TALERE:
Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Like muligheter for alle mennesker til å forme sitt eget liv og til å påvirke samfunnsutviklingen er et kjernepunkt for Arbeiderpartiet. Det er også utgangspunktet for Regjeringas likestillingspolitikk. I Norge har vi kommet svært langt i å sikre kvinner og menn like levekår. Men mye arbeid gjenstår. Kampen for et likestilt samfunn er et evigvarende prosjekt, og det har pågått lenge, fra kampen for levelige bo- og arbeidsforhold, som fyrstikkarbeiderne stod i spissen for, og kampen for stemmerett og politiske
rettigheter, hvor borgerskapets kvinner førte an. For mange i dag er utfordringen hvordan de skal komme seg ut av tidsklemmas favntak - hvordan ønsket om deltakelse i yrkeslivet kan kombineres med det å ha små barn.
Slik varierer det hvilke konkrete saker som dominerer: retten til politisk deltakelse, retten til et arbeid å leve av og leve med, retten til å være privatmenneske med krav om både å yte og få omsorg. Det bakenforliggende målet er alltid det samme, nemlig å innta makten for å forme og forandre.
Svaret til nå har i stor grad vært å innta politikken. Nesten 40 % av stortingsrepresentantene er kvinner, litt over 30 % av kommunestyrerepresentantene er kvinner og over 40 % av fylkestingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene er kvinner. Vi skal ikke gå lenger tilbake enn til 1981, da ble forslaget om kjønnskvotering vedtatt på landsmøtet i Arbeiderpartiet. Senere har andre partier fulgt opp i samme retning.
Også blant de partier som er mot kjønnskvotering, vil de fleste legge stor vekt på en god kjønnsfordeling. Jeg vil gjerne se den statsministeren i Norge som presenterer en statsrådsliste uten god kvinnerepresentasjon. Dette politiske nybrottsarbeidet - for det var det det var - viser hvor viktig eksemplets makt er.
For meg er også det britiske valgresultatet gledelig på mange måter. Antall kvinner i Underhuset er nesten doblet. Dette er et avgjørende gjennombrudd for kvinner i britisk politikk, og skyldes i all hovedsak en bevisst likestillingspolitikk fra Labours side. Jeg tror folk i England vil oppleve at politikken vil bli endret når kvinner kommer inn, slik det også har endret politikkens innhold i Norge.
Kvinnenes inntog i politikken og en storstilt utbygging av velferdsstaten har gått hånd i hånd, og jeg vil påstå at det forsterker hverandre gjensidig. Kvinnepolitikk og velferdspolitikk er i dag uatskillelig. Dette har gitt resultater. Utbyggingen av velferdsstaten har de siste 10 til 20 årene vært større enn i noe annet tidsrom i vår historie. Den ene utdanningsreformen har avløst den andre. Helsevesen og eldreomsorg er kraftig utbygd. Vi har fått kortere daglig arbeidstid, og vi har fått lavere pensjonsalder. Disse reformene har utvidet valgfriheten for både kvinner og menn.
Når status skal gjøres opp, er det likevel barne- og familiepolitikken som har vært mest framtredende det siste tiåret. Mange av 1970-åras kvinner hadde muligheter til å velge annerledes enn sine mødre, og de fleste gjorde det. 1980-åras kvinner inntok politikken for å imøtekomme de behovene det nye yrkesmønstret skapte.
På 1970-tallet var den kvinnelige yrkesdeltakelsen i Norge ganske lav i internasjonal sammenheng. Allerede 10-15 år senere var vi blant de landene som lå høyest. I dag er over 65 % av kvinnene yrkesaktive. Det er bare ti prosentpoeng lavere enn yrkesdeltakelsen for menn.
Dette har selvfølgelig også betydd en gjennomgripende endring av samfunnet, av familien og av forholdet mellom kjønnene. Den politiske oppmerksomheten om en god og trygg barneomsorg ble tvunget fram av kvinner, og etter hvert også av menn, som fant de private og tilfeldige omsorgstilbudene utilstrekkelige.
Først og fremst trenger barn og foreldre i dag mer tid. Derfor er foreldrepermisjonen utvidet til ett år med 80 % lønn. Jeg minner om at vi ikke skal gå lenger tilbake enn til 1986 før den stod stille på 18 uker.
Gjennom tidskontoordningen kan foreldrene velge å ta ut en del av permisjonstida i form av kortere arbeidstid. I tillegg er retten til ulønnet permisjon utvidet.
