Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Carl I Hagen (Frp) : Jeg har et spørsmål til sosialminister Hill-Marta Solberg, som i går presenterte en pressemelding hvor det står: For å legge til rette for en helhetlig tjenestekjede foreslås følgende: 6.000 flere årsverk i hjemmetjenestene fra 1998-2001, 7 200 nye omsorgsboliger, 6.000 flere ensengsrom fra 1998-2002, 5.000 flere plasser med heldøgns pleie og omsorg i perioden 1998-2001, 1 400 flere plasser med heldøgns pleie og omsorg i perioden 1998-2001, og i tillegg 4 800 plasser for å skifte ut nedslitte syke- og aldershjem.

       Mitt spørsmål er: Hvordan i all verden kan sosialministeren presentere som forslag noe som tilligger kommunenes ansvar? Hvis kommunestyrene i dette land ikke prioriterer slik - og det har de full rett til - hvordan i all verden kan det fra Regjeringens side presenteres som forslag noe som i realiteten er uforpliktende dagdrømmer uten konkrete virkemidler?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Innledningsvis kunne man bli av den oppfatning at Carl I Hagen ensidig hadde holdt seg til å lese pressemeldingen. Stortingsmeldingen vil synliggjøre også for representanten Hagen at det foreligger en rekke tiltak utover det å høyne investeringstilskuddet. Her er åpnet for en ramme i Husbanken, slik at det skal kunne skaffes til veie lånemidler for å investere for 4,5 milliarder kr i 1998. I tillegg til det er det foreslått juridiske virkemidler, og det er foreslått økonomiske virkemidler i den forstand at det over statsbudsjettet skal overføres øremerkede midler til drift innenfor eldresektoren.

       Hvordan tenker Regjeringen seg at man virkelig skal få til et løft i eldreomsorgen når den resterende satsingen bare er i form av lån?

Statsråd Hill-Marta Solberg : La meg få si at når kommunene skal bygge en omsorgsbolig eller sykehjemsplasser, oppfører de seg omtrent på samme måte som når representanten Viken, eller for så vidt undertegnede, bygger en bolig - de låner penger og avdrar det over noen år. Derfor, som jeg allerede har vært inne på, er det tatt høyde for investeringsmidler tilsvarende investeringer for 4,5 milliarder kr neste år. De direkte budsjettkonsekvensene, dvs. driftskonsekvensene av dette, og også det det koster å avdra de opptatte lån ved å betjene avdrag og renter, er det som gir en årlig budsjettvirkning på 1,5 milliarder kr det første året.

       Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Arne Haukvik.

Arne Haukvik (Uav) : Etter Aftenposten i dag seier forskingsleiar Tor Inge Romøren at det sviktar med kunnskap om korleis landet skal handtere eldreomsorgsbehova, og han meiner at korkje politikarar eller forskarar har nødvendig kunnskap for å legge til rette for ein skikkeleg eldrepolitikk.

       Har Regjeringa tenkt å ta dette alvorleg? Er det så galt som det står i avisa i dag, eller har Regjeringa noka rådgjerd?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Jeg må få lov å bemerke at det åpenbart er veldig stor kunnskap i hvert fall i Stortinget, som kommer med veldig kjappe reaksjoner på at dette ikke er nok, så her må det åpenbart ligge et omfattende sosialstatistisk materiale til grunn.

       Stortingsmeldingen, som ble lagt fram i går, peker på den kjensgjerning at vi i Norge ikke har godt nok sosialstatistisk materiale, og noen av de tiltakene som er lagt fram i denne meldingen, går nettopp ut på å styrke både kunnskap og statistikkmateriale på sosialsektoren i Norge.

       I Nationen i dag omtales eldresatsingen som bløff og falske løfter. Nå vil ikke jeg gå så langt før vi har gått grundigere gjennom meldingen. Men det er en ting som slår en når en leser dette, og det er at en i det vesentlige baserer eldresatsingen på låneopptak i kommunene. Nå har kommunene nettopp gått gjennom Reform 97, hvor de ble bedt om å ta opp lån med 20 års perspektiv. I denne meldingen er det snakk om låneopptak med 30 års perspektiv. Så kommunene skal ikke være ferdig med å betale for denne sosialministerens satsing før hun selv er blitt pensjonist. Det er altså konsekvensen.

       Engster ikke sosialministeren seg over at så store andeler av denne Regjeringens satsinger er finansiert med låneopptak, som ikke bare binder kommunene i dag, men i en generasjon fremover? Er ikke dette et tankekors? Burde ikke satsingen heller komme ved investeringstilskudd?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Nå er representanten Gabrielsen en tidligere erfaren kommunepolitiker og er vel kjent med at når kommunene gjennomfører investeringer, gjør de det aldri etter kontantprinsippet - det er statens måte å investere på, men det er ikke kommunenes måte å investere på - man gjør det gjennom opptak av lån som man avdrar over tid. Det er også helt naturlig at utbygging og investeringer i sykehjemsplasser og omsorgsboliger i kommunesektoren gjennomføres etter den samme metode. Dette er ikke noen ny metode, det er slik vi alltid har gjort i kommunesektoren.

       Så må jeg få lov å understreke at staten går ganske kraftig inn for å lette investeringsoppgavene. For det første med et betydelig tilskott som går til direkte fradrag på investeringskostnadene, og dernest, slik meldingen foreskriver, også ved å ta ansvar for kostnadene ved låneopptak. Jeg mener derfor at Kommune-Norge trygt kan gå i gang med disse investeringene og også skal klare å betjene lånene i framtida.

       Fattige kommuner - la meg få si at det mest av midlene i meldingen går til alle kommuner.

       Det andre spørsmålet gjelder omsorgsboligene, som er en viktig del av eldresatsingen. Den omleggingen av bostøtteordningen som er foretatt, har tydeligvis fått den virkning at mange ikke får råd til å bo i omsorgsboligene. Er statsråden villig til å se på ordningen, slik at vi kan få en bedre bostøtteordning, som gjør at minstepensjonister og de som har størst behov, får den bostøtten de trenger, og som gjør at de kan bo i omsorgsboligene?

       På ein større luftfartskonferanse på Sola i desse dagar står tryggleik på dagsordenen. Det går fram av all statistikk at Noreg har dårlege tal når det gjeld tryggleik i forhold til resten av Europa og i Norden når det gjeld luftfart, og det gjeld både ruteflyging og privatflyging.

       Mitt spørsmål til samferdselsministeren er: Kva tiltak har Regjeringa tenkt å setja inn for å bøta på dette og auka tryggleiken innanfor luftfarten?

Statsråd Sissel Rønbeck : Jeg er kjent med at dette er en type opplæring og skolering som i hvert fall Widerøe nå arbeider mer med enn det en har gjort tidligere, på bakgrunn av bl.a en del av de ulykkene som det selskapet har vært involvert i. Jeg synes det er bra at det gjøres. Om også de andre selskapene som trafikkerer mest i Norge, er inne i liknende arbeid, skal jeg ikke her og nå stå og påstå, men dette er en viktig oppgave ikke minst for selskapene.

       I den grad staten eller Luftfartsverket kan bidra eller bør bidra i den sammenheng, vil jeg tro at det i utgangspunktet ikke er noe det skulle behøve å bli en stor partipolitisk uenighet og debatt om oss imellom.

       Det norske hus skal truleg ha eit skikkeleg kjøkken. Vi fekk vita i Dagbladet i går at 45 % av alt som vert importert av frukt og grønsaker inneheld restar av sprøytemiddel, altså gift, men ete vert det i Noreg. Ikkje berre er pærene evigvarande og jordbæra like friske dag etter dag, men stongselleri, druer og appelsinar kan vera giftovertrekte. Når vi trur at vi vel sunn og helsefremjande mat, risikerer vi forgifting. Kva vil og kan planleggingsministeren gjera for at kjøkkenavdelinga i Det norske huset tilbyr giftfri mat?

Statsråd Bendik Rugaas : Jeg har ikke helt forberedt meg på den typen kulinariske spørsmål på en dag som denne.

       Hvis vi går tilbake til det langtidsprogrammet som vi om ikke så altfor lenge skal debattere her i denne salen, er det som gjelder vårt totale miljø, også tatt opp der på forskjellig vis. Jeg legger i det at vi også skal ha omsorg for den mat vi dyrker, den mat vi importerer, og den mat vi til syvende og sist spiser. Der er det klare føringer i retning av at vi ønsker å legge en - skal vi kalle det - kontroll på dette som gjør at vi ikke får uønsket mat inn i kjøkkenet i Det norske hus. Dette arbeider flere departementer med, ikke minst Landbruksdepartementet, som er opptatt av å vurdere forskjellige sider ved det.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg takkar for svaret.

       Mat er viktig for helsa, og det er nødvendig at ein har god kontroll, og ein god planleggingsminister må også planleggja for dette.

       Dette er ikkje eit nytt spørsmål i media. Før jul vart eit stort parti kinakål - eg reknar ikkje med at planleggingsministeren hugsar det - refusert i Finland fordi kålen inneheldt urovekkjande mykje sprøytemiddel. Då reiste skipet med kinakålen til Noreg og lossa den her - og vi åt. Tre veker seinare viste det seg at vår kontroll sa ja, kinakålen var helsefarleg - men då var han jo eten for lenge sidan. Kvifor klarar ikkje vi det som Finland har klart lenge, å kontrollera maten så fort at den som er gifthaldig, vert avvist der og då og ikkje kjem inn på marknaden? Når får vi finsk kvalitet og fart på Næringsmiddeltilsynet vårt?

Statsråd Bendik Rugaas : Jeg skulle ønske jeg kunne ha svart direkte på det og gitt representanten - jeg holdt på å si - en tid for det, men ingen kjenner antakelig dagen og timen for dette.

       Vi gjør en stor jobb her i Norge i denne forbindelse. Jeg tror en til enhver tid kan plukke ut enkelteksempel, som representanten her gjør, og vise til at dette ikke var spesielt vellykket. Det hadde vært fint om jeg kunne ha returnert dette og sagt at vi faktisk har gjort ting her i Norge som finnene ikke har klart å gjøre. Jeg tror en kan finne en del eksempler på det. Jeg har ikke følelsen av at vi er spesielt dårlige i Norge i forhold til svært mange land rundt omkring i verden når det gjelder å kontrollere den mat som skal inn og bli tilberedt i kjøkkenet i Det norske hus. Men jeg registrerer representantens bekymring her, og den skal vi ta med oss.

