Sak nr. 6
Interpellasjon fra representanten Erik Solheim til miljøvernministeren:
« Det er kommet fram at det i Miljøverndepartementet pr. i dag foreligger 18 søknader om godkjenning av markedsføring av genmanipulerte produkter i Norge. Et av disse produktene er genmanipulert mais. Forskere hevder bl.a at dette produktet kan hindre virkningen av medisin mot hjernehinnebetennelse og lungebetennelse. Produktet er også gjort motstandsdyktig mot insektsmidler og sprøytemidler. Stortinget har vedtatt at Norge skal føre en restriktiv genpolitikk.
Hvordan vil miljøvernministeren hindre at genmanipulerte produkter kommer inn på det norske markedet? »

TALERE:

       Erik Solheim (SV) : Kampen mellom mennesket og mikrobene er den viktigste kamp i hele menneskets historie og langt viktigere enn noen krig. Ufattelig mange flere mennesker er blitt drept som følge av smittsomme sykdommer enn av noen krigshandlinger f.eks. I dette århundret er det blitt gjort de største framskritt i denne kampen, og hovedsaken i den seieren er framveksten av ulike antibiotika. Det er andre elementer også, men det er det viktigste. Vi står nå overfor en situasjon hvor virkningen av antibiotika kan opphøre som følge av at mennesket selv bidrar til at bakteriene blir resistente, og det er det jeg vil snakke om i denne interpellasjonen.

       Det utvikles nå bakterieresistens mot antibiotika mye, mye raskere enn forskerne klarer å utvikle nye antibiotika. Hvis denne utviklingen får lov til å fortsette, er vi tilbake der mennesket var tidlig i dette århundret, dvs. at ellers sunne og friske folk kan dø av helt vanlige sykdommer som influensa, som sår som det går verk i, som lungebetennelse osv. Vi - i alle fall jeg som bare har levd i etterkrigstiden - har vent oss til å tro at kampen mot smittsomme sykdommer var vunnet en gang for alle. Men la oss bare gjøre ett eneste bitte lite tankeeksperiment. Sett at aids smittet på en enkel og ikke vanskelig måte. Sett at det smittet ved vanlig menneskelig kontakt og dråpesmitte og ikke bare gjennom sex og blod. Da ville aids for menneskeheten på 1980- og 1990-tallet vært en katastrofe av nøyaktig samme dimensjoner som svartedauden en gang var.

       Når vi nå tar fatt i dette problemet, la meg ta et par eksempler på hvordan dette stadig kommer opp på ulike nye måter i debatten. TV2 avslørte for tre uker siden at norske kyllingbønder har bakterier i magen som er motstandsdyktige mot et antibiotikum som heter vancomycin - med forbehold for uttalen, det er ikke min sterkeste side, men det tror jeg ikke er Berntsens heller, så det får stå sin prøve. Denne motstandsdyktigheten sprer seg fra fôret hos kyllingene til kyllingbøndene. Det betyr at når disse bøndene kommer på sykehus, kan de altså ikke behandles med dette antibiotikumet.

       I et notat som helsedirektøren skrev til helseministeren da dette ble kjent, heter det at dersom genet overføres til gule stafylokokker, er det internasjonal enighet om at det vil være en katastrofe. Med andre ord: Hvis det viser seg at dette genet, som man nå vet har løpt løpsk, også kan gå inn i disse bakteriene, er det en katastrofe.

       Dagsrevyen meldte sist uke at man nå tar på stadig større alvor renslighetsproblemet på norske sykehus og ber sykepleierne vaske seg bedre enn før. Jeg har ikke noe imot at sykepleiere vasker seg, men hvis vi selv med vitende og vilje sprer antibiotikaresistens ved hjelp av poteter, tomater og mais, blir det vel smått å be sykepleierne om å vaske seg. Det kan vanskelig bli mer vanvittig, og markedet kan vanskelig avsløre seg selv mer, hvis det er slik at for så marginale gevinster som at poteter eller tomater skal bli noen kroner billigere pr. kilo, eller at dyr skal bli slakteferdige noen få uker før, tar man sjanser når det gjelder antibiotika.

       Med fare for å virke belærende på Stortinget, men fordi jeg har måttet lære meg dette selv, la meg bare kort gjennomgå hva det er som faktisk skjer rent teknisk. Det som skjer, er at man f.eks i mais, som er et aktuelt produkt, ønsker å legge inn en genetisk kode for at maisen skal tåle mer av sprøytemiddelet til det firmaet som man selv representerer. For å masseprodusere dette genet, legger man det inn i bakterier, og bakterier reproduserer jo seg selv i en bakteriekultur med en formidabel fart. Problemet er bare at i den bakteriekulturen er det både disse bakteriene og en masse andre bakterier. Derfor kobler man sammen motstandsdyktigheten mot sprøytemiddelet med motstandsdyktigheten mot antibiotika i bakterien. Så pøser man på antibiotika og får drept alle andre bakterier, men står igjen bare med dem man vil ha utviklet, de som har motstandsdyktighet mot sprøytemiddelet. Men som en bivirkning har de da også fått motstandsdyktighet mot antibiotika. Så setter man dem inn i maisen, poteten, tomaten eller hvor det måtte passe. Det er dette som er det totalt uakseptable og kanskje den aller verste enkeltsiden ved de genmanipulerte produktene, at man bruker noe som til og med er en gammel teknologi, men som nå skal nedbetales, og for helt bagatellmessige gevinster.

