Sak nr. 1
Spørretime

TALERE:

       William Engseth (A) : Jeg vil stille et spørsmål til næringsministeren.

       Alle er nå kjent med Kværners planer om å stoppe virksomheten ved Kværner Kimek i Kirkenes. Jeg vil gjerne spørre næringsministeren: Hvordan er nå situasjonen? Og hvilke initiativ er tatt fra Regjeringens side i forhold til den situasjonen som Kirkenes-samfunnet nå er kommet opp i ?

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg syns kanskje det er noe inkonsekvens i spørsmålet, at det blir spurt om hvem som vil ta sjansen på å satse på framtidsrettet jordbruk, når den realiteten vi ser i dag, er at det faktisk er mange flere som ønsker å kjøpe melkekvoter, enn som ønsker å selge. Det skulle tyde på at det er ganske mange som har tro på framtida i norsk jordbruk. Det ser vi også når gårdsbruk i Norge er under fri omsetning - at det er mange som ønsker å kjøpe.

       Når det gjelder ordningen der hovedsummen er 5,50 kr, som det riktig ble sagt, begge veier, har vi i utgangspunktet, fordi dette er en ny ordning, sagt at vi selvfølgelig når vi får gjennomført den det første året, skal se på de erfaringer vi får med det systemet som vi har laget. Det skal vi selvfølgelig komme tilbake med, men jeg synes prinsippet om at det er full pris bare opp til et visst nivå, er riktig. Det har som på så mange andre områder der Arbeiderpartiet engasjerer seg, en utjevnende virkning, og det prinsippet kommer vi nok til å fortsette med.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg vil først få si at det ikke er noen inkonsekvens i at det er langt flere som vil selge enn kjøpe, i forhold til det jeg sa. Poenget mitt er nettopp at større bruk som selger med dagens system, får halv pris i forhold til det de har betalt når de har kjøpt.

       Landbruksministeren har tildelt gårdsmeierigründeren Per Idar Vingebakken en kvote langt under det den besetning han faktisk har, og den investering han har foretatt, skulle tilsi. Det argumentet som brukes, er at han kan kjøpe seg opp i dagens kvotesystem. Men som ministeren selv nevnte, fins det 600 selgere og hele 15.000 kjøpere, fordi markedet ikke fungerer. Henviser ikke da landbruksministeren til et markedssystem som ennå ikke fins? Og hva vil ministeren gjøre for å myke opp statsinnblandingen og skape et marked med mer balanse mellom selgere og kjøpere, slik at det gir en reell og ikke bare en teoretisk mulighet for folk som Per Idar Vingebakken?

Statsråd Dag Terje Andersen : Når det gjelder spørsmålet om Vingebakken, er det et spørsmål som jeg ved et par tidligere anledninger har svart på her i Spørretimen. Det er en realitet at Vingebakken er tildelt en kvote som tilsvarer fem gjennomsnittsjordbruk i Norge. Det er en realitet at Vingebakken er tildelt en melkekvote som er 80.000 liter høyere enn han selv sa var nødvendig da han startet i 1995, og på det tidspunktet hadde allerede Stortinget sagt at det kom til å bli regulering for alle som drev med melkeproduksjon. Forutsetningene var altså kjent. Vingebakken er tildelt en melkekvote som fullt ut utnytter det produksjonsgrunnlaget som Vingebakken har. Av de øvrige 26.000 melkeprodusenter i Norge er det veldig få som får lov til å utnytte sitt produksjonsgrunnlag fullt ut. (Presidenten klubber.)

       Jeg vil derfor påstå at Vingebakken har fått en veldig gunstig og romslig vurdering innenfor gjeldende regelverk, noe jeg registrerte at representantens parti i næringskomiteen konstaterte etter høring i komiteen med Vingebakken.

       Astrid Marie Nistad (A) : Vi har hatt denne saka i komiteen, ved eit Dok.nr.8-forslag frå Øystein Hedstrøm, og med bakgrunn i at det vart trekt i går, ser vi i Arbeidarpartiet det slik at Vingebakken då har godtatt den kvoten som er tildelt frå Landbruksdepartementet. Eg vil spørje landbruksministeren om han har den same oppfatninga som vi har, på bakgrunn av det som skjedde i komiteen.

