede. Dette tilskuddet har vært økt nesten hvert år, til i dag å utgjøre nærmere 1,2 milliarder kr. Siden 1993 har det dessuten vært bevilget innsatsmidler som i stor grad har vært innrettet mot særlige tiltak for ressurskrevende hjemmeboende utviklingshemmede.

       Resultatene fra bl.a kommunenes årlige rapportering til departementet om status på dette feltet viser at tilbudet til dem som kom fra HVPU, er godt utbygd, mens det fortsatt gjenstår et godt stykke arbeid før kommunene har greid å gi et tilfredsstillende tilbud til alle hjemmeboende. Det er fortsatt for mange voksne utviklingshemmede med behov for en egen bolig som bor hjemme hos etter hvert aldrende foreldre.

       Samtidig vil jeg framheve at kommunene gjør en svært stor jobb med å gjennomføre reformen, også for hjemmeboende utviklingshemmede. I 1996 bodde nærmere 9 200 eller 70 % av alle voksne utviklingshemmede i egen bolig. Over 5 100 av disse bodde ikke på HVPU-institusjon før reformen, men har fått det tilbudet i kjølvannet av reformen. Fra 1993 til 1996 flyttet 1 200 hjemmeboende og 800 institusjonsbeboere til egen bolig. Vi må imidlertid huske på at de som ikke har bodd i HVPU-institusjon før reformen, utgjør hele 75 % av alle psykisk utviklingshemmede. Det vil derfor måtte ta noe tid å bygge opp et godt nok tilbud til alle som trenger det.

       Departementet har overfor kommunene understreket at utviklingen av alternative botilbud for voksne utviklingshemmede er et av de områdene Regjeringen ønsker å rette størst oppmerksomhet mot i 1997. Det er et mål at 500-600 utviklingshemmede som bor hos foreldre, flytter til egen bolig i løpet av året. Fylkesmennene skal følge opp i forhold til de kommunene som ligger dårligst an. Det pågår således et systematisk arbeid for å skape bedre tilbud til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede.

       Jeg er kjent med at Bergen har hatt problemer med å gjennomføre alle sider av reformen. Kommunen selv anfører økonomiske forhold som en hovedgrunn til at gjennomføringen ikke har gått som forutsatt. Jeg vil her gjerne vise til et arbeid som har pågått for å komme

       fram til et bedre overføringssystem for kommunene på denne sektoren. Regjeringens opplegg for et mer treffsikkert system vil bli vurdert allerede i tilknytning til kommuneøkonomiproposisjonen for 1998.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Eg skal takke statsråden for svaret.

       Det er å vone at det statsråden no varsla i samband med kommuneøkonomiproposisjonen, kan bli så treffsikkert at f.eks også kravet om ei statleg toppfinansiering for brukarar som er spesielt ressurskrevjande, som også har vore oppe i sosialkomiteen og fått støtte frå ganske mange der, kan vurderast av departementet. For totalt sett er denne reforma, som mykje av det andre vi ser, positiv. Det er sterk støtte til HVPU-reforma i Stortinget og også ute i kommunane, og mange av dei tinga statsråden viser til, er veldig bra. Men dei som er mest ressurskrevjande, må ha ein heilt annan type tilbod enn dei som er best fungerande, fordi dei ser ut til å tape. No er det slik i Bergen òg at svake grupper blir sette opp mot kvarandre. Bergen kommune har gjort ein stor innsats innan eldreomsorga med sjukeheimsutbygging, og no seier dei frå kommunen si side at dette ser ut til å hemme innsatsen deira på dette området.

Statsråd Hill-Marta Solberg : La meg kort tilføye at det arbeidet som har pågått med å komme fram til et kriteriegrunnlag i inntektssystemet for å få dette til å fungere bedre enn dagens ulike ordninger når det gjelder overføring av midler i tilknytning til ansvarsreformen, har vært et vanskelig arbeid. Men vi er altså kommet så langt nå at det er aktuelt å få etablert et slikt kriteriegrunnlag i inntektssystemet. Det vil skape bedre målretting av midlene. Det har både Stortinget og departementet vært opptatt av, og det vil ha betydning for mange kommuner i positiv retning.

       La meg i tillegg til det si at både Stortinget og departementet har vært opptatt av nettopp å ha en slags toppfinansiering. Både styrkingsmidlene som en egen øremerket pott på statsbudsjettet og innsatsmidlene er nettopp den type toppfinansiering som etter skjønn tildeles kommuner som har spesielt tunge oppgaver på dette området. Uavhengig av all treffsikkerhet vi måtte klare å etablere i inntektssystemet, tror faktisk også jeg at en del slik toppfinansiering gjennom noen øremerkede midler som tildeles etter skjønn, vil være nødvendig også framover.

Kjellbjørg Lunde (SV) : Kan eg tolke det svaret statsråden no gjev, slik at Bergen kommune og dei pårørande, og også den breie aksjonsgruppa som no jobbar for at Bergen kommune skal kunne halde sin lovnad overfor denne gruppa, kan ha håp om at dei skal kunne klare å gjennomføre den planen som er i tråd med eit minimumstilbod til denne gruppa?