       Eg vil då gjerne stilla eit par spørsmål. Kva er bakgrunnen eller motivet for å vilja nedprioritera tradisjonelle musikkformer og musikk med norsk særpreg i vår utanlandseksport? Er det riktig som ein kommentator skreiv etterpå, at dette utspelet frå kulturministeren si side er ei posisjonering i forhold til rockefraksjonen i Arbeidarpartiet før operasaka skal opp for alvor?

Statsråd Turid Birkeland : På det siste spørsmålet kan jeg klart svare nei.

       Til det første: Jeg er ikke kjent med den store uroen i musikkmiljøet etter at Knut Reiersrud, Paolo Vinaccia, Einar Mjølsnes og Stian Carstensen som norske musikere ble med til Cuba. Jeg har registrert at det i et av bladene innenfor norsk folkemusikk har vært kritikk mot dette, noe som er litt synd ettersom en av dem er en meget godt etablert hardingfelespiller, elev av Osa, som jeg er sikker på at representanten Berg er vel kjent med. Mitt utgangspunkt når det gjelder eksport av norsk musikk, er at vi også skal presentere samtidsmusikk og moderne musikk, og at vi skal bruke kultur ikke bare som pynt, men også for å få til økt eksport av norsk musikk. Da tror jeg at vi ikke bare skal ta med oss norske musikere som fremfører klassisk musikk eller tradisjonell folkemusikk, men også musikere som beveger seg i skjæringspunktet mellom moderne og tradisjonell musikk - og det var det det var et forsøk på.

       Men den statsråden som kan gjøre noe med det, er samferdselsministeren, som generalforsamling i Telenor. Den siste tida har vi f.eks kunnet lese at man flytter 25 arbeidsplasser fra Lødingen til Trondheim, man flytter arbeidsplasser fra Sandnessjøen til Bodø. Hele tida sentraliserer Telenor arbeidsplasser. Stortinget har vedtatt at de skal gjøre det motsatte. Mitt spørsmål er: Kan statsråden generelt og kanskje også i en del enkelttilfeller, tenke seg å bruke sin myndighet som generalforsamling for å sørge for at Stortingets vedtak om desentralisering av arbeidsplasser innenfor Telenor blir fulgt opp, også i de eksemplene som jeg har nevnt?

       Den 1. oktober neste år skal det nye Rikshospitalet stå ferdig - leger og sykepleiere og alle andre skal være på plass for å gjøre sitt beste. Spørsmålet er bare om pasientene kommer på plass.

       Sosialkomiteen var på befaring på Gaustad i går, og vi møtte en meget bekymret sykehusledelse og en meget bekymret prosjektledelse fra Statsbygg, fordi de ikke kunne svare på - ikke visste svaret på - hvordan atkomsten ville bli til dette nye, flotte sykehuset. Det er fire departementer som er involvert, etter hva jeg har fått vite. Ved siden av statsrådens eget departement er det Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Samferdselsdepartementet og selvsagt Helsedepartementet. Nå er det vel ikke første gang at store statlige prosjekter kan strande på mangelfulle trafikkløsninger - det er alvorlig når det gjelder Gardermoen, men det er faktisk alvorligere hvis pasientene ikke rekker frem til sin egen hjerteoperasjon, for å ta et eksempel. Vil samordningsministeren påta seg ansvaret for å samordne rotet på statlig side?

Statsråd Bendik Rugaas : Svaret er ja. Mitt departement, som har ansvaret for Statsbygg, vil selvsagt ta fatt i denne saken og finne ut hvordan den kan behandles videre, slik at pasientene, som representanten Høegh også sier, kommer fram og får den operasjonen de skal ha.

       Jeg er ikke kjent med detaljene i saken, så noe mer kan jeg altså ikke gå inn i den. Men jeg tar representantens oppfordring alvorlig og skal følge dette opp.

Annelise Høegh (H) : Jeg takker for det, for det er faktisk på høy tid. Stortinget har behandlet dette flere ganger. Senest i 1994 fremsatte Høyre, SV og Kristelig Folkeparti et forslag om å be Regjeringen sørge for at man bl.a får en trikkeløsning, og at trikkelinjen skulle være ferdig til sykehuset åpner. Det burde være selvsagt. Nå er det altså knapt halvannet år igjen.

       Jeg er kjent med at Oslo kommune ikke har vært så begeistret for denne trikkeløsningen, men det er mitt inntrykk at det er først og fremst fordi staten forutsetter at kommunen prioriterer dette. Jeg synes ikke det er naturlig at en kommune som har helt andre prioriteringer ut fra byens og befolkningens behov her, skal behøve å betale det meste av hva en slik løsning ville koste. Jeg vil derfor be statsråden om å få fortgang i arbeidet med å få en trikk frem - det er planert for at trikken skal gå der. Men det står altså på statlig vilje til å ta ansvar som byggherre og skaffe løsninger, slik at man kommer frem til det sykehuset man selv bygger.

Tove Kari Viken (Sp) : Det gjelder minstepensjonistene, og jeg vil gjerne stille spørsmålet til statsråd Hill-Marta Solberg.

       Fremdeles er det én av tre arbeidstakere som ikke har noen pensjonsordning utover folketrygden. Vi vet også at av minstepensjonistene er bortimot 85 % kvinner, og at de har sakket langt akterut i forhold til andre grupper i samfunnet fordi minstepensjonen ikke har fulgt lønnsutviklingen ellers og folketrygden ikke er tilpasset den situasjonen som kvinnene har vært i tidligere, med omsorgsarbeid og også i stor grad deltidsarbeid.

       Har statsministeren noen løsning når det gjelder hva en skal gjøre for at disse gruppene kan løftes opp lønnsmessig?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Nå skal jeg ikke ta på meg å være statsminister, selv om jeg ble oppfordret til det fra representanten Vikens side. Jeg skal forholde meg til sosialministerens anliggender også i svaret mitt.

       Det er en kjensgjerning at de fleste minstepensjonister er kvinner, nettopp ut fra de forhold Tove Kari Viken peker på. De som ikke har vært ute i lønnet arbeid, eller som har gått i « små » stillinger, kommer ut uten

       noen opparbeidet rett til tilleggsytelser utover minstepensjonen. Pensjonene er jo regulert gjennom trygdeforhandlinger; alle pensjonene berøres av trygdeforhandlingene ved at grunnbeløpet reguleres årlig. Så har det også i enkelte situasjoner vært lagt ekstra på særtillegget nettopp for at de som har minstepensjon, skulle komme litt bedre ut. Dessuten er det jo slik at vi har innført omsorgspoeng. Til slutt vil jeg nevne at det viktigste virkemiddelet som har vært brukt de senere årene for å kompensere for pensjon for dem som har svært lave inntekter, er nettopp bostøtteordningen, som er en målrettet ordning for dem som har små inntekter og store bokostnader. Slik har man kompensert en del av utgiftene og hjulpet på situasjonen for minstepensjonistene. Det er også slik at bostøtten har vært sett på som et inntektspolitisk virkemiddel i den sammenhengen.

Tove Kari Viken (Sp) : Jeg spurte egentlig om hva statsråden vil gjøre framover for å løfte opp denne gruppen. Når minstepensjonistene lever på under 6.000 kr pr. måned i dagens samfunn og også har utgifter til bokostnader - selv om noen får bostøtte - synes jeg det er helt uverdig. En ser at forskjellene i samfunnet vårt øker, og de som virkelig blir hengende etter, er de som bare har minstepensjon.

       Det har hele tiden vært sagt at minstepensjonistene ikke skal betale skatt. Nå vet vi at det heller ikke er tilfellet. Det er også skatt for dem som har minstepensjon. Og hvis en skal justere minstepensjonen med prosentvis justering, hjelper jo ikke det stort når grunnlaget er så lavt som det er her. Så jeg vil høre om statsråden har noen tanker om hvordan en skal utjamne forskjellene for framtida.

Statsråd Hill-Marta Solberg : La meg først si at hvis en minstepensjonist blir beskattet, har det sammenheng med at vedkommende har andre inntekter enn bare pensjonen, enten gjennom formue eller andre typer inntekter. Hvis inntekten ene og alene er minstepensjonen, kommer det ikke til beskatning, men formue kan selvfølgelig slå inn.

       La meg så si at måten vi regulerer pensjonene på, er gjennom trygdeoppgjør. Vi har så vidt hatt de første drøftinger med pensjonistenes organisasjoner om årets oppgjør, og det er ikke naturlig for meg å gå nærmere inn på dette nå når forhandlingene er underveis. Resultatet av forhandlingene vil i likhet med hvert eneste år, bli forelagt Stortinget.

       Ellers vil jeg si at det er mange andre virkemidler som er viktige i forhold til dem som har lave inntekter, og selvfølgelig er det kolossalt viktig først og fremst å holde utgiftene i sjakk. Og der vil jeg si at den politikken som har vært ført, og som føres nå, er et meget viktig bidrag til personer med lave inntekter, for når vi har lav kostnadsutvikling og lave renter, betyr det at den som i utgangspunktet har lite, sitter igjen med mer.

       « Surprise, surprise! » - vil kanskje mange si.

       Hvorvidt det er styreformannen i Gardermobanen AS, Osmund Ueland, eller administrerende direktør i NSB BA, Osmund Ueland, som er mest fornøyd med kontrakten, går dessverre ikke fram av nevnte pressemelding.

       Og mitt spørsmål til statsråden er kort og godt: Ser statsråden problemet?

       Det er kjent at Regjeringen tildeler ulike typer posisjoner til én og samme person, og da oppstår det gang på gang ulike typer habilitetskonflikter. Jeg syns det er et stort problem når det på ulike hold både innenfor teleproblematikken, innenfor dette som har med NSB og jernbaneengasjement å gjøre, og også andre områder, forekommer mange eksempler på at én og samme person bekler de ulike typer verv.

       Jeg vil da utfordre statsråden med å si: Forstår statsråden at andre mennesker oppfatter det som bekymringsfullt med disse åpenbare habilitetskonfliktene som oppstår?

Statsråd Sissel Rønbeck : At representanten Widvey ser på dette som et stort problem, har jeg oppfattet for lenge siden. Det som kalles mange « hatter », har den siden ved seg at man sikrer en god samordning. Det er den gode siden ved det.