Statsråd Dag Terje Andersen : Ja, jeg har bl.a vært i komiteen på høring om det spørsmålet, og har registrert at denne saken i tillegg til i komiteen har vært diskutert på mange slags arenaer i det siste. Når saken har vært så grundig diskutert, og jeg har fått anledning til å svare på den så mange ganger både i Stortinget og diverse andre steder, og det ender opp med at forslagsstilleren trekker sitt Dok.nr.8-forslag, oppfatter jeg det som om i hvert fall næringskomiteens medlemmer samlet sett er enig i og innforstått med den konklusjon som Landbruksdepartementet har trukket.

       Men det som akkurat nå er viktigere, er at det i mellomtiden har utviklet seg en grufull humanitær katastrofesituasjon. Lederen i Verdens Matvareprogram redegjorde nylig for en katastrofal matvaremangel, hvor 100.000 mennesker - 100.000 mennesker - står i fare for å dø av sult. FN har sendt ut appeller for å finansiere store hjelpesendinger, men har ikke så langt fått nødvendig respons.

       Hva gjør Norge både politisk og humanitært i denne situasjonen?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Jeg deler representantens vurdering av den politiske situasjon i Nord-Korea. Det er ingen tvil om at de demokratiske og menneskelige rettigheter ligger langt tilbake å ønske, og vi bruker alle naturlige anledninger, både tosidig og internasjonalt, til å ta opp dette med representanter for Nord-Korea.

       Så er det helt korrekt at de humanitære katastrofer nå dominerer bildet på kort sikt i forhold til den norske innsatsen. Nord-Korea bad for første gang i nyere tid om hjelp fra utlandet i forbindelse med flomkatastrofen høsten 1995. Det var i og for seg en god ting - ikke katastrofen, men at en erkjente at en trengte bistand utenfra. Vi gav i 1995 og 1996 til sammen 15 mill. kr til Nord-Korea. Foreløpig i år er det gitt 5,4 mill. kr, bl.a via følgende kanaler: Norges Røde Kors, FAO og Verdens Matvareprogram. Det er etter alle solemerker på ingen måte tilstrekkelig, og Utenriksdepartementet planlegger å bruke om lag ytterligere 20 mill. kr til humanitær bistand i 1997. Dermed vil vi totalt sett kunne være oppe i 25 mill. kr i humanitær bistand i inneværende år. Det er et krafttak i forhold til det de aller fleste andre land bidrar med, og vi får se hvor langt dette er tilstrekkelig.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Nå pågår det for tiden så vidt jeg vet, samtaler mellom Røde Kors i Nord-Korea og i Sør-Korea for å forsøke å finne en ordning for å komme inn med hjelp, noe som så langt ikke har brakt noen god løsning.

       Det virker som om det også kan være politiske årsaker til at mange land ikke har etterkommet FNs appell om å bistå med finansiering. Jeg er selvsagt fullt klar over at noen land kanskje vegrer seg av redsel for at hjelpen ikke vil nå inn til dem som virkelig trenger det, på grunn av regimets karakter i Nord-Korea.

       Men det som er viktig nå, er at verdenssamfunnet stiller opp og gjør det klart at en vil finansiere og vil organisere hjelpesendinger den dagen det måtte gis en betryggende åpning for å gå inn med hjelpen, slik at en ikke da må bruke tid på appeller, finansiering og organisering. Og da tror jeg ikke, selv om Norge har gitt penger og er villig til å gi noe mer, at slike beløp vil monne. Så mitt spørsmål til utenriksministeren er: Er Regjeringen i tilfelle villig til å følge opp ytterligere? Og selv om Norge er et lite land, hva gjør vi likevel politisk for å bidra til en løsning?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Ja, vi er villig til å følge opp. Det er klart at blir det avdekket et større behov - og sjansene for det er absolutt til stede - må vi være innstilt på å bidra med mer enn de 25 mill. kr som vi har tenkt oss som en foreløpig ramme for 1997.