       I Sverige har man f.eks nå godkjent at gener som er antibiotikaresistente, kodes inn i en potet med den begrunnelse at akkurat dette antibiotikum ikke eksisterer i Sverige, men brukes bare i den tredje verden - som om menneskene ikke reiste, eller bakteriene ikke flyttet seg over kontinentene! Er det mulig å tenke så snevert nasjonalt?

       Bakterier er en forurensning vi aldri blir kvitt, bl.a fordi de gjenskaper seg selv. Så vil noen si at Erik Solheim og andre overdriver og skremmer. La meg få nevne hva Verdens Helseorganisasjon sier: Verden står på stupet av en global krise i forhold til smittsomme sykdommer. Det er jobben med dette Gro skal ta fatt på dersom hun blir utnevnt der.

       Al Gore, som jo vanskelig kan kalles noen miljøekstremist, sier at nye smittsomme sykdommer vil være den største helsefare overhodet i USA på 2000-tallet. Det er litt usikkerhet om tallene, men det dreier seg om titusenvis av mennesker som dør på amerikanske sykehus som følge av ellers vanlige bakteriekulturer som er blitt antibiotikaresistente. Norges fremste eksperter på dette området som nyter bred internasjonal anerkjennelse, sier akkurat det samme og advarer sterkt mot at vi setter i gang med dette og sier bl.a at de tror ikke at det vil bli utviklet nye antibiotika i noe omfang det nærmeste tiåret, slik de kjenner forskningsstatus.

       I denne situasjonen er det jeg våger påstanden at det norske miljøverndepartementet og den norske regjeringen har vært bevisstløse. Jeg håper inderlig at Berntsen nå vil komme opp og vise at de ikke fortsatt er det, men de har vært bevisstløse. Mais med innlagt koding for antibiotikaresistens er godkjent av den norske Bioteknologinemnda med et snaut flertall. Det er ikke noe offisielt statlig organ, men det setter jo et alvorlig spørsmålstegn ved om dette er det rette organet.

       En saksbehandler - ikke en minister eller statssekretær, men en saksbehandler, en byråkrat langt nede i Miljøverndepartementet - gikk ut og erklærte at Regjeringen ville godkjenne disse produktene. Man hadde ikke noe annet valg. Og jeg har ikke sett at verken Berntsen eller noen andre har korrigert dette og satt det på plass. Det er selvsagt helt uakseptabelt at et livsspørsmål for Norge behandles av en saksbehandler i Miljøverndepartementet uten at ministeren griper inn. Matmeldingen, som på en del andre områder inneholder positive elementer, er etter hva jeg kan skjønne, svært svak på dette området. Vi står nå i fare for at Norge i denne kampen ikke blir en spydspiss, men en baktropp.

       Et vedtak i EU-parlamentet ble nettopp gjort med 407 mot 2 stemmer - det var vel en 10-15 avholdende også, men et flertall kan jo vanskelig bli større enn 407 mot 2, det er jo i det hele tatt sjelden at så mange mennesker som 407 noensinne møter opp i Europaparlamentet, men det var altså stemmetallene da man bad om at denne maisen ble trukket tilbake.

       Så har noen spurt: Hvorfor kan vi ikke vente med å behandle dette som en del av matmeldingen? Det kan vi ikke. Vi kan ikke sitte med hendene i fanget og la denne utviklingen, som jo nå går med en kolossal fart, styres av andre. Regjeringen må våge å forsøke å påvirke EU, ikke bare sitte og vente på å akseptere de resultatene som kommer derfra. Det er en prosess på dette området i EU. Mange land vil være alliert med Norge hvis vi våger å kjøre det løpet - flere land har sagt at de vil ikke ha dette produktet, og Europaparlamentet har vedtatt det med et kjempeflertall. Da hadde et bidrag fra norsk side også kunnet være - ikke avgjørende - men av betydning. Det avgjørende her er ikke bare hva vi får til i Norge, fordi eksempelvis antibiotikaresistens jo sprer seg over landegrensene: Det avgjørende er hva Europa totalt gjør.

       Da er det helt uakseptabelt at Norge under hånden sender det signalet at vi syns det er akseptabelt det som nesten hele Europaparlamentet ikke syns er akseptabelt. Og det jeg vil ha ut av denne debatten, er et klart norsk signal om at vi skal påvirke EU i en riktig retning, ikke bare sitte og vente og så akseptere det resultatet som en gang måtte komme.

       Derfor tar jeg opp det forslaget som vi står sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti om, i håp om og tro på at også Arbeiderpartiet og Høyre vil kunne slutte seg til det.

       Men uansett: Representanten Solheim tar i sin interpellasjon nå opp et viktig tema, og tiden er moden for en nyansert debatt, som i og for seg ikke handler om å være for eller mot genteknologi - den debatten hadde Stortinget da vi vedtok loven. Jeg vil derfor benytte denne sjansen til å utdype hvilke muligheter og begrensninger som ligger i lovverket, og deretter forsøke å trekke opp hovedlinjene i den kunnskap vi i dag har om de produktene Solheim viser til.

       Med utgangspunkt i det norske lovverket og våre internasjonale forpliktelser både gjennom EØS- og WTO-avtalen vil det ikke være mulig å si et generelt nei til genmodifiserte produkter på det norske markedet. Stortinget ønsket ikke å innføre et forbud mot genteknologi, og det er derfor heller ikke genteknologilovens intensjon.

       Genteknologilovens primære krav er at produktet ikke skal representere noen fare for helse eller miljø, og at det skal være etisk forsvarlig. Ved avgjørelsen skal det også legges vesentlig vekt på om produktet har samfunnsmessig nytteverdi og er egnet til å fremme en bærekraftig utvikling. Lovens forarbeider sier om disse to sistnevnte kravene at jo større risiko det er, jo større vekt skal det legges på selve formålet med produktet. Det stilles ikke like store krav til nytteverdien når risikoen for skadevirkninger er minimal.