Med disse reformene er foreldrenes mulighet til å være hjemme mens barna er små, kraftig utvidet. Samtidig har foreldrene fått enda større mulighet til å sette sammen permisjonen slik det passer best for hver enkelt familie. Det er videre langs denne veien vi er nødt til å gå, og det er ønskelig at enda flere fedre får mulighet til og faktisk benytter seg mer av de ulike permisjonsordningene vi har. Ved framtidige endringer i ordningen med fødselspermisjon vil Regjeringa derfor legge avgjørende vekt på å tilgodese fedre spesielt.
De småbarnsforeldre som velger yrkesaktivitet i stedet for eller i tillegg til permisjonsløsninger, trenger gode og trygge omsorgstilbud for sine barn. I 1986 hadde nesten 100.000 barn barnehageplass. I 1995 hadde over 216.000 barn plass i barnehage. Regjeringa står fast ved målet om full barnehagedekning innen år 2000, noe som krever at vi tar et løft i fellesskap, både stat og kommuner.
Samtidig med at permisjonsrettighetene er utvidet betydelig og barnehageplassene har skutt fart, har også barnetrygden økt betydelig. Siden 1986 er den mer enn fordoblet. Engangsstønaden har økt fra 4.000 kr i 1986 til over 32.000 kr i 1997.
Vi ser også at fødselstallene i Norge er stabile, i motsetning til den nedadgående trenden som er vanlig i Europa i dag. Det er nok det beste beviset for at vi er på rett vei i familiepolitikken.
Regjeringa vil fortsatt prioritere utbygging av barnehager framfor en utviding av kontantstøtten. Barnetrygd betyr en omfordeling fra dem som ikke har barn, til dem som har barn. Det er riktig politikk. Derfor bruker staten også 12,5 milliarder kr i året på barnetrygd, noe som plasserer oss i verdenstoppen når det gjelder kontantoverføringer til småbarnsforeldre.
Til sammenlikning bruker vi fra statens side 4,2 milliarder kr for å støtte utbygging og drift av barnehager. Å fjerne eller redusere den offentlige støtten til barnehager for å øke kontantstøtten eller innføre nye kontantstøtteordninger vil derfor ikke monne særlig mye. Det vil dessuten kunne slå svært uheldig ut fordelingsmessig. En del kommuner har forsøkt dette, og - jeg vil påstå - uten hell. Prioritering av kontantstøtte vanskeliggjør samtidig målet om full barnehagedekning, og det vil være et tap for de barna som trives i barnehagen, og ikke minst for de barna som kanskje har aller størst behov for å gå i barnehage.
Uten barnehager til en overkommelig pris blir også valgfriheten for hundretusener av mødre og fedre illusorisk. Det vil i så fall være et gigantisk tilbakeskritt for likestillingspolitikken og friheten for den enkelte til selv å bestemme om en vil være hjemmearbeidende eller yrkesaktiv mens barna er små. Vi skal ha respekt for hverandres valg, og det må være foreldrene selv som bestemmer hva som er best.
Kontantstøtte istedenfor offentlige tjenester, kollektive avtaler og lovfestede rettigheter kan være besnærende for enkelte. Når sjekken er utbetalt, opphører det offentlige ansvaret. Kontantstøttepolitikken gjør kanskje livet enklere for noen politikere, men ikke for de fleste småbarnsforeldre.
Nå, som før, er ikke løsninga å trekke kvinner ut av yrkeslivet. I stedet bør vi gjøre det enklere å være både yrkesaktiv og omsorgsperson. Vi bør ikke velge ordninger som oppmuntrer kvinner til å kutte båndene til yrkeslivet. De må i så fall betale flerfoldig tilbake i form av dårligere ansiennitet og opprykksmuligheter, dårligere lønn og lavere pensjon. Dessuten trenger vi flere i yrkeslivet om vi skal greie de store velferdsoppgavene som ligger foran oss, ikke minst innen helse og eldreomsorg. Hvis kvinners yrkesaktivitet øker opp til menns nivå, vil arbeidsstyrken vokse med om lag 170.000 personer. Også ut fra et slikt perspektiv er det dårlig velferdspolitikk å oppmuntre kvinner til å være mer hjemme. Likevel vil alle i perioder av livet ha behov for eller ønske om mer tid til seg selv, tid til å yte omsorg for barn eller andre omsorgstrengende familiemedlemmer. Vi må ha ordninger som er tilpasset de ulike livsfaser.