       Så har representanten helt rett i at spørsmålet om tilgjengelighet og mulig misbruk nok kan være en faktor i mange land, men det kan også fungere som et påskudd for ikke å bevilge penger hvis man ikke føler seg i stand til det. Derfor må presset gå begge veier - mot Nord-Korea på effektiv bruk av midlene og riktig bruk i forhold til formålet, men også et press mot de mange vestlige land som vi føler til nå har vært for forsiktige.

       Når det gjelder den politiske påvirkningsmuligheten vi har i Nord-Korea, skal vi vokte oss vel for å bruke denne situasjonen som utgangspunkt for det. Vi kan ikke ha som utgangspunkt at mennesker i nød er basis for et politisk press. Det går jeg ut fra at representanten uten videre er enig i, men på alle andre måter må vi gjøre det, slik også Stortinget gjorde det under sitt delegasjonsbesøk.

       Først gikk UDs pressetalsmann Ingvard Havnen ut og skapte uklarhet om hvorvidt Norge mente det var folkerettsstridig av Israel å bygge ut på de okkuperte områdene i utkanten av Jerusalem. Dernest fikk vi avstemningen om regjeringen Netanyahus nybyggingsprosjekt i FN hvor 134 land - intet mindre - stemte for. 3 land stemte mot, og 11 land var avholdende. Norge var i sannhet et utenforland i FN-sammenheng i Midtøsten-politikken. Mitt spørsmål må da rett og slett være: Er det slik at prisen for å være en megler i Midtøsten er så høy at vi må plassere oss i den internasjonale sammenheng som et utvetydig israelstøttende land i den grad at Yasir Arafat velger å avlyse sin ministers besøk i Norge? Er prisen for å være en forhandlingsnasjon virkelig så høy?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : La meg ta det aller siste først. Det er ikke riktig. Ministeren kommer, og det var andre årsaker til det som skrevet står i aviser etter de runder som har vært om det.

       For det andre: Jeg er glad for spørsmålet, for det er nemlig noen som går kraftigere ut enn Erik Solheim uten å spørre. Nå har jeg en anledning til å sette dette noenlunde på plass. Norges holdning til nye bosettinger i Jabal Abu Ghneim eller Har Homa er helt klar. Disse vedtakene er i strid med Oslo-avtalens ånd og i strid med folkeretten. Det er ingen tvil om at Israel er fullstendig klar over det, både gjennom våre mange ytringer om det, vår stemmemedvirkning under generalforsamlingen den 13. mars og gjennom vår stemmeforklaring den 25. april.

       Hva er basis for stemmeforklaring og avståelse? Jo, det viktige nå er at fredsprosessen kommer i gang igjen i selve regionen. Vi har dessverre erfaring for at løpende flertallsvedtak i FN og FNs generalforsamling ikke nødvendigvis gir det beste resultat. Det som var det spesielle med dette voteringstema, var at man for første gang reiste spørsmålet om sanksjoner mot Israel. Hvis vi har et håp om å nå fram med det gode, følte vi at det ikke var en formålstjenlig teknikk i det øyeblikket vi er i ferd med å gå inn i regionen gjennom en omfattende reise til Midtøsten kommende uke for å sy på plass - i samråd med gode krefter i de arabiske land, USA og EU - en fredspakke som igjen kan få prosessen på skinnene. Vi har hatt mange vedtak i FNs generalforsamling med et riktig innhold som ikke har beveget prosessen i regionen én millimeter. Det er hensikten med reisen, og vi håper at den kan legge grunnlag for det sammen med det arbeidet som gjøres fra andre gode krefter.

       Besøket vil for øvrig omfatte både Syria, Jordan, Egypt, selvsagt de palestinske områdene og Israel. Vi har ikke følt at vi har hatt problemer med å kommunisere vårt syn i denne saken. Den pris som er nevnt, er ikke reell.

