Sak nr. 1
Innstilling frå finanskomiteen om samtykke til at Noreg sluttar seg til avtalen om ei ny låneordning (NAB) for Det internasjonale valutafondet (IMF) (Innst.S.nr.196 (1996-1997), jf. St.prp.nr.50 (1996-1997))
Sak nr. 2
Innstilling frå finanskomiteen om internasjonale valutaforhold og verksemda i Det internasjonale valutafondet (IMF) (Innst.S.nr.197 (1996-1997), jf. St.meld.nr.45 (1996-1997))

TALERE:

       Kjell Engebretsen (A) (ordfører for sakene): Disse to sakene omhandler IMF.

       Handelen på verdens valutamarked har eksplodert i de senere år og har en parallell kurve med økningen i

       transaksjoner med internasjonale verdipapirer. Historisk og tradisjonelt var det sentralbankene som gjennom sine inngrep påvirket og i betydelig grad styrte valutamarkedet. Valutaressursene i land med sterke valutaer var så sent som på 1970-tallet 80 ganger større enn den daglige valutahandelen. I april 1995 var valutareservene så vidt over halvparten av den daglige valutahandel. Og med den utviklingen vi ser, er de i dag med all sannsynlighet atskillig lavere.

       Sentralbankenes mulighet til å stabilisere valutamarkedet gjennom tradisjonelle inngrep er dermed betydelig redusert, og en logisk konsekvens av en slik situasjon er at verdenssamfunnet i fellesskap forsøker å finne fram til instrumenter og metoder for å motvirke instabilitet i valutamarkedet.

       IMF har tre hovedoppgaver. For det første - og det er det viktigste - er den en overvåkingsinstitusjon, dvs. at den forsøker å følge med i hva som skjer, og analyserer utsiktene for verdensøkonomien. Dernest gir IMF faglig assistanse til land som har behov for det, og som ønsker slik bistand. For det tredje gir IMF finansiell bistand og lån.

       IMF ønsker å forbedre sin overvåkingsfunksjon. Krisen i den meksikanske økonomien for et par år siden har intensivert dette arbeidet. Mindretallet i komiteen hevder at IMFs ideologi bygger på de frie kapitalbevegelser, og at det derfor ikke er noe egnet instrument. Etter min vurdering er dette å snu tingene på hodet. Den frie kapitalbevegelse er en realitet som det iallfall i dag er liten mulighet til å reversere. IMF er et forsøk på å hindre de skadevirkninger en slik fri verdensøkonomi kan ha, eller bidra til å reparere skadevirkningene når de først oppstår. Det er viktig at alle deler av verdenssamfunnet får sin andel av den globale vekst, og IMF er et redskap i dette arbeidet.

       I Innst.S.nr.196 inviteres Norge til å slutte seg til avtalen om en ny låneordning som blir kalt NAB. Dette er en nødvendighet for at IMF skal kunne øke og intensivere sitt arbeid innenfor det internasjonale pengesystemet. Det er 25 land, deriblant Norge, som er invitert til å finansiere denne utvidede lånerammen. For Norges del vil det dreie seg om 3,5 milliarder kr. Komiteens flertall ser det som positivt at IMF styrker sine muligheter for å kunne spille en stabiliserende rolle i det internasjonale pengesystemet, og viser til de erfaringene vi har med IMF i en slik sammenheng. Mindretallet peker på at IMF stiller krav ved utlån, og at slike krav kan føre til sosiale skjevheter innad i de aktuelle land. IMF er varsom med slike krav, men selve hensikten med deres bistand er å bidra til en solid og selvstendig økonomi i de land som ønsker og tar imot en slik bistand. Det arbeides nå for å redusere de fattige lands gjeld for at de skal bruke en mindre andel av sine budsjetter på forsvaret, bedre deres muligheter som likeverdige handelspartnere og styrke deres kompetanse innen det internasjonale økonomiske system.