1980- og 1990-åras utfordringer kunne i stor grad møtes gjennom politiske vedtak, mens framtidas krav i større grad vil måtte rettes mot familiens og arbeidslivets organisering. Jeg tror vi vil se et arbeidsliv stilt overfor to ulike og til dels motstridende utfordringer: på den ene sida det økende kravet fra ansatte - både kvinner og menn - om bedre tilpassede arbeidstidsordninger, på den andre sida store krav til effektivitet og omstillingsevne som den økende internasjonaliseringa stiller oss overfor. En økende internasjonal konkurranse og krav til omstilling i næringslivet gir utfordringer som må møtes på en effektiv måte. For å sikre høyest mulig verdiskaping og velferd er det viktig at hele arbeidsstyrken - også kvinnene - gis mulighet til arbeid. Dette fordrer arbeidstidsordninger som er tilpasset den delen av arbeidsstyrken som har omsorgsoppgaver, eller som har redusert arbeidsevne.
Næringslivet vil i økende grad være avhengig av tilgang på kompetent arbeidskraft som en avgjørende konkurransefaktor. Næringslivet er derfor avhengig av nylig utdannet arbeidskraft, og vi vet at det ofte er småbarnsforeldre i etableringsfasen.
Dagens kvinner og menn stiller krav til arbeidsplassen, og den moderne mannen stiller krav om å delta i omsorgen for egne barn, og kvinnene stiller krav om mer hjelp i hjemmet. Barne- og familiepolitikk og likestillingspolitikk er derfor ikke lenger bare kvinners interessefelt. Moderne foretak kan ikke ha håp om å holde på etterspurte mannlige medarbeidere hvis de ikke tar hensyn til denne grunnleggende endringa i mannsrollen. Likevel forteller enkelte headhunterfirmaer at menn som kan dokumentere at kona er hjemmearbeidende, får et lønnstillegg på 60.000 kr i året.
Endringer i kvinners utdanning og tilknytning til arbeidsmarkedet krever også nytenkning og innsikt i kvinners levekår i distriktene. Mange unge kvinner flytter inn til byer og tettsteder, og distriktene mister dermed viktige menneskelige ressurser. Vi ønsker at kvinner skal trives og se muligheter for en framtid også i distriktene, og distriktenes framtid er helt avhengig av kvinner som er villige til å bo der, og kvinner som satser. I tillegg til arbeidstilbud er selvfølgelig også et godt omsorgs- og kulturtilbud viktig.
For distriktene og jordbruket dreier likestilling seg i stor grad om å styrke kvinners muligheter til å skape egne arbeidsplasser og legge til rette for deltakelse og eierskap innen det tradisjonelle jordbruket. Endringene i kvinners utdannings- og yrkesvalg skaper også behov for et langt mer allsidig næringsliv i distriktene enn det som er tilfellet i dag. Til dette kreves holdningsendring, virkemidler og veiledning, slik at jenter kan finne det interessant å flytte hjem etter endt utdanning. Den desentraliserte utdanninga er også et viktig tilbud som gir like muligheter for kompetanse over hele landet.
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond har en tilskuddsordning som er et viktig virkemiddel til utvikling av kompetanse og kvalifisering av kvinner til nøkkelfunksjoner i bedrifter. Regjeringa legger opp til at midlene fra denne ordninga også blir brukt målrettet til å hjelpe fram prosjektideer fra kvinnelige næringsdrivende. SNDs etablererstipend er også viktig for kvinner som ønsker å etablere egen bedrift. Evalueringer viser at kvinner ofte etablerer seg på et sunt økonomisk grunnlag, og at få kvinner går konkurs. Det er f.eks interessant å merke seg at selv om den såkalte butikkdøden nå truer i en del distrikter, øker andelen kvinnelige butikkeiere i Utkant-Norge. Butikker som eies og drives av kvinner, gjør det faktisk best.
Likestilling betyr også fordeling av makt. Kvinner må få større plass og innflytelse i styrerommet og i bedriftsledelsen. Likestillingspolitikken må utkjempes også på andre arenaer enn der de offentlige budsjettene vedtas.
Det er få kvinner i ledende stillinger i offentlig forvaltning, næringsliv og i organisasjonslivet, særlig på toppledernivå. Økonomien styres og formes i stor grad av menn. Menns verdier og valg bestemmer organisasjonenes struktur, arbeidslivets organisering, verdisystem og kultur. Med internasjonaliseringa og endringene i økonomien kan flere beslutninger etter hvert flyttes ut av den offentlige sfæren. Da kan kvinners innflytelse blir redusert, dersom vi ikke passer på.