       For øvrig har jeg lyst til å legge til at en av mine ungdomsfavoritter, Julius Nyerere, har sagt at det er ab-

       solutt nødvendig at sosialister fortsetter å tenke. Jeg fortsetter å tenke.

       Ole Johs Brunæs (H) : Det er ikke noe nytt at man leser og hører om habilitetsspørsmål. Annenhver dag kan man lese om habilitetsspørsmål, nøytralitetsspørsmål. Dette har ikke noe å gjøre med måten man organiserer statlige virksomheter på, det har med det å gjøre at man skal være objektiv i behandlingen av ulike aktører.

       Vi har i dag et nytt eksempel: Statens teleforvaltning arrangerer et symposium her i Oslo i disse dager. Hvem er det da som støtter dette økonomisk? Jo, det er Telenor. Det er en av aktørene som Statens teleforvaltning skal ha overoppsyn med og kontrollere. Og da får man iallfall gjøre det på den måten at man er nøytral i støtten til den slags prosjekter.

       Jeg skal ikke ta opp den saken spesielt, men det som er skremmende, er at Regjeringen ikke har holdning til habilitet, til nøytralitet og ikke minst til objektivitet overfor alle aktørene på samme nivå. Det er skremmende.

       Kva vil Regjeringa gjere med dette?

Presidenten: Ønsker Arne Haukvik tilleggsspørsmål? - Nei.

       Dermed er den muntlige spørretime over, og vi går til den ordinære spørretimen.

Ordinær spørretime

       Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i denne sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser i salen. De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmålene 1 og 2, fra representanten Erik Solheim til statsministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmål 3, fra representanten Inga Kvalbukt til miljøvernministeren, er overført til kommunal- og arbeidsministeren som rette vedkommende. Spørsmålet vil imidlertid bli besvart av miljøvernministeren på vegne av kommunal- og arbeidsministeren, som er bortreist.

       Spørsmål 5, fra representanten Anita Apelthun Sæle til kommunal- og arbeidsministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren på vegne av kommunal- og arbeidsministeren, som er bortreist.

       Spørsmål 13, fra representanten Are Næss til forsvarsministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren på vegne av forsvarsministeren, som er bortreist. Etter anmodning fra miljøvernministeren blir dette spørsmålet flyttet og besvart etter spørsmål 5, som skal besvares av samme statsråd.

       Spørsmål 14, fra representanten Bjørn Hernæs til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 16, fra representanten Rita H Roaldsen til fiskeriministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmålene 19 og 20, fra representanten Mai Gythfeldt til justisministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 1

       Fra representanten Erik Solheim til statsministeren:

       « 25. mars 1992 gikk daværende statsminister Brundtland mot bygging av gasskraftverk: « Vi har så mange alternativer her, som går på vannkraft og energiøkonomisering (...), og derfor har Regjeringen gått mot en sånn tanke, iallfall i den nåværende situasjonen så mener vi at det er andre prioriteringer: Energiøkonomisering og utnyttelse av også eksisterende vannkraftressurser på en fornuftig måte ».

       Hva var galt i Gro Harlem Brundtlands resonnement, og hvorfor er ikke energiøkonomisering et like godt alternativ i dag? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 2

       Fra representanten Erik Solheim til statsministeren:

       « På en pressebriefing 6. mai 1997 sa statsministeren at byggestart for gasskraftverkene måtte vente til det var gitt utslippstillatelse, ventelig en gang i 1998. Samtidig sier Naturkraft at de vil gå i gang med bygging av kraftverkene så snart konsesjonen er ferdigbehandlet i Olje- og energidepartementet.

       Hvordan vil statsministeren sikre at det er hans tidsplan og ikke Naturkrafts som følges når det gjelder byggestart for gasskraftverkene? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

       Det første spørsmålet som vil bli tatt opp, er spørsmål 3, fra representanten Inga Kvalbukt. Inga Kvalbukt er ikke til stede i salen, og vi vil komme tilbake til dette spørsmålet når representanten måtte innfinne seg. Presidenten ser at miljøvernministeren er til stede, og at også Tomas Norvoll er til stede, så vi går da til spørsmål 4, fra representanten Tomas Norvoll.

Spørsmål 4

       Tomas Norvoll (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Store deler av strandsonen rundt Svalbard og langs norskekysten er sterkt forurenset av uorganisk søppel. Skipsavfall som blir kastet på sjøen sør i Nordsjøen, havner til slutt i nordområdene på grunn av Golfstrømmen. Forurensningen tyder på at mange redere ikke etterkommer regelverket for avfallsbehandling.

       Hvilke tiltak vil statsråden sette i verk for å begrense forsøpling fra skip? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Norskekysten forsøples av avfall fra skip i både nære havområder som Nordsjøen og også i langt fjernere strøk. Derfor arbeider vi med spørsmålet som representanten Tomas Norvoll reiser, både i internasjonal sammenheng og nasjonalt.

       Nasjonalt arbeider Miljøverndepartementet og Sjøfartsdirektoratet nå med nye forskrifter om mottaksordninger for avfall fra skip, som vil erstatte eksisterende forskrifter fra 1981. I dette arbeidet vil helt sentrale problemstillinger være om det er tilstrekkelig dekning av mottaksanlegg i dag i Norge, om avgiftssystemet knyttet til levering av avfall fungerer godt nok, og om ansvarsforholdene rundt mottaksordningene er tilfredsstillende. Hovedmålsettingen med dette arbeidet er å utarbeide en forskrift som stimulerer til levering av avfall fra alle skip som anløper norske havner.

       I det nasjonale arbeidet er det også av betydning at den indre kystvakten nå etter hvert er blitt operativ. Dette gjør at ulovlige utslipp av søppel og annet avfall fra skip lettere kan oppdages.

       Jeg vil imidlertid understreke betydningen av internasjonalt samarbeid for å løse dette problemet. I den sammenheng har Nordsjøkonferansene spilt en avgjørende rolle ved at nordsjølandene har tatt felles initiativer overfor FNs skipsfartsorganisasjon, IMO. Dette har ført til at Nordsjøen i IMOs regelverk i 1991 fikk spesielt strenge regler for å hindre utslipp av søppel fra skip. Det har imidlertid vist seg at det er behov for videre tiltak. Derfor ble nordsjølandenes miljøvernministre i juni 1995 på den fjerde Nordsjøkonferansen i Esbjerg enige om at det skal utarbeides regler som kan pålegge skip å levere alt søppel til havn før avgang. Oppfølgingen av dette fra norsk side skjer i sammenheng med den nevnte revidering av forskrift om mottaksordninger for avfall fra skip.

       FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, har videre med sterk norsk støtte vedtatt et tillegg til reglene om søppelforurensning under konvensjonen om hindring av forurensning fra skip - altså MARPOL-konvensjonen 73/78 - som krever at skip skal ha en søppelhåndteringsplan om bord. Disse reglene trer i kraft i juli i år for nye skip og i juli neste år for eksisterende skip. Disse tiltakene sammen med straffereaksjoner på ulovlig utslipp av søppel vil bidra til å redusere søppelmengden som slippes ut fra skip i nære og fjerne farvann. Problemet kan altså ikke løses gjennom tiltak fra myndighetenes side alene. Jeg vil derfor understreke rederienes og den enkelte skipsførers ansvar for at de rette holdningene er til stede. Dette miljøproblemet løses derfor kun dersom alle parter tar ansvar.

Tomas Norvoll (A) : Jeg takker for svaret, som jeg er svært godt fornøyd med. Jeg er glad for at statsråden trekker fram det internasjonale perspektivet her, som selvsagt er veldig viktig, og at man også plasserer ansvaret på rederiene, er selvsagt riktig. Jeg vil i tillegg si at når man arbeider med nye forskrifter, bør man kanskje i den sammenheng se på det at det i dag finnes gode tekniske løsninger for avfallskomprimering om bord.

       Men det jeg ønsker å spørre om, er: Er det noe omtrentlig tidsperspektiv på når nye forskrifter vil kunne tre i kraft?

       Når det gjelder de nasjonale forskriftene som vi arbeider med, kan jeg ikke her og nå si den eksakte datoen for når de vil foreligge, men dette er et arbeid som har vært i sving nokså lenge, så det vil ikke ta lang tid før disse nye forskriftene foreligger.

       Til det momentet om avfallskomprimeringsutstyr som i dag finnes for søppelhåndtering om bord på skip, er vi oppmerksom på det. Vi har vært oppsøkt av flere av de bedrifter som arbeider med disse tingene, og det er selvsagt av de spørsmålene som blir vurdert både av oss og av sjøfartsmyndighetene i denne sammenhengen.

       Inga Kvalbukt (Sp) : Dette spørsmålet stilte jeg opprinnelig til miljøvernministeren, men jeg fikk beskjed fra Samferdselsdepartementet om at det var deres sak, og jeg godtok det. Så fikk jeg beskjed om at kommunalministeren dessverre ikke kunne komme - det var egentlig hans sak - og jeg fikk spørsmål om jeg var fornøyd med at miljøvernministeren svarte. Jeg vil si at jeg er svært fornøyd med at jeg får spørre miljøvernministeren om dette:

       « Det fraktes så store mengder drivstoff i tankbiler etter til dels dårlige veger i Nordland at det må anses som en sikkerhetsrisiko og et miljøproblem. Ser statsråden noen tiltak som kan bedre denne situasjonen? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Ja, jeg skal altså gi uttrykk for hva kommunal- og arbeidsministeren « ser » i denne saken.

       Landtransport av drivstoff og annet farlig gods er regulert av detaljerte forskrifter. Disse forskriftene er basert på internasjonale regler, som nylig er oppdatert. Forskriftene skal forebygge uhell ved at en stiller strenge krav til emballasje, merking, tanker, kjøretøy og fører.

       Det er en kjent sak at det her i landet mange steder er smale og til dels dårlige veier, så også i Nordland. Statistikken for uhell med farlig gods viser at utforkjøring er den vanligste årsak til slike uhell. At det skjer noen flere uhell i dette fylket enn i snitt for de andre fylkene, kan i visse tilfeller ha sin årsak i veistandarden. Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at det skjer få alvorlige ulykker for mennesker og materielle verdier. Ved de fleste uhellene skjer det heller ingen lekkasje. Noen av uhellene har forårsaket lekkasje av drivstoff. Mengden av drivstoff som har lekket ut, kan da i det enkelte tilfelle på det meste bli 15-20 tonn. For Norge er det i snitt en lekkasjemengde totalt på om lag 40 tonn hvert år. Slike lekkasjer er derfor mest et avgrenset og lokalt problem for en relativt kort tid. I denne sammenhengen vil jeg også nevne at det er bygd opp en regional kjemikalievernberedskap rundt de kommunale brannvesen.