       Nå er det nok mange som gjerne så et økonomisk system som er under bedre politisk kontroll, og systemer som hindret pengepolitiske raid eller handelsordninger som hindret de kapitalsterke uforholdsmessig profitt eller andre fordeler. Dette vil ta lang tid om det ut fra dagens situasjon overhodet er mulig. Det blir derfor etter min mening vel luksuriøst å avvise de muligheter vi har ved å bistå de land som kommer dårligst ut av det system vi har i dag, fordi man mener at de systemer og de instrumenter vi har, har visse svakheter. Jeg tror en vel så funksjonell måte å gripe inn i dette på, er ved aktivt å delta i IMF og der bidra til de systematiske endringer man finner ønskelig og nødvendig.

       Jeg anbefaler med dette flertallets innstilling i begge disse innstillingene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Stortinget inviteres til å si sin mening om to saker som angår Det internasjonale valutafondet, IMF, nemlig St.meld.nr.45 (1996-1997), om de internasjonale valutaforhold og virksomheten til IMF, og videre St.prp.nr.50 (1996-1997), avtale om ny låneordning, « New Arrangements for Borrow », forkortet NAB.

       Det internasjonale pengefondets opprinnelige oppgave var å medvirke til stabile valutakurser. I dag synes oppgaven helt klart å være å forsterke liberaliseringen av de internasjonale økonomiske forhold. Handelen i det internasjonale valutamarkedet øker nå eksponentielt, og enhver med kjennskap til biologi vet hvordan det går når noe vokser eksponentielt - i dette tilfellet med en veksttakt på 10-15 % pr. år.

       I 1995 var valutatransaksjonene oppe i om lag 8.000 milliarder kr, og det er pr. dag. Til sammenlikning kan en si at det norske BNI er på om lag 1.000 milliarder kr, men det er pr. år. Dette er en økning på 50 % fra 1992, og eksempelvis 8.000 % fra 1973. Mens valutareservene i industrilandene - og det er jo industrilandenes aktører som får disse volumene opp - tidlig på 1970-tallet var på åtte ganger den daglige valutahandelen, utgjør reservene nå bare en halv gang beløpet som det daglig handles med. Regjeringen refererer sjøl til at den daglige valutahandelen er om lag 100 ganger så stor som den daglige eksporten i verden. Sagt på norsk er bare 1 % av valutatransaksjonene betaling for varer og tjenester. Resten, 99 %, er det en på fagspråket kan benevne som sikring av sine økonomiske interesser, eller det en på folkemunne kaller mer eller mindre spekulasjon.

       Det som skjer, er at distansen mellom realøkonomi og papirøkonomi øker, og den øker dramatisk på verdensbasis. Ifølge IMFs direktør Camdessus er dette en ønsket utvikling. Det gir framskritt for menneskeheten. Ut fra Senterpartiets syn minner dette mer og mer om en pyramideliknende utvikling med de enorme samfunnsmessige konsekvenser som inntreffer når pyramidespillerne ikke greier å drive spillet videre en gang i framtida.

       Saksordføreren sa lakonisk at frie kapitalbevegelser er en realitet. Statsminister Palme sa en gang at politikk er å ville, og det er interessant å oppleve at sjøl saksordføreren i denne saka ikke har ambisjoner om å vise vilje til å styre, men derimot bare sier at dette er en realitet, og dermed er enig i det som skjer. Det er trist at en her bygger på en framtidsvisjon som går ut på at dess mer en får av en slik økonomisk utvikling, dess bedre er det, samtidig som en offentlig gir inntrykk av at dette er under full kontroll, og at det er sikkerhet i forhold til den sårbarhet dette nødvendigvis innebærer. Dette er ikke troverdig.

       St.prp.nr.50 omtaler som nevnt en avtale om en ny låneordning. Det innebærer etter Senterpartiets syn reparasjonstiltak. Vi får stadig nye låneordninger fra IMFs bord, stadig nye navn. Det er stadig større sårbarhet. Det er etter vårt syn en illusjon å tro at en kan reparere på de samfunnsøkonomiske konsekvensene og sårbarheten som IMFs form for økonomisk politikk innebærer, med en ny låneordning. Vi har erfaringer fra kort tid tilbake med land som på den tid gjorde alt IMF sa. Det var full åpenhet. Det var land som ble betegnet som den beste elev i IMFs klasse. Jeg tenker på Mexico. Det skulle ikke mer til enn litt sosial uro blant fattige bønder oppe i fjellprovinsene før den flyktige kapitalen rømte landet. Det førte til krise og krisetiltak som innebar betydelige interveneringer fra IMF. Likevel ble de sosiale konsekvensene enorme.

