Sak nr. 5
Innstilling fra næringskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Anders Talleraas og Svein Ludvigsen om at Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til endringer og forenklinger i regelverket for kontrahering og kontraheringstilskudd for fiskefartøy som fører til likestilling av norske fiskere med utenlandske og som bidrar til en raskere fornying av fiskeflåten (Innst.S.nr.193 (1996-1997), jf. Dok.nr.8:44 (1996-1997))

TALERE:

       Jan Otto Fredagsvik (A) (ordfører for saken):

       Stortinget skal i denne saken ta stilling til et forslag fra representantene Jan Petersen, Svein Ludvigsen og Anders Talleraas om endringer og forenklinger i regelverket for kontrahering og kontraheringstilskudd for fiskefartøy. Forslagsstillerne har som utgangspunkt at det i dag bl.a er forskjellsbehandling av norske og utenlandske redere til fordel for de utenlandske, og at det er laget et unødig komplisert byråkrati omkring kontrahering av fiskefartøy. Forslagsstillerne er videre opptatt av at en får til en raskere fornying av fiskeflåten.

       Det er liten tvil om at forslagsstillerne her har tatt fatt i en sak som Kyst-Norge er opptatt av. Det er ikke minst under høringer i komiteen kommet fram at forslaget i utgangspunktet har brei støtte. I denne sammenheng kan nevnes Norges Fiskarlag, Fiskebåtredernes Forbund, verftsindustrien og Fellesforbundet. Møre og Romsdal fylkeskommune har også tatt opp problematikken som reises, og har kommet med uttalelse om behovet for økning av kontraheringsrammen for 1997.

       Jeg tror jeg kan si det slik at det også er brei enighet i komiteen om intensjonene i forslaget, både at det er behov for en gjennomgang av regelverket, at det er behov for en raskere fornying av den norske fiskeflåten, og at en må få bort forskjellsbehandling av norske og utenlandske fiskere. Når komiteen likevel er delt, skyldes det noen forhold som jeg skal komme nærmere inn på. Jeg antar at de som står bak mindretallsforslag og mindretallsmerknader, selv vil gjøre rede for sine standpunkter mye bedre enn det jeg er i stand til. Jeg vil derfor så kortfattet som mulig kommentere og begrunne flertallsmerknadene og flertallsforslaget.

       Regjeringen har varslet at den vil komme til Stortinget med en såkalt strategimelding om norsk fiskeripolitikk høsten 1997. Her vil mange av de problemstillingene som reises i Dok.nr.8:44, bli drøftet i en bred sammenheng. Det er viktig for flertallet å presisere at endringer i regelverket må være gjennomtenkt, og at de må ivareta hensynet til ressursuttak, struktur i fiskeflåten og en raskere, men jevn fornying av den norske fiskeflåten. Flertallet minner i den sammenheng om at staten har brukt nærmere 650 mill. kr fra 1985 til 1996 for å bygge ned flåten gjennom forskjellige støtteordninger, såkalte kondemneringstilskudd og salgstilskudd.

       Det er ingen tvil om at det er behov for å fornye den norske fiskeflåten. Dette bekreftes ikke minst gjennom den nettopp utgitte FAFO-rapporten « Den norske havfiskeflåten - Konkurransesituasjon og rolle i det maritime miljø ». Her går det fram at gjennomsnittsalderen for den norske havfiskeflåten er 25 år og at den har vært stigende siden 1988. Slik regelverket og støtteordningene er i dag, vil utenlandske redere få verftsstøtte i Norge etter en regelstyrt ordning. Dette er altså en støtte til verftene. Norske fiskebåtredere må når det gjelder fartøyer over 34 m, først få utskiftingstillatelse før de kan søke kontraheringsstøtte. Denne støtten går til rederne og er i motsetning til verftsstøtten rammestyrt. Dette har gitt seg en del uheldige utslag, bl.a at utenlandske fiskere bygger nye båter ved norske verft og selger sine gamle til Norge. Det synes helt klart at kontraheringsrammen nå er for lav. Flertallet vil derfor i forbindelse med revidert budsjett foreslå at kontraheringsstøtten økes med 27 mill. kr, fra 65 mill. kr til 92 mill. kr. Det vil øke utskiftingsrammen fra 700 mill. kr til 1 milliard kr for 1997. Slik det er i dag, må fiskerne altså passere minst to barrierer når utskifting av fartøyer over 34 m skal skje. Først utskiftingstillatelsen, så søknad om kontraheringsstøtte.

       Utskiftingsrammen for båter over 34 m er altså i dag på 700 mill. kr. Det er ellers slik at det er fri etablering av fartøyer under 15,68 m. For båter mellom 15,68 m og 34 m må det søkes ervervstillatelse. Det er imidlertid begrenset i hvilken grad Fiskeridirektoratet kan nekte ervervstillatelse dersom kriteriene er oppfylt, det vil si at det står aktive fiskere bak prosjektet. Alle fartøygruppene konkurrerer om kontraheringstilskudd innenfor en vedtatt ramme, en ramme som i 1997 så langt er på 65 mill. kr.

       I innstillingen går flertallet inn for at Regjeringen i forbindelse med den varslede meldingen vurderer om det vil være hensiktsmessig å overføre styringen av fornying av flåten fra rammestyringen gjennom kontraheringstilskuddet til et system med utskiftingstillatelser, slik det er i dag for fartøyer over 34 m. Mindretallet ønsker å ta skrittet nå og gjøre kontraheringstilskuddet om til et regelstyrt tilskudd og dermed en overslagsbevilgning.

       Vi tror det er viktig at Regjeringen nå på bred basis går inn i problematikken som reises i Dok.nr.8:44, slik Regjeringen altså har varslet at den vil gjøre i den bebudede strategimeldingen. Flertallet er enig med Regjeringen og fiskeriministeren i at den nødvendige fornyingen av den norske fiskeflåten må være kontrollert, slik at den tar hensyn til ressurssituasjonen, den teknologiske utviklingen og aktiviteten ved verftene. Det bør også være en målsetting å rydde bort unødig byråkrati.

       Flertallet kan ikke se det forsvarlig å legge om systemet uten grundig vurdering, slik mindretallet legger opp til - å gjøre den rammestyrte ordningen med kontraheringstilskudd om til regelstyrt ordning med overslagsbevilgning. En kan risikere å miste noe av styringen med utskifting av fiskeflåten, og gjennom det risikere å få til en uønsket kapasitetsøkning. Det kan ellers føre til en investeringsbølge som vil gi økt press på verftene, enda større mangel på verftsarbeidere og dermed økt prisstigning. Vi har i dag en situasjon ved norske verft som nettopp kjennetegnes av stor aktivitet, mangel på fagarbeidere og dermed økt prisstigning. Jeg antar fiskeriministeren vil gå nærmere inn på denne problematikken.

       Kontraheringsstøtten - som altså er en støtte til rederne - kan i prinsippet tas med ut av Norge om rederen velger å bygge båten ved et utenlandsk verft. Dette problemet kunne en tenkt seg løst ved at kontraheringsstøtten ble omgjort til ordinær verftsstøtte. Verftsstøtten er imidlertid en ordning som egentlig skal opphøre. Dette er forhold jeg også antar fiskeriministeren vil komme inn på.

       Norsk fiskerinæring - havbruk inkludert - er landets nest største eksportnæring. Næringen er tilnærmet subsidiefri. I motsetning til olje- og gassressursene er fiskeressursene fornybare. Historisk vet vi imidlertid at ukontrollert uttak kan få dramatiske konsekvenser. Det er derfor viktig at fisket er strengt regulert. Mye tyder på at vi i framtiden må leve med et lavere uttak enn i dag. For å opprettholde lønnsomhet er det da ikke minst viktig med maksimal utnyttelse av ressursene og maksimal kvalitetsbehandling. Ikke minst sett i et slikt perspektiv er det viktig med en modernisering av den norske fiskeflåten. Dette er noe både norske myndigheter, norske fiskere og norske skipsverft er og bør være opptatt av.

       Jeg kan som et eksempel nevne at Ulvans båtbyggeri på Hitra på eget initiativ har intervjuet 700 fiskere og laget seg sin egen database der relevante opplysninger som bl.a gjelder planer om utskiftinger og nybygg, er sammenfattet. Undersøkelsen gjør at skipsverftet sitter på en unik kunnskap få - om noen - innen næringen kan vise. Verftet har satt seg det ambisiøse mål å bygge et kystfiskefartøy som er 40 % mer effektivt til 20 % lavere pris og der kvalitetssikring og optimalt arbeidsmiljø er høyt prioritert. Det skjer i det hele tatt mye positivt innenfor norsk fiskerinæring. Regjeringens varslede strategimelding vil være et svært viktig dokument, et dokument som kan legge avgjørende føringer for norsk fiskerinæring inn i et nytt århundre. Det er mitt håp at Regjeringen er åpen for innspill fra de mange kreative aktørene som er på banen, som eksempelvis båtbygger Harald Ulvan på Hitra.