       Når dette er sagt, skal en selvsagt arbeide for at uhellene skal bli færre. Forebyggende tiltak vil ha en positiv virkning på tryggere transport og mindre lekkasjer av drivstoff og annet farlig gods både i Nordland og ellers i landet.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for svaret, som for så vidt var greit all den tid det vises til sikkerhet og sikkerhetsforskrifter. Men dette er jo også et stort miljøproblem. Det berører også beredskap.

       Jeg vil spørre statsråden: Hvor finnes den myndighet som enten ved lov eller ved økonomisk stimulans greier å få praksis på dette området i samsvar med samfunnets miljøinteresser? Før en ulykke skjer - før en alvorlig ulykke skjer - bør det komme en omlegging. Det er enorm forurensning fra de tunge bilene. Det er slitasje på vegene. Ved at vi ikke får ha bensinlager lokalt, får vi mangelfull beredskap. Vi har eksplosjonsfare ved denne transporten etter vegene. Det er brannfare, og ikke minst er det også en forurensningsfare hvis det skulle skje et uhell og drivstoff rant ut i elv og sjø.

       Båtene går langs kysten. Det finnes tankanlegg. Strenge krav til disse tankanleggene har ført lagrene ut på vegen. Jeg vil stille miljøvernministeren det spørsmålet om han vil gripe denne hansken og få til en forandring.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg må vise dette spørsmålet til den ansvarlige statsråden, som er kommunal- og arbeidsministeren.

       Jeg sa i mitt første innlegg her at dette neppe kan sies å være et stort problem, hvis vi ser på hva som faktisk har skjedd. Men jeg er selvsagt også helt enig i det som representanten Kvalbukt sier, og som jeg også sa i mitt innlegg, at vi må bli best mulig på den forebyggende siden. Mye av det arbeidet er knyttet opp til det lokale brannvesen, som også er underlagt Kommunal- og arbeidsdepartementet.

       Hvorvidt man skal legge opp til en politikk der man på en måte får skjøvet mer av denne transporten over på kjøl - altså på båt - er det ikke mulig for meg å ta standpunkt til her og nå. Det er i tilfelle et spørsmål som må vurderes av de direkte ansvarlige myndighetene.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker igjen statsråden for svaret.

       Han viser til at det ikke har skjedd noen store ulykker ennå. Heldigvis har det ikke det. Det er et ord som sier at lykken er bedre enn forstanden, men det kan vi ikke basere oss på i det lange løp. Og dette er et godt eksempel på hvorledes store samfunnsmessige interesser og miljøinteresser blir skadelidende når det kun er økonomiske overveiinger som skal styre.

       Landets rike oljeselskap har ikke lenger råd til å opprettholde tankanlegg rundt om i distriktene. Derfor har de flyttet lagrene av eksplosjonsfarlig drivstoff ut på vegene. Bare mellom Bodø- og Rana-distriktet flytter tankbilene rundt 100.000 liter bensin hver dag. Og det er nettopp kostnadene ved å opprettholde tankanleggene som nå har ført bensinen ut på denne reisen. Tidligere hadde vi tankanlegg både i Rana-distriktet, Brønnøy-distriktet og rundt omkring på tettstedene i landet. Det er bl.a statens strenge krav til tankanleggenes tekniske stand som har ført til at de har gjort en rent økonomisk vurdering.

       Og jeg vil stille miljøvernministeren spørsmålet om han ser miljøaspektet her ved å legge til rette for lokal lagring av drivstoff?

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg forstår at det er det siste som er det egentlige spørsmålet. Da synes jeg det kunne vært stilt som spørsmål, om statsråden mener at man bør få bensintransporten over på båter og benytte seg av det. Da kunne vi svart på det, men man spør om sikkerhetsrisikoen på veiene, og det er det jeg har svart på. Og da har jeg svart at vi har ikke så forferdelig store uhell.

       Så sier representanten Kvalbukt at lykken er bedre enn forstanden. Nei, kanskje det er omvendt? Kanskje det er forstanden som er i orden, og som har ført til at dette er et relativt lite problem? Hvis jeg som miljøvernminister skal si ett ord om hvor de store miljøproblemene når det gjelder transport av gods og også olje er, er jo det nettopp på kjøl. Det er langs kysten og med båter vi har hatt problemer og ikke med denne veitransporten. Jeg mener vi skal gjøre det vi kan for å bli enda bedre, men akkurat denne saken representerer sånn sett ikke noe stort problem.

       Anita Apelthun Sæle (KrF) : « PedLog er ein pedagogisk metode som hjelper menneske med lese- og skrivevanskar. I november 1996 vedtok Stortinget at prosjektet skulle tilgodesjåast med tilstrekkelege midlar, og at undervisningsmetoden skulle takast i bruk fleire stader. No skjer det motsette.

       Vil kommunal- og arbeidsministeren sørgje for at deltakarar på PedLog-kursa får fullføre si utdanning? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : I spørsmålet om tilbudet til lese- og skrivehemmede har Kommunal- og arbeidsdepartementet vært opptatt av at en må se på ressursbruken både i kommunal sektor og i arbeidsmarkedsetaten. Arbeidsmarkedsetaten har ansvar for å gi tilbud om kortere, yrkesrettet opplæring som en del av arbeidsmarkedspolitikken. Kommunene har hovedansvaret for voksenopplæring på grunnskolenivå. Enkelte blant de arbeidsledige med lese- og skrivevansker vil også kunne ha rett til et tilbud fra kommunen om slik opplæring. Fylkeskommunene har hovedansvaret for å gi et tilbud om voksenopplæring på videregående nivå. Dette vil særlig gjelde opplæring av lengre varighet innen yrkesopplæring, og opplæring som fører fram til studiekompetanse. Arbeidsmarkedsetaten kan bidra til at arbeidsledige kan komme i gang med slik opplæring, men arbeidsmarkedsopplæringen skal ikke konkurrere med kommunens eller fylkeskommunens tilbud eller ta et større ansvar for den ordinære voksenopplæringen.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet arbeider nå med å følge opp Stortingets vedtak på flere måter. Det er satt i gang et nytt kurs for arbeidsledige med lese- og skrivevansker i regi av PedLog i Hordaland. Jeg vil for ordens skyld gjøre oppmerksom på at deltakere på dette kurset får fullføre kurset med mindre de får tilbud om ordinært arbeid i kursperioden. Videre har departementet bedt om bistand fra utdanningsmyndighetene for å få vurdert PedLogs metodikk med sikte på å vurdere hvordan denne metodikken kan tas i bruk flere steder i landet. Arbeidsmarkedsmyndighetene ser også nærmere på hvordan arbeidsmarkedsetaten skal organisere sitt tilbud til arbeidsledige med lese- og skrivevansker.

       For øvrig er Kommunal- og arbeidsdepartementet innstilt på å gi en bredere redegjørelse for oppfølgingen av stortingsvedtaket om arbeidsmarkedstiltak for personer med lese- og skrivevansker i departementets budsjettproposisjon for 1998, som vil bli lagt fram i oktober 1997.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg takkar for svaret. Eg er relativt godt fornøgd med det. Eg synest miljøvernministeren svarte godt for seg.

       Men noko må gjerast fortare enn til hausten, for PedLog hadde i Bergen i fjor 50 elevar, og ni av desse gjekk opp til samfunnsfagleg eksamen på vidaregåande skule sitt nivå, og der fekk ein elev karakteren 6, seks elevar fekk 5 og to fekk 4 i samfunnsfag. Det er eksellent for elevar som før knapt har oppnådd karakterar. Då har det systemet som vi har i skuleverket for å hjelpa dyslektikarane, ikkje virka. Men frå juni får PedLog i Bergen berre undervisa 15 unge, og i Hønefoss vert det faktisk heilt slutt. Dei kunne også fått toppkarakterar, men dei som er i Hønefoss, får ikkje eingong fullføra. Dette er alvorleg når vi i tillegg veit at 42 - 48 % av dei innsette i dei norske fengsla slit med dysleksi.

       Eg synest at det er hårreisande dersom ein ikkje straks sørgjer for at PedLog får halda fram med si verksemd, for elles kan vi oppleve at kua døyr mens graset gror!

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Ofte høres det slik ut også nå for tida at kua helst ikke bør spise gras, for da dør hun. Så tidene forandrer seg. -

       Ellers skal jeg overbringe til kommunalministeren utsagnet om at spørreren var « relativt godt fornøyd ». Det kommer han til å bli fornøyd med i disse tider.

       Så er det selvfølgelig tilfredsstillende å kunne konstatere det som representanten Apelthun Sæle sa, at resultatene fra den undervisningen som har skjedd, er meget gode. Det må bety veldig mye når man nå skal planlegge framover.

       Jeg skal altså bringe disse synspunktene videre til kommunalministeren, og også den understrekningen som ble gjort av spørreren, at det er viktig at tingene skjer forholdsvis fort, slik at man - ja, jeg vet ikke hva jeg skal si - ikke heller barnet ut med badevannet, for det kan også tenkes hvis man nå er litt for sent ute.

       Presidenten: Vi går så til spørsmål 13.

Are Næss (KrF) : Jeg har tillatt meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

       « Hva skjer med Forsvarets lagre av medisiner og medisinsk forbruksmateriell når holdbarheten er i ferd med å løpe ut, og er kriselagerbeholdningen kvalitativt og kvantitativt tilfredsstillende? »

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Forsvaret har som en del av sin beredskap til enhver tid et lager av forskjellige typer sanitetsmateriell. Materiell med begrenset holdbarhet skiftes ut med nytt materiell i tråd med gjeldende prosedyrer. Medisiner og medikamenter som er utgått på dato, avhendes i henhold til et fastsatt regelverk.