       Utenriksministerens resonnementer faller jo på sin egen urimelighet siden de ikke deles av noen andre. Det ble henvist til EU. Det eneste vest-europeiske land som hadde samme holdning som Norge i dette spørsmålet, var Tyskland. Vi kjenner alle tysk historie i forhold til Israel og jødene. Tyskland er i en særstilling. Utover det var Norge helt alene i Vest-Europa om å stemme avholdende når det gjelder denne resolusjonen. England stemte for, Frankrike stemte for - vi kan ta det ene landet etter det andre. De resonnementene Godal gjør seg til talsmann for, er særnorske og plasserer Norge som et utenforland.

       De palestinske reaksjonene var svært sterke. Det kan det ikke være tvil om. Ingenting er bedre enn om utenriksministeren klarer å gjenopprette tilliten til Norge på palestinsk side gjennom sin reise der nede, men jeg må be om at vi ikke gjentar en fadese som dette, som jo vil skape en skarp motsetning mellom Norge og palestinerne.

       Jeg har nettopp vært i debatt med statsministeren om hovedlinjene i norsk politikk, og det var ett utenrikspolitisk tema statsministeren særlig eksponerte. Det var forslaget om internasjonal flyseteavgift og avgift for valutatransaksjoner. Dette stemmer for så vidt med Arbeiderpartiets program, for det internasjonale kapitlet der er på mange måter blitt noe av planøkonomiens siste reservat. Mitt spørsmål er derfor om disse to spørsmålene nå kommer til å bli en viktig profilsak i norsk utenrikspolitikk fremover.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Jeg tror ikke det statsministeren har sagt om dette, er noe som helst nytt. Det er formulert også i Regjeringens langtidsprogram gjennom de formuleringer som representanten forhåpentligvis er kjent med. Det er ikke særnorske forslag vi har reist. Også Carlsson/Ramphal-kommisjonen, som jo er en bredt sammensatt internasjonal kommisjon, har bl.a sett på mulighetene for ekstraordinære finansieringstiltak for å rette opp FNs økonomi. Det er en stor og aktverdig oppgave i seg selv, som jeg ville håpe at representanten kunne være enig i, selv om han selvfølgelig må ha forskjellig syn på muligheten for å nå fram med de ulike forslag. Så enkelt er dette.

       Jeg tror at hvis vi ikke i løpet av overskuelig framtid klarer å komme fram til alternative finansieringskilder for FNs aktiviteter, vil verdensorganisasjonen komme i miskreditt. På det grunnlaget lufter Norge, med basis i bl.a formuleringer i langtidsprogrammet, ulike alternativer, både med våre nordiske naboer og med andre.

       Harald Ellefsen (H) : Det var en berettiget korreks. Men det er i hvert fall ikke noe særlig « høl i hue » å legge til grunn at det partiet utenriksministeren representerer og den regjeringen han representerer, fremfor alt setter høy pris på å profilere ønsket om å sette avgifter i været. Så mulighetene for å bruke FN og det internasjonale samfunnet også til et avgiftsinstrument, er vel som søt musikk i ørene også på utenriksministeren.

       Mitt spørsmål går på følgende: I og med at den norske avgiftspolitikken - jeg hadde nær sagt - også søkes innført på det internasjonale plan, og at man legger så stor vekt på at dette har sammenheng med ønsket om å styrke FN - FN kan jo styrkes på så mange måter, bl.a gjennom de ordinære budsjetter - er mitt spørsmål følgende: Tror utenriksministeren at det er egnet til å styrke den internasjonale folkelige oppslutning om FN at man eventuelt gjør FN om til et kemnerkontor og en avgiftsinnkrever?

       Det ligger en viktig sak til behandling i EU-systemet i dag som gjelder de skandinaviske alkoholmonopolene. Det gjelder en svensk kjøpmanns mulighet til salg av vin, den såkalte Franzén-saken. Prinsipielt handler dette om retten til å ha et detaljmonopol ved salg av alkohol. Spørsmålet har også stor betydning for Norge, fordi reglene om handelsmonopol er de samme for EU-medlemmene som for EØS-medlemmene, og spørsmålet mitt er rett og slett: Hvor langt har behandlingen av denne saken kommet, og hvordan arbeider Regjeringen i forhold til denne saken?