       Jeg viser til innstillingen og anmoder om bred støtte til komiteens forslag til vedtak.

Peter Angelsen (Sp) : Behovet for en høgere takt i fornyingen av fiskeflåten har vært et sentralt tema i den fiskeripolitiske debatten gjennom mange år, både her i Stortinget og i næringen. Den lave utskiftingstakten har ført til at gjennomsnittsalderen for flåten som helhet har vært økende. Dette er i seg sjøl et faresignal for en næring som opererer i et internasjonalt konkurransemarked, hvor kravene til kvalitet og tilpassing av produktene til den utvikling som skjer, stadig blir tøffere. For at norsk fiskerinæring fortsatt skal være i front i markedene, er det en forutsetning at flåten også henger med i den teknologiske utviklingen både for behandling av fangsten og fiskerimessig. I tillegg dreier behovet for fornying seg i like stor grad om sikkerhet for fiskerne, om arbeidsmiljø og trivsel på arbeidsplassen.

       Nå er det slik at det er tillatt å bygge nye fiskefartøy uten statlig støtte til finansiering. Men dette blir antakelig i liten grad gjort, hvis det i det hele tatt skjer. Og det er forståelig ut fra konkurransehensyn og den økonomiske inntjening næringen har. Forslagsstillerne har pekt på et viktig forhold når de legger hensynet til likestilling av norske og utenlandske fiskere og behovet for økt fornying til grunn for sitt forslag. Men de har etter mitt syn gjort en skikkelig skivebom med sitt forslag. Kontraheringsstøtten diskriminerer ikke norske fiskere i forhold til utenlandske fiskere. Kontraherings-

       støtten gir norske fiskere rett til 9 % støtte for alle størrelser fiskefartøy, med unntak av fartøy med ombordproduksjon, slik regelverket er i dag, etter det jeg forstår. Verftsstøtteregelen som utenlandske fiskere som bygger i Norge, får støtte etter, bygger på det regelverk OECD-landene er enige om at det kan gis støtte til skipsverftene etter. Her er støttesatsene 9 % for fartøy med kontraktsverdi over 10 mill. ecu, som utgjør ca 80 mill. kr. For skip under denne størrelsen er støttesatsen 4,5 %, og ingen støtte for fartøy under 100 bruttoregistertonn. Den likestilling forslagsstillerne er ute etter, vil således bety at hele den norske kystfiskeflåten ikke vil få støtte til bygging, mens de største havgående fartøyene, og da i første rekke fabrikkskip, vil få den største støttesatsen.

       Nå har behandlingen i komiteen klargjort at det ikke var det forslagsstillerne var ute etter, men at de ønsket frie rammer for kontraheringstilskuddet. Denne uklarheten om hva forslagsstillerne egentlig mente med sitt forslag, sier litt om presisjonsnivået i Høyres fiskeripolitikk.

       Den eventuelle diskriminering, om en kan kalle det for det, som norske fiskere har vært utsatt for i forbindelse med støtte til fornying, ligger på et helt annet område. Situasjonen har vært den at fiskeflåten i EU-landene, som vi møter konkurranse fra i markedene, gjennom mange år har hatt en betydelig investeringsstøtte gjennom EUs regionalfond. Dette har vært påpekt gjennom flere år fra Senterpartiet, og har vært en av flere grunner for at vi har foreslått investeringsstøtte til fornying av den norske fiskeflåten. Det var av hensyn til likebehandling av alle fiskerne og fiskerisamfunnene langs kysten at vi i Senterpartiet ville opprettholde Fiskarbanken og gi støtte uten regional avgrensing. Høyres valg var at fiskeflåten skulle finansieres gjennom SND. Med den regionale avgrensing det innebærer, gir det en betydelig diskriminering av de fiskere som bor utenfor støtteområdene. Dette har vi fra Senterpartiet forsøkt å dempe med forslaget om at det landsomfattende utviklingstilskuddet skal kunne benyttes for de områdene.

       Når staten skal bidra med støtteordninger til en næring, i dette tilfellet fiskerinæringen, bør det i tillegg til å skape likeverdige konkurranseforhold legges inn samfunnsmessige målsettinger. For fiskerinæringen, som er så viktig for bosetningen langs kysten, bør de samfunnsmessige målsetningene veie tungt. Derfor er styringsmekanismene for tildeling av støtte viktig. Både strukturen og opprettholdelse av den regionale balansen i flåten bør derfor være viktige mål ved tildeling av statlig støtte. De avgrensede rammer for statlig støtte har i så henseende vært et viktig styringsredskap, for det er ikke slik som forslagsstillerne framstiller det, at utskiftingstillatelse alene er et godt nok styringsredskap. Som det går fram av innstillingen, gjelder det i hovedsak for fartøy over 34 meters lengde, og det er fartøy som er underlagt konsesjonsplikt.

       Jeg stiller meg tvilende til om det vil være rasjonelt og hensiktsmessig å innføre et så detaljstyrt og arbeidskrevende system for hele flåten, også for kystfiskeflåten og den del av flåten som ikke er underlagt konsesjonsplikt. Jeg er redd det vil føre til mer byråkrati, og vil føre til større avhengighet av konsulenthjelp for den enkelte fisker for å trenge gjennom byråkratiet ved søknad om utskiftingstillatelse.

       Rammestyring er også viktig for å unngå uønsket kapasitetsøkning i flåten og næringen som helhet. Og dette er et viktig forhold for den totale lønnsomhet i flåten. Staten har brukt, som saksordføreren nevnte, store beløp for å bygge ned kapasiteten i flåten fra 1970-tallet og fram til i dag. Som det går fram av innstillingen, er det de siste 10-12 årene brukt 650 mill. kr. Tar man med alt fra starten av, dreier det seg om milliardbeløp. Og da er det viktig at statlig støtte ikke bidrar til uønsket kapasitetsøkning.

       Et fjerde element tilknyttet saken som jeg vil nevne, er at da Stortinget, også med Høyres støtte, vedtok å overføre finansiering av fiskeflåten til SND, lå det i vedtaket at tildeling av kontraheringsstøtte er den fiskeripolitiske klarering et fartøyprosjekt trenger for å få tilgang til SNDs støtteordninger. Ved frie rammer for kontraheringstilskuddet vil ikke dette være noe styringsredskap. Det virker derfor som om forslagsstillerne fra Høyre - partiets leder Jan Petersen, Anders Talleraas og Svein Ludvigsen - ikke har vært klar over hva Høyre har vært med på i den saken, og det er noe overraskende ettersom lederen i næringskomiteen er en av forslagsstillerne og den første av alle som skulle ha oversikten.

       Forslaget fra Høyre har imidlertid fått en positiv utgang, og det er at vi har fått satt spørsmålet om fornying av fiskeflåten på dagsordenen igjen. Denne gangen har det gitt det resultat at det har lykkes Senterpartiet å få Arbeiderpartiet på gli i denne viktige saken. Den økning av rammen for kontraheringstilskudd som Senterpartiet og Arbeiderpartiet er blitt enige om, er i hovedsak identisk med det forslaget Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fikk nedstemt under budsjettbehandlingen i fjor høst. Etter det jeg forstår av Fremskrittspartiets standpunkt i denne saken, vil det ikke være flertall for økning av rammen uten støtte fra Arbeiderpartiet. Flertallets innstilling ligger således innenfor det optimale en kan regne med flertall for i Stortinget.

       Jeg mener også at en fortsatt innretning med rammestyring er riktig i den nåværende situasjon. Så får en avvente situasjonen og se hvilke muligheter det er for å overføre den fiskeripolitiske styringen til en ordning med utskiftingstillatelse for hele flåten. Jeg er, som jeg har gitt uttrykk for, redd det vil føre til unødig og kostbart byråkrati både for staten og næringsutøverne, men vi får avvente utredningen fra departementet og se hva den innebærer.

       En økning av kontraheringstilskuddet til 1 milliard kr for 1997 er et betydelig løft som vil gi rom for mange nybygg. Jeg er overbevist om at det vil være tilfredsstillende, særlig med tanke på den store ordretilgangen norske verft har nå, og som gjør det vanskelig å få plassert kontrakter for snarlig bygging. Med økningen av rammen for kontraheringstilskuddet og innføringen av SND-støtteordninger har finansieringen av fornying av

       fiskeflåten fått et løft og en innretning som etter Senterpartiets syn er betydelig. Det gjenstår nå å følge opp dette i de årlige budsjettene, slik at vi får en jevn utskiftingstakt på et nivå som får gjennomsnittsalderen for flåten til å krype nedover.