       Det vi i dag blir invitert til, er at Norge skal gå inn for en bevilgning på 3,5 milliarder kr til den såkalte NAB-ordningen, et ikke ubetydelig beløp. Totalbeløpet er anslått til om lag 350 milliarder kr, og det er interessant at flertallet kjører denne bevilgningen på 3,5 milliarder kr gjennom uten noen offentlig debatt, mens det er stort oppstyr hvis det er snakk om små bevilgninger til fattige land i forbindelse med gjeldssaneringer. Dette viser de store linjene i Regjeringens økonomiske politikk. Det er naturlig at partiet Høyre er for det, men når Regjeringen går inn for det og får oppslutning om det her i salen, til og med fra unionsmotstandere, viser det jo veldig klart hva som er prioriteringen.

       I Senterpartiet går vi inn for grunnleggende endringer i hvordan IMF skal fungere. De endringene må bygge på at en heller skal begrense valutabevegelsene og få en stabilisering på den måten framfor å stimulere videre til den stadig friere flyten.

       Videre går Senterpartiet inn for at det innføres internasjonale transaksjonsavgifter som et virkemiddel for å realisere dette. Det er også det å si at mange enkeltland har ulike former for avgifter på slike transaksjoner slik at det selv på nasjonal basis ikke vil være spesielt oppsiktsvekkende om Norge tok små skritt i en slik retning. Andre land som vi naturlig kan sammenlikne oss med, har gjort det for lenge siden.

       Det er videre viktig at IMF kommer inn under FN-kontroll. Slik som IMF fungerer i dag, er det i stor grad utenfor den helhetlige kontroll som FN-systemet innebærer. Likeledes er det opplagt at IMF må ha et langt høyere ambisjonsnivå når det gjelder kjøp av gjeld i forhold til de fattige landene - spesielt i Afrika - som kommer i en stadig vanskeligere situasjon.

       Innstillingen viser at det er to virkelighetsoppfatninger i forhold til IMFs rolle og framtidsvisjoner. Mindretallet, som stort sett består av Senterpartiet, SV og Rød Valgallianse, med tilslutning fra Venstre og Kristelig Folkeparti på enkelte punkt, utgjør et alternativ, mens Arbeiderpartiet og Høyre ønsker å kjøre dette pyramidespillet videre.

Eilef A Meland (SV) : De to foreliggende stortingsinnstillingene omhandler viktige spørsmål i internasjonal økonomi, belyst gjennom virksomheten til det internasjonale valutafond, IMF.

       I den første saken gir flertallet sitt samtykke til at Norge skal bidra med om lag 3,5 milliarder kr, som skal stilles til disposisjon for Valutafondet. Hensikten med avtalen er å bygge opp enda en låneordning som skal forvaltes av IMF, med en samlet kredittramme på over 300 milliarder norske kr. Etablering av den såkalte NAB-ordningen vil utvilsomt styrke IMFs betydning og makt i finansielle krisesituasjoner. Det er en besynderlig motsigelse mellom den ene overordnede målsettingen om stabilitet og den politiske kondisjonalitetsideologi for deregulering og privatisering. I første omgang økes ustabiliteten og krisesannsynligheten i det økonomiske system. I neste omgang bygges det opp tiltak og låneordninger som skal reparere de skadelige samfunnsmessige virkningene som da oppstår.

       Senterpartiet, SV og RV går imot denne forlengelse av IMFs strategi gjennom enda en ny låneordning for å finansiere kriseutslagene over utviklingslandenes økonomi.

       I en fyldig merknad oppstiller mindretallspartiene en oversikt over de sterke politiske vilkår som stilles fra IMFs side for å yte assistanse ved landenes betalingsproblemer. Alternativt kunne det norske bidraget vært å foreta aktive gjeldslettetiltak, slik som det også er formulert gjennom mindretallsforslag nr. 2.