       Et forbud etter genteknologiloven må derfor hovedsakelig begrunnes i fare for helse eller miljø eller i etiske betenkeligheter. Kravene til samfunnsnytte og bærekraft er vanskelig å operasjonalisere fordi slike virkninger først viser seg over tid. De vil derfor sjelden kunne begrunne et avslag alene. Sett i et globalt perspektiv vil vi heller ikke oppnå noe med slike forbud. Mange av produktene er allerede godkjent i land som USA, Canada, Japan og EU.

       Disse utfordringene må, som også representanten Solheim pekte på, løses gjennom internasjonalt samarbeid, og Regjeringen legger derfor stor vekt på arbeidet med en juridisk bindende protokoll under konvensjonen for biologisk mangfold om sikker bruk og handel med genmodifiserte organismer.

       EU har hittil godkjent åtte genmodifiserte produkter, og hvordan man skal stille seg til de EU-godkjente produktene, er fremdeles til nærmere vurdering i EFTA.

       Miljøverndepartementet setter i sving en omfattende behandling av hver enkelt søknad vi mottar. Vi innhenter høringsuttalelser fra alle berørte parter i samfunnet. Jeg kan ikke gå inn i alle detaljer i hver enkelt søknad, men generelt kan jeg si at de vurderingene som kommer fram, er resultat av en grundig og helhetlig avveining av samtlige høringsuttalelser vi får.

       Hittil har særlig Sosial- og helsedepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet med underliggende etater uttalt seg om sakene, i tillegg til Bioteknologinemnda. De fleste sakene er også sendt ut på offentlig høring til industrien, forskningsmiljøer, miljøorganisasjoner og andre interesseorganisasjoner.

       De EU-godkjente produktene er: to virusvaksiner - mot rabies og svinepest - det er raps, soya, tobakk og sikorisalat som er motstandsdyktig mot ugressmiddel, og mais som er motstandsdyktig mot både ugressmiddel og insektangrep.

       De to vaksinene mot henholdsvis rabies og svinepest er lite aktuelle i Norge. Rabies er en sykdom vi ikke har på norsk fastland, og når det gjelder svinepest, er vaksinasjon ikke med i beredskapsprogrammet for å bekjempe sykdommen. Vi har også fått høringsuttalelser som fraråder bruk av vaksinene fordi de langsiktige økologiske konsekvensene er svært vanskelig å forutsi. Storbritannia har f.eks benyttet sin veterinærlovgivning til å nekte rabiesvaksinen markedsført.

       Solheim omtaler i sitt innlegg den kontroversielle genmodifiserte maisen fra Ciba Geigy, som ble godkjent i EU i januar i år. Jeg vil derfor foreta en gjennomgang av de vurderinger som vi har gjort i denne saken. Maisen er gjort motstandsdyktig mot et skadeinsekt og et ugressmiddel. Av tekniske årsaker har den også fått et gen som gjør den motstandsdyktig mot antibiotikumet ampicillin - jeg vet ikke om det holder for Solheim? Det er denne egenskapen som representanten Solheim sikter til når han sier at produktet kan hindre virkning av medisin mot hjernehinnebetennelse og lungebetennelse.

       Utvikling av motstandsdyktighet mot antibiotika er et velkjent og økende problem for helsevesenet, som også påpekt. Mange sykdomsfremkallende bakterier har allerede opparbeidet slik motstandsdyktighet, bl.a på grunn av til dels uforsiktig bruk av antibiotika.

       Før EU godkjente maisen, ble den vurdert av Europakommisjonens vitenskapelige komiteer for mat og dyrefôr. De konkluderte med at maisen ikke representerer noen fare verken for folk eller dyr, fordi sannsynligheten for at genene skal overføres fra planter til sykdomsbakterier, er svært liten. Genoverføring kan imidlertid ikke utelukkes, og flere EU-land er derfor uenig i denne konklusjonen fra komiteene. Østerrike, Luxemburg og Italia har lagt ned midlertidig forbud mot maisen, og Frankrike vil foreløpig ikke dyrke den. De begrunner sine reaksjoner med usikkerheten omkring spredning av resistensgener og de konsekvenser dette kan få både for helse og miljø.

       Dette er også en vurdering vi støtter fra norsk side. Selv om sannsynligheten for skade er liten, kan konsekvensene være store. Risikoen kan derfor ikke sies å være liten i dette tilfellet.

       Dersom bruk av antibiotikaresistensgener blir svært utbredt i landbruket, vil sannsynligheten for uheldige helsevirkninger dessuten kunne øke. Norge jobber derfor aktivt i internasjonale fora for å få slutt på bruken av slike markørgener. De siste søknadene Miljøverndepartementet har mottatt, gjelder planter uten antibiotikaresistensgener. Dette kan tolkes som en slags gryende tendens til at industrien selv ser seg tjent med å unngå disse genene.

       Maisen vil ikke bli dyrket i Norge og vil bare være aktuell som råvare for foredling, og i noen grad for direkte konsum. Ut fra disse bruksområdene vil den ikke kunne medføre miljømessige konsekvenser her i landet. Den har ingen slektninger i Norge som den kan krysse seg med, og kan på grunn av klimaet ikke etablere ville bestander.