Svein Ludvigsen (H) (komiteens leder): I Høyre har vi tillit til at fiskerne og fiskebåteierne selv er best i stand til å ta ansvar for sin egen økonomi og dermed best i stand til å ta avgjørelsen om hvorvidt de skal investere i nytt fiskefartøy. Det er det denne saken dreier seg om, og jeg viser i den sammenheng til begrunnelsen vår i forslaget og våre merknader i innstillingen.

       Det er ikke slik som man kunne få inntrykk av når man lyttet til representanten Angelsen, at det dreier seg om hvorvidt fiskeriene skal reguleres eller ikke. Det det dreier seg om, er hvordan man skal regulere med færrest mulig uønskede bivirkninger for næringsutøverne og for samfunnet. I den sammenhengen understreker jeg at vårt forslag ikke griper inn i de reguleringer som gjøres av ressursmessige hensyn, som i totalkvoten, som fordeles på områder og redskapstyper, fredningstid og forbud mot fangst i enkelte havområder, regulering av redskaper osv. Vårt forslag griper overhodet ikke inn i dette. Derimot griper det inn i de indirekte reguleringene av fangstkapasiteten som gjøres av fordelingsmessige hensyn, hvor bl.a utskiftingskontroll er et viktig element. Det er det forslaget går ut på, og det burde man ha fått med seg gjennom den diskusjonen og argumentasjonen som har vært ført i næringskomiteen.

       Dessverre konstaterer jeg at det er Senterpartiet som også denne gangen svikter kysten og fiskerne og påtar seg formynderrollen sammen med Arbeiderpartiet og SV. Hos disse tre partiene er troen at politikere og byråkrater vet best når fiskebåteierne skal investere kapitalen sin i ny båt. Det synes jeg oppriktig talt er en ganske utrolig negativ holdning, desto mer som Senterpartiet tidligere har gitt inntrykk av at de vil ha en fornyelse av en sterkt foreldet flåte. Arbeiderpartiets representant talte her i sted varmt for fornyelse, men gjør det motsatte. Den slags utsagn fra Senterpartiet kan vi med respekt å melde konstatere er luftige løfter. Det er godt at Senterpartiet er avkledd også på dette området før valget til høsten, og det bidrog representanten Angelsen til på en utmerket måte i sitt innlegg.

       Bakgrunnen for Høyres initiativ i Dok.nr.8:44 er at vi har en flåte som trenger fornyelse også av sikkerhetsmessige grunner. En fornyelse vil gjøre arbeidsplassen for fiskerne tryggere. De vil få et bedre arbeidsmiljø, og de vil være i stand til å ta bedre vare på fiskeressursene. I tillegg vil norsk verftsindustri og utstyrsleverandører kunne vedlikeholde fiskeriteknologisk kompetanse og dermed holde fiskerinæringen i spiss hva angår fangstteknologi, miljø og skipstekniske løsninger, og være en interessant og attraktiv arbeidsplass for unge arbeidssøkende.

       At det er behov for en fornyelse av flåten og forenkling i behandlingsprosedyrene, hersker det allmenn enighet om. Bare Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet vil utsette dette enda en gang. For øvrig er alle impliserte parter enig i Høyres forslag. Her i Stortinget står Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet sammen, og enig med oss er, som også saksordføreren sa, Norges Fiskarlag, Fiskebåtredernes Forbund, TBL, Fellesforbundet og LO - for å nevne noen av de mest sentrale aktørene.

       Den nyss offentliggjorte FAFO-rapport nr. 215 « Den norske havfiskeflåten » konkluderer med at fiskebåter over 28 meter, den såkalte havfiskeflåten, er ryggraden i norsk fiskerinæring. Ringnot, torske-, reke- og nordsjøtrål og konvensjonelle redskaper, den såkalte havfiskeflåten, representerer hele kysten fra Finnmark til Rogaland. Den står for 70 % av all fisken vi fanger i Norge målt i volum, og i denne flåten finner vi mest unge fiskere - av 8.000 fiskere er faktisk halvparten av dem under 30 år. Høyre-forslaget handler om arbeidsplassen deres.

       FAFO-rapporten konkluderer med at denne flåten er svært konkurranseutsatt, dels på grunn av en norskbygd utenlandsk flåte som nyter godt av bedre subsidier enn vi tilbyr våre egne fiskere. Rapporten påpeker at en lite effektiv norsk fiskeflåte vil være et problem for fiskere og båteiere som er direkte berørt, og i tillegg være ødeleggende for konkurranseevnen for både landanlegg og eksportører. Dette står i skarpt relieff til fiskeriministerens utsagn om at norsk fiskerinæring skal være verdensledende, for når han, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mangler vilje til å iverksette det som haster mest, nemlig en fornyelse av flåten for å oppnå økt effektivitet og bedre lønnsomhet, står statsråden ikke til troende i dette spørsmålet.

       Arbeiderpartiet og Senterpartiet i næringskomiteen tar nemlig ikke konsekvensen av at det med dagens utskiftingstakt er en markert forskjell på utlendinger og nordmenn når det gjelder utskiftingshastiget for store fiskebåter. Fortsetter dagens utvikling, og det bidrar jo Arbeiderpartiet og Senterpartiet til gjennom sin sendrektighet, vil aldersforskjellen bli stadig større i Norges disfavør. I tillegg har jo utenlandske fiskefartøyer lettere adgang til byggestøtte ved norske verft enn norske fiskere har. Slikt er ikke rettferdig, og det er til lite gagn for norsk fiskerinæring.

       Gjennomsnittsalderen på den norske havfiskeflåten har vært stigende siden 1988, mens konkurrentene i Storbritannia, Island og Irland nå har en sterk fornyelse av de største båtene. I Norge har vi et regelverk for fornyelse som faktisk forhindrer fornyelse, selv om de fleste flåtegruppene siden 1994 har hatt lønnsom drift som hadde gitt realistiske rammer for fornyelse dersom de gjennom rammebetingelsene hadde fått stimulans fra myndighetene.

       Høyres forslag ville åpnet for det allerede i forbindelse med revidert budsjett nå i juni, men flertallet - Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet - skyver det ut på ubestemt tid. Fiskebåtredernes Forbund dokumenterer behovet ved at Fiskeridirektoratet i 1997 har søknader om utskiftingstillatelse for 27 ringnotfartøy, sju tor-

       ske/reketrålere og tre nordsjøtrålere. Det er bare gitt utskiftingstillatelse for to ringnotfartøy og en torsketråler - tre fartøy av 27 omsøkte skal altså skiftes. Vel nok er det gitt tillatelse til å importere én torsketråler og fem ringnotfartøyer, men det illustrerer jo bare at norske fiskere må kjøpe til dels foreldet teknologi og fartøy som er forkastet av deres utenlandske konkurrenter.

       Fiskeriministerens verdensmesterambisjoner for norsk fiskerinæring kan umulig oppfylles med en flåte som bærer sterkt preg av aldringsprosessen. I 1982 var fiskeflåtens gjennomsnittsalder 14,7 år og det måtte bygges 23 fartøyer for å opprettholde den. 10 år senere, i 1992, var alderen steget til 21,5 og det måtte bygges 15 nye fartøyer hvert år for å opprettholde gjennomsnittsalderen. Denne tragiske utviklingen av norsk fiskerinæring er et resultat av at det bare ble bygd i gjennomsnitt fire fartøyer pr. år i tidsrommet 1982-1995. Vårt forslag, som altså støttes av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, ville satt fart i fornyelsesprosessen allerede fra dag én fordi vi legger opp til en forenkling av regelverket for kontrahering og kontraheringstilskudd. Vårt forslag innebærer en forenkling gjennom at det skal være tilstrekkelig med en fiskerimessig godkjenning av utskiftingen av fartøyet. Vårt forslag åpner for at de norske fiskebåteierne som bygger ved norske verft, automatisk skal få rett til verftsstøtte på linje med utenlandske redere når de bygger i Norge. Vårt forslag forutsetter en bevilgning nå i juni i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett basert på en regelstyrt ordning med overslagsbevilgning.

       Det er, som sagt, spesielt skuffende at Senterpartiet ikke vil være med på dette. For det er Senterpartiet som nå forhindrer et flertall for forslaget. At de sammen med Arbeiderpartiet pynter på sin negative holdning og sukrer pillen med å varsle økning av kontraheringstilskuddet med 27 mill. kr, skjuler ikke at de egentlig er imot en økt fornyelse. For Senterpartiets standpunkt forteller i klartekst at Senterpartiet ikke tror at fiskerne selv er i stand til å ta de bedriftsøkonomiske avveininger en fornyelse av flåten innebærer.

       Det er heller ikke særlig imponerende av Senterpartiet at de ikke viser fiskerne mer tillit enn at de ber arbeiderpartiregjeringen utrede om det er hensiktsmessig å la fiskerne få større innflytelse i avgjørelsen, men fortsatt vil ha fiskeribyråkrater til å overprøve fiskebåteierne. Jeg ber Senterpartiet enda en gang vurdere sitt standpunkt, og innse at de nå er på kollisjonskurs med fiskerinæringen og kysten. De har ennå en mulighet til å falle ned på riktig side, nemlig å støtte forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Da vil de være på linje med hele fiskerinæringen og kysten.