       SV har varsla at vi i samband med revidert nasjonalbudsjett kjem til å fylgje dette opp. Dersom det no er slik at kommuneøkonomiproposisjonen kjem med forpliktande tilsegner, som eg trur er i tråd med behova f.eks i Bergen kommune - og ikkje berre i Bergen kommune - er eg tilfreds med det. Men trur statsråden at det ho har sagt no, er tilstrekkeleg for at Bergen kommune kan klare å gjennomføre dette, som altså er ei fastlagd målsetting og ein prioritert plan, som dei no ikkje klarar med dagens midlar?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Man skal ha ganske inngående kunnskap om oppgavene i Bergen for å kunne svare presist på et slikt spørsmål. Jeg tør ikke gi uttrykk for at jeg har så god innsikt, men jeg vet at på mange områder har Bergen kommet litt sent i gang når det gjelder viktige sider av denne ansvarsreformen - det erkjenner vel også kommunen - og i en del sammenhenger følger vi også det opp fra departementets side, spesielt gjennom fylkesmannens arbeid overfor kommunene.

       Det som ligger i mitt svar om eventuelle nye kriterier i inntektssystemet knyttet til antall personer med psykisk utviklingshemming, vil som jeg sa, for flere kommuner slå positivt ut. Bergen er én av dem. Så gjenstår det å få lagt dette fram, få etablert et slikt kriteriegrunnlag i inntektssystemet og derigjennom også få til en bedre fordeling av de ressursene vi faktisk har til rådighet i denne sektoren i dag.

Spørsmål 13

       Marit Tingelstad (Sp) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Studenter og fagfolk ved sykepleierutdanningen i Oppland har ropt varsku om kvaliteten på sykepleierutdanningen. Praksisdelen er blitt redusert med 27 uker etter at utdanningen kom inn under høgskolesystemet.

       Vil statsråden ta initiativ til å evaluere de nasjonale studieplanene slik at kvaliteten på utdanningen sikres? »

Statsråd Reidar Sandal : Då ny rammeplan for sjukepleiarutdanning blei fastsett i 1987, blei omfanget av praksis redusert frå to til halvtanna år. Ved revisjon av planen i 1992 blei det fastsett at inntil eit halvt år av praksisundervisninga kunne vere praksisretta undervisning ved høgskulen. Såkalla ekstern praksis omfattar etter dette minst eitt år.

       Reduksjonen av praksisundervisninga er berre delvis grunngitt i behovet for å styrkje teoridelen. Når den eksterne praksisen blei redusert i 1992, var det fordi det ikkje var mogleg å skaffe kvalitativt gode praksisplassar til dei mange nye studentane i første halvår av dette tiåret. Opptaket til sjukepleiarutdanninga er auka frå ca 2 500 i 1990 til ca 3 600 i dag.

       Det er framleis store problem med å skaffe praksisplassar for å halde oppe noverande opptakskapasitet. Det har vore nødvendig å gå over til opptak to gonger i året ved mange høgskular. Ein har etablert desentraliserte utdanningstilbod delvis også som følgje av vanskane med å skaffe nok praksisplassar.

       Eg er kjend med signala frå leiinga ved ein del sjukehus om at den praktiske dugleiken til nyutdanna sjukepleiarar ikkje er like god som før. Dette må bli tatt på alvor, og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet har allereie bestemt at vi skal gå gjennom innhaldet i sjukepleiarutdanninga.

       Hovudsiktemålet må vere å styrkje funksjonsdugleiken til kandidatane ved å betre kvaliteten på undervisninga generelt og praksisundervisninga spesielt. Eg trur dette kan gjerast ved å intensivere samarbeidet mellom høgskule og praksisfelt og ved å leggje forholda til rette for betre integrering mellom teori- og praksisundervisning.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg synes hadde i seg mange positive signaler om den problemstillingen jeg nå har belyst.

       Jeg vil komme med noen kommentarer. Jeg setter spørsmålstegn ved vektleggingen av praksisdelen i utdanningen generelt i Norge i dag. Vi vet at en får 40 vekttall for treårig sykepleierutdanning og 60 vekttall om en går ingeniørhøgskole og driver laboratorieøvelser. Dette i seg selv bør være tungtveiende når en nå skal gå gjennom studieplanene. Jeg har fått direkte henvendelser fra lærere ved sykepleierhøgskolene som går på at vi må se på vår opplæring innad i skolen og endre studentrollen slik at studenten i stedet for å være observatør bli mer aktivt deltakende.

       Jeg håper statsråden merker seg disse signalene. Jeg vil spørre om når dette arbeidet med å endre studieplanene, hvor en da særlig legger vekt på økt praksisopplegg, blir satt i gang.

Statsråd Reidar Sandal : Eg vil på representanten Tingelstad sitt spørsmål svare at arbeidet med å gå gjennom planane for sjukepleiarutdanninga allereie er sett i gang, slik som eg nemnde i hovudsvaret mitt. Det er altså eit samarbeid mellom Sosial- og helsedepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet. Eg kan ikkje her og no seie når dette arbeidet vil vere sluttført, men prosessen er i gang.

       Dei synspunkta og kommentarane som representanten Tingelstad hadde, vil eg ta med i det vidare arbeidet med saka.

Marit Tingelstad (Sp) : Jeg takker igjen for svaret.

       Vi er kjent med at det er et visst press for å få denne utdanningen fireårig. Det vet vi kan bli et stort problem kapasitetsmessig. Vil statsråden i stedet for den vrien vurdere om det blir nødvendig med turnusår for å øke praksisdelen? Når det er så store problemer i Helse-Norge, er det alvorlig at vi skal utdanne en hel mengde sykepleiere som skal ta seg av pasientene, men som ikke er godt nok kvalifisert til å gjøre den jobben. Da vil vi komme inn i en veldig vond sirkel. Jeg synes derfor det er svært viktig at vi legger vekt på å få oppvurdert praksisen, få den mer målrettet mot hverdagen i sykehusene i dag. Det må også sies at den hektiske situasjonen i sykehusene i dag faktisk krever enda mer av studentene og de ferdigutdannede sykepleierne.