Som et ledd i oppfølginga av Regjeringas politikk for integrering av likestilling i offentlig forvaltning gjøres det en innsats for å øke andelen kvinnelige ledere og fokusere på kvinner som en ressurs i arbeidslivet.
Kvinnene utgjør f.eks bare 4 % av alle topplederne i NHOs medlemsbedrifter. I offentlig sektor er situasjonen noe bedre, men også en del statsselskaper har dessverre mange likhetstrekk med private bedrifter på dette punktet. Jeg registrerer likevel med glede at f.eks. Statoil nå vil rekruttere 200 kvinner til lederstillinger de neste fire åra. Jeg håper at andre bedrifter vil følge Statoils eksempel.
Planleggings- og samordningsdepartementet har satt i gang prosjektet Kvinner, kvalitet og kompetanse i staten, som tar sikte på nettopp å rekruttere flere kvinner til topp- og mellomlederstillinger, både ved å sette realistiske mål for antallet kvinner i disse stillingene i det statlige tariffområdet og ved at flere kvinner i ledende stillinger innenfor det offentlige heretter skal være et lederansvar.
Barne- og familiedepartementet har opprettet samarbeidsorganet Forum for likestilling i arbeidet, hvor bl.a arbeidslivets organisasjoner deltar. Vår viktigste oppgave er å skape en felles forståelse av de utfordringene vi står overfor, og diskutere tiltak og strategier.
Ifølge arbeidskraftundersøkelsen hadde vi i 1996 hele 86.000 personer som var undersysselsatt, som ønsket å jobbe mer. De aller fleste av disse - om lag 65.000 - er kvinner. 46 % av de sysselsatte kvinnene arbeider deltid. Noen ønsker det slik. Andre har valgt deltid fordi de mangler tilfredsstillende tilsynsordninger for sine barn. Noen gjør det på grunn av helsa, og andre får ikke heltidsstillinger fordi vakt- og turnusordninger lettere lar seg organisere med deltidsstillinger.
Flere kvinner enn menn arbeider i lavlønnsyrker, særlig i omsorgs- og servicesektoren. Men også innenfor samme bransje finnes eksempler på at kvinner lønnes lavere enn menn. Nyere studier viser at kvinner og menn ikke lønnes vesentlig forskjellig hvis de har samme stilling i samme bedrift. Det skulle også bare mangle!
Likevel har kvinner dårligere lønnsutvikling enn menn, også innenfor samme bedrift. Ferske undersøkelser viser at kvinner ofte får lavere lønn ved ansettelse og ikke minst at de har dårligere opprykksmuligheter enn menn. I tillegg får kvinner dårligere lønnsmessig uttelling for opprykk enn det menn får.
Det er et bærende prinsipp i norsk arbeidsliv at det er partene som har hovedansvaret for gjennomføring og utforming av inntekts- og lønnsoppgjørene. Likelønnsspørsmål har vært og vil også framover være et sentralt tema i oppgjørene både i privat og offentlig sektor. Likelønn er også avhengig av at den økonomiske politikken kan sikre stabil vekst, økt sysselsetting og redusert ledighet. Det er derfor en betydelig utfordring for partene å utforme en strategi for likelønn innenfor de rammer som legges for den alminnelige inntekts- og lønnspolitikken i åra framover.
Det er grunn til å gi honnør til partene i arbeidslivet, og særlig til Landsorganisasjonen, for hvordan de i de seneste lønnsoppgjørene har prioritert kvinner. Vi så det ved forrige korsvei, da LO fikk gjennom en egen kvinnepott og et tipunktsprogram for likelønn. I årets oppgjør i privat sektor stod og falt løsningen på at også kvinner skulle sikres gjennom den avtalefestede pensjonsalderen. Oppgjøret fikk en klar kvinneprofil. Disse prioriteringene fra fagbevegelsens side betyr mye.
Men også Regjeringa har et medansvar. Vi er, både ut fra vårt helhetlige samfunnsansvar og som arbeidsgiver, selvfølgelig opptatt av likelønnsspørsmål. Arbeidsvurderingsutvalget la for kort tid siden fram si innstilling, som nå er ute på høring. Utvalget går inn for å bruke arbeidsvurdering som et virkemiddel for likelønn og foreslår hvordan dette kan gjøres i praksis. Utvalget peker på at kvinners arbeid systematisk verdsettes lavere enn menns, og understreker betydningen av å kunne sammenligne på tvers av yrkesgrenser.