       Saksordføreren for Arbeiderpartiet talte varmt for en fornyelse av flåten, men dessverre konkluderte han på vegne av flertallet med det motsatte. Det er et dobbelt budskap. Jeg regner med at Fiskeri-Norge gjennomskuer det.

Peter Angelsen (Sp) : Når det gjelder presisjonsnivået i Høyres forslag, vil jeg vise til at sjøl forslagsstilleren ikke tar opp i innstillingen det forslaget han fremmet i Dok.nr.8:44, men formulerer et nytt forslag der presisjonsnivået er noe klarere og bedre.

       Når det gjelder at Senterpartiet har forhindret at man får til bedre finansieringsordning, tror jeg næringskomiteens leder bør stikke fingeren i jorda og undersøke hva det er han sjøl sier her og hva han er med på. I fjor høst og høsten før fikk Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti nedstemt i stortingssalen et forslag om økte rammer for finansiering av fiskeflåten og kontraheringsstøtten fordi Fremskrittspartiet og de fristilte representantene i Stortinget gikk imot bevilgninger. Og hvis jeg ikke husker feil, gikk de imot bevilgningen både til verftsstøtte og til kontraheringsstøtte, så Fremskrittspartiet fikk jo ivaretatt likestilling ved å stemme ned begge bevilgningsforslagene.

       Det som nå skjer, er at Senterpartiet i samarbeid med Arbeiderpartiet får til et betydelig løft når det gjelder statlig medvirkning til finansiering av den norske fiskeflåten. Som jeg sa i mitt innlegg, er det det optimale man i dag kan oppnå i Stortinget, og det synes jeg er veldig positivt. Så kom ikke her og påstå at det er Senterpartiet som trenerer en utvikling der vi får en bedre og høyere fornyingstakt i fiskeflåten. Det er Senterpartiet som medvirker til at vi får det, og Høyre er ikke i stand til å se realitetene og gå inn for det som er mulig.

Svein Ludvigsen (H) : La meg nå få lov til å presisere for representanten Angelsen at det i dette tilfellet faktisk er Senterpartiet som sitter med nøkkelen til hva som er mulig å få til i Stortinget. Hvis Senterpartiet hadde falt ned på det samme forslaget som Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet står for, hadde det vært et flertall for en forenkling i behandlingen og en likestilling av norske og utenlandske fiskere når de kontraherer ved norske verft. Det forhindrer Senterpartiet.

       Og så komme og si at man nå fyller på med 27 mill. kr i kontraheringsstøtte! Da må jeg få lov til å understreke at fra Høyres side kommer vi tilbake i revidert nasjonalbudsjett med de rammer som vi finner det naturlig å komme med. Men jeg oppfatter det slik at den saken vi nå behandler, er uavhengig av revidert nasjonalbudsjett. Der ligger også begrunnelsen for at vi her og nå ikke konkret fremmer det forslaget som ligger i Dok.nr.8:44. For i og med at saken først avgis nå, etter at forslaget til revidert nasjonalbudsjett er fremmet av Regjeringen, har vi måttet formulere forslaget slik det er gjort. Så når representanten Angelsen gjør et poeng av presisjonsnivået, faller det på sin egen urimelighet.

       La meg bare gjøre oppmerksom på at om man får et flertall i komiteen og Senterpartiet hadde vært med på det forslag som Høyre står i spissen for, utgjør ikke det nødvendigvis et flertall i stortingssalen. Jeg vil da gjerne spørre representanten Ludvigsen om han har garantier for at et slikt forslag ville ha fått flertall i stortingssalen. Det er egentlig avgjørende for hvilket resultat man ville kommet fram til til slutt.

       Når det så gjelder påstanden om at man har et system med utskiftingstillatelse som er tilfredsstillende, har det jo blitt klargjort under behandlingen i komiteen at for fartøy under 34 meter har man ikke et slikt institutt for utskiftingstillatelse. Loven i dag sier at når en fisker ønsker å få innført et nytt fartøy i merkeregisteret, er det nok at han har vært fisker i tre av de ti siste årene. Skal man få til et system hvor man skal ha samme type fiskeripolitisk klarering generelt for fiskefartøyer, må altså loven endres. Og det er det ikke tid til å gjøre nå, før Stortinget går fra hverandre. Det er bl.a bakgrunnen for at vi sammen med Arbeiderpartiet ber om å få denne saken utredet fra Regjeringens side - da kan man gjøre de lovendringene som må gjennomføres for å få til et utskiftingstillatelsessystem. Derfor er det en ansvarlig vei vi i Senterpartiet har gått, men det er dessverre ikke slik for Høyres del.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg har stor forståelse for at representanten Angelsen vrir seg når han nå etter hvert ser at det kanskje ikke var det riktige standpunktet i forhold til de behov og de krav man har ute - langs kysten og i fiskerinæringen. Det er jo da slik at representanten Angelsen gir uttrykk for at hvis han hadde vært klar over at det kunne bli et flertall for Høyres forslag, det forslaget som nå støttes av Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, ville Senterpartiet ha tatt et annet standpunkt. Hvis jeg oppfatter ham riktig, bør vi kunne avklare - ganske klart - at da er det flertall for det. Det er det Angelsen nå egentlig sier: Hvis det blir flertall, ja, da snur Senterpartiet. Og det er i og for seg nytt.

       Ellers må jeg altså minne om at vårt forslag har to vesentlige elementer i seg. Det går på at vi skal ha en likebehandling av norske og utenlandske fiskere, og det går på at vi skal få en raskere og enklere behandling av søknadene. Det er en kanossagang som norske fiskere må gå for å få utskiftingstillatelse, selv når de har økonomi til det. Det synes jeg vi burde være villig til å rydde opp i i denne sal i dag. Det har Senterpartiet fortsatt sjansen til, så de er velkommen til å slutte seg til det forslaget som jeg nå har tatt opp.

Peter Angelsen (Sp)

Peter Angelsen (Sp) (fra salen): Jeg bad om ordet til innlegg.

Reidar Johansen (SV) : Det var interessant å følge debatten mellom Høyre og Senterpartiet. Og når vi vet at denne « sentrumskollisjonen » i dette spørsmålet er splittet, vet vi i hvert fall at det ikke kommer noen felles fiskeripolitikk ut av det dokument man sitter og jobber med et eller annet sted her i huset.

       Når det gjelder fiskebåtfinansieringa, framgår det for så vidt av innstillinga hvilken holdning SV har til dette. Fra vår side er det udiskutabelt at det er et fornyingsbehov i den norske kystfiskeflåte. Vi har tidligere fremmet forslag om et eget fond for fornying av kystflåten - med midler. Vi kommer tilbake til det forslaget og innholdet i det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

       Når det gjelder den havgående flåte og det systemet som man i dag har for å oppnå finansiering, er det « nåløyet » etter SVs syn mer enn tilstrekkelig stort nok - en kan til og med stille spørsmålet om man ikke bør stramme det ytterligere inn. Og hva angår likebehandling av norske og utenlandske fiskere, fremmet vi i forbindelse med behandlinga av GIEK et konkret forslag om at man avviklet støtten til bygging av utenlandske havfiskefartøy. Det forslaget står vi fortsatt på. Slik ville man kunne unngå denne ulike behandling som enkelte hevder er et så stort problem.

       For oss er kanskje hensynet til ressurssituasjonen overordnet debatten om lik konkurranse. Det er en realitet at ressurssituasjonen globalt når det gjelder fisk, i enkelte havområder er særdeles stram, og vi har også registrert den siste tida at det er mulig at vi har gjort enkelte feilberegninger i forhold til den norske ressurssituasjonen - og da snakker jeg i første omgang om torsk. Hva årsakene til det er, kan diskuteres. Men når man bygger et fartøy, og når man velger å putte offentlige subsidier i det, vet vi at resultatet uansett, på et eller annet tidspunkt, betyr økt press på ressursene enten i norsk sone, i internasjonal sone eller i andre lands soner. Og når det gjelder representanten Ludvigsens tillit til at den enkelte fisker skal avgjøre dette sjøl og at det skal være korrekt, kan det i og for seg være riktig for den enkelte fisker. Men samlet sett risikerer vi da at vi i perioder får overinvesteringer, og vi får et ytterligere press på ressursene. Jeg vil minne representanten Ludvigsen om at i Chile ligger det nå et fartøy, rett nok bygd ved hjelp av verftsstøtte hva angår utenlandske fartøy, som foreløpig ikke er kommet i fiske i det hele tatt. Og i dag fikk vi da vite at lavere rettsinstans i Chile har avvist en anke, en rettslig vurdering av om de hadde rett til å fiske. Så det er ikke alltid slik at den enkelte fisker får komme til ressursene sjøl om man får offentlig støtte. Av og til kan det bære riktig galt av gårde, og jeg synes « American Monarch » er et eksempel på det.

