Annelise Høegh (H) (ordfører for saken): Jeg skal få anbefale den innstillingen som komiteen har lagt frem. Den tar opp flere ulike forslag og kapitler på budsjettet, men jeg skal konsentrere mine bemerkninger om det siste kapitlet, nemlig spørsmålet om å gi kvinner og andre som lider av etablert osteoporose - benskjørhet - tilgang til de nye, revolusjonerende legemidlene som finnes, og at de skal få disse på blå resept forskrevet av allmennpraktikere.

       Vi vet at benskjørhet er en hyppig, en alvorlig og en smertefull og invalidiserende sykdom. Den fører til store lidelser for den enkelte pasient og til store utgifter for samfunnet. Det har også vært en lang og smertefull saksbehandling, ikke så mye i Stortinget, kanskje, men på grunn av at vi har en helseminister - som ennå ikke er her, ser jeg - som har en åpenbar uvilje mot å etterkomme Stortingets ønske om at også norske pasienter som lider av benskjørhet, skal få tilgang til disse nye, revolusjonerende legemidlene.

       Det er altså de som har såkalt etablert osteoporose, som vi foreslår skal få disse legemidlene på blå resept. Stortinget har selvsagt ikke ment at de skulle forbeholdes kvinner, men det er først og fremst kvinner - og eldre kvinner - som rammes av dette. Men også yngre, både kvinner og menn, kan få benskjørhet, enten på grunn av medisinbruk på grunn av andre sykdommer, eller av andre og hittil uforklarlige grunner. En samlet komite - og det er gledelig - har derfor foreslått vedtatt at både kvinner og menn, uansett alder, som lider av såkalt sekundært etablert osteoporose, kan få forskrevet disse legemidlene eller andre legemidler på blå resept når det er godtgjort at de har nytte av behandlingen.

       Det som er mest forbausende med det siste fremlegget fra helseministeren, er at det fra departementets side foreslås at det bare er visse utpekte spesialister som skal få anledning til å forskrive disse medisinene på blå resept. Dette er overraskende, fordi det strider mot Statens legemiddelkontrolls anbefaling, entydige anbefalinger fra det faglige miljø, også fra det såkalte terapiverkstedet som Statens legemiddelkontroll og svenske Läkemedelsverket gjennomførte i fjor høst. Der blir det påpekt at omsorg for pasienter med benskjørhet bør følge det generelle prinsipp, nemlig at diagnostikk og oppfølging gjøres på lavest effektive omsorgsnivå. Det vil i de fleste tilfeller bety allmennpraksis. Det er allmennpraktikerne som møter disse pasientene, det er allmennpraktikerne som behandler dem, det er selvsagt også allmennpraktikere som bør forskrive disse medikamentene når de finner at det er etablert benskjørhet. Dette er vel også grunnen til at Lægeforeningen har reagert på at departementet i proposisjonen foreslår:

       « For å sikre en forsvarlig forskriving i oppstartingsfasen er det innarbeidet i forskriften at bare leger med spesialistkompetanse ... skal kunne forskrive bisfosfonater på blå resept. »

       Lægeforeningen påpeker i et brev at dette fører til økt belastning på en allerede overbelastet spesialisthelsetjeneste innenfor sykehusene, og de sier også at selv om det finnes privatpraktiserende spesialister i enkelte deler av landet, vil man i Distrikts-Norge måtte reise til sykehus for å få en såkalt forsvarlig behandling. Dette vil forårsake store merutgifter for samfunnet. Dette er bakgrunnen for at komiteens flertall har funnet det nødvendig å fremme et forslag til vedtak der Regjeringen blir pålagt umiddelbart å sørge for at allmennpraktiserende leger kan forskrive disse to legemidlene på blå resept.