       Det er riktig som utenriksministeren påpekte, at denne generaladvokaten i EU tidligere er nedstemt i liknende saker. Det får vi håpe at han blir også i dette tilfellet. Den svenske sosialministeren har i en artikkel som hun har skrevet, i realiteten slaktet generaladvokatens argumentasjon for å angripe det svenske detaljmonopolet.

       Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hvis dette skulle gå galt i EU, og deretter slå inn i EØS-systemet, er Regjeringen villig til å ta en konfrontasjon på et høyt nivå i denne viktige saken?

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : La meg først si at det er mye som tyder på at det er bred oppslutning om de svenske synspunkter, ikke bare gjennom det de selv sier om saken fra svensk regjeringshold, men også fra Kommisjonen og fra andre. Det er klart at i norske forhandlinger i tilknytning til både EØS og EU har vi lagt til grunn det som står i proposisjonen, og som bygger på den samme forståelse som framtredende representanter for EU-kommisjonen nå legger til grunn i håndteringen av den svenske saken. Det er derfor ikke snakk om at noen ikke har hatt eller har støtte for norske eller svenske synspunkter. Hva som skjer om vi skulle få en dom som er uheldig fra et svensk og norsk synspunkt, må vi komme tilbake til i Stortinget.

       Jeg gjentar: Vi er ikke automatisk bundet av en kjennelse i EU-systemet, og vi må studere en slik situasjon om den skulle foreligge. Jeg er fullt klar over sakens politiske betydning og viktighet både i denne sal og ellers, selv om jeg litt for ofte møter folk på gaten som ser fram til Vinmonopolets endelikt.

       I samband med statsråden si reise til Mellom-Amerika har eg følgjande spørsmål: Korleis er utviklinga for menneskerettane i dette området, og korleis er utviklinga også i forhold til WTO-avtala?

Statsråd Grete Knudsen : I forbindelse med besøket i Latin-Amerika hadde vi en næringslivsdelegasjon med oss. Vi besøkte tre land, i tillegg kom Peru, på grunn av Kon-Tiki-ferdens jubileum.

       De tre landene som vi hadde næringslivsdelegasjonen med til, gikk grundig inn på alle sider av WTO i og med at Norge har gått så i bresjen både når det gjelder miljø og de sosiale klausulene. Derfor var også arbeidslivets parter med. De hadde egne møter om hvordan vi kunne følge opp med konkrete prosjekter både når det gjelder barnearbeid og menneskerettigheter for øvrig, og når det gjelder arbeidstakerrettigheter. Her skjedde det mye positivt på helt konkrete områder i alle de landene som vi besøkte.

Astrid Marie Nistad (A) : Eg takkar statsråden for opplysningane.

       Korleis vil Noreg no legge opp arbeidet vidare mot desse landa i forhold til desse viktige spørsmåla?

       Vil næringsministeren nå sjå på om konsesjonsvilkåra vert overhaldne, og eventuelt gå til tiltak viss så ikkje skjer?

       Det er klart at vi har den saken nå. Vi har fått den til behandling, og vi kommer til å gå igjennom alle deler av vårt lovverk. Forsvarsdepartementet er også inne her, for det har også en stor del oppdrag der. Vi har derfor nær kontakt med Forsvarsdepartementet i det videre arbeidet.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg takkar for svaret.

       Etter Tønsberg Blad sa Jørgen Kosmo i 1. mai-talen sin i Horten at han ville kjempa for Exide Sønnak-saka og bruka alle verkemiddel. Exide Sønnak vert ikkje nedlagd fordi bedrifta går dårleg, den vert nedlagd fordi kapitalen har funne ut at batteriproduksjonen kan gjerast billegare ein annan stad, sa Kosmo, etter Tønsberg Blad. Han sa òg samtidig at han ville kontakta næringsministeren for å setja press mot konsernleiinga. Korleis vert dette gjort, og når vert det klart om ein greier å fylgja dette opp?