       Genteknologiloven stiller også krav om etisk vurdering, samfunnsnytte og bærekraft. De produktene vi hittil har fått på bordet, og som ikke representerer noen usikkerhet med hensyn til risiko for helse og miljø, kommer etter mitt skjønn ikke i konflikt med de fremherskende etiske verdier i samfunnet. Det finnes en del mindre grupper i samfunnet som av ulike grunner, bl.a religiøse, er mot genmodifisering som sådan, men dette er ikke en oppfatning som deles av Regjeringen eller flertallet i Stortinget.

       Er så maisen samfunnsnyttig? I land hvor maisen dyrkes, vil den, i hvert fall i første omgang, kunne føre til mindre bruk av kjemiske sprøytemidler. For oss vil det kunne føre til mindre rester av eller mindre farlige sprøytemidler i den maisen vi eventuelt importerer. I så fall vil dette etter mitt skjønn være et skritt i bærekraftig retning. Innhold av sprøytemiddelrester er imidlertid ikke dokumentert i søknaden. Det er derfor vanskelig å fastslå om dette produktet er samfunnsnyttig for Norge og bidrar til en bærekraftig utvikling.

       En oppsummering av denne gjennomgangen gir da følgende resultat:

       Maisen anses ikke som miljøskadelig, og den kommer ikke i konflikt med samfunnets fremherskende etiske normer. Den er potensielt samfunnsnyttig, men dette kan vi først si noe sikkert om etter at produktet har vært på markedet noen år. Den representerer en mulig helseskade ved å bidra til å svekke virkningen av viktige medisiner.

       Med utgangspunkt i føre var-prinsippet og for å gi forskningen og industrien et klart signal om at dette er en utvikling vi ikke ønsker, er det både min og helseministerens oppfatning at det kan bli aktuelt å si nei til maisen fra norsk side på grunn av antibiotikaresistensgenet.

       Jeg vil også minne om at Statens næringsmiddeltilsyn er i ferd med å utarbeide regler for godkjenning og merking av genmodifisert mat. Både genmodifisert soya og mais (presidenten klubber) -

       Jeg har syv eller åtte linjer igjen - kan jeg ikke få lov å ta med dem?

       Statsråd Thorbjørn Berntsen : Det var overstrømmende tilslutning i en fullstappet sal!

       Bare for å gjenta konklusjonen: Både genmodifisert soya og mais som skal brukes til mat, vil også måtte vurderes og merkes etter disse reglene, altså som Næringsmiddeltilsynet nå er i ferd med å utarbeide, før de eventuelt blir tilgjengelig i norske butikker.

       Til slutt vil jeg understreke at det verken er nødvendig eller ønskelig å hindre genmodifiserte produkter på det norske markedet på generelt grunnlag. Men når det gjelder de produktene som kommer i konflikt med de hensyn genteknologiloven legger til grunn, vil vi fra norsk side kunne stille vilkår som ivaretar hensynet til helse og miljø, eller stoppe produktene i medhold av EØS-avtalen.

       Tusen takk!

       Jeg syns ikke miljøvernministeren tar dette tilstrekkelig på alvor. Siden feltet er så vidt, må vi konsentrere oss om én ting av gangen, og jeg ønsker å konsentrere meg om antibiotikaresistens i denne sammenhengen. Og det er jo vel så mye et helseproblem som et miljøproblem. Men det høres jo nesten litt ut som det som ble sagt om Gerhardsen i EU-kampen: Han sier ja, men mener nei. Her er det så mange forbehold, så mange nyanser og så mange potensielle fordeler ved disse produktene at det er umulig å tro at Regjeringen ønsker å påta seg det som bør være Norges rolle: å være en spydspiss, en frontsoldat i kampen for at helse og miljø skal gå foran kortsiktige profitthensyn. For det er jo det det dreier seg om på dette området. Det er ikke påvist noen store fordeler. Ingen kan med sikkerhet si at antibiotikaresistensen kan spre seg til mennesker på denne måten, men hvorfor overhodet ta noen sjanser på dette området?

       Det var jo en veldig god annonse fra Nycomed, Norges kanskje ledende industrikonsern på dette området, for et år siden, hvor de gikk ut og advarte sine kunder mot overdreven bruk av antibiotika. Det er samfunnsansvar fra industrien. Og helsevesenet i Norge har vært relativt flink til å la være å bruke antibiotika. Også vi bruker det for mye, også vi bruker det for ofte, før vi er blitt ordentlig syke, men sammenliknet med andre land har vi vært mye flinkere i Norge. I USA deler man jo ut antibiotika nærmest som forebyggende så snart man har den minste lille hoste. Men det er jo meningsløst å ta disse forholdsreglene på helseområdet hvis vi ikke er beredt til å være helt klare når det gjelder genspleisede produkter som koder for antibiotikaresistens.