       Når flertallet, inklusiv Arbeiderpartiet, her lemper på rammen for kontraheringsstøtte, synes jeg at man bidrar til å øke nettopp dette presset. Man burde etter mitt syn heller ha sett nærmere på den verftsstøtte som blir gitt i Norge til bygging av utenlandske havgående fartøy. Da hadde man kommet både konkurransemomentet og ressurssituasjonen i forkjøpet. Det ville etter vårt syn ha vært langt mer fornuftig. For det er slik at norske fiskere, i hvert fall de med store fartøy som har mulighet til å gå ut av norsk sone, vil møte stadig sterkere innstramminger i regimer både i internasjonalt farvann og i andre nasjoners farvann. Det ser vi helt klare tegn på, kanskje spesielt på den sørlige halvkule for tida. Da er det etter SVs syn galt og sjølmotsigende at man bidrar til ytterligere kapasitetsoppbygging. For det vil bli resultatet, det vil ikke bli færre fartøy i drift. De fartøyene som skiftes ut, vil med stor sannsynlighet bli solgt, sannsynligvis mest ut av landet. Det er ikke ressursmessig fornuftig.

       Vi vil stemme mot forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Slik det fremstår i innstillingen, er det et oversendelsesforslag. Hvis det ikke er det, bør det presiseres fra saksordføreren. I så fall får vi komme tilbake til vurdering av forslaget.

Reidar Johansen (SV) : Hvis det var slik at norske fiskere opptrådte ene og alene nasjonalt og globalt i fiskerisammenheng, kunne det ha vært en riktig observasjon fra representanten Ludvigsen. Men det er ikke slik. Og i tillegg er det vel slik at det også er enkelte norske fiskearter det ikke er reguleringsregime på, selv om det nok ikke er det store kvantum. Men ved en fornyelse av den havgående flåte vet vi fra praksis at de gamle fartøyene ikke blir borte fra det internasjonale fiskerimiljø. De vil fortsatt operere, gjerne solgt til utlandet, leid ut eller på annen måte, så kapasiteten blir ikke mindre. Som kjent er ikke reguleringssystemet så godt i alle de farvann vi her snakker om. Vi har eksempel fra Andenes, der man på forskjellige måter til slutt fikk en utskiftingstillatelse for et fartøy, og så blir da det fartøyet som man ikke får lov å fiske med mer, leid ut, sannsynligvis til andre fiskerinasjoner. Ergo vil presset på ressursene ikke bli mindre, det vil heller bli større.

       Diverre syner det seg at finansieringsordningane ved norske verft er dårlege i høve til norske fiskebåtreiarar - ja så dårlege at ein del kontraherer i utlandet. Eg er kjend med at norske fiskebåtreiarar nyleg har kontrahert tre skrog på Malta nettopp fordi verftsstøtta ikkje gjeld norske fiskefartøy. Eg meiner det bør verta slutt på denne ulikskapen mellom norske og utanlandske fiskebåtreiarar når det gjeld finansieringsordningane. Det må koma fortgang i dette. Og når vi frå Stortinget igjen og igjen påpeikar at fornyingstakten er for liten, burde det vel etter kvart også registrerast i Fiskeridepartementet. Dokumentasjon for ein slik påstand er m.a. at gjennomsnittsalderen er om lag 30 år eller over for norske fiskebåtar, medan den for den britiske havfiskeflåten t.d. er under fem år. Ja, den britiske havfiskeflåten er fornya med 21 båtar bygde ved norske verft til ein verdi av 2 milliardar kr dei to siste åra. Verftsstøtta var ca 200 mill. kr. Dette er ikkje lik handsaming av norske og utanlandske fiskebåtreiarar.

       Kristeleg Folkeparti meiner at fylgjande reglar bør leggjast til grunn:

       For det første: Prosjekt som er fiskeripolitisk klarerte i samsvar med regionale og kapasitetsmessige målsetjingar, dvs. at dei har fått konsesjon, skal få tilbod om verftsstøtte. Det vil gje likebehandling, det vil gje regelstyring og ikkje rammestyring.

       For det andre: Fiskeflåten må få tilgang til dei same verkemidla som industrien på land, det gjeld m.a. distriktsretta investeringstilskot og risikolån, og det synest no å verta tilfelle ved at Statens Fiskarbank er ein del av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Men det er viktig at desse reglane vert avklara klart og tydeleg også frå departementet si side i høve til SND.

       Og for det tredje: Løyvingane til verftsstøtte bør gjerast om til overslagsløyving. Det har jo vore brukt som argument at ein skal avvikla verftsstøtta, og vi støttar det under føresetnad av at det vert ei generell avvikling på internasjonal basis. Men pr. i dag er den ikkje avvikla, og det er det vi må ta konsekvensane av. Eg meiner dessutan at det vil vera relativt lett å få den avvikla dersom det vert internasjonal semje om det.

       Eksport av fisk og fiskeprodukt utgjer no den tredje største eksportinntekta til landet vårt med over 20 milliardar kr. Men endå viktigare enn eksportinntekta er det at det er mat vi produserer, og analyse av utviklinga framover syner at fiskeressursane i havet utafor kysten vår vil få meir og meir å seia i internasjonal samanheng. Derfor er det viktig at vi forvaltar dei rett. Det meiner eg vi vil kunna gjera m.a. ved kvoteregulering, medan rammestyring vil hindra fornying som er naudsynt av omsyn til å få ein effektiv, rasjonell flåte som tek vare på handsaminga av naturressursane på ein god måte.

       Fiskeria utgjer ein berebjelke i busetnaden langs kysten vår og skal etter Kristeleg Folkeparti sitt syn framleis gjera det. Derfor er det naudsynt å få fortgang i fornyinga av flåten.

       Til slutt: Tilrådinga frå fleirtalet i komiteen er eit steg i rett lei, også om den ikkje er så god som mindretalet sitt framlegg.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg skal være rimelig kort i denne saken.

       Det er vel kjent at Fremskrittspartiet hele tiden har ønsket å bygge ned selektive støtteordninger til spesielle næringer i bransjer og bedrifter, direkte og indirekte. Det gjelder også fiskerinæringen. Men jeg registrerer at vi stort sett står alene om disse standpunktene, og at det sannsynligvis ikke på mange år vil være flertall for å fjerne offentlige virkemidler til bygging av fiskefartøyer. Det er jo et problem dersom det er slik at norske fiskere som planlegger bygging av nye fiskefartøy ved norske verft, diskrimineres i forhold til utenlandske kolleger. Fremskrittspartiet vil derfor, som en subsidiær holdning, slutte seg til forslaget om endringer og forenklinger i regelverk og tilskuddsordninger for å oppnå likebehandling mellom norske og utenlandske fiskere ved utskifting av fiskefartøy.

Ottar Kaldhol (A) : Stortinget har ved fleire høve i denne perioden understreka behovet for å auke takta i utskiftinga og fornyinga av norske fiskefartøy.

       Behovet for fornying av den norske fiskeflåten er ikkje åleine eit spørsmål om høg gjennomsnittsalder på fartøya. Auka tryggleik for fiskaren, auka krav til kvaliteten på fiskeprodukta og behov for større lønsemd i næringa er viktige element i ei samla vurdering av å auke fornyingstakta i den norske fiskeflåten.

       Fiskaryrket er av dei mest krevjande og kanskje det farlegaste vi har i norsk næringsliv. Det er difor ein nær samanheng mellom høg gjennomsnittsalder på fiskefartøya og ei utvikling der tryggleiken for mannskapet om bord kan verte stadig dårlegare. Ei raskare takt i fornyinga av fiskefartøy er difor eit heilt nødvendig tiltak for å sikre tryggleiken for den norske fiskaren.

       Norsk fiskerinæring opererer i ein internasjonal marknad der det vert stilt stadig nye og større krav til matvareprodukt. Det er difor særs viktig for konkurranseevna til norske fiskeprodukt at ein klarer å halde ved lag det gode kvalitetsstemplet som vi i dag nyt godt av i den internasjonale marknaden.

       Skal Noreg vere godt rusta til å møte utfordringa med omsyn til kvalitet og miljøkrav i produksjonen og til produktet, er det avgjerande viktig at det vert lagt til rette for ei effektiv og kvalitetsbevisst produkthandsaming i alle ledd i verdiskapingskjeda. Fangstleddet, dvs. det enkelte fiskefartøy, sine moglegheiter for å møte desse krava er i denne samanhengen eit nøkkelledd. Det er fiskaren som har ansvaret for kvaliteten på fiskeråstoffet, og det er dette råstoffet som er grunnlaget for all vidare produkthandsaming. Fornying av havfiskeflåten er viktig ikkje berre sett ut frå at dette er fartøy som m.a tek vare på norske fiskerettar langt til havs. Havfiskeflåten er ein nødvendig og viktig del av den flåtestrukturen som ein stor fiskerinasjon som Noreg må ha.