       Grunnet den meget korte varslingstiden som tidligere var påkrevd av beredskapshensyn, var alt sanitetsmateriell spredd til lokale beredskapsdepoter. Det er nå besluttet at sanitetsmateriell kan lagres sentralt i tråd med nye beredskapsmessige krav. Dette fører til at Forsvaret kan utarbeide ordninger for å rullere materiell på sentrale lagre.

       Med hensyn til spørsmålet om kriselagerbeholdningene, anses ikke Forsvarets krigsberedskapslagre av sanitetsmateriell i øyeblikket for å være tilfredsstillende. Imidlertid vil Forsvaret i løpet av de neste årene for første gang være selvforsynende med sanitetsmateriell.

       Forsvarsdepartementet tok 2. mai i år initiativ til å opprette en arbeidsgruppe, som i tillegg til folk fra Forsvarsdepartementet består av deltakere fra Utenriksdepartementet, Statens helsetilsyn og Forsvarets overkommando.

       Arbeidsgruppen skal se på hvilke tiltak som kan iverksettes for å sikre effektiv utnyttelse av Forsvarets sanitetsmateriell. Det skal også belyses om materiell og medisiner med begrenset holdbarhet, kan anvendes som støtte til humanitære operasjoner.

       Resultatet av gruppens arbeid vil bidra til at den ressursen som Forsvarets sanitetsmateriell representerer, blir anvendt på best mulig måte både nasjonalt og internasjonalt.

Are Næss (KrF) : Jeg takker statsråden for svaret. Det er alltid tilfredsstillende at man vurderer tiltak når en situasjon ikke finnes tilfredsstillende, og jeg noterer med glede at arbeidet med denne saken er kommet i gang.

       Grunnlaget for spørsmålet er at millionverdier går tapt dersom ikke disse krise- og beredskapslagrene rulleres i tide. Nå er det selvsagt umulig å beregne produksjon og forbruk av medikamenter på tablettnivå, men det går 180 mill. kr i blå resept-medikamenter i søppelet årlig, har jeg fått opplyst, og det er store ver-dier.

       Jeg regner da med at vi får et resultat av denne vurderingen innen rimelig tid, slik at vi kan få en tilfredsstillende ordning fra nå av.

Statsråd Thorbjørn Berntsen : Jeg kan dessverre ikke her og nå opplyse om hvor vid tidsramme Forsvarsdepartementet har fastsatt for dette utvalget. Det er jo nettopp nedsatt, den 2. mai. Men intensjonene er akkurat de samme som spørreren legger fram i sitt spørsmål her, at det er en oppgave å få en meningsfylt og rasjonell bruk av disse kriselagerbeholdningene både av medisin og for så vidt også av andre ting før de blir for gamle, når vi allikevel skal rullere og skifte ut. Jeg tror at spørreren kan ha trygghet for at dette arbeidet vil få høy prioritet, og at det vil gå rimelig fort. Men å si nøyaktig når mandatet går ut, kan jeg ikke her og nå.

Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål 6.

Spørsmål 6

       Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : « I budsjettet for 1997 fulgte ikkje Regjeringa opp løyving til forsking om krybbedød og spedbarnsdød. Ein samla sosialkomite uttrykte seg positivt til at denne forskinga skulle halda fram.

       Kva konkrete planar har statsråden til at forsking på krybbedød skal halda fram i tråd med sosialkomiteen sin budsjettmerknad? »

       Dette er eit spørsmål som eg stiller til helseministeren.

Statsråd Gudmund Hernes : Som ledd i Regjeringens handlingsplan for redusert spedbarnsdødelighet har Sosial- og helsedepartementet i perioden 1992-96 finansiert et forskningsprogram om krybbedød og spedbarnsdødelighet med i alt 12 mill. kr. Programmet er administrert av Området for medisin og helse i Forskningsrådet.

       Etter anmodning fra Sosial- og helsedepartementet ble det gjennomført en ekstern evaluering av programmet høsten 1994. De to nordiske evaluatørene gav hver sin uttalelse om prosjektene, og disse var overveiende meget positive:

       Departementet legger avgjørende vekt på at forskning på krybbedød og forskning på mer generell spedbarnsmedisin må ses i sammenheng. Det foregår klinisk forskning og helsetjenesteforskning på flere områder som har relevans for krybbedød og spedbarnsdødelighet:

       Som oppfølging av sosialkomiteens budsjettmerknad har departementet i brev av 14. mars 1997 bedt Norges forskningsråd om å sørge for at forskningsprosjekter på dette feltet også vurderes med hensyn til mulig relevans for bredt anlagte programmer, som f.eks. Program for anvendt klinisk forskning. Forskningsrådet har opplyst at de vurderer å arrangere en konsensuskonferanse om nyfødtmedisin. Departementet har videre bedt Forskningsrådet om å vurdere en eventuell videreføring av forskningsprogrammet om krybbedød og spedbarnsdødelighet. Det vil bli avholdt et møte mellom departementet og Forskningrådet for å diskutere dette nærmere.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) : Eg takkar statsråden for svaret, men eg er vel ikkje heilt nøgd med det svaret eg fekk. Eg føler at det ikkje fangar opp ein del av dei problema som ligg her. Statsråden foreslår m.a. at ein kan søka på forskingsmidlar utover dei vanlege forskingsprosjekta, men dersom ein skal søka på desse forskingsmidlane, er ein ikkje sikra at ein får halda fram med vidare forsking på krybbedød.

       Det er sant som statsråden seier, at talet på dei som dør i krybbedød, er langt lågare no enn det var for nokre år sia. Likevel er det om lag 40 born som dør i krybbedød årleg, og det er eit høgt tal. Ein har ikkje funne løysing på gåta, og det er hovudproblemstillinga mi. Ein må forska vidare, ein er nær ved å finna løysing på gåta, og korleis skal ein gjera det? Ein konsensuskonferanse vil heller ikkje fanga opp viktige grupper som bør vera gjenstand for vidare forsking, dersom det er eit av alternativa. Så mitt svar til statsråden er: Dersom desse alternativa som statsråden nemner i sitt svar, ikkje fører fram til at ein får halda fram med forsking på dette området, kva vil statsråden då gjera for at ein samrøystes sosialkomite sin komitemerknad skal kunna gjennomførast?

Statsråd Gudmund Hernes : Når representanten sa « mitt svar til statsråden », går jeg ut fra at hun mente « mitt spørsmål til statsråden ». Når det gjelder inneværende år, er det altså avsatt 1,5 mill. kr til videreføring i 1997-98 av pågående prosjekter som blir iverksatt i 1996, så det betyr at det er videreført. Jeg nevnte også at nye prosjekter er kommet inn etter en rent faglig vurdering som kvalifiserte for bevilgning under de frie, programuavhengige områdene, og jeg nevnte også « Nyfødt kohort-prosjektet ». Jeg nevnte også at vi har tatt kontakt med Forskningsrådet pr. brev, og at de skal ha et møte med departementet. Så får vi da avvente hva utfallet av dette møtet blir, før vi går videre.

       La meg også legge til at jeg tror nok at man både fra Regjeringens side og fra Stortingets side i en del sammenhenger bør være varsom med å gå inn i for detaljerte beslutninger om bruk av forskningsmidler, fordi vi aldri har den samlede oversikt over settene av prosjekter, også prosjekter som har store konsekvenser når det gjelder å redde liv på andre områder.

Spørsmål 7

       Asmund Kristoffersen (A) : Jeg skal få stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Det har i de senere årene vært stor oppmerksomhet omkring relativt nye broer med til dels alvorlige rustskader i flere kystfylker.

       I hvor stor grad er det foretatt en kartlegging av omfanget på disse problemene, og hva mener statsråden kan gjøres for å finansiere utbedring og fornying av slike skadde broer? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Omfanget av problemet med saltutsatte kystbruer er sist kartlagt pr. januar 1995. Denne kartleggingen viste at vi har ca 270 bruer med lengde større enn 30 m på både riks- og fylkesveg som er saltutsatte. Godt over halvparten av disse ble undersøkt spesielt. De bruene som ikke ble undersøkt, er de som er minst utsatt for miljøets påvirkninger, eller de som er konstruert med grunnlag i forbedret regelverk.

       Ifølge den nevnte kartleggingen ble 25 bruer reparert i perioden 1989-94, mens 52 bruer hadde skader som var delvis reparert eller planlagt reparert. 23 bruer hadde høyt saltinnhold uten rust av betydning. Resten av de undersøkte bruene hadde lavt saltinnhold, og tilstanden var god.

       I 1995 var det foretatt reparasjoner for ca 150 mill. kr på saltutsatte riks- og fylkesvegbruer. Etterslepet ble da anslått til vel 300 mill. kr for riksvegbruene og ca 100 mill. kr for fylkesvegbruene.

       Vegdirektoratet arbeider nå med å ajourføre status for de saltutsatte kystbruene. I den sammenheng vil det også bli tatt kontakt med fylkeskommunene for å kartlegge situasjonen og prioriteringene når det gjelder bruene i fylkesvegnettet.

       I årene framover legger Regjeringen opp til å øke innsatsen når det gjelder drift og vedlikehold av vegnettet, herunder også utbedringsarbeidet på bruene. På grunn av de store investeringsbindingene de aller nærmeste årene vil vedlikeholdet særlig bli trappet opp de siste seks årene i planperioden 1998-2007.

Asmund Kristoffersen (A) : Jeg takker for svaret og merket meg at det er et engasjement i saken.

       Det bekymringsfulle er at et stort antall broer på kysten som ikke er eldre enn 15-30 år, er bygd på en slik måte at rustskader gjør at disse må fornyes innen svært kort tid. Om dette ikke skjer, er alternativet å stenge broene, noe som vil få helt uakseptable konsekvenser for bosetting og næringsliv.

       Ett eksempel kan være en fylkesbro i Møre og Romsdal, i mitt eget fylke, Langøybroen i Averøy kommune, hvor det daglig passerer ca 1.000 biler, og den har en årlig transport av eksportvarer til innpå 1 milliard kr. Kostnadene ved broen er så store at det er bortimot uhåndterlig for fylkeskommunen.

       Mitt tilleggsspørsmål blir da: Hvilke statlige støtteordninger er det mulig for en fylkeskommune å benytte seg av når en fylkeskommune prioriterer fornying av slike fylkesveibroer?

Statsråd Sissel Rønbeck : Jeg er helt enig i at dette er et godt eksempel på hvor viktig det er at en har en tilstrekkelig prioritering av arbeidet med vedlikehold av vegnettet, det være seg riksvegnettet eller fylkesvegnettet.