Statsråd Grete Knudsen : Forsvarsministeren har tatt kontakt med meg. Vi er nå i fullt arbeid med å gå gjennom både den del som dreier seg om Forsvarsdepartementets område og de områdene som Næringsdepartementet har ansvaret for i forbindelse med bestemmelser knyttet til etableringen.

       Samtidig må vi også erkjenne at vi har å gjøre med private bedrifter, og vi har mange slike saker gående nå. Det er alltid dilemmaer der hvor en har private bedrifter som driver en virksomhet, og det går jeg ut fra at også Senterpartiet er innforstått med.

       Det har de siste årene fremkommet mer og mer klart at norske fiskeriinteresser direkte eller indirekte deltar i en utstrakt virksomhet i andre lands soner og gjerne i soner som ikke er regulert på noen måte. Det er kommet fram i media nylig at norske fiskeriinteresser indirekte via bekvemmelighetsflagg sannsynligvis deltar i fiske som ikke er regulert. En rekke lands ambassader, bl.a. New Zealand, hevder å ha tatt dette opp med norske interesser. Jeg vil gjerne be statsråden gi uttrykk for hvilke holdninger og hvilke konkrete tiltak den norske regjeringa tenker på i forhold til dette problemet.

Utenriksminister Bjørn Tore Godal : Det sier seg selv at uregulert fiske er en uting, og i det omfanget som her foregår, i ganske særlig grad. Det å bevare de levende marine ressurser, ikke minst i Antarktis, som er et stort og uoversiktlig område, er helt sentralt også for Norge i en global sammenheng. Vi deltar derfor aktivt i arbeidet for å styrke fiskeriforvaltningen i det som kalles Forvaltningsorganet for bevaring av levende marine ressurser i Antarktis - CCAMLR, for dem som måtte huske det - hvor poenget nettopp er for det første å skaffe seg oversikt over hva som foregår, og for det andre å få til et system med kontroll og overvåking.

       Det er korrekt at det kommer rapporter fra tid til annen om norske interesser i fartøyer i området. Utenriksdepartementet er i samråd med Fiskeridepartementet i gang med et aktivt kartleggingsarbeid over det. Det har i det siste også kommet meldinger om nordmenn som har solgt ut sine eierinteresser. Det er vel da en god ting i den grad man har medvirket ulovlig. Vi følger dette meget nøye med sikte på å treffe tiltak sammen med de mest berørte land, New Zealand, Sør-Afrika og andre. Her må vi ha en helt klar profil, og jeg vil håpe og tro at alle norske rederiinteresser som kjent eller ukjent har den minste finger med i spillet, straks sørger for å ha orden i sine sysaker. Noe annet vil ikke lønne seg.

       Det er jo en internasjonal konflikt mellom kystnasjoner og havgående fartøy, hvor Norge historisk og på alle vis har all interesse av å stå på kyststatenes side. Og det vakte betydelig bekymring - det tror jeg mange forstår - da handelsministeren åpnet Aker RGIs kontor i Santiago midt under den pågående striden der nede. Det er jo ingen her i Stortinget iallfall som har noe imot at en handelsminister åpner et kontor for en stor norsk bedrift som Aker RGI - det er en selvsagt og viktig oppgave normalt sett - men dette var midt under en konflikt hvor Norges interesser langt på vei er sammenfallende med de chilenske kystfiskernes og ikke med den norske havgående flåtes. Så jeg vil spørre utenriksministeren om han kan forsikre om at Norge i alt internasjonalt arbeid vil forsøke mest mulig konsekvent å stille seg på kyststatenes side og i alt internasjonalt arbeid forvalte kystfiskernes interesser og ikke de havgående fartøys interesser.

Harald Ellefsen (H) : Jeg har et spørsmål til Sylvia Kristin Brustad.