Statsråd Reidar Sandal : Som eg har peika på, er arbeidet med å gå gjennom planane for sjukepleiarutdanninga, sett i gang.

       Når representanten Tingelstad stiller spørsmål om det kan vere aktuelt å innføre eit turnusår, synest eg ikkje det er tid til å gå inn i den diskusjonen her og no. Vi har eit arbeid i gang, og det naturlege vil vere at vi får den tida som er nødvendig for å kunne gjere eit fagleg og politisk forsvarleg arbeid. Det skal vi greie. Så får vi òg ta dei resonnementa og kommentarane som representanten Tingelstad har gitt uttrykk for, med i det vidare arbeidet.

       Terje Riis-Johansen (Sp) : Jeg vil få stille kirke-, utdannings- og forskningsministeren følgende spørsmål:

       « I Telemark er det satt i gang et pionerprosjekt for å hjelpe narkomane tilbake til normalt liv. « Sluseprosjektet » er et samarbeidsprosjekt mellom trygdekontor, fengselsvesen, arbeidsmarkedsetat, kriminalomsorg i frihet og skoleverket. Det startet opp i april 1996, og er således fortsatt i en startfase. Nå står dette prosjektet i fare for å bli lagt ned fordi departementet bare vil gi tilskudd til prosjektet for første halvdel av 1997.

       Hvorfor vil ikke departementet bidra til gjennomføringen av dette pionerprosjektet? »

Statsråd Reidar Sandal : Som ei oppfølging av Regjeringa sin handlingsplan « Trygghet og nærhet i hverdagen » inviterte Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet i 1994 fylkeskommunane til å søkje om midlar til prosjekt der utdanning skulle gå inn i eit ettervernopplegg for tidlegare straffedømde. Det blei lagt vekt på at prosjektet skulle involvere fleire samarbeidande instansar. Tidsramma for prosjektet var tre år.

       Telemark fylkeskommune leverte i 1995 ein søknad om å sette i gang eit oppfølgingsprosjekt i samsvar med intensjonane i Regjeringa sin handlingsplan. Følgjande institusjonar hadde samarbeidd om søknaden: Fylkesarbeidskontoret i Telemark, Klosterskogen videregående skole, Kriminalomsorg i frihet i Telemark, sosialavdelinga i Skien kommune og Skien kretsfengsel.

       Innanfor den årlege ramma på 1,5 mill. kr som er avsett til slike prosjekt, har Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet i 1995, 1996 og 1997 tildelt 400.000 kr årleg til prosjektet.

       Med tildelingane for 1997 har Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet tildelt 1,2 mill. kr til « Sluseprosjektet ». I tildelingsbrevet til fylkeskommunen er det ikkje sagt noko om at pengane gjeld 1. halvår av 1997. Dette er ei årleg løyving. Telemark fylkeskommune er også orientert om at departementet tenkjer å vidareføre midlar til slike prosjekt for 1998 med vanleg atterhald om at dette er ei budsjettsak.

       Det kan nemnast at Kriminalomsorg i frihet i Telemark har ei halv stilling som skal dekkje fritidsdelen i prosjektet, og at fylkesarbeidskontoret gir kurspengar til elevane etter gjeldande satsar. Dei andre samarbeidspartane er viktige støttespelarar med omsyn til planlegging av ymse slag. Det er ikkje komme signal om at dette blir trekt tilbake.

       Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet har tildelt midlar til prosjektet i tre år og har signalisert vilje til vidareføring i 1998. Departementet har aktivt hjelpt til med gjennomføringa av prosjektet.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, som når det gjaldt prinsipper og holdning til prosjektet, var veldig positivt. Det bør tyde på at vi her kan finne en løsning som gjør at dette prosjektet ikke blir stanset.

       Saken er jo at de pengene som er blitt bevilget, har blitt brukt i 1996 og 1997 fordi prosjektet ikke kom i gang før i 1996. Det ble således ikke brukt 400.000 kr i hvert av de tre åra, men 800.000 kr i 1996 og altså 400.000 kr i 1997. I praksis betyr det at hvis det ikke blir tilført mer penger i det året vi er inne i nå, klarer ikke « Sluseprosjektet » å opprettholde det nivået som det hadde i 1996, som følge av at det da brukte oppsparte midler fra et tidligere år. Så kan en ha en del formelle innvendinger mot det osv. Faktum er at det er satt i gang et prosjekt i Skien og Telemark som er veldig bra, som fungerer, og som går inn i den handlingsplanen som statsråden sjøl refererte til, og som nå er avhengig av at staten bidrar til at prosjektet skal bli gjennomført. Hvis ikke, opplever vi det som jeg var inne på i mitt første spørsmål, at det blir stoppet halvveis i året. Og jeg må utfordre statsråden litt mer konkret og spørre hvilke muligheter han kan se for å klare det siste halvåret i 1997, når han sier at han ønsker å fortsette dette i 1998.

Statsråd Reidar Sandal : Eg takkar representanten Riis-Johansen for vurderinga av det svaret som blei gitt. Eg konstaterer at vi har samanfallande synspunkt når det gjeld verdien av dette prosjektet, som Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet aktivt har gitt økonomisk bidrag til tre gonger.

       La meg få lov å understreke at det er viktig at dette prosjektet no får ei framtid, slik departementet har prøvt å bidra til. Eg vil syte for at problemet blir tatt opp med samarbeidspartane i prosjektet for å drøfte med dei kva som kan gjerast. Men eg vil få lov å understreke at vi frå departementet si side har vore ein svært aktiv økonomisk bidragsytar.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Jeg må igjen få takke statsråden for svaret.