De kvinnene som har høy utdanning, har gjennomgående høyere yrkesdeltaking enn kvinner med lavere utdanning. 56 % av studentene er i dag kvinner. Det nye er at kvinner nå også er i flertall blant dem som fullfører universitets- og høyskoleutdanning. Utdanningsnivået er nå likt for yrkesaktive kvinner og menn under førti år. Dermed har kvinnene erobret nok en maktbastion: høyere utdanning.
Kunnskap har i århundrer vært menns maktmiddel. Fortsatt er kvinner i mindretall i vitenskapelige stillinger ved universiteter og høyskoler. Forskninga og kunnskapsutviklinga domineres derfor av menn. Men nå kan denne makta for første gang virkelig utfordres og gjøres til et felleseie.
Men fremdeles står det noe igjen på dette området. Både gutter og jenter velger tradisjonelt, særlig på lavere nivå og i fagutdanninga. Det er faktisk flere som velger tradisjonelt i dag enn for ti år siden, dette til tross for at det er satt inn mange tiltak for å få jenter og gutter til å velge utradisjonelt. Vi ser f.eks at jenteandelen synker ved de tekniske studiene og realfagene.
Det er en uheldig utvikling som vi ønsker å gjøre noe med. Menn trengs i omsorgsyrkene, og kvinner må være med innenfor fag der viktige premisser for morgendagens samfunn legges. Data er ett slikt fag, der kvinner har mye å tilføre.
I dag er mindre enn 10 % av dem som fullfører informatikkstudiet, kvinner. Det er færre enn for noen år tilbake. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim er det f.eks bare 6 % jenter på studiet i datateknikk, mot 14 % for ti år siden. Kvinner står i fare for å miste et interessant arbeidsmarked, og bransjen står i fare for å gå glipp av flinke jenter. Vi risikerer at « informasjonssamfunnet » blir utformet uten kvinners aktive deltakelse.
Regjeringa har derfor nedsatt et utvalg som skal komme med forslag som kan bedre situasjonen for matematikk samt naturvitenskapelige og teknologiske fag. Det er nødvendig med nye tiltak som er rettet mot å få jenter til å endre sine utdanningsvalg og få øynene opp f.eks for data. Men slike tiltak er ikke nok alene, vi må også se på datafagets innhold. Fagmiljøet må lytte til jenters konstruktive kritikk av studiet. Samtidig vil økt rekruttering av jenter på sikt føre til at de kommer inn i vitenskapelige stillinger. Dermed vil de kunne sette sitt preg på innholdet i faget på en langt bedre måte enn i dag.
Når det er sagt, er det selvfølgelig ikke negativt at kvinner velger å arbeide f.eks innenfor helse- og eldreomsorgssektoren. Dette er svært viktige jobber som vi vil få mer og mer behov for framover - men noe mer blanding er ikke usunt.
Kvinnene har altså inntatt yrkeslivet og erobret politikken og utdanningsinstitusjonene. Disse markante endringene i løpet av to tiår har en gang for alle endret den tradisjonelle kvinnerollen.
Men hvis vi tar en titt på mediene, ser vi at de fortsatt domineres av menn. I nyhetsmediene er kvinner underrepresentert både som formidlere av og som deltakere i programmer. Samtidig bidrar en del TV-serier til å romantisere den tradisjonelle kvinnerollen. Våre tenåringer vokser opp i spenningen mellom reklamens og såpeoperaens kvinnebilde og det moderne samfunnets velutdannede og selvstendige rollemodeller. For mange blir disse kryssende forventningene vanskelige å bære. Spiseforstyrrelser har blitt mer vanlig og kan ha sammenheng med dette presset.
Kvinners og menns sykdomsbilde er forskjellig. Flere kvinner rammes i dag av kroniske sykdommer enn tidligere, og kvinner blir oftere uførepensjonert i ung alder enn menn blir. Kvinner har andre plager enn menn, og kvinner oppsøker lege oftere enn menn, særlig på grunn av muskel- og skjelettlidelser. Menn er på sin side oftere utsatt for ulykker og sykdommer som fører til brå død. Menn har også høyere dødelighet enn kvinner, med gjennomsnittlig fem år kortere levealder.