       Slik situasjonen er i dag, blokkerer IMF og Verdensbanken for aktive gjeldsletteprogrammer som erkjenner de fundamentale årsakene til de økonomiske krisetilstander som en rekke land har kommet i. For å gi et inntrykk av de samfunnsmessige og menneskelige kostnadene, kan vi se på gjeldsbyrden i de 32 landene som Verdensbanken klassifiserer som alvorlig forgjeldede lavinntektsland. Disse landene hadde i 1994 en gjeld på 210 milliarder dollar, som var fire ganger høyere enn tilsvarende i 1980. For de land det gjelder, er gjeldsbyrden etter hvert uutholdelig. Hvis de fastsatte avdragsbetalingene skulle vært innfridd, ville dette tilsvart innpå halvparten av landenes totale eksportinntekter.

       Gjeldsbelastningen er blitt så overveldende at den langt overstiger landenes betalingsevne. Ikke nok med det - avdrag og renter fortrenger andre formål og kveler landenes muligheter til å igangsette en egen utviklingsprosess.

       For å illustrere situasjonen kan jeg nevne at landene sør for Sahara betaler fire ganger mer i avdrag på lån enn de bruker på helse til sin egen befolkning. Som et annet eksempel på velferdstap på grunn av gjeldsopphopingen kan Honduras trekkes fram. Av de årlige avdragene som gjeldsforpliktelsene påfører landet, i alt 320 mill. dollar, går hele to tredeler til Verdensbanken og andre internasjonale kreditorer. Å betjene denne gjelden er en enorm ressursavståelse for et slikt fattig land. Det belaster økonomien med et større beløp enn de totale utgiftene til Honduras' helse- og utdanningssektor. Det bør illustrere de enorme problemene vi her står overfor.

       I St.meld.nr.45 er det innarbeidet et kapittel om gjeldsinitiativet fra IMFs og Verdensbankens side. Det innrømmes etter hvert at et ikke uvesentlig antall land har en gjeldssituasjon som de ikke lenger kan håndtere. Likevel avvises alle former for ettergivelse av gjeld fra de såkalte Bretton Woods-institusjonene. Den bærende idé er ulike former for utsettelse med gjeldsnedbetalingen, og kravet som stilles, er formulert som en fornuftig økonomisk reformpolitikk.

       De politiske, ideologiske føringene som disse vilkårene gir, er velkjente og omdiskuterte internasjonalt. Mens gjelden akkumuleres er det ennå ikke avklart hvordan IMFs andel skal finansieres. Striden står ikke bare om de bilaterale bidragene fra medlemslandene, men også om deler av gullbeholdningen skal selges. Hvis man avhendet bare 10 % av denne gullbeholdningen, ville det ha gitt 4 milliarder dollar til gjeldsletteprogrammer for de aller fattigste. Norge har støttet disse forslagene om å avhende en del av gullbeholdningen.

       I den første komiteinnstillingen reiser SV sammen med Senterpartiet og RV to sentrale forslag. Det ene dreier seg om å sikre en bredere demokratisk basis for IMF ved at Valutafondet blir lagt inn under FN-kontroll. En slik endring i organisasjonstilknytning vil også påvirke interessepolitiske forhold som preger IMFs ideologi og strategi. Dessuten tar mindretallet opp hvordan Norge med betydelige fordringer i utlandet - en finansiell formue - kan gi et solidarisk håndslag ved å overta gjeldsposter med sikte på senere sletting.

       I meldingen om de internasjonale valutaforhold og virksomheten i Det internasjonale valutafondet er det gjengitt tallmateriale for den globale valutahandel. Den daglige omsetning av valuta viser en eksplosiv økning, noe som også kan avleses av de kortsiktige kursvariasjoner på verdens viktigste valuta. I perioden fra 1989 til 1995 ble det registrert en økning på hele 100 %, og denne utviklingen har forrykket forholdet både i forhold til utveksling av varer og tjenester mellom landene og - ikke minst - i forhold til landenes beholdning av valuta. Som det opplyses i meldingen, er den daglige valutahandelen nå om lag hundre ganger større enn eksportomfanget pr. dag. Disse statistiske data gir en illustrasjon på virkningen av den liberalisering som har skjedd når det gjelder kapitalbevegelser. Det misforhold som der har oppstått mellom realstrømmer og pengestrømmer i internasjonalt økonomisk samkvem, vekker bekymring og uro.