       Jeg syns statsråden viser en konstruktiv holdning til det problemet som nå er oppstått. Jeg vil da bare oppfordre statsråden og departementet til aktivt å bidra til at det også blir en løsning på det som nå blir tatt opp i samarbeid mellom de partene som opererer i « Sluseprosjektet », og departementet, som statsråden her var inne på. Så det er veldig bra. Jeg håper og trur at vi da kan se en løsning når det gjelder dette prosjektet, at prosjektet ikke blir stanset høsten 1997, ikke minst fordi det også er gitt signaler om at det er mulig å fortsette i 1998.

Spørsmål 15

       Eilef A Meland (SV) : Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Høgskolen i Stavanger har i dag unntak fra normalreglementet for høgskoler og universiteter med et eksternt flertall i styret.

       Hvilket standpunkt vil statsråden innta når det gjelder den framtidige styresammensetning ved Høgskolen i Stavanger? »

Statsråd Reidar Sandal : Høgskulerådet ved Høgskulen i Stavanger har komme med forslag om at nytt styre for høgskulen frå 1. august 1997 skal ha ei samansetjing i tråd med normalordninga etter lov om universitet og høgskular. Høgskulen har sjølv gjennom eit utval med representantar frå høgskuleråd, studentar og interne og eksterne styremedlemer vurdert erfaringane med eksternt styrefleirtal. Utvalet gir ikkje tilråding om kva styresamansetjing høgskulen bør ha. Eit fleirtal i styret ønskjer at det framleis skal vere eksternt fleirtal.

       Eg har vurdert dei ulike dokumenta i saka og har med heimel i lova fastsett at Høgskulen i Stavanger framleis skal ha ei styringsordning der dei eksterne medlemene i styret utgjer eit fleirtal.

Eilef A Meland (SV) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Ved årsskiftet var det to høgskoler i landet som hadde unntak fra hovedregelen i lov om universiteter og høgskoler. Det var Høgskolen i Gjøvik og Høgskolen i Stavanger. Høgskolen i Gjøvik fikk raskt imøtekommet sitt ønske om overgang til normal styresammensetning. Etter flere måneders vurdering i departementet ble det overraskende sendt et brev fredag - dvs. samme dag som dette spørsmålet ble innlevert - om at høgskolen i Stavanger fortsatt ikke skal behandles etter lovens hovedregel i henhold til § 6. Denne høgskolen er således den eneste høgskolen i landet som ikke får lovens fulle rettigheter for selvstyrte institusjoner. Og da er hovedspørsmålet: Hvorfor har ikke statsråden fulgt opp de prinsipper Stortinget la til grunn og fulgt de råd som ble gitt fra det faglige personalet ved høgskolen - rådene fra høgskolerådet avgitt den 17. desember i fjor?

Spørsmål 16

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til landbruksministeren:

       « Hvilken sikkerhet har norske forbrukere for at den hunde- og kattemat som selges i forretningene, ikke inneholder slakteavfall med prionsmittestoff, som kan føre til kugalskap? »

Statsråd Dag Terje Andersen : Da det på slutten av 1980-tallet ble klart at kugalskap kunne overføres via fôr, ble det raskt truffet tiltak for å ta komponenter fra drøvtyggere ut av fôr- og næringskjeden. Dette gjaldt i første omgang overfor drøvtyggere, men etter hvert også for andre dyrearter, som f.eks hund og katt. Det ble i Storbritannia i 1990 nedlagt forbud mot bruk av spesielt smittefarlig avfall ved enhver form for produksjon av fôr til dyr, samt innført forbud mot eksport av slikt avfall til andre EU-land og fra og med juli 1991 også til land utenfor EU. I tillegg til dette nedla EU i mars 1996 forbud mot all eksport av så vel levende storfe som kjøtt, andre produkter og avfall fra storfe fra Storbritannia og Nord-Irland.

       Ifølge Statistisk sentralbyrå er det ikke importert hunde- og kattemat fra Storbritannia og Nord-Irland siden første halvår 1996. Rulleringstiden på slike varer er kort både hos importør, hos grossist og i butikkene. Fra bransjen opplyses det at tiden som går fra varene blir importert og til de er ute av butikkene, i gjennomsnitt ligger på to-tre måneder og sjelden overstiger et halvt år. Det er derfor lite sannsynlig at det i norske butikker i dag finnes lovlig innført hunde- og kattemat som er produsert med råvarer fra drøvtyggere i Storbritannia.

       Det foregår en viss produksjon av hunde- og kattemat i Norge. I denne produksjonen vil det kunne inngå kjøttbenmel fra drøvtyggere etter en varmebehandling ved 133o i 20 minutter. Under ingen omstendigheter blir det benyttet råvarer fra besetninger med påvist skrapesyke i slik fôrproduksjon. Dyr fra slike besetninger blir destruert. Muligheten for prionsmitte med hunde- og kattemat som produseres i Norge, skulle dermed være utelukket.

       Selv om en har hatt ett sykdomstilfelle på hund i Norge hvor det er funnet forandringer som er forenlig med det en finner ved kugalskap og skrapesyke, er det på ingen måte sikkert at dette sykdomstilfellet skyldes prionsmitte. Ytterligere undersøkelser pågår for tiden for å søke å finne svaret på dette. Hvis det dreier seg om prionsmitte, stammer dette sannsynligvis fra fôr som ble importert og konsumert sent på 1980-tallet.