       Jeg forstår at det ikke har vært lett å være arbeiderpartirepresentant her i Stortinget, med en så motvillig helseminister, som opptrer, synes jeg, mer som en enøyd finansminister enn som en omsorgsfull helseminister. Jeg oppfatter forslaget fra departementet som nok et forsøk på å trenere og vanskeliggjøre forskrivningen av dette medikamentet til kvinner og andre som måtte ha behov for det.

       Selvsagt skal vi ikke sløse med offentlige midler. Dette er dyre legemidler - meget dyre legemidler - men det er også meget dyrt å la være å behandle kvinner og andre som kan ha nytte av dem, fordi det betyr at de må til sykehusbehandling eller må ha omfattende omsorgstiltak. Man må derfor være villig til å se statsbudsjettets ulike utgifter i sammenheng. Det er faktisk ofte slik at en isolert sett dyr legemiddelpolitikk kan føre til en totalt sett billigere helsepolitikk fordi man slipper andre utgifter. I Tyskland, hvor man har gjort forsøk på å innføre en meget restriktiv legemiddelpolitikk, viser det seg at utgiftene til legemidler riktignok synker, men utgiftene til legebehandling, til sykehusbehandling, til omsorgsutgifter, stiger desto mer, slik at man totalt sett taper enormt i økte utgifter på å være for restriktiv, for knølen, når det gjelder å ta i bruk nye og bedre legemidler enn de gamle. Og skulle det ikke være slik at også eldre kvinner skulle få tilgang på disse nye, revolusjonerende legemidlene, ja, så må det jo være fordi man ikke mener at eldre kvinner skal prioriteres. Det vil altså ikke Stortinget slutte seg til.

       Det er heller ikke slik at Norge er i verdenstoppen når det gjelder utgifter til legemidler. Vi er faktisk på et relativt lavt nivå i internasjonal sammenheng. Det betyr ikke at vi nødvendigvis skal se det som en fordel å øke utgiftene mest mulig, langt derifra, men vi må ikke stille oss slik at norske pasienter ikke får tilgang på nye og gode legemidler.

       Totalt sett bruker ikke Norge veldig mye på helsestell. En undersøkelse som OECD har laget, viser at det faktisk bare er Tyrkia, Luxemburg, Hellas og Mexico som bruker mindre penger på helse enn vi. Så hvis vi er villig til og mener alvor med å sette helse og eldre først, slik jeg har forstått at Regjeringen ønsker, er disse nye legemidlene mot benskjørhet et lite bidrag, men et viktig bidrag for dem det gjelder. Jeg anbefaler derfor komiteens flertallsinnstilling.

Rita Tveiten (A) : Departementet gjer i St.prp.nr.47 framlegg om eit opplegg for bruk av 120 mill. kr til behandlingsreiser til utlandet. 8 mill. kr går til finansiering av ei prøvegruppe av revmatikarar til Igalo-instituttet i Montenegro, dette som eit alternativ til behandlingstilbod i Tyrkia. Eg er glad for at ein samla komite støttar dette tiltaket.

       Arbeidarpartiet meiner det er rett å satsa på at også kronikarar skal kunna nyta godt av desse midlane som er knytte til behandlingsreiser til utlandet. 22 mill. kr går etter departementet sitt framlegg til eit dugnadsprosjekt i Noreg og 90 mill. kr til pasientbru utanlands. Dette er etter vår meining ei fornuftig fordeling som legg til rette for best mogleg utnytting av ledig kapasitet innanlands.

       I den seinare tida har det kome fram opplysningar om at det finst ubrukt kapasitet i norske sjukehus. Det kan såleis sjå ut som om grepet med pasientbru til utlandet har verka godt, sjølv før det fullt ut kjem på lufta.

       Når det gjeld kap. 760 Fylkeskommunanes helse- og sosialteneste og kap. 572 Rammetilskott til fylkeskommunar, er det det å merka at det i samband med handsaminga av statsbudsjettet for 1997 vart løyvt ytterlegare 105 mill. kr til innsatsfinansiering utover det Regjeringa hadde gjort framlegg om.