       Jeg ønsker en norsk regjering som er en pådriver overfor EU, som spiller den samme rollen overfor EU som Østerrike, Italia og Luxemburg spiller i systemet. Det vi har hatt, er en norsk regjering som først lot Bioteknologinemnda gå ut med en slapp holdning, dernest lot man saksbehandlere få lov til å si til den norske befolkning, og dermed også indirekte til EU, at Norge har en slapp holdning. Da blir det så mange nyanser at det trykket som skal til, ikke oppstår. Realiteten er nå at trykket på disse områdene - i Norge som i Europa - ikke kommer ovenfra, men nedenfra. Det kommer fra den enkelte forbruker, fra miljøorganisasjonene og fra forbrukerorganisasjonene. Det viser seg at forbrukerne har en formidabel markedsmakt hvis de uttrykker den. Vi så i går at Nestlé trakk tilbake et produkt fra det svenske markedet, fordi det muligens var irsk storfekjøtt i det. Vinner vi ikke kampen gjennom regjeringene, kommer vi nok kanskje til å vinne kampen gjennom forbrukerne. Men det ville ha vært en fordel om den norske regjering kunne være en spydspiss på dette området.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg er helt enig i at forbrukerne her representerer en veldig viktig faktor når det gjelder bruken av genmodifiserte produkter i det hele tatt. Derfor blir det nå også lagt ganske stor vekt på å få til et opplegg med merking av slike produkter, slik at forbrukerne på det grunnlaget har et reelt valg. Jeg kan nevne at Miljøverndepartementet, bl.a i et samarbeid med en institusjon som heter GRIP - Grønt arbeidsliv i praksis, som det het tidligere, men som nå er senter for bærekraftig produksjon og forbruk - og noen av de store omsetningskjedene i detaljhandelen, kjører svære kursprogrammer for å skolere betjeningen i forretningene også når det gjelder disse spørsmålene, slik at de med utgangspunkt i merking og andre ting som vil komme etter hvert, også kan gi kundene nødvendig veiledning. At det er et viktig felt, er jeg helt enig i.

       Jeg må som statsråd ellers holde meg til den lovgivningen vi har. Jeg kan ikke ta den der tjo hei-greia og si: Nå har det dukket opp et eller annet oppslag i avisen, så nå forbyr vi det. Og så gjør vi det. Vi har en genteknologilov som er ganske klar, og som jeg tror ble vedtatt nesten enstemmig på de aller fleste punkter her i huset. Den holder jeg meg til. Vi har en veldig grundig prosedyre. Vi vurderer hver enkelt sak for seg, og det vi har av sakkunnskap her i landet, er inne og vurderer dette. Jeg kan ikke sette meg som overdommer over det. Det syns jeg ikke Solheim skulle gjøre heller.

       Når det gjelder det spørsmålet som representanten Solheim konkret er opptatt av - maisen - har jeg sagt at det kan bli aktuelt å si nei til maisen fra norsk side på grunn av antibiotikaresistensgener. Og når jeg sier « kan », er det nesten « skal », men her har vi også noen formaliteter som vi dessverre er nødt til å ta hensyn til. Og på grunn av formalitetene kan vi ikke innvikle oss i krangel med de internasjonale avtalene som vi er med på. I prinsippet har vi akkurat de samme holdningene som de andre landene, og det kommer nok til å ende med det. Men pr. nå sier jeg at det kan bli aktuelt, og det bør være ganske tilfredsstillende for representanten Solheim. Og det er det han får ut av meg akkurat nå når det gjelder maisen. For øvrig har vi ikke mais i Norge, ikke skal vi begynne å dyrke mais heller, for det er ikke noe særlig velegnet her i Norge. Det blir i tilfelle en import av mindre kvanta til videreforedling, som vi skal ha streng, streng kontroll med.

Gunn Karin Gjul (A) : Dette er den tredje interpellasjonsdebatten om genteknologi som vi har i løpet av to måneder, og temaet vil vel heller ikke være utdebattert etter dagens runde. Behovet for å diskutere konsekvensene av den nye teknologien er stor, både blant politikere og folk flest. Spørsmålene er mange og svarene få.

       Usikkerheten rundt virkningen av genteknologien for helse og miljø er stor. Utviklingen av teknikken med manipulering av gener skjer i en rasende fart, og forskerne i laboratoriene og multinasjonale selskaper legger premissene for utviklingen, mens vi politikere springer etter og prøver å bestemme utviklingen.

       Norge har vært forutseende i dette spørsmålet. Vi laget på et tidlig stadium et lovverk som er restriktivt, og som setter klare etiske grenser for hva vi mener er forsvarlig. Men samtidig skal vi ikke underslå det faktum at denne teknologien også har sine positive sider. Den gir oss mulighet til å helbrede sykdommer som tidligere var uhelbredelige. Den har gitt oss insulin, hjelp i kreftforskningen og muligheter til å bekjempe hiv-viruset.

       Det ligger store muligheter i denne teknologien også på landbrukssiden. Teknologien kan brukes til å forbedre matvarenes næringsinnhold. Kan en forbedre holdbarheten på en matvare, gis det samtidig også en mulighet for å redusere bruken av konserveringsmiddel.

       På bakgrunn av dette mener jeg at det ikke er aktuelt å si et generelt nei til genmodifiserte produkter på det norske markedet. Men det bør samtidig i mye større grad forskes på hva som skjer med helsen vår når vi spiser genmodifisert mat. Vi vet for lite om hvorvidt påvirkningen over lang tid kan få følger for genstrukturen. Jeg er derfor glad for at Regjeringen har foreslått å merke all genmat. Det gir oss som forbrukere et valg, og det gir oss også forbrukermakt. Et godt eksempel på det siste er den sveitsiske sjokoladeprodusenten som nylig trakk tilbake et stort parti med sjokoladen Toblerone fra det europeiske markedet på grunn av at den var genmodifisert, nettopp fordi de fryktet å miste store markedsandeler om de la den ut.

       Interpellanten tar spesielt opp problemet med bruk av gener som gir motstandsdyktighet mot antibiotika, og jeg deler Erik Solheims bekymringer fullt ut. Ingen kan i dag svare helt sikkert på om dette kan gjøre menneskene resistente mot antibiotika eller ikke, men mange tror at sannsynligheten vil øke ved en utbredt bruk av slike gener i landbruket. Om risikoen ikke er så stor, er likevel konsekvensene så uante og så betydelige at vi her må benytte føre var-prinsippet.