       Regjeringen vil vurdere denne saken fortløpende i lys av den informasjon og kunnskap som erverves framover. I den grad det vurderes som nødvendig å iverksette ytterligere kontrolltiltak, må det vurderes å pålegge en avgift eller finne andre løsninger for å finansiere disse.

       Med dagens strenge regler overfor områder med kugalskap og strenge norske tiltak i forhold til scrapie, har norske forbrukere stor sikkerhet mot prionsmittestoff i hunde- og kattemat.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg i grunnen finner både fyldig og tilfredsstillende. Det viser at departementet tar denne saken svært alvorlig.

       Nå er det ikke sikkert at de tilfellene vi har hatt i Norge der det ser ut som dyrene har dødd på grunn av kugalskapsmitte, skyldtes dette smittestoffet, men det er mye som tyder på det. Vi må også regne med at det er flere tilfeller enn dem som er påvist, for det er ikke vanlig å obdusere katter og hunder. Det er heller ikke lite uklarhet når det gjelder smitteveiene. Når statsråden viser til at en ved norskprodusert mat til hunder og katter bruker 133 o, er jo det bra. Samtidig vet vi at ingen med sikkerhet vet hvor høy temperatur som skal til for å drepe prion-smittestoffet. Derfor er det ønskelig at vi har full sikkerhet for at de bestanddelene som brukes i produksjonen av disse varene, overhodet ikke stammer fra besetninger med slik smitte. Det vet vi at vi har sikkerhet for i den norske produksjonen. Men vi vet også at land som Nederland og Tyskland har hatt mange tilfeller. Vil statsråden vurdere et forbud mot import av hunde- og kattemat i alle fall fra disse landene?

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg er litt i tvil om hva hensikten skulle være med å innføre forbud mot import av hunde- og kattefôr fra land som har de samme strenge regler i forhold til områder i Europa der kugalskap fins, som vi har i Norge.

       Når det gjelder temperaturgrensen på 133 o, er det først og fremst et faglig spørsmål, men de som har greie på den slags, mener det skal være tilstrekkelig for å drepe smittestoffer som eventuelt kan finnes i rester. Men hovedpoenget i forhold til spørsmålet om prionsmitte, og det gjelder scrapie i Norge, er at den typen smittestoffer ikke kommer inn i fôrproduksjonen, og dermed skulle ikke den temperaturgrensen først og fremst ha noe med den typen smittestoffer å gjøre. De skal altså i utgangspunktet ikke eksistere i den produksjonen.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker igjen statsråden for svaret. Jeg vil bare minne om at de sykdommene en får på grunn av prionsmitte, er svært farlige. Det er først og fremst dyresykdommer, men smitten kan også gå på folk. Det er derfor av særdeles stor viktighet å få utryddet den, og da må alle mulige smitteveier forsøkes fjernet.

       Da er det ikke tilfredsstillende at vi bare må stole på uttalelser om at det er forbud mot bruk av spesielt smittefarlig avfall ved importerte matvarer. Vi vet ikke hva som vurderes som spesielt smittefarlig avfall. Vi vet også at det tar lang tid før disse sykdommene bryter ut. Jeg mener at vi i denne virkeligheten vil få bedre kontroll ved å stimulere til mest mulig norsk produksjon av hunde- og kattemat. Jeg vet at de som produserer hunde- og kattemat i Norge i dag, har problemer med å komme inn på markedet fordi kjedene har litt for stor makt. Jeg vil spørre om statsråden kan tenke seg å gjøre noe for å hjelpe produksjonen av den norske hunde- og kattematen, som jeg ser på som den absolutt tryggeste i denne sammenheng.

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg trodde representanten Kvalbukt spurte med utgangspunkt i helsemessig risiko og smittefare. Med det som utgangspunkt er vi enig om at vi, som representanten sa, skal stenge alle mulige smitteveier, noe jeg redegjorde for hvordan vi har angrepet, i mitt første svar.

       Representanten er i sin tilleggsmerknad nå inne på å bruke argumentasjon om smittefare som en teknisk handelshindring. Det får hun ikke denne statsråden med på, for skal vi ha troverdighet i forhold til våre helse- og sikkerhetsspørsmål, må det være de rent faglige helsepolitiske spørsmål som ligger til grunn for eventuelle tiltak, og ikke denne typen vikarierende argumenter, som i neste omgang nettopp kan undergrave vår argumentasjon når det er reell fare for helse ved smitte.

       For øvrig får Stortinget om ganske kort tid anledning til ytterligere å styrke muligheten for kontroll på importsiden, for hvis vi innfører det nye regelverket for veterinær grensekontroll, vil alle importører av denne typen fôrvarer bli registrert som importører, og muligheten for å utøve aktiv kontroll vil bli ytterligere styrket. Jeg håper at representanten Kvalbukt bidrar til at vi kan få gjennomført de tiltakene, slik at vi kan få styrket kontrollen ytterligere.

       Inge Myrvoll (SV) : Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren som vil bli besvart av landbruksministeren:

       « En del fiskefartøyer, også betegnet som paragrafbåter, er dimensjonert ut fra et regelverk som har ført til at de blir farlige sikkerhetsmessig, med stor risiko for kantringsforlis. Dette er bekrefta gjennom forskning ved Marintek.

       Har Fiskeridepartementet vurdert å endre regelverket for å hindre bygging av sjøfarlige båter og å gi et finansielt tilbud for ombygging eller kondemnering av de båter som er i drift, for å styrke sikkerheten for fiskerne? »

Statsråd Dag Terje Andersen : Ansvaret når det gjelder sjødyktighet for fartøy ligger i Nærings- og handelsdepartementet og hos sjøfartsmyndighetene. Det gjelder også for fiskefartøy. Når representanten Myrvoll retter spørsmål til fiskeriministeren, legger jeg til grunn at det er konsesjonsregelverket som gjelder utøvelse av enkelte fiskerier det siktes til.