Denne forskjellen må helsevesenet og forskninga ta opp i seg på en langt bedre måte enn det som er tilfellet i dag. Regjeringa vil legge vekt på at kvinne- og kjønnsperspektivet blir ivaretatt innenfor Norges forskningsråds programområder. Helsetilsynet skal på sin side bygge opp en dokumentasjons- og kunnskapsbase og bidra til nettverksarbeid innenfor feltet « kvinnehelse ». Enheten skal bidra til større likhet i kvaliteten og behandlingstilbudet for menn og kvinner.
Vold ser ut til å være et økende samfunnsproblem, og den alminnelige volden rammer alle. Unge gutter er mest utsatt for overfall og knivstikking. Den volden som rammer kvinner spesielt, er voldtekt og mishandling. Dessverre er voldtekt og andre overgrep mot kvinner og barn fortsatt en del av hverdagen for mange. Etter min mening er ikke målet om full likestilling nådd før alle kvinner kan bevege seg fritt og uten frykt både i sitt eget hjem og utendørs. Det er bekymringsfullt at så få voldtekter anmeldes og straffeforfølges.
Seksuelle overgrep må bekjempes og angripes på mange plan. Det viktigste er selvfølgelig tiltak som kan redusere denne volden. Kvinner og menn som utsettes for voldtekt og mishandling, må gis god hjelp i den akutte situasjonen. Voldtektsmottak er opprettet ved enkelte legevakter. Vi bør ha flere rådgivningskontorer for kriminalitetsofre. Ordninga med bistandsadvokater er også et sentralt ledd i arbeidet for å bedre offerets stilling. I tillegg vet vi at krise- og incestsentre er viktige for å hindre og begrense seksualisert vold.
Vi må arbeide videre for å sikre høy kvalitet og god geografisk spredning når det gjelder disse tilbudene. Det er i tillegg nødvendig å sikre at dagens praksis med frivillig deltakelse i driften av tiltakene opprettholdes og gjerne styrkes.
Regjeringa mener at det fortsatt må bevilges midler til krisetiltak, at det bør utprøves alarmpakker til voldstruede kvinner og at det bør gis tilbud til utsatte barn. Regjeringa har tatt initiativ til å evaluere tilskuddsordninga for krisetiltak. Vi vil også foreta en gjennomgang av samarbeidet mellom de ulike krisetiltakene og kommunale myndigheter.
I tillegg må vi gi behandlingstilbud til dem som utøver vold; det vil i stor grad på dette området si menn. Her har mange kommuner ei utfordring. Behandlingstiltakene « Alternativ til Vold » i Oslo kommune og « Invitasjon til ansvar » i Bamble kommune kan stå som eksempler på hvordan kommuner legger forholdene til rette for å komme volden til livs. Ildsjelene bak disse tiltakene har da også fått Likestillingsrådets pris « Mann av format ».
I det likestillingspolitiske arbeidet framover må vi også ta utgangspunkt i at vi lever i et flerkulturelt samfunn. I St.meld.nr.17 (1996-1997) , Om innvandring og det flerkulturelle Norge, legger Regjeringa vekt på økt samarbeid med innvandrerorganisasjonene. Vi må bli flinkere til å formidle informasjon og invitere til debatt om dagens familie- og likestillingspolitikk. Videre legges det vekt på å bygge nettverk for å selvstendiggjøre og likestille enslige og isolerte innvandrerkvinner. Kvinner som mangler formell grunnutdanning og/eller er analfabeter, må få tilbud om undervisning. Det er et mål å forbedre mulighetene også for innvandrerkvinner med høyere utdanning fra utlandet til å få godkjent denne.
Arbeidet for likestilling er også en integrert del av norsk utenrikspolitikk, og resultatene av den norske likestillingspolitikken vekker internasjonal oppsikt.
Den norske politikken som går ut på at likestilling skal være en naturlig del av alle politikkområder, gjenspeiles i dag i det internasjonale rammeverket. Dette perspektivet er styrket etter de store FN-konferansene på 1990-tallet som alle satte kvinne- og likestillingsspørsmål i fokus. Fra norsk side vil vi følge opp de store FN-konferansene i likestillingssammenheng både nasjonalt og internasjonalt.
Norge arbeider videre med å styrke likestillingsarbeidet i personalpolitikken i internasjonale organisasjoner. Vi har bl.a gått inn for at FN-paktens artikkel 101 skal endres, slik at likestilling mellom kjønnene tillegges samme vekt som geografisk representasjon ved ansettelser og forfremmelser.