       Jeg er enig i forslaget fra Erik Solheim, men vi er ingen sinke om vi venter en måned før vi vedtar et slikt forslag. Det er ikke så akutt at vi ikke kan koste på oss en skikkelig behandling i næringskomiteen. Arbeiderpartiet vil derfor anbefale å oversende forslaget til næringskomiteen.

Ragnhild Queseth Haarstad (Sp) : Den interpellasjonen som Solheim har tatt opp, reiser et veldig alvorlig spørsmål, nemlig: Hvor langt er vi villig til å eksperimentere før det går ut over helt vitale interesser for folk generelt? Jeg må innrømme at jeg var noe skuffet over statsrådens orientering. Jeg syns det i orienteringen hans ligger en mangel på forståelse for hvor alvorlig dette kan bli hvis vi aksepterer at en slik utvikling fortsetter.

       Jeg tror statsråden kommer til å bli skuffet hvis han skal trøste seg med at industrien sjøl vil finne ut hva som kan være fornuftig og ikke fornuftig å gjøre. En ting er den makt forbrukerne kan ha, og den bør de avgjort bruke, en annen ting er det ansvaret vi som politikere har for å sette klare grenser og rammer for hva som kan aksepteres. Og i dette tilfellet, som gjelder genmanipulering av mais, som Solheim nå har tatt opp, er det i hvert fall ikke tvil om at vi har full dekning i genteknologiloven til å si nei til dette produktet i Norge. Genteknologiloven ble for øvrig ikke enstemmig vedtatt, men på det punktet som går på at vi først og fremst skal legge vekt på helse og miljø og på å fremme bærekraftig utvikling, var det enighet i komiteen og i Stortinget.

       Og jeg kan vanskelig se at det kan være riktig når statsråden sier at et produkt som det vi diskuterer i dag, for det første kan være et skritt til bærekraftig utvikling. Da skjønner ikke jeg hvem den bærekraften skal gjelde - det er kanskje industrikonsernet som driver med det, men ikke hvis en tar utgangspunkt i hva vi mener når vi snakker om bærekraftig utvikling. Statsråden sier videre at det ikke er miljøskadelig. Det er det jo i aller høyeste grad. Og det kan forårsake mulig helseskade, som jeg i hvert fall trodde var dokumentert: At vi kan få en utrolig negativ virkning på sikt hvis det altså ender med at antibiotiske midler blir umulig å bruke i behandling når folk trenger det.

       Jeg forstår at det punktet som egentlig er hovedårsaken til at Regjeringen ikke har kommet på banen og tatt standpunkt her, er EØS-forordningen nr. 258 for 1997 - den 27. januar. Det er vel den som er hovedårsaken til at Regjeringen har vanskelig med å skjære gjennom i denne saken. Senterpartiets anbefaling er da at vi heller får legge ned veto mot den forordningen og få på plass en skikkelig praktisering i Norge. Og det er i tråd med genteknologiloven.

Kristin Krohn Devold (H) : Vi er alle redd for mat og andre produkter som gir risiko for antibiotikaresistens hos oss selv og hos barna våre. Forbrukerne er engstelige, og jeg er engstelig. Jeg er i høyeste grad forbruker, og jeg har barn. Behovet for trygg og ren mat til norske forbrukere er større enn noen gang. Derfor ligger dette viktige spørsmålet nå til behandling i Stortinget, i næringskomiteen, gjennom matmeldingen fra Regjeringen. Der skal vi jobbe grundig med saken. Vi skal ha en rekke høringer med et utall av eksperter, og i løpet av mai og juni skal vi levere fra oss et skikkelig produkt, et grunnlag for Stortinget til å stemme over.

       Denne mais-interpellasjonen har sånn sett vært en interessant forpostfektning, fordi den berører akkurat det som vi behandler i næringskomiteen i forbindelse med matmeldingen. Men det føles litt underlig å skulle debattere dette fullt ut før høringene er avsluttet, før alle sider ved disse problemene er belyst, og det føles enda mer prinsipielt underlig å skulle stemme for eller mot et konkret forslag som er fremmet her, før komiteen har avsluttet arbeidet sitt med dette viktige tema.

       Jeg ville finne det mye mer naturlig at forslaget som er fremmet, ble oversendt til næringskomiteen for å bli behandlet der sammen med matmeldingen. Dette vil jeg komme tilbake til når forslaget kommer opp til votering senere i dag. Med den begrunnelse jeg nå har gitt, vil jeg ikke gå lenger i å debattere selve temaet.

Are Næss (KrF) : Ikke bare som politiker, men òg som spesialist og professor i infeksjonsmedisin vil jeg uttrykke stor glede over Erik Solheims korte, men gode forelesning om infeksjonssykdommenes betydning. Det var gode ord.

       Det er mange problemstillinger, både etiske og praktiske, i forbindelse med genmodifiserte matvarer og antibiotikaresistens. I den forbindelse er det et vesentlig poeng at antibiotikaresistens vanligvis ikke er målet med genmodifiseringen, men en såkalt markøregenskap som brukes til å plukke ut de organismene som har den egenskapen som er det egentlige målet med genmanipuleringen. Disse organismene vil kunne vokse i et medium tilsatt det aktuelle antibiotikum.

       Hvorfor er så dette så alvorlig? Fordi antibiotika er et av våre aller viktigste våpen i kampen mot infeksjonssykdommene. Fordi antibiotikaresistens er et økende problem på verdensbasis som har klar sammenheng med bruk og misbruk av antibiotika. Både bruk og misbruk øker, og stadig flere bakterier blir resistente, bl.a bakterier som gir dødelige sykdommer. Dette har også svære økonomiske konsekvenser - f.eks koster det ca 2 mill. dollar å behandle ett tilfelle av resistent tuberkulose i USA. Og fordi antibiotikaresistens er « smittsomt ». Slik resistens overføres mellom bakterier og kan også tenkes overført fra genmodifiserte produkter. Genmodifisert mat som spises, og det er jo en vanlig skjebne for mat - også for mais - vil i tarmkanalen komme i kontakt med milliarder av bakterier. Vi kan ikke se bort fra at antibiotikaresistens kan overføres fra matvarer til tarmbakterier, både av det uskyldige og av det mer aggressive slaget.