       Dei store havfiskefartøya skapar ein større marknad for fangstane og medverkar dermed til å halde oppe eit mangfald av mottaksanlegg, noko som gjer det mogleg for små fartøy å levere fangsten i sitt nærområde. Det er dette samspelet mellom små og store fartøy som best kan sikre ein stabil råstofftilgang for den landbaserte fiskeindustrien.

       Skal vi klare å halde oppe den varierte flåtestrukturen, er det naudsynt at dei større fartøya får gode vilkår som legg til rette for auka fornying og oppgradering. Skal vi sikre eit framhald i veksten i den økonomiske verdiskapinga i norsk fiskerinæring, treng vi ein moderne og konkurransedyktig norsk havfiskeflåte.

       Det er i innstillinga frå næringskomiteen peikt på at Regjeringa vil legge fram ei strategimelding om norsk fiskerinæring hausten 1997.

       Innstillinga er òg ei ny understreking av at det er nødvendig å gjennomføre ein brei og grundig gjennomgang av regelverket og dei økonomiske vilkåra for fornying i fiskeflåten. Det er naturleg at SND si rolle i høve til fiskeflåten vert ein del av denne vurderinga. Den gjennomgangen av regelverket som Regjeringa no arbeider med, må resultere i konkrete framlegg til løysingar som gir ei jamn, men òg ei raskt aukande fornying av den norske fiskeflåten.

       Eg meiner det er grunn til å understreke at i tillegg til tryggleiken for fiskaren, kvalitetssikring av råstoffet, auke i kvaliteten på fiskeprodukta og god lønsemd i næringa, er det viktig å peike på at norsk fiskerinæring står for landets største eksportretta økonomiske verdiskaping, utanom olje og gass.

       Fornying av den norske fiskeflåten er difor noko langt meir enn eit spørsmål om like finansieringsvilkår mellom norske og utanlandske fiskarar. Eit nasjonalt mål om ein framhaldande vekst i dei nasjonale eksportinntektene, trygging av busetting langs kysten og Noregs stilling som ein av verdas fremste fiskerinasjonar vil vere avhengig av at vi har ein moderne og effektiv fiskeflåte.

       Det er difor heilt naudsynt å auke kontraheringsramma frå 700 mill. kr til 1 milliard kr og kontraheringstilskotet med 27 mill. kr frå 65 mill. kr til 92 mill. kr, slik Arbeidarpartiet og Senterpartiet vil gjere framlegg om i revidert nasjonalbudsjett. Dette og ei framtidsretta og konkret strategimelding frå Regjeringa vil legge til rette for ei god utvikling i norsk fiskerinæring.

       Det er alt kome positive signal frå fiskarane om at forslaget om auka kontraheringsløyvingar i revidert nasjonalbudsjett og at ein no tek sikte på ein brei gjennomgang av norsk fiskeripolitikk i Regjeringa si strategimelding, er eit viktig og positivt steg i rett retning.

       Det er nettopp erfaringane med mange aktørar og til dels kryssande interesser i denne næringa som gjer at det er viktig med ein brei gjennomgang av regelverket og dei økonomiske vilkåra før ein fastset eit eventuelt nytt regelverk for dette området.

       Fleirtalsinnstillinga og debatten så langt gir eit klart uttrykk for kva Stortinget meiner i denne saka.

Anders Talleraas (H) : Jeg vil først vise til innlegget fra sakens ordfører, Fredagsvik, som jeg syns hadde en svært positiv tilnærming. Etter mine notater startet han med å si at forslaget i utgangspunktet har meget bred støtte langs hele kysten. Det er bred enighet i komiteen om intensjonen i forslaget, og han understreket det. Men så kom alle innvendingene som satte en stopper for et fornuftig forslag enda en gang, og jeg for min del kan bare konstatere at det jeg vil kalle status quo-tyranniet vinner enda et slag. Det er jo bare å beklage.

       Næringskomiteens innstilling om forslaget fra noen av oss i Høyre om å gjennomføre forenklinger i regelverket for kontrahering og kontraheringstilskudd for fiskefartøy for bl.a å skape likestilling mellom norske fiskere og deres utenlandske konkurrenter ble en tristere lesning enn jeg hadde håpet. Men det gjelder innstillingen fra flertallet - Arbeiderpartiet og Senterpartiet. De er for forenkling, men de er imot å gjøre noe med det. Likevel vil jeg peke på at det finnes lyspunkt i innstillingen - fra mindretallet.

       Høyre og Kristelig Folkeparti, med subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet, går inn for den nødvendige likestilling. Disse tre partiene ser urimelighetene i dagens system, hvor enhver utenlandsk fisker kan komme til ethvert norsk verft og bestille seg en større, ny fiskebåt, og staten betaler 9 % av kontraktssummen. Men er fiskeren norsk, må han gjennom minst to uoversiktlige og kompliserte hindere, som hver for seg fører til forsinkelser, fordyrelser og svært mye ekstraarbeid både for den enkelte og for myndighetene. Det er dette vi er nødt til å få snudd. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet ikke bare ser urimelighetene, vi vil også gjøre noe for å rette dem opp.

       Men da kommer flertallet fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet med motstøtet. De mener åpenbart at dagens urimelige diskriminering av norske fiskere skal fortsette, hvis jeg har tolket innstillingen riktig. Hinderløypa som plager norske fiskere og svekker norsk fiskerinærings konkurranseevne, skal bestå, kan en lese ut av innstillingen.

       Det naturlige spørsmålet til Arbeiderpartiet og til Senterpartiet blir derfor: Hvorfor skal norske fiskere fortsatt mishandles og diskrimineres i forhold til sine utenlandske konkurrenter?

       Innstillingen gir noe av svaret. Arbeiderpartiet og Senterpartiet gir her planøkonomien en ufortjent ny vår.

       Det sies at

       « problemstillinger som reises i Dok.nr.8:44 (1996-1997) settes inn i en bred sammenheng og at den påkrevde fornyingen av den norske fiskeflåten ivaretar hensynet til jevn aktivitet i fiskeriene, til den teknologiske utviklingen og til jevn aktivitet ved verftene. »!

       Og senere:

       « Fornyingen må imidlertid være jevn og ikke svinge med konjunkturene. »!

       Dette skal da åpenbart myndighetene sørge for. Kjære flertall, slutt å drømme og kom til realitetene!

       Fiskeren er selvstendig næringsdrivende. Han både vil og må selv ta ansvaret for egen økonomi. Det er f.eks helt åpenbart at ønsket om og evnen til å investere i og fornye fiskeflåten, er større når konjunkturene er gode enn når de er dårlige. Det forstår alle - med et mulig unntak for det som nå viser seg å være flertallet fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i næringskomiteen.

       Ett eneste lite lyspunkt finner jeg fra flertallets side i innstillingen. De aksepterer nå en økt bevilgning til kontraheringstilskudd i 1997. Det er bra, når motstanden mot å gjøre det åpenbart mest fornuftige, nemlig å følge Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, er så stor og uoverstigelig som den viser seg å være. Men dette må ha som konsekvens at årets ramme for utskiftingstillatelser - som av Fiskeridepartementet er fastlagt til 700 mill. kr, derav er 250 mill. kr udisponert for de siste sju månedene i året - må økes vesentlig, til mer enn 1 milliard kr. Og jeg vil gjerne spørre fiskeriministeren - som vel er neste taler - om hans holdning til en utvidelse av utskiftingsrammen nå.

       I dag, med god lønnsomhet i hele fiskerinæringen, er det naturlig at mange utøvere ønsker å utnytte muligheten til å bygge seg et nytt fartøy som øker sikkerheten og lønnsomheten, og som i sterkere grad tar vare på ressursene som blir fanget. Nybygging virker også positivt på rekrutteringen til fiskerinæringen. Stortinget og myndighetene burde legge forholdene enda bedre til rette for at fiskerne fikk disse mulighetene. Den muligheten har Stortinget i dag ved å støtte forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet.

       Jeg gjentar min manglende forståelse for Arbeiderpartiets og Senterpartiets holdning. De fortsetter med en overstyring og tvangsregulering av en framtidsrettet vekstnæring som fortoner seg som fullstendig feil medisin i en tid som roper etter nyskaping, nye investeringer, og der dette ofte er en forutsetning for nyrekruttering til fiskerinæringen.

       Tiden er overmoden for forslaget fra Høyre, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil dessverre ikke se det ennå. Og det mest beklagelige er ikke at forslaget fra Høyre blir nedstemt - det tåler vi. Denne nedstemmingen rammer ikke mest direkte de to partiene som går imot dette, men den rammer dessverre altfor mange dyktige og aktive fiskere som har framtidstro på denne næringen. Det er virkelig det sørgelige resultatet av behandlingen av dette forslaget.