Styrking av kvinners stilling og like rettigheter for kvinner og menn er en forutsetning for en langsiktig, bærekraftig utvikling. Etter Stortingets behandling av St.meld.nr.19 (1995-1996), En verden i endring, er dette vedtatt som ett av fem delmål for norsk bistandspolitikk. Utenriksdepartementet har utarbeidet en strategi for kvinne- og likestillingsrettet utviklingsarbeid som skal være en rettesnor for arbeidet i bistandsforvaltningen.
Målet er å stimulere en nasjonal utvikling i samarbeidsland som styrker kvinners stilling eller på annen måte bidrar til likestilling i samfunnet. Dette kan ikke skje ved ytre påvirkning alene. Våre egne erfaringer har vist at det forutsetter en dyptgripende og til dels langvarig utviklingsprosess drevet fram av nasjonale krefter.
I 1978 fikk vi som kjent lov om likestilling mellom kjønnene, og Likestillingsombudet ble opprettet. Likestillingsrådet har tjent likestillingssaken i 25 år. Det er derfor etter Regjeringas mening grunn til å vurdere om vårt likestillingsverktøy er tilpasset dagens virkelighet. Regjeringa la derfor fram et forslag for Stortinget i april om omorganisering av Likestillingsrådet og dets sekretariat.
I takt med store samfunnsendringer og nye oppgaver er tida kommet for en ny organisering. Vi ser et stort behov for holdningsskapende arbeid, veiledning og bedre samling av kunnskap og dokumentasjon. Disse oppgavene mener vi best kan gjennomføres ved å videreføre rådssekretariatets informasjonsarbeid og etablere nettverksfunksjoner, men i en litt annen form enn det som er tilfellet i dag. I tillegg ønsker vi å etablere et lenge savnet møtested og informasjonssenter for alle som arbeider med eller trenger kunnskap om likestilling, et slags likestillingshus. Aktiv bruk av informasjonsteknologi vil være et sentralt redskap for senteret. Det er viktig å legge til rette for økt bruk av den kompetanse og kunnskap som faktisk finnes på likestillingsfeltet.
Kompetansegrunnlaget for senteret vil ligge i et samarbeid med kvinne-, manns- og kjønnsforskningsmiljøene. Vi har kontakt med Norges forskningsråd med sikte på en samlokalisering av kompetansesenteret med Forskningsrådets planlagte informasjons- og dokumentasjonstjeneste, KILDEN. Dette kan legge grunnlaget for et tett og godt samarbeid mellom de to instansene. Jeg er ikke i tvil om at et slikt samarbeid vil kunne styrke både det offentlige likestillingsarbeidet og forskninga på området. Vi foreslår også at Likestillingsombudet blir samlokalisert med det nye kompetansesenteret.
Regjeringas forslag til ny organisering kan danne grunnlaget for et framtidsrettet og nyskapende offentlig likestillingsarbeid med økt gjennomslagskraft.
Regjeringas kontakt med kvinne-, manns- og likestillingsorganisasjonene gir nyttige innspill til den politikken som føres. For ytterligere å styrke dette samarbeidet og meningsutvekslinga mellom myndighetene og organisasjonene som arbeider på det feltet, ønsker jeg samtidig med nedleggelsen av Likestillingsrådet å opprette et kontaktutvalg for likestilling. Dette utvalget skal være en arena for diskusjon og en idéskaper, samtidig som det skal gi organisasjonene anledning til å gi myndighetene tilbakemeldinger og innspill på den politikken som føres.
Siden likestillingsloven ble vedtatt, har det skjedd omfattende endringer i samfunnet som har innvirket på hvordan loven brukes, på dens gjennomslagskraft og betydning.
Som kjent ble loven endret på flere punkter i 1995. Det ble bl.a vedtatt å åpne for positiv særbehandling av menn, herunder positiv særbehandling til omsorgsyrker knyttet til arbeid med barn, dvs. arbeid i barnehager, barnevernsinstitusjoner og grunnskolen. Videre ble det innført en regel om omvendt bevisbyrde i saker relatert til diskriminering i arbeidslivet, dvs. lønnsfastsettelse, ansettelse, forfremmelse osv. Lovens bestemmelser om kjønnsrepresentasjon i offentlige utvalg ble harmonisert med tilsvarende regler i den nye kommuneloven.
I St.meld.nr.70 (1991-1992), Likestillingspolitikk for 1990-åra, ble det også lagt fram forslag til endringer i likestillingslovens bestemmelser om likelønn og om kompetansefordelinga mellom Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling på den ene sida og Arbeidsretten på den andre. Forslagene er til dels juridisk kompliserte og berører mange interesser. Regjeringa vil derfor avvente den pågående høringa av Arbeidsvurderingsutvalgets innstilling før den tar endelig stilling til utforminga av endringsforslagene.