       Når det gjelder fylkesvegnettet, er det i utgangspunktet fylkeskommunenes ansvar. La meg nevne at vi i Norsk veg- og vegtrafikkplan tar til orde for at det bør utarbeides standardkrav til vedlikehold av fylkesvegnettet, på samme måte som vi har på riksvegnettet, for å sikre at en har en akseptabel standard også på den delen av vegnettet vårt.

       Som sagt: Når det gjelder fylkesvegnettet, er dette i utgangspunktet fylkeskommunenes ansvar. Men i de situasjonene hvor en har å gjøre med ekstraordinært store investeringer, f.eks i forhold til bruene, fins det muligheter for å få statlig støtte. Hvis jeg ikke tar helt feil, gjelder det det såkalte forsterkningsprogrammet, som kommer til å bli videreført også i årene framover.

       Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « Den nesten 6 km lange Tosentunnelen i Nordland mangler både brannslukningsutstyr og telefoner.

       Kan statsråden gjøre noe for at disse sikkerhetsinstallasjonene kommer på plass? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Tosentunnelen er en eldre tunnel. Etter den normalen som gjelder for nye vegtunneler, ville den blitt plassert i sikkerhetsklasse A, som er den laveste sikkerhetsklassen. Nye tunneler i klasse A skal i henhold til « Statens vegvesens normaler for sikring av tunneler » være utrustet med brannslokningsapparat og nødskilt. Det vurderes i hvert enkelt tilfelle om tunnelen skal ha nødtelefon.

       De nye normalene for utrustning av tunneler ble tatt i bruk i 1991-92. De har ikke tilbakevirkende kraft. De eldre tunnelene, deriblant Tosentunnelen, mangler derfor brannslokningsutstyr m.v. Men nødvendig opprustning også av slike tunneler blir selvfølgelig foretatt. Dette arbeidet skjer etter en faglig vurdering og prioritering i Statens vegvesen, bl.a ut fra kriterier som trafikkmengde og tunnelens lengde.

       Sammen med Kommunal- og arbeidsdepartementet nedsatte for øvrig Samferdselsdepartementet sommeren 1996 en arbeidsgruppe for å utrede ulike spørsmål knyttet til sikring av tunneler. I denne sammenhengen vurderes også nye kriterier for sikringen. I NVVP for perioden 1998-2007 er det for øvrig satt av 160 mill. kr til brannsikring av eldre tunneler.

Inga Kvalbukt (Sp) : Jeg takker statsråden for et klargjørende svar.

       Jeg ser at Tosentunnelen egentlig er litt uheldig, for den er bare akkurat så vidt for gammel. Den ble ferdig sist på 1980-tallet. Det ble sagt at den tilhører laveste sikkerhetsklasse. Jeg synes det virker litt rart. Det vises til trafikkmengde og tunnellengde. Denne tunnelen er 5,9 km lang. Det er sagt at det er lav årstrafikk, men der er svært stor sommertrafikk, og det er et sentralt trafikknutepunkt som binder sammen indre og ytre distrikt av Helgeland, og den binder sammen kysten med E6.

       Jeg viser også til mitt tidligere spørsmål i dag, der jeg pekte på den store frakten av drivstoff som foregår etter veien, så også i denne tunnelen. Det er svært langt til bebyggelse på begge sidene. En øvelse for en tid siden konkluderte med at tunnelen er særdeles farlig ved ulykker. Det var store mangler ved sikkerheten, og viftene måtte slås på manuelt av Vegvesenet. Mener statsråden at en sånn situasjon kan fortsette?

       Arne Haukvik (Uav) : « I valet av trasé for Rv 35 Gardermoen-Grua går lokalinteressene inn for ein lang og flat tunnel, medan vegkontoret og fylkesmannen går inn for eit brattare og billegare alternativ. Det er viktig at Rv 35 avlastar E6-E18 i og med at lufta i Oslo er ureina over grenseverdiane.

       Vil samferdsleministeren bidra til at den beste traséen for Rv 35 vert vald, slik at han kan tene til avlasting av Oslo-området for gjennomgangstrafikk? »

Statsråd Sissel Rønbeck : Valg av trasé for Rv 35 mellom Grualia og Akershus grense er for tiden til behandling hos lokale myndigheter som en reguleringsplansak. Lunner kommunestyre traff i møte den 7. mai vedtak om lang tunnel, med 19 mot 12 stemmer. På grunn av merkostnadene sammenlignet med en kortere løsning har både Statens vegvesen Oppland og Statens vegvesen Akershus fremmet innsigelse. Nannestad kommune har også fremmet innsigelse, fordi det ikke er lagt inn utfartsparkering i planen.

       Saken har vært hos fylkesmannen til mekling. I går ble det imidlertid klart at forhandlingene der ikke førte fram, og den vil derfor bli sendt Miljøverndepartementet for videre behandling i samråd med Samferdselsdepartementet. På dette stadiet i planprosessen er det derfor for tidlig for Samferdselsdepartementet å ta stilling til realitetene i saken.

Arne Haukvik (Uav) : Eg takkar for svaret.

       Eg skjønner at det er litt tidleg for samferdsleministeren å ta stilling til dette. Ein har rekna ut at ekstrakostnadene vil føre til at bomavgift må takast inn eitt år ekstra for å finansiere desse kostnadane. Dersom me tenker på miljøet, er det klart at det må vere mykje betre å bygge den skikkelege tunnelen med ein gong. No er det diskusjon om me har bruk for eit ekstra spor i tunnelen, som er bratt om ein vel den korte. Det vil føre til at det blir opphoping av trafikk og mykje ugreie for dei som bur i strøket der.

       Om ein ser litt egoistisk på dette frå Oslo-gryta, er me òg interesserte i at trafikken vestfrå til Gardermoen, når ein fyrst har valt å bygge der, må gå til venstre, opp Lier og over Ringerike og ta den vegen til Gardermoen, slik at ikkje alle blir pressa til å ta vegen gjennom Oslo. Her er jo forureininga veldig mykje større enn mange andre stader. Indre Oslo, Skøyen og Gardermoen må bli spart for denne ekstra belastinga. Eg håper statsråden vil følge opp denne saka, slik at me kan få ei god løysing.

Statsråd Sissel Rønbeck : Det er kanskje behov for å presisere at det er Miljøverndepartementet som treffer beslutningene i denne saken, ikke i første, men faktisk i siste omgang. Så må Samferdselsdepartementet forholde seg til - også når det gjelder økonomi - de beslutningene som da blir tatt av den planmyndigheten.

       Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

       « I forbindelse med ny hovedflyplass er det et sterkt ønske fra passasjerene å kunne ha innbooking på Oslo S, og helst også på toget og på andre stasjoner. Systemet kjenner vi fra internasjonale hoteller. Det burde derfor være uproblematisk fra et sikkerhetssynspunkt, men ville spare tid for passasjerene og utvilsomt bidra til å gjøre toget attraktivt. Planene for en slik praktisk og passasjervennlig løsning synes allikevel å stå i stampe.

       Vil statsråden sørge for at dette er på plass i forbindelse med åpningen? »

Statsråd Sissel Rønbeck : I Norge er innsjekking til flyreiser en tjeneste som primært blir tilbudt av flyselskapene. Jeg har forstått det slik at selskapene bl.a på grunn av kostnader og sikkerhet ønsker å utøve denne tjenesten nærmest mulig flyet og flyavgangen.

       NSB Gardermobanen AS mener at det er ønskelig å få etablert et høyt servicenivå i flytogterminalen på Oslo S. Selskapet har derfor innledet et samarbeid med de flyselskapene som skal etablere seg med salgs- og servicetjenester på Oslo S. Når det gjelder innsjekking her, utreder flyselskapene nå mulighetene for en forenklet innsjekking, der passasjerene får utlevert ombordstigningskort og bagasjetag. Kunden må imidlertid selv bringe bagasjen sin videre med på reisen. Hovedhensikten med en slik forenklet innsjekking er at passasjeren kan få bekreftet billetten og få tildelt seteplass så tidlig som mulig, og at bagasjen kan avleveres raskt og enkelt på flyplassen, slik at man slipper å stille seg opp i ny kø der.

       På noen hoteller og større jernbanestasjoner ute i verden tilbyr enkelte flyselskaper full innsjekking, stort sett til fullprisbetalende passasjerer, på såkalt business class. Bygningsmessig har også NSB Gardermobanen AS lagt til rette for en slik service på terminalen på Oslo S, dersom flyselskapene skulle ønske å tilby en slik tjeneste.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil gjerne takke for svaret, som jeg langt på vei er svært fornøyd med. Jeg synes allikevel det var litt passivt i forhold til flyselskapene. Jeg respekterer selvfølgelig at de må ha atskillig å si her, men jeg synes nok også konsesjonsgiver må kunne ha litt mer påtrykkende myndighet og innflytelse i denne saken.

       La meg si det slik: Foreløpig virker det bra det som jeg hører fra statsråden, men jeg håper hun kan bekrefte at hun er enig i intensjonen i mitt spørsmål og vil øve det påtrykk som hun anser riktig overfor flyselskapene. Og som en siste ting, at i hvert fall de passasjerene som kun reiser med håndbagasje, må kunne foreta full innbooking helst på toget, men minimum på en eller flere jernbanestasjoner.

Statsråd Sissel Rønbeck : Det er ikke minst fordi det er sterkt ønskelig å få flest mulig av passasjerene til å bruke Gardermobanen at NSB Gardermobanen A/S har lagt så stor vekt på å få et høyt servicenivå også på terminalen på Oslo S. Det er derfor vi nå har innledet det samarbeidet jeg nevnte i mitt første svar, med selskapene. Så her tror jeg ikke det er noen uenighet verken mellom meg og den ærede representant eller NSB Gardermobanen A/S.

Spørsmål 11

       Marit Arnstad (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

       « Hva er årsaken til at menneskerettighetsspørsmål ikke ble tatt opp med myndighetene i Peru under statsrådens besøk i landet? »

Statsråd Grete Knudsen : Generelt følger vi menneskerettighetssituasjonen i Peru nøye og har støttet flere frivillige organisasjoner som arbeider for å fremme menneskerettighetene i landet, bl.a den peruanske menneskerettighetskommisjon og Røde Kors. Ifølge flere rapporter har menneskerettighetssituasjonen i Peru bedret seg noe den siste tiden. Vi er imidlertid opptatt av å bidra til ytterligere fremskritt gjennom en dialog med Perus myndigheter.