       Jeg aksepterer at Høyre har som utgangspunkt at statens støtte skal økes, men innflytelsen skal minskes. Selv med et slikt utgangspunkt burde jo også Høyres representanter i det minste konkludere - som representanten Lie gjorde - med at dette er et steg i riktig retning. Synes ikke representanten Talleraas også det ut fra Høyres ståsted? Og synes ikke representanten Talleraas at det ville være lurt å avvente meldingen som vi vet vil ta opp de problemstillingene som reises i Dok.nr.8:44, på bred basis?

Anders Talleraas (H) : En kan ikke se helt bort fra at det er en faktor som mangler hos noen av oss, men hvilken faktor det er, og hvilken vekt den skal tillegges, skal jeg ikke uttale meg om akkurat her og nå.

       Det som er mitt utgangspunkt, er at vi har sett og blitt veldig klar over at vi har en altfor tungvint, altfor komplisert og altfor byråkratisk vei i Norge når det gjelder å få godkjent bygging av nye havfiskefartøy. Vi ser at fornyelsen av denne flåten i Storbritannia, i Irland, i våre konkurrentland, med norske subsidiemidler går hurtig. Og norske fiskere sakker akterut i den grad at i dag er de mest moderne norske båtene snart dem som blir kjøpt inn brukt fra disse landene jeg nevnte, og som tidligere - for fem til ti år siden - er bygd med norske subsidiemidler. Og når en ser dette, erkjenner at her er det et problem, og det skjer samtidig med at det fra kretser innen fiskerinæringen er påvist at dette kan en gjøre noe med for å forenkle det og gjøre det hurtig, blir en skuffet når flertallet her i Stortinget sier at en skal fortsette å utrede, fortsette å vurdere osv., mens fiskerne ønsker å handle, å komme til en konklusjon og få et bedre verktøy til å utøve sin næring med. Det er bakgrunnen for de ytringene jeg hadde i innlegget. Jeg nevnte at jeg så et lite lysglimt. Det var lite, men det var et lysglimt. Det var at det å utvide kontraheringsstøtten tross alt bedrer det systemet som gjelder i dag. Det gir jeg aksept for, og jeg observerte at Senterpartiet hadde slåss for å få Arbeiderpartiet med på dette, og at det ikke skyldtes Høyres fornuftige forslag. Men jeg tar det som et positivt resultat.

Peter Angelsen (Sp) : Man må undres litt over den intensitet som Høyre legger i angrepet på det forslaget som flertallet nå stiller til en bedring av finansieringsordningen ved å øke rammen for kontraheringstilskudd til 1 milliard kr. Det er nemlig bare vel fire måneder siden nettopp Høyre var med og fremmet et liknende forslag i Stortinget og fikk det nedstemt. Da var det fullt tilfredsstillende. Da var det det som var løsningen for å få til en bedre fornyingstakt i fiskeflåten. Debatten i dag understreker egentlig det som jeg sa i mitt innlegg, at det virker som det er et svakt presisjonsnivå i Høyres fiskeripolitikk hvis man ikke er villig til å se litt lenger fram i tiden for det som man gjør i Stortinget, enn fire måneder.

       Når det så gjelder likestilling og rettferdighet, har jeg forsøkt å få Høyre til å forklare hva det er de egentlig er ute etter. Skal norske redere få likt med det som utenlandske redere får av støtteordninger når de skal bygge ved norske verft, vil det si 9 % for et stort havfiskefartøy, 4,5 % for et mindre og middelsstort havfiskefartøy, og ingen støtte for et fartøy under 100 br.reg.tonn. Det er det som det er snakk om, som utgjør likestilling. Den norske kontraheringsstøtteordningen for norske fiskefartøy gir 9 % til samtlige størrelser av fiskefartøy. Det er på den måten en bedre ordning, men den har en rammestyring, slik at det ikke er ubegrenset hvor mange fartøy som kan bygges hvert år. Det skal gjennom en godkjenningsordning, og på det området syns jeg at Høyre bør svare på hvorvidt de ønsker en likestilling slik som det framgår av regelverket i dag.

Anders Talleraas (H) : Jeg forstår at hr. Angelsen er forundret over den intensiteten som Høyre legger i argumentasjonen bak sitt forslag. Det syns jeg ikke representanten skal være overrasket over, for dette er en sak vi syns det er ganske vesentlig å få gjennomslag for, og som er veldig sterkt ønsket av næringsutøverne selv. Så vidt jeg er orientert om det, har næringskomiteen fått en rekke innspill fra næringsutøverne, fra mange aktører i næringen, som går i samme retning som vårt forslag, som sier at det er fornuftig å få til en likestilling, om det er en engelsk fisker som kommer og kontraherer en båt i Romsdalen, eller om det er en nordmann som kommer og kontraherer en båt, skal de ha like rettigheter, være likestilt. Det er det vi er ute etter.

       Når det gjelder det forslaget Høyre var med på og fikk nedstemt, var vel også det et forslag om at man skulle ha en overslagsbevilgning. Hvis det ble nedstemt, var vi med på å støtte som en subsidiær ordning at man kunne øke den tilskuddsrammen som Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå varsler at de kan tenke seg å øke. Vi har ikke tatt standpunkt til den; vi vil vel komme tilbake til det når revidert nasjonalbudsjett skal ferdigbehandles. Vi er ute etter likestilling, og vi registrerer også at når det gjelder mindre fartøy, vil vi få et eget støtteregime som vil kunne gi støtte til dem som ikke blir omfattet av denne likestillingsordningen med direkte automatisk tilskudd.

       Jeg syns dette burde være så enkelt at selv Stortinget kunne slutte seg til det nå, men jeg konstaterer at slik går det neppe.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Fiskerinæringen er en av Norges viktigste eksportnæringer, og den betyr i tillegg svært mye for bosetting og aktivitet langs kysten. Etter mitt skjønn er det derfor avgjørende viktig at vi legger forholdene til rette for en videre utvikling av næringen. Det er viktig for landets samlede økonomi, og det er viktig for aktiviteten i kystområdene. Arbeidet med å meisle ut en slik strategi tok jeg da også fatt på umiddelbart etter tiltredelsen, og konklusjonene vil bli presentert i en stortingsmelding med forslag til strategi for økt verdiskaping i fiskeflåten og fiskeindustrien, som vil bli lagt fram til høsten. Stortinget har selv også bedt om å få en slik melding, og det vil altså bli etterkommet.

       Etter Regjeringens syn er det nødvendig med en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten, både for å skape effektiv drift og lønnsomhet, for å bedre sikkerheten og arbeidsmiljøet, og for å dekke industriens behov for kvalitetsråstoff.

       Det må satses på større kystfiskefartøy for å sikre rekrutteringen. Regjeringen har lagt forholdene til rette for en slik fornying og oppgradering, bl.a ved å gi fiskeflåten tilgang til de samme distriktspolitiske virkemidlene som annet næringsliv, herunder også investeringstilskudd, og Regjeringen vil komme tilbake til en ytterligere strategi i den melding som jeg tidligere omtalte.

       Fornyelse av flåten må være basert på at høsting av ressursene skal skje ut fra bærekraftige forvaltningsprinsipp. Det er nødvendig å ha en kapasitet i flåten som er tilpasset ressursgrunnlaget, som ivaretar hensynet til regional fordeling av fiskerettigheter langs kysten, og som ivaretar behovet for en differensiert størrelse på flåten. Alt dette er forhold som tilsier behov for at kapasitetsutviklingen og fornyelsen i flåten også underlegges en viss styring.

       I 1986 ble det innført en egen finansieringsordning for fiskeflåten, kontraheringstilskuddsordningen. Det innebar en tillemping av de generelle skipsfinansieringsvilkårene som ble overført på innenlandske leveringer av fiskebåter. Fra 1995 har kontraheringstilskuddsordningen for fiskefartøy gått over Fiskeridepartementets budsjett, og for 1997 er det som kjent satt av 65 mill. kr til ordningen. Bakgrunnen var at man ønsket å markere at dette er et fiskeripolitisk virkemiddel rettet mot flåten. Det er derfor viktig å presisere at det ikke er snakk om en verftsstøtteordning. Jeg er derfor noe overrasket over at bl.a komiteens leder hele tiden snakker om en likestilling mellom dette fiskeripolitiske virkemidlet og verftsstøtteordningen. La meg minne om at verftsstøtteordningen er innrettet mot verftene og aktiviteten ved verftene, mens kontraheringstilskuddet er rettet inn mot fiskeflåten og mot de politiske mål som er knyttet til fornyelsen av fiskeflåten. I den utstrekning Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker å innlemme kontraheringstilskuddsordningen i verftsstøtten, eller å si at disse ordningene skal være helt like, innebærer det også at man mener at støtteordningen for fiskeflåten skal knyttes opp til den internasjonale avtalen om avvikling av verftsstøtten? Hva er likebehandling? Er likebehandling at begge ordninger over tid skal avvikles, eller er det å erkjenne at man her står overfor en særskilt ordning for fiskeflåten, noe som er viktig i denne forbindelse?