       Ettersom fordelinga ved innsatsfinansiert styring er knytt til 30 % pr. behandla pasient og 70 % til fylkeskommunen sitt rammetilskott, har departementet gjort framlegg om slik fordeling med 24 mill. kr til auka DRG-refusjon og 81 mill. kr til ytterlegare styrking av fylkeskommunen sitt rammetilskott. Arbeidarpartiet støttar ei slik fordeling. Det må vera grunn til å tru at fylkespolitikarane veit å bruka ekstraløyvingar til det dei var meint brukte til, sjølv om 70 % er tenkt lagt inn i fylka sine rammer.

       Når det gjeld kap. 2751 om medisinar, gjer departementet no framlegg om å auka budsjettet for legemidlar med 50 mill. kr. Det sluttar ein samla komite seg til. Det er preparat knytte til behandling av beinskjørheit som no er tekne inn i ordninga med medisin på blå resept. Osteoporose er, som representanten Annelise Høegh var inne på, ein smertefull sjukdom som i første rekkje rammar kvinner. Det er nemnt eit overslag på om lag 25 % av alle kvinner over 50 år.

       Behandlinga med Fosamax og Didronate som denne saka dreier seg om, er først og fremst aktuell for høgrisikopersonar over 70 år. Ein samla komite er einig i at yngre personar som av ulike grunnar har fått osteoporose og kan ha effekt av desse preparata, også skal ha tilgang til desse medisinane på blå resept.

       Det er grunn til å minna om at desse praparata kan redusera både den liding den einskilde opplever og talet på beinbrot. Slik sett kan betre medisinering hindra invalidisering. Helseministeren har sjølvsagt vore opptatt av det aspektet, men det har vore grunn til å gå rundar for å finna ei fornuftig prisfastsetjing på dei midlane det her er tale om.

       Det er viktig å satsa på at det vert forska på årsakssamanhengar som fører til beinskjørheit, slik at det er råd å førebyggja sjukdomen. Arbeidarpartiet meiner at den beste løysinga er at dei nye preparata vert forskrivne av ein spesialist ved første gongs utskriving, og at seinare forskriving vert gjort av pasienten sin eigen allmennlege. Dette er ein klar parallell til det som har skjedd i samband med at dei såkalla H2-blokkene vart tekne inn på blå resept. Så vidt eg veit, gjeld det òg Imigran for migrenepasientar.

       Grunngjevinga for ein slik mekanisme der spesialist skriv ut preparatet ved første gongs forskriving, er at pasienten skal vera sikra ei grundig fagleg utgreiing, og at det er dei pasientane som desse preparata har effekt for, som får dei.

       Eg tar med dette opp Arbeidarpartiet sine framlegg i saka.

Edvard Grimstad hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: Representanten Rita Tveiten har tatt opp de forslag hun refererte til.

       Ola D Gløtvold (Sp) : St.prp.nr.47 er en samleproposisjon og behandler slik sett ulike saksforhold. Det avspeiler seg da også i Innst.S.nr.180.

       Bare for å ha klargjort noen enkeltheter i denne proposisjonen og innstillingen vil jeg på Senterpartiets vegne si at vi støtter de styrkingsforslagene som ligger i proposisjonen når det gjelder Rikshospitalet og Radiumhospitalet.

       Når det gjelder ledelses- og organisasjonsstruktur, er vi glad for at Steine-utvalget konkluderer som de gjør, og at også det avspeiler seg i proposisjonen, at det må være slik at alle nivå i sykehusene skal ha en person som er leder med reell ledelseskompetanse. Dette er for å sikre det helhetlige ansvaret for en gitt virksomhet, som det heter. Vi synes også det er viktig at denne ledelsesfunksjonen gjøres profesjonsuavhengig også på avdelingsnivå.