       Da SV for første gang tok opp spørsmålet om å innføre en avgift på valutatransaksjoner, var det liten støtte og forståelse å hente i Stortinget. I Innst.S.nr.196 står nå fem partier bak et tilsvarende forslag. Dessuten har Regjeringen i stortingsmeldingen om reformer i FN-systemet vurdert en slik transaksjonsavgift som en mulig finansieringskilde for FN i fremtiden. Dette er positivt. Vi kan således oppsummere en tydelig bevegelse i standpunkt i løpet av de siste fire årene.

       Vi ser at det er tiltakende globalisering og betydelige frie kapitalbevegelser som preger verdensøkonomien. Dette skaper et tilsvarende behov for krisehåndteringsordninger. Mange av disse bevegelsene i kapitalen krever en kritisk gjennomdrøfting. Men det er samtidig nødvendig å forholde seg realistisk til de kapitalbevegelsene som skjer i det internasjonale pengemarkedet i dag, og være mer konstruktiv og bygge opp reaksjonsordninger for å trygge stabiliteten. Ut fra dette synet finner Kristelig Folkeparti å kunne slutte seg til den nye låneavtalen. Dette vil samtidig gi oss en mulighet til å delta i de diskusjoner som foregår mellom G-10-landene når det gjelder hvordan en best kan håndtere krisene i verdensøkonomien.

       I forhold til de aller fattigste landene og sletting av gjeld er ikke denne nye låneordningen noe alternativ. Dette er en låneordning rettet mot de tyngre aktørene i verdensøkonomien for å forebygge kriser som også vil ramme egen økonomi. Jeg vil også legge til at Kristelig Folkeparti forutsetter - og jeg ser at det også er lagt inn som en forutsetning - at denne ordningen ikke skal finansieres av bistandsmidler. Den har altså ikke noe med dette å gjøre. Vi viser til at Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken nå har tatt et initiativ til å få etablert en ny og omfattende gjeldsletteordning for de fattigste og mest gjeldstyngede landene. Vi er med på å understreke nødvendigheten av at Regjeringen er aktiv i forhold til å vurdere hvordan Norge, som det rike land det er, kan spille en pådriverrolle i forhold til å avhjelpe fattige utviklingslands gjeldsbyrde gjennom kjøp av gjeld. Jeg viser i så måte til det forslaget som Kristelig Folkeparti står sammen med Senterpartiet, SV, Venstre og RV om.

       Beror det på en misforståelse at Kristelig Folkeparti ikke er med på dette forslaget, eller har partiet endret politikk på dette området?

Einar Steensnæs (KrF) : Det er ingen av delene. Det er verken tale om en misforståelse eller en endret politikk. Etter vårt syn er det ikke hensiktsmessig å legge IMF under FN-kontroll, fordi FNs struktur og organisasjonsoppbygging ikke samsvarer godt nok med de oppgavene IMF er tillagt. Vi ser det derfor ikke som noen fordel og som noen hjelp i de viktige oppgavene som IMF skal utføre, at IMF legges inn under FN-kontroll. Det er årsaken til at vi ikke kan følge SV og Senterpartiet på dette punkt.

       Det jeg sier, er at vi står overfor en faktisk realitet i verden i dag. Det betyr ikke at vi ikke skal arbeide for å endre og bedre de strukturene. Men det er altså ikke noe man kan gjøre over natten. Og Lundteigen, som er godt kjent med landbruksterminologien, kjenner godt uttrykket, som han selv har brukt, at mens gresset gror, dør kua. Det er altså det vi ikke vil være med på. Vi ser med spenning fram til en ny struktur, hvis det er ønskelig og man får gjennomslag for det i dette systemet.

       Det andre jeg gjerne vil forsøke å parere, er: Man kunne få inntrykk av at IMFs kjøp av gjeld fra de fattige land var noe mindretallet viste entusiasme for her. Det er slik at Norge er en av pådriverne i dette systemet, og vi slutter oss naturligvis sterkt til det.