       Fra 1997 er det Statens nærings- og distriktsutviklingsfond som administrerer ordningen for Fiskeridepartementet. SND må forholde seg til Fiskeridepartementets retningslinjer for tildeling av kontraheringstilskudd ved innenlandske leveringer av fiskefartøy samt til departementets overordnede fiskeripolitiske retningslinjer om virkemiddelbruken overfor fiskeri- og havbruksnæringen forvaltet av SND, fylkeskommunene og kommunene.

       Ordningen med kontraheringstilskudd kan brukes både til nybyggingsprosjekt og ombyggingsprosjekt. For å øke fornyingstakten har prioritet blitt lagt på nybyggingsprosjekt siden 1996. Støtte kan gis med inntil 9 % av nybyggingskostnadene og inntil 4,5 % av ombyggingskostnadene. I de fiskeripolitiske retningslinjene er det slått fast at over halvparten av bevilgningene skal tilfalle de tre nordligste fylkene, og kyst- og bankfiskefartøy mellom 15 og 34 meter skal prioriteres i tilskuddssammenheng. På denne måten sikres at de offentlige bevilgningene over kontraheringsstøtten bidrar til å nå de strukturpolitiske og regionalpolitiske mål som er trukket opp.

       Som kjent vil kontraheringstilskuddsordningen fra 1. juli dette år bli supplert med distriktsrettet investeringstilskudd gjennom SND. Dette er en del av de ordinære distriktspolitiske virkemidlene over Kommunaldepartementets budsjett og har en regionalpolitisk begrunnelse.

       Jeg må likevel tillate meg å minne om at den nye ordningen som iverksettes fra 1. juli 1997, innebærer at det kan gis investeringstilskudd ved bygging av fiskefartøy i Nord-Troms og Finnmark med opptil 50 % tilsvarende prosentsatser for de ulike områdene innenfor SNDs virkemiddelområde, 35 % osv. når man kommer lenger ned langs kysten. Finnes det noen grad av rimelighet i å påstå at det innebærer en svekkelse av de virkemidlene som settes inn i forhold til fiskeflåten? Dette er et regionalpolitisk virkemiddel, men har selvfølgelig særdeles stor betydning også for muligheten for å fornye fiskeflåten.

       Så konstaterer jeg at et flertall i komiteen i dag gjør kjent at de i bevilgningsinnstillingen i tilknytning til revidert nasjonalbudsjett vil fremme forslag om økte rammer for kontraheringstilskudd med 27 mill. kr, fra 65 mill. kr til 92 mill. kr. Det skjer i forståelse med statsråden. Dette gjør det mulig å gi kontraheringsstøtte til nybygg og ombygginger innenfor en ramme på rundt regnet 1 milliard kr. Når bl.a representanten Ludvigsen så sterkt kritiserer det som flertallet her går inn for, må det være lov til å minne om at i 1990, da det var en annen regjeringskonstellasjon hvor hr. Ludvigsens parti inngikk, hadde man en kontraktsramme på 500 mill. kr rundt regnet. Man gikk ned fra 800 mill. kr i 1989 til 500 mill. kr i 1990. Lars Gunnar Lies parti deltok fak-

       tisk i den samme regjering, og jeg må medgi at hr. Angelsens parti også deltok i den samme regjering. Kanskje man med noen grad av rimelighet kan be om at man minnes den aller nærmeste historie før man tar fram det aller sterkeste skytset. Realiteten er at den ramme for kontraheringstilskudd som forutsetningsvis nå blir vedtatt ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, vil være en av de høyeste rammene som faktisk har vært. I tillegg vil fra 1. juli investeringstilskuddsordningen også omfatte fiskeflåten. Med andre ord: Jeg kan vanskelig se at det har vært bedre vilkår knyttet til fornyelsen av fiskeflåten enn den vi nå står overfor.

       Jeg registrerer at man med jevne mellomrom kommer inn på problemstillingen om forholdet mellom norske redere og utenlandske redere. Det kan være grunn til å minne om at EU nylig har strammet inn sine bestemmelser i forhold til å gi støtte til fiskefartøy. Det medfører at EU-redere kun kan få støtte til fiskefartøy gjennom EUs strukturprogram, dvs. de kan ikke motta verftsstøtte i EU. Slik fungerer det også i Norge siden norske fiskebåtredere ikke får verftsstøtte i Norge. De kan altså få kontraheringstilskudd. Men siden dette ikke er implementert innenfor hele EØS, kan EUs redere fortsatt motta verftsstøtte i Norge. Likeledes kan norske redere motta verftsstøtte i andre EØS-land. I så måte kan man si at EUs fiskebåtredere og norske fiskebåtredere er likestilt siden de ikke kan motta verftsstøtte i henholdsvis EU og Norge. Igjen blir spørsmålet: Hva er likebehandling?

       Norske myndigheter har over tid brukt betydelige beløp på å redusere overkapasiteten i fangstleddet. I perioden 1986 - 1996 utgjorde det om lag 650 mill. kr. Denne innsatsen viser hvilken vekt myndighetene har lagt på å få ned overkapasiteten. For stor kapasitet svekker lønnsomheten og følgelig muligheten til å foreta fornying. Fortsatt er det overkapasitet i deler av flåten, og det vil derfor være helt sentralt at virkemidlene utformes slik at det ikke kommer i konflikt med kapasitetsproblematikken.

       Jeg er opptatt av å få ned gjennomsnittsalderen i den norske fiskeflåten som for helårsdrevne fartøy er 25 år. Jeg er også opptatt av at regelverk utformes på en mest mulig hensiktsmessig og for brukerne enkel måte. Fornying av fiskeflåten må imidlertid ses i en helhetlig sammenheng der de ulike fiskeripolitiske hensyn blir vurdert opp mot hverandre. Det vil derfor være et sentralt tema i den stortingsmeldingen om fiskeflåten og fiskeindustrien som Fiskeridepartementet nå har under arbeid. Jeg er derfor enig med flertallet i komiteen i at det er viktig at de problemstillingene som reises i det aktuelle dokumentet, settes inn i en bredere sammenheng, og at den påkrevde fornyingen av den norske fiskeflåten skjer innenfor hensynet til jevn aktivitet i fiskeriene, til den teknologiske utvikling og til jevn aktivitet ved verftene.

       I tråd med flertallets ønske vil det bli utredet om det vil være hensiktsmessig å overføre styringen av fornyingen av flåten fra rammestyring gjennom kontraheringstilskudd til et system med utskiftingstillatelse. Det er et tema som helt naturlig vil inngå i den meldingen som er til forberedelse i departementet.

       Jeg fikk spørsmål fra representanten Talleraas om hvorvidt en økt bevilgning i revidert nasjonalbudsjett bør ha som konsekvens en økning av utskiftingsrammen. En økt bevilgning vil, som jeg var inne på tidligere, gi rom for økt nybygging og ombygging med kontraheringsstøtte innenfor rundt regnet 1 milliard kr. La meg imidlertid minne om at spørsmålet om utskiftingsrammen ensidig dreier seg om fartøy over 34 meter. La meg også minne om at flåten, som sagt, fra 1. juli får tilgang til det distriktsrettede investeringstilskuddet. Det gir gunstigere finansieringsvilkår. Det vil i seg selv kunne bidra til å stimulere fornying, og det kan bidra til en økt etterspørsel etter kontraheringstilskudd. Samtidig er vi kjent med at det gjentatte ganger er tatt opp at det i forhold til tidligere innvilgede utskiftingstillatelser har vært påstått å være en mangel på tilsvarende kontraheringstilskudd.

       Det er derfor ikke slik at en økning av kontraheringstilskuddsrammen nødvendigvis gir rom for en tilsvarende økning i utskiftingsrammen for kontraheringstilskudd. Det har aldri vært forutsetningen at hele økningen av kontraheringstilskuddsrammen skal gå til fartøy over 34 meter. Det har jeg ikke opplevd at noen av representantene i salen har tatt til orde for. Men hensyn tatt til dette, er det mitt utgangspunkt at jeg også vil vurdere om det er rom for en økning av utskiftingsrammen, men da må det vurderes i sammenheng med de øvrige momenter som her er anført. Det vesentlige i denne sammenheng er imidlertid at et flertall i Stortinget i denne innstillingen redegjør for at de i forståelse med statsråden er innstilt på å øke rammen for kontraheringstilskudd. Det vil i seg selv stimulere fornyelsen av flåten. Men det kommer altså i tillegg til den meget vesentlige endring at flåten får tilgang til investeringstilskudd fra 1. juli dette år. Det tror jeg personlig kanskje er den viktigste distriktspolitiske nyvinning som har skjedd på meget lang tid.

Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

       Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, sjå side 3399)