       Ledelsesavklaring med hensyn til både ansvar og kompetanse er viktig på alle plan i helse- og omsorgssektoren, ikke bare for den interne arbeids- og ansvarssituasjonen, men også i forhold til pasientene og de pårørende og hvem de skal forholde seg til når det gjelder ulike ansvarsspørsmål. Vi sier også at konklusjonen i Steine-utvalget om at enkelte sykehus må stå friere ved valg av intern organisasjonsstruktur, er riktig. Det betyr ikke at strukturen skal være uklar og uoversiktlig, men tilpasset de lokale og interne forhold med klare og oversiktlige ansvars- og myndighetsavklaringer.

       Når det gjelder behandlingsreiser, støtter vi forslaget om at det skal sendes reumatismepasienter til Igalo i Montenegro, men vi er ikke enig i Regjeringens forslag om inndekning her. Vi mener at dette må tas på annet nivå enn å trekkes ut fra den bevilgning som stortingsflertallet gav i fjor høst når det gjelder pasientbro.

       Når det gjelder pasientbroen, er det ulike modeller for hvordan disse 120 mill. kr skal brukes. Vi tar innover oss de opplysninger som er kommet fram den siste tiden om at det er ledig kapasitet i Norge, bl.a at sykehusene ikke kan utnytte sin egen legekapasitet på grunn av for dårlig økonomi, og vi synes det blir et håpløst paradoks. Det må være galt at vi kanskje skal sende pasienter til utlandet, og at det er norske leger som reiser etter for å behandle disse pasientene i utlandet, når vi kunne ha brukt dem innenfor eget system og innenfor egen ressursutnyttelse ved å bruke pengene lokalt. Derfor har vi i Senterpartiet sammen med Sosialistisk Venstreparti fremmet et forslag som går ut på at de 120 mill. kr skal kunne tilstilles fylkeskommunene på en fri måte, slik at de kan bruke pengene til pasientbehandling enten i Norge, hvor de også skal kunne bruke og benytte offentlig godkjente sykehus som ikke er en del av offentlig helseplan, eller til behandling i utlandet. Dette for at en da skal få til en optimal utnyttelse av pengene til pasientbehandling.

       Vi mener også at det innenfor dette konseptet må være mulig å bruke bevilgningen til spesielle grupper i forbindelse med planlagt behandling, slik vi har sett det i forbindelse med visse helsedugnader før, f.eks lagt til de mindre sykehusene, der det da er lagt opp til planlagt behandling sammen med en viss lokal sykehusberedskap.

       Når det gjelder innsatsstyrt finansiering og disse 105 mill. kr som stortingsflertallet bevilget utover Regjeringens forslag sist høst, har jeg lyst til å knytte noen merknader til det. Senterpartiet gikk imot innsatsstyrt finansiering ved behandlingen av statsbudsjettet i fjor høst. Men vi må ta innover oss og ta til etterretning at flertallet i Stortinget har gått inn for innsatsstyrt finansiering, og ønsker nå å bruke disse midlene i det systemet. Vi mener imidlertid at innsatsstyrt finansiering er for dårlig utredet med hensyn til konsekvensene - noe vi også påpekte i fjor høst - hvordan denne finansieringsordningen slår ut på sykehusenes økonomi og kapasitet og forholdet mellom små og store sykehus, og hvordan det på sikt vil påvirke sykehusstrukturen. Men først og fremst er det viktig å se på stykkpris eller - om en vil - innsatsstyrt finansiering og dens virkning i forhold til pasientene. Hva med psykiatripasientene - vi har stilt spørsmålet før - og de innen somatikken som er kronikere og som trenger behandling og oppfølging, opptrening eller rehabilitering på ulike nivå mellom primærhelsetjenesten og helt opp til det mest avanserte spesialistnivå på statlig nivå? Det snakkes om svingdørpasienter, men her kan man også snakke om jojo-pasienter! Det burde i det hele tatt vært gjort en mye mer grundig og dyptgripende gjennomgang av konsekvensene og forholdene når det gjelder finansiering, og hvordan ulike finansieringsordninger virker på bl.a kapasitet og kvalitet i vårt helsevesen.