       Jeg vet ikke om molbolovgivning er et parlamentarisk uttrykk, men gjennom mange år sørget Arbeiderpartiet for at vi hadde en lukkelov for butikker i Norge som gjorde det straffbart og forbudt å kjøpe melk og brød på kveldstid og på søndager, men tillatt å kjøpe slikkerier og annet usunt. Nå har Sylvia Kristin Brustad sendt ut på høring et forslag om en ny lukkelov - loven om den såkalte Brustad-bua, kan man si - hvor det avgjørende for en ny regulering er antall kvadratmeter. Hvis det overstiger 100, skal det, så vidt jeg skjønner, ikke være tillatt å selge noe som helst på kveldstid og søndager. Jeg har her med meg et metermål, som så vidt jeg skjønner vil bli et viktig arbeidsredskap i håndhevingen av denne nye loven. Da blir mitt spørsmål til Sylvia Kristin Brustad: Er det slik å forstå at metermålet i tillegg til håndjernet skal bli en del av det arbeidsredskap og det utstyr politiet har med seg når de skal ut på patrulje i fremtiden?

       Så kommer spørsmålet: Har Regjeringen greid å finne de riktige virkemidlene for å sørge for et effektivt vern om søndagen? Handel og Kontor har f.eks foreslått en annen måte å gjøre det på, nemlig å gå på vareutvalget i stedet for på antall m2. Jeg vil også spørre statsråden: Er Regjeringen og regjeringspartiet villig til å drøfte med oss andre i Stortinget som har samme intensjon, praktiske måter å løse dette på - ikke nødvendigvis akkurat på den måten Regjeringen har foreslått?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Nå er det slik at høringsfristen gikk ut i går, og meg bekjent er det om lag 45 som har ment noe om dette forslaget som vi har fått inn til departementet. Regjeringa og departementet vil nå gå igjennom dette i ro og fred, og så kommer vi tilbake til Stortinget med en sak i slutten av denne måneden.

       Men jeg er noe skeptisk til å gå på varesortiment, fordi det er jo det vi har hatt til i dag, og som ikke fungerer. Jeg tror det er en ordning som er vanskelig å

       håndheve. De hadde den ordninga i Danmark, men gikk vekk fra den etter om lag ett år, nettopp fordi det var vanskelig å kontrollere. Det er vanskelig å skille mellom f.eks kalde og varme pølser osv. Men som sagt vil vi nå gå igjennom det som har kommet inn av syn på denne saka, og så kommer vi tilbake til Stortinget i slutten av denne måneden. Og jeg er sikker på at Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har det samme målet, nemlig at søndagen skal være litt annerledes enn andre dager, samtidig som forbrukerne fortsatt skal få handle nødvendige ting også på de dagene.

       Jeg vil da spørre statsråden: Ser ikke statsråden problemet med smitteeffekten av at det stadig tas inn nye varer på et begrenset areal, når det er arealet og kun det som skal begrense åpningstiden?

Statsråd Sylvia Kristin Brustad : Det er sikkert mye jeg kan beskyldes for, men jeg tror i hvert fall denne saka viser at jeg ikke kan beskyldes for å være veldig feig, og det har jeg heller ikke tenkt å være i framtida. Jeg tror ikke vi i 1997 kan skru klokka tilbake med hensyn til folks handlevaner. Derfor har Regjeringa i sitt foreløpige forslag ønsket å videreføre noenlunde det som er dagens praksis. For å få det til har vi vært nødt til å legge oss på et areal på 150 m2 for at de fleste bensinstasjoner, kiosker osv. skulle kunne fortsette i dag, av hensyn til oss som forbrukere.

       Men vi er selvfølgelig også svært opptatt av hensynet til de ansatte, og jeg har i hvert fall forstått det slik at de ansattes organisasjoner er svært tilfreds med at dette nå etter forslag blir tatt inn i arbeidsmiljøloven. Det det er noe uenighet om, er hvilke unntak som skal gjelde fra dette, og hvilken form de skal ha, og det får vi komme tilbake til.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretime over.

       Presidenten foreslår at sakene nr. 2 - 8 på dagens kart tas opp til samlet votering ved slutten av dagens møte. - Det anses vedtatt.