Likestillingsombudet har en viktig jobb. Det har vært en jevn nedgang i antall enkeltsaker som kommer til behandling hos Likestillingsombudet, samtidig som pågangen for råd og veiledning har økt. Det har også vært en dreining mot saker som handler om indirekte diskriminering. Dette kan være uttrykk for at loven har hatt sin virkning og ført til at direkte diskriminering i dag er et mindre problem. Samtidig meldes det om at sakene er mer komplekse enn før. Kjønnsnøytralt regelverk kan slå ut forskjellig for kvinner og menn, fordi kvinner og menn forsatt lever ulike liv og gjør ulike valg på mange områder. Diskrimineringa kan også ta nye og mer skjulte former.
Regjeringa mener det er behov for en samlet gjennomgang av likestillingsloven for å gjøre den til et mer egnet redskap for å møte dagens utfordringer på likestillingsfeltet.
Dagens utfordringer dreier seg også om mannsrollen, som må ha en sentral plass i en moderne likestillingspolitikk. Derfor er det helt naturlig at dagens likestillingsdebatt også dreier seg om å bedre menns rettigheter og muligheter på områder som tradisjonelt har vært dominert av kvinner.
Det er god likestillingspolitikk å øke antallet menn i omsorgsyrker og blant lærere og førskolelærere, fordi barn også trenger mannlige rollebilder. Det er derfor utarbeidet en handlingsplan for flere menn i barnehagene. I dette arbeidet skal vi trekke med oss utdanningsinstitusjonene, de som allerede er ansatt i barnehagene, kommunene og partene i arbeidslivet.
Vi kan dessuten ikke oppnå et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked ved at bare den ene parten velger utradisjonelt. De kvinnedominerte fagene - på samme måte som de mannsdominerte - vil ha godt av et større innslag av det motsatte kjønn. Antakelig vil en bedre kjønnsbalanse i valg av yrke også ha betydning for lønna.
Den norske likestillingsdebatten er nå inne i et annet spor enn for få år siden. Som sagt, menn ønsker å ta omsorg for egne barn. I større grad er det nå menn som stiller krav på egne vegne. Dette er etter min mening en
gledelig utvikling, og det er en nødvendig utvikling, som for kvinner innebærer økt ansvar og flere rettigheter. Regjeringa har støttet opp under denne utviklinga gjennom fedrekvoten i foreldrepermisjonen, og den har vært en suksess. Før vi fikk den, var det om lag 4 % av mennene som tok ut noe foreldrepermisjon. Tall fra 1996 viser at om lag 70 % av dem som omfattes av bestemmelsen i dag, tar ut fedrekvoten, og det er grunn til å tro at dette tallet vil øke. Det tilvante bildet med den dobbeltarbeidende småbarnsmor og den overtidsarbeidende småbarnsfar er i ferd med å endres. Unge kvinner og menn innretter seg annerledes enn bare for noen få år siden.
Likestillingsarbeidet framover vil bli annerledes enn det vi har vært vant til fram til i dag, og det tror jeg vi skal være glad for. For arbeidet blir annerledes nettopp fordi kvinner har beseiret den ene bastionen etter den andre, og fordi mannsrollen er endret.
Vi har på plass de viktigste formelle forutsetningene for likestilling. Kvinner har inntatt utdannings- og arbeidsliv. Politisk deltakelse har vært det viktigste våpenet. Stadig flere menn er samtidig på vei inn i hjemmet, som fedre og som omsorgspersoner.
Nå er tida kommet til nye arenaer; til arbeidslivets organisasjoner, styrerommene, ledelsen og finansinstitusjonene. Vi vil oppleve andre motkrefter. Vi vil være nødt til å benytte andre virkemidler, men det er ingen vei tilbake, for det aller viktigste i denne saken er jo dette: at arbeidet med likestilling er til hele samfunnets beste!
Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at barne- og familieministeren si likestillingspolitiske utgreiing vert lagd ut til behandling i eit seinare møte - og ser på det som vedteke.
Presidenten vil vidare foreslå at sakene nr. 2 - 4 på dagens kart vert tekne opp til samla votering ved slutten av dagens møte. - Det har ikkje kome innvendingar mot dette forslaget, og det vert sett på som vedteke.