       Så til slutt noen ord om medisiner, og da spesielt saken om medisiner mot osteoporose - benskjørhet. Det er slik at når vi nå kan få medisiner for denne invalidiserende og alvorlige sykdommen, og de endelig kommer på blå resept-ordningen, er det et gjennombrudd. Vi har merket oss at helseministeren legger opp til en prosedyre som gjør det svært vanskelig, ja bortimot umulig for mange hardt rammede pasienter å komme inn under ordningen. Det syns vi er noe pinlig, men kanskje ikke overraskende. Arbeiderpartiet har utsatt og trenert denne saken så lenge at stortingsflertallet ved flere anledninger har poengtert at det burde finnes en ordning for benskjørhetpasienter, og i desember i fjor påla stortingsflertallet Regjeringen å innføre refusjonsordninger fra 1. april for to medisiner, samt å komme tilbake i revidert budsjett i mai med et utvidet opplegg. Og det er grunn til å merke her at det ikke er alle, langt fra alle, som får dekket sine medisinske behov med de to nevnte medisinene. Jeg håper derfor at Regjeringen kommer tilbake med et utvidet opplegg.

       En samlet komite har sagt nå at det også er andre midler med påvist effekt som må inn under blå resept-ordningen. Det er også slik at vi må satse mer på forebyggende arbeid når det gjelder osteoporose og forebyggende medisin, og vi håper at Regjeringen kommer tilbake til det. Vi slipper kanskje da å instruere Regjeringen om disse tingene for ettertiden.

       Det er riktig at dette er dyre medisiner, men ved å bruke dyre medisiner oppnår en reduserte utgifter til pleie og omsorg i eller utenfor institusjon, og slik at det på sikt kanskje er god økonomi i dyrere legemidler i forhold til en helhetlig helsepolitikk.

       Vi mener også at det er riktig at allmennpraktikeren skal kunne forskrive denne medisinen. Det er både en konsensuskonferanse og vel også et terapiverksted som har påpekt og slått fast at allmennpraktikeren har større nærhet og erfaring i disse medisinske forholdene enn spesialisten. Dessuten har sjukdommen en slik form og karakter at mange pasienter har problemer med å reise lange veger for å oppsøke spesialist for å kunne få disse medisinene.

       Jeg vil til slutt ta opp Senterpartiets forslag.

       Når det gjelder Rikshospitalet og organiseringen, lederspørsmål, slutter flertallet seg til Steine-utvalgets konklusjoner om at det på alle nivåer i sjukehus må være en leder med reell lederkompetanse uavhengig av profesjonsbakgrunn. Dette støtter også Sosialistisk Venstreparti. Jeg vil bare tilføye at dette selvfølgelig ikke utelukker leger eller andre fra helseprofesjonene fra å kunne inneha også slike stillinger.

       For Sosialistisk Venstreparti er det viktig at det som er bevilget til pasientbehandling, pasientbro, blir brukt, slik at de som ikke får oppfylt ventelistegarantien, får behandling i utlandet dersom det ikke er ledig kapasitet hjemme. For Sosialistisk Venstreparti var det dessuten en forutsetning at dette ikke skulle gå på bekostning av pasienter i de landene som vi sendte pasienter til. Og vi har etter hvert blitt kjent med at det er ledig kapasitet ved flere sjukehus i Norge. Denne ledige kapasiteten må utnyttes først, før en sender pasienter til utlandet. Å sende både pasienter og leger fra Norge til utlandet for at det skal foretas en behandling der når det samtidig er ledig kapasitet i Norge, kan etter vår vurdering ikke aksepteres som noen fornuftig helsepolitikk. Derfor fremmer Sosialistisk Venstreparti sammen med Senterpartiet et forslag om at bevilgningen på 120 mill. kr i sin helhet må kunne disponeres av fylkeskommunen til pasientbehandling enten i Norge eller i utlandet hvis det skulle være nødvendig ut fra at det ikke er ledig kapasitet i Norge.