       Under mitt opphold i Peru hadde jeg den 28. april korte samtaler med Perus president Fujimori, Perus fungerende utenriksminister og den peruanske industriminister. Bakgrunnen for mitt besøk til Peru var en markering av 50-årsjubileet for Kon-Tiki-ferden og den mulighet det gav for fremme av norske interesser i bredere forstand i Peru.

       Under samtalene gikk vi gjennom en rekke områder for samarbeid. Det nylig avsluttede gisseldramaet i den japanske ambassade i Lima var naturlig nok et hovedtema. Fra peruansk side ble det understreket at det i kampen mot terrorisme var nødvendig med en bestemt og konsekvent linje. Vi la i samtalene vekt på samarbeidet og arbeidet med menneskerettighetsspørsmål, og at det er viktig å bekjempe de underliggende årsaker til terrorisme, så som fattigdom og sosial nød. Under samtalene tok vi også opp temaer som likestilling og viktigheten av sosialt arbeid. Den norske støtten til Peru, som omfatter bistand på menneskerettighetsområdet, ble omtalt under samtalen med president Fujimori, og han uttrykte støtte til det norske arbeidet for menneskerettigheter.

       I møtet med den peruanske industriminister ble de felles utfordringer vi har innenfor WTO, tatt opp, bl.a oppfølgingen av ministermøtet i Singapore i desember i fjor. Her er vi som kjent pådrivere for at arbeidsstandarder og sosiale forhold, de såkalte sosiale klausuler, blir inkludert i WTO-regelverket.

Marit Arnstad (Sp) : Dette griper inn i et prinsipielt viktig tema, nemlig forholdet mellom handel og menneskerettigheter. Regjeringen har flere ganger blitt utfordret på om det er klokt at statsråder fungerer som rene døråpnere for norsk næringsliv i land som har et tvilsomt menneskerettighetsrykte, fordi det er lett å se en inkonsekvens i forhold til det som skal være vår aktive og uttalte politiske holdning til menneskerettigheter. Hver gang har Regjeringen avfeid kritikken og debatten med å si at den alltid tar opp menneskerettigheter på sine besøk, og at kritisk dialog er viktig.

       Derfor forekommer det meg underlig at det da kommer meldinger i norske aviser om at menneskerettigheter ikke ble tatt opp i sin fulle bredde som et tema i møtet med den peruanske presidenten.

       Statsråden var inne på et par ting. Jeg vil spørre: Hadde det ikke vært naturlig også å ta opp spørsmål som angår de mange forsvinningene, de mange tilfellene av tortur og de mange politiske fangene som bl.a er fengslet nettopp under påskudd av begrepet « terrorisme »?

Statsråd Grete Knudsen : I en 20 minutters samtale etter at man nettopp hadde avsluttet et dramatisk gisseldrama, er det klart at det var de brede forhold som ble drøftet. Det var mitt første møte med presidenten. Vi snakket derfor om hele problemstillingen og også om årsakene til terrorisme og vold.

       Senere hadde vi også samtale om WTO, der vi ikke minst arbeider meget hardt for at de sosiale klausuler, som behandling av folk, menneskerettigheter, blir tatt inn. At det ikke ble gjengitt i én herværende avis, må heller skyldes at journalisten i den norske avisen som intervjuet meg, kanskje ikke var kjent med Verdens Handelsorganisasjon og hva Norge egentlig gjør i organisasjonen.

       Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

Marit Arnstad (Sp) : La meg først få lov å si at det er sjølsagt positivt at en tar opp spørsmål om sosiale standarder, og jeg skjønner jo at tiden kan bli knapp under slike samtaler. Men nettopp næringsministeren må, når hun reiser på den type besøk som hun gjorde i Latin-Amerika, være forberedt på at disse spørsmålene må bli stilt. I Amnestys rapport om Peru er det ikke sosiale standarder som først og fremst er framhevet; det er tortur, forsvinninger og politiske fanger.

       Jeg forstår det slik at en av årsakene til at menneskerettigheter - disse tilfellene - ikke ble tatt opp under besøket, var at dette var et besøk som i første rekke omhandlet kultur. Det forundrer meg dersom det skulle være et kriterium for ikke å ta opp menneskerettigheter. Kulturministeren besøkte nylig Cuba, og det var en reise som i stor grad omhandlet kulturspørsmål. Her ble menneskerettigheter, etter det jeg forstår, omhandlet meget grundig. Synes statsråden at det er mindre viktig å ta opp menneskerettighetsspørsmål i Peru enn på Cuba?

Statsråd Grete Knudsen : Representanten Arnstad uttaler seg nå som om jeg ikke har vært på talerstolen i det hele tatt og forklart hva som foregikk.

       Menneskerettigheter ble tatt opp i bred forstand - hele årsaken til volds- og terrorismesituasjonen - samt i et nytt møte de sosiale klausulene. Men noen ganger kan det også være på sin plass, når Marit Arnstad er så skeptisk til næringslivssamarbeid også med grupperinger som ikke har det samme styresettet som oss, å se tilbake på hvordan vi selv økte vår egen bevissthet når det gjelder veien til menneskeverd. Det var to hovedforutsetninger for å komme oss ut fra bl.a det å være leilending: Det var økonomisk utvikling og aktivt politisk arbeid.

       Svein Ludvigsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til skipsfartsministeren:

       « Dagbladet offentliggjorde søndag 4. mai 1997 bilder som viser at passasjerferja « Queen of Scandinavia » forlot Oslo havn med åpen baugport. Dette er et alvorlig brudd på de sikkerhetsregler Norge som havnestat har vedtatt.

       Hvordan har norske skipsfartsmyndigheter reagert, og hva er gjort for at slike episoder ikke skal gjenta seg? »

Statsråd Grete Knudsen : Lørdag 3. mai 1997 kl. 19.30 ble Skipskontrollen informert om at den danskregistrerte passasjerfergen « Crown of Scandinavia », ikke « Queen of Scandinavia », hadde seilt med åpen baugport fra Oslo ved avgang kl. 17 samme dag.

       Ved nærmere undersøkelser viste det seg at fergen ved avgang hadde hatt visse problemer med noen grensebrytere i styringsrommet for baugvisiret. Visiret er en ytre barriere som skal ta imot belastninger fra bølger mot den vanntette porten innenfor, som i dette tilfellet var lukket. Visiret har lysåpning rundt kantene og er derfor ikke konstruert for å være vanntett. Kapteinen hadde derfor besluttet å gå fra kai med visiret åpent for å foreta nødvendig justering i forbindelse med avgang. Feilen ble rettet, og visiret var lukket i god tid innen fergen nådde åpent farvann.

       Sjøfartsdirektoratet er av den oppfatning at selv om det i lukket farvann ikke berører sikkerheten at visiret ikke er forskriftsmessig lukket, er det utvist et dårlig skjønn fra skipsledelsen ved å forlate havnen med visiret åpent. Skipsledelsen burde ha forutsett hvor lett en slik sak kan bli misforstått i lys av all fokusering som har vært på baugporter etter « Estonia »-ulykken. Jeg er enig i denne vurderingen fra direktoratet.

       Underretning om forholdet er derfor oversendt danske sjøfartsmyndigheter til oppfølging, og Sjøfartsdirektoratet vil også i brev til rederiet gi uttrykk for norske sjøfartsmyndigheters syn. Slikt skal ikke forekomme.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg takker statsråden for svaret og er tilfreds med måten man har reagert på. For jeg er enig med statsråden i at uansett hvordan risikoen måtte være de facto, er det uakseptabelt at passasjerferjer forlater norsk havn med åpent visir eller åpen baugport. Vi så at « Herald of Free Enterprise » gjorde det, med de tragiske følger det fikk, og « Scandinavian Star » og « Estonia » er eksempler på tragiske ulykker som gjør at slike episoder som den på Oslo havn vekker følelser og holdninger. Og jeg synes det på mange måter vitner om en nonchalant holdning overfor det banebrytende arbeid som norske skipsfartsmyndigheter, Stortinget, Regjeringen, Sjøfartsdirektoratet, gjør nettopp for å sikre passasjerer, mannskap og last på skip i norske havner og skip som forlater norske havner. Så jeg er fornøyd med at statsråden og Sjøfartsdirektoratet har reagert som de har gjort, og så får vi håpe at slikt ikke gjentar seg.

       Arne Haukvik (Uav) : « Landsforeningen for hestesentra viser til at rideskolane i landet har eit stort behov for ponniar og hestar til drifta si. Desse dyra kan ikkje på langt nær skaffast fram i Noreg, og skolane er avhengige av import, særleg frå Danmark. Tollsatsen fører til at rideskolane ikkje maktar å skaffe seg nok dyr.

       Vil landbruksministeren derfor sjå på dette med sikte på å fjerne eller sterkt redusere tollen på ponniar og hestar til rideskolane, eller sjå på andre ordningar som vil lette på denne situasjonen? »

Statsråd Dag Terje Andersen : Det norske importvernet for landbruksprodukter ble lagt om i forbindelse med gjennomføringen av WTO-avtalen fra 1. januar 1995. I dag kan det importeres ponnier og hester hvis det betales toll og gjeldende veterinærbestemmelser er oppfylt. Ved utformingen og praktiseringen av importsystemene er det lagt vekt på at tollvernet skal gi grunnlag for norsk produksjon innenfor de forpliktelser som ligger i WTO-avtalen.

       Når det gjelder tollsatsen for hest, ble den avtalefestede, maksimale tollsatsen inn til Norge for levende hester i GATT-avtalen fastsatt til 43,14 kr pr. kg for året 1995. Denne tollsatsen skulle gradvis reduseres til 37,61 kr pr. kg fram til år 2000. Våren 1995 ble dette forenklet ved at tollsatsen ble satt til maksimum 5.000 kr pr. dyr. Tollsatsen på 5.000 kr ble fastsatt etter en avveiing mellom hensynet til en rimelig importmulighet og hensynet til norsk oppdrett, som bl.a har høyere fôrkostnader. Det ble også lagt vekt på hensynet til norsk avl. Oppdrett av hest, både ponni og annen hest, er en viktig distriktsnæring i landbruket.