       I kampen mot mikrobene har menneskeheten stadig behov for nye antibiotika for å ligge ett skritt foran. En forsker har sagt at « bakteriene er eldre og klokere enn oss ». Kristelig Folkeparti deler ikke den vurderingen når det gjelder klokskap, men bakterienes evne til å utvikle antibiotikaresistens øker forekomsten av alvorlige infeksjoner, og den globale temperaturstigningen vil ytterligere svinge balansen til fordel for smittestoffene.

       Dette er alvorlig. En tredjedel av de 52 millioner mennesker som døde i verden i 1995, døde av infeksjonssykdommer, og ca 14 millioner barn under fem år dør hvert år i alt vesentlig av infeksjonssykdommer.

       I denne situasjonen burde det være innlysende at virksomhet som med stor sannsynlighet øker utbredelsen av antibiotikaresistens, ikke må tillates. Dette er et globalt problem som krever global handling. Kristelig Folkeparti er derfor medforslagsstiller til forslaget om å be Regjeringen forby produksjon, import og omsetning av alle genmanipulerte produkter som inneholder gener som koder fra antibiotikaresistens, og å arbeide for internasjonale forbud på dette området. Det er nå økende forståelse for betydningen av restriktiv bruk av antibiotika i human og veterinær medisin, og i oppdrettsnæringen har det skjedd noe nær en revolusjon på dette området. Det ville være meningsløst om ikke dette skulle få konsekvenser også på det genteknologiske området.

Gunnar Breimo (A) : Stortinget har ved flere anledninger diskutert spørsmål i tilknytning til genteknologi og genmodifiserte matvarer. Og det er etter mitt syn betryggende at det er et så sterkt politisk engasjement i disse spørsmålene. I så måte skal interpellanten få en verbal blomst for at han medvirker til å holde trykket oppe. For det kan ikke være tvil om at vi på dette området står overfor noen av de vanskeligste grensesettingene vi må foreta - som vi bare er nødt til å foreta.

       Det er nemlig slik at genteknologien brukt på en forsvarlig måte kan være en velsignelse for menneskeheten. På den annen side kan den misbrukes eller brukes uten nødvendig omtanke og dermed representere en av de største truslene vi står overfor. Her er vi nødt til å tenke langsiktig. Dessuten er det jo også slik at vi ikke på forhånd kan gjøre oss opp noen skråsikker mening om langtidseffekten.

       Den genmanipulerte maisen kan stå som et godt eksempel på hvor viktig det er at vi klarer å være treffsikre når vi skal sette en grense, og hvor vanskelig det kan være. Det viser også hvor avgjørende viktig det er at vi praktiserer føre var-prinsippet. Ved hjelp av genteknologien har maisen fått gener som gjør den motstandsdyktig mot insektangrep og ugressmidler. Det kan uten tvil være et stort framskritt. Maisen kan f.eks dyrkes med mindre innsats av skadelige sprøytemidler, men samtidig er den gjort motstandsdyktig mot et viktig antibiotikum.

       Som interpellanten påpeker, har enkelte forskere hevdet at produktet kan hindre virkningen av medisiner mot visse sykdommer. Gener som gis motstandsdyktighet mot antibiotikum, innebærer en helserisiko ved at det overføres til bakterier som igjen frambringer sykdom. Selv om risikoen for at det skal skje skulle være svært liten, er det all grunn til å reagere restriktivt i forhold til omsetning av denne typen produkter. Man behøver verken å være forsker eller lege for å ane det skremmende perspektivet dersom vi får en utglidning på dette området.

       Jeg tror representanten Solheim tegner et realistisk bilde av hva som kan skje. Og jeg tror vi skal vokte oss vel for å avfeie skeptikere på dette området som dommedagsprofeter.

       I Arbeiderbladet for i dag kan vi lese at et firma ønsker å selge gensjokolade i Norge. Vi kan da få i oss den genmanipulerte råvaren soya-lecitin når vi spiser enkelte sjokoladetyper. Produsenten hevder at det ikke er mulig å kontrollere råvaretilgangen fra USA. Det framgår også av artikkelen at den internasjonale matvaregiganten Nestlé ikke vil trekke tilbake disse produktene.

       Miljøheimevernet har engasjert seg sterkt i saken, men ansvaret kan selvsagt ikke overlates til frivillige organisasjoner. Det synes helt klart at genmanipulerte produkter er på full fart inn mot og inn i det norske markedet.

       Jeg er svært glad for at også statsråden har en restriktiv holdning, og at det ligger an til et norsk nei til den nevnte maisen. Jeg vil også hevde at det er bedre å handle raskt i en sak som denne, og heller korrigere hvis vi har gått for langt. Det motsatte er straks verre, for ikke å si umulig. Ellers er også jeg av den oppfatning at vi kan vente med å ta stilling til forslaget. En måned fra eller til forandrer oss ikke fra spydspiss til sinke.

Erik Solheim (SV) : Jeg får takke for Are Næss' vakre ord. Og skulle jeg ikke bli valgt inn på Stortinget til høsten, får jeg overveie å begynne å studere medisin isteden!