       For øvrig støtter Sosialistisk Venstreparti forslaget om at allmennpraktiserende leger kan forskrive Fosamax og Didronate på blå resept som medisiner mot benskjørhet. Allmennpraktiserende leger har en i alle områder i alle kommuner, og det er viktig. For for mange vil det være vanskelig å kontakte spesialist, slik som Arbeiderpartiet foreslår, noe som vil kunne bety at tilbudet ikke blir like reelt for alle som har behov. Når en har et godkjent legemiddel som for mange med benskjørhet har god effekt, ja, så må også dette legemidlet kunne være tilgjengelig for alle og ikke gjøres avhengig av om den enkelte har god økonomi eller ikke, for det kan da bli resultatet.

       Til slutt noen få ord om de 105 mill. kr som er knyttet opp til innsatsstyrt finansiering. Jeg vil bare vise til at Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med behandlingen av helsemeldinga og i budsjettbehandlinga senest for inneværende år har vært svært så skeptiske til den måten å finansiere på, og det er vi fortsatt. Det heter så vakkert « innsatsstyrt finansiering », men i realiteten snakker vi her om stykkprisfinansiering. Det er en form for akkord som vi hadde i produksjonsbedriftene for mange år siden. Og det er heller ikke rart at Høyre og Fremskrittspartiet først og fremst syns at dette er et skritt i riktig retning. Flere inn pr. dag, pr. uke, pr. år - raskt inn og fort ut att - det er det som ligger bak et slikt forslag. Det er ytterligere effektivisering som vil måtte bli konsekvensen av dette, og det vil også åpne veien i neste omgang for enda større private innslag på dette området.

       Jeg hadde lyst til bare å si dette om holdningen til og bakgrunnen for Sosialistisk Venstreparti i disse spørsmålene.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Den innstillinga vi handsamar no, nemleg Innst.S.nr.180, tar opp mange saker, men eg vil berre knyta kommentarar til eit par av dei. Fyrst ynskjer eg å konsentrera meg litt om punkt 10 i innstillinga, som går på medisinar. Eg er veldig glad for at denne saka, medisin mot osteoporose, endeleg har funne si løysing. Eg er òg glad for at fleirtalet i komiteen går lenger enn statsråden og vil gjera det lettare for brukarene å nytta desse medisinane enn det statsråden la opp til, ved at brukarane skal sleppa å gå til spesialist. Eg trur at dersom ein hadde hatt den klausulen ved bruk av denne medisinen at ein måtte gå til spesialist, om så berre fyrste gongen, ville det blitt veldig vanskeleg for mange. Vi snakkar om eldre folk som er dårlege til beins, og som har problem med å koma seg til lege i det heile, og da blir det endå verre for dei å oppsøkja ein spesialist, for vi har heller ikkje så mange av dei. Så eg er glad for at fleirtalet går inn for at òg allmennpraktiserande legar skal kunna forskriva den medisinen.

       Men eg vil òg nemna at vi er svært seint ute med det vedtaket vi gjer i dag. Departementet har brukt veldig lang tid på saka, og eg har lyst til å referera kva vi faktisk vedtok i Stortinget, nemleg:

       « Stortinget ber Regjeringen fra 1. april 1997 oppta på blå resept følgende nye legemidler mot osteoporose: Fosamax og Didronate. »

       Vi er, når vi no handsamar saka, allereie over ein månad etter at dette skulle ha begynt å fungere, og det er eigentleg kritikkverdig at vi er så seint ute.