       Tollsatsen på 5.000 kr ligger for de aller fleste hester klart lavere enn det som er tillatt for Norge å ha etter WTO-avtalen. For å ta hensyn til importen av små hester er det åpnet for at tollsatsen for hester med vekt under 133 kg beregnes ut fra den nevnte satsen på 37,61 kr. Søknad om dette rettes til Statens Kornforretning før importen skjer.

       Landbruksdepartementet mener dagens tollsats for levende hester ivaretar hensynet til norsk oppdrett uten å stenge for import. Jeg mener ut fra dette at det ikke er grunnlag for ensidig nedsetting av tollsatsen på ponni og hest. Eventuelle vurderinger om redusert toll må derfor bygge på en gjensidig avtale med våre handelsparter som sikrer eksportmuligheter for norsk jordbruk.

Arne Haukvik (Uav) : Eg takkar for svaret.

       Det blir stadig vanskelegare å drive rideskole, særleg for dei som driv med terapiriding for funksjonshemma og andre som har dårleg økonomi, og det er vanskeleg å skaffe hestar til slik drift i Noreg. Og det er blitt endå verre etter at GATT-avtalen tro i kraft. At det skal vere same tollsats for hestar som kan trave eller galoppere inn millionbeløp som for dei som skal brukast til terapiriding for funksjonshemma, synest for meg nokså urimeleg. Me må tenkje på den sosiale delen av det arbeidet som rideskolane utfører, og landets rideskolar gjer eit godt sosialt arbeid. Og så lenge det ikkje finst eigna hestar og ponniar i Noreg, må det kunne gå an for departementet å finne ein vri, slik at Statens Kornforretning kan selje meir havre til fleire ponniar ved rideskolane.

       Vil statsråden hjelpe til med å finne unntaksreglar som kan rette på situasjonen?

Spørsmål 16

       Fra representanten Rita H Roaldsen til fiskeriministeren:

       « Jeg viser til ombudsmannens uttalelse i klagesak (sak 96-0873 og 96-1242), den såkalte bomtrålsaken.

       Mener statsråden fortsatt det er riktig at disse dokumentene skal unndras offentlighet? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er utsett.

Spørsmål 17

       Grethe G Fossum (A) : Jeg vil stille følgende spørsmål til planleggings- og samordningsministeren:

       « Statens Pensjonskasse har i den senere tid hatt stort arbeidspress, og enkelte pensjonister har av den grunn fått pensjonene for sent utbetalt. Dette kan i verste fall medføre at pensjonister må søke sosialkontoret for å få penger til livsopphold.

       Kan statsråden tenke seg mulige løsninger for at slike situasjoner unngås i framtida? »

Statsråd Bendik Rugaas : Rent innledningsvis vil jeg peke på at det selvsagt ikke er holdbart at statspensjonister blir henvist til sosialkontoret for å få midler til livsopphold som følge av at Statens Pensjonskasse ikke klarer å beregne pensjonene til rett tid.

       Årsakene til for sen utbetaling av pensjoner er mange og forskjellige. En vesentlig del ligger, som representanten Fossum ganske riktig hevder, i sterkt arbeidspress på saksbehandlere og ledere i Pensjonskassen. Staten har i de senere år skutt inn betydelige midler til prosjekter i Pensjonskassen som i fremtiden bl.a vil kunne avhjelpe problemet med for sent utbetalte pensjoner. Effekten av dette vil vi imidlertid ikke kunne se før prosjektene er ferdige og satt i verk.

       Statens Pensjonskasse beregner og samordner pensjonene etter først å ha innhentet nødvendige opplysninger fra arbeidstaker, arbeidsgiver og fra Rikstrygdeverket. Normalt foretas slike beregninger maskinelt. Etter at pensjonen er beregnet og revidert, sendes en utbetalingsanmodning til trygdekontoret. Før pensjonen så kommer til utbetaling til pensjonisten, kan det ta fra en til en og en halv måned.

       Noe av årsaken kan altså ligge hos den enkelte arbeidstaker eller dennes arbeidsgiver. Det hender at søknad om pensjon og nødvendige opplysninger for beregning av pensjon sendes så nær opp til pensjoneringstidspunktet at det nærmest blir umulig for Pensjonskassen å beregne og sende til utbetaling den pensjon vedkommende har krav på, til rett tid. Sammen med Pensjonskassen vil departementet prøve ut ulike tiltak for å bedre informasjons- og saksbehandlingsrutinene.

       Det er allerede etablert en akontoordning med trygdeetaten. Denne er ment som en førstehjelp til pensjonister som får for sent utbetalt pensjon. Dette forskuddssystemet kan nyttes i hastesaker der pensjonen ennå ikke er kommet inn i utbetalingssystemet. Ordningen medfører at det foretas en manuell pensjonsberegning og samordning som danner utgangspunktet for en eventuell forskuddsbetaling. Deretter anvises et nærmere angitt beløp til utbetaling ved telefaks til trygdekontoret. Ordningen er ment som en nødløsning i spesielle tilfeller og medfører ekstraarbeid både for Pensjonskassen og trygdekontoret.

       Jeg har allerede avholdt et møte med Pensjonskassen om dette der saken ble vurdert. En løsning på denne saken vil naturlig nok være avhengig av et samarbeid og en samordning med Rikstrygdeverket. Vi vil nå ta initiativ overfor Rikstrygdeverket sammen med Pensjonskassen for å finne fram til en forskuddsordning som så tidlig som mulig og i større grad enn i dag sikrer arbeidstakeren et akontobeløp som svarer om lag til den pensjonen vedkommende har krav på, og som ikke medfører nye og forsinkende saksbehandlingsrutiner.

Grethe G Fossum (A) : Jeg takker for det positive svaret. Dette er en sak som ikke angår så mange pensjonister, men de det gjelder, er svært opptatt av å få sine rettmessige penger til riktig tidspunkt. Årsakene til at de ikke får pengene, kan være mange, men det er mange av oss som ser fram til at Statens Pensjonskasse skal komme inn i et system som gjør at de kan utbetale pengene i tide.

       Når statsråden her sier at man legger opp til en førstehjelpsstasjon for utbetaling til pensjonister, er jeg veldig glad for en slik løsning. Jeg vil takke statsråden for en rask reaksjon og for en handlekraftig løsning på det problemet som en del pensjonister synes har vært vanskelig.

Spørsmål 18

       Svein Ludvigsen (H) : « I Svalbardposten karakteriserer assisterende sysselmann et navngitt medlem i Sval-

       bardrådet som « ekstremistisk » og « uredelig » i den pågående debatten om lokaldemokrati og praktisering av hytteforskriftene på Svalbard. Ordbruken bidrar neppe til godt samarbeidsklima mellom lokalbefolkningen og embetsverket i Longyearbyen.

       Mener statsråden at slik ordbruk er høvisk tale, og kan hun bidra til at slikt utgår i embetsverkets vokabular i debatten om lokal innflytelse og demokrati på Svalbard? »

Statsråd Gerd-Liv Valla : Det pågår for tiden en viktig debatt om lokalt styresett på Svalbard og også en debatt om nye regler for hytter på Svalbard.

       I en åpen, frisk debatt kan det av og til forekomme ord og uttrykk som ikke ville tillates f.eks fra denne talerstol. I den konkrete saken som representanten Ludvigsen refererer til, har det lenge foregått en debatt. Arbeidet med utkast til regler for private hytter har avfødt en diskusjon mellom forskjellige aktører, og som et ledd i dialogen omkring dette regelverket ble det avholdt et møte mellom styret i Svalbard Hytteforening og representanter for Sysselmannen den 25. april 1997.

       Jeg finner det ikke naturlig som justisminister å gå konkret inn i en ordveksling mellom lokale aktører i en slik sammenheng. Det er vanskelig - for ikke å si umulig - å vurdere den gjengitte ordbruk uten å kjenne situasjonen konkret, men som et generelt synspunkt kan jeg ikke stille meg bak en slik ordbruk i utøvelse av statens myndighet.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg må nok si at jeg hadde forventet at svaret fra statsråden hadde vært klarere når det gjelder å ta avstand fra den slags ordbruk.

       Jeg skjønner at statsråden kan ha problemer med å forholde seg til det som blir sagt i en frisk og åpen debatt, men det faktiske forhold er jo at assisterende sysselmann gjentar dette i Svalbardposten den 2. mai på side 16:

       « Jeg mener at Olav Vik Solheim har opptrådt ekstremistisk i denne saken ... »

       Da er utsagnet gjentatt for offentligheten, og det kan leses i avisen. Da ser jeg på dette som ytterst beklagelig og noe som er med på å forsure den debatten og det forholdet som er mellom lokalbefolkningen og embetsverket. I en slik sammenheng synes jeg det er meget alvorlig.

       Jeg er ofte på Svalbard og har registrert i den senere tid at forholdet mellom embetsverket og lokalbefolkningen i stadig større grad er blitt dårligere, og at det har sine røtter i denne lokale debatten. Jeg spør derfor statsråden, når det nå er gjentatt skriftlig i avisen og assisterende sysselmann ikke har trukket det tilbake, om ikke det er bekreftelse god nok på at statsråden bør ta avstand fra dette.

Spørsmål 19 Fra representanten Mai Gythfeldt til justisministeren:

       « Mistanke om straffbart forhold er blitt brukt som begrunnelse for å nekte en kurder fra Tyrkia opphold i Norge. Med den politiske fortid denne personen har, vil retur til dagens Tyrkia være langt strengere straff enn den han kan bli idømt om en norsk domstol finner ham skyldig i det han sies å være mistenkt for.

       Kan mistanke begrunne et vedtak, når vedtakets innhold er en streng straff? »

Spørsmål 20

       Fra Mai Gythfeldt til justisministeren:

       « UDI har brukt opplysninger fra anonyme angivere i sitt arbeid for å få utvist fra Norge personer som tilhører en nasjonal og kulturell minoritet i Afghanistan. Innbyrdes motsetninger og angivere finnes i de fleste flyktningmiljøer. Når norsk myndighet bruker anonyme angivere i slike saker, skaper det frykt i de folkegruppene som rammes, og de blir uten mulighet til å forsvare seg.

       Kan justisministeren si hva som er lovgrunnlaget for å bruke anonyme angivere i slike saker? »

       Presidenten: Desse spørsmåla er trekte tilbake.