       For å sikre at det ikke oppstår et alvorlig misforhold mellom fangstkapasiteten og de tilgjengelige fiskeressursene, har fiskerimyndighetene sett seg nødt til å sette begrensninger for fiskeflåten, både når det gjelder antall fartøyer og fangstkapasiteten til det enkelte fartøy. Hvilke kriterier som er best egnet ved denne type restriksjoner, vil bestandig framstå som et resultat av avveininger mellom ulike hensyn. Sammenhengen mellom fartøyets lengde og fartøyets fangstkapasitet er imidlertid udiskutabel. Derfor er begrensninger på fartøyets lengde brukt som et viktig parameter for å begrense et fartøys fangstkapasitet.

       Å bygge et fartøy innenfor en gitt lengdegrense eller innenfor andre konsesjonsgrenser, f.eks bruttotonnasje, representerer i seg selv ikke noen sikkerhetsrisiko. Risikomomentene framkommer dersom man innenfor gitte lengdegrenser bygger inn en fangst- og lastekapasitet som er i overkant i forhold til det som er tilrådelig ut fra fartøyets sjødyktighet, eller på andre måter søker å tøye grensene for det gitte konsesjonsregelverket. Ansvaret for en ansvarlig avveiing mellom sikkerhet og økt lønnsomhet ligger i første rekke hos fartøyeier og fartøykonstruktør.

       La meg likevel få understreke at fiskerimyndighetene er løpende opptatt av å komme fram til reguleringsformer som gjør at fartøyeierne kan ivareta både krav til gode sjøegenskaper og et fartøy med høy fangstevne og lastekapasitet. I den gjennomgangen av konsesjonsregelverket som i disse dager blir foretatt av Fiskeridirektoratet, vil det bli sett nærmere på denne problemstillingen. Det vil også bli drøftet i forbindelse med den planlagte stortingsmelding om fiskeripolitikken. Denne drøftingen vil bl.a ta sitt utgangspunkt i en gjennomgang foretatt av Sjøfartsdirektoratet, hvor sammenhengen mellom fastsettelse av fartøyparametre og fartøyers sjødyktighet er blitt vurdert.

       Når det gjelder virkemidler for å stimulere til eventuelle ombygginger, ivaretas det innenfor våre fiskebåtfinansieringsordninger som nå forvaltes av SND. Hvorvidt slik støtte skal gis, vurderes i hvert enkelt tilfelle på grunnlag av konkret søknad og de retningslinjer som til enhver tid gjelder.

       På bakgrunn av det som er sagt foran, er det ikke aktuelt å innføre en egen kondemneringsordning for denne spesielle gruppen.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg må få takke for et litt unnvikende og til dels negativt svar fra en tidligere skogsarbeider, som nok vet at sikkerhet på arbeidsplassen er meget viktig. De båtene det er snakk om, betegnes som godværsbåter. Det snakkes om linedans på feltet når de er ute.

       Statsråden sa at ansvaret må ligge « i første rekke hos fartøyeier og fartøykonstruktør ». Men samtidig er det reist kritikk mot de reglene som ligger til grunn for konstruksjon av fartøyene. Det er også reist kritikk når det gjelder den rapporten som Marintek har laget, hvor man stiller seg kritisk til bruk av fartøylengde og bruttotonnasje for regulering. Det er klart at hvis reglene gir store åpninger for at det bygges usikre båter, bør man se på regelverket. Da bør man også ha en viss raushet overfor dem som har bygd båtene etter et regelverk som kanskje ikke har vært godt nok. Det vises til SND, men jeg ser i et intervju i Lofotposten med lederen for SND i Bodø at han sier at han ikke vet hva han skal gjøre, og at det kanskje kommer til å kreve at saken må tas opp på et bredt plan, noe som betinger bevilgninger. Det er ikke bare å vise til andre.

Statsråd Dag Terje Andersen : Bemerkningen om mitt tidligere yrkesliv er kanskje noe malplassert i forhold til fiskerisektoren, men ikke så malplassert i forhold til sikkerhet på arbeidsplassen. Var det noe jeg lærte i skogen, var det i hvert fall det at jeg i tillegg til det pålagte, lovfastlagte sikkerhetsutstyr jeg skulle ha på meg, hadde et ansvar for å utføre arbeidet på en slik måte at jeg ikke selv utsatte meg for risiko.

       Slik sett kan det hende at dette er litt relevant. Det er fullt mulig å bygge sikre fartøyer innenfor de lengdegrenser som er satt. Men det er klart at hvis en skal prøve å tøye regelverket for å oppnå større kapasitet enn det som kanskje var hensikten for dem som satte metergrensene nettopp for å regulere fiskeriene, kan en altså komme i en situasjon der en ved å tøye regelverket - for å si det forsiktig - veldig langt, kanskje selv bidrar til å bygge usikre båter. Men her er det høstet erfaringer, og hensynet til sikkerhet vil også være grunnlag for vurdering i det arbeidet som nå pågår i Fiskeridepartementet, og som jeg refererte til i mitt første svar.

Inge Myrvoll (SV) : Ettersom vi er inne på tidligere yrkespraksis, vet også jeg - som tidligere industriarbeider i tungindustrien - at vi har et personlig ansvar. Men samtidig var vi veldig opptatt av at vi hadde et regelverk og en ramme å jobbe innenfor som gjorde at det var mulig å ha en sikker arbeidsplass.