       Jeg kan opplyse at det jeg kalte for vancomycin, egentlig skal uttales « vankomysin » - også til opplysning til Berntsen, for jeg tror vi er like lite stø i akkurat dette.

       Ellers har en del gått opp og prist i høye ordelag alle de mulighetene som ligger innenfor genteknologi. Slik jeg ser det, tror jeg nok at det i human medisin - altså menneskelig medisin - ligger store muligheter i genteknologien. Men jeg har så langt vanskelig for å se noen veldig overbevisende argumenter for at det ligger store muligheter i landbruket for genteknologien. Det aller meste av det som til nå er presentert, er svært begrensede « fordeler », og hvor det det dreier seg om, er helt kortsiktige profitthensyn og det å gjøre noen varer litt billigere for kiloen, eller at dyrene kan vokse litt raskere så vi kan få kappet hodet av dem noen uker før - altså ting som ikke kan anses å være særlig sentralt for matvaresituasjonen i verden.

       La oss huske at vi på dette området står overfor viktige motkrefter. De amerikanske soyaprodusentene nekter å skille mellom soyabønner som ikke er genspleiset og de som er det. De leverer konsekvent bare blandinger, selvfølgelig for å påtvinge oss de genspleisede soyabønnene. Ellers ville det være tilstrekkelig mange forbrukere - iallfall i Europa, jeg tror kanskje til og med i Amerika - som ikke ville hatt det. Sjokoladefabrikantene ønsker jo ikke soyabønner som er genspleiset, de ønsker for harde livet å slippe å få dem, men de kan altså bli påtvunget det av soyabønneprodusentene. Når EU i første fase godkjente den genspleisede maisen som vi snakker om her i dag, var det etter all sannsynlighet etter press fra USA.

       Så hevdes det av flere at én måned fra eller til ikke spiller noen stor rolle; vi har tid til å vente. Nei, jeg er ikke så sikker på at vi har tid til å vente, for på dette området skjer utviklingen utrolig raskt. Det var i januar at maisen ble godkjent i EU, det var noen måneder senere at Europaparlamentet sa et så ettertrykkelig nei. Dette står akkurat i disse dager og vipper, og i den utviklingen vil jeg ikke at Norge skal være halen. Det må være mulig å være snuten av og til også, ikke bare sitte og vente ytterst på halen.

       Det er ingen som tror at Den norske regjering kommer til å tillate dette i Norge hvis alle andre land i Vest-Europa går mot. Det skjønner hele Stortinget, at det kommer ikke til å skje. Men striden her står om vi skal være fortroppen, noen som presser på, som går så langt en kan. Det er en strid som vi får akseptere at noen mener vi må gi opp hvis vi ikke får vårt syn igjennom. Der kan det være ulike syn på EU og EØS som ligger i bunnen. Men spørsmålet er: Skal vi iallfall presse på hva som overhodet er mulig, strekke strikken og dytte på? Jeg har ennå ikke sett noen overbevisende argumenter for det. Når statsråden sier at kan kanskje blir skal, er det ikke overbevisende nok. Dessverre!

Statsråd Thorbjørn Berntsen Ja, når man hører på enkelte talere her, skulle man tro at Norge var et land som var fullstendig oversvømmet av disse genmanipulerte produktene. Men av de søknadene som vi har fått

       til behandling etter genteknologiloven, har vi ikke godkjent en eneste en! Og så driver representanten Solheim og snakker om slapp holdning. Hva er det da som skulle være en veldig spenstig holdning? Man må på en måte holde seg litt til realitetene.

       Jeg husker at da vi behandlet genteknologiloven her første gangen, gav Naturvernforbundet ut et blad, « GEN Teknologi & Miljøvern - et hav av muligheter, men mange skjær i sjøen ... » Det vi har snakket om i dag, er skjæra i sjøen. Men jeg synes ikke vi skal glemme at det er mange muligheter.

       Representanten Solheim snakket nå om at han drog i tvil hvilken positiv betydning som utvikling og bruk av genteknologi kunne ha for landbruket. Jeg vil bare sitere litt fra Naturvernforbundets blad:

       « Høna som legger gullegg har vi ennå ikke funnet, men ei geit som melker medisiner til blødere, har genforskerne klart å lage. »

       Det var ikke dårlig, og da tenker jeg på geitemelka og ikke på gullegget.

       Vi har også andre ting, f.eks insulinbakterier, som i utgangspunktet også var bakterier fra mennesker som ble satt inn i dyr, i tarmceller i dyr eller tarmbakterier i dyr. Selv om man i dag har kommet lenger, var det der det startet. Og vi har denne soppen på Hardangervidda som vi har hørt om, som i dag er ett av de viktigste hjelpemidler man har når det gjelder hjertetransplantasjoner og transplantasjoner i det hele tatt. Så la oss nå ta med begge sider for sikkerhets skyld, så vi ikke kaster barnet ut med badevannet.

       Jeg er enig i alle både etiske og selvfølgelig helse- og miljøpolitiske betraktninger som det har vært gitt uttrykk for her når det gjelder misbruk av genteknologien, og i at det er all mulig grunn til å være på vakt, og det skal vi være. Foreløpig har vi vært så mye på vakt at vi i alle fall til dags dato ikke har godkjent noe av det som har vært omsøkt. Og når de gjelder denne maisen, har jeg sagt at det kan bli aktuelt å si nei. Noe mer sier jeg ikke nå, men når jeg har sagt at det kan bli aktuelt å si nei, så skal det mye til for å gå tilbake på det i denne sammenhengen.

Presidenten: : Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.

       (Votering over forslag, se side 3227 f.)