       Helt til slutt: Vi må ikke se bort fra at de kravene IMF stiller, er slik de er, dels for å få de aktuelle landene organisert strukturelt, der hvor det ikke er skjedd, og dels for å få til så vel demokratiske som sosiale reformer. Og dette er ikke noe som svekker de svake gruppene i de aktuelle landene.

       Særlig mer beskjedent kan det jo ikke gjøres i internasjonal sammenheng. Jeg vil spørre: Hva er ønskelig? Hvorfor ikke støtte forslaget om internasjonal avgift på valutatransaksjoner?

Kjell Engebretsen (A) : Det var et vel generelt spørsmål kanskje: Hva er ønskelig?

       Jeg tror at den reservasjonen jeg presenterte, er en reservasjon som gjelder generelt i det norske samfunnet - man syns ikke at den måten deler av verdensøkonomien fungerer på, er god. Men det er altså deler av dette vi er reservert til. Og for å kunne ha konkrete meninger om hva som bør gjøres, må vi - i motsetning til Lundteigen, kan det av og til virke som - ha relativt godt på beina. Vi må ha en utredning, en konsekvensanalyse, vi må vite hva som er konsekvensene av det vi gir oss i kast med. Avgift på valutatransaksjoner er kanskje interessant, og det er naturligvis en av de tingene som ses på; statsministeren selv har presentert det som en interessant ting å se på, og det vil naturligvis bli fulgt opp på en eller annen måte.

Eilef A Meland (SV) : Begeistringens tid er ikke forbi. Jeg håper å ta en replikk som kan muntre opp representanten Engebretsen, knyttet til utsiktene til refor-

       mer i verdensøkonomien, og vil i forlengelse av replikken fra Lundteigen spørre: Hvorfor er det så umulig for Arbeiderpartiet som regjeringsparti ikke bare å vise verbal velvilje i forhold til endringer i verdensøkonomien, men også å gå på et forslag som dette forslag nr. 1? Mens Regjeringen selv i en annen stortingsmelding har luftet dette forslaget og omtalt dette som en meget aktuell reform for finansiering av FN-systemet, har man altså i denne saken så sterke reservasjoner at man ikke kan gi det sin tilslutning. Da gir det oss det inntrykk når det gjelder de politiske skillelinjer, at sentrum-venstre står sammen om en del aktive reformforslag, mens Arbeiderpartiet kommer sammen med Høyre og Fremskrittspartiet i avstemningen senere i dag. Befinner representanten Engebretsen seg vel i dette selskapet, eller ser han ingen mulighet til å markere meningsmessig avstand annet enn å stå samlet i alle merknader sammen med Høyre når det gjelder prising av det internasjonale systemet - riktignok uten begeistring?

Eilef A Meland (SV) : Det er grunnlag for en ny replikk til saksordføreren, idet det nå skapes inntrykk av at det i regjeringspartiet er to holdninger, én holdning i Finansdepartementet og finansfraksjonen og en annen holdning knyttet til Utenriksdepartementets resonnementer og forslag om en tilsvarende avgift. Da vil jeg bare sitere hva som står i den nettopp oversendte St.meld.nr.43 (1996-1997) fra Regjeringen som avslutning på opplysninger knyttet til utredning av internasjonale avgifter på flyreiser og på valuta som Norge har bidratt til å finansiere:

       « Fra norsk side vil en fortsatt arbeide for at det på internasjonalt grunnlag vurderes å etablere nye inntektskilder som kan styrke FNs økonomi, f.eks avgifter på valutatransaksjoner og drivstoff innen luftfarten. »

       Innestår Engebretsen for dette, og hvorfor ville det ikke da ha vært naturlig å støtte forslag nr. 1?

Kjell Engebretsen (A) : Jeg griper fatt i sitatet, hvor det altså står « arbeide for ». For å få til en slik sak som dette, ligger det et betydelig forarbeid - naturligvis. Man må gjøre ting i riktig rekkefølge, man må ha de aktuelle aktørene med på banen her - og det er betydelige aktører, og det er mange - for at dette skal bli en realitet. Så det holder etter min vurdering ikke å ha en relativt sett lettvint innfallsvinkel til dette spørsmålet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke tegnet seg på talerlisten, og debatten om sakene nr. 1 og nr. 2 er dermed over.

       (Votering, se side 3397 f.)