       Når en ser at departementet har reist kritikk mot det regelverket som kanskje har motivert for bygging av dårlige båter, og som har åpnet for det, er det viktig at man også tenker på at regelverket må kunne endres, og at de som kanskje godt innenfor regelverket som er laget, har gjort feil, også må kunne få lov til å sikre sin arbeidsplass i framtida uten at det økonomisk skal bli for kostnadskrevende for dem.

       Men jeg håper at statsråden tar disse signalene med tilbake til departementet - til den jobben som skal gjøres med å se på regelverket - og sørger for at vi får sikre fiskebåter i framtida og får gjort noe med dem som ikke er sikre i dag.

Statsråd Dag Terje Andersen : Det er, som jeg sa, flere arbeider på gang i Fiskeridepartementet, hvorav ett er den planlagte stortingsmeldingen om fiskeripolitikken. De reguleringstiltak som nå er satt inn, vil bli drøftet der, også med utgangspunkt i sikkerhet, og hvorvidt de virker godt nok både i forhold til sitt egentlige formål og i forhold til den sikkerhetsvurdering som er foretatt av Sjøfartsdirektoratet.

       Når det gjelder kondemnering - som antagelig var det som førte til at representanten Myrvoll syntes det var et noe negativt svar - er det vel det de etterfølgende kommentarene i stor grad har dreid seg om. Jeg holder fast ved påstanden om at det innenfor det regelverk som gjelder - og som altså er laget for å regulere fiskerienes mulighet til å ta ut fisk - er mulig å bygge trygge båter. Men hvis en strekker og tøyer det regelverket - jeg holdt på å si i bredden eller i høyden - i forhold til sjødyktighet når det gjelder båter, så finner ikke jeg det riktig - i hvert fall ikke fra denne talerstol og med mitt utgangspunkt - å si ja til at vi skal bidra til kondemneringstilskudd i forhold til eventuell strekking og tøying av regelverk som har skjedd tidligere. Men sikkerheten står i fokus og kommer til å bli vektlagt i departementets videre arbeid.

Spørsmål 18

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Mitt spørsmål til olje- og energiministeren lyder slik:

       « Kvifor vart sekretariatet for INTSOK (Internasjonalisering og samordning av oljeaktiviteten) lagt til Oslo i staden for til « oljebyen » Stavanger? »

Statsråd Ranveig Frøiland : Norsk olje- og gassindustri har med sin teknologi, kompetanse og erfaring mykje å tilby olje- og gassverksemda òg utanfor norsk sokkel.

       Rapporten INTSOK - for auka internasjonal konkurransekraft - tilrår at INTSOK skal vidareførast i ein fast organisasjon. På bakgrunn av denne rapporten tok eg initiativ til å oppretta eit interimsstyre med deltaking frå industrien og myndigheitene for å ta prosessen vidare med sikte på å få etablert INTSOK som ein stiftelse. Blant oppgåvene til interimsstyret var å foreslå lokaliseringa av stiftelsen. To stader peikte seg ut: Stavanger og Oslo. Interimsstyret har konkludert i denne saka og innstilt Oslo som lokaliseringsstad for INTSOK.

       Stiftelsen INTSOK er no etablert, og interimsstyret har avslutta arbeidet sitt. Både stiftarane og styret har slutta seg til interimsstyret si innstilling.

       Eg har tillit til at det standpunktet som er teke i denne saka, er det beste for industrien. Når det no er bestemt at INTSOK skal lokaliserast til Oslo, håpar eg at vi kan leggja lokaliseringsdebatten bak oss. Dermed kan vi konsentrera merksemda om det INTSOK skal gjera, nemleg å medverka til å fremja og samordna norsk olje- og gassindustri sine interesser på den internasjonale arenaen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det har vekt stor merksemd på Vestlandet at INTSOK-sekretariatet er lagt til Oslo. Regjeringa har vore representert i styringsgruppa, så vidt eg forstår, og kunne ha påverka valet av stad. Lokale styresmakter og lokalt næringsliv står sterkt og overtydande bak kravet om lokalisering til Stavanger, og dei har støtte frå kommunar med offshore-retta næringsliv frå Kristiansand til Flora. Oljedirektoratet og PETRAD, som INTSOK må samarbeide tett med, ligg i Stavanger. Det utøvande næringslivet, oljeselskapa og fagfolka held til her, og den globale kontakten og dei nettverka som skal til, er etablerte. Stavanger, olje, Noreg er samanhengande og kjende omgrep i verdssamanheng. Føresetnadene og grunnlaget for INTSOK er altså lagde i Stavanger.

       Eg spør på nytt: Kva er det som gjer at oppfylginga ikkje kan ha adresse Stavanger?

Statsråd Ranveig Frøiland : Eg trur det er nødvendig å slå fast at INTSOK-arbeidet er eit arbeid som skal gjerast utanfor dette landet, av oljeindustrien og av styresmaktene i dette landet. Så ein må ikkje berre fokusera på det som skal gjerast i Noreg - det viktigaste skal gjerast utanfor.

       Det er klart at Regjeringa har som mål at oljeindustrien skal internasjonaliserast. Det har vore eit tett samarbeid med industrien og med oljeselskapa for å få mest mogleg ut av arbeidet for å nå det målet. Ein har no laga ein stiftelse, og når det gjeld den kapitalen som styret der skal arbeida vidare med, er det ikkje slik at det er styresmaktene som bidrar med mest, det er faktisk industrien sjølv som bidrar med mest. Derfor føler eg at det er rett å høyra på kva industrien seier. Eg kan ikkje på nokon måte gå god for det som Magnhild Meltveit Kleppa seier, at småindustrien ikkje er høyrd her. Representantar frå heile industrien har vore med i interimsstyret.