       Vedtaket som vi gjer i dag, vil få store og positive konsekvensar for dei kvinnene som er ramma, og for dei få mennene det gjeld òg - det er nokre av dei - og eg er glad på vegner av dei. Men eg synest at saka har hatt ein ganske trong fødsel. Det vi vedtar i dag, er god førebyggingspolitikk, og det er god eldrepolitikk, og det er jo noko vi alle seier at vi ynskjer å prioritera.

       Eg har òg lyst til å knyta nokre kommentarar til pasientbrua, som òg står omtalt i denne innstillinga. Stortinget har løyvt 120 mill. kr til dette føremålet, og fleirtalet reagerer på at Regjeringa føreslår å bruka åtte av desse millionane til revmatismepasientane sitt behandlingstilbod ved Igalo-instituttet. Vi er sjølvsagt glade for det tilbodet som desse revmatismepasientane får, men dette er ikkje pasientbru i den tydinga som vi har lagt i det. Samtlege parti understrekar òg at kapasiteten i Noreg må utnyttast, og eg vil oppfordra statsråden til å syrgja for at den ledige kapasiteten vi har ved enkelte både private og offentlege sjukehus, blir utnytta betre enn det han blir i dag. Men eg har òg lyst til å understreka at eg er ikkje redd for at vi med desse millionane som vi yter til pasientbru, kjem til å få overkapasitet når det gjeld pasientbehandling her i Noreg. Vi har lange køar, og eg er heilt sikker på at desse millionane som vi vedtar skal brukast på pasientbru i dag, vil gå til eit godt føremål. Ein kan kanskje til og med oppnå ein betre pris enn ein vil oppnå her i Noreg, og i tillegg til den pasientbrua legga opp til at den kapasiteten som vi har her til lands, skal utnyttast endå betre. Det er unødvendig at vi har ledig kapasitet både på private og offentlege sjukehus når vi veit at det er mange som står i kø. Eg vil be statsråden om å syrgja for at den kapasiteten blir utnytta betre, samtidig som vi utnyttar desse millionane som vi i dag vedtar å bruka på pasientbru til utlandet, på best mogleg måte for å behandla flest mogleg pasientar.

       Det som selvsagt også må være et mål, er at vi får flest mulig pasienter behandlet for de midlene som er bevilget. Det er klart at deler av den norske kapasiteten er så dyr at færre pasienter blir behandlet dersom man skulle bruke den fullt ut, og det jeg da snakker om, er overtidsbetaling som går på leger som har betaling for mer enn 46 timers arbeidsuke. I slike situasjoner må vi også se på hvor mange pasienter vi klarer å få behandlet.

       Ellers er noen av de problemene som representanten Sortåsløkken peker på når det gjelder å bruke norske leger, knyttet til de bestemmelser vi har i arbeidsmiljøloven, nemlig at man registrerer overtid hos en hovedarbeidsgiver, men ikke gjør det dersom den samme person jobber et annet sted. Det er også et spørsmål som vi burde se nærmere på.

       Så har jeg bare en kommentar til representanten Svarstad Haugland. Det er slik at vi har instruert Rikstrygdeverket om at pasienter skal få bruke Fosamax og Didronate fra 1. april. Det det da er en uenighet om nå, er hvilke kriterier disse medisinene skal forskrives etter, og hvem det er som skal forskrive dem. Vi har ment at siden det er såpass problematiske lidelser, kan vi kalle det, som krever en ganske inngående diagnose, burde det i første hånd være en spesialist som forskriver dem. Men det er klart at jeg her tar Stortingets standpunkt til etterretning.

       Ellers er jeg glad for den presisering som er gitt både av representanten Svarstad Haugland og av representanten Øyangen. Det er helt klart at vi skal gjøre alt vi kan

       for å utnytte kapasiteten i Norge, men også for å gjøre god bruk av kapasiteten i andre land, og spesielt når vi kan få det til en rimeligere pris enn i Norge, slik at flere pasienter blir behandlet med god kvalitet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 3184 f.)