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til olje- og energiministeren:

       « I store deler av Nord-Norge er det ekstremt mye snø. Blir ikke vårværet ideelt med sakte tining og lite nedbør, er det grunn til å vente flom i deler av landsdelen.

       Kan statsråden redegjøre for om damanleggene i denne delen av landet nå har fått sine beredskapsplaner? »

Statsråd Ranveig Frøiland : Damanlegg med krav om beredskapsplanar til dameigarane er knytte til både kraftproduksjon og anna verksemd, som t.d. kommunale vassverk.

       NVE har til no motteke beredskapsplanar frå 29 av i alt 50 dameigarar i Nordland, Troms og Finnmark, dvs. frå om lag 60 % av dameigarane. Dette talet tilsvarar gjennomsnittet for heile landet. Fordelt på verksemd har 25 av 36 kraftprodusentar sendt inn beredskapsplanar, dvs. om lag 70 %. For dammar eigde av kommunar, dvs. vassverk o.l., har NVE motteke beredskapsplanar frå 4 av 14 eigarar, dvs. om lag 30 %

       Eg kan opplysa at alle dameigarar i Nord-Noreg som har dammar med store bruddfølgjer, no har sendt sine beredskapsplanar til NVE.

       I samband med utarbeidinga av odelstingsproposisjonen om ny lov om vassdrag og grunnvatn, som etter planen skal fremjast neste vår, vert det teke inn forslag om ein ny lovheimel for å gje pålegg om utarbeiding av beredskapsplanar. I mellomtida, før denne lovheimelen er vedteken, følgjer NVE aktivt opp dei dameigarane som enno ikkje har utarbeidd beredskapsplanar.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for et for så vidt nøyaktig svar. Det var interessant å få de nøyaktige tallene.

       29 av 50 dameiere i landsdelen har beredskapsplaner. Nå vet vi det er så at en dameier kan eie flere dammer. Jeg vet ikke om statsråden har oversikt over hvor mange dammer det er i landsdelen som ikke har beredskapsplaner ennå.

       Jeg har også tatt opp dette spørsmålet tidligere. Jeg ønsker å påpeke at det har tatt urimelig lang tid fra det ble gitt påbud om beredskapsplaner til arbeidet ble satt i gang. Jeg har lyst til å spørre hva departementet har gjort for å få fortgang i dette, og om det er satt i verk noen straffereaksjoner - f.eks bøter til dem som har somlet med sine planer.

Statsråd Ranveig Frøiland : Det er rett at representanten har stilt spørsmål om dette fleire gonger tidlegare. Vi har frå departementet si side gjennom NVE følgt opp slik som eg har sagt, og resultatet er no slik som eg las opp i innlegget mitt.

       Det vart spurt om vi har sett i verk straffereaksjonar. Nei,eg synest ikkje det er vegen å gå. Så sant ein kan få til dette utan å bøteleggja, må jo det vera rett veg å gå - og ein er på god veg. Vi må også skaffa oss ein lovheimel for å kunna påleggja dette. Det har vi ikkje hatt - det er ei av sakene. Ein kunne sjølvsagt ha kome i full fart til Stortinget med eit lovforslag. Men når vi no lagar ei lov der vi kan ta dette inn - denne lova har vore ute til høyring no - synest vi det er naturleg å venta på den for å skaffa oss den lovheimelen som kan vera nødvendig. Eg er einig med representanten i at det er viktig at denne jobben vert gjord.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker igjen statsråden for svaret. Jeg er glad for at også hun ser alvoret i dette.

       Den somlinga som vi har sett hos mange dameiere, mener jeg må tyde på manglende erkjennelse av alvoret i dette. Grunnen til at jeg spurte om det var foretatt noen straffereaksjoner, var jo nettopp at jeg har hatt spørsmålet oppe tidligere, som statsråden nevnte, og da viste den forrige statsråden til at det ville bli iverksatt straffereaksjoner - f.eks bøter til dem som somlet. Vi kan ikke godta at det tar flere år før noe sånt kommer på plass.

       I år har vi det tilfellet at det ikke bare er mye snø i landsdelen, men snøen har også et veldig stort innhold av vann, så det skal godt gjøres at vi ikke får problemer. Vi vet også at det er behov for forbygning i elver og vassdrag. Mener statsråden at nødvendig forbygning i elver og vassdrag også er et overordnet statlig ansvar?

Statsråd Ranveig Frøiland : Når ein skal sjå på kven som har gjort jobben sin best, dersom vi skal karakterisera kva som er best og verst, vil eg berre igjen visa til det første innlegget eg hadde. Det er slik at det er kommunane som har dei færraste beredskapsplanane. Berre 4 av 14, altså 30 % av kommunane, har lagt beredsskapsplanar.

       Det er slik at representanten Kvalbukt og eg har ulike meiningar om korleis vi skal handtera kommunane. Men eg trur det er viktig at vi held på at kommunane skal gjera jobben sin, og så skal vi skaffa oss ein lovheimel for å få ordna opp i det, eller påleggja dei å gjera det dersom dei ikkje gjer det. Men det er altså slik at dei fleste kommunale vassverka ikkje har gjort jobben sin, så kanskje Kvalbukt og eg i fellesskap kan be dei om å gjera det.

       Når det gjeld flom, ligg det ei melding i komiteen her i Stortinget om det, så det vil eg ikkje kommentera.

Presidenten: Dermed er spørretimen over.